Det er ikke noe galt med barnet ditt

30.04.2016 - 21:04 16 kommentarer

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det ikke vil sove hele natta gjennom i egen seng.

Noen barn trenger mer trygghet enn andre. Mine på fem og seks kommer fortsatt inn til oss i løpet av natta med jevne mellomrom. Ikke noe galt med det.

 


 

Nei, det er ikke noe galt med barna dine selv om de krangler så busta fyker. Hver dag! Flere timer hver dag!

Søsken krangler. Noen mer enn andre. Det er helt normalt.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det ikke klarer å sitte stille under middagen. Eller på den to timer lange togturen. Eller den fem timer lange flyturen. Selv om du lokker og lurer og truer med konsekvenser og av og til kjefter.

Noen barn kan sittre stille i mange timer av gangen. Andre barn klarer ikke det. I hvert fall ikke i barnehage- eller barneskolealder. Gi det litt tid. Det går seg til med alderen.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det blir sint. Så sint at han kaster sofaputene veggimellom, roper at du er en drittmamma og løper ut på rommet sitt og slamrer igjen døra bak seg.

Alle barn er sinte. Akkurat som vi voksne. Noen barn er sinte bare av og til. Andre barn tyr til sinne ofte, og gjerne når de egentlig er trist, lei, frustrert eller trøtt. Vi har alle forskjellige måter å reagere på.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det ringer på hos naboen og stikker av. Eller kaster snøball på naboens garasjevegg.

Det kalles rampestreker, og er bare sunt. Ingen barn er tvers gjennom englebarn. Heldigvis!

 


 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det er sjenert. Fordi du du er den eneste forelderen i klassen som fortsatt ikke får gå hjem fra bursdagsfeiringene.

Noen barn er mer sjenert og innadvendt enn andre. Jeg var et veldig sjenert barn selv. Mine forelde måtte være med meg i barnebursdager helt til jeg var nærmere ti år. Det vokste jeg av meg, og i dag går jeg gjerne i bursdager helt alene.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt selv om det fortsatt tegner hodefotinger i en alder av fem år, og alle de andre barna i barnehagen tegner mennesker med mage.

Kanskje tegning og den type kreativitet ikke er ditt barns store lidenskap.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt selv om det ikke liker fotball.

Alle gutter ikke sparke fotball. Noen liker turn, noen liker svømming, noen liker sjakk og noen liker Lego.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt selv om det ikke liker rosa prinsessekjoler, eller tøffe Lynet Mc Queen-gensere. Eller om barnet ditt er gutt og liker rosa prinsessekjoler, eller jente og liker tøffe Lynet Mc Queen-gensere.

Noen barn trives rett og slett ikke i den bitte lille kjønnsrolle-boksen vi voksne har skapt. Og hurra for det!

 



 

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det hyler i butikken og vil ha is. Selv om du alltid er konsekvent og gjør alt helt riktig.

Noen barn er mer viljesterke og intense enn andre.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det nekter å kle på seg hver eneste morgen selv om du har googlet og lest alle artikler om barn som ikke vil kle på seg. Selv om du anerkjenner barnets følelser, avleder, bruker humor i påkledningen og lar barnet få velge mellom to antrekk og i det hele tatt gjør alle de tingene ekspertene råder oss til å gjøre.

Noen barn er mer kraftfulle enn andre. Noen barn er rett og slett bare morgengretne. Noen barn hater ull. Og noen barn kler ikke på seg frivillig før de begynner i femte klasse. Uansett hvor mye du googler og anerkjenner følelsene deres.

 

Det er blitt litt trendy i dag og ønske seg harmoniske, glade og lykkelige barn. Hele tiden! Barn som ikke trasser, som ikke kaster sofaputene rundt seg i vilt raseri, som spiser fisk og avocado uten å rynke på nesen, som ikke river håret av søsknene sine og som sitter pent ved matbordet.

Dersom barna ikke passer inn i den trange A4-boksen full av lykke og harmoni, tror vi gjerne det er noe galt med barna våre.

Mediene bombarderer oss med artikler om alt som er «feil» med barna våre. Om alt som kan fikses bare du bruker denne metoden eller denne teknikken. Gjerne presentert som «Det er jo bare ?».

Men når vi opplever at det ikke er bare bare å få barna til å sove på eget rom, eller ikke trasse i butikken, så er det lett å tro at det enten er noe vi foreldre gjør feil, eller at det er noe galt med barna våre.

Mediene er veldig flinke til å skape fiktive problemer av noe som overhodet ikke er noe problem.  

For barn skal være sinte. De skal være lei seg. De skal trasse, nekte å kle på seg, ikke spise fisk og kaste snøball på naboens garasje. Det er helt normalt og er en del av utviklingen. Det er en del av det å være barn.

Jeg er mer bekymret for de barna som får tredd lykke og harmoni ned over ørene hver eneste time av dagen.

Det kan umulig være bra!

 

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

 

PS: I boka Føkk lykke! tar jeg et oppgjør med lykkesamfunnet vårt og ser hva som skjer med barna våre dersom vi rett og slett sier: Føkk lykke, og åpner døren for andre følelser og sinnstemninger også.

Kjøp den her

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår normale men langt fra A4-familie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

16 kommentarer

M

30.04.2016 kl.21:18

Så veldig veldig enig! Bra skrevet! Blir helt sprø av lykkemaset! om man ikke kan definere lykke som litt kaos da?!

Casa Kaos

02.05.2016 kl.20:28

M: Tusen takk!
For oss er i hvert fall lykke definitivt kaos :)

R

30.04.2016 kl.21:40

Denne gjorde godt å lese idag! Med en gutt på snart fire som tester grenser til det kjedsommelige, og aldri vil leke alene, samt er en liten "villstyring", da tar jeg meg i å tenke at "alle" andre barn virker så rolige og eksemplarisk. Og jeg Googler av og til, og anerkjenner følelser dagen lang, uten at jeg føler det hjelper når raserianfallene kommer. Da er det godt å lese noe sånn som dette og tenke at jeg er ikke alene, og at gutten min nok bare er en helt vanlig treåring!! 😊

Casa Kaos

02.05.2016 kl.20:29

R: Oooh, googling er skummelt. Man finner alltid en eller annen feil på barnet sitt, eller i verste fall en diagnose ;-)

Ida

30.04.2016 kl.21:58

Du har rett i mye. Men som pedagog blir jeg skremt av at du "uskadeliggjør" ting. Det er ikke nødvendig vis noe feil med barnet om det gjør sånn og slik. Alle barn er ikke like og skal ikke være like. Men om man f.eks. har et barn som ofte reagerer med sinne, så er ikke dette normalt. Da må man gjerne sammen med en fagperson finne ut hva som ligger bak oppførselen til barnet. Et barn som trasser har kanskje behov for opperksomhet? For noe er det barnet søker. Et barn som er 5 år og bare tegner hodefotinger, henger litt etter. Det vil etterhvert tegne "hele" mennesker, men kanskje trenger dette barnet ekstra hjelp. Alle barn skal ikke være A4, la barna være som de er. Men ikke bagateliser barnas oppførsel, slik at de kanskje ikke får den hjelpen de trenger.

Casa Kaos

02.05.2016 kl.20:36

Ida: Jeg tror ikke det nødvendigvis er unormalt at barn reagerer med sinne. Ei heller at en femåring tegner hodefotinger. Ja visst, barnet henger etter på akkurat det området, men hvis det ikke henger etter på andre ting, tror jeg ikke barnet trenger ekstra hjelp.
Jeg syns boksen for hva som er normalt er veldig trang, og blir veldig skremt når vi begynner å sykeliggjøre helt friske barn.
Men jo da, jeg skjønner hva du mener. Men jeg tror de fleste foreldre har en rimelig god følelse for om barnet bare er litt utenfor normal-boksen eller om det virkelig trenger hjelp. Og har barnet flere tegn på at noe er "feil" er det absolutt hensiktsmessig å søke hjelp.

Lise

30.04.2016 kl.22:30

Av og til når du nevner barndommen din forteller du om mammaen din som var eneforsørger med litt trang økonomi og andre ganger refererer du til "mine foreldre"... Blir litt nysgjerrig på historien, men skjønner selvfølgelig godt at det ikke er alt en blogger har lyst å dele...

Godt skrevet.. Lett å bli altfor stressa når ungene ikke alltid er englebarn..

Casa Kaos

02.05.2016 kl.20:37

Lise: Foreldrene mine ble skilt da jeg var barn. Derfor har jeg levd noen år av barndommen min med begge foreldrene og noen år med kun mammaen min :)

30.04.2016 kl.23:03

Ida,

Jeg er også pedagog. Jeg blir skremt av at du blir skremt. Slik jeg leser bloggen forstår jeg det som en støtte til foreldre som føler seg mislykket i foreldrerollen på tross av at de "gjør alt etter boka". Litt motstand til eksperter som kommer med enkle løsninger og mye kritikk. Rom for at barn skal være barn og at du kan være god nok selv om ungen skriker på butikken. Ikke en bagatellisering av alvorlige atferdsproblemer som trenger profesjonell oppfølging. Vi (foreldre) har aldri vært så gode på å være foreldre som vi er i dag. Det er flott at noen gir vanlige familier med vanlige utfordringer en stemme i mylderet av hvordan vi skal nå idealet og få "perfekte" barn. Herlig.

Ida

30.04.2016 kl.23:41

Absolutt, og foreldre trenger å høre at de er gode nok. Men i dag er det slik at om man ønsker å melde et barn opp til PP-tjenesten, så må man ha foreldrenes samtykke. Dette samtykket er ikke lett å få om barnets oppførsel eller "problemer" blir bagatellisert. Også her kan foreldrene gjøre en kjempe jobb, men kanskje man trenger litt veiledning. Jeg mener IKKE at alle barn skal være like. Men man må heller ikke være redd for å ta i mot råd og veiledning. Kan hende jeg hang meg for mye opp i deler av teksten, og ikke budskapet i den. For man skal ikke bli trykt ned av det media fremstiller. Man skal heller ikke tenke at alt er normalt fordi man leser det på en blogg.

Snart mamma til 2

01.05.2016 kl.01:55

Til Ida.

Herre min hatt tror du virkelig at alle foreldre er idioter? De aller fleste foreldre elsker barna sine og gjør ALT de kan for de. De aller fleste foreldre vil si ja til hjelp hvis de blir tilbudt det på en respektfull måte, og de som takker nei hadde nok gjort det uansett. Jeg har ADHD men fikk diagnosen først som voksen, moren min måtte kjempe for utredning når jeg var barn men skole og familien motarbeidet da de ikke ønsket at jeg skulle få en slik merkelapp. Jeg har nå en gutt på snart 2,5 som er "unormal" han er elendig motorisk (kan feks ikke hoppe) men kan gå mange km på tur, han er på størrelse med en 4 åring, snakker som en 4-5 åring, kan over 40 barnesanger på rams og har en hukommelse som skremmer meg. Noen ganger er det greit å få bekreftet fra andre at det er greit, han er super akkurat sånn som han er. Som foreldre nå til dags får vi konstant høre hva galt vi gjør, det er sjelden vi får positiv tilbakemelding og beskjed om hva vi gjør riktig. Hvis dette innlegget skremmer deg som pedagog, bør du virkelig gå i deg selv og tenke på hva DU formidler til foreldre. Vi gjør så godt vi kan, det finnes ingen fasit (selv om media påstår noe annet) og det er faktisk dette som er pedagoger sitt ansvar, å holde oss på bakken, det er dere som skal berolige med at barn ikke har ADHD selv om de som 3 åringer ikke kan sitte i ro i timesvis. Alt for mange barn i dag får diagnoser og vi som foreldre har sjelden mange andre barn å sammenligne med og blir derfor engstelige når vi ser det perfekte bildet alle fremstiller. Vi ser feks bare bildet av barna som spiser fisk på FB og er ikke klar over at dette barnet nekter å spise all annen mat, vi vet ikke at han ikke har sovet natta igjennom siden han ble født osv vi ser bare det positive foreldrene ønsker at vi ser. Vi tar ikke alt bokstavelig og forstår at hvis barnet henger etter på alle/mange områder så ber vi om hjelp, men at barnet ikke er perfekt på alt er også greit.

Inga

01.05.2016 kl.23:33

Det er jo ein del foreldre som nekter å ta imot hjelp av ppt o.l. ......(bare så det er sagt så betyr det jo ikkje at man trenger ppt for alt mulig :) )

Casa Kaos

02.05.2016 kl.20:41

Inga: Det har du helt sikkert rett i. det vil alltid være foreldre som ikke vil ta imot hjelp selv om de kanskje trenger det.

Avdelingholt/ Anja Holt

02.05.2016 kl.09:03

Men ikke rart de tror ungene skal bli sånn når de strever etter å bli slik sjøl? Sjekk Facebook- feeden din.... hysterisk trening, hysterisk kos, hysterisk fin familie... det er ingen som er "så sliten etter treninga at jeg tror jeg kaster opp," eller "droppa den dyre vina, i dag gikk vi for øl" samt "ungene krangler og gubben er en dust" innlegg.

Casa Kaos

02.05.2016 kl.20:42

Avdelingholt/ Anja Holt: Nemlig. Vi skal ikke bare ha perfekte og lykkelige barn. Vi skal så klart være perfekt og lykkelig selv også :-)

Anne

02.05.2016 kl.10:17

Kjære 'Snart mamma til to.'

At Ida skrev noe som fikk deg til å føle deg uvel er greit, men du har din historie. Den er ikke alles.

Dette blogginnlegget snakker vel først og fremst til alle de som har 'normalbarn'- og ja, 'normal' er et forferdelig ord. Men poenget er jo at det er god plass, ungene våre er flotte- og vi trenger ikke bekymre oss for at noe er galt, selv om de ikke spiser fisk el om de er litt hypre- el beskjedne.

Men det Ida sier er likevel sant. Mange unger trenger ekstra hjelp, ikke kun om det er en diagnose de hører hjemme i, men også f.eks for å lære hvordan de kan finne sin plass i det sosiale livet. Det finnes mange kloke veiledere i ppt, bup, barnevern, skoler og barnehager.

Og Ida har rett i at mange foreldre (ofte én) nekter å ta imot hjelp, veiledning, observasjon osv, for de er redde for diagnoser. Redde for at det er noe galt med deres barn= dem selv.

Man kan da tenke at disse foreldrene er helt på jordet, for barnet trenger jo hjelp. Men det er vondt å være 'annerledes'/ikke være 'normal,' ikke klare å være på topp som samfunnet krever av oss. Det kan kjennes som et nederlag for foreldre- og psykisk blir det så vanskelig, at de nekter. Det har de sin fulle rett til.

Og kanskje er de bare helt uenige i bekymringer fra lærere, andre foreldre osv- og nekter pga det.

Slik er det.

Noen ganger har foreldre helt rett selvfølgelig, mens systemet rundt også ofte har rett- og det skapes en alt for lang omvei for barnet. For etterhvert innser mange foreldre at det jo var noe i disse rådene. Og da har barnet hatt det unødvendig vanskelig og følt seg 'usett' i mellomtiden.

Det skjer ofte at foreldre stopper hjelpetiltak. Jeg har ingen tall, men har lang erfaring fra slikt arbeid med barn.

For dette rører ved det aller innerste i oss- både hos de som ser at det trengs hjelp- og hos foreldre som må forholde seg til alvorlig vanskelige følelser.

-men som sagt, dette blogginnlegget handler nok ikke mest om akkurat disse barna.

Skriv en ny kommentar

hits