Hvem trenger vel være perfekt mamma, så lenge man er dritgod til å steke pannekaker?

08.01.2017 - 20:06 36 kommentarer

Av og til skulle jeg ønske jeg var en perfekt mamma. En sånn mamma som alltid er tålmodig. Som alltid snakker med innestemme, som aldri bruker tomme trusler og som alltid har kontroll.

 


 

Og i disse nytt år ? nytt jeg-tider, hender det disse dårlige mammaegenskapene mine gnager så fælt, at jeg plutselig, i svake øyeblikk, tenker at jeg egentlig er en ganske dårlig mamma. I alle fall langt fra god nok for mine to, små barn.

Jeg skulle ønske jeg ikke var så stresset etter jobben, og ikke avbrøt barna mine når de hadde noe viktig å fortelle fra skolen eller barnehagen midt under middagslagingen.

Jeg skulle ønske jeg ikke ble så sint når vi har dårlig tid om morgenen og ungene åler seg rundt i sofaen som to pysjkledde snegler når vi må være ute av dørene om fem minutter. Jeg skulle ønske jeg ikke trampet i gulvet og ropte: «Nå får dere for pokker begynne å kle på dere!» Jeg burde sette meg ned på deres nivå, få øyekontakt, bekrefte følelsene deres og kommunisere med deres indre motivasjon i stedet for å rope «POKKER!»

Jeg skulle ønske jeg ikke brukte tomme trusler og jevnlig truet med inndragning av ukepenger i 14 år fremover når de ikke rydder etter seg. Jeg skulle ønske jeg ikke truet med å knekke iPaden i to når de ikke kommer og spiser når middagen er ferdig. Og jeg skulle ønske jeg ikke truet med å kaste PlayStationen ut av vinduet når de ikke slutter å spille etter tilmålt spilletid.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn tålmodig mamma som elsket å bake med barna. Når vi en sjelden gang baker sammen, ender jeg opp med å gjøre alt selv, for det går så mye fortere enn å vente på at de skal fortelle enda en historie fra barnehagen, klappe katten, telle alle eggene fire ganger og tisse før de heller melet i bollen.

Jeg skulle ønske jeg ikke kranglet med pappaen deres så de hørte det.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn leke-mamma som likte å leke butikk, mamma og barn, dyrlege, tannlege, pirat og andre slike utrolig kjedelige rollespill-leker.

Jeg skulle ønske jeg ikke ble så sur og sliten og sukket høyt og overdrevent når barna klør, ikke får sove, må tisse og er tørste klokka halv ni om kvelden og jeg prøver å få dem til å sovne, slik at jeg kan sitte helt alene i sofaen og se på favorittprogrammet mitt på tv-en.

Jeg skulle ønske jeg ikke trengte så mye alenetid.

Jeg skulle ønske jeg hadde overskudd til å børste det altfor lange håret til femåringen, slik at hun ikke gikk rundt med et stort kråkereir i bakhodet hele tiden. Ikke det at hun bryr seg, men jeg lurer jo fælt på hva andre tenker om meg som ikke børster håret til datteren min en gang.

 

Mom and daughter seven years pour the batter into the mold for baking muffins
Perfekt bakemamma

 

I år har jeg lyst til å snu litt på det. For er egentlig en god barndom synonymt med en mild, tålmodig mamma som alltid går med et mykt smil på leppene og som ikke trenger alenetid? En mamma som aldri viser at hun er sliten, sint, stressa eller utålmodig? Må alle mødre være like?

Nei, ikke pokker!

I år har jeg tenkt å rose meg selv for alle de gode egenskapene jeg har som mamma i stedet for å tenke på alt jeg ikke er god nok på:

For jeg er veldig god til å kose med barna mine. Jeg har alltid tid til en klem, et kyss på kinnet og en stund i armkroken i sofaen (Vel, bortsett fra når vi må være ute av dørene om fem minutter og de er pysj-snegler, da). Jeg må liksom alltid ruske dem i håret når de går forbi meg, kose føttene deres når de ligger under teppet i sofaen og ser på barne-tv, og holde dem i hånden mens jeg kiler dem med tommelen min inni håndflaten når vi er ute og går.

Jeg forteller dem hver eneste dag hvor høyt jeg elsker dem. Helt til verdensrommet og tilbake. Jeg sier: Jeg er så glad i deg. Jeg elsker deg. Jeg er så stolt av deg. Du er det beste jeg har. Jeg er så glad for at jeg fikk akkurat deg. Og så videre, og så videre. Hver eneste dag. Jeg lurer på om jeg noen ganger sier det litt for ofte. Jeg har nemlig tatt dem i å himle med øynene bak min rygg noen ganger. Men det får så være. Jeg kommer aldri til å slutte å fortelle dem at jeg elsker dem.

Jeg sipper og griner under hver eneste skoleavslutning, luciatog i barnehagen, turnoppvisning, ridestevne og syttendemaitog der ungene er med.

Jeg er alltid til stede for barna når de virkelig trenger meg.

Jeg lærer dem at alle mennesker er forskjellige, og at det ene ikke er bedre enn det andre. Vi er bare forskjellige.

Jeg digger å gå på skitur sammen med barna.

Jeg er flink til å si unnskyld.

Jeg er flink til å gjøre ingen ting sammen med barna. Ingen planer, ingen ting vi skal rekke, ingen ting vi må eller bør. Bare være sammen. Ingen heseblesende oppkonstruert kvalitetstid, bare helt enkel hverdagstid.

Og så er jeg dritgod til å steke pannekaker! Og ja, jeg gjør det Pippi-style. Hver fredag har vi pannekaker med Nugatti til middag. Og alle er med og snur pannekakene i lufta. Halvparten havner i taket og på gulvet. Men hey, er det så farlig da?

Ingen er god på alt. Det vet vi. Det forteller vi barna våre. Hvorfor skal ikke det gjelde mammaer også? Noen er flinke til å bake og lage mat med barna sine, noen kan ligge på gulvet i timevis og bygge Lego, noen går på ski med barna, noen går på kino, mens noen er gode til å lytte.

La oss slutte å strebe etter å være den såkalt perfekte mammaen bloggere, mediene og andre mødre i forteller oss at vi skal være. La oss innse at vi alle er forskjellige med forskjellige verdier, egenskaper, gode og dårlige sider. Vi gjør så godt vi kan. Felles for oss alle er at vi elsker barna våre grenseløst. Er ikke det er greit sted å starte, da?

La 2017 bli det året der vi hyller våre gode mamma-sider i stedet for å strebe etter å bli best i alt.

For man skal tross alt ikke kimse av pannekaker Pippi-style. Ifølge femåringen, er nemlig det det tøffeste som finnes. 

Hva er din mamma-superkraft?

 

Les også: Hva er en god mor?

Les også: 10 ting foreldre absolutt ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

 

PS: Følg meg gjerne inn i det nye året i andre sosiale medier:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

36 kommentarer

Znippen.no

08.01.2017 kl.20:23

Håper du har hatt en flott helg! Feel free til å ta en titt innom min nye blogg og like den på facebook :)

Casa Kaos

09.01.2017 kl.13:01

Znippen.no: Takk, det samme :)

stavangerinmyheart

08.01.2017 kl.21:08

Fantastisk innlegg.. måtte le av pannekakene... for det er noe jeg absolutt ikke kan..... har det noen ganger og sønnen ler seg i hjel.....:) Ønsker deg en flott kveld videre.

Casa Kaos

09.01.2017 kl.13:02

stavangerinmyheart: Ha ha ha. det krever en del øving og en del vask. Men hei du så gøy det er når man får det til :)

08.01.2017 kl.22:43

Veldig bra skrevet. ☺

Casa Kaos

09.01.2017 kl.13:02

Anonym: Tusen takk :)

09.01.2017 kl.00:16

Jeg er dritgod på å blåse magisk på alle vondter så de forsvinner litt fortere, og på å lage kakao og toast når det regner. Tannpuss, matchende sokker og pedagogikk derimot..😉 Takk for deilig innlegg!

Casa Kaos

09.01.2017 kl.13:03

Anonym: Herlig! Spør du meg, er magisk blåsing så mye mer verdt en matchende sokker!

Kris

09.01.2017 kl.01:18

Takk!!

Casa Kaos

09.01.2017 kl.13:03

Kris: Bare hyggelig :)

Odd Johansen

09.01.2017 kl.11:22

Ingen er perfekte, og ingen bør strebe etter å være perfekt!

Casa Kaos

09.01.2017 kl.13:03

Odd Johansen: Det har du helt rett i!

Brumle

09.01.2017 kl.12:22

Den gode følelsen av å være en tålmodig mamma, som alltid snakker med innestemme, som aldri bruker tomme trusler og som alltid har kontroll, forsvant vel den gangen det ble politisk ukorrekt med hjemmeværende mødre. Samtidig er det sååå mange "eksperter" på hva som innebærer å være en god mamma. Ikke rart at vi foreldre opplever følelsen av å komme til kort fra tid til annen når vi utsettes for så mange krav og formaninger fra alle himmelretninger, og fra folk som har barn selv, såvel som de som ikke har barn.

Casa Kaos

09.01.2017 kl.13:05

Brumle: Jeg er så enig med deg! Og jeg er så himla lei av alle ekspertene som skal fortelle oss alt vi gjør galt!

Anne-Helene

09.01.2017 kl.12:31

På meg virker det som om det er et ideal å være umenneskelig, altså en sånn som aldri hever stemmen, som aldri er gretten, som aldri sier nei og som alltid reagerer med genuin interesse på hver eneste henvendelse fra ungene. Vel, er det ikke meningen at vi skal vise ungene hva det er å være menneske? Da trenger vi å være oss selv, og ikke slite oss ut i streben etter å bli noe vi har lest oss til på nett. Da holder det stort sett å være som vi er.

Casa Kaos

09.01.2017 kl.13:06

Anne: Helt enig. Det må være utrolig slitsomt og vokse opp i et hjem der foreldrene gjør alt "riktig" hele tiden.

Marthe :-)

09.01.2017 kl.12:56

Takk for et hærlig innlegg. Virkelig noe jeg trengte som fulltidsbonusmamma og gravid.

Min supermammakraft må være at jeg aldri blir sur, noe som guttungen alltid påpeker og liker. Ting blir sagt ifra om på en ordentlig måte, uten heving av stemmen (jeg studerer for å bli lærer, så har litt pedagogikk i bakhodet)

Casa Kaos

09.01.2017 kl.13:07

Marthe: Høres ut som en super supermammakraft :)

Bodil

09.01.2017 kl.19:26

Takk og lov for deg innimellom! Dette innlegget trengte jeg nå! Skulle også ønske jeg var supertålmodig, og hadde masse overskudd til lek. Men akkurat i kveld skal jeg heller gi meg selv et lite klapp på skuldra for å lage sunne vafler til kveldsmat.

Casa Kaos

11.01.2017 kl.14:34

Bodil: Det syns jeg hørtes fornuftig ut. Kos dere med vafler :)

Elin

09.01.2017 kl.20:43

....og her sitter jeg i gangen mellom soverommene, klokken er halv ni og jeg hadde gladelig gitt bort lillefingeren for litt ro og fred og egentid foran tv'n. Takk for veldig kjente ord! PS kråkereir av dimensjoner på 7åringen her også.....

Casa Kaos

11.01.2017 kl.14:35

Elin: Ha ha ha. Godt det ikke bare er meg :)

Aase

10.01.2017 kl.14:53

Det ser ut til at du er helt som alle andre mødre, med unntak av at du er veldig ærlig og har stor toleranse for rot og bråk (og det er en super egenskap for mammaer!). Hvis jeg var deg, (og det er jeg ikke!) ville jeg prøvd å rette på det med kranglingen med mannen og vært stolt av resten. Hjemme hos oss var det også mye krangling helt til jeg lærte meg å kjefte opp veggen på vaskerommet helt til sinnet gikk av meg, og så undersøke hva som EGENTLIG var problemet etter det. Deretter kunne jeg snakke om det som hadde substans (hvis det i det hele tatt var noe, da) og så slapp vi å gå i skyttergraven fordi jeg egentlig var kjempesliten etter å ha følt meg utilstrekkelig som arbeidstager og mamma, og tok det hele ut på mannen. Det er over 20 år siden, og det funker! Nesten aldri et sinna ord til mannen, men det er godt vaskerommet har taushetsplikt. (Altså det funker hos oss, men du er jo heller ikke meg :-) ) Og så er det så mye koseligere å ikke være sur. Rollespill er forresten skikkelig kjedelig! Særlig når man hele tiden blir korrigert fordi man spiller rollen feil. Jeg skulle ønske jeg klarte å snu pannekaker i luften

Casa Kaos

11.01.2017 kl.14:37

Aase: Du har helt rett. Veggen er mye bedre skyteskive enn mannen ;) Og stort sett har vi det veldig koselig sammen her i casaen vår. Men av og til smeller det.
Og ang. de pannekakene - det er bare å øve, så får du det til :)

Nina Løkke Bøckmann

10.01.2017 kl.18:52

Så flott skrevet! Det er merkelig nok så utrolig mye lettere å å være bevisste på hva vi kan bli bedre til enn på hva vi faktisk er gode på. Jeg synes selv jeg er ganske flink til å engasjere meg i det barna mine (to gutter på 10 og 12) driver med, og nå for tiden er det ...gaming. Jeg følger med så godt jeg kan på hva (altså hvilke spill) de spiller, hvllke servere de spiller på, hvilken klan de er med i og hvem de de spiller med (eller mot): Gevinsten er at vi har mye å snakke om, og at de kommer til meg når de vil dele oppturer, nedturer, gleder og sorger. Anbefales!

Casa Kaos

11.01.2017 kl.14:39

Nina Løkke Bøckmann: Åh, så herlig! Min frykt er at barna skal interessere seg for noe jeg syns er totalt uinteressant når de blir store.
Men man må vel bare lære seg å like det :)

Ilaria

10.01.2017 kl.21:27

Dette var godt å lese :) Jeg er dessverre dårlig på alle de samme tingene som du er dårlig på...og ikke kan jeg lage pannekaker heller...

Nyttårsforsettet mitt er å kjefte mindre på barna. Håper jeg klarer å holde det.

Heldigvis har jeg ikke behov for mye egentid da, får vel trøste meg med det. Og jeg er ganske god på å lese bøker for ungeflokken min:)

Casa Kaos

11.01.2017 kl.14:40

Ilaria: Å lese bøker for barna skal du ikke kimse av. Det er en supergod mammaegenskap :)
Hipp hurra det er flere av oss!! Hver forbanna kveld sitter jeg under teppet og tenker "måtte jeg si akkurat det, måtte jeg være såå utålmodig, hvorfor klarer jeg aldri å lære ungen min å pusse tenna om morgen, jesus hvilken MOR er jeg egentlig". U know, mamma-samvittighet. Men vi er fine åsåme supermammaer er vi :)

Casa Kaos

12.01.2017 kl.11:48

litloo: Arg, de tankene der, altså. Vi har dem alle sammen. Men visst er vi supermammaer også! Det må vi ikke glemme :)

En annen mamma

12.01.2017 kl.12:47

Jeg skulle litt ønske at alle disse "Vi har lov til å være uperfekte!"-bloggpostene kunne hylle det å være seg selv, uten samtidig å snakke om hvor fælt det må være å vokse opp med en mamma som snakker med innestemme og er blid og tålmodig. Hvorfor er du så slem mot alle mammaer som helt naturlig snakker med innestemme, er tålmodige og møter barna uten å bli sinte? Vil du at de skal føle press på å endre personlighet til å bli mer oppfarende? Gi meg en eneste god grunn til at det skal være kjipt, kjedelig eller skadelig for barn å vokse opp med en mamma som er tålmodig og interessert. Kan ikke det å favne ulikhetene, inkludere de mammaene som er tålmodige?

Casa Kaos

12.01.2017 kl.13:09

En annen mamma: Nei da, det er ikke noe galt i å snakke med innestemme eller være blid og tålmodig. Jeg snakker også stort sett med innestemme og er både blid og tålmodig mesteparten av tiden.
Og jeg tror ikke det er fælt for barn å vokse opp med blide, tålmodige mammaer. Hvor leser du det?
Men dessverre er det mange mammaer som bruker mye tid på å ha dårlig samvittighet for de få gangene de er sint eller utålmodig. mammaer som ikke tillater seg selv å være et helt vanlig menneske med alle følelser i seg. Og det er nettopp disse mammaene jeg ønsket å nå ut til med akkurat dette innlegget.
Jeg skriver jo også: "La oss innse at vi alle er forskjellige med forskjellige verdier, egenskaper, gode og dårlige sider. Vi gjør så godt vi kan".
Med andre ord, ja, la oss være ulike og stolt av det. Enten du er utålmodig eller tålmodig. Det med tålmodighet ble bare brukt som et eksempel :)

Madelen

15.01.2017 kl.05:12

Og jeg skulle ønske der var flere som deg! #bramamma

Casa Kaos

16.01.2017 kl.14:42

Madelen: Oooh, tusen takk :)

En annen mamma

18.01.2017 kl.22:53

Takk for svar! Jeg misforsto deg, bare :). Takk for oppklaring.

31.01.2017 kl.19:40

Skrolla gjennom bloggen og leste dette innlegget. Jeg har ikke barn selv, men dette var jammen et fint og ekte innlegg om mammalivet! :-)

Skriv en ny kommentar

hits