Dette gjør meg fly forbanna

19.01.2017 - 19:30 5 kommentarer

Nå stresser ikke jeg nevneverdig mye, men det er en ting som får meg til å gå helt i spinn, og det er elektriske greier som plutselig ikke virker.

 


 

Som når jeg skal jobbe og pc-skjermen plutselig er helt svart. Eller når jeg skal se på tv og den ikke virker. Når nettet er nede, når jeg ikke får overført bilder fra kamera til pc-en, når laderen ikke lader, når mobilen ikke reagerer, når kaffemaskinen bare står og blinker rødt og ikke vil kverne, når varmepumpa ikke funker, når printeren ikke vil printe, når bilen ikke starter, når vaskemaskinen eller tørketrommelen ikke virker, og så videre, og så videre. Du skjønner hva jeg mener, ikke sant?

Sånne ting er fryktelig irriterende. Jeg får en umiddelbar fysisk reaksjon når slikt skjer. Hele kroppen spenner seg som ei springfjør, hjertet begynner å slå i dobbelt tempo, jeg svetter på ryggen og blir tørr i munnen.

Min umiddelbare reaksjon er å ødelegge. Å hamre løs på det som ikke virker. Å finne fram hammeren og bare slå løs så glass og plast spruter, mens jeg roper «Nå kan du ha det så godt din forbanna drittsekk» og innbilde meg at apparatet eller maskinen har følelser.

Men det gjør jeg selvfølgelig ikke. Jeg er et voksent, relativt fornuftig og oppegående menneske, så det blir med tanken.

Men jeg ringer mannen. Enten han er på jobben, på golfbanen, på kurs eller på fotballtrening. Og jeg forventer at han legger alt annet til side og svarer umiddelbart. For dette er viktig.

Jeg har ikke tid til noe sånt «Hei, kjære, passer det at jeg ringer? Forstyrrer jeg?» Nei, det er rett på sak: «Tv-en virker ikke!!!»

Svarer han ikke, legger jeg igjen beskjed på svareren og sender både sms og melding på Facebook samtidig. Svarer han ikke i løpet av 30 sekunder da, sender jeg ny melding. Nå med dobbelt så mange utropstegn.

Og så forventer jeg en umiddelbar løsning på problemet. Jeg vil at han bare skal si «Å ja, men det kan jeg hjelpe deg med. Du bare trykker på den og den knappen, så kommer tv-en til å virke». Men det gjør han jo ikke. For han aner jo ikke hva som er feil.

Og det er egentlig greit, det. Jeg skjønner jo det jeg også, innerst inne. At det er veldig vanskelig å vite hva som er feil sånn over telefonen.

Men det verste - det aller, aller verste - og det som virkelig får meg til å klikke fullstendig, er det første spørsmålet han alltid stiller:

Har du slått den på da?

Har - du - slått - den - på - da - ???

Virkelig?!

Selvfølgelig har jeg slått den på! Snakk om å undervurdere kona si. 

Kjære mannen min, jeg elsker deg veldig høyt. Men av og til får jeg lyst til å rive hodet av deg. Av og til. 

 

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt herlige parforhold, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Din virkelighet er ikke alle andres

16.01.2017 - 19:30 12 kommentarer

En treåring bør kunne sitte stille og tegne i en halvtime. 

Alle barn bør lære å bake kaker fra bunnen. Jeg syns synd på barn som vokser opp med posekaker. De går glipp av grunnleggende læring.

Foreldre som ikke leker med barna sine er dårlige foreldre. Barn trenger foreldre som setter seg ned på gulvet og leker med dem. 

 

Child drawing
Licensed from: alenkasm / yayimages.com


Nei da, dette er ikke jeg som har blitt skikkelig kjip. Dette er kommentarer hentet fra det store nettet. Og jeg kunne fortsatt i det uendelige:

Jeg jobber hundre prosent og studerer ved siden av, har fire barn som jeg følger opp tett, baker hjemmebakte kaker til alle bursdager og avslutninger, lager all middag fra bunnen og har det alltid ryddig og rent. Er så lei av mødre som klager over hvor slitne de er. Så lenge jeg klarer det, klarer andre det også. Man må bare bestemme seg for det.

Mine barn spiser fisk og grønnsaker uten å mukke. Det er fordi jeg har tatt de med på matlaging helt fra de var små. Det handler bare om rett tilnærming. 

Man bør bruke tid sammen med barna når de er små og pusle, perle, tegne osv. Det utvikler finmotorikken, og er kjempeviktig for videre læring.

Jeg slutter aldri å forundre meg over alle foreldrene der ute som tror at akkurat deres prioriteringer er de riktige. Foreldre som tror deres verdier og deres virkelighet er fasiten for alle andre også. Foreldre som tror deres liv er representativt for absolutt alle andre.

Altså, jeg skjønner at hvis du elsker å bake, og har mange fine stunder med barna dine over kjøkkenbenken mens dere knekker egg og snakker om livets store spørsmål, så tenker du at det burde jammen andre foreldre også prøve. Og det er en fin tanke, at man har lyst til å fortelle andre om disse fine stundene som gir både en selv og barna så mye. Men man må også klare å løfte blikket fra egen kjøkkenbenk og være åpen for at andre foreldre kanskje ikke liker å bake, eller har barn som ikke liker å bake, og at den koselige bakestunden du har med dine barn, fort blir et maretitt for andre foreldre.

For barn strengt tatt ikke lære å bake for å ha et fullverdig liv. Og det blir flotte voksne mennesker av barn som vokser opp med posekake. Det er jeg helt sikker på. Akkurat som barna mine helt sikkert kommer til å vokse opp med en helt super finmotorikk selv om jeg ikke pusler og tegner så mye med dem. Mine foreldre puslet og tegnet aldri med meg, men jeg har da for pokker en helt tilfredsstillende finmotorikk for det!

Barn er forskjellige. Noen kan sitte stille lenge, andre trenger å røre på seg. Noen barn liker å bake, andre vil heller ut og sparke fotball. Noen barn liker å pusle og tegne, andre kan ikke fordra slike aktiviteter og vil mye heller hoppe i sofaen og lese tegneserier.

Vi foreldre er også forskjellige. Det bør være en selvfølge, men det viser seg altså å være veldig vanskelig for mange å akseptere. Som for eksempel mammaen med fire barn som jobber, studerer, baker og alltid har det ryddig og rent. Nå har ikke jeg fire barn (heldigvis), men jeg kunne også prioritert å bake kaker og rydde. Det er ikke det at jeg ikke klarer det. Men jeg har andre interesser enn kakebaking og rydding, og prioriterer det derfor ikke. Hvis jeg skulle lagt inn støtet på kakebaking og rydding, hadde jeg for eksempel ikke fått like mye tid til å gå på ski. 

Jeg elsker å gå på ski. Du finner meg ofte på tur i løypene rundt Raufoss med både mann og barn på slep. For oss er skigåing den ultimate helgeaktiviteten. Og både barna og jeg har stor glede av disse turene. Jeg kan nesten være fristet til å slenge ut en kommentar om at alle foreldre bør komme seg ut i løypa regelmessig med barna sine. At det kommer til å gi barna enorme fordeler og gleder senere i livet. Ja, for det tror jeg det helt sikkert gjør.

Men jeg skjønner at du har andre prioriteringer enn meg i helgene. Kanskje dere koser dere på bowling. Eller kanskje dere koser dere hjemme i sofaen i pysj og spiser vafler og ser på tv. (Det gjør forresten vi og, rett som det er). Det kunne ikke falle meg inn å dømme foreldre som velger annerledes enn meg. Hvorfor i alle dager skulle jeg det? Som om bare fordi jeg gjør noe, så skal det liksom være et mål for alle andre å gjøre det samme.

Du som tar med barna dine på bowling søndag formiddag, er kanskje kjempeflink til å bygge Lego med barna dine. Eller sparke fotball med dem på løkka. Og du som prioriterer lange, late helgemorgener i pysjen, er kanskje en ildsjel på det lokale sjakklaget. Hva vet vel jeg?

Jeg har mine verdier, prioriteringer og utgangspunkt. Du har dine. Om det er å trene, bake kaker, se på tv, spille, leke med hunden, hvile, jobbe, eller om du må bruke energien din på å holde hodet over vannet på grunn av sykdom, er meg helt likegyldig. Jeg er sikker på at du er et skikkelig alright menneske for det. Og jeg er sikker på at det blir folk av barna dine også.

Og du, skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Mine barn spiser også både fisk og grønnsaker. Men jeg har aldri vært en sånn mamma som har latt barna få sitte på kjøkkenbenken og kutte grønnsaker slik at de skal føle eierskap til maten de spiser og bla, bla, bla. Flaks kaller jeg det. Ren flaks. Og det skal vi heller ikke kimse av.

 

Les også: 50-tallet ringte og ville ha holdningene sine tilbake

Les også: Ettergivende foreldre er de verste ... eller?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos,følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Grått på grått på grått på grått

11.01.2017 - 19:30 25 kommentarer

Ute regner det. Januar på Raufoss, her jeg bor, bruker å bety minst en meter snø, ti minus, spark, akebrett, ski, snøballkrig, snøborg, vintersko, ullsokker, tykke vinterdresser, barnelatter og rosa og blå toppluer bak høye snødynger.

I dag sendte jeg ungene av gårde til barnehage og skole med regntøy og cherroxer. Skistadioen var helt tom i helgen. Der bruker det å myldre av liv søndag formiddag. Familier som aker og går på ski. Appelsin, kjeks og kakao på termos. 

Men ute regner det.

woman in an evening dress on a couch
Licensed from: bernjuer / yayimages.com

 

Vi driver og pusser opp huset. (Ja da, vi har holdt på med det i over tre år nå. Ting tar tid.) Vi skal blant annet bytte ut noen møbler. Derfor har jeg tatt godt vare på alle møbelbutikkenes tilbudsaviser som har fylt opp postkassa helt siden romjulen. Og dersom du ikke har sånn "Ingen reklame-lapp" på postkassa di, vet du at det ikke er rent lite møbelreklame som finner veien hjem til deg på denne tiden av året. 

Jeg setter meg godt til rette i sofaen med en kopp kaffe. Hører at takrennene renner over av vann, og tenker at jeg må huske å rense de til våren. Åpner møbelavisene og gleder meg til å bli inspirert. 

Men hva ser jeg?



 

Grått på grått på grått på grått. 

Jeg kikker gjennom Skeidars avis: Grått på grått på grått på grått. Bohus: Grått på grått på grått på grått. Møbelringen: Grått på grått på grått på grått. Jysk: Grått på grått på grått på grått. Det er gråe sofaer, gråe spisestuer, gråe senger, gråe tepper, gråe stoler, gråe hyller ... alt er grått!

 


Skal det være en grå sofa?

 

Med et fint grått teppe foran?

 


Eller en grå spisestue?

 


Eller hva med en grå seng i et grått soverom?

 

Altså, er det dette folk vil ha?

Jeg skal innrømme at det ser både rent og pent ut med grå og hvite hjem. Man ser jo for eksempel ikke støvet, siden det går i akkurat samme fargenyanser som interiøret. Men herregud så kjedelig da! Så deprimerende! 

Jeg skal bare snakke for meg selv, men jeg trenger i hvert fall farger rundt meg for å ha det bra. farger gjør meg glad. Farger gjør meg kreativ. Farger gjør meg morsom, fornøyd, tøysete og harmonisk. Om jeg omgir meg med for mye grått, blir jeg bare ... grå ...

Og hvem vil vel være det?

 


Vik du grå, triste farge.  
 

Hvilke farger gjør deg glad? Og blir du deprimert av grått?

 

PS: For flere farger, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvem trenger vel være perfekt mamma, så lenge man er dritgod til å steke pannekaker?

08.01.2017 - 20:06 35 kommentarer

Av og til skulle jeg ønske jeg var en perfekt mamma. En sånn mamma som alltid er tålmodig. Som alltid snakker med innestemme, som aldri bruker tomme trusler og som alltid har kontroll.

 


 

Og i disse nytt år ? nytt jeg-tider, hender det disse dårlige mammaegenskapene mine gnager så fælt, at jeg plutselig, i svake øyeblikk, tenker at jeg egentlig er en ganske dårlig mamma. I alle fall langt fra god nok for mine to, små barn.

Jeg skulle ønske jeg ikke var så stresset etter jobben, og ikke avbrøt barna mine når de hadde noe viktig å fortelle fra skolen eller barnehagen midt under middagslagingen.

Jeg skulle ønske jeg ikke ble så sint når vi har dårlig tid om morgenen og ungene åler seg rundt i sofaen som to pysjkledde snegler når vi må være ute av dørene om fem minutter. Jeg skulle ønske jeg ikke trampet i gulvet og ropte: «Nå får dere for pokker begynne å kle på dere!» Jeg burde sette meg ned på deres nivå, få øyekontakt, bekrefte følelsene deres og kommunisere med deres indre motivasjon i stedet for å rope «POKKER!»

Jeg skulle ønske jeg ikke brukte tomme trusler og jevnlig truet med inndragning av ukepenger i 14 år fremover når de ikke rydder etter seg. Jeg skulle ønske jeg ikke truet med å knekke iPaden i to når de ikke kommer og spiser når middagen er ferdig. Og jeg skulle ønske jeg ikke truet med å kaste PlayStationen ut av vinduet når de ikke slutter å spille etter tilmålt spilletid.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn tålmodig mamma som elsket å bake med barna. Når vi en sjelden gang baker sammen, ender jeg opp med å gjøre alt selv, for det går så mye fortere enn å vente på at de skal fortelle enda en historie fra barnehagen, klappe katten, telle alle eggene fire ganger og tisse før de heller melet i bollen.

Jeg skulle ønske jeg ikke kranglet med pappaen deres så de hørte det.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn leke-mamma som likte å leke butikk, mamma og barn, dyrlege, tannlege, pirat og andre slike utrolig kjedelige rollespill-leker.

Jeg skulle ønske jeg ikke ble så sur og sliten og sukket høyt og overdrevent når barna klør, ikke får sove, må tisse og er tørste klokka halv ni om kvelden og jeg prøver å få dem til å sovne, slik at jeg kan sitte helt alene i sofaen og se på favorittprogrammet mitt på tv-en.

Jeg skulle ønske jeg ikke trengte så mye alenetid.

Jeg skulle ønske jeg hadde overskudd til å børste det altfor lange håret til femåringen, slik at hun ikke gikk rundt med et stort kråkereir i bakhodet hele tiden. Ikke det at hun bryr seg, men jeg lurer jo fælt på hva andre tenker om meg som ikke børster håret til datteren min en gang.

 

Mom and daughter seven years pour the batter into the mold for baking muffins
Perfekt bakemamma

 

I år har jeg lyst til å snu litt på det. For er egentlig en god barndom synonymt med en mild, tålmodig mamma som alltid går med et mykt smil på leppene og som ikke trenger alenetid? En mamma som aldri viser at hun er sliten, sint, stressa eller utålmodig? Må alle mødre være like?

Nei, ikke pokker!

I år har jeg tenkt å rose meg selv for alle de gode egenskapene jeg har som mamma i stedet for å tenke på alt jeg ikke er god nok på:

For jeg er veldig god til å kose med barna mine. Jeg har alltid tid til en klem, et kyss på kinnet og en stund i armkroken i sofaen (Vel, bortsett fra når vi må være ute av dørene om fem minutter og de er pysj-snegler, da). Jeg må liksom alltid ruske dem i håret når de går forbi meg, kose føttene deres når de ligger under teppet i sofaen og ser på barne-tv, og holde dem i hånden mens jeg kiler dem med tommelen min inni håndflaten når vi er ute og går.

Jeg forteller dem hver eneste dag hvor høyt jeg elsker dem. Helt til verdensrommet og tilbake. Jeg sier: Jeg er så glad i deg. Jeg elsker deg. Jeg er så stolt av deg. Du er det beste jeg har. Jeg er så glad for at jeg fikk akkurat deg. Og så videre, og så videre. Hver eneste dag. Jeg lurer på om jeg noen ganger sier det litt for ofte. Jeg har nemlig tatt dem i å himle med øynene bak min rygg noen ganger. Men det får så være. Jeg kommer aldri til å slutte å fortelle dem at jeg elsker dem.

Jeg sipper og griner under hver eneste skoleavslutning, luciatog i barnehagen, turnoppvisning, ridestevne og syttendemaitog der ungene er med.

Jeg er alltid til stede for barna når de virkelig trenger meg.

Jeg lærer dem at alle mennesker er forskjellige, og at det ene ikke er bedre enn det andre. Vi er bare forskjellige.

Jeg digger å gå på skitur sammen med barna.

Jeg er flink til å si unnskyld.

Jeg er flink til å gjøre ingen ting sammen med barna. Ingen planer, ingen ting vi skal rekke, ingen ting vi må eller bør. Bare være sammen. Ingen heseblesende oppkonstruert kvalitetstid, bare helt enkel hverdagstid.

Og så er jeg dritgod til å steke pannekaker! Og ja, jeg gjør det Pippi-style. Hver fredag har vi pannekaker med Nugatti til middag. Og alle er med og snur pannekakene i lufta. Halvparten havner i taket og på gulvet. Men hey, er det så farlig da?

Ingen er god på alt. Det vet vi. Det forteller vi barna våre. Hvorfor skal ikke det gjelde mammaer også? Noen er flinke til å bake og lage mat med barna sine, noen kan ligge på gulvet i timevis og bygge Lego, noen går på ski med barna, noen går på kino, mens noen er gode til å lytte.

La oss slutte å strebe etter å være den såkalt perfekte mammaen bloggere, mediene og andre mødre i forteller oss at vi skal være. La oss innse at vi alle er forskjellige med forskjellige verdier, egenskaper, gode og dårlige sider. Vi gjør så godt vi kan. Felles for oss alle er at vi elsker barna våre grenseløst. Er ikke det er greit sted å starte, da?

La 2017 bli det året der vi hyller våre gode mamma-sider i stedet for å strebe etter å bli best i alt.

For man skal tross alt ikke kimse av pannekaker Pippi-style. Ifølge femåringen, er nemlig det det tøffeste som finnes. 

Hva er din mamma-superkraft?

 

Les også: Hva er en god mor?

Les også: 10 ting foreldre absolutt ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

 

PS: Følg meg gjerne inn i det nye året i andre sosiale medier:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Mine tabber, flauser og nedturer i 2016

31.12.2016 - 09:33 18 kommentarer

Det er igjen tid for å oppsummere året som har gått. I år som i fjor velger jeg å dele mine mindre heldige opplevelser i stedet for all den glitrende suksessen jeg har badet i gjennom hele året (knis). Facebook- og bloggfeeden din kommer uansett til å være full av nyttårsoppdateringer der folk ramser opp sine høydepunkter fra 2016.

 

 

Det skal du få slippe å lese om her.

Her er mine tabber, flauser og nedturer i 2016:

 

Jeg skremte bort mitt store forbilde - Kathrine Aspaas

Jeg stod i regnet på Aschehoug hagefest under en kjempestor oransje paraply. Jeg tror jeg stod og spiste på en pølse, da jeg plutselig så et kjent ansikt i folkemengden. Er det ikke ... Jo, det må da være ... Kathrine Aspaas!

Dama som har skrevet boken Raushetens tid. Dama som har lært meg at vi skal omfavne våre tabber og feiltrinn. Dama som sier med den største selvfølge at hun føler seg liten og dum når hun er sammen med smarte folk, spesielt når de snakker sammen uten å henvende seg til henne. Altså, hvem gjør ikke det? Dama som oppfordrer oss til å være feiltastiske og dele det ekte i stedet for fasade. 

Jeg har drømt om å møte henne. Jeg har liksom sett for meg at vi skulle bli bestevenner. For vi tenker så likt. Og så likte hun et innlegg på Facebook som jeg hadde skrevet i fjor. Og nå var hun på vei over gressplenen i retning av meg.

Jeg hopper frem, strekker ut hånden og presenterer meg. Jeg sier at jeg vet alt om henne. At jeg følger bloggen hennes, at jeg har lest alle kommentarene hennes i Aftenposten, at jeg har lest bøkene hennes. Og så plutselig blir jeg skikkelig star strucked, omtrent på samme tid som jeg oppdager at jeg fortsatt står og rister hånden hennes, og da begynner jeg å bable, på både inn- og utpust. Jeg forteller at jeg er SÅ enig i det hun skriver, at jeg skriver om mange av de samme temaene på bloggen min og i boka mi, som hun for øvrig ikke har hørt om en gang. Og jeg blir litt overrasket, for hun likte jo tross alt det innlegget fra i fjor på Facebook.

På dette tidspunktet begynner panikken å stige. Hjertet dundrer i brystet, jeg blir svett i hendene og merker at hjernen holder på å koble helt ut. Så jeg trekker pusten og tenker at jeg for all del ikke må gå tom for ord, så jeg ramser opp noen felles kjente, som jeg har sett på Instagram at hun også kjenner, og så ... så tar det slutt. Helt slutt. Og jeg bare står der og ser på henne, med armene hengende slapt ned langs siden. Uten å komme på en eneste ting å si.

Kathrine ser livredd ut.

- Du, ehm, jeg hadde egentlig tenkt å få med meg talene, jeg. De har begynt nå, sier hun og skritter i en bue rundt meg.

Og i det jeg ser ryggen hennes forsvinne bortover gressplenen, setter jeg virkelig inn støtet ved å heve hånden i en kameratslig hilsen og rope etter henne: Ja, men du, vi snakkes videre etter talene, da.

Hvorpå hun snur seg kjapt og ser på meg med oppsperrede øyne og utstøter en lyd jeg ikke helt klarer å tolke hva betyr, før hun haster videre.

Igjen står jeg og føler meg så liten, så teit, så mislykket, så sosialt inkompetent, så utrolig dum. Jeg gir meg selv et mentalt panneklask, lukker øynene, rister på hodet og tenker at jeg aldri, aldri kommer til å bli noe som helst så sosialt klønete som jeg var akkurat nå.

Jeg vet ikke om det var min livlige fantasi som tok overhånd, men resten av kvelden kunne jeg banne på at hver gang jeg så snurten av Kathrine, så snudde hun seg kjapt rundt og søkte tilflukt bak et tre eller et telt. Jeg klandrer henne i så fall ikke.

Note to self for 2017: Være avslappet og avbalansert sterk kvinne selv når jeg snakker med folk jeg beundrer. Evt. bare se ut som avslappet og avbalansert sterk kvinne på avstand og droppe og snakke med folk jeg beundrer så høyt at jeg blir star strucked.

 

Gjennomsiktig boklansering

På boklanseringen min, møtte jeg opp i en helt gjennomsiktig bluse. Det kan for øvrig være en sexy twist det, når man er i tjueåra og ikke har gått gravid ennå. Det er ikke like sexy når man er førti og har mammamage. Jeg er også veldig glad for at ingen sa noe, slik at jeg ikke merket det før jeg kom hjem og så på bildene to dager senere.

Note to self for 2017 (Heretter NTS 2017): Se meg i speilet før jeg går ut døra. Spesielt når jeg har boklansering. 

 

 

Lavmål krangling med mannen

Mannen og jeg har kranglet masse i 2016, som alle tidligere år. Nå har vi ikke noe mål om at vi ikke skal krangle. Men jeg må dessverre innrømme at nivået på kranglingen til tider har vært pinlig lavt. Vi har kranglet om hvem som har sovet minst, om hvem som har lagt barna flest ganger, om hvem som har brukt mest penger på unødvendige ting og om sex.

Jeg har kjeftet på han for at verandagulvet ikke ble jevnt etter han hadde beiset det. Jeg har kjeftet på han for at han ikke tømmer rista i kjøkkenvasken, slik at matrestene etter middagen ligger igjen. Og jeg har kjeftet på han for at han snorker.

NTS 2017: Pust og tenk deg om før du krangler med/kjefter på mannen.

 

Utålmodig mamma

Jeg har vært jevnlig utålmodig og pedagogisk ukorrekt med ungene. Jeg har kjeftet på dem når de har vært for treige til å kle på seg om morgenen og jeg har truet med å knekke iPaden i to når de ikke vil legge den fra seg for å komme og spise.

NTS 2017: Øve på å være forståelsesfull, mild og tålmodig mamma som ikke blir stresset av barn som bruker en evighet på å kle seg når vi har dårlig tid og som ikke vil legge bort iPaden når det er mat. 

 

Regnskap

Jeg leverte ikke inn regnskapet før langt ut i mars, og fikk straffegebyr for sen innlevering.

NTS 2017: Begynne på regnskapet litt tidligere, selv om det er kjedelig.

 

Konsert fail

Da vi spilte konsert på Retro i desember, begynte jeg på en helt annen låt enn resten av bandet på førstelåta, og jeg oppdaget det ikke før vi var halvveis ut i sangen. Tostemt der altså.

NTS 2017: Pugge setlista. Evt. lese den, siden den tross alt ligger rett foran føttene mine teipet fast til gulvet.

 


Eeh, hvilken låt spiller vi egentlig?
 

Jeg misset Sophie Elises pupp

Vixen Blog Awards var jeg så opptatt med å snappe at jeg hadde vunnet Gullpennen at jeg gikk glipp av puppen til Sophie Elise.

NTS 2017: Droppe skryt på Snap når Sophie Elise viser puppen slik at jeg kan si at jeg var der og faktisk så det.

 

Jeg fikk et imageproblem

2016 var også året jeg fikk et imageproblem. Jeg fikk masse presseomtale i forbindelse med lanseringen av boka mi, og jeg tenkte at nå var det viktig ikke å holde igjen på noe. Nå måtte jeg være skikkelig tøff og kul og gi pressen akkurat det de ville ha. Det gikk helt skeis. Plutselig ble alt vridd til at vi bedrev fri oppdragelse, hvilket absolutt ikke stemmer. Og plutselig ble jeg den mammaen som ikke hadde noen grenser, ingen regler og som hadde uhøflige, ufordragelige barn. Kommentarfeltene fløt over av dritt. Det var ikke noe gøy, og det var noen uker på vinteren der jeg overhodet ikke hadde lyst til å stå opp om morgenen og bare ville gjemme meg under den varme, gode dyna mi.

Denne dritten jeg fikk i kommentarfeltene er også en av grunnene til at barna i løpet av 2016 er gradvis tatt ut av bloggen. Nå skriver jeg en mammablogg helt uten barn. How about that?

NTS 2017: Ikke gi journalistene frie tøyler. Vær kjip og les og pirk på sitatsjekken. (Dette burde jeg ha lært etter jeg meldte inn og vant over Dagbladet Magasinet i PFU (Pressens faglige utvalg) i 2014 etter en helt grusom hjemme hos-reportasje.) Bestem deg på forhånd for hva du vil snakke om, hva du vil la ligge og hold deg til det. 

 

Terningkast tre

Og apropos boka, den fikk terningkast tre i Dagbladet.

NTS 2017: #*##€&>!!!!%+`*!!##%&»€€€!!!!!

 

Too much Marte

Når det gjelder presse generelt, i 2016 har jeg blitt intervjuet 49 ganger, i aviser, blader, radio og på tv. Halvparten av forespørslene burde jeg takket nei til. Jeg MÅ ikke åpne kjeften bare fordi en journalist ringer.

NTS 2017: Velg dine kamper og hold deg til dem. Husk det, Marte. Du MÅ ikke si noe om alt bare fordi en journalist spør deg. 

 

Årets skivebom

Mitt svar til Kadra Yusufs kronikk om foreldrebloggere. Her burde jeg bare ha holdt kjeft. Jeg overreagerte på uttalelsene hennes, og jeg satt meg selv som skyteskive for illsinte anti-mammabloggere. Jeg fikk så ørene flagret for et tema jeg egentlig ikke var veldig opptatt av en gang.

NTS 2017: Igjen - velg dine kamper. For å få utløp for oppsamlet frustrasjon - kjeft på mannen for at han ikke renser silene i kjøkkenvasken i stedet for å skrive sinnainnlegg på bloggen. 

 

Glissen boksignering

Jeg har hatt en del boksigneringer i 2016. Man vet aldri hvor mange som dukker opp på sånne signeringer. Det kan være 100 eller det kan være null. Da jeg signerte på Gjøvik, kom den eneste kunden heseblesende inn dørene tre minutter på overtid. Da hadde jeg stått der helt alene i en hel time. Jeg tror jeg aldri har vært så glad for å signere ei bok før.

NTS 2017: Husk de gangene det kom en hel haug med folk som ville få boka si signert, glem de gangene det nesten ikke kom noen. (Det er lettere sagt enn gjort).

 

Forferdelig foredrag

Da jeg skulle holde foredrag i Mandal, hadde jeg migrene og burde egentlig ha avlyst. Men jeg tenkte at hei sann, dette skal gå fint. Jeg må bare ta meg sammen de timene det varer. NOT. Det gikk ikke bra. Det er til dags dato det dårligste foredraget jeg noen gang har holdt. Og var du der, kan du bare ta kontakt, så skal du få pengene dine tilbake.

NTS 2017: Det er bedre å avlyse når man er syk, enn å gjennomføre på lavmål. Og her snakker vi ikke om at godt nok er godt nok. Her snakker vi om virkelig lavmål på grensen til fullstendig fiasko.

 

Ned og opp og ned og opp

I år, som så mange år tidligere, har jeg gått ned i vekt i januar, opp igjen i sommerferien, ned igjen i løpet av høsten, for så å gå opp igjen i jula. Lenge leve jojoslankingen.

NTS 2017: Ingen verdens ting. Jeg kommer til å fortsette å gå opp og ned de fem kiloene resten av livet. Og det er helt okei. Jeg har resignert.

 


Jeg elsker godis og kommer aldri til å slutte. 
 

Yoga-promp

Jeg prompa høyt på en yoga-time.

NTS 2017: Må tydeligvis ta opp igjen knipeøvelsene.

 

Grønnsaks-optimist

Jeg fortsetter å kjøpe masse grønnsaker hver uke fordi jeg tenker at nå, nå skal vi bli supersunne og begynne å spise mer grønnsaker. Grønnsakene blir liggende i kjøleskapet og råtne. 

NTS 2017: Det er begrenset hvor mye grønnsaker en familie på fire klarer å spise. Vi spiser sunt nok. 

 



 

Vel, det var mine tabber, nedturer og flauser i året som har gått. Nå er jeg veldig spent på å høre dine.

Her kan du lese mine tabber, flauser og nedturer for 2015

 

PS: For flere tabber og flauser, følg meg gjerne inn i det nye året her: 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

#sprejuleglede

29.12.2016 - 20:41 Ingen kommentarer

For en fantastisk respons det ble på adventskalenderen vår og kampanjen #sprejuleglede

Du kan lese mer om kalenderen her. 

 


 

For nye lesere, kan jeg fortelle at jeg i samarbeid med Slank restavfallet Loop og Sortere.no har laget en aktivitetskalender som jeg ga bort gratis her på bloggen. Kalenderen inneholdt en aktivitet hver dag, samt en #sprejuleglede der barna skulle gjøre en ting hver dag for å glede andre. Stort eller lite. Jeg er nemlig helt overbevist om at barn i dag får mer enn nok pakker og ting, og at det de egentlig ønsker seg er tid sammen med foreldrene sine. 

Så oppfordret vi alle til å dele #sprejuleglede-bilder på Instagram. Og jammen har dere delt! Man vet liksom aldri hvordan responsen blir når man lanserer en ny hashtag. Det kan komme inn ett bilde, hvilket unektelig er bittelitt flaut, eller det kan regne inn bilder. I dette tilfellet endte vi med regn, eller snø i noen deler av landet. Det har rett og slett florert med juleglede på Instagram i hele desember.

Her er en liten smakebit: 

På Bydelshuset i Tønsberg ble de så inspirert av #sprejuleglede-kampanjen vår, at de opprettet en juleglede-vegg der folk kunne henge opp lapper der de tilbød gratis tjenester før jul. 

 

Hos Elisabeth hadde de følgende aktivitet bak en av lukene: Spis så mye godteri du klarer på ett minutt. 

#sprejuleglede: Gi en kjærlighet på pinne til noen du er glad i.


 

 

Hos Evelille har de hatt grøtfest i kalenderen. Med #sprejuleglede: Be noen naboer/venner.


 

A step closer er en frivillig organisasjon som jobber med bistand, solidaritet, barn og unge og brobygging. De sprer juleglede på høyt nivå i år, som tidligere år:

 

 

Hos Fru Mariposa har de laget julekort. Og #sprejuleglede: Sende julekort til noen man ikke kjenner så godt.


 

Håper det gikk bra hos Heidi da barna fikk være oppe så lenge de ville:

 

 

Kjersti og barna har spilt spill, og drukket kakao. 


 

6. desember fikk barna legge de voksne hos Guro. Og så har de kost med og være snill med et dyr:

 

Nina har bakt pepperkaker og gitt bort til en nabo:


 


Og så må jeg bare få vise noen av de flotte kalenderne, og hvor kreative folk har vært:


 










 



 



 



 



 



 



 




 

Høydepunktet med hele kampanjen, var kanskje da vi kom på TV2-nyhetene. Kjempestas! 


Her ser jeg helt livredd ut. Dødsangsten lyser ut av øynene mine. 

 


Heldigvis gikk det bra.
 

Og med all denne julegleden, håper jeg dere har hatt en fantastisk julefeiring og at dere fortsetter å spre juleglede i romjulen og ut i det nye året. Husk å dele med oss på Instagram med #sprejuleglede.  

 

Følg oss gjerne i andre sosiale kanaler i jula:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nettbrett-tid uten dårlig samvittighet

25.12.2016 - 09:32 Ingen kommentarer

//Annonse

Romjulen innetid. Romjulen er avslapning, sofa med pledd og rester etter julekaker. I hele desember har vi løpt fra den ene juleavslutningen til den andre. Vi har deltatt på nissefest, grøtfest, julemarked, julemesser og diverse avslutninger. Vi har laget julegaver og julepynt, bakt pepperkaker, pyntet pepperkakehus, stresset rundt på kjøpesentre etter gaver og ribbe og i det hele tatt prøvd å komme i mål til jul. Det gjorde vi for øvrig ikke, men det er en annen historie.

 


 

I romjulen er alt så stille. Deilig stille. Vi koser oss inne med leker, brettspill, Netflix og iPad. Og mens barna leker med julegavene de fikk, får jeg endelig tid til å legge beina høyt og bare kose meg med meg og mitt. Som for eksempel å lese en god bok eller favorittbladene mine.

På iPaden min har jeg tilgang på over 50 av Norges største blader og tegneserier, samt de mest populære bladene fra Sverige og Danmark. De får jeg gjennom mitt abonnement på Flipp.

Her finner jeg blant annet favorittmagasinene mine Kamille og Foreldre&Barn.

 


Jeg elsker Kamille. Så jordnært og bra!
 

Nå kan du prøve Flipp gratis i 30 dager. Og ønsker du å fortsette abonnementet etter prøvetiden, betaler du kun 99 kroner i måneden. Ordinær pris er 129 kroner. Hvis du allerede abonnerer på et blad, oppgir du det når du registrerer deg, og får Flipp-abonnementet til kun 49 kroner i måneden.

 

Slik blir du abonnent på Flipp:

1 - Register deg på flipp.no (Du må bruke denne linken for å få spesialprisen)

2 - Last ned appen

3 - Logg deg inn og kos deg

Du får tilgang til de seks siste utgavene av hvert blad.

 



 

Her kan du se alle bladene du finner på Flipp

På Flipp finner du også mange blader og tegneserier for barn. Her i huset går det i Frost, Prinsesser, Ole Brumm, Wendy og Spiderman.

 







 

Og det som er så bra, er at hele familien kan være logget på samtidig. Man kan nemlig bruke Flipp på fem enheter - mobil eller nettbrett - samtidig.

Nå ser jeg frem til noen deilige og rolige innedager i romjulen. Med nettbrett. Helt uten dårlig samvittighet.

 

Bli forresten med på konkurranse på Instagram.

Der gir jeg bort ett årsabonnement til en heldig vinner. Sjekk ut casa_kaos.

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Je ha'itte vaske golvet og itte børi ved

23.12.2016 - 21:08 4 kommentarer

Itte har je sett opp fuggelband heller. Men treet, det har je pynte. Og det er vel omtrent så langt jeg har kommet. 

På lille julaften. 

 


 

Jeg hadde jo så god tid. God tid til å kose meg med julepynting, planlegging av gaver og innkjøp. God tid til å bake pepperkaker, pynte pepperkakehus og sitte sammen med barna og lage hjemmelagede julegaver til familien. Du vet, sånne skeive gaver som gir morfar en tåre i øyekroken når han pakker opp.  

Men hva var det egentlig som skjedde? Ikke vet jeg. Plutselig var det bare en uke igjen til jul. Og da ble jeg syk. Skikkelig manflu fikk jeg, med rennende nese verkende bihuler, vond hals og stort sympatibehov. 

I dag er det lille julaften. Jeg har fått opp treet, det skal jeg ha. Men jeg er fortsatt ikke i mål med julegaveinnkjøp. Jeg har ikke pakket inn en eneste julegave. Pepperkakene vi bakte i begynnelsen av desember er spist opp for lengst. Pepperkakehuset ligger på kjøkkenbenken, i esken sin. Juleskinka er fortsatt rå. Huskaninene koser seg i hjørnene. Og julestjernene lider av vannmangel. Alle fire. 

 



 

Sånn blir det i år. 

Men vet du hva? Vi skal ha en strålende jul for det. En jul med hybelkaniner, siste liten-gaver, visne julestjerner og pepperkakehus bakt i romjula. Det fine med sistnevnte er at vi kan spise det opp nesten med en gang. 

Jeg ønsker dere alle en fantastisk jul! Enten dere er i mål eller ei. For om jula blir fin eller ikke handler om helt andre ting enn vaskebøtte og nystrøkne julegardiner.

Og i morgen klokka elleve går Tre nøtter til Askepott på NRK, okke som. Og da, da er det jul. 

GOD JUL!

 

PS: For flere oppdateringer fra vår kaotiske jul, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Til jul ønsker jeg meg en mann som forstår meg

19.12.2016 - 19:30 6 kommentarer

//Inneholder egenreklame

Hva ønsker du deg egentlig til jul? Sånn egentlig? 

Jeg vet hva jeg ønsker meg: Barn som sover lenge og en mann som forstår meg. Barn som sover lenge, kan jeg bare glemme. Det kommer aldri til å skje. Men en mann som forstår meg, står fortsatt på ønskelisten. Hvor deilig hadde det ikke vært å hatt en mann som til en hver tid visste hva jeg trengte. Som visste når han skulle holde kjeft, når han skulle lytte, når han skulle prate, når han skulle skygge banen og når han skulle være der for meg. 

 


 

Okei, jeg vet at det er mitt ansvar også. Jeg vet at menn ikke kan lese tanker. Og i bunn og grunn er han ikke så ille han mannen min. Så lenge jeg også tar ansvar og forteller kan klart og tydelig hva jeg trenger. 

Jeg tror det er nøkkelen i de fleste parforhold. Man må bruke tid på å avklare og fortelle hva man trenger. Og lytte til den andre parten også, selvfølgelig. Og så må man ta grep før det går helt ad dundas. Et forhold er som en bil. Det må pleies og kjøres på service med jevne mellomrom. Helst før det kræsjer. 

Problemet vårt er å sette av tid til det. I en hverdag bestående av jobb, barn, snørr, klesvask, brent middag og legoklosser utover stuegulvet, er det lett å glemme å ta vare på forholdet. 

Vet du hvem Maria Mork er? Hun er relasjonstolk, eller partolk, og hjelper mennesker til å forstå hverandre bedre. Hun har blant annet hjulpet oss. 

I februar arrangerer hun Årets Viktigste Date (ÅVD) for andre gang. I fjor ble det en kjempesuksess, og i år kommer det til å bli enda bedre. ÅVD er et arrangement for par i form av en helaften med god mat, underholdning av ulik art og input for parforholdet. Alle parene får sitt eget bord, 3 retters bankettmeny, velkomstaperitiff, underholdning og foredrag. I tillegg får alle parene bok og goodiebag.

 


Fra fjorårets arrangement. 






Dette er jo også en fantastisk julegave fra deg til partneren. Eller til svigers. Eller fra barna til mamma og pappa. 

Denne gangen skal mannen og jeg også opp på scena. Vi skal holde et kåseri om den vanskelige kjærligheten:

 

Det sies at forelskelse gjør blind. Men hvordan kan man holde på dette svaksynet når partnerens irriterende sider etter hvert blir krystallklare og driver en til vanvidd.

Og hvordan i alle dager skal man klare å overleve sammen når hun er fra Mars og han er fra en planet fra et helt annet solsystem?

 

Vi har aldri stått på scenen sammen før, så dette kan bli gøy. Her er resten av foredragsholderne og underholderne: 

 



 

 

Og her kan du se hva noen av fjorårets par sa om kvelden: 

A-TEFdqF_84

 

Håper vi sees!

 

PS: Alle som melder seg på før 24. desember er med i trekningen av en hotellweekend for to. 

 

PSS: For flere oppdateringer fra vårt til tider kaotiske parforhold, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Du får fem minutter til å pakke en bag med livet ditt

16.12.2016 - 20:39 Ingen kommentarer

- Kødder du eller? Barn nummer 1 drar øyenbrynene langt opp i panna og ser på meg med store øyne.

- Det går ikke an. Det ække mulig, stemmer barn nummer 2 i.

- Nei, jeg kødder ikke. Og jo, det er mulig. Hver eneste dag må familier, med barn som er like gamle som dere to, pakke en bag på fem minutter og forlate huset sitt for aldri å komme tilbake. Én eneste bag. Én bag med hele livet sitt i.

Vi har blitt utfordret av Flyktninghjelpen: Én bag. Fem minutter. Hva pakker vi?

 



 

5:00 minutter igjen:

- Okei, barn, dere henter ullundertøy, sokker og tykke gensere, roper jeg med myndig stemme. 

- Jeg henter pass. Det er viktig, roper mannen, mens han runder hjørnet ut til kjøkkenet.

Alle løper hvert til sitt. Jeg løper ut på soverommet og finner fram ullundertøy, to par ullsokker og en fleecegenser.

- Mamma, mamma! Det er ikke noe ull i skapet mitt! Barn nummer 1 står og hopper i døråpningen.

Pokker. Jeg har ikke vasket ull. Det bruker jeg jo å gjøre i helgene.

- Okei. Finn noe ull i skittentøydunken på badet!

- Æsj, nei. Jeg gidder da ikke gå i møkkete ull!

- Den ulla kommer til å bli møkkete uansett. Det er ikke sikkert vi får vasket klær på flere uker, kanskje måneder.

Barn 1 ser på meg som om det skulle ha vært selveste Winter fra Snøfall som stod foran henne. 

- Bare hent i skittentøydunken. Det spiller ingen rolle. Klokka tikker, sier jeg og løper ut i stua der bagen står på bordet. En gul ball stikker ut av åpningen. Ut tyter diverse leker og dukker.

 



 

3.34 minutter igjen:

- Hva er dette? Vi har ikke plass til leker! Og hvor er ull, sokker og tykk genser? Har du ikke hentet det ennå?

- Vi må jo ha med leker. Tenk om vi begynner å kjede oss, sier barn nummer 2 og prøver å trykke en strikkenisse ned i bagen.

- Og så må vi ha med iPadene! Hvor er iPadene? Barn nummer 1 vifter med armene og spinner rundt seg selv på stuegulvet.

- Vi kan ikke ha med iPader! Vi kommer ikke til å ha tilgang på strøm, sier jeg og ser oppgitt på mannen som kommer med et lass med klær.

- Vi kan ta med strøm, roper barn nummer 1 fra kjøkkenet.

- Nei, det går ikke an å ta med strøm, roper jeg tilbake. Og Sjur, du kan ikke ta med ekstra bukse! Du har den du går i. Det er mer enn nok. Og hvor har du lagt passene?

2:05 minutter igjen:

Jeg beordrer nok en gang barn nummer 2 ut på rommet sitt for å finne ull, sokker og tykk genser. Selv løper jeg ut på kjøkkenet og åpner skapet med medisiner. Jeg rasker med meg plaster, Paracet, nesespray og Levaxin - medisiner mot lavt stoffskifte. Jeg skrur opp lokket på den lille boksen og ser at jeg kun har nok medisiner til et par uker. Jeg har ikke mulighet til å få tak i flere før vi drar. Det betyr at om to uker kommer jeg til å miste all energi og bli helt ubrukelig av trøtthet og utmattelse. Akkurat da, stående med hodet inn i kjøkkenskapet, går alvoret opp for meg. Hvis dette hadde vært på ekte, hvilket det er for over ti millioner mennesker i Syria, hadde jeg ikke hatt sjans til å komme meg videre når medisinene tok slutt. Hvordan skulle det da ha gått med barna? Måtte de ha fortsatt uten meg? Hadde vi møttes igjen? Jeg ser for meg meg selv liggende i en støvete veikant med den ene armen strukket ut etter barna, som gråtende går videre, alene med pappaen sin.

- Ett minutt og tjue sekunder igjen, roper mannen fra stua.

I stua er det full diskusjon om hva som skal få plass i bagen. Ungene insisterer på at lekene skal med, og at de likevel skal klare å få plass til alt.

- Greit, sier jeg. Dere kan ta med lekene hvis dere klarer å få plass til alle klærne og de andre tingene som må med. På ett minutt!

- Hey! Du må brette klærne pent, da. Ikke bare slenge de i, roper barn nummer 2, petimeteren, og tar ut en bukse for å brette den pent.

- Det har vi ikke tid til. Du kan brette så mye du bare vil når vi kommer frem, sier barn nummer 1, rotekoppen, og river buksen ut av hendene og slenger den tilbake i bagen.

De knoter og styrer med å få igjen glidelåsen. Men med litt hjelp, går det helt fint. Ballen, enhjørningen med vinger og Star Wars-sverdet må bli igjen hjemme. Men resten av lekene er med.




Få igjen den glidelåsen, fort som en fei!
 

 

0:22 minutter igjen:

- Jøss, dette klarte vi fint, sier jeg fornøyd.

- Vent litt, roper mannen og spurter ut på soverommet. Han kommer tilbake med en mobillader som han slenger i bagen i siste sekund.

- Jeg trodde det ikke var strøm å få jeg, sier barn nummer 1.

- Nei, men bare sånn tilfelle, sier mannen.

- Har du pakket ned mobiltelefon da, spør jeg,

- Har den i lomma.

 


Vår bag: Ett sett ullundertøy til hver av barna, tre par sokker til hver, en bukse og en tykk genser. Ullundertøy til meg, to par sokker og en fleecegenser. En t-skjorte, en genser og ett par ullsokker til mannen. (Han var den eneste som tenkte på å ta med rene underbukser.) I tillegg fikk vi med tannbørster, tannkrem (poeng til mannen som pakket både voksen- og barnetannkrem), såpe, mobillader, plaster, gnagsårplaster (poeng til meg!), nesespray (jeg er avhengig), stoffskiftemedisiner (det lille som var igjen), pass og Paracet.

 


Det barna ville ha med: IPad, ball, sverd og enhjørning måtte bli hjemme. Caps, srtikkenisse, fe, babydukke, hoppetau, udefinerbar pinne med orasje tupp og prinsessekrone ble med på flukt. Er usikker på om jeg hadde vært like grei i en ekte fluktsituasjon.  
 

 

Bagen veide nøyaktig 7,5 kilo, hvilket er helt innafor med tanke på at den skal bæres lenge og over lange avstander.

- Æsj, vet du hva vi burde ha tatt med, spør mannen etter bagen er pakket ut og ungene sitter og bygger Lego på spisestuebordet?

- Nei, hva da?

- Penger. Og drikke. Og mat for noen dager.

- Så klart. Hvordan kunne vi glemme det, sier jeg og tenker at vi er utrolig heldige som kan pakke ut bagen igjen og slappe av med Lego, Snøfall og snikspising av pepperkaker i den gode, varme stua vår i kveld. 

Visste du at av de 4,8 millioner mennesker som har flyktet fra hjemmene sine i Syria, er om lag halvparten barn. I tillegg er over seks millioner mennesker på flukt inne i Syria. Mer enn 80 prosent av Syrias barn er rammet av konflikten, enten inne i landet eller som flyktninger i nabolandene. Barn i alle aldre blir tvunget på flukt uten å forstå hvorfor. De blir dratt ut av sin vante tilværelse. Mange har mistet foreldre og slektninger.

I morgen, lørdag klokka 21.40, går Artistgallaen av stabelen på TV2. Sendingen skal skaffe faddere for Flyktninghjelpens arbeid for barn på flukt. Skal du se ett tv-program i helgen, må du se dette. Jeg skulle egentlig være med og sitte i innringer-panelet, eller sosiale medier-panelet, som det heter i dag, men jeg har dessverre ikke mulighet på lørdag. Jeg håper uansett du følger sendingen og kanskje til og med blir fadder for et barn på flukt. Det har vi blitt. 

 



 

Fakta om barn på flukt:

  • Over 65 millioner mennesker er på flukt fra krig og forfølgelseverden over. Halvparten av dem er barn. Hvert femte sekund drives et nytt barn på flukt.
  • Barn på flukt er svært sårbare for overgrep. Mange tvinges til barnearbeid og utsettes for menneskehandel, tvangsrekruttering til væpnede grupper, seksuelle overgrep og annen vold.
  • Mange opplever å bli skilt fra foreldre eller andre omsorgspersoner.
  • Mange av barna har flyktet under svært dramatiske omstendigheter, mistet alt de eier og sett mennesker, ofte nære familiemedlemmer og venner, bli drept eller såret i krigshandlinger.
  • Barna har ofte opplevd sult, mangel på rent vann, medisinsk hjelp og skolegang.
  • Mange barn på flukt fra krigene i land som Syria, Sør-Sudan og Colombia har måttet flykte gjentatte ganger.

 

Hva ville du ha pakket i bagen?

Å kutte ut nisser og jul, det er så feil, så feil!

15.12.2016 - 19:30 20 kommentarer

Nettet har kokt det siste døgnet. Folk har vært så sinte, så sinte. Meg selv inkludert. Reaksjonene kommer etter at rektor ved Nylund skole i Stavanger sensurerte julesangene barna skulle synge på juleavslutningen. Det var Aftenbladet som først skrev om saken.

Elevene fikk ikke synge «Deilig er jorden», kun nynne den. Ordene «nisseunger» var byttet ut med «mennesker». «Snart er julen her på ny» var byttet ut med «Nå er vinteren her på ny», «Julenissen kommer hit» var endret til «Våre venner kommer hit» og «julelykt» var blitt til «vinterlykt». Dette for ikke å støte folk som ikke hadde noe forhold til kristendommen eller jul. Spesielt var det en ikke-troende familie som hadde reagert på det kristne budskapet i skolen. (Litt rart, siden nisser og julefeiringen vår egentlig ikke har noe med kristendommen å gjøre.)

shot of Three children Merry Christmas
Licensed from: creativestock / yayimages.com

 

Nå viser det seg i ettertid at det hele var en misforståelse, i hvert fall ifølge rektor ved skolen. De hadde bare diskutert om de skulle endre på julesangene. Rektor forsikrer at juleavslutningen vil foregå med både nisser og julelykt i sangene. Men hun legger ikke skjul på at det har vært mye diskusjon rundt juleavslutningene de siste årene. Rektor holder også fast ved at juleavslutningen, eller julefesten, skal kalles desembersamling. For ikke å støte noen.

Dette er så feil, så feil! Og vi ødelegger så utrolig mye når vi tilrettelegger oss i hjel på denne måten. Denne skumle, misforståtte snillismen brer dessverre om seg, spesielt i skolen.

Skolene har helt sluttet å lage farsdags- og morsdagskort for å skåne de elevene som ikke har en far eller en mor. Flere skoler velger å arrangerer fellesbursdager slik at ingen barn skal føle at deres bursdagsfeiring ikke er like kul som de andre barnas. Hver sommer dukker noen opp i mediene og mener barna ikke bør fortelle eller tegne fra sommerferien sin når de begynner på skolen igjen til høsten. Tilfelle det er noen barn i klassen som «bare» har vært hjemme. Vi lager en hel masse regler for å skåne barna våre mot vonde følelser. For vi er livredde for at barna våre skal kjenne på noe annet enn glede og lykke.

Jeg var selv den eleven i klassen som skrev farsdagskort til morfaren min, mens de andre skrev til faren sin. Det var helt okei. Heldigvis begynte ikke læreren min å forby de andre elevene å skrive farsdagskort til sine fedre bare fordi jeg ikke hadde en far å skrive kort til. Da hadde jeg følt meg dum og skamfull da.

Tanken er god. Vi vil inkludere alle. Vi vil jobbe mot mobbing og utestenging. Og selvfølgelig skal vi ta hensyn. Men jeg har sagt det mange ganger før, og jeg sier det igjen: Veien mot mobbing og utestenging går ikke gjennom å gjøre alle like! Ønsker vi mer inkludering og mindre mobbing, må vi lære barna våre at alle mennesker er forskjellige, og at det er helt okei. Vi må lære barna våre at noen tror på Gud, noen tror på Allah, noen tror på energier, noen vet ikke helt hva de tror på og noen tror ikke på noen verdens ting.  

Vi må lære barna våre at noen barn har én mamma, andre har to. Noen har ingen pappa, andre har tre. Og det er helt okei! Noen feirer bursdag på lekeland, noen feirer hjemme. Noen har masse penger og kan feire storslåtte bursdager med innleid klovn og kaker like store og fine som kunstverk. Andre har ikke like god råd, og feirer hjemme med stolleken og gele. Andre igjen har god råd og feirer likevel hjemme med stolleken og gele. Og det er helt okei!

Vi må lære barna våre at en hjemmeferie eller en norgesferie er like mye verdt som en heidundrende safari i Kenya. Vi må ikke sette munnkurv på barna og nekte dem å snakke om det. Ved å gjøre det, signaliserer vi jo nettopp at hjemmeferie er noe man skal skamme seg over. Vi skal være så inderlig forsiktig med å synes synd på barn som ikke synes synd på seg selv. For som regel har barna selv en veldig likefrem holdning til disse tingene. Det er vi voksne som ordner og styrer for å skåne. 

Les også: Det er ikke synd på mine barn

Vi må vise barna våre alle forskjellene blant oss. Og så må vi lære dem at det ene ikke er bedre enn det andre. Vi er bare forskjellige. Og de forskjellene skal vi verne om og bruke til noe positivt.

Mine barn er ikke døpt. Vi er ikke kristne. Jeg er selv vokst opp i en aktiv humanetisk familie. Likevel skal begge barna mine være med på julegudstjenesten. Fordi de ønsker det selv. Jeg syns det er en fin tradisjon. Jeg føler meg ikke truet av kristendommen. Hvorfor skulle jeg det? Jeg står støtt i min egen tro og mine egne verdier. Det er ikke skadelig for en ikke-troende å delta på en gudstjeneste. Ei heller å være med på en juleavslutning med nisser og juletre.

Jeg ønsker at barna mine skal lære om kristendommen selv om vi ikke er kristne. Akkurat som jeg ønsker de skal lære om islam, jødedommen, hinduismen, buddhismen og alle andre religioner som finnes der ute.

Jeg ønsker også at de skal lære om andre kulturer. Jeg kan ikke for mitt bare liv fatte og begripe på hvilken måte det skulle være skadelig for barn å lære om andre kulturer og delta på kulturelle arrangement som ikke likner vår egen kultur. Som for eksempel å delta på en juleavslutning selv om man selv ikke feirer jul. 

Så kjære rektorer, lærere og andre voksne som ønsker å tilrettelegge for barna våre. Ikke gå i den fellen at dere lager regler som visker ut forskjellene. Regler som fjerner hele identiteten vår og som gjør alle like. Bare vær så snill, ikke gjør det. Det er så feil, så feil. Det eneste dere gjør er å skape sneversynte, intolerante barn som vokser opp med en total mangel på forståelse og respekt for ulikheter og annerledeshet.

Og det er vel nettopp det vi prøver å jobbe mot, er det ikke?

 

Les også: Det er verre å være annerledes når alle er like

Les også: Ikke rart barna våre mobber

 

PS: For flere oppdateringer fra vår familie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Te-tulling

09.12.2016 - 19:30 34 kommentarer

Jeg elsker å kjøpe te. Det er så koselig. Når jeg er ute og handler og går forbi en helsekostbutikk eller en tebutikk, må jeg liksom innom og kjøpe te.

 


 

Det er noe beroligende over å stå og lese bakpå all teen i hyllene. Pukka te i alle slags farger:

Womankind - for bringing you back to full bloom.

Three Chamomile - let flowers of peace fill your cup.

Love - flowers that will love you every step of the way.

Refresh - clear out and balance your body and soul, leaving you refreshed and calm.

Peppermint and licorice - to give your senses goose-bumps.

Du skjønner hva jeg mener? Det er ikke mulig å gå forbi en hylle med Pukka te uten å ta med seg et par esker.

Og så har du Yogi te med de fine koppene på pakkene. Du kjenner stresset renne av skuldrene bare av å se på de pakkene.

Og all den grønne teen! Grønn, helsebringende te i alle slags kombinasjoner: Med sitron, med mynte, med ingefær, med mango.

Og Tetøsene da! De er jo så utrolig morsomme at jeg bare ta med meg et par pakker av Lailas lekre lakrisdusk, Ernas røde busk og Dagnys brennheite nellik.

Det har nesten blitt en avhengighet. Jeg innrømmer det. Jeg har kjøkkenskapet fullt av te. Jeg har te som gir energi, avslappende te, mensen-te, te for fordøyelsen, detox-te, revitaliserende te, te for å leve lengre, te mot forkjølelse, te for å tenke klart og te for å elske mannen min enda litt mer. Jeg har til og med amme-te, selv om jeg ikke har ammet på fem år!

Så mange pakker med te har jeg stuet inn i det kjøkkenskapet, at jeg har vært nødt til å flytte tomatsausen og ananasen til kjøkkenskuffen med matbokser og drikkeflasker.

Problemet er bare at jeg ikke drikker te.

 

Two hands keeping warm, holding a hot cup of tea or coffee
Licensed from: sarahdoow / yayimages.com

 

Hver gang jeg går forbi en butikk som selger te, bestemmer jeg meg for at nå, nå skal jeg begynne å drikke te. Og da kan det være lurt å ha litt å velge i. Jeg ser for meg at jeg sitter i sofaen etter barna har lagt seg, med tykke ullsokker på føttene, et pledd pakket godt rundt meg, med katten på fanget og med en rykende tekopp i hendene. Du vet, sånn som alle damene i magasinene sitter når de skal fortelle noe klokt de har lært av livet. Jeg bestemmer meg der og da for at jeg skal droppe å skru på tv-en og legge vekk mobiltelefonen og i stedet  lese en god bok og drikke te om kveldene.

Det skjer aldri.

Enn så lenge har jeg bare et skap fullt av te.

Hva er ditt forhold til te?

 

PS: For flere oppdateringer fra mine te-vaner, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ta vare på julen

06.12.2016 - 19:30 8 kommentarer

I dag gjesteblogger Line Konstali her på Casa Kaos. Line er mamma til tre og jobber som kommunikasjonsrådgiver i Innsamlingskontrollen. Hun er opptatt av gjenbruk og motstander av forbrukersamfunnet vårt. For jula trenger egentlig ikke koste så mye. Kos og hygge er vel fortsatt det viktigste? 

 

smiling girl with big red heart sitting on sofa
Licensed from: dolgachov / yayimages.com

 

Med å ta vare på julen, mener jeg ikke bare det å ta vare på hverandre, som man selvsagt også skal. Jeg mener også alt som hører julen til. Nå skal jeg fortelle deg om hva vi tar vare på i jula:

Julekalendergaver. Vi har en bøtte med masse små gaver som vi bruker hvert år. I denne bøtten er julepynten til et lite juletre. Vi kjøper en liten stuegran og pynter den dag for dag. På Luciadagen har vi mange små pyntefigurer som utgjør et Luciatog. En av de første dagene pakker vi også inn en mus med kosteskaft. Det er musemamma fra ?når nettene blir lange? som forteller barna at de må vaske til jul.

Vi har også et sett med playmo-riddere, prinsesse, en Lego dyrepasser, et par playmofigurer til og et par andre figurer, som hvert år brukes som kulisser til pepperkakeborgen vår. Alle de små figurene pakkes en og en inn som gave. Vi legger dem i en rød juleblomsterpotte under kalenderen. Der ligger de i adventstiden. Barna får lov til å leke med dem, men må legge de på plass igjen. I tillegg til de resirkulerte gavene kjøper vi godteri til alle pakkene som er fredag, lørdag og søndag. Vi pleier også å kjøpe 2-3 nye leker.

 

I år brukte vi 70 kr på kalenderen. Jeg droppet det lille juletreet, og valgte å legge mer vekt på ridderpynten. Jeg fant en diger godtepose til halv pris på butikken (godtepose fra Halloween - 2 uker etter) De to eldste ville bare være med på godteriet, så det var minsten i huset som var den eneste til å pakke inn alle de andre dagene. Da kjøpte jeg i tillegg en sprettball til 10 kr og en skrusammen-leke på Nille til 15 kr.

Selv om de to eldste ikke ville være med på selve kalenderen, stilte storesøster på 13 mer enn gjerne opp med å pakke inn og skrive lapper til lillebror. Det er hyggelig å se at juletradisjonene går i arv! Julekalenderen, som hverken kostet penger eller ressurser, ga meg og min datter mye verdifull tid sammen en hel kveld.

 

Line Konstali

 

Gavepapir og gavebånd. Alle pakkene i årets julekalender er pakket inn i fjorårets pakkepapir og pakkebånd. Jeg blir ledd av dette i mange sammenhenger, men jeg tar faktisk vare på julepapiret når vi åpner gaver på julaften. Gavebåndene er nesten som nye året etter.

Vi brukte også en gammel, slitt serieroman til innpakkingen. Siden datteren min hadde en hel haug med små strikker til overs (du vet sånne man laget armbånd med som var superpopulære for et par år siden), ble de flittig brukt. Vi hadde nemlig ikke en taperull i hus. I mangel på det man har, finner man alltids noe annet.

Fjorårets gavepapir kan også brukes til å lage julelenker til årets juletre. Det gjorde jeg et år og gjett om det ble dekorativt! Alle de ulike mønstrene flettet sammen i en lang lenke - det var rett og slett kjempeflott!

 

Jeg ønsker deg en god og bærekraftig jul. Ikke bruk mer penger enn du har lyst til. Selv har vi et lavt julebudsjett i år. Jeg har fortalt mine søstre at de ikke får gaver av meg, men at jeg heller prioriterer deres og mine barn. Jeg har også bedt dem om å ikke kjøpe gave til meg. Penger og forbruk spart! Kos og hygge får vi i bøtter og spann når vi møtes uansett. Det er tross alt det viktigste.

Du trenger ikke kjenne på press og julemas og jag hvis du ikke har lyst. Valget er ditt!

Hvilke juletradisjoner har dere?

 

En stressfri jul

04.12.2016 - 20:45 2 kommentarer

//Annonse


 

Desember er en fin måned. Jeg elsker snø, adventskalendere, julestjerna i vinduet, hjemmelaga julegaver, Snøfall, kakao og å bake pepperkaker og pepperkakehus.

Men det er en hårfin grense mellom kos og stress. Derfor velger jeg alltid enkle løsninger, og jeg jukser der jeg kan. Adventskalenderen har jeg printet ut. Du får ikke meg til å pakke inn 2x24 pakker. Pepperkakedeigen kjøper jeg ferdig på Ikea. Pepperkakehuset kommer også fra butikken. Og kakaoen er rett i koppen.

Nå skal jeg fortelle deg hvordan du kan unngå julekø på Posten også. For helt ærlig, det finnes ikke noe mer kjedelig enn å stå i tjueminutters-lange køer på postkontoret for å få sendt julepakkene.

 

 Woman drinking water while queuing to board plane.
Grøss. Jeg hater kø.

 

Hvis du laster ned Postens sporingsapp på mobilen din, kan du både kjøpe porto og skrive ut adressekortet hjemme. Da kan du gå forbi hele køen på posten, og bare levere fra deg pakken i pakkedisken uten å bli ekspedert.

Når ungene har lagt seg om kvelden, kan du sitte i fred og ro og bestille og printe ut adressekort.

Julegaveverksted med barna på dagtid:



 

Pakkesentral i fred og ro på kveldstid:



 

Det fungerer nesten på akkurat samme måte som når du forhånds-innsjekker før en flytur, og bare leverer bagasjen på baggage drop.

Det er veldig enkelt. Bare se her:

1.  Last ned Postens sporingsapp - pass på at stedstjenester er skrudd på.

2.  Velg «Send ny pakke» og følg instruksjonene.

 


Velg send ny pakke





Velg størrelse

 

 


Fyll inn adresser

 

 

3. Print ut adressekortet og lim eller tape det på pakken.

 

 

4. Husk å scanne strekkoden før du leverer fra deg pakken. Det er scanner i appen.

 


Pakke med hjemmelagede julegaver til tante Unni på Inderøy er klar. 
 

Så er det bare å gå ned på postkontoret eller post i butikk, gå forbi køen og levere pakken over disken. 

Og det som er så fint, er at både du og den som mottar pakken kan spore den hele veien frem.

Les mer om Postens sporingsapp her

Eller sjekk denne videoen: 

U4K9mj7r72A

 

PS: Hvis du ikke har smarttelefon koblet til en printer, får du automatisk adresselappen på mail og kan printe den ut fra pc-en eller mac-en din.

Du kan også utføre hele bestillingen på nett her.

 

PSS: For flere oppdateringer fra våre juleforberedelser, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Årets julefilm - starring CasaKaos og Juksesupermamma

01.12.2016 - 20:20 4 kommentarer

//Egenannonse/egenskryt

Dere som følger meg på Snap vet at jeg har lekt litt filmstjerne i høst. 

Og nå kan jeg endelig vise dere resultatet. 

 

 

 

Er du ikke helt ajour med julevasken? Hva med pakkekalenderen? Ble det like koselig som du hadde sett for deg å handle og pakke inn x antall pakker til barna? Julekortbildene - er de i boks? Fikk du barna til å smile pent? Og har du kost deg med pepperkakebaking med ungene? Uten at hele kjøkkenet ble dynket i mel?

Er du som meg (og veldig mange andre småbarnsforeldre) syns du alle disse juletingene høres fryktelig koselig ut ... FØR du setter i gang. For når du står midt oppe i det, er det alt annet enn kos. Da blir det rot, søl, masing, kaos og søskenkrangling. 

 

 


 



 



 

Jeg tror jeg bare lar filmen snakke for seg, jeg. 

Filmen er produsert av Tone Almendingen Røyneland som står bak bloggen Tonerosedesign. Det vi to har felles, er at vi begge har gitt ut bøker som får deg til å senke skuldrene og innse at godt nok er mer enn godt nok. Og så i jula. 

Boka til Tone heter Juksesupermamma.

Min heter Føkk Lykke! 

Men nå, snurr film: 

 


 

PS: For flere oppdateringer fra våre juleforberedelser, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

.

Ut med Snøfall inn med Skomakergata ... eller

30.11.2016 - 20:00 14 kommentarer

Jeg skal være den første til å innrømme at alt var mye bedre før. For det var det. I hvert fall hvis du er like nostalgisk som meg.

 


Foto: NRK
 

Jeg syns for eksempel man skal ta med seg hele familien ut i skogen på sensommeren og plukke små gjennomblå blåbær med røde bærplukkere i stedet for å kjøpe store blåbær på butikken. Gigantiske butikk-blåbær som er hvite inni. Jeg vil ha selvplukka små, blå blåbær som jeg kan fryse ned og ha hele vinteren. 

Jeg syns norsk campingferie er den beste ferien. Jeg har aldri skjønt poenget med dyre utenlandsferier med bamseklubb og kveldsshow. Noen av mine aller beste barndomsminner har jeg fra campingplasser rundt om i Norge. Camping med fisking, grilling, utelek og regn. Det er ferie det!

 


Pedalbåt på campingplass. Dette er barndomsminner dette.

 

Jeg syns halloween er noe stort tull og skulle ønske norske barn begynte å gå julebukk i stedet.

Jeg syns barn skal leke ute. Uten oss voksne. Sommer som vinter. De skal klatre i trær, snekre olabil, sparke fotball på løkka, gå på ski rundt huset, spille slåball i gata og løpe om kapp ned til nærbutikken (som for øvrig ikke finnes lenger, for den er flyttet ned til kjøpesenteret). Og når vi først er inne på kjøpesenter, jeg syns butikker skal ligge side om side i små, koselige hus langs Storgata. Ikke innendørs i en stor klynge på et senter.

 


Ut og lek i all slags vær. Innegrensa går ved 20 minus.
 

Barnebursdager skal feires med frilek, pølser, gele og sjokoladelangpanne med nonstop og seigmenn. Ikke på lekeland med glutenfri tapas og designkaker.

Jeg syns Tre nøtter til Askepott er en av de beste filmene som noen gang er laget. Jeg syns den gamle filmen om reisen til julestjerna fra 1976 med Hanne Krogh i hovedrollen er mye bedre enn den nye versjonen. Og så syns jeg NRK kan sende Jul i Skomakergata i desember i stedet for alle disse nymotens kalender-seriene de driver og lager. Hva er galt med Jens Petrus og Tøfflus, liksom?

Akkurat det spørsmålet kan barna mine svare på. Jens Petrus og Tøfflus kjedelige, sier de. Forstå det den som kan. I fjor kjørte jeg i gang jul i Skomakergata og planla skikkelig fin og nostalgisk førjulstid foran tv-en. Ungene så på i sånn ca. fire minutter ut i første episode. Da stod den ene på hodet i sofaen og den andre spant rundt på gulvet og lekte ninja.

Det jeg skal si nå, river meg i hjertet. Jeg får flammende utslett på brystet og klump i halsen. Men av og til, bare av og til, må jeg dessverre innrømme at på noen områder er verden bedre i dag enn den var for 40 år siden.

For jeg har ikke tid til å løpe rundt i skogen på sensommeren og plukke tre tilitersbøtter fulle med blåbær. Ungene gidder ikke være med en gang. De skjønner ikke poenget. Vi kan jo bare kjøpe blåbær i butikken. Og skal jeg være helt ærlig, syns jeg det er dritkjedelig selv også, og stå der og måke med bærplukkerne i time etter time. 

Les også: Nå skal vi pokker meg skape sommerminner her!

Campingferie er fortsatt favorittferien, men til sommeren har vi bestilt sydentur. For første gang skal barna få oppleve lodne spanjoler i speedo, bamseklubb og all inclusive. Jeg gruegleder meg.

Halloween er faktisk ganske alright bare man blir vant med det. Og hvordan kan vi egentlig forvente at norske barn skal videreføre en julebukk-tradisjon som døde ut for mange år siden? Lenge før halloween kom.

Les også: Jeg hater halloween (litt)

 


Julebukk anno 1980 på Raufoss. Koselig da, helt utdatert nå.
 

Visst skal barn leke ute i all slags vær. Men det er også helt fint å ligge på sofaen og spille på iPaden. Og det går mye kjappere å handle det du skal ha når alle butikkene ligger under samme tak. For ikke å snakke om hvor lett det er å finne parkering på senteret.

Og når det kommer til barnebursdager ... Hjemmebursdag er helt supert. Men hjelpes så slitsomt det er! Det er ganske greit bare å lempe ungene inn på lekeland, få alt fiks ferdig servert og slippe å rydde opp etterpå.

Jeg syns tradisjoner er fint. Vi har mange tradisjoner som jeg nekter å gi slipp på. Jeg har mange gode barndomsminner som jeg ønsker å gi videre til egne barn. Men jeg innser også at det har gått over 35 år siden jeg selv var barn og at mye har forandret seg på de årene. Som for eksempel Jul i Skomakergata. Jens Petrus og Tøfflus har for lengst gått ut på dato. De fenger ikke dagens barn. Dette blir gode minner som jeg velger å ta med meg videre uten å involvere barna.

Akkurat som Dynastiet. Det var verdens beste tv-serie på 80-tallet. Jeg satt klistret foran tv-en sammen med mamma hver onsdag kveld og fulgte med på alle intrigene i Carrington-familien. I dag foretrekker jeg Orange is the new black og House of cards. Og årets julekalender, det blir Snøfall. Det gleder vi oss til, hele gjengen.

Men én ting sier jeg deg: Du kødder ikke med Tre nøtter til Askepott. Hver julaften-morgen tvinger jeg barna til å sitte sammen med meg i sofaen i pysjen og se på Askepott mens vi gomler julemarsipan. Det kommer jeg til å fortsette med, uansett hvor mye de protesterer og klager over at det er kjedelig. For noen tradisjoner tuller man bare ikke med! Basta!

 

 

 

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Denne foreldre-tabben skader barnet ditt!

22.11.2016 - 19:30 42 kommentarer

Det er dritfarlig å være foreldre. Det lurer farer rundt hvert eneste hjørne. Det er så mye som kan gå galt. Så mye vi kan gjøre feil. Det finnes hundrevis, ja, kanskje til og med tusenvis av tabber vi kan gjøre. Og det finnes like mange feller vi kan gå i. Minst. Og gjør du en tabbe, eller går i en felle, eller gjør noe feil, ja, da skader du barna dine ... for livet. 

 

cute little girl painting
Licensed from: GekaSkr / yayimages.com

 

I hvert fall hvis vi skal tro nettavisene. For de er veldig flinke til å fortelle oss alt vi gjør galt, og da gjerne med hyppig bruk av ordene tabbe, felle, feil og skade. 

Her er et lite knippe artikler, og vi begynner med tabbene: 

 


Fra VG Familieliv
 

Oooh. Ja, DENNE klestabben må du styre unna.

 


Fra Foreldre.no

Og vi fortsetter å tabbe oss ut. Denne gangen med engstelige barn. 



Fra Dagbladet

Førstegangsforeldre, ja ... Sukk. De tabber seg jo ut hele tiden. I hvert fall 10 ganger. 



Fra Aftenposten

Skitabber. Hvem av oss har ikke gjort en skitabbe i løpet av livet. 

 


Fra kk.no

Facebook-tabber. Ops, her er vel de fleste av oss skyldig. 




Fra Coop.no

Enda flere skitabber. 


Fra tb.no

Og nå er vi inne på nettbrett-tabber. Her er det så mange tabber man kan gjøre, at jeg ikke har plass til alle. Denne ene tabben får stå som representant for alle de andre hundre skumle nettbrett-tabbene. 


Fra Dagbladet

Oh no, så mange soltabber man kan gjøre. Kanskje best å holde barna innendørs hele sommeren. Så er man sikker på ikke å tabbe seg ut. 

 

Så går vi over til fellene. For jammen finnes det mange foreldrefeller:

 

Fra Telen.no

Typiske foreldrefeller. Facebook må ha et helt lager fullt av feller. For ifølge mediene går vi foreldre i disse fellene hele tiden. 



Fra KK.no

Her var det mange feller. Hele 7 stykker. 

 


Fra BT.no

Om jeg har gått i foreldrefellen? Vel, med alle de fellene som finnes, er vel det nesten ikke til å unngå. 




Fra Foreldre.no

Aaah. Slik unngår vi foreldrefellene. 

 


Fra TU.no

Oh no! Mattefellen! Løøøøøp! 



Fra VG.no

Storbarnsfelle? Finnes det storbarnsfeller også? Jeg trodde disse fellene bare var satt ut til oss småbarnsforeldre!




Fra Dagbladet.no
 

Fare: Foreldrefelle! Takk for advarselen.

 

Så har vi alle feilene vi foreldre gjør:

 


Fra Hegnar.no

Her har vi altså den største feilen vi foreldre gjør. Nå er det egentlig ganske mange som hevder de vet hva den største feilen er. Men her er altså en av dem. I dette tilfeller er det å kalle barna masete. Jeg kan egentlig komme på ganske mange andre mye grovere feil vi foreldre kan gjøre, som å kalle barna våre for idioter, eller å glemme å kle på dem når det er 20 minus ute, glemme å gi dem mat, eller låse dem nede i kjelleren i to måneder. Men for all del, å kalle barna masete er en mye større feil. Den største, faktisk! I hvert fall ifølge Hegnar.no


Fra Dagbladet.no

Enda en foreldrefeil. Denne gangen handler det om at vi sier "Hva sier du nå?" når du vil at barna skal takke for en gave. Husk alle foreldre! Det er feil! 



Fra VG.no

"Redd for å gjøre noe galt med den nyfødte pjokken? Her er de vanligste babyfellene." Slik begynner denne artikkelen. Og var jeg ikke redd for å gjøre feil i utgangspunktet, blir jeg det i hvert fall av å lese dette!



Fra Dagens.no

Ikke bare kan vi skade barna hvis vi gjør denne feilen, vi kan skade de for livet! Hjelp! Hva kan dette handle om? Grov omsorgssvikt? Misbruk? Mangel på kjærlighet? Nei da. Denne artikkelen handler om tunge skolesekker ...

 


Fra Side2.no

Denne feilen handler om å kjefte på kranglete barn. Her er jeg skyldig. Det er helt sikkert du og. 



Fra Veientilhelse.no

5 feil. Bare 5 feil, altså? Jøss, det var ikke så ille. Dere burde klarer å hoste opp minst 10 til. 

 

Så hva blir egentlig konsekvensene av alle disse tabbene, fellene og feilene vi gjør. Jo, det skal jeg fortelle deg. Eller, det kan nettavisene fortelle deg: DU SKADER BARNA DINE. Bare se her: 

Fra Familieverden.no

Denne er egentlig ganske typisk. Grenseløse foreldre skader barna sine. Ja da, ja da, det har vi hørt før. Til det kjedsommelige. Dere klarer vel komme opp med noe litt mer spenstig enn dette?

 

Fra TV2.no

Je je. Dette er heller ikke noe nytt. Ipaden skader barna våre. We all know. We just don't care!

 

 

Fra Dagbladet.no

Åh, søren. Barnehagen, ja. Den var visst også skadelig. Det betyr jo egentlig at hele den oppvoksende generasjon er skadet. Hvordan skal dette gå? 

 



Fra VG.no

Bakgrunns-tv? Er det også skadelig nå? Jeg som trodde tv bare var skadelig hvis barna faktisk satt og så på.

 


Fra iTromsø.no

Knis. Nå begynner det egentlig bare å bli litt teit. Dyr gavekalder - skadelig? Altså, ikke bare litt uheldig, men direkte skadelig? Som i ... SKADELIG?



Fra Dagbladet.no

 

Sommerferien? Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si ...



Fra Aftenposten.no


Okei, vet du hva? Jeg tror vi bare stopper der, jeg. Dette begynner å bli latterlig. Vi må bare kaste inn håndkleet og innse at vi foreldre, vi skader barna våre alle som en. Daglig! Vi går i en hel haug med foreldrefeller, vi tabber oss ut, vi gjør feil og vi utsetter barna våre for skadelige ting hver eneste dag. 

Og det tro jeg er sunt!

Noe av det viktigste jeg har gjort som mamma, er å gjøre en hel masse feil. Jeg prøver og feiler hver eneste dag. Og det tror jeg barna mine kommer til å takke meg for en vakker (eller en ikke fullt så vakker) dag. For hvordan er det egentlig å vokse opp i et hjem der det aldri gjøres feil? Der alt er på stell, alt er perfekt, alle snakker med innestemme og ingen glemmer regndressen i barnehagen. Det høres forferdelig kjedelig ut, spør du meg. 

Jeg roper et stort hurra for alle foreldre som stadig tabber seg ut og "skader" barna sine. Hipp hurra for oss! 

Og så oppfordrer jeg mediene til å skrive flere saker om alt vi foreldre gjør riktig. For når jeg googler "gode foreldre"  og "dette gjør foreldre riktig", får jeg opp langt færre treff (nesten ingen) enn når jeg googler "dårlige foreldre" og "dette gjør foreldre feil".  

Trenger du en liten selvtillits-boost etter å ha lest om alle tingene du gjør feil? Da må du lese denne: Dagens foreldre er tidenes beste!

 

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt

Les også: Alle foreldre gjør feil - og det er helt OK

 

PS: For flere oppdateringer fra våre tabber og feil, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Gratis, stressfri adventskalender fra oss til deg

17.11.2016 - 09:51 30 kommentarer

Så er det denne tiden på året igjen. Jeg kjenner hvordan skuldrene heiser seg opp flere centimeter bare av å tenke på det: Det er på tide å planlegge adventskalender.

 


 

Jeg har prøvd det meste. Både pakkekalender, Lego-kalender, Frost-kalender, sjokoladekalender og diverse andre kalendere. Pakkekalender gjør jeg aldri igjen. Aldri! Jeg tenkte det skulle bli så koselig. Gå rundt i julepyntede butikker og sirlig kjøpe inn 2x24 gaver til mine to små. Sette meg ned en kveld i god tid før 1. desember, sette på Hanne Kroghs julesanger på Spotify, lage meg en kopp julete og pakke inn alle gavene med sløyfer i gull og rødt.

Det endte opp med at jeg løp heseblesende rundt i butikkene siste dagen i november, med hodepine, og kjøpte alt mulig slags ræl bare for å komme i mål. Samme kvelden tvang jeg mannen til å bli med og pakke gaver. Han var sur, for han ville helst sitte oppe i andre etasje og lage musikk. Jeg var sur fordi han var sur. Dessuten hadde jeg også egentlig mye mer lyst til å se på Downton Abbey på tv i stedet for å sitte og pakke inn 48 drittgaver. Dessuten gikk vi tom for papir og sløyfer, og da barna våknet dagen etter, hang det kun 8 pakker til hver på veggen over spisebordet.

Lego- og Frostkalender har heller ikke vært noen suksess. Legobitene ligger strødd utover bordet, og havner på gulvet og videre i støvsugeren. Det samme med Elsa-spenner og Anna- plastringer som ikke passer en gang, for de er altfor store til en fem år gammer, spinkel finger.

I år roer vi helt ned. Heeeeelt ned.

 


 

Slank restavfallet LOOP og jeg har jeg laget en adventskalender der juleglede og kos står i sentrum i stedet for penger og stress. For er det ikke nettopp det adventstiden handler om? Om å være sammen og å glede seg til jul? Adventstiden skal handle om kos, glede, omtanke, nestekjærlighet og forventning. Ikke om å få gaver hver dag, kjøpepress, stress, hodepine og sure, slitne foreldre. Vi kjøper så mye ellers i året, og ikke minst til jul, at la oss nå ta adventstiden tilbake og bruke tiden på helt andre ting.

 


#sprejuleglede

 

Denne kalenderen har 24 luker der hver luke inneholder en aktivitet familien kan gjøre sammen. I tillegg har vi lagt på en daglig #sprejuleglede med forslag til en ting man kan gjøre for å glede andre.

Lukene kan du printe ut, klippe ut og feste sammen med det tallet som passer. Knyt sammen med en sløyfe og heng rett på veggen. Eller putt lappen i en pose eller en lomme sammen med en sjokoladebit. Seks av lukene er blanke, slik at du kan bytte ut og legge til aktiviteter som passer dere.

 


Her får du også plass til en liten sjokoladebit

Vet du at torsdag er en travel dag med fotballtrening og turning, styrer du unna tidkrevende ting den dagen. Husk også alle avslutninger, julebord og arrangementer i desember.

Denne kalenderen krever lite innsats og penger, og ikke minst, den produserer minimalt med søppel.

Her kan du printe ut kalenderen

 

 

Vær kreativ og bruk et papir du liker for å få den stilen du ønsker. Her har vi brukt gull og sølv i stedet for gråpapir:


 

Del med oss

Del gjerne med oss dagens #sprejuleglede på Facebook og på Instagram. Det trenger ikke være julegleder fra denne kalenderen. Finn gjerne på egne ting dere gjør for å glede andre. Stort eller lite. Det kan være alt fra å gjøre noe koselig sammen til å gjøre noe som gleder andre. Jeg regrammer ett bilde fra en av dere hver dag i hele desember. La oss fylle feeden vår med juleglede, slik ekte juleglede skal være.

Om LOOP: LOOP er en stiftelse som jobber for å motivere til mer og bedre kildesortering hjemme, på jobben og på skolen. LOOP er i tillegg opptatt av å bevisstgjøre forbrukere til å ta grønnere valg i hverdagen og produserer mindre avfall.

 

PS: For flere oppdateringer fra vår stressfrie adventstid, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Farvel kaffepause

13.11.2016 - 09:30 2 kommentarer

//Annonse

- Mamma! Mammaaaa! Jeg finner ikke turndrakten, roper femåringen fra rommet sitt. Jeg har akkurat slått på kaffemaskinen og er veldig klar for fem rolige kaffeminutter i godstolen mens turnjenta gjør seg klar til turninga.  

 



 

 

Jeg hadde akkurat ryddet av middagsbordet. Mann og sønn hadde nettopp forlatt heimen for å spille fotballkamp. Dagen hadde gått i ett: Jobb, henting i barnehage og på SFO, middagslaging, leksehjelp mens pastaen koker, ett kvarter på å kaste i seg maten før fotballgutta måtte løpe, og om ti minutter må femåringen og jeg komme oss ut av døra for å rekke turninga.  

- Kan du ikke bare ta en t-skjorte og strømpebukser, prøver jeg, selv om jeg egentlig vet svaret før jeg sier det. Jenta står på kjøkkengulvet og rister bestemt på hodet. En skjelvende underleppe bekrefter mine antakelser. Ok. Turndraktjakt, it is! Kaffen får vente til seinere. Eller til i morgen. Eller til neste uke.

- Hvor så du den sist, lille venn, spør jeg. Den lille ser på meg og trekker skuldrene opp i en soleklar «Aner ikke».

- Har du kikket i skuffen der den skal være?

Jeg får et bekreftende nikk, men sjekker allikevel. Helt riktig. Ingen turndrakt i skuffen.

- Hylla di på badet? Ingen turndrakt der heller.

Jeg finner den til slutt i skittentøyet. Et kjapt overblikk og en kjapp sniff bekrefter at den kan brukes en gang til. Det er bare et par små sjokoladeflekker på det ene ermet og en most blåbær på brystet, og den lukter ikke så aller verst. Det får gå.

Turninga begynner om tre minutter. Vi kler på oss i en fart. Jeg ser med lengselsfullt blikk bort på kaffemaskinen på kjøkkenbenken. Grabber med meg en boks Battery fra kjøleskapet og løper ut i bilen.

 


Lifesaving!
 

Jeg bruker de neste tre minuttene det tar å kjøre opp til turninga til å drikke opp Battery-boksen. Jeg lades, og idet vi parkerer er jeg klar for en time med mamma, mamma, se på meg og skravling med de andre turnmammaene.

Battery er en finfin erstatning for kaffekoppen i en hektisk hverdag. Og den nye Battery-en er helt uten sukker og kalorier. En brus som smaker friskt og godt og som gir deg en skikkelig kickstart akkurat når du trenger det. Som når du har brukt kaffepausen din på å lete etter turndrakt. Rett og slett litt påfyll av hverdagsenergi.

Nye Battery uten sukker kommer i to varianter: Original og med lime. Lime er definitivt min mye favoritt. En perfekt opplading for slitne småbarnsmødre.

 


No cal. Med eller uten lime. 
 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som aldri får tid til å drikke kaffe, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ettergivende foreldre

10.11.2016 - 20:03 32 kommentarer

Noe av det verste man kan være i dag, er ettergiven forelder. Hører folk ordet ettergiven i foreldresammenheng, rister de på hodet, korser seg, lukker øynene og smatter høyt mens de roper opp om dårlige foreldre, fri oppdragelse og drittunger.

 

Child with ice cream
Licensed from: alenkasm / yayimages.com

 

Altså, det å være ettergiven forelder i Norge i dag, er nærmest likestilt med alvorlig omsorgssvikt.

Men la oss stoppe litt opp, og ta en titt på disse ettergivende foreldrene. Er de egentlig så dårlige foreldre? Stemmer det at de er late foreldre som ikke gidder å ta kampene? Stemmer det at de er konfliktskye og ikke tør si nei til barna sine? At de er redde for ikke å bli likt av barna og gjør alt de kan for å være barnas beste venn?

Jeg har vært en ettergiven forelder. Ikke fordi jeg var lat. Ei heller fordi jeg var konfliktsky, eller redd for å bli mislikt av barna. Jeg var ettergiven fordi jeg var sliten. Fordi jeg i den perioden da jeg hadde to små barn i trassalderen samtidig, var så sliten at jeg trodde jeg skulle knekke sammen når som helst. Jeg var så sliten at jeg ikke visste om jeg ville overleve neste trassanfall. Og hvis jeg var alene med barna, og spesielt hvis jeg var ute blant folk, så gjorde jeg alt som stod i min makt for å unngå motstand og i verste fall en unge som klikka på den måten bare unger kan klikke (Spesielt når man er ute blant folk.)

Vil du ha en is? Ja, da skal du få en is. Vil du ikke sitte i vogna? Nei, da skal du få slippe det. Vil du ha smokk selv om du egentlig har sluttet? Greit, drit i smokkefeen, vi kjøper smokk. Vil du sove i senga vår i stedet for i egen seng? Ja, kom igjen. Hvis det betyr at jeg også får sove mer i natt, så kom og sov hos meg.

Det var ren overlevelsesstrategi. Det var den eneste måten jeg der og da kunne komme meg gjennom de vanskeligste småbarnsårene på. Jeg hadde ikke overskudd eller styrke til å ta kampene. Det hadde knekt meg. Det hadde vært spikern i tåteflaska.

Var det lurt? Sikkert ikke. Skøyt jeg meg selv i foten? Antakeligvis. Gjorde jeg det vanskeligere for meg selv på sikt? Muligens. 

Da jeg kom over den verste småbarnskneiken, fikk jeg energi til å stå i det. Da fikk jeg det overskuddet jeg trengte for å stå imot, for å si nei og for å takle ekstra motstand. 

Og gjett hva? Det har gått fint med barna mine. De er verken bortskjemte eller drittunger. De har vokst opp til å bli to helt vanlige, flotte, fornuftige og ansvarsfulle små mennesker. Selv om mammaen deres var ettergivende en periode da de var små.

Til deg som også er ettergivende for en kortere eller lengre periode, uansett hvilken grunn du måtte ha: Det går greit. Du ødelegger ikke barna dine. Det blir helt sikkert fine folk ut av dem.

Til deg som sender stygge blikk til foreldre som gir etter for mas i butikken. Deg som etterpå går hjem og skriker ut på nettet om dårlige foreldre: Skjerp deg og hold kjeft. Du aner ikke hvorfor denne mammaen ga etter. Det kan være snakk om sykdom, søvnmangel, bekymringer, familiekonflikter eller andre ting som tapper en for energi i en periode. Det er ikke sikkert den pappen du så er en lat, konfliktsky og dårlig forelder.

Og hva tror du hjelper mammaen eller pappaen i butikken mest? Et stygt blikk eller et oppmuntrende smil?

Har du vært ettergivende? 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Slapp av, damer! Det ordner seg.

06.11.2016 - 20:21 10 kommentarer

Hei, Kaosmannen her. Gjennom flere år har jeg med jevne mellomrom sneglet på konas blogg. Og det slår meg hvor nøye og altoppslukende mammalivet er for mange. Ting må være på stell, liksom. Barn, hus, forhold, jobb, alt skal være perfekt. Helst skal man ha en meningsfull hobby i tillegg. For det går ikke å sette lista lavere enn perfekt og lykkelig. 

 


 

Barna skal være rene, pene, sitte fint ved bordet og spise sine økologiske grønnsaker. De er langt fremme på en rekke områder og kan gjerne både lese og skrive før de begynner på skolen. Er de litt treige med å gå eller har litt vondt i magen noen dager, googles det så bredbåndslinjene gløder. Hva kan det være, det må være noe galt, vi må bestille tid hos legen.

Skolearbeid følges opp nøye. Hvis ikke gir du ikke barnet det forspranget det trenger for å bli lykkelig og for å vinne den konkurransen livet har blitt. For det virker som om familielivet har blitt en konkurranse, der det fremst er damer som konkurrerer. Men det er en konkurranse uten vinnere, bare med tapere. Jo nærmere perfeksjonen man kommer, jo høyere settes lista.

Skulle pjokken gå med en bæsjebleie i over ti minutter kommer den dårlige samvittigheten som en bølge: Jeg er en dårlig mor. Eller hvis du skulle glemme å ta med ull og regntøy i barnehagen en dag. Katastrofe! Jeg suger som mamma. Å nei, jeg ga ungene godis som bestikkelse i butikken. Det er jo ikke lov. Det kan skade ungene når jeg ikke er konsekvent nok. Og jeg leker for lite med barna, de må stimuleres. Dårligsamvittighetsbølgen når nye høyder.

tired and busy woman with multitasking concept
Licensed from: tomwang / yayimages.com

 

Og damene diskuterer, over alt. I sosiale medier, på blogg, på barseltreff, på arbeidsplassen og ikke minst når den nyverpede venninnegjengen treffes, enten med barnevogn på kafé, eller på «forening», der man etter noen glass vin finner ut av hvordan man best behandler toårstrass, og hva annet dette lynnet egentlig kan være. For barnas oppførsel og eventuelle symptomer må jo granskes. Og det kan jo være noe alvorlig. 

Jeg blir nesten sliten selv av å lese om hvordan enkelte setter lista så høyt at jeg ville dunket hodet i den snarere enn å hoppe. Hva skjedde med å slappe litt av? Er det virkelig så nøye? Og her tror jeg at dere damer kunne lære litt av oss menn. Jeg prøver å huske sist jeg diskuterte barna med en kompis, og da mener jeg ordentlig å diskutere barna, hvordan de har det, hva de trenger for å ha det bra, hvor man får kjøpt best ull for en billig penge eller hvordan man enklest skal få dem til å slutte med smokk. Og jeg kan faktisk ikke huske det.

Ok, jeg og en kompis kommer med jevne mellomrom innom våre gutters prestasjoner på fotballbanen. Men det er gjort på to setninger. «Ser at han skyter hardt, både med venstre og høyre foten». «Ja, det har han etter faren sin». Også forsetter vi å prate om mer meningsfulle ting, som fotball, musikk, anbefalinger på god vin eller hvordan vi skal få bedre tid til golf neste sesong.

 

family soccer
Licensed from: Yellowj / yayimages.com

Jo da, god med både høyre- og venstrefoten.
 

Jeg er en ganske laidback far. En som tror det blir folk av ungene, nesten uansett hva jeg gjør eller ikke gjør. Når dette kombineres med at jeg lett blir distrahert og glemmer ting, ligger alt til rette for at jeg ville blitt hardt dømt av mammapolitiet hvis jeg var kvinne. Min teori er at mye er gjort med at de får en stor dose kjærlighet og at de vet at jeg er glad i dem. For glemt ull og regntøy er ikke verdens undergang. Om ting er litt på skakke hjemme, der ungene går på selvstyr og middagen serveres av Fjordland, betyr i det store og hele absolutt ingen ting. At det går bra på skolen er fint. Men hvis jeg skal slite ut både meg og ungen med ekstra leksearbeid, er det bedre at de blir sånn midt på treet enn best i klassen. For alt dette stresset, det går ut over både barn og voksen. Å utslette seg selv, og sette barn og familie foran alt, gir ikke lykkelige barn og ikke lykkelige foreldre.

Jeg tror mange mammaer opplever at far melder seg ut av barneoppdragelsen og familielivet. Og det gjør vi rett og slett fordi vi ikke klarer å engasjere oss i hvilken krem som er best på podens utslett, eller hvordan du lager den beste barnematen fra bunn. Men jeg tror vi har det bedre med oss selv. Og jeg tror at barna ofte også har det bedre med en mer avslappet holdning. For familieliv og barneoppdragelse er ikke en konkurranse.

 

PS: For flere oppdateringer fra vår sånn passe kaotiske hverdag, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kyss meg!

02.11.2016 - 20:00 6 kommentarer

//Annonse

Før vi fikk barn, kysset vi hver dag. Flere ganger hver dag. Vi klinet, faktisk. Masse og lenge.

 



 

Jeg syns Sjur var helt fantastisk på alle mulige måter. Han luktet så godt, selv om han nettopp hadde våknet og verken dusjet eller pusset tennene. Han luktet til og med godt når han kom rett fra trening. Og jeg hadde ingen problemer med å kysse ham selv om han hadde spist kål i karrisaus og ostepop. Ikke det at han spiste det så ofte, men du skjønner hva jeg mener.

Sånn er det å være nyforelsket.

 



 

I dag, ni år og to barn senere, syns jeg ikke akkurat at han lukter som en blomstereng når han kommer hjem fra trening. Og jeg er heller ikke så veldig stor fan av dype morgenkyss før tannpuss. Og det er visst gjensidig.

Det blir i det hele tatt dårlig med dype, lidenskapelige kyss og mye klining. Men vi kysser hver dag. Vi kysser god morgen (etter tannpuss), vi kysser hei og ha det, og vi kysser god natt.

Det som er fint med å ha vært gift i mange år, er at man blir veldig ærlige med hverandre. Au du stikker! (Når jeg ikke har barbert leggene på en stund. Eller når han ikke har barbert barten.) Hvis du skal fortsette å prompe så jævlig surt, får du gå ut på badet. (Når vi sitter i sofaen og ser film lørdag kveld etter tacomiddagen.) Kan du være så snill å kjøpe deg ny deodorant snart. (Når han har gått tom for deo, og kommer hjem etter en lang dag på jobben.) Næææh, vi tar det kysset i morra i stedet, vi. (Når jeg har spist mitt favoritt lørdagssnacks - ostepop.)

For det å kysse noen som har dårlig ånde, det krever sterk og fersk kjærlighet. Helst nyforelskelse. Av den typen som gjør blind. Og i ukene fremover nå, blir det mye kyssing. Mørke vinterkvelder og levende lys gjør noe med en. For ikke å snakke om jula og kyssing under misteltein. Da er det ikke noe alright å få høre: Næææh, vi tar det kysset i morra i stedet, vi.

Visste du at så mange som 50 prosent av oss går rund med delvis eller konstant dårlig ånde? Lectinect Munnhelse er små sugetabletter tilsatt sink og med peppermyntesmak som virker fra første tablett.

 


 

Det som skiller Lectinect fra andre tilsvarende produkter, er at Lectinect er tilsatt gode melkesyrebakterier, som er dokumentert til å hindre vekst av de bakteriene som gir dårlig ånde. Dette gjør at man også kan gjøre noe med de grunnleggende årsakene til dårlig ånde.

 


 

Lectinect Munnhelse kan du abonnere på over nettet, eller du kan kjøpe de enkeltvis i helsekostbutikkene.

Så blir det kanskje enda flere kyss på deg nå fremover mot jul.

 









 

 

PS: For flere oppdateringer fra vår sånn passe romantiske hverdag, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nei, dagens foreldre er ikke dårlige!

31.10.2016 - 09:17 21 kommentarer

Nok en gang kan vi lese om hvor dårlige foreldre vår generasjon er. Vi er håpløse, vi er ettergivende og vi tør ikke være sjefen. Og barna våre, ja, for dem er alt håp ute. De blir totalt ødelagte av oss dårlige, uvitende foreldre.

 

Mischievous Little Girls
Licensed from: Creatista / yayimages.com


 

Sist ut i rekken er relasjonsterapeut Dora Thorhallsdottir. I helgen har Side2-intervjuet med henne florert i sosiale medier. Dora mener vi oppdrar barna våre til å bli egoistiske og bortskjemte voksne. Det er skremmende, sier hun til Side2.

Og jeg er så lei! Jeg er rett og slett drittlei av å høre på alle disse ekspertene som forteller oss hvor dårlige foreldre vi er og hvor kjipe barna våre er på grunn av vår manglende kompetanse.

 


Faksimile fra Side2 
 

De aller fleste foreldre jeg kjenner til og har hatt med å gjøre, er tvert imot dritgode foreldre! Aldri før har vi foreldre sittet på mer kompetanse og kunnskap om barnepsykologi og barneoppdragelse. Her har vi en foreldregenerasjon som virkelig bryr seg om barna sine, som overøser dem med kjærlighet, trygghet og støtte. Og jeg lurer, kan det virkelig være så gærent?

Og hvor er alle de bortskjemte, egoistiske drittungene? Vi har huset fullt av barn, nesten daglig. Her er taket høyt og porten vid, og vi har konstant gjennomtrekk av både egne og andres barn. Vi har ofte et par ekstra små kompiser rundt middagsbordet, og jeg har fått gleden av å bli kjent med et helt lite kobbel av små rampunger. Jeg har til gode å treffe på disse egoistiske drittungene. Jeg syns dagens barn er alt annet enn egoistiske. De er oppvakte, glade, trygge og utrolig morsomme.

Les også: Jeg vil ikke ha prinsesser, jeg vil ha drittunger

Dagens ungdom er helt fabelaktig. Jeg skal innrømme at jeg også har vært skeptisk til ungdommen (Tror det først og fremst er et tegn på at jeg begynner å bli gammel). Men etter faktisk å ha omgått flere av dem, jeg har jo til og med en bonussønn på 15, og spesielt etter å ha sett TV-Norge-serien Koht og kidsa, er jeg temmelig trygg på at neste generasjon voksne er fullt kapable til både å styre landet og kanskje til og med gjøre verden til et bedre sted. Dagens ungdom er rause, kreative, tolerante, empatiske, følsomme og varme. De drikker mindre enn vår generasjon, røyker mindre, gjør det bedre på skolen, flere tar høyere utdanning, de er smarte og reflekterte. Christine Koht døpte hele generasjonen om til generasjon hjerte da hun var ferdig med å lage serien. Jeg tror det er noe i det.  

Og da er vi tilbake til det store spørsmålet: Er virkelig dagens foreldre så dårlige?

 

Ett stykk sånn passe god mamma. 

 

Dora Thorhallsdottir drar blant annet frem et eksempel på barn som blir levert i barnehagen i pysjen. Men det handler da ikke om å være ettergivende. Det handler om å velge sine kamper. Noe enhver smart forelder gjør.

Videre forteller Dora at hun holder kurs for foreldre. Hun mener mange foreldre strever med oppdragerrollen og at vi mangler verktøy til å være den forelderen vi ønsker. Lengre ned i intervjuet gir hun konkrete råd om hvordan vi skal snakke med og henvende oss til barna våre. Vi må møte dem på riktig måte, må vite.

Les også: Foreldre burde gi litt mer faen

Hun bruker et eksempel der et barn ikke vil ta på seg støvlene. Da skal vi foreldre først anerkjenne følelsen til barnet og si: «Jeg hører at du ikke vil ta på deg støvler, men nå er det slik at det regner i dag og derfor vil jeg at du tar på deg støvler.» Og så skal vi si «Nå vil jeg at du skal» istedenfor «Du må» eller «Du bør». Snakker vi feil til barna, går det utover barnets selvfølelse.

Men altså, Dora kritiserer oss foreldre fordi vi er for ettergivende. Fordi vi gir fra oss sjefsstolen til barna og lar barnas behov komme foran alt annet. Men så sier hun altså i samme åndedrag at vi skal gå på foreldrekurs og lære oss hvilke ord vi skal bruke når vi snakker til barna våre. For hvis vi sier «Du må» og «Du bør» så «føler barnet seg feil» og vi ødelegger selvfølelsen deres. For meg høres dette ut som noen som virkelig har satt seg i baksetet og gitt barna styringen.

Foreldrekurs har blitt en stor industri. Mange har helt sikkert stor nytte av å gå på foreldrekurs, men helt vanlige foreldre til helt vanlige barn trenger virkelig ikke foreldrekurs. Vi er foreldre, for pokker, ikke pedagoger! Pedagogene jobber i barnehagen og i skolen. Vi foreldre skal si «Nei!». Vi skal si «Du må» og «Du bør» og vi skal si «Se til pokker å ta på deg de støvlene! NÅ!» Vi skal bli sinte og være helt vanlige mennesker. Ikke roboter som gjør alt riktig hele tiden. Vi skal prøve og feile, og vi skal oppdra barna våre på den måten det passer oss best. Innen visse grenser, selvfølgelig. Det finnes ingen fasit på barneoppdragelse. Barn er forskjellige, vi foreldre er forskjellige, vi har forskjellige verdier, interesser og behov. Vi har forskjellig temperament, humor og personlighet. Og vi bruker forskjellige ord når vi snakker med barna våre. La oss fortsette med det. Ikke press alle gjennom samme maskineri.

 

Adult computer class
Licensed from: phovoir / yayimages.com


 

Trygge barn med trygge foreldre får ikke ødelagt selvfølelse av at foreldrene sier «Du må». Nå må vi slutte å ta i barna med silkehansker og heller vise dem ekte følelser og at godt nok er godt nok. Vi er bare mennesker, vi er ikke perfekte.

Jeg kjenner mange oppegående, ressurssterke voksne som har hatt ettergivende foreldre. Jeg kjenner også mange flotte voksne som har hatt autoritære foreldre. Flotte voksne folk som har hatt temperamentsfulle foreldre, tullete foreldre, glemske foreldre, slitne foreldre, syke foreldre, aktive foreldre. De har ikke blitt ødelagt av det. Preget, ja, både positivt og negativt. Men ikke ødelagt.

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt

Ingen foreldregenerasjon har vel noen sinne hatt tilgang på så mye informasjon som vi har. Informasjon er bra, men noen ganger kan for mye informasjon gjøre oss usikre. Vi søker svar fra andre, i stedet for å tenke selv. Og kjære Dora, vet du hva som gjør foreldre usikre? Å få høre gang på gang at de er dårlige og at de ødelegger barna sine med måten de snakker til dem på. Og at man trenger foreldrekurs for å bli en god forelder. 

Men kjære forelder anno 2016. La meg fortelle deg en ting: Du er god nok! Du trenger ikke være perfekt. Du gjør så godt du kan, og det holder lenge. Du kan si «Du må» til barnet ditt og du kan levere det i pysj i barnehagen. Og viktigst av alt: du kan gjøre alt dette uten å få dårlig samvittighet. Jeg er helt sikker på at barna dine kommer til å vokse opp og bli noen flotte, oppegående, greie mennesker. Og neste gang du leser en sånn «Dagens foreldre er skremmende dårlige og ødelegger barna sine-artikkel», så bare klikk deg videre. For makan til bedre og mer engasjert foreldregenerasjon finnes ikke.

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma med rimelig okei barn, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvordan få barn til å gjøre husarbeid

27.10.2016 - 19:58 11 kommentarer

Etter innlegget mitt Klart jeg har fått barn for å bruke dem som slaver, der jeg ramser opp alle pliktene barna mine har hjemme, har jeg mottatt en hel haug med henvendelser fra folk som lurer på hvordan i alle dager jeg får barna til å gjøre så mye hjemme.

Vel, jeg skal prøve å gi noen gode svar.

kids with detergent
Licensed from: GekaSkr / yayimages.com


Det hele begynte egentlig for halvannet år siden. Fram til da, hadde ikke barna hatt så mange plikter hjemme. Vi hadde havnet i en ond spiral, der jeg gjorde alt for dem. Ikke fordi jeg syns det var så sabla gøy å rydde opp etter dem, holde orden på sakene deres og legge alt til rette for dem. Men fordi jeg rett og slett ikke orket å ta den kampen.

En dag klikket jeg. Jepp, jeg rett og slett klikket. Det hadde vært en slitsom uke på jobben. I tillegg hadde jeg hatt noen dager med migrene. Mannen var på jobbreise, hvilket han er ofte i perioder. Akkurat denne dagen regnet det. Jeg hentet to klissblaute unger i barnehagen, fulle av sand. De kastet fra seg bager og klær i gangen og løp ut i stua og la seg på magen i sofaen med iPaden. Gangen var forvandlet til en sandkasse.   

Jeg gikk i skytteltrafikk mellom kjøkkenet, gangen og badet og børstet sand og skylte regnklær i dusjen mens jeg lagde middag. Etter vi hadde spist, løp ungene hvert til sitt mens jeg stod igjen med rydding og oppvask. Så måtte jeg vaske badet, brette klær og pakke inn bursdagsgaver til en bursdag ungene skulle i dagen etter.

Jeg la de rene og ferdigbrettede klærne på sengen til ungene og gikk ut i gangen for å slippe inn katten som ikke kom seg inn katteluka fordi den hadde hengt seg opp. Da jeg kom inn på rommet til ungene igjen, hadde de turn- og hoppekonkurranse i sengene, og alle klærne jeg så fint hadde brettet sammen, lå strødd ut over hele gulvet.

 


 

Da klikket jeg: HVA ER DET DERE HOLDER PÅ MED? Jeg brølte så høyt at de lyse hårstråene på hodene deres stod rett ut. De stoppet opp midt i kråka de holdt på å slå i sengen.

- Hva da? Spurte den ene med beina rett til værs.

- Hæh? Sa den andre med hodet ned i puta.

- SER DERE IKKE AT JEG DET LIGGER BRETTEDE KLÆR PÅ SENGEN? HVA MED Å LEGGE DEM INN I SKAPET FØR DERE BEGYNNER Å TURNE I SENGENE?

- Hæ? Legge inn i skapet? Hvorfor det?

Det var da jeg skjønte det. Det var da jeg forstod at ungene ikke hadde den fjerneste anelse om all den jobben jeg gjør for dem. De tror klærne vasker seg selv, tørker seg selv, bretter seg selv og finner veien inn i klesskapene deres helt på egen hånd.

- DSSE KLÆRNE SKAL DERE BRETTE PENT SAMMEN OG LEGGE INN I KLESSKAPENE SELV! Og nå gråt jeg i tillegg.  Jeg brølte mens tårene spratt alle veier. HVIS IKKE ... HVIS IKKE FÅR DERE IKKE ... KVELDSMAT!

- Nå har mamma tørna, hørte jeg ungene hviske til hverandre i det jeg marsjerte ut av rommet og smalt døra igjen bak meg.

Hvis ikke får dere ikke kveldsmat, sa jeg til meg selv mens jeg ristet på hodet og gikk ut på verandaen. Hva er det for en middelalder-trussel?

Nå er du sikkert spent på hvordan det gikk? Jo da, ungene brettet sammen klærne og la dem pent inn i skapene sine. Og vi snakker faktisk tellekanter. Jeg tror de gjorde det mest av frykt for monstermamma. Det er noe som heter at frykt er den beste motivasjon. Og ja, de fikk kveldsmat.

Jeg fikk meg en oppvåkning. Jeg skjønte at barna var store nok til å få mer plikter i huset. Og jeg skjønte at jeg ikke hadde godt av å være slaven deres. Man kan bli monstermamma av sånt.

Så, vi skrev en liste der vi delte alle oppgavene på alle familiemedlemmene. Ungene fikk ikke så mange oppgaver til å begynne med, men etter hvert som de har blitt eldre, og rutinene er godt innarbeidet, har de fått flere og flere.

 

baby doing laundry
Licensed from: dolgachov / yayimages.com

 

Jeg sier ikke at det går knirkefritt. Det blir ofte både akking og stønning og sukking. Men nøkkelen er å gi barna fleksibilitet og frihet til å gjøre oppgavene innen rimelig tid. Og masing funker dårlig. Ungene gjør det de skal, de, men ikke nødvendigvis når jeg vil at de skal gjøre det. (Sånn er det for øvrig med manne og.)

Jeg kan for eksempel si at innen du legger deg i dag, skal du ta av sengetøyet på senga di, du skal pakke skolesekken til i morgen og rydde opp puslespillet og perlene som ligger utover stuegulvet. Da gjør de det. Ikke med en gang, men innen de legger seg.

Når jeg begynner på middagen, roper jeg ut i stua hvem sin tur det er å dekke på bordet, og at middagen er ferdig om en halv time. Hvis det ikke blir gjort med en gang, roper jeg igjen når det er et kvarter igjen, og videre når det er ti minutter igjen. Bordet blir som regel ikke dekket med en gang, men det er klart innen middagen er ferdig.

«Nå» og «med en gang» er ord som ikke funker på mitt avkom. Det kan forresten ha noen med morra deres å gjøre. Jeg liker nemlig heller ikke å bli kommandert og jeg avskyr pekefinger og ordet NÅ.

Mye av husarbeidet gjør vi sammen. Vi tar en ettermiddag i uka der vi setter på musikk (It's a hard knock life passer veldig bra) og rydder, støvsuger og vasker alle sammen. Fortsatt ikke noe NÅ, men når mannen og jeg er i gang, henger de seg som regel på.

Som med alt annet - hvorfor lage en hel masse regler og bruke tid på å håndheve dem og skape konflikt, når barna gjør det de skal bare de får gjøre det på sin måte. Dette gjelder både rydding, å komme og spise når middagen er klar, dusjing, legging og alt annet som fort kan ende med konflikt når man har små barn. Mange misforstår dette og kaller det fri oppdragelse. Det er det ikke. Jeg kaller det frihet under ansvar. Det handler om å la barna få bevise at de klarer å ta ansvar selv, før man eventuelt griper inn og strammer inn reglene.

Les mer om vår oppdragermetode her

Men så skal det selvfølgelig sies at barn er forskjellige, og det som funker på den ene, ikke nødvendigvis funker på den andre. Her i huset har det aldri funket å ha masse regler. Mine barn responderer best på å få ansvar og på å få tenke selv.

Og så er jeg ikke nazi. Er det et arrangement på skolen, de har med venner hjem eller er ute på noe gøy, så gjør jeg gjerne oppgavene for dem. Akkurat som de må stille opp litt ekstra de dagene far er bortreist eller når jeg har migrene.

Så hender det selvfølgelig at jeg også tyr til trusler. Og den aller beste trusselen er (nei, ikke at de ikke får kveldsmat) men at det blir trekk i ukepengene. Om ikke noe annet funker, så funker i hvert fall det.  

Har du flere gode tips til hvordan få barn til å gjøre husarbeid?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

10 tips mot tørr og kløende vinterhud hos barn

24.10.2016 - 20:56 9 kommentarer

//Annonse

Vinteren står for døren. Jeg elsker vinteren. Det må man nesten når man har bosatt seg på Raufoss. For her er det lange, kalde og snørike vintre. Vinteren er også en herlig årstid når man har barn. Barn elsker jo snø og alt man kan gjøre med den. Som å gå på ski, ake akebrett, bygge snømann, stå på stubbski ned fra taket (Ikke lov! Men de gjør det likevel), kjøre slalåm, lage snøengler, ha snøballkrig, dynke mamma (heller ikke lov) og kjøre spark.

 


Hallo, vinter!

Men selv om vi elsker vinteren her i huset, (Bortsett fra mannen, da. Han er fra Stavanger og går alltid og mumler om at det er fryktelig kaldt og veldig mye snø), så er det én ting som i verste fall kan sette en stopper for gleden over snøen og kulden. Nemlig tørr og kløende vinterhud.

Vi har slitt veldig mye med dette. Det er ikke snakk om atopisk eksem eller noen annen form for diagnose. Det er rett og slett bare snakk om veldig sensitiv hud. Og dere som har barn med tørr og kløende hud vet at det kan være veldig slitsomt og fryktelig plagsomt. I de verste periodene har vi hatt våkenetter på grunn av kløe og påfølgende svie.

Heldigvis har jeg plukket opp mange gode tips på veien. Jeg er absolutt ingen fagperson, utover at jeg har snart sju års erfaring som mamma. Og det skal man ikke kimse av.

 


Eat snow, mum. 
 

Her mine 10 beste tips mot tørr og kløende vinterhud hos barn:

1 Bruk klesvaskemidler beregnet på sensitiv hud. Dropp skyllemiddel, eller bruk skyllemiddel også beregnet på sensitiv hud.

2 Skyll klær, håndklær og sengetøy godt. Sett på en ekstra skylling slik at du blir kvitt alle såperester.

3 Ikke dusj eller bad for ofte. Barn trenger ikke dusje hver dag, så sant de ikke er ekstremt møkkete eller svette.

4 Ikke bruk såpe for ofte, og velg en mild såpe beregnet på sensitiv hud.  Vi bruker såpe i hovedsak bare på utvalgte steder (You know what I mean). Av og til vasker vi hele kroppen, men vann er mer enn nok til det daglige renholdet. Vi har i alle år brukt Dr. Greves Intimvask som dusjgele til hele kroppen. Men nå har Dr. Greve kommet med en helt ny mild og parfymefri serie som er spesielt tilpasset ekstra tørr og sensitiv hud. Denne er helt gull, og den eneste såpen hele familien tåler.

 


 

5 Smør barna godt hver dag, og spesielt etter dusjing. Og begynn tidlig, før vinterkulden setter inn. Vi er allerede i gang med å smøre slik at vi forebygger tørr hud til vinteren. Velg en mild krem for sensitiv hud. Her bruker vi også produkter fra Dr. Greve mild og parfymefri. Bodylotionen har en fin konsistens og ingen lukt, og er helt fri for parfyme, parabener og fargestoffer. Den er også tilsatt mykgjørende sheabutter for å gi huden ekstra pleie.

 



 

6 Velg en krem med konsistens og lukt som barna liker. For det er ikke alltid like lett å gjennomføre smøringen. Det vet jeg alt om. Barna syns det er både kjedelig og slitsomt å stå stille slik at mamma får smurt hver eneste dag. I tillegg er mange barn veldig kresne, og lukter kremen feil eller har feil konsistens, ja da blir det drama.

7 Husk å bruke en god leppepomade så barna slipper å få røde, såre lepper. Mine barn har alltid en leppepomade i lomma. Ikke det at den nødvendigvis blir brukt så ofte, og den forsvinner sånn ca. hver uke. Men da har de i alle fall alltid tilgang på leppepomade.

8 Kulde og fukt gjør huden verre, så husk å kle barna godt. Og bytt til tørre klær så fort som mulig hvis barna blir våte.

 


 

9 Dropp ull. Barna ikke ha ullundertøy. Bomull og fleece gjør også nytten. Mange med sensitiv hud opplever at huden blir verre med ull. Eller invester i kløfri merinoull.  

10 Husk å tette godt igjen mellom bukse og sko og ermer og votter. Er det en liten glippe mellom boblebuksa og skoene, og huden der blir direkte utsatt for vann eller snø, blir huden rød og hoven og svir noe helt forferdelig.

 

Denne serien er spesielt utviklet for deg med tørr og sensitiv hud. 

Følger vi alle disse tipsene, kommer vi oss greit gjennom vinteren uten altfor store problemer.

Til slutt, et lite tips til deg som er voksen og som har sensitiv hud også. Denne deoen er også helt fri for parfyme, fargestoffer og parabener, og alkohol:

 


 

Har du flere tips til hvordan man kan forebygge og behandle tørr vinterhud?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

Klart jeg har fått barn for å bruke dem som slaver

23.10.2016 - 19:20 20 kommentarer

Jeg mener, hvorfor skulle man ellers få barn?

 

Blond kid girl sitting on a messy clothes sofa
Licensed from: lunamarina / yayimages.com

 

Da alenemoren Nikkole Paulun, kjent fra MTV-serien «16 & Pregnant» postet bilder på Facebook av sin seks år gamle sønn som lagde mat, vasket klær og satt inn i oppvaskmaskinen, ble det rabalder. Det skriver Side2

Folk reagerer på at hun lar sønnen arbeide i hjemmet:

- Du får ikke barn for å bruke dem som slaver. Og heller ikke for at de skal gjøre pliktene som du ikke gidder å gjøre. Jeg er enig i at man skal lære dem om ansvar, men nok er nok, skriver ei, ifølge Side2. 

- Et barn skal ha ansvar, men ikke bruke en komfyr som så liten. Barn må også få lov til å være barn, skriver en annen. 

Jeg er helt enig med alenemoren. Klart vi har fått barn for å bruke dem som slaver! Her er noen av pliktene mine barn på fem og seks år har hjemme: 

  • Dekke på middagsbordet
  • Være med og rydde av etter middagen
  • Dekke på frokostbordet i helgene
  • Være med og rydde av etter frokosten i helgene
  • Være med og lage middag de dagene vi slutter tidlig
  • Brette egne klær
  • Brette sokker
  • Legge egne rene klær i skapet
  • Rydde opp etter seg
  • Sørge for at kattene har mat og rent vann
  • Holde orden på egen skolesekk, FFO-bag (FFO= fotballfritidsordning) og svømmesekk
  • Tørke støv
  • Støvsuge
  • Vaske badet
  • Rydde rommet
  • Ta av sengetøy
  • Holde orden på bibliotekbøker

Og siden de er slaver, får de selvfølgelig ingen ting igjen for det. Ja, bortsett fra et par helt nødvendige ting, da:

  • Mat
  • Klær - mer enn de behøver
  • Lørdagsgodteri
  • Pannekaker hver fredag
  • Lommepenger
  • Ny genser bare fordi det var hestemotiv på den
  • Leker 
  • Flotte bursdagsfeiringer
  • Fotballutstyr
  • Leie av hest
  • Gaver til jul og bursdag
  • Julekalender
  • iPad
  • Netflix
  • Tegnesaker
  • Hundrevis av perler
  • Bøker
  • Halloween-kostymer
  • Kaf'éturer i helgene med kake og jus
  • Ferieturer
  • Diverse besøk i diverse fornøyelsesparker
  • Nytt sengetøy bare fordi det var Real Madrid-sengetøy
  • Pizza fra Peppes
  • Frisørbesøk
  • Bli kjørt til diverse treninger og vennebesøk
  • Is  
  • Kino med popkorn
  • Teaterbesøk
  • Og en hel haug andre ting de strengt tatt ikke egentlig trenger

Så ja, barna er nok slaver. 

Stakkar ...

Når jeg tenker etter, har de det nok ganske så fælt ...

Tenk at de må hjelpe til hjemme. 

Grusomt!

Har du fått barn for å bruke dem som slaver?

 

PS: For flere oppdateringer fra slave-eieren på Raufoss, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg elsker deg, mamma

21.10.2016 - 19:30 14 kommentarer

Jeg var i Oslo nesten hele forrige uke på jobb. Jeg savner sjelden verken mann eller barn når jeg er borte fra dem over flere dager. Jeg syns tvert imot det er utrolig deilig å få litt alenetid. Jeg vet jo at de har det helt supert uten meg. At de klarer seg helt fint uten mamma. Når jeg skyper med barna forgår det som regel slik:

Mamma: Heeeiii vennen. Hvordan går det?

Barn: Bra.

Mamma: Hva holder du på med?

Barn: Ikke no.

Mamma: Hvordan gikk det på skolen i dag da?

Barn: Bra. Men nå må jeg stikke. Skal opp på Korta og sparke fotball. Ha det.

Dessuten har jeg hørt rykter om at det blir både pannekaker og pølser til middag når jeg er bortreis. Og dessert. På en helt vanlig onsdag. Så barna har det helt fint, de. Da klarer jeg også helt fint å slappe av og kose meg med mine ting.

Men altså, forrige uke. Dagene gikk uten at jeg savnet barna mer enn at jeg tenkte på dem av og til. Litt sånn, åh, nå er klokka halv to, da er seksåringen ferdig på skolen. Håper han gjør leksene før han stikker ut med kompisene sine.

Fredagen var jeg i et møte. Og mens vi satt der og snakker, åpnet jeg notatboka mi for å notere ned noe jeg egentlig trodde var litt viktig. Og der, øverst på siden, var det skriblet ned en liten beskjed:

 



 

Og da, akkurat da, kjente jeg at jo pokker, visst savner jeg barna. Veldig! Jeg fikk et akutt behov for å knusekose dem og begrave nesen i håret deres og snuse inn lukten av jord, sand, innestengt lue-svette og gammel makrell i tomat.

Akkurat da, hvor rart det enn høres ut, savnet jeg barn som sang Lille Petter edderkopp under middagen, som kranglet om hva de skulle se på tv, som hoppet over meg når jeg prøvde å slappe av i sofaen og som brukte en halv time på å komme seg fra badet og opp i sengene sine ved leggetid.

Akkurat da.

Heldigvis gikk det relativt fort over, og jeg fortsatte å kose meg alene i Oslo.

Savner du barna når du er borte fra dem?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er barna mine velkommen på restauranten din?

18.10.2016 - 19:30 53 kommentarer

Mange foreldre er lei av restaurantenes kjedelige utvalg på barnemenyen. Ofte består tilbudet av pølser og pommes frites, hamburger, kyllingnuggets og pizza. Og det er skikkelig digg det ... av og til. 


Family dinner.
Licensed from: iofoto / yayimages.com

 

June Marita Overås skriver bloggen Junepune. Hun er tobarnsmamma og har sett seg kraftig lei på restauranter som kun tilbyr søppelmat til barna, mens de voksne kan velge mellom en helt haug med deilige og varierte retter. Mammanett skrev om saken her.

Etter intervjuet med June på Mammanett, skrev kjøkkensjefen på Kulinarisk Akademi, Jonas Modell, et innlegg på Facebook der han mener det er foreldrene som må skjerpe seg, ikke restaurantbransjen:

«Helt enig i at barn ikke skal tilbys dritt! Derfor er oppfordringen min til "Tobarnsmamma": Finn deg noen ordentlige restauranter å spise på, istedet for de overprisede, dårlige restaurantene du tilsynelatende frekventerer. Kan ikke huske sist jeg så en barnemeny, men jeg vet man kan få halv porsjon til halv pris for barna der det er verdt å spise. Skjerp deg selv!»

Jonas sier til Dagbladet at foreldre bør slutte å klage over dårlige barnemenyer, og ta med barna et sted de får ordentlig mat.

«Prøv å legge igjen pengene på et sted som ikke er en kjede, et sted der folk brenner for yrket og faget» sier Jonas Modell.

Og det høres jo greit nok ut det. Men det er to ting som skurrer. For det første er det et økonomisk spørsmål for mange. Ikke alle har råd til å ta med barna ut og spise på dyre restauranter. Og for det andre: Er barna mine egentlig velkommen på disse flotte restaurantene?

Vi er ikke ofte ute og spiser med barna. Men det hender. Vi har vært både på Egon, Peppes og McDonald. Men vi har også hatt med barna på finere restauranter. Sistnevnte har vi sluttet med. Det gir sjelden en god opplevelse.

Man merker det gjerne allerede når man kommer inn døra. Hovmesteren gir fra seg et så vidt hørbart lite sukk og veksler korte blikk med servitørene. De andre gjestene rynker på nesen og puster lettet ut når hovmesteren viser oss forbi akkurat deres bord.

Så begynner en stum, men veldig merkbar misnøye fra personalets side. Ikke fordi barna mine er spesielt uoppdragne, for det er de ikke, men fordi jeg opplever at det er veldig liten toleranse for barn generelt på norske restauranter.

For det er vanskelig for små barn å sitte stille på stolene sine og holde kjeft over lengre tid. Små barn er ikke laget for sånt. Barn har bein som dingler, hender som klapper og veiver, stemmer som ler og synger og som snakker høyt når de blir entusiastiske. Det går gjerne et vannglass over ende, en gaffel i gulvet og en potet ned i lomma. De klemmer fingeren i salt og pepper-holderen og de må som regel på do minst fire ganger iløpet av et måltid.

Servitørene gir oss sure blikk. De andre gjestene ser oppgitt på oss. Vi voksne blir stressa og føler at vi ikke er ønsket. Barna merker at mamma og pappa er stressa, og blir enda mer urolig.

Du er skal fader meg være tøff 

for å spise på fine restauranter

med små barn i Norge. 

 

Man hører ofte den typiske frasen om at hvis man som foreldre ikke klarer å oppdra barna til å oppføre seg skikkelig på restaurant, så får man la være å ta de med på restaurant. Og det har vi tatt konsekvensen av. Når vi skal ut og spise med barna, velger vi ofte typiske barnevennlige steder. Der barn er velkomne og der hovmesteren tøyser og snakker med barna. Der servitørene smilende tørker opp innholdet i det veltede glasset, og sier «Ikke tenk på det. Dette ordner jeg» til skamfulle og unnskyldende foreldre. Der både de ansatte og andre gjester tolererer barn som dingler med beina og som snakker og ler høyt.

Det gir en mye bedre opplevelse både for barna og for oss voksne å spise på disse stedene. Men dessverre, her er altså barnemenyene som regel ganske kjipe.

Vi bodde i Spania da barna var små. Der har de en helt annen kultur og toleranse for barn på restaurant. I Spania var barna med når de voksne skulle ut og spise. Og det var helt greit. Det var ingen som sukket og vekslet oppgitte blikk når en barnefamilie entret restauranten. Barna var en naturlig del av samfunnet på en helt annen måte enn de er her i Norge. Her i Norge vil vi helst ikke ha barn på steder som ikke er spesielt tilrettelagt for barn.

Les om forskjellene mellom å ha barn i Spania og i Norge: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Så sorry, kjøkkensjef Jonas Modell på Kulinarisk Akademi. Det er ikke foreldrene som bør skjerpe seg. Det er definitivt restaurantene. Min stemme går til tobarnsmamma June. 

Hva mener du? Føler du deg velkommen med små barn på fine restauranter?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Halloween eller julebukk?

16.10.2016 - 19:30 16 kommentarer

//Annonse

Nå er det ikke lenge før den årlige halloween eller julebukk-diskusjonen blusser opp igjen. For i dag er det nemlig kun 15 dager igjen til årets kanskje mest elskede og hatede dag, nemlig halloween.

 



 

Før jeg fikk barn, var jeg et sånt surmaga "ut med halloween, inn med julebukk-menneske". Jeg slukket lyset over ytterdøra, låste døren og satt meg foran tv-en med et glass vin.

Så fikk jeg barn, og etter som de voksne opp, ble det vanskeligere og vanskeligere og ignorere denne dagen.

For tre år siden, ga jeg etter. Jeg malte ungene i ansiktet med vannmaling, ga dem en Kiwi-pose, og sendte dem ut til naboene for å tigge godteri.

For to år siden, kledde jeg dem ut som henholdsvis Hulken, vampyr og monster. Jeg kjøpte inn skikkelig ansiktsmaling og lagde godteribøtter av tomme isbøtter kledd i sølvpapir.

I fjor gikk jeg til innkjøp av gresskar som jeg sirlig skar ut. Og jeg bakte oransje muffins og lagde rød blodsaft.

 


 

I år har jeg gått helt bananas og handlet inn fire gresskar, spindelvev, ansiktsmaling, oransje muffinsformer, edderkopp-isbiter og kostymer til hele familien.

Kostymene har jeg kjøpt på nettbutikken CoolStuff. Her finner du unike, morsomme, kule, rare og skumle kostymer og tilbehør til både barn og voksne, til helt greie priser. For det er jo unektelig ganske gøy å forberede halloween når man har barn i hus.

Barna har fått plukke ut kostymer selv. Seksåringen var ikke i tvil. Han skulle være ninja. 


Hiah.

 

Femåringen overrasket i år. Jeg så for meg noe sånt som zoombie cheerleader, skjelett-ballerina eller spøkelse. Men nei, hun ville være engel.

 



 

Jeg får endelig oppfylt min hemmelige drøm om å få være Maleficent for en dag. Oooh, jeg digger den dama og jeg elsker filmen. At Angelina Jolie har hovedrollen er heller ikke noe minus. 


Maleficent in the making. 

 


 

Og mannen ... jeg hadde sett for meg noe ala Batman. Eller kanskje en Stormtrooper. Noe stramt med kappe. Men mannen la sin elsk på denne tegneseriedressen. 


Her er han for øvrig i ferd med å få seg en skikkelig overraskelse. 

 

Men jo da, dressen var kul den. Og da jeg fikk overtalt den søte engelen til å være rampete spøkelse-engel, ble kvelden komplet. 

Er det halloween snart, nå?




Sjekk her a, mamma! 



Eller hva med en Maleficent-ninja!



Bare så du ikke tar feil, dette er altså meg, Ikke Angelina. 

 

Nå gleder jeg meg skikkelig til halloween. Og for å svare på spørsmålet i tittelen: Ja takk begge deler. Jeg lar ikke en anledning til å kle meg ut sammen med barna gå fra meg. 

Hva mener du? Halloween eller julebukk? Og har du kostyme klart til den 31. oktober?

 

PS: For flere oppdateringer fra våre halloween-forberedelser, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Husker du no excuse mom? Nå innrømmer hun at det finnes unnskyldninger likevel

13.10.2016 - 19:30 4 kommentarer

Husker du Maria Kang? Moren som hisset på seg mødre over hele verden da hun postet bilde av seg selv i undertøy bare åtte måneder etter hun hadde født sitt tredje barn, med teksten: What?s Your Excuse?

 



 

Jeg var en av de som ble provosert over bildet. Ikke av hvordan hun så ut, det er selvfølgelig helt supert at noen ser så bra ut etter å ha født barn, men jeg likte ikke holdningen hennes. Jeg syns generelt det er veldig irriterende med sånne mennesker som tror at bare fordi de har fått til noe, så bør alle andre klare det samme.

Som for eksempel folk som har gått ned i vekt, og som dermed mener at alle andre burde klare det samme, uten å være åpen for at andre folk har helt andre utfordringer. Eller folk som uten problem sjonglerer både jobb, hus, barn, oppussing, middagslaging og kakebaking, og som mener det kun skyldes latskap når andre ikke klarer eller prioriterer å holde det samme tempoet.

Når det gjelder kropp, er det mange grunner til at mange av oss ikke ser ut som fitnessmodeller. Det kan være sykdom, stress, personlige problemer, helt andre prioriteringer og verdier og så videre. Maria Kang hadde tidligere en holdning om at bare du vil, så får du det til. Men nå har hun skjønt at det ikke alltid stemmer. For livet kan være særdeles lunefullt.

Noexcusemom har nemlig gått opp i vekt etter å ha blitt separert fra mannen sin. Hun skriver på Instagram-profilen sin at hun har slitt med både stress og depresjon, og at det har hindret henne i å nå målene hun hadde. Forrige uke postet hun et bilde av seg selv, slik hun ser ut nå. 

 



 

«Jeg er på ingen måte ute av form», skriver hun. «Men jeg er definitivt streng med meg selv fordi jeg sjelden ser overflødig hud, cellulitter, muskler eller størrelser større enn en 2 på magasincover. Jeg har alle disse tingene.»

Da hun tok bildet over her, hadde hun nettopp spist en donut. Hun hadde ikke trent på fire dager og var trøtt og sliten.

«Dette er et helt naturlig bilde med absolutt ingen retusjering, ingen forberedelse og ingen skam. Jeg begynner å finne min skjønnhet igjen, jeg oppdager min styrke igjen, og jeg lærer på nytt hva det betyr å være modig, dristig og kompromissløs om hvor jeg er i mitt livs reise», skriver hun. 

Hun beskriver også hvordan hun forberedte seg til fotoshoot for noen år siden. 10 til 12 uker før en shoot, begynte hun på diett. To uker før, økte hun kardiotreningen og reduserte karbohydratene. En uke før, begynte hun å forberede hva hun skulle ha på seg, ta ansiktsmasker og manikyr. På selve dagen gjorde hun alt hun kunne for å bli kvitt overflødig vann fra kroppen, og sørget for at shooten var på morgenen før hun spiste.

Dette får meg til å lure: Blir vi egentlig noen gang fornøyd? Maria Kang så helt fantastisk ut da hun tok no excuse-bildene.  Likevel følte hun at hun måtte forberede seg i flere uker før hun tok bilder. De fleste av oss vil nok hevde at hun ser helt smashing ut i dag også. Likevel har hun selv komplekser for løs hud på magen, cellulitter og noen ekstra kilo. Er det ikke ofte sånn? At de som ser bra ut, også er de som har mest komplekser?

 


 

Jeg ønsker ikke å hovere over at Maria Kang har gått opp i vekt. Jeg syns hun er minst like flott nå. Jeg syns det er utrolig tøft av henne å innrømme at hun tok feil. Jeg skulle ønske flere var som henne. Jeg skulle ønske flere av oss klarte å akseptere og respektere forskjellene blant oss, og huske på at vi aldri skal dømme andre mennesker utfra vårt eget standpunkt. Enten det gjelder kropp, hus, hjem, kakebaking, jobb, trening. For det som virker enkelt for deg, kan nemlig være veldig vanskelig, om ikke helt umulig for andre.

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos og vår uperfekte verden, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Tusen takk!

10.10.2016 - 19:56 10 kommentarer

Jeg har blitt utfordret. Utfordret til å skrive et innlegg der jeg deler all ros og skryt jeg får her på bloggen.

 


 

Det ble litt laber stemning her for et par uker siden, da jeg postet innlegget Mødre som hetser barn på nett. Det var et viktig innlegg, absolutt. Innlegget var en del av P3s kampanje Hata på nett, og hele den uka handlet mye om netthets.

Så dukket Yvonne opp i kommentarfeltet. Jeg aner ikke hvem Yvonne er, men hun etterlyste at vi bloggere også deler de positive tilbakemeldingene vi får:




 

Og Yvonne, du har helt rett! Det er dessverre altfor lett å henge seg opp i alle de negative tilbakemeldingene man får. Det er de som gnager, det er de som irriterer og det er de som får mest oppmerksomhet. Og så glemmer jeg helt at jeg daglig også får en hel haug med positive tilbakemeldinger. Får man ti positive og én negativ tilbakemelding, er det den negative man husker best.

Men sånn kan det ikke være. Her er et lite knippe av de positive tilbakemeldingene jeg har fått nå i det siste:

 
































 





 





Tusen takk til alle dere som sender meg mailer, både lange og korte. Takk til alle som legger igjen hyggelige kommentarer på bloggen og rundt om i sosiale medier. Takk til alle som roser meg i mammaforum og diskusjonsgrupper. Takk til dere som ringer meg bare for å fortelle meg at dere liker det jeg skriver. Og takk til dere som stopper meg på gata for å si takk. Dere betyr så uendelig mye, og jeg tar til meg hvert eneste ord!

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos og vår uperfekte verden, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

hits