Slipp barna fri!

27.03.2015 - 11:29 14 kommentarer

NRK Ytring spurte meg om jeg ville skrive en kronikk for dem om børsbarn.

Les hele kronikken her

 






 

Porteføljeforvalter Kristoffer Stensrud i Skagen Fondene sier nemlig til DN at barn bør eie aksjer. Da lærer barna om frykt, grådighet, beslutningsteori, psykologi og beslutningspraksis. Og ifølge Stensrud er dette noe av det viktigste man lærer i livet. Ifølge Dagens Næringsliv, har over 5000 unge nordmenn under 18 år investerert i enkeltaksjer.

Stensrud er henrykt.

Det er fint å lære. Barna liker det. Om frykt og grådighet er det viktigste vi kan lære barna våre, er jeg noe usikker på. Men det jeg virkelig er kritisk til, er hvorfor barna våre må lære noe hele tiden. Barndommen og barndommens lek preges i stadig større grad av læring og forberedelse til voksenlivet.

Barna skal utvikle seg, stimuleres, aktiviseres og motiveres. Av oss voksne!

Barna har blitt degradert til publikum til sin egen barndom.  Vi voksne har tatt over og kjøper inn, organiserer, legger til rette, serverer, underholder og overvåker.

Hva skjedde med bare å få lov til å være barn, og leke sammen uten voksnes innblanding? Uten at man på død og liv skal lære noe eller utvikle seg? Mon tro om ikke barna lærer vel så mye og blir like godt forberedt på livet av å få finne ut av ting selv.

La barna få lære om frykt, grådighet, beslutningsteori, psykologi, beslutningspraksis og alle andre følelser og egenskaper i samvær med andre barn.

Men da må vi slippe barna fri. Da må vi voksne trekke oss litt tilbake, og la barna få leke fritt, løse uenigheter selv og krangle så busta fyker uten at vi skal innkalle til foreldremøte på skolen og finne gode strategier slik at alle kan være venner.

La barna få lære om livet gjennom å leve!

Les hele kronikken min på NRK Ytring her.

 

 

PS: For flere oppdateringer om frittgående barn, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

 
.

Hva skjedde med å være litt grei?

25.03.2015 - 21:04 177 kommentarer

«Hvorfor i alle dager har du fått barn? Hvis du ikke vil være sammen med dem? Dette er ren egoisme, og jeg skjønner meg ikke på deg. Jeg eeeeelsker barna mine, og vil tilbringe så mye tid sammen med dem som mulig. Jeg kunne ikke tenke meg å sende dem i barnehagen når jeg har fri selv.»

Denne kommentaren dukket opp etter jeg hadde skrevet et innlegg om at jeg av og til drøyde en halv time med å hente ungene i barnehagen, selv om jeg var ferdig på jobb. Og at jeg noen ganger hadde en hel dag fri og likevel sendte ungene i barnehagen. Egoistisk mamma!

 




Vi diskuterte litt frem og tilbake. Men den sure mammaen stod på sitt. Jeg var en dårlig mor som ikke burde hatt barn. Hun derimot, var en fantastisk mamma, som elsket barna sine så høyt at hun ikke ville miste ett minutt av deres våkne tid.

Denne mammaen kommenterte med fullt navn (all respekt for det!) og plutselig dukket svigermor opp i kommentarfeltet:

«Ærlig talt NN. Så mye som vi har stilt opp for dere og barnebarna opp gjennom årene, kan du vel ikke klage. Vi henter barna hver fredag og annen hver torsdag i barnehagen, og lager middag til dem hjemme hos oss. Vi har dem på overnatting annen hver helg, og en dag i uka. Og vi er tilgjengelig som barnevakt stort sett akkurat når dere ønsker det. Hvilket dere benytter dere av flittig!»

Nei, selvfølgelig hadde ikke denne mammaen behov for å hente i barnehagen en halv time senere. Hun hadde jo masse avlastning.

Vi har ikke det. Vi har ingen besteforeldre som har mulighet til å stille opp. Vi har hatt tre netter fri siden vi ble foreldre for fem og et halvt år siden. Den første natta var bryllupsnatta vår. Den andre natta fødte jeg Lillesøster, og den tredje natta var vi på overnatting på Sundvollen med sårt tiltrengt parterapi!

Hva med å være litt grei?

 

«Jeg hadde aldri lagd mat på et kjøkken med sånne lister langs benken. Det er en bakteriebombe. Det er ekkelt og uhygienisk. Du setter barna dine i fare.»

Jeg hadde nettopp delt et bilde av kjøkkenet mitt på bloggen. Jeg husker ikke helt sammenhengen, men listene langs kjøkkenbenken var i hvert fall ikke tema.

Og like sikkert som at ungene våkner klokka fem hver eneste lørdag og søndag morgen, kom det en surmaga kommentar fra en surmaga mamma som sitter og leter etter feil.

Ja, jeg vet at kjøkkenet mitt er passe nedslitt og gammeldags. Om kjøkkenbenk-listene utgjør noen direkte fare for barna mine, er jeg noe usikker på. Men ja, jeg lengter etter nytt kjøkken.

Akkurat nå står ikke det øverst på lista. Der står male gangen. Etterfulgt av pusse opp barnerom, male stua, beise veranda, fikse lekerom i andre etasje og lage hjemmekontor. kommer pusse opp kjøkken. Jeg tipper vi er i mål rundt 2019.

Og det er helt greit! Jeg lever veldig fint med både mørk gang og kjipt kjøkken.

Men hvorfor er vi så raske med å lete etter feil hos folk? Og hos andre mødre spesielt?

 




 

Hva med å tenke at et rotet hus kanskje bunner i sykdom eller andre ting vi ikke vet noe om, og tilby din hjelp i stedet for å kritisere?

Hva om kjipe regnbukser og manglende utvalg av ull i barnehagen skyldes dårlig råd? Og ikke foreldre som ikke bryr seg om barna sine.

Hva om mammaen i butikkøen gir etter for barnas begynnende trassanfall og kjøper sjokolade til dem fordi hun er så sliten, så sliten, at hun bare ikke orker stå gjennom enda et trassanfall akkurat nå. Akkurat i dag. Kanskje står hun der med gråten i halsen. Hva med å sende henne et oppløftende smil i stedet for å himle med øynene og riste overdrevent på hodet.

Hva om gutten som kjører handlevogna inn i leggene på mannen foran seg i køen, har en diagnose? Hva om mammaen er fortvilet og sliten etter endeløse timer med PPT som ikke fører frem. Hva om hun og mannen holder på å gå fra hverandre, og hun ikke har sovet de siste tre nettene?

Hva med å være litt grei?

Hva om mammaen med de to små barna og babyen på toget lar barna spille på iPaden hele togturen fordi hun har vært oppe hele natta med kolikkbabyen og ikke har overskudd til å underholde barna akkurat nå.

Vi vet så lite om hvorfor andre folk velger som de gjør. Felles for de fleste av oss, er at vi ønsker mer enn noe annet å være gode foreldre. Og de fleste av oss er det også! Selv om vi med jevne mellomrom gjør ting som ikke er helt pedagogisk korrekt.

Gi litt slækk! Vær litt grei!

Prøv heller å se det positive i folk. Og tilby din hjelp. Eller snakk med folk, i stedet for å snakke bak ryggen deres. Det kan hende du blir overrasket.

Eller som Susanne Aabel så passende skriver på Foreldre.no: Strekk ut en hånd og hjelp til! Kan du ikke? Vil du ikke? Så klapp igjen!


PS: For flere oppdateringer om egoistisk mamma og rotet hus med livsfarlige kjøkkenlister, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram ? casa_kaos

 

   
.

 

Noe er galt

24.03.2015 - 12:04 21 kommentarer

Jeg gløtter forsiktig på det ene øyet.

Noe er galt.

Jeg snur hodet mot garderobeskapet, og registrerer en tynn, gul stripe over dørene. Sola er oppe. Det betyr at klokka er over åtte.

Noe er galt.

 




 

Jeg setter meg opp i senga. Lytter. Gnir meg i øynene, og lytter igjen. Veksler mellom å se opp i taket og bort til siden. Som om det hjelper meg til å høre bedre.

Noe er galt.

Jeg drar den store dobbeldyna til side og setter føttene ned på det kalde gulvet. Minner meg selv på at vi må få tak i noen gode, varme matter å ha nedenfor senga.

Det er fortsatt helt stille i hele huset.

Noe er galt.

Jeg tasser bort til vinduet og drar i morgenkåpen som henger over endekulen på gardinstangen. Slenger den over skuldrene som en supermannkappe og stikker armene inn i de myke ermene.

Jeg åpner soveromdøren. Det er helt stille.

Noe er galt.

Tusler bortover gangen og åpner døra til badet på veien ut til stua. Tomt.

Setter kursen over til andre siden av gangen og åpner døra til barnerommet. To dyner, en med Elsa og Anna på og en med Luke Skywalker ligger i en haug på gulvet. Tre av fire skapdører står på vidt gap. Et grønt erme stikker ut av den tredje døra.

Rommet er tomt.

Noe er galt.

Jeg går ut i stua. I sofaen ligger monsterbamsen Sully og flirer. Jeg skvetter litt da jeg tråkker på en lekokloss. Jeg står i døråpningen og lytter. Værer. Så, en lyd. Var det et knirk?

 




 

Jeg går mot kjøkkenet. Fryser på føttene av den kalde trekken fra verandadøren.

Og der ... der ute, på kjøkkenet, skjønner jeg plutselig alt.

Den ene kjøkkenstolen står avslørende plassert under kjøkkenskapet. Skapet står på vidt gap. Halvparten av restene etter lørdagsgodteriet mitt er borte.

 






 

Jeg hører knising og fnising fra stua. Jeg går tilbake, og der, bak sofaen, ser jeg en lys hestehale som danser uforsiktig, før den plutselig forsvinner ned bak sofaryggen igjen.

Jepp, noe var galt.

Ungene har funnet det hemmelige godteskapet mitt. Siden har jeg prøvd å gjemme godteriet mitt over alt. Men de finner det uansett. Oppå kjøkkenskapet, i badeskapet, i klesskapet mitt, i papirsamledunken under kjøkkenbordet.

Hvor i alle dager gjemmer man godteri så barna ikke finner det?

 

PS: For flere oppdateringer fra denne godteglade familien, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Førstehjelp for nybakte mødre

23.03.2015 - 13:36 19 kommentarer

Plutselig sitter du der. Med en liten bylt i fanget. Du har gått gravid i ni måneder. Du har ventet ... ventet ... og ventet.

 





De siste ukene har du tatt trappene i stedet for heisen. Du har vasket veggene i stua, spylt verandaen og dekorert barnerommet. Alt for å få i gang fødselen.

Du har lest alle best i test-artiklene det er mulig å oppdrive om barnevogner. Du har oppsøkt fire forskjellige babybutikker i uka, og sammenlignet senger, madrasser, tåteflasker og brystpumper. Etter å ha lest om alle produktene på nett.

Du stryker deg over magen og kan ikke vente til babyen endelig melder sin ankomst slik at du kan få bli kjent med dette lille vidunderet.

Etter to netter på barselhotellet, legger du den lille bylten forsiktig ned i den nyinnkjøpte bilstolen med isofix og spenner beltene over den lille magen. Ikke for stramt. Men ikke for løst heller. Du får akkurat to fingre mellom.

Du har lest flere bøker om babytiden. Du følger opptil flere mammablogger og leser mammaforumene med stor interesse. Du føler deg godt forberedt.

Så kommer du hjem. Du lukker utgangsdøra bak deg. Og så sitter du plutselig der, da.

Og etter to uker begynner partneren din å jobbe igjen.

Nå sitter du plutselig der, helt alene.

Babytiden blir ikke alltid som forventet. Selv om man har lest seg opp, er det mye man ikke er forberedt på.

 






Her er mine førstehjelptips for å overleve med en baby i hus:

 

Du gjør ikke noe galt

Aller først, og kanskje det aller viktigste: Du gjør ikke noe galt selv om babyen skriker, gulper eller ikke sover mer enn tjue minutter sammenhengende. Alle babyer skriker. Alle babyer gulper. Ingen babyer sover hele natta gjennom de første månedene. Noen sover ikke hele natta gjennom de første årene en gang. Det betyr ikke at du gjør noe galt. Du er mest sannsynlig en god mamma for det.

 

Morsmelkerstatning er også helt ok

Det er ingen skam å gå over til morsmelkerstatning. Ikke slit deg ut på ammingen hvis du ikke får det til.

 




 

Ikke ta rådene som fasit

Ta alle rådene du får som, nettopp råd. Ingen sitter på fasiten. Du kjenner din egen baby best.

 

Det er greit å gråte

Alle nybakte mødre gråter mye. Det er helt normalt, og det vil gå over. Okei, du vil mest sannsynlig fortsette å være ekstremt lettrørt, og gråte til alle reklamefilmer som inneholder barn som løper til fin bakgrunnsmusikk. Men du gråter ikke av fortvilelse. Du gråter fordi du du blir oppriktig varm om hjertet av å se de små barna løpe rundt og grise til klærne sine, og så hvordan mammaen deres på mirakuløst vis får klærne helt rene, før hun gir barna en stor klem og sender dem ut for å leke igjen.

 

Romantikken kan vente

Å få en baby i hus er unntakstilstand. Ingen forventer at du og partneren skal ha like mye overskudd til romantiske middager, sex og lange, dype samtaler. Gi hverandre litt slækk. Tillat dere å være slitne.

 

Ikke stress etter flat mage

Magen din vil bli mindre. Men du trenger ikke ha flat mage to uker etter fødselen. Legg inn forbud mot alle sider og profiler med #yummymummy #fitmom #strongmom og #noexcusemom

 

Få nok søvn

Sørg for å få nok søvn. Det er ikke lett. Man har ikke alltid lyst til å legge seg ned og sove mens babyen sover. Man har behov for å gjøre andre ting også. Men pass på så du ikke går altfor lenge uten nok søvn. Å ta fra mennesker søvn, er en velkjent og effektiv torturmetode. Det er en grunn til det.

 




 

 

Sørg for avlastning

Få avlastning. Spør venner og familie om de kan ta babyen noen timer innimellom. Drit i de som sier at babyen får tilknytningsproblemer dersom den blir overlatt hos andre før den er så og så mange måneder gammel. Det er bare tull, og er ett av disse skremselspropaganda-våse-rådene som bare gir mødre dårlig samvittighet. Trenger du avlastning, sørg for at du får avlastning.

 

Man trenger ingen doktorgrad for å amme

Hvis du ammer, gjør det akkurat sånn som du liker. Ikke bry deg om dumme råd som at du for all del ikke må la babyen sovne på puppen. Og at du bør stå opp og sette deg i en stol når babyen vil ha mat i løpet av natta. Det viktigste er at du får nok søvn. Hvis du synes det er greit å sove sammen med babyen og slenge ut en pupp i halvsøvne ? gjør det! Altfor mange har en mening om hvordan man skal amme.

 

La det flyte

Det gjør virkelig ingen ting om huset står litt på halv tolv. For guds skyld! Jeg har sett så mange nybakte mammaer som bruker så mye tid og energi på å holde huset prikkfritt. Mødre som er så slitne at de står og gråter mens de støvsuger når babyen endelig sover, for de får besøk senere på dagen. Ikke gjør det! Bare ?ikke gjør det! Alle har forståelse for at huset ikke er rent og ryddig når man har baby eller små barn. Og de som ikke forstår det, kan gå og ta seg en bolle. 

 




 

 

Ikke slit deg ut på matlaging

Du trenger ikke lage mat fra bunnen hver dag. Ferdige fiskekaker fra kjøledisken på Kiwi med frossengrønnsaker ved siden av, er like bra som appelsin- og korianderbakt salmalaks med bakt potet og avokadokrem.

 

Kakemiks er en hver nybakt mammas beste venn

Du trenger heller ikke servere hjemmebakte kaker når barselgruppa kommer på besøk. Regal kakemiks smaker like godt, og ingen ser forskjell. Jeg snakker av erfaring.

 

Alle babyer utvikler seg i ujevnt tempo

Ja, babyen din er mest sannsynlig helt normal selv om den ikke løfter hodet i mageleie etter fire uker, slik som det står på mammaforumene at den skal gjøre. Noen er tidlig ute med å nå disse milepælene. Andre er sene. Begge deler er helt normalt.

 

Ingen babyer er A4 (nesten)

Hvis ekspertrådene du leser ikke virker ... slapp av! Det betyr bare at du ikke har en A4 baby. Og det skal du være stolt av. Kun et fåtall av babyene reagerer på alle ekspertrådene som forventet. Ta det for det det er: gode råd. Ikke en fasit.

 

 

 

Søk hjelp

Og blir det for tøft: Søk hjelp på helsestasjonen eller hos fastlegen din. Mellom 10 og 15 prosent av alle nybakte mødre har depressive symptomer. Førstegangsfødende har tre ganger så stor risiko for å utvikle barseldepresjon sammenlignet med fleregangsfødende. Med andre ord, det er verken unormalt eller noe å skamme seg over.

 

Du er ikke alene

Og helt til slutt er vil jeg at du skal vite at du ikke er alene. De aller, aller fleste synes tiden med et nyfødt barn er tung. Noen syns den er tung hele tiden, andre syns den er tung innimellom eller i perioder. Det er de færreste som seiler gjennom babytiden med liv og latter og hjemmebakte kaker med marsipanbabyer på.

Slapp av. Senk skuldrene. Senk kravene. Senk ambisjonene. Senk forventningene. Bare vær der du er akkurat nå, og gjør det som passer deg og babyen din best.

Vil du lese mer om hva nybakte mammaer lurer på? Les intervju med meg og flere andre mammabloggere på Nybaktmamma.no

(Jeg kommer med et eget innlegg senere med førstehjelp til deg som har kolikkbaby.)

 

Les også: Kjære nybakte mamma

Les også: Hva er en god mor?

Les også: Dønn kjedelige babyer

 

Hva er dine beste råd til nybakte mødre?

 

PS: For flere oppdateringer om den ikke alltid like lykkelige babytiden, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

   

Kjempestor rumpe

22.03.2015 - 12:39 38 kommentarer

"Wow! Kjempestor rumpe!»

Treåringen ligger og dupper med store øyne i svømmebassenget, rett under trappa.

 




 

«Mamma, se», sier den lille vantro og peker på den store, badedraktbekledde rumpa som manøvrerer seg opp trinnene.

«Se, så stor rumpe. Kjempestor rumpe».

Jeg later som om jeg ikke hører. Ser en helt annen vei. Kikker meg rundt og prøver å kvele en liten latter som bobler i magen. Men jeg er mest flau. Håper den rompefagre damen ikke hørte oss.

Men treåringen vet at jeg hørte.

Nå kommer den lille bort til meg. Plasker seg bortover vannet med armene spent ut til hver side av altfor store armringer.

Jeg drar håndflaten langs vannskorpen og sender en sprut midt i det lille ansiktet.

«Whineeeeeei», hviner den lille og spruter tilbake. Tankerekken er avbrutt, glemt er alt om store rumper. Situasjonen er avverget.

For denne gang.

Treåringen er veldig opptatt av alt som er stort for tiden.

«Kjempestor motorsykkel», sier den lille og strekker armene ut til hver side og vifter med fingertuppene, hver gang en stor motorsykkel kjører forbi.

«Kjempestor brokkoli», sier den lille ikke like entusiastisk, når jeg serverer middag.

«Kjempestore sandaler», sukker den lille og strever med å få borrelås-reimen gjennom den bittelille hempa.

«Kjempestor bæsj», ler den lille og bøyer seg over dosetet for å beundre verket.

Men hvordan håndterer jeg det når barna snakker om andre folk?

Her om dagen, da vi satt på en kafé og spiste is, gikk det en dame med langt, lyst hår forbi oss. Virkelig langt hår. Sånn som når helt ned til rumpa.

«Kjempestort hår», sier treåringen fascinert og snur seg etter dama.

«Oj, ja hun hadde langt hår hun», sier jeg like fascinert, mens dama, som tydeligvis har hørt oss, snur seg og smiler mens hun kaster litt ekstra på hodet.

Men hvilke signaler sender jeg egentlig til barna mine når det er forbudt å snakke om store rumper, store neser eller å kommentere at folk er tjukke eller skallet? Og så blir de møtt med smil når de kaller folk pene, eller sier de har fint hår eller er høye og slanke.

Har jeg ikke da allerede lært barna at det ikke er akseptabelt å ha stor rumpe, store neser, være tjukk eller ha lite hår, men at det er helt ok å være pen, ha langt hår og lange bein?

Og jeg som virkelig prøver å lære barna mine å se forbi slike ting. At utseende ikke betyr noen ting og at stor rumpe er like fint som liten rumpe. 

Sukk. Det er ikke lett ...

Har barna dine kommentert noe som gjorde deg skikkelig flau? Og hva gjorde du da?


PS: For flere oppdateringer om både store og små rumper og andre foreldredilemmaer, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Lykke, vår generasjons ulykke

20.03.2015 - 14:13 16 kommentarer

I dag er det den internasjonale lykkedagen. Jeg er i utgangspunktet skeptisk.

Trenger vi egentlig en egen dag for lykke? Vi lever jo for pokker i et lykkesamfunn der vi skal gå rundt og være lykkelig hele tiden. Snart er den eneste godkjente sinnsstemningen å være lykkelig, og alt annet blir sett på som unormalt og noe som i verste fall trenger behandling og medisinering.

 


Jeg forbeholder meg retten til å være skikkelig sur og grinete ... av og til. 

 

Vi er så lykkelige på både Facebook, Instragram og på Snap at det nesten blir litt kvalmt. Og det florerer av blogger skrevet av lykkelige mennesker som tror at de er til inspirasjon.

Samtidig viser det seg at dagens unge aldri har vært mer ulykkelig enn det de er nå.

En ny rapport fra Verdens helseorganisasjon, rangerer depresjon som den vanligste lidelsen blant barn og unge i alderen 10 til 19 år. Aldri før har så mange unge i Norge fått piller mot depresjon. Ifølge Reseptregisteret har bruken av antidepressiva hos unge jenter mellom 15 og 19 år økt med 53 prosent i løpet av de siste sju årene.

Det er mange og kompliserte grunner til dette. Jeg tror en av dem er at vi misforstår hva lykke egentlig er. For det er ikke meningen at vi skal være lykkelig hele tiden. Lykke er ikke en konstant sinnsstemning. Lykke kommer i små blaff og forteller oss at vi gjør noe riktig. At vi er på rett vei. At vi har forstått noe grunnleggende riktig i det vi holder på med. Det kan være forhold til familie og venner, jobb og karriere, valg av partner, verdier, mål og ønsker for fremtiden.

Lykkefølelsen er en flyktig følelse som er en bekreftelse på at vi har det bra. Lykke er ikke en følelse vi skal ha hver time av døgnet, dag ut og dag inn.

 


Et deilig blaff av lykke. 

 

Jo mer vi jager etter en konstant lykkefølelse, jo mer ulykkelig blir vi. Og dette lykkejaget overfører vi til barna våre. Vi glemmer at det er ok å være sint, lei, trist, skamfull, sjalu, redd og alle de andre mer eller mindre negative følelsene vi er utstyrt med.

For hvis vi ikke også erkjenner og kjenner på disse følelsene, blir lykken bare fjernere og fjernere.

Så trenger vi egentlig en internasjonal lykkedag? I vår overflod av lykke.

Ja, vi gjør visst det.

Årets lykkedag er viet til mellommenneskelige forbindelser. Det er nemlig en av de viktigste faktorene for lykke.

 




 

I dag omgår de fleste av oss av mange forskjellige mennesker. Likevel viser det seg at vi ikke føler oss genuint forbundet med nesten noen av dem. Vi føler oss ensomme.

Viste du at sosial isolasjon er like skadelig og en like stor risiko for tidlig død som røyking? Og at ensomhet er dobbelt så dødelig som fedme?

 


Foto: FNs happiness pack

 

Så, hva kan vi gjøre for å spre litt lykke rundt oss? Og da mener jeg ekte lykke. Den flyktige, gode og fine lykken. Ikke den misforståtte, slitsomme og strevsomme lykken.

FN har satt opp noen punkter på hva vi alle kan gjøre:

 

Gjør noe hyggelig for andre

What goes around comes around. Forskning viser at det å være snill mot andre, gjør både deg selv, og andre glad.

 

Still opp som frivillig

Enten det er noe du gjør gang i blant, eller jevnlig. I tillegg til å stille opp for andre, er det også en fin måte å treffe folk på og knytte nye vennskap.

 

Bli kjent med naboen din

Å kjenne menneskene i nabolaget du bor, gir en følelse av en felles identitet og å høre til.

 

Vær lydhør for andres behov

God kommunikasjon er nøkkelen til gode forhold av alle slag. Det handler om å forstå andres behov, og at andre tar hensyn til dine behov.  

 

Let etter det gode rundt deg

Konstant kritikk er veldig ødeleggende. Prøv heller å se det beste i folk, og ros dem for det de gjør bra. Ikke heng deg opp i det negative.

 

Hva mener du? Trenger vi en egen lykkedag?

 

 

PS: For flere lykkelige, men ikke for lykkelige oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Inne i hodet til en treåring ...

19.03.2015 - 11:09 15 kommentarer

Hva sa du?

At jeg bare fikk leke med utkledningsklærne hvis jeg ikke ryddet opp etter meg?

Kan jeg ikke huske at du har sagt ...

Nå tror jeg du tuller, mamma. 


 

 

Sette skoene i skohylla?

Næh, mamma tar det. 

 

 

Rydde opp etter meg?

Hvordan da mener du?

Putte alle isoporbitene ned i pappesken?

Nei, det kan da ikke stemme. Noe så kjedelig.

Du mener nok snu pappesken på hodet så alle bitene ramler ut.

Se! Det snøøøøør! Juhuuuuuu!

 

 

 

Ups...

Ja ja. Mamma tar det. 




 

Oj! Klistremerker! Hvor kan jeg klistre de?

På gulvet og veggen?

Nei, da blir mamma gæærn.

I sofaen?

Nei, tror ikke mamma liker det heller.

I klistremerkeboka ?

Æh, så kjedelig, da.

Tror forresten ikke mamma blir sååå gæærn hvis jeg klistrer litt på gulvet ? Eller på veggen ?

Hun synes nok det bare er fint. Jeg skal vise henne jeg. 




 

Ups ...

Ja, ja. Mamma tar det.




 

Skal vi se. Hvordan var det nå igjen?

Ikke tegne på arket, bare tegne på gulvet.

Neeeeeei. He he he. Det blir vel feil.

Ikke tegne på gulvet, bare tegne på arket.

Sånn var det, ja.

Nei, forresten. Det høres ikke helt riktig ut det heller.

Det var nok det første som var riktig: Ikke tegne på arket, bare tegne på gulvet.

 

 

Oj da ...

Ja, ja. Mamma tar det.




 

Mmm, frukt.

Skal jeg ta et eple?

Nei, en pære, kanskje.

Eller en plomme.

Ååååååh, jeg klarer ikke velge!

 

 

Å søren ...

Ja, ja. mamma tar det.




 

 

Jippi! Rosa tusj.

Jeg vil tegne en prinsesse.

Hvor er tegneblokka mi?

Æsj, samma det , vel.

 

 

Hmmmm? Rydde opp før jeg legger meg?

Næh, mamma tar det.



 

Re opp senga mi?

Re opp senga mi!!!

Ja vel. Men fy så kjedelig.

Puta på toppen av senga.  Dyna pent brettet sammen.

Hey, vent nå litt!

 

 

 

Oj da. Og jeg som fant ut sist at det var ikke tegne på gulvet, bare tegne på arket.

Ja, ja. mamma tar det. 




 

Wow.

Denne var fin og rød.

Den må jeg prøve ...

 

 

 

Kanskje jeg skal rydde opp før mamma står opp. 

Næh. mamma er så flink. Hun tar det. 

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

Tidlig i seng

16.03.2015 - 19:48 95 kommentarer

Klokka 21.30:

«Nei, jeg tror jeg går og legger meg jeg. Tar en tidlig kveld i dag. Er så trøtt», sier jeg til mannen.

Jeg reiser meg fra sofaen og bærer den tomme tekoppen og fatet etter kveldsmaten med meg ut på kjøkkenet. Konstaterer kjapt at det ikke er noe plass å sette det fra meg på den overfylte kjøkkenbenken.

 

Begynner å rydde. Tømmer oppvaskmaskinen og setter møkkete fat og glass inn. Setter på maskinen og tørker over benken.

Finner frem brød og pålegg og smører matpakke til barna. Leter i skap og kjøleskap etter noe sunt å legge oppi. Finner noen blåbær og et par i hjelkokte egg. Legger matboksene i kjøleskapet.

På vei ut, ser jeg at katteskålen er tom for mat. Sveiper over mat- og drikkeskålene med oppvaskbørsten før jeg fyller på med mer mat og rent vann.

Legger merke til et blåbær som noen har tråkket ned i gulvet foran katteskålene. Væter litt kjøkkenpapir og tørker det opp.

Tar en titt på timeplanen til treningssenteret som henger på kjøleskapet. Lar fingeren løpe over de forskjellige timene og finner et par jeg kunne tenke meg å bli med på. Tenker at jeg bør trene litt mer.

Retter samtidig på et par barnetegninger som henger ved siden av timeplanen.

 

Klokka har blitt 22.00.

«Nei, da går jeg og legger meg, jeg», sier jeg til mannen. Han kommer snart han også, svarer han fra sofaen.

Jeg går ut på badet, børster tenner og fjerner sminke. Blir stående og granske ansiktet mitt i speilet. Lurer på hvordan jeg hadde sett ut med Botox, tenker jeg og drar pannen oppover. Drar litt i huden under øyelokkene også.

Begynner å pille på noen svarte prikker på nesa. Finner frem noen bomullspads og går likeså godt løs på resten av de svarte prikkene også.

Ser at speilet er fullt av flekker. Fisker fram Jiff-sprayen fra badeskapet og litt papir. Tørker av speilet. Tar resten av benken i samme slengen.

På vei ut, oppdager jeg at både vaskemaskinen og tørketrommelen er fulle av klær.

 

Klokka er 22.30.

«Skal bare brette disse før jeg legger meg», sier jeg til mannen og lemper klærne fra tørketrommelen over sofaen. Mannen ser på en eller annen serie på Netflix. Den var pokker så spennende. Jeg blir sittende og se den ferdig etter jeg er ferdig med å brette klærne.

Finner frem tørkestativet og henger opp klærne som lå i vaskemaskinen. For sent å sette på tørketrommelen nå. Dessuten bråker den noe helt hinsides.

 

Klokka har blitt 23.00.

Jeg soper sammen noen leker som ligger strødd rundt på gulvet i stua og legger dem oppi lekekassene til ungene. Samler sammen et par aviser som ligger i sofaen og legger noen skitne sokker i skittentøyet.

Går ut på kjøkkenet og rasker med meg kjøkkenkluten. Drar kjapt over stuebordet.

Henger fra meg kluten over krana på kjøkkenet og kommer plutselig på at jeg glemte å kjøpe spagetti tidligere i dag. Åpner kjøleskapdøra og ser over matvarene. Skriver en liste over det jeg mangler til morgendagens middag. Fører på spagetti øverst.

Da jeg lukker igjen kjøleskapdøra, blir jeg stående og se på planen fra barnehagen. Ser at skoletrollene skal på aldersgruppetur i morgen, mens de andre skal jobbe med vennskap. Det blir fint, tenker jeg og kommer samtidig på at jeg må huske å kjøpe nye regnvotter til Lillemann. Skriver det opp på handlelisten jeg har i hånden.

Går ut til yttergangen for å legge handlelisten i veska. Tar samtidig opp lommeboka og teller over pengene. Ser at Visa-kortet er borte. Kjefter oppgitt på mannen som aldri legger det tilbake på plass.

Finner Visa-kortet i den tomme handleposen fra handlerunden min tidligere i dag. Sier ikke noe om det til mannen, og svarer bare «ja» når han spør om jeg fant det. Heldigvis spør han ikke hvor.

 

Klokka er 23.30.

Legger Visa-kortet i lommeboka i veska. Setter skoene til ungene, som ligger strødd utover hele gulvet, på plass. Stapper en ullgenser ned i barnehagesekken til i morgen. Ser at Lillesøsters ullgenser er møkkete.

Legger genseren i skittentøyet og lister meg inn på rommet til barna. Finner frem en ny fra skapet.

Setter meg på sengekanten til Lillesøster og ser på henne. Blir sittende en god stund før jeg børster håret vekk fra ansiktet hennes og pakker dyna godt rundt henne. Flytter meg over til storebrors seng og gjør det samme med han.

Legger Lillesøsters ullgenser i sekken hennes. Sjekker om ytterdøra er låst. Går ut i stua og sjekker verandadøra.

Kommer nesten inn på soverommet da jeg hører katten skrape på døra i stua. Går ut igjen og slipper den inn. Går ut på verandaen og roper etter den andre katten uten respons.

Klapper litt på den hjemkomne katten som har lagt seg i sofaen før jeg slukker lysene.

 

 

Klokka er 24.00.

Endelig i seng. Mannen sover allerede.

Smører hendene med håndkrem og tar leppepomade på leppene. Finner frem nesespray og setter den godt tilgjengelig på nattbordet. Tenker at jeg må gjøre noe med den avhengigheten snart.

Fisker frem mobilen og sjekker mail en siste gang. Tar en snartur innom Facebook, Twitter og Instagram også. Ser at et par av bloggerne jeg følger har lagt ut innlegg i kveld. Leser dem kjapt, og legger igjen en kommentar hos en av dem.

Tar til slutt en kjapp runde på Nettavisen, VG og Dagbladet bare for å sjekke siste nytt. Konstaterer at det ikke har skjedd noe spennende de siste tre timene, men leser likevel tre artikler.

Legger fra meg mobilen og blar et par sider i boka mi. Slukker lyset.

Klokka er 24.30.

Gjesper og lurer på hvorfor jeg alltid er så trøtt? Jeg legger meg jo tidlig hver kveld!

 

PS: For flere trøtte oppdateringer, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Når småbarnsforeldre har sex ...

14.03.2015 - 09:10 29 kommentarer

Mannen tar et godt tak rundt livet mitt og drar meg inntil seg. Jeg tar tak i dyna og dytter den godt ned bak ryggen. Det er kaldt i soverommet.

Han kysser meg. Munnen hans smaker tannkrem.  Fingrene stryker vekk en hårlokk som ligger over kinnet mitt.

Han tar det ene beinet sitt mellom mine, og legger seg halvveis over meg. Kysser meg forsiktig nedover halsen. Små, lette kyss.  Det kiler.

 






 

«Du?» sier jeg og ser opp i taket.

«Mmmm», sier mannen og kysser kragebeinet mitt.

«Var det i morgen det var akedag i barnehage, eller?»

Mannen stopper midt i et kyss. Leppene henger fast på kragebeinet mitt noen sekunder før de slipper.

«Nei, var ikke det i overmorgen da?» sier han ned mot halsen min.

«Nei, jeg tror det var i morgen», sier jeg og klør meg på kinnet.

«Hva slags vær skal det bli i morgen da? Vet du det?» spør jeg.

«Nei, jeg er ikke sikker. Vi får sjekke etterpå», sier mannen og fortsetter kyssingen.  

Jeg lukker øynene og lar fingrene gli inn i det brune, tykke, krøllete håret hans. Jeg løfter hodet hans og kysser han på munnen.

Dytter han forsiktig ned i sengen og setter meg over hoftene hans. Den ene bh-stroppen har glidd ned over skulderen min.

Mannen smiler og drar den forsiktig opp igjen.

«Ha ha ha ha», ler jeg.

Mannen ser forskrekket opp på meg.

«Hva er det?» sier han med pekefingeren fortsatt under bh-stroppen.

«Var ikke ungene søte da de skulle legge seg i dag?» fniser jeg. «Da de begynte å synge «La den gå. La den gååååå.» og danset rundt på stuegulvet».

«Ha ha. Jo, de var kjempesøte», sier mannen. «Kan du ikke ta av deg den bh-en da?»

Jeg vrir hendene bak på ryggen og fikler med låsen.

«Jeg lurer på hvorfor de var i så godt humør i kveld», sier jeg mens jeg åpner hektene. «De var jo egentlig veldig trøtte».

«Ja», svarer mannen og drar av bh-en. Han svinger den rundt fingeren et par ganger før han slipper den i retning lysekrona over senga. Han gjør alltid det. Jeg tror det er en gammel vane fra studiedagene i Göteborg.

Jeg bøyer meg over mannen og begraver nesa i halskroken hans. Snuser inn duften av barberskum og kaviar. Sistnevnte etter barnas kveldsmat.

Mannen legger armene rundt ryggen min og setter seg opp. Jeg blir sittende i skredderstilling rundt hoftene hans. Han kiler meg over ryggen.

 

Foto: Creative Commins Flickr.


«Men hva var det Lillemann sa under middagen i dag?» sier mannen mens han lar fingrene gå opp og ned over ryggen min.

Jeg tar tak i skuldrene hans og skyver meg bakover så jeg får øyekontakt med han.

«Ja, hva i alle dager var det for noe?» sier jeg og sperrer opp øynene. «Hvor har han lært det der?»

«Ikke fra meg i hvert fall», sier mannen.

«Ikke fra meg heller», sier jeg mens jeg drar neglene over skulderbladene hans. «Vi må nesten snakke med han om det der, altså», sier jeg og rister lett på hodet.

«Jeg har faktisk hørt det en gang tidligere og», sier mannen og lar fingrene ta en piruett i korsryggen min.

«Hæ? Har du?» sier jeg og drar øyenbrynene opp i panna. «Og så har du ikke sagt noe?»

Jeg setter den ene hånden i madrassen og løfter meg av mannen.

«Nei, altså. Jeg tenkte jeg skulle fortelle det til deg, men så glemte jeg det helt», sier mannen og følger etter. Han legger seg forsiktig oppå meg.

«Det der må vi ta tak i altså», sier jeg mens jeg gjør plass til hoftene hans mellom beina mine. «Det der må vi ikke la utvikle seg videre!»

Mannen støtter seg på albuene og lar hodet henge tungt nedover. Krøllene hans kiler meg på kinnet. Han puster tungt.

Jeg presser bakhodet ned i madrassen. «Du? Husket du å kjøpe laktosefri melk til Lillesøster i dag?»

«Nei, pokker. Det glemte jeg», stønner mannen og setter seg opp på kne. Han tar et godt tak rundt hoftene mine.

«Jeg kjører ned på butikken i morgen tidlig», sier han på utpust.

«Ikke glem at jeg skal med tidligtoget til Oslo i morgen da», sier jeg mens jeg holder rundt overarmene hans.

Bh-en dingler fra lysekrona over oss.

«Åh, var det i morgen det?» stønner mannen.

«Ja, det var i morgen. Jeg skrev det opp på timeplanen for over to uker siden», sier jeg mens jeg kjenner hvordan hjertet pumper blodet tungt rundt i kroppen.

«Og forresten ? Det var i morgen det var akedag. Det var samme dag som jeg skulle til Oslo».

«Okei», puster mannen og ser opp mot taket. Han er rød på halsen og på brystet.

«Må huske å tørke vinterdressene, da», sier jeg og borer neglene inn i lårene hans. «Tror de er våte ?»

«Jepp», svarer mannen.

«Henger de opp etterpå jeg».

 

Les også: Fifty shades og kaos

 

 

PS: For flere oppdateringer om vårt svært romantiske og erotiske småbarns-parfohold, følg oss gjerne på Facebook og på Intsgram ? casa_kaos

 

 

   
.

 

Små drittunger

12.03.2015 - 11:32 16 kommentarer

I dag er barna våre små prinser og prinsesser uansett hva de gjør.

Men altså, ærlig talt. Mine to barn er langt fra noen prins eller prinsesse. I hvert fall ikke største delen av tiden. Ikke vil jeg ha noen prins eller prinsesse heller. Noe så kjedelig!

 




 

Jeg vil ha rakkerunger, fulle av fantasi og kreativitet. Jeg vil ha små lømler som utforsker og tøyer grenser. Og som noen ganger tøyer strikken litt for langt. Jeg vil ha fantunger som tøyser og tuller og som av og til driver mammaen sin til vanvidd med de rare påfunnene sine. (La meg få understreke: av og til!) Jeg vil ha slyngler som ikke klarer å sitte stille for de er så ivrig etter å komme seg ut og gjøre pøbelstreker.

 


That's my kids! (Stolt mamma)

 

I dag er guttungen en liten prins selv etter han har kastet mammas mobiltelefon i do. Og prinsessa er fortsatt prinsesse, selv om du tar henne på fersken med hodet nedi det hemmelige sjokoladelageret ditt.

Jeg tror ikke bare det er jeg som synes det er kjedelig med prinser og prinsesser. Det tror jeg faktisk barna synes selv og. Når treåringen virkelig skal straffe meg med å legge seg ned på gulvet i yttergangen og nekte å ta på seg jakka fordi han ikke fikk ha på seg Spiderman-drakten i barnehagen. Da er det ikke veldig kult å bli kalt en prins.

Tenk deg selv da. Hvis du er skikkelig forbannet for noe, og manner deg opp og sier klart i fra hva du mener. Og så får du en klapp på hodet og beskjed om at du er så søt en liten prinsesse. Hersketeknikk kalles det i de voksnes verden.

Nei, la nå barn få være både rampunger og pøbler. La dem få være umuliuser, tjuvradder, ukrutt, slabbedasker, vattnisser, spradebasser, banditter, skurker, spilloppmakere, ruskomsnusker, svinepelser, skøyere og vriompeiser. Så kan de godt få være prinser og prinsesser av og til. Men ikke hele tiden.

Jeg har skrevet en barnebok om Pia som er dritt lei av at alle kaller henne en søt prinsesse. For hun er ingen prinsesse. Hun er Pia. Bare Pia.

 




 

Boken er tilgjengelig i iTunes og i App Store. Laster du den ned før lørdag, får du den til halv pris. Kun 19 kroner.

Du kan lese mer om boken her: Jeg vil ikke være prinsesse!

 

PS: For flere oppdateringer om unger som er alt annet enn prinser og prinsesser, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

   
.

I dag ble det seks timer skjermtid

11.03.2015 - 21:33 32 kommentarer

I dag har barna sittet foran en eller annen skjerm i seks timer!

 




 

De våknet klokka seks.

Jeg hadde iPaden liggende klar og fulladet på den ene siden av sengen min, og iPhonen min på den andre siden. 

Barna lå i senga og spilte i en times tid, før de begynte å hoppe rundt meg. 

Jeg dro meg opp og labbet ut i stua. Slo på tv-en og satt nettbrett og telefon på lading. Lagde frokost og matpakker mens barna satt klistret foran tv-skjermen. Frokosten ble servert til en episode av Knerten og tannpussen tok vi til Mormor og de åtte ungene. 

Etter barnehagen var det rett på iPaden igjen. Med tv-en i bakgrunnen. 

 




 

Lillemann spilte Avengers og Lego Batman mens Lillesøster så på Frost. Middagen inntok vi i sofaen foran tv-en. Vi rakk å se Frost en og en halv gang, etterfulgt av Camilla og tyven. 

Lillesøster spilte Frost-spill på telefonen min og Dora på iPaden. 

Tannpussen tok vi nok en gang foran tv-en. 

 




 

I dag ble det seks timer med skjerm!

Sånn blir det når pappa ikke er hjemme og mamma har bihulebetennelse. 

Men det er helt greit.

Hva i alle dager skulle vi gjort uten tv og nettbrett som barnevakt?

 

PS: For flere oppdateringer om skjødesløs skjermtid, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.
hits