CasaKaos En foreldreblogg for uperfekte foreldre

Det er "farlig" å uttale seg vettu :)

Jeg har nok spurt MANGE andre om det med barn. Jeg har selv også blitt spurt om barn.

Skal man jo tenke på om uskyldige ting å spørre om skal såre, så kan man jo aldri snakke sammen.

Man kan ikke gå rundt å forvente at man skal være tankelesere på folk man ikke har blitt kjent med.

Jeg kommer å fortsette å spørre folk jeg møter om ditten og datten for å bli kjent.. inkl temaet barn/familie :p

veldig bra skrevet å midt på spikerhode.. Men du.. Kanskje man ikke må snakke om været.. Noen kan bli lei sæ hvis dæm ikke har hatt en fin nok sommer.. Eller hvis det regner for mye.. Noen kan bli lei sæ.. ;) hehehehe...

Jeg spurte en bekjent om når hun ventet babyen? Hun var ikke gravid, bare veldig, veldig oppblåst i magen.... Så etter det har jeg sluttet å spørre om slikt - for så flau har jeg sjelden vært....!

Er SÅ enig med deg, og det meste du skriver. Min søster hadde tidligere en kjærest, og vi fikk beskjed om at vi ikke måtte spørre om hvordan det gikk på skole/jobb. Dette fordi han ikke likte skolen og jobb det gadd han ikke. Hva er det da igjen å snakke med en gutt i 20 åra om??

Blir matt!!

Nei jeg kommer fortsatt til å spørre folk om ditt og datt.

Amen!!! Har tenkt mye på akkurat det samme selv! Du sa det :-)

Slutte å spørre om ting man ikke har noe med er en grei regel.

Tilpasse spml.ettersom hvilken relasjoner man har og hvilken setting man er i.

Det krever ikke veldig mye.

er nok en av dem som er mer forsiktig med å spørre om barn. Vi slet i tre år før vi endelig ble gravide med tulla vår. Før det var vi igjennom hormonbehandlinger og en spontanabort. Da føles det litt sårt når folk som du egentlig ikke kjenner så godt spør for ente gang om ikke dere skal ha barn snart. Dere har jo vært gift så lenge, og dere hadde jo blitt så fine foreldre...

Er enig med at man må tåle litt men når det gjelder det med barn er jeg helt enig med at det er en privat sak. Lett for deg å si som har barn at du syns man bør tåle såpass. At du har mistet din mor kan ikke sammenliknes for guess what sherlock, det kommer vi alle før eller siden til å gjøre, men å få barn? Det er et privilegie!! Du vet jo gleden ved å få dem, og ha dem!! Jeg derimot, vil aldri kjenne på den følelsen, egne barn, å gå gravid, dele den største nyheten i livet, med at VI venter barn, men det vil jeg aldri gjøre, for jeg kan ikke få barn, jeg har fjernet livmoren pga kreft, jeg har ikke muligheten til å få barn som var min største drøm, og jeg ønsker å kaldkvele de som maser om "når skal du få barn da, du er jo i midten av 30åra", det blir fort pinlig stillhet når jeg svarer med at jeg ikke kan få barn.... at man gå på tåhev rundt alle er feil, men å stille spørsmål om folks mest private del (noe man indirekte gjør ved å spørre om barn) er så feil.... Man spør jo ikke om hva folk tjener eller hva dem har i lån? For det er uhøflig? Hvorfor er barn greit? Enig med svaret til Vej over her, enkelte ting har man ikke noe med!

Snillesmille, tips fra en med platinapokal i salattråkking, men som likevel klarer å unngå akkurat den tabben du nevner:

Det *eneste* tidspunktet hvor det er trygt å ta initiativ til å snakke om graviditet er hvis du ser et slimete lite hode dingle ned mellom lårene hennes. I absolutt alle andre anledninger lar du det være opp til den potensielt gravide å ta opp temaet.

Jeg synes man bør trå varsomt når det kommer til praten om barn og om noen skal ha barn, vil ha barn og når de skal ha barn.. Å være ufrivillig barnløs er fryktelig vondt, det er ikke noe man skal spøke med. For hver gang spørsmålet om "når skal dere ha barn da" kommer, stikkes kniven dypere inn i hjertet.. Alle er ikke åpen om at det er ufrivillig barnløs.. Jeg var og er det, men likevel stikker det i magen når noen spør meg om barn.

Så, mitt tips er ganske enkelt; kjenner du ikke vedkommende super godt, lar du vær å spørre om barn. Enkelt og greit :)

Jeg skjønner ikke helt når man må spørre om noen er gravide? Det er jo noe folk som har et forhold til deg gjerne deler selv om de har kommet så langt i svangerskapet, gjerne uke 12. Så siden de ikke har sagt noe, og du føler deg forpliktet til å spørre dette ubehagelige spørsmålet, da er jo enten svaret " nei" og det betyr nei, eller svaret blir " nei" og de må lyve fordi de ikke vil fortelle det ennå pga faren for abort før uke 12. Uansett har du trådd inn på noe som er dypt personlig og som det ikke er meningen at du skal vite ennå. Og det scenarioet var jo i BESTE fall. I VERSTE fall spør du noen som har strevd i årevis for å få barn. Noen som lever fra to uker til to uker fra eggløsning til mensen i årevis, fra håp til sorg. Gang på gang. Det er helt ubeskrivelig vondt. Man må også leve med at "Spørsmålet" kan dukke opp, når som helst. På jobb, i bursdag, i festlige anledninger der man ikke kan drikke fordi man har hatt eggløsning eller inseminering eller Ivf ( det er to uker HVER eneste måned man ikke kan drikke men kanskje likevel har lyst til å komme seg ut litt). Enten kommer det direkte "er du gravid siden du har vært så mye vekk fra jobb/ ikke drikker/ ser oppblåst ut?" eller den smygende varianten som er nesten enda verre "du er jo 36 år og gift, dere skal ikke begynne å tenke på barn da?". Hvilke svar vil dere ha på dette??! Som om jeg ikke vet at tida renner ut. Om ikke jeg har informert deg så kan du iallefall være sikker på en ting:DU HAR IKKE NOE MED DET!

Ufrivillig barnløshet er for mange en stor sorg, og for mange et svært privat tema. Så det bør man la ligge dersom man ikke har en nær relasjon. Synes ikke det kan sammenlignes med å miste foreldre.

Sårt hår og ømme tær er vår tids største folkesykdom...

Veldig enig med Kari over her. Ufrivillig barnløshet kan være utrolig tøft, og jeg mener at dette er såpass kjent at folk flest bør vite bedre enn å legge sten til byrden. Jeg har mistet foreldre, kjæreste og opplevd mange andre tøffe ting i livet, men få ting har gjort meg så hudløs og sårbar som barnløsheten. Hvis jeg i de åtte årene jeg var ufrivillig barnløs skulle gjort som du foreslår og "tatt ansvar for egne følelser", måtte jeg holdt meg langt unna folk for å unngå å bli såret. Det er ikke lett for andre å forstå hva hormonbehandlinger, spontanaborter og lignende gjør med deg i år etter år.

Når det er sagt, har du et visst poeng i at man kan ta for mye hensyn i alle sammenhenger. Alt kan overdrives. Mye handler om måten man framfører sitt budskap og sine spørsmål på også, og i hvilken sammenheng. Klapper man seg selvtilfreds på sin egne gravide mage mens man lirer utav seg at også den andre bør følge i egne fotspor? Eller spør man omsorgsfullt i tosomhet om slike private tema som potensielt kan såre?

Jeg er helt sluttet med å spørre om folk ikke skal ha barn. Det er en privatsak. Jeg er heldig og priviligert som ble gravid så godt som på 1. forsøk. Så heldige er ikke alle. Den det var værst å dele min glede med, var min nære venn som sliter og har slitt i mange år med å bli geavid. Selvfølgelig ble hun gla på mine vegner, men tror nok det sårer litt også. Det er nok vondt for ufrivillig barnløse og ofte få spørsmål om ikke de skal ha barn snart. Folk er ikke hårsåre selv om de blir såret av slike spørsmål!!

Dette er faktisk første gangen at jeg leser noe på bloggen din som er jeg er hundre prosent uenig i.

"Når skal dere ha barn, da?"

Det er et personlig spørsmål. Et veldig personlig spørsmål. Et spørsmål man ikke bør stille, med mindre man har veldig gode grunner til å få vite svaret. For hva forventer man egentlig som svar?

"Nei, du, pussig at du spør. Vi bruker prevensjon enda, men tenker å kutte den ut 1. mars neste år."

eller

"Det blir nok ikke barn på oss. Jeg har tette eggledere, skjønner du. Hadde klamydia som ungdom. Ikke flink nok på kondombruken."

eller

"Nei, ingen barn her. Vi har en arvelig sykdom i familien som gjør at vi er anbefalt å ikke få barn."

Potensiell klein setting, eller hva? Er dette samtaler man vil ha med folk man ikke kjenner mer enn passe? Eller er det faktisk meningen at man skal slå en løgn om "tja, heh, vet ikke, vi får se" om man ikke vil fortelle den egentlige årsaken til manglende voksende mage? Hva er i så tilfelle poenget med å spørre? Er det virkelig ok å forvente at motparten skal dele noe så personlig?

En bekjent av meg spontanaborterte en rekke ganger. Hun var så innmari lei av å gå rundt og være bekymret. Og hun var så vanvittig lei av alle spørsmålene om når hun tenkte å bli gravid. "Jeg er gravid NÅ! Og jeg er så redd for å miste at jeg holder på å bli gal!!!" Det endte med at hun brøt sammen under et familieselskap grunnet en helt uskyldig spøk om at "den biologiske klokka tikker, vet du."

Jeg skal ikke komme med flere eksempler på hvorfor nettopp slike spørsmål toucher følsomme områder. For det nevnes i artikkelen du nevner. Poenget er at barn kan være et følsomt tema. Og for oss som er så heldige at vi har blitt gravide og båret fram barn, er det vanskelig å sette seg inn i hvordan det er når graviditetstesten er negativ måned etter måned, år etter år. Vi skal respektere at vi er forskjellige. Noen bærer på en enorm personlig sorg grunnet dette. Og er ikke nødvendigvis lysten på å dele denne sorgen med deg.

Er det tørrprat man er ute etter, finnes det flust av andre, mer egnede tema. Og spør du av nysgjerrighet, ja, da bør du styre nysgjerrigheten din. Det er ikke alt man trenger å vite om andre. Det er ikke alt man TRENGER å vite om andre.

Har du barn; ja - nei. Hvis ja så åpner det kanskje en samtale, hvis nei så går man bare videre til neste spørsmål om et helt annet bli-kjent tema. Ok, så langt er jeg med, men NÅR skal du ha barn?? Skal dere ha flere barn? Her skjønner jeg ikke hva slags svar man forventer og hvorfor man vil snakke om det. Det kan vel ikke den du spør vite? Det er jo ingen bestillingsvare. Merkelige spørsmål syns jeg!!!

Ellers er jeg enig med deg i at man ikke skal være så hårsår, men litt sosial intelligens er kanskje greit å ha. Jeg er sikker på at du hadde skjønt hvor kjipt det var å bli spurt om hvorfor dere bare har ett barn om dere hadde prøvd lenge å få en til, og du nettopp hadde opplevd en både fysisk og psykisk vond spontanabort.

Når det kommer til barn synes jeg man burde tenke seg om to ganger. Min søster kan ikke få barn dessverre har hatt flere prøverørsfosøk uten hell, og når da spm som " når skal dere få barn da"?, " perfekt tid for barn no, hæ?" Er det ganske sårt når man gang på gang har fått negativ graviditeteststest.. Når du er den eneste i vennegjengen som ikke kan få barn og noen venter sitt femte, da kjenner du at deg gjør vondt! Samtidig synes jeg de MED barn ikke kan uttale seg om noe sånt, da de aldri havner i den situasjonen... Hva svarer man når noen spør liksom?

Mnja, jeg er delvis uenig. Jeg syns ikke nødvendigvis at man bare skal snakke om været, men samtidig skal man være litt påpasselig. Jeg syns det er upassende av fremmede, eller ute blant mange folk, å spørre om man tenker å få barn. Husker selv hvor sårende det var da vi prøvde å få barn. Men når man havner i en situasjon hvor man føler man har tråkket litt i salaten etter å ha spurt etter unger eller jobb eller forelde, så må man jo bare prøve å være oppriktig og si at "du, det visste jeg ikke. beklager om det er et sårt tema."

I familien min er vi konfliktsky og det irriterer meg. Jeg liker heller ikke konflikter men jeg hater at vi ikke kan si ting til hverandre. I stedet blir det småmumling bak i kulissene i stedet. Det er så slitsomt. Ja til mer ærlighet, men syns man som "halvkjent"/ukjent kan være litt mer vag i utspørringen. Spør du nå meg da.

Jeg leser ofte bliggen din, og syns den som regel mye enig i det du skriver. Men her er jeg totalt uenig med deg. Spørsmål om barn er en privatsak og det kan ikke sammenlignes med dødsfall eller annet. Jeg har selv vært igjennom mange år med prøving, håp, tap, frustrasjon og stor sorg. Ingen har noe med det, det får være hver enkelts valg om man vil snakke åpent om det. Det er mere utbredt med ufrivillig barnløshet enn hva mange tror. Nei, her er jeg skuffet over innlegget ditt.

Her ble jeg litt skuffet over deg. Å sammenligne moren din med det å få barn, er idioti. Beklager. Jeg har en venninne, som har strevd med å få barn og for henne er dette et veldig sårt tema. Det handler ikke om at nære og kjære ikke kan spørre, men at vilt fremmende, spør tåpelige spørsmål. S

Etter å ha gjennomgått to spontanaborter på ganske kort tid og dette har vært utrolig sårt og vanskelig for meg (og samboer). Ingen rundt oss vet at vi prøver og få barn, men vi er såpass unge at det ikke burde være behov for å spørre. Men uavhengig av alder, så synes jeg ikke man skal spørre om slikt. Det gjør nemlig utrolig vondt når man står der og har akkurat fått drømmen om et lite barn knust, og så spør kolleger om "når blir det din tur da?" eller å bli bombadert med slike spørsmål fra familie i familieselskaper en uke etter at man har mistet for andre gang.

Selvfølgelig spør de ikke for å være ekle, men dersom man ikke har hørt den personen man tenker å spørre om planer om barn snakke om det selv synes jeg man skal la være.

Det å miste, eller det å streve med barnløshet er faktisk så vanlig, og veldig mange sliter med følelser rundt dette. Da synes jeg man sal slippe å bli bombadert med spørsmål fra folk rundt seg, både nære og fjærne.

Er delvis enig med deg - generelt sett så har du helt rett i at man må greie å ikke være så hårsår. Men, det har da også veldig mye sammenheng med hvem som kommenterer/spør og hvordan... Noen mennesker er så altfor taktløse. Og det er ikke bare om barn/barnløshet osv. Eksempelvis da jeg kom tilbake til jobb (som jeg virkelig liker godt) etter lang tid etter å lande med kronisk smertesykdom da jeg var hjemme i svangerskapspermisjon (sykdom som innebar sykehus, delvis sykemelding etter permisjon, AAP osv), da jeg fikk spm om når barn nr to skulle komme... Jeg hadde vært gjennom helvete og vi hadde derfor skrinlagt plan om nr to, da sykdom kunne forverres igjen ved nytt svangerskap, og ja det er en sorg å velge vekk søsken til jenta vår pga min helse. Jeg svarte som sant var at det dessverre ble med ett barn pga min helsesituasjon, men vi fikk heller glede oss over det mirakelet vi hadde. Da fikk jeg tilbake kommentar på at det om man har vondt har jo med hvor godt man kjenner etter... Sårende, ja. Men måtte jo bare tenke at damen (som jeg faktisk kjente) var egentlig bare heldig som faktisk ikke ante noe om hvordan det er å ha en kronisk smertesykdom, og hvor energitappende det er, tenk så fint å ikke ha visst noe om det... For det er dessverre en viss forskjell på å ignorere at man har vondt i hodet eller en tå en dag, og det å leve med kroniske tilstander. Så jeg prøver å tenke mer som så at folk må gjerne spørre meg, men hvis de spør så får de være voksne nok til å tåle et vennlig men ærlig svar, og også vise litt medmenneskelighet i svaret de gir tilbake. Et triks for meg er å prøve å ha et standardsvar planlagt i hodet sitt, slik at man ikke blir tatt på senga hver gang. Og som jeg lærte på smertemestringskurs på sykehuset: ikke spør hvordan det går hvis du ikke er beredt på å ta svaret. For vi alle har dager der man ikke har lyst å svare på det... Si heller at det er kjekt å se den andre, for det er stort sett det vi egentlig prøver å si med det første spørsmålet. To utsagn som ofte mener det samme indirekte, men som kan få helt motsatte resultater i en samtale. Vi får alle vårt gjennom livet, det spørs bare hva og når.

Og tusen takk for god blogg 😊

Helt uenig med deg her. Har selv mistet moren min som ung og vært igjennom flere år med prøverør. Tok 7 år før vi endelig fikk vår etterlengtet datter. Ingen spørsmål sårer mer enn spørsmål om når man skal få barn. Du kan ikke sammenligne det med å få spørsmål om moren din! Folk som ikke har opplevd barnløshet aner virkelig ikke hvor vondt det gjør å få de spørsmålene gang på gang på gang ....

Her synes jeg du bommer kraftig, og er ganske lite empatisk. Det har ikke noe med hårsårhet å gjøre. Men hvis man har et problem på et av disse områdene, er man kanskje ikke interessert i å diskutere det med gudoghvermann hele tiden. For husk - når du stiller et slikt tilsynelatende uskyldig spørsmål, som smalltalk, så forventer du antagelig et nokså kort og greit svar tilbake. Men hva hvis svaret for den andre parten må dreie seg om vanskelige, og dypt private ting, som de ikke ønsker å dra inn i en hverdagssamtale. Ting de har strevet med, som virkelig gjør vondt. Vi måtte vente med barn pga helseproblemer. Mentale helseproblemer. Det kom til det punkt at jeg unngikk folk med barn, for jeg orket ikke å forholde meg til dem. Det var vondt, det var vanskelig, det var komplekst, og ikke minste var det dypt personlig. Jeg var evig takknemlig for hver person som IKKE spurte, for å slippe å snakke om de personlige problemene vi hadde. Jeg hadde behov for å velge selv hvem jeg ville diskutere det med, og når jeg ville diskutere det. Kollega i lunsjen - nei, nabo på butikken - nei, en mor i barnehagen - nei, min beste venninne, over et glass vin, bare oss to en kveld - ja. Stor forskjell. Mannen min er ikke i arbeid, av grunner som er ufrivillige. Det er ekstremt ubehagelig hver gang vi er i en sosial setting med ukjente mennesker, fordi samtaleinnleder nummer 1 her i landet er jo "så, hva jobber du med da?". Det er ikke hårsårhet som gjør at man ikke ønsker disse spørsmålene - det er ønsket om å bevare sitt privatliv privat, og ikke bruke sine største problemer som smalltalk for andre. Du har min største medfølelse for tapet av din mor, og jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det er å miste sin mor. Men likevel, å miste mor i voksen alder er en helt normal ting, som mange opplever, og det regnes ikke som sosialt stigmatiserende, eller grunnleggende privat, så det er faktisk ikke sammenlignbart. Jeg sier ikke at det ikke er vondt og vanskelig. Men det er ikke et dypt privat og personlig problem.

Her aner du faktisk ikke hva du snakker om. Beklager, men nå har du virkelig tråkket i salaten. Ingen skal fortelle meg hva jeg skal føle, ingen skal fortelle meg at jeg ikke må være så hårsår, ingen skal fortelle meg at "det får du bare tåle".

Alle i vennegjengen vet eller tror at Karsten er jomfru. Karsten er 27 år som alle oss andre. Karsten er en god venn, men ingen tør å spørre han rett ut om han faktisk er jomfru. Vi vil ikke grave, selv om vi noen ganger kommer inn på tema. Å snakke om noe sånt kan være sårt for Karsten, men vi vet ikke, så vi lar være å spørre fordi vi har alle folkeskikk. Karsten har fått seg sin første kjæreste. Vi kommer aldri til å spørre om hun var hans første. Noen ting har vi ikke noenting med!

Beklager, men her synes jeg også du bommer kraftig. Om man skal ha barn/flere barn er et tema jeg synes man skal styre unna.

Hmmm, ser poenget ditt, men mener det er viktig å være klar over at akkurat barnløshet, både frivillig og ufrivillig - er et vanskelig tema - for veldig mange. En ting er at mange ar såre for det, men det er også vanskelig å svare på, rett og slett! Jeg har ikke barn, det er ikke særlig sårt, men det er utrolig komplekst å forklare noe som helst, og det er absolutt ikke noe jeg har interesse av å prate om til noen som ikke er helt nær relasjon. Så mer enn at det er sårt, så er det vanskelig å svare på en "passelig hyggelig men likevel avvisende måte". Greit nok når man er forberedt i en setting der slike spørsmål kan komme og man har tenkt litt på det, men veldig ofte kommer det når man ikke er forberedt, og da blir det litt sånn ehm jo altså, nei ehm. Og det er bare kjipt, rett og slett. Ikke fordi det er sårt, men fordi det er vanskelig å snakke om til bekjente man ikke ønsker å snakke om så private temaer om. Fordi svaret på slike spørsmål er så veldig PRIVATE. Derfor mener jeg det er veldig viktig at folk er litt bevisste på det. Jeg mener ikke at vi alltid skal trø varsomt rundt hverandre, men litt folkeskikk er bra. Og jeg mener det skulle vært normal folkeskikk å ikke spørre for mye rundt akkurat det.

Her er jeg veldig uenig med deg! Jeg mener at man kan spørre folk om det meste, men akkurat å spørre par, særlig par som har vært lenge i lag, om de ikke skal ha barn syns jeg er egoistisk og unødvendig.

Jeg har bitt meg merke i at de som spør om slikt er stort sett de som har fått barn selv. Og de som har fått barn vet at dette forriker livet MYE. Du har jo selv skrevet at du aldri kunne tenke deg å leve uten barna selv om det er slitsomt, de bråker, ikke hører etter osv osv. De som sliter med å få barn vet også at det berriker livet, og kanskje ønsker seg det mer enn noen annet. Og om de ikke ønsker seg barn, hva så? Da kanskje de forteller det uten at du spør. Tenker at det å få barn er en privatsak, som ikke andre har noe med. Akkurat som om du ikke spør folk om hvor ofte de har sex... tenker det er litt samme greia.

Å spørre de som allerede har et barn eller to om de ønsker seg flere syns jeg imidlertid er litt en litt anna sak. Da har man liksom brutt en barriære på et vis.

Og jeg er helt uenig i at å spørre om noen ikke skal ha barn er på nivå med å spørre folk om jobben (i tillfelle de ikke trives) eller om foreldre i tilfelle de er døde. Jeg har selv misstet faren min som sto meg veldig nær, og ja jeg blir veldig lei meg når jeg tenker på at vi aldri mer skal få se han, at han ikke får se barna mine vokse opp osv osv. Men slik er det, det er ingen ting jeg kan gjøre for å få han tilbake. I motsetning til et kanskje ønsket barn, har hanfaktisk levd, det kan alle være sikre på, for hvis ikke hadde jo ikke jeg vært her. Og tenker at det hadde vært det samme om jeg aldri hadde kjent han, for da hadde det vært realiteten, og jeg kunne ikke spole tiden tilbake og få han til å bli en del av barndommen min.

Husker på gamlejobben, ganske rett etter at jeg hadde begynt, da kom hun jeg vikarierte for innom med babyen sin. En kollega spurte om å få holde babyen, og så begynner de andre kollegaene å spørre om hun ikke ønsket seg barn, de hadde jo vært gift lenge, og hun var jo ikke så ung lenger... jeg husker jeg ble helt sjokkert... og ja, de hadde to og tre unger alle som spurte... kollegaen min svarte at de ikke hadde noe hast... men man skulle jo nesten være tjukk i hue for å ikke skjønne at det var hennes største ønske. Jeg har snakket med henne i ettertid, og vet at de hadde prøvd i årevis med å få barn, og at hun syntes slike spørsmål var helt forferdelige. Etterhvert orket hun ikke å holde babyer, i frykt av å bli spurt. Heldigvis lyktes de til slutt og har to fine barn i dag.

En annen ting jeg syns det er unødvendig å spørre om er om folk er gravide eller hvorfor de feks ikke drikker alkohol. Du må gjerne tenke ditt, men spør du, så får du nesten helt sikkert enten et svar som er ren løgn (nei jeg kjører, er ikke helt form, har ikke lyst på vin i dag... drukket litt mye i det siste, skal tidlig opp i morgen... osvosv), ellers så forteller vedkommende deg noe hun kanskje egentlig ikke hadde tenkt å fortelle. De aller fleste gravide har lyst til å fortelle familie, nære venner osv om den store nyheten først, og alle andre får vite om det når tida er inne og vedkommende vil at du skal vite.

Man kan jo si at det å være åpen om sin barnløshet gjør sikkert ting mye enklere, og det tror jeg nok. Men for mange er det sårt og ikke ha en kropp som kan få barn, eller har en partner som ikke vil ha. Eller kanskje man rett og slett ikke vet, går å venter på neste mens? Nå har jeg ikke hatt problemer med å bli gravid selv, men er utrolig takknemlig for at vi hadde stang inn på første forsøk når vi ønsket oss barn. Tror det sliter både på forhold, selvtillitt og humør når en venter hver 14. dag i spenning for å se. Det er noe man skal tenke på synes jeg, før man graver og spør for mye.

Ellers syns jeg man kan snakke om det meste. Men gjentar igjen, å spørre folk om de skal ha barn er for meg omtrent som å spørre folk om hvor ofte de har sex.

Vel - dette har jo i høyeste grad noe med takt og tone å gjøre. Jeg diskuterer gjerne slike ting med gode venner og familie, men ikke med nysgjerrige bygdekjerringer eller kassadama i nærbutikken (jeg har blitt spurt om familieplanleggingen i kasse, med stor kø bak meg. Ikke ok).

Jeg har venner som sliter med å få barn og stadig blir spurt om når de skal ha barn, og det er ikke alltid hyggelig for dem. Strengt tatt er det ikke noe gud og hvermann har noe med.

HAHAHAHAHHA....Tatt på kornet. Folk er veldig glad i å føle seg støtt. Sjønner ikke at det skal være en fornærmelse å anta at andre muligens en gang i fremtiden skal ha barn? Det er jo ikke verre enn at man kan svare " nei ikke i nærmeste fremtid", så holder jo det. Ingen som kommer til å KREVE detaljer rundt saken. Jeg blir jo konstant spurt om jeg skal ha flere enn de to jeg har...hvorfor skulle det irretere meg? Svarer er jo bare "nei...nå er vi ferdig for vår del" så går vi tilbake til å prate om "været i det siste" Hyggelig det:)

æh, Yvonne, du har to barn fra før - det er en ganske vesentlig forskjell da. Kanskje du skulle uttale deg litt mindre bastant?

I feel that pain. Jeg syns faktisk problemet er at det er så tabu å snakke om å ha lyst på barn å ikke få det til. Hvorfor skal det være en skam, liksom? Det er jo ikke noe man kan for mer enn.. jeg vet ikke. Depresjon, kreft, store ører, homofili, whatever. Det blir jo lettere for omverdenen hvis de vet at det er et problem -da er det jo mulig å være støttende.

Jeg er enig med OP i at man ikke bør spørre helt random folk om dette; det er personlig. Men ikke så personlig at man ikke skal kunne ha en diskurs om det med venner syns jeg. Selv om ting er vanskelige kan man jo ikke unngå temaet helt..!

Velkommen til Norge. Landet for de støtte og fornærmede. Jeg er helt enig med deg.

Det er en ting å mene noe i teorien, som at man må takle sårbarheten og "pokker meg bare tåle" at folk spør om eller når man skal ha barn. Det er noe ganske annet å være ufrivillig barnløs. Før man dømmer andre for noe man ikke selv har opplevd, så kan man jo ganske enkelt bare akseptere at slik er det bare. Det er forskjell på å spørre om noen har barn kontra å spørre om man ikke snart skal ha. Det første krever bare et enkelt ja/nei, mens det andre krever en helt annen type respons.

Når man vet at dette er et sårt problem for mange, hvorfor kan man ikke snakke om noe annet? Snakk om dine egne barn, og se om den andre følger på.

Det er noe ganske annet å miste en forelder enn å være ufrivillig barnløs. Sorgen over å miste en forelder er vond den å, men med tiden så blekner det kanskje litt. Selv om det kan komme et stikk i ny og ne. Men å ikke få en egen familie, og oppleve skuffelsen igjen og igjen er som et åpent sår. Det gror ikke og tiden leger ikke. Det er ikke et lite stikk eller noe man greier å heve seg over. Måten denne posten ble skrevet på er nok ment for å skaffe kommentarer og oppmerksomhet, men samtidig: Det er forskjell på at vi ikke kan snakke om noen ting lenger, og det å pirke borti et tema man vet kan være sårt. Du vet det jo, hvis ikke hadde du jo ikke skrevet om det. Det handler bare om å ta litt hensyn!

Det er iallefall fint at temaet blir belyst, selv om casakaos er på "feil" side her. Dette spørsmålet har jeg brukt altfor mye tid og krefter på å tenke på etter at en kollega beste ut med "Er du gravid eller?" ut av det blå på jobben her om dagen. Det er bare ikke greit å spørre om det. Jeg er ufrivillig barnløs og opplever så og si hver gang jeg blir kjent med nye mennesker at noen spør.

Casakaos, du sier at det ikke handler om å mase, men om hyggelige samtaler. Ja, kanskje det er hyggelig for DEG. Men jeg gråter innvendig mens jeg prøver å smile og svare høflig på ditt frekke spørsmål. I tillegg kan du gange denne hendelsen med 10, for om du lurer på om jeg er gravid så kan du være sikker på at mange andre også gjør det.

Vet du hva ? Hvis du synes dette er et problem for deg, så er det faktisk du selv som er hårsår. Og smålig.

Jeg personlig har blitt spurt mange ganger om jeg skal ha barn snart, og dette synes jeg er vanskelig å ssvare på, da vi har prøvd en del uten å lykkes og vi ikke vet om vi kan reprodusere selv. Da kan man jo ikke svare ja, da man strengt tatt ikke aner selv om man får til. Vanskelig å si nei, da man prøver og ikke lykkes,og plutselig er man gravid. Hvis man er gravid i 2 mnd og ikke vil dele det med folk helt enda? Hva svarer man da, juger man?

Casakaos: Dette handler ikke om å være uenig eller enig i det du skriver, men at du faktisk gjør narr av bl.a de som er ufrivillig barnløse. Innlegget ditt er dynket i sarkasme og dårlige sammenligninger rundt temaet barn. Ut fra det du skriver så forstår jeg at du vet pent lite om det å være ufrivillig barnløs. Jeg vil anbefale deg å gå inn på siden onskebarn.no og lese litt om det der. Jeg er både ufrivillig barnløs og har mistet min mor. Begge er en sorg, men bare en av dem er lettere å takle etterhvert som tiden går...

Jeg har spurt andre om de skal ha (flere) barn, og har blitt stilt samme spørsmålet selv. Til og med fått beskjed om at jeg må jo skaffe søsken til datteren min. Men jeg tar meg ikke nær av det, jeg ønsker bare ikke flere barn. Selvfølgelig stikker det litt når jeg tenker på hva min datter kan gå glipp av mtp. søsken, men jeg kjenner at jeg ikke orker å starte på nytt igjen nå. Men det kan jo selvsagt endre seg en dag, og jeg er klar over at jeg nå begynner å komme i en alder der det raskt kan bli for sent å angre seg. Men jeg er såppas trygg på meg selv og mine meninger at jeg ikke bryr meg om hva andre mener om mine valg, og har derfor ingen problemer med å svare på sånne spørsmål. Eneste jeg har vært inne på, er etterhvert å bli forsterforelder eller adoptere et barn/ungdom etterhvert, om jeg får meg en partner. For gudene vet det er mange barn som trenger det!

Mange av oss har oplevd litt av hvert i livet våres, som vi syns er tungt å svare på, men om vi skal ta hensyn til alt kan vi jo nesten ikke snakke med mennesker lengre. I alle fall ikke om vi ikke kjenner de såpas godt at vi vet hvor grensene deres går. Min datter får f.eks mange spørsmål om hvor pappaen hennes er eller om hun har en pappa, og klart det er tøft for henne da faren hennes gjorde ting mot henne som har ført til at han ikke har lov til å ha henne mer. Det er tøft for henne å bli påmint dette hver gang noen spørr, og samtidig vanskelig å føle seg utenfor fordi hun "ikke har" noen pappa. Men det er en del av livet, vi blir innimellom konfontert med tøffe ting. Jeg har også selv opplevd litt av hvert, og noen spørsmål er tøffere for meg å svare på enn andre. Selv om det ikke handler om barnløshet, så handler det om mye annet.

Det handler om å gjøre det beste ut av sin situasjon, og komme seg videre, se fremover, se løsninger istedenfor problemer. Og jeg skjønner at det virker lettvindt når jeg skriver det sånn her, og at mange barnløse tenker "hva vet vel hun? Hun har jo en datter", men faktisk er det ting man kan oppleve i livet som er vel så tøft som å være barnløs. Bare spørr min datter!

Jeg er ofte enig med deg. Men her er jeg veldig uenig.

Jeg er en av de som slet med å bli gravid. Var godt gift, ferdig med utdannelsen, fast jobb og rett alder. Mange nærmest "maste" om mår det var min tur.

Det handler ikke om å være hårsår og der handler ikke om at du ikke kan snakke med nære venner om slikt. Det handler faktisk om at det ikke er noe poeng i å spørre de du ikke vet så mye om om slike ting.

For etter en stund ble det ganske sårt dette med barnløshet, det var vondt og det er ett altoppslukende tema.

Det er "lett" for meg å snakke det unna, men det er kjipt at det er så viktig for andre å ville ha innsyn i. Det er faktisk vell så lett for deg å finne andre ting å "småsnakke" om.

Helt enig i en kommentar over her, det er DU som er hårsår og smålig. Hvorfor skal du ha RETT på en samtale som er bare hyggelig og ok for deg, hvis den du snakker med får hele kvelden sin ødelagt på det tidspunktet. Jeg er helt enig i at det er vanskelig å gå rundt å ikke tråkke folk på tærne, men hvis du faktisk ikke vil la være å tråkke noen på tærne krever det litt innsats, men du kan selvsagt få veldig mye tilbake.

Personlig har jeg blitt VELDIG, VELDIG obs på dette de siste årene, og jeg har utviklet mine egne teknikker for å prøve å holde samtaler som andre folk synes er behagelig, og det har fungert utrolig bra. Jeg åpner med å snakke om noe i rommet eller settingen vi er i (type hvis vi er i bryllup spør jeg hvordan de kjenner brudeparet) og da går ofte samtalen derfra, og man begynner å kjenne på hvor mye en selv og den andre vil dele.

Noe annet jeg ofte lener meg på er musikk som spilles i bakgrunnen, eller noe annet i omgivelsene også slenger jeg ofte på noen assosiasjoner. På denne måten opplever jeg at jeg blir kjent med mennesker på hvordan de opplever samme situasjon som meg og hvilke assosiasjoner denne tilstelningen gir uten å bli farget av om de har barn osv eller ikke. Og hvis noen har barn pleier det å komme frem helt naturlig innen 5-10 minutter.

Hvis jeg lurer på hva de gjør på (Jobber med, studerer eller whatever) pleier jeg bare å prøve å lede innpå temaet og fortelle hva jeg gjør, og se om de har lyst å snakke om det, hvis ikke lar jeg det bare være...

Dette har resultert i at jeg har fått høre om seksuelt misbruk, lovbrudd, personlige historier, sex liv og kjærlighet, familie og skole helt uten ha spurt om det.

Hvis du virkelig vil bli kjent med noen kan du ikke tvinge de til å dele med deg, da kommer de tvert imot til å hate deg. Hvis målet er å ha en hyggelig samtale må vi jo tenke på at det skal være hyggelig for begge parter

Spør i vei, MEN respekter svaret mitt. Jeg er nemlig noe så uhørt som frivillig barnløs, og det faller jo ikke alltid i god jord å svare det. Og dermed blir samtalen fort mindre hyggelig og jeg står igjen med en følelse av å være mindreverdig fordi jeg velger bort barn og er annenrangs fordi jeg vet jo ikke noe om livet fordi jeg ikke har barn. Hurra til alle som velger å få barn, men hurra for oss andre også :)

Ja, hvorfor er det så innmari vanskelig å prate om eller forteller om det som føles som problemer, eller svare på noe som føles sårt (for noen), hvorfor skal alt være så innmari privat, at til og med nærmeste familie ikke engang kan spørre eller prate om temaer som det å få barn, barnløshet, egne valg i så måte. Vi har etter hvert fått et samfunn der vi skal ha kunnskap om alt, der ingen grenser lengre skal finnes, alt skal gå fort, utenom at vi har blitt mer lukket, mer sjenerte, og det vi kan prate om, hvis vi er enige nok, er - vin, mat, samfunn, jobb o.l.

Ja, det er lurt å jobbe med å ikke ha for ømme tær som man stadig er redd for skal bli tråkket på.

MEN det synes jeg folk bør jobbe med i fred. Verken du eller jeg har noe med å fortelle folk hva det er ok å bli lei seg av eller hva som man ikke bør bli lei seg av.

Dessuten er jeg uenig. Jeg synes jeg har masse spennende og interessante samtaler med folk uten å spørre dem om de skal ha barn eller om de skal ha flere barn.

Husk også at det er lov å takle sorg forskjellig. Det er ikke bare din måte som er den rette.

Jeg synes det er viktig at vi kan spørre hverandre om hvordan vi har det. Jeg synes åpenhet er viktig - det kan skape rom for forståelse og omtanke. Jeg har en forståelse for at alle er forskjellige og har ulike behov, og at noen er uenig med meg. Selv blir jeg glad for omtanken hvis noen spør meg om hvordan det går, og om hvordan det er å være mamma til et barn under kreftbehandling. Det varmer. Ja, jeg kan av og til bli litt trist når andre sier "så lenge barnet er friskt så går det bra", men hvordan kan den andre vite det hvis jeg ikke sier noe? Det er så mye vi kan ta oss nært av. Eller vi kan snu om på det. Hvis vi ikke ønsker å svare så kan vi være ærlige på det. I mine sine øyne så har den andre personen kanskje prøvd å vise interesse og omtanke. Med mindre de bare er skikkelig nysgjerrig, men det merker en jo raskt :)

skivebom! Spørsmål om man har barn er ok, men spørsmål om når man skal ha barn er en privatsak. Det er nok bare vi som har følt ufrivillig barnløshet på kroppen som virkelig forstår hvor vondt det er med slike spørsmål og for meg kunne det ødelegge en hel dag. Det er en uendelig stor og altoppslukende sorg når ønsket om barn er ditt livs høyeste ønske og du frykter at du aldri vil oppnå den drømmen. Vi var så heldig å få en sønn for 8 mnd siden, og vi er evig takknemlig!

Snakker du med dine beste venninner er graviditet et tema som er greit å snakke om, men snakker du med folk du ikke kjenner så godt så pleier iallefall jeg å holde kjeft når det gjelder spørsmål om graviditet.

Jeg kjenner noen som ikke kan få barn og jeg kjenner noen som har valgt å ikke få barn selv om de kan. Uansett hvem man spør så blir det en klein situasjon syns jeg, og de som blir spurt må forsvare seg på en eller annen måte.

Jeg er 26 år, og fra jeg ble 20 ca så fikk jeg spørsmål veldig ofte om vi ikke skulle ha barn snart. Jeg syns det var like vanskelig å svare hver gang "ja, jo, vi får se da vettu.." "ja, det er vel kanskje på tide.." "Nei, ikke enda..." "Joa, vi har sex hele tia vi, men det det har ikke blitt noe resultat av det enda" Eller hva skal man svare liksom? Svarer man bare nei så får man spørsmål om hvorfor ikke. Jeg har aldri tenkt så mye over det før når jeg var yngre, men når jeg kom i en viss alder og alle begynte å forvente at man skulle ha barn så ble jeg rimelig lei og jeg tenkte for meg selv at graviditet, det skal jeg aldri spørre noen om! Fordi jeg hater kleine situasjoner og jeg syns det er en personlig sak. Jeg kan selvfølgelig være nysgjerrig som f, men akkurat dette syns jeg er et personlig tema som folk skal få lov til å ha for seg selv. Så får de nysgjerrige bare bite i seg de spørsmålene.

At man ikke kan snakke om graviditet, blir ikke det samme som at man ikke kan spørre om jobb, familie, hobbyer osv. Det er for dårlige sammenligninger og jeg må si at liker best å snakke med personer som viser en interesse og en nysgjerrighet for meg og mitt liv, men som kan bruke sine sosiale antenner til å vite hva man kan spørre om og ikke.

Man kan styre seg fra å si absolutt alt man tenker. Nå er jeg gravid og har termin om 20 dager og jeg er fortsatt lei av at det finnes mange som skal si alt de tenker. "Skal vel snart føde du, for nå har du blitt stor" "Den babyen kan da ikke være så stor, du som har så liten mage" "Det der blir en gutt, det ser jeg med en gang!" "Driver du å ruger enda da, er du ikke snart ferdig?" Jeg lar meg ikke irritere og jeg tar meg ikke nær av det, jeg bare blir litt oppgitt. "Så fin mage du har" - det enkleste er som regel det beste ;)

Kjære Casa Caos, hvis du fortsatt leser kommentarene til denne du la ut for noen dager siden. Og til dere som ikke tåler spørsmål.

Jeg er helt enig med Casa Caos i dette!! Og jeg tilhører de som har slitt med å få barn. Vi hadde to "missed abortion" (barnet dør i magen uten at kroppen skjønner det, så man fortsetter å tro at man er gravid) før det heldigvis gikk bra på tredje forsøk. Og den tredje graviditeten var ikke så lett, kan jeg meddele, verken fysisk eller psykisk. De årene dette sto på var de verste i mitt liv. Jeg klarte ikke å tro at det noen gang skulle gå bra, og så på oss som ufrivillig barnløse potensielt for alltid. Og at slike ting er tabubelagt syntes jeg gjorde det enda verre! Hvis man mister foreldre eller venner, så kan man jo si det. Men ufødte barn er det liksom en regel om at man ikke skal snakke om. Det var befriende hvis noen spurte, så kunne jeg jo si det som det var. Det skjedde en gang at jeg begynte å gråte foran et vilt fremmed menneske. Men det tålte både jeg og hun, endte med at vi bondet ganske bra, faktisk. Jeg spør folk om når de skal ha barn, jeg. Vurderer selvfølgelig litt hvordan situasjonen er og hva som er min relasjon til disse menneskene. Men jeg tror at alle som ikke har barn plages på et eller annet vis, og jeg har lyst til å gi dem en mulighet til å lette på trykket. Også forteller jeg stadig om våre problemer, slik at når noen en gang skal oppleve noe liknende, så føler de seg ikke så alene i verden. Mitt beste råd til gravide er å fortelle det til venner og familie med en gang, nettopp fordi det kan være at det går galt. Og da er det mye bedre å ha noen å snakke med enn å late som om man fikk en influensa, hvis man egentlig mistet 12 uker på vei. Og da jeg gikk gravid den gangen det gikk bra, så ble jeg enorm. I uke 24 så jeg ut som om jeg var fødeklar. En million kommentarer om den store magen fikk jeg. Og det gjorde ingenting! Hvis bare barnet kom ut i live, så kunne jeg være 100 kg for alt jeg brydde meg, og full av strekkmerker. Du verden så slitsom hvis man skal gå rundt og bli støtt av alt mulig.

Jeg liker veldig godt det som blir skrevet over her, gode synspunkter :) Men det er nok jeg som person som ikke er så god til å snakke med folk om dette temaet og hvis noen hadde begynt å gråte når jeg spurte om det så hadde jeg ikke visst helt hva jeg skulle gjøre :P

Spør man på den riktige måten og klarer å snakke godt om det og ta det pent hvis det blir noen tårer så er jo det kjempebra. Men jeg nok ikke så god på den biten og unngår heller temaet :P

Jeg tror også det er litt forskjellig hvordan man takler det. Noen vil holde det for seg selv, vil ikke snakke om det og skylder kanskje på en annen sykdom mens det står på, mens andre føler veldig for å snakke om det. Jeg fortalte om graviditeten til de aller nærmeste ganske tidlig, fordi jeg var så dårlig. Men det var mennesker jeg visste jeg kunne snakke med hvis det skulle skje noe galt.

Vi er vel alle forskjellige :)

Å bli gravid og få et levendefødt barn er ingen menneskerett. Det vet jeg alt om.

Skjønner jeg skal tåle å få disse spørsmålene. Virkelig!

Men når du spørr meg, så blir det like fælt som 10 skudd i brystet.

Lite empatisk innlegg. Ikke enig en plass.

Visse ting har du ikke noe med.

Jeg må si at jeg er litt skuffet over mangelen på kommentarer fra CasaKaos. Vanligvis er du ganske aktiv i dine egne kommentarfelt, men her ble det med ett svar til "dere som er uenig". Du som vanligvis har så mye på hjertet, er nå stum som en østers. Jeg håper det handler om at du har insett hvor utrolig støtende ditt innlegg er mot de som opplever å være ufrivillig barnløse. Håper du har gjort deg noen nye tanker etter å ha fått såpass mange kommentarer på innlegget her, og at du kanskje kan ta bladet fra munnen og dele disse tankene her i kommentarfeltet eller eventuelt i et nytt innlegg...

det er ingen som tror du spør med hensikt å såre eller krenke. Det er ingen som tror du er uinteresssert i andre mennesker. Men det handler ikke om deg. Det handler om respekt for alle de som nå sier til deg, ganske samstemt, at de ikke ønsker de interesserte, velmenende spørsmålene - fordi det er privat, fordi det ikke er et enkelt svar, fordi du ikke har noe med det osv osv

Hadde håpet at du skulle ta på alvor hva vi sier. Vi som faktisk har dette problemet som du oppfordrer folk til å spørre oss om. Det mest private og mest tankeoppslukende du kan tenke deg av temaer.

Men jeg er imponert av alle de fine leserne dine, som faktisk klarer å sette seg inn i de barnløses følelser selv om de selv er så heldige og ha fått barn.

Jeg synes også du er veldig heldig med leserne som er så flotte og reflekterte. Jeg hadde forventet at det skulle være mer stygge innlegg her siden det er veldig lett å gjøre i forhold til den slarvete tonen din i innlegget, bagateliseringen og sammenligningene dine som jamnfører snakk om været med barnløshet. Men nei, folk flest klarer faktisk å oppføre seg som nettopp det:folk!

Hei! Da jeg leste innlegget ditt la ikke jeg så stor vekt på akkurat det med å spørre folk om når de skal ha barn, men ALLE typer spørsmål. Jeg oppfatter at vi lever i en verden hvor folk lese mellom linjer, selv når det ikke står noe der. En kollega har barn i samme alder som meg, da temaet stillingsprosent kom opp. Hun jobbet nå 50%, jeg fortalte at jeg nå jobbet fullt. Selv om jeg ikke er fylt tredve kjente jeg at jeg var litt stressa allerede med tanke på opparbeidelse av pensjon. Jeg delte da noen av mine tanker rundt arbeidslivet uten å ha noen andre tanker bak. Hun ble da fornærma og oppfattet tydeligvis at jeg "dømte" henne for å jobbe redusert og svarte snurt at hun faktisk ønsket å tilbringe tid med barna. Jeg kunne valgt å bli fornærma for at hun sa, ikke bare antydet, at jeg prioriterte feil. I stedet ble jeg enda mer klar over at noen virkelig klarer å vri alt man sier eller spør om til en fornærmelse. Poenget mitt er, for å ta fru Kaos i forsvar, en ting er spørsmål om barnløshet, det andre er alle de andre hverdagslige spørsmålene hvor folk blir fornærmet. Feks hva man har gjort i sommerferien. selv hadde jeg en trist sommer med alvorlig skade i familien, men jeg blir ikke fornærmet fordi noen kan finne på å spørre om noe slikt! Da svarer jeg fint hvis jeg ikke gidder å snakke om det eller forteller hva som har skjedd.