Jeg hater Halloween!

31.10.2014 - 20:49 13 kommentarer

Jeg er nemlig en sånn person som synes alt var mye bedre før.

Jeg idylliserer min egen barndom, og kjenner jeg blir varm om hjertet når jeg tenker på romjulen da vi kledde oss ut i mormors klær og sang julesanger for naboene med tynne, falske stemmer.

 


Halloween? Nei takk. Gi meg heller en julebukk!

 

Jeg tenker på min egen barndom, og synes barna i dag sitter altfor mye stille i forhold til hvordan vi løp rundt og lekte hele dagen.

Vi klarte oss selv uten foreldrenes innblanding, og var fantasifulle og kreative som få barn er i dag.

Vi lekte ute i all slags vær, vi gikk til skolen fra første klasse, selv om vi måtte krysse et par trafikkerte veier, vi trente fotball uten å måtte bruke tusenvis av kroner på riktig utstyr og vi klatret i trær, badet i elven og hoppet fra høye hustak og ned i snøhaugene uten de voksnes tilsyn.

Ja, det var mye bedre å være barn før i tiden. Jeg prøver krampaktig å gi barna mine den samme oppveksten som jeg hadde selv.

Jeg hatet Halloween. Ganske lenge, faktisk. I mange år. Men hver gang jeg snakket stygt bak ryggen til denne unødvendige amerikanske tradisjonen, kjente jeg en liten klump i magen.

 


Cyborg fra Terminator

 

Og selv om jeg lukket døra og slukket utelyset på ettermiddagen den 31. oktober, stod jeg likevel i vinduet og kikket på alle menneskene, store og små, som hadde kledd seg ut og som leende løp fra hus til hus.

For noe tull.

Men så flyttet vi til Spania. Og i Spania feirer de Halloween som bare rakkern. Der kjører de full pupp med gresskar, lykter, kostymer, løsneser, ansiktsmaling og mengder med godteri og kaker.

Og siden jeg var veldig opptatt av å integrere både meg selv og barna i det spanske samfunnet, kunne jeg endelig slå meg løs.

 


Ja da, Lillesøster. Du skal få være Hulken. 

 

Nå var det ikke lenger en tåpelig nymotens, amerikansk skikk som ble prakket på meg. Det var en del av kulturen i landet jeg så ydmykt var innvandrer i.

Endelig kunne jeg også lage lykter av gresskar, kjøpe inn masse godteri, male både ungene og meg selv i ansiktet til det ugjenkjennelige og gå rundt i nabolaget og tigge godteri.

Endelig! Og jeg elsket det!

Nå er ungene endelig i seng etter en lang dag med knask eller knep, og jeg skal hive meg over godteriet som er til overs.

Hva gjør dere på Halloween? 

 

PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Ukas krangel - Du snorker

29.10.2014 - 20:21 40 kommentarer

«Hey! Du snorker», sier jeg søvnig og dytter borti mannen med foten.

Ingen reaksjon.

«Du snorker!» sier jeg høyere og sparker han i leggen.

 



«Au!» grynter mannen og snur seg mot meg: «Det gjør jeg vel ikke. Jeg har jo ikke sovnet ennå».

Jeg himler med øynene i mørket. «Ne hei, så du ligger våken og snorker da?»

«Jeg har ikke snorket», sier mannen irritert. «Jeg merker da når jeg sovner, og jeg har ikke sovnet ennå. Jeg har ligget våken og tenkt».

«Ha ha ha. Ligget våken og tenkt du. Da har du nok sovnet uten at du har merket det», sier jeg og kveler en latter.

«Det har jeg ikke. Tror du ikke jeg vet når jeg sovner eller?» sier mannen surt og snur seg rundt på siden igjen.

«Tror du jeg ligger her og finner på ting eller?» sier jeg surt tilbake. «Tror du jeg synes det er så jævlig gøy å ligge her midt på natten og sparke deg i leggen, at jeg gjør det bare på gøy? Hæ?»

 





Jeg snur meg rundt med ryggen mot mannen.

Fem minutter senere blir jeg revet ut av den florlette, begynnende søvnen igjen. Mannen tar noen lange magadrag og durer så hele senga rister.

Jeg banner for meg selv, og sparker han i leggen igjen.

«Du snorker. Kan du slutte med det der!» sier jeg og setter meg opp i senga.

«Kutt ut!» sier mannen og setter seg opp ved siden av meg.  «Jeg snorker ikke. Tror du ikke jeg hadde hørt det selv, eller?»

«Nei, det gjør du tydeligvis ikke», sier jeg og sukker tungt mens jeg faller bakover i senga igjen.

«Hvis du skal drive og holde meg våken hele natta, går jeg og legger meg inne hos ungene», sier mannen og tar et godt grep rundt puta si med begge armene på vei ut av senga.

«Hvis jeg skal drive og holde deg våken? Det er faktisk du som holder meg våken...» Men mannen er allerede ute i gangen på vei til ungenes soverom.

Jeg krøller meg sammen i senga, surrer den store dobbeldyna godt rundt meg og legger meg på den myke puta.

"Hvis jeg skal drive og holde deg våken", fnyser jeg før jeg forsvinner inn i drømmeland igjen. 

Flere her som kjenner noen som nekter for at de snorker?

 

PS: For flere tåpelige krangler, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Dyrene er løs! Vinn tøffe dyredrakter fra Libero!

28.10.2014 - 13:59 131 kommentarer

//Inneholder reklame

Hjelp! Søk dekning. Dyrene er løs!

 



(Jeg gir bort fire dyrekostymer lengre ned i innlegget) 

 

Er det en tiger jeg ser bak døra i gangen? Og hvem eier halen som stikker ut under sofaen? Det knurrer fra soverommet og brøler fra badet. Hvem har glemt å lukke porten til dyrehagen?

Alle småbarnsforeldre vet at bleiebyttingen ikke alltid går som en lek. Rett som det er må du jage bleierumpa rundt hele huset før du endelig får tak i rømlingen. Bleienekt er et ord alle småbarnsforeldre har et forhold til.

Jeg kan ikke garantere at bleiebyttingen alltid kommer til å gå som smurt med de nye dyrebleiene fra Libero. Men jeg tør påstå at den blir mye morsommere.

For hvordan bytter man egentlig bleie på en giraff? Finnes det store nok bleier til en pandarumpe? Og visste du at apekatter går med bleie på hodet?

 




 

Nå kan du samle koder fra de nye bleiepakkene til Libero og få din egen dyredrakt til barnet ditt. Les mer om det her: Libero dyrekolleksjon

Mine barn har alltid vært veldig fascinert av haler. Og så fort draktene var på, begynte de å måle haler. Hvilken hale viftet best når de løp? Hvem hadde den lengste halen? Hvilken hale likte katten vår best å leke med? Og hvilken hale var best å dra i?

 




 

Liker dine barn også å kle seg ut? Post et bilde av barnet ditt i dyrekostyme på Instagram og tagg med #liberoanimal.

Du kan også lage din egen video der barnet ditt leker med en tiger eller en elefant. Gå inn her  og lim inn bilde av barnet ditt i videoen. Del videoen din på Facebook, Instagram eller Twitter med taggen #liberoanimal.

 




 

Har du lyst til å vinne dyrekostymer?

Jeg deler ut fire dyrekostymer! To her på bloggen og to på Instagram.

Fortell meg i kommentarfeltet under her om du vil ha tiger- eller elefantkostyme. Eller finn casa_kaos på Instagram og delta i konkurransen der.

Eller delta begge steder og doble vinnerlykken din.

Jeg trekker fire heldige vinnere søndag kveld. Vinnerne blir offentliggjort på Casa Kaos Facebook-side og på Instagram.

Draktene kommer i størrelse 92/98

Lykke til!

 

//Innlegget er sponset av Libero

Vanskelige bursdagsinnbydelser

27.10.2014 - 20:01 25 kommentarer

Det er få ting som engasjerer foreldre mer enn bursdagsinnbydelser. Hvem skal bes? Hele klassen? Alle jentene eller alle guttene? Eller er det greit bare å be noen få utvalgte?

 



 

 

Etter jeg skrev et innlegg om bursdagsinnbydelser for noen uker siden, har kommentarene haglet inn. Og dere har virkelig fått meg til å tenke, og til og med endre mening på noen områder.

De fleste skoler og barnehager har regler, eller retningslinjer, for hvordan innbydelsene skal foregå. Det synes jeg er fint. Jeg er i utgangspunktet tilhenger av at man enten ber hele klassen/gruppen, eller alle jentene eller alle guttene.

Jeg mener dog at dette ikke bør skje under tvang, men at målet må være at barna selv kommer frem til at alle skal bes. Vi kan fint legge litt ansvar på barna våre og kreve litt tankegang under topplokket. Det har de ikke vondt av

Vil du lese hele innlegget mitt, finner du det her: Skal alle i klassen konsekvent inviteres i bursdag?

Men like fullt, min grunntanke var altså at man ber enten alle eller ingen.

Men så begynner jeg å skjønne at verden ikke er så svart/hvit. Og bursdagsinnbydelser kommer jo som kjent i alle regnbuens farger.

 




 

Mange foreldre har opplevd å bli mobbet og utestengt selv som barn. Det er vonde minner som blir dratt frem når man får egne barn.

Disse foreldrene er gjerne splittet i to. Den ene delen mener det er helt uakseptabelt ikke å be alle. For vi må tenke på de som blir utestengt og som kanskje ikke har så mange venner.

Den andre delen mener det stikk motsatte, og argumenterer med at det bare gjør vondt verre å bli bedt i en bursdag der man egentlig ikke er ønsket. Der man blir bedt fordi foreldrene til bursdagsbarnet har bestemt det.

Det kan jeg forstå. Hvorfor skal man ha lyst til å gå i bursdagen til noen som tråkker på deg gjennom hele skoledagen?

En leser skriver:

«Vi som har kjent på det å være mobbet og bli holdt utenfor vi klarer fint (iallefall jeg..) å skjønne at vi egentlig ikke er ønsket selv om (og kanskje særlig om) det finnes "regler" for hvem og hvordan bursdager skal arrangeres. Jeg ville aldri latt meg tvinge til å gå i bursdag til noen som mobbet meg og jeg ville aldri invitert noen som mobbet meg. Og viktigst for meg jeg kommer aldri til å tvinge mitt barn til dette heller dersom han skulle være i samme situasjon en gang.»

Eller denne leseren som angrer på at hun sa ja til en bursdagsinvitasjon der hun egentlig ikke var ønsket:

«Ble faktsisk invitert til en bursdag i 6 klasse, det skulle jeg aldri sagt ja til.. Har aldri følt meg så alene med så mange barn rundt meg.»

 

Når mange foreldre i tillegg har den regelen at barna skal gå i alle bursdager de blir invitert i, blir det ekstra vanskelig for mobbeofrene.

Denne regelen grunner nok i et ønske om å beskytte mobbeofrene og en frykt for at ingen dukker opp i bursdagen deres. Men den kan virke mot sin hensikt. Jeg mener barn må få lov til å si nei til å gå i en bursdag de ikke har lyst til å gå i. Men da må vi være sikker på at det dukker opp andre barn i bursdagen. Men hvordan vet vi det?

Og hva når det så er mobbeofferet som skal feire dagen sin. Må de også be hele klassen eller alle jentene/guttene? Det er forståelig at han eller hun ikke har lyst til å ha mobberne på festen.

En leser opplevde at sønnens bursdag ble ødelagt fordi han måtte be hele klassen:

«Etter bursdagen, etter at siste gjest var gått, satt vår gutt og gråt. Den store dagen han hadde gledet seg til i lang tid var blitt til et mareritt. Jeg bestemte der og da at dette var siste gang politisk korrekthet skulle ødelegge mine barns store dag. I så fall kunne vi droppe hele feiringa.»

En annen leser forteller at hun ble banket opp i sin egen bursdag det ene året hun ba hele klassen:

«Hvem ble ikke invitert? De som hadde mobbet meg, slått meg, og vært forjævlige mot meg dag ut og dag inn. Det ene året hvor en av disse ble invitert, så ble jeg som bursdagsbarn banket opp i mitt eget selskap." '

 


Foto: Creative commons - Will Clayton

Okei, så kanskje man ikke skal tvinge gjennom at hele klassen skal bes likevel. Kanskje er det greit bare å be noen. Mange mener det. Og regelen virker da å være at hvis man ikke skal invitere alle, så må man invitere et mindretall slik at det ikke bare er noen få som ikke blir bedt.

Men da får man et nytt dilemma. Hva om det er de samme som ikke blir bedt gang på gang? Første gang er det kanskje greit, fordi man er seks stykker som ikke blir bedt. Andre og tredje gange og. Men når de andre som ikke ble bedt, har vært i flere andre bursdager, og det kun er ett barn igjen som ingen inviterer... Hva da?

Nei, da er det lettere og bare håndheve "alle eller ingen-regelen". Barn må vel tåle å omgås barn de har et problematisk forhold til? Det er egenskaper de må trenger som voksne.

Men så var det en leser som fortalte at hennes gutt er høysensitiv, og ikke tåler å ha så mye støy rundt seg:

«I hans egen bursdag satt han på gangen fordi det var så mye bråk ... Felles bursdag skal hindre at noen faller utenfor, men hva med de som faller utenfor nettopp på grunn av denne regelen?»

Og så har du de som ikke har råd til å invitere hele klassen eller gruppen i bursdag. Eller som ikke har plass til å ha hele gjengen hjemme hos seg.

Hvis man skal følge "alle eller ingen-regelen", får aldri disse barna feiret bursdag. Og det er heller ikke riktig.

Dessuten vet vi ikke alltid hvordan forholdene er hjemme i mange familier. Hva om en av foreldrene er syk:

«Her har vi kronisk sykdom i hjemmet og vi klarer ikke å ha så mange barn på en gang. Vi har sagt at han kan be de han pleier å leke med til daglig, gjerne en 5-6 stk. Men vi blir ikke så populære hos foreldrene i klassen. Men de vet ikke hvordan saken er. Vil ikke utlevere oss heller."

I tillegg dukket det opp et veldig bra argument om kjønnsdelte bursdager. Hvis man bare skal be alle guttene, eller alle jentene... Hva da hvis bursdagsbarnet har venner av begge kjønn? Hva om bursdagsbarnet har seks guttevenner i klassen, og én jentevenn? Da vil jo denne ene jenta føle seg veldig utenfor som ikke blir bedt i bursdagen til bestevennen.

 

 

Om jeg har blitt noe klokere etter denne diskusjonen? Ja, det har jeg.

Om jeg har kommet frem til en fasit? Nei, snarere tvert i mot.

Det er mange hensyn å ta. Og jeg ender vel igjen opp med at man bør ha som mål at man ber enten hele klassen/gruppen eller bare jentene/guttene. Men at det må være mulig å vise skjønn dersom noen ikke ønsker å følge denne regelen. Vær ydmyk og ikke dundre på med kritikk til foreldre som velger annerledes. De har helt sikkert en grunn vi ikke vet om.

Og så må vi snakke med barna våre. Og ikke minst, vi må lytte til det de sier. Vil de ikke be alle, eller vil de ikke gå i en bursdag, må vi ikke bare svinge pekefingeren og håndheve "alle eller ingen-regelen" uten å høre hvorfor. Tanken er god, men det kan gjøre vondt verre for de vi prøver å beskytte. 

Bursdagsinnbydelser er vanskelig, og det er ikke sikkert det er mulig å gjøre alt riktig hele tiden. Som i de fleste andre områdene i livet.

Men vi må alltid strebe etter at alle barna blir bedt i om ikke alle, så i hver fall noen bursdager i løpet av skoleåret, og at ingen barn opplever at ingen dukker opp på bursdagsfesten deres.

 

Hva mener du? Skal alle i klassen eller gruppen konsekvent bes, eller er det greit bare å be noen?


PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

    
.


Aldri mer bake med barna

23.10.2014 - 10:54 36 kommentarer

Jeg liker egentlig ikke å bake med barna. Jeg er altfor utålmodig og vil bare få jobben gjort. Men av og til, når jeg er på skikkelig godt humør, kan sånne supermamma-tanker slå ned i hodet mitt, som for eksempel: «Nei, nå tror jeg jammen jeg skal bake litt med barna. Det blir koselig».

Og det var akkurat en sånn tanke som slo ned i helga.

Dette blir koselig. La oss bake en eplekake.

Jeg plasserte treåringen på kjøkkenbenken og fireåringen på en stol. Så fant jeg frem mel, smør, sukker og egg. En bolle, en sleiv og målebeger.

 




 

«Jeg vil helle», sier Lillemann og strekker ut hendene når jeg skal måle opp tre desiliter hvetemel.

«Nei, vet du hva. Akkurat dette må jeg gjøre», sier jeg og åpner melposen.

«Nei, jeg vil», sier Lillesøster og vifter med fingrene mot den hvite og blå melposen.

Jeg prøver igjen å forklare at akkurat oppmålingen av mel må nok jeg gjøre, at melposen er tung og at det er viktig at det blir riktig.

Lillesøster begynner å gråte, så jeg gir kjapt etter. Jeg vil ikke ødelegge den koselige bakeaktiviteten før vi har begynt. Av erfaring vet jeg at dersom jeg gir etter før den første tåren faller, kan stemningen snus relativt kjapt.

«Okei, okei, okei. Du kan få helle», sier jeg til Lillesøster og trykker melposen inn i hendene hennes.  

«Urettferdig!» roper Lillemann og sparker i skapdøra.

«Nei men slapp nå av, lille venn. Da får du helle melet oppi bollen etterpå».

Kompromiss akseptert. Krise avverget.

Lillesøster heller mel. Tre desiliter i målebegeret og tre desiliter på kjøkkenbenken. Lillemann heller melet fra målebegeret og opp i bollen.

«Jeg vil røre, sier Lillemann og strekker seg opp på tå for å se ned i bollen. Klok av skade, finner jeg frem to rørespader. En til hver. Så plasserer jeg bollen mellom dem, og ber de være litt forsiktig når de rører så ikke melet spruter utover.

Siden de drar i bollen fra hver sin retning, og ikke blir enig om hvor midten er, rører de så hardt at melet spruter ut over hele kjøkkenbenken. Og gulvet.

Jeg tar fra dem bollen og børster melet på benken ned i bollen igjen. Så løfter jeg Lillemann opp på kjøkkenbenken og plasserer bollen mellom dem. Nøyaktig imellom.

«Sånn. Nå kan dere røre begge to. Ingen flytter den bollen! Og ingen krangler!» Pekefingeren min spretter opp som om den skulle hatt en springfjær festet i seg.

Men barna følger ikke med. De har sleiv-slåsskamp i bollen.

Jeg heller i litt mer mel, kanel og bakepulver.

 




 

Mens jeg finner frem eplene, tømmer Lillesøster halve posen med kanel i munnen. Hun freser og gråter og spytter vilt rundt seg. En stor, seig kanelklyse havner midt i røra. Jeg later som jeg ikke ser det, siden jeg ikke har nok mel til å begynne på nytt. Det er bare vi som skal spise kaka likevel. Tror jeg. Håper jeg...

Etter Lillemanns ansiktsuttrykk, har han hatt en finger med i spillet.

Han holder seg over munnen med begge hendene mens han prøver å holde latteren tilbake. Han ser ut som om han skal eksplodere. Ansiktet er rødt og øynene smale. Som for å holde dem på plass. Jeg mistenker de hadde sprettet ut av ansiktet hans hvis han hadde åpnet øynene.

Jeg heller vann i den lille, pesende munnen og sender Lillemann et smalt blikk. Så stapper jeg en drue inn i kanelmunnen og lukker den igjen. 

 Lillemann kjemper fortsatt mot latteren, men glemmer den kjapt når han får se druene.

Jeg setter druene mellom dem og håper de blir opptatt med dem slik at jeg kan få bake i fred. 

So much for koselig bakestund med barna!

Jeg skreller og deler opp eplene. Både druer og kanel blir fort glemt når ungene får hver sin kniv. De skjærer eplene i båter store som appelsinbåter. Lillemann skjærer seg i fingeren og farger eplebitene røde. Jeg blåser, plastrer og kaster eplene. En kanelklyse i kaka kan jeg tåle. Men blod... Der går grensa. 

Jeg sier nei tre ganger til spørsmål om de kan få være med og knekke eggene. Den fjerde gangen sier jeg: «Okei, da. Men prøv ikke å søle så mye, da». Men jeg tenker med en gang at det var en helt meningsløs uttalelse som kom på ren autopilot. For skal en treåring og en fireåring knekke egg, ja da blir det søl.

Av de fire eggene som skulle i bolla, havnet to på gulvet og en i fanget til Lillesøster. Jeg knekker de siste eggene selv til store protester.

Mens sukkeret og eggene vispes sammen av kjøkkenmaskinen, spiser barna mel fra bollen.

 






 

«Prøv ikke å søle så mye, da», sier jeg igjen på autopilot, uten egentlig å legge noe tyngde i kommandoen. Men det burde jeg kanskje ha gjort. For når eggedosisen er ferdig pisket, ser Lillesøster ut som en snømann. Og melmengden i bollen er betraktelig redusert.

Så krangler de litt om hvem som skal få smake først på eggedosisen. Lillesøster kommer uheldigvis til å klonke Lillemann i panna med tresleiven. Lillemann gråter og holder seg for panna. Jeg kjefter på Lillesøster som også begynner å gråte. Jeg gir dem to t-skjeier og ber dem forsyne seg av eggedosisen. Dobbeldipping er greit.

«Men ikke spis opp alt!», formaner jeg da det ringer på døra.

Etter å ha kjøpt to lodd for Raufoss fotball, halser jeg ut på kjøkkenet igjen for å finne ut at hele bollen med eggedosis har gått i gulvet under en dragkamp.

Siden jeg ikke har flere egg igjen, stapper jeg begge ungene i bilen, uten yttertøy, og kjører ned til nærmeste butikk. Jeg formaner dem om å sitte stille i bilen og vente mens jeg løper inn og kjøper egg og mel. Det vil de IKKE, så jeg lover dem en sjokoladeplate hver hvis de gjør som jeg sier. Det gjør de.

Vel hjemme igjen, setter jeg ungene foran tv-en med hver sin sjokolade og en pose bortgjemt potetgull jeg hadde tenkt å spise etter de hadde lagt seg.

Så lager jeg eplekake selv.

Og neste gang jeg kommer på at det helt sikkert hadde vært koselig å bake med barna, skal jeg ta frem dette blogginnlegget og lese det en gang til.

Liker du å bake med barna?

 

 PS: For flere mislykkede bakestunder, og lesestunder, og badestunder, og stunder generelt, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

Himmel og hav

22.10.2014 - 11:39 25 kommentarer

"Du mammaaaa?"

Å, åh. Den stemmen kjenner jeg godt igjen. Når Lillemann sier "Du mammaaa?" på den måten betyr det en av to ting. Enten vil han ha noe han vet han ikke får. Eller det kommer et spørsmål jeg ikke kan svare på. 

Lillemann sitter ved spisebordet og tegner. Jeg jobber litt. (Nei, det er ikke ofte han sitter stille og tegner mens jeg jobber litt. Men det hender. Og akkurat denne dagen var en sånn dag).

 




 

"Du mammaaaa?"

"Jaaaaa", sier jeg forventningsfullt og husker forrige gang han brukte den stemmen. Det var da han lurte på hvordan han ble til

Lillemann: Hva betyr "Himmel og hav"?

Meg: Himmel og hav? Du vet da hva himmel og hav betyr?

Lillemann: Nei, ikke sånn. Når man sier det i ett. Sånn: "Å himmel og hav!" 

Lillemann slår seg på lårene og ser opp i taket mens han sukker ut "Himmel og hav".

Meg: Å ja. Sånn himmel og hav.

Jeg ser ut av vinduet. Løfter fingrene til munnen og trommer  peke- og langfinger over leppene. 

Meg: Jah. Det er vel sånn man sier når man blir forskrekket det. "Å, himmel og hav. Er det virkelig sant?" Som for eksempel når du setter utfor trappa fra andre etasje med en sofapute som skateboard. Da kan det nok hende jeg sier "Å himmel og hav"! 

Lillemann: Er det så gæli da?

Meg: Nei, ikke gæli. Men en sofapute som skateboard er nå vel så som så. 

Lillemann: Hva betyr "Så som så"?

Meg: Ehm, det er litt vanskelig å forklare.

Lillemann: Men du må jo vite hva det betyr når du går rundt og sier det. 

Meg: Jo da. Men noen ganger sier jeg ting uten å tenke over det. "Så som så" sier man vel når noe ikke er så bra. Det er så som så. Hvis noen spør deg hvordan middagen var, og du egentlig ikke likte den så godt, kan du si "så som så".

Lillemann: Hvis noe smaker vondt altså.

Meg: Ja, eller ikke direkte vondt, men ikke godt heller.

Lillemann: Kan jeg ikke bare svare at middagen ikke var så veldig god da, hvis noen spør?

Meg: Jo da. Det kan du godt.

 

Lillemann: Og så kunne du sagt at sofapute til skateboard egentlig ikke er så veldig bra. 

Meg: Ja, det kunne jeg. 

 




 

Lillemann: Men du mammaaa?

Meg: Jaaaa.

Lillemann: Hva betyr  "aner ikke".

Meg: Det betyr det samme som "vet ikke".

Lillemann: Hvorfor sier man ikke "vet ikke" da?

Meg: Ehm... "Aner ikke" er kanskje litt sterkere. Da vet du virkelig ikke. Hvis noen spør deg hvor langt det er til barnehagen, så vet du ikke helt sikkert. Men hvis noen spør deg hvor langt det er til månen, så aner du virkelig ikke. 

Lillemann: Som "hakke peiling"?

Meg: Ja, som "hakke peiling".

Lillemann: Men det betyr jo egentlig det samme. 

Meg: Ja, det gjør det. 

Lillemann: Så tullete å drive og lage mange ord som betyr det samme. Det hadde vært mye enklere hvis man holdt seg til ett ord.

Meg: ja, det er sant det. 

 

*****

 

Lillemann: Hva betyr "absolutt ikke" da. 

Meg: Det vet du vel. Det betyr vel at noe ikke går.

Lillemann: Hvorfor sier du ikke bare nei da? 

Meg: Fordi noen ganger får du absolutt ikke får lov til det du spør om. Som et dobbelt nei. 

Lillemann: Men du kan bare si nei. 

Meg: Ja, jeg kan bare si nei. Men når jeg bare sier nei, er det ikke alltid du hører på meg, vet du. Når jeg sier "absolutt ikke", og gjerne med gneldrestemme, da skjønner du at du absolutt ikke får lov.

Lillemann: Ha ha. Og hvis jeg fortsetter å mase da så sier du "kommer IKKE på tale".

Han drar opp den lille pekefingeren sin.

Meg: Ja, det gjør jeg. Og da skjønner du at det absolutt ikke er noen vits i å mase mer.

Lillemann: Nehei, det er ikke alltid jeg skjønner det.

Meg: Nei, det er for så vidt sant. 

Lillemann: Hva betyr "for så vidt"?

Meg: Nei du, nå tror jeg nesten jeg må begynne med middagen her, du....

 




PS: For flere forvirrede oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos. 

 

    

 

 

.

 

Å gjøre alle tilfreds

20.10.2014 - 19:53 36 kommentarer

Hvis man skriver for perfekt, skaper man et press om perfeksjon.

Hvis man skriver for uperfekt, skaper man et press om uperfekthet.

 

Deler man bilder av flotte bursdagskaker, legger man press på andre mødre om å lage like fine kaker.

Deler man bilder av mislykkede bursdagskaker, håner man de som lager flotte, vellykkede kaker.

 

Legger man ut bilder av sin smekre, veltrente kropp, skaper man usunne, tynne idealer.

Legger man ut bilder av sin smålubne mammakropp, skaper man usunne, tjukke idealer.

Eller man blir kritisert for ikke å være tynn nok til å kunne legge ut bilder av tynn kropp. Eller tjukk nok til å kunne legge ut bilder av tjukk kropp. Og dermed håner man de tynne. Eller de tjukke. 

 


For tynn til å være tjukk og for tjukk til å være tynn. For stygg til å være pen og for pen til å være stygg. 

 

Man bør med andre ord vokte seg vel for å være for perfekt. Og så bør man vokte seg vel så vel for å være for uperfekt.

Man bør heller ikke være for flink til å bake. Men man må ikke være helt rævva heller. Og tilhører man en av ytterpunktene, bør man i hvert fall ikke dele bilde på Facebook.

Man må ikke være for morsom, for da er man useriøs. Men man må heller ikke være for alvorlig, for da er man kjedelig.

Man bør ikke bruke seg selv som eksempel for mye, for da er man oppmerksomhetssyk og sosialpornografisk. Men man bør absolutt ikke snakke om ting man ikke har opplevd selv heller, for da har man egentlig ikke peiling.

Man bør passe seg for å være for glad. Og man bør passe seg for å være for sur.

Alle er enig i at man må være seg selv. Hvis ikke er man falsk. Men det er viktig å være seg selv på riktig måte. For hvis man er seg selv på feil måte, får man kritikk. 

 

Nei, det er ikke lett å tilfredsstille alle. Og egentlig tenker jeg det er helt greit, og at det ikke er noe mål heller.

Det vrimler av meninger, bilder, blogger, nyheter, mennesker, debatter, Facebook-profiler og forum der ute. Det burde være noe for alle.  

Sånn sett, burde jo egentlig alle være tilfreds.

 

PS: For flere perfekt uperfekte oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram

 

   

Fin gardin

17.10.2014 - 21:17 34 kommentarer

Det er på tide med et interiørinnlegg igjen. Denne gangen med tema gardiner.

Det er et drøyt år siden vi flyttet inn i huset vårt her på Raufoss. Og alle som har flyttet vet at noe av det siste som kommer opp er gardinene. Her hos oss er det intet unntak. 

Og siden vi egentlig ikke har gjort noen ting her hjemme siden vi flyttet inn, vel, bortsett fra å male soverommet vårt da, blir det med andre ord lenge til disse vinduene ser noe til nye gardiner. 

Men gardiner må man jo ha, derfor har vi tatt det vi har hatt for hånden:

 

 

Soverom: Mannens dress og morgenkåpe fungerer finfint som gardin. Gardinstangen er av typen "ledning".

 

 

Barnas soverom: Her kjører vi den klassiske teppe-gardinen. Funker alltid!

 

 



 Hjemmekontor/roterom: Nok en teppe-gardin.

 

 

 

Gjesterom: Dette er en ganske ekslusiv gardin av merket "brudekjole". Litt møkkete dog. Jeg satt ikke akkurat stille og var til pynt i bryllupet mitt. 

 

 

Soverom: Til slutt litt vinduskarm-design. Jeg må innrømme at jeg forventer litt større fremgang på oppussingen her i huset, når vinduskarmen ser sånn ut. Eller kanskje det er mannens måte å skape erotisk stemning på. 

 

Hvilken gardinstil kjører du?

 

PS: For flere interiørtips, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   

Egoistisk mamma

16.10.2014 - 20:51 49 kommentarer

Når bør man egentlig hente barna i barnehagen? Hvor lange dager kan de ha? Er seks timer ideelt? Sju? Er åtte timer for mye? Hva med ni? Og går det greit med ti timer innimellom?

 

Det er vanskelig å vite. Men det jeg vet, er at den dårlige samvittigheten stiger i takt med antall timer barna er i barnehagen.

 




 

Den svenske debattanten og forfatteren Rebecka Edgren Aldén, har skrevet et innlegg i Aftonbladet, der hun ber mødre slappe litt mer av og ikke stresse med å hente barna så tidlig som mulig.

I går ble jeg intervjuet om mitt forhold til barnehagehenting. Intervjuene står på Aftenposten.no, Aftenbladet.no og Bt.no i dag.

Rebecka Edgren Aldén mener vi ikke blir bedre mødre av å hente barna klokka tre i stedet for klokka fem. Hun skriver blant annet at det har blitt status å hente barna tidligst mulig og at mødre konkurrerer om å hente tidlig.

Jeg kjenner meg ikke igjen i at det hersker en konkurranse mellom mødre om å hente tidligst mulig. Ei heller i at det gir status å hente tidlig.

Men det jeg kjenner meg igjen i, er det med den dårlige samvittigheten.

Nå er det på langt nær alle som har mulighet til å hente barna før klokka tre. Og mange har ikke annet valg enn å la barna være i barnehagen i åtte, ni timer hver dag. Men er det egentlig så ille da?

Det har inntrykk av at det hersker en holdning her i Norge om at det er synd på barn som er i barnehage. I hvert fall hvis de begynner før de er to, helst tre år. Og man kan nesten få inntrykk av at barna tar skade av å være i barnehage lenger enn fire, fem timer hver dag.

Nå er selvfølgelig alle barn forskjellig, men mitt inntrykk er at de fleste barn stortrives i barnehagen. Det gjør i hvert fall mine.

 




 

Jeg har prøvd noen ganger å hente dem litt tidlig. Hvis det har passet seg sånn i forhold til jobb. Men da møter jeg en pottesur fireåring som legger armene i kors og løper inn og gjemmer seg på puterommet. Han vil ikke gå glipp av frukten klokka 15.

Men okei, en ting er når man jobber sånn at man ikke har noe annet valg enn å la barna tilbringe dagene i barnehagen.

Hva med de som jobber fleksibelt, og som egentlig kan hente litt tidligere av og til. Men som likevel velger å bruke den timen mellom klokka 15 og 16 på seg selv, eller noe annet viktig.

Både mannen min og jeg er selvstendig næringsdrivende, og kan dermed ofte være fleksible i jobbhverdagen. Og det er her den dårlige samvittigheten min har en lei tendens til å gjøre seg gjeldende.

For jeg kan jo hente litt tidligere og heller jobbe på kvelden etter barna har lagt seg. Burde jeg gjøre det? Er det det beste for barna? Ja, vil kanskje noen si. Nja, sier jeg. Men er det det beste for meg? Er jeg egoistisk hvis jeg tenker litt på meg selv også?

For det er ikke alltid jeg har lyst til å jobbe på kvelden. Og hvis jeg er ferdig tidlig en dag, kan det godt hende jeg bruker den ekstra timen på å få unnagjort handling og andre gjøremål det er en pest å ha med barna på.

Og ja, jeg innrømmer også at jeg av og til bruker den ekstra timen bare på meg selv. Kanskje setter jeg meg i sofaen med en bok. Kanskje ser jeg på gamle episoder av Friends på formiddags-tv. Eller kanskje tar mannen og jeg en kaffedate på senteret.

Og når jeg først er inne på det. Ja, jeg har hatt en hel dag fri også. Og likevel levert barna i barnehagen.

 




 

Grusomt? Nei, jeg synes egentlig ikke det. For at jeg skal fungere godt, og være en best mulig mamma for mine barn, er jeg avhengig av jevnlig tid for meg selv.

Jeg hadde en periode da jeg var veldig sliten og var først helt, og etter hvert delvis sykemeldt. Da hadde jeg masse tid for meg selv, mens barna var i barnehagen. Og jeg trengte det. Jeg har ikke lyst til å havne der igjen. Og for å unngå det, trenger jeg å være litt egoistisk av og til.

I dag gir jeg mer blaffen i både samvittigheten og hva andre måtte mene, og gjør det som jeg mener er riktig for meg selv, for mine barn og for vår familie.

Selv om det fortsatt hender samvittigheten dukker opp og prikker meg på skulderen.

En ting jeg i hvert fall vet, er at en stresset og sliten mamma ikke kommer noen til gode.

Hva mener du? Hvor lenge bør barna være i barnehagen? Og er det greit å leve barna i barnehagen hvis man har fri selv?

 

 PS: For flere egoistiske oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

  

Ukas krangel - de våte joggeskoene

15.10.2014 - 21:04 20 kommentarer

Det er ikke til å komme fra at det går ei kule varmt her i huset innimellom. Jeg er egentlig ikke av den kranglete typen. Nei, det er helt sant. Jeg er egentlig ikke det.

Men konstant mangel på søvn, to barn i trassalderen (Som ikke går over når barna blir tre. Det er bare en myte) og evig tidsklemme (Som visst nok egentlig ikke eksisterer. Det blir jo hva du gjør det til), gjør noe med deg.

 




Lunta blir kortere, tålmodigheten forsvinner helt, og den fornuftige delen av hjernen tar seg ofte en pause.

Inspirert av Pappahjertes ukas krangel: treningsbagen, vil jeg herved få introdusere min nye spalte: Ukas krangel.

 

De våte joggeskoene

 




«Hva i himmelens navn og rike er det dere har holdt på med?»

Jeg blir møtt i gangen av to gjennomvåte unger og en klissblaut mann.

«Vi har vært ute og hoppet i vanndammene», sier mannen fornøyd og vrenger av seg den våte jakka.

«I joggesko?» sier jeg fortvilet. Stemmen går opp i fistel på «sko». «Hvorfor i alle dager tok du ikke på barna støvler?» Jeg setter hendene i siden og hopper unna en dryppende våt fireåring som løper forbi meg og slenger seg opp i sofaen bak meg.

«Støvlene lå igjen i barnehagen», sier mannen og labber inn i stua.

Igjen i gangen ligger tre par gjennomvåte og sandfylte joggesko, to par klissblaute bukser, seks våte sokker og to vrengte jakker.

Jeg hører mannen romstere ute på kjøkkenet. Ungene er i full gang med putekrig i sofaen. Jeg velger å la de våte klærne og skoene ligge, og satser på at mannen har tenkt å rydde opp etter seg.

Men timene går. Det er barnehage i morgen, og barna trenger både sko og jakker. Jeg kjenner jeg blir surere og surere inni meg. Noe må gjøres. Skal jeg konfrontere mannen, eller skal jeg bare gjøre det selv? Jeg ender opp med det siste.

Jeg tar joggeskoene med ut på badet og skyller dem rene for sand. Tar ut sålene og legger de på det varme badegulvet. Henger jakkene opp over dusjen.

Mannen går forbi akkurat i det jeg skyller sand av den ene blå skoen til Lillemann. Jeg ser ham i øyekroken. Han stopper et øyeblikk utenfor døren, før han går videre.

Da sprekker det.

«Jeg er altså lei av at jeg må gjøre alt her i huset», roper jeg ut i gangen.

Det blir helt stille der ute. Jeg kan formelig se for meg hvordan mannen har stoppet opp midt i det han holdt på med og står og stirrer ut i luften. Avventer. Analyserer faren. Som et truet dyr.

Så kommer han tuslende inn på badet.

«Men jeg kan ta det, jeg altså», sier han og ser opp på de våte jakkene over dusjen.

«Jah, når da?», spør jeg med trykk på når.

«Hvis dette skal bli tørt til i morgen, kan det ikke ligge slengt på gulvet i gangen, vet du. Det må tørkes. Dessuten er skoene fulle av sand. Hva var det egentlig du tenkte på?»

«Hva jeg tenkte på», sier mann og setter seg på dolokket.

«Jeg tenkte på at du skulle få litt tid i fred. Du har jo vært så sliten i det siste. Derfor tok jeg med meg ungene ut.»

«Men måtte dere hoppe i vanndammer da?», spør jeg slår av krana.

«Vel, du kan jo prøve å ta med deg en treåring og en fireåring ut når det regner og si at de ikke får lov til å hoppe i vanndammene», sier mannen og reiser seg.

«Se her, jeg tar dette jeg», sier han og tar plass ved vasken. «Jeg prøvde bare å gjøre deg en tjeneste».

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, så jeg går ut i stua og setter meg i sofaen. Så reiser jeg meg opp igjen og stiller meg i dørkarmen inn til badet.

«Men du kan ikke bare gjøre meg en tjeneste, og så forvente at jeg skal rydde opp etter deg! Da blir det jo ingen tjeneste. Da blir det jo bare å gi meg mer jobb!»

Jeg fester hendene godt i midjen. Når mannen ikke svarer, går jeg ut i stua igjen.

Etter en stund kommer han ut fra badet.

«Jeg hadde tenkt å rydde opp. Bare så du vet det. Jeg skulle bare få i meg litt mat først», sier han og forsvinner ut på kjøkkenet.

«Og lese avisa, og trykke på telefonen din, og se barne-tv, og spise kveldsmat?», sier jeg. Men det hører han ikke.

Heldigvis ble både skoene og jakkene tørre til dagen etter. Men godtebutikken var stengt den kvelden...for å si det sånn...

 

PS: For flere kranglete oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos.

 

  

Mitt lykkelige mammaliv

13.10.2014 - 20:22 55 kommentarer

Jeg satt og bladde gjennom noen gamle fotoalbum her om dagen. Mens jeg drakk grønn økologisk te og spiste en bit av en mørk sjokoladeplate. Uten sukker selvfølgelig. Kjøpt på helsekosten. 

Jeg fikk så lyst til å dele noen av bildene mine med dere fine leserne mine. 

Her er mitt lykkelige mammaliv i bilder:

 

Jeg blir så irritert når jeg leser om mødre som klager over at de går opp både 20 og 30 kilo under graviditeten.

For det første skjønner jeg ikke hvordan det er mulig! For det andre handler det bare om viljestyrke. Ærlig talt. Hver gang jeg fikk skikkelige cravings på sjokolade eller karameller, hentet jeg meg en stoooor bolle med salat. Det er nesten like godt som sjokolade. Bare prøv!

 

 

 

Det er viktig å ta vare på seg selv gjennom graviditeten.

Det samme gjelder for øvrig etter barna har kommet. Jeg kjenner altfor mange vordende og nybakte mødre som bare deiser rett ned i sofaen i joggebuksa og blir der.

For ikke å forfalle helt, gikk jeg for eksempel nesten bare i høye heler da jeg var gravid. Det er faktisk ikke noe problem. Man må bare gå med de hver dag, så venner føttene seg gradvis til den ekstra vekten.

 

 

 

Jeg har aldri følt meg så sexy som da jeg var gravid. Jeg bare elsket kroppen min og struttet av selvtillit og sex. Jeg glødet, rett og slett!

Nå var jeg så heldig at jeg slapp unna både vann i beina, hemorrider, slapp anusmuskulatur og strekkmerker. I tillegg ble jeg kjempekåt og mannen og jeg hadde sex flere ganger hver dag. 

 

 

 

Fødselen gikk som en drøm.

Så lenge man puster seg gjennom riene, er det virkelig ikke noe problem. Mange kvinner blir helt vulgære når de skal føde. Igjen, hvor er viljestyrken? Det gjelder å finne urkvinnen i seg.

Jeg gikk for øvrig på fire forskjellige fødselsforberedende kurs. Blant annet et der vi lærte hvordan man kan synge seg gjennom fødselen. Det funker som bare det. Tralla la la. 

 

 

 

 

Ammingen gikk som en lek.

Jeg tror kroppen min er skapt for å amme. Jeg elsket å sitte på den hvite blomstrete krakken i spisestuen og amme, amme, amme. Helst bare med et håndkle rundt meg.

Det er viktig med kroppskontakt. Og blikkontakt. Jeg skjønner meg ikke på disse mødrene som sitter og trykker på iPhonen mens de ammer. Det knyttes sterke og viktige bånd mellom mor og barn når man ammer. De båndene vil i hvert fall ikke jeg være for uten. 

 

 

 

 

 

Jeg fikk gjort mye i mammapermisjonen.

Jeg oppdaterte bloggen min tre ganger hver dag, skrev en bok, fullførte masteren min og startet to nettbutikker. En med økologiske barneklær i hamp og lin, og en der jeg solgte økologiske og håndlagede prins- og prinsesse-skilt til barnevogner, samt hjemmestrikkede trekk til bilseter i rosemønster. 

Man kan jo likeså godt få noe gjort når man likevel bare går hjemme.

 

 

 

 



Jeg deltok i fire forskjellige barsel-, fødsels-, og BIM-, BAM- og BUM-grupper.

Og så passet jeg hele tiden på og holde kontakten med mine barnløse venninner. Det er viktig å vise dem at man ikke forandrer seg selv om man får barn. Vi hadde mange gode og dype samtaler mens jeg matet babyen, eller mens han sov. En baby forstyrrer faktisk ikke så mye, hvis man bare er flink til å planlegge. 

 

 

 

 



Barna mine har alltid spist pent.

De søler aldri! Derfor investerte jeg i en hvit sofa. Jeg har også nesten bare hvite klær til dem.  Det er viktig å innføre gode spisevaner tidlig. 

 

 

 

 

Vi har alltid samsovet.

Og vi elsker det. Alle sover godt når vi ligger i en stor haug i senga under en stor dobbeltdyne. 

 

 

 

 

 

Vi sørger alltid for å ha rolige morgener.

Mannen og jeg koser oss på badet sammen mens barna kler på seg. Vi elsker å dele bad, og både dusjer og pusser tennene samtidig. Det er kjempekoselig.

 

 

 

 

Etterpå roper vi barna inn på badet, en etter en, for å pusse tenner.

Mannen og jeg bruker å synge "Puss puss så får du en suss" tostemt. Det gir god stemning!

 

 

 

 

  

Jeg er veldig glad for at jeg har en mann som vare på seg selv, og som tar dette med hudpleie på alvor.

Jeg har lært ham og rense ansiktet hver morgen og hver kveld, bruke ansikts- og øyekrem, samt å peele og bruke maske en gang i uka. Ofte gjør vi det sammen. Perfekt kjærestetid.  

 

 

 

 

 



 

Det finnes ingen unnskyldning for ikke å trene selv om man har små barn.

Det er viktig å holde seg i form. Selv trente jeg gjennom hele graviditeten, helt frem til termin. Og jeg var i gang igjen en uke etter fødselen. Hver lørdag formiddag trener vi sammen alle sammen på treningsstudioet. 

 

 

 

 



Etter treningen, tar vi lørdagshandelen på supermarkedet..

Det går som en lek. Ingen sure miner, ingen "skal ha, skal ha" og ingen trassanfall. Hemmeligheten er å være konsekvent. Man må aldri gi etter. Og så er det viktig med gode rutiner.

Jeg gremmes når jeg ser foreldre med illsinte unger som tar rekedansen på gulvet mens de skriker etter sjokolade. Ja, sånn går det, tenker jeg da i mitt stille sinn. Du har bedt om det selv. 

 

 

 

 

  

Når vi sitter i bilen, har vi alltid masse morsomme sangleker og regler.

Hvis vi ikke kjører quiss, da Eller teller bilene som kjører forbi, og fører dem inn i boka etter farge. Det blir mye latter når det for eksempel kjører tre gule biler forbi etter hverandre!

 

 

 

 

 

 

Søndag går vi tur.

Jeg har alltid kikkerten rundt halsen slik at vi kan speide etter fugler. Vi fører alle fugletypene vi ser ned i en bok. På kvelden tar vi frem boken mens vi sitter foran peisen men en kopp varm kakao. Da slår vi opp i fugleleksikonet og lærer oss navnet på fuglen og studerer parringsritualet.

 

 

 

 

 




Hvordan vi får tid til alt dette?

Det handler om å la barna få hjelpe til. De elsker det! Gi dem ansvar og sørg for gode rutiner helt fra begynnelsen. Vi lager for eksempel alltid middag sammen. 

Jeg skjønner helt ærlig ikke noe av alt dette snakket om denne "tidsklemma". Jeg har med hånden på hjertet aldri merket noe til den. Det blir hva du gjør det til!

 

 

 

 

 

Ta barna med på klesvasken og alt annet husarbeid. Barn helt ned i toårsalderen kan fint lære seg og sortere skittentøyet sitt og sette på en vaskemaskin. 

 

 

 

 



Kosthold er viktig.

Vi spiser salat flere ganger hver dag. Igjen handler det om å innføre rutinene tidlig. I dag roper barna etter salat. Jeg blir nesten litt sliten. "Kan vi ikke ha salat til middag i dag, mamma? Kan vi ikke ha salat til kvelds? Vært så snill. Vææææær så snill."

Men så må jeg jo bare le av det. For salat er jo så sunt, at man egentlig kan spise det døgnet rundt. 

 

 

 

 

Barna elsker at jeg leser for dem. Da sitter de helt stille og bare lytter. Ingen hopping, ingen blaing før vi har lest hele siden ferdig og ingen riving i sidene. Er det sol ute, tar vi med oss boka ut og setter oss på et pledd på plenen. 


 

 

 

 

 

Jeg elsker regnvær! 

Når det regner, er vi aldri sen med å få på oss støvlene og komme oss ut for å hoppe. Det finnes ikke dårlig vær. Bare dårlige klær, vet du.

 

 

 

 

 

 

På ettermiddagene, setter gjerne barna seg ned på gulvet med et parti sjakk, slik at vi voksne får drukket kaffe i fred. 

 


 

 

 

Her er vi i lekebutikken for å kjøpe bursdagsgave til en niese. Mine barn forstår godt at de ikke skal få noe selv, og maser aldri.

Hemmeligheten er å snakke om det før vi går inn i butikken, og være konsekvent og tydelig. Husk, det er du som er sjefen!

 

 

 

 

 

Her er vi på vei til Spania.

Vet du, vi har aldri hatt ett eneste raseriutbrudd på fly. Ei heller grining, masing eller bråking. Som alt annet, handler det om god oppdragelse.

Gosh, når jeg tenker etter finnes det utrolig mange dårlige foreldre der ute, altså. Jeg er så glad for at jeg har klart å gi mine barn en perfekt og lykkelig barndom. Man får de barna man fortjener. 

 

Love my family <3

 

Innlegget er veldig inspirert av denne siden her.

 

PS: For flere oppdateringer fra mitt lykkelige mammaliv, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

  

 

hits