Kona har en psykisk lidelse

04.02.2016 - 19:30 35 kommentarer

Hei igjen. Det er Kaosmannen.

Jeg kommer hit fordi jeg er litt bekymra. Jeg har nemlig funnet ut at kona, eller HSB (Hun Som Bestemmer), som jeg også kaller henne, har en psykisk lidelse.

 

 

 

Hun har alltid vært litt rar, og det har for meg vært mye av sjarmen med henne. Ingen dag er lik, ingen dag er kjedelig. Og jeg elsker henne kjempemye. Hun er min lille due.

Men jeg har etter hvert begynt å innse at noe ikke er helt som det skal. Så jeg fant frem læreboken i psykiatri som jeg kanskje bladde noen ganger i under studietiden. Her gikk jeg gjennom de ulike diagnosene. Men det var vanskelig å finne noe som passet skikkelig.

Angst: Nei, overhode ikke.

Depresjon: Nei, overhode ikke.

Psykopati: Nja, her lander jeg på nok et nei, selv om Marte av og til kan fremstå som mindre stabil sånn cirka tre dager før mensen.

Har du forresten lest hva som skjedde da jeg indirekte kalte Marte for tjukk?

Konklusjonen ble at Marte ikke har noen av de vanligste lidelsene. Men jeg ga meg ikke med det. Google er min venn, og etter litt effektiv nettsøk fant jeg endelig det jeg søkte.

Min kjære Marte lider av misophonia, også kalt Selective Sound Sensitivity. Misophonia er en lidelse der den rammede blir rasende av normale, vanligvis harmløse, lyder. Disse lydene kan komme fra mennesker som spiser, puster, hoster eller bedriver noe annet dagligdags støy.

Nå falt brikkene på plass. Det holder at jeg tar en litt for stor bit av et eple og tygger på dette, så får jeg et blikk som viser at hun har lyst å dra til meg med knyttet neve. Eller eldstesønnen på 14, som smatter litt når han spiser, særlig når vi spiser taco på lørdagskvelden, da formelig rister Martes kropp, som i smerter. Det er som om lydene går inn gjennom ørene og ned i ryggraden, der de sakte sager på nervetrådene som styrer impulskontrollen.

 



 

 

Heldigvis har Marte god selvkontroll, ellers hadde hun nok sittet innesperret med brev og besøksforbud nå.

Men jeg vil jo gjerne hjelpe min kjære kone. Og dermed tok jeg på meg hobbypsykologklærne og la henne på plass i sofaen. Amatørterapi, er vel bedre enn ingen terapi? Etter litt kartlegging kom vi frem til følgende liste over de fem mest irriterende lydene:

  1. Smatting eller høylytt tygging
  2. Klunkedrikking
  3. Plystring
  4. Nysing
  5. Pusting

Jeg kjenner godt igjen denne lista. Da vi flyttet sammen tok det ikke lang tid før plystring ble forbudt. Og jeg får raskt beskjed hvis kroppen min lager for mye lyd. Men pusting, den sliter jeg med. Hvis jeg ikke får puste, da blir det vanskelig å bo sammen.

- Marte, akkurat hva går gjennom hodet ditt når noen smatter eller tygger høylytt?

- Det grøsser gjennom hele kroppen, som en fysisk smerte. Jeg må beherske meg veldig, men får lyst til å kaste noe i veggen. Hvis det er deg som tar en for stort bit av brødskiva og gomler høylytt på denne, får jeg lyst til å rive av deg hodet så blodspruten står opp av den avrevne halsen.

Jeg svelger tungt, prøver å ikke lage for mye lyd.

- Har du alltid hatt det sånn?

- Nei, det har kommet nå etter jeg har begynt å bo så tett på folk. (Det vil si de siste åtte årene da).

- Synes du dette er en ok reaksjon på noen harmløse lyder?

- Ja. Jeg behersker meg såpass at det ikke er noe stort problem i hverdagen. I de tilfellene det blir for ille, så går jeg et annet sted.

Er ikke helt enig i denne vurderingen, men sier ikke noe. Av og til er det greit å være stille.

- Har du lyst å gjøre noe med din misphonia?

- Ja, det hadde vært fint å slippe dette.

Les også: Marte mener hun bare er tydelig. Jeg mener hun bjeffer. 

Da kommer vi til behandling. Jeg fortsetter min ferd gjennom internett for å finne kuren til min elskede, slik at vi igjen kan sitte tett sammen i sofaen, mens jeg spiser banan.

Noen nettsteder foreslår medisinering, med alt fra lykkepille til beroligende. Men så ille er det ikke. Men kognitiv terapi, der man gradvis forandrer de negative tankene rundt lydene, høres lovende ut. Ved å sakte eksponeres for lydene, samtidig som man jobber med sin egen reaksjon, skal tilstanden kunne kureres. Hurra! Det er håp! Jeg gleder meg til å tygge med deg i armkroken min.

Men internett gir ikke alltid de svar man forventer. Etter ytterligere nettsøk fant jeg følgende artikkel på TV2: Takler du ikke andres spiselyder?

Denne går langt i å geniforklare kona, bare fordi hun ikke tåler å høre lydene av spising og smatting. Forskere har funnet ut at mennesker som ikke klarer å filtrere ut det de kaller «konkurrerende lyder», er svært kreative og talentfulle. 

En studie viser til genier som Charles Darwin, Anton Chekhov og Marcel Proust og går langt i å hevde at også de led av misphonia.

Så nå blir jeg litt rådvill. Hvis jeg nå klarer å kurere Martes misphonia, blir hun da ikke lenger like kreativ og smart? Nå fikk jeg noe å tenke på. Tror jeg skal ta meg en brødskive med leverpostei og tygge litt på dette. Men jeg skal sitte langt unna kona.

Har du noen lyder som irriterer deg så mye at du får lyst til å dra til den som lager dem?

 

PS: For flere oppdateringer fra meg og min psykisk ustabile kone, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Slapp nå av litt da, menneske!

02.02.2016 - 21:26 47 kommentarer

Den siste uken har det blåst kraftig. Det har vært både varm bris fra sør og isklalde gufs fra de mørkeste poler.

Det var spesielt etter et intervju i Aftenposten, at kommentarfeltene veltet over av gørr og gruff. Jeg syns intervjuet var kjempefint, jeg. Og jeg står for alt jeg sa.

 Men hvorfor i alle dager må folk dra en relativt uskyldig uttalelse helt ut til ytterpunktet og krisemaksimere?

Jeg sa for eksempel i intervjuet at jeg syns det må være greit at barn får leke i midtgangen i flyet og stå i sokkelesten i flysetet.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Og plutselig ble denne lille setningen til at jeg nærmest syns det var helt greit at barna mine løp rundt på flyet, veivende med armer og bein mens de ropte bannord og kastet mat og drikke på alle passasjerene.

Bare se her:

 





 

 
 





 

Slapp litt av da, menneske! 

Jeg sa bare at jeg syns det må være greit at barn får leke i midtgangen i flyet og stå i sokkelesten i flysetet. 

Les om mammaen som kritiserte meg for at jeg hentet sent i barnehagen. Og så dukket svigermor opp i debatten.

Jeg sa også at jeg syns det er greit at venner(!) knuffer og kaller hverandre dust og dumming uten at vi voksne skal hoppe inn med en gang og innkalle til foreldre-krise-mobbe-møte på skolen.

Denne uttalelsen ble til slag, klask og oppkalling av fremmede barn: 

 


 

At vi ikke spiser middag sammen hver eneste dag, at vi tøyser og tuller rundt middagsbordet og at jeg til og med syns det er greit at barna tar en piruett på stolen i løpet av måltidet, blir til at ungene mine ikke kan ta del i et felles måltid fordi de ikke har lært å sitte rundt et bord:

 


 

Og siden vi ikke har regler mot hopping i senger og sofa, løping inne, synging med utestemme og søskenkrangling i vårt hus, eier plutselig ikke barna mine folkeskikk, og kommer til å ende opp som mobbere:

 

 





 



 
 

Dette er bare et lite utvalg av alle dommedags-kommentarene som kom inn etter intervjuet. Jeg kunne fortsatt nesten i det uendelige. 

Veldig mange har fått det for seg at vi ikke har noen regler eller grenser verken hjemme eller borte og at vi praktiserer fri oppdragelse. 

Selvfølgelig har vi regler og grenser! Det har vi alltid hatt og det kommer vi alltid til å ha.

Og nei, vi driver ikke med fri barneoppdragelse. Det har jeg aldri skrevet, sagt eller blitt sitert på noe sted.

Kanskje noen forveksler fri oppdragelse med frittgående barn? Sistnevnte er jeg nemlig stor tilhenger av. Det handler om å la barna få løpe, klatre, leke, slå seg og teste sine egne fysiske grenser uten at jeg løper etter dem og ber dem være forsiktig.

Fri barneoppdragelse er noe helt annet.

 

Det jeg derimot er tilhenger av, er å gi barna ansvar og lære dem å tenke selv, i stedet for å tre meningsløse regler ned over hodet på dem. 

Jeg mener, hvorfor skal vi ha regler om at barna må komme og spise middag fordi mamma sier det, når de kommer av seg selv fordi de er sultne?

Her kan du lese mer om hvorfor vi ikke har regler om at barna må komme og spise når middagen er ferdig

Hvorfor skal vi lage regler om at de ikke kan få hoppe i sofaen fordi noen tror det betyr at de hopper som noen villebasser i andre folks sofaer når de er på besøk, når det viser seg at barna mine fint klarer å se forskjell på regler hjemme og regler borte. 

Hvorfor skal vi ha regler om at de gå legge seg klokken halv åtte så lenge de blir trøtte og går og legger seg av helt fri vilje klokka kvart på åtte?

Jeg velger å ha tillit til at mine barn i stor grad klarer å tenke selv. Hos oss er det rom for å prøve og feile, og forhåpentligvis lære av sine feil. Viser det seg at de på noen punkter ikke klarer å tenke selv, må jeg selvfølgelig bryte inn og korrigere. Men jeg liker heller å se an og vurdere hver situasjon i stedet for å kreve at barna adlyder og følger regler som kanskje ikke er nødvendig. 

Så slapp nå litt av da, mennesker! Dere som hauser opp, kritiserer og fordømmer både foreldre og barn nedenom og hjem. For jeg regner med dere er like kritiske mot alle foreldre som gjør ting litt annerledes enn det dere mener er riktig. 

Jeg tåler det. Jeg har fått slike kommentarer slengt etter meg jevnlig siden jeg startet å blogge for fire år siden. Jeg er vant med det.

Men tenk dere litt om, kjære Facebook-debattanter. Det er ikke sikkert alle syns det er like greit å bli kritisert på den måten. 

Så pust med magen nå, lukk øynene et lite sekund, og prøv å være åpen for at det kanskje, bare kanskje, finnes andre måter å oppdra barn på enn måten dere gjør det på.

Og at det kanskje ikke er så ille som dere tror. 

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som ikke er fan av meningsløse regler, men som likevel har barn med normal folkeskikk:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dagbladet vs. en nyforelsket Per Fugelli

01.02.2016 - 09:14 18 kommentarer

Noe av det mest nervepirrende med å gi ut denne boka, er å lese anmeldelser og få tilbakemeldinger fra folk som har lest den.

Liker folk den? Syns de den er bra? Er den morsom? Kjenner de seg igjen? Er de enig i det jeg skriver? Eller er de helt uenig?

Derfor var det litt kjipt å våkne opp dagen etter lanseringsfesten til en treer fra Dagbladet. 



Men så så jeg dette sitatet fra Per Fugelli, etter et intervju med NRK:



Og så sier han videre i intervjuet:

"Kvinner som Frimand- Anda er samfunnsmedisinere vi har bruk for."

Og da tenkte jeg: Hey, hvem er egentlig kulest? En journalist i Dagbladet som ikke stresser med avocado eller Per Fugelli?

Men for å være bittelitt alvorlig. Jeg skal ikke begynne å argumentere mot den anmeldelsen. Den er helt grei den, altså. Men det er en liten ting jeg har lyst til å si. For jeg får kritikk for at jeg tror og mener for mye, og at det blir for mye synsing og anedoktiske bevis basert på egne erfaringer. Men det er jo hele poenget med både bloggen og boka. At jeg verken er ekspert, fagperson eller forsker, men bare en helt vanlig mamma, som tenker selv og bruker sunn fornuft.

Så forventer du deg en bok ala Gunnar Tjomlid full av hard core forskning, blir du skuffet. Da blir nok Føkk lykke! litt for lettvint. Jeg skal være enig i det. Men jeg ønsker tvert imot å oppfordre folk til å ta ekspertenes endeløse uttalelser om alt vi må og bør gjøre for å få perfekte barn, med en klype salt, og heller stole på oss selv og egne erfaringer.

Man trenger nemlig ikke være barnepsykolog eller pedagog for å kunne oppdra barn. Det holder lenge å være et helt vanlig menneske. 

 

PS: For flere oppdateringer fra en litt lettvint småbarnsmamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Hvordan får de det til?

31.01.2016 - 08:30 46 kommentarer

"Hvordan får de det til?", tenker jeg mens jeg fjerner ei tå fra nesa. 

Alle disse familiene som koser seg i senga lørdag og søndag morgen. Lange morgener med hele familien i dobbeltsenga.

 





Hvitt, rent sengetøy. Frokostbrett med toast med syltetøy, appelsinjus i Ikea-glass og kaffe i matchende kopper. Mor og far sitter lent opp mot veggen og leser avisa mens barna ligger på magen og kikker i en bok eller spiller litt på iPaden. 

Hvordan i alle, ville dager får det det til?

Jeg  fatter det ikke!

Har du lest om den gangen barna ble til sykt irriterende selunger?

Hos oss begynner morgenen rundt klokka seks. Da kommer som regel begge ungene galopperende inn på soverommet vårt og hopper opp i senga. Jeg krøller meg sammen til en ball og håper de ikke skal treffe vitale organer som lever og nyre med de harde barneføttene sine. 

 


Tåfismorgen

 

Jeg stønner og grynter mens ungene stuper kråke over meg. Jeg ouffer meg i det jeg får et kne inn i magen og snur meg rundt og ser bort på mannen. Han har dratt dyna over hodet. Fireåringen ligger på tvers over ham med strake bein og armene spent ut forover. 

"Jeg flyr, jeg flyr", roper hun og prøver å holde balansen mens mannen vugger hele kroppen frem og tilbake for å prøve å kaste henne av. 

Jeg stabler meg ut av sengen, tusler ut på kjøkkenet, finner frem nettbrettene og en pakke kjeks. 

Stillheten varer i omtrent ett kvarter. Det er den tiden barna bruker på å tømme kjekspakken. Så er det full pinne igjen med salto, hodestående, fly og hinderløype mellom armer og bein. 

Jeg blar meg nedover Insta-feeden på mobilen min. Ungene ligger under dyna og hopper opp og ned på alle fire. De leker løver.

Vel, nå har jeg ikke prøvd det. Så kanskje jeg ikke vet hva jeg snakker om. Men bare tanken på å dra med meg frokostbrett med toast med syltetøy, appelsinjus i Ikea-glass, kaffe i matchende kopper og aviser inn i senga på dette tidspunktet, står for meg som en stor vits. 

Jeg fatter ikke hvordan det er mulig. 

 

 

Er det bare meg, eller?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Bilder fra lanseringsfesten og premiere på musikkvideoen Føkk lykke!

29.01.2016 - 22:38 19 kommentarer

//Inneholder sponsede premier

I går var den store dagen endelig her. Vi hadde en heidundrende lanseringsfest i lokalene til Aschehoug. 

 

 

Jeg tror egentlig bildene taler for seg selv. 

Men aller først må jeg få takke Tone Almendingen Røyneland, dama bak bloggen Tonerosedesign og forfatter av boka Juksesupermamma.

Tone stod for snacks og pynting av lokalet, og er jo helt rå! Bare sjekk bildene under her. Jeg hadde gitt henne helt frie tøyler. Og hun disket opp med popcorn, kaker, gele, sjokoladepudding og all slags deilig Føkk lykke-godteri. Alt i oransje, selvfølgelig. 

Vi hadde også premiere på videoen Føkk lykke! produsert av Electric Tale Productions. Gutta bak videoen har virkelig jobbet dag og natt for å få ferdig videoen til lanseringen. Og selv om jeg alltid var sent ute med det jeg skulle levere, som at jeg leverte det siste lydsporet natta før lanseringen, snudde de seg alltid rundt og fikk ting ferdig i tide.  

Her kan du se videoen: Er den ikke kul?

 




Og tusen takk til sponsorene som var så rause med premiene:

VisitDenmark og Novasol som ga bort et gavekort på 5000 kroner.

Klokker.no som ga bort en Marc by MarcJacobs-klokke til en verdi av 2195 kroner.

Quality hotel i Sarpsborg, også kalt Norges morsomste hotell og Barnas hotell, som ga bort en overnatting med inngang til Superland og Badeland til en heldig familie.

Polarn O. Pyret som ga bort en skalljakke, en vindfleecejakke og en lue.

Barnas Hus som ga bort et gavekort på 1000 kroner på klær fra Reflex.

Og Trysil.no og Radisson Blu Resort Trysil som ga bort en weekend i Trysil med stisykling i naturens fornøyelsespark på programmet til to personer. 

Alle vinnerne har nå fått en kommentar under vinnerbilene sine på Instagram. Sjekk gjerne taggen #føkklykke hvis du vil se flere bilder fra festen. 

 

Men her er mine og Toneroses bilder. 

 


For et bord! Tonerose, altså. Ingen over, ingen ved siden. 

 

 

Oransje gele, så klart.

 

Photobooth. Også fikset av ToneRose.

 

Slik ser en lykkelig mammablogger ut. Jeg er forresten veldig glad for at så mange sa ifra om at blusen min var såpass gjennomsiktig. (He he he.) 

 

 

Eldorado bokhandel solgte bøker.

 

 

 


Det tastes og tastes.

 

Mannen koste seg.

 

Dette var helt absurd. Men veldig gøy.

 

Dette og.

 

Flotte DiaperDiva med kul venninne. 

 



 


Bjørn Marius og Fredrik fra Electric Tale Productions. 

 

Herlige jenter (og gutter)

 


Sponsorene våre.

 

 


Smiiil. 

 

Hey. Jeg er jo en supermamma likevel, jo. 

 

Tusen takk til alle som kom og var med på å gjøre kvelden helt unik!

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Vil du komme på lanseringsfesten min?

25.01.2016 - 22:15 18 kommentarer

//Inneholder sykt fete sponsede premier

 

Endelig er boka mi Føkk lykke! ute i bokhandlerne.

Og det må selvfølgelig feires med en heidundrende lanseringsfest.

Og siden det er nettopp dere, leserne av Casa Kaos, som har gjort alt dette mulig, skulle det bare mangle om ikke dere også skulle bli invitert.

 



 

Jeg spanderer vin, det blir mye moro fra scenen, det blir premiere på låta og musikkvideoen "Føkk lykke!" og det blir konkurranser med skikkelig fete premier. (Mer om det under her).

Juksesupermamma, Tone Røyneland, som skriver bloggen Tonerose Design står for snacks og andre spiselige godsaker. Og er det noe denne dama virkelig kan, så er det nettopp sånne ting. Tone er nærmest fast inventar på God morgen Norge med sine fabelaktige ideer, og jeg gleder meg vilt og hemningsløst til å se hva hun klarer å trylle frem.

Ja, og så blir det selvfølgelig signering av boka, hvis noen ønsker det.

Forrige uke holdt vi forresten på å spille inn musikkvideo på Amfi Raufoss. Det var utrolig gøy. Og makan til spreke raufossinger som stilte opp som statister uten å mukke. Videoen er produsert av de flinke gutta i Electric Tale Production.

Jeg har ikke sett det helt, helt ferdige resultatet selv ennå, og gleder meg veldig. 

 

 

Men som lovet over, blir det også konkurranse og fete premier.

Konkurransen går som følger:

Alle som poster et bilde fra lanseringen, enten på Instagram eller på Facebook, eller begge steder hvis du er skikkelig ivrig, er med i trekningen. Husk å tagge bildet ditt med #føkklykke og den premien du ønsker å vinne.

Okei, here we go:

 

VisitDenmark, i samarbeid med Novasol, gir bort et gavekort på 5000 kroner.

 




Vinneren står helt fritt til å velge et feriehus hvor som helst i Danmark, når som helst. Så er årets sommerferie i boks. De beste husene forsvinner fort, så det er absolutt ikke for tidlig å begynne å tenke på sommerferien.

 

  

Vil du vinne denne premien, poster du altså et bilde fra festen med #feriehusidanmark og #føkklykke

 

Klokker.no gir bort en Marc by Marc Jacobs-klokke til en verdi av 2.195 kroner.

 



 

  



For å vinne denne snasne saken, må du ta et bilde fra lanseringen med @klokker.no og #føkklykke

 

 

Quality hotel i Sarpsborg, også kalt Norges morsomste hotell og Barnas hotell, gir bort en overnatting med inngang til Superland og Badeland til en heldig familie.

På det 2000 kvadratmeter store badelandet, finner du blant annet tre forskjellige vannsklier, strømkanal, boblebad, en sopp og andre lekefigurer i vannet som spruter vann.

 

På Superland finner du Norges første innendørs stolpeklatrebane, en 12 meter høy klatrevegg, lekelabyrint, minigolf og ballbinge.

 

 

 

 

Vil du vinne en tur til Sarpsborg, poster du et bilde fra lanseringen med #qualityhotelsarpsborg, #norgesmorsomstehotell og #føkklykke,

 

Neste premie ut kommer fra Polarn O. Pyret

De gir bort en skalljakke, en vindfleecejakke og en lue til en heldig vinner.

 

 


Polarn O. Pyrets ytterplagg ruster godt for fartsfylte leker i all slags vær med teipede sømmer, vannavisende materiale, reflekser i 360 grader, og slitesterkt materiale som puster. Ytterplagg med vannavisende effekt er helt frie for impregneringer som inneholder PFC-er!

Vindfleecejakken kan enkelt kneppes sammen og brukes under skalljakken. Og den er også en super overgangsjakke nå når våren snart står på trappene.

Visste du forreste at Polarn O. Pyret fyller 40 år i år?

For å vinne disse kule klærne, ta et bilde fra lanseringen med @polarnopyretnorge og #føkklykke

 

 

Barnas Hus ville også være med og gi noe fint til dere.

De stiller med gavekort på 1000 kroner på klær fra Reflex.

 






For å vinne denne premien, poster du et bilde fra lanseringen med  #barnashus og #føkklykke

 

 

Sist ut er Trysil.no og Radisson Blu Resort Trysil som gir bort en weekend i Trysil med stisykling i naturens fornøyelsespark på programmet. Premien er for to personer.




 

Bak hotellet ligger en sykkelbane med forskjellige hindre og utfordringer som balansesykling, slalomsykling, hopp, dumper og vippe. Når du føler deg trygg, kan du sette utfor i Trysil Bike Arena.

Radisson Blu Resort Trysil er utstyrt med både badeanlegg, innendørs surfebølge, bowlingbane og spa

Alt som skal til for å kose seg maks en hel helg. 

 


Foto: Skistar

 

 

 

For å vinne en tur til Trysil, må du poste et bilde fra lanseringen med #naturensfornøyelsespark og #føkklykke

 

Har du lyst til å komme, finner du meg i Aschehougs lokaler i Sehesteds gate 3 i Oslo på torsdag den 28. januar fra klokken 18. 

Meld deg gjerne på her, så vet jeg sånn ca. hvor mange som kommer.

Sees vi?

Foreldre burde gi litt mer faen

25.01.2016 - 13:24 66 kommentarer

Drøyer du med barnas leggetid i ferier og helger, selv om ekspertene fraråder deg å gjøre det?

Slapp av, det går bra.

Spiser ikke barna dine fisk og avocado?

Ta det helt rolig, det går bra det også.

Orker du ikke mekle hver gang barna dine krangler? Hender det du setter deg inn på kjøkkenet med ryggen til, finner frem et eple og blar i avisa mens barna nærmest dreper hverandre der ute i stua?

Ingen grunn til panikk. Svært få søsken dreper hverandre over en god krangel om noen legoklosser. Det kan bli stygt, ja. Men mest sannsynlig blir ingen verken skadet eller død.

Å skulle følge ekspertenes regelrytteri og mammapolitiets synsing hele tiden, blir fort veldig slitsomt. Og det vet jeg, fordi jeg har vært der selv.

 



 

Som nybakt mamma ønsket jeg å gjøre alt helt riktig. Og det er ikke så veldig uvanlig, det. Barna er jo det kjæreste vi har, og vi ønsker så klart å gi dem en lykkelig og perfekt barndom. Noe annet hadde vært rart.

Jeg har sittet og lirket og lurt avocado inn i en lukket barnemunn. Jeg har revet meg i håret over barn som ikke vil sove i egne senger. Barn som kommer tassende inn i dobbeltsenga hver eneste natt. Jeg har følt meg som verdens dårligste mamma som har gitt etter for barnas krav og mas. Som ikke har klart å være konsekvent hele tiden.

Å gå rundt å ha dårlig samvittighet for disse tingene, og samtidig føle seg som en råtten mamma som ikke får til det som ekspertene mener vi burde, tar mye energi.

Energi som i mitt tilfelle gikk på bekostning av veldig mye annet. Som kosing, tulling og tøysing med barna. Alt ble så alvorlig. Alt ble så forbanna alvorlig.

Så begynte jeg å gi litt faen.

Vil du ikke spise avcado? Nei vel, så dropp det da.

Vil du ikke sove i egen seng? Kom inn i dobbeltsenga.

Drøyer leggetiden til nærmere 21 i ferien? Æsj, det går bra.

River barna hodet av hverandre i den store «hvem fikk det største kakestykke-krangelen»? Det får gå som det går.

Bestikker du barna med is for å få gjort unna handleturen i fred? Det går fint. Ingen barn tar skade av litt upedagogisk og vinglete oppdragelse.

Og gjett hva? Etter jeg begynte å gi litt mer faen, har vi fått det mye bedre sammen. Jeg går ikke rundt og hisser meg opp over bagateller. Jeg går ikke rundt og kjefter og irriterer meg over disse, i mine øyne, småtingene.

Barna slapper av og får lov til å være nettopp ... barn. Barn som krangler, barn som maser, som trasser, som opponerer og som av og til må ta ansvar for egne valg og oppførsel.

Men også barn som ler, tøyser, tuller, koser, hopper og danser og som elsker med hele seg.

Jeg skulle ønske flere turte å gi litt mer faen. Jeg skulle ønske flere turte å gi blaffen i hva andre folk mente og trodde om oss som foreldre. Hvis noe funker for deg, så kjør på. Selv om det ikke er helt godkjent av ekspertene og mammapolitiet.

Kun du vet best hva som funker for deg og din familie. Ingen andre!

 

PS: I dag er boka mi endelig ute i bokhandlerne:






PSS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dårlig samvittighet

21.01.2016 - 19:30 40 kommentarer

Det er lett å gå rundt med svart samvittighet over de tingene vi ikke rekker, gidder, orker, fikser, klarer eller prioriterer. 

Å være småbarnsforeldre i dag handler fryktelig mye om alt vi burde gjøre.  

Her er min liste over ting jeg ikke lenger gidder ha dårlig samvittighet for. 

Og ett punkt for hva jeg faktisk får veldig dårlig samvittighet for. 

 



 

 

Jeg får ikke dårlig samvittighet for:

 

Alt jeg ikke rekker:

Som alltid å være ajour med klesvasken.

Ha et ryddig hus.

Å få med meg hver eneste av podens fotballtreninger og kamper.

Å bytte sengetøy på ungenes senger hver annen uke. (Eller hver uke. Noen mener kanskje det bør byttes minst hver uke.)

Å pusse opp huset slik at det får samme standard som alle andre norske småbarnsforeldres hjem.

Ti idiotiske ting mødre får dårlig samvittighet for 

 

Alt jeg ikke gidder fordi jeg syns det er kjedelig:

Som å stryke.

Å lage designmatpakker med prinsesse-salat og hjerte-brød. (Eller hva det nå er forventet at man skal ha i slike matpakker.) For hva skjedde egentlig med hverdagsmatpakka?

Å leke med barna hele tiden. For bare innrøm det. Det ER fryktelig kjedelig å leke med barna.

Å se på og beundre barna hele tiden. Det er begrenset hvor entusiastisk jeg klarer å være etter den sjette saltoen i sofaen.

Å krangle med barna om frukten skal skrelles eller ikke. Jeg skreller den, men tenker innerst inne at de er store nok til å spise eple med skall.

 

 

Enkle løsninger:

Noen ganger er iPad og tv helt nødvendig å bruke som barnevakt slik at jeg får dusjet i fred, jobbet litt eller bare slappet av med beina på bordet.

Bestikkelser. Ja, det er ifølge ekspertene helt pedagogisk forkastelig. Men det er så lettvint å lokke med en sjokolade etter endt handletur hvis de bare sitter stille i handlevogna og ikke river ned alle varene fra hyllene.

Grandiosa på en helt vanlig tirsdag.

Tannpuss i sofaen foran tv-en.

Arveklær. Nei, jenta må ikke gå i rosa klær. Hun kan fint bruke storebrorens grønne ullgenser og blå bobledress.

 

Men så er det nå en gang sånn, at det hender jeg også får dårlig samvittighet.

Jeg er jo bare en helt vanlig mamma jeg og.

 

Dette får jeg dårlig samvittighet av:

Monstermamma-dagene!

De dagene der jeg er i et skikkelig råttent humør, og rett og slett er en skikkelig monstermamma fra morgen til kveld. En monstermamma som kjefter og roper for alt og ingenting.

For når jeg er monstermamma, blir barna monsterbarn. Og så blir vi familien Monster der vi går rundt og trasser, stresser, kjefter og krangler med hverandre.

På slike dager kommer den dårlige samvittigheten snikende når barna endelig er i seng. Da kommer følelsen av å være verdens dårligste mamma. Da må jeg gå inn på soverommet til barna, stryke dem over håret, kysse dem på panna og hviske i ørene deres at jeg er veldig glad i dem.

Neste dag går jeg rundt og stryker barna over de blonde hodene deres, mens jeg gjentar til det kjedsommelige at det ble en skikkelig dum dag i går, men at i dag skal vi jammen kose oss.

Helt til barna ber meg slutte å mase. For de er ferdig med den monsterdagen for lenge siden.

 

Hva får du dårlig samvittighet for?

Og hva kan du fint leve med?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Tips til enkel og sunn matpakke

18.01.2016 - 15:00 16 kommentarer

//Annonse

Det er mye vi foreldre, og kanskje spesielt vi mødre, stresser over.

Er barna godt nok kledd nå i sprengkulda? Har vi husket ull og fleece? Får barna nok søvn? Spiser de sunt nok? Er matpakka bra nok?

 



 

Sistnevnte har jo tatt helt av de siste årene. Det er ikke måte på hvor fancy matpakkene skal se ut. Og så må den stappes full av diverse supersunne ingredienser som ungene aldri kommer til å spise opp likevel.

Jeg mener, vis meg den ungen som spiser oliven og acovado frivillig, da.

Her i huset gjør vi det veldig enkelt.

En yoghurt og to halvgrove skiver, den ene med Stabbur- Makrell.

 



 

En skive med Stabbur-Makrell dekker nemlig dagsbehovet for omega-3, og inneholder masse vitamin D og proteiner.

Så er det i boks. En ting mindre å bekymre seg for. 

 



 

I Casa Kaos er det forresten til og med lov til å maule makrell i tomat. Rett fra boksen og greier. Gjerne sittende oppå bordet.

 



  

Og du, kjøper du tre bokser Stabbur-Makrell nå, får du denne kule matboksen med på kjøpet. Sjekk i din nærmeste matbutikk. 





 

Hvordan ser din matpakke ut?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

 

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hæsjtægg Vixen og Årets Gullpenn

17.01.2016 - 16:28 26 kommentarer

Hurra! 

Jammen vant jeg ikke Årets Gullpenn på Vixen Blog Awards på fredag. 

 

 

Under her kan du se en video fra takketalen min. Men aller først må jeg få lov til å takke dere som leser bloggen min. Dere som leser i stillhet, dere som liker og kommenterer, dere som gir meg ros og dere som sier tydelig ifra når dere syns jeg er på ville veier. Dere gir meg inspirasjon og pågangsmot til å fortsette og skrive. Og jeg vet dere ikke finner dere i noe tull, derfor gjør jeg mitt ytterste for å gi dere gode innlegg som dere syns det er verdt å lese. 

Tusen hjertelig takk!

 

  

video:min film

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

 

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Hva skjedde med en av gangen?

14.01.2016 - 10:17 28 kommentarer

«Se om det er noe som er åpnet fra før av, da», roper jeg etter seksåringen i det den lyse luggen hans forsvinner ut på kjøkkenet.

«Ja da», mumler mens han runder hjørnet.

Jeg hører at han åpner kjøleskapsdøren og romsterer rundt der inne.

To minutter senere kommer han ut i stua gomlende på ei brødskive med leverpostei.

Leverpostei tatt fra en helt ny boks. Selv om det allerede lå tre åpnede bokser i kjøleskapet fra før.

Fireåringen er ikke noe bedre. Ikke mannen heller.

Etter en kjapp opprydning i kjøleskapet, fant jeg dette:

 



 



 



 



 



 



 



 



 

Les også om mannen som alltid lar det stå tre ting igjen når han rydder av bordet.  

 

Flere her som kjenner seg igjen?

 

PS: Vil du ha flere oppdateringer fra en familie med fire åpnede leverposteibokser i kjøleskapet? Følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ikke stress sånn, kjære foreldre

11.01.2016 - 15:40 69 kommentarer

Det er ikke lett å være foreldre i dag.

Ekspertene tyter ut av avisene og magasinene og forteller oss nøyaktig og helt ned til minste detalj hvordan vi bør oppdra prinsene og prinsessene våre for å få harmoniske, smarte, flinke og lykkelige barn. De serverer oss fasiten på hvordan vi skal få barn som ikke skiller seg ut og som passer perfekt inn i den sirlig utskårne, lykkelige barn-boksen.

Les om alt som i følge ekspertene skader barnet ditt 

 



 

Men kjære foreldre, ikke stress.

Ikke stress hvis barnet ditt legger seg ned på gulvet på butikken og hamrer knyttnevene taktfast i gulvet mens han uler etter sjokolade, enda du satt deg ned på huk foran ham før dere dro hjemmefra og fortalte klart og tydelig at det ikke blir sjokolade i dag for det er bare mandag.

Det er helt normalt.

Kanskje klarer du å være konsekvent og komme deg gjennom handlerunden uten å gi poden sjokolade. Kanskje gir du etter og plukker frem en Kindersjokolade fra hylla bare for å få handle i fred og ro.

Hva du enn velger, det går bra!

Barnet ditt kommer før eller siden til å slutte med de anfallene uansett. De fleste skolebarn syns det er fryktelig flaut å ligge på magen på gulvet på Kiwi og rope etter sjokolade.

 

Ikke stress hvis barna dine ikke vil spise fisk til middag. Eller hvis de rynker på nesen av avocado-mosen du har laget. Svært få barn i Norge får alvorlige mangelsykdommer. Barn kan fint leve på kun brødskiver og pasta i flere uker, ja til og med måneder, i strekk.

Det går seg til. Plutselig en dag sitter ungen din der og gumler på en fiskebit. Avocado-mos derimot ... Vel, ærlig talt, ett sted går grensen.

Hva er egentlig en god mor?

 

Ikke mist nattesøvnen hvis prinsessa di freser rundt på stuegulvet og kaster lekene rundt seg i heftige raserianfall flere ganger om dagen. Noen barn er sintere enn andre. Det er helt normalt. Ingen grunn til å ligge våken på nettene og google forskjellige diagnoser.

Barn er forskjellige. Slapp av og se om det ikke går seg til med alderen. 

 

Ikke få panikk hvis barnet ditt ikke har fire bestevenner og ikke viser den helt store interessen for å be klassevenner med hjem etter skoletid. Noen barn trives best alene. Og det er helt OK.

Ikke styr deg ihjæl med smokkeslutt  hvis barnet ditt fortsatt bruker smokk eller sutter på fingeren selv om hun er over tre år gammel. Svært få konfirmanter bruker smokk.

Ikke klandre deg selv og tro at du ødelegger barnet ditt hvis du glemmer han igjen på butikken en og annen gang. Sånt skjer. Eller hvis du plutselig oppdager at du har smurt barnet ditt inn med solkremen som bare kom på sjetteplass i årets store solkremtest på Klikk.no.

Ikke tro du har ødelagt barnet ditt for livet fordi du sendte henne i barnehagen bare ett år gammel. Eller fordi du kom i skade for å levere barna dine i barnehagen mandag morgen med to forskjellige sokker og uten ullundertøy fordi du prioriterte å gjøre noe annet enn å vaske klær i helgen.

Ikke få dårlig samvittighet fordi barna dine må spise kjøpebrød til frokost og får Grandiosa til middag foran tv-en på en helt vanlig onsdag.

Ikke tro du ødelegger barna dine ved å la dem få spille noen timer ekstra på iPaden i helgene slik at du kan slappe av med avisa. Eller om dere tilbringer hele søndagen inne, enda det er strålende sol ute og du ser gjennom kjøkkenvinduet at naboen står med røde roser i kinnene og spenner fire par ski fast på taket av bilen sin. 

Ikke stress hvis barna dine ikke klarer å sovne alene om kvelden. Eller hvis de kommer inn til deg i løpet av natta, enda de har begynt på skolen. Selv om ekspertene sier det er viktig at barna sover på eget rom.

Ikke ta helt på vei dersom treåringen fortsatt bruker bleie. Tro meg, hun kommer å gå på do før eller siden.

Ikke ta det så ille opp hvis den skoleklare snart-seksåringen din ikke viser noen interesse for lærerike bokstavspill på iPaden, og gir blanke i både Newton og pedagogiske matteprogrammer på NRK Super til fordel for hjernedøde spill og tv-serier om superhelter. De lærer tidsnok å lese og regne når de begynner på skolen. Det er jo nettopp det skolen er til for. 

Les også: Ti idiotiske ting vi mødre har dårlig samvittighet for

Ikke stress, kjære foreldre.

Jeg kjenner en hel haug med flotte, oppegående, fornuftige, voksne mennesker som har hatt både autoritære foreldre, ettergivende foreldre, streng oppdragelse og fri oppdragelse. Jeg kjenner friske, sunne voksne folk som aldri har spist fisk i hele sitt liv. Jeg kjenner en suksessfull gründer som brukte smokk til hun var seks år gammel.

Selv tottet jeg på tommelen til jeg var sju. Jeg hadde en tilnærmet fri oppdragelse, men er ganske fornuftig i dag. (Vel, det syns jeg i hvert fall selv.) Jeg turte ikke gå i barnebursdager uten at en av foreldrene mine var med før jeg var nærmere ti år gammel. Jeg var beskjeden og innadvent, og turte noen ganger ikke åpne kjeften på en hel dag hvis jeg var rundt masse mennesker jeg ikke kjente. Men det gikk bra med meg og. 

Så ikke stress, kjære foreldre.

Det meste går seg til. Det ordner seg. La barna få være som de er, og gjør det beste ut av det i stedet for å stresse rundt og prøve å forandre dem.

Ikke alle barn passer inn i A4-boksen.

Heldigvis!

 

PS: Vil du ha flere oppdateringer fra en sånn passe god mor med sånn passe normale barn? Følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nei, det er ikke alltid foreldrenes skyld når barna mobber

08.01.2016 - 19:57 10 kommentarer

Innlegget mitt om mobbing har skapt stort engasjement. Og jeg er helt sikker på at det finnes en sammenheng mellom hvordan vi voksne oppfører oss, og hvordan barna oppfører seg mot hverandre.

 

 

 

Som jeg skrev i det forrige innlegget mitt, er det ikke noe rart at barna våre mobber, når de ser hvordan vi voksne hetser, fordømmer og rakker ned på hverandre på nettet. Noen også i det virkelige liv.

Jeg mener ikke at vi alle skal gå rundt og være enige i alt. Det blir fryktelig kjedelig. Ja til uenighet, diskusjoner og kritikk. Men trolling og drittslenging uten respekt for hverandre, kan vi fint klare oss uten.

Når det er sagt, mener jeg altså ikke at foreldrene ene og alene har skyld dersom et barn mobber. Visst har det mye å si hvordan vi foreldre snakker om andre folk rundt barna våre, og de fleste av oss kan helt sikkert skjerpe seg der. Meg selv inkludert.

Men barn er ikke et rent speilbilde av foreldrene. Heldigvis!

Les også: Du får de barna du fortjener

Jeg vil tro de aller fleste foreldre som har flere enn ett barn, har lagt merke til det samme som meg: Selv om barna har samme foreldre og samme oppdragelse, er de helt forskjellige.

Barn er født med en helt egen og unik personlighet. I denne personligheten finner vi blant annet temperamentet.

Noen barn er enkle å korrigere, og føyer seg stort sett etter de reglene og grensene vi voksne setter. Andre barn krever en helt annen oppfølging og innsats fra foreldre og andre voksne i barnets liv.

Uavhengig av foreldrene, reagerer noen barn med sinne når de blir usikre. Andre reagerer med å gråte. Atter andre med å smyge seg unna og gå i ett med tapetet.

Noen barn blir sinte når de er slitne. Andre prøver å bekjempe trøttheten med å spinne rundt som en gal og bruke mest mulig energi. Andre igjen blir bare stille.

Noen barn blir voldsomme når de er lei seg og frustrert. Andre reagerer med å gråte.

Noen vil ha kos og trøst når de er triste. Noen vi bare være alene.

Barn er forskjellige. Og det er mange grunner til at de reagerer sånn som de gjør i akkurat den situasjonen.

Jeg har selv et barn som reagerer med å kjøre knyttnevene rytmisk inn i låret mitt når vedkommende er usikker. Når vi for eksempel møter mennesker barnet ikke kjenner. Denne reaksjonen er ikke et resultat av at vi voksne bokser barna våre i låret hjemme.

Mobbing er et vanskelig tema. Det er mange grunner til at barn mobber. 

Å bli foreldre, er ikke som å få en klump leire i hendene som man kan forme som man vil. Selv om noen også opplever det akkurat sånn.

Vi foreldre har skremmende stor innvirkning på barna våre. Og det må vi ikke glemme. Men det hjelper lite å gå rundt å skule på foreldrene til barn som mobber. Det er nemlig ikke sikkert de kan skylde seg selv. 

Ofte er det mer virkningsfullt med en hjelpende hånd enn med fordømmelse. 

Jeg mener vi voksne har et kollektivt ansvar for å oppføre oss med respekt mot hverandre, både på nett og i den virkelige verden, slik at vi er gode rollemodeller for de oppvoksende generasjonene.

Skal vi bekjempe mobbing, må vi stå sammen.  

 

PS: Vil du ha flere oppdateringer fra en sånn passe god mor? Følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ikke rart at barna våre mobber

06.01.2016 - 12:54 122 kommentarer

Normal-boksen i Norge har blitt veldig trang. Det skal skremmende lite til før man blir oppfattet som annerledes. Og med annerledeshet følger latter, mobbing, hets og trusler.

En 13 år gammel jente er død. Den direkte årsaken er mest sannsynlig spiseforstyrrelser. Den indirekte årsaken er mobbing. Nå hetses og trues mobberne på nettet.

Visst må mobberne ta ansvar. Visst er de store nok til å skjønne at det de har gjort er feil. Men er det egentlig noe rart at barna våre mobber hverandre, når vi ser hvordan vi voksne holder på? For vi er nemlig ikke det spøyt bedre.

 



 

Vi kritiserer det vi ikke forstår i stedet for å prøve å forstå.

Vi snakker ned det som er annerledes i stedet for å åpne opp og kanskje til og med lære noe nytt.

Vi rister på hodet og smatter av det vi ikke liker. Fordi det ikke passer helt inn i vår egen verden.

Og dette gjør vi gjerne foran barna våre. Eller på nett, der barna våre også er og leser det vi skriver.

Hvorfor er vi så raske med å lete etter feil hos folk?

Er man tynn og legger ut bilder av deg selv på sosiale medier, får man kritikk for at man er for tynn.

Lene Alexandra blir hetset fordi hun har gått på en fitnessdiett og har planer om å stille i konkurransen Bikini Fitness.  

Bikini Fitness er ikke helt min greie. Og jeg sitter med en følelse av at det ikke er helt sunt for kroppen heller. Men la nå Lene Alexandra få gjøre som hun vil. Hvis dama vil stille i Bikini Fitness så la henne nå få stille i Bikini Fitness. Vi trenger ikke like det. Men vi trenger heller ikke fordømme henne.

Og så lurer vi på hvorfor barna våre mobber hverandre!

 

Bjørg og Dora Thorhallsdottir er på den andre enden av kropps-skalaen og viste frem valkene sine i Kamille i 2014. De ble jammen hetset på det groveste de også.

Vi trenger ikke like valker. Men vi trenger ikke spy ut edder og galle fordi noen er tøffe nok til å vise dem frem.

Og så lurer vi på hvorfor barna våre mobber hverandre!

 

Mammapolitiet er alltid på jobb. Og skulle en stakkar mamma innrømme noe så grusomt som at hun ikke får dyttet i barna fisk to ganger i uka, at hun gleder seg litt til barnehagen åpner etter juleferien, at hun ikke alltid klarer å være konsekvent og følge opp alle regler, og at hun av og til lar barna sitte i to timer i strekk med iPaden, ja da kan hun vente seg en strøm med fordømmelse og hoderysting.

I fjor sommer søkte et voksent par etter nanny/daddy til sin tre måneder gamle baby én onsdag og tre lørdager i måneden, samt tre helger i året gjennom en annonse i Budstikka.

Folk ble helt forferdet. Hvorfor få barn hvis du ikke vil være sammen med dem? Foreldreparet ble raskt kåret til verdens dårligste foreldre. Folk knyttet nevene og etterlyste barnevernet.

Men hva vet vi egentlig om denne familien? Kanskje en eller begge foreldrene slet med sykdom? Kanskje barnet hadde kolikk? Kanskje de ikke hadde noen annen avlastning? Kanskje det var en barseldepresjon i bildet?

Paret ba om hjelp og avlastning. Vi vet ingen ting om hvorfor.

Og så lurer vi på hvorfor barna våre mobber hverandre!

 

Paret som glemte igjen barnet sitt på en rasteplass i Frankrike i sommer fikk samme medfart i kommentarfeltene.

Det samme gjorde foreldrene som tok bilde av babyen sin på Prekestolen.

Og mammaen på videoen som gikk viralt i fjor, der hun tilsynelatende ikke reagerer når sønnen kjører handlevogna inn i leggene på mannen foran i køen.

Men ingen av oss var vel der? Ingen av oss kjenner disse menneskene? Gjør vi vel? Hvordan i alle dager kan vi da tro at vi vet så mye om dem, og tillate oss og høylytt kritisere og fordømme dem?

Og så lurer vi på hvorfor barna våre mobber hverandre!

 

Det finnes like mange måter å leve livet sitt på som det finnes mennesker. Hva med å være litt grei?

Hva med å godta at folk tar valg vi ikke helt forstår. Hva med å tenke at det helt sikkert er en grunn til at folk gjør som de gjør. Og at den grunnen kan være noe helt annet enn hva det ser ut som ved første øyekast. Hva med å åpne opp for at det som funker for oss, kanskje ikke funker for andre.

Hva med å åpne opp for at et rotet hus kanskje bunner i sykdom eller andre ting vi ikke vet noe om.

Hva om kjipe regnbukser og manglende utvalg av ull i barnehagen skyldes dårlig råd? Og ikke foreldre som ikke bryr seg om barna sine.

Hva om mammaen med de to små barna og babyen på toget lar barna spille på iPaden hele togturen fordi hun har vært oppe hele natta med kolikkbabyen og ikke har overskudd til å underholde barna akkurat nå.

Hva om gutten som kjører handlevogna inn i leggene på mannen foran seg i køen, har en diagnose? Hva om mammaen er fortvilet og sliten etter endeløse timer med PPT som ikke fører frem. Hva om hun ikke har sovet de siste tre nettene?

Vi vet så lite om hvorfor andre folk gjør som de gjør.

Jeg tror aldri vi kommer til å utslette mobbing. Barn vil alltid mobbe hverandre. Det betyr ikke at mobbing er greit! Og vi skal gjøre alt vi kan for å stoppe det.

Men vi må begynne med oss selv.

For hvordan kan vi forvente at barna våre skal respektere hverandre og følge god, gammeldags folkeskikk når vi voksne lirer av oss det ene adjektivet styggere enn det andre, latterliggjør folk som ser annerledes ut, kaller hverandre for homo, idioter, knulledokker og andre stygge ord fordi de lever et liv vi ikke forstår. Eller bare rett og slett fordi vi ikke «liker trynet» deres.

La oss gå foran som et godt eksempel og lære barna våre at annerledeshet er bra, at alle folk er forskjellig og at vi ikke trenger å være enige med hverandre hele tiden, men at alle har krav på respekt for det. 

Da tror jeg vi kommer et godt stykke på vei. 

 

PS: Vil du ha flere oppdateringer fra en sånn passe god mor? Følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Mine tabber, flauser og nedturer i 2015

05.01.2016 - 20:42 52 kommentarer

Jeg hadde egentlig planlagt å skrive en fin oppsummering av årets høydepunkter. Dele de innleggene som har blitt lest og delt mest gjennom året. Vise fram debatter jeg har startet og deltatt i. Dele mine morsomste innlegg.

Men så tenkte jeg at, hey, er ikke det egentlig litt kjedelig? 

 



 

Dessuten, jeg som hele tiden oppfordrer folk til å dele mer fra bak fasaden, og som har som mål at vi sammen klarer å senke lista for uttrykket «normalt» slik at normalt blir nettopp normalt og ikke perfekt.

Jeg må jo gå foran som et godt eksempel.

Vel, her er mine tabber, flauser og nedturer i året som har gått:

 

Boka mi, Føkk Lykke! ble refusert av Juritzen forlag i april.

Det var en gedigen nedtur. Jeg hadde jobbet så lenge med manuset. Og jeg hadde fått positive tilbakemeldinger fra Juritzen. Jeg hadde hatt møte med redaktøren og vi mailet en masse frem og tilbake. De var positive! De hadde trua på dette! Og jeg var helt sikker på at de kom til å gi ut boka. Og så plutselig: BÆM! Beklager, men vi vil ikke gi ut boka di likevel.

All lufta gikk ut av meg. Jeg gikk rett i kjelleren og ble der en liten stund.

Heldigvis blir det bok likevel. Ikke på Juritzen, men på Aschehoug. Og nå i ettertid, tror jeg det er noe av det beste som kunne ha skjedd.    

 

Jeg må begynne å se meg i speilet før jeg skal på tv. 

Jeg har vært en del på God morgen Norge i 2015. Og det er kjempestas. Men jeg må virkelig gjøre det til en vane å ta en siste titt i speilet før jeg går inn i studio. 

I september var jeg på God morgen Norge med Cecilie Thunem-Saanum og snakket om prioriteringer og tidsbruk.

Da jeg så meg selv på tv etterpå, la jeg merke til at jeg burde ha strøket skjorta mi.

Altså, sjekk de lommeklaffene, da! De står rett ut. Og når du først blir oppmerksom på det, klarer du ikke se på noe annet.

 



 

I november var jeg tilbake på God morgen Norge. Denne gangen for å snakke om adventskalendere. Igjen, hadde jeg helt glemt å se meg i speilet. I hvert fall fra siden. Det som så ut som en dritkul litt sånn rocka sveis forfra, så ut som et gedigent vannhode fra siden:

 

Jeg fikk en del kommentarer på den sveisen der i ettertid, gitt.

 

Jeg må smile mer.

Når jeg ser meg selv på tv, blir jeg alltid så overrasket over hvor alvorlig jeg er. Jeg ser jo rett og slett sur og direkte arrogant ut.

Det er fordi jeg er så himla nervøs. Og når jeg er nervøs, blir jeg veldig alvorlig og stiv og kan oppfattes som overlegen. 

Mens noen er naturlige tv-tryner som bare seiler inn i stua til folk og tar seerne med sjarm og storm, må jeg lære meg tv-kunsten the hard way. 

Men for hver gang jeg er på tv går det litt bedre. Og hvis jeg noen gang skal på skjermen igjen i 2016, skal jeg prøve å slappe litt mer av, puste og ikke minst: smile!

 

Jeg klipte meg kort.

Mange syns nok den største tabben min i år var at jeg klipte meg kort. (Mannen min inkludert. Selv om han ikke tør si det så jeg hører det).

 



 



 

Jeg er for øvrig ikke enig. Jeg stortrives med kort hår, og kommer neppe til å la det vokse ut like langt igjen.

Dessuten, det var ikke alle bilder av meg som var like heldig, selv med langt hår.

Her er bildet som ble tatt av meg da jeg ble Årets Mammablogger i februar 2015:

 


Henning Jensen, Aller

 

Jeg er utrolig glad for den tittelen, altså. Virkelig! Av hele mitt hjerte.

Men jeg må innrømme at jeg har følt meg hakket mer attraktiv enn jeg gjør på akkurat dette bildet. Altså, når man vinner en sånn pris, og så er det dette bildet som liksom blir "Årets mammablogg-bilde" ...

 

Og når det kommer til selve mammablogg-prisen ...

Vel, det var ikke alle som var enig i at jeg fortjente den:

 






Wups ...

 

 

I 2015 gjorde jeg også noe jeg hadde lovet meg selv aldri å gjøre:

Jeg ble skikkelig forbannet på en leser i kommentarfeltet mitt.

Jeg får både positive og negative tilbakemeldinger. Og det er helt fint. Jeg har åpent kommentarfelt på bloggen og alt som ikke inneholder direkte trusler eller sjikane mot meg eller barna blir publisert uten moderering. Jeg har opprettet egne filtre som luker ut kommentarer som inneholder dritt.

Men at folk er uenig med meg og kritiserer meg, det må jeg nesten tåle.

Jeg har som hovedregel at jeg skal svare alle, og at jeg skal svare alle med respekt og med gode argumenter, uansett hvor provoserende deres kommentarer er.

Men en gang rant det helt over for meg. Jeg hadde hatt en skikkelig dårlig dag, jeg hadde ikke spist lunsj ennå, og så kommer det altså en slik forbanna irriterende bedreviter og kritiserer meg og måten jeg oppdrar barna mine på.

Jeg klarte ikke holde igjen, og plutselig befant jeg meg helt nede på hennes nivå (jeg tror det var en hun) og hudflettet henne på en ikke veldig pen måte.

Ikke bra!

Jeg kan ikke love at det ikke skjer igjen. Men jeg skal virkelig prøve å la være. Jeg skal i hvert fall passe på å ha spist godt før jeg svarer på de mest irriterende kommentarene.

 

Til slutt må jeg nesten ta med at vi fortsatt ikke har fått pusset opp huset. Nå har vi bodd her i to og et halvt år. Men jeg begynte å male stua i august, og har malt ett hjørne. Ting tar tid!

 



 

Jeg har heller ikke lykkes nevneverdig med årets bursdagskaker. Det som skulle bli regnbuegele til fireåringens bursdag, ble en formløs, brunaktig gelemasse. Og seksåringens fotball-cupkaces endte opp som grønne, drukna muffins:

 


 Bilde av Hulkenkake: SugarTreece123 Bilde av regnbuegele:  Fiona Henderson) Bilde av Fotball-cupcakes: Kevin Baird)

 

 

 

Jeg skrev så stort og flott om aktivitetskalender som årets store adventskalender-trend, men kom ikke i mål med egne barns kalendere før et godt stykke inn i desember.

Jeg glemte farsdagen

Jeg fikk det ærefulle oppdraget å si noe morsomt fra scenen på Raufoss på 17. maiDet kom to stykker å hørte på. Jeg håper det skyldes sprutregnet og ikke interessen ...

 

 

Jeg gikk ned fem kilo i fjor vår, og så gikk jeg like mye opp igjen i løpet av høsten. Ja, også gikk jeg opp ytterligere to kilo i jula.

 

 

 

Jeg klarer fortsatt ikke være konsekvent med barna og jeg tyr stadig til bestikkelser og tomme trusler.

Jeg gikk på et viktig møte med buksa full av klistremerker

 



Mannen og jeg krangler fortsatt. Til tider ganske mye.

Og hver uke kjøper jeg altfor mye grønnsaker, i håp om at denne uka skal jeg spise dem opp. 

 



 

Men vet du hva? Jeg lever egentlig helt fint med alt dette. 2015 har i bunn og grunn vært et temmelig fint år. 

Men nå vil jeg gjerne høres deres største tabber i året som gikk.

Take it away!

 

 

PS: Vil du ha flere oppdateringer fra en sånn passe god mor? Følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

God jul og Føkk lykke!

23.12.2015 - 21:04 26 kommentarer

Jeg er endelig i mål!

Etter over ett år med skriving, er jeg i mål med boka Føkk lykke!

Og vi har et cover.

Vi har vært mye frem og tilbake. Men nå har vi endelig et cover:



 

Og vi har en baksidetekst.

Jeg ante ikke at det skulle være så vanskelig å skrive en baksidetekst. Men man skal jo tross alt oppsummere 239 sider på noen få linjer. 

Men her er den altså:

 



 

Her kan du lese hvordan det gikk da vi skulle ta coverbilder

Boken ble sendt til trykkeriet i dag (!) og er ventet i bokhandlerne fra rundt den 27. januar. 

Det er en merkelig følelse å sende manuset fra seg. Nå er det ingen vei tilbake. Nå kan jeg ikke angre, ikke ta ut ting, ikke legge til noe. Nå blir det som det blir. 

Det har vært en travel høst. Som vanlig er jeg ute i siste liten, og har brukt mye tid på boken de siste månedene, noe bloggen dessverre har lidt litt under. 

Men nå skal jeg gjøre noe så uvanlig som å ta meg fri i julen. For første gang på, tja, det begynner faktisk å bli over ti år, skal jeg faktisk ha juleferie!

Men følg med til neste år. Det blir nemlig et utrolig spennende år. I tillegg til bok, åpner jeg nettbutikk, kommer med en e-bok om blogging, det blir mer video på bloggen, ja, også mindre reklame. Jeg kommer med et helt nytt foredrag som heter ... Føkk lykke! så klart. Og så blir det mer blogg med bedre innhold. 

 

Med det ønsker jeg dere alle en riktig god jul og et godt nytt år. 

Dere er helt fantastiske, og hadde det ikke vært for dere, hadde det verken blitt bok eller eksistert noen blogg. 

 

PS: Nå er det siste sjanse til å stemme på meg i Vixen Blog Awards. 

Jeg er nominert i følgende kategorier: 

Årets blogger

Årets Gullpenn

Årets Livsstilsblogger

 

GOD JUL

 

PSS: Vil du følge oss gjennom julen, finner du oss her::

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Herregud, så deilig det er å være borte fra barna!

21.12.2015 - 19:04 55 kommentarer

 

Jeg vinket dem avgårde i går formiddag. Jeg stod i døra i morgenkåpen og susset og klemte på dem alle sammen.

Barna løp fram og tilbake mellom ytterdøra og bilen. En klem til. Bare én til. Og se på meg nå, mamma. Se, jeg hopper ned trappa. Og se på meg da, mamma. Jeg klatrer opp på taket på bilen, jeg.

Det er mulig jeg hørtes litt i overkant ivrig ut da jeg ropte "hadet" for siste gang og så den grå bakparten på den overfylte Passaten rulle nedover innkjørselen vår, før den tok til venstre ut på veien og ble borte mellom de andre husene.

Endelig!

Endelig to dager alene hjemme uten mann og barn.

 

Les også: Ti grunner til hvorfor helga er best uten barn

 

Vi skal feire jul i Stavanger i år. Sammen med mannens familie.  Jeg kommer etter med fly på tirsdag.

Jeg skylder på at jeg må jobbe. Men egentlig har jeg bare lyst på noen dager alene før jula setter inn for fullt.  (Ups, sa jeg virkelig det høyt?)

I går var jeg ikke ute av huset i det hele tatt. Det sprutregnet ute, og jeg tuslet rundt inne, i treningsbukse og en utvasket T-skjorte.

På kvelden spiste jeg pizza og så på Love Actually. Mannen har ikke noe forhold til den filmen. Så den må jeg se alene. Han vet ikke hva han går glipp av.

Etter pizzaen, raidet jeg kjøkkenet, og fant barnas gjenglemte smågodtpose fra lørdagen.

I natt lå jeg i en stor X i dobbeltsenga. Og jeg brukte alle putene. På omgang.

Jeg elsker å kunne sove helt til klokka 9, uten og først bli vekket fire ganger i løpet av natta av en som først må tisse, ei som drømmer om haier, en som er tørst og så enda ei som må tisse.

Ingen små føtter som tam, tam, tam, tam bortover gangen, inn på soverommet mitt og som krever sin plass midt mellom mannen og meg i dobbeltsenga. Og som i tillegg ligger og vrir seg og sparker og snur seg rundt og kaster av seg dyna flere ganger i løpet av de få timene som er igjen av natta.

Ingen hopp, hopp, hopp "Mamma! Du må stå opp!" klokka halv seks, etterfulgt av et "AU" et par klask, høy grining og to barn som sloss oppå meg i senga.

Så herlig å ta en lang, varm dusj med hårvask og barbering av legger uten at noen kommer inn på badet, åpner dusjdørene og kaster fargerike legoklosser og små ponnier inn i dusjen til meg.

Jeg digger å kunne spise lang frokost i fred mens jeg leser dagens aviser og drikker varm kaffe. Ingen barn som først skal ha en skive med prim, ombestemmer seg akkurat når jeg har smurt ferdig og vil ha hvitost i stedet. Ingen skorper som må skjæres bort, ingen melkeglass som velter, ingen brødbiter som må plukkes opp fra gulvet og ingen makrell i tomat som må vaskes vekk fra stolryggene.

Så herlig og bare kunne gå ut av døra og lukke den bak seg etter å ha tatt på seg sko og jakke. Ingen blekkspruter som skal kles i ullundertøy, fleece, to par sokker, vinterdresser, vintersko, luer og votter. For ikke å glemme kranglingen om de i det hele tatt skal ha på seg lue og votter. Og hvilken lue og hvilke votter.

"Den blå lua med dusk!"

"Ja, hvor er den da?"

Små armer som slår ut i lufta: "Vet kke..."

"Men kan du ikke bare ta den grønne da?"

"NEI! Den blå!"

"Men jeg finner den ikke. Den ligger sikkert igjen i barnehagen. Her ta den grønne da!"

Føtter som tramper i gulvet og en vinterdresskledd kropp som kaster seg dramatisk ned på gulvet: "NÆÆÆÆÆIH! Den BLÅÅÅÅÅ!

 

Les også: Er det greit å levere i barnehagen når man har fri selv?

 

Ingen barn som ikke er sulten når jeg spør dem om de vil ha mat, mens som likevel kaster seg over maten min når jeg kommer og setter meg.

Jeg kan velge min egen middag. Og se det jeg har lyst til å se på tv-en, uten å ta hensyn til unger som står og maser og vil se på Pocoyo og Avengers.

Jeg har hele sofaen for meg selv. Ingen unger som hopper og har putekrig over meg.

Så lettvint bare å sette fra seg vannglass og kaffekopper rundt om i huset uten å skjerme dem mot unger som har putekrig, sverdkamp eller som sparker fotball på stuegulvet.

Jeg kan høre på den musikken jeg vil. Og slippe å høre på Marcus og Martinus hele dagen.

Ingen Frost, ingen legoklosser å tråkke på, ingen barn som roter og som nekter å rydde opp etter seg, ingen mann som glemmer ting, ingen mann å kjefte på, ingen som insisterer på at jeg skal være hest, ingen som tar på brillene mine med fettete fingre gang på gang på gang på gang, ingen som drar meg i håret, ingen som griner, ingen som faller og slår seg, ingen søsken som krangler om hvem som hadde leken først og hvem sin tur det er å gi kattene mat.

Nå burde jeg sikkert skrevet noe sånt som at når mørket nå har senket seg, og etter å ha snakket med ungene på telefonen og hørt om frisørbesøk, julegaveshopping, bestemorkos og kakespising, så kommer savnet etter ungene. Tanker om de myke kinnene deres som gir så gode klemmer. Armene deres rundt nakken min. Smilene, latteren, seksåringen som synger "We will,  we will råkk ja" mens fireåringen danser leende rundt på stuegulvet.

Jo da, visst skal det bli fint å se ungene igjen i morgen. De skal få en stor klem og et smellkyss på panna. Det skal mannen få også.

Men akkurat nå nyter jeg å være alene, uten mann og barn. Jeg savner dem ikke et øyeblikk. Ikke det minste.

Burde jeg det?

 

Les også: Det hender jeg savner livet før barn

Les også: Før og etter barn

 

PS: For flere oppdateringer fra egoistisk mamma som ikke savner barna,  følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Hvordan unngå kjærestekollapsen i jula

20.12.2015 - 20:20 Ingen kommentarer

Er det noen gang i løpet av året vi virkelig skal være lykkelige, så er det nå i jula. 

Dessverre er det ikke alle som koser seg foran peisen med gløgg og stjerner i øynene sammen med partneren sin. Jula kan være en tøff tid for forholdet. 

Maria Mork er coach, barnevernspedagog og sertifisert persolog DISK trener. Gjennom firmaet Alt er mulig, hjelper hun par med å utvikle kommunikasjonen og oppnå mer glede i samlivet.

Her er Marias sju tips til hvordan overleve jula med partneren:

 

 


Det oser av idyll fra omtrent hvert eneste hus jeg passerer langs veien. Stjerner i vinduene, fyr på peisen og pynt på juletrærne. Jula er tida for innekos, familiehygge og lykke. Men dette er bare halve sannheten for de fleste av oss ...

For jeg vet at bak husets fire vegger er det ikke bare idyll. Hvertfall ikke hele tiden.

Jula er også tida for skuffelser, det som er vondt blir vondere, hverdagskonfliktene tiltar etter hvert som familiedagene blir flere, og sorg og savn forsterkes.

Jeg vet at mange gruer seg til jula. Hvordan skal det gå med oss? Hva skal til for at vi skal klare oss gjennom dagene uten "kollaps"?

Det rare er at vi har så lett for å tenke at hos alle andre virker alt så flott. Men jeg skal fortelle deg - alle har utfordringer i parforholdet, men få våger å snakke om det ...

Hjemme hos oss skal jeg røpe at det ikke er bare idyll. Det hender titt og ofte at stemningen ikke er på topp, vi småkrangler, vi er stressa overfor hverandre og masing er hverdagskost ...

Hvorfor jeg våger å skrive åpent om dette, spør du? Jo fordi, jeg vet at ved å være åpen, gjør jeg livet lettere for mange. Vi har nemlig alle sammen utfordringer, men vi tror vi er alene om det. Alle har det, men ingen snakker om det ... 

Jula er for de aller fleste en blanding av idyll og helt alminnelig stress, høy kosefaktor og hverdagslige småkrangler, morsomme samtaler og misforståelser.

Og dette er det jeg vil si til deg nå like før jul:

DERE TO KAN TA REGIEN OVER HVORDAN DERE SKAL HA DET SAMMEN I JULA!

Her får dere noen av de beste rådene for å unngå "kjærestekollapsen" og få en god jul sammen!

 

  1. AVKLAR forventinger og behov!
  • Avklar først med deg selv hva du ønsker, trenger og forventer i jula (skriv ned om du vil). Ofte er vi ikke engang bevisst våre egne forventninger og behov - men styres likefull av dem. Og merker dem kanskje først når vi blir skuffet ...
  • Be partneren din gjøre det samme (og kanskje også barna?)
  • Velg å sette av tid til en prat der dere deler med hverandre hva dere ønsker, trenger, forventer. Velg å lytte. Sannsynligvis har dere helt ulike ønsker, fordi de fleste av oss er veldig forskjellige.
  • Vær nysgjerrig på hverandre: Hva legger du i ordene du sier? Hva betyr dette for deg? Hva skal til for at du skal få ønsket oppfylt?
  • Legg så en avklarende PLAN for hvordan begge skal få oppfylt ønskene. Snakk om hva hver av dere trenger for å møte den andres behov. Her er det helt avgjørende at begge har samme innstilling for at dette skal fungere.

                  

  1. Tål at ikke alt er perfekt!
  • Legg lista på et nivå hele familien kan leve med. Senk forventningene. Det er helt vanlig med "smågnisninger" også i jula. Triggerpunktene blir ikke borte selv om det er jul.
  • Stopp heller opp og spør hverandre hva dere kan gjøre annerledes i morra om dagen i dag ble litt kjip. Senk terskelen for hva som er bra nok. Og tål også negative følelser selv om det er jul.
  • Blir det en fight, velg å be om tilgivelse. La ungene få erfare og lære at det ikke er farlig med konflikter, så lenge man kan håndtere dem. Unnskyld er et effektivt og anbefalt ord å bruke ...

 

  1. Velg å bekrefte hverandre
  •  Med ord (jeg liker deg, godt å ha deg her, du er min, så fin du er osv).
  • Med kjærtegn (det er vanskelig å være sint på en utstrakt hånd).
  • Med hjelp eller tjenester (hent kaffekoppen, ta oppvasken selv om det ikke er din tur).
  • Med små gaver (ja, det hører jo jula til).
  • Eller rett og slett bare være sammen, ha fokus på hverandre - som gir følelsen av at du er viktig for meg, jeg er viktig for deg! 

 

  1. Vær nysgjerrige på hverandre!
  •  Ikke anta at du tror du vet hva din partner mener eller tenker. Sett dere inn i stemningen dere hadde i starten av forholdet, da alt var spennende og nytt. Den gangen var du opptatt av å si, gjøre og være slik at kjæresten din skulle trives sammen med deg, ikke sant?

 

  1. Velg skjermfrie soner!
  • La alle nyte skjermen til de tidene dere har avtalt. Noen har glede av at iphone/ipad hører til på et eget rom for å unngå å bli så lett distrahert av skjermlydene, som når den ligger en armlengdes avstand unna.
  • Bytt ut skjerm med øyekontakt, tid sammen, kreative stunder og gode samtaler!

 

  1. Velg konfliktfrie soner!
  •  Har dere barn, ta heller fighten på en gåtur rundt huset istedet for foran barna. Eller bestem dere for at dette prater vi om når vi har roet oss ned.

 

  1. Gi hverandre frihet!
  •  Ønsker kjæresten din alenetid - ja, la han eller hun få det. Dette tipset fungerer godt så lenge begge to har den samme innstillingen. Igjen, fordi vi er forskjellige har vi gjerne helt ulike behov her.

 

Ikke forvent at du forstår hvorfor din partner ønsker som han eller hun gjør; du vil ha besøk hele jula, din kjære vil helst ha masse alenetid. Legg en plan så begges behov blir dekket. Del dagen i to, avtal en dag med besøk, den andre helt i ro, eller DEL DERE!

 

TIL DERE som har det ekstra tøft sammen for tiden:



  1. Sett pause på tvilen!
  • Mange par jeg jobber med oppdager at de har blitt bestevenn med tvilen. Å stadig vurdere "er det egentlig oss, er dette bra nok for meg, orker jeg mer, skal jeg flytte ut" skaper avstand og gjør det helt umulig å bygge en trygg relasjon.

VELG å sette pause på tvilen i juletida. Ta den heller frem etter jul. Om det fortsatt er nødvendig ...

 

  1. Snakk med noen om hvordan du og dere har det!
  •  Unngå dem som "jabber med deg". Velg noen som våger å stille sunne spørsmål, som vil dere vel, og som er der for dere uansett. Har du ikke noen slike venner rundt deg, nøl ikke med å kontakte en parcoach eller andre profesjonelle som virkelig kan hjelpe deg.

 

Vi kan ikke bestemme over verken været, sykdom eller ribbas kvalitet. Men vi kan ta regien over hvilken innstilling vi vil ha til hverandre i jula, og velge fokus på hvordan vi vil ha det sammen.

Takk for at jeg får titte innom her og med dette ønske deg og dere en en jul med mange gode stunder!

Og har du fortsatt ikke kjøpt julegave til kjæresten, og vil sikre deg en innertier; kjøp gavekort på billetter til Årets Viktigste Date - en morsom, inspirerende og smakfull helaften for dere to!

 



 

 

PS: For flere oppdateringer fra to slitne småbarnsforeldre som helt sikkert kommer til å krangle i julen,  følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jul på Skaugum vs. jul i Casa Kaos

19.12.2015 - 13:50 18 kommentarer

Jeg ser kongefamilien har pyntet til jul. I VG står hele familien pent oppstilt foran et nydelig juletre. Et minimalistisk pyntet juletre med pepperkaker, flagg, matchende julekuler og hvite roser (!).

Se VGs bildespesial fra Skaugum her:

 


Faksimile fra VG .no 14.12.15

 

Vi har også pyntet til jul!

Jeg setter opp treet i hjørnet av stua, henter eskene med julepynt ned fra loftet, setter eskene på gulvet og roper "GO!"

Så setter jeg meg i sofaen med pepperkakeboksen og et par marsipangriser.

Her er bildespesial fra Jul i Casa Kaos:

 

Vi baker ikke pepperkaker. Vi pynter pepperkaker. Pepperkakene har vi kjøpt ferdige i boks fra Berthas. 

 


Less is more, er et uttrykk mine unger ikke har noe forhold til.

 




Grytekluter fungerer bra som pynt.

 


Æsj. Disse var fulle av matrester ...

 



 



 



 



 



 


Hæff ...

 

Hvordan ser deres julehus ut? 

 

Les også: Julen var mye bedre før

Les også: 8 tips til en jul med lave skuldre

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

8 tips til en jul med lave skuldre

17.12.2015 - 10:39 44 kommentarer

Hva i alle dager var det som skjedde? Det er ikke lenge siden det var 1. desember og første advent. Jeg tente ett lys, satt meg godt til rette i sofaen og gomlet på en marsipangris mens jeg planla julegaver, julekortmotiv og googlet pepperkakeoppskrifter.

 



 

I dag er det en uke igjen til jul.

Jeg har ikke bestilt julekort ennå. Ei heller tatt koselig julekort-bilde av barna med røde nisseluer.

Jeg har heller ikke plukket ut bilder til de obligatoriske kalender-julegavene til besteforeldre. Du vet, sånne kalendere med bilder av barna gjennom året som har gått.

Jeg har ikke vasket huset.

Jeg er langt fra ferdig med julegavene. Jeg har vært på nippet mange ganger. Jeg har tenkt på kjøpesenteret, tenkt på butikkene og tenkt på skoene mine som står i yttergangen. Men der stopper det.

Jeg har ikke bakt pepperkaker. Jeg har ikke bakt noen julekaker i det hele tatt. Bortsett fra å lime sammen et ferdigkjøpt pepperkakehus. Men vi har pyntet en boks med ferdige pepperkaker fra Berthas.

Jeg hadde tenkt å unne meg en ny julekjole i år. Den jeg har, har jeg brukt gjennom to graviditeter. Den passer fortsatt (!), det er ikke det. Men det hadde vært hyggelig med noe nytt.

Hvordan i alle dager skal jeg rekke over alt dette? Og midt oppe i alt skal vi pakke sammen unger, penklær og julegaver og kjøre bil helt til Stavanger i helga.

Vel, her er mine forslag til hvordan man kan overleve den siste uka og likevel komme i mål med æren i behold:

 

1 Dropp julekortene.

Eller send felleskort på Facebook. Litt upersonlig, men helt ærlig, husker du virkelig hvem du ikke fikk julekort av forrige jul? Julekortet ditt drukner i en tsunami av andre julekort likevel.

2 Kjøp julegaver på nett. Gjerne brukt.

Brukte gaver er helt topp. Samle gjerne sammen alle julegavene og gi heller få men litt større gaver. Man trenger ikke gi en gave fra storebror, en fra lillesøster, en fra mamma og pappa, en fra katten, en fra hunden og en fra kanarifuglen.

3 Lag gavene selv.

Sett ungene til å lage gaver til besteforeldre. En skeiv dorullnisse og en krøllete tegning er den beste gaven til bestemor og bestefar. I mens kan du ta deg en cowboystrekk på sofaen. Det fortjener du.

4 Dropp rundvasken

Til nød kan du løpe over gulvet med støvsugeren. Det er ingen andre enn deg selv som bryr seg om de små kaninene i hjørnene. Spar dem til januar. Og med kun to timer dagslys i løpet av døgnet, er det heller ingen som legger merke til de møkkete vinduene.

5 Kjøp julekakene.

La barna få sprute litt melis og feste noen nonstopp på de ferdigkjøpte pepperkakene. Det er uansett pynten som smaker best.

6 Overlat pynting av huset til barna.

Det blir kanskje ikke like fint, men spiller det egentlig noen rolle, da?

7 Kjolen du brukte i fjor, passer sikkert i år også.

I hvert fall hvis er like lur som meg og kun investerer i julekjoler med empireliv. Du vet, sånne kjoler med livet helt oppe under armene, slik at du kan spise så mye du vil uten at den strammer over magen. Du kan til og med være gravid i de kjolene uten problem. Litt kjedelig, men det går.

8 Og til slutt ? senk skuldrene, slapp av og pust med magen.

Det går bra. Det er ingen fare om du ikke rekker alt. Jeg er sikker på at naboen din henger etter og kjenner på panikken hun også. Selv om hun smiler når hun ser deg og går med tilsynelatende rolige skritt mellom bilen og døra.

 

Så kan du heller bruke energien din på disse tingene før jul:

Se mange morsomme julefilmer. Både med barna og med kjæresten etter barna har lagt seg.

Spis deg kvalm på marsipangriser.

Kast snøball på barna.

Kyss partneren din.

Spis Grandiosa til middag minst en dag i løpet av jula.

 

Les også: Hvor sunne er pepperkakene dine?

Les også: Adventskalender - fail

 

Hvordan ligger du an før jul?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nakenhysteri på ville veier

15.12.2015 - 12:50 36 kommentarer

Da jeg var barn, var jeg omringet av avkledde og nakne kropper. Jeg satt ofte på gulvet inne på badet mens mamma dusjet.

Om sommeren lå alle mødrene toppløs i hagene sine og solte seg. Eller på stranden. Stranden var full av pupper. Pupper i alle slags fasonger. Store og små. Glatte og rynkete. Oppoverpupper og nedoverpupper.  Pupp var pupp. Og 70- og 80-tallets mødre ville ha brune pupper.

 



Selv løp jeg naken rundt både i hagen og på badestranden til godt opp i barneskolealder. Eventuelt med bare en truse på. Alle barn gjorde det på 80 og 90-tallet. Pupper og nakne barn var helt naturlig. Det var ikke noe seksuelt eller skamfullt over det.

I dag er både pupp og kropp tabu. Avkledde og nakne kropper har blitt noe seksuelt. Ikke bare voksne kropper, men også barnekropper.

Små jenter helt ned i ett- toårsalderen blir ikledd bikinitopper. I dag får knapt små babyer krabbe rundt nakne verken i hagen eller på stranden.

Da den danske komikeren Torben Chris la ut et bilde på Facebook der han badet naken med datteren sin, ble det baluba.

Les hele saken på Side2:

 



 

Bakgrunnen for Facebook-delingen var at han ville vise at det å være naken sammen med barna sine er helt naturlig - og faktisk veldig sunt. Og at det ikke har noen ting med verken seksualitet eller pedofili å gjøre.

Torben har fått mange tilbakemeldinger etter et show, der han blant annet vitser med det han kaller «nakenhetsforskrekkelse».

Blant annet fortalte en pappa at han var blitt anklaget for pedofili av en fremmed mann, fordi han badet med sin 2-årige datter. En annen var blitt advart om å «oppfordre» til pedofili fordi han hadde delt et bilde av en fransk flette på sin 11-årige datters bare rygg på sosiale medier.

En jente fortalte at hun la ut et bilde av kjæresten som ligger på sofaen i bokseren med sine to små barn i armene. Hun måtte fjerne bildet fordi det kom inn en del spydige kommentarer.

Her hos oss er både mannen og jeg nakne med barna våre på fire og seks år. Det er helt naturlig for oss. Både mannen og jeg har badet, dusjet, kost, lekt og sovet sammen med begge barna. Både med og uten klær. Vi sitter til og med på do med barna i rommet.

Altså, hvor mange småbarnsforeldre er det egentlig som får sitte på do i fred?

Barna mine har mang en gang spurt meg om hvorfor jeg har hår på tissen (ja, for det har jeg), om hvorfor jeg bare har to pupper og ikke fem, og om hvorfor jeg har så store lår.

De har lurt på hvorfor pappaen har hår på magen. Hva poenget er med å ha stor tiss når man kan tisse like bra med en liten en, og hvorfor han ikke har pupper som mamma.

Jeg tror det er sunt å være naken med barna sine. I hvilken grad, vil selvfølgelig variere etter hver enkeltes komforsone. Men en ting er helt sikkert: Nakenhet har ingen ting med sex å gjøre.

Den eneste nakenheten som er akseptert i dag, er retusjerte kropper i reklame. Gjerne på  store reklameboards over hele byen. Det er det greit. Men helt normale kropper, nei, det vil vi ikke se lenger.

Og så lurer vi på hvorfor barn og tenåringer har sluttet å dusje etter gymmen.Og hvorfor barn helt ned i tre, fire årsalderen forteller foreldrene sine at de er flaue over kroppene sine.

Ved å gjemme bort de helt normale kroppene våre, med både valker og hengepupper, er vi med på å skape en kroppskultur der det normale ikke er middelmådig, eller «godt nok», men der det normale er perfekt og retusjert.

Selvfølgelig går det en grense for hva man bør dele av avkledde og nakne barn i sosiale medier. Men vi må ikke bli helt hysteriske heller.

Og sånn generelt: En far som bader med sin datter er helt innafor. Så heldig hun er, tenkte jeg da jeg så Torbens bilde. Han så ut som en snill og omsorgsfull far.

 

Les også: Lei av å bli lurt

Les også: Slipp magen ut, det er høst

 

 

Hva mener du? Er nakenhet blitt tabu ? Er det på tide å roe ned nakenhysteriet?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her: 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Vi trenger alle hjelp

13.12.2015 - 20:01 25 kommentarer

Laila Didriksen er firebarnsmamma og lege, og skriver bloggen Livet i Casa Didriksen.

Laila er både fastlege og lege på helsestasjon, og møter alle disse mer eller mindre slitne nybakte mødrene og småbarnsmødrene ukentlig.

I debatten om husmorvikar, tenkte jeg det kunne være interessant å høre hva en helsestasjon-lege mener. Syns hun vi har behov for husmorvikar?

Les bakgrunnen for husmorvikar-debatten her.

Jeg spurte Laila om hun hadde lyst til å skrive et gjesteinnlegg her på bloggen min. Og som du sikkert allerede har gjettet, svarte hun ja. 

 

 



 

Noen ganger sitter jeg på kontoret mitt og tenker: «Er jeg virkelig så fryktinngytende?» Så tenker jeg på stua mi hjemme og at den ble vasket sist av mamma i september før barnedåpen. Før det tror jeg kanskje de gulvene kjente en mopp i fjor til jul. Også da var det mamma som sto for operasjonen.

Den haugen med oppvask på benken er heller ikke et unormalt syn, derimot er det slik at Henning bråstopper ved inngangen til kjøkkenet om det mot formodning skulle være ryddig der. Da er også gjerne mamma på besøk. Fire unger på åtte år er jo ingen bragd, men det er nok til at en natt sammenhengende søvn nå i åtte år har stått øverst på ønskelista til jul i iallefall i seks av dem. Også det ønsket er det mamma som har oppfylt.

Og når jeg ser meg i speilet så synes jeg jo at alt dette, uvaskede gulv, rot, oppvask, søvnmangel og store mengder babygulp er ganske lett å få øye på. Både pga. klær som er håpløst umoderne med div. flekker som jo er vasket, men ikke helt borte og rynker, poser og blåfarger som poserer i fri natur rundt øynene.

Alikevel sitter mammaen foran meg på legekontoret mitt og unnskylder at hun ikke rakk å skifte genser før hun kom og at buksa den blide, blubbete og aktive halvåringen hun har på fanget er litt liten. Videre spør hun om hvilken kornsort jeg tenker er best å begynne å lage grøt med for hun har tenkt å lage den fra bunnen og at de nå skal begynne treningen med å sove i egen seng natten igjennom. Slik at det er tid for voksentid på kvelden.

Og jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Først stiller jeg alle spørsmålene jeg vet de har lyst til å svare på. For jeg har sjemaet fra helsesøster foran meg og vet at vektkurven er fin, at motorikken er ok, at kontakten mellom mor og barn er som den skal. Så vi pludrer og snakker om vidunderet som sitter der på fanget og gliser med sin ene tann mens han forsøker å tygge livet av tyggeleken han holder med stødig grep.

Men så tenker jeg at jeg må spørre om det som også betyr noe. Og jeg sier: Men går det bra?? Er du sliten? Sover noen av dere? Hjelper pappaen til? Synes du det er greit å bruke så mye tid på å lage den grøten? Hvordan synes de andre det er å være storesøsken? Overlever dere bare eller har dere det fint også?

Svarene jeg får varierer.

Noen blir sure. Selvfølgelig hjelper pappaen til. Han står opp hver helg og tar babyen så mamma kan sove og han er en superpappa rett og slett. Noen koser seg bare verre med spedbarnstid og hjemmelaget grøt. De har laget frysern full av saltfri, hjemmelagede porsjonspakker med næringsrik kost og de elsker det. Noen har storesøsken som elsker det lille nye vesenet og duller, daller og underholder så mamma kan dusje når hun vil.

Noen blir litt perplekse og sier at tja, den grøten har de egentlig lurt på om de kanskje kan bytte ut med sånne middagsglass i stedet, men turte jo egentlig ikke spørre om det da. Og når jeg nå spør så liker jo den pappaen best å sove når det er helg slik at den fordelingen der ikke akkurat kan sies å være helt optimal. Men jevnt over går det greit, men de må jo innrømme at de er litt slitne. Og storebror er fullstendig uinteressert i babyen. Og akkurat det er litt sårt for det ville jo vært koselig om de ble glade i hverandre.

Andre igjen begynner å gråte. Det er ikke noe morsomt å være mamma. Eller det vil si, det er jo fint noen ganger da. Når ungen sover og de to eldste hverken sloss eller prøver å ta livet av den lille. Men det er fem år siden man sov mer enn tre timer sammenhengende og man har jo hele tiden dårlig samvittighet for at man ikke puslet det puslespillet med storebror, for man vet jo at om man gjorde det så ville han blitt så glad og ikke kranglet så mye. Men man orker rett og slett ikke. Og grøt er ikke egentlig et spørsmål for ungen vil bare ha pupp. Døgnet rundt. Og har fått ei tann, og biter! Og nå krangler hun med mannen hele tiden. Om hvem som gjør minst, eller mest eller hvem sin tur det er å ta søpla.

Og da kan vi starte litt på nytt igjen. For jeg er lege. Og jobben min på helsestasjonen er omfattende. Det er klart at jeg skal sjekke at ungen vokser som den skal, at utviklingen er på plass og at den virker veltilpasset og elsket. Men det er også jobben min å se at familien rundt denne halvåringen ikke går til grunne i «prosjekt småbarnstid» og det er uhyggelig sjeldent at jeg får frem at skipet er på vei til å kullseile uten at jeg spør.

Og det er da jeg lurer. Er jeg så fryktinngytende? For om ikke mødre på helsestasjonen, til legen, som i mitt tilfelle også ofte er fastlegen, tør å si at dette her, det er rett og slett litt for mye akkurat nå, ja da er vi litt på ville veier i vårt perfekte samfunn.

Småbarnstid er unntakstilstand. Det finnes ingen rutiner, livet endres fra dag til dag. Søvn er for de aller fleste en ekstrem mangelvare. Man kjemper for å overleve dag for dag. Det skal et utrolig  partnerskap til for å overleve sammen som par. Og det er virkelig oss mot dem når foreldre står midt oppi det i krigen mot små viljer som bare trenger nærhet og kjærlighet. Men akk så innmari mye av det. Så altoppslukende mye av det.

Og da hjelper det ikke at de som virkelig har trukket lykkeloddet, med unger som har rutiner fra uke seks og som sover natta igjennom fra dag én sier: Det er bare å være konsekvent. Så klart det er slitsomt, men har man fått barn er det bare å stå i det.

De klarte seg før i tiden, hører man stadig. Kvinner fikk tretten barn og de tok seg av gården og de rodde fiske samtidig. Det var ikke noe problem for dem. Vel, det var andre tider,  det var storfamilier og det var ingen niåringer som satt foran iPaden og ventet på å få servert kveldsmaten.  Jeg tror ikke vi vil tilbake til tiden der femåringen sto i åkeren fordi de måtte for å få mat på bordet.

Men litt tilbake tror jeg vi skal gå. Tilbake til at det er greit å be om hjelp. Tilbake til der man hjalp hverandre som om det var den mest selvfølgelige ting i verden. Tilbake til der man stakk innom for å se om naboen trengte noe når man selv stakk på butikken. Tilbake til der man tok naboungene med rundt middagsbordet.

Det må være greit å si at man er sliten uten å få slengt i trynet at «man har jo valgt å få barn». Vi hadde aldri overlevd fire unger uten mormor, bestemor og ei tante. Som av og til har vært våken ei natt for at vi skulle få sove. Som vasker gulv fordi vi rett og slett ikke gidder å fokusere på gulvvask når det er viktigere å få servert et eller annet spiselig til alle i løpet av dagen. Som følger eldste til tannlegen fordi minste skal slippe å bli vekket midt i luren for femte dag på rad. For oss er det uaktuelt å dra på ferie uten et besteforeldrepar på slep. Eller faddere. Vi trenger hjelp og det er nok innlysende for alle som har møtt oss med vår bøtteballett.

Og det må være lov å be om hjelp til det man selv føler at man trenger. Uten at andre skal sette seg på sin høye hest og definere hva det er «nødvendig nok» å be om. Er hjelpen man trenger ungepass for å få dra på ACDC-konsert så er det det. Da skal ingen kalle det for unødvendig. Fordi den ene kvelden med natt på hotell faktisk var det som reddet parforholdet og gjorde at ungene beholdt ett hjem i stedet for å få to. Og er det hjelp til å vaske huset fordi du grøsser når du går gjennom stua men rett og slett ikke klarer det selv med en på puppen og to eldre som krangler og hiver leker veggimmellom så er det det du trenger hjelp til.

Problemet er hvem man skal be. For vår familie er ufattelig heldige. Vi har en mormor, en bestemor, ei tante. Og vi bruker dem rått og brutalt. Det er det ikke alle som har. Noen har ikke en gang en samboer/ektefelle å dele byrdene med. Så hvem spør man da?

Om du ikke har noen andre å spørre så spør iallefall på helsestasjonen. Nå har vi dessverre ikke en armada med hjelpere å sende ut i de tusen hjem, men vi kan iallefall ha en samtale med dere. Snakke litt, kartlegge, komme med noen råd og tips. Og starte jobben med å overleve og ikke gå til grunne i «prosjekt småbarnstid». 

Jeg ønsker meg husmorvikaren tilbake. En ikkeinstitusjonalisert hjelp til de som trenger det. Et sted man kunne henvende seg med et «hei, jeg trenger litt hjelp!» Kanskje skal ikke staten betale, kanskje skal den det, det vil jeg ikke gi noe svar på. Men slik det er i dag skal det være rimelig kritisk før man får hjelp. Hjemmesykepleie er til for syke mennesker. Og du er ikke nødvendigvis syk selv om hus, hjem og familie holder på å gå fløyten. Og slik det er i dag har ikke alle noen de kan spørre om hjelp. Derfor spør de heller ikke. Og det burde de. Men da må de få noen de kan spørre. Som kan hjelpe med det de trenger hjelp til. Hvor lite og banalt det enn er i andres øyne.

 

Se også debatten om husmorvikar mellom Susanne Kaluza og meg på VG-TV her

 

Les også: Dette er både plumt og respektløst

Les også: Må man virkelig stå med en sykemelding i hånda før man får hjelp?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som ofte trenger hjelp, følg meg gjerne her:

                  

 

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

En til?

12.12.2015 - 19:54 44 kommentarer

Jeg sitter oppe på loftet og sorterer barneklær.

Det ene rommet der oppe, også kalt roterommet, er fullt av små klær, sko og babyutstyr.

 

 

 

Jeg har ikke kastet ett eneste plagg siden førstemann kom til verden for seks år siden. Jeg har spart på babyleker, rangler, Avent-flasker, flaskekoker, stellebord, beskyttelse til sprinkelseng, bamser, elektriske uroer og hjemmestrikkede sokker og pledd (Som vi har fått i gave. Jeg kan ikke strikke selv.)

Det meste har gått i arv fra eldstegutten og videre til lillesøster som kom halvannet år etterpå.

Jeg sorterer klærne bunker etter størrelse:

50/56

62/68

74/80

Herregud, så smått. Hvorfor kjøpte vi forresten så mye klær i størrelse 50? De passer i nøyaktig to uker, og så er de for små. Halvparten er ikke brukt en gang.

Jeg sparer fortsatt på barnas klær. Nå er storebror oppe i størrelse 122. Og lillesøster i 116.

Mannen har spurt meg flere ganger om vi ikke skal gi det bort snart. Vi trenger det rommet der oppe.

Men jeg får meg ikke helt til å gjøre det. For hva om vi skal ha en til en dag?

Mannen blir helt hvit i ansiktet og presser hendene rundt knærne så knokene blir blå, hver gang jeg sånn helt tilfeldig slenger ut spørsmålet.

Han er ferdig med barn. Veldig ferdig.

Det er egentlig jeg og. Jeg syns ikke babytiden er noe gøy i det hele tatt. Jeg er ikke en baby-mamma. Jeg liker egentlig ikke babyer.

Jeg er mer en sånn 3 - 4 års-mamma. Barna må nærme seg tre år før jeg i det hele tatt ser den store gleden ved å ha barn.

Med både kolikk, kiss/torticollis og en helt ekstrem toårstrass relativt friskt i minne, får jeg helt angst av å tenke på at jeg skal gjennom det samme en gang til.

Jeg digger livet mitt akkurat sånn det er nå. Jeg digger jobben min. Barna har blitt fire og seks år nå, og blir bare mer og mer selvstendige. De er rare og morsomme og jeg elsker å være sammen med dem.

Jeg får sove hele natten gjennom. Den verste trassen er over. De kler på seg selv, de spiser selv og de kan gå selv når vi skal til butikken. Jeg trenger ikke bære dem til armene verker.

Vi kan gå ut av døra uten å pakke med oss en hel bag med bleier, våtservietter, skifteklær, smekker, flasker, melk, smokker og ammeinnlegg.

Jeg begynner å få energien tilbake etter år med fullstendig utbrenthet.

Mannen og jeg har masse å ta igjen etter alle årene med nattevåk, søvnmangel, hormoner på ville veier, korte lunter og krangling om hvem som har sovet minst i det siste.

Jeg elsker livet mitt akkurat sånn det er nå.

Jeg har ikke lyst på flere barn. Punktum!

Hvorfor er det da så forbanna vanskelig å sortere de klærne ferdig, legge de i poser og gi de vekk?

Hvorfor er det så innmari vanskelig å slå inn den siste spikeren i kista og begrave alle tullete illusjoner om søte, lubne babyer med mykt hår som lukter babyolje og tøymykner?

Hvorfor ser jeg for meg at jeg ligger inne i dobbeltsenga vår med en nyfødt liten sovende bylt på brystet, hver gang mannen maser om at jeg må få gitt bort alle klærne der oppe.

Jeg vil jo ikke ha flere barn!

Hører du? Jeg vil ikke ha flere barn! Jeg er ferdig!

 

Les også: Det var du som ville ha liv i huset!

Les også: Førstehjelp for foreldre med kolikkbabyer

Les også: Kjære nybakte mamma, det blir bedre

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som ikke liker babyer, følg meg gjerne her:

                  

 

 

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Må man virkelig stå med en sykemelding i hånda før man får hjelp?

11.12.2015 - 11:39 27 kommentarer

Det ble høy temperatur i studio i går, da jeg møtte redaktør for Kvinneguiden, Susanne Kaluza, til debatt på VG-TV. Tema var husmorvikar.

Se debatten her:

 

 



 

Bakgrunnen for debatten er at Norges kvinne- og familieforbund og SV ønsker å gjeninnføre ordningen med husmorvikar som en hjelp til slitne og syke foreldre, og mitt blogginnlegg: Dette er både plumt og respektløst 

Husmorvikarene var en egen yrkesgruppe på 50- 60- og 70-tallet som steppet inn i norske hjem, forholdsvis barnefamilier, og hjalp til etter fødsel eller når mor ble syk.

I dag er det sånn at man må stå med en sykemelding i hånda før man får hjelp.

Foreldre i dag sliter. Flere og flere nybakte mødre får en barseldepresjon. Nå er vi snart oppe i 20 prosent. Det er skremmende mye!

Her kan du lese hvordan min barseldepresjon utartet seg

Dersom man sliter som småbarnsforeldre i dag, har man kun to valg: Man kan henvende seg til helsestasjonen eller barnevernet.

På helsestasjonen får man veiledning og gode råd. Men helsestasjonene har ikke kapasitet til å sende noen hjem til deg.

Neste instans som kan tilby hjelp, er barnevernet. Det er enn veldig høy terskel for folk flest å ta kontakt med barnevernet og fortelle at man ikke takler foreldrerollen. At man rett og slett ikke strekker til. Det er skamfullt.

Dessuten har barnevernet knapt nok med ressurser fra før, og bør bruke tiden sin på helt andre ting.

Eller så kan man, som Susanne Kaluza forslo, vente til man blir syk, gå til legen og få en sykemelding, og så kan far ta over permisjonen mens mor er sykemeldt.

Men må det virkelig gå så langt at man har gått i bakken, og står med en sykemelding i hånda før man får hjelp? Og hvilken hjelp får man da? Avlastning av far? Hvor lenge skal man da vente før far også går i bakken? Og hva med aleneforsørgere?

Jeg mener det er mye bedre å forbygge, og tilby hjelp før det går så langt at man blir syk. Jeg er også helt sikker på at forebygging lønner seg samfunnsøkonomisk, i stedet for å ha folk på lange sykemeldinger.

Susanne Kaluza ønsker heller å styrke de ordningene vi allerede har med lenger liggetid på barsel og lenger pappaperm.

Absolutt ikke dumt det heller, men jeg mener vi i tillegg trenger en instans som kan tilby hjelp til småbarnsforeldre som av en eller annen grunn ikke får det til å henge i hop. For det begynner å bli mange. Og det må ta på alvor.

Så kan vi diskutere hvorfor vi er så slitne i dag og hvorfor så mange foreldre møter den berømte veggen.

Her er nok både Susanne og jeg enige om at mange av oss med fordel kan sette på bremsen og senke kravene og forventningene vi har til oss selv. Og dette er noe jeg virkelig brenner for, og som jeg har jobbet med gjennom bloggen min i mange år allerede. 

Men når skaden først er skjedd, uavhengig av årsak, syns jeg vi må kunne tilby hjelp, og ikke vente med hjelpen til man blir syk.

 

Les også: Slitsom kvalitetstid

Les også: Nanny søkes til tre måneder gammel baby

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvor sunne er pepperkakene dine?

09.12.2015 - 21:36 20 kommentarer

Jeg er egentlig ikke en sånn som leser masse tester før jeg skal handle inn noe eller gjøre noe.

Jeg  handler både vinterdresser og sko til barna uten å lese årets test. Det samme med julegaver, ferieturer, kaffemaskiner og tannleger.

Jeg tar det meste på feelingen. 

 

 

 

Men plutselig en dag dukket denne pepperkaketesten opp på foreldre.no:

 

Jeg er en sånn mamma som kjøper ferdig deig, og som syns hele poenget med å lage pepperkaker er å stikke ut deigen og pynte kakene.

Jeg klikket meg inn og begynte å lese testen. Men stusset litt, da jeg kom til denne setningen:

«Vi har utelukkende konsentrert oss om næringsinnholdet, ikke smaken.»

Og da lurer jeg på: Hvorfor det?

Finnes det virkelig folk der ute som kjøper pepperkakedeig basert på næringsinnhold?

Jeg trodde hele poenget med pepperkaker er at de skal smake godt? At de skal smake fett og sukker og være proppfulle av kalorier?

Jeg mener, hvor ofte spiser vi pepperkaker? Folk flest vil vel svare at de spiser pepperkaker i en veldig begrenset periode rundt jul.

Da må vi vel unne oss pepperkaker som smaker godt, må vi ikke det da?

Men testen var for så vidt nyttig den. Jeg fant ut hvilken pepperkakedeig jeg skal kjøpe. I år blir det Mesterbakeren som fikk en treer i testen.

Hvorfor?

Jo fordi den hadde testens høyeste innhold av energi og sukker.

Bryr du deg om hvor mange kalorier det er i pepperkakene?

 

Les også: Pepperkake-kaos

Les også: Adventskalender fail

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dette er både plumpt og respektløst

08.12.2015 - 20:22 31 kommentarer

Norges kvinne- og familieforbund ønsker å tilby slitne og syke foreldre husmorvikar på kommunens regning. Det skriver NRK i artikkelen Vil ha sovehjelp til syke og slitne småbarnsforeldre

Husmorvikarene var en egen yrkesgruppe på 50- 60- og 70-tallet som steppet inn i norske hjem, forholdsvis barnefamilier, og hjalp til etter fødsel eller når mor ble syk.

 



 

Forslaget har møtt både ros og kritikk. Mange mener en husmorvikar vil være med på å sy puter under armene på foreldre som vil realisere seg selv. Foreldre som selv har skyld i at de er slitne.

Christine Fugland Halvorsen sier til NRK at foreldre må ta ansvar for barna sine selv:

«Velger en å bli forelder, så gjør en det. Så vanskelig er det da ikke. Det er ikke bare å få barn og mene at andre skal ta jobben.»

Susanne Kaluza sier i samme artikkel at norske foreldre må tåle noen fiskepinnemiddager. At vi må senke kravene i hjemmet og tåle at det er litt skittent.

Dette syns jeg blir direkte plumt og respektløst. Fortell en sliten mor med en kolikkbaby på armen at hun må tåle noen fiskepinnemiddager. Eller si til de nybakte tvillingforeldrene som ikke har sovet skikkelig på et halvt år at de må senke kravene og tåle litt skitt. Fortell dem at de bare må skjerpe seg. De har tross alt valgt å bli foreldre. Så vanskelig er det da ikke!

Jeg hyller forslaget om husmorvikar og tror det vil være med på å senke både sykemeldinger og skilsmisser.

Rundt 20 prosent av alle førstegangsfødende får en eller annen form for barseldepresjon. Og tallet bare øker. Mørketallene er sannsynligvis store.

Jeg går rett inn i denne statistikken selv. Min førstefødte hadde kolikk. Det var et helvete. Han gråt døgnet rundt, kun avbrutt av korte sovepauser på tjue minutter. Var han våken, gråt han. Og da måtte han bæres. Satt jeg meg ned, eskalerte gråten.

Vi hadde ingen avlastning fra verken venner eller familie. I fire måneder levde vi sånn, uten en liten time avlastning en gang.  

Ikke kom her og fortell oss at vi bare måtte tåle litt møkk og noen fiskepinnemiddager. Vi fikk som regel ikke spist middag i det hele tatt.

Min mann har en sønn fra et tidligere forhold. Han ble født med halvt hjerte. Den første tiden var preget av bekymringer, operasjoner og sondemating. Foreldrene fikk automatisk avlastning på kommunens regning. Det var ingen som fortalte dem at de måtte tåle å spise fiskepinner til middag.

Selvfølgelig skal foreldre med syke barn ha avlastning. Som foreldrene i eksempelet over. Jeg skal ikke ta fra de fysisk syke og gi til de «friske».

Men det er litt interessant at min mann ikke er i tvil om hvilken periode som var mest utmattende og ødeleggende for både helse og forhold: Det var kolikk-perioden.

Samtidig er det viktig å se på hvorfor vi er så slitne i dag. Mange har altfor høye forventninger til foreldretilværelsen. Jaget etter perfeksjon og selvrealisering må ta en del av skylden.

Barn er jo ingen hindring i dag. Vi skal ha flotte hjem med stripete Kähler-vaser, marokkanske fliser på kjøkkenet og kjøkkenutstyr fra Nicolas Vahé. Og vi legger gjerne oppussingen av huset til foreldrepermisjonen.

Vi skal ha fine kropper og flate mager, helst fire dager etter fødselen.

Vi skal dyrke interessene våre, gjerne skrive ned handicappet i golf, holde salsaen ved like, dyrke vininteressen og gå på kokkekurs.

I tillegg skal vi ta vare på de spennende jobbene våre, gripe mulighetene som dukker opp og gjerne klatre et par steg på karrierestigen.

Lista er lang over alt vi skal gjøre. Og det handler jo bare om innstiling, ikke sant? Det blir hva du gjør det til.

Det er klart vi må ta ansvar for våre egne liv og sette på bremsen før det er for sent. Gjerne før vi ligger i en haug på gulvet og roper etter husmorvikar sponset av kommunen.

Karianne Gamkinn har et poeng når hun skriver på bloggen sin Mammadamen:

«Det er fristende å spørre om velferdsgodene og det ansvaret staten allerede tar for at vi alle skal leve likt og godt har blitt en sovepute der vi tror at vi kan kreve nye statlige løsninger når livet ikke går helt som planlagt.»

Jeg er selv tilhenger av at folk i stor grad må ta ansvar for eget liv. Og hadde jeg ikke selv fått den brutale starten på mammalivet, hadde sikkert jeg også tenkt at foreldre bare må ta seg sammen.

Gjennom bloggen min, får jeg flere henvendelser hver uke, ofte daglig, fra fortvilte foreldre som er så slitne at de ikke aner hvordan de skal komme gjennom barsel- og småbarnsperioden. Dette er et samfunnsproblem vi er nødt til å ta på alvor og ikke bare avfeie det med fiskepinner.

Men hvor går skillet? Når er det snakk om selvpåført slitenhet og sykdom, og når er det såkalt ufortjent?

Vel, det er det umulig å svare på. Det som er viktig er at problemet er høyst reelt for de som har møtt den berømte veggen, uavhengig av årsak.

Mitt inntrykk er et at terskelen for å be om hjelp er ganske høy. Og jeg tror ikke tilbud om husmorvikar vil utløse et skred av henvendelser fra foreldre som trenger litt fri for å spille golf eller som trenger barnevakt slik at de kan pusse opp huset.

Jeg mener at derom husmorvikar-ordningen brukes med vett, som et tilbud til foreldre som av en eller annen grunn trenger avlastning, enten de har fysisk syke barn, kolikkbarn, lider av barseldepresjon eller andre fysiske eller psykiske sykdommer, er eneforsørger, har fått tvillinger eller flere barn på en gang, har liten eller ingen avlastning rundt seg, eller av andre grunner sliter i foreldrerollen, så vil det være et kjempestort løft.

Ja, jeg vil faktisk gå så langt som å si at innføring av husmorvikar vil senke både sykefraværet og skilsmissestatistikken.

 

Les også: Nanny søkes til tre måneder gammel baby

Les også: Stadig flere barn blir utbrente

Les også: Lykke, vår generasjons ulykke

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Pepperkake-kaos

07.12.2015 - 19:30 12 kommentarer

«Nei, nei, nei! Ikke sånn! Vent nå. Bare, vær så snill og vent!»

Jeg reiser meg brått opp så stolen skraper hard mot gulvet. Jeg tar meg til hodet med den ene hånden og holder den andre håndflaten stramt opp mot de to små ved enden av bordet.

Seksåringen ser på meg med store øyne. To halvspiste seigmenn henger ut av munnen hans, som om de sprellene kjemper sin siste kamp mot det store monsteret.

«Nå må dere slappe av litt. Okei? Bare littegran», sier jeg og får kontroll på stemmen igjen.

Se her nå, unger. Sånn skal det gjøres.

 



 

Jeg setter meg ned på stolen igjen og drar den inntil bordet.

Fireåringen smatter, drar nølende tuppen på posen med melisglasur ut av munnen og gir den til meg.

Hun tørker seg rundt munnen med håndbaken. Hånden sitter nesten fast i den seige massen av glasur, smeltede nonstop og snørr. Så graver hun hånden dypt nedi posen med seigmenn og fisker opp en rød stakkar.

Hun biter av hodet, kaster sitt eget hode bakover og ler rått med åpen munn.

«Se her nå, unger. Nå sprøyter jeg glasur i firkanter på taket, og så setter dere nonstoppene over der jeg har sprøytet. Ok?»

Lillesøster setter i et langt hyl og kyler en grønn nonstopp rett i øyet på storebroren. Han rekker ikke reagere en gang før hun griper etter en ny landing nonstop og kaster dem over bordet.

«Bombe!» roper hun og dukker akkurat unna en håndfull skumnisser som hagler tilbake over bordet  

«Hei, hei, HEI! Slutt med det der», roper jeg og tar tak rundt Lillesøsters håndledd i det hun stikker hånda dypt ned i skålen med nonstop igjen.

Storebror holder seg for øyet og sparker til søsteren sin under bordet.

Jeg åpner den lille neven til Lillesøster og plukker vekk de klissete nonstoppene. Så hever jeg pekefingeren og setter den rett under nesa hennes.

«Nå slutter du å kaste nonstopp på broren din. Og du?»

Jeg flytter fingeren bort til seksåringen.

«Du slutter å kaste skumnisser. Nå tar vi det helt med ro her, og så skal vi kose oss og pynte pepperkakehus».

Vi har gleder oss hele dagen. I dagens pakke i aktivitetskalenderen lå det en tube glasur og tre seigmenn til hver. Med andre ord: Vi skulle pynte pepperkakehus.

 



 

Frokosten var unnagjort. De to lilla lysene på bordet blafret forsiktig. «Barnas superjul» spilte fra høyttalerne. Og jeg hadde limt sammen det ferdigkjøpte pepperkakehuset uten å brenne meg på det gloheite sukkeret. Jeg hadde til og med lært fra tidligere år, og gitt barna ett hus hver. Så de ikke skulle krangle om hvor nonstoppene skal sitte og hvor mange seigmenn det skal være på.

Alt lå til rette for en koselig og idyllisk pepperkake-dag.

Jeg klemmer på glasurposen og fortsetter med rutemønsteret på taket. Tar en neve med nonstopp og viser ungene hvordan de skal sette nonstoppene fast i glasuren.

Det begynner bra. De dekker nesten den ene siden av taket. Om ikke akkurat på rekke og rad, så i hvert fall på rekke og bulter.

Så kommer Storebror med en hodeløs seigmann som han putter nedi pipa på Lillesøsters hus.

«Neeeeeiiiiii», hviner Lillesøster og river den løs.

«Jooooooo», hyler Storebror og biter hodet av en ny seigmann som han plasserer på taket, oppå nonstoppene til Lillesøster, så de små kulene ramler ned på bordet. 

 



 

Lillesøster knytter nevene og drar pusten inn så hele brystet buler. Så lukker hun øynene og sender lufta ut i et langt brøl så trommehinnene mine vrir seg i smerte.

«Nei, men hallo!» roper jeg og reiser meg igjen. Jeg setter begge håndflatene i bordet og bøyer meg ned mot de to små.

«Nå er det nok!»

Mannen flirer, reiser seg og tar med seg mobilen ut på do. 

Lillesøster vifter med armene for å få meg bort. Og akkurat da treffer hun skålen med nonstopp. Den gir fra seg et lite klunk i det den forlater bordplata og snurrer rundt i lufta så alle de små, fargerike rundingene svever som i sakte film ned mot gulvet. Jeg holder pusten og lukker øynene.

Rattattattatta. Lyden av hundrevis av nonstopp som treffer gulvet. Så blir det helt stille.

«Oj», sier Lillesøster og holder seg for munnen.

«Wow», sier Storebror og bøyer seg ned over stolen sin for å ta de små bombene på gulvet i nærmere øyesyn.

«Kult», sier han og blunker.

Jeg åpner øynene. Ser på de to små ved enden av bordet. Lillesøster sitter rett i ryggen og smiler. Hun soler seg i glansen av storebrorens beundring.

Jeg tar av meg strikkejakka og går ut på kjøkkenet. Åpner vinduet og trekker inn den kjølige luften. En hvit frostsky brer seg ut gjennom det åpne vinduet når jeg puster ut.

Da jeg kommer inn i stuen igjen, ligger ungene på magen på gulvet og konkurrerer om hvem som kan få flest nonstopp inn i munnen på en gang. Storebror leder. Han begynner å le, og en seig, brun masse siger nedover haka og ned på gulvet. 

Jeg går bort til bordet og løfter opp brettene med pepperkakehus. Setter meg ned på huk og plasserer dem mellom ungene. Så legger jeg glasurposen og posen med seigmenn på gulvet ved siden av.

«Se her. Nå kan dere pynte akkurat som dere vil. Rop når dere er ferdige».

Jeg labber bort til sofaen. Tar med meg en mandarin på veien, plukker opp et blad og setter meg med med ryggen til ungene.

Pepperkakehusene ble fine de. De ser ut som to bombede pepperkakehus, vel og merke. Fylt med halvspiste seigmenn med avslikket sukker og klissete, brune nonstopp uten sjokoladetrekk.

Men samma det. Pepperkakehus er pepperkakehus. Husene skal de for øvrig få spise i fred. Helt i fred. Jeg skal ikke ha en liten bit en gang.

 

Les også: Klart barn kan få brukte julegaver

Les også: Er det mulig å kose barna ihjel?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Adventskalender - fail

06.12.2015 - 21:01 10 kommentarer

Ja da, jeg vet at jeg har snakket veldig varmt om aktivitetskalederen i det siste. 

Adventskalendere der man gjør en liten aktivitet sammen hver dag, i stedet for å bruke masse tid og penger på å kjøpe og pakke inn ting barna egentlig ikke bryr seg om. Er det noe barn har nok av i dag, så er det ting. 

 

 

Ja da, jeg vet jeg var på God morgen Norge for en drøy uke siden og snakket varmt om denne aktivitetskalenderen. Og jeg fortalte at i år, skulle vi ha aktivitetskalender. 

Jeg vet også at jeg sa at det ikke er så mye jobb. At man kan legge terskelen så lavt man vil. At man ikke trenger å lage masse store aktiviteter hver dag. Det beste er å legge inn enkle ting. Og gjerne ting man likevel ville ha gjort, som å pynte pepperkakehus, bake pepperkaker, lese ett kapittel ekstra i boka ved leggetid og la barna bestemme middagen. 

Tror dere mine barn fikk adventskalender fra 1. desember i år? 

Nehei. Det fikk de ikke. 

Kalenderen ble mekket sammen fredag kveld på en halv time. Og barna fikk åpne sin første luke lørdag 5. desember. 

Vel, jeg skal ikke skylde på aktivitetskalenderen. Den var kjapp og lage, den.

Det er bare jeg som alltid er sent ute med adventskalendere. I fjor fikk jeg ikke handlet inn Lego-kalenderne før 4. desember. Og året før kom ikke sjokoladekalenderen i hus før den 6.

 


Skal jeg fortelle deg en hemmelighet?

Halvparten av rullene er tomme. Jeg får fylle på med aktiviteter etter hvert. Må bare huske det.

Hvis ikke blir det vel tidenes skuffelse når ungene pakker opp en tom gave. 

 

 

Det er rart det der ... hvordan disse adventskalenderne kommer like brått på hvert eneste år. Enda man vet om det i uker, ja, for ikke å snakke om måneder i forveien.    

Men kalender, det blir det. Hvert år. Selv om de første dagene som regel mangler. 

Det får holde. 

Det får være godt nok. 

 

Les også: Julen var mye bedre før

Les også: Første søndag i advent, sa du?

 

Var du i tide med kalenderen i år?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kjære mammaen min

04.12.2015 - 19:53 36 kommentarer

Jeg satt og bladde gjennom noen gamle fotoalbum her om dagen. Jeg lette etter et julebilde fra da jeg var liten.

Og plutselig havnet jeg midt i julen 1982. På ett av bildene står du og jeg foran juletreet i stua. Du er omtrent like gammel som jeg er nå. I slutten av tredveårene.

Du har to barn. Storebroren min på ti og meg seks. Sønnen min er også seks år denne jula.   

 



Hvordan hadde du det, kjære mammaen min? Denne julen i 1982. Der vi står foran juletreet, du og jeg.

Syns du det var tungt å være mamma? Var det vanskelig? Gikk du også rundt med dårlig samvittighet hver eneste dag, for alt du burde ha gjort? For at du kanskje kunne ha brukt litt mer tid sammen med oss barna? For at du ikke leste for oss hver dag? For at du ikke lekte nok med oss? For at du kjeftet på oss da vi kranglet så busta føyk når du ville se på nyhetene på tv? For at du ikke hadde verdens lengste tålmodighet da vi bakte pepperkaker sammen?

 



 

Jeg vet du syns det var vanskelig. Akkurat som meg, var du veldig sliten. Du gikk i tillegg gjennom en tøff og vanskelig skilsmisse da vi barna var små. Og i perioder var du ganske fraværende.

Jeg husker sukkene dine.

Da du åpnet en konvolutt med en uforutsett regning i. En regning som veltet hele budsjettet, og som kanskje førte til at du ikke fikk kjøpt deg ny vinterjakke denne vinteren heller.

Jeg hørte sukkene dine helt ut på kjøkkenet, da du satt deg ned i den faste stolen din i stua etter en lang dag på jobben, etterfulgt av middagslaging og husarbeid.

Jeg husker sukkene dine da jeg trampet i gulvet og ropte at jeg ikke ville ha kjøttkaker til middag. Da jeg maste om Ball-genser fordi alle de andre i klassen hadde det. Og da jeg kom hjem med ødelagt sykkel fordi jeg hadde sykla ned fra garasjetaket.

Jeg husker du gråt noen ganger også. Når du trodde jeg ikke hørte deg. Da jeg hadde lagt meg, og du, en time tidligere, hadde fortalt meg at jeg ikke kunne få bli med på turen leikarringen hadde planlagt, fordi vi ikke hadde penger.

Jeg husker også du gråt en lørdagskveld etter vi hadde hatt turnoppvisning tidligere på dagen, og du ikke kom for å se på oss. Jeg husker ikke hvorfor du ikke kom. Kanskje var du bare rett og slett for sliten.

Du trodde jeg ikke så deg. Men jeg hørte snufsene dine, og la merke til at du tørket en tåre og snudde deg bort akkurat da jeg kom ut på kjøkkenet.

Nei, det var nok ikke bare lett for deg å være mamma. Skilsmisse, aleneomsorg for to barn, full jobb og dårlig råd. Du var sliten.

Jeg er også sliten. Og jeg har mye dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg fikk en barseldepresjon og ikke klarte å ta meg skikkelig av sønnen min da han var nyfødt. Dårlig samvittighet for at jeg ikke alltid orker å leke med barna mine og gi dem den oppmerksomheten de ønsker. Dårlig samvittighet for årene med så dårlig råd at vi måtte bortprioritere julegaver til barna. Enda de var så små at de ikke merket det en gang.

Jeg sukker jeg også. Og det hender jeg gråter.

Og så hender det jeg føler meg som verdens verste mamma.

Så kjære mamma, jeg vil du skal vite at jeg forstår. Jeg vet hvordan du hadde det. Nå som jeg har blitt mamma selv, vet jeg nøyaktig hvilke kamper du kjempet.

Men når jeg tenker tilbake på barndommen min, er det ikke sukkene og tårene jeg husker best.

Jeg husker blåbærturene våre. Hver sensommer pakket vi ned de røde bærplukkerne, litt saft og en pakke kjeks og syklet opp til det hemmelige blåbærstedet vårt.

Jeg husker hvordan du sprutet vann på oss barna med hageslangen om sommeren, mens vi løp hvinende rundt i hagen. 

Jeg husker at du og jeg løp rundt huset da det sprutregnet og tordenværet skrallet over himmelen. Jeg husker du lo og lurte på hva naboene trodde om oss.

Jeg husker skiturene våre opp til Skumsjøen. Jeg husker den røde anorakken din, og appelsinen og kvikklunsjen i sekken.

 



 

Jeg husker bilturene hver sommer, til Trondheim for å besøke mormor og morfar. Den røde, gamle Ladaen vår hostet og harket over fjellet. Jeg husker høydepunktet på hele turen: Da vi rastet på Dovrefjell, og spiste matpakkene vi hadde smurt før vi dro hjemmefra.

Jeg husker Ball-genseren jeg fikk en jul. Jeg tror jeg må ha vært en ti - tolv år. Du hadde funnet den på salg. Den var to nummer for stor. Men det gjorde ingen ting. Jeg elsket den og brukte den hver dag.

Jeg husker hvordan du flettet håret mitt før skoleavslutningen. Hvordan du rotet rundt oppe på loftet for finne noe jeg kunne bruke som kostyme til karnevalet på skolen. Jeg husker at du alltid lagde rebus til meg når jeg hadde bursdag og skulle finne gaven min.

 



 

Du var ikke en perfekt mamma. Men du var min mamma. Du gjorde så godt du kunne. Og vet du hva? Det var godt nok.

Det prøver jeg å tenke på når jeg selv føler meg som verdens verste mamma. Jeg er heller ingen perfekt mamma. Men jeg gjør så godt jeg kan. Og jeg tror faktisk det er godt nok.  

 



 

Les også: God mor-boksen er skremmende trang

Les også: Noen ganger må man ta upopulære valg

Les også: Egoistisk mamma

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Bursdagskake - fail

03.12.2015 - 19:35 10 kommentarer

Jeg har sagt det mange ganger: Jeg kan ikke bake. 

Som i: Jeg KAN virkelig ikke bake!

"Nei, men så galt kan det da ikke være", sier folk til meg når jeg jamrer over barnebursdager. Og når jeg prøver å gjøre meg helt usynlig ved å sitte muse stille bakerst i et hjørne når kakebaking skal planlegges til turnavslutninger og skolearrangementer. 

Men av og til må jeg dessverre bake. Som for eksempel når barna mine fyller år. 

Av en eller annen grunn tenker jeg alltid at dette skal jeg nok få til. Glemt er alle tidlige forsøk på Spiderman-kaker og Red velvet cupcakes. Jeg handler inn ferdigmikser fra Toro og Regal, googler Hulken-kake og fotball-muffins, og skrider til verket. 

Min første hjemmebakte bursdagskake, var til min sønns fireårsdag. Jeg var så dum at jeg spurte hvilken kake han ville ha til bursdagen sin. "Hulken-kake", svarte han. 

Jeg tenkte mer om han ville ha sjokoladelangpanne med seigmenn og nonstop eller muffins. Men gutten ville ha Hulken-kake. 

Og Hulken-kake ble det. Men kanskje ikke helt som han hadde sett for seg: 

 



Jeg tror nemlig han hadde sett for seg noe sånt:

 


Foto: Creative commons SugarTreece123

 

Les mer om hele Hulken-kake-fadesen her

 

Året etter glemte jeg meg helt bort igjen, og spurte hvilken kake han ville ha til bursdagen sin:

«Hvilken kake vil du ha til bursdagen din i år da, Lillemaaaaa...a...a...a...»

Jeg rakk ikke avbryte setningen før det var for sent. Jeg stod på kjøkkenet og limte sammen en bursdagskrone. Lillemann satt på kjøkkenbenken ved siden av meg og dinglet med beina.

Nå ville han ha Lynet Mc Queen-kake. Med sladding og flammer. 

Jeg klasket den ene hånda på pannen min og bøyde meg over kjøkkenbenken.

«Åh, kjære lille venn», sa jeg og ristet på hodet.

«Det vet jeg ikke om jeg får til, altså. Du vet, mammaen din er ikke så veldig flink til å bake. Og Lynet Mc Queen er skikkelig vanskelig".

«Det klarer du helt sikkert, mamma», sa Lillemann og hoppet ned fra benken.

«Men husk sladding og flammer».

 

Jeg googlet litt, og fant denne: 


Foto: Creative commons Peter Brown

 

Nja, hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg, full av optimisme og glede. 

Kaken ble sånn: 

 



Ganske langt unna originalen. 

Les mer om hvordan Lynet Mc Queen-kaka ble til

 

Før jeg visste ordet av det, var det Lillesøsters tur. Hun har ikke like sterke preferanser som storebroren. Derfor var jeg lur og spurte aldri hvilken kake hun ville ha. Jeg var egentlig drittlei av kaker, og siktet meg inn på gele. Gele, det kan alle lage. 

Jeg kjøpte noen pakker ferdig gelepulver, fant frem en kakeform, googlet litt, og endte opp med regnbuegele-kake. 

Sånn som denne: 

 


Foto: Creative commons Fiona Henderson

 

Vel, jeg trenger kanskje ikke si at min regnbuegele ikke ble helt sånn. Den liknet mer på en morkake:



 

Selv om den ble ganske kul da vi smæshet den: 



 

Forrige helg var det ny bursdagsfeiring i heimen. Lillemann ble seks år. 

I år hadde jeg gardert meg. I år blir det verken Hulken, Lynet Mc Queen eller noe som har med regnbue å gjøre. I år blir det langpanne sjokoladekake og muffins. 

Langpanna ble helt grei, den: 



Tja, sånn passe, i hvert fall. Noen vil kanskje si den er både skjeiv og kladdete. men for meg er dette helt innafor. For en som absolutt ikke kan bake, er dette en suksess. 

Og siden langpanna ble så bra, steg optimismen et par hakk og jeg tenkte jeg skulle slå til med fotball-muffins. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være? Det er jo bare å farge glasuren grønn, strø over noe grønn kokos og stikke en tannpirker med en pappfotball nedi . 

Noe sånt: 


Foto: Creative commons Kevin Baird

 

Men pokker heller. 

Det ble sånn: 

 



Grønne, drukna muffins. 

Vel, seksåringen er en smart gutt, så han skjønte med en gang at det hadde vært regnvær, så banen var våt og gjørmete.

 



Så tro meg, når jeg sier at jeg ikke kan bake. 

Og ser du meg sitte musestille innerst i et hjørne når kakebaking skal fordeles: Det er en grunn til det. For jeg KAN virkelig ikke bake. 

 

PS: Tusen takk til alle dere som fulgte bursdagsforberedelsene mine på SnapChat og som kom med oppmuntrende Snap gjennom hele dagen. Dere er gull!

 

 



 

Vil du følge meg videre, finner du meg her:

 

casakaos

 

Les også: 8 tips til billig barnebursdag

Les også: Klart barn kan få brukte gaver

 

 

PS: For flere oppdateringer om bursdagskaker og andre kaker som ikke går helt etter planen, følg meg gjerne her også:

 

                  

(casakaos på Face og casa_kaos på Insta)

 

.

 

 

Kjenner du en juksesupermamma?

02.12.2015 - 19:31 33 kommentarer

//Sponset premie

For du vet, alle supermammaer jukser ...

Det er derfor de klarer å sjonglere etasjefatet med hjemmebakte cupcakes med den ene hånden og en baby på den andre armen, mens de perfekte lokkene i håret danser artig opp og ned der de går bortover gulvet i rene klær, nylonstrømper uten hull og med et rolig og behersket smil på leppene - i høye hæler!

 



 

Du ser dem for deg, ikke sant? Disse supermammaene.

De som lager matpakker til barna med brødskiver skåret ut som Ole Brum. De som arrangerer tema-barnebursdager hjemme med prinsessekaker, organiserte leker og egen ansiktsmalings-stasjon. De som alltid har et ryddig og plettfritt hjem, rene unger, fine negler og vinduer uten fettmerker.

Vet du hvordan de får det til?

Jo, de jukser!

De jukser så det renner av dem.

En sånn juksesupermamma, er Tone Almendingen Røyneland. Hun skriver bloggen Tonerose Design, og jeg har alltid sett for meg henne som en skikkelig supermamma.

Men så viser det seg altså, at hun jukser.

Sammen med søsteren sin, Elisabeth Almendingen, har hun gitt ut boken Juksesupermamma.

Her deler de to supersøstrene tips og triks til hvordan komme gjennom graviditeten, babytiden og småbarnsperioden og alt det innebærer, med vettet i behold.

 



 

Du får blant annet vite hvordan du kan jukse deg til perfekte nyfødtbilder, flotte bursdagskaker, deilige middager, stilig ansiktsmaling, et organisert hus, søte julekort med bilder av barna, pepperkakehus som faktisk står og hjemmelagde julegaver. Og mye mer.

 

 

Jeg har også bidratt med et lite innlegg i boken. Der deler jeg mine ti beste tips til en enklere hverdag.


De flotte bildene er tatt av Karina Lange

 

 

 

Har du forresten lyst til å vinne Juksesupermamma-boken?

Jeg deler ut tre bøker til tre heldige vinnere. En her på bloggen, en på Facebook og en på Instagram (casa_kaos).

Delta gjerne på alle tre for å øke vinnersjansene dine.

Her på bloggen må du legge igjen en kommentar med ditt beste Juksesupermamma-tips.

Jeg trekker tre heldige vinnere på fredag.

Og mitt beste tips ... det er: Toro-kaker!

 

Les også: 25 tegn på at du har blitt en erfaren mamma

Les også: 10 foreldrefeller de fleste foreldre har gått i

 

 

PS: For flere oppdateringer om juks og fanteri i mammarollen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

hits