Før jeg fikk barn ...

26.01.2017 - 19:30 15 kommentarer

... trodde jeg at barn gjorde som du sa bare du var konsekvent.

Jeg var helt overbevist om at man får de barna man fortjener. Og at dersom man hadde barn som klikket i butikken fordi de ikke fikk is, handlet det kun om at foreldrene var inkonsekvente og ettergivende.

Jeg trodde ikke gener betydde så mye. Jeg trodde det å få barn var som å få en klump leire man kunne forme som man ville.

Jeg mente barn var et identisk avtrykk av den oppdragelsen foreldrene ga (eller ikke ga).

 

Playing
Licensed from: vanell / yayimages.com
 

Før jeg fikk barn, trodde jeg babyer og barn sovnet helt av seg selv om kvelden og sov hele natta, så lenge man hadde gode og riktige kveldsrutiner. Slike rutiner man kan lese om i mammaforumene.

Jeg trodde barn ville slutte å tegne på veggene bare man sa til dem at det ikke var lov.

Jeg var helt sikker på at baking med barn skulle være kjempekoselig. Jeg så for meg ett barn sittende på kjøkkenbenken, ett barn stående på en stol, litt koselig musikk, mel på nesa, latter og slikking av slikkepott.

Jeg var også helt sikker på at det skulle være kjempekoselig å leke med barna. Tenk så gøy å bli invitert i te-selskap sammen med alle dukkene og bamsene. Så koselig. Der kunne jeg nok tilbringe flere timer av ettermiddagen.

 

Før jeg fikk barn, syntes jeg det var en kjempegod ide å pusse opp huset i mammapermisjonen. Jeg skulle jo bare ha fri likevel.

Jeg syntes foreldre som brukte tomme trusler var slappe og dårlige. 

Jeg syntes det var rart at noen småbarnsforeldre hadde det så rotete hjemme. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være?

Jeg var helt sikker på at kolikk bare var noe tull og at hvor mye babyen skrek, handlet utelukkende om mors kosthold og foreldrenes tilknytning til babyen.

Jeg trodde barna etter hvert skulle få en anelse om hvor melkeglasset stod i forhold til kroppsdelene sine slik at de ikke veltet det gang på gang på gang på gang.

 

Før jeg fikk barn, syntes jeg barn på fly var fryktelig irriterende og kunne ikke skjønne hvorfor foreldre ikke lærte opp barna sine til å sitte stille og holde kjeft de timene flyturen varte.

Jeg tenkte at bilferie med telt var den beste familieferien. Det er jo så koselig.

Jeg syntes mødre som ikke trente var skikkelig slappe og at tidsklemma bare var en unnskyldning for ikke å trene.

Før jeg fikk barn, trodde jeg barn kledde på seg det de fikk beskjed om å kle på seg. Og at skikkelige viljesterke barn bare trengte to alternativer å velge mellom for å få på seg klærne.

Jeg var helt overbevist om at unger ryddet opp etter seg, bare man lærte dem å gjøre det.

Jeg syntes at foreldre som kjeftet på barna sine var dårlige foreldre.

 

Før jeg fikk barn, tenkte jeg at mødre som måtte låse seg inne på badet for å gråte en skvett, hadde satt seg i den situasjonen selv. Som man reder, ligger man og så videre.

Jeg trodde barn elsket å gå lange turer i skog og mark. Det handlet bare om å ha en positiv innstilling.

Jeg tok det som en selvfølge at barn kunne leke alene.

Jeg var sikker på at hvis man bare var positiv, fikk øyekontakt med barnet, bekreftet barnets følelser og snakket på en pedagogisk korrekt måte, ville barnet forstå hvorfor han eller hun ikke kunne få ny matboks med motiv fra den siste Disney-filmen så lenge vedkommende hadde en helt fin og brukende matboks fra før.

 

Før jeg fikk barn, trodde jeg barn kunne gå selv så fort de hadde lært å gå.

Jeg tenkte at kveldsstellet bestod i å skifte til pysj, pusse tenner og så i seng, uten å måtte springe etter unger som løp rundt i huset, veivende med armene over hodet og ikke ville pusse tenner. Eller unger som gjemte seg så fort pysjen ble tatt frem, og som du måtte bruke en halv time på å finne.

Jeg tenkte at frukt og nøtter var en super erstatning for godteri.

Jeg trodde barn stort sett traff munnen når de spiste.

Etter jeg har fått barn, vet jeg kun én ting: Jeg hadde ikke peiling på noen ting som hadde med barn, oppdragelse eller foreldreskap å gjøre før jeg fikk barn. Og det har jeg for øvrig fortsatt ikke. 

Har du flere?

 

Les også: Hvem trenger vel være perfekt mamma, så lenge man er dritgod til å steke pannekaker

Les også: Sov nå for helvete!

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som var best før hun fikk barn, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

15 kommentarer

Hanne Lovise Johnsen

26.01.2017 kl.19:49

liker innlegget!

Den lille Pandaen c:

26.01.2017 kl.20:17

Du er så inspirerende! Jeg elsker å lese innleggene dine, du er ærlig og jeg digger det!

Laila H

27.01.2017 kl.00:16

Hos oss har barna blitt tenåringer, og vi voksene har ikke peiling på tenåringer.

Lilleulv

27.01.2017 kl.08:44

Før jeg fikk barn var jeg ikke klar over at en treåring kunne ha SÅ intelligente, hardtslående og logiske argumenter.... for helt feil ting!! :-)

Eller at han/hun aldri ville gi seg når de først har bestemt seg for noe.

At reaksjonen på min desperate: "Da tar jeg bort maten din, så får du gå sulten til sengs!", ville bli: "Bare ta den du mamma, jeg tåler å være sulten!" (For the record, vi driver ikke å sulteforer, vi prøver bare å få noen til å sitte ved bordet ved middagstid....)

Mia B

27.01.2017 kl.10:49

Utrolig bra :) Tror du oppsummerte godt de fleste foreldres tanker der!

Elisabeth K

27.01.2017 kl.19:18

Ja, jeg har flere. Mine barn skulle ha sluttet med både smokk og bleie i god tid før tre år, i motsetning til nevøen vår. Gjett hvem sine barn som ikke sluttet med noen ting før fylte fire.....

Hanne Elise

27.01.2017 kl.19:23

Før jeg fikk barn, skar det meg i øynene når barn gikk i Cherrox til alle anledninger, til alle årstider og alle antrekk. Nå er jeg glad bare de har noe på beina i det hele tatt......

Marianne R

28.01.2017 kl.09:15

Før jeg fikk barn hadde jeg aldri tenkt på hvor mye en ett-åring klatrer og utforsker hver krik og krok av hele leiligheten. Jeg var ikke forberedt på å måtte fjerne 3 av seks stoler rundt spisebordet, for så å skyve det tunge bordet helt inntil veggen med 3 stoler på innsiden (mellom bordet og veggen). Til hvert eneste måltid må bordet flyttes fram og tilbake. Jeg var heller ikke forberedt på all trassen og bråket som to barn lager sammen! Det godt vi har mange fine øyeblikk også ;)

Lizbeth Osnes

28.01.2017 kl.09:48

Helt fantastisk! Jeg skrev faktisk et innlegg om mine forventninger til mammarollen da jeg gikk gravid, og jeg må bare si det; HAHAHAHAHAHA. Har du ikke barn, har du heller ikke peiling på hva det vil si å ha det. Så enkelt som det! Punktene gikk ut på alt ifra at jeg aldri skulle bysse eller henne i søvn (hun skulle finne søvnen selv fra første stund, for tenk!), hun skulle ikke smake godteri eller kaker før hun var tre (enda mer hahahahaha) og jeg skulle da for pokker ikke forfalle selv; søndager skulle være hjemmespa-dag, og jeg skulle da skvise inn tid til trening hver kveld så snart de magiske 6 ukene hadde gått. Jeg gidder ikke legge til flere "haha'er" her en gang...

Mandagsmor

28.01.2017 kl.10:11

Før jeg fikk barn hadde jeg en forestilling om at det å ta seg av småunger var fryktelig vanskelig. Og det var det.

Men det ble enklere etterhvert, og for hvert barn ble jeg tryggere på at jeg gjorde (i hvert fall) noe riktig. Men så er det det da, med disse ungene, - de vokser. Og så snart du tror du har vært smart og lært deg hvordan du skal håndtere 2-åringens innviklede måte å fortelle deg at h*n må på do ... så er h*n blitt tre uker eldre - og har sluttet å si fra.

Sh*t happends...

Før jeg fikk barn trodde jeg at unger i samme familie liknet på hverandre, både i lynne og kroppsfasong, og at det var praktisk fra naturens side slik at ungene kunne arve klær fra hverandre og bli gode venner.

Nå vet jeg at du kan få ett barn som er rundt og lavt, og et annet som er smalt og langt. Mellomsten gikk ofte i alt for korte bukser, stakkar. Minsten, veslejenta vår, lærte å like blått og kunne selvforsvar før hun fylte fire.

Nå har jeg bare store unger. Unnskyld, stryk "bare". Med tenåringer kommer helt andre utfordringer, og jeg er ikke spesielt godt forberedt på det heller.

Monica

29.01.2017 kl.15:10

Jeg har en sønn som er voksen, velutdannet, høflig og veloppdragen. Og jeg har en som er midt i puberteten. Aner fremdeles ikke hva jeg driver med, men håper inderlig at jeg klarer å få i havn hormontrollet mitt også😀

Cecilie

29.01.2017 kl.21:11

Jeg kunne ikke fatte at foreldre kunne brukte TV som barnevakt, eller hvordan noen kunne få seg til å kjøpe kjøttkaker og lage brun saus og ertestuing fra pose (brun saus og ertestuing som er såååå enkelt å lage!!!). La meg si det sånn: Jeg har kommet på bedre tanker..

Ida

30.01.2017 kl.11:30

Jeg skulle aldri bare gå i butikken for å "kjøpe no mat til ungen". Er jo SÅÅÅ mye bedre å ta med noe sunt hjemmefra.

Gjett hvilken unge som sitter i bilsetet sitt etter handletur og gomler fornøyd på en bolle (hvete, sukker, ferdigkjøpt uæææ!!!)

Og den påkledningen da, han har nettopp funnet ut hvordan han skal rive av seg bleien. OH JOY!! (i tillegg til at han kler av seg både lue, sko og sokker på biltur)

Er stolt over at han faktisk forstår "nei" da. Men da fikk jeg jo beskjed av helsesøsteren at det måtte jeg ikke si. Det er visst ikke bra for barnet å få beskjed om så mye "nei". Jeg skulle heller si "dette er ikke ditt. Dette er mitt".

Jeg sier fortsatt "nei" og satser på at alle andre foreldre også gjør det så våres barn blir like gale hele gjengen.

Anette

31.01.2017 kl.13:04

Jeg skulle aldri bruke TV som barnevakt, men jeg gjør det nesten hver dag. Noen ganger om jeg er trøtt legger jeg meg på sofaen mens 2-åringen ser på TV 😊 Jeg er sikkert en dårlig mor i noens øyne, men folk får mene hva de vil. Det bryr jeg meg ikke om

. Jeg lager all mat fra bunnen og det er jeg fornøyd med 😊 Er ikke flink å ta barnet med på skogsturer, men barnet er ute i barnehagen og det får være bra nok 😉

Lene

07.02.2017 kl.14:01

Her sitter jeg å ler så tårene triller.. Tusen takk for et deilig innlegg!

Selv er jeg en kronisk sliten småbarnsmamma som er høygravid med 3 unge på 3 år. Deilig at du skriver om det vi andre tenker og tar opp tabu-belagte tema som at det er lov å ikke elske hvert minutt av mamma-livet. Det finnes virkelig tunge dager og perioder. Heldigvis lærer man så lenge man lever ;-) -Blir nok bra til slutt

Skriv en ny kommentar

hits