CasaKaos En foreldreblogg for uperfekte foreldre

[...] http://www.casakaos.no/2013/08/28/er-det-greit-a-bli-sint-pa-barna/ [...]

Hei Marte. Jeg er ofte enig med deg, men denne gang må jeg bare legge igjen en kommentar.

Jeg er enig i at aggresjon ikke er en følelse, der skal gjemme bort - jeg kan godt være sint foran barna mine. Barne mine kan gjerne smelle en dør eller sparke til en sten om de er sinte. De har sluttet å slå hånden i veggen, da det ble for vondt.

Jeg synes personlig, at man behandler barnet lite respektfuld ved den slags voldsomme vredesudbrud - især om de for barna kommer helt uventet. Tenk om manden din eller kollegaene dine oppførte seg sånn.
Og ofte så nytter det ikke likevel. Jeg tror den slags vredesudbrud kommer fordi vi som foreldre er for dårlige til å sette grenser for barna, og derfor tøyer barna naturlig nok disse grenser når de kan - og da er det egentlig ofte os selv vi skal bli sinte på - men vender det mot barna.

TAKK!! For endå eit innlegg som eg kan kjenne meg igjen i, og som får meg til å føke at eg ikkje er verdens værste mor likevel;)

Takk for at du skriver om dette! Vi er ikke helt enige internt i familien om hvorvidt det er ok å bli sint foran ungene. Men hos meg renner det over innimellom, og jeg er enig med deg. Det er viktig å se at mamma og pappa kan bli sint og bli blid igjen. Her om dagen var det en matboks som fløy ut vinduet av ymse grunner. Og dagen etter gikk jeg i taket da 7 åringen skulle skifte antrekk selv om antrekket var bestemt dagen før, og vi hadde ekstremt dårlig tid. Jeg får likevel dårlig samvittighet og tenker at dette kunne vært løst på en annen måte (ja det kunne det iflg diverse psykologer og spesialpedagoger).
Men dårlig samvittighet til side, hvis det skal være likebehandling i familien så må jeg jo akseptere at mannen og ungene også går i taket? Den sitter litt langt inne for støynivået er høyt fra før, og høyere vil det bli...Lurer på hva godeste mr. Juul mener her egentlig? Du må holde oss oppdatert!

Takk. Takk for at du lot meg vite at det ikke bare jeg som blir sint. At det ikke bare er jeg som ikke setter meg ned på kne til enhver tid og forklarer barna mine med rolig stemme at "jeg forstår du er sint, men nå må vi pusse tennene våre fordi.." Noen ganger funker det bare ikke slik. Og på samme måte som jeg blir sint, får de også lov til å bli sinte. Selvfølgelig. De får lov til å smelle i dører og trampe opp trappa. De får lov å skrike at noe er urettferdig, for i deres verden er det urettferdig at nabogutten får ny sykkel selv om det ikke er bursdagen hans og vi er verdens dummeste foreldre som ikke kjøper ny sykkel til vår datter.
Vi er foreldre. ikke supermennesker med all verdens tålmodighet. Ikke jeg iallefall. Og ikke du heller. Så TAKK skal du ha!

Jeg er ambivalent til dette. Jeg er helt for at barn skal få lov til å vise, men jeg er usikker på hvordan det er "rett" å vise sinne. Det er mye bedre å brøle enn å slå, og det er mye bedre å sparke en ting enn et menneske, men det er likevel noe som får meg til å ikke helt like det. KAnskje fordi jeg nettopp hadde en tenåring foran meg, på jobb, som brølte og slo ut hender i sinne, mens han skjelte ut en av de jeg jobbet med. Er det ålreit? Like ålreit som det er for oss å gjøre slikt på hjemmebane? ER det okay for ham, som tre-åring, å bli kalt lømmel, men ikke for en tenåring å si det til en annen voksen? Hvor går grensene?

Jeg synes man skal få lov til å vise at man er sint. Jeg har aldri fått lov til å vise det. Men jeg synes ikke man skal få lov til å kalle hverandre ting, skjelle hverandre ut.

Hmm...jeg er så enig i at det er sunt for datteren min å se meg sint, og når hun selv klikker og smeller med døra si kjefter jeg ikke. Men jeg liker ikke at hun ser pappan sinna...han er ike truende eller noe sånt, men det er mere brøl og nesten litt skummelt likevel? Kan det være fordi jeg er oppvokst uten pappa at sinte menn er skummelt? Flere som har det sånn?

Det er som regel kun meg selv jeg blir sint på. Og om ungene er helt umulige en dag, kan jeg også mest sannsynlig skylde meg selv.

Om det nytter å bli sint, annet enn at det føles godt, er jeg usikker på. Man løser helt sikkert flere problemer ved å tenke rasjonelt og snakke om ting.

Men noen ganger flyter det litt over, og da mener jeg det må være lov å vise sinne. Både for barn og voksne. Jeg tror det er sunt.

Men alt med måte. Og så er det selvfølgelig kjempeviktig å be om unnskyldning etterpå. Det er en av kriteriene for å få lov til å være sint.

Bare hyggelig, Marte.
Du er helt sikkert ikke verdens verste mor ;-)

Ja, hvis man blir sint selv, må også både mannen og barna få lov til å bli sint. Men jeg mener selvfølgelig ikke at man skal gå rundt og ha slike utbrudd flere ganger om dagen. Det er snakk om innimellom, når begeret renner over.

Men jeg er helt enig i at ting sikkert kan løses på andre og bedre måter enn å bli sint. Men vi kan da ikke gå rundt å være rasjonelle hele tiden heller? Det er vel heller ikke naturlig?

Bare hyggelig, Anette. Og takk selv for kommentaren din.
Det eksisterer svært få supermennesker i verden, men det er mange som prøver å være det.
Jeg tror ikke det er sunt.

Her i huset blir vi alle sinna i blant. Både mor, stefar og 12 åringen.

Og vi kan alle ha utblåsninger. Det er bare sunt for blodtrykket ;)

Stefar blir f.eks. irritert når mor er dårlig på å vaske klær, eller når 12 åringen griser saft på gulvet uten å gidde tørke opp etter seg for ente gang.

Mor blir oppgitt over at stefar alltid legger "guttetinga" sine OVERALT der de ikke skal være, og sur tilbake på stefar når han kjefter på mor for at hun er dårlig til å vaske klær, FORDI han aldri legger de på vaskerommet. Mor synes heller ikke det er ok når 12 åringen kommer 5 og 10 minutter for sent hjem hver dag i ukesvis, og unnskylder seg med: Jammen, det skjer jo bare en gang i blant, og det var egentlig ikke min feil, fordi .....

12 åringen blir veldig sinna for det meste om dagen. Sinna fordi mor klager på at hun kommer forsinket hjem. Sinna for at stefar ber henne rydde opp klær, saft, brødsmuler osv etter seg. Sinna for at hun ikke får lov til å gjøre akkurat som hun vil akkurat når det passer for henne. Og når hun blir sinna tramper hun opp trappa og slamrer med dører og låser seg inne og roper: jeg HATER dere, dere forstår INGENTING!

Så ja, vi får alle lov til å bli sinna. Og det er lov å rope og slamre litt med dører. Men det er ikke lov å si ufine usaklige ting til hverandre. Og vi prøver å avslutte enhver krangel med en fin prat om situasjonen som oppsto, og litt kos og klem, etter at vedkommende som ble sinna har roet seg ned.

Det er jo som regel de du er mest glad i, de som er nærmest og kjenner deg best, som får deg mest forbanna ;) Måtte det være seg foreldre, samboer eller barn.

Jeg ser det slik, det er trygge barn, som tør vise sinne. For de vet du er glad i dem uansett.

Jeg syns grensa går ved fysisk vold og å kalle hverandre stygge, nedverdigende ting.
Men noen ganger kaller jeg barna mine lømler. Om det er greit...tja, jeg vet ikke helt. Kanskje ikke. Men jeg tror ikke de tar så stor skade av det heller, så lenge de vet at jeg uansett elsker dem og er så stolt av dem at jeg nesten sprekker.

Jeg syns ikke et er greit at tenåringer, eller voksne, skjeller ut andre folk offentlig. At treåringen får et raserianfall i butikken, må være greit. Men når man har blitt tenåring, syns jeg man bør kunne håndtere disse følelsene når man er ute blant folk.

Akkurat som at mannen og jeg ikke krangler sammen ute, men tar gjerne en runde her hjemme hvis vi har behov for det.

Hehe, der er jeg faktisk helt enig med deg. Jeg liker heller ikke at mannen blir sint. Og hvis han hever stemmen mot barna, er jeg der med en gang for å beskytte dem. For det liker jeg ikke.
Rart det der.

Heldigvis har jeg en ytterst tålmodig mann som så godt som aldri blir høyrøstet og sint. Kanskje det er nettopp derfor jeg tillater både meg selv og barna å bli sint?

Det er greit å bli sint foran barna, det er jo den naturligste ting i verden, mener jeg. Men det er klart at man ikke skal bli ufin eller være slem. Og så syns jeg det er viktig å kunne bli blid igjen ganske fort, og at man unnskylder seg overfor de som var vitne til utbruddet (noe jeg kan bli MYE flinkere til!).
Så er det den dobbeltmoralen, da, for jeg syns ikke det er så greit når vår "pre-teen" gutt er sint "hele tida" og jeg ikke skjønner hvorfor han er så sint...

Et lite utdrag fra et innlegg i vinter (Skidag):
"DA var det nok for mor, og da er det ikke snakk om å si ifra stille og rolig, forklare ungene at "kan dere være så snille å være litt stille nå? Hvis ikke får mamma au-au i hodet sitt". Neida, her smeller vi til så vi er helt sikre på at i hvert fall en tre-fire naboer kan høre det "NÅ er det nok! Nå går dere unna meg hvis ikke blir jeg GÆERN!!!" "

Sånn er det hjemme hos oss.... rett som det er....

Nemlig!
Trygge barn tør vise sinne, og alle andre følelser for øvrig, nettopp fordi de er trygge på både seg selv og foreldrene sine.

Ellers er jeg helt enig med deg at dersom man blir kjempesint, må man også ta en runde med unnskyldninger og kos etterpå. :-)

He he. Sånn tror jeg egentlig det er i de fleste hjem. "NÅ er det nok!" :-)

Men man skal selvfølgelig ikke være ufin, slem eller fysisk. Og så er jeg helt enig med deg at det er en veldig god egenskap å bli blid igjen fort. Den egenskapen har vi heldigvis alle sammen her i familien og.

Jeg er enig med deg, jeg. Men de rundt meg er ikke helt enige (les. mannen) og mener at det bikker litt over for meg. Altså, at jeg er for irrasjonell. Derfor takker jeg for at du skriver dette. Jeg ser poengene dine, spesielt de som er relatert til psykisk sykdom. Vi (mannen og jeg) har lært (på kurs) at vi skal se og anerkjenne barnas følelser, og vi prøver å gjøre det så godt vi kan. Men jeg ser også at noen følelser er lettere å akseptere hos barn (og voksne) enn andre. Mitt perspektiv har til nå alltid vært aksept av barns følelser, og mindre på aksept av voksnes (irrasjonelle) følelser. Vi har en forventning om at voksne venner, familie og kolleger alltid skal oppføre seg rasjonelt og fornuftig. Hvis de ikke gjør det så reagerer vi kanskje med å ta avstand for å markere at dette ikke er akseptabelt for voksne mennesker. Jeg sier ja takk til mer raushet. Vi har alle lov til å dumme oss ut innimellom, ikke sant?

Ja jeg blir så sint at det smeller i dører, brøler og ropes og det gjør jentene mine og. Samtidig kjenner jeg meg igjen i det å ville beskytte hvis pappaen blir sinna, merkelige greier altså... Men jeg tror der er sunt og ikke minst det å kunne beklage etterpå at man ble så sint. Så takk for er innlegg som jeg kjenner meg igjen i, og mange andre med meg utfra kommentarene.

Flott og viktig innlegg!

Har tenkt mye av det du skriver her. Og er så enig i at sinne ikke skal tvinges og gjemmes bort. Sinne er også en del av følelsesregisteret hos både voksne og barn. Og hva er vel bedre enn at barna opplever og lærer det i trygge omgivelser hjemme?

Karianne

Ps Jeg kunne selvfølgelig listet en del forbehold her, men satser påa t jeg ikke misforstås:-)

Dette var deilig lesning for en mamma som lurer på om både hun og barna har et aggresjonsproblem innimellom... Hjemme hos oss kan jeg risikere å gå inn til min datter og bli møtt av følgende kommentar om morgenen: GÅ VEKK! Og prøver jeg meg igjen kan jeg risikere at hun brøler meg i ansiktet. Men tilslutt kommer hun seg opp (det hender med tvang). Vi får kjempet oss gjennom tannpuss og påkledning. Noen ganger må hun holdes fast. Men det ender med klem og kos. 3-åringer kan virkelig være en prøvelse... Godt å vite at det er fler enn oss som har det sånn!

Ja! Her blir vi sinte alle mann :)

Det renner over innimellom, og det er helt greit. Det ender alltid med en klem til slutt. Jeg har en snart 3-åring som strekker strikken enormt langt innimellom, spesielt med mamman sin (kan du fatte at den han er mest knytte til er den han tester mest?)

Disse utbruddene varer bare i sekunder, og bare når det virkelig er slutt på tålmodigheten.

Ja, det er lov å blir sint!
Ja, det er greit å få dårlig samvittighet etterpå!

:)

jeg er både enig, og ikke. Jesper Juul skriver om at barna oppfatter at mamma og pappa er sinte, selv om vi prøver å skjule det... å være fløyelsmyk på lissom, for å skjule at du ble sint, tror jeg ikke er noe særlig bra i lengden. Jeg tror det er verre å være falsk overfor barna, enn at du blir ordentlig sinna.
jeg er selv oppvokst med beskjed om at jeg skulle holde ting inne.Det tok meg mange år å komme meg over det, og klare å sette grenser. Jeg tror barn har godt av at du som mor eller far er ekte - med hele deg. slik blir det rom for alle sider ved barnet også.

men: når det er sagt. Det aller beste er å unngå å skrike, hyle, kjefte og ha sinneutbrudd. rett og slett for det ikke skaper god stemning, barna blir usikre og man får så evindelig dårlig samvittighet etterpå - som , for min del hvertfall - preger store deler av dagen.
Man går frem som forbilder for barna. Jeg ønsker å lære barna mine at alle følelser skal få plass. MEN: også at det er mer og mindre henisktsmessige måter å formidle sinnet på. og der ligger vel jobben som foreldre: gi dem gode eksempler på hvordan en kan takle sinne og frustrasjon.

Og når en sprekker - har en dårlig dag eller blir urettmessig sint så sier man unnskyld. For det bør nemlig også barna lære. Det handler om hensynet til andre mennesker.

det er INGEN mødre eller fedre som ALDRI blir sinte på barna. jeg har hvertfall aldri møtt noen. Men vi takler alle ting på forskjellig vis, og vi har alle ett sted der man ikke klarer å tøye strikken lengre. Viktig tema.

Kjenner meg igjen i dette her ja. Tror ikke de har vondt av å se meg sint, det er ikke så ofte jeg blir sint. Men jeg kokte over når min treåring blånektet å kle på seg selv igjen en morgen, det hjalp ikke hva jeg sa, han ville ikke/påsto han ikke klarer det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få han til å gjøre det selv, han klarer det jo fint når han vil, men det er sjelden han vil. Ber jeg ham gjøre det så bare begynner han å løpe rundt å tulle og kaste klærne rundt omkring. Jeg ble også så sint at jeg brølte og gråt når han hadde revet alle klærne ut av klesskapet sitt igjen når han ble sendt på rommet. Når han sendes på rommet så reagerer han innimellom med å enten kaste ting rundt seg eller tømme klesskapet. Det hjelper heller ikke hvor mange ganger jeg rolig (med den pedagogiske stemmen) prøver å forklare at han ikke skal slå eller kaste ting når han blir sint eller hvor mange ganger jeg konsekvent sender han på rommet.. Jeg vil ikke si han har et aggresjonsproblem, han er ikke ofte sint egentlig, han slår ikke hardt heller, bare et fornærmet dask. Men han skal jo ikke slå i det hele tatt, og den kastingen irriterer meg veldig. Jeg kaster ikke ting generelt, men jeg slengte oppvaskkluten ganske hardt i kummen en dag. Stort sett bare kjefter jeg høyt når jeg blir sint, guttungen får neppe med seg halvparten av det. Det er best å passe på hva man gjør selv, han er så innmari kjapp til å ta til seg dårlig oppførsel fra andre. Når lillesøster på 1 år en periode slo ganske mye ble han og ganske ille. Det å forklare han at han må være et godt eksempel funker ikke.. Men i barnehagen skrøt de av hvor snill, mild og god han er av vesen, så han tar vel ut oppbygd frustrasjon hjemme :). Og som sin far har han en sterk vilje og stahet jeg ikke helt klarer å matche støtt.

Takk for å sette ord på det de fleste av oss føler og kjenner oss igjen i. jeg alene mor og har jobbet full stilling ved siden av det siden gutten min som i fag er 6 år var 12 mnd. I tillegg til å være sykepleier å måtte være tålmodig og omsorgsfull hele dagen på jobb så kan det gå en kule varmt når vi begge er slitne etter lange dager. Men å forsikre barna om at selvsagt elsker dem selv om man blir sint og forklare årsaken til at man blir sint på en klar og tydelig måte er veldig fornuftig.

Alenemor 34

Helt, helt enig. Og nå sitter jeg plutselig med et underlig, nesten komisk bilde i hodet: tenåringsgutt som legger seg på gulvet i butikken og hyler fordi han ikke får det som han vil. Men ja, tre-åringen vår får lov til å brøle. Og ja: jeg er mammaen som senker stemmen og snakker dypt og rolig tilbake, når jeg kan. Eventuelt ignorerer. Så da vi var på kjøpesenteret for en time siden, og tre-åringen BRØLTE på vei ut av stedet vi hadde spist middag, og så BRØØØØØØØØØØØØLTE i bila, da lot vi ham brøle seg ferdig. Sikkert godt å få det ut. Men jeg orket ikke brøle tilbake ;)

Veldig enig i dette.
Man kan ikke være rasjonell og ha pedagogisk korrekte samtaler hele tiden.
Jeg har blitt flinkere til å lese barna mine og unngå at situasjonen eskalerer så alle eksploderer, men så lenge barna har tenkt til å teste grenser, så kommer jeg til å eksplodere innimellom.

Puh... Så deilig å vite at jeg ikke er den eneste som har blitt sint på slitsom toåring som nekter alt, på et dårlig tidspunkt;-)

Hei!
Takk for et godt innlegg, samt at noen tar opp dette i det offentligerom

Den siste setningen i kommentaren min var ment til mannen din :-)
Ja, vi har alle lov til å dumme oss ut av og til. Det burde i hvert fall være greit. Jeg er helt enig med deg.
Der kan vi voksne kanskje lære noe av barna? De er som regel ikke langsint og tilgir fort hvis en av kameratene i barnehagen dytter eller biter.

Nemlig. Og det er jo akkurat det det er snakk om. Å eksplodere innimellom. Ikke hele tiden. Det orker jeg ikke. Da hadde jeg blitt helt utslitt ;-)

He he. Det gjorde sikkert godt for treåringen.
Jeg er også egentlig ganske rolig og sindig, og klarer som regel å holde roen når ungene er sinte.

Det er mer dette hverdags-stresset som vipper meg av pinnen. Når alt bare topper seg, gjerne kombinert med dårlig tid. Og da er jeg som regel sint på meg selv, ikke på ungene.

For ja, det er slitsomt å brøle. Ikke alltid jeg orker det :-)

Jeg tror det er kjempeviktig å beklage etterpå. Det er viktig at barna forstår hvorfor man ble sint.
Men det med pappaen er rart, ja. Flere som reagerer på det. Kanskje det er fordi han har så mørk stemme?

Jeg kunne også ha skrevet dobbelt så mye hvis jeg skulle tatt med alle forbeholdene. Men det hadde blitt både langt og kjedelig.
Tror de fleste skjønner hva jeg mener. (Jeg håper det)
Jeg skjønner i hvert fall hva du mener :-)

Oh ja, treåringer kan være en prøvelse. Det er det ingen tvil om.
Men så lenge uenighetene ender i klem og kos, har du helt sikkert ditt på det tørre.

Ja, det er nok egentlig greit å få dårlig samvittighet etterpå. Litt dårlig samvittighet er vel helst et sunnhetstegn.

Men jeg tror mange går rundt med en sånn evig, murrende samvittighet kombinert med en følelse av at de overhodet ikke strekker til som foreldre og gjør alt galt.
Og det trenger de mest sannsynlig ikke.
:-)

Jeg tror også det er mange bedre og mer konstruktive måter å løse en konflikt på enn å bli sint. Og jeg mener ikke man skal gå rundt og brøle til hverandre hele dagen, eller ved den minste motstand.
Det jeg snakker om er de, forhåpentligvis, få gangene der det renner fullstendig over, og man ikke klarer å holde igjen.

Jeg tror egentlig vi er ganske enig. Jeg prøver også å hjelpe gutten min til å finne gode måter å takle sinne og andre negative følelser på. Men kommer utbruddet, så er det helt greit. Da får han brøle seg ferdig, sparke til den plastkanna og løpe litt rundt og frese. Det er disse episodene jeg mener man skal godta.

Og så er det kjempeviktig å si unnskyld etterpå. Det er vi veldig nøye med. Dessuten letter det på den dårlige samvittigheten :-)

He he. Dette høres akkurat ut som treåringen min, jo ;-)
Her påvirker også søsknene hverandre. Har lillesøster en dårlig dag, får storebror det også, og omvendt.
Og har jeg en dårlig dag, kan du banne på at barna lukter det allerede før jeg har stått opp.

Uansett, barn som er mye sint hjemme kan ofte være små englebarn i barnehagen eller hvis de er på besøk hos andre. Kanskje kommer det av at de føler seg så trygg hjemme at de kan avreagere der. Og det er jo bra!

Det tror jeg også. Det er helt greit å bli sint på barna. Og så er det kjempeviktig at man gir dem en stor klem etterpå og forklarer hvorfor.
Skjønner for øvrig godt at du har mye å stri med. Det er tøft å være alene med barn.

He he. nei, du er langt fra den eneste :-)

Takk for det, Linn Hege.

TAKK, tusen, tusen takk for et viktig innlegg! Det er skremmende at det er en tendens til at å være sint ikke er "lov" noensinne. Jeg ser det ofte; viser feks unger at de er sinte, er veien kort til at de må "diagnostiseres". Noen ganger rett, javisst, men veldig, veldig ofte skyldes det at det "normale" skal være å være søte, rolige, stille. Og da er de "flinke". Denne gang er jeg glad for hva Jesper Juul påpeker!

Fnis. Jeg ser for meg min egen mor når jeg leser denne posten. Jeg vokste opp med en temperamentfull og tøff mamma (og bodøværing), som kunne bli ordentlig sint hvis vi var urimelige. Og hadde gjerne et kraftfullt språk.. Vi hadde en samtale om det her om dagen faktisk, hvor jeg fortalte henne at jeg ikke kan huske at hun noensinne ble sånn ordentlig sint uten at hun faktisk hadde en grunn til det. Om den grunnen så var liten eller stor, men hun hadde en grunn. Det var ikke sånn at hun fløy rundt og hyla og skreik uten at noen hadde gjort noe dumt/feil eller noe hadde skjedd. Dette syns mammaen min var veldig rart, for selv husker hun mange utbrudd med irrasjonelt sinne. Og hun hadde fortsatt dårlig samvittighet for dette den dag i dag! Og jeg er 26 år.. Jeg har jo virkelig ikke blitt traumatisert eller usikker eller redd av den grunn! Jeg har heller lært at sinne er en kraftfull følelse og at det hvertfall ikke hjelper å holde den inne. Tro meg, det er lov og sunt å få utbrudd innimellom. Og sånn som du gjør, at du kan komme tilbake å si unnskyld - det syns jeg er kjempefint. Voksne må også få lov til å reagere litt irrasjonelt av og til, og skjønne det etterpå.. Jeg jobber i barnehage, og kommer ofte og sier unnskyld hvis jeg har vært unødvendig streng. Og det, det takler barna helt fint!

Ja, det er en skremmende utvikling. Man trenger å være sint innimellom. Og akkurat denne følelsen er så veldig viktig å lære seg og håndtere. Den er kanskje en av de aller vanskeligste følelsene vi har?

Så gøy å høre dette fra deg da, som faktisk har vokst opp med en "sinna" mor. Jeg tror heller ikke man blir videre traumatisert av det, så lenge alt det andre er på plass.

Unnskyld er et viktig ord, som man også må lære seg å bruke. Tviler ikke et øyeblikk på at barna i barnehagen der du jobber takler strenge voksne som sier unnskyld hvis de går litt for langt.

Ja, det er nettopp det; hvordan håndtere denne følelsen. Men "sykeliggjøring" som første steg blir ofte feil. Jeg har to barn: ei jente med ganske lang lunte, og en gutt med særdeles kort:) I bgh i sin tid ble jenta skrytt opp i skyene for sitt "rolige" vesen, mens gutten ble litt "irritert" omtalt som svært aktiv, og de problematiserte at han ikke likte sitte i ro og tegne. For da kunne han bli sinna. Jeg blir også temmelig irritabel hvis jeg må gjøre ting jeg ikke liker så godt. Ikke for at det stilles krav, eller fordi jeg mener man skal surfe gjennom livet, men å skvise alle unger i samme ramme blir feil. Og: jeg jobber med ungdom som ofte viser sinne. Takk og pris! Det hadde vært mye verre om de satt passive, stille - for da hadde jeg faktisk ikke skjønt hvordan de har det i ulike situasjoner!

Jeg er bare så utrolig glad for å ha funnet veien inn hit at du aner bare ikke! Heia deg! Jeg kan bli sint, skikkelig nordlending-sint, selv om det ikke er ofte, men om det koker over kan jeg fint heve stemmen og brøle "nå kutter du ut". Jeg ber alltid om unnskyldning dersom jeg har vist sinne ovenfor eller i nærheten av barna. For tiden forsøker jeg å utvikle de eldste guttenes yndlinguttrykk, din dumming (stjålet fra eldre søskenbarn, framelsket av treåringen og gått inflasjon i ved toåringen..) om til "jeg er sint". Siden jeg er guttemamma tenker jeg at det er min (og pappan's) forbunglede plikt å lære dem å kjenne på og takle sinne...

Hei :)

Godt å se at det finnes flere der ute!!

Ja, jeg blir sint mest på meg selv for ikke å ha verdens lengste lunte når 3 åringen savner pappa'n som er offshore tester grenser utav en annen verden, gråter for hun tror det hjelper å få viljen sin letter (uansett om hun vet at jeg aldri ikke gir etter), ikke vil pusse tennene, ikke vil vaske håret som er fullt av sand etter en dag i barnehagen osv. Jada, jeg gir henne flere sjanser før jeg sier "nå er det nok" eller "nå er min tålmodighet snart slutt"/"nå er tålmodigheten min borte". Men jeg tørker tårene når hun har lagt seg å tenker huff hva slags mor er jeg for jentungen min. Det er da ihvertfall trøstende å høre at samboer'n også kan si "nå er det nok" slik at det ikke bare er en av oss som sprekker av og til.

Så tusen takk for at du deler dine tanker! Setter uendelig pris på det!!

Når pappa'n er offshore og hun tester grensene*

Det var en del utagerende og høylytt aggresjon da mine tre var små og vi var litt i "trassalderen" hele gjengen. :) Men ingen fikk lov å smelle med dørene! Jeg har alltid vært livredd for at noen skal klemme fingrene... Men; Trampe i gulvet, brøle, hyle, slenge leker hardt ned i lekekassa, - eller for min del tallerkener på plass i skapet. Det må da være lov å bruke lyd og stemme for å vise at en er sint og lei, særlig når man er liten og ikke har ord for alt. Da ungene vokste litt til ble det slutt på "bråket", også for meg. Har vel noe å gjøre med både frustrasjonsnivå og språklig utvikling.
Vi må ha vært en ganske stille familie etter den høylytte småbarnstida for nå skvetter de jo til bare vi hever stemmen litt! Kanskje vi bør begynne å brøle litt igjen, for å herde dem? Ved nærmere ettertanke kan det nok bli brøling bli dagligdags igjen, - nå da begge de to yngste er på tur inn i tenårene. Skal bli interessant.... ;)

Jeg tenker at normal sinne er greit å vise, men ubehersket sinne hvor man kaster ting, smeller med dører og overreagerer ikke er helt heldig.

Ellers er jeg ofte enig med Jesper Juul, og jeg tror og at man må tillate at ungene blir sint og at det er sunt for de å se at voksne og har mange ulike følelser.

Jeg kommenterer det ofte når frøkna er sint, og sier noe ala "Oj!! Ble du SÅ sint?" og aksepterer henne følelser og om hun har behov for å være alene for å være sint, så får hun det frirommet. En annen idé jeg har tenkt å bruke, er å la henne få tegne ut sinnet. Det er en fin og grei måte å få det ut, for jeg tror ikke noe på å holde ting tilbake, da tror jeg eksplosjonene kommer.

*hopper i sofaen og klapper i hendene* Jippiiiiii..! Det er ikke bare meg! :)
Tusen takk, for at du, igjen, tar opp viktige temaer! Og akkurat på dette området er jeg litt splittet...
Jeg er akkurat slik som du beskriver, og har vært slik fra jeg var barn/ungdom, noe som igjen henger igjen fra at jeg hadde storebrødre og en mor som uttrykket sinne på den måten.
Men, jeg synes ikke det er greit, og jeg nermest hater både meg selv og min familie (som har lært meg dette), hver gang jeg får et slikt utbrudd! :(
Og så tenker jeg den verste tanken av de alle: "Skal mine barn få det samme (dårlige) forholdet til meg, som jeg har til min mor?! Å Det er en skummel tanke det.....!

Sinne er en viktig følelse å kunne uttrykke, men jeg tenker: Kan man ikke lære seg bedre måter å uttrykke det på? Kan man ikke lære barna bedre måter å være sint på? Eller er man dømt til generasjoner av gulvtramping og dørsmelling?

Radiointervjuet med meg ligger forresten på bloggen min :) Hvis du vil høre (den gode siden) om hvordan vi lever på landet :P

Du er og forblir min favorittblogger! Jeg er så enig med deg og jeg føler meg alltid bra etter å ha lest innleggene dine. For jeg er også en sånn mor som kan bli så sint, så sint på datteren min, hyler og gå inn på soverommet for å roe meg ned. Men jeg har tenkt som deg at sinne er en naturlig del av det å være menneske. De må lære at sinne ikke er farlig og at vi alltid blir venner igjen etterpå.

To ganger har jeg eksplodert med tårer og sinne og en gang med bare tårer og skuffelse. Den gangen jeg bare gråt mens jeg fortvilet prøvde å vaske av sprittusjtegninene på den splitter nye dyre sengen til eldstegutten er noe ungene fortsatt husker på. Store tårer trillet, mens jeg gnikket og gnudde og sa ikke et ord. Da rett og slett fordi jeg var skuffet over meg selv som hadde latt den jævla tusjen ligge i barnehøyde og fordi ungene VET at de ikke skal tegne på møbler og IGJEN hadde rett og slett driti i det jeg hadde sagt.

Den episoden har jeg ikke unnskyldt. For tårene var reelle og jeg var oppriktig skuffet og lei meg.

Men de gangene jeg har ekspoldert med brøling og tramping og andre lite pedagogisk riktige måter å reagere på, så har jeg etterpå snakket med dem. Fortalt at ja, jeg ble sint. Og det ble for mye for mamma å takle akkurat da. Men det var ikke meningen å skremme dem. Og unnskyld for måten jeg reagerte på.

Mine barn er kjempeflinke til å si unnskyld når de gjør noe de ikke skal. Og det tror jeg kommer av at vi voksne er flinke til å si unnskyld når vi gjør noe vi ikke burde.

Hey, vi er mennesker. Styrt av følelser. Klart vi eksploderer!

Takk igjen for et flott innlegg.

Kunne ikke vært mer enig!! Takk for at du skriver om dette :))

Ja, ikke sant. Det er jo mye lettere å forholde seg til folk som viser følelser - alle følelser. (Til en viss grad i hvert fall) Da vet man hvor man har dem.

Alle barn er forskjellig. Noen har mer temperament enn andre. Det må vi bare godta.

Ha ha. Din dumming er en gjenganger her i huset og. Det er visst et skikkelig kraftuttrykk hos småtassene.
Jepp, det er vår plikt å lære barna å takle alle følelser - også sinne. Og spesielt de som har mye av det. De trenger absolutt å lære seg å håndtere det.

Uff ja, man får jo så fryktelig dårlig samvittighet etterpå. Men det er helt sikkert ingen stor skade skjedd. De aller fleste sprekker innimellom.

He he. Ja, de tenårene er interessante ;-) Da kan det nok bli litt brøling igjen.
Men du, slenger du tallerkenene på plass i skapet? Knuser de ikke da?

Tegning hørtes ut som en fin måte å få ut sinnet på. Dessverre har ikke mine unger tålmodighet til å sitte stille og tegne, men det kommer kanskje etterhvert når de blir litt større.

Ellers tror jeg tror det er greit å smelle litt med dørene av og til. Ikke ideelt, men greit. Og bare av og til. Ikke hele tiden :-)

Jeg tror absolutt man kan lære seg bedre måter å uttrykke sinne på. Men av og til er det jo veldig deilig å få trampe og brøle litt. En mellomting er kanskje best?

Så gøy å høre intervjuet med deg. Ganske impulsiv du, skjønner jeg :-)

Ja, ikke sant. Sinne er jo ikke farlig.
Fra en sinnamamma til en annen :-)

Ouff, jeg kjenner jeg får en klump i magen når jeg leser om den sprittusj-episoden. Tror jeg skjønner nøyaktig hvordan du hadde det da.

Barn gjør jo som oss voksne. Så hvis vi er flinke til å si unnskyld, så blir barna det og. Man kommer unna med mange feiltrinn hvis man bare sier unnskyld etterpå.

Så hyggelig, da :-)

tusen takk for at du deler dette, hilsen verdens verste mamma.

Så godt sagt :-)

Det høres helt ut som sønnen min sin forrige barnehage. Jeg har defintivt opplevd at sønnen min har vært forsøkt presset inn i en ramme. De mente han hadde adferdsproblemer fordi han en periode var ganske frustrert. Han likte heller ikke å sitte stille og drive med perling og dilldall som alle de rolige yndige jentene gjorde. Vi endte med en utrolig stressende og komplisert tid i forhold til den barnehagen av flere årsaker. Jeg følte at de ikke kunne takle noe annet enn de perfekte A4 barna, og de viste lite hensyn overfor barnas individuelle forskjeller og interesser. Det klart gutten blir sint og frustrert når han er yngst av alle på avdelingen, sliter med språket (tospråklig) og hadde derfor vansker med å delta i rollespill lek og slikt som de litt større barna driver med. Det hjalp heller ikke at de var bortskjemt med å ha 13 jenter og 5 gutter på avd, hvor selv de andre guttene var rimelig rolige og beskjedne. Jeg sørget for å bytte barnehage for å si det sånn.. Nå har begge barna det kjempebra, og han har jo blitt roligere, han liker å tegne mer og andre rolige aktiviteter. Det begynner å bli lettere å lese bøker for ham også, før var det nesten helt umulig. En interessant ting er jo at han ble mye flinkere med språket allerede kort tid etter at han sluttet i den forrige barnehagen, og han har jo fått mye tid hjemme siden han ikke hadde barnehageplass i 2 1/2 måned i sommer. Jeg tenker det var godt for ham å komme vekk fra stresset fra den barnehagen, også fordi vi ikke gikk på nåler lenger. Det verste jeg vet er falske mennesker.. De var regelrett ute etter å trene opp ungene til å oppføre seg som dydseksemplarer som er snille hele tiden og som er venner med alle. Sinne var et stort tabu..

Åå jeg blir glad av å lese hva du skriver. Ikke bare at noen er ærlige rundt barneoppdragelse, eller det å kjenne seg igjen med utbrudd som monstermamma, men også av den grunn at jeg tror det er riktig. Hvis du leser psykologi om underkuing av følelser i barnealder, vil dårlig samvittighet bli mindre. Det er sunt å se menneskelige følelser, og viktig å lære at "handler du slik, blir folk sinte på deg". Og ikke minst å lære at det er lov å vise følelser. I en trygg hjem hender det at dører slamres! Hadde barna vært redd deg, ville de aldri fremprovosert monstermamma.

Takk for dette innlegget, jeg tror du har helt rett. Sinne skal være en del av vårt naturlige følelseregister. Det gjelder bare å snakke med barna om det etterpå.

Selv er jeg vokst opp i et hjem der sinne var helt forbudt, og tro meg - jeg hadde veldig mange grunner til å være sint. Drøyt 40 år senere er dette fremdeles et kjempeproblem for meg.
Les gjerne dette innlegget i bloggen min:
http://svartpip.wordpress.com/2012/08/15/skumlerier-2-sinne/

Det er jeg så enig i Marte!

Og si at man ikke skal ha sinte utbrudd - fordi det ikke nytter noen ting - det er like tullete som å si at man ikke skal gråte! Alle mennesker har behov for å gråte; det er sunt, øynene trenger det osv osv. Og likedan er det når det gjelder å bli sint. Man løser ingen verdensproblemer med å felle en tåre, eller bli sint, men det hjelper rett og slett bare på ens eget velvære og må noen ganger til.

Det å stenge ens egne følelser inne, fører både til angst, depresjon, dårlig selvtillit, samspillsproblemer - og for noen gir det store sosiale og samfunnsmessige problemer også. Videre vil det å undertrykke følelser over tid faktisk også gi somatiske utslag.

Christina har dog et poeng, det er viktig at det ikke kommer som lyn fra klar himmel.. men det gjør det jo faktisk ikke heller siden dette er mitt normale reaksjonsmønster.
Mine barn er vant til at jeg blir sint, frustrert og brøllete. Akkurat som de vet at jeg kan le høyt og lenge av tullete småting, danse og hoppe rundt på gulvet (selv om de syns det er flaut), gråter av helt tullete ting når jeg ser på TV. De vet hva jeg føler, de kjenner registeret mitt og de vet hvor de har meg!

Ingen her får lov å slå, si stygge ting eller brølle i stedet for å snakke - men ALLE har lov til å vise følelsene og faktisk være seg selv. På godt og vondt!!

Stå på!!

Å herlighet hvor fantastisk deilig det var å lese dette akkurat i dag! For i dag har vært en "sinna-mamma-dag", med altfor lite søvn i natt og PMS, kombiner det med en trøtt og sliten 4,5 åring og en 1- åring som får tenner så har vi i dag hatt en dag som fint kan gå inn i glemmeboka. Ny uke, nye muligheter i morgen ;-)

En liten stund siden du skrev dette, men leste det nå, og må bare kommentere. Igjen; du skriver fantastisk! Kjenner skuldrene senker seg hver gang jeg leser:) Altså, jeg tror at barn tåler masse av oss, så lenge de vet at vi er glad i dem! Og de skjønner jo så masse når ting har roet seg og vi snakker om det som har skjedd.. Og apropos Jesper Juul, han skriver ofte enkle løsninger ja, men leste et spørsmål noen stilte til han; ja men hvis jeg har prøvd det og det ikke funker? Da svarte han; "ja, så gled deg, for du har et helt normalt barn!!"

Bare hyggelig.
Ps: Jeg tror ikke noe på at du er verdens verste mamma.

Det har du helt rett i, Maria.
Bra poeng det med at man også må lære seg at hvis man oppfører seg på et visst vis, så blir folk sint på en. Det er jo veldig grei kunnskap å ta med seg videre i livet.

Det var et veldig bra blogginnlegg. Som egentlig sa det meste.
Anbefaler alle å lese det!

He he. Sånne dager har vi alle.
Da er det godt å vite at man får en ny sjanse i morgen :-)

For en fantastisk kommentar fra Jesper Juul!
Den traff meg midt i blinken, gitt :-)
For det er jo akkurat sånn det er. Herlig!

Jeg har faktisk ikke blitt sint ennå. Og jeg er av den typer som setter meg ned og forklarer hvorfor ditt og datt. Og hittil har det funka finfint! Jeg har en hel haug av "stjernehistorier" som har funka, og jeg holdt på å gå i gulvet hver eneste gang for jeg trodde aldri at han skulle gjøre som jeg sa;)
MEN jeg er på kid nr1. Og han har ikke fyllt 2 ennå. Så derfor sier jeg meg heeeelt enig med deg, og så slipper jeg å spise 1000kameler om 3-4år;)

Og så syns jeg det er veldig viktig og bra at du (igjen og igjen) tar opp slike vanskelige?/tabubelagte? temaer på en dønn ærlig måte. Det tror jeg hjelper maaange "frustrerte fruer" rundtomkring som har blitt blenda av blogger, insta og face! :) (veldig inkludert meg selv)

Ha ha. Så bra at du garderer deg. Så slipper du kamelhår mellom tenna :-D
Ellers takker jeg så mye for fine ord. Veldig hyggelig å høre at du liker bloggen.

Får nesten litt dårlig samvittighet for at jeg undertrykker mine egne følelser :/ Det som skjer da er at jeg lar alt passere forbi, også kommer den dagen der hvor jeg eksploderer. Og det tror jeg ikke er så bra. Hmm, kanskje det er noe jeg kan øve på? Kanskje si ifra litt før bomba kommer? Og kanskje jeg bare skal la ungen min få lov til å bli litt sinna, legge meg ned sammen med henne på butikkgulvet? Er enig med deg at man skal få lov til å uttrykke sine følelser, og akkurat nå fikk du opp øynene mine slik at jeg forstår litt mer :)

Syns at det er kjempe bra at du tar opp slike ting, for ja, vi er jo bare mennesker og det er kjempe bra at du legger fokus på HVA det egentlig vil si å være en mor.

Du gjør dagen min som mamma litt lettere,altså! Er så lei av at alt skal være så til fingerspissene korrekt hele tiden. Jeg har det på eksakt samme måte som deg (og med påfølgende elendig samvittighet etter mitt eget raseriutbrudd), og det er bare så forløsende å se at jeg ikke er alene!
Takk!

Tusen takk.
Jeg var også veldig flink til å skjule alle negative følelser tidligere. Med det resultat at jeg eksploderte. Og ingen kunne forstå hvorfor, for ingen hadde fått med seg at strikken min var tøyd til bristepunktet.
Nå som jeg har blitt flinkere til å si fra, og til å være litt hverdags-sint, så har jeg det mye bedre. Det tror jeg familien har og :-)

Det er virkelig ikke lett å være foreldre. Vi må bare prøve oss frem og gjøre så godt vi kan.

Nei, jeg tror absolutt ikke du er alene. Tror de aller fleste strever litt med foreldrerollen, raseriutbrudd og påfølgende dårlig samvittighet.

Så innmari godt å lese dette! Fordi jeg kjente meg såå igjen! Jeg blir sint av og til jeg og. Og får dårlig samvittighet. Jeg kan god slemre døra etter meg, låse meg inne på badet i noen minutter mens jeg summer meg, og komme ut med blanke øyne og forklare ungene hvorfor jeg ble så sint, og hvorfor jeg er lei meg. Jeg tror ikke ungene har vondt av å se meg sint, og mange ganger opplever jeg at det hjelper:) De tar det til seg og skjerper seg, akkurat såde skjønte at oi, drr nådde vi streken, vi stopper nå. Når de blir sinte, så lar jeg de få være det en stund. Jeg lar de være i fred. Lar de få kaste litt rundt seg på rommet mens de får ut sinnet, før jeg prater med barnet. Dette gjør jeg fordi jeg kjenner meg igjen i sinnet, behovet for å få det ut. Og jeg respekterer det. Men ja selvfølgelig, med måte. Det skal ikke gå over stokk og stein heller :)

Ja, ikke sant? Det føles jo så godt å få ut litt sinne. Enten det er å rope litt, slamre en dør eller kaste noen klær rundt seg. Og dette gjelder både liten og stor :-)

Hei!
TUUUUUUUUUSEN takk for at du skrev det innlegget. Jeg både lo og nesten gråt for jeg kjenner meg så sinnsykt igjen i alt du skriver. Seinest idag fløy vaskekluten vegg imellom på badet...
Det gjør faktisk så godt å vite at det er andre som har det slik...for jeg føler meg som verdens verste mor iblant...men er da grenser for hvor mye trass og hyl jeg tåler ila en dag...ai ai ;)
Takk takk takk...tror det innlegget reddet litt av dagen min nå ;)

Takk selv, Charlotte :-)

Hei
Mye bra å lese her, men det er en ting jeg vil si.
Vi lever alle forskjellige hverdager og vi er alle forskjellige, men det er barna også:)
Noen barn må man kjefte skikkelig på for at de skal forstå noe som helst og andre får lange traumer i livet sitt og stoler kanskje ikke på den av foreldrene noen gang igjen hvis man har et utbrudd.
Jeg tror vi noen ganger glemmer at alle barn kommer ikke med samme oppskriften :)
Barn innenfor autismespekteret som i ugangspunktet fungerer som alle andre barn, Sensitive barn som reagerer sterkere på situasjoner, lukter og lyd.......osv men som for deg og meg er som alle andre barn......
Det som er riktig å gjøre hjemme hos Per er kanskje feil hjemme hos Kari........
Men det er normalt at vi er forskjellige og trenger ikke hete noen ting :)

Helt enig med deg, Inger.
Barn er forskjellige. Og det er vi foreldre og. Og så kommer det helt an på hvordan vi oppfører oss rundt barna resten av tiden. Og selvfølgelig hyppigheten av sinne. Man bør selvfølgelig ta hensyn til barnas grenser.

[…] mener for øvrig at barn har godt av å se foreldrene sint innimellom, og jeg har mer enn én gang kastet steikespaden hardt i kjøkkenbenken mens jeg har stått og […]

Såååå kjekt å lese at jeg ikke er alene med å måtte brøle og kaste kluten i gulvet, når trykket blir for stort.

Takk 😊