hits

Takk for nå

Hva har egentlig skjedd med bloggen?

Jo, det skal jeg fortelle dere. 

 

 

Det har vært stille her over en måned. Grunnen til det er verken veldig dramatisk eller spennende. Jeg har bare rett og slett hatt andre ting å drive med. Og det kommer jeg også til å ha en god stund fremover . 

Det betyr at det blir mindre blogging, i første omgang frem til jul, kanskje lenger, dessverre eller heldigvis (stryk det som ikke passer).

Det kan godt hende jeg stikker innom hvis jeg har noe på hjertet. Men det blir ikke regelmessige innlegg slik det har vært de siste fem og et halvt årene (Wow, har jeg virkelig holdt på så lenge...)

Og nå lurer dere sikkert på: Hva i alle dager skal Kaos-Marte gjøre nå da? Hva er viktigere enn bloggen, liksom? 

Det får dere dessverre ikke vite akkurat nå. Men dette er ikke et sånt innlegg der jeg forteller at jeg driver med noe sååå spennende, og at jeg gleder meg sååå til å fortelle om det, men at jeg ikke kan si noe ennå for det er så fryktelig, fryktelig hemmelig. Slike innlegg som halve bloggnorge poster annenhver dag, og som det florerer av i folks Facebook-oppdateringer. Slike innlegg som irriterer meg grenseløst. Jeg mener, hvis du ikke kan si hva som er så fryktelig spennende, så la være å si noe i det hele tatt. 

Nei da, jeg har ikke tenkt å si noe, ikke fordi jeg ikke kan, men rett og slett fordi jeg ikke vil. Man trenger ikke dele alt. Selv om man er blogger. Og så merker jeg at jeg begynner å få mer behov for privatliv og mindre behov for eksponering. Tenke seg til :)

Men vi møtes nok igjen, enten her, eller på et helt annet sted. Og vil du følge mitt sinnsykt idylliske og perfekte liv i mellomtiden, er jeg fortsatt aktiv på Insta (casa_kaos) og på Snap (casakaos).

Ha en fin høst, og hvis vi ikke sees før, en fin vinter, jul og vår. Takk for følget!

 

 

Tre ting alle nybakte mødre må ha

Som gravid og nybakt mamma blir man bombardert med gode råd om alt man bare ha når babyen kommer. Jeg har ikke oversikt over alle bomkjøpene jeg gjorde i løpet av den første graviditeten min.

 


Skal vi se ... Hva trenger vi nå da?

 

En av de største bommertene var vel bleiebøtta. Den måtte jeg bare ha. Jeg tror jeg brukte den i to uker før jeg fant ut at det var mye enklere å gå rett ut med bæsjebleia.

Brystpumpe kjøpte jeg også. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg slet meg gjennom time etter time med pumping, slik at jeg kunne ha litt ekstra liggende i fryseren til spesielle anledninger. Hvilke spesielle anledninger? Det endte med at all den nedfrosne melken til slutt ble kastet.

Jeg kjøpte også inn en hel masse babyklær i størrelse 50. De passet i hele tre uker. Mye av babytøyet ble ikke brukt en gang før babyen hadde vokst ut av det.

Jeg var altfor opptatt av alt jeg skulle gjøre, fikse, ordne og beherske som nybakt førstegangsmamma. Jeg glemte helt å slappe av mellom slagene.

I dag ser lista mi for nybakte mødre sånn ut:

  • En myk og god treningsbukse
  • Sjokolade
  • NetFlix 

Det aller viktigste i barseltiden er nemlig ro, hvile, kos og lave skuldre.

Hva mener du alle nybakte mammaer bør ha? Og gjorde du noen bomkjøp? 

 

Les også: 10 ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

Les også: 25 tegn på at du er en erfaren forelder

 

PS: Følg meg gjerne på Snap for flere historier fra mitt sinnsykt idylliske mammaliv:

 

.

 

Hvem har rett til å klage?

Jeg fikk en kommentar på Snap etter jeg lot dere få følge ettermiddagen min forrige uke.

Ettermiddagen var fylt opp til randen med bringing og henting av barn som skulle hjem fra skole og FFO (fotballfritidsordning), på teaterøvelse og bursdag, og midt oppe i all denne kjøringen skulle vi ha tid til middag, lekser, klesvask og tørking av regntøy. På toppen av det hele var mannen bortreist, så jeg var alene med jobben.

Her kan du lese innlegget: En helt vanlig hverdag

 

 

Men så fikk jeg altså en melding på Snap fra en mamma som sa at hun ble veldig provosert av historien min. Hun hadde mistet mannen sin noen måneder tidligere, hun var alene med tre barn, og hadde sånne dager hver eneste dag. Jeg hadde da tross alt en mann som stort sett var hjemme og som tok sin del av oppgavene. Det hadde ikke hun.

Hva i alle dager svarer man på noe sånt? For ja, jeg er heldig. Jeg har en mann som gjør masse i hus og hjem og som tar seg av ungene. Han stiller virkelig opp, og tar mer enn sin del av arbeidet.

Jeg er heldig på mange andre områder også: Vi har hus, hage, to biler og grei økonomi. (Selv om det ikke alltid har vært sånn. Vi har hatt perioder med veldig dårlig råd.) Vi har to greie unger som koser seg på skolen (Ikke alle barn gjør det), vi har jobber vi trives med begge to, vi har familieråd hver fjortende dag, vi lager hjemmelaget pizza på søndagene og vi går på skitur med appelsin i ryggsekken om vinteren. Ja, jeg er heldig!

Likevel opplever jeg, som alle andre, å ha noen utfordringer i hverdagen. Og de utfordringene deler jeg av og til på Snap og her på bloggen. Med en humoristisk tone, vel og merke. Jeg prøver ikke å klage så mye. Men likevel, det er utfordringer pakket inn i humor.

Det er mange som har det mye verre enn meg. Det finnes for eksempel folk der ute som ikke kan få barn. Og her klager jeg over at jeg må bruke hele ettermiddagen på å kjøre barna hit og dit! Det finnes folk som har alvorlig syke barn, eller som har mistet barna sine, mens jeg klager over en runde omgangssyke!

Men hvem har egentlig lov til å klage? For det vil alltid være noen som har det verre enn en selv. Hvor går grensa? Og hvem skal bestemme hva som er greit å klage over og hva man bør holde kjeft om?

Ta mødrene i Kongo, for eksempel, eller mødre på flukt. De har det mye verre enn meg. Men har de lov til å klage? Kan det hende at det finnes noen der ute som har det verre enn mødrene i Kongo eller mødrene på flukt? Det tror jeg helt sikkert det er. Det er helt sikkert en mor, ett eller annet sted i verden, kanskje til og med flere, som har det verre.

Og egentlig burde samtlige av oss mødre her i Norge bare holde kjeft og være glade og lykkelige, for sett i en global sammenheng, har vi det forbanna godt her oppe i nord med velferdstjenester, ni måneders foreldreperm, likestilling og et fantastisk helsevesen.

Men det kan da umulig være sunt å holde kjeft?

Jeg tror at uansett hva man sliter med, uansett hvilke utfordringer man har, så hjelper det å se at man ikke er alene. Det hjelper å lese om andre som opplever det samme, og kanskje til og med klare å le litt av hele situasjonen.

Kravene til dagens mødre kan for noen føles veldig høye. Vi skal være så forbanna lykkelige hele tiden. Å gå gravid og oppdra barn er forbundet med voldsomme forventninger om harmoni og glede. Mange kjenner ikke på denne fantastiske gleden og føler seg alt annet enn harmonisk.

Og vi vil jo ikke klage. For det finnes tross alt folk som har det verre. Så vi holder kjeft og tenker at det blir hva du gjør det til, jeg må bare ta meg sammen, man er sin egen lykkes smed og alt sånt annet bullshit man har hørt på ett eller annet motivasjonsforedrag.

Men det blir ikke noe bedre om vi ikke snakker om det som er vanskelig, av hensyn til de som har det verre.

Mitt hjerte blør for de som har det vondt. Virkelig! Men jeg forbeholder meg retten til å snakke om det jeg syns er vanskelig i livet, uten å gjøre det til en konkurranse om hvem som har det verst.

Så klag i vei, mødre. Kjør på! Det er lov å si at man ikke har det helt tipp topp hele tiden.

 

Les også: Dårlig mamma-samvittighet​

 

PS: Følg meg gjerne på Snap for flere historier fra mitt sinnsykt idylliske mammaliv:

 

.

Leker barnet ditt feil?

«Nei, nei. Ikke sånn. Dere skal ikke ha putekrig med de putene. De har vi lagt frem for at dere skal sitte på dem», sier damen og samler sammen alle de fargerike putene som ligger spredt utover lekerommet.

 

Happy when fighting
Licensed from: DNFStyle / yayimages.com

 

Hun legger dem på gulvet inntil veggen og forteller barna nok en gang at putene ligger der for at de skal sitte på dem. Ikke løpe rundt med dem, ikke kaste dem på hverandre, ikke hoppe på dem, ikke danse med dem, men sitte på dem. 

I samme rom er det også plassert ut tre runde telt. Det ene teltet ligger på siden. Inni krabber en liten gutt slik at teltet ruller rundt og rundt. Nesten som et hamsterhjul.

«Nei, nei. Ikke sånn», sier damen og titter inn i teltet.

«Disse teltene skal stå på gulvet, og så kan dere sitte inni dem. Ikke krabbe rundt med dem. Sitte inni.»

Jeg må holde meg fast i stolen for ikke å gå bort til damen og fortelle henne at man ikke kan lære barn hvordan de skal leke. At man ikke kan strø et lekerom fullt av kule, fargerike puter og forvente at barna skal sitte på dem.

At man ikke kan plassere ut telt og andre leker og forvente at barna skal leke med lekene slik hun har bestemt. Slik voksne mener barna bør leke med lekene. 

Snakk om å drepe all moro. Snakk om fullstendig å ødelegge barnas fantasi og kreativitet.

I dag er alle leker designet for å bli lekt med på en spesiell måte. Da mine foreldre var barn, lekte de med pinner, steiner og kongler. Da jeg var liten lekte vi stort sett rollespill, eller forskjellige leker utendørs som boksen går, gjemsel eller sisten.

Går man i en lekebutikk i dag, finner man hundrevis, ja tusenvis av leker som skal lekes med på akkurat den og den måten. Leker som har ett bestemt formål. Leker med bruksanvisning, slik at vi voksne kan lese oss frem til hvordan barnet skal leke med leken.

 


 

Jeg blir glad hver gang jeg ser barn som leker slik de ikke egentlig skal leke. Da er det håp likevel, tenker jeg. Helt til det kommer en voksen, og irettesetter barna fordi de leker feil. 

For går det egentlig an å leke feil?

 

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag 

Les også: La barna få leke voldsom lek

Les også: Noen ganger funker det best å vise fingern og rope faen

 

PS: For flere oppdateringer om frittgående, kreative barn som leker "feil", følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Rydd skapet - redd liv

//Annonse

Det er en del kaos her hjemme hos oss. Det er kanskje ikke så rart siden bloggen min heter Casa Kaos, det ligger liksom i navnet. Vi har leker i sofaen, knekkebrødsmuler i senga, Lego på badegulvet og en kronisk rotet kjøkkenbenk.

 

 

Men det er ett sted jeg virkelig har orden, og det er i medisinskapet mitt.

Visste du at 40 prosent av oss sjeldent eller aldri rydder i medisinene våre? Samtidig som Giftinformasjonen mottar rundt ti henvendelser hver eneste dag der barn har fått i seg medisiner de ikke skal ha?

 

Der oppe har jeg medisinene våre. Over mel og linfrø.

 

Og for et system! Én kurv med plaster (det går det alltid mye av), én kurv med forkjølelsesmedisiner og én kurv med medisiner barna ikke skal røre.

 

Men selv om jeg kan klappe meg selv på skulderen og skryte av et ryddig og organisert medisinskap helt øverst i kjøkkenskapet, fikk jeg meg et skikkelig støkk da jeg fikk besøk av to representanter fra kampanjen Rydd skapet.

For vet du hva som er en av verstingene blant medisiner som kan gi alvorlig forgiftning hos barn? Jeg tenkte umiddelbart på sovetabletter. Eller p-piller. Men nei, det er faktisk jerntabletter.

- Jerntabletter? sa jeg og hørte at stemmen min gikk opp i falsett.

- Ja, jerntabletter, svarte Vendil fra «Rydd skapet» og så på meg over kaffekoppen.

Jeg flakket litt med øynene og kjente at jeg begynte å klø på halsen. (Jeg blir alltid rød på halsen når jeg er ukomfortabel.) For jerntablettene mine har jeg ikke sammen med de andre medisinene i det ryddige og velorganiserte medisinskapet helt øverst i kjøkkenskapet. Jerntablettene mine ligger nemlig fremme, lett tilgjengelig, i et annet kjøkkenskap ved siden av multivitaminer, B-vitaminer, D-vitaminer og vitaminbjørner.

 

Der står de skumle jerntablettene. Sammen med Nugatti, vitaminbjørner og papadam.

 

Selv små doser jern kan være livsfarlig for små barn. Og her har jeg de liggende fremme, røde og fine og blanke, sammen med vitaminbjørnene! Som barna tar hver kveld!

Jeg kjente jeg ble litt kvalm, og satte ned kaffekoppen og tok en slurk vann i stedet. Jeg har aldri tenkt at jerntablettene mine er så farlige. Så fikk jeg presentert en liste over de medisinene som er verstingene for barn:

  • Jerntabletter
  • Nikotinpreparater
  • Smertestillende som Ibux eller paracet (særlig i andre former enn tablett)
  • Hostestillende hostesaft 
  • Malariatabletter
  • Sovemedisin
  • Medisiner mot høyt blodtrykk

Ble du også overrasket?

 

Det ble jeg.

 

I tillegg fant jeg denne utgåtte penicillinflasken helt bakerst i skapet, som jeg en gang har fått til katten min. Hadde visst ikke full kontroll likevel. 

 

Nå vil jeg vil gjerne oppfordre deg til å rydde i medisinene dine. Ta en halvtime i dag eller i morgen og gå gjennom medisiner og kosttilskudd og få orden i sakene:

  • Finn frem alle medisinene dine.
  • Fjern det du ikke lenger trenger:
    • Halvfulle salvetuber og nesesprayflasker.
    • Medisiner du ikke husker hvem tilhører.
    • Medisiner du ikke husker hva brukes mot.
    • Medisiner som har gått ut på dato.
  • Lever gamle medisiner og medisiner du ikke lenger bruker på apoteket. Medisiner skal ikke kastes i søpla eller i do.
  • Oppbevar medisinene samlet på ett sted, utenfor barns rekkevidde. Gjerne innelåst.

Så skal jeg ta en runde selv og finne frem alle vitaminer, spesielt jerntablettene mine, så skal jeg investere i et skap som kan låses, og så skal alle medisinene, og jerntablettene, inn der.

Sjekk forresten ut denne filmen fra hjemme hos oss, om rot, kaos og medisinskap:

T6OQm-iedx0

 

Her kan du lese mer om barn og medisiner             

Og følg gjerne Rydd skapet-kampanjen på Facebook for mer informasjon og flere tips og råd.

Og du, på onsdag skal jeg på God morgen Norge og snakke mer om barn og medisiner. Følg med! 

 

.

Love my life (På Facebook)

Facebook: 28. november 2009, på Stavanger Universitetssykehus: Ganske så fin. Jeg er verdens lykkeligste mamma.

Mamma? Jeg? Hvordan skal dette gå? Hjelp!

 

 

Facebook 1. desember 2009: Tusen takk for alle hilsninger og gratulasjoner. Og for dere som lurer: Lillemann kom lørdag kveld kl. 19.07. 3580 tung og 49 lang.

Og nå er vi overlatt helt til oss selv. Helt alene i huset vårt. Bare Sjur, Lillemann og jeg. Jeg tror jeg gjør alt helt feil. Jeg vet jo knapt fram og bak på en bleie. Dette kan umulig gå bra.

 

Facebook 3. desember 2009: Gleder meg til julebord i kveld. Formen er heldigvis på topp.

Vel, på topp og på topp. Er vel egentlig litt sliten. Når jeg tenker meg om er jeg egentlig dødssliten. Men gjett om jeg fikk mange kommentarer på Facebook om hvor sprek jeg var som dro på julebord uten barn fem dager etter fødselen. Jeg hadde jo bestemt meg for at jeg ikke skulle forandre meg selv om jeg fikk barn. Livet fortsetter som før. Det blir hva man gjør det til.

 

Facebook 16. desember 2009: Julelunsj med gode kolleger. Topp stemning!

Kremt, topp stemning var det vel ikke akkurat. Lillemann skrek under hele lunsjen, jeg er utslitt og har ingen klær å ha på meg siden jeg fortsatt ikke har gått ned en eneste av de 25 kiloene jeg la på meg under graviditeten. Enda det er to og en halv uke siden fødselen. Jeg skjønner ingen ting.

 

Facebook 21. desember 2009: Julegrøt hos oss med verdens hyggeligste naboer. Koselig

Lillemann gråter døgnet rundt. Jeg får ikke sove mer enn maks en halv time sammenhengende. Jeg er utslitt. Er det virkelig sånn det skal være å bli mamma? Hva skjedde med babylykke og morslykke? Men hey, grøtbilder ga skikkelig koselig julestemning på Facebook, da.

 

Facebook 24. desember 2009: God jul, alle sammen! Lillemann koser seg foran peisen.

Ja, han ligger og sover foran peisen akkurat nå. Men han har grått stort sett hele dagen. Og jeg har stressa rundt med den siste julehandelen, matlaging, pynting og vasking av hus og pakking av gaver. Ikke kommer jeg inn i den forbanna julekjolen min heller. Den jeg kjøpte tidligere i høst, etter å ha regnet ut hva kjolestørrelsen min ville være til jul.

Kanskje litt dumt å invitere hele slekta på julefeiring hjemme hos oss i år, siden vi nettopp har blitt foreldre. Blir litt ekstra jobb. Men så er det jo noe som heter at det blir hva man gjør det til. En positiv innstilling er halve jobben. God jul!

 

Facebook 27. desember 2009: Har verdens beste kjæreste <3

NOT! Har kranglet i hele dag. Er så forbanna på Sjur fordi han slipper å stå opp hver time hele natta for å amme. Og fordi han kan gå på do uten en baby på puppen, spise middagen sin uten melkespreng og lese avisa uten å bli avbrutt av en sulten baby. Drittmann.

 

Facebook 31. desember 2009: Godt nytt år alle sammen! Dette har jammen vært et supert år!

Ja, helt fram til jeg ble mamma for en måned siden. Men nå begynner et nytt år med nye muligheter. I 2010 skal jeg gå ned 25 kilo, gifte meg, slutte å stresse og bli en bedre mamma.

 

Facebook 9. januar 2010: Barseltiden er over. Endelig kan jeg trene igjen! Jippiiiii!

Yey! Nå er det full pinne i et halvt år fram mot bryllupet. De som påstår at graviditetskiloene bare renner av når man ammer, kan forresten gå og ta seg ei bolle. Jeg har ammet og ammet og ammet denne glupske ungen min så puppene nesten detter av. Men jeg har ikke mistet en kilo, ikke en centimeter rundt magen. Men nå, nå er det full pinne framover. Bye bye, graviditetskilo.

PS: Nyttårsforsettet om å slutte å stresse og bli en bedre mamma er allerede en saga blott.

 

Facebook 11. januar 2010: Første dag på jobb igjen. Herlig!

Gjett om jeg gleder meg til å jobbe igjen, etter seks uker mammaperm. Jeg elsker jobben min. Dessuten kan jeg ikke være borte fra den så lenge. Er jo super-business-woman. Gründer. Sa opp min faste jobb som journalist i Rogalands Avis og startet eget firma som frilansjournalist en måned før jeg ble gravid.

Sjur tar gradert pappaperm to dager i uka, mens jeg er på jobb. Det handler om å skape sin egen framtid. Man er jo sin egen lykkes smed. Jeg blir sikkert i bedre humør og får mer energi også, bare jeg kommer meg ut i jobb igjen og får bruke hodet på noe annet enn amming og bæsjebleier.

 

Facebook 12. januar 2010: Koselig å spise lunsj med de søte barseljentene J

Det er viktig å holde kontakten med andre nybakte mødre. Har deltatt på alt av barseltreff, terminklubber, BIM- (Barn i magen) og BUM-treff (Barn utafor magen). Får ikke pratet så mye med de andre, da, siden Lillemann gråter hele tiden. Men det er viktig ikke å gro fast hjemme. Viktig å komme seg ut. Det sier de på helsestasjonen. Og jeg er helt enig. Selv om jeg er helt utslitt når jeg kommer hjem.

Egentlig er jeg utslitt hele tiden. Og jeg hater å jobbe. Blir bare mer sliten av det. Null energi og lykke her i gården. Føkk!

 

Facebook 14. januar 2010: Huff da. Fikk fartsbot i dag. Travel businessmamma

Uff, det er umulig å rekke over alt! Hadde en jobbavtale klokka 14. Men måtte møte Sjur og Lillemann i byen først for å amme. Og han brukte så lang tid i dag! Kom for sent til avtalen. Klokka 15 skulle jeg på spinning og klokka 16 hadde vi time hos kiropraktoren med Lillemann. Måtte rushe gjennom Stavanger for å rekke det.

Nå må vel denne kolikken gi seg snart. Nå har vi prøvd ALT! Men han gråter døgnet rundt fortsatt. Det gjør forresten jeg og. Jeg er så sliten og stressa. Og lei meg. Jeg er lei meg hele tiden. Men nå skal jeg på styrketrening. Skal jo gifte meg om knappe seks måneder. Love my life!

 

Facebook 16. januar 2010: Tar meg en fest i dag (den første på ett år) og feirer at Sjur er 40 år. Førti, fin og fortsatt full av faen. Rock on!

Hurra for den fine samboeren min. (Som jeg krangler med hver eneste dag. Arg, han kan være så dust!) Nå skal han feires. Huset er fullt. Vi har fått barnevakt. Jeg pumper, og tar meg et glass vin. Men jeg blir bare trøtt og kvalm. Vil egentlig bare legge meg, men det kan jeg da ikke gjøre! Vi har jo jobbet så mye og lenge med denne festen.

Puppene er vonde og såre. Jeg hater den forbanna brystpumpen. Sendte den rett i veggen på soverommet i sted. Men hurra for Sjur! Og smil på Facebook.

 

Facebook 31. januar 2010: Vender snuten mot Spania og blir der en måned. Farvel snø og kulde.

For i Spania er jeg helt sikker på at alle problemene våre bokstavelig talt kommer til å forsvinne som dugg for solen. Jeg skal trene masse (har fortsatt ikke gått ned en eneste kilo enda jeg trener fem dager i uken), Sjur og jeg skal jobbe med forholdet vårt (drikke vin på takterrassen mens vi ser hverandre inn i øynene og snakker om følelser), vi skal stresse ned og jeg skal finne mammalykken i ro og mak under sol og palmeblader.

 

Facebook 12. februar 2010: Kaster meg over Knausgårds første kamp!

Får ikke med meg noe av det jeg leser. Men alle andre leser den, så jeg må jo nesten henge med. Elsker jo å lese. Og jeg er jo akkurat den samme som jeg var før jeg fikk barn. Har ikke forandret meg noe.

 

Facebook 14. februar 2010: Mmm. Hummer og sjampanje. Happy Valentine! Elsker deg, Sjur!

Føkk you, Sjur. Blir så forbanna når du ikke skyller tallerkenen din før du setter den i oppvaskmaskinen. Og når du lar pålegget stå igjen utover hele kjøkkenbenken etter at du har smurt deg en brødskive. For at du puster høyt gjennom nesa når vi ser på tv og lager så forbanna høye lyder når du spiser.

Må du ta så store biter? Fader, jeg drømmer om å stappe en hel hummer ned i halsen din og tømme sjampanjen over hodet ditt.

 

Facebook 24. februar 2010: Fra 20 plussgrader til 20 minus. Hjemme igjen etter en fantastisk måned i Spania.

Fantastisk og fantastisk. Jeg veier fortsatt like mye, er fortsatt helt utslitt, krangler like mye med Sjur (minst), stresser hele tiden, er ikke ferdig med første Min kamp-boka engang og er fortsatt en dårlig mor.

 

Facebook 25. februar 2010: Hurra for meg! Nå skal det feires.

Blir 34 år i dag. Sovnet under kjøkkenbordet til mamma da jeg krabbet under for å plukke opp noen matrester etter middagen. Avlyste feiringen. Gikk og la meg. (Og ble vekket etter tjue minutter av en gutt som gråt og var sulten.)

 

Facebook 28. mai 2010: Da har jeg sendt min framtidige ektemann avgårde på utdrikningslag. Ha, ha, gjett om han ble lurt. J

Jeg har gruet meg til denne helgen. Jeg har gruet meg i flere måneder. Jeg skal være alene med babyen mens Sjur er på utdrikningslag. Vi satt ute på en restaurant og spiste, da kompisene stormet inn og tok ham med seg. Jeg smilte og lo da jeg så det forundrede ansiktet hans. Men så kom stillheten. Og redselen. Hvordan skal jeg klare å være alene en hel helg med babyen? Jeg er livredd.

 

Facebook 3. juli 2010. Ny status: Giftet seg med Sjur Frimand-Anda

Dette skulle være den lykkeligste dagen i mitt liv. (Nest etter å bli mamma. Eller var det omvendt?) Men jeg er bare trist og lei. Jeg har jobbet så hardt med bryllupsforberedelsene i hele vår. Jeg har planlagt meny, servise, telt, bord, stoler, bordpynt, kjole, sko, hår, sminke, duker, blomster, kake, musikk, bordplassering, taler, sang, aktiviteter, underholdning, vin, sjampanje og bil. Og når dagen endelig kommer, er jeg helt ødelagt. Lillemann er forkjølet og er potte tett. Tett nese, vond, hals, sår hoste og mega øyekatarr.

Når jeg i dag tenker tilbake på bryllupet mitt, husker jeg nesten ingenting. Jeg husker at jeg skulle holde tale, men at jeg bare snakket om hvor tøft det hadde vært den siste tiden. Jeg husker at jeg snakket om hvor sliten jeg var, og jeg husker at jeg nesten begynte å grine. Jeg var helt utafor.

Det jeg angrer mest på, er at jeg ikke én gang i løpet av hele dagen eller kvelden så mannen min inn i øynene og sa at jeg elsket ham. Jeg hadde ikke overskudd til det. Det gjaldt bare å holde seg på beina, prøve så godt jeg kunne og være noenlunde til stede, og så komme meg til hotellrommet og få sove.

Ti dager før bryllupet hadde Sjur og jeg den store, nå-avlyser-vi-hele-bryllupet-praten. Jeg angrer fortsatt på at vi ikke gjorde det. Den beste dagen i mitt liv, endte opp med å bli den verste.

Men jeg fikk et fantastisk fotoalbum, som jeg la ut på Facebook, da. Gratulasjonene strømmet inn, og jeg svarte med at jeg var så lykkelig. At dagen var helt perfekt og hvor fantastisk det hadde vært.

 

Facebook 7. juli 2010: Nygift i Gøteborg. Elsker den fine, nye familien min <3

Jeg trekker dyna godt over nesa og lukker øynene. Vi er på besøk hos en av Sjurs kompiser i Göteborg. Sjur har nettopp vært inne hos meg og satt fra seg et brett med brødskiver og et glass melk. Men jeg orker ikke å spise. Jeg vil bare sove. Nå har jeg ligget her i tre dager. I mørket, under dyna. Sjur og resten av gjengen har vært på tur i parken, de har vært rundt i byen og de har badet. Uten meg. Jeg føler meg mislykket. Jeg veier fortsatt 20 kilo mer enn jeg burde. Jeg er stygg og feit, sur og irritabel, og en dårlig mor og en dårlig kone.

Men fy søren så mange likes jeg får på Facebook over mitt lykkelige liv.

 

Facebook 24. juli 2010 ...

Åh, faen. Gravid igjen!

 

Oppdateringene fra Facebook er helt reelle og hentet fra min egen Facebook-profil. 

Teksten er hentet fra boka mi Føkk lykke! 

En helt vanlig hverdag

Jeg tenkte jeg skulle dele litt fra en helt vanlig hverdag i Casa Kaos. Vi  har nemlig blitt fanget i denne grusomme kjøre/hente-fella. Enda vi har gjort alt vi har kunnet for å unngå den. Barna får bare gå på en aktivitet hver, og vi har ikke masse program hver eneste dag. 

Likevel ...

Her er et lite utdrag fra gårsdagen. Mannen var bortreist, og jeg var alene med barna. Bildene er hentet fra Snap:

 

 

PS: Følg meg gjerne på Snap for flere historier fra mitt sinnsykt idylliske mammaliv:

 

.

Mamma vet best

 

Det syns jeg selv i hvert fall.

Jeg vet hva barna bør bruke bursdagspengene på. Jeg vet nemlig hvilke leker som blir lekt med og hvilke leker som kun er interessante i to dager før de glemmes og blir liggende under kommoden på soverommet. Jeg skjønner at det ponni-settet ser skikkelig fint ut med alle de fine fargene. Men det kommer ikke til å bli brukt. Bruk heller pengene på en sparkesykkel. 

Mamma vet best.playing kid
Licensed from: Ivonne Wierink / yayimages.com

 

 

Jeg vet også hvilke fritidsaktivitet barna kommer til å trives best med. Og ikke minst, hvor de kommer til å gjøre det best. Jeg vet at ishockey ikke passer for den lille, selv om det ser skikkelig tøft ut. Den lille er en danser, full av rytme, musikalitet og bevegelse. Det er innen dansen den lille kommer til å gjøre det stort. Ikke på ishockeybanen. 

Mamma vet best.

Jeg vet også at de liker grønnsakssuppen min. Den er kjempegod. Selv om de holder seg for nesen og sier Ææææh og Blæææh ved middagsbordet mens de vrir seg på stolene. Jeg vet at de liker den hvis de bare smaker. Grønnsakssuppe er mye bedre enn pannekaker.

For mamma vet best.

Jeg vet også hvilken farge de bør ha på soverommet. Jo da, knall gult er kult, men det er ikke så lett å sovne med knallgule vegger og rosa tak.

Jeg vet hvilken pysj som kommer til å bli mest brukt, hvilket ullundertøy som holder dem varmest gjennom vinteren, hvilken film vi bør se på kino og når de bør gjøre lekser.

Jeg har tross alt gått med dem i magen min i ni måneder. Jeg har ammet dem, sovet sammen med dem, våket over dem, trøstet dem, passet på dem, lært dem å kjenne. Fra innsiden og ut. Klart mamma vet best.

Det er bare det, at ungene ikke forstår dette. De hører ikke på meg. De gjør som de vil.

Men jeg insisterer likevel: Mamma vet best!

Vet du best?

 

Les også: Så gjorde vi det jammen igjen ...

Les også: Ti foreldre-feller de fleste har gått i

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er dere forberedt hvis det begynner å brenne?

//Annonse

Er barna forberedt? Vet de hva de skal gjøre? Hvor de skal gå? Hvor dere skal møtes? Hvilket nummer de skal ringe?

 

Visste du at det er livsfarlig å gå oppreist hvis det er røyk i huset? 

 

Det er lett å tenke at man er godt forberedt. Det tenkte jeg. Vi har jo seriekoblede røykvarslere i alle etasjer og i alle soverom. Og de bytter jeg batteri på hver gang de piper og gir beskjed. Vi har et pulverapparat i skapet i gangen. Og så har vi totalforbud mot all lading av elektroniske duppedingser om natta, selv om iPaden bare har 5 prosent strøm igjen ved leggetid, og seksåringen bare ha den i morgen tidlig. Der er jeg beinhard.

 

Hva om det begynner å brenne i andreetasjen?

 

Men vi har egentlig aldri hatt noen skikkelig brannøvelse her hjemme. Og det har jeg tenkt å gjøre noe med. For hva om barna er alene hjemme? Vet de hva de skal gjøre da? Hva om barna er oppe i andreetasje og det brenner i trappa? Og skrekk og gru, hva om det begynner å brenne midt på natta? Når alle ligger og sover. Hva om gangen, som også er rømningsvei, er full av røyk?

Visste du forresten at Kun 4% holder brannøvelse hjemme? Og at i 2016 var det over 3.000 branner i Norge? Det er litt skummelt å tenke på, siden det er i privatboliger de fleste omkommer i brann her i landet.

 

Har du testet røykvarslerne dine?

 

Nå har If skadeforsikring laget en digital brannøvelse som gjør det enkelt og morsomt å forebygge brann og å ha brannøvelse hjemme sammen med barna. Brannleken kan du leke på nettbrett og mobil.

Den tar familien gjennom åtte morsomme steg. Dere må pugge nødnummeret, kjenne igjen lyden av brannvarsleren blant mange andre rare lyder, finne møtested, det blir krabbekonkurranse ? hvem klarer å krabbe gjennom huset i blinde? Og hvem er førstemann til brannslukningsapparatet?

 

Årets viktigste lek!

 

Dersom det skulle begynne å brenne, er det kjempeviktig å ha øvd på forhånd. Jeg kan bare forestille meg den panikken som kan oppstå hvis røykvarsleren begynner å ule midt på natta og gangen er full av røyk. Ingen vet hva de skal gjøre, ingen vet hvor de skal gå eller hvor vi skal møtes. Totalt kaos.

Da er det veldig lurt å ha øvd litt på forhånd, slik at alle vet hva de skal gjøre, hvilken voksen som skal ta ansvar for hvilket barn og hvor vi skal møtes.

Gjennomfører man en brannøvelse, finner man også ut hva som ikke gikk etter planen. Hva var annerledes enn man trodde? Var det noen dører eller vinduer barna ikke fikk opp? Hvordan kan man tilrettelegge bedre?

 

Vet alle hvor brannslukningsapparatet er?

 

Nå har jeg tatt en runde i huset igjen og sjekket alle røykvarslerne. Og så har jeg sjekket brannslukningsapparatet, at det er i orden og at det står lett tilgjengelig.

Vi har også øvd på å komme oss raskt ut til møtepunktet, som vi har lagt til postkassa nederst i innkjørselen, både med og uten overnattingskompiser på besøk. For hva gjør du hvis det begynner å brenne og huset er fullt av barnas venner?

 

Husk å ringe 110

 

Det aller viktigste ved brann er at alle vet hva de skal gjøre, og at man klarer å bevare roen. Det oppnår man best ved å øve. Derfor anbefaler jeg alle barnefamilier å leke Brannleken. Det har vi gjort, og nå føler jeg meg mye tryggere på at vi er godt forberedt dersom det utenkelige skulle skje. Leken tar bare ti minutter. 

Spesielt viktig er det å være forberedt nå som vi går inn i en årstid med mye levende lys og dermed også høysesong for brann.

Denne leken kan redde liv!

 

Brannleken finner du her

Her kan du lese mer om Brannleken, delta på konkurranser og finne gode tilbud på sikkerhetsprodukter.

Følg også If skadeforsikring på Facebook for flere gode tips og tilbud.

Kan man se om barn juger?

Jah, så klart, var min første tanke. Jeg kan alltid avsløre om barna mine juger. Et lite smil i munnviken. Hendene trukket inn i genseren. Fikling med øret. Flakkende blikk.

 

Little boy telling a secret to his sister
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

Og er jeg i tvil, har jeg en teknikk som alltid funker. Jeg sier: Hei du, se på meg. Og så stirrer jeg den lille rett inn i øynene mens jeg gjentar spørsmålet mitt: Har du gjort leksene?

Hvis det blunkes, eller smiles, eller gryntes, eller flakkes med blikket, så juger den lille. Selvfølgelig kan jeg se om barna mine juger.

Vel, kanskje ikke. Kang Lee er forsker, og han har brukt 20 år på å studere barn som juger. Han mener det er klin umulig å se om barn juger eller forteller sannheten.

Og så godt som alle barn juger.

Kang Lee gjorde et eksperiment på en hel haug med barn der han la et par kort fra en kortstokk på bordet med tallet ned. Så ba han barna om å gjette hvilket tall det var på kortet. Barna fikk beskjed om at hvis de gjettet riktig, skulle de få en stor, fin premie.

Men så lot han som at han måtte ut en tur. Før han gikk ut av rommet, sa han til barnet at det ikke skulle kikke på kortet. Selvfølgelig hadde de kamera i rommet. Og det viste seg at mer enn 90 prosent av alle barna kikket på kortet mens Kang Lee var ute av rommet. Da han kom tilbake, spurte han barnet om det hadde kikket.

- 30 prosent av alle toåringene løy og sa de ikke hadde kikket selv om de hadde gjort det.

- 50 prosent av treåringene løy.

- Mer enn 80 prosent av alle fireåringene løy.

- Og så godt som alle barna over fire år løy.

Dette var helt uavhengig av kjønn, hjemland og religion.

Jo eldre barna var, jo mer løy de. Det betyr at løgn er en stor og normal del av et barns utvikling.

Men hvorfor juger bare noen toåringer, og ikke alle? Jo, for å klare å juge, trenger man to egenskaper:

1 - Man trenger evnen til å forstå at forskjellige folk har forskjellig kunnskap om en situasjon, samt evnen til å skille mellom det jeg vet og det du vet.

2 - Man må ha god selvkontroll og evnen til å kontrollere måten man snakker på, ansiktsuttrykk og kroppsspråket.

To egenskaper som også er helt essensielt for å fungere godt som voksen i samfunnet vårt.

Jo mindre barna er, jo mindre er sjansen for at de innehar disse to egenskapene. Og dersom toåringen din juger så det renner av ham, trenger du ikke bli bekymret. Du bør snarere tvert imot feire. For du har et smart barn som kommer til å klare seg godt i livet.

Men er det virkelig så vanskelig å oppdage at et barn juger?

Ja, det er visst det.

Kang Lee lot en stor gruppe voksne folk få se videoer av barn der halvparten av barna løy og halvparten fortalte sannheten. Så skulle de voksne prøve å gjette hvem som løy.

Han spurte først en gjeng studenter og jus-studenter om de kunne avsløre de små løgnerne. Det klarte de ikke.

Så spurte han en gruppe med sosionomer og barnevernsadvokater. Folk som jobber med barn til daglig. De klarte heller ikke avsløre hvilke barn som løy.

Videre spurte han dommere, tollere og politifolk, folk som jobber med å avsløre løgn. De hadde heller ingen sjanse.

Så spurte han foreldre, om de klarte å avsløre andre barns løgner. Nope, det klarte de ikke.

Til slutt spurte han foreldre der deres egne barn var filmet. Klarte foreldrene å avsløre løgnene til sitt eget avkom? Nei da, det klarte de ikke.

Litt skummelt å tenke på egentlig. At alle barn over fire år juger, og vi voksne har ikke sjans til å avsløre dem.

Man kan miste nattesøvnen av sånt.

Juger dine barn? Og tror du at du klarer å avsløre dem?

Her kan du se Kang Lees TedTalk der han snakker om barn som juger. 

 

Les også: En ting alle gode foreldre gjør

Les også: Jeg vil så gjerne hjelpe deg, men jeg kan ikke

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram