hits

Hva har jeg gjort?

05.06.2016 - 19:39 10 kommentarer

Nå begynner jeg å skjønne konsekvensene av det jeg har gjort. Det har egentlig ikke gått skikkelig opp for meg før nå i det siste. Men nå begynner det altså å synke inn.

Jeg har fått barn! Jeg er mamma! Jeg har ansvar for to små mennesker!



 

Noen synes kanskje det er rimelig sent å oppdage disse tingene nå. Jeg har tross alt vært mamma i over seks og et halvt år. Men sånn er det altså. Noen ting tar lenger tid enn andre. 

Før jeg fikk barn, ofret jeg ikke disse tankene mye oppmerksomhet. Jeg var ikke spesielt glad i barn, men jeg visste likevel at jeg en dag skulle få barn. Det var omtrent akkurat så langt tankene rakk: Jeg skal bli mamma, en gang. Jeg vil ha barn, en gang.

Og så ble jeg gravid, da. Men jeg tenkte fortsatt ikke så mye over hva jeg hadde satt i gang. Jeg registrerte selvfølgelig at jeg var gravid, og visste at jeg skulle bli mamma temmelig snart. Men jeg var ikke av dem som satt og grunnet over dette store mysteriet det er å lage et liv. 

Og plutselig en kveld sent i november for seks og et halvt år siden, ble jeg mamma for første gang. Og det var greit nok. Mange får på dette tidspunktet litt angst. De store, overveldende tankene kommer kastet på en. Man sitter der på barselhotellet, og etter hvert i sofaen hjemme, med et lite menneske i armene og tenker: Hva er det jeg har gjort. Hvordan skal dette gå?

Jeg gjorde ikke det. 

Jeg fikk verken angst eller sjokk. Jeg fikk en barseldepresjon noen uker etterpå. Men jeg hadde aldri disse store tankene om ansvar og alvor. Jeg bare eksisterte, litt på autopilot, uten egentlig å registrere noe som helst. 

Så fulgte en veldig travel periode med amming, bleiebytting, underskudd på søvn, krangling med mannen og utbrenthet. Jeg ble gravid igjen, ikke helt planlagt, åtte måneder etter førstemann kom, og så var det på an igjen med amming, bleiebytting, underskudd på søvn og krangling med mannen. 

Så kom trassalderen. Først den ene, så den andre. Trassalderen var som en eneste stor undervannstur der jeg bare sporadisk kom opp for luft. Puh, for en tid! Dessuten, de som påstår trassalderen går over i treårsalderen, juger. Hos oss varte den til godt inn i det femte leveåret. 

Men nå derimot. Nå har jeg en femåring og en seks og et halvtåring, og ting har begynt å roe seg. Å sørge for at barna får i seg mat og har på seg tørre og varme klær, har blitt en selvfølge. De rutinene sitter i ryggmargen. Sovingen har gått seg til, og vi har fått mer eller mindre velfungerende rutiner på det meste. Tannpuss, påkledning, hårvask og legging er ikke lenger en kamp. Vi har funnet vår måte å leve på og hvilke rutiner som passer for oss. Vi vet hvordan vi vil ha det og hva vi skal gjøre for å få det sånn. Jeg har begynt å slappe av. Jeg har fått tid til å tenke. Jeg har tid til å kjenne etter. Og plutselig går det opp for meg: Åh pokker, hva er det jeg har gjort?

Jeg har satt to små mennesker til live. To små mennesker som skal vokse opp og bli en del av dette samfunnet. Hvordan i alle dager skal det gå?

Barna mine får masse kjærlighet og omsorg. Det ligger ganske naturlig for meg. Men klarer jeg å gi dem nok selvtillit? Tør de å være seg selv? Tør de å stå opp for seg selv og andre i samsvar med de verdiene jeg prøver å printe inn i dem?

Akkurat nå fungerer alt helt fint. Begge barna har det helt supert i barnehagen og på skolen. De har masse venner. De er godt likt. De er snille og greie og flinke og fine og det er nesten ikke måte på hvor glatt alt går. Men kommer det alltid til å være sånn? Neppe. 

Tenk om de en dag blir mobbet. Tenk om de en dag mobber andre. Hva sier det i så fall om meg som mor? Og hvordan i alle dager skal jeg håndtere det?

Kommer det alltid til å gå fint på skolen? Jeg har bare knapt ett års erfaring med skolen, som mamma til skolebarn vel og merke, og aner egentlig ikke hva jeg har i vente. Vil alt gå like knirkefritt hele resten av skoleårene?

Så kommer det uunngåelige, da. Pubertet og ungdomstid. Oh, hjelp. Så langt har jeg ikke orket å tenke en gang. De skal drikke seg fulle for første gang. Hva om de prøver dop? De skal være ute hele natta uten at jeg aner hvor de er. De skal få sin første kjæreste og være stormforelsket. De skal ha kjærlighetssorg, kanskje opptil flere ganger. Og så skal de ha sex. Hvordan i alle dager skal jeg forholde meg til det?

De skal krangle med venner og bli venner igjen. De skal krangle med venner og ikke bli venner igjen. De skal overvurdere egne evner og gjøre masse dumme ting. De skal rope at de hater meg. At jeg er den verste mammaen i hele verden. De skal slamre med dører og låse seg inne på rommene sine og gråte i flere dager uten å fortelle meg hva som plager dem.

Så skal de ut i jobb. Finner de drømmejobben? Eller kommer de til å lete rundt etter flyktig tilfredsstillelse i jobb etter jobb. Kanskje skal de stifte egen familie. Få egne barn. Blir de gode foreldre?

Og det store spørsmålet: Kommer de til å bli lykkelige? Fornøyde? Få et godt liv? Kommer de til å se tilbake på sin egen barndom med en god følelse i magen?

Plutselig går det opp for meg at disse små barnas liv er mitt ansvar! Og det ansvaret strekker seg så mye lenger enn å få i dem mat, passe på at de vasker hender etter de har vært på do og sørge for at de er tørre og varme.

Disse små barna skal bli voksne mennesker. De skal leve et helt liv! 

Pokker og. Dette er alvor! Hva har jeg gjort?

 

Les også: 10 ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for 

Les også: Englebarn og drittunger

 

PS: For flere oppdateringer fra kjøkkenbenken min, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

10 kommentarer

GuriMalla

05.06.2016 kl.20:04

Dag 3 av min datter fikk jeg tilsendt en sang av ei venninne, og med den kom barseldepresjonen for fullt. Hylgrein i tre måneder sammenhengende. Hvis du ikke har hørt sangen, så beskriver den så fint mye av det du tenker på.

Sjekk ut https://m.youtube.com/watch?v=q9isRwegBLA

Ha en god kveld!

Casa Kaos

06.06.2016 kl.09:26

GuriMalla: Oooh, det var en fin sang. Skjønner godt at du gråt i tre måneder etter å ha hørt den :)

Inger

05.06.2016 kl.20:31

Det er kanskje best å ikke gruble for mye på hvordan ting kan bli eller ikke bli. Blir jo helt matt av å tenke på hva man fant på selv i oppveksten 😳 Hittil har vi kommet til slutten av første klasse. Til høsten er han andreklassing! Han er prøvekaninen vår. Sånn er det. Det går bra. Tar en dag av gangen og lærer noe nytt hele tiden 😊

Casa Kaos

06.06.2016 kl.09:26

Inger: Ha ha. Ja, det går nok helst bra :)

Marlene Nilsen

05.06.2016 kl.22:59

Haha!

Casa Kaos

06.06.2016 kl.09:26

Marlene Nilsen: :-)

Ida

06.06.2016 kl.00:09

Selv er jeg bare 21, men har lest bloggen din leeeenge! Og jeg må virkelig si at dette er en blogg jeg virkelig har sansen for! Du høres ut som er flott mor, på lik linje som min egen! Hadde ikke bekymret meg for all den tiden som kommer. Selvom vi skriker til dere, slår i dører og er borte halve natten, så er vi ufattelig glade i dere likevel! Trøst deg med at det værste i ungdomstiden ofte bare varer et år eller to :)

Casa Kaos

06.06.2016 kl.09:27

Ida: Åh, tusen takk! Det var godt å lese :-)

Mariann

06.06.2016 kl.16:01

Husker jeg tenkte mye det samme da eldste begynte på skolen - og nå da yngste begynte i fjor. Plutselig blir barna til mennesker. Heldigvis blir det folk av de fleste! :)

Lilleulv

06.06.2016 kl.18:37

I motsetning til deg tenkte jeg mye på disse problemstillingene før jeg ble gravid: var det virkelig en verden å føde barn inn i? Klarer vi å være nok A4 foreldre til at barna ikke får lide for det? Det harde prestasjonspresset. Seksuelt press osv.

Så var det en venninne som sa " de bruker ikke klage over å ha blitt født". Og så tenkte jeg på min egen oppvekst: perfekt? NEI! Men ville jeg heller ikke blitt født? Tja, ikke bet jeg hva alternativet er, men nei. Jeg elsker livet, sånn helt grunnleggende. Og nå ser jeg dag for dag hvordan de to små menneskene jeg er skyldig i langsomt men sikkert blir i stand til å takle denne uregjerlige verdenen vi lever i. Vil jo helst beskytte dem mot alt, men har en merkelig følelse av at de ikke ønsker det.

Skriv en ny kommentar