Botox-premie ulovlig - Gjøvik dropper gevinst

24.04.2017 - 15:44 11 kommentarer

Det har stormet rundt Gjøvik de siste dagene. Nærmere bestemt rundt Gjøvik handel- og næringsforening.

Det startet med at jeg før helgen skrev dette blogginnlegget etter at jeg ble oppmerksom på at Gjøvik-foreningen inkluderte botox og filler som en del av en bli ny-konkurranse.

 


 

Så skrev Nettavisen en artikkel om saken: Toppblogger raser over Botox som naturlig del av «bli ny-dag»

Og så tok Oppland Arbeiderblad opp tråden: Raufoss-blogger reagerer på Botox som premie på Bli ny-dag

Oppland Arbeiderblad følger så opp artikkelen med å spørre næringsdrivende i Gjøvik om hva de syns om premien: Delte meninger om Botox-premie

I begge artiklene blir leder for Byen vår Gjøvik, Svein Håvar Korshavn, konfrontert med premien. Han svarer til Oppland Arbeiderblad:

? Dette er storm i et vannglass, en skivebom fra bloggeren.

Videre sier han at han ikke synes det kan være så veldig kontroversielt at Botox og filler tilbys sammen med hårfrisering, ansiktspleie og nye klær, og at foreningen ikke kan stenge enkeltbedrifter som driver med helt lovlig virksomhet ute fra en sånn type aktivitet.

Dere lesere er helt uenig. Responsen har vært enorm, og ved opptelling i går, talte jeg 227 kommentarer på Facebook og Instagram, samt flere hundre på Snap (Jeg kom ut av tellinga på 138) Av alle disse kommentarene, var det kun 4 som var positiv til botox og filler i en bli ny-konkurranse.

Men okei, én ting er at jeg, og veldig mange med meg, syns det er uetisk og kritikkverdig at foreningen tilbyr botox og filler som premie. Men er det egentlig lov?

- Nei, sier Steinar Madsen, medisinsk fagdirektør ved Statens legemiddelverk.

- Det er ikke lov å drive med markedsføring av noe som helst slag med reseptbelagte legemidler i Norge, sier han på telefonen.

Filler, derimot, går ikke under kategorien legemidler, og er i utgangspunktet lovlig å reklamere for. Men Madsen har likevel en mening om gjøvikforeningens bruk av filler i bli ny-konkurranse:

- Nå snakker jeg ikke som representant for legemiddelverket, men som privatperson. Og min personlige mening er at jeg syns det er veldig uheldig. All fornuft tilsier at man må være veldig forsiktig med å reklamere for filler, spesielt siden dette også når barn og unge, sier han.

Tonje Hovde Skjelbostad er fagdirektør i Forbrukerombudet. Hun støtter Madsens syn:

- Som en generell betraktning, syns jeg man skal være forsiktig med markedsføring av kosmetiske behandlinger, særlig i relasjon til den yngre gruppen som er aktive brukere av sosiale medier. Spesielt markedsføring på Facebook og Instagram kan være problematisk hvis det er rettet mot, eller av særlig interesse for en ung målgruppe. Selv om markedsføring av filler ikke er i strid med regelverket, er vi bekymret for denne type markedsføring. Vi syns det er en uheldig utvikling, sier hun.

Fint, da har vi slått det fast. Konkurransen er ulovlig!

Men hva tenker egentlig stylist Erlend Elias om dette? Er han i det hele tatt klar over at botox og filler er en del av premien? Det er jo hans ansikt som pryder bildene som brukes for å promotere denne bli ny- dagen. Mange har også kommentert på Facebook at de syns det er rart at Erlend Elias står bak en slik premie.

Jeg ringer stylisten, og som jeg mistenkte, visste han ingen ting om dette.

- Nei, dette visste jeg ikke noe om. Jeg skal bare være konferansier på moteshowet og ta siste finish på make up, samt finne antrekk til vinneren. Jeg har ingen ting med botox og filler å gjøre.

Erlend Elias understreker at han ikke vil være med på å fronte noe som er ulovlig, og håper folk skjønner at det ikke er han som står bak denne delen av premien.

- Jeg gjør aldri noe bli ny-arrangement med kosmetiske inngrep, sier han.

Supert! 

Jeg prøver videre å få kontakt med Svein Håvar Korshavn, leder for Byen vår Gjøvik, for å høre om han fortsatt syns dette er storm i et vannglass og skivebom fra bloggeren. Men han svarer på en sms at han er ute på reise og ber meg ta kontakt med Gjøvik handel- og næringsforening.

Det gjør jeg. Jeg sender en melding til foreningen der jeg forteller dem at denne botox-premien er intet mindre enn ulovlig.

Anne Slaaen Rogne, en veldig hyggelig dame og leder i Gjøvik handel- og næringsforening ringer meg opp.

- Nei, her har vi bommet, sier hun.

- Vi ser i ettertid at vi kunne utformet annonsen annerledes. Vi er bare en handelsstandsforening som snekret sammen dette arrangementet og laget en annonse som vi i god tro trodde var riktig, sier Rogne og understreker at nå er både botox og filler fjernet fra premien, samt at konkurransen har fått 18 års aldersgrense.

- Vi har allerede funnet en kandidat til bli ny-dagen, en godt voksen dame. Hun får både frisørtime, make-up, klær og sko, men verken botox eller filler.

Og med det klapper jeg i hendene, jubler og ønsker både Gjøvik og Erlend Elias lykke til med bli ny-dagen den 6. mai.

Til slutt kan jeg ikke la være å sende et lite tips til Gjøvik-foreningen: Kanskje burde Anne Slaaen Rogne ta over som mediekontakt etter Svein Håvar Korshavn. Hadde førstnevnte fått slippe til med en gang, hadde dette neppe blitt en så stor og negativ sak som det dessverre ble. Å drive brannslukking i mediene er en kunst, og bagatelliserer og avfeier man folks engasjement, slår det som regel tilbake på foreningen eller bedriften. Det kan lett oppfattes som arroganse. Skal man ha en slik rolle, er regel nummer en: Lytt til hva folk sier og ta tilbakemeldingene på alvor. Man trenger ikke være enig, men for all del, ikke avfei folks engasjement med at det bare er tull. 

 

PS: Har du tips om flere liknende saker du syns jeg skal ta tak i? Send meg en mail på marte@frimandmedia.no

 

PSS: For flere oppdateringer fra et helt botox-fritt hjem, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Vinn gratis botox og filler (!)

20.04.2017 - 19:30 26 kommentarer

Jeg ser på Facebook at Gjøvik handel- og næringsforening arrangerer en konkurranse der du kan vinne bli ny-dag med Erlend Elias. Premien har en verdi på hele 20.000 kroner. 

 


 

Oj, så kult, tenkte jeg. Det skjer ikke så altfor mye her på Gjøvik og Toten, så jeg syns det er gøy når noen tar ansvar og drar i gang noe litt utenom det vanlige. Og gjerne med en kjendis i spissen. Det slår alltid an. 

Men etter å ha lest teksten, vet jeg ikke helt hva jeg skal tro. Man kan nemlig vinne ny hårfrisyre, ansikts- eller kroppsbehandling, en kveld med bobler og fingermat, nytt antrekk, sko, veske, annet tilbehør og ... botox eller filler etter behov. 

Botox eller filler! Botox og filler som en helt naturlig del av en bli ny-dag? I en konkurranse uten aldersgrense?
Er det greit?

 


 

Altså, jeg syns det er helt okei å vinne klær og frisørtime, men hva i alle dager har kosmetisk kirurgi i en sånn konkurranse å gjøre? Er det blitt like vanlig å sette botox i panna og rette ut rynker med filler i dag som å gå til frisøren? 
Er det blitt sånn at man drar til frisøren og farger etterveksten og napper brynene, kjøper med seg en ny neglelakk fra parfymeriet i nabobutikken, og så stikker man innom klinikken for litt botox og filler på vei hjem? På en helt vanlig hverdag, liksom?

Og er det vanlig å gi bort kosmetisk kirurgi som premier i konkurranser rundt om i landet? Er det bare vi her på Toten og Gjøvik som henger litt etter og som ikke har fått med oss at det er helt greit? 

Uansett, jeg syns ikke det er helt greit! Ærlig talt, ett sted må grensa gå, og jeg syns den går akkurat der. Akkurat der mellom frisørtime og botox. 

Jeg er for at man gjør en del ting for å se bra ut. At man fikser seg på håret for eksempel. Det gjør jeg og. Jeg tar på litt neglelagg av og til. Jeg sminker meg. Ikke så mye på hverdagene, men det hender. Som regel litt maskara. Skal jeg noe spesielt kliner jeg gjerne på litt leppestift også. Jeg filer føttene mine før sommeren, napper brynene, barberer  litt her og der, alt etter behov, og jeg liker å kle meg sånn noen lunde greit. 

Men for meg er det milevis mellom disse harmløse tingene vi gjør for å føle oss litt vel i hverdagen, og å sette nåler i ansiktet med nervegift og sprøyte ting inn i ansiktet for å fjerne rynker. Milevis!

Å "bli ny" handler for meg om å gjøre det beste ut av det utseendet man allerede har. Å lære seg noen tips og triks om hvordan man med klær og sminke kan skjule det man ikke er fornøyd med og fremheve det man liker. Ikke sant? Det handler ikke om å varig forandre på utseendet sitt med kirurgi. For med det sier arrangørene også til deltakerne at de ikke er fine nok som de er. At de må endre på trynet sitt for å bli bra nok. 

Og hvor går egentlig grensa da? Neste gang kan man kanskje vinne en bli ny-dag med brystforstørring, rumpeløft eller fettsuging.

Jeg håper folk i Gjøvik dropper denne konkurransen. Og har du allerede meldt deg på, vil jeg oppfordre deg til å trekke søknaden din. La oss sende et signal til arrangørene om at dette syns vi ikke er greit!

 

Hva syns du om kosmetisk kirurgi som premie i konkurranser?

 

Les også: 20 grunner til at kvinner over 40 er best

Les også: Lei av å bli lurt

 

PS: For flere oppdateringer fra et helt vanlig hverdagsliv uten rosa filter, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Kjendisenes påske vs. min

19.04.2017 - 19:45 22 kommentarer

Se kjendisenes påskebilder, skriver VG og viser oss kjendisenes insta-bilder fra påskeuka. 

Her er Astrid Smeplass rett fra Los Angeles på plass i løypa på Oppdal:

 

 

Caroline Berg Eriksen har hatt en perfekt påske sammen med mannen sin:

 

Tone Damli har kost seg maks på skitur med familien:

 

Kygo har kost seg med kjæreste og venner på geilo:

 

Linnéa Myhre har kost seg i New York sammen med kjæreste Sondre Lerche:

 

Lan Marie Nguyen Berg ble fridd til i Italia:

 

Jonas Oftebro er lykkelig med kjæresten i Trysil:

 

Og John Arne Riise har vært på Strandafjellet og gått på ski med datteren:



 

Og dette er selvfølgelig helt supert. Jeg unner virkelig kjendisene, og alle ikke-kjendiser, å ha en fin, snørik, solfylt og solo-lykkelig påske på fjellet. Virkelig! Men hvis du, som meg, sitter og blar gjennom disse bildene og tenker, njah, det var liksom ikke helt sånn min påske var, da. Og lurer på om du er den eneste som ikke har vært på fjellet, som ikke har vært lykkelig 24/7 i påsken. Som verken har gått på ski, blitt fridd til eller spist frokost i New York. 

Da kan jeg forsikre deg om at du absolutt ikke er den eneste. 

Her er et lite utdrag fra påsken vår:

 


Men først kaffe. Masse kaffe!

 

Tirsdag før påske: Rakk ikke toget til Stavanger. Måtte betale flere hundre kroner i gebyr for å endre billettene til neste avgang. Mann og barn ble togsyke. Mann lukket øynene store deler av turen og konsentrerte seg om ikke å spy. Barn gråt og var kvalm. Jeg holdt spyposer, hentet vann i kafévognen, leste, trøstet, sang, koste, lullet og lallet. Slo kneet i bordet og fikk megastort blåmerke. Kom frem til Stavanger kvart over midnatt. Da var ungene lys våkne og sovnet ikke på mange timer. 

 

Love you ... 

 

Onsdag før påske: Kranglet med mannen om hvem som hadde sovet minst og hvem som skulle stå opp med barna. Handlet inn mat til påsken og stod i timeslange køer på kjøpesenter. Barn kranglet om hvem som eide den siste tyggisen og om hvem som hadde lengst lugg. Ute regnet det. Spiste opp mannens påskeegg som han hadde fått på jobben. Mann ble sur. Jeg skylte på barna. Store storebror på 15 rakk ikke flyet videre til Stavanger da han byttet fly på Gardermoen (Fordi SAS brukte en time på å levere ut bagasjen). Måtte kjøpe ny flybillett til 2.000 kroner og vente to timer på nytt fly. 

 


Trøtt
 

Skjærtorsdag: Gikk tur. Hadde ikke kledd meg for vestlandsvinden og holdt på å fryse i hjel. Spiste 4 vaffelplater + restene etter barna. Mistet en boks blåbær i gulvet. Blåbær ble trampet ned i teppet. Ungene kranglet om hva som egentlig var til salgs da de lekte butikk. Store storebror satt på mobilen hele dagen. 

Langfredag: Så Baby Boss på kino. Unge syns filmen var kjedelig og lå og ålet seg rundt i kinosetet og spurte annenhvert minutt den siste halvdelen om filmen var ferdig snart. Spiste pizza på kafè. Barn likte ikke pizza og kranglet om hvem som skulle sitte hvor. Kjeftet på mann for at han satt for mye på mobilen sin. Store storebror satt på mobilen hele dagen. Ute regnet det. 

Påskeaften: Handlet mer påskegodt og egg til rebusløp. Kun ett påskeegg igjen i butikken. Krise! Så på ring som mannen har sagt han skal kjøpe til meg. Mannen ler og avfeier det hele med: Ja ja, det går vel minst to år før jeg får ut fingeren og får kjøpt en sånn ring til deg. Og jeg lurer på hvorfor i alle dager han sier han vil kjøpe en ring til meg hvis han ikke vil det likevel! Bestemmer meg for å kjøpe ring til meg selv. 

Rebusløp i hagen i sprutregn. Ble kald og våt. Kranglet med mannen om hvem som skulle lage lunsj. Kjeftet på store storebror for at han er for mye på mobilen. Prøvde å overbevise barna om at påskeharen virkelig finnes. Glemte at jeg snappet handlevognen full av godis og egg i butikken. Barn lekte med mobilen min og fant bildet. Barn ble sint for at jeg juger og påstår påskeharen virkelig finnes når det tydeligvis var jeg som hadde handlet inn egg og godis. 

 

 

1. påskedag: Hele dagen på toget hjem. Mann sovner. Barn maser om vi er fremme snart. Barn sint fordi vedkommende ikke ville ha pølse i potetmos vedkommende bestilte. Ville heller ha pizza som store storebror. Store storebror sitter på mobilen hele togturen. 

2. påskedag: Hjemme igjen. Måker snø. Maler en stol. Bestiller mat på kolonoal.no. Jobber litt. Pakker skolesekk og barnehagebag. Prøver å overbevise barna om at fiskegrateng er godt. Barn skal låne sminken min og mister hele sminkeboksen i gulvet. Prøver å få barna i seng før klokka 21. Spiser opp restene fra barnas påskeegg når barn endelig sover. Har gått opp tre kilo i påsken. 

 



 

So there you have it.

Ingen fjell, ingen hytte, ingen ski, ingen brettspill, ingen grilling. Og absolutt ingen ring. Du er ikke alene!

Hvordan har din påske vært?

 

Les også: Hva gjorde vi egentlig før vi fikk barn?

Les også: Når en småbarnsfamilie skal ut på ski

 

PS: For flere oppdateringer fra et helt vanlig hverdagsliv uten rosa filter, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Når snøen smelter ...

17.04.2017 - 19:54 14 kommentarer

... dukker det opp veldig mye rart. Og det blir veldig tydelig at hus og hage trenger en skikkelig opprydning og renovering. 

Jeg elsker våren. Våren er kanskje den fineste årstiden. I hvert fall her på Raufoss hvor vi har både lange, kalde og snørike vintre. Jeg elsker våren med solen som endelig begynner å varme, snøen som sakte men sikkert smelter og lar hagen få komme opp og trekke luft etter å ha vært dekket av snø i flere måneder.

Jah, og så all dritten som dukker opp, da. Alt som ble liggende igjen da snøen kom. Alt vi ikke rakk å rydde vekk. Alt som må fikses og ordnes. Her er et lite utvalg:

Trappa vår. Jeg trenger kanskje ikke si så mye. Den må både slipes og beises. Og gelenderet må visst males. 

 

På verandaen må det også males. Plankene på rekkverket ble byttet for to år siden. Kanskje på tide å komme litt videre. 


 

Under inngangspartiet. Her bør det vel ryddes litt. Eventuelt snekres igjen, slik at ingen ser rotet. 

 

Hva i alle dager er dette? Jeg er helt sikker på at dette hullet og denne ledningen ikke var her i fjor. 

 

Muren må males.

 

Og denne markisen ... den er full av hull og revner. Og litt mugg. 

 

Takrenna må fikses. Den har hengt sånn i et par år nå ...

 

Ooog verandadøra må males. 

 

Det må veradatrappa og:



 

Og verandaen må ryddes:

 

Hva er forresten disse rørene her? Har de egentlig noen som helst funksjon?

 

Innkjørselen må planes og gruses:

 

Plenen må også planes. Den er full av hull:

 

Jah, og så er den full av grus:

 

 

Den nederste antenna der har absolutt ingen funksjon, og burde vært fjernet for lenge siden: 

 

Dørmatta må byttes ut snart. Katten er også gammel og slitt, men han får bli. 

 

I hagen ligger et akebrett igjen etter vinterens moro:

 

En tom Smartiesboks dukket opp. Jeg mistenker den er min, siden jeg elsker Smarties:

 

En pose plastsøppel har blåst fra søpla og lagt seg godt til rette under trampolina:

 

Og så dukker det opp en hel haug med baller. Jeg har funnet åtte så langt:

 

Plast i hekken:



 


En blåse-sak fra fjorårets 17. mai:

 

Den gamle peisen vår:

 

Enda et akebrett. Og naboens ball:

 

Lecablogger i lange baner:


 


Lekestua, som jeg i alle år har hatt planer om å gjøre om til noe annet enn lagringsplass:



Grillen må vaskes:


 

En spade slapper av i hagen:




 

En annen slapper av i busken:

 

En gul ballong, etter en eller annen bursdagsfeiring:



 

En avdanka onefoot på trappa:


 

 

Og tre gamle juletrær:

 

Med pynt:

 

Disse bildene tok jeg forrige uke, rett før vi dro på påskeferie. Og da vi kom hjem i går, så det plutselig slik ut:



 

Og da tenker jeg, ja ja, problem solved. I hvert fall for en stund. Da setter jeg meg like så godt ned og spiser opp restene i ungenes påskeegg, mens jeg ser ut på snøen og utsetter vårryddingen med goood samvittighet. 

 

Les også: Tomme doruller, våte håndklær og skittentøy

Les også: Campingkaos

 

PS: For flere oppdateringer fra våroppryddingen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Denne karen kødder du bare ikke med

13.04.2017 - 20:00 8 kommentarer

Det er noen ting man bare ikke kødder med. Til mannens store fortvilelse. 

 

 

Som for eksempel mammas håndarbeid. Det skal henge på veggen min. Prøv å ta det ned ...



 

Eller avisutklippene jeg har tatt vare på fra da lille Marte var i lokalavisa på det glade 80- og 90-tall:

 
 

 

Eller gamle, falmende fotoalbum fylt med minner fra barndommens varme bilferier. Med mammas forklarende ord i sirlig håndskrift på hvite klistrelapper under hvert bilde: "Marte spiser is." "Vi koser oss." "Naken, trøtt jente med solbriller."

 


 

Og så har du påskekyllingen min da. Han kødder du absolutt ikke med. Han lagde jeg på førskolen i 1983. Jeg husker ikke så mye fra førskolen egentlig. Bortsett fra at jeg var livredd og grein hele den første uka, og at førskolelæreren tok meg med ut i svømmehallen slik at jeg kunne få se på de som svømte. (Det roet meg visstnok. Ikke spør meg hvorfor.) 

Og så husker jeg at vi lekte butikk. Og at den ene læreren hadde stort skjegg og spilte gitar. Og at vi hadde en bamse der som var med på alle sangstundene. 

Og så husker jeg at vi lagde påskepynt. Vi blåste opp ballonger som vi limte avispapir utenpå, og sikkert masse andre greier også, og så malte vi de gule og klippet ut og limte på fjær og øyne og nebb og hanekam. Og akkurat dette førskole-påskeverksted-minnet, som sikkert  fant sted en eller annen gang i mars/april 1983, står for meg som en utrolig lykkelig tid. 

Resultatet ser du her: 

 

Og han har stått fremme hver eneste påske siden. Først på hedersplass ved siden av tv-en hos mamma. Og nå hjemme i stua vår. 

Mannen er sånn passe imponert. Han ymtet frempå da vi flyttet om dette var noe vi virkelig måtte ta med oss videre. Blikket jeg ga ham, sa vel egentlig det meste, for han puttet den forsiktig ned i esken merket "påskepynt" og bar den ut i bilen.

Barna ler og gjør narr av den hvert år. Men det kan de bare gjøre. Jeg har nok av skeive harer og kyllinger som de har kommet drassende med hjem fra barnehagen og skole. De er ikke akkurat som kunstverk å regne de heller. 

Og med dette ønsker jeg dere en god, god påske. Hvor enn du er, hva enn du gjør. 








 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Har du et viljesterkt og kraftfullt barn?

09.04.2017 - 19:30 47 kommentarer

I så fall, velkommen i klubben.

Det er mange ord som brukes for å beskrive disse herlige barna våre: Viljesterk og kraftfull er bare to av dem. Eksplosiv er et annet. Sta, intens, temperamentsfull, vanskelig, utfordrende, aktiv, utholdende, selvstendig, kreativ er flere eksempler.

 

Angry kid
Licensed from: svenmorris / yayimages.com

 

Er du velsignet med et slikt viljesterkt og kraftfullt barn, regner jeg med du allerede sitter og nikker med hodet og smiler, evt. gråter litt, alt etter som hvor du er i prosessen. Og så regner jeg med at du relativ ofte trekker pusten dypt, tar deg til pannen, lukker øynene og tenker: «Hvordan i alle dager skal dette gå?»

For det å være forelder til et viljesterkt og kraftfullt barn er en prøvelse. En stor prøvelse. Disse kraftfulle barna våre er like forskjellige som alle andre barn, men de har ofte noen fellestrekk:

Mange og sterke følelser: Som bare ut. Kan føre til voldsomme og hyppige raseriutbrudd. Men de bobler også over av glede og latter og kjærlighet. Følelsene kan ofte svinge relativt fort.

Utholdende: Har de først bestemt seg for noe, gjennomfører de. Koste hva det koste vil.

Trenger lite søvn: Til alle foreldres store fortvilelse.

Liker ikke regler: I hvert fall ikke regler som ikke er fornuftige. Disse barna liker ikke at noen bestemmer over dem. De vil tenke selv.

Kreative: De finner ofte egne løsninger på ting. Mang en lærer (i hvert fall av den gamle sorten) har revet seg i håret over disse barna som ikke følger boka men som kommer med egne tanker, ideer og løsninger.

Nysgjerrige: De stiller masse spørsmål. Alltid! Hvorfor, hvordan, dersomatte, hvisomatte. Og de krever skikkelige svar. Dette er ikke sånne barn som godtar svada-svar som «Fordi jeg sier det» eller «Fordi det bare er sånn». 

Oppmerksomme: De får med seg alt som skjer. 

Smarte: Disse barna skårer ofte høyt på IQ-tester.

Modne og selvstendige: De er ofte veldig modne for alderen, men hvis man ikke ser barna skikkelig, kan de lett bli oppfattet som det stikk motsatte.

Fornuftige: Vel, det virker ikke alltid sånn. Men får de respekt og tillit viser de seg å være svært så fornuftige.  

Stresset: Siden de tar inn mange inntrykk, har en hjerne som konstant jobber på høygir og i tillegg har mye energi, kan de lett bli stresset.

Nevnte jeg mye energi: Og den tar aldri slutt!

Vanskelig for å omstille seg: Trenger å bli forklart hva som skal skje, hvorfor og trenger god tid på å omstille seg.

Kan ha lav selvfølelse: Ofte skyldes dette at de blir møtt med irritasjon, irettesettelser og kjeft fra omverdenen.

Ja, det er slitsomt med viljesterke barn. Men jammen gir det mye glede også. Og fy søren så mye du kommer til å få igjen, bare du behandler dem på en fornuftig måte og kommer deg over den verste kneika.

 

Pretty woman playing with her son
Licensed from: leaf / yayimages.com

 

Som baby er de viljesterke barna ofte urolige og mange har kolikk. Foreldre til disse barna forteller ofte at viljen, temperamentet, nysgjerrigheten og energien gir seg til kjenne med en gang de er født. Ja, kanskje til og med mens de ligger i magen.  

Og trassalderen, hu hei for en nydelig tid, du. Når jeg tenker tilbake på det i dag, er det nesten så jeg ikke kan forstå hvordan vi kom gjennom det. Det var snakk om flere daglige utbrudd som kunne vare opp til flere timer av gangen. Men det går da, på ett eller annet vis. Noen barn tar ut hele seg både hjemme og ute. Andre bare hjemme. Begge deler er utfordrende. Sistnevnte fordi ingen forstår hvor krevende dere har det, siden barnet blir oppfattet som et englebarn av andre.

Men så, hos de fleste, begynner det etter hvert å roe seg. Når, er veldig individuelt. Hos oss handlet det om at barnet ble eldre og mer fornuftig, samt at jeg gradvis lærte å stole på meg selv og ikke følge alle disse rådene fra mer eller mindre gode og selvutnevnte eksperter på barneoppdragelse.
For du har garantert fått høre fra flere hold at den eneste måten å få et utfordrende barn til å oppføre seg som vi ønsker, er å stramme inn, innføre flere regler, være mer konsekvent og gjerne kjøre på med konsekvenser, eller straff, som konsekvenser jo i bunn og grunn er.

For oss var dette helt feil. Og jeg skulle ønske jeg hadde forstått det tidligere. Da hadde vi kanskje sluppet de verste årene. Nå mener jeg ikke at man ikke skal ha regler og grenser, for det trenger disse barna i aller høysete grad. De trenger ikke nødvendigvis så mangemen de trenger noen få veldig tydelige regler og grenser. 

Nå har vi funnet en måte å leve på og oppdra barnet på, som passer oss og som skaper (mer eller mindre) harmoni i huset. For det er fortsatt krevende å være forelder til et viljesterkt barn. Det kommer det alltid til å være. Men i dag er det overvekt av glede, latter, respekt og forståelse.

 

girl making face

 

Jeg skal prøve å gi noen tips til hvordan du best håndterer ditt kraftfulle barn. Dette er kun basert på egne erfaringer, samt litteratur og kurs med professor Ross Greene. Han er skaperen av PGS-modellen - problemløsning gjennom samarbeid (CPS på engelsk - collaborative and proactive solutions) og forfatter av bøkene «Eksplosive barn» og «Utenfor».

1 Velg dine kamper. Dette er helt essensielt i møte med viljesterke barn, og kan ikke sies ofte nok. Derfor sier jeg det en gang til: Velg dine kamper.

2 Snakk med barnet. Noe så innlysende, men likevel så vanskelig. Har dere en konflikt? Snakk med barnet. Spør hva han eller hun mener og tenker. Har barnet et annet forslag til hvordan dere kan løse denne konflikten? Og ikke glem å lytte. Kanskje blir du overrasket over svarene du får. Som tidligere nevnt, er disse barna ofte ganske så fornuftige og evner å se ting fra andre perspektiver enn deg.

3 Dette er ingen krig. Om du firer på en regel, om du lar barnet få være med å bestemme, om du går tilbake på noe du har sagt, om du ombestemmer deg, du har ikke tapt og barnet har ikke vunnet. Dette er ingen maktkamp. Dette er ingen krig. Det finnes ikke vinnere og tapere. Dette er et samarbeid mellom deg og barnet ditt om hvordan dere kan få det best mulig sammen.

4 Forklar, forklar, forklar. Forklar alt. Disse barna er som regel avhengig av å forstå hvorfor de ikke kan sykle uten hjelm, hvorfor de må gjøre lekser, hvorfor de må spise grønnsaker. Hvis du bare sier «Fordi jeg sier det», driter de en lang marsj i det. Men får de en fornuftig og god forklaring, er sjansen stor for at de faktisk gjør akkurat som du sier.  

5 Praktisk læring. Disse barna lærer mye lettere ved å få prøve og feile selv i stedet for at noen forteller dem hva de skal gjøre. Er det kuldegrader ute og barnet insisterer på å gå i t-skjorte. Si okei, if you insist, og åpne ytterdøren. Det tar garantert ikke lang tid før barnet kommer inn igjen og tar på seg både en tjukk genser og jakke.

6 Ha tillit. La barnet få bevise at det er din tillit verdig. Klarer det å ta ansvar, la han eller hun få gjøre det. Viser det seg at han ikke klarer det, nei vel, da får vi ta ett skritt tilbake og lage en regel eller sette en grense.

7 Sørg for at barnet får nok hvile. De klarer ofte ikke regulere dette selv, så de kan ha nytte av litt hjelp.

8 Gi ros. Det blir fort mye negativitet og fokus på det barna gjør feil. Husk også å rose når de fortjener det.

9 Gi masse kjærlighet og trygghet. Alle barn trenger kjærlighet og trygghet, og disse barna er intet unntak.

10 Snakk sammen. Snakk mye sammen. Og hjelp barnet med å sortere tanker og følelser. Ofte er det så mye der oppe i topplokket at det bare bobler over. Barnet syns mest sannsynlig det er veldig godt å få litt sorteringshjelp.

Håper du har nytte av noen av disse tipsene. Og husk at hvis du bare klarer å se forbi alt det vanskelige og negative, så skjuler det seg et helt fantastisk, lite menneske inni der. Et menneske som er kreativ og morsom, som evner å tenke utenfor boksen, som har en helt fantastisk humor, som er smart, empatisk, rettferdig og sist men ikke minst, full av kjærlighet og absolutt ikke redd for å øse ut av den. Hvis du fortjener den.

Og så vet jeg det er en billig trøst når du sitter der midt i det, men livet er i hvert fall aldri kjedelig med et kraftfullt barn. Og mest sannsynlig kommer den lille rakkeren din til å bli noe veldig stort en dag. Verdenshistorien er full av folk som har utrettet store ting, men som var skikkelig utfordrende som barn.

 

Les også: Slik takler du et utfordrende og eksplosivt barn

Les også: Regler og grenser er ikke løsningen på alt

Les også: Må barn sitte stille for å lære?

 

Har du et viljesterkt og kraftfullt barn? Hvordan håndterer du det?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kjapp og god turmat (Med lave skuldre-garanti)

05.04.2017 - 19:30 12 kommentarer

//Annonse

Er det noe jeg har lært i alle de årene jeg har vært mamma, så er det å velge enkle løsninger. Det er for øvrig mye jeg ikke har lært, uansett hvor dreven jeg begynner å bli, som for eksempel at man ikke skal bruke tomme trusler. Eller at man visstnok ikke skal kjøpe seg en halvtime fri på en hektisk dag med ekstra iPad-tid eller sjokolade. Jeg mener, hvordan i alle dager er det egentlig mulig å komme seg gjennom småbarnstiden uten tomme trusler og bestikkelser? Men altså, enkle løsninger, det er gull, og det velger jeg over hele linja.

 


 

Som for eksempel når vi skal ut på tur. Vi er glade i å være ute, både sommer og vinter. Det er nemlig noe med at barn som sitter for mye inne fort blir både masete og kjeie, som vi sier her på Toten. Å være kjei, betyr noe sånt som at man ligger opp ned i sofaen og kaster puter på gulvet mens man gjentar med knirkete, veldig irriterende stemme: «Aaaaah, jeg kjeeeeder meeeeg!», eventuelt at man starter en krangel med søsken bare for å få litt drama.

Nå er jeg så heldig at jeg er velsignet med barn som er ekstremt aktive, og som ikke en gang kan fordra tanken på å måte sitte stille for lenge. Ergo må vi bare komme oss ut.

 


 

Men ut på tur, aldri sur, kan bli ut på tur, drittsur. Spesielt hvis det blir for mye forberedelser, hvilket fort ender i stress, mas og monstermamma.

Kjenner du deg igjen? Så bra, da er jeg ikke alene. Da må du følge med, for nå skal jeg dele noen tips til kjapp, enkel og barnevennlig turmat. Og siden det snart er påske, og påske for meg (og kanskje også deg) betyr grill, skal jeg dele noen superenkle grilltips med deg i dag. Og alt lager du ferdig hjemme på kjøkkenbenken og tar med ut. Like lett som å smøre brødskiver. 

 


 

 

Polarpizza: Polarbrød er sunt, godt, enkelt, barna elsker det og du kan bruke det til nesten alt. Som bunn til minipizza for eksempel. Bare smør på tomatsaus, legg på favorittfyllet ditt og topp med ost. Bruker du havre- eller fullkornsbunn, blir pizzaen litt sunnere. Pizzaene kan du pakke inn i sølvfolie, putte i sekken og legge rett på grillen eller bålet.

 


 

 

Polarbrød-sandwich: Denne er også kjempepopulært her i huset. Enten kald eller varm. Her har jeg brukt Fullkornsvinkel og fylt med ost, skinke og tomat. Og så har jeg laget et par med tunfiskrøre (tunfisk i vann blandet med majones) og ost. Og gjett hva? Barna digger grillet polarbrød med tunfiskrøre. Hvem hadde trodd det?

 






 

 

Dessert: For dessert må man ha når det er påske og man er blid på tur. Vi kjører grillet polarbrød med Nugatti og marshmallows. Jeg smører brødene hjemme og slenger på noen marshmallows når vi kommer fram. Skikkelig godt.

 


Mmm. Skikkelig digg!
 

Egentlig finnes det ingen grenser for hva man kan lage med disse brødene. Velg ditt favorittbrød, enten det er grovt, fint, havre, hvete, rug, rundt, firkantet eller trekantet, sleng på favorittpålegget, gjerne med litt ost, og legg på grillen.

 

 

Vil du ha flere tips om enkle og barnevennlige oppskrifter med Polarbrød? Da anbefaler jeg deg å sjekke denne siden og følge Polarbrød Norge på Facebook.

Og del gjerne dine Polar-oppskrifter med meg. Jeg er alltid på utkikk etter nye og spennende tips.

Hva er for eksempel ditt favorittpålegg?

 

Les også: Polarbrød i matpakka

 

PS: Jeg er ambassadør for Polarbrød i 2017, for flere Polar-tips, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Derfor heier jeg på billig smågodt

04.04.2017 - 20:26 24 kommentarer

Dette har jeg sett frem til helt siden forrige påske. Endelig skal vi få billig smågodt. Endelig skal butikkene kappes om å gi oss lavest pris på krokodiller, gelebønner, sure smokker og skolekritt. Sistnevnte er for øvrig min absolutte favoritt. Og jeg har planer om å hamstre store mengder.

 

Candy shop
Licensed from: pljvv / yayimages.com

 

Butikkene forsikrer oss om at det ikke er snakk om noen krig i år. Det er bare snakk om et helt vanlig tilbud.

Mandag denne uken satte Kiwi, Rema 1000, Extra og Obs ned smågodtprisen til 6,90 per hekto. Det tok ikke veldig lang tid før Europris kjørte på med smågodt til 5,90. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Jeg elsker smågodt, og påske for meg er, ikke bare, men blant annet, påskeegg med ferskt smågodt i. For når folk handler mye smågodt, rekker det ikke å bli gammelt og smågodtet er garantert ferskt og mykt. Enda en grunn til å handle smågodt nå i påsken. Og i år som i fjor, har jeg tenkt å handle smågodt helt uten skam.

For noen mener nemlig at jeg bør skamme meg. Billig smågodt er visstnok rene djevelens verk. Sukker er gift. Blant de som fordømmer billig smågodt, er Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen. Han mener butikkene må ta samfunnsansvar og droppe dumping av smågodtprisen. Og selv om Gunnar på en måte er min sjef, siden jeg blogger under Nettavisen, klarer jeg ikke la være å gi ham en saftig karamell og si at jeg er helt uenig.

For som så mange allerede har kommentert på innlegget hans, er det ikke det man spiser i helligdagene som er problemet. Det er det man spiser mellom alle helligdagene som definerer helsa.

Og selv om livsstilsykdommer knyttet til overvekt er noe som øker, og noe vi absolutt må ta på alvor, har vi også den andre siden av skalaen, der vi ser en økt forekomst av både barn, ungdom og voksne som slanker seg helt uten grunn og som er nærmest besatt av å leve sunt. Mennesker som er livredde kalorier, karbohydrater, gluten, sukker og e-stoffer.

85 prosent av alle unge jenter sier at de opplever kroppspress. 1 av 4 unge går på diett for å få finere kropp. Vi blir bombardert med råd om hvordan og hva vi skal spise for å bli sunne, tynne, konsentrerte, sterke, få pen hud, smarte barn, fint hår, mer energi, ja i det hele tatt hvordan vi skal bli perfekte.

Mange av oss overfører dette sunnhetstyranniet til barna våre. 1 av 3 mødre sier de selv har et anstrengt forhold til mat, og 1 av 3 foreldre sier at de snakker negativt om mat, slanking og kropp mens barna hører på.

Denne gruppen trenger å få høre at det er helt okei å kose seg av og til. At det går an å spise sukker og likevel komme ut av det med livet i behold. 

Det er fint å spise sunt, ikke misforstå meg, men besettelse er aldri bra. Vi er alle enige om at det ikke er spesielt lurt å spise godteri og drikke brus hver dag. Men det er heller ikke spesielt lurt å bli besatt av slanking og sunnhet.

Derfor slår jeg et slag for den gylne middelvei. Jeg slår et slag for is, brus og kaker på 17. mai. Så mye faktisk, at du får vondt i magen, og legger deg kvalm men lykkelig i senga om kvelden. Selv om du er voksen. Jeg slår et slag for sjokoladekake med masse sukker og brus i barnebursdagene. Jeg slår et slag for overfylte godterispann på Halloween, is på en helt vanlig tirsdag i sommerferien, lørdagsgodis til barne-tv og marsipangriser og riskrem i jula. Jeg slår et slag for alle bakebloggene. For hvorfor er det ingen som kritiserer bakebloggerne for å pushe på oss sukker? Er sukkeret i cupcakes mindre skadelig fordi det er kamuflert i delikat rosa glasur? Og sist men ikke minst, slår jeg et slag for billig smågodt i påsken og overfylte påskeegg.

Og så slår jeg et slag for et normalt, sunt kosthold på hverdagene.

I helgen skal jeg ta en runde og sjekke prisen på smågodt i alle dagligvarebutikkene. Da skal jeg fylle påskeegget mitt med godteri der det er billigst, og så skal jeg kose meg med både krokodiller, gelebønner, sure smokker og store mengder skolekritt i påsken. Helt uten skam. Helt uten dårlig samvittighet.

Og det skal ingen få ta fra meg. Ikke en gang Gunnar.

Skal du hamstre billig smågodt i påsken?

 

Les også: Når sunt blir usunt

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som ikke skammer seg over å hamstre smågodt, følg meg gjerne her:

                   

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

I sommer skal jeg kose meg skikkelig ... jeg skal bare slanke meg litt først

02.04.2017 - 19:30 4 kommentarer

Sommeren er på vei. Vi lengter etter grønt gress, sol, lange, varme sommerkvelder, grilling, bading, ferie. Du skal kose deg. Skikkelig ... Du skal bare slanke deg litt først. Skal bare gå ned de ekstra kiloene, slik at du kan nyte sommeren fullt ut og sprade rundt i bikini og korte sommerkjoler og føle deg vel.

 


 

Og så skal du invitere til sommerfest. Det blir fint. Stort og flott party med venner og kjente. Du må bare få pusset opp stua først. Må få malt de veggene og skiftet ut de listene. Og få byttet ut den gamle sofaen. Slik at du stolt kan vise fram det fine hjemmet ditt. Det blir bra.

Skal bare ... skal bare ... skal bare

Og hva hvis du ikke går ned de kiloene før sommeren? Setter du hele sommerkosen på vent, da? Dropper du bikini, strand og bading? Tar det til neste år i stedet. For da skal du i hvert fall ha gått ned de kiloene.

Og hva om du ikke rekker å pusse opp huset før festen? Hva gjør du da? Avlyser?

Jeg har ingen ting imot at folk ønsker å slanke seg. Jeg skjønner det. Men ikke glem å leve livet og kos deg underveis. Ikke si nei til den strandturen fordi du ikke er i mål ennå. Fordi du ikke er helt fornøyd med magen eller rumpa. Fordi målet var å gå ned tre kilo til.

Da vi bodde i Stavanger, innførte vi en årlig tradisjon der vi ba venner og kjente på grøtfest noen dager før jul. I desember i fjor begynte mannen og jeg å snakke om denne fine tradisjonen. Mon tro om vi ikke skulle innføre den her vi bor nå, på Raufoss også. Jo, det hadde vi lyst til. Men, huset vårt! Det er jo ikke akkurat noe å skryte av. Sofaen er velbrukt og slitt. Den har så vidt overlevd småbarnstiden med to gærne hoppe-barn. Gulvet er gammelt og gult, veggene tomme, gardinene krøllete. Skal vi vente til neste år kanskje? Til vi har fått gjort litt mer her hjemme?

Nei, vet du hva! Hvis vi har lyst til å be venner og kjente på grøtfest i vårt hjem, spiller det da absolutt ingen rolle hvordan hjemmet vårt ser ut! Det viktigste er at folk koser seg og har det fint. Drit nå i at sofaen er slitt og full av leverpostei. Eller at gulvet er gulnet.

Det er fint å sette seg mål. Men husk å kose deg på veien mot målet.Lev, bad, dans, le og fest. Selv om rumpa er stor og sofaen slitt.

Til slutt har jeg lyst til å gi deg et tips om ei jente jeg virkelig beundrer og som jeg anbefaler deg å følge. Hun heter Helene Drage og er blant annet personlig trener og undertøyambassadør. Helene er overvektig, hun ønsker å gå ned i vekt, hun jobber med saken, men hun elsker likevel kroppen sin akkurat slik den er nå. Hun er ikke avhengig av å gå ned de kiloene for å like seg selv. Hun kler seg i akkurat det hun vil, og hun ser helt smashing ut. Hun er ikke redd for å vise verken kropp eller hud, og på Instagram legger hun daglig ut flotte bilder av seg selv. Jeg digger den dama, og hun er en sann inspirasjon for alle som tror de må vente med å leve til de har gått ned i vekt.  

 

Kjenner du deg igjen? Har du noen gang satt livet på vent til du nådde målet ditt?

 

Les også: Slik får du bikinikropp

Les også: Lei av å bli lurt

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe smålubben småbarnsmamma som likevel skal gå i bikini i sommer, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvordan skulle jeg liksom kunne vite at bilen skulle ha bensin, ikke diesel?

28.03.2017 - 19:30 19 kommentarer

Jeg sitter i den nye bilen vår på vei til Oslo. Eller, den relativt nye bilen vår. Vi fikk den rett før jul. Og spør du hva slags bil det er, må jeg nesten sjekke vognkortet. Jeg er fristet til å svare at det er en blå stasjonsvogn, men klok av skade skal jeg ikke gjøre det.

 


 

Men jeg sitter altså i bilen på vei til Oslo. Jeg skal i et viktig møte. (Er ikke alle møter egentlig viktige?) Det er en nydelig vårdag. Solen skinner. Alannah Myles kommer på radioen med Black Velvet og jeg synger med av full hals mens jeg minnes mine sweet sixteen og alle guttene jeg var forelsket i på den tiden. (Og det var ikke akkurat få, for å si den sånn.)

Pumpen på dashbordet gir fra seg et lite pling og tenner sitt oransje lys. Jeg ser litt irritert ned på måleren som avbryter meg midt i Black Velvet, men jeg fortsetter å synge mens jeg regner ut om jeg klarer å komme meg helt til Oslo uten å fylle. Det klarer jeg ikke.

Jeg ser på klokka på dashbordet og registrerer at jeg ikke har veldig god tid, i hvert fall ikke nå som jeg må stoppe og fylle.

Jeg kjører noen mil til og svinger inn på Circle K på Lunner. Finner diesel-pumpa og parkerer bilen. Drar i bensinlokk-spaken, åpner døra, runder bilen, skrur opp lokket til tanken, løfter av pumpa og peker den mot åpningen.

Men hva pokker. Hva er dette for noe? Dieselpistolen er for stor! Jeg snur meg mot pumpa for å se om jeg har parkert ved en sånn lastebil-pumpe. De har kanskje større dieselpistol enn de vanlige pumpene. Men på den annen side, de plasserer da ikke lastebil-pumpene midt imellom de vanlige pumpene? Lastebil-pumpene bruker da å stå litt på siden?

Jeg prøver igjen. Jeg dytter, lirker, skrur og presser. Men uansett hvordan jeg vrir og vender på den, pistolen vil ikke inn. Jeg kjenner hvordan blodåren i tinningen begynner å pulsere. Et sikkert tegn på at en bølge med irritasjon er på vei opp fra magen.

Jeg sparker i grusen med tåspissen, banner stille, henger pistolen fra meg, lukker diesellokket på bilen og setter meg inn igjen.

For en dustete bensinstasjon, tenker jeg og gir Circle K en imaginær langefinger. Skikkelig dust. Tenk å ha pumper som ikke passer til helt vanlige biler. Idioti!

Nå er det kanskje på sin plass å fortelle at jeg ikke hadde fylt diesel på denne relativt nye bilen ennå. Den er nemlig en hybrid, og hjemme på Raufoss kjører jeg bare korte turer mellom hjemme, barnehagen, skolen og matbutikken, og da kjører jeg bare på strøm. Og når jeg er i Oslo, tar jeg som regel toget. Men akkurat i dag passet ikke togtidene med mine tider (det går ikke akkurat mange tog mellom Raufoss og Oslo), så jeg måtte ta bilen.

Men altså, jeg kjører videre, litt mer stresset nå. Jeg skrur av radioen og holder utkikk etter neste bensinstasjon. For nå begynner dieselnålen å nærme seg faretruende slutten på den røde streken.

Jeg trenger heldigvis ikke kjøre langt før det dukker opp en Shell-stasjon på Roa. Jeg parkerer foran en av diesel-pumpene, åpner diesellokket, går ut av bilen, setter inn kortet mitt, taster koden, løfter av pistolen og sikter mot tanken.

Det er ikke mulig! Hva i alle dager er dette for noe tull? Den passer ikke denne heller! Men nå begynner jeg å få dårlig tid. Og bilen trenger diesel. Jeg har ikke tenkt å kjøre herifra før jeg har fått fylt opp tanken.

Jeg drar skjørtet opp over lårene, setter det høyre beinet bredbeint bak det andre, svikter i knærne, blåser vekk panneluggen, tar tak i slangen og pistolen med begge hendene i et bredt grep og dytter pistolspissen ned i tanken. Jeg sparker ifra mot asfaltkanten med det bakerste beinet og trykker inn pumpehåndtaket.

Den kommer en liten skvett, så stopper det. Men ikke søren om jeg gir meg så lett. Jeg vrir litt frem og tilbake på pistolen nedi tanken, spenner fra igjen med beina, litt mer bredbeint denne gangen, og endelig ... endelig flyter dieselen ned i tanken. Vel, i hvert fall mesteparten av den. Jeg får aldri pistolen skikkelig ned i hullet, så det blir litt søl, men pokker heller. Det får bare være.

Jeg fyller full tank og noterer meg at jeg må huske på å si til mannen når han kommer hjem fra Spania at det er noe galt med tanken på bilen. Det er ingen pumper som passer. Dustebil.

Jeg lukker tanken på bilen og løper inn på bensinstasjonen for å vaske hendene. Det sprutet diesel over hele meg og jeg kan ikke akkurat komme på møte stinkende som en lekk dieselpumpe.

Glad og fornøyd setter jeg meg inn i bilen igjen, skrur på tenningen, gir gass og svinger ut på Riksvei 4 i retning Oslo. Jeg skrur på radioen igjen, og fortsetter der jeg slapp. Denne gangen synger jeg med Beth Hart, en av mine store favoritter. Snakk om flaks.

Jeg kommer ikke så veldig langt før bilen begynner å hakke. Jeg gjør som jeg alltid gjør når det kommer til bilproblemer, jeg overser det, kjører gassen i bånn og satser på at det går over av seg selv.

Det gjør det ikke.

Jeg banner et par ganger, skrur av radioen, slår håndflatene noen ganger i rattet og roper til bilen: Hva er det NÅ da? Hakkingen blir verre og verre. Jeg slår av cruisekontrollen. Er det den som er ødelagt? Nei, det var det ikke. Er det noe rusk i dieselfilteret, kanskje? Og nå tror du sikkert jeg har skikkelig peiling på biler som tenkte en sånn tanke. Men det er bare fordi det skjedde gang på gang med den gamle bilen vår, og det eneste som hjalp da, var å gire ned, gi ekstra gass og børne på for å blåse rusket ut. 

Denne bilen har automatgir, men jeg børner i hvert fall på, med det resultat at bilen hakker enda mer. Til slutt, etter å ha tynet bilen i nesten to mil, ser jeg ingen annen løsning enn å kjøre av veien og stoppe bilen. Heldigvis er det en rundkjøring der fremme.

Jeg kjører av riksvegen og inn på gamlevegen, finner en avkjøring og stopper bilen. Kanskje den bare trenger å hvile litt. Jeg tenker at vi har kjøpt katta i sekken og at blå stasjonsvogn kanskje ikke var så smart kjøp likevel. Mens jeg venter, tar jeg opp mobilen og ringer mannen. Nå begynner jeg virkelig å få dårlig tid. Møtet begynner om en halvtime, og jeg har absolutt ikke tid til å stå her og glo.

Mannen svarer lystig fra en av Spanias solfylte golfbaner der han er på golftur med noen kompiser.

- Det er noe galt med den nye bilen vår, sier jeg irritert. Den bare hakker og vil ikke kjøre skikkelig.

- Jøss, så rart, svarer mannen. Den har da gått som ei klokke hele tiden, den. Hva er det som skjer da?

- Nei, altså, den bare hakker og rykker når jeg kjører. Og det har jeg ikke tid til nå, for jeg skal i et viktig møte i Oslo om en halvtime, så nå må vi bare få denne forbanna bilen til å virke. Hva skal jeg gjøre?

Vi snakker litt frem og tilbake, men mannen er like rådløs som meg.

- Men skjedde det noe rett før den begynte å hakke, da, spør han.

- Nei, absolutt ingen ting. Det er det som er så rart nemlig. Jeg hadde akkurat fylt diesel og var på vei videre da?

- Du hadde hva for noe, avbryter mannen.

- Jeg hadde akkurat fylt diesel, og apropos det, det er noe galt med tanken på bilen også ?

- Nei, nei, nei, nei! Mannen har plutselig fått en merkelig falsett i stemmen som jeg aldri har hørt før. Ikke diesel! Det er en bensinbil!

- Bensin? Ååååh, er det det, sier jeg. Og plutselig begynner bitene å falle på plass. Sier du det, ja. Akkurat.

Og så går alvoret opp for meg. Og jeg skjønner at jeg ikke kommer til å kjøre her fra denne gudsforlatte avkjørselen i denne bilen.

- Men hvorfor pokker har du ikke sagt noe om det da! Jeg får plutselig et veldig behov for å plassere skyld, og syns akkurat nå det bare er rett og rimelig at mannen får skylden. For alt, egentlig!

- Men det har jeg da sagt! Jeg var sikker på at du visste det!

- Nei, vet du hva, det har du faktisk aldri sagt! For det er jeg nemlig helt sikker på at jeg hadde husket!

Og så bruker vi noen minutter på å diskutere om mannen hadde gitt meg den biten med veldig viktig informasjon eller ikke.

- Men si meg en ting, spør mannen til slutt . Hvordan i alle dager klarte du å fylle diesel på bilen?? det skal da ikke være mulig å få de pistolene ned i en bensintank. 

- Ehm, ikke spør, er du snill ...

 Uansett, bilen ble hentet av et bilbergefirma og kjørt til nærmeste verksted. Jeg stod igjen i grøftekanten og ventet på taxi. Og det møtet mitt i Oslo, vel, du har sikkert allerede gjettet riktig, det rakk jeg ikke.

Og bilen, tenker du nå kanskje? Hvordan gikk det med den? Jeg aner ikke. Den står fortsatt på verkstedet. Det var visst litt av en jobb dette her, å rense hele motoren for diesel. Men jeg krysser fingrene for at det går bra. Og at jeg får den tilbake snart.

Men nå, nå er jeg i hvert fall temmelig sikker på at neste gang jeg skal fylle drivstoff, så husker jeg at det er bensin denne bilen skal ha. Ikke diesel. Og skulle jeg komme til å ta feil igjen, håper jeg det går opp et lys når diesel-pumpa ikke passer. Kanskje ?

 

Les også: Helt normalt å glemme igjen barna på rasteplassen

Les også: Skal du være sur lenge, eller?

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kaos-dama, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Når kan barna begynne å pusse tennene selv?

26.03.2017 - 20:03 43 kommentarer

//Annonse

- Kom igjen unger! Vi må dra om ti minutter! Jeg hinker gjennom gangen mens jeg prøver å tre en sokk på den ene foten. Sjuåringen pakker sekken mens femåringen står på hodet i sengen sin og kaster kosedyr på gulvet på leting etter akkurat det kosedyret som skal med i barnehagen i dag.

 - Fem minutter! Alle sammen inn på badet! Stemmen knekker på slutten og går opp i falsett. Jeg hoster litt og hinker ut på soverommet mens jeg drar av sokken igjen og finner frem ny sokk uten hull.

 



 

Så står vi omsider på badet alle sammen. Nå skal det tisses (Sånt må skje i plenum når man er fire personer under samme tak og kun har ett bad), det skal fikses sveis, de siste klærne skal på, Elsa-flette skal flettes og det skal pusses.

Jeg finner frem tre tannbørster og tre forskjellige tannkremer. En til meg, en til sjuåringen og en til femåringen. Jeg ser på klokka på mobilen og registrerer at vi må dra om tre minutter.

- Okei unger. I dag kan vi øve på å pusse selv. Jeg begynner å pusse mine tenner og gir de to små tannbørstene til barna. Jeg kjenner et lite stikk i magen. Er det egentlig greit? Er de ikke litt for små til å pusse selv? Ofrer jeg barnas tannhelse nå, bare fordi jeg selv ikke kommer meg tidlig nok ut av senga om morgenen?

 


Dårlig tid = pusse selv

 

Jeg setter meg på huk og går kjapt over femåringens tenner etterpå. Hun er for liten til å kunne pusse selv, det vet jeg. Og så tar vi en Flux fluortablett. Jeg føler liksom at det gir en ekstra forsikring på slike morgener.

Når kan egentlig barna begynne å pusse tennene selv? Ifølge Den norske tannlegeforeningen, kan barna gradvis ta over tannpussen selv, men foreldre bør hjelpe til frem til barna er 10-12 år for å kontrollere at tannpussen gjøres godt nok. Det kan blant annet være vanskelig for barna å få rengjort godt nok helt bakerst på jekslene.

Men hva menes med «gradvis ta over tannpussen selv»? Fra de er sju år? Åtte? Om morgenen? Kvelden? Hver dag? Eller av og til? Finnes det noen fasit? Mest sannsynlig ikke. Det spørs om vi ikke bare må bruke den akk så vanskelige sunne fornuften her.

Jeg tenker det er bedre at de pusser selv om morgenen. Da pusser vi gjerne samtidig, og så hermer de etter meg. Slik at de ikke glemmer en tann. Eller en hel side for den saks skyld. Det har skjedd. Og så legger vi heller inn mer tid til tannpuss om kvelden. Da er det vi voksne som pusser. Om det blir hele to minutter som anbefalt ... veeeel, kanskje ikke hver kveld. Men det blir i hvert fall ett. Kanskje også ett og et halvt.

 


Bare en! Det er ikke godteri. 
 

Og så tar vi Flux fluortabletter. En om morgenen og en om kvelden. Da føler jeg meg ganske sikker på at vi står temmelig sterkt i kampen mot tanntrollene. Tablettene passer for barn og voksne fra 3 år og oppover. Fluortablettene er også finfine å bruke som premie etter endt tannpuss.

Visste du forresten at du nå får kjøpt Flux fluortabletter i dagligvarebutikken? Så blir det enda enklere å ta med seg en boks hjem. Og er det noe vi småbarnsforeldre liker, så er det alt som er enkelt. Prøv også den nye smaken, jordbær. Den ble raskt en favoritt her i huset. (Meg selv inkludert.)

 


 

Men fortell meg, hvordan gjør dere det hjemme hos dere? Når syns du det er greit å la barna få begynne å øve på å pusse selv? Og har du noen tips og råd til hvordan hjelpe barna med tannpussen?

PS: Følg gjerne Null hull-klubben på Facebook for flere gode tips og råd til både din og barnas tannhelse. 

 

PSS: For flere oppdateringer fra våre hektiske morgener, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Omgangssjuke-helvete

22.03.2017 - 19:30 28 kommentarer

Du er helt sikker på at du skal dø. Du er virkelig det. Når du ligger der på badegulvet klokka tre om natta og ikke en gang orker å løfte opp armen for å klø deg på nesa.

 


 

Det begynner plutselig. Du får ingen hint, ingen varsler. Du aner fred og absolutt ingen fare. Livet går sin vante gang. Du har spist kveldsmat i sofaen med barna, sett litt på tv, snakket om snøen som smelter i barnehagen, at det snart er vår.

Og så plutselig.

Den ene har vondt i magen. Så den andre. Så du. Og før du rekker å si kveldsmat, henger dere over doen alle sammen og spyr.

Omgangssjuke-helvete er i gang.

I løpet av den første natta har du byttet på fire senger, enda dere bare er tre, skiftet håndklær tre ganger og dusjet tilsvarende mange små kropper.

 


Sengetøy. Haugen bare vokser og vokser. 

 

Du har løpt frem og tilbake med bøtter med grønnsåpevann i, du har båret små kropper rundt i en evig runddans mellom senga, doen, dusjen, sofaen og tilbake i senga.

Du har vasket do, gulv, nattbord og katten. Og det er ingen ting som tyder på at det vil slutte. Det kommer bare mer, mer, MER!

Det eneste du vil er å sove. Du er så trøtt, så uendelig trøtt.

Og etter å ha vært på do nok en gang, orker du ikke gå tilbake til senga di, for du vet at du bare så vidt rekker å lukke øynene før det skjer noe igjen, så du legger deg på badegulvet, drar badematta over deg, den dekker deg akkurat fra skulderen og ned til midt på magen, og lukker øynene og tenker at her kommer jeg til å dø.

Men du gjør ikke det. Kroppen din er i aller høyeste grad i live. Og den er overhodet ikke ferdig med den tsunamien den har satt i gang.

Du står atter på kne med hodet ned i doskåla og angrer på at du tok så lett på bekkenbunn-treningen etter forrige fødsel. Det buldrer inne fra barnas soverom og du forbanner mannen som har dratt på golftur til Spania med kompisene sine akkurat denne uka. Akkurat denne uka! Av alle uker i året! Og du får lyst til å slå ham midt i trynet. Hardt!

Morgenen kommer omsider, og du våkner, skjelvende og iskald på badegulvet. Du klarer ikke reise deg, for du er så svimmel, så du kryper ut på kjøkkenet og åler deg opp langs kjøkkenbenken, grabber til deg det første glasset du får tak i, og fyller det med vann.

Du tvinger deg selv til kun å drikke en bitteliten slurk selv om du er tørstere enn du noen gang kan huske å ha vært. Ikke en gang da du var 20 år og gikk på rødvinsfylla sammenhengende fra fredag til søndag.

Du tar sjansen og drikker halve glasset. Og aldri har vel lunkent vann i et dags-møkkete melkeglass smakt så godt.

Resten av dagen går med til å slumre under teppet i sofaen og se på Netflix med barna. Du føler deg som verdens dårligste mor som ikke har energi til å lulle og lalle og dille og dalle med de syke barna dine. Men samtidig orker du ikke bruke så mye energi til å gruble på det, for tankene er så flyktige, og du tenker at de nok overlever dette også.

Kjøkkenet flyter over, for du rakk aldri rydde opp etter den kveldsmaten du så lystig lagde til deg selv og barna dine før helvete brøt løs. Men du driter fullstendig i det, for det siste du orker å gjøre nå, er å rydde kjøkkenet. Eller badet. Eller klesvasken som ligger i en kjempestor haug i gangen.  

 


En annen gang. En annen gang. 
 

Du tror du aldri kommer til å få lyst på noe å spise igjen. Aldri, som i ALDRI! Og du må ha stålkontroll på tankene dine så du ikke tenker på feil matvare, for da er det bare å løpe rett ut på do igjen. Avocado, for eksempel. Eller peanøttsmør. Eller karamellpudding. Eller hva som helst, egentlig. Bare mat, generelt.

Du tror du aldri kommer til å løpe igjen. Eller gå. Sånn vanlig, oppreist, uten å måtte holde deg til møblene. Og du tror du aldri kommer til å le igjen.

Dagen forsvinner helt av seg selv. Når du tenker tilbake på den, husker du egentlig ingen ting. Annet enn at du lå på sofaen og slumret til Netflix. Men du aner ikke hva du så på.

Og så, neste dag, plutselig. Plutselig kjenner du at det kanskje hadde vært litt godt med ... hermetiserte pærer. Hermetiserte pærer? Humrer du for deg selv. Det har du da ikke spist siden du var liten jenteunge og var på besøk hos bestemor. Men ja, det hadde kanskje vært litt godt med hermetiserte pærer.

Så du grer litt på luggen, kommer deg inn i bilen og kjører ned i til butikken. Og der går du fullstendig bananas. Du raver rundt mellom hyllene, støttende til handlevognen, og rasker med deg alt som inneholder karbohydrater. MÅ - HA - KARBO - HYDRATER!

Du kommer hjem med ikke bare hermetiserte pærer, men med hermetiserte fersken og fruktcocktail og jordbær og bananer og vannmelon og lefser og loff og nudler og fruktdrikker og smoothier og iskrem.

 

 

Og så fort du får gaflet i deg alt dette, kjenner du at, hey, jeg lever! Livet er fantastisk! Og du elsker barna dine, og du bestiller kinobilletter til helga for nå skal vi jammen kose oss litt ekstra og du unner mannen din å spille golf i Spania. Virkelig.

I absolutely fucking love my life!

Og det skal jeg jammen fortsette å gjøre, helt til neste gang.

Flere som kjenner seg igjen?

 

PS: For flere oppdateringer fra kaosfamilien, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hadde du ofret en av barnas fingre?

17.03.2017 - 19:30 9 kommentarer

Hadde du gjort det, altså? Ofret en av barnas fingre for at du selv skulle være frisk?

Neeei, når du sier det sånn, så kanskje ikke. Men ei tå hadde jeg ofret. De klarer seg fint med ni tær. Gjør de ikke?

 

Boy Points up his Finger, Has an Idea
Licensed from: courtyardpix / yayimages.com

 

Mannen og jeg spiser lunsj sammen på den lokale kafeen. Vi diskuterer livet. Som vi så ofte gjør. Denne gangen havnet diskusjonen inn på hva som er viktigst i livet. Hva som er viktigst for å ha det bra, for å være lykkelig.

- Okei, på førsteplass kommer helse, sier jeg. Har du ikke god helse, har du ingen ting.

Jeg har selv opplevd alvorlig sykdom, og vet hvor frustrerende det er. Er man ikke frisk, er man heller ingen god mamma, eller god kone. Og det påvirker hele familien.

- Ja, det er jeg enig i, sier mannen og spidder en kyllingbit med gaffelen. På andreplass da? Økonomi?

- Ja, det må bli økonomi på andre plass. Ikke på den måten at jeg vil ha shitload mye penger. Jeg trenger ikke villa, hytte på fjellet, fin bil og dyre ferier. Men å ha dårlig råd, og konstant måtte gå rundt og bekymre seg for regninger og uforutsette utgifter, det er pokker meg slitsomt.

- I know, sier mannen. Jeg husker den perioden da vi hadde dårlig råd. Fy pokker, det var grusomt. Det holdt nesten på å koste oss ekteskapet.

- Oooh ja, da kranglet vi mye, sier jeg og er glad jeg kan smile av det i dag. 

- Du kranglet mye, sier mannen. 

- Skal vi virkelig ta den diskusjonen nå, spør jeg og legger fra meg gaffelen på bordet. 

- Nei nei, glem det. Ikke nå. Han vifter med hendene foran seg. Jeg fortsetter å spise. 

- Men ja, økonomi er viktig, sier mannen. Kanskje til og med viktigere enn helse.

- Njæææi, tror ikke det. For er man langvarig eller alvorlig syk, påvirker jo det økonomien. Er man frisk har man flere muligheter til å få økonomien på rett kjøl igjen. 

- Jo, men man blir ikke akkurat frisk av å ha dårlig økonomi heller. Og det koster å være syk.

- Men familie da, sier jeg og knuser en sprø brødkrutong mellom tennene. Familien min er jo faktisk det viktigste jeg har. Du og barna.

- Ja, familien ja. Den er kanskje viktigst av alt. Okei, hvis du fikk velge mellom og være alvorlig syk selv, la oss si og ha ME resten av livet, eller å miste et barn, hva ville du valgt da, spør mannen.

- Jeg hadde selvfølgelig valgt ME. Ingen ting er verre enn å miste et barn, svarer jeg og ser dumt på han.

- Hvis du måtte velge mellom ME eller at et av barna ble alvorlig syk da?

- Så hadde jeg fortsatt valgt ME.

- Okei, ME eller at en av barna mistet en finger?

Jeg gomler på en baconbit. Putter en bit til i munnen og setter meg tilbake i stolen. Nå er jeg usikker. En finger. ME for resten av livet. Hva ville barna valgt? Kanskje ikke akkurat nå, men når de ble voksne og så tilbake på barndommen sin. Hadde de da valgt en fraværende mamma som ikke kunne delta i livet deres, eller hadde valgt en finger mindre. Jeg vet hva jeg hadde valgt hvis det hadde vært min egen mamma og barndom det hadde vært snakk om. Jeg hadde ofret en finger. En lillefinger, vel og merke. 

- Seriøst, må du tenke over det, altså, sier mannen og ser på meg rynket panne og hevede øyebryn. Hadde du gjort det? Ofret en av barnas fingre for at du selv skulle være frisk?

- Neeei, når du sier det sånn, så kanskje ikke. Men ei tå hadde jeg ofret. De klarer seg fint med ni tær. Gjør de ikke?

Lista vår over hva som er viktigst i livet, ble for øvrig seende slik ut til slutt:

1 Familie

2 Helse

3 Økonomi

4 Jobb

5 Venner/nettverk

 

Hvordan ser din liste ut? Og hadde du ofret barnas fingre for egen helse?

 

PS: For flere oppdateringer fra en såkalt pedagogisk ukorrekt mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

Hvordan gikk det med Blitzer-barna?

14.03.2017 - 19:30 14 kommentarer

Barnevernet var veldig bekymret da Blitzer-jentene begynte å få barn på 80-tallet. Jentene troppet opp på fødestua i slitte olajakker, med naglebelte, piercinger i ansiktet og rød hanekam.

Dette kunne umulig gå bra?

 

Emotional Punk Teen
Licensed from: Creatista / yayimages.com

 

Jentene var unge, de var tøffe og de hadde et ganske så rutineløst liv. De var i sterk opposisjon mot det etablerte samfunnet, de var ofte i klinsj med politiet, de hadde dårlig råd og liten kontakt med foreldrene sine.

For deg som ikke er kjent med Blitz, er det altså navnet på et miljø med ungdommer som okkuperte et tomt hus i Oslo tidlig på 80-tallet. Ungdommene var sinte på samfunnet. De var venstreradikale, anarkister og kommunister, og de kjempet mot rasisme, kapitalisme og homofobi. De var opptatt av dyrevern og feminisme. Fine verdier egentlig, problemet var bare at de ofte brukte vold som virkemiddel. De var sinte og høylytte.

Forskning.no skrev i 2011 en artikkel om Åse Broman som er høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo. Hun intervjuet 10 unge Blitser-mødre på 80-tallet. Etter 25 år, prøvde hun å få tak i disse mødrene og barna igjen. I dag er mødrene mellom 40 og 45 år gamle, og barna er mellom 20 og 25 år. Hvordan hadde det gått med dem? Var bekymringen til barnevernet berettiget?

Absolutt ikke!

Det viste seg nemlig at selv om jentene hadde hanekam og piercing, så var de gode mødre. Barna deres hadde en barndom totalt blottet for økologisk ull, hjemmelaget barnemat, skiturer på fjellet og pedagogisk korrekte leker. Men de fikk med seg noe langt viktigere, nemlig gode verdier. For selv om Blitzer-jentene var tøffe og rotløse var de veldig opptatt av å ta vare på hverandre og på de svakeste. De var opptatt av anti-materialisme, solidaritet og toleranse. Det var mye omsorg og varme innad i Blitzer-miljøet.

Og kanskje er det viktigere for en god barndom, enn alt dette ytre og Facebook-perfekte vi er så opptatt av i dag.

I dag jobber de fleste Blitser-mødrene i kreative yrker, gjerne med kunst, kultur og media. Og de er fortsatt veldig selvstendige kvinner.  

Jeg blir flau når vi mødre anno 2017 sitter og diskuterer om man er en god mor, gjerne med en kritisk undertone, fordi man unner seg litt alenetid. Om man skader barna sine ved å være hjemme hele sommerferien, ved å la ettåringen begynne i barnehage, eller ved ikke å spise middag sammen hver dag. Disse tingene har overhodet ingen ting med å være en god forelder å gjøre! Det viktigste er å gi barna masse trygghet, kjærlighet og gode verdier. Akkurat som Blitzer-mødrene gjorde.

 

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt

Les også: Det er ikke noe galt med barnet ditt

 

PS: For flere oppdateringer fra en såkalt pedagogisk ukorrekt mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Så satt jeg her alene på en fredag kveld

10.03.2017 - 19:30 13 kommentarer

Fredag kveld, den store kosekvelden. Vi slutter alle tidlig på fredag. Ingen SFO. Ingen lang barnehagedag. Ingen lekser. Ingen handling. Helga begynner klokka halv to.  

 



 

Den ene sitter på kjøkkenbenken og knekker egg i pannekakerøra. Den andre står på en krakk og rører. Så spiser vi pannekaker med Nugatti til middag. Hver eneste fredag. 

Etter middag finner vi på noe gøy sammen, kanskje spiller et spill, går ut i hagen og bygger en snømann, drar opp til akebakken eller bare slapper av hjemme. I dag hadde vi planlagt Villkatten. Og så skulle vi lage en sang etterpå. 

På kvelden lager vi noe godt og ser på TV. Vafler, kanskje. Eller kanskje det ligger noe sjokoladekake fra en eller annen bursdag i fryseren. Sjansene er stor for sistnevnte. 

I kveld ble det verken spill, låtsnekring eller vafler.  

I kveld ble jeg sittende igjen helt alene. Sånn helt plutselig. Mannen er på konferanse. Det ene barnet tok en spontantur på kino med en god venn, og det andre barnet dro til noen kompiser. 

Og her sitter jeg. Helt alene for første gang. Jo da, jeg har vært alene hjemme før også, men da har det vært etter at barna har lagt seg. Eller at mannen har tatt de med ut på noe. Da har det vært planlagt. 

Og det er nå det går opp for meg at barna faktisk begynner å bli store. Og at det mest sannsynlig kommer til å bli flere fredagskvelder alene hjemme. 

Og så kjenner jeg et ørlite stikk i magen. Og jeg tenker at det er pokker meg ikke lenge før de flytter ut og greier. Før de forlater redet og klarer seg på egen hånd. Men så tar heldigvis fornuften over, og jeg tenker: Herregud så deilig! 

Velkommen ensomhet! Velkommen kjedsomhet! Velkommen storbarnsliv. Eller, mellombarnsliv, enn så lenge. 

En ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg er ingen småbarnsmamma lenger. 

 

Når slutter man egentlig å være småbarnsforeldre?

 

Les også: Sex før og etter barn

 

PS: For flere oppdateringer fra en småbarnsmamma som plutselig ikke er småbarnsmamma lenger, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

La fitta flagre

08.03.2017 - 20:27 15 kommentarer

Jeg hadde egentlig planer om å skrive et langt og skikkelig bra innlegg i anledning kvinnedagen.

Men tiden strakk dessverre ikke til.

I skrivende stund sitter jeg på flyet på vei til Molde. Jeg skal holde foredrag på Aukra i kveld. Om den moderne morsrollen og kravet og presset til perfeksjon og prestasjon, hvilket mange mødre, og kvinner generelt, kjenner på.

En av parolene i dagens 8. mars-tog er 'La fitta flagre fritt.' Og i det ligger det en protest mot intimkirurgi. Jeg regner med jeg har de fleste med meg når jeg sier at jeg syns det er helt hårreisende at unge jenter opererer seg der nede for å se bra ut. Det er virkelig toppen av galskap.

Derfor har jeg laget et lite dikt i anledning dagen:

La fitta flagre

La magen vagle

La puppene dingle

La rumpa vingle

La knærne disse

La lårene gnisse

Elsk din kropp og dobbelthake

La oss feire dagen med kake

Gratulerer med dagen alle flotte kvinner!

Du er bra nok akkurat sånn du er!

Hvorfor har jeg fått barn når jeg ikke vil være med dem?

07.03.2017 - 20:15 44 kommentarer

Forrige uke delte Tv2.no en kronikk skrevet av den svenske tobarnsmoren Jessica Lotorn. Jeg hadde vinterferie forrige uke, og lå på sofaen på hytta da det begynte å tikke inn meldinger.

Jeg hadde egentlig logg av-ferie, men jeg skjønte fort at dette var viktig. Og siden vi røyk på begrepet logg av-ferie for barna etter kun en dag, da vi bare ikke orket maset etter iPad, tenkte jeg at det var innafor å sjekke mobilen og hva alt dette styret handlet om.

Det handlet altså om svenske Jessica. Hun hadde skrevet en kronikk på svenske Expressen, som nå var gjengitt av tv2. En kronikk med følgende overskrift: «Hvorfor får du barn, om du ikke vil være med dem?»

 


Faksimile fra Tv2.no
 

Jeg trodde først det var tull. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tullet med folk som lirer ut av seg akkurat den kommentaren: Hvorfor får du barn da, hvis du ikke vil være med dem/hvis du ikke eeeelsker hvert øyeblikk sammen med dem/hvis du ikke koser deg sammen med dem heeele tiden og så videre, og så videre.

Men dette var ikke tull. Svenske Jessica skriver at hun fikk et informasjonsskriv fra barnehagen der de oppfordret foreldrene til å ta fri og være sammen med barna i sommerferien. Og det er jeg selvfølgelig helt enig i. Klart vi skal være sammen med barna i sommerferien.

Lengre ned i kronikken begynner hun å kritisere foreldre som ser på barnehagen som en mulighet til egentid. Tid foreldre bruker til rengjøring, hvile og underholdning. Og der er nok jeg litt skyldig, for det har nemlig hendt at jeg har drøyd en time med å hente barna og brukt tiden på å vaske badet eller svingt innom Kiwi og ukehandlet. Og skal jeg være helt ærlig, har det også forekommet at jeg har sluttet en time tidligere på jobb, og ligget en halvtime på sofaen med Friends på tv-en i stedet for å stresse opp til barnehagen med en gang. Shame on me.

 


 

Dette er ting jeg gjør for å kunne være en best mulig mamma og et best mulig menneske. Det handler jo om å holde hodet over vannet i småbarnstiden, ikke sant? Da syns jeg hver mor må få gjøre det hun trenger for å holde seg på beina og for å få overskudd. Om det innebærer å handle alene, gjøre husarbeid i fred eller ta en halvtime på sofaen før hun henter barna, spiller ingen rolle.

Men så ramler jeg virkelig av lasset. For nå begynner Jessica og kritisere foreldre som har behov for egentid. Hun mener nemlig at egentid er noe du ikke bare kan, men noe du skal se langt etter når du faktisk har valgt å få barn:

"Hvis du velger å oppdra et eller flere barn er ikke egentid noe du kan ta for gitt de første ti årene."

I ti år? Hva er det for noe mamma-martyr-tullball? Hun mener altså at når du har fått barn, så skal du glemme deg selv, overse egne behov og interesser og ofre deg hundre prosent for barna i ti år. Minst. Bare da kan du slå deg på brystet og kalle deg en god mor.

Og hun skriver videre:

"Å tilbringe tid med mine barn trumfer alt annet i livet. Jeg nyter hvert øyeblikk de ønsker å være med meg."

Jeg beundrer egentlig slike mammaer som Jessica. Jeg beundrer virkelig slike mammaer som aldri blir slitne, som aldri blir lei barna og som ønsker å bruke all tilgjengelig tid sammen med dem.

Og jeg skjønner at Jessica ikke har behov for så mye egentid. Hun er sikkert en frisk og rask og ressurssterk kvinne. Sveriges svar på Susanne Kaluza, liksom. Kanskje har hun også nær familie som stiller opp og avlaster. 

Men jeg syns det er veldig rart hvordan noen mennesker kan påstå, helt på alvor, at deres behov og følelser er de riktige, og at alle som føler annerledes, eller har andre behov, tar feil.

Hva er det med slike folk som trer glorien godt ned over hodet, klatrer opp på sin DIY-pidestall, og retter pekefingeren mot alle som er annerledes enn dem selv. Helt uten vilje eller evne til å se eller forstå at folk er forskjellige.

 

Angel with halo
Licensed from: DeusNoxious / yayimages.com

Saint mom
 

Siden jeg er lykkelig, bør jammen du være lykkelig og. Siden jeg liker å bake, bør alle andre like å bake også. Siden jeg elsker å leke med barna mine hele helgen, bør alle andre like det også. Siden jeg ammer,  bør alle andre også amme. Siden jeg har ikke behov for egentid, bør ingen andre ha det heller.

Jeg skal avslutte med å svare på spørsmålet i tittelen: Hvorfor har jeg egentlig fått barn når jeg ikke vil være med dem?

Eller, jeg skal begynne med å svare på hvorfor jeg ikke har fått barn.

Jeg har ikke fått barn for å utslette meg selv.

Jeg har ikke fått barn for å la dem tro at alt handler om dem. 

Jeg har ikke fått barn for å tilfredsstille alle deres behov hele tiden.

Jeg har ikke fått barn for å leke, organisere, tilrettelegge, fikse, ordne og aktivisere dem hele tiden.

Jeg har ikke fått barn for å lære dem at de er verdens sentrum og at de har rett til å dømme andre som ikke er akkurat som dem. 

 

Jeg har derimot fått barn for å være et godt forbilde og gi dem gode verdier om respekt og toleranse.

Jeg har fått barn for å lære dem at alle er forskjellige, og at forskjeller er positivt, ikke negativt.

Jeg har fått barn for å guide dem gjennom livet med åpne, nysgjerrige øyne.

Jeg har fått barn for å lære dem å ta hensyn.

Jeg har fått barn for å oppdra dem til å se litt lenger enn sin egen nesetipp og lære dem at fordi de ikke forstår noe, betyr det ikke at det er feil.

Jeg har fått barn for å lære dem å holde den pekefingeren for seg selv. Og for å lære dem å strekke ut en hånd i stedet for å dømme.

 

Det tror jeg nemlig vil gjøre verden til et mye bedre sted. Og er det ikke det vi alle egentlig ønsker for våre barn?

 

Her kan du lese mer om martyr-mammaer og mammapolitiet:

Hvorfor i alle dager har du fått barn? Hvis du ikke vil være sammen med dem? 

Er det greit å levere i barnehagen når man selv har fri?

Oh, the irony

Din virkelighet er ikke lik alle andres

Føkk mammapolitiet

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Hva gjorde vi egentlig før vi fikk barn?

04.03.2017 - 09:00 19 kommentarer

En typisk dag i vinterferien med barn:

 



 

05.30 Boink, boink, boink i senga. Mamma, mamma, mamma, du må stå opp!

05.31 Jeg soser rundt i huset etter iPader og øretelefoner. Glemte å legge de fram i går kveld. Finner iPader men oppdager at de er tomme for batteri. Leter etter ladere. Finner de ikke. Setter på tv-en og setter frem rester etter gårsdagens godteri. Klokka halv seks om morgenen er sjokolade og ostepop til frokost helt innafor.

05.40 Legger meg igjen.

05.45 Boink, boink, boink. Mamma, mamma, mamma! Hva skjer hvis man står på hodet og får hjertet i halsen? Blir man kvalt da? Sengen er full av barn som synger, kryper inn i dynetrekket mitt, øver på salto og lander med kneet rett i nesa mi. Jeg jager dem ut.

06.00 Får ikke sove. Står opp. Legger meg i sofaen og slumrer til noen episoder av Daniel Tiger på tv-en.

06.30 Dusjer, setter på en vaskemaskin, rydder kjøkkenet etter gårsdagens middag og lager frokost.

07.30 Spiser frokost.

08.15 Ligger under bordet og tørker opp melk.

 


 

.

08.30 Kaffe. Må - ha - kaffe! Setter meg i kaffestolen i hjørnet og roper høyt at nå skal mamma drikke kaffe så jeg trenger fred. Får sitte i fred i to og et halvt minutt før barn kommer og lurer på noe. 

08.40 Setter på en vaskemaskin til. Prøver å få ungene til å slå av PlayStation, men det blir bare halvhjertet siden jeg egentlig syns det er litt deilig med fred og ro i huset.

08.50 Konsollene er tomme for strøm. Fred og ro avlyst.

09.00 Setter meg i go-stolen for å lese aviser. Barn står rett foran meg og spiller konsert på rosa plast-keyboard. 

09.30 Finner frem ull til ungene. Nå skal vi ut på skitur. Børster tenner, børster og fletter hår, minner alle - gjentatte ganger - om at de må tisse før de tar på seg yttertøy, finner frem overtrekkbukser, vinterdresser, halser, luer, hansker, skisko, ski, staver og leppepomade til hele gjengen. Lager kakao, pakker ned kjeks, kvikklunsj, appelsiner, sitteunderlag og skismøring.

 

Les også: Når en småbarnsfamilie skal ut på ski

 

10.30 Endelig sitter vi i bilen, klare for skitur.

10.45 Måtte inn med barn som måtte tisse, selv om jeg sa sikkert tretten ganger før de kledde på seg alle vinterklærne at de måtte passe på å tisse før vi dro. Men nå sitter vi i bilen klare for skitur.

11.00 Ut på tur. Passer på å legge ut bilde på Instagram og Facebook. Skitur med barn gir masse mammapoeng i sosiale medier.

 

 

11.05 Drar barn som er sliten etter stavene.

11.10 Pause. Spiser kvikklunsj.

11.30 Overtaler barn om at det ikke er langt igjen. Om og om og om igjen. Skulle ønske jeg også bare kunne legge meg ned i snøen og nekte å gå videre.

14.00 Hjemme igjen. Barn har sovnet i bilen og må vekkes. Barn nekter å våkne. Prøver å lokke med mer sjokolade. Virker ikke. Går over til å kile og å løpe rundt i huset med trøtt barn på armen på monsterjakt. Det funker.

15.00 Middag. Hjemmelaget pizza. Vel i hvert fall nesten. Bunnen er fra kjøledisken på Rema1000.

16.00 Ligger under bordet og tørker opp tomatsaus.

17.00 Krangler med barna og syns de er for slappe til å rydde opp etter seg.

17.30 Setter på nok en vaskemaskin. Krangler med mannen. Syns han gjør for lite husarbeid.

17.45 Fjerner flis fra barns fot, leter etter forvunnede fotballkort, sier «Åh, så fin» til diverse tegninger, tørker oppkast etter katten, rydder leker, ser på barn som roper «Mamma, mamma, se her da! Se på meg da, mamma. Se, mamma! Se på meg!», skifter sengetøy på barnas senger, dusjer barn og børster hår - igjen til store protester.

 

Les også: Se på meg da, mamma!

 

19.00 Kveldsmat foran tv-en. Ser teit barnefilm.

20.00 Står på kne i sofaen og tørker leverpostei.

20.15 Film er ferdig. Barn er mer sulten, enda jeg spurte om barn var mer sulten for en halv time siden og fikk nei til svar. Jeg begynner å bli litt sur, for jeg vil gjerne ha barna i seng snart, men kan liksom ikke nekte dem mat heller.

20.45 Pusser tenner - til store protester, leser bok, synger og laller.

21.00 Barn får ikke sove. Jeg er veldig gira på at barn skal sovne snart!

21.30 Barn fortsatt våken.

21.45 Sov nå, for pokker!

22.00 Barn sovner endelig. Jeg sovner i sofaen med fjernkontrollen i hånda.

 

Les også: Sov nå, for helvete!

 

En typisk dag i vinterferien uten barn:

9.30 Våkner.

10.00 Tar en lang dusj og spiser frokost mens jeg leser aviser.

11.30 Drikker kaffe og leser bok.

13.00 Går på ski.

15.00 Lager middag. Hjemmelaget pizza.

17.00 Leser bok, sitter litt på Facebook, prater med mannen, klapper katten og snakker med venninner på telefonen. Avtaler tur ut til helgen. 

 

19.00 Kveldsmat, film, rødvin og kjærestekos.

00.00 Leser bok på senga og har dyp samtale om følelser med mannen.

01.00 Natta.

 

Flere som kjenner seg igjen?

 

Les også: Hvordan får de det til, disse perfekte mødrene?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kos = mat

01.03.2017 - 19:30 12 kommentarer

Jeg innrømmer det så gjerne. Selv om jeg vet alle treningseksperter og kostholdsveiledere mener jeg er skikkelig teit. Kos = mat.

Det blir bare ikke ordentlig kos uten noe å putte i munnen. 

 



 

 

Lørdagsfilmen er ikke like bra uten taco og smågodt.

Er jeg alene hjemme en helt vanlig tirsdag kveld, og skal kose meg litt ekstra, (for det gjør jeg når jeg er alene hjemme) er det fram med en sjokolade. (Og en pose lakris.) (Ja, og så gjerne noe potetgull.)

Får jeg besøk, finner jeg frem kake fra fryseren. Eller kjeks.

Går det en skikkelig bra film søndagskvelden, tar jeg meg en skål is.

Har vi vært på skitur hele dagen, må vi ha kakao og kanskje en bolle når vi kommer hjem.

Skal jeg kose meg på kafé bestiller jeg et stort stykke sjokoladekake.

Har jeg en time fri en ettermiddag og skal kose meg med en bok, må jeg ha litt sjokolade til.

Julekos = marsipan og pepperkaker.

Vinterferiekos = kakao og grilla marshmallows.

Fastelavnskos = boller.

Påskekos = kvikklunsj og store påskeegg fylt med smågodt på tilbud.

17. maikos = is og kake.

Sommerferiekos = mer is og enda mer kake.

Høstferiekos = svensketur og hamstring av godteri.

Halloweenkos = smågodt.

Bursdagskos = kake.

Kos er fader meg ikke det samme uten noe å spise. Sitte der rett opp og ned og kose seg uten å putte noe i munnen, liksom. Det går bare ikke.

Du kan si hva du vil, men det går bare ikke.

 

Les også: Jeg hamstrer smågodt uten skam

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en smålubben smågodtelskende småbarnsmamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

41 år i dag, still loving you og genser med hull

25.02.2017 - 09:00 30 kommentarer

Jeg har bursdag i dag! Jepp, det har jeg. Jeg blir 41 år. En finfin alder. Jeg er så gammel at jeg gjør akkurat som jeg vil uten å bry meg om hva andre folk måtte mene og tro, samtidig som jeg fortsatt er såpass ung at jeg elsker å bygge snømann og kjøre karusell. (Og det er nå du skal si: Wow, er du 41 år? Det hadde jeg aaaldri trodd.)

Les også: 20 grunner til at kvinner over førti er best

 



 

Likevel hender det jeg blir minnet på at jeg begynner å bli voksen. Som for eksempel da Justin Bieber kom til Norge. Da jeg leste om ungdom som tok opp lån på 17.000 kroner for å gå på Justin Bieber-konsert, tenkte jeg at herrrlighet, det er jo galskap. Det går da ikke an! Du kan ikke ta opp lån på 17.000 kroner for å gå på en konsert. Og i hvert fall ikke med Justin Bieber!

Men da jeg fikk roet meg litt, og fått litt hjelp til å friske opp i hukommelsen, kom jeg frem til at det nok ikke er helt usannsynlig at jeg kunne ha gjort noe liknende da jeg var i tenårene. Ikke for Justin Bieber, oh no, han er virkelig ikke verdt 17.000, men for å få se Nirvana, Guns n Roses, Scorpions eller noen av de andre bandene jeg digget og som jeg lå og hørte på, og dagdrømte til, på pikerommet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ligget i senga mi med kjærlighetssorg og grått til Still loving you.

Jeg forstår heller ikke hvorfor dagens ungdom er så opptatt av å være så forbanna perfekt hele tiden. Eller hvorfor de stresser og slanker seg syke. Eller hvorfor de ikke kjemper for noe. Annet enn mot seg selv. Kan de ikke bare slappe litt av, kose seg, gjøre litt opprør.

Men det var da jeg så disse bildene på Zara.no jeg skjønte at jeg virkelig begynner å bli gammel. For dette forstår jeg ikke:

 




 

Genser med hull! Skal man liksom betale masse penger for å kjøpe en genser med hull? Det ser jo rett og slett helt teit ut. Hva? Er du ikke enig?

Jo da, jeg gikk selv med bukser med hull. Men det er noe helt annet. Jeg husker en sommer, jeg var vel en 14-15 år, vil jeg tro. Tradisjonen tro, pakket vi oss inn i den røde Lada-en vår (Og du som er så ung at du ikke vet hva en Lada er, det er en bitteliten russisk firkantet blikkboks-bil som var veldig populær på 80- og 90-tallet), og kjørte hele veien fra Raufoss til Trondheim for å tilbringe sommerferien hos mormor og morfar.

Jeg hadde som vanlig tatt på meg den hullete Levis 501-buksa mi, sammen med en strikkegenser (uten hull) og brune boots. Det rasler i alle hullene i ørene mine da jeg snudde på hodet, dobben i nesen var på plass og øynene var sminket ravnsvarte med lag på lag med øyensverte (maskara heter det i dag).

Mamma så på meg med det blikket hun alltid så på meg med på den tiden. Litt sånn, ja da jenta mi, jeg vet at du har behov for å opponere, og jeg vet at du syns du ser skikkelig kul ut, men du ser egentlig ganske teit ut. Et sånt blikk med hevede øyebryn men med et halvt smil i munnviken.

Så ba hun meg så pent om jeg ikke kunne være så snill å ta på meg en annen bukse, akkurat i dag da vi skulle til mormor. Jeg sa selvfølgelig nei. Det kunne virkelig ikke falle meg inn. Var det noen dag jeg skulle ha på meg bukse med hull, så var det i hvert fall i dag.

Da vi svingte inn foran huset i Trondheim, vel åtte timer senere, og mormor kom ut på trappa og tok oss imot, og vi hadde klemt og klemt, begynte mamma å unnskylde buksa mi: Ja nei, jeg sa nå til Marte at hun skulle ta på seg en annen bukse i dag, men det ville hun ikke. Det er altså så stygt med de buksene der ...

Mer rakk hun ikke å si før mormor avbrøt henne: Nei, men kjære deg, jeg syns de er helt fantastiske, jeg. Det er jo sånn det skal være i dag, vet du. Du skal bruke akkurat de buksene du vil, du Marte.  

Mormor hadde skjønt det. Bukser med hull er tøft. Det er kult, det er stilig. Genser med hull derimot ... det er faktisk bare teit.

Og hvis barna mine noen gang dukker opp i genser med hull  ... da spørs det om jeg klarer å være like kul som mormor. Jeg er usikker. 

 

Les også: 20 grunner til at kvinner over førti er best

Les også: Noen ganger funker det best å vise fingern og rope faen

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som er glad hun ikke har tenåringer i hus ennå, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Heia hverdagsmatpakka

22.02.2017 - 19:30 14 kommentarer

//Annonse

Noe av det som er så utrolig deilig med at barna vokser og blir større, er at de stadig klarer flere og flere ting selv.

Det er også ganske deilig at de sover litt lengre om morgenen, at de er ferdig med bleie, at de begynner å tenke sånn noen lunde fornuftig (i hvert fall av og til) og at de klarer å sitte stille i litt mer enn to minutter.

Men altså, det aller beste er kanskje alt de klarer selv. Alt de før måtte ha hjelp til som de i dag gjør på egen hånd.

 

Som for eksempel å kle på seg. Og rydde etter seg. Nå skal ikke jeg skryte på meg at mine barn alltid rydder etter seg, men de kan - hvis jeg bare maser lenge nok. De kan pakke fotball-bager, bade-bager, skolesekker og barnehagesekker selv. Og så kan de lage matpakken sin selv. Sistnevnte har gjort underverket for mitt morgen-humør.

For mens jeg tidligere hang over kjøkkenbenken ti over åtte hver morgen, sånn passe stressa og med et jaget blikk på klokka mens jeg smurte brødskiver og rotet i kjøleskapet etter yoghurt, kan jeg i dag bruke ti minutter ekstra på badet mens barna smører sine egne matpakker.

 


Tenk å kunne dra på jobb med tørt hår! For en luksus
 

Polarbrød er favoritten. Det er enkelt å smøre, enkelt å spise, det smuler jo praktisk talt ingen ting, og så smaker det skikkelig godt. Favorittpålegget er leverpostei med agurk og skinkeost.

Jeg har aldri skjønt meg på foreldre som står i en halvtime på kjøkkenet hver morgen og lager slike kunstmatpakker til barna sine med hjerte-egg, brødskive-stjerner og avocado-blomster.

Det holder da lenge med to grove, evt. en yoghurt, en knaske-gulrot (som alltid blir med hjem igjen, men du føler liksom at du må legge den med) og litt frukt eller bær.

Gjøre det kvelden før, sier du?

Vel, jeg kan i hvert fall komme på minst femti andre ting jeg har lyst til å gjøre om kveldene etter barna har sovnet enn å stå på kjøkkenet og lage matpakkekunst.

Ja til minst mulig jobb for mor og til å la barna få gjøre ting de klarer selv.

 


Heia hverdagsmatpakka
 

Men tilbake til Polarbrød. Jeg har inngått et samarbeid med Polarbrød, og skal være ambassadør for dem i hele 2017.

Det betyr at du kommer til å lese mer om Polarbrød her på bloggen. Jeg skal gi deg både tips og triks, gode historier, turtips, og oppskrifter på masse godt du kan lage med Polarbrød.

 


 

Følg gjerne Polarbrød på Facebook for enda flere tips. Og har du noen tips selv, del de gjerne med oss!

 

Men la oss begynne med matpakka. Hva legger du i matpakka? Og kjører du kunst- eller hverdagsmatpakke?

 

PS: For flere oppdateringer fra en hverdagsmamma,følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Mamma, når jeg blir stor skal jeg bli blitzer

20.02.2017 - 20:32 8 kommentarer

Vi var på Popsenteret i helgen. Og for dere som ikke kjenner til Popsenteret, er det altså et senter for norsk musikk, tilrettelagt for barn.Kid with Sign of the Horns
Licensed from: sabphoto / yayimages.com

 

Det begynte bra, med Nora Brockstedt, Kirsti Sparboe, Maj Britt Andersen, Jan Teigen, Alf Prøysen og Dollie De Luxe. Nå er ikke jeg så gammel at jeg har noe særlig forhold til verken Nora Brockstedt eller Kirsti Sparboe, annet enn at jeg husker at mamma brukte å høre på dem, men både Maj Britt Andersen, Alf Prøysen og Dollie de Luxe har preget store deler av min oppvekst. Jeg husker hvordan jeg løp rundt med oppklippede lakenstrimler i håret da Dollie de Luxe vant den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1984.

Jeg går der og mimrer og svinger litt på armene og gynger lett i knærne mens jeg nynner «Lenge leve livet», da jeg plutselig snubler i noe lite og mykt.

Den lille og myke tingen viser seg å være mitt barn.

Den lille står stiv som en pinne. Halsen er strukket oppover mot en tv-skjerm på veggen. Øynene er sperret opp og øyebrynene er dradd så langt opp i panna at det er fare for nærkontakt av tredje grad med hårfestet. Og denne lille tingen har høyt hårfeste!

- Mamma? Hva er dette?

På skjermen ruller en video av politi med skjold, køller og tåregass. Politi med hjelmer med visir. Det er gjerder, det er ungdom, det er militærbukser. Og det er politi med skjold, køller og tåregass som bærer ungdom med militærbukser i armer og bein bortover gata. Ungdom som kjemper imot og som spreller og slår og sparker etter politiet.

- Åh ja, det der. Det er blitzerne, det, sier jeg og går i en bue rundt den lille. Skal vi gå videre, sier jeg i lystig toneleie mens jeg vifter med armen. Litt for lystig kanskje. Og litt for munter vifting med armen. Disse små har en tendens til å oppfatte slike viftinger og toneleier, og koble det sammen med at mamma ikke har så veldig lyst til å snakke om dette akkurat nå.

- Mamma! De viser fingern til polti!

- Mamma! Hørte du? De viser fingern til polti!

- Mamma! De kan da ikke gjøre det?

- Mammmaaaaaaa! Hvem er blitzerne?

Her var det bare å droppe vifting og lyst toneleie og begynne lete etter de riktige ordene. Hvordan forteller man et lite barn om Blitz?

- Okei, lille venn. For mange år siden, da mamma var ung, levde det en gjeng med ungdommer som ikke hadde noe sted å bo.

- I gamle dager, da?

Herlig, den kommer alltid når jeg forteller fra tiden før barna ble født.

- Nei, ikke i gamledager. Etter det. Gamledager var da min mormor var barn. Din oldemor. Gamledager sluttet da ... Nei, glem det. Da jeg var ungdom, var det altså en gjeng ungdommer som ikke hadde noe sted å bo, så de fant et hus som stod tomt og bestemte seg for å flytte inn der.

- Men hvor var foreldrene deres?

- Det vet jeg ikke. Mest sannsynlig kunne disse ungdommene fint ha bodd hjemme hos mamma og pappa, men de ville ut og klare seg selv.

- Hadde de krangla?

- Det kan godt hende, ja. Så de flyttet inn i dette huset. Det heter å okkupere. Når man flytter inn i et hus som man ikke eier selv.

- Men man kan da ikke bare gjøre det? Det er jo ikke lov.

- Nei, men blitzerne gjorde det. Selv om de ikke hadde lov. Men du, skal vi gå videre nå?

- Men hvorfor viser de fingern til polti?

- Fordi de ikke liker politiet. De liker ikke at noen skal bestemme over dem. De vil ikke følge lovene og reglene som vi har i Norge. Det heter å være anarkist. (Det var mamma og da hun var ung, men det gikk heldigvis over. Men det trenger ikke du vite, lille venn.)

- Åååh, vil de kjøre så fort de vil? Liker de ikke fartsgrenser?

- He he, ja, det stemmer nok. Og så var de imot rasisme og dyr i bur og at noen folk hadde mye penger og sånn. (Her tenker jeg at jeg også dropper å fortelle at mamma har spyttet på damer i pels og gått i demonstrasjonstog mot pelsoppdrett i sin herlige og svært så fargerike ungdomstid.)

- Hva er rasisme?

- Rasister er folk som ikke liker andre folk fordi de har en annen hudfarge eller religion enn deg.

- Hæ? Folk kan jo ikke noe for hvilken hudfarge de har? Spiller det noen rolle, da?

- Nei, det spiller virkelig ingen rolle.

- Så teit med rasister.

- Ja, kjempeteit.

- Brukte blitzerne skinnbukser? Sånn som Marcus og Martinus?

- Nei, de brukte ikke skinnbukser. De brukte stort sett olabukser og militærbukser.

- Olabukser?

- Ja, eller jeans da. Olabukser der det norske navnet for jeans. Og så hadde de kjetting hengende ut av bukselommene og nagler i beltet og rundt halsen og piercing i nesa og i tungen og i øyebrynene (Akkurat som mamma også hadde en gang.) Og så hadde de hanekam. I mange forskjellige farger. (Det hadde ikke jeg. Ett sted gikk grensa. Men jeg barberte av meg håret på hver side av hodet og farget luggen svart dagen før jeg skulle ta konfirmasjonsbilde. Mammaen min syntes ikke noe særlig om det.)

- Oj! Så tøft!

- Ehm, ja, jo, joda det er kanskje litt tøft.

- Men er de slemme?

- Nei, egentlig ikke. Men de var litt voldsomme.

- Ja, for de sloss jo med polti. Og det er kanskje ikke så lurt.

- Nei, det er ikke så lurt.

- Men liker de barn?

- Ja, de liker barn. Og dyr. De var veldig glade i dyr.

Vi tusler bortover gangene. Den lille går i egne tanker mens vi passerer både Wenche Myhre, deLillos, Alexander Rybak og Kurt Nilsen.

- Du mamma?

- Ja, lille venn.

- Jeg tror jeg skal bli blitzer når jeg blir stor, jeg.

- Mhmm, sier du det?

- Ja, for jeg liker heller ikke at noen skal bestemme over meg.

- Nei du, akkurat det vet jeg!

- Og så liker jeg ikke at dyr blir fanget i bur, eller rasister eller at noen folk har mye penger. I hvert fall ikke hvis de ikke deler.

- Ja, jo, det er sant det.

- Og så liker jeg hanekam. Og jeans.

 - Olabukser. Det heter olabukser.

- Og så liker jeg barn og dyr.

- Ja, men det er jo fint. Men du trenger ikke bestemme deg for det nå. Det er mange år til du blir ungdom.

- Jo, men jeg har bestemt meg allerede. Jeg skal bli blitzer. Men jeg tør ikke vise fingert til polti.

- Neimen det var jo fint da.

Den lille bråstopper, og jeg snubler igjen. Øyebrynene blir nok en gang dradd opp mot hårfestet.

- Mamma!!!

- Ja, lille venn. Hva er det?

- Turboneger! Det bandet der heter Turboneger. Det er ikke lov å si neger! Hvorfor har de lov til å kalle seg Turboneger da?

 

Les også: Kan man lukte blomster når man er død?

Les også: Er du snill eller slem?

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som av til syns det er fryktelig vanskelig å være mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dårlig mamma-samvittighet

18.02.2017 - 09:44 8 kommentarer

Dårlig samvittighet er egentlig en fin ting. Når den gnager oss i hjertet, eller i magen, kan det være at den prøver å fortelle oss at vi har gått for langt. At vi har gjort noe som ikke var riktig, og at vi kanskje må rette opp i noe. Vi trenger samvittigheten vår for å vite når vi har tråkket over en grense.

 


 

Men når denne samvittigheten tar helt over for fornuften, og vi begynner å klandre oss selv for alt, da har det gått for langt. Alle foreldre trår feil av og til. Alle reagerer vi på upedagogiske måter innimellom og kan oppføre oss verre enn treåringen selv.

Kanskje burde vi ikke ha blitt sinte. Kanskje burde vi ha skjønt at poden lå på gulvet og skreik fordi han trengte kos. Ikke fordi han ønsket å straffe oss. Kanskje glemmer vi oss bort og sier «Du får ikke lov ?» i stedet for «Jeg vil ikke at du skal ?» Har vi lekt nok med barnet i dag? Har vi puslet nok puslespill? Er barnet godt nok forberedt til skolestart? Har vi vært flinke nok til å hjelpe til med leksene? Har vi hjulpet dem med å utvikle empati? Leser vi nok bøker sammen?

Slutt med det! Glem alt du har lest om hvordan du får perfekte, lykkelige barn. Glem alle idylliske Facebook-oppdateringer. Ingen foreldre er superforeldre. De fleste av oss gjør så godt vi kan. Og det er som regel godt nok.

Skal du lese én bok om barnepsykologi, anbefaler jeg Stein Erik Ulvunds bok Rakkerunger og englebarn. Oppdragelse uten fasit. Ulvund er professor i pedagogikk ved universitetet i Oslo. I boka skriver han blant annet: «Etter mer enn 30 års erfaring, forskning og litteraturstudier av barns utvikling, sitter jeg igjen med langt flere spørsmål enn svar på hvor grensen går for hva som er en forsvarlig barneomsorg. Det eneste som er helt sikkert, er at det finnes utallige måter å utøve foreldrerollen på som gir barn en tilstrekkelig omsorg til at de utvikler seg normalt. Vi har jo alle sett at barn som oftest blir normale, selv om de vokser opp i familier som takler omsorgen og oppdragelsen av barna svært forskjellig.»

Vi må slutte å undervurdere barna våre. Barn er ganske robuste, og tåler som regel mer enn vi tror. Man ødelegger ikke barna sine med å bruke såkalt feil ord når man snakker til dem. Ei heller med å ta en langhelg uten barna. Eller ved å glemme dem igjen i bilen eller i butikken, ikke få i dem grønnsaker, eller la dem få spille litt på iPaden så du kan ta deg en velfortjent pause. Det viktigste er at de daglige rammene er trygge og gode. Er de det, har man ganske mye å gå på. 

Husk det når du hamrer løs på deg selv og er sikker på at du har ødelagt barnet ditt for livet fordi du ikke var entusiastisk nok over tegningen hun hadde tegnet, eller fordi du ikke hørte helt etter når han fortalte hva som hadde skjedd i barnehagen. 

Slapp av, det går nok helst bra!

 

Les også: Ti idiotiske ting mødre har dårlig samvittighet for

Les også: Ti ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for 

 

Innlegget er hentet fra boka mi Føkk lykke! Her får du også flere råd mot den evige dårlige mamma-samvittigheten.

Kjøp den her.

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

5 tips til fine og billige karnevalskostymer

14.02.2017 - 19:30 17 kommentarer

Det er igjen tid for karneval, og snart florerer det av små pirater, prinsesser, marihøner og troll i barnehagene og på skolene over hele landet.

party little two sisters with painted happy face
Licensed from: lunamarina / yayimages.com

 

Karneval er gøy! Men dessverre er det en del, både barn og voksne, som gruer seg til denne festen. Vi husker vel alle historien om lille Anders som ble plaget av de andre barna da han dukket opp i barnehagen i hjemmelaget sjørøver-kostyme.

Mange foreldre føler seg skviset mellom barna, som vil ha nye, flotte kostymer fordi «alle andre» har det, og en trang økonomi.

Jeg er ingen tilhenger av å kjøpe dyre kostymer til barna. Vi bruker det vi har liggende hjemme: gamle klær, pysjer, oppklipte laken og andre ting vi finner. Av og til supplerer vi med ansiktsmaling, en tryllestav, en krone eller andre platsleker vi har liggende. Og når jeg skriver «bruke det vi har hjemme», mener jeg absolutt ikke å sitte og sy kostymer halve natta. Jeg snakker om kjappe, enkle kostymer som krever minimalt med kreativitet og jobb.

Heldigvis virker det som om flere og flere barnehager og skoler oppfordrer barna til å bruke det de har liggende fremfor å kjøpe nytt. Det heier jeg på!

Her er mine fem tips til hvordan du kan lage kule kostymer til en billig penge:

 

1 Finn frem pysjen

De fleste barn har en eller annen superheltpysj, prinsessepysj, dyrepysj eller brannmann-, lege- eller politipysj liggende i skapet. Tre den på ungen, og vips har du en Hulken, politi, skjelett eller ei prinsesse.

Kanskje har barnet ditt en søt morgenkåpe eller sånn poncho-badehåndkle med ører eller hale på. Det blir perfekt kostyme med en t-skjorte og strømpebukse under.

 

2 Pimp klær du allerede har

Mus eller katt: Grå/brun/svart strømpebukse og genser/t-skjorte. Fest en hale på rumpa og tegn på svart nese og værhår.

Marihøne:  Rød og/eller svart strømpebukse og rød genser. Lim eller sy på store rundinger i svart papp på ryggen.

Robot: Finn en pappeske og skjær hull til armer og bein. Er dere skikkelig kreative, kan dere male eller tegne på pappesken også.

Pirat: Klipp opp en gammel olabukse eller en pysjbukse. Ta på en t-skjorte, papirhatt eller tørkle på hodet og en øyelapp laget av papp med en strikk.

Bakemester: Hvit strømpebukse og t-skjorte, et bakeforkle, skaut, litt mel i kinnene og et par pepperkakeformer i lomma.

Lege: En stor, hvit skjorte kan bli til en finfin legefrakk. Kanskje du kan ta en rød tusj og tegne røde knapper og et rødt kors på brystet også.

Dracula: Svart bukse og hvit skjorte. Har du et par løs-vampyrtenner liggende etter halloween, blir det ekstra skummelt.

Årets prinsesse: Jeg fikk også et fantastisk tips fra en følger på Instagram i går. Bruk den samme kjolen år etter år og bytt ut bildet på brystet med den prinsessen som er mest populær for tiden. Klipp ut bildet fra et blad eller print ut fra nettet og lim eller sy på.

 

3  Ansiktsmaling er gull

Litt maling i ansiktet frisker opp et hvert antrekk. Finn frem sminkeskrinet ditt, barnas malesaker eller kjøp en boks billig ansiktsmaling på Nille.

Ta på den fine julekjolen og mal pusekatt i ansiktet. Bruk pappas altfor store svarte t-skjorte og diverse maling i ansiktet så er du en robot.

 

4 Barna trenger ikke være noe spesielt

Barna trenger ikke å forestille noe spesielt. De ikke være Batman, Harry Potter, sommerfugl eller Rapunsel. Det holder å ha på seg morsomme, rare, søte eller fine klær.

 

5 Byttelån med andre

Mange har ferdige kostymer liggende fra tidligere karneval og halloween. Kostymene kan gjerne brukes flere år, men vil dere ha noe nytt, så byttelån med andre. Eller hva med å byttelåne pysj? Tenk så gøy å komme i barnehagen og se at akkurat din pysj eller ditt alve-kostyme danser rundt på et annet barn.

 

Lykke til på karneval. Og har du flere gode tips, del dem gjerne.

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Her kjøper du matvarer til halv pris

12.02.2017 - 18:42 17 kommentarer

//Annonse

Jeg er en sånn type som alltid står med nesa nedi halv pris-hylla i matbutikken. Du vet, der matvarene som snart går ut på dato ligger. Dagens middag blir ofte bestemt utfra hva som ligger her.

Jeg mener, hvorfor i alle dager skal jeg handle mat til full pris, når jeg kan få fullt spiselig, god mat til halve prisen?

 


 

Er du som meg, tror jeg du kommer til å elske det jeg skal fortelle deg nå.

Det har nemlig nylig åpnet en nettbutikk i Norge som heter Matsmart. Butikken kjøper opp mat som matbutikkene av forskjellige grunner ikke kan selge fordi maten for eksempel har kort eller utgått best-før-dato, emballasje som har gått ut av produksjon eller små skjønnhetsfeil. Maten selger de til oss forbrukere til 20 - 90 prosent rabatt. Snittrabatten ligger på 50 prosent.

Og henger du med helt til slutt, skal jeg gi deg en rabattkode slik at du kan teste ut Matsmart du også.

Dette måtte jeg finne mer ut av. Så jeg satt meg ned med pc-en en kveld etter barna hadde lagt seg og bestilte mat jeg ville ha kjøpt på en helt vanlig ukeshandel. Jeg handlet for 500 kroner. Da er også frakt på 69 kroner og toll på 20 kroner inkludert. Toll er fordi varene kjøpes fra Sverige. Selve matvarene kostet meg altså kun 411 kroner.

 


Varene jeg bestilte fra Matsmart.

Hadde jeg kjøpt akkurat de samme matvarene i butikk her i Norge, hadde kassalappen kommet på 747 kroner. Med andre ord, jeg sparte 336 kroner på å handle varene på Matsmart. Det er en rabatt på 45 prosent.Pakken hentet jeg på nærmeste post i butikk. Som en hvilken som helst annen pakke.

Er du skeptisk? Sitter du nå og tenker at hey, vi kan da ikke spise mat som snart går ut på dato? Er ikke det farlig da?

Nei da, det er nemlig stor forskjell på best-før-dato og siste forbruksdag. Best-før-dato er kun en anbefaling fra produsenten, der de garanterer samme kvalitet på varen som ved forpakning. Det betyr absolutt ikke at varen blir dårlig når datoen nærmer seg eller er passert. Varen kan ofte holde seg helt fin i flere år etter best-før-datoen. 

Siste forbruksdag derimot, er noe helt annet. Denne datomerkingen brukes på ferskvarer, og denne maten skal du ikke spise lang tid etter datoen er utgått.

Varene jeg bestilte, hadde uansett overraskende lang holdbarhet. Den økologiske olivenolja holder helt til september. Esken med Smarties går ikke ut før i november. Capri Sun-jusen går ut i mars, men kjenner jeg ungene mine rett, er begge eskene tomme innen helga er omme. Eskene med Havre fras har best-før-dato i mai. Men dette spiser ungene til frokost nesten hver dag, så dette er forbruksvare her hos oss.

 


Ingen fare for at denne deilige esken ikke blir tømt innen november. 
 

Visste du at hver og en av oss i snitt kaster over 50 kilo mat i året? Fullt spiselig mat! Denne maten har en samlet verdi på 10 milliarder kroner. Så mye som 1/3 av all mat som produseres i verden kastes. Ikke bare er det helt hårreisende i seg selv, men det store matsvinnet gjør også store skader på miljøet. Matsmarts mål er å bidra til at mindre mat kastes. 

I Sverige, satt det en ICA-eier som så seg mektig lei av å måtte kaste massevis med fullt spiselig mat hver eneste uke. Men i stedet for å kaste maten, begynte han å selge maten til rabatterte priser. Slik vi ser flere dagligvarebutikker gjør nå. Dette ble så populært blant kundene, at han bestemte seg for å starte en nettbutikk der han kunne selge disse varene. Matsmart har allerede eksistert i Sverige en tid, og der har de solgt over 10 tonn med fullt spiselig mat til det svenske folk.

 


no.matsmart.com

Og er nå har altså endelig Matsmart kommet til Norge. Vareutvalget består foreløpig stort sett av svenske varer. Men de aller fleste varene kjenner jeg igjen fra norske butikker også. 

Ønsker du å teste ut Matsmart, kan du bruke koden casakaos når du bestiller, så får du 50 kroner rabatt ved kjøp for 300 kroner eller mer. Koden gjelder i en uke fra i dag. Altså fram til søndag 19. februar.

Ikke bare sparer du masse penger på dagligvarehandelen din, du gjør også en god gjerning.

Følg gjerne Matsmart på Facebook også. Der kan du lese artikler, få mer informasjon og gode tilbud. 

 

Hva tror du?

Er dette noe du kunne tenke deg og teste?

 

PS: For flere oppdateringer fra min gode nese for gode tilbud, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hva kjennetegner egentlig en god mor?

11.02.2017 - 19:30 20 kommentarer

Hvorfor er det sånn at noen stadig stikker av med likes og hjerte-kommentarer på mamma-prestasjonene sine, mens vi andre står igjen og føler oss helt ubrukelige?

 


 

I dagens prestasjonssamfunn er det å være en god mor ofte forbundet med det vi kan ta bilde av og dele på Facebook og Instagram.

Som flotte tema-barnerom med stjerner i taket og retro-hestekarusell i hjørnet.

Eller storslagne bursdagsfeiringer med hoppeslott i hagen og magisk tryllestøv.

Podens tannløse smil når han ser mammas hjemmelagede trelags, glansede Pokémon-bursdagskake med seks lys på.

Leende barn som lager sandslott på stranda i Puerto Rico.

Den perfekte Kardashian-fletta du endelig fikk til på prinsessa di.

En flott mammakropp bare måneder, uker, eller enda bedre - dager etter fødselen. En mamma som oser av sunnhet og viljestyrke.

Fantasifulle matpakker med hjemmelaget fiskepudding formet som en panda med oliven- og avocadofjes.

Smilende barn som gomler gulrøtter.

Et nyoppusset og tidsriktig hjem med stripete Kählervaser og kontrastvegg i årets farge.

En smilende mamma på gulvet sammen med poden i en haug med Lego.

En glad familie som spiller Ludo sammen på hytta.

Syltetøyglass med stripete sugerør og grønnkål- smoothie i.

Søte barn med snø i håret på skitur i påskesolen.

Et lite barn på kjøkkenbenken med mel på nesa og kakerøre i bollen.

Det er lett å føle seg mislykket når man selv verken har råd til hytte på fjellet eller strandferie i Puerto Rico. Når man ikke har overskudd til å lage storslagne bursdagsfeiringer og bake trelags kaker med Disney-tema. Når bakestunden stort sett alltid ender med klin og søl og unger som krangler om hvem som fikk slikke mest røre. Og når du virkelig ikke kan fordra og bygge Lego eller spille Ludo med barna. Det er det kjedeligste du vet.

God mor-boksen har blitt veldig trang i vårt perfeksjons- og prestasjonssamfunn.

Men hva med alt som ikke kan dokumenteres på Facebook? Hva med alt vi gjør med og for barna våre, som vi ikke kan ta bilde av og høste likes og hjerter for?

Hva med den lange, gode klemmen der du snuser inn lukten av barnets hår og ikke kan huske at du noen gang har luktet noe så godt, enda det egentlig lukter ketsjup og gammel leverpostei.

Det morsomme blikket dere veksler under grandonkel Oskars tale i tante Ruths gørrkjedelige 80-årslag.

Den gode samtalen der dere snakker om vennskap, om bursdagsinnbydelser, om at de som mobber ofte bare er lei seg, og om mot til å si fra hvis noen ikke har det bra.

Det å sitte tett sammen i sofaen og se en film sammen lørdag formiddag mens alle andre er ute på skitur.

Tårene du diskret tørker vekk under skoleavslutningen når barna synger Plystre på deg.

En mammahånd som har sneket seg under genseren til sønnen og kiler ham forsiktig på ryggen under frokosten.

Bekymringen og klumpen i magen når barna er syke.

Når du ligger ved siden av ditt sovende barn og kjenner den jevne pusten mot kinnet ditt, lukker øynene og tenker at du er den heldigste mammaen i hele verden.

Den morsomme historien fra barnehagen som fortelles med latter og innlevelse, og du egentlig ikke skjønner bæra, men du ler med bare fordi du syns barna er så morsomme når de forteller.

Det å være fullt og helt tilstede sammen med barna sine uten å ta bilde av det.

Å skape gode verdier sammen.

Å si unnskyld når du har vært trøtt og sliten hele dagen og kjeftet og smelt på alt og alle, gjerne helt uten grunn.

Latteren etter et internt familierituale ingen andre enn dere forstår.

Det å ikke stresse så mye med å forberede barnebursdager og julekvelden og andre feiringer slik at man går rundt og er sliten og lei monstermamma når man egentlig skal ha det koselig sammen.

Å ta vare på seg selv og sørge for at man får nok egentid slik at man får overskudd til å takle hverdagens mange utfordringer. 

Den varme følelsen som brer seg i hele kroppen når man sitter og ser på barna som leker, og de ikke vet at du ser på dem.

Det som gjør oss til en familie. Vår historie, vårt ufullkomne liv. Alt det nære og interne som ikke passer inn i god-mor-dokumentasjonen vi finner i sosiale medier. 

Det er jo nettopp disse tingene som kjennetegner en god mor.Ikke glem det. 

Gratulerer med morsdagen!

 

Les også: Når du sover

Les også: Hvem trenger vel være perfekt mamma så lenge man er dritgod til å steke pannekaker

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kan man fortelle barna at man ikke trives som mamma?

06.02.2017 - 19:30 27 kommentarer

Da jeg var på God morgen Norge forrige uke, og snakket om at jeg ikke trivdes så godt som mamma da barna var små, sa programlederen at det var noe man kanskje ikke trengte å si til barna.

Jeg svarte at jo, jeg syns egentlig ikke det er så ille å si det, bare man bruker riktige ord, og så fikk jeg ikke utdypet det noe mer.

 



 

Mange har lurt på hva i all verden jeg mener med det. Skal man liksom si til barna sine at man ikke trives som mamma? At man ikke liker dem? At man helst vil være et helt annet sted enn sammen med dem?

Nja, kanskje ikke akkurat sånn. Men la meg forklare:

Jeg syntes ikke babytiden var noe særlig. Jeg strevde, syntes ikke jeg fikk til, følte meg mislykket som mamma og endte opp med en barseldepresjon.

Den gikk heldigvis over.

Men så kom trassalderen. Og hu hei, her snakker vi trassalder med stor T! Jeg syntes denne tiden var kjempevanskelig. Jeg var så sliten, så lei, så frustrert, og jeg kjempet en daglig kamp for å holde hodet over vannet.

Det gikk heldigvis også over.

I dag syns jeg mammalivet et helt supert. Og jeg syns også jeg takler det meste, i hvert fall sånn noen lunde greit. Ikke perfekt, men greit. Det holder lenge. Jeg er bare en helt vanlig mamma, ikke en pedagog.

Jeg har skrevet flere blogginnlegg om dette, ja, til og med en hel bok. Og en dag regner jeg med at barna mine kommer til å lese det jeg har skrevet. Det er helt okei.

For jeg syns ikke vi skal være så redde for å innrømme at vi ikke takler alt, selv om vi er mammaer og pappaer, og liksom skal være superhelter.

Mine barn på fem og sju vet at jeg syntes det var vanskelig å være mamma da de var små. Det har jeg fortalt dem.

Akkurat som at noen i klassen er gode i matte, og skjønner alt med en gang, så må andre øve masse for å bli like gode. Akkurat som at noen i barnehagen er kjempeflinke til å løpe og gå på ski, så må andre øve for å gå og løpe like fort.

Akkurat sånn måtte jeg også øve på å bli en skikkelig god mamma, for jeg fikk det ikke helt til med en gang. Dette har selvfølgelig ikke noe med dem å gjøre. Det har heller ingen ting med mangel på kjærlighet å gjøre. Dette handler bare om en mamma som måtte øve litt før hun ble god.

Og det syns ikke barna er det minste rart. De vet at skal de bli proff fotballspiller, så må de øve. De vet at hvis de skal bli gode på bottle flip, så må de øve. Mye! Det er de færreste som får til noe nytt første gang de prøver. De aller fleste som er gode på noe, har øvd. Det forteller jeg dem gang på gang og hver eneste gang de blir sinte og leie for at de ikke får til noe. Hvilket er relativt ofte. (Jeg kan ikke skjønne hvor den utålmodigheten kommer fra.)

Jeg opplever at barn som regel har veldig stor forståelse for at vi voksne ikke får til ting, at vi feiler. Det er vi voksne som er så redde for å innrømme det. Det trenger vi ikke være. Hele livet består av å prøve, feile og mestre. Og feiling er en stor del av det.

Jeg tror det bare er fint for barna å se og høre om det. Så føler de kanskje at det er større rom for dem å feile også?

Hva tror du?

 

Les også: Ikke stress sånn, kjære foreldre

Les også: 10 ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som feiler mye, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

2017

06.02.2017 - 15:05 Ingen kommentarer

Intervju på Nettavisen om det er greit å si at man ikke trives med å gå hjemme med baby.

31. januar 2017



 

 

---------------------------------------------------------------------

 

God morgen Norge med Bente Træen for å snakke om familieliv.

31. januar 2017

 


 

 

-------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju på Ingefær podcast med Sara Lossius

29. januar 2017

 



 

 

------------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju på Salangen Nyheters livesending

20. januar 2017



 

 

Oh, the irony

03.02.2017 - 19:29 19 kommentarer


 

Da Nettavisen spurte meg i et intervju om hvilke kommentarer jeg forventet å få etter intervjuet (Som handlet om at jeg syntes babytiden var tøff og at jeg ikke var lykkelig), svarte jeg at det alltid er noen kommentarer som går igjen når jeg stikker hodet fram og sier at jeg ikke eeeelsket hvert minutt sammen med babyen. 

Blant annet:

"Det er frivillig å få barn."

"Hvorfor fikk du barn da?"

Som er i samme kategori som:

"La vær å få barn, da."

"Dette burde du tenkt på før du fikk barn."

"Du er en dårlig mor."

 

Og hvilke kommentarer tror dere dukket opp etter intervjuet? Jo da:

 


 



 




 



 



 



 



 





 




 



 

Oh, the irony!

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som ikke eeeeelsker hvert minutt med barna sine, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er det greit å si at du ikke liker familielivet?

30.01.2017 - 19:30 25 kommentarer

I morgen skal jeg på God morgen Norge og snakke om dette akk så herlige men dog så vanskelige familielivet.

 


 

For er det egentlig innafor å si at man ikke trives med det typiske familielivet? Og hvor går grensen? Å si at man lengter etter en ferie uten barn, er vel helt greit. Men er det greit å si at man rett og slett ikke trives i den typiske morsrollen, at man ikke elsker hvert sekund av den, uten at det oppfattes som at man ikke er glad i barna sine?

Selv har jeg aldri trivdes spesielt godt med et A4-liv. Jeg liker å jobbe for meg selv, jeg liker å kunne jobbe når jeg vil og så mye eller så lite jeg vil. Jeg er egentlig B-menneske og liker å være sent oppe og sove lenge. Det er dessverre ingen god kombinasjon med små barn i hus. Vi valgte å flytte til Spania og bo der i to år da barna var små. Nettopp for å bryte med det typiske familielivet med stress og tidsklemme.

I tillegg innrømmer jeg så gjerne at jeg ikke syntes det var spesielt gøy å gå hjemme da barna var babyer. Jeg liker ikke babyer så godt. Jeg syns de er kjedelige og uinteressante.

I dag elsker jeg å være mamma. Jeg syns det er utrolig givende å være sammen med barna, å snakke med dem, å gjøre ting sammen med dem. Nå er de 5 og 7 år, og de begynner jo å likne små mennesker. De er jo helt herlige!

I studio i morgen, møter jeg Bente Træen, professor i helsepsykologi ved Universitetet i Oslo.

Vi skal snakke om familieliv og om ikke å passe inn i den typiske familie-boksen. Vi skal snakke om forskjellene på mødre og fedre. Er det greiere for menn å si at de ikke trives enn kvinner? Og så skal vi prøve å komme med noen råd og tips til foreldre som kjenner at de ikke trives med sånn de har det i dag.

Vi går på lufta klokka 8.40.

Hadde vært hyggelig om du så på.

 

PS: For behind the scenes på God morgen Norge, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg kommer til Ikea for å snakke om rot

29.01.2017 - 19:30 4 kommentarer

Hva er egentlig rot? Og er det mulig å ha et strøkent, ryddig og rent hus når man har barn?

Finnes det måter å lure seg unna rydding på? Går det an å få rotete, uorganiserte mannfolk til å rydde? Og hva med barna? Hvorfor er barn så rotete? 

 


 

Jeg skal ikke skryte, men etter å ha vært mamma i over sju år nå, vil jeg påstå at jeg har pådratt meg nok erfaring til å kunne kalle meg en ekspert på rot. Det finnes ikke en eneste rotete situasjon jeg ikke har vært i.

Torsdag den 2. februar, skal jeg være med på damekveld på IKEA Ringsaker for å snakke om ... ja, nettopp ... rot.

Jeg skal gi deg noen gode tips og noen lure knep om roting og jeg skal prøve å rydde og sortere litt i alt rotet, i hvert fall mentalt. 

 

 

Damekvelden begynner klokken 18.

Er du Ikea Family-medlem, kan du melde deg på her.

Ellers er det bare å komme innom. 

Og det er selvfølgelig gratis. 

Det hadde vært veldig hyggelig å se deg der. 

Vælkømmin!

 

PS: For behind the scenes før, under og etter foredraget, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)



 

hits