1 av 3 småbarnsforeldre stresser rundt middagen

31.05.2016 - 19:52 Ingen kommentarer

//Annonse

1 av 3 småbarnsforeldre! Tenk deg det. Det er mange av oss. Og i og med at vi spiser en del middager sammen med barna våre, blir det fryktelig mye stress i løpet av en uke. Tallene er hentet fra en undersøkelse Respons Analyse har gjort på vegne av Mills.

 


Ikke se på ledningene i bakgrunnen. Vi maler. (Og så du ikke ledningene før, gjorde du det i hvert fall nå).

 

Foreldrene i undersøkelsen oppgir følgende grunner til at måltidene blir stressende:

  • At barna ikke liker maten
  • At barna ikke sitter i ro under måltidet
  • At barna ikke spiser nok
  • At barna forlater bordet underveis i måltidet
  • At barna ikke vil sette seg til bords
  • At noen krangler

Tidligere var jeg også en av disse 1 av 3 foreldrene som stresset rundt måltidene, og spesielt rundt middagen.

For mine barn ville ikke komme og spise når maten var klar, de ville mye heller spille på Ipaden, sparke fotball, hoppe på trampolina eller i det hele tatt gjøre alt mulig annet enn å sette seg ved middagsbordet.

De spiste heller ikke alt de fikk på tallerkenen. Noen ganger bare pirket de i maten og det eneste de spiste var ett maiskorn og fire skjeer ketsjup. De stod på stolen, de sang, de veivet med bestikket, tok gjerne en runde rundt i stua midt i måltidet, og de kranglet.

 


 

Jeg hadde en forestilling om at middagen skulle spises sammen. Hver dag! Da skulle alle sitte pent ved bordet og snakke om hva de hadde gjort i løpet av dagen. Barna skulle smake på alt og alle skulle sitte til alle var ferdig med å spise.

Det ble en kamp!

Det ble krangling, masing, truing, konsekvenser jeg visste jeg ikke ville holde, og det ble mye stress, frustrasjon og dårlig samvittighet. Jeg begynte å fyre meg opp til den store middagskampen allerede før barna var kommet hjem.

Til slutt ble jeg så lei og frustrert at jeg bare ga opp. Jeg gadd rett og slett ikke mer. Vil du ikke komme og spise? Nei vel, så dropp det, da. Vil du ikke ha fisk? Nei vel, da får du spise poteter. du bare klappe katten som ligger i sofaen selv om du ikke er ferdig med å spise? Ja vel, så klapp den katten da.

Gjett hva som skjedde?

 


 

Etter noen dager med «Juhuu, vi trenger ikke komme og spise middag!» begynte barna plutselig å komme helt av seg selv. Ikke fordi jeg maste på dem, ikke fordi vi lagde en masse regler for det, men fordi de var sultne! Fordi de egentlig syns det var veldig koselig å sitte sammen med foreldrene sine og spise god mat og snakke om hva som hadde skjedd i barnehagen og på skolen den dagen.

I dag kan jeg med hånden på hjertet si at vi har hundre prosent stressfrie måltider, totalt strippet for dårlig samvittighet.

Barna spiser det de liker, de spiser til de er mette, noen ganger er det etter bare ett maiskorn, det er lov å synge, fekte med gaflene, prompe med ketsjupen og fylle vannglasset så fullt at man må slurpe i seg det øverste laget før man kan løfte glasset uten å søle.

 


 

Jeg tror heller ikke det er noen krise om barna ikke får i seg fisk, grønnsaker og avocado hver dag. Jenta mi levde en hel sommer på kun makaroni og ketsjup. Det gikk fint det og. I dag spiser hun både fisk og grønnsaker. (Men ikke avocado. Ærlig talt, ett sted går grensen).

Men viktigst av alt: Middagen har blitt til et høydepunkt hele familien virkelig gleder seg til. Masing og regelrytteri er byttet ut med trivsel og glede. Og med løsere regler og mer hygge rundt matbordet, viser det seg, ironisk nok, at barna spiser mer, de smaker på flere retter, de sitter oftere gjennom hele måltidet og vi har færre krangler.

 

 

Har du også lyst på matro? Nå lanserer Mills et nytt bordspill, produsert av Egmont, som skal hjelpe oss foreldre med å senke skuldrene og skape mer trivsel rundt måltidene. Du vet, Mills som står bak merkene Melange, Delikat, Soft Flora, Hvita hjertego' og Mills.

Matro er et prosjekt startet av Mills i 2015, og består blant annet av et samarbeid med psykolog Finn Skårderud og hans stiftelse Villa Sult. Målet er at folk flest skal få et godt og avslappet forhold til mat igjen. Les mer om Matro-prosjektet her. Tid for Matro

Spillet er utviklet av blant annet pedagoger og barnefamilier. Vi har testet spillet, og jeg kan konstatere at det kommer med trivsel-garanti.

 


Sjur synger Brokkoli-sangen.

Spillet består av forskjellige morsomme spørsmål og utfordringer.

Som for eksempel:

Kategori - Lek med maten:

  • Stjel noe fra en voksens tallerken og spis det. 
  • Lag en figur av det du har på tallerkenen.
  • Sorter maten på din tallerken etter hva slags type mat det er (grønnsaker, fisk, pasta osv).

 

Kategori - Fleip eller  fakta:

  • Ser du bedre i mørket hvis du spiser masse gulrøtter?
  • Når du spiser mye rødbet blir tisset ditt rosa (Gjett hvem gikk og gnagde på rødbeter en hel helg for å sjekke).
  • I Russland spiser de stekt maur på pannekaker.

 

Kategori - Matro:

  • Få alles oppmerksomhet og syng en sang.
  • Lag en kort historie som inneholder navnet på 4 grønnsaker.
  • Drikk opp alt i glasset ditt og spør om du kan få litt mer.

 


Få alles oppmerksomhet (det er det minste problemet til denne lille karen) og syng en sang. 

 

Spillet blir tilgjengelig til høsten, og da vil det være til salgs i alle Ark-butikkene.

Men først trenger jeg din hjelp. Hva er din største utfordring rundt måltidene?

Og har du tips til spørsmål eller oppgaver som bør være med i spillet?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra våre særdeles morsomme middager, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Nei, det er ikke synd på barnet ditt

30.05.2016 - 19:30 47 kommentarer

Mange mener det er synd på barn som ikke får reise på flotte ferier til utlandet i sommer. Stakkar barna som bare må være hjemme i ferien. Som må begynne i barnehagen eller på skolen igjen til høsten uten å ha hatt de helt store (les: dyre) opplevelsene. 

Mange mener også det er synd på enebarn. De har jo ikke noen å leke med. De lærer seg ikke å vente på tur og å dele. De blir bortskjemte. Og blir frarøvet det sterke båndet og fellesskapet søsken har.

 

 

Det er synd på barn som må gå i barnehage. I hvert fall hvis barna er under to år.

Det er synd på barn som ikke spiser middag rundt kjøkkenbordet med foreldrene sine hver dag, fordi den ene (eller begge) jobber mye.

Det er synd på barn som ikke får ha store, flotte temabursdager.

Det er synd på barn som bare går i arveklær.

Det er synd på barn som kun har èn forelder eller foreldre av samme kjønn.

Det er synd på barn som har skilte foreldre.

Det er synd på barn som ikke får overlevert babyboken sin i konfirmasjonen. Det er jo så koselig å se bilder og lese egne gullkorn fra baby- og småbarnstiden.

Det er synd på barn som ikke har sykkel. Eller som må bruke den gamle, og litt for lille, sykkelen ett år til.  

Det er synd på barn som har kranglet med bestevennen sin.

Det er synd på barn som må dele soverom med søsken.

Det er synd på barn som ikke får hjemmelaget middag hver dag fordi foreldrene ikke har tid eller råd.

Det er synd på barn som vokser opp uten husdyr.

Nå må vi slutte!

Det er overhodet ikke synd på disse barna. Så lenge barna vokser opp i et trygt og godt hjem med foreldre som elsker dem, er det ikke synd på barn som ikke har søsken, som ikke får middag laget fra bunnen hver dag, eller som ikke får reise på flotte utenlandsferier.

Barna det derimot er synd på, er barn som vokser opp i utrygge hjem med vold og annen form for misbruk.

Det er også synd på barn som lever under så fattige kår at de ikke får mat i det hele tatt.

Det er synd på barn som er alvorlig syke.

Det er synd på barn som lever i krig.

Det er synd på barn på flukt.

Det er synd på barn som blir mobbet.

Det er synd på barn som har foreldre som ikke evner å bry seg om dem.

Det er synd på barn som vokser opp med foreldre som av forskjellige grunner ikke evner å vise eller gi kjærlighet.

Hvis vi først skal synes synd på barn, la oss heller bruke energien til å synes synd på og hjelpe barn det virkelig er synd på. For vi skal være litt forsiktig med å skape holdninger om at det er synd på barn som egentlig har det helt fint. For husk: Disse holdningene smitter over på barna. Og plutselig blir det synd på enebarn og barn som skal ha hjemmeferie.

 

Les også: Ikke stress sånn, kjære foreldre

Les også: Det er ikke noe galt med barnet ditt

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos og to barn det absolutt ikke er synd på, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Vil du lære å skrive en knallbra blogg?

29.05.2016 - 18:27 8 kommentarer

Jeg har tidligere holdt bloggkurs for bedrifter og organisasjoner, men så fikk jeg så mange spørsmål om jeg kunne holde bloggkurs for privatpersoner også. 

Etter å ha loddet stemningen på Snap, var det ingen tvil. Dere vil ha bloggkurs! Da er det klart vi skal ha bloggkurs!

 



 

Ønsker du å starte en blogg, men vet ikke helt hvor du skal begynne?

Skriver du allerede en blogg, og ønsker å nå ut til flere lesere?

Ønsker du å lære hvordan du kan bruke blogg og Facebook til å selge produktet ditt?

På dette bloggkurset lærer du alt du trenger å vite om blogging i praksis:

  • Hvordan skape godt innhold
  • Tittel, bildebruk, vinkling og historiefortelling
  • Hvordan få lesere
  • Hvordan bli synlig i sosiale medier: Facebook, Instagram, Twitter og SnapChat
  • Hvordan bruke bloggen til å selge produktet ditt
  • Hvordan tjene penger på bloggen din
  • Hvordan få mediene til å bli interessert i deg, bloggen din og produktet ditt

Skriver du allerede en blogg? Jeg kommer til å gå gjennom alle deltakernes blogger før kurset, og alle som ønsker, får konkrete tips til hva akkurat du kan gjøre for å heve din blogg flere hakk.

 

For dere som ikke kjenner Casa kaos så godt:

Jeg startet Casa Kaos våren 2012.

Bloggen ble kåret til Årets Mammablogg i 2015 og fikk Årets Gullpenn Vixen Blog Awards i 2016.

Jeg er egentlig journalist, men de to siste årene, har jeg levd av bloggen min. Jeg har gjort alle tabbene, gått i alle fellene, prøvd og feilet og gradvis funnet ut hva som skal til for å skrive en knallbra blogg som trekker lesere, som er synlig i sosiale medier og som selger produktet ditt.

 

Neste bloggkurs:

Dato: Tirsdag 7. juni 2016

Klokkeslett: 18.00 - 21.00

Sted: Litteraturhuset i Oslo

 

Melder du deg på før 1. juni, gir jeg deg en knallpris på 750 kroner. 

Etter 1. juni, koster kurset 990 kroner. 

Meld deg på her: Ja, jeg vil lære å skrive en knallbra blogg

Jeg gleder meg som en liten unge. Håper vi sees!

PS: Begrensede plasser

 

Dette har tidligere deltakere sagt om bloggkurset:

Vi hadde gleden av å få høre Marte Frimand-Anda fortelle om sine erfaringer som blogger. Et lydhørt publikum ble både imponert og inspirert av Martes flotte foredrag. Hun hadde flere konkrete tips, og delte villig sin kunnskap om hvordan man kan nå ut til publikum og holde på deres interesse. En av deltagerne kunne i ettertid fortelle at hun hadde tatt rådene på alvor og hadde fått profesjonelle samarbeidspartnere og sponsorer på kort tid. Et foredrag med Marte kan varmt anbefales!

Mone Brimi, styreleder i Gründer Girls Østfold

 

Bloggforedraget til Marte Frimand-Anda er så inspirerende at man har lyst til å begynne med en gang. Samtidig gir hun et realistisk bilde av blogghverdagen på godt og vondt. Dette er et foredrag til å bli klok av.

Caroline M Svendsen, tillitsvalgt Norsk Journalistlag Frilans

 

Som foreleser framstod Marte som rolig, ryddig og kunnskapsrik om temaet blogging. Likte at Marte brukte humor og personlige historier for å formidle poengene sine. Det gjorde foredraget levende og hold meg engasjert. Etter foredraget, satt jeg igjen med flere konkrete tips som jeg har tatt med meg videre.

Siw Eriksen, grunnlegger av Kreasiw

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Sex på bryllupsnatta

28.05.2016 - 19:44 Ingen kommentarer

//Annonse

'

 

Han tok meg diskret på rumpa. Jeg kjente hvordan det tynne kjolestoffet ble varmt under hånden hans. Vi stod helt inntil hverandre. Jeg kjente den søte lukten av hårvoks.

Bzzzp. Bzzzp. Bzzzp.

Blitslampene blinket mot oss. Vi smilte. Jeg rettet på den hvite kjolen og lente meg godt inntil ham mens jeg hvisket: I kveld, kjære, har jeg en stor overraskelse til deg.

(PS: Lenger ned i innlegget, kan du vinne et reisegavekort på 5000 kroner)


I kveld, kjære. I kveld. 

 

Til jubel og brus satt vi oss inn i den svarte ventende bilen. Den hadde fått hvite bånd på seg for anledningen. Vi satt tett inntil hverandre. Hånden hans på låret mitt. Hånden min på låret hans. Føttene flettet i hverandre. Han dro låret mitt opp over knærne sine. Jeg fikk gåsehud. Vi kysset. Lenge. I kveld, hvisket han. I kveld.

Slik fortsatte vi hele dagen. En hånd på rumpa. En hånd på låret. Små ord hvisket i øret. Vi snek oss unna mellom hovedretten og desserten og råklinte i gangen. Da mørket falt på, snek vi oss bak huset og fortsatte der mens vi hørte gjestene prate og le gjennom vinduet.

 


Hey. Hvor ble det av brudeparet?
 

Vi spiste, vi danset, vi drakk Champagne, vi delte kake og vi sang.

Klokka to om natta satt vi i taxien på vei til hotellet. Selv om vi hadde vært sammen noen år allerede, og til og med hadde en sønn sammen, var det noe helt spesielt med bryllupsnatta. Den var stor. Magisk. Liksom så betydningsfull. Et knull er et knull, men på bryllupsnatta er det noe annet. Noe helt annet.

Kan du hjelpe meg med snøringen i ryggen, kjære, spurte jeg og sparket av meg skoene. Føttene verket etter å ha gått i høye heler hele dagen.  Jeg hadde egentlig ikke lagt merke til det før nå. 

 



 

Selvfølgelig, kjære. Han var borte hos meg på to skritt. Hendene hans dro lett i silkebåndet mens han kysset meg på halsen. Han åpnet låsen i nakken, og kjolen flagret ned mot gulvet.

Han sperret opp øynene. Rødt undertøy, sa han, halvt spørrende, halvt konstaterende. Ja, rødt undertøy, svarte jeg og smilte lurt.

Resten av natten ble dessverre ikke så spennende. Vi sovnet. Slitne, trøtte og på en deilig Champagne-snurr.

Morgenen etter, derimot ...

 

Nå har forresten den første boken den nye bokserien Calendar Girl kommet ut. Dette er romanen alle snakker om. Dette er romanen der Fifty Shades møter Pretty Woman og Sex og singelliv. Dette er romanen som garantert vil gi deg gåsehud. Denne boken må leses på varme sommerdager, med en iskald is til. Kanskje du til og med må ha to.

 


Oooh, spennende!
 

Hovedpersonen er Mia Saunders. En ung kvinne bosatt i Los Angeles. Akkurat som så mange andre unge kvinner i LA, jobber hun som serveringsdame mens hun venter på at hun skal slå gjennom som skuespiller.

Hennes far har havnet i en økonomisk knipe. Og da snakker vi ikke om en økonomisk knipe ala man har ikke råd til middag de siste dagene før lønning. Nei, her snakker vi en knipe så stor, at dersom han ikke betaler tilbake den millionen han har lånt, (og spilt bort) er det lite sannsynlig at han noen gang vil spise middag igjen.

Mia bestemmer seg for å hjelpe faren. Ved å ta noen ekstra vakter på kafeen hun jobber, tenker du kanskje? Eller ved å stå på stand på kjøpesenteret og selge mobilabonnement etter jobben? Vel, ikke akkurat. Mia begynner å jobbe som eksklusiv eskortepike. I tolv måneder skal hun jobbe. Én mann i måneden. Sex er helt frivillig.

Og sex blir det. Masse het, dampende sex. Det blir solbrune vakre kropper, strand, høye heler, dirty talk på fransk, fotografering og orgasmer. Både på den ene og på den andre måten.

 


Hvor mange bøker har du sett tidligere med anbefalt 18-års grense?
 

Men boken er også varm og morsom og det er umulig ikke å like hovedpersonen Mia. Og så gir jeg forfatteren en ekstra stjerne i margen for at Mia er en normal/stor jente og ikke en størrelse 36. Slikt liker vi casakaos-jenter.

Romanen kommer i fire deler. Del én kommer ut den 31. mai. Forført, heter den, og inneholder månedene, eller skal jeg si mennene, januar, februar og mars.

 


 

Har du forresten lyst til å vinne gavekort på boken eller et reisegavekort til en romantisk getaway?

Del din egen historie på Calendargirl-bloggen og bli med i trekningen. Syv vinnere får gavekort på boka, og to vinnere får et resegavekort for to verdt 5000 kroner.

Jeg gleder meg til å lese historiene deres. 

God lesing. Og du, husk å kjøpe inn is!

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg skal bare drikke opp kaffen først

28.05.2016 - 09:30 2 kommentarer

- Mamma! Kommer du snart? Lillesøster står ved siden av meg og stamper utålmodig på verandagulvet så det knirker faretruende i plankene. 

- Ja da, sier jeg. Jeg skal bare drikke opp kaffen min først. 

Den lille femåringen gir meg et langt blikk før hun løper ned verandaen og opp på trampolina. Jeg har lovet henne at jeg skal være med på trampolina. Jeg skal bare drikke kaffen først. 

 



 

To minutter senere står den lille ved siden av meg igjen. 

- Har du drukket opp nå da, mamma? 

- Nei, lille venn, sier jeg og tar en liten slurk av koppen. Ikke ennå. 

- Men så drikk da! sier hun irritert og setter de små nevene i siden.

- Kom igjen,da. Drikk!

Det er ikke så lett for disse små å forstå dette med kaffe. For å drikke kaffe, handler ikke om å bælme nedpå en kopp kaffe i èn slurk, slik man drikker melk eller vann. Å drikke kaffe, handler om å lukke øynene, snuse inn den deilige, sterke kaffearomaen og slurpe i seg kaffen, sakte.  

Å drikke kaffe handler om å varme hendene rundt koppen mens man ser ut i intet og tenker myke tanker. 

Å drikke kaffe handler om å puste dypt med magen mens man kjenner den varme vesken bre seg rundt om i kroppen. Det handler om å kjenne at hele kroppen justerer seg og at alle cellene faller på plass. 

Men prøv å forklare det til en femåring, da. Som venter utålmodig på at mamma skal bli med på trampolina. 

 


Sånn vettu, mamma. Sånn drikker man. 
 

 

PS: For flere kaffe-oppdateringer, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Du er så pen, mamma

27.05.2016 - 19:30 5 kommentarer

Seksåringen ser på meg med store, myke øyne og smiler lett med begge munnvikene.

-Hva sa du, kjære deg? Jeg løfter opp den lille, store kroppen og ser på det søte, åpne ansiktet. Et ansikt helt uten baktanker, agenda eller andre spekulative motiv.


 

- Du er så pen, mamma. Penest i hele verden. Du er den peneste av alle mammaene på hele skolen.

- Syns du det, sier jeg og gir han en stor klem.

- Du har så fint hår, fortsetter han og drar fingrene gjennom håret mitt. Fine øredobber. Og fin t-skjorte. Fine negler, fin nese og fine pupper.

Alt er fint med meg. Det er ikke måte på.

Selv når jeg nesten ikke har sovet hele natta på grunn av barn som har mareritt, er tørste, må tisse eller kaster opp. Selv når jeg har hatt en slitsom dag på jobben med altfor mye å gjøre. Selv da, når jeg henter han ti minutter for sent på SFO og er sliten og trøtt med poser under øynene og ekstra store rynker ved siden av. Selv da får jeg høre at jeg er pen. Ikke bare pen, men verdens peneste!

Eller når jeg subber rundt i altfor store, slitte treningsbukser, uten sminke og med kvise i panna. Når jeg føler meg som aller minst attraktiv. Når selv mannen flyr på dør. Til og med da er jeg superpen i seksåringens øyne. 

Denne lille gutten går ethvert mannfolk en lang gang når det kommer til å gi komplimenter. Så ekte og så ærlig.

Vel, det er bare å suge det til seg. Etter et kjapt søk på Google fant jeg ut at denne fasen, der guttene blir forelsket i mammaen sin, varer fra de er mellom tre til fem, seks år.

Just gotta love it!

 

PS: For flere oppdateringer fra verdens peneste mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Når ble det trendy å sulte seg

26.05.2016 - 21:51 15 kommentarer

Tidligere denne uka, var jeg inne i Oslo. Jeg hadde noen ledige timer mellom to avtaler, så jeg satt meg ned med pc og en kaffe i underetasjen på Steen og Strøm. Jeg skjønte ganske snart at jeg hadde satt meg på et område der de ansatte gjerne satt og spiste lunsjen sin.

 

 

I løpet av de to timene jeg satt der, var det mange unge jenter og gutter som satt seg ned på bordene rundt meg for å spise matpakken sin. Velkledde jenter og gutter. Jenter med høye hæler og med hestehaler som hoppet opp og ned, og gutter med trange skjorter og voks i håret. Jeg vil tippe de fleste var i slutten av tenårene og begynnelsen av tyveårene. 

Hva tror du disse flotte, norske jentene og guttene snakket om? Om jobben? Om studier? Om familien? Om sommerferien? Om drømmer og fremtidsplaner?

Nei. De snakket nesten utelukkende om slanking. Eller, la meg omformulere det, de snakket ikke om slanking slik jeg kjenner begrepet. De snakket om sulting!

- Nå har jeg klart å ikke spise annet enn ett eple i hele dag. Nå skal det jammen bli godt med mat, sa hun og dro frem ett (Ja, ett!) knekkebrød med kalkunskinke på.

- Ha ha, nå er det jammen bra du får i deg litt mat. Når du ikke spiser på så lenge, blir du skikkelig sur, sa en annen jente til en av guttene. Han satt og pirket i en salat mens han fortalte hvor mange dager han hadde klart seg på under 500 kalorier den siste uka.

- Hvis du bare drikker masse vann og grønn te, kjenner man ikke så godt at man er sulten, sa en jente på et annet bord mens hun gnagde på en tomat.

Bortsett fra å skryte av hvor lenge man kunne gå uten å spise, og gi hverandre gode råd om hvordan man kunne døyve sulten uten å få i seg kalorier, gikk samtalene rundt forskjellige typer kalorier, karbohydrater, proteiner, fett og vitaminer. Ja, også trening da.

Og la meg bare få understreke: Ingen av disse jentene eller guttene var i nærheten av å være overvektig. De var tynne som fliser alle sammen.

Er dette virkelig vanlig? Er det dette de unge jentene og guttene er opptatt av? Er det viktig å være tynn?

Da jeg var på samme alder, var det alltid en og annen som slanket seg. Og det var gjerne de som absolutt ikke trengte det. Men det var ikke noe man snakket høyt om. Det var liksom litt teit å slanke seg. Litt flaut. Man fant på unnskyldninger for at man ikke bestilte dessert når man var ute og spiste, eller for at man ikke kjøpte is på stranda. Det var ingen som sa rett ut at de slanket seg.

Er det ikke sånn lenger? Er det snarere tvert imot blitt litt in og slanke (sulte) seg? Selv om man er tynne som pinnedyr?

 

Les også: Lei av å bli lurt

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en dame som langt fra sulter seg, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

 

Enkel, sunn og god hverdagsmatpakke

26.05.2016 - 10:58 8 kommentarer

//Annonse

Fra å inneholde to grove med brunost til å bli rene kunstverk med hjerte-egg, glutenfrie brødskiver skåret ut som stjerner, eple-blomster og ansikter med oliven-øyne, cherrytomat-nese og avocado-munn, har matpakken forandret seg enormt det siste tiåret.


 

Jeg har aldri hoppet på denne kunstmatpakke-trenden selv. Jeg mener, jeg har ganske mye annet å bruke tiden min på enn å stå på kjøkkenet og skjære ut marihønevinger av vannmelon. Men jeg tror jeg skjønner hvor det kommer fra: Et ønske om at barna våre skal få i seg sunne, gode matvarer proppfulle av gode næringsstoffer.

Barna våre er jo det beste vi har.

Vi kjører fortsatt to grove i barnas matpakker. Akkurat som min mamma puttet i mine matpakker. Gjerne med makrell i tomat, leverpostei eller kokt skinke på.

Og så putter jeg oppi en Skyr Mini.

 


 

Skyr Mini fungerer helt supert som dessert etter brødskivene, eller som et eget mettende mellommåltid.

Skyr Mini er nemlig proppfull av proteiner, kalsium og B-vitamin. Den er helt fri for kunstig søtning og inneholder kun fire prosent sukker.

Og så kommer de i sånn hendig klemmepose med skrukort, slik at man ikke trenger å sende med barna skje. (Som aldri blir med hjem igjen)

 


 

Du har kanskje allerede sett Skyr Mini med jordbær og banan i butikkhyllene? Nå kommer den i en helt ny smak, nemlig bringebær.

Og når Q-meieriene lanserer en ny smak for barn, lar de selvfølgelig barna få være med og bestemme. Her var det ingen tvil, bringebær var en soleklar favoritt.


 

Et lite tips: Legg en Skyr Mini i fryseren kvelden før, og putt den i matboksen neste morgen. Da tiner den perfekt til lunsjen.

Hvordan ser dine matpakker ut?

 

PS: For flere oppdateringer om enkle matpakker, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Voldelige barneleker - er det skadelig?

24.05.2016 - 19:41 26 kommentarer

I morgen tidlig skal jeg på TV2 Nyhetskanalen og diskutere voldelige barneleker med psykolog og professor Willy-Tore Mørch.

Bakgrunnen er at Christoph Bartneck, forsker ved University of Canterbury, påpeker at det er flere våpen og flere krigslignende og voldelige scenarioer blant Lego-byggesettene nå enn tidligere. Og at det ikke nødvendigvis er udelt positivt.


 

Jo da, jeg har registrert det samme jeg også. At det er mye mer våpen blant Lego nå enn før. Seksåringen har både Ninjago-, Star Wars-, Avengers- og Chima-Lego. Han løper rundt på stuegulvet med Star Wars-skip og roper pang, pang og booooom og kræsj-bang mens han skyter ned fienden.

Før jeg fikk barn selv (Oh yes, here we go again), var jeg fast bestemt på at verken sverd, pistoler, gevær eller andre lekevåpen skulle inn i mitt hus. Våpen er ikke leketøy! Og mine barn skulle ha en oppvekst uten lekevåpen.

Det ble ikke helt slik. Jeg vet ikke nøyaktig når det skjedde, men jeg tror det har gått ganske gradvis. For selv om barna ikke fikk sverd og pistoler av oss, fant de fort pinner, kosteskaft eller en del av bilbanen som gjorde samme nytten.Og seksåringen kom ofte inn på kjøkkenet og hentet med seg en kniv fordi han skulle spikke en gren om til et spyd. Pistoler bygde de av Lego (ironisk nok) eller av en tomflaske.

Og sakte men sikkert har det sneket seg inn både plastsverd, gigantiske skilpaddegafler, en borg full av riddere med sverd, slynger, bomber og diverse andre lekevåpen inn i huset vårt.

Nå har jeg gitt opp. Jeg vet rett og slett ikke om det er mulig å holde barn unna lekevåpen. Og er det egentlig et mål? For selv om både Lego og andre barneleker har blitt mer voldelige, er det store spørsmålet: Er det skadelig for barna?

Jeg husker jo godt hvordan vi selv holdt på da vi var barn. Vi lekte cowboy og indianer og skøyt rundt oss med pil og bue. Vi lekte politi og røver med kruttlapp-pistoler. En gang husker jeg ei jente i klassen fikk en pil i beinet. Det var visst ganske alvorlig. De voksne ble forskrekket og sinte og det ble full baluba i nabolaget etter det.

Vi brukte å binde hverandre fast til trær langt inni skogen. En gang glemte jeg helt at jeg hadde bunnet en gutt fast i et tre. Jeg kom ikke på det før jeg skulle legge meg om kvelden. Det gikk bra med han.

Broren min og jeg fektet med pinner, vi kastet ting på hverandre og vi bygde også pistoler med Lego som vi løp rundt huset og skøyt med.

Jeg var ikke mer enn en ti, tolv år da jeg så Exorsisten for første gang. Broren min og en kompis satt den på i kjellerstua. Jeg var så stolt over at jeg fikk være sammen med dem, at jeg ikke torde si at jeg var livredd. Jeg hadde mange søvnløse netter, og enda flere netter med mareritt, etter den episoden.

I dag elsker jeg skrekkfilmer. Jeg er ikke mørkredd. Jeg er heller ikke spesielt voldelig og jeg har ikke vært i fengsel. (Bortsett fra den gangen jeg satt ett døgn i fengsel for å lage reportasje for Gatemagasinet Asfalt, da. Men det teller ikke)

Denne diskusjonen har vi hatt mange ganger tidligere, gjennom flere generasjoner. Først var det musikken. På midten av 50-tallet var det rockemusikken som var skadelig. I 1985 måtte Dee Snider, vokalist i Twisted Sister, forsvare låta «We're not gonna take it» i senatet fordi den var for voldelig. Ei låt jeg har vokst opp med og som jeg løp rundt og sang på i store deler av barne- og ungdomstiden.

Tv-en har også fått gjennomgå opp gjennom årene. Mang et barne-program har blitt kritisert og diskutert. I dag er det Ninjago og King Kong som er de store heltene på tv-fronten hos oss for tiden. To serier proppfulle av fiender, kamper, bomber og superkrefter.

Det samme med tv-, pc,- og videospill. Vi har ikke kastet oss på den bølgen der ennå. Foreløpig tenker jeg at barna mine skal skjermes fra voldelige spill, men så er det igjen dette med at det er så forbanna lett å være pedagogisk korrekt når man står utenfor og bare ser på.

Men tilbake til det store spørsmålet, er voldelige leker skadelig for barn? Aller først må vi se på hva vi kaller for voldelig lek. Jeg kaller ikke fekting, bryting og lek med riddere og Lego for voldelig lek. Jeg tror det er helt urealistisk å holde barn helt unna all lek som inneholder sverd, superhelter og fysisk testing av krefter. 

 


Hvordan skal det gå med deg, lille gutten min? Er du dømt til et liv bak murene fordi mammaen din lot deg leke med våpen som barn?

 

Samtidig hadde jeg blitt veldig overrasket og ikke helt fornød dersom seksåringen hadde kommet hjem fra en kompis og fortalt at de hadde spilt GTA. Eller at de hadde sett på Exorsisten. Det er ikke greit!

Jeg tror, som med så mye annet, at barn som tar skade av voldelige leker, er barn som ikke har trygge rammer hjemme og som i utgangspunktet sliter med helt andre ting enn påvirkning fra Lego.

Jeg tror de aller fleste barn fint tåler å leke med Lego og ta en heftig sverdkamp på stuegulvet uten å bli skadet av det.

Vil du følge denne diskusjonen, dukker jeg altså opp på TV2 Nyhetskanalen i morgen, onsdag, sånn ca. fem minutter over ni.

Les også: Dette skader barnet ditt

Les også: Foreldre burde gi litt mer faen

 

Hva mener du? Er Lego skadelig for barn? Og hvor går grensen for voldelig lek?

 

PS: For flere oppdateringer om alle prinsippene som falt etter jeg fikk barn, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Fra glamour til husmor

22.05.2016 - 19:30 6 kommentarer

Oj, som det blåser ute. Så fint, da tørker klesvasken ekstra fort i dag, tenkte jeg og slang i en ekstra vask i maskinen.


 

What!!! Scroll?reverse and rewind!

Hva er det jeg tenker på? Hadde det blåst sånn for sju år siden, hadde jeg løpt ut i garasjen og hentet surfebrettet mitt. Ikke satt på en vaskemaskin til?

Akkurat som jeg blir over meg av begeistring når butikkene har tre for to av ullklær til barn. Eller for bare noen år siden, da det var store bleiekampanjer. Man går jo helt husmor av huse for å få med seg gode tilbud på ull og bleier.

Eller når det er kjempesalg på Raufoss-senteret og jeg kommer hjem med to t-skjorter og nye sko til seksåringen, børste, kjole og sommerhatt til Lillesøster, nye kjøkkenkluter, et par potteplanter og ny sprutetut til vannslangen.

Hva? Kjøpte jeg ikke noe til meg selv? Jeg er da sikker på at jeg?, grubler jeg mens jeg tømmer handleposene utover spisebordet.

Før, når jeg skulle på stranda med vennene mine, pakket jeg ned masse god mat, gjerne en salat, en flaske hvitvin, backgammon, høyttalere til i-phonen og en liten, sexy bikini. Nå pakker jeg svette brødskiver med prim, vann, bøtte og spade, solkrem, uv-drakter, solhatter og plaster. Og tar på meg en hold in maxi bikinitruse og en komfortabel bikinitopp med god støtte.

Forrige lørdagskveld skulle mannen og jeg ha kosekveld. Etter barna var i seng og vi hadde spist lørdagstacoen vår, fant jeg plutselig meg selv sittende ved spisebordet og brette klær.

Og når jeg strekker meg i sofaen klokka halv ni om kvelden og sier til mannen at i dag blir det tidlig kveld, så mener jeg faktisk at jeg skal legge meg tidlig for å sove. Han brukte en stund på å forstå det, men nå har han helt sluttet å smile lurt og komme slentrende etter meg inn døra til soverommet med et lurt smil om leppene.

Hva skjedde? Hva skjedde med surfing, shopping til seg selv og romantiske kvelder med mannen?

Vel, jeg har visst blitt mamma.

Men oj, nå må jeg skynde meg å få hengt opp den klesvasken før det slutter å blåse.

 

Les også: 20 grunner til at kvinner over 40 er best

Les også: Hjelp! Jeg vet ikke hvem jeg er lenger

 

PS: For flere oppdateringer fra husmora, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Aldri fornøyd

20.05.2016 - 11:07 22 kommentarer

Bare han sover hele natta igjennom. Da kommer jeg til å få et helt nytt liv, tenkte jeg søvndrukken da førstemann var ett år og ikke hadde sovet gjennom én eneste natt ennå.


 

Bare han sover til halv seks, og slutter å våkne klokka fem hver morgen, tenkte jeg da han var ett år og tre måneder.

Bare han slutter med bleier snart. Da blir alt så mye enklere, tenkte jeg da han var ett og et halvt.

Bare jeg blir ferdig med denne graviditeten. Den sliter meg helt ut, tenkte jeg da jeg var høygravid med Lillesøster.

Bare hun sover hele natta gjennom. Da blir alt så bra, tenkte jeg et halvt år senere.

Bare hun slutter med bleier snart, tenkte jeg da Lillesøster var ett og et halvt.

Bare de klarer å smøre maten sin selv. Og hente drikke selv. Da kommer alt til å bli så enkelt, tenkte jeg for to og et halvt år siden.  

Bare de sover litt lengre enn halv seks. Til seks, kanskje. Da skal jeg være fornøyd, tenkte jeg for to år siden.

Bare de slutter å krangle sånn. Bare Lillesøster blir stor nok til å ta igjen. Da blir det nok roligere, tenkte jeg for halvannet år siden.

Bare de sover til halv sju. Da kommer alt til å bli perfekt. Seks er altfor tidlig, tenkte jeg for ett år siden.

Bare det blir sommer slik at vi kan være mer ute, tenkte jeg for et halvt år siden. Da blir livet bra.

Bare de sover til sju i stedet for halv sju, tenkte jeg i dag tidlig. Da hadde livet virkelig blitt bra.

Blir man aldri fornøyd, mon tro?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Sinte smågutter

19.05.2016 - 20:31 23 kommentarer

Egil er sju år gammel. Han leker med vennene sine på jordet utenfor huset sitt. De leker slåball. Plutselig blir leken litt voldsom og guttene begynner å krangle. En av de litt større guttene, en skikkelig bølle, knuffer borti Egil. Egil tenner på alle plugger og løfter balltreet. Men i det han skal til å slå bølla i bakhodet, snur bølla seg rundt og tar imot balltreet med hendene.

 


 

Bølla blir forbannet og kaster Egil i bakken. Han setter seg over Egil og gir ham god gammeldags grisebank. Egil er sjanseløs. Når Egil kommer seg på føttene igjen, løper han opp til huset. Ikke for å sladre til mamma og pappa. Nei, han løper opp til huset og henter ei øks.

Han drar med seg den tunge øksa ned til guttene. Bølla står med ryggen til og spretter ballen i bakken foran seg.

Egil bruker alle kreftene sine og svinger øksa over hodet. Bølla rekker verken å snu seg eller å ta imot øksa. Det blanke bladet står i bakhodet hans. Bølla dør momentant.  

Hva skjer med Egil? Barnevern, tenker du kanskje? Barnevern, politi, BUP og psykiatrisk behandling? Knuste foreldre som bebreider seg selv om som ikke skjønner hvordan deres elskede sjuåring kunne gjøre noe sånt. Hva var det vi gjorde galt?

Nei da. Egil blir hyllet, han.

Spesielt av moren. Et stort smil brer seg over ansiktet hennes mens hun ser med beundring på den blodige sønnen sin og tenker: Det er gutten sin, det. Han kommer til å bli noe stort.

Og det ble han. Gutten het Egil Skallagrimson og levde på 900-tallet, midt i vikingetiden. Han vokste opp og ble en mektig og fryktet høvding. Til sine foreldres store glede og begeistring.

Slik var det den gangen. De tøffeste, råeste og villeste guttene ble hyllet.

I dag er det de stille, rolige, søte, flinke og veloppdragne guttene som blir hyllet.

Jeg husker i fjor høst da vi leide en hytte i høstferien. Den eldre damen på nabohytta stod på verandaen sin og kikket bort på gutten min som løp rundt hytta med en pinne som lyssverd og gaulet av full hals mens han kjempet mot en imaginær Darth Vader.

Da jeg kom i snakk med henne senere samme dag, passet hun på å nevne at de som hadde leid hytta før oss, hadde to gutter som var søte og veloppdragne. I det la hun at de var stille og rolige.

Mange gjør nettopp det. Forveksler veloppdragenhet, eller høflighet, med å være rolig. Og i dag roser vi gutter som sitter stille og som er rolige.

Han var så søt, sier vi. Han var så rolig og høflig. Han satt så stille og pent gjennom hele filmen. Han snakket ikke før han ble snakket til.

Ingen hyller de aktive guttene. Ingen sier med beundring i stemmen: Du skulle sett hvordan han fløy over plenen i full fart før han klatret høyt opp i et tre, hoppet ned igjen og tok en runde på skateboardet sitt. Han tøyset og tullet og sa mye rart. For en stemmeprakt!

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at vi skal oppfordre små gutter til å kjøre økser i bakhodet til hverandre når de er uvenner. Ei heller at vi skal hylle og beundre gutter og menn som er mektige og fryktede.

Men jeg tror heller ikke det er udelt positivt og utelukkende rose gutter når de sitter stille og snakker med innestemme.

Jeg personlig syns det er flott med aktive gutter som svinger seg rundt med lyssverd, som hopper, danser, klatrer og skater, og som ler, roper, tøyser og tuller.

Det har kanskje noe med at jeg har en sånn hurramegrundt-gutt gutt selv.

 

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag

Les også: Det er ikke noe galt med barnet ditt

 

Hva legger du i ordet å være veloppdragen?

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie med aktive, og sånn passe veloppdragne barn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ny Ninjago-verden i Legoland

18.05.2016 - 20:07 2 kommentarer

//Sponset tur

Constrictai-slangene hopper ut mot meg med et brøl. Vogna vi sitter i rister. Vinden blåser i håret. På benken ved siden av sitter seksåringen og roper høyt, mens han slår og vifter så hardt han kan mot den angripende slangen. Jeg klarer ikke helt å tyde nøyaktig hva det er han roper, men det minner om noen helt primale lyder jeg forbinder med steinaldermennesker.

 


 

Jeg henger meg på. Sammen får vi inn noen gode treff, slik at constrictaien til slutt sprekker opp i hundrevis av legobiter. Adrenalinet fosser i blodet. Vi er på «Ninjago - The Ride», Legolands nye hovedattraksjon, og noe alle Ninjago-fans og småninjaer må få med seg.

Vi sitter fastspent i en vogn som suser mellom ulike kamparenaer. Vi må lære oss å mestre elementene ild, jord, lyn og is for til slutt å bekjempe Den store Devourer.

Med bare nevene kjemper vi unna Ninjagoenes fiender. 3D-briller, lyd, vann og vind setter sansene i full beredskap. Et telleverk viser hele tiden hvor mange poeng vi har. Og vi skal ha så mange som mulig! Seksåringen ser på meg og smiler et stort fortann-løst smil mens vi suser mot neste oppdrag. Hendene er klare for neste kamp.

Yey! Ninjago-verden

I Nanjago-verden er det ikke noe problem å tilbringe en hel dag. Her kan man klatre i Coles klatrevegg, teste balansen i Kais spinnere, sjekke reaksjonsevnen i Jays reaksjonstrening og finne ut om man er like smidig som Lloyd i laser-labyrinten.

Man kan bygge Lego i Ninjarommet, temme drager i Dragestallene og sjekke ut vannglobusen i Nyas øvingslokale. Dette er rett og slett en ninja-treningsleir for hele familien. 

Bortsett fra selve Ninjago - The Ride, var laserlabyrinten ett av de store høydepunktene. Her skal man smyge seg gjennom 30 laserstråler på tid. Jeg tror vi buktet og bøyde oss gjennom labyrinten ti, tolv ganger før jeg måtte avlede med is for å komme oss videre.

 
 

 

Nytt av året, er også "Lego the Movie på nye eventyr" i Lego Studio, hvilket er Skandinavias største 4D-kino. Filmen er helt ny og varer i 15 minutter. Helt rått, ifølge seksåringen. Kjempemoro ifølge femåringen. 


 

Ellers er Legoland fylt til randen av morsomme, kule og spennende aktiviteter for alle aldersgrupper. Atlantis Sea Life ble raskt en stor favoritt hos oss. I denne undersjøiske attraksjonen kan du oppleve både skipsvrak, dykkere, skattekister og ikke minst ekte haier. 

Wow. En skattekiste.

 


Danmarks største japanske kjempekrabber

 


Hvem tør å ta på en sjøstjerne?
 

Ellers er det helt fantastisk bare å gå rundt i parken og se på alle de fantastiske byggverkene, og selvfølgelig, å kjøre karuseller. 


Hi girls!
 

En tur med minibåtene

36 meter over bakken i Legotoppen.
 

Og får man ikke nok av Lego i selve Legoland, kan man selvfølgelig overnatte på Legoland Hotell. Hotellet ligger vegg i vegg med parken og har egen inngang, hvilket gjør det veldig enkelt å gå inn og ut for å spise, skifte klær, tisse, varme seg, hente bamsen vi glemte på hotellrommet, slappe av litt og alt annet som følger med å ha med seg barn i slike parker. 

Hoteller er også (selvfølgelig) ekstremt barnevennlig. Her oppfordres det til lek, og det er lov å løpe i gangene, klatre på veggene, le, tøyse, leke, synge, danse og i det hele tatt være barn uten at vi foreldre trenger å gå rundt og hysje og be barna om å roe seg ned. 

 

 

Kulere inngangsparti enn dette, finnes ikke.



Hva har Dart under kappen, mon tro?

Dragen er godt plassert i resepsjonen og passer på alle gjestene.



Hotellrommet vårt. Her er det lov å hoppe i sengene.



Barnas soverom. 
 

Og du, visste du at rett utenfor Billund og Legoland, ligger det en hel verden med barnevennlige feriedestinasjoner? Følg med, så skal jeg straks fortelle deg om en liten, koselig by som heter Ebeltoft, og alt man kan finne på der omkring.

Les også: Mammablogger tatt av politiet

Les også: Mammablogger-skandalen tar en helt ny vending

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

8 ting du ikke trenger stresse med til 17. mai

15.05.2016 - 19:30 16 kommentarer

Har du alt i orden til den store dagen? Alt under kontroll? Pavlovaen står i kjøleskapet? Flaggene og skjortene er strøket? Hva med servietter med det norske flagget på? Løpere i rødt, hvitt og blått? Har du det? Er huset vasket? Bjørkekvister satt i vann? Fletteboka les og hårbånd kjøpt inn?

Ikke det, sier du? Vel, det har ikke jeg heller. Eller, jeg har kjøpt servietter. De kjøpte jeg på Europris i går. Ellers er fint lite klart til den oh, så store dagen.

Hvis det ikke allerede er for sent, her er ti ting du absolutt ikke trenger stresse med til 17. mai:

 

1 Vaske huset

Det er meldt fint vær over hele Midt- og Sør-Norge. Vær ute!

Ja, bortsett fra oppe i nord, da. Der er det meldt regn. Men dere der oppe er så herlig avslappet til slikt uansett, så dere klarer fint å kose dere uten at huset er nyvasket.

 

2 Stryke bunadsskorter

Det holder lenge å stryke armene og kragen. Det er ingen som ser mer av skorta under bunaden.

 

3 Bake pavlova

Nå har jeg aldri bakt pavlova selv noen gang, men jeg hører rykter om at det er en relativt kjapp og enkel kake å bake. Kanskje det ikke er så mye jobb å mekke den sammen i en fei likevel.  

Her i huset sverger vi, som alltid, til sjokoladekake på pose. Rekker du ikke bake noen kake, det går helt fint. Både barn og voksne kommer til å være så mett at ingen egentlig har lyst på kake etter middagen.

En toliter med is fungerer like godt til dessert.

 


Denne vant best i test blant posekakene. Vi kjører den i år. 
 

 

4 Flette barnas hår

Har du ikke hatt tid til å bla gjennom hele Flettemammas flettebok og velge ut hvilke fletter de små skal ha? Er ikke lillesnuppa så kin på å stå stille i 20 minutter slik at du kan flette Kardashians-fletter på henne?

Ikke fortvil. En hestehale fungerer vel så godt som fletter. Eller kjør løst hår i år. Spiller det egentlig noen rolle?

 

5 Matlaging

Du trenger ikke lage potetsalaten, waldorfen, focacciabrødene, tapenaden, dressingen, marinaden, salaten, coleslawen og aiolaen selv. Kjøp ferdig. Ingen smaker forskjell likevel. Eller be gjestene ta med seg noe. Så deler dere dere på matlagingen.

Eller gjør det enda enklere og spis ute.

 

6 Pynt

Blir du sliten bare av å tenke på servietter, løpere, bordpynt, blomster og diverse annet stæsj i rødt, hvit og blått?

Send barna ut for å plukke et par buketter hvitveis til å sette på bordet. Enkelt og helt nydelig. 

 

7 Barnas antrekk

Har barna vokst ut av strømpebuksene og du har glemt å kjøpe nye? (Pokker at butikkene er stengt i morgen.) Er podens bunadsko for små? Finner du ikke det røde, hvite og blå hårbåndet fra i fjor? Ups, en stor ketsjup-flekk på snuppas kjole?

Vel, la meg fortelle deg en ting: Barna bryr seg nada om strømpebuksene matcher resten av bunaden eller antrekket. For dem spiller det ingen rolle om skoene er de riktige. Om hårbåndet har riktige farger. Eller om klærne er møkkete fra start. Jeg mener, klærne blir møkkete uansett i løpet av dagen. En flekk eller to fra morgenen av spiller ingen rolle.

Husk: Dette er barnas dag. Og barn er skeive, møkkete og de matcher ikke.

 

8 Peeling, selvbruning og neglelakk

Ikke stress med å peele og barbere legger, selvbruning, hårkur, fotbehandling og neglelakk på tærne.

Dra en strømpebukse over de hvite leggene. Velg sko som er lukket foran så ingen ser vintertærne dine. Lag en flette i håret (siden du ikke gidder å flette barna). Dessuten skal ikke håret være nyvasket hvis du skal flette det.

 


Eller meld deg frivillig til å gå kledd som barnehagens maskott. Da slipper du i hvert fall tenke på hår og sminke. 
 

Så sett deg ned i sofaen nå, legg beina høyt og finn frem fjernkontrollen. Slapp av i kveld. Det kommer til å ordne seg.

Nyt fridagen i morgen og kos deg ute i sola.

Og på selveste dagen, den 17. mai, er det aller viktigste at barna har det gøy. De driter fullstendig i servietter, fletter, nystrøkne bunadsskjorter og hjemmelaget aioli. De vil bare leke, løpe, vifte med flagget sitt, rope hurra og spise is. Prøv å legg lista der du og.

Det skal jeg!

 

Les også: Forskjellen på å være barn og ha barn på 17. mai

Les også: Dårlig samvittighet på 17. mai

 

PS: Følg oss gjerne på den store dagen her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet?

14.05.2016 - 18:19 22 kommentarer


 

Mannen insisterer på at vi skal ha sånne rister i kjøkkenvasken. Sånne som skal fange opp matrester slik at avløpet ikke blir tett. 


Det er bare det at jeg hater å drive og pirke ut matrester av de ristene og kaste de i søppelet. Så jeg gjør bare sånn: 

 







 

Og voila:




 

Genialt, ikke sant? 

 

PS: For flere oppdateringer om mine geniale husmor-hemmeligheter, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Sinte fugler inntar kinoen

10.05.2016 - 19:50 4 kommentarer

//Annonse

Er det greit å være sint? I så fall, hvor sint er det greit å være? Og når? Og hva gjør man når man blir skikkelig, skikkelig sint?

Dere som har fulgt bloggen min en stund, vet at en av mine kampsaker er at barn skal få lov til å være sinte av og til. Ingen barn har godt av å gå rund og være påtvunget glade og lykkelige hele tiden.

 


På kino med Anne Brith

Nå skal jeg ikke gjøre den nye Angry Birds-filmen til en pedagogisk sinne-film. Men hu hei, som denne filmen appellerte til både meg og barna.

Vi var nemlig så heldige å få dra på førpremieren i helgen.

 


Denne jenta vet nøyaktig hvordan man oppfører seg på rød løper.

 

 

Filmen handler om Red. En skikkelig einstøing av en sinnafugl. Han tenner på alle plugger for tilsynelatende ingen ting. En dag blir han så sint at han ødelegger bursdagen til en liten barnefugl. Blant annet ved å mose bursdagskaka i ansiktet på foreldrene. (Helt fortjent, mener nå jeg. Selv om jeg selv kanskje ville ha valgt en annen måte å si fra på).

På fugleøya tolereres ikke sinne, og Red blir dømt til å delta på et sinnemestrings-program. Der møter han den sjarmerende reseren Chuck, og Bomba, som eksploderer hver gang han blir opprørt. Altså, ikke eksploderer sånn i overført betydning. Nei, han virkelig eksploderer. Som i et stort kabom! Og en stor, rød veldig sint og skummel fugl vi aldri får vite navnet på. (Tror jeg). Sistnevnte var forresten femåringens soleklare favoritt-fugl.

 

Men så en dag, kommer de grønne grisene til øya. Grisene er eksperter på party, og blir fort likt av de andre fuglene. Men Red aner (f)ugler i mosen. Og ganske riktig, grisene har ikke kommet til øya for å feste med fuglene, de har kommet for å stjele eggene deres.

Mens de andre søte, harmoniske fuglene blir helt handlingslammet, må våre helter, sinnafuglene, ta ledelsen og redde eggene.

 


 

Og moralen er: Kanskje det er ok å være litt sint av og til likevel. Spesielt når man blir lurt og overkjørt av sleipe, grønne griser.

Høydepunktet i filmen, var ifølge femåringen, episoden der sinnafuglene klatret opp til toppen av fjellet for å søke råd hos den vise kongeørnen. Jeg skal ikke spolere noe her, men jeg kan si så mye som at det er store mengder tiss involvert og at god gammeldags prompe- og tissehumor aldri blir feil hos små barn. Ikke voksne heller for den saks skyld.

Filmen har premiere nå førstkommende fredag den 13. mai.

Jeg anbefaler dere absolutt å ta en tur. Vi digget filmen!

Sjekk ut traileren her

Den beste sinneterapien for barn

10.05.2016 - 10:22 12 kommentarer

Det er lov å være sint. 

I hvert fall er det det her hos oss. Noen barn har mer temperament enn andre. Noen barn har lettere for å reagere med sinne når de egentlig er redd, frustrert, lei seg, sulten, trøtt eller hvilke som helst andre følelser.

Det er helt ok!


 

Noen barn er mer fysisk enn andre og trenger å få ut sinnet ved å bruke kroppen. Ikke alle barn kan temme sinnet ved å drikke kakao ved kjøkkenbordet og prate med mamma om følelser. I hvert fall ikke hver gang. 

Vi har alle godt av å være litt sint av og til. Ikke minst barna. 

Sinne er en følelese på lik linje med alle andre følelser. Det er like viktig å bli kjent med sinnet sitt som med de andre følelsene, gode som vonde. For hvis barna våre aldri får lov til å kjenne på sinnet sitt, og lære seg å håndtere det, kan sinnet vokse og bli et stort problem etter hvert.

I vårt lykkesamfunn er sinne en følelse vi helst ikke tillater. Vi ser helst at barna våre er glade, lykkelige og harmoniske hele tiden. Men ingen kan være glad, lykkelig og harmonisk hele tiden. Vi kan være det av og til, men da må vi også kjenne på og anerkjenne de negative følelsene våre, som sinne, skam, redsel, sjalusi, tristhet og avsky.  

Likevel, vi har laget noen regler for sinne her hos oss: Det er selvfølgelig ikke greit å bli så sint at man ødelegger ting. Det er heller ikke greit å slå, sparke eller på annen måte være voldsom mot andre mennesker eller dyr. Og så har vi vært nødt til å innføre noen regler om hva som er greit å rope ut midt i et sinneanfall. 

Bortsett fra det, er det helt greit å være sint. 

Jeg har til og med funnet den beste sinneterapien for barna mine. 

En tom pappeske! Funker som bare det. 

 

 

 



Slå løs, spark, kryp inni, riv den fra hverandre, kast den rundt deg. La den forbanna pappesken få gjennomgå. Skikkelig! Og kast den over bord etterpå:

 

 
 



 

Fem minutter etterpå er sinnet borte. Gutten er blid som sola og søt som sukker, og vi kan fortsette dagen vår. 

Av og til får jeg til og med lyst til å krype inn i en tom pappeske selv også, og dælje løs. Kanskje jeg gjør nettopp det neste gang. 

 

Les også: Det er ikke noe galt med barnet ditt

Les også: Foreldre burde gi litt mer faen

 

Får barna dine være sint? Og hva gjør de da?

 

PS: I boka Føkk lykke! tar jeg et oppgjør med lykkesamfunnet vårt og ser hva som skjer med barna våre dersom vi rett og slett sier: Føkk lykke, og åpner døren for andre følelser og sinnstemninger enn bare de positive.

Kjøp den her

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår normale men langt fra A4-familie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Se på meg da, mamma! Se på meg!

09.05.2016 - 20:33 8 kommentarer

Femåringen snurrer rundt i det nygrønne gresset på lekeplassen. Jeg ser bort på henne med et halvt øye.

Ja, se på deg, sier jeg og myser over kanten på solbrillene.

 


 

Den tidlige vårsolen varmer i ansiktet og kjemper mot det siste kalde vårbittet i luften. En kamp kuden er dømt til å tape.

Jeg slenger det ene beinet over det andre og ser ned i boka.

Se da, mamma! Juhuu! Lillesøster hopper over en stor stein og flakser med armene i svevet. Her kommer jeg! Tuuuuuuut!

Jeg setter pekefingeren under linjen jeg leser og ser bort mot den lille jenta.

Ja, der kommer du. Tut, tut, sier jeg.

Jeg får lest fire linjer før hun er borte hos meg og klatrer opp på benken. Jeg legger fra meg boka på bordet.

Blir du med og husker? spør hun mens hun slikker jord fra fingrene.

Nei, nå vil mamma slappe av litt, sier jeg og stryker luggen hennes bak øret. Luggen hun absolutt skal spare ut, og som ikke er lang nok enda til å holde seg bak øret. Du kan gå og huske du, sier jeg og ser hvordan luggen legger seg som ei gardin foran øynene hennes igjen.

Bli med å skli da? spør hun mens hun hopper på benken så plankene gynger.

Nei, ikke nå. Nå må du klare deg litt selv. Det er masse gøy her du kan gjøre uten meg.

Hun tusler omsider avgårde.

Jeg dukker ned i boka igjen. Får lest omtrent en halv side, før en velkjent stemme skjærer i ørene: Mammaaaaaaa!

Lillesøster sitter på toppen av sklia og vifter med armene. Mammaaaaaa! Hjelp meg!

Hei... Hva skjedde med å klare seg selv?

Jeg legger fra meg boka og tusler bort til sklia.

Nei men kjære, lille deg da. Den der klarer da du å skli alene, sier jeg og slår ut med armene. Femåringen rister hardt på hodet og strekker ut armen.

Hjelp meg, sier hun og vifter med fingrene. Som om hun kommanderer meg på plass. Hun tar et godt tak rundt tommelen min og hviner høyt da de små føttene treffer bakken.

Igjen! Igjen! roper hun og løper bort til stigen.

Ja, okei, en gang til, da. Men så må du leke litt selv. Okei? sier jeg og ser henne dypt inn i øynene.

Den lille nikker og hviner.

Jeg er borte ved benken på tre byks. Åpner boka og leter meg frem til der jeg slapp. Plutselig hører jeg noen som gråter. Jeg konstaterer raskt at det min unge.

Femåringen sitter nedenfor sklia. Hun har slått seg. Jeg bærer henne bort til benken og trøster så godt jeg bare kan.

Kan vi huske? snufser hun gjennom tårene. Jeg stryker luggen hennes bort fra ansiktet og ser to store tårer på full fart ned kinnet.

Hvem kan vel si nei til et spørsmål gjennom tårer? Vi går bort til bildekket. Jeg presser rumpa mi godt ned i hullet og tar Lillesøster på fanget.

Så husker vi til både sklier og tårer er glemt.

Sånn. Nå må du leke litt selv, sier jeg og setter henne ned i sanden. Nå skal mamma lese litt.

Jeg lister meg bort til benken min og åpner boka. Jeg lener meg tilbake, kjenner sola varme i ansiktet, venter et lite øyeblikk før jeg stuper ned i teksten igjen. Leser en halv side.

Mamma! Mamma!

Jeg sukker og ser opp. Lillesøster krysser lekeplassen med raske skritt. Jeg kjenner irritasjonen bygge seg opp. Jeg lukker øynene. Retter på solbrillene og trekker pusten. Dypt.

Vet du hva, lille venn? Lekeplasser er for barn. Ikke for voksne. Hvis det er noe sted du bør kunne leke alene, er det på lekeplassen. Mamma blir gjerne med opp hit, men jeg kan ikke sitte og se på deg og leke sammen med deg hele tiden. Hvis du ikke klarer deg selv nå, så går vi hjem igjen og ...

Jeg stopper brått.

Femåringen står foran meg med et stort smil og strekker frem en liten, møkkete neve med diverse skeive markblomster.


 

Vær så god, sier hun og smiler så det ene smilehullet hennes borer seg dypt inn i kinnet.

Den lyse luggen danser frem og tilbake mens hun hinkehopper på stedet.

Okei. Og akkurat der er hun tilgitt for all masing. Jeg kjenner en svart klump av dårlig mamma-samvittighet bygge seg opp i magen.

Snakk om egoistisk mamma!

Samvittigheten varer heldigvis ikke så lenge. I morgen skal vi tilbake på lekeplassen. Og da vil jeg lese bok. I fred. Da får hun jammen klare seg selv.

Les også: Se på meg, mamma

Les også: Facebook-foreldre på lekeland

 

Flere her som har masebarn?

 

PS: For flere oppdateringer fra familien Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Mamma, du lukter æsj og har stor rumpe

08.05.2016 - 12:00 Ingen kommentarer

//Annonse

Jeg bøyer meg over seksåringen som sitter i bilstolen for å feste setebeltet. Siden bilen er full av Lego, tomme drikkeflasker, tegninger og Kinderegg-figurer, blir jeg hengende over gutten ganske lenge mens jeg romsterer rundt nedi setet med beltespennen i hånda.


 

Vi er midt i en samtale om verdensrommet, og jeg forklarer ivrig om Pluto som ikke er en planet, selv om det står i boka om verdensrommet fra 1998.

- Æsj, mamma. Du lukter vondt, kommer det plutselig fra gutten.

- Ja ja, sier jeg og fortsatter min Pluto-tirade.

Jeg mener det, mamma. Du stinker.

Det viste seg altså, at det var pusten min han mente.

Nå kan det ha sammenheng med at jeg hadde spist kebab med dugelige mengder hvitløksdressing dagen før, og lurt i meg en halv pose ostepop til lønsj. Men likevel, ingen vil gå rundt og ha dårlig ånde.

Det er utrolig hva man får høre av disse søte små.

Jeg har også fått høre at jeg har stor rumpe og store lår. At jeg lukter svette når jeg har trent. At jeg lukter tåfis når jeg tar av meg skoene etter en lang dag. At leggene mine stikker og at puppene mine henger.

Rumpa og lårene mine kan jeg ikke gjøre så mye med. Eller jeg kan, men det gidder jeg ærlig talt ikke. Dessuten digger mannen min den rumpa, så den skal få være i fred. Tåfis og svettelukt må man også regne med en og annen dag. Og legger som stikker må nok både barn og mann leve med i mange år til. Kanskje resten av livet.

Men dårlig ånde er det heldigvis enkelt å gjøre noe med.

Visste du forresten at så mange som 50 prosent av oss går rund med delvis eller konstant dårlig ånde? Og de fleste vet ikke om det selv. For hvor lett er det egentlig å si til noen at de har dårlig ånde?

Lectinect Munnhelse er små sugetabletter med peppermyntesmak, som virker fra første tablett. Tablettene inneholder både sink, som fjerner lukten umiddelbart, og melkesyrebakterier som fjerner de grunnleggende årsakene til dårlig ånde.





 

Dårlig ånde har nemlig ikke nødvendigvis noen sammenheng med dårlig munnhygiene.

Lectinect Munnhelse kan du abonnere på over nettet, eller du kan kjøpe de enkeltvis i helsekostbutikkene.

Bestill her 


 

Sånn hvis du vil forsikre deg om at du alltid har frisk pust.

 

Mammablogger-skandalen tar en helt ny vending

05.05.2016 - 20:28 10 kommentarer

//Sponset tur

Det har kommet nye graverende opplysninger i saken om mammabloggeren som forrige uke ble anmeldt for ikke å ha vært i Legoland eller besøkt Kaptein Sabeltann med sine to barn.

- Dette er rett og slett en veldig trist sak, uttalte Pål I. Tee, lensmann ved Vestre Toten lensmannskontor.

Det er nå bekreftet at det var mammabloggeren fra Raufoss, hennes mann og deres to barn som var i Legoland forrige helg.

Bildene familien delte i sosiale medier er nå bekreftet å være ekte.

Likevel har det dukket opp flere nye grove og graverende opplysninger.

- Det er fortsatt mye som tyder på at denne moren mangler fullstendig dømmekraft og omsorgsevne for sine to barn, sier lensmann Pål I. Tee.

- Hva slags informasjon?

- Det kan jeg ikke si noe om på nåværende tidspunkt.

Redaksjonen har likevel lykkes i å få tak i en liste over hvilke opplysninger politiet sitter på, samt bildebevis:

Bloggeren er observert ved den store Lego-tavlen inne i Legoland hotell der hun skrev ukvemsord som blant annet «RAP», «JEVEL» og «FAEN» med legoklosser sammen med sin seks år gamle sønn. Moren hevder selv hun kun skrev navnet på sønnen, som begynner med bokstavene RA, JESPER, som er navnet på barnas halvbror, samt FAR.

 


 

Ifølge en hotellansatt, løp barna rundt som noen villbasser i gangene på hotellet. Tilsynelatende helt uten kontroll og uten å ta hensyn til gamle, syke mennesker.


 

Barna virket også helt ute av stand til å bruke trapper, dører, heiser og stoler på vanlig måte. Man skulle tro de aldri hadde blitt fortalt hvordan slike ting fungerer.


 

Senere samme dag, skal familien ha vandret rundt i Legoland i sprutende regnvær, vind og blåst uten å ha kledd på barna tilstrekkelig. Jenta ble sett med åpen jakke og gutten manglet lue.


 

Moren ble også stadig observert med mobilen i hendene opptatt av å ta selfies i stedet for å se på barna som lekte.


 

Flere ganger holdt hun rett og slett på å falle i søvn, midt på lyse dagen.


 

På ettermiddagen forflyttet familien seg videre til byen Ebeltoft og Ebeltoft Strandcamping. En campinggjest forteller at barna lekte ute på lekeplassen til godt over klokka ti på kvelden. Vitnet er dog noe usikker på nøyaktig hvor lenge barna lekte ute, da hun holdt på å bleike etterveksten og måtte gå fra campingvognen til fellesdusjen for å skylle ut hårfargen. Men hun er i hvert fall helt sikker på at det var ganske seint.


 

Den samme campinggjesten skal også ha reagert på at barna kjørte som noen villmenn i månebiler rundt på campingplassen. Enda fartsgrensen var satt til 15 kilometer i timen.



 

Dagen etter var familien igjen på plass i en fornøyelsespark, denne gangen nærmere bestemt Djurs Sommerland. Igjen har folk reagert på barnas bekledning. Gutten skal ha løpt rundt i sprutregnet med kun et pannebånd på hodet.


 

Flere av gjestene både i Legoland og i Djurs Sommerland har også reagert på at jenta tilsynelatende alltid går rundt i gutteklær. «Eier den stakkar jenta i det hele tatt en rosa kjole», skal en av gjestene ha spurt. 



 

I tillegg har politiet opplysninger, dog ikke bevis, på at barna fikk pannekaker med sirup og is til frokost minst en dag, de spiste dessert før middag, under et besøk på Bryggertorvets Pizzaria i Ebeltoft skal barna ha turnet i sofaen, dog uten sko på, og på flyet skal barna ha vært urolige og gått i midtgangen.

Mammbloggeren stiller seg helt uforstående til siste punkt, og sier barna satt stille og rolig under hele flyturen.

- Jeg er fortsatt i sjokk over hvor fint flyturen gikk. Begge veier. Det er mulig noen av passasjerene kan ha reagert på at begge ungene måtte to ganger på do hver under turen hjem, men det syns jeg er innafor, sier mammabloggeren og sender et bildebevis på e-post:



 

Leder av mammapolitiet, Mari-Maggi Magnusson Mathiesen, reagerer kraftig på opplysningene som har kommet inn.

- Denne moren burde ikke hatt barn. Hun virker helt ansvarsløs. Det burde hun tenkt på før hun i det hele tatt fikk barn, sier Magnusson Mathiesen.

- Men flere av disse anklagepunktene går jo på at barna oppfører seg som ... ja, nettopp barn på stedet som er tilrettelagt for barn og som har barn som målgruppe. Syns du ikke det er litt vel strengt å ...

- Nei, det syns jeg ikke! Barn skal ikke oppføre seg som barn! Uansett! At barn er barn, er bare en dårlig unnskyldning dårlige foreldre bruker. Foreldre som ikke har kontroll på barna sine, prøver ikke hardt nok. Selv har jeg gått til innkjøp av elektriske halsbånd til mine barn. Det funker som bare det.

- Så du mener at barn ikke er barn?

- Ja!

- Eller nei. Barn er barn, men de skal ikke oppføre seg som barn. De skal oppføre seg som små voksne. Og foreldre som ikke får til det, bør ikke ha barn, sier altså lederen av mammapolitiet.

 

Følg saken videre i våre sosiale medier:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

//Turen til Danmark er sponset av VisitDenmark

 

.

Da skjønte jeg at jeg har lykkes som mamma

04.05.2016 - 20:17 18 kommentarer

Jeg skriver veldig mye om alle feilene jeg gjør som mamma. Jeg deler villig historier fra de dagene da alt går skeis, dager da mamma-selvtilliten er på bånn.

Jeg deler gjerne alle dilemmaene jeg kommer borti. Alle de gangene jeg syns det er vanskelig å vite hva som er rett og hva som er galt. Og jeg deler både kaos, rot og desserten vi spiste på en helt vanlig tirsdag.

Og som så mange andre foreldre, stiller jeg meg stadig det store spørsmålet: Er jeg en god nok mamma?

I dag har jeg lyst til å dele en episode som gjorde at jeg følte meg som verdens beste mamma. Ja, jeg følte rett og slett at jeg virkelig hadde lykkes som mamma. Tvers igjennom.

 


 

Det var helg og vi befant oss på en lekeplass. Sola skinte etter flere dager med trist regnvær.

En liten gjeng smågutter løper rundt. Noen kjenner hverandre fra før. Andre ikke. Stemningen er god. Bortsett fra èn gutt som tilsynelatende gjør alt han kan for å ødelegge for de andre.

Han kaster steiner ut på fotballbanen når guttene øver på skudd. Han dytter, spenner bein og i det hele tatt gjør alt han kan for å ødelegge leken.

Etter en stund må seksåringen på do. Vi løper avgårde og gjør vårt fornødne. På vei tilbake, snakker vi om alle målene han scoret, om hvor høyt han husket og hvor flink han var til å balansere.

Hva syns du om han gutten da, sier jeg. Går det greit eller blir det for voldsom? Syns du jeg skal snakke til han?

Nei men mamma, da, sier seksåringen og ser opp på meg. Han gjør jo bare sånn fordi han han er lei seg.

Åh? sier jeg. Tror du han er lei seg?

Ja visst er han lei seg, sier guttungen. Han har jo ingen venner. Og hvis man ikke har venner, kan man bli slem. Jeg tror jeg skal spørre om han vil være med meg hjem etterpå, jeg. For da blir han kanskje glad, og så slutter han å ødelegge leken.

Og da ? Akkurat da, kjente jeg at ja, jeg tror faktisk dette går bra, jeg. Jeg har faktisk gjort noe riktig. Langtfra alt, men noe. Jeg kan slappe av. Jeg trenger ikke bekymre meg.Jeg har verdens beste barn (helt objektivt sett, selvfølgelig). Og med slike holdninger i bunn, kommer det til å gå helt fint med dem senere i livet.

Jeg har lykkes som mamma. 

Les også: Kjære seksåringen min

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som egentlig er ganske god likevel, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Foreldreblogger tatt av politiet

02.05.2016 - 20:20 22 kommentarer

//Annonse

Foreldreparet ble før helgen tatt inn på politistasjonen til en samtale, etter at det hadde tikket inn flere bekymringsmeldinger samt en anmeldelse fra mammapolititet. Barnevernet var også til stede under samtalen.


 

«Vi beklager. Vi legger oss flate», sier moren, en 40 år gammel kvinne og foreldreblogger fra Raufoss.

«Vi forstår alvoret i det vi har gjort, og det skal aldri gjenta seg», sier ektemannen som også er far til barna.

Bakgrunnen for bekymringsmeldingene var at foreldreparet aldri har vært i Legoland med barna sine. Barna, en gutt og en jente, er fem og seks år gamle. Under avhøret innrømmet foreldrene at de heller ikke har vært i Kristiansand og sett Kaptein Sabeltann.

Da de to barna ble konfrontert med dette, trakk de apatisk på skuldrene før de holdt seg for nesen, gjorde grimaser og lurte på om politimannen hadde sluppet en promp. Deretter begynte barna å skylde på hverandre, og to tjenestemenn måtte gå inn og skille dem.

Pål I. Tee, lensmann ved Vestre Toten lensmannskontor, sier han aldri har sett noe liknende.

­­- Det er bare én måte å tolke de stakkars barnas oppførsel på, og det er at de er blitt neglisjert og har levd under alvorlig omsorgssvikt store deler av sitt liv. Alle barn har rett til å besøke Legoland og se Kaptein Sabeltann før de begynner på skolen. Dette er en veldig trist sak, sier han.

Tee legger til at det dog finnes formildende omstendigheter, da ingen av foreldrene heller ble tatt med til Legoland eller dyreparken i Kristiansand da de var barn.

- Her har vi et klassisk eksempel på hvordan omsorgssvikt ofte går i arv, sier lensmannen.

Politiet ser alvorlig på hendelsen, men legger til at familien er blitt observert i Legoland i helga.

- Vi har blitt oppmerksom på at det har blitt lagt ut bilder fra blant annet Legoland i sosiale medier i helgen, spesielt på SnapChat, sier Tee, men understreker at han ikke kan si mer om saken på nåværende tidspunkt.

 

 

- Vi har et team som jobber på spreng for å sikre at bildene ikke er manipulert. Barnas ansikter er heller ikke synlig på noen av bildene, så vi kan ikke si med sikkerhet at det faktisk er sine egne barn foreldreparet har tatt med seg. Før det er avklart, har jeg ingen flere kommentarer, sier Tee.

- Dersom bildene viser seg å være ekte, vil anmeldelsen i så fall bortfalle?

- Som sagt, jeg har ingen flere kommentarer, avslutter Tee.

Vi følger saken tett, og kommer tilbake med flere opplysninger så snart det foreligger. 

Følg også saken videre i våre sosiale medier:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

//Turen til Danmark er sponset av VisitDenmark

.

Det er ikke noe galt med barnet ditt

30.04.2016 - 21:04 16 kommentarer

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det ikke vil sove hele natta gjennom i egen seng.

Noen barn trenger mer trygghet enn andre. Mine på fem og seks kommer fortsatt inn til oss i løpet av natta med jevne mellomrom. Ikke noe galt med det.

 


 

Nei, det er ikke noe galt med barna dine selv om de krangler så busta fyker. Hver dag! Flere timer hver dag!

Søsken krangler. Noen mer enn andre. Det er helt normalt.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det ikke klarer å sitte stille under middagen. Eller på den to timer lange togturen. Eller den fem timer lange flyturen. Selv om du lokker og lurer og truer med konsekvenser og av og til kjefter.

Noen barn kan sittre stille i mange timer av gangen. Andre barn klarer ikke det. I hvert fall ikke i barnehage- eller barneskolealder. Gi det litt tid. Det går seg til med alderen.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det blir sint. Så sint at han kaster sofaputene veggimellom, roper at du er en drittmamma og løper ut på rommet sitt og slamrer igjen døra bak seg.

Alle barn er sinte. Akkurat som vi voksne. Noen barn er sinte bare av og til. Andre barn tyr til sinne ofte, og gjerne når de egentlig er trist, lei, frustrert eller trøtt. Vi har alle forskjellige måter å reagere på.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det ringer på hos naboen og stikker av. Eller kaster snøball på naboens garasjevegg.

Det kalles rampestreker, og er bare sunt. Ingen barn er tvers gjennom englebarn. Heldigvis!

 


 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det er sjenert. Fordi du du er den eneste forelderen i klassen som fortsatt ikke får gå hjem fra bursdagsfeiringene.

Noen barn er mer sjenert og innadvendt enn andre. Jeg var et veldig sjenert barn selv. Mine forelde måtte være med meg i barnebursdager helt til jeg var nærmere ti år. Det vokste jeg av meg, og i dag går jeg gjerne i bursdager helt alene.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt selv om det fortsatt tegner hodefotinger i en alder av fem år, og alle de andre barna i barnehagen tegner mennesker med mage.

Kanskje tegning og den type kreativitet ikke er ditt barns store lidenskap.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt selv om det ikke liker fotball.

Alle gutter ikke sparke fotball. Noen liker turn, noen liker svømming, noen liker sjakk og noen liker Lego.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt selv om det ikke liker rosa prinsessekjoler, eller tøffe Lynet Mc Queen-gensere. Eller om barnet ditt er gutt og liker rosa prinsessekjoler, eller jente og liker tøffe Lynet Mc Queen-gensere.

Noen barn trives rett og slett ikke i den bitte lille kjønnsrolle-boksen vi voksne har skapt. Og hurra for det!

 



 

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det hyler i butikken og vil ha is. Selv om du alltid er konsekvent og gjør alt helt riktig.

Noen barn er mer viljesterke og intense enn andre.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det nekter å kle på seg hver eneste morgen selv om du har googlet og lest alle artikler om barn som ikke vil kle på seg. Selv om du anerkjenner barnets følelser, avleder, bruker humor i påkledningen og lar barnet få velge mellom to antrekk og i det hele tatt gjør alle de tingene ekspertene råder oss til å gjøre.

Noen barn er mer kraftfulle enn andre. Noen barn er rett og slett bare morgengretne. Noen barn hater ull. Og noen barn kler ikke på seg frivillig før de begynner i femte klasse. Uansett hvor mye du googler og anerkjenner følelsene deres.

 

Det er blitt litt trendy i dag og ønske seg harmoniske, glade og lykkelige barn. Hele tiden! Barn som ikke trasser, som ikke kaster sofaputene rundt seg i vilt raseri, som spiser fisk og avocado uten å rynke på nesen, som ikke river håret av søsknene sine og som sitter pent ved matbordet.

Dersom barna ikke passer inn i den trange A4-boksen full av lykke og harmoni, tror vi gjerne det er noe galt med barna våre.

Mediene bombarderer oss med artikler om alt som er «feil» med barna våre. Om alt som kan fikses bare du bruker denne metoden eller denne teknikken. Gjerne presentert som «Det er jo bare ?».

Men når vi opplever at det ikke er bare bare å få barna til å sove på eget rom, eller ikke trasse i butikken, så er det lett å tro at det enten er noe vi foreldre gjør feil, eller at det er noe galt med barna våre.

Mediene er veldig flinke til å skape fiktive problemer av noe som overhodet ikke er noe problem.  

For barn skal være sinte. De skal være lei seg. De skal trasse, nekte å kle på seg, ikke spise fisk og kaste snøball på naboens garasje. Det er helt normalt og er en del av utviklingen. Det er en del av det å være barn.

Jeg er mer bekymret for de barna som får tredd lykke og harmoni ned over ørene hver eneste time av dagen.

Det kan umulig være bra!

 

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

 

PS: I boka Føkk lykke! tar jeg et oppgjør med lykkesamfunnet vårt og ser hva som skjer med barna våre dersom vi rett og slett sier: Føkk lykke, og åpner døren for andre følelser og sinnstemninger også.

Kjøp den her

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår normale men langt fra A4-familie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nei, det er ikke greit å snakke i mobil på toget

28.04.2016 - 21:17 48 kommentarer

Jeg sitter på toget på vei inn til Oslo. Togturen tar nærmere to timer. Toget er langt fra fullt. Vi er vel en åtte, ti passasjerer i vognen.

To rader foran meg ringer en mobil. En mann svarer, og den neste timen har han en høylytt samtale med det jeg vil tro er en kollega. De snaker om regnskap, kontrakter og ansatte før de begynner å løse et it-problem.

Han snakker høyt! Veldig høyt!


 

Det er helt stille i vognen ellers. Noen prøver å sove, noen sitter med ei avis eller ei bok på fanget, noen prøver å jobbe litt på pc-en sin, noen bare ser ut av vinduet.

Irritasjonen blant de andre passasjerene stiger jo nærmere vi kommer Oslo. Noen veksler blikk, noen rister forsiktig men oppgitt på hodet, de fleste legger ned både avis, bok og pc.

Det er ikke første gang jeg opplever liknende. Jeg tar mye tog mellom Raufoss og Oslo, og det er absolutt ikke uvanlig at en eller annen tar opp mobilen sin og velger å ta både private samtaler og jobbsamtaler på toget.

Noen klarer å holde stemmevolumet nede. Og det er helt fint. Jeg krever ikke total tystnad når jeg skal ta toget.

Men så har du altså noen, som snakker så forbanna høyt, at man ikke kan unngå å få med seg hele samtalen. Så høyt at det er klin umulig for andre å konsentrere seg om noe som helst annet enn den høye, irriterende stemmen.

Jeg lurer ofte på om jeg burde si fra når jeg opplever slike høylytte mobilropere. Er det egentlig greit å snakke høyt i mobilen på tog? Jeg syns ikke det.

Jeg syns rett og slett det er fryktelig irriterende.

 

Les også: Dette må du tåle av barn på fly

Les også: Ikke rart barna våre mobber

 

Hva syns du om folk som snakker høyt i mobilen på tog?

Og hadde du sagt fra?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kjære foreldre, ikke undervurder barna

26.04.2016 - 20:02 29 kommentarer

«Wohoo, jeg vinner!» roper jenta mens hun løper oppover kanten på den skrå muren. Hun plasserer det ene benet stødig foran det andre på vei oppover mens hun strekker armene ut til hver sin side og vifter med fingrene.

Jeg vil tippe hun er en fem, seks år.


 

Når hun når toppen, snur hun seg og smiler til broren sin som kommer trampende bak henne. Han er omtrent på samme alder. Kanskje ett år eller to eldre.

Han tar igjen søsteren sin på toppen av muren, og sammen tar de sats og hopper ned. De treffer bakken med et dunk, ramler og ruller rundt i gresset så armer og bein står alle veier. Det er umulig å se hva som er opp og ned på dem.

Latteren høres ut som erter som triller nedover et vaskebrett.

«Hey, neste gang må vi prøve å stå», roper broren og er allerede på vei bort til den lave enden av muren.

 


Jo da, det er lengre ned på baksiden enn på framsiden. Men dog ...

 

Så kommer det jeg vil tro er foreldrene. Mammaen iler bort til muren og griper sønnens hånd.  

«Vær forsiktig», sier hun.

«Du kan ramle og slå deg. Muren er høy».

Faren kommer også bort og nikker taktfast med hodet. De står og prater en liten stund og jeg kan se at foreldrene vurderer om det er greit at barna balanserer på muren.

Foreldrene ender opp med å gå ved siden av muren og leie hvert sitt barn oppover, for så å holde dem rundt livet når de kommer på toppen og løfte dem i et svev ned til bakken med et entusiastisk «Wiiiiiiii».

Hva skjedde med de to tøffe, selvsikre, klatrebarna? De som løp opp muren med stødige skritt og hoppet ned til ertetrillende-latter?

De ble plutselig veldig usikre og redde. Med hånden godt plassert i mamma og pappas trygge hånd, vinglet de forsiktig oppover muren. Sakte, usikkert og nølende med flakkende blikk. Smilet og latteren forsvant sammen med motet og mestringsfølelsen.

Det er ikke første gang jeg opplever liknende ting.

I den samme parken er det en liten klatrevegg. Den er ikke mer enn et par meter høy, og er skrå, slik at barna umulig kan ramle ned. Mister de fotfestet, sklir de bare ned på magen. Eller på rumpa.

 


 

En liten gutt på rundt tre år prøvde seg på klatreveggen. Han satt seg på rumpa og klatret sakte oppover med armene bak seg og beina i bøy. Han kom ikke langt før pappaen var på plass.

«Nei, kjære deg, du må snu deg. Du kan ikke klatre med rumpa ned, da ser du ikke, og så får du ikke skikkelig tak».

Så viste han gutten hvordan han skulle klatre. Hvordan vi voksne mener at man bør klatre. Hva som ser mest logisk og sikkert ut i våre fornuftige, men akk så kjedelige voksne øyne.

Gutten snudde seg rundt. Og han kom til topps. Dog med pappas trygge hånd godt plassert under baken.

Les også hva jeg opplevde på et lekerom i fjor høst: Kan barn leke feil?

Da vi var på et av landets vitensentre for ikke så lenge siden, fikk en liten, glad gutt streng beskjed fra mammaen sin om ikke å hoppe fra den halvmeter høye kanten og ned på putene på gulvet.

«Vil du vi skal tilbringe kvelden på legevakten?», spurte hun med strengt blikk og stram pekefinger. Den lille, glade gutten så skamfullt ned i bakken, ristet på hodet og satt rumpa trygt ned på en av putene.

Jeg kan fortelle hundrevis av liknende historier. Etter jeg fikk barn selv, og begynte å vanke på steder der andre barn og foreldre også vanker, hører jeg «Nei, nei» og «Vær forsiktig» over alt hvor jeg snur meg.

«Ikke klatre så høyt, du kan falle ned».

«Ikke løp så fort, du kan snuble».

«Ikke sykle så raskt, du kan ramle og slå deg».

 


 

Kjære foreldre, hva er det egentlig vi holder på med?

Jeg skjønner at dette behovet for kontroll og beskyttelse bunner ut i en grenseløs kjærlighet til barna våre. Jeg mener, barna våre er det kjæreste vi har. De er vårt alt. Og det er helt normalt å ville beskytte noe som vi er så glad i.

Men jeg tror samtidig vi tar fra barna våre mye av gleden ved å være barn. Barndommen handler i veldig stor grad om å utforske, teste grenser, om mestring og om å bli kjent med sin egen kropp.

Ellen Beate Hansen Sandseter ved Dronning Mauds Minne Høgskole, forsker på spennings- og risikofylt lek blant barn i barnehagealder. Sammen med psykolog Leif Edward Ottesen Kennair, har hun forsket på om barn som faller ned fra et tre og brekker benet, eller unger som nesten har druknet, har angst som voksne.

Svaret er et klart og tydelig NEI. Det er faktisk motsatt. Det er de barna som aldri fikk lov til å klatre i trærne eller leke ved vannet som er overrepresentert blant dem som har angst som voksne.

 


 

Så kjære foreldre, ikke undervurder barna.

De tåler en støyt. De tåler å slå seg. De tåler både skrubbsår og en forstuet fot. Ja, de tåler til og med neseblod og en brukket arm også.

Spørsmålet er hvor godt de tåler aldri å få leke fritt, klatre, løpe, balansere og hoppe uten at vi foreldre står der med en trygg hånd og ber dem om å være forsiktig.

Les også: Kjære foreldre, ikke slukk stjernene

Les også: Den magiske barndommen

 

 

PS: I boka mi Føkk lykke! skriver jeg mer om overbeskyttede barn og hvilke konsekvenser det får for den oppvoksende generasjon. 

Kjøp den her

 

PSS: For flere oppdateringer fra en familie med frittgående barn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Når jeg blir stor, skal jeg bli rockestjerne

25.04.2016 - 12:50 8 kommentarer

Jeg skal holde meg langt unna sånn selvrealiserings-stoff her på bloggen. Sånn der "Du kan bli hva du vil-greier". Sånn "Det er aldri for sent å følge drømmen. Det er bare opp til deg selv. Du kan bli hva du vil. Det blir hva du gjør det til. Du er din egen lykkes med" og så videre og så videre. 

For nei, alle kan ikke bli hva de vil. Og noen drømmer er det for sent å følge. 

Da jeg var liten, for eksempel, drømte jeg om å bli skuespiller i Hollywood. Det er for sent nå. Dessuten har jeg omsider innsett at jeg ikke har talent. 

Da jeg ble litt større, ville jeg bli astronaut. Det er definitivt for sent nå. Og jeg hadde aldri kommet gjennom det smutthullet.

Dette er et innlegg om godt nok, om å si ja selv om man egentlig ikke tør, om ikke å bry seg så mye om hva andre mener og ikke minst, om å ha det gøy. 

Da jeg begynte å spille i band som fjortis, skulle jeg bli rockestjerne. Jeg trodde lenge det var for sent også. 

Men vent nå litt ...

 

 

For noen måneder siden, tikket det plutselig en sms inn på mobilen min. Jeg satt på gulvet og plukket opp Lego mens ungene hadde sverdkamp rund meg. Hadde jeg lyst til å komme og prøvespille i et band? Bassisten hadde sluttet, og om de ikke husket helt feil, så hadde jeg spilt bass før.

Min første tanke var at nei, det går jo ikke. Jeg er ikke fjorten år lenger. Jeg er førti, og jeg er mamma, og jeg har en jobb. Dessuten har jeg ikke tid eller overskudd. Og etter flere år som småbarnsmamma, har hodet og hukommelsen min samme tempo som en bil på en gjørmet landevei i tåke. Det er over 20 år siden jeg spilte sist, jeg er ikke god nok. Jeg kommer til å drite meg ut.  

Les også hvordan det gikk da jeg holdt mitt første foredrag: Ikke spy og ikke besvime

Men likevel, jeg hadde allerede rukket å se for meg, dog bare som et bitte lite glimt, meg på en scene, med bassen min, med bandet, med lys, lyd og med publikum. Og det bitte lille glimtet ville ikke gi slipp.

Så jeg møtte opp på en øving. Jeg spilte noen stakkarslige «dum de dum» med skjelvende fingre. Og ble veldig overrasket da de ville ha meg med videre.

Lørdag spilte vi konsert sammen med bandene Fluency og Prime Groover.

Var jeg nervøs? Ja.

Husket jeg alt? Nei.

Spilte jeg alt helt riktig? Nei.

Hendte det jeg falt ut? Ja.

La folk merke til det? Nei da.

Men fy fader så gøy det var! Og fy fader så fett det låt.

Her er noen bilder fra konserten og forberedelsene før:

 












 

 

video:img3905
 

 

 













 








video:img3911

 

video:20160424013935 1

 



 

Les også om min førtiårskrise og alt den har ført med seg

Følg gjerne bandet vårt på Facebook. Det er mye spennende som skjer fremover. Vi holder blant annet på i studio i disse dager.

 

Eller følg meg her for flere musikalske (og umusikalske) oppdateringer:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Mellomstasjon

21.04.2016 - 12:34 34 kommentarer

Jo da, jeg er forferdelig glad i mannen min. Men jammen går han meg på nervene også.

Som for eksempel når han skal rydde av bordet og alltid lar det stå igjen en tre, fire ting. 

Eller når han snorker og nekter for at han har sovnet.

Eller dette såkalte (og helt uforståelige) systemet han har med mellomstasjoner.

 


 

Når han for eksempel har hentet posten, og setter seg ved kjøkkenbordet for å kikke på reklamen. Og når han er ferdig, i stedet for å kaste reklamen rett i papirsøppelet, som står rett under kjøkkenbordet, altså, han trenger bare strekke armen rett ned og så er hånden over esken der vi samler papir, så legger han reklamen i en bunke på hjørnet av bordet.

Det samme når han har bakt brød lørdag formiddag  (Ja, han baker! I motsetning til meg.), og steikeplatene ligger på komfyren etter han har stekt brødet i ovnen. Og han skal bruke komfyren til å koke tomatsuppe. Da tar han gjerne steikeplatene og flytter dem fra komfyren og bort til kjøkkenbordet slik at han kommer til ved kokeplatene. Og la meg bare få understreke at nå er steikeovnen tom! Og den er rett ved siden av komfyren. Det ville ha vært mye enklere å sette steikeplatene rett inn i ovnen igjen i stedet for å snu seg rundt, gå de to, tre skrittene bort til kjøkkenbordet, og legge platene fra seg der.

Hvorfor kan han ikke legge ting direkte der de skal ligge. Der de har sin plass. Hvorfor må han innom sånne mellomstasjoner?

Og jeg kan nevne i fleng:

Når han skal rydde av bordet på verandaen, og setter kaffekoppene på spisebordet i stedet for å bære dem rett ut på kjøkkenet.

Når han kommer inn døra og tømmer lommene sine på benken i gangen og legger krøllete kvitteringer opp på hylla i stedet for å ta de med ut på kjøkkenet og kaste de. Selv om han faktisk går rett ut på kjøkkenet etter å ha hengt fra seg jakka!

Når han soper i hop barnas leker fra sofaen etter barnas leggetid, og bærer de med seg bort til hjørnet i stua og så legger de på gulvet (!) i stedet for å legge de rett opp i lekekassene. Som står rett ved siden av!

Når han kler på ungene pysj på badet og legger de møkkete klærne deres på badebenken i stedet for å legge dem rett i skittentøyet. Jeg mener, han bøyer seg ned, plukker klærne opp fra gulvet, (og da er jo egentlig jobben gjort) og legger de fra seg på benken. Skittentøykurven står rett ved siden av.

Når han pakker ut matvarer og setter frokostblandingen på kjøkkenbenken i stedet for å sette den rett opp i skapet. Skapet som er rett over benken der han setter frokostblandingen.

Når han tar med seg bunken med nyvaskede, brettede klær fra stua (som jeg har brettet) og legger dem i senga i stedet for å legge dem rett inn i skapet sitt. Og når han skal legge seg om kvelden, tar han klesbunken og legger den på nattbordet sitt, eller på gulvet. Ikke snakk om å legge klærne der de faktisk skal være. Ikke før i morgen i hvert fall.

Jeg kan fortsette i det uendelige, men du skjønner tegninga, ikke sant?

Les alt om den irriterende mannen her

 

Flere som kjenner seg igjen?

 

PS: For flere studier om mannens merkelige adferd, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Sannheten bak Casa Kaos

18.04.2016 - 15:36 57 kommentarer

Da jeg, i en helt annen sammenheng, la ut et bilde av trappa vår på Snap i går, fikk jeg plutselig en haug med tilbakemeldinger på at det lå en gammel avis på bakken, samt at trappa så veldig slitt og sliten ut. 

 


 

Ryddet jeg ikke i hagen, mon tro? Lot jeg bare huset forfalle? På samme måte som vi allerede har konkludert med at jeg lar både barn, parforhold og meg selv forfalle.

Som alle vet, viser vi bloggere bare en liten bit av sannheten. Derfor tenkte jeg at jeg skulle vise dere det hele og store bildet denne gangen. Selvfølgelig er ikke en gammel, krøllete avis og en slitt trapp representativt for mitt liv. 

Nehei, på denne tiden av året er hele hagen vår full av skrap og dritt som kommer til syne når snøen smelter. Bare se her: 

 


En ødelagt prompepute.
 


En hanske. (Den er ikke vår, så hvis noen kjenner den igjen, hyl ut) Og et Twist-papir. 
 

 


En brevholder. Legg for øvrig merke til at verandatrappa også trenger et lag beis. 

 


Noe udefinerbart søppel.

 


Isopor i hekken. (Og plenen full av mose)

 


Et utvaska Hubba Bubba-papir.

 


En hockey-kølle. Der var den, ja. 

 


Et skeinebrett i busken.

 


Søppelhjørnet på verandaen. Av en eller annen grunn blir all søppel og dritt blåst inn i akkurat dette hjørnet.

Ja, og så en gulvplanke som var til overs etter vi la nytt gulv på barnerommet. I fjor høst ...

 


Smellsaker fra nyttårsaften.

 

Stæsj utenfor garasjen. (Jeg orker ikke en gang tenke på hvordan det ser ut inne i garasjen ...)

 


Juletrær. Fra i fjor og i forfjor.

 


En slags ball. Og mer papir og annen rusk. 

 


Eh ... noe ... Men det ser ut som det har vært noe gøy. 

 

Og så var det alle de tingene vi skulle ha gjort, da. Alt vi skulle ha malt, beiset, snekret, fikset og ordnet i hagen og på huset: 


Takrenna må fikses.

 


Plankene på veranda-rekkverket råtner bort. 

 


Plankene vi skiftet i fjor, men som vi ikke har fått malt ennå.

 


Et knust kjellervindu. 

 


Rotet under trappa.

 


Muren som må males.

 


Garasjeporten som må byttes.

 


Nattbordene utenfor lekehytta som må kjøres på søppelfyllinga.

 


For ikke å snakke om hvordan det ser ut inne i lekehytta. 

 

Så nei da, det er ikke bare trappa vår som trenger å pusses opp. Og det er ikke bare ei avis som ligger og slenger i hagen.

Men sånn er det når man har barn og mann og jobb og hus og bil og katt og ikke minst mange andre spennende ting å bruke tid på enn å rydde og pusse opp. 

Det blir nok gjort, skal du se. Men ikke akkurat nå. 

Dessuten, mens jeg gikk rundt i hagen med kamera og knipset dritt og møkk, kom jeg over disse små. Det er vårens første!

 



 

Og da tenkte jeg at det store og hele bildet egentlig ikke er så ille likevel. 

Vil du lese flere Casa Kaos-interiørinnlegg: 

Interiørtips - tema oppbevaring

Interiørtips - tema gardiner

Interiørtips - tema blomster

 

PS: For mer inspirasjon fra Casa Kaos hus og hage, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg har begynt å spille i band!

17.04.2016 - 19:35 10 kommentarer

Jeg tror det er en del av førtiårs-krisa mi.

Jeg ble førti tidligere i år. Her 20 grunner til at damer over førti er best

Det siste halve året har jeg gjort mange ting som faller inn under kategorien førtiårskrise:

Jeg klipte meg kort:



 

Jeg har malt stua mi blå og byttet ut søte bilder på veggene med attitude:



 

Jeg har skrevet en bok for liksom virkelig å få uttrykt meg (Som om ikke bloggen egentlig er mer enn nok).



 

 

Jeg gjør yoga hjemme på stuegulvet hver morgen:

(Jeg skulle ønske jeg kunne si at den blå tåa er fra en slåsskamp eller ekstremsport eller noe sånt, men jeg mistet en tallerken på den da jeg tok ut av oppvaskmaskinen)

 

Og jeg har begynt å spille i band!

Det gjorde jeg også da jeg var tenåring. Med hullete Levis 501, bleika permanentkrøller, svartfarga pannelugg og skinnjakke, hang jeg på Rockeverkstedet i Gjøvik med de tøffeste guttene og jentene.

Les også: Noen ganger funker det best å vise fingern og rope faen

Jeg spilte i et jenteband. Black Dove, het vi. Jeg spilte bass. Vi var dritkule. Det ble reportasje i lokalavisa og greier. Og vi fikk et par spillejobber.

 


(Jeg er sauen øverst på bildet til høyre)

 

Vi hadde store drømmer. Vi skulle bli verdensstjerner. Så klart.

Så ble vi spredt rundt omkring i landet. Noen begynte på skole langt unna. Noen fikk andre interesser. Og bandet ble sakte men sikkert lagt ned.

Men nå, 25 år etter, tar jeg opp igjen tråden. Men ikke med det samme bandet. Selv om det hadde vært råkult. 

På lørdag skal vi spille konsert. På Retro, den lokale puben på Raufoss. Det blir min første konsert med dette bandet. De andre har spilt mange konserter. De har holdt på i noen år allerede. Men det blir altså min første. Det blir tungt og det blir tøft.

Da skal jeg ha på meg skinnbuksa mi.

Jeg føler meg nesten som 14 igjen.  

 

PS: I morgen snapper jeg fra øvinga vår. Følg med!

(casakaos)

 

Flere her som har tydelige tegn på tretti, førti eller femtiårskrise?

 

.

Trampoline-regler? Nei takk!

15.04.2016 - 11:41 43 kommentarer

Så fort sola smiler, snøen kryper unna, gresset spirer og barnelatter atter høres over hele nabolaget, lyser trampoline-advarslene mot oss.

 


 

Trampolina er farlig! Barna kan slå seg! De kan få vondt! De kan få nakkeskader! De kan brekke noe!

Og så kommer alle disse artiklene om hvor farlig trampolina er, og hvordan barna skal hoppe «riktig».

Familieverden har for eksempel en artikkel ute nå, der de foreslår noen kjøreregler:

1. Hvor mange skal hoppe samtidig?

Jo flere som hopper samtidig, jo større er risikoen for å bli skadd.

2. Store og små samtidig?

Hvis det er stor forskjell på vekten til de som hopper, er de minste spesielt utsatt for skader. Ta hensyn til de minste, bytt på å hoppe slik at alle slipper til.

3. Hvem får lov til å hoppe?

Som eier av trampolinen, er du ansvarlig for alle som hopper på den. Skal venner som vil hoppe spørre om lov hjemme først?

4. Hva kan de voksne bestemme?

Voksne bør vurdere ferdighet og følge med når barn hopper. De voksne har ansvaret, og må stoppe leken dersom den går over styr.

5. Hva er lov og ikke lov?

Bli enige om hvilke regler som gjelder for turning og lek på trampolinen. Salto på trampolinen kan gi alvorlige nakkeskader dersom det går galt.

 

Og jeg som jubler hver gang trampisen blir tatt fram om våren. Endelig kan jeg slappe av i vårsola med kaffekoppen min på verandaen mens barnelatteren blander seg med boink, boink, boink-lyder.

Men så viser det seg altså, at jeg ikke bare må lage en hel haug med regler for barna, jeg må også følge med på dem når de hopper. Jeg må sitte og passe på at de ikke hopper for mange på en gang. Jeg må passe på at lillesøster ikke hopper samtidig som storebror, siden de har ulik vekt. Jeg må vurdere ferdighetene til barna, passe på at de ikke turner for voldsomt, at de ikke prøver seg på en salto og så må jeg stoppe leken hvis den «går over styr».

Virkelig?

Ikke bare bruker vi trampolinen feil, jeg har også lært barna å sykle helt feil. Trygg Trafikk har nemlig lager regler for hvordan vi skal lære barna våre å sykle slik at de ikke skader seg. 

Snakk om å undervurdere barna!

Hva med å la barna få teste ferdighetene og grensene sine selv? Hva med å la barna finne ut på egen hånd at de kan skalle hodene sammen og få vondt hvis de hopper for mange samtidig. Hva med å la barna få stoppe leken selv hvis den går over styr? Hva med å ha tillit til at barna er relativt kompetente (vel, i hvert fall av og til) små mennesker som klarer å hoppe på en trampoline uten at en voksen lager regler og sitter og følger med på dem.

I Familieverdens artikkel, får vi vite at det er kjempeviktig å tenke skadeforebygging. For barn skader seg på trampolina. Ganske ofte, faktisk.

Og så lar de Sigmund Clementz som jobber i forsikringsselskapet If få slippe til og fortelle oss hvor farlig trampolina er samtidig som han anbefaler oss å kjøpe en barneforsikring. Hvilket er en helt unødvendig forsikring å bruke penger på. Barn trenger ikke en egen barneforsikring!

Selvfølgelig vil Clementz gjøre trampolinehopping til noe fryktelig farlig. Han skal jo selge forsikringer! Han vil at vi foreldre skal bli så engstelig at vi sporenstreks går inn på nettet og kjøper en tullete og helt unødvendig forsikring.

Videre i artikkelen sier Clementz at halvparten av skadene selskapet har fått melding om, er i kategorien alvorlige, og at det har vært nødvendig med sykehusopphold i inntil to døgn.

Wow, sykehusopphold i inntil to døgn etter trampoline-lek. Det hørtes fryktelig skummelt ut.

Men er det virkelig vanlig?

Nei, for lenger ned i artikkelen kommer det frem at det kun er snakk om èn hendelse (i 2008) der ett barn måtte ligge på sykehuset i to døgn etter å ha hoppet på en trampoline.

Les også: Dette skader barnet ditt (Ikke les denne hvis du er lettskremt)

Men så slipper de heldigvis en litt mer fornuftig person til. Berit Jaritz i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), forteller at hvis man måler antall skader i forhold til hvor mye barn faktisk hopper på trampolina, så er det egentlig ikke snakk om så mange skader. Trampolina er visst ikke så veldig farlig likevel. De fleste barn skader seg på sports- og idrettsområder. Ikke på trampisen. Er du redd for at barna dine skal skade seg, er det med andre ord større sjanse for at det skjer på fotballtreninga eller på turninga enn på trampolinen.

Dessuten, er det ikke helt normalt at barn skader seg litt, da? Det er prisen vi må betale for at barna skal få en fri og aktiv barndom uten voksne som henger over dem og lager tullete regler og prenter inn i dem alt som er farlig. Jeg har også trua på at barn som får lov til å skade seg litt, blir bedre rustet til å takle såkalte farer.

Jeg er i hvert fall villig til å betale den prisen. Både for å få glade og aktive barn som lærer å finne grensene sine selv, og for å få drikke den kaffekoppen i fred og ro uten å måtte passe på at barna ikke skader seg. 

Har dere trampoline-regler?

Les også: Kjære foreldre, ikke slukk stjernene

 

Les mer om tullete skremselspropaganda og frittgående barn i boka mi Føkk lykke! 

Kjøp den her

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie uten trampoline-regler, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

hits