La barna kjede seg skikkelig i sommer

28.05.2017 - 19:30 16 kommentarer

Hva vi skal gjøre i sommer? Vi skal kjede oss. Vi skal kjede oss skikkelig. Dag ut og dag inn. Spesielt barna.

 



 

Jo da, vi skal en tur til Danmark også. Og vi skal vi besøke familie i Stavanger. Og så skal vi bare være hjemme noen uker. Vi skal kjede oss både i Danmark, i Stavanger og hjemme. 

Barna våre er vant med at det skjer noe hele tiden. Det er barnehage og skole, lekser, fotballtreninger, kamper og riding. Det er alltid noe som skal rekkes. Kalenderen vår på kjøkkenveggen er full av skriblerier.

Barn i dag er vant med at vi voksne forteller dem hva de skal gjøre, når de skal gjøre det og hvordan de skal gjøre det. De er vant med at vi organiserer og fikser og ordner. De slipper helt å tenke selv. 

Jeg skal helt sikkert finne på masse gøy sammen med barna mine i sommer. Men ikke hele tiden. Ikke hele ferien. De må jammen klare seg litt selv også, og leke på egen hånd. 

Ofte til store protester, i hvert fall i begynnelsen. Det blir både masing, og sukking og krangling. Åååh, livet er helt forferdelig. Åååh, alt er så kjedelig. Åååh, du er verdens verste mamma. Åååh, hvorfor fikk du oss egentlig, hvis du ikke vil leke med oss. 

Men så ... det kan ta alt fra noen timer til flere dager, men så, før eller siden, begynner de å leke selv. Og da har de det så gøy! Da glemmer de både tid og sted. De glemmer at jeg er verdens verste mamma. Ja, de glemmer til og med barne-tv, iPad-tiden sin og isen jeg lovde dem etter middag. 

Visst er det slitsomt de timene eller dagene det tar før de finner ut at de klarer å leke selv. Visst er det lett å sprekke da, og gi etter og finne på noe med barna bare for å få litt fred. Åh ja da, jeg vet hvordan barn kan være. De har en helt egen evne til å drive deg til vannvidd. 

Men hvis du bare klarer å stå i det, så gjør du både deg selv (ikke minst) og barna dine en stor tjeneste. 

Jeg ble intervjuet av Nettavisen om nettopp dette her om dagen.

Les hele intervjuet her: Det beste du kan gjøre for barna i sommer er å la dem kjede seg

Der ble også psykolog Lyn Fry intervjuet, og han kom med et godt tips: Sett seg ned med barna ved starten av sommerferien og skriv en liste over aktiviteter som barnet liker å gjøre. Når barnet senere klager over å kjede seg, kan foreldrene be barnet om å finne seg en aktivitet på lista.

Smart, ikke sant? Så gjenstår det å se da, om barna setter i gang med aktiviteten selv eller om de maser om at du skal være med dem. 

Har du tenkt å la barna kjede seg i sommer?

 

Les også: Sykmeld deg bra barna, ikke jobben

Les også: Jeg hater å leke med barna

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Fem forskjellige middager på fredag

26.05.2017 - 19:30 14 kommentarer

Det begynte så bra. Fredag var pannekakedagen. Ukens høydepunkt. 

På fredagene slutter jeg tidlig på jobb, mannen har hjemmekontor (han pendler til Oslo tre dager i uka) og ungene blir hentet på skole og i barnehage klokka halv to. Vi har god tid, det er ingen fotballtrening og ingen lekser. Vi senker skuldrene og gjør oss klare til helg. 

 



 

Meeen, så var det denne middagen da.

Det begynte med at ungene skulle få velge middag på fredag. Siden de må slite seg gjennom opptil flere fiskemiddager med grønnsaker og greier (Åh, stakkar) resten av uka, tenkte jeg det var litt hyggelig at barna fikk en dag i uka der de fikk bestemme middag. De valgte så klart pannekaker. Pannekaker med Nugatti til sjuåringen, pannekaker med sukker til seksåringen, pannekaker med brunost og Nugatti til meg og pannekaker med blåbærsyltetøy til mannen. 

Så fant plutselig seksåringen ut at hun ikke likte pannekaker lenger. (Det må være noe feil med henne. Alle barn liker vel pannekaker?) Men nei, pannekaker var plutselig æsj. 

Ja vel, hva ville seksåringen ha til middag på fredag da, hvis hun fikk bestemme selv? For det var jo litt av poenget med disse fredagsmiddagene. Jo, hun vil ha grøt. Risengrynsgrøt med sukker, kanel og smørøye. 

Okei, så ble det risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy på resten av oss. 

Men sjuåringen er også veldig glad i grøt. Han syns det var fryktelig urettferdig at lillesøster fikk grøt og ikke han (Alt er jo urettferdig i den alderen der.) Så da måtte han også få grøt. I tillegg til pannekaker. For de var han ikke villig til å ofre. Ja ja, det må vel la seg ordne. Jeg kunne godt tenke meg litt grøt i tillegg til pannekaker selv. Grøt er jo godt. Og så kjøper vi bare sånn mikrogrøt fra Fjordland. Det tar ikke all verden å tilberede.  

Men seksåringen tåler ikke laktose, så hun må få laktosefri grøt. Storebroren syns laktosefri grøt smaker æsj, og det er jeg helt enig i.

Så ble det laktosefri risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa og vanlig risengrynsgrøt på oss andre med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy. 

Men plutselig begynte jeg å få veldig vondt i magen på fredagskveldene. Vi spiser ofte hjemmelaget pizza og vafler til kvelds mens vi ser på Norske Talenter, og kanskje det ble litt mye lys mat, i form av sånne lettbeinte karbohydrater. Jeg mener, pannekaker med Nugatti og risengrynsgrøt med sukker til middag og så pizza og vafler til kvelds? 

Jeg skal ikke gå i detalj, men timene etter barnas leggtid ble tilbragt helt andre steder enn der mannen så for seg at de skulle tilbringes. Så jeg begynte å koke meg litt suppe til fredagsmiddagen i tillegg til pannekaker og grøt. Gjerne en sånn grønn, god grønnsakssuppe med egg i. Masse næring. Det funka fint. 

 



 

Så ble det laktosefri risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa og vanlig risengrynsgrøt på oss andre med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy og grønnsakssuppe med egg til meg. 

Men så begynte mannen å klage over at han ikke ble skikkelig mett av grøt og pannekaker. Og grønn suppe skulle han i hvert fall ikke ha. Så han begynte å kjøpe seg en Fjordland-middag i tillegg. Og da gjerne sånn mat som ingen andre i familien liker, som komle for eksempel. (Han er fra Stavanger). 

Og så ble det laktosefri risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa og vanlig risengrynsgrøt på oss andre med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy, grønnsakssuppe med egg til meg og komle til mannen. 

Under middagen i dag begynte barna plutselig å snakke om makaroni. Det hadde vært godt med litt makaroni, hadde det ikke? Makaroni med ketsjup, mmm, det er godt det. Jeg lot som jeg ikke hørte det. Syns egentlig fem middagsretter er mer enn nok. 

 

Hva vil dine barn ha til middag hvis de får velge selv?

 

Les også: Kos uten mat er ikke kos 

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Gjør du disse fem tingene, er du en god forelder

23.05.2017 - 19:30 23 kommentarer

 

Ja, hva er egentlig en god forelder?

Er det mammaen som aldri er sint på barna? Hun som aldri klikker, som er tålmodig og alltid mild og søt og snill og god?

Er det pappaen som alltid husker på støvler og ekstra skift i barnehagen?

Er det hun som baker de flotteste prinsessekakene, som arrangerer de kuleste temabursdagene, som lager all mat fra bunnen og som bruker økologiske bleier?

Er det foreldrene som planlegger spennende sommerferier til flotte hoteller i varme land? De som gir barna flotte opplevelser hos Kapten Sabeltann, på Legoland og Tusenfryd?

Er det mammaen som aldri har behov for alenetid? Hun som bare eeeelsker å være sammen med barna sine absolutt hele tiden.

Vel, i vårt samfunn skulle man nesten tro det er disse tingene som avgjør om du er en god forelder eller ikke. Å være en god forelder i dag handler dessverre om å beherske de tingene man kan ta bilde av å legge ut på Facebook. Alt det ytre vi kan vise frem.

Men selvfølgelig er det ikke kaker, bursdagsfeiringer og behov for alenetid som avgjør om en er en god forelder eller ikke.

 


 

Psykologer ved universitetet ved Harvard har forsket på nettopp hva som er en god forelder, og hva som skal til for å oppdra alrighte barn. Trygge og empatiske barn som vil fungere godt i verden. For det er vel det vi alle ønsker, ikke sant? At barna våre skal bli alrighte folk når de vokser opp?

Her er fem ting Harvard-psykologene mener er det viktigste du kan gjøre for barna dine:

 

1 - Tilbring tid sammen med barna.

Snakk med dem. Lytt til hva de har å si. Gjør ting sammen. Les sammen. Vær interessert i det de driver med. Hjelp dem med å sortere vanskelige tanker.

 

2 - Vær en sterk rollemodell og en god mentor.

Barna dine gjør som du gjør. Er du rettferdig, ydmyk, ærlig og tar godt vare på deg selv og andre, kommer barna dine til å gjøre det samme.

Du trenger ikke være perfekt. Snarere tvert imot. Vis barna at det er helt okei å være uperfekt, og å gjøre feil. Innrøm det når du har gjort noe dumt og be om unnskyldning når det er nødvendig. Slik lærer også barna dine at det lov å gjøre feil, at det ikke er verdens undergang og at det alltid finnes løsninger.

 

3 - Lær barna å bry seg om andre, og ha høye etiske forventninger til barna dine.

Lær barna dine at det er like viktig å bry seg om andre som å ha det bra selv, hjelp dem til å ta gode avgjørelser selv når det er vanskelig, og gå foran som et godt eksempel.

Lær barna dine om ansvar og forpliktelser, enten det gjelder plikter, skole, manerer, venner eller løfter.

Lær dem at de ikke er alene i verden og at andre har forventninger til dem som de må følge opp. Snakk med dem om hvilke konsekvenser deres avgjørelser får for andre.

 

4 - Oppfordre barna til å verdsette det de har og å være takknemlig.

Barn som lærer takknemlighet viser seg ofte å være mer generøse, hjelpsomme, empatiske og tilgivende. Ja, de er til og med også både lykkeligere og friskere.

 

5 - Lær barna å se det store bildet.

Barn er ganske trangsynte og bryr seg som regel bare om de aller nærmeste - sin egen familie og sine nærmeste venner. Det er helt normalt. Men lær barna å tenke på og bry seg om folk som befinner seg utenfor denne indre sirkelen. Som den nye gutten i klassen, fremmede barn som blir mobbet, dama på butikken og barn i andre land.

 

Så drit i det latterlige, trangsynte mammapolitiet som kritiserer oss mødre for at vi trenger alenetid. Dropp prinsessekaker, bursdagsfeiringer og alt som sliter deg ut. Ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke har råd eller helse til å besøke Legoland og Kaptein Sabeltann i år heller. Slutt å strebe etter å være perfekt. Det spiller nemlig ingen rolle i det store og det hele. Det er nemlig helt andre ting som avgjør om barna dine vokser opp og blir alrighte folk eller ikke.

Hva syns du er det viktigste å lære barna dine?

 

Les også: Hva er en god mor? 

Les også: Hvordan gikk det med Blitzer-barna?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

   

Mammaekspressen på el-sykkel

21.05.2017 - 19:30 9 kommentarer

//Annonse

Som mamma til to små barn, er jeg alltid på farten. Det er alltid noen som skal leveres, noe som skal handles inn, ting som skal fikses og ordnes.  

Barn skal leveres og hentes i barnehage og på skole, barn skal på fotballtrening og på ridning. Plutselig mangler vi brød til matpakka. Eller ketsjup til spagetti-middagen. Eller vaskemiddel, og klesvasken velter ut av skittentøykurven. Så har vi glemt å kjøpe gave til vennen i barnehagen, og bursdagen begynner om tre timer. Og jammen oppdager jeg ikke at vi er tom for kattemat, lørdag ettermiddag.

 



 

Det blir mange småturer rundt omkring. Småturer som egentlig er for små til å bruke bilen, men litt for lange til å bruke beina. Her på Raufoss er det nemlig ikke langt til noe, men det er heller ingen ting som ligger rett borti gata.

Og skal jeg være helt ærlig, og det har jeg jo sagt at jeg skal være her på bloggen, så er det veldig fort gjort å ta bilen i stedet for å gå eller sykle.

Da er det utrolig deilig med el-sykkel. En tur ned til matbutikken på el-sykkel tar omtrent like lang tid som om jeg skulle ha brukt bilen. Jeg bare suser bortover veien, oppover bakkene, og det er overkommelig å sykle med 10 kilo kattemat på bagasjeplanet. Til og med i oppoverbakke.

 


Kattemat-ekspressen på vei.


Gjett om pus ble glad.
 

En el-sykkel blir jo på en måte en mellomting mellom sykkel og moped. Og når man bare skal ut en kjapp tur, eller har noen kilo med varer man skal frakte med seg, er el-sykkelen helt super.

Nå kan du kjøpe el-sykkelen din hos NAF MOV. Og gjør du det, kan du også få skadeforsikring og tyveriforsikring. Blir du frastjålet sykkelen får du ny, og blir den skadet fikser NAF den.

Du får også tilgang på NAFs veihjelp for deg og el-sykkelen din, 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. Punkterer du, ringer du bare NAF, så fikser de dekket ditt. Og går du tom for batteri, kjører de deg til jobb.

For hvor irriterende er det ikke å allerede være fem minutter sent ute til jobb, fordi den lille måtte tisse akkurat da dere var på vei ut døra, enda du ropte høyt og tydelig ut i gangen fem minutter tidligere: Har alle tisset! Også punkterer du på vei til jobb. Eller går tom for strøm rett før den lange, bratte bakken. Og du har ikke så veldig lyst til å møte opp heseblesende og gjennomsvett på jobb.

 



 

I tillegg er el-sykkel en super måte å bidra til å spare miljøet for klimagassutslipp og lokal luftforurensing på. For oss som er opptatt av sånt.

Men el-sykkel koster litt. Dessverre. Derfor tilbyr NAF MOV i samarbeid med Gjensidige et miljølån der du kun betaler en liten sum i måneden. Her kan du også kjøpe en komplett pakke slik at du har både sykkel, forsikring og veihjelp.

 


 

NAF MOV har seks forskjellige sykkeltyper. Her kan du finne din favoritt.

Da sier jeg bare «take it away», og stikker ned på bensinstasjonen for å kjøpe ketsjup til søndagspizzaen. Det hadde nemlig mannen glemt å kjøpe i går.

 

Ketsjup i farta!

 

Har du, eller har du lyst på el-sykkel?

 

PS: For flere oppdateringer fra en syklende Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ufordragelige barn på fly

21.05.2017 - 09:00 49 kommentarer

Jeg var på flytur uten barn forrige uke. Helt ned til Hellas og tilbake. Fire timers flytur hver vei. Helt alene, uten barn. 

Jeg har fått med meg at er det noe folk irriterer seg over, så er det barn på fly. Barn på fly er skikkelig ufordragelige. De roper og skriker, sparker i setet foran seg, kaster leker rundt seg, står i setet, henger over setet foran og søler jus over han eller hun som sitter der. 

 

crying child in airplane
Licensed from: vsurkov / yayimages.com

 

Foreldrene er også helt håpløse. De bryr seg ikke. De driver fri oppdragelse og er bare opptatt av å få drikke vinen sin i fred. 

Barna går på selvstyr. De løper i midtgangen, roper og vræler og er i veien for flyvertene og flyvertinnene som fortvilet prøver å få servert de stakkar passasjerene litt mat. 

Jo da, jeg har vært ute og flydd med barn selv før. Og ja, det kan være en prøvelse. Barn er ikke laget for å sitte musestille og holde kjeft i fire timer i strekk. De lager lyd. De ler og synger. De tøyser og tuller, de må på do sikkert fire ganger i løpet av flyturen, og noen ganger gråter de også. 

Jeg var veldig spent før denne alene-flyturen min. For når jeg flyr med barna mine, er jeg så opptatt med å passe på dem at jeg ikke har tid til å bry meg om andre barn. Men nå skulle jeg altså fly uten barn. Og når jeg flyr uten barn, liker jeg å sitte helt alene, helt i fred og lese en bok, høre på musikk eller se på en film på pc-en. Helst uten å bli sparket i ryggen og sølt jus på av elleville barn uten oppdragelse. 

Men vet du hva? Jeg så ikke ett uoppdragent, psykocrazy barn, jeg. Ikke ett eneste ett! På til sammen åtte timer flytur, tur retur Hellas, verken så eller hørte jeg ett eneste barn som ropte og skrek ukontrollert, som sparket i setet, løp som en galematias i gangen og kastet leker og mat på de andre passasjerene. Og på begge flyturene hadde jeg små barn både rett ved siden av meg og rett foran meg. 

Visst var det lek og lyd. Visst var det noen barn som gråt, spesielt når vi skulle lande. Men det må man vel nesten regne med?

Og da lurer jeg, hvor er alle disse ufordragelige barna på fly? Finnes de? I så store mengder som folk påstår? Eller er det vi voksne som har altfor lav terskel for barn som oppfører seg som barn? Har vi helt urealistiske forventninger til barn på fly?

Har du opplevd ufordragelige barn på fly? 

 

Les også: Tåler du ikke barn på fly, kan du holde deg hjemme

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma med sånn passe strigla barn, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Slapp av, det er bare mensen

18.05.2017 - 19:58 27 kommentarer

Fire blåkledde mennesker kommer marsjerende inn i ankomsthallen på Gardermoen. Jeg kan ikke se ansiktene deres, siden de er gjemt bak gassmasker, men basert på kroppsspråk og kroppsbygning vil jeg tro det er to menn og to damer. 

Portrait of woman working in scientific lab wearing gas mask
Licensed from: diego_cervo / yayimages.com

 

De går bort til dametoalettet og åpner døren på gløtt. Den ene damen roper inn, først på norsk, så på engelsk, at toalettet skal evakueres og at besøkende bes benytte et annet toalett. 

Den andre damen åpner en koffert utenfor. Hun drar ut en rull med gult og svart stripete plastbånd som hun surrer rundt noen stolper utenfor døråpningen. En av mennene setter opp fire oransje kjegler i en firkant foran døra. 

Når rommet er tomt, tar to av de blåkledde på seg hansker mens de diskuterer opphetet seg imellom og med de to andre. Svettedråper renner nedover pannene bak gassmasken. 

Den største av de fire, går ut til kjeglene, planter beina godt i bakken mellom de to fremste og legger armene i kors. Klar til å stoppe eventuelle inntrengere. De tre andre sjekker gassmaskene til hverandre, gir noen tegn med hendene, før de to med hansker huker seg ned og går med ryggen inn mot veggen inn på toalettet mens de roper: "We`re going in". Mellom seg bærer de en gul plastdunk på størrelse med en ti-litersbøtte, med lokk. Tredjemann står vakt i døråpningen. 

Etter to minutter begynner vakta i døra å flakke med blikket. "Are you okei in there", roper hun inn og ser på klokka. "Do you need help?"

Etter ytterligere to minutter tar hun frem en bitteliten walkie talkie og kaller opp det jeg vil tro er de to inne på toalettet. Det spraker og knitrer. Etter et par anrop får hun svar og tjue sekunder senere kommer de to blåkledde skikkelsene til syne i døråpningen. De småløper med den gule dunken bort til vaktmannen mellom kjeglene. Han tar plastdunken og løper i full fart bortover terminalen med den. De tre andre samler sammen kjegler og bånd, mens de trekker lange, dype sukk. 

Så går de videre til neste toalett.

Omtrent sånn ser jeg for meg at disse bind-dispenserne på offentlige toalett blir tømt. Du vet, disse store, metall-søppeldunkene med hvitt lokk fra Initial der det står "Deponering av sanitetsbind og tamponger" på lokket. På siden av dunkene er det som regel en beholder med poser. Her er det altså meningen at vi skal pakke inn sanitetsbindet (Hvem sier forresten sanitetsbind i 2017?) eller tampongen, inn i posen og så kaste den nedi den lille luka på toppen av dunken. Den luka som har en sånn sperre, slik at du ikke kan se nedi, eller ta opp igjen det du har kastet. 

Nederst på lokket står det skrevet i fet skrift: OBS! Skiftes kun av Initials personale

 





 

Hva er egentlig greia? Det er da bare mensen. Mensen er verken smittbart eller radioaktivt. Hjemme hos oss fungerer det utmerket å pakke bind og tamponger inn i litt dopapir og kaste det i søppeldunken. 

Er ikke disse bind-dispenserne litt vel dramatiske? 

Det er da bare mensen ...

Hva syns du? Er det bare meg, eller er "deponering" av sanitetsbind i lukkede beholdere litt overkill?

 

Les også: Storforbruk av glidemiddel

Les også: Jeg er en godtebutikk

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Vi har litt forskjellig måte å savne hverandre på, barna mine og jeg

15.05.2017 - 19:45 12 kommentarer

Flyet lander på Gardermoen. Jeg er den første som reiser meg. Jeg lirte opp spennen på setebeltet rett før fest setebelt-lyset slukket. Vanligvis tar jeg det veldig med ro når flyet lander. Jeg orker ikke stå i midtgangen og bli knuffet og puffet på av utålmodige folk. Denne gangen er det jeg som knuffer og puffer.  

Jeg løper gjennom taxfrien og rapper med meg et par bokser Anton Berg-marsipan til meg selv og to M&M-rør med propell på til barna. Bagasjen kommer heldigvis fort. Jeg må tisse men det er så lang kø på do at jeg bestemmer meg for at jeg skal klare å holde meg. 

Ti minutter senere sitter jeg i bilen på vei mot Raufoss. 

 


 

Jeg ligger ti over fartsgrensa og tenker på de to små hjemme. På de myke kinnene og de gode klemmene. På det lyse håret, den ene med fletter, den andre med hestehale, akkurat som Zlatan. Det lyse håret som kiler meg i nesen når jeg får en klem, og som lukter stramt av jord og gress og leverpostei. 

Jeg har vært borte fra barna en hel uke. Det har gått veldig fint, jeg har egentlig ikke savnet dem noe særlig. Men nå kjenner jeg at sommerfuglene har inntatt magen. Ikke sånne store, svarte sommerfugler med oransje rundinger på vingene. Nei, magen er fylt med millioner av bitte små gule og lysegrønne sommerfugler med glitter på vingene. 

Åh, som jeg gleder meg til å holde barna mine igjen. Åh, som jeg gleder meg til å snuse inn duften av dem. 

Endelig ser jeg taket på huset vårt. Grusen knaser under dekkene i innkjørselen. Barna kommer løpende mot bilen med flagrende armer og bein. Mamma! Mamma er her! To små lyslugger. Den ene med fletter, den andre med hestehale. 

Jeg skrur av tenningen og åpner døra, setter føttene i bakken og strekker ut armene: Barna mine. Verdens beste barn. Jeg har savnet dere sååå ...

- Har du kjøpt gave til meg, sier den ene og bråstopper rett foran meg. Hvor er den, spør hun og begynner å hoppe opp og ned. 

- Er den baki her, sier den andre og åpner bagasjelokket på bilen. 

- Er den der? Finner du den, sier den første og løper bak bilen. 

Jeg står igjen foran bildøra med armene ut til hver side mens de to luggene står på hodet nedi kofferten min. 

Vi har litt forskjellig måte å savne hverandre på, konstaterer jeg og går bort til trappa og gir mannen et kyss. 

 

Flere som kjenner seg igjen?

 

Les også: Herregud så deilig å være borte fra barna

Les også: Det hender jeg savner livet før barn

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Å reise på ferie alene

11.05.2017 - 19:45 27 kommentarer

Reiser du helt alene? Hvordan tør du det? Syns du ikke det er flaut? Hva om folk tror du ikke har venner? Er det ikke kleint å sitte alene og spise? Skulle ønske jeg turde også. 

 


 

Jeg får alltid mange kommentarer når jeg forteller folk at jeg skal ut og reise alene. Eller at jeg har vært på ferie alene. Mange er skeptiske. Men veldig mange reagerer med: "Åh, det har jeg lyst til også. Men jeg tør ikke. Skulle virkelig ønske jeg turde."

Akkurat nå sitter jeg i Hellas. Nærmere bestemt på et hotell oppe i fjellene i Kolymbia i Rhodos. Helt alene. Og jeg elsker det! 

Det finnes en tid for alt. Jeg syns det er kjempefint å reise på ferie med familien min også. Med både mann og barn. Og jeg elsker å reise på tur med venninner. Men av og til syns jeg det er utrolig deilig å reise helt alene. 

Jeg har reist på aleneferie med jevne mellomrom de siste 20 årene. Så er jeg også en person som trenger mye alenetid, som elsker bare å gjøre ingen ting og som trives uforskammet godt i mitt eget selskap. Det er slik jeg lader opp. Mens noen lader seg opp ved å være sosial, lader jeg best helt alene. 

Aleneferie er ikke for alle. Men hvis du har lyst, men ikke helt vet om du tør, skal jeg gi deg noen gode tips til hvordan du best overkommer skrekken og kanskje kan kose deg på din første ferie med kun deg selv som selskap:

1 - Gjør god reasearch hjemme og finn et sted og et hotell der du tror du kommer til å trives. Når jeg reiser alene, foretrekker jeg mindre eller mellomstore hotell kun for voksne. Jeg er glad i barn, men aller mest mine egne. Og reiser jeg uten egne barn, vil jeg helst slippe andres barn også. Fordelen med å bo på et lite hotell, er at du blir fortere kjent med personalet og andre gjester. Noen hotell er til og med tilrettelagt for folk som reiser alene. På den andre siden, hvis du syns det er litt ekkelt å reise alene og helst bare vil gjemme deg i mengden, kan et stort turisthotell være best. Et sted så stort og så folksomt at ingen verken legger merke til deg eller husker deg. 

2 - Hvis du vil være helt alene, sjekk om du finner hotell der rommene har egen terrasse, og kanskje til og med eget basseng. Her jeg bor nå, på Casa Cook, har jeg begge deler. Her kan jeg trekke meg helt bort og bare være for meg selv. Samtidig har hotellet et stort fellesbasseng og et barområde der jeg kan møte andre og være sosial når jeg føler for det. 

 


Min helt egne private terrasse med basseng. 

 

3 - Det finnes også egne reiseselskap som arrangerer reiser for alene-reisende. Da er turen ofte lagt opp med et program, og dere blir en gjeng som reiser sammen. Jeg har aldri deltatt på sånne reiser selv, da litt av poenget for meg med å reise alene, er nettopp å være alene, men kanskje er det et fint alternativ for deg. Det kan være et fint sted å starte. 

4 - Mange syns det verste med å reise alene er å spise alene. Da blir det ekstra synlig at man kun er én. Det første man må jobbe med her, er sine egne holdninger. Mange er redd for at folk skal tro at man ikke har venner og er ensom. For det første, hva tenker du når du ser noen spise ute alene? Tenker du, stakkar, hun må være skikkelig rar som ikke har noen venner? Eller tenker du, oj, så tøft. Tenk å reise helt alene. Hun må jammen være trygg på seg selv? Jeg tenker det siste. Og for det andre, dersom noen skulle tenke at du er ensom ... hva så? Spiller det egentlig noen rolle hva andre, helt fremmede folk som du aldri kommer til å møte igjen, tror om deg? 

5 - Hvis du likevel syns det er flaut, spis på forskjellige steder hver kveld og lat som om partneren eller vennen din er syk og venter på hotellrommet. Ta med deg en bok du kan lese i eller surf på mobilen. Eller ta med deg noen papirer og en kulepenn og strek under utvalgte ord. Da ser det ut som om du er på jobb. Kanskje er du reisejournalist? Eller reiseleder? Eller kanskje er du her for å skrive ferdig den nye bestselgende romanen din. En forfatter på tur alene er aldri ensom eller venneløs. Hun er bare eksentrisk. 

6 - Øv deg på å sitte på kafé alene hjemme før du drar. Eller gå på kino, på et museum, eller se en forestillign alene. 

7 - Liker du fortsatt ikke tanken på å spise ute alene? Bestill mat opp på rommet. Eller lei deg en leilighet med kjøkken og lag maten selv. 

8  - Smil! Vær blid og åpen. Snakk med folk. Eller bare si hei. Folk på ferie er generelt glade og sosiale og det bruker ikke være så vanskelig å bli kjent med dem. I går kveld spise jeg middag med en annen norsk jente som bor på samme hotell og som også reiser alene. Senere i kveld skal jeg møte tysk dame jeg møtte på en yogatime. Og jeg er ikke en sånn veldig utadvendt "hurra meg rundt, her kommer jeg-type". Det trenger du ikke være heller. Et smil og et hei tar deg langt. 

9 - Og husk, folk er ikke så opptatt av deg som du tror. Så sant du ikke går med et stort lysende neonskilt over hodet der det står Jeg reiser alene. Folk har andre ting å tenke på og snakke om enn deg. 

Til slutt: Kos deg på tur alene. Det er en helt fantastisk opplevelse som kommer til å gi deg veldig mye. Tenk deg en hel uke (eller to) der du bare har deg selv å ta hensyn til. Der du kan gjøre akkurat det du vil, når du vil, uten å bry deg om andre. Snakk om herlig egotripp!

 

Har du reist på ferie alene før? Eller har du lyst?

 

Les også: Jeg reiser alene

Les også: Burde jeg savne barna?

Les også: Aleneferie til Casa Kukk

 

PS: Følg meg gjerne på aleneferien her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Casa Kukk

07.05.2017 - 19:52 37 kommentarer

- Du har gjort hva for noe, sier mannen og drar øyenbrynene så langt opp mot hårfestet at jeg er redd de skal gå helt rundt og ende bak i nakken. 

- Jeg har bestilt meg ferietur, sier jeg og slår hendene sammen foran brystet som en gammel dame som pakker opp bursdagsgave fra barnebarnet mens hun sier "du og du".

 


 

Det var min tur nå. Mannen var på golftur i Spania med kompiser tidligere i år. Nå var det min tur til å kose meg på tur uten mann og barn. Vi er ganske greie med hverandre sånn. Vi har begge behov for både luft og egentid. 

- Men hva var det andre du sa? Det du sa etterpå? Mannen har ennå ikke sluppet ned øyenbrynene. De stritter til alle retninger, men har heldigvis ikke forlatt toppen av panna. 

- Hva da? Sa hva da? Hva sa jeg?

- At du skal på husmorferie, alene, uten meg, og at du har kjøpt tur til Casa Kukk! Casa Kukk i Hellas! Det er jo helt absurd! Han senker brynene et lite øyeblikk for så å dra de opp igjen med full kraft. Det ser ganske fascinerende ut. Skulle nesten tro brynene var festet i to tråder som noen stod bak ham og dro i. 

Jeg ler og stapper de klappende hendene mine i lomma. 

- Ja, det stemmer, kjære. Jeg skal til Casa Kukk. Men det skrives med to o-er da. Og med én k. Casa Cook. Så ikke kukk som i ... ja, du vet. Kukk. 

Og nå er jeg her. Jeg kom ned i dag og skal være her en uke. Jeg skal sole meg, bade, spise is, trene yoga og sove lenge hver dag. Uten å bli vekket av verken snorking eller morgenpigge barn. 

 




 

Og mannen? Joda, han tar det fint. Jeg har akkurat ringt han og forsikret ham om at det er svært lite kukk her. I hvert fall frittgående. 

//Reisen fikk jeg av Ving da jeg ble kåret til Årets Mammablogger 2015

 

Les også: Hvorfor savner jeg ikke barna?

Les også: Fra glamour til husmor

 

PS: For flere oppdateringer fra en frittgående husmor i hellas, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Det beste med våren (som småbarnsmamma)

06.05.2017 - 09:00 5 kommentarer

Nå tenker du kanskje at det kommer et innlegg om snøsmelting, grønt gress, sol og blomster i hagen? Om solkrem, brune legger, solbleiket hår og blomstrete kjoler. Om is, trampoline, fuglesang og grønne knupper på trærne. 

 


 

Jo da, det er fint det og. Jeg har planer om både å gå i kjole, spise is og ligge i gresset. Men som småbarnsmor er det helt andre ting som gjør at våren er helt fantastisk. 

I går klokken 14-ish gikk jeg som vanlig inn porten til barnehagen. Jeg lokaliserte den lille som satt og hvinte på husken, vinket til henne og konstaterte at hun ikke hadde tid til å komme og gi meg en klem. Så gikk jeg inn i garderoben for å pakke sakene hennes. Som vanlig, ligger den store, stripete bagen pent prettet sammen på plassen hennes etter leveringen tidligere den dagen. Da jeg leverte, var bagen fylt til randen av cherroxer, støvler, regntøy, utebukse, jakke, fleecedress, hansker, regnvotter, vanter, lue, hals, ekstra skift bestående av sokker, bukse og genser og matboksen.

Som regel er bagen like full når jeg henter. Bare at da er alle klærne våte i tillegg.

Men i går, da jeg stod der i garderoben og skulle pakke sammen alle sakene, var det plutselig ingen ting som var verken vått eller brukt. Regndressen og utebuksa hang tørre og fine på knaggen sin. Cherroxer og støvler var ikke brukt. Ei heller fleece, hansker, regnvotter, vanter, lue eller hals. Ingen våte og kalde sokker som var blitt byttet i løpet av dagen. Ingen våte buksebein. Alt var tørt og fint og ubrukt.

Jeg kom hjem med en stor, stripete bag med en matboks i.

 

 

Så enkelt! Så herlig! Nå er det slutt på skylling og tørking av dassblaute regndresser fulle av sand. Ingen sure cherroxer og regnvotter som etterlater gangen luktene som våt bikkje. Ingen sko og ytterklær som ligger til tørk på varmekablene i gangen og gjør det umulig å kommer frem. Ingen sure sokker og dryppende bukser som henger over dusjen på badet.

Bare ? en matboks!

Nå er det endelig vår! Og livet som småbarnsmor er i ferd med å bli minst ti ganger lettere. Jeg gleder meg!

Hva syns du er det beste med våren?

 

Les også: Hvem trenger vel være perfekt mamma, så lenge man er dritgod på å steke pannekaker

Les også: Manna, når jeg blir stor, skal jeg bli blitzer

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Vær forsiktig - ikke så fort - pass deg

03.05.2017 - 19:30 21 kommentarer

Vær forsiktig, da. Åh nei, du må ikke klatre så høyt. Pass, pass, ikke sykle der, det er farlig. Ikke så fort da, vennen, du kan ramle og slå deg. 

Vi var i skateparken i helgen. Snøen er endelig borte. Det var sol og varmt. Det var høye hvin og boblende barnelatter. Det var fart og bevegelse. Det var high fives og store smil. Og det var bekymrede foreldre.

 

Driving on roller skates
Licensed from: Antonyuk / yayimages.com

 

Jeg kjenner jeg blir litt trist jeg, når jeg hører foreldre som roper etter barna at de må ta det litt med ro, være litt forsiktige, passe seg. At de ikke må klatre så høyt på muren. At de ikke må kjøre så fort i pitten.

I tillegg opplever jeg å få stygge blikk fra andre foreldre fordi jeg lar barna mine få klatre så høyt de bare vil og skate så fort de orker. Ikke uten å ta hensyn til andre, selvfølgelig. Men jeg stoler på at de kjenner sine egne grenser. Gjør de ikke det, nei vel, da slår de seg eller skader seg. Den mest alvorlige skaden vi har hatt så langt, er noen saftige skrubbsår og ei blødende leppe.

Mine barn vokser opp som såkalte frittgående barn. De får løpe, spikke, klatre, sykle, gå alene i skogen og i det hele tatt leke uten at vi voksne passer på. Kort fortalt er dette den samme oppveksten de aller fleste av min generasjon hadde. I dag er det en egen og omdiskutert oppdragelses-metode.

Jeg opplever dessverre relativt ofte at andre foreldre mener vi er uansvarlige, og at ved å la mine barn få klatre høyt, oppfordrer vi også andre barn til å gjøre det samme. Da faller det ofte mer eller mindre diskrè kommentarer bak min rygg som: «Ja, men du får ikke klatre helt til toppen selv om han gutten der gjør det. Det er altfor høyt for en sjuåring. Vi vil vel ikke tilbringe helgen på legevakten, vil vi vel?» Eller: «Ja, jeg ser at de barna får sykle i den bratte nedoverbakken, men hvis de ramler kommer de til å skade seg alvorlig. Det vil vel ikke du?»

Så kjedelig det må være å være barn i dag. Å ikke få lov til å teste grenser, kjenne på risiko og føle mestring. Jeg tror alle barn trenger å kjenne risiko.  Og hvis et barn aldri blir utsatt for risiko, vil det jo heller ikke mestre risiko. Det er jo litt av et paradoks. At jo mer vi beskytter barna våre, jo mer utsetter vi dem for fare.

Men hvordan  reagerer egentlig et barn som aldri får oppleve fysisk risiko og mestring mentalt? En undersøkelse fra University of Tennessee, viser at overbeskyttede barn har dårligere livskvalitet og lavere selvfølelse enn andre jevnaldrende når de står ved inngangen til voksenlivet. De har også større risiko for å være medisinert for angst og depresjon. Disse barna opplever ofte en identitetskrise som kan tolkes som en redsel for å vokse opp.

I forbindelse med doktorgraden sin i 2010, observerte og intervjuet barnehageforsker Ellen Beate Sandseter barn i barnehagealder som lekte på lekeplasser. Hun la merke til at barn har behov for å føle på fare og spenning. Barna søkte det skumle. Den ambivalente leken, som er skummel og artig på en gang.

Hun forteller til Aftenposten at ved å utforske høyder, håndtere farlige redskaper, være nær ild og vann, mestre fart og ikke minst utforske verden på egen hånd, opplever barna at de tar en risiko. Og det er nettopp gjennom å utfordre seg selv barn bygger opp mot, selvtillit og kunnskap om hva de mestrer. Slik lek har en antifobisk effekt og avlærer angst. Den er viktig både for barns psyke og motoriske utvikling.

Forskeren mener foreldre som stadig forteller barna sine at de må passe seg, gjør ungene en bjørnetjeneste.

«De lærer at verden er farlig, og at det er mye å bekymre seg for. Det kan gjøre dem dårligere rustet til å møte voksenlivet», sier hun, og stiller spørsmål ved om vi er villig til å miste den tradisjonelle, norske barndommen. For det er nettopp det som er i ferd med å skje.

Sammen med psykolog Leif Edward Ottesen Kennair, har Ellen Beate Sandseter også forsket på om barn som faller ned fra et tre og brekker benet, eller unger som nesten har druknet, har angst som voksne. Svaret var et klart og tydelig nei. Det er faktisk motsatt. Det er de barna som aldri fikk lov til å klatre i trærne eller leke ved vannet som er overrepresentert blant dem som har angst som voksne.

Nå tror jeg ikke nødvendigvis at barn som ikke får kjenne på risiko er dømt til et liv med lav selvfølelse og angst. Her er det mange andre faktorer som også spiller inn. Men jeg syns det er et tankekors, og jeg blir trist av å se på barn som blir stoppet midt i leken fordi foreldrene syns det ser farlig ut.

Kanskje vi skal stole litt mer på barna våre? Kanskje vet de selv hva de mestrer og ikke? Men da må vi også la dem få sjansen til å teste og finne sine egne grenser. Og husk, barn tåler en støyt. De tåler å slå seg. De tåler både skrubbsår og en forstuet fot. Ja, de tåler til og med neseblod og en brukket arm også.

Spørsmålet er hvor godt de tåler aldri å få leke fritt, klatre, løpe, balansere og hoppe uten at vi foreldre står der og passer på, ber dem om å være forsiktig og forteller dem hvor farlig leken er.

 

Hva mener du? Klarer du å la barna få leke fritt? Og syns du det er vanskelig ikke å bryte inn?

 

Les også: Kjære foreldre, ikke slukk stjernene

Les også: Den magiske barndommen

 

PS: For flere oppdateringer fra våre frittgående barn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ti gode råd når barnet er redd tannlegen

30.04.2017 - 19:45 16 kommentarer

//Annonse

Den lille skjelvende bylten klamrer seg fast til meg som en apekatt. Tårene triller og legger seg som en dam i halsgropen min. Håret mitt blir helt vått.

Vi er hos tannlegen. Og gjett om vi har gruet oss. Eller, jeg har egentlig ikke gruet meg så mye. Den lille derimot, har gruet seg i flere dager. Og netter.

Første gang vi var hos tannlegen, gikk det kjempefint. Da var den lille fire år. Selvsikker og fryktløs, spankulerte den lille inn til tannlegen, satt seg i stolen, åpnet munnen og lot tannlegen få undersøke alle tennene. Null hull. Null problem.

 



 

Men det var før vennen måtte trekke en tann. For gjett om denne vennen har fortalt de mest levende (og groteske) historier fra tanntrekkingen. Om sprøyter og svære instrumenter i blankpolert metall. Om sterkt lys og munnbind og hansker med blod på og lyden av stein som sprekker. Til og med jeg ble redd da jeg overhørte dem på lekerommet.

Så når det nå var vår tur igjen, tok frykten helt overhånd.

Den lille apekatten min har en tilstand som kalles mineralisering i tennene, eller MIH (Molar Incisor Hypomineralisation). Det vises som små hvite eller brune flekker på tennene. Emaljen på disse flekkene er veldig svak og det lett blir hull og emaljeskader akkurat der. Det er ingen som vet hva dette kommer av, men mineraliseringen oppstår under tanndannelsen, mens tennene ennå ligger i kjevene. Det har ikke noe med verken kosthold eller dårlig tannstell å gjøre. Heldigvis har min lille veldig lite av dette. Likevel er det ekstra viktig at tannlegen får tatt en god kikk på tennene.

 


 

Men hva gjør vi da? Når vi sitter der i tannlegestolen, jeg underst med den skjelvende apekatten over meg. Og det er kjempeviktig at tannpleieren får sett på tennene?

Ingen ting.

Vi gjør absolutt ingen ting.

For det viktigste er at barnet blir trygg hos tannlegen. Hvis vi begynner med tvang og overtalelser, eller å lokke med store, fine premier, vil vi få stikk motsatt effekt.

Men vi får ett gap. Og tannpleieren får sett kjapt over tennene. Vi får låne med oss et sånn lite speil på pinne hjem. Og så skal vi øve med det, og komme tilbake tre uker senere. Da har vi en avtale om at tannpleieren skal få se på tennene med speilet. It's a deal.

 


Ja da, mamma skal også gape. 



Hey, jeg tviler sterkt på at det er vanlig at tannlegen putter hår i munnen til pasienten sin.

 

Har du også et barn som er redd tannlegen? Eller lurer du på hvordan du kan gjøre tannlegetimen så fin som mulig? Her er ti gode tips:

1 - Snakk med barnet på forhånd om tannlegen og om hva som skal skje. Men ikke gå i detaljer. Den første gangen barnet skal til tannlegen, kommer tannlegen bare til å sjekke tennene og munnhulen. Ikke noe mer.

2 - Prøv å finn ut hvorfor barnet er redd. Da er det lettere å gjøre noe med frykten. Ofte har barna helt urealistiske forventninger til hva som skal skje hos tannlegen. 

3 - Les gjerne bøker om tannlegen på forhånd. Vi har lest både klassikeren «Emma hos tannlegen» og den litt nyere «Lillesøster hos tannlegen».

4 - Er du redd for tannlegen selv? Prøv ikke å overføre redselen til barnet.

5 - Ikke skrem barna med store buldrende bor hos tannlegen hvis de spiser for mye godteri.

6 - Stol på tannlegen. De aller fleste tannleger og tannpleiere er veldig flinke og vet hvordan de skal håndtere små barn med tannlegeskrekk.

7 -  Bytt tannlege hvis du ikke syns tannlegen har forståelse for redselen.

8 - De fleste tannlegene vil si at det er helt greit at barnet får sitte på fanget ditt i stolen. Det kan du også fortelle barnet på forhånd. Det føles trygt og godt.

9 - Ikke push barnet. Hvis barnet absolutt ikke vil gape, si okei, snakk rolig med barnet, og avtal en ny tid senere.

10 - Hold barnet langt unna venner og storesøsken som har hatt hull eller som har trukket tenner. (Nei da)

Vi skal tilbake til tannlegen neste uke allerede. Nå har vi lekt masse tannlege her hjemme med speilet, og den lille er veldig klar for å la tannpleieren få se i munnen med speilet neste gang.

 


 

I mellomtiden pusser vi godt, morgen og kveld, vi smører på fluorlakk ukentlig der tennene har mineralisering, og vi tar flurtablett morgen og kveld.

Vi bruker Flux fluortabletter. Fordi de smaker godt (prøv den nye smaken med jordbær. Mmmm) og fordi vi får kjøpt de i  dagligvarebutikken. Da er det mye enklere å ta med seg en boks hjem når man likevel er ute og handler. Så slipper vi den ekstra turen innom apoteket. Tablettene passer for barn og voksne fra 3 år og oppover.

 


Mmm, jordbær. Den må du sjekke ut!



 

PS: Følg gjerne Null hull-klubben på Facebook for flere gode tips og råd til både din og barnas tannhelse. 

Les også: Når kan barna begynne å pusse tennene selv?

 

Har du eller noen du kjenner tannlegeskrekk? Og har du noen gode råd?

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår tannlege-tilvenning, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ektepar som drikker alkohol sammen, er lykkeligere

29.04.2017 - 19:45 13 kommentarer

Par som drikker alkohol sammen, rapporterer at de har et bedre forhold til partneren sin og et bedre ekteskap. Det viser en amerikansk undersøkelse gjengitt av bloggeren Scary Mommy

 

Smiling couple toasting with wine
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

Nå er det ikke sikkert amerikanske tilstander kan overføres til Norge. Men hey, jeg tror de har et poeng. 

Før vi fikk barn, delte mannen min og jeg gjerne en flaske vin på fredagskvelden. Vi drakk øl på konserter, hadde vennemiddager med både øl og vin, drakk vin når vi spiste ute og rett som det var knertet vi en flaske Champagne også. Det var ikke snakk om noe fyll. Bare litt alkohol til spesielle anledninger. 

Så kom barna. Og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har smakt alkohol de siste åtte årene. 

Å dele en flaske vin med mannen en helt vanlig fredagskveld nå, er som å ta en håndfull med sovepiller. Jeg sovner bare av lukten av vin. Skal vi på konsert, er det slitsomt nok i seg selv å være oppe til etter midnatt, om jeg ikke skal drikke øl i tillegg. Skal vi på middag med venner, er jeg rask med å tilby meg å kjøre. Så slipper jeg hodepine dagen etter. Jeg må jo mest sannsynlig opp klokka seks neste morgen. Og Champagne er helt meningsløst å kjøpe inn. Vi hadde en flaske liggende i kjøleskapet i seks år, til en passende anledning, før vi til slutt ga den bort. 

Jeg må innrømme at jeg savner å drikke mer alkohol. Eller, jeg savner å ha lyst til å drikke mer alkohol. For det gjør noe med ekteskapet, disse lange, gode og ut over kvelden - tullete og flørtete samtalene, over en flaske rødvin en helt vanlig fredagskveld. 

For når barna endelig har lagt seg etter en lang dag med matrester på gulvet, søskenkrangling, klesvask,irritabel kone-syndrom, mas og rot, skal du ikke se bort fra at en flaske vin sammen hadde gjort underverker for ekteskapet vårt.

Dessverre har vi blitt alt for kjedelige og prioriterer søvn og våkne smil under morgendagens frokost i stedet. 

Sånn er småbarnslivet. 

 

Les også: Sex før og etter barn

Les også: Ekte hverdagskjærlighet

 

Drikker du alkohol? Og drikker du mer eller mindre etter du fikk barn?

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt ville og gærne småbarnsliv, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Det er jo bare å ta seg sammen og få det gjort

27.04.2017 - 19:51 35 kommentarer

Ikke sant? Det er jo bare, det er jo bare, det er jo bare.

Jeg får stadig mer eller mindre velmenende råd fra folk som leser det jeg skriver. Som for eksempel da jeg postet dette innlegget med bilder av alt jeg må gjøre med huset og i hagen nå som våren har kommet.

«Sånn hadde jeg aldri orket å ha det. Det er da bare å skrive seg en liste over det som må gjøres og få det gjort», var det ei som skrev til meg.

 

 

Men nei, det er ikke bare å skrive seg ei liste og få det gjort. For det er ikke bare hagen som må ryddes, verandagulvet som må beises, garasjen som må ryddes, innkjørselen som må planes og fylles på med grus, takrenna som må fikses og markisen som må byttes ut.

Jeg har også en annen-etasje som jeg bruker som lager til nettbutikken min, samt lager for barne- og babyklær og utstyr som jeg har tatt vare på helt siden barna ble født sånn tilfelle vi skal ha en til. (Det skal vi altså ikke!) Der oppe ligger det også eske på eske med klær, servise, krystall og fotoalbum jeg har arvet. Der ligger alt vi ikke har hatt bruk for umiddelbart men som vi ikke helt vet hvor vi skal gjøre av. Jeg har planer om å lage kontor, gjesterom og lekerom der oppe. Men foreløpig har jeg ikke kommet i gang med den enorme ryddejobben som må gjøres først.

I tillegg skulle jeg ha byttet ut sofaputene. De er slitte og ødelagte og ser absolutt ikke fine ut. Jeg skulle ha pottet om flere av stueplantene mine, ryddet i bokhyllen og jeg burde ha kjøpt ny skohylle, da den vi har er altfor liten hvilket fører til at alle bare slenger skoene sine rundt om i gangen i stedet for å sette de pent i hylla.

 



 

Jeg skulle ha vasket vinduene, strøket gardinene, hengt opp en lampe over kjøkkenbordet og malt en stol.

Jeg skulle også ha vært hos dyrlegen og kjøpt ormekur til katten. Og jeg burde fått ferdig regnskapet mitt snart. Jeg burde ha ryddet i barnas klesskap og luket ut klærne som har blitt for små i løpet av vinteren. Og jeg burde ha satt meg ned og sjekket Finn.no for klespakker med nye sommerklær i rett størrelse.

Bilen trenger en vask, både innvendig og utvendig, jeg må få reparert speilet som jeg tok da jeg skulle rygge ut av garasjen her om dagen, jeg må få kjøpt nye knotter til kjøkkenskapene, kjøleskapet og steikeovnen skulle også ha vært vasket, jeg burde fått plantet noen blomster ute, jeg må få sendt vaskemaskinen på reparasjon siden den lekker, og så trenger vi nye håndklær.

 


 

Jeg burde sjekke bunadene i god tid før 17. mai, jeg må få opp stigen til taket siden feieren kommer, jeg må kjøpe bursdagsgave til barnebursdagen til helgen, og så må jeg huske tannlegetimen neste uke.

I går måtte jeg følge andreklassingen som skulle ta vaksine, og så er det foreldremøte, og så trenger barna en klipp. Det gjør for øvrig jeg og.

Jeg må vaske klær, tørke støv, støvsuge matrester fra under spisebordet, bytte på sengene og så har jeg glemt å handle inn middag til i dag.

I tillegg skal jeg hjelpe andreklassingen med matteleksa, jeg må smøre matpakker, bestille nytt bankkort siden kortet mitt er knekt i to og så trenger jeg nye sokker.

 


 

Så nei, det er ikke bare å ta seg sammen og få det gjort. For midt oppe i denne evige runddansen av plikter og gjøremål, velger jeg også å gå på kino med mannen min. Jeg velger å hoppe på trampolina med barna mine. Jeg unner meg en yogatime hver tirsdag, jeg øver med bandet mitt hver onsdag og når barna har lagt seg, kribler hele kroppen etter å se en ny episode av Walking dead.

Jeg aner ikke når jeg får ryddet i hagen og beiset verandagulvet. Kanskje denne uka. Kanskje neste. Kanskje ikke før i sommerferien. Men da skal jeg også grille, bade, ligge i gresset og spise is, lese, bygge sandslott, sykle og spille Kast grisene.

 


 

Det blir nok gjort en gang, skal du se. Men ikke med det første.

Flere her som ikke rekker over at de må gjøre?

 

Les også: Åtte ting du ikke trenger å stresse med til 17. mai

Les også: Dårlig mamma-samvittighet

 

PS: For flere oppdateringer fra våroppryddingen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Botox-premie ulovlig - Gjøvik dropper gevinst

24.04.2017 - 15:44 26 kommentarer

Det har stormet rundt Gjøvik de siste dagene. Nærmere bestemt rundt Gjøvik handel- og næringsforening.

Det startet med at jeg før helgen skrev dette blogginnlegget etter at jeg ble oppmerksom på at Gjøvik-foreningen inkluderte botox og filler som en del av en bli ny-konkurranse.

 


 

Så skrev Nettavisen en artikkel om saken: Toppblogger raser over Botox som naturlig del av «bli ny-dag»

Og så tok Oppland Arbeiderblad opp tråden: Raufoss-blogger reagerer på Botox som premie på Bli ny-dag

Oppland Arbeiderblad følger så opp artikkelen med å spørre næringsdrivende i Gjøvik om hva de syns om premien: Delte meninger om Botox-premie

I begge artiklene blir leder for Byen vår Gjøvik, Svein Håvar Korshavn, konfrontert med premien. Han svarer til Oppland Arbeiderblad:

? Dette er storm i et vannglass, en skivebom fra bloggeren.

Videre sier han at han ikke synes det kan være så veldig kontroversielt at Botox og filler tilbys sammen med hårfrisering, ansiktspleie og nye klær, og at foreningen ikke kan stenge enkeltbedrifter som driver med helt lovlig virksomhet ute fra en sånn type aktivitet.

Dere lesere er helt uenig. Responsen har vært enorm, og ved opptelling i går, talte jeg 227 kommentarer på Facebook og Instagram, samt flere hundre på Snap (Jeg kom ut av tellinga på 138) Av alle disse kommentarene, var det kun 4 som var positiv til botox og filler i en bli ny-konkurranse.

Men okei, én ting er at jeg, og veldig mange med meg, syns det er uetisk og kritikkverdig at foreningen tilbyr botox og filler som premie. Men er det egentlig lov?

- Nei, sier Steinar Madsen, medisinsk fagdirektør ved Statens legemiddelverk.

- Det er ikke lov å drive med markedsføring av noe som helst slag med reseptbelagte legemidler i Norge, sier han på telefonen.

Filler, derimot, går ikke under kategorien legemidler, og er i utgangspunktet lovlig å reklamere for. Men Madsen har likevel en mening om gjøvikforeningens bruk av filler i bli ny-konkurranse:

- Nå snakker jeg ikke som representant for legemiddelverket, men som privatperson. Og min personlige mening er at jeg syns det er veldig uheldig. All fornuft tilsier at man må være veldig forsiktig med å reklamere for filler, spesielt siden dette også når barn og unge, sier han.

Tonje Hovde Skjelbostad er fagdirektør i Forbrukerombudet. Hun støtter Madsens syn:

- Som en generell betraktning, syns jeg man skal være forsiktig med markedsføring av kosmetiske behandlinger, særlig i relasjon til den yngre gruppen som er aktive brukere av sosiale medier. Spesielt markedsføring på Facebook og Instagram kan være problematisk hvis det er rettet mot, eller av særlig interesse for en ung målgruppe. Selv om markedsføring av filler ikke er i strid med regelverket, er vi bekymret for denne type markedsføring. Vi syns det er en uheldig utvikling, sier hun.

Fint, da har vi slått det fast. Konkurransen er ulovlig!

Men hva tenker egentlig stylist Erlend Elias om dette? Er han i det hele tatt klar over at botox og filler er en del av premien? Det er jo hans ansikt som pryder bildene som brukes for å promotere denne bli ny- dagen. Mange har også kommentert på Facebook at de syns det er rart at Erlend Elias står bak en slik premie.

Jeg ringer stylisten, og som jeg mistenkte, visste han ingen ting om dette.

- Nei, dette visste jeg ikke noe om. Jeg skal bare være konferansier på moteshowet og ta siste finish på make up, samt finne antrekk til vinneren. Jeg har ingen ting med botox og filler å gjøre.

Erlend Elias understreker at han ikke vil være med på å fronte noe som er ulovlig, og håper folk skjønner at det ikke er han som står bak denne delen av premien.

- Jeg gjør aldri noe bli ny-arrangement med kosmetiske inngrep, sier han.

Supert! 

Jeg prøver videre å få kontakt med Svein Håvar Korshavn, leder for Byen vår Gjøvik, for å høre om han fortsatt syns dette er storm i et vannglass og skivebom fra bloggeren. Men han svarer på en sms at han er ute på reise og ber meg ta kontakt med Gjøvik handel- og næringsforening.

Det gjør jeg. Jeg sender en melding til foreningen der jeg forteller dem at denne botox-premien er intet mindre enn ulovlig.

Anne Slaaen Rogne, en veldig hyggelig dame og leder i Gjøvik handel- og næringsforening ringer meg opp.

- Nei, her har vi bommet, sier hun.

- Vi ser i ettertid at vi kunne utformet annonsen annerledes. Vi er bare en handelsstandsforening som snekret sammen dette arrangementet og laget en annonse som vi i god tro trodde var riktig, sier Rogne og understreker at nå er både botox og filler fjernet fra premien, samt at konkurransen har fått 18 års aldersgrense.

- Vi har allerede funnet en kandidat til bli ny-dagen, en godt voksen dame. Hun får både frisørtime, make-up, klær og sko, men verken botox eller filler.

Og med det klapper jeg i hendene, jubler og ønsker både Gjøvik og Erlend Elias lykke til med bli ny-dagen den 6. mai.

Til slutt kan jeg ikke la være å sende et lite tips til Gjøvik-foreningen: Kanskje burde Anne Slaaen Rogne ta over som mediekontakt etter Svein Håvar Korshavn. Hadde førstnevnte fått slippe til med en gang, hadde dette neppe blitt en så stor og negativ sak som det dessverre ble. Å drive brannslukking i mediene er en kunst, og bagatelliserer og avfeier man folks engasjement, slår det som regel tilbake på foreningen eller bedriften. Det kan lett oppfattes som arroganse. Skal man ha en slik rolle, er regel nummer en: Lytt til hva folk sier og ta tilbakemeldingene på alvor. Man trenger ikke være enig, men for all del, ikke avfei folks engasjement med at det bare er tull. 

 

PS: Har du tips om flere liknende saker du syns jeg skal ta tak i? Send meg en mail på marte@frimandmedia.no

 

PSS: For flere oppdateringer fra et helt botox-fritt hjem, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Vinn gratis botox og filler (!)

20.04.2017 - 19:30 26 kommentarer

Jeg ser på Facebook at Gjøvik handel- og næringsforening arrangerer en konkurranse der du kan vinne bli ny-dag med Erlend Elias. Premien har en verdi på hele 20.000 kroner. 

 


 

Oj, så kult, tenkte jeg. Det skjer ikke så altfor mye her på Gjøvik og Toten, så jeg syns det er gøy når noen tar ansvar og drar i gang noe litt utenom det vanlige. Og gjerne med en kjendis i spissen. Det slår alltid an. 

Men etter å ha lest teksten, vet jeg ikke helt hva jeg skal tro. Man kan nemlig vinne ny hårfrisyre, ansikts- eller kroppsbehandling, en kveld med bobler og fingermat, nytt antrekk, sko, veske, annet tilbehør og ... botox eller filler etter behov. 

Botox eller filler! Botox og filler som en helt naturlig del av en bli ny-dag? I en konkurranse uten aldersgrense?
Er det greit?

 


 

Altså, jeg syns det er helt okei å vinne klær og frisørtime, men hva i alle dager har kosmetisk kirurgi i en sånn konkurranse å gjøre? Er det blitt like vanlig å sette botox i panna og rette ut rynker med filler i dag som å gå til frisøren? 
Er det blitt sånn at man drar til frisøren og farger etterveksten og napper brynene, kjøper med seg en ny neglelakk fra parfymeriet i nabobutikken, og så stikker man innom klinikken for litt botox og filler på vei hjem? På en helt vanlig hverdag, liksom?

Og er det vanlig å gi bort kosmetisk kirurgi som premier i konkurranser rundt om i landet? Er det bare vi her på Toten og Gjøvik som henger litt etter og som ikke har fått med oss at det er helt greit? 

Uansett, jeg syns ikke det er helt greit! Ærlig talt, ett sted må grensa gå, og jeg syns den går akkurat der. Akkurat der mellom frisørtime og botox. 

Jeg er for at man gjør en del ting for å se bra ut. At man fikser seg på håret for eksempel. Det gjør jeg og. Jeg tar på litt neglelagg av og til. Jeg sminker meg. Ikke så mye på hverdagene, men det hender. Som regel litt maskara. Skal jeg noe spesielt kliner jeg gjerne på litt leppestift også. Jeg filer føttene mine før sommeren, napper brynene, barberer  litt her og der, alt etter behov, og jeg liker å kle meg sånn noen lunde greit. 

Men for meg er det milevis mellom disse harmløse tingene vi gjør for å føle oss litt vel i hverdagen, og å sette nåler i ansiktet med nervegift og sprøyte ting inn i ansiktet for å fjerne rynker. Milevis!

Å "bli ny" handler for meg om å gjøre det beste ut av det utseendet man allerede har. Å lære seg noen tips og triks om hvordan man med klær og sminke kan skjule det man ikke er fornøyd med og fremheve det man liker. Ikke sant? Det handler ikke om å varig forandre på utseendet sitt med kirurgi. For med det sier arrangørene også til deltakerne at de ikke er fine nok som de er. At de må endre på trynet sitt for å bli bra nok. 

Og hvor går egentlig grensa da? Neste gang kan man kanskje vinne en bli ny-dag med brystforstørring, rumpeløft eller fettsuging.

Jeg håper folk i Gjøvik dropper denne konkurransen. Og har du allerede meldt deg på, vil jeg oppfordre deg til å trekke søknaden din. La oss sende et signal til arrangørene om at dette syns vi ikke er greit!

 

Hva syns du om kosmetisk kirurgi som premie i konkurranser?

 

Les også: 20 grunner til at kvinner over 40 er best

Les også: Lei av å bli lurt

 

PS: For flere oppdateringer fra et helt vanlig hverdagsliv uten rosa filter, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Kjendisenes påske vs. min

19.04.2017 - 19:45 22 kommentarer

Se kjendisenes påskebilder, skriver VG og viser oss kjendisenes insta-bilder fra påskeuka. 

Her er Astrid Smeplass rett fra Los Angeles på plass i løypa på Oppdal:

 

 

Caroline Berg Eriksen har hatt en perfekt påske sammen med mannen sin:

 

Tone Damli har kost seg maks på skitur med familien:

 

Kygo har kost seg med kjæreste og venner på geilo:

 

Linnéa Myhre har kost seg i New York sammen med kjæreste Sondre Lerche:

 

Lan Marie Nguyen Berg ble fridd til i Italia:

 

Jonas Oftebro er lykkelig med kjæresten i Trysil:

 

Og John Arne Riise har vært på Strandafjellet og gått på ski med datteren:



 

Og dette er selvfølgelig helt supert. Jeg unner virkelig kjendisene, og alle ikke-kjendiser, å ha en fin, snørik, solfylt og solo-lykkelig påske på fjellet. Virkelig! Men hvis du, som meg, sitter og blar gjennom disse bildene og tenker, njah, det var liksom ikke helt sånn min påske var, da. Og lurer på om du er den eneste som ikke har vært på fjellet, som ikke har vært lykkelig 24/7 i påsken. Som verken har gått på ski, blitt fridd til eller spist frokost i New York. 

Da kan jeg forsikre deg om at du absolutt ikke er den eneste. 

Her er et lite utdrag fra påsken vår:

 


Men først kaffe. Masse kaffe!

 

Tirsdag før påske: Rakk ikke toget til Stavanger. Måtte betale flere hundre kroner i gebyr for å endre billettene til neste avgang. Mann og barn ble togsyke. Mann lukket øynene store deler av turen og konsentrerte seg om ikke å spy. Barn gråt og var kvalm. Jeg holdt spyposer, hentet vann i kafévognen, leste, trøstet, sang, koste, lullet og lallet. Slo kneet i bordet og fikk megastort blåmerke. Kom frem til Stavanger kvart over midnatt. Da var ungene lys våkne og sovnet ikke på mange timer. 

 

Love you ... 

 

Onsdag før påske: Kranglet med mannen om hvem som hadde sovet minst og hvem som skulle stå opp med barna. Handlet inn mat til påsken og stod i timeslange køer på kjøpesenter. Barn kranglet om hvem som eide den siste tyggisen og om hvem som hadde lengst lugg. Ute regnet det. Spiste opp mannens påskeegg som han hadde fått på jobben. Mann ble sur. Jeg skylte på barna. Store storebror på 15 rakk ikke flyet videre til Stavanger da han byttet fly på Gardermoen (Fordi SAS brukte en time på å levere ut bagasjen). Måtte kjøpe ny flybillett til 2.000 kroner og vente to timer på nytt fly. 

 


Trøtt
 

Skjærtorsdag: Gikk tur. Hadde ikke kledd meg for vestlandsvinden og holdt på å fryse i hjel. Spiste 4 vaffelplater + restene etter barna. Mistet en boks blåbær i gulvet. Blåbær ble trampet ned i teppet. Ungene kranglet om hva som egentlig var til salgs da de lekte butikk. Store storebror satt på mobilen hele dagen. 

Langfredag: Så Baby Boss på kino. Unge syns filmen var kjedelig og lå og ålet seg rundt i kinosetet og spurte annenhvert minutt den siste halvdelen om filmen var ferdig snart. Spiste pizza på kafè. Barn likte ikke pizza og kranglet om hvem som skulle sitte hvor. Kjeftet på mann for at han satt for mye på mobilen sin. Store storebror satt på mobilen hele dagen. Ute regnet det. 

Påskeaften: Handlet mer påskegodt og egg til rebusløp. Kun ett påskeegg igjen i butikken. Krise! Så på ring som mannen har sagt han skal kjøpe til meg. Mannen ler og avfeier det hele med: Ja ja, det går vel minst to år før jeg får ut fingeren og får kjøpt en sånn ring til deg. Og jeg lurer på hvorfor i alle dager han sier han vil kjøpe en ring til meg hvis han ikke vil det likevel! Bestemmer meg for å kjøpe ring til meg selv. 

Rebusløp i hagen i sprutregn. Ble kald og våt. Kranglet med mannen om hvem som skulle lage lunsj. Kjeftet på store storebror for at han er for mye på mobilen. Prøvde å overbevise barna om at påskeharen virkelig finnes. Glemte at jeg snappet handlevognen full av godis og egg i butikken. Barn lekte med mobilen min og fant bildet. Barn ble sint for at jeg juger og påstår påskeharen virkelig finnes når det tydeligvis var jeg som hadde handlet inn egg og godis. 

 

 

1. påskedag: Hele dagen på toget hjem. Mann sovner. Barn maser om vi er fremme snart. Barn sint fordi vedkommende ikke ville ha pølse i potetmos vedkommende bestilte. Ville heller ha pizza som store storebror. Store storebror sitter på mobilen hele togturen. 

2. påskedag: Hjemme igjen. Måker snø. Maler en stol. Bestiller mat på kolonoal.no. Jobber litt. Pakker skolesekk og barnehagebag. Prøver å overbevise barna om at fiskegrateng er godt. Barn skal låne sminken min og mister hele sminkeboksen i gulvet. Prøver å få barna i seng før klokka 21. Spiser opp restene fra barnas påskeegg når barn endelig sover. Har gått opp tre kilo i påsken. 

 



 

So there you have it.

Ingen fjell, ingen hytte, ingen ski, ingen brettspill, ingen grilling. Og absolutt ingen ring. Du er ikke alene!

Hvordan har din påske vært?

 

Les også: Hva gjorde vi egentlig før vi fikk barn?

Les også: Når en småbarnsfamilie skal ut på ski

 

PS: For flere oppdateringer fra et helt vanlig hverdagsliv uten rosa filter, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Når snøen smelter ...

17.04.2017 - 19:54 15 kommentarer

... dukker det opp veldig mye rart. Og det blir veldig tydelig at hus og hage trenger en skikkelig opprydning og renovering. 

Jeg elsker våren. Våren er kanskje den fineste årstiden. I hvert fall her på Raufoss hvor vi har både lange, kalde og snørike vintre. Jeg elsker våren med solen som endelig begynner å varme, snøen som sakte men sikkert smelter og lar hagen få komme opp og trekke luft etter å ha vært dekket av snø i flere måneder.

Jah, og så all dritten som dukker opp, da. Alt som ble liggende igjen da snøen kom. Alt vi ikke rakk å rydde vekk. Alt som må fikses og ordnes. Her er et lite utvalg:

Trappa vår. Jeg trenger kanskje ikke si så mye. Den må både slipes og beises. Og gelenderet må visst males. 

 

På verandaen må det også males. Plankene på rekkverket ble byttet for to år siden. Kanskje på tide å komme litt videre. 


 

Under inngangspartiet. Her bør det vel ryddes litt. Eventuelt snekres igjen, slik at ingen ser rotet. 

 

Hva i alle dager er dette? Jeg er helt sikker på at dette hullet og denne ledningen ikke var her i fjor. 

 

Muren må males.

 

Og denne markisen ... den er full av hull og revner. Og litt mugg. 

 

Takrenna må fikses. Den har hengt sånn i et par år nå ...

 

Ooog verandadøra må males. 

 

Det må veradatrappa og:



 

Og verandaen må ryddes:

 

Hva er forresten disse rørene her? Har de egentlig noen som helst funksjon?

 

Innkjørselen må planes og gruses:

 

Plenen må også planes. Den er full av hull:

 

Jah, og så er den full av grus:

 

 

Den nederste antenna der har absolutt ingen funksjon, og burde vært fjernet for lenge siden: 

 

Dørmatta må byttes ut snart. Katten er også gammel og slitt, men han får bli. 

 

I hagen ligger et akebrett igjen etter vinterens moro:

 

En tom Smartiesboks dukket opp. Jeg mistenker den er min, siden jeg elsker Smarties:

 

En pose plastsøppel har blåst fra søpla og lagt seg godt til rette under trampolina:

 

Og så dukker det opp en hel haug med baller. Jeg har funnet åtte så langt:

 

Plast i hekken:



 


En blåse-sak fra fjorårets 17. mai:

 

Den gamle peisen vår:

 

Enda et akebrett. Og naboens ball:

 

Lecablogger i lange baner:


 


Lekestua, som jeg i alle år har hatt planer om å gjøre om til noe annet enn lagringsplass:



Grillen må vaskes:


 

En spade slapper av i hagen:




 

En annen slapper av i busken:

 

En gul ballong, etter en eller annen bursdagsfeiring:



 

En avdanka onefoot på trappa:


 

 

Og tre gamle juletrær:

 

Med pynt:

 

Disse bildene tok jeg forrige uke, rett før vi dro på påskeferie. Og da vi kom hjem i går, så det plutselig slik ut:



 

Og da tenker jeg, ja ja, problem solved. I hvert fall for en stund. Da setter jeg meg like så godt ned og spiser opp restene i ungenes påskeegg, mens jeg ser ut på snøen og utsetter vårryddingen med goood samvittighet. 

 

Les også: Tomme doruller, våte håndklær og skittentøy

Les også: Campingkaos

 

PS: For flere oppdateringer fra våroppryddingen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Denne karen kødder du bare ikke med

13.04.2017 - 20:00 8 kommentarer

Det er noen ting man bare ikke kødder med. Til mannens store fortvilelse. 

 

 

Som for eksempel mammas håndarbeid. Det skal henge på veggen min. Prøv å ta det ned ...



 

Eller avisutklippene jeg har tatt vare på fra da lille Marte var i lokalavisa på det glade 80- og 90-tall:

 
 

 

Eller gamle, falmende fotoalbum fylt med minner fra barndommens varme bilferier. Med mammas forklarende ord i sirlig håndskrift på hvite klistrelapper under hvert bilde: "Marte spiser is." "Vi koser oss." "Naken, trøtt jente med solbriller."

 


 

Og så har du påskekyllingen min da. Han kødder du absolutt ikke med. Han lagde jeg på førskolen i 1983. Jeg husker ikke så mye fra førskolen egentlig. Bortsett fra at jeg var livredd og grein hele den første uka, og at førskolelæreren tok meg med ut i svømmehallen slik at jeg kunne få se på de som svømte. (Det roet meg visstnok. Ikke spør meg hvorfor.) 

Og så husker jeg at vi lekte butikk. Og at den ene læreren hadde stort skjegg og spilte gitar. Og at vi hadde en bamse der som var med på alle sangstundene. 

Og så husker jeg at vi lagde påskepynt. Vi blåste opp ballonger som vi limte avispapir utenpå, og sikkert masse andre greier også, og så malte vi de gule og klippet ut og limte på fjær og øyne og nebb og hanekam. Og akkurat dette førskole-påskeverksted-minnet, som sikkert  fant sted en eller annen gang i mars/april 1983, står for meg som en utrolig lykkelig tid. 

Resultatet ser du her: 

 

Og han har stått fremme hver eneste påske siden. Først på hedersplass ved siden av tv-en hos mamma. Og nå hjemme i stua vår. 

Mannen er sånn passe imponert. Han ymtet frempå da vi flyttet om dette var noe vi virkelig måtte ta med oss videre. Blikket jeg ga ham, sa vel egentlig det meste, for han puttet den forsiktig ned i esken merket "påskepynt" og bar den ut i bilen.

Barna ler og gjør narr av den hvert år. Men det kan de bare gjøre. Jeg har nok av skeive harer og kyllinger som de har kommet drassende med hjem fra barnehagen og skole. De er ikke akkurat som kunstverk å regne de heller. 

Og med dette ønsker jeg dere en god, god påske. Hvor enn du er, hva enn du gjør. 








 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Har du et viljesterkt og kraftfullt barn?

09.04.2017 - 19:30 47 kommentarer

I så fall, velkommen i klubben.

Det er mange ord som brukes for å beskrive disse herlige barna våre: Viljesterk og kraftfull er bare to av dem. Eksplosiv er et annet. Sta, intens, temperamentsfull, vanskelig, utfordrende, aktiv, utholdende, selvstendig, kreativ er flere eksempler.

 

Angry kid
Licensed from: svenmorris / yayimages.com

 

Er du velsignet med et slikt viljesterkt og kraftfullt barn, regner jeg med du allerede sitter og nikker med hodet og smiler, evt. gråter litt, alt etter som hvor du er i prosessen. Og så regner jeg med at du relativ ofte trekker pusten dypt, tar deg til pannen, lukker øynene og tenker: «Hvordan i alle dager skal dette gå?»

For det å være forelder til et viljesterkt og kraftfullt barn er en prøvelse. En stor prøvelse. Disse kraftfulle barna våre er like forskjellige som alle andre barn, men de har ofte noen fellestrekk:

Mange og sterke følelser: Som bare ut. Kan føre til voldsomme og hyppige raseriutbrudd. Men de bobler også over av glede og latter og kjærlighet. Følelsene kan ofte svinge relativt fort.

Utholdende: Har de først bestemt seg for noe, gjennomfører de. Koste hva det koste vil.

Trenger lite søvn: Til alle foreldres store fortvilelse.

Liker ikke regler: I hvert fall ikke regler som ikke er fornuftige. Disse barna liker ikke at noen bestemmer over dem. De vil tenke selv.

Kreative: De finner ofte egne løsninger på ting. Mang en lærer (i hvert fall av den gamle sorten) har revet seg i håret over disse barna som ikke følger boka men som kommer med egne tanker, ideer og løsninger.

Nysgjerrige: De stiller masse spørsmål. Alltid! Hvorfor, hvordan, dersomatte, hvisomatte. Og de krever skikkelige svar. Dette er ikke sånne barn som godtar svada-svar som «Fordi jeg sier det» eller «Fordi det bare er sånn». 

Oppmerksomme: De får med seg alt som skjer. 

Smarte: Disse barna skårer ofte høyt på IQ-tester.

Modne og selvstendige: De er ofte veldig modne for alderen, men hvis man ikke ser barna skikkelig, kan de lett bli oppfattet som det stikk motsatte.

Fornuftige: Vel, det virker ikke alltid sånn. Men får de respekt og tillit viser de seg å være svært så fornuftige.  

Stresset: Siden de tar inn mange inntrykk, har en hjerne som konstant jobber på høygir og i tillegg har mye energi, kan de lett bli stresset.

Nevnte jeg mye energi: Og den tar aldri slutt!

Vanskelig for å omstille seg: Trenger å bli forklart hva som skal skje, hvorfor og trenger god tid på å omstille seg.

Kan ha lav selvfølelse: Ofte skyldes dette at de blir møtt med irritasjon, irettesettelser og kjeft fra omverdenen.

Ja, det er slitsomt med viljesterke barn. Men jammen gir det mye glede også. Og fy søren så mye du kommer til å få igjen, bare du behandler dem på en fornuftig måte og kommer deg over den verste kneika.

 

Pretty woman playing with her son
Licensed from: leaf / yayimages.com

 

Som baby er de viljesterke barna ofte urolige og mange har kolikk. Foreldre til disse barna forteller ofte at viljen, temperamentet, nysgjerrigheten og energien gir seg til kjenne med en gang de er født. Ja, kanskje til og med mens de ligger i magen.  

Og trassalderen, hu hei for en nydelig tid, du. Når jeg tenker tilbake på det i dag, er det nesten så jeg ikke kan forstå hvordan vi kom gjennom det. Det var snakk om flere daglige utbrudd som kunne vare opp til flere timer av gangen. Men det går da, på ett eller annet vis. Noen barn tar ut hele seg både hjemme og ute. Andre bare hjemme. Begge deler er utfordrende. Sistnevnte fordi ingen forstår hvor krevende dere har det, siden barnet blir oppfattet som et englebarn av andre.

Men så, hos de fleste, begynner det etter hvert å roe seg. Når, er veldig individuelt. Hos oss handlet det om at barnet ble eldre og mer fornuftig, samt at jeg gradvis lærte å stole på meg selv og ikke følge alle disse rådene fra mer eller mindre gode og selvutnevnte eksperter på barneoppdragelse.
For du har garantert fått høre fra flere hold at den eneste måten å få et utfordrende barn til å oppføre seg som vi ønsker, er å stramme inn, innføre flere regler, være mer konsekvent og gjerne kjøre på med konsekvenser, eller straff, som konsekvenser jo i bunn og grunn er.

For oss var dette helt feil. Og jeg skulle ønske jeg hadde forstått det tidligere. Da hadde vi kanskje sluppet de verste årene. Nå mener jeg ikke at man ikke skal ha regler og grenser, for det trenger disse barna i aller høysete grad. De trenger ikke nødvendigvis så mangemen de trenger noen få veldig tydelige regler og grenser. 

Nå har vi funnet en måte å leve på og oppdra barnet på, som passer oss og som skaper (mer eller mindre) harmoni i huset. For det er fortsatt krevende å være forelder til et viljesterkt barn. Det kommer det alltid til å være. Men i dag er det overvekt av glede, latter, respekt og forståelse.

 

girl making face

 

Jeg skal prøve å gi noen tips til hvordan du best håndterer ditt kraftfulle barn. Dette er kun basert på egne erfaringer, samt litteratur og kurs med professor Ross Greene. Han er skaperen av PGS-modellen - problemløsning gjennom samarbeid (CPS på engelsk - collaborative and proactive solutions) og forfatter av bøkene «Eksplosive barn» og «Utenfor».

1 Velg dine kamper. Dette er helt essensielt i møte med viljesterke barn, og kan ikke sies ofte nok. Derfor sier jeg det en gang til: Velg dine kamper.

2 Snakk med barnet. Noe så innlysende, men likevel så vanskelig. Har dere en konflikt? Snakk med barnet. Spør hva han eller hun mener og tenker. Har barnet et annet forslag til hvordan dere kan løse denne konflikten? Og ikke glem å lytte. Kanskje blir du overrasket over svarene du får. Som tidligere nevnt, er disse barna ofte ganske så fornuftige og evner å se ting fra andre perspektiver enn deg.

3 Dette er ingen krig. Om du firer på en regel, om du lar barnet få være med å bestemme, om du går tilbake på noe du har sagt, om du ombestemmer deg, du har ikke tapt og barnet har ikke vunnet. Dette er ingen maktkamp. Dette er ingen krig. Det finnes ikke vinnere og tapere. Dette er et samarbeid mellom deg og barnet ditt om hvordan dere kan få det best mulig sammen.

4 Forklar, forklar, forklar. Forklar alt. Disse barna er som regel avhengig av å forstå hvorfor de ikke kan sykle uten hjelm, hvorfor de må gjøre lekser, hvorfor de må spise grønnsaker. Hvis du bare sier «Fordi jeg sier det», driter de en lang marsj i det. Men får de en fornuftig og god forklaring, er sjansen stor for at de faktisk gjør akkurat som du sier.  

5 Praktisk læring. Disse barna lærer mye lettere ved å få prøve og feile selv i stedet for at noen forteller dem hva de skal gjøre. Er det kuldegrader ute og barnet insisterer på å gå i t-skjorte. Si okei, if you insist, og åpne ytterdøren. Det tar garantert ikke lang tid før barnet kommer inn igjen og tar på seg både en tjukk genser og jakke.

6 Ha tillit. La barnet få bevise at det er din tillit verdig. Klarer det å ta ansvar, la han eller hun få gjøre det. Viser det seg at han ikke klarer det, nei vel, da får vi ta ett skritt tilbake og lage en regel eller sette en grense.

7 Sørg for at barnet får nok hvile. De klarer ofte ikke regulere dette selv, så de kan ha nytte av litt hjelp.

8 Gi ros. Det blir fort mye negativitet og fokus på det barna gjør feil. Husk også å rose når de fortjener det.

9 Gi masse kjærlighet og trygghet. Alle barn trenger kjærlighet og trygghet, og disse barna er intet unntak.

10 Snakk sammen. Snakk mye sammen. Og hjelp barnet med å sortere tanker og følelser. Ofte er det så mye der oppe i topplokket at det bare bobler over. Barnet syns mest sannsynlig det er veldig godt å få litt sorteringshjelp.

Håper du har nytte av noen av disse tipsene. Og husk at hvis du bare klarer å se forbi alt det vanskelige og negative, så skjuler det seg et helt fantastisk, lite menneske inni der. Et menneske som er kreativ og morsom, som evner å tenke utenfor boksen, som har en helt fantastisk humor, som er smart, empatisk, rettferdig og sist men ikke minst, full av kjærlighet og absolutt ikke redd for å øse ut av den. Hvis du fortjener den.

Og så vet jeg det er en billig trøst når du sitter der midt i det, men livet er i hvert fall aldri kjedelig med et kraftfullt barn. Og mest sannsynlig kommer den lille rakkeren din til å bli noe veldig stort en dag. Verdenshistorien er full av folk som har utrettet store ting, men som var skikkelig utfordrende som barn.

 

Les også: Slik takler du et utfordrende og eksplosivt barn

Les også: Regler og grenser er ikke løsningen på alt

Les også: Må barn sitte stille for å lære?

 

Har du et viljesterkt og kraftfullt barn? Hvordan håndterer du det?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kjapp og god turmat (Med lave skuldre-garanti)

05.04.2017 - 19:30 12 kommentarer

//Annonse

Er det noe jeg har lært i alle de årene jeg har vært mamma, så er det å velge enkle løsninger. Det er for øvrig mye jeg ikke har lært, uansett hvor dreven jeg begynner å bli, som for eksempel at man ikke skal bruke tomme trusler. Eller at man visstnok ikke skal kjøpe seg en halvtime fri på en hektisk dag med ekstra iPad-tid eller sjokolade. Jeg mener, hvordan i alle dager er det egentlig mulig å komme seg gjennom småbarnstiden uten tomme trusler og bestikkelser? Men altså, enkle løsninger, det er gull, og det velger jeg over hele linja.

 


 

Som for eksempel når vi skal ut på tur. Vi er glade i å være ute, både sommer og vinter. Det er nemlig noe med at barn som sitter for mye inne fort blir både masete og kjeie, som vi sier her på Toten. Å være kjei, betyr noe sånt som at man ligger opp ned i sofaen og kaster puter på gulvet mens man gjentar med knirkete, veldig irriterende stemme: «Aaaaah, jeg kjeeeeder meeeeg!», eventuelt at man starter en krangel med søsken bare for å få litt drama.

Nå er jeg så heldig at jeg er velsignet med barn som er ekstremt aktive, og som ikke en gang kan fordra tanken på å måte sitte stille for lenge. Ergo må vi bare komme oss ut.

 


 

Men ut på tur, aldri sur, kan bli ut på tur, drittsur. Spesielt hvis det blir for mye forberedelser, hvilket fort ender i stress, mas og monstermamma.

Kjenner du deg igjen? Så bra, da er jeg ikke alene. Da må du følge med, for nå skal jeg dele noen tips til kjapp, enkel og barnevennlig turmat. Og siden det snart er påske, og påske for meg (og kanskje også deg) betyr grill, skal jeg dele noen superenkle grilltips med deg i dag. Og alt lager du ferdig hjemme på kjøkkenbenken og tar med ut. Like lett som å smøre brødskiver. 

 


 

 

Polarpizza: Polarbrød er sunt, godt, enkelt, barna elsker det og du kan bruke det til nesten alt. Som bunn til minipizza for eksempel. Bare smør på tomatsaus, legg på favorittfyllet ditt og topp med ost. Bruker du havre- eller fullkornsbunn, blir pizzaen litt sunnere. Pizzaene kan du pakke inn i sølvfolie, putte i sekken og legge rett på grillen eller bålet.

 


 

 

Polarbrød-sandwich: Denne er også kjempepopulært her i huset. Enten kald eller varm. Her har jeg brukt Fullkornsvinkel og fylt med ost, skinke og tomat. Og så har jeg laget et par med tunfiskrøre (tunfisk i vann blandet med majones) og ost. Og gjett hva? Barna digger grillet polarbrød med tunfiskrøre. Hvem hadde trodd det?

 






 

 

Dessert: For dessert må man ha når det er påske og man er blid på tur. Vi kjører grillet polarbrød med Nugatti og marshmallows. Jeg smører brødene hjemme og slenger på noen marshmallows når vi kommer fram. Skikkelig godt.

 


Mmm. Skikkelig digg!
 

Egentlig finnes det ingen grenser for hva man kan lage med disse brødene. Velg ditt favorittbrød, enten det er grovt, fint, havre, hvete, rug, rundt, firkantet eller trekantet, sleng på favorittpålegget, gjerne med litt ost, og legg på grillen.

 

 

Vil du ha flere tips om enkle og barnevennlige oppskrifter med Polarbrød? Da anbefaler jeg deg å sjekke denne siden og følge Polarbrød Norge på Facebook.

Og del gjerne dine Polar-oppskrifter med meg. Jeg er alltid på utkikk etter nye og spennende tips.

Hva er for eksempel ditt favorittpålegg?

 

Les også: Polarbrød i matpakka

 

PS: Jeg er ambassadør for Polarbrød i 2017, for flere Polar-tips, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Derfor heier jeg på billig smågodt

04.04.2017 - 20:26 24 kommentarer

Dette har jeg sett frem til helt siden forrige påske. Endelig skal vi få billig smågodt. Endelig skal butikkene kappes om å gi oss lavest pris på krokodiller, gelebønner, sure smokker og skolekritt. Sistnevnte er for øvrig min absolutte favoritt. Og jeg har planer om å hamstre store mengder.

 

Candy shop
Licensed from: pljvv / yayimages.com

 

Butikkene forsikrer oss om at det ikke er snakk om noen krig i år. Det er bare snakk om et helt vanlig tilbud.

Mandag denne uken satte Kiwi, Rema 1000, Extra og Obs ned smågodtprisen til 6,90 per hekto. Det tok ikke veldig lang tid før Europris kjørte på med smågodt til 5,90. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Jeg elsker smågodt, og påske for meg er, ikke bare, men blant annet, påskeegg med ferskt smågodt i. For når folk handler mye smågodt, rekker det ikke å bli gammelt og smågodtet er garantert ferskt og mykt. Enda en grunn til å handle smågodt nå i påsken. Og i år som i fjor, har jeg tenkt å handle smågodt helt uten skam.

For noen mener nemlig at jeg bør skamme meg. Billig smågodt er visstnok rene djevelens verk. Sukker er gift. Blant de som fordømmer billig smågodt, er Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen. Han mener butikkene må ta samfunnsansvar og droppe dumping av smågodtprisen. Og selv om Gunnar på en måte er min sjef, siden jeg blogger under Nettavisen, klarer jeg ikke la være å gi ham en saftig karamell og si at jeg er helt uenig.

For som så mange allerede har kommentert på innlegget hans, er det ikke det man spiser i helligdagene som er problemet. Det er det man spiser mellom alle helligdagene som definerer helsa.

Og selv om livsstilsykdommer knyttet til overvekt er noe som øker, og noe vi absolutt må ta på alvor, har vi også den andre siden av skalaen, der vi ser en økt forekomst av både barn, ungdom og voksne som slanker seg helt uten grunn og som er nærmest besatt av å leve sunt. Mennesker som er livredde kalorier, karbohydrater, gluten, sukker og e-stoffer.

85 prosent av alle unge jenter sier at de opplever kroppspress. 1 av 4 unge går på diett for å få finere kropp. Vi blir bombardert med råd om hvordan og hva vi skal spise for å bli sunne, tynne, konsentrerte, sterke, få pen hud, smarte barn, fint hår, mer energi, ja i det hele tatt hvordan vi skal bli perfekte.

Mange av oss overfører dette sunnhetstyranniet til barna våre. 1 av 3 mødre sier de selv har et anstrengt forhold til mat, og 1 av 3 foreldre sier at de snakker negativt om mat, slanking og kropp mens barna hører på.

Denne gruppen trenger å få høre at det er helt okei å kose seg av og til. At det går an å spise sukker og likevel komme ut av det med livet i behold. 

Det er fint å spise sunt, ikke misforstå meg, men besettelse er aldri bra. Vi er alle enige om at det ikke er spesielt lurt å spise godteri og drikke brus hver dag. Men det er heller ikke spesielt lurt å bli besatt av slanking og sunnhet.

Derfor slår jeg et slag for den gylne middelvei. Jeg slår et slag for is, brus og kaker på 17. mai. Så mye faktisk, at du får vondt i magen, og legger deg kvalm men lykkelig i senga om kvelden. Selv om du er voksen. Jeg slår et slag for sjokoladekake med masse sukker og brus i barnebursdagene. Jeg slår et slag for overfylte godterispann på Halloween, is på en helt vanlig tirsdag i sommerferien, lørdagsgodis til barne-tv og marsipangriser og riskrem i jula. Jeg slår et slag for alle bakebloggene. For hvorfor er det ingen som kritiserer bakebloggerne for å pushe på oss sukker? Er sukkeret i cupcakes mindre skadelig fordi det er kamuflert i delikat rosa glasur? Og sist men ikke minst, slår jeg et slag for billig smågodt i påsken og overfylte påskeegg.

Og så slår jeg et slag for et normalt, sunt kosthold på hverdagene.

I helgen skal jeg ta en runde og sjekke prisen på smågodt i alle dagligvarebutikkene. Da skal jeg fylle påskeegget mitt med godteri der det er billigst, og så skal jeg kose meg med både krokodiller, gelebønner, sure smokker og store mengder skolekritt i påsken. Helt uten skam. Helt uten dårlig samvittighet.

Og det skal ingen få ta fra meg. Ikke en gang Gunnar.

Skal du hamstre billig smågodt i påsken?

 

Les også: Når sunt blir usunt

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som ikke skammer seg over å hamstre smågodt, følg meg gjerne her:

                   

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

I sommer skal jeg kose meg skikkelig ... jeg skal bare slanke meg litt først

02.04.2017 - 19:30 4 kommentarer

Sommeren er på vei. Vi lengter etter grønt gress, sol, lange, varme sommerkvelder, grilling, bading, ferie. Du skal kose deg. Skikkelig ... Du skal bare slanke deg litt først. Skal bare gå ned de ekstra kiloene, slik at du kan nyte sommeren fullt ut og sprade rundt i bikini og korte sommerkjoler og føle deg vel.

 


 

Og så skal du invitere til sommerfest. Det blir fint. Stort og flott party med venner og kjente. Du må bare få pusset opp stua først. Må få malt de veggene og skiftet ut de listene. Og få byttet ut den gamle sofaen. Slik at du stolt kan vise fram det fine hjemmet ditt. Det blir bra.

Skal bare ... skal bare ... skal bare

Og hva hvis du ikke går ned de kiloene før sommeren? Setter du hele sommerkosen på vent, da? Dropper du bikini, strand og bading? Tar det til neste år i stedet. For da skal du i hvert fall ha gått ned de kiloene.

Og hva om du ikke rekker å pusse opp huset før festen? Hva gjør du da? Avlyser?

Jeg har ingen ting imot at folk ønsker å slanke seg. Jeg skjønner det. Men ikke glem å leve livet og kos deg underveis. Ikke si nei til den strandturen fordi du ikke er i mål ennå. Fordi du ikke er helt fornøyd med magen eller rumpa. Fordi målet var å gå ned tre kilo til.

Da vi bodde i Stavanger, innførte vi en årlig tradisjon der vi ba venner og kjente på grøtfest noen dager før jul. I desember i fjor begynte mannen og jeg å snakke om denne fine tradisjonen. Mon tro om vi ikke skulle innføre den her vi bor nå, på Raufoss også. Jo, det hadde vi lyst til. Men, huset vårt! Det er jo ikke akkurat noe å skryte av. Sofaen er velbrukt og slitt. Den har så vidt overlevd småbarnstiden med to gærne hoppe-barn. Gulvet er gammelt og gult, veggene tomme, gardinene krøllete. Skal vi vente til neste år kanskje? Til vi har fått gjort litt mer her hjemme?

Nei, vet du hva! Hvis vi har lyst til å be venner og kjente på grøtfest i vårt hjem, spiller det da absolutt ingen rolle hvordan hjemmet vårt ser ut! Det viktigste er at folk koser seg og har det fint. Drit nå i at sofaen er slitt og full av leverpostei. Eller at gulvet er gulnet.

Det er fint å sette seg mål. Men husk å kose deg på veien mot målet.Lev, bad, dans, le og fest. Selv om rumpa er stor og sofaen slitt.

Til slutt har jeg lyst til å gi deg et tips om ei jente jeg virkelig beundrer og som jeg anbefaler deg å følge. Hun heter Helene Drage og er blant annet personlig trener og undertøyambassadør. Helene er overvektig, hun ønsker å gå ned i vekt, hun jobber med saken, men hun elsker likevel kroppen sin akkurat slik den er nå. Hun er ikke avhengig av å gå ned de kiloene for å like seg selv. Hun kler seg i akkurat det hun vil, og hun ser helt smashing ut. Hun er ikke redd for å vise verken kropp eller hud, og på Instagram legger hun daglig ut flotte bilder av seg selv. Jeg digger den dama, og hun er en sann inspirasjon for alle som tror de må vente med å leve til de har gått ned i vekt.  

 

Kjenner du deg igjen? Har du noen gang satt livet på vent til du nådde målet ditt?

 

Les også: Slik får du bikinikropp

Les også: Lei av å bli lurt

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe smålubben småbarnsmamma som likevel skal gå i bikini i sommer, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvordan skulle jeg liksom kunne vite at bilen skulle ha bensin, ikke diesel?

28.03.2017 - 19:30 20 kommentarer

Jeg sitter i den nye bilen vår på vei til Oslo. Eller, den relativt nye bilen vår. Vi fikk den rett før jul. Og spør du hva slags bil det er, må jeg nesten sjekke vognkortet. Jeg er fristet til å svare at det er en blå stasjonsvogn, men klok av skade skal jeg ikke gjøre det.

 


 

Men jeg sitter altså i bilen på vei til Oslo. Jeg skal i et viktig møte. (Er ikke alle møter egentlig viktige?) Det er en nydelig vårdag. Solen skinner. Alannah Myles kommer på radioen med Black Velvet og jeg synger med av full hals mens jeg minnes mine sweet sixteen og alle guttene jeg var forelsket i på den tiden. (Og det var ikke akkurat få, for å si den sånn.)

Pumpen på dashbordet gir fra seg et lite pling og tenner sitt oransje lys. Jeg ser litt irritert ned på måleren som avbryter meg midt i Black Velvet, men jeg fortsetter å synge mens jeg regner ut om jeg klarer å komme meg helt til Oslo uten å fylle. Det klarer jeg ikke.

Jeg ser på klokka på dashbordet og registrerer at jeg ikke har veldig god tid, i hvert fall ikke nå som jeg må stoppe og fylle.

Jeg kjører noen mil til og svinger inn på Circle K på Lunner. Finner diesel-pumpa og parkerer bilen. Drar i bensinlokk-spaken, åpner døra, runder bilen, skrur opp lokket til tanken, løfter av pumpa og peker den mot åpningen.

Men hva pokker. Hva er dette for noe? Dieselpistolen er for stor! Jeg snur meg mot pumpa for å se om jeg har parkert ved en sånn lastebil-pumpe. De har kanskje større dieselpistol enn de vanlige pumpene. Men på den annen side, de plasserer da ikke lastebil-pumpene midt imellom de vanlige pumpene? Lastebil-pumpene bruker da å stå litt på siden?

Jeg prøver igjen. Jeg dytter, lirker, skrur og presser. Men uansett hvordan jeg vrir og vender på den, pistolen vil ikke inn. Jeg kjenner hvordan blodåren i tinningen begynner å pulsere. Et sikkert tegn på at en bølge med irritasjon er på vei opp fra magen.

Jeg sparker i grusen med tåspissen, banner stille, henger pistolen fra meg, lukker diesellokket på bilen og setter meg inn igjen.

For en dustete bensinstasjon, tenker jeg og gir Circle K en imaginær langefinger. Skikkelig dust. Tenk å ha pumper som ikke passer til helt vanlige biler. Idioti!

Nå er det kanskje på sin plass å fortelle at jeg ikke hadde fylt diesel på denne relativt nye bilen ennå. Den er nemlig en hybrid, og hjemme på Raufoss kjører jeg bare korte turer mellom hjemme, barnehagen, skolen og matbutikken, og da kjører jeg bare på strøm. Og når jeg er i Oslo, tar jeg som regel toget. Men akkurat i dag passet ikke togtidene med mine tider (det går ikke akkurat mange tog mellom Raufoss og Oslo), så jeg måtte ta bilen.

Men altså, jeg kjører videre, litt mer stresset nå. Jeg skrur av radioen og holder utkikk etter neste bensinstasjon. For nå begynner dieselnålen å nærme seg faretruende slutten på den røde streken.

Jeg trenger heldigvis ikke kjøre langt før det dukker opp en Shell-stasjon på Roa. Jeg parkerer foran en av diesel-pumpene, åpner diesellokket, går ut av bilen, setter inn kortet mitt, taster koden, løfter av pistolen og sikter mot tanken.

Det er ikke mulig! Hva i alle dager er dette for noe tull? Den passer ikke denne heller! Men nå begynner jeg å få dårlig tid. Og bilen trenger diesel. Jeg har ikke tenkt å kjøre herifra før jeg har fått fylt opp tanken.

Jeg drar skjørtet opp over lårene, setter det høyre beinet bredbeint bak det andre, svikter i knærne, blåser vekk panneluggen, tar tak i slangen og pistolen med begge hendene i et bredt grep og dytter pistolspissen ned i tanken. Jeg sparker ifra mot asfaltkanten med det bakerste beinet og trykker inn pumpehåndtaket.

Den kommer en liten skvett, så stopper det. Men ikke søren om jeg gir meg så lett. Jeg vrir litt frem og tilbake på pistolen nedi tanken, spenner fra igjen med beina, litt mer bredbeint denne gangen, og endelig ... endelig flyter dieselen ned i tanken. Vel, i hvert fall mesteparten av den. Jeg får aldri pistolen skikkelig ned i hullet, så det blir litt søl, men pokker heller. Det får bare være.

Jeg fyller full tank og noterer meg at jeg må huske på å si til mannen når han kommer hjem fra Spania at det er noe galt med tanken på bilen. Det er ingen pumper som passer. Dustebil.

Jeg lukker tanken på bilen og løper inn på bensinstasjonen for å vaske hendene. Det sprutet diesel over hele meg og jeg kan ikke akkurat komme på møte stinkende som en lekk dieselpumpe.

Glad og fornøyd setter jeg meg inn i bilen igjen, skrur på tenningen, gir gass og svinger ut på Riksvei 4 i retning Oslo. Jeg skrur på radioen igjen, og fortsetter der jeg slapp. Denne gangen synger jeg med Beth Hart, en av mine store favoritter. Snakk om flaks.

Jeg kommer ikke så veldig langt før bilen begynner å hakke. Jeg gjør som jeg alltid gjør når det kommer til bilproblemer, jeg overser det, kjører gassen i bånn og satser på at det går over av seg selv.

Det gjør det ikke.

Jeg banner et par ganger, skrur av radioen, slår håndflatene noen ganger i rattet og roper til bilen: Hva er det NÅ da? Hakkingen blir verre og verre. Jeg slår av cruisekontrollen. Er det den som er ødelagt? Nei, det var det ikke. Er det noe rusk i dieselfilteret, kanskje? Og nå tror du sikkert jeg har skikkelig peiling på biler som tenkte en sånn tanke. Men det er bare fordi det skjedde gang på gang med den gamle bilen vår, og det eneste som hjalp da, var å gire ned, gi ekstra gass og børne på for å blåse rusket ut. 

Denne bilen har automatgir, men jeg børner i hvert fall på, med det resultat at bilen hakker enda mer. Til slutt, etter å ha tynet bilen i nesten to mil, ser jeg ingen annen løsning enn å kjøre av veien og stoppe bilen. Heldigvis er det en rundkjøring der fremme.

Jeg kjører av riksvegen og inn på gamlevegen, finner en avkjøring og stopper bilen. Kanskje den bare trenger å hvile litt. Jeg tenker at vi har kjøpt katta i sekken og at blå stasjonsvogn kanskje ikke var så smart kjøp likevel. Mens jeg venter, tar jeg opp mobilen og ringer mannen. Nå begynner jeg virkelig å få dårlig tid. Møtet begynner om en halvtime, og jeg har absolutt ikke tid til å stå her og glo.

Mannen svarer lystig fra en av Spanias solfylte golfbaner der han er på golftur med noen kompiser.

- Det er noe galt med den nye bilen vår, sier jeg irritert. Den bare hakker og vil ikke kjøre skikkelig.

- Jøss, så rart, svarer mannen. Den har da gått som ei klokke hele tiden, den. Hva er det som skjer da?

- Nei, altså, den bare hakker og rykker når jeg kjører. Og det har jeg ikke tid til nå, for jeg skal i et viktig møte i Oslo om en halvtime, så nå må vi bare få denne forbanna bilen til å virke. Hva skal jeg gjøre?

Vi snakker litt frem og tilbake, men mannen er like rådløs som meg.

- Men skjedde det noe rett før den begynte å hakke, da, spør han.

- Nei, absolutt ingen ting. Det er det som er så rart nemlig. Jeg hadde akkurat fylt diesel og var på vei videre da?

- Du hadde hva for noe, avbryter mannen.

- Jeg hadde akkurat fylt diesel, og apropos det, det er noe galt med tanken på bilen også ?

- Nei, nei, nei, nei! Mannen har plutselig fått en merkelig falsett i stemmen som jeg aldri har hørt før. Ikke diesel! Det er en bensinbil!

- Bensin? Ååååh, er det det, sier jeg. Og plutselig begynner bitene å falle på plass. Sier du det, ja. Akkurat.

Og så går alvoret opp for meg. Og jeg skjønner at jeg ikke kommer til å kjøre her fra denne gudsforlatte avkjørselen i denne bilen.

- Men hvorfor pokker har du ikke sagt noe om det da! Jeg får plutselig et veldig behov for å plassere skyld, og syns akkurat nå det bare er rett og rimelig at mannen får skylden. For alt, egentlig!

- Men det har jeg da sagt! Jeg var sikker på at du visste det!

- Nei, vet du hva, det har du faktisk aldri sagt! For det er jeg nemlig helt sikker på at jeg hadde husket!

Og så bruker vi noen minutter på å diskutere om mannen hadde gitt meg den biten med veldig viktig informasjon eller ikke.

- Men si meg en ting, spør mannen til slutt . Hvordan i alle dager klarte du å fylle diesel på bilen?? det skal da ikke være mulig å få de pistolene ned i en bensintank. 

- Ehm, ikke spør, er du snill ...

 Uansett, bilen ble hentet av et bilbergefirma og kjørt til nærmeste verksted. Jeg stod igjen i grøftekanten og ventet på taxi. Og det møtet mitt i Oslo, vel, du har sikkert allerede gjettet riktig, det rakk jeg ikke.

Og bilen, tenker du nå kanskje? Hvordan gikk det med den? Jeg aner ikke. Den står fortsatt på verkstedet. Det var visst litt av en jobb dette her, å rense hele motoren for diesel. Men jeg krysser fingrene for at det går bra. Og at jeg får den tilbake snart.

Men nå, nå er jeg i hvert fall temmelig sikker på at neste gang jeg skal fylle drivstoff, så husker jeg at det er bensin denne bilen skal ha. Ikke diesel. Og skulle jeg komme til å ta feil igjen, håper jeg det går opp et lys når diesel-pumpa ikke passer. Kanskje ?

 

Les også: Helt normalt å glemme igjen barna på rasteplassen

Les også: Skal du være sur lenge, eller?

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kaos-dama, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Når kan barna begynne å pusse tennene selv?

26.03.2017 - 20:03 43 kommentarer

//Annonse

- Kom igjen unger! Vi må dra om ti minutter! Jeg hinker gjennom gangen mens jeg prøver å tre en sokk på den ene foten. Sjuåringen pakker sekken mens femåringen står på hodet i sengen sin og kaster kosedyr på gulvet på leting etter akkurat det kosedyret som skal med i barnehagen i dag.

 - Fem minutter! Alle sammen inn på badet! Stemmen knekker på slutten og går opp i falsett. Jeg hoster litt og hinker ut på soverommet mens jeg drar av sokken igjen og finner frem ny sokk uten hull.

 



 

Så står vi omsider på badet alle sammen. Nå skal det tisses (Sånt må skje i plenum når man er fire personer under samme tak og kun har ett bad), det skal fikses sveis, de siste klærne skal på, Elsa-flette skal flettes og det skal pusses.

Jeg finner frem tre tannbørster og tre forskjellige tannkremer. En til meg, en til sjuåringen og en til femåringen. Jeg ser på klokka på mobilen og registrerer at vi må dra om tre minutter.

- Okei unger. I dag kan vi øve på å pusse selv. Jeg begynner å pusse mine tenner og gir de to små tannbørstene til barna. Jeg kjenner et lite stikk i magen. Er det egentlig greit? Er de ikke litt for små til å pusse selv? Ofrer jeg barnas tannhelse nå, bare fordi jeg selv ikke kommer meg tidlig nok ut av senga om morgenen?

 


Dårlig tid = pusse selv

 

Jeg setter meg på huk og går kjapt over femåringens tenner etterpå. Hun er for liten til å kunne pusse selv, det vet jeg. Og så tar vi en Flux fluortablett. Jeg føler liksom at det gir en ekstra forsikring på slike morgener.

Når kan egentlig barna begynne å pusse tennene selv? Ifølge Den norske tannlegeforeningen, kan barna gradvis ta over tannpussen selv, men foreldre bør hjelpe til frem til barna er 10-12 år for å kontrollere at tannpussen gjøres godt nok. Det kan blant annet være vanskelig for barna å få rengjort godt nok helt bakerst på jekslene.

Men hva menes med «gradvis ta over tannpussen selv»? Fra de er sju år? Åtte? Om morgenen? Kvelden? Hver dag? Eller av og til? Finnes det noen fasit? Mest sannsynlig ikke. Det spørs om vi ikke bare må bruke den akk så vanskelige sunne fornuften her.

Jeg tenker det er bedre at de pusser selv om morgenen. Da pusser vi gjerne samtidig, og så hermer de etter meg. Slik at de ikke glemmer en tann. Eller en hel side for den saks skyld. Det har skjedd. Og så legger vi heller inn mer tid til tannpuss om kvelden. Da er det vi voksne som pusser. Om det blir hele to minutter som anbefalt ... veeeel, kanskje ikke hver kveld. Men det blir i hvert fall ett. Kanskje også ett og et halvt.

 


Bare en! Det er ikke godteri. 
 

Og så tar vi Flux fluortabletter. En om morgenen og en om kvelden. Da føler jeg meg ganske sikker på at vi står temmelig sterkt i kampen mot tanntrollene. Tablettene passer for barn og voksne fra 3 år og oppover. Fluortablettene er også finfine å bruke som premie etter endt tannpuss.

Visste du forresten at du nå får kjøpt Flux fluortabletter i dagligvarebutikken? Så blir det enda enklere å ta med seg en boks hjem. Og er det noe vi småbarnsforeldre liker, så er det alt som er enkelt. Prøv også den nye smaken, jordbær. Den ble raskt en favoritt her i huset. (Meg selv inkludert.)

 


 

Men fortell meg, hvordan gjør dere det hjemme hos dere? Når syns du det er greit å la barna få begynne å øve på å pusse selv? Og har du noen tips og råd til hvordan hjelpe barna med tannpussen?

PS: Følg gjerne Null hull-klubben på Facebook for flere gode tips og råd til både din og barnas tannhelse. 

 

PSS: For flere oppdateringer fra våre hektiske morgener, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Omgangssjuke-helvete

22.03.2017 - 19:30 28 kommentarer

Du er helt sikker på at du skal dø. Du er virkelig det. Når du ligger der på badegulvet klokka tre om natta og ikke en gang orker å løfte opp armen for å klø deg på nesa.

 


 

Det begynner plutselig. Du får ingen hint, ingen varsler. Du aner fred og absolutt ingen fare. Livet går sin vante gang. Du har spist kveldsmat i sofaen med barna, sett litt på tv, snakket om snøen som smelter i barnehagen, at det snart er vår.

Og så plutselig.

Den ene har vondt i magen. Så den andre. Så du. Og før du rekker å si kveldsmat, henger dere over doen alle sammen og spyr.

Omgangssjuke-helvete er i gang.

I løpet av den første natta har du byttet på fire senger, enda dere bare er tre, skiftet håndklær tre ganger og dusjet tilsvarende mange små kropper.

 


Sengetøy. Haugen bare vokser og vokser. 

 

Du har løpt frem og tilbake med bøtter med grønnsåpevann i, du har båret små kropper rundt i en evig runddans mellom senga, doen, dusjen, sofaen og tilbake i senga.

Du har vasket do, gulv, nattbord og katten. Og det er ingen ting som tyder på at det vil slutte. Det kommer bare mer, mer, MER!

Det eneste du vil er å sove. Du er så trøtt, så uendelig trøtt.

Og etter å ha vært på do nok en gang, orker du ikke gå tilbake til senga di, for du vet at du bare så vidt rekker å lukke øynene før det skjer noe igjen, så du legger deg på badegulvet, drar badematta over deg, den dekker deg akkurat fra skulderen og ned til midt på magen, og lukker øynene og tenker at her kommer jeg til å dø.

Men du gjør ikke det. Kroppen din er i aller høyeste grad i live. Og den er overhodet ikke ferdig med den tsunamien den har satt i gang.

Du står atter på kne med hodet ned i doskåla og angrer på at du tok så lett på bekkenbunn-treningen etter forrige fødsel. Det buldrer inne fra barnas soverom og du forbanner mannen som har dratt på golftur til Spania med kompisene sine akkurat denne uka. Akkurat denne uka! Av alle uker i året! Og du får lyst til å slå ham midt i trynet. Hardt!

Morgenen kommer omsider, og du våkner, skjelvende og iskald på badegulvet. Du klarer ikke reise deg, for du er så svimmel, så du kryper ut på kjøkkenet og åler deg opp langs kjøkkenbenken, grabber til deg det første glasset du får tak i, og fyller det med vann.

Du tvinger deg selv til kun å drikke en bitteliten slurk selv om du er tørstere enn du noen gang kan huske å ha vært. Ikke en gang da du var 20 år og gikk på rødvinsfylla sammenhengende fra fredag til søndag.

Du tar sjansen og drikker halve glasset. Og aldri har vel lunkent vann i et dags-møkkete melkeglass smakt så godt.

Resten av dagen går med til å slumre under teppet i sofaen og se på Netflix med barna. Du føler deg som verdens dårligste mor som ikke har energi til å lulle og lalle og dille og dalle med de syke barna dine. Men samtidig orker du ikke bruke så mye energi til å gruble på det, for tankene er så flyktige, og du tenker at de nok overlever dette også.

Kjøkkenet flyter over, for du rakk aldri rydde opp etter den kveldsmaten du så lystig lagde til deg selv og barna dine før helvete brøt løs. Men du driter fullstendig i det, for det siste du orker å gjøre nå, er å rydde kjøkkenet. Eller badet. Eller klesvasken som ligger i en kjempestor haug i gangen.  

 


En annen gang. En annen gang. 
 

Du tror du aldri kommer til å få lyst på noe å spise igjen. Aldri, som i ALDRI! Og du må ha stålkontroll på tankene dine så du ikke tenker på feil matvare, for da er det bare å løpe rett ut på do igjen. Avocado, for eksempel. Eller peanøttsmør. Eller karamellpudding. Eller hva som helst, egentlig. Bare mat, generelt.

Du tror du aldri kommer til å løpe igjen. Eller gå. Sånn vanlig, oppreist, uten å måtte holde deg til møblene. Og du tror du aldri kommer til å le igjen.

Dagen forsvinner helt av seg selv. Når du tenker tilbake på den, husker du egentlig ingen ting. Annet enn at du lå på sofaen og slumret til Netflix. Men du aner ikke hva du så på.

Og så, neste dag, plutselig. Plutselig kjenner du at det kanskje hadde vært litt godt med ... hermetiserte pærer. Hermetiserte pærer? Humrer du for deg selv. Det har du da ikke spist siden du var liten jenteunge og var på besøk hos bestemor. Men ja, det hadde kanskje vært litt godt med hermetiserte pærer.

Så du grer litt på luggen, kommer deg inn i bilen og kjører ned i til butikken. Og der går du fullstendig bananas. Du raver rundt mellom hyllene, støttende til handlevognen, og rasker med deg alt som inneholder karbohydrater. MÅ - HA - KARBO - HYDRATER!

Du kommer hjem med ikke bare hermetiserte pærer, men med hermetiserte fersken og fruktcocktail og jordbær og bananer og vannmelon og lefser og loff og nudler og fruktdrikker og smoothier og iskrem.

 

 

Og så fort du får gaflet i deg alt dette, kjenner du at, hey, jeg lever! Livet er fantastisk! Og du elsker barna dine, og du bestiller kinobilletter til helga for nå skal vi jammen kose oss litt ekstra og du unner mannen din å spille golf i Spania. Virkelig.

I absolutely fucking love my life!

Og det skal jeg jammen fortsette å gjøre, helt til neste gang.

Flere som kjenner seg igjen?

 

PS: For flere oppdateringer fra kaosfamilien, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hadde du ofret en av barnas fingre?

17.03.2017 - 19:30 9 kommentarer

Hadde du gjort det, altså? Ofret en av barnas fingre for at du selv skulle være frisk?

Neeei, når du sier det sånn, så kanskje ikke. Men ei tå hadde jeg ofret. De klarer seg fint med ni tær. Gjør de ikke?

 

Boy Points up his Finger, Has an Idea
Licensed from: courtyardpix / yayimages.com

 

Mannen og jeg spiser lunsj sammen på den lokale kafeen. Vi diskuterer livet. Som vi så ofte gjør. Denne gangen havnet diskusjonen inn på hva som er viktigst i livet. Hva som er viktigst for å ha det bra, for å være lykkelig.

- Okei, på førsteplass kommer helse, sier jeg. Har du ikke god helse, har du ingen ting.

Jeg har selv opplevd alvorlig sykdom, og vet hvor frustrerende det er. Er man ikke frisk, er man heller ingen god mamma, eller god kone. Og det påvirker hele familien.

- Ja, det er jeg enig i, sier mannen og spidder en kyllingbit med gaffelen. På andreplass da? Økonomi?

- Ja, det må bli økonomi på andre plass. Ikke på den måten at jeg vil ha shitload mye penger. Jeg trenger ikke villa, hytte på fjellet, fin bil og dyre ferier. Men å ha dårlig råd, og konstant måtte gå rundt og bekymre seg for regninger og uforutsette utgifter, det er pokker meg slitsomt.

- I know, sier mannen. Jeg husker den perioden da vi hadde dårlig råd. Fy pokker, det var grusomt. Det holdt nesten på å koste oss ekteskapet.

- Oooh ja, da kranglet vi mye, sier jeg og er glad jeg kan smile av det i dag. 

- Du kranglet mye, sier mannen. 

- Skal vi virkelig ta den diskusjonen nå, spør jeg og legger fra meg gaffelen på bordet. 

- Nei nei, glem det. Ikke nå. Han vifter med hendene foran seg. Jeg fortsetter å spise. 

- Men ja, økonomi er viktig, sier mannen. Kanskje til og med viktigere enn helse.

- Njæææi, tror ikke det. For er man langvarig eller alvorlig syk, påvirker jo det økonomien. Er man frisk har man flere muligheter til å få økonomien på rett kjøl igjen. 

- Jo, men man blir ikke akkurat frisk av å ha dårlig økonomi heller. Og det koster å være syk.

- Men familie da, sier jeg og knuser en sprø brødkrutong mellom tennene. Familien min er jo faktisk det viktigste jeg har. Du og barna.

- Ja, familien ja. Den er kanskje viktigst av alt. Okei, hvis du fikk velge mellom og være alvorlig syk selv, la oss si og ha ME resten av livet, eller å miste et barn, hva ville du valgt da, spør mannen.

- Jeg hadde selvfølgelig valgt ME. Ingen ting er verre enn å miste et barn, svarer jeg og ser dumt på han.

- Hvis du måtte velge mellom ME eller at et av barna ble alvorlig syk da?

- Så hadde jeg fortsatt valgt ME.

- Okei, ME eller at en av barna mistet en finger?

Jeg gomler på en baconbit. Putter en bit til i munnen og setter meg tilbake i stolen. Nå er jeg usikker. En finger. ME for resten av livet. Hva ville barna valgt? Kanskje ikke akkurat nå, men når de ble voksne og så tilbake på barndommen sin. Hadde de da valgt en fraværende mamma som ikke kunne delta i livet deres, eller hadde valgt en finger mindre. Jeg vet hva jeg hadde valgt hvis det hadde vært min egen mamma og barndom det hadde vært snakk om. Jeg hadde ofret en finger. En lillefinger, vel og merke. 

- Seriøst, må du tenke over det, altså, sier mannen og ser på meg rynket panne og hevede øyebryn. Hadde du gjort det? Ofret en av barnas fingre for at du selv skulle være frisk?

- Neeei, når du sier det sånn, så kanskje ikke. Men ei tå hadde jeg ofret. De klarer seg fint med ni tær. Gjør de ikke?

Lista vår over hva som er viktigst i livet, ble for øvrig seende slik ut til slutt:

1 Familie

2 Helse

3 Økonomi

4 Jobb

5 Venner/nettverk

 

Hvordan ser din liste ut? Og hadde du ofret barnas fingre for egen helse?

 

PS: For flere oppdateringer fra en såkalt pedagogisk ukorrekt mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

Hvordan gikk det med Blitzer-barna?

14.03.2017 - 19:30 14 kommentarer

Barnevernet var veldig bekymret da Blitzer-jentene begynte å få barn på 80-tallet. Jentene troppet opp på fødestua i slitte olajakker, med naglebelte, piercinger i ansiktet og rød hanekam.

Dette kunne umulig gå bra?

 

Emotional Punk Teen
Licensed from: Creatista / yayimages.com

 

Jentene var unge, de var tøffe og de hadde et ganske så rutineløst liv. De var i sterk opposisjon mot det etablerte samfunnet, de var ofte i klinsj med politiet, de hadde dårlig råd og liten kontakt med foreldrene sine.

For deg som ikke er kjent med Blitz, er det altså navnet på et miljø med ungdommer som okkuperte et tomt hus i Oslo tidlig på 80-tallet. Ungdommene var sinte på samfunnet. De var venstreradikale, anarkister og kommunister, og de kjempet mot rasisme, kapitalisme og homofobi. De var opptatt av dyrevern og feminisme. Fine verdier egentlig, problemet var bare at de ofte brukte vold som virkemiddel. De var sinte og høylytte.

Forskning.no skrev i 2011 en artikkel om Åse Broman som er høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo. Hun intervjuet 10 unge Blitser-mødre på 80-tallet. Etter 25 år, prøvde hun å få tak i disse mødrene og barna igjen. I dag er mødrene mellom 40 og 45 år gamle, og barna er mellom 20 og 25 år. Hvordan hadde det gått med dem? Var bekymringen til barnevernet berettiget?

Absolutt ikke!

Det viste seg nemlig at selv om jentene hadde hanekam og piercing, så var de gode mødre. Barna deres hadde en barndom totalt blottet for økologisk ull, hjemmelaget barnemat, skiturer på fjellet og pedagogisk korrekte leker. Men de fikk med seg noe langt viktigere, nemlig gode verdier. For selv om Blitzer-jentene var tøffe og rotløse var de veldig opptatt av å ta vare på hverandre og på de svakeste. De var opptatt av anti-materialisme, solidaritet og toleranse. Det var mye omsorg og varme innad i Blitzer-miljøet.

Og kanskje er det viktigere for en god barndom, enn alt dette ytre og Facebook-perfekte vi er så opptatt av i dag.

I dag jobber de fleste Blitser-mødrene i kreative yrker, gjerne med kunst, kultur og media. Og de er fortsatt veldig selvstendige kvinner.  

Jeg blir flau når vi mødre anno 2017 sitter og diskuterer om man er en god mor, gjerne med en kritisk undertone, fordi man unner seg litt alenetid. Om man skader barna sine ved å være hjemme hele sommerferien, ved å la ettåringen begynne i barnehage, eller ved ikke å spise middag sammen hver dag. Disse tingene har overhodet ingen ting med å være en god forelder å gjøre! Det viktigste er å gi barna masse trygghet, kjærlighet og gode verdier. Akkurat som Blitzer-mødrene gjorde.

 

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt

Les også: Det er ikke noe galt med barnet ditt

 

PS: For flere oppdateringer fra en såkalt pedagogisk ukorrekt mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Så satt jeg her alene på en fredag kveld

10.03.2017 - 19:30 13 kommentarer

Fredag kveld, den store kosekvelden. Vi slutter alle tidlig på fredag. Ingen SFO. Ingen lang barnehagedag. Ingen lekser. Ingen handling. Helga begynner klokka halv to.  

 



 

Den ene sitter på kjøkkenbenken og knekker egg i pannekakerøra. Den andre står på en krakk og rører. Så spiser vi pannekaker med Nugatti til middag. Hver eneste fredag. 

Etter middag finner vi på noe gøy sammen, kanskje spiller et spill, går ut i hagen og bygger en snømann, drar opp til akebakken eller bare slapper av hjemme. I dag hadde vi planlagt Villkatten. Og så skulle vi lage en sang etterpå. 

På kvelden lager vi noe godt og ser på TV. Vafler, kanskje. Eller kanskje det ligger noe sjokoladekake fra en eller annen bursdag i fryseren. Sjansene er stor for sistnevnte. 

I kveld ble det verken spill, låtsnekring eller vafler.  

I kveld ble jeg sittende igjen helt alene. Sånn helt plutselig. Mannen er på konferanse. Det ene barnet tok en spontantur på kino med en god venn, og det andre barnet dro til noen kompiser. 

Og her sitter jeg. Helt alene for første gang. Jo da, jeg har vært alene hjemme før også, men da har det vært etter at barna har lagt seg. Eller at mannen har tatt de med ut på noe. Da har det vært planlagt. 

Og det er nå det går opp for meg at barna faktisk begynner å bli store. Og at det mest sannsynlig kommer til å bli flere fredagskvelder alene hjemme. 

Og så kjenner jeg et ørlite stikk i magen. Og jeg tenker at det er pokker meg ikke lenge før de flytter ut og greier. Før de forlater redet og klarer seg på egen hånd. Men så tar heldigvis fornuften over, og jeg tenker: Herregud så deilig! 

Velkommen ensomhet! Velkommen kjedsomhet! Velkommen storbarnsliv. Eller, mellombarnsliv, enn så lenge. 

En ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg er ingen småbarnsmamma lenger. 

 

Når slutter man egentlig å være småbarnsforeldre?

 

Les også: Sex før og etter barn

 

PS: For flere oppdateringer fra en småbarnsmamma som plutselig ikke er småbarnsmamma lenger, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

La fitta flagre

08.03.2017 - 20:27 15 kommentarer

Jeg hadde egentlig planer om å skrive et langt og skikkelig bra innlegg i anledning kvinnedagen.

Men tiden strakk dessverre ikke til.

I skrivende stund sitter jeg på flyet på vei til Molde. Jeg skal holde foredrag på Aukra i kveld. Om den moderne morsrollen og kravet og presset til perfeksjon og prestasjon, hvilket mange mødre, og kvinner generelt, kjenner på.

En av parolene i dagens 8. mars-tog er 'La fitta flagre fritt.' Og i det ligger det en protest mot intimkirurgi. Jeg regner med jeg har de fleste med meg når jeg sier at jeg syns det er helt hårreisende at unge jenter opererer seg der nede for å se bra ut. Det er virkelig toppen av galskap.

Derfor har jeg laget et lite dikt i anledning dagen:

La fitta flagre

La magen vagle

La puppene dingle

La rumpa vingle

La knærne disse

La lårene gnisse

Elsk din kropp og dobbelthake

La oss feire dagen med kake

Gratulerer med dagen alle flotte kvinner!

Du er bra nok akkurat sånn du er!

Hvorfor har jeg fått barn når jeg ikke vil være med dem?

07.03.2017 - 20:15 44 kommentarer

Forrige uke delte Tv2.no en kronikk skrevet av den svenske tobarnsmoren Jessica Lotorn. Jeg hadde vinterferie forrige uke, og lå på sofaen på hytta da det begynte å tikke inn meldinger.

Jeg hadde egentlig logg av-ferie, men jeg skjønte fort at dette var viktig. Og siden vi røyk på begrepet logg av-ferie for barna etter kun en dag, da vi bare ikke orket maset etter iPad, tenkte jeg at det var innafor å sjekke mobilen og hva alt dette styret handlet om.

Det handlet altså om svenske Jessica. Hun hadde skrevet en kronikk på svenske Expressen, som nå var gjengitt av tv2. En kronikk med følgende overskrift: «Hvorfor får du barn, om du ikke vil være med dem?»

 


Faksimile fra Tv2.no
 

Jeg trodde først det var tull. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tullet med folk som lirer ut av seg akkurat den kommentaren: Hvorfor får du barn da, hvis du ikke vil være med dem/hvis du ikke eeeelsker hvert øyeblikk sammen med dem/hvis du ikke koser deg sammen med dem heeele tiden og så videre, og så videre.

Men dette var ikke tull. Svenske Jessica skriver at hun fikk et informasjonsskriv fra barnehagen der de oppfordret foreldrene til å ta fri og være sammen med barna i sommerferien. Og det er jeg selvfølgelig helt enig i. Klart vi skal være sammen med barna i sommerferien.

Lengre ned i kronikken begynner hun å kritisere foreldre som ser på barnehagen som en mulighet til egentid. Tid foreldre bruker til rengjøring, hvile og underholdning. Og der er nok jeg litt skyldig, for det har nemlig hendt at jeg har drøyd en time med å hente barna og brukt tiden på å vaske badet eller svingt innom Kiwi og ukehandlet. Og skal jeg være helt ærlig, har det også forekommet at jeg har sluttet en time tidligere på jobb, og ligget en halvtime på sofaen med Friends på tv-en i stedet for å stresse opp til barnehagen med en gang. Shame on me.

 


 

Dette er ting jeg gjør for å kunne være en best mulig mamma og et best mulig menneske. Det handler jo om å holde hodet over vannet i småbarnstiden, ikke sant? Da syns jeg hver mor må få gjøre det hun trenger for å holde seg på beina og for å få overskudd. Om det innebærer å handle alene, gjøre husarbeid i fred eller ta en halvtime på sofaen før hun henter barna, spiller ingen rolle.

Men så ramler jeg virkelig av lasset. For nå begynner Jessica og kritisere foreldre som har behov for egentid. Hun mener nemlig at egentid er noe du ikke bare kan, men noe du skal se langt etter når du faktisk har valgt å få barn:

"Hvis du velger å oppdra et eller flere barn er ikke egentid noe du kan ta for gitt de første ti årene."

I ti år? Hva er det for noe mamma-martyr-tullball? Hun mener altså at når du har fått barn, så skal du glemme deg selv, overse egne behov og interesser og ofre deg hundre prosent for barna i ti år. Minst. Bare da kan du slå deg på brystet og kalle deg en god mor.

Og hun skriver videre:

"Å tilbringe tid med mine barn trumfer alt annet i livet. Jeg nyter hvert øyeblikk de ønsker å være med meg."

Jeg beundrer egentlig slike mammaer som Jessica. Jeg beundrer virkelig slike mammaer som aldri blir slitne, som aldri blir lei barna og som ønsker å bruke all tilgjengelig tid sammen med dem.

Og jeg skjønner at Jessica ikke har behov for så mye egentid. Hun er sikkert en frisk og rask og ressurssterk kvinne. Sveriges svar på Susanne Kaluza, liksom. Kanskje har hun også nær familie som stiller opp og avlaster. 

Men jeg syns det er veldig rart hvordan noen mennesker kan påstå, helt på alvor, at deres behov og følelser er de riktige, og at alle som føler annerledes, eller har andre behov, tar feil.

Hva er det med slike folk som trer glorien godt ned over hodet, klatrer opp på sin DIY-pidestall, og retter pekefingeren mot alle som er annerledes enn dem selv. Helt uten vilje eller evne til å se eller forstå at folk er forskjellige.

 

Angel with halo
Licensed from: DeusNoxious / yayimages.com

Saint mom
 

Siden jeg er lykkelig, bør jammen du være lykkelig og. Siden jeg liker å bake, bør alle andre like å bake også. Siden jeg elsker å leke med barna mine hele helgen, bør alle andre like det også. Siden jeg ammer,  bør alle andre også amme. Siden jeg har ikke behov for egentid, bør ingen andre ha det heller.

Jeg skal avslutte med å svare på spørsmålet i tittelen: Hvorfor har jeg egentlig fått barn når jeg ikke vil være med dem?

Eller, jeg skal begynne med å svare på hvorfor jeg ikke har fått barn.

Jeg har ikke fått barn for å utslette meg selv.

Jeg har ikke fått barn for å la dem tro at alt handler om dem. 

Jeg har ikke fått barn for å tilfredsstille alle deres behov hele tiden.

Jeg har ikke fått barn for å leke, organisere, tilrettelegge, fikse, ordne og aktivisere dem hele tiden.

Jeg har ikke fått barn for å lære dem at de er verdens sentrum og at de har rett til å dømme andre som ikke er akkurat som dem. 

 

Jeg har derimot fått barn for å være et godt forbilde og gi dem gode verdier om respekt og toleranse.

Jeg har fått barn for å lære dem at alle er forskjellige, og at forskjeller er positivt, ikke negativt.

Jeg har fått barn for å guide dem gjennom livet med åpne, nysgjerrige øyne.

Jeg har fått barn for å lære dem å ta hensyn.

Jeg har fått barn for å oppdra dem til å se litt lenger enn sin egen nesetipp og lære dem at fordi de ikke forstår noe, betyr det ikke at det er feil.

Jeg har fått barn for å lære dem å holde den pekefingeren for seg selv. Og for å lære dem å strekke ut en hånd i stedet for å dømme.

 

Det tror jeg nemlig vil gjøre verden til et mye bedre sted. Og er det ikke det vi alle egentlig ønsker for våre barn?

 

Her kan du lese mer om martyr-mammaer og mammapolitiet:

Hvorfor i alle dager har du fått barn? Hvis du ikke vil være sammen med dem? 

Er det greit å levere i barnehagen når man selv har fri?

Oh, the irony

Din virkelighet er ikke lik alle andres

Føkk mammapolitiet

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

hits