Ettergivende foreldre

10.11.2016 - 20:03 32 kommentarer

Noe av det verste man kan være i dag, er ettergiven forelder. Hører folk ordet ettergiven i foreldresammenheng, rister de på hodet, korser seg, lukker øynene og smatter høyt mens de roper opp om dårlige foreldre, fri oppdragelse og drittunger.

 

Child with ice cream
Licensed from: alenkasm / yayimages.com

 

Altså, det å være ettergiven forelder i Norge i dag, er nærmest likestilt med alvorlig omsorgssvikt.

Men la oss stoppe litt opp, og ta en titt på disse ettergivende foreldrene. Er de egentlig så dårlige foreldre? Stemmer det at de er late foreldre som ikke gidder å ta kampene? Stemmer det at de er konfliktskye og ikke tør si nei til barna sine? At de er redde for ikke å bli likt av barna og gjør alt de kan for å være barnas beste venn?

Jeg har vært en ettergiven forelder. Ikke fordi jeg var lat. Ei heller fordi jeg var konfliktsky, eller redd for å bli mislikt av barna. Jeg var ettergiven fordi jeg var sliten. Fordi jeg i den perioden da jeg hadde to små barn i trassalderen samtidig, var så sliten at jeg trodde jeg skulle knekke sammen når som helst. Jeg var så sliten at jeg ikke visste om jeg ville overleve neste trassanfall. Og hvis jeg var alene med barna, og spesielt hvis jeg var ute blant folk, så gjorde jeg alt som stod i min makt for å unngå motstand og i verste fall en unge som klikka på den måten bare unger kan klikke (Spesielt når man er ute blant folk.)

Vil du ha en is? Ja, da skal du få en is. Vil du ikke sitte i vogna? Nei, da skal du få slippe det. Vil du ha smokk selv om du egentlig har sluttet? Greit, drit i smokkefeen, vi kjøper smokk. Vil du sove i senga vår i stedet for i egen seng? Ja, kom igjen. Hvis det betyr at jeg også får sove mer i natt, så kom og sov hos meg.

Det var ren overlevelsesstrategi. Det var den eneste måten jeg der og da kunne komme meg gjennom de vanskeligste småbarnsårene på. Jeg hadde ikke overskudd eller styrke til å ta kampene. Det hadde knekt meg. Det hadde vært spikern i tåteflaska.

Var det lurt? Sikkert ikke. Skøyt jeg meg selv i foten? Antakeligvis. Gjorde jeg det vanskeligere for meg selv på sikt? Muligens. 

Da jeg kom over den verste småbarnskneiken, fikk jeg energi til å stå i det. Da fikk jeg det overskuddet jeg trengte for å stå imot, for å si nei og for å takle ekstra motstand. 

Og gjett hva? Det har gått fint med barna mine. De er verken bortskjemte eller drittunger. De har vokst opp til å bli to helt vanlige, flotte, fornuftige og ansvarsfulle små mennesker. Selv om mammaen deres var ettergivende en periode da de var små.

Til deg som også er ettergivende for en kortere eller lengre periode, uansett hvilken grunn du måtte ha: Det går greit. Du ødelegger ikke barna dine. Det blir helt sikkert fine folk ut av dem.

Til deg som sender stygge blikk til foreldre som gir etter for mas i butikken. Deg som etterpå går hjem og skriker ut på nettet om dårlige foreldre: Skjerp deg og hold kjeft. Du aner ikke hvorfor denne mammaen ga etter. Det kan være snakk om sykdom, søvnmangel, bekymringer, familiekonflikter eller andre ting som tapper en for energi i en periode. Det er ikke sikkert den pappen du så er en lat, konfliktsky og dårlig forelder.

Og hva tror du hjelper mammaen eller pappaen i butikken mest? Et stygt blikk eller et oppmuntrende smil?

Har du vært ettergivende? 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

32 kommentarer

Christina

10.11.2016 kl.20:14

Så enig!!! Bra skrevet 👍👍☝☝

Casa Kaos

10.11.2016 kl.20:22

Christina: Takk :)

EventyrElin

10.11.2016 kl.20:33

Jeg har fire små samlebåndsbarn. Her er evig runddans med unger som krangler om leker og middagstallerkener som ikke røres. Jeg har blitt stadig mer ettergivende som mor, og vet du hva? Jeg ser at det er positivt for barnas selvfølelse. Ja, vi har grenser. Men stadig færre. I stedet gir jeg ungene mer tillit, og mer autonomi. Det er positivt for oss alle!

Joda, så har jeg en toåring som blir RASENDE om jeg forsøker å kle på ham, men så er han også den av guttene som nesten kler seg raskest og som elsker å hjelpe til på den fronten. Vi er på god vei i samfunnet til å se barn som individer med medbestemmelsesrett, og det er bra. Har jeg sagt nei, så er det stort sett nei. Men det er ingen krise om de også får øvelse i forhandling. Og det er virkelig langt mellom å være ettergivende og å gi sviktende omsorg. Gi barna ubetinget kjærlighet, så kommer resten av seg selv.

Casa Kaos

11.11.2016 kl.13:11

EventyrElin: Ha ha ha, du har helt rett. Syns det høres ut som dere har det helt supert. Og ja, barn er forskjellig. Det må vi ikke glemme. Nytter ikke å kjøre samme strategi på alle :)

Yvonne

10.11.2016 kl.20:34

Ofte folk uten barn som sier sånt, eller de som hadde små barn for 40 år siden og ikke husker det grann hvordan det var. Fant ut etter et par år, at jeg gjør hva fanken jeg vil og vist de kjeder seg slik, så får de kjøpe seg en hund eller noe, som de kan gi sin oppmerksomhet til. For jeg vil verken ha dine råd eller "omsorg" og jeg har ikke tid til å være punching baggen for dine frustrasjoner. Jeg har barn å oppdra;)

Casa Kaos

11.11.2016 kl.13:12

Yvonne: Så sant! Gjør det som passer deg og din familie best. Og gi blaffen i hva andre måtte mene om det! :)

10.11.2016 kl.20:38

Så bra skrevet!😊 og jeg er helt enig med deg.Man vet aldri hva som ligger bak.

Casa Kaos

11.11.2016 kl.13:12

Anonym: Takk. Det er sant :)

Kari

10.11.2016 kl.20:58

Det er også mye man kan snakke med barna om i etterkant av situasjonene, selv om man kanskje ikke tar kampen der og da. For mange kamper er heller i bra med tanke relasjonskompetanse og relasjon mellom foreldre og barn. Men ettergivenhet i forhold til det å være fysisk utagerende mot andre barn er aldri greit. Her er det viktig med tydelige grenser, særlig når barn nærmer seg skolealder. Det vet jeg også at du har har vært tydelig ifht. Dessverre er det et økende problem,ifølge flere lærere, at flere elever må ha spesialoppfølging1:1, for å skjerme andre elever mot skubbing og utagerende atferd uten at det foreligger noen diagnoser (etter grundige utredninger) Jeg trodde dette var en overdreven problemstilling, men har dessverre erfaringer ifht dette i nær bekjentskaps krets. Fantastiske, oppegående og høyt utdannede foreldre, men de forsvarer eget barn som er i skolealder, selv når det åpenlyst skader andre barn. Man kan nesten ikke tro det man ser enkelte ganger. De har nå fått hjelp i form av foreldreveiledningsprogram i regi av BUP. Men dette har jo overhode ingen sammenheng med å gi etter for mas om is på butikken.Og som utenforstående kan jeg jo heller ikke vite om at det ligger andre ting bak selv om aktuelle diagnoser er blitt utelukket, mye kan være skjult bak en fin fasade. Men som foreldre må man vite når de viktige grensene skal settes, ikke la barn oppnå goder ved å slå eller skade andre. Da må foreldre være tydelige nok. Brøling og kjefting er ingen utvei, men tydelighet er så viktig. En god regel allerede fra barn sitter i sandkassen. Spaden får du ikke ved å slå et annet barn. Har man gode relasjoner til sitt barn og behandler det med respekt, vil barnet lettere høre på sine foreldre og etterhvert akseptere dine og andres grenser. Og sist men ikke minst sine egne grense, når det etterhvert skal trå inn i voksenlivet. Jeg tror absolutt, som deg, at ettergivenhet i perioder ikke er skadelig i det hele tatt. Så lenge man er bevisste de grunnleggende prinsippene. Gi litt etter, slapp av,nyt livet og ha det gøy sammen med barna. Det er minst like viktig.

Casa Kaos

11.11.2016 kl.13:25

Kari: Helt enig med deg. Med ettergivenhet, mener jeg alt annet enn vold og fysisk utagering. Det blir noe helt annet, og er selvfølgelig ikke greit :)

Ulla

10.11.2016 kl.21:03

Helt enig! Nå, når mine barn er for lengst voksne og selv har blitt foreldre og jeg har blitt bestemor vet jeg at det er ikke alle kamper som er verdt å utkjempe! Hadde jeg vist det før så hadde jeg vart mer ettergiven og mindre streng! Det blir stort sett uansett folk av dem! :) Det er helt greit å ikke alltid stå på sitt og helt OK å vare ettergiven av og til!

Casa Kaos

11.11.2016 kl.13:26

Ulla: Så sant. Og ja, det blir stort sett folk av de fleste :)

Maria

10.11.2016 kl.21:09

Amen! Ja, med en sykdom som tar knekken på både energi, overskudd, humør og hodet samtidig som man jobber 100% og er 100% alene med en liten kar, så ja... det har blitt litt ekstra tv, ipad selv om det ikke er helg, is selv om jeg egentlig har sagt nei osv osv.. alt for å slippe en krangel som garantert ville sendt meg en ekstra tur i kjelleren, og når man er på felgen allerede er man ikke alltid klar for å være "voksen" og pedagogisk i en diskusjon med et barn... jeg får utelukkende gode skussmål om ungen fra barnehagen og andre som møter han utenfor hjemmet. Noe riktig gjør jeg nok, selv om tøylene ikke er så stramme alltid som "ekspertene" og Facebookkommentatorene mener de skal være...

Casa Kaos

11.11.2016 kl.13:27

Maria: Du gjør helt sikkert mye riktig. Ikke bare noe. Det er viktig å ta vare på seg selv også :)

Anda

10.11.2016 kl.21:33

Jeg prøver å være konsekvent, så jeg legger ikke lista høyere enn at jeg kommer over også i motvind. Så medisin må tas, og vold er uakseptabelt, i tillegg unngår vi de verste HMS-risikoene. Ellers er det meste lov.

Casa Kaos

11.11.2016 kl.13:28

Anda: Så lurt! Ved å legge lista litt lavt, slipper man også å begynne på kamper man ikke orker å ta likevel :)

Anna

10.11.2016 kl.22:34

Ja!!!! Kunne ikke blitt mer enig! Enkelte voksne tar kanskje ikke innover seg at barn har veldig ulikt temperament. For en del foreldre (ja, jeg er en av dem..) så er det så mange kamper i løpet av en vanlig dag at man bare må gi etter på enkelte ting, for å overleve. Godt at du gir oss en stemme!! Hilsen en mamma som ga sønnen sin sjokoladekake til middag i dag..orket ikke mer etter en halvtimes hyling :)

Casa Kaos

11.11.2016 kl.13:30

Anna: Veldig sant! Noen barn aksepterer grenser og regler uten å lage så mye styr ut av det. Andre ... vel, andre kan hyle i tre timer sammenhengende over noe som var såkalt urettferdig :-)
Og sjokoladekake til middag er helt innafor på en torsdag :)

M

10.11.2016 kl.23:59

Kjempegodt poeng! "Barna har ikke tatt skade av ettergivenhet, og når de klikker(..??) i butikken så får de is"... :) Helt logisk!

Casa Kaos

11.11.2016 kl.13:30

M: Ja, ikke sant :)

Marianne R

11.11.2016 kl.08:33

Helt enig! Av og til kan man gi etter i noen situasjoner. Det er tøft å ha to tette barn under 4 år. Man bør velge sine kamper ;) Jeg trodde aldersforskjellen mellom guttene våre som det er 2,5 år mellom var helt topp, den er kanskje det om noen få år, men herlighet så tøft det har vært i perioder. Nå ser jeg veldig fram til at minstemann blir 2 år neste sommer :)

Casa Kaos

11.11.2016 kl.13:31

Marianne R: Oooh, å ha to små samtidig er beintøft. Men trøst deg med at ja, det blir bedre :)

Lilleulv

11.11.2016 kl.08:43

Har faktisk ikke tenkt på det som å være ettergivende, men som å respektere at barn også er egne individer med behov for å markere en egen vilje og egne meninger.

Selvfølgelig betyr ikke det at de kan gjøre akkurat som de vil. På ingen måte. Men de har lært seg at gode argumenter kan vinne frem, og at det vinner frem fortere enn skriking. Så skriking har vi veldig lite av hjemme hos oss.

Der imot har vi to tre og ett halvt åringer som regner med å bli hørt. Det verste vi kan gjøre nå, er å kjøre over dem. DA blir de virkelig såret og lei seg.

Jeg ser den gleden de har over å kunne være selvstendige og bestemme litt over sine egne liv. Tror det er en viktig del av å vokse opp til et voksent, ansvarlig menneske.

Casa Kaos

11.11.2016 kl.13:33

Lilleulv: Det tror jeg og. Jeg syns det er kjempeviktig å gi barna ansvar i stedet for å tre en masse regler og grenser ned over ørene på dem. Takler de ikke ansvaret, nei vel, da må vi kanskje lage en regel. Men gi barna mulighet til å vise at de er selvstendige først :)

Kira93

11.11.2016 kl.18:17

Flott skrevet. Min mor var også veldig ettegiven med oss når jeg og mine søstre var små. Gjett hva, vi er alle 3 vokst opp på en fin måte. Ingen av oss er bortskjemte den dag i dag :)

Noen ganger må man bare gi etter, uansett hvordan situasjonen er. Alle har litt godt av å bli litt bortskjemt en gang i blandt. :) Ingen har tatt skade av det

Lene

12.11.2016 kl.15:36

Jeg har vært ettergiven flere ganger jeg, og grunnen er oftest den at jeg har sagt nei til noe uten å tenke meg om først, og da mini har argumentert, har jeg funnet ut at det er ikke så viktig med et nei likevel. Jeg tror det er bra for barna å oppleve at de kan overtale, påvirke voksne av og til! Jeg husker selv den gode mestringsfølelsen jeg hadde da jeg klarte å snu mammas og pappas nei til et ja da jeg var liten! Så lenge man ikke gjør det hele tiden, er det bare sunt tror jeg!

Børge

12.11.2016 kl.20:11

hmm.. er det mulig at din ettergivenhet er årsaken til at du ble så sliten at du trodde du skulle knekke sammen? Har selv barn på samlebånd, tre stykker. Lite mas her i gården, men ettergiven har jeg aldri vært. Barn er forskjellige, kanskje mine er unike i så måte.

Sander Gallbert

13.11.2016 kl.10:45

Ettergivende foreldre er elendige foreldre og problemet er at de ser på barnas ønsker, om f.eks. en iskrem, som en slags krigserklæring. Enten kapitulerer de, eller så går de i skyttergraven, og like ille blir det åkke som.

"Trassalder", hva er det for noe?! Det er mentaliteten det er noe feil med, ikke evnene, og Casa Kaos er et godt eksempel på det. Hun er en pattedyrmor, formødrene hennes har sovet med avkommet sitt hver eneste natt under oppveksten deres, i over 100 millioner år, men hun klarer det ikke. Og det er ikke hennes feil.

Hun er selv offer for en sinnsvak ukultur, hvis mødre har kastet "pattedyråket" og erlært seg fri som fuglen. Hun er flasket opp på industrielt kumelkpulver, hun er hjernevasket av Donald Duck & Co, og for henne er selv "onkel" like god som mor. Barna hennes trenger henne ikke og hun føler seg fri til å komme og gå, stort sett slik det passer henne selv (og samfunnet hun lever i). Hun er drevet, lokket og lurt, frarøvet det som engang gjorde oss til mennesker og jeg ser et troll, mer enn et menneske, mellom linjene i klagesangen hennes.

Nina

13.11.2016 kl.12:03

Vet du, nå er mine barn 15 og 17 år og snart ikke barn lenger. Jeg har ikke vært spesielt konsekvent eller streng mor da de var små, har heller prøvd å være snill og glad. Det jeg tenker på nå, som jeg begynner å se at det er en ende på alt, også det å ha barn hjemme, er at jeg skulle vært enda snillere og gladere og enda mer ettergivende. Tror ikke det er det vi kommer til å gruble mest over når vi ligger på dødsleiet: at vi var for ettergivende mot barna.

Sander Gallbert

13.11.2016 kl.20:01

Noe av det folk ofte tenker på, når de ligger på dødsleiet, er (så vidt jeg har hørt) at de skulle tilbragt mer tid med familien. Omsorg er noe personlig og når det kommer til stykket er det personlig tilstedeværelse som teller - ikke bare fysisk tilstedeværelse, men også mental.

Og dette vet vi utmerket godt alle sammen, f.eks. når foreldrene våre ligger på dødsleiet, og det er synd at de ikke forstod det dengang vi trengte dem som mest. Det er for sent, dessverre, men nå er det på tide at du våkner fra Tornerosesøvnen din, Casa Kaos. Nå skriver du i avisa (!) og la oss slippe å lese mer om nødløsningene dine, vær så snill.

Anne

14.11.2016 kl.19:58

Jeg ser helt oppned på dette.

Ettergivenhet skaper utslitte foreldre og barn.

Konsekventhet skaper trygge foreldre og barn.

Ettergivenhet skaper mas og testing.

Konsekventhet skaper ro og takknemlighet.

Og selvfølgelig er grunnmuren at man elsker barnet sitt, og er tydelig på det.

Iso

16.11.2016 kl.13:54

Flinke du som deler av deg og dine erfaringer :D

Er utbrendt som fy og i en jobb jeg ikke kan sykemelde meg fra, kjenner meg godt igjen i mye! Her har jeg ei fantastisk tulle på 1,5 år, motorisk og språklig fungerende over streken! Så flink å si med ord hva hun vil og hvordan, har egene meninger og mer meget tydelig. Men hvor tydelig er man tilbake, hvordan markerer man grenser og hvor mye konsekvens forstår de små ?

Jeg har ei venninde som bruker soverommet til barnet (på 1,5 år) som straff. Er barnet vrient (vil ikke dele, vil ikke kle på, kjefter, suttrer osv) inn på rommet å grin og kom ut når du er ferdig.

Jeeeeg... er ikke der :P Jeg syns at rommet ikke skal være en straff men et fristed. Ja, vil barnet hyle, gå å hyl på rommet ditt så andre ikke får vondt i ørene. Men forstår helt ærlig en 1,5 åring at om man hopper på bordet under middagen eller kaster bestikket utover gulvet så er STRAFFEN å sitte på rommet sitt å gråte.

Jeg testet ut det i 2 timer, endte med en hysterisk onge som slo seg i hodet med hånda av fortvilelse. Følte jeg meg bra? -nei.. Spiste vi masse is å så på film etterpå? ja! .. Gjør jeg det igjen? Aldri. Men er jeg svak da?

Hilsen ei som ønsker seg foreldrekurs! :P

Skriv en ny kommentar

hits