hits

Hvem har rett til å klage?

25.09.2017 - 19:30 18 kommentarer

Jeg fikk en kommentar på Snap etter jeg lot dere få følge ettermiddagen min forrige uke.

Ettermiddagen var fylt opp til randen med bringing og henting av barn som skulle hjem fra skole og FFO (fotballfritidsordning), på teaterøvelse og bursdag, og midt oppe i all denne kjøringen skulle vi ha tid til middag, lekser, klesvask og tørking av regntøy. På toppen av det hele var mannen bortreist, så jeg var alene med jobben.

Her kan du lese innlegget: En helt vanlig hverdag

 

 

Men så fikk jeg altså en melding på Snap fra en mamma som sa at hun ble veldig provosert av historien min. Hun hadde mistet mannen sin noen måneder tidligere, hun var alene med tre barn, og hadde sånne dager hver eneste dag. Jeg hadde da tross alt en mann som stort sett var hjemme og som tok sin del av oppgavene. Det hadde ikke hun.

Hva i alle dager svarer man på noe sånt? For ja, jeg er heldig. Jeg har en mann som gjør masse i hus og hjem og som tar seg av ungene. Han stiller virkelig opp, og tar mer enn sin del av arbeidet.

Jeg er heldig på mange andre områder også: Vi har hus, hage, to biler og grei økonomi. (Selv om det ikke alltid har vært sånn. Vi har hatt perioder med veldig dårlig råd.) Vi har to greie unger som koser seg på skolen (Ikke alle barn gjør det), vi har jobber vi trives med begge to, vi har familieråd hver fjortende dag, vi lager hjemmelaget pizza på søndagene og vi går på skitur med appelsin i ryggsekken om vinteren. Ja, jeg er heldig!

Likevel opplever jeg, som alle andre, å ha noen utfordringer i hverdagen. Og de utfordringene deler jeg av og til på Snap og her på bloggen. Med en humoristisk tone, vel og merke. Jeg prøver ikke å klage så mye. Men likevel, det er utfordringer pakket inn i humor.

Det er mange som har det mye verre enn meg. Det finnes for eksempel folk der ute som ikke kan få barn. Og her klager jeg over at jeg må bruke hele ettermiddagen på å kjøre barna hit og dit! Det finnes folk som har alvorlig syke barn, eller som har mistet barna sine, mens jeg klager over en runde omgangssyke!

Men hvem har egentlig lov til å klage? For det vil alltid være noen som har det verre enn en selv. Hvor går grensa? Og hvem skal bestemme hva som er greit å klage over og hva man bør holde kjeft om?

Ta mødrene i Kongo, for eksempel, eller mødre på flukt. De har det mye verre enn meg. Men har de lov til å klage? Kan det hende at det finnes noen der ute som har det verre enn mødrene i Kongo eller mødrene på flukt? Det tror jeg helt sikkert det er. Det er helt sikkert en mor, ett eller annet sted i verden, kanskje til og med flere, som har det verre.

Og egentlig burde samtlige av oss mødre her i Norge bare holde kjeft og være glade og lykkelige, for sett i en global sammenheng, har vi det forbanna godt her oppe i nord med velferdstjenester, ni måneders foreldreperm, likestilling og et fantastisk helsevesen.

Men det kan da umulig være sunt å holde kjeft?

Jeg tror at uansett hva man sliter med, uansett hvilke utfordringer man har, så hjelper det å se at man ikke er alene. Det hjelper å lese om andre som opplever det samme, og kanskje til og med klare å le litt av hele situasjonen.

Kravene til dagens mødre kan for noen føles veldig høye. Vi skal være så forbanna lykkelige hele tiden. Å gå gravid og oppdra barn er forbundet med voldsomme forventninger om harmoni og glede. Mange kjenner ikke på denne fantastiske gleden og føler seg alt annet enn harmonisk.

Og vi vil jo ikke klage. For det finnes tross alt folk som har det verre. Så vi holder kjeft og tenker at det blir hva du gjør det til, jeg må bare ta meg sammen, man er sin egen lykkes smed og alt sånt annet bullshit man har hørt på ett eller annet motivasjonsforedrag.

Men det blir ikke noe bedre om vi ikke snakker om det som er vanskelig, av hensyn til de som har det verre.

Mitt hjerte blør for de som har det vondt. Virkelig! Men jeg forbeholder meg retten til å snakke om det jeg syns er vanskelig i livet, uten å gjøre det til en konkurranse om hvem som har det verst.

Så klag i vei, mødre. Kjør på! Det er lov å si at man ikke har det helt tipp topp hele tiden.

 

Les også: Dårlig mamma-samvittighet​

 

PS: Følg meg gjerne på Snap for flere historier fra mitt sinnsykt idylliske mammaliv:

 

.

18 kommentarer

Vivian

25.09.2017 kl.20:21

"Dine problemer er like store for deg som mine er for meg" pleier jeg å si 😊😊

Casa Kaos

27.09.2017 kl.08:46

Vivian: Veldig sant :)

Elin Stubberud

25.09.2017 kl.22:47

Vi er alle midt i våre liv, og vi må ta det som det kommer. Takknemlighet og sorg. La de som har noe dele, og de som trenger noe ta i mot <3

Casa Kaos

27.09.2017 kl.08:47

Elin Stubberud: Så bra skrevet! :)

Mari

25.09.2017 kl.23:08

Jeg er enig med deg, det er alltid noen som har det verre. Men det må være lov å fortelle om egne utfordringer likevel. Jeg blir ikke fornærmet om noen av mine venninner klager når deres barn har sovet dårlig en natt, selv om jeg stort sett sannsynligvis har sovet langt mindre over tid da vi har små tvillinger (pluss to større barn).

Jeg hadde også en venninne som fikk brystkreft mens jeg var gravid med tvillingene. Og da følte jeg meg alltid så dum hvis jeg klaget over at bekkenet verket og st magen ble ulidelig tung. Men hun sa alltid at hun var interessert i andres liv, og at man kan ikke sammenligne alt med kreften. De gangene jeg syns hverdagen er superslitsom med fire barn, så tenker jeg alltid på mannen hennes som har blitt alene med tre små. Og jeg er takknemlig for at jeg og min mann har hverandre. Men klart jeg blir sliten til tross for at vi er to om oppgavene. Og det må være lov å si det, selv det alltid er noen som har det verre.

Casa Kaos

27.09.2017 kl.08:49

Mari: Jeg tror en fin blanding av å erkjenne at noen ting er vanskelig, og takknemlighet er fint :)
Veldig trist å høre om venninnen din, forresten.

Theap

25.09.2017 kl.23:18

Å klage er jo egentlig å ha et håp eller ønske om forandring! Det motsatte er jo håpløshet! Så jeg slår et slag for klaging jeg:-):-) Selvmedlidenhet i usunn form er kan nok være noe mer destruktivt for en selv, men er langt unna det du driver med:-)

Veldig godt sagt av Vivian forresten! Selv har jeg hatt noen store utfordringer i livet og blir veldig lei meg hvis folk ikke føler de kan fortelle meg om sine utfordringer av den grunn, så "ordtaket" ("Dine problemer er like store for deg, som mine er for meg"), skal jeg absolutt adoptere:-):-)

At noen deler utfordringene sine kan gjøre oss både mindre ensomme og litt mer fornøyde med oss selv:-) Så føler man seg kanskje ikke alene om å slite litt i denne verden noen ganger:-)

Men hjertet mitt går ut til den alenemammaen som ventilerte litt til deg - for hun gjør søren meg verdens tøffeste jobb! Det handlet nok mer om en stor følelse av urettferdighet og bunnløs slitenhet fra hennes side, enn om din klaging<3 En kollektiv klem burde sendes henne av alle dine lesere!!

Casa Kaos

27.09.2017 kl.08:51

Theap: Det var bra sagt. At klaging er et ønske eller et håp om forandring.
Og ja, jeg tror også denne alenemammaen egentlig er veldig frustrert og oppgitt over sin egen situasjon.

Cathrine S

26.09.2017 kl.00:35

Jeg har en kronisk sykdom, og jeg synes det er forferdelig trist om venner og familie ikke kan dele sines utfordringer og problemer fordi "jeg har det verre". Det er mange som har det langt verre enn meg, men falsk lykke er ikke godt for noen.

Casa Kaos

27.09.2017 kl.08:51

Cathrine S: Falsk lykke er helt grusomt :)

siljestavne

26.09.2017 kl.00:41

Alle har sine problemer, og alle burde få uttale seg om de av og til uten å få slengt at de ikke har rett til det :)

Gjerne sjekk ut spleisen jeg har satt i gang om du vil: https://www.spleis.no/project/15366 Prøver å få pusset opp litt hjemme, får dessverre ikke tatt lån da jeg er alene med to gutter og sitter med en kjøpt leilighet alene så da prøver jeg meg på en spleis å håper at noen vil bidra litt :)

Casa Kaos

27.09.2017 kl.08:51

siljestavne: Så sant!
Lykke til med spleisen og oppussingen :)

Julie Barø

26.09.2017 kl.11:07

Hei:)

Alle må få lov til å klage! Det er en måte å få ut litt guff på. Selv mistet jeg minste jenta mi på 14 mnd i krybbedød , 10 mnder etter det ble jenta mi på 7 år drept mens jeg fødte sønnen min. Men jeg klager både over travle dager og dårlig vær. Det finnes alltid noen som har det værre! Og vi mener ikke at vi har det verst i verden selv om vi klager!

Casa Kaos

27.09.2017 kl.08:52

Julie Barø: Åh, kjære vene! En stor klem til deg!

O

26.09.2017 kl.19:59

Å se på hverdagslivets utfordringer med humoristisk skråblikk er da ikke å klage? Humor og selvironi må til for å takle hverdagen selv i verdens beste land! De som tar seg nær av det får heller la være å lese.

Casa Kaos

27.09.2017 kl.08:52

O: Tusen takk! Jeg prøver jo å klage på en morsom måte og ikke sånn klage-klaging :)

Julie

27.09.2017 kl.09:51

Det finnes alltids noen som har det verre enn seg selv, man vi kan jo ikke la vær å klage fordi. Skulle vi tenkt sånn så har vel de færreste i Norge noe å klage på.

Jeg har vært i en situasjon som de færreste havner oppi, som har vært beintøff i noen år nå. Det har ført til at jeg nå ser lett på mange situasjoner jeg før ville klaget på. Så vi klager ut i fra hva vi er vant til, og hva vi har vært igjennom. Derfor kan ingen si at andre ikke har lov til å klage fordi de selv føler at de har det verre. Og uansett kan jeg også klage på trivielle ting, som om at maten smakte fælt (når det faktisk finnes mennesker som sulter!) eller at været er dårlig når det har regnet for 5. dag på rad (når andre har mistet hus, alt de eier og til og med familiemedlemmer og venner i ekstremvær som herjer i andre land innimellom) og så videre.

Lise Skogstad Loftsgaard

28.09.2017 kl.23:05

Jeg er faktisk takknemlig over å ha venner som deler med meg av både pluss og minus i hverdagen. Det realitetsorienterer meg på at livet består av kontraster for alle og at jeg ikke er alene nede i bølgedalene når alt kjennes ensomt og tungt. Og det gjør mine egne utfordringer lettere å bære. Alle har utfordringer og i dagens samfunn er veggene mellom oss så høye, og ingen skal få titte inn på kaoset på baksida. Og da er det lett å tro at alle andre fikser alt og man selv ikke duger. En bør blir tyngre om man må bære den alene. Takk for at du deler.

Skriv en ny kommentar