Marte Frimand bindestrek Anda

27.07.2015 - 13:41 32 kommentarer

Etternavn-debatten raser. 

 



 

Det raser spesielt rundt bloggeren Julianne Nilsen, eller Pilotfrue som bloggen heter. 

Hun har nemlig skrevet et innlegg på bloggen sin der hun mener vi jenter burde føye oss og ta mannens etternavn når vi gifter oss. 

Hun skriver blant annet:

"Jeg har nemlig bestemt meg for å ta etternavnet hans når vi gifter oss i februar. Nylig leste jeg en sak her på Side 2 om at flere velger å beholde pikenavnet sitt, og at det er blitt like vanlig at mannen tar etternavnet til kona, som at kona tar etternavnet til mannen. Jeg er kanskje litt gammeldags her og mener at det er vi jenter som skal føye oss."

I et intervju med Side2, sier hun at grunnen til at hun vil ta mannens etternavn, er fordi hun ønsker at familien hennes skal ha samme etternavn. Hun sier hun kjenner familier der alle har ulike etternavn, og at det ikke er noe hun ønsker. 

Jo da, jeg skjønner godt hva hun mener med at hun ønsker at alle i familien skal ha samme etternavn. Det var veldig viktig for oss også da vi giftet oss. For meg er det et symbol på nettopp, en familie. 

Jeg het Frimand. Han Anda. Hadde vi beholdt hvert vårt etternavn, hadde vi plutselig blitt en familie med tre etternavn. Marte Frimand, Sjur Anda og Ungene Frimand Anda.

Dessuten, har man to etternavn, er det kun det siste navnet som er faktisk etternavn. Det første navnet er kun et mellomnavn. Og hey, mine barn skal ha med seg mitt etternavn videre. Som ekte etternavn. 

Det var også helt uaktuelt for både mannen og meg og droppe våre egne etternavn. Etternavnet mitt er jo meg! Marte Frimand. Det er min identitet,. En identitet jeg har hatt i over 30 år. Det er ikke noe jeg bare legger fra meg så snart jeg treffer en mann! Jeg er jo fortsatt meg! I aller høyeste grad, vil helt sikkert mannen min si. 

Løsningen ble begge etternavnene med bindestrek. Da er begge navnene fullverdige etternavn.

Det klinger kanskje ikke så fint. Marte Frimand-Anda.

Jeg må alltid stave navnet mitt når jeg ringer skattekontoret og bestiller tannlegetime.

Marte ute H. Frimand, med i ... nei ikke y, iiiii som i Ivar. Friiimand. Nei vent, jeg er ikke ferdig ennå. Bindestrek. Og så Anda. Anda! A - N - D - A. Ja, som ei and. Kvakk kvakk. Marte Frimand bindestrek Anda. 

 

Hvordan har dere gjort det? Beholdt eget? Byttet? Tatt begge? Med eller uten bindestrek? Eller kanskje skippet begge og tatt et helt nytt ett?

 

PS: For flere oppdateringer om familien Frimand bindestrek Anda, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Gutten i midten

25.07.2015 - 08:58 6 kommentarer

Hei. Jeg er gutten i midten.

Gutten i midten av baksetet.

 



 

Forrige uke kjørte vi tur/retur Stavanger. Det er en kjøretur på over ti timer hver vei.

Og jeg, jeg satt i midten. I ti timer .., hver vei ...

På min høyreside satt lillesøster på fire år. På min venstre side, lille storebror på fem.

«Åååå, jeg klarer ikke», sutrer lillesøster.

«Kan ikke du hjelpe henne med å få opp korken på flaska», kommer det fra forsetet.

Så jeg hjelper henne med å få opp korken.

«Hey, hvor er øretelefonene mine?» roper lille storebror på andre siden.

«Kan ikke du hjelpe han med å lete etter øretelefonene», kommer det fra forsetet.

Så jeg leter etter øretelefonene, og finner dem på gulvet under et veltet popcorn-beger.

«Åååå, jeg klarer ikke», sutrer lillesøster igjen.

«Kan ikke du hjelpe henne med å skru på korken igjen», kommer det fra forsetet.

Så jeg hjelper henne med å skru på korken.

Jeg tar på meg mine egne øretelefoner og setter på noe musikk på mobilen. Så lener jeg meg tilbake og lukker øynene.

«Jesper. Jesper!» Lille storebror dunker meg i siden. «Hva hører du på?»

Jeg gidder ikke åpne øynene.

«Jeeespeeeer!» Dunk, dunk, dunk. «Hva hører du pååååå?»

«Ingen ting», sier jeg.

 


Mind your own business little man

 

«Åååå, jeg klarer ikke», sutrer lillesøster.

«Kan ikke du hjelpe henne med å åpne posen», kommer det fra forsetet.

Jeg river av meg øretelefonene. «Ingen ting», bjeffer jeg til lille storebror. «Jeg hører ikke på noen ting!»

Så åpner jeg posen til lillesøster og setter på meg øretelefonene igjen.

«Joooooo! Si det da!» maser lille storebror.

«Åååå, jeg klarer ikke», sutrer lillesøster som har mistet all kjeksen i posen over hele fanget sitt.

«Kan ikke du hjelpe henne med å plukke opp kjeksen», kommer det fra forsetet.

«Hey! Jeg får det ikke til», sier lille storebror. Han prøver å åpne en sånn godterispray med sukkerlake inni.

«Jesper! Hallo Jesper. Kan du hjelpe meg!» roper han og dytter meg hardt i siden.

«Åååå, jeg klarer ikke», sutrer lillesøster som nå har satt seg på all kjeksen slik at hele bilsetet hennes er fullt av smuler.

«Åh, pokker», sier lille storebror i det toppen av godterisprayen knekker og all sukkerlaken spruter over hele meg.

Jeg river av meg øretelefonene.

«Er vi fremme snart?» roper jeg frem til forsetet.

«Ha ha ha», ler de der fremme og ser på hverandre.

«Vi trodde det var de minste barna som skulle mase om vi var fremme snart. Ikke den store. Ta på deg øretelefonene og kos deg med musikken din du. Det er bare åtte timer til vi er fremme».

 

Les også: Er vi fremme snart?

Les også: Dette må du tåle av barn på fly

 

 PS: For flere oppdateringer om masete barn og hjelpsom bonussønn, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

 

  

 

 

 

 

 

Konsekvensen av ikke å ta barna på alvor

21.07.2015 - 20:45 23 kommentarer

"Mamma, jeg vil klippe meg kort".

Jeg ser bort på den lille fireåringen min. Tar tak i den tykke hestehalen og drar det lange, lyse håret gjennom fingrene. 

"Nei, det vil du ikke det, lille venn", sier jeg og smiler. "Du har så langt og fint hår". 

"Jo, mamma, jeg vil! Jeg vil klippe meg kort!"

 

 

Lillesøster har alltid hatt et fantastisk fint, langt og tykt hår. 

Hver gang vi møter nye mennesker, bemerker de hvor fint håret hennes er. 

Visst har hun sagt flere ganger det siste halve året at hun vil klippe seg like kort som broren, men jeg har bare ledd og sagt at nei, det vil hun nok egentlig ikke. For håret hennes er jo så fint. 

Hun mente visst alvor ...

Da jeg slo opp øynene i dag tidlig, var det helt stille i huset. 

Det er aldri stille i vårt hus. 

Jeg strakk meg etter mobilen og trykket på knappen. Klokka var ti!

Jeg erindret langt bak i drømmeland et sted at Storebror stakk hodet inn på soverommet og ropte at han løp ut med kompisene sine. 

Jeg satt føttene ned på det kalde gulvet, dro til meg morgenkåpen som hang over gardinstangen og tuslet ut i gangen. 

Fortsatt helt stille. 

Jeg åpnet døra inn til badet:

 



 

"Jeg sa jo jeg ville ha kort hår", sa Lillesøster og smilte over hele ansiktet. Hadde ikke ørene sittet på hver side av hodet, hadde smilet gått helt rundt. 

Jeg burde vel egentlig ikke bry meg, men jeg må innrømme jeg synes det er litt vemodig. 

For når hun har satt hendene i siden, trampet med foten og sagt at hun vil ha kort hår, har jeg ikke ledd og sagt nei bare for hennes skyld. Jeg har sagt nei minst like mye fordi jeg har elsket håret hennes. Fordi jeg har nikket stolt og fornøyd når folk har bemerket hvor fint det er.  

Lillesøster har egentlig aldri brydd seg. 

 

Hei sveis!

 

Nå skal jeg rydde i både badeskap og kjøkkenskap, og legge alle sakser enda høyere opp.  

Og neste gang Lillesøster prøver å fortelle meg noe, skal jeg i hvert fall høre etter og ta det på alvor. 

Hvis ikke tar hun bare saken i egne hender. 

 

Les også: Inne i hodet til en treåring

Les også: Ti foreldrefeller de fleste av oss har gått i

Les også: Prinsippene som falt

 

 

PS: For flere oppdateringer om egoistisk mamma og handlekraftige barn, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Alenetid, og et knakende godt tilbud på KK

19.07.2015 - 10:00 13 kommentarer

//Annonse

Jeg er en egoistisk mamma. En sånn mamma som ikke bare er mamma. Men en mamma som fortsatt har egne interesser, ønsker og behov.

Jeg er veldig glad i jobben min, jeg dyrker fortsatt flere av interessene jeg hadde før jeg fikk barn, jeg snakker gjerne om andre ting enn barn når jeg er med venninner og jeg digger bare å være alene.

 

 

 

Jeg fungerer rett og slett ikke uten tid helt for meg selv. Går jeg oppå mann og barn 24/7 blir jeg skikkelig sur og grinene.

Heldigvis kjenner mannen meg såpass godt, at nå som vi har ferie, tar han med seg barna ut med jevne mellomrom slik at jeg får noen timer for meg selv.

Da slenger jeg meg ned på sofaen, finner frem sjokoladen, ser på tv, henger på Facebook eller leser en bok eller et magasin.

Jeg har aldri vært storleser av glossy magasiner. Dere som følger meg, vet at jeg ikke er noen stor fan av glansbilder og perfeksjon.

Men det er ett magasin jeg likevel leser jevnlig. Og det er KK.

 

 

 

Hvorfor akkurat KK?

Fordi KK har en balansert miks med stoff. Jo da, visst kan du drømme deg bort med pene mennesker i pene klær blant pent interiør, flotte matretter, smootieoppskrifter, mote, kosmetikk og flotte feriedestinasjoner.

Men du finner også en god og solid dose ekte mennesker, interessant hverdag og jordnær virkelighet.

Tøffe kvinner, som portrettet med Kristin Solberg, NRKs nye korrespondent i Istanbul, Sørvest-Asia og Midtøsten. Eller det sterke intervjuet med Tina som har vært inn og ut av psykiatrisk avdeling hele sitt voksne liv. Og artikkelen om vidunderbarna som øver og øver for å bli best i sitt felt. Hva i alle dager er det som driver dem?

Dessuten applauderer med begge hendene høyt hevet over hodet at KK stadig velger voksne modeller og ikke bare tenåringer, og at årets bademoter ble vist av en modell i normal størrelse:

 



 

 
Ekte kvinner med valker. Ja, takk!

 

 

Nå har jeg et skikkelig bra tilbud på KK til dere som leser Casa Kaos:

Abonner på 10 utgaver til kun 298 kroner. I velkomstgave får du to champagneglass fra iittala, designet av Alfredo Häberli.

 

 



 

Total verdi på tilbudet er 898 kroner. Du sparer 600 kroner i forhold til løssalgspris.

Tilbudet er også mulig å kjøpe som gave.

Abonnementstilbudet finner du her

 

Trenger du alenetid? Og hva fyller du i så fall alenetiden med?

 

PS: For flere oppdateringer om egoistisk mamma, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Hva jeg sier og hva han hører

18.07.2015 - 10:00 6 kommentarer

Hva jeg sier:

Har Lillesnuppa kledd på seg?

 

Hva han hører:

Jeg lurer på om Lillesnuppa har kledd på seg. Jeg skal sjekke jeg.

 

Hva jeg mener:

Lillesnuppa har ikke kledd på seg. Gidder du å gjøre det.

 

 

 

 

 

Hva jeg sier:

Oj, så høyt gresset har blitt.

 

Hva han hører:

Oj, så høyt gresset har blitt.

 

Hva jeg mener:

På tide å klippe gresset. Og det er DIN tur.

 

 

 

Hva jeg sier:

Har du sett Visa-kortet?

 

Hva han hører:

Jeg regner med du ikke har sett Visa-kortet? Jeg skal lete etter det, jeg.

 

Hva jeg mener:

Se til helvete og finn det Visa-kortet. Det var du som hadde det sist! Er det så vanskelig å legge ting tilbake på plass der de skal være?

 

 

 

Hva jeg sier:

Sendte du Lillemann i barnehagen i samme t-skjorte som han sov med i natt?

 

Hva han hører:

Så fint at du sendte Lillemann i barnehagen i samme t-skjorte som han sov med i natt.

 

Hva jeg mener?

Er du gæærn? Du kan da ikke sende Lillemann i barnehagen i samme t-skjorte som han sov med i natt!

 

 

 

Hva jeg sier:

Husk at barna må tisse før vi drar

 

Hva han hører:

Husk at barna må tisse før vi drar. Jeg sørger for det jeg.

 

Hva jeg mener:

Sørg for at barna tisser før vi drar.

 

 

 

Hva jeg sier:

Vi bør hente ungene litt tidligere i barnehagen i dag.

 

Hva han hører:

Vi bør hente ungene litt tidligere i barnehagen i dag. Men altså, bør og bør. Det er helt greit hvis du henter dem to minutter før barnehagen stenger også. Forresten, hent dem så sent som mulig, du.

 

Hva jeg mener:

Ikke hent ungene seinere enn tre i dag!

 

 

 

Hva jeg sier:

Er det virkelig så vanskelig å sette melka tilbake i kjøleskapet?

 

Hva han hører:

Jeg skjønner det er vanskelig å huske å sette melka tilbake i kjøleskapet. Men ikke tenk på det, du. Jeg gjør det for deg jeg, kjære. Gang, etter gang, etter gang, etter gang...

 

Hva jeg mener:

Sett inn melka etter deg!

 

 

 

Hva jeg sier:

Æsj. Søppelet flyter over jo.

 

Hva han hører:

Æsj. Søppelet flyter over jo. Jeg tar det med ut, jeg.

 

Hva jeg mener:

Æsj. Søppelet flyter over jo. Kan ikke du gå ut med det?

 

 

 

Hva jeg sier:

Lillemann vil sikkert også være med å handle.

 

Hva han hører:

Lillemann vil sikkert også være med å handle. Men drit i det. Ta med deg Snuppa du, så kan Lillemann være hjemme sammen med meg.

 

Hva jeg mener:

Ta med deg Lillemann også, så jeg får litt tid alene. Jeg blir riv ruskende gæærn av å ha dere oppå meg hele tiden.

 

 

 

Hva jeg sier:

Skal du på do nå?

 

Hva han hører:

Skal du på do nå? Kos deg kjære! Har du husket avisa?

 

Hva jeg mener:

Skal du på do nå? Da får du jammen kjappe deg. Jeg skal dusje.

 

Noen flere?

 

Les også: Skal du være sur lenge, eller?

Les også: Når mannen rydder

 

PS: For flere oppdateringer om håpløs mann og kjeftende kone, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

 

Slik lærer du barnet ditt å sykle (Åh, søren)

16.07.2015 - 20:50 14 kommentarer

 Jeg leste nylig en artikkel i Aftenpostens nyeste magasin Oppvekst.

Der forklarer Carina Henske fra Trygg Trafikk steg for steg hvordan vi skal lære barna våre å sykle.

 

 

Det er nemlig ikke bare, bare.

«Før barnet lærer å sykle, må det lære å bremse, stanse og sette foten ned. Det syndes det mye mot», sier Carina Henske i artikkelen.

Hun mener barna må lære å sykle i et bilfritt område, og at foreldre i dag bruker altfor kort tid når de skal lære barna sine å sykle.

 


Fra Aftenposten Oppvekst

 

 

Her er Trygg Trafikks fire trinn for hvordan lære et barn å sykle, hentet fra Aftenposten Oppvekst:

 

1. Hold bak på sykkelen mens du går fort. Si: «Brems, stans og sett ned benet». Gjenta dette til du føler at barnet kan det, og det går noenlunde automatisk.

2. Så forteller du at du vil gi barnet fart på sykkelen, men at det ikke skal tråkke pedalene rundt. Du skyver sykkelen i fart og slipper den, og etter noen meter ber du barnet stanse.

3. Gjenta det samme, bortsett fra at du nå ber barnet om å tråkke et par ganger rundt på pedalene før det stanser. Øk antall tråkk etter hvert.

4. Siste punkt er at barnet selv setter sykkelen i fart. Lær det å sette den ene foten på pedalen i stilling «5 over 12», og tråkke denne ned samtidig som det skyver fra med den andre foten som det har i bakken. Da er det lett å få sykkelen i fart.

 

Åh søren ...

Og jeg som trodde det gikk greit bare å ta med barnet og sykkelen ut i gata, støtte, gi fart, og så slippe så fort barnet hadde balansen.

Hva blir konsekvensene for sønnen min, som lærte å sykle før han lærte å bremse? Og som dermed lærte å bremse the hard way med skrubbsår på knærne som resultat.

Nå innser jeg også at jeg selv har lært å sykle helt feil. Lurer på hvordan mitt forhold til sykling hadde vært dersom jeg hadde lært å sykle "riktig" den gangen for 35 år siden, da mamma bare slapp meg ned bakken på en vinglete sykkel.

Ikke rart vi har blitt en generasjon fullstendig usikre foreldre, forresten. Når vi til og med får servert en firepunkt fasit på hvordan vi skal lære barna våre å sykle!

Nå må vi snart begynne å ha litt tiltro til at dagens foreldre er relativt smarte mennesker, som ikke trenger å bli fortalt helt ned på detaljnivå alt fra hvordan vi skal få i barna våre mat, lære babyen å sove, hvordan vi skal rose barna våre riktig, hvordan vi skal snakke til barna, snakke med barna, hvordan vi skal lage grenser for dem, hvordan vi skal holde grensene, vaske håret deres, og nå altså hvordan vi skal lære dem å sykle.

Hva skjedde med å tenke litt selv?

 

Les også: Gi barna barndommen tilbake

Les også: Skal vi forby barna å klatre i trær?

 

PS: For flere oppdateringer om frittgående barn med skrubbsår og foreldre som gjør alt feil følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

 

På Ikea med små barn

15.07.2015 - 09:00 14 kommentarer

Vi gjorde det igjen. Uten å ha lært noen ting fra forrige gang. 

Vi pakket ungene inn i bilen, og satte kursen mot Ikea. 

 

 

Det går forsåvidt greit i bilen. Barna sover og de voksne får en liten pause. Det gjelder å lade opp før stormen. Vi vet hva som venter oss. Tror vi ...

Rett innenfor inngangen ligger Småland. Det er her det begynner. Barna står i vinduet og ser med store øyne på de andre barna som leker i lekerommet. De vil inn. Du forsikrer deg fjorten ganger om at det er helt sikkert at de vil være der inne mens du handler. For mamma kan ikke bli med.Dette er bare for barna. 

Ja, det er det de vi. De vil leke i lekerommet. Uten mamma.

Da barna er ferdig registrert, går det plutselig opp for dem at mamma ikke skal bli med inn. De  begynner å gråte, og vil ikke inn likevel.

Okei.

Du finner handlevogner og traller med plass til begge ungene. Så tar du heisen opp.

Sofaavdelingen. Det går greit. Du kikker på flere, og prøvesitter et par stykker.

Du kommer deg også rimelig greit gjennom bokhyllene og tv-møblene.

Men i kjøkkenavdelingen begynner ungene å bli rastløse. De vil ikke sitte i handlevognene mer. Du løfter dem ned og formaner dem om å holde seg i nærheten.

Når du når avdelingen med middagsbord og spisestuer, er de borte. Du leter frenetisk mens angsten stiger i deg. Må alle disse folkene være her akkurat i dag da? Det kryr jo av mennesker her!

Du løper gjennom kontormøblene, og finner igjen ungene i sengeavdelingen. Rullende i sengene.

Du kjenner at du egentlig er ganske trøtt og har fått nok allerede. Du vil hjem. Du later som du prøver madrassene, bare for å få slappe av litt. Så dupper du.

Du våkner et par minutter senere og kikker deg forskrekket rundt. Alt ser ut som vanlig. Ingen har lagt merke til deg. Bortsett fra et ungt par som står et par senger bortenfor og hvisker og ler dempet.

Du samler sammen barna som hopper i noen senger rett bortenfor, og går videre. Gjennom garderober og skap. Og endelig kommer du til barnemøblene.

Her er det bare å slippe barna fri. La dem få løpe og hoppe og skli og teste ut alle møblene og lekene. Du finner en barnestol, synker ned i den og lar barna holde på en halvtimes tid.

Så er det mat. Kjøttboller og karamellpudding går ned på høykant. Du sørger for å få bord ved lekeområdet, så barna kan leke mens du spiser.

Så begynner den virkelige prøvelsen: Første etasje. Etasjen med alt stæsjet.

Barna er mette og fornøyd. De har lekt og fått ut litt energi. Du er ved godt mot.

Du kommer ikke lenger enn halvveis inn i køkkenutstyr-avdelingen før begge barna vil ut av handlevognene igjen. Men de vil ikke gå. De skal bæres. Eller slenges. Det vil si at du skal holde dem i begge armene og slenge dem fremover med foten for hvert skritt du tar.

Du forklarer bestemt at det ikke er aktuelt. Enten må de sitte i handlevogna, eller så må de gå selv.

Det ender med at du bærer den ene og slenger den andre.

Du velter en lampe i lampeavdelingen. Et speil går nesten i gulvet i speilavdelingen. Barna river ned en stabel med tepper i teppeavdelingen og en bilderamme i krimskrams-avdelingen.

Barna forsvinner igjen ved småoppbevarings-møblene. Du finner dem igjen ved bildene. De ligger midt på gulvet og stenger all passasje. Flere titalls, sure øyne speider rundt og leter etter foreldrene.

Jepp. Det er meg. Jeg er mammaen deres. Du plukker dem opp og plasserer dem i handlevognene igjen.

De sitter stille i to minutter. Så vil de ned.

Nå gir du opp. Nå gjelder det bare å få sanket inn det aller viktigste og komme seg ut i bilen. Du lar barna gå helt på selvstyr og håper de ødelegger mist mulig.

I kassakøen frister du med is og kokosboller hvis de oppfører seg pent og ikke river ut alle telysene og batteriene som ligger i boksene langs køen.

Du driter i at de søler is over hele seg. Du bryr deg ikke om at de tar på deg med grisede hender. Nå vil du bare hjem.

Du triller to fulle handlevogner med to hysteriske unger ut til parkeringen. Lemper alt inn i bilen, og lover deg selv at du aldri, aldri skal dra på Ikea med små barn igjen.

 


Aldri mer!

 

 

PS: For flere oppdateringer fra inkonsekvent mamma som aldri lærer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Hva synes svigermor om posekake?

14.07.2015 - 15:00 2 kommentarer

//Annonse

Vi er på besøk hos bestemor og bestefar i Stavanger.

Og siden det er midtsommerdag i dag, tenkte jeg at jeg skulle overraske svigers med kake.

 



 

Svigermor er en sånn dame som virkelig kan bake. Hun baker ekte kaker, uten juks. Gode kaker, med ekte smør og sukker. Avanserte kaker med frukt og bær. Verdens beste sjokoladekake og min absolutte favoritt: Bostonkake.

Men hva synes egentlig svigermor om mine posekaker? Om mine ferdigkaker fra Regal?

Vel, jeg tok med meg Lillesøster ut på kjøkkenet, og rørte ut en pose eplekake med smør og vann.

 

Ehm. Vi slikker på sleiva etter vi har hatt røra i formen vel. Ikke mens vi rører ...

 

Så skrellet og delte jeg et par epler i biter som jeg stappet ned i deigen. Jeg blandet i noen bringebær også. Og strødde sukker og kanel på toppen. Svisj inn i ovnen i 30 minutter.

 



Perfekt midtsommerdag-kake

 

Jeg var litt spent. Jeg hadde ikke sagt noe om at det var Regal kakemiks jeg hadde baket.

Men svigermor ga tommel opp.

Og jeg pustet lettet ut.

 

Mmm. Hiv innpå. 

 

Ikke har jeg tenkt å gi henne oppskriften heller. Det blir min lille hemmelighet.

(Hvis hun ikke leser bloggen min da , så klart ?)

 



Hey. Den kaka forsvant litt vel fort ...

 

Vet du forresten at midtsommerdag, eller midtsommerblot, er en hedensk offerfest våre norrøne forfedre holdt 28 dager etter sommersolverv?

I dag kan du også spå været for høsten. Er det fint vær i dag, blir det en fin høst. Regner det i dag, blir det en våt høst.

Her i Stavanger er det til forandring strålende sol i dag. Det lover godt for svigers i hvert fall.

 

PS: For flere oppdateringer om hverdagsjuks og lettvinte løsninger, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Spill- og filmanbefalinger til bilturen

13.07.2015 - 10:47 15 kommentarer

Husker du barndommens lange, varme bilturer i sommerferien?

Time etter time i varm sommerbil.

 



 

Vi stappet den røde Lada-en vår full hver sommer og kjørte til mormor og morfar i Trondheim. Det tok en hel dag. 

En hel dag var broren min og jeg tvunget til å sitte sammen i et lite baksete, med kun en gul walkman med mikstape og et Donald-blad på deling. 

Kun avbrutt av noen stopp på rasteplasser med medsmurt matpakke og ferdigblandet saft på tomme brusflasker.

Vi hadde ingen spill, ingen apper, ingen filmer og ingen YouTube til å underholde oss. 

Jeg aner ikke hvordan mine foreldre overlevde de lange bilturene hver eneste sommer.

Jeg husker hvordan vi kjedet oss, maste gjentatte ganger om vi var fremme snart, kastet ting på hverandre og kranglet om hvor den imaginære sperrelinjen mellom oss i baksetet gikk.

Heldigvis har vår generasjon foreldre både nettbrett og smarttelefoner tilgjengelig.

I sommer kjører vi tur/retur Raufoss - Stavanger for å besøke bestemor og bestefar. Det er godt og vel ti timers kjøring hver vei. Jeg skal i hvert fall sørge for fulladede nettbrett med masse gode spill på.

Jeg har begynt å anmelde barnespill, -apper og -filmer for Kiddly.no.

Kiddly er en relativt ny nettside som gir deg anmeldelser av gode spill, apper, filmer og tv-program for barn. 

Det er jo en jungel av spill og filmer der ute. Og jeg vet hvor vanskelig det er å finne gode spill og apper til barna.

Denne gangen har jeg foreslått og anmeldt fem spill som er lette å spille med små fingre på svingete veier i humpete biler. 

Les spillanmeldelsene mine her: Fem supre sommerspill til bilturen

 

Perlespillet Pearly er en stor favoritt hos fireåringen

 

Og så har jeg foreslått  fem gode barnefilmer som garantert vil slå an i baksetet når "Er vi fremme snart" begynner å gå på repeat.

Les filmanbefalingene mine her: Fem fabelaktige filmer til bilturen

 

Jeg har forresten anmeldt ti superhelt-spill for barn som digger superhelter tidligere: Superhelt-favoritter

  

Les også: Er vi fremme snart?

Les også: I dag ble det seks timer skjermtid

 

Har du noen kule spill eller filmer å anbefale for svette bilturer?

 

PS: For flere oppdateringer om spill og film for barn, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Når småbarnsforeldre feirer bryllupsdag

12.07.2015 - 12:33 12 kommentarer

Vi hadde bryllupsdag forrige fredag.

Hele fem år har vi vært gift. Det er jo på en måte et litt rundt tall det. Trebryllup, faktisk.

 



 

Vi hadde store planer.

Først skulle vi kose oss hele familien med pizza og bowling.  Barna elsker bowling, og gledet seg som små mus på julekvelden til å få velte ned de store kjeglene i enden av banen.

Så skulle vi få de to minste barna i seng så fort som mulig, og betale 14-åringen for å sitte barnevakt.

Vi skulle snike oss ut, kose oss i kveldssolen på et piknikkteppe og dele en flaske champagne, spise en bedre middag på fin restaurant med deilig vin til, og så avslutte kvelden med heftig femårssex.

Alt mens vi flettet hendene i hverandre, så hverandre dypt inn i øynene og hadde lange, gode samtaler om livet og om kjærligheten.

Mannen skulle fylle opp glasset mitt med champagne og kysse meg i nakken. Jeg skulle stryke han over ryggen og mate han med jordbær.

Vi skulle gjenoppleve den yrende forelskelsen som en gang bruste i kroppen. En gang, for lenge, lenge siden, før barna ble født og vi bare hadde oss selv og hverandre å tenke på.

 


Forelsket i London, pre kids.

 

 

Vi skulle være våkne hele natta og tenke at det er bare én gang vi har femårs bryllupsdag, og at akkurat i natt tenker vi ikke på at barna våkner seks i morgen tidlig.

Det ble ikke helt som planlagt.

Ungene luktet lunta, og sovnet ikke før nærmere halv ti om kvelden.

Da var jeg utslitt etter å ha løpt etter en naken fireåring i tjue minutter for å få på henne pysj, truet begge ungene med at hvis de ikke pusset tenner nå, ble det ikke lesing på sengekanten i kveld, hvilket jeg ikke holdt, og endte opp med å lese likevel.

Jeg var inn og ut av soverommet minst seks ganger med barn som måtte tisse, så bæsje (hvorfor kan ikke små barn tisse og bæsje samtidig når de først er på do?) og barn som var tørste.

Det var barn som hoppet i sengene sine, som sang mens jeg prøvde å lese, som pratet mens jeg prøvde å synge og som slo på lyset mens jeg slo det av.

Jeg måtte trøste barn som plutselig ble livredd for mygg (!), og jeg måtte forsikre dem gjentatte ganger om at varm lava ikke kan komme rennende inn på soverommet og at haier kun lever i havet. 

Mannen ble småsur da han fant ut at den fine skjorta hans ikke var vasket, og jeg ble småsur fordi han ble småsur. Han kunne vel ha vasket den selv.

Fjortenåringen var trøtt og sovnet før småungene.

Mannen snublet i bordet og slo albuen sin. Jeg fikk migrene og kom plutselig på at jeg ikke hadde vasket håret de siste fire dagene.

Da ungene endelig sovnet, sank vi ned i hvert vårt hjørne i sofaen.

Jeg kikket bort på mannen.

Skulle jeg virkelig gå i dusjen nå, vaske håret, barbere legger og bikinilinje, sminke meg, føne håret, ta på meg fin kjole, øredobber og smykker, høye hæler, drikke champagne, flette fingre, se mannen inn i øynene og snakke om kjærlighet i flere timer?

Mannen må ha sett desperasjonen i blikket mitt.

«Skal vi bare legge oss i senga og se en serie, eller?» mumlet han fra hjørnet sitt.

Akkurat da kjente jeg hvor høyt jeg virkelig elsker mannen min.

Jeg hoppet inn i treningsbuksa, tok på meg de tykke kosesokkene mine, fant frem barnas halvspiste potetgullposer og krøp opp i sengen. Sammen med mannen min.

Vi så hele to episoder av Downton Abbey. Jeg tror vi sovnet begge to mot slutten av den siste.

Om jeg er skuffet?

Over hodet ikke.

Dette var en perfekt feiring av vår fem års bryllupsdag. Finere kunne det ikke ha vært. 

 

Les også: Det er oss mot resten

Les også: Er det en annen?

 

Hvordan er din versjon av en perfekt feiring?

 

PS: For flere oppdateringer om småbarnslivet og hverdagskjærlighet, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Seksualopplysning overload

11.07.2015 - 10:00 2 kommentarer

Ungdom i dag er utlært innen sex allerede før de så mye som får mulighet til å ta på en pupp. De vet alt om vaniljesex, creampie, multiorgasmer og forskjellige fetisjer før de får sitt første tungekyss.

Har det blitt seksualopplysning overload i samfunnet vårt?

Portrait of young caucasian couple kissing.
Licensed from: BDS / yayimages.com

 

 

 

Har seksualopplysning for ungdom blitt så detaljrikt at det ikke er noe spenning igjen?

Jeg ble intervjuet av Aftenposten forrige uke om ungdom og seksualopplysning.

Bakgrunnen var Tore Renbergs kronikk - Jeg vil ha sexen tilbake til pornobladene i skogen

Han skriver blant annet:

«Jeg er sorry for det, ungdom, kall meg gamlis, kall meg konservativ, men jeg synes dere vokser opp i en uverdig og påtrengende offentlighet.

Jeg er sorry for det, ungdom, men jeg synes det er dritkjipt å tenke på at dere er utlært på alt som har med sex å gjøre lenge før dere har fingra en partner, ja, lenge før dere har sett en pupp noe annet sted enn på nettet.»

Han kritiserer spesielt NRK P3s seksualopplysningsprogram Juntafil, og mener de gir altfor detaljrik informasjon til ungdommen.

Jeg er litt enig med Tore Renberg. Hva skjedde med å la ungdommen få prøve og feile litt? Å være litt nysgjerrig og ikke helt vite hva som venter en. Prate litt og hviske om det, og så teste ut når tiden er inne.

Hva skjedde med spenningen ved det ukjente?

Kanskje blir det litt teit. Kanskje blir det litt flaut. Men det gjør ingen ting. Vi har alle vært der. Prøvende, famlende. Det hører med. Det er en verdifull opplevelse.

Likevel ser jeg nødvendigheten av programmer som Juntafil.

I dag er det mye skriving om sex og kropp i mediene. Pornoen er mye lettere tilgjengelig enn den var før. Pornoen er også mye mer urealistisk enn de uskyldige pornobladene vi vokste opp med.

I dag googler ungdom det de lurer på. Og vi vet alle at googling kan gjøre en mer forvirret enn opplyst.

Da kan det være verdifullt med programmer som Juntafil som gir god informasjon, i stedet for feilinformasjon.

Likevel, jeg har lyst til å fortelle ungdommen vår at man ikke trenger være ekspert på sex for å kunne ha sex.

Når man føler tiden er inne, er det bare å hoppe i det.

Gjør det som føles greit, og si nei hvis det er noe man ikke vil.

Trenger man egentlig å vite hvordan man får multiorgasmer før man i det hele tatt har hatt en helt vanlig en?

 

Les også: Innovertiss og utovertiss

Les også: Barn og blomster og bier og sånn

Les også: Når småbarnsforeldre har sex

 

Synes du det er seksualopplysning overload i samfunnet vårt i dag?

 

 PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 

 

.

Heftig stisykling i Trysil

10.07.2015 - 20:00 10 kommentarer

//Sponset opphold

Jo visst er det deilig med lange, slappe sommerdager. Dager der man bare ligger på verandaen og vifter med tærne mens barna plasker i plaskebassenget og hopper på trampolina.

Men av og til, er det ganske fint med aktiv ferie også. Spesielt når man kan være aktiv sammen hele familien.

Forrige helg var vi på Trysil og testet deres splitter nye sykkelløyper i Trysil bike arena

 


Go, go, go! Ja, du klarer det. Trysilguiden heier en litt usikker femåring fremover i treningsløypa. 

 

Trysil er vel egentlig best kjent som Norges største skidestinasjon. Men nå satser de på sommeraktiviteter også. Blant annet stisykling. I år kan de skilte med en helt ny ti kilometer lang sykkelsti som passer for både barn og voksne.

Vi fikk et stisykkelkurs før vi bega oss ut i sykkelstien i skogen.

Bak hotellet vi bodde på, var det laget en sykkelbane med forskjellige hindre og utfordringer som balansesykling, slalomsykling, hopp, dumper og vippe.

 

 Dyktige instruktører lærte oss alt om riktig bremsing, hvordan få best balanse, demping og hopping. 

 



 

Kurset er anbefalt for barn fra seks år og oppover. Men har du mindre barn som er trygg på sykkelen, passer dette kurset godt for dem også.

Min lille fireåring har ikke kastet støttehjulene ennå, og fikk kanskje ikke så mye ut av kurset. Men hun koste seg i hinderløypa likevel. 

 


Juhuu, hvor det går!

 

Etter kurset, dro vi ut i skogen og til den nybygde sykkelløypa kalt Gullia. Løypa ligger bare 500 meter unna hotellet.

Det er helt gratis å sykle i løypa. Det er også gratis å øve i øvingsbanen bak hotellet. Det eneste som koster noe, er hvis dere vil ha kurs først, og instruktører med dere i løypa første gangen. 

Er du klar? Spenn fast hjelmen og kast deg utfor. 

 


I skogsløypa.

Hjelp, tør jeg dette da?

 

Først gikk det veldig fort nedover på humpete stier. Femåringen hvinet høyt når han endelig torde å slippe bremsen og la seg trille nedover og nedover. Fortere og fortere.

Så gikk det litt hit og dit på svingete grusstier. Over planker og broer. Mellom store, mektige trær. Over hauger og humper, opp bakker og ned på andre siden.

 

 

Løypen passer for både nybegynnere og for erfarne stisyklister. Man velger linje etter ferdighetsnivå. Linjene med forskjellige vanskelighetsgrader går ved siden av hverandre og følger den samme hovedstien. Dermed kan både små og store sykle sammen samtidig som alle i familien får utfordringer tilpasset sitt nivå.

 

 

Husk å legge inn steinplukke-pauser. 

 

Siden vi hadde såpass små barn, tok vi en snarvei tilbake til veien ca. halvveis i løypa.

Men da vi møtte resten av gjengen som hadde syklet hele løypa, hadde de store stjerner i øynene. De smilte stort, fektet med armene og snakket entusiastisk om de kule nedoverbakkene. 

Denne sykkelstien er dog ikke noe for små barn med støttehjul. Derfor plasserte vi fireåringen i et barnesete bakpå sykkelen.

Det gikk greit, vi kom oss gjennom løypa, men det var kanskje ikke helt ideelt. 

 

 

Tre millioner kroner er det lagt i denne løypa. Og etter ytterlige utvidelser som åpner til neste år, er det svidd av hele ti millioner kroner. Vi kommer garantert tilbake neste sommer.

Uten støttehjul!

Sykkelstien er anbefalt for barn fra seks år og oppover. Men akkurat som på stisykkelkurset, er turen ypperlig for mindre barn som har syklet mye og som behersker syklingen godt.

Har man ikke egne sykler, kan man leie både sykkel og utstyr.

Vi fikk også være med på en fjelltur til Knettsetra. Vi tok stolheisen opp i fjellet, og tok beina fatt ned til Knettsetra.

 


Skummelt? Nei, slutt da. Dette er bare kult. 

 

 


Nydelig utsikt fra toppen. 

 


Ja da, klart det er greit å sjekke Insta på fjellet også. 

 

Turen tok en god halvtime med små fireårs- og femårsbein. Det er mye nedoverbakke, til tider ganske bratt. Det ble både langt og slitsomt for de minste barna.

Har du mindre barn, anbefaler jeg å ta dere god tid og legge inn mange pauser.

 



 


Han smiler tappert her. Men jeg skal love deg han så helt annerledes ut i ansiktet etter en halv times fjellvandring i nedoverbakke med femten kilo på nakken. 

 

På Knettsetra får du forresten kjøpt verdens beste rømmegrøt. Bare den alene var verdt hele den lange turen. 

 


Veldig, veldig god!

 

Og i skogen bak setra er det en råtøff hinderløype.

 


Hilderløype, med is i hånden. 

 

Det er også mulig å kjøre opp til Knettsetra dersom man ikke vil ta stolheis eller gå.

Er man skikkelig glad i å sykle, kan man ta med sykkelen på heisen opp, og enten sykle rundt toppen av fjellet, eller kaste seg ut i stiene som går ned fra fjellet. Heisen går lørdag og søndag i hele sommer.

Vi bodde på Radisson Blu Resort Trysil. Et veldig barnevennlig hotell med både eget lekerom med trampoline, oppblåsbar turnmatte og bordtennis, eget lekerom for de minste med puter og sklie, bowling og badeanlegg med stort basseng, to barnebassenger, klatrevegg og boblebad.

 


Det store lekerommet var veldig populært. Så populært at barna tuslet ned hit helt alene om morgenen, og lot mannen og meg sove et par timer ekstra (!)

 

 


Striiiiike!

 


Storegutt og Lillegutt i badebassenget.

 

 

Og så dere teste den store innendørs surfebølgen.

 



 



 


Ups ...

 

Det er også et spa på hotellet hvis du klarer å lure deg unna barna noen timer. 

Og Trysilfjellet Golf ligger i gangavstand fra hotellet. Mannen er spinn hakke golfgal og måtte selvfølgelig teste banen.

 

 

Med på turen var også Mammadamen, Mammanett.no og Reis med barn. Skikkelig kule damer med herlige barn som virkelig fant tonen. 

Akkurat slik skal forresten en femårings knær se ut etter en helg med stisykling i Trysil:

 



 

Liker du å sykle? Og liker du avslappende eller aktive ferier best?

 

PS: For flere oppdateringer fra vår sommer, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

  

 

 

 

.

Er det en annen?

09.07.2015 - 20:00 Én kommentar

Han lette egentlig etter husnøklene.

Igjen.

Nok en gang var nøklene borte, og han kunne ikke huske hvor han hadde gjort av de.

Han lette i alle lommene sine. Både på buksene og jakkene.

Han klødde seg i hodet, og trålet gjennom hylla i stua, oppå peisen, kjøkkenbenken og benken i gangen.

Han tenkte, lurte og undret.

Hvor hadde nå de nøklene tatt veien?

Han rotet rundt i kurvene med sykkelhjelmer, refleks og vanter i gangen.

Og der, under en refleksvest, over en regnponsjo, lå det en hvit konvolutt.

Han kikket på den. Det stod ikke noe navn på den. Ingen mottaker. Ingen ting.

Konvolutten var ikke limt igjen.

Han snudde den rundt og åpnet den. Kikket nedi.

Et kort?

Han kikket seg rundt. Ingen så ham.

Han tok kortet opp fra konvolutten.

Det var rødt, med røde og gullfargede hjerter på.

 

 

 

«Kjærlighetserklæring» stod det med løkkeskrift.

«Jeg trenger deg ?» stod det også.

Og «Jeg blir bare mer og mer glad i deg».

Han smilte. Lukket øynene et øyeblikk, og tenkte på bryllupsdagen om tre dager.

Han la kortet tilbake i konvolutten og la konvolutten tilbake mellom regnponsjoen og refleksvesten. Satt kurven tilbake under benken, og fant nøklene på gulvet, bak posen med tomflasker.

Tre dager senere kysset han kona si og ga henne bryllupsdag-gaven. Hun fikk et  langweekend-yogakurs på fjellet.

Hun smilte. Det var helt tydelig at hun elsket gaven.

Han fikk to billetter til et sommershow og en innrammet plakat med teksten til kjærlighetssangen deres. Bryllupsvalsen de danset i bryllupet for fem år siden.

Han fikk ikke noe kort.

Kanskje senere, tenkte han og dro kona inntil seg.

De spiste middag, de kysset, de flettet hender og fortalte hverandre hvor høyt de elsket hverandre.

Kvelden kom, og de slukket lyset.

Fortsatt ikke noe kort med «Kjærlighetserklæring» skrevet på forsiden med rød løkkeskrift.

Dagen etter sjekket han kurven i gangen. Kortet var borte.

To dager senere er de på Ikea. Barna krangler i baksetet mens de suser bortover E6 med bilen full av kjøkkenutstyr, pledd, puter og en ny kommode til barnerommet.

«Åh, nei men, se her da», utbryter hun og drar opp en hvit konvolutt opp fra innsiden av bildøra.

«Denne var jo til deg. Det har jeg helt glemt».

Hun åpner konvolutten og leser: «Kjærlighetserklæring ? jeg trenger deg ? jeg blir bare mer og mer glad i deg».

Han smiler.

Selvfølgelig. Hun hadde jo bare glemt det.

 



 Ups ...

Les også: Det er oss mot resten

Les også: Han slutter aldri å overraske

Les også: Hva jeg sier og hva han hører

 

PS: For flere oppdateringer om glemsk kjærlighet, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Gi barna barndommen tilbake

08.07.2015 - 20:00 15 kommentarer

Barn mellom 6 og 12 år er mindre ute og leker nå enn før. De er også sjeldnere på besøk hos venner.

 

 

 

Dette meldte Aftenposten.no for et par uker siden i artikkelen Vi stjeler barndommen fra barna

Transportøkonomisk institutt har sett på barns fritidsliv i årene 2013/2014 og sammenliknet med 2005.

Les hele rapporten her

Det viser seg nemlig at andelen barn som sier de leker eller oppholder seg utendørs har gått ned fra 2005.

For ti år siden, sa 26 prosent av alle 6-12 åringer at de lekte ute mer enn to timer hver dag. I 2013/2014 sier kun 13 prosent det samme.  

 

Hvor ofte barn forteller at de leker eller oppholder seg utendørs utenom skoletid / AKS uten voksne:


Statistikken er hentet fra TØI rapport "Barns aktiviteter og daglige reiser i 2013/14"

 

Det er også en sterk nedgang i hvor ofte barna er sammen med venner utenom skoletiden.

Mens 12 prosent av barna oppga at de besøkte venner hver dag i 2005, oppgir kun 3 prosent at de besøker venner hver dag i 2013/2014

 

Hvor ofte barn besøker venner utenom skoletid: 

 

 
Statistikken er hentet fra TØI rapport "Barns aktiviteter og daglige reiser i 2013/14"


 

Det er flere grunner til at barn leker mindre ute og sammen nå enn før. Både sosiale medier, data og spill, og organiserte aktiviteter får mye av skylden.

Sosiolog og forsker ved Transportøkonomisk institutt, Susanne Nordbakke, sier til Aftenposten at vi stjeler barndommen fra barna våre ved å involvere dem så tidlig i organiserte aktiviteter med stramme tidsplaner. Hun er bekymret for barna som får mindre tid til å utfolde seg på egen hånd. Vi vet altfor lite om hva det organiserte fritidslivet gjør med barna våre

I Aftenposten kunne vi lese om elleve år gamle Nicolai som både går på fotball, håndball, terrengsykling, langrenn og spiller saksofon i korpset. Han har nesten ikke tid til å være med venner utenom de organiserte aktivitetene  

 

 
Faximile fra Aftenposten.no 19/6 2015

 

 

Én ting er at barna ikke får utforske motorikken og de fysiske grensene sine i fred. At vi voksne er der hele tiden og overvåker, overbeskytter og legger til rette.

Men en annen, og vel så viktig ting, er at barna ikke lenger lærer det sosiale samspillet med andre barn på egen hånd.

Man sparker ikke fotball i gata lenger, og krangler om det var mål eller ikke. Man trenger ikke knuffe og forhandle om hvem som skal stå i mål når keeperen må inn og spise middag. På fotballtreningen ordner trenerne opp i sånt. Treneren deler inn lag, har klare regler og bestemmer om det var mål eller ikke, og hvem som skal være keeper.

Barna trenger ikke finne egne regler for hvem sin tur det er til å hoppe på trampolinen på lekeplassen. Vi voksne er i nærheten og lager køsystem, så alle får hoppe like mye. 

Vi overvåker leken og passer på så alle barna deler likt, bytter på, får holde på like lenge og at ingen sniker i køen.

Trenerne lager regler for leken slik at barna våre ikke blir uvenner eller krangler. Gjør de det, er vi der med en gang og mekler.

Hva gjør dette med utvikling av empati og evnen til å finne løsninger selv?

Hvis vi voksne håndhever reglene og passer på at ingen av barna trår utenfor sperrelinjene vi har trekt opp, hva skjer da med evnen til å tilpasse seg regler og sosialt samspill? Hva med den viktige lærdommen man får av å prøve og feile og finne løsninger selv?

Den viktige frileken i gata holder på å forsvinne.

Vi voksne serverer leken og aktivitetene organisert, ferdig pedagogisk sammensatt med passe deler utfordring og mestring, og med all fare, ubehag og konflikt luket vekk.

De fleste konfliktene barna havner opp i, klarer de også fint å ordne opp i selv. De trenger ikke oss voksne til å mekle for seg.

 

La nå barna få barndommen sin tilbake. 

 

Les også: Stadig flere barn blir utbrent

Les også: Slipp barna fri

 

 

 PS: For flere oppdateringer om frittgående barn, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Det er oss mot resten

06.07.2015 - 20:00 42 kommentarer

Vi hadde fem års bryllupsdag på fredag.

 


Foto: Lisbeth Andresen

 

 

Det har ikke vært lett. Vi har kranglet så busta fyker. Eller, jeg har kranglet og mannen har hevet øyenbrynene og ristet på hodet.

Vi har kranglet om barneoppdragelse, vi har kranglet om barnas leggetider, vi har kranglet om husarbeid, vi har kranglet om økonomi, om sex, om hvem som har sovet mest, om hvem som har stått opp flest ganger med barna, om hvem som er mest sliten, om hvem sin tur det er til å klippe plenen og om hvem som har mest å gjøre på jobben.

I perioder har vi vært så lei av hverandre at vi ikke har orket å snakke sammen. Så lei at vi nesten ikke har orket å se på hverandre en gang.

Jeg har prøvd å forandre han flere ganger. Tenkt at hadde han bare vært litt mer ryddig. Hadde han bare tatt litt mer initiativ til å få ferdig ting han har begynt på i huset. Hadde han bare vært litt mer oppmerksom på meg og mine behov. Så hadde alt blitt så mye bedre. 

Hvorfor i alle dager gidder vi da, egentlig?

Fordi et ekteskap handler om så mye mer enn de daglige kranglene og irritasjonen.

Selv om jeg får lyst til å kaste mannen ut av vinduet når han nyser (Han nyser helt usannsynlig høyt), og kaste harde ting etter han når han lager vanvittig mye lyd når han spiser, så har vi en ting sammen som overskygger alt annet: Det er oss to mot resten.

 



 

Når jeg får kjeft og kritikk for noe jeg har skrevet på bloggen, forsvarer han meg alltid. Selv om han ikke alltid er helt enig med meg.  

Når jeg har kranglet med barna en hel dag, og er så lei, så lei, at jeg bare har lyst til å legge de ut på Finn.no. Når jeg har oppført meg like barnslig som fireåringen selv, og bare ser hindre i stedet for løsninger. Da står han der med et forståelsesfullt blikk og en god klem.

Når jeg har jobbet altfor mye altfor lenge, feriepengene er brukt opp to dager etter vi fikk de, bilen har tatt kvelden, barna har øyekatarr og Netflix er nede, da er mannen der og forteller meg at dette kommer til å ordne seg. 

Når jeg har gjort noe dumt, og må rydde opp, står han ved siden av meg og heier, og forteller meg at dette kommer til å gå bra.

Da vi giftet oss for fem år siden, valgte vi en litt utradisjonell bryllupsvals: «Nothing else matters» av Metallica.

Ja, det er faktisk en vals.

På bryllupsdagen i år, fikk mannen en innrammet plakat med teksten til sangen. For å minne oss på at uansett hvor mye vi krangler om barn og husarbeid, uansett hvor irritert han er på meg for at jeg alltid skylder på han når jeg ikke finner nøklene, selv om det ofte er jeg som har lagt de på feil plass, og uansett hvor høyt han nyser, så har vi hverandre.

 

 

 

Det er oss mot resten.

And nothing else matters.

 

Les også: Skal du være sur lenge eller?

Les også: Og så sitter han bare der ...

 

Hva krangler dere om?

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt passe lykkelige ekteskap, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 

 

 

.

Minions inntar kinoen igjen

02.07.2015 - 19:30 170 kommentarer

//Annonse

Vinneren er kåret og kontaktet på e-post. Det ble Anja. Hurra!

Det er endelig Minions-tid igjen!

 



(Lengre ned i innlegget kan du vinne en råkul Minions-koffert)

 

Her i huset digger vi de små, brillefine figurene fra Grusomme meg-filmene.

Og i denne filmen, er Minions selv hovedpersonene.

Visste du at Minions har eksistert helt siden tidenes morgen? Og kanskje til og med enda lenger.

I denne filmen møter vi Minions fra tiden før de møtte Herr Gru.

Minions har nemlig alltid hatt ett mål: Å tjene skurker. De har tjent både dinosaurene, store krigførere og selveste Dracula .

Å finne skurker er enkelt. Men å holde på dem, viser seg å være litt vanskeligere. I hvert fall når man er små og gule og elsker å trykke på knapper man ikke skal trykke på, røre ting man bør la stå i fred, og gå på steder man ikke bør gå.

Etter hvert ble det færre og færre skurker i verden. Og Minions trakk seg tilbake til Antarktis for å skape seg et nytt liv der.

Men hva er vel poenget med å leve, hvis man ikke kan tjene en skurk?

På midten av 60-tallet dro tre modige Minions ut i verden for å finne en ny sjefsskurk.

I Orlando møter de på superskurken Scarlet Overkill.

Hun har ambisjoner om å ta over verden og bli den nye dronningen av England.

 





 

Jeg digger denne filmen. Og jeg digger at det endelig er Minions som er hovedpersonene.

Fireåringen lo høyd og skingrende når Minions ramlet, snublet, snakket tøysespråk, lette etter bananer og gjorde stor skade på omgivelsene. Hvilket de gjorde jevnlig gjennom hele filmen.

 

 

Femåringen min har maur i rumpa, og klarer sjelden å sitte stille gjennom en hel film. Verken på kino eller hjemme.

Det gjorde han ikke under denne filmen heller. Men de hodestående øvelsene i kinosetene, klatringen over seteryggene og rundene rundt på gulvet begrenset seg til kun to ganger! (Heldigvis satt vi helt bakerst. Vi har lært!)

Og tro meg, det er et veldig godt tegn på at filmen er bra.

 



 

 

Filmen er tillatt for alle, og har premiere over hele landet i morgen, fredag 3. juli.

Les mer om filmen og sjekk kinoprogrammet  her

 



 

Har du forresten lyst til å vinne en råkul Minions-koffert?




 

Legg igjen en kommentar og fortell meg hvem du vil vinne kofferten til, så trekker jeg en vinner på søndag.

PS: Det er i aller høyeste grad lov å vinne kofferten til seg selv. Det hadde jeg gjort.

Og du, følg gjerne Minions på Facebook også.

Ha en fin kinohelg!

Hvis voksne oppførte seg som barn

01.07.2015 - 13:02 9 kommentarer

Noen ganger savner jeg å være barn. Husker du hvordan det var?

Alltid noe nytt. Nysgjerrig på alt. Stor wow-faktor, lett å begeistre, spontan og ubekymret. Alt var en lek.   

Når slutter vi egentlig å være barn?

 



 

Tenk deg at vi voksne var like spontane og barnslige som barn.

Tenk deg at vi voksne mistet det filteret i hjernen som filtrerer bort morsomme, men kanskje ikke helt passende ideer, før vi setter de settes ut i livet.

Tenk deg så gøy:

 

Det er kjærestekveld. Dette har dere gledet dere til lenge.

Ungene er plassert hos besteforeldrene.

Dere har spist ost og kjeks, og drukket en nøye utvalgt hvitvin. Tv-en er slått av. Mobilene er lagt igjen på kjøkkenet.

Dere har pratet i timevis. Om hverdagen, om en film dere har sett, om en bok dere har lest og om planene for oppussing av verandaen.

Klokken begynner å bli mye.

Dere ser på hverandre. Smiler lurt. Fletter hendene i hverandre der dere sitter ved siden av hverandre i sofaen.

Oss to. Bare oss to. Helt alene. Kjærestetid. Romantikk.

Dere vet hva som skal skje. Du fyller på vinglassene. Løfter ditt og tar en slurk mens du ser partneren din inn i øynene.

Små duggdråper renner sakte ned på utsiden av glasset. Du fanger den ene med pekefingeren. Den kalde, søte vinen gjør deg glad og rød i kinnene.

Dere kler dere nakne. Akkurat der, på sofaen. Ett og ett plagg. Dere begynner sakte. Men snart river dere av hverandre klærne. Klarer ikke vente.

Du snur deg rundt og fisker frem boksen med tusj og stempel fra bokhylla bak deg. Setter boksen mellom dere i sofaen.

Så kaster dere dere over tusjene, og tegner på hverandre.

Du ler høyt og peker på partneren som har fått rosa og lilla værhår i ansiktet. Du får en blå og gul hodefoting på magen. Med navlen din som nese.

Stempel oppover begge armene. Hulken-grønt ansikt. Svart sjørøverlapp over øyet.

Streker på kryss og tvers, tett i tett, over begge leggene.

Blomster i håndflaten.

Etter en halv time, synker dere sammen i sofaen. Utslitt, men fornøyd. Rundt dere ligger klær, tusjer, korker og stempelputer strødd utover sofaen, bordet og gulvet.

For en kveld!

 



 

 

Sola skinner. Endelig sommer. Endelig ferie. Dere er på hagefest hos et vennepar.

Folk smiler og er glad. Noen ler. Dere går rundt i hagen med små pappfat med tapasretter på i hendene.

Snakker litt her, ler litt der.

Markblomster står i blanke vaser rundt på bordene.

Det er varmt. Du svetter på ryggen.

Plutselig bare river du av deg klærne. Du strekker deg så lang du er og sukker høyt. Aaaaaaah, så deilig å gå naken. Du klør deg litt på leggen og går og henter deg et jordbær.

Borte ved buskene står mannen din og tisser. Han har også kledd seg naken. Han har plassert håndflatene i korsryggen og skyver hoftene frem. Han bøyer nakken frem og ser ned på tissen sin mens han ler høyt.

Wiiooo. Wiiooo. Wiiooo, ler han og svinger hoftene fra side til side, så strålen lager et sikksakkmønster over hekken.

Du ler. Ingen kan tisse som kjæresten din.

Åh, så stolt du er av han.

 

Du er i butikken. Mandagens storhandel må unnagjøres. Du henger over handlevognen med overkroppen og sleper deg søvnig mellom hyllene med tomatsuppe, hermetisk mais, tunfisk og erter.

Plutselig får du en idé.

Du sparker fra et par gangen med den ene foten. Så gir du gass og spinner rundt butikkhyllene med handlevognen mens du roper: Brrrrrrr. Brrrrrrr. Brrrrrrrrooooooom!

Du slædder i svingene, river ned en pakke dopapir, spinner opp forbi godterihylla og børner rundt ved melkeskapet. Du dulter borti de andre handlende, men kjører bare videre. 

Hey, dette ble jo en kul handletur likevel.

 

 



 

 

Tenk deg at du og partneren overnatter hos svigers. Dere våkner tidlig. Alle sover fortsatt. Dere prøver å lukke øynene og sove litt til. Men dere gleder dere så fryktelig til at det morsomme dere skal gjøre i løpet av dagen.

Kroppen kribler. Beina løper nesten av seg selv. Hodet er fullt av morsomme tanker.

Dere hopper ut av senga. Løper over det kalde gulvet. River opp døra til de voksnes soverom og kaster dere opp i sengen.

Juhuu! Roper dere mens dere stuper kråke opp mot hodeenden.

«Det er morgen. Det er morgen. Det er mooooorgen», synger dere så høyt dere bare kan mens dere holder hverandre i hendene og hopper opp og ned, før dere tar en salto, en hodestående og en piruett.

  

 

 

Du kikker ned på rullen med klistremerker du holder i hånden. Den du fikk til bursdagen din. Du hadde helt glemt at du hadde den.

Men nå fant du den plutselig igjen i en lomme i veska di.

Kollegaene dine har gått til lunsj. Du var egentlig på vei til kantina du og. Du måtte bare finne leppepomaden din først.

Du titter ned på klistremerkene. Det kribler i fingrene.

Du vet du ikke har lov, men du klarer ikke la være. Plutselig er det som om alle fornuftige tanker forsvinner. Du vet du kommer til å bli kalt inn til sjefen, og få en saftig reprimande. Men du klarer bare ikke la være.

Det er så gøy.

Og før du vet ordet av det, har du dekket kollegaenes pulter, stoler, telefoner, dataskjermer og stiftemaskiner med klistremerker.

Dette var gøy!

Du smiler og ler for deg selv mens du går mot heisen.

Oj, hvor du er sulten.

 

 



 

 

«Neste og siste stopp er rutebilstasjonen», sier bussjåføren over høyttaleranlegget.

Endelig fremme, tenker du og strekker deg i setet.

Du pakker sammen sakene dine. Et fotballblad, fotballkort, en halvtom brusflaske, en sjokolade, en epleskrott og iPaden.

Du er sistemann ut av bussen. Sjåføren har også gått ut. Sjåførsetet er tomt.

Du kikker ut vinduet. Sjåføren står og prater med noen av passasjerene.

Du ser tilbake til førersetet. Det store rattet. Den store girspaken.

Wow!

Før du vet ordet av det, sitter du i førersetet.

Du griper tak om det store rattet, og svinger det forsiktig fra side til side.

«Brom. Brom. Brombrombrom», brummer du fra langt nede i halsen.

Alt rundt deg forsvinner.

Du er bussjåfør. Du kjører denne råkule, digre bussen. Og passasjerene er helt avhengig av deg for å komme frem dit de skal.

«Brom. Brom. Brombrombrom»

Du ser noe bevege seg i øyekroken.

Du titter bort.

I trappa står bussjåføren og et par av passasjerene. De måper. Vet ikke helt hva de skal si.

Du smiler. Girer, trykker inn et par knapper og parkerer. Så hopper du ut av setet, griper veska di, og hopper ned trappa i jo jafs.

Ha det bra, roper du og vinker bakover med den ene armen, mens du hinkehopper bortover fortauet.

 

Flere her som savner barndommens små gleder?

 

PS: For flere oppdateringer fra barnslige foreldre, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 

 

 

.

Bloggere får refs for å anbefale prevensjonsmetode

30.06.2015 - 12:45 95 kommentarer

Du har kanskje lest Dagbladet i dag?

Der står det en artikkel om at Statens Legemiddelverk er skeptiske til en prevensjonsmetode Caroline Berg Eriksen (Fotballfrue) og jeg har anbefalt på bloggene våre.

Dette er såkalte sponsede innlegg, der vi har fått betalt for å omtale produktet, dog helt uten føringer om hva vi skal skrive. Nå kjenner ikke jeg til avtalen mellom Caroline og produsenten, men jeg vil tro sistnevnte gjelder henne også. Det er nesten umulig å få omtale for et produkt på blogg dersom man har masse føringer for hva bloggeren skal skrive.  

Produktet heter Natural Cycles og er kort fortalt en prevensjonsmetode som går ut på at man måler temperaturen i kroppen hver dag og taster dataene inn i en app som regner ut når man har eggløsning.

 



 

Både Caroline og jeg skriver at produktet er 99,9 prosent sikkert. Det er dette tallet Steinar Madsen i Statens Legemiddelverk er skeptisk til. 

Da jeg skrev om dette produktet, var innlegget mitt basert på egne erfaringer, samtidig som jeg hadde fått en del fakta om produktet fra produsenten. 

Og her er dilemmaet: Hva hvis produsenten oppgir informasjon om produktet som noen mener ikke stemmer. Eller som i verste fall faktisk ikke stemmer. 

Når det gjelder akkurat dette produktet, står produsentene fast ved at metoden er 99,9 prosent sikker. De mener forskerne bak produktet har utviklet en algoritme som er såpass treffsikker.

Jeg har ingen grunn til å tvile på dette. Jeg har brukt metoden i mange år, og kjenner godt til hvordan den fungerer. 

Men hva hvis jeg skriver et sponset innlegg om en sjokolade. Sjokoladeprodusenten forteller meg at sjokoladen ikke inneholder nøtter. Og det skriver jeg. Det må jeg jo bare stole på. Jeg har ingen mulighet til å dobbeltsjekke dette. Men så viser det seg altså, at sjokoladen inneholdt nøtter likevel. 

Dette kan gi fatale konsekvenser for nøtteallergikeren som leste om sjokoladen på bloggen min, fikk skikkelig lyst på den, løp sporenstreks ned til butikken og kjøpte den, satte tenna i den og havnet på sykehuset med allergisk sjokk. 

Hvem har ansvaret? Jeg, som blogget om sjokoladen basert på informasjon fra produsenten, eller produsenten som ga feil informasjon?

Hva hvis jeg skriver et innlegg om et sommerarrangement. Arrangørene forteller meg at de holder åpent hver dag i hele sommer mellom klokka 10 og 20. Så jeg skriver det. 

Så får jeg tilbakemelding fra en passe sur familiefar, som hadde planlagt å ta med seg kone og sine tre barn på under barneskolealder på arrangementet. Men da de dukket opp mandag klokka 17, var dørene stengt. Det stemte ikke at de hadde åpent helt til klokka 20 hver dag. Mandager stengte de nemlig klokka 16. 

Og plutselig stod familiefaren der med tre hylende barn og en sur kone som han måtte stappe inn i bilen igjen, og kjøre tilbake, og prøve å forklare at det dessverre ikke ble hutrramegrundt i ettermiddag likevel. 

Hvem sitt ansvar er det? Er det mitt, siden jeg skrev feil åpningstider i blogginnlegget mitt basert på informasjon fra arrangøren. Eller der et arrangøren som oppga feil åpningstid til meg?

Dette dilemmaet gjelder i aller høyeste grad journalister også. Både magasiner og aviser sender jevnlig journalistene sine ut på reisereportasjer for å skrive hjem fra ferieturer sponset av reisearrangører og feriedestinasjoner. 

Hva om reisearrangøren oppgir feil informasjon til journalistene, bevisst eller ubevisst. Informasjon som journalistene ikke har noen mulighet til å dobbeltsjekke. De må bare stole på arrangøren. Og det gjør man jo. Journalister og. De sjekker ikke all informasjon de mottar. 

Hvem har ansvaret når noe i reisereportasjen ikke stemmer?

Redaksjonen eller reisearrangøren?

I hvor stor grad skal man forvente at en blogger eller en journalist skal gå produsenter, arrangører og annonsører etter i sømmene og sjekke alle fakta? 

I Natural Cycles-tilfellet, skrev både Caroline og jeg at produktet var 99,9 prosent sikkert, fordi det var det tallet vi fikk oppgitt av produsenten. Verken Caroline eller jeg er leger. Ei heller forskere. Vi har ingen mulighet til å sjekke om det stemmer. 

Jeg tviler som sagt ikke på det. Jeg har brukt metoden i mange år, vet godt hvordan den virker og vet den er temmelig sikker så lenge man bruker den riktig. Men om den er 95 eller 99,9 prosent sikker, kan jeg ikke si noe om. Jeg har ingen mulighet til å gå forskningen etter i sømmene. 

Dessuten mener produsenten at Statens Legemiddelverk ikke kjenner produktet godt nok. For hadde de gjort det, hadde de sett at det er 99,9 prosent sikkert.

Her er en artikkel Kvinneguiden har skrevet om et tilsvarende produkt. Her opererer de med tall som 99,3 prosent sikkert. I den samme artikkelen sier lege og seksjonslege ved Kvinneklinikken på Rikshospitalet, Peter Fedorcsak at disse produktene så og si er sikre prevensjonsalternativer. 

Hvem har rett?

Hvordan skal vi bloggere og journalister kunne sjekke at all den informasjonen vi får om et produkt vi skal omtale er helt riktig?

Og hvor ligger ansvaret dersom informasjonen viser seg å være feil?

Jeg synes dette er en interessant problemstilling. For sponsede innlegg, eller content marketing, som det heter er kommet for å bli. Det vil vi se mye mer av i fremtiden. Men hvordan kan vi sikre oss mot at forbrukerne får feil informasjon? 

Bør vi bare skrive om harmløse produkter som klær, sminke og interiør, og holde oss unna helserelaterte produkter? 

Hvor går i så fall grensen? 

Kan vi skrive om trening? Om mat? Om biler og bilstoler? Tenk om vi får feil informasjon om sikkerheten?

 

Jeg har ikke noe konkret svar. 

Har du?

 

 

PS: For flere oppdateringer om blogg og sosiale medier, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 

 

.

Sykt irriterende!

29.06.2015 - 20:40 20 kommentarer

Er det ikke irriterende?

 



 

Når du har kjøpt inn noe, som du regner med skal vare en stund. Og så gleder du deg til å spise eller drikke det, la oss si, for eksempel til helgen. 

Det er bare det at når helgen kommer, så er det plutselig tomt!

Vi kjøpte et brett med Pepsi Max før helgen. Jeg drikker egentlig ikke så mye brus. Men av og til, etter ungene er skyflet i seng, synes jeg det er godt med en boks for eksempel Pepsi Max. 

Men når jeg åpner kjøleskapdøra, for å finne meg en kald boks ... ja, da er det plutselig tomt. 

Og det spiller ingen rolle om du kjøper inn ett eller to brett Pepsi Max. Det hadde nemlig vært tomt uansett. 

Det samme gjelder pålegg. Forrige mandag, på storhandelen, kjøpte jeg en pakke røkelaks. 

Og torsdag morgen fikk jeg skikkelig lyst på røkelaks og eggerøre til frokost. Da var det tomt. 

For ikke å snakke om sjokoladeplaten jeg har liggende i kjøkkenskapet. Isene i fryseren. Jordbærene jeg hadde spart til lunsjen. Eller rosinene jeg finner frem når jeg blir skikkelig godtesugen på kvelden og jeg er helt tom for annet godteri. 

Nå har jeg begynt å merke maten min. 

Så får vi se om det hjelper. 

 



Les også: Jeg hater å dele

Les også: Slutt å tukle med tingene mine

 

Har du forslag til hvordan jeg kan få ha maten min i fred?

 

PS: For flere oppdateringer fra sur kaosmamma, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

  

 

 

 

.

Barnas 1814

29.06.2015 - 14:24 6 kommentarer

/Annonse

Året er 1814. Det er krig og handelsblokade mot Norge. På Eidsvoll er de så redd for svenske spioner, at de har utviklet et kodet språk som de skriver brev på.

 

Hemmelig kurér i arbeid

 

Du er utnevnt til hemmelig budbringer. Nå må du lese kart, samle koder, knekke kodene og tyde brevene.

Til slutt må du overlevere de hemmelige brevene til prins Christian Frederik.

Og glem for all del ikke det hemmelige kodeordet:  «Enig og tro».

 


"Enig og tro"

Sjjjjjjh, ikke så høyt. Det kryr av svenske spioner her. 

 

 

Dette er bakteppet for Barnas 1814 på Eidsvollsbygningen i sommer. Her kan hele familien oppleve en dag full av historie, svenske spioner, prinser, koder, hemmelige brev og aktiviteter fra gamledager.

Mer spennende blir det ikke. Og jeg vet ikke om det var jeg, fjortenåringen eller de to små som var mest ivrig.

På Eidsvollsbygningen er det aktiviteter som passer både barna og de voksne. Det passer meg midt i blinken. Jeg synes nemlig ikke det er gøy å besøke steder og aktivitetstilbud der jeg må stå og se på at barna leker hele dagen. 

 


Kodeknekkere

 

På veien rundt for å samle koder, kan dere delta på artige aktiviterter anno 1814. Hva med å prøve dere som håndverkere, og trykke tapet på akkurat samme måten som det er gjort i Eidsvollsbygningen.

Dere kan også lære å dekormale med stenkmaling. Samme maleteknikk som er brukt i Rikssalen. Og lage postkort på klutepapir skrevet med fjærpenn.

 


Tapettrykk in da making

 

 



 


Wow, for et stort sverd du har. Er det ekte?

Ja.

Kan jeg få låne det?

Eh, nei. 

 

Det er også mulig å gå inn i Rikssalen, og få en omvisning i hele Eidsvollsbygningen. Vi var så heldig å få en live fremføring av superhiten "Til Dovre faller".

Du kan også få med deg bakomfilmen fra innspillingen av videoen. Veldig stas for de små som har sett denne videoen om og om og om igjen hele våren.


Dansere fra Eidsvoll Ballettsenter. 

 


Og wow. Der kom jammen selveste prins Christian Frederik også!

 

Høydepunktet for femåringen, var å få kle seg ut i klær som de brukte i 1814. Her fikk vi også en innføring i hvilke klær både barna og de voksne brukte for to hundre år siden. 

 


Barna ble kledd som små voksne. Her var det stil foran komfortablitet.

 

Vi møtte forresten bloggeren Avdeling Holt på Eidsvoll også. Hun var der sammen med datteren Ida.

Stilig kar sammen med frøken Ida. Stolt mamma-Holt i bakgrunnen.

 

 


Som skapt for 1814-stilen

 

 

Trenger dere en pause fra kodeknekking, kan man låne piknikkurver og teppe i kafeen. Ta med mat hjemmefra eller kjøp i kafeen. Uansett smaker maten best ute i den store grønne hagen. 

 



 

Rundt omkring i hagen er det også leker for både voksne og barn. Alt fra 1814.

Hva med et slag badminton? Eller fjærball, som spillet het den gang.

 


Sjekk Lillemann gir alt! 

 

Dere kan også prøve dere på gammeldagse uteleker, som å gå på stylter, kjepphest, hjul og kjepp og sjakk.

Og så ligger det en liten miniatyrutgave av Stortinget i dammen under Wergelands Hus. 

 



 

 


Kongelig lekevogn

 

 

Tør du forresten bli med inn i kjelleren under Eidsvollsbygningen?

 



 

 

Her treffer du tjenestejenta, som tar deg med på en omvisning for å se hvordan tjenestestaben bodde og jobbet for to hundre år siden.

Det er mye mulig hun trenger litt hjelp til matlagingen også. 

 

Lillemann knuser pepperkorn

 

 


Trengte litt hjelp, ja.

 



Men til slutt, etter en lang og fin dag, fikk vi altså samlet inn alle kodene og skrevet brevene til prinsen. Prinsen var dessverre borte da vi var ferdig. Men han hadde en hemmelig postkasse vi kunne legge brevene i til han kom tilbake. 

 


Superhemmelig postkasse

 

 


Mission completed

 

 

Vil du ta deg en tur i sommer, finner du mer informasjon her: Barnas 1814

 



 



Les Avdeling Holts innlegg fra Barnas 1814 her. Stikk innom! Hun gir nemlig bort et dagspass til en heldig familie. 

Eidsvollsbygningen er åpen helt frem til 16. august. 

God sommer!

 

 

 

Puppen har fått et fryktelig dårlig rykte

28.06.2015 - 20:16 34 kommentarer

Puppen har fått et veldig dårlig rykte. Helt ufortjent, spør du meg. De siste femten årene har vi pakket inn og vekk puppen, både på voksne damer og små barn.

 

Women's bra

Licensed from: Anna_Omelchenko / yayimages.com

 

Pupper har blitt skadelig for barn. Så skadelig, at når barna på Kolbotn skole skal opptre, og en av femteklassene ønsker å synge sangen «En solskinnsdag» av Postgirobygget, er det foreldre som setter seg på bakbeina.  

I følge TV 2,  har noen av foreldrene reagert på en av linjene i sangen. De mener den ikke er passende for de yngste elevene fordi den har «sex-innhold» og at den har et feil syn på jenter.

 


Faksimile fra TV 2 4. juni 2015

 

Linjen de reagerer på er denne:

«Den fineste av jentene tar av seg sin BH, og snur seg i mot meg og sier ...»

Tenk at en jente tok av seg BH-en sin! På et svaberg ved fjorden en solskinnsdag i ferien. 

Foreldrene tok dette opp med rektor, hvilket så seg nødt til å endre på setningen.

Nå synger elevene: «Den fineste av jentene tar av seg sin solhatt ...»

 

Dette får meg til å lure.

Da jeg voksne opp, lå alle mødrene toppløs i hagene sine og solte seg. Pupp var pupp. Og 70- og 80-tallets mødre ville ha brune pupper.

Besøkte du en av Norges vakre strender eller badeplasser i løpet av sommeren, så du garantert flere bare pupper enn innpakkede pupper. Der var pupper i alle størrelser og fasonger. Der var store pupper, små pupper, hengepupper, struttepupper, pupper som pekte utover og pupper som pekte innover. Der var glatte pupper, rynkete pupper, pupper med strekkmerker og vrengte polvotter-pupper.

Selv løp jeg naken rundt både i hagen og på badestranden til godt opp i barneskolealder. Eventuelt med bare en truse på. Alle barn gjorde det på 80 og 90-tallet.

Pupper og nakne barn var helt naturlig. Ikke noe seksuelt eller skamfullt med det.

Så begynte vi å kle på oss. Puppene ble puttet inn i BH-er. Små jenter helt ned i to- treårsalderen ble ikledd bikinitopper.

 

Happy summer

Licensed from: nata_rass / yayimages.com

 

I dag får knapt små babyer krabbe rundt nakne verken i hagen eller på stranden.

Kropp er blitt tabu. Og puppen er den største synderen av dem alle. Pakk den vekk. Gjem den bort. Ikke la barna våre bli utsatt for noe så forferdelig som en pupp.

Så kan man jo lure da, når man hører at dagens barn og tenåringer har sluttet å dusje etter gymmen fordi de er flaue over kroppene sine.

Når vi hører om små jenter helt ned i tre, fire årsalderen som forteller foreldrene sine at de er flaue over kroppene sine.

Ansatte på badeanlegg forteller at de har store problemer med at badegjestene ikke dusjer før de går ut i anlegget. De voksne også. De fleste har installert dusjbåser, slik at gjestene kan få dusje i fred, uten å vise verken pupp eller kropp.

Hvorfor skjemmes vi sånn over kroppene våre?

Kanskje er det nettopp fordi vi begynte å skjule den på slutten av 90-tallet? At vi bestemte oss for å gjemme bort puppen og gjøre den til noe annet enn ... en pupp...

Ved å gjemme bort kroppene våre, puppene våre og de nakne barna våre, er vi med på å skape en kultur basert på skam.

Og skam er aldri bra.

Det kan nemlig føre til at foreldre mener, helt oppriktig, at barna deres ikke bør høre noe så grusomt som en sang med setningen : «Den fineste av jentene tar av seg sin BH og snur seg imot meg og sier ...»

Her er for øvrig hele teksten til sangen. Så kan du selv vurdere om den er innafor eller uttafor på en skoleforestilling:

 

Jeg sitter ne' på berget og ser utover havet

en solskinnsdag i ferien min

I sommer skal jeg surfe stå på vannski og bade

Ja denne ferien tror jeg blir fin

 

Forbi meg suser Andersen i sin cabincruiser

med alle sine venner ombord

Det kryr av jenter der i gjennomsiktige bluser

som Andersen ble kjent med i fjor

 

Jeg titter på jenter jeg har solbriller på

så ingen riktig ser hvor jeg ser

Den peneste av jentene tar av seg sin BH (!)

og snur seg i mot meg og sier:

 

Du si meg

har du det bra?

Jo takk skal du ha

Jeg har det bedre enn de fleste her til stede

Jeg smiler hver dag

fordi jeg er glad

Det er så fint å leve si meg kan du ikke se det

og blir du med og lyse etter krabber

for krabber er det beste jeg vet

 

Vi reiser ut i båten min en hvit Dromedille

hun sier hun er glad at jeg spurte

Vi finner oss en holme det er fredelig og stille

jeg sier jeg er glad at jeg turte

 

Så sitter vi og koser oss til solen går ned

og månen atter titter frem

Vi lyser etter krabber helt til klokka blir fire

fornøyde vi vender hjem

 

Hun sier

Takk for i dag

jeg har hatt det så bra

Det har vært så gøy å være sammen med deg kjære

Jeg gleder meg til midda'

klokka to i morra

Vi har hatt det så fint kanskje er det mer i gjære

Jeg dekker på med lys og røde roser

og åpner en veuve cliquot

 

Nå har jeg det bra

og takk skal du ha

Jeg har det bedre enn de fleste her til stede

Jeg smiler hver dag

fordi jeg er glad

Det er så fint å leve selv om stolbena er skjeve

Jeg dekker på med lys og røde roser

og venter på at hun skal ringe på

 

 

Hva mener du? BH eller solhatt?

 

 PS: For flere oppdateringer om pupp og solhatt, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

 

FIREÅRS-TRASS VS. TRETTINIÅRS-TRASS

27.06.2015 - 09:30 14 kommentarer

Fireårs-trass:

Fireåringen kikker bort på meg og sperrer opp øynene et lite sekund, mens hun trekker pusten litt for fort. Hun er utålmodig.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg ser bort på mannen. Sukker tungt. Hever øyenbrynene og drar munnvikene innover i ansiktet så munnen blir som en rett, stram strek.

 



 

Fireårs-trass:

Fireåringen slipper pusten ut i et dypt sukk. Hun blunker raskt, to ganger. Den ene munnviken skjelver svakt før den drar seg nedover. Irritasjonen voksen.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg klarer ikke stå stille. Går en runde rundt på stuegulvet. Tankene kverner.

 

Fireårs-trass:

Fireåringen tramper i gulvet. Hun prøver å kontrollere tornadoen som romsterer i magen. Hun forstår ikke helt hvorfor hun blir så irritert. Klarer ikke sette ord på det. Men mamma er en dust!

 

Trettiniårs-trass:

Jeg går rundt på stuegulvet og kjefter på mannen inni meg. Hjertet slår litt hardere. Jeg prøver å rettferdiggjøre irritasjonen min. Mannen er så dustete.

 

Fireårs-trass:

Fireåringen klarer ikke holde seg lenger. Hun slipper ut et høyt hulk som går over i et hyl mot slutten.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg marsjerer ut på kjøkkenet og tramper hard i gulvet for hvert skritt. Mannen snur seg i det jeg runder hjørnet. Han står bøyd over oppvaskmaskinen med hendene fulle av skittent bestikk. Han ser på meg med et spørrende blikk. Hva er det da?

 

Fireårs-trass:

Fireåringen slår meg to ganger i låret med knyttet neve før jeg får tak i armen hennes. Hva er det med henne? Vi hadde det jo nettopp så fint? Hva skjedde?

 

Trettiniårs-trass:

Jeg har en kastemaskin i magen som kaster ut beskyldninger mot mannen i full kraft. Jeg står med knyttnevene godt plantet i siden og åpen munn. Ut kommer bomber med kjeft for at han bretter sokkene feil, for at han alltid kjøper feil hårvoks og for at han puster for høyt når han er tett i nesa.

Hva skjedde nå, tenker han. Vi hadde det da helt ok?

 

Fireårs-trass:

Fireåringen hyler som en brannalarm og kaster seg ned på gulvet, men reiser seg opp med en gang. Mamma er dum. Mamma er slem. Mamma er kjempedum. Kjempeslem. Hun kyler en legokloss i veggen og kaster seg ned igjen. Vet liksom ikke helt hvor hun skal gjøre av seg.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg renner over. Kastemaskinen fortsetter i raskt tempo: Mannen nyser for høyt, han lager for mye lyd når han spiser pære og han piller stadig på føflekken på halsen.

 

Fireårs-trass:

Fireåringen hyler fra seg før hun begynner å puste litt roligere igjen. Hun setter seg opp og ser forvirret på meg mens tårene renner.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg går tom for ord. Lukker munnen og trekker pusten skjelvende. Kjemper mot tårene. 

 

Fireårs-trass:

Fireåringen går inn på rommet sitt og smeller igjen døra. Hun er ikke helt sikker på hvorfor hun ble så sint. Hva som startet det hele. Men noe var det.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg smeller døra bak meg. Legger meg i senga og lurer på hva som skjedde.

 

Fireårs-trass:

Fireåringen er så frustrert. Hvorfor blir hun så sint? Hun forstår det ikke. Det bare kommer stormende og velter henne over ende. Som en tiger som hopper mot henne i full fart.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg lurer på om jeg gikk litt for langt. Men jeg klarer ikke stoppe det. Når det først renner over, har jeg liksom ingen kontroll.

 

Fireårs-trass:

Fireåringen veksler mellom å tenke på hvor dum mamma er og hvor glad hun er i mamma. Hun skulle ønske mamma kom inn på rommet og ga henne en stor klem.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg klikker på mannen for disse egentlig helt ubetydelige tingene. Jeg elsker han jo. Og hvorfor kommer han ikke etter meg?

 

Det er ikke lett å være fire år. Å ha en så sterk vilje som presser seg fram. Og føle seg så urettferdig behandlet. Mamma er dum. Jeg hater deg. Men likevel elsker jeg deg, og er helt avhengig av deg. Du må aldri forlate meg, mamma.

Det er ikke lett å være en trettini år gammel småbarnsmor heller. Aldri helt uthvilt. Alltid noen som maser. Jeg lengter etter å reise bort, helt alene. Vekk fra mann og barn og bare være i fred. Men likevel klarer jeg meg ikke uten familien min. Den er mitt alt.

 

Var det forresten noen som sa at trassalderen går over mot slutten av treårsalderen? Jeg vet ikke jeg. Jeg tror den bare endrer form gjennom hele livet. Her i huset har vi i hvert fall både en fireåring, en femåring, en fjortenåring og en trettiniåring i trassalder. Stakkar mannen!

 

Føler du deg som en trassig fireåring noen ganger?

 

PS: For flere oppdateringer om trassige barn og koner, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Nikita-bom på Facebook

26.06.2015 - 13:23 55 kommentarer

Jeg ser stadig eksempler på dårlig kundeservice på Facebook.

Og nå er det frisørkjeden Nikita som får stryk.

En mor var på Nikita med fireåringen sin i går.

Hun hadde en kommentar til frisørkjeden, og la inn følgende melding på Nikitas Facebook-side:

 

 

 

Kritikken og hetsen lot ikke vente på seg. Selvfølgelig ikke.

Kommentarene ramlet inn, trollene rullet inn og denne moren ble både kritisert, hetset og latterliggjort på Nikitas egen Facebook-side.

Nå skal selvfølgelig alle få lov til å mene akkurat hva de vil om denne saken. Og jeg regner med moren var forberedt på kritikk når hun postet denne kommentaren. Men det er langt mellom kritikk, debatt og hetsing.

Etter hvert ble kommentarene så mange, nesten 2000 stykker, og så stygge, at folk begynte å etterlyse Nikitas tilstedeværelse i kommentarfeltet.

Det gikk et helt døgn før Nikita ga lyd fra seg. Da postet de et bilde av en stopp-knapp og skrev at alle nye innlegg ville bli slettet. Men det ble de ikke. Kommentarene fortsatte å ramle inn i flere timer. Den ene styggere enn den andre.

Hvor var Nikita? Hadde de ingen kommentar til dette? Hva holdt de egentlig på med? Hadde de dratt på ferie?

Vel, hadde det nå enda vært så vel. Hadde det nå enda skjedd en glipp sånn at de ikke hadde fått med seg hva som utspilte seg på Facebook-veggen deres.

Men Nikita, de visste, de. De leste, observerte og fulgte med på alle kommentarene, all hetsen og all drittkastingen mot kunden deres. Men de valgte ikke å gripe inn.

Til slutt kom det en kommentar fra markedssjefen i Nikita Hair, Heidi Asphjell Aasli. Men ikke på Nikitas side. Nei, hun valgte å kommentere på Elisabeth Norheims Facebook-side. Elisabeth hadde nemlig delt innlegget på Facebook, og flere av oss begynte å diskutere Nikitas håndtering av kundehenvendelsen der.

Heidi Asphjell Aasli skrev at de var klar over kommentarfeltet på Nikitas Facebook-side, at det var under oppsyn, men at de ønsket å la kundene sine komme til orde.

Virkelig?

Tidligere i dag, slettet Nikita hele tråden. Jeg mistenker det ikke hadde noe med hetsen av kunden deres å gjøre. Tråden ble nemlig slettet i det øyeblikk markedssjefen fikk kritikk i Elisabeth Norheims tråd.

Hva gjorde Nikita egentlig feil?

For det første: Moren startet innlegget sitt med «Kjære Nikita». Ikke «Kjære Nikitas kunder».  

Er det ikke normal høflighet av Nikita å svare henne da? Dette var en hyggelig formulert kommentar med et spørsmål og en oppfordring til Nikita om å vurdere nye leverandører neste gang de skulle kjøpe inn frisørkapper til barna.

Nikita må jo svare!

Hvis jeg hadde vært i en av Nikitas salonger, og stilt et spørsmål til en av de ansatte, hadde det ikke vært utrolig rart og veldig uhøflig dersom vedkommende bare snudde ryggen til og lot som hun verken så eller hørte meg?

Og enda verre, hvis de andre kundene i salongen hadde begynt å kritisere meg, hetse meg og kastet dritt etter meg, mens de ansatte fortsatt lot som ingen ting. 

Vi hadde nesten ikke trodd det hadde vært sant. Og de aller fleste hadde reagert.

Det var akkurat dette som skjedde hos Nikita. Det spiller ingen rolle om spørsmålet og hetsen kom på Facebook eller i en salong.

Når Nikita bare står og ser på at kunden deres blir latterliggjort, hetset og kritisert, uten å kommentere eller gripe inn, uten å stoppe mobben, mener jeg Nikita er med på å latterliggjøre kunden.

De lar de andre kommentatorene ta støyten, mens de selv bare står og ser på. Så kan de i ettertid si at de selv ikke var aktivt deltakende.

Men si meg en ting.

Å stå og se på at noen blir mobbet, uten å gripe inn. Er man ikke da med på å mobbe selv? Er det ikke nettopp det vi lærer barna våre? At de skal bry seg, og gripe inn, enten ved å stå opp for de svake selv eller gi beskjed til en voksen dersom de ser noen blir mobbet.

Nikitas markedssjef, Heidi Asphjell Aasli, er voksen, og burde både brydd seg og grepet inn. Ikke bare stått og sett på at en av deres kunder ble mobbet.

Og så lurer vi på hvorfor barna er så slemme mot hverandre på nett, enda vi lærer dem nettvett.

Vel, barna gjør som vi gjør, ikke som vi sier. De lærer av oss voksne. Og de lærer av Nikita.

 

Les også: Oppfør dere, foreldre

Les også: Hva skjedde med å være litt grei?

 

Hva mener du om Nikitas håndtering av kunden?

 

PS: Prøv å hold en saklig debatt. Jeg er dessverre nødt til å godkjenne kommentarer nå, før de legges ut på bloggen på grunn av hets og sjikane.

 

PS: For flere oppdateringer om sosiale medier, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Store og små grisunger

26.06.2015 - 07:30 82 kommentarer

//Annonse

 

Konkurransen er avsluttet og vinneren kontaktet. 

Det er ikke bare små barn som griser når de spiser. Det gjør jammen store barn og voksne menn også.

Spesielt nå i grillsesongen.

 

 

 

PS: Lengre ned i innlegget kan du vinne en råtøff goodiebag fra Serla

 

Nå har ikke sommeren i år vært så veldig mye å skryte av. Men grille, det gjør vi uansett. Det spiller ingen rolle om det er sol og varmt, eller regnvær, vind og fem varmegrader. Grillmat hører sommeren til. Så får vi heller gå inn og spise når fingertuppene blir faretruende blå.

Spareribs er storegutten og mannens favoritt. Jeg har aldri helt skjønt poenget med å gnage mat fra bein, men gutta gnager, slafser, slikker og smatter seg gjennom grillmiddagen.

 

  

 

Derfor har vi alltid tørkepapir tilgjengelig på middagsbordet. Serla kommer nå med Serla Handy Sheet, papirark man setter i en dispenser og drar ut ett og ett ark når man trenger det. Så slipper man å holde i tørkerullen med grisete fingre for å rive av ark.

Dispenseren kan du lett ta med deg mellom grillen, kjøkkenet og matbordet.

 

 

Dispenserne kommer i flere ulike design, og passer like godt som serviettdispenser på frokostbordet og middagsbordet, som på kjøkkenbenken og ved grillen.

 

 

 

 

Jeg har til og med plassert en på badet. Perfekt til å tørke våte og møkkete barne- og voksenhender med.

 

 

 

Men har du lyst til å vinne en goodiebag fra Serla med serveringsfat, forkle, dispenser og Serla Handy Sheet?

 

 

 

Legg igjen en kommentar under her, og fortell meg hva din favoritt-grillmat er.

Jeg trekker en heldig vinner på mandag.

Vinneren blir offentliggjort på Casa kaos Facebook-side.

Lykke til!

 

Ikke bli så forbanna såret, da

25.06.2015 - 19:30 31 kommentarer

Mange folk tar seg fryktelig nær av ting. Mange er forferdelig krenkbare.

Jeg får en del kritikk på flere av innleggene mine. Ikke alle er enig i måten jeg er mamma på, og alt jeg skriver.

Og det er helt greit!

 



 

Noen ganger provoserer jeg til og med med vilje for å få i gang en diskusjon.

Men jeg prøver alltid ikke å såre. Altså, litt må man jo tåle. Jeg lister meg ikke rundt på ullsokker heller. Men jeg prøver virkelig ikke å vifte med pekefingeren og såre andre bevisst når jeg skriver.

Likevel er det en del som blir såret. Eller krenket. Og det som er litt overraskende, er at de fleste som blir såret av innleggene mine, er folk som blir såret over det jeg ikke skriver.

Altså, hvis jeg skriver et innlegg om fordelene ved å være litt lubben, betyr ikke det at jeg kritiserer dere som er tynne.

Skriver jeg varmt om hjemmeferie, betyr det ikke at jeg spytter på dere som velger å reise til utlandet i sommer.

Hyller jeg arveklær, er det ikke ment som kritikk mot dere som liker å bruke mye penger på nye, dyre klær til barna deres.

Forteller jeg hvor glad jeg er i ferdigkake på pose, betyr det ikke at jeg misliker dere som både kan, og elsker å bake flotte Disney-kaker til barnas barnebursdager.

Hyller jeg unge mødre, ser jeg ikke ned på voksne mødre. Eller omvendt.

Hyller jeg den utrolig energifulle sønnen min, og kaller ham både kreativ, smart, morsom og nysgjerrig, betyr det ikke at jeg mener rolige barn er kjedelige og dumme.

Skriver jeg om ketsjup, er det ikke fordi jeg misliker sennep. Skriver jeg om Batman er det ikke fordi jeg kritiserer Spiderman. Og skriver jeg om kattene mine er det ikke fordi jeg ønsker død over alle hundeeiere.

Husk det da, folkens.

Jeg liker forskjeller. Og jeg digger at vi alle gjør ting på forskjellige måter.

Så prøv ikke å bli så forbanna såret fordi jeg skriver om noe du ikke kjenner deg helt igjen i.

Det er ikke ment som kritikk til deg!

 

 PS: For flere oppdateringer som ikke er ment som kritikk, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Ti foreldre-feller de fleste har gått i

24.06.2015 - 19:30 11 kommentarer

Det er ikke lett å være foreldre. Det er ikke lett å vite hva som er riktig å gjøre i de forskjellige situasjonene som oppstår.

 



 

Noen ganger tråkker vi i baret. Noen ganger trår vi feil så det synger etter. Noen ganger velger vi enkle løsninger bare for å slippe unna akkurat der og da, uten å tenke på konsekvensene. Og noen ganger tenker vi rett og slett ikke over hva vi gjør i det hele tatt. Før det er for sent ...

Her er ti foreldre-feller mange foreldre helt sikkert kjenner seg igjen i:

 

Bestikkelsesfella

«Hvis du reiser deg opp fra butikkgulvet nå, slutter å vræle og blir med meg pent og rolig ut av butikken. Så skal du få en sjokolade når vi kommer ut».

Eller:

«Du skal få en is hvis du rydder rommet ditt».

Funker veldig bra der og da. Men neste gang man er i butikken, legger ungen seg ned på gulvet og vræler og venter på sjokolade.

Og de kommer aldri mer til å rydde rommet sitt uten å forvente is etterpå.

 

Sitte inne hos de til de har sovnet-fella

Denne fella gikk jeg i da barna var ett og to år gamle. Fram til da insisterte jeg på at de skulle klare å sovne selv.

Men det klarte de aldri. Så jeg droppet den kampen og ga etter. Jeg orket ikke løpe ut og inn av soverommet deres i time etter time hele kvelden.

Jeg må fortsatt sitte inne hos dem helt til de har sovnet. Og nå er de fire og fem år gamle.

 

Jeg kan -fella

Bonussønnen på 14 har en Playstation oppe i andre etasje. Når han er hos oss, spiller han gjerne med de to små barna

Når han ikke er hos oss, vil barna gjerne fortsette å spille. Men de er for små til å klare å skru den på selv.

Jeg lot lenge som om jeg ikke kunne sette på Playstation. At jeg rett og slett ikke hadde peiling på hvordan den dingsen der oppe virket.

En dag, orket jeg ikke høre på maset deres, så jeg rigget til der oppe, og slapp dem til med konsollene.

Det skulle jeg aldri har gjort. Maset om å få spille, har ikke blitt mindre etter jeg avslørte mine Playstation-ferdigheter.

Dette samme gjelder også kan ikke bake-løgnen, har vondt i kneet, så jeg kan ikke hoppe på trampolina-løgnen og det går ikke an å spole i Frostfilmen-løgnen, slik at du slipper å se La den gå-scenen ti ganger etter hverandre hver gang dere skal se filmen.

Ikke avslør alt du kan!

 

Merkevare-fella

Det begynner helt uskyldig. Du kjøper et par sokker, eller en t-skjorte med Batman eller Elsa på. Det skal ikke mer til. Så er det gjort.

I dag vil mine barn kun gå i klær med Batman, Supermann, Spiderman, Elsa, Anna eller Sofia på.  

Men det stopper ikke med klær. Det stopper aldri! Ikke noe sted!

De skal ha Batman-håndkle, Barbie-hårbørste, Ronaldo-t-skjorte, My little ponny-hårstrikker, Avengers-drikkeflaske, Frost-sengetøy og Star Wars-sparkesykkel.

 

Bursdagskake-fella

«Hvilken bursdagskake vil du ha da?»

Det jeg egentlig mente var om poden ville ha sjokoladekake, bløtkake eller muffins.

Hulken-kake, svarte han. Året etter var svaret Lynet Mc Queen-kake. (Nei, jeg lærer ikke).

Nå forventer han kule kaker formet som superhelter og biler hvert eneste år.

Les hvordan det gikk da jeg skulle bake Hulken-kake

 

Leke-fella

Jo da, visst er det forventet at vi skal leke med barna. Men bare innrøm det, det er ikke all lek som er like gøy.

Jeg kan ikke fordra og leke på gulvet med barna. Ei heller rollespill ala teselskap med dukker.

Men har du først begynt, er det ikke lett å komme unna. Jeg har brukt to år nå, på å få barna til å forstå at mamma leker ikke på gulvet med dere. Likevel maser de fortsatt. Daglig!

 

Bare eeeen til - fella

Denne fella er spesielt lett å gå i rett før leggetid. Bare eeeeen episode av Avengers til. Bare eeeeen sang til av Fantorangen.

Eller bare ett eple, en gulrot, en drue, en porsjon til med havregryn, en brødskive til før lalletid.

 

Ketsjup-fella

Du begynner med litt ketsjup på grillpølsa, eller på spagettien. Før du vet ordet av det, nekter de å spise noe som helst hvis det ikke er ketsjup på: brødskiver, fiskepinner, gulrøtter, lasagne, tomatsuppe, ris, egg, maiskolber ?

Les min ketsjup-advarsel til alle småbarnsforeldre

 

Leke med maten-fella

Det er jo litt morsomt, av og til, og leke litt med maten. Som å kaste en gulrotbit opp i lufta og ta den med munnen. Eller spise spagetti som Lady og Landstrykeren. Eller prompe med ketsjupen.

Problemet er bare at barn ikke forstår når nok er nok. Én gang, eksisterer ikke i deres verden. Hele middagen gjennom, derimot ?

 

Skrelle frukt-fella

Bare ? ikke begynn med det en gang!

Stol på meg. Ikke begynn!

Les mer om skrelle-fella: Ta deg ei pære

 

 

Har du flere?

 

 PS: For flere oppdateringer om mine foreldre-feller, følg meg gjerne på  Facebook oInstagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

 

Ung mamma = dårlig mamma?

23.06.2015 - 06:30 30 kommentarer

Jeg forundrer meg stadig over den påstanden.

At unge mødre skal være dårligere mødre enn oss mer voksne mødre.

 

happy pregnant woman and her husband
Licensed from: lanak / yayimages.com



 

Selv tilhører jeg den sistnevnte kategorien. Jeg fikk mitt første barn da jeg var 33 år, og må vel med det kalle meg selv en voksen mamma.

Greit nok at unge mødre mangler livserfaring, og at noen setter spørsmålstegn ved om de takler ansvaret og endringene et lite barn gjør med livet deres.

Likevel, jeg kan se flere fordeler enn ulemper ved å være ung mamma.

Her er ti grunner til at unge mødre er like gode mødre som oss voksne mødre:

 

1 - Vi voksne mødre er midt i et spennende liv med karriere, oppussing av hus, spennende fritidsinteresser og selvrealisering når vi omsider bestemmer oss, noe tvilende, for at det kanskje passer å få barn.

Unge mødre føler ikke at de ofrer like mye ved å få barn.

 

2 - Vi voksne mødre planlegger graviditet og baby slik at det passer inn livet vi allerede lever.

Unge mødre planlegger livene sine etter graviditet og baby.

 

3 - Det er en kjensgjerning at man blir mindre og mindre fleksibel jo eldre man blir.

Mens unge mødre tar de fleste utfordringer på strak arm, må vi eldre mødre vurdere, kalkulere, regne ut og planlegge.

 

4 - Vi voksne mødre blir mye fortere slitne og trøtte enn våre yngre medsøstre. Jeg husker bare hvordan jeg i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene kunne feste fra fredag til søndag med minimalt med søvn og likevel troppe opp på jobb mandag morgen og gjøre en like god jobb som om jeg hadde sittet hjemme hele helgen.

Hadde jeg prøvd det samme nå, hadde jeg ramlet av allerede etter dag én. Og likevel kommet utslitt på jobb på mandag.

 

5 - Voksne mødre mener selvrealisering er en rettighet, og tar det som en selvfølge at det er noe vi skal fortsette med som individ etter vi har fått barn.

Yngre mødre har ikke begynt å realisere seg selv ennå, og gjør det med barnet i livet sitt, som mamma.

 

6 - Jo eldre man blir, jo mer bekymrer man seg. Vi voksne mødre bruker mye tid på å bekymre oss og krisemaksimere, mens de unge mødrene i mye større grad klarer å leve spontant og bekymringsfritt.

 

7 - Vi voksne foreldre legger lista så høyt i alt vi gjør. Når vi skal ha kjærestetid, innebærer det helst en langweekend i en spennende by med gode middager, kule opplevelser, spa, golf, shopping og en teaterforestilling. Ofte legger vi så mange og fantastiske planer at vi enten aldri kommer oss avgårde, eller vi bruker hele langhelgen på alt annet enn å være sammen.

Når yngre foreldre skal ha kjærestetid, kjøper de inn et ferskt brød, en pose reker og koser seg ved kjøkkenbordet. Enkel hverdagsromantikk.

 

8 - Voksne mødre har hatt så lang tid på å planlegge hvordan livet med barn skal bli, at vi sitter med skyhøye forventninger til hva foreldrelivet skal gi oss. Som regel blir vi skuffet da mammalivet ikke ble helt som vi trodde.

Yngre mødre har mindre livserfaring og dermed færre forventninger til mammalivet. 

 

9 - Vi voksne mødre lever ofte et liv med god økonomi, stor frihet og mulighet til å gjøre akkurat hva vi vil. Vi er vant med å velge fra øverste hylle. Jo flere valg og muligheter, jo flere behov får vi. Vi blir aldri fornøyd og klager over alt vi aldri får gjort.

Yngre mødre har færre krav til hvordan et tilfredsstillende liv skal være, og er flinkere til å ta ting som de kommer.

 

10 - Yngre mødre er fortsatt unge når de blir bestemødre.

 

Men kanskje er det aller viktigste i denne debatten at en mors kjærlighet til sitt barn er akkurat den samme, enten man er 17 eller 40 år. Og at alder ikke betyr noe for om man er en god mamma eller ei.

 

Les også: Hvordan er en god mor?

Les også: Den perfekte mor

Les også: Kjære nybakte mamma

 

Hva tror du er best? Ung eller voksen mamma?

 

PS: For flere oppdateringer fra gammel voksen mamma, følg meg gjerne på  Facebook oInstagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Fatale mammaløgner

22.06.2015 - 11:26 21 kommentarer

Noen hvite mammaløgner må til for i det hele tatt å kunne overleve som mamma.

Som for eksempel: «Ja, mamma skal ligge her inne hos deg heeele natta. Bare legg deg ned og sov du».

Og så lister vi oss ut og fortsetter å se på «Orange is the new black» så fort barnet har sovnet.

Eller: «Hvis du ikke spiser opp middagen din, kommer du ikke til å vokse og bli stor og sterk. Da kommer du til å være liten hele livet".

 



 

Ganske harmløst egentlig.

Andre mammaløgner får litt mer fatale konsekvenser. Som den jeg serverte før helga.

Mannen og jeg dro til Hønefoss på sommerfest. Vi skulle på restaurant og spise deilig middag og så videre på Hønefossrevyen. Vi hadde fått overnatting på hotell og greier. Femte natt uten barna på fem og et halvt år. Hvis vi trekker fra bryllupsnatta og natta jeg fødte Lillesnuppa, blir det kun den tredje natta uten barn. Vi er ikke akkurat bortskjemt med alenetid.

Bonussønn på 14, som er hos oss i sommer, skulle passe barna.

Han har passet de før, men ikke over natta. Ja ja, hva galt kan skje, tenkte jeg, og overlot barna til han.

Les hele forhistorien her: Hjelp, hva har vi gjort?

I verste fall kommer de seg litt for sent til sengs, uten tannpuss, og dukker opp i barnahagen med sokker som ikke matcher og gjenglemt matboks. Det kan jeg leve med.

Jeg ble regelrett kastet ut av huset da det nærmet seg avreise.

Fire- og femåringen gikk rundt og stønnet og sukket hver gang jeg «skulle bare».

Kom deg avgårde nå, mamma. Vi skal lage pizza, spise godis og se på film. Dra nå! Vi klarer oss! Hade på badet din gamle sjokolade.

Så satt jeg i bilen da, og kjørte full gass mot Hønefoss. Jeg plukket opp mannen på veien. Vi spilte høy musikk, sang og humpet rundt i bilsetene. Hurra! No kids!

Vi sjekket inn på hotellet. Jublet litt til. Tok en telefon hjem, og fikk vite at alt var helt fint der hjemme.

 

 

 

Jeg hadde akkurat tatt en bit kalvefilet med pepper og timian i munnen, da mobilen ringte.

Den lille gråt.

«Hvor er du mamma? Jeg vil til deg mamma! Jeg får ikke sove. Du må komme hjem».

Jeg gikk ut på trappa utenfor restauranten. Det regnet. Jeg hutret og dro dressjakken ekstra godt rundt meg.

Det var massiv hiksting, hulking og snufsing gjennom røret. Jeg ble nesten våt i øret.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å berolige:  «Legg deg sammen med den gode, trygge storebroren din nå, og kos deg. Han passer så godt på deg, vet du».

«Mamma! Jeg vil til deg, mamma!» Om og om igjen.

Mammahjertet mitt blødde. Hva skulle jeg gjøre?

Det var da jeg dro den fatale mammaløgnen:

«Okei. Jeg kommer hjem. Bare legg deg ned og slapp av, så kommer jeg hjem. Men det tar litt tid, for jeg er et stykke unna. Men bare slapp av du, så kommer mamma».

Den lille sluttet umiddelbart å gråte. Jeg hørte et lite snufs, og så et lite host, også et veldig spakt «Okei, mamma».

Planen var at den lille skulle slutte å gråte, roe seg ned, slappe av og sovne i løpet av et par minutter. Og så skulle jeg si dagen etter, da jeg ble konfrontert med hvorfor jeg ikke hadde kommet hjem, at siden du sovnet så godt, så ble jeg litt til.

Jeg gikk inn i restauranten igjen og spiste opp kalvefileten min.

Dette går bra, beroliget mannen. Dette går bra.

Fem minutter inn i Hønefossrevyen, ringte storegutten igjen. Mannen gikk ut med mobilen. Den lille var fortsatt våken og ventet på mamma. Det var ikke snakk om å legge seg ned og sove før jeg kom hjem. De satt i sofaen og så på tv.

Nei men, pokker da. For en hukommelse. For en evne til å holde seg våken når man egentlig er kjempetrøtt. For en vilje.

Jeg skulle aldri ha sagt at jeg skulle komme hjem. Det jeg trodde var en helt uskyldig mammaløgn, fikk plutselig uante konsekvenser. Skulle den lille sitte oppe hele natta nå, og gråte og vente på mammaen sin?

Vel, det var ikke så mye vi kunne gjøre. Vi kunne ikke dra hjem. Det var bare å berolige, trøste, prate og forsikre om at dette kom til å gå helt fint. Og at mamma var på vei hjem, så bare slapp av. 

Vi ba 14-åringen omstendig om å gi oss tilbakemelding om hvordan det gikk. Resten av revyen satt både mannen og jeg og kikket bort på mobilen annethvert minutt. Vi sendte meldinger og spurte om alt var ok. Men vi ville ikke ringe og forstyrre, tilfelle han forhåpentligvis var midt i leggingen igjen.

Revyen var ferdig. Vi ringte storegutten, men mobilen hans var slått av. Vi ringte han på Skype, men han var ikke pålogget. Vi sendte melding på både mobilen, Skype og på Facebook. Men det var helt stille.

Hva skjedde? Hvorfor svarte han ikke? Og hvorfor var han ikke online? Han er alltid online!

Vi tuslet omsider opp på hotellet. Vi satt våken et par timer og prøvde å få kontakt.

«Ja ja, når vi ikke hører noe, er det fordi alt er i orden», sa mannen.

«Vel vel, siden vi ikke hører noe kan det bety at noe er galt», sa jeg.

Vi sovnet til slutt.

Neste morgen fikk vi endelig tak i storegutten. Vi overfalt ham med spørsmål og formaninger. Han kunne ikke skjønne alt oppstyret.

Jo da, den lille satt oppe langt utover natta, men sovnet rett etter siste gang de snakket med oss. Så gikk storegutten tom for strøm på mobilen, uten at han tenkte noe videre over det. Og nei, han hadde faktisk sett på tv resten av kvelden, ikke sittet på pc-en.

«Slapp av! Jeg hadde da ringt hvis det hadde vært noe», sa han oppgitt.

Mannen og jeg la oss igjen. Var vi først på hotell uten barn, skulle vi jammen sove lenge. Vi sovnet igjen umiddelbart og forsov oss til frokosten.

 

Serverer du mammaløgner?

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne uansvarlige mammaen, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Ingen skam med hjemmeferie

19.06.2015 - 17:21 39 kommentarer

I kveld skal jeg på God sommer Norge på TV2 og snakke om hjemmeferie.

Hjemmeferien har nemlig fått et altfor dårlig rykte. Vi bør liksom ta i hvert fall én tur til utlandet i løpet av sommeren, for å kunne kalle det ferie.

 



 

Og skal man «bare» være hjemme i sommer, må man helst komme med en unnskyldning:

«Nei, du skjønner, vi skal pusse opp huset i sommer». Eller «Vi skal på cruise i høstferien».

Vi var hjemme i hele fjor sommer. Eller, vi tok bilen og kjørte en uke til Stavanger for å hilse på mannens familie. Men bortsett fra det, var vi hjemme. 

Vi hadde en liten økonomisk krise, så vi hadde ikke råd til å reise til det oh, så store utland.

Fjorårets sommerferie er en av de fineste feriene vi har hatt.

Ikke noe program, ingen ting som skulle rekkes, ingen overfylte flyplasser og lange flyturer, ingen bamseklubb, ingen frokost å rekke.

Vi hadde fire uker med ren og skjær kos og antistress.

 



 

Det betydde ikke at vi bare satt hjemme og kjedet oss. Langt ifra. Vi badet, overnattet i gapahuk, plukket blåbær, fylte opp plaskebassengene i hagen, fisket og fireåringen lærte å sykle.

Når jeg spør barna hva de husker aller best fra fjorårets sommer, svarer de unisont: Da vi padlet kano med onkel Marius.

 


Årets høydepunkt. 

 

I år har vi råd til å dra på utenlandsferie, men vi velger å bli hjemme. Vi skal en helg til Trysil, og på bilferie til Stavanger i år også, men resten av ferien blir vi på Raufoss.

Vi gleder oss.

Det er på tide på ta hjemmeferien tilbake og gi den et bedre rykte.

Hjemmeferie er ikke kleint!

Hjemmeferie er ikke en straff!

La ungene våre komme tilbake til skolen og barnehagen til høsten og fortelle om hjemmeferien sin med rak rygg og hevet hode. 

Og la oss oppfordre barna til å tenke på opplevelsene de hadde i ferien, i stedet for destinasjon og prislapp.

 





 

I kveld på God sommer Norge, skal jeg møte Henriette Lien, som snakker varmt om utenlandsferier med barn, og Åsne Havnelid, generalsekretær i Røde Kors.

Jeg tror det blir en spennende samtale.

 

Bloggeren Avdeling Holt har forresten engasjert seg veldig i hjemmeferie. Les hennes kloke ord her: # hjemmeferie

Og så må jeg nevne bloggeren EventyrElin, som har dratt i gang en stor bloggkampanje for å fremsnakke hjemmeferien. Hun har også opprettet en egen #hjemmeferie, så vi kan dele og kose oss med hverandres hjemmeferiebilder.

Hun gir også bort en fantastisk, heidundrandes 20 dagers ferie til Nordland i sommer til en familie. Legg inn en søknad da. EventyrElin, Superpapsen og undertegnede sitter i juryen.

Les også innlegget mitt fra i fjor: Det er ikke synd på mine barn

 

Hva skal dere i sommer? Og synes du det er kleint med hjemmeferie?

 

PS: Følg oss gjerne i sommer på Facebook oInstagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Nok et veltet melkeglass

19.06.2015 - 12:40 6 kommentarer

//Annonse

Trodde du barna sluttet å velte melkeglasset når de ble en tre, fire år gamle?

Det trodde jeg.

Men der tok jeg feil.

 



 

Jeg har en fireåring, og en femåring, og de velter begge melkeglasset under frokosten med jevne mellomrom.

Jeg har egentlig opparbeidet meg en veldig rask mamma-refleksarm. Jeg kan sitte og prate med Lillemann som sitter ved siden av meg ved frokostbordet, og likevel få med meg at Lillesøsters melkeglass begynner å nærme seg faretruende bordkanten.

Og skulle det gå over ende, skyter jeg ut armen raskere enn Lucky Luke og redder det inn igjen før en eneste dråpe går spilt.

Men av og til går sånne faretruende melkeglass meg hus forbi, og både pålegg, brød, yoghurt og småbarn blir dekket av hvit, kald melk.

 



 

Derfor har vi alltid tørkepapir tilgjengelig. Papiret har sin naturlige plass både på frokostbordet, middagsbordet, på stuebordet under lørdagstacoen (Ja, vi er skikkelige rebeller og spiser taco på lørdag, ikke på fredag), ved grillen og i det hele tatt, der barn og mat er sammen innen en radius på tre meter. 

 

 

Serla Handy Sheet kommer i kule dispensere som man fyller med papir-ark. Man drar rett og slett bare ut ett og ett ark, og slipper å rive av tørkerullen.

Så kan du bruke den andre hånden til å holde katten unna, løfte på våte barn, flytte unna mobiltelefoner og annet som ligger på bordet og ikke tåler vann, eller rett og slett bare ta deg til pannen og lukke øynene et lite øyeblikk.

 



 

Og så slipper du å knote med tørkeruller med våte hender. Dersom Lucky Luke armen fungerer så dårlig at du også ble full av melk.

Dispenseren er lett og kommer i flere ulike design. Den passer fint både på frokostbordet og på søndagsmiddagsbordet med svigers. Nesten som en serviett-dispenser.

 



 

Og du, følg med neste fredag, for da gir jeg bort en flott goodiebag fra Serla med både dispenser, serveringsfat og forkle.

Hvordan er din mamma-refleksarm? Virker den?

Hjelp! Hva har vi har gjort?

18.06.2015 - 18:25 14 kommentarer

«Er du sikker nå, på at dette går bra?»

Jeg river av en bit neglebåndet på pekefingeren med tennene. 

 

 

 

«Helt, helt sikker?»

«Ja da! Slapp av. Det går fint», sier 14-åringen og setter headsettet tilbake over ørene. Han dukker ned i iPaden igjen.

«Men altså ...», sier jeg og stamper litt i gulvet med den ene tåa.

«Jeg mener ...».

Men bonussønnen hører ikke etter likevel. Han sitter i sofaen og flirer av en film på YouTube.

Akkurat nå er mannen og jeg i Hønefoss. Vi er på sommerfest med middag, Hønefossrevyen og overnatting på hotell til i morgen.

14-åringen er barnevakt for de to små på fire og fem år. Han har vært barnevakt før, noen timer av gangen. Men aldri over natta.

Han har fått en meget detaljert liste over alt han må huske på. Der står både tannpuss, underbukseskift og pakking av barnehagesekk til i morgen.

Da jeg skulle dra i ettermiddag, ble jeg regelrett kastet ut av huset av en 14-åring en 4-åring og en 5-åring som gledet seg til å være alene hjemme helt til imorgen.

De skulle nemlig se på film, spise pizza, potetgull og godteri.

 

Hva har vi gjort?

Kommer dette til å gå bra?

Hadde du overlatt barna dine til en 14-åring over natta?

 

 PS: For flere oppdateringer fra disse uansvarlige foreldrene, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

 

hits