Ut og lufte barna

28.05.2015 - 17:00 3 kommentarer

//Annonse

«Mamma! Han slo meg i hodet med sverdet sitt!»

«Næhæi! Det gjorde jeg ikke det. Jeg bare satt i sofaen og fektet jeg, og så kom du i veien».

«Næhæhæi!»

«Johoho!»

Noen ganger må man bare ut og lufte barna.

 




 

Noen dager ligger kranglingen rett under huden deres, og det er umulig å nå inn. De krangler om alt. Absolutt alt! Selvfølgelig burde jeg bare ignorere det. Men hey, det er begrenset hvor mye jeg tåler. Jeg er bare en stakkar mamma.

På sånne dager, er det bare en ting å gjøre: Vi må komme oss ut.

Av en eller annen grunn, krangler ikke barna like mye ute. Ikke mannen og jeg heller, for den saks skyld.

Vi har en lekeplass med fotballbane bare noen hundre meter ovenfor huset vårt. Den er gull!

Vi pakker med oss en fotball, bøtte og spade, litt drikke og en pakke kjeks. Og så kaffe til meg. Så blir ettermiddagen komplett.

 


Ja da, alle skal få ...

 

I går testet vi de nye eventyrkjeksene fra Gjende. De smaker akkurat som de gode, gamle Gjende-kjeksene, men inneholder 51 % fullkorn og er uten palmeolje. Ja, og så inneholder de mindre salt, sukker og fett.

Akkurat passe sunn, akkurat passe kos.

 


Hey! Ikke ta alt da! Det er ikke baaaare barnekjeks dette her. 

 

 


Sånn ja. Takk, takk.

 

Kjeksene er formet som figurene fra norske eventyr. Og hadde de ikke vært så himla gode, tror jeg ungene hadde synes det hadde vært gøy å leke med dem også. 

 


Lillesøsters favoritt: Bamsefar. 

"En ordentlig kosebamse. Han elsker å sove lenge på morgenen, og synes frokosten er best med store blåbær."


(Skulle forresten ønske hun tok etter Bamsefar når det gjaldt å sove lenge om morgenen ...) 

Les mer om de nye eventyrkjeksene her

 

Hvor går du når du må ut og lufte barna?

Når sunt blir usunt

28.05.2015 - 11:57 15 kommentarer

Å spise sunt handler ikke lenger om å spise grovbrød, drikke melk og få i seg fem om dagen.

 




 

Grovbrød er ikke lenger bare grovbrød. For er du sikker på at du vil spise gluten? Tåler du det? Og er grovbrødet lavkarbo? Det bør det være. For karbohydrater er ikke sunt. Inneholder det linfrø? Det er bra for fordøyelsen. Hva med solsikkekjerner? De inneholder masse flerumettet fett. Men hey, pass på! Ikke spis for mye solsikkekjerner. De inneholder nemlig også det giftige tungmetallet kadmium. For mye kadmium kan skade nyrefunksjonen din.

Melk er bra for deg. Men er det kanskje litt sunnere å drikke den laktosefrie melken? Selv om du ikke har melkeallergi eller laktoseintoleranse. Jeg mener, det kan jo være greit å være på den sikre siden. Men problemet er at den laktosefrie melken kun kommer som lettmelk og som ekstra lett melk.  Ikke som skummet. For mye melkefett er ikke bra! Hva er sunnest? Vanlig skummet melk, eller ekstra lett laktosefri melk? Og forresten ? finnes det økologisk, laktosefri ekstra lett melk?

Fem om dagen er greit. Den kjenner vi til alle sammen. Men husk kun to frukter da, og tre grønsaker. Det er mye karbohydrater i frukt. Velg helst fersken eller pære. Fersken inneholder kun 7, 5 gram karbohydrater. Og en pære inneholder kun 8 gram karbo. Spis mye avocado, for da får du massevis av det sunne fettet. Gulrøtter er også bra. Men vent nå litt ? hva var det jeg leste om gulrøtter for en tid tilbake? Var det ikke funnet gift i gulrøttene? Kanskje best å droppe gulrøtter da. Går tomat som frukt eller grønnsak, forresten?

Vi blir bombardert med råd om hvordan og hva vi skal spise for å bli sunne, tynne, konsentrerte, sterke, få pen hud, mindre menssmerter, smartere barn, finere hår og mer energi.

Mange av oss overfører også dette sunnhetstyranniet over til barna våre.

 


Nå er det frokost, lille venn. Deilig ... eh ... deilig frokost ...

 

Vi blir stresset hvis poden ikke spiser minst én avocado om dagen. Vi skjærer opp grønnsakene i små stjerner og hjerter, og serverer tapastallerkener bestående av oppskåret eple, cherrytomater, gulrot- og agurkstenger i morsomme glass, og nøtter og blåbær dandert som smilefjes.

Alt innhold er nøye kalkulert slik at barna får i seg nok vitaminer og mineraler, riktige fettsyrer, langsomme og sunne karbohydrater og riktig protein.

En undersøkelse utført av Mills og Respons Analyse, viser at hele 8 av 10 nordmenn mener det er forvirrende at ulike eksperter gir motstridende råd om hva som er sunt og usunt.

1 av 2 nordmenn synes det er vanskelig å vite hva som egentlig er sunt.

 




 

I tillegg mener 92% av oss kvinner og 84% av menn i Norge at det fokuseres for mye på dietter og slanking i mediene.

God morgen Norge i går, fikk vi møte femten år gamle Henriette Oudmayer Simensen. Hun fortalte at norske ungdomsskoleelever dropper dusjen etter gymmen fordi de ikke vil vise seg nakne for hverandre.

Hvorfor? Jo, fordi kravene til hvordan man skal se ut i dag er blitt så store og så viktige, at jentene synes det er flaut å vise frem kroppene sine. Femten år gamle kropper! Som ser helt normale ut!

Og visste du at 1 av 4 unge går på dietter for å få finere kropp.

 

Dette er ikke et samfunn jeg vil at mine barn skal vokse opp i!

Jeg synes det er fint at barna mine får gode matvaner, og at de spiser noen lunde sunt. For all del! Men noen ganger, kan sunt bli så sunt, at det blir usunt.

Jeg slår et slag for den gode gamle grovbrødskiva, melken og fem om dagen.

Det er mer enn sunt nok!

Denne filmen er forresten helt fantastisk. Noen som kjenner seg igjen?

 




Les også: Hvorfor må alt være så vanskelig?

Synes du sunnhetstyranniet har gått for langt?

 

PS: For flere oppdateringer om å være god nok som man er, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Slik får du bikinikropp

27.05.2015 - 13:09 7 kommentarer

Så er det denne tiden igjen.

Bikinikropp-tiden. Sommerkropp-tiden.

 




 

Før jeg fikk barn, synes jeg det var gøy å klargjøre kroppen til sommeren. Jeg brukte mye tid på badet og skrubbet, barberte, brunet, og lakkerte.

De siste årene har det blitt så som så med disse bikinikropp-forberedelsene. Som småbarnsmamma, har jeg rett og slett ikke tid.

Men da jeg gikk forbi et glanset magasin med den fristende tittelen "Bikiniklar på 1-2-3" på forsiden, ja, da rasket jeg det med meg. For på 1-2-3, det kan til og med en sliten småbarnsmor som meg klare.

Slik gikk det da jeg skulle gjøre meg bikiniklar:

 

Kvelden før:

Skrubb

Skrubb kroppen med en skrubbekrem med olje. Skrubb ekstra nøye på de tørre partiene.

Sukk. Skrubbing som er så kjedelig! Vel vel, man kommer vel ikke unna det hvis man vil ha bikinikropp. Jeg låser meg inn på badet etter ungene har lagt seg og skrubber vekk blek vinterhud.

Sommerhud - velkommen!

 

Hårfjerning

En lang varm dusj eller et deilig bad bløtlegger og mykgjør hårene slik at de blir enklere å fjerne. Barber først med hårenes retning, og deretter mot hårenes retning. Etter barbering bruker du aftershave eller Aloe vera gel. Hårfjerning med voks er også et godt alternativ.

Voksing? No way. Kommer ikke på tale!

Men en runde med barberhøvelen kan vel ikke skade. Jeg har ikke badekar, så et deilig bad utgår.

Jeg balanserer med ett bein opp i luften og tar en kjapp runde med barberhøvelen. Mister balansen og slår skulderen i veggen. Banner. Mannen banker på døra og lurer på om det går greit der inne. Jeg ber ham dra til helvete.

 

Selvbruning

Smør først huden inn med en bodylotion før du smører inn selvbruningen.

Okei. Selvbruning. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Jeg smører meg først med en bodylotion, og deretter med selvbruning.

Mannen banker igjen på døra og sier han går og legger seg. Kan han få komme inn og pusse tennene mon tro?

Jeg har akkurat tatt en ny dæsj med selvbruningskrem i hendene, og ber han vente fem minutter.

Da jeg kommer ut av badet tre kvarter senere, har han sovnet på sofaen.

 

Negler

Stell neglene på hender og føtter. Dytt neglebåndene ned med en neglebåndsskyver, eventuelt fjern dem med en neglebåndsklipper. En god olje på neglene og neglebåndene vil gjøre susen hvis man har tørre og flisete negler. Avslutt med en frisk og fin lakk på neglene.

Så omfattende? Jeg kikker på neglebåndene mine. Æsj, de er vel greie nok de? Jeg finner frem en oransje neglelakk og lakker neglene på både hender og føtter.

Katten er sulten og gnir seg mot føttene mine før lakken er tørket. Jeg får oransje tær.

Etter det andre laget, våkner Lillesnuppa og er tørst. Jeg ber henne vente til neglelakken har tørket, men skjønner raskt at det ikke nytter å be en tørst, trøtt fireåring om å vente tålmodig til mammas neglelakk er tørr.

Jeg går ut på kjøkkenet men finner ingen rene glass. Ikke kopper heller. Jeg lirker ut det minst skitne glasset fra oppvaskmaskinen og fyller det med vann.

Tilbake i sofaen oppdager jeg at neglelakken på tre av fingrene på høyrehånden er ødelagt.

Jeg må begynne på an igjen.

 

 

Selve stranddagen:

Sminke

Bruk vannfast sminke. Du kan bruke en illuminator for å jevne ut fargetonen i ansiktshuden. Vannfast concealer er også et must på ujevnheter i ansiktet. Og ikke glem vannfast løspudder!

Jeg står igjen på badet foran speilet. Jeg har allerede drukker tre kopper sterk kaffe, og gnir meg i øynene med knyttnevene for å prøve å åpne dem. Jeg kom meg ikke i seng før klokka ett i går. Femåringen våknet klokka seks.

Jeg registrerer at jeg har brune skjolder rundt anklene og på den ene overarmen. Hendene mine er gule inne i håndflatene.

Jeg bestemmer meg for å droppe både illuminator (hva pokker er det egentlig?) og concealer. Leter etter noe form for løspudder i badeskapet, men gir opp etter å ha revet ned en åpen boks med q-tips og en flaske Moroccanoil.

Men jeg får lagt på litt vannfast maskara mens mannen gjør ungene klar.

 

Hår

Ha håret i en lekker hestehale, hårknute, ta på en solhatt eller knyt et skjerf rundt hodet.

Jeg tror jeg går for en «lekker hestehale». Finner ikke børsten min, så jeg låner Lillesnuppas. Hun fersker meg og friker fullstendig ut. Etter å ha brukt ti minutter på å roe henne ned, finner jeg en litt for tjukk hårstrikk som jeg trer rundt håret.

Det får være lekkert nok.

 

Solkrem

En bronsefarget skimmerolje eller solkrem med solreflekterende pigmenter gir ekstra glød og skimmer i huden.

Bronsefarget solkrem? Ja, jo, det hørtes jo lekkert ut. Men mannen banker febrilsk på baderomsdøra og lurer på om jeg er ferdig snart. Ungene krangler og han finner bare én Spidermann-armring.

 

Solpudder

Solpudder på krageben, skuldre og legger vil gi en fin og glødende effekt.

Lillemann må på do og mannen kikker inn på badet med lillesøster over skulderen. Han svetter i panna.

 

Dekk til strekkmerkene

Smør en concealer som matcher hudtonen på strekkmerkene. Husk transparent pudder over.

Lillemann gikk ut i hagen og tisset i plaskebassenget. Lillesøster har veltet melkeglasset og sprutet ketsjup over kattematen.

Mannen er sur.

 

Parfyme

Spray parfyme i håret eller på bikinien.

Jeg finner en gammel parfymeflaske bak ungenes badeleker og sprayer en dæsj i håret. Hullet et tett, så spruten står rett ut til siden og treffer meg i øyet.

Jeg hyler og skyller øyet i kaldt vann. Vannfast maskara du liksom! Jeg ser ut som en vaskebjørn etterpå.

Men nå høres det ut som hele huset holder på å ramle over ende der ute, så nå må jeg avslutte!

Og vips, du er bikiniklar på 1-2-3


Jeg kaster bladet i veggen mens jeg holder en bomullpads med kaldt vann over det ene øyet.

Bladet ramler ned på gulvet med et klask. Jeg registrerer at noen sider foran "Bikiniklar på 1-2-3", er det en artikkel om hvordan du velger bikini etter kroppsfasongen din.

Jeg plukker opp bladet og setter meg på dolokket. Valkene på magen skjuler hele bikinitrusa.

Med oppgitt mine leser jeg hvordan du med rett bikini kan gi bysten form og volum, hva som fremhever dine kvinnelige former, hvordan du skjuler stor rumpe og hvordan du får lengre bein.

Jeg kikker ned på min egen rødprikkete bikini. Den er utvasket, nesten uten elastisitet og med slitte spor i rumpa. Men den er akkurat passe, og veldig god å ha på seg. Om den gir bysten min riktig form, skjuler den store rumpa mi og gir meg lengre bein, er jeg dog noe usikker på.

«Skal jeg gi dere damer et tips til hvordan dere kan få bikinikropp og se lekre ut på stranda?»

Mannen står i døråpningen med den ene albuen støttet oppover i dørkarmen. Han nikker ned mot bladet som ligger på lårene mine.

En dame med pærefasong i blå bikini smiler mot meg. Røde piler peker på ridebukselårene og rumpa hennes, og en forklarende tekst til hver pil forteller hvordan akkurat denne bikinien skjuler problemområdene hennes.

Jeg sukker, drar øyebrynene langt opp i panna og ser på mannen med oppsperrede øyne og hodet på skakke. Hva vet vel han, liksom?

«Ta på dere en bikini!»

 

 

 

God bikinisommer!

 

PS: For flere oppdateringer om bikinikropp og menn som av og til glimter til,  følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos


   
.
PSS: For dere som synes det er viktig: Innlegget stod på trykk her på bloggen våren 2012 i en litt annen versjon. 
.

Trenger vi egentlig SFO?

26.05.2015 - 11:52 24 kommentarer

Egenandelen på å ha barn i SFO stiger.

I følge TV2 steg prisen på varer og tjenester her i landet med 9 prosent i perioden 2009 - 2014. Mens prisen på SFO steg med hele 16 prosent i samme periode.

Enkelte kommuner har hatt en prisøkning på opp til 80 prosent!

 

 

 

TV2 forteller videre at flere steder i landet må trebarnsforeldre betale nærmere 10.000 kroner i måneden for SFO-plass. Det er nemlig ikke alle kommuner som har søskenmoderasjon. Og det er ofte kommunene uten søskenmoderasjon, som også har høyest egenandel for SFO.

Prisen for 20 timer SFO per uke varierer fra 500 til 3259 kroner i måneden.

Nå frykter foreldreutvalget at barn må være hjemme alene fordi foreldrene ikke har råd til SFO.

Jeg synes 10.000 kroner i måneden for SFO er hårreisende!

Og da tenker jeg: Trenger vi egentlig SFO?

Kan barna være alene hjemme før og etter skolen? Eller går ikke det lenger? Og i så fall, hvorfor ikke? Det gikk da før?

Jeg var selv et nøkkelbarn. Fra første klasse hadde jeg vekkerklokka på om morgenen. En stor, rød sak som hoppet rundt på nattbordet mens ringte så høyt at fikk vondt i ørene. Mamma hadde allerede dratt på jobb.

Jeg kledde meg, pakket sekken, spiste frokost, lagde matpakke og gikk en kilometer til skolen helt på egen hånd. Med husnøkkelen i en tråd rundt halsen.

Da skolen var ferdig, tuslet jeg hjem, låste meg inn, lå opp ned i sofaen og leste Donald, gnagde på et tørt knekkebrød, kjedet meg litt, tenkte på at jeg burde gjøre lekser, spilte Michael Jackson på full guffe, øvde inn dansetrinnene til Thriller på stuegulvet, rotet litt i gammel julepynt nede i kjelleren, prøvde mammas smykker, kranglet litt med storebroren min hvis han kom tidlig hjem og smugringte til venninner. Jeg hadde nemlig bare fem minutter ringetid hver dag.

Klokka halv fire satt jeg på potetene.

Noen ganger løp jeg ut og lekte med de andre nøkkelbarna også.

Jeg husker disse timene før og etter skolen som veldig fine. Å være helt alene hjemme var magisk.

Jeg hadde mye frihet da jeg var barn. Og jeg fikk mye ansvar. Det er jeg veldig takknemlig for i dag. Det har gjort meg selvstendig, uredd og trygg på egen vurderingsevne og egne valg. Dette er noe jeg virkelig ønsker å gi videre til mine barn.

Barn i dag er sjelden alene. De er enten sammen med foreldrene, lærerne, treneren, laget, venner eller andre voksne folk.

I tillegg leser vi at stadig flere barn blir utbrent.

Jeg tror barna våre er altfor lite alene. Og jeg tror de kjeder seg altfor lite. Mange barn har voksne rundt seg hele tiden. Voksne som hjelper, underholder, legger til rette og organiserer.

Jeg tror alle trenger å kjede seg litt. Og jeg tror alle barn har godt av å lære seg å være litt alene. Og lære seg og nyte stillheten og friheten det gir.

Når det er sagt, begynner barna ett år tidligere på skolen nå, enn jeg gjorde. Barn modnes mye fra de er seks til sju år.

Min sønn skal begynne på skolen til høsten. Og jeg har selv skrevet han inn på SFO. Jeg er ikke tøffere enn som så. 

Jeg synes i bunn og grunn SFO er et flott tilbud til de minste skolebarna. Men når prisene blir så stive som de begynner å bli nå, er det kanskje på tide å tenke alternativt. 

 

Les også: Slipp barna fri!

 

Hvor gammel synes du barna bør være før de kan være alene hjemme? Trenger vi egentlig SFO?

Og hva synes du om prisen på SFO?

 

 PS: For flere oppdateringer om frittgående barn, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

 

Når en katt vil ha oppmerksomhet ...

24.05.2015 - 13:00 21 kommentarer

// Annonse

En katt som vil ha noe, skyr ingen midler for å nå målet sitt.

 




 

Enten den er sulten og vil ha mat, kosete og vil ha kos, tøysete og vil leke, eller den bare kjeder seg og vil ha oppmerksomhet.

En katt som vil ha noe, tolererer ikke at du har oppmerksomheten din rettet mot noe annet enn den.

Og får den ikke din fulle og hele oppmerksomhet ... Ja, da sørger den for at den får din fulle og hele oppmerksomhet.

Som når du sitter og jobber og katten er sulten:

 




 

Eller når du står på badet og pusset tenner, og katten okkuperer hele vasken fordi den er tørst og vannet fra springen er mye mer spennende enn vannet fra skålen på kjøkkenet:

 

 

 

Eller når du ligger på senga om kvelden og leser:

 

 

 

Og katten kjeder seg og synes du burde kose med den i stedet for å lese i den dumme boka:
 




 

Jeg har to katter: Tobias og Frida.

Tobias

 

 

 

Og Frida

 

De vet nøyaktig hva de vil ha, til en hver tid. De vet nøyaktig hvilket underlag de vil ligge på når de skal sove, hva slags matskål de skal ha, hva slangs drikkeskål de liker (den må være av glass, ikke av plast), hva slags leker de gidder å leke med. De liker ikke sånne pinner med tråder, gummi eller stoff på tuppen, det MÅ være fjær. Pinner fra hagen går til nød, hvis det er nok greiner på dem. Og hvis greinene har riktig tykkelse. Og greinene har riktig avstand til hverandre.

 

Kun fjær, takk.

 

De vet også nøyaktig hva slags mat de liker. Derfor var jeg litt skeptisk, da jeg ble spurt om jeg ville prøve Pussi kattemat. Mine katter spiser bare én type fôr. Og utenom det, spiser de kun tunfisk i vann, ferske reker og kamskjell (fra Sushien på Gjøvik).

 


Hæ? Skeptisk ...

 

Men gjett hva? De elsker den nye maten. Mine sære, stae, egne, jeg-vet-best og jeg-kan-alt-katter, elsker Pussi kattemat.

 




 

Pussi kattemat kommer i porsjonspakker med smakene kjøtt, fisk, kjøtt og fisk, eller kylling. Alle i gelé.

Maten er næringsrik og inneholder akkurat det Tobias og Frida trenger for å opprettholde sine runder med lek, kos, masing, ugang og rampestreker.

 



PS: Bli med på Pussis konkurranse, og vinn reisegavekort på 10.000 kroner. 

 

Hva gjør din katt når den vil ha din oppmerksomhet?

 

Når mannen rydder ...

23.05.2015 - 19:30 43 kommentarer

«Jeg tar det jeg!» roper mannen fra kjøkkenet.

«Fint det!» roper jeg tilbake og spenner på meg skoene.

 

 

 

Vi har nettopp spist middag. Tomatsuppe med makaroni, egg, melk og ost. Standard lørdagmiddag. 

Vi bruker å bytte på å rydde av bordet. Både middagsbordet og frokostbordet. Jeg tar det noen ganger. Mannen andre ganger. 

Når jeg rydder av middagsbordet, eller frokostbordet, betyr det at jeg rydder vekk alt av mat, tallerkener, kniver, gafler, glass og vannmugger.

Det er vel ganske naturlig? Er det ikke?

Men si meg en ting: Hvorfor i alle dager lar mannen det alltid stå igjen fire, fem ting når han rydder av bordet?

Alltid!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Flere her som lurer på det samme?

 

PS: For flere oppdateringer om rare menn, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

22.05.2015 - 20:54 36 kommentarer

Vi bodde to år i Spania da barna var små. Eller, små er de vel fortsatt. Men da de var mindre. Vi flyttet ned da Lillesøster var fire måneder.

Mye er annerledes i Spania, både på godt og vondt. Men det er spesielt én ting som slår meg: I Spania er barna en naturlig del av samfunnet. I motsetning til her i Norge, der barna helst bør sitte stille og holde kjeft.

 

 

 

I Spania er barna med der foreldrene ferdes, enten det er på kafé, på restaurant, i butikken eller hos frisøren. I Spania får barn være barn. De sees og høres, og er over alt.

Ganske slitsomt for en barnløs. Jeg husker selv hvor irriterende jeg synes det var med disse bråkete barna rundt meg i tide og utide før jeg fikk barn selv.

 

Men som mor til to små kråker som knapt klarer å sitte stille, som har forferdelig mye de skulle ha sagt hele tiden, mange spørsmål og som ikke kan motstå fristelsen til og utforske og undersøke alt de ser, kjenner jeg at jeg savner Spania litt.

 



Som så mange andre, leste jeg innlegget til Vanligpappa, der han beklager for at deres autistiske sønn pratet under en seremoni, hvilket irriterte en annen tilhører så mye, at vedkommende ba dem forlate salen.

Jeg blir så trist når jeg leser sånn. Trist og sint.

I Norge har barn kun adgang på egne plasser tilrettelagt for barn. Helst der de voksne uten barn ikke ferdes. For de uten barn vil ha fred og ro, og de liker ikke raske bevegelser. Sånn som barns uforutsette bevegelser ofte er: Hender som klapper og veiver over de små hodene, bein som dingler og løper, rumper som vrikker og mager som svaier.

Vi skaffer barnepass hvis vi skal ut og spise. Vi handler før vi henter barna i barnehagen eller på skolen, og vi går til frisøren i lunsjen. Eller når noen andre passer barna.

 

I Norge er det risikosport å ta med seg små barn på restaurant. Der er det nulltoleranse for støy og bevegelser fra barn. Skal man spise ute med barn, bør man ta de med på en eller annen hamburgerkjede eller pizzeria med egne barneavdelinger.

 

Dette hadde aldri gått på kafe i  Norge. 


Tar man med små barn i butikken, bør de helst sitte pent i handlevognen og ikke forstyrre de andre handlende.

Og skal du ut og fly med barna, må du sørge for at barna sitter musestille hele turen, helst uten å si ett pipp. Ellers får du garantert oppgitte blikk og sure kommentarer fra de uten barn. De må for all del ikke bli forstyrret.

Og å ta med barna til din egen frisørtime? Hah, jeg skulle likt å se den frisøren som ikke himlet med øynene og sukket høyt hvis man møtte opp til hårklippen med en smårolling på armen. For ikke å snakke om de andre kundene.

Jeg synes det er fryktelig slitsomt å leve sånn.

Det er slitsomt hele tiden å hysje og passe på at barna mine oppfører seg som voksne når vi er ute i det offentlige rom. Det er slitsomt hele tiden å måtte passe på at ingen blir forstyrret av mine barn. Enten det er på bussen, i klesbutikken, på kafé eller i svømmehallen.

Jeg mener selvfølgelig ikke det er greit å la barna ødelegge ting, være respektløse ovenfor andre mennesker, eller legge igjen folkeskikken hjemme. I visse situasjoner er til og med jeg enig i at barna bør være både stille og rolige.

Men det skal så lite til før barna blir sett på som bråkmakere. Og uoppdragne.

Det skal så lite til før nordmenn blir forstyrret.

 

 




I Spania er det ingen som reagerer om barna løper sikksakk mellom hyllene i matbutikken. Man setter selvfølgelig pris på at man plukker opp det de eventuelt river ned, men det skulle da bare mangle. Det er da vanlig høflighet.

I Spania er det også helt ok at barna bruker gjerdet mellom butikkassene som klatrestativ mens foreldrene står i kassakø. Så sant rekkverket tåler det. I Norge er det over hodet ikke akseptabel oppførsel. Selv om gjerdet er laget av jern, støpt i betong.

Og det er helt greit at barna både beveger på seg og lager lyd på restaurant. Ingen ser stygt på deg når du prøver å få plass til barnevognen mellom bordene. Du får snarere hjelp.

I Spania spiser de fleste familier middag ute på restaurant flere dager i uka. I hvert fall i sommerhalvåret. Da er det ikke snakk om å leie inn en barnevakt og la barna bli igjen hjemme. Barna er da med! De er da også en del av familien!

 

 



I Spania får barn være barn, og de er en del av samfunnet.

I Norge får barn være barn så lenge de holder seg til egne plasser tilrettelagt for barn. Eller hvis de holder munn og sitter helt stille der de voksne ferdes.

Det synes jeg er fryktelig synd!


//Innlegget er inspirert av et gjesteinnlegg jeg skrev på bloggen Lamme Tanker i februar 2013

 

 

PS: For flere oppdateringer om mine såkalt bråkete barn, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Hvorfor må alt være så vanskelig?

21.05.2015 - 20:07 19 kommentarer

Jeg er forvirret. Alt er så vanskelig i dag. Så mye å tenke på. Så mye å ta stilling til.

 


Jeg skjønner ingen ting ...

 

Jeg har lenge tenkt på å pusse opp huset. Helt siden vi flyttet inn for snart to år siden, faktisk.

Jeg vil ikke ha et typisk hvitt, minimalistisk hus. Jeg vil ha farger! Masse farger, kaos i system og kule, tøffe møbler.

Jeg har snust litt på fargevalg, materialer og interiør. Men jeg ramlet ganske fort av. 

For farger er ikke bare farger.

Bakgrunnsfargen bør ikke ta for mye oppmerksomhet, men heller fremheve de andre fargene i rommet.

Hvit er ikke bare hvit. Når hvitt kombineres med eikeparkett og varme farger, blir det bra. Men kombinerer du med kjølige farger, blir hvitfargen gul.

Velger du grå vegger, bør det ikke være andre grå farger i rommet. Da blir grått for dominerende.

Velg gjerne en fondvegg, eller interiørelementer med aksentfarge som gir energi. Men hva pokker er aksentfarge? Kan noen forklare meg forskjellen på hovedfarge, aksentfarge og kontrastfarge?

Og for all del, ikke bruk kalde farger mot øst, og varme farger mot vest!

Og ikke velg grønt på kjøkkenet. Grønt hemmer nemlig appetitten. (Okei, da ble det grønt kjøkken)

Taket bør være mørkere enn gulvet ... eller omvendt.

Og så var det denne fargesirkelen da. Skal man kombinere farger på hver sin side av den? Eller de som ligger ved siden av hverandre?

Og hva skjer hvis jeg gjør feil?

Jeg har ikke tid til å sette meg inn i alle disse tingene. Og dette er bare farger! Jeg har ikke en gang begynt å tenke på materialer, stiler, lys og rominndeling.

Jeg tviler på at jeg får pusset opp stua i løpet av de første ti årene.

 

 
Jeg gir opp

 

Men det er ikke bare farger og interiør som er komplisert.

Jeg hadde planer om å ta opp igjen skigåingen denne vinteren. Mine barndoms idylliske ski-minner skulle børstes støv av.

Jeg tok en tur ned på sportsbutikken for å se på ski.

Men det var altfor mye å tenke på.

Hvilken teknikk skulle jeg bruke? Klassisk eller skøyting?

Hva slags ski skulle jeg ha? Racingski, klisterski, løssnøski eller markaski? Dette er visst viktig for å finne rett spenn.

Er skiene stive nok? Pass på så de ikke blir for myke. Da vil smøringa bare ligge og subbe.

Og husk smøremerker. Helst tre merker: en for minusgrader, en for nullføre og en for klister.

Husk også å behandle skiene godt før du kaster deg ut i skisporet.

 


Eat snow!

 

Pass på at skiskoene er tilpasset dine behov. Er du aktiv? Skal du gå i marka eller på fjellet? Klassisk eller skøyting?

Hva med stavene? Aluminium eller carbon? Og hva med stroppen? Har du tenkt på hvordan den skal være?

Og så var det smørningen da. Det finnes hundrevis av forskjellige smørninger, klister og utstyr. Det holder ikke med blå og lilla Swix og en tube klister lenger. Nå må du ha en hel koffert med flere titalls smørninger som alle overlapper hverandre, smørejern, smørebord, grunnsmørning, fiberlene, kork, klisterskrape, gliderskrape, strykejern og rotobørste.

Og glem for all del ikke klærne. Det er ikke bare å kaste på seg ei boblebukse og ei passe tykk jakke over ullundertøyet.

Én ting er at du ser ut som en dust hvis du stiller i skisporet i en helt vanlig boblejakke, omringet av korrekt antrukket skiløpere i merkene Swix og Bjørn Dæhlie.

Men vel så viktig, er det at klærne er bevegelige, fleksible, behagelige og komfortable. Klærne skal holde deg tørr og varm. Men ikke for varm. Bare passe varm. Og de bør være i et lett, mykt og pustende materiale med god passform med gode refleksdetaljer. Sånn tilfelle du skulle møte på en bil der ute i skiløypa.

Og nå har vi ikke kommet til selve skigåingen ennå. Å sette den ene foten og den andre armen foran, for så å bytte til motsatt fot og arm, er ikke tilstrekkelig lenger.

Du bør helst ta et kurs. Eller i det minste søke opp ski-videoer på YouTube og trene litt et sted der ingen ser deg før du entrer løypene.

Jeg blir sliten før jeg har begynt, jeg. Jeg orker ikke ta stilling til alle disse tingene. Jeg vil bare ha meg et par ski, og gå ut på tur. Det ender med at jeg dropper hele skituren og kjøper meg et par nye sko i stedet. 

 

Og så har vi slanking og trening.

Hvor skal man begynne?

Lavkarbo? LCHF? Og hva er egentlig forskjellen på de to?

Atkinson?  Ketose? Roede? Eller de gode, gamle rådene fra Helsedirektoratet?

Skal man telle kalorier eller karbohydrater? Kutte karbohydrater eller kutte fett?

 

Kan jeg spise poteter? Ja? Nei?

 

Er blodtypen viktig? Hva med Fedon Lindberg?

Er Nutrilett farlig, eller helt ok? De selger det da på apoteket!

Spise frokost, eller droppe frokost? Sen eller tidlig middag? Kan man spise etter klokka 19, eller bør man helst droppe mat så sent?

Skal man spise hver tredje time, eller er ikke det så viktig likevel?

Og så skal man for all del ikke slanke seg for hard, for da skrur visst kroppen ned forbrenningen.

Det er viktig å trene muskler. For musklene gjør at hvileforbrenningen øker. Men man bør få inn et par runder kondisjon i løpet av uka også. Helst intervall, for da tar du magefettet. Og skaff deg en pulsklokke! Du kan ikke trene intervall uten pulsklokke. Husk forresten å sette deg godt inn i de forskjellige typene av pulsklokke som finnes på markedet. 

Og leste jeg ikke nettopp at trening egentlig ikke er så viktig hvis man skal ned i velg likevel? At det er hva man spiser som er utslagsgivende for om vekta går ned eller ikke.

 


Altfor mye å tenke på  ...

 

Å få barn er heller ikke bare, bare i dag.  Man må sette seg inn i kosthold under graviditeten, fødestillinger, smertelindring, amming, barnemat og barneoppdragelse.

Sistnevnte er spesielt utfordrende: Konsekvent eller gi barna valg? I så fall hvor mange valg? Autoritær eller ettergivende? Ferber eller samsoving? Fri oppdragelse eller grenser og regler? Og hvor mange grenser og regler? På alt? Eller skal man velge sine kamper? I så fall, hvilke kamper? Barnevakt eller sikre god tilknytning til foreldrene? 

Og nå har jeg ikke en gang begynt å snakke om hagen, klær, hår, renhold, øyenbrynene mine, bilen, sykkelen, sykkelhjelmen, barnas joggesko, tv-en, blomster, kaffe og katten.

Hvorfor må alt være så forbanna vanskelig?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en forvirret mamma som drømmer om å pusse opp huset, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Slitsomt med klutenallergi

21.05.2015 - 11:02 208 kommentarer

 //Annonse

 

Konkurransen er avsluttet og vinneren kontaktet. 

 

video:min film

 

Forferdelig irriterende, ikke sant?

(Lenger ned i innlegget kan du vinne en Jordan Vaskerull)

Jeg prøver å bytte kjøkkenklut hver dag. Men plutselig har noen andre tatt en ny klut, uten å kaste den gamle i vask. Og når det skjer to, tre ganger, har vi plutselig en hel samling sure kjøkkenkluter liggende rundt omkring på kjøkkenet.

Hva har de blitt bruk til?

Hvor er den kluten jeg brukte til å vaske i søppelspannene i går? Har noen tørket spisebordet med den etterpå?

Og plutselig finner jeg en kjøkkenklut på barnerommet. Den lukter mistenkelig likt den jeg brukte til å tørke opp makrell i tomat med forrige uke. Eler var det to uker siden? Hva har barna brukt den til? Ansiktsvask? Tannpuss?

Nå kaster jeg alle kjøkkenkluter, og går over til Jordan Vaskerull. Aldri mer sur og ekkel klut jeg ikke aner hva har blitt brukt til.

 




 

Disse vaskerullene kommer i dispenser i fargene hvit, rød og sort, og inneholder 100 bionedbrytbare engangskluter, fuktet med vaskemiddel som lukter grapefrukt. Dermatologisk testet er de også.

Og som en ekstra bonus: Du trenger bare én hånd for å vaske bort grøtsølet fra kjøkkenbenken. Perfekt for oss som skulle ønske vi hadde fire hender. Eller aller helst fem.

 




Jordan Vaskerull får du kjøpt i de fleste dagligvarebutikker.

Men har du lyst til å få en hjem i postkassen din?

 


Lett å ta med seg ut når grillen skal fyres opp. 

 

Fortell meg hvilken farge du vil ha, i kommentarfeltet under her. Så trekker jeg en vinner torsdag om en uke.

Lykke til!

 

 

 

 

 

 

Dårlig samvittighet

20.05.2015 - 19:36 5 kommentarer

17. mai er over. Barnas store dag.

Dette er dagen med ubegrensede mengder is, kake, pølse og brus. Dagen vi punger ut 100 kroner for en smådaff heliumballong og dagen da vi voksne legger alle egne behov til side og blir med barna på både sekkeløp og ballkast, med et stort, varmt smil om munnen.

Dagen da vi legger bort alle problemer og forlenger både lunta og tålmodigheten med flere meter.

For nå er det barna som gjelder.

Vel, det er en sånn dag jeg virkelig ønsker å gi barna mine.

Men som vanlig, sitter jeg igjen med dårlig samvittighet.

 

 

 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ble stresset da vi kledde på oss. Det ble altfor mange armer og bein. Og når jeg blir stresset, kjefter jeg på mannen.

Jeg har dårlig samvittighet for at det blåste, sprutregnet og bare var et par varmegrader da vi lusket ned til barnetoget. Akkurat som at jeg kunne gjøre noe med det. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg glemte å ta med vanter og luer til ungene.

For at vi bare hadde én paraply, og for at jeg tok den selv.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg kjeftet litt på Lillesnuppa som insisterte på å bli båret i hele barnetoget.

Jeg har dårlig samvittighet for at vi hoppet ut av barnetoget etter noen få hundre meter og gikk på kafé i stedet ... Fordi femåringen var så kald og våt siden jeg hadde glemt vanter og lue, og tok paraplyen selv. Og fordi ryggen verket av å bære rundt på en 15 kilo tung fireåring, som også var kald og våt.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg var fraværende på kaféen fordi det for alvor gikk opp for meg at jeg om få timer skulle opp på scena på torget og prøve å si noe morsomt. Jeg ble kjempenervøs.

 


Nervøs og fraværende mamma. 

 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke orket krangle med barna om at de skulle ha på seg jakker da vi gikk fra kafeen. De løp ut uten jakker, og ble enda kaldere og våtere. Jeg er tross alt den voksne, fornuftige personen her, og burde ha insistert på at de skulle ha på seg jakker.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg sa nei til slappe heliumballonger til hundre kroner.

For at jeg likevel dro opp lommeboka og kjøpte ballonger med lange sukk og surt fjes. Noe av ballonggleden ble liksom borte da jeg så tydelig demonstrerte at jeg synes det var blodpris.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg kjeftet på mannen, igjen, da vi spiste pølser i teltet på torget, fordi jeg synes han ikke var observant nok og ga Lillesøster drikke da hun var tørst.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke orket spille fotball med barna da vi endelig kom hjem.

For at jeg slo igjen dodøra da jeg lurte meg til en fem minutters pause med mobilen, og femåringen åpnet døra på vidt gap for å vise meg at han var blitt så sterk at han klarte å løfte lillesøsters dukkevogn med bare lillefingeren.

Ja, det er lett å sitte igjen med dårlig samvittighet etter en slik dag. En dag der forventningene er skyhøye og lista himmelhøy.

Dessverre er vi bare mennesker. Eller kanskje heldigvis. Og mennesker gjør feil. Vi blir irritert. Vi blir stressa, utålmodig, lei og har ikke alltid kontroll på lengden på lunta.

Men siden vi er mennesker, blir vi også både glad, blid, avslappet, morsom, supertålmodig og tøysete.

De fleste av oss gjør mange "feil". Sikkert hver eneste dag. Men så må vi ikke glemme at vi gjør veldig mye riktig også. 

Som under frokosten. Da vi gjorde grimaser til hverandre over bordet, og alle sammen holdt på å ramle av stolene i latterkrampe.

 






Eller da femåringen først valgte kuleis med jordbær på kaféen. Så ombestemte han seg og ville ha kokosbolle i stedet, hvilket han ikke likte. Han endte opp med en vaffel. Snakk om tålmodig mamma!

Eller da vi kastet baller på blikkbokser i sprutregn, og jeg løp rundt med en skei med potet på i den ene hånda, og Lillesøster på den andre armen. Fortsatt i sprutende regnvær.

 


Årets 17. mai-vær på Raufoss

Lillemanns stolte ansikt da han gikk i borgertog sammen med fotballklubben. Selv om han egentlig var ett år for liten til å være med. Og Lillesøster og jeg stod langs veien og ropte og heiet. Hun fortsatt på armen. Enda både ryggen og armen verket helt hinsides.

Og den deilige følelsen av å komme hjem, skifte til tørre, varme klær og krype under teppet i sofaen i joggebukse og tykke sokker, mens vi spiste opp de siste isene i fryseren.

Er ikke det en bra 17. mai, så vet ikke jeg!

Flere her som har dårlig samvittighet for at de ikke klarer å innfri skyhøye forventninger?

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne antisupre mammaen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Forskjellen på å være barn, og ha barn på 17. mai

18.05.2015 - 10:41 24 kommentarer

Jeg var så heldig å bli spurt om jeg ville si noe artig fra scena på Raufoss 17. mai. Og det ville jeg.

Her er mitt lille bidrag på søndagens store, men våte feiring:

 




 

Jeg husker da jeg var lita jente. Hvor stas det var med 17. mai.

Jeg vokste opp rett oppi her. I et lite hus ovenfor ungdomsskolen.

Da jeg la meg om kvelden den 16. hadde jeg sommerfugler i magen. Noen ganger lå jeg våken til langt ut på natt. Fordi jeg gledet meg sånn til 17. mai.

Rondastakken hang klar over stolryggen ved senga. Mamma hadde strøket den tykke, hvite skjorta. Og bunadskoene var nypusset. Søljene lå på skrivepulten. Blanke og fine, var de.

Den følelsen, av å våkne til at hele senga rister, og rutene klirrer klokka 7 på morgenen. Den følelsen, er det bare vi som bor på Raufoss som kjenner til.

Jeg lå i senga mi med dyna trukket helt opp til ørene og et stort glis i hele ansiktet. Endelig! Endelig var det 17. mai!

Så gjaldt det å komme seg opp av senga så fort som mulig.

På med bunaden, strømpebukser, søljer og sko. Fram med flagget og trompeten. Ut og henge opp flagget på husveggen. Og kransen som mamma hadde laget av bjørkeris surret sammen med hvite, røde og blå bånd.

Vi ungene fikk prim på brødskiva. Og det var ikke akkurat hverdags.

Og så husker jeg at mamma flettet sånn fiskeflette i håret mitt. Med røde sløyfer i. Mens jeg satt utålmodig på stolen og sparket med beina.

Resten av dagen var en herlig blanding av barnetog, flagg, bunader, leikarring, drilljenter, korps, is, kake, pølse og brus. Det var eggestafett, sekkehopp og klatring i ei satng som brukte å stå rett der borte.

Jeg husker bror min, han Marius. Han klatra helt til topps hvert år. Og fikk den gjeveste premien. Jeg var så stolt av storebroren min.

Etter lekene dro vi hjem og grillet. Og vi ungene syklet i gata med ei kald ventepølse i den ene hånda og et flagg i den andre, mens vi ventet på at maten skulle bli ferdig.

Så holdt vi oss våkne helt til klokka 23. Da samlet hele Raufoss seg her nede igjen, og så på fyrverkeri.

 


Hurra! 17. mai! Marte, 7 år.



Så ble jeg eldre. Og 17. mai mistet litt av glansen sin. Det var plutselig ikke like stas å feire dagen.

Jeg lå ikke våken hele natta og bare ventet på salutten. Noen år sov jeg til og med helt til barnetoget var ferdig.

Men så ble jeg gravid. Og plutselig blusset disse 17. mai-forventningene opp igjen.

Jeg gledet meg til å overføre mine minner, mine tradisjoner og min barndoms 17. mai til mine barn.

Jeg så for meg de to små, barna mine i små bunader. Jenta mi med røde sløyfer i flettene.  To barn med is i hele ansiktet. To barn med store smil og forventningsfulle, glitrende øyne.

Men er det en ting jeg har lært. Så er det at det er noe helt annet å være barn på 17. mai. Enn det er å ha barn på 17. mai.

 

I går kveld, satt jeg oppe til klokka 1 og strøk bunadsskjorter. Og lette etter bunadsko. Jeg fant bare den ene skoen til Lillesøster. Den andre var sporløst forsvunnet.

Det er rart det der. Hvordan sko, og sokker også, for den saks skyld, som hører sammen, og som alltid brukes sammen, har en tendens til å havne på vidt forskjellige stedet i huset. Eller én i huset og én i bilen. Eller én i bilen og én i garasjen.

Da jeg hadde lokalisert den bortkomne bunadskoen på loftet, og vasket ut gammelt spy som katta må ha spydd opp i den i løpet av vinteren, ja, da kom jeg plutselig på at ikke hadde prøvd min egen bunad på mange år.

Altfor mange år ...

Og akkurat som jeg trodde: Bunaden hadde krympet noe veldig. De gjør det, slike bunader, når de ikke blir brukt på noen år.

Jeg kan ikke sy. Og siden klokka allerede hadde bikket midnatt, måtte jeg pent se meg om etter noe annet å ha på meg.

Jeg kom meg i seng klokka halv to.

Da var det ikke snakk om å ligge våken å vente på salutten. Jeg sovnet umiddelbart!

Ikke våknet jeg av noen salutt heller. Jeg våknet av to unger som hopper rundt i senga mi klokka halv seks i dag tidlig.

Den gode, varme, myke senga mi, ble plutselig omgjort til en gymsal. Med både flikk flakk, salto, trampoline og hodestående på programmet.

Og jammen var det ikke noen innslag av rytmisk sportsgymnastikk også.

Det var ingen vei utenom. Det var bare å stå opp og starte dagen.

Den minste insisterte på å ta på seg bunaden med én gang. Jeg prøvde å si at det egentlig var ganske dumt å ta på seg den før frokost, for den kom garantert til å bli full av syltetøy. Men det var vesla over hodet ikke enig i.

Hun tok den på seg ...

Jeg tok den av henne ...

Hun tok den på seg ...

Jeg tok den av henne ...

Og så fort jeg snudde ryggen til, tok hun den på seg igjen.

Men nå hadde jeg annet å tenke på. For plutselig kunne jeg ikke finne flaggene. Jeg var helt sikker på at jeg hadde lagt dem pent snurret sammen i en pose øverst oppe i garderobeskapet i gangen.

Jeg braste inn på badet der mannen min Sjur stod og dusja. Dro dusjforhenget til side, og lurte på hvor i alle dager han hadde gjort av flaggene.

Sjur så måpende ned på meg med håret fullt av skum.

Nei, han hadde ikke sett de flaggene. Men kunne han kanskje få lov til å dusje ferdig, så skulle han hjelpe meg å lete etterpå?

Da jeg kom ut på kjøkkenet hadde bunadsjenta funnet fram Nugattien og satt seg på kjøkkenbenken med den ene hånda i munnen og den andre dypt begravd nedi sjokoladen.

Hun stivnet da jeg rundet hjørnet inn på kjøkkenet. Satt helt stille. Som om hun trodde jeg ikke skulle se henne, bare hun satt stille nok.

Under frokosten landet selvfølgelig Nugatti-skiva i fanget i bunaden. Og røde syltetøyfingre tørket seg på den hvite bunadsskjorta. Den jeg hadde sittet oppe og strøket klokka 1 i natt.

Det ble ikke no bunad på Lillesøster i dag.

Resten av morgenen gikk med til å lete etter flagg som var sporløst forsvunnet, kjefte litt på mannen for at han hadde flyttet på flaggene og ikke husket hvor han har lagt dem, lete etter sko, igjen, legge glasur på kaka, sjekke programmet for dagen, og finne ut at oppmøte til barnetoget var kvart på ti, og ikke kvart over ti, som jeg trodde.

Prøve å få på eldstegutten bunad i en fei, for nå begynte vi å få dårlig tid.

Jeg tok den på ...

Han tok den av ...

Jeg tok den på igjen ...

Og så snart jeg snudde ryggen til, tok han den av igjen.

Det ble ikke noe bunad på Lillemann heller i dag.

Jeg fant forresten flaggene. De lå i bilen. Det var visst jeg som hadde glemt å ta de med inn. Jeg hadde tenkt at jeg skulle legge dem øverst i garderobeskapet i gangen. Men så hadde jeg glemt det.

«Fant dem!» ropte jeg til mannen i forbifarten.

Jeg er veldig glad for at han ikke spurte hvor de var!

Men nå vet han det ...

Resten av dagen i dag skal vi leke og kose oss her på Nytorvet.

Vi skal kjøpe is som vi mister i grusen etter to slikk. Så skal ungene krangle litt om hvem som er best på eggeløp. Og hvem som fikk det største kakestykket og om hvem som er eldst.

De krangler alltid om hvem som er eldst. Selv om det er hevet over en hver tvil at femåringen er eldre enn fireåringen. Og sånn kommer det alltid til å være. For resten av livet!

Mannen kommer til å få gnagsår av de nye skoene sine. Jeg kommer til å vrikke ankelen, for disse skoene jeg har på meg er egentlig helt forferdelig vonde å gå på.

Ungene kommer til å få skrubbsår på knærne når de sykler ute i gata med ei kald ventepølse i den ene hånda og et flagg i den andre.

Og mannen kommer til å brenne grillmaten, jeg kommer til å oppdage at jeg har glemt å kjøpe ketsjup og ungene kommer til å skremme katta opp i toppen av treet med 17. mai-trompetene sine.

 




 

Og så kommer de til å sovne før klokka 23 og fyrverkeriet. Men likevel fire timer senere enn vanlig, fordi de har blodårene fulle av adrenalin og sukker og 17. mai-magí.

Og når ungene endelig har sovnet, kommer Sjur og jeg til å bikke over i sofaen, med fjernkontrollen i den ene hånda og et flagg i den andre.

Så skal vi huske hvor slitsomt det er å være småbarnsforeldre på 17. mai i kanskje, tja ... et par måneder?

Og så glemmer vi det, og barndommens minner tar over igjen.

Neste år går vi på med nytt pågangsmot og de samme forventningene om en perfekt 17. mai igjen.

Med salutt, rondastakk, fiskeflette i gyllent barnehår og pølse, kake, is og brus.

Hvordan var din 17. mai?

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne kaotiske gjengen, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.
hits