Vi må begynne å straffe barn som ikke klarer å lese

30.10.2015 - 19:55 33 kommentarer

Leseferdighetene til norske barn er ikke veldig imponerende. Mange førsteklassinger sliter med å lære seg bokstaver, og knekke lesekoden.

Jeg syns det er på tide å ta noen grep for å rette opp i dette.

 




 

Og siden disse barna egentlig bare er noen slappe, giddalause og umotiverte barn, syns jeg vi skal stramme inn reglene, tvinge dem til å lese enda mer, og innføre konsekvenser dersom de ikke raskt klarer å lese tilfredsstillende.

Konsekvenser kan være inndragning av lørdagsgodt, ingen tv, ingen iPad eller andre ting som virkelig svir. Da tenker jeg vi får fart på lesingen.

Nei da, selvfølgelig skal vi ikke det!

Selvfølgelig skal vi ikke straffe barn som ikke klarer å lese. Fordi barn som sliter med å lese, ikke gjør det med vilje. Fordi disse barna trenger hjelp til å knekke lesekoden. Ikke straff fordi de ikke får det til.

Akkurat sånn er det med utfordrende barn også. Og med utfordrende barn, mener jeg barn som ikke oppfører seg helt slik som vi voksne forventer i så stor grad at det blir et problem. Barn som er såkalt vanskelige, eksplosive, temperamentsfulle, voldelige eller som i det hele tatt oppfører seg på en slik måte at barnet utfordrer oss voksne.

Det som er både rart og skremmende, er at folk flest, både foreldre, terapeuter og andre eksperter, mener den eneste måten å få et utfordrende barn til å oppføre seg som vi ønsker, er å stramme inn, innføre flere regler, være mer konsekvent og gjerne kjøre på med konsekvenser, eller straff, som konsekvenser jo i bunn og grunn er.

For utfordrende barn er utfordrende fordi de ikke gidder oppføre seg bra, ikke sant? De er utfordrende bare for å få oppmerksomhet, for å teste grenser og de bare manipulerer deg.

Feil!

Veldig, veldig feil!

Utfordrende barn er utfordrende fordi de mangler evnen til å oppføre seg som forventet i en gitt situasjon.

Hvis du har et barn som har problemer med å lese og skrive, så ber du ikke barnet om å skjerpe seg og innfører enda flere regler og konsekvenser dersom barnet ikke får det til.

Nei, du hjelper barnet til å forstå bokstavene og sette dem sammen til ord og setninger, slik at barnet til slutt klarer å lese og skrive.

Det samme gjelder for barn som er ekstra utfordrende og som ikke responderer slik vi ønsker på regler og grenser. Det nytter ikke å bli enda strengere. Det nytter ikke å innføre enda flere regler og enda flere konsekvenser.

Man må hjelpe barnet til å forstå. Man må hjelpe barnet til å sortere alle følelsene. Alle tankene. All forvirringen

Noe av det dummeste jeg har gjort i barneoppdragelsen, er å innføre belønningstavler, der barna fikk røde surefjes når de hadde oppført seg «dårlig», og grønne smilefjes når de hadde oppført seg bra.

Som om vi hadde klistret et stort, rødt surefjes på en tavle til et barn som ikke turte gå i en bursdag alene.

«Nei, vennen min. I dag var du skikkelig sjenert. Du må lære deg å bli litt mer utadvendt. Nå blir det surefjes og ingen barne-tv.  Og er du er du like sjenert i morgen, blir det heller ikke noe spilling på deg etter middagen».

Snakk om å skape frustrerte og forvirrede barn! Ingen oppegående foreldre ville gjort det. Hvis vi hadde et barn som var overdrevent sjenert, ville vi ha støttet barnet og hjulpet det til å bli trygg i de forskjellige situasjonene der det var behov for det. Vi hadde ikke straffet barnet for å være sjenert!

Lurer på hvorfor så mange mener det ikke gjelder utfordrende barn?

Barn oppfører seg vanskelig, fordi de ikke klarer oppføre seg bra.

Eller for å snu litt rundt på det: Barn oppfører seg bra hvis de kan!

Her kan du lese et helt hårreisende, men absolutt ikke uvanlig, eksempel på hvordan norske fagpersoner syns det er greit å straffe barn som egentlig trenger hjelp.

Forrige uke var jeg på kurs i Oslo med Ross Greene. Ross Greene er professor ved psykologisk institutt ved Virginia Tech. Han har skrevet bøkene "Eksplosive barn" og "Utenfor" og han har laget PGS-modellen -  Problemløsning gjennom samarbeid. Eller, CPS-modellen, som den heter på engelsk - Collaborative and Proactive Solutions.

 



 

Ross Greene mener det er på tide å kaste gamle og virkningsløse teorier og praksis, som regler og konsekvenser ut vinduet, når vi snakker om såkalt utfordrende barn.

Her er hans liste over de fem vanligste klisjeene om utfordrende barn:

1 Han vil bare ha oppmerksomhet.

2 Hun manipulerer oss.

3 Han gjør det bare for å få viljen sin.

4 Han er umotivert (Nyere forskning viser at vanskelige barn absolutt ikke er umotivert. Snarere tvert i mot. De bare venter på at en voksen skal hjelpe dem med å forstå seg selv).

5 Hun tester grenser.

Alle disse fem klisjeene bunner ut i en tanke om at barn kan oppfører seg fint hvis de vil.

Men hvorfor skulle ikke barn ønske å oppføre seg fint? Alle barn vet at de tjener på å oppføre seg som vi voksne forventer.

Det viser seg at de fleste barn som blir kalt vanskelige og utfordrende, rett og slett mangler en del egenskaper og ferdigheter som må være på plass for at barnet skal oppføre seg som forventet.  

Misforstå meg rett. Vi må ha både regler og grenser dersom vi skal kunne fungere sammen som en familie. Men det er når reglene, grensene og konsekvensene brukes som konfliktløsning og i verste fall straff mot uønsket oppførsel, at det blir et problem.

For hva skjer da? Vi starter en maktkamp, med barnet på den ene siden, og foreldrene/andre voksne på den andre siden. Men hvorfor starte en krig, når vi alle har det samme målet? Både barnet og den voksne ønsker jo akkurat det samme: at barnet skal oppføre seg bra. Hvorfor ikke samarbeide?

I Ross Greenes modell er ikke oppførselen til barnet viktig i det hele tatt. Det er problemet bak oppførselen som er interessant.

Men hvordan kan vi hjelpe barnet?

1 Finn ut hvilke egenskaper barnet mangler

Mangler det egenskapen til å omstille seg fra en aktivitet til en annen? Mangler det egenskapen til å forstå andres følelser? Eller til å ta imot ordre gitt på en spesiell måte? Til å sitte stille? Til å tenke handling og konsekvens? Kanskje barnet ikke forstår matten? Mangler det evnen til å regulere eget temperament? Mangler det evnen til å tenke rasjonelt i gitte situasjoner? Til å styre følelsene slik vi voksner forventer?

2 Finn ut hvilke problemer disse manglende egenskapene gir.

3 Løs problemet - sammen med barnet.

Løsninger du kommer fram til sammen med barnet, er som regel mye bedre enn løsningen vi voksne kommer opp med på egen hånd.

Dessuten, når vi løser problemet sammen med barnet, i stedet for over hodet på det, lærer barnet samtidig ferdighetene det mangler.

Så hvordan gjør vi dette i praksis da? Hvordan finner vi ut hvilke egenskaper barnet mangler? Hvordan finner vi ut hvilke problemer det gir, og hvordan samarbeider vi med barnet om å finne en løsning?

Det skal jeg fortelle deg i et senere innlegg. For nå begynner dette å bli veldig langt.

Da skal jeg fortelle deg om plan A, plan B og plan C.

Og om hvorfor det noen ganger til og med er greit å «gi etter» og droppe noe så «viktig» som regelen om at alle barn må sitte rundt middagsbordet og spise middag som en typisk norsk kjernefamilie.

I mellomtiden kan du sjekke ut en av Ross Greenes mange videoer om utfordrende barn og plan A, B og C:

 

 

 

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag 

Les også: Grenseløs oppdragelse

Les også: Må barn sitte stille for å lære?

 

Tror du regler og konsekvenser er løsningen på alt?

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som tenker litt utenfor regler- og grenser-boksen, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

33 kommentarer

30.10.2015 kl.21:02

Det er kanskje greit å være kildekritisk når man referer til et innlegg i Dagbladet hvor Jesper Juul ikke viser til noe vitenskapelig annet enn synsing og direkte misforståelse av hva atferdvitenskap søker å studere og hvilke evidensbaserte metoder som faktisk anvendes i dag for sosial signifikant atferd, altså atferd/ferdigheter som er viktig for individet og samfunnet for øvrige, blant annet lesing. Hadde du og Jesper Juul skrevet et nyansert innlegg basert på eventuelle utfordringer og potensielle problemer med evidensbaserte metoder så hadde jeg sagt tommel opp, flott engasjement. Men, dette er feilinformasjon uten kilder og det er den farligste formen for læring vi har. Jeg anbefaler å lese om metoder som blant annet presisjonsopplæring og tempolex. Sjekk morningside academy i samme slengen. Jeg synes et engasjement rundt øking av akademiske ferdigheter er awesome, men det hadde vært fint av debatten var informativ og korrekt, ikke basert på synsing og egne erfaringer med metoder som ikke er anvendt korrekt. Korrekt anvendelse av evidensbaserte metoder vil involvere individuell tilrettelegging om det kreves i metoden og om man da ikke gjør det som metode er basert på så gjennomfører man heller ikke metode og kan dermed ikke si at metoden mislyktes, da må man heller si at man mislyktes i å administrere metoden. Atferdsvitenskap er ikke en belønningspsykologi, om man tror det så må man lese forskningsartikler, videre er ikke belønning innen atferdsvitenskap en konsekvens i det hele tatt med mindre belønningen kommer som en konsekvens og har den funksjon at den endrer frekvensen av en atferd. Atferd.no er en grei side for å finne forskningsstudier skrevet på norsk, ellers så kan man sjekke ejoba for å finne europeiske forskningsstudier og eventuelt bare søke aba reading, presisjonsopplæring og tempolex. Dette er bare en dråpe i havet. Men, jeg ville heller ikke kritisert utviklingspsykologi eller sosial psykologi uten å kjenne fagliteraturen.

Casa Kaos

30.10.2015 kl.22:35

Anonym: Så det du egentlig prøver å si, mellom alle de vanskelige ordene du kaster rundt om deg, er at det kun er eksperter som bør uttale seg?
Da blir den offentlige debatten spennende, du. Hvis alle skulle debattert med faglitteratur i hånd og faguttrykk i munn. Snakk om å kvele sunn debatt og viktig engasjement :)
Som jeg skriver i innlegget, er denne metoden et resultat av Ross Greenes forskning. Han er altså helt uenig i den forskningen du henviser til. Det må være lov.
Jeg er verken forsker eller fagperson, men jeg er mamma til to barn, og for oss funker Greenes metode best. Jeg er rett og slett så begeistret, at jeg har lyst til å dele dette med mine lesere.
Men hey, hva vet vel jeg? Jeg er jo bare en enkel blogger ;)

Therese

30.10.2015 kl.22:41

Dette et et emne som engasjerer meg som lærer i barneskolen, for øyeblikket i 2.klasse. Jeg har en elev som jeg sliter maks med å få til å gjøre noe som helst. Han vil helst løpe rundt i klasserommet, rope høyt, snakke uten å ha fått ordet og klikker hvis han ikke får det som han vil. Terningene flyr i veggen hvis han taper i Yatzy, blyanten knekkes i to fordi han ikke ble trukket ut til å få Teddy med hjem denne helga og går sin vei i sinne hvis han må vente på tur i leken i friminuttet. Jeg har hatt denne eleven i 3 uker og har forsøkt flere teknikker for å i hvert fall stoppe han i å løpe rundt i klasserommet med stolen foran seg. Men i dag fant jeg ut at å vise han på klokka hvor lenge han skulle jobbe før han kunne ta pause funka. Han jobba så det suste til han skulle ha pause og gikk faktisk tilbake til oppgaven etter en kort pause! Han fikk konkrete forventninger og en klar tidsramme og ble belønnet for 20 minutts jobbing i stedet for å bli straffet for "bare" å sitte stille i 20 min. Jeg har aldri brukt noen form for trusler med denne eleven fordi jeg kjenner historien hans og det er min jobb som lærer å kjenne den! Samtidig har jeg en annen elev som omtrent bare jobber under press:-P Halve jobben min er å kjenne elevene mine og finne den metoden som gjør at jeg får det beste ut av hver eneste!

30.10.2015 kl.23:09

I hvilken grad du klarer å få mitt innlegg til å være belærende når jeg i utgangspunktet prøvde å vise til at som privat person, blogger, mor eller hvilke som helst rolle man ønsker å ha, så er det ofte positivt å kjenne til de metodene man kritiserer. Jeg skrev også at en debatt rundt dette temaet er kjempe flott, men det er også flott at man kan vise til forskning og ikke minst hvilken forskning som er gjort, hva resultatene er og hva metodene søker å oppnå. Jeg skjønner at du gjerne vil redusere mitt innlegg til et slags bedrevitende innlegg fordi jeg bruker faguttrykk. Men, når man diskuterer et fag er det gjerne faguttrykk man anvender som du også anvender i ditt eget innlegg. Videre er ikke han uenig i forskningen jeg viser til, han er uenig i det som er den generelle oppfatningen av hva atferdsvitenskap er. Da blir det vranglære. For da kritiserer man noe man ikke kjenner til og da er det vanskelig å faktisk ha en debatt. Men, som sagt jeg er all in for å lære barn å lese og alt annet de måtte ønske og trenge! Men, det må også være lov å påpeke at et innlegg ikke er holdbart grunnet manglende kilder og ikke minst direkte feilinformasjon, man kan mene hva man vil, men det er ofte lurte å kjenne fenomenet man mener noe om. Jeg synes det er flott at du ønsker å lære foreldre hvordan de kan lære sine barn, men da skal det også sies at vitenskapelig sett er det ingen metoder som har vist seg like effektiv som noen av de jeg nevnte tidligere og for at man skal være uenig i det, så må man nesten kjøre et eksperiment hvor man sammenligner metodene. Man ikke bare si "jeg tror ikke på det". Men, man kan selvfølgelig ta for seg eventuelle problemer ved det å overføre kliniske studier inn i det anvendte, eller hvilken metode som med størst sannsynlighet vil ha best effekt. Jeg mener innlegget trenger litt flere nyanser. Beklager om det gjorde at du følte deg som "bare en blogger" men, det sier mer om hvilken holdning du tar i en debatt kontra hva jeg skriver.

Casa Kaos

30.10.2015 kl.23:15

Therese: Herlig. Jeg blir så glad når jeg hører slike historier. Du høres ut som en helt fantastisk lærer. Elevene dine er heldige :)

Casa Kaos

30.10.2015 kl.23:26

Anonym: Men du blander litt. For dette er ikke en fagblogg for fagpersoner. Dette er en blogg skrevet av en helt vanlig forelder for andre helt vanlige foreldre. Forskere og fagpersoner som sier sin mening, har vi nok av i dette landet.
Jeg har ingen intensjoner om å henvise til ørten forskningsartikler i mine blogginnlegg. Folk som er interessert i det, kan lese forskningsrapporter og annen forskninglitteratur om tema. Eller de kan lese andre blogger.
Du trenger forresten ikke beklage for at du fikk meg til å føle meg som "bare en blogger". Det var ment som ironi. En type humor man dessverre ikke kan lære seg gjennom litteratur ;) (det var derfor jeg la til et blunkefjes bak)

30.10.2015 kl.23:46

Jeg forstår ikke helt din definisjon av ironi, ifølge de fleste oppfatninger er det en type flertydighet av noe, ikke noe man bruker for å være nedlatende i en diskusjon. Men, deg om det. Jeg mener uansett at du gjør en dårlig sammenligning ved å lese mye om en metode og overhodet ikke ha kunnskap om metoden du sammenligner den med. Det blir som å si at norvegia er bedre en Jarlsberg uten å ha prøvd jarlsberg, den bare er bedre, bare fordi. Jeg vet ikke helt hvorfor min mening i denne sammenhengen er mindre verdt bare fordi jeg i dine øyne er en fagperson. Men, det er helt greit for meg at du heller velger å ta en nedlatende holdning mot meg i stedet for å være åpen for å ha en debatt som du selv skrev at alle skal kunne delta i. Men, den debatten var kanskje ikke for alle likevel.

30.10.2015 kl.23:54

Billig strategi å fronte en kontroversiell overskrift, som du egentlig mener det motsatte av, for å trekke lesere til bloggen din. Hvor desperat går det an å bli?

Casa Kaos

30.10.2015 kl.23:56

Anonym: Ironi betyr å si eller skrive noe, der det lyser gjennom at man mener noe annet.
Men du, jeg kjenner veldig godt til begge metodene. Selv om jeg ikke linker til masse forskning i innlegget mitt.
Og jo, det er fint med debatt. Men jeg oppfattet ikke din første kommentar som noe som tilføyde debatten noe som helst. Jeg syns snarere du virket nedlatende og kastet vanskelige ord rundt omkring i et forsøk på å virke viktig. En gammel, utdatert hersketeknikk. Det hadde vært mye hyggeligere dersom du hadde fortalt meg på en skikkelig måte hva du mente om temaet, hva du mente var riktig og hvor du mente jeg tok feil.
Men nok om det. Nå er det sent, og jeg foreslår vi avslutter denne diskusjonen her og konkluderer med noe så kjedelig som at vi rett og slett er uenig.
Ha en fin kveld.

31.10.2015 kl.00:09

Men, om du kan noe om atferdsvitenskap, kan du ikke da skrive korrekt. Det blir jo enda verre om du kan noe om vitenskapen, men med hensikt gir feil informasjon. Vi kan gjerne være enige om å være uenige. Sånn avslutningsvis vil jeg si at de begrepene jeg anvendte ikke var i hytt og pine, de stod i korrekt relasjon til teksten og det jeg henviste til. Om faguttrykk provoserer deg så er det på din kappe, jeg kan ikke si unnskyld for at du opplever faguttrykk nedlatende. I fag brukes faguttrykk i samme grad som både du og Jesper Juul bruker det i deres innlegg. Men, god natt :)

ivar

31.10.2015 kl.01:12

Det e jo folk som mener at ungene skal ha frie tøyler som er hele problemet. Det er faktisk ikke skolens ansvar å oppdra ungene dine, det er din jobb. Sett deg sammen med ungen og les, for det er ingen som får problemer med å klare seg, ikke du...

31.10.2015 kl.01:25

Synes det er rart at du ikke nevner kostholdets betydning for disse barna!!!

Elisabeth K

31.10.2015 kl.01:34

Så mange rare kommetarer du får. Imponerende at du tålmodig gidder å svare. Jeg synes temaet er kjempeinteressant, og venter spent på fortsettelsen 😊

Julie

31.10.2015 kl.01:45

Anonym 21:02/23:09 og så videre: bare lurer, men er du en overivrig bachelor- eller masterstudent? Du skriver som om du skulle være det i alle fall. Om innlegget til Casakaos hadde vært en forskingsartikkel hadde det så klart vært et poeng å dra inn tidligere forsking på temaet, men dette er et blogginnlegg, skrevet for å fremheve metoder som har fungert for henne og hennes familie. Hun kunne dratt frem andre metoder, og drøftet for og i mot, men det er ikke poenget i blogginnlegget. Jeg håper du skjønner forskjellen på et forskningprosjekt og et blogginnlegg?

Selve PGS-metoden synes jeg hørtes veldig interessant ut, og gleder meg til å høre mer om det. Jeg har vært borti et lignende kurs tidligere, som gikk på å se "bak" handlingne til barna, og gi de den støtten de behøver ut i fra det.

Dag Ove Johansen

31.10.2015 kl.07:05

Interessant utspill. Som spesiallærer gjennom 40 år i spesialskole, barne- og ungdomsskole samt videregående skole har jeg funnet en vei inn til barn og unge: først finne deres sterkeste side ( alle har det) og utvikle det maksimalt, deretter ta det de ikke mestrer.

Marlen

31.10.2015 kl.07:22

Amen!!

Du har nettopp beskrevet den ene gutten min. Jeg gleder meg til å lese fortsettelsen, slik at vi kan få teste ut dette i praksis ☺Og kanskje få en litt "lettere" hverdag.

31.10.2015 kl.10:22

Dette her gjør barn til tomme engleaktige lerreter som vi bare kan fylle med det vi vil. Og det er bare ikke tilfelle.

Ofte bruker smarte barn disse pedagogene som har "sett lyset" til og med sine MEDFØDTE egenskaper som er høyst normale og menneskelige, til å misbruke ANDRE barn..

I skolesammenheng er det store problemet tvangen med at samtlige skal kunne det samme, til samme tid og på samme måte. Fjern DET problemet, så forsvinner adferdsvanskene på mange og.

Chris

31.10.2015 kl.13:57

Barn kan i høyeste grad oppføre seg fint hvis de vil. Men barns hovedoppgave er å vokse, ikke å leke voksen. Derav så mangler heller ikke barn noenting, nettopp fordi de er barn. De er mennesker i vekst og de er akkurat der de skal være i henhold til vekstbetingelsene til enhver tid. Dette er en pedagogisk forståelse og ikke en psykologisk forståelse. For der psykologien, i mange tilfeller, synes forsøke å forstå gjennom å søke etter mangler hos mennesket, forsøker pedagogikken å forstå gjennom å søke etter vekstbetingelsene og deres eventuelle "mangler".

aleksandr

01.11.2015 kl.00:47

Standardisert reaksjon til standardiserte problemer. Gjennom generasjoner har det blitt fastsatt en lærings metode som skal passe alle, de som ikke passer inn I disse standarde metodene faller utenfor. Det er vel ikke noe nytt at mennesker er forskjellige og vi husker på forskjellige måter. Det som er interessant å legge merke til at vi ønsker at barna skal huske det de lærer på skolen, det vi ikke vil legge merke til at ikke alle er like flinke til å huske eller forstå det de lærer. La oss på en eksempel: person som Heter Ola har reist til et land hvor spåket som de snakker der er det språket som foreldre til Ola snakker, men Ola har aldri ble lærd å skrive eller lese, han lærde kunne å snakke det språket. Bokstavene og setning oppbygging er veldig annerledes til det Ola kan fra Før av. La oss si Ola snakker norsk og det er det han lærde på skolen. Vis Ila I det nye lande han har flyttet til ikke har behov for å lære seg å lese eller skrive og selv om foreldre hans ønsker at skal lære seg det så vil han ikke ha motivasjon til det vis ikke han får grunn som er god nok og som får han til å forstå, hvorfor skal han lære å skrive og lese. Foståelse og motivasjon er to viktige deler av drivkraften. Også er det på forskjellige måter vi husker ting på.

Mona Liza

02.11.2015 kl.10:54

Hei.

Fantastisk at du skriver om dette. Jeg var på samme kurs, og etter å ha vært en stor pådriver av han i rundt 5 år kan jeg ikke stå for noen annen teori enn hans. Ikke bare ovenfor barn med oppførsel "utenfor boksen" - men for alle mennesker.

Til dere som kommenterer så kritisk, noe som er alles rett, anbefaler jeg å sette dere grundig inn i Ross Greenes metoder og dens resultater og komme tilbake med erfaringer deretter.

Casa Kaos

02.11.2015 kl.11:14

ivar: Har du lest hele innlegget, Ivar?

Casa Kaos

02.11.2015 kl.11:15

Anonym: Jo da, jeg tror også kosthold har betydning. Men det kan vi evt. ta i et annet innlegg :)

Casa Kaos

02.11.2015 kl.11:15

Elisabeth K: Ja, det er virkelig interessant. Fortsettelse kommer i løpet av uka :)

Casa Kaos

02.11.2015 kl.11:17

Dag Ove Johansen: Herlig. Det hørtes ut som en veldig fin metode som jeg absolutt har trua på :)

Casa Kaos

02.11.2015 kl.11:18

Marlen: Åh ja, da håper jeg virkelig du finner noe som kan være til hjelp. Ta en titt på Ross Greenes videoer på YouTube i mellomtiden. Så finner du noen smarte tips der og :)

Casa Kaos

02.11.2015 kl.11:21

Anonym: Jeg er helt enig i at differensiering i skolen kan gjøre noe med adferdsproblemer til mange barn. Mange av disse "vanskelige" barna er egentlig veldig smarte. Og det som vi voksne oppfatter som problemadferd er egentlig kjedsomhet.

Casa Kaos

02.11.2015 kl.11:25

Chris: Det er jeg enig med deg i. Og når jeg skriver at vanskelige barn mangler evnen til å gjøre noe riktig, er det fordi vi voksne forventer at barna skal kunne det. Hadde ikke vi voksne forventet en spesiell adferd, så hadde heller ikke barnet gjort noe "feil" og det hadde heller ikke vært et problem.

Casa Kaos

02.11.2015 kl.11:30

aleksandr: Det er sant. Barn er forskjellig, og bør også bli behandlet forskjellig.

Casa Kaos

02.11.2015 kl.11:40

Mona Liza: Ja, ikke sant? Han er helt fantastisk, og jeg har falt fullstendig for metodene hans.
Og ja, det gjelder ikke bare "vanskelige" barn, men hvordan vi bør oppføre oss ovenfor alle mennesker. Så sant!

Linda

02.11.2015 kl.11:41

PALS, bra-kort og klinkekulesamling er blitt riktig poppis i norske klasserom. Hjemme bruker vi time-out, tenke-stol og surefjes. Eller prinsesseklistremerker når det kommer bæsj i potten. Jeg er så GLAD for at du peker på det vanvittige i dette systemet!

Jeg er selv lærer, og strever tidvis med uro i klasserommet. Det er klar at jeg innimellom hever stemmen, korrigerer adferd, eller til og med kjefter. Alle lærere gjør det. Men det er et ufravikelig prinsipp for meg å ikke gjøre god adferd til noe instrumentelt, noe eleven skal gjøre FOR å få bra-kort eller ros. En håndrekning til en medelev eller en god arbeidsro i mattetimen gir belønning i form av økt indre motivasjon og høyere læringsutbytte.

Hjemme har jeg en toåring som øver på potte, og som helst vil gå i badedrakt og lakksko uansett vær. Hun får IKKE klistremerker for å dempe sine impulser og sitt behov for å bestemme selv. Hun får gå ut i badedrakten, erfare at det er kaldt, og så velge ulltrøye etterpå. Hun lærer slik at mamma noen ganger vet best, men blir oppmuntret til å gjøre sine egne vurderinger. Kjedelig hvis hun ikke klarer å ta selvstendige valg når hun blir 20. Bæsj er forresten noe vi alle produserer, vi får ikke belønning for det. Ville være rart om mannen applauderte doturene mine. Men det er klart vi deler hennes glede over bæsj i potten, og gjerne kommer for å se!

Når seksåringen min dytter lillesøsteren har vi ingen surefjes på lur. Vi er også gniene med smilefjesene når hun er god med søsteren. For hva gjør det med relasjonen mellom mennesker, når det å være et medmenneske, en omsorgsfull venn, er noe som motiveres av ytre (og gjerne litt småkjip) belønning? DET vil jeg gjerne at adferdsforskningen skal gi oss et skikkelig svar på!

Casa Kaos

02.11.2015 kl.11:47

Linda: Takk! Veldig bra skrevet.
Ja, motivasjon bør komme innenfra, og ikke fordi man vil ha goder i form av smilefjes eller annen belønning.
Når det er sagt, er jeg helt enig i at både lærere og foreldre må heve stemmen av og til. Det gjør jeg også på jevnlig basis. Vi er bare mennesker, og noen ganger er det akkurat det som skal til.
Men ønsker man varig å endre en destruktiv oppførsel hos et barn, mener jeg det hjelper fint lite med pekefinger, strammere regler, konsekvenser og straff :)

Julie

05.11.2015 kl.11:09

"Det som er både rart og skremmende, er at folk flest, både foreldre, terapeuter og andre eksperter, mener den eneste måten å få et utfordrende barn til å oppføre seg som vi ønsker, er å stramme inn, innføre flere regler, være mer konsekvent og gjerne kjøre på med konsekvenser, eller straff, som konsekvenser jo i bunn og grunn er."

Dette er jeg ikke enig i... Har selv to barn som er veldig utfordrende på hver sin måte. Dattera mi hjemme (men fungerer supert sosialt og på skolen), og sönnen min i barnehagen og i samspill med söstera si og andre barn generelt. Har värt til jevnlige möter med både ppt, helsestasjon og barnehagen, men ingen av disse "ekspertene" har fremmet noe av det du sier for å korrigere oppförselen. De legger alle vekt på å finne den bakenforliggende grunnen til at ungene gjör som de gjör, og ikke gi straff (F.eks.: "Ikke lördagsgodt hvis du ikke er snill!") annet enn naturlige konsekvenser av en valgt handling, for eksempel at hvis ungen utagerer voldsomt på butikken fordi han/hun ikke får det som de vil så tar man med barnet ut av situasjonen (altså butikken...). Hvis ungen utagerer mot andre unger (slår/biter/klyper uten noen synlig grunn til å gjöre det), må man ta ungen ut av situasjonen og heller finne på noe annet til barnet har roet seg. Dette er da en konsekvens, ikke en straff. De fremmer heller ikke kjefting ("pekefinger"), men oppfordrer oss voksne til å beholde roen og väre bestemte, men rolige. Time-out og slike ting har vi heller aldri blitt oppfordret til, heller å ta ungen på fanget og holde ham/henne fast der til han/hun har roet seg og snakke rolig til dem og hjelpe dem til å finne roen samtidig som man viser at man er glad i dem ved å holde dem näre heller enn å sette dem på et rom for å la de regulere fölelsene sine selv. Belönningssystemer av typen klistremerketavler o.l. har heller aldri blitt nevnt som en lur måte å belönne på. De er opptatt av at for hver negative ting som blir sagt, så skal man si/gjöre ti postitive ting for å gjöre opp for det, altså fokusere på det positive og la mest mulig negativt "skli ubemerket hen" så langt det er forsvarlig. Å plukke på det negative i evigheter förer ingen steds hen. Så mitt inntrykk er egentlig at de rådene vi har fått fra "ekspertene" er mer eller mindre det samme som de rådene du gir.

Casa Kaos

05.11.2015 kl.16:56

Julie: Det blir jeg veldig glad for å høre!
Ikke noe er bedre enn at fagpersoner har sluttet med regelrytteri og straff :)

Skriv en ny kommentar

hits