hits

Mamma, skal jeg dø?

20.06.2016 - 19:55 23 kommentarer

- Ja, gutten min. Det skal du.

- Skal Lillesøster også dø?

- Ja, Lillesøster skal også dø. Og jeg. Og far. Og alle vennene dine.

- Og kattene våre?

- Ja, begge kattene. Både Frida og Tobias.

Vi var på teater i helgen. Nittedal teater spiller Brødrene Løvehjerte på Skyset gård denne uka. Og for ordens skyld, jeg har fått billettene, men jeg har ikke fått betalt for å skrive noe som helst.

Seksåringen ser på meg med store øyne. Forestillingen har bare så vidt begynt. Jonatan Løvehjerte er død. Han døde da han reddet lillebroren sin, Karl, ut av det brennende huset. Og så dør jammen Karl Løvehjerte av sykdom, like etterpå.

 


 

Tung musikk flyter overraskende lett ut av de store høyttalerne på tunet. Skuespillerne har fått på seg svarte dresser. Moren gråter, høyt, desperat. Jeg griner jeg og. Rundt meg tørker både mødre og fedre diskret bort tårer. Barna sitter med store øyne og åpen munn.

Men dette er bare begynnelsen. For i løpet av dagen blir vi utsatt for både tyveri, løgner, fulle folk, drap, sverdkamper, blod, brennmerking, kidnapping av barn, selvmord, selvpisking, slåssing, skumle soldater, ondskap og drager. Og jeg skriver i løpet av dagen, for stykket varer i flere timer, vekslende mellom flere forskjellige utendørs scener og friteater i middelalderbyen som er satt opp på gården.

 


 

Og barna, de ble både redde, forundret, overrasket og sjokkerte. Selvfølgelig var det både sang, dans, lek, moro og masse kos også, men Brødrene Løvehjerte er en til tider en voldsom historie.

Men så tenker jeg, gjør det egentlig noe? At barna blir litt redde? At de får se at verden består av mer enn Mikke Mus og Pocoyo.

Barna mine har allerede måtte forholde seg til død og sorg, siden mammaen min døde for tre år siden. Seksåringen har fått med seg at det finnes folk der ute som ønsker å skade andre. Folk som dreper mennesker bare fordi de elsker folk av samme kjønn, eller fordi de tror på en annen gud. De har vært nødt til å forholde seg til alvorlig sykdom, døde mus med avrevet hode i senga (Katten! Ikke meg!), at barn blir laget ved at mannen putter tissen sin inni dametissen (Det tok det dem flere dager å fordøye), at noen har skutt og drept elgen i viltgryta på middagsbordet og at det finnes voksne folk som er slemme mot barn.

Sistnevnte syns jeg det har vært veldig vanskelig og håndtere. Vi har hatt den store «hva er det greit at voksne folk gjør med deg, og hva er ikke greit-praten». Vi har snakket om at de ikke må bli med folk de ikke kjenner, ikke sette seg inn i biler til folk de ikke vet hvem er, ikke tro på voksne som sier de har en hundevalp i kjelleren, og at det er lov å fortelle mamma og pappa hemmeligheter som gjør vondt i magen, selv om man i utgangspunktet ikke skal avsløre hemmeligheter (Som hva Lillesøster får i bursdagsgave, og at mamma stikker til dem en is selv om det bare er torsdag og far mener at de bare skal få is på lørdag).

 


 

Nei, verden er ikke bare sukkerspinn og myke hestemuler. Dessverre. Livet er ikke bare glede, latter, vennskap og bursdagsfester. Livet består også av sorg, sinne, frustrasjon, sjalusi, skam, hat og tristhet. Og dette er følelser barna før eller siden må forholde seg til. Hvis vi skåner barna for alt som er vondt og trist, frarøver vi dem samtidig muligheten til å bli kjent med, og lære seg og håndtere, de vonde følelsene og de vonde situasjonene de kommer til å havne oppi.

Nå skal jeg innrømme at jeg hadde litt problemer med å forklare hvorfor foræderen Jossi ble brennmerket av Tengils soldater. Og hvorfor brødrene Løvehjerte tar selvmord til slutt. Jeg prøvde, men det ble veldig innviklet og jeg rotet meg bort i et sammensurium av livet etter døden, landet bortenfor stjernene, engler, Nangijala og Nangilima. Jeg skjønte det nesten ikke selv til slutt og ungene ble lei lenge før jeg kom til poenget. Men det var verdt et forsøk.

 

video:img4814

 



 

Snakker du med barna dine om vanskelige ting? Og hvor gamle syns du barna bør være før man snakker med dem om ting som krig, terror, sex, mishandling og død?

Les også: La nå barna få seg en på trynet

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

23 kommentarer

Linda

20.06.2016 kl.20:46

Vår generasjon vokste opp med alle Astrid Lindgrens fortellinger og vi taklet det helt fint. Våre barn og fremtidige generasjoner fortjener også å arve disse fantastiske bøkene og filmene, for det er jo faktisk en del av vår kulturarv i Norden. Astrid Lindgren sa at hun respekterte alle barn og at barn kan få høre om vonde ting også, ikke bare fine ting. Og ikke minst, bøkene hennes har to lag. Det første laget forstår man best når man er liten. Men det dypere laget, det går opp for en når en er voksen. Det som ligger bak Nangijala. At Jonatan fortalte syke lille Karl om dit man kommer etter døden. Eventyrenes og leirbålenes tid. Jonatan som dør. Karl som ligger og har feberfantasier gjennom hele boka og til slutt dør. "Jeg ser lyset! Jeg ser lyset!" Da forstår man det geniale ved Astrid Lindgren. Takk for et flott innlegg, igjen! 😊

Casa Kaos

23.06.2016 kl.10:43

Linda: Så fint at du likte innlegget :)
Ja, Lindgrens bøker er helt fantastiske. Jeg går aldri lei av de.

Marianne

20.06.2016 kl.20:51

Jeg har snakket med guttungen min på 2,5 om kropp og grenser. Jeg har sagt til alle i familien at ingen får "gråte" seg til kos for han er opplært til at han bestemmer over egen kropp og ingen kan gjøre noe med han som ikke liker. Jeg tror vi må tørre å snakke med barn så tidlig at ting er naturlig og ikke ekle/ubehagelige

Casa Kaos

23.06.2016 kl.10:44

Marianne: Smart. Og helt sant. De må selv få bestemme over kroppen sin.

Mathea

20.06.2016 kl.21:41

Selv er jeg 20 år og, som de fleste andre på min alder, barnløs. Men slike teamer er jeg svært engasjert i. Jeg ble selv seksuelt misbrukt gjennom store deler av oppveksten, og vet selv hvor enormt viktig det å snakke med barna om vonde og alvorlige ting er. Jeg kommer fra en lukket familie, altså det snakkes ikke om verken vonde hemmeligheter, død, sorg, krig eller sex og da min overgriper ga meg trusler om hva som ville skje dersom jeg fortalte det til noen, så forble jeg stille helt frem til jeg fylte 15 og forstod at det som skjedde var galt. Jeg trodde det var en naturlig del av oppveksten, av livet. Dessverre. Så jeg føler et veldig stort ansvar ovenfor min yngste lillesøster, attpåklatten i familien. Jeg hadde en lang samtale med henne da hun var fire år, like gammel som jeg selv var da overgrepene startet, og hun brukte, som dine barn, mange dager på å fordøye informasjonen. Selvsagt var jeg nøye på bruk av ord og innhold i hva jeg sa, hun var jo såvidt bare bikket fire år. Men hun skjønte det og vi snakker fremdeles om det stadig vekk. Jeg føler at jeg har en sterk stemme når det gjelder akkurat det med seksuelle overgrep, jeg vet selv, av erfaring, hvor sinnsykt viktig det er å snakke med barna, for jeg ville si fra, men jeg visste ikke ordene. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Nå er lillesøster litt eldre og hun og jeg har et sterkt bånd og en åpen kommunikasjon. Hun kommer heller til meg enn til mammaen vår (som for så vidt er verdens beste, men hun er ikke så flink til å snakke om vanskelige ting), og jeg er uendelig glad for at jeg som storesøster tok ansvar allerede fra hun var bitteliten, for jeg merker at hun har en større forståelse av verden. Jeg har jo ingen barn enda selv, men når den tid kommer vil jeg snakke med barna mine allerede fra de er store nok til at de kan snakke, for nå har jeg erfart med min egen lillesøster og vet litt halvveis hvordan jeg kan ordlegge meg. Jeg tror at barna tar større skade av å ikke vite slike vanskelige "voksenting", enn å vite. For utfallet er jeg et prakteksemplar på, og jeg unner ingen det samme.

Casa Kaos

23.06.2016 kl.10:46

Mathea: Takk for en veldig fin og klok kommentar! Du har helt rett, vi må tørre å snakke med barna våre om de vanskelige tingene. Bare da kan vi hjelpe dem til å skille rett fra galt.

Silje, mamma til tre

20.06.2016 kl.21:46

Jeg tror det er litt individuelt når man bør snakke med barna om forskjellige ting. Jeg har tatt det litt som det kommer. Sex har jeg svart ærlig på når de har spurt om det, men kun med små detaljer av gangen. Feks da minste frøkena var i magen spurte de hvordan babyer ble til, da sa jeg at pappaen putter ett frø i mammaen sin mage. Forrige uke måtte jeg svare på hvordan frøet ble putta inn. Men han visste det visst fra før, da ei jente som er like gammel hadde fortalt det :p han er ak blitt seks år. Men vi har snakka med både 5 og 6åringen om at kjønnsorganene (tissen) er privatområde, og at ingen andre har lov å se eller røre der. Døden har vi snakka om mange ganger, da min mamma døde mange år før de ble født men de er fullt klar over at de har en bestemor i himmelen. Så døde tippoldemora demmes for to år siden, da vi var i begravelsen hennes spurte frøkena "du mamma hvordan kommer hun egentlig opp til himmeln, kaster man henne opp i lufta?" Det var musestille i kirka og hun snakka ganske høyt. Ingen turte å le, men flere sa i ettertid at de hadde veldig lyst å le da hun sa det 😅😂 så tja vi tat der litt som d kommer. Men jeg holder ikke noe tilbake om de spør.

Casa Kaos

23.06.2016 kl.10:48

Silje, mamma til tre: For en herlig kommentar i kirka :)
Ja, barn er nysgjerrige og vil gjerne vite og forstå. Da er det bare å ta seg tid til å forklare.

RR

21.06.2016 kl.01:03

Flott skrevet. Snakk med barna om alt, ta det puljevis. Barn har ikke vondt av å få vite hvordan verden er og fungerer. De slemme menneskene kommer fort frem i deres tanker allikevel. Da er det viktig å vise barn hvordan vi mennesker kan uttrykke oss, og være. Sex bør ventes med til de er i riktig alder, dvs veldig individuellt, men i 12-13 års alderen er det nok greit å få frem de viktigste emnene. Døden kan være så mangt, men vær alltid ærlig, ikke brems samtalen. Alle skal dø en gang, da blir det lettere å forholde seg til virkeligheten.

Casa Kaos

23.06.2016 kl.10:49

RR: Det er sant. Vær ærlig. Da blir ting som regel mindre skremmende og tabu :)

Else

21.06.2016 kl.07:49

Det gjelder vel å finne en balansegang, uten å skremme livet av barna :) Trenger de hele sannheten? Huffda! Femåringen spurte meg en gang: Kan du og pappa dø i morra? Jeg: vel....neida! Det er kjempelenge til, garantert...

Casa Kaos

23.06.2016 kl.10:51

Else: Uff ja, det spørsmålet har jeg fått og. Om jeg kan dø i morgen. Da svarte jeg også nei ;)

Avdelingholt/ Anja Holt

21.06.2016 kl.09:20

Om vi har.... hjemme hos oss har vi jevnlige "møter" som er helt uformelle uten elektronikk. Det går på alt fra vanskelig tema til hvordan vi skal funke sammen uten av vi dreper hverandre.

Pappa døde da Vilde lå i magen, det synes faktisk vilde er urettferdig enda. At mamma plutselig ikke var glad i pappa mer rokket ved noe urokkelig. Men ved å være ærlig, å tørre å stå i vonde ting sammen, gjør bare at man vokser.

Casa Kaos

23.06.2016 kl.10:52

Avdelingholt/ Anja Holt: Så lurt med sånne møter. Det har vi også snakket om at vi burde ha, men så glemmer vi det litt bort. Men nå skal jeg jammen dra det i gang!

Lilleulv

21.06.2016 kl.12:22

Barn forstår mer enn vi tror og må behandles med respekt. Om de spør, så får de svar. Hjemme hos oss har døden vært et tema siden de var på naturhistorisk museum som toåringer og så på alle de utstoppede dyrene. Å vente til 12-års alder med å snakke om sex er det rene vanvidd. Det er virkelig å sende barn ubeskyttet ut i verden. Jeg ser at treåringene lenge har vært interessert i hverandres kjønnsorganer og lurer mer og mindre åpenlyst på hvorfor de er forskjellige. Og skjuler seg når de sitter på potte. (Håndduk over knærne). jeg synes det er bra at de har et naturlig instinkt at det er privat område, og vi har allerede begynt å prate litt om det. Resten kommer etter hvert som de blir klare.

Men jeg må legge til at vi foreløpig prøver å skåne dem fra nyhetssendinger med voldsomme bilder, og at vi ikke ser på filmer/serier med vold så lenge de er våkne.

Casa Kaos

23.06.2016 kl.10:55

Lilleulv: Nyheter og bilder fra krig ol, skåner jeg også barna for. Det samme med voldsfilmer. Jeg blir jo livredd selv av nyhetene!

Yvonne

22.06.2016 kl.18:14

Dette fikk meg til å tenke på en ting jeg har tenkt på før. Hvorfor i alle dager lages alle superhelt filmer kun til voksne nå for tiden??? 5 åringen min vil jo se batman, spiderman og hulken og han kan jo ikke forstå når jeg sier han ikke får lov til å se før han blir større. " voksne liker jo ikke superhelter".. Hehehe. Kunne jo latt han se, men så er det den fantastiske nattesøvnen jeg er så glad i da....

Casa Kaos

23.06.2016 kl.10:56

Yvonne: Godt spørsmål. Seksåringen min lurer også fælt på hvorfor han ikke får se på Avengers-filmene. Det syns han er fryktelig urettferdig.

Yvonne

22.06.2016 kl.18:28

Eller når jeg gikk på en smell i jula og tenkte jeg skulle introdusere dem for en koselig familiefilm fra min barndom.. Ja... Jeg tenker på "alene hjemme". Jeg skremte jo vettet av dem. Jeg kunne ikke forlatte dem på flere uker, for de var sikker på at tyver skulle komme og ta dem, eller at jeg skulle glemme dem et sted.... Hehehehe

Casa Kaos

23.06.2016 kl.10:57

Yvonne: Ha ha ha :-D

Caroline

24.06.2016 kl.15:05

Jeg er kanskje bare 23 år, men vokste selv opp med Astrid`s fantastiske bøker og filmer. Moren min er selv svensk og hun foret meg og mine fire søsken med disse bøkene og filmene. Noe som jeg bare ser på som positivt! Vi hadde også mange samtaler om sex, død, gud, vold etc, mye fordi vi reiste mye rundt og så mye rart og de svarte heldigvis ærlig og ordla seg sånn at vi kunne forstå helt nede i 3-4 års alderen. Nå har jeg selv en datter på 2 år og vet at når hun blir større, så blir hun nok også å få det meste svart ganske så ærlig og ikke alt for opplysende etter hvert som hun vokser til. Vi skylder barna våre det :)

Casa Kaos

25.06.2016 kl.17:00

Caroline: Herlig, det hørtes veldig fornuftig ut :)

Elsa

29.07.2016 kl.11:53

Barnet mitt på 5 mistet gudfaren sin når h*n var 10 mnd, faren når h*n var 1 år, bestefedre når h*n var 2 og 4 år så hær har vi snakket veldig mye om døden.

Det vanskeligste for oss har vært å forklare hvorfor vi har gravd de ned og hvorfor vi ikke bare kan grave de opp igjen. Sinne har også vært et stort problem, hvorfor dør "alle" mannspersoner i vår omkrets ?

Jeg har ikke hatt så mange andre samtaler om viktige ting fordi jeg synes barnet har gått gjennom så mye allerede. Jeg skjermer h*n kanskje for mye.

Skriv en ny kommentar