hits

La barna få leke voldsom lek

Mange reagerer på at jeg lar barna mine leke voldsom lek uten at jeg bryter inn.

«De kan jo begynne å gråte», sier de.

«Tenk om noen får vondt da», sier de også.

«Ja, og så?» tenker jeg da, og lar barna fortsette.

Barn har vel ikke vondt av å gråte litt. Ei heller av å få litt vondt.

 



 

Det kan gå ganske heftig for seg når barna mine leker sammen. Når fireåringen og femåringen leker Hulken og Batman. Og enda verre blir det når bonussønn på fjorten er hos oss.

Da blir de minste barna dratt bortover gulvet etter beina. De blir hengt opp ned i klatrestativet. De blir kastet rundt i sofaen, lagt i bakken, tråkket på, rullet, bøyd og tøyd i alle mulige retninger.

Det er hopping i sofaen, heftig putekrige, fektekamper, brytekamper og slosskamper i alle mulige variasjoner.

Det hender det blir grining. Det hender det blir både skrubbsår og kuler i hodet. Men som mamma alltid sa til meg da jeg var liten og lekesloss med min eldre bror: Den som er med på leken får tåle steken.

Jeg prøver å blande meg minst mulig inn i barnas lek. Jeg blander meg også minst mulig inn når de krangler. Det kan godt hende jeg kaster dem ut, hvis det blir for mye bråk inne. Men jeg mener barns lek i dag er altfor organisert og voksenstyrt. Den gode gamle frileken har det blitt mindre og mindre av.

Dessuten, barn er forskjellig. Noen barn er mer fysiske enn andre. Min femåring er veldig fysisk. Klart han må få utløp for sin kriblende, boblende energi. Får han ikke det, og blir bedt om å ta det rolig, ikke være så høylytt og sitte stille hele tiden, blir han sur og lei. Og det skjønner jeg faktisk veldig godt.

Energien må ut!

Mange tror barna blir helt rabiate og grenseløse i lek med andre barn hvis de får leke fritt og voldsom sammen hjemme. Min erfaring er snarer tvert imot at de lærer seg både hvor egne grenser går, og å respektere andre barns grenser. Noen ganger kan det selvfølgelig gå for langt, og da kan det hende jeg må si fra. Men det er vel heller ikke verdens undergang? Er det vel?

Jeg mener barn lærer best ved å finne ut av ting selv, og heller bli korrigert hvis de går for langt. I stedet for at vi voksne skal organisere og sette opp regler for leken på forhånd for å forbygge at noe kan gå galt. Galt i våre voksnes øyne, vel og merke. For det er ofte stor forskjell på hva vi voksne mener er galt i barns lek, og hva barna selv mener er galt.

Og nettopp fordi barna mine får brukt energien sin i voldsom lek, kan de også sitte stille og kose seg med å tegne, pusle puslespill, lese, se på tv eller bare kose med katten i lange perioder. For det er jo ikke sånn at fordi barna får lov til å leke voldsomt, så gjør de det hele tiden.

Så ja til voldsom lek, og mindre innblanding fra oss voksne.

 

Les også: Plutselig begynte han å kjefte på min sønn

Les også: Prinsippene som falt

Les også: Må barn sitte stille for å lære?

 

Hva mener du? Får dine barn leke voldsomt?

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som nå kan førstehjelp, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

37 kommentarer

Selvfølgelig skal barn få leke...jeg begrenser de litt..men slipper de løs med visshet om at de skjønner at å komme sutrende etter å ha blitt advart om at det kan komme til å gjøre vondt men ignorerte det bare kan glemmes.

Geriatriks: He he he. Tøff lek kan gjøre vondt. Sånn er det bare :)

V E L D I G enig! Ble det farlig, så stoppa jeg dem, men det skjedde svært sjelden. Jeg har nemlig veldig rolige barn... Det ble likevel noen turer på legevakta med armbrudd, forstuinger og kutt, men det er bare sunt!

Fullstendig enig!

Sånn rent bortsett fra; hvorfor skal voldsom lek lage så enoooormt mye lyd?! :P

Jeg savner tiden da du skrev litt hverdagshistorier, gullkorn fra barna og morsomme "dilemmaer" om forholdet mellom deg og mannen:) Nå et det mest diskusjonsinnlegg og reklame og jeg savner innblikk i casakaos sin lille verden;) Ingen kritikk, bare en fan som savner og humre litt for seg selv når man kjente seg igjen i de små tingene.

Mine barn får leke forholdsvis fritt, men vi har enkelte grenser. Man får ikke slå, klype, lugge o.s.v og hvis noen sier ifra at de ikke " er med" lenger, så gir man seg. Ellers er huset og alle rom tilgjengelige ( hoppe i seng, sofa, bruke stoler til å bygge hytte, buss bil). Untak her er at man må rydde etter seg og man inviterer ikke besøk inn for å hoppe i mamma sin seng. De kan også leke fritt ute alene, uten tilsyn, sålenge de gir beskjed hvis de går inn til andre og ikke går ut til veien der det er biler. Så vi har regler de må følge, men henger ikke over dem...funker for oss:)

Jepp, mine leker voldsomt. Det er høy grad av gjenkjennelse når jeg leser innlegget ditt.... Hulken, ikke minst, toåringen kan ikke få på seg arbeidshanskene uten at "E E HULK" ljomer mellom veggene. Jeg bryter inn når det ser ut til å nærme seg legevakt, det går så mye tid bort i det. Ja, og når de er tre mot én og ettåringen ligger nederst... ;) Voldsom lek (blant gutter) skal visstnok være forebyggende mot vold som voksne - har jeg hørt?

Så enig!! Har to gutter på 2 og 4 år selv, og de herjer noe voldsomt med hverandre. De herjer, leker, sloss, griner og ler om hverandre, men fellesnevneren er at hver gang det har vært grining vil de forsette å leke igjen med en gang de har kommet se på beina igjen. Da er det jo deres valg! De synes det er så morro at litt vondt og grining er verdt det. Hvem er da jeg til å nekte dem den morroa? Jeg passer på om minstemann blir for herset med siden han e for liten til å hamle opp med storebror alene, og jeg passer på at det ikke går på liv og helse løs, men der stopper også min innblanding . Det er så deilig å slippe og mekle, og jeg ser at de har blitt flinke på å ordne opp konflikter seg imellom.

Så lenge det tas hensyn til mer forsiktige barn som ikke liker voldsom lek, så er det da helt i orden! 😊

Her må jeg si: ja, så lenge det ikke plager andre. jeg er ikke så glad i de familiene hvor foreldrene har trådt helt til siden og barna bare får ture frem - og voldsom lek er regelen mer enn unntaket. Vi har hatt barn på besøk, som var i skolealder, og både hoppet i senga vår, slengte sofaputene rundt og gikk inni klesskapet vårt. Foreldrene bare lo og var litt sånn: jaja, energien må ut. Da orker jeg ikke å invitere flere ganger...men i eget hjem, ja hvorfor ikke? Hvis alle søsken liker det.

Når d er sagt synes jeg de fysisk utagerende barna ofte får lov å ta mye plass d eks i en skolegård, og ikke alltid på en konstruktiv måte

Helt enig! Så lenge liv og helse ikke står på spill så bør barna få leke. Voldsom lek er ikke bestandig så "voldsomt"- noen ganger er det rett og slett bare mye støy.. 😛 men så lenge barna får og har mulighet til å kunne leke uten at voksne blander seg inn hele tiden så anser jeg det for å være positivt. Uhell kan selvsagt skje, men det kan det også om barna ikke leker voldsomt.. uhell og ulykker kan da faktisk skje uansett hva man gjør og uansett hvor forsiktige/forberedt man er..

Veldig bra innlegg :) - Ved å la barn få være barn, og ikke pedagogføde, så lærer de seg å overleve på egenhånd. Virker som altfor mange foreldre glemmer at de ikke kan passe på barna sine i all evighet. Ved å overbeskytte ungene sine, får man en generasjon som ikke klarer å ta vare på seg selv, og som blir syke bare de går i nærheten av andre mennesker.

Jeg vokste opp med skrubbsår og vondt omtrent daglig. Kuttet meg på kniv når vi lekte i skogen, og falt ned fra trær. Da jeg var veldig liten spiste vi sand fra sandkassen, vi spiste mark, jord og det som verre var. Men det ble folk av meg. Og jeg er omtrent aldri syk fordi jeg har et veldig godt immunforsvar. Ikke har jeg livsstilsproblemer heller, siden mesteparten av oppveksten min gikk til lek og fysisk aktivitet utenfor husets vegger. Vi var bare inne og spiste i full fart, før vi stakk ut igjen.

For min del har alle skader, kuttsår og hull i hodet jeg fikk som barn bidratt til at jeg har lært meg å overleve på egenhånd :)

Irene: He he. Noen legevaktbesøk hører barndommen til. Blir gjerne til gode minner, det :)

notanothercigarette: Helt enig! Kan bli temmelig høylydt. Og det er fryktelig slitsomt :D

Yvonne: Takk for tilbakemelding!
Ja, det har blitt mindre hverdagshistorier om barna. Det er fordi barna har blitt større, den eldste har til og med begynt på skolen, og da er det naturlig for meg å tone litt ned og ikke dra dem like mye med inn i bloggen.
Den siste tiden har vært litt preget av å føle seg frem og finne en stil som leserne liker, men som samtidig beskytter barna. Løsningen har blitt å skrive mer generelt.
Men jeg ser at det kan bli litt for mye diskusjon. Og det er jeg glad for at du minner meg på!
Mannen er forresten veldig glad for å bli hengt ut på bloggen, så nå skal jeg jammen la han få gjennomgå litt igjen :)

EventyrElin: Ha ha. Hvis voldsom lek virker forebyggende mot vold når barna blir voksne, kommer mine til å bli små engler.
Jeg visste det var godt for noe :)

Karoline: Ja, ikke sant? Jeg syns også mine barn er veldig flinke til å ordne opp i konflikter selv, uten min innblanding. Utrolig deilig :)

Linda: Og det må de selvfølgelig gjøre :)

Ingvild: Oj da. Nei, hos andre folk gjelder andre regler. Og de reglene må barna mine følge. Men jeg syns de er flinke til å omstille seg når vi er på besøk.

Lise Veronica: Det er sant. Uhell og ulykker kan skje over alt. Jeg tror til og med voldsom lek kan virke forebyggende, siden barna lærer seg hvor egne grenser går :)

Rune: Høres akkurat ut som min egen barndom.
Det ble en del skrubbsår og kutt, men det hadde jeg ikke vondt av ;)

Er enig i at det er for mye organisert lek og at barn har godt av å utfolde seg. Så jeg er i utgangspunktet enig med deg. MEN jeg har alt for ofte opplevd foreldre som ikke gidder å korrigere sine barn. Hørt mye at gutter er gutter og de sloss, ehhh NEI det er ikke greit å sloss. Gutter leker voldsomt, ja men slag, kvelertak, kaste pinner og stein på hverandre og slike ting hører ikke hjemme i lek. Ja til utfoldende lek, knall og fall, blåmerker og kuler i hodet. Nei til foreldre som ikke korrigerer når leken blir for røff.

Jeg ble så glad når jeg leste dette innlegget!

Jeg voks opp (heter det det?) på80-tallet,på landet,og tilhører dem som lærte om fysikkens lover og regler,samt empati og respekt for andre menneskers grenser gjennom til dels "voldsom" lek. Det resulterte i midlertidige "lidelser" som blåmerker,skrubbsår og en og annen verandaleppe. På lang sikt har det gitt meg utmerket finmotorikk,ingen muskel og skjelettplager og et naturlig forhold til min egen kropp. En kropp som fremdeles liker å være aktiv og møte utfordringer. Til de som er bekymret for om det "blir folk" av slike "bøller",så kan jeg nevne at jeg i dag arbeider som intensivsykepleier.

Så,slik lek er nok sundt,og ikke "bare for gutter"(feministen i meg knurrer og freser over slike holdninger...)

Er så enig. Har to gutter på 3 og 4 år og de leker voldsomt :p her er det latter,grin og kuler i hode omhverandre :p har også hendt at herjing i sofaen har endt med blodig leppe. Men sånn er det. Unga tåler en støyt så la de leke

Synes det er greit å få ut energi i lek, for eksempel med løping, hopping, klatring, rutsjing og så videre men uten å herje med hverandre. Tenker at man like godt kan lære først som sist at kroppskontakt skal være noe fint og mykt, klappe, stryke kose, aldri slå eller sparke. Det er det ideelle hvertfall, kan jo alltids komme en situasjon der man er nødt til å forsvare seg, men å slå bare for å slå, det er ikke greit. Enig i at man ikke kan beskytte dem fra alle slags smerter og vondter, og å ramle og slå seg er sånt som hører barndommen til. Men slåssing, nei det vil jeg definitivt ikke se. Har hørt skrekkhistorier fra venner, alt fra sykehusopphold som femåring etter at storebror tok kvelertak, til nestendrukning etter slåssing ved sjøkanten, til jernstang inn i bakhodet etter slåsskamp på en byggeplass (foreldrene ante da ikke at de var på byggeplassen) ... Fint at foreldre holder seg utenfor barnas lek til en viss grad, men det med slåssing er en ufravikelig regel her.

Kaos: Det går selvfølgelig en grense et sted. Og jeg syns ikke det er greit å ta kvelertak, kaste steiner på hverandre osv.
Da hadde jeg nok blandet meg inn.

Line: Helt enig.
Og nei, slik lek er ikke bare for gutter. Her er lillesøster på fire år også med. (Hun har vel egentlig ikke noe valg med to eldre brødre) ;)

Christine: Blodig leppe er ingen fare. Det blir bare litt gris og dumme flekker i sofaen ;)

Meg: Jeg tror snarere tvert imot, at mange barn lærer grenser og empati nettopp gjennom å få utforske selv gjennom voldsom lek. Det er noe med at de ofte må erfare ting for å forstå. Det nytter ikke bare at en voksen sier at sånn er det.
Men alle barn er forskjellig. Noen er fysiske og lærer og utforsker gjennom kroppen. Andre er roligere, og lærer på helt andre måter :)

Casa Kaos: Fullt forståelig og fornuftig;) Får glede meg litt til kommende uthenging av mannen da...hehehe:)

fullstendig enig meg deg :) jeg syns det er ganske irriterende når vi har besøk av folk som har barn og de er fullstendig overbeskyttende... "nei, ikke gjør sånn" "hallo, slutt opp, du får ikke lov å gå nærme komfyren (som ikke står på" osv... blir s p r ø av det. liksom, SLUTT, du gjør barnet ditt en bjørnetjeneste :P

Veldig godt å lese, dette er noe jeg har tenkt mye på. Har selv 2 gutter som kan leke nokså voldsomt, og selv om jeg noen ganger skulle ønske de kunne være litt roligere, har jeg vel innsett at om jeg blander meg for mye, blir det bare sur stemning. Problemet mitt er vel helst "omgivelsene" mine, altså øvrig familie. Har vel egentlig en klar fornemmelse av at mange av de synes guttene mine er for voldsomme og "uoppdragne". Og det tror jeg også skyldes at de har forholdsvis rolige unger selv (for de det gjelder) eller har en litt annen oppfatning av hvordan barn bør "håndteres" (vokst opp i en litt annen tid). Jeg er ikke helt enig med dem, og kjenner egentlig at det plager meg litt at de tenker sånn om meg og mine barn; at jeg ikke har "god nok kontroll" på dem. Jeg mener guttene ikke er så ille, egentlig ganske vanlige, aktive gutter. Kanskje jeg må øve meg på å være litt tryggere på meg selv, men det er ikke alltid så lett når man liksom føler misnøyen til andre.. :-/

Yvonne: Tok deg på ordet og hang ut mannen med en eneste gang :-D

Anonym: Ja, ikke sant? Det mye koseligere å ha besøk av foreldre som er litt mer avslappet :)

Anniken: Nei, det er absolutt ikke så lett. Å få kritikk for hvordan man er som mor, er kanskje noe av det såreste man kan få kritikk for.
Men du kjenner både deg selv og barna dine best. Det er ikke sikkert andre kan forstå hvordan dere har det sammen. Og så lenge dere alle har det fint, er alt egentlig helt ok :)

Hei...

Veldig fint innlegg. Me har 4 barn fra 2 til 10, og har mye den samme tankegangen...

Hadde me sluppet helt opp på oppdragelsen, trur eg me måtte hatt kjøpt nytt hus 1 gang i måneden.. ;-D

Men det e viktigt at de får kjenne på det og få vondt, for kossen ellers skulle de få erfaring te å gjedna vær litt forsiktigere neste gang..

Men akkurat lekeslossing kan som oftast hjemma hos oss føra te full krig mellom våre to eldste gutter på 7 og 10 år... Så litt fornuftig grensesetting syns eg e greit..

Barn er barn og må få lov til å leke, man kan ikkje fotfølga de og gi de korreksjon på alt...

Og våre barn elsker og vær ute og leke i skog og mark, uten at me føle me må følga kvart skritt..

Kua må huska den har vært kalv.... ;-D

Frode: Veldig sant.
Det beste er å ta lekeslossingen ute. Så slipper man både lyd og ødelagte ting ;)

Litt sent å kommentere, men istemmer med de andre kommentarene her. La barna lekesloss.

Mine to gutter på 2 og 3 er ofte veldig på hverandre, med jevnlige kloremerker og endog bittmerker som resultat. Enden på visa er at barnehagen har sendt bekymringsmelding til barnevernet hele to ganger, ettersom vi er mistenkt som dårlige oppdragere og nå sist at vi faktisk slår våre egne barn.

Barn kan gjerne lekesloss, men den må åpenlys være pedagogisk rett.

Skriv en ny kommentar

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram