I Spania drakk vi alkohol i barnebursdagene

19.12.2014 - 14:27 60 kommentarer

Da Lillemann fylte tre år, feiret vi på en restaurant med fri bar til alle foreldrene.

Det er nemlig sånn man gjør det i Spania. Vi bodde der i to år, og ble både invitert i og arrangerte en hel del barnebursdager i løpet av de årene.

 

I Spania er det ingen som har barnebursdager hjemme. Man leier som regel en restaurant eller et lekeland. Mange av de store restaurantene har egne barneavdelinger med små lekeland som man kan leie.

Når man blir invitert i barnebursdag, leverer man ikke bare fra seg ungen og drar hjem, slik vi gjør her i Norge. Er barnet invitert i bursdag, er foreldrene også invitert. Som regel kommer begge foreldrene.

Barna har ett bord der det serveres barnemat. Foreldrene setter seg ved et annet bord der man serverer voksenmat. Gjerne tapas.

På barnebordet serveres det brus. På voksenbordet serveres det både alkohol og brus.

I løpet av de to timene bursdagen varer, er det fri bar. Kelneren sirkulerer jevnlig området, og de voksne kan bare huke tak i vedkommende og bestille seg en en øl eller et glass vin. Eller en brus.

Sluttregningen tar bursdagsbarnets foreldre.

Det er likevel ingen som drikker seg fulle. De fleste tar et glass eller to, og lar det være med det.

Sånn er det i Spania.

 


Spansk barnebursdag. Med alkohol. 

 

Her i Norge debatterer vi om det er greit at foreldre tar ett glass vin eller én øl under julemiddagen. I debatten som har gått den siste uken, argumenterer mange med at barn tar skade av at foreldrene drikker ett glass, og at alkohol og barn ikke hører sammen i det hele tatt.

Hvis dette stemmer, betyr det altså at de aller fleste spanske barn er alvorlig traumatisert av foreldrenes alkoholvaner. Det var ikke mitt inntrykk.

Jeg synes debatten er helt på villspor.

Det er ikke synd på de barna som har foreldre som tar ett glass. Ei heller to. Det er synd på de barna som har foreldre som drikker seg full og som ødelegger julestemningen med sitt ukontrollerte alkoholinntak.

Mammahjertet mitt gråter for disse barna. Ingen barn skal trenge å være redd og utrygg på julaften, eller resten av året for den saks skyld, fordi foreldrene drikker for mye. Og det er her vi bør sette inn støtet. Det er disse barna som trenger hjelp.

 


Bildet er brukt med tillatelse fra alkovettorganisasjonen AV OG TIL

 

Mange argumenterer med at barna merker at du har drukket etter bare ett glass. At foreldrene lukter alkohol og blir litt annerledes. Man slapper litt mer av, smiler kanskje litt bredere og ler litt høyere. Jeg tror ikke barna tar skade av det.

Ingen er helt jevn i humøret hele tiden. Heldigvis! For det hadde vært skummelt og helt sikkert mer traumatiserende for barna. Små justeringer i humøret trenger ikke gjøre barna utrygge. Personlig snakker jeg litt høyere når jeg er stresset og litt langsommere når jeg er trøtt og sliten. Lunta er kortere når jeg har sovet lite. Og jeg ler høyt og lenge når jeg har det veldig gøy.

Det er når oppførselen blir ukontrollert og uforutsigbar, at det blir et problem.

Mine foreldre drakk både vin og akevitt til julemiddagen. Men det ble ikke noe fyll ut av det. Kanskje endret de litt adferd. Kanskje lo de litt høyere. Jeg vet ikke. Jeg kan i hvert fall ikke huske at jeg reagerte på det.

Mammaen min tok seg også gjerne en øl på lørdagskvelden. Da lagde vi noe god mat, rigget vi oss til foran tv-en og så på Lørdan på NRK. Og så drakk mamma en øl.

Visst luktet det øl av ånden hennes etterpå. Akkurat som det luktet brus når hun hadde tatt et glass Pepsi Max. Og sjokolade når hun hadde spist Nonstop.

Jeg forbant aldri alkohollukten med noe negativt.

Men noen gjør det. Og når jeg leser hvordan Fru Jacobsen opplevde jula som barn, skjønner jeg godt at hun selv velger å være avholds i julen.

Hun skriver:

«Det som begynte som noe hyggelig endte alltid med at noen kranglet, ble ufine og overstadig fulle. Det ble ekle bemerkninger, og ting som ikke hadde kommet opp som tema på en hyggelig julefeiring ble plutselig luftet mens man åpnet gavene og et rent helvete var i gang. Jeg har mange ganger vært redd, og engstelig på julaften.»

Les hele innlegget hennes her.

Sånn skal ingen barn ha det!

Det er klart man skyr alkohol som pesten når man har slike erfaringer i bagasjen. Barn som forbinder foreldrenes alkoholvaner med noe negativt, vil helt sikkert bli både utrygge og redde bare de kjenner lukten av alkohol. Dette tar de med seg inn i voksenlivet. Og når de selv får barn, ønsker de å skåne egne barn for den påkjenningen de selv forbinder med alkohol. Det synes jeg er fint.

Jeg, som ikke har noen negative erfaringer med mine egne foreldres alkoholbruk, har et annet syn på hvor skadet barna mine blir av at jeg tar et glass vin til julemiddagen.

Akkurat som barn som blir tvunget til å spise brokkoli, forbinder brokkoli med noe negativt. Og barn som har brent seg på en varm kjele, blir redd og engstelig når kjelen kommer på middagsbordet. Men det betyr ikke at alle andre barn blir redd når de ser brokkoli eller en glovarm kjele.

Jeg mener det må være rom for å kose seg med alkohol til julemiddagen. Det er ikke alkoholen i seg selv som er problemet. Det er mengden.

De som drikker for mye sammen med barna sine, slik at barna blir utrygge, burde skamme seg. 

Jeg skammer meg ikke over mitt ene rødvinsglass.

 

PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   

 

Er julen barnas høytid?

17.12.2014 - 14:10 48 kommentarer

Alkoholdebatten har rast de siste ukene. Er det greit å drikke alkohol når man er sammen med barn eller ikke?

Jeg skal ikke gå videre inn i den debatten nå. Du kan lese hva jeg mener om det her: Er det greit å drikke alkohol når man er sammen med barn?

Jona Runarsdottir skapte også stor debatt da hun skrev om samme tema på Foreldre.no. Kronikken ble senere publisert på TV2.no.

Folk er engasjert. Og det er noen argumenter som går igjen blant de som mener man bør være avholds i julen. Nemlig at julen er barnas høytid. Og at julen bør handle hundre prosent om barna.

 




 

Davy Wathne har også slengt seg på debatten og sier at hvis man har små barn i huset, bør høytiden feires på deres premisser:

"Jeg tror ikke på Gud og Jesu oppstandelse og har ikke den tilnærmingen til høytiden. Derfor er det lett for meg å si at det er barnas høytid. For meg er det barna og barnas premisser som gjelder. Der er de vi bør innrette oss etter.", sier han til TV2.no

 

Og da blir jeg litt forvirret. For hos oss er nemlig julen en familiehøytid. Nå er jo barna selvfølgelig en del av familien, og julen blir dermed også barnas. Men ikke bare barnas. Jeg innrette meg ikke bare etter dem. 

Jeg skal også kose meg. Mannen min og. Og besteforeldre og onkler og tanter. Vi skal kose oss sammen. 

 

Slik hadde nemlig julefeiringen fortonet seg dersom julen var barnas høytid:

Julen handler mye om tålmodighet og å vente. Barn eier ikke tålmodighet. Og venting er alle barns største fiende. Barn hater å vente.

-  Derfor hadde vi åpnet alle lukene i kalenderen 1. desember.

-  Vi hadde tent fire adventslys første søndag i advent.

-  Vi hadde spist pepperkakene samme dag vi bakte dem.

-  Pepperkakehuset hadde ikke stått fremme på hyllen i stua og fristet barna hver gang de gikk forbi. Det hadde vi knust og spist med en gang vi hadde satt det sammen.

-  Alle de 24 episodene av Jul på Månetoppen hadde gått etter hverandre på repeat hele romjulen.

-  Julefred hadde vært et fremmedord. Det er vel ingen som har hørt om 17. mai-fred?

-  Barna hadde fått full tilgang til juletreet, og det hadde blitt pyntet kun med skeive julekurver og glorete julelenker i glanspapir.

-  Vi hadde ikke fylt huset med levende lys.

-  Vi hadde pakket opp alle gavene med en gang vi stod opp julaften morgen. Vi hadde ikke lagt dem under juletreet og bedt barna vente til etter middagen. Finnes det noe verre?

-  Mor og far hadde ikke stått på kjøkkenet hele dagen og laget mat.

-  Barna hadde vært ute og lekt med hverandre. Ikke sittet inne og ventet, ventet og ventet.

-  Vi hadde gått ut i tog med trompeter og fløyter.

-  Julemiddagen hadde bestått av en pølse i hånda på farten. Ikke ribbe, pinnekjøtt eller lutefisk(!). 

-  Det hadde blitt arrangert akekonkurranser, skikonkurranser, hoppkonkurranser, sekkehopping, eggeløp og snømannbygging hele dagen.

 

Dette er barna jul.

Puh.

Vi kommer i hvert fall til å fortsette å feire julen som en familiehøytid der alles ønsker og behov blir tatt hensyn til.

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie der barna ikke alltid er i sentrum, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Helt middelmådig

15.12.2014 - 20:12 28 kommentarer

Uansett hvor mye vi strever for å bli gode foreldre, tror jeg vi alltid bare vil være helt middelmådige.

Uansett hvor godt vi leser oss opp på barnepsykologi, setter oss inn i pedagogikkens verden, legger til rette, organiserer, passer på, lager regler, setter grenser, gir kjærlighet og prøver å gjøre alt riktig, vil vi aldri bli perfekte foreldre.

Enten man velger en oppdragelse med regler, grenser og krav, eller om man velger en litt mer avslappet oppdragerform med få regler og mye frihet. 

 


Helt middelmådig. Men god nok!

 

Uansett om vi leker med barna, ikke leker med barna, underholder dem, lar dem kjede seg, kjører dem rundt til diverse fritidsaktiviteter, lager prinsesserom, lar dem klatre i trær, ikke lar dem få klatre i trær, bruker flere tusen kroner på julegaver til dem, kjøper brukt i julegave, gir dem ull i julegave(!), er avholds, tar et glass vin foran barna, reiser på safari i sommerferien, drar på hytta i sommerferien, blir hjemme i sommerferien.

Jeg tror ikke det er mulig å gjøre alt riktig. For hva er egentlig «riktig»? Og finnes det noe «riktig» når det gjelder barneoppdragelse?

Jo da, vi kjenner til noen grunnleggende ting, som at barn trenger mye kjærlighet og omsorg. Og vi vet at vi ikke skal la babyen ligge alene på stellebordet, at barn under tre år ikke skal ha honning og at vi ikke skal drikke oss full når vi er sammen med barna.

Men jeg tror at uansett hvor mye vi strever for å være gode foreldre, er vi likevel bare sånn midt på treet.

Det er en skremmende tanke. Men kanskje er det nettopp middelmådighet som er det beste?

 

 
Mye bra her. Men noen perfekt mamma blir jeg ikke. 


Den franske filosofen Elisabeth Badinter, er forfatter av boka «The Conflict». Der hevder hun hardnakket at barn trenger rammer og disiplin, og at vi slappe foreldre her i nord skaper små tyranner ved å være så unnvikende i barneoppdragelsen.

Likevel, da hun ble spurt av Hadia Tajik i programmet «På bortebane» på NRK forrige uke, om hva slags mor hun selv hadde vært til sine tre barn, svarte hun:

«Middelmådig. Jeg tror at jeg, som et overveldende flertall av alle mødre, har gjort alt jeg har kunnet, har gjort feil og har gjort ting jeg angrer på i dag. En mor er menneskelig og begrenset, og man kan være en bedre mor for ett barn enn for et annet, og det er mye man ikke kan forstå hos et barn. Enten man er norsk, fransk eller afrikansk er det det samme - vi er alle mødre som kan ta feil. Enten man er den type mor som gjør alt for barnet sitt fordi hun er redd for å gjøre barnet frustrert, eller en streng mor, vil man uansett bare være middelmådig. På det punktet tror jeg at Freud hadde rett: en oppvekst er alltid mislykket.»

Hva tror du? Er vi bare helt middelmådige?

 

 PS: For flere middelmådige oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Pappahjerte - Fra ungkar til far

15.12.2014 - 11:59 8 kommentarer

Jeg har endelig fått lest boka til Pappahjerte, eller Peter Kihlman, som hjertet egentlig heter.

Det har blitt noen timer med snørr og tårer, men også med mye latter. Pappahjerte skriver veldig gjenkjennelig om det å bli far. Selv om jeg absolutt ikke er noen far selv.

 




 

Akkurat som Pappahjerte, var jeg ikke spesielt interessert i barn før jeg fikk mine egne. Jeg likte ikke barn en gang. Og jeg likte enda mindre folk som fikk barn. De ble jo helt oppslukt i babyen og glemte helt å være seg selv.

Boka handler om Peters panikk for å bli far. For å bli nettopp en sånn pappa som bare snakker om babyen sin, som drar fram mobilen på fest og viser frem bilder av barna, og som går rundt og forteller alle barnløse at de ikke vet hva ekte kjærlighet er før de har fått barn selv.

Usj, sånne bedrevitere har vi vel alle vært utsatt for.

Men så viser det seg jammen, at disse ekle foreldrene, som påstår at selve meningen med livet er barn, faktisk ikke tar så veldig feil likevel. Og plutselig sitter Pappahjerte der selv på fest, med mobilen, og viser frem bilder av Plutten.

Når Mammahjerte blir gravid, kommer de store tankene. Så store at man nesten blir litt svimmel. Tanker om hvordan vi blir til, hvordan menneskekroppen er en fantastisk maskin der alt passer helt perfekt, og ikke minst, om universet.

Pappahjerte skriver om gravidhormoner, fødselsforberedende kurs, selve fødselen, det første bleieskiftet, trilleturer, ammepupp, arvekarusellen (eller arve-pyramidespillet), kvalitetstid, pappaperm, parforholdet etter man får barn, barn og elektronikk og barnehagestart.

Kapittelet der Pappehjerte er med på fødselsforberedende kurs, er et absolutt høydepunkt!

Har du barn? Skal du ha barn? Kjenner du noen som har barn? Er du mann? Dame? Det lett å kjenne seg igjen i Pappahjertes beskrivelse av både tiden før barn, graviditeten og tiden etter man han blitt foreldre.

Pappahjerte-boka er en morsom, og bittelitt alvorlig, bok med høy gjenkjennelsesfaktor.

Anbefales!

Er det flere her som har lest den? Hva synes du i så fall?

 

   
.

Er det greit å drikke alkohol når man er sammen med barn?

12.12.2014 - 12:34 59 kommentarer

Ribbelukta fyller huset. Peisen knitrer og Hanne Krogh synger om julestjerna fra anlegget. Den plata har gått på repeat i flere uker allerede. Appelsinskallet vrir seg der det henger over peisdøra, mens det sender ut deilig appelsinduft i stua. Korken til en juleøl popper på kjøkkenet. Det hvite skummet bruser og renner forsiktig over kanten på glasset.

 




 

Treet er pyntet. Skeive flettekurver og fargerike julelenker i glanspapir snirkler seg rundt de grønne grenene. Tiden der juletreet faktisk så fint og symmetrisk ut er over. Nå er det fire, små barnehender som pynter treet. 

De samme barnehendene sitter på stuegulvet og bygger Lego. De har fått åpne én julegave hver. En nøye utvalgt gave, som holder dem opptatt mens vi voksne lager mat og dekker på bordet.

Dette kaller jeg julestemning.

Vi er ikke avholds når det gjelder alkohol. Men etter barna kom, har jeg vært så sliten og tom for energi at ett lite glass rødvin sender tankene mine rett til den gode, myke senga mi. Dessuten sliter jeg veldig med migrene i perioder, og det ene rødvinsglasset har også en stygg tendens til å gjøre meg sengeliggende i flere døgn etterpå. Det er det ikke verdt.

Dessuten hadde jeg en litt over gjennomsnittet vill ungdom- og ung voksentid, så jeg føler jeg fikk rast godt fra meg før jeg fikk barn.

Mannen tar seg gjerne en øl på lørdagskvelden. Og han kommer helt sikkert til ta seg både to og tre til julemiddagen. Det kan hende jeg tar meg et glass rødvin. Men mest sannsynlig kommer jeg til å skeie ut med et glass Pepsi Max.

Jeg mener det er helt greit å drikke alkohol når man er sammen med barna, så lenge det ikke blir for mye.

 




 

Mange mener man bør være helt avholds når man har barn. Det kan jo skje noe som gjør at man må ut og kjøre. Plutselig sykdom, eller en ulykke, som krever en tur til legevakten. Jeg synes det høres fryktelig slitsomt ut å gå rundt og ta høyde for at det kan skje noe hele tiden. Mest sannsynlig skjer det ingen ting. Og skulle uhellet være ute, kommer man seg helt sikkert til legevakten på annen måte. Det finnes jo familier som ikke eier bil. Jeg vil ikke kalle de uansvarlige av den grunn.

Å drikke alkohol når man er sammen med barn, er ikke galt i seg selv. Det er når det blir for mye, at det blir et problem.

Det finnes dessverre mange barn som gleder seg til at julen er over og hverdagen starter igjen.

I en fersk undersøkelse gjennomført av Ipsos MMI på vegne av alkovettorganisasjonen AV-OG-TIL, innrømmer 16 prosent av alle foreldre at de har drukket seg beruset foran barn.

Mange sier også at de har gått over sine egne grenser med alkoholbruken. Hele 28 prosent sier at de har oppfattet andre foreldre til stede som beruset.

Hele 300.000 personer har sagt i fra om at de kan huske at foreldrenes drikking har ødelagt julestemningen.

Det er ikke greit.

 




 

Noen alkovett-råd fra AV-OG-TIL:

  • Tenk deg om før du er i situasjonen. Bruk alkovett. Bestem deg på forhånd om, eller hvor mye du skal drikke.
  • Sørg for å ha flest anledninger sammen med barn og ungdom uten alkohol.
  • Finn praktiske løsninger som tar hensyn til barna, de trives best med voksne som oppfører seg som de pleier.
  • Vil du drikke når du er sammen med barn, drikk mindre enn du pleier.
  • Husk at barn merker endringen i voksnes oppførsel når de drikker raskere enn det voksne tror.
  • Hvis du ser at barn har det vanskelig på grunn av andre voksnes alkoholbruk ? ta kontakt med barnet.
  • Ta kontakt med hjelpeapparat som for eksempel barnevernsvakten, dersom du observerer omsorgssvikt. 116 111 er alarmtelefonen for barn og unge.
  • Gå inn på AV-OG-TIL sine Facebooksider og diskuter alkoholbruk sammen med barn.

 

Hva mener du? Er det greit å drikke alkohol når man er sammen med barn?

 

PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

De vanskelige julegavene

11.12.2014 - 20:44 16 kommentarer

//Inneholder reklame

Hvert år ligger jeg etter med julegavene. Jo da, jeg har fått noen i hus. Men på langt nær alle. Og juleklokkene tikker, eller ringer. Og i går var det faktisk bare to uker igjen til jul.

 




Men hva gir man til folk som har alt? For helt ærlig, de fleste har jo alt de trenger i dag. Ønsker man seg noe, går man bare og kjøper det.

Mannen er ekspert på å ønske seg noe til jul, i god tid. Og så går han hen og kjøper det selv. Gjerne to uker før julaften. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tuslet tilbake til butikken og byttet julegavene hans. Før jul.

Jeg er ingen stor tilhenger av å kjøpe gaver bare for å kjøpe noe. Jeg liker å kjøpe noe jeg vet mottakeren virkelig trenger, eller har lyst på men ikke unner seg selv. Eller aller best, noe de ikke vet at de har lyst på. Ennå...

 

 


Her er mannens topp tre julegaveliste:

Golf-stæsh

Alt som har med golf å gjøre. Helst teknisk. Sånne dingser som måler svingen, saker som måler ballretningen og ting som måler farten på ballen. Jeg har ærlig talt ikke peiling. Men er det teknisk og kjøpt i en golfbutikk, ja da blir mannen fornøyd.

 

Ølsmaking for to

Dette er alltid en hit. Og så er det veldig greit å gi noe jeg kan bli med på selv også.

 

Tøfler

Ja, han ønsker seg faktisk tøfler. Og når du ser her, skjønner du hvorfor:

 



 

 

 

Og her er min liste:

Hundekjøring

Jeg har alltid hatt lyst til å prøve hundekjøring. Tenk deg en dag ute på vidda. Bare snøen, fjellene, vinden, hundene og deg. Ja, også hundeføreren da. Og de du velger å ta med deg. Det virker liksom både røft og tøft samtidig som det ser veldig koselig ut.

 



Spa og massasje

Ja takk! Alltid!

 

Boka Humans og New York

Er du på Instagram? Da må du følge profilen «Humans of New York». Det er fotografen Brandon Stanton som står bak både Instagram-profilen og boka. Han vandrer rundt i New York og tar bilder av helt tilfeldige mennesker og lar dem få fortelle en liten bit av livshistorien sin. Så lar han dem gå videre. Det er helt fantastisk å få innblikk i andre tilfeldige og totalt ukjente menneskers liv på den måten. Jeg har blitt fullstendig hekta. Så hekta at jeg har lyst på boka.

 




 

Hva ønsker du deg til jul?

//Innlegget er sponset av YouWish

Pepperkakeidyll

10.12.2014 - 20:13 24 kommentarer

«Næææææææiiiiiiih», roper Lillesøster og putter nonstop-posen under genseren.

«Den er miiiiiiin!»

Lillemann hopper ned fra stolen og bykser bort til Lillesøster.

«Gi meg den», sier han og tar et godt tak i genseren hennes.

«Den er alle sin!»

Jeg sukker tungt og lener meg tilbake i stolen. Setter pekefingeren mellom øyebrynene og trykker lett.

«Mamma! Mammmmaaaaa!» roper Lillesøster og padler med beina mot storebroren.

«Mammmmaaaaa!» roper Lillemann og griper etter føttene til Lillesøster.

Ja, ja. De sier vel fra hvis en av dem blir alvorlig skadet, tenker jeg og lukker øynene.

 




Vi hadde gledet oss hele dagen til å bake pepperkaker og pepperkakehus. Eller pynte pepperkaker og pepperkakehus.  Pepperkakedeigen var ferdigkjøpt. Og huset var av typen modulhus. Kjøpt ferdig i eske på harryhandel i Svinesund.

Det var søndag ettermiddag. Jeg ble vekket allerede klokka halv seks av to unger som hoppet i sengen min og lurte på om vi skulle bake pepperkaker snart.

Jeg forklarte dem så godt det lot seg gjøre at vi først skulle spise frokost. Deretter handle. Så skulle vi ut og ake, så spise middag, og ble det pepperkakebaking.

Barna hadde knapt tid til å spise frokost. De løp rundt i huset med ei halvspist brødskive i hånda mens de sang julesanger og maste etter pepperkaker. I butikken gikk de fullstendig bananas, og insisterte på at vi måtte ha både Kinderegg og bruspulver på pepperkakehuset.

Ake-daten var morsom i nøyaktig ti minutter. Så ble de kalde og ville bare hjem ... og bake pepperkaker. Vi avlyste planlagt lammesteik-middag, og tok en kjapp restemiddag i stedet.

Så. Endelig. Endelig var det tid for pepperkakebaking.

 


Pepperkakeidyll

 

Planen var at vi skulle innlede med tenning av to adventslys mens vi leste dikt nummer to i kor:

Så tenner vi to lys i kveld,
to lys for håp og glede.
De står og skinner for seg selv,
og oss som er til stede.
Så tenner vi to lys i kveld,
to lys for håp og glede.

De forventningsfulle barnesmilene skulle lyse i skinnet fra de lilla lysene, og vi skulle holde rundt hverandre og gynge lett frem og tilbake på stolene mens vi fremsa diktet.

Så skulle jeg sette på julemusikk, knyte juleforklær på barna og rufse dem i håret.

 




Jeg skulle kjevle ut deigen og la barna trykke ut mann og kone mens jeg smeltet sukker og limte huset sammen. Så skulle pepperkakene få godgjøre seg i ovnen mens vi pyntet pepperkakehuset.

Vi skulle sniksmake på nonstoppene og få mel på nesa, mens vi tøyset og tullet og hadde rollespill med seigmennene.

Jeg skulle si «Au, au, auuuuu. Å nei, ikke spis armen min da!» med rar stemme, mens ungene tok små biter av seigmennene og lo trillende barnelatter slik bare barn kan.

Det ble ikke helt sånn...

Det begynte ganske bra. Da jeg tente lysene, satt ungene som to tente lys selv. De byttet ut ordet «lys» med «bæsj» i diktet, men det var bare moro.

Lillesøsters små hender klarte ikke å stikke ut deigen skikkelig med formene. Grisen hang fast i resten av deigen da hun skulle ta den løs. Men midt i gjøre-selv-alderen som hun er, nektet hun selvfølgelig å ta imot hjelp. Til slutt satt hun på kne oppå bordet og trykket formene ned i deigen med full kraft.

Jeg prøvde forsiktig å si at det kunne hjelpe å rikke formen litt frem og tilbake for å løsne grisen. Men nei, gode råd var absolutt ikke velkomne.

Hun ble mer og mer frustrert og veltet melposen ned på gulvet i det hun kastet armene ned langs siden i et stort sukk. Melposen traff Lillemann på vei ned, og en liten kledelig melflekk på nesa ble plutselig en hel femåring badet i mel.

Til slutt satt Lillesøster seg på andre enden av bordet med nonstop-posen.

 




 

«Jeg går ut, jeg», sa Lillemann plutselig og dro på seg vinterskoene.

«Går ut?», sa jeg forskrekket. «Du kan ikke gå ut nå, vel? Vi skal jo lage pepperkaker!»

Men jo, han ville ut til noen kompiser. Først sa jeg nei. Dette var ikke en kompiskveld. Han hadde jo gledet seg til dette i flere dager. Men så kom jeg på at det kanskje egentlig var helt greit likevel, så jeg sa «okei da», og vinket ham avgårde.   

Så satt jeg der alene da, og stakk ut pepperkaker. Det ble tre brett til slutt. Det ene brettet glemte jeg i ovnen, så både konemor, mannen, grisen og snømannen ble svarte.

Det andre brettet mistet jeg i gulvet da jeg skulle lirke de ferdige kakene over på risten. Halvparten knakk.

Jeg fikk omsider limt huset etter å ha knekt to vegger og halve pipa i prosessen.

Så var det tid for pynting.

Lillesøster hadde funnet frem en plate med spiselige fotballer fra Lillemanns femårsfeiring. Hun synes det var en strålende idé med fotball-pepperkakehus. Jeg prøvde å tviholde på det tradisjonelle nonstop- og seigmannhuset, men ble fort overkjørt av en tre år gammel hardbarka fotballentusiast.

 


Fotballpepperkakehus. Ja, ja. Hvorfor ikke.

Vi hadde akkurat pyntet ferdig taket, da Lillemann kom dundrende inn døra. Resten av kvelden gikk det slag i slag:

Ungene kranglet om hvem som skulle pynte hvilken side av huset, hvem som skulle ha den hvite glasuren og hvem som skulle ha den grønne. De kastet nonstop på hverandre. Og på meg.

Lillemann blåste ut adventslysene, til Lillesøsters store frustrasjon. Jeg tente de igjen, og han blåste de ut igjen. Til slutt fikk han Lillesøster med på laget, og de gikk rundt og blåste ut alle lys i hele huset.

Hanne Kroghs julestjerne-sang hadde ikke sjans til å bryte gjennom lydnivået, og Lillesøster fikk til slutt vondt i magen etter å ha tømt så godt som hele nonstop-posen.

Vi var veldig uenige om når huset skulle spises. Ungene mente med en gang, jeg mente i romjulen. Denne diskusjonen vant jeg. Vi var også veldig uenige om hvor huset skulle stå. Ungene mente på gulvet. Jeg mente høyt oppe på hylla.

 


Less is more, sa du? 

 

Vi kom heldigvis i mål til slutt. Det ble både pepperkaker og pepperkakehus. Selv om veien dit ikke ble helt som forventet.

Nå er det heldigvis lenge til neste gang.

 

PS: For flere førjuls-oppdateringer om vår juleidyll, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.


Karakterer i barneskolen

08.12.2014 - 22:54 32 kommentarer

Jeg har fått en liten snik pik på morgendagens program «På bortebane» på NRK. Der reiser stortingsrepresentant Hadia Tajik til Nederland og Frankrike for å se på disse landenes holdninger til skole og barneoppdragelse.

 


Bildet er en skjermdump fra programmet.

 

 

Barn i Nederland begynner på skolen når de er fire år, og får karakterer fra de er seks. Tolv år gamle, velger barna videre studieretning. Da skilles elevene og deles inn i tre ulike nivåer. En strøm fører til universitetet, en til høyskoler og en til yrkesfag.

Eller, barna velger ikke retning selv. Hvilket nivå elevene havner på, bestemmes av læreren og resultatet av en test.

Barna får også nivåinndelt undervisning fra tidlig alder.

Rektoren på den nederlandske skolen, Wieneke Reith, rister på hodet over vårt norske skolesystem.

Hun sier:

«Da jeg var barn, var det en stor gruppe, der alle elevene fikk den samme undervisningen. Enten man var for smart og kjedet seg, eller man hadde problemer med å henge med. Det var veldig frustrerende. Dette gjør ikke barn lykkelige. Det beste er å gi barna utdannelse på et nivå som passer dem.»

 




 

Hadia Tajik spør videre om rektoren ikke er bekymret for at når så små barn blir vurdert i henhold til deres nivå, vil påvirke hvordan de ser på hverandre? At jeg er smartere enn han er, eller han er smartere enn meg?

Rektoren svarer:

«Det skjer. Men så er det også et spørsmål om hvordan eleven takler det. I løpet av alle disse årene elevene går på skolen, får de hele veien undervisning på forskjellige nivåer. De vet at de barna som er best i matte, kan være dårligere i språk. Og så har man noen stjerner i gymnastikk og andre i kunst.  Så jeg tror de allerede er vant til tanken om at det er forskjeller mellom dem. Jeg tror vi trenger at barna er forskjellige, akkurat som vi trenger at folk er forskjellige i samfunnet vårt. Vi skal feire forskjellene i skolen."

Jeg synes dette er veldig interessant. Jeg liker tankegangen om å feire forskjellene mellom oss. Det er vi voksne som mener barna har behov for å bli skånet for annerledeshet. Mitt inntrykk er at barna egentlig ikke bryr seg så mye om det.

For det er jo ikke noe galt i at barna lærer på forskjellige måter og har forskjellige evner. At noen er flinke til å pugge, mens andre lærer mer visuelt. Ei heller at noen er flink i norsk, mens andre er flink i kjemi.

Jeg mener også at barn ikke tar skade av å bli stilt krav til, og jeg er åpen for å gi karakterer i barneskolen.

Men siden jeg ikke har skolebarn ennå selv, skal jeg være litt forsiktig med å uttale meg. Jeg mener uansett alle barn har rett til tilpasset undervisning. Både de som synes skolen er vanskelig, og de som trenger flere utfordringer.

Hvis du vil se programmet, går det i morgen, altså tirsdag kveld klokka 21.30 på NRK.

Hva mener du om karakterer i barneskolen og nivåinndelt undervisning?

 

 PS: For flere oppdateringer  med eller uten karakterer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Livet er urettferdig

07.12.2014 - 20:50 97 kommentarer

Dagens foreldre er veldig opptatt av at alt skal være likt. Vi vil jo helst ikke utsette barna våre for motstand eller la dem få oppleve noe som gjøre at de må kjenne på vonde følelser. Alt bør være likt så ingen barn får nærkontakt med følelser som sorg, sinne, skam eller sjalusi. 

Derfor lager vi regler og rutiner som fjerner de vonde forskjellene blant oss. 

 


Det er så slitsomt å være lik alle andre

 

De fleste skolene har for eksempel sluttet å lage morsdags- og farsdagskort i skoletiden, tilfelle noen barn ikke har en mor eller en far.

Noen skoler dropper også julefesten slik at de som ikke feirer jul ikke skal føle seg utenfor.

Vi laget regler for bursdagsinnbydelser, bursdagsfeiringer, gaver og antrekk, slik at alt blir likt, og ingen stikker seg ut på verken den ene eller den andre måten.

Vi innfører forbud mot å la elevene få snakke om sommerferien sin i klassen, i tilfelle noen elever ikke har vært på dyre, fine ferier.

Ekspertene uttaler seg stadig om hva vi skal gjøre for å få trygge, flinke barn, og hvordan vi kan unngå sjalusi, sinne og trass. For sånne dumme følelser vil vi jo ikke ha noe av, vil vi vel? Vi vil ha flotte, snille, glade og lykkelige barn. Hele tiden!

Og mye av dette er fint, tanken er i hvert fall god. Vi ønsker jo ikke at noen skal føle seg utenfor og bli lei seg.

Men jeg lurer på om det kan bli litt mye, og virke mot sin hensikt. For livet er jo som kjent urettferdig. Barn er forskjellig, heldigvis. Og i stedet for å lære barna å verdsette forskjellene blant oss, visker vi ut forskjellene og later som de ikke eksisterer.

Av og til lurer jeg på hvor dette skal ende. Jeg mener, det er jo fortsatt en masse forskjeller å ta tak i. Det er fortsatt mange steder vi kan lage regler slik at barna våre slipper å kjenne på disse dumme, vonde følelsene.  

Under har jeg laget en liste over ting jeg synes vi voksne bør gjøre noe med, slik at de små prinsene og prinsessene våre blir enda lykkeligere og livet litt mindre urettferdig:

 


Helt likt

 

 

 

Alkohol

Kjøp av alkohol bør utsettes til den siste dagen i desember det året klassekullet fyller 18 år.

For hvor kjipt er det ikke å fylle år på slutten av kalenderåret? Når de andre elevene i klassen har drukket seg full hele våren, sommeren og høsten. Og så har du én eller to stakkarer som ikke fyller før i desember. For å unngå at disse skal føle seg utenfor, og miste venner, bør vi innføre en ny regel, der alkohol kun er tillatt fra slutten av desember det året man fyller 18. Så blir det likt for alle.

 

Førerkort

Det samme gjelder førerkort. Ingen får kjøre opp før i desember det året man fyller 18. På den måten unngår vi at de som fyller sent på året, står utenfor det glade rånemiljøet.

 

Gaver

Makspris på jule- og bursdagsgaver fra familien.

Det kan være veldig sårt å komme på skolen etter juleferien, eller etter bursdagen, og fortelle at man fikk ullundertøy i gave. Mens klassekompisene viser frem både sykler og skiutstyr eller Canada Goose-jakker til flere tusen kroner.  Vi bør innføre en makspris på gaver til barna på, ja la oss si 300 kroner. Til sammen. Så slipper noen barn å føle at de får kjipere gaver enn andre. Det kan være en vond følelse.

 

Besteforeldre

Ingen besteforeldre får bli syke eller dø før barnebarna er 15 år.

Det er unektelig kjipt å være den eneste i barnehagen eller i klassen som ikke har besteforeldre. Spørsmål som «Hva fikk du i gave av besteforeldrene dine?» kan være vonde å svare på for små barn. Har du barnebarn, og absolutt må gå hen og dø, synes jeg vi skal innføre en regel om at besteforeldrene må finne en erstatter.

 

Helgene

Totalforbud mot å snakke om hva man har gjort i helgene.

Det er ikke gøy å være den eneste som ble tvunget med på skitur med foreldrene i helgen, når resten av klassen har vært på kino, på badeland eller på teknisk museum. Her synes jeg lærerne må sette ned foten, og forby elevene å snakke om hva de har gjort i helge. Akkurat som med feriene.

Eventuelt kan skolen sende helgeplaner med elevene hjem på fredag, der det står et utvalg aktiviteter familien kan velge mellom. Foreldrene bør også holde kontakt med hverandre slik at man unngår at bare én går på skøyter.

 

Kun ett barn per familie

Det kan være sårt og vont både å være den eneste i klassen som er enebarn, og den eneste som har fire søsken. Ved å innføre en regel om kun ett barn per familie, visker vi ut de vonde forskjellene.

Samtidig slipper barn med søsken å forholde seg til vonde følelser som søskensjalusi, søskenkrangling, slåssing og å bli utsatt for det utrolig irriterende mantraet om at man må vente på tur.

 

Idrett

Noen barn er lange, andre er korte. Noen er tynne, andre breie. Dette er kilde til frustrasjon for mange.

Ikke bare må barna forholde seg til synlige fysiske forskjeller mellom hverandre, de må også forholde seg til fysiske begrensninger som blir veldig synlige i idretten.

Det er klart det er kjipt å være den eneste i venneflokken som er for lav til å kunne bli basketballstjerne. Eller som har for stor rumpe til å kunne danse ballett, for stive bein til å turne eller er for høy til å bli profesjonell skihopper. Jeg husker selv hvor lei meg jeg ble da det gikk opp for meg at jeg kom til å bli altfor lang til å kunne bli grasiøs ballerina.

 

Jeg synes vi skal innføre én idrett for alle i klassen. Eller maks tre som de må velge mellom. Gjerne fotball, håndball eller bordtennis. Så slipper noen barn å få knust sine drømmer, mens de ser på at andre jevnaldrende gjør det godt.

 

Skoleuniformer

Og så må vi ikke glemme skoleuniformer, maksvekt på barna, like regler for type mobil og annet elektronisk utstyr, like bursdagskaker, like gaver i adventskalenderen, like pennal og maks antall fargestifter per elev.

Alle foreldre bør også skjerpe seg med tanke på klesstil, synlige tatoveringer, bakeferdigheter og generell oppførsel og utseende, slik at ingen tenåringer trenger å kjenne på den vonde følelsen det er å være flau over de dustete foreldrene sine.

 

Her kan du lese mer om mitt syn på mobbing og likhetstyranniet:

Føkk lykke!

Det er verre å være annerledes når alle er like

La nå barna få seg en på tryne!

La nå barna få kjenne på alle følelsene sine, da!

 

PS: For flere oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

   
.

Rart det der...

06.12.2014 - 21:00 4 kommentarer

«Ikke heng i lommene mine!» sier jeg og vifter med armene bak meg.

Femåringen har tatt et godt grep i baklommene på buksa mi og sklir bortover gulvet på sokkelesten mens jeg går rundt med støvsugeren.   

 

 

«Ikke klatre på meg», sier jeg og plukker en unge ned fra ryggen min. Jeg sitter på gulvet og sorterer puslespillbiter. Treåringen benytter alltid anledningen til en klatretur så fort jeg setter meg ned på gulvet.

«Nei! Ikke noen sverdkamp nå», sier jeg til Lillemann som kommer hoppende bortover gulvet med den ene hånden på ryggen og et plastsverd i den andre. Jeg står på kjøkkenet og skreller poteter.

«Nei, nå vil mamma drikke kaffen sin i fred», sier jeg og løfter en liten kropp ned fra bordet. «Du kan leke hund på gulvet», sier jeg og tar en slurk av den varme kaffen.  Lillesøster ser opp på meg, sier «voff, voff» og klatrer opp på fanget mitt.

Men så snart det er badetid, da er begge barna som forduftet. Eller leggetid. Borte vekk. Eller når det er tid for å pusse tenner, børste hår, klippe negler eller kle på seg. Da er de umulig å finne.

Da kan de være musestille, veldig, veldig lenge.

Rart det der...

 

//Reklame

PS: Husk at nå får du 50 prosent på alle produkter fra Allfoto.

 




Rabatten gjelder helt frem til 31. desember. Men skal du ha fotobøker eller veggdekorasjoner til jul, er bestillingsfristen 11. desember. Og 14. desember for fotokalendere og andre fotoprodukter.

Gå inn her, og bruk rabattkoden CKFEMTI

 

PSS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

Jeg bjeffer ikke, jeg er bare tydelig

05.12.2014 - 19:42 13 kommentarer

«Du bjeffer sånn», sier mannen og ser oppgitt på meg.

«Kan du ikke heller si fra på en annen måte?»

Jo da, det kan jeg, tenker jeg. Men da får du det ikke med deg.

 




Jeg liker å gi kjappe og tydelige beskjeder. Dagene går så fort. Det er så mye som skal ordnes og gis beskjed om.

Som for eksempel når mannen gang på gang henger jakka si slik at ingen andre får brukt knaggen i yttergangen.

 


Fryktelig irriterende!


Da nytter det ikke si: «Duuuuu. Kjære kosemosen min. Vet du hva? Jeg får ikke hengt opp jakka mi jeg, når du henger din opp på den måten der. Smusk, smusk, smusk».

Da registrerer han at jeg ikke får hengt opp jakka mi. Og så lurer han på om godtebutikken kanskje er åpen i kveld, siden jeg smusker ham i øret. 

Nei, da er det mye mer effektivt å rope fra gangen: «Ikke heng jakka di over alle knaggene!»

 


Sånn, ja!

Det gjelder nemlig å gi klare beskjeder om hva han skal eller ikke skal gjøre. Ingen utenomsnakk. For da forsvinner beskjeden i alle de andre ordene. 

Men jo da, jeg skjønner at jeg kan virke litt bjeffete. Og jeg prøver å ta hensyn. I dag tidlig før mannen dro avgårde på jobb, sa jeg med mild stemme:

«Du. Jeg kunne egentlig tenke meg å dra en tur innom treningssenteret før jeg henter ungene i barnehagen i dag. Kanskje du vil være med?»

Ja, jo, det kunne han kanskje tenke seg. Og så hoppet han inn i bilen og kjørte til jobben.

Nå har det seg sånn at hvis jeg skal rekke å trene før jeg henter barna, må jeg ta bilen.

Da mannen omsider kom putrende inn på gårdsplassen, var det for sent å trene. Jeg var sånn passe sur og lurte på hvorfor han ikke kom hjem litt tidligere. Eller hvorfor han ikke ga beskjed om at han ikke rakk hjem i tide.

Mannen så ut som et spørsmålstegn der han sto. Hæ? Når hadde jeg sagt at jeg skulle trene i dag?

Ja, der kan du se. Hadde jeg sagt klart og tydelig: «Kom hjem med bilen klokka halv tre! Jeg skal trene!» med trykk på hver stavelse ...

Ja, da er det i hvert fall større sjanse for at han hadde fått det med seg.

Bjeffer du? Eller er du bare tydelig?

 

PS: For flere oppdateringer om vårt romantiske forhold, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

hits