Omgangssjuke-helvete

22.03.2017 - 19:30 9 kommentarer

Du er helt sikker på at du skal dø. Du er virkelig det. Når du ligger der på badegulvet klokka tre om natta og ikke en gang orker å løfte opp armen for å klø deg på nesa.

 


 

Det begynner plutselig. Du får ingen hint, ingen varsler. Du aner fred og absolutt ingen fare. Livet går sin vante gang. Du har spist kveldsmat i sofaen med barna, sett litt på tv, snakket om snøen som smelter i barnehagen, at det snart er vår.

Og så plutselig.

Den ene har vondt i magen. Så den andre. Så du. Og før du rekker å si kveldsmat, henger dere over doen alle sammen og spyr.

Omgangssjuke-helvete er i gang.

I løpet av den første natta har du byttet på fire senger, enda dere bare er tre, skiftet håndklær tre ganger og dusjet tilsvarende mange små kropper.

 


Sengetøy. Haugen bare vokser og vokser. 

 

Du har løpt frem og tilbake med bøtter med grønnsåpevann i, du har båret små kropper rundt i en evig runddans mellom senga, doen, dusjen, sofaen og tilbake i senga.

Du har vasket do, gulv, nattbord og katten. Og det er ingen ting som tyder på at det vil slutte. Det kommer bare mer, mer, MER!

Det eneste du vil er å sove. Du er så trøtt, så uendelig trøtt.

Og etter å ha vært på do nok en gang, orker du ikke gå tilbake til senga di, for du vet at du bare så vidt rekker å lukke øynene før det skjer noe igjen, så du legger deg på badegulvet, drar badematta over deg, den dekker deg akkurat fra skulderen og ned til midt på magen, og lukker øynene og tenker at her kommer jeg til å dø.

Men du gjør ikke det. Kroppen din er i aller høyeste grad i live. Og den er overhodet ikke ferdig med den tsunamien den har satt i gang.

Du står atter på kne med hodet ned i doskåla og angrer på at du tok så lett på bekkenbunn-treningen etter forrige fødsel. Det buldrer inne fra barnas soverom og du forbanner mannen som har dratt på golftur til Spania med kompisene sine akkurat denne uka. Akkurat denne uka! Av alle uker i året! Og du får lyst til å slå ham midt i trynet. Hardt!

Morgenen kommer omsider, og du våkner, skjelvende og iskald på badegulvet. Du klarer ikke reise deg, for du er så svimmel, så du kryper ut på kjøkkenet og åler deg opp langs kjøkkenbenken, grabber til deg det første glasset du får tak i, og fyller det med vann.

Du tvinger deg selv til kun å drikke en bitteliten slurk selv om du er tørstere enn du noen gang kan huske å ha vært. Ikke en gang da du var 20 år og gikk på rødvinsfylla sammenhengende fra fredag til søndag.

Du tar sjansen og drikker halve glasset. Og aldri har vel lunkent vann i et dags-møkkete melkeglass smakt så godt.

Resten av dagen går med til å slumre under teppet i sofaen og se på Netflix med barna. Du føler deg som verdens dårligste mor som ikke har energi til å lulle og lalle og dille og dalle med de syke barna dine. Men samtidig orker du ikke bruke så mye energi til å gruble på det, for tankene er så flyktige, og du tenker at de nok overlever dette også.

Kjøkkenet flyter over, for du rakk aldri rydde opp etter den kveldsmaten du så lystig lagde til deg selv og barna dine før helvete brøt løs. Men du driter fullstendig i det, for det siste du orker å gjøre nå, er å rydde kjøkkenet. Eller badet. Eller klesvasken som ligger i en kjempestor haug i gangen.  

 


En annen gang. En annen gang. 
 

Du tror du aldri kommer til å få lyst på noe å spise igjen. Aldri, som i ALDRI! Og du må ha stålkontroll på tankene dine så du ikke tenker på feil matvare, for da er det bare å løpe rett ut på do igjen. Avocado, for eksempel. Eller peanøttsmør. Eller karamellpudding. Eller hva som helst, egentlig. Bare mat, generelt.

Du tror du aldri kommer til å løpe igjen. Eller gå. Sånn vanlig, oppreist, uten å måtte holde deg til møblene. Og du tror du aldri kommer til å le igjen.

Dagen forsvinner helt av seg selv. Når du tenker tilbake på den, husker du egentlig ingen ting. Annet enn at du lå på sofaen og slumret til Netflix. Men du aner ikke hva du så på.

Og så, neste dag, plutselig. Plutselig kjenner du at det kanskje hadde vært litt godt med ... hermetiserte pærer. Hermetiserte pærer? Humrer du for deg selv. Det har du da ikke spist siden du var liten jenteunge og var på besøk hos bestemor. Men ja, det hadde kanskje vært litt godt med hermetiserte pærer.

Så du grer litt på luggen, kommer deg inn i bilen og kjører ned i til butikken. Og der går du fullstendig bananas. Du raver rundt mellom hyllene, støttende til handlevognen, og rasker med deg alt som inneholder karbohydrater. MÅ - HA - KARBO - HYDRATER!

Du kommer hjem med ikke bare hermetiserte pærer, men med hermetiserte fersken og fruktcocktail og jordbær og bananer og vannmelon og lefser og loff og nudler og fruktdrikker og smoothier og iskrem.

 

 

Og så fort du får gaflet i deg alt dette, kjenner du at, hey, jeg lever! Livet er fantastisk! Og du elsker barna dine, og du bestiller kinobilletter til helga for nå skal vi jammen kose oss litt ekstra og du unner mannen din å spille golf i Spania. Virkelig.

I absolutely fucking love my life!

Og det skal jeg jammen fortsette å gjøre, helt til neste gang.

Flere som kjenner seg igjen?

 

PS: For flere oppdateringer fra kaosfamilien, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hadde du ofret en av barnas fingre?

17.03.2017 - 19:30 9 kommentarer

Hadde du gjort det, altså? Ofret en av barnas fingre for at du selv skulle være frisk?

Neeei, når du sier det sånn, så kanskje ikke. Men ei tå hadde jeg ofret. De klarer seg fint med ni tær. Gjør de ikke?

 

Boy Points up his Finger, Has an Idea
Licensed from: courtyardpix / yayimages.com

 

Mannen og jeg spiser lunsj sammen på den lokale kafeen. Vi diskuterer livet. Som vi så ofte gjør. Denne gangen havnet diskusjonen inn på hva som er viktigst i livet. Hva som er viktigst for å ha det bra, for å være lykkelig.

- Okei, på førsteplass kommer helse, sier jeg. Har du ikke god helse, har du ingen ting.

Jeg har selv opplevd alvorlig sykdom, og vet hvor frustrerende det er. Er man ikke frisk, er man heller ingen god mamma, eller god kone. Og det påvirker hele familien.

- Ja, det er jeg enig i, sier mannen og spidder en kyllingbit med gaffelen. På andreplass da? Økonomi?

- Ja, det må bli økonomi på andre plass. Ikke på den måten at jeg vil ha shitload mye penger. Jeg trenger ikke villa, hytte på fjellet, fin bil og dyre ferier. Men å ha dårlig råd, og konstant måtte gå rundt og bekymre seg for regninger og uforutsette utgifter, det er pokker meg slitsomt.

- I know, sier mannen. Jeg husker den perioden da vi hadde dårlig råd. Fy pokker, det var grusomt. Det holdt nesten på å koste oss ekteskapet.

- Oooh ja, da kranglet vi mye, sier jeg og er glad jeg kan smile av det i dag. 

- Du kranglet mye, sier mannen. 

- Skal vi virkelig ta den diskusjonen nå, spør jeg og legger fra meg gaffelen på bordet. 

- Nei nei, glem det. Ikke nå. Han vifter med hendene foran seg. Jeg fortsetter å spise. 

- Men ja, økonomi er viktig, sier mannen. Kanskje til og med viktigere enn helse.

- Njæææi, tror ikke det. For er man langvarig eller alvorlig syk, påvirker jo det økonomien. Er man frisk har man flere muligheter til å få økonomien på rett kjøl igjen. 

- Jo, men man blir ikke akkurat frisk av å ha dårlig økonomi heller. Og det koster å være syk.

- Men familie da, sier jeg og knuser en sprø brødkrutong mellom tennene. Familien min er jo faktisk det viktigste jeg har. Du og barna.

- Ja, familien ja. Den er kanskje viktigst av alt. Okei, hvis du fikk velge mellom og være alvorlig syk selv, la oss si og ha ME resten av livet, eller å miste et barn, hva ville du valgt da, spør mannen.

- Jeg hadde selvfølgelig valgt ME. Ingen ting er verre enn å miste et barn, svarer jeg og ser dumt på han.

- Hvis du måtte velge mellom ME eller at et av barna ble alvorlig syk da?

- Så hadde jeg fortsatt valgt ME.

- Okei, ME eller at en av barna mistet en finger?

Jeg gomler på en baconbit. Putter en bit til i munnen og setter meg tilbake i stolen. Nå er jeg usikker. En finger. ME for resten av livet. Hva ville barna valgt? Kanskje ikke akkurat nå, men når de ble voksne og så tilbake på barndommen sin. Hadde de da valgt en fraværende mamma som ikke kunne delta i livet deres, eller hadde valgt en finger mindre. Jeg vet hva jeg hadde valgt hvis det hadde vært min egen mamma og barndom det hadde vært snakk om. Jeg hadde ofret en finger. En lillefinger, vel og merke. 

- Seriøst, må du tenke over det, altså, sier mannen og ser på meg rynket panne og hevede øyebryn. Hadde du gjort det? Ofret en av barnas fingre for at du selv skulle være frisk?

- Neeei, når du sier det sånn, så kanskje ikke. Men ei tå hadde jeg ofret. De klarer seg fint med ni tær. Gjør de ikke?

Lista vår over hva som er viktigst i livet, ble for øvrig seende slik ut til slutt:

1 Familie

2 Helse

3 Økonomi

4 Jobb

5 Venner/nettverk

 

Hvordan ser din liste ut? Og hadde du ofret barnas fingre for egen helse?

 

PS: For flere oppdateringer fra en såkalt pedagogisk ukorrekt mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

Hvordan gikk det med Blitzer-barna?

14.03.2017 - 19:30 14 kommentarer

Barnevernet var veldig bekymret da Blitzer-jentene begynte å få barn på 80-tallet. Jentene troppet opp på fødestua i slitte olajakker, med naglebelte, piercinger i ansiktet og rød hanekam.

Dette kunne umulig gå bra?

 

Emotional Punk Teen
Licensed from: Creatista / yayimages.com

 

Jentene var unge, de var tøffe og de hadde et ganske så rutineløst liv. De var i sterk opposisjon mot det etablerte samfunnet, de var ofte i klinsj med politiet, de hadde dårlig råd og liten kontakt med foreldrene sine.

For deg som ikke er kjent med Blitz, er det altså navnet på et miljø med ungdommer som okkuperte et tomt hus i Oslo tidlig på 80-tallet. Ungdommene var sinte på samfunnet. De var venstreradikale, anarkister og kommunister, og de kjempet mot rasisme, kapitalisme og homofobi. De var opptatt av dyrevern og feminisme. Fine verdier egentlig, problemet var bare at de ofte brukte vold som virkemiddel. De var sinte og høylytte.

Forskning.no skrev i 2011 en artikkel om Åse Broman som er høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo. Hun intervjuet 10 unge Blitser-mødre på 80-tallet. Etter 25 år, prøvde hun å få tak i disse mødrene og barna igjen. I dag er mødrene mellom 40 og 45 år gamle, og barna er mellom 20 og 25 år. Hvordan hadde det gått med dem? Var bekymringen til barnevernet berettiget?

Absolutt ikke!

Det viste seg nemlig at selv om jentene hadde hanekam og piercing, så var de gode mødre. Barna deres hadde en barndom totalt blottet for økologisk ull, hjemmelaget barnemat, skiturer på fjellet og pedagogisk korrekte leker. Men de fikk med seg noe langt viktigere, nemlig gode verdier. For selv om Blitzer-jentene var tøffe og rotløse var de veldig opptatt av å ta vare på hverandre og på de svakeste. De var opptatt av anti-materialisme, solidaritet og toleranse. Det var mye omsorg og varme innad i Blitzer-miljøet.

Og kanskje er det viktigere for en god barndom, enn alt dette ytre og Facebook-perfekte vi er så opptatt av i dag.

I dag jobber de fleste Blitser-mødrene i kreative yrker, gjerne med kunst, kultur og media. Og de er fortsatt veldig selvstendige kvinner.  

Jeg blir flau når vi mødre anno 2017 sitter og diskuterer om man er en god mor, gjerne med en kritisk undertone, fordi man unner seg litt alenetid. Om man skader barna sine ved å være hjemme hele sommerferien, ved å la ettåringen begynne i barnehage, eller ved ikke å spise middag sammen hver dag. Disse tingene har overhodet ingen ting med å være en god forelder å gjøre! Det viktigste er å gi barna masse trygghet, kjærlighet og gode verdier. Akkurat som Blitzer-mødrene gjorde.

 

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt

Les også: Det er ikke noe galt med barnet ditt

 

PS: For flere oppdateringer fra en såkalt pedagogisk ukorrekt mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Så satt jeg her alene på en fredag kveld

10.03.2017 - 19:30 13 kommentarer

Fredag kveld, den store kosekvelden. Vi slutter alle tidlig på fredag. Ingen SFO. Ingen lang barnehagedag. Ingen lekser. Ingen handling. Helga begynner klokka halv to.  

 



 

Den ene sitter på kjøkkenbenken og knekker egg i pannekakerøra. Den andre står på en krakk og rører. Så spiser vi pannekaker med Nugatti til middag. Hver eneste fredag. 

Etter middag finner vi på noe gøy sammen, kanskje spiller et spill, går ut i hagen og bygger en snømann, drar opp til akebakken eller bare slapper av hjemme. I dag hadde vi planlagt Villkatten. Og så skulle vi lage en sang etterpå. 

På kvelden lager vi noe godt og ser på TV. Vafler, kanskje. Eller kanskje det ligger noe sjokoladekake fra en eller annen bursdag i fryseren. Sjansene er stor for sistnevnte. 

I kveld ble det verken spill, låtsnekring eller vafler.  

I kveld ble jeg sittende igjen helt alene. Sånn helt plutselig. Mannen er på konferanse. Det ene barnet tok en spontantur på kino med en god venn, og det andre barnet dro til noen kompiser. 

Og her sitter jeg. Helt alene for første gang. Jo da, jeg har vært alene hjemme før også, men da har det vært etter at barna har lagt seg. Eller at mannen har tatt de med ut på noe. Da har det vært planlagt. 

Og det er nå det går opp for meg at barna faktisk begynner å bli store. Og at det mest sannsynlig kommer til å bli flere fredagskvelder alene hjemme. 

Og så kjenner jeg et ørlite stikk i magen. Og jeg tenker at det er pokker meg ikke lenge før de flytter ut og greier. Før de forlater redet og klarer seg på egen hånd. Men så tar heldigvis fornuften over, og jeg tenker: Herregud så deilig! 

Velkommen ensomhet! Velkommen kjedsomhet! Velkommen storbarnsliv. Eller, mellombarnsliv, enn så lenge. 

En ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg er ingen småbarnsmamma lenger. 

 

Når slutter man egentlig å være småbarnsforeldre?

 

Les også: Sex før og etter barn

 

PS: For flere oppdateringer fra en småbarnsmamma som plutselig ikke er småbarnsmamma lenger, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

La fitta flagre

08.03.2017 - 20:27 15 kommentarer

Jeg hadde egentlig planer om å skrive et langt og skikkelig bra innlegg i anledning kvinnedagen.

Men tiden strakk dessverre ikke til.

I skrivende stund sitter jeg på flyet på vei til Molde. Jeg skal holde foredrag på Aukra i kveld. Om den moderne morsrollen og kravet og presset til perfeksjon og prestasjon, hvilket mange mødre, og kvinner generelt, kjenner på.

En av parolene i dagens 8. mars-tog er 'La fitta flagre fritt.' Og i det ligger det en protest mot intimkirurgi. Jeg regner med jeg har de fleste med meg når jeg sier at jeg syns det er helt hårreisende at unge jenter opererer seg der nede for å se bra ut. Det er virkelig toppen av galskap.

Derfor har jeg laget et lite dikt i anledning dagen:

La fitta flagre

La magen vagle

La puppene dingle

La rumpa vingle

La knærne disse

La lårene gnisse

Elsk din kropp og dobbelthake

La oss feire dagen med kake

Gratulerer med dagen alle flotte kvinner!

Du er bra nok akkurat sånn du er!

Hvorfor har jeg fått barn når jeg ikke vil være med dem?

07.03.2017 - 20:15 44 kommentarer

Forrige uke delte Tv2.no en kronikk skrevet av den svenske tobarnsmoren Jessica Lotorn. Jeg hadde vinterferie forrige uke, og lå på sofaen på hytta da det begynte å tikke inn meldinger.

Jeg hadde egentlig logg av-ferie, men jeg skjønte fort at dette var viktig. Og siden vi røyk på begrepet logg av-ferie for barna etter kun en dag, da vi bare ikke orket maset etter iPad, tenkte jeg at det var innafor å sjekke mobilen og hva alt dette styret handlet om.

Det handlet altså om svenske Jessica. Hun hadde skrevet en kronikk på svenske Expressen, som nå var gjengitt av tv2. En kronikk med følgende overskrift: «Hvorfor får du barn, om du ikke vil være med dem?»

 


Faksimile fra Tv2.no
 

Jeg trodde først det var tull. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tullet med folk som lirer ut av seg akkurat den kommentaren: Hvorfor får du barn da, hvis du ikke vil være med dem/hvis du ikke eeeelsker hvert øyeblikk sammen med dem/hvis du ikke koser deg sammen med dem heeele tiden og så videre, og så videre.

Men dette var ikke tull. Svenske Jessica skriver at hun fikk et informasjonsskriv fra barnehagen der de oppfordret foreldrene til å ta fri og være sammen med barna i sommerferien. Og det er jeg selvfølgelig helt enig i. Klart vi skal være sammen med barna i sommerferien.

Lengre ned i kronikken begynner hun å kritisere foreldre som ser på barnehagen som en mulighet til egentid. Tid foreldre bruker til rengjøring, hvile og underholdning. Og der er nok jeg litt skyldig, for det har nemlig hendt at jeg har drøyd en time med å hente barna og brukt tiden på å vaske badet eller svingt innom Kiwi og ukehandlet. Og skal jeg være helt ærlig, har det også forekommet at jeg har sluttet en time tidligere på jobb, og ligget en halvtime på sofaen med Friends på tv-en i stedet for å stresse opp til barnehagen med en gang. Shame on me.

 


 

Dette er ting jeg gjør for å kunne være en best mulig mamma og et best mulig menneske. Det handler jo om å holde hodet over vannet i småbarnstiden, ikke sant? Da syns jeg hver mor må få gjøre det hun trenger for å holde seg på beina og for å få overskudd. Om det innebærer å handle alene, gjøre husarbeid i fred eller ta en halvtime på sofaen før hun henter barna, spiller ingen rolle.

Men så ramler jeg virkelig av lasset. For nå begynner Jessica og kritisere foreldre som har behov for egentid. Hun mener nemlig at egentid er noe du ikke bare kan, men noe du skal se langt etter når du faktisk har valgt å få barn:

"Hvis du velger å oppdra et eller flere barn er ikke egentid noe du kan ta for gitt de første ti årene."

I ti år? Hva er det for noe mamma-martyr-tullball? Hun mener altså at når du har fått barn, så skal du glemme deg selv, overse egne behov og interesser og ofre deg hundre prosent for barna i ti år. Minst. Bare da kan du slå deg på brystet og kalle deg en god mor.

Og hun skriver videre:

"Å tilbringe tid med mine barn trumfer alt annet i livet. Jeg nyter hvert øyeblikk de ønsker å være med meg."

Jeg beundrer egentlig slike mammaer som Jessica. Jeg beundrer virkelig slike mammaer som aldri blir slitne, som aldri blir lei barna og som ønsker å bruke all tilgjengelig tid sammen med dem.

Og jeg skjønner at Jessica ikke har behov for så mye egentid. Hun er sikkert en frisk og rask og ressurssterk kvinne. Sveriges svar på Susanne Kaluza, liksom. Kanskje har hun også nær familie som stiller opp og avlaster. 

Men jeg syns det er veldig rart hvordan noen mennesker kan påstå, helt på alvor, at deres behov og følelser er de riktige, og at alle som føler annerledes, eller har andre behov, tar feil.

Hva er det med slike folk som trer glorien godt ned over hodet, klatrer opp på sin DIY-pidestall, og retter pekefingeren mot alle som er annerledes enn dem selv. Helt uten vilje eller evne til å se eller forstå at folk er forskjellige.

 

Angel with halo
Licensed from: DeusNoxious / yayimages.com

Saint mom
 

Siden jeg er lykkelig, bør jammen du være lykkelig og. Siden jeg liker å bake, bør alle andre like å bake også. Siden jeg elsker å leke med barna mine hele helgen, bør alle andre like det også. Siden jeg ammer,  bør alle andre også amme. Siden jeg har ikke behov for egentid, bør ingen andre ha det heller.

Jeg skal avslutte med å svare på spørsmålet i tittelen: Hvorfor har jeg egentlig fått barn når jeg ikke vil være med dem?

Eller, jeg skal begynne med å svare på hvorfor jeg ikke har fått barn.

Jeg har ikke fått barn for å utslette meg selv.

Jeg har ikke fått barn for å la dem tro at alt handler om dem. 

Jeg har ikke fått barn for å tilfredsstille alle deres behov hele tiden.

Jeg har ikke fått barn for å leke, organisere, tilrettelegge, fikse, ordne og aktivisere dem hele tiden.

Jeg har ikke fått barn for å lære dem at de er verdens sentrum og at de har rett til å dømme andre som ikke er akkurat som dem. 

 

Jeg har derimot fått barn for å være et godt forbilde og gi dem gode verdier om respekt og toleranse.

Jeg har fått barn for å lære dem at alle er forskjellige, og at forskjeller er positivt, ikke negativt.

Jeg har fått barn for å guide dem gjennom livet med åpne, nysgjerrige øyne.

Jeg har fått barn for å lære dem å ta hensyn.

Jeg har fått barn for å oppdra dem til å se litt lenger enn sin egen nesetipp og lære dem at fordi de ikke forstår noe, betyr det ikke at det er feil.

Jeg har fått barn for å lære dem å holde den pekefingeren for seg selv. Og for å lære dem å strekke ut en hånd i stedet for å dømme.

 

Det tror jeg nemlig vil gjøre verden til et mye bedre sted. Og er det ikke det vi alle egentlig ønsker for våre barn?

 

Her kan du lese mer om martyr-mammaer og mammapolitiet:

Hvorfor i alle dager har du fått barn? Hvis du ikke vil være sammen med dem? 

Er det greit å levere i barnehagen når man selv har fri?

Oh, the irony

Din virkelighet er ikke lik alle andres

Føkk mammapolitiet

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Hva gjorde vi egentlig før vi fikk barn?

04.03.2017 - 09:00 19 kommentarer

En typisk dag i vinterferien med barn:

 



 

05.30 Boink, boink, boink i senga. Mamma, mamma, mamma, du må stå opp!

05.31 Jeg soser rundt i huset etter iPader og øretelefoner. Glemte å legge de fram i går kveld. Finner iPader men oppdager at de er tomme for batteri. Leter etter ladere. Finner de ikke. Setter på tv-en og setter frem rester etter gårsdagens godteri. Klokka halv seks om morgenen er sjokolade og ostepop til frokost helt innafor.

05.40 Legger meg igjen.

05.45 Boink, boink, boink. Mamma, mamma, mamma! Hva skjer hvis man står på hodet og får hjertet i halsen? Blir man kvalt da? Sengen er full av barn som synger, kryper inn i dynetrekket mitt, øver på salto og lander med kneet rett i nesa mi. Jeg jager dem ut.

06.00 Får ikke sove. Står opp. Legger meg i sofaen og slumrer til noen episoder av Daniel Tiger på tv-en.

06.30 Dusjer, setter på en vaskemaskin, rydder kjøkkenet etter gårsdagens middag og lager frokost.

07.30 Spiser frokost.

08.15 Ligger under bordet og tørker opp melk.

 


 

.

08.30 Kaffe. Må - ha - kaffe! Setter meg i kaffestolen i hjørnet og roper høyt at nå skal mamma drikke kaffe så jeg trenger fred. Får sitte i fred i to og et halvt minutt før barn kommer og lurer på noe. 

08.40 Setter på en vaskemaskin til. Prøver å få ungene til å slå av PlayStation, men det blir bare halvhjertet siden jeg egentlig syns det er litt deilig med fred og ro i huset.

08.50 Konsollene er tomme for strøm. Fred og ro avlyst.

09.00 Setter meg i go-stolen for å lese aviser. Barn står rett foran meg og spiller konsert på rosa plast-keyboard. 

09.30 Finner frem ull til ungene. Nå skal vi ut på skitur. Børster tenner, børster og fletter hår, minner alle - gjentatte ganger - om at de må tisse før de tar på seg yttertøy, finner frem overtrekkbukser, vinterdresser, halser, luer, hansker, skisko, ski, staver og leppepomade til hele gjengen. Lager kakao, pakker ned kjeks, kvikklunsj, appelsiner, sitteunderlag og skismøring.

 

Les også: Når en småbarnsfamilie skal ut på ski

 

10.30 Endelig sitter vi i bilen, klare for skitur.

10.45 Måtte inn med barn som måtte tisse, selv om jeg sa sikkert tretten ganger før de kledde på seg alle vinterklærne at de måtte passe på å tisse før vi dro. Men nå sitter vi i bilen klare for skitur.

11.00 Ut på tur. Passer på å legge ut bilde på Instagram og Facebook. Skitur med barn gir masse mammapoeng i sosiale medier.

 

 

11.05 Drar barn som er sliten etter stavene.

11.10 Pause. Spiser kvikklunsj.

11.30 Overtaler barn om at det ikke er langt igjen. Om og om og om igjen. Skulle ønske jeg også bare kunne legge meg ned i snøen og nekte å gå videre.

14.00 Hjemme igjen. Barn har sovnet i bilen og må vekkes. Barn nekter å våkne. Prøver å lokke med mer sjokolade. Virker ikke. Går over til å kile og å løpe rundt i huset med trøtt barn på armen på monsterjakt. Det funker.

15.00 Middag. Hjemmelaget pizza. Vel i hvert fall nesten. Bunnen er fra kjøledisken på Rema1000.

16.00 Ligger under bordet og tørker opp tomatsaus.

17.00 Krangler med barna og syns de er for slappe til å rydde opp etter seg.

17.30 Setter på nok en vaskemaskin. Krangler med mannen. Syns han gjør for lite husarbeid.

17.45 Fjerner flis fra barns fot, leter etter forvunnede fotballkort, sier «Åh, så fin» til diverse tegninger, tørker oppkast etter katten, rydder leker, ser på barn som roper «Mamma, mamma, se her da! Se på meg da, mamma. Se, mamma! Se på meg!», skifter sengetøy på barnas senger, dusjer barn og børster hår - igjen til store protester.

 

Les også: Se på meg da, mamma!

 

19.00 Kveldsmat foran tv-en. Ser teit barnefilm.

20.00 Står på kne i sofaen og tørker leverpostei.

20.15 Film er ferdig. Barn er mer sulten, enda jeg spurte om barn var mer sulten for en halv time siden og fikk nei til svar. Jeg begynner å bli litt sur, for jeg vil gjerne ha barna i seng snart, men kan liksom ikke nekte dem mat heller.

20.45 Pusser tenner - til store protester, leser bok, synger og laller.

21.00 Barn får ikke sove. Jeg er veldig gira på at barn skal sovne snart!

21.30 Barn fortsatt våken.

21.45 Sov nå, for pokker!

22.00 Barn sovner endelig. Jeg sovner i sofaen med fjernkontrollen i hånda.

 

Les også: Sov nå, for helvete!

 

En typisk dag i vinterferien uten barn:

9.30 Våkner.

10.00 Tar en lang dusj og spiser frokost mens jeg leser aviser.

11.30 Drikker kaffe og leser bok.

13.00 Går på ski.

15.00 Lager middag. Hjemmelaget pizza.

17.00 Leser bok, sitter litt på Facebook, prater med mannen, klapper katten og snakker med venninner på telefonen. Avtaler tur ut til helgen. 

 

19.00 Kveldsmat, film, rødvin og kjærestekos.

00.00 Leser bok på senga og har dyp samtale om følelser med mannen.

01.00 Natta.

 

Flere som kjenner seg igjen?

 

Les også: Hvordan får de det til, disse perfekte mødrene?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kos = mat

01.03.2017 - 19:30 12 kommentarer

Jeg innrømmer det så gjerne. Selv om jeg vet alle treningseksperter og kostholdsveiledere mener jeg er skikkelig teit. Kos = mat.

Det blir bare ikke ordentlig kos uten noe å putte i munnen. 

 



 

 

Lørdagsfilmen er ikke like bra uten taco og smågodt.

Er jeg alene hjemme en helt vanlig tirsdag kveld, og skal kose meg litt ekstra, (for det gjør jeg når jeg er alene hjemme) er det fram med en sjokolade. (Og en pose lakris.) (Ja, og så gjerne noe potetgull.)

Får jeg besøk, finner jeg frem kake fra fryseren. Eller kjeks.

Går det en skikkelig bra film søndagskvelden, tar jeg meg en skål is.

Har vi vært på skitur hele dagen, må vi ha kakao og kanskje en bolle når vi kommer hjem.

Skal jeg kose meg på kafé bestiller jeg et stort stykke sjokoladekake.

Har jeg en time fri en ettermiddag og skal kose meg med en bok, må jeg ha litt sjokolade til.

Julekos = marsipan og pepperkaker.

Vinterferiekos = kakao og grilla marshmallows.

Fastelavnskos = boller.

Påskekos = kvikklunsj og store påskeegg fylt med smågodt på tilbud.

17. maikos = is og kake.

Sommerferiekos = mer is og enda mer kake.

Høstferiekos = svensketur og hamstring av godteri.

Halloweenkos = smågodt.

Bursdagskos = kake.

Kos er fader meg ikke det samme uten noe å spise. Sitte der rett opp og ned og kose seg uten å putte noe i munnen, liksom. Det går bare ikke.

Du kan si hva du vil, men det går bare ikke.

 

Les også: Jeg hamstrer smågodt uten skam

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en smålubben smågodtelskende småbarnsmamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

41 år i dag, still loving you og genser med hull

25.02.2017 - 09:00 30 kommentarer

Jeg har bursdag i dag! Jepp, det har jeg. Jeg blir 41 år. En finfin alder. Jeg er så gammel at jeg gjør akkurat som jeg vil uten å bry meg om hva andre folk måtte mene og tro, samtidig som jeg fortsatt er såpass ung at jeg elsker å bygge snømann og kjøre karusell. (Og det er nå du skal si: Wow, er du 41 år? Det hadde jeg aaaldri trodd.)

Les også: 20 grunner til at kvinner over førti er best

 



 

Likevel hender det jeg blir minnet på at jeg begynner å bli voksen. Som for eksempel da Justin Bieber kom til Norge. Da jeg leste om ungdom som tok opp lån på 17.000 kroner for å gå på Justin Bieber-konsert, tenkte jeg at herrrlighet, det er jo galskap. Det går da ikke an! Du kan ikke ta opp lån på 17.000 kroner for å gå på en konsert. Og i hvert fall ikke med Justin Bieber!

Men da jeg fikk roet meg litt, og fått litt hjelp til å friske opp i hukommelsen, kom jeg frem til at det nok ikke er helt usannsynlig at jeg kunne ha gjort noe liknende da jeg var i tenårene. Ikke for Justin Bieber, oh no, han er virkelig ikke verdt 17.000, men for å få se Nirvana, Guns n Roses, Scorpions eller noen av de andre bandene jeg digget og som jeg lå og hørte på, og dagdrømte til, på pikerommet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ligget i senga mi med kjærlighetssorg og grått til Still loving you.

Jeg forstår heller ikke hvorfor dagens ungdom er så opptatt av å være så forbanna perfekt hele tiden. Eller hvorfor de stresser og slanker seg syke. Eller hvorfor de ikke kjemper for noe. Annet enn mot seg selv. Kan de ikke bare slappe litt av, kose seg, gjøre litt opprør.

Men det var da jeg så disse bildene på Zara.no jeg skjønte at jeg virkelig begynner å bli gammel. For dette forstår jeg ikke:

 




 

Genser med hull! Skal man liksom betale masse penger for å kjøpe en genser med hull? Det ser jo rett og slett helt teit ut. Hva? Er du ikke enig?

Jo da, jeg gikk selv med bukser med hull. Men det er noe helt annet. Jeg husker en sommer, jeg var vel en 14-15 år, vil jeg tro. Tradisjonen tro, pakket vi oss inn i den røde Lada-en vår (Og du som er så ung at du ikke vet hva en Lada er, det er en bitteliten russisk firkantet blikkboks-bil som var veldig populær på 80- og 90-tallet), og kjørte hele veien fra Raufoss til Trondheim for å tilbringe sommerferien hos mormor og morfar.

Jeg hadde som vanlig tatt på meg den hullete Levis 501-buksa mi, sammen med en strikkegenser (uten hull) og brune boots. Det rasler i alle hullene i ørene mine da jeg snudde på hodet, dobben i nesen var på plass og øynene var sminket ravnsvarte med lag på lag med øyensverte (maskara heter det i dag).

Mamma så på meg med det blikket hun alltid så på meg med på den tiden. Litt sånn, ja da jenta mi, jeg vet at du har behov for å opponere, og jeg vet at du syns du ser skikkelig kul ut, men du ser egentlig ganske teit ut. Et sånt blikk med hevede øyebryn men med et halvt smil i munnviken.

Så ba hun meg så pent om jeg ikke kunne være så snill å ta på meg en annen bukse, akkurat i dag da vi skulle til mormor. Jeg sa selvfølgelig nei. Det kunne virkelig ikke falle meg inn. Var det noen dag jeg skulle ha på meg bukse med hull, så var det i hvert fall i dag.

Da vi svingte inn foran huset i Trondheim, vel åtte timer senere, og mormor kom ut på trappa og tok oss imot, og vi hadde klemt og klemt, begynte mamma å unnskylde buksa mi: Ja nei, jeg sa nå til Marte at hun skulle ta på seg en annen bukse i dag, men det ville hun ikke. Det er altså så stygt med de buksene der ...

Mer rakk hun ikke å si før mormor avbrøt henne: Nei, men kjære deg, jeg syns de er helt fantastiske, jeg. Det er jo sånn det skal være i dag, vet du. Du skal bruke akkurat de buksene du vil, du Marte.  

Mormor hadde skjønt det. Bukser med hull er tøft. Det er kult, det er stilig. Genser med hull derimot ... det er faktisk bare teit.

Og hvis barna mine noen gang dukker opp i genser med hull  ... da spørs det om jeg klarer å være like kul som mormor. Jeg er usikker. 

 

Les også: 20 grunner til at kvinner over førti er best

Les også: Noen ganger funker det best å vise fingern og rope faen

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som er glad hun ikke har tenåringer i hus ennå, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Heia hverdagsmatpakka

22.02.2017 - 19:30 14 kommentarer

//Annonse

Noe av det som er så utrolig deilig med at barna vokser og blir større, er at de stadig klarer flere og flere ting selv.

Det er også ganske deilig at de sover litt lengre om morgenen, at de er ferdig med bleie, at de begynner å tenke sånn noen lunde fornuftig (i hvert fall av og til) og at de klarer å sitte stille i litt mer enn to minutter.

Men altså, det aller beste er kanskje alt de klarer selv. Alt de før måtte ha hjelp til som de i dag gjør på egen hånd.

 

Som for eksempel å kle på seg. Og rydde etter seg. Nå skal ikke jeg skryte på meg at mine barn alltid rydder etter seg, men de kan - hvis jeg bare maser lenge nok. De kan pakke fotball-bager, bade-bager, skolesekker og barnehagesekker selv. Og så kan de lage matpakken sin selv. Sistnevnte har gjort underverket for mitt morgen-humør.

For mens jeg tidligere hang over kjøkkenbenken ti over åtte hver morgen, sånn passe stressa og med et jaget blikk på klokka mens jeg smurte brødskiver og rotet i kjøleskapet etter yoghurt, kan jeg i dag bruke ti minutter ekstra på badet mens barna smører sine egne matpakker.

 


Tenk å kunne dra på jobb med tørt hår! For en luksus
 

Polarbrød er favoritten. Det er enkelt å smøre, enkelt å spise, det smuler jo praktisk talt ingen ting, og så smaker det skikkelig godt. Favorittpålegget er leverpostei med agurk og skinkeost.

Jeg har aldri skjønt meg på foreldre som står i en halvtime på kjøkkenet hver morgen og lager slike kunstmatpakker til barna sine med hjerte-egg, brødskive-stjerner og avocado-blomster.

Det holder da lenge med to grove, evt. en yoghurt, en knaske-gulrot (som alltid blir med hjem igjen, men du føler liksom at du må legge den med) og litt frukt eller bær.

Gjøre det kvelden før, sier du?

Vel, jeg kan i hvert fall komme på minst femti andre ting jeg har lyst til å gjøre om kveldene etter barna har sovnet enn å stå på kjøkkenet og lage matpakkekunst.

Ja til minst mulig jobb for mor og til å la barna få gjøre ting de klarer selv.

 


Heia hverdagsmatpakka
 

Men tilbake til Polarbrød. Jeg har inngått et samarbeid med Polarbrød, og skal være ambassadør for dem i hele 2017.

Det betyr at du kommer til å lese mer om Polarbrød her på bloggen. Jeg skal gi deg både tips og triks, gode historier, turtips, og oppskrifter på masse godt du kan lage med Polarbrød.

 


 

Følg gjerne Polarbrød på Facebook for enda flere tips. Og har du noen tips selv, del de gjerne med oss!

 

Men la oss begynne med matpakka. Hva legger du i matpakka? Og kjører du kunst- eller hverdagsmatpakke?

 

PS: For flere oppdateringer fra en hverdagsmamma,følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Mamma, når jeg blir stor skal jeg bli blitzer

20.02.2017 - 20:32 8 kommentarer

Vi var på Popsenteret i helgen. Og for dere som ikke kjenner til Popsenteret, er det altså et senter for norsk musikk, tilrettelagt for barn.Kid with Sign of the Horns
Licensed from: sabphoto / yayimages.com

 

Det begynte bra, med Nora Brockstedt, Kirsti Sparboe, Maj Britt Andersen, Jan Teigen, Alf Prøysen og Dollie De Luxe. Nå er ikke jeg så gammel at jeg har noe særlig forhold til verken Nora Brockstedt eller Kirsti Sparboe, annet enn at jeg husker at mamma brukte å høre på dem, men både Maj Britt Andersen, Alf Prøysen og Dollie de Luxe har preget store deler av min oppvekst. Jeg husker hvordan jeg løp rundt med oppklippede lakenstrimler i håret da Dollie de Luxe vant den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1984.

Jeg går der og mimrer og svinger litt på armene og gynger lett i knærne mens jeg nynner «Lenge leve livet», da jeg plutselig snubler i noe lite og mykt.

Den lille og myke tingen viser seg å være mitt barn.

Den lille står stiv som en pinne. Halsen er strukket oppover mot en tv-skjerm på veggen. Øynene er sperret opp og øyebrynene er dradd så langt opp i panna at det er fare for nærkontakt av tredje grad med hårfestet. Og denne lille tingen har høyt hårfeste!

- Mamma? Hva er dette?

På skjermen ruller en video av politi med skjold, køller og tåregass. Politi med hjelmer med visir. Det er gjerder, det er ungdom, det er militærbukser. Og det er politi med skjold, køller og tåregass som bærer ungdom med militærbukser i armer og bein bortover gata. Ungdom som kjemper imot og som spreller og slår og sparker etter politiet.

- Åh ja, det der. Det er blitzerne, det, sier jeg og går i en bue rundt den lille. Skal vi gå videre, sier jeg i lystig toneleie mens jeg vifter med armen. Litt for lystig kanskje. Og litt for munter vifting med armen. Disse små har en tendens til å oppfatte slike viftinger og toneleier, og koble det sammen med at mamma ikke har så veldig lyst til å snakke om dette akkurat nå.

- Mamma! De viser fingern til polti!

- Mamma! Hørte du? De viser fingern til polti!

- Mamma! De kan da ikke gjøre det?

- Mammmaaaaaaa! Hvem er blitzerne?

Her var det bare å droppe vifting og lyst toneleie og begynne lete etter de riktige ordene. Hvordan forteller man et lite barn om Blitz?

- Okei, lille venn. For mange år siden, da mamma var ung, levde det en gjeng med ungdommer som ikke hadde noe sted å bo.

- I gamle dager, da?

Herlig, den kommer alltid når jeg forteller fra tiden før barna ble født.

- Nei, ikke i gamledager. Etter det. Gamledager var da min mormor var barn. Din oldemor. Gamledager sluttet da ... Nei, glem det. Da jeg var ungdom, var det altså en gjeng ungdommer som ikke hadde noe sted å bo, så de fant et hus som stod tomt og bestemte seg for å flytte inn der.

- Men hvor var foreldrene deres?

- Det vet jeg ikke. Mest sannsynlig kunne disse ungdommene fint ha bodd hjemme hos mamma og pappa, men de ville ut og klare seg selv.

- Hadde de krangla?

- Det kan godt hende, ja. Så de flyttet inn i dette huset. Det heter å okkupere. Når man flytter inn i et hus som man ikke eier selv.

- Men man kan da ikke bare gjøre det? Det er jo ikke lov.

- Nei, men blitzerne gjorde det. Selv om de ikke hadde lov. Men du, skal vi gå videre nå?

- Men hvorfor viser de fingern til polti?

- Fordi de ikke liker politiet. De liker ikke at noen skal bestemme over dem. De vil ikke følge lovene og reglene som vi har i Norge. Det heter å være anarkist. (Det var mamma og da hun var ung, men det gikk heldigvis over. Men det trenger ikke du vite, lille venn.)

- Åååh, vil de kjøre så fort de vil? Liker de ikke fartsgrenser?

- He he, ja, det stemmer nok. Og så var de imot rasisme og dyr i bur og at noen folk hadde mye penger og sånn. (Her tenker jeg at jeg også dropper å fortelle at mamma har spyttet på damer i pels og gått i demonstrasjonstog mot pelsoppdrett i sin herlige og svært så fargerike ungdomstid.)

- Hva er rasisme?

- Rasister er folk som ikke liker andre folk fordi de har en annen hudfarge eller religion enn deg.

- Hæ? Folk kan jo ikke noe for hvilken hudfarge de har? Spiller det noen rolle, da?

- Nei, det spiller virkelig ingen rolle.

- Så teit med rasister.

- Ja, kjempeteit.

- Brukte blitzerne skinnbukser? Sånn som Marcus og Martinus?

- Nei, de brukte ikke skinnbukser. De brukte stort sett olabukser og militærbukser.

- Olabukser?

- Ja, eller jeans da. Olabukser der det norske navnet for jeans. Og så hadde de kjetting hengende ut av bukselommene og nagler i beltet og rundt halsen og piercing i nesa og i tungen og i øyebrynene (Akkurat som mamma også hadde en gang.) Og så hadde de hanekam. I mange forskjellige farger. (Det hadde ikke jeg. Ett sted gikk grensa. Men jeg barberte av meg håret på hver side av hodet og farget luggen svart dagen før jeg skulle ta konfirmasjonsbilde. Mammaen min syntes ikke noe særlig om det.)

- Oj! Så tøft!

- Ehm, ja, jo, joda det er kanskje litt tøft.

- Men er de slemme?

- Nei, egentlig ikke. Men de var litt voldsomme.

- Ja, for de sloss jo med polti. Og det er kanskje ikke så lurt.

- Nei, det er ikke så lurt.

- Men liker de barn?

- Ja, de liker barn. Og dyr. De var veldig glade i dyr.

Vi tusler bortover gangene. Den lille går i egne tanker mens vi passerer både Wenche Myhre, deLillos, Alexander Rybak og Kurt Nilsen.

- Du mamma?

- Ja, lille venn.

- Jeg tror jeg skal bli blitzer når jeg blir stor, jeg.

- Mhmm, sier du det?

- Ja, for jeg liker heller ikke at noen skal bestemme over meg.

- Nei du, akkurat det vet jeg!

- Og så liker jeg ikke at dyr blir fanget i bur, eller rasister eller at noen folk har mye penger. I hvert fall ikke hvis de ikke deler.

- Ja, jo, det er sant det.

- Og så liker jeg hanekam. Og jeans.

 - Olabukser. Det heter olabukser.

- Og så liker jeg barn og dyr.

- Ja, men det er jo fint. Men du trenger ikke bestemme deg for det nå. Det er mange år til du blir ungdom.

- Jo, men jeg har bestemt meg allerede. Jeg skal bli blitzer. Men jeg tør ikke vise fingert til polti.

- Neimen det var jo fint da.

Den lille bråstopper, og jeg snubler igjen. Øyebrynene blir nok en gang dradd opp mot hårfestet.

- Mamma!!!

- Ja, lille venn. Hva er det?

- Turboneger! Det bandet der heter Turboneger. Det er ikke lov å si neger! Hvorfor har de lov til å kalle seg Turboneger da?

 

Les også: Kan man lukte blomster når man er død?

Les også: Er du snill eller slem?

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som av til syns det er fryktelig vanskelig å være mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dårlig mamma-samvittighet

18.02.2017 - 09:44 8 kommentarer

Dårlig samvittighet er egentlig en fin ting. Når den gnager oss i hjertet, eller i magen, kan det være at den prøver å fortelle oss at vi har gått for langt. At vi har gjort noe som ikke var riktig, og at vi kanskje må rette opp i noe. Vi trenger samvittigheten vår for å vite når vi har tråkket over en grense.

 


 

Men når denne samvittigheten tar helt over for fornuften, og vi begynner å klandre oss selv for alt, da har det gått for langt. Alle foreldre trår feil av og til. Alle reagerer vi på upedagogiske måter innimellom og kan oppføre oss verre enn treåringen selv.

Kanskje burde vi ikke ha blitt sinte. Kanskje burde vi ha skjønt at poden lå på gulvet og skreik fordi han trengte kos. Ikke fordi han ønsket å straffe oss. Kanskje glemmer vi oss bort og sier «Du får ikke lov ?» i stedet for «Jeg vil ikke at du skal ?» Har vi lekt nok med barnet i dag? Har vi puslet nok puslespill? Er barnet godt nok forberedt til skolestart? Har vi vært flinke nok til å hjelpe til med leksene? Har vi hjulpet dem med å utvikle empati? Leser vi nok bøker sammen?

Slutt med det! Glem alt du har lest om hvordan du får perfekte, lykkelige barn. Glem alle idylliske Facebook-oppdateringer. Ingen foreldre er superforeldre. De fleste av oss gjør så godt vi kan. Og det er som regel godt nok.

Skal du lese én bok om barnepsykologi, anbefaler jeg Stein Erik Ulvunds bok Rakkerunger og englebarn. Oppdragelse uten fasit. Ulvund er professor i pedagogikk ved universitetet i Oslo. I boka skriver han blant annet: «Etter mer enn 30 års erfaring, forskning og litteraturstudier av barns utvikling, sitter jeg igjen med langt flere spørsmål enn svar på hvor grensen går for hva som er en forsvarlig barneomsorg. Det eneste som er helt sikkert, er at det finnes utallige måter å utøve foreldrerollen på som gir barn en tilstrekkelig omsorg til at de utvikler seg normalt. Vi har jo alle sett at barn som oftest blir normale, selv om de vokser opp i familier som takler omsorgen og oppdragelsen av barna svært forskjellig.»

Vi må slutte å undervurdere barna våre. Barn er ganske robuste, og tåler som regel mer enn vi tror. Man ødelegger ikke barna sine med å bruke såkalt feil ord når man snakker til dem. Ei heller med å ta en langhelg uten barna. Eller ved å glemme dem igjen i bilen eller i butikken, ikke få i dem grønnsaker, eller la dem få spille litt på iPaden så du kan ta deg en velfortjent pause. Det viktigste er at de daglige rammene er trygge og gode. Er de det, har man ganske mye å gå på. 

Husk det når du hamrer løs på deg selv og er sikker på at du har ødelagt barnet ditt for livet fordi du ikke var entusiastisk nok over tegningen hun hadde tegnet, eller fordi du ikke hørte helt etter når han fortalte hva som hadde skjedd i barnehagen. 

Slapp av, det går nok helst bra!

 

Les også: Ti idiotiske ting mødre har dårlig samvittighet for

Les også: Ti ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for 

 

Innlegget er hentet fra boka mi Føkk lykke! Her får du også flere råd mot den evige dårlige mamma-samvittigheten.

Kjøp den her.

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

5 tips til fine og billige karnevalskostymer

14.02.2017 - 19:30 17 kommentarer

Det er igjen tid for karneval, og snart florerer det av små pirater, prinsesser, marihøner og troll i barnehagene og på skolene over hele landet.

party little two sisters with painted happy face
Licensed from: lunamarina / yayimages.com

 

Karneval er gøy! Men dessverre er det en del, både barn og voksne, som gruer seg til denne festen. Vi husker vel alle historien om lille Anders som ble plaget av de andre barna da han dukket opp i barnehagen i hjemmelaget sjørøver-kostyme.

Mange foreldre føler seg skviset mellom barna, som vil ha nye, flotte kostymer fordi «alle andre» har det, og en trang økonomi.

Jeg er ingen tilhenger av å kjøpe dyre kostymer til barna. Vi bruker det vi har liggende hjemme: gamle klær, pysjer, oppklipte laken og andre ting vi finner. Av og til supplerer vi med ansiktsmaling, en tryllestav, en krone eller andre platsleker vi har liggende. Og når jeg skriver «bruke det vi har hjemme», mener jeg absolutt ikke å sitte og sy kostymer halve natta. Jeg snakker om kjappe, enkle kostymer som krever minimalt med kreativitet og jobb.

Heldigvis virker det som om flere og flere barnehager og skoler oppfordrer barna til å bruke det de har liggende fremfor å kjøpe nytt. Det heier jeg på!

Her er mine fem tips til hvordan du kan lage kule kostymer til en billig penge:

 

1 Finn frem pysjen

De fleste barn har en eller annen superheltpysj, prinsessepysj, dyrepysj eller brannmann-, lege- eller politipysj liggende i skapet. Tre den på ungen, og vips har du en Hulken, politi, skjelett eller ei prinsesse.

Kanskje har barnet ditt en søt morgenkåpe eller sånn poncho-badehåndkle med ører eller hale på. Det blir perfekt kostyme med en t-skjorte og strømpebukse under.

 

2 Pimp klær du allerede har

Mus eller katt: Grå/brun/svart strømpebukse og genser/t-skjorte. Fest en hale på rumpa og tegn på svart nese og værhår.

Marihøne:  Rød og/eller svart strømpebukse og rød genser. Lim eller sy på store rundinger i svart papp på ryggen.

Robot: Finn en pappeske og skjær hull til armer og bein. Er dere skikkelig kreative, kan dere male eller tegne på pappesken også.

Pirat: Klipp opp en gammel olabukse eller en pysjbukse. Ta på en t-skjorte, papirhatt eller tørkle på hodet og en øyelapp laget av papp med en strikk.

Bakemester: Hvit strømpebukse og t-skjorte, et bakeforkle, skaut, litt mel i kinnene og et par pepperkakeformer i lomma.

Lege: En stor, hvit skjorte kan bli til en finfin legefrakk. Kanskje du kan ta en rød tusj og tegne røde knapper og et rødt kors på brystet også.

Dracula: Svart bukse og hvit skjorte. Har du et par løs-vampyrtenner liggende etter halloween, blir det ekstra skummelt.

Årets prinsesse: Jeg fikk også et fantastisk tips fra en følger på Instagram i går. Bruk den samme kjolen år etter år og bytt ut bildet på brystet med den prinsessen som er mest populær for tiden. Klipp ut bildet fra et blad eller print ut fra nettet og lim eller sy på.

 

3  Ansiktsmaling er gull

Litt maling i ansiktet frisker opp et hvert antrekk. Finn frem sminkeskrinet ditt, barnas malesaker eller kjøp en boks billig ansiktsmaling på Nille.

Ta på den fine julekjolen og mal pusekatt i ansiktet. Bruk pappas altfor store svarte t-skjorte og diverse maling i ansiktet så er du en robot.

 

4 Barna trenger ikke være noe spesielt

Barna trenger ikke å forestille noe spesielt. De ikke være Batman, Harry Potter, sommerfugl eller Rapunsel. Det holder å ha på seg morsomme, rare, søte eller fine klær.

 

5 Byttelån med andre

Mange har ferdige kostymer liggende fra tidligere karneval og halloween. Kostymene kan gjerne brukes flere år, men vil dere ha noe nytt, så byttelån med andre. Eller hva med å byttelåne pysj? Tenk så gøy å komme i barnehagen og se at akkurat din pysj eller ditt alve-kostyme danser rundt på et annet barn.

 

Lykke til på karneval. Og har du flere gode tips, del dem gjerne.

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Her kjøper du matvarer til halv pris

12.02.2017 - 18:42 17 kommentarer

//Annonse

Jeg er en sånn type som alltid står med nesa nedi halv pris-hylla i matbutikken. Du vet, der matvarene som snart går ut på dato ligger. Dagens middag blir ofte bestemt utfra hva som ligger her.

Jeg mener, hvorfor i alle dager skal jeg handle mat til full pris, når jeg kan få fullt spiselig, god mat til halve prisen?

 


 

Er du som meg, tror jeg du kommer til å elske det jeg skal fortelle deg nå.

Det har nemlig nylig åpnet en nettbutikk i Norge som heter Matsmart. Butikken kjøper opp mat som matbutikkene av forskjellige grunner ikke kan selge fordi maten for eksempel har kort eller utgått best-før-dato, emballasje som har gått ut av produksjon eller små skjønnhetsfeil. Maten selger de til oss forbrukere til 20 - 90 prosent rabatt. Snittrabatten ligger på 50 prosent.

Og henger du med helt til slutt, skal jeg gi deg en rabattkode slik at du kan teste ut Matsmart du også.

Dette måtte jeg finne mer ut av. Så jeg satt meg ned med pc-en en kveld etter barna hadde lagt seg og bestilte mat jeg ville ha kjøpt på en helt vanlig ukeshandel. Jeg handlet for 500 kroner. Da er også frakt på 69 kroner og toll på 20 kroner inkludert. Toll er fordi varene kjøpes fra Sverige. Selve matvarene kostet meg altså kun 411 kroner.

 


Varene jeg bestilte fra Matsmart.

Hadde jeg kjøpt akkurat de samme matvarene i butikk her i Norge, hadde kassalappen kommet på 747 kroner. Med andre ord, jeg sparte 336 kroner på å handle varene på Matsmart. Det er en rabatt på 45 prosent.Pakken hentet jeg på nærmeste post i butikk. Som en hvilken som helst annen pakke.

Er du skeptisk? Sitter du nå og tenker at hey, vi kan da ikke spise mat som snart går ut på dato? Er ikke det farlig da?

Nei da, det er nemlig stor forskjell på best-før-dato og siste forbruksdag. Best-før-dato er kun en anbefaling fra produsenten, der de garanterer samme kvalitet på varen som ved forpakning. Det betyr absolutt ikke at varen blir dårlig når datoen nærmer seg eller er passert. Varen kan ofte holde seg helt fin i flere år etter best-før-datoen. 

Siste forbruksdag derimot, er noe helt annet. Denne datomerkingen brukes på ferskvarer, og denne maten skal du ikke spise lang tid etter datoen er utgått.

Varene jeg bestilte, hadde uansett overraskende lang holdbarhet. Den økologiske olivenolja holder helt til september. Esken med Smarties går ikke ut før i november. Capri Sun-jusen går ut i mars, men kjenner jeg ungene mine rett, er begge eskene tomme innen helga er omme. Eskene med Havre fras har best-før-dato i mai. Men dette spiser ungene til frokost nesten hver dag, så dette er forbruksvare her hos oss.

 


Ingen fare for at denne deilige esken ikke blir tømt innen november. 
 

Visste du at hver og en av oss i snitt kaster over 50 kilo mat i året? Fullt spiselig mat! Denne maten har en samlet verdi på 10 milliarder kroner. Så mye som 1/3 av all mat som produseres i verden kastes. Ikke bare er det helt hårreisende i seg selv, men det store matsvinnet gjør også store skader på miljøet. Matsmarts mål er å bidra til at mindre mat kastes. 

I Sverige, satt det en ICA-eier som så seg mektig lei av å måtte kaste massevis med fullt spiselig mat hver eneste uke. Men i stedet for å kaste maten, begynte han å selge maten til rabatterte priser. Slik vi ser flere dagligvarebutikker gjør nå. Dette ble så populært blant kundene, at han bestemte seg for å starte en nettbutikk der han kunne selge disse varene. Matsmart har allerede eksistert i Sverige en tid, og der har de solgt over 10 tonn med fullt spiselig mat til det svenske folk.

 


no.matsmart.com

Og er nå har altså endelig Matsmart kommet til Norge. Vareutvalget består foreløpig stort sett av svenske varer. Men de aller fleste varene kjenner jeg igjen fra norske butikker også. 

Ønsker du å teste ut Matsmart, kan du bruke koden casakaos når du bestiller, så får du 50 kroner rabatt ved kjøp for 300 kroner eller mer. Koden gjelder i en uke fra i dag. Altså fram til søndag 19. februar.

Ikke bare sparer du masse penger på dagligvarehandelen din, du gjør også en god gjerning.

Følg gjerne Matsmart på Facebook også. Der kan du lese artikler, få mer informasjon og gode tilbud. 

 

Hva tror du?

Er dette noe du kunne tenke deg og teste?

 

PS: For flere oppdateringer fra min gode nese for gode tilbud, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hva kjennetegner egentlig en god mor?

11.02.2017 - 19:30 20 kommentarer

Hvorfor er det sånn at noen stadig stikker av med likes og hjerte-kommentarer på mamma-prestasjonene sine, mens vi andre står igjen og føler oss helt ubrukelige?

 


 

I dagens prestasjonssamfunn er det å være en god mor ofte forbundet med det vi kan ta bilde av og dele på Facebook og Instagram.

Som flotte tema-barnerom med stjerner i taket og retro-hestekarusell i hjørnet.

Eller storslagne bursdagsfeiringer med hoppeslott i hagen og magisk tryllestøv.

Podens tannløse smil når han ser mammas hjemmelagede trelags, glansede Pokémon-bursdagskake med seks lys på.

Leende barn som lager sandslott på stranda i Puerto Rico.

Den perfekte Kardashian-fletta du endelig fikk til på prinsessa di.

En flott mammakropp bare måneder, uker, eller enda bedre - dager etter fødselen. En mamma som oser av sunnhet og viljestyrke.

Fantasifulle matpakker med hjemmelaget fiskepudding formet som en panda med oliven- og avocadofjes.

Smilende barn som gomler gulrøtter.

Et nyoppusset og tidsriktig hjem med stripete Kählervaser og kontrastvegg i årets farge.

En smilende mamma på gulvet sammen med poden i en haug med Lego.

En glad familie som spiller Ludo sammen på hytta.

Syltetøyglass med stripete sugerør og grønnkål- smoothie i.

Søte barn med snø i håret på skitur i påskesolen.

Et lite barn på kjøkkenbenken med mel på nesa og kakerøre i bollen.

Det er lett å føle seg mislykket når man selv verken har råd til hytte på fjellet eller strandferie i Puerto Rico. Når man ikke har overskudd til å lage storslagne bursdagsfeiringer og bake trelags kaker med Disney-tema. Når bakestunden stort sett alltid ender med klin og søl og unger som krangler om hvem som fikk slikke mest røre. Og når du virkelig ikke kan fordra og bygge Lego eller spille Ludo med barna. Det er det kjedeligste du vet.

God mor-boksen har blitt veldig trang i vårt perfeksjons- og prestasjonssamfunn.

Men hva med alt som ikke kan dokumenteres på Facebook? Hva med alt vi gjør med og for barna våre, som vi ikke kan ta bilde av og høste likes og hjerter for?

Hva med den lange, gode klemmen der du snuser inn lukten av barnets hår og ikke kan huske at du noen gang har luktet noe så godt, enda det egentlig lukter ketsjup og gammel leverpostei.

Det morsomme blikket dere veksler under grandonkel Oskars tale i tante Ruths gørrkjedelige 80-årslag.

Den gode samtalen der dere snakker om vennskap, om bursdagsinnbydelser, om at de som mobber ofte bare er lei seg, og om mot til å si fra hvis noen ikke har det bra.

Det å sitte tett sammen i sofaen og se en film sammen lørdag formiddag mens alle andre er ute på skitur.

Tårene du diskret tørker vekk under skoleavslutningen når barna synger Plystre på deg.

En mammahånd som har sneket seg under genseren til sønnen og kiler ham forsiktig på ryggen under frokosten.

Bekymringen og klumpen i magen når barna er syke.

Når du ligger ved siden av ditt sovende barn og kjenner den jevne pusten mot kinnet ditt, lukker øynene og tenker at du er den heldigste mammaen i hele verden.

Den morsomme historien fra barnehagen som fortelles med latter og innlevelse, og du egentlig ikke skjønner bæra, men du ler med bare fordi du syns barna er så morsomme når de forteller.

Det å være fullt og helt tilstede sammen med barna sine uten å ta bilde av det.

Å skape gode verdier sammen.

Å si unnskyld når du har vært trøtt og sliten hele dagen og kjeftet og smelt på alt og alle, gjerne helt uten grunn.

Latteren etter et internt familierituale ingen andre enn dere forstår.

Det å ikke stresse så mye med å forberede barnebursdager og julekvelden og andre feiringer slik at man går rundt og er sliten og lei monstermamma når man egentlig skal ha det koselig sammen.

Å ta vare på seg selv og sørge for at man får nok egentid slik at man får overskudd til å takle hverdagens mange utfordringer. 

Den varme følelsen som brer seg i hele kroppen når man sitter og ser på barna som leker, og de ikke vet at du ser på dem.

Det som gjør oss til en familie. Vår historie, vårt ufullkomne liv. Alt det nære og interne som ikke passer inn i god-mor-dokumentasjonen vi finner i sosiale medier. 

Det er jo nettopp disse tingene som kjennetegner en god mor.Ikke glem det. 

Gratulerer med morsdagen!

 

Les også: Når du sover

Les også: Hvem trenger vel være perfekt mamma så lenge man er dritgod til å steke pannekaker

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kan man fortelle barna at man ikke trives som mamma?

06.02.2017 - 19:30 27 kommentarer

Da jeg var på God morgen Norge forrige uke, og snakket om at jeg ikke trivdes så godt som mamma da barna var små, sa programlederen at det var noe man kanskje ikke trengte å si til barna.

Jeg svarte at jo, jeg syns egentlig ikke det er så ille å si det, bare man bruker riktige ord, og så fikk jeg ikke utdypet det noe mer.

 



 

Mange har lurt på hva i all verden jeg mener med det. Skal man liksom si til barna sine at man ikke trives som mamma? At man ikke liker dem? At man helst vil være et helt annet sted enn sammen med dem?

Nja, kanskje ikke akkurat sånn. Men la meg forklare:

Jeg syntes ikke babytiden var noe særlig. Jeg strevde, syntes ikke jeg fikk til, følte meg mislykket som mamma og endte opp med en barseldepresjon.

Den gikk heldigvis over.

Men så kom trassalderen. Og hu hei, her snakker vi trassalder med stor T! Jeg syntes denne tiden var kjempevanskelig. Jeg var så sliten, så lei, så frustrert, og jeg kjempet en daglig kamp for å holde hodet over vannet.

Det gikk heldigvis også over.

I dag syns jeg mammalivet et helt supert. Og jeg syns også jeg takler det meste, i hvert fall sånn noen lunde greit. Ikke perfekt, men greit. Det holder lenge. Jeg er bare en helt vanlig mamma, ikke en pedagog.

Jeg har skrevet flere blogginnlegg om dette, ja, til og med en hel bok. Og en dag regner jeg med at barna mine kommer til å lese det jeg har skrevet. Det er helt okei.

For jeg syns ikke vi skal være så redde for å innrømme at vi ikke takler alt, selv om vi er mammaer og pappaer, og liksom skal være superhelter.

Mine barn på fem og sju vet at jeg syntes det var vanskelig å være mamma da de var små. Det har jeg fortalt dem.

Akkurat som at noen i klassen er gode i matte, og skjønner alt med en gang, så må andre øve masse for å bli like gode. Akkurat som at noen i barnehagen er kjempeflinke til å løpe og gå på ski, så må andre øve for å gå og løpe like fort.

Akkurat sånn måtte jeg også øve på å bli en skikkelig god mamma, for jeg fikk det ikke helt til med en gang. Dette har selvfølgelig ikke noe med dem å gjøre. Det har heller ingen ting med mangel på kjærlighet å gjøre. Dette handler bare om en mamma som måtte øve litt før hun ble god.

Og det syns ikke barna er det minste rart. De vet at skal de bli proff fotballspiller, så må de øve. De vet at hvis de skal bli gode på bottle flip, så må de øve. Mye! Det er de færreste som får til noe nytt første gang de prøver. De aller fleste som er gode på noe, har øvd. Det forteller jeg dem gang på gang og hver eneste gang de blir sinte og leie for at de ikke får til noe. Hvilket er relativt ofte. (Jeg kan ikke skjønne hvor den utålmodigheten kommer fra.)

Jeg opplever at barn som regel har veldig stor forståelse for at vi voksne ikke får til ting, at vi feiler. Det er vi voksne som er så redde for å innrømme det. Det trenger vi ikke være. Hele livet består av å prøve, feile og mestre. Og feiling er en stor del av det.

Jeg tror det bare er fint for barna å se og høre om det. Så føler de kanskje at det er større rom for dem å feile også?

Hva tror du?

 

Les også: Ikke stress sånn, kjære foreldre

Les også: 10 ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som feiler mye, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

2017

06.02.2017 - 15:05 Ingen kommentarer

Intervju på Nettavisen om det er greit å si at man ikke trives med å gå hjemme med baby.

31. januar 2017



 

 

---------------------------------------------------------------------

 

God morgen Norge med Bente Træen for å snakke om familieliv.

31. januar 2017

 


 

 

-------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju på Ingefær podcast med Sara Lossius

29. januar 2017

 



 

 

------------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju på Salangen Nyheters livesending

20. januar 2017



 

 

Oh, the irony

03.02.2017 - 19:29 19 kommentarer


 

Da Nettavisen spurte meg i et intervju om hvilke kommentarer jeg forventet å få etter intervjuet (Som handlet om at jeg syntes babytiden var tøff og at jeg ikke var lykkelig), svarte jeg at det alltid er noen kommentarer som går igjen når jeg stikker hodet fram og sier at jeg ikke eeeelsket hvert minutt sammen med babyen. 

Blant annet:

"Det er frivillig å få barn."

"Hvorfor fikk du barn da?"

Som er i samme kategori som:

"La vær å få barn, da."

"Dette burde du tenkt på før du fikk barn."

"Du er en dårlig mor."

 

Og hvilke kommentarer tror dere dukket opp etter intervjuet? Jo da:

 


 



 




 



 



 



 



 





 




 



 

Oh, the irony!

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som ikke eeeeelsker hvert minutt med barna sine, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er det greit å si at du ikke liker familielivet?

30.01.2017 - 19:30 25 kommentarer

I morgen skal jeg på God morgen Norge og snakke om dette akk så herlige men dog så vanskelige familielivet.

 


 

For er det egentlig innafor å si at man ikke trives med det typiske familielivet? Og hvor går grensen? Å si at man lengter etter en ferie uten barn, er vel helt greit. Men er det greit å si at man rett og slett ikke trives i den typiske morsrollen, at man ikke elsker hvert sekund av den, uten at det oppfattes som at man ikke er glad i barna sine?

Selv har jeg aldri trivdes spesielt godt med et A4-liv. Jeg liker å jobbe for meg selv, jeg liker å kunne jobbe når jeg vil og så mye eller så lite jeg vil. Jeg er egentlig B-menneske og liker å være sent oppe og sove lenge. Det er dessverre ingen god kombinasjon med små barn i hus. Vi valgte å flytte til Spania og bo der i to år da barna var små. Nettopp for å bryte med det typiske familielivet med stress og tidsklemme.

I tillegg innrømmer jeg så gjerne at jeg ikke syntes det var spesielt gøy å gå hjemme da barna var babyer. Jeg liker ikke babyer så godt. Jeg syns de er kjedelige og uinteressante.

I dag elsker jeg å være mamma. Jeg syns det er utrolig givende å være sammen med barna, å snakke med dem, å gjøre ting sammen med dem. Nå er de 5 og 7 år, og de begynner jo å likne små mennesker. De er jo helt herlige!

I studio i morgen, møter jeg Bente Træen, professor i helsepsykologi ved Universitetet i Oslo.

Vi skal snakke om familieliv og om ikke å passe inn i den typiske familie-boksen. Vi skal snakke om forskjellene på mødre og fedre. Er det greiere for menn å si at de ikke trives enn kvinner? Og så skal vi prøve å komme med noen råd og tips til foreldre som kjenner at de ikke trives med sånn de har det i dag.

Vi går på lufta klokka 8.40.

Hadde vært hyggelig om du så på.

 

PS: For behind the scenes på God morgen Norge, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg kommer til Ikea for å snakke om rot

29.01.2017 - 19:30 4 kommentarer

Hva er egentlig rot? Og er det mulig å ha et strøkent, ryddig og rent hus når man har barn?

Finnes det måter å lure seg unna rydding på? Går det an å få rotete, uorganiserte mannfolk til å rydde? Og hva med barna? Hvorfor er barn så rotete? 

 


 

Jeg skal ikke skryte, men etter å ha vært mamma i over sju år nå, vil jeg påstå at jeg har pådratt meg nok erfaring til å kunne kalle meg en ekspert på rot. Det finnes ikke en eneste rotete situasjon jeg ikke har vært i.

Torsdag den 2. februar, skal jeg være med på damekveld på IKEA Ringsaker for å snakke om ... ja, nettopp ... rot.

Jeg skal gi deg noen gode tips og noen lure knep om roting og jeg skal prøve å rydde og sortere litt i alt rotet, i hvert fall mentalt. 

 

 

Damekvelden begynner klokken 18.

Er du Ikea Family-medlem, kan du melde deg på her.

Ellers er det bare å komme innom. 

Og det er selvfølgelig gratis. 

Det hadde vært veldig hyggelig å se deg der. 

Vælkømmin!

 

PS: For behind the scenes før, under og etter foredraget, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)



 

Før jeg fikk barn ...

26.01.2017 - 19:30 15 kommentarer

... trodde jeg at barn gjorde som du sa bare du var konsekvent.

Jeg var helt overbevist om at man får de barna man fortjener. Og at dersom man hadde barn som klikket i butikken fordi de ikke fikk is, handlet det kun om at foreldrene var inkonsekvente og ettergivende.

Jeg trodde ikke gener betydde så mye. Jeg trodde det å få barn var som å få en klump leire man kunne forme som man ville.

Jeg mente barn var et identisk avtrykk av den oppdragelsen foreldrene ga (eller ikke ga).

 

Playing
Licensed from: vanell / yayimages.com
 

Før jeg fikk barn, trodde jeg babyer og barn sovnet helt av seg selv om kvelden og sov hele natta, så lenge man hadde gode og riktige kveldsrutiner. Slike rutiner man kan lese om i mammaforumene.

Jeg trodde barn ville slutte å tegne på veggene bare man sa til dem at det ikke var lov.

Jeg var helt sikker på at baking med barn skulle være kjempekoselig. Jeg så for meg ett barn sittende på kjøkkenbenken, ett barn stående på en stol, litt koselig musikk, mel på nesa, latter og slikking av slikkepott.

Jeg var også helt sikker på at det skulle være kjempekoselig å leke med barna. Tenk så gøy å bli invitert i te-selskap sammen med alle dukkene og bamsene. Så koselig. Der kunne jeg nok tilbringe flere timer av ettermiddagen.

 

Før jeg fikk barn, syntes jeg det var en kjempegod ide å pusse opp huset i mammapermisjonen. Jeg skulle jo bare ha fri likevel.

Jeg syntes foreldre som brukte tomme trusler var slappe og dårlige. 

Jeg syntes det var rart at noen småbarnsforeldre hadde det så rotete hjemme. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være?

Jeg var helt sikker på at kolikk bare var noe tull og at hvor mye babyen skrek, handlet utelukkende om mors kosthold og foreldrenes tilknytning til babyen.

Jeg trodde barna etter hvert skulle få en anelse om hvor melkeglasset stod i forhold til kroppsdelene sine slik at de ikke veltet det gang på gang på gang på gang.

 

Før jeg fikk barn, syntes jeg barn på fly var fryktelig irriterende og kunne ikke skjønne hvorfor foreldre ikke lærte opp barna sine til å sitte stille og holde kjeft de timene flyturen varte.

Jeg tenkte at bilferie med telt var den beste familieferien. Det er jo så koselig.

Jeg syntes mødre som ikke trente var skikkelig slappe og at tidsklemma bare var en unnskyldning for ikke å trene.

Før jeg fikk barn, trodde jeg barn kledde på seg det de fikk beskjed om å kle på seg. Og at skikkelige viljesterke barn bare trengte to alternativer å velge mellom for å få på seg klærne.

Jeg var helt overbevist om at unger ryddet opp etter seg, bare man lærte dem å gjøre det.

Jeg syntes at foreldre som kjeftet på barna sine var dårlige foreldre.

 

Før jeg fikk barn, tenkte jeg at mødre som måtte låse seg inne på badet for å gråte en skvett, hadde satt seg i den situasjonen selv. Som man reder, ligger man og så videre.

Jeg trodde barn elsket å gå lange turer i skog og mark. Det handlet bare om å ha en positiv innstilling.

Jeg tok det som en selvfølge at barn kunne leke alene.

Jeg var sikker på at hvis man bare var positiv, fikk øyekontakt med barnet, bekreftet barnets følelser og snakket på en pedagogisk korrekt måte, ville barnet forstå hvorfor han eller hun ikke kunne få ny matboks med motiv fra den siste Disney-filmen så lenge vedkommende hadde en helt fin og brukende matboks fra før.

 

Før jeg fikk barn, trodde jeg barn kunne gå selv så fort de hadde lært å gå.

Jeg tenkte at kveldsstellet bestod i å skifte til pysj, pusse tenner og så i seng, uten å måtte springe etter unger som løp rundt i huset, veivende med armene over hodet og ikke ville pusse tenner. Eller unger som gjemte seg så fort pysjen ble tatt frem, og som du måtte bruke en halv time på å finne.

Jeg tenkte at frukt og nøtter var en super erstatning for godteri.

Jeg trodde barn stort sett traff munnen når de spiste.

Etter jeg har fått barn, vet jeg kun én ting: Jeg hadde ikke peiling på noen ting som hadde med barn, oppdragelse eller foreldreskap å gjøre før jeg fikk barn. Og det har jeg for øvrig fortsatt ikke. 

Har du flere?

 

Les også: Hvem trenger vel være perfekt mamma, så lenge man er dritgod til å steke pannekaker

Les også: Sov nå for helvete!

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som var best før hun fikk barn, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Når en småbarnsfamilie skal ut på ski ...

22.01.2017 - 19:30 7 kommentarer

- Okei, er alle klare, roper jeg i høyt toneleie og klapper i hendene.

- Er alle klare for skitur?

 


 

 

Det er søndag formiddag. Vi har nettopp spist en sen frokost. Jeg setter melkekartongen inn i kjøleskapet mens jeg kikker ut av kjøkkenvinduet.

Ute skinner sola. En skeiv trampoline titter forskrekket opp av den tykke, myke snøen. Jeg rakk ikke å pakke den ned før snøen kom. Akkurat som forrige vinter. Og vinteren før der. Den blir skeivere og skeivere for hvert år.

Gradestokken viser ti minus. Perfekt skivær. Og akkurat så kaldt at rim og snø dekker hver eneste tynne, lille kvist på de nakne, hutrende trærne. Winter wonderland.

Jeg rydder bort det siste etter frokosten og ber barna gå og finne ull og fleece. Mannen er ute i garasjen for å sjekke status på skismøringen. Jeg finner frem en sekk, setter vannkokeren på og tømmer kakaopulver i en termos.

Jeg nynner på Slalåm av Marcus og Martinus mens jeg henter fire appelsiner fra fruktskåla og roter rundt i kjøkkenskapene etter noen åpne kjekspakker.

- Hvordan går det med ull og fleece, roper jeg ut i stua. Ingen svar. Er dere i gang? Det er de ikke. Ingen ull eller fleece er å se verken på barn eller noe annet sted.

Jeg går ut på barnerommet og finner frem ullgensere, strømpebukser og sokker. Legger det på sofaen og ber de kle på seg mens jeg finner frem fleecedressene.

Finner ikke fleecedresser. Leter over hele huset, og finner de til slutt i skifteposene fra fredag. Våte og illeluktende.

Jeg finner noen fleecebukser og gensere som jeg har lagt vekk for å gi til Fretex, de er litt for små, men tenker at det får gå for nå.

Mannen kommer stampende inn i gangen med barnas ski i favnen. Gammelt klister må fjernes, og han syns gangen vår er et helt supert sted å gjøre det på. Etter kort tid fylles hele huset med sprit-lukt, og jeg kjenner en svak hodepine bak høyre øye.

- Men altså ... skal dere være med på skitur eller? For da må dere kle på dere NÅ, sier jeg til barna i det jeg kommer inn i stua for å åpne et vindu.

Jeg får til svar at nei, de skal ikke være med på skitur. Jo, det skal dere, svarer jeg og konstaterer at den muntre tonen er borte fra stemmen min. Hvorfor spør du da, er svaret jeg får, og jeg masserer tinningene mine og tenker at nå må jeg snart lære at jeg ikke skal stille spørsmål når jeg allerede har bestemt svaret.

Katten mjauer og jeg kommer på at jeg har glemt å mate den. Mannen er endelig ferdig med å smøre ski, og begynner å pakke bilen. Huset er iskaldt. Jeg lukker vinduet i stua og roper ut til mannen at han må lukke døra.

Så begynner jeg å kle på barna. Jeg snur dem opp og ned og dytter dem fram og tilbake i sofaen mens de tviholder på iPadene sine. Jeg drar av pysj og trer på ull. Jeg tenker det er helt idiotisk at jeg skal drive og kle på så store barn, men lar prinsippene fare og får jobben gjort.

Fleecen kommer på til store protester. Den er altfor liten. Den ene syns ullstrømpebuksene har feil farge, og går ut på rommet sitt for å skifte.

Jeg må tisse, men mannen har satt seg på do. Med mobiltelefonen sin. Det betyr at han blir der en stund.

Jeg leter frem skisko, vinterdresser, votter, luer og hals, og legger det fram i yttergangen. Roper til barna at når de har kledd på seg ull og fleece, så kan de gå ut i gangen å ta på sko og yttertøy. Men husk å tisse før dere tar på vinterdresser!

Røsker et par ganger i dørhåndtaket til do da jeg går forbi og går ut på soverommet for å finne mitt eget ullundertøy. Konstaterer at det ligger på badet der mannen sitter på do, og forbanner mannen et øyeblikk.

Barn nummer en er tørst, og jeg fyller et glass med vann på kjøkkenet. Barn nummer to er sulten og jeg lurer på hvordan i alle dager det er mulig å være sulten så kort tid etter frokost. Gidder ikke vente på svar og smører en skive med leverpostei. Tenker at det er helt idiotisk at jeg skal drive og smøre brødskiver til så store barn, men vil bare komme meg ut på ski snart.

Børster hår og lager flette på barn som nekter å gå på ski uten Elsa-flette. Finner frem plaster til en pekefinger som ble klemt i døra. Mannen er ferdig på do, og jeg børster tenner til både barn og meg selv og smører på leppekrem på vintertørre lepper. Putter leppekrem i sekken, og husker med skrekk forrige helgs skitur da jeg glemte den hjemme. Det er utrolig hva såre, tørre lepper kan gjøre med humøret.

Endelig er både barn og mann i yttergangen. Jeg låser meg inn på badet og skifter til ullundetøy. Setter meg på dolokket og planlegger å bli her inne til barn og mann er ferdig påkledd og har gått ut.

- Hvor er mamma?

- Hallo! Mamma! Hvor er du?

- Mamma kommer snart, sier mannen.

- Mammaaaaaa!

- MAMMAAAAAAA!

Noen røsker opp døra til badet og jeg later som om jeg leter etter noe i skuffen.

- Hva gjør du, mamma?

- Ingen ting, jeg kommer snart. Bare kle på dere og gå ut så lenge, sier jeg og prøver å høres avslappet og hyggelig ut.

Jeg venter til det blir helt stille i huset og til jeg er helt sikker på at det ikke er noen igjen før jeg går ut. Får akkurat snørt igjen skiskoene mine da ytterdøra fyker opp.

- Jeg må tisse!!!

Jeg gidder ikke en gang spørre hvorfor vedkommende ikke tisset i sted, før vedkommende tok på seg vinterdressen.

Vi glemmer igjen sekken med kakao, appelsin og kjeks og må snu for og hente den.

Men vi kom oss ut på ski. Selv om det tok over en time. Om det var verdt det? Litt usikker, men jeg tror det. Og neste uke er det på an igjen.

Oh, du herlige småbarnsliv.

 

PS: For flere oppdateringer fra våre skiturer, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dette gjør meg fly forbanna

19.01.2017 - 19:30 10 kommentarer

Nå stresser ikke jeg nevneverdig mye, men det er en ting som får meg til å gå helt i spinn, og det er elektriske greier som plutselig ikke virker.

 


 

Som når jeg skal jobbe og pc-skjermen plutselig er helt svart. Eller når jeg skal se på tv og den ikke virker. Når nettet er nede, når jeg ikke får overført bilder fra kamera til pc-en, når laderen ikke lader, når mobilen ikke reagerer, når kaffemaskinen bare står og blinker rødt og ikke vil kverne, når varmepumpa ikke funker, når printeren ikke vil printe, når bilen ikke starter, når vaskemaskinen eller tørketrommelen ikke virker, og så videre, og så videre. Du skjønner hva jeg mener, ikke sant?

Sånne ting er fryktelig irriterende. Jeg får en umiddelbar fysisk reaksjon når slikt skjer. Hele kroppen spenner seg som ei springfjør, hjertet begynner å slå i dobbelt tempo, jeg svetter på ryggen og blir tørr i munnen.

Min umiddelbare reaksjon er å ødelegge. Å hamre løs på det som ikke virker. Å finne fram hammeren og bare slå løs så glass og plast spruter, mens jeg roper «Nå kan du ha det så godt din forbanna drittsekk» og innbilde meg at apparatet eller maskinen har følelser.

Men det gjør jeg selvfølgelig ikke. Jeg er et voksent, relativt fornuftig og oppegående menneske, så det blir med tanken.

Men jeg ringer mannen. Enten han er på jobben, på golfbanen, på kurs eller på fotballtrening. Og jeg forventer at han legger alt annet til side og svarer umiddelbart. For dette er viktig.

Jeg har ikke tid til noe sånt «Hei, kjære, passer det at jeg ringer? Forstyrrer jeg?» Nei, det er rett på sak: «Tv-en virker ikke!!!»

Svarer han ikke, legger jeg igjen beskjed på svareren og sender både sms og melding på Facebook samtidig. Svarer han ikke i løpet av 30 sekunder da, sender jeg ny melding. Nå med dobbelt så mange utropstegn.

Og så forventer jeg en umiddelbar løsning på problemet. Jeg vil at han bare skal si «Å ja, men det kan jeg hjelpe deg med. Du bare trykker på den og den knappen, så kommer tv-en til å virke». Men det gjør han jo ikke. For han aner jo ikke hva som er feil.

Og det er egentlig greit, det. Jeg skjønner jo det jeg også, innerst inne. At det er veldig vanskelig å vite hva som er feil sånn over telefonen.

Men det verste - det aller, aller verste - og det som virkelig får meg til å klikke fullstendig, er det første spørsmålet han alltid stiller:

Har du slått den på da?

Har - du - slått - den - på - da - ???

Virkelig?!

Selvfølgelig har jeg slått den på! Snakk om å undervurdere kona si. 

Kjære mannen min, jeg elsker deg veldig høyt. Men av og til får jeg lyst til å rive hodet av deg. Av og til. 

 

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt herlige parforhold, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Din virkelighet er ikke alle andres

16.01.2017 - 19:30 12 kommentarer

En treåring bør kunne sitte stille og tegne i en halvtime. 

Alle barn bør lære å bake kaker fra bunnen. Jeg syns synd på barn som vokser opp med posekaker. De går glipp av grunnleggende læring.

Foreldre som ikke leker med barna sine er dårlige foreldre. Barn trenger foreldre som setter seg ned på gulvet og leker med dem. 

 

Child drawing
Licensed from: alenkasm / yayimages.com


Nei da, dette er ikke jeg som har blitt skikkelig kjip. Dette er kommentarer hentet fra det store nettet. Og jeg kunne fortsatt i det uendelige:

Jeg jobber hundre prosent og studerer ved siden av, har fire barn som jeg følger opp tett, baker hjemmebakte kaker til alle bursdager og avslutninger, lager all middag fra bunnen og har det alltid ryddig og rent. Er så lei av mødre som klager over hvor slitne de er. Så lenge jeg klarer det, klarer andre det også. Man må bare bestemme seg for det.

Mine barn spiser fisk og grønnsaker uten å mukke. Det er fordi jeg har tatt de med på matlaging helt fra de var små. Det handler bare om rett tilnærming. 

Man bør bruke tid sammen med barna når de er små og pusle, perle, tegne osv. Det utvikler finmotorikken, og er kjempeviktig for videre læring.

Jeg slutter aldri å forundre meg over alle foreldrene der ute som tror at akkurat deres prioriteringer er de riktige. Foreldre som tror deres verdier og deres virkelighet er fasiten for alle andre også. Foreldre som tror deres liv er representativt for absolutt alle andre.

Altså, jeg skjønner at hvis du elsker å bake, og har mange fine stunder med barna dine over kjøkkenbenken mens dere knekker egg og snakker om livets store spørsmål, så tenker du at det burde jammen andre foreldre også prøve. Og det er en fin tanke, at man har lyst til å fortelle andre om disse fine stundene som gir både en selv og barna så mye. Men man må også klare å løfte blikket fra egen kjøkkenbenk og være åpen for at andre foreldre kanskje ikke liker å bake, eller har barn som ikke liker å bake, og at den koselige bakestunden du har med dine barn, fort blir et maretitt for andre foreldre.

For barn strengt tatt ikke lære å bake for å ha et fullverdig liv. Og det blir flotte voksne mennesker av barn som vokser opp med posekake. Det er jeg helt sikker på. Akkurat som barna mine helt sikkert kommer til å vokse opp med en helt super finmotorikk selv om jeg ikke pusler og tegner så mye med dem. Mine foreldre puslet og tegnet aldri med meg, men jeg har da for pokker en helt tilfredsstillende finmotorikk for det!

Barn er forskjellige. Noen kan sitte stille lenge, andre trenger å røre på seg. Noen barn liker å bake, andre vil heller ut og sparke fotball. Noen barn liker å pusle og tegne, andre kan ikke fordra slike aktiviteter og vil mye heller hoppe i sofaen og lese tegneserier.

Vi foreldre er også forskjellige. Det bør være en selvfølge, men det viser seg altså å være veldig vanskelig for mange å akseptere. Som for eksempel mammaen med fire barn som jobber, studerer, baker og alltid har det ryddig og rent. Nå har ikke jeg fire barn (heldigvis), men jeg kunne også prioritert å bake kaker og rydde. Det er ikke det at jeg ikke klarer det. Men jeg har andre interesser enn kakebaking og rydding, og prioriterer det derfor ikke. Hvis jeg skulle lagt inn støtet på kakebaking og rydding, hadde jeg for eksempel ikke fått like mye tid til å gå på ski. 

Jeg elsker å gå på ski. Du finner meg ofte på tur i løypene rundt Raufoss med både mann og barn på slep. For oss er skigåing den ultimate helgeaktiviteten. Og både barna og jeg har stor glede av disse turene. Jeg kan nesten være fristet til å slenge ut en kommentar om at alle foreldre bør komme seg ut i løypa regelmessig med barna sine. At det kommer til å gi barna enorme fordeler og gleder senere i livet. Ja, for det tror jeg det helt sikkert gjør.

Men jeg skjønner at du har andre prioriteringer enn meg i helgene. Kanskje dere koser dere på bowling. Eller kanskje dere koser dere hjemme i sofaen i pysj og spiser vafler og ser på tv. (Det gjør forresten vi og, rett som det er). Det kunne ikke falle meg inn å dømme foreldre som velger annerledes enn meg. Hvorfor i alle dager skulle jeg det? Som om bare fordi jeg gjør noe, så skal det liksom være et mål for alle andre å gjøre det samme.

Du som tar med barna dine på bowling søndag formiddag, er kanskje kjempeflink til å bygge Lego med barna dine. Eller sparke fotball med dem på løkka. Og du som prioriterer lange, late helgemorgener i pysjen, er kanskje en ildsjel på det lokale sjakklaget. Hva vet vel jeg?

Jeg har mine verdier, prioriteringer og utgangspunkt. Du har dine. Om det er å trene, bake kaker, se på tv, spille, leke med hunden, hvile, jobbe, eller om du må bruke energien din på å holde hodet over vannet på grunn av sykdom, er meg helt likegyldig. Jeg er sikker på at du er et skikkelig alright menneske for det. Og jeg er sikker på at det blir folk av barna dine også.

Og du, skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Mine barn spiser også både fisk og grønnsaker. Men jeg har aldri vært en sånn mamma som har latt barna få sitte på kjøkkenbenken og kutte grønnsaker slik at de skal føle eierskap til maten de spiser og bla, bla, bla. Flaks kaller jeg det. Ren flaks. Og det skal vi heller ikke kimse av.

 

Les også: 50-tallet ringte og ville ha holdningene sine tilbake

Les også: Ettergivende foreldre er de verste ... eller?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos,følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Grått på grått på grått på grått

11.01.2017 - 19:30 28 kommentarer

Ute regner det. Januar på Raufoss, her jeg bor, bruker å bety minst en meter snø, ti minus, spark, akebrett, ski, snøballkrig, snøborg, vintersko, ullsokker, tykke vinterdresser, barnelatter og rosa og blå toppluer bak høye snødynger.

I dag sendte jeg ungene av gårde til barnehage og skole med regntøy og cherroxer. Skistadioen var helt tom i helgen. Der bruker det å myldre av liv søndag formiddag. Familier som aker og går på ski. Appelsin, kjeks og kakao på termos. 

Men ute regner det.

woman in an evening dress on a couch
Licensed from: bernjuer / yayimages.com

 

Vi driver og pusser opp huset. (Ja da, vi har holdt på med det i over tre år nå. Ting tar tid.) Vi skal blant annet bytte ut noen møbler. Derfor har jeg tatt godt vare på alle møbelbutikkenes tilbudsaviser som har fylt opp postkassa helt siden romjulen. Og dersom du ikke har sånn "Ingen reklame-lapp" på postkassa di, vet du at det ikke er rent lite møbelreklame som finner veien hjem til deg på denne tiden av året. 

Jeg setter meg godt til rette i sofaen med en kopp kaffe. Hører at takrennene renner over av vann, og tenker at jeg må huske å rense de til våren. Åpner møbelavisene og gleder meg til å bli inspirert. 

Men hva ser jeg?



 

Grått på grått på grått på grått. 

Jeg kikker gjennom Skeidars avis: Grått på grått på grått på grått. Bohus: Grått på grått på grått på grått. Møbelringen: Grått på grått på grått på grått. Jysk: Grått på grått på grått på grått. Det er gråe sofaer, gråe spisestuer, gråe senger, gråe tepper, gråe stoler, gråe hyller ... alt er grått!

 


Skal det være en grå sofa?

 

Med et fint grått teppe foran?

 


Eller en grå spisestue?

 


Eller hva med en grå seng i et grått soverom?

 

Altså, er det dette folk vil ha?

Jeg skal innrømme at det ser både rent og pent ut med grå og hvite hjem. Man ser jo for eksempel ikke støvet, siden det går i akkurat samme fargenyanser som interiøret. Men herregud så kjedelig da! Så deprimerende! 

Jeg skal bare snakke for meg selv, men jeg trenger i hvert fall farger rundt meg for å ha det bra. farger gjør meg glad. Farger gjør meg kreativ. Farger gjør meg morsom, fornøyd, tøysete og harmonisk. Om jeg omgir meg med for mye grått, blir jeg bare ... grå ...

Og hvem vil vel være det?

 


Vik du grå, triste farge.  
 

Hvilke farger gjør deg glad? Og blir du deprimert av grått?

 

PS: For flere farger, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvem trenger vel være perfekt mamma, så lenge man er dritgod til å steke pannekaker?

08.01.2017 - 20:06 36 kommentarer

Av og til skulle jeg ønske jeg var en perfekt mamma. En sånn mamma som alltid er tålmodig. Som alltid snakker med innestemme, som aldri bruker tomme trusler og som alltid har kontroll.

 


 

Og i disse nytt år ? nytt jeg-tider, hender det disse dårlige mammaegenskapene mine gnager så fælt, at jeg plutselig, i svake øyeblikk, tenker at jeg egentlig er en ganske dårlig mamma. I alle fall langt fra god nok for mine to, små barn.

Jeg skulle ønske jeg ikke var så stresset etter jobben, og ikke avbrøt barna mine når de hadde noe viktig å fortelle fra skolen eller barnehagen midt under middagslagingen.

Jeg skulle ønske jeg ikke ble så sint når vi har dårlig tid om morgenen og ungene åler seg rundt i sofaen som to pysjkledde snegler når vi må være ute av dørene om fem minutter. Jeg skulle ønske jeg ikke trampet i gulvet og ropte: «Nå får dere for pokker begynne å kle på dere!» Jeg burde sette meg ned på deres nivå, få øyekontakt, bekrefte følelsene deres og kommunisere med deres indre motivasjon i stedet for å rope «POKKER!»

Jeg skulle ønske jeg ikke brukte tomme trusler og jevnlig truet med inndragning av ukepenger i 14 år fremover når de ikke rydder etter seg. Jeg skulle ønske jeg ikke truet med å knekke iPaden i to når de ikke kommer og spiser når middagen er ferdig. Og jeg skulle ønske jeg ikke truet med å kaste PlayStationen ut av vinduet når de ikke slutter å spille etter tilmålt spilletid.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn tålmodig mamma som elsket å bake med barna. Når vi en sjelden gang baker sammen, ender jeg opp med å gjøre alt selv, for det går så mye fortere enn å vente på at de skal fortelle enda en historie fra barnehagen, klappe katten, telle alle eggene fire ganger og tisse før de heller melet i bollen.

Jeg skulle ønske jeg ikke kranglet med pappaen deres så de hørte det.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn leke-mamma som likte å leke butikk, mamma og barn, dyrlege, tannlege, pirat og andre slike utrolig kjedelige rollespill-leker.

Jeg skulle ønske jeg ikke ble så sur og sliten og sukket høyt og overdrevent når barna klør, ikke får sove, må tisse og er tørste klokka halv ni om kvelden og jeg prøver å få dem til å sovne, slik at jeg kan sitte helt alene i sofaen og se på favorittprogrammet mitt på tv-en.

Jeg skulle ønske jeg ikke trengte så mye alenetid.

Jeg skulle ønske jeg hadde overskudd til å børste det altfor lange håret til femåringen, slik at hun ikke gikk rundt med et stort kråkereir i bakhodet hele tiden. Ikke det at hun bryr seg, men jeg lurer jo fælt på hva andre tenker om meg som ikke børster håret til datteren min en gang.

 

Mom and daughter seven years pour the batter into the mold for baking muffins
Perfekt bakemamma

 

I år har jeg lyst til å snu litt på det. For er egentlig en god barndom synonymt med en mild, tålmodig mamma som alltid går med et mykt smil på leppene og som ikke trenger alenetid? En mamma som aldri viser at hun er sliten, sint, stressa eller utålmodig? Må alle mødre være like?

Nei, ikke pokker!

I år har jeg tenkt å rose meg selv for alle de gode egenskapene jeg har som mamma i stedet for å tenke på alt jeg ikke er god nok på:

For jeg er veldig god til å kose med barna mine. Jeg har alltid tid til en klem, et kyss på kinnet og en stund i armkroken i sofaen (Vel, bortsett fra når vi må være ute av dørene om fem minutter og de er pysj-snegler, da). Jeg må liksom alltid ruske dem i håret når de går forbi meg, kose føttene deres når de ligger under teppet i sofaen og ser på barne-tv, og holde dem i hånden mens jeg kiler dem med tommelen min inni håndflaten når vi er ute og går.

Jeg forteller dem hver eneste dag hvor høyt jeg elsker dem. Helt til verdensrommet og tilbake. Jeg sier: Jeg er så glad i deg. Jeg elsker deg. Jeg er så stolt av deg. Du er det beste jeg har. Jeg er så glad for at jeg fikk akkurat deg. Og så videre, og så videre. Hver eneste dag. Jeg lurer på om jeg noen ganger sier det litt for ofte. Jeg har nemlig tatt dem i å himle med øynene bak min rygg noen ganger. Men det får så være. Jeg kommer aldri til å slutte å fortelle dem at jeg elsker dem.

Jeg sipper og griner under hver eneste skoleavslutning, luciatog i barnehagen, turnoppvisning, ridestevne og syttendemaitog der ungene er med.

Jeg er alltid til stede for barna når de virkelig trenger meg.

Jeg lærer dem at alle mennesker er forskjellige, og at det ene ikke er bedre enn det andre. Vi er bare forskjellige.

Jeg digger å gå på skitur sammen med barna.

Jeg er flink til å si unnskyld.

Jeg er flink til å gjøre ingen ting sammen med barna. Ingen planer, ingen ting vi skal rekke, ingen ting vi må eller bør. Bare være sammen. Ingen heseblesende oppkonstruert kvalitetstid, bare helt enkel hverdagstid.

Og så er jeg dritgod til å steke pannekaker! Og ja, jeg gjør det Pippi-style. Hver fredag har vi pannekaker med Nugatti til middag. Og alle er med og snur pannekakene i lufta. Halvparten havner i taket og på gulvet. Men hey, er det så farlig da?

Ingen er god på alt. Det vet vi. Det forteller vi barna våre. Hvorfor skal ikke det gjelde mammaer også? Noen er flinke til å bake og lage mat med barna sine, noen kan ligge på gulvet i timevis og bygge Lego, noen går på ski med barna, noen går på kino, mens noen er gode til å lytte.

La oss slutte å strebe etter å være den såkalt perfekte mammaen bloggere, mediene og andre mødre i forteller oss at vi skal være. La oss innse at vi alle er forskjellige med forskjellige verdier, egenskaper, gode og dårlige sider. Vi gjør så godt vi kan. Felles for oss alle er at vi elsker barna våre grenseløst. Er ikke det er greit sted å starte, da?

La 2017 bli det året der vi hyller våre gode mamma-sider i stedet for å strebe etter å bli best i alt.

For man skal tross alt ikke kimse av pannekaker Pippi-style. Ifølge femåringen, er nemlig det det tøffeste som finnes. 

Hva er din mamma-superkraft?

 

Les også: Hva er en god mor?

Les også: 10 ting foreldre absolutt ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

 

PS: Følg meg gjerne inn i det nye året i andre sosiale medier:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Mine tabber, flauser og nedturer i 2016

31.12.2016 - 09:33 19 kommentarer

Det er igjen tid for å oppsummere året som har gått. I år som i fjor velger jeg å dele mine mindre heldige opplevelser i stedet for all den glitrende suksessen jeg har badet i gjennom hele året (knis). Facebook- og bloggfeeden din kommer uansett til å være full av nyttårsoppdateringer der folk ramser opp sine høydepunkter fra 2016.

 

 

Det skal du få slippe å lese om her.

Her er mine tabber, flauser og nedturer i 2016:

 

Jeg skremte bort mitt store forbilde - Kathrine Aspaas

Jeg stod i regnet på Aschehoug hagefest under en kjempestor oransje paraply. Jeg tror jeg stod og spiste på en pølse, da jeg plutselig så et kjent ansikt i folkemengden. Er det ikke ... Jo, det må da være ... Kathrine Aspaas!

Dama som har skrevet boken Raushetens tid. Dama som har lært meg at vi skal omfavne våre tabber og feiltrinn. Dama som sier med den største selvfølge at hun føler seg liten og dum når hun er sammen med smarte folk, spesielt når de snakker sammen uten å henvende seg til henne. Altså, hvem gjør ikke det? Dama som oppfordrer oss til å være feiltastiske og dele det ekte i stedet for fasade. 

Jeg har drømt om å møte henne. Jeg har liksom sett for meg at vi skulle bli bestevenner. For vi tenker så likt. Og så likte hun et innlegg på Facebook som jeg hadde skrevet i fjor. Og nå var hun på vei over gressplenen i retning av meg.

Jeg hopper frem, strekker ut hånden og presenterer meg. Jeg sier at jeg vet alt om henne. At jeg følger bloggen hennes, at jeg har lest alle kommentarene hennes i Aftenposten, at jeg har lest bøkene hennes. Og så plutselig blir jeg skikkelig star strucked, omtrent på samme tid som jeg oppdager at jeg fortsatt står og rister hånden hennes, og da begynner jeg å bable, på både inn- og utpust. Jeg forteller at jeg er SÅ enig i det hun skriver, at jeg skriver om mange av de samme temaene på bloggen min og i boka mi, som hun for øvrig ikke har hørt om en gang. Og jeg blir litt overrasket, for hun likte jo tross alt det innlegget fra i fjor på Facebook.

På dette tidspunktet begynner panikken å stige. Hjertet dundrer i brystet, jeg blir svett i hendene og merker at hjernen holder på å koble helt ut. Så jeg trekker pusten og tenker at jeg for all del ikke må gå tom for ord, så jeg ramser opp noen felles kjente, som jeg har sett på Instagram at hun også kjenner, og så ... så tar det slutt. Helt slutt. Og jeg bare står der og ser på henne, med armene hengende slapt ned langs siden. Uten å komme på en eneste ting å si.

Kathrine ser livredd ut.

- Du, ehm, jeg hadde egentlig tenkt å få med meg talene, jeg. De har begynt nå, sier hun og skritter i en bue rundt meg.

Og i det jeg ser ryggen hennes forsvinne bortover gressplenen, setter jeg virkelig inn støtet ved å heve hånden i en kameratslig hilsen og rope etter henne: Ja, men du, vi snakkes videre etter talene, da.

Hvorpå hun snur seg kjapt og ser på meg med oppsperrede øyne og utstøter en lyd jeg ikke helt klarer å tolke hva betyr, før hun haster videre.

Igjen står jeg og føler meg så liten, så teit, så mislykket, så sosialt inkompetent, så utrolig dum. Jeg gir meg selv et mentalt panneklask, lukker øynene, rister på hodet og tenker at jeg aldri, aldri kommer til å bli noe som helst så sosialt klønete som jeg var akkurat nå.

Jeg vet ikke om det var min livlige fantasi som tok overhånd, men resten av kvelden kunne jeg banne på at hver gang jeg så snurten av Kathrine, så snudde hun seg kjapt rundt og søkte tilflukt bak et tre eller et telt. Jeg klandrer henne i så fall ikke.

Note to self for 2017: Være avslappet og avbalansert sterk kvinne selv når jeg snakker med folk jeg beundrer. Evt. bare se ut som avslappet og avbalansert sterk kvinne på avstand og droppe og snakke med folk jeg beundrer så høyt at jeg blir star strucked.

 

Gjennomsiktig boklansering

På boklanseringen min, møtte jeg opp i en helt gjennomsiktig bluse. Det kan for øvrig være en sexy twist det, når man er i tjueåra og ikke har gått gravid ennå. Det er ikke like sexy når man er førti og har mammamage. Jeg er også veldig glad for at ingen sa noe, slik at jeg ikke merket det før jeg kom hjem og så på bildene to dager senere.

Note to self for 2017 (Heretter NTS 2017): Se meg i speilet før jeg går ut døra. Spesielt når jeg har boklansering. 

 

 

Lavmål krangling med mannen

Mannen og jeg har kranglet masse i 2016, som alle tidligere år. Nå har vi ikke noe mål om at vi ikke skal krangle. Men jeg må dessverre innrømme at nivået på kranglingen til tider har vært pinlig lavt. Vi har kranglet om hvem som har sovet minst, om hvem som har lagt barna flest ganger, om hvem som har brukt mest penger på unødvendige ting og om sex.

Jeg har kjeftet på han for at verandagulvet ikke ble jevnt etter han hadde beiset det. Jeg har kjeftet på han for at han ikke tømmer rista i kjøkkenvasken, slik at matrestene etter middagen ligger igjen. Og jeg har kjeftet på han for at han snorker.

NTS 2017: Pust og tenk deg om før du krangler med/kjefter på mannen.

 

Utålmodig mamma

Jeg har vært jevnlig utålmodig og pedagogisk ukorrekt med ungene. Jeg har kjeftet på dem når de har vært for treige til å kle på seg om morgenen og jeg har truet med å knekke iPaden i to når de ikke vil legge den fra seg for å komme og spise.

NTS 2017: Øve på å være forståelsesfull, mild og tålmodig mamma som ikke blir stresset av barn som bruker en evighet på å kle seg når vi har dårlig tid og som ikke vil legge bort iPaden når det er mat. 

 

Regnskap

Jeg leverte ikke inn regnskapet før langt ut i mars, og fikk straffegebyr for sen innlevering.

NTS 2017: Begynne på regnskapet litt tidligere, selv om det er kjedelig.

 

Konsert fail

Da vi spilte konsert på Retro i desember, begynte jeg på en helt annen låt enn resten av bandet på førstelåta, og jeg oppdaget det ikke før vi var halvveis ut i sangen. Tostemt der altså.

NTS 2017: Pugge setlista. Evt. lese den, siden den tross alt ligger rett foran føttene mine teipet fast til gulvet.

 


Eeh, hvilken låt spiller vi egentlig?
 

Jeg misset Sophie Elises pupp

Vixen Blog Awards var jeg så opptatt med å snappe at jeg hadde vunnet Gullpennen at jeg gikk glipp av puppen til Sophie Elise.

NTS 2017: Droppe skryt på Snap når Sophie Elise viser puppen slik at jeg kan si at jeg var der og faktisk så det.

 

Jeg fikk et imageproblem

2016 var også året jeg fikk et imageproblem. Jeg fikk masse presseomtale i forbindelse med lanseringen av boka mi, og jeg tenkte at nå var det viktig ikke å holde igjen på noe. Nå måtte jeg være skikkelig tøff og kul og gi pressen akkurat det de ville ha. Det gikk helt skeis. Plutselig ble alt vridd til at vi bedrev fri oppdragelse, hvilket absolutt ikke stemmer. Og plutselig ble jeg den mammaen som ikke hadde noen grenser, ingen regler og som hadde uhøflige, ufordragelige barn. Kommentarfeltene fløt over av dritt. Det var ikke noe gøy, og det var noen uker på vinteren der jeg overhodet ikke hadde lyst til å stå opp om morgenen og bare ville gjemme meg under den varme, gode dyna mi.

Denne dritten jeg fikk i kommentarfeltene er også en av grunnene til at barna i løpet av 2016 er gradvis tatt ut av bloggen. Nå skriver jeg en mammablogg helt uten barn. How about that?

NTS 2017: Ikke gi journalistene frie tøyler. Vær kjip og les og pirk på sitatsjekken. (Dette burde jeg ha lært etter jeg meldte inn og vant over Dagbladet Magasinet i PFU (Pressens faglige utvalg) i 2014 etter en helt grusom hjemme hos-reportasje.) Bestem deg på forhånd for hva du vil snakke om, hva du vil la ligge og hold deg til det. 

 

Terningkast tre

Og apropos boka, den fikk terningkast tre i Dagbladet.

NTS 2017: #*##€&>!!!!%+`*!!##%&»€€€!!!!!

 

Too much Marte

Når det gjelder presse generelt, i 2016 har jeg blitt intervjuet 49 ganger, i aviser, blader, radio og på tv. Halvparten av forespørslene burde jeg takket nei til. Jeg MÅ ikke åpne kjeften bare fordi en journalist ringer.

NTS 2017: Velg dine kamper og hold deg til dem. Husk det, Marte. Du MÅ ikke si noe om alt bare fordi en journalist spør deg. 

 

Årets skivebom

Mitt svar til Kadra Yusufs kronikk om foreldrebloggere. Her burde jeg bare ha holdt kjeft. Jeg overreagerte på uttalelsene hennes, og jeg satt meg selv som skyteskive for illsinte anti-mammabloggere. Jeg fikk så ørene flagret for et tema jeg egentlig ikke var veldig opptatt av en gang.

NTS 2017: Igjen - velg dine kamper. For å få utløp for oppsamlet frustrasjon - kjeft på mannen for at han ikke renser silene i kjøkkenvasken i stedet for å skrive sinnainnlegg på bloggen. 

 

Glissen boksignering

Jeg har hatt en del boksigneringer i 2016. Man vet aldri hvor mange som dukker opp på sånne signeringer. Det kan være 100 eller det kan være null. Da jeg signerte på Gjøvik, kom den eneste kunden heseblesende inn dørene tre minutter på overtid. Da hadde jeg stått der helt alene i en hel time. Jeg tror jeg aldri har vært så glad for å signere ei bok før.

NTS 2017: Husk de gangene det kom en hel haug med folk som ville få boka si signert, glem de gangene det nesten ikke kom noen. (Det er lettere sagt enn gjort).

 

Forferdelig foredrag

Da jeg skulle holde foredrag i Mandal, hadde jeg migrene og burde egentlig ha avlyst. Men jeg tenkte at hei sann, dette skal gå fint. Jeg må bare ta meg sammen de timene det varer. NOT. Det gikk ikke bra. Det er til dags dato det dårligste foredraget jeg noen gang har holdt. Og var du der, kan du bare ta kontakt, så skal du få pengene dine tilbake.

NTS 2017: Det er bedre å avlyse når man er syk, enn å gjennomføre på lavmål. Og her snakker vi ikke om at godt nok er godt nok. Her snakker vi om virkelig lavmål på grensen til fullstendig fiasko.

 

Ned og opp og ned og opp

I år, som så mange år tidligere, har jeg gått ned i vekt i januar, opp igjen i sommerferien, ned igjen i løpet av høsten, for så å gå opp igjen i jula. Lenge leve jojoslankingen.

NTS 2017: Ingen verdens ting. Jeg kommer til å fortsette å gå opp og ned de fem kiloene resten av livet. Og det er helt okei. Jeg har resignert.

 


Jeg elsker godis og kommer aldri til å slutte. 
 

Yoga-promp

Jeg prompa høyt på en yoga-time.

NTS 2017: Må tydeligvis ta opp igjen knipeøvelsene.

 

Grønnsaks-optimist

Jeg fortsetter å kjøpe masse grønnsaker hver uke fordi jeg tenker at nå, nå skal vi bli supersunne og begynne å spise mer grønnsaker. Grønnsakene blir liggende i kjøleskapet og råtne. 

NTS 2017: Det er begrenset hvor mye grønnsaker en familie på fire klarer å spise. Vi spiser sunt nok. 

 



 

Vel, det var mine tabber, nedturer og flauser i året som har gått. Nå er jeg veldig spent på å høre dine.

Her kan du lese mine tabber, flauser og nedturer for 2015

 

PS: For flere tabber og flauser, følg meg gjerne inn i det nye året her: 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

#sprejuleglede

29.12.2016 - 20:41 Ingen kommentarer

For en fantastisk respons det ble på adventskalenderen vår og kampanjen #sprejuleglede

Du kan lese mer om kalenderen her. 

 


 

For nye lesere, kan jeg fortelle at jeg i samarbeid med Slank restavfallet Loop og Sortere.no har laget en aktivitetskalender som jeg ga bort gratis her på bloggen. Kalenderen inneholdt en aktivitet hver dag, samt en #sprejuleglede der barna skulle gjøre en ting hver dag for å glede andre. Stort eller lite. Jeg er nemlig helt overbevist om at barn i dag får mer enn nok pakker og ting, og at det de egentlig ønsker seg er tid sammen med foreldrene sine. 

Så oppfordret vi alle til å dele #sprejuleglede-bilder på Instagram. Og jammen har dere delt! Man vet liksom aldri hvordan responsen blir når man lanserer en ny hashtag. Det kan komme inn ett bilde, hvilket unektelig er bittelitt flaut, eller det kan regne inn bilder. I dette tilfellet endte vi med regn, eller snø i noen deler av landet. Det har rett og slett florert med juleglede på Instagram i hele desember.

Her er en liten smakebit: 

På Bydelshuset i Tønsberg ble de så inspirert av #sprejuleglede-kampanjen vår, at de opprettet en juleglede-vegg der folk kunne henge opp lapper der de tilbød gratis tjenester før jul. 

 

Hos Elisabeth hadde de følgende aktivitet bak en av lukene: Spis så mye godteri du klarer på ett minutt. 

#sprejuleglede: Gi en kjærlighet på pinne til noen du er glad i.


 

 

Hos Evelille har de hatt grøtfest i kalenderen. Med #sprejuleglede: Be noen naboer/venner.


 

A step closer er en frivillig organisasjon som jobber med bistand, solidaritet, barn og unge og brobygging. De sprer juleglede på høyt nivå i år, som tidligere år:

 

 

Hos Fru Mariposa har de laget julekort. Og #sprejuleglede: Sende julekort til noen man ikke kjenner så godt.


 

Håper det gikk bra hos Heidi da barna fikk være oppe så lenge de ville:

 

 

Kjersti og barna har spilt spill, og drukket kakao. 


 

6. desember fikk barna legge de voksne hos Guro. Og så har de kost med og være snill med et dyr:

 

Nina har bakt pepperkaker og gitt bort til en nabo:


 


Og så må jeg bare få vise noen av de flotte kalenderne, og hvor kreative folk har vært:


 










 



 



 



 



 



 



 




 

Høydepunktet med hele kampanjen, var kanskje da vi kom på TV2-nyhetene. Kjempestas! 


Her ser jeg helt livredd ut. Dødsangsten lyser ut av øynene mine. 

 


Heldigvis gikk det bra.
 

Og med all denne julegleden, håper jeg dere har hatt en fantastisk julefeiring og at dere fortsetter å spre juleglede i romjulen og ut i det nye året. Husk å dele med oss på Instagram med #sprejuleglede.  

 

Følg oss gjerne i andre sosiale kanaler i jula:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nettbrett-tid uten dårlig samvittighet

25.12.2016 - 09:32 Ingen kommentarer

//Annonse

Romjulen innetid. Romjulen er avslapning, sofa med pledd og rester etter julekaker. I hele desember har vi løpt fra den ene juleavslutningen til den andre. Vi har deltatt på nissefest, grøtfest, julemarked, julemesser og diverse avslutninger. Vi har laget julegaver og julepynt, bakt pepperkaker, pyntet pepperkakehus, stresset rundt på kjøpesentre etter gaver og ribbe og i det hele tatt prøvd å komme i mål til jul. Det gjorde vi for øvrig ikke, men det er en annen historie.

 


 

I romjulen er alt så stille. Deilig stille. Vi koser oss inne med leker, brettspill, Netflix og iPad. Og mens barna leker med julegavene de fikk, får jeg endelig tid til å legge beina høyt og bare kose meg med meg og mitt. Som for eksempel å lese en god bok eller favorittbladene mine.

På iPaden min har jeg tilgang på over 50 av Norges største blader og tegneserier, samt de mest populære bladene fra Sverige og Danmark. De får jeg gjennom mitt abonnement på Flipp.

Her finner jeg blant annet favorittmagasinene mine Kamille og Foreldre&Barn.

 


Jeg elsker Kamille. Så jordnært og bra!
 

Nå kan du prøve Flipp gratis i 30 dager. Og ønsker du å fortsette abonnementet etter prøvetiden, betaler du kun 99 kroner i måneden. Ordinær pris er 129 kroner. Hvis du allerede abonnerer på et blad, oppgir du det når du registrerer deg, og får Flipp-abonnementet til kun 49 kroner i måneden.

 

Slik blir du abonnent på Flipp:

1 - Register deg på flipp.no (Du må bruke denne linken for å få spesialprisen)

2 - Last ned appen

3 - Logg deg inn og kos deg

Du får tilgang til de seks siste utgavene av hvert blad.

 



 

Her kan du se alle bladene du finner på Flipp

På Flipp finner du også mange blader og tegneserier for barn. Her i huset går det i Frost, Prinsesser, Ole Brumm, Wendy og Spiderman.

 







 

Og det som er så bra, er at hele familien kan være logget på samtidig. Man kan nemlig bruke Flipp på fem enheter - mobil eller nettbrett - samtidig.

Nå ser jeg frem til noen deilige og rolige innedager i romjulen. Med nettbrett. Helt uten dårlig samvittighet.

 

Bli forresten med på konkurranse på Instagram.

Der gir jeg bort ett årsabonnement til en heldig vinner. Sjekk ut casa_kaos.

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Je ha'itte vaske golvet og itte børi ved

23.12.2016 - 21:08 4 kommentarer

Itte har je sett opp fuggelband heller. Men treet, det har je pynte. Og det er vel omtrent så langt jeg har kommet. 

På lille julaften. 

 


 

Jeg hadde jo så god tid. God tid til å kose meg med julepynting, planlegging av gaver og innkjøp. God tid til å bake pepperkaker, pynte pepperkakehus og sitte sammen med barna og lage hjemmelagede julegaver til familien. Du vet, sånne skeive gaver som gir morfar en tåre i øyekroken når han pakker opp.  

Men hva var det egentlig som skjedde? Ikke vet jeg. Plutselig var det bare en uke igjen til jul. Og da ble jeg syk. Skikkelig manflu fikk jeg, med rennende nese verkende bihuler, vond hals og stort sympatibehov. 

I dag er det lille julaften. Jeg har fått opp treet, det skal jeg ha. Men jeg er fortsatt ikke i mål med julegaveinnkjøp. Jeg har ikke pakket inn en eneste julegave. Pepperkakene vi bakte i begynnelsen av desember er spist opp for lengst. Pepperkakehuset ligger på kjøkkenbenken, i esken sin. Juleskinka er fortsatt rå. Huskaninene koser seg i hjørnene. Og julestjernene lider av vannmangel. Alle fire. 

 



 

Sånn blir det i år. 

Men vet du hva? Vi skal ha en strålende jul for det. En jul med hybelkaniner, siste liten-gaver, visne julestjerner og pepperkakehus bakt i romjula. Det fine med sistnevnte er at vi kan spise det opp nesten med en gang. 

Jeg ønsker dere alle en fantastisk jul! Enten dere er i mål eller ei. For om jula blir fin eller ikke handler om helt andre ting enn vaskebøtte og nystrøkne julegardiner.

Og i morgen klokka elleve går Tre nøtter til Askepott på NRK, okke som. Og da, da er det jul. 

GOD JUL!

 

PS: For flere oppdateringer fra vår kaotiske jul, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Til jul ønsker jeg meg en mann som forstår meg

19.12.2016 - 19:30 6 kommentarer

//Inneholder egenreklame

Hva ønsker du deg egentlig til jul? Sånn egentlig? 

Jeg vet hva jeg ønsker meg: Barn som sover lenge og en mann som forstår meg. Barn som sover lenge, kan jeg bare glemme. Det kommer aldri til å skje. Men en mann som forstår meg, står fortsatt på ønskelisten. Hvor deilig hadde det ikke vært å hatt en mann som til en hver tid visste hva jeg trengte. Som visste når han skulle holde kjeft, når han skulle lytte, når han skulle prate, når han skulle skygge banen og når han skulle være der for meg. 

 


 

Okei, jeg vet at det er mitt ansvar også. Jeg vet at menn ikke kan lese tanker. Og i bunn og grunn er han ikke så ille han mannen min. Så lenge jeg også tar ansvar og forteller kan klart og tydelig hva jeg trenger. 

Jeg tror det er nøkkelen i de fleste parforhold. Man må bruke tid på å avklare og fortelle hva man trenger. Og lytte til den andre parten også, selvfølgelig. Og så må man ta grep før det går helt ad dundas. Et forhold er som en bil. Det må pleies og kjøres på service med jevne mellomrom. Helst før det kræsjer. 

Problemet vårt er å sette av tid til det. I en hverdag bestående av jobb, barn, snørr, klesvask, brent middag og legoklosser utover stuegulvet, er det lett å glemme å ta vare på forholdet. 

Vet du hvem Maria Mork er? Hun er relasjonstolk, eller partolk, og hjelper mennesker til å forstå hverandre bedre. Hun har blant annet hjulpet oss. 

I februar arrangerer hun Årets Viktigste Date (ÅVD) for andre gang. I fjor ble det en kjempesuksess, og i år kommer det til å bli enda bedre. ÅVD er et arrangement for par i form av en helaften med god mat, underholdning av ulik art og input for parforholdet. Alle parene får sitt eget bord, 3 retters bankettmeny, velkomstaperitiff, underholdning og foredrag. I tillegg får alle parene bok og goodiebag.

 


Fra fjorårets arrangement. 






Dette er jo også en fantastisk julegave fra deg til partneren. Eller til svigers. Eller fra barna til mamma og pappa. 

Denne gangen skal mannen og jeg også opp på scena. Vi skal holde et kåseri om den vanskelige kjærligheten:

 

Det sies at forelskelse gjør blind. Men hvordan kan man holde på dette svaksynet når partnerens irriterende sider etter hvert blir krystallklare og driver en til vanvidd.

Og hvordan i alle dager skal man klare å overleve sammen når hun er fra Mars og han er fra en planet fra et helt annet solsystem?

 

Vi har aldri stått på scenen sammen før, så dette kan bli gøy. Her er resten av foredragsholderne og underholderne: 

 



 

 

Og her kan du se hva noen av fjorårets par sa om kvelden: 

A-TEFdqF_84

 

Håper vi sees!

 

PS: Alle som melder seg på før 24. desember er med i trekningen av en hotellweekend for to. 

 

PSS: For flere oppdateringer fra vårt til tider kaotiske parforhold, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

hits