Du mista meg, mamma

19.11.2014 - 19:46 47 kommentarer

Unnskyld, gutten min. Unnskyld for at jeg mista deg. Jeg beklager. Jeg er verdens dårligste mamma.

 


Dårlig, skamfull mamma.



 

Vi var på Teknisk Museum i helgen. Mannen måtte ut et ærend, og jeg ble plutselig alene med en treåring og en snart femåring. I en hel time!

Jeg klarte å holde troppene samlet, så vidt, helt til vi kom opp i andre etasje og til telefonene. Da løp treåringen den ene veien, og snart femåringen den andre. Ikke det at de ikke hadde gjort det før, men denne gangen løp treåringen så langt, at da jeg endelig fikk tak i henne, var snart femåringen borte. Søkk vekk.

Vi lette og vi lette og vi lette.

Vi gikk fram og tilbake. Jeg først, med et godt tak rundt Lillesøsters håndledd. Først gikk vi hele etasjen fram og tilbake flere ganger. Så begynte vi å bevege oss nedover.

Etter en stund kom det et høyt "pling plong" over høyttalerne. Nå har han kommet seg ned til informasjonen, tenkte jeg og gikk mot trappene.

«Vi etterlyser en mamma. Kan Marte komme til resepsjonen for å hente sin sønn.»

Og ganske riktig. Der nede fant jeg en gråtkvalt gutt med røde øyne.  

«Du mista meg, mamma», hikstet han inn i håret mitt. «Du mista meg».

Vi satt oss ned og den lille rømlingen fikk ikke to is på rappen.

Det tok ikke lang tid før han var på beina igjen og løp rundt i gangene som en virvelvind.

«Se her da, mamma. Se på denne da, mamma. Se på disse, da».

Men resten av dagen, og hele dagen etter, så han på meg med de store, blå øynene sine med jevne mellomrom, og sa med så trist og klandrende stemme som bare en snart femåring kan: «Du mista meg, du mamma. Du mista meg».

For å lette min samvittighet, fikk han prompeslim fra butikken ved informasjonen, to is til, en pølse, en Kvikk Lunsj og en eske pastiller på bilturen hjem, pannekaker til kveldsmat og pannekaker til middag dagen etter, ekstra lang barne-tv, forsinket leggetid, soving i Spidermann-kostyme, nytt sengetøy fordi han ville ligge i Avengers-sengetøyet, selv om det eksisterende bare hadde ligget på i tre dager, en hel time med puslespill og fargelegging sammen med meg og diverse andre goder.

 




Hver gang han ikke fikk viljen sin, dro han frem det blå blikket og den klandrende stemmen. Likeså hver gang han ville ha noe.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa unnskyld, selv om jeg inni meg tenkte at det var vel egentlig like mye hans skyld.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ga han en god klem, kysset han på pannen og beklagde, selv om jeg etter hvert skjønte at han utnyttet situasjonen til det fulle, og at han nok egentlig hadde kommet over sjokket og neppe ville få noen alvorlige senskader av episoden.

Han er en fornuftig og meget selvstendig liten gutt, så jeg tror tvert imot han vokste litt på denne opplevelsen.

Nå er han så stolt av den, at han forteller den til alle han møter.

Men han begynner alltid historien slik:

«Vet du hva? Mamma mistet meg da vi var i Oslo. Hun mistet meg!»

Har du mistet barna noen gang?

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram

 

 

   
.

47 kommentarer

Lene

19.11.2014 kl.19:54

Jepp, mista eldstemann når han var 3-4-5 år (23 år i dag), på ett kjøpesenter. Min mor var med oss, gutten søkk borte. Gikk ikke langt tid før det plinget i høytaleren og jeg sier til min mor at nå blir jeg ropt opp. Men nei da, stemmen i taket sa "Kan mormoren til .....komme til resepsjonen?" Ikke mamma, men mormor. Vet ikke om jeg hadde høy puls fordi ungen var borte eller at han heller ville ha mormora hos seg :-)

Helen

19.11.2014 kl.19:59

Heldigvis er ikke barnet mitt stort npk til å forsvinne, men jeg foretok ett lite forsvinings nummer selv i forup da jeg var 3 år ;)

Fru Jacobsen (@frujacobsenno)

19.11.2014 kl.20:02

Huff, det er mitt mareritt. Jeg TROR ikke jeg har mistet de noen gang, men jeg har vel fått hjertet i halsen et par ganger når de har gjemt seg bak noen hyller i diverse butikker :)

Irene

19.11.2014 kl.20:12

Jeg var høygravid med nummer tre da min fireårige datter ble søkk borte mens vi var ute og lekte i snøen. Jeg bare stakk så snarest innom en venninne av meg som var syk for å si hei. Min datter, sønn og hans kamerat var rett utenfor. Vi bodde i rekkehus, og området var både barnevennlig og trygt, men det var innrammet av to trafikkerte veier og jernbanen. Mannen kom hjem fra jobb for å leite, og alle naboene var med. Vi var ferdig med de tenkelige stedene og var i gang med de utenkelige stedene. Til slutt kom storebror på seks på å ringe på hos en av hans kamerater, og der satt hun på kjøkkenet og spiste brødskive med Nugatti. Det er noe av det verste jeg har opplevd, noensinne!

Hilde

19.11.2014 kl.20:21

Vi mistet 4-åringen når han var 3..ombord på ferga til Danmark forrige sommer! Helt forferdelig følelse selv om dwt kun var 10 minutter. Var livredd for at han skulle ha kommet seg ut på dekk....grøss! Han sneik seg ut en bakvei på lekeområdet og kom seg inn i en restaurant! Verste følelsen i verden og det ble myyyyye leker,is,godteri og kos de neste dagene! :-)

vej

19.11.2014 kl.20:22

Vi"mista"et barn på følgende måte. Jeg og barnets mor fulgte med på hennes sønn m.ørneblikk der han løp på et kjøpesenter. Han var rundt 2 år.Da han løp forbi en heis, gikk heisedøra opp og gutten smatt inn.Heisedøra gikk igjen og borte var gutten. Vi fikk mild panikk og løp som gale til trappene, i håp om å være der heisen stoppa, det var 3-4 etasjer der...uvæææ .

Gardsfrua

19.11.2014 kl.20:26

Mista guttungen når vi var på Mallorca i sommer. Vi var i porto alcudia. Han var borte i 15 min og vi var 6 stk som leita i hver vår retning. Fikk også noen nordmenn vi møtte mens vi leita til å titte etter han. Han var 6 år gammel. Skulle bare bort og titte på de som hoppet på trampolina med slike seler på. Vi fant han til slutt på en restaurant i nærheten. Ene servitøren som jobbet der var driiit sur og kjeftet oss opp og ned. Fuckings parents etc.. De andre ansatte kom og unnskyldte oppførselen hennes. Barn blir fort borte. Tar bare et uoppmerksomt øyeblikk så poff... Han kom også med de øynene og sa. Mamma du mistet meg du. . Vi mistet han også når vi var i legoland i fjor også. ☺ Begynner og bli en tradisjon faktisk at han blir borte når vi er på ferie ☺

Cecilie

19.11.2014 kl.20:45

Både lo og fikk litt tårer i øynene av historien din. Du skriver så godt og så gjenkjennelig for oss småbarnsmødre. Vi hadde akkurat fått lillesøster da storebror på snart tre ble borte på Norby senteret i Sverige. Vi merket ikke at han var borte med en gang, fordi vi var sikre på at han var rett ved siden av oss å lekte med noen hoppekuer i butikken! Så da vi oppdaget at han var borte (etter et minutt ca) så spredte panikken seg. Jeg ville helst være overalt på en gang, men vi var jo bare to foreldre og jeg måtte stå ved butikken å vente tilfelle han kom tilbake. Da kom det plutselig to eldre ,enn som spurte om vi så etter en gutt med Panama hatt (heldigvis hadde han på den), og de sa at han var i andre etasjen, på vei mot godteributikken i andre enden. Han hadde da tatt rulletrappa opp og gikk rolig å spaserte mot godteributikken. Helt fryktløs, som om det var den største selvfølge at han gikk der alene. Hahaha!

EventyrElin

19.11.2014 kl.21:13

Off, den følelsen er helt grusom! Jeg mista fireåringen i skogen. Vi hadde vært på fjelltopptur og jeg kom bakerst med treåringen og min store kulemage (ettåringen hadde jeg allerede mistet hjemme til mannen). Når stien gikk nedover ble eldstemann svært så lett til beins, og i et ganske tett område med trær og busk hadde han valgt feil sti. Jeg kom ned i dalen og begynte å rope, ropte og ropte og ropte, kunne ikke se ungen. Hørte et fortvilet rop etter mamma, og LØP. Nede i gresset satt guttungen og gråt, jeg hadde akkurat bevisst at jeg kunne løpe, veldig fort, i høygravid tilstand, og han kikket seg stadig tilbake da vi var på turer senere den sommeren? :)

Treåringen ble forøvrig forlatt til venninnen som også var med på tur. Snart skal jeg ha fire sånne egenrådige unger å holde styr på. Var det noen som sa tau?

Turbogirl

19.11.2014 kl.21:13

hehe så godt skrevet!!!

Jeg mista min sønn en gang på ett kjøpesenter da han var 4 år. gjett om jeg fikk panikk, gikk fra butikk til butikk og visste egentlig ikke hva jeg skulle gjøre... det viste seg etter en stund at han satt midt i ett rundt klesstativ i butikken der jeg "mistet" han, han synes rett og slett det var så kjedelig at han liksågodt satte seg der hehe ;)

T

19.11.2014 kl.21:19

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg ble "mista" på kjøpesentre rundt om i norge/sverige. Men så var det vel strengt tatt jeg som løp av gårde og ikke de som mista meg hver gang ;). Har blitt ropt opp flere ganger, men de visste som regel hvor de fant meg hvis jeg ble borte, ved lekene. ;P

Var ikke så "big deal" på tidlig 90-tall ;)

Casa Kaos

19.11.2014 kl.21:23

Lene: Ha ha ha. Takk for den, liksom :-)
Fantastisk historie!

Casa Kaos

19.11.2014 kl.21:24

Helen: Akk, den alderen der. De er jo så nysgjerrige og skal få med seg alt. Og plutselig er de søkk vekk :)

Casa Kaos

19.11.2014 kl.21:25

Fru Jacobsen (@frujacobsenno): He he. De er flinke til å gjemme seg.
Lillemann kom forresten med et kjempelurt forslag inne på Teknisk museum: Mamma, skal vi leke gjemsel.
Hah, nei tror ikke det.

Casa Kaos

19.11.2014 kl.21:26

Irene: Oh my. Skjønner godt at du fikk panikk.
Det er jo reneste torturen når det går så lang tid før man finner dem.
Godt det endte bra til slutt.

Casa Kaos

19.11.2014 kl.21:27

Hilde: Ouff, skummelt å miste barna på båt. Heldigvis skal det noe til å komme seg ut og over rekkverket.
Men skjønner godt at du ble redd.

Casa Kaos

19.11.2014 kl.21:28

vej: Oj, oj, oj. For en følelse det må ha vært å se heisdørene gå igjen med gutten alene inni heisen.

Casa Kaos

19.11.2014 kl.21:29

Gardsfrua: Nei men fy da, for en ekkel servitør. Alle kan vel miste barna sine.
Det er jo så fort gjort.
Lykke til på neste ferie da. Krysser fingrene for at dere ikke mister han da :-D

Casa Kaos

19.11.2014 kl.21:30

Cecilie: Ha ha ha. Herlig. For en tøffing.
Hvis barna blir borte på kjøpesenter er vel lekebutikken og godtebutikkene de første stedene man bør lete :-)

Casa Kaos

19.11.2014 kl.21:32

EventyrElin: Oj da. I feel ya. Skummelt å miste dem i skogen. På Teknisk museum vet man at de til slutt dukker opp i resepsjonen. Verre i skogen. Godt det endte bra! :-)
Og lykke til med fire stykker. Tror tau kan være lurt ;)

Casa Kaos

19.11.2014 kl.21:32

Turbogirl: Ha ha. Selvfølgelig. Morsomt når man mister barn og får full panikk mens barna ikke registrerer at de har vært mistet en gang :)

Casa Kaos

19.11.2014 kl.21:33

T: Fort gjort.
Jeg synes vel heller ikke det er noen krise om man mister et barn. Så lenge man finner det igjen, vel og merke. Og det gjør man jo som regel.

Monika T Aa

19.11.2014 kl.21:37

Jeg og mannen min greide iløpet av 15 minutter å rote bort begge barna på 17 mai en gang da de var 7 og 4,5....vi trodde begge at den andre hadde med seg barna...og da vi kom til bilen så manglet vi barna....det var ekstremt vondt og ekkelt å løpe rundt på en diger skole og lete etter de begge to (eldstemann har downs) og da jeg endelig fant den ene så leverte jeg henne til pappaen og gikk for å lete etter eldstemann...pappaen misforsto (fortsatt litt usikker på hvordan det var mulig...)og gikk for å lete etter eldstemann han og...så da jeg fant eldstemann og gikk med han til bilen så var ingen der...før mannen kom og kunne ikke skjønne hvor jentungen var hen for hu skulle jo jeg se etter mens han lette etter eldstemann...utrolig hvor surrete man kan være når man blir stressa nok...Heldigvis fant vi jentungen relativt kjapt etter dette ...og det at det er veldig lite trafikk i området er også ganske greit i en slik situasjon....

Toria

19.11.2014 kl.21:50

Huff da! Har til dagsdato ikke mista mi tøtta, men så har æ bare ho.

Men huske godt da pappa mista mæ å brødrene mine, har da 3 å vi velgte å springe hver vår vei på en vei som gikk både opp og ned, til høyre å venstre! Vi var 5,3,2 og 2 :) minste brødrene er tvillinger

Jinta

19.11.2014 kl.22:13

Mamma glemte meg og broren min i banken når vi var 6 og 8 år. Hun merka det ikke før hun snakka til baksetet og ingen svarte..Vil si det er verre å glemme igjen barna sine enn å miste dem av syne;)

Linda

19.11.2014 kl.23:05

Jeg er sikker på at det gikk bra med Lillemann! Nå lærte han vel at han ikke kan vente at mamma skal se ham hvis han løper fra deg i sjuhundreogsøtti km i timen! :)

Se på denne mammaen på linken, jeg lurer på om hun har mista barna noen gang? jeg mista i hvertfall pusten litt av å lese dette! :)

http://www.aftenposten.no/bolig/Hun-lager-adventskalendere-til-alle-de-atte-barna-sine-7792726.html

Bøyer meg i støvet som ettbarnsmor, hehe :)

Casa Kaos

19.11.2014 kl.23:34

Monika T Aa(Nomana): Aj da. Sånt kan skje den beste. Kjenner kaoset på kroppen når jeg leser hva du skriver. Vet ikke helt om jeg skal le eller gråte ;-)

Casa Kaos

19.11.2014 kl.23:34

Toria: Ha ha. Stakkar pappaen din :-)

Casa Kaos

19.11.2014 kl.23:35

Jinta: Huff da.
Nei, man får vel ikke årets mor-medalje av å glemme igjen barna sine heller. :-)

Casa Kaos

19.11.2014 kl.23:36

Linda: Å jada. Det gikk så bra med Lillemann. Kanskje han har lært. Kanskje ikke. Det gjenstår å se :)

Men hun kalanederdamen. Puh, jeg ble sliten bare av å lese den artikkelen jeg. Bøyer meg i støvet jeg og, og sverger til sjokoladekalender i år.

Martine

20.11.2014 kl.01:00

Har "mistet" vesla et par ganger uten at hun har vært mistet. Det vil si, jeg har hele tiden sett henne, men hun har mistet meg. Prøver å å lære henne til at hun må følge med på meg også, ikke bare løpe av gårde. Har funket så langt. Hun har merket at noe har vært galt, sett seg rundt, ikke funnet meg, men så har hun løst det enten ved å finne meg, eller ved å få hjelp. Jobben min har vært å holde hodet kaldt og vinke når det har vært på tide.

En gang gikk jeg forresten fra henne med vilje. Hun var vel 1,5 år da. Hun så hvor jeg gikk og gikk motsatt vei. Jeg fortsatte å gå (veeeeeldig sakte), pustet rolig og overbeviste meg selv om at lite kan gå galt på en gangsti hun gikk nesten hver dag. Etter en stund kom en dame og leide henne etter meg. Da kunne jeg stå og vente. Generelt når hun har prøvd seg på sånne ting har hun vært tøff i tryne', helt til det har kommet andre mennesker. Da kommer hun løpende til mor.

Håper dette gjør henne ansvarlig og selvstendig, men ikke nevrotisk...

Julie

20.11.2014 kl.08:58

Min datter løper også avgårde, men jeg har jo bare henne å følge med på, så det går som regel bra;) men plutselig kan hun være borte mens jeg har stått og fundert på om jeg skal ta med meg kjøtt eller kylling i handlekurven, og da starter letingen! Heldigvis går det relativt raskt å finne hverandre inne på en matbutikk, det er hakket værre om hun løper bort på mer større og uoversiktelige plasser. Selv blir hun sjeldent redd, hun ser på disse turene sine som en oppdagelseferd og eventyr.

En gang, da hun var rundt 4 år stakk hun av hjemmefra også. Dvs. vi lekte på verandaen, men vi skulle reise på en tur den dagen så jeg måtte inn å pakke ferdig og da ville hun fortsette leken ute. Det var jo greit, men da jeg så til henne var hun søkk borte! vi bor på en stor plass, med skog, flere byggefelt og lekeparker hun kunne vandret i. Og jeg leita og leita, gikk først en plass for så å skynte meg hjem igjen i tilfelle hun var gått hjem, også ut på ny plass igjen. Jeg var dritredd og vurderte å ringe politiet. Tilslutt så jeg at hun vandra ut av et hus, da hadde hun funnet seg ei jente å leke med og til og med blutt med henne hjem! Datteren min var storfornøyd med seg selv og sitt eventyr, og kunne ikke forstå hvorfor jeg var så redd.

Løvetann

20.11.2014 kl.09:58

Min eldste har mista oss et par ganger, og det er like kjipt som det alle andre her sier.

Men, jeg synes det er litt rart å høre om de som finner 4-åringene sine hjemme hos andre? Hadde en fireåring (5-, 6- og til og med 7-åringer også for den saks skyld) dukket uanmeldt opp her hos meg så hadde jeg kontaktet foreldrene. Hvis man ikke hadde en generell avtale om at det var greit, da, men da ville vel ikke foreldrene vært så redde heller. Mulig jeg er sær...

Casa Kaos

20.11.2014 kl.11:18

Martine: Jeg tror hun kommer til å bli en selvstendig liten frøken :-)

Casa Kaos

20.11.2014 kl.11:19

Julie: Ha ha. Selvfølgelig.
Hun skulle jo bare leke med jenta :-)

Marte

23.11.2014 kl.14:34

Jeg veldig mange (kanskje de aller fleste?) har mistet et barn eller to i en situasjon lik denne. Men det jeg stusser over er at dere lette i en time? Det er veldig lenge, og mye kan skje på en time eller mindre. Gikk ingen av dere til resepsjonen lenge før dette og ba de ansatte å kalle ham opp, om hjelp fra ansatte eller andre tiltak? Jeg har mistet egne barn, men aldri lenger enn få minutter av gangen. Å skulle lete opp mot en halvtime eller lenger uten å gjøre annet ville vært helt utenkelig. Barn forsvinner noen ganger for godt. Heldigvis svært sjelden. Men en hel time....?!

Casa Kaos

23.11.2014 kl.15:34

Marte: Hæ? Hvor leser du at jeg lette etter han i en time? Tror han var borte i rundt et kvarters tid.

Maria

23.11.2014 kl.17:06

Huff, nå ble jeg litt sliten igjen. Du som skriver så mye om å la barna få seg en vekker, ordne opp litt selv, ikke sy puter og alt det der.. Hvorfor bekrefter du da at det er ok at ungene løper som ville dyr og forventer at foreldre skal løpe etter? Ved å ta dette som DIN feil.. Du, som ikke klarte å løpe etter gutten, og dermed mista han. Istedetfor at gutten løp fra deg, og mista deg.

Jeg var i akkurat samme som deg, faktisk på teknisk museum. Og måtte hente en liten tårevåt fyr i resepsjonen. Det var ikke mye snakke om MIN feil her gitt, for det var jo han som løp fra meg. Etter litt trøst og is og alt det der, ble det en ganske real realitycheck da jeg forklart at sånn går det når unger løper fra mora si.

Nå er det enkelt å bare minne på episoden på teknisk museum og at han må holde seg i nærheten. Den sitter enda godt i han. Men jeg lurer på neste gang for dere, om gutten forventer at du har skjerpa deg og tatt lærdom, sånn at du kan passe bedre på og løpe raskere etter denne gangen?

Torleif Remme

23.11.2014 kl.18:10

Som hjemmeværende gjennom fire år med fire under seks år mistet jeg aldri noen av dem. Men to ganger stakk en av dem av i folkemengden. Det falt meg aldri inn å definere det som at jeg hadde mistet dem. Jeg hadde gjort det jeg kunne unntatt å binde alle fire fast. De stakk av for å forfølge sine egne tanker og ideer. Men jeg glemmer aldri den følelsen av å flyte vektløs i fritt fall ned i et bunnløst kjempehull mens jeg sikret de tre andre før jeg febrilsk bekjempet en tiltagende panikk samtidig som jeg systematisk og grundig med en imponerende fast gjennomsøkte område for å finne den bortkomne. Eller den enorme lettelsen av å finne ungen. Ungene har heller ikke glemt hvor sinna jeg ble når situasjonen var avklart og alle fire var like hel. Når jeg hadde roet meg ned hadde vi en god prat om hva følelser kan gjøre med en og at man må snakke sammen før en stikker av. I ettertid gjorde de det. Da måtte jeg gi dem handlingsrom til å utforske selv om det ofte gjorde vondt i pappahjerte å la dem gå litt på egenhånd. Man har jo ikke kontroll og det er så mange farer i verden. Litt artig nå å se den eldste utforskeren værne om sine som en hønemor. Og hvor vondt hun har for å la småtassen utforske sin verden. Men hun klarer nesten å gi han rom, så det blir vel bedre med tiden.

Å karakrisere ungers utforskertrang som å miste ungen og å la seg utnytte av det etterpå tror jeg er en kvinnegreie og nok et bevis på at menn er vel så egnet til oppdragelse og værn av våre små. 😉

Casa Kaos

23.11.2014 kl.18:22

Maria: Åh,nei, Maria. Du må ikke analysere innleggene mine så grundig, og sette de opp mot hverandre. Da er jeg redd du vil finne masse selvmotsigelser, motstridende meninger og mange hull :-) Jeg er bare en enkel mamma som til stadighet slites mellom å tro at jeg gjør alt riktig, for så å innse at jeg gjør alt helt feil. Og omvendt.
Men hvis jeg skal gi deg et godt svar på akkurat dette innlegget: Det var ikke jeg som mente at jeg mistet han. Det var hans tolkning av historien. Men i akkurat dette tilfelle, unnlot jeg å minne han på at det tross alt var han som hadde stukket av.
Og du trenger ikke bekymre deg. Jeg vet ikke hva gutten min kommer til å tenke neste gang dette skjer. Mest sannsynlig forventer han ikke at jeg har tatt lærdom og forventer at jeg skal passe bedre på han og løpe raskere etter han, som du skriver.
Han er en smart gutt, akkurat som femåringer flest. Vi må ikke undervurdere barna våre hele tiden og tro at alt vi gjør og hver eneste ting vi sier, setter dype spor i dem og preger dem for resten av livet ;)

Casa Kaos

23.11.2014 kl.18:24

Torleif Remme: Selvfølgelig er menn like godt egnet til å ta seg av barn! Det ville aldri falle meg inn å påstå noe annet :-)
Ellers var det vel egentlig ikke jeg som karakteriserte forsvinningen som at jeg mistet han. Det var hans egen versjon. Jeg var aldri i tvil om at det var han som hadde stukket av ;)
'

Karoline

23.11.2014 kl.22:09

Hvis det hadde vært en av mine som hadde stukket av på den måten hadde han ikke fått mye kompensasjon for det. Hadde fått beskjed om at nå mistet jeg deg fordi du stakk av og ikke gikk sammen med oss sånn som avtalt, så da lærte du at det ikke var lurt og ikke gjør det igjen. Hadde nå ikke fått belønning for å stikke av. Kanskje det e eg som e altfor streng... Men det e vel ikke sånn kjempelurt å belønne barn for adferd som en ikke vil at de skal fortsette med... Når det e sagt, så driter jeg med loddrett ut på hva som er lurt og ikke lurt å gjøre med barna med jevne mellomrom så her sitter jeg i glasshus som det holder! ;)

Maria

24.11.2014 kl.09:26

Hei igjen :) Ikke meningen å overanalysere for å finne hull og selvmotsigelser. Det er bare det at du skriver så bra og jeg leser bloggen med en slik innlevelse at jeg noen ganger blir skikkelig stressa av å lese. Det er så flashback til da ungene mine var enda mindre at jeg blir faktisk sliten av å plutselig være tilbake på teknisk museum. Spes når jeg i tillegg leste det slik at det nærmest var du som fikk skjennepreken for å ikke klare henge etter. Det minner meg om samme bjørnetjeneste-feilen jeg selv gjorde, ved å ikke klare å sette grenser og krav for egen velferd i livet.

Casa Kaos

24.11.2014 kl.13:12

Maria: He he. Jeg skjønner hva du mener :)
Og takker for gode råd. Jeg er vel litt begge deler. Jeg er som regel veldig flink til å sette grenser for mitt eget velbefinnende. Men så tråkker jeg uti bjørnebærsjen andre ganger ;)

Linda

08.12.2014 kl.11:00

Kjenner jeg fikk klumpen i halsen igjen bare av å lese alle de her historiene. Vi mistet eldstemann i dyreparken i Kristiansand, nærmere bestemt kardemomme by for de lokal kjente. Han var 3 1/2 år når dette skjedde. Vi hadde sett forestillingen, så hadde han spurt så mange ganger om å få ta trikken. Trikkefører syversen hadde fortalt Sander at trikken hadde pause under forestillingen. Derfor bestemte vi oss for å ta trikken så fort forestillingen varer slutt. Sander løp bort til trikken i avslutningsangen holdt på å slutte av, jeg brukte litt tid å komme meg opp på beina (høy gravid), mens min mann la på sprang bak han. Siden forestillingen var slutt var det jo et hav av mennesker som reiste seg på en gang. Jeg løper sånn halvveis bortover, ser min mann er helt stiv i blikket. Sander er ikke med trikken, jeg finner han ikke sier han. 2 vennepar er med oss med familie. Vi sprer oss å leter alle mann. Etter 20!!! Min, fant mannen til venninnen min han. Da hadde til og med trikkefører syversen og politimester Bastian vært med på leteaksjonen. Sander var helt rolig han å lurte på når vi skulle ta trikken. Han hadde gått rett forbi trikken,uten å se den,fulgt skinnene igjennom hele kardemomme by for å lete etter trikken. Hjerte mitt banket normalt igjen og kynnerene begynnte og avta. nå kan vi le av det, men fy så redd jeg var.

Casa Kaos

08.12.2014 kl.13:19

Linda: Oj oj oj. Skjønner godt du fikk litt høy puls da!
Bra det endre godt da.
Tøff gutt du har, forresten ;)

Anonym

26.03.2015 kl.11:34

Her har jeg lik trening på unger og valper; følg med på mor ellers blir du redd og alene ;)

Trikset da er å sørge for tidlig at i diverse situasjoner hvor ungene(eller valpene) er i sin egen verden, og man ser at det er trygt, så går man kjapt ute av syne. (Feks. bak en stolpe på butikken når det gjelder barn, bak et tre i skogen når det gjelder valper e.l.) De får en liten skrekk, men resultatet er at de faktisk holder øye med hvor de voksne er. Praktisk når både barn og voksne har et lite sideblikk, så slipper man å forsvinne. Og ekstremt praktisk med hunder som da ikke stikker av fordi da blir jo mor borte ;)

Skriv en ny kommentar

hits