hits

Hvordan Dagbladet tok makten

I lrdagens Magasinet var det en reportasje om oss i forbindelse med at den svenske psykiateren David Eberhard har gitt ut boken "Hur barna tog makten".

I boken hudfletter han vr generasjon foreldre for ha gitt fra seg makten til barna vre.

Mange har ftt med seg at jeg ikke var veldig imponert over hvordan Dagbladet hadde skrudd det hele sammen. Jeg mener artikkelen inneholder flere pstander som er direkte feil.

Jeg syns ogs vi er fremstilt feil i forhold til hva som egentlig skjedde den ettermiddagen journalisten og fotografen var p besk. I tillegg syns jeg teksten er vinklet s mye at vi rett og slett ikke kjenner igjen verken oss selv eller barna vre.

P toppen av det hele kommer bildebruken som jeg syns er p grensen til et overgrep mot en fire r gammel gutt og som i tillegg forsterker det negative inntrykket av familien min.

Jeg ble bde sint og lei meg da jeg bladde opp i Magasinet p lrdag og s resultatet.

Dagbladet ville ha kaos. Og det fikk de. Det var mer enn nok kaos ta av den ettermiddagen de var p besk. Jeg syns det er rart at de fler de m finne p ting og vinkle grenselst for f det akkurat snn de ville ha det.

Og s reagerer jeg p at de har gjort oss s sure. Man kan da beskrive kaos uten fremstile oss som en gjeng suringer.

Mitt inntrykk er at Dagbladet hadde bestemt seg p forhnd for hvordan vi skulle vre. Da vi ikke passet helt inn i den boksen, dyttet de oss inn i den likevel.

Her er mine kommentarer til reportasjen:

Ingress:

Rasmus (4) bestemmer selv nr han skal spise middag. Og hvor mange ganger han skal skifte fr han gr i barnehagen. Gjr det ham drlig rustet for voksenlivet?

Ingen av mine barn bestemmer selv nr de skal spise middag. Lillemann ville riktignok ikke sitte ved bordet og spise middag da Dagbladet var her. Han ville heller ligge p gulvet sammen med den kule journalisten og leke med duploskipet sitt. Og det skjnner jeg da godt. Lillemann elsker besk, og nr to s kule damer plutselig str p dra vr, er det klart han ikke vil sette seg og spise middag med de trege foreldrene sine

Men nr vi andre er ferdig med spise, er middagen over. Da nytter det ikke komme og forlange middagsmat. Og akkurat dette skjedde denne ettermiddagen. Da vi var ferdige med spise, viste det seg at Lillemann var litt sulten likevel. Da fikk han et trt polarbrd uten plegg. Dette skriver journalisten senere i saken, s det er tydelig at hun fikk det med seg.

S ingressen om at Lillemann selv bestemmer nr han skal spise middag, er helt feil.

Noen mener kanskje dette ikke er noe henge seg opp i, men for oss er det kjempeviktig. Dette er vrt hjem, vr familie og vre rutiner som blir brettet ut over tte sider p glanset papir i Magasinet. Dette er meg som mamma.

Dette er mine feil og mangler og ikke minst, mine verdier. For meg er det viktig at vrt hverdagsliv blir gjengitt riktig. Ikke fordi jeg p noen mte prver fremst som mer perfekt enn det jeg er. Jeg har aldri tidligere hatt noen problemer med vise mine uperfekte mammasider i intervjuer. Men da har det vrt riktig det som har bitt skrevet. Riktig og ekte kaos.

Videre begynner brdteksten snn:

–Da spiser vi! Kommer du, Rasmus? roper mamma Marte Frimand-Anda (37).

Det er mandag ettermiddag. Arbeids- og barnehagedagen er over. Mamma Marte, pappa Sjur (43) og lillesster Pernille (2) har benket seg rundt spisebordet i stua. Men ikke Rasmus. Han sitter fortsatt p gulvet med duploskipet sitt.

Kanskje bare en liten detalj, men verken mannen eller jeg hadde vrt p jobb denne dagen. Lillensuppa hadde feber og var hjemme fra barnehagen. Jeg fortalte dette til journalisten p forhnd, og tilbd dem komme en annen dag i stedet: Jeg forklarte ogs at vi hadde byttet p jobbe litt hjemmefra mens den andre passet p Lillesnuppa denne dagen.

Som sagt, ikke veldig viktig, men det forklarer i hvert fall hvorfor Lillensnuppa gikk rundt i pyjamas, og hvorfor Lillemann tilsynelatende er den eneste av vre to barn som lager noe form for liv. Vanligvis er de to om akkurat den saken.

Uansett, ingen stor skade skjedd. Men jeg stusset litt over at Dagbladet valgte late som om vi hadde vrt p jobb og begge barna i barnehage.

Og s videre:

Det er stor risiko for at den svenske psykiateren David Eberhard (47) ikke hadde klart skjule sin irritasjon, dersom han hadde vrt flue p veggen ved middagstider hos familien Frimand-Anda i Raufoss. Det samme hadde nok skjedd hvis han hadde vrt der under morgenstellet nr Rasmus skifter fire ganger fr han bestemmer seg for dagens barnehageantrekk, eller nr familien spiser p restaurant og barna er hyt og lavt, eller nr mamma etter mange forsk p slippe unna med ei vanlig sjokoladekake, likevel gir etter for snnens krav om en Hulken-kake til firersdagen sin.

Her m jeg bare f komme med en liten kommentar p den Hulken-kaka. Journalisten sa hun hadde lest et innlegg p bloggen min om da jeg bakte Hulken-kake til Lillemanns firersdag. Innlegget kan du lese her.

I intervjuet hres det ut som om jeg lagde noe slik:

Bildet er lnt av SugarTreece123. (http://sugartreece123.deviantart.com/art/Hulk-Cake-180158829)

Men jeg lagde denne:

Innlegget mitt var snarere ment som en parodi p foreldre som bruker timer ved kjkkenbenken etter barna har lagt seg for bake kaker som minner mer om kunstverk enn kaker.

Jeg kan ikke forst noe annet enn at journalisten ogs skjnte at dette innlegget ikke var alvorlig ment.Men ok. Dagbladet har jo rett, jeg ga jo etter for fireringens mas og bakte en Hulken-kake til bursdagen hans.

I likhet med de fleste i sin generasjon foreldre, gjr tobarnsforeldrene i Raufoss nesten alle feilene i Eberhards bok Hur barna tog makten. I boka hudfletter han oss for vr unnfallenhet, ettergivenhet, trygghetsnarkomani, kravlshet og redsel for ikke vre greie nok mot barna vre.

H? Gjr vi nesten alle feilene i Eberhards bok? Sier hvem? Dette snakket vi jo ikke om en gang da journalisten var her. Hvordan kan de gi meg meninger og egenskaper vi ikke har snakket om?

La meg endelig f klargjre mine meninger om disse fem feilene:

Unnfallenhet: Ja, jeg er unnfallen. Veldig unnfallen. Her synder jeg.

Ettergivenhet: Ja visst er jeg ettergivende. Hele tiden. Stor synder.

Trygghetsnarkoman? Jeg? Nei, vet du hva. Snt gidder jeg ikke bruke den dyrebare tiden min p.

Trygghetsnarkomani: Over hodet ikke. Og dette har jeg skrevet mye om. Ikke fordi jeg er s forbanna flink p dette omrdet. Men med en svrt aktiv firering i hus med diagnose klatregutt, er det klin umulig for meg flge med p alt han gjr. Jeg lar barna mine f styre p p eget ansvar, s lenge det ikke er alvorlig fare for liv eller helse. Ingen barn har vel noen gang hatt vondt av noen skrubbsr eller blmerker. Lillemann tok for vrig en halsbrekkende akrobatisk runde i klatrestativet til re for Dagbladets utsendte da de var her, s noe trygghetsnarkomani tror jeg neppe de s mye til her i huset.

Kravlshet: Nei, jeg syns ikke jeg er kravls. Jeg mener i utgangspunktet at barn ikke har vondt av bli stilt krav til. Dette har jeg ogs skrevet mye om. Jeg er for karakterer i barneskolen og nivinndeling i barneidrett. Jeg tror nemlig ikke det er noe likhetstegn mellom krav og mistrivsel. Snarere tvert imot. Min erfaring er at barn liker utfordringer, de liker bli stilt krav til.

Redsel for ikke vre greie nok mot barna vre: Langt ifra. Jeg blir ofte sint p barna. Og noen ganger helt uberettiget ogs. Jeg klarer rett og slett ikke vre grei med dem hele tiden. Har ikke sjans. Nok en ting jeg gjentatte ganger har skrevet om p bloggen.

S av disse fem syndene, der jeg i flge Dagbladet gjr neste alle feilene, gjr jeg alts to. Eller okei, to og et halvt. Jeg synder nok litt p kravlsheten i den praktiske hverdagen.

Igjen, dette er noe som er kjempeviktig for meg. Jeg fr nok pepper som det er gjennom bloggen min, s jeg syns det er greit at jeg ikke blir tillagt egenskaper og meninger jeg ikke har.

Men hvorfor sa jeg ikke fra om dette da jeg fikk teksten til gjennomlesning? Vel, ingressen hadde jeg ingen kontroll p. Den fikk jeg rett i fleisen da jeg pnet Magasinet p lrdag. Man har ikke rett til f lese tittel og ingress.

Resten av teksten fikk jeg lese gjennom fr den ble publisert. Og den frste utgaven var enda verre.

Det stod det blant annet:

I det hvite trehuset i Raufoss gr ettermiddagen sin gang: Bestikk klirrer mot tallerkener, en Disney-klassiker lever sitt eget liv p TV-skjermen, mor og far smprater over bordet.

Tv-en p mens vi spiste? Nei det stemte ikke. Det har vi aldri. Tv-en stod p da journalisten og fotografen kom, men det var fordi Lillesnuppa hadde vrt syk og hjemme fra barnehagen den dagen.

Det var ogs med en seanse der mannen min lp ut i bilen midt under middagen for hente en leke Lillemann ville ha. Dette stemte heller ikke. Ja, mannen gikk ut for hente den leken, men det var etter middagen. Stor forskjell!

I frste omgang sa jeg kun fra om den delen med tv-en. Jeg ville nemlig ikke vre en snn misfornyd suring som legger seg borti alt i teksten. Jeg har blitt intervjuet mange ganger det siste ret, og jeg har som regel ingen eller f kommentarer til tekstene.

Hvis noe er litt skeivt fremstilt, lar jeg det som regel g. Det er ikke s viktig. Jeg er jo en kaosmamma. Jeg nsker jo ta meg selv uhytidelig, og jobber med dette hele tiden.

Jeg skrev ogs i samme mail at jeg jeg syns jeg fikk sagt veldig lite i lpet av ettermiddagen. Journalisten og jeg fikk pratet sammen fem minutter fr kaoset brakte ls. Resten av kvelden fikk jeg sagt en halv setning her og en halv setning der. Jeg satte inn noen ekstra kommentarer i teksten, som ogs kom p trykk.

Jeg fikk likevel inntrykk av at det ikke var s veldig viktig hva vi mente. De ville ha kaos. Og da de hadde ftt det, var de fornyd.

Da mannen min og jeg hadde lagt oss den kvelden, begynte vi diskutere teksten. Vi satt begge med en flelse av at dette ikke ble helt riktig. Vi hadde i utgangspunktet tenkt la scenen der mannen min gikk ut midt i middagen for hente leken til Lillemann g. M jo by litt p seg sjl. Men nei, det fltes ikke riktig. For det var ikke snn det var.

Neste dag sendte jeg mail om denne leken, og ga beskjed om at det skjedde etter middagen. Journalisten mtte gjerne ta det med, men da mtte det plasseres riktig i hendelsesforlpet.

Ingen problem f fjernet den delen. Journalisten puttet i stedet inn en passasje der Lillemann skadet seg p yatzyesken sin under middagen og ville ha plaster. Journalisten ppeker i mailen at hun l jo p gulvet sammen med han da det skjedde, og at sekvensen var satt sammen av bde hennes og fotografens observasjoner.

Ups, n begynner det bli nok korrigering, tenkte jeg. Men fortsatt, jeg hadde jo bare korrigert det jeg mente var direkte feil, og som journalisten ogs var enig i var feil. Det skulle da bare mangle om jeg ikke skulle si fra om disse tingene.

Da mannen og jeg hadde lagt oss denne kvelden, hadde vi nok en gang vondt i magen begge to. Vi var fortsatt ikke komfortable med hvordan vi ble fremstilt. Vi analyserte teksten nok en gang, og kom frem til at mye bunnet ut i at vi ikke kjente igjen gutten vr. Vi syns han ble fremstilt som en slapp, svnig, fmlt gutt som gikk rundt og subbet og sutret og bare ga korte, enstavelses kommandoer.

Og det gjorde han ogs. Da han ikke fikk viljen sin. Men den strste delen av ettermiddagen var han en pratsom, glad, blid og aktiv gutt med masse energi og mye temperament som var hyt og lavt hele tiden. Akkurat snn vi kjenner han.

Ny dag, ny mail.

Journalisten ringte meg opp, og jeg forklarte at jeg syns fremstillingen av Lillemann var helt feil i forhold til hvordan jeg opplevde ettermiddagen.

Hva skjedde med latteren? Med dansingen og syngingen? Med klatringen, lpingen, hoppingen, tysingen og ikke minst all kosingen? Jeg elsker jo kose med barna og m bort og ta p dem og kose og susse dem hele tiden.

Hadde ikke journalisten ftt med seg noe av dette da?

Jo da, det hadde hun. Hunvar helt enig i at inntrykket var skeivt, og hun hadde ogs ftt med seg at Lillemann langt fra var en surpomp, men snarere en livsglad og meget aktiv liten gutt.

Vi ble enige p telefonen at hun skulle sette inn en scene der Lillemann ble beskrevet som mer aktiv. Flgende setning ble puttet inn:

Han har s vidt rukket rase et par runder rundt stua, svinge seg gjennom ei akrobatisk kt i klatrestativet og g seirende ut av to fektekamper.

Journalisten skrev ogs flgende til meg i samme mail:

Ikke glem at teksten bare er halve historien – bildene forteller ogs, vet du ;-)

Jeg oppfattet det snn at jeg ikke skulle uroe meg for hvordan Lillemann ble fremstilt, for bildene kom til vise hans sanne vesen.

Jeg sa det var greit og godkjente endelig teksten, selv om jeg fortsatt flte at hele reportasjen ga et fullstendig feil inntrykk.

S ventet vi i flere uker fr Magasinet kom ut. Jeg sluttet tenke s mye p det. Jeg hadde innfunnet meg med at n blir det snn det blir, og helhetsinntrykket blir sikkert veldig bra.

S vekker mannen meg lrdag morgen. Han har vrt p butikken og kjpt Magasinet. Han er veldig oppjaget.

Dette var oppslaget som ventet oss:

Og med tidligere nevnt ingress:

Rasmus (4) bestemmer selv nr han skal spise middag. Og hvor mange ganger han skal skifte fr han gr i barnehagen. Gjr det ham drlig rustet for voksenlivet?

Jeg begynte faktisk grte. Ikke for min egen del, men for Lillemanns del. Dette fortjente han ikke.

Bruk gjerne meg som eksempel p en drlig mamma. Men ikke bruk gutten min som eksempel p en uforskammet gutt som kontrollerer familien sin.

At jeg i tillegg forklarte journalisten da hun var her at Lillemann var veldig flau over at han fortsatt brukte smokk som trst nr han var lei seg og nr han skulle sove, og at det var en vel bevart hemmelighet ingen i barnehagen visste om, gjorde ikke saken noe bedre.

N vet alle det.

Jeg minner om Vr varsom-plakaten paragraf4.8:

Nr barn omtales, er det god presseskikk ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan f for barnet. Dette gjelder ogs nr foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering.

Kun ett av de fem bildene som ble brukt av oss i hele reportasjen inneholder smil. (verst til hyre)

S kan man sprre seg om jeg ikke burde ha tenkt meg om to ganger fr jeg sa ja til stille opp p denne reportasjen med barna mine. Og jo, det burde jeg ha gjort. Hadde jeg visst hvordan dette ble, hadde jeg aldri stilt opp p dette.

Til mitt forsvar m jeg si at det slo meg ikke en eneste gang at Dagbladet skulle bruke fireringen min som frontfigur p denne mten. Jeg trodde dette skulle handle om meg og mannen min som i flge denne svenske psykiateren var drlige foreldre.

Er det mulig at jeg som mamma overreagerer? Det er alltid litt ekkelt se bilder og lese om seg selv p trykk.

Ja, jeg skal vre den frste til innrmme at jeg langt fra er objektiv i denne saken. Det ville vrt umulig. Jeg har tenkt, analysert, ligget vken p nettene og diskutert med mannen.

Jeg kommer frem til at hele reportasjen er vinklet s ekstremt bde i tekst og med bildebruk at sannheten er borte. Det er ikke alt som er direkte feil, men grensels vinkling og utelatelser kan ogs bli veldig feil.

Mange har tatt kontakt med meg etter denne reportasjen stod p trykk.

Familie og venner og andresom kjenner meg og familien min, er sjokkert. Dereagerer sterkt p hvordan vi er fremstilt og spesielt p bruken av bildet av Lillemann. Mange mener dette er et overgrep mot han.

Og s har jeg ftt en hel haug med tilbakemeldinger fra alle de som leser bloggen min, og som fler at de kjenner familien vr gjennom Casa Kaos. Dere som vet hva jeg str for og hva jeg mener om de forskjellige aspektene i barneoppdragelsen.

Dette fr meg til lande p at det ikke er jeg som overreagerer. Men at min vonde mageflelse er berettiget.

Jeg hper dere syns det er greit, men jeg gjengir her et lite knippe av kommentarene som har ramlet inn fra dere bloggleserne mine:

Og bare for ga sagt det, jeg synes Lillemann virker som en morsom gutt med ben i nesa og livlige pfunn. Aldri tenkt at det virker som han sutrer hele tiden og styrer familien.... Synes det er stygt at dem i det hele tatt fr seg til skrive noe snt om en gutt p fire r!!!!

 

Vet det ikke hjelper noe srlig, men de av oss som leser bloggen din jevnlig vet at dette ikke stemmer - det gjr hvertfall jeg!!! (….) Bloggen forteller at du og dere er en familie med masse kjrlighet og omsorg. Jeg har til n ALDRI tenkt tanken at hos dere er det barna som bestemmer. Hrt snn tull!!!

 

Huff, s tpelig! Og s typisk! Det hres veldig ut som en snn: De har det og det imaget hos mange, og selv om det ikke var helt snn m vi jammen f det til virke snn likevel!

 

Jeg flger bloggen din uansett, leste Dagbladet n og kjente ikke igjen bloggen:-(

 

Etter ha lest Dagbladet ble jeg sittende med inntrykket av at journalisten ville ha frem at det var barna deres som bestemte hjemme, men som fast leser av bloggen din kjente jeg dere ikke igjen i mten dere ble fremstilt p i Dagbladet. (…) Men som sagt, vi som leser bloggen din, vi kjenner en annen hverdag enn den som ble forskt fremstilt i Dagbladet.

 

P meg virker det som journalisten bruker dere for selge en teori, og vinkler alt i den retning. Ikke helt rettferdig. Bloggen din er tffere og der kommer det jo klart frem at dere setter grenser. Fler det mangler mye i reportasjen.

Eller som en journalistkollega av meg s treffende kommenterte etter ha lest saken:

Intervjuet mangler varme. Og det blir alltid feil.

Tusen takk til alle som har sendt meg opplftende ord.

Til slutt skal det sies at journalisten var veldig samarbeidsvillig, og vi hadde en god tone hele veien. Man har egentlig bare rett til lese og rette p sine egne sitater, ikke selve teksten og ikke journalistens egne ord, pstander eller beskrivelser.

Tenk om det hadde vrt tilfelle i denne situasjonen! Det hadde blitt ille. Eller, enda verre.

Jeg vet at jeg fikk korrigere mye. Likevel ser jeg i ettertid at jeg burde ha tatt tak i mye mer. Jeg burde ha vrt helt klar med en gang p alt jeg reagerte p. Og jeg burde ha sagt mye tydeligere ifra.

Her tar jeg selvkritikk.

En reportasje skal gjengi s nyaktig som mulig hva som skjedde, og strebe etter gi et s realistisk bilde av virkeligheten som mulig. Man kan selvflgelig ikke ta med alt som skjer i lpet av tre timer, men i dette tilfellet mener jeg det kun var det negative som ble plukket ut.

Dette fr meg for vrig til tenke p at jeg er journalist selv, til og med tidligere tabloidjournalist, s jeg vet hvilke rettigheter jeg har. Hva med alle de som er helt uten erfaring. De som stiller opp til intervjuer, pner hjemmene sine og som sitter igjen med den samme flelsen som oss. De som ikke trr si noen ting. Eller som ikke har en blogg der de kan fortelle sin versjon. Det er skremmende tenke p.

Jeg kommer ikke til lese Magasinets reportasjer med samme respekt lenger.

Utgavesjefen ringte meg ogs opp lrdag ettermiddag for hre min versjon. Jeg hadde jo kritisert reportasjen bde p Facebook og Twitter. Vi var ikke helt enig, men jeg setter stor pris p hun tok den telefonen. Hun lurte ogs p om det var noe hun kunne gjre for rette opp i dette, men jeg takket nei.Jeg flte meg egentlig ferdig med hele saken.

Grunnen til at jeg skriver dette blogginnlegget n, er nettopp fordi jeg gikk s hardt ut og kritiserte oppslaget i sosiale medier, uten egentlig begrunne skikkelig hva jeg mente.

Mange har ogs bare lest saken p nett, og der er det et annet hovedbilde, tittel og ingress, s helhetsinntrykket er annerledes.Dette har frt til mange sprsml og teorier. Da er det bedre forklare hva jeg mener her.

For konkludere en veldig lang tekst (Puh, jeg ble skikkelig engasjert n).

  • Jeg tror ikke vi levde helt opp til Dagbladets forventninger om oss. Jeg tror de hadde bestemt seg p forhnd for hvordan vi skulle vre, og valgte likevel kjre p med sin allerede bestemte vinkling.
  • Jeg syns reportasjen er vinklet og strukket langt over grensen for hva som er greit, og gir et helt feil bilde av bde hvordan ettermiddagen forlp og hvordan vi foreldre og Lillemann er som personer.
  • Teksten inneholder en del uriktige antakelser og feil om hva jeg mener og om hvordan jeg oppdrar barna mine.
  • Ingressen inneholder feil.
  • Jeg syns det er kritikkverdig sl opp et s stort bilde av en sur firering og i tillegg vinkle tittel og ingress kritisk mot han. Ta meg, ikke gutten min.

Totalen er i aller hyeste grad kritikkverdig og jeg ble overrasket over at Magasinets reportasjer er s slurvete.

Takk til alle som gadd lese alt dette. Det var godt f lettet hjertet mitt.

 

106 kommentarer

Da jeg leste reportasjen tenkte jeg at her er det noen journalister som har gjort en utrolig drlig jobb! Alle som har lest mer enn to innlegg av bloggen din s veldig fort at dette overhode ikke stemmer med virkligheten. I tillegg tenkte jeg at det var da utrolig drlige bilder de hadde tatt. Med unntak av det du selv ppeker inneholder smil. Nei, drlig handtverk fra ende til annen.
Heldigvis har lillemann deg som mamma og er det noen som kan heve seg over dette s er det du og med det har ogs lillemann verdens beste sttte!

Fine fine du, og dere. Jeg leste aldri artikkelen i Magasinet, jeg kjper ikke s mye snt papir. Men jeg har fulgt deg, og dere, lenge nok til lett se at det her ble gjort mer enn en feil. Den verste feilen er mot Lillemann som jeg hper ikke har opplevd mobbing i ettertid.

Casa Kaos ble et enkelt bytte, det gleder meg p en litt ond mte at dette byttet har forrsaket litt mageknip. Jeg skal pusse tennene mine med spe og si hundre ave- maria'er for alt jeg ikke skrev ned fordi jeg bor i et mblert hjem.

Men dere er fine. Ferdig snakka.

Hper dette blir tatt inn for PFU!!!

Dette kjenner jeg ikke igjen i det hele tatt. Jeg er fast leser av bloggen, og er det en ting vi lesere vet, s er det at dere er en varm og god og vanlig familie, og at du tr vre rlig rundt hverdagen. S nr du reagerer p denne reportasjen, s er det med rette! Jeg begynte faktisk grine, jeg ble s sinna, da jeg s det bildet av Lillemann. Uansett hva som er riktig eller feil ellers, s er bildebruken et grovt overtramp fra journalistens side, Veldig trist for dere, men dere virker jo som en familie som er tffe nok til st gjennom noe snt! Det viser jo bare dette innlegget :) St p, Ogs si ifra hvis vi lesere skal sende en sinna supporter- mail til DB. Da fr de det nok travelt!

Flott at du gir din versjon av saken. Fr vondt i magen av overtrampet mot gutten din! Du overreagerer ikke etter mitt skjnn!!!! Har lest bloggen en stund n (er ikke s god til kommentere) og har ikke dette inntrykket av familien din. Da jeg ble tobarnsmor opplevde jeg overgangen som overveldende. Nr en da i utgangspunktet opplever oppgaven som litt for stor ble alle "kravene" til vre perfekt mamma vanskelige for meg. Da min "mamma-selvtillit" var p bunn hjalp du/denne bloggen meg!!!

S godt og bra at du svarer p tiltale her! Jeg satt og gremmet meg da jeg leste artikkelen i Magasinet. Jeg kjente dere ikke igjen, og jeg reagerte ogs veldig p bruken av bildet av Lillemann og fremstillingen av han. Dette er et grovt overtramp, og jeg skjnner virkelig ikke hvordan dette kunne g gjennom hos Dagbladet? Jeg sier som deg; jeg kommer ikke til lese Magasinets reportasjer med samme respekt lenger, og det er faktisk litt synd, for akkurat denne type reportasjer i Magasinet, har jeg satt stor pris p frem til n.

Hvor vidt man er enig med den ene eller andre i forhold til barneoppdragelse, det er helt uvesentlig her. Jeg synes du, som vanlig, byr veldig p deg og dine, viser frem kaossiden av livet, men alltid med varme, stort hjerte og et smil. Her var det _HELT TYDELIG_ at ikke bare journalisten/fotografen forventet noe litt annet, men at de rett og slett skrev det de mtte skrive, for f motvekten til barnehageeksempelet, og for f eksemplene som kunne knyttes til psykiaterens bok. Ekkel journalistikk!

God, varm klem til deg, mannen og de to kule, sm <3

Jeg kjenner jeg blir sinna p deres vegne !
Jeg hadde gledet meg til lese Magasinet p lrdag da jeg visste dere skulle vre intervjuet men kom meg aldri p butikken. Det er jeg n veldig glad for! Glad for at jeg ikke "stttet" Dagbladet ved at jeg ikke fikk kjpt det!

For makan til overtramp de gjorde mtp barna!! Hadde noen gjort det mot lillejenten min s hadde jeg klikke minst like mye som deg! Dette br du ikke la g upaktet hen! St p Martemor!!

Fjasa Jannicke

Fjasa Jannicke

Sier ogs den setningen innimellom, ta meg ikke barna mine! Skjnner godt du er skuffet. Mlet var jo en foreldre vinkling, men tydelig det bare var et pskudd for treffe ungene.. Du som er s nye med din egen bilde vinkling av ungene for beskytte dem burde sluppet en slik tekst og en slik vinkling. Jeg har ikke lest artikkelen men tror deg fullt ut. Hadde en gang en reportasje om min datter i avisa. Fikk lov lese og korrigere artikkelen i sin helhet, pluss godkjenne bilder, mulig jeg bare var heldig. St p Fru kaos!

Hadde nyaktig samme erfaring med VG da de laget en sak i forbindelse med mitt innlegg om mobbing. Kommer aldri til la de bruke noe fra meg igjen. Og, vi som leser bloggen din vet heldigvis hvordan sta egentlig er :)

Jeg leste ikke den saken i Dagbladet, for leser generelt ikke den avisen. For noen r tilbake ble jeg portrettert i en dobbelside i Dagbladet, og da laget de en s vrang versjon av meg at jeg ikke kjente igjen meg selv. Jeg vet akkurat hvordan det fles:-( Men flelsen m vre s mye verre nr barna er inkludert i det der, og jeg fikk trer i ynene da jeg leste hvor vondt dette har gjort deg. Du skal vite at jeg virkelig elsker bloggen din, samme gjr mannen min, og jeg digger at du sier det akkurat som det er. Du har gjort, og gjr, de tunge dagene mine lysere. Nr jeg har brukt en hel ettermiddag p kjefte p overtrtte og gretne unger; da er det din blogg jeg vender meg til. Her fler jeg at jeg kan komme bort fra presset om vre perfekt hele tiden. St p, det du gjr betyr s mye for oss lesere:-)

Kristine Eikeland-Nilsen

Kristine Eikeland-Nilsen

Har ikke lest magasinet, men det oppslaget med snnen din kunne du ha klaget inn tenker jeg. Nr man i saker hvor man vinkler ting inn mot en pstand om at f.eks. "Dagens barn er bortskjemte" eller lignende, s er det vanlig bruke et illustrasjonsfoto. Det blir VELDIG feil bruke en reell 4-ring som eksempel i negativ forstand for belyse dette. Har selv arbeidet som journalist, og det var ogs grunnen til at jeg sluttet: vinklingen som ble forventet. Man har allerede saken klar p forhnd....

Dette er s skandalst og ikke minst talentlst av Dagbladet, dog ikke uventet dessverre, at dere burde g videre med det. De fortjener at noen slr tilbake, i stedet for at de fr ture frem som de vil med middelmdige journalister! Blir kvalm av dem og forstr deg meget godt! Jeg kjenner dere ikke, men har lest bloggen din en stund og har et udelt positivt inntrykk av dere alle fire, som en herlig, normal, fri og kjrlig familie :)
Gi Skandalebladet en p tygga, det fortjener de! ;)

Trist at innlegget ble fremstilt s feil. Tror at mange av oss smbarnsforeldre kan kjenne oss igjen i bloggen din og mye humoristisk p det. Men (desverre ) s var det jo Dagblad som intervjuet og varsellampene burde jo ringt - tross alt Norges strste sppelavis nr 2 (etter VG)

Fy faen for ei mkka avis! You go girl, vi heier p dere! Dere alle fortjener en god klem!

Jeg forstr uendelig godt at du reagerer negativt p denne artikkelen, det er virkelig uhrt og respektlst bruke snnen din p denne mten, Og dere ogs, for den saks skyld.

Det du klarer i bloggen din, er sjonglere humor, selvironi, hjertevarme, kjrlighet og kaos. Det gjr penbart ikke journalisten i db... Du er super, jeg elsker bloggen din! Vil mye heller lese den enn dagbladet :)

Jeg ble helt sjokkert over bildet av lillemann, fikk lyst grte en skvett selv :( Et grovt overtramp!

Dette ble en dyrekjpt erfaring. Ta tiden til hjelp!

Ja, jeg ville definitivt vurdert klage dette inn til PFU. http://presse.no/Klage-til-PFU

hh! Ogs brukte de det bildet??! Nr hun fikk forklart at smokken var en hemmelighet og at han p fire var litt flau over det? Da har hun jaggu ikke tenkt mye p Lillemann nr hun brukte det bildet alts! Hun kan umulig ha barn selv. Da hadde hun skjnt hvor viktig det er ta hensyn til snne flelser.

Da stemte mitt inntrykk av artikkelen, alts. Jeg kjente ikke igjen familien slik som jeg er blitt "kjent" med dere i bloggen! Og tenkte at her har avisa p forhnd bestemt vinkling og fokus. Elendig journalistikk!

Kudos til deg og din familie. Dagbladet og Magasinet har virkelig ikke gjort jobben sin her, synes jeg. Det m vre ordentlig flaut mtte bli minnet p Vr Varsom-plakaten. Det blir litt korte setninger her, for jeg kjenner jeg blir ordentlig sint p mten de har fremstilt srlig barna deres. St p! Har lest bloggen din i lang tid, og slik jeg oppfatter det er det jo nettopp fordi dere faktisk setter grenser at det blir s mye trbbel noen ganger. OK, s strekker man og tyer og gr over grensene noen ganger, og s blir det mer trbbel. Men det er jo et bevisst valg. Barn har dessuten godt av vite at ikke alle grenser er absolutte, jeg tror det tillater dem lre seg tenke utenfor boksen og aksepterte normer senere i livet, og det er ting vi trenger.

Jeg har ikke lest artikkelen, Dagbladet er en mkkaavis s det er sjeldent jeg leser noe derfra.
De som kjenner deg og de som leser bloggen din nok ikke kjenner igjen deg og din familie i denne reportasjen.
Skjnner godt at du reagerer p fremstillingen og vinklingen som er gjort, det hres jo helt utrolig ut.
Jeg er enig med de som har skrevet lenger opp at du burde melde dette til PFU.
Du kan kanskje kontakte dem for sjekke om det er grunnlag for det.

Fikk s vondt i meg for gutten din....
Ogs det med smokkene! Hper han ikke merker noe til dette.

Jeg har ikke lest Magasinet, men jeg er fast leser av bloggen din og skjnner at dere har blitt helt feil fremstilt. Men det som virkelig gir meg vondt i magen, er bildet av Lillemann... Her snakker vi overgrep! Det er mange feil ved bildebruken, og nr de p toppen av alt har blitt forklart at dette med smokken er en godt bevart hemmelighet, lurer jeg p hva i all verden de tenkte p...

En stttende klem til dere fra Sirkushuset.

Jeg reagerer sterkt p det som er et overgrep og tillitsbrudd mot deres snn. Dine reaksjoner i ettertid er ikke bare berettiget, du er MER enn snill nok i kritikken mot dagbladet. Raust av deg ILLE av dagbladet... hper snnen din selv aldri ser bildet eller innlegget. ..

Takk for at du deler din opplevelse av mtet med en journalist! Det er dumt lese at du ikke flte at du ble godt "tatt vare p".

Dette er ogs en viktig pminner for oss som jobber som journalister. Det er viktig vre presis. Det som kan virke som en "ufarlig" detalj (som at "arbeidsdagen" ikke er over fordi man jobber hjemmefra den dagen) for en journalist som har som ml fortelle en historie og bruke et "case", slik dere ble i denne sammenhengen, er viktig for de som faktisk er med i historien og blir intervjuet.

Det lese gjennom teksten og be om sitatsjekk kan ofte vre lurt, bde for journalisten og for den som blir intervjuet, for fjerne misforstelser og srge for at man fler seg korrekt fremtstilt. Srlig nr det gjelder slike saker som denne, der dere slipper media s tett innp livet.

Hper dette ikke har frt til at dere er avskrekket fra journalister for all fremtid!
Dere virker som en fin familie.

MVH

Ida

Sitter her p en kaf i Dubai, og fikk rett og slett trer i ynene av lese dette...

Gode, gode kommentarer ovenfor! Ta de til deg. Du er en god og STERK mamma og kvinne. Men det tror jeg du vet :)))

Lei for at du mtte oppleve noe s kjipt, men applauderer at du bestemte deg for ta kampen!

Camilla :)

Dette var ille.
Jeg mener Dagbladet m gi deg et ordentlig svar p dette, fra redaktrniv.
Overtrampet i forhold til snnen din er langt over grensa for hvordan barn skal behandles i media. Dette m de svare p.
Og det er bra at du skriver s langt og skikkelig om dette.

Jeg heier p deg,elsker bloggen og rligheten din:-)) kaoslivet gr sin gang,s til de grader her hjemme ogs!

Jeg leste og artikkelen p nett, og synes at artikkelen i seg selv tok opp noen gode poenger. MEN jeg synes de virkelig "dreit seg ut" hvordan de fremstilte dere, og er helt enig i at de burde ha valgt ordlegge seg p en annen mte. P meg virker dette som om det er en uerfaren journalist?

Enig! Det var alt for mye som ble vridd feil her, spesielt billedbruken av Lillemann.

Antakelig har ikke denne journalisten barn (det er jo ingen som har barn lenger) og antakelig liker hun ikke barn heller. Og da bare blsser hun i det. Og det gjr det jo enda mer drlig gjort! :(

Hei.

Har ikke ftt lest hele reportasjen enda, men aller som har tilbrakt en del timer med familien vet at ungene er velopdragne, ikke fr lov spise middag nr de nsker osv.

Slett jobb fra Dagbladet, og kommer til ha det i bakhodet nr/hvis jeg leser Magasinet igjen.

Enig. Tabloidavisene br f seg en smekk p lanken nr de bevisst fremstiller et lite barn p denne mten!

Fekk ikkje lest Dagbladet p lrdagen, sikkert like greit! Leser bloggen din, og den er virkelig super! Sjlv er me ferdig med smbarnsperioden, men kjenner meg igjen!! "Pick your fights" , godt uttrykk som eg alltid har i bakhodet ;-) Klem!

Jeg kjpte Dagbladet p lrdag KUN for lese om dere (pleier aldri kjpe det), og du verden hvor skuffet jeg ble! Oppfatter deg og bloggen din som et ekte ansikt p hvordan det er vere foreldre, noe som er fantastisk, men ikke alltid rosenrdt! S syns, mildt sagt, dere fikk drlig "behandling" av Db Magasinet og den reportasjen der! St p videre, jeg heier p de!!

Tenker p dere - det var en helt vannvittig framstilling av dere, og dere har min medflelse. Jeg kjente dere heller ikke igjen av reportasjon og leser bloggen titt og ofte. Som du ogs sier - jeg syntes det er verst at de vridde lillegutt snn. En uskyldig, liten gutt som blir framstilt s vridd og splshet utover en magasin snn.. Fy skamme seg Dagbladet Magasinet!!!!!!!!!!!!!!!!! kjenner jeg blir forbannet p deres vegnet...!

He-he... Snn gr det hvis man gr ut fra at Dagbladet er en seris avis.

Jeg har alltid tenkt at media skal spille p lag med mannen i gata mot staten og overmakta. Nr ble det slik at de skulle ta mannen i gata, eller i dette tilfellet en liten gutt p 4 r? Alle kan gjre feil, ogs journalister. De er bare mennesker de og, og jeg hper at de lrer av denne saken. Men jeg tror dessverre ikke at de gjr det. Mitt inntrykk av dine tidligere (?) kvinnelige "kolleger" er ikke s bra. De kvinnelige journalistene p min alder, som skriver om tema som berrer oss smbarnsmdre, er dessverre ofte helt p viddene. De vet for lite om det virkelige livet utenfor Oslo, og er mer opptatt av sin egen navle og sin egen karriere. Okei, den kom rett fra levra, men det er min oppfatning av de mer profilerte damene da. Det er kanskje derfor jeg heller leser blogger, for de gir (kanskje) et riktig bilde av kvinners ulike liv. Det er mer interessant enn lese oppdiktede historier fra karrieredamer i Dagbladet. Hvis jeg nsket fiksjon s hadde jeg lest skjnnlittaratur :-) (og det skal jeg nr jeg fr tid :-)
St p, du er en fin dame!

Hei. Du overreagerer IKKJE. Eg hadde gtt i fistel sjlv. Dette er eit klart overtramp av Dagbladet, srleg sidan barn er involvert og vert gjort til hovudfokus i saka. Les alltid alt innhold og f alltid sj alle bilete ved denne type intervjuavtalar. Eg hper Dagbladet tek kritikken p alvor. Er samd med deg. Journalisten var truleg meir oppteken av eigen sensasjonsjournalistikk enn familien din, og hadde truleg plassert dykk i ei ramme lenge fr intervjusituasjonen tok stad. Ikkje finn deg i dette.

Varm helsing fr Linda
smbarnsmor og journalist

Ikke bry deg du! Alle som et litt oppegende skjnner at denne saken er dratt ut svart proporsjoner for og selge mer, det blir som et drlig se og hr! Alle som leser bloggen vet at dette ikke stemmer! S hper du/ dere har lagt dette bak dere for det er ikke verdt tenke mer p! Elsker de selvironiske innleggene dine, men er desverre ikke alle som tar litt humor, snn er det bare! Hper p flere morsomme innlegg, at dette ikke har delagt for det!!

Hei. jeg er en av de som bare har fulgt bloggen din en kort stund, og tilogmed jeg ser at dere har ftt skikkelig urettferdig behandling her! Om det kan vre noen trst tror jeg at alle som har vrt innom bloggen din ser at Dagbladets reportasje er en drlig og feil fremstilling av din familie. Drlig journalistarbeid rett og slett!! Hper dette blir tatt videre og at du fr en skikkelig beklagelse!!

Har ikke lest artikkelen men ut fra det du skriver fr jeg litt vondt i meg. Bra du skriver din side av saken..
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten en blogg som din. Jeg blir helt nedbrutt av alle de perfekte mamma bloggerne som svever p rosa skyer. Joda, alt er sikkert flott og de er helldige men for oss andre som har litt mer normalebarn fles det ut som man aldri strekker til. Jeg tenker ofte at det m vre noe jeg gjr galt siden det er s slitsomt. Og jeg blir jo bare mer sliten bare av tenke p det.. derfor er det godt ha noen som deg som skriver om trass, kaos og andre ting som garantert mange kjenner seg igjen i. Og du skriver p en s morsom mte ogs at man m bare le av det hele. Barn er jo bare s ste nr man ser alt i perspektiv. Det virker som du har fantastiske barn alt i alt og det er ingen tvil om at det er mye kjrlighet i hjemmet deres:)

Ole Petter Pedersen

Ole Petter Pedersen

Jobber i mediene selv (IKKE i Dagbladet), og synes bloggposten (og kommentarene fra andre som har blitt "utsatt" for mediene) er veldig interessante. Det viser blant annet hvor viktig det er ha klare avtaler i forkant av et intervju, og premissene for intervjuet. De viser ogs at mediene fort blir oppfattet som om de har bestemt vinkelen p forhnd, og tilpasser virkeligheten til vinkelen. Dette er en stor fare for oss i mediene. Vi kan selvsagt bruke vre egne observasjoner i teksten, men de m vre korrekte - bde i tid og rom. Hvis ikke er det fiksjon, og det er det stikk motsatte av journalistikk.

Jeg synes en PFU-klage ville vre interessant. Jeg er slett ikke sikker p om du vil vinne fram med en klage, men det er flere elementer som er etisk interessante, og som det kan vre nyttig f PFUs vurdering av - enten avisa blir felt eller ei (vurderingen kan vre like viktig som selve utfallet av klagen).

Eg har vore innom og lest bloggen din ved fleire hve. Det DB had gjort i artikkelen sin MOT sonen din er uetisk og ganske s forferdelig! ALLE unger er sure og nskjer sjefe, og vel ein fokusere kun p det gjer det eit skeivt og ukorrekt bilete av virkeligheta. Eg hadde reagert akkurat som deg om dette hadde skjedd meg og min familie. St p!!!!

Olaug Nilssen

Olaug Nilssen

Heilt einig! Flott at du fortel din versjon, og det p ein s nyansert og reflekterande mte.

Kjre Marte,
og dere som leser hennes blogginnlegg.
For ordens skyld: Magasinet har hatt dialog med Marte siden lrdag, og har varslet at vi skriver dette innlegget i dag.
Frst: Jeg skjnner ut fra det du skriver at du er veldig lei deg. Det har selvflgelig aldri, p noe tidspunkt, vrt Magasinets intensjon skade noen med denne artikkelen.
Jeg vil ogs gjerne understreke at avgjrelsen om kontakte dere i frste omgang, var basert p hvordan du framstiller deg selv og din familie i bloggen Casakaos.no. Der framstr dere som en typisk smbarnsfamilie av vr tid, bare mer bevisste og humrfylte. Besket hos dere, bekreftet inntrykket bloggen allerede hadde gitt.
Du og jeg har hatt tett kommunikasjon i for- og etterkant av vrt besk hos dere. Etter ha ftt saken til gjennomlesing, sendte du meg en mail hvor du skrev at den var fantastisk morsom lese. At dere humret dere gjennom teksten. Du hadde et par kommentarer, sa du, fordi du gjerne ville understreke tydeligere hva du mente. Jeg justerte teksten etter dine innspill. Dagen etter hadde dere kommet p et par ting til. Jeg justerte igjen. Og ringte deg for forsikre meg om at det ikke var mer som l deg p hjertet. Vi hadde en fin prat. Jeg vil for ordens skyld understreke at det ikke er vanlig at intervjuobjektene har s stor innflytelse p det journalistiske produktet, men at vi strekker oss langt nr vi har med barn gjre.
Etter de siste justeringene sendte du meg en e-post, hvor du takket og sa at artikkelen hadde blitt veldig fin.
I ettertid ser vi at vi kunne valgt annerledes nr det kom til den visuelle presentasjonen av denne artikkelen. Mediene har et selvstendig ansvar for beskytte barn nr vi omtaler dem. Vi er lei oss for at du og din mann fler at vi har gjort dere urett i vr formidling.
Som jeg skriver innledningsvis: Jeg skjnner ut fra det du n skriver i bloggen og ytrer p sosiale medier, at du er lei deg. Det synes jeg er trist. Mitt behov for svare deg, bunner likevel i at jeg ikke skjnner din dobbeltkommunikasjon: Du framstiller oss n som uredelige, ja, at vi (bevisst) farer med lgn. Hvis din og min virkelighetsoppfatning er s ulik, hvorfor ga du ikke p noe tidspunkt uttrykk for det fr saken kom p trykk?
Til slutt vil jeg understreke at vi valgte deg fordi bloggen din er raus og befriende uhytidelig. Jeg nsker deg lykke til videre med bloggingen!
Mvh
Rnnaug Jarlsbo
Journalist
Magasinet/Dagbladet

Da jeg leste reportasjen var min umiddelbare tanke: De kan umulig ha vrt klar over reultatet av dette! Stakkars dere, skjnner at du er fortvilt!

Frst og fremst vil jeg bare si at jeg har fulgt bloggen din i snart 2r og det er den eneste bloggen jeg flger slavisk. Mye p grunn av humoren, men mest p grunn av varmen og ekteflelsen jeg sitter igjen med. Dere er en snn koselig familie har jeg alltid tenkt.

Nr det er sagt synes jeg at dette er en sak for PFU. Journalisten har fremstilt snnen din p en fl mte og dette er urettferdig gjort mot en gutt p fire r. Makan! Jeg trodde frst det var en drlig spk. Kanskje det kommer et annet bilde av turbogutten i full giv opp i klatrestativet p neste side? Neida. Flere sider med svada og lgn. Det er ikke greit!

Meld det inn til PFU. Dette har de ikke lov til!

Er dette en ekteflt beklagelse og innrmmelse av feil:

"Vi er lei oss for at du og din mann fler at vi har gjort dere urett i vr formidling." ?

- eller "dere er lei dere for at hun er lei seg, men dere kan ikke se at dere har gjort noen feil?"

Hvordan er det mulig ta i mot en unnskyldning nr dere ikke forstr hvorfor hun er lei seg ? Har dere gjort s mange slike feil tidligere at det blir vanskelig se dem? Har dere s stor distanse at dere mister empatien?

Det blir lettvint skylde p intervjuobjektet. Artikkelen beskriver familien p en mte som er fjernt fra det som kommer fram p bloggen. Da m det vre greit at familien og vi andre reagerer.

Hei Rnnaug.
Veldig hyggelig hre fra deg.

Aller frst: Fint at Dagbladet tar selvkritikk p bildebruken. Det er ikke greit legge ut en snt bilde av en fire r gammel gutt. I samarbeid med ingressen, blir han jo angrepet. Og som jeg skriver i innlegget - ta meg, ikke barna!

Frste gangen jeg leste gjennom teksten du sendte meg for gjennomlesning, syns jeg det var morsomt. Ja, jeg humret. Helt til den fikk synke litt. Bortsett fra de tingene som var direkte feil, er det spesielt stemningen i teksten jeg reagerte p. Jeg satt hele tiden med en flelse av at dette ikke var riktig. Men det var vanskelig sette fingeren p nyaktig hva det var. Jeg mtte lese gjennom flere ganger, fr jeg virkelig s hva det var som plaget meg.

I tillegg mtte jeg g noen runder med meg selv for vre sikker p at det ikke var jeg som overreagerte. Det er spesielt lese om seg selv og familien sin, og jeg ville forsikre meg om at det ikke bare var jeg som syns det var rart, uvant eller ikke var fornyd med fremstillingen, uten egentlig ha noe holdepunkt for det.
Derfor ble det noen mailer fram og tilbake mellom oss der det stadig var nye ting jeg reagerte p.

Som jeg ogs skriver i innlegget over her - ja, jeg burde ha ha vrt mye mer konkret med en gang. Ja, jeg burde ha vrt tydeligere og tatt tak i flere ting fr jeg godkjente teksten.

Egentlig hadde jeg mest lyst til endre hele teksten. Eller stoppe hele artikkelen. Men det visste jeg at jeg ikke kunne.

Grunnen til at jeg til slutt godkjente teksten var fordi du sendte meg flgende kommentar i den siste mailen din: "Ikke glem at teksten bare er halve historien – bildene forteller ogs, vet du ;-)"
Dette skrev du i sammenheng med at vi diskuterte fremstillingen av snnen min.

Jeg oppfattet det dit hen at bildene kom til gi et annet inntrykk av han, enn det jeg sa klart fra om at jeg fryktet. Derfor lot jeg resten g. Igjen - jeg burde sagt fra om flere ting, men jeg stolte p deg da du sa at bildene kom til lage et annet inntrykk.

Da bildene (fire av fem) istedet underbygde det jeg mente var en feil framstilling, og nr ingressen i tillegg bde er feil og angriper en fire r gammel gutt, ja da kunne jeg ikke annet enn si fra.

S den dobbeltkommunikasjonen du ikke skjnner, handler alts om at jeg godkjente teksten i frste omgang - greit nok. Men at jeg kritiserer helhetsinntrykket, bildebruk og ingress. Dette hadde jeg ingen kontroll over fr det kom p trykk.
(Og det er selvflgelig helt greit. Jeg forventer ikke godkjenne bilder og ingress)

Takk for kommentaren din, Rnnaug. Jeg setter pris p bde den og at dere tar selvkritikk p bildebruken av snnen min. Sistnevnte er det viktigste i denne saken.
Resten blir vi nok ikke enig om.

Hei.
Gutten din og dere som foreldre ble framstilt p grufull mte. For meg som ikke ante om dere fra fr, framstod dere som helt og holdent uegnet som familie. Men s begynte jeg underske nrmere, leste en del p bloggen din, og sitter n igjen med helt andre tanker. Og jeg er svrt glad for at du har skrevet dett lange, men svrt interessante og viktige innlegget her. Det bildet av fireringen med smokk f.eks. er et eksempel p skrekkelig overtramp. Dagbladet kontaktet dere p bakgrunn av en humrfylt blogg. Noen av oss har - med skam melde - ikke denne bloggen p vr leseliste - (fr n, da). Dagbladet klarte ikke formidle det humrfylte i sin reportasje.

Det virker penbart at denne artikkelen er vridd og vrengt ut fra det du skriver. Men samtidig sier du jo selv at du er en erfaren medieperson. la barna vre med p nr sagt en hvilken som helst reportasje er i utgangspunktet et risikoprosjekt. Det br utvises uhyre forsiktighet med "offentliggjre" barn, de er selvstendige individer med selvstendige rettigheter, og de har ikke nubbesjanse til kunne vurdere konsekvensene av slike artikler. Du har jo ikke engang selv gjort det! Hper riktig mange lrer av dine feil, og skjnner at barn ikke har noe gjre i verken artikler som dette eller som "ste" postinger p Facebook, blogger osv. Snn sett er det veldig prisverdig at du gr ut med din historie.

M bare si at jeg leste tilfeldigvis denne artikkelen og jeg som knapt har lest bloggen din fikk sjokk da jeg s den var fra Casa Kaos!!!! Kjente dere ikke litt igjen!
Bra du skrev dette innlegget syns jeg

Jeg har ikke lest reportasjen, men ut fra det du forteller her p bloggen, forstr jeg godt at dere fler dere krenket. Om man skriver en blogg, poster bilder og statuser p Facebook eller tvitrer via andre nettkanaler, fr det vre ens egen sak. Ikke minst fr man vre sin egen journalist og redaktr. Med alt snakk om mammablogging, og hvordan dette legger press p oss mdre, synes jeg Casa Kaos burde hylles for vre en motpost til nettopp disse "perfekte" (mamma)bloggene der ute. Jeg har sett meg lei p bedrevitere. Folk som, sikkert med de beste intensjoner, nsker oppdra andre p livets utallige omrder. S lenge man ikke gjr noen skade mot andre, ser jeg ingen grunn til at man m la seg belre. Jeg er dermed ikke enig med kritikerne som mener at denne reportasjen er ris til egen bak, men synes heller at du, Marte Frimand-Anda, fortjener en takk for at du gir et realistisk bilde av hverdagen i en smbarnsfamilie. Jeg blir ikke forundret om du har senket veldig mange skuldre der ute. Du har i hvert fall hjulpet mine et godt stykke p vei nedover. Tusen takk!

Enig! PFU burde virkelig ta tak i dette - bildebruken alene er horribel.

Jeg leste reportasjen og tenkte: At noen vil vre med p f familielivet sitt og ungene sine brettet ut i Magasinet p denne mten. Det hadde aldri jeg gjort, tenkte jeg, - fordi jeg selv har hatt noen negative opplevelser med journalister.

Dere leser Magasinet. Dere visste hvilken bok denne teksten/disse bildene skulle illustrere. Du har en blogg som heter Kaos. P mange mter l det i korta at det mtte g snn.

Jeg kjenner dere ikke og leser heller ikke bloggen din, - likevel kan jeg trste deg med at jeg hele veien tenkte at dette nok var et karikert bilde av deres familieliv. Noe i tonen, i det dere sa, i det faktum at dere stilte opp, - gjorde at jeg s p hele greia som en slags illustrasjon av et tema. Det hefter rett og slett ikke ved dere. Jeg skjnner veldig godt at du er lei deg og forbanna. Dere har ftt en trkk og gtt over ende. Reis dere opp. Sett p plaster. Det blir bra.

Og lykke til med unger og kaos og liv og rre. Det gr bra det ogs, - veldig bra.

Hei. Jeg har fulgt bloggen din, men er ikke den som legger igjen s mange spor. Jeg m bare f sagt at jeg synes hele artikkelen er vinklet ut av proporsjoner. Det er overhodet ikke slik jeg s for meg dere som familie. Og publisere et s stort bilde av lillemann med smokk, enda du hadde sagt at det var en hemmelghet - ja, det er s respektlst som det kan bli. For meg blir det uthengig av et uskyldig barn.

Jeg fler dere blir fremstilt som noen slappinger, med sutrete og sjefete unger. Rett og slett. S utrolig synd. Men heldigvis har du mange lesere som vet hvordan dere er og hva dere str for. Dette blir for dumt alts.

Heisan! Har ikke s mye tilfye, er veldig enig i at bildebruken ble feil, srlig det strste bildet av "sjefen sjl".... Jeg trur at du og mannen din ville ha takla dette intervjuet - tenkt at "pytt sann, kjenner oss ikke helt igjen, men de trengte jo en kaosfamilie" Men at fireringen ble fronta spass, ble feil.

Ida (trnderen)

Ida (trnderen)

Huff, n ble jeg bare trist. Hadde planlagt lese om dere i helgen, men som s mange andre planer forsvant denne ogs i kaoshverdagen/helgedgen. N er jeg glad for at jeg ikke sponset dem med de kronene! Jeg ville vurdert sterkt klage inn den bildebruken for PFU, uansett hvor god kommunikasjonen har vrt underveis og i etterkant, s er dette et s tydelig brudd p VVP(og alvorlig ogs!) at Dagbladet fortjener en korreks. Hper gutten din takler det bra. Hva sa barna da de s saken/bildene?
Er selv utdannet journalist og vet jo at man ofte vinkler og vrir for oppn nsket resultat, men det er forskjell p vinkling og lyving, og ikke minst klare brudd p avtaler (som at dere sa tydelig fra at dette var noe Lillemann ikke nsket at det skulle bli kjent). Hper ikke dette skremmer dere fra figurere i media flere ganger, men skjnner jo at dere blir skeptisk. St p videre og vis forskere og journalister at normale mennesker, med normale liv er det resten av oss trenger som forbilder hvis vi skal overleve i vre egne "normale" liv!:)

Ja, jeg hper Dagbladets journalister, og kanskje til og med andre journalister tenker seg litt om etter ha lest denne debatten
Nr det er sagt, er jeg ikke enig med deg i at barn for enhver pris skal holdes unna mediene, blogger, Facebook eller andre sosiale medier.
Jeg tror nemlig ikke vi skal ta det for gitt at alle barn som blir eksponert p nettet ender opp med store traumer eller som mobbeoffer.
Men man skal vre varsom. I dette tilfellet, var jeg ikke varsom nok. Og jeg kommer neppe til gjre det samme igjen.

Fekk ikkje med meg Dagbladet p lrdag,men les ut fr innlegget ditt her at eg ikkje hadde trudd p den reportasjen!! Har fulgt bloggen din ca 6mnd tid no (og lese meg bakover i tid;)) og har ALDRI ftt eit slikt inntrykk av deg,din fam.slik dke blir framstillt!! Enig i at fokuset burde/skulle vore p dke vaksne og ikkje den flotte guten dkas...ikkje han som skriv blogg!!:)) Stor klem til deg,gleder meg til meir lesing her hos deg i tida framover:))

Hei
Jeg synes du skriver veldig artig og bra men tenker ogs at Anne Holt har et viktig poeng her. All omtale (og evt. bilder) av barn som man selv legger ut p Facebook, blogger etc er ting de vil bli mtt med, enten de vil eller ikke, senere i livet. Min datter p 9 r sier n tydelig fra hver gang jeg tar et bilde av henne at jeg ikke fr legge det p Facebook, selv om hun ikke egentlig vet hva Facebook er. Men hun har en slags radar p at det vil hun ikke (har nok fanget opp litt om nettvett p supernytt og andre steder). Det har selvsagt resultert i at jeg umiddelbart fikk drlig samvittighet for bildene jeg har lagt ut av henne som 1-8-ring og har fjernet dem, forhpentligvis uten at noen som ikke skulle ha dem har lagret dem noe sted....nr det er sagt reagerte jeg ogs p at stemningen i artikkelen i magasinet var kjip og antakelig urettferdig mye spissformulert, og at journalistene hadde vrt vel mye opptatt av sin egen agenda.

Kjre Dagbladet.

Kommentaren som er lagt inn her av dere understreker den fravrende profesjonaliteten som kommer tydelig fram i artikkelen. Hvorfor i all verden gr et medie inn i en privat diskusjon p en offentlig side? Her burde Dagbladet ha skrevet en offentlig ikke-privat undskyldning og holdt seg til saka. Hva som var Dagbladets opprinnelige hensikt, epostkorrenspondanse og private opplevelse av dette er uintressant. Enten ber dere formelt om undskyldning eller s er det lurt tie stille. Enn annklage den fornrmede parten offentlig for dobbeltkommunikasjon? Vise til epostkommentarer som er delt i fortrolighet og i en annen kontekst? Og s bruke det for stille motparten i et (enda) drlig(ere) lys? Det er drlig gjordt, uprofesjonelt og uredelig. Og et elendig forsk p et fattig forsvar. Dette er en hersketeknikk og en understreking av tittelen p innlegget.

Jeg kommenterer sjelden innlegg, men dette er s uprofesjonelt at haka datt rett ned.

Jeg m bare signere denne. Og gi all min sttte til deg og mannen din, Marte. Jeg har ikke lest artikkelen, men det virker feil p s mange mter fremstille et barn p denne mten. Jeg skjnner godt at du/dere reagerer. Likevel hper jeg du ser at de som kjenner dere, de eneste som er betydningsfulle andre for dere, de vet hvem han er uavhengig av denne reportasjen.

Hei, jeg er mammaen til et av barna som blir omtalt i intervjuet med barnehagen senere i artikkelen, og jeg m si meg helt enig med deg: her har journalisten bestemt seg for en vinkling p forhnd; kaos hos dere, klare rammer i barnehagen. Vel er vi fornyd med barnehagen vr og bde ansatte og barna er en flott gjeng, men s striglet som de framstr her, er ikke vrt generelle inntrykk. Jeg mtte le godt da jeg s at vr snn fikk rollen som "det veloppdragne barnet". Tenkte ogs da jeg leste om din familie at dette er det underlig at noen stiller opp p, s negativt ladet som dette er. Din kommentar forklarer hvordan det er blitt slik, og jeg skjnner godt at du er opprrt. Ser ut til at det er mange som tenker det samme - lykke til!

Ved siden av at jeg finner mangelen p journalistisk integritet fra Dagbladets side graverende, er det sjokkerende at avisen TO ganger (frst redaktren som du siterer p FB-siden din, s her i kommentarfeltet ved journalisten selv) evner be om unnskyldning uten be om unnskyldning: "Vi beklager at _dere_ fler det snn", serist? Arrogant og helt uten selvkritikk. PFU sier n jeg.

Jeg fikk ikke med meg artikkelen, selv om jeg hadde tenkt lese den, og n er jeg glad for at jeg ikke kjpte avisa. Fikk vondt i magen nr jeg leste dette innlegget. Uff, s flt. Har vrt i avisa noen ganger selv, og vet hvor srbart det er bli eksponert. Nr det i tillegg er feil, og de "tar" Lillemann p den mten, s er det utrolig drlig presseskikk. Sender deg en ordentlig god klem!

S enig!
Nr man sitter igjen med vondt i magen og sinte trer etter ha lest, ja da er det noe riv ruskende galt! Dere er den herlige familien, humor og varme er strst av alt, ogs blir dere beskrevet uten humor i det hele tatt. Ja uten varme og omtanke for hverken dere eller ungene.
Pokker s sur jeg ble nr jeg leste dette med lillemann og smokken. Da kom disse irriterende trene, makan! Respekt da eller?! Hvor ble det av respekten i denne reportasjen?!

Det er midt i natten og ordene mine brer nok preg av det, men sren heller, dette er drlig jobbet, man m ha noe hold i ting om man skal kalle det virkelig og ikke fiksjon.

Takk for at du deler s raust med humor, varme og refleksjoner over sm og store saker. Du gir meg herlige leseropplevelser, det er godt kjenne seg igjen i noens kloke og velformulerte ytringer!

Det jeg lurer p nr leser dette er hvordan du nsket artikkelen egentlig skulle fremstilles? Da tenker jeg ikke p de opplagte feilfremsillingene fra journalistene av konkrete hendelser, men selve helhetsinntrykket av familien. Hadde det ikke blitt bra feil om barna plutselig satt stille gjennom et helt mltid, ikke lp omkring, ikke lagde en lyd men stille adld enhver beskjed fra dere? Dere takket ja til delta i en reportasje som handler om der barna tar makten, og jeg synes det ville vrt underlig med en eksempelfamilie som viste noe annet. Jeg flger bloggen din fordi jeg finner den underholdende og fordi det er godt se at det er flere foreldre som sliter med beholde makten som familieherskere. Jeg oppfatter dere som en varm og lykkelig familie, med aktive barn under gode utviklingsvilkr. Men jeg opplever dere ogs som slitne foreldre av at ungene viser liten respekt, som arbeider seg nesten fordervet mot ungenes daglige trass. Og der ikke hjemmet er et sted for innhenting av energi, ro og hvile, men nrmest som en konsentrasjonsleir der dere er fangene og ungene soldater med de verste psykiske torturredskaper. Dette fremstiller du likevel p en positiv og morsom mte, slik at andre slitne smbarnsmdre kan smhumre og kjenne seg igjen. Men p en mte normaliserer du at barna ikke har respekt for foreldrene sine, og dette synes jeg er synd og trist lese. ikke ha sjanse til nyte en kopp te og en avis i sin egen heim, for at ungene ikke aksepterer at dere sitter stille uten se dem. Eller til stadighet m kaste bort energi p irettesette strengt for at ungene gir F i hre etter.
Hvis det er kaos du vil leve i, m du ogs la avisen fremstille kaoset. Og heller tenke at det kanskje var bra med en negativ fremstilling, slik at ikke andre foreldre tenker at det er slik det skal vre.
Jeg skulle nske dere heller inns at det var p tide ta igjen litt makt i heimen, og frt det som et godt eksempel i bloggen.

istedet for ske etter ros og klapp p skulderen for at ungene oppfrer seg som terrorister.

Hei. Jeg vil bare informere om at det heter "jeg har avfunnet meg med....." og ikke "innfunnet meg med". Man innfinner seg et sted. Man avfinner seg med noe. Med vennlig hilsen Vibeke :-)

Dette hres ikke bra ut. Jeg skjnner godt at du er opprrt!

Jeg er enig med Maria her. Jeg skjnner ikke helt hvordan du ville at familien din skulle fremstilles? Jeg leste artikkelen i Dagbladet, og syns det stod det samme som du skriver p bloggen: kaos, unger som ikke hrer etter og foreldre som aksepterer dette.

Da jeg begynte lese bloggen din s synes jeg det var veldig forfriskende. Jeg synes fremdeles du fr frem noe viktig: nemlig at livet med barn ikke er en dans p roser. Samtidig s kan jeg ikke la vre tenke at dere kanskje undervurderer barna deres nr dere har gitt opp oppdra dem. Jeg tror barna dine er fullt i stand til lre at de m hre p sine foreldre, men de m f muligheten til lre det. Du skriver at du vil velge dine kamper, og heller bruke tid p lre barna rlighet og respekt for andre mennesker enn sitte fint ved middagsbordet. Jeg er enig at dette er svrt viktige ting lre barn, men hvordan kan dere forvente at de skal f respekt for andre nr de ikke har respekt for sine egne foreldre?

Maria: Jeg har ingen problemer med at Dagbladet framstiller oss som en kaosfamilie. For det er vi. Det er masse kaos her i heimen. Selvflgelig skal Dagbladet skrive at Lillemann ikke ville sette seg ved middagsbordet. De skal skrive det som skjedde.
Mange er uenig i mten vi oppdrar barna vre p. Og det er helt greit. Jeg liker debatt, og er ikke redd for delta i diskusjoner. S jeg forventer absolutt ikke ros og klapp.

Det jeg reagerer p er at Dagbladet kun har plukket ut den lille tiden, de f minuttene da Lillemann var sur og vi foreldrene alvorlige. Dagbladet var her i tre timer, og bortsett fra de f sure minuttene, var ettermiddagen full av liv og latter, dansing og synging, klatring, tysing og kosing. Hvis de skal fremstille sannheten, og hvordan det virkelig var, s syns jeg de har feilet totalt.

De har framstilt Lillemann som er sur, gretten, svnig og trassig unge. Jeg spurte journalisten p telefonen fr publisering om hun virkelig oppfattet snnen min p denne mten. Og da sa hun nei, det gjorde hun absolutt ikke. Hun var enig i at han var en livsglad, blid hurramegrundt-gutt.

Likevel velger de framstille han p en annen mte. Det syns jeg er veldig synd. Dette er drlig journalistikk, og det er ikke greit.

Kaos er en ting, det klager jeg heller ikke p i reportasjen. Men vi er ikke sure, negative, fmlte, sutrete eller likegyldige.

Et barn har alltid flere sider. fremstille en 4-ring p denne mten er rttent. Jeg hper virkelig at han ikke fr greie p det, eller fr se bildet. Man m huske p at det visuelle inntrykket er det frste folk legger merke til nr de leser avisen. Og da nr dagbladet zoomer inn og blottlegger et barn p den mten, nei jeg fr vondt i magen. Han fremstilles som en baby p 4 r som kontrollerer hele familien, og vi som "kjenner" dere vet jo at det ikke stemmer. Jeg sier som Marte- ta heller meg og ikke ungen min. Hvis du ikke liker/samtykker med mine "parenting skills". Jeg har selv 2 barn og begge har ogs sine "hemmeligheter" som de ikke vil noen skal se, og bare tanken p at det skulle blitt publisert gjr at jeg blir kvalm p vegne av ungen. Fysj dagbladet! Ogs klarer dere ikke se det selv en gang!

Alice: Hvorfor tror du vi har gitt opp oppdra ungene vre?
Vi har masse regler her hjemme. Og hadde journalisten vrt det minste interessert i hva jeg hadde si, s hadde hun ogs ftt med seg at vi har langt flere regler og grenser enn det som kommer fram i reportasjen.

Grunnen til at Lillemann ikke trenger sette seg ved middagsbordet sammen med oss, er fordi det som regel ikke er et problem. Han setter seg alltid ved bordet og spiser middag med oss. Hvorfor lage regler p noe som i utgangspunktet ikke er et problem?

Da Dagbladet var her, satt journalisten seg p gulvet og lekte med duploskipet sammen med Lillemann da vi skulle spise. Selvflgelig vil ikke han sette seg med oss da.

Maria: jeg synes du er helt ekstremt frekk som bruker ord som terrorister og konsetrasjonsleir nr du omtaler andres familie. Det er ikke bare p grensa, det er langt over grensa. Vis litt respekt for andre mennesker

N har jeg ikke sagt at barn som blir eksponert "ender opp med store traumer eller som mobbeoffer", da. Det tror jeg selvsagt ikke. Jeg forsker bare gjre noe ut av et tilsynelatende helt glemt poeng: Barn eier seg selv. De eier sine historier. Nettet er et evighetsarkiv, og for hver gang du og alle andre legger ut et bilde av dem, fratar du dem noe du egentlig ikke eier. Selvsagt gr dette som regel helt fint. Prisippet er likevel riktig og viktig, og av og til, som i denne saken, gr det riktig galt. Mitt hp er derfor ikke at journalister lrer noe, der har jeg ikke store trua:), men at alle dere som bretter ut privatlivet til barna deres p verdensveven stanser litt opp og tenker: Hva er det jeg gjr? Er dette min rett? Stjeler jeg mine barns eiendom: dem selv og deres eget liv?

Kjersti: Jeg er helt enig med deg i at man skal vre veldig forsiktig. Selv har jeg valgt ikke legge ut bilder av barna mine der ansiktet vises, og jeg bruker heller ikke deres ekte navn. N gikk dette rett i vasken i denne Dagblad-artikkelen, men bortsett fra den, mener jeg selv at jeg holder meg innenfor en grei grense.
Men alle foreldre m finne sine grenser. Og jeg syns det er helt ok at noen velger legge ut bilder av barna sine. S lenge det er greie bilder.
Og nr barna blir s store som din datter er, skal man selvflgelig respektere et nei.

Anne: Bare for sette det litt p spissen - barn eier egentlig ikke seg selv eller sine historier fr de blir myndig. Det er foreldrenes oppgave ta vare p barna sine og ta de aller fleste avgjrelsene p deres vegne fram til de blir store nok til klare det selv. Dette er selvflgelig en oppgave vi skal ta alvorlig, og vi skal tr varsomt.

Men hva med barn som er skuespillere, programledere eller reklamerer for klr fra Lindex p store postere rundt om i byen? Det er foreldrenes avgjrelse. Det er ikke sikkert barna syns det er like kult nr de vokser opp.
Syns du det er galt og? Fratas disse barna noe de eier ogs?

Nr det er sagt, er jeg egentlig veldig enig med deg. Men jeg har nok litt videre grenser enn deg. Jeg har ogs valgt ikke bruker bilder med barnas ansikt og deres ekte navn. N ryk dette skikkelig i Dagbladet-reportasjen i helga, men bortsett fra det, mener jeg at jeg er innenfor grensene for hva som er greit.

Jeg var ikke klar over at journalisten ville leke med ham mens dere spiste middag. Da forstr jeg godt at han ikke ville spise med dere. Det burde journalisten ha skjnt, og ikke brukt det mot dere. Det er dessuten en unormal situasjon for de fleste at det er voksne mennesker p besk hos noen som spiser middag uten at de beskende spiser sammen med dem, og jeg hadde heller ikke krevd at ungene skulle sette seg ved bordet da.

Jeg oppfatter det litt som dere har gitt opp, nr det dere ikke er konsekvente med ungene, og tillater ting dere tidligere har sagt nei til. Det vil si de situasjonene hvor dere frst sier nei og s sier ja. Men det var feil av meg formulere det slik at dere ikke oppdrar barna. Det beklager jeg.

Til slutt m jeg si at jeg oppfatter bloggen din slik at det er anledning til komme med kritikk uten bli halshugd (forutsatt at kritikken er saklig), og jeg hper det fortsetter slik.

Marte - den Hulken-kaka di er jo helt KONGE!! ;) Og uten skrive for mye, det meste ser ut til allerede vre skrevet over her, ville jeg bare si at DERE (inkludert den herlige fireringen!!) er jo den kuleste, mest humrfylte og normale (hva er forresten normalt?) smbarnsfamilien ever! Du har en fantastisk evne til formidle s mange sider av smbarnslivet - p godt og vondt - og det hper jeg du fortsetter med. Alle med litt forstand skjnner at fireringen ikke er sur og tverr og sjef og bruker smokk til enhver tid, he he, for hvordan kan han - med DEN Hulken-kaka liksom ;)
St p Marte og gjengen - dere er energipfyll!! (og bare det - hvordan kan det vre mulig at en kaosblogg om en kaosfamilie kan vre energipfyll for en sliten smbarnsmor som egentlig burde sove eller drive med yoga eller noe...ho ho)
Hege <3

Kjenner ikke igjen verken voksne eller barn i den artikkelen.
Journalisten burde skamme seg .

Jeg leste bloggen din i gr, og ble overrasket over at det ikke var noe kritikk mot deres barneoppdragelse slik den er fremstilt p bloggen i kommentarfeltet, ettersom det var nettopp kritikk av deres barneoppdragelse som var tema. Jeg synes det er forferdelig synd at lillemann er fremstilt som han er i Magasinet, og kjenner han ikke igjen i det hele tatt. Allikevel, som noen her har turt kommentere siden i gr, s er det dere voksne som har sagt ja til dette, p toppen av at du legger ut om barnas privatliv her p bloggen. Det mener jeg ogs er forskjellen p la barna vre med i oppsetninger og reklamer og blogge om dem. Du bretter ut privatlivet deres, ikke bare hva de har p skolematen eller hva de har p seg slik som mange rosabloggere gjr, men ogs helt klart deres innerste flelser (sinneutbrudd og fortvilelse) her p bloggen. Jeg har helt siden du en gang skrev at du ikke la ut noe som kunne gjre at barna dine ble gjenkjent, begynt legge merke til at det er nettopp det gjr. Jeg kunne ha kjent igjen barna dine om jeg mtte de p en rasteplass eller p senteret nr som helst. Jeg synes ogs at barneoppdragelsen din er kritikkverdig, men jeg har ikke kommentert fr, fordi jeg mener at det ikke er min sak. Jeg tenker som noen over her at om du vil leve i kaos, s vel-bekomme. Det som er trist er at barna dine er stemplet som uoppdragne, ville og uten srlige grenser. (Det kan godt hende dere har grenser, men det er fremstillingen av barna jeg snakker om.) Og jeg synes du trr over grensen for hva som er greit utsette barn for. (Finnes det ikke noe vern for barn nr det gjelder internett?) Jeg m bare si som Anne Holt, at jeg hper foreldre lrer av dette og ikke utsetter barna sine for det samme.

Frst og fremst m jeg understreke at jeg ikke kritiserer deg. Jeg aner ingenting om deg, livet ditt og bloggen din. Jeg benytter heller anledningen, nr du frst deler din vonde erfaring (som jeg kom over via Twitter), til peke p det betenkelige i utviklingen med utlevere vre barn til Gud og hvermann.
Vi eier faktisk ikke vre barn, slik du pstr. Vi drar omsorg for dem. De har helt selvstendige rettigheter som mennesker, og det er foreldrenes oppgave blant annet ivareta disse. Mitt poeng er at nettet er irreversibelt. Man fatter ubegripelige mange gale avgjrelser under oppfostring av barn. Barndommen er et sted ingen kommer ut av uten sr og skrammer, og slik m det nok vre. Men legge ungenes opplevelser inn i et evigvarende arkiv, helt uten filtre mot noen, er ikke noe man kan gjre godt igjen.
Du spr om jeg mener at reklameplakater og denslags ogs er tyveri. Svaret er et nlende ja, dette er selvsagt et omrde med grtoner. Barneskuespillere kan for eksempel ha et helt oppriktig nske om delta i offentligheten, og noen av dem blir i yrket. Men de spiller tross alt skuespill. Jul i Svingen er karakterer, ikke ekte barn.
Jeg avslutter mitt engasjement p bloggen din her, og nsker bde deg og familien din lykke til videre. Du har inspirert meg til en kronikk, tror jeg, og jeg takker for det!

Og for ordens skyld: replikken er min, ikke anonym!

Jeg har lest bloggen din bare sporadisk de siste par mnedene, og liker den kjempegodt, men kan ikke si at jeg kjenner deg og familien din godt nok til kunne gjre meg opp en mening om dere. Likevel skjnte jeg da jeg leste artikkelen i Magasinet at journalistene hadde konstruert det de ville skulle passe inn i poenget sitt. Jeg synes hele artikkelen er elendig, alt er framstilt svart-hvitt, og selv om jeg ikke vet mye om dere, s var framstillingen av dere s karikert at det ikke var troverdig. St p, du vet selv best hvordan forholdene er hjemme hos dere selv og du virker trygg p ditt eget verdigrunnlag - hold fast ved det!

Ida (trnderen)

Ida (trnderen)

Her fler jeg at jeg m kommentere! Har ikke Marte gjentatte ganger fortalt at hun velger ut hendelser. Det hun skriver om p bloggen er eksempler p hverdagen, ikke HVER ENESTE DAG. For at vi andre stressede smbarnsforeldre skal kunne kjenne oss igjen og slippe fle oss mindreverdige, velger hun bevisst de episodene som er vanskelige, der det vre konsekvent ikke gikk s godt akkurat denne gangen eller den dagen tekoppen ikke kunne nytes i fred. Du tror vel ikke rlig talt at de aldri fr lese avisen i fred?
Husk at alle foreldre har sin stil og sine fanesaker. Hvis du har lest alle innleggene (noe du br gjre fr du bruker begreper som "konsentrasjonsleir"), s vet du at det finnes regler som ikke brytes i Casa Kaos ogs, og at det er prinsipper og konsekvenser som holdes fast p. Samtidig som foreldrene, her som i andre hjem, bare er mennesker som noen ganger bytter godteri fr middag mot en rolig stund i sofakroken.
Jeg synes du skal tenke deg godt om fr du velger kritisere en annen mor, i s kraftige ordelag, uten ha kjennskap til hele bildet. Jeg kjenner ikke familien personlig og vet kun hvem de er gjennom bloggen, og vet derfor at jeg ikke kan si noe om de gjr en "god jobb" som foreldre eller ikke. Men jeg er sikker p at de gjr s godt de kan og samtidig det som er det beste for sin familie.

Hei Else
Du, jeg tenkte akkurat det samme da jeg leste om denne barnehagen. Sikkert et kjempefint sted for barna og vre, men s dressert som de blir fremstil her, kan ungene umulig vre hele tiden. Det hadde jo nesten vrt litt skummelt :)

Takk, Ida.
Ja, jeg velger ut hvilke episoder jeg skriver om. Og jeg drar som regel fram de gangene jeg syns det er vanskelig vre mamma. Akkurat som en rosa mammablogger drar fram de gangene hun lykkes.
Det betyr ikke hverdagene vre ikke bestr i mer enn det jeg deler p bloggen.

Jeg skjnner at reportasjen i Dagbladet bestr av ekstremt drlig journalistikk, der de plukker ut deler for danne et annet helhetsinntrykk av familien enn det som virkelig er. Nr det er sagt skjnner jeg ikke at noen takker ja til stille til en slik reportasje nr det ligger i kortene at fremstillingen blir negativ. Og det er der jeg mener; takk og pris at fremstillingen av; "Nr barna tar makten", ikke er en solskinnshistorie. For vrig skjnner vel de fleste med vett og forstand i behold at reportasjen ikke representerer hver dag, men at dagene er like ulike i denne familien som i alle andres. Likedan som at innleggene som blir blogget heller ikke bare er sjeldne unntaktstilstander.
Ang kommentaren fra Ida s virker det glemt at jeg skrev at jeg opplever denne familien som lykkelig i kaoset, for ja, jeg flger bloggen og leser alle innleggene. Men jeg tror ogs at foreldrene er mer slitne enn det som strengt tatt er ndvendig, akkurat pga at ungene har mye makt i heimen.
Jeg har faktisk en veldig spesiell egenerfaring p akkurat dette. Jeg har vrt alenemor til to fantastiske rakkerunger i 7 r, som absolutt var sjefene hjemme. Jeg strevde en hard daglig kamp i fredsmegling dem imellom og i det bli hrt, og kjenner meg veldig igjen i situasjonene til casakaos. Inntil det plutselig skjedde et statskupp i heimen da kjresten min flyttet inn. En voksenperson de faktisk hadde respekt for. Det kan ikke sammenlignes hvor lettere alt ble etter at de begynte hre etter, og hvor mye mer harmoni som hersket nr jeg slapp rope for at de skulle skjnne at jeg mente det jeg sa. Jeg skulle nske jeg p et langt tidligere tidspunkt hadde lrt, og klart ha beholde respekten som br flge med foreldrerollen.

Vi visste ikke p forhnd at reportasjen skulle vre negativ.
Det journalisten sa til meg p telefonen da hun lurte p om vi ville vre med, var at vi skulle representere gjennomsnittsfamilien som en positiv motpol til denne psykiateren.

S bra at du har tatt makten tilbake i heimen.
Jeg tror all foreldre har sitt stri med, og vi lrer mens vi gr. Heldigvis finner man som regel ut av ting etter hvert.

Det er ikke noe ml for meg at vi ikke skal bli gjenkjent. Men jeg har tatt de forholdsreglene om ikke vise ansikt eller navn til barna mine i bloggen. Det er ikke for gjre oss anonyme, for det ville vrt umulig.

Jeg mener barna ikke har vondt av f vite at hverdagen ikke alltid var rosenrd da de var sm. I vr familie er alle flelser tillatt, og jeg ser ikke p det som noe negativt at barna mine trasser eller har sinneutbrudd. Snarere tvert imot. Det er bde sunt og helt normalt. Dette kommer jeg ogs til fortelle dem nr de blir eldre. Hvorfor skjule og legge et slr av skam rundt noe som er normalt?

At barna mine er stemplet som uoppdragne, ville og uten srlige grenser, er dine ord. Jeg tror de fleste ville stemplet dem som helt normale.

hei marte!
her ble dere jammen meg urettferdig fremstilt - s vondt og kjipt:(
godt du har den fine (!) bloggen din der du kan f frem din versjon og forsvare den gode gjengen din.
fin fredag!
vigdis*

Fjasa Jannicke

Fjasa Jannicke

Beklager men jeg klarer bare ikke se at marte utleverer barna sine, eller at bloggen handler om ungenes personlighet, oppfrsel osv. Det jeg KAN se er at historiene handler om en MAMMA. En hvilken som helst mamma. For vi kan alle kjenne oss igjen i historiene p en eller anne mte. Ei heller er barna her "unike". Det kunne like godt hvert mine, dine eller et hvilket som helst barn. Jeg kjenner dem igjen, fra mitt eget liv. Bloggen handler slike jeg kan se, om utfordringer i foreldrerollen, om flelsene som oppstr, om hvordan man hndterer dem, hverdagen m.m. Utfordringer, flelser og reaksjoner som til syvende og sist er svrt like for de aller fleste av oss. Forskjellen p marte og flere andre er at hun ikke skjuler det eller kamuflerer det inn i en rosard sky. Og unga er nok tjent med at hun blogger, slik restituerer man seg nr ting butter (og det gjr det for alle), p den mten fr man utlp, forandrer frustrasjonen til humor, og flelsene blir gode fremfor farlig vonde. Det er snn at noen ikke takler presset i en familie hverdag, rett og slett fordi de ikke bruker den samme muligheten, til finne en annen mte for utlp. Og det tar barna mer skade av enn at vi fr mulighet til "bli kjent" med lillebror og lillesster og flire litt p bekostning av en annen mamma i kaos :)

Synd det ble vinklet snn, men det er ikke snn du framkommer p bloggen, heldigvis.
Jeg regerte i midlertid p kaka ogs. Det var lillemann sin bursdag, han nska seg veldig den kake og reagerte med bli over seg av lykke, hvor feil kan det vre? Er det vre en god mor ikke gjre ting som gjr ungen din glad? kom'an

Vi kjenner jo gutten litt gjennom bloggen og han er helskjnn. Leit at han ble framstilt p en mte dere ikke kjente dere igjen i, men han ble ikke fremstilt som en kjiping. Lettere for oss som er mer objektive til han se det, for jeg syntes fortsatt han virker som en skikkelig godgutt!

WOW! N sitter jeg her med klump i halsen og trer i ynene. Jeg tenker p gutten din. Den flotte, livlige, livsglade, og aktive gutten din! Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det fles som foreldre at gutten deres blir hengt ut p denne mten :( Jeg leste aldri artikkelen, men leser bloggen din, og fler s med deg i denne saken.

Hper virkelig dere klarer legge dette bak dere og tenke positivt framover.
Dere er gode!!!

Hakeslepp her ogs. Denne kommentaren /unnskyldningen /forklaringen fra en db ansatt hrer ikke til her. Er dette mten db vanligvis ordner opp i slike saker p?

Jeg er helt enig med deg. Har tenkt dette flere ganger!!

Dette har jeg tenkt flere ganger! Utlevering p hyt niv. Blir ofte sjokkert over ting som utleveres i denne bloggen!!!

Kjre Lise og Tone L, og alle de andre identitetene du har.
Kjekt ha mange mailadresser alts, men det holder legge igjen meningene dine n gang med n identitet ;-)

Det er ikke meningen vre frekk, men det kan hende at min mening oppleves frekk likevel. Men siden det n er et kommentarfeil her er det vel meningen kunne mene noe.
Jeg kjenner ikke familien her til kunne mene noe om dem personlig, og vet at det kun er utplukk av situasjoner fra hverdagene som deles p bloggen til oss som publikum. Men generelt vet jeg at det mange unger som er s respektlse og uhensynsfulle mot foreldrene sine at det kan sammenlignes med bde ene og andre. Som et sitat jeg ikke husker av hvem: "Barna lever som om de bor p hotell. I tillegg behandler de betjeningen drlig."
Og akkurat det tror jeg ikke er god sosial lring for voksenlivet.
Jeg tror kanskje disse journalistene for dagbladet har gtt glipp av denne verdifulle opplringen i etikk, rlighet og respekt for andre mennesker.

[…] Jeg skal ikke ta den oppvasken en gang til, det har jeg allerede gjort. Og du som ikke kjenner til den, kan lese om den her: Hvordan Dagbladet tok makten […]

Ines Rivera Panadero

Ines Rivera Panadero

Kjre Marte!
Jeg har fulgt bloggen din en stund. De siste ukene har jeg vrt p ferie og holdt meg unna internett s jeg har ikke helt ftt med meg denne saken fr n.
Dette ble da veldig dumt! Spesielt ille ble dette p lillemanns vegne. Jeg ble veldig lei meg spesielt da jeg leste om smokken.
Jeg synes du og mannen virker som balanserte reflekterte foreldre som forsker s godt dere kan oppdra barna deres med en god dose gode intensjoner og masse kjrlighet! Det er stort sett det vi foreldre kan gjre for barna vre.
St p og fortsett komme med gode innlegg som en motvekt til glansbildekulturen! Livet som smbarnsforeldre er rotete, kaotisk og herlig!
(Og sunne smbarn er til tider tyranner og til tider verdens mest omsorgsfulle sm vesener)
Klem, Ines

Dagbladet burde skamme seg..!!!!!!

Huff, det er tydelig at journalistene har valgt dere som case med omhu og prver omskrive virkeligheten slik at det passer inn i denne studien. Var jeg deg ville jeg meldt dette til PFU. Jeg synes det er uakseptabelt presentere snnen din p denne mten...

Dette var et drlig journalistisk arbeid! Jeg er selv journalist og vet at det ikke skal gjres snn!

Nr det er sagt s digger jeg bloggen din! Det er s frigjrende med bloggere som ikke omskriver virkeligheten, og du virker som en fantastisk kul mamma! Ikke la dette g inn p deg!

Skriv en ny kommentar

N ogs med bok: Fkk lykke! Kjp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Flg @casa_kaos p Instagram: Instagram