CasaKaos En foreldreblogg for uperfekte foreldre

Det er ingen hemmelighet at jeg syns det er slitsomt å være mamma. De aller fleste syns det. I hvert fall innimellom.

Men mens vi diskuterer om vi er gode eller dårlige mødre fordi vi ikke gidder å bygge Lego med ungene, eller fordi vi prioriterer oss selv av og til, sitter det mødre der ute som er sjeleglad bare de får spist en middag sammen med barna sine.

Jeg har bedt bloggeren Lammelårtanker om å skrive et gjesteinnlegg. Hun har sykdommen  M.E. og møter på helt andre utfordringer enn meg.

Det betyr ikke at vi som er friske ikke har lov til å bli slitne. For det har vi. Med god samvittighet. Men av og til er det fint å løfte blikket litt og få satt ting i perspektiv.

Lammelåret er en meget klok dame, som skriver en samfunnsengasjert blogg om barn og foreldrerollen. Ta gjerne et titt på Facebook-siden hennes også.

 

Syk morsrolle

Jeg er heldig. Jeg har en god periode og kan spise middag med barna hver dag; tiden der middagen er dagens eneste samværstund er på hell, jeg er sammen med dem korte perioder i tillegg. Det kjennes så godt! Jeg tåler trampene, knuffingen, latteren, protestene, humoren, den store gleden som oversvømmer alt og fyller ørene med lyd - som andre ganger er smertefull støy. Jeg tåler unger som lever og som triller latter og truer sinne, helt vanlige barn. Glede!

Som deltidsfungerende mamma med en heltidsfungerende mann, består hver dag av å jobbe for å fungere best mulig, slik at jeg får mest mulig tid sammen med barna. Jeg har sykdommen M.E. Det innebærer at kroppen bruker veldig lang tid på å produsere nok energi til hverdagen. Den blir altfor raskt oppbrukt, noen ganger rekker jeg ikke å spise frokost engang. Energinivået er i utgangspunktet lavt og derfor trenger kroppen stor grad av tilrettelegging slik at energien ikke brukes opp til unødvendige ting. Dersom jeg kommer i underskudd utløses symptomer som gjør det vanskelig å fungere i samspill med andre. Det byr på utfordringer i familielivet. Les gjerne mer her: Melivetpaaslep - Hva er egentlig ME?

Når jeg må leve med en såpass begrensende sykdom som M.E. er, rammer det hele familien. Alle mine forestillinger om hva familielivet skulle innebære er snudd på hodet. Prinsipper som handler om arbeidsfordeling og likestilling er blitt justert og redigert; jeg gjør nærmest ingenting, men ville delt likt om jeg hadde kunnet.

Det er personlig krevende å bryte med prinsipper og verdier forankret i hvem jeg er. Jeg har aldri drømt om å være hjemmeværende husmor, men er blitt det - iallfall en sofaslitende mor. M.E.-en har fratatt oss muligheter og fleksibilitet, gjort at valgene er få. Bare det å kunne skifte på hvem som drar på butikken for å handle, ville vært kjekt.

Å bli tildelt observatørstatus, gjør noe med meg. Å ikke kunne gjøre noe, savner jeg. Å ikke kunne ta dem med på en dagstur til Sverige eller til Oslo når jeg får lyst til det (som mange gjør her jeg bor), eller å dra på kino fordi det er utviklingssamtale noen dager senere (det må lagres energi til, dvs det krever passive dager i forkant), eller spontant arrangere filmkveld med hele nabolaget, eller ikke kunne dra på ferie som innebærer flyreise (fordi jeg risikerer å bli dårlig og ødelegge hele ferieopplevelsen, samt være dårlig i mange uker, kanskje måneder).. ja, alt dette gjør vondt. Det er en sorg, som blir rippet opp i hver gang et nei begrunnes i M.E.-en.

Likevel, fordi min sykdom infiltrerer livet, og fordi vi har måtte snu opp/ned på livet og hvordan vi lever det, har vi blitt svært bevisste. Vårt forhold til hverandre og til tiden vi har, har presset seg frem av all motstanden vi har kjempet oss gjennom. En sterk vilje og en stor porsjon trass for å bli bevart som hel familie preger oss. Det krever hardt arbeid. Og dette arbeidet kommer barna til gode.

Barna er bevisste og forstår mye, både fordi sykdommen min ikke kan skjules og fordi vi ikke prøver på det. Åpenhet temmer skammen, gjør det lettere å leve med det som er tungt. Barna har kunnskap jeg skulle ønske de hadde sluppet å ha, men når livet vårt er blitt slik det er, er det ikke et alternativ å drukne sykdommen i taushet. Det ville gjort ting verre. Ungene forstår at sykdommen ikke er meg: Det er ikke min vilje som begrenser oss. Og det er ikke deres skyld at ting er som de er. Det er viktig å formidle til unger. Unger skal ta hensyn, men ikke ansvar. Det er viktig at barn fortsetter å være barn og ikke undertrykker sine behov av hensyn til den syke voksne.

Morsrollen er snevert definert i samfunnet. Det er fort gjort å bli stemplet som dårlig mor når morsrollen defineres etter gjøremål og anskaffelse av ting og riktig merkelapp på buksebaken; når en mor vurderes ut fra hvor mye hun leker med ungene. For den sittende utgaven av morsutførelsen kan det by på en del personlige utfordringer med dårlig samvittighet som hovedingrediens. Jeg har sagt farvel til disse overflate-vellykka-forestillingene mange bruker for å fremheve seg selv og undertrykke andre. Morsrollen forveksles med husmorrollen, men all god-mor-dokumentasjon vi finner i sosiale medier kan aldri komme opp mot humor, varme i blikket, en klem, en samtale og killing på bare mager - altså mot det nære, interne, som blir mindre fremhevet blant dem som krever definisjonsmakt på 'den gode mor'. Jeg kan være en god mor uten å være en god husmor.

Fordi jeg ikke kan gjøre alt det jeg ønsker samme med ungene, søker jeg etter essensen i morsrollen: Etter det som ikke kan deles på Instagram, men som handler om oss; om mitt samspill med barna, om de små øyeblikkene og de lange stirrekonkurransene - om det som hekter oss sammen og som skaper vår historie, vårt ufullkomne liv. Det har lite til felles med glasur-livet som det fremstilles i mange blogger og som gjør at folk har en forestilling om at foreldrerollen handler om hva man viser andre. Morsrollen utøves i samspillet, ikke i husmorrollen eller som lekekamerat til ungene. Malen på morsrollen må den enkelte skape selv. Som funksjonsbegrenset må det viktigste komme først; det som er lite synlig.

Når alt kommer til alt er det først som voksne barna våre kan fortelle oss hva slags foreldre vi var. De vet det - så mye bedre enn alle likes'ene vi fikk på Facebook. Det er ikke leking på stuegulvet med mamma som betydde noe, men hvordan de ble møtt som små mennesker og om de ble møtt med kjærlighet. Kjærligheten til barna har ingen begrensninger.