Kan man fortelle barna at man ikke trives som mamma?

06.02.2017 - 19:30 27 kommentarer

Da jeg var på God morgen Norge forrige uke, og snakket om at jeg ikke trivdes så godt som mamma da barna var små, sa programlederen at det var noe man kanskje ikke trengte å si til barna.

Jeg svarte at jo, jeg syns egentlig ikke det er så ille å si det, bare man bruker riktige ord, og så fikk jeg ikke utdypet det noe mer.

 



 

Mange har lurt på hva i all verden jeg mener med det. Skal man liksom si til barna sine at man ikke trives som mamma? At man ikke liker dem? At man helst vil være et helt annet sted enn sammen med dem?

Nja, kanskje ikke akkurat sånn. Men la meg forklare:

Jeg syntes ikke babytiden var noe særlig. Jeg strevde, syntes ikke jeg fikk til, følte meg mislykket som mamma og endte opp med en barseldepresjon.

Den gikk heldigvis over.

Men så kom trassalderen. Og hu hei, her snakker vi trassalder med stor T! Jeg syntes denne tiden var kjempevanskelig. Jeg var så sliten, så lei, så frustrert, og jeg kjempet en daglig kamp for å holde hodet over vannet.

Det gikk heldigvis også over.

I dag syns jeg mammalivet et helt supert. Og jeg syns også jeg takler det meste, i hvert fall sånn noen lunde greit. Ikke perfekt, men greit. Det holder lenge. Jeg er bare en helt vanlig mamma, ikke en pedagog.

Jeg har skrevet flere blogginnlegg om dette, ja, til og med en hel bok. Og en dag regner jeg med at barna mine kommer til å lese det jeg har skrevet. Det er helt okei.

For jeg syns ikke vi skal være så redde for å innrømme at vi ikke takler alt, selv om vi er mammaer og pappaer, og liksom skal være superhelter.

Mine barn på fem og sju vet at jeg syntes det var vanskelig å være mamma da de var små. Det har jeg fortalt dem.

Akkurat som at noen i klassen er gode i matte, og skjønner alt med en gang, så må andre øve masse for å bli like gode. Akkurat som at noen i barnehagen er kjempeflinke til å løpe og gå på ski, så må andre øve for å gå og løpe like fort.

Akkurat sånn måtte jeg også øve på å bli en skikkelig god mamma, for jeg fikk det ikke helt til med en gang. Dette har selvfølgelig ikke noe med dem å gjøre. Det har heller ingen ting med mangel på kjærlighet å gjøre. Dette handler bare om en mamma som måtte øve litt før hun ble god.

Og det syns ikke barna er det minste rart. De vet at skal de bli proff fotballspiller, så må de øve. De vet at hvis de skal bli gode på bottle flip, så må de øve. Mye! Det er de færreste som får til noe nytt første gang de prøver. De aller fleste som er gode på noe, har øvd. Det forteller jeg dem gang på gang og hver eneste gang de blir sinte og leie for at de ikke får til noe. Hvilket er relativt ofte. (Jeg kan ikke skjønne hvor den utålmodigheten kommer fra.)

Jeg opplever at barn som regel har veldig stor forståelse for at vi voksne ikke får til ting, at vi feiler. Det er vi voksne som er så redde for å innrømme det. Det trenger vi ikke være. Hele livet består av å prøve, feile og mestre. Og feiling er en stor del av det.

Jeg tror det bare er fint for barna å se og høre om det. Så føler de kanskje at det er større rom for dem å feile også?

Hva tror du?

 

Les også: Ikke stress sånn, kjære foreldre

Les også: 10 ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som feiler mye, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

27 kommentarer

Nina

06.02.2017 kl.21:00

Sammen er vi jo engasjert i dette, og til en viss grad er vi nok veldig enig, men her føler jeg at innlegget ditt sier noe helt annet enn overskriften.. tar du en dagbladet tro ;) :P

For innlegget ditt handler jo ikke om at du ikke liker, men at du synes ting er vanskelig.

OM det er slik at man ikke liker å spille fotball, fortsetter man ikke å øve for å bli proff...man vil jo ikke bli proff i noe man ikke liker?

Jeg synes det er helt ok å si at man synes det var VANSKELIG å være mamma til en baby, eller til en treåring med trass, men å si til at barn at man ikke LIKTE å være mamma til det når det var baby, blir å legge en skyldfølelse på et barn det umulig kan klare å forstå.

Hva gjorde jeg galt? gråt jeg for mye? Sov jeg for lite?

Forteller du derimot at du synes det var vanskelig, ligger jo skylden mer naturlig på deg og ikke barnet...

Vet ikke om jeg fikk forklart meg her jeg.. men.. som sagt..tror vi er litt enig ;)

Casa Kaos

06.02.2017 kl.22:13

Nina: Nei, jeg tar ikke en Dagbladet. Sånt har jeg aldri drevet med. Men det ble kanskje litt vanskelig å forklare kjapt alt vi snakket om på God morgen Norge, og så svare på spørsmålet her. Det ble vel heller litt sammenblanding av begreper.
Men for meg var mammarollen så vanskelig, at jeg endte opp med ikke å like den.
Akkurat som med fotball. Hvis man aldri får til det skuddet, kan fotball fort bli noe man ikke liker. Selv om man egentlig liker fotball. Man må bare komme over kneika. Skjønner?
Jeg syns det er innafor å fortelle barna at siden jeg ikke fikk til å være en god mamma, så trivdes jeg ikke heller.
Men det er klart, det er viktig å bruke riktige ord. Og jeg ville selvfølgelig aldri sagt noe som ga barna mine skyldfølelse.

Siri

06.02.2017 kl.22:43

Jeg så deg på God morgen Norge, og var en av dem som lurte på hva du mente med det.

Men ikke på en negativ måte. For jeg vet at du alltid har gode reflekterte svar på det meste. Og her fikk jeg jammen nettopp et slikt svar på det spørsmålet også.

Jeg er helt enig med deg. Selvfølgelig kan vi si det og vise oss svake ovenfor barna våre.

Og Nina over her: Nå tror jeg du misforstår du med vilje ;)

Selvfølgelig kan man øve på ting man ikke liker. Tenk på lekser. Jeg likte ikke lekser da jeg gikk på skolen. Men jeg øvde og gjorde mitt beste for det. Fordi jeg VILLE bli god.

Casa Kaos

07.02.2017 kl.08:57

Siri: Takk! Det var jo usedvanlige hyggelige ord :)
Og det med lekser var et ypperlig eksempel! Det må man bare øve på. Enten man vil eller ei. Akkurat som å være mamma.

Anonym mamma

06.02.2017 kl.23:25

Jeg velger å være anonym fordi jeg vil ikke ha hets. Men jeg vet oppriktig ikke hvordan jeg skal si dette til sønnen min.. han flytter til pappan sin om 2 uker og vet det ikke selv en gang. Nettopp fordi jeg ikke våger å si at jeg ikke orker mer. At jeg trenger tid for meg selv. Men jeg er utrolig stolt og elsker sønnen min utrolig mye. Men jeg har tenkt og innsett at skal jeg klare å holde hode over vannet så må han flyttes. Jeg vet han kommer til å trives der og. Og jeg vet han blir passa på. Men hvordan skal jeg si det til han. Jeg vet jeg må pakke det inn litt. Han er bare 4. Jeg kan ikke si det til han som om han var 16.

Hjelp?

Casa Kaos

07.02.2017 kl.14:02

Anonym mamma: Først må jeg bare si at jeg syns du er utrolig tøff og at du virker som en fantastisk oppegående mamma som tar en slik avgjørelse.
Og jeg skjønner deg så godt. Noen ganger blir livet annerledes enn det vi hadde sett for oss.
Jeg syns det er vanskelig å si noe om hvordan du skal fortelle dette til sønnen din. Jeg kjenner verken deg eller gutten. Har du snakket med faren hans om det? Det viktigste er kanskje at dere er enige om hva dere skal si?
Ønsker dere uansett lykke til!

Lilleulv

07.02.2017 kl.08:08

Barn forstår uendelig mye mer enn vi tror. Så det aller beste er å være dønn ærlig mot dem, men selvfølgelig på deres nivå og på deres språk. Det har jeg alltid praktisert. Jeg har, og har alltid hatt, barn som omverdenen karakteriserer som harmoniske og trygge.

Casa Kaos

07.02.2017 kl.14:05

Lilleulv: Det er min erfaring også. Man må selvfølgelig bruke ord og forklaringer som passer alderen på barna. Men utover det tror jeg barn har godt av å se at foreldrene også har utfordringer. Det blir på en måte mer akseptert da, også i barnas eget liv og i deres møte med jevnaldrende.

Nina

07.02.2017 kl.09:22

Jeg skjønner deg :) Og selvfølgelig, noe kan bli så utfordrende at man tilslutt ikke liker det... minuset med mammarollen er at man ikke bare kan slutte.. slik som med fotballen ;)

Selv om det kunne vært kjekt med en rewind knapp innimellom.

Tema er vanskelig, og heldigvis er det uenigheter rundt det.. årsaken er jo fordi vi alle er forskjellige, med forskjellige behov, erfaringer og ønsker.

Å fortelle et barn at du ikke liker å være mamman dems (ja for det er jo faktisk det du sier) klarer jeg virkelig ikke å se hvordan skal gjøres uten å gi barnet skyldfølelse.

Å fortelle at det er vanskelig er en ting, men at man ikke liker/likte å være mamma er noe annet. Men har du en metode som du tenker er trygg og god er jeg helt enig. Da skal man kunne være ærlig å si det.

Casa Kaos

07.02.2017 kl.14:11

Nina: Men det er jo ikke sånn at jeg går bort til barnet, sier at jeg ikke liker å være mammaen hans eller hennes, snur ryggen til og går. Slik som det høres ut når du skriver her. Du høres så veldig svart/hvitt ut.

Vi har snakket om at mamma ikke fikk til å være mamma da de var babyer (Og la meg få understreke - ikke nå! Da de var babyer.) og at jeg ikke trivdes den gangen. Det er ingen metode. Vi bare snakker sammen. Stiller spørsmål og svarer. Er ærlige.

Anita

07.02.2017 kl.16:28

Ikke lett å være mamma, selv ikke når ungen din har fylt 28 år. Hver alder sin "sjarm" - en oppgave vi har for resten av livet. Men vi fikser det, stort sett:)

Casa Kaos

09.02.2017 kl.10:09

Anita: Ha ha. Man blir aldri ferdig med å være mamma :)

07.02.2017 kl.19:57

Som det er, så er det ikke lov til å si at man helst bare vil være KUN mamma heller. Da er man jaggu like paria da og. Bare for kvinner da. Menn er jevnt over ok med det.

Casa Kaos

09.02.2017 kl.10:10

Anonym: Haha. Det har du rett i. Ikke lett å gjøre alt riktig :)

denutroligereisen89

07.02.2017 kl.21:03

Barn forstår som oftest mye mer enn vi tror og trenger å høre sannheten, forklart med et språk de forstår og med litt filter. Jeg tror en del foreldre har følt og opplevd det samme som deg, men ikke tørr å si/innrømme det. Er mye tabubelagt ift. det å være foreldre og man føler man blir dømt i negativ forstand hvis man f.eks. sier at man ikke likte/savner babytiden eller elsker å bygge lego sammen med barnet sitt.

Casa Kaos

09.02.2017 kl.10:11

denutroligereisen89: Det er veldig sant. Vi skal helst eeeelske hvert minutt av mammalivet for å kvalifisere som gode mødre :)

Sånn-passe-uskadd

07.02.2017 kl.23:50

Jeg vokste opp med en mamma som var ærlig, fra jeg var ganske liten, om at hun ikke likte(!) babytiden. Det gikk helt fint. Jeg var absolutt i stand til å forstå at det ikke var min skyld på noen måte. Hun har alltid sagt og vist hvor glad hun er i meg. Ærligheten hennes førte imidlertid til at jeg ikke hadde en rosenrød forestilling om hvordan babytiden ville bli da jeg selv skulle bli mor. Jeg la lista lavt, og det gikk overraskende greit til tross for at jeg også trives mye bedre som mor nå som babytiden er over. Jeg skjønte i alle fall at det ikke var totalt krise da jeg ikke syntes det var like stas med baby som "alle de andre" syntes.

Casa Kaos

09.02.2017 kl.10:12

Sånn: Så bra! Tror ikke barn tar skade av å få vite at livet ikke bare er en rosa sky :)

08.02.2017 kl.11:55

Fint innlegg.

Jeg elsker ungen min, men er psykisk syk og i en dårlig periode. Så barnet er hos noen andre nå for å skjermes for meg. Jeg klarer rett og slett ikke å være den gode mammaen jeg vil når jeg har det sånn som dette, så da får jeg være en god mamma ved å la noen andre ta vare på barnet imens. Det er så vanskeligog vondt å ikke få til det man så veldig gjerne vil. Men man kommer seg igjennom dét óg. -Både barnet og jeg.

Når barnet bli større vil jeg gjerne kunne si at det ikke er alt jeg har klart så bra, men at jeg elsker det og alltid har gjort det, selv om alt ikke var rosenrødt hele tiden.

Casa Kaos

09.02.2017 kl.10:15

Anonym: Jeg tror det aller viktigste for barna er å få masse kjærlighet. Og noen ganger blir ikke livet slik man hadde tenkt. Da tror jeg det er fint fot barna å få vite sannheten.
Og det er som du sier, man kommer gjennom det meste :)
God bedring til deg.

Ingvild

08.02.2017 kl.15:24

Her tenker jeg at alt avhenger av hvordan man sier det, og om man snakker i fortid eller nåtid. Å si til et barn: jeg trives ikke med å være moren din, er jo rimelig ufølsomt. Men å si at man kan bli frustrert fordi d er vanskelig å være mamma, er noe helt annet. Men jeg tror barn kan ta seg mye mer nær av slike kommentarer enn vi tror, så jeg ville holdt d for meg selv og heller snakket med andre voksne om det

Casa Kaos

09.02.2017 kl.10:19

Ingvild: Ja, det avhenger veldig av hvordan man sier det. Og som jeg skrev over her, kan man selvfølgelig ikke si: Jeg liker ikke å være mammaen din, og så snu ryggen til og gå.

Dette handler ikke om at jeg bruker barna som terapeut, noe det kan virke som du tror, siden du anbefaler at jeg heller snakker med en voksen.
Det handler om at barna uansett vil få vite at jeg ikke hadde det så bra da de var babyer, og at jeg syns det er greit å snakke med dem om det selv.

Ingvild

09.02.2017 kl.15:40

Hei! Jeg anbefaler ingenting, men sier hva jeg ville valgt

Casa Kaos

09.02.2017 kl.20:27

Ingvild: Ja, jeg skjønner det. Det bare hørtes ut som at du misforstod, siden du skrev at jeg heller burde snakke med andre voksne om det :)

Yvonne

09.02.2017 kl.20:38

Jeg fikk først er kolikk barn som skrek døgnet rundt. De lovet meg at hvis jeg bare holdt ut 3 månder, så var det over, men hun sov ikke rundt før hun var 3,5 år pga fordøyelsesbesvær. Når hun var 20 månder fikk hun en lillebror. Han var for tidlig født og slet også med kolikk pga dette, så jeg hadde to som skrek samtidig. Min mann jobbet to jobber på denne tiden, så jeg var alene med dem 80% av tiden. For meg var babytiden et rent helvete for å si det rett ut. Bare tanken på en ny baby gjør meg fysisk kvalm. I dag er de 6 og 8 og jeg forguder dem, og å være mamma. Jeg forteller dem sannheten når vi ser i album fra den tiden. Jeg sier jeg elsket dem over alt på denne jord, men de skrek så jeg ble gal og de nektet å la meg sove. Vi ler av det sammen nå og det virker som ungene syntes det er gøy å høre om hvordan de var som babyer. Jeg tror de helt klart klarer å skille mellom da og nå:) De forstår godt forskjellen.

Casa Kaos

13.02.2017 kl.10:20

Yvonne: Herlig :)
Og den babytiden din hørtes skremmende lik min ut. Grøss!

Julie

11.02.2017 kl.19:46

Bare en ting; du skriver at du ikke er pedagog, bare en helt vanlig mamma. Jeg er pedagog, men til mitt barn er jeg bare en helt vanlig mamma også :) Og kanskje er jeg litt slappere enn mange andre mammaer også, i alle fall ut i fra hva jeg leser i kommentarfelt og leser andre plasser. Mammapolitet hadde nok fått sjokk hadde de bodd en uke sammen med oss (ikke at ting jeg gjør er så mye mer annerledes enn dem, for jeg er overbevist at mammapolitiet ikke gjør alt så bra alltid de heller, men heller det at jeg tørr å vise det til andre)! For jeg tror jeg er en mye mer tryggere i rollen som mamma enn mammapolitet, jeg har ikke behov å vise verden at alt er så pedagogisk korrekt hjemme hos oss (uavhengig om det er det eller ikke), og jeg har absolutt ikke noe behov for å rakke ned på noen andre foreldre selv om de gjør ting annerledes enn meg så frem barna har det bra. Når man rakker ned på andre og har behov for å vise andre at ting er så perfekt konstant er jeg nemlig ganske sikker på at vedkommende ikke er trygg på seg selv og redd for at omverden skal se sine egne feil (som kanskje til og med er feil som går ut over barna. For innimellom lurer jeg faktisk på hva disse personene som er så oppsatt på å vise et perfekt ytre faktisk har å skjule..).

Jeg er så trygg i rollen som mor at jeg vet og innrømmer at det jeg velger for mitt barn ikke er det eneste riktige og at jeg faktisk kunne gjort ting bedre, jeg er så trygg i rollen som mor at jeg kan si at jeg innimellom gjør feil (også til barnet mitt!) og jeg er så trygg i rollen som mor at jeg tørr å vise omverden at ting ikke er 100% på stell alltid heller. Og den tryggheten er det du også viser igjennom din blogg, og det er nettopp det som gjør deg til en helt super mamma :)

Skriv en ny kommentar

hits