14.04.2014

Sykmeld deg fra barna, ikke jobben

14.04.2014 - 12:40 88 kommentarer

Disse kloke ordene kommer fra Agnes Ravatns fantastiske kronikk som stod i Dagbladet onsdag forrige uke: La barna segle sin eigen sjø

Kvinners sykefravær er høyere enn noen gang. I dag har kvinner hele 60 prosent høyere fravær enn menn. På 70-tallet var begge kjønn sykmeldt omtrent like ofte.

Hva i alle dager har skjedd? Hvorfor er vi kvinner så syke?

 




 

Professor Arnstein Mykletun er en av landets fremste forskere på sykefravær. Han sier i et intervju med Aftenposten at trippelbyrden kan være en av årsakene til at vi kvinner er så mye sykmeldt.

Vi kjenner alle til dobbeltbyrden, der kvinner kombinerer jobb og omsorg for familien. Men nå har altså den tredje byrden kommet, der vi i tillegg skal følge opp barna våre helt usannsynlig tett og godt, ha perfekte hjem, ha en ung og veltrent kropp, delta på vinklubber, server gourmetmiddager til venner og realisere oss selv.

Men la oss snakke litt om barna.

Det finnes nemlig en enkel løsning på tidsklemma, skriver Agnes Ravatn i kronikken sin: Slutt å fotfølge barna dine!

Hun skriver:

Middelklasseforeldre ser i stor grad barna sine som «prosjekt», og ukene deres blir følgelig proppet med den ene utviklende aktiviteten etter den andre. Ikke minst skal barna følges rundt til alle disse kultiveringstiltaka.

 


Dere er mine prosjekt. Og nå skal vi gjøre noe meningsfylt. Hey, sett deg opp! Dette er gøy.


Når vi er ferdig på jobben og har noen få timer sammen med barna våre før leggetid, kommer den nagende samvittigheten. Den som forteller oss at det er galt å la barna være hele dagen i barnehagen. Eller flere timer på SFO etter skoleslutt.

Samvittigheten som forteller oss at vi ikke tilbringer nok tid sammen med barna våre. Og ikke bare tid. Kvalitetstid, vel og merke. For når vi har så liten tid sammen, er det viktig at tiden er brukes på den riktige måten.

I stedet for å la barna leke ute i gata, henge opp ned i et tre, sitte med legoen sin i et hjørne eller hoppe i sengen på rommet sitt, underholder vi, legger til rette, organiserer, overvåker, stimulerer og oppdrar barna våre pedagogisk riktig i et heseblesende tempo.

Når helgen kommer, kjennes det litt bedre å slenge seg ned i sofaen etter barnas leggetid når vi har vært en tur i svømmehallen sammen, bakt boller, lest åtte bøker, gått en lang skitur, tegnet, perlet og klistret sammen og hoppet i sølepytter, enn om vi hadde sendt barna ut i gata for å leke med naboungene og slappet av med en god kopp kaffe selv.

Vi hører at dagens barn er overstimulerte. Det er jammen vi voksne og. Foreldre blir slitne av å stimulere ungene og ungene blir slitne av å bli stimulert.

Ikke rart vi blir syke.

 


Du! Ikke sitt der og lek alene. Vi skal tilbringe meningsfull kvalitetstid sammen. 

 

Hva gjør denne hyperoppfølgingen egentlig med barna?

Igjen må jeg få sitere Agnes Ravatn:

Størstedelen av fritiden da jeg var barn gikk ut på å streife alene eller i gjenger rundt i skogene bak byggefeltet, leke i elver, hoppe fra svimlende høyder, bygge hytter, krige, spikke og fantasere. Foreldrene så vi knapt snurten av, annet enn til frokost og til kvelds. De hadde jo arbeid.

Dersom en av oss hadde klatra så høyt opp i tre at en ikke kom seg ned igjen, var den tørre kommentaren derifra: når du har kommet deg opp, så kommer du deg òg ned. De blanda seg sjelden inn i leken, bortsett fra den gangen vi hadde funnet fram luftgeværene for å gjøre krigen mer realistisk.

Den barnekulturen som tidligere var vanlig, der barn fant opp sine egne aktiviteter og bygde former for samfunn som foreldrene ikke visste noe om, er i ferd med å bli druknet i oppfølgingshysteriet.

I dag tilbringer barna fritiden sammen med foreldrene, der vi tilrettelegger og forteller barna hva og hvordan de skal leke. Sammen med oss!

Verken voksne eller barn får tid for seg selv.

 


Har du kommer deg opp, får du komme deg ned selv. Ha ha. Ja, jeg kjenner at jeg liker det. 

 

Ifølge Agnes har psykologen Kyung-Hee Kim funnet ut at barn født rundt årtusenskiftet er mindre uttrykksfulle, mindre energiske, mindre humoristiske, mindre fantasifulle og mindre ukonvensjonelle enn tidligere generasjoner.

Og vi voksne, og da spesielt kvinnene, er mer slitne enn tidligere generasjoner, vi er mer sykmeldte enn vi var for 40 år siden og vi snakker om tidsklemma, selv om vi i realiteten aldri har hatt så mye fritid som vi har nå.

I påsken skal i hvert fall jeg sykmelde meg fra ungene. De skal få sykle ute i gata, klatre i trær, leke med andre barn helt alene og tegne, pusle og perle på egen hånd.

Barna skal få seile sin egen sjø.

God påske!

//Følg meg gjerne på Instagram. Jeg lover å ikke publisere bilder som gir deg dårlig samvittighet. Du finner meg som @casa_kaos

11.04.2014

Endelig helg og kvalitetstid med barna

11.04.2014 - 20:07 45 kommentarer

Hurra, det er fredag!

Og som vanlig gleder jeg meg grenseløst til helgen. Endelig skal vi ha litt kvalitetstid med barna.

 

Vi skal sove lenge lørdag morgen. Når barna våkner, skal vi bare løfte dem opp i dobbeltsenga vår og slumre et par timer til mens det blir lysere og lysere utenfor de mørke gardinene.

Når vi omsider våkner, skal vi ligge og dra oss og tøyse og tulle før vi henter inn et par bøker og ipaden til ungene. Mens de leser og spiller, kikker vi voksne gjennom dagens aviser.

 


Mmm. Jeg elsker lange, late morgener.

 

Vi skal ha pannekaker til frokost. Det er rutine hver lørdag. Jeg steker pannekakene mens mannen dusjer og barna leker i stua.

Barnelatter og småpludring blander seg med duften av varme pannekaker og fyller hele huset.

 


Lørdagsmorgen idyll.

 

Så spiser vi en sen, lang frokost med myke pannekaker, ferske rundstykker, masse godt pålegg og kaffe.

Vi ler og tøyser og blir oppdatert på barnas uke i barnehagen.

Etter frokosten går vi ut i den lyse vårsolen.  Den varmer ganske godt nå. Jeg myser mot den blå himmelen.

Kanskje vasker vi bilen sammen. Barna leker med såpeskummet og spruter vann på hverandre mens de hviner og ler.

 




 

Kanskje tar vi med oss en Kvikklunsj og et par appelsiner og legger ut på tur i marka. Vi finner pinner og steiner som vi putter i lommene og maler i forskjellige farger når vi kommer hjem.

 




 

Så fyrer mannen opp grillen og vi griller pølser og kylling. Vi finner frem hagemøblene fra garasjen og pakker oss inn i tepper og pledd og spiser pølser i lompe og kylling med potetsalat mens vi myser mot sola.

Når ettermiddagen lir mot kveld, tar vi med oss tepper og pledd inn i stua og krøller oss sammen i sofaen. Vi tar på oss nye, varme, tykke sokker. Jeg lager kakao.

Så spiller vi et brettspill sammen mens vi drikker kakao. Vi ler av Lillesøsters kakaobart.

 




 

Klokka seks finner vi frem lørdagsgodteriet. Myke sjokoladebananer, søt lakris, kjærlighet på pinne og sukkertøy.

Så setter vi på Charlie og sjokoladefabrikken og hviner av glede da Charlie endelig får en gullbillett til Willy Wonkas fabrikk.

 




 

Når ungene et par timer senere sover søtt i sengene sine, åpner mannen og jeg en flaske god rødvin og snakker om følelser mens vi ser hverandre dypt inn i øynene.

Neste morgen våker vi til nok en dag full av harmoni og med mange kvalitetstimer med barna.

 

###scrolllll###

 

Eh... Sånn blir det selvfølgelig ikke.

Vi blir vekket klokka kvart over fem av Lillesnuppa som vræler inne fra soverommet sitt. Jeg løper så fort og så stille jeg kan inn på rommet hennes så hun ikke skal vekke storebror.

Men skaden er allerede skjedd.

Okei, begge ungene opp i senga vår. Vi legger oss godt til rette og satser på å få sove i hvert fall et par timer til. Men nei. Ungene sparker, roterer, knuffer og dytter. Det er bare å innse fakta. Det er morgen.

 





 

Mannen står opp med barna og lar meg få sove et par timer til. Men ikke en gang et isolert rom hadde klart å holde lydene fra stua ute.

«Den er min!»

«Nææææiii! Jeg hadde den først!»

«Mamma! Mamma!»

Jeg legger puta over hodet og slumrer urolig i en liten time. Til slutt gir jeg opp, og står opp.

God morgen sunshine. Dette blir en fin dag!

Mannen er trøtt og grynter noe før han går ut på soverommet og velter opp i senga. Han vil gjerne sove til frokosten er klar.

Ungene insisterer på å være med å lage pannekakerøre. De mister to egg på gulvet, Lillesøster knekker ett egg i hodet på storebror og de velter en halv pose mel ut over kjøkkenbenken.

Vi spiser brente pannekaker til frokost uten mannen. Han er umulig å vekke.

Ungene krangler om hvem som skal ha den gule koppen og om hvem som skal ha den siste pannekaka. Jeg svelger unna en Paracet og håper den gryende hodepinen skal forsvinne.

Etter frokost har klokka bare så vidt rundet halv åtte. Resten av verden sover fortsatt.

Jeg setter på en film på tv-en og håper jeg får drikke morgenkaffen min i fred. Det får jeg ikke.

 




 

«Mamma, se på meg!» hviner Lillesnuppa mens hun står på ett bein midt på stuegulvet.

«Mamma, sjekk denne, da!» roper Lillemann og skyter oransje plastpinner ut av Ironman-masken sin.

Etter et par timer begynner ungene å kjede seg. De slenger rundt i huset og leter etter noe bøll de kan finne på.

Mannen kommer endelig slepende bortover gangen med hovne øyne og håret til alle kanter.

Vi får vasket bilen, men Lillemann tømmer hele bøtta med vann over Lillesøster, så hun må inn og tørke og varme seg.

 




 

Etterpå vil hun ikke ut igjen. Det blir med andre ord ingen tur i marka med Kvikklunsj og appelsin.

Men det blir nok en film, som ingen egentlig gidder å se på.

Da vi skal grille, finner vi ut at grillkullet er vått. Mannen setter seg i bilen for å kjøre ned på butikken og kjøpe nytt kull. Men bilen er tom for batteri. En av ungene må ha slått på lyset da de lekte kranglet i bilen tidligere på dagen.

 




 

Vi steker pølsene i stekepanne på kjøkkenet. De blir brent. Vi er tom for lomper og potetsalaten har gått ut på dato.

Resten av kvelden propper vi i ungene lørdagsgodis i håp om at de vil være litt stille og slutte og krangle. Vi setter på nok en film som ingen vil se på.

Lillesnuppa sovner på sofaen to timer før leggetid, og ingen oppdager det før hun har sovet i over en time.

 


Å nei. Hvor lenge har hun sovet egentlig?

 

Hun sovner ikke før klokka 22. Det gjør ikke Lillemann heller, for hvorfor skal han sove når Lillesnuppa ikke skal?

Når ungene endelig er i seng, siger mannen og jeg ned i hvert vårt hjørne av sofaen. Én med fjernkontrollen i hånda, én med pc-en på fanget.

Vi våknet i samme positur tre timer senere, og krabber ut på soverommet.

I morgen venter en ny dag med nye kvalitetstimer med barna.

På søndag ettermiddag kan jeg nesten ikke vente til barnehagen åpner neste morgen. Hjelpes, som jeg gleder meg til hverdagen og hele fem dager med jobb og barnehage.

Men så kommer onsdagen da, og jeg begynner igjen å glede meg til helga. Jeg sjekker værmeldingen, handler inn god mat og lørdagsgodterier og legger planer for helgen.

For denne helgen, nettopp denne helgen, skal det bli annerledes. Denne helgen skal vi nemlig sove lenge, spise lang frokost og kose oss ute i vårsola. 

Og ikke nok med det, nå er det til og med påskeferie. En hel uke fri! Gjett om vi skal male mange egg og lage mange kyllinger med fjær og skeive nebb.

Jippi!

God fredag, folkens! Og god påske!

Er det flere her som gleder seg til helgen? Og hvor mange av dere kommer til å lengte etter hverdagen søndag kveld?

 

11.04.2014

Vi fant påskeharen

11.04.2014 - 14:24 Én kommentar

//inneholder reklame

Sssssjjjjjj. 

"Ser du han?" spør jeg og lister meg forbi ferskvaredisken med et godt tak i snuppas hånd.

"Nææiii", hvisker Lillesnuppa og kikker inn mellom reolene. 

Plutselig ser vi et par ører.

 

 

Lillesnuppa klemmer hånden min og peker.

"Der. Der er han".

Hun er svett på hendene.

Vi runder hjørnet til kassa. Og der sitter han. Selveste påskeharen. 

 

 

"Skal vi gå bort og hilse på han?" spør jeg. 

Lillesnuppa står som forsteinet. Øynene hennes er vidåpne. Hun glemmer helt å blunke. 

Jeg løfter henne opp. 

 




Nei men hei, harepus. Hvordan står det til? 

"Kan jeg få ta på ørene hans?" hvisker Snuppa. 

Klart du kan. 

 

 

"Åh", sukker hun. "Så myke!"

"Vil du ha en sjokolade?" spør påskeharen plutselig. 

Lillesuppa nikker ivrig. 

 

Wow. Tusen takk, altså!

For en snill påskehare. 

Og så måtte mamma ta en selfie. 

 

Smil, harepus!

Smil!

 




 

Bildet har jeg postet på Instagram med # icanorge. Da er jeg nemlig med i trekningen av 10.000 kroner i dagligvarer. 

Gjør du det samme, er du også med i trekningen. Påskeharen finner du i alle landets ICA-butikker, hver dag helt frem til onsdag, mellom klokka 16 og 18.

 




ICA kårer en ny vinner hver dag, så her er det bare å slenge seg med.

Les mer om konkurransen her: Påsken hos ICA 

Vinnerne annonseres på ICAs Facebook-side

Lykke til!

//sponset av ICA

09.04.2014

Jeg, meg, min og mitt

09.04.2014 - 20:42 25 kommentarer

Jeg blir gæærn! Rett og slett gæærn. Det kommer snart til å rable for meg.

Og jeg tror de fleste som har flere enn ett barn skjønner hva jeg mener. For søsken krangler. Og det de krangler om er jeg meg, min og mitt - du, deg, din og ditt. Og ha, har, hadde, har hatt.

Det er umulig å komme frem til en løsning.

Ta for eksempel her om dagen:

«Næææiiiih! Den hadde jeg!»

Lillesøster løper i fullt firsprang etter storebror bortover stuegulvet. Han holder Lillesøsters bamse over hodet. 

 



 

Lillesøster kommer gråtende bort til meg.

«Hadde jeg! Jeg hadde den!» hikster hun mens store tårer renner nedover kinnene og legger seg i halsgropen.

Ja, hun hadde den for en halv time siden. Da satt hun på gulvet og lekte med bamsen. Men så bæsjet hun, og vi måtte bytte bleie. Da vi kom ut fra badet, satt hun en stund i sofaen og klappet pusekatten før hun tok på seg storebrors Ironman-maske og skremte livskiten av nevnte katt.

 




 

I mellomtiden hadde Lillemann plassert bamsen som tilskuer ved bilbanen sin.

Dette får Lillesøster plutselig øye på. Og da vil hun ha bamsen tilbake.

Vi har en ganske grei regel her hjemme. Vi deler likt, helt likt, og prøver å ha to av alt. To like kopper og to like fat. Like stor hodepute og like mange fargestifter hver.

Og så har de sine egne leker som er fordelt i to lekekasser. En til Lillemann og en til Lillesøster.

Lekene er deres. De har førsterett på sine egne leker. Men, den andre har lov til å låne hvis eieren ikke leker med dem selv.

 


Hey. Hva er det hun holder på med? Er det noe jeg egentlig har lyst til å holde på med?

 

Men her er det mange gråsoner, at det er klin umulig å få has på kranglingen.

Hva når den ene har lekt med en leke og lagt den fra seg. Hvor lenge har vedkommende rett på leken? Fem minutter? Ti minutter? En halvtime? Det må jo være lov å gå på do for så å fortsette leken etterpå. Eller legge fra seg leken for å spise middag. Men hva hvis man løper en kjapp tur ut for å hoppe litt på trampolina i noen minutter. Har man da krav på leken når man kommer inn igjen, eller er den da fritt vilt?

Og hva når Lillesøster vil huske og åler seg ned fra sofaen og går målbevisst med de korte beina sine bort til huskestativet. Mens storebror, som har mye lengre bein, hopper over sofaryggen og er borte ved husken i en jafs.

 


Hey! Jeg skulle huske nå!

 

Vil Lillesøster egentlig bare huske fordi Lillemann satt seg i husken? Eller gikk Lillemann og satt seg i husken nettopp fordi han skjønte at det var dit Lillesøster var på vei?

«Jeg skulle huske!» roper Lillesøster og presser ut de store, våte tårene igjen. Og det er kul umulig å megle. For begge står på sitt.

Lillemann påstår han gikk helt tilfeldig bort til husken, uten å vite at Lillesøster egentlig var på vei for å ta seg en husketur.

Og Lillesøster hevder hardnakket at Lillemann visste at hun var på vei bort til husken, og snappet den foran nesen hennes.

Samme problem oppstår når Lillemann hopper av traktoren for å finne seg noe å drikke på kjøkkenet. På vei tilbake plukker han opp sparkesykkelen sin, og tar noen runder rundt med den. Men så snart Lillesøster klatrer opp på traktoren, vil han ha den tilbake.

 


Moaha. Nå skal jeg kjøre traktor!

 

Og så er de i gang igjen.

«Du brukte den ikke».

«Jo, det gjorde jeg. Jeg skulle bare hente noe å drikke».

«Nehei. Du kjørte på sparkesykkelen».

«Næææææhææi. Jeg skulle bare kjøre sparkesykkelen bort til traktoren!»

Og hva når Lillemann står og spiller på keyboardet. Da kan du banne på at Lillesøster også vil spille på keyboardet. Og hvis hun for en gangs skyld faktisk spør om hun kan få låne det, i stedet for å bare hoppe inn og dra sin akkorder. Og Lillemann sier ja.

 


Hallo. Nå må du bli ferdig snart. 

 

Men Lillesøster bare spiller og spiller. Og Lillemann blir mer og mer utålmodig. Og til slutt vil han ha det igjen.

«Du sa jeg kunne få låne det!» sier Lillesøster

«Ja, men ikke så lenge!»

«Jo ho. Du sa ikke noe om hvor lenge».

Og så er de i gang igjen. Hyling, vræling, krangling og "Mamma, Mamma! Det var min tur!" Eller "Jeg hadde den først!"

Det er klin umulig å mekle i sånne saker. Du kan ikke vinne. Det finnes ingen løsning. Derfor har jeg gitt opp. De får ordne opp selv.  Men hjelpe meg, jeg holder på å bli gæærn. For jammen har disse to, småsøsknene svart belte i krangling.

Hjelp! Har du noen gode råd? Hvilke regler har dere?

08.04.2014

Ta en selfie med påskeharen på ICA og vinn dagligvarer for 10.000 kroner

08.04.2014 - 21:36 10 kommentarer

//Inneholder reklame

Hva tenker du på når jeg sier påske?

 

Fri! Fullpakket bil. Egg. Påskeegg med godis. Lammesteik. Ski. Fjell. Hytte. Snø. Rød snø. Sol. Solbrent på nesa. Kakao. Solbriller. Appelsin. Glade barn. Og litt grinete barn. Kino. Krim. Kyllinger. Jesus. Solo. Påskeliljer. Rødvin. Severin Suveren. Kvikklunsj. For ikke å glemme påskeharen. Selveste påskeharen!

 


Nå er det påske hos ICA. 

 

Jeg spurte barna hva de tenkte på når jeg sa påske. Fireåringen hoppet ivrig opp og ned:

«Egg fylt med godis. Med sjokolade. Og med sånne små Nonstop. Og med gule og svarte krokodiller».

«Nei, æsj. Ikke svarte. Bare gule», brøt Lillesøster inn.

 


Påskeegg, så klart! Ingen påske uten påskeegg fylt til randen med godis. 

 

Storebror fortsatte på innpust:

«Og sånn sjokolade med hvitt inni. Og sure colaflasker. Og...»

«Æsj nei. Ikke sure colaflasker», sa Lillesøster og rynket nesen mens hun dro overleppa opp og blottla mellomrommet mellom fortennene.

Jeg holdt håndflaten opp for å stoppe Storebror som stod og trippet, klar til å ramse opp enda flere godteslag.

«Men bortsett fra påskeegg med godis. Hva tenker dere på da?»

Ehm... Ehm... Ehm...

 


Hva mener du med "bortsett fra påskeegg med godis?"

 

Begge to så på hverandre. Så så de tilbake på meg. Og på hverandre igjen.

«Bursdag!» ropte Lillesøster, og rakk begge hendene i været med sprikende fingre.

Ja, det er jo sant. For Lillesøster blir tre år på påskeaften i år.

Men bortsett fra det da?

Ehm...

«Kan jeg få spille litt på ipaden fram til middag?»

 


Jeg setter meg her og spiller litt, jeg.

 

Typisk unger. Det eneste de tenker på er godis. Og sjokolade. Ja, også bursdag da.

Dagens barn har helt glemt det viktigste med påsken. Det aller, aller viktigste. Han som kommer med påskens budskap. Selve symbolet på påsken.

Det er på tide å introdusere barna for...påskeharen!

Nå har påskeharen pusset ørene sine, børstet fortennene og er klar for å møte dere. Du finner påskeharen i alle landets ICA-butikker hver dag fremover, mellom klokka 16 og 18.

Tar du en selfie med påskeharen og poster den på Instagram under # icanorge, kan du vinne dagligvarer for 10.000 kroner.

Hver dag kårer nemlig ICA dagens beste selfie, som kan handle for 10.000 kroner i en av deres butikker.

Da kan du fylle påskeeggene med mye godis, og sjokolade, og gule krokodiller - eventuelt svarte, og Nonstop og sure colaflasker.

Og kanskje blir det litt penger til overs til ei lammesteik også.

Les mer om konkurransen her: Påsken hos ICA

Konkurransen varer frem til 16. april. Vinnerne annonseres på ICAs Facebook-side.

 

Så ta med deg barna og introduser dem for påskeharen. Jeg har hørt rykter om at påskeharen deler ut godis til barna også. Og er dere heldig, får dere en liten dans med på kjøpet. Akkurat som Emma fikk:

 

 

 

Hva er påske for deg?

//Innlegget er sponset av ICA 

04.04.2014

Slå tilbake da, gutt!

04.04.2014 - 21:07 114 kommentarer

«Nei, selvfølgelig er det ikke greit å slå», sier jeg og ser vantro bort på mannen.

Hvordan kan han i det hele tatt foreslå noe sånt?

Vi har nok en sånn dersomatte hvisomatte-diskusjon. Dersom Lillemann dropper ut av skolen og vil bli profesjonell skateboard-kjører. Hva gjør vi da? Hvisom Lillesnuppa melder seg på Paradise Hotell. Skrekk og gru, og hva da?

Og nå var vi altså kommet til temaet mobbing. Tenk om Lillemann blir mobbet på skolen. Hva gjør vi da?

 

Foto: Creative Commons - Tanya Puntti

 

«Jeg kommer til å be han kline til de som plager ham», sier mannen bestemt fra sofahjørnet.

«Nei, vet du hva. Det kan du da ærlig talt ikke mene? Vold avler vold. Selvfølgelig skal vi ikke oppfordre Lillemann til å slå», sier jeg fra andre enden av sofaen.

Jeg drar ullpleddet over meg og ser forskrekket bort på mannen. Han tar en slurk av kaffekoppen og ser på meg med et skeivt smil.

«Hva hvis den andre gutten slår først da? Eller spenner bein eller kaster fotballen i bakhodet til Lillemann så tenna skrangler. Skal han bare stå der og se på og ta imot da?» spør han.

«Nei, så klart han ikke bare skal stå der og se på og ta imot», sier jeg og rister på hodet mens jeg drar øynene langt opp i panna.

«Han skal vel gjøre det eneste fornuftige. Han skal gå og si fra til læreren. Og så skal han fortelle det til oss. Så skal vi finne en løsning på det, sammen med skolen og foreldrene til den andre gutten», sier jeg med veldig lys stemme.

 


Foto: Creative Commons - www.medicaldaily.com

 

«Pfffft», kommer det fra sofahjørnet.

«For det første, er det ikke sikkert vi noen sinne kommer til å få vite om det, dersom noen av barna våre blir mobbet. For det andre er det begrenset hvilke løsninger lærere og foreldre kan prate seg fram til. Nei, gutten må sette seg i respekt. Gi plageånden en på trynet. Og jeg vet hva jeg snakker om», sier mannen.

Og ja, det gjør han jo. For da Sjur gikk på barneskolen, var det spesielt én gutt som plaget han. Han var etter Sjur hele tiden og gjorde livet til mannen min surt.

En dag fikk Sjur nok. Han gikk bort til plageånden og plantet knyttneven rett over nesa hans. Mellom øynene. Jeg vet ikke hvem som ble mest forskrekket - Sjur eller plageånden. Men fra den dagen fikk Sjur gå i fred.

Og ingen andre turte røre han heller. For nå visste alle at Sjur var gæærn. Og at han hadde en ganske så stødig høyrearm.

 


 Foto: Creative Commons - Elvert Barnes

 

«Det skal selvfølgelig litt til», sier Sjur og kikker på neven sin.

«Jeg mener så klart ikke at det er greit å gå rundt og kline til folk som slenger litt med leppa. Men hvis noen virkelig er ute etter Lillemann, syns jeg det er helt greit at han tar igjen. Man må sette seg i respekt. Gi tydelig beskjed om at dette finner man seg ikke i. At nok er nok», sier han.

Okei, jeg skjønner jo hva han mener. Og jeg er stor tilhenger av å la barn få ordne opp selv, uten at vi voksne skal blande oss inn og megle hele tiden.

Og vi vet jo at det langt fra er alle barn som velger å gå til læreren eller til foreldrene og fortelle om erting og mobbing. Det følger mye skam med å bli mobbet.

Og selv om de voksne blir informert, er det begrenset hva de kan gjøre. Vi har jo hørt mang en historie der mobbeofferet har måttet bytte skole mens mobberne fikk fortsette som før.

Men er det greit å slå for det?

Jeg kommer nok aldri til å sende gutten min på skolen med en innlært høyre hook og med formaninger om å sikte på neseryggen.

Men dersom Lillemann skulle bli gjentatt plaget av noen, og på eget initiativ tok affære og stanset mobbingen med en liten knyttneve. Vel, det kommer selvsagt an på en hel mengde ting. Som hvem, hvor, hvorfor, hvor lenge, hvor alvorlig og så videre. 

Men under de rette forhold... Ja, jeg hadde nok synes det var greit. 

Synes du det er greit at unger slår tilbake når de blir plaget eller mobbet?

PS: Følg meg gjerne på Instagram. Du finner meg på @casa_kaos. 

02.04.2014

La oss bli smarte og glade sammen

02.04.2014 - 21:07 19 kommentarer

Jeg har aldri vært noen stor fan av selvhjelpsbøker. Jo da, jeg har lest flere av dem jeg og. Men jeg får det liksom ikke helt til. 

Slik blir du mer positiv

Tenk deg frisk

Senk stresset på ti dager 

Det virker så enkelt. Og jeg er kjempemotivert mens jeg leser. Men to dager etter jeg er ferdig med boka, havner jeg liksom i de samme, gamle, trauste hverdagsrutinene igjen.

Men nå har jeg funnet en metode som skal gjøre meg både smartere og gladere. Jeg skal også bli mer kreativ, få bedre selvtillit og bli modigere. 

Før helgen kunne vi lese i Aftenposten at man kan øke sin IQ bare ved å utføre de daglige rutinene på nye måter.

Den svenske økonomiprofessoren Micael Dahlén oppfordret studentene sine til å stå opp av sengen på en ny måte hver dag. Ikke bare ble studentene smartere, de ble også mer kreative, de ble gladere, modigere og fikk større selvtillit.

Dette måtte jeg selvfølgelig teste ut. Og de siste dagene har jeg stått opp av senga på en ny måte hver morgen:

 

Mandag hoppet jeg ut av sengen:

 

Tirsdag stupte jeg kråke:

 

Onsdag rullet jeg:

Bare pass på at du har noe mykt å lande på:




 

Men hvorfor begrense seg til å stå opp av sengen på nye måter? Hvorfor ikke lage middag fra oppå kjøkkenbenken:

 




 

Eller sette seg inn i bilen gjennom baksetet:

 

 

Eller pusse tennene opp ned:


 

 

Nå har jeg gjort dette i tre dager, og selv om jeg ikke akkurat føler meg så veldig smart, kanskje snarere tvert om, føler jeg meg i hvert fall litt gladere og veldig kreativ. 

Vil du være med og øke IQ-en og selvtillitten din? Legg ut et bilde på Instagram der du bryter en hverdagsrutine. Merk med #brytrutinen

Den som har det beste bildet eller den beste ideen innen slutten av april, vinner en fin premie. Jeg vet ikke helt hva ennå. Men jeg skal finne noe fint. Kanskje en selvhjelpsbok... (nei da, bare tulla)

La oss inspirere hverandre, og bli gladere og smartere sammen. Hurra!

Og hvis du vil følge meg på Instagram, heter jeg forresten @casa_kaos

31.03.2014

Ta til fornuft da, unge!

31.03.2014 - 22:03 34 kommentarer

«Næææiiiiii! Villikke! Villikke! Villikke!»

Fire små føtter klasker over stuegulvet, i full fart, så langt bort fra meg som det er mulig å komme. Skulle tro jeg hadde foreslått et isbad. Eller at vi skulle spise innsekter til kveldsmat.

Det eneste jeg sa var at det var på tide å klippe negler, før jeg reiste meg og gikk mot badet for å hente negleklipperen.

 


Nei men, kom nå hit unger. Nå er det på tide å klippe de neglene!

 

 «Villikke!» roper de i kor og gjemmer seg bak faren sin på kjøkkenet.

«Villikke! Villikke! Villikke!»

De hele begynte faktisk med at Lillemann ropte AU og holdt seg på foten da jeg dro av ham sokkene i sofaen foran barne-tv.

«Uff da. Få se», sa jeg og tok tærne hans i nærmere øyesyn. Synet som møte meg var ikke veldig pent. Her trengtes en klipp. Eller, sagt med andre og mer riktige ord, her skulle det ha vært en neglesaks i aksjon for mange uker siden.  Kanskje til og med måneder. Ikke rart Lillemann hadde vondt i tærne.

 


Søte, men vonde tær. 


 

Jeg putter neglesaksen i lomma og går ut på kjøkkenet. To livredde unger står og skjelver bak faren sin.

Jeg prøver å snakke fornuftig med dem. Jeg forteller dem at de helt sikkert har vondt i tærne sine begge to. Og at det er fordi vi ikke har klippet neglene på veeeeldig lenge. Da blir neglene lange og stikker inn i tærne.

Ja, det forstår de. De nikker og virker lettet over at noen endelig kommer med en løsning på det som må ha vært et problem.

«Så da går vi inn i sofaen igjen da, og så klipper jeg tåneglene deres», sier jeg og går mot stua.

Nei! Nope! Absolutt ikke! Kommer ikke på tale! Er ikke snakk om! De tåneglene skal ikke klippes.

Uansett hvordan jeg lister og lurer og forklarer og lover at jeg skal være veldig, veldig forsiktig og at de ikke kommer til å kjenne det en gang, så kommer det overhodet ikke på tale. De tåneglene skal ingen røre.

Nei men, ta nå til fornuft da unge!

Hva er det med barn egentlig? Hvorfor kan de ikke bare høre på fornuft? Hvorfor forstår de ikke at vi voksne vet best?

Ta Lillesnuppa for eksempel, hun hater å sette opp håret. Hun hater å børste det og hun hater at folk i det hele tatt kommer borti det.

Men hun går hele dagen og klager over at hun får hår i munnen, i øynene og i nesa. Hun klager over at håret er i veien når hun skal turne i turnringene, og hun klager over at håret kiler når hun skal sove.

 


Ja, visst er det irriterende med hår som er i veien hele tiden. Men det er bare å sette det i en strikk. 

 

Hun får hår i maten når hun spiser, og hun får mat i håret.

Jeg har sagt til henne hundre ganger, minst, at hvis jeg bare får sette det i en hestehale, eller flette det, eller om ikke annet sette i et par spenner, så slipper hun at håret er i veien hele tiden. Men nei. Hun nekter.

Nei men kjære vene, ta til fornuft da, unge!

Likeså går Lillemann rundt og klør på leggene. I perioder er det så ille at han nesten gråter og ikke får sove fordi det klør så fælt. Men tror du han vil smøre seg? Nehei.

«Hvis jeg bare får smøre deg, så slipper du å klø», sier jeg der han sitter i sofaen tullet inn i Batman-håndkleet sitt etter å ha badet.

«NEI! Jeg VIL klø», sier han med gråtkvalt stemme mens han klør seg rød og sår.

Ta nå til fornuft da, unge!

De går barbeint rundt og klager over at de fryser på føttene. Men sokker skal de ikke ha på. De klager over klissete fingre etter å ha spist kjærlighet på pinne. Men de nekter å vaske hendene. Lillesnuppa går rundt og holder seg for nesa med bleia full av bæsj. Men det kommer ikke på tale og bytte den. De er trøtte men skal i hvert fall ikke sove. De er sultne men vil ikke spise. De er slitne men skal aldeles ikke slappe av. De klager over at de er varme, men skal gå med lue inne. For den er så kul.

 


Mamma! Det er så varmt her inne!

 

Hva er det egentlig med unger? Hvorfor kan de ikke bare ta til fornuft?

 

 

29.03.2014

Hvem vant gavekortet fra Coop Obs?

29.03.2014 - 17:55 Ingen kommentarer

Nå tenker jeg dere lurer. Hvem vant gavekortet på 1000 kroner fra Coop Obs?

 




 

Jo, det var Kari. Kari ønsket seg øretelefoner til barna, slik at hennes egne ører ikke skulle falle av når barna hennes satt i gang med aktivitetene sine. Og det vil vi jo ikke. Ører må man ha!

 

 

Hurra for Kari! Gratulerer så mye. Mail er sendt.

Trekningen gjorde jeg gjennom random.org.

Takk til alle som deltok. Hele 237 stykker hadde lyst på det gavekortet. 

Ha en fin helg videre!

 

 

28.03.2014

Kjære nybakte mamma

28.03.2014 - 15:11 59 kommentarer

Jeg har så lyst til å fortelle deg en ting: Det blir bedre!

 

Jeg vet det ikke er så lett å se når du sitter der uten søvn tredje døgnet på rad, med en liten bylt i armene som gulper og gråter og som er sulten hver time hele døgnet rundt. En liten bylt som ikke bryr seg om det er natt eller dag, eller om du er våken eller sover.  

 


Hjelp! Nå begynner det! Mitt nye liv som mamma. 

 

Nei, det er ikke så lett å tro på at det blir bedre når hormonene river i kroppen din og du går hele dagen og veksler mellom å være oppgitt, frustrert, sint, lei, redd og begynner å gråte bare du ser en vaskemiddel-reklame på tv-en.

Når du bare vil legge deg ned på gulvet, dra babygymmen over hodet og late som om du ikke er der. Og kanskje, kanskje få et par minutters blund på øynene i tillegg mens babyen leker med en rangle på gulvet ved siden av deg.

Når brystene er harde som stein, og sprenger og gjør så vondt at du hyler og klapper til mannen din bare han kommer borti dem. Og når resten av kroppen din føles som en pappfigur som først har blitt revet fra hverandre, for deretter å ha blitt stiftet og tapet sammen. En kropp som er skjør og vond og fremmed.

Jeg husker godt mitt eget absolutte bunnpunkt. Jeg hadde vært hjemme med min førstefødte i noen måneder. Jeg gråt hver eneste dag og lengtet etter noe. Jeg visste ikke helt hva. Jeg bare lengtet etter å gjøre noe annet enn å gå rundt og være trøtt, og lei og trist hele tiden.

 


Ikke så lykkelig. Dessverre. 

 

En dag kom mannen min hjem fra jobb. Jeg satt på kjøkkenet med babyen i armene. Jeg hadde ikke sovet verken den natten eller natten i forveien. Jeg gikk i den samme grå treningsbuksa som jeg hadde brukt i fem dager uten å vaske den. Jeg hadde ikke dusjet på samme antall dager. Håret var fett og jeg luktet sur melk og gulp.

Så kommer da mannen inn døra, blid og fornøyd. Han hadde fått tilbud om ny jobb som journalistlærer.

Jeg tenkte at egentlig burde jeg glede meg med ham, men jeg klarte ikke. Det eneste jeg tenkte på var alle de flotte, blonde, tynne, entusiastiske, kreative studinene han kom til å omgås med hver dag. Blonde studiner som så på min mann med lærelyst og entusiasme og som sugde til seg all kunnskapen han overøste dem med.

 


Unnskyld, lærer. Jeg skjønte ikke helt det der med kildekritikk. Kan du komme hit og forklare det for meg en gang til? (Foto: Creative commons-Tao Ruspoli)

 

Og der satt jeg. På kjøkkenet. I en skitten joggebukse og med fett hår. Med tjue kilo ekstra strategisk plassert rundt på kroppen. Med muffinsmage og vonde pupper.

Så jeg begynte å grine. Virkelig hylgrine. Jeg hikstet og gråt og sprutet både tårer, snørr og melk over hele mannen min som prøvde å trøste meg så godt han kunne.

Når jeg tenker tilbake på denne dagen, skulle jeg ønske at jeg visste. Jeg skulle ønske at jeg visste den ene tingen som virket helt uforståelig akkurat da: Det blir bedre!

For kjære nybakte mamma. Selv om det ikke virker sånn akkurat nå. Så kommer det en dag da du får spise frokosten din i fred. Ja, det er helt sant! En vakker dag, kan du smøre deg brødskiver med noe annet pålegg enn tupepålegg, og faktisk nyte maten din i fred og ro.

Det kommer til og med dager der du får drikke kaffen din mens den er varm også.

Og gjett hva, noen av disse dagene kommer du til å spise frokost sammen med barnet ditt, og til og med kose deg. Dere kommer til å tulle og tøyse og le og snakke sammen!

 




 

Det kommer også dager der du får dusje i fred. Og du får dusje alene også. Og vaske håret! Hvilken luksus!

Du vil også få gå på do alene etter hvert.

Du vil få tid til å vaske klærne dine, og du vil til og med få tid til å skifte. Du begynner å skille mellom nattøy og dagtøy.

Du trenger heller ikke vaske stinky bæsjerumper resten av livet. Tro det eller ei, men en dag vil den lille babyen din gå på do selv.

Du kan også ta på deg rene klær uten leverposteiflekker og gulp. Og uten melkeflekker fra melkesprengte bryster.

Og en dag, en vakker dag, kommer du til å la manen din få ta på dem igjen, uten at du klapper til ham.

Det er ikke sikkert du slutter å gråte til vaskemiddelreklamer på tv. Å få barn gjør noe med deg. Man blir lettrørt. Men du gråter ikke av fortvilelse. Du gråter fordi du blir oppriktig varm om hjertet av å se de små barna løpe rundt og grise til klærne sine, og så hvordan mammaen deres på mirakuløst vis får klærne helt rene igjen, før hun gir barna en stor klem og sender dem ut for å leke igjen.

Du kommer sikkert til å krangle med mannen din rett som det er. Selv når barna har blitt større. Men dere kommer til å ha mange fine stunder sammen også. Og du slutter å brøle og grine om hverandre (Vel, stort sett), og det blir mye lettere og faktisk snakke sammen og finne ut av ting sammen.

Og du slutter å sovne midt i filmen. Ja, det er helt sant. Etter hvert klarer du faktisk å se en hel film uten å sovne midt i den. Kanskje ikke hver gang. Men av og til. Og det beste av alt ? du får med deg hva filmen handler om. Du klarer å konsentrere deg og huske hvem som var skurken og hvem som var helten.

 

 


Hey! Klokka er over ni og jeg er fortsatt våken. Og jeg henger med i handingen!

 

Du vil også få med deg hva andre folk sier, oppfatte poenget i det de snakker om, og til og med kunne svare og bidra med noe i samtalen. Hodet ditt vil klarne. Ja, jeg vet det høres helt usannsynlig ut. Men det er sant. Du vil klare å tenke to tanker etter hverandre uten å glemme hva du tenkte på først.

Energien din vil komme tilbake. Glem alt du føler du må gjøre nå. Akkurat nå må du absolutt ingen ting, annet enn å være sammen med babyen din og ta vare på deg selv.

En dag får du overskudd og energi til å male den veggen, plante de blomstene i hagen, skrive den boken og lage de middagene. Du vil få mer enn nok tid og overskudd til å gjøre alt du har lyst til å gjøre bare barnet ditt blir litt større.

Og best av alt: Du vil få sove mer enn to timer sammenhengene igjen. Ja, det høres helt villt ut, jeg vet det. Men det er sant!

Så kjære nybakte mamma. Det blir bedre!

 


Gjett hva? Der er faktisk gøy å ha barn! 



 

Og helt til slutt vil jeg at du skal vite at du ikke er alene. De aller, aller fleste synes tiden med et nyfødt barn er tung. Noen syns den er tung hele tiden, andre syns den er tung innimellom eller i perioder. Det er de færreste som seiler gjennom babytiden med liv og latter og hjemmebakte boller med rosiner.

Slapp av. Senk skuldrene. Senk kravene. Senk ambisjonene. Senk forventningene. Bare vær der du er akkurat nå.

Og en dag, en vakker dag, vil du virkelig forstå gleden ved å ha barn.

For jeg lover deg: Det blir bedre!

Syns du babytiden er/var vanskelig?

PS: Følg meg gjerne på Instagram: @casa_kaos Jeg lover å ikke poste bilder som gir deg dårlig samvittighet.

26.03.2014

Kvalitetstid, gå og vogg!

26.03.2014 - 20:14 14 kommentarer

«Monsterkort! Monsterkort! Monsterkort!»

Begge ungene står midt på stuegulvet og hopper opp og ned mens de roper i takt: «Monsterkort!»

Okei, okei, okei. Vi kan spille Monsterkort.

Jeg henter kortstokken fra hylla og sprer kortene utover stuebordet.

Kort fortalt er monsterkortene delt inn i to: De oransje med fire forskjellige figurer på. Og de grønne med én figur på.

 




 

De grønne kortene legges utover bordet. Så trekker man ett oransje kort på tur, og så er det om å gjøre og finne en av de fire figurene blant de grønne kortene. Den som ender opp med flest stikk har vunnet.

 


     

Jah! Vi har en match. Blått monster med tre øyne og tenna på tørk. 

 

«Jeg begynner!» roper fireåringen og strekker seg etter et oransje kort.

«Næææih!» hyler toåringen og dasker vekk hånda til storebroren.

«Jeg! Jeg begynner!» roper hun og tar et kort før jeg rekker å stoppe henne.

«Nei! Nei! Nei» brøler Lillemann og kaster seg over bordet og snapper det oransje kortet ut av hendene hennes. På vei over bordet, river han ned alle de grønne kortene jeg har lagt ut.

«Hey, hey, hey!» roper jeg og reiser meg.

«Skal vi spille eller skal vi ikke spille?»

«Spille!» roper de to i kor.

«Men da vil jeg ikke ha noen krangling! Er det forstått?» sier jeg og vifter med pekefingeren.

Jeg plukker opp kortene fra gulvet og legger dem utover bordet igjen.

 


Sukk. At jeg gidder...

 

«Sånn. Ingen krangling nå. Vi tar Elle Melle om hvem som begynner», sier jeg retter Elle Melle-fingeren mot Lillemann først.

Elle melle deg fortelle. Skipet går ut i år. Rygg i rand to i spann. Snipp snapp snute. Du er ute.

Å nei, der ble Lillesøster ute gitt. Okei, da er det Lillemann som begynner. Og godt var det. Lillesøster takler slike nederlag mye bedre enn broren...foreløpig.

De har heldigvis ennå ikke skjønt at den man peker på først alltid blir vinneren. Uansett hvor mange ganger vi bruker Elle Melle. Sikkert opptil ti ganger om dagen:

Elle melle, hvem som skal ta tran og Sana-solen sin først, hvem som skal pusse tenner først, hvem som får den siste spagettien, hvem som skal ha det røde eplet og hvem som må ta til takke med det grønne, hvem som får holde telefonen når bestemor i bestefar ringer, hvem som får velge program på Netflix (Blir det Power Rangers eller blir det Lille Prinsesse?), hvem som får den gule koppen og hvem som må ta til takke med den blå eller den svarte og så videre, og så videre.

Vel, da begynner vi. Lillemann trekker først.

Oj, oj, oj. Ett elg-monster, dråper, en regnbue,  og to rosa kanin-monstre.

Lillemann klapper i hendene og hopper opp og ned.

«Jah! Regnbue! Jeg fikk regnbue! Hurra!»

Han fisker inn det grønne kortet med regnbue på.

 

             
Oooooog vi har en regnbue!

 

«Tralla la la lala. Jeg fikk regnbue!»

Han vifter med regnbue-kortet og legger det under genseren, over hjertet, mens han lukker øynene og virkelig nyter å ha fått et kort med regnbue på.

Okei, da er det Lillesøsters tur.

Hun strekker ut hånda og velger et kort nederst i den oransje bunken.

«Nei, du må ta øverst», sier Lillemann og snapper kortet ut av fingrene hennes.

«Sånn er reglene!»

«Villikke!» hyler Lillesøster og strekker seg etter bunken.

«Vil ha nederst!»

«Niks! Du må ta øverst», sier Lillemann og holder hele bunken med de oransje kortene på ryggen.

«Nei, men la nå Lillesøster få ta nederst i bunken hvis hun vil det da», sier jeg og legger bunken på bordet.

Hun sender broren et blikk som kan drepe, og trekker et kort nederst i bunken.

Lillemann har lagt seg i hjørnet av sofaen, med ansiktet i hendene. Han sparker en sofapute ned på gulvet mens han grynter.

Lillesøster trekker et kort med ett manet-monster, ett rosa tann-monster, gresstrompeter, og en sopp.

 


Hurra! En snøsopp!

 

«Yejjj! Sopp!» roper jeg entusiastisk og klapper med hendene.

«Se, Lillesøster. En sopp!» sier jeg og peker på kortet.

«Kan du finne et grønt kort med sopp på på bordet?»

Men Lillesøster har mistet geipen sin. Den henger langt nedover haka og skjelver lett.

«Regnbue», sier hun og ser på meg med store, våte øyne.

«Jeg vil ha regnbue».

Lillemann titter opp fra hjørnet sitt i sofaen.

«Det ække lov å trekke to kort», sier han og setter seg opp.

«Nei men, se her da. Du har jo fått en sopp. En rosa sopp med snø på! Det blir ikke bedre enn det», sier jeg og tørker vekk en tåre som renner nedover det myke kinnet hennes.

 


Jeg vil ikke ha sopp. Jeg vil ha regnbue. 

 

«Regnbue», sier Lillesøster med skjelvende, sår stemme og plukker opp det andre og siste grønne kortet med regnbue fra bordet.

«Næhei!» roper Lillemann og er på beina på to sekunder.

«Du kan ikke bare ta den», sier han og runder bordet.

«Regnbue!» roper Lillesøster og strekker hånden med kortet opp over hodet.

«Nehei! Få den!» hyler Lillemann og hopper opp etter kortet.

Lillesøster ser seg fortvilet rundt et øyeblikk før hun spurter ut på rommet sitt. Med regnbuekortet over hodet.

Lillemann løper etter med lyn og torden i blikket. Det gamle gulvet gynger under ham.

Jeg trekker pusten. Lukker øynene og faller bakover i den dype sofaen. Tar en slurk av tekoppen min og lukker lydene fra soverommet ute.

Dette ble vellykket, tenker jeg. Skikkelig vellykket.

Lillemann kommer gråtende ut.

«Lillesøster slo meg», hikster han og kryper opp på fanget mitt.

Lillesøster kommer hakk i hel. Også hun hikstende.

«Lillemann sparket meg her», sier hun og peker på leggen.

Jeg tørker tårer og blåser og trøster.

Sånn, da spiller vi videre.

Lillesøster legger det krøllete regnbuekortet tilbake på bordet.

«Hvem sin tur var det?» spør jeg før jeg får tenkt meg om.

«Min!» roper begge to og strekker hver sin arm i været.

«Okei. Lillesøster, her har du en sopp. Sånn. Ett stikk til deg. Da er et det Lillemanns tur til å trekke et kort».

Vi spiller cirka tre runder før Lillemann nekter å plukke inn den blå hesteslangen. Det er det eneste alternativet han har. Alle de andre figurene på kortet er tatt.

 



Jeg vil ikke ha blå hesteslange. Blå hesteslange er skikkelig teit!

 

På runde fire kaster Lillesøster alle kortene sine utover gulvet fordi hun fortsatt ikke har fått regnbuen.

Mellom runde seks og sju, skifter Lillemann til Spidermann-drakten sin. For noen må håndheve reglene, som han sier.

Da jeg spør han om han vet hva å håndheve betyr, ser han bare dumt på meg før han tar en salto i sofaen og synger av full hals: «Spiderman. Spiderman. Dåss vattever a spider kæn».

 


Da har Spiderman kommet for å holde ro og orden. 

 

I runde ti klarer ikke Lillemann å bestemme seg for om han skal trekke kortet med tre på, eller kortet med det grønne monsteret med sju øyne.

 


Hmmm. Tre eller grønt monster med sju øyne?

 

Lillesøster blir lei av å vente, og setter seg i stolen sin med en bok. Da Lillemann endelig bestemmer seg for treet, gidder ikke Lillesøster spille mer.

Men da Lillemann to runder senere trekker regnbuekortet, kommer hun som et lyn bort til bordet og roper «Urettferdig! Urettferdig!», mens hun gråter store, tunge tårer.

Vel, vi ble egentlig aldri ferdig med spillet. Ikke aner jeg hvem som vant heller, for det var umulig å vite hvilke stikk som tilhørte hvem etter at Lillesøster gjorde reint bord i sinne over ikke å ha fått regnbuekortet.

Og tror de de gadd og rydde opp etter seg? Nehei. Det var jeg som endte opp på gulvet på alle fire mens jeg fisket kort ut fra under bordet og under sofaen. Jeg fant til og med et kort ute på kjøkkenet!

 



Neste gang vi skal ha såkalt kvalitetstid sammen, tror jeg vi slår på tv-en og ser en film. Så får vi ta Elle Melle om hvem som får velge film.

 

hits