Selvfølgelig kan barna få brukte gaver!

26.11.2014 - 13:39 9 kommentarer

«Dersom folk gir bort brukte ting og tenker at det gir de god samvittighet, så holder det ikke. Du kan ikke gi bort brukte ting i presang til fattige barn, det kan du bare ikke!» skriver Elin Moen i et innlegg i avisa Nordlys tidligere denne uka.

"Det er på grensa til nedverdigende", skriver hun videre.

 



 

Innlegget handler om familier som ønsker å gi brukte gaver til vanskeligstilte barn gjennom veldedige organisasjoner. 

Saken er også omtalt på Nettavisen her.

Og da lurer jeg på ... hvis man ikke kan gi bort brukte gaver til fattige barn? Kan man da heller ikke gi bort brukte gaver til ikke fattige barn? Eller er det sånn at fattige barn bare skal få nytt mens rike barn kan få brukt? Er ikke det litt urettferdig da?

Mine egne barn får ofte brukte gaver til jul og bursdag. Til jul i år får treåringen en brukt Brio togbane kjøpt på Finn.no fra besteforeldrene sine. For 1000 kroner får hun 20 meter togbane. Går man i butikken, får man knappe 2 meter Brio for en tusenlapp.

Om jenta mi blir skuffet når hun pakker opp den kjempelange togbanen fordi den er brukt? Absolutt ikke! Hun kommer til å bli kjempeglad. Hvis hun kunne velge mellom 20 meter brukt og 2 meter ny togbane, vet jeg hva hun hadde valgt.

Hvorfor skal fattige barn bli frarøvet denne gleden?

Små barn bryr seg lite om hvor mye en gave koster. Og så lenge gaven er ren og hel, bryr de seg heller ingen ting om den er brukt. Dette er holdninger vi voksne trer nedover hodet på barna våre.

 


Vil du ha ett nytt spill til jul, eller fem brukte?

 

Den eneste forskjellen på pent brukt og nytt er at nye gaver kommer i en eske. Nå vet jeg at små barn ofte synes esken gavene er pakket inn i er vel så morsom som selve gaven, og den eneste betenkeligheten jeg har med å gi barna mine brukte gaver, må i så fall være at jeg frarøver dem gleden ved å leke med emballasjen.

Ett år hadde vi, av forskjellige årsaker, så dårlig råd at barna våre ikke fikk verken jule- eller bursdagsgaver fra oss foreldrene i det hele tatt. Dette var før jeg kom på den geniale ideen at jeg kunne kjøpe brukt. Jeg satt nemlig fast i et tankemønster der jeg tenkte at gaver måtte kjøpes i en butikk, og ikke på Finn.no eller på andre bruktmarkeder. Heldigvis har jeg kommet på andre tanker nå.

Men hva med hjemmelagede gaver? Kan man ikke gi bort det heller da, til vanskeligstilte barn? Men bare til de rike barna? Eller ikke til dem heller? Og hva med gaver til de voksne? Hjemmestrikkede votter? Skjerf? Et egenmalt bilde? Innrammede bilder av barnebarna? Nei, fysj. Koster det ingen ting, vil vi ikke ha det.

 


Kul lue! Men har du strikket den selv, sier du? Av restegarn? Ouff nei, det var nedverdigende.

 

Jeg er egentlig enig i mye av det Elin Moen skriver. Hun mener samfunnet er preget av et ekstremt høyt forbruk, og at vi skaper et behov hos barn før det har blitt et behov. Hun ber folk om å tenke seg om i julehandelen. Og jeg kunne ikke vært mer enig i akkurat det.

Hun er også bekymret for at folk gir brukte gaver til vanskeligstilte barn for å gi plass til nye gaver til sine egne barn.

Jeg tror ikke det er representativt for de fleste.

Vi tar som regel en runde i lekene til barna før jul, for å gi bort det de ikke bruker til veldedige organisasjoner. Dette er barna med på selv, og jeg synes det er en fin anledning til å lære dem at ikke alle har like mye som dem, og at de fint kan gi bort det de ikke bruker. Nå skal det sies at mine barn har veldig lite leker, så dette er absolutt ikke en ryddesjau for å få plass til de nye julegavene. De har plass til både nye og gamle leker.

Jeg har inntrykk av at mange har denne tradisjonen, enten barna har mye eller lite leker, og jeg synes det er synd hvis den skal bli ødelagt av mistanker om at man kun gjør det av egoistiske årsaker for å få plass til nytt. 

 




 

Elin Moen er også redd for at dersom vi gir bort brukte gaver til fattige barn, så skaper vi et unødvendig klasseskille.

Men eksisterer ikke dette klasseskille først og fremt hos oss voksne? Og er vi ikke snarere tvert imot med på å forsterke dette klasseskille dersom vi sier at fattige barn bare må få nye gaver, mens rike barn er så heldige at de kan få brukt?

Hva mener du? Er det OK å gi brukte gaver til barn? Og spiller det noen rolle om barna er rike eller fattige?

 

 PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   

 

Husk og vaske tiss og rumpe

25.11.2014 - 20:20 15 kommentarer

Det er mye å huske på for en stakkar mann når kona er borte på ferie. 





«Se her, her har jeg vasket alt ullundertøyet til ungene», sier jeg og peker mot tørkestativer i hjørnet av stua.

«Det skal visst bli opp mot ti kuldegrader mens jeg er borte, så du må kle på dem ull», sier jeg og ser mannen inn i øynene.

«Ull! Ikke sant! Ull i barnehagen», sier jeg i igjen og går litt nærmere.

«Ja, ja. Ull i barnehagen», sier mannen og nikker.

«Og husk nå at ullklærne skal innerst», sier jeg og går videre ut på soverommet til barna. Mannen tusler etter.

Jeg åpner garderobeskapet og peker inn i hyllene: «Her er fleecedressene. De tar du over ulla. Eventuelt tar du de bare med, så kan de ta dem på selv når de skal ut. Ja, jeg tror forresten det er best. Det blir for varmt å leke inne med både ull og fleece».

Jeg marsjerer ut i yttergangen.

«Vinterdressene ligger øverst i skapet her ute. Og hvis det kommer snø, så står skiskoene her», sier jeg og peker inn i det store skapet.

«Mhmm», sier mannen og klør seg på haka.

«Jeg har skiftet på ungenes seng, så det trenger du ikke gjøre før jeg kommer tilbake. Og så har jeg vasket undertøy og både mørke og lyse klær, så det burde holde i ti dager».

 


Barna vasker man i badekaret. Ikke i vaskemaskinen.

 

«Og husk å bytte truser hver dag».

Mannen nikker og mumler noe for seg selv. 

"Du må skrive bursdagsinnbydelser til Lillemanns bursdagsselskap. Husk at de er åtte gutter å gruppa. Åtte gutter. Sant? Åtte innbydelser. Ikke glem noen, nå".

"Åtte gutter", repeterer mannen. 

"Nei vent", sier jeg og peker opp i lufta. "De er åtte med Lillemann. Da er det sju innbydelser som skal ut. 

"Sju innbydelser", sier mannen. 

"Og så må dere ut og kjøpe pappfat og pappkopper til barneselskapet. Jeg rekker ikke det når jeg kommer hjem":

Vi går ut på badet. Jeg først, mannen etter. Jeg åpner badeskapet og tar ned en flaske med krem.

«Denne må du smøre på lårene og armene til Lillemann, så han ikke får utslett. Hver dag! Hopper du over en dag, blusser det opp med en gang. Og denne?», jeg fisker frem en liten tube fra øverste hylle. «Denne smører du rundt munnen og på haka der de blir røde når de har vært ute i kulda. Og her har du leppepomade til leppene».

«Jepsipepsi», sier mannen.

«Du får med deg dette, sant? Smøre lår og armer hver dag med stor tupe, smøre hake og rundt munnen med liten tube og leppepomade på leppene».

«Ja da, jeg får med meg hvert eneste ord», Forsikrer han.

«Og så bruker du denne sjampoen når du vasker håret til Lillesøster», sier jeg og holder opp en hvit flaske.

«Ikke den!» sier jeg kjapt og peker på en annen flaske. «Den blir det bare floker av».

 




 

«Du trenger ikke vaske håret til Lillesøster mer enn én gang i uka. Men Lillemann må du dusje to eller tre ganger i uka. Han er så aktiv og blir så svett. Men det kan være lurt å hive dem i dusjen og spyle dem jevnlig».

Mannen står og fikler med leppepomaden på badebenken.

«Og husk å vaske tiss og rumpe. Det må du gjøre daglig. Enten i vasken eller i dusjen. Og tåfisene. De stinker».

Mannen ser på meg og himler med øynene.

«Skal du minne meg på at jeg må vaske tiss og rumpe hver dag og eller?»

Han legger fra seg leppepomaden.

«Vet du hva? Dette her kommer til å gå helt fint. Jeg kan ikke garantere at jeg husker alt. Men jeg kan love deg at barna skal få mat, de skal ikke fryse og jeg skal gjøre alt jeg kan for å holde dem i live til du kommer hjem. Kan du leve med det?»

"Husk bursdagsinnbydelsene og da!" sier jeg fortvilet mens mannen dytter meg vennlig ut av badet. 

"Det skal jeg prøve. Men nå skal jeg på do. Og der vil jeg sitte i fred", sier han og lukker døren. 

 

PS: For flere oppdateringer om tiss og rumpe, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

 

 

Høyfrekvent flokedramatikk

25.11.2014 - 11:23 45 kommentarer

//Inneholder reklame

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenk at nå ryker det. Nå drar vi til frisøren og klipper av hele flokehåret til Lillesøster. Noen ganger har jeg til og med vært på vei ned i kjøkkenskuffen på leting etter kjøkkensaksa.

 




 

Lillesøster hater nemlig å børste håret. Hun hater å vaske det også, men det gjør vi bare en gang i uka, så det er overkommelig. Børsingen derimot, må vi gjøre hver dag.

Hopper vi over en dag, ser hun ut som hun har et kråkereir i bakhodet. Og hopper vi over to dager, skulle man tro en hel ørnefamilie flakset rundt i hårmanken. Lillesøster er nemlig ikke en sånn jente som bare er til pynt. Hun er høyt og lavt, opp og ned, og kommer gjerne hjem med både gress, jord, meitemark og kvister i håret.

 


Thats my girl!

 

Børstingen gjør vi som regel til barne-tv. Jeg setter henne på fanget mitt og børster i vei. Lillesøster roper «AU!» med høyfrekvente toner ved annethvert tak. Så rister hun på hodet og stikker hånden inn i flokene mens hun rufser til håret med fingrene. «Au, au, au, mamma!»

«Nå må du sitte stille», formaner jeg. Men det er visst ikke så lett. Er det virkelig store floker, hender det jeg må øke hennes tålmodighet og forlenge smerteterskelen med en sjokoladeplate eller is.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har truet med å gå til frisøren og klippe henne kort. Men da sier hun bare «okei». Og så sier mannen «Neeeeeeeiiiiiiii!» For det er han som først og fremt absolutt vil spare på det lange håret hennes.

Så sier jeg til mannen at da får han ta ansvaret for håret hennes, og så sier han at ja, det kan han vel. Men så gjør han det ikke likevel, og så blir det jeg som sitter der med børsten igjen.

Men innerst inne er jeg egentlig er jeg litt enig med mannen.

For håret er jo unektelig veldig fint. I hver fall når det er flokefritt:

 

 

Med floker derimot ... ikke riktig så fint:

 




 

Jeg har fått prøve den nye balsamsprayen til Natusan Kids. Du vet, den som tidligere var gul og rund. Nå er den grønn og flat med minioner på. Om minionene har noe å si for effekten, er jeg noe usikker på. Men treåringen er derimot hundre prosent sikker i sin sak: Det er minionene som gjør at den funker.

Balsamsprayen kan brukes både i vått og tørt hår. Jeg bruker den i begge deler. Når jeg endelig har fått skyllet ut sjampoen, orker jeg ikke begynne på en ny runde med balsam som skal skylles ut. Her er det om å gjøre å gjøre det enklest mulig.

 




Jeg tuller henne inn i et håndkle, forteller henne hvor utrooooolig flink hun var til å vaske håret i dag, og så setter vi oss i sofaen og finner noe gøy på tv-en. Så sprayer jeg gjennomhåret hennes, og drar de største flokene fra hverandre med fingrene. Så er det frem med børsten. Samme metode i tørt hår.

 




 

Jeg skal ikke påstå at det går som en drøm. Hun sier fortsatt «AU!» med høyfrekvent stemme og rister på hodet. Men antall au er betraktelig redusert. Og når børstetiden i tillegg blir redusert fra en halv time til ti minutter, er det helt gull for både meg og henne.

Så blir det kanskje ikke noen frisørtime før jul likevel, da. Og kjøkkensaksen skal få ligge i fred. Enn så lenge?

Har du noen gode tips mot floker?

 

 

// Jeg har blitt bedt om å samarbeide med Natusan Kids ved å prøve deres produkt og blogge om det. De har sendt meg noen gratis produktprøver. Alle vurderinger og meninger uttrykt i dette innlegget er desto mine egne//

Burde jeg savne barna?

24.11.2014 - 21:27 20 kommentarer

Nå har jeg vært borte fra mannen og barna i sju dager. 

Jeg får nesten litt dårlig samvittighet her jeg henger i hengekøya under appelsintreet i hagen. Ikke fordi jeg er borte på en tidagers egotripp. Ei heller fordi mannen har barna alene.

Nei, jeg kjenner jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke savner barna.

 




 

Jeg mener, å være borte fra dem en dag eller to er helt greit. En langhelg likeså. Men å være borte fra dem en hel uke uten å savne dem? Hva er det for noe?

Jeg har aldri vært borte fra dem så lenge før. Det lengste er tre dager, i fjor, da jeg var på jentetur til Danmark.

Da jeg dro hjemmefra for en uke siden, hadde jeg egentlig ikke så lyst til å dra. Ti dager uten mann og barn! Ti dager! Men jeg dro.

Jeg savnet barna allerede på toget inn til Oslo. Og da jeg kom til Gardermoen, var jeg helt sikker på at dette kom til å bli en skikkelig krappy tur. Så sovnet jeg på flyet.

Da jeg kom frem til leiligheten, forsvant både savn og bekymringer. Oh la la, så herlig. Mamma på tur. Ekte husmorferie. Og sånn har det vært siden.

Jeg gikk meg en tur her om dagen. Sola skinte, det var 20 deilige grader og vinden rufset meg svakt i håret. Da fikk jeg en sånn intens lykkefølelse. Du vet, disse lykkeøyeblikkene som kommer som kastet over deg helt uten forvarsel. De kan komme mens du spiser middag med familien, sitter i bilen på vei til jobben eller mens du dytter en full handlevogn gjennom matbutikken.

Følelsen varer aldri lenge. Maks et par minutter, og så forsvinner den.

Jeg snakker med barna nesten hver dag på Skype. Og jeg vet at de har det helt topp. De koser seg med faren sin, som for øvrig er verdens beste far. Selv om han bare pusser tennene deres i ett minutt. Og tar ulltøya over t-skjorta til Lillemann, selv om jeg har sagt til han hundre ganger at hvis ulla skal ha noen som helst effekt, må den være innerst mot huden.

Det skal bli godt og se både mann og barn igjen. Og hvis jeg lukker øynene og tenker på hvor godt det skal bli og knusekose barna og snuse inn duften av gamle matrester fra håret deres, så kjenner jeg at mammahjertet slår et par ekstra slag.

Men nå skal jeg kose meg de tre siste dagene, og bare nyte sol og alenetid, helt uten barn. Og uten dårlig samvittighet.

Savner du barna når du er borte fra dem?

 

 

PS: For flere antisupermamma-oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.


Ekte hverdagskjærlighet

23.11.2014 - 18:51 10 kommentarer

Jeg savner mannen min fælt nå som jeg er i Spania. 

Vi Skyper sammen hver eneste dag. Da passer vi på å fortelle hverandre hvor mye vi savner hverandre. 

 


Savner deg!

 

«Jeg savner deg skikkelig, nå», sier han.

«I kveld, etter ungene hadde sovnet, hadde jeg lyst til å se en episode av Sons of Anarchy. Men så kunne jeg jo ikke det uten deg. Jeg må vente helt til du kommer hjem».

«Jeg savner deg og», sier jeg tilbake.

«Siden jeg ikke har bil, fordi jeg glemte førerkortet hjemme, er det så innmari tungt å bære vann hjem fra butikken. Skulle gjerne hatt litt bærehjelp».

«Og ungene våkner som vanlig klokka halv seks. Jeg er så trøtt nå. Gleder meg til du kommer hjem kjære, så vi kan dele på helgemorgenene», sier mannen og gjesper.

«Gjett hva som skjedde i dag? Pc-en ble helt svart. Og nettet sluttet plutselig å virke. Da savner jeg deg fælt, pusen min. Det var noe skikkelig styr å få orden på det igjen. Heldigvis gikk det bra», sier jeg ser lengselsfullt på mannen.

 



 

 

«I dag har Lillesøster vært skikkelig tufs. Tror hun holder på å bli syk. Det går visst skarlagensfeber i barnehagen nå. Tenk om jeg blir sittende alene med to syke unger til uka? Nei, da skulle jeg hatt deg her, darling. Skynt deg hjem, nå», sier mannen lidenskapelig.

«Savner deg, mannen min», sier jeg og sender han et slengkyss gjennom mobilen.

«Savner deg og. Veldig mye! Kan ikke vente til du kommer hjem», sier han og returnerer kysset.

«Ha det, kjære!»

«Ha det bra, ja!»

Det er ekte hverdagskjærlighet det!


 

PS: For flere like romantiske oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   

 

Kjære rumpa mi

22.11.2014 - 13:08 8 kommentarer

Jeg er veldig glad i deg, det skal du vite. Du er der alltid for meg, støtter meg og tar meg imot. Du er god og rund og myk, og du og jeg har hatt det mye moro sammen.

 



 

 

Men trenger du bli så forbanna stor?

Nå har du nettopp ødelagt yndlingsjeansene mine. Du brøyter deg vei gjennom sømmer og stoff, og krever din plass.

 




 

Det er noe som heter at det som trives, gror. Og det er ingen tvil om at du trives. Du er viktig for meg, og det prøver jeg også å vise deg. Du elsker sjokolade, derfor gir jeg deg det. Ofte. Du er også veldig glad i iskrem, potetgull og smågodt. Og det får du. I rikelig monn.

Men jeg tror vi snart må revurdere vårt forhold.

Nå har jeg kjøpt meg nye jeans. Jeg måtte opp en størrelse. Det er greit nok det, én størrelse er ikke all verden. Men hvis vi fortsetter i samme tempo, er jeg redd vi fort mister litt kontrollen her. Dessuten kan jeg ikke holde på å kjøpe nye bukser hele tiden.

Det blir dyrt det, skjønner du.

 




 

Jeg må begynne å tenke litt på meg selv også. Enda så glad jeg er i deg.

Men akkurat nå er jeg i Spania, så vi venter til vi kommer hjem.

Nei forresten, da har Lillemann bursdag. Da blir det kake. Mye kake. Og jeg har ingen planer om å stå over det.

Og så er det advent og snart jul...

Næh, vi tar det til neste år.

Og du? er det bare meg, eller hører du også de sjokoladetrukkede fløtekaramellene rope fra den franske kafeen nedi gata her?

 

PS: For flere oppdateringer om meg og rumpa mi, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Ikke glem å la barna få ordne opp selv

21.11.2014 - 11:08 2 kommentarer

La meg bare få si én ting først, slik at det ikke blir noen misforståelser: Jeg er, som de aller fleste andre voksne, mot mobbing. Mobbing er helt uakseptabelt og både skolen og foreldre har et felles ansvar for å ta tak i og rydde opp når noen blir mobbet.

Når det er sagt, må vi vokte oss så vi ikke går rundt med mobbebriller på hele tiden.

 


Av og til kan det være greit å la barna få ordne opp selv.

 

Barn er grusomme. Jeg tror alle barn en eller annen gang er slem mot eller sier noe stygt eller sårende til et annet barn. Alle som har vært barn selv, eller som har barn, vet også at barn blir venner og uvenner hele tiden. Det er helt normalt, og har ingen ting med mobbing å gjøre.

Dette kan vi ikke hindre. Og det skal vi ikke heller. Det er en del av det å vokse opp. Barna prøver seg frem, tråkker feil, sårer, blir såret, blir korrigert om nødvendig, og prøver igjen. Slik utvikler de empati, og lærer hva som er akseptabelt.

Det bør ikke være et mål at alle skal være bestevenner. Barna bør lære seg å omgås barn de ikke liker på en respektfull måte, men de må få lov til å være uvenner.

De fleste konfliktene barna havner opp i, klarer de å ordne opp i selv. Vi fratar barna viktig lærdom dersom vi går rundt og mekler og finner løsninger for dem hele tiden.

Noen ganger er det bedre å la barna få være uvenner, enn å mobilisere alle foreldrene i klassen og legge en antimobbeplan. I verste fall blir vi så opptatt med å løse alle de små konfliktene, at vi overser de som er i ferd med å utvikle seg til alvorlig mobbing. Det blir litt ulv, ulv. 

Vi må også huske på at barn har forskjellig terskel for når de føler seg mobbet. Vi skal være varsom med å synes synd på og hjelpe barn som ikke synes synd på seg selv eller som ikke trenger hjelp.

 

Men når blir knuffingen, uvennskapet og ertingen mobbing? Vel, det er ikke lett å si. Men når det er snakk om gjentatte krenkelser eller utestengning, så kan man begynne å kalle det for mobbing.

Og da skal vi voksne være der.

Mobbing er et vanskelig tema. Å utrydde mobbing, tror jeg er helt urealistisk. Barn kommer alltid til å mobbe hverandre. Det betyr ikke at vi skal godta det, men vi kommer nok heller aldri til å klare å utrydde mobbing. 

Men vi må ha øynene åpne, snakke med barna våre, bry oss om andres barn, innse at våre egne gullunger også kan være de som mobber, oppføre oss skikkelig og ikke snakke stygt om andre mennesker foran barna, og så må vi tenke på hvordan vi ordlegger oss på nett.

Hvordan finne balansen mellom å la barna ordne opp selv, og forebygge eller ta tak i mobbing? Nei, det er ikke lett. Men vi kan jo begynne med å prøve å ha to tanker i hodet samtidig.  

 

Her kan du lese mer om det jeg har skrevet om mobbing:

Slå tilbake da, gutt

Oppfør dere foreldre!

Finnes mobbing i barnehagen?

Vanskelige bursdagsinnbydelser

 

 

PS: For flere oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

 

   
.

 

Faen! Førerkortet!

20.11.2014 - 20:34 21 kommentarer

Jeg sitter på flytoget ut til Gardermoen da jeg plutselig kommer på det. Jeg sitter og småsover med musikk på ørene. Har vært våken siden klokka halv fire. Jeg måtte ta halv fem-toget fra Raufoss for å rekke flyet som gikk fra Gardermoen halv ni.

Jeg rykker til i togsetet. Faen! Førerkortet!

 




 

Jeg er på vei til Spania. Der skal jeg være i ti dager. På flyplassen i Alicante venter en leiebil på meg. Nærmere bestemt en snerten Volkswagen Up. På bildet på leiebilfirmaets hjemmeside, var den rød.  

Mandag kveld, etter jeg har pakket ferdig, printer jeg ut leiebil-dokumentet. Jeg kikker over det for å forsikre meg om at jeg har med meg alt jeg trenger for å få ut bilen. Det ville vært så typisk meg å glemme igjen noe.

Kredittkort - check

Gyldig id med foto - check

Førerkort - check

Kupong - check

 




 

Hvorfor det ikke lyste opp en lampe da jeg leste ordet «førerkort» aner jeg ikke. For førerkortet ligger i hanskerommet i bilen hjemme på Raufoss. Der ligger det alltid. Jeg tar det aldri ut derfra. For da glemmer jeg bare å ta det med når jeg skal ut og kjøre.

Men plutselig, i det blå setet på flytoget, på vei inn i drømmeland, kommer jeg altså på at  førerkortet ligger igjen i bilen hjemme.

Faen!

Jeg skal være ti dager i Spania. Det går ingen buss forbi leiligheten jeg skal bo i. Det er ikke gangavstand til verken strand, shoppingsenter, spa eller til nærmeste by, Torrevieja.

Nå sitter jeg her da, på tredje dagen. Heldigvis ligger det en matbutikk bare fem minutter borti gata her. Det blir dårlig med både strand, spa og shopping. Men jeg får skrevet mye, da. Og så er det en hengekøye i hagen, under et sitrontre.

Duger det og.

 




 

PS: For flere oppdateringer fra et mammahode som fortsatt er fullt av ammetåke tre år etter hun sluttet å amme, følg meg gjerne på facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Du mista meg, mamma

19.11.2014 - 19:46 44 kommentarer

Unnskyld, gutten min. Unnskyld for at jeg mista deg. Jeg beklager. Jeg er verdens dårligste mamma.

 


Dårlig, skamfull mamma.



 

Vi var på Teknisk Museum i helgen. Mannen måtte ut et ærend, og jeg ble plutselig alene med en treåring og en snart femåring. I en hel time!

Jeg klarte å holde troppene samlet, så vidt, helt til vi kom opp i andre etasje og til telefonene. Da løp treåringen den ene veien, og snart femåringen den andre. Ikke det at de ikke hadde gjort det før, men denne gangen løp treåringen så langt, at da jeg endelig fikk tak i henne, var snart femåringen borte. Søkk vekk.

Vi lette og vi lette og vi lette.

Vi gikk fram og tilbake. Jeg først, med et godt tak rundt Lillesøsters håndledd. Først gikk vi hele etasjen fram og tilbake flere ganger. Så begynte vi å bevege oss nedover.

Etter en stund kom det et høyt "pling plong" over høyttalerne. Nå har han kommet seg ned til informasjonen, tenkte jeg og gikk mot trappene.

«Vi etterlyser en mamma. Kan Marte komme til resepsjonen for å hente sin sønn.»

Og ganske riktig. Der nede fant jeg en gråtkvalt gutt med røde øyne.  

«Du mista meg, mamma», hikstet han inn i håret mitt. «Du mista meg».

Vi satt oss ned og den lille rømlingen fikk ikke to is på rappen.

Det tok ikke lang tid før han var på beina igjen og løp rundt i gangene som en virvelvind.

«Se her da, mamma. Se på denne da, mamma. Se på disse, da».

Men resten av dagen, og hele dagen etter, så han på meg med de store, blå øynene sine med jevne mellomrom, og sa med så trist og klandrende stemme som bare en snart femåring kan: «Du mista meg, du mamma. Du mista meg».

For å lette min samvittighet, fikk han prompeslim fra butikken ved informasjonen, to is til, en pølse, en Kvikk Lunsj og en eske pastiller på bilturen hjem, pannekaker til kveldsmat og pannekaker til middag dagen etter, ekstra lang barne-tv, forsinket leggetid, soving i Spidermann-kostyme, nytt sengetøy fordi han ville ligge i Avengers-sengetøyet, selv om det eksisterende bare hadde ligget på i tre dager, en hel time med puslespill og fargelegging sammen med meg og diverse andre goder.

 




Hver gang han ikke fikk viljen sin, dro han frem det blå blikket og den klandrende stemmen. Likeså hver gang han ville ha noe.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa unnskyld, selv om jeg inni meg tenkte at det var vel egentlig like mye hans skyld.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ga han en god klem, kysset han på pannen og beklagde, selv om jeg etter hvert skjønte at han utnyttet situasjonen til det fulle, og at han nok egentlig hadde kommet over sjokket og neppe ville få noen alvorlige senskader av episoden.

Han er en fornuftig og meget selvstendig liten gutt, så jeg tror tvert imot han vokste litt på denne opplevelsen.

Nå er han så stolt av den, at han forteller den til alle han møter.

Men han begynner alltid historien slik:

«Vet du hva? Mamma mistet meg da vi var i Oslo. Hun mistet meg!»

Har du mistet barna noen gang?

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram

 

 

   
.

Man må vokte seg vel

16.11.2014 - 21:51 17 kommentarer

Det gjelder å vokte seg. Det skal ikke mer enn én gang til, så er det gjort.

 




 

Barn tar som kjent etter oss voksne. De gjør som vi gjør, ikke som vi sier. Jeg har gang på gang gått på denne smellen. Og jeg kommer helt sikkert til å gjøre det igjen. Mange ganger.

Men jeg prøver å skjerpe meg når barna er til stede.

 

Jeg har for eksempel sluttet å klaske mannen på rumpa i tide og utide. Fireåringen begynte å daske etter lillesøsteren sin hver gang hun gikk forbi. Hun synes ikke det var like gøy.

Jeg spruter ikke lenger vann i ansiktet til barna når vi pusser tenner. Ikke en bitte liten vanndråpe en gang. Du vet, når du holder fingrene under vannkrana og knipser pekefingeren mot tommelen slik at en bitte liten dråpe treffer barnet i panna. Nei. No more. Det endte opp i gjentakende vannkrig og klissvått bad.

 


Sånn, nå roer vi helt ned tannpussen. Ikke mer spruting av vann! 

 

Jeg viser ikke fingern til bilister som kjører feil i rundkjøringen og som skylder på meg ved å slå ut med armene og tute. Ok, nå er det ikke sånn at jeg har for vane å vise fingern til andre bilister. Men det skjedde en gang. Én gang! Jeg hadde ikke sovet skikkelig på fire måneder, og viste fingern til en dame som knyttet neven til meg i rundkjøringen. Lillemann satt i baksetet og så på meg med store øyne. «Var det sånn du gjorde til damen, mamma», sa han da vi kom hjem, og stakk langfingeren sin opp i ansiktet mitt. 

Jeg vokter meg vel for hvilke ord jeg bruker når jeg er sammen med barna, og har helt sluttet å si både fa..-ordet, fu..-ordet når jeg slår stortåa i dørkarmen. Jeg kaller ikke folk jeg leser om i nettavisene for tullinger heller. I hvert fall ikke når barna hører på.

Å prompe med armhulen har vi også gitt oss helt med her i huset. Nå har vi funnet nye selskapsleker.

For ikke å snakke om å blåse i sugerøret. Nå suger vi og drikker lørdagsbrusen.

Og apropos lørdag og lørdagsgodt, så har vi også gitt oss helt med å klistre våt vingummi rundt i ansiktet.

Jeg fant også ut at det var dumt å lære Lillemann å gurgle vann. I hvert fall så lenge han ikke klarer å la være å sprute halve munnfullen utover hele middagsbordet.

Vi kaster heller ikke gulrotbiter opp i lufta under middagen og prøver å fange dem med munnen. Det var gøy med én bit. Men det er ikke like gøy når det hagler gulrot over bordet.

 

 

Ja, man må vokte seg vel for hva man sier og gjør når man har barn. 

Det som virker som en artig liten spøk blant oss voksne, ender gjerne opp som ukontrollerte tsunamier uten slutt når barna tar etter. 

De eier jo ikke grenser!

Har du gjort noe dumt foran barna som de har plukket opp?

 

PS: For flere dumme påfunn, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Da Sjur nesten ble far - uten å ha pult

14.11.2014 - 14:24 33 kommentarer

«Hei Sjur. Du kjenner ikke meg, men det er nå mye som tyder på at du er far til min sønn.»

 


Wops!

 

Slik begynte en mail mannen min fikk fra en dame og mor en sen og våt oktoberkveld i 2010. Vi var på vei hjem etter å ha vært på konsert med Beth Heart. En fantastisk konsert, forresten. 

Vi hadde vært gift i nøyaktig tre måneder, og var på det stadiet der vi feiret bryllupsdag hver måned. Hjemme ventet barnevakten. Vår snart ett år gamle sønn sov søtt i sengen sin. I magen min turnet lillesøster. Hun var helt sikkert storfornøyd etter kveldens musikkopplevelse.

Så kommer altså denne mailen tikkende inn:

«Hei Sjur. Du kjenner ikke meg, men det er nå mye som tyder på at du er far til min sønn.»

Denne moren hadde blitt gravid etter en fuktig kveld på byen. Hun hadde møtt en hyggelig mann, tatt han med seg hjem og hatt en trivelig natt. Vi får i hvert fall anta at den var trivelig.

Det litt dumme, var bare at denne sikkert hyggelige mannen fra den sikkert hyggelige kvelden, bare forsvant. Uten å legge igjen verken navn eller telefonnummer. Eller kanskje det var hun som sparket ham ut. Det vet jeg ikke. Kanskje han ikke var så trivelig likevel.

Uansett hva som skjedde, denne mannen fikk ikke med seg at han akkurat den kvelden var med på å lage et lite liv, og at han der og da ble far til det som senere skulle bli en søt, liten gutt.

Åtte år senere, trodde moren at hun hadde funnet faren: Min mann.

Bakgrunnen var en nabo som tipset henne om at sønnen liknet litt på en fyr han kjente.

Moren gikk sporenstreks inn på Facebook og bladde seg gjennom bildene til min mann. Ja, kanskje de liknet litt. De hadde jo briller begge to.

 




 

Min mann sendte en høflig mail tilbake der han fortalte at han aldri hadde vært på det utestedet hun refererte til, og at han helt sikkert aldri hadde pult henne. Han forklarte at han har full kontroll over hvem han har bedrevet den slags sengeaktiviteter med og ønsket henne lykke til i jakten på faren.

Men noen uker senere kom det et brev i posten fra NAV. Der stod det at Sjur var oppgitt som far til en åtte år gammel gutt, og at han måtte gå til fastlegen sin og ta en DNA-prøve.

Sjur ringte den oppgitte saksbehandleren i NAV og forklarte henne det samme som han forklarte til moren. At han aldri hadde vært på det utestedet. At han visste hvem han hadde ligget med, og at hun helt sikkert ikke var en av dem.

Det spilte ingen rolle.

Han var oppgitt som far, og måtte gå og ta en DNA-test.

Så han tuslet avgårde til fastlegen sin til slutt. Det var ingen vei tilbake. Han utsatte det ganske lenge. Han fikk en purring. Han hadde nemlig ikke lyst. Han synes det var ubehagelig, ekkelt, flaut og nedverdigende.

Det var nemlig ingen som hørte på det han hadde å si. Det var ingen som brydde seg om forklaringen hans. Det spilte ingen rolle om han var skråsikker på at han ikke hadde ligget med moren.

Naboen synes han liknet litt. De hadde briller begge to. Da er det bare å marsje seg til legen og ta en test.

 


Men jeg har ikke gjort det! 

Å, jo da.

Nei, jeg har ikke det. Jeg er helt sikker. 

Å, jo da.

 

Men hvis han visste han ikke var faren, hva er da problemet, spør du sikkert nå. Da er det vel bare å ta den testen og få det ut av verden.

Og ja da. Jeg er enig i det. Han tok jo også testen til slutt. Det var aldri snakk om å la være.

Men han satt likevel igjen med en følelse av ikke å bli hørt. Av ikke å bli trodd. Av å bli sett på som en løgner. En far som fraskriver seg ansvaret for det han har vært med på å skape. 

Tenk forresten hvilken skade et sånt brev kan gjøre for en familie. Nå stolte jeg på mannen min. Ikke var vi sammen da denne hyrdestunden skulle ha funnet sted heller. Og hadde det vist seg at han faktisk hadde vært faren, hadde gutten vært hjertelig velkommen i vår lille familie.

Men jeg kan tenke meg at et sånt brev og dertil mistanker om utroskap, kan være en stor prøvelse i mange forhold.

Uansett, det løste seg til slutt. I dag er dette vår faste selskapshistorie på julebord og vennemiddager.

Det er likevel et tankekors, at hvilken som helst mor kan peke på hvilken som helst mann og påstå at han er far til hennes barn. Og så er det opp til mannen å motbevise det. Det spiller ingen rolle om mannen bor en helt annen plass i landet, aldri har vært i gjeldende by eller på gjeldende sted, var utenlands da hendelsen skulle ha funnet sted eller kan bevise på den ene eller andre måten at han umulig kan være far til barnet. 

Selv om jeg ikke kan se noen annen eller bedre måte å finne en ukjent far på. Terskelen for å melde ifra om potensielle fedre, bør være lav.

Likevel, jeg ønsker både moren og gutten lykke til, og håper virkelig de finner faren.

 




 

 

PS: For flere oppdateringer om farskap, både med og uten sex, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.
hits