CasaKaos En foreldreblogg for uperfekte foreldre

Nei, da hadde jeg klikka! :D

He he ;-)

Ehh, deler av utsagnet kan jeg være enig i. Man kan ha mye nytte av erfaring med hundeoppdragelse før man får barn. En hund vokser raskere opp, og du vil se feilene dine klart og tydelig på tre måneder.... eller kortere. Man lærer seg fordelen ved å være konsekvent, man ser tydelig at øvelse gir resultater, bla bla bla og endelig nytt Norsk Ukeblad.

Når det er sagt: jeg er i mot belønning via klikk og godbit, både til hunder og mennesker. Sånn. Da var skapet plassert i riktig rom, riktig etasje, riktig vegg og riktig hus.

Aldri i verden om jeg hadde brukt samme metode på ungene som på bikkja! Her i huset har vi både unger og hund. Hund er hund og barn er barn. Vi er alle dyr,men ulike raser. Og vi oppdrar ungene på en måte og bikkja på en annen!
Bikkja er lavest på rangstigen. Sånn er det bare.

Men faktisk,på barneskolen der tremenningen til ungene mine går,der bruker læreren denne klikkeren. Hun mener det fungerer,til foreldrenes store frustrasjon. En frustrasjon jeg deler med de. Hadde læreren til ungene mine prøvd seg,skulle jeg jaggu satt dama i bånd og satt hun på plass! Så det så!! :-P

Absurd. Min søster og jeg snakket om dette for få dager siden. Jeg ville aldri brukt den metoden på eget barn, men å forsterke det positivebog gi mindre oppmerksomhet til det negative er en fellesnevner i oppdragelse for både barn og hunder.

Jeg har oppdratt hund, katt og unger uten klikker-metoden. Det holder lenge å gi positiv forsterkning i form av godbiter til bikkja, og et "Bra" eller "Takk" til ungene. Fungerer til tider også på mannen, skjønt der hender det nok at han lystrer fordi jeg har "klikka"...

Slik lesning gjør meg trist!

Du mangler noe elementært i forhold til klikkertrening, hunden får ALLTID en belønning i form av en godbit eller leke etter klikket. Men klikkertrening handler om så mye mer enn å kun markere rett atferd! Når man klikkertrener en hund har man fokus på det hunden gjør bra, og belønner dette. Om hunden gjør noe vi ikke liker fjerner vi muligheten til å få belønning, ignorerer atferden (tigger mat ved bordet vil forsvinne om hunden aldri får mat der), eller stopper den (hvis den for eksempel stjeler mat). I tillegg gir vi hunden rom for å tenke selv, om den skal sitte (i innlæringssituasjon) venter vi til den setter seg enn å vise den med en godbit eller trykke den på rompa.

Tag teach går IKKE ut på å gå rundt med en klikker hele dagen, og klikke for det ungene eller mannen gjør bra! Ved Tag teach har du treningsøkter der du har fokus på et spesifikt moment, f.eks. delene i det å knyte sko, eller vaske håret. Du må dele oppgaven inn i mikro elementer som hver for seg ikke er så vanskelig, og den du skal trene skal vite hva du klikker for. Om du få andre ting samtidig (f.eks. barnet lager lyd), skal du likevel klikke ved punktet du satte. Så kan du heller arbeide med lyd etterpå. Til slutt setter du delene sammen. Med små barn er det en fordel at også dette er knyttet opp til en form for belønning. avhengig av alder enten direkte belønning f.eks. et klikk=en rosin eller ved større barn kan de få perler som de etterpå kan bytte inn i noe annet.

Skal vedde på at mannen din vil ta ut skilsmisse om du går rundt med en klikker å klikker for alt han gjør som du liker.

Jeg klikkertrener hund og bruker Tag teach i enkelte situasjoner, men går så og si aldri rundt med selve boksen i hånda. Og ja jeg vil si jeg bruker mye av den samme metoden på oppdragelsen av mine barn. Jeg prøver å ha fokus på det ungene gjør bra, helt vanlig ros fungerer utmerket! Samtidig velger jeg gjerne ut en eller to ting ungene gjør som jeg ønsker å forbedre, og ikke ser på alt ungene gjør ikke helt som jeg ønsker på engang. Prøver også å være konsekvent på å gi belønninger, ikke bestikkelser; "nå var dere satt dere jammen stille på stolene deres mens vi spiste, så nå tar vi en is!, - ikke " om dere sitter stille på stolen deres skal dere få is!". Forskjellen her er vesentlig, ved den første kan isen komme når som helst, ved det andre kommer isen kun etter at jeg først har sagt det. Med mannen min prøver jeg f.eks. å si takk om han tar oppvasken (selv om jeg synes det er hans tur). MEN jeg forklarer også til barna mine at "vi kan ikke gjøre slik fordi....", og jeg snakker med mannen min om hvordan jeg ønsker å ha det i huset med f.eks. arbeidsfordeling, selv om dette er ikke et element i klikkertreningen.

[...] http://www.casakaos.no/2013/06/04/oppdra-barna-med-hundedressur/ [...]

Da jeg var liten var jeg veldig opptatt av lyder, så da kan det hende jeg hadde respondert positivt på et klikk for hver positive ting jeg gjorde. Nå når jeg liksom er voksen, kan jeg ikke fordra uvedkommende lyder, så da hadde det klikket for meg.

Cecilie

He he. Ingen tvil om hvor det skapet står :-)

Jeg har også hørt om skoler der de bruker klikkermetoden.
Det er visst veldig populært i andre land, og på full fart hit til Norge.
Hvilken skole er det tremenningen til ungene dine går på? Hadde vært morsomt å vite :-)

Jepp, det er sant. Begge deler går jo ut på å forsterke ønsket adferd og overse den negative. Sånn sett er det jo mye likt i hunde- og barneoppdragelse.
Men den klikkeboksen er litt spesiell.

Ha ha.
Ja, belønning fungerer veldig godt på menn.
Eller rett o og slett å klikke på dem :-D

Tess Erngren, hun hundepsykologen i artikkelen, mente man skulle gå med klikkerboksen i hånda hele dagen når man bruker den metoden på barn. Men det er kanskje flere måter å gjøre det på?

Ellers har du helt rett i det du skriver. Og det kommer også frem i artikkelen hvis man klikker seg videre inn på den. Det ble litt mye å ta med alle forklaringene i blogginnlegget.

Personlig syns jeg dette høres veldig interessant ut, så du har ingen grunn til å bli trist :-)
Jeg tror det er mange elementer i hundeoppdragelsen som også kan brukes i barneoppdragelsen. For meg er det litt fremmed å skulle bruke en klikkerboks på ungene, men jeg er absolutt åpen for at det kan fungere.

Dette er jo noe man ser mer og mer av rundt om i verden, og det blir også mer vanlig i Norge.

Ja, du som er synshemmet hadde sikkert hatt god nytte av dette da du var liten.
Men kanskje ikke nå :-)

Konseptet med klkkertrening blir helt feil om man kun bruker klikkeren som en lydboks, hele konseptet er at lyden skal fortelle at 'der gjorde du noe rett, -belønning er på vei!'. Lyden i seg selv, alene, ikke positiv i det hele tatt! Man kan fint klikkertrene uten bruk av boksen, og mange som bruker klikkeren har ikke skjønt/ eller å velger å ikke klikkertrene.

Som både småbarnsmor, tidligere hundeeier og språklærer må jeg si at jeg undrer meg over dette "behovet" for et klikk, når vi har språk (både kroppsspråk og muntlig språk) som er mer enn gode nok til fullverdig komminikasjon både mellom barn, voksne og dyr... synes det hele klikketeorien virker noe kald og distansert. Hvordan skal vi lære våre barn til å bli gode på å anerkjenne andres positive gjerninger, hvis vi gjør dem vante til at det må følge med et klikk? At ord ikke er gode nok?

Litt usikker på hva skolen heter. Men den ligger i Arendal.
Jeg er veldig glad for at læreren til min eldste datter har lik teori som meg selv. Mindre operksimhet på det negative og masse oppmerksomhet på det possitive.
Eks på foreldresamtale på skolen, "Bettina er super flink til å konsentrere seg. Hun jobber iherdig og flott. Hun besto de nasjonale prøvene med glans. Hun er flink til å rekke opp hånden. Hun er høflig. Det hender ofte at hun sender papirfly og sender lapper rundt i timen. Men det gidder vi ikke bruke tid på."
Haha ungen er 6 år. Hva kan man forvente liksom? :-P
Men hadde hun dratt opp en klikker,og fortalt om at hun brukte den på jenta mi (og de andre barna selvfølgelig) så hadde jeg nok slått i bordet gitt. Har forståelse for at vi alle er ulike. Og vi bruker ulike metoder. Men ikke pokkern om mine barn skal oppdras som noen hunder. Min far,barnas bestefar bruker klikker på bikkjene han har. De skal bli førerhunder. Fine hunder. Godt oppdratte hunder. Men alikevel. Har ikke noen tro på at klikker og barn hører sammen. Men det er min mening da. :)

Ja, jeg er også veldig enig i det med å rose det positive. Men jeg er usikker på om en klikker er tingen :-)

Ord burde være godt nok. Men det skal vel komme i tillegg til klikket. Sånn at det ikke bare blir klikk. Men da blir jo kanskje klikkeren unødvendig?

Eg klikkertrener hunden min, men dette med klikker er så mykje meir en berre klikket - klikk skal alltid følgast av belønning, enten det er ros, kos, leike litt eller ein pølsebit. Så kald og distansert er det absolutt ikkje :) He he hunden min vekket meg klokka to ein natt, i ein periode me var intens på treninga, og byrja å gjere triks. Tru meg, ho elsker klikkertrening, det er noko positivt og kjekt for både eg og hunden.

Eg tek elementer av hundetrening inn i borneoppdragelsen, til dømes ved å anerkjenne kva som er bra og ved å vere konsekvent, men eg ville ikkje ha brukt klikkeren på poden. Dei ville vel uansett vorte fullstendig forvirra på kven eg klikka til ;) Ei hundetrener som eg fylgjer med i bloggverda har skrive litt om dette, for ei stund siden:

http://adferdstrening.wordpress.com/2013/05/02/kjaerlig-tydelig-og-konsekvent/

Ellers har eg på spøk klikka til mannen når han til dømes har gitt meg ein klem eller stabla inn i oppvaskmaskninen. Han vart lettare fornærma ;) Så anbefalast eigentlig ikkje for stolte menn, he he.

Klikkertrening for hund er jo veldig populært, så det må jo være noe i det. Nå har ikke jeg hund, så jeg skal ikke uttale meg om akkurat det. Kattene mine har døve ører til alt som har med oppdragelse å gjøre.
Og hadde jeg begynt å klikke på mannen, tror jeg den klikkeren hadde forsvunnet rimelig raskt :-)

Vi fikk det ikke til med hunden engang vi - synes det var enklere med verbal kommuikasjon.. Og så handler det om samspill, og for å få det til med klikking tror jeg man må være ganske god på det. Det var ikke vi. Ble mer konsentrert om klikkingen enn å lese hunden.

Det tror jeg er fort gjort. I hvert fall i begynnelsen.

Nei ærlig talt! Vi har brukt klikkermetoden på hunden, men på ungene...? :-) Når det er sagt mener jeg det er mange elementer fra hundeoppdragelse som er overførbare på det å ha barn. For eksempel: Være konsekvent. Et nei er et nei. Ros og positiv forsterkning på atferd vi ønsker å se mer av. Belønning (i enkelte tilfeller, ikke alle). Ut over det: En hund er en hund. Vår hund har en hukommelse av tre sekunders varighet og evnen til refleksjon strekker seg ikke lenger enn til "hvor er maten". Jeg tror nok jeg skal styre unna klikking som oppdragelsesmetode på ungene mine... Men morsomt tankeeksperiment da! :-)

Ja, jeg tror også det er mye i hundedressur man kan overføre til barneoppdragelsen. Litt usikker på klikkingen.
Men hadde vært morsomt å prøve det. For et par dagers tid :-)

Jeg må innrømme at jeg faktisk trente "innkalling" på min yngste sønn, (nesten så jeg ikke tør å si det, for da ser folk stort sett rart på meg), da han var i toårs alderen...: Rop "navn, kom hit",-gutten kom, "flink gutt, værsågod, her er en liten mokkabønne".
Han lærte å komme, når han ble ropt på!
Her er grunnen: han har alltid vært utrolig foretagsom. Kunne aldri slippe han med blikket, ikke engang for å blunke (fant for ut at å blunke på annenhvert øye fungerte faktisk bra), før han hadde stukket av gårde, og han var/er KJAPP! Og når du da hadde funnet ut av i hvilken retning han hadde løpt (lærte fort at det var stort sett ut av gårdsplassen og retning riksveien), og hadde han kommet langt nok, kunne du se at han virkelig kalkulerte om hvor langt ut i veien han klarte å komme, før du klarte å innhente ham... Og når du bor kun 50 meter unna riksveien, skal det ikke mange skrittene til, selv ikke for en toåring, før det er for sent... Min nest yngste er bare et år (-9 dager) eldre enn sin bror, så det sier seg selv at hun krevde jo også litt oppmerksomhet når vi var ute (de var ALDRI ute alene), og hadde jeg sluppet yngstemann ut av synsfeltet, var det ofte gjort. Jeg har løpt MYE etter den gutten.
Men innkallingstreningen hjalp, heldigvis!
Idag går han i første klasse, og vet å passe seg for bilene på veien ;-)