Dårlig mamma-samvittighet

18.02.2017 - 09:44 Én kommentar

Dårlig samvittighet er egentlig en fin ting. Når den gnager oss i hjertet, eller i magen, kan det være at den prøver å fortelle oss at vi har gått for langt. At vi har gjort noe som ikke var riktig, og at vi kanskje må rette opp i noe. Vi trenger samvittigheten vår for å vite når vi har tråkket over en grense.

 


 

Men når denne samvittigheten tar helt over for fornuften, og vi begynner å klandre oss selv for alt, da har det gått for langt. Alle foreldre trår feil av og til. Alle reagerer vi på upedagogiske måter innimellom og kan oppføre oss verre enn treåringen selv.

Kanskje burde vi ikke ha blitt sinte. Kanskje burde vi ha skjønt at poden lå på gulvet og skreik fordi han trengte kos. Ikke fordi han ønsket å straffe oss. Kanskje glemmer vi oss bort og sier «Du får ikke lov ?» i stedet for «Jeg vil ikke at du skal ?» Har vi lekt nok med barnet i dag? Har vi puslet nok puslespill? Er barnet godt nok forberedt til skolestart? Har vi vært flinke nok til å hjelpe til med leksene? Har vi hjulpet dem med å utvikle empati? Leser vi nok bøker sammen?

Slutt med det! Glem alt du har lest om hvordan du får perfekte, lykkelige barn. Glem alle idylliske Facebook-oppdateringer. Ingen foreldre er superforeldre. De fleste av oss gjør så godt vi kan. Og det er som regel godt nok.

Skal du lese én bok om barnepsykologi, anbefaler jeg Stein Erik Ulvunds bok Rakkerunger og englebarn. Oppdragelse uten fasit. Ulvund er professor i pedagogikk ved universitetet i Oslo. I boka skriver han blant annet: «Etter mer enn 30 års erfaring, forskning og litteraturstudier av barns utvikling, sitter jeg igjen med langt flere spørsmål enn svar på hvor grensen går for hva som er en forsvarlig barneomsorg. Det eneste som er helt sikkert, er at det finnes utallige måter å utøve foreldrerollen på som gir barn en tilstrekkelig omsorg til at de utvikler seg normalt. Vi har jo alle sett at barn som oftest blir normale, selv om de vokser opp i familier som takler omsorgen og oppdragelsen av barna svært forskjellig.»

Vi må slutte å undervurdere barna våre. Barn er ganske robuste, og tåler som regel mer enn vi tror. Man ødelegger ikke barna sine med å bruke såkalt feil ord når man snakker til dem. Ei heller med å ta en langhelg uten barna. Eller ved å glemme dem igjen i bilen eller i butikken, ikke få i dem grønnsaker, eller la dem få spille litt på iPaden så du kan ta deg en velfortjent pause. Det viktigste er at de daglige rammene er trygge og gode. Er de det, har man ganske mye å gå på. 

Husk det når du hamrer løs på deg selv og er sikker på at du har ødelagt barnet ditt for livet fordi du ikke var entusiastisk nok over tegningen hun hadde tegnet, eller fordi du ikke hørte helt etter når han fortalte hva som hadde skjedd i barnehagen. 

Slapp av, det går nok helst bra!

 

Les også: Ti idiotiske ting mødre har dårlig samvittighet for

Les også: Ti ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for 

 

Innlegget er hentet fra boka mi Føkk lykke! Her får du også flere råd mot den evige dårlige mamma-samvittigheten.

Kjøp den her.

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

5 tips til fine og billige karnevalskostymer

14.02.2017 - 19:30 14 kommentarer

Det er igjen tid for karneval, og snart florerer det av små pirater, prinsesser, marihøner og troll i barnehagene og på skolene over hele landet.

party little two sisters with painted happy face
Licensed from: lunamarina / yayimages.com

 

Karneval er gøy! Men dessverre er det en del, både barn og voksne, som gruer seg til denne festen. Vi husker vel alle historien om lille Anders som ble plaget av de andre barna da han dukket opp i barnehagen i hjemmelaget sjørøver-kostyme.

Mange foreldre føler seg skviset mellom barna, som vil ha nye, flotte kostymer fordi «alle andre» har det, og en trang økonomi.

Jeg er ingen tilhenger av å kjøpe dyre kostymer til barna. Vi bruker det vi har liggende hjemme: gamle klær, pysjer, oppklipte laken og andre ting vi finner. Av og til supplerer vi med ansiktsmaling, en tryllestav, en krone eller andre platsleker vi har liggende. Og når jeg skriver «bruke det vi har hjemme», mener jeg absolutt ikke å sitte og sy kostymer halve natta. Jeg snakker om kjappe, enkle kostymer som krever minimalt med kreativitet og jobb.

Heldigvis virker det som om flere og flere barnehager og skoler oppfordrer barna til å bruke det de har liggende fremfor å kjøpe nytt. Det heier jeg på!

Her er mine fem tips til hvordan du kan lage kule kostymer til en billig penge:

 

1 Finn frem pysjen

De fleste barn har en eller annen superheltpysj, prinsessepysj, dyrepysj eller brannmann-, lege- eller politipysj liggende i skapet. Tre den på ungen, og vips har du en Hulken, politi, skjelett eller ei prinsesse.

Kanskje har barnet ditt en søt morgenkåpe eller sånn poncho-badehåndkle med ører eller hale på. Det blir perfekt kostyme med en t-skjorte og strømpebukse under.

 

2 Pimp klær du allerede har

Mus eller katt: Grå/brun/svart strømpebukse og genser/t-skjorte. Fest en hale på rumpa og tegn på svart nese og værhår.

Marihøne:  Rød og/eller svart strømpebukse og rød genser. Lim eller sy på store rundinger i svart papp på ryggen.

Robot: Finn en pappeske og skjær hull til armer og bein. Er dere skikkelig kreative, kan dere male eller tegne på pappesken også.

Pirat: Klipp opp en gammel olabukse eller en pysjbukse. Ta på en t-skjorte, papirhatt eller tørkle på hodet og en øyelapp laget av papp med en strikk.

Bakemester: Hvit strømpebukse og t-skjorte, et bakeforkle, skaut, litt mel i kinnene og et par pepperkakeformer i lomma.

Lege: En stor, hvit skjorte kan bli til en finfin legefrakk. Kanskje du kan ta en rød tusj og tegne røde knapper og et rødt kors på brystet også.

Dracula: Svart bukse og hvit skjorte. Har du et par løs-vampyrtenner liggende etter halloween, blir det ekstra skummelt.

Årets prinsesse: Jeg fikk også et fantastisk tips fra en følger på Instagram i går. Bruk den samme kjolen år etter år og bytt ut bildet på brystet med den prinsessen som er mest populær for tiden. Klipp ut bildet fra et blad eller print ut fra nettet og lim eller sy på.

 

3  Ansiktsmaling er gull

Litt maling i ansiktet frisker opp et hvert antrekk. Finn frem sminkeskrinet ditt, barnas malesaker eller kjøp en boks billig ansiktsmaling på Nille.

Ta på den fine julekjolen og mal pusekatt i ansiktet. Bruk pappas altfor store svarte t-skjorte og diverse maling i ansiktet så er du en robot.

 

4 Barna trenger ikke være noe spesielt

Barna trenger ikke å forestille noe spesielt. De ikke være Batman, Harry Potter, sommerfugl eller Rapunsel. Det holder å ha på seg morsomme, rare, søte eller fine klær.

 

5 Byttelån med andre

Mange har ferdige kostymer liggende fra tidligere karneval og halloween. Kostymene kan gjerne brukes flere år, men vil dere ha noe nytt, så byttelån med andre. Eller hva med å byttelåne pysj? Tenk så gøy å komme i barnehagen og se at akkurat din pysj eller ditt alve-kostyme danser rundt på et annet barn.

 

Lykke til på karneval. Og har du flere gode tips, del dem gjerne.

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Her kjøper du matvarer til halv pris

12.02.2017 - 18:42 16 kommentarer

//Annonse

Jeg er en sånn type som alltid står med nesa nedi halv pris-hylla i matbutikken. Du vet, der matvarene som snart går ut på dato ligger. Dagens middag blir ofte bestemt utfra hva som ligger her.

Jeg mener, hvorfor i alle dager skal jeg handle mat til full pris, når jeg kan få fullt spiselig, god mat til halve prisen?

 


 

Er du som meg, tror jeg du kommer til å elske det jeg skal fortelle deg nå.

Det har nemlig nylig åpnet en nettbutikk i Norge som heter Matsmart. Butikken kjøper opp mat som matbutikkene av forskjellige grunner ikke kan selge fordi maten for eksempel har kort eller utgått best-før-dato, emballasje som har gått ut av produksjon eller små skjønnhetsfeil. Maten selger de til oss forbrukere til 20 - 90 prosent rabatt. Snittrabatten ligger på 50 prosent.

Og henger du med helt til slutt, skal jeg gi deg en rabattkode slik at du kan teste ut Matsmart du også.

Dette måtte jeg finne mer ut av. Så jeg satt meg ned med pc-en en kveld etter barna hadde lagt seg og bestilte mat jeg ville ha kjøpt på en helt vanlig ukeshandel. Jeg handlet for 500 kroner. Da er også frakt på 69 kroner og toll på 20 kroner inkludert. Toll er fordi varene kjøpes fra Sverige. Selve matvarene kostet meg altså kun 411 kroner.

 


Varene jeg bestilte fra Matsmart.

Hadde jeg kjøpt akkurat de samme matvarene i butikk her i Norge, hadde kassalappen kommet på 747 kroner. Med andre ord, jeg sparte 336 kroner på å handle varene på Matsmart. Det er en rabatt på 45 prosent.Pakken hentet jeg på nærmeste post i butikk. Som en hvilken som helst annen pakke.

Er du skeptisk? Sitter du nå og tenker at hey, vi kan da ikke spise mat som snart går ut på dato? Er ikke det farlig da?

Nei da, det er nemlig stor forskjell på best-før-dato og siste forbruksdag. Best-før-dato er kun en anbefaling fra produsenten, der de garanterer samme kvalitet på varen som ved forpakning. Det betyr absolutt ikke at varen blir dårlig når datoen nærmer seg eller er passert. Varen kan ofte holde seg helt fin i flere år etter best-før-datoen. 

Siste forbruksdag derimot, er noe helt annet. Denne datomerkingen brukes på ferskvarer, og denne maten skal du ikke spise lang tid etter datoen er utgått.

Varene jeg bestilte, hadde uansett overraskende lang holdbarhet. Den økologiske olivenolja holder helt til september. Esken med Smarties går ikke ut før i november. Capri Sun-jusen går ut i mars, men kjenner jeg ungene mine rett, er begge eskene tomme innen helga er omme. Eskene med Havre fras har best-før-dato i mai. Men dette spiser ungene til frokost nesten hver dag, så dette er forbruksvare her hos oss.

 


Ingen fare for at denne deilige esken ikke blir tømt innen november. 
 

Visste du at hver og en av oss i snitt kaster over 50 kilo mat i året? Fullt spiselig mat! Denne maten har en samlet verdi på 10 milliarder kroner. Så mye som 1/3 av all mat som produseres i verden kastes. Ikke bare er det helt hårreisende i seg selv, men det store matsvinnet gjør også store skader på miljøet. Matsmarts mål er å bidra til at mindre mat kastes. 

I Sverige, satt det en ICA-eier som så seg mektig lei av å måtte kaste massevis med fullt spiselig mat hver eneste uke. Men i stedet for å kaste maten, begynte han å selge maten til rabatterte priser. Slik vi ser flere dagligvarebutikker gjør nå. Dette ble så populært blant kundene, at han bestemte seg for å starte en nettbutikk der han kunne selge disse varene. Matsmart har allerede eksistert i Sverige en tid, og der har de solgt over 10 tonn med fullt spiselig mat til det svenske folk.

 


no.matsmart.com

Og er nå har altså endelig Matsmart kommet til Norge. Vareutvalget består foreløpig stort sett av svenske varer. Men de aller fleste varene kjenner jeg igjen fra norske butikker også. 

Ønsker du å teste ut Matsmart, kan du bruke koden casakaos når du bestiller, så får du 50 kroner rabatt ved kjøp for 300 kroner eller mer. Koden gjelder i en uke fra i dag. Altså fram til søndag 19. februar.

Ikke bare sparer du masse penger på dagligvarehandelen din, du gjør også en god gjerning.

Følg gjerne Matsmart på Facebook også. Der kan du lese artikler, få mer informasjon og gode tilbud. 

 

Hva tror du?

Er dette noe du kunne tenke deg og teste?

 

PS: For flere oppdateringer fra min gode nese for gode tilbud, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hva kjennetegner egentlig en god mor?

11.02.2017 - 19:30 19 kommentarer

Hvorfor er det sånn at noen stadig stikker av med likes og hjerte-kommentarer på mamma-prestasjonene sine, mens vi andre står igjen og føler oss helt ubrukelige?

 


 

I dagens prestasjonssamfunn er det å være en god mor ofte forbundet med det vi kan ta bilde av og dele på Facebook og Instagram.

Som flotte tema-barnerom med stjerner i taket og retro-hestekarusell i hjørnet.

Eller storslagne bursdagsfeiringer med hoppeslott i hagen og magisk tryllestøv.

Podens tannløse smil når han ser mammas hjemmelagede trelags, glansede Pokémon-bursdagskake med seks lys på.

Leende barn som lager sandslott på stranda i Puerto Rico.

Den perfekte Kardashian-fletta du endelig fikk til på prinsessa di.

En flott mammakropp bare måneder, uker, eller enda bedre - dager etter fødselen. En mamma som oser av sunnhet og viljestyrke.

Fantasifulle matpakker med hjemmelaget fiskepudding formet som en panda med oliven- og avocadofjes.

Smilende barn som gomler gulrøtter.

Et nyoppusset og tidsriktig hjem med stripete Kählervaser og kontrastvegg i årets farge.

En smilende mamma på gulvet sammen med poden i en haug med Lego.

En glad familie som spiller Ludo sammen på hytta.

Syltetøyglass med stripete sugerør og grønnkål- smoothie i.

Søte barn med snø i håret på skitur i påskesolen.

Et lite barn på kjøkkenbenken med mel på nesa og kakerøre i bollen.

Det er lett å føle seg mislykket når man selv verken har råd til hytte på fjellet eller strandferie i Puerto Rico. Når man ikke har overskudd til å lage storslagne bursdagsfeiringer og bake trelags kaker med Disney-tema. Når bakestunden stort sett alltid ender med klin og søl og unger som krangler om hvem som fikk slikke mest røre. Og når du virkelig ikke kan fordra og bygge Lego eller spille Ludo med barna. Det er det kjedeligste du vet.

God mor-boksen har blitt veldig trang i vårt perfeksjons- og prestasjonssamfunn.

Men hva med alt som ikke kan dokumenteres på Facebook? Hva med alt vi gjør med og for barna våre, som vi ikke kan ta bilde av og høste likes og hjerter for?

Hva med den lange, gode klemmen der du snuser inn lukten av barnets hår og ikke kan huske at du noen gang har luktet noe så godt, enda det egentlig lukter ketsjup og gammel leverpostei.

Det morsomme blikket dere veksler under grandonkel Oskars tale i tante Ruths gørrkjedelige 80-årslag.

Den gode samtalen der dere snakker om vennskap, om bursdagsinnbydelser, om at de som mobber ofte bare er lei seg, og om mot til å si fra hvis noen ikke har det bra.

Det å sitte tett sammen i sofaen og se en film sammen lørdag formiddag mens alle andre er ute på skitur.

Tårene du diskret tørker vekk under skoleavslutningen når barna synger Plystre på deg.

En mammahånd som har sneket seg under genseren til sønnen og kiler ham forsiktig på ryggen under frokosten.

Bekymringen og klumpen i magen når barna er syke.

Når du ligger ved siden av ditt sovende barn og kjenner den jevne pusten mot kinnet ditt, lukker øynene og tenker at du er den heldigste mammaen i hele verden.

Den morsomme historien fra barnehagen som fortelles med latter og innlevelse, og du egentlig ikke skjønner bæra, men du ler med bare fordi du syns barna er så morsomme når de forteller.

Det å være fullt og helt tilstede sammen med barna sine uten å ta bilde av det.

Å skape gode verdier sammen.

Å si unnskyld når du har vært trøtt og sliten hele dagen og kjeftet og smelt på alt og alle, gjerne helt uten grunn.

Latteren etter et internt familierituale ingen andre enn dere forstår.

Det å ikke stresse så mye med å forberede barnebursdager og julekvelden og andre feiringer slik at man går rundt og er sliten og lei monstermamma når man egentlig skal ha det koselig sammen.

Å ta vare på seg selv og sørge for at man får nok egentid slik at man får overskudd til å takle hverdagens mange utfordringer. 

Den varme følelsen som brer seg i hele kroppen når man sitter og ser på barna som leker, og de ikke vet at du ser på dem.

Det som gjør oss til en familie. Vår historie, vårt ufullkomne liv. Alt det nære og interne som ikke passer inn i god-mor-dokumentasjonen vi finner i sosiale medier. 

Det er jo nettopp disse tingene som kjennetegner en god mor.Ikke glem det. 

Gratulerer med morsdagen!

 

Les også: Når du sover

Les også: Hvem trenger vel være perfekt mamma så lenge man er dritgod til å steke pannekaker

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kan man fortelle barna at man ikke trives som mamma?

06.02.2017 - 19:30 27 kommentarer

Da jeg var på God morgen Norge forrige uke, og snakket om at jeg ikke trivdes så godt som mamma da barna var små, sa programlederen at det var noe man kanskje ikke trengte å si til barna.

Jeg svarte at jo, jeg syns egentlig ikke det er så ille å si det, bare man bruker riktige ord, og så fikk jeg ikke utdypet det noe mer.

 



 

Mange har lurt på hva i all verden jeg mener med det. Skal man liksom si til barna sine at man ikke trives som mamma? At man ikke liker dem? At man helst vil være et helt annet sted enn sammen med dem?

Nja, kanskje ikke akkurat sånn. Men la meg forklare:

Jeg syntes ikke babytiden var noe særlig. Jeg strevde, syntes ikke jeg fikk til, følte meg mislykket som mamma og endte opp med en barseldepresjon.

Den gikk heldigvis over.

Men så kom trassalderen. Og hu hei, her snakker vi trassalder med stor T! Jeg syntes denne tiden var kjempevanskelig. Jeg var så sliten, så lei, så frustrert, og jeg kjempet en daglig kamp for å holde hodet over vannet.

Det gikk heldigvis også over.

I dag syns jeg mammalivet et helt supert. Og jeg syns også jeg takler det meste, i hvert fall sånn noen lunde greit. Ikke perfekt, men greit. Det holder lenge. Jeg er bare en helt vanlig mamma, ikke en pedagog.

Jeg har skrevet flere blogginnlegg om dette, ja, til og med en hel bok. Og en dag regner jeg med at barna mine kommer til å lese det jeg har skrevet. Det er helt okei.

For jeg syns ikke vi skal være så redde for å innrømme at vi ikke takler alt, selv om vi er mammaer og pappaer, og liksom skal være superhelter.

Mine barn på fem og sju vet at jeg syntes det var vanskelig å være mamma da de var små. Det har jeg fortalt dem.

Akkurat som at noen i klassen er gode i matte, og skjønner alt med en gang, så må andre øve masse for å bli like gode. Akkurat som at noen i barnehagen er kjempeflinke til å løpe og gå på ski, så må andre øve for å gå og løpe like fort.

Akkurat sånn måtte jeg også øve på å bli en skikkelig god mamma, for jeg fikk det ikke helt til med en gang. Dette har selvfølgelig ikke noe med dem å gjøre. Det har heller ingen ting med mangel på kjærlighet å gjøre. Dette handler bare om en mamma som måtte øve litt før hun ble god.

Og det syns ikke barna er det minste rart. De vet at skal de bli proff fotballspiller, så må de øve. De vet at hvis de skal bli gode på bottle flip, så må de øve. Mye! Det er de færreste som får til noe nytt første gang de prøver. De aller fleste som er gode på noe, har øvd. Det forteller jeg dem gang på gang og hver eneste gang de blir sinte og leie for at de ikke får til noe. Hvilket er relativt ofte. (Jeg kan ikke skjønne hvor den utålmodigheten kommer fra.)

Jeg opplever at barn som regel har veldig stor forståelse for at vi voksne ikke får til ting, at vi feiler. Det er vi voksne som er så redde for å innrømme det. Det trenger vi ikke være. Hele livet består av å prøve, feile og mestre. Og feiling er en stor del av det.

Jeg tror det bare er fint for barna å se og høre om det. Så føler de kanskje at det er større rom for dem å feile også?

Hva tror du?

 

Les også: Ikke stress sånn, kjære foreldre

Les også: 10 ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som feiler mye, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

2017

06.02.2017 - 15:05 Ingen kommentarer

Intervju på Nettavisen om det er greit å si at man ikke trives med å gå hjemme med baby.

31. januar 2017



 

 

---------------------------------------------------------------------

 

God morgen Norge med Bente Træen for å snakke om familieliv.

31. januar 2017

 


 

 

-------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju på Ingefær podcast med Sara Lossius

29. januar 2017

 



 

 

------------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju på Salangen Nyheters livesending

20. januar 2017



 

 

Oh, the irony

03.02.2017 - 19:29 19 kommentarer


 

Da Nettavisen spurte meg i et intervju om hvilke kommentarer jeg forventet å få etter intervjuet (Som handlet om at jeg syntes babytiden var tøff og at jeg ikke var lykkelig), svarte jeg at det alltid er noen kommentarer som går igjen når jeg stikker hodet fram og sier at jeg ikke eeeelsket hvert minutt sammen med babyen. 

Blant annet:

"Det er frivillig å få barn."

"Hvorfor fikk du barn da?"

Som er i samme kategori som:

"La vær å få barn, da."

"Dette burde du tenkt på før du fikk barn."

"Du er en dårlig mor."

 

Og hvilke kommentarer tror dere dukket opp etter intervjuet? Jo da:

 


 



 




 



 



 



 



 





 




 



 

Oh, the irony!

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som ikke eeeeelsker hvert minutt med barna sine, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er det greit å si at du ikke liker familielivet?

30.01.2017 - 19:30 25 kommentarer

I morgen skal jeg på God morgen Norge og snakke om dette akk så herlige men dog så vanskelige familielivet.

 


 

For er det egentlig innafor å si at man ikke trives med det typiske familielivet? Og hvor går grensen? Å si at man lengter etter en ferie uten barn, er vel helt greit. Men er det greit å si at man rett og slett ikke trives i den typiske morsrollen, at man ikke elsker hvert sekund av den, uten at det oppfattes som at man ikke er glad i barna sine?

Selv har jeg aldri trivdes spesielt godt med et A4-liv. Jeg liker å jobbe for meg selv, jeg liker å kunne jobbe når jeg vil og så mye eller så lite jeg vil. Jeg er egentlig B-menneske og liker å være sent oppe og sove lenge. Det er dessverre ingen god kombinasjon med små barn i hus. Vi valgte å flytte til Spania og bo der i to år da barna var små. Nettopp for å bryte med det typiske familielivet med stress og tidsklemme.

I tillegg innrømmer jeg så gjerne at jeg ikke syntes det var spesielt gøy å gå hjemme da barna var babyer. Jeg liker ikke babyer så godt. Jeg syns de er kjedelige og uinteressante.

I dag elsker jeg å være mamma. Jeg syns det er utrolig givende å være sammen med barna, å snakke med dem, å gjøre ting sammen med dem. Nå er de 5 og 7 år, og de begynner jo å likne små mennesker. De er jo helt herlige!

I studio i morgen, møter jeg Bente Træen, professor i helsepsykologi ved Universitetet i Oslo.

Vi skal snakke om familieliv og om ikke å passe inn i den typiske familie-boksen. Vi skal snakke om forskjellene på mødre og fedre. Er det greiere for menn å si at de ikke trives enn kvinner? Og så skal vi prøve å komme med noen råd og tips til foreldre som kjenner at de ikke trives med sånn de har det i dag.

Vi går på lufta klokka 8.40.

Hadde vært hyggelig om du så på.

 

PS: For behind the scenes på God morgen Norge, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg kommer til Ikea for å snakke om rot

29.01.2017 - 19:30 4 kommentarer

Hva er egentlig rot? Og er det mulig å ha et strøkent, ryddig og rent hus når man har barn?

Finnes det måter å lure seg unna rydding på? Går det an å få rotete, uorganiserte mannfolk til å rydde? Og hva med barna? Hvorfor er barn så rotete? 

 


 

Jeg skal ikke skryte, men etter å ha vært mamma i over sju år nå, vil jeg påstå at jeg har pådratt meg nok erfaring til å kunne kalle meg en ekspert på rot. Det finnes ikke en eneste rotete situasjon jeg ikke har vært i.

Torsdag den 2. februar, skal jeg være med på damekveld på IKEA Ringsaker for å snakke om ... ja, nettopp ... rot.

Jeg skal gi deg noen gode tips og noen lure knep om roting og jeg skal prøve å rydde og sortere litt i alt rotet, i hvert fall mentalt. 

 

 

Damekvelden begynner klokken 18.

Er du Ikea Family-medlem, kan du melde deg på her.

Ellers er det bare å komme innom. 

Og det er selvfølgelig gratis. 

Det hadde vært veldig hyggelig å se deg der. 

Vælkømmin!

 

PS: For behind the scenes før, under og etter foredraget, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)



 

Før jeg fikk barn ...

26.01.2017 - 19:30 15 kommentarer

... trodde jeg at barn gjorde som du sa bare du var konsekvent.

Jeg var helt overbevist om at man får de barna man fortjener. Og at dersom man hadde barn som klikket i butikken fordi de ikke fikk is, handlet det kun om at foreldrene var inkonsekvente og ettergivende.

Jeg trodde ikke gener betydde så mye. Jeg trodde det å få barn var som å få en klump leire man kunne forme som man ville.

Jeg mente barn var et identisk avtrykk av den oppdragelsen foreldrene ga (eller ikke ga).

 

Playing
Licensed from: vanell / yayimages.com
 

Før jeg fikk barn, trodde jeg babyer og barn sovnet helt av seg selv om kvelden og sov hele natta, så lenge man hadde gode og riktige kveldsrutiner. Slike rutiner man kan lese om i mammaforumene.

Jeg trodde barn ville slutte å tegne på veggene bare man sa til dem at det ikke var lov.

Jeg var helt sikker på at baking med barn skulle være kjempekoselig. Jeg så for meg ett barn sittende på kjøkkenbenken, ett barn stående på en stol, litt koselig musikk, mel på nesa, latter og slikking av slikkepott.

Jeg var også helt sikker på at det skulle være kjempekoselig å leke med barna. Tenk så gøy å bli invitert i te-selskap sammen med alle dukkene og bamsene. Så koselig. Der kunne jeg nok tilbringe flere timer av ettermiddagen.

 

Før jeg fikk barn, syntes jeg det var en kjempegod ide å pusse opp huset i mammapermisjonen. Jeg skulle jo bare ha fri likevel.

Jeg syntes foreldre som brukte tomme trusler var slappe og dårlige. 

Jeg syntes det var rart at noen småbarnsforeldre hadde det så rotete hjemme. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være?

Jeg var helt sikker på at kolikk bare var noe tull og at hvor mye babyen skrek, handlet utelukkende om mors kosthold og foreldrenes tilknytning til babyen.

Jeg trodde barna etter hvert skulle få en anelse om hvor melkeglasset stod i forhold til kroppsdelene sine slik at de ikke veltet det gang på gang på gang på gang.

 

Før jeg fikk barn, syntes jeg barn på fly var fryktelig irriterende og kunne ikke skjønne hvorfor foreldre ikke lærte opp barna sine til å sitte stille og holde kjeft de timene flyturen varte.

Jeg tenkte at bilferie med telt var den beste familieferien. Det er jo så koselig.

Jeg syntes mødre som ikke trente var skikkelig slappe og at tidsklemma bare var en unnskyldning for ikke å trene.

Før jeg fikk barn, trodde jeg barn kledde på seg det de fikk beskjed om å kle på seg. Og at skikkelige viljesterke barn bare trengte to alternativer å velge mellom for å få på seg klærne.

Jeg var helt overbevist om at unger ryddet opp etter seg, bare man lærte dem å gjøre det.

Jeg syntes at foreldre som kjeftet på barna sine var dårlige foreldre.

 

Før jeg fikk barn, tenkte jeg at mødre som måtte låse seg inne på badet for å gråte en skvett, hadde satt seg i den situasjonen selv. Som man reder, ligger man og så videre.

Jeg trodde barn elsket å gå lange turer i skog og mark. Det handlet bare om å ha en positiv innstilling.

Jeg tok det som en selvfølge at barn kunne leke alene.

Jeg var sikker på at hvis man bare var positiv, fikk øyekontakt med barnet, bekreftet barnets følelser og snakket på en pedagogisk korrekt måte, ville barnet forstå hvorfor han eller hun ikke kunne få ny matboks med motiv fra den siste Disney-filmen så lenge vedkommende hadde en helt fin og brukende matboks fra før.

 

Før jeg fikk barn, trodde jeg barn kunne gå selv så fort de hadde lært å gå.

Jeg tenkte at kveldsstellet bestod i å skifte til pysj, pusse tenner og så i seng, uten å måtte springe etter unger som løp rundt i huset, veivende med armene over hodet og ikke ville pusse tenner. Eller unger som gjemte seg så fort pysjen ble tatt frem, og som du måtte bruke en halv time på å finne.

Jeg tenkte at frukt og nøtter var en super erstatning for godteri.

Jeg trodde barn stort sett traff munnen når de spiste.

Etter jeg har fått barn, vet jeg kun én ting: Jeg hadde ikke peiling på noen ting som hadde med barn, oppdragelse eller foreldreskap å gjøre før jeg fikk barn. Og det har jeg for øvrig fortsatt ikke. 

Har du flere?

 

Les også: Hvem trenger vel være perfekt mamma, så lenge man er dritgod til å steke pannekaker

Les også: Sov nå for helvete!

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som var best før hun fikk barn, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Når en småbarnsfamilie skal ut på ski ...

22.01.2017 - 19:30 7 kommentarer

- Okei, er alle klare, roper jeg i høyt toneleie og klapper i hendene.

- Er alle klare for skitur?

 


 

 

Det er søndag formiddag. Vi har nettopp spist en sen frokost. Jeg setter melkekartongen inn i kjøleskapet mens jeg kikker ut av kjøkkenvinduet.

Ute skinner sola. En skeiv trampoline titter forskrekket opp av den tykke, myke snøen. Jeg rakk ikke å pakke den ned før snøen kom. Akkurat som forrige vinter. Og vinteren før der. Den blir skeivere og skeivere for hvert år.

Gradestokken viser ti minus. Perfekt skivær. Og akkurat så kaldt at rim og snø dekker hver eneste tynne, lille kvist på de nakne, hutrende trærne. Winter wonderland.

Jeg rydder bort det siste etter frokosten og ber barna gå og finne ull og fleece. Mannen er ute i garasjen for å sjekke status på skismøringen. Jeg finner frem en sekk, setter vannkokeren på og tømmer kakaopulver i en termos.

Jeg nynner på Slalåm av Marcus og Martinus mens jeg henter fire appelsiner fra fruktskåla og roter rundt i kjøkkenskapene etter noen åpne kjekspakker.

- Hvordan går det med ull og fleece, roper jeg ut i stua. Ingen svar. Er dere i gang? Det er de ikke. Ingen ull eller fleece er å se verken på barn eller noe annet sted.

Jeg går ut på barnerommet og finner frem ullgensere, strømpebukser og sokker. Legger det på sofaen og ber de kle på seg mens jeg finner frem fleecedressene.

Finner ikke fleecedresser. Leter over hele huset, og finner de til slutt i skifteposene fra fredag. Våte og illeluktende.

Jeg finner noen fleecebukser og gensere som jeg har lagt vekk for å gi til Fretex, de er litt for små, men tenker at det får gå for nå.

Mannen kommer stampende inn i gangen med barnas ski i favnen. Gammelt klister må fjernes, og han syns gangen vår er et helt supert sted å gjøre det på. Etter kort tid fylles hele huset med sprit-lukt, og jeg kjenner en svak hodepine bak høyre øye.

- Men altså ... skal dere være med på skitur eller? For da må dere kle på dere NÅ, sier jeg til barna i det jeg kommer inn i stua for å åpne et vindu.

Jeg får til svar at nei, de skal ikke være med på skitur. Jo, det skal dere, svarer jeg og konstaterer at den muntre tonen er borte fra stemmen min. Hvorfor spør du da, er svaret jeg får, og jeg masserer tinningene mine og tenker at nå må jeg snart lære at jeg ikke skal stille spørsmål når jeg allerede har bestemt svaret.

Katten mjauer og jeg kommer på at jeg har glemt å mate den. Mannen er endelig ferdig med å smøre ski, og begynner å pakke bilen. Huset er iskaldt. Jeg lukker vinduet i stua og roper ut til mannen at han må lukke døra.

Så begynner jeg å kle på barna. Jeg snur dem opp og ned og dytter dem fram og tilbake i sofaen mens de tviholder på iPadene sine. Jeg drar av pysj og trer på ull. Jeg tenker det er helt idiotisk at jeg skal drive og kle på så store barn, men lar prinsippene fare og får jobben gjort.

Fleecen kommer på til store protester. Den er altfor liten. Den ene syns ullstrømpebuksene har feil farge, og går ut på rommet sitt for å skifte.

Jeg må tisse, men mannen har satt seg på do. Med mobiltelefonen sin. Det betyr at han blir der en stund.

Jeg leter frem skisko, vinterdresser, votter, luer og hals, og legger det fram i yttergangen. Roper til barna at når de har kledd på seg ull og fleece, så kan de gå ut i gangen å ta på sko og yttertøy. Men husk å tisse før dere tar på vinterdresser!

Røsker et par ganger i dørhåndtaket til do da jeg går forbi og går ut på soverommet for å finne mitt eget ullundertøy. Konstaterer at det ligger på badet der mannen sitter på do, og forbanner mannen et øyeblikk.

Barn nummer en er tørst, og jeg fyller et glass med vann på kjøkkenet. Barn nummer to er sulten og jeg lurer på hvordan i alle dager det er mulig å være sulten så kort tid etter frokost. Gidder ikke vente på svar og smører en skive med leverpostei. Tenker at det er helt idiotisk at jeg skal drive og smøre brødskiver til så store barn, men vil bare komme meg ut på ski snart.

Børster hår og lager flette på barn som nekter å gå på ski uten Elsa-flette. Finner frem plaster til en pekefinger som ble klemt i døra. Mannen er ferdig på do, og jeg børster tenner til både barn og meg selv og smører på leppekrem på vintertørre lepper. Putter leppekrem i sekken, og husker med skrekk forrige helgs skitur da jeg glemte den hjemme. Det er utrolig hva såre, tørre lepper kan gjøre med humøret.

Endelig er både barn og mann i yttergangen. Jeg låser meg inn på badet og skifter til ullundetøy. Setter meg på dolokket og planlegger å bli her inne til barn og mann er ferdig påkledd og har gått ut.

- Hvor er mamma?

- Hallo! Mamma! Hvor er du?

- Mamma kommer snart, sier mannen.

- Mammaaaaaa!

- MAMMAAAAAAA!

Noen røsker opp døra til badet og jeg later som om jeg leter etter noe i skuffen.

- Hva gjør du, mamma?

- Ingen ting, jeg kommer snart. Bare kle på dere og gå ut så lenge, sier jeg og prøver å høres avslappet og hyggelig ut.

Jeg venter til det blir helt stille i huset og til jeg er helt sikker på at det ikke er noen igjen før jeg går ut. Får akkurat snørt igjen skiskoene mine da ytterdøra fyker opp.

- Jeg må tisse!!!

Jeg gidder ikke en gang spørre hvorfor vedkommende ikke tisset i sted, før vedkommende tok på seg vinterdressen.

Vi glemmer igjen sekken med kakao, appelsin og kjeks og må snu for og hente den.

Men vi kom oss ut på ski. Selv om det tok over en time. Om det var verdt det? Litt usikker, men jeg tror det. Og neste uke er det på an igjen.

Oh, du herlige småbarnsliv.

 

PS: For flere oppdateringer fra våre skiturer, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dette gjør meg fly forbanna

19.01.2017 - 19:30 10 kommentarer

Nå stresser ikke jeg nevneverdig mye, men det er en ting som får meg til å gå helt i spinn, og det er elektriske greier som plutselig ikke virker.

 


 

Som når jeg skal jobbe og pc-skjermen plutselig er helt svart. Eller når jeg skal se på tv og den ikke virker. Når nettet er nede, når jeg ikke får overført bilder fra kamera til pc-en, når laderen ikke lader, når mobilen ikke reagerer, når kaffemaskinen bare står og blinker rødt og ikke vil kverne, når varmepumpa ikke funker, når printeren ikke vil printe, når bilen ikke starter, når vaskemaskinen eller tørketrommelen ikke virker, og så videre, og så videre. Du skjønner hva jeg mener, ikke sant?

Sånne ting er fryktelig irriterende. Jeg får en umiddelbar fysisk reaksjon når slikt skjer. Hele kroppen spenner seg som ei springfjør, hjertet begynner å slå i dobbelt tempo, jeg svetter på ryggen og blir tørr i munnen.

Min umiddelbare reaksjon er å ødelegge. Å hamre løs på det som ikke virker. Å finne fram hammeren og bare slå løs så glass og plast spruter, mens jeg roper «Nå kan du ha det så godt din forbanna drittsekk» og innbilde meg at apparatet eller maskinen har følelser.

Men det gjør jeg selvfølgelig ikke. Jeg er et voksent, relativt fornuftig og oppegående menneske, så det blir med tanken.

Men jeg ringer mannen. Enten han er på jobben, på golfbanen, på kurs eller på fotballtrening. Og jeg forventer at han legger alt annet til side og svarer umiddelbart. For dette er viktig.

Jeg har ikke tid til noe sånt «Hei, kjære, passer det at jeg ringer? Forstyrrer jeg?» Nei, det er rett på sak: «Tv-en virker ikke!!!»

Svarer han ikke, legger jeg igjen beskjed på svareren og sender både sms og melding på Facebook samtidig. Svarer han ikke i løpet av 30 sekunder da, sender jeg ny melding. Nå med dobbelt så mange utropstegn.

Og så forventer jeg en umiddelbar løsning på problemet. Jeg vil at han bare skal si «Å ja, men det kan jeg hjelpe deg med. Du bare trykker på den og den knappen, så kommer tv-en til å virke». Men det gjør han jo ikke. For han aner jo ikke hva som er feil.

Og det er egentlig greit, det. Jeg skjønner jo det jeg også, innerst inne. At det er veldig vanskelig å vite hva som er feil sånn over telefonen.

Men det verste - det aller, aller verste - og det som virkelig får meg til å klikke fullstendig, er det første spørsmålet han alltid stiller:

Har du slått den på da?

Har - du - slått - den - på - da - ???

Virkelig?!

Selvfølgelig har jeg slått den på! Snakk om å undervurdere kona si. 

Kjære mannen min, jeg elsker deg veldig høyt. Men av og til får jeg lyst til å rive hodet av deg. Av og til. 

 

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt herlige parforhold, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Din virkelighet er ikke alle andres

16.01.2017 - 19:30 12 kommentarer

En treåring bør kunne sitte stille og tegne i en halvtime. 

Alle barn bør lære å bake kaker fra bunnen. Jeg syns synd på barn som vokser opp med posekaker. De går glipp av grunnleggende læring.

Foreldre som ikke leker med barna sine er dårlige foreldre. Barn trenger foreldre som setter seg ned på gulvet og leker med dem. 

 

Child drawing
Licensed from: alenkasm / yayimages.com


Nei da, dette er ikke jeg som har blitt skikkelig kjip. Dette er kommentarer hentet fra det store nettet. Og jeg kunne fortsatt i det uendelige:

Jeg jobber hundre prosent og studerer ved siden av, har fire barn som jeg følger opp tett, baker hjemmebakte kaker til alle bursdager og avslutninger, lager all middag fra bunnen og har det alltid ryddig og rent. Er så lei av mødre som klager over hvor slitne de er. Så lenge jeg klarer det, klarer andre det også. Man må bare bestemme seg for det.

Mine barn spiser fisk og grønnsaker uten å mukke. Det er fordi jeg har tatt de med på matlaging helt fra de var små. Det handler bare om rett tilnærming. 

Man bør bruke tid sammen med barna når de er små og pusle, perle, tegne osv. Det utvikler finmotorikken, og er kjempeviktig for videre læring.

Jeg slutter aldri å forundre meg over alle foreldrene der ute som tror at akkurat deres prioriteringer er de riktige. Foreldre som tror deres verdier og deres virkelighet er fasiten for alle andre også. Foreldre som tror deres liv er representativt for absolutt alle andre.

Altså, jeg skjønner at hvis du elsker å bake, og har mange fine stunder med barna dine over kjøkkenbenken mens dere knekker egg og snakker om livets store spørsmål, så tenker du at det burde jammen andre foreldre også prøve. Og det er en fin tanke, at man har lyst til å fortelle andre om disse fine stundene som gir både en selv og barna så mye. Men man må også klare å løfte blikket fra egen kjøkkenbenk og være åpen for at andre foreldre kanskje ikke liker å bake, eller har barn som ikke liker å bake, og at den koselige bakestunden du har med dine barn, fort blir et maretitt for andre foreldre.

For barn strengt tatt ikke lære å bake for å ha et fullverdig liv. Og det blir flotte voksne mennesker av barn som vokser opp med posekake. Det er jeg helt sikker på. Akkurat som barna mine helt sikkert kommer til å vokse opp med en helt super finmotorikk selv om jeg ikke pusler og tegner så mye med dem. Mine foreldre puslet og tegnet aldri med meg, men jeg har da for pokker en helt tilfredsstillende finmotorikk for det!

Barn er forskjellige. Noen kan sitte stille lenge, andre trenger å røre på seg. Noen barn liker å bake, andre vil heller ut og sparke fotball. Noen barn liker å pusle og tegne, andre kan ikke fordra slike aktiviteter og vil mye heller hoppe i sofaen og lese tegneserier.

Vi foreldre er også forskjellige. Det bør være en selvfølge, men det viser seg altså å være veldig vanskelig for mange å akseptere. Som for eksempel mammaen med fire barn som jobber, studerer, baker og alltid har det ryddig og rent. Nå har ikke jeg fire barn (heldigvis), men jeg kunne også prioritert å bake kaker og rydde. Det er ikke det at jeg ikke klarer det. Men jeg har andre interesser enn kakebaking og rydding, og prioriterer det derfor ikke. Hvis jeg skulle lagt inn støtet på kakebaking og rydding, hadde jeg for eksempel ikke fått like mye tid til å gå på ski. 

Jeg elsker å gå på ski. Du finner meg ofte på tur i løypene rundt Raufoss med både mann og barn på slep. For oss er skigåing den ultimate helgeaktiviteten. Og både barna og jeg har stor glede av disse turene. Jeg kan nesten være fristet til å slenge ut en kommentar om at alle foreldre bør komme seg ut i løypa regelmessig med barna sine. At det kommer til å gi barna enorme fordeler og gleder senere i livet. Ja, for det tror jeg det helt sikkert gjør.

Men jeg skjønner at du har andre prioriteringer enn meg i helgene. Kanskje dere koser dere på bowling. Eller kanskje dere koser dere hjemme i sofaen i pysj og spiser vafler og ser på tv. (Det gjør forresten vi og, rett som det er). Det kunne ikke falle meg inn å dømme foreldre som velger annerledes enn meg. Hvorfor i alle dager skulle jeg det? Som om bare fordi jeg gjør noe, så skal det liksom være et mål for alle andre å gjøre det samme.

Du som tar med barna dine på bowling søndag formiddag, er kanskje kjempeflink til å bygge Lego med barna dine. Eller sparke fotball med dem på løkka. Og du som prioriterer lange, late helgemorgener i pysjen, er kanskje en ildsjel på det lokale sjakklaget. Hva vet vel jeg?

Jeg har mine verdier, prioriteringer og utgangspunkt. Du har dine. Om det er å trene, bake kaker, se på tv, spille, leke med hunden, hvile, jobbe, eller om du må bruke energien din på å holde hodet over vannet på grunn av sykdom, er meg helt likegyldig. Jeg er sikker på at du er et skikkelig alright menneske for det. Og jeg er sikker på at det blir folk av barna dine også.

Og du, skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Mine barn spiser også både fisk og grønnsaker. Men jeg har aldri vært en sånn mamma som har latt barna få sitte på kjøkkenbenken og kutte grønnsaker slik at de skal føle eierskap til maten de spiser og bla, bla, bla. Flaks kaller jeg det. Ren flaks. Og det skal vi heller ikke kimse av.

 

Les også: 50-tallet ringte og ville ha holdningene sine tilbake

Les også: Ettergivende foreldre er de verste ... eller?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos,følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Grått på grått på grått på grått

11.01.2017 - 19:30 28 kommentarer

Ute regner det. Januar på Raufoss, her jeg bor, bruker å bety minst en meter snø, ti minus, spark, akebrett, ski, snøballkrig, snøborg, vintersko, ullsokker, tykke vinterdresser, barnelatter og rosa og blå toppluer bak høye snødynger.

I dag sendte jeg ungene av gårde til barnehage og skole med regntøy og cherroxer. Skistadioen var helt tom i helgen. Der bruker det å myldre av liv søndag formiddag. Familier som aker og går på ski. Appelsin, kjeks og kakao på termos. 

Men ute regner det.

woman in an evening dress on a couch
Licensed from: bernjuer / yayimages.com

 

Vi driver og pusser opp huset. (Ja da, vi har holdt på med det i over tre år nå. Ting tar tid.) Vi skal blant annet bytte ut noen møbler. Derfor har jeg tatt godt vare på alle møbelbutikkenes tilbudsaviser som har fylt opp postkassa helt siden romjulen. Og dersom du ikke har sånn "Ingen reklame-lapp" på postkassa di, vet du at det ikke er rent lite møbelreklame som finner veien hjem til deg på denne tiden av året. 

Jeg setter meg godt til rette i sofaen med en kopp kaffe. Hører at takrennene renner over av vann, og tenker at jeg må huske å rense de til våren. Åpner møbelavisene og gleder meg til å bli inspirert. 

Men hva ser jeg?



 

Grått på grått på grått på grått. 

Jeg kikker gjennom Skeidars avis: Grått på grått på grått på grått. Bohus: Grått på grått på grått på grått. Møbelringen: Grått på grått på grått på grått. Jysk: Grått på grått på grått på grått. Det er gråe sofaer, gråe spisestuer, gråe senger, gråe tepper, gråe stoler, gråe hyller ... alt er grått!

 


Skal det være en grå sofa?

 

Med et fint grått teppe foran?

 


Eller en grå spisestue?

 


Eller hva med en grå seng i et grått soverom?

 

Altså, er det dette folk vil ha?

Jeg skal innrømme at det ser både rent og pent ut med grå og hvite hjem. Man ser jo for eksempel ikke støvet, siden det går i akkurat samme fargenyanser som interiøret. Men herregud så kjedelig da! Så deprimerende! 

Jeg skal bare snakke for meg selv, men jeg trenger i hvert fall farger rundt meg for å ha det bra. farger gjør meg glad. Farger gjør meg kreativ. Farger gjør meg morsom, fornøyd, tøysete og harmonisk. Om jeg omgir meg med for mye grått, blir jeg bare ... grå ...

Og hvem vil vel være det?

 


Vik du grå, triste farge.  
 

Hvilke farger gjør deg glad? Og blir du deprimert av grått?

 

PS: For flere farger, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvem trenger vel være perfekt mamma, så lenge man er dritgod til å steke pannekaker?

08.01.2017 - 20:06 36 kommentarer

Av og til skulle jeg ønske jeg var en perfekt mamma. En sånn mamma som alltid er tålmodig. Som alltid snakker med innestemme, som aldri bruker tomme trusler og som alltid har kontroll.

 


 

Og i disse nytt år ? nytt jeg-tider, hender det disse dårlige mammaegenskapene mine gnager så fælt, at jeg plutselig, i svake øyeblikk, tenker at jeg egentlig er en ganske dårlig mamma. I alle fall langt fra god nok for mine to, små barn.

Jeg skulle ønske jeg ikke var så stresset etter jobben, og ikke avbrøt barna mine når de hadde noe viktig å fortelle fra skolen eller barnehagen midt under middagslagingen.

Jeg skulle ønske jeg ikke ble så sint når vi har dårlig tid om morgenen og ungene åler seg rundt i sofaen som to pysjkledde snegler når vi må være ute av dørene om fem minutter. Jeg skulle ønske jeg ikke trampet i gulvet og ropte: «Nå får dere for pokker begynne å kle på dere!» Jeg burde sette meg ned på deres nivå, få øyekontakt, bekrefte følelsene deres og kommunisere med deres indre motivasjon i stedet for å rope «POKKER!»

Jeg skulle ønske jeg ikke brukte tomme trusler og jevnlig truet med inndragning av ukepenger i 14 år fremover når de ikke rydder etter seg. Jeg skulle ønske jeg ikke truet med å knekke iPaden i to når de ikke kommer og spiser når middagen er ferdig. Og jeg skulle ønske jeg ikke truet med å kaste PlayStationen ut av vinduet når de ikke slutter å spille etter tilmålt spilletid.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn tålmodig mamma som elsket å bake med barna. Når vi en sjelden gang baker sammen, ender jeg opp med å gjøre alt selv, for det går så mye fortere enn å vente på at de skal fortelle enda en historie fra barnehagen, klappe katten, telle alle eggene fire ganger og tisse før de heller melet i bollen.

Jeg skulle ønske jeg ikke kranglet med pappaen deres så de hørte det.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn leke-mamma som likte å leke butikk, mamma og barn, dyrlege, tannlege, pirat og andre slike utrolig kjedelige rollespill-leker.

Jeg skulle ønske jeg ikke ble så sur og sliten og sukket høyt og overdrevent når barna klør, ikke får sove, må tisse og er tørste klokka halv ni om kvelden og jeg prøver å få dem til å sovne, slik at jeg kan sitte helt alene i sofaen og se på favorittprogrammet mitt på tv-en.

Jeg skulle ønske jeg ikke trengte så mye alenetid.

Jeg skulle ønske jeg hadde overskudd til å børste det altfor lange håret til femåringen, slik at hun ikke gikk rundt med et stort kråkereir i bakhodet hele tiden. Ikke det at hun bryr seg, men jeg lurer jo fælt på hva andre tenker om meg som ikke børster håret til datteren min en gang.

 

Mom and daughter seven years pour the batter into the mold for baking muffins
Perfekt bakemamma

 

I år har jeg lyst til å snu litt på det. For er egentlig en god barndom synonymt med en mild, tålmodig mamma som alltid går med et mykt smil på leppene og som ikke trenger alenetid? En mamma som aldri viser at hun er sliten, sint, stressa eller utålmodig? Må alle mødre være like?

Nei, ikke pokker!

I år har jeg tenkt å rose meg selv for alle de gode egenskapene jeg har som mamma i stedet for å tenke på alt jeg ikke er god nok på:

For jeg er veldig god til å kose med barna mine. Jeg har alltid tid til en klem, et kyss på kinnet og en stund i armkroken i sofaen (Vel, bortsett fra når vi må være ute av dørene om fem minutter og de er pysj-snegler, da). Jeg må liksom alltid ruske dem i håret når de går forbi meg, kose føttene deres når de ligger under teppet i sofaen og ser på barne-tv, og holde dem i hånden mens jeg kiler dem med tommelen min inni håndflaten når vi er ute og går.

Jeg forteller dem hver eneste dag hvor høyt jeg elsker dem. Helt til verdensrommet og tilbake. Jeg sier: Jeg er så glad i deg. Jeg elsker deg. Jeg er så stolt av deg. Du er det beste jeg har. Jeg er så glad for at jeg fikk akkurat deg. Og så videre, og så videre. Hver eneste dag. Jeg lurer på om jeg noen ganger sier det litt for ofte. Jeg har nemlig tatt dem i å himle med øynene bak min rygg noen ganger. Men det får så være. Jeg kommer aldri til å slutte å fortelle dem at jeg elsker dem.

Jeg sipper og griner under hver eneste skoleavslutning, luciatog i barnehagen, turnoppvisning, ridestevne og syttendemaitog der ungene er med.

Jeg er alltid til stede for barna når de virkelig trenger meg.

Jeg lærer dem at alle mennesker er forskjellige, og at det ene ikke er bedre enn det andre. Vi er bare forskjellige.

Jeg digger å gå på skitur sammen med barna.

Jeg er flink til å si unnskyld.

Jeg er flink til å gjøre ingen ting sammen med barna. Ingen planer, ingen ting vi skal rekke, ingen ting vi må eller bør. Bare være sammen. Ingen heseblesende oppkonstruert kvalitetstid, bare helt enkel hverdagstid.

Og så er jeg dritgod til å steke pannekaker! Og ja, jeg gjør det Pippi-style. Hver fredag har vi pannekaker med Nugatti til middag. Og alle er med og snur pannekakene i lufta. Halvparten havner i taket og på gulvet. Men hey, er det så farlig da?

Ingen er god på alt. Det vet vi. Det forteller vi barna våre. Hvorfor skal ikke det gjelde mammaer også? Noen er flinke til å bake og lage mat med barna sine, noen kan ligge på gulvet i timevis og bygge Lego, noen går på ski med barna, noen går på kino, mens noen er gode til å lytte.

La oss slutte å strebe etter å være den såkalt perfekte mammaen bloggere, mediene og andre mødre i forteller oss at vi skal være. La oss innse at vi alle er forskjellige med forskjellige verdier, egenskaper, gode og dårlige sider. Vi gjør så godt vi kan. Felles for oss alle er at vi elsker barna våre grenseløst. Er ikke det er greit sted å starte, da?

La 2017 bli det året der vi hyller våre gode mamma-sider i stedet for å strebe etter å bli best i alt.

For man skal tross alt ikke kimse av pannekaker Pippi-style. Ifølge femåringen, er nemlig det det tøffeste som finnes. 

Hva er din mamma-superkraft?

 

Les også: Hva er en god mor?

Les også: 10 ting foreldre absolutt ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

 

PS: Følg meg gjerne inn i det nye året i andre sosiale medier:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Mine tabber, flauser og nedturer i 2016

31.12.2016 - 09:33 19 kommentarer

Det er igjen tid for å oppsummere året som har gått. I år som i fjor velger jeg å dele mine mindre heldige opplevelser i stedet for all den glitrende suksessen jeg har badet i gjennom hele året (knis). Facebook- og bloggfeeden din kommer uansett til å være full av nyttårsoppdateringer der folk ramser opp sine høydepunkter fra 2016.

 

 

Det skal du få slippe å lese om her.

Her er mine tabber, flauser og nedturer i 2016:

 

Jeg skremte bort mitt store forbilde - Kathrine Aspaas

Jeg stod i regnet på Aschehoug hagefest under en kjempestor oransje paraply. Jeg tror jeg stod og spiste på en pølse, da jeg plutselig så et kjent ansikt i folkemengden. Er det ikke ... Jo, det må da være ... Kathrine Aspaas!

Dama som har skrevet boken Raushetens tid. Dama som har lært meg at vi skal omfavne våre tabber og feiltrinn. Dama som sier med den største selvfølge at hun føler seg liten og dum når hun er sammen med smarte folk, spesielt når de snakker sammen uten å henvende seg til henne. Altså, hvem gjør ikke det? Dama som oppfordrer oss til å være feiltastiske og dele det ekte i stedet for fasade. 

Jeg har drømt om å møte henne. Jeg har liksom sett for meg at vi skulle bli bestevenner. For vi tenker så likt. Og så likte hun et innlegg på Facebook som jeg hadde skrevet i fjor. Og nå var hun på vei over gressplenen i retning av meg.

Jeg hopper frem, strekker ut hånden og presenterer meg. Jeg sier at jeg vet alt om henne. At jeg følger bloggen hennes, at jeg har lest alle kommentarene hennes i Aftenposten, at jeg har lest bøkene hennes. Og så plutselig blir jeg skikkelig star strucked, omtrent på samme tid som jeg oppdager at jeg fortsatt står og rister hånden hennes, og da begynner jeg å bable, på både inn- og utpust. Jeg forteller at jeg er SÅ enig i det hun skriver, at jeg skriver om mange av de samme temaene på bloggen min og i boka mi, som hun for øvrig ikke har hørt om en gang. Og jeg blir litt overrasket, for hun likte jo tross alt det innlegget fra i fjor på Facebook.

På dette tidspunktet begynner panikken å stige. Hjertet dundrer i brystet, jeg blir svett i hendene og merker at hjernen holder på å koble helt ut. Så jeg trekker pusten og tenker at jeg for all del ikke må gå tom for ord, så jeg ramser opp noen felles kjente, som jeg har sett på Instagram at hun også kjenner, og så ... så tar det slutt. Helt slutt. Og jeg bare står der og ser på henne, med armene hengende slapt ned langs siden. Uten å komme på en eneste ting å si.

Kathrine ser livredd ut.

- Du, ehm, jeg hadde egentlig tenkt å få med meg talene, jeg. De har begynt nå, sier hun og skritter i en bue rundt meg.

Og i det jeg ser ryggen hennes forsvinne bortover gressplenen, setter jeg virkelig inn støtet ved å heve hånden i en kameratslig hilsen og rope etter henne: Ja, men du, vi snakkes videre etter talene, da.

Hvorpå hun snur seg kjapt og ser på meg med oppsperrede øyne og utstøter en lyd jeg ikke helt klarer å tolke hva betyr, før hun haster videre.

Igjen står jeg og føler meg så liten, så teit, så mislykket, så sosialt inkompetent, så utrolig dum. Jeg gir meg selv et mentalt panneklask, lukker øynene, rister på hodet og tenker at jeg aldri, aldri kommer til å bli noe som helst så sosialt klønete som jeg var akkurat nå.

Jeg vet ikke om det var min livlige fantasi som tok overhånd, men resten av kvelden kunne jeg banne på at hver gang jeg så snurten av Kathrine, så snudde hun seg kjapt rundt og søkte tilflukt bak et tre eller et telt. Jeg klandrer henne i så fall ikke.

Note to self for 2017: Være avslappet og avbalansert sterk kvinne selv når jeg snakker med folk jeg beundrer. Evt. bare se ut som avslappet og avbalansert sterk kvinne på avstand og droppe og snakke med folk jeg beundrer så høyt at jeg blir star strucked.

 

Gjennomsiktig boklansering

På boklanseringen min, møtte jeg opp i en helt gjennomsiktig bluse. Det kan for øvrig være en sexy twist det, når man er i tjueåra og ikke har gått gravid ennå. Det er ikke like sexy når man er førti og har mammamage. Jeg er også veldig glad for at ingen sa noe, slik at jeg ikke merket det før jeg kom hjem og så på bildene to dager senere.

Note to self for 2017 (Heretter NTS 2017): Se meg i speilet før jeg går ut døra. Spesielt når jeg har boklansering. 

 

 

Lavmål krangling med mannen

Mannen og jeg har kranglet masse i 2016, som alle tidligere år. Nå har vi ikke noe mål om at vi ikke skal krangle. Men jeg må dessverre innrømme at nivået på kranglingen til tider har vært pinlig lavt. Vi har kranglet om hvem som har sovet minst, om hvem som har lagt barna flest ganger, om hvem som har brukt mest penger på unødvendige ting og om sex.

Jeg har kjeftet på han for at verandagulvet ikke ble jevnt etter han hadde beiset det. Jeg har kjeftet på han for at han ikke tømmer rista i kjøkkenvasken, slik at matrestene etter middagen ligger igjen. Og jeg har kjeftet på han for at han snorker.

NTS 2017: Pust og tenk deg om før du krangler med/kjefter på mannen.

 

Utålmodig mamma

Jeg har vært jevnlig utålmodig og pedagogisk ukorrekt med ungene. Jeg har kjeftet på dem når de har vært for treige til å kle på seg om morgenen og jeg har truet med å knekke iPaden i to når de ikke vil legge den fra seg for å komme og spise.

NTS 2017: Øve på å være forståelsesfull, mild og tålmodig mamma som ikke blir stresset av barn som bruker en evighet på å kle seg når vi har dårlig tid og som ikke vil legge bort iPaden når det er mat. 

 

Regnskap

Jeg leverte ikke inn regnskapet før langt ut i mars, og fikk straffegebyr for sen innlevering.

NTS 2017: Begynne på regnskapet litt tidligere, selv om det er kjedelig.

 

Konsert fail

Da vi spilte konsert på Retro i desember, begynte jeg på en helt annen låt enn resten av bandet på førstelåta, og jeg oppdaget det ikke før vi var halvveis ut i sangen. Tostemt der altså.

NTS 2017: Pugge setlista. Evt. lese den, siden den tross alt ligger rett foran føttene mine teipet fast til gulvet.

 


Eeh, hvilken låt spiller vi egentlig?
 

Jeg misset Sophie Elises pupp

Vixen Blog Awards var jeg så opptatt med å snappe at jeg hadde vunnet Gullpennen at jeg gikk glipp av puppen til Sophie Elise.

NTS 2017: Droppe skryt på Snap når Sophie Elise viser puppen slik at jeg kan si at jeg var der og faktisk så det.

 

Jeg fikk et imageproblem

2016 var også året jeg fikk et imageproblem. Jeg fikk masse presseomtale i forbindelse med lanseringen av boka mi, og jeg tenkte at nå var det viktig ikke å holde igjen på noe. Nå måtte jeg være skikkelig tøff og kul og gi pressen akkurat det de ville ha. Det gikk helt skeis. Plutselig ble alt vridd til at vi bedrev fri oppdragelse, hvilket absolutt ikke stemmer. Og plutselig ble jeg den mammaen som ikke hadde noen grenser, ingen regler og som hadde uhøflige, ufordragelige barn. Kommentarfeltene fløt over av dritt. Det var ikke noe gøy, og det var noen uker på vinteren der jeg overhodet ikke hadde lyst til å stå opp om morgenen og bare ville gjemme meg under den varme, gode dyna mi.

Denne dritten jeg fikk i kommentarfeltene er også en av grunnene til at barna i løpet av 2016 er gradvis tatt ut av bloggen. Nå skriver jeg en mammablogg helt uten barn. How about that?

NTS 2017: Ikke gi journalistene frie tøyler. Vær kjip og les og pirk på sitatsjekken. (Dette burde jeg ha lært etter jeg meldte inn og vant over Dagbladet Magasinet i PFU (Pressens faglige utvalg) i 2014 etter en helt grusom hjemme hos-reportasje.) Bestem deg på forhånd for hva du vil snakke om, hva du vil la ligge og hold deg til det. 

 

Terningkast tre

Og apropos boka, den fikk terningkast tre i Dagbladet.

NTS 2017: #*##€&>!!!!%+`*!!##%&»€€€!!!!!

 

Too much Marte

Når det gjelder presse generelt, i 2016 har jeg blitt intervjuet 49 ganger, i aviser, blader, radio og på tv. Halvparten av forespørslene burde jeg takket nei til. Jeg MÅ ikke åpne kjeften bare fordi en journalist ringer.

NTS 2017: Velg dine kamper og hold deg til dem. Husk det, Marte. Du MÅ ikke si noe om alt bare fordi en journalist spør deg. 

 

Årets skivebom

Mitt svar til Kadra Yusufs kronikk om foreldrebloggere. Her burde jeg bare ha holdt kjeft. Jeg overreagerte på uttalelsene hennes, og jeg satt meg selv som skyteskive for illsinte anti-mammabloggere. Jeg fikk så ørene flagret for et tema jeg egentlig ikke var veldig opptatt av en gang.

NTS 2017: Igjen - velg dine kamper. For å få utløp for oppsamlet frustrasjon - kjeft på mannen for at han ikke renser silene i kjøkkenvasken i stedet for å skrive sinnainnlegg på bloggen. 

 

Glissen boksignering

Jeg har hatt en del boksigneringer i 2016. Man vet aldri hvor mange som dukker opp på sånne signeringer. Det kan være 100 eller det kan være null. Da jeg signerte på Gjøvik, kom den eneste kunden heseblesende inn dørene tre minutter på overtid. Da hadde jeg stått der helt alene i en hel time. Jeg tror jeg aldri har vært så glad for å signere ei bok før.

NTS 2017: Husk de gangene det kom en hel haug med folk som ville få boka si signert, glem de gangene det nesten ikke kom noen. (Det er lettere sagt enn gjort).

 

Forferdelig foredrag

Da jeg skulle holde foredrag i Mandal, hadde jeg migrene og burde egentlig ha avlyst. Men jeg tenkte at hei sann, dette skal gå fint. Jeg må bare ta meg sammen de timene det varer. NOT. Det gikk ikke bra. Det er til dags dato det dårligste foredraget jeg noen gang har holdt. Og var du der, kan du bare ta kontakt, så skal du få pengene dine tilbake.

NTS 2017: Det er bedre å avlyse når man er syk, enn å gjennomføre på lavmål. Og her snakker vi ikke om at godt nok er godt nok. Her snakker vi om virkelig lavmål på grensen til fullstendig fiasko.

 

Ned og opp og ned og opp

I år, som så mange år tidligere, har jeg gått ned i vekt i januar, opp igjen i sommerferien, ned igjen i løpet av høsten, for så å gå opp igjen i jula. Lenge leve jojoslankingen.

NTS 2017: Ingen verdens ting. Jeg kommer til å fortsette å gå opp og ned de fem kiloene resten av livet. Og det er helt okei. Jeg har resignert.

 


Jeg elsker godis og kommer aldri til å slutte. 
 

Yoga-promp

Jeg prompa høyt på en yoga-time.

NTS 2017: Må tydeligvis ta opp igjen knipeøvelsene.

 

Grønnsaks-optimist

Jeg fortsetter å kjøpe masse grønnsaker hver uke fordi jeg tenker at nå, nå skal vi bli supersunne og begynne å spise mer grønnsaker. Grønnsakene blir liggende i kjøleskapet og råtne. 

NTS 2017: Det er begrenset hvor mye grønnsaker en familie på fire klarer å spise. Vi spiser sunt nok. 

 



 

Vel, det var mine tabber, nedturer og flauser i året som har gått. Nå er jeg veldig spent på å høre dine.

Her kan du lese mine tabber, flauser og nedturer for 2015

 

PS: For flere tabber og flauser, følg meg gjerne inn i det nye året her: 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

#sprejuleglede

29.12.2016 - 20:41 Ingen kommentarer

For en fantastisk respons det ble på adventskalenderen vår og kampanjen #sprejuleglede

Du kan lese mer om kalenderen her. 

 


 

For nye lesere, kan jeg fortelle at jeg i samarbeid med Slank restavfallet Loop og Sortere.no har laget en aktivitetskalender som jeg ga bort gratis her på bloggen. Kalenderen inneholdt en aktivitet hver dag, samt en #sprejuleglede der barna skulle gjøre en ting hver dag for å glede andre. Stort eller lite. Jeg er nemlig helt overbevist om at barn i dag får mer enn nok pakker og ting, og at det de egentlig ønsker seg er tid sammen med foreldrene sine. 

Så oppfordret vi alle til å dele #sprejuleglede-bilder på Instagram. Og jammen har dere delt! Man vet liksom aldri hvordan responsen blir når man lanserer en ny hashtag. Det kan komme inn ett bilde, hvilket unektelig er bittelitt flaut, eller det kan regne inn bilder. I dette tilfellet endte vi med regn, eller snø i noen deler av landet. Det har rett og slett florert med juleglede på Instagram i hele desember.

Her er en liten smakebit: 

På Bydelshuset i Tønsberg ble de så inspirert av #sprejuleglede-kampanjen vår, at de opprettet en juleglede-vegg der folk kunne henge opp lapper der de tilbød gratis tjenester før jul. 

 

Hos Elisabeth hadde de følgende aktivitet bak en av lukene: Spis så mye godteri du klarer på ett minutt. 

#sprejuleglede: Gi en kjærlighet på pinne til noen du er glad i.


 

 

Hos Evelille har de hatt grøtfest i kalenderen. Med #sprejuleglede: Be noen naboer/venner.


 

A step closer er en frivillig organisasjon som jobber med bistand, solidaritet, barn og unge og brobygging. De sprer juleglede på høyt nivå i år, som tidligere år:

 

 

Hos Fru Mariposa har de laget julekort. Og #sprejuleglede: Sende julekort til noen man ikke kjenner så godt.


 

Håper det gikk bra hos Heidi da barna fikk være oppe så lenge de ville:

 

 

Kjersti og barna har spilt spill, og drukket kakao. 


 

6. desember fikk barna legge de voksne hos Guro. Og så har de kost med og være snill med et dyr:

 

Nina har bakt pepperkaker og gitt bort til en nabo:


 


Og så må jeg bare få vise noen av de flotte kalenderne, og hvor kreative folk har vært:


 










 



 



 



 



 



 



 




 

Høydepunktet med hele kampanjen, var kanskje da vi kom på TV2-nyhetene. Kjempestas! 


Her ser jeg helt livredd ut. Dødsangsten lyser ut av øynene mine. 

 


Heldigvis gikk det bra.
 

Og med all denne julegleden, håper jeg dere har hatt en fantastisk julefeiring og at dere fortsetter å spre juleglede i romjulen og ut i det nye året. Husk å dele med oss på Instagram med #sprejuleglede.  

 

Følg oss gjerne i andre sosiale kanaler i jula:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nettbrett-tid uten dårlig samvittighet

25.12.2016 - 09:32 Ingen kommentarer

//Annonse

Romjulen innetid. Romjulen er avslapning, sofa med pledd og rester etter julekaker. I hele desember har vi løpt fra den ene juleavslutningen til den andre. Vi har deltatt på nissefest, grøtfest, julemarked, julemesser og diverse avslutninger. Vi har laget julegaver og julepynt, bakt pepperkaker, pyntet pepperkakehus, stresset rundt på kjøpesentre etter gaver og ribbe og i det hele tatt prøvd å komme i mål til jul. Det gjorde vi for øvrig ikke, men det er en annen historie.

 


 

I romjulen er alt så stille. Deilig stille. Vi koser oss inne med leker, brettspill, Netflix og iPad. Og mens barna leker med julegavene de fikk, får jeg endelig tid til å legge beina høyt og bare kose meg med meg og mitt. Som for eksempel å lese en god bok eller favorittbladene mine.

På iPaden min har jeg tilgang på over 50 av Norges største blader og tegneserier, samt de mest populære bladene fra Sverige og Danmark. De får jeg gjennom mitt abonnement på Flipp.

Her finner jeg blant annet favorittmagasinene mine Kamille og Foreldre&Barn.

 


Jeg elsker Kamille. Så jordnært og bra!
 

Nå kan du prøve Flipp gratis i 30 dager. Og ønsker du å fortsette abonnementet etter prøvetiden, betaler du kun 99 kroner i måneden. Ordinær pris er 129 kroner. Hvis du allerede abonnerer på et blad, oppgir du det når du registrerer deg, og får Flipp-abonnementet til kun 49 kroner i måneden.

 

Slik blir du abonnent på Flipp:

1 - Register deg på flipp.no (Du må bruke denne linken for å få spesialprisen)

2 - Last ned appen

3 - Logg deg inn og kos deg

Du får tilgang til de seks siste utgavene av hvert blad.

 



 

Her kan du se alle bladene du finner på Flipp

På Flipp finner du også mange blader og tegneserier for barn. Her i huset går det i Frost, Prinsesser, Ole Brumm, Wendy og Spiderman.

 







 

Og det som er så bra, er at hele familien kan være logget på samtidig. Man kan nemlig bruke Flipp på fem enheter - mobil eller nettbrett - samtidig.

Nå ser jeg frem til noen deilige og rolige innedager i romjulen. Med nettbrett. Helt uten dårlig samvittighet.

 

Bli forresten med på konkurranse på Instagram.

Der gir jeg bort ett årsabonnement til en heldig vinner. Sjekk ut casa_kaos.

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Je ha'itte vaske golvet og itte børi ved

23.12.2016 - 21:08 4 kommentarer

Itte har je sett opp fuggelband heller. Men treet, det har je pynte. Og det er vel omtrent så langt jeg har kommet. 

På lille julaften. 

 


 

Jeg hadde jo så god tid. God tid til å kose meg med julepynting, planlegging av gaver og innkjøp. God tid til å bake pepperkaker, pynte pepperkakehus og sitte sammen med barna og lage hjemmelagede julegaver til familien. Du vet, sånne skeive gaver som gir morfar en tåre i øyekroken når han pakker opp.  

Men hva var det egentlig som skjedde? Ikke vet jeg. Plutselig var det bare en uke igjen til jul. Og da ble jeg syk. Skikkelig manflu fikk jeg, med rennende nese verkende bihuler, vond hals og stort sympatibehov. 

I dag er det lille julaften. Jeg har fått opp treet, det skal jeg ha. Men jeg er fortsatt ikke i mål med julegaveinnkjøp. Jeg har ikke pakket inn en eneste julegave. Pepperkakene vi bakte i begynnelsen av desember er spist opp for lengst. Pepperkakehuset ligger på kjøkkenbenken, i esken sin. Juleskinka er fortsatt rå. Huskaninene koser seg i hjørnene. Og julestjernene lider av vannmangel. Alle fire. 

 



 

Sånn blir det i år. 

Men vet du hva? Vi skal ha en strålende jul for det. En jul med hybelkaniner, siste liten-gaver, visne julestjerner og pepperkakehus bakt i romjula. Det fine med sistnevnte er at vi kan spise det opp nesten med en gang. 

Jeg ønsker dere alle en fantastisk jul! Enten dere er i mål eller ei. For om jula blir fin eller ikke handler om helt andre ting enn vaskebøtte og nystrøkne julegardiner.

Og i morgen klokka elleve går Tre nøtter til Askepott på NRK, okke som. Og da, da er det jul. 

GOD JUL!

 

PS: For flere oppdateringer fra vår kaotiske jul, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Til jul ønsker jeg meg en mann som forstår meg

19.12.2016 - 19:30 6 kommentarer

//Inneholder egenreklame

Hva ønsker du deg egentlig til jul? Sånn egentlig? 

Jeg vet hva jeg ønsker meg: Barn som sover lenge og en mann som forstår meg. Barn som sover lenge, kan jeg bare glemme. Det kommer aldri til å skje. Men en mann som forstår meg, står fortsatt på ønskelisten. Hvor deilig hadde det ikke vært å hatt en mann som til en hver tid visste hva jeg trengte. Som visste når han skulle holde kjeft, når han skulle lytte, når han skulle prate, når han skulle skygge banen og når han skulle være der for meg. 

 


 

Okei, jeg vet at det er mitt ansvar også. Jeg vet at menn ikke kan lese tanker. Og i bunn og grunn er han ikke så ille han mannen min. Så lenge jeg også tar ansvar og forteller kan klart og tydelig hva jeg trenger. 

Jeg tror det er nøkkelen i de fleste parforhold. Man må bruke tid på å avklare og fortelle hva man trenger. Og lytte til den andre parten også, selvfølgelig. Og så må man ta grep før det går helt ad dundas. Et forhold er som en bil. Det må pleies og kjøres på service med jevne mellomrom. Helst før det kræsjer. 

Problemet vårt er å sette av tid til det. I en hverdag bestående av jobb, barn, snørr, klesvask, brent middag og legoklosser utover stuegulvet, er det lett å glemme å ta vare på forholdet. 

Vet du hvem Maria Mork er? Hun er relasjonstolk, eller partolk, og hjelper mennesker til å forstå hverandre bedre. Hun har blant annet hjulpet oss. 

I februar arrangerer hun Årets Viktigste Date (ÅVD) for andre gang. I fjor ble det en kjempesuksess, og i år kommer det til å bli enda bedre. ÅVD er et arrangement for par i form av en helaften med god mat, underholdning av ulik art og input for parforholdet. Alle parene får sitt eget bord, 3 retters bankettmeny, velkomstaperitiff, underholdning og foredrag. I tillegg får alle parene bok og goodiebag.

 


Fra fjorårets arrangement. 






Dette er jo også en fantastisk julegave fra deg til partneren. Eller til svigers. Eller fra barna til mamma og pappa. 

Denne gangen skal mannen og jeg også opp på scena. Vi skal holde et kåseri om den vanskelige kjærligheten:

 

Det sies at forelskelse gjør blind. Men hvordan kan man holde på dette svaksynet når partnerens irriterende sider etter hvert blir krystallklare og driver en til vanvidd.

Og hvordan i alle dager skal man klare å overleve sammen når hun er fra Mars og han er fra en planet fra et helt annet solsystem?

 

Vi har aldri stått på scenen sammen før, så dette kan bli gøy. Her er resten av foredragsholderne og underholderne: 

 



 

 

Og her kan du se hva noen av fjorårets par sa om kvelden: 

A-TEFdqF_84

 

Håper vi sees!

 

PS: Alle som melder seg på før 24. desember er med i trekningen av en hotellweekend for to. 

 

PSS: For flere oppdateringer fra vårt til tider kaotiske parforhold, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Du får fem minutter til å pakke en bag med livet ditt

16.12.2016 - 20:39 Ingen kommentarer

- Kødder du eller? Barn nummer 1 drar øyenbrynene langt opp i panna og ser på meg med store øyne.

- Det går ikke an. Det ække mulig, stemmer barn nummer 2 i.

- Nei, jeg kødder ikke. Og jo, det er mulig. Hver eneste dag må familier, med barn som er like gamle som dere to, pakke en bag på fem minutter og forlate huset sitt for aldri å komme tilbake. Én eneste bag. Én bag med hele livet sitt i.

Vi har blitt utfordret av Flyktninghjelpen: Én bag. Fem minutter. Hva pakker vi?

 



 

5:00 minutter igjen:

- Okei, barn, dere henter ullundertøy, sokker og tykke gensere, roper jeg med myndig stemme. 

- Jeg henter pass. Det er viktig, roper mannen, mens han runder hjørnet ut til kjøkkenet.

Alle løper hvert til sitt. Jeg løper ut på soverommet og finner fram ullundertøy, to par ullsokker og en fleecegenser.

- Mamma, mamma! Det er ikke noe ull i skapet mitt! Barn nummer 1 står og hopper i døråpningen.

Pokker. Jeg har ikke vasket ull. Det bruker jeg jo å gjøre i helgene.

- Okei. Finn noe ull i skittentøydunken på badet!

- Æsj, nei. Jeg gidder da ikke gå i møkkete ull!

- Den ulla kommer til å bli møkkete uansett. Det er ikke sikkert vi får vasket klær på flere uker, kanskje måneder.

Barn 1 ser på meg som om det skulle ha vært selveste Winter fra Snøfall som stod foran henne. 

- Bare hent i skittentøydunken. Det spiller ingen rolle. Klokka tikker, sier jeg og løper ut i stua der bagen står på bordet. En gul ball stikker ut av åpningen. Ut tyter diverse leker og dukker.

 



 

3.34 minutter igjen:

- Hva er dette? Vi har ikke plass til leker! Og hvor er ull, sokker og tykk genser? Har du ikke hentet det ennå?

- Vi må jo ha med leker. Tenk om vi begynner å kjede oss, sier barn nummer 2 og prøver å trykke en strikkenisse ned i bagen.

- Og så må vi ha med iPadene! Hvor er iPadene? Barn nummer 1 vifter med armene og spinner rundt seg selv på stuegulvet.

- Vi kan ikke ha med iPader! Vi kommer ikke til å ha tilgang på strøm, sier jeg og ser oppgitt på mannen som kommer med et lass med klær.

- Vi kan ta med strøm, roper barn nummer 1 fra kjøkkenet.

- Nei, det går ikke an å ta med strøm, roper jeg tilbake. Og Sjur, du kan ikke ta med ekstra bukse! Du har den du går i. Det er mer enn nok. Og hvor har du lagt passene?

2:05 minutter igjen:

Jeg beordrer nok en gang barn nummer 2 ut på rommet sitt for å finne ull, sokker og tykk genser. Selv løper jeg ut på kjøkkenet og åpner skapet med medisiner. Jeg rasker med meg plaster, Paracet, nesespray og Levaxin - medisiner mot lavt stoffskifte. Jeg skrur opp lokket på den lille boksen og ser at jeg kun har nok medisiner til et par uker. Jeg har ikke mulighet til å få tak i flere før vi drar. Det betyr at om to uker kommer jeg til å miste all energi og bli helt ubrukelig av trøtthet og utmattelse. Akkurat da, stående med hodet inn i kjøkkenskapet, går alvoret opp for meg. Hvis dette hadde vært på ekte, hvilket det er for over ti millioner mennesker i Syria, hadde jeg ikke hatt sjans til å komme meg videre når medisinene tok slutt. Hvordan skulle det da ha gått med barna? Måtte de ha fortsatt uten meg? Hadde vi møttes igjen? Jeg ser for meg meg selv liggende i en støvete veikant med den ene armen strukket ut etter barna, som gråtende går videre, alene med pappaen sin.

- Ett minutt og tjue sekunder igjen, roper mannen fra stua.

I stua er det full diskusjon om hva som skal få plass i bagen. Ungene insisterer på at lekene skal med, og at de likevel skal klare å få plass til alt.

- Greit, sier jeg. Dere kan ta med lekene hvis dere klarer å få plass til alle klærne og de andre tingene som må med. På ett minutt!

- Hey! Du må brette klærne pent, da. Ikke bare slenge de i, roper barn nummer 2, petimeteren, og tar ut en bukse for å brette den pent.

- Det har vi ikke tid til. Du kan brette så mye du bare vil når vi kommer frem, sier barn nummer 1, rotekoppen, og river buksen ut av hendene og slenger den tilbake i bagen.

De knoter og styrer med å få igjen glidelåsen. Men med litt hjelp, går det helt fint. Ballen, enhjørningen med vinger og Star Wars-sverdet må bli igjen hjemme. Men resten av lekene er med.




Få igjen den glidelåsen, fort som en fei!
 

 

0:22 minutter igjen:

- Jøss, dette klarte vi fint, sier jeg fornøyd.

- Vent litt, roper mannen og spurter ut på soverommet. Han kommer tilbake med en mobillader som han slenger i bagen i siste sekund.

- Jeg trodde det ikke var strøm å få jeg, sier barn nummer 1.

- Nei, men bare sånn tilfelle, sier mannen.

- Har du pakket ned mobiltelefon da, spør jeg,

- Har den i lomma.

 


Vår bag: Ett sett ullundertøy til hver av barna, tre par sokker til hver, en bukse og en tykk genser. Ullundertøy til meg, to par sokker og en fleecegenser. En t-skjorte, en genser og ett par ullsokker til mannen. (Han var den eneste som tenkte på å ta med rene underbukser.) I tillegg fikk vi med tannbørster, tannkrem (poeng til mannen som pakket både voksen- og barnetannkrem), såpe, mobillader, plaster, gnagsårplaster (poeng til meg!), nesespray (jeg er avhengig), stoffskiftemedisiner (det lille som var igjen), pass og Paracet.

 


Det barna ville ha med: IPad, ball, sverd og enhjørning måtte bli hjemme. Caps, srtikkenisse, fe, babydukke, hoppetau, udefinerbar pinne med orasje tupp og prinsessekrone ble med på flukt. Er usikker på om jeg hadde vært like grei i en ekte fluktsituasjon.  
 

 

Bagen veide nøyaktig 7,5 kilo, hvilket er helt innafor med tanke på at den skal bæres lenge og over lange avstander.

- Æsj, vet du hva vi burde ha tatt med, spør mannen etter bagen er pakket ut og ungene sitter og bygger Lego på spisestuebordet?

- Nei, hva da?

- Penger. Og drikke. Og mat for noen dager.

- Så klart. Hvordan kunne vi glemme det, sier jeg og tenker at vi er utrolig heldige som kan pakke ut bagen igjen og slappe av med Lego, Snøfall og snikspising av pepperkaker i den gode, varme stua vår i kveld. 

Visste du at av de 4,8 millioner mennesker som har flyktet fra hjemmene sine i Syria, er om lag halvparten barn. I tillegg er over seks millioner mennesker på flukt inne i Syria. Mer enn 80 prosent av Syrias barn er rammet av konflikten, enten inne i landet eller som flyktninger i nabolandene. Barn i alle aldre blir tvunget på flukt uten å forstå hvorfor. De blir dratt ut av sin vante tilværelse. Mange har mistet foreldre og slektninger.

I morgen, lørdag klokka 21.40, går Artistgallaen av stabelen på TV2. Sendingen skal skaffe faddere for Flyktninghjelpens arbeid for barn på flukt. Skal du se ett tv-program i helgen, må du se dette. Jeg skulle egentlig være med og sitte i innringer-panelet, eller sosiale medier-panelet, som det heter i dag, men jeg har dessverre ikke mulighet på lørdag. Jeg håper uansett du følger sendingen og kanskje til og med blir fadder for et barn på flukt. Det har vi blitt. 

 



 

Fakta om barn på flukt:

  • Over 65 millioner mennesker er på flukt fra krig og forfølgelseverden over. Halvparten av dem er barn. Hvert femte sekund drives et nytt barn på flukt.
  • Barn på flukt er svært sårbare for overgrep. Mange tvinges til barnearbeid og utsettes for menneskehandel, tvangsrekruttering til væpnede grupper, seksuelle overgrep og annen vold.
  • Mange opplever å bli skilt fra foreldre eller andre omsorgspersoner.
  • Mange av barna har flyktet under svært dramatiske omstendigheter, mistet alt de eier og sett mennesker, ofte nære familiemedlemmer og venner, bli drept eller såret i krigshandlinger.
  • Barna har ofte opplevd sult, mangel på rent vann, medisinsk hjelp og skolegang.
  • Mange barn på flukt fra krigene i land som Syria, Sør-Sudan og Colombia har måttet flykte gjentatte ganger.

 

Hva ville du ha pakket i bagen?

Å kutte ut nisser og jul, det er så feil, så feil!

15.12.2016 - 19:30 20 kommentarer

Nettet har kokt det siste døgnet. Folk har vært så sinte, så sinte. Meg selv inkludert. Reaksjonene kommer etter at rektor ved Nylund skole i Stavanger sensurerte julesangene barna skulle synge på juleavslutningen. Det var Aftenbladet som først skrev om saken.

Elevene fikk ikke synge «Deilig er jorden», kun nynne den. Ordene «nisseunger» var byttet ut med «mennesker». «Snart er julen her på ny» var byttet ut med «Nå er vinteren her på ny», «Julenissen kommer hit» var endret til «Våre venner kommer hit» og «julelykt» var blitt til «vinterlykt». Dette for ikke å støte folk som ikke hadde noe forhold til kristendommen eller jul. Spesielt var det en ikke-troende familie som hadde reagert på det kristne budskapet i skolen. (Litt rart, siden nisser og julefeiringen vår egentlig ikke har noe med kristendommen å gjøre.)

shot of Three children Merry Christmas
Licensed from: creativestock / yayimages.com

 

Nå viser det seg i ettertid at det hele var en misforståelse, i hvert fall ifølge rektor ved skolen. De hadde bare diskutert om de skulle endre på julesangene. Rektor forsikrer at juleavslutningen vil foregå med både nisser og julelykt i sangene. Men hun legger ikke skjul på at det har vært mye diskusjon rundt juleavslutningene de siste årene. Rektor holder også fast ved at juleavslutningen, eller julefesten, skal kalles desembersamling. For ikke å støte noen.

Dette er så feil, så feil! Og vi ødelegger så utrolig mye når vi tilrettelegger oss i hjel på denne måten. Denne skumle, misforståtte snillismen brer dessverre om seg, spesielt i skolen.

Skolene har helt sluttet å lage farsdags- og morsdagskort for å skåne de elevene som ikke har en far eller en mor. Flere skoler velger å arrangerer fellesbursdager slik at ingen barn skal føle at deres bursdagsfeiring ikke er like kul som de andre barnas. Hver sommer dukker noen opp i mediene og mener barna ikke bør fortelle eller tegne fra sommerferien sin når de begynner på skolen igjen til høsten. Tilfelle det er noen barn i klassen som «bare» har vært hjemme. Vi lager en hel masse regler for å skåne barna våre mot vonde følelser. For vi er livredde for at barna våre skal kjenne på noe annet enn glede og lykke.

Jeg var selv den eleven i klassen som skrev farsdagskort til morfaren min, mens de andre skrev til faren sin. Det var helt okei. Heldigvis begynte ikke læreren min å forby de andre elevene å skrive farsdagskort til sine fedre bare fordi jeg ikke hadde en far å skrive kort til. Da hadde jeg følt meg dum og skamfull da.

Tanken er god. Vi vil inkludere alle. Vi vil jobbe mot mobbing og utestenging. Og selvfølgelig skal vi ta hensyn. Men jeg har sagt det mange ganger før, og jeg sier det igjen: Veien mot mobbing og utestenging går ikke gjennom å gjøre alle like! Ønsker vi mer inkludering og mindre mobbing, må vi lære barna våre at alle mennesker er forskjellige, og at det er helt okei. Vi må lære barna våre at noen tror på Gud, noen tror på Allah, noen tror på energier, noen vet ikke helt hva de tror på og noen tror ikke på noen verdens ting.  

Vi må lære barna våre at noen barn har én mamma, andre har to. Noen har ingen pappa, andre har tre. Og det er helt okei! Noen feirer bursdag på lekeland, noen feirer hjemme. Noen har masse penger og kan feire storslåtte bursdager med innleid klovn og kaker like store og fine som kunstverk. Andre har ikke like god råd, og feirer hjemme med stolleken og gele. Andre igjen har god råd og feirer likevel hjemme med stolleken og gele. Og det er helt okei!

Vi må lære barna våre at en hjemmeferie eller en norgesferie er like mye verdt som en heidundrende safari i Kenya. Vi må ikke sette munnkurv på barna og nekte dem å snakke om det. Ved å gjøre det, signaliserer vi jo nettopp at hjemmeferie er noe man skal skamme seg over. Vi skal være så inderlig forsiktig med å synes synd på barn som ikke synes synd på seg selv. For som regel har barna selv en veldig likefrem holdning til disse tingene. Det er vi voksne som ordner og styrer for å skåne. 

Les også: Det er ikke synd på mine barn

Vi må vise barna våre alle forskjellene blant oss. Og så må vi lære dem at det ene ikke er bedre enn det andre. Vi er bare forskjellige. Og de forskjellene skal vi verne om og bruke til noe positivt.

Mine barn er ikke døpt. Vi er ikke kristne. Jeg er selv vokst opp i en aktiv humanetisk familie. Likevel skal begge barna mine være med på julegudstjenesten. Fordi de ønsker det selv. Jeg syns det er en fin tradisjon. Jeg føler meg ikke truet av kristendommen. Hvorfor skulle jeg det? Jeg står støtt i min egen tro og mine egne verdier. Det er ikke skadelig for en ikke-troende å delta på en gudstjeneste. Ei heller å være med på en juleavslutning med nisser og juletre.

Jeg ønsker at barna mine skal lære om kristendommen selv om vi ikke er kristne. Akkurat som jeg ønsker de skal lære om islam, jødedommen, hinduismen, buddhismen og alle andre religioner som finnes der ute.

Jeg ønsker også at de skal lære om andre kulturer. Jeg kan ikke for mitt bare liv fatte og begripe på hvilken måte det skulle være skadelig for barn å lære om andre kulturer og delta på kulturelle arrangement som ikke likner vår egen kultur. Som for eksempel å delta på en juleavslutning selv om man selv ikke feirer jul. 

Så kjære rektorer, lærere og andre voksne som ønsker å tilrettelegge for barna våre. Ikke gå i den fellen at dere lager regler som visker ut forskjellene. Regler som fjerner hele identiteten vår og som gjør alle like. Bare vær så snill, ikke gjør det. Det er så feil, så feil. Det eneste dere gjør er å skape sneversynte, intolerante barn som vokser opp med en total mangel på forståelse og respekt for ulikheter og annerledeshet.

Og det er vel nettopp det vi prøver å jobbe mot, er det ikke?

 

Les også: Det er verre å være annerledes når alle er like

Les også: Ikke rart barna våre mobber

 

PS: For flere oppdateringer fra vår familie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Te-tulling

09.12.2016 - 19:30 34 kommentarer

Jeg elsker å kjøpe te. Det er så koselig. Når jeg er ute og handler og går forbi en helsekostbutikk eller en tebutikk, må jeg liksom innom og kjøpe te.

 


 

Det er noe beroligende over å stå og lese bakpå all teen i hyllene. Pukka te i alle slags farger:

Womankind - for bringing you back to full bloom.

Three Chamomile - let flowers of peace fill your cup.

Love - flowers that will love you every step of the way.

Refresh - clear out and balance your body and soul, leaving you refreshed and calm.

Peppermint and licorice - to give your senses goose-bumps.

Du skjønner hva jeg mener? Det er ikke mulig å gå forbi en hylle med Pukka te uten å ta med seg et par esker.

Og så har du Yogi te med de fine koppene på pakkene. Du kjenner stresset renne av skuldrene bare av å se på de pakkene.

Og all den grønne teen! Grønn, helsebringende te i alle slags kombinasjoner: Med sitron, med mynte, med ingefær, med mango.

Og Tetøsene da! De er jo så utrolig morsomme at jeg bare ta med meg et par pakker av Lailas lekre lakrisdusk, Ernas røde busk og Dagnys brennheite nellik.

Det har nesten blitt en avhengighet. Jeg innrømmer det. Jeg har kjøkkenskapet fullt av te. Jeg har te som gir energi, avslappende te, mensen-te, te for fordøyelsen, detox-te, revitaliserende te, te for å leve lengre, te mot forkjølelse, te for å tenke klart og te for å elske mannen min enda litt mer. Jeg har til og med amme-te, selv om jeg ikke har ammet på fem år!

Så mange pakker med te har jeg stuet inn i det kjøkkenskapet, at jeg har vært nødt til å flytte tomatsausen og ananasen til kjøkkenskuffen med matbokser og drikkeflasker.

Problemet er bare at jeg ikke drikker te.

 

Two hands keeping warm, holding a hot cup of tea or coffee
Licensed from: sarahdoow / yayimages.com

 

Hver gang jeg går forbi en butikk som selger te, bestemmer jeg meg for at nå, nå skal jeg begynne å drikke te. Og da kan det være lurt å ha litt å velge i. Jeg ser for meg at jeg sitter i sofaen etter barna har lagt seg, med tykke ullsokker på føttene, et pledd pakket godt rundt meg, med katten på fanget og med en rykende tekopp i hendene. Du vet, sånn som alle damene i magasinene sitter når de skal fortelle noe klokt de har lært av livet. Jeg bestemmer meg der og da for at jeg skal droppe å skru på tv-en og legge vekk mobiltelefonen og i stedet  lese en god bok og drikke te om kveldene.

Det skjer aldri.

Enn så lenge har jeg bare et skap fullt av te.

Hva er ditt forhold til te?

 

PS: For flere oppdateringer fra mine te-vaner, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ta vare på julen

06.12.2016 - 19:30 8 kommentarer

I dag gjesteblogger Line Konstali her på Casa Kaos. Line er mamma til tre og jobber som kommunikasjonsrådgiver i Innsamlingskontrollen. Hun er opptatt av gjenbruk og motstander av forbrukersamfunnet vårt. For jula trenger egentlig ikke koste så mye. Kos og hygge er vel fortsatt det viktigste? 

 

smiling girl with big red heart sitting on sofa
Licensed from: dolgachov / yayimages.com

 

Med å ta vare på julen, mener jeg ikke bare det å ta vare på hverandre, som man selvsagt også skal. Jeg mener også alt som hører julen til. Nå skal jeg fortelle deg om hva vi tar vare på i jula:

Julekalendergaver. Vi har en bøtte med masse små gaver som vi bruker hvert år. I denne bøtten er julepynten til et lite juletre. Vi kjøper en liten stuegran og pynter den dag for dag. På Luciadagen har vi mange små pyntefigurer som utgjør et Luciatog. En av de første dagene pakker vi også inn en mus med kosteskaft. Det er musemamma fra ?når nettene blir lange? som forteller barna at de må vaske til jul.

Vi har også et sett med playmo-riddere, prinsesse, en Lego dyrepasser, et par playmofigurer til og et par andre figurer, som hvert år brukes som kulisser til pepperkakeborgen vår. Alle de små figurene pakkes en og en inn som gave. Vi legger dem i en rød juleblomsterpotte under kalenderen. Der ligger de i adventstiden. Barna får lov til å leke med dem, men må legge de på plass igjen. I tillegg til de resirkulerte gavene kjøper vi godteri til alle pakkene som er fredag, lørdag og søndag. Vi pleier også å kjøpe 2-3 nye leker.

 

I år brukte vi 70 kr på kalenderen. Jeg droppet det lille juletreet, og valgte å legge mer vekt på ridderpynten. Jeg fant en diger godtepose til halv pris på butikken (godtepose fra Halloween - 2 uker etter) De to eldste ville bare være med på godteriet, så det var minsten i huset som var den eneste til å pakke inn alle de andre dagene. Da kjøpte jeg i tillegg en sprettball til 10 kr og en skrusammen-leke på Nille til 15 kr.

Selv om de to eldste ikke ville være med på selve kalenderen, stilte storesøster på 13 mer enn gjerne opp med å pakke inn og skrive lapper til lillebror. Det er hyggelig å se at juletradisjonene går i arv! Julekalenderen, som hverken kostet penger eller ressurser, ga meg og min datter mye verdifull tid sammen en hel kveld.

 

Line Konstali

 

Gavepapir og gavebånd. Alle pakkene i årets julekalender er pakket inn i fjorårets pakkepapir og pakkebånd. Jeg blir ledd av dette i mange sammenhenger, men jeg tar faktisk vare på julepapiret når vi åpner gaver på julaften. Gavebåndene er nesten som nye året etter.

Vi brukte også en gammel, slitt serieroman til innpakkingen. Siden datteren min hadde en hel haug med små strikker til overs (du vet sånne man laget armbånd med som var superpopulære for et par år siden), ble de flittig brukt. Vi hadde nemlig ikke en taperull i hus. I mangel på det man har, finner man alltids noe annet.

Fjorårets gavepapir kan også brukes til å lage julelenker til årets juletre. Det gjorde jeg et år og gjett om det ble dekorativt! Alle de ulike mønstrene flettet sammen i en lang lenke - det var rett og slett kjempeflott!

 

Jeg ønsker deg en god og bærekraftig jul. Ikke bruk mer penger enn du har lyst til. Selv har vi et lavt julebudsjett i år. Jeg har fortalt mine søstre at de ikke får gaver av meg, men at jeg heller prioriterer deres og mine barn. Jeg har også bedt dem om å ikke kjøpe gave til meg. Penger og forbruk spart! Kos og hygge får vi i bøtter og spann når vi møtes uansett. Det er tross alt det viktigste.

Du trenger ikke kjenne på press og julemas og jag hvis du ikke har lyst. Valget er ditt!

Hvilke juletradisjoner har dere?

 

En stressfri jul

04.12.2016 - 20:45 2 kommentarer

//Annonse


 

Desember er en fin måned. Jeg elsker snø, adventskalendere, julestjerna i vinduet, hjemmelaga julegaver, Snøfall, kakao og å bake pepperkaker og pepperkakehus.

Men det er en hårfin grense mellom kos og stress. Derfor velger jeg alltid enkle løsninger, og jeg jukser der jeg kan. Adventskalenderen har jeg printet ut. Du får ikke meg til å pakke inn 2x24 pakker. Pepperkakedeigen kjøper jeg ferdig på Ikea. Pepperkakehuset kommer også fra butikken. Og kakaoen er rett i koppen.

Nå skal jeg fortelle deg hvordan du kan unngå julekø på Posten også. For helt ærlig, det finnes ikke noe mer kjedelig enn å stå i tjueminutters-lange køer på postkontoret for å få sendt julepakkene.

 

 Woman drinking water while queuing to board plane.
Grøss. Jeg hater kø.

 

Hvis du laster ned Postens sporingsapp på mobilen din, kan du både kjøpe porto og skrive ut adressekortet hjemme. Da kan du gå forbi hele køen på posten, og bare levere fra deg pakken i pakkedisken uten å bli ekspedert.

Når ungene har lagt seg om kvelden, kan du sitte i fred og ro og bestille og printe ut adressekort.

Julegaveverksted med barna på dagtid:



 

Pakkesentral i fred og ro på kveldstid:



 

Det fungerer nesten på akkurat samme måte som når du forhånds-innsjekker før en flytur, og bare leverer bagasjen på baggage drop.

Det er veldig enkelt. Bare se her:

1.  Last ned Postens sporingsapp - pass på at stedstjenester er skrudd på.

2.  Velg «Send ny pakke» og følg instruksjonene.

 


Velg send ny pakke





Velg størrelse

 

 


Fyll inn adresser

 

 

3. Print ut adressekortet og lim eller tape det på pakken.

 

 

4. Husk å scanne strekkoden før du leverer fra deg pakken. Det er scanner i appen.

 


Pakke med hjemmelagede julegaver til tante Unni på Inderøy er klar. 
 

Så er det bare å gå ned på postkontoret eller post i butikk, gå forbi køen og levere pakken over disken. 

Og det som er så fint, er at både du og den som mottar pakken kan spore den hele veien frem.

Les mer om Postens sporingsapp her

Eller sjekk denne videoen: 

U4K9mj7r72A

 

PS: Hvis du ikke har smarttelefon koblet til en printer, får du automatisk adresselappen på mail og kan printe den ut fra pc-en eller mac-en din.

Du kan også utføre hele bestillingen på nett her.

 

PSS: For flere oppdateringer fra våre juleforberedelser, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Årets julefilm - starring CasaKaos og Juksesupermamma

01.12.2016 - 20:20 4 kommentarer

//Egenannonse/egenskryt

Dere som følger meg på Snap vet at jeg har lekt litt filmstjerne i høst. 

Og nå kan jeg endelig vise dere resultatet. 

 

 

 

Er du ikke helt ajour med julevasken? Hva med pakkekalenderen? Ble det like koselig som du hadde sett for deg å handle og pakke inn x antall pakker til barna? Julekortbildene - er de i boks? Fikk du barna til å smile pent? Og har du kost deg med pepperkakebaking med ungene? Uten at hele kjøkkenet ble dynket i mel?

Er du som meg (og veldig mange andre småbarnsforeldre) syns du alle disse juletingene høres fryktelig koselig ut ... FØR du setter i gang. For når du står midt oppe i det, er det alt annet enn kos. Da blir det rot, søl, masing, kaos og søskenkrangling. 

 

 


 



 



 

Jeg tror jeg bare lar filmen snakke for seg, jeg. 

Filmen er produsert av Tone Almendingen Røyneland som står bak bloggen Tonerosedesign. Det vi to har felles, er at vi begge har gitt ut bøker som får deg til å senke skuldrene og innse at godt nok er mer enn godt nok. Og så i jula. 

Boka til Tone heter Juksesupermamma.

Min heter Føkk Lykke! 

Men nå, snurr film: 

 


 

PS: For flere oppdateringer fra våre juleforberedelser, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

.

Ut med Snøfall inn med Skomakergata ... eller

30.11.2016 - 20:00 14 kommentarer

Jeg skal være den første til å innrømme at alt var mye bedre før. For det var det. I hvert fall hvis du er like nostalgisk som meg.

 


Foto: NRK
 

Jeg syns for eksempel man skal ta med seg hele familien ut i skogen på sensommeren og plukke små gjennomblå blåbær med røde bærplukkere i stedet for å kjøpe store blåbær på butikken. Gigantiske butikk-blåbær som er hvite inni. Jeg vil ha selvplukka små, blå blåbær som jeg kan fryse ned og ha hele vinteren. 

Jeg syns norsk campingferie er den beste ferien. Jeg har aldri skjønt poenget med dyre utenlandsferier med bamseklubb og kveldsshow. Noen av mine aller beste barndomsminner har jeg fra campingplasser rundt om i Norge. Camping med fisking, grilling, utelek og regn. Det er ferie det!

 


Pedalbåt på campingplass. Dette er barndomsminner dette.

 

Jeg syns halloween er noe stort tull og skulle ønske norske barn begynte å gå julebukk i stedet.

Jeg syns barn skal leke ute. Uten oss voksne. Sommer som vinter. De skal klatre i trær, snekre olabil, sparke fotball på løkka, gå på ski rundt huset, spille slåball i gata og løpe om kapp ned til nærbutikken (som for øvrig ikke finnes lenger, for den er flyttet ned til kjøpesenteret). Og når vi først er inne på kjøpesenter, jeg syns butikker skal ligge side om side i små, koselige hus langs Storgata. Ikke innendørs i en stor klynge på et senter.

 


Ut og lek i all slags vær. Innegrensa går ved 20 minus.
 

Barnebursdager skal feires med frilek, pølser, gele og sjokoladelangpanne med nonstop og seigmenn. Ikke på lekeland med glutenfri tapas og designkaker.

Jeg syns Tre nøtter til Askepott er en av de beste filmene som noen gang er laget. Jeg syns den gamle filmen om reisen til julestjerna fra 1976 med Hanne Krogh i hovedrollen er mye bedre enn den nye versjonen. Og så syns jeg NRK kan sende Jul i Skomakergata i desember i stedet for alle disse nymotens kalender-seriene de driver og lager. Hva er galt med Jens Petrus og Tøfflus, liksom?

Akkurat det spørsmålet kan barna mine svare på. Jens Petrus og Tøfflus kjedelige, sier de. Forstå det den som kan. I fjor kjørte jeg i gang jul i Skomakergata og planla skikkelig fin og nostalgisk førjulstid foran tv-en. Ungene så på i sånn ca. fire minutter ut i første episode. Da stod den ene på hodet i sofaen og den andre spant rundt på gulvet og lekte ninja.

Det jeg skal si nå, river meg i hjertet. Jeg får flammende utslett på brystet og klump i halsen. Men av og til, bare av og til, må jeg dessverre innrømme at på noen områder er verden bedre i dag enn den var for 40 år siden.

For jeg har ikke tid til å løpe rundt i skogen på sensommeren og plukke tre tilitersbøtter fulle med blåbær. Ungene gidder ikke være med en gang. De skjønner ikke poenget. Vi kan jo bare kjøpe blåbær i butikken. Og skal jeg være helt ærlig, syns jeg det er dritkjedelig selv også, og stå der og måke med bærplukkerne i time etter time. 

Les også: Nå skal vi pokker meg skape sommerminner her!

Campingferie er fortsatt favorittferien, men til sommeren har vi bestilt sydentur. For første gang skal barna få oppleve lodne spanjoler i speedo, bamseklubb og all inclusive. Jeg gruegleder meg.

Halloween er faktisk ganske alright bare man blir vant med det. Og hvordan kan vi egentlig forvente at norske barn skal videreføre en julebukk-tradisjon som døde ut for mange år siden? Lenge før halloween kom.

Les også: Jeg hater halloween (litt)

 


Julebukk anno 1980 på Raufoss. Koselig da, helt utdatert nå.
 

Visst skal barn leke ute i all slags vær. Men det er også helt fint å ligge på sofaen og spille på iPaden. Og det går mye kjappere å handle det du skal ha når alle butikkene ligger under samme tak. For ikke å snakke om hvor lett det er å finne parkering på senteret.

Og når det kommer til barnebursdager ... Hjemmebursdag er helt supert. Men hjelpes så slitsomt det er! Det er ganske greit bare å lempe ungene inn på lekeland, få alt fiks ferdig servert og slippe å rydde opp etterpå.

Jeg syns tradisjoner er fint. Vi har mange tradisjoner som jeg nekter å gi slipp på. Jeg har mange gode barndomsminner som jeg ønsker å gi videre til egne barn. Men jeg innser også at det har gått over 35 år siden jeg selv var barn og at mye har forandret seg på de årene. Som for eksempel Jul i Skomakergata. Jens Petrus og Tøfflus har for lengst gått ut på dato. De fenger ikke dagens barn. Dette blir gode minner som jeg velger å ta med meg videre uten å involvere barna.

Akkurat som Dynastiet. Det var verdens beste tv-serie på 80-tallet. Jeg satt klistret foran tv-en sammen med mamma hver onsdag kveld og fulgte med på alle intrigene i Carrington-familien. I dag foretrekker jeg Orange is the new black og House of cards. Og årets julekalender, det blir Snøfall. Det gleder vi oss til, hele gjengen.

Men én ting sier jeg deg: Du kødder ikke med Tre nøtter til Askepott. Hver julaften-morgen tvinger jeg barna til å sitte sammen med meg i sofaen i pysjen og se på Askepott mens vi gomler julemarsipan. Det kommer jeg til å fortsette med, uansett hvor mye de protesterer og klager over at det er kjedelig. For noen tradisjoner tuller man bare ikke med! Basta!

 

 

 

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Denne foreldre-tabben skader barnet ditt!

22.11.2016 - 19:30 42 kommentarer

Det er dritfarlig å være foreldre. Det lurer farer rundt hvert eneste hjørne. Det er så mye som kan gå galt. Så mye vi kan gjøre feil. Det finnes hundrevis, ja, kanskje til og med tusenvis av tabber vi kan gjøre. Og det finnes like mange feller vi kan gå i. Minst. Og gjør du en tabbe, eller går i en felle, eller gjør noe feil, ja, da skader du barna dine ... for livet. 

 

cute little girl painting
Licensed from: GekaSkr / yayimages.com

 

I hvert fall hvis vi skal tro nettavisene. For de er veldig flinke til å fortelle oss alt vi gjør galt, og da gjerne med hyppig bruk av ordene tabbe, felle, feil og skade. 

Her er et lite knippe artikler, og vi begynner med tabbene: 

 


Fra VG Familieliv
 

Oooh. Ja, DENNE klestabben må du styre unna.

 


Fra Foreldre.no

Og vi fortsetter å tabbe oss ut. Denne gangen med engstelige barn. 



Fra Dagbladet

Førstegangsforeldre, ja ... Sukk. De tabber seg jo ut hele tiden. I hvert fall 10 ganger. 



Fra Aftenposten

Skitabber. Hvem av oss har ikke gjort en skitabbe i løpet av livet. 

 


Fra kk.no

Facebook-tabber. Ops, her er vel de fleste av oss skyldig. 




Fra Coop.no

Enda flere skitabber. 


Fra tb.no

Og nå er vi inne på nettbrett-tabber. Her er det så mange tabber man kan gjøre, at jeg ikke har plass til alle. Denne ene tabben får stå som representant for alle de andre hundre skumle nettbrett-tabbene. 


Fra Dagbladet

Oh no, så mange soltabber man kan gjøre. Kanskje best å holde barna innendørs hele sommeren. Så er man sikker på ikke å tabbe seg ut. 

 

Så går vi over til fellene. For jammen finnes det mange foreldrefeller:

 

Fra Telen.no

Typiske foreldrefeller. Facebook må ha et helt lager fullt av feller. For ifølge mediene går vi foreldre i disse fellene hele tiden. 



Fra KK.no

Her var det mange feller. Hele 7 stykker. 

 


Fra BT.no

Om jeg har gått i foreldrefellen? Vel, med alle de fellene som finnes, er vel det nesten ikke til å unngå. 




Fra Foreldre.no

Aaah. Slik unngår vi foreldrefellene. 

 


Fra TU.no

Oh no! Mattefellen! Løøøøøp! 



Fra VG.no

Storbarnsfelle? Finnes det storbarnsfeller også? Jeg trodde disse fellene bare var satt ut til oss småbarnsforeldre!




Fra Dagbladet.no
 

Fare: Foreldrefelle! Takk for advarselen.

 

Så har vi alle feilene vi foreldre gjør:

 


Fra Hegnar.no

Her har vi altså den største feilen vi foreldre gjør. Nå er det egentlig ganske mange som hevder de vet hva den største feilen er. Men her er altså en av dem. I dette tilfeller er det å kalle barna masete. Jeg kan egentlig komme på ganske mange andre mye grovere feil vi foreldre kan gjøre, som å kalle barna våre for idioter, eller å glemme å kle på dem når det er 20 minus ute, glemme å gi dem mat, eller låse dem nede i kjelleren i to måneder. Men for all del, å kalle barna masete er en mye større feil. Den største, faktisk! I hvert fall ifølge Hegnar.no


Fra Dagbladet.no

Enda en foreldrefeil. Denne gangen handler det om at vi sier "Hva sier du nå?" når du vil at barna skal takke for en gave. Husk alle foreldre! Det er feil! 



Fra VG.no

"Redd for å gjøre noe galt med den nyfødte pjokken? Her er de vanligste babyfellene." Slik begynner denne artikkelen. Og var jeg ikke redd for å gjøre feil i utgangspunktet, blir jeg det i hvert fall av å lese dette!



Fra Dagens.no

Ikke bare kan vi skade barna hvis vi gjør denne feilen, vi kan skade de for livet! Hjelp! Hva kan dette handle om? Grov omsorgssvikt? Misbruk? Mangel på kjærlighet? Nei da. Denne artikkelen handler om tunge skolesekker ...

 


Fra Side2.no

Denne feilen handler om å kjefte på kranglete barn. Her er jeg skyldig. Det er helt sikkert du og. 



Fra Veientilhelse.no

5 feil. Bare 5 feil, altså? Jøss, det var ikke så ille. Dere burde klarer å hoste opp minst 10 til. 

 

Så hva blir egentlig konsekvensene av alle disse tabbene, fellene og feilene vi gjør. Jo, det skal jeg fortelle deg. Eller, det kan nettavisene fortelle deg: DU SKADER BARNA DINE. Bare se her: 

Fra Familieverden.no

Denne er egentlig ganske typisk. Grenseløse foreldre skader barna sine. Ja da, ja da, det har vi hørt før. Til det kjedsommelige. Dere klarer vel komme opp med noe litt mer spenstig enn dette?

 

Fra TV2.no

Je je. Dette er heller ikke noe nytt. Ipaden skader barna våre. We all know. We just don't care!

 

 

Fra Dagbladet.no

Åh, søren. Barnehagen, ja. Den var visst også skadelig. Det betyr jo egentlig at hele den oppvoksende generasjon er skadet. Hvordan skal dette gå? 

 



Fra VG.no

Bakgrunns-tv? Er det også skadelig nå? Jeg som trodde tv bare var skadelig hvis barna faktisk satt og så på.

 


Fra iTromsø.no

Knis. Nå begynner det egentlig bare å bli litt teit. Dyr gavekalder - skadelig? Altså, ikke bare litt uheldig, men direkte skadelig? Som i ... SKADELIG?



Fra Dagbladet.no

 

Sommerferien? Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si ...



Fra Aftenposten.no


Okei, vet du hva? Jeg tror vi bare stopper der, jeg. Dette begynner å bli latterlig. Vi må bare kaste inn håndkleet og innse at vi foreldre, vi skader barna våre alle som en. Daglig! Vi går i en hel haug med foreldrefeller, vi tabber oss ut, vi gjør feil og vi utsetter barna våre for skadelige ting hver eneste dag. 

Og det tro jeg er sunt!

Noe av det viktigste jeg har gjort som mamma, er å gjøre en hel masse feil. Jeg prøver og feiler hver eneste dag. Og det tror jeg barna mine kommer til å takke meg for en vakker (eller en ikke fullt så vakker) dag. For hvordan er det egentlig å vokse opp i et hjem der det aldri gjøres feil? Der alt er på stell, alt er perfekt, alle snakker med innestemme og ingen glemmer regndressen i barnehagen. Det høres forferdelig kjedelig ut, spør du meg. 

Jeg roper et stort hurra for alle foreldre som stadig tabber seg ut og "skader" barna sine. Hipp hurra for oss! 

Og så oppfordrer jeg mediene til å skrive flere saker om alt vi foreldre gjør riktig. For når jeg googler "gode foreldre"  og "dette gjør foreldre riktig", får jeg opp langt færre treff (nesten ingen) enn når jeg googler "dårlige foreldre" og "dette gjør foreldre feil".  

Trenger du en liten selvtillits-boost etter å ha lest om alle tingene du gjør feil? Da må du lese denne: Dagens foreldre er tidenes beste!

 

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt

Les også: Alle foreldre gjør feil - og det er helt OK

 

PS: For flere oppdateringer fra våre tabber og feil, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Gratis, stressfri adventskalender fra oss til deg

17.11.2016 - 09:51 30 kommentarer

Så er det denne tiden på året igjen. Jeg kjenner hvordan skuldrene heiser seg opp flere centimeter bare av å tenke på det: Det er på tide å planlegge adventskalender.

 


 

Jeg har prøvd det meste. Både pakkekalender, Lego-kalender, Frost-kalender, sjokoladekalender og diverse andre kalendere. Pakkekalender gjør jeg aldri igjen. Aldri! Jeg tenkte det skulle bli så koselig. Gå rundt i julepyntede butikker og sirlig kjøpe inn 2x24 gaver til mine to små. Sette meg ned en kveld i god tid før 1. desember, sette på Hanne Kroghs julesanger på Spotify, lage meg en kopp julete og pakke inn alle gavene med sløyfer i gull og rødt.

Det endte opp med at jeg løp heseblesende rundt i butikkene siste dagen i november, med hodepine, og kjøpte alt mulig slags ræl bare for å komme i mål. Samme kvelden tvang jeg mannen til å bli med og pakke gaver. Han var sur, for han ville helst sitte oppe i andre etasje og lage musikk. Jeg var sur fordi han var sur. Dessuten hadde jeg også egentlig mye mer lyst til å se på Downton Abbey på tv i stedet for å sitte og pakke inn 48 drittgaver. Dessuten gikk vi tom for papir og sløyfer, og da barna våknet dagen etter, hang det kun 8 pakker til hver på veggen over spisebordet.

Lego- og Frostkalender har heller ikke vært noen suksess. Legobitene ligger strødd utover bordet, og havner på gulvet og videre i støvsugeren. Det samme med Elsa-spenner og Anna- plastringer som ikke passer en gang, for de er altfor store til en fem år gammer, spinkel finger.

I år roer vi helt ned. Heeeeelt ned.

 


 

Slank restavfallet LOOP og jeg har jeg laget en adventskalender der juleglede og kos står i sentrum i stedet for penger og stress. For er det ikke nettopp det adventstiden handler om? Om å være sammen og å glede seg til jul? Adventstiden skal handle om kos, glede, omtanke, nestekjærlighet og forventning. Ikke om å få gaver hver dag, kjøpepress, stress, hodepine og sure, slitne foreldre. Vi kjøper så mye ellers i året, og ikke minst til jul, at la oss nå ta adventstiden tilbake og bruke tiden på helt andre ting.

 


#sprejuleglede

 

Denne kalenderen har 24 luker der hver luke inneholder en aktivitet familien kan gjøre sammen. I tillegg har vi lagt på en daglig #sprejuleglede med forslag til en ting man kan gjøre for å glede andre.

Lukene kan du printe ut, klippe ut og feste sammen med det tallet som passer. Knyt sammen med en sløyfe og heng rett på veggen. Eller putt lappen i en pose eller en lomme sammen med en sjokoladebit. Seks av lukene er blanke, slik at du kan bytte ut og legge til aktiviteter som passer dere.

 


Her får du også plass til en liten sjokoladebit

Vet du at torsdag er en travel dag med fotballtrening og turning, styrer du unna tidkrevende ting den dagen. Husk også alle avslutninger, julebord og arrangementer i desember.

Denne kalenderen krever lite innsats og penger, og ikke minst, den produserer minimalt med søppel.

Her kan du printe ut kalenderen

 

 

Vær kreativ og bruk et papir du liker for å få den stilen du ønsker. Her har vi brukt gull og sølv i stedet for gråpapir:


 

Del med oss

Del gjerne med oss dagens #sprejuleglede på Facebook og på Instagram. Det trenger ikke være julegleder fra denne kalenderen. Finn gjerne på egne ting dere gjør for å glede andre. Stort eller lite. Det kan være alt fra å gjøre noe koselig sammen til å gjøre noe som gleder andre. Jeg regrammer ett bilde fra en av dere hver dag i hele desember. La oss fylle feeden vår med juleglede, slik ekte juleglede skal være.

Om LOOP: LOOP er en stiftelse som jobber for å motivere til mer og bedre kildesortering hjemme, på jobben og på skolen. LOOP er i tillegg opptatt av å bevisstgjøre forbrukere til å ta grønnere valg i hverdagen og produserer mindre avfall.

 

PS: For flere oppdateringer fra vår stressfrie adventstid, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Farvel kaffepause

13.11.2016 - 09:30 2 kommentarer

//Annonse

- Mamma! Mammaaaa! Jeg finner ikke turndrakten, roper femåringen fra rommet sitt. Jeg har akkurat slått på kaffemaskinen og er veldig klar for fem rolige kaffeminutter i godstolen mens turnjenta gjør seg klar til turninga.  

 



 

 

Jeg hadde akkurat ryddet av middagsbordet. Mann og sønn hadde nettopp forlatt heimen for å spille fotballkamp. Dagen hadde gått i ett: Jobb, henting i barnehage og på SFO, middagslaging, leksehjelp mens pastaen koker, ett kvarter på å kaste i seg maten før fotballgutta måtte løpe, og om ti minutter må femåringen og jeg komme oss ut av døra for å rekke turninga.  

- Kan du ikke bare ta en t-skjorte og strømpebukser, prøver jeg, selv om jeg egentlig vet svaret før jeg sier det. Jenta står på kjøkkengulvet og rister bestemt på hodet. En skjelvende underleppe bekrefter mine antakelser. Ok. Turndraktjakt, it is! Kaffen får vente til seinere. Eller til i morgen. Eller til neste uke.

- Hvor så du den sist, lille venn, spør jeg. Den lille ser på meg og trekker skuldrene opp i en soleklar «Aner ikke».

- Har du kikket i skuffen der den skal være?

Jeg får et bekreftende nikk, men sjekker allikevel. Helt riktig. Ingen turndrakt i skuffen.

- Hylla di på badet? Ingen turndrakt der heller.

Jeg finner den til slutt i skittentøyet. Et kjapt overblikk og en kjapp sniff bekrefter at den kan brukes en gang til. Det er bare et par små sjokoladeflekker på det ene ermet og en most blåbær på brystet, og den lukter ikke så aller verst. Det får gå.

Turninga begynner om tre minutter. Vi kler på oss i en fart. Jeg ser med lengselsfullt blikk bort på kaffemaskinen på kjøkkenbenken. Grabber med meg en boks Battery fra kjøleskapet og løper ut i bilen.

 


Lifesaving!
 

Jeg bruker de neste tre minuttene det tar å kjøre opp til turninga til å drikke opp Battery-boksen. Jeg lades, og idet vi parkerer er jeg klar for en time med mamma, mamma, se på meg og skravling med de andre turnmammaene.

Battery er en finfin erstatning for kaffekoppen i en hektisk hverdag. Og den nye Battery-en er helt uten sukker og kalorier. En brus som smaker friskt og godt og som gir deg en skikkelig kickstart akkurat når du trenger det. Som når du har brukt kaffepausen din på å lete etter turndrakt. Rett og slett litt påfyll av hverdagsenergi.

Nye Battery uten sukker kommer i to varianter: Original og med lime. Lime er definitivt min mye favoritt. En perfekt opplading for slitne småbarnsmødre.

 


No cal. Med eller uten lime. 
 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som aldri får tid til å drikke kaffe, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ettergivende foreldre

10.11.2016 - 20:03 32 kommentarer

Noe av det verste man kan være i dag, er ettergiven forelder. Hører folk ordet ettergiven i foreldresammenheng, rister de på hodet, korser seg, lukker øynene og smatter høyt mens de roper opp om dårlige foreldre, fri oppdragelse og drittunger.

 

Child with ice cream
Licensed from: alenkasm / yayimages.com

 

Altså, det å være ettergiven forelder i Norge i dag, er nærmest likestilt med alvorlig omsorgssvikt.

Men la oss stoppe litt opp, og ta en titt på disse ettergivende foreldrene. Er de egentlig så dårlige foreldre? Stemmer det at de er late foreldre som ikke gidder å ta kampene? Stemmer det at de er konfliktskye og ikke tør si nei til barna sine? At de er redde for ikke å bli likt av barna og gjør alt de kan for å være barnas beste venn?

Jeg har vært en ettergiven forelder. Ikke fordi jeg var lat. Ei heller fordi jeg var konfliktsky, eller redd for å bli mislikt av barna. Jeg var ettergiven fordi jeg var sliten. Fordi jeg i den perioden da jeg hadde to små barn i trassalderen samtidig, var så sliten at jeg trodde jeg skulle knekke sammen når som helst. Jeg var så sliten at jeg ikke visste om jeg ville overleve neste trassanfall. Og hvis jeg var alene med barna, og spesielt hvis jeg var ute blant folk, så gjorde jeg alt som stod i min makt for å unngå motstand og i verste fall en unge som klikka på den måten bare unger kan klikke (Spesielt når man er ute blant folk.)

Vil du ha en is? Ja, da skal du få en is. Vil du ikke sitte i vogna? Nei, da skal du få slippe det. Vil du ha smokk selv om du egentlig har sluttet? Greit, drit i smokkefeen, vi kjøper smokk. Vil du sove i senga vår i stedet for i egen seng? Ja, kom igjen. Hvis det betyr at jeg også får sove mer i natt, så kom og sov hos meg.

Det var ren overlevelsesstrategi. Det var den eneste måten jeg der og da kunne komme meg gjennom de vanskeligste småbarnsårene på. Jeg hadde ikke overskudd eller styrke til å ta kampene. Det hadde knekt meg. Det hadde vært spikern i tåteflaska.

Var det lurt? Sikkert ikke. Skøyt jeg meg selv i foten? Antakeligvis. Gjorde jeg det vanskeligere for meg selv på sikt? Muligens. 

Da jeg kom over den verste småbarnskneiken, fikk jeg energi til å stå i det. Da fikk jeg det overskuddet jeg trengte for å stå imot, for å si nei og for å takle ekstra motstand. 

Og gjett hva? Det har gått fint med barna mine. De er verken bortskjemte eller drittunger. De har vokst opp til å bli to helt vanlige, flotte, fornuftige og ansvarsfulle små mennesker. Selv om mammaen deres var ettergivende en periode da de var små.

Til deg som også er ettergivende for en kortere eller lengre periode, uansett hvilken grunn du måtte ha: Det går greit. Du ødelegger ikke barna dine. Det blir helt sikkert fine folk ut av dem.

Til deg som sender stygge blikk til foreldre som gir etter for mas i butikken. Deg som etterpå går hjem og skriker ut på nettet om dårlige foreldre: Skjerp deg og hold kjeft. Du aner ikke hvorfor denne mammaen ga etter. Det kan være snakk om sykdom, søvnmangel, bekymringer, familiekonflikter eller andre ting som tapper en for energi i en periode. Det er ikke sikkert den pappen du så er en lat, konfliktsky og dårlig forelder.

Og hva tror du hjelper mammaen eller pappaen i butikken mest? Et stygt blikk eller et oppmuntrende smil?

Har du vært ettergivende? 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

hits