hits

Da jeg satt i fengsel

Jepp, jeg har vrt i fengsel. Ikke s lenge, vel og merke. Bare ett dgn. Og ikke fordi jeg hadde gjort noe galt heller. Men fordi jeg skrev for Asfalt, gateavisen i Stavanger, Stavangers svar p =Oslo.


Fra magasinet Asfalt.

Foto: Marie Von Krogh

Det er noen r siden n. Jeg var faktisk gravid med Lillemann (n fem r) da jeg ble satt inn. Jeg fikk streng beskjed om g i store, lse klr og ikke nevne med ett ord til de andre innsatte at jeg var gravid. Det kunne nemlig vre ekstra hendig med en gravid kvinne ved en eventuell gisselsituasjon.

Sammen med fotograf Marie Von Krogh skullejeg alts tilbringe ett dgn sammen med gutta p Stavanger fengsel.

Jeg skulle ikke f noen srbehandling. Det var full stripp ved oppmte. Det var urinprver, trening, samvr med gutta og lst celle.

Det var et veldig spesielt dgn, p bde godt og vondt, og er nok den saken jeg husker aller best fra mine r som journalist.



Her er forresten hele teksten. Det er litt vanskelig lese p faksimileneover:

Ett dgn i fengsel

Klokken er 10.00 en gr tirsdag morgen i juni. Mrke skyer ligger tungt over Stavanger, og kjemper om plassen p himmelen med noen f strimer med morgensol.

Den store, blanke porten utenfor Stavanger fengsel rager hyt over asfalten. Jeg trykker p den svarte knappen p callingen.

"Hei. Dette er Marte Frimand. Jeg skal inn til soning".

En svak summing hres og jeg drar i dren. Jeg fr en ekkel klump i magen idet jeg gr over plassen. Murveggen med de gitrede vinduene blir hyere og hyere jo nrmere jeg kommer. Ned en trapp, inn en dr, s str jeg ved en disk med en uniformert mann bak. Han ser p klokken.

"Du er ti minutter forsinket. Dette kan g ut over prvelslatelsen din senere", sier han med myndig stemme.

Jeg prver forklare at gps`en i bilen ikke virket, men kommer ingen vei.

Naken og liten

To stramme og uniformerte damer kommer inn og tar meg med inn p toalettet. Engangshanskene smekker idet de drar dem p og slipper dem over hndleddet. Jeg fr tilbud om dusj, men takker hflig nei.

"Da kan du kle av deg og legge klrne p dolokket", sier den ene.

"Alt sammen?" Jeg prver late som ingenting, men hjertet slr fort, hendene skjelver svakt og stemmen er tynn.

"Ja, alt sammen".

Jeg kler av meg sakte mens jeg ser ned i gulvet. Jeg m st med hendene ut fra kroppen mens de sjekker hret og fingrene.

"Gap opp. Opp med tungen. Snu degrundt. Lft fttene. Ned p huk. Opp igjen. Ned en gang til. By deg fremover".

"Har du noe narkotika med deg", spr den samme damen.

"Nei".

"Det er bedre om du sier det n, for vi kommer til finne det uansett", fortsetter hun.

"Jo, men jeg har ikke noe med meg".

Jeg fr en flelse av at de ikke tror meg.

Bl, tunge drer

Etter den mest ydmykende opplevelsen jeg kan huske ha vrt gjennom, fr jeg utdelt en tre nummer for stor treningsdress og et par sokker. Mine egne klr skal gjennomgs og luktes p av hund.

En sekk med dyne, pute, sengety og toalettsaker str og venter i registreringsrommet.

Jeg tar sekken i hnden og tar farvel med mobiltelefon og lommebok.

Vi gr opp to etasjer, og kommer inn p avdelingen. De bl, tunge drene str p rekke og rad i den smale gangen. P hyre side er en dr med navnet mitt p. Betjenten tar hflig farvel og lukker dren bak meg.

Jeg setter meg p den smale sengen. Det er stille. Den eneste lyden som trenger gjennom stillheten, er en svak susing fra lufteanlegget.

Gjennom gitteret i vinduet ser jeg at skyene har kvalt de tapre solglimtene, og de frste regndrpene drypper forsiktig utenfor vinduet.

De hvite veggene lyser mot meg. De er kalde og nakne. Bare en nedskriblet korktavle bryter det hvite. ?Lino 07?, ?Viva Kosovo? og ?TCF CLICK 08? str skrevet med svart spritusj.

Det blanke toalettet i hjrnet griner mot meg. Det har ikke noe lokk. Jeg m p do, men har ikke lyst til g p den saken. Jeg holder meg.

Som frste skoledag

Jeg leser signaturene p tavlen om og om igjen, og prver ikke tenke p hvor mye jeg savner mobilen min. Jeg vil ringe noen: mamma, storebror, samboeren.

De andre innsatte er ute p jobb og skole og kommer tilbake til lunsj. Jeg gruer meg til mte dem og har vondt i magen.

Dra gr opp. Klokken er 11.30 og det er mat. Jeg hrer stemmer fra kjkkenet, bestikk som klunker og glass som klirrer.

Jeg tusler ut av cella og bortover gangen.

Plutselig str jeg der foran hele gjengen, i min alt for store treningsdress. Det er lenge siden jeg har flt meg s liten og usikker. Dette minner om frste skoledag i ny klasse.

"Hei", sier jeg forsiktig.

Noen mumler noe tilbake. Noen flirer litt, men de fleste kaster et blikk p meg og konsentrerer seg om maten.

"Du fr bare sl deg ned. Det er ledig her", sier en av guttene. Han har bustete hr og en tatovering som stikker opp av kraven p t-skjorten.

Jeg spiser en skive med leverpostei. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Hva snakker man om i et fengsel? Hva heter du? Hvor jobber du? Hvor bor du? Jeg finner ikke p noe passende.

Alene uten privatliv

"Du m skylle tallerkenen din selv", sier ganggutten. Han har ansvaret for kjkkenet.

De innsatte skal tilbake til arbeidet. Jeg har ikke skt om sysselsetting enn, og m derfor inn p cella igjen. Her skal jeg sitte i tre timer, til middag.

Timene snegler seg avgrde. Jeg m fortsatt p do, men klarer ikke. Dren kan g opp nr som helst. Selv om jeg sitter innelst p en celle, fles det som om jeg ikke har noe privatliv.

Hva er det som skjer der ute? Jeg fr et veldig behov for pne dra, selv om jeg vet at gangen er tom. Det er som nr du skal sove, men bare m pne ynene og kikke deg rundt i rommet, selv om du vet at det ser akkurat slik ut som det gjorde da du la deg.

Jeg har alltid tenkt at det komme i fengsel, ikke er s ille. Men nr jeg n sitter her, er jeg ikke s sikker lenger. For det frste trodde jeg man bare ble lst inne p cella om natten. Ikke flere timer midt p lyse dagen.

Og jeg ante ikke at jeg taklet s drlig bli fortalt hva jeg skal gjre og nr jeg skal gjre det.

Ellers har jeg alltid likt tilbringe tid alene, men da har jeg valgt det selv. Og det er noe helt annet vre alene uten mobiltelefonen min.

Det slr meg at alle kan havne i fengsel. Man kan vre litt trtt p veien og vre skyld i en bilulykke. Som tenring var jeg ikke alltid mors beste barn, og ofte er det tilfeldigheter som avgjr hvilke ungdomsopprr som fr konsekvenser. Man kan ogs bli uskyldig dmt.

Mattis

Klokken er blitt 15.00 og det er middag. Kjttkaker med grnnsaker og poteter blir servert. Jeg spiser for det meste i stillhet.

"Vil du vre med og spille kort?" En snauklippet gutt str over meg med kortstokken i hendene.

"Ja, veldig gjerne", svarer jeg.

Vi setter oss ved bordet. Det gr i Mattis. Det er det som er fengselsspillet, fr jeg vite. Flere blir med, og etter hvert blir det ganske morsomt.

Latteren sitter lst, og jeg ser at tatoveringen p halsen til han med det bustete hret, er en st delfin.

Klokken 16.00 er det halvannen time lufting. Alle de tre herreavdelingene har lufting sammen. Guttene p avdelingen min spiller volleyball mot avdeling Nord. Jeg fr sprsml om jeg vil vre med, og takker ja.

Volleyball

Vi gr i samlet flokk ned trappen og gjennom en metalldetektor. Skyene ligger fortsatt tungt over byen og luftegrden.

Plutselig er klumpen i magen der igjen. Den re, kjlige luften slr mot meg idet jeg gr ut dra. Vi er siste avdeling ut. Noen gr rundt og prater. Andre sitter sammen i sm klynger.

Det andre laget er allerede p plass. De ser skumle ut. Ingen ?hei?. Ingen smil. Bare likegyldige blikk.

"Du har spilt volleyball fr, ikke sant", spr en p avdelingen.

"Nei", svarer jeg.

Guttene veksler blikk, og gir meg en plass p banen. Vi er i gang.

Uansett hvor mye jeg bommer eller sender ballen ut av banen, kommer det oppmuntrende kommentarer fra de andre p laget.

"Bra. Det var nesten. Neste gang tar du den. Det var bedre enn i sted. Du lrer fort".

Jeg fler meg med ett bedre.

Rullekake

Fr vi lses inn p cella for natten, er det tre timer fellesskap. Jeg tusler litt fram og tilbake i gangen.

Noen spiller kort p kjkkenet. Andre ser film i stua. Andre igjen sitter og prater p cellene.

Jeg blir med p et slag Mattis, og ser en film etterp.

"Vil du ha kake?" Han med det lengste skjegget titter rundt hjrnet og inn p tv-stua.

Han har bakt rullekake. Han gjr visst det ganske ofte, fr jeg hre.

Klokken er 21.00, og drene lses igjen.

Stillheten er tilbake. Alle stemmene, fottrinnene og latteren forsvinner. Det er som om jeg blir pakket inn i plast. Bare summingen fra lufteanlegget hres igjen.

Nok en gang kommer ensomheten kastet p meg, og savnet etter mobilen blir enormt. Jeg skrur p radioen.

Urinprve

Klokken er 06.45. To betjenter str i dra.

Urinprve.

Jeg m bli med ned og inn p et stort toalett med hyller med papirer p veggene.

Betjentene tar p engangshanskene igjen. Jeg kommer aldri til venne meg til de hanskene.

Vel oppe p avdelingen igjen, har det s vidt begynt livne til. Kaffetrakteren surkler i hjrnet. Jeg spiser havregryn med melk og skjenker en kopp nytraktet kaffe. Etter en slurk, heller jeg den diskret ut igjen. Den var sur.

Etter frokost samles alle i stua, der vi ser p nyheter p tv. Etterp er det rusmestring.

En psykolog og en miljarbeider forteller om skadevirkningene av narkotika.

Klokken 12.00 er det trening. Vi gr ned til treningsrommet som minner om gymsalen p skolen. Volleyball str p programmet igjen. Men denne gangen er ikke de skumle guttene fra avdeling Nord med. Det er bare oss, og stemningen er mye lsere.

En knapp time senere blir jeg hentet. Mitt fengselsdgn er over. Jeg tar farvel med guttene. Det er nesten litt vemodig. Selv om de ser litt skumle ut ved frste yekast, er de egentlig veldig hyggelige, bare man blir kjent med dem.

Jeg str igjen p utsiden av porten. Det frste jeg gjr, er skru p mobilen min. Meldinger og e-post tikker inn. Plutselig innhenter virkeligheten meg med et smell.

Jeg trekker pusten og gr mot bilen. Idet jeg setter meg, kjenner jeg hvor sliten jeg egentlig er. Jeg blir sittende en god stund fr jeg starter motoren.

Hadde jeg holdt ut flere r der inne? Det frister ikke. Jeg konkluderer med at oppholdet var helt annerledes og mye tffere enn jeg trodde.

Jeg er glad jeg slapp unna med kun ett dgn.

Les ogs: Deprimert i Oslo

Les ogs: Ikke bli s forbanna sret, da!

PS:For flere oppdateringer fra fengselmamma, flg meggjerne pFacebookogpInstagram- casa_kaos

PSS: Og du, n er jeg p Snap ogs:Casakaos

.

9 kommentarer

Jss, det var ganske tft av deg stille opp p noe snt. Er nok ikke det enkleste sitte i fengsel, men "heldigvis" vil jeg vel tro at de aller aller fleste som er der, har gjort noe med viten og vilje som har ftt dem der.

Jeg har veldig lyst vite motivasjonen bak dette prosjektet! Vi har en greit stor gruppe i fengsel, og der er det nok av historier av folk som faktisk ble arrestert og brakt i fengselet med en dom og ikke bare for en natt. I stedenfor hre p deres historier om LIVET i fengsel, tenkte du og redaksjonen at de ikke kunne fortelle historier som den generelle befolkningen kan relatere til, og derfor mtte de sende deg inn der en natt. I stedenfor gi en stemme til de som allerede er isolert fra verden og stigmatisert, brukte du disse to sidene til portrettere din "dramatiserte frykt" for du visste jo at dette ikke var p ekte.

Det er ikke noe galt snn generelt sett med at folk som aldri har vrt i fengsel skriver rapporter osv p det, men det er tragisk at det ikke en gang er en eneste kommentar fra en ekte innsatt. Det er sammenlignbart med g med bind foran ynene en hel dag ogs skrive artikkel om "hvordan det er vre blind og hvilke utfordringer blinde mter". Du kan f et enkelt bilde, men du har ingen peiling p systematiske og sosiale utfordringer folk som aldri har hatt syn mter. Eller at du skulle malt ansiktet med skokrem for sjekke om du ville mte rasisme, og nr du ikke gjr det p de 5 timene du utfrer eksperimentet velger du fortelle til hele Norge at "det er ikke s ille".

Ingen poeng for dette stuntet

notanothercigarette: Ja, jeg regner med det ;)

stina: Jeg kan forsikre deg om at jeg ogs intervjuet innsatte i fengselet til denne reportasjen. Og til flere andre artikler og reportasjer mens jeg skrev for Asfalt.
Akkurat n valgte jeg dele denne reportasjen der jeg skrev om min egen erfaring bak murene.
Hvis du vil lese mine intervjuer med innsatte, kan du bestille Asfalt-magasinene p
gatemagasinetasfalt.no

Dette var spennende lese. Det m nok vre tft bare mte opp slik og bli "tatt" i fengsel.

Kan ikke forst at folk overlever mange r i fengsel.

Hjalmfrid: Nei, det skjnner ikke jeg heller.

Tenker at det er litt skummelt, likevel om du vet at du kun er der for skrive for et blad, og ikke fordi du har gjort noe ulovlig, og kun er der for en natt. Syns det var spennede lese om ditt dgn i fengsel, og priser meg lykkelig for at jeg aldri har endt opp i fengel (og forhpentligvis aldri ender opp i fengsel, men det vet man jo aldri - plutselig blir man f.eks skyld i en alvorlig bilulykke, som du ogs skriver).

Julie: Ja, ikke sant. Plutselig havner man midt i noe som gjr at man havner i fengsel. Selv om de fleste som sitter inne heldigvis har gjort noe med overlegg :)

Herregud, jeg hadde ELSKET tilbringe en dag i fengsel. Jeg er i ferd med utdanne meg som forsvarsadvokat, og derfor hadde et slikt innblikk gitt mye god erfaring! S m jeg ogs si at jeg var sikker p at du hadde blitt dmt til 1 dags fengsel da jeg frst leste. Det er godt det var frivillig opplegg da, men jeg tror du opplever fengselstilvrelsen verre enn den er. Dessuten m man huske p at vaner gjr ting enklere. De som er i fengsel i x antall dager blir til slutt vant til det, selv om det kanskje er litt ''slemt'' si. Men, du skal ha for skrive om noe som er veldig tabu. Bra!

Skriv en ny kommentar

N ogs med bok: Fkk lykke! Kjp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Flg @casa_kaos p Instagram: Instagram