25.07.2014

Foreldreopprøret

25.07.2014 - 14:28 7 kommentarer

For noen uker siden, fikk vi besøk av journalist Tonje Egedius og fotograf Monica Strømdahl fra Aftenposten, A-magasinet.

 

Det er nemlig et foreldreopprør på gang.

 


A-magasinet 25. juli 2014

 

Det har pågått en stund, men nå skyter det i været. Jeg merker stor forskjell fra da jeg begynte å blogge for drøye to år siden, og nå. Vi begynner nemlig å bli møkk lei av å være så forbanna perfekt hele tiden.

Det begynner allerede under graviditeten. Vi skal jo som kjent helst ikke legge på oss under graviditeten. Og så fort vi har trykket ut babyen, bærer det rett på treningsstudio med melkespreng, for å trene av oss graviditetskiloene, slik at vi så fort som mulig kan legge ut en flat mageselfie og høste likes og kommentarer som «Wow, du ser sykt bra ut!» og «Skulle ikke tro du nettopp hadde fått barn!»

 


Aftenposten 5. juli 2014

 

Som foreldre bør man også alltid være oppdatert på det siste innen ernæring, bærestillinger, pedagogisk riktige leker, søvn, korrekte barnebøker, ull, Reima-dresser og sikkerhet.

Vi blir fortalt av mediene, mammanettsteder og mer eller mindre tvilsomme blogger hvordan vi skal oppdra barna våre. Og alle sitter på løsningen:

Ti ting du aldri må si til barnet ditt

Slik får du lykkelige barn

Slik styrker du barnets selvtillit

Er du nok sammen med barna?

ABC i grensesetting

Barndommen er gjennomanalysert og plukket fra hverandre. Barna har blitt små prosjekt, og gud forby at de ikke skal få det beste hele tiden. Absolutt hele tiden. Vi har blitt livredde for å gjøre feil.

Så vi oppdrar barna våre pedagogisk riktig i et heseblesende tempo. Mens vi pusser opp huset, fiffer opp hagen, lager mat fra bunnen av, legger mascara og slanker oss inn i pre-gravid-kroppen.

Ikke rart vi er slitne. Ikke rart ord som tidsklemma har oppstått. Og absolutt ikke rart at mange føler at de kommer til kort.

Hvor lenge gidder vi egentlig holde på sånn?

 


Poff. Jeg gir opp!

 

I A-mamasin-artikkelen kan du blant annet lese om alenemamma Tuva Jorfald som spiser middag med datteren foran tv-en stort sett hver dag. Og gjerne en Grandiosa.

«Barn tåler en del pølser, fiskekaker og TV-titting. De tåler det utrolig mye bedre enn de tåler mødre som dør av hjerteinfarkt på grunn av stress!» sier hun.

Applaus

I artikkelen står det også at til og med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet er bekymret for dagens foreldregenerasjon. På departementets nettside står det å lese:

"Vi har fått en foreldregenerasjon som gjør alt for sine barn, på en måte som undergraver barnas autonomi og individualitet, heller enn å styrke den. Da skjer det paradoksale at foreldrene gjør sine barn en bjørnetjeneste i bestrebelsen etter å være gode foreldre. Resultatet blir barn og unge som har urealistisk høye forestillinger om seg selv, og uforholdsmessig lite repertoar til å takle de naturlige påkjenningene og belastningene som livet byr på."

Jeg har tidligere skrevet mye om hvor viktig jeg mener det er å la barna få kjenne på sinne og andre vanskelige følelser. Som for eksempel innlegget: La nå barna få seg en på tryne, som fikk voldsom oppmerksomhet.

 


Foto: Kjetil Ree

 

Vi må slutte å overbeskytte barna våre, vi må slutte å rydde alle hindringer av veien og vi må slutte å tilrettelegge, organisere og bruke all vår fritid på barna. Det er ikke dette som gjør barna lykkelig.  Barn blir lykkelig av glade foreldre med overskudd. 

Dessuten er det ikke noe mål at barna skal være lykkelig hele tiden. Ei heller vi voksne. Ingen kan være lykkelig hele tiden. Det blir man bare ulykkelig av. 

Så la oss gjøre litt opprør. La oss gi litt blaffen, senke skuldrene, legge lista lavt og tenke at godt nok er godt nok.

Alt trenger ikke være så perfekt hele tiden. Livet blir mye morsommere med litt kaos.

Bli med og del bildene dine av ditt uperfekte familiekaos på Instagram og Twitter med # prosjektuperfekt

La oss rett og slett bombardere nettet med uperfekthet! 

PS: Litt ned i artikkelen er det en video der du kan du får bli med på en omvisning i huset vårt. Nå er jeg spent på hva du synes om det særdeles fashionable barnerommet vårt?

//Følg meg gjerne på Facebook og på Instagram som casa_kaos. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt for å bombardere nettet med uperfekthet. 

19.07.2014

Gule sko - for a girl

19.07.2014 - 19:02 63 kommentarer

Lillesnuppa trengte nye sko. Vi satt oss i bilen og kjørte til nærmeste skobutikk.

 


På tide med nye sko. De hvite og blå lefsene er snart klar for søpla. 

 

«Hva slags sko vil du ha da?» spurte jeg da vi parkerte bilen.

«Gule sko!» svarte treåringen.

«Jeg vil ha gule sko!»

Jeg vet ikke hvor mange skobutikker vi var innom, før vi ga opp. Det finnes nemlig ikke gule jentesko. Det finnes rosa jentesko, og lilla jentesko. Og så finnes det hvite jentesko med rosa blomster og prinsessekroner i rosa glitter. Men ikke gule.

 


(Illustrasjon fra boka Norbus new shoes)

 

«Beklager jenta mi. Det finnes ikke gule sko til barn», sa jeg da vi tok oss en pause utenfor den sjette skobutikken.

«Hvorfor ikke det?» spurte treåringen.

«Jeg vet ikke. Jeg vet rett og slett ikke».

Vi kom hjem med et par lilla sandaler, med rosa sømmer og rosa såle.

 


Det ble lilla og rosa, gitt. 

 

Og så lurer vi på hvorfor både gutter og jenter ser på jenter som noe søtt, vakkert, fjollete og veikt.

Du har sikkert sett videoen Like a girl. I videoen blir både gutter og jenter bedt om å løpe, sloss og kaste som ei jente. Og begge kjønnene løper, sloss og kaster som kjeitete tullinger.

 






I videoen får vi høre at jenters selvtillit synker betraktelig i puberteten. Og at vi må slutte å se på det «å gjøre noe som ei jente», som noe svakt og teit.

Men når jentene når puberteten er det for sent. Da har de allerede blitt indoktrinert helt siden fødselen at de er søte prinsesser. De har allerede blitt kledd i rosa prinsessekjoler helt side de ble født, fått tiara i håret og lekt med dukker og små ponnier og andre søte, rosa leker.  

Jeg har ingen ting imot småjenter som går i rosa prinsessekjoler. Ei heller jenter som leker med dukker. Så lenge man gir dem alternativer, og de velger den rosa kjolen og dukkene selv.

Min treåring har så langt ikke falt for denne rosa prinsesse-bølgen. Og skal jeg være helt ærlig, håper jeg hun aldri gjør det heller.

 

 


Min egen lille, tøffe Batgirl.

 

Men vi har snart ikke noe valg. Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne klær og sko til henne i andre farger enn rosa og lilla. Det samme med klær uten hjerter, glitter, pusekatter eller «søta», «hjerteknuser» eller «prinsesse» trykket i glitterskrift over brystet.

Nå er det på tide at vi lar småjentene våre få et valg, før de blir totalt rosafisert. Hvis jenta mi vil ha gule sko, bør det være mulig å få tak i gule sko i en eller annen skobutikk.

 


Kjør på, jenta mi.

 

«Nå vet jeg hvorfor det ikke finnes gule sko til meg», sa treåringen da vi kom inn døra hjemme.

«Hvorfor det?» spurte jeg og ventet spent på svaret.

«Fordi jeg er jente, så klart», svarte hun og hinkehoppet inn i stua med de nye, lilla skoene sine.

 

PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram som casa_kaos for flere gule kommentarer og bilder.  

 

17.07.2014

Gi bort - fire bokpakker med foreldrebøker

17.07.2014 - 14:55 98 kommentarer

//Inneholder reklame

Da jeg gikk gravid for første gang, var jeg veldig opptatt av å gjøre alt riktig. Jeg leste meg opp på alt som var skrevet om foreldre og barn både på nett, i mammaforum, på blogger, i avisene, i mammablader og i foreldrebøker.

 

Jeg var nemlig fast bestemt på å bli en supermamma. Jeg skulle kunne alt!

 


Supermamma! Det er meg!


 

Så fort Lillemann ble stor nok, var det veldig viktig at han sov på sitt eget rom. Det hadde jeg nemlig både fått tips om på helsestasjonen, og jeg hadde lest det samme flere steder. Så vi kjørte i gang med Ferbermetoden.

Beinhard! Supermamma!

Jeg hadde også lest om tidlig grensesetting, og hvor viktig det var for å få lydige barn. Så jeg satte grenser. Mange grenser. OG jeg overholdt dem.

Vi innførte faktisk en hel haug med grenser, regler og konsekvenser.

Jeg skulle for all del ikke gi etter. For da hadde jeg tapt. Og han vunnet. Og da ville han bare fortsette og tøye grenser, bryte regler og drive meg fra sans og samling.

Jeg innførte time-out, for det hadde jeg sett på Nannyhjelpen på tv. Men det hjalp ikke det minste. Snarere tvert imot. Det gjorde bare vondt verre.

Livet vårt ble nesten som en kamp med en vinner og en taper.

Til slutt ble jeg så sliten og lei av denne kampen. I tillegg fikk jeg ett barn til. Og plutselig begynte jeg å slappe litt mer av.

Jeg lot barna få sove i sengen min. Ferber var for strevsomt. Dessuten virket det ikke på barna mine. De fant aldri roen alene på rommene sine. Time-out likeså. Det førte bare til mer frustrasjon og sinne enn noe annet.

Jeg begynte også å se på livet vårt som et samarbeid uten vinnere og tapere. Jeg slakket på grensene, og plutselig forsto jeg noe helt essensielt: Barna trasser ikke for å være slem.

De prøver bare å lære seg å håndtere en hel masse nye, vanskelige følelser. Og de trenger min hjelp for å legge dette puslespillet.

 


Dette legger vi sammen, vennen min.

 

Det fører ikke noe godt med seg å straffe barnet gjentatte ganger med time-out eller andre konsekvenser, når barnet egentlig ikke er rampete. Kanskje trenger det bare litt støtte eller trøst.

Ofte er vanskelig atferd et uttrykk for noe helt annet. Som for eksempel redsel, panikk, tristhet eller stress.

Selvfølgelig skal man ha grenser. Men det er ikke så farlig å gi etter av og til. Eller å la prinsippene gå. Og i dag lever vi i et herlig kaos, med få grenser men med mye kjærlighet og kos. 

Derfor ble jeg veldig glad da jeg fikk lov til å gi bort fire bokpakker med de to bøkene «Den lille tilknytningsboka» og «Den lille foreldretrøsteboka».

 

  



 

For her skriver forfatteren akkurat det jeg selv har tenkt mye på, men ikke helt satt ord på.

Forfatteren heter Heine Vihovde Vestvik. Han er firebarnspappa og utdannet barnevernspedagog. Han har jobbet med familieveiledning i ti år, og har studert temaet tilknytning.

I «Den lille tilknytningsboka» skriver han om hvordan man kan gi barnet en trygg tilknytning, blant annet gjennom færre grenser og konsekvenser og mye trøst. Og ikke minst, om hvordan man kan finne tilbake til hverandre dersom man har utfordringer i tilknytningsprosessen.

I «Den lille foreldretrøsteboka» får vi foreldre også litt etterlengtet trøst. For det er neimen ikke lett å være foreldre.

Vi går rundt med evig dårlig samvittighet. Fordi vi sprekker og blir sint på barna. Fordi vi er trøtt og lei og ikke alltid orker å gi dem så mye oppmerksomhet som vi kanskje burde. Fordi vi ikke får i dem nok sunn mat, fordi barna ikke får nok søvn og fordi vi gir dem godteri på en helt vanlig onsdag. Vi har dårlig samvittighet fordi vi av og til bruker tv-en som barnevakt, fordi vi synes det er kjedelig å leke med barna og fordi vi rett og slett føler at vi ikke er gode nok foreldre som gir barna våre god nok og riktig oppdragelse.

 

Dette er helt normalt. Vi har vel alle dårlig samvittighet på ett eller flere områder når det kommer til barna.

I «Den lille foreldretrøsteboka» får du litt trøst når samvittigheten er som mørkest. Når du er som mest sliten og lei og ikke helt forstår hvordan du skal komme deg gjennom denne perioden med vettet i behold.

Nå kan fire av dere stikke av med disse to bøkene. Alt du trenger å gjøre, er å like Facebook-siden til bøkene: Foreldrebøker.

Og legg igjen en kommentar under her. Så er du med i trekningen.

Jeg trekker fire heldige vinnere mandag kveld. Vinnerne offentliggjøres på min Facebook-side.

PS: Ta gjerne en titt innom forfatterens blogg også: Travel pappa

Lykke til!

 

14.07.2014

Sengegaloppen

14.07.2014 - 21:24 46 kommentarer

Det begynner bra. Vi legger barna klokka sju. Eller...vi har intensjoner om å legge barna klokka sju. Men den blir som regel både halv åtte og åtte. Halv ni, ni i helgene. Og nå i ferien til og med ti.

Men det begynner uansett bra.

 


God natt. Sov godt. 

 

Barna legges på rommet de deler, i dobbeltsenga si, og sovner der.

Mannen og jeg legger oss i elleve-tiden. Eller halv to... Det kommer litt an på. Når jeg tenker etter, blir klokka oftere nærmere halv to enn elleve. 

Vi rekker som regel ikke å sovne en gang før Lillesnuppa kommer tuslende inn på rommet vårt og krever sin plass i dobbeltsenga. Gjerne med en gedigen bamse på slep.

 


Her kommer jeg og Spidermann. 

 

Hun skal alltid ligge imellom oss. Og hun vil ikke ha dyne. Vi har dobbeltdyne.

Vi slokker lyset og sovner alle sammen. Da kommer Lillemann inn. Han vil også ligge imellom.

Mannen og jeg ligger musestille til begge ungene har sovnet, før mannen tusler ut på rommet til ungene og legger seg i reservesenga der. Den står klar. Ferdig oppredd.

Jeg våkner som regel en time senere, av at begge ungene ligger på tvers, og jeg selv vipper faretruende nær sengekanten.

Jeg flytter dem forsiktig slik at de ligger i riktig retning. Jeg rekker akkurat å sovne igjen før Lillesnuppa plasserer en klam hånd på panna mi og rugger hodet mitt fram og tilbake.

«Hvor er far?»

«Han ligger inne på rommet deres» , sier jeg på autopilot.

Lillesuppa klatrer ned fra sengen vår, helst over storebroren, og tusler ut til sitt eget rom for å sove der.

Lillemann våkner en halvtime senere.

«Hvor er Lillesøster?»

Han klarer ikke sove uten henne.

«Hun sover på rommet deres sammen med far», sier jeg. Fortsatt på autopilot.

En gang skal jeg svare at hun har gått om bord i et romskip retning månen.  Eller at hun er ute og går tur med hunden. Men foreløpig har jeg vært altfor trøtt på denne tiden av døgnet.

Lillemann sklir ned fra sengen og tusler inn til seg selv.

Like etter kommer mannen tilbake til vårt soverom. Begge ungene hadde lagt seg i reservesenga sammen med han, og det ble visst litt trangt.

En time senere kommer Lillesnuppa inn igjen. Hun har glemt bamsen sin i senga vår. Hun krabber opp, finner bamsen og legger seg mellom oss. Så sparker hun av seg dobbeltdyna, så både mannen og jeg blir liggende med dyne kun på den ene siden, og sovner igjen.

 


Flytt dere. Her kommer vi!

 

Tjue minutter senere tar en klam hånd tak i kinnet mitt, og drar ansiktet mitt bakover.

«Snu deg, mamma», sier en tynn stemme.

Jeg snur meg rundt og får et bittelite ansikt tett i tett mot mitt eget. Jeg prøver å puste i takt med dette lille ansiktet, så jeg slipper å puste inn pusten hennes, men hun puster så fort, at jeg blir helt svimmel.

Jeg venter til hun har sovnet, og snur meg rundt igjen. Den lille klamme hånden er der igjen umiddelbart, og drar ansiktet mitt mot seg. Jeg ligger igjen våken og venter til hun har sovnet. Så venter jeg litt til, og snur meg rundt.

Men jeg får ikke sove, for mannen snorker. Jeg sparker borti han, og på det sjuende sparket, grynter han, mumler ett eller annet og labber inn til barnerommet igjen.

Akkurat i det sola gryr, kommer Lillemann inn og lurer på hvor lillesøster er.

Jeg myser mot mobilen. Klokka er fem.

Er jeg riktig heldig, sovner Lillemann, og vi får en liten time, kanskje to, til. Men hvis jeg hoster, må på do, nyser, knirker i senga i det jeg strekker meg etter mobilen, eller drar litt i dyna, så kan du banne på at det er morgen.

 


Trøtt! Gleder meg til vi får ha senga vår for oss selv. 

 

Flere som har sånne nattevandrere?

 

11.07.2014

Vinn en gul Vespa

11.07.2014 - 07:45 10 kommentarer

//Inneholder reklame

Gult ER kult. 

Selv om akkurat det slagordet er både oppbrukt og misbrukt, så er gul en fin farge.

Hvorfor?

Fordi sola er gul.

Det er favorittfargen til treåringen min.

 



 

Solo er godt.

Det sies at gult er intellektets farge.

Du blir aldri en i mengden med gule klær.

Den gule delen av Lollipopen er den beste.

Vårens første blomst, løvetannen, er gul.

 



 

Min første mobiltelefon var gul.

Kyllinger er søte.

Smash er favorittsjokoladen.

Gult er faktisk den fargen vi mennesker ser best på avstand (visste du det?).

Jeg har en gul brødrister som jeg bare elsker.

 



Liker du også gult?

Nå har du sjansen til å vinne en gul Vespa. Post ditt guleste sommerbilde på Instagram med # sommerprix, og du er med i trekningen.

 

Konkurransen finner du her: Vinn en Vespa!

Hver uke i hele juli, trekkes en vinner som mottar gavekort fra Coop Prix på 1000 kroner. Alle ukesvinnerne er med i finalen og kan vinne en gul Vespa.

Lykke til! 

//Innlegget er sponset av Coop Prix
10.07.2014

Aldri fornøyd

10.07.2014 - 13:21 20 kommentarer

«En gang til, mamma! En gang til!»

 

Jeg ramler ut av trampolina mens jeg hiver etter pusten.

«Nei, nå-må-mamma-slappe-av-litt», peser jeg og krabber opp på verandaen.

 




 

Den siste halvtimen har jeg lekt hest, Star Wars og maursluker på trampolina. Dagens trim.

«Det er dårlig gjort!» roper fireåringen og ser på meg gjennom nettet med strekmunn og rynkepanne.

«Du er skikkelig dum!» roper treåringen og slenger armene hardt ned langs siden så hun gynger opp og ned flere ganger.

Jeg, dum? Jeg får lyst til å be dem klappe igjen begge to. Jeg har da faktisk lekt med dem i en halv time!

Begge ungene kommer slengende opp på verandaen. De drar meg i armene og sutresnakker.

«Kom igjen da, mamma. En gang til!»

Når de skjønner at mamma ikke er til å rikke, begynner de å trampe i gulvet med knyttede never.

«Det er dårlig gjort!» roper de og slenger ut underleppa.

Det er jo ikke det. Det er jo alt annet enn dårlig gjort.

Men har man først gitt barna lillefingeren, skal de ha hele hånda. I deres verden er det ikke noe som heter bare litt. Eller bare smake. Eller én gang. Det er full pupp eller ingen ting.

 


Jeg kan bli med og lese litt men så må dere finne på noe selv. 

 

Ja, jeg kan bli med å sparke litt fotball, men så skal jeg ha meg en kaffekopp. Glem det. Det er ikke noe som heter litt fotball.

Ja, du kan få litt popcorn selv om det er torsdag, men bare litt. Ja, særlig. Når de har spist opp det lille de fikk, kommer de til å mase til du har gitt dem hele posen.  

Ja, vi kan se litt på film, men bare frem til der dinosauren kommer. Så er det badetid. Ha ha, ja, visst. Det blir ikke no bading før hele filmen er ferdig.

Her er det alt eller ingen ting, ja eller nei, svart eller hvitt. Ingen nyanser.

Og på mandag begynner vi fire uker sommerferie uten barnehage.

Jippi!

Har du begynt ferien? Og går det bra?

 

 

08.07.2014

Hva skjer med barna når foreldrene dør?

08.07.2014 - 10:03 4 kommentarer

//Innlegget er sponset av SOS Barnebyer

Det er sånn vi helst ikke vil tenke på. Hva skjer med barn når foreldrene dør?

 




 

Her i Norge har vi heldigvis et godt system som umiddelbart stepper inn og tar seg av barna. Enten det betyr å plassere dem hos andre familiemedlemmer, eller at barnevernet finner andre omsorgspersoner som kan gi barna et nytt hjem. 

Ikke alle land har slike system. 

Ta Precious, for eksempel. Hun mistet foreldrene sine da hun var elleve år gammel. Da begynte voksenlivet. Hun måtte slutte på skolen, og begynne å jobbe for å ta vare på seg selv og lillesøsteren, Anna.

Heldigvis så naboene at jentene ikke hadde det så bra. De tok kontakt med SOS Barnebyer, som kom og hentet de to søstrene. I dag bor de hos en ny familie, og Precious får være barn i noen år til. 

For ni kroner dagen, kan du gi foreldreløse barn som Precious og Anna mulighet til å vokse opp i en familie der barn får være barn. 

 

07.07.2014

Yummy mummys, og oss andre litt godlubne mammaer

07.07.2014 - 20:46 58 kommentarer

Lørdag kunne vi lese om yummy mummys i Aftenposten.

Mødre som bruker barselpermisjonen til beinhard trening. Mødre som gjør alt for å få kroppen tilbake etter graviditeten.

 


Faxilime fra aftenposten.no lørdag 5. juli 2014.

 

 

I reportasjen kan vi blant annet lese om trebarnsmoren som trener halvannen time opptil fem dager i uka før hun går på jobb.

Hun har hatt med alle de tre barna sine på treningsstudio fra de var nyfødte. Og begynner gjerne treningen en uke etter fødselen. Hun vet det ikke er anbefalt å trene før babyen er seks uker.

Det første jeg tenkte da jeg leste dette var, stakkar mødre. Så slitsomt å være så opptatt av sin egen kropp. De må jo være dypt ulykkelige ofre av treningsblogger, mammablogger og instabilder av tynne yummy mummys med flate mager og definerte muskler.

Men så begynte jeg å tenke på meg selv. For jeg er egentlig ikke noe bedre selv. Selv om jeg ikke ser sånn ut akkurat nå.

Jeg har alltid vært tynn. Jeg har alltid trent mye. Og jeg har alltid vært veldig opptatt av kroppen min. Sykt opptatt av kroppen min, faktisk.

Her er jeg 26 år gammel:

 


 

Jeg spiste sunt, trente hver dag og brukte flere tusen kroner i måneden på personlig trener.

Men var jeg fornøyd? Nei. Ikke i det hele tatt. Jeg fikk aldri markerte muskler på skuldrene. Uansett hvor mange og tunge skulderpress jeg tok, ville den forbannede deltamuskelen aldri poppe frem.

Og jeg synes rumpa mi var for slapp. Selv om den stod som en gardist i stram giv akt, ble jeg aldri helt fornøyd med rumpa mi.

Jeg synes håret mitt var for tørt, øyenbrynene for tynne, føflekken på venstre pupp var skjemmende, ørene for store, magen for tykk og lårene hadde feil form.

Idioti! Snakk om bortkastet bekymring.

Da jeg ble gravid, tenkte jeg akkurat som disse damene i artikkelen. Jeg skulle legge på meg minst mulig under svangerskapet, og komme raskest mulig tilbake i form.

Jeg trente gjennom hele den første graviditeten. Hardt! Helt frem til termin. Likevel la jeg på meg 20 kilo.

Jeg startet også opp treningen igjen ganske raskt etter fødselen. Men jeg gikk ikke ned i vekt. Jeg trente og trente og trente. Stresset og trente. Men ingen ting skjedde.

Så gikk jeg i bakken. Nå var det ikke bare treningen som gjorde at jeg kollapset, det var mye annet også. Men jeg forsto plutselig grunnen til at jeg ikke gikk ned i vekt. Kroppen min var fylt til randen av stresshormoner. Og da går man ikke ned i vekt.

Jeg ble kjapt gravid igjen, og gikk opp ytterlige ti kilo. Og slik så jeg ut et par måneder etter min andre fødsel:

 





Grøss, som jeg skammet meg. Jeg har ikke mange bilder av meg selv på denne tiden. Jeg hatet å bli tatt bilder av. Jeg ville ikke gå ut blant folk en gang. Jeg følte at alle så på meg og synes jeg var feit og stygg.

Det var grusomt.

Men så skjedde det noe. Jeg sluttet å stresse. Sluttet å stresse med å fremstå som en perfekt mamma. Jeg sluttet å stresse med å ha det perfekte hjem, husarbeid, matlaging og baking, oppfølging av barna og med å bli tynn. Og i dag ser jeg slik ut:

 



 

Jeg er ingen yummy mymmu, men jeg trives utrolig godt med kroppen min. Jeg har innsett at jeg aldri kommer til å se ut som jeg gjorde før jeg fikk barn. Og det er helt greit.

Visst har jeg fått en ikke så veldig kledelig dobbelthake. Jeg har store, runde lår og jeg har mistet den veldefinerte midjen min. Men jeg er mer fornøyd med kroppen min enn jeg noen gang har vært før.

Jeg trener fortsatt et par dager i uka. Men ikke for å bli tynn. Jeg trener for å holde kroppen min sunn, frisk, rask og sterk.

Jeg er nesten aldri syk. Jeg har god kondis og jeg er veldig sterk. Musklene mine vises bare ikke så godt. De er godt isolert.

Hvorfor tar forresten noen folk det for gitt at man er en latsab som kun spiser junk og som ikke trener fordi man har noen kilo ekstra? Man kan faktisk være både sunn og godt trent uten å være tynn. Men det er et helt annet blogginnlegg.

 


Min aller første treningsselfie. Herregud, så pinlig. Hvordan tør folk gjøre sånn? Håper ingen så meg. 

 

Jeg synes det er skremmende når jeg hører at dagens gravide helst skal se ut som at de ikke er gravid i det hele tatt. Magen skal være så liten at man ikke kan skimte den. Babyen skal helst være så liten som mulig når den blir født, og mødrene bruker permisjonen sin til å trene slik at de så fort som mulig kommer tilbake i den formen de var før de ble gravid.

Jordmor ved Jordmorsenteret på Vinderen i Oslo, Marie Svedberg, sier til Aftenposten at hun registrerer at gravide og nybakte mødre er langt mer opptatt av kropp og slanking enn før, og at oppmerksomheten rundt kropp ikke bare er av det positive slaget.

Hun peker også på at fødselsdepresjoner og fødselsangst har økt i takt med kravet om å se bra ut.

Leder av Jordmorforbundet, Hanne Schjelderup-Eriksen, forteller om tilfeller der mor har trent så mye at babyen ikke har hatt en tilfredsstillende vektøkning. De ekstra kiloene etter svangerskapet har nemlig en nytteverdi: De hjelper melken til å holde seg næringsrik og vare lenge.

Jeg skjønner veldig godt at jenter er opptatt av hvordan de ser ut, og at de vil ha tilbake kroppen sin etter en graviditet. Jeg kan også skjønne og forstå motivasjonen til trebarnsmoren som begynte treningen da babyen var en uke gammel, og som trener halvannen time fem ganger uka.

For jeg har vært der selv.

Men jeg vil aldri tilbake dit, for det var ikke noe bra sted å være.

 


Her vil jeg være.

 

Å poste bilder av meg selv her på bloggen eller på Instagram der jeg er uten sminke og synes jeg ser feit eller stygg ut, gjør fortsatt litt vondt. Men gudbedre så deilig det er! Alle burde prøve det. Det er ren terapi.

Jeg er selvfølgelig ikke mot trening. Og de som med hånden på hjertet kan si at de virkelig trives med det postgravide rotteracet mot flat mage, ja så kjør på.  

Jeg forstår også at noen ikke trives i en kropp som veier mye mer enn den gjorde før en graviditet. Jeg trivdes absolutt ikke da jeg veide hundre kilo pluss. 

Men hvis det å bli tynn så fort som mulig etter fødselen føles som et krav, og nok en ting man gjøre for å være en vellykket mamma anno 2014, så dropp det.

Jeg ser på meg selv som en vellykket mamma anno 2014. Ikke perfekt, men vellykket. Selv om jeg veier ti kilo mer enn jeg gjorde før jeg ble gravid.

Er du en vellykket mamma?

 

PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram som casa_kaos. Jeg lover å ikke legge ut bilder av verken trening eller mat. 


PSS: Ta forresten turen innom bloggen yummymummy, der nybakt mamma og programleder i TV Vest, Veronica Simoné Fjeld, skal teste et strengt treningsregime i mammapermen sin. Blir hun lykkelig som yummy mummy? Bloggen skal bli en TV-serie som skal gå på TV Vest til neste år.

 

 

 

06.07.2014

Vinn et halvt års forbruk av Libero bleier

06.07.2014 - 14:09 6 kommentarer

//Inneholder reklame

Unger er kule!

Det er ingen tvil om at de også er slitsomme. De roter, søler, maser, ødelegger, krangler, vil ikke sove, vil ikke pusse tenner og kan drive enhver forelder til vanvidd.

Men jammen er unger kule også.

 




 

Vi elsker å ta bilder av barna våre. Det er ikke lett å ta gode bilder av barn, de sitter jo ikke akkurat stille og smiler og venter på at du skal knipse.

Men det er vel strengt tatt ikke nødvendig heller.

De beste blinkskuddene er som regel de bildene der barnet viser sitt sanne jeg. De bildene der besteforeldre og tanter og onkler nikker gjenkjennende på hodet og sier: «Ja, det der er jammen typisk han Lillemann. Eller ho Lillesøster.»

Her er to bilder som beskriver mine barn veldig godt:

 


Lillemann: Kreativ og energifull. Ser helst verden opp ned. 



Lillesøster: Nysgjerrig og asymmetrisk. En museflette, en sokk og en sko. 

Nå lager Libero et bildegalleri med ekte øyeblikksbilder av barn. Barn som er fullt opptatt med å være...nettopp barn. Og det er sånn som virkelig faller i smak hos meg.

Last opp ditt bilde, og bli med i konkurransen her: Ukens Liberobaby

Hver uke i hele sommer, kårer Libero «Ukens Liberobaby» blant de bildene som har fått flest stemmer.

Alle ukens babyer er med i konkurransen om å vinne et halvt års forbruk av Libero bleier.

Knips i vei.

 //Innlegget er sponset av Libero

04.07.2014

Muslimsk redning i bikinisesongen

04.07.2014 - 21:27 15 kommentarer

Hva gjør man når man skal på stranda, men er for lat til å barbere seg? Når Stalin-bartene titter ut fra bikinilinja og roper etter oppmerksomhet. 

 

Det har Ellen Hageman funnet en løsning på. Dagens blogginnlegg er skrevet av henne.

Om navnet Ellen Hageman ikke ringer noen bjelle, har du kanskje hørt om forkledama? Hun dama fra Gvarv som skal gå med forkle hver eneste dag i et helt år for å hylle kvinners ubetalte omsorgsarbeid.

Jepp, det er Ellen.

Ellen er teolog, feminist og hjemmeværende firebarnsmamma. Og da skjønner man raskt at hun verken har tid eller ork til å barbere bikinilinja før strandturen. Og da tenker jeg først og fremt på antall barn hun har.

Les og le, og ta gjerne en tur innom bloggen hennes: Forkle-feministen

 


Strand-idyll. (Foto: creative commons - Anodoin)

 

Jeg hørte en gang ei dame si at hun var så fornøyd med magen sin etter å ha født fire barn. Den var blitt så fleksibel. Enten kunne hun ha den oppi buksa. Eller utenpå.

Som firebarnsmamma skjønner jeg jo godt hva hun snakker om. Men nå er det sommer og bikinisesong, og det er en viss forskjell på bukser og bikinibukser.

Jeg innrømmer at selv om jeg er fornøyd nok med kroppen min, så er ikke bikini det som inngår i favorittgarderoben. Det handler i og for seg ikke om magen. Jeg har aldri savnet en flat sådan, men det er den der følelsen av å verken være kledd eller avkledd som gjør bikinibruk så plagsomt.

Hadde jeg nå vært 20 år. Eller 50. Da kunne jeg ligget stille på stranda på håndkleet mitt. Men det er jeg ikke. Jeg er 43, og jeg har fire unger. Derfor ligger jeg ikke stille, men holder utkikk, serverer saft, følger på do, ser på triks fra stupebrettet. I det hele tatt beveger jeg meg mye på stranda. Det er ikke særlig avslappende. Og en bikini gjør ikke saken bedre.

Men jeg liker å slappe av. Egentlig er jeg ganske lat. Dessuten er jeg utstyrt med en aldri så liten porsjon trass, og som en feministisk kombinasjon er det uslåelig. Ser jeg reklame for en slankekur, så kjøper jeg meg en sjokolade. Ser jeg nok designermat på instagram, så serverer jeg pølser. Treningssentre tjener ikke en krone på meg, trassen og latskapen sørger sammen for det. Det er nok skog i Norge å bevege seg i.

Men tilbake til bikinien. Den krever jo også barberhøvelbruk. Og det er her latskapen og trassen får seg en utfordring. For de fleste byr det neppe på vanskeligheter ? det er mest på forsiden av Klassekampen at dotten er tilbake. Bikinilinjen er ellers et utvisket begrep i en vokset verden.

Men jeg gidder altså ikke. Og da jeg får et problem som på 70-tallet ble kalt Stalin-barter. Selv ikke i min Club7-barndom var slikt på moten. Så hva gjør jeg da med min feministiske latskap og trass? Jo, jeg søker redningen hos mine muslimske medsøstre.

 

 


Lekker! Lurer på om den kommer med leggvarmere også, for hårete sommerlegger. (Martes kommentar) 

 

Sist vår ble jeg den stolte eier av en modestkini. Navnet skjemmer ingen og det gjør neppe plagget heller.  I grunnen ser den ut som en god gammeldags badedrakt satt sammen av en liten kjole og et par ikke så korte badebukser. God plass til en mammamage som jeg uansett ikke får tid til å sole der jeg løper mellom mamma-ropene. Og med god plass til min feministiske latskap og trass kan jeg slappe av uten stressende bikinilinjer.

Det er det jeg kaller en muslimsk redning i bikinisesongen.

Har du Stalin-barter? Og har du noen gang vurdert å skaffe deg en modestkini? Hvis ikke, vurderer du det nå?

 

 

03.07.2014

Bryllupsdag

03.07.2014 - 19:35 38 kommentarer

Fire år i dag, kjære mannen min! Fire år siden vi giftet oss.

Det har vært fire lange år. Fire vanskelige år. Fire slitsomme år. Men også fire fine år.

 



 

Vi har strevd oss gjennom småbarnstiden.

Vi har bysset og lullet og vi led begge av alvorlig søvnmangel da Lillemann kom til verden med kolikk. Vi mistet nesten vettet begge to og var overhodet ikke forberedt på hvor tungt det skulle være å bli foreldre.

Den lille mannen vår, med så mye vilje, med så voldsom lungekapasitet, med så lite behov for søvn.

 


Så liten. Men så krevende. 

 

Du måtte steppe inn tidlig og ta over permisjonen da jeg gikk i bakken. Ikke bare hadde du en vilter og energirik baby å ta vare på. Du måtte ta vare på kona di og.

Vi kom oss så vidt gjennom det første halve året. Men sjokket var stort da jeg plutselig var gravid igjen. Hva? Hvordan er det mulig? Vel, naturen er lunefull. Og mens den viljesterke babyen bare fortsatte å være viljesterk, var plutselig kona di både syk, sliten og gravid.

Og ikke lenge etter satt vi der med to små barn. Heldigvis var Lillesøster av den mer rolige typen. Myke stemmebånd, ingen kolikk og et usedvanlig godt sovehjerte.

 


Verdens beste pappa. Uten tvil!

 

Vi har kranglet og vi har hakket på hverandre, du og jeg. Jeg har nesten daglig klaget over rotet ditt. Du har daglig himlet med øynene over maset mitt.

Jeg har stadig vekk kjeftet på deg for at du ikke har fylt bensin på bilen når jeg skal ut og kjøre og bensintanken er nesten helt tom. Du har ristet på hodet og minnet meg på at vi er to om å sørge for at det er bensin på bilen.

Jeg har slamret med dørene og kjeftet på deg fordi du aldri legger visakortet tilbake på plass der det skal ligge. Du har funnet visakortet i baklommen på buksene mine, i skittentøykurven, bedt meg om å skjerpe meg og dratt ut på golfbanen for å få være litt i fred.

 


Sur kone. 

 

Vi har kranglet om hvem som har sovet minst og om hvem sin tur det er å stå opp med barna. Vi har kranglet om hvem sin tur det er til å legge barna, lage matpakker, støvsuge sofaen og skifte på senga.

Det har blitt lite forelskelse i perioder. Når vi har vært så slitne at vi bare synker sammen i sofaen etter ungene endelig har sovnet. Det er ikke alltid vi har orket å snakke sammen en gang. Ei heller se eller ta på hverandre.

Men det som har vært så utrolig deilig disse fire årene, det er den tryggheten og respekten for hverandre som alltid har ligget i bunn.

Selv om det ikke alltid har vært så lett å se det når det har stormet som verst, så har vi alltid vært klar over at dette bare er en periode. Småbarnsperioden er beintøff. Lite søvn, evig mas, meterhøye skittentøykurver, oppvasktårn på kjøkkenbenken og dårlig råd gjør noe med deg. Man blir fort en veldig dårlig utgave av seg selv.

 


Rot, rot, rot. Alltid rot.

 

Akkurat som vi har lagt lista lavt med både hus, hjem og barn, har vi også lagt lista lavt i forholdet. Et godmorgen-kyss, og et godnatt-kyss har ofte vært alt vi har fått til av kjærestegreier på slitsomme dager. Noen ganger har vi vel til og med sovnet fra godnattkysset.

Det har vært greit å slamre litt med dørene. Ingen av oss forventer lykke hver dag.

Og heldigvis har vi alltid hatt humoren. Og vi har mye selvironi, begge to. Når den verste irritasjonen har lagt seg, kan vi som regel le både av oss selv og av hverandre.

 


Ha ha ha! 

 

Nå begynner vi faktisk å komme over den mest slitsomme småbarnstiden også. Vi får sove sånn noen lunde, selv om barna fortsatt starter dagen før seks. Trassalderen er på langt nær over for vår treåring og fireåring, men den har endret form.

Vi får små pustehull i hverdagen, og plutselig har vi fått en hel halvtime i fred sammen på verandaen uten å ha sett snurten til ungene.

I dag er det fire år siden vi giftet oss, kjære mannen min. Og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg møtte akkurat deg.

Og jeg er i hvert fall helt sikker på en ting: Når kjærligheten har overlevd baby- og småbarnsperioden, ja da kommer den til å overleve alt!

 


Hey! Noen har tatt alle E-ene.

 

Kjære mannen min. Jeg elsker deg slik en gris elsker sin søle.

 

hits