Det er ikke så lett å se at det blir bedre. Når du sitter der med rumpa plantet godt ned i sofaen med en glupsk baby på armen og en halvspist sjokolade i hånden.
Når puppene verker og du ikke har sovet en eneste natt sammenhengende siden du kom hjem fra sykehuset. Når du trasker rundt i huset med melk på genseren, leverpostei på buksa, gulp i håret og bæsj på håndbaken. Når du ikke har dusjet, spist et helt måltid i fred eller drukket en hel kaffekopp før den ble kald på flere uker eller måneder.
Nei, det er ikke så lett å se at det blir bedre, når man står midt oppi det. Når hormonene raser rundt i kroppen, og du begynner å gråte bare katten din ser på deg på feil måte. Når du knekker fullstendig sammen og begynner å hulkegråte i butikken fordi de er utsolgt for yndlingspålegget ditt.
Du er så trøtt og så sliten. Trist og lei. Og du lurer på hva som egentlig skjedde. Er det virkelig sånn det er å være mamma? Sånn som dette?
Nei, det er ikke sånn det er å være mamma. Det blir bedre.
Plutselig en dag sover poden hele natta gjennom. Og du våkner tidlig neste morgen og lurer på hva i alle dager som har skjedd.
Plutselig en dag får du ha puppene dine i fred. Og du slipper å gå rundt med to, våte flekker foran på genseren.
En dag plukker barnet ditt opp skeia og begynner å spise selv. Du kan fra nå av spise varm middag hver dag, i stedet for å bruke middagstiden på å mate barnet ditt.
En dag treffer barnet munnen sin med skeia også, og det er ikke like gøy å kaste mat rundt hele kjøkkenet. Det blir slutt på å ligge på kne under bordet og tørke opp mat etter hvert eneste måltid.
Så begynner ungen å gå selv, og du kan bruke armene dine til andre ting enn å bære rundt på slitne barn. Du blir forundret over hvor lykkelig man kan bli av sånne små ting som å rusle rundt med hendene i lomma. Det har du ikke gjort på mange år!
Plutselig en dag går barnet på do selv. Og du trenger ikke huske på å pakke ned bleier og våtservietter hver gang dere skal ut en liten tur. Du kan bytte ut bleiebagen med favorittvesken din. Og en dag klarer hun å tørke seg selv også. Det blir slutt på å løpe ut på do midt i middagen for å tørke.
Etter hvert klarer barnet å kle på seg selv. Og du kan ta en varm dusj om morgenen før levering i barnehage, i stedet for å bruke morgenen på å kle på unger.
Gradvis slutter de å lage scener på butikken når de ikke får is. Når barna når en viss alder, syns de det er like flaut som deg med offentlige, dramatiske scener.
En dag kan du bare legge ungene i sengene sine, lese en bok, slukke lyset, si god natt og gå ut av rommet. Uten å sitte inne hos dem til de har sovnet. Uten å løpe ut og inn og ut og inn av soverommet hele kvelden fordi de ikke vil sove.
Plutselig en lørdag morgen, står ungene opp selv, smører sine egne brødskiver, setter på tv-en og koser seg alene i stua, mens du får sove et par timer ekstra.
En dag klarer de å åpne bildøra selv også. Og sette seg inn i bilsetet sitt helt på egen hånd. Og plutselig klarer de å feste bilbeltet sitt selv. Du kan bare gå rett ut i bilen og sette deg inn, uten å åpne bakdørene, løfte unger inn, plassere de i bilsetet og feste bilbelte for dem. Gjerne til store protester.
Etter hvert begynner de å dusje selv. De vasker håret selv. Børster tennene selv. Vasker hendene selv. Uten kamp, uten grining, uten trassing og uten at du trenger å true med inndragning av lørdagsgodt og iPad.
Gradvis kan du snakke med barna, og faktisk få fornuftige svar. Plutselig blir det gøy og interessant å høre hva de har å si.
Og en dag finner du deg selv liggende på magen i senga til poden mens du leser yndlingsboken fra din egen barndom. Brødrene Løvehjerte, Frøken detektiv, Mio min Mio eller Harry Potter. Og du syns lesestunden er helt topp.
En dag sitter dere sammen hele familien en kveld og spiller brettspill. Spill som du også syns er gøy. Og du trenger ikke lenger late som du taper hele tiden. Du kan gi alt, men likevel bli slått av poden.
Dere kan gå på kino sammen og se filmer du også liker. Ikke bare daukjedelige filmer som Postman Pat og Brannmann Sam.
Det blir plutselig gøy å henge sammen med barna. Å sparke fotball sammen, sykle tur sammen, bade ute og lære å svømme, snakke om stjernene, om dinosaurer og om fremtiden. Og behovet for å være alene blir mindre, rett og slett fordi du syns det er gøy å være sammen med barna dine.
Så kjære nybakte mamma. Det blir bedre. Jeg lover. Bare slapp av så godt du kan akkurat nå, og husk at barsel- og småbarnstiden bare er en fase.
Plutselig en dag, blir det bedre.
Les også: Kjære nybakte mamma
Les også: Dette må du ikke si til gravide
Les også: Hjelp, jeg vet ikke hvem jeg er lenger
PS: For flere oppdateringer fra det kaotiske mammalivet, følg meg gjerne her:
(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)
Linda
Så fint skrevet! Nå kom jeg plutselig på alt som var litt stress da de var mindre, og så tenker jeg at egentlig hår det jo riktig bra nå.
Marlene
Denne bloggposten kom som sendt fra himmelen her jeg ammer en halvannen uke gammel baby og har omgangssyke. . Tusen takk
EliseCecilie
Jeg kjente meg så igjen i denne posten! Har en liten en her nå på 4,5 mnd, og den følelsen om at "er det slik ting kommer til å være" som jeg hadde når vi kom hjem fra sykehuset, ja den sitter friskt i minnet. Satt der med ungen på armen hele dagen, brystspreng fra en annen verden, og ungen ville ingen ting. Det føltes litt håpløst, men nå er det gått over. Vi koser oss, og det er så mye fint å se frem til. Ser bare på utviklingen som har vært hos eldste som snart er 4 år. Barn er fantastiske <3
Lisbeth
Hjelp..! På et punkt her, vet ikke nøyaktig hvor, så synes jeg det gikk fra å høres ut som total lettelse til å rett og slett virke litt trist..! 😞 den dagen kommer når det ikke lenger er behov for meg som mamma lenger! Vet det enda er lenge til, for enda står jeg med eldste i dotrening og yngste henger i puppen konstant - og visst er det slitsomt. Men det går jo faktisk over, og jeg vil gå fra å være den viktigste personen i mine barns liv til å bli den mest håpløse.. det vil forhåpentligvis snu, men alt i alt ender det jo med at jeg blir mer avhengig av mine barn enn mine barn av meg! Grøss, håper det enda er minst 30 år til 😄
Jeg Gikk Bare i Boden En Tur
Nå e ikkje eg nybakt mamma, ikkje pappa sånt sett hellår, siå Mini'en e 2 år.....
Men Kånå har vore det 4 ganger... Nybakt mamma....
Men te alle nybakte pappa'er der ute og...
JA... Det blir bedre!! ;D
Eg for sei se far min alltid seie..
"Det e ein øvegang.... " ..
Flott skrevet... :-D
Casa Kaos
Linda: Så godt å høre :)
Jepp, det blir bedre.
Casa Kaos
Marlene: He he. Så bra.
God bedring :)
Casa Kaos
vetstudentmamma: Herlig. Ja, barn er egentlig fantastiske.
Bare man kommer over den første kneika ;)
Casa Kaos
Lisbeth: He he. Ja, den perioden kommer også.
Gruer meg litt til den selv. Men heldigvis er det lenge til :)
Casa Kaos
Frode: Ja, dette gjelder i aller høyeste grad pappaer også!
Jess, det blir bedre :)
Nybakt
Så ned på meg selv etter å ha lest innledningen din; akkurat sånn sitter jeg nå! Alt stemmer, minus leverposteien ...
-og jeg hadde akkurat rukket å komme meg helt til brettspill og klare å feste sikkerhetsbeltet selv, til stå opp alene og de mest fantastiske filosofiske samtalene med storebror. Og nå er det på'n igjen med lillebror på 8 uker ...
Måtte gråte litt av innlegget ditt.
Takk :)
Casa Kaos
Nybakt: Oj da. Nei, det er ikke bare, bare å starte på nytt igjen.
Men husk at det blir bedre :)
Takk akkurat hva jeg trengte å lese nå 👍💓
Linda
Flott innlegg! Jeg hadde også en veldig krevende babytid, selv om jeg elsket sønnen min fra første øyeblikk. Fikk fødselsdepresjon og det hele. Nå er han fem år og vi koser oss glugg ihjel sammen, vi tre! Men det har skremt meg fra å få flere barn. Jeg har det så bra nå at jeg ikke tør å falle ned i det hullet igjen. Vil gjerne ha det bra psykisk og være en god mor for en. Heller enn å være et vrak som flerbarnsmor. Noen ganger er jeg skikkelig babysyk, altså, men virkeligheten er ikke rosa skyer og fluffy kosebamser. Og etter babytida kommer den lange oppveksten og det store ansvaret. Har stor respekt for flerbarnsmødre! Bare tenk på å ha tre barn når alle pluss foreldrene får omgangssyke samtidig! 😊👏👏👏
Sielida
Åh, ble helt rørt jeg... Sitter med tårer i øynene, og har ikke barn selv en gang enda. Denne var veldig oppmuntrende å lese uansett, og god å ta med videre :)
Johanne
Tusen takk, dette trengte jeg akkurat nå! Jeg sitter her med en kolikkbaby som endelig har sovnet etter timer med bæring. Både jeg og han stinker gulp, jeg har ikke dusjet på to dager, huset ser bomba ut, og oppe ligger toåringen som er midt i den værste trassalderen og femåringen som jeg har så dårlig samvittighet for fordi de andre to opptar all min tid. Da er det fort gjort å glemme at det blir bedre, så det var veldig godt å få en påminnelse om det😅
Casa Kaos
Anonym: Åh, så bra da -)
Casa Kaos
Linda: Jeg har også vært gjennom kolikk og barseldepresjon med min første.
Og gjett om jeg var redd da jeg fant ut at jeg var gravid igjen!
Heldigvis slapp jeg unna både kolikk og depresjon denne gangen. Og jeg skjønte endelig hva de andre mødrene snakket om når de sa at de koste seg i barseltiden.
Men ja, det er en sjanse å ta. Og jeg skjønner godt at du har tatt det valget.
Og flere barn og omgangssyke - grøss. Det orker jeg ikke tenke på en gang :-D
Casa Kaos
Sielida: Så hyggelig å høre da!
Tusen takk for fine ord :)
Casa Kaos
Johanne: I feel ya sister!
Ikke glem - det blir bedre!
Marte Rebecca
Tusen takk!! Dette innlegget var som skrevet til meg i dag! Sitter her med en 20 dager gammel baby midt i et økedøgn! Så trengte sårt å høre akkurat dette! Tusen takk for flott blogg! ❤️
Casa Kaos
Marte Rebecca: Oh, økedøgn er ikke noe å kimse av.
Lykke til videre. Det blir bedre :)
Mammatilvåren
Jeg kom over dette innlegget ikveld :-) jeg har alltid vært en person som elsket andre sine barn og kunne ikke vente til den dagen det ble min tur. Jeg var den som heller satt på gulvet med 2. åringen til naboen fremfor å diskutere allslag med de voksne. Jeg har dratt allslags unger rundt og storkost meg i deres selskap. For bare et kvartal siden nøyt jeg å få oppleve å se en fødsel. Jeg hadde energi og elsket å løpe rundt å herje med unger.
Men så plutselig en dag i høst ble jeg overrasket med en positiv test. Etter litt diskusjon bestemte vi oss for å beholde. Nå har jeg ikke lyst i det hele tatt. Naboenes unge gjør meg gal, veninna mi sin baby spyr jeg av. Jeg holder meg langt unna babyavdelingen på klesbutikker og spyr av tanken på at jeg snart skal ha ansvaret for en hjelpeløs baby. Håpet det du har skrevet i innlegget hjelper på dette også og at kanskje gleden og energi vil komme etterhvert..
Kathinka
Åh Tusen Takk! Hjalp veldig nå. Relativt nybakt mamma og griner for ingenting. ... Takk for innlegget, gjorde dagen og forsåvidt helga mye bedre 😊
Casa Kaos
Mammatilvåren: Det er absolutt ikke unormalt å føle sånn du gjør nå.
Å bestemme seg for at man vil beholde barnet, er en kjempestor beslutning! Og å være gravid gjør noe med deg. Ikke alle gravide går rundt og stråler og er lykkelige. Jeg var ikke det!
Likevel elsker jeg barna mine over alt på jord, og digger dem helt rått.
Bare slapp av. Mye kan endre seg til våren ;)
Ønsker deg lykke til!
Casa Kaos
Kathinka: He he. Så godt å høre.
Lykke til videre :)
Lilleulv
Ja, det går så alt for fort. Synes det bare er noen uker siden pappa og jeg kom hjem fra sykehuset med ikke en, men to små bylter. en med kolikk, en rolig som natten var lang. Installert stellebord på badet og sprinkelsenger i barnerommet, og hadde en følelse av at slik skulle livet være i en evighet.Jeg følte meg aldri sånn kjempesliten, var innstilt på at det skulle være tøft. Og tror egentlig at jeg hadde veldig snille babyer også, tross kolikken. Og så gad jeg ikke bruke så mye tid på å bekymre meg for saker og ting. Tror det hjalp en hel del. Nå, to og et halvt år senere er det for lengst slutt på sprinkelsenger, og stellebordet får vi aller nådigst bruke noen ganger, men som regel foregår bytte av bleier (som også er på utgående) på gulvet. Ungene blir mer selvstendige for hver dag, og de klarer faktisk å kle på seg det meste, hvis vi bare gir dem tid.
Smører brødskiva si sjøl, riktig nok ikke til perfeksjon, men spiselig :-)
Gruer meg til å bli overflødig, ja!
Casa Kaos
Lilleulv: Herlig. Når man står midt i det, ønsker man ikke noe annet enn at barna skal bli litt mer selvstendig. Men kan tenke meg man angrer litt når barna forsvinner ut i alle retninger, og man ikke er så viktig lenger.