Foreldreblogger tatt av politiet

02.05.2016 - 20:20 10 kommentarer

//Annonse

Foreldreparet ble før helgen tatt inn på politistasjonen til en samtale, etter at det hadde tikket inn flere bekymringsmeldinger samt en anmeldelse fra mammapolititet. Barnevernet var også til stede under samtalen.


 

«Vi beklager. Vi legger oss flate», sier moren, en 40 år gammel kvinne og foreldreblogger fra Raufoss.

«Vi forstår alvoret i det vi har gjort, og det skal aldri gjenta seg», sier ektemannen som også er far til barna.

Bakgrunnen for bekymringsmeldingene var at foreldreparet aldri har vært i Legoland med barna sine. Barna, en gutt og en jente, er fem og seks år gamle. Under avhøret innrømmet foreldrene at de heller ikke har vært i Kristiansand og sett Kaptein Sabeltann.

Da de to barna ble konfrontert med dette, trakk de apatisk på skuldrene før de holdt seg for nesen, gjorde grimaser og lurte på om politimannen hadde sluppet en promp. Deretter begynte barna å skylde på hverandre, og to tjenestemenn måtte gå inn og skille dem.

Pål I. Tee, lensmann ved Vestre Toten lensmannskontor, sier han aldri har sett noe liknende.

­­- Det er bare én måte å tolke de stakkars barnas oppførsel på, og det er at de er blitt neglisjert og har levd under alvorlig omsorgssvikt store deler av sitt liv. Alle barn har rett til å besøke Legoland og se Kaptein Sabeltann før de begynner på skolen. Dette er en veldig trist sak, sier han.

Tee legger til at det dog finnes formildende omstendigheter, da ingen av foreldrene heller ble tatt med til Legoland eller dyreparken i Kristiansand da de var barn.

- Her har vi et klassisk eksempel på hvordan omsorgssvikt ofte går i arv, sier lensmannen.

Politiet ser alvorlig på hendelsen, men legger til at familien er blitt observert i Legoland i helga.

- Vi har blitt oppmerksom på at det har blitt lagt ut bilder fra blant annet Legoland i sosiale medier i helgen, spesielt på SnapChat, sier Tee, men understreker at han ikke kan si mer om saken på nåværende tidspunkt.

 

 

- Vi har et team som jobber på spreng for å sikre at bildene ikke er manipulert. Barnas ansikter er heller ikke synlig på noen av bildene, så vi kan ikke si med sikkerhet at det faktisk er sine egne barn foreldreparet har tatt med seg. Før det er avklart, har jeg ingen flere kommentarer, sier Tee.

- Dersom bildene viser seg å være ekte, vil anmeldelsen i så fall bortfalle?

- Som sagt, jeg har ingen flere kommentarer, avslutter Tee.

Vi følger saken tett, og kommer tilbake med flere opplysninger så snart det foreligger. 

Følg også saken videre i våre sosiale medier:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

//Turen til Danmark er sponset av VisitDenmark

.

Det er ikke noe galt med barnet ditt

30.04.2016 - 21:04 16 kommentarer

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det ikke vil sove hele natta gjennom i egen seng.

Noen barn trenger mer trygghet enn andre. Mine på fem og seks kommer fortsatt inn til oss i løpet av natta med jevne mellomrom. Ikke noe galt med det.

 


 

Nei, det er ikke noe galt med barna dine selv om de krangler så busta fyker. Hver dag! Flere timer hver dag!

Søsken krangler. Noen mer enn andre. Det er helt normalt.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det ikke klarer å sitte stille under middagen. Eller på den to timer lange togturen. Eller den fem timer lange flyturen. Selv om du lokker og lurer og truer med konsekvenser og av og til kjefter.

Noen barn kan sittre stille i mange timer av gangen. Andre barn klarer ikke det. I hvert fall ikke i barnehage- eller barneskolealder. Gi det litt tid. Det går seg til med alderen.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det blir sint. Så sint at han kaster sofaputene veggimellom, roper at du er en drittmamma og løper ut på rommet sitt og slamrer igjen døra bak seg.

Alle barn er sinte. Akkurat som vi voksne. Noen barn er sinte bare av og til. Andre barn tyr til sinne ofte, og gjerne når de egentlig er trist, lei, frustrert eller trøtt. Vi har alle forskjellige måter å reagere på.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det ringer på hos naboen og stikker av. Eller kaster snøball på naboens garasjevegg.

Det kalles rampestreker, og er bare sunt. Ingen barn er tvers gjennom englebarn. Heldigvis!

 


 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det er sjenert. Fordi du du er den eneste forelderen i klassen som fortsatt ikke får gå hjem fra bursdagsfeiringene.

Noen barn er mer sjenert og innadvendt enn andre. Jeg var et veldig sjenert barn selv. Mine forelde måtte være med meg i barnebursdager helt til jeg var nærmere ti år. Det vokste jeg av meg, og i dag går jeg gjerne i bursdager helt alene.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt selv om det fortsatt tegner hodefotinger i en alder av fem år, og alle de andre barna i barnehagen tegner mennesker med mage.

Kanskje tegning og den type kreativitet ikke er ditt barns store lidenskap.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt selv om det ikke liker fotball.

Alle gutter ikke sparke fotball. Noen liker turn, noen liker svømming, noen liker sjakk og noen liker Lego.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt selv om det ikke liker rosa prinsessekjoler, eller tøffe Lynet Mc Queen-gensere. Eller om barnet ditt er gutt og liker rosa prinsessekjoler, eller jente og liker tøffe Lynet Mc Queen-gensere.

Noen barn trives rett og slett ikke i den bitte lille kjønnsrolle-boksen vi voksne har skapt. Og hurra for det!

 



 

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det hyler i butikken og vil ha is. Selv om du alltid er konsekvent og gjør alt helt riktig.

Noen barn er mer viljesterke og intense enn andre.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det nekter å kle på seg hver eneste morgen selv om du har googlet og lest alle artikler om barn som ikke vil kle på seg. Selv om du anerkjenner barnets følelser, avleder, bruker humor i påkledningen og lar barnet få velge mellom to antrekk og i det hele tatt gjør alle de tingene ekspertene råder oss til å gjøre.

Noen barn er mer kraftfulle enn andre. Noen barn er rett og slett bare morgengretne. Noen barn hater ull. Og noen barn kler ikke på seg frivillig før de begynner i femte klasse. Uansett hvor mye du googler og anerkjenner følelsene deres.

 

Det er blitt litt trendy i dag og ønske seg harmoniske, glade og lykkelige barn. Hele tiden! Barn som ikke trasser, som ikke kaster sofaputene rundt seg i vilt raseri, som spiser fisk og avocado uten å rynke på nesen, som ikke river håret av søsknene sine og som sitter pent ved matbordet.

Dersom barna ikke passer inn i den trange A4-boksen full av lykke og harmoni, tror vi gjerne det er noe galt med barna våre.

Mediene bombarderer oss med artikler om alt som er «feil» med barna våre. Om alt som kan fikses bare du bruker denne metoden eller denne teknikken. Gjerne presentert som «Det er jo bare ?».

Men når vi opplever at det ikke er bare bare å få barna til å sove på eget rom, eller ikke trasse i butikken, så er det lett å tro at det enten er noe vi foreldre gjør feil, eller at det er noe galt med barna våre.

Mediene er veldig flinke til å skape fiktive problemer av noe som overhodet ikke er noe problem.  

For barn skal være sinte. De skal være lei seg. De skal trasse, nekte å kle på seg, ikke spise fisk og kaste snøball på naboens garasje. Det er helt normalt og er en del av utviklingen. Det er en del av det å være barn.

Jeg er mer bekymret for de barna som får tredd lykke og harmoni ned over ørene hver eneste time av dagen.

Det kan umulig være bra!

 

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

 

PS: I boka Føkk lykke! tar jeg et oppgjør med lykkesamfunnet vårt og ser hva som skjer med barna våre dersom vi rett og slett sier: Føkk lykke, og åpner døren for andre følelser og sinnstemninger også.

Kjøp den her

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår normale men langt fra A4-familie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nei, det er ikke greit å snakke i mobil på toget

28.04.2016 - 21:17 48 kommentarer

Jeg sitter på toget på vei inn til Oslo. Togturen tar nærmere to timer. Toget er langt fra fullt. Vi er vel en åtte, ti passasjerer i vognen.

To rader foran meg ringer en mobil. En mann svarer, og den neste timen har han en høylytt samtale med det jeg vil tro er en kollega. De snaker om regnskap, kontrakter og ansatte før de begynner å løse et it-problem.

Han snakker høyt! Veldig høyt!


 

Det er helt stille i vognen ellers. Noen prøver å sove, noen sitter med ei avis eller ei bok på fanget, noen prøver å jobbe litt på pc-en sin, noen bare ser ut av vinduet.

Irritasjonen blant de andre passasjerene stiger jo nærmere vi kommer Oslo. Noen veksler blikk, noen rister forsiktig men oppgitt på hodet, de fleste legger ned både avis, bok og pc.

Det er ikke første gang jeg opplever liknende. Jeg tar mye tog mellom Raufoss og Oslo, og det er absolutt ikke uvanlig at en eller annen tar opp mobilen sin og velger å ta både private samtaler og jobbsamtaler på toget.

Noen klarer å holde stemmevolumet nede. Og det er helt fint. Jeg krever ikke total tystnad når jeg skal ta toget.

Men så har du altså noen, som snakker så forbanna høyt, at man ikke kan unngå å få med seg hele samtalen. Så høyt at det er klin umulig for andre å konsentrere seg om noe som helst annet enn den høye, irriterende stemmen.

Jeg lurer ofte på om jeg burde si fra når jeg opplever slike høylytte mobilropere. Er det egentlig greit å snakke høyt i mobilen på tog? Jeg syns ikke det.

Jeg syns rett og slett det er fryktelig irriterende.

 

Les også: Dette må du tåle av barn på fly

Les også: Ikke rart barna våre mobber

 

Hva syns du om folk som snakker høyt i mobilen på tog?

Og hadde du sagt fra?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kjære foreldre, ikke undervurder barna

26.04.2016 - 20:02 28 kommentarer

«Wohoo, jeg vinner!» roper jenta mens hun løper oppover kanten på den skrå muren. Hun plasserer det ene benet stødig foran det andre på vei oppover mens hun strekker armene ut til hver sin side og vifter med fingrene.

Jeg vil tippe hun er en fem, seks år.


 

Når hun når toppen, snur hun seg og smiler til broren sin som kommer trampende bak henne. Han er omtrent på samme alder. Kanskje ett år eller to eldre.

Han tar igjen søsteren sin på toppen av muren, og sammen tar de sats og hopper ned. De treffer bakken med et dunk, ramler og ruller rundt i gresset så armer og bein står alle veier. Det er umulig å se hva som er opp og ned på dem.

Latteren høres ut som erter som triller nedover et vaskebrett.

«Hey, neste gang må vi prøve å stå», roper broren og er allerede på vei bort til den lave enden av muren.

 


Jo da, det er lengre ned på baksiden enn på framsiden. Men dog ...

 

Så kommer det jeg vil tro er foreldrene. Mammaen iler bort til muren og griper sønnens hånd.  

«Vær forsiktig», sier hun.

«Du kan ramle og slå deg. Muren er høy».

Faren kommer også bort og nikker taktfast med hodet. De står og prater en liten stund og jeg kan se at foreldrene vurderer om det er greit at barna balanserer på muren.

Foreldrene ender opp med å gå ved siden av muren og leie hvert sitt barn oppover, for så å holde dem rundt livet når de kommer på toppen og løfte dem i et svev ned til bakken med et entusiastisk «Wiiiiiiii».

Hva skjedde med de to tøffe, selvsikre, klatrebarna? De som løp opp muren med stødige skritt og hoppet ned til ertetrillende-latter?

De ble plutselig veldig usikre og redde. Med hånden godt plassert i mamma og pappas trygge hånd, vinglet de forsiktig oppover muren. Sakte, usikkert og nølende med flakkende blikk. Smilet og latteren forsvant sammen med motet og mestringsfølelsen.

Det er ikke første gang jeg opplever liknende ting.

I den samme parken er det en liten klatrevegg. Den er ikke mer enn et par meter høy, og er skrå, slik at barna umulig kan ramle ned. Mister de fotfestet, sklir de bare ned på magen. Eller på rumpa.

 


 

En liten gutt på rundt tre år prøvde seg på klatreveggen. Han satt seg på rumpa og klatret sakte oppover med armene bak seg og beina i bøy. Han kom ikke langt før pappaen var på plass.

«Nei, kjære deg, du må snu deg. Du kan ikke klatre med rumpa ned, da ser du ikke, og så får du ikke skikkelig tak».

Så viste han gutten hvordan han skulle klatre. Hvordan vi voksne mener at man bør klatre. Hva som ser mest logisk og sikkert ut i våre fornuftige, men akk så kjedelige voksne øyne.

Gutten snudde seg rundt. Og han kom til topps. Dog med pappas trygge hånd godt plassert under baken.

Les også hva jeg opplevde på et lekerom i fjor høst: Kan barn leke feil?

Da vi var på et av landets vitensentre for ikke så lenge siden, fikk en liten, glad gutt streng beskjed fra mammaen sin om ikke å hoppe fra den halvmeter høye kanten og ned på putene på gulvet.

«Vil du vi skal tilbringe kvelden på legevakten?», spurte hun med strengt blikk og stram pekefinger. Den lille, glade gutten så skamfullt ned i bakken, ristet på hodet og satt rumpa trygt ned på en av putene.

Jeg kan fortelle hundrevis av liknende historier. Etter jeg fikk barn selv, og begynte å vanke på steder der andre barn og foreldre også vanker, hører jeg «Nei, nei» og «Vær forsiktig» over alt hvor jeg snur meg.

«Ikke klatre så høyt, du kan falle ned».

«Ikke løp så fort, du kan snuble».

«Ikke sykle så raskt, du kan ramle og slå deg».

 


 

Kjære foreldre, hva er det egentlig vi holder på med?

Jeg skjønner at dette behovet for kontroll og beskyttelse bunner ut i en grenseløs kjærlighet til barna våre. Jeg mener, barna våre er det kjæreste vi har. De er vårt alt. Og det er helt normalt å ville beskytte noe som vi er så glad i.

Men jeg tror samtidig vi tar fra barna våre mye av gleden ved å være barn. Barndommen handler i veldig stor grad om å utforske, teste grenser, om mestring og om å bli kjent med sin egen kropp.

Ellen Beate Hansen Sandseter ved Dronning Mauds Minne Høgskole, forsker på spennings- og risikofylt lek blant barn i barnehagealder. Sammen med psykolog Leif Edward Ottesen Kennair, har hun forsket på om barn som faller ned fra et tre og brekker benet, eller unger som nesten har druknet, har angst som voksne.

Svaret er et klart og tydelig NEI. Det er faktisk motsatt. Det er de barna som aldri fikk lov til å klatre i trærne eller leke ved vannet som er overrepresentert blant dem som har angst som voksne.

 


 

Så kjære foreldre, ikke undervurder barna.

De tåler en støyt. De tåler å slå seg. De tåler både skrubbsår og en forstuet fot. Ja, de tåler til og med neseblod og en brukket arm også.

Spørsmålet er hvor godt de tåler aldri å få leke fritt, klatre, løpe, balansere og hoppe uten at vi foreldre står der med en trygg hånd og ber dem om å være forsiktig.

Les også: Kjære foreldre, ikke slukk stjernene

Les også: Den magiske barndommen

 

 

PS: I boka mi Føkk lykke! skriver jeg mer om overbeskyttede barn og hvilke konsekvenser det får for den oppvoksende generasjon. 

Kjøp den her

 

PSS: For flere oppdateringer fra en familie med frittgående barn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Når jeg blir stor, skal jeg bli rockestjerne

25.04.2016 - 12:50 8 kommentarer

Jeg skal holde meg langt unna sånn selvrealiserings-stoff her på bloggen. Sånn der "Du kan bli hva du vil-greier". Sånn "Det er aldri for sent å følge drømmen. Det er bare opp til deg selv. Du kan bli hva du vil. Det blir hva du gjør det til. Du er din egen lykkes med" og så videre og så videre. 

For nei, alle kan ikke bli hva de vil. Og noen drømmer er det for sent å følge. 

Da jeg var liten, for eksempel, drømte jeg om å bli skuespiller i Hollywood. Det er for sent nå. Dessuten har jeg omsider innsett at jeg ikke har talent. 

Da jeg ble litt større, ville jeg bli astronaut. Det er definitivt for sent nå. Og jeg hadde aldri kommet gjennom det smutthullet.

Dette er et innlegg om godt nok, om å si ja selv om man egentlig ikke tør, om ikke å bry seg så mye om hva andre mener og ikke minst, om å ha det gøy. 

Da jeg begynte å spille i band som fjortis, skulle jeg bli rockestjerne. Jeg trodde lenge det var for sent også. 

Men vent nå litt ...

 

 

For noen måneder siden, tikket det plutselig en sms inn på mobilen min. Jeg satt på gulvet og plukket opp Lego mens ungene hadde sverdkamp rund meg. Hadde jeg lyst til å komme og prøvespille i et band? Bassisten hadde sluttet, og om de ikke husket helt feil, så hadde jeg spilt bass før.

Min første tanke var at nei, det går jo ikke. Jeg er ikke fjorten år lenger. Jeg er førti, og jeg er mamma, og jeg har en jobb. Dessuten har jeg ikke tid eller overskudd. Og etter flere år som småbarnsmamma, har hodet og hukommelsen min samme tempo som en bil på en gjørmet landevei i tåke. Det er over 20 år siden jeg spilte sist, jeg er ikke god nok. Jeg kommer til å drite meg ut.  

Les også hvordan det gikk da jeg holdt mitt første foredrag: Ikke spy og ikke besvime

Men likevel, jeg hadde allerede rukket å se for meg, dog bare som et bitte lite glimt, meg på en scene, med bassen min, med bandet, med lys, lyd og med publikum. Og det bitte lille glimtet ville ikke gi slipp.

Så jeg møtte opp på en øving. Jeg spilte noen stakkarslige «dum de dum» med skjelvende fingre. Og ble veldig overrasket da de ville ha meg med videre.

Lørdag spilte vi konsert sammen med bandene Fluency og Prime Groover.

Var jeg nervøs? Ja.

Husket jeg alt? Nei.

Spilte jeg alt helt riktig? Nei.

Hendte det jeg falt ut? Ja.

La folk merke til det? Nei da.

Men fy fader så gøy det var! Og fy fader så fett det låt.

Her er noen bilder fra konserten og forberedelsene før:

 












 

 

video:img3905
 

 

 













 








video:img3911

 

video:20160424013935 1

 



 

Les også om min førtiårskrise og alt den har ført med seg

Følg gjerne bandet vårt på Facebook. Det er mye spennende som skjer fremover. Vi holder blant annet på i studio i disse dager.

 

Eller følg meg her for flere musikalske (og umusikalske) oppdateringer:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Mellomstasjon

21.04.2016 - 12:34 34 kommentarer

Jo da, jeg er forferdelig glad i mannen min. Men jammen går han meg på nervene også.

Som for eksempel når han skal rydde av bordet og alltid lar det stå igjen en tre, fire ting. 

Eller når han snorker og nekter for at han har sovnet.

Eller dette såkalte (og helt uforståelige) systemet han har med mellomstasjoner.

 


 

Når han for eksempel har hentet posten, og setter seg ved kjøkkenbordet for å kikke på reklamen. Og når han er ferdig, i stedet for å kaste reklamen rett i papirsøppelet, som står rett under kjøkkenbordet, altså, han trenger bare strekke armen rett ned og så er hånden over esken der vi samler papir, så legger han reklamen i en bunke på hjørnet av bordet.

Det samme når han har bakt brød lørdag formiddag  (Ja, han baker! I motsetning til meg.), og steikeplatene ligger på komfyren etter han har stekt brødet i ovnen. Og han skal bruke komfyren til å koke tomatsuppe. Da tar han gjerne steikeplatene og flytter dem fra komfyren og bort til kjøkkenbordet slik at han kommer til ved kokeplatene. Og la meg bare få understreke at nå er steikeovnen tom! Og den er rett ved siden av komfyren. Det ville ha vært mye enklere å sette steikeplatene rett inn i ovnen igjen i stedet for å snu seg rundt, gå de to, tre skrittene bort til kjøkkenbordet, og legge platene fra seg der.

Hvorfor kan han ikke legge ting direkte der de skal ligge. Der de har sin plass. Hvorfor må han innom sånne mellomstasjoner?

Og jeg kan nevne i fleng:

Når han skal rydde av bordet på verandaen, og setter kaffekoppene på spisebordet i stedet for å bære dem rett ut på kjøkkenet.

Når han kommer inn døra og tømmer lommene sine på benken i gangen og legger krøllete kvitteringer opp på hylla i stedet for å ta de med ut på kjøkkenet og kaste de. Selv om han faktisk går rett ut på kjøkkenet etter å ha hengt fra seg jakka!

Når han soper i hop barnas leker fra sofaen etter barnas leggetid, og bærer de med seg bort til hjørnet i stua og så legger de på gulvet (!) i stedet for å legge de rett opp i lekekassene. Som står rett ved siden av!

Når han kler på ungene pysj på badet og legger de møkkete klærne deres på badebenken i stedet for å legge dem rett i skittentøyet. Jeg mener, han bøyer seg ned, plukker klærne opp fra gulvet, (og da er jo egentlig jobben gjort) og legger de fra seg på benken. Skittentøykurven står rett ved siden av.

Når han pakker ut matvarer og setter frokostblandingen på kjøkkenbenken i stedet for å sette den rett opp i skapet. Skapet som er rett over benken der han setter frokostblandingen.

Når han tar med seg bunken med nyvaskede, brettede klær fra stua (som jeg har brettet) og legger dem i senga i stedet for å legge dem rett inn i skapet sitt. Og når han skal legge seg om kvelden, tar han klesbunken og legger den på nattbordet sitt, eller på gulvet. Ikke snakk om å legge klærne der de faktisk skal være. Ikke før i morgen i hvert fall.

Jeg kan fortsette i det uendelige, men du skjønner tegninga, ikke sant?

Les alt om den irriterende mannen her

 

Flere som kjenner seg igjen?

 

PS: For flere studier om mannens merkelige adferd, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Sannheten bak Casa Kaos

18.04.2016 - 15:36 57 kommentarer

Da jeg, i en helt annen sammenheng, la ut et bilde av trappa vår på Snap i går, fikk jeg plutselig en haug med tilbakemeldinger på at det lå en gammel avis på bakken, samt at trappa så veldig slitt og sliten ut. 

 


 

Ryddet jeg ikke i hagen, mon tro? Lot jeg bare huset forfalle? På samme måte som vi allerede har konkludert med at jeg lar både barn, parforhold og meg selv forfalle.

Som alle vet, viser vi bloggere bare en liten bit av sannheten. Derfor tenkte jeg at jeg skulle vise dere det hele og store bildet denne gangen. Selvfølgelig er ikke en gammel, krøllete avis og en slitt trapp representativt for mitt liv. 

Nehei, på denne tiden av året er hele hagen vår full av skrap og dritt som kommer til syne når snøen smelter. Bare se her: 

 


En ødelagt prompepute.
 


En hanske. (Den er ikke vår, så hvis noen kjenner den igjen, hyl ut) Og et Twist-papir. 
 

 


En brevholder. Legg for øvrig merke til at verandatrappa også trenger et lag beis. 

 


Noe udefinerbart søppel.

 


Isopor i hekken. (Og plenen full av mose)

 


Et utvaska Hubba Bubba-papir.

 


En hockey-kølle. Der var den, ja. 

 


Et skeinebrett i busken.

 


Søppelhjørnet på verandaen. Av en eller annen grunn blir all søppel og dritt blåst inn i akkurat dette hjørnet.

Ja, og så en gulvplanke som var til overs etter vi la nytt gulv på barnerommet. I fjor høst ...

 


Smellsaker fra nyttårsaften.

 

Stæsj utenfor garasjen. (Jeg orker ikke en gang tenke på hvordan det ser ut inne i garasjen ...)

 


Juletrær. Fra i fjor og i forfjor.

 


En slags ball. Og mer papir og annen rusk. 

 


Eh ... noe ... Men det ser ut som det har vært noe gøy. 

 

Og så var det alle de tingene vi skulle ha gjort, da. Alt vi skulle ha malt, beiset, snekret, fikset og ordnet i hagen og på huset: 


Takrenna må fikses.

 


Plankene på veranda-rekkverket råtner bort. 

 


Plankene vi skiftet i fjor, men som vi ikke har fått malt ennå.

 


Et knust kjellervindu. 

 


Rotet under trappa.

 


Muren som må males.

 


Garasjeporten som må byttes.

 


Nattbordene utenfor lekehytta som må kjøres på søppelfyllinga.

 


For ikke å snakke om hvordan det ser ut inne i lekehytta. 

 

Så nei da, det er ikke bare trappa vår som trenger å pusses opp. Og det er ikke bare ei avis som ligger og slenger i hagen.

Men sånn er det når man har barn og mann og jobb og hus og bil og katt og ikke minst mange andre spennende ting å bruke tid på enn å rydde og pusse opp. 

Det blir nok gjort, skal du se. Men ikke akkurat nå. 

Dessuten, mens jeg gikk rundt i hagen med kamera og knipset dritt og møkk, kom jeg over disse små. Det er vårens første!

 



 

Og da tenkte jeg at det store og hele bildet egentlig ikke er så ille likevel. 

Vil du lese flere Casa Kaos-interiørinnlegg: 

Interiørtips - tema oppbevaring

Interiørtips - tema gardiner

Interiørtips - tema blomster

 

PS: For mer inspirasjon fra Casa Kaos hus og hage, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg har begynt å spille i band!

17.04.2016 - 19:35 10 kommentarer

Jeg tror det er en del av førtiårs-krisa mi.

Jeg ble førti tidligere i år. Her 20 grunner til at damer over førti er best

Det siste halve året har jeg gjort mange ting som faller inn under kategorien førtiårskrise:

Jeg klipte meg kort:



 

Jeg har malt stua mi blå og byttet ut søte bilder på veggene med attitude:



 

Jeg har skrevet en bok for liksom virkelig å få uttrykt meg (Som om ikke bloggen egentlig er mer enn nok).



 

 

Jeg gjør yoga hjemme på stuegulvet hver morgen:

(Jeg skulle ønske jeg kunne si at den blå tåa er fra en slåsskamp eller ekstremsport eller noe sånt, men jeg mistet en tallerken på den da jeg tok ut av oppvaskmaskinen)

 

Og jeg har begynt å spille i band!

Det gjorde jeg også da jeg var tenåring. Med hullete Levis 501, bleika permanentkrøller, svartfarga pannelugg og skinnjakke, hang jeg på Rockeverkstedet i Gjøvik med de tøffeste guttene og jentene.

Les også: Noen ganger funker det best å vise fingern og rope faen

Jeg spilte i et jenteband. Black Dove, het vi. Jeg spilte bass. Vi var dritkule. Det ble reportasje i lokalavisa og greier. Og vi fikk et par spillejobber.

 


(Jeg er sauen øverst på bildet til høyre)

 

Vi hadde store drømmer. Vi skulle bli verdensstjerner. Så klart.

Så ble vi spredt rundt omkring i landet. Noen begynte på skole langt unna. Noen fikk andre interesser. Og bandet ble sakte men sikkert lagt ned.

Men nå, 25 år etter, tar jeg opp igjen tråden. Men ikke med det samme bandet. Selv om det hadde vært råkult. 

På lørdag skal vi spille konsert. På Retro, den lokale puben på Raufoss. Det blir min første konsert med dette bandet. De andre har spilt mange konserter. De har holdt på i noen år allerede. Men det blir altså min første. Det blir tungt og det blir tøft.

Da skal jeg ha på meg skinnbuksa mi.

Jeg føler meg nesten som 14 igjen.  

 

PS: I morgen snapper jeg fra øvinga vår. Følg med!

(casakaos)

 

Flere her som har tydelige tegn på tretti, førti eller femtiårskrise?

 

.

Trampoline-regler? Nei takk!

15.04.2016 - 11:41 43 kommentarer

Så fort sola smiler, snøen kryper unna, gresset spirer og barnelatter atter høres over hele nabolaget, lyser trampoline-advarslene mot oss.

 


 

Trampolina er farlig! Barna kan slå seg! De kan få vondt! De kan få nakkeskader! De kan brekke noe!

Og så kommer alle disse artiklene om hvor farlig trampolina er, og hvordan barna skal hoppe «riktig».

Familieverden har for eksempel en artikkel ute nå, der de foreslår noen kjøreregler:

1. Hvor mange skal hoppe samtidig?

Jo flere som hopper samtidig, jo større er risikoen for å bli skadd.

2. Store og små samtidig?

Hvis det er stor forskjell på vekten til de som hopper, er de minste spesielt utsatt for skader. Ta hensyn til de minste, bytt på å hoppe slik at alle slipper til.

3. Hvem får lov til å hoppe?

Som eier av trampolinen, er du ansvarlig for alle som hopper på den. Skal venner som vil hoppe spørre om lov hjemme først?

4. Hva kan de voksne bestemme?

Voksne bør vurdere ferdighet og følge med når barn hopper. De voksne har ansvaret, og må stoppe leken dersom den går over styr.

5. Hva er lov og ikke lov?

Bli enige om hvilke regler som gjelder for turning og lek på trampolinen. Salto på trampolinen kan gi alvorlige nakkeskader dersom det går galt.

 

Og jeg som jubler hver gang trampisen blir tatt fram om våren. Endelig kan jeg slappe av i vårsola med kaffekoppen min på verandaen mens barnelatteren blander seg med boink, boink, boink-lyder.

Men så viser det seg altså, at jeg ikke bare må lage en hel haug med regler for barna, jeg må også følge med på dem når de hopper. Jeg må sitte og passe på at de ikke hopper for mange på en gang. Jeg må passe på at lillesøster ikke hopper samtidig som storebror, siden de har ulik vekt. Jeg må vurdere ferdighetene til barna, passe på at de ikke turner for voldsomt, at de ikke prøver seg på en salto og så må jeg stoppe leken hvis den «går over styr».

Virkelig?

Ikke bare bruker vi trampolinen feil, jeg har også lært barna å sykle helt feil. Trygg Trafikk har nemlig lager regler for hvordan vi skal lære barna våre å sykle slik at de ikke skader seg. 

Snakk om å undervurdere barna!

Hva med å la barna få teste ferdighetene og grensene sine selv? Hva med å la barna finne ut på egen hånd at de kan skalle hodene sammen og få vondt hvis de hopper for mange samtidig. Hva med å la barna få stoppe leken selv hvis den går over styr? Hva med å ha tillit til at barna er relativt kompetente (vel, i hvert fall av og til) små mennesker som klarer å hoppe på en trampoline uten at en voksen lager regler og sitter og følger med på dem.

I Familieverdens artikkel, får vi vite at det er kjempeviktig å tenke skadeforebygging. For barn skader seg på trampolina. Ganske ofte, faktisk.

Og så lar de Sigmund Clementz som jobber i forsikringsselskapet If få slippe til og fortelle oss hvor farlig trampolina er samtidig som han anbefaler oss å kjøpe en barneforsikring. Hvilket er en helt unødvendig forsikring å bruke penger på. Barn trenger ikke en egen barneforsikring!

Selvfølgelig vil Clementz gjøre trampolinehopping til noe fryktelig farlig. Han skal jo selge forsikringer! Han vil at vi foreldre skal bli så engstelig at vi sporenstreks går inn på nettet og kjøper en tullete og helt unødvendig forsikring.

Videre i artikkelen sier Clementz at halvparten av skadene selskapet har fått melding om, er i kategorien alvorlige, og at det har vært nødvendig med sykehusopphold i inntil to døgn.

Wow, sykehusopphold i inntil to døgn etter trampoline-lek. Det hørtes fryktelig skummelt ut.

Men er det virkelig vanlig?

Nei, for lenger ned i artikkelen kommer det frem at det kun er snakk om èn hendelse (i 2008) der ett barn måtte ligge på sykehuset i to døgn etter å ha hoppet på en trampoline.

Les også: Dette skader barnet ditt (Ikke les denne hvis du er lettskremt)

Men så slipper de heldigvis en litt mer fornuftig person til. Berit Jaritz i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), forteller at hvis man måler antall skader i forhold til hvor mye barn faktisk hopper på trampolina, så er det egentlig ikke snakk om så mange skader. Trampolina er visst ikke så veldig farlig likevel. De fleste barn skader seg på sports- og idrettsområder. Ikke på trampisen. Er du redd for at barna dine skal skade seg, er det med andre ord større sjanse for at det skjer på fotballtreninga eller på turninga enn på trampolinen.

Dessuten, er det ikke helt normalt at barn skader seg litt, da? Det er prisen vi må betale for at barna skal få en fri og aktiv barndom uten voksne som henger over dem og lager tullete regler og prenter inn i dem alt som er farlig. Jeg har også trua på at barn som får lov til å skade seg litt, blir bedre rustet til å takle såkalte farer.

Jeg er i hvert fall villig til å betale den prisen. Både for å få glade og aktive barn som lærer å finne grensene sine selv, og for å få drikke den kaffekoppen i fred og ro uten å måtte passe på at barna ikke skader seg. 

Har dere trampoline-regler?

Les også: Kjære foreldre, ikke slukk stjernene

 

Les mer om tullete skremselspropaganda og frittgående barn i boka mi Føkk lykke! 

Kjøp den her

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie uten trampoline-regler, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg skjønner det bare ikke

13.04.2016 - 10:21 6 kommentarer

Selvfølgelig husker jeg dette her, tenkte jeg og dro trekket av bilstolen.

Denne skal her oppe, denne skal inni her, disse to skal sitte sammen sånn, denne hempen her og de to festene sammen her. Det husker jeg.

 



 

Jeg myste mot den lure vårsola. Det ene øyeblikket varmer den så godt at man tar av seg strikkejakka og går rundt i bare t-skjorta uten å få gåsehud.

I det neste øyeblikket kommer en tynn sky foran sola, eller et lite vindpust, og man må fiske frem strikkejakka igjen.

Akkurat nå var det t-skjorte-sol.

Bilen stod parkert på plenen foran verandaen. Nyvasket og fin. Ungene hoppet på trampolina. Mannen stod på framsiden av huset og spylte bilmattene.

Selvfølgelig husker jeg dette, tenkte jeg mens jeg nynnet på en Marcus og Martinus-sang som ufrivillig hadde festet seg på hjernen, tok med meg stoltrekket i tre deler inn på badet og stappet dem inn i vaskemaskinen.

Dagen etter står jeg igjen på verandaen. Jeg drar strikkejakka godt rundt meg og hutrer lett.

Jeg stirrer med smale øyne ned på bilstolen. Den ligger der, spredt i fem deler utover de skeive verandagulv-bordene. To deler bilstol og tre deler trekk.

Hvorfor passer ikke trekket lenger? Hvorfor passer ikke den midterste delen noe sted? Hva er opp og hva er ned? Og hvorfor er det flere hemper enn det er kroker?

Jeg slår ut med armene og setter meg på trappa. Skuler bort på bilen i oppkjørselen. Nabokattene har hatt fest i natt. Hele bilen er dekket av brune fotspor.

Jeg skjønner det bare ikke. Hele stolen har forandret seg siden i går. Noen må ha vært her i natt og byttet ut noen deler. Noen må ha sneket seg opp på verandaen i løpet av natta og flyttet på strikkene på trekket, sydd på flere hemper, tettet igjen åpninger og klippet opp nye.

Jeg skjønner det bare ikke. Hvordan kan en bilstol forandre seg så mye over natta?

Noen som vet?

Følg hele historien på Snap (casakaos):

 















 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvor mange timer iPad-bruk er greit per dag?

11.04.2016 - 19:30 18 kommentarer

Ideelt sett skulle barna våre være ute og lekt hele dagen. Men sånn er det dessverre ikke.

 


 

Noen dager vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten iPad. De dagene barna våkner klokka fem, det regner ute og de av en eller annen grunn er pottesure.

De dagene der jeg har sovet altfor lite fordi jeg har vært våken siden klokka fem og jeg er sliten og sur og lei og egentlig bare vil sitte og drikke kaffen min i fred.

De dagene der barna krangler om alt. Om hvem som fikk mest melk i glasset, om hvem sine sokker lillesøster har på seg, om hvem som er best venn med pusekatten vår og om hvem som er eldst.

Dissen dagene kan det bli mye iPad-bruk.

Les også: I dag ble det seks timer skjermtid

Det blir det også når barna er syke. Når jeg er syk. Og når det er planleggingsdag og jeg må jobbe.

Ekspertene er ganske samstemte om hvor mye iPad-bruk som er greit: En halv time per dag for barn under skolealder, og en time for barn over skolealder.

Men hva menes egentlig med iPad-bruk?

Er det bare snakk om spilling?

Hva med musikk? Er det innafor å la barna få høre på låtene fra MGP Junior på iPaden? Går det under kategorien iPad-bruk? Hva hvis de ser på tv-sendingene i reprise samtidig. Er det da musikk, eller er det skjerm-bruk? 

Hva hvis de øver på trinnene til den nyeste Marcus og Martinus-låta? iPaden står på bordet og barna står på stuegulvet og danser. Skjermbruk eller ikke skjermbruk?

Hva med skoleoppgaver? Når førsteklassingen ligger på magen i sofaen og vifter med beina mens han gjør skoleoppgaver på Kaleido? Hva er egentlig forskjellen på disse oppgavene og noen av de spillene han ellers spiller?

Hva med mattespill? Hva med Dragonbox? Er det spill eller skolearbeid? Og hvis det går som skolearbeid, hva da med andre spill der barna faktisk lærer noe, eller må bruke huet?

Og er det ikke også formildende omstendigheter dersom barna er aktive når de ikke sitter på iPaden? Hvis de løper og klatrer og spiller fotball i hagen og hopper på trampolina og skater og sykler store deler av tiden ellers? Bør disse barna ha de samme begrensningene som barn som generelt er mer rolige og stillesittende?

Jo da, visst har vi dager der iPaden er i bruk i flere timer enn hva ekspertene anbefaler. Jeg skammer meg ikke over det. Og får overhodet ikke dårlig samvittighet. Sånn blir det bare noen dager.

For vi har også både dager og lange perioder der barna helt glemmer at iPaden i det hele tatt eksisterer.

Dager der barna løper ut verandadøren før frokost, og jeg ikke ser snurten av dem før etter middag. 

Når snøen i veien endelig har smeltet etter flere måneder med vinter, og de bare ut og teste sykler og sparkesykler i gata i stedet for å spille.

De første dagene etter vi har satt opp trampolina.

Når snøen smelter i hagen og alle fotballene dukker opp igjen. 

Som med de fleste andre ting, syns jeg det fungerer best å bruke skjønn, i stedet for å sitte med stoppeklokka. 

Hvor mange timer om dager bruker dine barn på Ipad-en?

Og er musikk iPad-bruk? Og hva med spill som Dragonbox?

 

Les også: Jeg kommer aldri til å spille Ludo med barna igjen

PS: For flere oppdateringer fra en familie som stort sett bruker skjønn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Den magiske barndommen

07.04.2016 - 20:17 42 kommentarer

Barndommen er magisk. Hver dag noe nytt. Nye lukter, nye lyder, nye følelser. Mestring, latter, tårer og rampestreker.

 


 

Å kjenne lukten av nyslått gress mens de våte, avkappede gresstråene legger seg i et tykt lag under føttene og farger fotsålene mørkegrønne. Eller lukten av grønne, hårete brødskiver når man endelig finner igjen matboksen som har vært savnet i to måneder.

Lyden av sinnamamma når man har tegnet med spritusj på veggen. Når man vet at man har gjort noe man egentlig ikke har lov til, men det var så utrolig fristende å tegne en blomst på den hvite veggen, så man gjorde det likevel. Eller når man har tømt alle sjampo- og såpeflaskene ut i badekaret, for å se hvor mye skum det ble, sprutet halve badevannet ut over badegulvet og sprayet pappas barberskum over hele seg.

Det lille ubehaget og etter hvert redselen når det går opp for en at man står langt inni skogen og ikke kjenner seg igjen. Det treet der har jeg da aldri sett før. Og i hvert fall ikke den store steinen. Den med mose på. Og så den enorme lettelsen når man ser et boligfelt mellom trærne og skjønner at man ikke må tilbringe de neste to årene i skogen og overleve på bark og blåbær likevel.

Den hemmelige hytta som ingen voksne vet om. Der man kan gjemme seg bort og lese forbudte blader og bøker, fortelle spøkelseshistorier, bytte klistremerker eller bare ligge på ryggen og lytte til skogen. Lytte til bekken, vinden, bladene, alvene, småfolket og huldra.

Den sinna mannen i nabolaget som blir fly forbanna når man ringer på og stikker av. Den kriblende følelsen av skrekkblandet fryd når man spurter ned trappa etter å ha presset inn knappen på ringeklokka, mens alle historiene man har hørt om sinnamannen farer gjennom hodet. At han en gang tok en liten gutt til fange og holdt ham innelåst i klesskapet sitt i femten år. At han spiser barneøyne til dessert. Og at han en gang filleristet en gutt fra tredje da han ringte på for å selge lodd. For det hadde kompisen til naboen til han i fjerde sett.

Følelsen av boblende spenning når man bader i bekken de voksne har sagt man ikke får lov til å bade i. Vinden som rusker i håret og gjør det bustet som et kråkereir når man sykler om kapp ned bakken til butikken. Kriblingen i magen når man hopper på ski utfor taket og lander dypt nedi snøfonna. Så dypt at snøen når en helt til magen, og man lurer på om man i det hele tatt kommer opp igjen før til våren. Når blåtimen sniker innpå og man plutselig oppdager at man skulle vært hjemme for to timer siden.

Føtter som løper. Hender som klapper. Stemmer som roper, ler, synger og gråter. Smil. Sinnamamma, blid mamma. Redsel, mestring, moro, full fart, helt stille, venner, uvenner, krangling, kjærester, kribling i magen, blåtimen, varm sol, kald snø, gule smørblomster, kattunger, skrubbsår på kneet.

I dag har vi byttet ut hytte i skogen med prins- og prinsesserom. Overstadige barnerom med stjernehimmel, prinsesseslott- og sjørøverskutesenger. Barnerom med rosa vegger med glitter på. Garderobeskap med Batman-hule. Strategisk plasserte lamper som gir mystisk lys. Toetasjes senger med stiger, hemmelige rom og superheltsengetøy.

Barna løper ikke gjennom vått, nyslått gress som fester seg under føttene lenger. De sitter inne og har perle- og tegne-workshop med mamma. Ingen har tid til å sykle fort i nedoverbakke, for man skal på sykkeltrening. Og pappa skal kjøre.

Den frie gatefotballen er flyttet til banen. Man krangler ikke lenger om det var mål eller ikke. Man trenger ikke å knuffe og forhandle om hvem som skal stå i mål når keeperen må inn og spise middag. På banen ordner trenerne opp i sånt. Treneren deler inn lag, har klare regler og bestemmer om det var mål og hvem som skal være keeper.

Bursdagene handler ikke lenger om venner og lek. Den kuleste bursdagen er ikke den der man skvetter i taket når ballongene sprekker. Eller når geleen detter ned på gulvet, og man prøver å skrape den opp fra teppet før mamma kommer ut fra kjøkkenet. Den morsomste bursdagen er ikke den der man løper rundt i hagen og leker «boksen går». Den morsomste bursdagen er den med det kuleste temaet, den flotteste kaka og de som har de flinkeste foreldrene til å organisere leker.

Ingen ringer på og stikker av, for barna er enten på korpsøving, fotballtrening eller de står på kjøkkenet og baker boller med pappa.

Ingen barn løper rundt i skogen alene, for skogen er farlig. Dessuten har man ikke tid til å løpe i skogen, for treninga begynner om tjue minutter.

Vi arrangerer playdates for barna våre, og avtaler når de kan besøke hverandre. Vi blir overrasket når en unge plutselig ringer på og lurer på om noen har lyst til å bli med og leke. Sånn helt uten videre.

Ingen barn leker ute i snøen uten at en voksen blir med og lager skihopp. Eller graver ut snøhulen for dem. Og skogsturen foregår sammen med mamma eller pappa.

Vi fryder oss over funklende barneøyne som drar nok en prinsessekjole ut av handleposen. Vi gleder oss over overraskede barnehyl til barn som får se den lyseblå Frost-prinsesse-bursdagskaka. Og vi smiler henrykt til barn som nettopp har fått vite at vi skal til Euro Disney til sommeren.

Vi er så opptatt med å konstruere minner om en lykkelig barndom at vi har tatt fra barna muligheten til å lage minnene sine selv. Vi serverer magien, ferdig sammensatt med passe deler undring og pedagogikk, og med all fare og ubehag luket vekk, slik at ingen skrubbsår eller ubehagelige følelser følger med.

Men vi fjerner samtidig den kriblende spenningen man kjenner i magen når man har gått litt utenfor sine egne grenser. Når man har klatret litt for høyt, løpt litt for fort eller vært ute litt for lenge.

Vi serverer barna våre magi helt uten mestringsfølelse. Og helt uten gleden man opplever når man faktisk klarte å klatre ned fra treet likevel eller ordnet opp i en krangel på egen hånd.

Barna har blitt degradert til publikum til sin egen barndom, mens vi voksne kjøper inn, organiserer og serverer, helt uten krav til fantasi. Vi har organisert magien. For vi vil jo ikke utsette barna våre for risiko eller ubehag.

Vi vil jo ha lykkelige barn. Hele tiden!

 

Teksten er hentet fra boka mi Føkk lykke! 

Kjøp den her

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie med frittgående barn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Barnebursdag på budsjett

05.04.2016 - 13:00 42 kommentarer

«Jeg har rett og slett ikke råd til å kjøpe inn gaveposer til alle barna. Men alle gjør det for tiden. Både barna og foreldrene forventer det. I fjor droppet vi hele bursdagsfeiringen til datteren min og bare feiret med familien. Jeg vurderer å gjøre det samme igjen i år.»

Denne mailen fra en frustrert mamma, tikket inn i mailboksen min. Jeg har fått mange liknende henvendelser og lest mange liknende kommentarer på diverse mammaforum og -grupper.

 



 

Barnebursdager har blitt big business. Den beste bursdagen handler ikke lenger om hvem som har den morsomste pappaen. Han som holder alle barna opp ned etter beina og dingler dem fram og tilbake til frydefulle hyl. Det handler ikke lenger om hvem som får lov til å spise gelè med sugerør. Slik at hele stua blir fylt med surkle- og prompelyd. Det handler ikke lenger om bro bro brille, slå på ring og flasketuten peker på.

I dag handler den beste bursdagen om hvem som har den flotteste kaka, det kuleste temaet, den morsomste klovnen, de tøffeste ballongfigurene og de beste gaveposene. Gaveposer med bilde av Minions, Sophia eller Spiderman, fylt med godteri, klistremerker og gjerne en liten gave.

Jeg er ikke noe bedre selv. Vi har også feiret barnebursdag med Monsters High-tallerkener og -krus. Vi har også delt ut Lynet Mc Queen-gaveposer til alle barna.

Det er for så vidt greit nok det.

Men når det blir sånn at man ikke kan feire bursdag uten tema og gaveposer ... Når det blir sånn at både barn og foreldre forventer å få gavepose ... Når barna sukker skuffet over en langpannekake med nonstop ... Når foreldre vurderer å droppe hele bursdagsfeiringen til barnet sitt fordi den blir for dyr ... Når det ikke er nok å spise gelé med sugerør og leke bro bro brille, fordi det blir sett på som en annenrangs bursdag ... Da syns jeg det har gått for langt.

I fjor feiret vi barnebursdag med 16 barn til under 300 kroner.

Les også hvordan jeg hold på å gå i den store bursdagsfella

Her er ti tips til hvordan man kan arrangere barnebursdag på budsjett:

1 Feir hjemme

Har du plass hjemme, dropp lekeland, bowlingbursdag og andre steder de arrangerer bursdager. Disse stedene er dyre. Har du ikke plass hjemme, hør med barnehagen, skolen eller SFO om du kan få låne eller leie lokalene eller gymsalen etter stengetid for en billig penge.

Mange steder kan man også få leie samfunnshus, bydelshus og liknende kommunale lokaler billig.

Er det varmt ute? Legg feiringen utendørs. Har du ikke hage, kan man feire finfin bursdag i parken eller på den lokale lekeplassen.  

 

2 Lag innbydelsene selv

Lag på pc-en og print ut. Eller la barnet få tegne og male på papir eller kartong og skriv på baksiden. Det er da mye koseligere å få en hjemmelaget innbydelse enn en kjøpt.

 

3 Server billig mat

Pannekaker er alltid en slager. Billig er det også. Vi mettet 16 småbarn på pannekaker til under hundrelappen.

Ellers er både pølser og hjemmelaget pizza rimelige alternativer. Eller hva med spagetti eller nudler? Barn elsker spagetti og nudler!

Kjøp billigbrus. Barn bryr seg ikke om colaen heter Coca Cola eller Firs Price Cola. Saft fungerer også helt fint.

 

4 Bytt ut kake med gele

Kan du bake, trenger det ikke koste så mye å slenge sammen ei sjokoladelangpanne. Alternativt fungerer ferdigmikser fra Toro også helt fint, men de koster litt mer.

Min favoritt er gelé. Gelé er billig, enkelt å lage og danker lett ut en hvilken som helst kake.

 

5 Dropp engangs

Ja, det blir litt ekstra jobb og mye oppvask, men man ikke ha papptallerkener og ?krus med bilder av favorittfiguren på.

Har man ikke nok tallerkener og krus selv, spør om du kan få låne av naboer eller familie.

 

6 Bruk rester

Har du noen ballonger og sugerør liggende i skapet fra forrige bursdag? Det spiller ingen rolle om det ikke matcher.

Hva med kakelys? De brenner jo bare i 30 sekunder, så er de blåst ut. Vi bruker lysene om og om igjen. Du kan servere ganske mange bursdagskaker før du har brukt opp en pakke med kakelys.

 

7 Frilek

Dropp innleide klovner, hoppeslott og andre organiserte leker. La barna få leke fritt. Eller arranger leker som ikke koster noe. Som stolleken eller flasketuten peker på.

 

8 Pynt

Igjen, det trenger ikke være tema og det trenger ikke matche. Man trenger ikke pynte med vimpler, girlandere og bursdagsbarnets navn skrevet over hele stueveggen med store, glitrende bokstaver.  

Vi bruker å legge hvit papirduk på bordet, og la barna få tegne på duken. Strø en pose nonstop utover duken, så blir barna helt i fyr og flamme. Noen ballonger på stolene og i gardinstanga holder i massevis. Bryr barna seg egentlig om hvordan rommet er pyntet?

 

9 Dropp gaveposer

Man ikke sende med barna gaveposer hjem. Det er en veldig hyggelig gest, men absolutt ikke nødvendig.

Hvis du føler at du bør gi barna noe å ta med hjem, kan du kjøpe billige papirposer og fylle de med popcorn. Bruk litt farge på popcornene, så kan du til og med skilte med rosa eller grønt popcorn. Det er stas!

Eller fyll små shotsglass med gele og fest en ballong på. En til hver. Eller send med barna en muffins med navnet deres skrevet på. Det syns barna er kjempegøy.

 



 

10 Bursdagsgaver

Det blir ofte mange bursdager i løpet av et år. Det er ikke bare feiringen som fort blir dyr. Det blir dyrt med alle gavene som skal kjøpes inn også.

Kjør hjemmelagde gaver! Jeg vet mange rynker på nesa av det, men hva er vel egentlig bedre enn å få et kjede bestevenninna har laget selv i bursdagsbarnets favorittfarger. Eller en tegning av de to kompisene sammen på fotballtrening.

La barna tegne kort selv, og pakk inn gaven i gråpapir eller annet papir barna har tegnet på.

Jeg fikk også et veldig godt tips fra en mamma for litt siden. Hun lagde hjemmelaget modellkitt som hun pakket pent inn og ga i gave.

Her er oppskriften, hvis du vil prøve deg på dette selv:

2, 5 dl mel

2, 5 dl vann

1 dl salt

1 ss solsikkeolje

litt konditorfarge

1 ts. sitronsyre

Bland alt i en kjele. Kok opp under stadig omrøring. Deigen brenner seg lett fast, så rør hele tiden. Deigen blir veldig klumpete når den er ferdig. Avkjøl deigen litt, og kna den deretter til den blir myk og smidig. Deigen holder seg i ukevis om den blir lagt i en pose i kjøleskapet.

 

Til syvende og sist må vi huske på at det er vi foreldre som setter standarden for barna våre. Men liker du å bake, syns det er gøy å planlegge storslåtte bursdagsfeiringer og har lyst til å bruke masse penger på festen, så kjør på. Det er ikke noe galt i det.

Men ikke rynk på nesa, rist på hodet og snakk nedlatende om enkle, billige barnebursdager eller hjemmelagde bursdagsgaver så barna dine hører det.

Her må vi foreldre ta ansvar og lære barna våre at alle er forskjellige og at det viktigste tross alt er å få leke med vennene sine og få være midtpunktet i noen timer.

Ingen barn skal behøve å måtte droppe bursdagsfeiring med vennene sine fordi foreldrene ikke har råd til dyre gaveposer!

Flere gode tips til barnebursdag på budsjett?

 

PS: Vi har barnebursdag coming up om noen uker. Følg forberedelsene, eller mangel på sådan, her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Englebarn og drittunger

30.03.2016 - 12:54 16 kommentarer

Det er ikke viktig for meg å ha lydige barn som sitter stille og oppfører seg som små voksne.


 

Det gjør meg ingen ting at barna mine hopper i sofaen, har putekrig med sofaputene, tar en liten sang under middagen og leker at spagettien er slanger.

Jeg bryr meg ikke om de bruker utestemme inne (så sant de ikke gjør det hele tiden). De får lov til å krangle (Er ikke det helt naturlig, forresten? At barn krangler?) Og det er helt greit at de strekker på beina i midtgangen på flyet. Ja, jeg syns til og med det er greit at de leker i midtgangen også. Og står i flysetet i sokkelesten.

Les også: Tåler du ikke barn på fly, får du holde deg hjemme

Jeg velger mine kamper, gir barna mine stor frihet og mye ansvar, og jeg er stor tilhenger av å la dem i så stor grad som mulig få ordne opp i konflikter selv.

Det betyr ikke at barna mine er drittunger.

Det betyr heller ikke at jeg bedriver fri oppdragelse. Ei heller at jeg har gitt opp.

Jeg har bare valgt å legge inn støtet på andre steder. Det er helt andre ting enn lydighet og disiplin som er viktig for meg når jeg skal oppdra mine to håpefulle.

 

Her er mine regler, samt noen gode råd jeg ønsker å gi dem på veien:

- Du skal oppføre deg normalt pent når du er blant andre folk.

- Du skal følge de reglene som gjelder der du er, enten det er hjemme hos andre, på skolen, i barnehagen eller på lekeland.

- Ha respekt for folk som er annerledes enn deg selv. Annerledeshet er ikke noe du trenger å være redd for. Du kan kanskje til og med lære noe.

Les også: Det er verre å være annerledes når alle er like

- Vær nysgjerrig.

- Det er ikke greit å mobbe og å stenge andre barn ute.

- Det er lov å bry seg.

- Ikke døm andre. Det ligger som regel mye mer bak enn det lille du ser.

- Du trenger ikke prestere hundre prosent hele tiden. Godt nok er mange ganger godt nok.

- Du kan ikke sammenlikne deg med andre enn deg selv.

- Reklamebilder er ofte retusjerte.

- Din verdi ligger ikke i utseendet ditt.

- Husk å si unnskyld når du driter deg ut.

- Vær snill mot dyr.

- Ta vare på naturen. Vi kaster ikke søppel ute, og vi sparker ikke til maurtuer.

- Ikke alle vil like deg. Og det er helt OK.

- Stå for det du mener og tror på.

- Ikke stress. Det meste ordner seg.

- Si takk når du får noe.

- Vær takknemlig for det du har, i stedet for å strebe etter det du ikke har.

- Kjøp brukt. Det er i mange tilfeller minst like bra som nytt. Og mye billigere og bedre for miljøet.

Les også: Klart barn kan få brukte gaver

- Denne er til sønnen min: Du skal ha respekt for jenter. Nei betyr nei. Uten unntak!

- Ikke skriv dritt til og om andre folk på nettet skjult bak en anonym profil. Det er feigt! Ikke vær feig!

- Ikke skriv dritt til og om andre folk på nettet i det hele tatt.

- Og sist, og kanskje det aller viktigste: Du skal vite at jeg alltid vil elske deg, uansett om du klarer å følge disse reglene og rådene eller ikke, uansett hva du gjør eller ikke gjør og uansett hvem du vokser opp til å bli.

 

Lykkes jeg med dette, skal jeg være mer enn fornøyd. For meg er det viktigere enn å ha barn som sitter stille og holder kjeft.

Hva er viktig for deg i oppdragelsen av dine barn?

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt kaotiske, men ganske fine småbarnsliv, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hviledag, sa du? Hvilken hviledag?

27.03.2016 - 19:42 14 kommentarer

Jeg fikk en mail fra Kamille Puls for noen uker siden. De lurte på hvordan jeg holdt hviledagen hellig.

Hviledag, tenkte jeg da. Hvilken hviledag? Og så lo jeg litt sånn desperat for meg selv.

 


 

Som småbarnsmamma, eksisterer ikke ordet hviledag i mitt liv. Det ordet forsvant fra mitt vokabular den dagen for seks år siden, da jeg lå på sykehuset og presset ut en halv meter lang og tre og en halv kilo tung unge.

Siden har det gått slag i slag. Uten hviledager.

Men jeg har blitt veldig flink til å finne små smutthull i hverdagen som gir en illusjon av hviledag.

Her er mine ti tips til hvordan man kan slappe av når man lever midt i småbarnskaoset:

1 Utsett det du kan. Du ikke støvsuge i dag. Du heller ikke vaske klær. Er du flink til å utsette ting, kan du nesten få en følelse av at du ikke har så mye å gjøre.

2 Ta med deg mobilen eller favorittmagasinet ditt og gå på do, selv om du egentlig ikke må på do.

3 Bruk tv-en for alt den er verdt lørdag og søndag morgen. Er du heldig, får du en ekstra time i sengen før ungene river ned hele huset.

4 Frist barna med sjokolade og annet godteri hvis de bare lar deg få lese avisa i fred. Bestikkelser er en undervurdert oppdragermetode.

5 Vent med å hente barna i barnehagen selv om du slutter en halvtime tidligere på jobben. Send dem gjerne i barnehagen selv om du har en hel dag fri også. Bruk tiden hjemme i sofaen med restene etter barnas lørdagsgodt.

6 Lek Tornerose, doktor og pasient, frisør og andre leker der du kan sove eller ligge i sofaen. Pass på å få den passive rollen selv.

7 Lær deg å si «mhmm» på en tilsynelatende interessert måte når barna får munndiare. På den måten kan du tenke på noe helt annet, og kanskje til og med ikke tenke på noen ting, mens barna skravler.

8 Si du må jobbe overtid, og bruk den ekstra timen på kafe eller til bare å kjøre rundt i bilen med noe bra musikk på stereoen.

9 Velg restauranter, butikker og kjøpesentre med lekerom. Så får du spise og shoppe i fred.

10 Trenger du en pause etter en lang dag? La barna få spille litt ekstra på iPaden akkurat den dagen. De tar ikke skade av det.

 



 

Les også: Ti ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

Les også: Ti foreldrefeller de fleste foreldre har gått i

 

Flere tips til hvordan finne små hull med avslapning når man har små barn?

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt kaotiske småbarnsliv, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvis jeg kunne velge en superkraft

25.03.2016 - 19:30 6 kommentarer

Heiann, det er Kaosmannen her igjen. 

 


 

Noe av det beste med kona er at hun, på samme måte som meg, liker å fantasere om ting som er helt urealistisk og rart. Og da mener jeg ikke å fantasere om at vi har full kontroll på ting og vet hvor visakort og bilnøkler ligger til enhver tid. Hvilket jeg oppfatter som like realistisk som å kunne fly ved å løfte hånden i været og sparke fra mot bakken. 

Nei, jeg mener ting som virkelig er helt urealistisk, som for eksempel superheltegenskaper.

Har du noen gang tenkt over det? Hvilken superkraft du hadde valgt hvis du kunne velge fra øverste hylle?

Å kunne fly? Joda, det kunne være moro det. Men vi har jo både SAS og Norwegian, og det virker fryktelig kaldt å suse rundt i trikåt i minus 20. (Hadde kanskje ikke sett like kult ut i dunjakke og boblebukse.)

Å flytte ting med tankens kraft? Joda, da kunne jeg sørget for at Vikings skudd i eliteserien havnet innenfor stengene, istedenfor slik det er nå, der motstanderkeeperen som regel får kink i nakken av forsøkene.

Hva med å være sterk som Hulken da? Nja, ærlig talt. Det å være sterkeste mann i verden? Har du sett dem som lever av det? Ikke noen jeg identifiserer meg så veldig med. Og hva skulle jeg bruke det til? Konebæring?

Selv har jeg alltid hatt en fascinasjon for Batman. Tenk å være en rik, veltrent mann, med verdens tøffeste stemme, og en skikkelig fin lærkappe? Og alle gadgetenes hans. Batmobil, sier jeg bare. Og hvis kona var med, kunne hun gjerne vært Catwoman, eller i alle fall lånt klærne hennes. Men problemet med Batman er at han ikke har noen superkrefter.

Men i går kom vi på den ultimate superkraften. Tenk å kunne skru tilbake tiden et par timer? Det hadde vært digg!

Du kunne selvfølgelig reddet verden fra både katastrofer og terror, ved stadig å spole tilbake og varsle om hendelsene før de skjer, og vært en skikkelig superhelt. Men det var ikke der Marte og jeg endte opp i diskusjonen. Det var hvordan kreftene kunne brukes i hverdagen, som virkelig fascinerte oss.

Jeg kunne blitt verdens beste daytraider og verdens rikeste mann, ved hele tiden å vite hvilken vei aksjekursene gikk. Det hadde vært helt ok.

Men jeg kunne også gjort en masse rare ting. Parmiddagen blir umiddelbart mer interessant når jeg kommer naken fra do, smurt inn i honning, og så begynner å servere desserten. Og etter jeg har sunget "I will always love you" til kompisen stående på bordet, spoler jeg enkelt og greit tiden tilbake, og tar den vanlige middagen, med diskusjoner om barneoppdragelse, oppskrifter og bilvalg.

Eller på slektstreffet, der hele den strengt kristenkonservative slekten min er samlet. Og midt under middagen river jeg av meg klærne og danser propelldansen foran favoritt-tanta  (propelldansen innebærer og hoppe opp og ned på en slik måte at penis snurrer rundt) mens jeg deklamerer utdrag fra Koranen.

Ok. Dette ble mye nakenhet og plumphet, noe jeg alltid synes er moro. Men de fleste av oss har også mørkere sider. Og av og til koker det innvendig. Tenk så deilig og da kunne ta den sleske fyren som sniker seg foran deg i polkøen i kragen og gi ham en springskalle så blodet fosser. For så å spole tilbake og etterpå mumle litt brydd om køkultur, slik du pleier.

Hvilken superheltegenskap ville du hatt, og hvordan ville du brukt den?

 

PS: For flere oppdateringer fra vår uperfekte påske, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Påskeidyll på Facebook (og hvorfor vår påske ikke egner seg på facebook)

22.03.2016 - 19:30 29 kommentarer

Nå begynner det. Nå fylles snart Instagram og Facebook-feeden opp med pur påskelykke.

Smilende barn med fregner på nesa. Solbrille-selfies i skisporet. Snøhvite fjell, Solo i hytteveggen, barn på full fart ned slalombakken. Kilometer på kilometer med glitrende skiløyper. Kvikklunsj og appelsin. Harepus og påskeegg.

 


 

Vi skal bare være hjemme i påsken.

Vi har snakket om at vi må komme oss ut på skitur en dag. Men mest sannsynlig kommer vi aldri så langt. Bare tanken på å smøre fire par ski, kle på ull, fleece og vinterdresser på to små blekksprut-unger, krangle om hvem som skal gå først i skisporet og om hvem som fikk den største sjokoladebiten, gjør at jeg kommer til å utsette det, kanskje helt til påsken er over.

Vi kommer sikkert til å se mye film. Kanskje en film hver dag. Og så kommer vi til å sette på en film til ungene hver morgen slik at mannen og jeg kan få sove en time ekstra.

Ungene kommer til å kjede seg, siden mange av vennene er borte i påsken, og de kommer til å spille på iPaden. Mye! De kommer til å krangle, rote, kaste sprettball inne så ett eller annet knusbart går i gulvet, og de kommer til å rote bort fjernkontrollen slik at jeg blir skikkelig sinna.

Jeg kommer til å kjefte på ungene for at de knuste vasen med tulipaner, og jeg kommer til å kjefte på mannen for at han ikke legger de møkkete sokkene og bokserne sine i skittentøyet, i stedet for å slenge dem rundt på badegulvet og i senga vår.

Les alt om den irriterende mannen

Jeg kommer til å mase på unger som ikke gidder å rydde opp etter seg, og jeg kommer til å mase på mannen som ikke tømmer oppvaskmaskinen ofte nok, slik at møkkete glass og tallerkener fyller opp kjøkkenbenken.

Ungene kommer til å mase på meg om at jeg skal bli med å spille Ludo og Stigespill. Og jeg kommer til å si nei, for jeg kan ikke fordra verken Ludo eller Stigespill.

Jeg kommer aldri til å spille Ludo med barna igjen

Jeg kommer til å vaske klær, hver eneste dag. Jeg kommer til å støvsuge, hver dag. Spesielt under spisebordet og på kjøkkenet.

Jeg kommer til å vaske gulv fullt av brune fotavtrykk etter at barna har løpt ut og inn med møkkete cherroxer. Og jeg kommer til å bytte sengetøy etter at kattene har ligget i sengene våre med sølete poter.  

Vi har planer om å male i stua. Det er helt innafor å si at man har brukt påsken til å pusse opp. Men siden veggene må vaskes først, og det er både fryktelig kjedelig og veldig mye jobb, kommer hele prosjektet til å bli lagt på is. På ubestemt tid. Kanskje helt til neste påske.

Men vi skal ha en fin påske for det.

Vi skal spise godteri hver dag. Enorme mengder godterier. Marsipan, smågodt, kvikklunsj og påskeegg. Og is. Is til dessert hver dag.

Jeg har hamstret billig smågodt helt uten skam

Vi skal gå rundt i pysjen til langt utpå dag. Og spise sjokolade til frokost.

Vi skal se Løvenes konge, lete etter påskeegg i hagen, bygge hytte under spisebordet og lakke negler. Vi skal spise pizza foran tv-en, grille pølser på engangsgrill på verandaen og kanskje ta en tur på McDonalds. Vi skal skype med morfar, tegne på stueveggen siden den skal males likevel (en eller annen gang) og vi skal ligge opp ned i sofaen og vifte med tærne mens vi snakker om verdensrommet, bursdagsgaver og fotball.

Og så skal ungene helt sikkert høre på Katastrofe, Robin og Bugge og Stayzmann og Lazz og synge om blandevann og møkkamann av full hals.

Det kommer ikke til å bli en veldig delbar påske. Og langt fra noen Facebook-påske.

Men hva gjør vel det? Vi skal i alle fall kose oss som bare rakkern.

Hva skal dere i påsken?

 

PS: I boka Føkk lykke! kan du lese mer om vår uperfekte hverdag. Og om hvorfor det er helt OK å si føkk lykke av og til.

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår uperfekte påske, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Slipp ungene løs, det er vår!

22.03.2016 - 12:26 Én kommentar

//Annonse

Endelig kan vi åpne dørene og la ungene løpe fra seg ute i stedet for inne i stua.

Nå er det slutt på unger som hopper i sofaen når du prøver å lese avisa. Det er slutt på unger som bruker kjøkkenskuffer og -skap som klatrevegg. Det er slutt på barn som bygger tårn med kjøkkenstolene og som bruker gardinene som slenghuske.

 


 

Nå kan vi bare åpne dørene ut og sende de små snurrebassene ut!

La de få løpe, hoppe, klatre og huske ute. La de få rope og hyle. La de få brenne opp all den oppsparte energien de har samlet i løpet av vinteren.

Som jeg elsker våren!

 


 

Trampolinen er på plass. Syklene er om ikke vasket ennå, så er de i hvert fall gravd ut fra innerst i garasjen. Sparkesyklene er testet og alle fotballene dukker opp på de merkeligste plasser ettersom snøen i hagen smelter.

I år har vi også fått oss et Jungle Gym lekeapparat fra Klatrebarna.

 



 

Lillesøster har akkurat oppdaget klatringens store gleder og elsker å klatre opp den fargerike stigen, samt på klatreveggen. Og så har hun fullstendig huskedilla. Hun er en sånn som kan sitte og huske i timesvis uten å bli lei. Forstå det den som kan. 

Storebroren er glad i alt som går fort og som er litt skummelt, så han har funnet minst femten måter å skli ned sklia på: Framlengs, baklengs, hodet først, sittende, liggende, på magen, på ryggen, stående i sokkelesten, med vann og ja, han har til og med rullet ned på skateboardet. 

 

 

Disse lekeapparatene kan tilpasses alle hager og behov. Vi har valgt Jungle Mansion med skie og huske-modul. Huskemodulen kan du bytte ut med klatrevegg, eller du kan bygge ut med lekehus, hengebru, balkong, taustige, turnringer eller andre morsomme moduler.

Vi skal også fylle bunnen under huset med sand så fort det blir litt varmere i bakken, og vips, så har Lillesøster en sandkasse også. 

Her er det bare å bruke fantasien og designe ditt perfekte lekeapparat.

Lekeapparatene er av massivt og trykkimpregnert furutre. De leveres umontert, men du setter det lett sammen selv. Det følger med en detaljert bruksanvisning. Snekring er verken min eller mannens sterkeste side. Men vi fikk det til. Da kan alle klare det. 

Trenger du hjelp til å finne den kombinasjonen som passer akkurat din hage og dine barn, ta kontakt med Klatrebarna, så finner de den beste løsningen for deg. De hjelper deg også med å finne den beste plasseringen i hagen din. 

 


 

Så åpne dørene, finn frem hagemøblene, lag deg en god kopp kaffe, sleng beina på bordet og la vårsolen varme deg mens barna brenner av energien sin ute.

Endelig er det vår!

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt liv med klatrebarn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

10 ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

20.03.2016 - 19:30 5 kommentarer

Er det i det hele tatt mulig å være foreldre uten å ha dårlig samvittighet?

Dårlig samvittighet for alt vi burde ha gjort. For alt vi kunne ha gjort litt bedre. For alt som ikke ble godt nok?

 



 

Denne teksten er basert på et intervju på mammanett.no

Her er 10 ting det er helt bortkastet å ha dårlig samvittighet for:

1. Gjøre alt pedagogisk riktig

Ekspertene er veldig glade i å fortelle oss hva vi skal gjøre for å få smarte, perfekte og lykkelige barn. «Slik får du-artiklene» florerer: Sett deg ned på barnets nivå, få øyekontakt, bekreft barnets følelser, si «Jeg vil ikke at du skal gjøre det» i stedet for «Du får ikke lov» og så videre.

Men det er klin umulig å gjøre alt pedagogisk korrekt hele tiden. Noen ganger er det faktisk helt greit å sukke tungt, heve stemmen og be barna for pokker om å rydde rommet sitt hvis ikke blir det ikke lørdagsgodt på fire uker fremover. Uten å anerkjenne følelsene deres først. 

Pedagogene jobber i barnehagen og i skolen. Barna trenger ikke pedagoger hjemme også. Det holder lenge med helt vanlige foreldre.

 

2. Gjøre så mye under foreldrepermisjonen

Det er ikke måte på hvor mye man skal gjøre sammen med babyen i permisjonen; yoga, sang, svømming, massasje og barselgruppe en gang i uken. Babyen må jo utvikle seg, må vite. 

Selv hadde jeg en kolikkbaby og fikk beskjed på helsestasjonen om at det var lurt å stimulere babyen, sosialisere oss og komme oss ut litt. Jeg forsøkte, men det ble bare stress. Egentlig burde vi slappet av hjemme!

I tillegg leste jeg masse artikler i foreldremagasinene om sånne gründermammaer som startet nettbutikk, åpnet kaffebar og skrev bøker i mammapermen sin. Det hadde jeg lyst til og. Det ble ikke helt slik, gitt.

 

3. Ha et spennende sexliv

Det er viktig å investere i sexlivet, selv om man får barn, leser vi over alt.

Men hvor realistisk er det egentlig at sexlivet skal fortsette som før når man får en baby, og etter hvert småbarn i hus?

Glem det!

I denne perioden er det helt greit å senke ambisjonene om et spennende og spontant sexliv. Noen ganger (Les: ofte) frister godteriskåla og tv-en mer enn sex. Det er helt OK.

Forskjellen på sex før og etter barn

 

4. Ha et perfekt hjem

Det er helt greit å la det flyte litt i den verste småbarnsperioden. Det trenger ikke være strøkent, nyoppusset, ryddig og rent.

Huset vårt representerer oss og hvordan vi lever, men akkurat i barsel- og småbarnsperioden er vi ikke helt oss selv uansett, så da er det ikke så farlig. Jeg tror de aller fleste har forståelse for at man har det litt rotete når man har baby eller barn.

Nå er det selvsagt mange som ikke trives med rot, men øvelse gjør mester.

 

5. Være «yummy mummy»

Ikke stress med å få flat mage og en flott kropp rett etter fødselen, det går seg til med tiden.

Dessuten er det bortkastet energi å sammenlikne seg med andre. Alle er forskjellige. Noen får flat mage rett etter fødselen og legger ikke på seg i det hele tatt under graviditeten, mens andre legger på seg 20-30 kilo og bruker lang tid på å miste de ekstra gravidkiloene. Kanskje gjør man det aldri. Det er også helt ok.

 

6. Servere barna kun sunn, hjemmelaget mat

Ikke få dårlig samvittighet fordi det av og til blir pølser, Toro tomatsuppe og pizza til middag.

Og ikke stress hvis barna ikke liker fisk og brokkoli. Det kan endre seg. Eller ikke. Svært få barn i Norge i dag får alvorlige mangelsykdommer.

Les også: Ro ned kosthodstyrraniet

 

7. At barna ikke følger den riktige utviklingskurven

Klarer ikke barnet ditt si R, bruker det fortsatt smokk eller sliter dere med pottetreningen? Ingen grunn til panikk. Barnet vil jo slutte med smokk før eller siden og det samme gjelder bleier.

Her i huset gikk ikke den ene før vedkommende var to år. Og den andre brukte smokk til godt over fireårsalderen. Begge er helt normale og godt utviklede barn i dag. 

En annen ting er å sovne selv. Jeg må fortsatt sitte inne hos barna til de sovner, men jeg kommer ikke til å gjøre det når de er femten år gamle.

Vi voksne er så raske med å gjøre ting til et problem og finne løsninger på det, men barn forandrer seg hele tiden. Plutselig kommer det en ny fase med noe nytt vi er bekymra for, og så går den over igjen den også.

 

8. Reise på flotte ferier

I dag er det nesten opplest og vedtatt at alle små gutter skal få oppleve Kaptein Sabeltann før en viss alder. Men alle gutter ikke det.

Opplevelser og å reise på flotte, dyre ferier er ikke noe barna savner hvis vi ikke sier til dem at det er et savn. Det er vi foreldre som skaper dette behovet.

Hjemmeferie kan være vel så gøy som dyre utenlandsferier.

Les også: Ingen skam med hjemmeferie

 

9. Fotfølge barna hele tiden

Barn kan leke uten at vi voksne er med og leker, og uten at vi organiserer leken for dem. Sitt med Facebook på mobilen med god samvittighet mens barna leker på lekeland eller i parken. Barna kan til og med kjede seg!

Ingen grunn til å forfølge dem og beskytte dem mot småskader heller. La barna få gå litt på egenhånd. Det er ikke verdens undergang å slå seg litt.

 

10. Ha kvalitetstid - alltid!

Vi er veldig opptatt av å ha kvalitetstid sammen med barna våre hele tiden.

Har vi en dag eller en helg sammen, drar vi på badeland, går på ski, baker boller eller har perleworkshop på spisebordet.

Det er helt ok å ha en hel helg uten planer, hvor man bare er sammen uten at man nødvendigvis trenger å gjøre noe sammen.

Hverdagstid er like bra som kvalitetstid.

Jeg spurte barna mine hva de ville gjøre i helgen, hvis de kunne velge fra øverste hylle. Svaret var alt annet enn badeland og Tusenfryd.

 

PS: I boka Føkk lykke! får du mange gode råd mot den evige dårlige mamma-samvittigheten.

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår uperekte hverdag, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Tåler du ikke barn på fly, får du holde deg hjemme

17.03.2016 - 21:26 46 kommentarer

Er det noe som virkelig får folk til å tenne på alle plugger, så er det barn på fly.


 

Det fikk jeg selv erfare da jeg sa i et intervju med Aftenposten at jeg syns det må være greit at barn får leke i midtgangen i flyet og stå i sokkelesten i flysetet. Det resulterte i flere hundre hatmeldinger fra folk som mente barn som ikke sitter stille og holder kjeft gjennom hele flyturen, ikke har noe på et fly å gjøre.

Les noen av kommentarene som kom inn her

Da Tine Monsen var ute og fløy med sønnen sin, ble hun bedt om å dempe sønnen sin da han lo. I kommentareltet i innlegget hun skrev i ettertid, kokte det over av sinte folk som ikke ville bli forstyrret av barn på fly. Ikke en gang av leende barn.

Bloggeren Lammelårtanker går så langt at hun mener vi foreldre egentlig bør droppe og fly med barna hvis vi ikke er helt sikre på at de oppfører seg pent på flyet. Og at trasskriking på fly er helt uakseptabelt. Som om trass er noe vi bare kan slå av ved å trykke på en knapp. 

I går tok jeg toget fra Raufoss til Oslo. Alene, uten barn. Jeg hadde akkurat tatt fram pc-en min og tenkte jeg skulle jobbe litt på veien inn til Oslo, da det kommer på en liten gutt med pappaen sin. Jeg tipper gutten var en fem, seks år gammel.

Som fem- seksåringer flest, pratet han mye. Veldig mye! Han hadde hundre spørsmål om hva som gjorde at toget kjørte, hvordan skinnene fungerte og om konduktøren. Med andre ord, den lille gutten pratet nonstop. Etter en drøy time med prating, begynte han å synge «Nede på stasjonen».  Om og om igjen sang han den sangen, med den tynne, spede guttestemmen sin.

Les hvor stor forskjell det er på å være ute med barn i Norge og i Spania: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Jeg skal innrømme at jeg ble bitte litt irritert. Jeg hadde sett for meg en stille og rolig togtur med pc-en i fanget.

Men vet du hva? Denne gutten hadde da all rett til å ta toget inn til Oslo med pappaen sin. Det skulle da bare mangle! Problemet lå verken hos gutten eller hos pappaen hans. Problemet lå hos meg. Hvis jeg ikke tåler bablende og syngene seksåringer på toget, så får jeg enten bli hjemme eller finne en annen transportmetode.

Og på toppen av det hele, tror du ikke det kom på tre barnehagegrupper på Kjelsås stasjon ved Teknisk museum? De små barna veltet inn på toget og virret rundt i vognen med de selvlysende refleksvestene sine. Alle barna var tørste og maste om drikke. Jeg måtte til og med pakke sammen veska mi og gi plass til en liten pode i setet ved siden av meg. En veldig nysgjerrig liten gutt. Søt, men nysgjerrig. Da var det bare å klappe igjen laptoppen og finne på noe annet å gjøre.

Ja, jeg ble forstyrret. Men ærlig talt, det må man regne med når man beveger seg ute i det offentlige rom. Små skravlete seksåringer på tur med pappaen sin, og hele barnehager med snørrete og tørste småtroll har også lov til å ta toget. 

Det har faktisk sure unger også. Sultne unger, grinete unger, høylytte unger og irritable unger.

Toåringer som trasser, treåringer som hoster, førsteklassinger som sutrer og småsøsken som krangler.

Verden består av en hel haug med mer eller mindre irriterende mennesker.  Noen er store, noen er små. Noen snakker veldig høyt i mobiltelefonen sin. Andre lukter hvitløk og svette. Noen flasser, noen røyker, noen slafser på tyggegummi, noen har tatt et par øl for mye, noen er snørrete og noen smatter når de spiser. Vi kan ikke forby irriterende folk å bevege seg ute blant folk.

Vi kan heller ikke forby barn å ta offentlig transport fordi noen voksne ikke tåler barn og ikke vil bli forstyrret.

Jeg vil snarere snu det hele på hodet, og si som følger:

Barna er også en del av samfunnet vårt. Tåler du ikke barn, får du holde deg hjemme!

Les også: Nei, det er ikke alltid lett å få barna til å oppføre seg

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om trassalder og hvordan livet med barn ikke alltid blir slik man ser for seg.

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår uperekte hverdag, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

20 grunner til at kvinner over førti er best

13.03.2016 - 20:11 21 kommentarer

Jeg ble førti år for et par uker siden. I motsetning til mange, syns jeg det er helt topp.

Aldri i verden om jeg jeg vil være 20 år igjen. Ei heller 30. Jeg grøsser bare ved tanken.

 



Her er 20 grunner til at 40-åra er de beste:

1 Jeg gidder ikke holde inn magen lenger, eller sitte med rett rygg så jeg ikke skal få valker. Who cares! Som yngre har jeg gått hele somre og trukket inn magen og kun pustet helt øverst i lungene. No more!

2 Jeg tør å dusje naken i fellesgarderoben i svømmehallen. Jeg har til og med blitt en av disse godt voksne damene som sprader sjødesløst rundt naken mellom garderobeskapet, dusjen og do med ubarberte legger og røde altfor-stram-bukselinning-merker på magen. Til barn og yngre jenters store fascinasjon.

3 Jeg har både smør og majones på brødskiva. Min favoritt-brødfrokost: Først et lag smør, tre skiver fårepølse, sylteagurk og så en raus krusedull med majones på toppen.

4 Jeg er mer takknemlig enn jeg var før. Jeg bruker betydelig mer tid på å tenke på det jeg har, og det jeg er takknemlig for, enn ting jeg mangler og ikke er fornøyd med.

5 Jeg bekymrer meg nok mer enn jeg gjorde i 20- og 30-årene. Men samtidig har jeg lært at de fleste av bekymringene mine ikke blir noe av.

6 Jeg har blitt flinkere til å si unnskyld.

7 Jeg driter i hengepupper, muffinsmage og cellulitter. Hallo! Kroppen min har båret frem to barn! Den har huset, næret, utviklet og ikke minst presset ut to nesten fire kilo store klumper. Fy fader for en bragd!

8 Jeg skjønner at jeg ikke er the senter of the univers. Driter jeg meg ut, glemmer folk det fort. De har stort sett mer enn nok med seg selv.

Blir jeg latterliggjort eller kritisert for noe jeg har sagt eller skrevet, betyr det ikke nødvendigvis at jeg har dreti meg ut. Kanskje jeg bare har truffet en nerve.

10 Jeg trenger ikke yte hundre prosent hele tiden. Åtti prosent holder lenge. Noen ganger femti og.

11 Jeg spiser opp restene etter barnas lørdagsgodt på en helt vanlig mandag, og bestiller brownie på kafe på en onsdag. Uten dårllig samvittighet.

Les også: Skammer du deg når du hamstrer billig smågodt? Ikke gjør det!

12 Jeg er ikke så redd for å prøve nye ting. Jeg har gått på trynet mange nok ganger til å vite at det ikke er noen krise og at jeg alltid kommer meg opp på beina igjen.

13 Jeg har lært at den gamle klisjeen om at tiden leger alle sår faktisk stemmer. Og at uansett hvor ufattelig vondt livet kan være, blekner sorg og smerte med tiden.

14 Sex har blitt mye bedre. Jeg tenker ikke lenger på hvordan jeg ser ut i de forskjellige positurene, og bukter og bøyer meg slik jeg vil. Jeg vet hva jeg liker og skammer meg ikke det minste over det. Og jeg har sluttet å gjøre ting jeg egentlig ikke liker bare fordi jeg tror det forventes av meg.

Les også: Lite sex etter barna kom? Det er helt OK

15 Jeg vet at folk ikke lever like flotte og spennende liv som de ønsker å gi inntrykk av på Facebook. 

16 Jeg har lært at det ikke er farlig å vise sårbarhet og å be om hjelp.

17 Jeg har blitt mye mer tolerant med årene og spist hatten min mange nok ganger til å vite at jeg ikke har noen som helst rett til å dømme andre mennesker.

18 Det er ikke like viktig for meg å bli likt av alle. Jeg tåler at folk syns jeg er både teit og dum.

Les også: Føkk mammapolitiet!

19 Jeg ser ikke på andre suksessfulle kvinner som en trussel, men snarere som rollemodeller jeg kan lære av.

20 Jeg elsker dypere og mer inderlig jo eldre jeg blir. 

 

Så nei, det er absolutt ikke så verst å bli førti.

Og kjære livet; bare bring it on! Jeg gleder meg til fortsettelsen. 

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om mammakropp, hengepupp og nakendusjing.

Kjøp den her.

 

PSS: For flere oppdateringer fra en førti år gammel kaosmamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg hamstrer smågodt uten skam

11.03.2016 - 19:30 33 kommentarer

Billig smågodt har virkelig fått på pukkelen de siste dagene. 

Billig smågodt får skylden for at vi nordmenn er tjukke, for at vi har diabetes og diverse andre livsstilssykdommer, for dårlige tenner og lubne unger. Billig smågodt er djevelens verk som lurer oss til å kjøpe kilo på kilo med dette livsfarlige, fargerike materiet. 

 


 

De sunne rister sakte på hodet mens de krøller panna og sukker oppgitt. At det går an, tenker de, og skuler bort på oss smålubne, usunne som med glødende blikk og vante hender skuffer smågodt-skeia taktfast inn og ut av de mange boksene i smågodthylla. 

En av dem som syns det er skammelig og flaut med alt smågodtet som forlater butikkhyllene i disse dager, er bloggeren Anne Brith. Les Anne Briths innlegg her  Noe jeg for øvrig syns er litt rart, siden hun selv stadig frister leserne sine med den ene sukkersøte kakeoppskriften etter den andre. Jeg mener, er det mer stuerent å spise kaker med rosa glasur, enn smågodt? Sukker er vel sukker?

Jeg har hamstret smågodt i dag. Jeg har hamstret mange kilo. Og det helt uten skam. 

Jeg kunne godt ha forsvart det med at vi skal legge det i påskeeggene til ungene, gjemme det bort og kun ta det frem på lørdagene i flere måneder fremover. Eller at vi skal spare det til fireåringens bursdag om en måned. 

Sannheten er at jeg skal sitte foran tv-en, både i kveld og i morgen kveld ... ja, sikkert på søndag også. Og kanskje til og med på mandag ... og trøkke i meg smågodt til jeg blir så kvalm at jeg nesten spyr. Så skal jeg vente en halvtimes tid, til den verste kvalmen har lagt seg, og så skal jeg spise litt til. 

Og jeg skal faen meg kose meg og nyte det, og spise helt uten dårlig samvittighet mens jeg gir fingert til Sommerkroppen 2016.

Jeg har overhodet ikke tenkt å unnskylde meg for at jeg hamstrer smågodt.

Jeg trenger nemlig ikke det!

 

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

Les også: Kjære altfor små klær. Nå skilles våre veier.

 

PS: For flere oppdateringer fra en smålubben smågodtelskende småbarnsmamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kvinnekamp og mammakamp

07.03.2016 - 11:52 19 kommentarer

Mens våre mødre skrev slagord på plakater, gikk i tog og kjempet sammen for likestilling, sitter vi hjemme i hver vår nyoppussede stue og bygger fasader på Facebook mens vi skuler bort på hverandre og måler suksess og lykke.

 


Foto: Creative commons Flickr by Sorgul

 

Vi har det så bra. Vi har egentlig ingenting å kjempe for. Livet er behagelig. Men behagelig blir fort kjedelig.

Jeg tror alle mennesker trenger å kjempe for noe utenfor sitt eget hjem og sin egen nesetipp. Vi trenger noe å engasjere oss i. En felles fiende. Hvis ikke er det lett å henge seg opp i små detaljer og konstruere problemer i hverdagen.

I stedet for å kjempe sammen mot noe utenfor oss selv, kjemper vi i dag mot oss selv og mot hverandre. Det er hver kvinne for seg. Det store fellesskapet våre mødre var en del av, kan dagens generasjon kvinner og mødre bare drømme om. Forrige generasjon kvinner backet hverandre og stilte opp hvis noen trengte hjelp.

I dag går mange til og med så langt at de velger å rakke ned på mødre som velger andre løsninger enn dem selv. Mammapolitiet har aldri vært så aktivt som det er nå.

Les mer om mammapolitiet her

I stedet for å sitte og skule bort på hverandre og i verste fall dømme hverandre, la oss heller gå sammen og kjempe for aksept og respekt for dagens mødre.

I stedet for og kritiserer hverandre, la oss heller hylle forskjellene blant oss, og møte hverandres ulikheter med åpenher og nysgjerrighet i stedet for kritikk og fordømmelse.

 

Ammer du? Supert!

Flaskemelk? Helt topp!

Naturlig fødsel? Tommel opp!

Keisersnitt? Fabelaktig!

Lar du barna sove i egne senger? Bra!

Lar du dem sov inne hos deg? Fantastisk!

Har du mange grenser og regler? Kjempefint!

Har du få grenser og regler? Praktfullt!

Liker du å ha det rent og ryddig? Herlig!

Bryr du deg ikke så mye om rot? Utrolig!

Baker du? Respekt!

Baker du ikke? Fint!

 

Mødre! Slutt å rakke ned på hverandre. Det er vanskelig nok som det er å være mamma i dag. Vi sliter alle sammen, mer eller mindre, på hver våre områder.

La oss stå sammen!

 

Les også: Foreldre burde gi litt mer faen

Les også: Hva skjeddemed å være litt grei?

 

PS: I morgen, på selveste kvinnedagen, skal jeg til litteraturhuset i Bergen og sparke i gang Det store mammaopprøret, sammen med Suzanne Aabel og Helena Brodtkorb.

«Det handler om å gi fingeren til mammapolitiet, ekspertveldet og myten om et rosenrødt småbarnsliv.»


 

Er du i nærheten, kom gjerne innom. Vi begynner klokka 19, og det er gratis inngang.

 

Gratulerer med morgendagen, alle flotte kvinner og mødre!

 

PSS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om mammapolitiet, likestilling og om hvordan vi kan si Føkk lykke! og få et bedre liv.

Kjøp den her.

 

Drekke- og knulleviser for barn

03.03.2016 - 11:43 42 kommentarer

Vi var på Vinterlyd i går. Gratiskonserten som arrangeres av Kreftforeningen og P4 for å samle inn penger til Kreftforeningen. 

Marcus og Martinus var selvfølgelig det store trekkplasteret. 

Fra Snap: casakaos

 

Mens vi ventet ble vi underholdt av diverse av disse nymotens artistene som Martin og Bugge, Stayzmann og Lazz, Katastrofe og hva de nå heter alle sammen. 

Og tekstene var selvfølgelig deretter:

 

 


Fra Snap: casakaos


Det tok ikke så veldig lang tid:


Fra Aftenbladet 3. mars 2016
 

 

Okei, jeg er kanskje ikke kjempestolt når poden synger om blandevann og møkkamann. 

Men samtidig kjenner jeg at det ikke er verdens undergang heller. 

Hva mener du? Er det greit å samle artister som synger "Føkk you", "Jeg danser best når jeg er full" (eller "tull", som seksåringen tolket det) og om blandevann når barn er publikum?

 

PS: For flere oppdateringer fra en kaotisk småbarnsfamilie som lever helt pedagogisk ukorrekt, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nei, det er ikke alltid lett å få barna til å oppføre seg

01.03.2016 - 15:26 33 kommentarer

Du leste kanskje Inger-Lise Køltzows kronikk i Aftenposten før helgen: En appell til foreldre: Å lære barn å oppføre seg, er enkelt.

Jeg er enig i mye av det hun skriver. Visst skal vi strebe etter å lære barna våre å oppføre seg. Men er det virkelig så enkelt? Og hva er egentlig «å oppføre seg»?

 


 

Det høres veldig lett ut når Køltzow gir oss fasiten:

Vi skal nemlig hele tiden fortelle barna hva de kan og hva de mestrer i stedet for å si «Nei» eller «Ikke gjør det» eller «Hvorfor kan du ikke høre!»  Gjør vi det, og ikke lar barna få forspranget, blir det ingen konflikt, skriver Køltzow. 

Men vis meg den forelderen som etter tjue minutter med tannpusskamp, kveld etter kveld, fortsatt smiler ned til barnet sitt og forteller henne hva hun mestrer.

Eller den forelderen som trekker fram alt det barnet kan og er flink til når ungen ligger i gangen og drar av seg vinterdressen for fjerde gang en tidlig morgen når man har et viktig møte om tjue minutter.

Da sier vi «Nei» eller «Ikke gjør det» eller «Hvorfor kan du ikke høre!» Og kanskje sier vi enda verre ting også. Og det mener jeg vi foreldre skal gjøre. Vi skal si «Nei, for pokker!» Vi skal si «Slutt med det der!» Og vi skal si «Nå er det nok!». Vi foreldre er ikke pedagoger. Og det skal vi ikke være heller. Pedagogene jobber i barnehagen og på skolen. Ikke hjemme.

Les også: Ikke stress sånn, kjære foreldre

Køltzow skriver også at vi aldri må la barna få forspranget, så de må gjette seg til hva de skal gjøre. Er ikke det å undervurdere barna veldig? Jeg lar gjerne barna mine få forspranget, hvis det er det man kaller det, når man lar dem få tenke selv og ta egne beslutninger. Jeg vil snarere tvert imot tro at barn som alltid blir fortalt hva de skal gjøre, mister evnen til selvstendig tenking.

For å få barn til å sitte stille under flyturen, foreslår Køltzow at vi sier følgende til barna før turen: «Vi skal fly. Det er utrolig kjedelig. Du må sitte rolig i setet. Jeg tar med iPaden som du kan bruke når du ikke orker mer.»

Og så skriver hun videre: «Da unngår vi å løpe etter barna, med korreksjoner og kjeft. Vi gir barna noe de kan gripe til. Når barna glemmer seg, sier vi hele tiden hva de kan: «Vi skal sitte i setet. Du klarer det fint. Vil du ha noen druer?»

Jeg vet ikke helt hvordan det er med Køltzows barn, men når mine barn har sittet stille i et par, tre timer, driter de fullstendig i om jeg har druer. Da kribler det i beina, det bruser i magen, det bobler i hodet og det prikker i armene etter timer med kjedelig stillesitting.

Jeg syns for øvrig ikke det er noe mål at barna mine skal sitte musestille i flere timer i strekk på flyet heller. Jeg klarer ikke det selv en gang. Jeg blir rastløs og stiv i beina etter bare en time. Det blir barn og. Ganger ti.

Les også om det danske skole-eksperimentet: Må barn sitte stille for å lære?

Vi voksne blir til og med anbefalt å strekke litt på beina i løpet av lange flyturer. Hvorfor i alle dager skal ikke barna få lov til å gå litt i midtgangen, synge en sang, klappe med hendene og kanskje til og med gråte litt.

Nå er mine barn over den verste trassalderen (Ja, jeg vet vi ikke skal si trassalder lenger. Det heter selvstendighetsalder. Men la oss nå kalle en spade for en spade og kalle det for det er: nemlig trass). Men jeg fløy mye med dem da de var mindre. Gudene skal vite at det ikke nytter å tilby druer eller snakke fornuftig til en liten hissigpropp som er lei av å sitte stille.

Alle som har eller har hatt barn i trassalderen vet at disse små monstrene klikker for de minste ting, som at du åpner bananen i feil ende, at du smører pålegget på feil side av brødskiva, at de ikke får på seg skoen selv og at flysetet var blått når de hadde sett for seg at det skulle være rosa.

Sånn er barn. Og det må vi pokker meg tåle! Vil vi virkelig tilbake til den tiden der barn skulle sees og ikke høres?

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag

Ja, i en såkalt ideell verden oppfører barna våre seg helt eksemplarisk over alt. De sitter stille i flysetet, de spiser opp maten sin, de hvisker på biblioteket, de står i kø uten å mase, de går pent ved siden av handlevognen i matbutikken og de sparker ikke med beina under gudstjenesten.

Men sånn er det ikke. (Heldigvis)

Dessuten kommer barn i mange forskjellige farger, fasonger, med forskjellige personligheter og ulikt temperament. Noen barn trives med å sitte rolig, er enkle å korrigere og tar nei for et nei. Andre barn er mer aktive, har sterkere vilje og større behov for å demonstrere denne akk så irriterende viljen sin. Dette vet jeg blant annet fordi jeg har ett barn av hver type selv.

Har man et aktivt, viljesterkt og temperamentsfullt barn, er det ikke alltid like lett å få det til å sitte stille og gjøre som du vil. På godt og vondt.

Det skal ikke være en hvilepute. Som i eksempelet Køltzow bruker i kronikken sin, der en gutt sparket gjentatte ganger i stolryggen hennes.

Det er selvfølgelig ikke greit, og det er klart man må få lov til å si fra. Jeg ville kanskje ikke valgt hennes metode, som var å ta sats og dunke setet sitt bakover, sukke og sende stygge blikk til gutten og guttens foreldre. Jeg ville nok ha snudd meg og på en høflig måte spurt gutten om han kunne slutte, for det var så ubehagelig å bli sparket i ryggen hele tiden. Mest sannsynlig hadde han sluttet da. Barn tåler å bli snakket til. Og de fleste barn tar det til etterretning også, når en fremmed voksen snakker til dem.

Vi foreldre må hele tiden korrigere og hjelpe barna våre til å oppføre seg i det offentlige rom. Det er ikke greit at barn er frekke eller forstyrrer andre unødvendig. Selv om folk har veldig forskjellig oppfatning av når et barn forstyrrer unødvendig.

Men at det er enkelt å lære barna å sitte stille i flere timer, nei, det er jeg ikke enig i. Og jeg syns Køltzows er ganske respektløs når hun sier til foreldre som sliter at det er jo bare ...

For det er nemlig ikke bare, bare. Kanskje for noen, men absolutt ikke for alle.

Les også: Foreldre burde gi mer faen

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om barn av den aktive og viljesterke sorten, og om hvordan vi har valgt å løse de utfordringene det gir.

Kjøp den her.

 

PSS: For flere oppdateringer fra en kaotisk småbarnsfamilie som lever helt pedagogisk ukorrekt, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Vinter i Østfold

29.02.2016 - 08:30 10 kommentarer

//Sponset opphold

"Se mamma, så kult. Det er cowboyer her", roper seksåringen. Øynene er store som tallerkener.

"Pang, pang, pang", roper han og peker en finger mot Lillesøsteren, som hviner og løper foran broren sin.

 



 

Vi er på Norges morsomste hotell i Sarpsborg. Eller Quality Hotel Sarpsborg, som de voksne og kjedelige kaller hotellet. 

Vinterferien har akkurat begynt og det er på tide med en velfortjent pause fra hverdagen. På Barnas hotell kan man senke skuldrene og la barn være barn. Her er det nemlig helt greit med barn som hopper, løper, danser og synger. Faktisk skal du ikke se bort fra at personalet også kaster seg med i leken.

Det er ikke første gang vi tar turen til Østfold og Norges morsomste hotell. Her har vi vært før, og vi vet hva vi får. Det er en grunn til at vi reiser tilbake igjen og igjen. 

"En, to, Piccolo", ljomet det i bilen gjennom Oppland, Akershus, Oslo og Østfold. Ungene husket godt hotellets maskot fra forrige besøk. At mor og far syntes at sangen kunne bli litt ensformig brydde de seg ikke så mye om.

 


Ekte gjensynsglede!
 

Etter et raskt klesbytte på rommet var vi på plass i hotellets badeland.

Seksåringen fant fort den gule og blå elefantsklia. 

 


Mens Lillesøster øvde på svømmeferdighetene. 

"Se på meg, se på meg, jeg svømmer", ropte hun. 

Og det gjorde hun gitt. I og for seg med armringer på og med håndflatene nedi bunnen av det grunne barnebassenget. Men svømte, det gjorde hun.

 


 

Men badeland er ikke bare for de små. Her finner du også vannrutsjebaner for de store, en Space Bowl, en sopp, strømkanal og boblebad. Ja, og så en egen relax-avdeling for de voksne. 

Når vi var ferdige i badeland, var det bare å tørke seg, kle på seg og traske rett over gangen til Superland. Klatrebane, klatrevegg, labyrint, minigolf, ballbinge og fotballbane gjør dette til en super boltreplass for barn i alle aldre.

 

12 meter høy vegg med 9 baner med autobelay, eller automatiske bremser. Her kan barna klatre alene. 



Norges første stolpeklatrebane. Her klatrer du gjennom ti hindre, to meter over bakken. Seksåringen syns for øvrig jeg er litt treg. 

 

 

Sist vi var i Østfold nøyde vi oss med bare å kose oss på hotellet. Men denne gangen fant vi ut at vi ville utforske mer av nærområdet.

Første turen tok oss til Fredrikstad og øya Isegran, der årets sesong av NRK-serien Anno er spilt inn. Hopp på bybåten, som er gratis, og vipps blir du tatt tre hundre år tilbake i tid til 1721. 

Det ryker fra bål, vakter i tidsriktig uniformer står i stram giv-akt. Barna stiller seg foran en av dem og stirrer. Det er spennende og skummelt på en gang.

Inne på området er det godt tilrettelagt for barna. Her får de møte deltakere fra serien, male eget våpenskjold, ri på ponny, kjøre hest og kjerre, steike pinnebrød, kle seg ut som om de levde på 1700-tallet, prøve seg på Anno-Quiz og rebus og teste skomakeryrket.

Med jevne mellomrom smeller det av en salutt fra kanonene. Vi skvetter like høyt hver gang, før vi ser på hverandre og ler. For litt smell er jo gøy. I hvert fall i passelige doser.

Nå førstkommende helg er det finalehelg, og alle deltakerne dukker opp på Isegran. 

 


Våpenskjold in the making.
 

I Gamlebyen skjer det også mye gøy. På Skiltverket kan man sy sin egen Anno-nøkkelring i skinn og legge en hemmelighet inni. I Glasshytta kan man blåse sin egen glasskule.

Men høydepunktet denne dagen var uten tvil fekteskolen.


Store storebror klar for duell. 

 


Store storebror og lille storebror in action. 

 

Når du først er i Gamlebyen, må du også stikke innom Gamlebyen Modelljerbanesenter. Her finner du et firehundre kvadratmeter stort modelljernbaneanlegg. 35 ulike lokomotiv tøffer rundt på to kilometer med jernbane. 

Husk å ta deg god tid her inne. Det er utrolig mange spennende og morsomme detaljer å spore i landskapet. 

 





 

Rett ved siden av Barnas Hotell ligger vitensenteret Inspiria. I vinterferien, og i helgene fremover, er det verdensrommet som er tema.

Men det bryr ikke Lillesøster seg mye om. Hun finner raskt ut hva hennes favorittaktiviteter er. Å feste små fallskjermer på bånd og dra dem helt opp til taket, for så hvinende å se dem dale ned mot gulvet igjen. Gang på gang. 

 



 

Etter en time ved fallskjermbåndet, fikk vi dratt henne løs i tjue minutter mens vi lagde astronaut-hjelmer. Så var det tilbake til fallskjermene igjen. 

 


 


Lille storebror syns alt med ball er gøy. 
 

Store-storebror synes derimot at verdensrommet fascinerer. Og mannen er litt bekymret.

"Tør du virkelig?"

"Ja, far", svarer Store-storebror med oppgitt stemme.

De diskuterer en snurredings astronautene bruker for å trene på vektløsthet og å jobbe under press. Kort sagt spennes man fast i en stol som snurrer rundt og rundt på alle ulike akser. Og det snurrer fort. Mannen blir nesten kvalm bare av å se på. Han er den største pysa i familien på karusellkjøring. Mens Store-storebror bare smiler når han er ferdig. Og for sikkerhets skyld kjører han to ganger til.

 


The new Martian

 

Etter lange dager, er det deilig å slappe av på hotellet. For kveldene på Barnas hotell er fine, og blir fort seine. 

"Så seint har dere aldri vært oppe før", sier jeg og gjesper for fjerde gang mens ungene løper mellom barnedisco, Piccolo, okserodeo og ansiktsmaling. 

 

 



 

Men ungene hører ikke etter. For de er ikke det minste trøtte. Og skal jeg være helt ærlig, er det helt okei. For det er utrolig deilig å synke ned i en av de myke stolene i barnediscoen, legge beina i fanget på mannen og sippe til den varme kaffen jeg har bestilt. Slik at jeg skal klare å holde meg oppe en time til.

Det er jo tross alt vinterferie. 

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Føkk mammapolitiet!

23.02.2016 - 19:30 160 kommentarer

Men før vi kan si føkk til dem, må vi vite hvem de er.

Jeg har skrevet mye om mammapolitiet. Og har du blitt utsatt for mammapolitiet selv, vet du veldig godt hvem de er. Men har du ikke møtt på dem ennå, skal jeg gi deg en innføring.

 


Er du klar?

 

Mammapolitiet er en gjeng mødre som kan alt som er å kunne om graviditet, amming, samsoving, barnemat, økologisk barneklær, skyllemiddel, babysåper, barneromsinteriør, barnebursdager, puslespill, barnehager, vinterdresser, søskenkrangling, grenser, konsekvenser og barneoppdragelse generelt.

Mammapolitiet leser alt de kommer over av disse «slik får du perfekte barn-artiklene», der eksperter forteller oss hva vi bør gjøre og ikke gjøre for å få vakre, smarte, harmoniske og lykkelige barn.  

De saumfarer også alt av foreldremagasiner og ?nettsider, blogger, avisartikler, mammaforum, tv-programmer og tester på Klikk.no der den såkalte pedagogisk korrekte oppdragelsen står i sentrum.

Mammapolitiet er så heldige at de har fått barn som passer perfekt inn i A4-boksen. Barn som godtar grenser og regler uten å gjøre opprør. Barn som sover søtt hele natten gjennom fra de er tre uker gamle. Barn som slår seg til ro med at mamma sier «fordi jeg sier det» eller «fordi det bare er sånn». Barn som ikke stiller vanskelige spørsmål. Barn som ikke har behov for å kaste sofaputene ut over hele stuegulvet og turne i taklampa så fort mamma snur ryggen til. Barn som gladelig legger fra seg iPaden med en gang mamma roper at middagen er ferdig, og som hinkehopper smilende bort til middagsbordet så flettene danser, og så spiser fisk med den største selvfølge.

Mammapolitiet er så heldige at de har fått enkle, rolige barn som hører på mamma.

Dessverre tror mammapolitiet helt feilaktig at det er deres fabelaktige foreldreegenskaper som har gjort at barna deres er englebarn. De tror det er nettopp deres lesing av «slik får du lykkelige barn-artikler» og andre pedagogisk korrekte artikler og tekster om oppdragelse, som er årsaken til at barna deres er enkle å ha med å gjøre.

Fakta er at de bare har hatt flaks.

Mammapolitiet liker nemlig ikke snakk om gener og sånn. Ei heller om personlighet, medfødt temperament eller ulikt aktivitetsnivå hos barn. De har ingen forståelse for at barn er forskjellige, og at ikke alle barn kan formes som en klump leire.

Så langt, greit nok. Vi formes alle av vår egen historie og våre egne erfaringer. Og vi kan ikke klandre mødre med "perfekte" barn for at de ikke har opplevd hvordan det er å ha herlige, rampete barn som utfordrer deg hver eneste dag.

Men det som skiller mammapolitiet fra andre bare vanlige heldige mødre med rolige og føyelige barn, er at mammapolitiet ser på det som sin oppgave å belære, råde, fortelle og i verste fall kritisere, dømme og angripe mødre som har barn som ikke sover hele natta gjennom før de er åtte år. Mødre som har barn som rynker på nesa av fisk. Barn som ikke spiser grønnsaker, som nekter å pusse tennene, kveld etter kveld, og som ikke tar nei for et nei.  

Mammapolitiet mener barna er et rent speilbilde av foreldrene, og at dersom du har utfordrende barn, kan du skylde deg selv.

Mammapolitiet har også veldig lav terskel for hva som kalles omsorgssvikt, og de mener, helt oppriktig, at dersom du ikke klarer å være konsekvent i enhver situasjon, dersom du bruker bestikkelser, lar barna spille en time ekstra på iPaden fordi du bare ha en time for deg selv med avisa, eller dropper tannpussen en kveld fordi du bare ikke orker ta den kampen akkurat i kveld, så er du en uansvarlig mamma, dette burde du tenkt på før du fikk barn, og egentlig burde du vel stengt tatt kommet frem til den konklusjonen selv, at du aldri burde hatt barn.

Det er selvfølgelig greit å være uenig med hverandre. Det er selvfølgelig helt fint å gi gode råd hvis man ser noen som strever. Og det er så klart godt med en god diskusjon.

Men det er ikke greit å kritisere eller rakke ned på andre mødre for at de velger å gjøre ting på en annen måte enn seg selv. Det er ikke greit å hevde at en selv sitter på fasiten og at alle andre gjør ting feil når de ikke følger den. Det er ikke greit å dømme, hetse eller trakassere. Og det er absolutt ikke greit å tråkke på en stakkar mamma som allerede ligger nede.

Så føkk mammapolitiet!

La oss si klart ifra dersom vi kommer over mammapolitiet, enten det er i barselgruppa, i vennegjengen, på butikken eller i diskusjonsforumene på nettet.

La oss gjøre det kleint å tro at en sitter på fasiten. La oss gjøre det flaut å være den som vifter med pekefingeren foran andre mødre. 

La oss i stedet hylle forskjellene blant oss, og nærme oss disse forskjellene med nysgjerrighet og et åpent sinn.

La oss ta knekken på det forbanna mammapolitiet. Nå! En gang for alle!

 

Her er flere innlegg jeg har skrevet om mammapolitiet: 

Ikke rart at barna våre mobber

Hva skjedde med å være litt grei?

God forelder-boksen er skremmende trang

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om mammapolitiet, og om hvordan du kan si føkk til dem. 

Kjøp den her.

 

PSS: For flere oppdateringer fra en kaotisk småbarnsfamilie som lever helt pedagogisk ukorrekt, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvor ofte bør jeg dusje barna?

19.02.2016 - 19:30 78 kommentarer

Hver dag? Annenhver dag? En gang i uka?

Og hvor ofte bør man vaske håret? Daglig? Ukentlig? Månedlig?

Mine barn dusjer sånn ca. annenhver, hver tredje dag, og vasker håret en gang i uka. Jeg har tenkt at det kanskje egentlig er litt for sjelden. Men samtidig, det er så himla mye strev å bade barna, spesielt å vaske hår, så jeg gidder ikke gjøre det oftere enn jeg absolutt må.

Har du lest om da fireåringen klipte seg selv

Jeg sjekket litt rundt på forskjellige norske mammaforum. Og der oppga 90 prosent av alle mødrene at de vasket barna nedentil hver dag, gjerne to ganger hver dag også. Og det store flertallet dusjet barna daglig og vasket håret to til tre ganger i uken.

Og da tenkte jeg at ... ups ... da er nok mine barn egentlig ganske møkkete i forhold til andre norske barn.

Men så satt jeg en sen kveld med mobilen min og rullet meg nedover bilder på Instagram. Og der, i alt mylderet av mat og interiør, hadde min gode, og utrolig morsomme, svenske Insta-venn Trollpackanmim lagt ut et bilde av sin fire år gamle datters hår og spurt sine svenske venner hvor ofte de vasket barnas hår:

 


 

Jeg ble temmelig overrasket over svarene hun fikk. Her er et lite utvalg (fritt oversatt til norsk):

Vasker bare med vann en gang i uken maks. Han er 6!

Maks en gang per uke, sjeldnere om det ikke lukter eller ser ekkelt ut (resten av barnet bør vaskes litt oftere).

Jeg har nok vasket min fireårings hår én gang. Til sammen. Det var noen år siden.

Tenk på hva frisørene sier: så sjelden som mulig, det er mitt råd når det gjelder (motvillig) barnehår!

Så sjelden som mulig. Men her har det vært behov for en gang i uken på de store. Lille bare om det blir klissete av for eksempel mat. Kanskje en gang i måneden?

Silas er en gammel gubbe på 6 som bare vasker seg når han får ta badstue en gang i uken. Ettersom han skal spare håret til hardrock-hår så får jeg børste det når som helst, hvilket er et pluss.  

En gang per måned maks på min 2,5-åring (selve barnet oftere), ellers bare hvis det blir klissete.

Mine barn vasker aldri håret. På ordentlig. Men de bader iblant og da blir det vått.

Her kjører vi også en gang i måneden, hvis vi husker det.

Min sjuåring vasker med sjampo og/eller balsam kanskje to ganger i året. Barnas hår blir jo ikke fett, og eventuell møkk syns jeg slipper bra med vann noen ganger i uken.

Hhhm ... Vask med annet enn vann har skjedd kanskje tre ganger i dette hjemmet.

Når det begynner å se ille ut. Som ca. en gang hver tredje uke.

Vi kjører en gang i uken.

Veldig sjelden på mine barn og mitt eget! Ja mitt vaskes annenhver uke, noen ganger en gang i uken. Men barnas? Ja, om de for eksempel har badet i klor her hjemme i Sverige. (Thailand regnes ikke, der ble det kanskje en gang i uken.)

Ah, snakker vi med sjampo? I så fall bare etter kontakt med bæsj/andre ekle ting.

Det er jo dritslitsomt å sjampo-vaske barn?

Med sjampo? Så sjelden som mulig, som når/om det lukter vondt. Med vann? Kanskje like ofte.

Maks en gang i uken syns jeg. Why bother more often, det kommer jo uansett til å bli fult av ketsjup (i lengdene) og sand (i bunnen) ca. omgående.

Hva regnes som en vask? Å dusje gjennom med vann, eller med sjampo? Mine dusjer hver/annenhver dag men har vel blitt sjamponert en håndfull ganger totalt i sine liv. Sjuåringen får en dæsj balsam i badevannet når håret må børstes ut.

Vi kjører en gang i uken ... med vann ...

En gang i halvåret.

Jeg har også lurt på det. Det kan nok gå mer enn en måned mellom vaskene her. Godt å se at vi ikke er alene om det.

Bare vann hver uke sikter vi inn på. Men det blir ofte sjeldnere og det gjør ingen ting.

En gang i uken på grunn av svømmeskole, og det står at man skal vaske håret først, og jeg er ikke den som våger å gå imot det, svømmefrøken er kjempestreng og skummel. Ellers bruker vi bare balsam når håret er så flokete at børsten ikke går gjennom lenger. Minste barnet som ikke får floker og som ikke svømmer vaskes aldri.

Herregud som jeg elsker svenskene. Hadde man våget å si noe sånt her i Norge, hadde mammapolitiet ropt på barnevernet sporenstreks.

Kanskje mine vaskerutiner ikke er så ille likevel.

Hvor ofte vasker du dine barn?

 

PS: For flere oppdateringer fra en småskitten familie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Skal det liksom være greit å være feit og nå?

17.02.2016 - 14:41 43 kommentarer

Da Sports illustrated swimsuit 2016 valgte å bruke plus-size-modellen Ashley Graham på forsiden, ble det ramaskrik. Slik det alltid blir når normale og store jenter brukes som modeller.

 


 

Senest i går kritiserte bloggeren Maria Høili både magasinet og modellen i innlegget sitt:

«Verden blir bare fetere og fetere. Og nå skal det bli en allmenn aksept og godkjennelse for å være feit også. Gratulere med tilbakesteg», skrev hun.

I fjor på denne tiden var det Anette-Marie Antonsen som ytret seg på bloggen sin. Hun var bekymret for at feite kjerringer (hennes egne ord) som kler av seg blir hyllet som tøffe og sunne forbilder. Hun mente at dersom vi roser de feite jentene som kler av seg, tror de at de bare kan slappe av og at det er helt greit å være tjukk. 

Her kan du lese mitt svar til Antonsen: Feite, late kjerringer som kler av seg

Jeg lurer på hvilken verden disse to bloggerne lever i.

Når vi vet at så mange som 85 prosent av alle unge jenter sier at de opplever kroppspress. Og at 1 av 4 unge går på diett for å få finere og tynnere kropp.

Når vi hører om barn helt ned i tre, fireårsalderen som syns de er for tjukke.

Når vi leser om unge jenter som dropper dusjen etter gymmen blant annet fordi de er flaue over hvordan de ser ut.

Når vi vet at 1 av 3 mødre har et anstrengt forhold til mat, og at 1 av 3 foreldre sier at de snakker negativt om mat, slanking og kropp mens barna hører på. Gjerne ubevisst.

Når vi ser hundrevis av bilder av tynne, veltrente og gjerne retusjerte kropper daglig i sosiale medier, på blogger, i magasiner, på store reklameboards over hele byen, i reklame, på TV og i magasiner. Og så blir folk forbanna når vi ser en og annen normalvektig kropp i alt mylderet av tynne kropper.

For i motsetning til Maria Høili, syns jeg ikke Sports illustrated-modellen er feit. Jeg syns hun ser helt normal ut.

Les mitt opprop mot retursjert reklame: Lei av å bli lurt

De som kritiserer store modeller, argumenterer ofte med at modellene fremmer et usunt kroppsideal.

Men det er ingen likhetstegn mellom å være tynn og sunn. Ei heller mellom å være lubben og usunn. Man kan ha en sunn og sterk kropp og jernhelse selv om man har noen kilo ekstra.

Jeg ønsker ikke å kritisere tynne mennesker og modeller. De tynne har også sin plass både på magasinforsider og i sosiale medier. Men det har pokker meg de normalvektige og de store jentene også. Og jeg har et håp om at flere og flere begynner å bruke store modeller i reklame, og at flere og flere normalvektige og store jenter tør å legge ut bilder av seg selv i sosiale medier.   

Slik at både vi voksne, og ikke minst barna våre, får se mangfoldet, og ikke bare den ene typen kropp.

Og så skulle jeg ønske at vi kunne slutte med å kritisere tynne kropper for å være tynne, veltrente kropper for å være veltrente, store kropper for å være store og lubne kropper for å være lubne.

La oss i stedet hylle mangfoldet blant oss. Og i samme slengen lære barna våre at alle er forskjellige og at det er helt topp!

Les også: Når begynner datteren min å slanke seg?

Les også: Når sunt blir usunt

 

Hva mener du? Bør magasinforsidene holdes av til tynne modeller, eller bør det være plass til normalvektige og store modeller også?

Og syns du normalvektige og store modeller sender ut et usunt signal?

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om barn og kropp og kroppspress. 

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra en litt smålubben mamma som overhodet ikke skjemmes over kroppen sin, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er du snill eller slem?

16.02.2016 - 19:30 10 kommentarer

Jeg er slem. Jeg er tvers igjennom slem og grusom og nå skal jeg knuse deg.  


 

Lillesøster løper etter storebroren sin med sverdet høyt  hevet over hodet. De lyse flettene hennes hopper opp og ned mens hun brøler fra langt ned i magen.

Storebroren løper rundt spisebordet i full fart og holder på å rive ned fruktfatet i det han runder det siste hjørnet.

"Hjelp!", roper han. "Hjeeeeelp! Jeg overgir meg!"'

Dagen før satt seksåringen og lekte med borgen sin med kompisene sine. Både Spiderman-figurer, Hulken og Ninjago-lego hadde flyttet inn i borgen sammen med ridderne. Alle guttene hadde et par figurer hver. 

Jeg sitter i sofaen med kaffen min og lokalavisa. 

"Er du snill eller slem", spør en tynn stemme. 

"Jeg er snill", svarer en annen. 

"Okei. Du da?"

"Jeg var slem i sted, men nå er jeg liksom snill igjen".

"Kult. Da kan du få komme inn".

Og så må jeg smile litt, for tenk om det hadde vært så enkelt? Tenk om vi voksne også bare kunne gått bort til hverandre og spurt: Er du snill eller slem? 

Kommer du til å være grei med meg, eller kommer du til å såre meg?

Vil du virkelig samarbeide, eller vil du bare utnytte meg?

Er du oppriktig eller snakker du dritt bak ryggen min?

Er du ærlig eller juger du?

Og tenk om alle slemme mennesker hadde hatt smale øyne, spiss hake og lange fingre. Slik som de har i barnefilmene. 

Tenk om det hadde vært så enkelt.

Er du snill eller slem?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe snill mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hva er egentlig lykke?

15.02.2016 - 21:46 15 kommentarer

Mange av oss streber etter lykken. Vi vil helst være lykkelig hele tiden. Hvis vi ikke er lykkelig, tror vi det er noe galt med oss. Kanskje vi er syke?

 



For livet blir jo som kjent hva vi gjør det til, ikke sant? Du får til akkurat det du vil. Det er bare opp til oss selv. Vi er jo vår egen lykkes smed. Det er bare deg selv som står i veien for målene dine. Og så videre, og så videre.

Not!

Alle kan ikke bli best i alt. Alle kan ikke få til alt.  Det er ikke meningen, det. 

Les også: Lykke, vår generasjons ulykke

Men hva er egentlig denne lykken som vi streber etter?

Ifølge en artikkel på Forskning.no, handler lykke blant annet om livsmestring.  

Filosofiprofessor Øyvind Rabbås, mener vi bør slutte å være så opptatt av å kjenne etter hvordan vi har det og i stedet konsentrere oss om hva vi gjør.

«Det som virkelig betyr noe, er hvilke liv vi lever. Om vi mestrer livet, vil vi ofte belønnes med velbehag. Dette velbehaget vil være fortjent, og det vil være mer bestandig. Å gå direkte på velbehaget fører galt av sted», sier han i artikkelen.

Men hva betyr det å lykkes i livet? For mange betyr det å konkurrere med og vinne over andre. Å ha den beste jobben, det største huset, det kuleste interiøret, de fineste kakene på skoleavslutningen, de flotteste barnebursdagene - de alle snakker om, den fineste kroppen, den flateste magen fortest mulig etter fødselen, de smarteste og flinkeste barna, det mest vellykkede livet.

Men blir man lykkelig av det?

Filosofiprofessoren mener at dagens konkurransesamfunn er basert på en misforståelse, der vår lykke gjøres avhengig av andres prestasjoner og oppfatninger av oss.

For er det ikke nettopp det vi er så forbanna opptatt av i vårt samfunn? Å vise frem prestasjonene våre i sosiale medier. Og få likes og kommentarer på hvor flinke vi er. Og å sammenlikne oss med alle andre.

I et så gjennomsiktig samfunn som vi lever i i dag, der alle tar del i hverandres liv på Facebook, er det lett å leve slik vi tror andre forventer at vi skal leve.

Det er fort gjort å glemme hva man egentlig ønsker selv.

For lykke handler ikke om å være best, flinkest eller flottest.

Lykke handler om å være fornøyd, og å mestre livet sitt.

For meg handler lykke om Toro-kaker, for det er de eneste kakene jeg mestrer. Det handler om å velge mine kamper med barna slik at jeg føler at jeg har kontroll. Det handler om å spise brødskiver til middag på onsdager, for da har vi bare en liten time mellom barnehage-henting og barne-skirennet som begynner halv seks. Og det handler om å tillate både meg selv og barna å ha dager der alt er dritt og vi er sinte, sure og gretne hele gjengen. For det er så slitsomt og helt uoppnåelig å skulle være lykkelig hele tiden.

Lykke for meg handler kort sagt om å legge lista så lavt at jeg føler at jeg har kontroll og mestrer livet mitt. Og så handler det om å gi blaffen i hva alle andre gjør, får til, ønsker og mener om meg og vårt liv.

Hva er lykke for deg?

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om lykke og hva som skjer hvis vi sier ... nettopp ... Føkk lykke!.  

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra en sånn passe lykkelig mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

hits