Aldri mer bake med barna

23.10.2014 - 10:54 31 kommentarer

Jeg liker egentlig ikke å bake med barna. Jeg er altfor utålmodig og vil bare få jobben gjort. Men av og til, når jeg er på skikkelig godt humør, kan sånne supermamma-tanker slå ned i hodet mitt, som for eksempel: «Nei, nå tror jeg jammen jeg skal bake litt med barna. Det blir koselig».

Og det var akkurat en sånn tanke som slo ned i helga.

Dette blir koselig. La oss bake en eplekake.

Jeg plasserte treåringen på kjøkkenbenken og fireåringen på en stol. Så fant jeg frem mel, smør, sukker og egg. En bolle, en sleiv og målebeger.

 




 

«Jeg vil helle», sier Lillemann og strekker ut hendene når jeg skal måle opp tre desiliter hvetemel.

«Nei, vet du hva. Akkurat dette må jeg gjøre», sier jeg og åpner melposen.

«Nei, jeg vil», sier Lillesøster og vifter med fingrene mot den hvite og blå melposen.

Jeg prøver igjen å forklare at akkurat oppmålingen av mel må nok jeg gjøre, at melposen er tung og at det er viktig at det blir riktig.

Lillesøster begynner å gråte, så jeg gir kjapt etter. Jeg vil ikke ødelegge den koselige bakeaktiviteten før vi har begynt. Av erfaring vet jeg at dersom jeg gir etter før den første tåren faller, kan stemningen snus relativt kjapt.

«Okei, okei, okei. Du kan få helle», sier jeg til Lillesøster og trykker melposen inn i hendene hennes.  

«Urettferdig!» roper Lillemann og sparker i skapdøra.

«Nei men slapp nå av, lille venn. Da får du helle melet oppi bollen etterpå».

Kompromiss akseptert. Krise avverget.

Lillesøster heller mel. Tre desiliter i målebegeret og tre desiliter på kjøkkenbenken. Lillemann heller melet fra målebegeret og opp i bollen.

«Jeg vil røre, sier Lillemann og strekker seg opp på tå for å se ned i bollen. Klok av skade, finner jeg frem to rørespader. En til hver. Så plasserer jeg bollen mellom dem, og ber de være litt forsiktig når de rører så ikke melet spruter utover.

Siden de drar i bollen fra hver sin retning, og ikke blir enig om hvor midten er, rører de så hardt at melet spruter ut over hele kjøkkenbenken. Og gulvet.

Jeg tar fra dem bollen og børster melet på benken ned i bollen igjen. Så løfter jeg Lillemann opp på kjøkkenbenken og plasserer bollen mellom dem. Nøyaktig imellom.

«Sånn. Nå kan dere røre begge to. Ingen flytter den bollen! Og ingen krangler!» Pekefingeren min spretter opp som om den skulle hatt en springfjær festet i seg.

Men barna følger ikke med. De har sleiv-slåsskamp i bollen.

Jeg heller i litt mer mel, kanel og bakepulver.

 




 

Mens jeg finner frem eplene, tømmer Lillesøster halve posen med kanel i munnen. Hun freser og gråter og spytter vilt rundt seg. En stor, seig kanelklyse havner midt i røra. Jeg later som jeg ikke ser det, siden jeg ikke har nok mel til å begynne på nytt. Det er bare vi som skal spise kaka likevel. Tror jeg. Håper jeg...

Etter Lillemanns ansiktsuttrykk, har han hatt en finger med i spillet.

Han holder seg over munnen med begge hendene mens han prøver å holde latteren tilbake. Han ser ut som om han skal eksplodere. Ansiktet er rødt og øynene smale. Som for å holde dem på plass. Jeg mistenker de hadde sprettet ut av ansiktet hans hvis han hadde åpnet øynene.

Jeg heller vann i den lille, pesende munnen og sender Lillemann et smalt blikk. Så stapper jeg en drue inn i kanelmunnen og lukker den igjen. 

 Lillemann kjemper fortsatt mot latteren, men glemmer den kjapt når han får se druene.

Jeg setter druene mellom dem og håper de blir opptatt med dem slik at jeg kan få bake i fred. 

So much for koselig bakestund med barna!

Jeg skreller og deler opp eplene. Både druer og kanel blir fort glemt når ungene får hver sin kniv. De skjærer eplene i båter store som appelsinbåter. Lillemann skjærer seg i fingeren og farger eplebitene røde. Jeg blåser, plastrer og kaster eplene. En kanelklyse i kaka kan jeg tåle. Men blod... Der går grensa. 

Jeg sier nei tre ganger til spørsmål om de kan få være med og knekke eggene. Den fjerde gangen sier jeg: «Okei, da. Men prøv ikke å søle så mye, da». Men jeg tenker med en gang at det var en helt meningsløs uttalelse som kom på ren autopilot. For skal en treåring og en fireåring knekke egg, ja da blir det søl.

Av de fire eggene som skulle i bolla, havnet to på gulvet og en i fanget til Lillesøster. Jeg knekker de siste eggene selv til store protester.

Mens sukkeret og eggene vispes sammen av kjøkkenmaskinen, spiser barna mel fra bollen.

 






 

«Prøv ikke å søle så mye, da», sier jeg igjen på autopilot, uten egentlig å legge noe tyngde i kommandoen. Men det burde jeg kanskje ha gjort. For når eggedosisen er ferdig pisket, ser Lillesøster ut som en snømann. Og melmengden i bollen er betraktelig redusert.

Så krangler de litt om hvem som skal få smake først på eggedosisen. Lillesøster kommer uheldigvis til å klonke Lillemann i panna med tresleiven. Lillemann gråter og holder seg for panna. Jeg kjefter på Lillesøster som også begynner å gråte. Jeg gir dem to t-skjeier og ber dem forsyne seg av eggedosisen. Dobbeldipping er greit.

«Men ikke spis opp alt!», formaner jeg da det ringer på døra.

Etter å ha kjøpt to lodd for Raufoss fotball, halser jeg ut på kjøkkenet igjen for å finne ut at hele bollen med eggedosis har gått i gulvet under en dragkamp.

Siden jeg ikke har flere egg igjen, stapper jeg begge ungene i bilen, uten yttertøy, og kjører ned til nærmeste butikk. Jeg formaner dem om å sitte stille i bilen og vente mens jeg løper inn og kjøper egg og mel. Det vil de IKKE, så jeg lover dem en sjokoladeplate hver hvis de gjør som jeg sier. Det gjør de.

Vel hjemme igjen, setter jeg ungene foran tv-en med hver sin sjokolade og en pose bortgjemt potetgull jeg hadde tenkt å spise etter de hadde lagt seg.

Så lager jeg eplekake selv.

Og neste gang jeg kommer på at det helt sikkert hadde vært koselig å bake med barna, skal jeg ta frem dette blogginnlegget og lese det en gang til.

Liker du å bake med barna?

 

 PS: For flere mislykkede bakestunder, og lesestunder, og badestunder, og stunder generelt, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

Himmel og hav

22.10.2014 - 11:39 24 kommentarer

"Du mammaaaa?"

Å, åh. Den stemmen kjenner jeg godt igjen. Når Lillemann sier "Du mammaaa?" på den måten betyr det en av to ting. Enten vil han ha noe han vet han ikke får. Eller det kommer et spørsmål jeg ikke kan svare på. 

Lillemann sitter ved spisebordet og tegner. Jeg jobber litt. (Nei, det er ikke ofte han sitter stille og tegner mens jeg jobber litt. Men det hender. Og akkurat denne dagen var en sånn dag).

 




 

"Du mammaaaa?"

"Jaaaaa", sier jeg forventningsfullt og husker forrige gang han brukte den stemmen. Det var da han lurte på hvordan han ble til

Lillemann: Hva betyr "Himmel og hav"?

Meg: Himmel og hav? Du vet da hva himmel og hav betyr?

Lillemann: Nei, ikke sånn. Når man sier det i ett. Sånn: "Å himmel og hav!" 

Lillemann slår seg på lårene og ser opp i taket mens han sukker ut "Himmel og hav".

Meg: Å ja. Sånn himmel og hav.

Jeg ser ut av vinduet. Løfter fingrene til munnen og trommer  peke- og langfinger over leppene. 

Meg: Jah. Det er vel sånn man sier når man blir forskrekket det. "Å, himmel og hav. Er det virkelig sant?" Som for eksempel når du setter utfor trappa fra andre etasje med en sofapute som skateboard. Da kan det nok hende jeg sier "Å himmel og hav"! 

Lillemann: Er det så gæli da?

Meg: Nei, ikke gæli. Men en sofapute som skateboard er nå vel så som så. 

Lillemann: Hva betyr "Så som så"?

Meg: Ehm, det er litt vanskelig å forklare.

Lillemann: Men du må jo vite hva det betyr når du går rundt og sier det. 

Meg: Jo da. Men noen ganger sier jeg ting uten å tenke over det. "Så som så" sier man vel når noe ikke er så bra. Det er så som så. Hvis noen spør deg hvordan middagen var, og du egentlig ikke likte den så godt, kan du si "så som så".

Lillemann: Hvis noe smaker vondt altså.

Meg: Ja, eller ikke direkte vondt, men ikke godt heller.

Lillemann: Kan jeg ikke bare svare at middagen ikke var så veldig god da, hvis noen spør?

Meg: Jo da. Det kan du godt.

 

Lillemann: Og så kunne du sagt at sofapute til skateboard egentlig ikke er så veldig bra. 

Meg: Ja, det kunne jeg. 

 




 

Lillemann: Men du mammaaa?

Meg: Jaaaa.

Lillemann: Hva betyr  "aner ikke".

Meg: Det betyr det samme som "vet ikke".

Lillemann: Hvorfor sier man ikke "vet ikke" da?

Meg: Ehm... "Aner ikke" er kanskje litt sterkere. Da vet du virkelig ikke. Hvis noen spør deg hvor langt det er til barnehagen, så vet du ikke helt sikkert. Men hvis noen spør deg hvor langt det er til månen, så aner du virkelig ikke. 

Lillemann: Som "hakke peiling"?

Meg: Ja, som "hakke peiling".

Lillemann: Men det betyr jo egentlig det samme. 

Meg: Ja, det gjør det. 

Lillemann: Så tullete å drive og lage mange ord som betyr det samme. Det hadde vært mye enklere hvis man holdt seg til ett ord.

Meg: ja, det er sant det. 

 

*****

 

Lillemann: Hva betyr "absolutt ikke" da. 

Meg: Det vet du vel. Det betyr vel at noe ikke går.

Lillemann: Hvorfor sier du ikke bare nei da? 

Meg: Fordi noen ganger får du absolutt ikke får lov til det du spør om. Som et dobbelt nei. 

Lillemann: Men du kan bare si nei. 

Meg: Ja, jeg kan bare si nei. Men når jeg bare sier nei, er det ikke alltid du hører på meg, vet du. Når jeg sier "absolutt ikke", og gjerne med gneldrestemme, da skjønner du at du absolutt ikke får lov.

Lillemann: Ha ha. Og hvis jeg fortsetter å mase da så sier du "kommer IKKE på tale".

Han drar opp den lille pekefingeren sin.

Meg: Ja, det gjør jeg. Og da skjønner du at det absolutt ikke er noen vits i å mase mer.

Lillemann: Nehei, det er ikke alltid jeg skjønner det.

Meg: Nei, det er for så vidt sant. 

Lillemann: Hva betyr "for så vidt"?

Meg: Nei du, nå tror jeg nesten jeg må begynne med middagen her, du....

 




PS: For flere forvirrede oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos. 

 

    

 

 

.

 

Å gjøre alle tilfreds

20.10.2014 - 19:53 34 kommentarer

Hvis man skriver for perfekt, skaper man et press om perfeksjon.

Hvis man skriver for uperfekt, skaper man et press om uperfekthet.

 

Deler man bilder av flotte bursdagskaker, legger man press på andre mødre om å lage like fine kaker.

Deler man bilder av mislykkede bursdagskaker, håner man de som lager flotte, vellykkede kaker.

 

Legger man ut bilder av sin smekre, veltrente kropp, skaper man usunne, tynne idealer.

Legger man ut bilder av sin smålubne mammakropp, skaper man usunne, tjukke idealer.

Eller man blir kritisert for ikke å være tynn nok til å kunne legge ut bilder av tynn kropp. Eller tjukk nok til å kunne legge ut bilder av tjukk kropp. Og dermed håner man de tynne. Eller de tjukke. 

 


For tynn til å være tjukk og for tjukk til å være tynn. For stygg til å være pen og for pen til å være stygg. 

 

Man bør med andre ord vokte seg vel for å være for perfekt. Og så bør man vokte seg vel så vel for å være for uperfekt.

Man bør heller ikke være for flink til å bake. Men man må ikke være helt rævva heller. Og tilhører man en av ytterpunktene, bør man i hvert fall ikke dele bilde på Facebook.

Man må ikke være for morsom, for da er man useriøs. Men man må heller ikke være for alvorlig, for da er man kjedelig.

Man bør ikke bruke seg selv som eksempel for mye, for da er man oppmerksomhetssyk og sosialpornografisk. Men man bør absolutt ikke snakke om ting man ikke har opplevd selv heller, for da har man egentlig ikke peiling.

Man bør passe seg for å være for glad. Og man bør passe seg for å være for sur.

Alle er enig i at man må være seg selv. Hvis ikke er man falsk. Men det er viktig å være seg selv på riktig måte. For hvis man er seg selv på feil måte, får man kritikk. 

 

Nei, det er ikke lett å tilfredsstille alle. Og egentlig tenker jeg det er helt greit, og at det ikke er noe mål heller.

Det vrimler av meninger, bilder, blogger, nyheter, mennesker, debatter, Facebook-profiler og forum der ute. Det burde være noe for alle.  

Sånn sett, burde jo egentlig alle være tilfreds.

 

PS: For flere perfekt uperfekte oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram

 

   

Fin gardin

17.10.2014 - 21:17 34 kommentarer

Det er på tide med et interiørinnlegg igjen. Denne gangen med tema gardiner.

Det er et drøyt år siden vi flyttet inn i huset vårt her på Raufoss. Og alle som har flyttet vet at noe av det siste som kommer opp er gardinene. Her hos oss er det intet unntak. 

Og siden vi egentlig ikke har gjort noen ting her hjemme siden vi flyttet inn, vel, bortsett fra å male soverommet vårt da, blir det med andre ord lenge til disse vinduene ser noe til nye gardiner. 

Men gardiner må man jo ha, derfor har vi tatt det vi har hatt for hånden:

 

 

Soverom: Mannens dress og morgenkåpe fungerer finfint som gardin. Gardinstangen er av typen "ledning".

 

 

Barnas soverom: Her kjører vi den klassiske teppe-gardinen. Funker alltid!

 

 



 Hjemmekontor/roterom: Nok en teppe-gardin.

 

 

 

Gjesterom: Dette er en ganske ekslusiv gardin av merket "brudekjole". Litt møkkete dog. Jeg satt ikke akkurat stille og var til pynt i bryllupet mitt. 

 

 

Soverom: Til slutt litt vinduskarm-design. Jeg må innrømme at jeg forventer litt større fremgang på oppussingen her i huset, når vinduskarmen ser sånn ut. Eller kanskje det er mannens måte å skape erotisk stemning på. 

 

Hvilken gardinstil kjører du?

 

PS: For flere interiørtips, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   

Egoistisk mamma

16.10.2014 - 20:51 47 kommentarer

Når bør man egentlig hente barna i barnehagen? Hvor lange dager kan de ha? Er seks timer ideelt? Sju? Er åtte timer for mye? Hva med ni? Og går det greit med ti timer innimellom?

 

Det er vanskelig å vite. Men det jeg vet, er at den dårlige samvittigheten stiger i takt med antall timer barna er i barnehagen.

 




 

Den svenske debattanten og forfatteren Rebecka Edgren Aldén, har skrevet et innlegg i Aftonbladet, der hun ber mødre slappe litt mer av og ikke stresse med å hente barna så tidlig som mulig.

I går ble jeg intervjuet om mitt forhold til barnehagehenting. Intervjuene står på Aftenposten.no, Aftenbladet.no og Bt.no i dag.

Rebecka Edgren Aldén mener vi ikke blir bedre mødre av å hente barna klokka tre i stedet for klokka fem. Hun skriver blant annet at det har blitt status å hente barna tidligst mulig og at mødre konkurrerer om å hente tidlig.

Jeg kjenner meg ikke igjen i at det hersker en konkurranse mellom mødre om å hente tidligst mulig. Ei heller i at det gir status å hente tidlig.

Men det jeg kjenner meg igjen i, er det med den dårlige samvittigheten.

Nå er det på langt nær alle som har mulighet til å hente barna før klokka tre. Og mange har ikke annet valg enn å la barna være i barnehagen i åtte, ni timer hver dag. Men er det egentlig så ille da?

Det har inntrykk av at det hersker en holdning her i Norge om at det er synd på barn som er i barnehage. I hvert fall hvis de begynner før de er to, helst tre år. Og man kan nesten få inntrykk av at barna tar skade av å være i barnehage lenger enn fire, fem timer hver dag.

Nå er selvfølgelig alle barn forskjellig, men mitt inntrykk er at de fleste barn stortrives i barnehagen. Det gjør i hvert fall mine.

 




 

Jeg har prøvd noen ganger å hente dem litt tidlig. Hvis det har passet seg sånn i forhold til jobb. Men da møter jeg en pottesur fireåring som legger armene i kors og løper inn og gjemmer seg på puterommet. Han vil ikke gå glipp av frukten klokka 15.

Men okei, en ting er når man jobber sånn at man ikke har noe annet valg enn å la barna tilbringe dagene i barnehagen.

Hva med de som jobber fleksibelt, og som egentlig kan hente litt tidligere av og til. Men som likevel velger å bruke den timen mellom klokka 15 og 16 på seg selv, eller noe annet viktig.

Både mannen min og jeg er selvstendig næringsdrivende, og kan dermed ofte være fleksible i jobbhverdagen. Og det er her den dårlige samvittigheten min har en lei tendens til å gjøre seg gjeldende.

For jeg kan jo hente litt tidligere og heller jobbe på kvelden etter barna har lagt seg. Burde jeg gjøre det? Er det det beste for barna? Ja, vil kanskje noen si. Nja, sier jeg. Men er det det beste for meg? Er jeg egoistisk hvis jeg tenker litt på meg selv også?

For det er ikke alltid jeg har lyst til å jobbe på kvelden. Og hvis jeg er ferdig tidlig en dag, kan det godt hende jeg bruker den ekstra timen på å få unnagjort handling og andre gjøremål det er en pest å ha med barna på.

Og ja, jeg innrømmer også at jeg av og til bruker den ekstra timen bare på meg selv. Kanskje setter jeg meg i sofaen med en bok. Kanskje ser jeg på gamle episoder av Friends på formiddags-tv. Eller kanskje tar mannen og jeg en kaffedate på senteret.

Og når jeg først er inne på det. Ja, jeg har hatt en hel dag fri også. Og likevel levert barna i barnehagen.

 




 

Grusomt? Nei, jeg synes egentlig ikke det. For at jeg skal fungere godt, og være en best mulig mamma for mine barn, er jeg avhengig av jevnlig tid for meg selv.

Jeg hadde en periode da jeg var veldig sliten og var først helt, og etter hvert delvis sykemeldt. Da hadde jeg masse tid for meg selv, mens barna var i barnehagen. Og jeg trengte det. Jeg har ikke lyst til å havne der igjen. Og for å unngå det, trenger jeg å være litt egoistisk av og til.

I dag gir jeg mer blaffen i både samvittigheten og hva andre måtte mene, og gjør det som jeg mener er riktig for meg selv, for mine barn og for vår familie.

Selv om det fortsatt hender samvittigheten dukker opp og prikker meg på skulderen.

En ting jeg i hvert fall vet, er at en stresset og sliten mamma ikke kommer noen til gode.

Hva mener du? Hvor lenge bør barna være i barnehagen? Og er det greit å leve barna i barnehagen hvis man har fri selv?

 

 PS: For flere egoistiske oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

  

Ukas krangel - de våte joggeskoene

15.10.2014 - 21:04 20 kommentarer

Det er ikke til å komme fra at det går ei kule varmt her i huset innimellom. Jeg er egentlig ikke av den kranglete typen. Nei, det er helt sant. Jeg er egentlig ikke det.

Men konstant mangel på søvn, to barn i trassalderen (Som ikke går over når barna blir tre. Det er bare en myte) og evig tidsklemme (Som visst nok egentlig ikke eksisterer. Det blir jo hva du gjør det til), gjør noe med deg.

 




Lunta blir kortere, tålmodigheten forsvinner helt, og den fornuftige delen av hjernen tar seg ofte en pause.

Inspirert av Pappahjertes ukas krangel: treningsbagen, vil jeg herved få introdusere min nye spalte: Ukas krangel.

 

De våte joggeskoene

 




«Hva i himmelens navn og rike er det dere har holdt på med?»

Jeg blir møtt i gangen av to gjennomvåte unger og en klissblaut mann.

«Vi har vært ute og hoppet i vanndammene», sier mannen fornøyd og vrenger av seg den våte jakka.

«I joggesko?» sier jeg fortvilet. Stemmen går opp i fistel på «sko». «Hvorfor i alle dager tok du ikke på barna støvler?» Jeg setter hendene i siden og hopper unna en dryppende våt fireåring som løper forbi meg og slenger seg opp i sofaen bak meg.

«Støvlene lå igjen i barnehagen», sier mannen og labber inn i stua.

Igjen i gangen ligger tre par gjennomvåte og sandfylte joggesko, to par klissblaute bukser, seks våte sokker og to vrengte jakker.

Jeg hører mannen romstere ute på kjøkkenet. Ungene er i full gang med putekrig i sofaen. Jeg velger å la de våte klærne og skoene ligge, og satser på at mannen har tenkt å rydde opp etter seg.

Men timene går. Det er barnehage i morgen, og barna trenger både sko og jakker. Jeg kjenner jeg blir surere og surere inni meg. Noe må gjøres. Skal jeg konfrontere mannen, eller skal jeg bare gjøre det selv? Jeg ender opp med det siste.

Jeg tar joggeskoene med ut på badet og skyller dem rene for sand. Tar ut sålene og legger de på det varme badegulvet. Henger jakkene opp over dusjen.

Mannen går forbi akkurat i det jeg skyller sand av den ene blå skoen til Lillemann. Jeg ser ham i øyekroken. Han stopper et øyeblikk utenfor døren, før han går videre.

Da sprekker det.

«Jeg er altså lei av at jeg må gjøre alt her i huset», roper jeg ut i gangen.

Det blir helt stille der ute. Jeg kan formelig se for meg hvordan mannen har stoppet opp midt i det han holdt på med og står og stirrer ut i luften. Avventer. Analyserer faren. Som et truet dyr.

Så kommer han tuslende inn på badet.

«Men jeg kan ta det, jeg altså», sier han og ser opp på de våte jakkene over dusjen.

«Jah, når da?», spør jeg med trykk på når.

«Hvis dette skal bli tørt til i morgen, kan det ikke ligge slengt på gulvet i gangen, vet du. Det må tørkes. Dessuten er skoene fulle av sand. Hva var det egentlig du tenkte på?»

«Hva jeg tenkte på», sier mann og setter seg på dolokket.

«Jeg tenkte på at du skulle få litt tid i fred. Du har jo vært så sliten i det siste. Derfor tok jeg med meg ungene ut.»

«Men måtte dere hoppe i vanndammer da?», spør jeg slår av krana.

«Vel, du kan jo prøve å ta med deg en treåring og en fireåring ut når det regner og si at de ikke får lov til å hoppe i vanndammene», sier mannen og reiser seg.

«Se her, jeg tar dette jeg», sier han og tar plass ved vasken. «Jeg prøvde bare å gjøre deg en tjeneste».

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, så jeg går ut i stua og setter meg i sofaen. Så reiser jeg meg opp igjen og stiller meg i dørkarmen inn til badet.

«Men du kan ikke bare gjøre meg en tjeneste, og så forvente at jeg skal rydde opp etter deg! Da blir det jo ingen tjeneste. Da blir det jo bare å gi meg mer jobb!»

Jeg fester hendene godt i midjen. Når mannen ikke svarer, går jeg ut i stua igjen.

Etter en stund kommer han ut fra badet.

«Jeg hadde tenkt å rydde opp. Bare så du vet det. Jeg skulle bare få i meg litt mat først», sier han og forsvinner ut på kjøkkenet.

«Og lese avisa, og trykke på telefonen din, og se barne-tv, og spise kveldsmat?», sier jeg. Men det hører han ikke.

Heldigvis ble både skoene og jakkene tørre til dagen etter. Men godtebutikken var stengt den kvelden...for å si det sånn...

 

PS: For flere kranglete oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos.

 

  

Mitt lykkelige mammaliv

13.10.2014 - 20:22 55 kommentarer

Jeg satt og bladde gjennom noen gamle fotoalbum her om dagen. Mens jeg drakk grønn økologisk te og spiste en bit av en mørk sjokoladeplate. Uten sukker selvfølgelig. Kjøpt på helsekosten. 

Jeg fikk så lyst til å dele noen av bildene mine med dere fine leserne mine. 

Her er mitt lykkelige mammaliv i bilder:

 

Jeg blir så irritert når jeg leser om mødre som klager over at de går opp både 20 og 30 kilo under graviditeten.

For det første skjønner jeg ikke hvordan det er mulig! For det andre handler det bare om viljestyrke. Ærlig talt. Hver gang jeg fikk skikkelige cravings på sjokolade eller karameller, hentet jeg meg en stoooor bolle med salat. Det er nesten like godt som sjokolade. Bare prøv!

 

 

 

Det er viktig å ta vare på seg selv gjennom graviditeten.

Det samme gjelder for øvrig etter barna har kommet. Jeg kjenner altfor mange vordende og nybakte mødre som bare deiser rett ned i sofaen i joggebuksa og blir der.

For ikke å forfalle helt, gikk jeg for eksempel nesten bare i høye heler da jeg var gravid. Det er faktisk ikke noe problem. Man må bare gå med de hver dag, så venner føttene seg gradvis til den ekstra vekten.

 

 

 

Jeg har aldri følt meg så sexy som da jeg var gravid. Jeg bare elsket kroppen min og struttet av selvtillit og sex. Jeg glødet, rett og slett!

Nå var jeg så heldig at jeg slapp unna både vann i beina, hemorrider, slapp anusmuskulatur og strekkmerker. I tillegg ble jeg kjempekåt og mannen og jeg hadde sex flere ganger hver dag. 

 

 

 

Fødselen gikk som en drøm.

Så lenge man puster seg gjennom riene, er det virkelig ikke noe problem. Mange kvinner blir helt vulgære når de skal føde. Igjen, hvor er viljestyrken? Det gjelder å finne urkvinnen i seg.

Jeg gikk for øvrig på fire forskjellige fødselsforberedende kurs. Blant annet et der vi lærte hvordan man kan synge seg gjennom fødselen. Det funker som bare det. Tralla la la. 

 

 

 

 

Ammingen gikk som en lek.

Jeg tror kroppen min er skapt for å amme. Jeg elsket å sitte på den hvite blomstrete krakken i spisestuen og amme, amme, amme. Helst bare med et håndkle rundt meg.

Det er viktig med kroppskontakt. Og blikkontakt. Jeg skjønner meg ikke på disse mødrene som sitter og trykker på iPhonen mens de ammer. Det knyttes sterke og viktige bånd mellom mor og barn når man ammer. De båndene vil i hvert fall ikke jeg være for uten. 

 

 

 

 

 

Jeg fikk gjort mye i mammapermisjonen.

Jeg oppdaterte bloggen min tre ganger hver dag, skrev en bok, fullførte masteren min og startet to nettbutikker. En med økologiske barneklær i hamp og lin, og en der jeg solgte økologiske og håndlagede prins- og prinsesse-skilt til barnevogner, samt hjemmestrikkede trekk til bilseter i rosemønster. 

Man kan jo likeså godt få noe gjort når man likevel bare går hjemme.

 

 

 

 



Jeg deltok i fire forskjellige barsel-, fødsels-, og BIM-, BAM- og BUM-grupper.

Og så passet jeg hele tiden på og holde kontakten med mine barnløse venninner. Det er viktig å vise dem at man ikke forandrer seg selv om man får barn. Vi hadde mange gode og dype samtaler mens jeg matet babyen, eller mens han sov. En baby forstyrrer faktisk ikke så mye, hvis man bare er flink til å planlegge. 

 

 

 

 



Barna mine har alltid spist pent.

De søler aldri! Derfor investerte jeg i en hvit sofa. Jeg har også nesten bare hvite klær til dem.  Det er viktig å innføre gode spisevaner tidlig. 

 

 

 

 

Vi har alltid samsovet.

Og vi elsker det. Alle sover godt når vi ligger i en stor haug i senga under en stor dobbeltdyne. 

 

 

 

 

 

Vi sørger alltid for å ha rolige morgener.

Mannen og jeg koser oss på badet sammen mens barna kler på seg. Vi elsker å dele bad, og både dusjer og pusser tennene samtidig. Det er kjempekoselig.

 

 

 

 

Etterpå roper vi barna inn på badet, en etter en, for å pusse tenner.

Mannen og jeg bruker å synge "Puss puss så får du en suss" tostemt. Det gir god stemning!

 

 

 

 

  

Jeg er veldig glad for at jeg har en mann som vare på seg selv, og som tar dette med hudpleie på alvor.

Jeg har lært ham og rense ansiktet hver morgen og hver kveld, bruke ansikts- og øyekrem, samt å peele og bruke maske en gang i uka. Ofte gjør vi det sammen. Perfekt kjærestetid.  

 

 

 

 

 



 

Det finnes ingen unnskyldning for ikke å trene selv om man har små barn.

Det er viktig å holde seg i form. Selv trente jeg gjennom hele graviditeten, helt frem til termin. Og jeg var i gang igjen en uke etter fødselen. Hver lørdag formiddag trener vi sammen alle sammen på treningsstudioet. 

 

 

 

 



Etter treningen, tar vi lørdagshandelen på supermarkedet..

Det går som en lek. Ingen sure miner, ingen "skal ha, skal ha" og ingen trassanfall. Hemmeligheten er å være konsekvent. Man må aldri gi etter. Og så er det viktig med gode rutiner.

Jeg gremmes når jeg ser foreldre med illsinte unger som tar rekedansen på gulvet mens de skriker etter sjokolade. Ja, sånn går det, tenker jeg da i mitt stille sinn. Du har bedt om det selv. 

 

 

 

 

  

Når vi sitter i bilen, har vi alltid masse morsomme sangleker og regler.

Hvis vi ikke kjører quiss, da Eller teller bilene som kjører forbi, og fører dem inn i boka etter farge. Det blir mye latter når det for eksempel kjører tre gule biler forbi etter hverandre!

 

 

 

 

 

 

Søndag går vi tur.

Jeg har alltid kikkerten rundt halsen slik at vi kan speide etter fugler. Vi fører alle fugletypene vi ser ned i en bok. På kvelden tar vi frem boken mens vi sitter foran peisen men en kopp varm kakao. Da slår vi opp i fugleleksikonet og lærer oss navnet på fuglen og studerer parringsritualet.

 

 

 

 

 




Hvordan vi får tid til alt dette?

Det handler om å la barna få hjelpe til. De elsker det! Gi dem ansvar og sørg for gode rutiner helt fra begynnelsen. Vi lager for eksempel alltid middag sammen. 

Jeg skjønner helt ærlig ikke noe av alt dette snakket om denne "tidsklemma". Jeg har med hånden på hjertet aldri merket noe til den. Det blir hva du gjør det til!

 

 

 

 

 

Ta barna med på klesvasken og alt annet husarbeid. Barn helt ned i toårsalderen kan fint lære seg og sortere skittentøyet sitt og sette på en vaskemaskin. 

 

 

 

 



Kosthold er viktig.

Vi spiser salat flere ganger hver dag. Igjen handler det om å innføre rutinene tidlig. I dag roper barna etter salat. Jeg blir nesten litt sliten. "Kan vi ikke ha salat til middag i dag, mamma? Kan vi ikke ha salat til kvelds? Vært så snill. Vææææær så snill."

Men så må jeg jo bare le av det. For salat er jo så sunt, at man egentlig kan spise det døgnet rundt. 

 

 

 

 

Barna elsker at jeg leser for dem. Da sitter de helt stille og bare lytter. Ingen hopping, ingen blaing før vi har lest hele siden ferdig og ingen riving i sidene. Er det sol ute, tar vi med oss boka ut og setter oss på et pledd på plenen. 


 

 

 

 

 

Jeg elsker regnvær! 

Når det regner, er vi aldri sen med å få på oss støvlene og komme oss ut for å hoppe. Det finnes ikke dårlig vær. Bare dårlige klær, vet du.

 

 

 

 

 

 

På ettermiddagene, setter gjerne barna seg ned på gulvet med et parti sjakk, slik at vi voksne får drukket kaffe i fred. 

 


 

 

 

Her er vi i lekebutikken for å kjøpe bursdagsgave til en niese. Mine barn forstår godt at de ikke skal få noe selv, og maser aldri.

Hemmeligheten er å snakke om det før vi går inn i butikken, og være konsekvent og tydelig. Husk, det er du som er sjefen!

 

 

 

 

 

Her er vi på vei til Spania.

Vet du, vi har aldri hatt ett eneste raseriutbrudd på fly. Ei heller grining, masing eller bråking. Som alt annet, handler det om god oppdragelse.

Gosh, når jeg tenker etter finnes det utrolig mange dårlige foreldre der ute, altså. Jeg er så glad for at jeg har klart å gi mine barn en perfekt og lykkelig barndom. Man får de barna man fortjener. 

 

Love my family <3

 

Innlegget er veldig inspirert av denne siden her.

 

PS: For flere oppdateringer fra mitt lykkelige mammaliv, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

  

 

Før og etter barn

09.10.2014 - 20:22 46 kommentarer

Jeg trodde jeg kjente meg selv ganske godt, men etter å ha fått barn, kjenner jeg ikke igjen meg selv i det hele tatt.

Hva har skjedd?

 


Moahaha. Du skulle bare visst hva du har i vente!

 

  • Buksa passer ikke lenger. Og det er kanskje ikke så rart, tenker du. Det er vel naturlig når man har lagt på seg noen gó-kilo etter et par graviditeter. Jo da, men selv når jeg har gått ned noen kilo, passer likevel ikke den samme buksa jeg brukte da jeg veide akkurat det samme. Kroppsmassene har rett og slett forflyttet seg rundt på kroppen min og lagt seg på de merkeligste steder.

 

  • Den ene foten har blitt en hel skostørrelse større enn den andre.

 

  • Det ene øyet er større enn det andre!

 

  • Jeg kan plutselig få helt angst og klore merker i sofaen når mannen kjører med barna til nærbutikken for å kjøpe rømme til lørdagstacoen, overbevist om at de helt sikkert kommer til å havne i en alvorlig ulykke. Selv om det er bare er noen få hundre meter til butikken og knapt biler på veien.

 

  • Jeg våkner av de minste lyder. Jeg, som kunne sove gjennom bombenedslag tidligere.

 

  • Jeg har fått hårvekst på steder jeg aldri har forbundet med den slags tidligere.

 



Det er ikke bare leggene som må barberes, nei.

 

  • Jeg blir svimmel og kvalm bare jeg går to runder rundt meg selv. Tidligere var jeg dronningen av berg og dal-baner.

 

  • Undertennene har blitt skeivere.

 

  • Sex... Vel, la meg si det sånn: Det har hendt at jeg har sovnet midt i akten.

 

  • Jeg har ikke fornyet truseutvalget på tre år.

 

  • Tidligere hørte jeg på Guns N' Roses på full styrke når jeg gjorde husarbeid. Nå vil jeg bare ha stillhet. Oh, den deilige stillheten.

 

  • Jeg har sluttet å like ostepop. Og jeg som elsket ostepop før jeg fikk barn.

 

  • Jeg gråter av teite reklamer og alle disse visdomsordene folk poster på Facebook.

 

  • Puppene peker ikke rett frem lenger, men ned og ut til siden. Jeg har byttet ut push-up-bh, med push-frem.

 

  • Håret ble først veldig tykt, og så veldig tynt.

 

  • Jeg tisser på meg hvis jeg ler for mye.

 


Og hvis jeg hopper på trampolina.

 

  • Jeg avlyste en frisørtime i sommer fordi etterveksten plutselig ikke var så ille lenger. Jeg tenkte fornøyd at jeg endelig hadde fått naturlig solbleket hår. Helt til jeg så nærmere etter og fant ut at det var grått!

 

  • Jeg har kronisk store poser under øynene. 

 

  • Jeg har fått flere føflekker. Spesielt på magen!

 

  • Helt til slutt, en liten advarsel. Hvis du noen gang har tenkt tanken på å ta et lite speil og bare ta en ørliten titt på hvordan du ser ut der nede...ikke gjør det! Her gjelder i aller høyeste grad regelen om at det du ikke vet har du ikke vondt av!

 

Noen flere?

 

PS: For flere yummy mummy-oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram

 

  

 


Billigere barnehage for de med dårlig råd

08.10.2014 - 14:46 38 kommentarer

Barnehageprisene skal kuttes med 500 kroner i måneden for familier med samlet inntekt under 405.000 kroner. Samtidig skal prisen økes med 100 kroner i måneden for de som tjener mer.

 

Dette foreslår regjeringen i statsbudsjettet som ble lagt frem i dag.

 




 

Dette er et veldig bra tiltak, og et skritt i riktig retning for å bekjempe fattigdom blant barn i Norge. Flere barn vokser opp i lavinntektsfamilier, og andelen økte fra 5 til 8 prosent fra 2002 til 2012.

Men...

Jeg skulle gjerne sett at grensen for å få billigere barnehage blir oppjustert noe. En familie som samlet tjener 405.000 kroner i Norge i dag, har veldig dårlig råd. Men det har jammen en familie som tjener 500.000 kroner også.

Og når vi først er inne på det, så vil jeg gjerne utfordre regjeringen til å gjøre det samme med barnetrygden. Barnetrygden ligger i dag på 970 kroner per barn, og skal bidra til å dekke utgifter ved å ha barn.

Men helt ærlig, hvor stort forskjell gjør egentlig 970 kroner i måneden når man tjener en grei million eller mer?

Jeg mener barnetrygden bør stå i forhold til inntekt. Fjern den helt der familien tjener godt, og øk barnetrygden til familier som tjener lite.

Når høyinntektsfamilier mottar like mye, eller lite, alt etter som hvordan man ser det, som en familie som lever under fattigdomsgrensen, blir barnetrygden en vits.

Mange merker ikke at barnetrygden kommer inn på kontoen en gang. Den bare forsvinner i det store gapet. For andre gjør barnetrygden stor forskjell, og er avgjørende for om poden får nye vintersko denne måneden, eller om det må vente til neste måned.

Så det blir ros til regjeringen for å være på riktig spor. Og så utfordrer jeg Siv til å ta noen skritt ekstra på det sporet hun allerede er inne på.

Hva synes du om barnehageprisene? Bør det bli billigere barnehage for de med dårlig råd?

Og hva med barnetrygden? Er det greit at en familie som tjener en million i året eller mer mottar like mye i barnetrygd som en familie som tjener en tredjedel?

 

For flere oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram.

  

 

 

Vi må forby barna å klatre i trær

06.10.2014 - 20:48 46 kommentarer

På Hognestad skole på Jæren er det forbudt å klatre i trær. Ifølge vg.no, har rektor innført klatreforbud etter høstferien.

Det er foreløpig ingen barn som har falt ned fra disse trærne på denne skolen. Ei heller noen som har skadet seg. Men det er klart, treklatring innebærer alltid en viss risiko. Barna kan jo ramle ned og slå seg. Basert på den faktiske muligheten, og et enormt press fra foreldrene, har altså rektor innført klatreforbud på skolen.

 


Bildet er en skjermdump fra filmen Safety suit laget av St John Abulance. Se hele filmen her.

 

Det er jo som kjent farlig å leve. Og ekstra farlig er det å være barn. De er høyt og lavt og utforsker omgivelsene sine med stor iver. Hvilket av og til resulterer i et skrubbsår, litt neseblod eller enda verre, en brukket arm.

Og det vil vi jo ikke ha noe av.

Sykkelhjelm er allerede en selvfølge på små barnehoder. Og det er bra! Men de kan da få vondt mange andre steder dersom de velter på sykkel i høy fart.

Knær, albuer, nese og håndledd er spesielt utsatt. Vi burde kanskje innføre fullt beskyttelsesutstyr når barna skal ut og sykle. Eller vent, kanskje best å forby sykling. Så er vi på den sikre siden.

 

Ånei, å nei. å nei, å nei!

 

Hopping på trampoline har blitt vesentlig tryggere etter de fleste satte opp sikkerhetsnett rundt trampolina. Men er dere klar over hvor vondt der er å skalle hodene sammen i luften? Det kan i verste fall gi hjernerystelse. Jeg synes vi skal forby at flere hopper samtidig. Eller, kanskje vi skal innføre hjelm. Eventuelt, og kanskje egentlig like greit, bare forby trampoliner.

De fleste lekeplasser og lekeland er allerede sikret med polstringer, nett, myke underlag og klare regler om bare å skli en og en om gangen, og kun sykle i oppmerkede felt.

Men jeg har selv sett barn som har fått både riper og blåmerker både på lekeplassen og på lekeland. Ja, en gang så jeg ei lita jente som blødde neseblod etter et hardt møte med bakken. Jeg synes egentlig vi bare skal legge ned og stenge disse leketilbudene, jeg. Så slipper vi å bekymre oss.

 


Farlig, farlig. Tenk om hun faller!

Klatring i trær er jo allerede på vei til å bli forbudt rundt om på skoler og i barnehager. Og hjemme i private hager. Løping i nedoverbakker kan uten tvil forårsake vondter dersom man faller. Det bør vi få en slutt på.

Hoppe tau kan være livsfarlig dersom man vikler føttene inn i tauet og faller. Og å få en fotball midt i fleisen kan unektelig gjøre veldig vondt og i verste fall gi kul i hodet. Selv om all barneidrett er nøye overvåket av foreldre i dag, er det likevel sjanse for at barna kan skade seg. La oss legge ned all barneidrett.

Og jeg trenger vel ikke en gang nevne skrekkeksempler som skateboard og sparkesykkel?

Egentlig burde vi bare holde barna våre inne, slik at vi har kontroll på dem hele tiden. Bare husk forbud mot løping innendørs, hopping i sofa og seng, klatring i trapp og putekrig.

Spilling og tv-titting er ganske trygt. Det bør vi gjøre mer av!

 



Sånn ja. Nå kan du i hvert fall ikke skade deg. 

 

Og når vi først er inne på det. Vi bør ikke ta så lett på mentale vondter heller. Vi vil jo ikke at barna våre skal kjenne på vonde følelser. Vil vi vel? Vi er jo allerede godt i gang med å forby barna å snakke om feriene sine i plenum på skolen, for å skåne de som tilsynelatende synes det er kjipt å høre om klassekameratenes luksusferier.

De fleste skoler har også lagt ned tegning av farsdags- og morsdagskort. Og julefeiringen i skolens gymsal står i fare siden de som ikke feirer jul kan synes det er litt kjipt.

Men hvorfor stoppe der? La oss også forby barna å snakke om hva de har gjort i helgen, hva de gjorde i går kveld, hva de fikk i bursdagsgave av mamma og pappa og hva de spiste til middag.

Det er ærlig talt ikke veldig gøy å høre at Mattias fikk pizza til middag i går, mens du selv ble påtvunget fiskegrateng. Det kan sette spor i et sart barnesinn. De kan jo, gud forby, bli lei seg.

 

 

 

Nei, vi vil ha barn som er lykkelige 24 timer i døgnet. Og det er vi voksnes ansvar å skåne barna fra alle vonde følelser og smerten fra et kutt i fingeren eller et skrubbsår på kneet. For ikke å snakke om hvor traumatisk det må være for et lite barn å oppholde seg på sykehuset et par timer for å gipse et brukket arm eller bein.

Stakkar de sarte, sensible barna våre. La oss nå endelig passe godt på dem og skåne dem fra det grusomme livet.

 

PS: For flere innlegg om frittgående barn, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

Skal alle i klassen konsekvent inviteres i bursdag?

03.10.2014 - 14:47 133 kommentarer

Nei, mener jeg. Jeg synes det blir helt feil å tvinge barna våre til å invitere alle i bursdagen sin.

Bursdagsdiskusjonene tar aldri slutt. Hvordan skal vi forholde oss til barnas bursdagsinnbydelser? Skal alle i klassen eller i gruppa bes? Alle jentene? Alle guttene?

 




Mange mener alle i gruppa, eller at alle jentene/guttene skal bes. Punktum. Ingen diskusjon.

Jeg er ikke enig. Jeg synes det er en altfor enkel løsning.  

Jo da, vi oppnår det vi ønsker. Alle blir invitert. Tanken er god. Vi ønsker å utslette mobbing, og vi ønsker å lære barna våre at alle skal med, ingen skal holdes utenfor.

Og målet er jeg helt enig i. Men jeg tror ikke tvang og ferdig tenkte tanker er veien å gå.Det krever ikke noe av barna våre. De trenger ikke tenke, for vi har allerede gjort det for dem. De trenger ikke sette seg inn i andre barns situasjon. De trenger ikke ta et oppgjør med sine egne gryende fordommer, for vi har allerede bestemt at alle skal inviteres. Uansett.

 




Foreløpig har det ikke vært noe problem med bursdagsinnbydelsene her hos oss. Lillesøster på tre år har ikke feiret noen bursdag med barna i barnehagen ennå. Hun er for liten. Og storebror på fire synes alle gutta i barnehagen er så kule at det ikke har vært snakk om noe annet enn å be alle. 

Men den dagen en av dem kommer til meg og sier at de ikke vil be han eller hun, da kommer jeg ikke til å tvinge dem.

Jeg kommer til å sette meg ned med bursdagsbarnet og spørre hvorfor vedkommende ikke vil be akkurat Trude, eller Håkon eller hvem det nå gjelder.

Og så vil jeg gjerne høre noen forbanna gode argumenter for hvorfor han eller hun ikke skal få komme. Og da mener jeg gode argumenter. Da holder det ikke med at "han er dum". Eller "jeg liker hun ikke". Ei heller at "hun er slem mot meg". Eller lukter rart eller har teite klær.

Jeg kan faktisk ikke komme på ett eneste argument som er godt nok til noen ikke skal bes i bursdag. Men det skal bursdagsbarnet komme frem til selv.

For er det nå så sikkert at det bare er Trude som er dum? Kan det hende at du også er litt dum av og til? Og hvorfor lukter Nora vondt? Kommer hun fra en annen kultur? Har Håkon rare klær fordi foreldrene har dårlig råd?

Jeg tror på å la barna få reflektere rundt dette selv. Mens vi guider dem frem til resultatet, som da forhåpentligvis blir, at alle selvfølgelig skal bes.

 



 

 

Naivt, sier du kanskje? Ja, mulig det.

Men jeg mener veien mot mobbing og utestenging går gjennom å lære barna våre at alle er forskjellig og at det som regel er en grunn til at noen barn oppfører seg dumt. Ikke gjennom å tre regler over hodene på barna og si at sånn er det bare. Hva lærer de av det?

For uvennskapet, mobbingen, ertingen og forskjellsbehandlingen er der fortsatt. Selv om barna spiser kake sammen og har det tilsynelatende fint i et par timer. Akkurat nå.  Fordi de må.

Lær barna å tenke selv. Lær dem å tolerere, og kanskje til og med sette pris på andre barn selv om de er annerledes.

Bursdagsinvitasjoner er en gyllen mulighet til å snakke om forskjellene i klassen eller i barnehagen. Og en glimrende sjanse til å tvinge barnet til å reflektere over både egen og andres oppførsel. Jeg har ikke tenkt å la den muligheten gå fra meg. 

Hva mener du? 

 

 PS: For flere pedagogisk ukorrekte oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram

 


  
hits