Casa Kaos mener

Jeg vil så gjerne hjelpe deg, men jeg kan ikke

Jeg vil så gjerne hjelpe deg. Når du kommer gråtende hjem og forteller at noen har sagt at du har teite klær. Jeg har så lyst til å oppsøke den ungen og be vedkommende skjerpe seg.

Men det kan jeg ikke.

 

Sad Kid at the Home
Licensed from: sabphoto / yayimages.com

 

Jeg har så lyst til å ordne opp for deg. Når du har blitt uvenner med bestevennen din og du ligger våken halve natta og grubler.

Men det kan jeg ikke.

Jeg skulle ønske jeg kunne rydde opp etter deg. Når du har vært litt dust mot vennene dine, sagt noe du ikke mente, gjort noe du angrer på.

Men det kan jeg ikke.

Jeg får så lyst til å beskytte deg når du er redd. Jeg vil beskytte deg mot hele verden. Jeg får så lyst til å legge et tykt, varmt teppe over deg og bare holde rundt deg. For alltid.

Men det kan jeg ikke.

Jeg skulle så gjerne ha kjøpt den nye buksa til deg. Den du har så veldig lyst på. Den som «alle andre» har. Den som er kjempedyr og upraktisk og som du egentlig ikke trenger. Jeg skulle så gjerne ha gitt deg alt du vil ha for at du ikke skal føle deg utenfor.

Men det kan jeg ikke.

Det er så vondt å se deg gråte. Det er så vondt å se deg fortvilet. Det er så vondt å se deg sint og hjelpeløs. Du er så liten. Du jo er bare et lite barn.

Men jeg kan ikke ordne opp for deg.

Jeg kan trøste, snakke med deg og hjelpe deg med å sortere følelsene og tankene dine. Og jeg kan gi deg mer eller mindre gode råd. Men jeg kan ikke ordne opp for deg. Det må du gjøre selv.

Det er kun du som kan si unnskyld når du har gjort noe dumt. Det er kun du som kan rette opp feilene dine. Det er kun du som må føle skammen. Det er kun du som må lære deg ikke å bry deg om hva de andre sier, og være stolt av at du er akkurat den du er.

Livet inneholder masse glede, latter, kjærlighet og godfølelser. Men dessverre, og heldigvis, består livet også av sorg, krangling, uvennskap, sinne, skam, utenforskap, fortvilelse og anger.

Det er forferdelig vondt bare å stå og se på, men dette må du klare selv, lille vennen min. Det kalles å leve. Jeg er her i bakgrunnen når du trenger meg.

Flere som kjenner seg hjelpeløse når barna har det vondt?

 

Les også: Foreldre burde gi litt mer faen

Les også: Ti idiotiske ting mødre har dårlig samvittighet for 

 

PS: For flere væpna oppdateringer, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvor lett er det egentlig å integrere seg i et nytt land?

Vi bodde to år i Spania da barna var små. Etter den opplevelsen, har jeg fått en helt ny respekt og forståelse for hvordan det er å bo i et fremmed land.

Ta bare en sånn ting som å handle mat. Har du noen gang tenkt over hvor vanskelig det er når alle matvarene er fremmede og man ikke kan lese hva det står på dem?

 

 

Jeg gikk for eksempel i flere måneder og forbannet vaskemaskinen som ikke skylte skikkelig. Helt til jeg fant ut at jeg brukte sensitivt vaskemiddel istedenfor skyllemiddel. Det var det bilde av den søte gutten pakket inn i håndkle som gjorde meg forvirret:

Ser ikke dette ut som skyllemiddel, kanskje?

 

Mobilen min ble stengt et par ganger fordi jeg ikke forstod hva det stod på meldingene mobiloperatøren sendte meg. Siden jeg hadde autotrekk, inneholdt slike meldinger sjelden gode nyheter hva min bankkonto angikk. Men siden jeg ikke skjønte hva det stod, ignorerte jeg dem bare og satset på at problemet forsvant av seg selv.

Jeg oppsøkte norske miljøer, og kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke fikk noen spanske venninner.

Zumba trente jeg på et norskdrevet dansestudio.

Jeg var innom det skandinaviske shoppingsenteret hver uke for å kjøpe norsk brød, Norvegia, Mills kaviar, Stabburet makrell i tomat, norske vaskemidler og Nestlé barnegrøt.

De spanske trafikkreglene forvirret meg og jeg lærte meg aldri hva alle de spanske trafikkskiltene betydde. Til stor forargelse for spanske bilførere.

Legen min var norsk, og jeg kjøpte VG og Dagbladet framfor å lese spanske nyheter. Selv om sistnevnte til og med var å få tak i på norsk.

Jeg kjeftet på ekspeditøren på Hennes og Mauritz fordi de ikke hadde de samme bytteregler som jeg var vant med fra Norge.

Jeg himlet med øynene når jeg stod i kassa på Mercadona og hadde glemt å veie tomatene selv. For en idiotisk løsning. I Norge veier de jo i kassa!

Jeg våget meg faktisk inn på Centro de salud, det lokale helsesenteret, med minstejenta en gang. Da jeg gikk ut derfra hadde jeg en timeavtale til laboratoriet et par dager senere. Men jenta ble frisk i løpet av de dagene. I stedet for å avbestille timen, lot jeg heller være å møte opp. Hvorfor? Fordi jeg gruet meg til å ringe og avbestille timen siden jeg ikke visste om de som svarte telefonen kunne engelsk.

Og jeg nevner i fleng:

Jeg klaget over varmen på sommeren.

Barna gikk i engelsk barnehage fordi jeg ikke snakket spansk selv og ville følge opp det de lærte i barnehagen hjemme.

Jeg ble stadig forvirret over at alle butikkene stengte klokka 14 for siesta. Det er da jeg endelig hadde unnagjort morgenstellet og startet dagen.

Mine barn fikk ikke være med på noen spanske arrangementer med sine spanske venner, siden de starter etter barna mine hadde lagt seg. Spanske barn legger seg ikke før i 23-tiden.

Når jeg ikke helt forstod hva en spanjol sa til meg, sier jeg bare ?si, si? og nikket med hodet. Det gikk som regel greit, men damene på det lokale apoteket begynner å bli litt lei. De følte vel en viss forpliktelse for at barna fikk riktig dose Paracet og nesespray når de var forkjølet.

Jeg kan fortsette i det uendelige, men skal stoppe der.

Jo da, jeg mener bestemt at man skal tilpasse seg kulturen i landet man bor i. Noe annet er ikke et alternativ. Men å flytte til et helt fremmed land, kan være ganske overveldende. 

Etter at vi hadde bodd i Spania en stund, begynte jeg både på spanskkurs, jeg meldte meg inn i et spansk treningsstudio og barna fikk være oppe til i hvert fall klokka 21 på hverdagene. 

Men norske matvarer, norsk lege og engelskspråklig barnehage, det tviholdt jeg på. 

 

Les også: Spansk diagnose

Les også: Brutal spansk barnehage

 

PS: For flere oppdateringer, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Casa Kaos, Erna og væpnet politi på Miniøya

Jeg var på Miniøya i helga. Det var Erna Solberg også. Med vakter. To væpnede politimenn fulgte Erna rundt på festivalen. Jeg så verken Erna eller politimennene, men mens vi stod hele familien foran scena, inntullet i regntøy og sang til «Snakke litt» med Admiral P, kom TV2-nyhetene bort til oss og lurte på hva vi syntes om at Erna hadde vært der med synlig væpnet politi.

 


Fra TV2-nyhetene i går.

 

Det var nemlig så mange foreldre (les: mødre) som hadde reagert på dette. Og i ettertid har jeg også lest om saken i samtlige nasjonale medier, samt i diskusjonstråder på Facebook.

Mange mener væpnet politi ikke har noe på en barnefestival å gjøre. At Erna burde droppet å gå på festivalen hvis hun måtte ha med seg væpnede vakter. At barna ble redde.

Jeg sa til TV2 at jeg syns det var helt greit. Dersom politiet vurderer det dithen at statsministeren vår trenger beskyttelse, så la nå dama få beskyttelse. (Dette er altså ikke noe Erna selv har beordret. Dette er en vurdering Oslo-politiet gjorde.) Norge er et av få land der politikere og andre offentlige personer så langt har kunne gå fritt ute i gatene uten væpnet beskyttelse. Dessverre har samfunnet vårt endret seg, og det har bare vært et spørsmål om tid før Norges statsminister har trengt væpnet beskyttelse.

Om Erna burde droppet å dra på Miniøya siden hun måtte ha politi med seg?  Nei, det syns jeg absolutt ikke. Da har jo terroristene vunnet. De ønsker jo å skremme oss såpass at vi til slutt ikke tør bevege oss utenfor stuedøra. Og jeg tror væpnet politi er et syn vi dessverre må venne oss til.

I Norge har vi i alle år hatt tradisjon for at våre folkevalgte deltar på arrangementer der vi vanlige folk ferdes. Og det syns jeg vi skal tviholde på. Selv om det da er snakk om væpnet politi på en barnefestival. Alternativet er at statsministeren og regjeringen holder seg på kontoret sitt, og styrer landet derfra.

Og ble egentlig barna så redde av å se to smilende politimenn med våpen? Eller er det vi foreldre som blir redde, og overfører den angsten til barna våre?

Jeg vet i hvert fall hva mine barn hadde sagt dersom de hadde vært til stede da Erna var der: «Wow, mamma! Sjekk a. Ekte polti med pistol. Kom!»

Her kan du se hele innslaget og lese intervjuet. Legg forresten merke til den søte linselusen i lyseblå jakke bak dama med gul regnjakke. 

 

Hva syns du om at Erna Solberg var på Miniøya med væpnet politi?

 

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt

Les også: Gjør du disse fem tingene, er du en god forelder

 

PS: For flere væpna oppdateringer, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Umodne barn blir medisinert for ADHD

Det viser seg at barn født på slutten av året, har større sjanse for å få en ADHD-diagnose og bli medisinert enn barn født tidlig på året. Dette skriver Forskning.no.

 

Pupils running wild in classroom
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

Nå har noen forskere ved Folkehelseinstituttet forsket på barn med ADHD-diagnoser. De har sett på ADHD-diagnoser blant 510.000 norske barn i alderen 6 til 14 år.

I dag er ADHD den mest gitte diagnosen innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Og det viser seg altså at gutter født sent på året har 40 prosent større risiko for å bli medisinert for ADHD enn de som var født tidlig på året. 40 prosent! Det er mye, det! Forskerne fant det samme mønsteret blant jenter, men her var ikke forskjellene like store.

Hvorfor er det sånn? Barn født i oktober, november og desember har da i utgangspunktet ingen større risiko for å utvikle ADHD enn andre barn?

Nei, det har de ikke. Men det er store variasjoner i modenhet av hjernens utvikling blant seksåringer, skriver Forskning.no.

Barna som er født sent på året er bare fem år når de begynner på skolen. De er nesten et helt år yngre enn de som er født tidlig på året. Og alle vi som har små barn, vet at det er kjempestor forskjell på barnets modenhet fra fem til seks år. Og det er virkelig ikke like lett å sitte stille, høre etter, konsentrere seg og innrette seg etter faste regler på skolen når man bare er fem.

Men er det virkelig sånn da, at vi medisinerer barn for ADHD fordi de er umodne? Medisinerer vi friske, aktive barn fordi de er yngre og umodne i forhold til sine eldre klassekamerater?

Det kan se sånn ut, mener Aksel Tjora, professor ved institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU. Han har også gitt ut boken «ADHD og det disiplinerte samfunn».

Han mener, ifølge Forskning.no, at skolen produserer syke barn. At økningen av ADHD-diagnoser egentlig er en pedagogisk utfordring, forkledd som en diagnose.

Han sier at dette problemet oppstår når helsepersonell begynner å diagnostisere sosiale problemer som en sykdom, som kan medisineres. Og at ADHD-diagnostisering og medisineringen av uoppmerksomme og rastløse barn fritar skoleverket fra ansvaret for å legge de pedagogiske forholdene bedre til rette for de yngste barna.

KK.no skriver at en ny tysk studie bekrefter den norske forskningen. Der kjørte de den samme type studie som den norske, og fikk akkurat de samme resultatene. Men det som var ekstra interessant med den tyske studien, var at de også sammenliknet barn i deler av Tyskland der skolestart ble bestemt av andre tider på året enn 1. januar. For eksempel var det slik at hvis 1. juli var datoen som bestemte når man skulle begynne på skolen, så var det barn født i april og juni som ble mest medisinert for ADHD.

 - Mange tolker det derfor sånn at det er en fare for at vi medisinerer barn for å få ro i klasserommet, fordi helt normal uro blant de yngste oppfattes som ADHD, sier Marte Strøm forsker ved Institutt for samfunnsforskning til KK.no.

Hvis dette stemmer, hvilket det dessverre kan tyde på at det gjør, er virkelig ADHD-diagnostiseringen og medisineringen helt på ville veier. Ja, jeg vil til og med gå så langt som å kalle det en skandale.

En feil ADHD-diagnose kan få fatale konsekvenser for et lite barn. En av de som er kritisk til dagens diagnosekriterier, er Siv Vea Grønneberg, høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold. I en kronikk på Forskning.no, skriver hun at kriteriene som brukes til å sette ADHD-diagnosen handler bare om barns negative egenskaper og handlinger. Som at barnet er ulydig, er slurvete, er en som forstyrrer, er utilfreds og så videre. Rollen som syndebukk kan bidra til at barnet blir utrygt, føler skyld, skam og avmakt.

 «Du er det du har spist,» heter det i sangen. Men du blir også den andre forteller deg at du er. ADHD-diagnosen forteller barnet at det er håpløst, ødelagt og verdiløst. Diagnose er derfor ikke alltid veien til god psykisk helse, skriver hun.

Når det er sagt, er det ingen tvil om at barn med ADHD, kan få et mye bedre liv dersom de får riktige medisiner. Jeg vet at mange foreldre til barn med ADHD føler skam og at de ikke blir trodd. Og nettopp derfor er det viktig at vi ikke overdiagnostiserer friske barn fordi de er umodne. For når det skjer, blir folk skeptiske til hele ADHD-diagnosen. Også til de som virkelig har ADHD og som trenger medisiner for å fungere bedre.

Men uro er normalt!

Konsentrasjonsproblemer er normalt!

Rastløshet er normalt!

Uoppmerksomhet er normalt!

I hvert fall når du bare er 5 eller 6 år gammel. Noe annet hadde nesten vært rart.

Hva mener du? Hva syns du om at små, umodne gutter får ADHD-diagnose uten å ha ADHD?

 

Jeg har skrevet mye om aktive barn og sykeliggjøring av friske barn. Her er et lite utvalg:

Må barn sitte stille for å lære? - her kan du lese om et utrolig spennende eksperiment utført på en gruppe førsteklassinger i Danmark.

Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Det er neimen ikke lett å være barn i dag

Sinte smågutter

Har du et viljesterkt og kraftfullt barn?

 

PS: For flere oppdateringer, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Har du stort behov for alenetid?

Da er du ikke den eneste. Selv om det kanskje kan føles sånn i en verden der selve symbolet på vellykkethet er bilder på Facebook og Instagram der du ler sammen med venner på hyttetur, på fest, på ferie eller på middager.

 


 

Har du barn, har du også helt sikkert vært borti mammapolitiet. De som mener at mødre som trenger alenetid er egoistiske. De som alltid kommer med den typiske frasen: Hvorfor fikk du egentlig barn da, hvis du ikke vil være sammen med dem?

Her kan du lese om Svenske Jessica som mener man ikke bør ta seg alenetid de ti første årene etter man har fått barn. 

Jo da, selvfølgelig vil vi være sammen med barna våre. Og selvfølgelig vil vi være med både familie og venner. Bare ikke hele tiden.

Jeg har alltid hatt stort behov for å være alene. Jeg visste bare ikke om det. Ikke før jeg fikk barn og alenetiden forsvant.

Jeg er egentlig veldig sosial. Jeg liker å være med folk, familie og venner, både på hyttetur, på fest, på ferie og på middager. Men så trenger jeg også å trekke meg tilbake og bare være alene.

Før jeg fikk barn, regulerte jeg dette uten å tenke over det. Jeg var med venner i helga, og så koste jeg meg hjemme alene dagen etter. Behovet for alenetid ble tilfredsstilt, helt naturlig.

Men så kom barna. Og plutselig hadde jeg et lite menneske oppå meg 24 timer i døgnet. Et ganske krevende lite menneske. Vi fikk to tette, og de første årene ble det svært lite alenetid.

Jeg ble sliten, sur og irritabel.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn mamma som alltid var full av energi og entusiasme. Som elsket å være sammen med familien sin hele tiden. Ja, jeg har til og med prøvd det, men det funket ikke for meg.

Til slutt ba mannen min meg om å ta meg en helg borte. Dra vekk og kom tilbake når du er i litt bedre humør, sa han og holdt døren åpen for meg slik at jeg skulle komme meg ut så fort som mulig.

Det var helt fantastisk. Plutselig skjønte jeg hvorfor jeg var så sur og irritabel. Jeg hadde ikke fått nok alenetid.

Da jeg kom tilbake, var jeg, om ikke akkurat noen superkone eller supermamma, så var jeg i hvert fall i mye bedre humør.

Nå passer jeg på å få meg mine små pauser med jevne mellomrom.

For dette handler absolutt ikke om en mor som lar barna gå for lut og kaldt vann fordi hun skal ut og realisere seg selv, slik mange syns det er så gøy å skrive om i avisene og sånn. Dette handler rett og slett om at vi mennesker er forskjellige. Og for noen av oss er alenetid helt nødvendig for at vi skal kunne fungere. 

Og hvis mannen og barna mine får velge, vil de heller ha en blid kone og mamma som av og til trenger å være litt alene, enn en sur og grinete kone og monstermamma som er tilstede hele tiden og som kjefter og smeller for den minste ting.

Så reis bort med god samvittighet. Send barna bort og kos deg alene hjemme. Hent barna en halvtime senere i barnehagen selv om du er ferdig på jobben. Si nei takk til invitasjoner og prioriter alenetiden din. Og viktigst av alt, gjør det helt uten dårlig samvittighet!

Trenger du mye alenetid?

 

Les også: Er det greit å levere i barnehagen når man selv har fri?

Les også: Føkk mammapolitiet!

Les også: Å reise på ferie alene

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som trenger mye alenetid, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

La barna kjede seg skikkelig i sommer

Hva vi skal gjøre i sommer? Vi skal kjede oss. Vi skal kjede oss skikkelig. Dag ut og dag inn. Spesielt barna.

 



 

Jo da, vi skal en tur til Danmark også. Og vi skal vi besøke familie i Stavanger. Og så skal vi bare være hjemme noen uker. Vi skal kjede oss både i Danmark, i Stavanger og hjemme. 

Barna våre er vant med at det skjer noe hele tiden. Det er barnehage og skole, lekser, fotballtreninger, kamper og riding. Det er alltid noe som skal rekkes. Kalenderen vår på kjøkkenveggen er full av skriblerier.

Barn i dag er vant med at vi voksne forteller dem hva de skal gjøre, når de skal gjøre det og hvordan de skal gjøre det. De er vant med at vi organiserer og fikser og ordner. De slipper helt å tenke selv. 

Jeg skal helt sikkert finne på masse gøy sammen med barna mine i sommer. Men ikke hele tiden. Ikke hele ferien. De må jammen klare seg litt selv også, og leke på egen hånd. 

Ofte til store protester, i hvert fall i begynnelsen. Det blir både masing, og sukking og krangling. Åååh, livet er helt forferdelig. Åååh, alt er så kjedelig. Åååh, du er verdens verste mamma. Åååh, hvorfor fikk du oss egentlig, hvis du ikke vil leke med oss. 

Men så ... det kan ta alt fra noen timer til flere dager, men så, før eller siden, begynner de å leke selv. Og da har de det så gøy! Da glemmer de både tid og sted. De glemmer at jeg er verdens verste mamma. Ja, de glemmer til og med barne-tv, iPad-tiden sin og isen jeg lovde dem etter middag. 

Visst er det slitsomt de timene eller dagene det tar før de finner ut at de klarer å leke selv. Visst er det lett å sprekke da, og gi etter og finne på noe med barna bare for å få litt fred. Åh ja da, jeg vet hvordan barn kan være. De har en helt egen evne til å drive deg til vannvidd. 

Men hvis du bare klarer å stå i det, så gjør du både deg selv (ikke minst) og barna dine en stor tjeneste. 

Jeg ble intervjuet av Nettavisen om nettopp dette her om dagen.

Les hele intervjuet her: Det beste du kan gjøre for barna i sommer er å la dem kjede seg

Der ble også psykolog Lyn Fry intervjuet, og han kom med et godt tips: Sett seg ned med barna ved starten av sommerferien og skriv en liste over aktiviteter som barnet liker å gjøre. Når barnet senere klager over å kjede seg, kan foreldrene be barnet om å finne seg en aktivitet på lista.

Smart, ikke sant? Så gjenstår det å se da, om barna setter i gang med aktiviteten selv eller om de maser om at du skal være med dem. 

Har du tenkt å la barna kjede seg i sommer?

 

Les også: Sykmeld deg bra barna, ikke jobben

Les også: Jeg hater å leke med barna

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Gjør du disse fem tingene, er du en god forelder

 

Ja, hva er egentlig en god forelder?

Er det mammaen som aldri er sint på barna? Hun som aldri klikker, som er tålmodig og alltid mild og søt og snill og god?

Er det pappaen som alltid husker på støvler og ekstra skift i barnehagen?

Er det hun som baker de flotteste prinsessekakene, som arrangerer de kuleste temabursdagene, som lager all mat fra bunnen og som bruker økologiske bleier?

Er det foreldrene som planlegger spennende sommerferier til flotte hoteller i varme land? De som gir barna flotte opplevelser hos Kapten Sabeltann, på Legoland og Tusenfryd?

Er det mammaen som aldri har behov for alenetid? Hun som bare eeeelsker å være sammen med barna sine absolutt hele tiden.

Vel, i vårt samfunn skulle man nesten tro det er disse tingene som avgjør om du er en god forelder eller ikke. Å være en god forelder i dag handler dessverre om å beherske de tingene man kan ta bilde av å legge ut på Facebook. Alt det ytre vi kan vise frem.

Men selvfølgelig er det ikke kaker, bursdagsfeiringer og behov for alenetid som avgjør om en er en god forelder eller ikke.

 


 

Psykologer ved universitetet ved Harvard har forsket på nettopp hva som er en god forelder, og hva som skal til for å oppdra alrighte barn. Trygge og empatiske barn som vil fungere godt i verden. For det er vel det vi alle ønsker, ikke sant? At barna våre skal bli alrighte folk når de vokser opp?

Her er fem ting Harvard-psykologene mener er det viktigste du kan gjøre for barna dine:

 

1 - Tilbring tid sammen med barna.

Snakk med dem. Lytt til hva de har å si. Gjør ting sammen. Les sammen. Vær interessert i det de driver med. Hjelp dem med å sortere vanskelige tanker.

 

2 - Vær en sterk rollemodell og en god mentor.

Barna dine gjør som du gjør. Er du rettferdig, ydmyk, ærlig og tar godt vare på deg selv og andre, kommer barna dine til å gjøre det samme.

Du trenger ikke være perfekt. Snarere tvert imot. Vis barna at det er helt okei å være uperfekt, og å gjøre feil. Innrøm det når du har gjort noe dumt og be om unnskyldning når det er nødvendig. Slik lærer også barna dine at det lov å gjøre feil, at det ikke er verdens undergang og at det alltid finnes løsninger.

 

3 - Lær barna å bry seg om andre, og ha høye etiske forventninger til barna dine.

Lær barna dine at det er like viktig å bry seg om andre som å ha det bra selv, hjelp dem til å ta gode avgjørelser selv når det er vanskelig, og gå foran som et godt eksempel.

Lær barna dine om ansvar og forpliktelser, enten det gjelder plikter, skole, manerer, venner eller løfter.

Lær dem at de ikke er alene i verden og at andre har forventninger til dem som de må følge opp. Snakk med dem om hvilke konsekvenser deres avgjørelser får for andre.

 

4 - Oppfordre barna til å verdsette det de har og å være takknemlig.

Barn som lærer takknemlighet viser seg ofte å være mer generøse, hjelpsomme, empatiske og tilgivende. Ja, de er til og med også både lykkeligere og friskere.

 

5 - Lær barna å se det store bildet.

Barn er ganske trangsynte og bryr seg som regel bare om de aller nærmeste - sin egen familie og sine nærmeste venner. Det er helt normalt. Men lær barna å tenke på og bry seg om folk som befinner seg utenfor denne indre sirkelen. Som den nye gutten i klassen, fremmede barn som blir mobbet, dama på butikken og barn i andre land.

 

Så drit i det latterlige, trangsynte mammapolitiet som kritiserer oss mødre for at vi trenger alenetid. Dropp prinsessekaker, bursdagsfeiringer og alt som sliter deg ut. Ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke har råd eller helse til å besøke Legoland og Kaptein Sabeltann i år heller. Slutt å strebe etter å være perfekt. Det spiller nemlig ingen rolle i det store og det hele. Det er nemlig helt andre ting som avgjør om barna dine vokser opp og blir alrighte folk eller ikke.

Hva syns du er det viktigste å lære barna dine?

 

Les også: Hva er en god mor? 

Les også: Hvordan gikk det med Blitzer-barna?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

   

Ufordragelige barn på fly

Jeg var på flytur uten barn forrige uke. Helt ned til Hellas og tilbake. Fire timers flytur hver vei. Helt alene, uten barn. 

Jeg har fått med meg at er det noe folk irriterer seg over, så er det barn på fly. Barn på fly er skikkelig ufordragelige. De roper og skriker, sparker i setet foran seg, kaster leker rundt seg, står i setet, henger over setet foran og søler jus over han eller hun som sitter der. 

 

crying child in airplane
Licensed from: vsurkov / yayimages.com

 

Foreldrene er også helt håpløse. De bryr seg ikke. De driver fri oppdragelse og er bare opptatt av å få drikke vinen sin i fred. 

Barna går på selvstyr. De løper i midtgangen, roper og vræler og er i veien for flyvertene og flyvertinnene som fortvilet prøver å få servert de stakkar passasjerene litt mat. 

Jo da, jeg har vært ute og flydd med barn selv før. Og ja, det kan være en prøvelse. Barn er ikke laget for å sitte musestille og holde kjeft i fire timer i strekk. De lager lyd. De ler og synger. De tøyser og tuller, de må på do sikkert fire ganger i løpet av flyturen, og noen ganger gråter de også. 

Jeg var veldig spent før denne alene-flyturen min. For når jeg flyr med barna mine, er jeg så opptatt med å passe på dem at jeg ikke har tid til å bry meg om andre barn. Men nå skulle jeg altså fly uten barn. Og når jeg flyr uten barn, liker jeg å sitte helt alene, helt i fred og lese en bok, høre på musikk eller se på en film på pc-en. Helst uten å bli sparket i ryggen og sølt jus på av elleville barn uten oppdragelse. 

Men vet du hva? Jeg så ikke ett uoppdragent, psykocrazy barn, jeg. Ikke ett eneste ett! På til sammen åtte timer flytur, tur retur Hellas, verken så eller hørte jeg ett eneste barn som ropte og skrek ukontrollert, som sparket i setet, løp som en galematias i gangen og kastet leker og mat på de andre passasjerene. Og på begge flyturene hadde jeg små barn både rett ved siden av meg og rett foran meg. 

Visst var det lek og lyd. Visst var det noen barn som gråt, spesielt når vi skulle lande. Men det må man vel nesten regne med?

Og da lurer jeg, hvor er alle disse ufordragelige barna på fly? Finnes de? I så store mengder som folk påstår? Eller er det vi voksne som har altfor lav terskel for barn som oppfører seg som barn? Har vi helt urealistiske forventninger til barn på fly?

Har du opplevd ufordragelige barn på fly? 

 

Les også: Tåler du ikke barn på fly, kan du holde deg hjemme

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma med sånn passe strigla barn, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Slapp av, det er bare mensen

Fire blåkledde mennesker kommer marsjerende inn i ankomsthallen på Gardermoen. Jeg kan ikke se ansiktene deres, siden de er gjemt bak gassmasker, men basert på kroppsspråk og kroppsbygning vil jeg tro det er to menn og to damer. 

Portrait of woman working in scientific lab wearing gas mask
Licensed from: diego_cervo / yayimages.com

 

De går bort til dametoalettet og åpner døren på gløtt. Den ene damen roper inn, først på norsk, så på engelsk, at toalettet skal evakueres og at besøkende bes benytte et annet toalett. 

Den andre damen åpner en koffert utenfor. Hun drar ut en rull med gult og svart stripete plastbånd som hun surrer rundt noen stolper utenfor døråpningen. En av mennene setter opp fire oransje kjegler i en firkant foran døra. 

Når rommet er tomt, tar to av de blåkledde på seg hansker mens de diskuterer opphetet seg imellom og med de to andre. Svettedråper renner nedover pannene bak gassmasken. 

Den største av de fire, går ut til kjeglene, planter beina godt i bakken mellom de to fremste og legger armene i kors. Klar til å stoppe eventuelle inntrengere. De tre andre sjekker gassmaskene til hverandre, gir noen tegn med hendene, før de to med hansker huker seg ned og går med ryggen inn mot veggen inn på toalettet mens de roper: "We`re going in". Mellom seg bærer de en gul plastdunk på størrelse med en ti-litersbøtte, med lokk. Tredjemann står vakt i døråpningen. 

Etter to minutter begynner vakta i døra å flakke med blikket. "Are you okei in there", roper hun inn og ser på klokka. "Do you need help?"

Etter ytterligere to minutter tar hun frem en bitteliten walkie talkie og kaller opp det jeg vil tro er de to inne på toalettet. Det spraker og knitrer. Etter et par anrop får hun svar og tjue sekunder senere kommer de to blåkledde skikkelsene til syne i døråpningen. De småløper med den gule dunken bort til vaktmannen mellom kjeglene. Han tar plastdunken og løper i full fart bortover terminalen med den. De tre andre samler sammen kjegler og bånd, mens de trekker lange, dype sukk. 

Så går de videre til neste toalett.

Omtrent sånn ser jeg for meg at disse bind-dispenserne på offentlige toalett blir tømt. Du vet, disse store, metall-søppeldunkene med hvitt lokk fra Initial der det står "Deponering av sanitetsbind og tamponger" på lokket. På siden av dunkene er det som regel en beholder med poser. Her er det altså meningen at vi skal pakke inn sanitetsbindet (Hvem sier forresten sanitetsbind i 2017?) eller tampongen, inn i posen og så kaste den nedi den lille luka på toppen av dunken. Den luka som har en sånn sperre, slik at du ikke kan se nedi, eller ta opp igjen det du har kastet. 

Nederst på lokket står det skrevet i fet skrift: OBS! Skiftes kun av Initials personale

 





 

Hva er egentlig greia? Det er da bare mensen. Mensen er verken smittbart eller radioaktivt. Hjemme hos oss fungerer det utmerket å pakke bind og tamponger inn i litt dopapir og kaste det i søppeldunken. 

Er ikke disse bind-dispenserne litt vel dramatiske? 

Det er da bare mensen ...

Hva syns du? Er det bare meg, eller er "deponering" av sanitetsbind i lukkede beholdere litt overkill?

 

Les også: Storforbruk av glidemiddel

Les også: Jeg er en godtebutikk

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Å reise på ferie alene

Reiser du helt alene? Hvordan tør du det? Syns du ikke det er flaut? Hva om folk tror du ikke har venner? Er det ikke kleint å sitte alene og spise? Skulle ønske jeg turde også. 

 


 

Jeg får alltid mange kommentarer når jeg forteller folk at jeg skal ut og reise alene. Eller at jeg har vært på ferie alene. Mange er skeptiske. Men veldig mange reagerer med: "Åh, det har jeg lyst til også. Men jeg tør ikke. Skulle virkelig ønske jeg turde."

Akkurat nå sitter jeg i Hellas. Nærmere bestemt på et hotell oppe i fjellene i Kolymbia i Rhodos. Helt alene. Og jeg elsker det! 

Det finnes en tid for alt. Jeg syns det er kjempefint å reise på ferie med familien min også. Med både mann og barn. Og jeg elsker å reise på tur med venninner. Men av og til syns jeg det er utrolig deilig å reise helt alene. 

Jeg har reist på aleneferie med jevne mellomrom de siste 20 årene. Så er jeg også en person som trenger mye alenetid, som elsker bare å gjøre ingen ting og som trives uforskammet godt i mitt eget selskap. Det er slik jeg lader opp. Mens noen lader seg opp ved å være sosial, lader jeg best helt alene. 

Aleneferie er ikke for alle. Men hvis du har lyst, men ikke helt vet om du tør, skal jeg gi deg noen gode tips til hvordan du best overkommer skrekken og kanskje kan kose deg på din første ferie med kun deg selv som selskap:

1 - Gjør god reasearch hjemme og finn et sted og et hotell der du tror du kommer til å trives. Når jeg reiser alene, foretrekker jeg mindre eller mellomstore hotell kun for voksne. Jeg er glad i barn, men aller mest mine egne. Og reiser jeg uten egne barn, vil jeg helst slippe andres barn også. Fordelen med å bo på et lite hotell, er at du blir fortere kjent med personalet og andre gjester. Noen hotell er til og med tilrettelagt for folk som reiser alene. På den andre siden, hvis du syns det er litt ekkelt å reise alene og helst bare vil gjemme deg i mengden, kan et stort turisthotell være best. Et sted så stort og så folksomt at ingen verken legger merke til deg eller husker deg. 

2 - Hvis du vil være helt alene, sjekk om du finner hotell der rommene har egen terrasse, og kanskje til og med eget basseng. Her jeg bor nå, på Casa Cook, har jeg begge deler. Her kan jeg trekke meg helt bort og bare være for meg selv. Samtidig har hotellet et stort fellesbasseng og et barområde der jeg kan møte andre og være sosial når jeg føler for det. 

 


Min helt egne private terrasse med basseng. 

 

3 - Det finnes også egne reiseselskap som arrangerer reiser for alene-reisende. Da er turen ofte lagt opp med et program, og dere blir en gjeng som reiser sammen. Jeg har aldri deltatt på sånne reiser selv, da litt av poenget for meg med å reise alene, er nettopp å være alene, men kanskje er det et fint alternativ for deg. Det kan være et fint sted å starte. 

4 - Mange syns det verste med å reise alene er å spise alene. Da blir det ekstra synlig at man kun er én. Det første man må jobbe med her, er sine egne holdninger. Mange er redd for at folk skal tro at man ikke har venner og er ensom. For det første, hva tenker du når du ser noen spise ute alene? Tenker du, stakkar, hun må være skikkelig rar som ikke har noen venner? Eller tenker du, oj, så tøft. Tenk å reise helt alene. Hun må jammen være trygg på seg selv? Jeg tenker det siste. Og for det andre, dersom noen skulle tenke at du er ensom ... hva så? Spiller det egentlig noen rolle hva andre, helt fremmede folk som du aldri kommer til å møte igjen, tror om deg? 

5 - Hvis du likevel syns det er flaut, spis på forskjellige steder hver kveld og lat som om partneren eller vennen din er syk og venter på hotellrommet. Ta med deg en bok du kan lese i eller surf på mobilen. Eller ta med deg noen papirer og en kulepenn og strek under utvalgte ord. Da ser det ut som om du er på jobb. Kanskje er du reisejournalist? Eller reiseleder? Eller kanskje er du her for å skrive ferdig den nye bestselgende romanen din. En forfatter på tur alene er aldri ensom eller venneløs. Hun er bare eksentrisk. 

6 - Øv deg på å sitte på kafé alene hjemme før du drar. Eller gå på kino, på et museum, eller se en forestillign alene. 

7 - Liker du fortsatt ikke tanken på å spise ute alene? Bestill mat opp på rommet. Eller lei deg en leilighet med kjøkken og lag maten selv. 

8  - Smil! Vær blid og åpen. Snakk med folk. Eller bare si hei. Folk på ferie er generelt glade og sosiale og det bruker ikke være så vanskelig å bli kjent med dem. I går kveld spise jeg middag med en annen norsk jente som bor på samme hotell og som også reiser alene. Senere i kveld skal jeg møte tysk dame jeg møtte på en yogatime. Og jeg er ikke en sånn veldig utadvendt "hurra meg rundt, her kommer jeg-type". Det trenger du ikke være heller. Et smil og et hei tar deg langt. 

9 - Og husk, folk er ikke så opptatt av deg som du tror. Så sant du ikke går med et stort lysende neonskilt over hodet der det står Jeg reiser alene. Folk har andre ting å tenke på og snakke om enn deg. 

Til slutt: Kos deg på tur alene. Det er en helt fantastisk opplevelse som kommer til å gi deg veldig mye. Tenk deg en hel uke (eller to) der du bare har deg selv å ta hensyn til. Der du kan gjøre akkurat det du vil, når du vil, uten å bry deg om andre. Snakk om herlig egotripp!

 

Har du reist på ferie alene før? Eller har du lyst?

 

Les også: Jeg reiser alene

Les også: Burde jeg savne barna?

Les også: Aleneferie til Casa Kukk

 

PS: Følg meg gjerne på aleneferien her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Botox-premie ulovlig - Gjøvik dropper gevinst

Det har stormet rundt Gjøvik de siste dagene. Nærmere bestemt rundt Gjøvik handel- og næringsforening.

Det startet med at jeg før helgen skrev dette blogginnlegget etter at jeg ble oppmerksom på at Gjøvik-foreningen inkluderte botox og filler som en del av en bli ny-konkurranse.

 


 

Så skrev Nettavisen en artikkel om saken: Toppblogger raser over Botox som naturlig del av «bli ny-dag»

Og så tok Oppland Arbeiderblad opp tråden: Raufoss-blogger reagerer på Botox som premie på Bli ny-dag

Oppland Arbeiderblad følger så opp artikkelen med å spørre næringsdrivende i Gjøvik om hva de syns om premien: Delte meninger om Botox-premie

I begge artiklene blir leder for Byen vår Gjøvik, Svein Håvar Korshavn, konfrontert med premien. Han svarer til Oppland Arbeiderblad:

? Dette er storm i et vannglass, en skivebom fra bloggeren.

Videre sier han at han ikke synes det kan være så veldig kontroversielt at Botox og filler tilbys sammen med hårfrisering, ansiktspleie og nye klær, og at foreningen ikke kan stenge enkeltbedrifter som driver med helt lovlig virksomhet ute fra en sånn type aktivitet.

Dere lesere er helt uenig. Responsen har vært enorm, og ved opptelling i går, talte jeg 227 kommentarer på Facebook og Instagram, samt flere hundre på Snap (Jeg kom ut av tellinga på 138) Av alle disse kommentarene, var det kun 4 som var positiv til botox og filler i en bli ny-konkurranse.

Men okei, én ting er at jeg, og veldig mange med meg, syns det er uetisk og kritikkverdig at foreningen tilbyr botox og filler som premie. Men er det egentlig lov?

- Nei, sier Steinar Madsen, medisinsk fagdirektør ved Statens legemiddelverk.

- Det er ikke lov å drive med markedsføring av noe som helst slag med reseptbelagte legemidler i Norge, sier han på telefonen.

Filler, derimot, går ikke under kategorien legemidler, og er i utgangspunktet lovlig å reklamere for. Men Madsen har likevel en mening om gjøvikforeningens bruk av filler i bli ny-konkurranse:

- Nå snakker jeg ikke som representant for legemiddelverket, men som privatperson. Og min personlige mening er at jeg syns det er veldig uheldig. All fornuft tilsier at man må være veldig forsiktig med å reklamere for filler, spesielt siden dette også når barn og unge, sier han.

Tonje Hovde Skjelbostad er fagdirektør i Forbrukerombudet. Hun støtter Madsens syn:

- Som en generell betraktning, syns jeg man skal være forsiktig med markedsføring av kosmetiske behandlinger, særlig i relasjon til den yngre gruppen som er aktive brukere av sosiale medier. Spesielt markedsføring på Facebook og Instagram kan være problematisk hvis det er rettet mot, eller av særlig interesse for en ung målgruppe. Selv om markedsføring av filler ikke er i strid med regelverket, er vi bekymret for denne type markedsføring. Vi syns det er en uheldig utvikling, sier hun.

Fint, da har vi slått det fast. Konkurransen er ulovlig!

Men hva tenker egentlig stylist Erlend Elias om dette? Er han i det hele tatt klar over at botox og filler er en del av premien? Det er jo hans ansikt som pryder bildene som brukes for å promotere denne bli ny- dagen. Mange har også kommentert på Facebook at de syns det er rart at Erlend Elias står bak en slik premie.

Jeg ringer stylisten, og som jeg mistenkte, visste han ingen ting om dette.

- Nei, dette visste jeg ikke noe om. Jeg skal bare være konferansier på moteshowet og ta siste finish på make up, samt finne antrekk til vinneren. Jeg har ingen ting med botox og filler å gjøre.

Erlend Elias understreker at han ikke vil være med på å fronte noe som er ulovlig, og håper folk skjønner at det ikke er han som står bak denne delen av premien.

- Jeg gjør aldri noe bli ny-arrangement med kosmetiske inngrep, sier han.

Supert! 

Jeg prøver videre å få kontakt med Svein Håvar Korshavn, leder for Byen vår Gjøvik, for å høre om han fortsatt syns dette er storm i et vannglass og skivebom fra bloggeren. Men han svarer på en sms at han er ute på reise og ber meg ta kontakt med Gjøvik handel- og næringsforening.

Det gjør jeg. Jeg sender en melding til foreningen der jeg forteller dem at denne botox-premien er intet mindre enn ulovlig.

Anne Slaaen Rogne, en veldig hyggelig dame og leder i Gjøvik handel- og næringsforening ringer meg opp.

- Nei, her har vi bommet, sier hun.

- Vi ser i ettertid at vi kunne utformet annonsen annerledes. Vi er bare en handelsstandsforening som snekret sammen dette arrangementet og laget en annonse som vi i god tro trodde var riktig, sier Rogne og understreker at nå er både botox og filler fjernet fra premien, samt at konkurransen har fått 18 års aldersgrense.

- Vi har allerede funnet en kandidat til bli ny-dagen, en godt voksen dame. Hun får både frisørtime, make-up, klær og sko, men verken botox eller filler.

Og med det klapper jeg i hendene, jubler og ønsker både Gjøvik og Erlend Elias lykke til med bli ny-dagen den 6. mai.

Til slutt kan jeg ikke la være å sende et lite tips til Gjøvik-foreningen: Kanskje burde Anne Slaaen Rogne ta over som mediekontakt etter Svein Håvar Korshavn. Hadde førstnevnte fått slippe til med en gang, hadde dette neppe blitt en så stor og negativ sak som det dessverre ble. Å drive brannslukking i mediene er en kunst, og bagatelliserer og avfeier man folks engasjement, slår det som regel tilbake på foreningen eller bedriften. Det kan lett oppfattes som arroganse. Skal man ha en slik rolle, er regel nummer en: Lytt til hva folk sier og ta tilbakemeldingene på alvor. Man trenger ikke være enig, men for all del, ikke avfei folks engasjement med at det bare er tull. 

 

PS: Har du tips om flere liknende saker du syns jeg skal ta tak i? Send meg en mail på marte@frimandmedia.no

 

PSS: For flere oppdateringer fra et helt botox-fritt hjem, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Vinn gratis botox og filler (!)

Jeg ser på Facebook at Gjøvik handel- og næringsforening arrangerer en konkurranse der du kan vinne bli ny-dag med Erlend Elias. Premien har en verdi på hele 20.000 kroner. 

 


 

Oj, så kult, tenkte jeg. Det skjer ikke så altfor mye her på Gjøvik og Toten, så jeg syns det er gøy når noen tar ansvar og drar i gang noe litt utenom det vanlige. Og gjerne med en kjendis i spissen. Det slår alltid an. 

Men etter å ha lest teksten, vet jeg ikke helt hva jeg skal tro. Man kan nemlig vinne ny hårfrisyre, ansikts- eller kroppsbehandling, en kveld med bobler og fingermat, nytt antrekk, sko, veske, annet tilbehør og ... botox eller filler etter behov. 

Botox eller filler! Botox og filler som en helt naturlig del av en bli ny-dag? I en konkurranse uten aldersgrense?
Er det greit?

 


 

Altså, jeg syns det er helt okei å vinne klær og frisørtime, men hva i alle dager har kosmetisk kirurgi i en sånn konkurranse å gjøre? Er det blitt like vanlig å sette botox i panna og rette ut rynker med filler i dag som å gå til frisøren? 
Er det blitt sånn at man drar til frisøren og farger etterveksten og napper brynene, kjøper med seg en ny neglelakk fra parfymeriet i nabobutikken, og så stikker man innom klinikken for litt botox og filler på vei hjem? På en helt vanlig hverdag, liksom?

Og er det vanlig å gi bort kosmetisk kirurgi som premier i konkurranser rundt om i landet? Er det bare vi her på Toten og Gjøvik som henger litt etter og som ikke har fått med oss at det er helt greit? 

Uansett, jeg syns ikke det er helt greit! Ærlig talt, ett sted må grensa gå, og jeg syns den går akkurat der. Akkurat der mellom frisørtime og botox. 

Jeg er for at man gjør en del ting for å se bra ut. At man fikser seg på håret for eksempel. Det gjør jeg og. Jeg tar på litt neglelagg av og til. Jeg sminker meg. Ikke så mye på hverdagene, men det hender. Som regel litt maskara. Skal jeg noe spesielt kliner jeg gjerne på litt leppestift også. Jeg filer føttene mine før sommeren, napper brynene, barberer  litt her og der, alt etter behov, og jeg liker å kle meg sånn noen lunde greit. 

Men for meg er det milevis mellom disse harmløse tingene vi gjør for å føle oss litt vel i hverdagen, og å sette nåler i ansiktet med nervegift og sprøyte ting inn i ansiktet for å fjerne rynker. Milevis!

Å "bli ny" handler for meg om å gjøre det beste ut av det utseendet man allerede har. Å lære seg noen tips og triks om hvordan man med klær og sminke kan skjule det man ikke er fornøyd med og fremheve det man liker. Ikke sant? Det handler ikke om å varig forandre på utseendet sitt med kirurgi. For med det sier arrangørene også til deltakerne at de ikke er fine nok som de er. At de må endre på trynet sitt for å bli bra nok. 

Og hvor går egentlig grensa da? Neste gang kan man kanskje vinne en bli ny-dag med brystforstørring, rumpeløft eller fettsuging.

Jeg håper folk i Gjøvik dropper denne konkurransen. Og har du allerede meldt deg på, vil jeg oppfordre deg til å trekke søknaden din. La oss sende et signal til arrangørene om at dette syns vi ikke er greit!

 

Hva syns du om kosmetisk kirurgi som premie i konkurranser?

 

Les også: 20 grunner til at kvinner over 40 er best

Les også: Lei av å bli lurt

 

PS: For flere oppdateringer fra et helt vanlig hverdagsliv uten rosa filter, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Har du et viljesterkt og kraftfullt barn?

I så fall, velkommen i klubben.

Det er mange ord som brukes for å beskrive disse herlige barna våre: Viljesterk og kraftfull er bare to av dem. Eksplosiv er et annet. Sta, intens, temperamentsfull, vanskelig, utfordrende, aktiv, utholdende, selvstendig, kreativ er flere eksempler.

 

Angry kid
Licensed from: svenmorris / yayimages.com

 

Er du velsignet med et slikt viljesterkt og kraftfullt barn, regner jeg med du allerede sitter og nikker med hodet og smiler, evt. gråter litt, alt etter som hvor du er i prosessen. Og så regner jeg med at du relativ ofte trekker pusten dypt, tar deg til pannen, lukker øynene og tenker: «Hvordan i alle dager skal dette gå?»

For det å være forelder til et viljesterkt og kraftfullt barn er en prøvelse. En stor prøvelse. Disse kraftfulle barna våre er like forskjellige som alle andre barn, men de har ofte noen fellestrekk:

Mange og sterke følelser: Som bare ut. Kan føre til voldsomme og hyppige raseriutbrudd. Men de bobler også over av glede og latter og kjærlighet. Følelsene kan ofte svinge relativt fort.

Utholdende: Har de først bestemt seg for noe, gjennomfører de. Koste hva det koste vil.

Trenger lite søvn: Til alle foreldres store fortvilelse.

Liker ikke regler: I hvert fall ikke regler som ikke er fornuftige. Disse barna liker ikke at noen bestemmer over dem. De vil tenke selv.

Kreative: De finner ofte egne løsninger på ting. Mang en lærer (i hvert fall av den gamle sorten) har revet seg i håret over disse barna som ikke følger boka men som kommer med egne tanker, ideer og løsninger.

Nysgjerrige: De stiller masse spørsmål. Alltid! Hvorfor, hvordan, dersomatte, hvisomatte. Og de krever skikkelige svar. Dette er ikke sånne barn som godtar svada-svar som «Fordi jeg sier det» eller «Fordi det bare er sånn». 

Oppmerksomme: De får med seg alt som skjer. 

Smarte: Disse barna skårer ofte høyt på IQ-tester.

Modne og selvstendige: De er ofte veldig modne for alderen, men hvis man ikke ser barna skikkelig, kan de lett bli oppfattet som det stikk motsatte.

Fornuftige: Vel, det virker ikke alltid sånn. Men får de respekt og tillit viser de seg å være svært så fornuftige.  

Stresset: Siden de tar inn mange inntrykk, har en hjerne som konstant jobber på høygir og i tillegg har mye energi, kan de lett bli stresset.

Nevnte jeg mye energi: Og den tar aldri slutt!

Vanskelig for å omstille seg: Trenger å bli forklart hva som skal skje, hvorfor og trenger god tid på å omstille seg.

Kan ha lav selvfølelse: Ofte skyldes dette at de blir møtt med irritasjon, irettesettelser og kjeft fra omverdenen.

Ja, det er slitsomt med viljesterke barn. Men jammen gir det mye glede også. Og fy søren så mye du kommer til å få igjen, bare du behandler dem på en fornuftig måte og kommer deg over den verste kneika.

 

Pretty woman playing with her son
Licensed from: leaf / yayimages.com

 

Som baby er de viljesterke barna ofte urolige og mange har kolikk. Foreldre til disse barna forteller ofte at viljen, temperamentet, nysgjerrigheten og energien gir seg til kjenne med en gang de er født. Ja, kanskje til og med mens de ligger i magen.  

Og trassalderen, hu hei for en nydelig tid, du. Når jeg tenker tilbake på det i dag, er det nesten så jeg ikke kan forstå hvordan vi kom gjennom det. Det var snakk om flere daglige utbrudd som kunne vare opp til flere timer av gangen. Men det går da, på ett eller annet vis. Noen barn tar ut hele seg både hjemme og ute. Andre bare hjemme. Begge deler er utfordrende. Sistnevnte fordi ingen forstår hvor krevende dere har det, siden barnet blir oppfattet som et englebarn av andre.

Men så, hos de fleste, begynner det etter hvert å roe seg. Når, er veldig individuelt. Hos oss handlet det om at barnet ble eldre og mer fornuftig, samt at jeg gradvis lærte å stole på meg selv og ikke følge alle disse rådene fra mer eller mindre gode og selvutnevnte eksperter på barneoppdragelse.
For du har garantert fått høre fra flere hold at den eneste måten å få et utfordrende barn til å oppføre seg som vi ønsker, er å stramme inn, innføre flere regler, være mer konsekvent og gjerne kjøre på med konsekvenser, eller straff, som konsekvenser jo i bunn og grunn er.

For oss var dette helt feil. Og jeg skulle ønske jeg hadde forstått det tidligere. Da hadde vi kanskje sluppet de verste årene. Nå mener jeg ikke at man ikke skal ha regler og grenser, for det trenger disse barna i aller høysete grad. De trenger ikke nødvendigvis så mangemen de trenger noen få veldig tydelige regler og grenser. 

Nå har vi funnet en måte å leve på og oppdra barnet på, som passer oss og som skaper (mer eller mindre) harmoni i huset. For det er fortsatt krevende å være forelder til et viljesterkt barn. Det kommer det alltid til å være. Men i dag er det overvekt av glede, latter, respekt og forståelse.

 

girl making face

 

Jeg skal prøve å gi noen tips til hvordan du best håndterer ditt kraftfulle barn. Dette er kun basert på egne erfaringer, samt litteratur og kurs med professor Ross Greene. Han er skaperen av PGS-modellen - problemløsning gjennom samarbeid (CPS på engelsk - collaborative and proactive solutions) og forfatter av bøkene «Eksplosive barn» og «Utenfor».

1 Velg dine kamper. Dette er helt essensielt i møte med viljesterke barn, og kan ikke sies ofte nok. Derfor sier jeg det en gang til: Velg dine kamper.

2 Snakk med barnet. Noe så innlysende, men likevel så vanskelig. Har dere en konflikt? Snakk med barnet. Spør hva han eller hun mener og tenker. Har barnet et annet forslag til hvordan dere kan løse denne konflikten? Og ikke glem å lytte. Kanskje blir du overrasket over svarene du får. Som tidligere nevnt, er disse barna ofte ganske så fornuftige og evner å se ting fra andre perspektiver enn deg.

3 Dette er ingen krig. Om du firer på en regel, om du lar barnet få være med å bestemme, om du går tilbake på noe du har sagt, om du ombestemmer deg, du har ikke tapt og barnet har ikke vunnet. Dette er ingen maktkamp. Dette er ingen krig. Det finnes ikke vinnere og tapere. Dette er et samarbeid mellom deg og barnet ditt om hvordan dere kan få det best mulig sammen.

4 Forklar, forklar, forklar. Forklar alt. Disse barna er som regel avhengig av å forstå hvorfor de ikke kan sykle uten hjelm, hvorfor de må gjøre lekser, hvorfor de må spise grønnsaker. Hvis du bare sier «Fordi jeg sier det», driter de en lang marsj i det. Men får de en fornuftig og god forklaring, er sjansen stor for at de faktisk gjør akkurat som du sier.  

5 Praktisk læring. Disse barna lærer mye lettere ved å få prøve og feile selv i stedet for at noen forteller dem hva de skal gjøre. Er det kuldegrader ute og barnet insisterer på å gå i t-skjorte. Si okei, if you insist, og åpne ytterdøren. Det tar garantert ikke lang tid før barnet kommer inn igjen og tar på seg både en tjukk genser og jakke.

6 Ha tillit. La barnet få bevise at det er din tillit verdig. Klarer det å ta ansvar, la han eller hun få gjøre det. Viser det seg at han ikke klarer det, nei vel, da får vi ta ett skritt tilbake og lage en regel eller sette en grense.

7 Sørg for at barnet får nok hvile. De klarer ofte ikke regulere dette selv, så de kan ha nytte av litt hjelp.

8 Gi ros. Det blir fort mye negativitet og fokus på det barna gjør feil. Husk også å rose når de fortjener det.

9 Gi masse kjærlighet og trygghet. Alle barn trenger kjærlighet og trygghet, og disse barna er intet unntak.

10 Snakk sammen. Snakk mye sammen. Og hjelp barnet med å sortere tanker og følelser. Ofte er det så mye der oppe i topplokket at det bare bobler over. Barnet syns mest sannsynlig det er veldig godt å få litt sorteringshjelp.

Håper du har nytte av noen av disse tipsene. Og husk at hvis du bare klarer å se forbi alt det vanskelige og negative, så skjuler det seg et helt fantastisk, lite menneske inni der. Et menneske som er kreativ og morsom, som evner å tenke utenfor boksen, som har en helt fantastisk humor, som er smart, empatisk, rettferdig og sist men ikke minst, full av kjærlighet og absolutt ikke redd for å øse ut av den. Hvis du fortjener den.

Og så vet jeg det er en billig trøst når du sitter der midt i det, men livet er i hvert fall aldri kjedelig med et kraftfullt barn. Og mest sannsynlig kommer den lille rakkeren din til å bli noe veldig stort en dag. Verdenshistorien er full av folk som har utrettet store ting, men som var skikkelig utfordrende som barn.

 

Les også: Slik takler du et utfordrende og eksplosivt barn

Les også: Regler og grenser er ikke løsningen på alt

Les også: Må barn sitte stille for å lære?

 

Har du et viljesterkt og kraftfullt barn? Hvordan håndterer du det?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Derfor heier jeg på billig smågodt

Dette har jeg sett frem til helt siden forrige påske. Endelig skal vi få billig smågodt. Endelig skal butikkene kappes om å gi oss lavest pris på krokodiller, gelebønner, sure smokker og skolekritt. Sistnevnte er for øvrig min absolutte favoritt. Og jeg har planer om å hamstre store mengder.

 

Candy shop
Licensed from: pljvv / yayimages.com

 

Butikkene forsikrer oss om at det ikke er snakk om noen krig i år. Det er bare snakk om et helt vanlig tilbud.

Mandag denne uken satte Kiwi, Rema 1000, Extra og Obs ned smågodtprisen til 6,90 per hekto. Det tok ikke veldig lang tid før Europris kjørte på med smågodt til 5,90. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Jeg elsker smågodt, og påske for meg er, ikke bare, men blant annet, påskeegg med ferskt smågodt i. For når folk handler mye smågodt, rekker det ikke å bli gammelt og smågodtet er garantert ferskt og mykt. Enda en grunn til å handle smågodt nå i påsken. Og i år som i fjor, har jeg tenkt å handle smågodt helt uten skam.

For noen mener nemlig at jeg bør skamme meg. Billig smågodt er visstnok rene djevelens verk. Sukker er gift. Blant de som fordømmer billig smågodt, er Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen. Han mener butikkene må ta samfunnsansvar og droppe dumping av smågodtprisen. Og selv om Gunnar på en måte er min sjef, siden jeg blogger under Nettavisen, klarer jeg ikke la være å gi ham en saftig karamell og si at jeg er helt uenig.

For som så mange allerede har kommentert på innlegget hans, er det ikke det man spiser i helligdagene som er problemet. Det er det man spiser mellom alle helligdagene som definerer helsa.

Og selv om livsstilsykdommer knyttet til overvekt er noe som øker, og noe vi absolutt må ta på alvor, har vi også den andre siden av skalaen, der vi ser en økt forekomst av både barn, ungdom og voksne som slanker seg helt uten grunn og som er nærmest besatt av å leve sunt. Mennesker som er livredde kalorier, karbohydrater, gluten, sukker og e-stoffer.

85 prosent av alle unge jenter sier at de opplever kroppspress. 1 av 4 unge går på diett for å få finere kropp. Vi blir bombardert med råd om hvordan og hva vi skal spise for å bli sunne, tynne, konsentrerte, sterke, få pen hud, smarte barn, fint hår, mer energi, ja i det hele tatt hvordan vi skal bli perfekte.

Mange av oss overfører dette sunnhetstyranniet til barna våre. 1 av 3 mødre sier de selv har et anstrengt forhold til mat, og 1 av 3 foreldre sier at de snakker negativt om mat, slanking og kropp mens barna hører på.

Denne gruppen trenger å få høre at det er helt okei å kose seg av og til. At det går an å spise sukker og likevel komme ut av det med livet i behold. 

Det er fint å spise sunt, ikke misforstå meg, men besettelse er aldri bra. Vi er alle enige om at det ikke er spesielt lurt å spise godteri og drikke brus hver dag. Men det er heller ikke spesielt lurt å bli besatt av slanking og sunnhet.

Derfor slår jeg et slag for den gylne middelvei. Jeg slår et slag for is, brus og kaker på 17. mai. Så mye faktisk, at du får vondt i magen, og legger deg kvalm men lykkelig i senga om kvelden. Selv om du er voksen. Jeg slår et slag for sjokoladekake med masse sukker og brus i barnebursdagene. Jeg slår et slag for overfylte godterispann på Halloween, is på en helt vanlig tirsdag i sommerferien, lørdagsgodis til barne-tv og marsipangriser og riskrem i jula. Jeg slår et slag for alle bakebloggene. For hvorfor er det ingen som kritiserer bakebloggerne for å pushe på oss sukker? Er sukkeret i cupcakes mindre skadelig fordi det er kamuflert i delikat rosa glasur? Og sist men ikke minst, slår jeg et slag for billig smågodt i påsken og overfylte påskeegg.

Og så slår jeg et slag for et normalt, sunt kosthold på hverdagene.

I helgen skal jeg ta en runde og sjekke prisen på smågodt i alle dagligvarebutikkene. Da skal jeg fylle påskeegget mitt med godteri der det er billigst, og så skal jeg kose meg med både krokodiller, gelebønner, sure smokker og store mengder skolekritt i påsken. Helt uten skam. Helt uten dårlig samvittighet.

Og det skal ingen få ta fra meg. Ikke en gang Gunnar.

Skal du hamstre billig smågodt i påsken?

 

Les også: Når sunt blir usunt

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som ikke skammer seg over å hamstre smågodt, følg meg gjerne her:

                   

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

I sommer skal jeg kose meg skikkelig ... jeg skal bare slanke meg litt først

Sommeren er på vei. Vi lengter etter grønt gress, sol, lange, varme sommerkvelder, grilling, bading, ferie. Du skal kose deg. Skikkelig ... Du skal bare slanke deg litt først. Skal bare gå ned de ekstra kiloene, slik at du kan nyte sommeren fullt ut og sprade rundt i bikini og korte sommerkjoler og føle deg vel.

 


 

Og så skal du invitere til sommerfest. Det blir fint. Stort og flott party med venner og kjente. Du må bare få pusset opp stua først. Må få malt de veggene og skiftet ut de listene. Og få byttet ut den gamle sofaen. Slik at du stolt kan vise fram det fine hjemmet ditt. Det blir bra.

Skal bare ... skal bare ... skal bare

Og hva hvis du ikke går ned de kiloene før sommeren? Setter du hele sommerkosen på vent, da? Dropper du bikini, strand og bading? Tar det til neste år i stedet. For da skal du i hvert fall ha gått ned de kiloene.

Og hva om du ikke rekker å pusse opp huset før festen? Hva gjør du da? Avlyser?

Jeg har ingen ting imot at folk ønsker å slanke seg. Jeg skjønner det. Men ikke glem å leve livet og kos deg underveis. Ikke si nei til den strandturen fordi du ikke er i mål ennå. Fordi du ikke er helt fornøyd med magen eller rumpa. Fordi målet var å gå ned tre kilo til.

Da vi bodde i Stavanger, innførte vi en årlig tradisjon der vi ba venner og kjente på grøtfest noen dager før jul. I desember i fjor begynte mannen og jeg å snakke om denne fine tradisjonen. Mon tro om vi ikke skulle innføre den her vi bor nå, på Raufoss også. Jo, det hadde vi lyst til. Men, huset vårt! Det er jo ikke akkurat noe å skryte av. Sofaen er velbrukt og slitt. Den har så vidt overlevd småbarnstiden med to gærne hoppe-barn. Gulvet er gammelt og gult, veggene tomme, gardinene krøllete. Skal vi vente til neste år kanskje? Til vi har fått gjort litt mer her hjemme?

Nei, vet du hva! Hvis vi har lyst til å be venner og kjente på grøtfest i vårt hjem, spiller det da absolutt ingen rolle hvordan hjemmet vårt ser ut! Det viktigste er at folk koser seg og har det fint. Drit nå i at sofaen er slitt og full av leverpostei. Eller at gulvet er gulnet.

Det er fint å sette seg mål. Men husk å kose deg på veien mot målet.Lev, bad, dans, le og fest. Selv om rumpa er stor og sofaen slitt.

Til slutt har jeg lyst til å gi deg et tips om ei jente jeg virkelig beundrer og som jeg anbefaler deg å følge. Hun heter Helene Drage og er blant annet personlig trener og undertøyambassadør. Helene er overvektig, hun ønsker å gå ned i vekt, hun jobber med saken, men hun elsker likevel kroppen sin akkurat slik den er nå. Hun er ikke avhengig av å gå ned de kiloene for å like seg selv. Hun kler seg i akkurat det hun vil, og hun ser helt smashing ut. Hun er ikke redd for å vise verken kropp eller hud, og på Instagram legger hun daglig ut flotte bilder av seg selv. Jeg digger den dama, og hun er en sann inspirasjon for alle som tror de må vente med å leve til de har gått ned i vekt.  

 

Kjenner du deg igjen? Har du noen gang satt livet på vent til du nådde målet ditt?

 

Les også: Slik får du bikinikropp

Les også: Lei av å bli lurt

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe smålubben småbarnsmamma som likevel skal gå i bikini i sommer, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvordan gikk det med Blitzer-barna?

Barnevernet var veldig bekymret da Blitzer-jentene begynte å få barn på 80-tallet. Jentene troppet opp på fødestua i slitte olajakker, med naglebelte, piercinger i ansiktet og rød hanekam.

Dette kunne umulig gå bra?

 

Emotional Punk Teen
Licensed from: Creatista / yayimages.com

 

Jentene var unge, de var tøffe og de hadde et ganske så rutineløst liv. De var i sterk opposisjon mot det etablerte samfunnet, de var ofte i klinsj med politiet, de hadde dårlig råd og liten kontakt med foreldrene sine.

For deg som ikke er kjent med Blitz, er det altså navnet på et miljø med ungdommer som okkuperte et tomt hus i Oslo tidlig på 80-tallet. Ungdommene var sinte på samfunnet. De var venstreradikale, anarkister og kommunister, og de kjempet mot rasisme, kapitalisme og homofobi. De var opptatt av dyrevern og feminisme. Fine verdier egentlig, problemet var bare at de ofte brukte vold som virkemiddel. De var sinte og høylytte.

Forskning.no skrev i 2011 en artikkel om Åse Broman som er høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo. Hun intervjuet 10 unge Blitser-mødre på 80-tallet. Etter 25 år, prøvde hun å få tak i disse mødrene og barna igjen. I dag er mødrene mellom 40 og 45 år gamle, og barna er mellom 20 og 25 år. Hvordan hadde det gått med dem? Var bekymringen til barnevernet berettiget?

Absolutt ikke!

Det viste seg nemlig at selv om jentene hadde hanekam og piercing, så var de gode mødre. Barna deres hadde en barndom totalt blottet for økologisk ull, hjemmelaget barnemat, skiturer på fjellet og pedagogisk korrekte leker. Men de fikk med seg noe langt viktigere, nemlig gode verdier. For selv om Blitzer-jentene var tøffe og rotløse var de veldig opptatt av å ta vare på hverandre og på de svakeste. De var opptatt av anti-materialisme, solidaritet og toleranse. Det var mye omsorg og varme innad i Blitzer-miljøet.

Og kanskje er det viktigere for en god barndom, enn alt dette ytre og Facebook-perfekte vi er så opptatt av i dag.

I dag jobber de fleste Blitser-mødrene i kreative yrker, gjerne med kunst, kultur og media. Og de er fortsatt veldig selvstendige kvinner.  

Jeg blir flau når vi mødre anno 2017 sitter og diskuterer om man er en god mor, gjerne med en kritisk undertone, fordi man unner seg litt alenetid. Om man skader barna sine ved å være hjemme hele sommerferien, ved å la ettåringen begynne i barnehage, eller ved ikke å spise middag sammen hver dag. Disse tingene har overhodet ingen ting med å være en god forelder å gjøre! Det viktigste er å gi barna masse trygghet, kjærlighet og gode verdier. Akkurat som Blitzer-mødrene gjorde.

 

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt

Les også: Det er ikke noe galt med barnet ditt

 

PS: For flere oppdateringer fra en såkalt pedagogisk ukorrekt mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

La fitta flagre

Jeg hadde egentlig planer om å skrive et langt og skikkelig bra innlegg i anledning kvinnedagen.

Men tiden strakk dessverre ikke til.

I skrivende stund sitter jeg på flyet på vei til Molde. Jeg skal holde foredrag på Aukra i kveld. Om den moderne morsrollen og kravet og presset til perfeksjon og prestasjon, hvilket mange mødre, og kvinner generelt, kjenner på.

En av parolene i dagens 8. mars-tog er 'La fitta flagre fritt.' Og i det ligger det en protest mot intimkirurgi. Jeg regner med jeg har de fleste med meg når jeg sier at jeg syns det er helt hårreisende at unge jenter opererer seg der nede for å se bra ut. Det er virkelig toppen av galskap.

Derfor har jeg laget et lite dikt i anledning dagen:

La fitta flagre

La magen vagle

La puppene dingle

La rumpa vingle

La knærne disse

La lårene gnisse

Elsk din kropp og dobbelthake

La oss feire dagen med kake

Gratulerer med dagen alle flotte kvinner!

Du er bra nok akkurat sånn du er!

Hvorfor har jeg fått barn når jeg ikke vil være med dem?

Forrige uke delte Tv2.no en kronikk skrevet av den svenske tobarnsmoren Jessica Lotorn. Jeg hadde vinterferie forrige uke, og lå på sofaen på hytta da det begynte å tikke inn meldinger.

Jeg hadde egentlig logg av-ferie, men jeg skjønte fort at dette var viktig. Og siden vi røyk på begrepet logg av-ferie for barna etter kun en dag, da vi bare ikke orket maset etter iPad, tenkte jeg at det var innafor å sjekke mobilen og hva alt dette styret handlet om.

Det handlet altså om svenske Jessica. Hun hadde skrevet en kronikk på svenske Expressen, som nå var gjengitt av tv2. En kronikk med følgende overskrift: «Hvorfor får du barn, om du ikke vil være med dem?»

 


Faksimile fra Tv2.no
 

Jeg trodde først det var tull. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tullet med folk som lirer ut av seg akkurat den kommentaren: Hvorfor får du barn da, hvis du ikke vil være med dem/hvis du ikke eeeelsker hvert øyeblikk sammen med dem/hvis du ikke koser deg sammen med dem heeele tiden og så videre, og så videre.

Men dette var ikke tull. Svenske Jessica skriver at hun fikk et informasjonsskriv fra barnehagen der de oppfordret foreldrene til å ta fri og være sammen med barna i sommerferien. Og det er jeg selvfølgelig helt enig i. Klart vi skal være sammen med barna i sommerferien.

Lengre ned i kronikken begynner hun å kritisere foreldre som ser på barnehagen som en mulighet til egentid. Tid foreldre bruker til rengjøring, hvile og underholdning. Og der er nok jeg litt skyldig, for det har nemlig hendt at jeg har drøyd en time med å hente barna og brukt tiden på å vaske badet eller svingt innom Kiwi og ukehandlet. Og skal jeg være helt ærlig, har det også forekommet at jeg har sluttet en time tidligere på jobb, og ligget en halvtime på sofaen med Friends på tv-en i stedet for å stresse opp til barnehagen med en gang. Shame on me.

 


 

Dette er ting jeg gjør for å kunne være en best mulig mamma og et best mulig menneske. Det handler jo om å holde hodet over vannet i småbarnstiden, ikke sant? Da syns jeg hver mor må få gjøre det hun trenger for å holde seg på beina og for å få overskudd. Om det innebærer å handle alene, gjøre husarbeid i fred eller ta en halvtime på sofaen før hun henter barna, spiller ingen rolle.

Men så ramler jeg virkelig av lasset. For nå begynner Jessica og kritisere foreldre som har behov for egentid. Hun mener nemlig at egentid er noe du ikke bare kan, men noe du skal se langt etter når du faktisk har valgt å få barn:

"Hvis du velger å oppdra et eller flere barn er ikke egentid noe du kan ta for gitt de første ti årene."

I ti år? Hva er det for noe mamma-martyr-tullball? Hun mener altså at når du har fått barn, så skal du glemme deg selv, overse egne behov og interesser og ofre deg hundre prosent for barna i ti år. Minst. Bare da kan du slå deg på brystet og kalle deg en god mor.

Og hun skriver videre:

"Å tilbringe tid med mine barn trumfer alt annet i livet. Jeg nyter hvert øyeblikk de ønsker å være med meg."

Jeg beundrer egentlig slike mammaer som Jessica. Jeg beundrer virkelig slike mammaer som aldri blir slitne, som aldri blir lei barna og som ønsker å bruke all tilgjengelig tid sammen med dem.

Og jeg skjønner at Jessica ikke har behov for så mye egentid. Hun er sikkert en frisk og rask og ressurssterk kvinne. Sveriges svar på Susanne Kaluza, liksom. Kanskje har hun også nær familie som stiller opp og avlaster. 

Men jeg syns det er veldig rart hvordan noen mennesker kan påstå, helt på alvor, at deres behov og følelser er de riktige, og at alle som føler annerledes, eller har andre behov, tar feil.

Hva er det med slike folk som trer glorien godt ned over hodet, klatrer opp på sin DIY-pidestall, og retter pekefingeren mot alle som er annerledes enn dem selv. Helt uten vilje eller evne til å se eller forstå at folk er forskjellige.

 

Angel with halo
Licensed from: DeusNoxious / yayimages.com

Saint mom
 

Siden jeg er lykkelig, bør jammen du være lykkelig og. Siden jeg liker å bake, bør alle andre like å bake også. Siden jeg elsker å leke med barna mine hele helgen, bør alle andre like det også. Siden jeg ammer,  bør alle andre også amme. Siden jeg har ikke behov for egentid, bør ingen andre ha det heller.

Jeg skal avslutte med å svare på spørsmålet i tittelen: Hvorfor har jeg egentlig fått barn når jeg ikke vil være med dem?

Eller, jeg skal begynne med å svare på hvorfor jeg ikke har fått barn.

Jeg har ikke fått barn for å utslette meg selv.

Jeg har ikke fått barn for å la dem tro at alt handler om dem. 

Jeg har ikke fått barn for å tilfredsstille alle deres behov hele tiden.

Jeg har ikke fått barn for å leke, organisere, tilrettelegge, fikse, ordne og aktivisere dem hele tiden.

Jeg har ikke fått barn for å lære dem at de er verdens sentrum og at de har rett til å dømme andre som ikke er akkurat som dem. 

 

Jeg har derimot fått barn for å være et godt forbilde og gi dem gode verdier om respekt og toleranse.

Jeg har fått barn for å lære dem at alle er forskjellige, og at forskjeller er positivt, ikke negativt.

Jeg har fått barn for å guide dem gjennom livet med åpne, nysgjerrige øyne.

Jeg har fått barn for å lære dem å ta hensyn.

Jeg har fått barn for å oppdra dem til å se litt lenger enn sin egen nesetipp og lære dem at fordi de ikke forstår noe, betyr det ikke at det er feil.

Jeg har fått barn for å lære dem å holde den pekefingeren for seg selv. Og for å lære dem å strekke ut en hånd i stedet for å dømme.

 

Det tror jeg nemlig vil gjøre verden til et mye bedre sted. Og er det ikke det vi alle egentlig ønsker for våre barn?

 

Her kan du lese mer om martyr-mammaer og mammapolitiet:

Hvorfor i alle dager har du fått barn? Hvis du ikke vil være sammen med dem? 

Er det greit å levere i barnehagen når man selv har fri?

Oh, the irony

Din virkelighet er ikke lik alle andres

Føkk mammapolitiet

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Dårlig mamma-samvittighet

Dårlig samvittighet er egentlig en fin ting. Når den gnager oss i hjertet, eller i magen, kan det være at den prøver å fortelle oss at vi har gått for langt. At vi har gjort noe som ikke var riktig, og at vi kanskje må rette opp i noe. Vi trenger samvittigheten vår for å vite når vi har tråkket over en grense.

 


 

Men når denne samvittigheten tar helt over for fornuften, og vi begynner å klandre oss selv for alt, da har det gått for langt. Alle foreldre trår feil av og til. Alle reagerer vi på upedagogiske måter innimellom og kan oppføre oss verre enn treåringen selv.

Kanskje burde vi ikke ha blitt sinte. Kanskje burde vi ha skjønt at poden lå på gulvet og skreik fordi han trengte kos. Ikke fordi han ønsket å straffe oss. Kanskje glemmer vi oss bort og sier «Du får ikke lov ?» i stedet for «Jeg vil ikke at du skal ?» Har vi lekt nok med barnet i dag? Har vi puslet nok puslespill? Er barnet godt nok forberedt til skolestart? Har vi vært flinke nok til å hjelpe til med leksene? Har vi hjulpet dem med å utvikle empati? Leser vi nok bøker sammen?

Slutt med det! Glem alt du har lest om hvordan du får perfekte, lykkelige barn. Glem alle idylliske Facebook-oppdateringer. Ingen foreldre er superforeldre. De fleste av oss gjør så godt vi kan. Og det er som regel godt nok.

Skal du lese én bok om barnepsykologi, anbefaler jeg Stein Erik Ulvunds bok Rakkerunger og englebarn. Oppdragelse uten fasit. Ulvund er professor i pedagogikk ved universitetet i Oslo. I boka skriver han blant annet: «Etter mer enn 30 års erfaring, forskning og litteraturstudier av barns utvikling, sitter jeg igjen med langt flere spørsmål enn svar på hvor grensen går for hva som er en forsvarlig barneomsorg. Det eneste som er helt sikkert, er at det finnes utallige måter å utøve foreldrerollen på som gir barn en tilstrekkelig omsorg til at de utvikler seg normalt. Vi har jo alle sett at barn som oftest blir normale, selv om de vokser opp i familier som takler omsorgen og oppdragelsen av barna svært forskjellig.»

Vi må slutte å undervurdere barna våre. Barn er ganske robuste, og tåler som regel mer enn vi tror. Man ødelegger ikke barna sine med å bruke såkalt feil ord når man snakker til dem. Ei heller med å ta en langhelg uten barna. Eller ved å glemme dem igjen i bilen eller i butikken, ikke få i dem grønnsaker, eller la dem få spille litt på iPaden så du kan ta deg en velfortjent pause. Det viktigste er at de daglige rammene er trygge og gode. Er de det, har man ganske mye å gå på. 

Husk det når du hamrer løs på deg selv og er sikker på at du har ødelagt barnet ditt for livet fordi du ikke var entusiastisk nok over tegningen hun hadde tegnet, eller fordi du ikke hørte helt etter når han fortalte hva som hadde skjedd i barnehagen. 

Slapp av, det går nok helst bra!

 

Les også: Ti idiotiske ting mødre har dårlig samvittighet for

Les også: Ti ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for 

 

Innlegget er hentet fra boka mi Føkk lykke! Her får du også flere råd mot den evige dårlige mamma-samvittigheten.

Kjøp den her.

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kan man fortelle barna at man ikke trives som mamma?

Da jeg var på God morgen Norge forrige uke, og snakket om at jeg ikke trivdes så godt som mamma da barna var små, sa programlederen at det var noe man kanskje ikke trengte å si til barna.

Jeg svarte at jo, jeg syns egentlig ikke det er så ille å si det, bare man bruker riktige ord, og så fikk jeg ikke utdypet det noe mer.

 



 

Mange har lurt på hva i all verden jeg mener med det. Skal man liksom si til barna sine at man ikke trives som mamma? At man ikke liker dem? At man helst vil være et helt annet sted enn sammen med dem?

Nja, kanskje ikke akkurat sånn. Men la meg forklare:

Jeg syntes ikke babytiden var noe særlig. Jeg strevde, syntes ikke jeg fikk til, følte meg mislykket som mamma og endte opp med en barseldepresjon.

Den gikk heldigvis over.

Men så kom trassalderen. Og hu hei, her snakker vi trassalder med stor T! Jeg syntes denne tiden var kjempevanskelig. Jeg var så sliten, så lei, så frustrert, og jeg kjempet en daglig kamp for å holde hodet over vannet.

Det gikk heldigvis også over.

I dag syns jeg mammalivet et helt supert. Og jeg syns også jeg takler det meste, i hvert fall sånn noen lunde greit. Ikke perfekt, men greit. Det holder lenge. Jeg er bare en helt vanlig mamma, ikke en pedagog.

Jeg har skrevet flere blogginnlegg om dette, ja, til og med en hel bok. Og en dag regner jeg med at barna mine kommer til å lese det jeg har skrevet. Det er helt okei.

For jeg syns ikke vi skal være så redde for å innrømme at vi ikke takler alt, selv om vi er mammaer og pappaer, og liksom skal være superhelter.

Mine barn på fem og sju vet at jeg syntes det var vanskelig å være mamma da de var små. Det har jeg fortalt dem.

Akkurat som at noen i klassen er gode i matte, og skjønner alt med en gang, så må andre øve masse for å bli like gode. Akkurat som at noen i barnehagen er kjempeflinke til å løpe og gå på ski, så må andre øve for å gå og løpe like fort.

Akkurat sånn måtte jeg også øve på å bli en skikkelig god mamma, for jeg fikk det ikke helt til med en gang. Dette har selvfølgelig ikke noe med dem å gjøre. Det har heller ingen ting med mangel på kjærlighet å gjøre. Dette handler bare om en mamma som måtte øve litt før hun ble god.

Og det syns ikke barna er det minste rart. De vet at skal de bli proff fotballspiller, så må de øve. De vet at hvis de skal bli gode på bottle flip, så må de øve. Mye! Det er de færreste som får til noe nytt første gang de prøver. De aller fleste som er gode på noe, har øvd. Det forteller jeg dem gang på gang og hver eneste gang de blir sinte og leie for at de ikke får til noe. Hvilket er relativt ofte. (Jeg kan ikke skjønne hvor den utålmodigheten kommer fra.)

Jeg opplever at barn som regel har veldig stor forståelse for at vi voksne ikke får til ting, at vi feiler. Det er vi voksne som er så redde for å innrømme det. Det trenger vi ikke være. Hele livet består av å prøve, feile og mestre. Og feiling er en stor del av det.

Jeg tror det bare er fint for barna å se og høre om det. Så føler de kanskje at det er større rom for dem å feile også?

Hva tror du?

 

Les også: Ikke stress sånn, kjære foreldre

Les også: 10 ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som feiler mye, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Oh, the irony


 

Da Nettavisen spurte meg i et intervju om hvilke kommentarer jeg forventet å få etter intervjuet (Som handlet om at jeg syntes babytiden var tøff og at jeg ikke var lykkelig), svarte jeg at det alltid er noen kommentarer som går igjen når jeg stikker hodet fram og sier at jeg ikke eeeelsket hvert minutt sammen med babyen. 

Blant annet:

"Det er frivillig å få barn."

"Hvorfor fikk du barn da?"

Som er i samme kategori som:

"La vær å få barn, da."

"Dette burde du tenkt på før du fikk barn."

"Du er en dårlig mor."

 

Og hvilke kommentarer tror dere dukket opp etter intervjuet? Jo da:

 


 



 




 



 



 



 



 





 




 



 

Oh, the irony!

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som ikke eeeeelsker hvert minutt med barna sine, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er det greit å si at du ikke liker familielivet?

I morgen skal jeg på God morgen Norge og snakke om dette akk så herlige men dog så vanskelige familielivet.

 


 

For er det egentlig innafor å si at man ikke trives med det typiske familielivet? Og hvor går grensen? Å si at man lengter etter en ferie uten barn, er vel helt greit. Men er det greit å si at man rett og slett ikke trives i den typiske morsrollen, at man ikke elsker hvert sekund av den, uten at det oppfattes som at man ikke er glad i barna sine?

Selv har jeg aldri trivdes spesielt godt med et A4-liv. Jeg liker å jobbe for meg selv, jeg liker å kunne jobbe når jeg vil og så mye eller så lite jeg vil. Jeg er egentlig B-menneske og liker å være sent oppe og sove lenge. Det er dessverre ingen god kombinasjon med små barn i hus. Vi valgte å flytte til Spania og bo der i to år da barna var små. Nettopp for å bryte med det typiske familielivet med stress og tidsklemme.

I tillegg innrømmer jeg så gjerne at jeg ikke syntes det var spesielt gøy å gå hjemme da barna var babyer. Jeg liker ikke babyer så godt. Jeg syns de er kjedelige og uinteressante.

I dag elsker jeg å være mamma. Jeg syns det er utrolig givende å være sammen med barna, å snakke med dem, å gjøre ting sammen med dem. Nå er de 5 og 7 år, og de begynner jo å likne små mennesker. De er jo helt herlige!

I studio i morgen, møter jeg Bente Træen, professor i helsepsykologi ved Universitetet i Oslo.

Vi skal snakke om familieliv og om ikke å passe inn i den typiske familie-boksen. Vi skal snakke om forskjellene på mødre og fedre. Er det greiere for menn å si at de ikke trives enn kvinner? Og så skal vi prøve å komme med noen råd og tips til foreldre som kjenner at de ikke trives med sånn de har det i dag.

Vi går på lufta klokka 8.40.

Hadde vært hyggelig om du så på.

 

PS: For behind the scenes på God morgen Norge, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Din virkelighet er ikke alle andres

En treåring bør kunne sitte stille og tegne i en halvtime. 

Alle barn bør lære å bake kaker fra bunnen. Jeg syns synd på barn som vokser opp med posekaker. De går glipp av grunnleggende læring.

Foreldre som ikke leker med barna sine er dårlige foreldre. Barn trenger foreldre som setter seg ned på gulvet og leker med dem. 

 

Child drawing
Licensed from: alenkasm / yayimages.com


Nei da, dette er ikke jeg som har blitt skikkelig kjip. Dette er kommentarer hentet fra det store nettet. Og jeg kunne fortsatt i det uendelige:

Jeg jobber hundre prosent og studerer ved siden av, har fire barn som jeg følger opp tett, baker hjemmebakte kaker til alle bursdager og avslutninger, lager all middag fra bunnen og har det alltid ryddig og rent. Er så lei av mødre som klager over hvor slitne de er. Så lenge jeg klarer det, klarer andre det også. Man må bare bestemme seg for det.

Mine barn spiser fisk og grønnsaker uten å mukke. Det er fordi jeg har tatt de med på matlaging helt fra de var små. Det handler bare om rett tilnærming. 

Man bør bruke tid sammen med barna når de er små og pusle, perle, tegne osv. Det utvikler finmotorikken, og er kjempeviktig for videre læring.

Jeg slutter aldri å forundre meg over alle foreldrene der ute som tror at akkurat deres prioriteringer er de riktige. Foreldre som tror deres verdier og deres virkelighet er fasiten for alle andre også. Foreldre som tror deres liv er representativt for absolutt alle andre.

Altså, jeg skjønner at hvis du elsker å bake, og har mange fine stunder med barna dine over kjøkkenbenken mens dere knekker egg og snakker om livets store spørsmål, så tenker du at det burde jammen andre foreldre også prøve. Og det er en fin tanke, at man har lyst til å fortelle andre om disse fine stundene som gir både en selv og barna så mye. Men man må også klare å løfte blikket fra egen kjøkkenbenk og være åpen for at andre foreldre kanskje ikke liker å bake, eller har barn som ikke liker å bake, og at den koselige bakestunden du har med dine barn, fort blir et maretitt for andre foreldre.

For barn strengt tatt ikke lære å bake for å ha et fullverdig liv. Og det blir flotte voksne mennesker av barn som vokser opp med posekake. Det er jeg helt sikker på. Akkurat som barna mine helt sikkert kommer til å vokse opp med en helt super finmotorikk selv om jeg ikke pusler og tegner så mye med dem. Mine foreldre puslet og tegnet aldri med meg, men jeg har da for pokker en helt tilfredsstillende finmotorikk for det!

Barn er forskjellige. Noen kan sitte stille lenge, andre trenger å røre på seg. Noen barn liker å bake, andre vil heller ut og sparke fotball. Noen barn liker å pusle og tegne, andre kan ikke fordra slike aktiviteter og vil mye heller hoppe i sofaen og lese tegneserier.

Vi foreldre er også forskjellige. Det bør være en selvfølge, men det viser seg altså å være veldig vanskelig for mange å akseptere. Som for eksempel mammaen med fire barn som jobber, studerer, baker og alltid har det ryddig og rent. Nå har ikke jeg fire barn (heldigvis), men jeg kunne også prioritert å bake kaker og rydde. Det er ikke det at jeg ikke klarer det. Men jeg har andre interesser enn kakebaking og rydding, og prioriterer det derfor ikke. Hvis jeg skulle lagt inn støtet på kakebaking og rydding, hadde jeg for eksempel ikke fått like mye tid til å gå på ski. 

Jeg elsker å gå på ski. Du finner meg ofte på tur i løypene rundt Raufoss med både mann og barn på slep. For oss er skigåing den ultimate helgeaktiviteten. Og både barna og jeg har stor glede av disse turene. Jeg kan nesten være fristet til å slenge ut en kommentar om at alle foreldre bør komme seg ut i løypa regelmessig med barna sine. At det kommer til å gi barna enorme fordeler og gleder senere i livet. Ja, for det tror jeg det helt sikkert gjør.

Men jeg skjønner at du har andre prioriteringer enn meg i helgene. Kanskje dere koser dere på bowling. Eller kanskje dere koser dere hjemme i sofaen i pysj og spiser vafler og ser på tv. (Det gjør forresten vi og, rett som det er). Det kunne ikke falle meg inn å dømme foreldre som velger annerledes enn meg. Hvorfor i alle dager skulle jeg det? Som om bare fordi jeg gjør noe, så skal det liksom være et mål for alle andre å gjøre det samme.

Du som tar med barna dine på bowling søndag formiddag, er kanskje kjempeflink til å bygge Lego med barna dine. Eller sparke fotball med dem på løkka. Og du som prioriterer lange, late helgemorgener i pysjen, er kanskje en ildsjel på det lokale sjakklaget. Hva vet vel jeg?

Jeg har mine verdier, prioriteringer og utgangspunkt. Du har dine. Om det er å trene, bake kaker, se på tv, spille, leke med hunden, hvile, jobbe, eller om du må bruke energien din på å holde hodet over vannet på grunn av sykdom, er meg helt likegyldig. Jeg er sikker på at du er et skikkelig alright menneske for det. Og jeg er sikker på at det blir folk av barna dine også.

Og du, skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Mine barn spiser også både fisk og grønnsaker. Men jeg har aldri vært en sånn mamma som har latt barna få sitte på kjøkkenbenken og kutte grønnsaker slik at de skal føle eierskap til maten de spiser og bla, bla, bla. Flaks kaller jeg det. Ren flaks. Og det skal vi heller ikke kimse av.

 

Les også: 50-tallet ringte og ville ha holdningene sine tilbake

Les også: Ettergivende foreldre er de verste ... eller?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos,følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Grått på grått på grått på grått

Ute regner det. Januar på Raufoss, her jeg bor, bruker å bety minst en meter snø, ti minus, spark, akebrett, ski, snøballkrig, snøborg, vintersko, ullsokker, tykke vinterdresser, barnelatter og rosa og blå toppluer bak høye snødynger.

I dag sendte jeg ungene av gårde til barnehage og skole med regntøy og cherroxer. Skistadioen var helt tom i helgen. Der bruker det å myldre av liv søndag formiddag. Familier som aker og går på ski. Appelsin, kjeks og kakao på termos. 

Men ute regner det.

woman in an evening dress on a couch
Licensed from: bernjuer / yayimages.com

 

Vi driver og pusser opp huset. (Ja da, vi har holdt på med det i over tre år nå. Ting tar tid.) Vi skal blant annet bytte ut noen møbler. Derfor har jeg tatt godt vare på alle møbelbutikkenes tilbudsaviser som har fylt opp postkassa helt siden romjulen. Og dersom du ikke har sånn "Ingen reklame-lapp" på postkassa di, vet du at det ikke er rent lite møbelreklame som finner veien hjem til deg på denne tiden av året. 

Jeg setter meg godt til rette i sofaen med en kopp kaffe. Hører at takrennene renner over av vann, og tenker at jeg må huske å rense de til våren. Åpner møbelavisene og gleder meg til å bli inspirert. 

Men hva ser jeg?



 

Grått på grått på grått på grått. 

Jeg kikker gjennom Skeidars avis: Grått på grått på grått på grått. Bohus: Grått på grått på grått på grått. Møbelringen: Grått på grått på grått på grått. Jysk: Grått på grått på grått på grått. Det er gråe sofaer, gråe spisestuer, gråe senger, gråe tepper, gråe stoler, gråe hyller ... alt er grått!

 


Skal det være en grå sofa?

 

Med et fint grått teppe foran?

 


Eller en grå spisestue?

 


Eller hva med en grå seng i et grått soverom?

 

Altså, er det dette folk vil ha?

Jeg skal innrømme at det ser både rent og pent ut med grå og hvite hjem. Man ser jo for eksempel ikke støvet, siden det går i akkurat samme fargenyanser som interiøret. Men herregud så kjedelig da! Så deprimerende! 

Jeg skal bare snakke for meg selv, men jeg trenger i hvert fall farger rundt meg for å ha det bra. farger gjør meg glad. Farger gjør meg kreativ. Farger gjør meg morsom, fornøyd, tøysete og harmonisk. Om jeg omgir meg med for mye grått, blir jeg bare ... grå ...

Og hvem vil vel være det?

 


Vik du grå, triste farge.  
 

Hvilke farger gjør deg glad? Og blir du deprimert av grått?

 

PS: For flere farger, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Du får fem minutter til å pakke en bag med livet ditt

- Kødder du eller? Barn nummer 1 drar øyenbrynene langt opp i panna og ser på meg med store øyne.

- Det går ikke an. Det ække mulig, stemmer barn nummer 2 i.

- Nei, jeg kødder ikke. Og jo, det er mulig. Hver eneste dag må familier, med barn som er like gamle som dere to, pakke en bag på fem minutter og forlate huset sitt for aldri å komme tilbake. Én eneste bag. Én bag med hele livet sitt i.

Vi har blitt utfordret av Flyktninghjelpen: Én bag. Fem minutter. Hva pakker vi?

 



 

5:00 minutter igjen:

- Okei, barn, dere henter ullundertøy, sokker og tykke gensere, roper jeg med myndig stemme. 

- Jeg henter pass. Det er viktig, roper mannen, mens han runder hjørnet ut til kjøkkenet.

Alle løper hvert til sitt. Jeg løper ut på soverommet og finner fram ullundertøy, to par ullsokker og en fleecegenser.

- Mamma, mamma! Det er ikke noe ull i skapet mitt! Barn nummer 1 står og hopper i døråpningen.

Pokker. Jeg har ikke vasket ull. Det bruker jeg jo å gjøre i helgene.

- Okei. Finn noe ull i skittentøydunken på badet!

- Æsj, nei. Jeg gidder da ikke gå i møkkete ull!

- Den ulla kommer til å bli møkkete uansett. Det er ikke sikkert vi får vasket klær på flere uker, kanskje måneder.

Barn 1 ser på meg som om det skulle ha vært selveste Winter fra Snøfall som stod foran henne. 

- Bare hent i skittentøydunken. Det spiller ingen rolle. Klokka tikker, sier jeg og løper ut i stua der bagen står på bordet. En gul ball stikker ut av åpningen. Ut tyter diverse leker og dukker.

 



 

3.34 minutter igjen:

- Hva er dette? Vi har ikke plass til leker! Og hvor er ull, sokker og tykk genser? Har du ikke hentet det ennå?

- Vi må jo ha med leker. Tenk om vi begynner å kjede oss, sier barn nummer 2 og prøver å trykke en strikkenisse ned i bagen.

- Og så må vi ha med iPadene! Hvor er iPadene? Barn nummer 1 vifter med armene og spinner rundt seg selv på stuegulvet.

- Vi kan ikke ha med iPader! Vi kommer ikke til å ha tilgang på strøm, sier jeg og ser oppgitt på mannen som kommer med et lass med klær.

- Vi kan ta med strøm, roper barn nummer 1 fra kjøkkenet.

- Nei, det går ikke an å ta med strøm, roper jeg tilbake. Og Sjur, du kan ikke ta med ekstra bukse! Du har den du går i. Det er mer enn nok. Og hvor har du lagt passene?

2:05 minutter igjen:

Jeg beordrer nok en gang barn nummer 2 ut på rommet sitt for å finne ull, sokker og tykk genser. Selv løper jeg ut på kjøkkenet og åpner skapet med medisiner. Jeg rasker med meg plaster, Paracet, nesespray og Levaxin - medisiner mot lavt stoffskifte. Jeg skrur opp lokket på den lille boksen og ser at jeg kun har nok medisiner til et par uker. Jeg har ikke mulighet til å få tak i flere før vi drar. Det betyr at om to uker kommer jeg til å miste all energi og bli helt ubrukelig av trøtthet og utmattelse. Akkurat da, stående med hodet inn i kjøkkenskapet, går alvoret opp for meg. Hvis dette hadde vært på ekte, hvilket det er for over ti millioner mennesker i Syria, hadde jeg ikke hatt sjans til å komme meg videre når medisinene tok slutt. Hvordan skulle det da ha gått med barna? Måtte de ha fortsatt uten meg? Hadde vi møttes igjen? Jeg ser for meg meg selv liggende i en støvete veikant med den ene armen strukket ut etter barna, som gråtende går videre, alene med pappaen sin.

- Ett minutt og tjue sekunder igjen, roper mannen fra stua.

I stua er det full diskusjon om hva som skal få plass i bagen. Ungene insisterer på at lekene skal med, og at de likevel skal klare å få plass til alt.

- Greit, sier jeg. Dere kan ta med lekene hvis dere klarer å få plass til alle klærne og de andre tingene som må med. På ett minutt!

- Hey! Du må brette klærne pent, da. Ikke bare slenge de i, roper barn nummer 2, petimeteren, og tar ut en bukse for å brette den pent.

- Det har vi ikke tid til. Du kan brette så mye du bare vil når vi kommer frem, sier barn nummer 1, rotekoppen, og river buksen ut av hendene og slenger den tilbake i bagen.

De knoter og styrer med å få igjen glidelåsen. Men med litt hjelp, går det helt fint. Ballen, enhjørningen med vinger og Star Wars-sverdet må bli igjen hjemme. Men resten av lekene er med.




Få igjen den glidelåsen, fort som en fei!
 

 

0:22 minutter igjen:

- Jøss, dette klarte vi fint, sier jeg fornøyd.

- Vent litt, roper mannen og spurter ut på soverommet. Han kommer tilbake med en mobillader som han slenger i bagen i siste sekund.

- Jeg trodde det ikke var strøm å få jeg, sier barn nummer 1.

- Nei, men bare sånn tilfelle, sier mannen.

- Har du pakket ned mobiltelefon da, spør jeg,

- Har den i lomma.

 


Vår bag: Ett sett ullundertøy til hver av barna, tre par sokker til hver, en bukse og en tykk genser. Ullundertøy til meg, to par sokker og en fleecegenser. En t-skjorte, en genser og ett par ullsokker til mannen. (Han var den eneste som tenkte på å ta med rene underbukser.) I tillegg fikk vi med tannbørster, tannkrem (poeng til mannen som pakket både voksen- og barnetannkrem), såpe, mobillader, plaster, gnagsårplaster (poeng til meg!), nesespray (jeg er avhengig), stoffskiftemedisiner (det lille som var igjen), pass og Paracet.

 


Det barna ville ha med: IPad, ball, sverd og enhjørning måtte bli hjemme. Caps, srtikkenisse, fe, babydukke, hoppetau, udefinerbar pinne med orasje tupp og prinsessekrone ble med på flukt. Er usikker på om jeg hadde vært like grei i en ekte fluktsituasjon.  
 

 

Bagen veide nøyaktig 7,5 kilo, hvilket er helt innafor med tanke på at den skal bæres lenge og over lange avstander.

- Æsj, vet du hva vi burde ha tatt med, spør mannen etter bagen er pakket ut og ungene sitter og bygger Lego på spisestuebordet?

- Nei, hva da?

- Penger. Og drikke. Og mat for noen dager.

- Så klart. Hvordan kunne vi glemme det, sier jeg og tenker at vi er utrolig heldige som kan pakke ut bagen igjen og slappe av med Lego, Snøfall og snikspising av pepperkaker i den gode, varme stua vår i kveld. 

Visste du at av de 4,8 millioner mennesker som har flyktet fra hjemmene sine i Syria, er om lag halvparten barn. I tillegg er over seks millioner mennesker på flukt inne i Syria. Mer enn 80 prosent av Syrias barn er rammet av konflikten, enten inne i landet eller som flyktninger i nabolandene. Barn i alle aldre blir tvunget på flukt uten å forstå hvorfor. De blir dratt ut av sin vante tilværelse. Mange har mistet foreldre og slektninger.

I morgen, lørdag klokka 21.40, går Artistgallaen av stabelen på TV2. Sendingen skal skaffe faddere for Flyktninghjelpens arbeid for barn på flukt. Skal du se ett tv-program i helgen, må du se dette. Jeg skulle egentlig være med og sitte i innringer-panelet, eller sosiale medier-panelet, som det heter i dag, men jeg har dessverre ikke mulighet på lørdag. Jeg håper uansett du følger sendingen og kanskje til og med blir fadder for et barn på flukt. Det har vi blitt. 

 



 

Fakta om barn på flukt:

  • Over 65 millioner mennesker er på flukt fra krig og forfølgelseverden over. Halvparten av dem er barn. Hvert femte sekund drives et nytt barn på flukt.
  • Barn på flukt er svært sårbare for overgrep. Mange tvinges til barnearbeid og utsettes for menneskehandel, tvangsrekruttering til væpnede grupper, seksuelle overgrep og annen vold.
  • Mange opplever å bli skilt fra foreldre eller andre omsorgspersoner.
  • Mange av barna har flyktet under svært dramatiske omstendigheter, mistet alt de eier og sett mennesker, ofte nære familiemedlemmer og venner, bli drept eller såret i krigshandlinger.
  • Barna har ofte opplevd sult, mangel på rent vann, medisinsk hjelp og skolegang.
  • Mange barn på flukt fra krigene i land som Syria, Sør-Sudan og Colombia har måttet flykte gjentatte ganger.

 

Hva ville du ha pakket i bagen?

Å kutte ut nisser og jul, det er så feil, så feil!

Nettet har kokt det siste døgnet. Folk har vært så sinte, så sinte. Meg selv inkludert. Reaksjonene kommer etter at rektor ved Nylund skole i Stavanger sensurerte julesangene barna skulle synge på juleavslutningen. Det var Aftenbladet som først skrev om saken.

Elevene fikk ikke synge «Deilig er jorden», kun nynne den. Ordene «nisseunger» var byttet ut med «mennesker». «Snart er julen her på ny» var byttet ut med «Nå er vinteren her på ny», «Julenissen kommer hit» var endret til «Våre venner kommer hit» og «julelykt» var blitt til «vinterlykt». Dette for ikke å støte folk som ikke hadde noe forhold til kristendommen eller jul. Spesielt var det en ikke-troende familie som hadde reagert på det kristne budskapet i skolen. (Litt rart, siden nisser og julefeiringen vår egentlig ikke har noe med kristendommen å gjøre.)

shot of Three children Merry Christmas
Licensed from: creativestock / yayimages.com

 

Nå viser det seg i ettertid at det hele var en misforståelse, i hvert fall ifølge rektor ved skolen. De hadde bare diskutert om de skulle endre på julesangene. Rektor forsikrer at juleavslutningen vil foregå med både nisser og julelykt i sangene. Men hun legger ikke skjul på at det har vært mye diskusjon rundt juleavslutningene de siste årene. Rektor holder også fast ved at juleavslutningen, eller julefesten, skal kalles desembersamling. For ikke å støte noen.

Dette er så feil, så feil! Og vi ødelegger så utrolig mye når vi tilrettelegger oss i hjel på denne måten. Denne skumle, misforståtte snillismen brer dessverre om seg, spesielt i skolen.

Skolene har helt sluttet å lage farsdags- og morsdagskort for å skåne de elevene som ikke har en far eller en mor. Flere skoler velger å arrangerer fellesbursdager slik at ingen barn skal føle at deres bursdagsfeiring ikke er like kul som de andre barnas. Hver sommer dukker noen opp i mediene og mener barna ikke bør fortelle eller tegne fra sommerferien sin når de begynner på skolen igjen til høsten. Tilfelle det er noen barn i klassen som «bare» har vært hjemme. Vi lager en hel masse regler for å skåne barna våre mot vonde følelser. For vi er livredde for at barna våre skal kjenne på noe annet enn glede og lykke.

Jeg var selv den eleven i klassen som skrev farsdagskort til morfaren min, mens de andre skrev til faren sin. Det var helt okei. Heldigvis begynte ikke læreren min å forby de andre elevene å skrive farsdagskort til sine fedre bare fordi jeg ikke hadde en far å skrive kort til. Da hadde jeg følt meg dum og skamfull da.

Tanken er god. Vi vil inkludere alle. Vi vil jobbe mot mobbing og utestenging. Og selvfølgelig skal vi ta hensyn. Men jeg har sagt det mange ganger før, og jeg sier det igjen: Veien mot mobbing og utestenging går ikke gjennom å gjøre alle like! Ønsker vi mer inkludering og mindre mobbing, må vi lære barna våre at alle mennesker er forskjellige, og at det er helt okei. Vi må lære barna våre at noen tror på Gud, noen tror på Allah, noen tror på energier, noen vet ikke helt hva de tror på og noen tror ikke på noen verdens ting.  

Vi må lære barna våre at noen barn har én mamma, andre har to. Noen har ingen pappa, andre har tre. Og det er helt okei! Noen feirer bursdag på lekeland, noen feirer hjemme. Noen har masse penger og kan feire storslåtte bursdager med innleid klovn og kaker like store og fine som kunstverk. Andre har ikke like god råd, og feirer hjemme med stolleken og gele. Andre igjen har god råd og feirer likevel hjemme med stolleken og gele. Og det er helt okei!

Vi må lære barna våre at en hjemmeferie eller en norgesferie er like mye verdt som en heidundrende safari i Kenya. Vi må ikke sette munnkurv på barna og nekte dem å snakke om det. Ved å gjøre det, signaliserer vi jo nettopp at hjemmeferie er noe man skal skamme seg over. Vi skal være så inderlig forsiktig med å synes synd på barn som ikke synes synd på seg selv. For som regel har barna selv en veldig likefrem holdning til disse tingene. Det er vi voksne som ordner og styrer for å skåne. 

Les også: Det er ikke synd på mine barn

Vi må vise barna våre alle forskjellene blant oss. Og så må vi lære dem at det ene ikke er bedre enn det andre. Vi er bare forskjellige. Og de forskjellene skal vi verne om og bruke til noe positivt.

Mine barn er ikke døpt. Vi er ikke kristne. Jeg er selv vokst opp i en aktiv humanetisk familie. Likevel skal begge barna mine være med på julegudstjenesten. Fordi de ønsker det selv. Jeg syns det er en fin tradisjon. Jeg føler meg ikke truet av kristendommen. Hvorfor skulle jeg det? Jeg står støtt i min egen tro og mine egne verdier. Det er ikke skadelig for en ikke-troende å delta på en gudstjeneste. Ei heller å være med på en juleavslutning med nisser og juletre.

Jeg ønsker at barna mine skal lære om kristendommen selv om vi ikke er kristne. Akkurat som jeg ønsker de skal lære om islam, jødedommen, hinduismen, buddhismen og alle andre religioner som finnes der ute.

Jeg ønsker også at de skal lære om andre kulturer. Jeg kan ikke for mitt bare liv fatte og begripe på hvilken måte det skulle være skadelig for barn å lære om andre kulturer og delta på kulturelle arrangement som ikke likner vår egen kultur. Som for eksempel å delta på en juleavslutning selv om man selv ikke feirer jul. 

Så kjære rektorer, lærere og andre voksne som ønsker å tilrettelegge for barna våre. Ikke gå i den fellen at dere lager regler som visker ut forskjellene. Regler som fjerner hele identiteten vår og som gjør alle like. Bare vær så snill, ikke gjør det. Det er så feil, så feil. Det eneste dere gjør er å skape sneversynte, intolerante barn som vokser opp med en total mangel på forståelse og respekt for ulikheter og annerledeshet.

Og det er vel nettopp det vi prøver å jobbe mot, er det ikke?

 

Les også: Det er verre å være annerledes når alle er like

Les også: Ikke rart barna våre mobber

 

PS: For flere oppdateringer fra vår familie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Ut med Snøfall inn med Skomakergata ... eller

Jeg skal være den første til å innrømme at alt var mye bedre før. For det var det. I hvert fall hvis du er like nostalgisk som meg.

 


Foto: NRK
 

Jeg syns for eksempel man skal ta med seg hele familien ut i skogen på sensommeren og plukke små gjennomblå blåbær med røde bærplukkere i stedet for å kjøpe store blåbær på butikken. Gigantiske butikk-blåbær som er hvite inni. Jeg vil ha selvplukka små, blå blåbær som jeg kan fryse ned og ha hele vinteren. 

Jeg syns norsk campingferie er den beste ferien. Jeg har aldri skjønt poenget med dyre utenlandsferier med bamseklubb og kveldsshow. Noen av mine aller beste barndomsminner har jeg fra campingplasser rundt om i Norge. Camping med fisking, grilling, utelek og regn. Det er ferie det!

 


Pedalbåt på campingplass. Dette er barndomsminner dette.

 

Jeg syns halloween er noe stort tull og skulle ønske norske barn begynte å gå julebukk i stedet.

Jeg syns barn skal leke ute. Uten oss voksne. Sommer som vinter. De skal klatre i trær, snekre olabil, sparke fotball på løkka, gå på ski rundt huset, spille slåball i gata og løpe om kapp ned til nærbutikken (som for øvrig ikke finnes lenger, for den er flyttet ned til kjøpesenteret). Og når vi først er inne på kjøpesenter, jeg syns butikker skal ligge side om side i små, koselige hus langs Storgata. Ikke innendørs i en stor klynge på et senter.

 


Ut og lek i all slags vær. Innegrensa går ved 20 minus.
 

Barnebursdager skal feires med frilek, pølser, gele og sjokoladelangpanne med nonstop og seigmenn. Ikke på lekeland med glutenfri tapas og designkaker.

Jeg syns Tre nøtter til Askepott er en av de beste filmene som noen gang er laget. Jeg syns den gamle filmen om reisen til julestjerna fra 1976 med Hanne Krogh i hovedrollen er mye bedre enn den nye versjonen. Og så syns jeg NRK kan sende Jul i Skomakergata i desember i stedet for alle disse nymotens kalender-seriene de driver og lager. Hva er galt med Jens Petrus og Tøfflus, liksom?

Akkurat det spørsmålet kan barna mine svare på. Jens Petrus og Tøfflus kjedelige, sier de. Forstå det den som kan. I fjor kjørte jeg i gang jul i Skomakergata og planla skikkelig fin og nostalgisk førjulstid foran tv-en. Ungene så på i sånn ca. fire minutter ut i første episode. Da stod den ene på hodet i sofaen og den andre spant rundt på gulvet og lekte ninja.

Det jeg skal si nå, river meg i hjertet. Jeg får flammende utslett på brystet og klump i halsen. Men av og til, bare av og til, må jeg dessverre innrømme at på noen områder er verden bedre i dag enn den var for 40 år siden.

For jeg har ikke tid til å løpe rundt i skogen på sensommeren og plukke tre tilitersbøtter fulle med blåbær. Ungene gidder ikke være med en gang. De skjønner ikke poenget. Vi kan jo bare kjøpe blåbær i butikken. Og skal jeg være helt ærlig, syns jeg det er dritkjedelig selv også, og stå der og måke med bærplukkerne i time etter time. 

Les også: Nå skal vi pokker meg skape sommerminner her!

Campingferie er fortsatt favorittferien, men til sommeren har vi bestilt sydentur. For første gang skal barna få oppleve lodne spanjoler i speedo, bamseklubb og all inclusive. Jeg gruegleder meg.

Halloween er faktisk ganske alright bare man blir vant med det. Og hvordan kan vi egentlig forvente at norske barn skal videreføre en julebukk-tradisjon som døde ut for mange år siden? Lenge før halloween kom.

Les også: Jeg hater halloween (litt)

 


Julebukk anno 1980 på Raufoss. Koselig da, helt utdatert nå.
 

Visst skal barn leke ute i all slags vær. Men det er også helt fint å ligge på sofaen og spille på iPaden. Og det går mye kjappere å handle det du skal ha når alle butikkene ligger under samme tak. For ikke å snakke om hvor lett det er å finne parkering på senteret.

Og når det kommer til barnebursdager ... Hjemmebursdag er helt supert. Men hjelpes så slitsomt det er! Det er ganske greit bare å lempe ungene inn på lekeland, få alt fiks ferdig servert og slippe å rydde opp etterpå.

Jeg syns tradisjoner er fint. Vi har mange tradisjoner som jeg nekter å gi slipp på. Jeg har mange gode barndomsminner som jeg ønsker å gi videre til egne barn. Men jeg innser også at det har gått over 35 år siden jeg selv var barn og at mye har forandret seg på de årene. Som for eksempel Jul i Skomakergata. Jens Petrus og Tøfflus har for lengst gått ut på dato. De fenger ikke dagens barn. Dette blir gode minner som jeg velger å ta med meg videre uten å involvere barna.

Akkurat som Dynastiet. Det var verdens beste tv-serie på 80-tallet. Jeg satt klistret foran tv-en sammen med mamma hver onsdag kveld og fulgte med på alle intrigene i Carrington-familien. I dag foretrekker jeg Orange is the new black og House of cards. Og årets julekalender, det blir Snøfall. Det gleder vi oss til, hele gjengen.

Men én ting sier jeg deg: Du kødder ikke med Tre nøtter til Askepott. Hver julaften-morgen tvinger jeg barna til å sitte sammen med meg i sofaen i pysjen og se på Askepott mens vi gomler julemarsipan. Det kommer jeg til å fortsette med, uansett hvor mye de protesterer og klager over at det er kjedelig. For noen tradisjoner tuller man bare ikke med! Basta!

 

 

 

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Denne foreldre-tabben skader barnet ditt!

Det er dritfarlig å være foreldre. Det lurer farer rundt hvert eneste hjørne. Det er så mye som kan gå galt. Så mye vi kan gjøre feil. Det finnes hundrevis, ja, kanskje til og med tusenvis av tabber vi kan gjøre. Og det finnes like mange feller vi kan gå i. Minst. Og gjør du en tabbe, eller går i en felle, eller gjør noe feil, ja, da skader du barna dine ... for livet. 

 

cute little girl painting
Licensed from: GekaSkr / yayimages.com

 

I hvert fall hvis vi skal tro nettavisene. For de er veldig flinke til å fortelle oss alt vi gjør galt, og da gjerne med hyppig bruk av ordene tabbe, felle, feil og skade. 

Her er et lite knippe artikler, og vi begynner med tabbene: 

 


Fra VG Familieliv
 

Oooh. Ja, DENNE klestabben må du styre unna.

 


Fra Foreldre.no

Og vi fortsetter å tabbe oss ut. Denne gangen med engstelige barn. 



Fra Dagbladet

Førstegangsforeldre, ja ... Sukk. De tabber seg jo ut hele tiden. I hvert fall 10 ganger. 



Fra Aftenposten

Skitabber. Hvem av oss har ikke gjort en skitabbe i løpet av livet. 

 


Fra kk.no

Facebook-tabber. Ops, her er vel de fleste av oss skyldig. 




Fra Coop.no

Enda flere skitabber. 


Fra tb.no

Og nå er vi inne på nettbrett-tabber. Her er det så mange tabber man kan gjøre, at jeg ikke har plass til alle. Denne ene tabben får stå som representant for alle de andre hundre skumle nettbrett-tabbene. 


Fra Dagbladet

Oh no, så mange soltabber man kan gjøre. Kanskje best å holde barna innendørs hele sommeren. Så er man sikker på ikke å tabbe seg ut. 

 

Så går vi over til fellene. For jammen finnes det mange foreldrefeller:

 

Fra Telen.no

Typiske foreldrefeller. Facebook må ha et helt lager fullt av feller. For ifølge mediene går vi foreldre i disse fellene hele tiden. 



Fra KK.no

Her var det mange feller. Hele 7 stykker. 

 


Fra BT.no

Om jeg har gått i foreldrefellen? Vel, med alle de fellene som finnes, er vel det nesten ikke til å unngå. 




Fra Foreldre.no

Aaah. Slik unngår vi foreldrefellene. 

 


Fra TU.no

Oh no! Mattefellen! Løøøøøp! 



Fra VG.no

Storbarnsfelle? Finnes det storbarnsfeller også? Jeg trodde disse fellene bare var satt ut til oss småbarnsforeldre!




Fra Dagbladet.no
 

Fare: Foreldrefelle! Takk for advarselen.

 

Så har vi alle feilene vi foreldre gjør:

 


Fra Hegnar.no

Her har vi altså den største feilen vi foreldre gjør. Nå er det egentlig ganske mange som hevder de vet hva den største feilen er. Men her er altså en av dem. I dette tilfeller er det å kalle barna masete. Jeg kan egentlig komme på ganske mange andre mye grovere feil vi foreldre kan gjøre, som å kalle barna våre for idioter, eller å glemme å kle på dem når det er 20 minus ute, glemme å gi dem mat, eller låse dem nede i kjelleren i to måneder. Men for all del, å kalle barna masete er en mye større feil. Den største, faktisk! I hvert fall ifølge Hegnar.no


Fra Dagbladet.no

Enda en foreldrefeil. Denne gangen handler det om at vi sier "Hva sier du nå?" når du vil at barna skal takke for en gave. Husk alle foreldre! Det er feil! 



Fra VG.no

"Redd for å gjøre noe galt med den nyfødte pjokken? Her er de vanligste babyfellene." Slik begynner denne artikkelen. Og var jeg ikke redd for å gjøre feil i utgangspunktet, blir jeg det i hvert fall av å lese dette!



Fra Dagens.no

Ikke bare kan vi skade barna hvis vi gjør denne feilen, vi kan skade de for livet! Hjelp! Hva kan dette handle om? Grov omsorgssvikt? Misbruk? Mangel på kjærlighet? Nei da. Denne artikkelen handler om tunge skolesekker ...

 


Fra Side2.no

Denne feilen handler om å kjefte på kranglete barn. Her er jeg skyldig. Det er helt sikkert du og. 



Fra Veientilhelse.no

5 feil. Bare 5 feil, altså? Jøss, det var ikke så ille. Dere burde klarer å hoste opp minst 10 til. 

 

Så hva blir egentlig konsekvensene av alle disse tabbene, fellene og feilene vi gjør. Jo, det skal jeg fortelle deg. Eller, det kan nettavisene fortelle deg: DU SKADER BARNA DINE. Bare se her: 

Fra Familieverden.no

Denne er egentlig ganske typisk. Grenseløse foreldre skader barna sine. Ja da, ja da, det har vi hørt før. Til det kjedsommelige. Dere klarer vel komme opp med noe litt mer spenstig enn dette?

 

Fra TV2.no

Je je. Dette er heller ikke noe nytt. Ipaden skader barna våre. We all know. We just don't care!

 

 

Fra Dagbladet.no

Åh, søren. Barnehagen, ja. Den var visst også skadelig. Det betyr jo egentlig at hele den oppvoksende generasjon er skadet. Hvordan skal dette gå? 

 



Fra VG.no

Bakgrunns-tv? Er det også skadelig nå? Jeg som trodde tv bare var skadelig hvis barna faktisk satt og så på.

 


Fra iTromsø.no

Knis. Nå begynner det egentlig bare å bli litt teit. Dyr gavekalder - skadelig? Altså, ikke bare litt uheldig, men direkte skadelig? Som i ... SKADELIG?



Fra Dagbladet.no

 

Sommerferien? Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si ...



Fra Aftenposten.no


Okei, vet du hva? Jeg tror vi bare stopper der, jeg. Dette begynner å bli latterlig. Vi må bare kaste inn håndkleet og innse at vi foreldre, vi skader barna våre alle som en. Daglig! Vi går i en hel haug med foreldrefeller, vi tabber oss ut, vi gjør feil og vi utsetter barna våre for skadelige ting hver eneste dag. 

Og det tro jeg er sunt!

Noe av det viktigste jeg har gjort som mamma, er å gjøre en hel masse feil. Jeg prøver og feiler hver eneste dag. Og det tror jeg barna mine kommer til å takke meg for en vakker (eller en ikke fullt så vakker) dag. For hvordan er det egentlig å vokse opp i et hjem der det aldri gjøres feil? Der alt er på stell, alt er perfekt, alle snakker med innestemme og ingen glemmer regndressen i barnehagen. Det høres forferdelig kjedelig ut, spør du meg. 

Jeg roper et stort hurra for alle foreldre som stadig tabber seg ut og "skader" barna sine. Hipp hurra for oss! 

Og så oppfordrer jeg mediene til å skrive flere saker om alt vi foreldre gjør riktig. For når jeg googler "gode foreldre"  og "dette gjør foreldre riktig", får jeg opp langt færre treff (nesten ingen) enn når jeg googler "dårlige foreldre" og "dette gjør foreldre feil".  

Trenger du en liten selvtillits-boost etter å ha lest om alle tingene du gjør feil? Da må du lese denne: Dagens foreldre er tidenes beste!

 

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt

Les også: Alle foreldre gjør feil - og det er helt OK

 

PS: For flere oppdateringer fra våre tabber og feil, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ettergivende foreldre

Noe av det verste man kan være i dag, er ettergiven forelder. Hører folk ordet ettergiven i foreldresammenheng, rister de på hodet, korser seg, lukker øynene og smatter høyt mens de roper opp om dårlige foreldre, fri oppdragelse og drittunger.

 

Child with ice cream
Licensed from: alenkasm / yayimages.com

 

Altså, det å være ettergiven forelder i Norge i dag, er nærmest likestilt med alvorlig omsorgssvikt.

Men la oss stoppe litt opp, og ta en titt på disse ettergivende foreldrene. Er de egentlig så dårlige foreldre? Stemmer det at de er late foreldre som ikke gidder å ta kampene? Stemmer det at de er konfliktskye og ikke tør si nei til barna sine? At de er redde for ikke å bli likt av barna og gjør alt de kan for å være barnas beste venn?

Jeg har vært en ettergiven forelder. Ikke fordi jeg var lat. Ei heller fordi jeg var konfliktsky, eller redd for å bli mislikt av barna. Jeg var ettergiven fordi jeg var sliten. Fordi jeg i den perioden da jeg hadde to små barn i trassalderen samtidig, var så sliten at jeg trodde jeg skulle knekke sammen når som helst. Jeg var så sliten at jeg ikke visste om jeg ville overleve neste trassanfall. Og hvis jeg var alene med barna, og spesielt hvis jeg var ute blant folk, så gjorde jeg alt som stod i min makt for å unngå motstand og i verste fall en unge som klikka på den måten bare unger kan klikke (Spesielt når man er ute blant folk.)

Vil du ha en is? Ja, da skal du få en is. Vil du ikke sitte i vogna? Nei, da skal du få slippe det. Vil du ha smokk selv om du egentlig har sluttet? Greit, drit i smokkefeen, vi kjøper smokk. Vil du sove i senga vår i stedet for i egen seng? Ja, kom igjen. Hvis det betyr at jeg også får sove mer i natt, så kom og sov hos meg.

Det var ren overlevelsesstrategi. Det var den eneste måten jeg der og da kunne komme meg gjennom de vanskeligste småbarnsårene på. Jeg hadde ikke overskudd eller styrke til å ta kampene. Det hadde knekt meg. Det hadde vært spikern i tåteflaska.

Var det lurt? Sikkert ikke. Skøyt jeg meg selv i foten? Antakeligvis. Gjorde jeg det vanskeligere for meg selv på sikt? Muligens. 

Da jeg kom over den verste småbarnskneiken, fikk jeg energi til å stå i det. Da fikk jeg det overskuddet jeg trengte for å stå imot, for å si nei og for å takle ekstra motstand. 

Og gjett hva? Det har gått fint med barna mine. De er verken bortskjemte eller drittunger. De har vokst opp til å bli to helt vanlige, flotte, fornuftige og ansvarsfulle små mennesker. Selv om mammaen deres var ettergivende en periode da de var små.

Til deg som også er ettergivende for en kortere eller lengre periode, uansett hvilken grunn du måtte ha: Det går greit. Du ødelegger ikke barna dine. Det blir helt sikkert fine folk ut av dem.

Til deg som sender stygge blikk til foreldre som gir etter for mas i butikken. Deg som etterpå går hjem og skriker ut på nettet om dårlige foreldre: Skjerp deg og hold kjeft. Du aner ikke hvorfor denne mammaen ga etter. Det kan være snakk om sykdom, søvnmangel, bekymringer, familiekonflikter eller andre ting som tapper en for energi i en periode. Det er ikke sikkert den pappen du så er en lat, konfliktsky og dårlig forelder.

Og hva tror du hjelper mammaen eller pappaen i butikken mest? Et stygt blikk eller et oppmuntrende smil?

Har du vært ettergivende? 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Slapp av, damer! Det ordner seg.

Hei, Kaosmannen her. Gjennom flere år har jeg med jevne mellomrom sneglet på konas blogg. Og det slår meg hvor nøye og altoppslukende mammalivet er for mange. Ting må være på stell, liksom. Barn, hus, forhold, jobb, alt skal være perfekt. Helst skal man ha en meningsfull hobby i tillegg. For det går ikke å sette lista lavere enn perfekt og lykkelig. 

 


 

Barna skal være rene, pene, sitte fint ved bordet og spise sine økologiske grønnsaker. De er langt fremme på en rekke områder og kan gjerne både lese og skrive før de begynner på skolen. Er de litt treige med å gå eller har litt vondt i magen noen dager, googles det så bredbåndslinjene gløder. Hva kan det være, det må være noe galt, vi må bestille tid hos legen.

Skolearbeid følges opp nøye. Hvis ikke gir du ikke barnet det forspranget det trenger for å bli lykkelig og for å vinne den konkurransen livet har blitt. For det virker som om familielivet har blitt en konkurranse, der det fremst er damer som konkurrerer. Men det er en konkurranse uten vinnere, bare med tapere. Jo nærmere perfeksjonen man kommer, jo høyere settes lista.

Skulle pjokken gå med en bæsjebleie i over ti minutter kommer den dårlige samvittigheten som en bølge: Jeg er en dårlig mor. Eller hvis du skulle glemme å ta med ull og regntøy i barnehagen en dag. Katastrofe! Jeg suger som mamma. Å nei, jeg ga ungene godis som bestikkelse i butikken. Det er jo ikke lov. Det kan skade ungene når jeg ikke er konsekvent nok. Og jeg leker for lite med barna, de må stimuleres. Dårligsamvittighetsbølgen når nye høyder.

tired and busy woman with multitasking concept
Licensed from: tomwang / yayimages.com

 

Og damene diskuterer, over alt. I sosiale medier, på blogg, på barseltreff, på arbeidsplassen og ikke minst når den nyverpede venninnegjengen treffes, enten med barnevogn på kafé, eller på «forening», der man etter noen glass vin finner ut av hvordan man best behandler toårstrass, og hva annet dette lynnet egentlig kan være. For barnas oppførsel og eventuelle symptomer må jo granskes. Og det kan jo være noe alvorlig. 

Jeg blir nesten sliten selv av å lese om hvordan enkelte setter lista så høyt at jeg ville dunket hodet i den snarere enn å hoppe. Hva skjedde med å slappe litt av? Er det virkelig så nøye? Og her tror jeg at dere damer kunne lære litt av oss menn. Jeg prøver å huske sist jeg diskuterte barna med en kompis, og da mener jeg ordentlig å diskutere barna, hvordan de har det, hva de trenger for å ha det bra, hvor man får kjøpt best ull for en billig penge eller hvordan man enklest skal få dem til å slutte med smokk. Og jeg kan faktisk ikke huske det.

Ok, jeg og en kompis kommer med jevne mellomrom innom våre gutters prestasjoner på fotballbanen. Men det er gjort på to setninger. «Ser at han skyter hardt, både med venstre og høyre foten». «Ja, det har han etter faren sin». Også forsetter vi å prate om mer meningsfulle ting, som fotball, musikk, anbefalinger på god vin eller hvordan vi skal få bedre tid til golf neste sesong.

 

family soccer
Licensed from: Yellowj / yayimages.com

Jo da, god med både høyre- og venstrefoten.
 

Jeg er en ganske laidback far. En som tror det blir folk av ungene, nesten uansett hva jeg gjør eller ikke gjør. Når dette kombineres med at jeg lett blir distrahert og glemmer ting, ligger alt til rette for at jeg ville blitt hardt dømt av mammapolitiet hvis jeg var kvinne. Min teori er at mye er gjort med at de får en stor dose kjærlighet og at de vet at jeg er glad i dem. For glemt ull og regntøy er ikke verdens undergang. Om ting er litt på skakke hjemme, der ungene går på selvstyr og middagen serveres av Fjordland, betyr i det store og hele absolutt ingen ting. At det går bra på skolen er fint. Men hvis jeg skal slite ut både meg og ungen med ekstra leksearbeid, er det bedre at de blir sånn midt på treet enn best i klassen. For alt dette stresset, det går ut over både barn og voksen. Å utslette seg selv, og sette barn og familie foran alt, gir ikke lykkelige barn og ikke lykkelige foreldre.

Jeg tror mange mammaer opplever at far melder seg ut av barneoppdragelsen og familielivet. Og det gjør vi rett og slett fordi vi ikke klarer å engasjere oss i hvilken krem som er best på podens utslett, eller hvordan du lager den beste barnematen fra bunn. Men jeg tror vi har det bedre med oss selv. Og jeg tror at barna ofte også har det bedre med en mer avslappet holdning. For familieliv og barneoppdragelse er ikke en konkurranse.

 

PS: For flere oppdateringer fra vår sånn passe kaotiske hverdag, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nei, dagens foreldre er ikke dårlige!

Nok en gang kan vi lese om hvor dårlige foreldre vår generasjon er. Vi er håpløse, vi er ettergivende og vi tør ikke være sjefen. Og barna våre, ja, for dem er alt håp ute. De blir totalt ødelagte av oss dårlige, uvitende foreldre.

 

Mischievous Little Girls
Licensed from: Creatista / yayimages.com


 

Sist ut i rekken er relasjonsterapeut Dora Thorhallsdottir. I helgen har Side2-intervjuet med henne florert i sosiale medier. Dora mener vi oppdrar barna våre til å bli egoistiske og bortskjemte voksne. Det er skremmende, sier hun til Side2.

Og jeg er så lei! Jeg er rett og slett drittlei av å høre på alle disse ekspertene som forteller oss hvor dårlige foreldre vi er og hvor kjipe barna våre er på grunn av vår manglende kompetanse.

 


Faksimile fra Side2 
 

De aller fleste foreldre jeg kjenner til og har hatt med å gjøre, er tvert imot dritgode foreldre! Aldri før har vi foreldre sittet på mer kompetanse og kunnskap om barnepsykologi og barneoppdragelse. Her har vi en foreldregenerasjon som virkelig bryr seg om barna sine, som overøser dem med kjærlighet, trygghet og støtte. Og jeg lurer, kan det virkelig være så gærent?

Og hvor er alle de bortskjemte, egoistiske drittungene? Vi har huset fullt av barn, nesten daglig. Her er taket høyt og porten vid, og vi har konstant gjennomtrekk av både egne og andres barn. Vi har ofte et par ekstra små kompiser rundt middagsbordet, og jeg har fått gleden av å bli kjent med et helt lite kobbel av små rampunger. Jeg har til gode å treffe på disse egoistiske drittungene. Jeg syns dagens barn er alt annet enn egoistiske. De er oppvakte, glade, trygge og utrolig morsomme.

Les også: Jeg vil ikke ha prinsesser, jeg vil ha drittunger

Dagens ungdom er helt fabelaktig. Jeg skal innrømme at jeg også har vært skeptisk til ungdommen (Tror det først og fremst er et tegn på at jeg begynner å bli gammel). Men etter faktisk å ha omgått flere av dem, jeg har jo til og med en bonussønn på 15, og spesielt etter å ha sett TV-Norge-serien Koht og kidsa, er jeg temmelig trygg på at neste generasjon voksne er fullt kapable til både å styre landet og kanskje til og med gjøre verden til et bedre sted. Dagens ungdom er rause, kreative, tolerante, empatiske, følsomme og varme. De drikker mindre enn vår generasjon, røyker mindre, gjør det bedre på skolen, flere tar høyere utdanning, de er smarte og reflekterte. Christine Koht døpte hele generasjonen om til generasjon hjerte da hun var ferdig med å lage serien. Jeg tror det er noe i det.  

Og da er vi tilbake til det store spørsmålet: Er virkelig dagens foreldre så dårlige?

 

Ett stykk sånn passe god mamma. 

 

Dora Thorhallsdottir drar blant annet frem et eksempel på barn som blir levert i barnehagen i pysjen. Men det handler da ikke om å være ettergivende. Det handler om å velge sine kamper. Noe enhver smart forelder gjør.

Videre forteller Dora at hun holder kurs for foreldre. Hun mener mange foreldre strever med oppdragerrollen og at vi mangler verktøy til å være den forelderen vi ønsker. Lengre ned i intervjuet gir hun konkrete råd om hvordan vi skal snakke med og henvende oss til barna våre. Vi må møte dem på riktig måte, må vite.

Les også: Foreldre burde gi litt mer faen

Hun bruker et eksempel der et barn ikke vil ta på seg støvlene. Da skal vi foreldre først anerkjenne følelsen til barnet og si: «Jeg hører at du ikke vil ta på deg støvler, men nå er det slik at det regner i dag og derfor vil jeg at du tar på deg støvler.» Og så skal vi si «Nå vil jeg at du skal» istedenfor «Du må» eller «Du bør». Snakker vi feil til barna, går det utover barnets selvfølelse.

Men altså, Dora kritiserer oss foreldre fordi vi er for ettergivende. Fordi vi gir fra oss sjefsstolen til barna og lar barnas behov komme foran alt annet. Men så sier hun altså i samme åndedrag at vi skal gå på foreldrekurs og lære oss hvilke ord vi skal bruke når vi snakker til barna våre. For hvis vi sier «Du må» og «Du bør» så «føler barnet seg feil» og vi ødelegger selvfølelsen deres. For meg høres dette ut som noen som virkelig har satt seg i baksetet og gitt barna styringen.

Foreldrekurs har blitt en stor industri. Mange har helt sikkert stor nytte av å gå på foreldrekurs, men helt vanlige foreldre til helt vanlige barn trenger virkelig ikke foreldrekurs. Vi er foreldre, for pokker, ikke pedagoger! Pedagogene jobber i barnehagen og i skolen. Vi foreldre skal si «Nei!». Vi skal si «Du må» og «Du bør» og vi skal si «Se til pokker å ta på deg de støvlene! NÅ!» Vi skal bli sinte og være helt vanlige mennesker. Ikke roboter som gjør alt riktig hele tiden. Vi skal prøve og feile, og vi skal oppdra barna våre på den måten det passer oss best. Innen visse grenser, selvfølgelig. Det finnes ingen fasit på barneoppdragelse. Barn er forskjellige, vi foreldre er forskjellige, vi har forskjellige verdier, interesser og behov. Vi har forskjellig temperament, humor og personlighet. Og vi bruker forskjellige ord når vi snakker med barna våre. La oss fortsette med det. Ikke press alle gjennom samme maskineri.

 

Adult computer class
Licensed from: phovoir / yayimages.com


 

Trygge barn med trygge foreldre får ikke ødelagt selvfølelse av at foreldrene sier «Du må». Nå må vi slutte å ta i barna med silkehansker og heller vise dem ekte følelser og at godt nok er godt nok. Vi er bare mennesker, vi er ikke perfekte.

Jeg kjenner mange oppegående, ressurssterke voksne som har hatt ettergivende foreldre. Jeg kjenner også mange flotte voksne som har hatt autoritære foreldre. Flotte voksne folk som har hatt temperamentsfulle foreldre, tullete foreldre, glemske foreldre, slitne foreldre, syke foreldre, aktive foreldre. De har ikke blitt ødelagt av det. Preget, ja, både positivt og negativt. Men ikke ødelagt.

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt

Ingen foreldregenerasjon har vel noen sinne hatt tilgang på så mye informasjon som vi har. Informasjon er bra, men noen ganger kan for mye informasjon gjøre oss usikre. Vi søker svar fra andre, i stedet for å tenke selv. Og kjære Dora, vet du hva som gjør foreldre usikre? Å få høre gang på gang at de er dårlige og at de ødelegger barna sine med måten de snakker til dem på. Og at man trenger foreldrekurs for å bli en god forelder. 

Men kjære forelder anno 2016. La meg fortelle deg en ting: Du er god nok! Du trenger ikke være perfekt. Du gjør så godt du kan, og det holder lenge. Du kan si «Du må» til barnet ditt og du kan levere det i pysj i barnehagen. Og viktigst av alt: du kan gjøre alt dette uten å få dårlig samvittighet. Jeg er helt sikker på at barna dine kommer til å vokse opp og bli noen flotte, oppegående, greie mennesker. Og neste gang du leser en sånn «Dagens foreldre er skremmende dårlige og ødelegger barna sine-artikkel», så bare klikk deg videre. For makan til bedre og mer engasjert foreldregenerasjon finnes ikke.

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma med rimelig okei barn, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvordan få barn til å gjøre husarbeid

Etter innlegget mitt Klart jeg har fått barn for å bruke dem som slaver, der jeg ramser opp alle pliktene barna mine har hjemme, har jeg mottatt en hel haug med henvendelser fra folk som lurer på hvordan i alle dager jeg får barna til å gjøre så mye hjemme.

Vel, jeg skal prøve å gi noen gode svar.

kids with detergent
Licensed from: GekaSkr / yayimages.com


Det hele begynte egentlig for halvannet år siden. Fram til da, hadde ikke barna hatt så mange plikter hjemme. Vi hadde havnet i en ond spiral, der jeg gjorde alt for dem. Ikke fordi jeg syns det var så sabla gøy å rydde opp etter dem, holde orden på sakene deres og legge alt til rette for dem. Men fordi jeg rett og slett ikke orket å ta den kampen.

En dag klikket jeg. Jepp, jeg rett og slett klikket. Det hadde vært en slitsom uke på jobben. I tillegg hadde jeg hatt noen dager med migrene. Mannen var på jobbreise, hvilket han er ofte i perioder. Akkurat denne dagen regnet det. Jeg hentet to klissblaute unger i barnehagen, fulle av sand. De kastet fra seg bager og klær i gangen og løp ut i stua og la seg på magen i sofaen med iPaden. Gangen var forvandlet til en sandkasse.   

Jeg gikk i skytteltrafikk mellom kjøkkenet, gangen og badet og børstet sand og skylte regnklær i dusjen mens jeg lagde middag. Etter vi hadde spist, løp ungene hvert til sitt mens jeg stod igjen med rydding og oppvask. Så måtte jeg vaske badet, brette klær og pakke inn bursdagsgaver til en bursdag ungene skulle i dagen etter.

Jeg la de rene og ferdigbrettede klærne på sengen til ungene og gikk ut i gangen for å slippe inn katten som ikke kom seg inn katteluka fordi den hadde hengt seg opp. Da jeg kom inn på rommet til ungene igjen, hadde de turn- og hoppekonkurranse i sengene, og alle klærne jeg så fint hadde brettet sammen, lå strødd ut over hele gulvet.

 


 

Da klikket jeg: HVA ER DET DERE HOLDER PÅ MED? Jeg brølte så høyt at de lyse hårstråene på hodene deres stod rett ut. De stoppet opp midt i kråka de holdt på å slå i sengen.

- Hva da? Spurte den ene med beina rett til værs.

- Hæh? Sa den andre med hodet ned i puta.

- SER DERE IKKE AT JEG DET LIGGER BRETTEDE KLÆR PÅ SENGEN? HVA MED Å LEGGE DEM INN I SKAPET FØR DERE BEGYNNER Å TURNE I SENGENE?

- Hæ? Legge inn i skapet? Hvorfor det?

Det var da jeg skjønte det. Det var da jeg forstod at ungene ikke hadde den fjerneste anelse om all den jobben jeg gjør for dem. De tror klærne vasker seg selv, tørker seg selv, bretter seg selv og finner veien inn i klesskapene deres helt på egen hånd.

- DSSE KLÆRNE SKAL DERE BRETTE PENT SAMMEN OG LEGGE INN I KLESSKAPENE SELV! Og nå gråt jeg i tillegg.  Jeg brølte mens tårene spratt alle veier. HVIS IKKE ... HVIS IKKE FÅR DERE IKKE ... KVELDSMAT!

- Nå har mamma tørna, hørte jeg ungene hviske til hverandre i det jeg marsjerte ut av rommet og smalt døra igjen bak meg.

Hvis ikke får dere ikke kveldsmat, sa jeg til meg selv mens jeg ristet på hodet og gikk ut på verandaen. Hva er det for en middelalder-trussel?

Nå er du sikkert spent på hvordan det gikk? Jo da, ungene brettet sammen klærne og la dem pent inn i skapene sine. Og vi snakker faktisk tellekanter. Jeg tror de gjorde det mest av frykt for monstermamma. Det er noe som heter at frykt er den beste motivasjon. Og ja, de fikk kveldsmat.

Jeg fikk meg en oppvåkning. Jeg skjønte at barna var store nok til å få mer plikter i huset. Og jeg skjønte at jeg ikke hadde godt av å være slaven deres. Man kan bli monstermamma av sånt.

Så, vi skrev en liste der vi delte alle oppgavene på alle familiemedlemmene. Ungene fikk ikke så mange oppgaver til å begynne med, men etter hvert som de har blitt eldre, og rutinene er godt innarbeidet, har de fått flere og flere.

 

baby doing laundry
Licensed from: dolgachov / yayimages.com

 

Jeg sier ikke at det går knirkefritt. Det blir ofte både akking og stønning og sukking. Men nøkkelen er å gi barna fleksibilitet og frihet til å gjøre oppgavene innen rimelig tid. Og masing funker dårlig. Ungene gjør det de skal, de, men ikke nødvendigvis når jeg vil at de skal gjøre det. (Sånn er det for øvrig med manne og.)

Jeg kan for eksempel si at innen du legger deg i dag, skal du ta av sengetøyet på senga di, du skal pakke skolesekken til i morgen og rydde opp puslespillet og perlene som ligger utover stuegulvet. Da gjør de det. Ikke med en gang, men innen de legger seg.

Når jeg begynner på middagen, roper jeg ut i stua hvem sin tur det er å dekke på bordet, og at middagen er ferdig om en halv time. Hvis det ikke blir gjort med en gang, roper jeg igjen når det er et kvarter igjen, og videre når det er ti minutter igjen. Bordet blir som regel ikke dekket med en gang, men det er klart innen middagen er ferdig.

«Nå» og «med en gang» er ord som ikke funker på mitt avkom. Det kan forresten ha noen med morra deres å gjøre. Jeg liker nemlig heller ikke å bli kommandert og jeg avskyr pekefinger og ordet NÅ.

Mye av husarbeidet gjør vi sammen. Vi tar en ettermiddag i uka der vi setter på musikk (It's a hard knock life passer veldig bra) og rydder, støvsuger og vasker alle sammen. Fortsatt ikke noe NÅ, men når mannen og jeg er i gang, henger de seg som regel på.

Som med alt annet - hvorfor lage en hel masse regler og bruke tid på å håndheve dem og skape konflikt, når barna gjør det de skal bare de får gjøre det på sin måte. Dette gjelder både rydding, å komme og spise når middagen er klar, dusjing, legging og alt annet som fort kan ende med konflikt når man har små barn. Mange misforstår dette og kaller det fri oppdragelse. Det er det ikke. Jeg kaller det frihet under ansvar. Det handler om å la barna få bevise at de klarer å ta ansvar selv, før man eventuelt griper inn og strammer inn reglene.

Les mer om vår oppdragermetode her

Men så skal det selvfølgelig sies at barn er forskjellige, og det som funker på den ene, ikke nødvendigvis funker på den andre. Her i huset har det aldri funket å ha masse regler. Mine barn responderer best på å få ansvar og på å få tenke selv.

Og så er jeg ikke nazi. Er det et arrangement på skolen, de har med venner hjem eller er ute på noe gøy, så gjør jeg gjerne oppgavene for dem. Akkurat som de må stille opp litt ekstra de dagene far er bortreist eller når jeg har migrene.

Så hender det selvfølgelig at jeg også tyr til trusler. Og den aller beste trusselen er (nei, ikke at de ikke får kveldsmat) men at det blir trekk i ukepengene. Om ikke noe annet funker, så funker i hvert fall det.  

Har du flere gode tips til hvordan få barn til å gjøre husarbeid?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Klart jeg har fått barn for å bruke dem som slaver

Jeg mener, hvorfor skulle man ellers få barn?

 

Blond kid girl sitting on a messy clothes sofa
Licensed from: lunamarina / yayimages.com

 

Da alenemoren Nikkole Paulun, kjent fra MTV-serien «16 & Pregnant» postet bilder på Facebook av sin seks år gamle sønn som lagde mat, vasket klær og satt inn i oppvaskmaskinen, ble det rabalder. Det skriver Side2

Folk reagerer på at hun lar sønnen arbeide i hjemmet:

- Du får ikke barn for å bruke dem som slaver. Og heller ikke for at de skal gjøre pliktene som du ikke gidder å gjøre. Jeg er enig i at man skal lære dem om ansvar, men nok er nok, skriver ei, ifølge Side2. 

- Et barn skal ha ansvar, men ikke bruke en komfyr som så liten. Barn må også få lov til å være barn, skriver en annen. 

Jeg er helt enig med alenemoren. Klart vi har fått barn for å bruke dem som slaver! Her er noen av pliktene mine barn på fem og seks år har hjemme: 

  • Dekke på middagsbordet
  • Være med og rydde av etter middagen
  • Dekke på frokostbordet i helgene
  • Være med og rydde av etter frokosten i helgene
  • Være med og lage middag de dagene vi slutter tidlig
  • Brette egne klær
  • Brette sokker
  • Legge egne rene klær i skapet
  • Rydde opp etter seg
  • Sørge for at kattene har mat og rent vann
  • Holde orden på egen skolesekk, FFO-bag (FFO= fotballfritidsordning) og svømmesekk
  • Tørke støv
  • Støvsuge
  • Vaske badet
  • Rydde rommet
  • Ta av sengetøy
  • Holde orden på bibliotekbøker

Og siden de er slaver, får de selvfølgelig ingen ting igjen for det. Ja, bortsett fra et par helt nødvendige ting, da:

  • Mat
  • Klær - mer enn de behøver
  • Lørdagsgodteri
  • Pannekaker hver fredag
  • Lommepenger
  • Ny genser bare fordi det var hestemotiv på den
  • Leker 
  • Flotte bursdagsfeiringer
  • Fotballutstyr
  • Leie av hest
  • Gaver til jul og bursdag
  • Julekalender
  • iPad
  • Netflix
  • Tegnesaker
  • Hundrevis av perler
  • Bøker
  • Halloween-kostymer
  • Kaf'éturer i helgene med kake og jus
  • Ferieturer
  • Diverse besøk i diverse fornøyelsesparker
  • Nytt sengetøy bare fordi det var Real Madrid-sengetøy
  • Pizza fra Peppes
  • Frisørbesøk
  • Bli kjørt til diverse treninger og vennebesøk
  • Is  
  • Kino med popkorn
  • Teaterbesøk
  • Og en hel haug andre ting de strengt tatt ikke egentlig trenger

Så ja, barna er nok slaver. 

Stakkar ...

Når jeg tenker etter, har de det nok ganske så fælt ...

Tenk at de må hjelpe til hjemme. 

Grusomt!

Har du fått barn for å bruke dem som slaver?

 

PS: For flere oppdateringer fra slave-eieren på Raufoss, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er barna mine velkommen på restauranten din?

Mange foreldre er lei av restaurantenes kjedelige utvalg på barnemenyen. Ofte består tilbudet av pølser og pommes frites, hamburger, kyllingnuggets og pizza. Og det er skikkelig digg det ... av og til. 


Family dinner.
Licensed from: iofoto / yayimages.com

 

June Marita Overås skriver bloggen Junepune. Hun er tobarnsmamma og har sett seg kraftig lei på restauranter som kun tilbyr søppelmat til barna, mens de voksne kan velge mellom en helt haug med deilige og varierte retter. Mammanett skrev om saken her.

Etter intervjuet med June på Mammanett, skrev kjøkkensjefen på Kulinarisk Akademi, Jonas Modell, et innlegg på Facebook der han mener det er foreldrene som må skjerpe seg, ikke restaurantbransjen:

«Helt enig i at barn ikke skal tilbys dritt! Derfor er oppfordringen min til "Tobarnsmamma": Finn deg noen ordentlige restauranter å spise på, istedet for de overprisede, dårlige restaurantene du tilsynelatende frekventerer. Kan ikke huske sist jeg så en barnemeny, men jeg vet man kan få halv porsjon til halv pris for barna der det er verdt å spise. Skjerp deg selv!»

Jonas sier til Dagbladet at foreldre bør slutte å klage over dårlige barnemenyer, og ta med barna et sted de får ordentlig mat.

«Prøv å legge igjen pengene på et sted som ikke er en kjede, et sted der folk brenner for yrket og faget» sier Jonas Modell.

Og det høres jo greit nok ut det. Men det er to ting som skurrer. For det første er det et økonomisk spørsmål for mange. Ikke alle har råd til å ta med barna ut og spise på dyre restauranter. Og for det andre: Er barna mine egentlig velkommen på disse flotte restaurantene?

Vi er ikke ofte ute og spiser med barna. Men det hender. Vi har vært både på Egon, Peppes og McDonald. Men vi har også hatt med barna på finere restauranter. Sistnevnte har vi sluttet med. Det gir sjelden en god opplevelse.

Man merker det gjerne allerede når man kommer inn døra. Hovmesteren gir fra seg et så vidt hørbart lite sukk og veksler korte blikk med servitørene. De andre gjestene rynker på nesen og puster lettet ut når hovmesteren viser oss forbi akkurat deres bord.

Så begynner en stum, men veldig merkbar misnøye fra personalets side. Ikke fordi barna mine er spesielt uoppdragne, for det er de ikke, men fordi jeg opplever at det er veldig liten toleranse for barn generelt på norske restauranter.

For det er vanskelig for små barn å sitte stille på stolene sine og holde kjeft over lengre tid. Små barn er ikke laget for sånt. Barn har bein som dingler, hender som klapper og veiver, stemmer som ler og synger og som snakker høyt når de blir entusiastiske. Det går gjerne et vannglass over ende, en gaffel i gulvet og en potet ned i lomma. De klemmer fingeren i salt og pepper-holderen og de må som regel på do minst fire ganger iløpet av et måltid.

Servitørene gir oss sure blikk. De andre gjestene ser oppgitt på oss. Vi voksne blir stressa og føler at vi ikke er ønsket. Barna merker at mamma og pappa er stressa, og blir enda mer urolig.

Du er skal fader meg være tøff 

for å spise på fine restauranter

med små barn i Norge. 

 

Man hører ofte den typiske frasen om at hvis man som foreldre ikke klarer å oppdra barna til å oppføre seg skikkelig på restaurant, så får man la være å ta de med på restaurant. Og det har vi tatt konsekvensen av. Når vi skal ut og spise med barna, velger vi ofte typiske barnevennlige steder. Der barn er velkomne og der hovmesteren tøyser og snakker med barna. Der servitørene smilende tørker opp innholdet i det veltede glasset, og sier «Ikke tenk på det. Dette ordner jeg» til skamfulle og unnskyldende foreldre. Der både de ansatte og andre gjester tolererer barn som dingler med beina og som snakker og ler høyt.

Det gir en mye bedre opplevelse både for barna og for oss voksne å spise på disse stedene. Men dessverre, her er altså barnemenyene som regel ganske kjipe.

Vi bodde i Spania da barna var små. Der har de en helt annen kultur og toleranse for barn på restaurant. I Spania var barna med når de voksne skulle ut og spise. Og det var helt greit. Det var ingen som sukket og vekslet oppgitte blikk når en barnefamilie entret restauranten. Barna var en naturlig del av samfunnet på en helt annen måte enn de er her i Norge. Her i Norge vil vi helst ikke ha barn på steder som ikke er spesielt tilrettelagt for barn.

Les om forskjellene mellom å ha barn i Spania og i Norge: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Så sorry, kjøkkensjef Jonas Modell på Kulinarisk Akademi. Det er ikke foreldrene som bør skjerpe seg. Det er definitivt restaurantene. Min stemme går til tobarnsmamma June. 

Hva mener du? Føler du deg velkommen med små barn på fine restauranter?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Middagsbordet har blitt en kamparena

I morgen skal jeg på God morgen Norge og snakke om barn og mat. Middagsbordet er for mange småbarnsforeldre alt annet enn en arena for kos og samvær med familien. Isteden er det blitt en kamparena der foreldrene stresser med å få barna til å sitte stille og spise sunt og nok.

Children eating pancakes

Vi ønsker oss alle perfekte barn. Pene, smarte, flinke barn med fint, glansfullt hår og matchende klær i lik fargetone. Barn som gjerne ligger litt over snittet i klassen, som tidlig viser hvilke talenter de har og som spiser fisk og gulrøtter uten å rynke på nesa.

Det er fint å oppdra barna sine til å bli både smarte, flinke og altetende. For all del. Men problemet oppstår når ambisjonene og forventingene om det perfekte barn blir så høye at vi sliter oss helt ut på veien. Når det ikke er rom for litt slækk.

 

Ta middagen, for eksempel. Som jeg har skrevet om tidligere, viser en undersøkelse Respons Analyse har gjort blant småbarnsforeldre på vegne av Mills, at hele 1 av 3 småbarnsforeldre stresser rundt måltidene, og spesielt rundt middagen. Og for ordens skyld, jeg har tidligere hatt et samarbeid med Mills og lanseringen av Matro-spillet

Foreldrene med barn fra 0 til 6 år oppgir at de blir stresset av at barna ikke liker maten, av at barna ikke spiser nok, av at barna ikke får i seg nok sunn mat, av at barna ikke vil smake på ny mat og av at barna ikke sitter i ro under måltidet.

Men kan vi egentlig forvente at så små barn skal like all maten de får servert? Kan vi forvente at en to, treåring sitter i ro under måltidet? Som mamma til to barn under seks år, vet jeg at det blir mye heisan og hoppsann under middagen. Vannglass går i gulvet, det rynkes på nesen og utstøtes dramatiske «Blæææ» ved synet av visse grønnsaker, barna krangler, de stikker hverandre i armen med gaffelen og minst ett barn, som regel begge, må alltid tisse og klappe litt på katten i løpet av måltidet.

Er det i det hele tatt mulig å ha Instagram-perfekte middager hver dag der barna legger fra seg iPaden og setter seg til bords så snart mamma roper at maten er ferdig? Middager der alle sitter pent på stolen sin, spiser fisk og gulrot, snakker med innestemme og forteller på tur, uten å avbryte, hva de har opplevd i barnehagen, på skolen og på jobben? Vel, noen klarer det kanskje, men flertallet vil nok føle at de jobber mot strømmen når de prøver å realisere forventningen om det perfekte måltid. Så vi styrer og stresser, bestikker og truer. Etterpå kommer den dårlige samvittigheten og følelsen av at man er en dårlig forelder som ikke klarer det alle andre tilsynelatende får til.

I den samme Mills-undersøkelsen, kommer det også fram at 2 av 3 småbarnsforeldre oppdrar barna sine like strengt eller strengere enn hvordan de selv ble oppdratt rundt måltidssituasjonene. 1 av 3 barn mellom 0 og 3 år får ikke forlate bordet før de er ferdig med å spise. Selv om dagens foreldre på de aller fleste områder har løsnet på de strenge reglene og disiplinen tidligere generasjoner praktiserte i barneoppdragelsen, henger vi altså litt igjen når det gjelder måltidsregler.

Dessverre er det ofte sånn at jo mer vi stresser med å få barna til å sitte stille og spise riktig og nok mat, jo vanskeligere blir det. Det tror jeg de fleste småbarnsforeldre kan skrive under på. For er det noe barn lukter på lange avstander, så er det at mamma og pappa er stresset.

Hva om vi i stedet kaster de utdaterte måltidsreglene over bordet og i stedet gjør måltidet til en hyggelig stund, både for barna og for de voksne? Hva med å få litt glede og lave skuldre inn? Jeg tror, kun basert på min ekspertise som mamma, at dersom vi klarer å slappe litt mer av og senke forventningene rundt middagen, så vil det meste gå seg til av seg selv. Min erfaring er at når stress, mas og regelrytteri byttes ut med trivsel og glede, spiser barna automatisk mer, de smaker på flere retter, det blir færre krangler, barna kommer når maten er ferdig (vel, i hvert fall noen ganger) og de sitter gjennom hele måltidet fordi de koser seg under middagen.

Barn har gjerne perioder der de ikke spiser brokkoli og gulrot, eller fisk eller noe i det hele tatt, annet enn pasta. Jeg tror ikke det hjelper det minste å presse dem til å spise mat de ikke vil ha. Jeg tror heller ikke det er noen krise om barna ikke får i seg fisk, grønnsaker og avocado hver dag. Mine barn har levd flere måneder på kun makaroni og ketsjup. Det gikk fint det og. I dag spiser de både fisk og grønnsaker.

Det er ingen tvil om at mathysteri, kroppsidealer og spiseforstyrrelser henger tett sammen. Barna våre kommer tidlig nok til å bli utsatt for både mat- og kroppspress. La oss nå i hvert fall gi dem et godt og avslappet forhold til mat mens de ennå er små og vi fortsatt kan påvirke dem. La oss vise dem at normal sunn hverdagsmat er glede og kos og ikke bare regelrytteri, næringsstoffer og kalorier.

Følg med på God morgen Norge i morgen, tirsdag ca. klokka 08.40.

Les også: Når sunt blir usunt

 

 

PS: For flere oppdateringer om barn og mat, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

 

Mødre som hetser barn på nett

Helt siden jeg begynte å blogge for flere år siden, har jeg mottatt hets, dritt og stygge kommentarer på jevnlig basis. Noen mener det er sånn man må tåle når man stikker seg frem. Jeg er helt uenig. Ingen skal tåle å bli hetset. Punktum. Man må tåle kritikk, man må tåle at folk er uenig, og man må tåle og ikke bli likt. Men hets er helt uakseptabelt.

 


 

Enda verre er det at barna mine også blir hetset på nettet. Mange hetser anonymt, men overraskende mange bruker Facebook-profilen sin. Folk som aldri har møtt barna, lirer av seg de styggeste kommentarer. Spesielt når jeg har vært intervjuet ett eller annet sted, og intervjuet publiseres på nett og deles på Facebook. Men også i diverse forum foregår hetsingen av mine to, små barn på fem og seks år. Det er helt utrolig hvordan folk får holde på og hetse både voksne og barn uten at moderatorene griper inn.  

Jeg vil ikke gjengi kommentarene, de skal jeg holde skjult for barna så langt det lar seg gjøre. Barna er heldigvis foreløpig for små til å være på nett. Men det er stygt. Veldig stygt!  

Hvordan kan folk hate barn de ikke kjenner? Barn de aldri har møtt? Hvordan kan de hate barn i det hele tatt? Hva er det som får folk til å hate barna mine, bare fordi de er uenig med meg? Ta meg, men ta for pokker ikke barna mine!

Det mest skremmende oppi alt dette, er at de aller fleste som hetser barna mine under åpen Facebook-profil, er mødre. Mange smiler mykt mot meg med hodet på skakke sammen med barna sine på profilbildet sitt. Mange av disse mødrene hetser meg og barna mine fordi de mener jeg er en dårlig mor, og at barna mine er noen drittunger. Paradoksalt nok, mener de at de selv er mye bedre mødre, fordi de gjør ting annerledes enn meg. Enten det er å bake kaker fra bunnen, holde huset rent og ryddig eller ha strenge iPad-regler.  Jeg vet nå ikke helt jeg. Å lære barna folkeskikk, respekt for andre mennesker, toleranse og å gå foran som et godt forbilde selv, er for meg mye viktigere i streben etter å være en god mor enn å bake kaker fra bunnen.

Les også: Ikke rart at barna våre mobber

Noen av disse mødrene er lærere. Noen er jobber i barnehage eller på SFO. Noen er sykepleiere og noen jobber i barnevernet. Det er altså damer som til daglig jobber med barn, og gjerne barn i vanskelige situasjoner. Det er utrolig hvordan tilsynelatende oppegående mennesker mister helt gangsynet så fort de setter seg ned foran tastaturet og skal kommentere noe de er uenig i.

Dette med å angripe barna mine, er noe jeg har sett mer og mer av de siste årene, og spesielt det siste året. Selv om jeg alltid har vært veldig forsiktig med å eksponere barna i sosiale medier, har jeg likevel gradvis trukket dem mer og mer ut av bloggen. Og nå er de så godt som helt ute. Nå skriver jeg en mammablogg uten barn. Tenk det. Den er ny.

Jeg har også sluttet å gi intervjuer der tema er den avslappede mammarollen. Dessverre. Det er et tema jeg brenner veldig for, og jeg har forferdelig mye å si. Men så lenge folk ikke klarer å holde barna mine utenfor, må det nesten bli sånn.

Det er synd at disse haterne vinner. De har allerede kvalt mange gode stemmer, spesielt fra kvinner, som kanskje er de som hetses mest når de stikker seg fram. Jeg møter mange bloggere gjennom bloggkurs og foredrag. Mange av disse forteller at de ofte brenner inne med meningene sine fordi de ikke orker all dritten som kommer. Derfor velger de heller å blogge om helt ufarlige ting. Og det skjønner jeg så himla godt. Det krever pokker så mye å stå i stormen. Det er forferdelig slitsomt, i hvert fall i lengden.

Så er det jo en tankevekker at disse haterne på nett ofte er de samme som mener bloggere er hjernedøde mennesker som kun blogger om trivielle og uinteressante ting.

I dag arrangerer NRK P3 og MP3 temadagen Hata på nett. Her står det mye fornuftig om netthets, mobbing og om voksne som ikke klarer å oppføre seg på nett. For dessverre viser det seg at vi voksne ofte er verre enn den oppvoksende generasjon.

 

Andre saker jeg har skrevet om netthets:

Les også: Også kvinner er nettroll

Les også: Ikke rart at barna våre mobber

Les også: Slapp nå av litt da, menneske!

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ingen grunn til å la Carolines mage være i fred

En av kommentarene som gikk igjen på alle plattformer der Caroline Berg Eriksens magebilde ble diskutert forrige uke, var: «Nå må dere la Caroline få være i fred!» «Stakkar jente. La henne få slippe nå». Og så videre, i mange forskjellige variasjoner.

 

Two Girls Arguing
Licensed from: Creatista / yayimages.com

 

Men la meg fortelle dere en ting: Hadde Caroline ønsket å være i fred, hadde hun ikke postet bilde av magen sin fire dager etter fødselen. I hvert fall ikke etter den stormen som kom forrige gang, da hun la ut det første magebildet sitt i 2013. Hun visste hva hun gikk til. 

Hadde Caroline ønsket å være i fred, hadde hun pakken magen godt inn i tykke, myke gensere, dradd treningsbuksa godt over magen, og krøllet seg sammen i sofaen sin. Da hadde hun fått fred.

Caroline Berg Eriksen postet bildet av magen sin fordi hun hadde et budskap. Budskapet hennes er at det skal være like greit å vise frem en tynn mage etter fødselen, som en tykk mage. Hun ville ha diskusjon. Mange er enige med henne. Mange er uenige. Og bildet, og budskapet hennes, har blitt diskutert opp og ned den siste uka. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at det er akkurat det Caroline ønsket. Ikke noe er så kjipt som å starte en debatt, og så er det ingen som henger seg på. Ingen som bryr seg. Budskapet ditt bare smuldrer opp og forsvinner i et bitte lite poff.

Når jeg starter, eller slenger meg med i en debatt, er det fordi jeg ønsker oppmerksomhet rundt en sak jeg er opptatt av. Jeg ønsker å få frem mitt syn og forhåpentligvis få noen der ute til å skifte mening. Hvis ingen bryr seg om det jeg skriver, kan jeg likeså godt la være.

Jeg er en av dem som har kritisert magebildet. Det betyr ikke at jeg hater Caroline. Det betyr ikke at jeg angriper henne. Jeg har aldri møtt henne, og jeg tror egentlig hun er en veldig hyggelig person. Men jeg er uenig med henne i akkurat denne saken.

Vi må tåle og være uenige.

Å være uenig handler ikke om å «angripe», eller å «slenge dritt», eller «gå til krig». Og det handler absolutt ikke om sjalusi, slik veldig mange hevder. Man er bare uenig. Veldig mange forveksler disse begrepene.

La meg ta et eksempel: Tidligere i vår debatterte jeg barneoppdragelse med pedagog og forfatter Inger Lise Køltzow. Hun skrev først en kronikk i Aftenbladet. Jeg var uenig, og skrev et svar til henne på bloggen min. Så ringte både God morgen Norge og Tv2 Nyhetskanalen, og vi hadde gode debatter der også. Jeg var helt uenig med Inger Lise. Og hun var helt uenig med meg.

Da vi møttes på bakrommet til God morgen Norge før sending, hadde vi likevel en hyggelig samtale. Vi fant fort tonen, og fant ut at vi også hadde veldig mye til felles. Så gikk vi inn i studio og debatterte og var uenige. Etterpå gikk vi ut og tok en kaffe sammen og fortsatte å snakke om både det vi var enige om, og det var uenige om.

Jeg syns Inger Lise Køltzow er en fantastisk dame. Jeg syns hun er utrolig dyktig, og jeg beundrer henne på mange områder. Men vi er uenige om et par ting innen barneoppdragelse. Det er ingen big deal.

Jeg har møtt mange personer til debatt opp gjennom årene. Jeg har aldri opplevd å bli uvenner med noen av dem. Jeg har tvert imot opplevd å få nye venner gjennom uenighet. 

For de fleste er verken sjalu, sint eller hater folk som har en annen mening enn dem. Man er bare uenig. Det tror jeg Caroline også skjønner. 

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

7 av 10 nye mammaer tror magen skal bli flat kort tid etter fødselen

Landsgruppen av helsesøstre antar at nærmere 70 prosent av nye mammaer tror at kroppen skal bli som den var bare noen få måneder etter fødselen. Det lukter mye skuffelse og frustrasjon over mammakropper som egentlig ser helt naturlige ut. 

Mid section of pregnant woman cleaning treadmill
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

#yummymummy, #fitmom og #strongmom er uttrykk som har dukket opp de siste årene. Det gjelder å komme i form så fort som mulig etter fødselen. Man bør kvitte seg med eventuelle ekstra mammakilo så fort som mulig og magen bør bli flat etter noen få måneder, helst uker, slik at man kan legge ut flat-mage-bilde på Facebook og Instagram og få masse «likes» og kommentarer av typen: «Wow. Amazing! Har det virkelig vært en baby inni der for en måned siden?»

I tillegg skal mammas kropp helst ikke forandre seg i det hele tatt under graviditeten, og mange streber etter å få så liten kul på magen som mulig. Man skal gå i juleselskap i trange, glitrende kjoler og høye stiletter i sjuende måned, og gjestene skal slå seg på knærne, gispe og sperre opp øynene når de får vite at du er gravid. Det hadde de aldri trodd.

Interessen for gravid- og mammatrening har eksplodert og treningssentrene har spisset tilbudene sine mot denne gruppa. Man får inntrykk av at bare man spiser riktig under graviditeten, og trener nok, kan alle få liten gravidmage og flat mage rett etter fødselen. Det er helt feil!

Da Caroline Berg Eriksen la ut det første magebildet sitt i 2013, sa hun blant annet i et intervju på VGTV:  «Jeg la det ut fordi jeg var stolt. Jeg hadde akkurat født barn og jeg syns jeg så bra ut. Jeg syns at det var kult. Jeg syns det var en klapp på skulderen til meg selv. Jeg er jo opptatt av et sunt kosthold. Og jeg har en sunn livsstil. Og jeg syns det er litt kult at det fungerer.»

Jeg syns også det er kult. Men det jeg reagerer på er at både Caroline selv, og mediene, framstiller det som at alle kan få flate mager fire dager etter fødselen bare de trener, spiser sunt og tar vare på kroppene sine før og under svangerskapet. Som om det er opp til hver enkelt hvor stor magen blir. Det er klart at et sunt kosthold og trening under graviditeten kan hjelpe, men det er ikke hele oppskriften. Her spiller nemlig de elskede og forhatte genene våre inn.

La meg få avlive noen myter og gravid- og mammakroppen:

Marit Heiberg i jordmorforeningen forteller til kk.no at det er mange grunner til at noen har mindre gravidmage enn andre. For det første er magen som regel mindre ved første graviditet. Dette er fordi magen og livmoren ikke har vært utvidet tidligere. Noen har det man kaller bakovervendt livmor. Da ligger babyen mer mot ryggen i stedet for mot magen. Hvordan fosteret legger seg i magen er også individuelt og kan variere fra gang til gang. I tillegg er det slik at gravidmagen gjerne synes raskere på korte kvinner. Har man kort midje, har ikke babyen så mange steder å gjøre av seg.

Det er med andre ord helt umulig for veldig mange av oss og kun få en liten, kledelig bulk på magen. De aller fleste gravide vil pese rundt som store hvalrosser uansett, og det nytter ikke det minste å slanke seg i svangerskapet for å få minst mulig kul på magen. Farlig er det også.

Leder av Jordmorforbundet, Hanne Schjelderup-Eriksen, forteller til Aftenposten om tilfeller der mor har trent så mye at babyen ikke har hatt en tilfredsstillende vektøkning.

Barnelege og professor ved NTNU, Jon Sverre Skranes sier til tv2.no at rundt 20-30 prosent av nyfødte som har lav fødselsvekt, trolig er små fordi de har fått for lite næring under svangerskapet.

Furre Østgård, er psykolog med doktorgrad i nevrovitenskap. Hun sier i samme artikkel at hun har hørt leger fortelle om gravide pasienter som vil begynne å røyke for å få et mindre barn, i håp om at fødselen blir mindre smertefull, og fordi det da vil bli lettere å trene seg opp i ettertid.

Dette er selvfølgelig ekstreme tilfeller. Men det er likevel galskap!

Jordmor Marie Svedberg ved Jordmorsenteret på Vinderen i Oslo, sier til Aftenposten at dagens gravide og nybakte mødre er langt mer opptatt av kropp og slanking enn før, og at oppmerksomheten rundt kropp ikke bare er av det positive slaget. Hun peker også på at fødselsdepresjoner og fødselsangst har økt i takt med kravet om å se bra ut:

«Jeg synes jeg har sett en sterk økning i fokus på dette blant mine klienter. Særlig blant dem som er kroppsbevisste fra før, noe som gjelder for mange av dagens unge jenter. For mange skal det å få barn hverken spille inn på kropp eller livsstil. Mange forventer å få den gamle kroppen sin tilbake med en gang» forteller hun.

Det er fint å trene under graviditeten og i permisjonen etterpå. For all del. Men husk: hvis man overdriver, kan treningen ha helt motsatt effekt. Det skjedde med meg.

Jeg både spiste sunt og trente gjennom hele mitt første svangerskap. Jeg hadde et lett svangerskap og var i god form. Jeg stilte også på treningsstudioet nøyaktig seks uker etter fødselen. Likevel slet jeg veldig med å ta av de kiloene jeg la på meg under graviditeten.

Hvorfor? Det har med to ting å gjøre: gener og stress. Jeg registrerer at kroppen min likner mer og mer på min egen mammas kropp. Nå la ikke hun på seg så mye under graviditetene sine, men kroppen hennes ble likevel aldri den samme etter to svangerskap. Noe hun for øvrig ikke brydde seg det minste om.

I tillegg var jeg så stressa i barseltiden, og tiden etterpå, at kroppen min regelrett badet i stresshormonet kortisol. Flere studier viser at man har lettere for å legge på seg, og større problemer med å slanke seg, hvis man har høyt kortisolnivå. Selv om man ellers spiser sunt og trener regelmessig, kan perioder med høyt stressnivå gjøre det ekstra vanskelig å gå ned i vekt. Og dette stressfettet legger seg som regel rundt magen. I tillegg er det umulig å gå ned i vekt seg hvis man ikke får nok søvn. Og hva er det som kjennetegner barseltiden? Jo, søvnmangel og stress. Derfor: Noen ganger kan man faktisk gå raskere ned i vekt ved å slappe av og sørge for at man får den hvilen og søvnen man trenger.

Jeg syns det som sagt er flott at gravide og nybakte mødre trener og spiser sunt. Men la motivasjonen være helse og ikke utseende. Og la oss en gang for alle avlive myten om at alle kan få liten gravidmage og flat mage kort tid etter fødselen bare de spiser sunt og trener. For det stemmer ikke.

Så kjære vordende eller nybakte mamma. Kos deg med den magen du har, enten den er stor, liten, flat, myk, stram, med eller uten strekkmerker. Du har båret frem et barn! Det er der fokuset bør ligge.

 

Les også: Oppskriften til flat mage etter fødeslen

Les også: Derfor skal du vise frem din gravidmage

 

Teksten er hentet fra boka mi Føkk lykke! 

Kjøp den her

 

 

PS: For flere oppdateringer fra sånn passe bra yummymummy, følg meg her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

.

Caroline har all rett til å vise magen, men må hun?

Det ble rabalder da Caroline Berg Eriksen postet bilde av magen sin fire dager etter hun fødte sitt første barn for tre år siden. Nå gjør hun det igjen. I går la hun ut et bilde på Instagram av sin flate mage, bare fire dager etter sin andre fødsel.

 


Faksimile fra Caroline Berg Eriksens Instagramprofil. 
 

Under bildet skriver hun at hun er lei av å lese artikler om hvordan en ekte post gravidmage ser ut, og lurer på hvorfor det er okei for bare noen kvinner å poste bilde av magen etter fødselen og ikke for andre. Dette er meg og sånn ser jeg ut fire dager etter å ha født mitt andre barn. Jeg er stolt av meg selv og det har jeg all rett til å være, skriver hun.

Klart hun har all rett til å være stolt av magen sin. Kun et fåtall nybakte mødre ser sånn ut etter en fødsel. Og enda færre får på seg en bitteliten stringtruse så kort tid etter fødselen. Det må da bli noe forferdelig med søl! Jeg mener, det er ikke småtterier det Caroline nå går gjennom. Takke meg til bleier og de store nettingtrusene man får på sykehuset. Men det er nå en annen sak.

Det som forundrer meg litt, er denne trangen så mange har til å vise fram det de er stolt av. Denne trangen til hele tiden å skryte uhemmet av seg selv i alle tilgjengelige medier. Angående magen til Caroline, så syns jeg det bør være plass til både tynne og tykke post gravidmager i samfunnet vårt. Men selv om hun har all rett til å vise fram den fantastiske magen sin, må hun?

Folk som skryter mye, blir ofte oppfattet som litt uspiselige. Jeg tror det er det som er kjernen i kritikken mot Caroline. De fleste av oss er rause nok til å unne henne en flat mage. Men det er denne skrytingen vi syns blir litt teit. 

Akkurat som de som har mye penger. Noen, absolutt ikke alle, men noen har jobbet veldig hardt for pengene sine. Og de har all grunn til å være stolte av både pengene og alle tingene de kan kjøpe seg. Men så fort de begynner å skryte av pengene, og legge ut bilder av biler, båter, klokker og champagneflasker, da blir det liksom litt kvalmt. Selv om jeg unner dem pengene, og mener det må være plass til både fattige og rike i vårt samfunn.

Det er mye jeg er stolt av også. Jeg er for eksempel kjempestolt av barna mine. Likevel føles det helt unaturlig å skryte på sosiale medier til fremmede folk av at barna mine spiser fisk og grønnsaker uten å mukke, at sønnen min er skikkelig flink på skolen, at begge barna er godt likt og har mange venner og at skolegutten ikke har hatt én sykedag siden han begynte på skolen for over ett år siden. Jeg er så stolt at jeg nesten sprekker noen ganger. Og det har jeg også all rett til å være. Og ja, noen ganger har jeg lyst til å rope det ut til hele verden. For mye av dette er resultater av verdier vi har jobbet hard med å gi ungene. (Og mye er ren flaks. Akkurat som magen til Caroline. For ikke alle kan få flat mage fire dager etter fødselen selv om de jobber beinhardt for å få det).

Jeg driver jo en mammablogg, og deler mye rart både her på bloggen i andre sosiale medier. Men før jeg poster noe, spør jeg alltid meg selv: Er dette noe leserne kan ha nytte og interesse av å lese eller se, eller poster jeg dette kun for å tilfredsstille mitt eget ego. Er svaret sistnevnte, dropper jeg det.

Jeg skryter av meg selv og barna mine til familie og nære venner. Og så høster jeg fortjent anerkjennelse der. Jeg trenger ikke anerkjennelse fra folk jeg ikke kjenner. Det betyr absolutt ingen ting for meg.  

Dette med skryting gjelder for øvrig absolutt ikke bare Caroline Berg Eriksen. Sosiale medier er full av skryt. Forskjellen mellom vanlige folk og Caroline er at sistnevnte har en skremmende stor følgerskare. Mange av hennes fans er unge jenter, mange er fremtidige eller nybakte mødre. Vi vet at det er et enormt press der ute blant spesielt unge mødre om å se bra ut så fort som mulig etter fødselen. Det vet Caroline også for hun er en smart dame som følger med på det som rører seg i samfunnet. Og magen til Caroline handler om så mye mer enn hennes rett til å vise den frem.

Ja da, hun har grunn til å være stolt. Nei, hun bør absolutt ikke skamme seg over magen sin. Ja, hun har all rett til å poste bilde av magen sin på Instagram. Men hun?  

Hva mener du om Carolines magebilder? Er det greit eller teit?

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som gjerne leker med maten, følg oss her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kadra, kritikk og barn på blogg

Mange mener jeg misforsto Kadras kronikk i VG La meg slippe eksponeringssyke mammabloggere, da jeg svarte henne med mitt innlegg: Kadra Yusuf bør løfte blikket fra egen navle.

 


 

Jeg vet at kronikken hennes handlet om bloggere som eksponerer barna sine på bloggen. Derfor innledet jeg også innlegget mitt med følgende: "Kadra kritiserer først og fremst bloggere som eksponerer barna sine på bloggen. Det er en interessant diskusjon det er verdt å bruke tid på. Men så er det noe helt annet som fanger min oppmerksomhet. Nemlig Kadras totale uvitenhet om og arroganse rundt mange nybakte foreldres situasjon."

Jeg syns som sagt barn på blogg er en interessant diskusjon. Barn som blir eksponert på blogg og i sosiale medier for øvrig, bør vi diskutere jevnlig. Jeg kommer tilbake til det senere i innlegget.

Andre mente mitt innlegg var en unnamanøver for å styre debatten bort fra barn på blogg. Fordi jeg følte meg truffet. Det gjør jeg ikke. Jeg deler veldig lite om barna mine her på bloggen. Jeg skriver stort sett om meg selv (som den narsissistiske bloggeren jeg er). Deler jeg bilder der barna er med, er det som regel bilder tatt bakfra, jeg deler sjelden bilder der ansiktene deres vises og jeg bruker aldri de ekte navnene deres. Jeg føler det jeg gjør her på bloggen er godt innafor med tanke på barnas rett til privatliv.

Kronikken til Kadra er god. Temaet er i aller høyeste grad aktuell. Men så velger hun å bruke veldig mye plass på å kritisere det hun kaller for mammasutre-bloggere, med Malin «Meekatt» Birgirsson som eksempel. Kadra skriver blant annet: «En gjeng voksne mennesker som er overrasket over at foreldrerollen er krevende. Det er en klagesang som går evig på repeat. Og disse utfordringene er strengt ikke reelle heller. Det er bare selvskryt kamuflert som selvmedlidenhet og dårlig samvittighet.»

Da jeg leste disse ordene, ble jeg både overrasket, sint, lei meg og oppgitt. Jeg oppfatter det sånn at hun med denne kritikken også kritiserer meg, siden jeg ifølge henne skriver en såkalt mammasutre-blogg. Det er ingen hemmelighet at jeg har syntes mammalivet har vært i overkant tøft. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger opp gjennom årene jeg har fått høre at jeg bare må skjerpe meg, ta meg sammen, slutte å sutre for det er da tross alt ikke så slitsomt å ha barn. Jeg har til og med sittet på helsestasjonen med en nyfødt baby og bedt om hjelp og fått høre at «det blir hva du gjør det til, vet du».

Det florerer av disse holdningene i samfunnet vårt. Noen tar mammarollen på strak arm. Det er helt supert. Men dessverre har mange av disse mødrene problemer med å se at andre sliter. De har ofte en holdning om at så lenge jeg klarte det, bør alle andre klare det også. Og klarer de det ikke, er de bare late, sutrete og negative.

Disse holdningene er jeg så lei av. Og jeg har jobbet beinhardt i flere år med å komme dem til livs. Disse holdningene fører til at alle de mødrene som sliter der ute, og de er det mange av, føler seg dømt og uglesett som late, dårlige mødre. Og tro meg, de føler seg som dårlige mødre allerede. De trenger ikke å få det gnidd inn i tillegg. Jeg tror svært få av bloggerne som deler baksiden av mammalivet på blogg gjør det for å skryte. De jeg kjenner som skriver denne typen blogger, har strevd selv, og har nå et genuint ønske om å hjelpe andre mødre med bloggen sin. Det er mulig jeg overreagerte på Kadras uttalelser. Men det er sånn som kan skje når man er litt i overkant engasjert i noe. Jeg lever godt med det. 

Men så, over til eksponering av barn på blogg. Mange har etterlyst min mening. Det er et veldig vanskelig tema det ikke går an å gi noe svart/hvitt svar på. Barn er forskjellige, foreldre er forskjellige, for noen er det helt ok å eksponere barna på bloggen og i sosiale medier, for andre ikke. Jeg tror det viktigste er at foreldrene har et bevisst forhold til det. Og mitt inntrykk er at de alle fleste foreldrebloggerne har nettopp det. Bloggere er nemlig, i motsetning til hva mange tror, stort sett relativt oppegående mennesker. Jeg kan nemlig skryte på meg å kjenne ganske mange av dem.

Jeg tror heller ikke barn nødvendigvis tar skade av å bli eksponert på en blogg. Hva om barnet i stedet for å bli mobbeoffer og latterliggjort, blir klassens stjerne? Det skjer også. Jeg har en bonussønn på 15 år. Han har figurert på bloggen med jevne mellomrom siden han var 12. Han digger det. Her er det jeg som holder tilbake. Han er ikke redd for å vise frem sine tabber og uperfekte sider verken i tekst eller bilder. Han syns det er morsomt. Han er en trygg og flott ung gutt som kun har opplevd positiv respons på eksponering på bloggen min.

Nå er han såpass stor at han kan bestemme selv. Ikke alle bloggbarna kan det. Da er det, som i alle andre situasjoner, opp til foreldrene å vurdere hva som er ok. Og bortsett fra noen få unntak, syns jeg vi skal gi foreldrene den tilliten og stole på at de kjenner barna sine best, og klarer å vurdere situasjonen selv. Jeg tror nemlig det viktigste for en god oppvekst, uansett om foreldrene skriver blogg eller ikke, er at barna har gode, trygge voksne rundt seg som lytter og som tar dem på alvor. 

 

PS: For flere oppdateringer fra en litt i overkant engasjert mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kadra Yusuf bør løfte blikket fra egen navle

I VG-kronikken La meg slippe eksponeringssyke mammabloggere, kritiserer Kadra Yusuf mamma- og pappabloggere. Hun liker dem ikke. Hun syns disse bloggerne er navlebeskuende og eksponeringssyke. Kadra kritiserer først og fremst bloggere som eksponerer barna sine på bloggen. Det er en interessant diskusjon det er verdt å bruke tid på. Men så er det noe helt annet som fanger min oppmerksomhet. Nemlig Kadras totale uvitenhet om og arroganse rundt mange nybakte foreldres situasjon.

Kids painting
Licensed from: shalamov / yayimages.com

 

Kadra deler foreldrebloggere inn i to grupper: De som fremstiller mammalivet som en idyllisk dans på velduftende bleier med kakebaking, sminke og dagens outfit som viktigste ingrediens. Og de hun kaller for mammasutre-bloggere. De som skriver om baksiden ved mammalivet. Om stress og mas og om alt det man syns er krevende. Sånne bloggere som meg.

Kadra skriver: «En gjeng voksne mennesker som er overrasket over at foreldrerollen er krevende. Det er en klagesang som går evig på repeat. Og disse utfordringene er strengt ikke reelle heller. Det er bare selvskryt kamuflert som selvmedlidenhet og dårlig samvittighet.»

Virkelig, Kadra? Selv om du ikke syns foreldrerollen er utfordrende, så klarer du ikke å løfte blikket og se at andre sliter? Vi bare later som?

La meg få komme med litt fakta:

Rundt 20 prosent av alle førstegangsfødende får en eller annen form for barseldepresjon. Og tallene bare øker. I tillegg er mørketallene store, siden mange aldri går til legen med problemene sine. Jeg gjorde aldri det. Da jeg fikk mitt første barn, forsvant jeg ned i et stort, svart hull. Jeg brukte godt og vel et år på å komme opp igjen. Hvorfor? Vel, det er mange grunner til det. Blant annet at jeg fikk en baby med kolikk som gråt døgnet rundt. Men hovedårsaken var at jeg overhodet ikke var forberedt på mammalivet. Det kom som et sjokk på meg. Jeg hadde jo sett så mange fine bilder av søte babyer på Facebook. Babyer som smilte og som sov søtt i krybben sin. Jeg leste artikkel på artikkel i mammablader om mødre som startet nettbutikk i mammapermisjonen. Mødre som lagde økologisk hjemmelaget babymat. Mødre som trente, som gikk på kafé og drakk kaffelatte med de andre mødre-vennene sine mens babyen sov, eller lå i babygymmen sin og bablet søtt.

Det var jo sånn det skulle være? Var det ikke? For meg ble virkeligheten en helt annen. Hvorfor gikk jeg ikke til legen med barseldepresjonen min? Fordi jeg ikke skjønte hva en lege skulle kunne gjøre for å hjelpe meg. Jeg var jo ikke syk, jeg var en mislykket mamma. En udugelig mamma som ikke fikset oppgaven. Og så vidt jeg visste, fantes det ikke medisiner mot mislykkede mødre. Jeg måtte bare ta meg sammen.

Jeg skulle ønske det fantes en blogg som forberedte meg på hvor slitsomt det er å være mamma, da jeg ble mamma for første gang i 2009. Kanskje hadde jeg sluppet å havne så dypt ned i det svarte hullet. Kanskje hadde jeg hatt mer realistiske forventninger til mammalivet. Kanskje hadde jeg følt meg bedre av å lese om andre mødre som også syns det var slitsomt å ha barn. Ja, det har nesten blitt en klisje at det er slitsomt å være mamma, Kadra har rett i det. Men i dagens samfunn der alt skal være så forbanna perfekt, og den eneste godkjente sinnsstemning er å være lykkelig, trenger vi sårt at noen viser frem baksiden ved mammalivet også. 

Jordmødre og ansatte på helsestasjoner rundt om i landet forteller om nybakte mødre som føler et vanvittig press om å gjøre alt helt riktig. De sliter seg ut på å være perfekt og sitter igjen med påfølgende konstant dårlig samvittighet for at de ikke er gode nok når det perfekte blir for vanskelig og slitsomt. Mange er overhodet ikke forberedt på hvor mye jobb det er å ha en baby.

Jeg tror det er mange grunner til at norske foreldre, og da spesielt mødre, sliter i dag. Vi lever i et perfeksjons- og prestasjonssamfunn der det ytre, det vi kan vise frem på Facebook, teller mer og mer. Vi lever i en verden der det er viktig kun å vise frem det vi mestrer, de perfekte sidene våre. Svakhet og fiasko må for all del skjules. Hvis ikke blir man stemplet som sutrete og negativ. Akkurat slik Kadra nå stempler mammabloggere som snakker høyt om at mammarollen er slitsom.

Det forundrer meg at Kadra, som er en så oppegående og smart kvinne, mener at så lenge hun ikke syns noe er vanskelig, så skal alle andre bare holde kjeft og ikke snakke om det. Fordi disse utfordringene er, ifølge Kadra, strengt tatt ikke er reelle. Det er bare selvskryt kamuflert som selvmedlidenhet og dårlig samvittighet.

Si det til de 20 prosentene som akkurat nå sitter hjemme i stua si og gråter med en nybakt baby i armene, de som bare later som og sitter der og gråter krokodilletårene sine. Si det til mammaen som er sykemeldt på grunn av stress. Hun tuller jo bare. Hun må bare skjerpe seg. 

Så kjære Kadra, jeg skjønner at våre mammablogger ikke appellerer til deg. Jeg skjønner at du er en av de som tar mammalivet på strak arm. Og det gleder meg å høre. Ikke sånn sarkastisk, men virkelig, det gleder meg å høre at du fikser foreldrerollen slik du gjør. Langt fra alle gjør det. Og for oss, er slike baksideblogger et deilig pusterom der vi kan kjenne oss igjen, se at vi ikke er de eneste som sliter, dele erfaringer, klappe hverandre på skulderen og le sammen av oss selv og hverandre og av alt som er vanskelig. Du kaller oss navlebeskuende. Jeg syns du først og fremst skal dra blikket opp fra din egen navle og prøve å forstå at ikke alle takler mammarollen like lett som deg. 

Fakta er, at skremmende mange sliter med å være foreldre i dag. Og det må vi snakke om. Vi må snakke høyt og tydelig. Og det kommer vi til å fortsette med, forhåpentligvis uten at du, og de andre mammaene som syns mammarollen er lett som en plett, kaller oss negative, sutrete og falske. 

 

PS: For flere oppdateringer om baksiden ved mammarollen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er det greit å leke med maten?

//Annonse

- Å kjære, lille ert. Du smaker mye bedre enn en fjert. Femåringen står på stolen sin og synger av full hals. På fatet hennes ligger middagen formet som et ansikt. Gulrotbiter til øyne, en ert til nese, kyllingbiter til munn og ris-hår.

Storebroren ler med åpen munn så alle de altfor store og skeive voksentennene nesten hopper ut av munnen hans.

- Kom igjen, da plingesøster. Syng da! Han har nettopp stjålet en kyllingbit fra tallerkenen min til stor jubel fra både lillesøster, eller plingesøster som storebroren kaller henne, og mannen.

Fra Matro-spillet: Sorter maten på tallerkenen etter hva slags type mat du har. 

 

Har vi gått helt fra sans og samling her i Casa Kaos, tenker du kanskje nå. Har vi kastet siste rest av regler og grenser ut av vinduet og gått helt amok ved matbordet?

Nei da, vi bare spiller Matro-spillet. Et spill laget av Mills og produsert av Egmont. Du vet, Mills som står bak merkene Melange, Delikat, Soft Flora, Vita hjertego' og Mills kaviar.

 


Matro-spillet er lite og enkelt og får lett plass på middagsbordet. Spillet er delt inn i tre kategorier: Lek med maten, Matro og Fleip eller fakta. 

 

Spillet er utviklet av pedagoger, barnefamilier og psykiater Finn Skårderud (han som driver Villa Sult), og skal hjelpe oss småbarnsforeldre med å senke skuldrene og skape mer trivsel rundt måltidene. Ja, du leste riktig. Vi skal få matro og lave skuldre ved å stå på stolen og synge om erter og stjele mat fra hverandres middagstallerkener. Blant annet.

Det viser seg nemlig at hele 1 av 3 småbarnsforeldre blir stresset av hverdagsmåltidene. Det kommer fram i en undersøkelse Respons Analyse har gjort på vegne av Mills. Vi blir stresset av at barna ikke liker maten de får servert, av at de ikke spiser nok, av at de ikke sitter stille under måltidet og av at de krangler. Og så får vi dårlig samvittighet. For at vi ikke får til å ha slike lange, koselige middager, der vi snakker om hva alle har gjort i løpet av dagen. Slike middager alle andre tilsynelatende har hver eneste dag.

 


Stjel en matbit fra en av de voksnes tallerken og spis den.



Hey ...!
 

Dessverre er det ofte sånn at jo mer vi stresser med å få barna til å sitte stille og spise riktig og nok mat, jo vanskeligere blir det. Det tror jeg de fleste småbarnsforeldre kan skrive under på. For er det noe barn lukter på lange avstander, så er det at mamma og pappa er stresset.

Undersøkelsen viser også at 2 av 3 foreldre oppdrar barna likt eller strengere ved måltidssituasjonene sammenlignet med hvordan de selv ble oppdratt som barn. Hele 4 av 10 småbarn får ikke gå fra bordet før de har spist opp maten. 

Selv om dagens foreldre på de aller fleste områder har løsnet på de strenge reglene og disiplinen tidligere generasjoner praktiserte i barneoppdragelsen, henger vi litt igjen når det gjelder måltidsregler. For her er mange av oss veldig strenge. Vi vil jo så gjerne ha veloppdragne barn som sitter stille og spiser pent. Men det er ikke så lett for små barn å sitte stille under et helt måltid. Små barn rører på seg hele tiden, de synger, prater, søler, griser, velter glass og lager smilefjes med ketsjupen. Og i perioder vil de kanskje ikke spise erter. Eller brokkoli, eller gulrot, eller fisk, eller noe i det hele tatt, annet enn pasta. Og jo mer vi stresser og presser, jo verre blir det.

 


Noen mennesker spiser slanger. Fleip eller fakta?
 

Hva med å gjøre måltidene til en hyggelig stund, der lek og moro er tillatt?  Det har vi gjort, og plutselig er det ikke lenger noe problem at barna ikke vil komme og spise. For de gleder seg til middagen. Vi har heller ikke noe problem med barn som løper til og fra bordet, for vi har det så gøy under middagen. Og tro det eller ei, barna mine spiser både fisk, gulrot, brokkoli og erter. For grønnsaker smaker nemlig mye bedre når man har sunget en sang til dem først.

 

Å kjære, lille ert. Du smaker mye bedre enn en fjert.

 

Klarer du å holde tallerkenen din med strake armer foran deg i ett minutt?




Kan du spise noe fra tallerkenen uten å bruke hendene?
 

Har du lyst til å vinne et Matro-spill? Jeg gir bort tre spill til tre av dere som legger igjen en kommentar under her og forteller meg hva dere syns er vanskelig, eller lett, med måltidene. Kanskje har du noen gode tips til andre som stresser rundt maten?

 


 

Vil du øke vinnersjansene dine, gir jeg også bort spill både på Facebook og på Instagram (casa_kaos).

Vinner du ikke, får du kjøpt spillet i disse ARK-butikkene.

Les også: Når sunt blir usunt

Les også: Når begynner datteren min å slanke seg?

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som gjerne leker med maten, følg oss her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

 

Hjelmhysteri på ville veier

Den sikreste måten å få tittelen «Årets dårligste forelder» på er å la ungene dine bli sett i gata, med en sykkel, uten hjelm. Om de så bare går og triller sykkelen. Ja, om de så bare står og ser på sykkelen. Er ungen din i nærheten av en sykkel innenfor en radius på to meter uten å ha på hjelm, så er det gjort. Du er stemplet som nabolagets dårligste forelder.

 


 

Hjelm er en bra ting. Jeg skal ikke argumentere mot det. Jeg er for hjelm, og spesielt på barn. I hvert fall i visse sammenhenger:

- På sykkel (Og merk deg ordet . Ikke ved.)

- På skateboard

- På rulleskøyter

- I slalombakken

- På motorsykkel

- På hest

- Rafting, fallskjermhopping og annen ekstremsport

- På byggeplasser

Men la oss nå ikke bli helt hysteriske og tre hjelm på de stakkar barna våre bare de ser på en sykkel. Det må være lov å bruke sunn fornuft.

Før ferien, delte jeg et bilde av meg og femåringen på en Goped vi hadde fått. En Goped er en stor manuell sparkesykkel for voksne, med plass til barn på. Vi sparket litt rundt i gata i sånn ca. 10 kilometer i timen og tok noen bilder. Ikke overraskende kom det inn kommentarer på at vi ikke brukte hjelm.

 


Og bare for å være helt korrekt - Gopeden har vi fått av Goped Norway. 
 

Altså, vi kunne gått fortere enn vi trillet på gopeden. Hadde femåringen satt fart og løpt bortover veien, og så falt, hadde hun slått seg mye kraftigere enn om vi hadde veltet på gopeden.  

Mange argumenterer med at dersom man bare helt konsekvent trer på barna hjelm på alt med hjul, så blir det en innarbeidet vane. Men hva med å lære barna å  bruke sunn fornuft? For det gjør vi jo på så mange områder.

Vi bruker for eksempel hjelm i slalombakken, men vi bruker ikke hjelm i akebakken (Selv om det helt sikkert finnes mange foreldre som mener vi bør begynne med det også). Det går jo akkurat like fort i akebakken som i slalombakken. Vi bruker heller ikke hjelm når vi går på langrenn, selv om vi får like stor fart i nedoverbakkene i skisporet som vi får i slalombakken.

Jeg trer heller ikke hjelm på ungene når de kjører sparkesykkel i gata. I hvert fall ikke på minstemann som bare for ett år siden tuslet rundt med en sparkesykkel med tre hjul på. Det var klin umulig å velte på den. Men de må bruke hjelm når de er i skateparken, for der sparker de mye fortere og de hopper og trikser.

Det er da ikke noe problem å lære barna at man bruker hjelm til forskjellige situasjoner. At man bruker hjelm når det går fort, eller når risikoen for å falle er stor.

Det er jo ikke sånn at vi være konsekvente hele tiden for at barna skal få med seg budskapet? Det er jo ikke sånn at barna må rekke opp hånden hjemme før de snakker, for hvis vi ikke er konsekvente, vil de ikke forstå at de skal rekke opp hånden før de snakker på skolen.

Eller at man ikke kan ha godteri på lørdag, for da tror barna de skal få godteri hver dag. Barn klarer fint å skille mellom forskjellige situasjoner. Barna mine vet at de må bruke hjelm når de sykler og når de kjører slalom, selv om de ikke må bruke hjelm på sparkesykkel og på langrennski.

Så ja, hjelm er bra. Men vi må ikke bli helt hysteriske. Vi kommer ikke til å ta på oss hjelm når vi triller rundt på gopeden vår. Ikke fordi jeg er en dårlig forelder som ikke bryr meg om barna mine. Men fordi jeg har vurdert situasjonen og kommet frem til at akkurat da er hjelm er overflødig. Fordi jeg bruker sunn fornuft. Det er jo også en god egenskap å lære barna våre. Er det ikke?

Når bruker barna dine hjelm?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kjære sønnen min - ikke dop ned og voldta jenter

Hvis jeg skulle lykkes med bare én liten brøkdel av barneoppdragelsen, hvis bare én liten del av alt det jeg prøver å tyte sønnen min full av, går inn, så håper jeg det er noe ala: Vær snill, vær grei, behandle folk med respekt og ikke dop ned og voldta jenter.

 


 

Foreløpig er sønnen min bare seks år gammel. Han er en ganske så fin liten fyr. Det er ikke alltid han gjør som jeg sier. Han hater å rydde. Han syns det er noe pes å pusse tenner. Det hender at han stjeler restene etter lørdagsgodtet mitt hvis han våkner før meg søndag morgen. Noen ganger maser han hull i hodet på meg. Han har null respekt for at jeg av og til trenger å tenke en hel sammenhengende tanke uten at han avbryter meg. Han lugger lillesøsteren sin og han hopper i sofaen og turner i gardinstanga. Men han er snill og grei, morsom og aktiv, tøysete og kosete, han har mange venner og han er ganske god i fotball.

Jeg er en sånn passe god mor, tror jeg. Jeg prøver og feiler. Jeg bommer og jeg gjør ting riktig. Jeg tror jeg gjør mer riktig enn omvendt. Men jeg er ikke perfekt. Vi bor i et fint hus, men ifølge dagens standard, burde det vært pusset opp. Huset er så godt som aldri ryddig. Det flyter av leker og klær. Hybelkaninene storkoser seg bak sofaen. Barnerommet er mer praktisk innredet enn pent. Jeg gir barna mine Nugatti på brødskiva i helgenen og is på en helt vanlig tirsdag. De får lov til å hoppe i sofaen, løpe i stua, synge under middagen og leke med maten. Og av og til bruker jeg iPaden som barnevakt.

Jeg bruker også tomme trusler, og noen ganger gir jeg etter i matbutikken når barna hyler etter is. Jeg er aldri ajour med klesvasken, og barna må rett som det er gå i barnehagen og på skolen med to forskjellige sokker. Jeg baker posekaker til skoleavslutningene og matpakken deres består av to grove med ost og leverpostei. Mine barn må se langt etter prinsessekaker, temabursdager, Kaluza-matpakker og barnerom med sklie og stjerner i taket.

Mange mener dette gjør meg til en dårlig mor.

Les også: Føkk mammapolitiet!

Men hva er egentlig en god mor, eller en god forelder? I mine øyne er det foreldre som oppdrar barna slik at de vokser opp og blir snille og greie folk. For det viktigste for meg er at barna mine ikke blir drittsekker.

Hva som ligger bak at voksne menn doper ned og voldtar unge jenter, aner jeg ikke. Men jeg vet én ting: det har ingenting med posekaker og forskjellige sokker å gjøre!

Hjemmebakte økologiske kaker, pirat-rom og ergonomisk korrekte bæreseler har, så vidt meg bekjent, aldri bidratt til å oppdra greie folk. Greie folk får vi ved å snakke med barna våre, gi dem gode verdier og ved gå foran som gode forbilder.

Så bare stjel restene etter lørdagsgodtet mitt du, gutten min. Hopp i sofaen og turn i gardinstanga til du blir gelé i beina. Rot på rommet ditt og nekt å rydde når jeg ber deg om det. Krangle med lillesøsteren din, hold deg for munnen og rop «pjuh» når jeg kommer med grønnsakene til middagen, tegn med tusj på katten, bli sint når jeg prøver å ta fra deg iPaden din og spis posekakene jeg baker til du spyr av alle E-stoffene.

Men ikke dop ned og voldta jenter når du blir stor!

 

PS: For flere oppdateringer fra en såkalt dårlig mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Det er ingen skam med hjemmeferie

Det er de fleste av oss enig i nå, ikke sant? Det er virkelig ingen skam å være hjemme i ferien. Enten grunnen er at man ikke har råd til å reise bort, at man ikke kan på grunn av sykdom, eller rett og slett at man ikke vil fordi man trives best hjemme.

 


 

Derfor er jeg helt uenig med de som mener barnehagene og skolene skal droppe å la barna få snakke, tegne og skrive om feriene sine for å skåne de som «bare» har vært hjemme. For hvis det ikke er skam «bare» å være hjemme, hvorfor må disse barna skånes da?

I følge Side2, skal hele 21 prosent av oss tilbringe ferien hjemme i sommer. Det viser DNBs nye forbrukerundersøkelse. Dette er det høyeste tallet siden DNB begynte å måle nordmenns ferievaner i 2006. Med andre ord, hjemmeferien er på vei tilbake.

Det er mange grunner til det. KK.no har snakket med det skandinaviske trendinstituttet Pej gruppen i Danmark. De tror noe av årsaken er økonomiske grunner som usikkerhet på arbeidsmarkedet og fallende boligpriser. Men også at vi lever i en tid der det eneste vi egentlig mangler er, nettopp, tid. Vi søker ro, stillhet og avslapning i stedet for å halse rundt fra den ene attraksjonen til den andre. 

KK har også intervjuet meg om hjemmeferie. Artikkelen kan du lese her

 

 

Jo da, tenker du kanskje nå. Det er lett på si at vi ikke trenger å skåne barna som er hjemme i ferien frivillig. Fordi det liksom har blitt litt trendy. Men hva med de som aldri får dra på dyre ferier fordi foreldrene ikke har råd. Disse barna bør vel skånes?

Selvfølgelig skal vi bry oss om de som har så dårlig råd at de aldri får dra på ferie. Selv om det ikke er sikkert at det er så forbanna synd på disse barna. En fin ferie har ingen prislapp. Men jeg mener den rette måten å bry seg om disse barna på, ikke er å dysse ned, gjemme bort og ikke snakke om hjemmeferien, eller ferier i det hele tatt.

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt.

Jeg mener vi tvert i mot må snakke masse om ferier. Både vi voksne og barna. Både hjemme, i barnehagen og på skolen. Vi må snakke opp hjemmeferien. Vi må snakke om hva vi har gjort i ferien, ikke hvor mye den kostet. Og vi må snakke med barna våre om at en hjemmeferie er like mye verd som en dyr Thailandstur. Dette handler om holdninger.

Hvis vi vil gjøre hjemmeferien mindre skamfull, er det dummeste vi kan gjøre, å nekte barna våre å snakke om den. Alle vet at det som blir dysset ned, gjemt bort og ikke snakket om bare blir mer skamfullt.

Dessuten, det er virkelig ikke sikkert barna selv syns de har hatt en dårlig ferie selv om de har vært hjemme. Vi har vært hjemme flere sommerferier, både frivillig men også ufrivillig, og barna mine elsker det. For vi har tid sammen! Vi går ned til parken og mater endene, vi bader i sjøen, vi hopper i vannsprederen i hagen, vi går på geocatching, vi drar til skateparken, vi sover ute i gapahuk, vi fisker, vi blåser såpebobler, vi sover i telt, vi spiser is, vi gjør ingen ting. Vi har det helt supert! Og jeg tror barna mine hadde blitt ganske overrasket, og litt lei seg, dersom hele barnehagen eller klassen skulle droppe å snakke om ferien sin fordi noen voksne mente mine barn måtte skånes.

Så snakk om ferier! Snakk høyt! Snakk mye! La barna få tegne og skrive stil fra ferien sin med hevet hode og rak rygg, enten de har vært i Thailand, i Mosjøen eller hjemme. For det ER ingen skam med hjemmeferie!

 

Les også: Vi stopper ikkemobbing ved å gjøre alle barn like

Les også: God forelder-boksen er skremmende trang

 

PS: For flere oppdateringer fra vår kaotiske ferie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

50-tallet ringte og ville ha holdningene sine tilbake

Du har kanskje fått med deg posekakedebatten mellom Pascal og meg på NRK Ukeslutt?

Hvis ikke, kan du lese om den her.

Kort fortalt mener Pascal at posekake er noe dritt, at jeg bør skjerpe meg, at det er synd på barna mine og at jeg bør ha dårlig samvittighet for å troppe opp på sommeravslutningen med posekake.

Pascal er en artig fyr, han altså. Jeg er overhodet ikke enig med han i denne saken, men han presenterer budskapet sitt med både smil og øyeglimt, og vi har hatt en god tone i etterkant.

Verre er det med en del av mødrene som poppet opp i kommentarfeltene etter debatten. For det var som å ta et gedigent steg tilbake til 50-tallet.




 

For å bake posekake i stedet for hjemmebakt, er for mange synonymt med ren latskap, med å ikke bry seg om barna sine, med omsorgssvikt og i det hele tatt med å være en dårlig mor. Les: Ikke en dårlig forelder, men en dårlig mor. 

Her sitter det altså en gjeng med mødre på sine nyoppussede Nicolas Vahe-kjøkken med hodet langt nedi kakeformen og synes synd på barn som må ta til takke med posekake. På nyhetene hører vi om barn som lever med krig rett utenfor stuedøra, barn på flukt, barn som blir mishandlet, som sulter, som lever under fattigdomsgrensen, og så syns de synt på barn som får posekake!

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt!

Flere mente, som alltid når jeg skriver at jeg ikke har tid til noe, at så lenge jeg har tid til å sitte på bloggen flere timer hver dag, så har jeg vel også tid til å bake. Da jeg forklarte at bloggen er jobben min, og at de kan da virkelig ikke mene at jeg skal droppe jobben min for å bake (!), var svaret at jo, det syns de jeg burde. Hvis jeg jobber så mye at jeg ikke har tid til å ta vare på barna mine, og med ta vare på, mente de altså å bake med dem, så burde jeg kutte ned på jobbingen. Tjo hei, feminist!

 

Stakkar barn. Noe så grusomt. Hvor er barnevernet?

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det er ikke ofte jeg blir stum, men her må jeg faktisk lete etter ordene. Jeg trodde vi var kommet mye lenger en dette! Jeg trodde vi levde i 2016!

Av og til får jeg spørsmål fra journalister og andre interesserte om det egentlig er behov for bloggen min i dag. Trenger vi fortsatt en motvekt til det perfekte? Er det ikke egentlig litt ut nå, å fronte hjemmelaget, hjemmebakt, hjemmestrikket og økologiske barneklær og -mat? Har det ikke blitt litt kleint å være «perfekt»? Og mammapolitiet som jeg har skrevet mye om både her på bloggen og i boka mi, eksisterer de egentlig i dag? Er ikke det bare en myte at det finnes mødre som rakker ned på andre mødre som velger andre løsninger enn en selv?

Jeg har faktisk tenkt litt på dette. Er det egentlig behov for en mammablogg som motvekt til alle de perfekte mødrene der ute?

Vel, om jeg noen gang har vært i tvil, så er i hvert fall svaret mitt akkurat nå et stort og rungende JA! Vi trenger ikke bare én, men flere motvekter i alle sosiale og usosiale medier. Vi trenger mer posekake, flere veltede melkeglass og flere brødskiver på gulvet med leverposteisiden ned. 

 



Men hvorfor henger Pascal og disse mødrene seg så veldig opp i kaker? Hva med brød? Er man en dårlig mor hvis man ikke baker sitt eget brød også? Og hva med alle andre matvarer som de fleste av oss kjøper ferdig i butikken, som ketsjup, pasta, yoghurt og majones. Lager Pascal og disse mødrene disse matvarene selv også? Og hvem bestemmer hvor grensen går for hva en god mor bør lage fra bunnen og hva det er greit å kjøpe ferdig i butikken?

Dessuten, hvor er fedrene oppi denne debatten? Det at mannen min baker rundstykker og brød flere ganger i uka, og gjerne smeller sammen en bolledeig i helgene, teller ikke det? Må det en mors kjærlige og myke hender til på kjøkkenet for at barna skal ha det bra?

Jeg liker ikke å bake. Har aldri likt det, kommer aldri til å like det. Det er ikke tiden det står på, det er interessen. Men jeg liker å gå på ski med barna om vinteren. Jeg liker å gå på geocaching med dem. Jeg liker å spille musikk og danse sammen med dem. Jeg liker å snakke med dem. Og så er jeg veldig flink til å lytte.

 


Nei nei, dette holder ikke, Marte. Du må bake kake. Kake!
 

Nå vet ikke jeg om Pascal og kakebake-mødrene går på ski med barna sine, men dersom de ikke gjør det, kunne det da virkelig ikke falle meg inn å kalle dem for dårlige fedre eller mødre fordi de ikke introduserer barna sine for snøens mange gleder! Ei heller om de ikke går tur i skogen eller er opptatt av musikk. Jeg har aldri skjønt meg noe særlig på folk som tror deres verdier og måte å leve på er det eneste rette, og at alle som velger annerledes velger feil. 

Så bare slapp av, alle 50-talls-mødre. Barna mine har det helt fint selv om jeg ikke baker kaker fra bunnen. Jeg er ganske sikker på at de kommer til å vokse opp og bli noen alrighte mennesker, selv om jeg smører sammen en posekake til sommeravslutningen. Akkurat som jeg er ganske trygg på at deres barn også kommer til å bli alrighte folk selv om dere ikke tar de med ut på ski om vinteren eller lager ketsjupen fra bunnen

Les også: Kvinnekamp og mammakamp

 

Tror du barn får traumer av ikke å få hjemmebakte kaker bakt av mor? 

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som verken kan eller gidder å bake, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Mamma, skal jeg dø?

- Ja, gutten min. Det skal du.

- Skal Lillesøster også dø?

- Ja, Lillesøster skal også dø. Og jeg. Og far. Og alle vennene dine.

- Og kattene våre?

- Ja, begge kattene. Både Frida og Tobias.

Vi var på teater i helgen. Nittedal teater spiller Brødrene Løvehjerte på Skyset gård denne uka. Og for ordens skyld, jeg har fått billettene, men jeg har ikke fått betalt for å skrive noe som helst.

Seksåringen ser på meg med store øyne. Forestillingen har bare så vidt begynt. Jonatan Løvehjerte er død. Han døde da han reddet lillebroren sin, Karl, ut av det brennende huset. Og så dør jammen Karl Løvehjerte av sykdom, like etterpå.

 


 

Tung musikk flyter overraskende lett ut av de store høyttalerne på tunet. Skuespillerne har fått på seg svarte dresser. Moren gråter, høyt, desperat. Jeg griner jeg og. Rundt meg tørker både mødre og fedre diskret bort tårer. Barna sitter med store øyne og åpen munn.

Men dette er bare begynnelsen. For i løpet av dagen blir vi utsatt for både tyveri, løgner, fulle folk, drap, sverdkamper, blod, brennmerking, kidnapping av barn, selvmord, selvpisking, slåssing, skumle soldater, ondskap og drager. Og jeg skriver i løpet av dagen, for stykket varer i flere timer, vekslende mellom flere forskjellige utendørs scener og friteater i middelalderbyen som er satt opp på gården.

 


 

Og barna, de ble både redde, forundret, overrasket og sjokkerte. Selvfølgelig var det både sang, dans, lek, moro og masse kos også, men Brødrene Løvehjerte er en til tider en voldsom historie.

Men så tenker jeg, gjør det egentlig noe? At barna blir litt redde? At de får se at verden består av mer enn Mikke Mus og Pocoyo.

Barna mine har allerede måtte forholde seg til død og sorg, siden mammaen min døde for tre år siden. Seksåringen har fått med seg at det finnes folk der ute som ønsker å skade andre. Folk som dreper mennesker bare fordi de elsker folk av samme kjønn, eller fordi de tror på en annen gud. De har vært nødt til å forholde seg til alvorlig sykdom, døde mus med avrevet hode i senga (Katten! Ikke meg!), at barn blir laget ved at mannen putter tissen sin inni dametissen (Det tok det dem flere dager å fordøye), at noen har skutt og drept elgen i viltgryta på middagsbordet og at det finnes voksne folk som er slemme mot barn.

Sistnevnte syns jeg det har vært veldig vanskelig og håndtere. Vi har hatt den store «hva er det greit at voksne folk gjør med deg, og hva er ikke greit-praten». Vi har snakket om at de ikke må bli med folk de ikke kjenner, ikke sette seg inn i biler til folk de ikke vet hvem er, ikke tro på voksne som sier de har en hundevalp i kjelleren, og at det er lov å fortelle mamma og pappa hemmeligheter som gjør vondt i magen, selv om man i utgangspunktet ikke skal avsløre hemmeligheter (Som hva Lillesøster får i bursdagsgave, og at mamma stikker til dem en is selv om det bare er torsdag og far mener at de bare skal få is på lørdag).

 


 

Nei, verden er ikke bare sukkerspinn og myke hestemuler. Dessverre. Livet er ikke bare glede, latter, vennskap og bursdagsfester. Livet består også av sorg, sinne, frustrasjon, sjalusi, skam, hat og tristhet. Og dette er følelser barna før eller siden må forholde seg til. Hvis vi skåner barna for alt som er vondt og trist, frarøver vi dem samtidig muligheten til å bli kjent med, og lære seg og håndtere, de vonde følelsene og de vonde situasjonene de kommer til å havne oppi.

Nå skal jeg innrømme at jeg hadde litt problemer med å forklare hvorfor foræderen Jossi ble brennmerket av Tengils soldater. Og hvorfor brødrene Løvehjerte tar selvmord til slutt. Jeg prøvde, men det ble veldig innviklet og jeg rotet meg bort i et sammensurium av livet etter døden, landet bortenfor stjernene, engler, Nangijala og Nangilima. Jeg skjønte det nesten ikke selv til slutt og ungene ble lei lenge før jeg kom til poenget. Men det var verdt et forsøk.

 

video:img4814

 



 

Snakker du med barna dine om vanskelige ting? Og hvor gamle syns du barna bør være før man snakker med dem om ting som krig, terror, sex, mishandling og død?

Les også: La nå barna få seg en på trynet

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Casa Kaos vs. Pascal i kakebaking

I morgen skal jeg møte selveste Pascal på NRK Ukeslutt. Vi skal snakke om posekaker. Pascal mener posekakene er reneste djevelens verk som har satt griller i hodene på vår generasjon mødre. Han mener det ikke tar lenger tid å bake en kake fra bunnen og at posekakene både smaker vondt og inneholder masse unødvendig dritt.

 


 

Jeg er, kanskje ikke helt uventet, helt uenig, og hyller posekakene som alle mødres redning i disse hektiske sommeravslutnings-tider.

Jeg mener, hvordan i alle dager hadde vi overlevd denne årstiden med sommeravslutninger på skolen, i barnehagen, på fotballen, på turninga og på gud vet hva uten posekakene?

For helt ærlig, det tar lenger tid å bake en kake fra bunnen enn å smelle sammen en posekake. Og hvem har vel tid til å bake alle disse kakene, gjerne flere ganger i uka, mellom henting i barnehage og på SFO, lekselesing, middagslaging, dugnader, treninger, klesvask, handling, matpakkesmøring og alt annet vi har å styre med hver eneste dag.

Du kan høre oss på NRK Radio i morgen, lørdag, rundt klokken 12.50.

Hva stemmer du for? Posekake eller kake laget fra bunnen?

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kakemesteren, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er det uhygienisk med barn i handlevognen?

Det syns i hvert fall Coop Obs i Horisont, Åsane i Bergen. En leser av bloggen sendte meg dette bildet fra butikken:


 

«Ingen skitne føtter der andre legger cashewnøtter!» står det på store plakater ved handlevognene. Og så har de satt fram en disk med papir og desinfeksjonsmiddel på spray og en stor plakat der det står: «Her kan du desinfisere din handlevogn/kurv.»

Jøss, tenker jeg da. Jeg har aldri tenkt over at handlevognene og -kurvene må desinfiseres før de brukes. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har hatt barna oppi handlevogna. Har jeg med meg to slitne barn i butikken, hender det jeg plasserer den ene i setet på vognen og den andre oppi selve vognen. 

For er ikke maten pakket inn i emballasje da? Og er det virkelig barna som gjør vognene og kurvene så møkkete og klissete? Jeg trodde den mørke randen langs kanten og den klissete, illeluktende massen i bunnen, var gammelt matsøl, jeg. Greit nok at barn er møkkete, men så møkkete er de vel ikke?

Dessuten, må handlevognen være desinfisert før vi putter innpakket mat i den? Jeg syns vi vasker og desinfiserer alt for tiden. Det begynner nesten å likne hysteri. Vi har vaskemidler og sprayer for alt. Vi blir livredde bare vi ser en liten smule på kjøkkenbenken, eller en flekk i kjøleskapet.

Vi dusjer og vasker på barna våre tørr hud og eksem og vi lar dem ikke drikke sølevann og spise pølsa som datt ned på bakken lenger.

Møkk har blitt den nye, store folkefienden. Og så lurer vi på hvorfor astma, allergi og andre autoimmune sykdommer (der kroppens immunforsvar går amokk og angriper friske celler) blomstrer opp.

Vi er ikke laget for å leve helt rent og desinfisert. Vi mennesker er laget for å tåle både møkk og søle. Kroppen vår trenger å bryne seg på bakterier. Ellers blir vi syke!

Så nei, jeg syns ikke noe om at Coop Obs i Bergen nå oppfordrer kundene sine til å desinfisere handlevognene sine før bruk. Jeg syns det tvert i mot er helt unødvendig og noe stort tull. For har noen noen gang blitt syke av møkkete handlevogner? Hvis ikke, hvorfor lage et problem av noe som ikke er et problem? 

Hva syns du?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kripos: Ikke vær redd for å la barna bade nakne

Lørdag postet jeg et innlegg om nakne barn på stranda. Jeg er tilhenger av at små barn skal få løpe rundt nakne og syns det er synd at flere og flere velger å kle på barna sine badetøy og bikinier. 

 


 

Innlegget skapte stort engasjement. Kommentarfeltet boblet og kokte. Mange var enige i at det ikke finnes noe ved små barnekropper som må skjules. Mens en del foreldre fortalte at de velger å ta på barna badeklær fordi de er bekymret for pedofile som tar bilder av barna deres. Og det skjønner jeg veldig godt! Likevel syns jeg det blir feil dersom vi skal gi disse få pedofile mennene på badestrender så mye makt, at vi begynner å kle på barna våre på stranda.

Men er dette med snikfotografering av små barn egentlig er problem? Og bør vi i så fall ta det så alvorlig at vi slutter å la barna løpe rundt nakne?

Jeg tok kontakt med Kripos for å høre  hva de mener om saken.

Ida Dahl Nilssen er pressesjef i Kripos. Hun mener foreldre ikke trenger å være redd for å la barna bade nakne på stranda. 

- Det kan nok være at bilder tatt på stranden av og til kan dukke opp i spredd materiale på nett som viser barn fremstilt på seksualisert måte. Dette er likevel ikke en stor problemstilling og Kripos har ikke erfaring som tilsier at foreldre skal føle frykt for å la sine barn bade nakne på stranda, sier Ida Dahl Nilssen.

Hun forteller også at pedofile finner de bildene de trenger uten å gå på stranda for å ta bilder av nakne småunger. 

- Det er dessverre mange med en seksuell interesse for barn, men de finner nok dessverre de bildene de trenger uten i særlig grad å måtte oppsøke offentlige strender, sier hun. 

Så la gjerne barna løpe nakne rundt på stranda i sommer. Dersom barna vil det selv, selvfølgelig. Min erfaring er at de fleste barn ønsker å ta på seg badetøy når de når en viss alder. 

Her kan du lese intervju med meg om samme tema på Side2: Vi seksualiserer barnekroppen når vi dekker til små barn på stranda

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nakne barn på stranda - er jeg naiv?

For jeg syns faktisk det er helt greit at små barn løper nakne rundt på stranda. Små barn er ikke seksuelle objekter. Små barn er ... små barn. Det skal ikke være nødvendig å måtte skjule kroppene deres.

 


 

Da jeg var barn, løp jeg naken rundt i hagen helt opp til skolealder. Det var helt normalt. På stranda også. Etter hvert bare med en bikinitruse.

Rundt meg lå alle 70- og 80-talls mødrene med puppen i det fri. Jeg var omkranset av pupper. Det var store pupper, små pupper, sprettpupper, hengepupper, rynkete pupper, brune pupper, hvite pupper og vrengt polvott-pupper.

Det var muffinsmager og cellulitter i skjønn forening. Ingen skjulte rynkete mammamager og strekkmerker bak store badedrakter. 70- og 80-talls mødrene ville bli brune. Også på magen og på puppene.

I dag går ingen toppløs lenger. Badedrakten er på full fart inn igjen, slik at vi kan gjemme bort mammamagene våre. Vi er så redde for at noen skal vurdere kroppene våre og stemple de ikke gode nok.

Og så kler vi på de små barna våre. Ikke fordi vi skjemmes over kroppene deres, slik vi skjemmes over våres egne, men fordi vi er redd noen andre skal seksualisere dem.

Og ja, jeg skjønner at man blir bekymret. Man leser om menn i busker og bilder som blir misbrukt. Men skal vi la disse få (for la meg presisere at det er snakk om noen veldig få) mennene få styre hvordan barna våre skal kle seg på stranda? Skal vi virkelig gi disse mennene så mye makt?

For nettopp ved å kle på barna våre og skjule kroppene deres bak badebukser og bikinitopper (sic), er vi med på gjøre barna til noe seksuelt.

Jeg lar ingen andre bestemme hvordan jeg skal se ut på stranda. Herregud, jeg er 40 år og bryr meg nada om en eller annen dust ikke liker magen min eller cellulittene mine. Det er i så fall hans eller hennes problem, det er virkelig ikke mitt.

Og jeg nekter også å la en eller annen dust få seksualisere mine barn. Det er også hans problem, ikke mitt!

Hva mener du? Ja til nakne barn på stranda, eller syns du jeg er naiv?

Les også: Nakenhysteri på ville veier

Les også: Slik får du bikinikropp

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hva har jeg gjort?

Nå begynner jeg å skjønne konsekvensene av det jeg har gjort. Det har egentlig ikke gått skikkelig opp for meg før nå i det siste. Men nå begynner det altså å synke inn.

Jeg har fått barn! Jeg er mamma! Jeg har ansvar for to små mennesker!



 

Noen synes kanskje det er rimelig sent å oppdage disse tingene nå. Jeg har tross alt vært mamma i over seks og et halvt år. Men sånn er det altså. Noen ting tar lenger tid enn andre. 

Før jeg fikk barn, ofret jeg ikke disse tankene mye oppmerksomhet. Jeg var ikke spesielt glad i barn, men jeg visste likevel at jeg en dag skulle få barn. Det var omtrent akkurat så langt tankene rakk: Jeg skal bli mamma, en gang. Jeg vil ha barn, en gang.

Og så ble jeg gravid, da. Men jeg tenkte fortsatt ikke så mye over hva jeg hadde satt i gang. Jeg registrerte selvfølgelig at jeg var gravid, og visste at jeg skulle bli mamma temmelig snart. Men jeg var ikke av dem som satt og grunnet over dette store mysteriet det er å lage et liv. 

Og plutselig en kveld sent i november for seks og et halvt år siden, ble jeg mamma for første gang. Og det var greit nok. Mange får på dette tidspunktet litt angst. De store, overveldende tankene kommer kastet på en. Man sitter der på barselhotellet, og etter hvert i sofaen hjemme, med et lite menneske i armene og tenker: Hva er det jeg har gjort. Hvordan skal dette gå?

Jeg gjorde ikke det. 

Jeg fikk verken angst eller sjokk. Jeg fikk en barseldepresjon noen uker etterpå. Men jeg hadde aldri disse store tankene om ansvar og alvor. Jeg bare eksisterte, litt på autopilot, uten egentlig å registrere noe som helst. 

Så fulgte en veldig travel periode med amming, bleiebytting, underskudd på søvn, krangling med mannen og utbrenthet. Jeg ble gravid igjen, ikke helt planlagt, åtte måneder etter førstemann kom, og så var det på an igjen med amming, bleiebytting, underskudd på søvn og krangling med mannen. 

Så kom trassalderen. Først den ene, så den andre. Trassalderen var som en eneste stor undervannstur der jeg bare sporadisk kom opp for luft. Puh, for en tid! Dessuten, de som påstår trassalderen går over i treårsalderen, juger. Hos oss varte den til godt inn i det femte leveåret. 

Men nå derimot. Nå har jeg en femåring og en seks og et halvtåring, og ting har begynt å roe seg. Å sørge for at barna får i seg mat og har på seg tørre og varme klær, har blitt en selvfølge. De rutinene sitter i ryggmargen. Sovingen har gått seg til, og vi har fått mer eller mindre velfungerende rutiner på det meste. Tannpuss, påkledning, hårvask og legging er ikke lenger en kamp. Vi har funnet vår måte å leve på og hvilke rutiner som passer for oss. Vi vet hvordan vi vil ha det og hva vi skal gjøre for å få det sånn. Jeg har begynt å slappe av. Jeg har fått tid til å tenke. Jeg har tid til å kjenne etter. Og plutselig går det opp for meg: Åh pokker, hva er det jeg har gjort?

Jeg har satt to små mennesker til live. To små mennesker som skal vokse opp og bli en del av dette samfunnet. Hvordan i alle dager skal det gå?

Barna mine får masse kjærlighet og omsorg. Det ligger ganske naturlig for meg. Men klarer jeg å gi dem nok selvtillit? Tør de å være seg selv? Tør de å stå opp for seg selv og andre i samsvar med de verdiene jeg prøver å printe inn i dem?

Akkurat nå fungerer alt helt fint. Begge barna har det helt supert i barnehagen og på skolen. De har masse venner. De er godt likt. De er snille og greie og flinke og fine og det er nesten ikke måte på hvor glatt alt går. Men kommer det alltid til å være sånn? Neppe. 

Tenk om de en dag blir mobbet. Tenk om de en dag mobber andre. Hva sier det i så fall om meg som mor? Og hvordan i alle dager skal jeg håndtere det?

Kommer det alltid til å gå fint på skolen? Jeg har bare knapt ett års erfaring med skolen, som mamma til skolebarn vel og merke, og aner egentlig ikke hva jeg har i vente. Vil alt gå like knirkefritt hele resten av skoleårene?

Så kommer det uunngåelige, da. Pubertet og ungdomstid. Oh, hjelp. Så langt har jeg ikke orket å tenke en gang. De skal drikke seg fulle for første gang. Hva om de prøver dop? De skal være ute hele natta uten at jeg aner hvor de er. De skal få sin første kjæreste og være stormforelsket. De skal ha kjærlighetssorg, kanskje opptil flere ganger. Og så skal de ha sex. Hvordan i alle dager skal jeg forholde meg til det?

De skal krangle med venner og bli venner igjen. De skal krangle med venner og ikke bli venner igjen. De skal overvurdere egne evner og gjøre masse dumme ting. De skal rope at de hater meg. At jeg er den verste mammaen i hele verden. De skal slamre med dører og låse seg inne på rommene sine og gråte i flere dager uten å fortelle meg hva som plager dem.

Så skal de ut i jobb. Finner de drømmejobben? Eller kommer de til å lete rundt etter flyktig tilfredsstillelse i jobb etter jobb. Kanskje skal de stifte egen familie. Få egne barn. Blir de gode foreldre?

Og det store spørsmålet: Kommer de til å bli lykkelige? Fornøyde? Få et godt liv? Kommer de til å se tilbake på sin egen barndom med en god følelse i magen?

Plutselig går det opp for meg at disse små barnas liv er mitt ansvar! Og det ansvaret strekker seg så mye lenger enn å få i dem mat, passe på at de vasker hender etter de har vært på do og sørge for at de er tørre og varme.

Disse små barna skal bli voksne mennesker. De skal leve et helt liv! 

Pokker og. Dette er alvor! Hva har jeg gjort?

 

Les også: 10 ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for 

Les også: Englebarn og drittunger

 

PS: For flere oppdateringer fra kjøkkenbenken min, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

1 av 3 småbarnsforeldre stresser rundt middagen

//Annonse

1 av 3 småbarnsforeldre! Tenk deg det. Det er mange av oss. Og i og med at vi spiser en del middager sammen med barna våre, blir det fryktelig mye stress i løpet av en uke. Tallene er hentet fra en undersøkelse Respons Analyse har gjort på vegne av Mills.

 


Ikke se på ledningene i bakgrunnen. Vi maler. (Og så du ikke ledningene før, gjorde du det i hvert fall nå).

 

Foreldrene i undersøkelsen oppgir følgende grunner til at måltidene blir stressende:

  • At barna ikke liker maten
  • At barna ikke sitter i ro under måltidet
  • At barna ikke spiser nok
  • At barna forlater bordet underveis i måltidet
  • At barna ikke vil sette seg til bords
  • At noen krangler

Tidligere var jeg også en av disse 1 av 3 foreldrene som stresset rundt måltidene, og spesielt rundt middagen.

For mine barn ville ikke komme og spise når maten var klar, de ville mye heller spille på Ipaden, sparke fotball, hoppe på trampolina eller i det hele tatt gjøre alt mulig annet enn å sette seg ved middagsbordet.

De spiste heller ikke alt de fikk på tallerkenen. Noen ganger bare pirket de i maten og det eneste de spiste var ett maiskorn og fire skjeer ketsjup. De stod på stolen, de sang, de veivet med bestikket, tok gjerne en runde rundt i stua midt i måltidet, og de kranglet.

 


 

Jeg hadde en forestilling om at middagen skulle spises sammen. Hver dag! Da skulle alle sitte pent ved bordet og snakke om hva de hadde gjort i løpet av dagen. Barna skulle smake på alt og alle skulle sitte til alle var ferdig med å spise.

Det ble en kamp!

Det ble krangling, masing, truing, konsekvenser jeg visste jeg ikke ville holde, og det ble mye stress, frustrasjon og dårlig samvittighet. Jeg begynte å fyre meg opp til den store middagskampen allerede før barna var kommet hjem.

Til slutt ble jeg så lei og frustrert at jeg bare ga opp. Jeg gadd rett og slett ikke mer. Vil du ikke komme og spise? Nei vel, så dropp det, da. Vil du ikke ha fisk? Nei vel, da får du spise poteter. du bare klappe katten som ligger i sofaen selv om du ikke er ferdig med å spise? Ja vel, så klapp den katten da.

Gjett hva som skjedde?

 


 

Etter noen dager med «Juhuu, vi trenger ikke komme og spise middag!» begynte barna plutselig å komme helt av seg selv. Ikke fordi jeg maste på dem, ikke fordi vi lagde en masse regler for det, men fordi de var sultne! Fordi de egentlig syns det var veldig koselig å sitte sammen med foreldrene sine og spise god mat og snakke om hva som hadde skjedd i barnehagen og på skolen den dagen.

I dag kan jeg med hånden på hjertet si at vi har hundre prosent stressfrie måltider, totalt strippet for dårlig samvittighet.

Barna spiser det de liker, de spiser til de er mette, noen ganger er det etter bare ett maiskorn, det er lov å synge, fekte med gaflene, prompe med ketsjupen og fylle vannglasset så fullt at man må slurpe i seg det øverste laget før man kan løfte glasset uten å søle.

 


 

Jeg tror heller ikke det er noen krise om barna ikke får i seg fisk, grønnsaker og avocado hver dag. Jenta mi levde en hel sommer på kun makaroni og ketsjup. Det gikk fint det og. I dag spiser hun både fisk og grønnsaker. (Men ikke avocado. Ærlig talt, ett sted går grensen).

Men viktigst av alt: Middagen har blitt til et høydepunkt hele familien virkelig gleder seg til. Masing og regelrytteri er byttet ut med trivsel og glede. Og med løsere regler og mer hygge rundt matbordet, viser det seg, ironisk nok, at barna spiser mer, de smaker på flere retter, de sitter oftere gjennom hele måltidet og vi har færre krangler.

 

 

Har du også lyst på matro? Nå lanserer Mills et nytt bordspill, produsert av Egmont, som skal hjelpe oss foreldre med å senke skuldrene og skape mer trivsel rundt måltidene. Du vet, Mills som står bak merkene Melange, Delikat, Soft Flora, Vita hjertego' og Mills.

Matro er et prosjekt startet av Mills i 2015, og består blant annet av et samarbeid med psykolog Finn Skårderud og hans stiftelse Villa Sult. Målet er at folk flest skal få et godt og avslappet forhold til mat igjen. Les mer om Matro-prosjektet her. Tid for Matro

Spillet er utviklet av blant annet pedagoger og barnefamilier. Vi har testet spillet, og jeg kan konstatere at det kommer med trivsel-garanti.

 


Sjur synger Brokkoli-sangen.

Spillet består av forskjellige morsomme spørsmål og utfordringer.

Som for eksempel:

Kategori - Lek med maten:

  • Stjel noe fra en voksens tallerken og spis det. 
  • Lag en figur av det du har på tallerkenen.
  • Sorter maten på din tallerken etter hva slags type mat det er (grønnsaker, fisk, pasta osv).

 

Kategori - Fleip eller  fakta:

  • Ser du bedre i mørket hvis du spiser masse gulrøtter?
  • Når du spiser mye rødbet blir tisset ditt rosa (Gjett hvem gikk og gnagde på rødbeter en hel helg for å sjekke).
  • I Russland spiser de stekt maur på pannekaker.

 

Kategori - Matro:

  • Få alles oppmerksomhet og syng en sang.
  • Lag en kort historie som inneholder navnet på 4 grønnsaker.
  • Drikk opp alt i glasset ditt og spør om du kan få litt mer.

 


Få alles oppmerksomhet (det er det minste problemet til denne lille karen) og syng en sang. 

 

Spillet blir tilgjengelig til høsten, og da vil det være til salgs i alle Ark-butikkene.

Men først trenger jeg din hjelp. Hva er din største utfordring rundt måltidene?

Og har du tips til spørsmål eller oppgaver som bør være med i spillet?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra våre særdeles morsomme middager, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Nei, det er ikke synd på barnet ditt

Mange mener det er synd på barn som ikke får reise på flotte ferier til utlandet om sommeren. Stakkar barna som bare må være hjemme i ferien. Som må begynne i barnehagen eller på skolen igjen til høsten uten å ha hatt de helt store (les: dyre) opplevelsene. 

Mange mener også det er synd på enebarn. De har jo ikke noen å leke med. De lærer seg ikke å vente på tur og å dele. De blir bortskjemte. Og blir frarøvet det sterke båndet og fellesskapet søsken har.

 

 

Det er synd på barn som må gå i barnehage. I hvert fall hvis barna er under to år.

Det er synd på barn som ikke spiser middag rundt kjøkkenbordet med foreldrene sine hver dag, fordi den ene (eller begge) jobber mye.

Det er synd på barn som ikke får ha store, flotte temabursdager.

Det er synd på barn som bare går i arveklær.

Det er synd på barn som kun har èn forelder eller foreldre av samme kjønn.

Det er synd på barn som har skilte foreldre.

Det er synd på barn som ikke får overlevert babyboken sin i konfirmasjonen. Det er jo så koselig å se bilder og lese egne gullkorn fra baby- og småbarnstiden.

Det er synd på barn som ikke har sykkel. Eller som må bruke den gamle, og litt for lille, sykkelen ett år til.  

Det er synd på barn som har kranglet med bestevennen sin.

Det er synd på barn som må dele soverom med søsken.

Det er synd på barn som ikke får hjemmelaget middag hver dag fordi foreldrene ikke har tid eller råd.

Det er synd på barn som vokser opp uten husdyr.

Nå må vi slutte!

Det er overhodet ikke synd på disse barna. Så lenge barna vokser opp i et trygt og godt hjem med foreldre som elsker dem, er det ikke synd på barn som ikke har søsken, som ikke får middag laget fra bunnen hver dag, eller som ikke får reise på flotte utenlandsferier.

Barna det derimot er synd på, er barn som vokser opp i utrygge hjem med vold og annen form for misbruk.

Det er også synd på barn som lever under så fattige kår at de ikke får mat i det hele tatt.

Det er synd på barn som er alvorlig syke.

Det er synd på barn som lever i krig.

Det er synd på barn på flukt.

Det er synd på barn som blir mobbet.

Det er synd på barn som har foreldre som ikke evner å bry seg om dem.

Det er synd på barn som vokser opp med foreldre som av forskjellige grunner ikke evner å vise eller gi kjærlighet.

Hvis vi først skal synes synd på barn, la oss heller bruke energien til å synes synd på og hjelpe barn det virkelig er synd på. For vi skal være litt forsiktig med å skape holdninger om at det er synd på barn som egentlig har det helt fint. For husk: Disse holdningene smitter over på barna. Og plutselig blir det synd på enebarn og barn som skal ha hjemmeferie.

 

Les også: Ikke stress sånn, kjære foreldre

Les også: Det er ikke noe galt med barnet ditt

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos og to barn det absolutt ikke er synd på, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Når ble det trendy å sulte seg

Tidligere denne uka, var jeg inne i Oslo. Jeg hadde noen ledige timer mellom to avtaler, så jeg satt meg ned med pc og en kaffe i underetasjen på Steen og Strøm. Jeg skjønte ganske snart at jeg hadde satt meg på et område der de ansatte gjerne satt og spiste lunsjen sin.

 

 

I løpet av de to timene jeg satt der, var det mange unge jenter og gutter som satt seg ned på bordene rundt meg for å spise matpakken sin. Velkledde jenter og gutter. Jenter med høye hæler og med hestehaler som hoppet opp og ned, og gutter med trange skjorter og voks i håret. Jeg vil tippe de fleste var i slutten av tenårene og begynnelsen av tyveårene. 

Hva tror du disse flotte, norske jentene og guttene snakket om? Om jobben? Om studier? Om familien? Om sommerferien? Om drømmer og fremtidsplaner?

Nei. De snakket nesten utelukkende om slanking. Eller, la meg omformulere det, de snakket ikke om slanking slik jeg kjenner begrepet. De snakket om sulting!

- Nå har jeg klart å ikke spise annet enn ett eple i hele dag. Nå skal det jammen bli godt med mat, sa hun og dro frem ett (Ja, ett!) knekkebrød med kalkunskinke på.

- Ha ha, nå er det jammen bra du får i deg litt mat. Når du ikke spiser på så lenge, blir du skikkelig sur, sa en annen jente til en av guttene. Han satt og pirket i en salat mens han fortalte hvor mange dager han hadde klart seg på under 500 kalorier den siste uka.

- Hvis du bare drikker masse vann og grønn te, kjenner man ikke så godt at man er sulten, sa en jente på et annet bord mens hun gnagde på en tomat.

Bortsett fra å skryte av hvor lenge man kunne gå uten å spise, og gi hverandre gode råd om hvordan man kunne døyve sulten uten å få i seg kalorier, gikk samtalene rundt forskjellige typer kalorier, karbohydrater, proteiner, fett og vitaminer. Ja, også trening da.

Og la meg bare få understreke: Ingen av disse jentene eller guttene var i nærheten av å være overvektig. De var tynne som fliser alle sammen.

Er dette virkelig vanlig? Er det dette de unge jentene og guttene er opptatt av? Er det viktig å være tynn?

Da jeg var på samme alder, var det alltid en og annen som slanket seg. Og det var gjerne de som absolutt ikke trengte det. Men det var ikke noe man snakket høyt om. Det var liksom litt teit å slanke seg. Litt flaut. Man fant på unnskyldninger for at man ikke bestilte dessert når man var ute og spiste, eller for at man ikke kjøpte is på stranda. Det var ingen som sa rett ut at de slanket seg.

Er det ikke sånn lenger? Er det snarere tvert imot blitt litt in og slanke (sulte) seg? Selv om man er tynne som pinnedyr?

 

Les også: Lei av å bli lurt

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en dame som langt fra sulter seg, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

 

Voldelige barneleker - er det skadelig?

I morgen tidlig skal jeg på TV2 Nyhetskanalen og diskutere voldelige barneleker med psykolog og professor Willy-Tore Mørch.

Bakgrunnen er at Christoph Bartneck, forsker ved University of Canterbury, påpeker at det er flere våpen og flere krigslignende og voldelige scenarioer blant Lego-byggesettene nå enn tidligere. Og at det ikke nødvendigvis er udelt positivt.


 

Jo da, jeg har registrert det samme jeg også. At det er mye mer våpen blant Lego nå enn før. Seksåringen har både Ninjago-, Star Wars-, Avengers- og Chima-Lego. Han løper rundt på stuegulvet med Star Wars-skip og roper pang, pang og booooom og kræsj-bang mens han skyter ned fienden.

Før jeg fikk barn selv (Oh yes, here we go again), var jeg fast bestemt på at verken sverd, pistoler, gevær eller andre lekevåpen skulle inn i mitt hus. Våpen er ikke leketøy! Og mine barn skulle ha en oppvekst uten lekevåpen.

Det ble ikke helt slik. Jeg vet ikke nøyaktig når det skjedde, men jeg tror det har gått ganske gradvis. For selv om barna ikke fikk sverd og pistoler av oss, fant de fort pinner, kosteskaft eller en del av bilbanen som gjorde samme nytten.Og seksåringen kom ofte inn på kjøkkenet og hentet med seg en kniv fordi han skulle spikke en gren om til et spyd. Pistoler bygde de av Lego (ironisk nok) eller av en tomflaske.

Og sakte men sikkert har det sneket seg inn både plastsverd, gigantiske skilpaddegafler, en borg full av riddere med sverd, slynger, bomber og diverse andre lekevåpen inn i huset vårt.

Nå har jeg gitt opp. Jeg vet rett og slett ikke om det er mulig å holde barn unna lekevåpen. Og er det egentlig et mål? For selv om både Lego og andre barneleker har blitt mer voldelige, er det store spørsmålet: Er det skadelig for barna?

Jeg husker jo godt hvordan vi selv holdt på da vi var barn. Vi lekte cowboy og indianer og skøyt rundt oss med pil og bue. Vi lekte politi og røver med kruttlapp-pistoler. En gang husker jeg ei jente i klassen fikk en pil i beinet. Det var visst ganske alvorlig. De voksne ble forskrekket og sinte og det ble full baluba i nabolaget etter det.

Vi brukte å binde hverandre fast til trær langt inni skogen. En gang glemte jeg helt at jeg hadde bunnet en gutt fast i et tre. Jeg kom ikke på det før jeg skulle legge meg om kvelden. Det gikk bra med han.

Broren min og jeg fektet med pinner, vi kastet ting på hverandre og vi bygde også pistoler med Lego som vi løp rundt huset og skøyt med.

Jeg var ikke mer enn en ti, tolv år da jeg så Exorsisten for første gang. Broren min og en kompis satt den på i kjellerstua. Jeg var så stolt over at jeg fikk være sammen med dem, at jeg ikke torde si at jeg var livredd. Jeg hadde mange søvnløse netter, og enda flere netter med mareritt, etter den episoden.

I dag elsker jeg skrekkfilmer. Jeg er ikke mørkredd. Jeg er heller ikke spesielt voldelig og jeg har ikke vært i fengsel. (Bortsett fra den gangen jeg satt ett døgn i fengsel for å lage reportasje for Gatemagasinet Asfalt, da. Men det teller ikke)

Denne diskusjonen har vi hatt mange ganger tidligere, gjennom flere generasjoner. Først var det musikken. På midten av 50-tallet var det rockemusikken som var skadelig. I 1985 måtte Dee Snider, vokalist i Twisted Sister, forsvare låta «We're not gonna take it» i senatet fordi den var for voldelig. Ei låt jeg har vokst opp med og som jeg løp rundt og sang på i store deler av barne- og ungdomstiden.

Tv-en har også fått gjennomgå opp gjennom årene. Mang et barne-program har blitt kritisert og diskutert. I dag er det Ninjago og King Kong som er de store heltene på tv-fronten hos oss for tiden. To serier proppfulle av fiender, kamper, bomber og superkrefter.

Det samme med tv-, pc,- og videospill. Vi har ikke kastet oss på den bølgen der ennå. Foreløpig tenker jeg at barna mine skal skjermes fra voldelige spill, men så er det igjen dette med at det er så forbanna lett å være pedagogisk korrekt når man står utenfor og bare ser på.

Men tilbake til det store spørsmålet, er voldelige leker skadelig for barn? Aller først må vi se på hva vi kaller for voldelig lek. Jeg kaller ikke fekting, bryting og lek med riddere og Lego for voldelig lek. Jeg tror det er helt urealistisk å holde barn helt unna all lek som inneholder sverd, superhelter og fysisk testing av krefter. 

 


Hvordan skal det gå med deg, lille gutten min? Er du dømt til et liv bak murene fordi mammaen din lot deg leke med våpen som barn?

 

Samtidig hadde jeg blitt veldig overrasket og ikke helt fornød dersom seksåringen hadde kommet hjem fra en kompis og fortalt at de hadde spilt GTA. Eller at de hadde sett på Exorsisten. Det er ikke greit!

Jeg tror, som med så mye annet, at barn som tar skade av voldelige leker, er barn som ikke har trygge rammer hjemme og som i utgangspunktet sliter med helt andre ting enn påvirkning fra Lego.

Jeg tror de aller fleste barn fint tåler å leke med Lego og ta en heftig sverdkamp på stuegulvet uten å bli skadet av det.

Vil du følge denne diskusjonen, dukker jeg altså opp på TV2 Nyhetskanalen i morgen, onsdag, sånn ca. fem minutter over ni.

Les også: Dette skader barnet ditt

Les også: Foreldre burde gi litt mer faen

 

Hva mener du? Er Lego skadelig for barn? Og hvor går grensen for voldelig lek?

 

PS: For flere oppdateringer om alle prinsippene som falt etter jeg fikk barn, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Sinte smågutter

Egil er sju år gammel. Han leker med vennene sine på jordet utenfor huset sitt. De leker slåball. Plutselig blir leken litt voldsom og guttene begynner å krangle. En av de litt større guttene, en skikkelig bølle, knuffer borti Egil. Egil tenner på alle plugger og løfter balltreet. Men i det han skal til å slå bølla i bakhodet, snur bølla seg rundt og tar imot balltreet med hendene.

 


 

Bølla blir forbannet og kaster Egil i bakken. Han setter seg over Egil og gir ham god gammeldags grisebank. Egil er sjanseløs. Når Egil kommer seg på føttene igjen, løper han opp til huset. Ikke for å sladre til mamma og pappa. Nei, han løper opp til huset og henter ei øks.

Han drar med seg den tunge øksa ned til guttene. Bølla står med ryggen til og spretter ballen i bakken foran seg.

Egil bruker alle kreftene sine og svinger øksa over hodet. Bølla rekker verken å snu seg eller å ta imot øksa. Det blanke bladet står i bakhodet hans. Bølla dør momentant.  

Hva skjer med Egil? Barnevern, tenker du kanskje? Barnevern, politi, BUP og psykiatrisk behandling? Knuste foreldre som bebreider seg selv om som ikke skjønner hvordan deres elskede sjuåring kunne gjøre noe sånt. Hva var det vi gjorde galt?

Nei da. Egil blir hyllet, han.

Spesielt av moren. Et stort smil brer seg over ansiktet hennes mens hun ser med beundring på den blodige sønnen sin og tenker: Det er gutten sin, det. Han kommer til å bli noe stort.

Og det ble han. Gutten het Egil Skallagrimson og levde på 900-tallet, midt i vikingetiden. Han vokste opp og ble en mektig og fryktet høvding. Til sine foreldres store glede og begeistring.

Slik var det den gangen. De tøffeste, råeste og villeste guttene ble hyllet.

I dag er det de stille, rolige, søte, flinke og veloppdragne guttene som blir hyllet.

Jeg husker i fjor høst da vi leide en hytte i høstferien. Den eldre damen på nabohytta stod på verandaen sin og kikket bort på gutten min som løp rundt hytta med en pinne som lyssverd og gaulet av full hals mens han kjempet mot en imaginær Darth Vader.

Da jeg kom i snakk med henne senere samme dag, passet hun på å nevne at de som hadde leid hytta før oss, hadde to gutter som var søte og veloppdragne. I det la hun at de var stille og rolige.

Mange gjør nettopp det. Forveksler veloppdragenhet, eller høflighet, med å være rolig. Og i dag roser vi gutter som sitter stille og som er rolige.

Han var så søt, sier vi. Han var så rolig og høflig. Han satt så stille og pent gjennom hele filmen. Han snakket ikke før han ble snakket til.

Ingen hyller de aktive guttene. Ingen sier med beundring i stemmen: Du skulle sett hvordan han fløy over plenen i full fart før han klatret høyt opp i et tre, hoppet ned igjen og tok en runde på skateboardet sitt. Han tøyset og tullet og sa mye rart. For en stemmeprakt!

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at vi skal oppfordre små gutter til å kjøre økser i bakhodet til hverandre når de er uvenner. Ei heller at vi skal hylle og beundre gutter og menn som er mektige og fryktede.

Men jeg tror heller ikke det er udelt positivt og utelukkende rose gutter når de sitter stille og snakker med innestemme.

Jeg personlig syns det er flott med aktive gutter som svinger seg rundt med lyssverd, som hopper, danser, klatrer og skater, og som ler, roper, tøyser og tuller.

Det har kanskje noe med at jeg har en sånn hurramegrundt-gutt gutt selv.

 

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag

Les også: Det er ikke noe galt med barnet ditt

 

Hva legger du i ordet å være veloppdragen?

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie med aktive, og sånn passe veloppdragne barn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Den beste sinneterapien for barn

Det er lov å være sint. 

I hvert fall er det det her hos oss. Noen barn har mer temperament enn andre. Noen barn har lettere for å reagere med sinne når de egentlig er redd, frustrert, lei seg, sulten, trøtt eller hvilke som helst andre følelser.

Det er helt ok!


 

Noen barn er mer fysisk enn andre og trenger å få ut sinnet ved å bruke kroppen. Ikke alle barn kan temme sinnet ved å drikke kakao ved kjøkkenbordet og prate med mamma om følelser. I hvert fall ikke hver gang. 

Vi har alle godt av å være litt sint av og til. Ikke minst barna. 

Sinne er en følelese på lik linje med alle andre følelser. Det er like viktig å bli kjent med sinnet sitt som med de andre følelsene, gode som vonde. For hvis barna våre aldri får lov til å kjenne på sinnet sitt, og lære seg å håndtere det, kan sinnet vokse og bli et stort problem etter hvert.

I vårt lykkesamfunn er sinne en følelse vi helst ikke tillater. Vi ser helst at barna våre er glade, lykkelige og harmoniske hele tiden. Men ingen kan være glad, lykkelig og harmonisk hele tiden. Vi kan være det av og til, men da må vi også kjenne på og anerkjenne de negative følelsene våre, som sinne, skam, redsel, sjalusi, tristhet og avsky.  

Likevel, vi har laget noen regler for sinne her hos oss: Det er selvfølgelig ikke greit å bli så sint at man ødelegger ting. Det er heller ikke greit å slå, sparke eller på annen måte være voldsom mot andre mennesker eller dyr. Og så har vi vært nødt til å innføre noen regler om hva som er greit å rope ut midt i et sinneanfall. 

Bortsett fra det, er det helt greit å være sint. 

Jeg har til og med funnet den beste sinneterapien for barna mine. 

En tom pappeske! Funker som bare det. 

 

 

 



Slå løs, spark, kryp inni, riv den fra hverandre, kast den rundt deg. La den forbanna pappesken få gjennomgå. Skikkelig! Og kast den over bord etterpå:

 

 
 



 

Fem minutter etterpå er sinnet borte. Gutten er blid som sola og søt som sukker, og vi kan fortsette dagen vår. 

Av og til får jeg til og med lyst til å krype inn i en tom pappeske selv også, og dælje løs. Kanskje jeg gjør nettopp det neste gang. 

 

Les også: Det er ikke noe galt med barnet ditt

Les også: Foreldre burde gi litt mer faen

 

Får barna dine være sint? Og hva gjør de da?

 

PS: I boka Føkk lykke! tar jeg et oppgjør med lykkesamfunnet vårt og ser hva som skjer med barna våre dersom vi rett og slett sier: Føkk lykke, og åpner døren for andre følelser og sinnstemninger enn bare de positive.

Kjøp den her

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår normale men langt fra A4-familie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Det er ikke noe galt med barnet ditt

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det ikke vil sove hele natta gjennom i egen seng.

Noen barn trenger mer trygghet enn andre. Mine på fem og seks kommer fortsatt inn til oss i løpet av natta med jevne mellomrom. Ikke noe galt med det.

 


 

Nei, det er ikke noe galt med barna dine selv om de krangler så busta fyker. Hver dag! Flere timer hver dag!

Søsken krangler. Noen mer enn andre. Det er helt normalt.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det ikke klarer å sitte stille under middagen. Eller på den to timer lange togturen. Eller den fem timer lange flyturen. Selv om du lokker og lurer og truer med konsekvenser og av og til kjefter.

Noen barn kan sittre stille i mange timer av gangen. Andre barn klarer ikke det. I hvert fall ikke i barnehage- eller barneskolealder. Gi det litt tid. Det går seg til med alderen.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det blir sint. Så sint at han kaster sofaputene veggimellom, roper at du er en drittmamma og løper ut på rommet sitt og slamrer igjen døra bak seg.

Alle barn er sinte. Akkurat som vi voksne. Noen barn er sinte bare av og til. Andre barn tyr til sinne ofte, og gjerne når de egentlig er trist, lei, frustrert eller trøtt. Vi har alle forskjellige måter å reagere på.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det ringer på hos naboen og stikker av. Eller kaster snøball på naboens garasjevegg.

Det kalles rampestreker, og er bare sunt. Ingen barn er tvers gjennom englebarn. Heldigvis!

 


 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det er sjenert. Fordi du du er den eneste forelderen i klassen som fortsatt ikke får gå hjem fra bursdagsfeiringene.

Noen barn er mer sjenert og innadvendt enn andre. Jeg var et veldig sjenert barn selv. Mine forelde måtte være med meg i barnebursdager helt til jeg var nærmere ti år. Det vokste jeg av meg, og i dag går jeg gjerne i bursdager helt alene.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt selv om det fortsatt tegner hodefotinger i en alder av fem år, og alle de andre barna i barnehagen tegner mennesker med mage.

Kanskje tegning og den type kreativitet ikke er ditt barns store lidenskap.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt selv om det ikke liker fotball.

Alle gutter ikke sparke fotball. Noen liker turn, noen liker svømming, noen liker sjakk og noen liker Lego.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt selv om det ikke liker rosa prinsessekjoler, eller tøffe Lynet Mc Queen-gensere. Eller om barnet ditt er gutt og liker rosa prinsessekjoler, eller jente og liker tøffe Lynet Mc Queen-gensere.

Noen barn trives rett og slett ikke i den bitte lille kjønnsrolle-boksen vi voksne har skapt. Og hurra for det!

 



 

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det hyler i butikken og vil ha is. Selv om du alltid er konsekvent og gjør alt helt riktig.

Noen barn er mer viljesterke og intense enn andre.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det nekter å kle på seg hver eneste morgen selv om du har googlet og lest alle artikler om barn som ikke vil kle på seg. Selv om du anerkjenner barnets følelser, avleder, bruker humor i påkledningen og lar barnet få velge mellom to antrekk og i det hele tatt gjør alle de tingene ekspertene råder oss til å gjøre.

Noen barn er mer kraftfulle enn andre. Noen barn er rett og slett bare morgengretne. Noen barn hater ull. Og noen barn kler ikke på seg frivillig før de begynner i femte klasse. Uansett hvor mye du googler og anerkjenner følelsene deres.

 

Det er blitt litt trendy i dag og ønske seg harmoniske, glade og lykkelige barn. Hele tiden! Barn som ikke trasser, som ikke kaster sofaputene rundt seg i vilt raseri, som spiser fisk og avocado uten å rynke på nesen, som ikke river håret av søsknene sine og som sitter pent ved matbordet.

Dersom barna ikke passer inn i den trange A4-boksen full av lykke og harmoni, tror vi gjerne det er noe galt med barna våre.

Mediene bombarderer oss med artikler om alt som er «feil» med barna våre. Om alt som kan fikses bare du bruker denne metoden eller denne teknikken. Gjerne presentert som «Det er jo bare ?».

Men når vi opplever at det ikke er bare bare å få barna til å sove på eget rom, eller ikke trasse i butikken, så er det lett å tro at det enten er noe vi foreldre gjør feil, eller at det er noe galt med barna våre.

Mediene er veldig flinke til å skape fiktive problemer av noe som overhodet ikke er noe problem.  

For barn skal være sinte. De skal være lei seg. De skal trasse, nekte å kle på seg, ikke spise fisk og kaste snøball på naboens garasje. Det er helt normalt og er en del av utviklingen. Det er en del av det å være barn.

Jeg er mer bekymret for de barna som får tredd lykke og harmoni ned over ørene hver eneste time av dagen.

Det kan umulig være bra!

 

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

 

PS: I boka Føkk lykke! tar jeg et oppgjør med lykkesamfunnet vårt og ser hva som skjer med barna våre dersom vi rett og slett sier: Føkk lykke, og åpner døren for andre følelser og sinnstemninger også.

Kjøp den her

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår normale men langt fra A4-familie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nei, det er ikke greit å snakke i mobil på toget

Jeg sitter på toget på vei inn til Oslo. Togturen tar nærmere to timer. Toget er langt fra fullt. Vi er vel en åtte, ti passasjerer i vognen.

To rader foran meg ringer en mobil. En mann svarer, og den neste timen har han en høylytt samtale med det jeg vil tro er en kollega. De snaker om regnskap, kontrakter og ansatte før de begynner å løse et it-problem.

Han snakker høyt! Veldig høyt!


 

Det er helt stille i vognen ellers. Noen prøver å sove, noen sitter med ei avis eller ei bok på fanget, noen prøver å jobbe litt på pc-en sin, noen bare ser ut av vinduet.

Irritasjonen blant de andre passasjerene stiger jo nærmere vi kommer Oslo. Noen veksler blikk, noen rister forsiktig men oppgitt på hodet, de fleste legger ned både avis, bok og pc.

Det er ikke første gang jeg opplever liknende. Jeg tar mye tog mellom Raufoss og Oslo, og det er absolutt ikke uvanlig at en eller annen tar opp mobilen sin og velger å ta både private samtaler og jobbsamtaler på toget.

Noen klarer å holde stemmevolumet nede. Og det er helt fint. Jeg krever ikke total tystnad når jeg skal ta toget.

Men så har du altså noen, som snakker så forbanna høyt, at man ikke kan unngå å få med seg hele samtalen. Så høyt at det er klin umulig for andre å konsentrere seg om noe som helst annet enn den høye, irriterende stemmen.

Jeg lurer ofte på om jeg burde si fra når jeg opplever slike høylytte mobilropere. Er det egentlig greit å snakke høyt i mobilen på tog? Jeg syns ikke det.

Jeg syns rett og slett det er fryktelig irriterende.

 

Les også: Dette må du tåle av barn på fly

Les også: Ikke rart barna våre mobber

 

Hva syns du om folk som snakker høyt i mobilen på tog?

Og hadde du sagt fra?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Barnebursdag på budsjett

«Jeg har rett og slett ikke råd til å kjøpe inn gaveposer til alle barna. Men alle gjør det for tiden. Både barna og foreldrene forventer det. I fjor droppet vi hele bursdagsfeiringen til datteren min og bare feiret med familien. Jeg vurderer å gjøre det samme igjen i år.»

Denne mailen fra en frustrert mamma, tikket inn i mailboksen min. Jeg har fått mange liknende henvendelser og lest mange liknende kommentarer på diverse mammaforum og -grupper.

 



 

Barnebursdager har blitt big business. Den beste bursdagen handler ikke lenger om hvem som har den morsomste pappaen. Han som holder alle barna opp ned etter beina og dingler dem fram og tilbake til frydefulle hyl. Det handler ikke lenger om hvem som får lov til å spise gelè med sugerør. Slik at hele stua blir fylt med surkle- og prompelyd. Det handler ikke lenger om bro bro brille, slå på ring og flasketuten peker på.

I dag handler den beste bursdagen om hvem som har den flotteste kaka, det kuleste temaet, den morsomste klovnen, de tøffeste ballongfigurene og de beste gaveposene. Gaveposer med bilde av Minions, Sophia eller Spiderman, fylt med godteri, klistremerker og gjerne en liten gave.

Jeg er ikke noe bedre selv. Vi har også feiret barnebursdag med Monsters High-tallerkener og -krus. Vi har også delt ut Lynet Mc Queen-gaveposer til alle barna.

Det er for så vidt greit nok det.

Men når det blir sånn at man ikke kan feire bursdag uten tema og gaveposer ... Når det blir sånn at både barn og foreldre forventer å få gavepose ... Når barna sukker skuffet over en langpannekake med nonstop ... Når foreldre vurderer å droppe hele bursdagsfeiringen til barnet sitt fordi den blir for dyr ... Når det ikke er nok å spise gelé med sugerør og leke bro bro brille, fordi det blir sett på som en annenrangs bursdag ... Da syns jeg det har gått for langt.

I fjor feiret vi barnebursdag med 16 barn til under 300 kroner.

Les også hvordan jeg hold på å gå i den store bursdagsfella

Her er ti tips til hvordan man kan arrangere barnebursdag på budsjett:

1 Feir hjemme

Har du plass hjemme, dropp lekeland, bowlingbursdag og andre steder de arrangerer bursdager. Disse stedene er dyre. Har du ikke plass hjemme, hør med barnehagen, skolen eller SFO om du kan få låne eller leie lokalene eller gymsalen etter stengetid for en billig penge.

Mange steder kan man også få leie samfunnshus, bydelshus og liknende kommunale lokaler billig.

Er det varmt ute? Legg feiringen utendørs. Har du ikke hage, kan man feire finfin bursdag i parken eller på den lokale lekeplassen.  

 

2 Lag innbydelsene selv

Lag på pc-en og print ut. Eller la barnet få tegne og male på papir eller kartong og skriv på baksiden. Det er da mye koseligere å få en hjemmelaget innbydelse enn en kjøpt.

 

3 Server billig mat

Pannekaker er alltid en slager. Billig er det også. Vi mettet 16 småbarn på pannekaker til under hundrelappen.

Ellers er både pølser og hjemmelaget pizza rimelige alternativer. Eller hva med spagetti eller nudler? Barn elsker spagetti og nudler!

Kjøp billigbrus. Barn bryr seg ikke om colaen heter Coca Cola eller Firs Price Cola. Saft fungerer også helt fint.

 

4 Bytt ut kake med gele

Kan du bake, trenger det ikke koste så mye å slenge sammen ei sjokoladelangpanne. Alternativt fungerer ferdigmikser fra Toro også helt fint, men de koster litt mer.

Min favoritt er gelé. Gelé er billig, enkelt å lage og danker lett ut en hvilken som helst kake.

 

5 Dropp engangs

Ja, det blir litt ekstra jobb og mye oppvask, men man ikke ha papptallerkener og ?krus med bilder av favorittfiguren på.

Har man ikke nok tallerkener og krus selv, spør om du kan få låne av naboer eller familie.

 

6 Bruk rester

Har du noen ballonger og sugerør liggende i skapet fra forrige bursdag? Det spiller ingen rolle om det ikke matcher.

Hva med kakelys? De brenner jo bare i 30 sekunder, så er de blåst ut. Vi bruker lysene om og om igjen. Du kan servere ganske mange bursdagskaker før du har brukt opp en pakke med kakelys.

 

7 Frilek

Dropp innleide klovner, hoppeslott og andre organiserte leker. La barna få leke fritt. Eller arranger leker som ikke koster noe. Som stolleken eller flasketuten peker på.

 

8 Pynt

Igjen, det trenger ikke være tema og det trenger ikke matche. Man trenger ikke pynte med vimpler, girlandere og bursdagsbarnets navn skrevet over hele stueveggen med store, glitrende bokstaver.  

Vi bruker å legge hvit papirduk på bordet, og la barna få tegne på duken. Strø en pose nonstop utover duken, så blir barna helt i fyr og flamme. Noen ballonger på stolene og i gardinstanga holder i massevis. Bryr barna seg egentlig om hvordan rommet er pyntet?

 

9 Dropp gaveposer

Man ikke sende med barna gaveposer hjem. Det er en veldig hyggelig gest, men absolutt ikke nødvendig.

Hvis du føler at du bør gi barna noe å ta med hjem, kan du kjøpe billige papirposer og fylle de med popcorn. Bruk litt farge på popcornene, så kan du til og med skilte med rosa eller grønt popcorn. Det er stas!

Eller fyll små shotsglass med gele og fest en ballong på. En til hver. Eller send med barna en muffins med navnet deres skrevet på. Det syns barna er kjempegøy.

 



 

10 Bursdagsgaver

Det blir ofte mange bursdager i løpet av et år. Det er ikke bare feiringen som fort blir dyr. Det blir dyrt med alle gavene som skal kjøpes inn også.

Kjør hjemmelagde gaver! Jeg vet mange rynker på nesa av det, men hva er vel egentlig bedre enn å få et kjede bestevenninna har laget selv i bursdagsbarnets favorittfarger. Eller en tegning av de to kompisene sammen på fotballtrening.

La barna tegne kort selv, og pakk inn gaven i gråpapir eller annet papir barna har tegnet på.

Jeg fikk også et veldig godt tips fra en mamma for litt siden. Hun lagde hjemmelaget modellkitt som hun pakket pent inn og ga i gave.

Her er oppskriften, hvis du vil prøve deg på dette selv:

2, 5 dl mel

2, 5 dl vann

1 dl salt

1 ss solsikkeolje

litt konditorfarge

1 ts. sitronsyre

Bland alt i en kjele. Kok opp under stadig omrøring. Deigen brenner seg lett fast, så rør hele tiden. Deigen blir veldig klumpete når den er ferdig. Avkjøl deigen litt, og kna den deretter til den blir myk og smidig. Deigen holder seg i ukevis om den blir lagt i en pose i kjøleskapet.

 

Til syvende og sist må vi huske på at det er vi foreldre som setter standarden for barna våre. Men liker du å bake, syns det er gøy å planlegge storslåtte bursdagsfeiringer og har lyst til å bruke masse penger på festen, så kjør på. Det er ikke noe galt i det.

Men ikke rynk på nesa, rist på hodet og snakk nedlatende om enkle, billige barnebursdager eller hjemmelagde bursdagsgaver så barna dine hører det.

Her må vi foreldre ta ansvar og lære barna våre at alle er forskjellige og at det viktigste tross alt er å få leke med vennene sine og få være midtpunktet i noen timer.

Ingen barn skal behøve å måtte droppe bursdagsfeiring med vennene sine fordi foreldrene ikke har råd til dyre gaveposer!

Flere gode tips til barnebursdag på budsjett?

 

PS: Vi har barnebursdag coming up om noen uker. Følg forberedelsene, eller mangel på sådan, her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Englebarn og drittunger

Det er ikke viktig for meg å ha lydige barn som sitter stille og oppfører seg som små voksne.


 

Det gjør meg ingen ting at barna mine hopper i sofaen, har putekrig med sofaputene, tar en liten sang under middagen og leker at spagettien er slanger.

Jeg bryr meg ikke om de bruker utestemme inne (så sant de ikke gjør det hele tiden). De får lov til å krangle (Er ikke det helt naturlig, forresten? At barn krangler?) Og det er helt greit at de strekker på beina i midtgangen på flyet. Ja, jeg syns til og med det er greit at de leker i midtgangen også. Og står i flysetet i sokkelesten.

Les også: Tåler du ikke barn på fly, får du holde deg hjemme

Jeg velger mine kamper, gir barna mine stor frihet og mye ansvar, og jeg er stor tilhenger av å la dem i så stor grad som mulig få ordne opp i konflikter selv.

Det betyr ikke at barna mine er drittunger.

Det betyr heller ikke at jeg bedriver fri oppdragelse. Ei heller at jeg har gitt opp.

Jeg har bare valgt å legge inn støtet på andre steder. Det er helt andre ting enn lydighet og disiplin som er viktig for meg når jeg skal oppdra mine to håpefulle.

 

Her er mine regler, samt noen gode råd jeg ønsker å gi dem på veien:

- Du skal oppføre deg normalt pent når du er blant andre folk.

- Du skal følge de reglene som gjelder der du er, enten det er hjemme hos andre, på skolen, i barnehagen eller på lekeland.

- Ha respekt for folk som er annerledes enn deg selv. Annerledeshet er ikke noe du trenger å være redd for. Du kan kanskje til og med lære noe.

Les også: Det er verre å være annerledes når alle er like

- Vær nysgjerrig.

- Det er ikke greit å mobbe og å stenge andre barn ute.

- Det er lov å bry seg.

- Ikke døm andre. Det ligger som regel mye mer bak enn det lille du ser.

- Du trenger ikke prestere hundre prosent hele tiden. Godt nok er mange ganger godt nok.

- Du kan ikke sammenlikne deg med andre enn deg selv.

- Reklamebilder er ofte retusjerte.

- Din verdi ligger ikke i utseendet ditt.

- Husk å si unnskyld når du driter deg ut.

- Vær snill mot dyr.

- Ta vare på naturen. Vi kaster ikke søppel ute, og vi sparker ikke til maurtuer.

- Ikke alle vil like deg. Og det er helt OK.

- Stå for det du mener og tror på.

- Ikke stress. Det meste ordner seg.

- Si takk når du får noe.

- Vær takknemlig for det du har, i stedet for å strebe etter det du ikke har.

- Kjøp brukt. Det er i mange tilfeller minst like bra som nytt. Og mye billigere og bedre for miljøet.

Les også: Klart barn kan få brukte gaver

- Denne er til sønnen min: Du skal ha respekt for jenter. Nei betyr nei. Uten unntak!

- Ikke skriv dritt til og om andre folk på nettet skjult bak en anonym profil. Det er feigt! Ikke vær feig!

- Ikke skriv dritt til og om andre folk på nettet i det hele tatt.

- Og sist, og kanskje det aller viktigste: Du skal vite at jeg alltid vil elske deg, uansett om du klarer å følge disse reglene og rådene eller ikke, uansett hva du gjør eller ikke gjør og uansett hvem du vokser opp til å bli.

 

Lykkes jeg med dette, skal jeg være mer enn fornøyd. For meg er det viktigere enn å ha barn som sitter stille og holder kjeft.

Hva er viktig for deg i oppdragelsen av dine barn?

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt kaotiske, men ganske fine småbarnsliv, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Tåler du ikke barn på fly, får du holde deg hjemme

Er det noe som virkelig får folk til å tenne på alle plugger, så er det barn på fly.


 

Det fikk jeg selv erfare da jeg sa i et intervju med Aftenposten at jeg syns det må være greit at barn får leke i midtgangen i flyet og stå i sokkelesten i flysetet. Det resulterte i flere hundre hatmeldinger fra folk som mente barn som ikke sitter stille og holder kjeft gjennom hele flyturen, ikke har noe på et fly å gjøre.

Les noen av kommentarene som kom inn her

Da Tine Monsen var ute og fløy med sønnen sin, ble hun bedt om å dempe sønnen sin da han lo. I kommentareltet i innlegget hun skrev i ettertid, kokte det over av sinte folk som ikke ville bli forstyrret av barn på fly. Ikke en gang av leende barn.

Bloggeren Lammelårtanker går så langt at hun mener vi foreldre egentlig bør droppe og fly med barna hvis vi ikke er helt sikre på at de oppfører seg pent på flyet. Og at trasskriking på fly er helt uakseptabelt. Som om trass er noe vi bare kan slå av ved å trykke på en knapp. 

I går tok jeg toget fra Raufoss til Oslo. Alene, uten barn. Jeg hadde akkurat tatt fram pc-en min og tenkte jeg skulle jobbe litt på veien inn til Oslo, da det kommer på en liten gutt med pappaen sin. Jeg tipper gutten var en fem, seks år gammel.

Som fem- seksåringer flest, pratet han mye. Veldig mye! Han hadde hundre spørsmål om hva som gjorde at toget kjørte, hvordan skinnene fungerte og om konduktøren. Med andre ord, den lille gutten pratet nonstop. Etter en drøy time med prating, begynte han å synge «Nede på stasjonen».  Om og om igjen sang han den sangen, med den tynne, spede guttestemmen sin.

Les hvor stor forskjell det er på å være ute med barn i Norge og i Spania: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Jeg skal innrømme at jeg ble bitte litt irritert. Jeg hadde sett for meg en stille og rolig togtur med pc-en i fanget.

Men vet du hva? Denne gutten hadde da all rett til å ta toget inn til Oslo med pappaen sin. Det skulle da bare mangle! Problemet lå verken hos gutten eller hos pappaen hans. Problemet lå hos meg. Hvis jeg ikke tåler bablende og syngene seksåringer på toget, så får jeg enten bli hjemme eller finne en annen transportmetode.

Og på toppen av det hele, tror du ikke det kom på tre barnehagegrupper på Kjelsås stasjon ved Teknisk museum? De små barna veltet inn på toget og virret rundt i vognen med de selvlysende refleksvestene sine. Alle barna var tørste og maste om drikke. Jeg måtte til og med pakke sammen veska mi og gi plass til en liten pode i setet ved siden av meg. En veldig nysgjerrig liten gutt. Søt, men nysgjerrig. Da var det bare å klappe igjen laptoppen og finne på noe annet å gjøre.

Ja, jeg ble forstyrret. Men ærlig talt, det må man regne med når man beveger seg ute i det offentlige rom. Små skravlete seksåringer på tur med pappaen sin, og hele barnehager med snørrete og tørste småtroll har også lov til å ta toget. 

Det har faktisk sure unger også. Sultne unger, grinete unger, høylytte unger og irritable unger.

Toåringer som trasser, treåringer som hoster, førsteklassinger som sutrer og småsøsken som krangler.

Verden består av en hel haug med mer eller mindre irriterende mennesker.  Noen er store, noen er små. Noen snakker veldig høyt i mobiltelefonen sin. Andre lukter hvitløk og svette. Noen flasser, noen røyker, noen slafser på tyggegummi, noen har tatt et par øl for mye, noen er snørrete og noen smatter når de spiser. Vi kan ikke forby irriterende folk å bevege seg ute blant folk.

Vi kan heller ikke forby barn å ta offentlig transport fordi noen voksne ikke tåler barn og ikke vil bli forstyrret.

Jeg vil snarere snu det hele på hodet, og si som følger:

Barna er også en del av samfunnet vårt. Tåler du ikke barn, får du holde deg hjemme!

Les også: Nei, det er ikke alltid lett å få barna til å oppføre seg

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om trassalder og hvordan livet med barn ikke alltid blir slik man ser for seg.

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår uperekte hverdag, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kvinnekamp og mammakamp

Mens våre mødre skrev slagord på plakater, gikk i tog og kjempet sammen for likestilling, sitter vi hjemme i hver vår nyoppussede stue og bygger fasader på Facebook mens vi skuler bort på hverandre og måler suksess og lykke.

 


Foto: Creative commons Flickr by Sorgul

 

Vi har det så bra. Vi har egentlig ingenting å kjempe for. Livet er behagelig. Men behagelig blir fort kjedelig.

Jeg tror alle mennesker trenger å kjempe for noe utenfor sitt eget hjem og sin egen nesetipp. Vi trenger noe å engasjere oss i. En felles fiende. Hvis ikke er det lett å henge seg opp i små detaljer og konstruere problemer i hverdagen.

I stedet for å kjempe sammen mot noe utenfor oss selv, kjemper vi i dag mot oss selv og mot hverandre. Det er hver kvinne for seg. Det store fellesskapet våre mødre var en del av, kan dagens generasjon kvinner og mødre bare drømme om. Forrige generasjon kvinner backet hverandre og stilte opp hvis noen trengte hjelp.

I dag går mange til og med så langt at de velger å rakke ned på mødre som velger andre løsninger enn dem selv. Mammapolitiet har aldri vært så aktivt som det er nå.

Les mer om mammapolitiet her

I stedet for å sitte og skule bort på hverandre og i verste fall dømme hverandre, la oss heller gå sammen og kjempe for aksept og respekt for dagens mødre.

I stedet for og kritiserer hverandre, la oss heller hylle forskjellene blant oss, og møte hverandres ulikheter med åpenher og nysgjerrighet i stedet for kritikk og fordømmelse.

 

Ammer du? Supert!

Flaskemelk? Helt topp!

Naturlig fødsel? Tommel opp!

Keisersnitt? Fabelaktig!

Lar du barna sove i egne senger? Bra!

Lar du dem sov inne hos deg? Fantastisk!

Har du mange grenser og regler? Kjempefint!

Har du få grenser og regler? Praktfullt!

Liker du å ha det rent og ryddig? Herlig!

Bryr du deg ikke så mye om rot? Utrolig!

Baker du? Respekt!

Baker du ikke? Fint!

 

Mødre! Slutt å rakke ned på hverandre. Det er vanskelig nok som det er å være mamma i dag. Vi sliter alle sammen, mer eller mindre, på hver våre områder.

La oss stå sammen!

 

Les også: Foreldre burde gi litt mer faen

Les også: Hva skjeddemed å være litt grei?

 

PS: I morgen, på selveste kvinnedagen, skal jeg til litteraturhuset i Bergen og sparke i gang Det store mammaopprøret, sammen med Suzanne Aabel og Helena Brodtkorb.

«Det handler om å gi fingeren til mammapolitiet, ekspertveldet og myten om et rosenrødt småbarnsliv.»


 

Er du i nærheten, kom gjerne innom. Vi begynner klokka 19, og det er gratis inngang.

 

Gratulerer med morgendagen, alle flotte kvinner og mødre!

 

PSS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om mammapolitiet, likestilling og om hvordan vi kan si Føkk lykke! og få et bedre liv.

Kjøp den her.

 

Nei, det er ikke alltid lett å få barna til å oppføre seg

Du leste kanskje Inger-Lise Køltzows kronikk i Aftenposten før helgen: En appell til foreldre: Å lære barn å oppføre seg, er enkelt.

Jeg er enig i mye av det hun skriver. Visst skal vi strebe etter å lære barna våre å oppføre seg. Men er det virkelig så enkelt? Og hva er egentlig «å oppføre seg»?

 


 

Det høres veldig lett ut når Køltzow gir oss fasiten:

Vi skal nemlig hele tiden fortelle barna hva de kan og hva de mestrer i stedet for å si «Nei» eller «Ikke gjør det» eller «Hvorfor kan du ikke høre!»  Gjør vi det, og ikke lar barna få forspranget, blir det ingen konflikt, skriver Køltzow. 

Men vis meg den forelderen som etter tjue minutter med tannpusskamp, kveld etter kveld, fortsatt smiler ned til barnet sitt og forteller henne hva hun mestrer.

Eller den forelderen som trekker fram alt det barnet kan og er flink til når ungen ligger i gangen og drar av seg vinterdressen for fjerde gang en tidlig morgen når man har et viktig møte om tjue minutter.

Da sier vi «Nei» eller «Ikke gjør det» eller «Hvorfor kan du ikke høre!» Og kanskje sier vi enda verre ting også. Og det mener jeg vi foreldre skal gjøre. Vi skal si «Nei, for pokker!» Vi skal si «Slutt med det der!» Og vi skal si «Nå er det nok!». Vi foreldre er ikke pedagoger. Og det skal vi ikke være heller. Pedagogene jobber i barnehagen og på skolen. Ikke hjemme.

Les også: Ikke stress sånn, kjære foreldre

Køltzow skriver også at vi aldri må la barna få forspranget, så de må gjette seg til hva de skal gjøre. Er ikke det å undervurdere barna veldig? Jeg lar gjerne barna mine få forspranget, hvis det er det man kaller det, når man lar dem få tenke selv og ta egne beslutninger. Jeg vil snarere tvert imot tro at barn som alltid blir fortalt hva de skal gjøre, mister evnen til selvstendig tenking.

For å få barn til å sitte stille under flyturen, foreslår Køltzow at vi sier følgende til barna før turen: «Vi skal fly. Det er utrolig kjedelig. Du må sitte rolig i setet. Jeg tar med iPaden som du kan bruke når du ikke orker mer.»

Og så skriver hun videre: «Da unngår vi å løpe etter barna, med korreksjoner og kjeft. Vi gir barna noe de kan gripe til. Når barna glemmer seg, sier vi hele tiden hva de kan: «Vi skal sitte i setet. Du klarer det fint. Vil du ha noen druer?»

Jeg vet ikke helt hvordan det er med Køltzows barn, men når mine barn har sittet stille i et par, tre timer, driter de fullstendig i om jeg har druer. Da kribler det i beina, det bruser i magen, det bobler i hodet og det prikker i armene etter timer med kjedelig stillesitting.

Jeg syns for øvrig ikke det er noe mål at barna mine skal sitte musestille i flere timer i strekk på flyet heller. Jeg klarer ikke det selv en gang. Jeg blir rastløs og stiv i beina etter bare en time. Det blir barn og. Ganger ti.

Les også om det danske skole-eksperimentet: Må barn sitte stille for å lære?

Vi voksne blir til og med anbefalt å strekke litt på beina i løpet av lange flyturer. Hvorfor i alle dager skal ikke barna få lov til å gå litt i midtgangen, synge en sang, klappe med hendene og kanskje til og med gråte litt.

Nå er mine barn over den verste trassalderen (Ja, jeg vet vi ikke skal si trassalder lenger. Det heter selvstendighetsalder. Men la oss nå kalle en spade for en spade og kalle det for det er: nemlig trass). Men jeg fløy mye med dem da de var mindre. Gudene skal vite at det ikke nytter å tilby druer eller snakke fornuftig til en liten hissigpropp som er lei av å sitte stille.

Alle som har eller har hatt barn i trassalderen vet at disse små monstrene klikker for de minste ting, som at du åpner bananen i feil ende, at du smører pålegget på feil side av brødskiva, at de ikke får på seg skoen selv og at flysetet var blått når de hadde sett for seg at det skulle være rosa.

Sånn er barn. Og det må vi pokker meg tåle! Vil vi virkelig tilbake til den tiden der barn skulle sees og ikke høres?

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag

Ja, i en såkalt ideell verden oppfører barna våre seg helt eksemplarisk over alt. De sitter stille i flysetet, de spiser opp maten sin, de hvisker på biblioteket, de står i kø uten å mase, de går pent ved siden av handlevognen i matbutikken og de sparker ikke med beina under gudstjenesten.

Men sånn er det ikke. (Heldigvis)

Dessuten kommer barn i mange forskjellige farger, fasonger, med forskjellige personligheter og ulikt temperament. Noen barn trives med å sitte rolig, er enkle å korrigere og tar nei for et nei. Andre barn er mer aktive, har sterkere vilje og større behov for å demonstrere denne akk så irriterende viljen sin. Dette vet jeg blant annet fordi jeg har ett barn av hver type selv.

Har man et aktivt, viljesterkt og temperamentsfullt barn, er det ikke alltid like lett å få det til å sitte stille og gjøre som du vil. På godt og vondt.

Det skal ikke være en hvilepute. Som i eksempelet Køltzow bruker i kronikken sin, der en gutt sparket gjentatte ganger i stolryggen hennes.

Det er selvfølgelig ikke greit, og det er klart man må få lov til å si fra. Jeg ville kanskje ikke valgt hennes metode, som var å ta sats og dunke setet sitt bakover, sukke og sende stygge blikk til gutten og guttens foreldre. Jeg ville nok ha snudd meg og på en høflig måte spurt gutten om han kunne slutte, for det var så ubehagelig å bli sparket i ryggen hele tiden. Mest sannsynlig hadde han sluttet da. Barn tåler å bli snakket til. Og de fleste barn tar det til etterretning også, når en fremmed voksen snakker til dem.

Vi foreldre må hele tiden korrigere og hjelpe barna våre til å oppføre seg i det offentlige rom. Det er ikke greit at barn er frekke eller forstyrrer andre unødvendig. Selv om folk har veldig forskjellig oppfatning av når et barn forstyrrer unødvendig.

Men at det er enkelt å lære barna å sitte stille i flere timer, nei, det er jeg ikke enig i. Og jeg syns Køltzows er ganske respektløs når hun sier til foreldre som sliter at det er jo bare ...

For det er nemlig ikke bare, bare. Kanskje for noen, men absolutt ikke for alle.

Les også: Foreldre burde gi mer faen

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om barn av den aktive og viljesterke sorten, og om hvordan vi har valgt å løse de utfordringene det gir.

Kjøp den her.

 

PSS: For flere oppdateringer fra en kaotisk småbarnsfamilie som lever helt pedagogisk ukorrekt, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Føkk mammapolitiet!

Men før vi kan si føkk til dem, må vi vite hvem de er.

Jeg har skrevet mye om mammapolitiet. Og har du blitt utsatt for mammapolitiet selv, vet du veldig godt hvem de er. Men har du ikke møtt på dem ennå, skal jeg gi deg en innføring.

 


Er du klar?

 

Mammapolitiet er en gjeng mødre som kan alt som er å kunne om graviditet, amming, samsoving, barnemat, økologisk barneklær, skyllemiddel, babysåper, barneromsinteriør, barnebursdager, puslespill, barnehager, vinterdresser, søskenkrangling, grenser, konsekvenser og barneoppdragelse generelt.

Mammapolitiet leser alt de kommer over av disse «slik får du perfekte barn-artiklene», der eksperter forteller oss hva vi bør gjøre og ikke gjøre for å få vakre, smarte, harmoniske og lykkelige barn.  

De saumfarer også alt av foreldremagasiner og ?nettsider, blogger, avisartikler, mammaforum, tv-programmer og tester på Klikk.no der den såkalte pedagogisk korrekte oppdragelsen står i sentrum.

Mammapolitiet er så heldige at de har fått barn som passer perfekt inn i A4-boksen. Barn som godtar grenser og regler uten å gjøre opprør. Barn som sover søtt hele natten gjennom fra de er tre uker gamle. Barn som slår seg til ro med at mamma sier «fordi jeg sier det» eller «fordi det bare er sånn». Barn som ikke stiller vanskelige spørsmål. Barn som ikke har behov for å kaste sofaputene ut over hele stuegulvet og turne i taklampa så fort mamma snur ryggen til. Barn som gladelig legger fra seg iPaden med en gang mamma roper at middagen er ferdig, og som hinkehopper smilende bort til middagsbordet så flettene danser, og så spiser fisk med den største selvfølge.

Mammapolitiet er så heldige at de har fått enkle, rolige barn som hører på mamma.

Dessverre tror mammapolitiet helt feilaktig at det er deres fabelaktige foreldreegenskaper som har gjort at barna deres er englebarn. De tror det er nettopp deres lesing av «slik får du lykkelige barn-artikler» og andre pedagogisk korrekte artikler og tekster om oppdragelse, som er årsaken til at barna deres er enkle å ha med å gjøre.

Fakta er at de bare har hatt flaks.

Mammapolitiet liker nemlig ikke snakk om gener og sånn. Ei heller om personlighet, medfødt temperament eller ulikt aktivitetsnivå hos barn. De har ingen forståelse for at barn er forskjellige, og at ikke alle barn kan formes som en klump leire.

Så langt, greit nok. Vi formes alle av vår egen historie og våre egne erfaringer. Og vi kan ikke klandre mødre med "perfekte" barn for at de ikke har opplevd hvordan det er å ha herlige, rampete barn som utfordrer deg hver eneste dag.

Men det som skiller mammapolitiet fra andre bare vanlige heldige mødre med rolige og føyelige barn, er at mammapolitiet ser på det som sin oppgave å belære, råde, fortelle og i verste fall kritisere, dømme og angripe mødre som har barn som ikke sover hele natta gjennom før de er åtte år. Mødre som har barn som rynker på nesa av fisk. Barn som ikke spiser grønnsaker, som nekter å pusse tennene, kveld etter kveld, og som ikke tar nei for et nei.  

Mammapolitiet mener barna er et rent speilbilde av foreldrene, og at dersom du har utfordrende barn, kan du skylde deg selv.

Mammapolitiet har også veldig lav terskel for hva som kalles omsorgssvikt, og de mener, helt oppriktig, at dersom du ikke klarer å være konsekvent i enhver situasjon, dersom du bruker bestikkelser, lar barna spille en time ekstra på iPaden fordi du bare ha en time for deg selv med avisa, eller dropper tannpussen en kveld fordi du bare ikke orker ta den kampen akkurat i kveld, så er du en uansvarlig mamma, dette burde du tenkt på før du fikk barn, og egentlig burde du vel stengt tatt kommet frem til den konklusjonen selv, at du aldri burde hatt barn.

Det er selvfølgelig greit å være uenig med hverandre. Det er selvfølgelig helt fint å gi gode råd hvis man ser noen som strever. Og det er så klart godt med en god diskusjon.

Men det er ikke greit å kritisere eller rakke ned på andre mødre for at de velger å gjøre ting på en annen måte enn seg selv. Det er ikke greit å hevde at en selv sitter på fasiten og at alle andre gjør ting feil når de ikke følger den. Det er ikke greit å dømme, hetse eller trakassere. Og det er absolutt ikke greit å tråkke på en stakkar mamma som allerede ligger nede.

Så føkk mammapolitiet!

La oss si klart ifra dersom vi kommer over mammapolitiet, enten det er i barselgruppa, i vennegjengen, på butikken eller i diskusjonsforumene på nettet.

La oss gjøre det kleint å tro at en sitter på fasiten. La oss gjøre det flaut å være den som vifter med pekefingeren foran andre mødre. 

La oss i stedet hylle forskjellene blant oss, og nærme oss disse forskjellene med nysgjerrighet og et åpent sinn.

La oss ta knekken på det forbanna mammapolitiet. Nå! En gang for alle!

 

Her er flere innlegg jeg har skrevet om mammapolitiet: 

Ikke rart at barna våre mobber

Hva skjedde med å være litt grei?

God forelder-boksen er skremmende trang

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om mammapolitiet, og om hvordan du kan si føkk til dem. 

Kjøp den her.

 

PSS: For flere oppdateringer fra en kaotisk småbarnsfamilie som lever helt pedagogisk ukorrekt, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Skal det liksom være greit å være feit og nå?

Da Sports illustrated swimsuit 2016 valgte å bruke plus-size-modellen Ashley Graham på forsiden, ble det ramaskrik. Slik det alltid blir når normale og store jenter brukes som modeller.

 


 

Senest i går kritiserte bloggeren Maria Høili både magasinet og modellen i innlegget sitt:

«Verden blir bare fetere og fetere. Og nå skal det bli en allmenn aksept og godkjennelse for å være feit også. Gratulere med tilbakesteg», skrev hun.

I fjor på denne tiden var det Anette-Marie Antonsen som ytret seg på bloggen sin. Hun var bekymret for at feite kjerringer (hennes egne ord) som kler av seg blir hyllet som tøffe og sunne forbilder. Hun mente at dersom vi roser de feite jentene som kler av seg, tror de at de bare kan slappe av og at det er helt greit å være tjukk. 

Her kan du lese mitt svar til Antonsen: Feite, late kjerringer som kler av seg

Jeg lurer på hvilken verden disse to bloggerne lever i.

Når vi vet at så mange som 85 prosent av alle unge jenter sier at de opplever kroppspress. Og at 1 av 4 unge går på diett for å få finere og tynnere kropp.

Når vi hører om barn helt ned i tre, fireårsalderen som syns de er for tjukke.

Når vi leser om unge jenter som dropper dusjen etter gymmen blant annet fordi de er flaue over hvordan de ser ut.

Når vi vet at 1 av 3 mødre har et anstrengt forhold til mat, og at 1 av 3 foreldre sier at de snakker negativt om mat, slanking og kropp mens barna hører på. Gjerne ubevisst.

Når vi ser hundrevis av bilder av tynne, veltrente og gjerne retusjerte kropper daglig i sosiale medier, på blogger, i magasiner, på store reklameboards over hele byen, i reklame, på TV og i magasiner. Og så blir folk forbanna når vi ser en og annen normalvektig kropp i alt mylderet av tynne kropper.

For i motsetning til Maria Høili, syns jeg ikke Sports illustrated-modellen er feit. Jeg syns hun ser helt normal ut.

Les mitt opprop mot retursjert reklame: Lei av å bli lurt

De som kritiserer store modeller, argumenterer ofte med at modellene fremmer et usunt kroppsideal.

Men det er ingen likhetstegn mellom å være tynn og sunn. Ei heller mellom å være lubben og usunn. Man kan ha en sunn og sterk kropp og jernhelse selv om man har noen kilo ekstra.

Jeg ønsker ikke å kritisere tynne mennesker og modeller. De tynne har også sin plass både på magasinforsider og i sosiale medier. Men det har pokker meg de normalvektige og de store jentene også. Og jeg har et håp om at flere og flere begynner å bruke store modeller i reklame, og at flere og flere normalvektige og store jenter tør å legge ut bilder av seg selv i sosiale medier.   

Slik at både vi voksne, og ikke minst barna våre, får se mangfoldet, og ikke bare den ene typen kropp.

Og så skulle jeg ønske at vi kunne slutte med å kritisere tynne kropper for å være tynne, veltrente kropper for å være veltrente, store kropper for å være store og lubne kropper for å være lubne.

La oss i stedet hylle mangfoldet blant oss. Og i samme slengen lære barna våre at alle er forskjellige og at det er helt topp!

Les også: Når begynner datteren min å slanke seg?

Les også: Når sunt blir usunt

 

Hva mener du? Bør magasinforsidene holdes av til tynne modeller, eller bør det være plass til normalvektige og store modeller også?

Og syns du normalvektige og store modeller sender ut et usunt signal?

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om barn og kropp og kroppspress. 

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra en litt smålubben mamma som overhodet ikke skjemmes over kroppen sin, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hva er egentlig lykke?

Mange av oss streber etter lykken. Vi vil helst være lykkelig hele tiden. Hvis vi ikke er lykkelig, tror vi det er noe galt med oss. Kanskje vi er syke?

 



For livet blir jo som kjent hva vi gjør det til, ikke sant? Du får til akkurat det du vil. Det er bare opp til oss selv. Vi er jo vår egen lykkes smed. Det er bare deg selv som står i veien for målene dine. Og så videre, og så videre.

Not!

Alle kan ikke bli best i alt. Alle kan ikke få til alt.  Det er ikke meningen, det. 

Les også: Lykke, vår generasjons ulykke

Men hva er egentlig denne lykken som vi streber etter?

Ifølge en artikkel på Forskning.no, handler lykke blant annet om livsmestring.  

Filosofiprofessor Øyvind Rabbås, mener vi bør slutte å være så opptatt av å kjenne etter hvordan vi har det og i stedet konsentrere oss om hva vi gjør.

«Det som virkelig betyr noe, er hvilke liv vi lever. Om vi mestrer livet, vil vi ofte belønnes med velbehag. Dette velbehaget vil være fortjent, og det vil være mer bestandig. Å gå direkte på velbehaget fører galt av sted», sier han i artikkelen.

Men hva betyr det å lykkes i livet? For mange betyr det å konkurrere med og vinne over andre. Å ha den beste jobben, det største huset, det kuleste interiøret, de fineste kakene på skoleavslutningen, de flotteste barnebursdagene - de alle snakker om, den fineste kroppen, den flateste magen fortest mulig etter fødselen, de smarteste og flinkeste barna, det mest vellykkede livet.

Men blir man lykkelig av det?

Filosofiprofessoren mener at dagens konkurransesamfunn er basert på en misforståelse, der vår lykke gjøres avhengig av andres prestasjoner og oppfatninger av oss.

For er det ikke nettopp det vi er så forbanna opptatt av i vårt samfunn? Å vise frem prestasjonene våre i sosiale medier. Og få likes og kommentarer på hvor flinke vi er. Og å sammenlikne oss med alle andre.

I et så gjennomsiktig samfunn som vi lever i i dag, der alle tar del i hverandres liv på Facebook, er det lett å leve slik vi tror andre forventer at vi skal leve.

Det er fort gjort å glemme hva man egentlig ønsker selv.

For lykke handler ikke om å være best, flinkest eller flottest.

Lykke handler om å være fornøyd, og å mestre livet sitt.

For meg handler lykke om Toro-kaker, for det er de eneste kakene jeg mestrer. Det handler om å velge mine kamper med barna slik at jeg føler at jeg har kontroll. Det handler om å spise brødskiver til middag på onsdager, for da har vi bare en liten time mellom barnehage-henting og barne-skirennet som begynner halv seks. Og det handler om å tillate både meg selv og barna å ha dager der alt er dritt og vi er sinte, sure og gretne hele gjengen. For det er så slitsomt og helt uoppnåelig å skulle være lykkelig hele tiden.

Lykke for meg handler kort sagt om å legge lista så lavt at jeg føler at jeg har kontroll og mestrer livet mitt. Og så handler det om å gi blaffen i hva alle andre gjør, får til, ønsker og mener om meg og vårt liv.

Hva er lykke for deg?

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om lykke og hva som skjer hvis vi sier ... nettopp ... Føkk lykke!.  

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra en sånn passe lykkelig mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er det greit å bruke tvang når barna ikke gjør som du vil?

Er det greit å kle på barna med tvang hvis det er tjue minus ute og de nekter å ta på seg ullstrømpebukse?

Er det greit å tvinge i barna tran?

Og hva gjør du hvis barna ikke vil pusse tenner? Bruker du makt?

 



 

Da jeg var nybakt mor, og opptatt av å gjøre alt riktig, hadde jeg mange fighter med barna mine.

I perioder besto store deler av hverdagen min i å mase, kjefte og true. Av og til kledde jeg på barna med makt mens de sprellet som to blekkspruter.

Jeg holdt fast og pusset tenner på unger som hylte og skrek og knep igjen munnen mens de veivet med armer og bein.  Er det ikke rart forresten, hvordan barn klarer å hyle med lukket munn? Men det klarer de, altså. Et fascinerende fenomen.

Jeg tvang på pysj, jeg truet med at de ikke kom til å vokse hvis de ikke spiste fisk og jeg børstet jentungens lange hår mens hun hylte og gråt.

«Du må vise hvem som er sjefen», sa folk.

«Du må ikke slippe opp. Da har barnet vunnet», sa de.

«Dropper du tannpussen èn kveld, har du tapt. Da kommer barnet aldri mer til å pusse tennene frivillig», fortsatte de.

Som om mitt forhold til mine barn skulle være en kamp, eller en krig, med vinnere og tapere.

Heldigvis ble jeg litt mer erfaren etter hvert. Og heldigvis begynte jeg å tenke selv, og ikke høre så mye på hva alle andre sa.

Jeg begynte å gjøre noe som viste seg å være det lureste jeg noen gang har gjort: Jeg begynte å velge mine kamper.

Ikke så mye fordi jeg tror barna tar skade av å bli holdt fast og kledd på. Eller fordi jeg tror barna blir traumatisert av at jeg pusser tennene med makt.

Jeg tror de fleste barn tåler såpass.

Men jeg begynte å velge mine kamper fordi jeg ble så uendelig sliten av alle disse kampene. Jeg gidder rett og slett ikke krangle om hvor mye klær de skal ha på seg. Det betyr ikke at jeg er grenseløs. Det betyr heller ikke at jeg har tapt.

Og misforstå meg rett. Vi må ha både regler og grenser dersom vi skal kunne fungere sammen som en familie. Men det er ikke lenger så viktig for meg å ha regler for alt.

Er det tjue minus ute, og barna nekter å ta på seg jakke. Ja vel, da åpner jeg utgangsdøra og lar dem gå ut i t-skjorta. De kommer ikke så veldig lang før de snur og går inn etter jakka si.

Vil de ikke pusse tenner? Nei vel, da dropper vi tannpussen akkurat i kveld. Eller vi tar den opp ned i sofaen. Eller vi pusser i senga etter vi har lest og sunget nattasang.

Vil de ikke spise fisk? Vil de ikke ta tran? Ikke noe å stresse med. Barna mine har levd uker og måneder på kun brødskiver med leverpostei eller makaroni med ketsjup. Det går så fint så. Det jevner seg ut i det lange løp.

Og vet dere hva? I dag har vi ytterst få slike kamper her hjemme. Det er ytterst sjelden jeg er nødt til å fyre meg opp og kjefte, mase, true eller tvinge.

Er det kaldt, kler de på seg. Tannpussen er som regel ikke noe problem i det hele tatt lenger. Og de spiser fisk og tar tran begge to. 

For det er nemlig ikke nødvendigvis sånn at hvis man hopper over en tannpuss så har poden vunnet og han kommer til å nekte å pusse tennene hver dag framover.

Noen ganger kan regler, trusler og tvang snarere tvert imot skape enda mer problemer og uro. I hvert fall hvis du har sånne barn som meg. Sånne barn som ikke bare godtar at sånn er det. Barn som tester grenser og som har behov for å få lov til å tenke selv og ikke bare få en hel haug med, i følge dem, meningsløse regler tredd nedover hodet sitt.

I går var jeg forresten på God morgen Norge og diskuterte grensesetting og tvang med Rina Therese Blekkerud, redaktør i Foreldre og barn og Ragna Lundegaard, psykologspesialist og daglig leder i Alternativ til Vold.

Du kan se innslaget her:



 

Her kan du lese flere innlegg jeg har skrevet om samme tema: 

Grenseløs oppdragelse

Regler og grenser er ikke løsningen på alt

Vi må begynne å straffe barn som ikke klarer å lese

 

Hva mener du? Bruker du tvang, eller velger du dine kamper?

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om hvilke regler og grenser vi har her hjemme, og om hvilke kamper jeg velger bort.  

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra en mamma som velger sine kamper, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Lite sex etter barna kom? Det er helt OK!

For nei, alle andre småbarnsforeldre har ikke spontan og spennende sex fire ganger i uka.

Og nei, det er ikke noe å stresse med.

 



 

Du har sikkert sett de samme artiklene som meg. Artikler der eksperter på sex og samliv uttaler seg og forteller oss at sex er kjempeviktig, at noe av det verste man kan gjøre i et forhold er å la sexen dabbe av og at det første tegnet på at forholdet går til helvete er lite eller ingen sex.

Og så sitter vi der da, med en nyfødt baby på puppen, med verkende underliv, med mammamage, gulp på t-skjorta, melk i øret og bæsj i håret.

Hormonene raser og vi har egentlig mest lyst til bare å gråte. Vi gråter av Blenda-reklamer på tv. Vi gråter når det er tomt for sjokolade og vi gråter når mannen spør om vi har hatt en fin dag på babysvømming. Vi aner ikke hvorfor, men vi gråter. Av alt.

Vi har ikke sovet en hel natt på flere måneder. Vi er så trøtte at vi dupper av bare vi blunker litt for lenge.

Vi har gått hele dagen med en baby oppå oss. Vi har båret, bysset, ammet og trøstet. Vi har sunget, lullet, lallet, strøket og susset.

Og når kvelden endelig kommer, og babyen endelig sover. Og du vet du har fri i sånn ca. halvannen time før babyen våkner og er sulten igjen. Da er det ikke mannen du har mest lyst til å ha over deg den neste timen. Da vil du bare synke ned i den myke sofaen, dra et pledd over deg og se på en eller annen passe enkel tv-serie og ha kroppen din i fred.

Og det er helt OK!

Så vokser barna opp. Og etter noen år blir bleibytting, amming og gulp på t-skjorta byttet ut med trassalder, søskenkrangling og full fart døgnet rundt.

Du må sørge for at regntøyet tørker til i morgen, slik at poden har noe tørt å ha på seg i barnehagen. Du må passe på at lekser blir gjort, at skifteposen er fylt opp med rene og tørre klær, at fotballskoene er med på treninga og at karnevalkostymet er klart.

Dagene går med til å mekle mellom søsken som krangler, blåse på fingre som klemmer seg i døra, kjefte på barn som ikke rydder etter seg og pirke knekkebrød ut av dvd-spilleren.

Vet du forresten hva småbarnsmødre tenker på mens de har sex?

Spontan sex er en umulighet. Er dere heldig, får dere kanskje til en kjappis etter leggetid, uten at en av ungene står og banker på døra og vil inn fordi han har drømt at en hai spiste opp søsteren hans.

Ofte flater dere bare ut i sofaen etter barna har lagt seg.

Og det er helt OK!

Å få barn snur opp ned på livet. Fullstendig.  

Alt forandrer seg. Også sexlivet, og for mange også sexlysten. Jeg skal være den første til å innrømme at min sexlyst dalte betraktelig i barsel- og småbarnstiden.

Det er helt normalt.

På lørdag var mannen og jeg intervjuet i VG om sex og småbarnsliv:

 

 

Der ble jeg bedt om å gi et råd til andre jenter med små barn, som opplever at sexlivet og sexlysten ikke er helt på topp.

Mitt beste råd er: Slapp av. Ta det med ro. Ikke stress. Sexlysten kommer tilbake. Småbarnsperioden er unntakstilstand og varer bare en begrenset periode.

Det er nok av ting vi småbarnsforeldre, og kanskje spesielt vi mødre, føler at vi bør og må. Mange av oss stresser med å gjøre alt riktig. Riktig mat, riktig matpakke, riktig og nok grønnsaker, riktige bøker, riktige og ikke for mye spill, riktige klær, riktig oppdragelse, riktig inneklima på soverommet, riktig solkrem, riktige sko, riktig kvalitetstid.

I tillegg skal vi ha stilige hus med riktig interiør, flotte kropper og flate mager. Vi skal ta vare på de spennende jobbene våre, dyrke interessene våre, bruke tid med venninnene våre, og ikke minst være spennende partnere og ha masse, avansert sex sammen.

Ikke rart vi blir slitne.

Les også: Sex før og etter barn

Jeg tror mange av oss hadde hatt godt av å senke skuldrene litt mer i småbarnsperioden. Både når det gjelder grønnsaker, matpakker, mammamagen og ikke minst, sex.

For oss har det vært veldig viktig å ha en åpen dialog om sex. Det er så lett å mistolke hverandre hvis man ikke snakker skikkelig sammen.

Vi måtte bare innse at denne perioden av livet vårt ikke er den med mest sex, og langt fra den med mest spontan og spennende sex.

Sexlivet vårt har aldri vært helt dødt. Men det har vært veldig rolig og ganske kjedelig i perioder.

Men snakk sammen.

Fortell partneren din at du har vonde pupper, øm mage og vondt i hodet.

Fortell partneren din at du ikke føler deg helt på topp akkurat nå. At du er sliten, trøtt, lei deg eller stresset.

De aller fleste vil forstå. For husk, det er bare snakk om en periode.

Og det verste dere kan gjøre er å stresse. Stress løser ingen ting. Lave skuldre, derimot ... løser det meste.

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om småbarnsliv og sex. Og om hvordan vi foreldre generelt kan senke skuldrene og likevel komme ut av det med hevet hode. 

Kjøp den her.



 

PSS: For flere oppdateringer fra et helt vanlig par som strever seg gjennom småbarnslivets mange utfordringer, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Slapp nå av litt da, menneske!

Den siste uken har det blåst kraftig. Det har vært både varm bris fra sør og isklalde gufs fra de mørkeste poler.

Det var spesielt etter et intervju i Aftenposten, at kommentarfeltene veltet over av gørr og gruff. Jeg syns intervjuet var kjempefint, jeg. Og jeg står for alt jeg sa.

 Men hvorfor i alle dager må folk dra en relativt uskyldig uttalelse helt ut til ytterpunktet og krisemaksimere?

Jeg sa for eksempel i intervjuet at jeg syns det må være greit at barn får leke i midtgangen i flyet og stå i sokkelesten i flysetet.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Og plutselig ble denne lille setningen til at jeg nærmest syns det var helt greit at barna mine løp rundt på flyet, veivende med armer og bein mens de ropte bannord og kastet mat og drikke på alle passasjerene.

Bare se her:

 


 


 

 
 

 
 


 


 

 
 

Slapp litt av da, menneske! 

Jeg sa bare at jeg syns det må være greit at barn får leke i midtgangen i flyet og stå i sokkelesten i flysetet. 

Les om mammaen som kritiserte meg for at jeg hentet sent i barnehagen. Og så dukket svigermor opp i debatten.

Jeg sa også at jeg syns det er greit at venner(!) knuffer og kaller hverandre dust og dumming uten at vi voksne skal hoppe inn med en gang og innkalle til foreldre-krise-mobbe-møte på skolen.

Denne uttalelsen ble til slag, klask og oppkalling av fremmede barn: 

 


 

At vi ikke spiser middag sammen hver eneste dag, at vi tøyser og tuller rundt middagsbordet og at jeg til og med syns det er greit at barna tar en piruett på stolen i løpet av måltidet, blir til at ungene mine ikke kan ta del i et felles måltid fordi de ikke har lært å sitte rundt et bord:

 


 

Og siden vi ikke har regler mot hopping i senger og sofa, løping inne, synging med utestemme og søskenkrangling i vårt hus, eier plutselig ikke barna mine folkeskikk, og kommer til å ende opp som mobbere:

 

 


 


 

 


 

 
 

Dette er bare et lite utvalg av alle dommedags-kommentarene som kom inn etter intervjuet. Jeg kunne fortsatt nesten i det uendelige. 

Veldig mange har fått det for seg at vi ikke har noen regler eller grenser verken hjemme eller borte og at vi praktiserer fri oppdragelse. 

Selvfølgelig har vi regler og grenser! Det har vi alltid hatt og det kommer vi alltid til å ha.

Og nei, vi driver ikke med fri barneoppdragelse. Det har jeg aldri skrevet, sagt eller blitt sitert på noe sted.

Kanskje noen forveksler fri oppdragelse med frittgående barn? Sistnevnte er jeg nemlig stor tilhenger av. Det handler om å la barna få løpe, klatre, leke, slå seg og teste sine egne fysiske grenser uten at jeg løper etter dem og ber dem være forsiktig.

Fri barneoppdragelse er noe helt annet.

 

Det jeg derimot er tilhenger av, er å gi barna ansvar og lære dem å tenke selv, i stedet for å tre meningsløse regler ned over hodet på dem. 

Jeg mener, hvorfor skal vi ha regler om at barna må komme og spise middag fordi mamma sier det, når de kommer av seg selv fordi de er sultne?

Her kan du lese mer om hvorfor vi ikke har regler om at barna må komme og spise når middagen er ferdig

Hvorfor skal vi lage regler om at de ikke kan få hoppe i sofaen fordi noen tror det betyr at de hopper som noen villebasser i andre folks sofaer når de er på besøk, når det viser seg at barna mine fint klarer å se forskjell på regler hjemme og regler borte. 

Hvorfor skal vi ha regler om at de gå legge seg klokken halv åtte så lenge de blir trøtte og går og legger seg av helt fri vilje klokka kvart på åtte?

Jeg velger å ha tillit til at mine barn i stor grad klarer å tenke selv. Hos oss er det rom for å prøve og feile, og forhåpentligvis lære av sine feil. Viser det seg at de på noen punkter ikke klarer å tenke selv, må jeg selvfølgelig bryte inn og korrigere. Men jeg liker heller å se an og vurdere hver situasjon i stedet for å kreve at barna adlyder og følger regler som kanskje ikke er nødvendig. 

Så slapp nå litt av da, mennesker! Dere som hauser opp, kritiserer og fordømmer både foreldre og barn nedenom og hjem. For jeg regner med dere er like kritiske mot alle foreldre som gjør ting litt annerledes enn det dere mener er riktig. 

Jeg tåler det. Jeg har fått slike kommentarer slengt etter meg jevnlig siden jeg startet å blogge for fire år siden. Jeg er vant med det.

Men tenk dere litt om, kjære Facebook-debattanter. Det er ikke sikkert alle syns det er like greit å bli kritisert på den måten. 

Så pust med magen nå, lukk øynene et lite sekund, og prøv å være åpen for at det kanskje, bare kanskje, finnes andre måter å oppdra barn på enn måten dere gjør det på.

Og at det kanskje ikke er så ille som dere tror. 

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som ikke er fan av meningsløse regler, men som likevel har barn med normal folkeskikk:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Foreldre burde gi litt mer faen

Drøyer du med barnas leggetid i ferier og helger, selv om ekspertene fraråder deg å gjøre det?

Slapp av, det går bra.

Spiser ikke barna dine fisk og avocado?

Ta det helt rolig, det går bra det også.

Orker du ikke mekle hver gang barna dine krangler? Hender det du setter deg inn på kjøkkenet med ryggen til, finner frem et eple og blar i avisa mens barna nærmest dreper hverandre der ute i stua?

Ingen grunn til panikk. Svært få søsken dreper hverandre over en god krangel om noen legoklosser. Det kan bli stygt, ja. Men mest sannsynlig blir ingen verken skadet eller død.

Å skulle følge ekspertenes regelrytteri og mammapolitiets synsing hele tiden, blir fort veldig slitsomt. Og det vet jeg, fordi jeg har vært der selv.

 



 

Som nybakt mamma ønsket jeg å gjøre alt helt riktig. Og det er ikke så veldig uvanlig, det. Barna er jo det kjæreste vi har, og vi ønsker så klart å gi dem en lykkelig og perfekt barndom. Noe annet hadde vært rart.

Jeg har sittet og lirket og lurt avocado inn i en lukket barnemunn. Jeg har revet meg i håret over barn som ikke vil sove i egne senger. Barn som kommer tassende inn i dobbeltsenga hver eneste natt. Jeg har følt meg som verdens dårligste mamma som har gitt etter for barnas krav og mas. Som ikke har klart å være konsekvent hele tiden.

Å gå rundt å ha dårlig samvittighet for disse tingene, og samtidig føle seg som en råtten mamma som ikke får til det som ekspertene mener vi burde, tar mye energi.

Energi som i mitt tilfelle gikk på bekostning av veldig mye annet. Som kosing, tulling og tøysing med barna. Alt ble så alvorlig. Alt ble så forbanna alvorlig.

Så begynte jeg å gi litt faen.

Vil du ikke spise avcado? Nei vel, så dropp det da.

Vil du ikke sove i egen seng? Kom inn i dobbeltsenga.

Drøyer leggetiden til nærmere 21 i ferien? Æsj, det går bra.

River barna hodet av hverandre i den store «hvem fikk det største kakestykke-krangelen»? Det får gå som det går.

Bestikker du barna med is for å få gjort unna handleturen i fred? Det går fint. Ingen barn tar skade av litt upedagogisk og vinglete oppdragelse.

Og gjett hva? Etter jeg begynte å gi litt mer faen, har vi fått det mye bedre sammen. Jeg går ikke rundt og hisser meg opp over bagateller. Jeg går ikke rundt og kjefter og irriterer meg over disse, i mine øyne, småtingene.

Barna slapper av og får lov til å være nettopp ... barn. Barn som krangler, barn som maser, som trasser, som opponerer og som av og til må ta ansvar for egne valg og oppførsel.

Men også barn som ler, tøyser, tuller, koser, hopper og danser og som elsker med hele seg.

Jeg skulle ønske flere turte å gi litt mer faen. Jeg skulle ønske flere turte å gi blaffen i hva andre folk mente og trodde om oss som foreldre. Hvis noe funker for deg, så kjør på. Selv om det ikke er helt godkjent av ekspertene og mammapolitiet.

Kun du vet best hva som funker for deg og din familie. Ingen andre!

 

PS: I dag er boka mi endelig ute i bokhandlerne:






PSS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ikke stress sånn, kjære foreldre

Det er ikke lett å være foreldre i dag.

Ekspertene tyter ut av avisene og magasinene og forteller oss nøyaktig og helt ned til minste detalj hvordan vi bør oppdra prinsene og prinsessene våre for å få harmoniske, smarte, flinke og lykkelige barn. De serverer oss fasiten på hvordan vi skal få barn som ikke skiller seg ut og som passer perfekt inn i den sirlig utskårne, lykkelige barn-boksen.

Les om alt som i følge ekspertene skader barnet ditt 

 



 

Men kjære foreldre, ikke stress.

Ikke stress hvis barnet ditt legger seg ned på gulvet på butikken og hamrer knyttnevene taktfast i gulvet mens han uler etter sjokolade, enda du satt deg ned på huk foran ham før dere dro hjemmefra og fortalte klart og tydelig at det ikke blir sjokolade i dag for det er bare mandag.

Det er helt normalt.

Kanskje klarer du å være konsekvent og komme deg gjennom handlerunden uten å gi poden sjokolade. Kanskje gir du etter og plukker frem en Kindersjokolade fra hylla bare for å få handle i fred og ro.

Hva du enn velger, det går bra!

Barnet ditt kommer før eller siden til å slutte med de anfallene uansett. De fleste skolebarn syns det er fryktelig flaut å ligge på magen på gulvet på Kiwi og rope etter sjokolade.

 

Ikke stress hvis barna dine ikke vil spise fisk til middag. Eller hvis de rynker på nesen av avocado-mosen du har laget. Svært få barn i Norge får alvorlige mangelsykdommer. Barn kan fint leve på kun brødskiver og pasta i flere uker, ja til og med måneder, i strekk.

Det går seg til. Plutselig en dag sitter ungen din der og gumler på en fiskebit. Avocado-mos derimot ... Vel, ærlig talt, ett sted går grensen.

Hva er egentlig en god mor?

 

Ikke mist nattesøvnen hvis prinsessa di freser rundt på stuegulvet og kaster lekene rundt seg i heftige raserianfall flere ganger om dagen. Noen barn er sintere enn andre. Det er helt normalt. Ingen grunn til å ligge våken på nettene og google forskjellige diagnoser.

Barn er forskjellige. Slapp av og se om det ikke går seg til med alderen. 

 

Ikke få panikk hvis barnet ditt ikke har fire bestevenner og ikke viser den helt store interessen for å be klassevenner med hjem etter skoletid. Noen barn trives best alene. Og det er helt OK.

Ikke styr deg ihjæl med smokkeslutt  hvis barnet ditt fortsatt bruker smokk eller sutter på fingeren selv om hun er over tre år gammel. Svært få konfirmanter bruker smokk.

Ikke klandre deg selv og tro at du ødelegger barnet ditt hvis du glemmer han igjen på butikken en og annen gang. Sånt skjer. Eller hvis du plutselig oppdager at du har smurt barnet ditt inn med solkremen som bare kom på sjetteplass i årets store solkremtest på Klikk.no.

Ikke tro du har ødelagt barnet ditt for livet fordi du sendte henne i barnehagen bare ett år gammel. Eller fordi du kom i skade for å levere barna dine i barnehagen mandag morgen med to forskjellige sokker og uten ullundertøy fordi du prioriterte å gjøre noe annet enn å vaske klær i helgen.

Ikke få dårlig samvittighet fordi barna dine må spise kjøpebrød til frokost og får Grandiosa til middag foran tv-en på en helt vanlig onsdag.

Ikke tro du ødelegger barna dine ved å la dem få spille noen timer ekstra på iPaden i helgene slik at du kan slappe av med avisa. Eller om dere tilbringer hele søndagen inne, enda det er strålende sol ute og du ser gjennom kjøkkenvinduet at naboen står med røde roser i kinnene og spenner fire par ski fast på taket av bilen sin. 

Ikke stress hvis barna dine ikke klarer å sovne alene om kvelden. Eller hvis de kommer inn til deg i løpet av natta, enda de har begynt på skolen. Selv om ekspertene sier det er viktig at barna sover på eget rom.

Ikke ta helt på vei dersom treåringen fortsatt bruker bleie. Tro meg, hun kommer å gå på do før eller siden.

Ikke ta det så ille opp hvis den skoleklare snart-seksåringen din ikke viser noen interesse for lærerike bokstavspill på iPaden, og gir blanke i både Newton og pedagogiske matteprogrammer på NRK Super til fordel for hjernedøde spill og tv-serier om superhelter. De lærer tidsnok å lese og regne når de begynner på skolen. Det er jo nettopp det skolen er til for. 

Les også: Ti idiotiske ting vi mødre har dårlig samvittighet for

Ikke stress, kjære foreldre.

Jeg kjenner en hel haug med flotte, oppegående, fornuftige, voksne mennesker som har hatt både autoritære foreldre, ettergivende foreldre, streng oppdragelse og fri oppdragelse. Jeg kjenner friske, sunne voksne folk som aldri har spist fisk i hele sitt liv. Jeg kjenner en suksessfull gründer som brukte smokk til hun var seks år gammel.

Selv tottet jeg på tommelen til jeg var sju. Jeg hadde en tilnærmet fri oppdragelse, men er ganske fornuftig i dag. (Vel, det syns jeg i hvert fall selv.) Jeg turte ikke gå i barnebursdager uten at en av foreldrene mine var med før jeg var nærmere ti år gammel. Jeg var beskjeden og innadvent, og turte noen ganger ikke åpne kjeften på en hel dag hvis jeg var rundt masse mennesker jeg ikke kjente. Men det gikk bra med meg og. 

Så ikke stress, kjære foreldre.

Det meste går seg til. Det ordner seg. La barna få være som de er, og gjør det beste ut av det i stedet for å stresse rundt og prøve å forandre dem.

Ikke alle barn passer inn i A4-boksen.

Heldigvis!

 

PS: Vil du ha flere oppdateringer fra en sånn passe god mor med sånn passe normale barn? Følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nei, det er ikke alltid foreldrenes skyld når barna mobber

Innlegget mitt om mobbing har skapt stort engasjement. Og jeg er helt sikker på at det finnes en sammenheng mellom hvordan vi voksne oppfører oss, og hvordan barna oppfører seg mot hverandre.

 

 

 

Som jeg skrev i det forrige innlegget mitt, er det ikke noe rart at barna våre mobber, når de ser hvordan vi voksne hetser, fordømmer og rakker ned på hverandre på nettet. Noen også i det virkelige liv.

Jeg mener ikke at vi alle skal gå rundt og være enige i alt. Det blir fryktelig kjedelig. Ja til uenighet, diskusjoner og kritikk. Men trolling og drittslenging uten respekt for hverandre, kan vi fint klare oss uten.

Når det er sagt, mener jeg altså ikke at foreldrene ene og alene har skyld dersom et barn mobber. Visst har det mye å si hvordan vi foreldre snakker om andre folk rundt barna våre, og de fleste av oss kan helt sikkert skjerpe seg der. Meg selv inkludert.

Men barn er ikke et rent speilbilde av foreldrene. Heldigvis!

Les også: Du får de barna du fortjener

Jeg vil tro de aller fleste foreldre som har flere enn ett barn, har lagt merke til det samme som meg: Selv om barna har samme foreldre og samme oppdragelse, er de helt forskjellige.

Barn er født med en helt egen og unik personlighet. I denne personligheten finner vi blant annet temperamentet.

Noen barn er enkle å korrigere, og føyer seg stort sett etter de reglene og grensene vi voksne setter. Andre barn krever en helt annen oppfølging og innsats fra foreldre og andre voksne i barnets liv.

Uavhengig av foreldrene, reagerer noen barn med sinne når de blir usikre. Andre reagerer med å gråte. Atter andre med å smyge seg unna og gå i ett med tapetet.

Noen barn blir sinte når de er slitne. Andre prøver å bekjempe trøttheten med å spinne rundt som en gal og bruke mest mulig energi. Andre igjen blir bare stille.

Noen barn blir voldsomme når de er lei seg og frustrert. Andre reagerer med å gråte.

Noen vil ha kos og trøst når de er triste. Noen vi bare være alene.

Barn er forskjellige. Og det er mange grunner til at de reagerer sånn som de gjør i akkurat den situasjonen.

Jeg har selv et barn som reagerer med å kjøre knyttnevene rytmisk inn i låret mitt når vedkommende er usikker. Når vi for eksempel møter mennesker barnet ikke kjenner. Denne reaksjonen er ikke et resultat av at vi voksne bokser barna våre i låret hjemme.

Mobbing er et vanskelig tema. Det er mange grunner til at barn mobber. 

Å bli foreldre, er ikke som å få en klump leire i hendene som man kan forme som man vil. Selv om noen også opplever det akkurat sånn.

Vi foreldre har skremmende stor innvirkning på barna våre. Og det må vi ikke glemme. Men det hjelper lite å gå rundt å skule på foreldrene til barn som mobber. Det er nemlig ikke sikkert de kan skylde seg selv. 

Ofte er det mer virkningsfullt med en hjelpende hånd enn med fordømmelse. 

Jeg mener vi voksne har et kollektivt ansvar for å oppføre oss med respekt mot hverandre, både på nett og i den virkelige verden, slik at vi er gode rollemodeller for de oppvoksende generasjonene.

Skal vi bekjempe mobbing, må vi stå sammen.  

 

PS: Vil du ha flere oppdateringer fra en sånn passe god mor? Følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ikke rart at barna våre mobber

Normal-boksen i Norge har blitt veldig trang. Det skal skremmende lite til før man blir oppfattet som annerledes. Og med annerledeshet følger latter, mobbing, hets og trusler.

En 13 år gammel jente er død. Den direkte årsaken er mest sannsynlig spiseforstyrrelser. Den indirekte årsaken er mobbing. Nå hetses og trues mobberne på nettet.

Visst må mobberne ta ansvar. Visst er de store nok til å skjønne at det de har gjort er feil. Men er det egentlig noe rart at barna våre mobber hverandre, når vi ser hvordan vi voksne holder på? For vi er nemlig ikke det spøyt bedre.

 



 

Vi kritiserer det vi ikke forstår i stedet for å prøve å forstå.

Vi snakker ned det som er annerledes i stedet for å åpne opp og kanskje til og med lære noe nytt.

Vi rister på hodet og smatter av det vi ikke liker. Fordi det ikke passer helt inn i vår egen verden.

Og dette gjør vi gjerne foran barna våre. Eller på nett, der barna våre også er og leser det vi skriver.

Hvorfor er vi så raske med å lete etter feil hos folk?

Er man tynn og legger ut bilder av deg selv på sosiale medier, får man kritikk for at man er for tynn.

Lene Alexandra blir hetset fordi hun har gått på en fitnessdiett og har planer om å stille i konkurransen Bikini Fitness.  

Bikini Fitness er ikke helt min greie. Og jeg sitter med en følelse av at det ikke er helt sunt for kroppen heller. Men la nå Lene Alexandra få gjøre som hun vil. Hvis dama vil stille i Bikini Fitness så la henne nå få stille i Bikini Fitness. Vi trenger ikke like det. Men vi trenger heller ikke fordømme henne.

Og så lurer vi på hvorfor barna våre mobber hverandre!

 

Bjørg og Dora Thorhallsdottir er på den andre enden av kropps-skalaen og viste frem valkene sine i Kamille i 2014. De ble jammen hetset på det groveste de også.

Vi trenger ikke like valker. Men vi trenger ikke spy ut edder og galle fordi noen er tøffe nok til å vise dem frem.

Og så lurer vi på hvorfor barna våre mobber hverandre!

 

Mammapolitiet er alltid på jobb. Og skulle en stakkar mamma innrømme noe så grusomt som at hun ikke får dyttet i barna fisk to ganger i uka, at hun gleder seg litt til barnehagen åpner etter juleferien, at hun ikke alltid klarer å være konsekvent og følge opp alle regler, og at hun av og til lar barna sitte i to timer i strekk med iPaden, ja da kan hun vente seg en strøm med fordømmelse og hoderysting.

I fjor sommer søkte et voksent par etter nanny/daddy til sin tre måneder gamle baby én onsdag og tre lørdager i måneden, samt tre helger i året gjennom en annonse i Budstikka.

Folk ble helt forferdet. Hvorfor få barn hvis du ikke vil være sammen med dem? Foreldreparet ble raskt kåret til verdens dårligste foreldre. Folk knyttet nevene og etterlyste barnevernet.

Men hva vet vi egentlig om denne familien? Kanskje en eller begge foreldrene slet med sykdom? Kanskje barnet hadde kolikk? Kanskje de ikke hadde noen annen avlastning? Kanskje det var en barseldepresjon i bildet?

Paret ba om hjelp og avlastning. Vi vet ingen ting om hvorfor.

Og så lurer vi på hvorfor barna våre mobber hverandre!

 

Paret som glemte igjen barnet sitt på en rasteplass i Frankrike i sommer fikk samme medfart i kommentarfeltene.

Det samme gjorde foreldrene som tok bilde av babyen sin på Prekestolen.

Og mammaen på videoen som gikk viralt i fjor, der hun tilsynelatende ikke reagerer når sønnen kjører handlevogna inn i leggene på mannen foran i køen.

Men ingen av oss var vel der? Ingen av oss kjenner disse menneskene? Gjør vi vel? Hvordan i alle dager kan vi da tro at vi vet så mye om dem, og tillate oss og høylytt kritisere og fordømme dem?

Og så lurer vi på hvorfor barna våre mobber hverandre!

 

Det finnes like mange måter å leve livet sitt på som det finnes mennesker. Hva med å være litt grei?

Hva med å godta at folk tar valg vi ikke helt forstår. Hva med å tenke at det helt sikkert er en grunn til at folk gjør som de gjør. Og at den grunnen kan være noe helt annet enn hva det ser ut som ved første øyekast. Hva med å åpne opp for at det som funker for oss, kanskje ikke funker for andre.

Hva med å åpne opp for at et rotet hus kanskje bunner i sykdom eller andre ting vi ikke vet noe om.

Hva om kjipe regnbukser og manglende utvalg av ull i barnehagen skyldes dårlig råd? Og ikke foreldre som ikke bryr seg om barna sine.

Hva om mammaen med de to små barna og babyen på toget lar barna spille på iPaden hele togturen fordi hun har vært oppe hele natta med kolikkbabyen og ikke har overskudd til å underholde barna akkurat nå.

Hva om gutten som kjører handlevogna inn i leggene på mannen foran seg i køen, har en diagnose? Hva om mammaen er fortvilet og sliten etter endeløse timer med PPT som ikke fører frem. Hva om hun ikke har sovet de siste tre nettene?

Vi vet så lite om hvorfor andre folk gjør som de gjør.

Jeg tror aldri vi kommer til å utslette mobbing. Barn vil alltid mobbe hverandre. Det betyr ikke at mobbing er greit! Og vi skal gjøre alt vi kan for å stoppe det.

Men vi må begynne med oss selv.

For hvordan kan vi forvente at barna våre skal respektere hverandre og følge god, gammeldags folkeskikk når vi voksne lirer av oss det ene adjektivet styggere enn det andre, latterliggjør folk som ser annerledes ut, kaller hverandre for homo, idioter, knulledokker og andre stygge ord fordi de lever et liv vi ikke forstår. Eller bare rett og slett fordi vi ikke «liker trynet» deres.

La oss gå foran som et godt eksempel og lære barna våre at annerledeshet er bra, at alle folk er forskjellig og at vi ikke trenger å være enige med hverandre hele tiden, men at alle har krav på respekt for det. 

Da tror jeg vi kommer et godt stykke på vei. 

 

PS: Vil du ha flere oppdateringer fra en sånn passe god mor? Følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nakenhysteri på ville veier

Da jeg var barn, var jeg omringet av avkledde og nakne kropper. Jeg satt ofte på gulvet inne på badet mens mamma dusjet.

Om sommeren lå alle mødrene toppløs i hagene sine og solte seg. Eller på stranden. Stranden var full av pupper. Pupper i alle slags fasonger. Store og små. Glatte og rynkete. Oppoverpupper og nedoverpupper.  Pupp var pupp. Og 70- og 80-tallets mødre ville ha brune pupper.

 



Selv løp jeg naken rundt både i hagen og på badestranden til godt opp i barneskolealder. Eventuelt med bare en truse på. Alle barn gjorde det på 80 og 90-tallet. Pupper og nakne barn var helt naturlig. Det var ikke noe seksuelt eller skamfullt over det.

I dag er både pupp og kropp tabu. Avkledde og nakne kropper har blitt noe seksuelt. Ikke bare voksne kropper, men også barnekropper.

Små jenter helt ned i ett- toårsalderen blir ikledd bikinitopper. I dag får knapt små babyer krabbe rundt nakne verken i hagen eller på stranden.

Da den danske komikeren Torben Chris la ut et bilde på Facebook der han badet naken med datteren sin, ble det baluba.

Les hele saken på Side2:

 



 

Bakgrunnen for Facebook-delingen var at han ville vise at det å være naken sammen med barna sine er helt naturlig - og faktisk veldig sunt. Og at det ikke har noen ting med verken seksualitet eller pedofili å gjøre.

Torben har fått mange tilbakemeldinger etter et show, der han blant annet vitser med det han kaller «nakenhetsforskrekkelse».

Blant annet fortalte en pappa at han var blitt anklaget for pedofili av en fremmed mann, fordi han badet med sin 2-årige datter. En annen var blitt advart om å «oppfordre» til pedofili fordi han hadde delt et bilde av en fransk flette på sin 11-årige datters bare rygg på sosiale medier.

En jente fortalte at hun la ut et bilde av kjæresten som ligger på sofaen i bokseren med sine to små barn i armene. Hun måtte fjerne bildet fordi det kom inn en del spydige kommentarer.

Her hos oss er både mannen og jeg nakne med barna våre på fire og seks år. Det er helt naturlig for oss. Både mannen og jeg har badet, dusjet, kost, lekt og sovet sammen med begge barna. Både med og uten klær. Vi sitter til og med på do med barna i rommet.

Altså, hvor mange småbarnsforeldre er det egentlig som får sitte på do i fred?

Barna mine har mang en gang spurt meg om hvorfor jeg har hår på tissen (ja, for det har jeg), om hvorfor jeg bare har to pupper og ikke fem, og om hvorfor jeg har så store lår.

De har lurt på hvorfor pappaen har hår på magen. Hva poenget er med å ha stor tiss når man kan tisse like bra med en liten en, og hvorfor han ikke har pupper som mamma.

Jeg tror det er sunt å være naken med barna sine. I hvilken grad, vil selvfølgelig variere etter hver enkeltes komforsone. Men en ting er helt sikkert: Nakenhet har ingen ting med sex å gjøre.

Den eneste nakenheten som er akseptert i dag, er retusjerte kropper i reklame. Gjerne på  store reklameboards over hele byen. Det er det greit. Men helt normale kropper, nei, det vil vi ikke se lenger.

Og så lurer vi på hvorfor barn og tenåringer har sluttet å dusje etter gymmen.Og hvorfor barn helt ned i tre, fire årsalderen forteller foreldrene sine at de er flaue over kroppene sine.

Ved å gjemme bort de helt normale kroppene våre, med både valker og hengepupper, er vi med på å skape en kroppskultur der det normale ikke er middelmådig, eller «godt nok», men der det normale er perfekt og retusjert.

Selvfølgelig går det en grense for hva man bør dele av avkledde og nakne barn i sosiale medier. Men vi må ikke bli helt hysteriske heller.

Og sånn generelt: En far som bader med sin datter er helt innafor. Så heldig hun er, tenkte jeg da jeg så Torbens bilde. Han så ut som en snill og omsorgsfull far.

 

Les også: Lei av å bli lurt

Les også: Slipp magen ut, det er høst

 

 

Hva mener du? Er nakenhet blitt tabu ? Er det på tide å roe ned nakenhysteriet?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her: 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Vi trenger alle hjelp

Laila Didriksen er firebarnsmamma og lege, og skriver bloggen Livet i Casa Didriksen.

Laila er både fastlege og lege på helsestasjon, og møter alle disse mer eller mindre slitne nybakte mødrene og småbarnsmødrene ukentlig.

I debatten om husmorvikar, tenkte jeg det kunne være interessant å høre hva en helsestasjon-lege mener. Syns hun vi har behov for husmorvikar?

Les bakgrunnen for husmorvikar-debatten her.

Jeg spurte Laila om hun hadde lyst til å skrive et gjesteinnlegg her på bloggen min. Og som du sikkert allerede har gjettet, svarte hun ja. 

 

 



 

Noen ganger sitter jeg på kontoret mitt og tenker: «Er jeg virkelig så fryktinngytende?» Så tenker jeg på stua mi hjemme og at den ble vasket sist av mamma i september før barnedåpen. Før det tror jeg kanskje de gulvene kjente en mopp i fjor til jul. Også da var det mamma som sto for operasjonen.

Den haugen med oppvask på benken er heller ikke et unormalt syn, derimot er det slik at Henning bråstopper ved inngangen til kjøkkenet om det mot formodning skulle være ryddig der. Da er også gjerne mamma på besøk. Fire unger på åtte år er jo ingen bragd, men det er nok til at en natt sammenhengende søvn nå i åtte år har stått øverst på ønskelista til jul i iallefall i seks av dem. Også det ønsket er det mamma som har oppfylt.

Og når jeg ser meg i speilet så synes jeg jo at alt dette, uvaskede gulv, rot, oppvask, søvnmangel og store mengder babygulp er ganske lett å få øye på. Både pga. klær som er håpløst umoderne med div. flekker som jo er vasket, men ikke helt borte og rynker, poser og blåfarger som poserer i fri natur rundt øynene.

Alikevel sitter mammaen foran meg på legekontoret mitt og unnskylder at hun ikke rakk å skifte genser før hun kom og at buksa den blide, blubbete og aktive halvåringen hun har på fanget er litt liten. Videre spør hun om hvilken kornsort jeg tenker er best å begynne å lage grøt med for hun har tenkt å lage den fra bunnen og at de nå skal begynne treningen med å sove i egen seng natten igjennom. Slik at det er tid for voksentid på kvelden.

Og jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Først stiller jeg alle spørsmålene jeg vet de har lyst til å svare på. For jeg har sjemaet fra helsesøster foran meg og vet at vektkurven er fin, at motorikken er ok, at kontakten mellom mor og barn er som den skal. Så vi pludrer og snakker om vidunderet som sitter der på fanget og gliser med sin ene tann mens han forsøker å tygge livet av tyggeleken han holder med stødig grep.

Men så tenker jeg at jeg må spørre om det som også betyr noe. Og jeg sier: Men går det bra?? Er du sliten? Sover noen av dere? Hjelper pappaen til? Synes du det er greit å bruke så mye tid på å lage den grøten? Hvordan synes de andre det er å være storesøsken? Overlever dere bare eller har dere det fint også?

Svarene jeg får varierer.

Noen blir sure. Selvfølgelig hjelper pappaen til. Han står opp hver helg og tar babyen så mamma kan sove og han er en superpappa rett og slett. Noen koser seg bare verre med spedbarnstid og hjemmelaget grøt. De har laget frysern full av saltfri, hjemmelagede porsjonspakker med næringsrik kost og de elsker det. Noen har storesøsken som elsker det lille nye vesenet og duller, daller og underholder så mamma kan dusje når hun vil.

Noen blir litt perplekse og sier at tja, den grøten har de egentlig lurt på om de kanskje kan bytte ut med sånne middagsglass i stedet, men turte jo egentlig ikke spørre om det da. Og når jeg nå spør så liker jo den pappaen best å sove når det er helg slik at den fordelingen der ikke akkurat kan sies å være helt optimal. Men jevnt over går det greit, men de må jo innrømme at de er litt slitne. Og storebror er fullstendig uinteressert i babyen. Og akkurat det er litt sårt for det ville jo vært koselig om de ble glade i hverandre.

Andre igjen begynner å gråte. Det er ikke noe morsomt å være mamma. Eller det vil si, det er jo fint noen ganger da. Når ungen sover og de to eldste hverken sloss eller prøver å ta livet av den lille. Men det er fem år siden man sov mer enn tre timer sammenhengende og man har jo hele tiden dårlig samvittighet for at man ikke puslet det puslespillet med storebror, for man vet jo at om man gjorde det så ville han blitt så glad og ikke kranglet så mye. Men man orker rett og slett ikke. Og grøt er ikke egentlig et spørsmål for ungen vil bare ha pupp. Døgnet rundt. Og har fått ei tann, og biter! Og nå krangler hun med mannen hele tiden. Om hvem som gjør minst, eller mest eller hvem sin tur det er å ta søpla.

Og da kan vi starte litt på nytt igjen. For jeg er lege. Og jobben min på helsestasjonen er omfattende. Det er klart at jeg skal sjekke at ungen vokser som den skal, at utviklingen er på plass og at den virker veltilpasset og elsket. Men det er også jobben min å se at familien rundt denne halvåringen ikke går til grunne i «prosjekt småbarnstid» og det er uhyggelig sjeldent at jeg får frem at skipet er på vei til å kullseile uten at jeg spør.

Og det er da jeg lurer. Er jeg så fryktinngytende? For om ikke mødre på helsestasjonen, til legen, som i mitt tilfelle også ofte er fastlegen, tør å si at dette her, det er rett og slett litt for mye akkurat nå, ja da er vi litt på ville veier i vårt perfekte samfunn.

Småbarnstid er unntakstilstand. Det finnes ingen rutiner, livet endres fra dag til dag. Søvn er for de aller fleste en ekstrem mangelvare. Man kjemper for å overleve dag for dag. Det skal et utrolig  partnerskap til for å overleve sammen som par. Og det er virkelig oss mot dem når foreldre står midt oppi det i krigen mot små viljer som bare trenger nærhet og kjærlighet. Men akk så innmari mye av det. Så altoppslukende mye av det.

Og da hjelper det ikke at de som virkelig har trukket lykkeloddet, med unger som har rutiner fra uke seks og som sover natta igjennom fra dag én sier: Det er bare å være konsekvent. Så klart det er slitsomt, men har man fått barn er det bare å stå i det.

De klarte seg før i tiden, hører man stadig. Kvinner fikk tretten barn og de tok seg av gården og de rodde fiske samtidig. Det var ikke noe problem for dem. Vel, det var andre tider,  det var storfamilier og det var ingen niåringer som satt foran iPaden og ventet på å få servert kveldsmaten.  Jeg tror ikke vi vil tilbake til tiden der femåringen sto i åkeren fordi de måtte for å få mat på bordet.

Men litt tilbake tror jeg vi skal gå. Tilbake til at det er greit å be om hjelp. Tilbake til der man hjalp hverandre som om det var den mest selvfølgelige ting i verden. Tilbake til der man stakk innom for å se om naboen trengte noe når man selv stakk på butikken. Tilbake til der man tok naboungene med rundt middagsbordet.

Det må være greit å si at man er sliten uten å få slengt i trynet at «man har jo valgt å få barn». Vi hadde aldri overlevd fire unger uten mormor, bestemor og ei tante. Som av og til har vært våken ei natt for at vi skulle få sove. Som vasker gulv fordi vi rett og slett ikke gidder å fokusere på gulvvask når det er viktigere å få servert et eller annet spiselig til alle i løpet av dagen. Som følger eldste til tannlegen fordi minste skal slippe å bli vekket midt i luren for femte dag på rad. For oss er det uaktuelt å dra på ferie uten et besteforeldrepar på slep. Eller faddere. Vi trenger hjelp og det er nok innlysende for alle som har møtt oss med vår bøtteballett.

Og det må være lov å be om hjelp til det man selv føler at man trenger. Uten at andre skal sette seg på sin høye hest og definere hva det er «nødvendig nok» å be om. Er hjelpen man trenger ungepass for å få dra på ACDC-konsert så er det det. Da skal ingen kalle det for unødvendig. Fordi den ene kvelden med natt på hotell faktisk var det som reddet parforholdet og gjorde at ungene beholdt ett hjem i stedet for å få to. Og er det hjelp til å vaske huset fordi du grøsser når du går gjennom stua men rett og slett ikke klarer det selv med en på puppen og to eldre som krangler og hiver leker veggimmellom så er det det du trenger hjelp til.

Problemet er hvem man skal be. For vår familie er ufattelig heldige. Vi har en mormor, en bestemor, ei tante. Og vi bruker dem rått og brutalt. Det er det ikke alle som har. Noen har ikke en gang en samboer/ektefelle å dele byrdene med. Så hvem spør man da?

Om du ikke har noen andre å spørre så spør iallefall på helsestasjonen. Nå har vi dessverre ikke en armada med hjelpere å sende ut i de tusen hjem, men vi kan iallefall ha en samtale med dere. Snakke litt, kartlegge, komme med noen råd og tips. Og starte jobben med å overleve og ikke gå til grunne i «prosjekt småbarnstid». 

Jeg ønsker meg husmorvikaren tilbake. En ikkeinstitusjonalisert hjelp til de som trenger det. Et sted man kunne henvende seg med et «hei, jeg trenger litt hjelp!» Kanskje skal ikke staten betale, kanskje skal den det, det vil jeg ikke gi noe svar på. Men slik det er i dag skal det være rimelig kritisk før man får hjelp. Hjemmesykepleie er til for syke mennesker. Og du er ikke nødvendigvis syk selv om hus, hjem og familie holder på å gå fløyten. Og slik det er i dag har ikke alle noen de kan spørre om hjelp. Derfor spør de heller ikke. Og det burde de. Men da må de få noen de kan spørre. Som kan hjelpe med det de trenger hjelp til. Hvor lite og banalt det enn er i andres øyne.

 

Se også debatten om husmorvikar mellom Susanne Kaluza og meg på VG-TV her

 

Les også: Dette er både plumt og respektløst

Les også: Må man virkelig stå med en sykemelding i hånda før man får hjelp?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som ofte trenger hjelp, følg meg gjerne her:

                  

 

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Må man virkelig stå med en sykemelding i hånda før man får hjelp?

Det ble høy temperatur i studio i går, da jeg møtte redaktør for Kvinneguiden, Susanne Kaluza, til debatt på VG-TV. Tema var husmorvikar.

Se debatten her:

 

 



 

Bakgrunnen for debatten er at Norges kvinne- og familieforbund og SV ønsker å gjeninnføre ordningen med husmorvikar som en hjelp til slitne og syke foreldre, og mitt blogginnlegg: Dette er både plumt og respektløst 

Husmorvikarene var en egen yrkesgruppe på 50- 60- og 70-tallet som steppet inn i norske hjem, forholdsvis barnefamilier, og hjalp til etter fødsel eller når mor ble syk.

I dag er det sånn at man må stå med en sykemelding i hånda før man får hjelp.

Foreldre i dag sliter. Flere og flere nybakte mødre får en barseldepresjon. Nå er vi snart oppe i 20 prosent. Det er skremmende mye!

Her kan du lese hvordan min barseldepresjon utartet seg

Dersom man sliter som småbarnsforeldre i dag, har man kun to valg: Man kan henvende seg til helsestasjonen eller barnevernet.

På helsestasjonen får man veiledning og gode råd. Men helsestasjonene har ikke kapasitet til å sende noen hjem til deg.

Neste instans som kan tilby hjelp, er barnevernet. Det er enn veldig høy terskel for folk flest å ta kontakt med barnevernet og fortelle at man ikke takler foreldrerollen. At man rett og slett ikke strekker til. Det er skamfullt.

Dessuten har barnevernet knapt nok med ressurser fra før, og bør bruke tiden sin på helt andre ting.

Eller så kan man, som Susanne Kaluza forslo, vente til man blir syk, gå til legen og få en sykemelding, og så kan far ta over permisjonen mens mor er sykemeldt.

Men må det virkelig gå så langt at man har gått i bakken, og står med en sykemelding i hånda før man får hjelp? Og hvilken hjelp får man da? Avlastning av far? Hvor lenge skal man da vente før far også går i bakken? Og hva med aleneforsørgere?

Jeg mener det er mye bedre å forbygge, og tilby hjelp før det går så langt at man blir syk. Jeg er også helt sikker på at forebygging lønner seg samfunnsøkonomisk, i stedet for å ha folk på lange sykemeldinger.

Susanne Kaluza ønsker heller å styrke de ordningene vi allerede har med lenger liggetid på barsel og lenger pappaperm.

Absolutt ikke dumt det heller, men jeg mener vi i tillegg trenger en instans som kan tilby hjelp til småbarnsforeldre som av en eller annen grunn ikke får det til å henge i hop. For det begynner å bli mange. Og det må ta på alvor.

Så kan vi diskutere hvorfor vi er så slitne i dag og hvorfor så mange foreldre møter den berømte veggen.

Her er nok både Susanne og jeg enige om at mange av oss med fordel kan sette på bremsen og senke kravene og forventningene vi har til oss selv. Og dette er noe jeg virkelig brenner for, og som jeg har jobbet med gjennom bloggen min i mange år allerede. 

Men når skaden først er skjedd, uavhengig av årsak, syns jeg vi må kunne tilby hjelp, og ikke vente med hjelpen til man blir syk.

 

Les også: Slitsom kvalitetstid

Les også: Nanny søkes til tre måneder gammel baby

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dette er både plumpt og respektløst

Norges kvinne- og familieforbund ønsker å tilby slitne og syke foreldre husmorvikar på kommunens regning. Det skriver NRK i artikkelen Vil ha sovehjelp til syke og slitne småbarnsforeldre

Husmorvikarene var en egen yrkesgruppe på 50- 60- og 70-tallet som steppet inn i norske hjem, forholdsvis barnefamilier, og hjalp til etter fødsel eller når mor ble syk.

 



 

Forslaget har møtt både ros og kritikk. Mange mener en husmorvikar vil være med på å sy puter under armene på foreldre som vil realisere seg selv. Foreldre som selv har skyld i at de er slitne.

Christine Fugland Halvorsen sier til NRK at foreldre må ta ansvar for barna sine selv:

«Velger en å bli forelder, så gjør en det. Så vanskelig er det da ikke. Det er ikke bare å få barn og mene at andre skal ta jobben.»

Susanne Kaluza sier i samme artikkel at norske foreldre må tåle noen fiskepinnemiddager. At vi må senke kravene i hjemmet og tåle at det er litt skittent.

Dette syns jeg blir direkte plumt og respektløst. Fortell en sliten mor med en kolikkbaby på armen at hun må tåle noen fiskepinnemiddager. Eller si til de nybakte tvillingforeldrene som ikke har sovet skikkelig på et halvt år at de må senke kravene og tåle litt skitt. Fortell dem at de bare må skjerpe seg. De har tross alt valgt å bli foreldre. Så vanskelig er det da ikke!

Jeg hyller forslaget om husmorvikar og tror det vil være med på å senke både sykemeldinger og skilsmisser.

Rundt 20 prosent av alle førstegangsfødende får en eller annen form for barseldepresjon. Og tallet bare øker. Mørketallene er sannsynligvis store.

Jeg går rett inn i denne statistikken selv. Min førstefødte hadde kolikk. Det var et helvete. Han gråt døgnet rundt, kun avbrutt av korte sovepauser på tjue minutter. Var han våken, gråt han. Og da måtte han bæres. Satt jeg meg ned, eskalerte gråten.

Vi hadde ingen avlastning fra verken venner eller familie. I fire måneder levde vi sånn, uten en liten time avlastning en gang.  

Ikke kom her og fortell oss at vi bare måtte tåle litt møkk og noen fiskepinnemiddager. Vi fikk som regel ikke spist middag i det hele tatt.

Min mann har en sønn fra et tidligere forhold. Han ble født med halvt hjerte. Den første tiden var preget av bekymringer, operasjoner og sondemating. Foreldrene fikk automatisk avlastning på kommunens regning. Det var ingen som fortalte dem at de måtte tåle å spise fiskepinner til middag.

Selvfølgelig skal foreldre med syke barn ha avlastning. Som foreldrene i eksempelet over. Jeg skal ikke ta fra de fysisk syke og gi til de «friske».

Men det er litt interessant at min mann ikke er i tvil om hvilken periode som var mest utmattende og ødeleggende for både helse og forhold: Det var kolikk-perioden.

Samtidig er det viktig å se på hvorfor vi er så slitne i dag. Mange har altfor høye forventninger til foreldretilværelsen. Jaget etter perfeksjon og selvrealisering må ta en del av skylden.

Barn er jo ingen hindring i dag. Vi skal ha flotte hjem med stripete Kähler-vaser, marokkanske fliser på kjøkkenet og kjøkkenutstyr fra Nicolas Vahé. Og vi legger gjerne oppussingen av huset til foreldrepermisjonen.

Vi skal ha fine kropper og flate mager, helst fire dager etter fødselen.

Vi skal dyrke interessene våre, gjerne skrive ned handicappet i golf, holde salsaen ved like, dyrke vininteressen og gå på kokkekurs.

I tillegg skal vi ta vare på de spennende jobbene våre, gripe mulighetene som dukker opp og gjerne klatre et par steg på karrierestigen.

Lista er lang over alt vi skal gjøre. Og det handler jo bare om innstiling, ikke sant? Det blir hva du gjør det til.

Det er klart vi må ta ansvar for våre egne liv og sette på bremsen før det er for sent. Gjerne før vi ligger i en haug på gulvet og roper etter husmorvikar sponset av kommunen.

Karianne Gamkinn har et poeng når hun skriver på bloggen sin Mammadamen:

«Det er fristende å spørre om velferdsgodene og det ansvaret staten allerede tar for at vi alle skal leve likt og godt har blitt en sovepute der vi tror at vi kan kreve nye statlige løsninger når livet ikke går helt som planlagt.»

Jeg er selv tilhenger av at folk i stor grad må ta ansvar for eget liv. Og hadde jeg ikke selv fått den brutale starten på mammalivet, hadde sikkert jeg også tenkt at foreldre bare må ta seg sammen.

Gjennom bloggen min, får jeg flere henvendelser hver uke, ofte daglig, fra fortvilte foreldre som er så slitne at de ikke aner hvordan de skal komme gjennom barsel- og småbarnsperioden. Dette er et samfunnsproblem vi er nødt til å ta på alvor og ikke bare avfeie det med fiskepinner.

Men hvor går skillet? Når er det snakk om selvpåført slitenhet og sykdom, og når er det såkalt ufortjent?

Vel, det er det umulig å svare på. Det som er viktig er at problemet er høyst reelt for de som har møtt den berømte veggen, uavhengig av årsak.

Mitt inntrykk er et at terskelen for å be om hjelp er ganske høy. Og jeg tror ikke tilbud om husmorvikar vil utløse et skred av henvendelser fra foreldre som trenger litt fri for å spille golf eller som trenger barnevakt slik at de kan pusse opp huset.

Jeg mener at derom husmorvikar-ordningen brukes med vett, som et tilbud til foreldre som av en eller annen grunn trenger avlastning, enten de har fysisk syke barn, kolikkbarn, lider av barseldepresjon eller andre fysiske eller psykiske sykdommer, er eneforsørger, har fått tvillinger eller flere barn på en gang, har liten eller ingen avlastning rundt seg, eller av andre grunner sliter i foreldrerollen, så vil det være et kjempestort løft.

Ja, jeg vil faktisk gå så langt som å si at innføring av husmorvikar vil senke både sykefraværet og skilsmissestatistikken.

 

Les også: Nanny søkes til tre måneder gammel baby

Les også: Stadig flere barn blir utbrente

Les også: Lykke, vår generasjons ulykke

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Klart barn kan få brukte julegaver!

Stakkar barn som får brukte julegaver. Noe så nedverdigende. Noe så grusomt. Noe så tankeløst og egoistisk.

Tenk å komme tilbake til barnehagen og skolen i januar og fortelle at du fikk brukte ski, brukt togbane, brukt kjelke eller brukt Barbie-slott til jul. Mens de andre barna har fått flunkende nytt.

Stakkar barn!

Eller ...

 



 

Er det egentlig så forferdelig å gi brukte gaver til jul?

Og er det virkelig synd på barn som må pakke opp brukte ski og brukte togbaner?

Selvfølgelig ikke!

Dette med at en gave være ny og koste så og så mye, er holdninger vi voksne trer nedover hodene på barna våre. Min erfaring er at barn bryr seg fint lite om hvor mye en gave koster. Og så lenge gaven er ren og hel, bryr de seg heller ingen ting om den er brukt.

Til jul i fjor, fikk datteren min en brukt Brio togbane kjøpt på Finn.no. Dette var en spleisegave, og for 1000 kroner, fikk hun 20 meter togbane. Går man i butikken, får man knappe 2 meter Brio for en tusenlapp.

Om jenta mi ble skuffet da hun pakket opp den kjempelange togbanen, fordi den var brukt? Absolutt ikke! Hvis hun kunne velge mellom 20 meter brukt og 2 meter ny togbane, er det ikke tvil om hva hun ville valgt. Min datter vil ha lang togbane.

Bonussønn på 14 ønsker seg alltid pc-, og playstationspill. Når han får velge mellom fem pent brukte spill, eller ett nytt til jul, er han aldri i tvil. Han vil ha mange spill. Det spiller vel ingen rolle at noen andre har spilt spillet før ham.  

Vi har også kjøpt både ski, sparkstøtting, fotballsko, nettbrett, bøker og Barbie-slott  brukt, og gitt i julegave til barna. Vi har satt en øvre grense på 300 - 400 kroner per gave per barn. Vi syns det er nok. Skal man kjøpe nytt, er det ikke mye man får for stakkarslige 300 kroner. Men saumfarer man bruktsidene på nett, kan man finne gull.

Jeg har til gode å se sure miner når barna pakker opp de brukte gavene de får. Hvorfor skulle de det? De får jo akkurat det de ønsker seg!

Vi lever i et overflodssamfunn. Et bruk-og-kast-samfunn. Vi bruker tusenvis av kroner på julegaver. Noen gaver blir bare lekt med eller brukt noen få ganger før barna er lei. Noen blir ikke lekt med i det hele tatt.

Gi det bort, eller legg det ut på Finn.no eller på lokale bruktgrupper på Facebook. Kanskje er det akkurat den tingen noen andre barn ønsker seg til jul i år. Kanskje er det akkurat en sånn togbane min datter går og sikler på. Eller akkurat de Ronaldo-fotballskoene min sønn ligger og drømmer om hver eneste kveld før han sovner.

Og du, det er ikke synd på barn som får brukte julegaver.

Den holdningen er det vi voksne som har. Og vær så snill, ikke overfør den holdningen til barna våre.

 

Les også: Pepperkakeidyll ... NOT!

Les også: Tips til kjapp, billig og koselig adventskalender

Les også: Selvfølgelig kan fattige barn få brukte gaver 

 

PS: For flere oppdateringer om en stressfri jul på budsjett, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Når begynner datteren min å slanke seg?

Hun er bare fire år nå. Eller, hadde hun vært her nå, og hørt hva jeg sa, hadde hun prikket meg på ryggen og sagt fire og et halvt.

Så okei, hun er bare fire og et halvt år.

 



 

Noe av det morsomste hun vet, er å dra opp genseren sin, blåse ut magen så den blir stor og rund og tromme på den til alles store forbauselse.

«Wow, for en stor mage du har!»

Og så ler hun godt mens hun danser rundt på stuegulvet.

Men hvor lenge kommer hun til å synes det er festlig å blåse ut magen sin sånn? Når kommer hun til å begynne å slanke seg?

Så mange som 85 prosent av alle unge jenter sier at de opplever kroppspress. Og 1 av 4 unge går på diett for å få finere kropp.

Vi hører om barn helt ned i tre, fireårsalderen som syns de er for tjukke. Som er flaue over kroppene sine. Vi hører om unge jenter som dropper dusjen etter gymmen blant annet fordi de er flaue over hvordan de ser ut.

En stor internasjonal undersøkelse kalt Children`s Worlds, har spurt barn fra 8 til 12 år over hele kloden om hvor tilfreds de er på forskjellige områder i livet. Undersøkelsen viser at barn fra Norge og andre land i Nord-Europa, er mer misfornøyd med hvordan de ser ut, og har et mindre positivt selvbilde enn barn fra resten av verden. (Bortsett fra i Sør-Korea). Dette gjelder spesielt tolvåringene våre.

Det er bare åtte år, unnskyld, sju og et halvt, til datteren min er tolv år. Har hun begynt å slanke seg da?

Vi blir bombardert med råd om hvordan og hva vi skal spise for å bli sunne, tynne, konsentrerte, sterke, få pen hud, smarte barn, fint hår og mer energi.

Mange av oss overfører også dette sunnhetstyranniet over til barna våre. 

En fersk undersøkelse blant foreldre med barn under 18 år, gjennomført av Respons Analyse på vegne av Mills, viser at 2 av 3 mødre er bekymret for at barna skal utvikle et usunt og anstrengt forhold til mat og kropp.

1 av 3 mødre sier de selv har et anstrengt forhold til mat, og 1 av 3 foreldre sier at de snakker negativt om mat, slanking og kropp mens barna hører på. Gjerne ubevisst. Det er lett å glemme at små gryter også har ører. Og at barn lett snapper opp de voksnes samtaler selv om de ikke sitter og lytter.

Barna våre blir påvirket på så mange forskjellige måter. De blir påvirket gjennom blogger, tv-program, magasiner, reklame og nyheter. Men først og fremst blir de påvirket av foreldrene sine.

Som min datters rollemodell nummer én, prøver jeg å ikke snakke negativt om mat og kropp hjemme hos oss.

Barna våre blir tidsnok utsatt for samfunns- og trendpresset som er der ute. De blir tidsnok utsatt for kroppspress og sunnhetstyranni.

Og når det skjer, håper jeg at min lille datter skal ha fått med seg en såpass solid grunnmur hjemmefra, at hun om ikke akkurat drar opp genseren, blåser ut magen og trommer på den mens hun ler høyt, i hvert fall klarer å tenke at hun er bra nok som hun er, og se på mat som noe naturlig og godt og ikke som en fiende.

I vår startet Mills initiativet Matro. Et prosjekt der målet er at folk flest skal få et godt og avslappet forhold til mat igjen.

Sjekk ut videoen de har laget. Er det ikke herlig hvor avslappet barna er til maten de får? For barn handler mat om noe så enkelt som å være mett eller sulten. Om det smaker godt eller vondt.

 





 

Les også: Lei av å bli lurt

Les også: Dette skader barnet ditt

Les også: Når sunt blir usunt

 

PS: For flere oppdateringer om mat, kos og mammakropp, følg meg gjerne her:

                   

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Regler og grenser er ikke løsningen på alt

Noen barn responderer ikke på regler og grenser som forventet. Disse barna har mange navn: Vanskelige, eksplosive, utfordrende, umulige, krevende, og så videre, og så videre.

 






Felles for disse barna, er at den vanlige A4-oppdragelsen, der man strammer inn reglene, er konsekvent og gjerne også innfører konsekvenser og straff dersom barnet ikke gjør som vi vil, ikke fungerer.

Snarere tvert imot, faktisk. Disse barna blir bare enda mer frustrert, testende, eksplosive og vanskelige jo flere regler og konsekvenser man innfører.

Hvorfor?

Fordi disse barna mangler en del egenskaper og evner som må være på plass for at barnet skal oppføre seg slik vi voksne forventer i en gitt situasjon.

Det kan være at de mangler egenskapen til å omstille seg fra en aktivitet til en annen. Evnen til å forstå andres følelser. Eller til å ta imot ordre gitt på en spesiell måte. Evnen til å kunne sitte stille. Til å tenke handling og konsekvens. Egenskapen til å regulere eget temperament.  Evnen til å tenke rasjonelt i gitte situasjoner. Til å styre følelsene slik vi voksne forventer.

Barn oppfører seg ikke dårlig fordi de vil. Barn oppfører seg dårlig fordi de ikke klarer å oppføre seg bra.

Eller for å snu det rundt: Barn oppfører seg bra hvis de kan!

Her kan du lese det jeg tidligere har skrevet om utfordrende og eksplosive barn.

Men hvordan kan vi lære disse barna å oppføre seg slik vi forventer i gitte situasjoner? Hvordan kan vi unngå krangler og dramatiske scener?

For et par uker siden, var jeg på kurs med Ross Greene, professor ved psykologisk institutt ved Virginia Tech. Han har skrevet bøkene "Eksplosive barn" og "Utenfor" og har laget PGS-modellen -  Problemløsning gjennom samarbeid. Eller, CPS-modellen, som den heter på engelsk - Collaborative and Proactive Solutions.

 



 

Ross Greene mener det er helt meningsløst å starte en maktkamp med barnet. For det er jo det som skjer når man tviholder på, og gjerne strammer inn reglene og grensene, og i tillegg krydrer det hele med konsekvenser hvis barnet ikke oppfører seg slik man vil.

Hvorfor starte en krig, når vi alle har det samme målet? Både barnet og den voksne ønsker jo akkurat det samme: at barnet skal oppføre seg bra. Hvorfor ikke samarbeide?

I Ross Greenes modell er ikke oppførselen til barnet viktig i det hele tatt. Det er problemet bak oppførselen som er interessant.

Men hvordan kan vi hjelpe barnet?

1 Finn ut hvilke egenskaper og evner barnet mangler.

Mangler det evnen til å omstille seg fra en aktivitet til en annen? Mangler det egenskapen til å forstå andres følelser?

2 Finn ut hvilke problemer disse manglende egenskapene gir.

Blir det daglige melt downs med hyling og skriking hver gang barnet må legge fra seg iPaden og komme og spise? Er tannpuss og legging en kamp hver eneste dag? En kamp du gruer deg til flere timer i forveien?

3 Løs problemet - sammen med barnet.

Løsningene du kommer fram til sammen med barnet, er som regel mye bedre enn løsningene vi voksne kommer opp med på egen hånd.

Dessuten, når vi løser problemet sammen med barnet, i stedet for over hodet på det, lærer barnet samtidig ferdighetene det mangler.

 



 

Så, la oss si at du ønsker å få gjennom viljen din, enten det er slutt på spilling, tid for lekser, tannpuss eller noe annet barnet ikke vil. Og med ikke vil, snakker jeg altså ikke om et lite «Nei». Jeg snakker om voldsomme anfall som får deg til å lure på om huset fortsatt vil stå når anfallet er over.

I disse situasjonene, har du tre valg:

Du kan kjøre Plan A og kjøre gjennom din vilje. Være konsekvent. Si ting som: «Fordi jeg har bestemt det. Dermed basta!»

Plan A er hensiktsmessig når det gjelder ting som trafikkregler, bilbelte, sykkelhjelm og liknende.

Men bortsett fra det, fører Plan A ofte til krig og en evinnelig maktkamp. Det er denne løsningen de fleste av oss velger i de fleste situasjoner der det blir konflikt. Det er denne løsningen vi blir opplært til å velge. Det gjelder jo å være konsekvent, ikke sant? Hvor mange ganger har man ikke hørt det? Man må stå på sitt og ikke gi etter. For guds skyld, ikke gi etter! Da har barnet vunnet.

Grøss.  

Denne løsningen funker på en del barn: De som passer inn i A4-oppdragerboksen. Men dere som har eksplosive og utfordrende barn, vet at denne løsningen ikke funker i det hele tatt. Den gjør bare vondt verre. Man sliter seg ut på det. Barnet blir bare mer og mer eksplosivt og utfordrende. Kan du i det hele tatt huske sist gang du stod på ditt, kastet opp pekefingeren og sa: «Fordi jeg har bestemt det. Dermed basta!», og barnet bare: «Okei da, mamma».

He he, det skjer ikke.

Så Plan A er det bare å droppe. Vekk med Plan A. Aldri mer. Plan A funker ikke på utfordrende barn. Plan A gjør bare ting verre.

 

Så hopper jeg over til Plan C:

Plan C er å gjøre noe så grusomt som å gi etter. For mange (De som har «normale barn» som responderer normalt på regler og grenser) er det det verste du kan gjøre.

For oss med eksplosive og utfordrende barn, er det noe av det lureste du kan gjøre.

Som jeg har skrevet en del om her på bloggen tidligere, hadde vi en evig middagskamp her hjemme tidligere. Barnet mitt ville ikke komme og spise når middagen var klar. Jeg brukte hele ettermiddagen på å håndheve regler, krangle, mase og true barn som ikke ville legge fra seg iPaden og komme og spise.

Etter flere år med daglig middagskamp, «ga jeg etter». Jeg orker ikke mer. En dag sa jeg bare «Nei vel», da barnet nektet å komme og spise.

Hva skjedde?

Vel, først så barnet ut som det hadde ramlet ned fra månen. «Hæ? Trenger jeg ikke komme og spise?»

De påfølgende dagene var det kjempestas og ligge på magen i sofaen og spille på iPaden mens vi andre satt og koste oss rundt middagsbordet. Men så skjedde det noe. Barnet begynte å komme av egen fri vilje.

I dag spiser vi middag sammen hele familien stort sett hver eneste dag. Uten masing, uten krangling og uten trusler. Og uten en eneste regel om at barna komme og spise. 

Det er med andre ord ingen grunn til å ha en hel masse regler hvis man egentlig ikke trenger det. I hvert fall ikke når barnet ditt er allergisk mot regler. Prøv å si «Nei vel», og se hva som skjer. Gi det noen dager, kanskje til og med noen uker, og se om ikke problemet løser seg selv.

Løser ikke problemet seg selv, går det an å kjøre Plan C for en stund, for så å ta tak i problemet igjen senere. Og da skal du bruke Plan B.

 

For Plan B er der vi ønsker å være.

Plan B handler om å finne årsaken til problemet og finne løsninger sammen med barnet. Ikke over hodet på dem. Men for å kunne gjøre det, må vi snakke med barna våre. Vi må lytte. Og vi må ta dem på alvor.

Her er et veldig konkret og enkelt eksempel fra vår egen hverdag:

Den lille tok alltid på seg ullgenseren over t-skjorta om morgenen før barnehagen. Her på Raufoss er det kaldt om vinteren. Det er ikke uvanlig at gradestokken bikker tjue kalde.  Derfor er det viktig at ungene har på seg ull. Og ull skal jo som kjent innerst mot kroppen.

Det ble en kamp hver eneste dag. Den lille ville ha t-skjorten innerst, og ullgenseren over. Jeg stod på mitt og krevde at ullgenseren skulle innerst og t-skjorta over.

Og sånn holdt vi på i flere måneder. Hver morgen, en evig kamp. Helt til jeg en dag faktisk spurte barnet: «Hvorfor vil du ikke ha ullgenseren innerst?»

Svaret kom umiddelbart: «Fordi når vi leker inne i barnehagen blir jeg så varm, og vil ta av meg ullgenseren og bare gå i t-skjorta».

Så enkelt!

Løsningen: Ullgenser utenpå t-skorte om morgenen. Bytte til ullgenser under t-skjorte når de skulle ut og leke.

Barn er ikke alltid like flinke til å fortelle oss på eget initiativ hvorfor de reagerer som de gjør. Av og til må vi spørre dem for å få svar. 

Noen ganger vet ikke barnet selv en gang hvorfor de reagerer som de gjør. Da må vi voksne hjelpe dem med å finne årsaken.

Den beste måten å spørre på, er først å fortelle barnet at du har lagt merke til at han eller hun syns det er vanskelig å legge fra seg iPaden når de voksne sier det/slå av tv-en når det er leggetid/komme og spise når det er middag, eller hva nå problemet måtte være. Uten å anklage. Da går barnet lett i vranglås. Bare si helt enkelt at du har lagt merke til det. Og så spør du: "Hvorfor det?"

 



 

Et annet eksempel fra Ross Greenes kurs: En ti-tolv år gammel gutt setter seg på bakbeina hver gang han skal inn til tannlegen. Han var midt i et opplegg med tannlegen, og var der ganske ofte.

Hver gang moren svingte bilen inn foran tannlegekontoret, parkerte, stoppet motoren og gikk ut, ble det full krasj. Gutten nektet å bli med inn.

Men så ble gutten endelig spurt om hvorfor han ikke ville bli med inn til tannlegen. Jo, fordi han likte så godt å høre på musikken på radioen i bilen. Og når moren stoppet bilen, og musikken brått ble skrudd av, ble han frustrert.

Løsningen: Gutten fikk ha med seg musikk på ørene inn til tannlegen.

Plan B kan virke som en selvfølge, men tenk deg om: Hvor mange ganger spør du egentlig barna dine om hvorfor de reagerer som de gjør? Og hvor mange ganger spør du dem om hva de tror er den beste løsningen på problemet?

Da jeg ble oppmerksom på dette for et par år siden, måtte jeg dessverre innrømme at jeg stort sett kjørte på med mine egne regler og grenser over hodet på barna. Altså Plan A.

 

Her er noen flere konkrete eksempler på Plan B:

1 Barnet nekter å pusse tennene.

Vi voksne kaller barnet vanskelig og påstår at det tester grenser.

Når man spør barnet om hvorfor hun ikke vil pusse tennene, forteller hun at hun ikke liker at de voksne styrer tannbørsten, og at hun vil lære seg å pusse selv.

Løsning: Barnet får pusse tennene selv først, og så går en voksen over med tannbørsten etterpå.

 

2 Barnet slår de andre elevene og er voldsom i friminuttene.

Når man spør barnet hvorfor, viser det seg at han egentlig er ensom og lei seg for at bestevennen ikke vil leke med han mer.

Løsning: Jobbe med vennskap, sosial kompetanse og temperament, i stedet for å straffe barnet for at han slår de andre elevene.

 

3 Barnet begynner å gråte og kaste bøkene rundt seg hver gang det er leggetid og lesestund.

Vi voksne konkluderer med at barnet trasser og demonstrerer at det ikke vil legge seg og sove.

Når man spør barnet hvorfor, forteller han at han er dritt lei alle de gamle bøkene, og at han syns lesingen på sengen er døds-kjedelig.

Løsning: En tur på biblioteket for å fylle på med nye, spennende bøker.

 

Det er med andre ord som regel en grunn til  at barn oppfører seg som de gjør. Det handler som regel ikke om at de bare er vanskelige eller prøver å manipulere oss. 

Her hjemme bruker vi kun Plan A når det gjelder sikkerhet som trafikkregler, bilbelte, sykkelhjelm og liknende.

Ellers veksler vi mellom Plan B og Plan C.

For oss funker dette veldig godt. For andre funker dette kanskje ikke i det hele tatt.

Har du lyst til å lese mer om Ross Greene og lære mer om hans metode, kan du se her: Lives in the balance

Ross Greene kommer også til Norge med jevne mellomrom og holder kurs. Kursene er for lærere, barnehageansatte, ansatte innen PPT-tjenesten, barne- og ungdomsarbeidere, ansatte i barnevernet, psykologer og andre som jobber med barn, og ikke minst - for foreldre.

Jeg kan med glede melde at på kurset jeg deltok på, var det flere hundre deltakere, de fleste jobbet innen skole og barnehage.

Det forteller meg at flere og flere som jobber med utfordrende barn begynner å vise interesse for Ross Grenes metode, og går bort ifra tankegangen om at barnet bare er vanskelig og dermed trenger flere og strammere regler og mer konsekvenser. At de i stedet er åpen for å hjelpe barnet til å finne årsaken til problemet, og samarbeide med barnet om å finne løsninger.

For husk: Barn oppfører seg bra hvis de kan!

 

Les også: Det er jo bare å være konsekvent

Les også: Du får de barna du fortjener

Les også: Må barn sitte stille for å lære?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som tenker litt utenfor regler- og grenser-boksen, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Redd for barnevernet

Jeg får ofte tilbakemeldinger fra mødre som sier de er redd for barnevernet. Spesielt unge mødre.

De forteller at de gjerne skulle ha sendt ungene sine i barnehagen i forskjellige sokker i stedet for å sitte oppe halve natta og vente på at vaskemaskinen skal bli ferdig.

Men de tør ikke. For de er redd de ansatte skal ringe barnevernet.

 

 

De forteller at de skulle ønske de turte å ha det rotete hjemme. At de turte droppe støvsugingen og heller slappe av en dag. At de turte å la kjøkkenet flyte av og til, og utsette oppussingen av barnerommet selv om rommet har umalt brystpanel og 70-tallstapet på veggene.

Men de tør ikke. For de er redd noen skal ringe barnevernet.   

De forteller at de så gjerne skulle ha trukket på skuldrene og sagt «Nei vel, da. Det er du som kommer til å fryse» når poden nekter å ta på seg lue og vanter når han skal ut og leke.

Men de tør ikke. For de er redd naboene skal ringe til barnevernet.

Det kan virke som at barnevernet har fått et litt dårlig rykte. Og jeg mener absolutt ikke det er barnevernets skyld. Men noe har skjedd.

Da jeg var barn, visste vi ikke hva barnevernet var en gang. Jeg hadde aldri hørt om det. Barne ... hvaforno?

I dag er barnevernet mye mer aktivt. Og det syns jeg er bra! Ingen ting er bedre enn at barn som lever under omsorgssvikt blir tatt vare på, og at foreldre som sliter får god hjelp.

Men det skal heller ikke være sånn at mødre går rundt og er redd for å bli fratatt ungene sine fordi skittentøyhaugen plutselig blir for stor og ungene ikke har rene sokker som passer sammen. Eller fordi de av og til slenger en Grandiosa i ovnen, prioriterer en time på sofaen i stedet for å løpe rundt med vaskefilla, eller sender ungene ut for å leke uten lue.

Jeg blir rett og slett litt trist når mødre forteller meg at de sliter seg ut på å ha en perfekt fasade, ikke bare for å vise frem på Facebook, men vel så mye i frykt for at noen skal ringe barnevernet.

Jeg blir trist når jeg hører at de sliter seg ut på å ha det perfekt hjemme, på å følge med på barna hele tiden, se på, applaudere, rose, være oppmerksom og reagere pedagogisk korrekt hele tiden når de er ute blant folk, i frykt for at noen skal tro de er dårlige foreldre og ringe barnevernet.

At de ikke tør vente med å hente barna i barnehagen og ta seg en time alene hjemme når de slutter tidlig på jobb, i frykt for at noen oppdager det og ringer barnevernet.

Er det den overdrevne perfeksjonismen i sosiale medier som har gått for langt? Har det rett og slett gått så langt at vi ikke bare tror vi må ha en perfekt fasade for å bli godkjent av andre foreldre. Men at vi tror vi må ha et gjennomperfekt liv for ikke å bli fratatt barna våre av barnevernet?

Kanskje.

Men jeg tror også mediene må ta en stor del av skylden. Vår foreldregenerasjon blir bombardert med skremselspropaganda og Dette skader barnet ditt-overskrifter i alle nettaviser, magasiner, foreldresider og forum. Ekspertene uttaler seg villig om hva man må gjøre og hva man absolutt ikke må gjøre for å være gode foreldre. Og mediene vinkler og krisemaksimerer for å selge aviser og få klikk. Man får ikke akkurat inntrykk av at godt nok er godt nok. 

Det å være en god forelder handler om helt andre ting enn like sokker, økologisk barnemat og nyoppussede prins- og prinsesserom.

Å være en god forelder handler om å gi barnet kjærlighet, omsorg, kos, trøst, anerkjennelse, trygghet, tid og ikke minst handler det om å sørge for å ha overskudd til å gi barnet alt dette.

Da er det litt ironisk at vi sliter oss ut på å tviholde på en perfekt fasade. Som egentlig ikke betyr noen ting. 

 

Les også: Er man en dårlig mor når man glemmer å gi ungene frokost?

Les også: Generasjon sliten

Les også: Hva er egentlig kvalitetstid for barn?

 

Tror du mødre i dag er overdrevent redd for barnevernet?

 

PS: For flere oppdateringer fra en særdeles uperfekt og upedagogisk familie, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Selvfølgelig skal bloggere få betalt

Etter boblen sprakk, og det ble klart at Sophie Elises innlegg om førstehjelp var en del av en kampanje for Norsk Folkehjelp, har mange reagert både på at Norsk Folkehjelp har betalt bloggerne for å være med på kampanjen, samt at vi bloggere har tatt imot penger for å skrive om kampanjen. Vi burde jo ha gjort det gratis. 

Og ja, i en ideell verden, burde vi ha gjort det. 

 



 

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg får daglige henvendelser fra veldedige organisasjoner og veldedige- og holdningsskapende kampanjer som lurer på om jeg kan skrive litt om dem på bloggen.

Dessverre må jeg si nei til 99 prosent av forespørslene. Ellers hadde bloggen min blitt en ren opplysningsblogg om veldedige organisasjoner og diverse kampanjer. Og det hadde ærlig talt blitt litt kjedelig.

Men noen ganger dukker det opp forespørsler om temaer jeg virkelig brenner for. Og da skriver jeg så gjerne et innlegg om kampanjen. Som for eksempel Sanitetskvinnenes kampanje for at retusjert reklame skal merkes. Og Mills Matro-kampanje. Jeg deler også en del kampanjer på Facebook-siden min, så lenge det er noe jeg tror leserne mine kan ha utbytte av.

Likevel må jeg altså si høflig nei til veldig mange.

At noen firmaer og organisasjoner dermed ønsker å tilby betaling for å få omtale på bloggen, syns jeg er helt greit.

Dessuten, de fleste veldedige organisasjoner bruker allerede mange tusen kroner på reklame i form av bannerannonser på nett, annonser i trykte medier og radio- og tv-reklame. Hvorfor er det ingen som reagerer på det? Og hvorfor er det ingen som mener at aviser, magasiner, tv og radio skal gi gratis annonseplass til veldedige organisasjoner? Hvorfor er det ingen som hytter med neven og syns det er forkastelig at veldedige organisasjoner kaster bort pengene sine på noe så dumt som ... tradisjonelle annonser? 

Jeg tror dette henger sammen med at mange mener blogging ikke er et skikkelig yrke, at bloggere er noen dumme naut som bare skriver svada, og at det bare er idioter som leser blogger. 

Feil!

Blogg som markedskanal begynner å bli kjempestort. Og det er noe som bare kommer til å vokse fremover. Annonserer man gjennom blogg, når man rett ut til selve kjernen av målgruppen. Annonserer man på Sophie Elises blogg når man rett ut til ivrige, unge jenter. Annonserer man på min blogg, når man ut til kjøpesterke småbarnsmødre. Annonserer man på en treningblogg, når man rett ut til folk som trener. Annonserer man på en fiskeblogg, når man rett ut til folk som fisker.

Det er jo helt gull.

Jeg tør nesten banne på at Norsk Folkehjelp har fått mye mer ut av de 30.000 kronene de betalte for innlegget på bloggen til Sophie Elise, enn hva de hadde fått av et par små annonser i et magasin og en annonse på en nettavis.

Men for all del, hvorfor bruke annonsebudsjettet sitt på å nå målgruppen, når man kan bruke pengene på tradisjonelle, kjedelige avisannonser ingen leser lenger?

 

Les også: La oss snakke om Sophie Elise og førstehjelp

 

Hva syns du om at firmaer og veldedige organisasjoner betaler bloggere for omtale?

Og syns du det er forskjell på å betale for reklame på blogg enn å betale for annonser i aviser og magasiner?

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som nå kan førstehjelp, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

La oss snakke om Sophie Elise og førstehjelp

//Annonse

Da Sophie Elise la ut et innlegg tidligere i dag, ble det full baluba.

I innlegget Jeg så en mann med hjertestans skriver Sofie Elise at hun kom over en mann som lå på bakken med hjertestans, men at hun bare lot han ligge, tok en selfie, og ventet på ambulansen.

Nå har Sophie Elise avslørt at dette egentlig var en kampanje for Norsk Folkehjelp. En kampanje både hun og jeg var med på, og at hensikten var å spille på mange folks fordommer om førstehjelp.

 



 

Kampanjen skulle egentlig gå noen dager til, jeg skulle også involveres etter hvert, men vi måtte avlyse allerede i kveld på grunn av et veldig stort engasjement.

Jeg syns det er helt fantastisk at dere er så engasjert, og at dere viser så gode holdninger rundt noe så viktig som førstehjelp.

Mange kan ikke førstehjelp godt nok. Det kunne ikke jeg heller før jeg var med på et førstehjelpskurs jeg fikk av Norsk Folkehjelp for bare noen uker siden.

 



 

Ifølge statistikken, har mange folk store mangler på dette området. Altfor få kan nok om førstehjelp, og dessverre tror de fleste at de kan nok til at det går bra. Denne falske tryggheten blir fort avkleddd når en situasjon inntreffer og man står der rådløs og redd.

Jeg mener vi alle burde ta et førstehjelpskurs. Det handler ikke alltid om liv og død, men om små og store faktorer man kan påvirke. Ting som for eksempel avgjør om du kan gå igjen etter en ulykke. Kurset du fikk i førstegangstjenesten, eller på jobb for ti år siden er ikke godt nok lenger, og mye har skjedd innen førstehjelp de siste årene.

 



 

Norsk Folkehjelp er en norsk non-profit aktør som utelukkende jobber for humanitære interesser. En del av deres organisasjon jobber hele tiden for å opplyse og lære opp nordmenn i hva som er viktig og ikke minst riktig når det kommer til førstehjelp.

De har hundrevis av lokallag som sammen jobber frivillig for å heve kunnskapsnivået rundt seg. De arrangerer kurs, de veileder og gjør alt for at vi skal kunne ta bedre vare på hverandre. Det synes jeg er utrolig fint, og verdt å fronte.

Gå inn på takkforhjelpen.no hvis du har mottatt førstehjelp en eller annen gang. Der gir Norsk Folkehjelp deg nå muligheten til å
takke den personen som hjalp deg. For er det noen som fortjener et klapp på skulderen så er det førstehjelperne blant oss.

 



 

Dersom du føler at du ikke vet nok om hvordan du skal hjelpe til hvis ulykken er ute, så kan man bestille bedriftskurs på takkforhjelpen.no. Snakk med kolleger om dette, og mas på sjefen. Mange bedrifter tar ansvar og bestiller førstehjelpskurs til sine ansatte. Det er du og jeg som utgjør forskjellen om noe hender. Derfor er det viktig at du og dine kolleger innehar kunnskapen og kan være en ressurs for hverandre, familie og for venner. Be om at arbeidsplassen din bestiller kurs fra Norsk Folkehjelp. Så står du ikke helt rådløs om noe skulle skje. Kanskje det er du som en dag får en liten beskjed på takkforhjelpen.no.

Og du, har du barn i barnehage? Spør hvordan det står til med førstehjelpskunnskapene til de ansatte. Og oppfordre dem til å ta et kurs.

Tusen takk til Trine og de andre hos Norsk Folkehjelp på Ulven som har gitt meg kanskje mitt livs viktigste kurs.

 #TakkForHjelpen

PS: For flere oppdateringer fra en familie som nå kan førstehjelp, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Vi vant bacon-kampen!

Jeg elsker sosiale medier. Og jeg elsker når man kan bruke sosiale medier til å forandre verden.

 



Mannen min, Sjur, har i hele høst kjørt en innbitt hotell-bacon-kamp.

Sjur reiser mye i jobben, og bor en del rundt omkring på hotell. Og hva er det beste med å bo på hotell? Bortsett fra de små toalettsakene man kan stjele med seg, og at man kan ligge i sengen og se på tv?

Jo, hotellfrokost.

Hotellfrokost er noe av det beste jeg vet. En hel buffet med flere typer brød og rundstykker, masse forskjellig pålegg, flere typer yoghurt, nøtter og musli, oppskåret frukt, minst tre forskjellige typer fruktjus, kanskje de har varme pannekaker, egg i alle slags former og fasonger, og bacon. Masse deilig sprøstekt bacon.

Eller vent ... det stemmer forresten ikke helt. For den nye trenden på hotellene rundt om i Norges vakre land, er nemlig ferdig danderte speilegg med en halv skive bacon oppå.

Og det er nettopp denne kjipe, halve baconskiva Sjur har tatt et oppgjør med.

 



 

Sjur har som sagt kjørt en innbitt bacon-kamp i høst. Det har vært tøft, hardt og vanskelig, og han har flere ganger vært nær ved å gi opp.  

Han har tatt bilde av de simple bacon-bitene han har kommet over på hotell, postet i sosiale medier, tagget hotellene, og lagt igjen en anmeldelse på Facebook-siden deres.

 



 



 

Og i går ga all jobben endelig resultater.

Støtvig hotell i Larkollen slutter med den halve baconskiva, og lover heretter å servere gjestene sine ubegrensede mengder bacon.

 





 

Ikke bare hører de på gjestene sine, tar de på alvor, og svarer de hos Støtvig hotell. De vil også snakke mer med de. For Støtvig hotell har skjønt det: Engasjerte gjester, selv når de er misfornøyd, er de beste gjestene du kan ha.

 

 



 

Men la oss ikke avslutte bacon-kampen her.

Hvilke bacon-glade hotell kjenner du til?

Og er ikke utrolig kult at sosiale medier virkelig kan gjøre en forskjell i sånne viktige saker som dette?

 

Les også: Nikita-bom på facebook

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som tenker litt utenfor regler- og grenser-boksen, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Vi må begynne å straffe barn som ikke klarer å lese

Leseferdighetene til norske barn er ikke veldig imponerende. Mange førsteklassinger sliter med å lære seg bokstaver, og knekke lesekoden.

Jeg syns det er på tide å ta noen grep for å rette opp i dette.

 




 

Og siden disse barna egentlig bare er noen slappe, giddalause og umotiverte barn, syns jeg vi skal stramme inn reglene, tvinge dem til å lese enda mer, og innføre konsekvenser dersom de ikke raskt klarer å lese tilfredsstillende.

Konsekvenser kan være inndragning av lørdagsgodt, ingen tv, ingen iPad eller andre ting som virkelig svir. Da tenker jeg vi får fart på lesingen.

Nei da, selvfølgelig skal vi ikke det!

Selvfølgelig skal vi ikke straffe barn som ikke klarer å lese. Fordi barn som sliter med å lese, ikke gjør det med vilje. Fordi disse barna trenger hjelp til å knekke lesekoden. Ikke straff fordi de ikke får det til.

Akkurat sånn er det med utfordrende barn også. Og med utfordrende barn, mener jeg barn som ikke oppfører seg helt slik som vi voksne forventer i så stor grad at det blir et problem. Barn som er såkalt vanskelige, eksplosive, temperamentsfulle, voldelige eller som i det hele tatt oppfører seg på en slik måte at barnet utfordrer oss voksne.

Det som er både rart og skremmende, er at folk flest, både foreldre, terapeuter og andre eksperter, mener den eneste måten å få et utfordrende barn til å oppføre seg som vi ønsker, er å stramme inn, innføre flere regler, være mer konsekvent og gjerne kjøre på med konsekvenser, eller straff, som konsekvenser jo i bunn og grunn er.

For utfordrende barn er utfordrende fordi de ikke gidder oppføre seg bra, ikke sant? De er utfordrende bare for å få oppmerksomhet, for å teste grenser og de bare manipulerer deg.

Feil!

Veldig, veldig feil!

Utfordrende barn er utfordrende fordi de mangler evnen til å oppføre seg som forventet i en gitt situasjon.

Hvis du har et barn som har problemer med å lese og skrive, så ber du ikke barnet om å skjerpe seg og innfører enda flere regler og konsekvenser dersom barnet ikke får det til.

Nei, du hjelper barnet til å forstå bokstavene og sette dem sammen til ord og setninger, slik at barnet til slutt klarer å lese og skrive.

Det samme gjelder for barn som er ekstra utfordrende og som ikke responderer slik vi ønsker på regler og grenser. Det nytter ikke å bli enda strengere. Det nytter ikke å innføre enda flere regler og enda flere konsekvenser.

Man må hjelpe barnet til å forstå. Man må hjelpe barnet til å sortere alle følelsene. Alle tankene. All forvirringen

Noe av det dummeste jeg har gjort i barneoppdragelsen, er å innføre belønningstavler, der barna fikk røde surefjes når de hadde oppført seg «dårlig», og grønne smilefjes når de hadde oppført seg bra.

Som om vi hadde klistret et stort, rødt surefjes på en tavle til et barn som ikke turte gå i en bursdag alene.

«Nei, vennen min. I dag var du skikkelig sjenert. Du må lære deg å bli litt mer utadvendt. Nå blir det surefjes og ingen barne-tv.  Og er du er du like sjenert i morgen, blir det heller ikke noe spilling på deg etter middagen».

Snakk om å skape frustrerte og forvirrede barn! Ingen oppegående foreldre ville gjort det. Hvis vi hadde et barn som var overdrevent sjenert, ville vi ha støttet barnet og hjulpet det til å bli trygg i de forskjellige situasjonene der det var behov for det. Vi hadde ikke straffet barnet for å være sjenert!

Lurer på hvorfor så mange mener det ikke gjelder utfordrende barn?

Barn oppfører seg vanskelig, fordi de ikke klarer oppføre seg bra.

Eller for å snu litt rundt på det: Barn oppfører seg bra hvis de kan!

Her kan du lese et helt hårreisende, men absolutt ikke uvanlig, eksempel på hvordan norske fagpersoner syns det er greit å straffe barn som egentlig trenger hjelp.

Forrige uke var jeg på kurs i Oslo med Ross Greene. Ross Greene er professor ved psykologisk institutt ved Virginia Tech. Han har skrevet bøkene "Eksplosive barn" og "Utenfor" og han har laget PGS-modellen -  Problemløsning gjennom samarbeid. Eller, CPS-modellen, som den heter på engelsk - Collaborative and Proactive Solutions.

 



 

Ross Greene mener det er på tide å kaste gamle og virkningsløse teorier og praksis, som regler og konsekvenser ut vinduet, når vi snakker om såkalt utfordrende barn.

Her er hans liste over de fem vanligste klisjeene om utfordrende barn:

1 Han vil bare ha oppmerksomhet.

2 Hun manipulerer oss.

3 Han gjør det bare for å få viljen sin.

4 Han er umotivert (Nyere forskning viser at vanskelige barn absolutt ikke er umotivert. Snarere tvert i mot. De bare venter på at en voksen skal hjelpe dem med å forstå seg selv).

5 Hun tester grenser.

Alle disse fem klisjeene bunner ut i en tanke om at barn kan oppfører seg fint hvis de vil.

Men hvorfor skulle ikke barn ønske å oppføre seg fint? Alle barn vet at de tjener på å oppføre seg som vi voksne forventer.

Det viser seg at de fleste barn som blir kalt vanskelige og utfordrende, rett og slett mangler en del egenskaper og ferdigheter som må være på plass for at barnet skal oppføre seg som forventet.  

Misforstå meg rett. Vi må ha både regler og grenser dersom vi skal kunne fungere sammen som en familie. Men det er når reglene, grensene og konsekvensene brukes som konfliktløsning og i verste fall straff mot uønsket oppførsel, at det blir et problem.

For hva skjer da? Vi starter en maktkamp, med barnet på den ene siden, og foreldrene/andre voksne på den andre siden. Men hvorfor starte en krig, når vi alle har det samme målet? Både barnet og den voksne ønsker jo akkurat det samme: at barnet skal oppføre seg bra. Hvorfor ikke samarbeide?

I Ross Greenes modell er ikke oppførselen til barnet viktig i det hele tatt. Det er problemet bak oppførselen som er interessant.

Men hvordan kan vi hjelpe barnet?

1 Finn ut hvilke egenskaper barnet mangler

Mangler det egenskapen til å omstille seg fra en aktivitet til en annen? Mangler det egenskapen til å forstå andres følelser? Eller til å ta imot ordre gitt på en spesiell måte? Til å sitte stille? Til å tenke handling og konsekvens? Kanskje barnet ikke forstår matten? Mangler det evnen til å regulere eget temperament? Mangler det evnen til å tenke rasjonelt i gitte situasjoner? Til å styre følelsene slik vi voksner forventer?

2 Finn ut hvilke problemer disse manglende egenskapene gir.

3 Løs problemet - sammen med barnet.

Løsninger du kommer fram til sammen med barnet, er som regel mye bedre enn løsningen vi voksne kommer opp med på egen hånd.

Dessuten, når vi løser problemet sammen med barnet, i stedet for over hodet på det, lærer barnet samtidig ferdighetene det mangler.

Så hvordan gjør vi dette i praksis da? Hvordan finner vi ut hvilke egenskaper barnet mangler? Hvordan finner vi ut hvilke problemer det gir, og hvordan samarbeider vi med barnet om å finne en løsning?

Det skal jeg fortelle deg i et senere innlegg. For nå begynner dette å bli veldig langt.

Da skal jeg fortelle deg om plan A, plan B og plan C.

Og om hvorfor det noen ganger til og med er greit å «gi etter» og droppe noe så «viktig» som regelen om at alle barn må sitte rundt middagsbordet og spise middag som en typisk norsk kjernefamilie.

I mellomtiden kan du sjekke ut en av Ross Greenes mange videoer om utfordrende barn og plan A, B og C:

 

 

 

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag 

Les også: Grenseløs oppdragelse

Les også: Må barn sitte stille for å lære?

 

Tror du regler og konsekvenser er løsningen på alt?

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som tenker litt utenfor regler- og grenser-boksen, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Generasjon sliten

Det er slitsomt å være foreldre. Det er slitsomt å være kvinne. 

 





 

Ifølge overlegen Ane Marie Thulstrup, faller stressnivåene hos menn relativt raskt etter firetiden, mens kvinnenes stressnivå først faller mellom klokken 22 og 23.

Gunnar Stavrum  mener vi kvinner er slitne blant annet fordi vi bruker mye tid og energi på å konkurrere mot hverandre.

For ja, vi kvinner er slitne. Men hvorfor er vi det egentlig?

Vi klager over tidsklemma, mangel på kvalitetstid, altfor lange arbeidsdager og for mye husarbeid. 20 prosent av barselkvinnene blir deprimerte. Vi har så mye å gjøre. Vi skal rekke så mye. Det kreves så mye av oss. Så mange roller som skal fylles.

Våre egne foreldre og besteforeldre rister oppgitt på hodet og drar den godt brukte frasen: «Det var da ikke sånn da vi fikk barn/da vi var unge/da vi studerte/ da vi etablerte oss. Visst var det slitsomt, men det var da ikke sååå slitsomt som nåtidens generasjon skal ha det til».

Ja da, bestemor. 

Vi bor i verdens rikeste land. Ja, det er en klisjé, men vi gjør faktisk det. De fleste av oss har grei økonomi, vi har en av verdens beste velferdsordninger, vi har ytringsfrihet, likestilling og ubegrenset med valg og muligheter. Vil du være hjemme med barna ett ekstra år etter foreldrepermen? Det ordner seg som regel. Ta et år i utlandet? Leie vaskehjelp? Refinansiere huslånet og pusse opp huset? Kjøpe en bil til, så begge kan kjøre barna på hver sine treninger? Det meste lar seg gjøre. 

I tillegg har menn og kvinner blitt mer likestilte hjemme. Mannen tar sin del av både foreldrepermen og av husarbeidet. Vi bytter på å hente i barnehagen og vi gir hverandre rom til å dyrke egne interessert. Gutteturer til Spanias golfbaner og spaweekender til Praha hører med. Vi må jo hente oss inn. Lade batteriene.

Redd Barna melder at Norge er verdens nest beste land å være mamma i. Vi er bare slått av Finland. På bunn ligger Somalia. Rett over ligger Kongo og Niger. Mødrene i disse landene lever et liv i fattigdom, med konflikt og naturkatastrofer rett utenfor stuedøra. Hvis de i det hele tatt har en stuedør. I DR Kongo har selv soldatene som deltar i den væpnede konflikten større sjanse for å overleve enn mødre og deres barn. Når naturkatastrofer rammer, har kvinner og barn 14 ganger større risiko for å dø enn menn.

Og så sitter vi her i fantastiske Norge, og klager over hvor slitne vi er. Vi er en sliten, ulykkelig og stresset foreldregenerasjon som føler at vi ikke får til noen ting. Vi føler oss mislykket, vi føler oss presset og vi sitter med konstant dårlig samvittighet for at vi ikke er gode nok.

Hva i alle dager har skjedd?

Samfunnet har endret seg radikalt siden min mamma ble mamma. I dag lever vi i et perfeksjons- og prestasjonssamfunn. Mens min mamma stort sett brukte småbarnstiden på å være mamma, og etter hvert på å være mamma kombinert med å jobbe, skal foreldre, og kanskje spesielt kvinner, i dag også gjøre alt mulig annet.

Vi skal ha flotte hjem med kule tapeter i stua, stripete kahlervaser, marokkanske fliser på kjøkkenet og kjøkkenutstyr fra Nicolas Vahé. Og vi legger gjerne oppussingen av huset til foreldrepermisjonen. Vi skal ha fine kropper og flate mager, helst fire dager etter fødselen. Mammamage er ut. Mammamage er et tegn på latskap og dårlig viljestyrke. Mammamage er et tegn på en dårlig mamma!

Vi skal være like forelsket i partneren som vi var før vi fikk barn. Vi skal reise på romantiske langweekendturer flere ganger i året, og hjemme skal vi se hverandre inn i øynene over blafrende stearinlys annen hver kveld.

Vi skal arrangere vennemiddager og reise på spennende ferier til spennende destinasjoner. Vi skal dyrke interessene våre, gjerne skrive ned handicappet i golf, holde salsaen ved like, dyrke vininteressen og gå på kokkekurs og lære at gourmetmat ikke tar lenger tid å lage enn hverdagsmat og at hver dag er en fest.

I tillegg skal vi ta vare på de spennende jobbene våre, ta mulighetene som dukker opp og gjerne klatre et par steg på karrierestigen. Barn er jo som kjent ingen hindring.

Vi følger opp barna våre mye tettere enn våre egne foreldre fulgte opp oss. Tidligere var det også vanlig å få flere barn. Da hadde man ikke tid til å følge de opp på samme måte som vi gjør i dag. I dag har barna blitt prosjekter vi skal lykkes i. Vi er barna våre. Mislykkes barna våre, har vi ikke bare feilet som foreldre. Vi har feilet som mennesker.

Dagens foreldre underholder, legger til rette, organiserer, stimulerer, handler, trener, forbereder, kjører, bringer, hjelper med leksene, leser, ordner og styrer. All tilgjengelig tid er planlagt ned til minste detalj. Vi skal oppdra barna til å bli unike, perfekte og lykkelige mennesker med egen identitet.

Vi har frihet og mulighet til å gjøre nesten hva vi vil. Det er ingen ting som holder oss tilbake. Verken kjønn, økonomi, tradisjoner eller kultur. Vi er individuelle, jobber med å finne oss selv og realisere oss selv. Vi er vant med bare å ta hensyn til oss selv, og velge fra øverste hylle ut i fra egne interesser, holdninger og verdier. Vi er vår egen lykkes smed. Det blir hva man gjør det til. Selvutvikling og lykke er ikke bare en mulighet, det er en rettighet. Men jo flere muligheter vi har, jo flere behov får vi. Veien mot lykke og et perfekt liv, blir til slutt et evig strev. Vi blir aldri fornøyd.

Tidligere generasjoner har levd lykkelig uvitende om disse behovene. Vår generasjon får dem presentert rett inn i stuen. Gjennom tv-en, bøker, Facebook, Instagram, blogger, magasiner og aviser. Og vi vil jo henge med. Vi vil jo benytte oss av disse mulighetene. Men verken tiden eller vettet strekker til. Og plutselig sitter vi der med en sykemelding i hånda.

Livet ble for strevsomt.

 

 

Les også: Utbrente barn

Les også: Den slitsomme kvalitetstiden

Les også: Hvorfor er hun så sliten?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sliten mamma som prøver å gi litt faen, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Halloween eller julebukk?

Er det greit å slukke utelyset og låse døra på Halloween? Og med det tydelig signalisere at du ikke ønsker besøk av små, skumle monstre, zombier og superhelter?

Jeg gjorde det selv før. Jeg var ingen tilhenger av Halloween. Men det var før jeg fikk barn. Etter barna kom, og ble store nok til å kle seg ut og gå fra dør til dør og samle godteri, har jeg nølende åpnet for, og etter hvert omfavnet denne amerikanske tradisjonen.

 

 


Halloween

eller 

julebukk?

 


Creative commons by ethan lindsey - Flickr

 

 

Facebook-gruppen «Ut med Knask eller knep, inn med julebukk» har over 125.000 medlemmer. Disse medlemmene ønsker altså, som du sikkert allerede har gjettet, å droppe Halloween og heller holde på julebukk-tradisjonen.

Medlemmene argumenterer med at det er bedre å holde på gamle, norske tradisjoner i stedet for å kopiere amerikanske tradisjoner ført an av handelsstanden.

Jeg hører dette argumentet ofte. Ut med Halloween, inn med julebukk.

Jeg har aldri helt skjønt det der. For det ene trenger da ikke å utelukke det andre? Og har disse to tradisjonene noe som helst med hverandre å gjøre?

Julebukk er en koselig tradisjon jeg skulle ønske vi kunne blåse liv i igjen. Jeg gikk selv julebukk da jeg var liten, og syns det var kjempestas. Men hvor mange av de 125.000 som er medlem av gruppen «Ut med Knask eller knep, inn med julebukk» sender barna sine ut i romjulen med nisselue tredd nedover ørene og påmalte røde kinn og fregner over nesa for å banke på dører og synge julesanger?

Hvorfor lar de seg stoppe av Halloween? Halloween har da aldri angrepet en eneste julebukk. (Så vidt jeg vet)

Ja takk, begge deler, sier nå jeg.

I morgen, onsdag, sånn ca. klokka kvart på ti, skal jeg på God morgen Norge og snakke om Halloween. Om mine egne holdninger til denne amerikanske skikken. Om hvorfor jeg ikke likte Halloween før, og hva som gjorde at jeg snudde. 

Ingeborg Heldal, redaktør i Side2, kommer også. Hun virkelig elsker Halloween, og oppfordrer alle til å la døra stå på vidt gap på lørdag.

Les blogginnlegget hennes her: Stenger du døra for ungene på lørdag?

Jeg digger også Halloween, men mener likevel vi skal ha respekt for de som ønsker å stå over og som slukker utelampa.

Og så utfordrer jeg alle dere som bruker argumentet «Ut med Halloween, inn med julebukk», til å ta med dere ungene ut i romjulen, ringe på dørene i nabolaget og synge julesanger av full hals. La ikke Halloween stoppe dere.

 

Slukker du utelampa på lørdag? Eller lar du lyset stå på?

 

PS: For flere oppdateringer fra en Halloween-elskende familie, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Plutselig begynte han å kjefte på min sønn

Jeg hadde en veldig ubehagelig opplevelse i helgen. Vi var innom et lekerom med barna. Fireåringen, femåringen og bonussønn på fjorten lekte mens mannen og jeg satt i to stoler og pratet, to meter ved siden av.

 



 

De to brødrene på fem og fjorten, lekte i et telt. Fjortenåringen satt inni teltet, mens femåringen løp rundt og slo og sparket på teltet.

Plutselig gikk en mann bort til femåringen min, bøyde seg ned, satt pekefingeren opp under nesa hans, og brølte med skikkelig sinnastemme: Hey du! Sånn gjør du bare ikke. Du kan treffe noen i ansiktet når du holder på sånn. Skjønner du det? Sånn gjør du bare ikke!

Han var virkelig, virkelig sint.

Jeg ble helt paff. Jeg kikket bort på mannen min, og han kikket bort på meg.

Visst var det en voldsom lek. Disse to brødrene leker voldsomt. Ikke hele tiden, men noen ganger. Vi syns det er helt greit. De vet hvor grensene går. Den eldste er tross alt fjorten år. Det var han som satt inni teltet. Hadde han syntes det ble for mye, hadde han fint klart å si fra til lillebroren sin selv. Og går det litt for langt, og det blir litt grining, ja, så er da ikke det verdens undergang. Vi prøver å blande oss minst mulig inn i barnas lek. Så sant ikke liv eller helse står på spill. Og så langt har de alle lemmer og tenner i behold.

Dessuten, er det ikke opp til foreldrene å vurdere når det blir for voldsomt, da? Vi satt bare to meter unna.

Og bare så det er klart, denne sinnamannen visste at guttene var brødre. Han visste at det ikke var to tilfeldige barn som lekte. Hans egne barn var heller ikke i nærheten av guttenes lek, så det var ingen fare for at de ble berørt.

Jeg ble som sagt helt paff. Det ble både femåringen og fjortenåringen også. Den minste kikket opp på mannen, nikket skyldbetynget og kastet usikre blikk bort på meg. Den store kom krabbende ut av teltet og så ut som et spørsmålstegn.  

Jeg burde ha sagt noe, men jeg gjorde det ikke.

Hvorfor ikke? Fordi jeg først ble veldig usikker på om kjeften var berettiget. Jeg syns det er fint at andre voksne sier fra til mine barn dersom de gjør noe de ikke bør gjøre. Hadde det skjedd noe jeg ikke hadde fått med meg? Var det flere barn i teltet? Ødela de teltet? Hadde noe av dette vært tilfelle, og jeg ikke hadde sett det, hadde jeg vært veldig takknemlig dersom noen hadde stoppet leken. Selv om jeg syns han var unødvendig streng. Men nei, det var ikke det. Dessuten hadde mannen min nettopp sagt fra til barna at de måtte være litt forsiktig så de ikke ødela teltet. Så det var under kontroll.

Det er litt vanskelig dette med å kjefte på andres barn. Hva er egentlig greit? Hvor går grensene?

I denne situasjonen, syns jeg rett og slett det var ydmykende, at noen kjeftet så høylydt og strengt på min femåring, mens jeg satt rett ved siden av selv. Snakk om manglende tillitt til mine egenskaper som mor!

Etterpå, da sinnamannen hadde gått, kom jeg på en hel haug med ting jeg burde ha sagt. Men da var det selvfølgelig for sent.

Jeg lurer på hva jeg selv hadde gjort i en liknende situasjon, dersom noen barn hadde lekt så voldsomt at jeg syns det ble aldeles for mye. (Nå skal det veldig mye til før jeg syns det. Jeg har veldig høy toleranse for voldsom lek. Andre kan selvfølgelig ha mye lavere toleranse, noe jeg mistenker denne mannen hadde).

Men hadde foreldrene sittet rett i nærheten, hadde jeg tatt det for gitt at de hadde kontroll. Hadde jeg tvilt på det, hadde jeg henvendt meg på en hyggelig måte til foreldrene først. Og hadde jeg sett meg helt nødt til å si fra til deres barn direkte, hadde jeg gjort det på en skikkelig måte. Jeg hadde ikke kjeftet på dem med høy sinnastemme og stukket pekefingeren min opp under nesen deres. Det hadde i så fall vært absolutt siste løsning.

 

Les også: Du får de barna du fortjener

Les også: Lykkelige barn sitter ikke stille

Les også: Er det greit å kjefte på andres barn?

 

Hva mener du? Hvor går grensen for når man kan kjefte på andres barn?

Og syns du det er greit at andre voksne kjefter på dine barn?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en aktiv familie med aktive barn, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Noen ganger funker det best å vise fingern og rope faen

 

Jeg hadde en ganske så utagerende ungdomstid. Jeg syns det var noen utrolig vanskelige år, og i en periode hadde jeg et stort behov for å opponere mot både foreldre, lærere og andre voksne og autoriteter.

 




Min redning ble rockeverkstedet.

Blant langhårede gutter med skinnjakker og nagler, dannet vi jentebandet Black Dove. Vi møttes på rockeverkstedet flere ganger i uka og spilte tøff rock og dyster blues.

Rullingsrøyken hang tykt under taket. Det raslet i kjettinger fra belter, og det trampet fra slitte boots bortover gangene. Det dundret fra slagverk fra øvingsrommene. Tung dum didum didum fra bassen og elleville gitarsoloer kranglet om plassen.

Jeg elsket stemningen på rockeverkstedet. Jeg elsket å være der. Jeg følte meg hjemme. Ildsjelene bak rockeverkstedet, var noen fantastiske mennesker som var genuint interessert i musikk og ungdom. De var tøffe, kule og litt skumle, men samtidig reale, greie og hjelpsomme.

Jeg fant roen der. Langt borte fra de teite foreldrene og den kjedelige skolen. På rockeverkstedet kunne jeg være akkurat den jeg var. Og det var lov å slenge beina på bordet, vise fingern og rope faen. 

I dag har rockeverkstedet blitt en del av kunst- og kulturskolen. Der bør man helst ikke vise fingern lenger. Og i hvert fall ikke rope faen. Og skal barna spille på rockeverkstedet i dag, må foreldrene søke om plass. Man kan ikke bare stikke innom. Ikke et vondt ord om verken kunst, kulturskolen eller rockeverkstedet anno 2015. De gjør en fabelaktig jobb!

Men jeg savner et tilbud til ungdom som ikke helt passer inn i A4-boksen. Ungdom som trenger å riste litt løs. Ungdom som trenger å opponere, utfordre og bryte noen grenser. Fordi for noen, er det akkurat det som skal til for å finne seg selv. Ungdom som ikke passer inn i pedagogiske korrekte fritidstilbud. Hvor skal de gjøre av seg?

Ungdom som sliter i dag, og som faller under kategorien utagerende eller vanskelig, må sitte på et kontor med lyse vegger og snakke med forståelsesfulle mennesker med tunika og lilla skjerf.

De blir møtt med empati og forståelse. Og det er fint det, for all del. For noen er det det som skal til for å komme på rett kjøl igjen. Men vi må passe oss så vi ikke forstår ungdommen i hjel. Det er ikke alt som kan prates hull på. Det er ikke alt som skal forstås og fikses av voksne.

Vi snakker om at dagens ungdom protesterer for lite. At de tar ut aggresjonen mot seg selv i stedet for mot foreldre og lærere. At de heller kutter seg selv i armen i stedet for å brøle og vise fingern til foreldrene.

Jeg undrer hvorfor? Det er helt sikkert mange grunner til at det er sånn, men en ting er helt sikkert: Ønsker vi at de unge skal slenge sinne og aggresjonen sin utover, i stedet for innover, må vi gi dem rom til å gjøre nettopp det.

Jeg har aldri vært typen som liker å sitte og snakke om vanskelige tanker og følelser. Alt til sin tid, selvfølgelig. Men jeg fungerer best når jeg handler. Ikke når jeg snakker.

De voksne prøvde både å snakke med meg og forstå meg da jeg var på mitt mest utagerende. Men jeg var ikke lydhør. Jeg var ikke interessert. Jeg ville ikke ha forståelse, og jeg ville ikke sitte i timevis og snakke om hvor vanskelig det var å være 15-16 år gammel.

For meg funket det best å få lov til å være litt sur, deppa og sint. Jeg trengte det. Jeg trengte den perioden av livet mitt. Jeg trengte å henge på rockeverkstedet i skinnjakke og boots. Jeg trengte å spille tung musikk - høyt! Jeg trengte å røyke og pierce ører, nese og navle. Jeg trengte å barbere sidecut (Hvilket ikke akkurat var mote den gangen) og farge luggen svart dagen før konfirmasjonen min. Og jeg trengte å knuse et par ruter. Det var akkurat det jeg trengte for å komme gjennom ungdomskneiken.

 


Konfirmasjonsbildet mitt.

Mamma strevde fælt med å dekke over de barberte sidene. Takk gud for tidlig 90-tallets permanent og tuperte hårstil!

 

Akkurat som jeg den dag i dag trenger å være både sint og sur og irritert på både mann og barn, uten at vi må sette oss ned og snakke om det og forstå hverandre hele tiden. Av og til trenger jeg å marsjere inn på soverommet og slamre igjen døra bak meg. Av og til trenger jeg å kaste kjøkkenkluten hardt ned i vasken og rope noe stygt.

Akkurat som barna mine også trenger å få lov til å være sint og sur og teste grenser, uten at vi må gjøre et stort nummer ut av det.

Alt kan ikke snakkes og forståes i hjel.

Noen ganger er den beste terapi å vise fingern og rope faen!

 

 

Les også: Føkk lykke!

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag

Les også: Vi stopper ikke mobbing ved å gjøre alle like

 

Hva mener du? Gir vi ungdommen for liten plass til å være sint?

 

PS: For flere oppdateringer fra sinnamamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er bordskikk egentlig nødvendig?

Bør barna sitte ved bordet til alle er ferdig? Må barna spise opp maten? Er det greit å leke med maten? Må alle komme og spise samtidig? Er det lov å stå på stolen? Må barn bruke kniv og gaffel?

 



 

Mammanett.no har skrevet en artikkel om barn og bordskikk, der både Karianne Gamkinn, damen bak den herlige bloggen Mammadamen, og jeg har blitt intervjuet.

Da barna var mindre, stresset jeg fælt med regler rundt middagsbordet. Siden jeg ikke har sånne unger som nødvendigvis tar alt jeg sier for god fisk, ble det til slutt en stor middagskamp ut av alle disse reglene.

Jeg begynte å hisse meg opp og ble sur, stresset og sint bare vi kom inn døra etter å ha hentet i barnehagen. Jeg gjorde meg klar til den store middagskampen.

Det ble ikke noe koselig for noen av oss. Det ble krangling med barn som ikke ville komme og sette seg. Det ble kastet ut trusler om ingen barne-tv og inndragning av iPad. Det ble kjefting og grining.  Jeg var sur og sint, ungene ble sure og sinte, mannen ble sur og sint og middagen ble alt annet enn koselig.

Til slutt ga jeg opp. Jeg gadd ikke mer.

Når middagen var ferdig sa jeg fra én gang, og så gikk mannen og jeg og satt oss. Vet du hva som skjedde da? Etter et par dager, der ungene virkelig demonstrerte sin nyvunne frihet ved å stupe kråke i sofaen under hele middagen, kom de tuslende av seg selv og satt seg ned for å spise. De var jo egentlig sultne. Og syns det var koselig å sitte og prate med oss voksne.

Barn er ikke spinnville hele tiden bare fordi de får lov. Og av og til opponerer de mot selve regelen, ikke det regelen handler om.

Vi har heller ingen regel om at ungene må sitte ved bordet til alle er ferdig med å spise. Blant annet fordi mannen og jeg syns det er deilig med noen minutter i fred rundt matbordet der vi kan snakke om voksenting etter ungene har gått. Men ofte ser vi at ungene blir sittende til vi er ferdig likevel, fordi vi har det hyggelig sammen.

Hvorfor lage en hel masse regler, og bruke tid og energi på å håndheve de, når man egentlig ikke behøver det?

Ellers liker vi både lyd og bevegelse her i huset. Her er det lov til både å tøyse, tulle, synge, klappe, tromme og ta en tur opp på stolen for å ta en liten snurr under middagen.

Det er også lov å leke med maten. Senest i går fanget fireåringen tornerosefisken (laks) i et gjerde bygget av agurk-strimler. I dag lagde hun et fjes av kjøttbollene. Og femåringen tegnet en fotball med ketsjupen.

Jeg ser forresten ikke noe forskjell på at barna leker med maten og at vi voksne kutter ut stjerner av brødskivene deres, og legger hjerte-egg og blomkål-sauer i barnas matpakke.

Og så har det seg jo slik, at de aller fleste barn vet forskjell på hjemme og borte. Selv om de får lov til å stå på stolen og ta en trudelutt her hjemme under middagen, betyr ikke det at de gjør det borte. Barn er ganske så tilpasningsdyktige. Heldigvis!

Jeg mener hver familie må finne den løsningen som passer dem best. Men sliter du, som jeg gjorde, med regler som er vanskelig å håndheve, tomme trusler og stress og mas rundt middagssituasjonen ? slapp av. Det aller meste går seg til, bare barna kommer i den rette alderen. Velg dine kamper. Finn ut hva som er viktig for akkurat deg og dere, og hold deg til det. Resten går seg til av seg selv etter hvert.

 

Les også: Dette var skikkelig, skikkelig dumt!

Les også: Barn bør søren meg også velge sine kamper

Les også: Den tapte middagskampen

 

 

Hvilke middagsregler har dere? Må alle sitte til alle er ferdig å spise? Og er det greit å leke med maten?

 

PS: For flere oppdateringer om spinnville unger uten bordskikk, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Stakkars barn

Da jeg skrev et innlegg forrige uke om taco, kom det en del reaksjoner. Både her på bloggen, på Facebook og ikke minst, på et visst kvinnelig diskusjonsforum.

Nå var det ikke direkte tacoen folk reagerte på. Eller, det var sikkert noen som gjorde det også, for alt jeg vet. Folk reagerer jo på alt mulig rart.

Men det var først og fremst det at mannen og jeg spiser taco hver lørdag kveld etter ungene har lagt seg, folk reagerte på.

Stakkar Casa Kaos-ungene som ikke får taco!

 


Happy taco-family 

 

Nå er det ikke sånn at barna mine ikke får mat. Hadde det vært tilfelle, hadde jeg skjønt at folk reagerte. Kjære vene, det hadde vært dårlig gjort. Nei da, barna mine får mat, de. Hver eneste dag til og med. Det er ikke alltid de vil ha maten jeg serverer, men det er nå en annen sak. Tilbudet er der.

Men akkurat den tradisjonelle helge-tacoen, den vil mannen og jeg ha for oss selv. Den ukentlige taco-kvelden vår har vært hellig lenge før de to kråkene kom til verden. Og det har vi tenkt å fortsette med så lenge det lar seg gjøre.

Før eller siden blir ungene så store at de sitter oppe utover lørdagskvelden. Da skal de selvfølgelig få taco de og. Men frem til da, er taco-kvelden vår kosekveld.

Det er litt rart det der, egentlig. Min definisjon på barn det er synd på, er barn som lever under mye mer alvorlig omsorgssvikt enn mangel på taco. 

Det skal så lite til før det er synd på barn i dag. 

Mange mener for eksempel at det er veldig synd på barna mine fordi de ikke får dra på dyre utenlandsturer i sommerferien. Vi har en stor forkjærlighet for hjemme- og norgesferier. Mange mener det er helt forferdelig. Så forferdelig at de andre barna i barnehagen og klassen ikke bør snakke om feriene sine, for å skåne mine og andre barn som ikke har vært i utlandet i løpet av sommeren.

Noen mener også det er synd på barna mine som går i arveklær. Og som av og til får brukte gaver til jul og bursdag.

Det er visst synd på dem siden de har en mamma som ikke kan bake også, og som dermed må ta til takke med temmelig kjipe bursdagskaker.

Jo, også er det synd på dem fordi jeg ikke baker med dem. (Jeg kan virkelig ikke fordra å bake med små barn. Det blir jo bare søl og griseri).

Og det er synd på dem fordi jeg ikke liker å spille Ludo med dem. Fordi jeg ikke alltid ligger ajour med klesvasken, og av og til må sende dem avgårde med to forskjellige sokker. Og fordi de inntil nå nylig sov i et passe kjipt ikke-oppusset soverom med spygrønne vegger.

Og nå altså, på toppen av det hele - taco.

Nei, stakkar, stakkar barn som ikke får taco. Hvor skal dette ende?

 

Les også: Det er ikke synd på mine barn

Les også: Dette skader barnet ditt!

Les også: Er man en dårlig mor når man glemmer å gi ungene frokost?

 

Hva mener du? Bør taco tas med som en del av norske barns rettigheter?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra to skikkelig egoistiske foreldre, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kan vi ikke snakke med hverandre om noen ting lenger?

Slutt å spørre folk når de skal ha barn. Dere har ingenting med det å gjøre, skriver amerikanske Emily Bingham på Facebook.

Side2 skrev om saken forrige uke, og mange frustrerte folk har hengt seg på.

 

 

 

Det er nemlig uhøflig å spørre folk om de skal ha barn, når de skal ha barn og om de skal ha flere barn. Folk kan bli såret. Vi vet jo aldri hva folk sliter med.

 «Du vet aldri hvem som sliter med fertilitetsproblemer eller som sørger etter en spontanabort, eller som har helseproblemer. Du vet ikke hvem som sliter med problemer i forholdet, eller som er under mye press og som føler at timingen ikke er riktig. Du vet ikke hvem som er i tvil om de skal ha barn, eller om de skal ha flere barn. Du vet ikke hvem som har bestemt seg for at det ikke er riktig tidspunkt akkurat nå - eller noensinne. Du vet ikke hvordan ditt tilsynelatende uskyldige spørsmål kan gjøre andre lei seg, stresset eller frustrert,» skriver Emily i innlegget sitt.

Men kjære vene, hvis vi hele tiden skal ta hensyn til at folk kanskje, kan hende, muligens, dersom atte, hvisom atte kan bli lei seg, stresset eller frustrert over noe man sier, kan vi snart ikke snakke med hverandre om noen ting.

Jeg har mange ganger spurt folk om de har barn. Og helt sikkert om de skal ha barn også. Jeg har til og med spurt folk om de skal ha flere barn.

Jeg skjønner ikke hvor denne enorme sårbarheten kommer fra. Må vi ikke ta litt ansvar selv også?

Mammaen min døde for to og et halvt år siden. Det både var og er kjempetrist. Når jeg møter nye folk, og de spør om familien min, kjenner jeg at jeg savner mamma litt ekstra.

Når folk spør barna mine om besteforeldrene deres, og kanskje til og med spesielt om mormor, kjenner jeg at jeg blir litt trist.

Men det må jeg pokker meg tåle. Det er en del av livet. Mammaen min er død, barna mine har ingen mormor, det er trist, men sånn er livet vårt. Livet er lunefullt. Livet er både gode og vonde følelser.

Hvis vi hele tiden skal tenke oss om når vi snakker med andre mennesker, og hele tiden ha i bakhodet at vi ikke må si noe som sårer, stresser eller gjør vedkommende frustrert, blir det vanskelig å snakke sammen.

Vi bør ikke si, i beste mening, at gravide damer har stor mage. For det kan hende hun syns den er for stor, og blir såret av kommentaren.  

Vi bør vokte oss vel for å nevne kjærester og partnere i en samtale med nye bekjentskaper. Kanskje vedkommende har kranglet med kjæresten, eller er midt i en skilsmisse.

Vi bør heller ikke spørre om hvor og hvordan folk bor, for kanskje de har mistet huset i en brann. Det er helt sikkert kjempetrist.

Vi bør nok slutte å gi hverandre komplimenter også, siden man aldri vet hva folk er fornøyd med og hva de ikke liker ved seg selv. Kanskje syns jeg den nye sveisen hennes er råkul, mens hun selv syns den minner om hennes avdøde søster.

Vi bør ikke nevne jobb, tilfelle noen ikke trives i jobben, og syns det er sårt å snakke om. Kanskje han eller hun til og med har mistet jobben, for alt vi vet.

Vi bør holde oss unna alt som har med økonomi og gjøre, som bil, ferieturer, klær, sko og interiør, for folk kan ha trang økonomi, og bli veldig stresset av ikke å ha råd til like bra bil som naboen. Eller like dyre ferieturer som søsken og venner.

Vi bør nok ikke snakke om hvordan det var da vi vokste opp heller. For alt vi vet, har den vi snakker med hatt en kjip oppvekst det ikke er noe gøy å tenke tilbake på.

Nei, la oss holde oss til været. Da kan man umulig trå feil.

Kanskje kan vi strekke det så langt som å nevne at bladene har blitt gule og at jammen er høsten på vei. Så får vi bare krysse fingrene for at den vi snakker med ikke tidligere har mistet en hund, en kanin eller et annet kjæledyr på høsten da bladene var på sitt guleste.

 

Les også: Ikke bli så forbanna såret, da

Les også: Dette må du ikke si til gravide

 

PS: For flere oppdateringer fra en veldig lite krenkbar mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Blir du lett såret? Og syns du det er greit å spørre folk om de skal ha (flere) barn?

Hvorfor har syriske flyktninger så mye penger?

Lykkejegere, ropes det om. Det er ikke synd på de flyktningene som kommer seg helt opp hit til oss. Det er kun de med penger som kommer hit. Og de er bare lykkejegere. De har iPhone og fine klær. De har det egentlig bra, men vil ha det enda bedre.

 



 

Hvorfor har mange av de syriske flyktningene penger?

Fordi før krigen brøt ut i Syria, var store deler av landet rimelig velfungerende. Mange hadde gode jobber, bodde i gode hus, hadde fine klær og grei økonomi. Akkurat som deg og meg. Folk levde sine liv med jobb, skole, lekser, middag, venner, tv og iPhone.

Så ble det borgerkrig. Og med krigen fulgte bombing, voldtekter, tortur, lemlesting og drap.

Folk fikk husene sine bombet sønder og sammen. Folk mistet familiemedlemmene sine. Folk mistet sine barn, sine ektefeller, sine foreldre.

Folk flyktet.

Noen av flyktningene var fattige og vanskeligstilte. Andre hadde grei økonomi.

Noen av flyktningene har klart å komme helt opp hit til oss. Noen av dem har klart det nettopp fordi de hadde greit med penger i Syria.

Betyr det at vi ikke skal ta imot dem?

Selv om disse menneskene har penger og ressurser, er de like redd for sitt liv, for sine barn og for sin familie som de som ikke har penger.

Si at det bryter ut krig her i Norge. Og du og jeg må flykte nedover Europa. Tenk at huset ditt bombes, familien din blir splittet og livet ditt blir snudd fullstendig på hodet. Du vet at hvis du blir igjen i Norge, vil du dø. Dine barn vil også dø.

Du har både penger, fine klær og iPhone. Tenk om landene du søker tilflukt hos, spytter deg i trynet og ber deg dra tilbake til Norge for du har tydeligvis flust av penger og er bare en lykkejeger.

Jeg syns egentlig det er litt rart at så mange klager over at noen av flyktningene er ressurssterke. Hva med i stedet å snu det på hodet, og tenke at de kan bli en stor ressurs for landet vårt.

Er det sånn at dere som klager over lykkejegerne, bare vil ta imot fattige og uføre flyktninger? For jeg har ikke akkurat fått inntrykk av det heller.

Det viktigste for meg at de som kommer hit oppriktig trenger vår beskyttelse. At de har blitt jaget på flukt av en grusom krig. Det spiller ikke så stor rolle for meg hvilket liv de levde i Syria før de dro.

De som kommer hit til Norge er heldige. Det er det ingen tvil om. Men ikke bruk det mot dem. Det er lov å være velfungerende.

 

Har du forresten lyst til å bli med og hjelpe de mindre heldige flyktningene, har flere bloggere gått sammen og startet en innsamling her:

 



 

 

PS: For flere oppdateringer, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Må barn sitte stille for å lære?

Det er ikke like lett å sitte stille når man bare er fem, seks år gammel. For hva er egentlig den beste sittestillingen for en liten førsteklassing? Jo, det er den neste stillingen.  

Men må egentlig barna sitte stille for å lære?

I Danmark har de gjort et interessant eksperiment.

Skoleåret 2011/2012, fikk en førsteklasse på 27 elever ved den danske skolen Skolen ved Sundet, byttet ut de vanlige stolene sine med en Bobles Orm, som er et møbel med vippefunksjon.

 


Fra den danske skolen Skolen ved Sundet. Foto: Bobles

 

Skolen gikk sammen med barnefysioterapeut Louise Hærvig og Bobles barnemøbler for å ta et aldri så lite oppgjør med ideen om at barn må sitte stille for å lære.

Man tok to førsteklasser ved skolen, der den ene klassen ble en testklasse som fikk byttet ut stolene sine med Bobles Orm, og den andre klassen ble en sammenlikningsklasse, som fortsatte å sitte på sine vanlige stoler.

 

 




 

Og hva tror du skjedde?

Vel, den første uken med Bobles vippestoler i klasserommet, var preget av uro. Det var nye møbler og mye å undersøke for de små elevene.

Men så, etter den første uken, når barna hadde vent seg til de nye stolene sine, roet det seg.  

Etter 26 uker fortalte lærerne at klassen som fikk sitte og vippe eller rulle litt på stolen sin, hadde følgende resultater:

Barna klarte å sitte lenger på plassen sin

De kunne sitte lenger med en oppgave

Barna hadde lettere for å konsentrerte seg

Det ble generelt mindre uro i klassen

 


Ormen kan brukes både loddrett og vannrett. Foto: Bobles

 

Siden har flere danske skoler fulgt etter, og byttet ut elevenes stoler med Bobles Orm.

Barnefysioterapeuten sier følgende etter prosjektet:

«At barns trang til bevegelse, spesielt i klasserommet, skal imøtekommes, har for meg vært den største fornøyelse å jobbe med - for det tror jeg på!»

 

Viseinspektør, Annette Vistesen ved Skolen Ved Sundet har følgende kommentar:

«Det viktigste med Bobles Orm, er at den inkluderer alle barna som er naturlig urolig. De får ikke konstant beskjed om at de må sitte stille. Vi vet at barn er naturlig urolige, og vi vet at de trenger mange forskjellige stimuli for å lære. Her får de automatisk stimuli ved å sitte på ormen.»

 

Det er altså ikke så store bevegelser som skal til for at urolige barn får utløp for energien sin.

Og når jeg tenker etter, jeg jobber også mye bedre når jeg får sitte og vippe litt, rulle litt eller snurre litt på stolen min.

 


Foto: Bobles

 

//PS: For to uker siden, var jeg i København på en tur sponset av Hilton og Bobles. Formålet med turen var å teste ut om Hilton var et barnevennlig hotell, og samtidig sjekke ut Bobles nye lekerom på hotellet. Dette innlegget her, er verken sponset, krevd eller ønsket og er skrevet helt på eget initiativ nettopp fordi jeg tente veldig på dette skoleprosjektet.

 

Tror du barna må sitte stille for å lære? Og tror du dette hadde slått an i norsk skole?

 

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Les også: Lykkelige barn sitter ikke stille

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Kall barna dine hva søren du vil

Kall barna dine Ola, Per, Kari eller Astrid.

Kall de Rainbow, Star, Storm eller Magic.

Kall de Paris, Austin, Sienna eller Brooklyn.

Kall barna dine opp etter slekta, byer, land, eventyr, årstider, kjendiser, blomster, værfenomener eller vindruer.

Kall barna dine akkurat hva du vil.

Teenager with a Badge

 

Jeg syns det er utrolig gøy at vår generasjon er så bevisst når vi gir navn til barna våre. Våre barns navn spenner helt fra det stødige og tradisjonelle til det kreative og morsomme. De fleste foreldre velger navn som betyr noe for dem.

Navneforsker Benedicta Windt-Val er ikke enig. Hun mener barnas navn har blitt foreldrenes egotripp, og at slike kreative navnevalg er et uttrykk for manglende respekt for barnet som person og for barnets integritet.

I en kronikk på NRK Ytring, skriver hun at trenden i vår tid er at foreldrene tar egne interesser og prosjekter som utgangspunkt når de skal velge navn til barna. Som for eksempel stedet der barnet ble unnfanget. Hun mener at barna våre blir omvandrende reklameplakater som løfter frem foreldrenes identitet.

 


Fra NRK Ytring

 

Kronikkforfatteren mener det var bedre før, for da valgte foreldre navn til barna som pekte på egenskaper de ønsket barna skulle få, eller navn som skulle medføre en lykkelig skjebne.

Som for eksempel å gi guttene dyrenavn som Bjørn, Ulv og Orm, som skulle overføre dyrets styrke og ferdigheter til barnet. Eller navn etter våpen som Odd eller Geir, som betyr spyd.

Eller gi jentene navn med en henvisning til guder som skulle beskytte dem, for eksempel Astrid, som betyr ?vakker kvinne beskyttet av gudene?. 

Navneforskeren mener man bør ha i tankene at den lille babyen skal bli et voksent menneske en gang.

Men hva om den lille gutten som ble oppkalt etter den store, sterke bjørnen, eller den farlige ulven, ikke vokser opp til å bli verken stor, sterk eller farlig, da? Hva om lille Ulv ender opp som gartner. Og vakre Astrid blir kickbokser, som langt fra trenger noen beskyttelse fra gudene. Og hva om Orm finner lykken i livet gjennom synkronsvømming.

Benedicta Windt-Val skriver:

«Det kan ikke være morsomt å komme på et jobbintervju og presentere seg med et navn hentet fra en barnebok når man er blitt en voksen mann som gjerne vil gjøre et sterkt og modent inntrykk.»

Men hva i alle dager vet hun om det? 

Vi kan da ikke gi alle gutter tøffe navn fordi det kan hende de syns det er dumt å presentere seg med et navn hentet fra en barnebok når de egentlig vil gjøre et sterkt og modent inntrykk på et jobbintervju.

Navneforskeren etterlyser respekt for barnet som person og for barnets integritet. Men det gir vel ikke mer respekt å kalle guttene sine opp etter tøffe dyr og redskaper, med en tydelig forventning om at guttene skal bli store, tøffe og sterke, enn å kalle barna opp etter en by man har en historie i, eller en barnebokfigur man har et sterkt forhold til, kanskje helt tilbake til egen barndom?

Dessuten, dersom foreldrene giftet seg i Paris, vil det ikke gi både rotfeste og en dypere mening for barnet å bli kalt opp etter byen foreldrene giftet seg i?

Når vi sitter der på barselhotellet med den lille bylten i armene, er det umulig å vite hvordan barnet kommer til å bli når han eller hun vokser opp. Vi kan tro, vi kan håpe og vi kan ønske. Men vi vet ikke.

Og siden vi ikke vet, må vi pent bare ta sjansen, og gi barna et navn vi tror passer dem, og som vi tror de blir fornøyd med. Og ikke minst, et navn som vi foreldrene også liker. Vi skal tross alt si det noen tusen ganger i årene som kommer. 

Kanskje vokser barnet opp og syns det er mest komfortabelt med et navn som alle andre har. Eller kanskje vokser barnet opp og syns det er helt supert å ha et navn ingen har hørt om en gang. 

Så kall barna dine hva søren du vil.

Det er sjelden jeg hører om voksne folk som har fått livet sitt ødelagt på grunn av navnet.

Hva tenkte du på når du skulle gi barna dine navn?

Og liker du ditt eget navn?

 

Les også: Vi stopper ikke mobbing ved å gjøre alle barn like

Les også: Dette skader barnet ditt

Les også: Alle gjør feil, og det er helt OK

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Bli med bloggerne og hjelp flyktningene

Man blir så maktesløs når man ser alle bildene som ruller over skjermen, alle overskriftene i avisene og alle artiklene på nettet. 

Jeg er ufattelig glad for at jeg sitter her i trygge Norge og kan forholde meg til dette på avstand.

Jeg får lyst til å vekke ungene mine når de sover bare for å gi dem en stor klem og fortelle dem hvor høyt jeg elsker dem. Og jeg får lyst til å hente  dem i barnehagen og skolen og ta dem med hjem og bare holde rundt dem. 

Vi er så utrolig heldige. 

 



 

Nå har flere norske bloggere gått sammen for å støtte flyktningene. Vi har startet en innsamling kalt Forente bloggere. 

Med på laget er Ida Wulff, Styleconnection, Pappahjerte, Marthe Borge, Kristina Andersen og Speiltvillingene.

Gå inn her og bli med og gi en slant du også. 

Og har du en blogg, blir vi veldig glad hvis du deler aksjonen. 

Klarer vi å samle inn 100.000 kroner?

 

På forhånd, tusen takk. 

 

PS: For flere oppdateringer fra casakaos, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Ren flaks

Det er mye jeg gjør riktig som mor.

Det er mye jeg gjør feil også, for all del, jeg prøver og feiler stadig vekk. Men det er faktisk en del ting jeg virkelig får til.

 



 

Som legging. Vi har aldri hatt problemer med å få barna i seng. Når klokka begynner å nærme seg åtte, strekker de seg i sofaen, gjesper og smatter litt mens de spiser havregryn og ser barne-tv.

Så tusler de etter meg inn på badet, pusser tenner, vasker hender, tisser og kryper opp i sengene sine. Vi leser og synger, og så legger de de små hodene sine ned på putene og lukker øynene.

Når mine to kråker blir trøtt, blir de nettopp det. Trøtt. Mange barn blir overtrøtte og helt bajas når det nærmer seg leggetid. Mine barn er bajas hele dagen ellers, men når kvelden kommer, roer de seg ned og gjør seg klar til leggetid.  

Supermamma?

Nehei, ikke i det hele tatt.

Visst kunne jeg klappet meg selv på skulderen, tatt all æren selv og skyldt den uproblematiske leggingen vår på mine pedagogiske korrekte rutiner og mine eksepsjonelt gode foreldreegenskaper.

Kanskje kunne jeg til og med stukket hodet frem og skrytt litt av det, mens jeg ristet på hodet og rynket på nesen til de som ikke hadde like enkle legginger.

Kanskje kunne jeg tenkt at de som har bajasbarn om kvelden og problematiske legginger nok ikke er like gode foreldre som meg. Og at jeg har skjønt noe de ikke har skjønt.

Men sånn er det ikke.

For våre enkle legginger handler kun om én ting: Flaks. Ren flaks.

Jeg har barn som er skrudd sammen slik at de blir rolige når de blir trøtte. Jeg har barn som liker å sove. Ikke lenge om morgenen (dessverre), men de liker å legge seg i sengene sine om kvelden og de liker å sove.

Jeg har hatt flaks på flere områder også.

Ta grønnsaker, for eksempel.

Mine barn spiser grønnsaker. De spiser gulrot, brokkoli, blomkål, asparges, rosenkål, tomat, agurk og paprika. Det spiller ingen rolle om det er rått, kokt, stekt, dampet eller gratinert. De spiser grønnsaker til det tyter ut av ørene deres.

Er det min fortjeneste? Er det fordi jeg introduserte dem for grønnsaker på akkurat riktig tidspunkt da de var små? Er det fordi jeg gjør som ekspertene råder og lar dem få være med og lage maten slik at de føler eierskap til den, jevnlig setter oppkuttede grønnsaker frem foran dem, tilbyr dem grønnsaker uten å mase, leser barnebøker om grønnsaker og snakker pedagogisk riktig til dem om grønnsaker?

Absolutt ikke.

Det er ren flaks. Mine barn liker rett og slett grønnsaker. Så enkelt er det.

Det samme med fisk, forresten. De spiser all slags fisk med like stor selvfølge som de spiser kjøttboller.

De tar tran også. Hver eneste kveld. Null problem. De gaper som små fuglunger og jeg kjører skjeia inn i kjeften på dem. Ikke en rynke på nesen. Ikke ett eneste «æsj» eller «blæh».

Ren flaks.

De liker også å bade, og vasker villig både hår og ører.

Den eldste er kjempeflink til å huske alt han skal ha med seg i skolesekken hver dag, og han vet nøyaktig hvor akkurat den permen og hvor akkurat den bibliotekboka er. Han vet alltid hvor fotballskoene, Verdens beste SFO-dvd-en og den nye blå t-skjorten er. Full oversikt. Og ikke bare på sine egne ting. Finner jeg ikke mobilen min, er det bare å spørre femåringen. Han vet garantert hvor den er.

Den yngste kan kopiere en dans helt nøyaktig etter å ha sett den én gang på tv. Hun tar beskjeder med en gang, og har sjelden behov for å opponere mot regler og grenser. Trassalderen var en drøm.

Igjen, ren flaks.

Det kunne ikke falle meg inn å ta æren for dette og pirke på foreldre som ikke har kveldstrøtte og grønnsaksspisende barn.

Av og til har man bare litt flaks.

Har du flaks med noe i barneoppdragelsen?

 

Les også Mammadamens fine innlegg om å få de barna man fortjener.

Les også: Mine ufordragelige barn

Les også: Du får de barna du fortjener

 

PS: For flere oppdateringer fra en passe god mamma med litt flaks, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

.

Noen ganger må man ta upopulære valg

Noen ganger må man ta valg som andre syns er rare. Noen syns kanskje til og med valgene er forkastelige. Valg som andre folk, i andre livssituasjoner ikke forstår. Men valg som er til det beste for deg og din familie.

 



 

Etter jeg fikk barn, har jeg virkelig forstått viktigheten av å prioritere.

Jeg rekker ikke alt, jeg orker ikke alt, jeg gidder ikke alt.

Derfor har vi sammen funnet ut hva som er de viktigste verdiene og prioriteringene i vår familie, og så lar vi resten mer eller mindre seile.

 

Dette er ikke viktig for oss:

Ryddig hus. Vi lever fint med litt rot og noen hybelkaniner.

Fest og kake. Vi holder ikke storslåtte barnebursdager med trelags Frost-kaker.

Middag. Det er ikke veldig viktig for oss at alle spiser middag sammen hver dag, eller at alle sitter ved bordet til alle er ferdig med å spise. Noen ganger spiser vi middag til forskjellige tider. Det hender vi kompenserer med felles kveldsmat i stedet.

Å være sammen hele tiden og dyrke barna. Vi er en familie med fire, til tider fem, medlemmer. Alle har sine interesser, ønsker og behov som skal dekkes. De voksne også.

Regler og forbud. Vi har ikke strenge regler eller forbud mot ting som hopping i sofaen, putekrig over stuebordet og dansing på stolen under middagen. Vi har to veldig aktive og kreative barn. Vi tåler kaos, og sofaen vår er billig.

Å fotfølge barna. Barna våre har mye frihet. Med frihet følger også ansvar. Det fungerer utmerket for vår familie.

 

Dette er viktig for oss:

Egentid. Mannen og jeg trenger både tid sammen uten barna, og hver for oss alene. For å få til det, hender det for eksempel vi venter med å hente barna i barnehagen selv om vi slutter en time tidligere på jobb. Eller vi sender barna i barnehagen selv om vi har fri hele dagen.

Jobb. Både mannen og jeg er veldig glad i jobbene våre, og i perioder både jobber og reiser vi mye.

Lave skuldre! Det er ikke alltid vi får det til, men vi prøver så langt det lar seg gjøre ikke å stresse. Føler vi noe blir stress, er vi raske med å droppe det eller senke lista.

Normal høflighet. Vi er opptatt av at alle skal være snille og greie og vise normal høflighet, både for hverandre og andre. Det er her vi legger inn støtet i barneoppdragelsen. Så er det ikke så viktig for oss at barna spiser pent, snakker med innestemme og sitter stille.

Masse kos. Vi er en ordentlig kosefamilie, og jeg gruer meg til den dagen ungene blir for store til å sitte på fanget og kose.

Kvalitetstid. Kvalitetstid for oss er ikke å sitte på gulvet og leke med ungene mens vi glor oss i hjel på dem. (Grøss, noe så kjedelig). Kvalitetstid for oss er alt fra å lage mat sammen, gjøre husarbeid, sitte rundt spisebordet og småprate mens vi voksne jobber litt og barna gjør lekser eller tegner, eller det kan være å se en film sammen, gå en tur eller rydde i hagen. Kvalitetstid er hverdagstid for oss.

 

I morgen tidlig, mellom halv ti og ti en gang, skal jeg på God morgen Norge på TV2 og snakke om tid og prioriteringer.

Dit kommer også Cecilie Thunem-Saanum, foredragsholder og rådgiver innen kommunikasjon og tidsbruk. Hun har også gitt ut boken «Tid til alt», som faktisk ligger på nattbordet mitt akkurat nå.

Syns du det er vanskelig å prioritere i en hektisk hverdag?

 

Les også: Den slitsomme kvalitetstiden

Les også: Lykkelige barn sitter ikke stille

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

  

 

.

Hvordan stå imot kjøpepresset?

Jeg leser på Side2 om lille Anders som kom i hjemmelaget kostyme til sjørøverfest i barnehagen. Stolt og glad troppet han opp med pannebånd, stripete genser og oppklippede bukser i ekte sjørøverstil.

Men i døra møtte han barn i dyre Kaptein Sabeltann-kostymer. De så rart på han og sa han var en rar og stygg pirat.

 


Faksimile fra Side2 

 

De fleste av oss får vondt i både hjerte og magen når vi leser om lille Anders.

Sånn skal det ikke være!

Men sånn er det.

Barn kan være fryktelig stygge og slemme mot hverandre. Det er på ingen måte greit, men sånn er det. Det er ikke alltid barn skjønner at det de sier sårer.

Her i huset har vi alltid gått for hjemmesnekret. Både til halloween, karneval, nissefest, lucia og andre arrangementer der barna skal kle seg ut. Jeg er ingen tilhenger av å kjøpe dyre kostymer til barna. Vi bruker det vi har liggende hjemme: gamle klær, pysjer, oppklipte laken og andre ting vi finner.

Av og til supplerer vi med ansiktsmaling, et plastsverd eller hoggtenner fra Nille.


Fra halloween i fjor. Lillesøsters i storebrors Hulken-pysj. Storebror i skjelett-pysj. Skumlere blir det ikke. 

 

 

Det har gått bra så langt.

Og mange barnehager er veldig flinke til å oppfordre barna til å bruke det de har. 

Mine barn har aldri fått høre at de ser rare eller stygge ut i kostymene sine. 

Heldigvis.

Men hva gjør jeg den dagen det skjer?

Hva gjør jeg den dagen en av barna mine hinkehopper stolt og forventningsfullt mot døren i hjemmesnekret pirat- eller vampyrkostyme, og blir møtt av barn i dyre, flotte kjøpekostymer som ser rart på dem og sier de ser stygge ut.

Hva gjør jeg den dagen stolte smil blir byttet ut med nedovermunn og tårer fordi de andre barna mener de ikke ser bra nok ut i sine billige hjemmekostymer?

Jeg håper jeg ikke gir etter.

Jeg håper virkelig ikke jeg drar frem lommeboken og kjøper kostymer til flere hundre kroner for at barnet mitt skal få en fin fest. For det er virkelig ikke det slike fester handler om.

Men hvordan forklare et lite barn at det ikke skal bry seg om hva de andre sier, og at de er kjempefine akkurat sånn de er? I vår voksne verden er det logisk. I et lite barns verden er det ikke det.

Hvor lett er det egentlig å holde på egne prinsipper når barnet ditt gråter og ikke vil gå i de klærne du har funnet frem, for alle de andre har nye kostymer. 

Hvor lett er det å insistere på at hjemmesnekret er like bra som kjøpt når du vet at barnet ditt kommer til å bli ertet for det han eller hun har på seg. Og det som skulle være en morsom fest bare blir trist og leit. 

Jeg håper jeg ikke gir etter. 

Men det kommer ikke til å bli lett. 

Jeg tenker også på de som ikke har noe alternativ. Jeg har råd til å kjøpe fine kostymer til barna mine. Jeg kan velge. Hva med de som ikke kan det. Hva med de som sende barna sine på fest i billige hjemmelagede kostymer fordi de ikke har råd til å kjøpe nytt, enda de i verste fall vet at barna blir ertet for det.

Jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å overbevise barna mine om at hjemmelagde kostymer er helt supert. Akkurat som kjøpekostymer også er helt fint. Jeg mener, selvfølgelig skal barna som er stolt eier av en skinnende Kaptein Sabeltann-jakke få bruke den på sjørøverfesten. Det skulle bare mangle.

 


Store storebror. Skummel cyborg med linser, sminke, sølvpapir og fars altfor store jakke. 

 

Jeg håper også lille Anders kommer i hjemmelaget kostyme neste gang barnehagen hans arrangerer sjørøverfest. Og at han gjør det med hevet hode. 

Og så håper jeg så mange foreldre som mulig står imot kjøpepresset, og ikke føler de kjøpe dyre klær og kostymer de egentlig ikke har lyst til eller råd til å kjøpe.

For på karneval bør det være plass til alle. Både de med nytt, gammelt, kjøpt og hjemmesnekret. 

 

Hva gjør du når barna skal kle seg ut? Lager du selv, eller kjøper du?

Og syns du det er vanskelig å stå imot kjøpepresset?

 

 

Les også: Vi stopper ikke mobbing ved å gjøre alle barn like

Les også: Helt middelmådig, og stolt av det

Les også: Oppfør dere, foreldre

 

PS: For flere oppdateringer fra en passe god mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

.

Alle foreldre gjør feil - og det er helt OK!

Da jeg skrev at jeg glemte å gi ungene mine frokost en dag, ble det hylekor på Facebook. Spesielt da Nettavisen delte innlegget på sine Facebook-sider.

Mange mente jeg ikke burde hatt barn og at barnevernet burde kobles inn sporenstreks.

 


Ups. Ingen frokost i dag, unger.

 

Heldigvis var det også veldig mange som synes det var helt innafor å glemme en frokost i ny og ne. Og det var spesielt én kommentar som jeg syns var veldig fin:

Jovisst kan du innkreve god mor medalje også i dag. Du har ikke bare glemt frokost, du har lært barna at problemer er til for å løses. Det er ikke så viktig hva man opplever, men hvordan man forholder seg til det som skjer. Godt jobba faktisk. Tenk på den du.

Og ja, akkurat det har jeg tenkt mye på.

For det å være en god forelder handler ikke om å gjøre alt riktig til en hver tid.

Det klarer ingen av oss. Ikke en gang de beste.

Alle glemmer noe innimellom. Det kan være å vaske sokker så ungene plutselig ikke har rene sokker å ha på seg. Det kan være matpakka, frokosten, kveldsmaten, fotballskoene, tannlegetimen, eller å bestille kinobilletter. Ja, noen glemmer til og med barna igjen på rasteplassen.

Av og til kommer vi for sent. Noen ganger til skolen, til barnehagen, til jobben, til avtalen, til ballett-treningen eller til toget eller flyet.

Noen ganger gjør vi ting vi angrer på. Kanskje var vi litt stresset og ble litt for sint da ungene nektet å legge seg.

Kanskje burde vi ha lekt litt mer med barna i går, i stedet for å slenge oss ned på sofaen foran tv-en.

Kan hende vi var litt for streng da vi truet med ikke noe lørdagsgodteri i tre uker fremover bare fordi poden ikke ville gi fra seg iPaden.

Sånt skjer.

Og så lenge det skjer av og til, tåler barna det helt fint. Man er ikke en dårlig forelder av den grunn.

Spørsmålet er hva man gjør med det etterpå.

Da jeg glemte å gi barna mine frokost, ringte jeg barnehagen og spurte om de kunne gi henne en brødskive fra matpakken hennes.

Ikke noe problem.

Jeg ga skolegutten en skive i bilen fra hans matboks.

Ikke noe problem.

Glemmer jeg å vaske sokker, finner vi helt sikkert en løsning på det og.

Og glemmer vi tannlegetimen, bestiller vi en ny.

Er jeg for sint, ber jeg om unnskyldning.

Er jeg for sliten til å leke med barna en dag eller i en periode, finner vi på noe fint sammen en annen dag.

Blir barna traumatisert av dette?

Nei, langt i fra.

De lærer tvert imot at problemer er til for å løses. At livet kommer med utfordringer som man må finne løsninger på hele tiden. De lærer at man kan gjøre feil, og at det er helt OK. Og best av alt, de ser at det finnes løsninger på det aller, aller meste.

Og kanskje er det vel så bra som å vokse opp med foreldre som aldri gjør noe feil.

Selv om jeg tviler på at slike foreldre i det hele tatt finnes.

Gjør du feil av og til?

 

Les også: En av fem foreldre blir altfor sint

Les også: Frekke barn og tafatte foreldre

Les også: Dette skader barnet ditt

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en passe god mamma som gjør masse feil, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

 

Er det greit å levere barna i barnehagen når man har fri selv?

Noen ganger venter jeg med å hente barna i barnehagen selv om jeg er ferdig på jobb en time tidligere.

Noen ganger leverer jeg barna i barnehagen selv om jeg har fri hele dagen.

 



 

Jeg er med andre ord en sånn mamma som av og til prioriterer seg selv fremfor barna.

Fordi jeg trenger det. Fordi jeg noen ganger trenger å handle matvarer uten barna på slep.

Fordi jeg noen ganger trenger å spise en sen lunsj med mannen, helt alene, uten at barna står og hopper på stolene.

Fordi jeg av og til trenger bare å være helt alene en liten stund mellom jobb og henting slik at jeg i det hele tatt skal henge sammen resten av ettermiddagen.

Andre dager igjen, kan det hende jeg henter barna ekstra tidlig selv om jeg strengt tatt ikke behøver det. Eller vi tar fri en hel dag sammen.

Noen foreldre reiser på ferie uten barna. En langhelg i en storby, eller en uke under palmene mens barna er i barnehagen og hos besteforeldre.

Den eneste grunnen til at mannen og jeg ikke har tatt oss noen langhelg eller ferieuke noe sted uten barn, er fordi vi ikke har tilgang på barnevakt. Hadde vi hatt det, hadde vi reist sporenstreks.

Jeg mener det må være opp til hver enkelt familie hvordan de velger å organisere hverdagen sin. Folk kan ha mange grunner til å levere ungene i barnehagen selv om de har fri. Det kan være snakk om skiftarbeid, sykdom, par som opplever en krise og som sårt trenger kjærestetid sammen, eller at man bare rett og slett trenger litt tid uten barna for å være en så god forelder som man ønsker.

Selv har jeg tidligere gått på en skikkelig smell, og må hele tiden veie hvor mye energi jeg har og hvor mye jeg bruker. Jeg prioriteter egentid når jeg trenger det, for å unngå å bli syk igjen. Rett og slett litt forbyggende.

Andre har helt andre grunner.

Noen har besteforeldre som kan ta barna litt ekstra når det røyner på. Andre har ikke den muligheten, og må finne andre løsninger.

Noen syns det er helt topp å være sammen med barna sine hele tiden. Andre har behov for å gjøre ting uten barn også.     

Da jeg tidligere i sommer la ut et bilde på Instagram der jeg hyllet barnehagestart, ble det stor debatt i kommentarfeltet.

 



 

En av de som var uenig med meg, var Ellen Hageman, eller Forklefeministen, som hun kanskje er bedre kjent som.

Ellen er kritisk til å sende ungene i barnehagen når man selv har fri. Ellen er teolog, feminist, skribent og hjemmeværende firebarnsmamma.

 



 

Jeg tok kontakt med Ellen og lurte på om hun hadde lyst til å si sin mening her på bloggen. Og det hadde hun:

Staten finansierer dyre barnehageplasser. Men jeg synes ikke skattepenger skal brukes til at foreldre skal kunne kjøpe seg fri fra egne barn for eksempel for å gå på kafe med venninner eller gå på shopping eller lese Knausgård. Det er ikke statens oppgave å finansiere sånt. Det er sånt vi får finne tid (og penger) til innen familie eller vennenettverk.

Når jeg er kritisk til å sende unger i barnehage når foreldrene har fri, så er det fordi jeg i utgangspunktet er kritisk til å institusjonalisere barns barndom. Unger trenger ikke barnehager. Unger trenger nærhet til sine nærmeste omsorgspersoner og masse frihet. De trenger uorganisert lek. Og de trenger å kjede seg og ikke være i fokus hele tiden. De trenger ikke en organisert hverdag med pedagogisk tilrettelegging fra ettårsalderen. Det er et samfunnsskapt behov bl.a. for å sikre økonomisk vekst. Toinntekstfamilien som norm er ikke det beste for unger generelt sett. Folk bruker tid på å tjene penger til nytt kjøkken og dyre ferier i stedet for å redusere forbruket og ha mer tid sammen med barna sine. Og de voksnes jobb er blitt et selvrealiseringsprosjekt. Og jammen er vi ikke i ferd med å gjøre ungene våre til et prosjekt også, sier hun.

Og når det er sagt, tror jeg ikke barnehager er farlige, eller at unger lider av å være der. Ingenting er perfekt. Det trenger ikke ungers hverdag å være heller. For all del! Det er barnehage som norm for ungers oppvekst jeg vil til livs. Noen MÅ sende unger i barnehagen på grunn av sykdom eller at man er aleneforsørger. Andre vil. Greit nok. Og barnehager bør være gode steder å være. Men jeg synes nok det er overraskende mange som foretrekker nytt bad og sydenferie fremfor tid med egne unger.

Så når jeg mener at det generelt sett er galt å sende unger i barnehage når foreldrene har fri, så er det fordi jeg tenker at vi trenger mest mulig uorganisert hverdag sammen. Det er klart det går fortere å støvsuge når poden leker i barnehagen enn når han roper på mamma ørten ganger før man er ferdig. Men jeg tror vi trenger nettopp tid til sånne hverdager. Vi trenger å holde ut med hverandre. Vi trenger tid til de konfliktene som oppstår. Å sende unger i barnehagen fordi det ellers ville bli for kjedelig siden pappa skal vaske badet, det synes jeg ikke er noe argument. Fordi de kjedelige dagene er for få i vårt samfunn.

Å sende ungen i barnehagen kan gjøre at man unngår en del konflikter. Men konflikter er viktige! De er utviklende både for oss voksne og for ungene våre. Men de er bare utviklende dersom vi tar oss tid til dem, og ikke minst tid til å reflektere rundt dem. På den måten er faktisk unger utrolig nyttige for oss voksne! Dessuten tror jeg ikke det er bra at for mange konflikter flyttes fra familien til barnehagen. Det er ikke pedagogiske løsninger unger trenger. Men å oppleve friksjonen med mennesker som elsker dem.

Men altså: Unger trenger ikke mer tid i institusjon, men mindre. Vi trenger å kjede oss, vi trenger konflikter og vi trenger et mindre alderssegregert samfunn. Vi trenger mindre forbruk og mer tid.  - Ut og lek! Mamma skal støvsuge.

Smart dame, ikke sant?

Jeg er enig i mye av det Ellen skriver. Spesielt det med at unger trenger å kjede seg, at vi med fordel kan senke forbruket vårt en hel del, og at konflikter i familien ikke er noe barna trenger å skjermes mot.

Men likevel, jeg kommer til å fortsette å sende barna i barnehagen selv om jeg har fri, når jeg trenger det.

Ønsker du å lese mer fra Ellen, finner du bloggen hennes her: Forklefeministen

Og følg henne gjerne på Instagram: Forklefeministen

 

Hva mener du? Er det greit å lever barna i barnehagen når man selv har fri?

 


Les også:
Den store ingentingdagen

Les også: Muslimsk redning i bikinisesongen

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

.

Vis meg din hverdagsmatpakke

Tidligere i uka postet jeg innlegget Hva skjedde med hverdagsmatpakka?

En liten hyllest til den enkle, men helt dugende hverdagsmatpakka med to grove med kaviar og en yoghurt.

 



 

I disse dager skal jo barnas matpakker helst se ut som små kunstverk med melon skåret ut som traktor, ostestjerner med glitter og agurkhjerter sirlig flettet inn i paprikamåner.

Jeg oppfordret dere lesere til å sende meg bilder av hverdagsmatpakkene deres:

 





 

Og til sammen har det rullet inn flere hundre bilder, på mail, Facebook, Instagram og Snap.

Jeg skulle ønske jeg kunne vise frem alle, men der lar seg dessverre ikke gjøre.

Men her et lite bildegalleri med random supre hverdagsmatpakker.

Kanskje får du inspirasjon til matpakker som ikke koster en hel formue og som ikke tar hele kvelden i forveien å lage:

 

      



   


   


   



   



   



   


   



   

































 

Og så passer det fint å avslutte med denne:



 

Fortsett gjerne å sende meg Snaps (casakaos) med matpakka di. Eller post bilde på Instagram med #hverdagsmatpakke Tag meg gjerne @casa_kaos

Hvordan ser deres matpakker ut?

 

Les også: Når sunt blir usunt

Les også: Hva er sunn og enkel mat?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma med sånn passe fine matpakker, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

 

 

.

Du får de barna du fortjener

For det er jo bare å være konsekvent, ha gode regler og rutiner, aldri gi etter og snakke pedagogisk riktig til barnet ditt hele tiden, så får du søte, høflige, snille, smarte og lykkelige barn.

Ikke sant?

 



 

NOT!

Er det noe som virkelig irriterer meg, er det folk som tror at barna er et rent speilbilde av foreldrene.

Folk som tror det, har som regel ikke barn selv, eller de er så heldige at de har barn som er enkle å korrigere.

Grunnen til at jeg vet det, er fordi jeg har en av samme typen selv. Jeg har ett barn som det er kjempeenkelt å være konsekvent med, som nesten aldri trasser, som gir seg etter ett minutt og to sukk dersom hun ikke er enig i det jeg sier, som aksepterer grenser og regler, og som sjelden protesterer på noe som helst.

Et såkalt enkelt barn. Og hadde jeg bare hatt dette ene barnet, eller flere barn av samme typen, hadde sikkert jeg også smattet og ristet på hodet når jeg kom over foreldre med uregjerlige barn, og tenkt: «Ja ja, du får de barna du fortjener».

Men jeg har ett barn til. Et barn som alltid har stilt spørsmål ved både nye og gamle regler, som har en veldig sterk vilje, som er full av energi, som startet trassalderen i ettårsalderen og ikke kom ut av den før nærmere fem, som uansett hvor konsekvent jeg er stadig utfordrer, og som ikke finner seg i svar som «fordi det bare er sånn» eller «fordi jeg sier det».

 



 

Begge barna har de samme foreldrene, og har fått helt lik oppdragelse.

Hvorfor er de så forskjellig da?

Fordi barn er forskjellig!

Visst påvirker vi barna våre i veldig stor grad gjennom måten vi oppdrar dem. Men det er dessverre, eller kanskje heldigvis, ikke den hele og fulle sannheten.

Barn er født med en helt egen og unik personlighet. I denne personligheten finner vi blant annet temperamentet.

Noen barn er født med lite temperament og er enkle å veilede. Andre er født med mye temperament, og krever en helt annen oppfølging og innsats fra foreldre og andre voksne i barnets liv.

Personlighet er noe kompliserte greier.

Noen barn reagerer for eksempel med sinne når de blir usikre. Andre reagerer med å gråte. Atter andre med å sette seg stille ned i et hjørne og studere neglene sine.

Noen barn blir høylytte og frekke når de er slitne. Andre prøver å bekjempe trøttheten med å hoppe som en gal i sofaen. Andre igjen blir bare trøtte og sovner.

Noen barn blir voldsomme når de er lei seg og frustrert. Andre blir stille. Og andre igjen reagerer med å gråte.

Noen barn ler høyt med åpen munn når de er glade. Andre smiler og klapper med hendene. Andre må kanskje løpe en runde rundt huset mens de veiver med armene over hodet og roper alt de kan.

Barn er forskjellig. Og det er mange forskjellige grunner til at de reagerer sånn som de gjør i akkurat den situasjonen.

Akkurat som vi voksne.

Vi er også forskjellig.

Vi reagerer også helt forskjellig når vi er redd, sint, lei oss og glad.

Er det ikke fint?

Å bli foreldre, er ikke som å få en klump leire i hendene som man kan forme som man vil. Selv om noen også opplever det akkurat sånn.

Å bli foreldre, handler om å bli kjent med et lite menneske. Det handler om å prøve og feile, helt til man finner løsninger som fungerer for akkurat dette lille mennesket (og for foreldrene).

Noen må prøve og feile mer enn andre.

Og til dere som slår dere på brystet og tror dere er verdens beste foreldre fordi dere har fått et enkelt barn. Til dere som fordømmer andre foreldre som ikke har det så enkelt, og som strever med å knekke koden for akkurat dette barnet. Dere som sukker oppgitt og rister på hodet mens dere tenker, eller i verste fall sier høyt: Du får de barna du fortjener.

Dere burde skamme dere.

Hvordan i alle dager kan dere i det hele tatt tro at dere vet alt om andre barns temperament, andre foreldres kamper, andres livssituasjon og andre familiers liv?

Hva med å tilby en utstrakt hånd i stedet for fordømmelse?

 

Les også: Vi stopper ikke mobbing ved å gjøre alle barn like

Les også: Frekke barn og tafatte foreldre

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

 

PS: For flere oppdateringer om to forskjellige foreldre med to forskjellige barn, følg oss gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

.

 

 

Frekke barn og tafatte foreldre

Vår foreldregenerasjon får stadig høre hvor frekke og uhøflige barna våre er.

Hvor ettergivende og tafatte vi foreldre er. Hvor feige vi er som ikke tør si «nei», hvor dårlige vi er til å overholde regler og grenser, og hvordan vi lar barna styre hele familielivet mens vi selv sitter der som noen tafatte høns uten ryggrad.

 



 

Sist ut er Frida Bojsen, tidligere sjefredaktør i Gøteborgs Tidningen. Hennes kronikk Våga lära ditt barn att förstå ett nej, går viralt i Sverige i disse dager.

Jeg ble intervjuet av Side2 om kronikken og Frida Bojsens meninger: Foreldre er blitt slappe, og det uroer meg

Kort fortalt skriver Frida Bojsen i kronikken sin om to episoder på stranden der to elleve år gamle gutter traff henne i hodet med en ball gjentatte ganger uten at verken dem eller foreldrene sa unnskyld.

Og en fem år gammel gutt som sølte og etter hvert kastet sand på henne, mens mammaen først sa et alt for mykt nei, og senere helt ignorerte sandkastingen.

Det har i det hele tatt blitt et evig høylydt hylekor om dagens tafatte foreldre og deres frekke barn.

Jeg kan ikke si jeg kjenner meg helt igjen. Jeg har vært på mange strandturer, og aldri opplevd liknende.

Jeg ferdes mye ute blant barn og deres foreldre, og opplever ytterst sjelden at barn er frekke og uhøflige.

Det er klart, jeg hadde også blitt irritert på unger som kastet ball på meg flere ganger uten å bry seg når jeg snakket til dem. Jeg hadde også blitt irritert hvis et barn hadde kastet sant og grus i øynene mine gjentatte ganger uten at foreldrene reagerte.

Og selvfølgelig finnes det barn som er frekke. (Men ofte av helt andre grunner enn tafatte foreldre).

Selvfølgelig finnes det foreldre som ikke bryr seg om at barna plager andre.

Men er det virkelig et så stort problem at det rettferdiggjør å sable ned en hel foreldregenerasjon og kalle dem tafatte og ettergivende?

Frida Bojsen sier også til Side2 at hun tror noe av grunnen til at foreldre er blitt så slappe i oppdragelsen, er fordi vi sitter og fikler med mobilen hele tiden og ikke følger med på barna våre. 

Jeg har snarere tvert imot inntrykk at av vår generasjon foreldre ser barna sine tiden. Vi ser og følger med fra morgen til kveld. Vi organiserer, mekler, legger til rette og passer på dem til vi blir helt blå i ansiktet. 

Jeg synes de aller fleste foreldre er helt supre foreldre som balanserer foreldreoppgavene på en utmerket måte.

Visst gjør vi alle feil av og til. Visst kan vi tenke i ettertid at vi kanskje burde ha håndtert en situasjon annerledes. Vi strever alle med å finne vår vei som foreldre.

Men jeg synes da virkelig ikke dagens barn er så forferdelige.

Syns du?

 

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Les også: Dette skader barnet ditt!

 

 

PS: For flere oppdateringer om passe gode foreldre og deres passe perfekte barn, følg oss gjerne på:


                  

      casakaos              casa_kaos                 casakaos


 

 

 

 

.

Hva skjedde med hverdags-matpakka?

Trenger virkelig barna matpakker formet som kunstverk for å få i seg nistematen?

 


Foto: Creative common by gamene

 

Og hvem i alle dager har tid til å stå på kjøkkenet og koke hjerte-egg, skjære ut stjerner i brødskiver, lage melon-blomster og skrive barnets navn i avocado-bokstaver tidlig om morgen?

Gjøre det kvelden før, sier du?

Vel, jeg kan i hvert fall komme på minst femti andre ting jeg har lyst til å gjøre om kveldene etter barna har sovnet enn å lage matpakkekunst.

Men hey, ikke alle er som meg. Noen synes sikkert det er helt topp å lage sånne super-matpakker.

Og det er helt greit. Kos dere med det.

Men hvis foreldre står opp en halv time før de må, og står med rødsprengte øyne og danderer pålegget på podens matpakke som ansikter med agurkskiver som øyne, oliven som pupiller og paprikaskive til munn, ikke fordi de har lyst, men fordi de tror de må for å være en god forelder, da synes jeg det er oppriktig trist.

For når begynte egentlig barna å kreve små kunstverk i matboksen? Når ble det sånn at barn ikke spiser sunn mat hvis den ikke er kuttet, skåret, dandert og anrettet på en morsom måte?

Dette er vel et behov vi foreldre har skapt. Og har du først begynt, skjønner jeg at det er vanskelig å komme seg unna.

For oss som aldri har kastet oss på den trenden, er det fortsatt håp.

Nå vil jeg gjerne se din matpakke.

 


Gårsdagens matpakke.

 


Dagens. Hey, i dag fikk de mandler og blåbær og gitt. 

 

Skriv et blogginnlegg om matpakka di, post bilde på Instagram med#hverdagsmatpakke og #casakaos eller send meg en Snap (casakaos) av matpakka di.

Så skal jeg samle alle bildene og publisere de her på bloggen.

La oss slå et slag for hverdagsmatpakka, være stolt av den og vise at den langt fra er død, men fortsatt lever i beste velgående. 

 

                  

      casakaos              casa_kaos                 casakaos



Kjør matpakke!

 

Les også: Når sunt blir usunt

Les også: Hva er sunn og enkel mat?

Les også: Vi stopper ikke mobbing ved å gjøre alle barn like

 

 

 

Vi stopper ikke mobbing ved å gjøre alle barn like

Skolen er i gang igjen.

Mobbing er atter et tema. Avisene og nettet bugner over av mobbe-artikler og alle prøver å løse nøtten: Hvordan kan vi stoppe mobbing.

Mange mener veien mot en mobbefri skole er å viske ut alle forskjellene og gjøre alle barn like slik at ingen stikker seg ut på verken den ene eller den andre måten.

Jeg mener det er helt feil ende å begynne i.

 



 

La barna få snakke om ferien sin

Vi stopper ikke mobbing ved å nekte barna å fortelle om sommerferiene sine i plenum når de kommer tilbake til skolen. Tanken bak denne regelen som mange skoler har innført, er å beskytte barna som kun har vært på såkalte kjipe ferier eller bare hjemme hele sommeren.  

Ved å nekte barna å snakke om feriene sine, forteller vi dem at noen ferier er bedre enn andre, at det er skamfullt bare å ha vært hjemme hele sommeren, og at det er noe som i så fall bør holdes hemmelig.

Jeg mener vi tvert imot stopper mobbing ved å la alle barna som har lyst få fortelle om ferien sin med rak rygg og hevet hode.

Og så er det vi voksnes oppgave å fortelle barna våre at hjemmeferie er like bra som dyre utenlandsferier, at en blåbærtur i skogen er like mye verdt som en tur til Tusenfryd, og at en fisketur på Mjøsa på ingen måte er mindre verdt enn haisafari i Thailand.

Vi må lære barna våre at den ene ferien ikke er bedre enn den andre. De er bare forskjellige.

 





 

Merkeklær vs. arveklær

Vi stopper ikke mobbing ved å innføre skoleuniformer.

Hvordan skal vi lære barna å akseptere og respektere at alle er forskjellig hvis vi voksne gjør dem helt like?

Vi stopper mobbing ved å lære barna at arveklær er like bra som nye klær. At billige klær er like bra som dyre klær. At noen gutter liker rosa, at noen jenter vil gå i Ronaldo-fotballgenser og at begge deler er helt OK.

                                    

Felles barnebursdager

Vi stopper ikke mobbing ved å lage regler om felles feiring i skolens gymsal for å unngå at noen barn har kjipere bursdager enn andre.

Ved å tvinge gjennom fellesfeiringer, forteller vi barna våre at de såkalte kjipe bursdagsselskapene er nettopp ... kjipe. Og at det er en annenrangs feiring vi helst bør unngå.

Vi stopper mobbing ved å la barna få oppleve alle slags bursdagsfeiringer, og lære dem at både hjemmebursdag, lekeland-bursdag, utebursdag og McDonalds-bursdag er like bra.

Vi må vise barna våre at noen bursdagsbarn får Toro sjokolade-langpanne pyntet med nonstopp, mens andre får trelags Spiderman-kake eller Elsa-kake med glitter. Og at den ene bursdagen ikke er bedre enn den andre, de er bare forskjellig.

 

 



 

Det må være lov å være flink

Vi stopper ikke mobbing ved å holde igjen de flinke barna for å skåne de mindre flinke.

Gjør vi det, lærer vi barna at det ikke er greit verken å være flink eller mindre flink, og at det er noe man burde skamme seg over.

Vi stopper mobbing ved å lære barna at alle er flinke i noe og at ingen er mindre verdt selv om de er mindre flinke eller henger etter.

Noen er flink i fotball, andre suger på fotballbanen. Noen er flink i matte mens andre ikke forstår meningen med alle disse talene i det hele tatt. Noen er en reser på å tegne mens andre er små genier på piano.

Tenk om vi kunne lære barna våre å dra fordeler av disse forskjellene i stedet for å skjule dem.

 

Ikke press barna inn i boksen

Ved å gjøre alle barna like, lærer vi dem at det eneste som er OK er å passe inn i den boksen vi voksne har laget for dem.

Vi lærer dem at forskjeller og annerledes er noe rart og dumt som vi må luke vekk og gjemme bort.

Jeg synes det er en altfor lettvint og enkel løsning på mobbeproblematikken. Barn er ikke like. De skal ikke være like heller.

Hva om vi i stedet oppfordrer barna våre til å være som de er og være stolt av det?

Hva om vi heller lærer barna våre å ha respekt for hverandre og for de som er annerledes.

Hva om vi heller lærer barna våre å ha empati med de som trenger det, i stedet for å skjule alt som er vondt og trist.

Hva om vi heller kan vise barna våre hvor fint det er å være forskjellig, hvordan vi kan bruke forskjellene på en positiv måte og at vi kan lære av hverandre?

Naivt? Ja, kanskje. Men jeg tror likevel det er veien å gå for å stoppe mobbing.

Hva tror du?

 

Andre innlegg jeg har skrevet om samme tema:

Livet er urettferdig

Ingen skam med hjemmeferie

Må alle barn være helt like?

 

PS: For flere oppdateringer om mobbing og barn som er forskjellig, følg oss gjerne på sosiale medier:

                  

      casakaos              casa_kaos                 casakaos




 

 

 

 

.

 

Helt normalt å glemme igjen barna

En fransk familie glemte igjen treåringen sin på en rasteplass. De merket ikke at hun var borte før de hadde kjørt 15 mil.

Nettavisen skriver at familien hadde tre barn, og fikk bare med seg to da de kjørte videre etter en rastepause langs motorveien A7 nær Loriol i Sør-Frankrike.

Folk går bananas i kommentarfeltet. Både her i Norge og i Frankrike. Folk er forskrekket. De roper om barnevern og at foreldrene helt sikkert må gå på dop. At foreldrene aldri burde hatt barn og at jenta garantert er traumatisert og ødelagt for livet.

 

 

Og jeg undrer ... er det bare jeg som sitter her og tenker at noe sånt helt sikkert kunne ha skjedd meg også?

Vi kjørte nærmere 70 mil fra Raufoss til Stavanger i sommer. Og tilbake igjen. I baksetet satt en fjortenåring, en femåring og en fireåring.

Vi stoppet på flere rasteplasser.

De to minste løp rundt som to spinnville snurrebasser, mens fjortenåringen subbet rundt med øretelefoner på hodet og blikket festet på iPhonen.  

Da vi skulle dra igjen, skulle først den ene tisse. Så den andre. Enda jeg spurte den andre innstendig om han måtte på do når jeg likevel skulle gå med den første.

Den minste ramlet av huska mens jeg pakket sammen pålegg og jusbokser. Det måtte blåses, trøstes, og plastres. Plasteret fant jeg nederst i toalettmappa mi etter å ha endevendt hele bagasjerommet på bilen.

Femåringen satt allerede på plass i bilstolen sin, men så sitt snitt til å spinne nok en runde rundt på rasteplassen mens den minste fikk plaster og trøst.

Jeg satt den minste på plass i bilen, og ryddet plass til fjortenåringen. Huket tak i femåringen som hang opp ned i et klatrestativ, og spente han fast i setet sitt.

Så måtte femåringen bæsje, og vi måtte ta nok en tur på do.

Mannen fikk en veldig viktig telefon, og satt seg på huska med mobilen på øret.

Etter endt dobesøk, hadde den minste blitt lei av å vente, og gjemt seg under bordet vi spiste på. Hun synes dette var en super tid å leke gjemsel på.

Femåringen ville ha is, og ble fly forbannet når han ikke fikk. Jeg måtte regelrett brette ham sammen og spenne han fast i setet sitt.

Til slutt ga jeg etter og tok med alle barna bort til kiosken for å kjøpe is.

Da vi kom tilbake var mannen borte. Jeg spente fast alle ungene i bilen igjen og gikk for å lete etter mannen. Jeg fant han borte ved en Porsche som stod parkert noen biler bortenfor vår.

«Når vi vinner i Lotto ?» begynte han, som vanlig, og jeg stakk pekefingrene i ørene og trasket tilbake til bilen.

Der hadde den minste mistet isen i fanget. Hun gråt. Femåringen begynte også å gråte. Bare fordi den minste gråt.

Fjortenåringen mumlet noe om at det ikke var fred å få noe sted, og gikk ut og satt seg på benken. Fortsatt med øretelefoner på hodet og mobilen i hånden.

Jeg løftet den minste ut av bilen og sendte henne med mannen for å hente tørkepapir på toalettet.

Så ropte jeg på fjortenåringen og ba han komme sette seg, for nå måtte vi komme oss avgårde.

Jeg satt meg inn i bilen og presset pekefinger og tommel hardt over neseroten mens jeg pustet dypt.

Mannen kom tilbake med den lille og spente henne fast i bilsetet igjen.

Men den lille ville ha en is til, for hun hadde bare fått to slikk av isen før hun mistet den.

Jeg gikk ut av bilen og bort til kiosken for å kjøpe en is til.

På vei tilbake til bilen snublet jeg plutselig i femåringen som hadde løpt etter meg i håp om at kanskje han også kunne få en is til.

Tilbake i bilen, fortet jeg meg å lukke igjen alle dører og vinduer og starte motoren før enda en unge kom seg ut.

Heldigvis gikk det bra med oss. Vi kom frem til Stavanger med alle ungene i baksetet.

Men jeg har virkelig ingen problemer med å forstå at trebarnsforeldre kan glemme igjen ett av barna på en rasteplass.

Det er nemlig veldig fort gjort.

Hva mener du? Synes du man er en dårlig forelder hvis man glemmer igjen et barn på en rasteplass, eller et annet sted?

 

Les også: Baby på Preikestolen

Les også: Nanny søkes til tre måneder gammel baby

Les også: På ferie med små barn - et mareritt 

 

PS: For flere oppdateringer om to såkalt dårlige foreldre, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

PSS: Og du, nå har jeg jammen kommet meg på Snap også: Casa Kaos

 

 

 

 

 

.

Marte Frimand bindestrek Anda

Etternavn-debatten raser. 

 



 

Det raser spesielt rundt bloggeren Julianne Nilsen, eller Pilotfrue som bloggen heter. 

Hun har nemlig skrevet et innlegg på bloggen sin der hun mener vi jenter burde føye oss og ta mannens etternavn når vi gifter oss. 

Hun skriver blant annet:

"Jeg har nemlig bestemt meg for å ta etternavnet hans når vi gifter oss i februar. Nylig leste jeg en sak her på Side 2 om at flere velger å beholde pikenavnet sitt, og at det er blitt like vanlig at mannen tar etternavnet til kona, som at kona tar etternavnet til mannen. Jeg er kanskje litt gammeldags her og mener at det er vi jenter som skal føye oss."

I et intervju med Side2, sier hun at grunnen til at hun vil ta mannens etternavn, er fordi hun ønsker at familien hennes skal ha samme etternavn. Hun sier hun kjenner familier der alle har ulike etternavn, og at det ikke er noe hun ønsker. 

Jo da, jeg skjønner godt hva hun mener med at hun ønsker at alle i familien skal ha samme etternavn. Det var veldig viktig for oss også da vi giftet oss. For meg er det et symbol på nettopp, en familie. 

Jeg het Frimand. Han Anda. Hadde vi beholdt hvert vårt etternavn, hadde vi plutselig blitt en familie med tre etternavn. Marte Frimand, Sjur Anda og Ungene Frimand Anda.

Dessuten, har man to etternavn, er det kun det siste navnet som er faktisk etternavn. Det første navnet er kun et mellomnavn. Og hey, mine barn skal ha med seg mitt etternavn videre. Som ekte etternavn. 

Det var også helt uaktuelt for både mannen og meg og droppe våre egne etternavn. Etternavnet mitt er jo meg! Marte Frimand. Det er min identitet,. En identitet jeg har hatt i over 30 år. Det er ikke noe jeg bare legger fra meg så snart jeg treffer en mann! Jeg er jo fortsatt meg! I aller høyeste grad, vil helt sikkert mannen min si. 

Løsningen ble begge etternavnene med bindestrek. Da er begge navnene fullverdige etternavn.

Det klinger kanskje ikke så fint. Marte Frimand-Anda.

Jeg må alltid stave navnet mitt når jeg ringer skattekontoret og bestiller tannlegetime.

Marte ute H. Frimand, med i ... nei ikke y, iiiii som i Ivar. Friiimand. Nei vent, jeg er ikke ferdig ennå. Bindestrek. Og så Anda. Anda! A - N - D - A. Ja, som ei and. Kvakk kvakk. Marte Frimand bindestrek Anda. 

 

Hvordan har dere gjort det? Beholdt eget? Byttet? Tatt begge? Med eller uten bindestrek? Eller kanskje skippet begge og tatt et helt nytt ett?

 

PS: For flere oppdateringer om familien Frimand bindestrek Anda, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Slik lærer du barnet ditt å sykle (Åh, søren)

 Jeg leste nylig en artikkel i Aftenpostens nyeste magasin Oppvekst.

Der forklarer Carina Henske fra Trygg Trafikk steg for steg hvordan vi skal lære barna våre å sykle.

 

 

Det er nemlig ikke bare, bare.

«Før barnet lærer å sykle, må det lære å bremse, stanse og sette foten ned. Det syndes det mye mot», sier Carina Henske i artikkelen.

Hun mener barna må lære å sykle i et bilfritt område, og at foreldre i dag bruker altfor kort tid når de skal lære barna sine å sykle.

 


Fra Aftenposten Oppvekst

 

 

Her er Trygg Trafikks fire trinn for hvordan lære et barn å sykle, hentet fra Aftenposten Oppvekst:

 

1. Hold bak på sykkelen mens du går fort. Si: «Brems, stans og sett ned benet». Gjenta dette til du føler at barnet kan det, og det går noenlunde automatisk.

2. Så forteller du at du vil gi barnet fart på sykkelen, men at det ikke skal tråkke pedalene rundt. Du skyver sykkelen i fart og slipper den, og etter noen meter ber du barnet stanse.

3. Gjenta det samme, bortsett fra at du nå ber barnet om å tråkke et par ganger rundt på pedalene før det stanser. Øk antall tråkk etter hvert.

4. Siste punkt er at barnet selv setter sykkelen i fart. Lær det å sette den ene foten på pedalen i stilling «5 over 12», og tråkke denne ned samtidig som det skyver fra med den andre foten som det har i bakken. Da er det lett å få sykkelen i fart.

 

Åh søren ...

Og jeg som trodde det gikk greit bare å ta med barnet og sykkelen ut i gata, støtte, gi fart, og så slippe så fort barnet hadde balansen.

Hva blir konsekvensene for sønnen min, som lærte å sykle før han lærte å bremse? Og som dermed lærte å bremse the hard way med skrubbsår på knærne som resultat.

Nå innser jeg også at jeg selv har lært å sykle helt feil. Lurer på hvordan mitt forhold til sykling hadde vært dersom jeg hadde lært å sykle "riktig" den gangen for 35 år siden, da mamma bare slapp meg ned bakken på en vinglete sykkel.

Ikke rart vi har blitt en generasjon fullstendig usikre foreldre, forresten. Når vi til og med får servert en firepunkt fasit på hvordan vi skal lære barna våre å sykle!

Nå må vi snart begynne å ha litt tiltro til at dagens foreldre er relativt smarte mennesker, som ikke trenger å bli fortalt helt ned på detaljnivå alt fra hvordan vi skal få i barna våre mat, lære babyen å sove, hvordan vi skal rose barna våre riktig, hvordan vi skal snakke til barna, snakke med barna, hvordan vi skal lage grenser for dem, hvordan vi skal holde grensene, vaske håret deres, og nå altså hvordan vi skal lære dem å sykle.

Hva skjedde med å tenke litt selv?

 

Les også: Gi barna barndommen tilbake

Les også: Skal vi forby barna å klatre i trær?

 

PS: For flere oppdateringer om frittgående barn med skrubbsår og foreldre som gjør alt feil følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

 

Seksualopplysning overload

Ungdom i dag er utlært innen sex allerede før de så mye som får mulighet til å ta på en pupp. De vet alt om vaniljesex, creampie, multiorgasmer og forskjellige fetisjer før de får sitt første tungekyss.

Har det blitt seksualopplysning overload i samfunnet vårt?

Portrait of young caucasian couple kissing.
Licensed from: BDS / yayimages.com

 

 

 

Har seksualopplysning for ungdom blitt så detaljrikt at det ikke er noe spenning igjen?

Jeg ble intervjuet av Aftenposten forrige uke om ungdom og seksualopplysning.

Bakgrunnen var Tore Renbergs kronikk - Jeg vil ha sexen tilbake til pornobladene i skogen

Han skriver blant annet:

«Jeg er sorry for det, ungdom, kall meg gamlis, kall meg konservativ, men jeg synes dere vokser opp i en uverdig og påtrengende offentlighet.

Jeg er sorry for det, ungdom, men jeg synes det er dritkjipt å tenke på at dere er utlært på alt som har med sex å gjøre lenge før dere har fingra en partner, ja, lenge før dere har sett en pupp noe annet sted enn på nettet.»

Han kritiserer spesielt NRK P3s seksualopplysningsprogram Juntafil, og mener de gir altfor detaljrik informasjon til ungdommen.

Jeg er litt enig med Tore Renberg. Hva skjedde med å la ungdommen få prøve og feile litt? Å være litt nysgjerrig og ikke helt vite hva som venter en. Prate litt og hviske om det, og så teste ut når tiden er inne.

Hva skjedde med spenningen ved det ukjente?

Kanskje blir det litt teit. Kanskje blir det litt flaut. Men det gjør ingen ting. Vi har alle vært der. Prøvende, famlende. Det hører med. Det er en verdifull opplevelse.

Likevel ser jeg nødvendigheten av programmer som Juntafil.

I dag er det mye skriving om sex og kropp i mediene. Pornoen er mye lettere tilgjengelig enn den var før. Pornoen er også mye mer urealistisk enn de uskyldige pornobladene vi vokste opp med.

I dag googler ungdom det de lurer på. Og vi vet alle at googling kan gjøre en mer forvirret enn opplyst.

Da kan det være verdifullt med programmer som Juntafil som gir god informasjon, i stedet for feilinformasjon.

Likevel, jeg har lyst til å fortelle ungdommen vår at man ikke trenger være ekspert på sex for å kunne ha sex.

Når man føler tiden er inne, er det bare å hoppe i det.

Gjør det som føles greit, og si nei hvis det er noe man ikke vil.

Trenger man egentlig å vite hvordan man får multiorgasmer før man i det hele tatt har hatt en helt vanlig en?

 

Les også: Innovertiss og utovertiss

Les også: Barn og blomster og bier og sånn

Les også: Når småbarnsforeldre har sex

 

Synes du det er seksualopplysning overload i samfunnet vårt i dag?

 

 PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 

 

.

Gi barna barndommen tilbake

Barn mellom 6 og 12 år er mindre ute og leker nå enn før. De er også sjeldnere på besøk hos venner.

 

 

 

Dette meldte Aftenposten.no for et par uker siden i artikkelen Vi stjeler barndommen fra barna

Transportøkonomisk institutt har sett på barns fritidsliv i årene 2013/2014 og sammenliknet med 2005.

Les hele rapporten her

Det viser seg nemlig at andelen barn som sier de leker eller oppholder seg utendørs har gått ned fra 2005.

For ti år siden, sa 26 prosent av alle 6-12 åringer at de lekte ute mer enn to timer hver dag. I 2013/2014 sier kun 13 prosent det samme.  

 

Hvor ofte barn forteller at de leker eller oppholder seg utendørs utenom skoletid / AKS uten voksne:


Statistikken er hentet fra TØI rapport "Barns aktiviteter og daglige reiser i 2013/14"

 

Det er også en sterk nedgang i hvor ofte barna er sammen med venner utenom skoletiden.

Mens 12 prosent av barna oppga at de besøkte venner hver dag i 2005, oppgir kun 3 prosent at de besøker venner hver dag i 2013/2014

 

Hvor ofte barn besøker venner utenom skoletid: 

 

 
Statistikken er hentet fra TØI rapport "Barns aktiviteter og daglige reiser i 2013/14"


 

Det er flere grunner til at barn leker mindre ute og sammen nå enn før. Både sosiale medier, data og spill, og organiserte aktiviteter får mye av skylden.

Sosiolog og forsker ved Transportøkonomisk institutt, Susanne Nordbakke, sier til Aftenposten at vi stjeler barndommen fra barna våre ved å involvere dem så tidlig i organiserte aktiviteter med stramme tidsplaner. Hun er bekymret for barna som får mindre tid til å utfolde seg på egen hånd. Vi vet altfor lite om hva det organiserte fritidslivet gjør med barna våre

I Aftenposten kunne vi lese om elleve år gamle Nicolai som både går på fotball, håndball, terrengsykling, langrenn og spiller saksofon i korpset. Han har nesten ikke tid til å være med venner utenom de organiserte aktivitetene  

 

 
Faximile fra Aftenposten.no 19/6 2015

 

 

Én ting er at barna ikke får utforske motorikken og de fysiske grensene sine i fred. At vi voksne er der hele tiden og overvåker, overbeskytter og legger til rette.

Men en annen, og vel så viktig ting, er at barna ikke lenger lærer det sosiale samspillet med andre barn på egen hånd.

Man sparker ikke fotball i gata lenger, og krangler om det var mål eller ikke. Man trenger ikke knuffe og forhandle om hvem som skal stå i mål når keeperen må inn og spise middag. På fotballtreningen ordner trenerne opp i sånt. Treneren deler inn lag, har klare regler og bestemmer om det var mål eller ikke, og hvem som skal være keeper.

Barna trenger ikke finne egne regler for hvem sin tur det er til å hoppe på trampolinen på lekeplassen. Vi voksne er i nærheten og lager køsystem, så alle får hoppe like mye. 

Vi overvåker leken og passer på så alle barna deler likt, bytter på, får holde på like lenge og at ingen sniker i køen.

Trenerne lager regler for leken slik at barna våre ikke blir uvenner eller krangler. Gjør de det, er vi der med en gang og mekler.

Hva gjør dette med utvikling av empati og evnen til å finne løsninger selv?

Hvis vi voksne håndhever reglene og passer på at ingen av barna trår utenfor sperrelinjene vi har trekt opp, hva skjer da med evnen til å tilpasse seg regler og sosialt samspill? Hva med den viktige lærdommen man får av å prøve og feile og finne løsninger selv?

Den viktige frileken i gata holder på å forsvinne.

Vi voksne serverer leken og aktivitetene organisert, ferdig pedagogisk sammensatt med passe deler utfordring og mestring, og med all fare, ubehag og konflikt luket vekk.

De fleste konfliktene barna havner opp i, klarer de også fint å ordne opp i selv. De trenger ikke oss voksne til å mekle for seg.

 

La nå barna få barndommen sin tilbake. 

 

Les også: Stadig flere barn blir utbrent

Les også: Slipp barna fri

 

 

 PS: For flere oppdateringer om frittgående barn, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Bloggere får refs for å anbefale prevensjonsmetode

Du har kanskje lest Dagbladet i dag?

Der står det en artikkel om at Statens Legemiddelverk er skeptiske til en prevensjonsmetode Caroline Berg Eriksen (Fotballfrue) og jeg har anbefalt på bloggene våre.

Dette er såkalte sponsede innlegg, der vi har fått betalt for å omtale produktet, dog helt uten føringer om hva vi skal skrive. Nå kjenner ikke jeg til avtalen mellom Caroline og produsenten, men jeg vil tro sistnevnte gjelder henne også. Det er nesten umulig å få omtale for et produkt på blogg dersom man har masse føringer for hva bloggeren skal skrive.  

Produktet heter Natural Cycles og er kort fortalt en prevensjonsmetode som går ut på at man måler temperaturen i kroppen hver dag og taster dataene inn i en app som regner ut når man har eggløsning.

 



 

Både Caroline og jeg skriver at produktet er 99,9 prosent sikkert. Det er dette tallet Steinar Madsen i Statens Legemiddelverk er skeptisk til. 

Da jeg skrev om dette produktet, var innlegget mitt basert på egne erfaringer, samtidig som jeg hadde fått en del fakta om produktet fra produsenten. 

Og her er dilemmaet: Hva hvis produsenten oppgir informasjon om produktet som noen mener ikke stemmer. Eller som i verste fall faktisk ikke stemmer. 

Når det gjelder akkurat dette produktet, står produsentene fast ved at metoden er 99,9 prosent sikker. De mener forskerne bak produktet har utviklet en algoritme som er såpass treffsikker.

Jeg har ingen grunn til å tvile på dette. Jeg har brukt metoden i mange år, og kjenner godt til hvordan den fungerer. 

Men hva hvis jeg skriver et sponset innlegg om en sjokolade. Sjokoladeprodusenten forteller meg at sjokoladen ikke inneholder nøtter. Og det skriver jeg. Det må jeg jo bare stole på. Jeg har ingen mulighet til å dobbeltsjekke dette. Men så viser det seg altså, at sjokoladen inneholdt nøtter likevel. 

Dette kan gi fatale konsekvenser for nøtteallergikeren som leste om sjokoladen på bloggen min, fikk skikkelig lyst på den, løp sporenstreks ned til butikken og kjøpte den, satte tenna i den og havnet på sykehuset med allergisk sjokk. 

Hvem har ansvaret? Jeg, som blogget om sjokoladen basert på informasjon fra produsenten, eller produsenten som ga feil informasjon?

Hva hvis jeg skriver et innlegg om et sommerarrangement. Arrangørene forteller meg at de holder åpent hver dag i hele sommer mellom klokka 10 og 20. Så jeg skriver det. 

Så får jeg tilbakemelding fra en passe sur familiefar, som hadde planlagt å ta med seg kone og sine tre barn på under barneskolealder på arrangementet. Men da de dukket opp mandag klokka 17, var dørene stengt. Det stemte ikke at de hadde åpent helt til klokka 20 hver dag. Mandager stengte de nemlig klokka 16. 

Og plutselig stod familiefaren der med tre hylende barn og en sur kone som han måtte stappe inn i bilen igjen, og kjøre tilbake, og prøve å forklare at det dessverre ikke ble hutrramegrundt i ettermiddag likevel. 

Hvem sitt ansvar er det? Er det mitt, siden jeg skrev feil åpningstider i blogginnlegget mitt basert på informasjon fra arrangøren. Eller der et arrangøren som oppga feil åpningstid til meg?

Dette dilemmaet gjelder i aller høyeste grad journalister også. Både magasiner og aviser sender jevnlig journalistene sine ut på reisereportasjer for å skrive hjem fra ferieturer sponset av reisearrangører og feriedestinasjoner. 

Hva om reisearrangøren oppgir feil informasjon til journalistene, bevisst eller ubevisst. Informasjon som journalistene ikke har noen mulighet til å dobbeltsjekke. De må bare stole på arrangøren. Og det gjør man jo. Journalister og. De sjekker ikke all informasjon de mottar. 

Hvem har ansvaret når noe i reisereportasjen ikke stemmer?

Redaksjonen eller reisearrangøren?

I hvor stor grad skal man forvente at en blogger eller en journalist skal gå produsenter, arrangører og annonsører etter i sømmene og sjekke alle fakta? 

I Natural Cycles-tilfellet, skrev både Caroline og jeg at produktet var 99,9 prosent sikkert, fordi det var det tallet vi fikk oppgitt av produsenten. Verken Caroline eller jeg er leger. Ei heller forskere. Vi har ingen mulighet til å sjekke om det stemmer. 

Jeg tviler som sagt ikke på det. Jeg har brukt metoden i mange år, vet godt hvordan den virker og vet den er temmelig sikker så lenge man bruker den riktig. Men om den er 95 eller 99,9 prosent sikker, kan jeg ikke si noe om. Jeg har ingen mulighet til å gå forskningen etter i sømmene. 

Dessuten mener produsenten at Statens Legemiddelverk ikke kjenner produktet godt nok. For hadde de gjort det, hadde de sett at det er 99,9 prosent sikkert.

Her er en artikkel Kvinneguiden har skrevet om et tilsvarende produkt. Her opererer de med tall som 99,3 prosent sikkert. I den samme artikkelen sier lege og seksjonslege ved Kvinneklinikken på Rikshospitalet, Peter Fedorcsak at disse produktene så og si er sikre prevensjonsalternativer. 

Hvem har rett?

Hvordan skal vi bloggere og journalister kunne sjekke at all den informasjonen vi får om et produkt vi skal omtale er helt riktig?

Og hvor ligger ansvaret dersom informasjonen viser seg å være feil?

Jeg synes dette er en interessant problemstilling. For sponsede innlegg, eller content marketing, som det heter er kommet for å bli. Det vil vi se mye mer av i fremtiden. Men hvordan kan vi sikre oss mot at forbrukerne får feil informasjon? 

Bør vi bare skrive om harmløse produkter som klær, sminke og interiør, og holde oss unna helserelaterte produkter? 

Hvor går i så fall grensen? 

Kan vi skrive om trening? Om mat? Om biler og bilstoler? Tenk om vi får feil informasjon om sikkerheten?

 

Jeg har ikke noe konkret svar. 

Har du?

 

 

PS: For flere oppdateringer om blogg og sosiale medier, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 

 

.

Puppen har fått et fryktelig dårlig rykte

Puppen har fått et veldig dårlig rykte. Helt ufortjent, spør du meg. De siste femten årene har vi pakket inn og vekk puppen, både på voksne damer og små barn.

 

Women's bra

Licensed from: Anna_Omelchenko / yayimages.com

 

Pupper har blitt skadelig for barn. Så skadelig, at når barna på Kolbotn skole skal opptre, og en av femteklassene ønsker å synge sangen «En solskinnsdag» av Postgirobygget, er det foreldre som setter seg på bakbeina.  

I følge TV 2,  har noen av foreldrene reagert på en av linjene i sangen. De mener den ikke er passende for de yngste elevene fordi den har «sex-innhold» og at den har et feil syn på jenter.

 


Faksimile fra TV 2 4. juni 2015

 

Linjen de reagerer på er denne:

«Den fineste av jentene tar av seg sin BH, og snur seg i mot meg og sier ...»

Tenk at en jente tok av seg BH-en sin! På et svaberg ved fjorden en solskinnsdag i ferien. 

Foreldrene tok dette opp med rektor, hvilket så seg nødt til å endre på setningen.

Nå synger elevene: «Den fineste av jentene tar av seg sin solhatt ...»

 

Dette får meg til å lure.

Da jeg voksne opp, lå alle mødrene toppløs i hagene sine og solte seg. Pupp var pupp. Og 70- og 80-tallets mødre ville ha brune pupper.

Besøkte du en av Norges vakre strender eller badeplasser i løpet av sommeren, så du garantert flere bare pupper enn innpakkede pupper. Der var pupper i alle størrelser og fasonger. Der var store pupper, små pupper, hengepupper, struttepupper, pupper som pekte utover og pupper som pekte innover. Der var glatte pupper, rynkete pupper, pupper med strekkmerker og vrengte polvotter-pupper.

Selv løp jeg naken rundt både i hagen og på badestranden til godt opp i barneskolealder. Eventuelt med bare en truse på. Alle barn gjorde det på 80 og 90-tallet.

Pupper og nakne barn var helt naturlig. Ikke noe seksuelt eller skamfullt med det.

Så begynte vi å kle på oss. Puppene ble puttet inn i BH-er. Små jenter helt ned i to- treårsalderen ble ikledd bikinitopper.

 

Happy summer

Licensed from: nata_rass / yayimages.com

 

I dag får knapt små babyer krabbe rundt nakne verken i hagen eller på stranden.

Kropp er blitt tabu. Og puppen er den største synderen av dem alle. Pakk den vekk. Gjem den bort. Ikke la barna våre bli utsatt for noe så forferdelig som en pupp.

Så kan man jo lure da, når man hører at dagens barn og tenåringer har sluttet å dusje etter gymmen fordi de er flaue over kroppene sine.

Når vi hører om små jenter helt ned i tre, fire årsalderen som forteller foreldrene sine at de er flaue over kroppene sine.

Ansatte på badeanlegg forteller at de har store problemer med at badegjestene ikke dusjer før de går ut i anlegget. De voksne også. De fleste har installert dusjbåser, slik at gjestene kan få dusje i fred, uten å vise verken pupp eller kropp.

Hvorfor skjemmes vi sånn over kroppene våre?

Kanskje er det nettopp fordi vi begynte å skjule den på slutten av 90-tallet? At vi bestemte oss for å gjemme bort puppen og gjøre den til noe annet enn ... en pupp...

Ved å gjemme bort kroppene våre, puppene våre og de nakne barna våre, er vi med på å skape en kultur basert på skam.

Og skam er aldri bra.

Det kan nemlig føre til at foreldre mener, helt oppriktig, at barna deres ikke bør høre noe så grusomt som en sang med setningen : «Den fineste av jentene tar av seg sin BH og snur seg imot meg og sier ...»

Her er for øvrig hele teksten til sangen. Så kan du selv vurdere om den er innafor eller uttafor på en skoleforestilling:

 

Jeg sitter ne' på berget og ser utover havet

en solskinnsdag i ferien min

I sommer skal jeg surfe stå på vannski og bade

Ja denne ferien tror jeg blir fin

 

Forbi meg suser Andersen i sin cabincruiser

med alle sine venner ombord

Det kryr av jenter der i gjennomsiktige bluser

som Andersen ble kjent med i fjor

 

Jeg titter på jenter jeg har solbriller på

så ingen riktig ser hvor jeg ser

Den peneste av jentene tar av seg sin BH (!)

og snur seg i mot meg og sier:

 

Du si meg

har du det bra?

Jo takk skal du ha

Jeg har det bedre enn de fleste her til stede

Jeg smiler hver dag

fordi jeg er glad

Det er så fint å leve si meg kan du ikke se det

og blir du med og lyse etter krabber

for krabber er det beste jeg vet

 

Vi reiser ut i båten min en hvit Dromedille

hun sier hun er glad at jeg spurte

Vi finner oss en holme det er fredelig og stille

jeg sier jeg er glad at jeg turte

 

Så sitter vi og koser oss til solen går ned

og månen atter titter frem

Vi lyser etter krabber helt til klokka blir fire

fornøyde vi vender hjem

 

Hun sier

Takk for i dag

jeg har hatt det så bra

Det har vært så gøy å være sammen med deg kjære

Jeg gleder meg til midda'

klokka to i morra

Vi har hatt det så fint kanskje er det mer i gjære

Jeg dekker på med lys og røde roser

og åpner en veuve cliquot

 

Nå har jeg det bra

og takk skal du ha

Jeg har det bedre enn de fleste her til stede

Jeg smiler hver dag

fordi jeg er glad

Det er så fint å leve selv om stolbena er skjeve

Jeg dekker på med lys og røde roser

og venter på at hun skal ringe på

 

 

Hva mener du? BH eller solhatt?

 

 PS: For flere oppdateringer om pupp og solhatt, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

 

Nikita-bom på Facebook

Jeg ser stadig eksempler på dårlig kundeservice på Facebook.

Og nå er det frisørkjeden Nikita som får stryk.

En mor var på Nikita med fireåringen sin i går.

Hun hadde en kommentar til frisørkjeden, og la inn følgende melding på Nikitas Facebook-side:

 

 

 

Kritikken og hetsen lot ikke vente på seg. Selvfølgelig ikke.

Kommentarene ramlet inn, trollene rullet inn og denne moren ble både kritisert, hetset og latterliggjort på Nikitas egen Facebook-side.

Nå skal selvfølgelig alle få lov til å mene akkurat hva de vil om denne saken. Og jeg regner med moren var forberedt på kritikk når hun postet denne kommentaren. Men det er langt mellom kritikk, debatt og hetsing.

Etter hvert ble kommentarene så mange, nesten 2000 stykker, og så stygge, at folk begynte å etterlyse Nikitas tilstedeværelse i kommentarfeltet.

Det gikk et helt døgn før Nikita ga lyd fra seg. Da postet de et bilde av en stopp-knapp og skrev at alle nye innlegg ville bli slettet. Men det ble de ikke. Kommentarene fortsatte å ramle inn i flere timer. Den ene styggere enn den andre.

Hvor var Nikita? Hadde de ingen kommentar til dette? Hva holdt de egentlig på med? Hadde de dratt på ferie?

Vel, hadde det nå enda vært så vel. Hadde det nå enda skjedd en glipp sånn at de ikke hadde fått med seg hva som utspilte seg på Facebook-veggen deres.

Men Nikita, de visste, de. De leste, observerte og fulgte med på alle kommentarene, all hetsen og all drittkastingen mot kunden deres. Men de valgte ikke å gripe inn.

Til slutt kom det en kommentar fra markedssjefen i Nikita Hair, Heidi Asphjell Aasli. Men ikke på Nikitas side. Nei, hun valgte å kommentere på Elisabeth Norheims Facebook-side. Elisabeth hadde nemlig delt innlegget på Facebook, og flere av oss begynte å diskutere Nikitas håndtering av kundehenvendelsen der.

Heidi Asphjell Aasli skrev at de var klar over kommentarfeltet på Nikitas Facebook-side, at det var under oppsyn, men at de ønsket å la kundene sine komme til orde.

Virkelig?

Tidligere i dag, slettet Nikita hele tråden. Jeg mistenker det ikke hadde noe med hetsen av kunden deres å gjøre. Tråden ble nemlig slettet i det øyeblikk markedssjefen fikk kritikk i Elisabeth Norheims tråd.

Hva gjorde Nikita egentlig feil?

For det første: Moren startet innlegget sitt med «Kjære Nikita». Ikke «Kjære Nikitas kunder».  

Er det ikke normal høflighet av Nikita å svare henne da? Dette var en hyggelig formulert kommentar med et spørsmål og en oppfordring til Nikita om å vurdere nye leverandører neste gang de skulle kjøpe inn frisørkapper til barna.

Nikita må jo svare!

Hvis jeg hadde vært i en av Nikitas salonger, og stilt et spørsmål til en av de ansatte, hadde det ikke vært utrolig rart og veldig uhøflig dersom vedkommende bare snudde ryggen til og lot som hun verken så eller hørte meg?

Og enda verre, hvis de andre kundene i salongen hadde begynt å kritisere meg, hetse meg og kastet dritt etter meg, mens de ansatte fortsatt lot som ingen ting. 

Vi hadde nesten ikke trodd det hadde vært sant. Og de aller fleste hadde reagert.

Det var akkurat dette som skjedde hos Nikita. Det spiller ingen rolle om spørsmålet og hetsen kom på Facebook eller i en salong.

Når Nikita bare står og ser på at kunden deres blir latterliggjort, hetset og kritisert, uten å kommentere eller gripe inn, uten å stoppe mobben, mener jeg Nikita er med på å latterliggjøre kunden.

De lar de andre kommentatorene ta støyten, mens de selv bare står og ser på. Så kan de i ettertid si at de selv ikke var aktivt deltakende.

Men si meg en ting.

Å stå og se på at noen blir mobbet, uten å gripe inn. Er man ikke da med på å mobbe selv? Er det ikke nettopp det vi lærer barna våre? At de skal bry seg, og gripe inn, enten ved å stå opp for de svake selv eller gi beskjed til en voksen dersom de ser noen blir mobbet.

Nikitas markedssjef, Heidi Asphjell Aasli, er voksen, og burde både brydd seg og grepet inn. Ikke bare stått og sett på at en av deres kunder ble mobbet.

Og så lurer vi på hvorfor barna er så slemme mot hverandre på nett, enda vi lærer dem nettvett.

Vel, barna gjør som vi gjør, ikke som vi sier. De lærer av oss voksne. Og de lærer av Nikita.

 

Les også: Oppfør dere, foreldre

Les også: Hva skjedde med å være litt grei?

 

Hva mener du om Nikitas håndtering av kunden?

 

PS: Prøv å hold en saklig debatt. Jeg er dessverre nødt til å godkjenne kommentarer nå, før de legges ut på bloggen på grunn av hets og sjikane.

 

PS: For flere oppdateringer om sosiale medier, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Ikke bli så forbanna såret, da

Mange folk tar seg fryktelig nær av ting. Mange er forferdelig krenkbare.

Jeg får en del kritikk på flere av innleggene mine. Ikke alle er enig i måten jeg er mamma på, og alt jeg skriver.

Og det er helt greit!

 



 

Noen ganger provoserer jeg til og med med vilje for å få i gang en diskusjon.

Men jeg prøver alltid ikke å såre. Altså, litt må man jo tåle. Jeg lister meg ikke rundt på ullsokker heller. Men jeg prøver virkelig ikke å vifte med pekefingeren og såre andre bevisst når jeg skriver.

Likevel er det en del som blir såret. Eller krenket. Og det som er litt overraskende, er at de fleste som blir såret av innleggene mine, er folk som blir såret over det jeg ikke skriver.

Altså, hvis jeg skriver et innlegg om fordelene ved å være litt lubben, betyr ikke det at jeg kritiserer dere som er tynne.

Skriver jeg varmt om hjemmeferie, betyr det ikke at jeg spytter på dere som velger å reise til utlandet i sommer.

Hyller jeg arveklær, er det ikke ment som kritikk mot dere som liker å bruke mye penger på nye, dyre klær til barna deres.

Forteller jeg hvor glad jeg er i ferdigkake på pose, betyr det ikke at jeg misliker dere som både kan, og elsker å bake flotte Disney-kaker til barnas barnebursdager.

Hyller jeg unge mødre, ser jeg ikke ned på voksne mødre. Eller omvendt.

Hyller jeg den utrolig energifulle sønnen min, og kaller ham både kreativ, smart, morsom og nysgjerrig, betyr det ikke at jeg mener rolige barn er kjedelige og dumme.

Skriver jeg om ketsjup, er det ikke fordi jeg misliker sennep. Skriver jeg om Batman er det ikke fordi jeg kritiserer Spiderman. Og skriver jeg om kattene mine er det ikke fordi jeg ønsker død over alle hundeeiere.

Husk det da, folkens.

Jeg liker forskjeller. Og jeg digger at vi alle gjør ting på forskjellige måter.

Så prøv ikke å bli så forbanna såret fordi jeg skriver om noe du ikke kjenner deg helt igjen i.

Det er ikke ment som kritikk til deg!

 

 PS: For flere oppdateringer som ikke er ment som kritikk, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Ung mamma = dårlig mamma?

Jeg forundrer meg stadig over den påstanden.

At unge mødre skal være dårligere mødre enn oss mer voksne mødre.

 

happy pregnant woman and her husband
Licensed from: lanak / yayimages.com



 

Selv tilhører jeg den sistnevnte kategorien. Jeg fikk mitt første barn da jeg var 33 år, og må vel med det kalle meg selv en voksen mamma.

Greit nok at unge mødre mangler livserfaring, og at noen setter spørsmålstegn ved om de takler ansvaret og endringene et lite barn gjør med livet deres.

Likevel, jeg kan se flere fordeler enn ulemper ved å være ung mamma.

Her er ti grunner til at unge mødre er like gode mødre som oss voksne mødre:

 

1 - Vi voksne mødre er midt i et spennende liv med karriere, oppussing av hus, spennende fritidsinteresser og selvrealisering når vi omsider bestemmer oss, noe tvilende, for at det kanskje passer å få barn.

Unge mødre føler ikke at de ofrer like mye ved å få barn.

 

2 - Vi voksne mødre planlegger graviditet og baby slik at det passer inn livet vi allerede lever.

Unge mødre planlegger livene sine etter graviditet og baby.

 

3 - Det er en kjensgjerning at man blir mindre og mindre fleksibel jo eldre man blir.

Mens unge mødre tar de fleste utfordringer på strak arm, må vi eldre mødre vurdere, kalkulere, regne ut og planlegge.

 

4 - Vi voksne mødre blir mye fortere slitne og trøtte enn våre yngre medsøstre. Jeg husker bare hvordan jeg i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene kunne feste fra fredag til søndag med minimalt med søvn og likevel troppe opp på jobb mandag morgen og gjøre en like god jobb som om jeg hadde sittet hjemme hele helgen.

Hadde jeg prøvd det samme nå, hadde jeg ramlet av allerede etter dag én. Og likevel kommet utslitt på jobb på mandag.

 

5 - Voksne mødre mener selvrealisering er en rettighet, og tar det som en selvfølge at det er noe vi skal fortsette med som individ etter vi har fått barn.

Yngre mødre har ikke begynt å realisere seg selv ennå, og gjør det med barnet i livet sitt, som mamma.

 

6 - Jo eldre man blir, jo mer bekymrer man seg. Vi voksne mødre bruker mye tid på å bekymre oss og krisemaksimere, mens de unge mødrene i mye større grad klarer å leve spontant og bekymringsfritt.

 

7 - Vi voksne foreldre legger lista så høyt i alt vi gjør. Når vi skal ha kjærestetid, innebærer det helst en langweekend i en spennende by med gode middager, kule opplevelser, spa, golf, shopping og en teaterforestilling. Ofte legger vi så mange og fantastiske planer at vi enten aldri kommer oss avgårde, eller vi bruker hele langhelgen på alt annet enn å være sammen.

Når yngre foreldre skal ha kjærestetid, kjøper de inn et ferskt brød, en pose reker og koser seg ved kjøkkenbordet. Enkel hverdagsromantikk.

 

8 - Voksne mødre har hatt så lang tid på å planlegge hvordan livet med barn skal bli, at vi sitter med skyhøye forventninger til hva foreldrelivet skal gi oss. Som regel blir vi skuffet da mammalivet ikke ble helt som vi trodde.

Yngre mødre har mindre livserfaring og dermed færre forventninger til mammalivet. 

 

9 - Vi voksne mødre lever ofte et liv med god økonomi, stor frihet og mulighet til å gjøre akkurat hva vi vil. Vi er vant med å velge fra øverste hylle. Jo flere valg og muligheter, jo flere behov får vi. Vi blir aldri fornøyd og klager over alt vi aldri får gjort.

Yngre mødre har færre krav til hvordan et tilfredsstillende liv skal være, og er flinkere til å ta ting som de kommer.

 

10 - Yngre mødre er fortsatt unge når de blir bestemødre.

 

Men kanskje er det aller viktigste i denne debatten at en mors kjærlighet til sitt barn er akkurat den samme, enten man er 17 eller 40 år. Og at alder ikke betyr noe for om man er en god mamma eller ei.

 

Les også: Hvordan er en god mor?

Les også: Den perfekte mor

Les også: Kjære nybakte mamma

 

Hva tror du er best? Ung eller voksen mamma?

 

PS: For flere oppdateringer fra gammel voksen mamma, følg meg gjerne på  Facebook oInstagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Ingen skam med hjemmeferie

I kveld skal jeg på God sommer Norge på TV2 og snakke om hjemmeferie.

Hjemmeferien har nemlig fått et altfor dårlig rykte. Vi bør liksom ta i hvert fall én tur til utlandet i løpet av sommeren, for å kunne kalle det ferie.

 



 

Og skal man «bare» være hjemme i sommer, må man helst komme med en unnskyldning:

«Nei, du skjønner, vi skal pusse opp huset i sommer». Eller «Vi skal på cruise i høstferien».

Vi var hjemme i hele fjor sommer. Eller, vi tok bilen og kjørte en uke til Stavanger for å hilse på mannens familie. Men bortsett fra det, var vi hjemme. 

Vi hadde en liten økonomisk krise, så vi hadde ikke råd til å reise til det oh, så store utland.

Fjorårets sommerferie er en av de fineste feriene vi har hatt.

Ikke noe program, ingen ting som skulle rekkes, ingen overfylte flyplasser og lange flyturer, ingen bamseklubb, ingen frokost å rekke.

Vi hadde fire uker med ren og skjær kos og antistress.

 



 

Det betydde ikke at vi bare satt hjemme og kjedet oss. Langt ifra. Vi badet, overnattet i gapahuk, plukket blåbær, fylte opp plaskebassengene i hagen, fisket og fireåringen lærte å sykle.

Når jeg spør barna hva de husker aller best fra fjorårets sommer, svarer de unisont: Da vi padlet kano med onkel Marius.

 


Årets høydepunkt. 

 

I år har vi råd til å dra på utenlandsferie, men vi velger å bli hjemme. Vi skal en helg til Trysil, og på bilferie til Stavanger i år også, men resten av ferien blir vi på Raufoss.

Vi gleder oss.

Det er på tide på ta hjemmeferien tilbake og gi den et bedre rykte.

Hjemmeferie er ikke kleint!

Hjemmeferie er ikke en straff!

La ungene våre komme tilbake til skolen og barnehagen til høsten og fortelle om hjemmeferien sin med rak rygg og hevet hode. 

Og la oss oppfordre barna til å tenke på opplevelsene de hadde i ferien, i stedet for destinasjon og prislapp.

 





 

I kveld på God sommer Norge, skal jeg møte Henriette Lien, som snakker varmt om utenlandsferier med barn, og Åsne Havnelid, generalsekretær i Røde Kors.

Jeg tror det blir en spennende samtale.

 

Bloggeren Avdeling Holt har forresten engasjert seg veldig i hjemmeferie. Les hennes kloke ord her: # hjemmeferie

Og så må jeg nevne bloggeren EventyrElin, som har dratt i gang en stor bloggkampanje for å fremsnakke hjemmeferien. Hun har også opprettet en egen #hjemmeferie, så vi kan dele og kose oss med hverandres hjemmeferiebilder.

Hun gir også bort en fantastisk, heidundrandes 20 dagers ferie til Nordland i sommer til en familie. Legg inn en søknad da. EventyrElin, Superpapsen og undertegnede sitter i juryen.

Les også innlegget mitt fra i fjor: Det er ikke synd på mine barn

 

Hva skal dere i sommer? Og synes du det er kleint med hjemmeferie?

 

PS: Følg oss gjerne i sommer på Facebook oInstagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Hva er sunn og enkel mat?

Nå har jeg snakket mye om at vi må slutte å gjøre sunn mat så komplisert. Jeg tror nemlig at jo vanskeligere vi gjør sunn mat, jo flere faller av underveis. Folk blir forvirret.

Etter jeg hadde en kronikk på NRK Ytring: Ro ned kostholdstyranniet! har jeg fått en hel haug med tilbakemeldinger.

Mange er nysgjerrige på hva vi spiser, og hva slags mat jeg serverer barna mine.

 



 

De fleste er hyggelige og lurer på om jeg har eksempler på sunn og enkel hverdagsmat.

Andre er litt mer ekstreme, og mener jeg burde skamme meg siden jeg gir barna mine bananer og druer midt i uka, og godteri med ekte sukker på lørdag. For sukker er jo giftig. Druer og, forresten.

Andre igjen har av en eller annen grunn fått det for seg at her i Kaoshuset spiser vi grandis til middag, har sjokoladepålegg på brødskiva og spiser is og godteri hver eneste dag.

Mon tro hvor de har det fra ...

Men hva er egentlig sunn og enkel mat?

For meg er det først og fremst variasjon. Mat hos oss er kos, glede og opplevelse. Jeg har ikke troen på betegnelser som ja-mat og nei-mat. Vi spiser litt av alt, men noe med måte.

 



 

 

Kort fortalt:

Vi velger fullkorn der det er mulig: brød, pasta, ris, tacolefser og frokostblandinger.

Vi spiser ikke lettprodukter, verken lettost, lett majones eller margarin. Her går det i ekte vare! Men vi drikker lettmelk. H-melken er liksom litt for feit. Og så bruker vi Vita hjertegod som smør på brødskiva.

Vi holder oss unna sukkerfri. Vi spiser ketsjup med sukker, syltetøy med sukker, kaker med sukker og barna drikker brus med sukker.

Vi voksne drikker Pepsi Max, mest fordi vi har drukket den i mange år, og liker den best.

 

Langt fortalt:

Til frokost:

Barna er veldig glad i frokostblandinger. De veksler mellom Corn Flakes av fullkorn, Weetabix og havregryn. Alt blandet med banan og melk.

Weetabixen kan du knuse og mose med banan. Hell melk over og varm ett minutt i mikroen. Lillesøster elsker denne varianten.

Jeg spiser enten grovbrød eller fullkorn knekkebrød med akkurat det pålegget jeg har lyst på. Jeg er sånn som får helt dilla på ett spesielt pålegg, og kan spise det til hvert eneste brødmåltid i flere måneder. Akkurat nå går det i Gilde fårepølse med Vita hjertegod-smør, sylteagurk og majones.

Og så drikker jeg melk til.

 

 

 

Lunsj:

Ungene får lunsj i barnehagen. Der går det i grovbrød med diverse pålegg.

Jeg spiser gjerne en salat, en omelett, rester etter gårsdagens middag eller knekkebrød eller brødskiver hvis jeg ikke gidder å dille så mye.

I salaten hiver jeg ofte en god dose tunfisksalat. En boks tunfisk blandet med opphakket rødløk, oliven og masse majones.

 

Mellommåltid:

Frukt, nøtter, knekkebrød eller yoghurt til meg.

Ungene spiser brødskiver, yoghurt og frukt i barnehagen.

 

Middag:

Vi spiser stort sett middag laget på rene råvarer. Fisk to ganger i uka, karbonadedeig i diverse former - med spagetti og tomatsaus, kjøttboller, kjøttkaker eller lasagne. Og så er vi veldig glad i svin, lam og viltkjøtt.

Men av og til kaster vi en Grandiosa i ovnen eller bestiller take away fra Asia-shoppen.

Og så spiser vi tomatsuppe fra pose eller risengrynsgrøt fra Fjordland til lørdagslunsj:

Og taco hver lørdag kveld. 

Griller vi, får ungene pølser. (Oh my!)

 

Kveldsmat:

Her spiser vi stort sett det samme som vi spiser til frokost.

 

Når det gjelder 5 om dagen, klarer vi det noen dager. Andre dager ikke. Det står et fruktfat som fremme på spisebordet. Her er det bare å forsyne seg.

Vi har alltid grønnsaker i en eller annen form til middagen. Og ungene spiser ofte en gulrot og litt nøtter mens de venter på middagen.

Og så er vi veldig glad i smoothies med diverse bær. Vi lager også mye smoothie-is om sommeren.

 


Jo da, bare forsyn dere unger. Men dere trenger ikke ta en bit av hver frukt!

 

På lørdagene, får ungene sjokoladepålegg til frokost. Vi baker gjerne en kake også. Posekake, vel og merke. Eller vi går på kafé.

Barna drikker egentlig sjelden brus, men det hender de får et glass eller to. Av en eller annen grunn, er de mest glad i vann. (Rare unger. Noe må jeg ha gjort riktig).

Vi koser oss også med potetgull, smågodt og en film sammen på lørdagskveden. Da har vi ingen begrensninger på hvor mye godteri ungene får spise. De regulerer seg som regel selv.

I ukedagene blir det lite kake, godis eller brus. Men vi er ikke fanatiske. Plutselig kan vi lage oss en kopp kakao, fiske frem en is fra fryseren eller bake boller.

Jo, og så hender det jeg drar frem restene etter lørdagsgodteriet etter ungene har lagt seg.

 



 

Vi tar tran hver dag. Vi heller linfrøolje i frokostblandingene til ungene når de ikke ser det. Og vi pusher makrell i tomat som pålegg. Faktisk er flykræsj det eneste pålegget det er lov å maule her i huset.

Vi spiser med andre ord rimelig godt og sunt, men det er rom for både utskeielser og kos.

Når det gjelder aktivitet, er ungene sånne spinnville småtasser som ikke liker å sitte stille. De får mer enn nok trim i løpet av dagen.

Både mannen og jeg liker å trene styrke, så det gjør vi et par ganger i uka. Og så spiller mannen golf flere ganger i uka. Han hevder hardnakket at golf er en idrett, selv om jeg er noe tvilende til det.

Ellers er vi mye ute på ting og tang, og får beveget oss en god del, selv om vi ikke akkurat løper intervaller, spinner eller har en PT som pusher oss rundt.

Dette kaller jeg et normalt sunt hverdagskosthold.

Akkurat passe sunt og akkurat passe enkelt for oss. 

 

Les også: Slik får du bikinikroppen

Les også: Wow, du har store lår

 

Synes du det er vanskelig å spise sunt? Og hva er sunt for deg?

 

 PS: For flere oppdateringer fra vår passe sunne familie, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Ro ned kostholdstyranniet

Lite visste jeg da jeg våknet i dag at jeg skulle være med på både radio og tv. Men sånn ble det altså.

NRK Ytring la ut en kronikk jeg hadde skrevet i dag: Ro ned kostholdstyranniet!

 


 

 

Der skriver jeg blant annet om hvordan vi blir bombardert med råd helt ned på detaljnivå om hva vi skal gi barna våre å spise for at de skal bli sunne, friske, tynne, sterke, konsentrerte, smarte og intelligente.

Jeg skriver at jeg blir trist når jeg hører om barnehager som ikke tør gi barna tomatsuppe fra pose, fordi foreldrene blir gærne. Og at noen barnehager har forbud mot yoghurt og brunost på brødskivene i matpakka. Fordi det inneholder sukker.

Jeg synes det er på tide å slappe av litt, og slutte å gjøre sunn mat til noe veldig komplisert og avansert som man nærmest må ha en doktorgrad i for å forstå.

La oss heller vise barna våre at mat er godt, at mat er kos og glede, og at mat er enkelt. Og at et helt vanlig sunt og variert hverdagskosthold er mer en godt nok.

Kronikken ble veldig godt delt.

Og plutselig stod jeg i NRKs kontorer i Lillehammer.

Først var det radiosending på P1 Ettermiddagen Hedmark og Oppland.

Intervjuet kan du høre her. Det begynner 2.19 ut i sendingen.

 

Så ble det debatt mot livsstilsblogger og PT Helle Bornstein på Dagsnytt18.

Helle kom nemlig med et svar på min kronikk: Ansvar, ikke tyranni

 

 

Der skriver hun at vi ikke trenger å bli hysteriske med kostholdet men at ansvarsfraskrivelse heller ikke er å anbefale.

Helle er ei frisk jente, og kommer med en skikkelig brannfakkel, nemlig at vi bør følge med på barnas midjemål.

Det blir det så klart debatt av.

 


 

 

Her kan du høre debatten mellom Helle og meg på Dagsnytt18. Den begynner 34.30 ut i sendingen.

Og så avsluttet jeg kvelden på NRK Østnytt.

 

Innlegget begynner 03:50. 

De er morsomme disse dagene, da det virkelig blåser. Jeg trives godt i vinden.

Men jammen er det godt å komme hjem igjen også.

Nå er det på med den slitte joggebuksa, fram med restene etter barnas lørdagsgodteri og Downton Abbey på tv-en.

 


 

 

PS: For flere oppdateringer om godt nok, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 

 

.

Hvorfor finnes det ikke fotballbøker med jenter?

Jeg har ei jente på fire år, som ikke er spesielt opptatt av prinsesser, hester, dukker eller Barbie. 

Eller, hun kan godt leke med både dukker og Barbie, av og til. Og hun har en Elsa-kjole som hun tar på seg et par ganger i måneden. Men hun har veldig mange interesser også. Som for eksempel å sparke fotball. 

 



 

 

Ikke organisert fotball, men hun elsker å løpe rundt i hagen med en ball mellom føttene. Mon tro om ikke storebrorens fullstendige og altoppslukende fotballinteresse må ta noe av skylden. 

Vi går ofte på biblioteket. Storebroren har nok lånt det som finnes av fotballbøker der. Kasper-serien er favoritten. Lillesøster har ikke funnet en eneste fotballbok der også jenter sparker fotball. 

Jeg ble intervjuet av Nettavisen i dag, om fotballbøker og kjønnsinndeling av små gutter og jenter. 

I intervjuet kan du lese at i følge SVT Nyheter, har det kommet rundt 200 fotballbøker for barn mellom seks og tolv år siden år 2000 i Sverige. Bare 20 av dem handler om jenter som spiller fotball. Samtidig er fotball den største idretten blant unge jenter. 

I en undersøkelse utført av Statistisk sentralbyrå i 2014, ble 937 barn mellom 6 og 12 år spurt om sine treningsvaner. To av tre gutter, og halvparten av jentene sa at de spilte fotball. 

Hvorfor i alle dager skrives det ikke fotballbøker om og for jenter da? 

Vil du vite hva jeg ellers mener om stereotypiske kjønnsroller som blir presset ned over barna våre, kan du lese hele intervjuet her

 

Hva synes du om at barnelitteraturen er inndelt i gutte- og jentebøker?

 

PS: For flere oppdateringer om barn med mange forskjellige sider, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

  
 
 
.

Facebook-foreldre på lekeland

«Mamma! Mamma! Mammaaaaa!»

Jeg river blikket vekk fra mobilen og kikker i retning av lyden.

Femåringen står i ballbingen.

 




«Se på meg nå, mamma!» roper han og tar fart fra trappa, strekker armene rett ut til siden, vifter litt med fingrene og hopper ut i ballene så både røde, blå og gule baller spruter til alle kanter.

«Oj, så kult» sier jeg så entusiastisk jeg bare klarer, og dykker ned i mobilen min igjen.

Jeg rekker å lese en halv status før den lyse stemmen presser seg inn i øregangene igjen: «Mamma! Se på meg nå da! Mamma! Mamma! Mammaaaaaa!»

Jeg ser opp fra mobilen. Et nytt ballplask fra trappa.

«Oj, ja ... kjempekult», mumler jeg igjen og går for å fylle på kaffekoppen min.

Å være på lekeland med barna en regntung lørdag formiddag er ikke lek for meg. Da vil jeg slappe av i sofaen, med en kopp kaffe og enten mobilen, en avis, en bok eller med andre foreldre.

Lekeland, lekeplasser, lekerom og andre steder med lekeapparater er for barn. Ikke for voksne.

Jeg er voksen, og synes ikke det er så himla gøy å huske, sykle rund på trehjulssykler, hoppe i ballbinger, skli i sklier og krabbe rundt i labyrinter der rumpa mi setter seg fast.

Ære være alle dere foreldre som er med og leker med barna deres på sånne steder. Dere som hopper og klatrer og svinger dere rundt med like stor entusiasme som barna. Fortsett med det!

Selv trives jeg best med Facebook på mobilen på lekeland.

Nå er det ikke sånn at jeg alltid sitter på Facebook når jeg er sammen med barna. Vi gjør mye fint sammen som ikke innebærer lek tilrettelagt for barn.

Kvalitetstid med barna for meg, er ikke å se på dem hele tiden. Ei heller å leke med dem på deres premisser. Det er å gjøre helt vanlige ting sammen med dem.

Jeg blir gjerne med og sparker litt fotball ute på løkka. Går en tur i skogen, overnatter ute eller drar på stranda. Eller klipper plenen med en unge på slep, vasker bilen med barna eller sitter på verandaen med avisa mens barna løper rundt i hagen.

Men akkurat på lekeland og på lekeplassen, forventer jeg at barna skal leke selv.

Da vil jeg sitte på Facebook i fred.

 

Hva synes du om foreldre som sitter på Facebook på lekeland?

 

PS: For flere oppdateringer fra denne Facebook-mammaen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 
.

Innovertiss og utovertiss

Pule, knulle, sexe, ha seg, elske, sier en smilende Line Jansrud fra gymgarderoben i Newtons pubertetsprogram.

Femåringen ligger opp ned i sofaen og ser på.

 



 

 

Jo da, den advarselen de kjører over skjermen foran hver episode stemmer ganske godt: «Det er normalt for enkelte foreldre å bli flaue.»

Jeg blir kjempeflau når det dukker opp et bilde der programlederen drar kjønnsleppene til en dame til side og viser oss klitoris. Jeg blir også flau når hun drar forhuden til en penis bak og forteller at det er godt å ta på både klitoris og penishodet.

Jeg kikker kjapt bort på femåringen. Han har satt seg opp i sofaen og ser på med store øyne.

Jeg blir også ganske flau når programlederen tar en gummipenis og stikker ut og inn av gummivaginaen. Lillemann kikker bort på meg. Han legger begge hendene over munnen og kniser. Jeg kniser tilbake.

Og så ler vi litt begge to når programlederen blåser opp en kondom til slutt, og femåringen roper entusiastisk: «Se mamma! Ballong!»

 

Skermdump fra NRK Newton pubertet


 

Mye er skrevet og sagt om Newtons pubertetsserie.

Noen mener den er forkastelig. Andre mener den er genial.

Ja, visst er det flaut å se den sammen med barna. Men likevel, litt flauhet kan jeg tåle. Jeg synes den er genial.

I går ble jeg oppringt av tv2.no. De lurte på hvordan jeg snakket med mine barn om sex, og når jeg synes det var på tide å ta den store praten.

Les hele intervjuet her: Slik snakker mammabloggerne med barna om seksualitet

Spesialist i sexologisk rådgiving, Margrete Wiede Aasland sa på God morgen Norge i går, mandag, at det aldri er for tidlig å snakke med barna om kropp og seksualitet. Hun mener barna bør ha klart for seg hva både vulva, kjønnslepper, vagina, skjede, penis, skaft, glans, testikler og forhud er før de begynner på skolen.

Nå er akkurat disse ordene ganske fjerne for meg. Jeg går liksom ikke rundt og bruker ord som vulva og glans.

Men jeg tenker det kommer helt an på barnet, når det er gammelt nok til å lære om slike ting.

 




 

Min femåring er fryktelig nysgjerrig. Han lurer på alt mellom himmel og jord, og krever skikkelige svar på det han spør om.

Han lurer på hvorfor han ikke er døpt, og hvorfor vi ikke tror på Gud. Han lurer på hvem som styrer landet, og hvorfor vi egentlig har en konge hvis han ikke bestemmer så mye. Han lurer på hvor mormor er nå som hun er død. Og han lurer på hvordan han ble til.

Les også: Kan man lukte blomster når man er død?

Da holder det ikke med en enkel forklaring om bier og blomster eller storker. Ei heller at mamma og pappa ønsket seg et barn, så vi lagde deg.

Han vil vite hvordan vi laget han. Hvor var han før vi laget han? Hvordan havnet han i magen min? Kom han inn gjennom navlen, kanskje? Og hvordan kom han ut? Navlen min er da ikke stor ?

Min lille, store femåring har kjent til disse hemmelighetene i flere år allerede. Og for han er Newton helt perfekt.

Fireåringen, derimot, kunne ikke brydd seg mindre. Hun har ikke spurt hvor hun kommer fra og hun har ikke vist den helt store interessen for verken utovertiss eller innovertiss.

Derfor føles det helt unaturlig for meg å begynne å lære henne opp i kropp og seksualitet på nåværende tidspunkt.

Men den dagen hun spør, skal hun selvfølgelig få svar.

Personlig takker jeg Newton for å ha lært opp min nysgjerrige og vitebegjærlige sønn på en mye bedre måte enn jeg noen gang ville klart selv.

 

Les også: Barn og blomster og bier og sånn

 

Når mener du det er på tide å lære barna om kropp og seksualitet?

Og hva synes du om Newtons pubertetsserie?

 

PS: For flere oppdateringer om barn og blomster og bier, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 
.

Førstehjelp for foreldre med kolikkbabyer

Jeg synker ned mellom siden på den store dobbeltsengen og veggen. Jeg faller sammen som en filledukke mens jeg hulker. Hulker som en liten unge.

 





 

«Jeg orker ikke mer», snufser jeg og drar håndbaken over overleppa. Den blir våt av snørr og tårer. Jeg tørker av hånda på låret. Den grå joggebuksa er allerede full av gulp og melk. Ingen ser forskjell om det kommer litt snørr og tårer i tillegg.

«Jeg orker ikke mer», hulker jeg igjen og slipper hendene slapt ned i fanget med håndbaken opp. «Vær så snill. Jeg orker ikke mer».

Ute i stua vræler babyen. Han har våknet etter tjue minutters søvn. Vi skulle egentlig vært på babysvømming i dag. Men jeg har ikke krefter til å komme meg ut døra en gang. Den spisse stemmen hans slår inn i veggen, kastes gjennom gangen og inn på soverommet der jeg ligger som en bylt på gulvet. Gråten treffer meg som små spyd i trommehinnen, før den baner seg vei inn i hodet mitt og eksploderer.

Jeg holder for ørene med hendene, men lyden presser seg forbi. Jeg sparker igjen soveromdøra med foten og fisker opp mobilen min fra lomma. Jeg slår nummeret til Sjur med skjelvende fingre. «Jeg orker ikke mer», hvisker jeg inn i røret da han svarer.

«Hallo!» roper Sjur. «Jeg kan ikke høre deg». Vinden uler i røret. Han er på golfbanen.

Jeg orker ikke kjefte på ham, slik jeg pleier å gjøre. Jeg orker ikke spørre hvorfor han er på golfbanen og ikke på jobb. Vet han ikke at jeg sitter her hjemme med en baby som ikke vil sove? En baby som aldri sover, som bare gråter. En monsterkolikkbaby på snart fire måneder. Og så drar han på golfbanen midt i arbeidstiden, i stedet for å komme hjem til oss? Men jeg orker ikke kjefte.

«Jeg orker ikke mer», sier jeg bare. «Jeg klarer ikke mer. Du må komme hjem».

En halv time senere står Sjur i gangen. Jeg ligger fortsatt på gulvet mellom senga og veggen. Babyen gråter fremdeles fra vogga si i stua. Fra den dagen tar Sjur ut full pappaperm.

 


Sliten, nybakt mamma. 

 

Hvordan det er å komme hjem fra sykehuset og skulle starte en hverdag med en kolikkbaby, er det bare kolikkforeldre selv som kan sette seg inn i. 

Å prøve å trøste en helt utrøstelig baby som gråter mer eller mindre døgnet rundt, som kun sover i korte perioder av gangen, kan drive en hver rolig og kontrollert forelder til vanvidd.

Å ta  vare på en baby som griner på maks volum så fort du setter deg ned i sofaen, hvilket betyr at du må gå, gå og gå rundt i huset med babyen i armene og bysse, lulle og synge 20 timer i døgnet, gjør begrepet "litt slitsomt" til en vits. 

Selv prøvde jeg alt for å få babyen til å slutte og gråte! Kiropraktor, fysioterapi, jeg kjøpte cd-er med beroligende sanger, jeg fikk hjelp av en ammehjelper, jeg spiste kolikktilpasset mat som skulle gi kolikkvenlig melk. Men ingen ting hjalp. 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi plasserte den lille gutten i bilsetet bak i bilen og kjørte rundt i Stavangers gater midt på natta, for å få han til å slutte å gråte. Det funket. Han roet seg som regel i bilen, men bare til vi stoppet. Jeg hadde mareritt om natta om røde trafikklys. 

Ja, man blir gal! Og hvis man i tillegg mottar hevede øyebryn og hoderisting fra andre foreldre som ikke skjønner hvordan du kan klage så fælt, for det er da ikke sååå slitsomt å ha en nyfødt baby i hus, ja, da får man egentlig mest lyst til å bare sette seg ned og grine. Eventuelt slå noen!

 

Så hvordan i alle dager skal man komme seg gjennom disse ukene eller månedene, uten å miste vettet fullstendig? 

Vel, jeg har egentlig ikke noen fasit. 

Men her er noen førstehjelptips som hjalp meg å overleve med en kolikkbaby:

 

La rotet flyte

Konsentrer deg om babyen og deg selv. Og kun om det! Legg alt annet til side.

Det spiller ingen rolle om huset gror igjen av rot, støv og hybelkaniner. Ikke tenk på alt du burde og skulle. Ikke bry deg om hva andre folk måtte mene og tro. (Ja, jeg vet det er lettere sagt enn gjort) En kolikkbaby krever så mye av deg, at all fritid bør brukes til å sove og hvile, ikke til å rydde og vaske. 

 

Andre folk vil ikke forstå

Folk som ikke har vært borti kolikkbabyer selv, har ingen forutsetninger til å kunne forstå hvordan du har det.

Ikke bruk masse tid og energi på å prøve å forklare til folk som ikke er interessert i å forstå. Ikke bruk masse tid på å forsvare valgene du tar. Bare du vet hvordan du har det, og hva som er riktig for din familie. 

 

Få avlastning

Glem alle artikler du har lest der eksperter uttaler seg om tilknytning og at babyer ikke bør separeres fra foreldrene før de er så og så gamle. Få avlastning! Spør familie og venner eller betal en trillepike for å trille tur med babyen. 

Du blir en mye bedre forelder av å få litt fri. Og det kommer babyen din til gode!

 

Du gjør ikke noe galt

Det er ikke din feil at babyen har kolikk. Husk det! Det er ikke noe du gjør galt. 

 

Morsmelkerstatning er også helt ok

Det er ingen skam å gå over til morsmelkerstatning. Ikke slit deg ut på ammingen hvis du ikke får det til.

 

Romantikken kan vente

Å få en baby i hus er unntakstilstand. Å få en kolikkbaby i hus, er rødt flagg!

Gi blaffen i alle teite artikler som forteller deg hvor viktig det er å ta vare på romantikken selv om dere har blitt foreldre. Dropp romantiske middager, sex og lange, dype samtaler hvis dere føler for det. Gi hverandre litt slækk. Tillat dere å være slitne, og bli enige om at dere skal ta opp igjen romantikken om noen måneder. 

 

Søk hjelp

Blir det for tøft: Søk hjelp på helsestasjonen eller hos fastlegen din. Mellom 10 og 15 prosent av alle nybakte mødre har depressive symptomer. Førstegangsfødende har tre ganger så stor risiko for å utvikle barseldepresjon sammenlignet med fleregangsfødende. Med andre ord, det er verken unormalt eller noe å skamme seg over.

 

Det går over

Ja, det gjør faktisk det. Jeg vet det er helt umulig å tenke seg, og en veldig liten trøst når man står midt oppe i det. Men det er sant! En dag vil kolikken gi seg, og du vil få en "normalt" krevende baby. En sånn baby som de andre i barselgruppa har, som de synes er sååååå slitsomt. 

Fordelen med å ha hatt en kolikkbaby, er at det skal veldig mye til for å vippe deg av pinnen senere. 

 

Les også: Kjære nybakte mamma

Les også: Hva er en god mor?

Les også: Dønn kjedelige babyer

 

Flere her som har hatt kolikkbaby? Har du noen oppmuntrende råd til nybakte foreldre som sitter der med kolikkbabyen i fanget akkurat nå?

 

PS: For flere oppdateringer om den ikke alltid like lykkelige babytiden, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

    

 

 

 

 

 

Når sunt blir usunt

Å spise sunt handler ikke lenger om å spise grovbrød, drikke melk og få i seg fem om dagen.

 




 

Grovbrød er ikke lenger bare grovbrød. For er du sikker på at du vil spise gluten? Tåler du det? Og er grovbrødet lavkarbo? Det bør det være. For karbohydrater er ikke sunt. Inneholder det linfrø? Det er bra for fordøyelsen. Hva med solsikkekjerner? De inneholder masse flerumettet fett. Men hey, pass på! Ikke spis for mye solsikkekjerner. De inneholder nemlig også det giftige tungmetallet kadmium. For mye kadmium kan skade nyrefunksjonen din.

Melk er bra for deg. Men er det kanskje litt sunnere å drikke den laktosefrie melken? Selv om du ikke har melkeallergi eller laktoseintoleranse. Jeg mener, det kan jo være greit å være på den sikre siden. Men problemet er at den laktosefrie melken kun kommer som lettmelk og som ekstra lett melk.  Ikke som skummet. For mye melkefett er ikke bra! Hva er sunnest? Vanlig skummet melk, eller ekstra lett laktosefri melk? Og forresten ? finnes det økologisk, laktosefri ekstra lett melk?

Fem om dagen er greit. Den kjenner vi til alle sammen. Men husk kun to frukter da, og tre grønsaker. Det er mye karbohydrater i frukt. Velg helst fersken eller pære. Fersken inneholder kun 7, 5 gram karbohydrater. Og en pære inneholder kun 8 gram karbo. Spis mye avocado, for da får du massevis av det sunne fettet. Gulrøtter er også bra. Men vent nå litt ? hva var det jeg leste om gulrøtter for en tid tilbake? Var det ikke funnet gift i gulrøttene? Kanskje best å droppe gulrøtter da. Går tomat som frukt eller grønnsak, forresten?

Vi blir bombardert med råd om hvordan og hva vi skal spise for å bli sunne, tynne, konsentrerte, sterke, få pen hud, mindre menssmerter, smartere barn, finere hår og mer energi.

Mange av oss overfører også dette sunnhetstyranniet over til barna våre.

 


Nå er det frokost, lille venn. Deilig ... eh ... deilig frokost ...

 

Vi blir stresset hvis poden ikke spiser minst én avocado om dagen. Vi skjærer opp grønnsakene i små stjerner og hjerter, og serverer tapastallerkener bestående av oppskåret eple, cherrytomater, gulrot- og agurkstenger i morsomme glass, og nøtter og blåbær dandert som smilefjes.

Alt innhold er nøye kalkulert slik at barna får i seg nok vitaminer og mineraler, riktige fettsyrer, langsomme og sunne karbohydrater og riktig protein.

En undersøkelse utført av Mills og Respons Analyse, viser at hele 8 av 10 nordmenn mener det er forvirrende at ulike eksperter gir motstridende råd om hva som er sunt og usunt.

1 av 2 nordmenn synes det er vanskelig å vite hva som egentlig er sunt.

 




 

I tillegg mener 92% av oss kvinner og 84% av menn i Norge at det fokuseres for mye på dietter og slanking i mediene.

God morgen Norge i går, fikk vi møte femten år gamle Henriette Oudmayer Simensen. Hun fortalte at norske ungdomsskoleelever dropper dusjen etter gymmen fordi de ikke vil vise seg nakne for hverandre.

Hvorfor? Jo, fordi kravene til hvordan man skal se ut i dag er blitt så store og så viktige, at jentene synes det er flaut å vise frem kroppene sine. Femten år gamle kropper! Som ser helt normale ut!

Og visste du at 1 av 4 unge går på dietter for å få finere kropp.

 

Dette er ikke et samfunn jeg vil at mine barn skal vokse opp i!

Jeg synes det er fint at barna mine får gode matvaner, og at de spiser noen lunde sunt. For all del! Men noen ganger, kan sunt bli så sunt, at det blir usunt.

Jeg slår et slag for den gode gamle grovbrødskiva, melken og fem om dagen.

Det er mer enn sunt nok!

Denne filmen er forresten helt fantastisk. Noen som kjenner seg igjen?

 




Les også: Hvorfor må alt være så vanskelig?

Synes du sunnhetstyranniet har gått for langt?

 

PS: For flere oppdateringer om å være god nok som man er, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Trenger vi egentlig SFO?

Egenandelen på å ha barn i SFO stiger.

I følge TV2 steg prisen på varer og tjenester her i landet med 9 prosent i perioden 2009 - 2014. Mens prisen på SFO steg med hele 16 prosent i samme periode.

Enkelte kommuner har hatt en prisøkning på opp til 80 prosent!

 

 

 

TV2 forteller videre at flere steder i landet må trebarnsforeldre betale nærmere 10.000 kroner i måneden for SFO-plass. Det er nemlig ikke alle kommuner som har søskenmoderasjon. Og det er ofte kommunene uten søskenmoderasjon, som også har høyest egenandel for SFO.

Prisen for 20 timer SFO per uke varierer fra 500 til 3259 kroner i måneden.

Nå frykter foreldreutvalget at barn må være hjemme alene fordi foreldrene ikke har råd til SFO.

Jeg synes 10.000 kroner i måneden for SFO er hårreisende!

Og da tenker jeg: Trenger vi egentlig SFO?

Kan barna være alene hjemme før og etter skolen? Eller går ikke det lenger? Og i så fall, hvorfor ikke? Det gikk da før?

Jeg var selv et nøkkelbarn. Fra første klasse hadde jeg vekkerklokka på om morgenen. En stor, rød sak som hoppet rundt på nattbordet mens ringte så høyt at fikk vondt i ørene. Mamma hadde allerede dratt på jobb.

Jeg kledde meg, pakket sekken, spiste frokost, lagde matpakke og gikk en kilometer til skolen helt på egen hånd. Med husnøkkelen i en tråd rundt halsen.

Da skolen var ferdig, tuslet jeg hjem, låste meg inn, lå opp ned i sofaen og leste Donald, gnagde på et tørt knekkebrød, kjedet meg litt, tenkte på at jeg burde gjøre lekser, spilte Michael Jackson på full guffe, øvde inn dansetrinnene til Thriller på stuegulvet, rotet litt i gammel julepynt nede i kjelleren, prøvde mammas smykker, kranglet litt med storebroren min hvis han kom tidlig hjem og smugringte til venninner. Jeg hadde nemlig bare fem minutter ringetid hver dag.

Klokka halv fire satt jeg på potetene.

Noen ganger løp jeg ut og lekte med de andre nøkkelbarna også.

Jeg husker disse timene før og etter skolen som veldig fine. Å være helt alene hjemme var magisk.

Jeg hadde mye frihet da jeg var barn. Og jeg fikk mye ansvar. Det er jeg veldig takknemlig for i dag. Det har gjort meg selvstendig, uredd og trygg på egen vurderingsevne og egne valg. Dette er noe jeg virkelig ønsker å gi videre til mine barn.

Barn i dag er sjelden alene. De er enten sammen med foreldrene, lærerne, treneren, laget, venner eller andre voksne folk.

I tillegg leser vi at stadig flere barn blir utbrent.

Jeg tror barna våre er altfor lite alene. Og jeg tror de kjeder seg altfor lite. Mange barn har voksne rundt seg hele tiden. Voksne som hjelper, underholder, legger til rette og organiserer.

Jeg tror alle trenger å kjede seg litt. Og jeg tror alle barn har godt av å lære seg å være litt alene. Og lære seg og nyte stillheten og friheten det gir.

Når det er sagt, begynner barna ett år tidligere på skolen nå, enn jeg gjorde. Barn modnes mye fra de er seks til sju år.

Min sønn skal begynne på skolen til høsten. Og jeg har selv skrevet han inn på SFO. Jeg er ikke tøffere enn som så. 

Jeg synes i bunn og grunn SFO er et flott tilbud til de minste skolebarna. Men når prisene blir så stive som de begynner å bli nå, er det kanskje på tide å tenke alternativt. 

 

Les også: Slipp barna fri!

 

Hvor gammel synes du barna bør være før de kan være alene hjemme? Trenger vi egentlig SFO?

Og hva synes du om prisen på SFO?

 

 PS: For flere oppdateringer om frittgående barn, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

 

Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Vi bodde to år i Spania da barna var små. Eller, små er de vel fortsatt. Men da de var mindre. Vi flyttet ned da Lillesøster var fire måneder.

Mye er annerledes i Spania, både på godt og vondt. Men det er spesielt én ting som slår meg: I Spania er barna en naturlig del av samfunnet. I motsetning til her i Norge, der barna helst bør sitte stille og holde kjeft.

 

 

 

I Spania er barna med der foreldrene ferdes, enten det er på kafé, på restaurant, i butikken eller hos frisøren. I Spania får barn være barn. De sees og høres, og er over alt.

Ganske slitsomt for en barnløs. Jeg husker selv hvor irriterende jeg synes det var med disse bråkete barna rundt meg i tide og utide før jeg fikk barn selv.

 

Men som mor til to små kråker som knapt klarer å sitte stille, som har forferdelig mye de skulle ha sagt hele tiden, mange spørsmål og som ikke kan motstå fristelsen til og utforske og undersøke alt de ser, kjenner jeg at jeg savner Spania litt.

 



Som så mange andre, leste jeg innlegget til Vanligpappa, der han beklager for at deres autistiske sønn pratet under en seremoni, hvilket irriterte en annen tilhører så mye, at vedkommende ba dem forlate salen.

Jeg blir så trist når jeg leser sånn. Trist og sint.

I Norge har barn kun adgang på egne plasser tilrettelagt for barn. Helst der de voksne uten barn ikke ferdes. For de uten barn vil ha fred og ro, og de liker ikke raske bevegelser. Sånn som barns uforutsette bevegelser ofte er: Hender som klapper og veiver over de små hodene, bein som dingler og løper, rumper som vrikker og mager som svaier.

Vi skaffer barnepass hvis vi skal ut og spise. Vi handler før vi henter barna i barnehagen eller på skolen, og vi går til frisøren i lunsjen. Eller når noen andre passer barna.

 

I Norge er det risikosport å ta med seg små barn på restaurant. Der er det nulltoleranse for støy og bevegelser fra barn. Skal man spise ute med barn, bør man ta de med på en eller annen hamburgerkjede eller pizzeria med egne barneavdelinger.

 

Dette hadde aldri gått på kafe i  Norge. 


Tar man med små barn i butikken, bør de helst sitte pent i handlevognen og ikke forstyrre de andre handlende.

Og skal du ut og fly med barna, må du sørge for at barna sitter musestille hele turen, helst uten å si ett pipp. Ellers får du garantert oppgitte blikk og sure kommentarer fra de uten barn. De må for all del ikke bli forstyrret.

Og å ta med barna til din egen frisørtime? Hah, jeg skulle likt å se den frisøren som ikke himlet med øynene og sukket høyt hvis man møtte opp til hårklippen med en smårolling på armen. For ikke å snakke om de andre kundene.

Jeg synes det er fryktelig slitsomt å leve sånn.

Det er slitsomt hele tiden å hysje og passe på at barna mine oppfører seg som voksne når vi er ute i det offentlige rom. Det er slitsomt hele tiden å måtte passe på at ingen blir forstyrret av mine barn. Enten det er på bussen, i klesbutikken, på kafé eller i svømmehallen.

Jeg mener selvfølgelig ikke det er greit å la barna ødelegge ting, være respektløse ovenfor andre mennesker, eller legge igjen folkeskikken hjemme. I visse situasjoner er til og med jeg enig i at barna bør være både stille og rolige.

Men det skal så lite til før barna blir sett på som bråkmakere. Og uoppdragne.

Det skal så lite til før nordmenn blir forstyrret.

 

 




I Spania er det ingen som reagerer om barna løper sikksakk mellom hyllene i matbutikken. Man setter selvfølgelig pris på at man plukker opp det de eventuelt river ned, men det skulle da bare mangle. Det er da vanlig høflighet.

I Spania er det også helt ok at barna bruker gjerdet mellom butikkassene som klatrestativ mens foreldrene står i kassakø. Så sant rekkverket tåler det. I Norge er det over hodet ikke akseptabel oppførsel. Selv om gjerdet er laget av jern, støpt i betong.

Og det er helt greit at barna både beveger på seg og lager lyd på restaurant. Ingen ser stygt på deg når du prøver å få plass til barnevognen mellom bordene. Du får snarere hjelp.

I Spania spiser de fleste familier middag ute på restaurant flere dager i uka. I hvert fall i sommerhalvåret. Da er det ikke snakk om å leie inn en barnevakt og la barna bli igjen hjemme. Barna er da med! De er da også en del av familien!

 

 



I Spania får barn være barn, og de er en del av samfunnet.

I Norge får barn være barn så lenge de holder seg til egne plasser tilrettelagt for barn. Eller hvis de holder munn og sitter helt stille der de voksne ferdes.

Det synes jeg er fryktelig synd!


//Innlegget er inspirert av et gjesteinnlegg jeg skrev på bloggen Lamme Tanker i februar 2013

 

 

PS: For flere oppdateringer om mine såkalt bråkete barn, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Nei til tvungen barnebursdag

Bør foreldre tvinge barna sine til å gå i alle bursdager de er invitert i?

Ja, mener Linn Hilde Fossos, påtalesjefen i Vestoppland politidistrikt.

Nei, absolutt ikke, mener jeg.

 




 

Sånne alle/ingen og alltid/aldri-regler er som regel veldig godt ment. Vi ønsker å forebygge at noen barn blir utestengt. Vi hører jevnlig om barn som opplever at ingen dukker opp i bursdagen. Og det er hjerteskjærende å lese om.

Jeg tror vi alle er enig om at det må vi unngå, og at her har vi voksne et ansvar.

Men løsningen er ikke å tvinge alle barna til å gå i alle bursdager. Det kan virke helt mot sin hensikt.

Barn kan ha gode grunner til ikke å ville gå i en bursdag, og de bør bli hørt!

Det finnes høysensitive barn som ikke trives med masse mennesker rundt seg og høyt tempo. De må få slippe, uten at foreldrene skal bli uglesett og stemplet som dårlige foreldre som ikke bryr seg.

Det samme med barn som blir mobbet. De må få slippe å gå i bursdagen til mobberen.

 

Jeg har skrevet mye om barnebursdager før. Og mange av leserne mine har engasjert seg.

En leser skriver:

Vi som har kjent på det å være mobbet og bli holdt utenfor vi klarer fint (iallefall jeg..) å skjønne at vi egentlig ikke er ønsket selv om (og kanskje særlig om) det finnes "regler" for hvem og hvordan bursdager skal arrangeres. Jeg ville aldri latt meg tvinge til å gå i bursdag til noen som mobbet meg og jeg ville aldri invitert noen som mobbet meg. Og viktigst for meg jeg kommer aldri til å tvinge mitt barn til dette heller dersom han skulle være i samme situasjon en gang.


En annen leser angrer på at hun sa ja til en bursdagsinvitasjon der hun egentlig ikke var ønsket:

Ble faktsisk invitert til en bursdag i 6 klasse, det skulle jeg aldri sagt ja til.. Har aldri følt meg så alene med så mange barn rundt meg.


En leser opplevde at sønnens bursdag ble ødelagt fordi han måtte be hele klassen:

Etter bursdagen, etter at siste gjest var gått, satt vår gutt og gråt. Den store dagen han hadde gledet seg til i lang tid var blitt til et mareritt. Jeg bestemte der og da at dette var siste gang politisk korrekthet skulle ødelegge mine barns store dag. I så fall kunne vi droppe hele feiringa.


En annen leser har en høysensitiv gutt:

I hans egen bursdag satt han på gangen fordi det var så mye bråk ... Felles bursdag skal hindre at noen faller utenfor, men hva med de som faller utenfor nettopp på grunn av denne regelen?

 




Alle barn er forskjellig. Alle familier er forskjellig. Det må vi ta hensyn til. Hvis vi skjærer alle over en kam og tvinger gjennom regler som skal virke inkluderende på noen, ender vi bare opp med å ekskludere andre.

Men hva skal vi gjøre da? Hvordan skal vi unngå at noen barn sitter igjen alene på bursdagen sin fordi ingen i klassen dukket opp?

Først og fremst må vi snakke med barna våre. Jeg er stor tilhenger av å la barna få reflekter og tenke selv. I stedet for og tre en hel rekke regler ned over hodet på barna mine, foretrekker jeg å gi dem sjansen til å finne løsninger selv. Fungerer ikke det, er jeg der for å veilede dem i riktig retning.

Som jeg har skrevet mange ganger før: Jeg mener veien mot mobbing og utestenging går gjennom å lære barna våre at alle er forskjellig og at det er helt ok. At det som regel er en grunn til at noen barn oppfører seg dumt, og at det må vi akseptere.

Jeg tror ikke vi bekjemper mobbing ved å tvinge alle barn til å være venner.

For uvennskapet, mobbingen, ertingen og forskjellsbehandlingen er der fortsatt. Selv om barna spiser kake sammen og har det tilsynelatende fint i et par timer. Akkurat nå.  Fordi de må.

 

I tillegg bør foreldrene også snakke sammen. Er det tilfeller der noen av barna i klassen blir utestengt eller ikke har så mange venner, så snakk sammen! Sørg for at så mange som mulig dukker opp på festen.

Men er det noen barn som av forskjellige grunner ikke vil gå. Så la dem få slippe. Og ikke døm foreldrene. De kan ha grunner vi ikke vet om.

Les også: Skal alle i klassen konsekvent inviteres i bursdag?

Les også: Vanskelige bursdagsinnbydelser

 

Hva mener du? Bør barna tvinges til å gå i alle bursdager de er invitert i?

 

PS: For flere oppdateringer, følg med gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

Slik ødelegger du barna dine

De dukker opp like sikkert og like ofte som Flått-overskriftene. Disse artiklene der ekspertene forteller oss hva vi må si og hva vi må gjøre for å få lykkelige og harmoniske barn. Og at hvis vi gjør sånn og ikke slik, så ødelegger vi barna våre.

 


Hæ? Ødelegger du meg, mamma?
 

 

I går hadde VG en dobbeltside med overskriften: Dette må du ikke si til barna

Her får vi en grundig og punktvis liste over ting vi ikke må finne på å si til barna våre, nøyaktig hvilke ord vi skal bruke, og ikke bruke når vi snakker til barna, hvilken setningsoppbygging som er greit, og hvilken som gir barna dårlig selvtillit. Samt hvilke temaer vi bør holde oss unna. Som at fedre ikke bør snakke med tenåringsdøtrene sine om kropp.

 



 

 

Vår generasjon foreldre blir bombardert med ekspertråd helt ned på detaljnivå. Og rådene blir presentert med skremselsoverskrifter. Det selger.

Og det gir livredde foreldre. Vi har endt opp med en generasjon pedagogisk korrekte foreldre som er livredd for å ødelegge barna sine.

Aviser og magasiner gir oss inntrykk av at barna våre er noen skjøre, sarte porselensfigurer vi må ta på med silkehansker.

Siden ingen av oss klarer å leve opp til alle disse ekspertenes formaninger om hvordan man skal oppdra perfekte og lykkelige barn, ender vi opp med å gå rundt med evig dårlig samvittighet.

Dårlig samvittighet fordi vi føler oss som verdens verste foreldre som ikke klarer eller orker å snakke pedagogisk korrekt til barna våre hele tiden, lese for dem så mye som man burde, gi dem sunn og næringsrik mat til hvert eneste måltid, eller leke riktig og nok med dem.

Vi klandrer oss selv når barna ikke oppfører seg slik vi ønsker, og når rådene fra ekspertene ikke virker. Vi tar på oss all skyld.

 


Dårlig, skyldtynget mamma


 

Man skal være konsekvent, samtidig som det er viktig å la barna få valg. Det er viktig å snakke til barnas følelser og forstå dem. Man skal sette seg ned på barnets høyde, svare med bekreftelse først, og så fortelle dem hvorfor de ikke får det som de vil. Men vi må for all del ikke ha en for ettergivende barneoppdragelse. Da skaper vi små prinser og prinsesser uten respekt for foreldrene.

Det er den voksnes jobb å stå imot der det trengs. Det er også den voksnes jobb å la barna få viljen sin når det er best.  Ha klare og tydelige regler, men ikke for mange. Prøv å unngå å bli sint, men husk også at barna har godt av å se foreldrene sint av og til. Det handler om å anerkjenne barnets initiativ og samtidig sette rammer der barnet selv ikke forstår konsekvensene av egne valg. Men når er det da? Når skal man være konsekvent, og når kan man være fleksibel?

Og husk at barnet plukker opp dine følelser. Hvis du er negativ og lei, blir barnet det også.

Nei, men for pokker da! Det er nemlig så veldig lett å være positiv når man står der i yttergangen med to barn som ligger i to hauger på gulvet og drar av seg vinterdressene sine for fjerde gang på ti minutter.

Samsoving eller ikke? Nattamming eller flaske? Ferbermetoden, eller sitte inne hos barna til de sovner? Og hvor mange timer skal barna sove? Og det store spørsmålet: Hva er unormalt?

Jo mer informasjon vi får, jo flere spørsmål stiller vi og jo mer forvirret og utrygge blir vi.

Jeg er også intervjuet i den samme saken i VG. Der sier jeg at foreldrerollen i stor grad handler om å prøve og feile, og at av og til trår man skeivt. Vi må slutte å undervurdere barna våre. Barn er veldig robuste, og tåler som regel mer enn vi tror. Man ødelegger ikke barna sine med et sinneutbrudd i ny og ne. Ei heller med å bruke feil ord av og til. Eller ved å glemme dem igjen i bilen eller i butikken.

Så lenge det ikke skjer systematisk, og de daglige rammene er trygge og gode, har vi ganske mye å gå på.

Ekspertene glemmer at alle barn er forskjellig. At barna er små mennesker, små individer av kjøtt og blod. Og vi foreldre glemmer helt å se barna våre. For vi er altfor opptatt med å lese om dem på Klikk.no og på VG.

Hva skjedde egentlig med sunn fornuft?

Hva mener du? Trenger vi å bli fortalt i detalj hvordan vi skal oppføre oss rundt barna våre? Eller kan det tvert i mot føre til mer usikkerhet?

 

 

PS: For flere oppdateringer om vår upedagogiske oppdragelse, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram ? casa_kaos

 

 

  
 
 
.

Lykkelig på Facebook

Alle er lykkelig på Facebook.

Facebook bugner over av bilder og oppdateringer om lykkelige foreldre med lykkelige barn. Søte, pene og blide barn. Foreldre som smiler mykt med hvite, nyblekede tenner og hodet på skakke. På Facebook har alle det rent, pent og ryddig hjemme.

 

Lykke på facebook
 

 

Vi lever i et perfeksjons- og prestasjonssamfunn.

Å være en god forelder i dag, handler mye om å beherske det du kan dokumentere i sosiale medier. Som å ha flotte hjem med kule tapeter i stua, stripete kahlervaser, marokkanske fliser på kjøkkenet og kjøkkenutstyr fra Nicolas Vahé.

Det handler om å ha en flott kropp og flat mage kun få uker etter fødselen. Mammamage er ut. Mammamage er et tegn på latskap og dårlig viljestyrke. Mammamage er et tegn på en dårlig mamma!

Vi dokumenteter vennemiddager og reiser til spennende destinasjoner. Vi dokumenterer interessene våre, at vi har skrevet ned handicappet i golf, gått på salsakurs, lært oss om vin og gått på kokkekurs og lært at gourmetmat ikke tar lenger tid å lage enn hverdagsmat og at hver dag er en fest.

Vi er alle lykkelig på Facebook.

 


Lykkelig på Facebook i skibakken


 

Det er lett å føle seg mislykket når man blir bombardert med bilder av vakre, vellykkede foreldre og rene, ryddige og nyoppussede hjem på nyhetsfeeden daglig.

Man kan si så mye man vil at det er hver enkelt persons ansvar ikke å la seg påvirke av det andre legger ut. Men nå har det seg sånn at vi mennesker blir påvirket av hverandre. Enten vi vil det eller ei. Det er vanskelig å slå av den knappen og bare leve sitt eget liv, uten påvirkning utenfra. Vi blir påvirket av venner, familie, filmer, reklame, magasiner, nyheter, blogger, Facebook, barna våre, foreldrene våre, sjefen, været, årstiden, stedet vi bor, farger, forventninger og krav. Sånn er det bare.

Og selvfølgelig blir vi påvirket av å lese om, og se bilder av andres lykke. Og det er fint å bli påvirket i positiv retning. Så klart. Men når vi bare ser positivitet, udelt lykke, harmoniske barn, spreke, glade foreldre, nyoppussede stuer og grovbakst, er det lett å føle seg unormal når man selv opplever at man ikke strekker til.

Det ligger i den menneskelige natur å ønske å vise seg fra sin beste side. De fleste av oss tar en ekstra titt i speilet før vi går ut på morgenen. Vi liker å se bra ut. Vi liker å føle oss vel.

 


Trøtt morratryne. 
 

 

De færreste av oss er nære venner med alle på vennelista vår på Facebook. Da er det heller ikke naturlig å dele personlige problemer og nedturer. Man skal være litt forsiktig med det. Man kan fort bli stemplet som negativ og klagete.

Jeg mener grensen for hva som er normalt er blitt veldig høy, og at det er på tide å dra normalen ned igjen. Ikke ved å klage på alle som legger ut perfekte bilder av hverdagsidyll, men ved å bombarderer tilbake med bilder av hverdagskaos. 

 


Skittentøydunken min. Akkurat nå!

 


Kjøkkenbenken min en sen lørdag kveld.

 


Stua mi, når vi har fått pakke i posten. 
 

 

I morgen klokka 9.40 skal jeg på God morgen Norge sammen med psykolog Eva Tryti. Vi skal snakke om perfeksjon i sosiale medier.

Vil du være med og senke lista for hva som er normalt? Del ditt rotebilde på Instagram med #mittrot

Jeg gleder meg til å se rotet ditt!

God morgen Norges Facebook-side, kan du forresten se en video fra vårt rotete hjem.

Hva mener du? Er det for mye perfeksjon i sosiale medier?

 

PS: For flere rotete oppdateringer, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

 

    
 
 
.

Lærerne er noen bæsjehoder

Femåringen sperrer opp øynene og holder seg for munnen.

«Er det lov å si det? At lærerne er bæsjehoder?» spør han og snur seg mot meg.

 




 

«Frekke, frekke lærer. Frekke, frekke», sier gutten på filmen og snur seg mot moren sin:

«Hvis de kjefter på deg så sparker jeg dem i pikken og sier fuck you til dem.»

Femåringens øyenbryn er dratt langt opp i panna. Den ellers så slette panna har fått fire, tynne rynker helt øverst, oppe ved hårfestet. 13-åringen ler høyt fra sofahjørnet.

Vi ser på filmen «Brødre» av Aslaug Holm. Filmen går på kino nå. 

 


Bildet er hentet fra Filmweb.no

 

Aslaug har fulgt sønnene sine med filmkamera i åtte år. Fra de var fem og åtte år gamle. På fotballtrening, på skolen, på gutterommet i leiligheten på Sagene, på sommerferie på Smøla, på bandøving, hos frisøren og i badekaret.

Jeg hadde egentlig tenkt å diskutere om det var greit å filme en hel barndom for så å lage dokumentar om den. For så å vise den på kino til alle som vil se på. Sinte små barn som velter vaskebøtta så såpevannet renner ut over hele gulvet. Triste barn som ikke får til leksene. Frustrerte barn som kjeder seg på skolen og som kaller lærerne for bæsjehoder og som truer med å sparke dem i pikken. Brødre som krangler, sloss og erter hverandre. Som gråter og som ramler på isen og slår seg, mens mamma står og ser på gjennom kameralinsen, i stedet for å trøste og hjelpe.

Jeg hadde tenkt å trekke noen paralleller til det jeg, og andre mamma- og pappabloggere driver med.

Men etter å ha sett filmen, ble denne diskusjonen fjernere og fjernere. Det var helt andre tanker jeg satt igjen med. 

 


Markus og Lucas.

Bildet er hentet fra Filmweb.no

 

Jeg så filmen sammen med femåringen og bonussønnen på 13. Jeg ble så utrolig glad i disse to guttene. De er så ... ekte. Så ærlige. Så nakne. Så flotte. 

Jeg ler både med dem og av dem. Jeg kjenner deres frustrasjoner. Jeg føler deres undring og jeg tenker deres tanker.

Jeg sitter og nikker til fortellerstemmen til moren, Aslaug, der hun reflekterer over morsrollen og trekker linjer tilbake til sin egen oppvekst.

Etter episoden på skolen, der minstegutten nekter å gå inn i klasserommet, og kaller lærerne for bæsjehoder, forteller moren:

Før jeg fikk barn tenkte jeg: «Bare vi oppdrar dem bra, så blir de gode mennesker». Slik tenkte nok mine foreldre. Og besteforeldre. (...) Da jeg ble mor selv, ble jeg overrasket. For jeg oppdaget at dere var ferdige helt fra første stund. Så sterke og uavhengige. Det handler bare om å finne sin plass i verden, og det krever mot.

Og da begynte jeg å grine. For det er så utrolig godt å se at andre foreldre også sliter med barn som har sin egen vilje. At det ikke skyldes slett arbeid fra foreldrene og dårlig oppdragelse, slik så mange feilaktig tror. 

For femåringen handlet filmen om to brødre som finner på masse rart sammen. Som krangler mye men som likevel er veldig glad i hverandre. Og den handler om å tørre å hoppe.

For 13-åringen handlet filmen om drømmer, og om å vokse opp. Om å spille fotball og om å spille i band. Og om hvordan i alle dager man skal fortelle pappa på best mulig måte at man har farget håret svart og tatt hull i øret for å likne Billie Joe Armstrong i Green Day.

For meg handlet filmen om den komplekse foreldrerollen. Om hvordan verdiene forandrer seg. Om hva som er viktig i livet. Og om foreldres drømmer og forventninger til barna.

 


Lukas og Markus, åtte år senere. 

Bildet er hentet fra Filmweb.no

 

Og selv om guttene etter hvert blir dritt lei av mammas filming, og ber henne innstendig om å slutte: «Jeg får nesten sammenbrudd av den. (filmingen) Du er så nevrotisk, du klarer ikke å bli ferdig», sier eldstegutten. Så tenker jeg likevel at det er helt greit. Det føles helt naturlig. For dette er en film så full av kjærlighet, respekt og omtanke for disse guttene. En film full av undring over brødrenes tanker, drømmer, refleksjoner og samspill, at jeg likevel sitter igjen med en god følelse etter å ha sett den. 

Hva mener du? Er det greit å utlevere barna sine på blogger, bøker og på film?

 

PS: For flere oppdateringer om barn med egen vilje, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

Slipp barna fri!

NRK Ytring spurte meg om jeg ville skrive en kronikk for dem om børsbarn.

Les hele kronikken her

 






 

Porteføljeforvalter Kristoffer Stensrud i Skagen Fondene sier nemlig til DN at barn bør eie aksjer. Da lærer barna om frykt, grådighet, beslutningsteori, psykologi og beslutningspraksis. Og ifølge Stensrud er dette noe av det viktigste man lærer i livet. Ifølge Dagens Næringsliv, har over 5000 unge nordmenn under 18 år investerert i enkeltaksjer.

Stensrud er henrykt.

Det er fint å lære. Barna liker det. Om frykt og grådighet er det viktigste vi kan lære barna våre, er jeg noe usikker på. Men det jeg virkelig er kritisk til, er hvorfor barna våre må lære noe hele tiden. Barndommen og barndommens lek preges i stadig større grad av læring og forberedelse til voksenlivet.

Barna skal utvikle seg, stimuleres, aktiviseres og motiveres. Av oss voksne!

Barna har blitt degradert til publikum til sin egen barndom.  Vi voksne har tatt over og kjøper inn, organiserer, legger til rette, serverer, underholder og overvåker.

Hva skjedde med bare å få lov til å være barn, og leke sammen uten voksnes innblanding? Uten at man på død og liv skal lære noe eller utvikle seg? Mon tro om ikke barna lærer vel så mye og blir like godt forberedt på livet av å få finne ut av ting selv.

La barna få lære om frykt, grådighet, beslutningsteori, psykologi, beslutningspraksis og alle andre følelser og egenskaper i samvær med andre barn.

Men da må vi slippe barna fri. Da må vi voksne trekke oss litt tilbake, og la barna få leke fritt, løse uenigheter selv og krangle så busta fyker uten at vi skal innkalle til foreldremøte på skolen og finne gode strategier slik at alle kan være venner.

La barna få lære om livet gjennom å leve!

Les hele kronikken min på NRK Ytring her.

 

 

PS: For flere oppdateringer om frittgående barn, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

 
.

Hva skjedde med å være litt grei?

«Hvorfor i alle dager har du fått barn? Hvis du ikke vil være sammen med dem? Dette er ren egoisme, og jeg skjønner meg ikke på deg. Jeg eeeeelsker barna mine, og vil tilbringe så mye tid sammen med dem som mulig. Jeg kunne ikke tenke meg å sende dem i barnehagen når jeg har fri selv.»

Denne kommentaren dukket opp etter jeg hadde skrevet et innlegg om at jeg av og til drøyde en halv time med å hente ungene i barnehagen, selv om jeg var ferdig på jobb. Og at jeg noen ganger hadde en hel dag fri og likevel sendte ungene i barnehagen. Egoistisk mamma!

 




Vi diskuterte litt frem og tilbake. Men den sure mammaen stod på sitt. Jeg var en dårlig mor som ikke burde hatt barn. Hun derimot, var en fantastisk mamma, som elsket barna sine så høyt at hun ikke ville miste ett minutt av deres våkne tid.

Denne mammaen kommenterte med fullt navn (all respekt for det!) og plutselig dukket svigermor opp i kommentarfeltet:

«Ærlig talt NN. Så mye som vi har stilt opp for dere og barnebarna opp gjennom årene, kan du vel ikke klage. Vi henter barna hver fredag og annen hver torsdag i barnehagen, og lager middag til dem hjemme hos oss. Vi har dem på overnatting annen hver helg, og en dag i uka. Og vi er tilgjengelig som barnevakt stort sett akkurat når dere ønsker det. Hvilket dere benytter dere av flittig!»

Nei, selvfølgelig hadde ikke denne mammaen behov for å hente i barnehagen en halv time senere. Hun hadde jo masse avlastning.

Vi har ikke det. Vi har ingen besteforeldre som har mulighet til å stille opp. Vi har hatt tre netter fri siden vi ble foreldre for fem og et halvt år siden. Den første natta var bryllupsnatta vår. Den andre natta fødte jeg Lillesøster, og den tredje natta var vi på overnatting på Sundvollen med sårt tiltrengt parterapi!

Hva med å være litt grei?

 

«Jeg hadde aldri lagd mat på et kjøkken med sånne lister langs benken. Det er en bakteriebombe. Det er ekkelt og uhygienisk. Du setter barna dine i fare.»

Jeg hadde nettopp delt et bilde av kjøkkenet mitt på bloggen. Jeg husker ikke helt sammenhengen, men listene langs kjøkkenbenken var i hvert fall ikke tema.

Og like sikkert som at ungene våkner klokka fem hver eneste lørdag og søndag morgen, kom det en surmaga kommentar fra en surmaga mamma som sitter og leter etter feil.

Ja, jeg vet at kjøkkenet mitt er passe nedslitt og gammeldags. Om kjøkkenbenk-listene utgjør noen direkte fare for barna mine, er jeg noe usikker på. Men ja, jeg lengter etter nytt kjøkken.

Akkurat nå står ikke det øverst på lista. Der står male gangen. Etterfulgt av pusse opp barnerom, male stua, beise veranda, fikse lekerom i andre etasje og lage hjemmekontor. kommer pusse opp kjøkken. Jeg tipper vi er i mål rundt 2019.

Og det er helt greit! Jeg lever veldig fint med både mørk gang og kjipt kjøkken.

Men hvorfor er vi så raske med å lete etter feil hos folk? Og hos andre mødre spesielt?

 




 

Hva med å tenke at et rotet hus kanskje bunner i sykdom eller andre ting vi ikke vet noe om, og tilby din hjelp i stedet for å kritisere?

Hva om kjipe regnbukser og manglende utvalg av ull i barnehagen skyldes dårlig råd? Og ikke foreldre som ikke bryr seg om barna sine.

Hva om mammaen i butikkøen gir etter for barnas begynnende trassanfall og kjøper sjokolade til dem fordi hun er så sliten, så sliten, at hun bare ikke orker stå gjennom enda et trassanfall akkurat nå. Akkurat i dag. Kanskje står hun der med gråten i halsen. Hva med å sende henne et oppløftende smil i stedet for å himle med øynene og riste overdrevent på hodet.

Hva om gutten som kjører handlevogna inn i leggene på mannen foran seg i køen, har en diagnose? Hva om mammaen er fortvilet og sliten etter endeløse timer med PPT som ikke fører frem. Hva om hun og mannen holder på å gå fra hverandre, og hun ikke har sovet de siste tre nettene?

Hva med å være litt grei?

Hva om mammaen med de to små barna og babyen på toget lar barna spille på iPaden hele togturen fordi hun har vært oppe hele natta med kolikkbabyen og ikke har overskudd til å underholde barna akkurat nå.

Vi vet så lite om hvorfor andre folk velger som de gjør. Felles for de fleste av oss, er at vi ønsker mer enn noe annet å være gode foreldre. Og de fleste av oss er det også! Selv om vi med jevne mellomrom gjør ting som ikke er helt pedagogisk korrekt.

Gi litt slækk! Vær litt grei!

Prøv heller å se det positive i folk. Og tilby din hjelp. Eller snakk med folk, i stedet for å snakke bak ryggen deres. Det kan hende du blir overrasket.

Eller som Susanne Aabel så passende skriver på Foreldre.no: Strekk ut en hånd og hjelp til! Kan du ikke? Vil du ikke? Så klapp igjen!


PS: For flere oppdateringer om egoistisk mamma og rotet hus med livsfarlige kjøkkenlister, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram ? casa_kaos

 

   
.

 

Lykke, vår generasjons ulykke

I dag er det den internasjonale lykkedagen. Jeg er i utgangspunktet skeptisk.

Trenger vi egentlig en egen dag for lykke? Vi lever jo for pokker i et lykkesamfunn der vi skal gå rundt og være lykkelig hele tiden. Snart er den eneste godkjente sinnsstemningen å være lykkelig, og alt annet blir sett på som unormalt og noe som i verste fall trenger behandling og medisinering.

 


Jeg forbeholder meg retten til å være skikkelig sur og grinete ... av og til. 

 

Vi er så lykkelige på både Facebook, Instragram og på Snap at det nesten blir litt kvalmt. Og det florerer av blogger skrevet av lykkelige mennesker som tror at de er til inspirasjon.

Samtidig viser det seg at dagens unge aldri har vært mer ulykkelig enn det de er nå.

En ny rapport fra Verdens helseorganisasjon, rangerer depresjon som den vanligste lidelsen blant barn og unge i alderen 10 til 19 år. Aldri før har så mange unge i Norge fått piller mot depresjon. Ifølge Reseptregisteret har bruken av antidepressiva hos unge jenter mellom 15 og 19 år økt med 53 prosent i løpet av de siste sju årene.

Det er mange og kompliserte grunner til dette. Jeg tror en av dem er at vi misforstår hva lykke egentlig er. For det er ikke meningen at vi skal være lykkelig hele tiden. Lykke er ikke en konstant sinnsstemning. Lykke kommer i små blaff og forteller oss at vi gjør noe riktig. At vi er på rett vei. At vi har forstått noe grunnleggende riktig i det vi holder på med. Det kan være forhold til familie og venner, jobb og karriere, valg av partner, verdier, mål og ønsker for fremtiden.

Lykkefølelsen er en flyktig følelse som er en bekreftelse på at vi har det bra. Lykke er ikke en følelse vi skal ha hver time av døgnet, dag ut og dag inn.

 


Et deilig blaff av lykke. 

 

Jo mer vi jager etter en konstant lykkefølelse, jo mer ulykkelig blir vi. Og dette lykkejaget overfører vi til barna våre. Vi glemmer at det er ok å være sint, lei, trist, skamfull, sjalu, redd og alle de andre mer eller mindre negative følelsene vi er utstyrt med.

For hvis vi ikke også erkjenner og kjenner på disse følelsene, blir lykken bare fjernere og fjernere.

Så trenger vi egentlig en internasjonal lykkedag? I vår overflod av lykke.

Ja, vi gjør visst det.

Årets lykkedag er viet til mellommenneskelige forbindelser. Det er nemlig en av de viktigste faktorene for lykke.

 




 

I dag omgår de fleste av oss av mange forskjellige mennesker. Likevel viser det seg at vi ikke føler oss genuint forbundet med nesten noen av dem. Vi føler oss ensomme.

Viste du at sosial isolasjon er like skadelig og en like stor risiko for tidlig død som røyking? Og at ensomhet er dobbelt så dødelig som fedme?

 


Foto: FNs happiness pack

 

Så, hva kan vi gjøre for å spre litt lykke rundt oss? Og da mener jeg ekte lykke. Den flyktige, gode og fine lykken. Ikke den misforståtte, slitsomme og strevsomme lykken.

FN har satt opp noen punkter på hva vi alle kan gjøre:

 

Gjør noe hyggelig for andre

What goes around comes around. Forskning viser at det å være snill mot andre, gjør både deg selv, og andre glad.

 

Still opp som frivillig

Enten det er noe du gjør gang i blant, eller jevnlig. I tillegg til å stille opp for andre, er det også en fin måte å treffe folk på og knytte nye vennskap.

 

Bli kjent med naboen din

Å kjenne menneskene i nabolaget du bor, gir en følelse av en felles identitet og å høre til.

 

Vær lydhør for andres behov

God kommunikasjon er nøkkelen til gode forhold av alle slag. Det handler om å forstå andres behov, og at andre tar hensyn til dine behov.  

 

Let etter det gode rundt deg

Konstant kritikk er veldig ødeleggende. Prøv heller å se det beste i folk, og ros dem for det de gjør bra. Ikke heng deg opp i det negative.

 

Hva mener du? Trenger vi en egen lykkedag?

 

 

PS: For flere lykkelige, men ikke for lykkelige oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

En av fem norske foreldre blir altfor sint

Vi har vel alle vært sint på barna. Så sint at det bruser i magen, bobler i hodet og man får lyst til å kaste noe knusbart i veggen og legge barna ut på Finn.no med alt utstyr inkludert. Jeg har i hvert fall vært det. Mange ganger.

 




 

Noen ganger blir jeg så sint at jeg kaster kjøkkenkluten i oppvaskkummen og roper: «Nå får det jammen være nok!»

Jeg har vært så sint at jeg har marsjert ut på badet, smelt døra hardt igjen bak meg og skreket til meg selv i speilet.

Jeg har vært så sint at jeg har sagt ting som at «Nå er jeg lei av hele deg. Kan du ikke bare gjøre som jeg sier!» med skikkelig, skikkelig sinnastemme.

Det har blitt en del tomme trusler også.

Jeg har truet med å stoppe bilen og sette av begge ungene i veikanten hvis de ikke slutter å krangle. Jeg har truet med å reise uten dem hvis de ikke kler på seg snart slik at vi kommer oss i barnehagen i tide. Og jeg har truet med å innkassere skiene deres hvis de ikke slutter å krangle om hvem som skal gå først i løypa.

Sinne er bra. Og jeg mener barn har godt av å se at mamma og pappa kan bli sint. Her hos oss er alle følelser tillatt, og både liten og stor har lov til å være både sur, sint, lei, trist, sjalu og frustrert. Akkurat som vi også er glade, tøysete, lekne, morsomme og tullete.

Vi er født med et bredt spekter av følelser, og jeg mener det bare er sunt å bruke dem alle sammen. Sinne er en normal følelse som alle har, og kan være en nødvendig markering av grenser for både voksne og barn. 

Problemet oppstår når de voksne blir så sint at de mister kontrollen. Når sinnet blir uforutsigbart.

Og det skjer faktisk med hele 20 prosent av oss. Det vil si at en av fem norske foreldre har et så stort problem med sinnemestring, at de skremmer barna sine.

Det er snakk om knuste telefoner, hull i gipsplater og kopper og glass som går i veggen.

Og dette er helt normale foreldre, som går på jobb, er pliktoppfyllende og som gjør så godt de kan. Foreldre som er opptatt av ikke å gjøre ting som skader barna.

De fleste av oss kjenner forskjell på normalt sinne og når vi har tråkket over streken. Og de fleste av oss får veldig dårlig samvittighet, blir skamfulle og føler stort ubehag når vi har gått for langt. Man er som regel klar over at man har et problem. Men det kan være vanskelig å gjøre noe med det. Terskelen for å ta kontakt med hjelpeapparatet er høy.

Nå har det kommet en gratis e-bok for sinnemestring rettet mot foreldre som ønsker å ta tak i problemet. 

Boken er utviklet av psykologspesialist Steinar Sunde ved familievernkontoret i Molde, med støtte fra Barne-, ungdom- og familiedirektoratet.

 




 

E-boken er svært konkret og inneholder ti videosnutter som går gjennom ulike situasjoner og mestringsstrategier.

Ofte er det de samme teamene som går igjen og som utløser sinnet: Leggetid, mat, morgenstell, lekser og så videre. Alle som har barn kjenner igjen at det fort kan bli konflikt rundt disse situasjonene.

Boken er et verktøy til selvhjelp, der det skal være enkelt å komme i gang med øvelser. Målet er å kunne øve på å handle annerledes.

"Det står respekt av foreldre som ønsker å jobbe med seg selv for å bedre hverdagen til barna"

Fra e-boken Foreldreveiledning i sinnemestring

Du kan lese mer om sinnemestring for foreldre her: littsint.no

Eboken er helt gratis og kan lastes ned på iBook i appstore eller her: Foreldreveileder i sinnemestring

Blir du sint på barna dine?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

 

   
.

 

 

Må alle barn være helt like?

God forelder-boksen i Norge er trang. Skremmende trang.

Det finnes bare én måte å oppdra barn på i Norge, og viker du fra det, kommer mammapolitiet og arresterer deg.

Det virker som om vi tenker at hvis bare alle foreldre gjør alt helt likt, hele tiden, så sikrer vi oss, vi slipper å tenke selv, og så vil alle barn bli like lykkelige, flinke, smarte og perfekte.

 



Mediene er veldig flinke til å fortelle oss nøyaktig hvordan vi skal oppdra barna våre:

  • Slik får du smarte barn
  • Lek minst 15 minutter med barna hver dag
  • Slik takler du vrange barn
  • Sju ting du ikke bør si til barnet
  • Slik får du positive barn
  • Slik gjør du barnet ditt lykkelig
  • Slik styrker du barnets selvtillit
  • Er du nok sammen med barna?
  • Slik blir du tydelig og trygg

 Og så videre, og så videre.

For det er nemlig ikke snakk om de store, viktige tingene lenger. Som amming, mat og ernæring, grenser og regler, søvn og hygiene.

Nei da, i dag får vi servert fasiten på hvordan vi skal formulere oss når vi snakker til barna for å få harmoniske barn. Nøyaktig hvilke ord vi bør bruke og hvilke ord vi for guds skyld må holde oss langt unna. For bruker vi feil ord, eller ikke får god nok kontakt med barnet før vi gir en beskjed, kan barnet bli forvirret, engstelig, usikker eller gud vet hva.

Vi blir fortalt nøyaktig hvor mange minutter vi bør leke med barnet hver dag for at barnet skal bli trygg og selvstendig.

Vi får vite hvilke bøker vi skal lese for å stimulere empatien og utvikle barnets nysgjerrighet.

Vi kan lese om hvor mange regler vi bør ha, og på hva. Og hva vi skal gjøre dersom barnet ikke følger reglene. Om barnet bør få valg. Og i så fall hvor mange? For gir du for mange valg, blir barnet forvirret og kanskje sint. Gir du for få valg virker du autoritær, og barnet kan bli ... forvirret og kanskje sint.

 



Å nei. Tv som barnevakt hele lørdag formiddag ... Ødelagte barn. 

 

Hvilke konsekvenser er greit? Er time-out greit? Og hvor mange minutter? Bruker man for mye time-out, kan barnet bli usikkert. Og så er det viktig at konsekvensen står i forhold til regelbruddet. Hvis ikke blir barnet ... usikkert.

Og nå har jeg ikke en gang begynt på alt barnet ditt ikke bør spise, hvilke klær det for all del ikke bør gå i for det hemmer barnets naturlige bevegelse, hvilke kremer du må holde deg langt unna, og hvilke du bare ha. Hvilke nettspill som kan skade barnet ditt, og hvilke som er utviklende og motiverende.

Og gjør du noe litt annerledes enn fasiten, ja da får du inntrykk av at du skader barnet ditt for livet. For livet!

Leser du ikke nok, eller leser du feil bøker, blir barnet ødelagt for alltid, og vil mest sannsynlig ikke komme gjennom barneskolen en gang.

Bruker du feil ord når du snakker til barnet, kan du bare skylde deg selv hvis barnet ikke hører etter. Dessuten kommer du til å ødelegge barnets selvtillit i så stor grad at det alltid vil være en nikkedukke.

Og mammapolitiet sluker disse artiklene og rådene rått.

Hva? Får barna spise middag i sofaen? Oj, oj oj, du ødelegger barnet ditt! Katastrofe!  Da kommer barnet alltid til å spise middag i sofaen. For resten av livet! De kommer til å ta med seg tallerkenen fra konfirmasjonsbordet og slenge seg ned i nærmeste sofa.

 

Sitter hun oppå kjøkkenbenken? Grusomt! Stakker barn som har sånne slappe foreldre som ikke setter grenser. 

 

Tv som barnevakt? Åh, nei og nei! Understimulerte barn som helt sikkert får ADHD.

Hender det du renner over og kjefter på barna høylydt? Uten å snakke til dem pedagogisk korrekt? Åh, stakkar barn! De kommer til å sitte i et hjørne som små, skjelvende aspeløv resten av livet.

Ettåring i barnehage? Aj, aj, aj, det barnet blir garantert ødelagt og kommer aldri til å stole på noen.

Sannheten er at det skal veldig mye til for å ødelegge et barn!

 


Liker du å være ute med barna? Fint! Foretrekker du inneaktiviteter? Det går helt sikkert helt fint det og. 

 

I mange land har mor kun tre måneders mammaperm. Da jeg bodde i Spania ble jeg kjent med flere oppegående, trygge og flotte voksne mennesker som begynte i barnehage eller hos dagmamma kun tre måneder gamle.

Jeg kjenner også en hel haug flotte, voksne mennesker som aldri ble lest for da de var barn. Jeg kjenner voksne mennesker som hadde autoritære foreldre, som hadde foreldre som praktiserte fri oppdragelse, Steinerskole-foreldre, foreldre som kommanderte, som praktiserte time-out, ettergivende foreldre som ikke tok noen kamper. Og vet du hva? Det har blitt folk av disse og! Flotte, fine, fornuftige voksne mennesker.

Visste du forresten at Barac Obamas far forlot familien mens Barac bare var et barn? Og at Ronald Reagans far var alkoholiker?

 



Kveldsmat foran tv-en? For femte gang på en uke! Oh,grusomt! Understimulerte barn. 

 

Selvfølgelig påvirker foreldre barna. Men på langt nær så mye som mammapolitiet tror. Venner, lærere, trenere og andre mennesker barnet møter i oppveksten vil også påvirke barnet. Og så må vi ikke glemme gener opp i alt dette. Vi kan ikke forme barna våre som leire. De har en medfødt personlighet også.

Og så lenge barna får en trygg oppvekst med mye kjærlighet, skal det pokker så mye til for å ødelegge barna.

Vi henger oss opp i alle disse små detaljene som mest sannsynlig ikke utgjør den helt store forskjellen likevel. Små detaljer som kun kommer til å utgjøre små nyanser i barnas fremtidige personlighet.

Og de små nyansene synes jeg vi skal ha!

For må egentlig alle barn være helt like?

Er det ikke litt fint da, at Trude er rotete men kreativ, at Håkon er detaljorientert og nøye, at Lea ikke er så veldig begeistret for å være ute i naturen mens Frida spenner på seg skien så fort den første snøen har falt.

Og er det ikke litt spennende at Theos mamma er undertøysmodell, at Hildes pappa er revisor, at Frits pappa blogger mens Henriks mamma reiser veldig mye i jobben og kun er hjemme i helgene.

 


Noen barn har foreldre som kan gå på ski. Andre har foreldre som (kremt) kanskje burde holde seg langt unna skiløypene. For både egen, andres og barnas sikkerhet. 

 

Det er jo nettopp dette som gjør det spennende å være menneske. At vi alle er forskjellige med forskjellige verdier, mål og ønsker for livene våre. At vi alle har forskjellig bakgrunn og kommer fra forskjellige familier med forskjellig oppdragelse, kultur, religion og middagsrutiner.

Lenge leve forskjellene blant oss. Tenk så kjedelig hvis alle barn var like!

 

 PS: For flere oppdateringer om vår pedagogisk ukorrekte oppdragelse, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

Hva skal barnet mitt bli?

Jeg har blitt utfordret av NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon) om å skrive et innlegg om mine barns fremtidige utdannelse og jobb.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har store forventninger til barna mine. De er nemlig helt eksepsjonelle, fantastiske og unike. Ingen er som dem. Ingen andre barn kan måle seg mot mine to.

 


Følg med nå. M O S. det blir mos. Mooooooos.

 

Jeg ønsker barna mine alt godt. Jeg vil at de skal utvikle seg, finne seg selv og ta ut sitt høyeste potensiale. Jeg vil at de skal vite at de kan bli og gjøre akkurat hva de vil. For de er, som sagt helt unike.

Men sannheten er at mine barn egentlig er helt middelmådige. Helt midt på treet. De er flinkere enn gjennomsnittet på mange ting, og så er de dårligere enn gjennomsnittet på like mange andre ting.

Altså, selvfølgelig skal vi fortelle barna våre at de er unike. Men det er forskjell på å være unik som menneske, og å være unik sammen med andre mennesker. Ute i samfunnet, er nemlig de aller fleste av oss helt middelmådig.

Jeg synes det er fint med foreldre som støtter og bakker barna sine. Foreldre som hjelper barna opp og frem og pusher dem til å nå sitt høyeste potensiale. Og kanskje bitte litt til. Jeg ser ikke noe galt i å kreve noe av barna våre. Ha litt forventninger.

Jeg forventer for eksempel at barna mine skal jobbe godt på skolen. Jeg forventer at de gjør lekser og får så gode karakterer som de kan. Jeg har vel innerst inne også en forventning om at de skal ta høyere utdannelse. Kanskje de kan bli journalister? Slik som  foreldrene? Det hadde vært fint. 

Jeg sitter ofte og leker meg med hvilke yrker de kan passe i. Finner jeg en skjult egenskap, vet jeg med en gang hva det kommer til å bli av dem. Flink til å danse? Ah, ballettakademiet neste. Kverulerende? Hmmm, politiker. God fantasi? Forfatter!

Eller fotballstjerne. Jeg må av og til legge en demper på meg selv når jeg ser femåringen måke til lærkula med den vanvittig sterke venstrefoten sin. Jeg ser for meg den lille gutten min om en ti års tid, der han står i den altfor store fotballdrakten sin og nettopp har signert kontrakt med Real Madrid. Ødegård har gjort det. Da kan min gutt også. Og jeg er mer enn klar til å bli fotballmamma på heltid, ala Berit Riise.

Eller kanskje han kan bli kreftforsker? Ja, jeg er ikke flau over å si at jeg har vært inne på tanken. Han er jo lynende smart den lille gutten min. En Nobelpris er heller ikke helt fjernt for meg (Ups. sa jeg det høyt?).

Jeg ser for meg min tre år gamle datter som dyrlege. Eller som Hollywood- skuespiller. Eller som lege. Hun hadde passet fint som lege. Hun er så omsorgsfull. Eller som ingeniør. Hun er både tøff og smart. Og hun har alltid kontroll. Rolig og kontrollert. Det er egenskaper en ingeniør trenger. 

 


Perfekt som lege

 

Nei da, det er ikke noe i veien med ambisjonene mine. Så lenge de også passer barnet mitt. For i det øyeblikket foreldrenes ambisjoner krasjer med barnas, da kan det bli et problem.

For hva med de barna som egentlig ikke har lyst til å ta en lang utdannelse, eller være unike og spesielle hele tiden. Hva om forskeren min egentlig har lyst til å jobbe som tømrer. Og hva om den lille dyrlegen min har lyst til å bli frisør?

Å sikte mot en «vanlig» jobb har plutselig blitt litt mindreverdig. Å være vanlig er ikke lenger normalt. For vi er jo alle så spesielle og unike.

Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at Norge vil mangle 30.000 fagarbeidere i 2030. Og stadig færre ungdom velger yrkesfag på videregående. Yrkesfag har rett og slett fått et litt dårlig rykte. Det er for taperne.

Og her tror jeg vi foreldre må ta en del av skylden. Det er vi voksne som går rundt med holdninger om at kun det beste er godt nok, kun det perfekte er perfekt og at vi alle er så unike at vi må utnytte hver eneste en av de fantastiske evnene vi har fått utdelt.

Det er jo ikke snakk om at noen er bedre enn andre, fordi de velger en lang utdannelse. Eller at en kortere yrkesutdannelse er mindre verdt. Det er bare snakk om at vi er forskjellig.

Det er ikke noe galt i at barn lærer på forskjellige måter og har forskjellige evner og interesser. Noen er flinke til å pugge, mens andre lærer mer visuelt. Noen er god i norsk, mens andre er en reser i kjemi. Noen er praktisk anlagt, andre er teoretiske.

 


Musiker, kanskje?

 

Så gjenstår det å se da. Hva det blir av mine barn.

Jeg skal i hvert fall prøve å tenke meg om to ganger når barna mine blir større og skal velge utdannelse og yrke. Jeg skal prøve og ikke la mine ambisjoner overskygge barnas ønsker.

For når alt kommer til alt, er det viktigste for meg at Lillemann gleder seg til å gå på jobb. At han trives og får jobbe med noe han virkelig brenner for. Og at Lillesøster får bruke evnene sine på en måte som gjør henne tilfreds.

Om det er som fotballproff, forsker med en Nobel-pris på peishylla, gullsmed, baker, frisør, dyrlege, lege, tømrer, bilmekaniker, eller gartner spiller egentlig ingen rolle.

 


Nei, pilot!
 

 

Litt fakta til slutt:

  • 9 av 10 foreldre kommer til å rådgi sitt barn i en studie- og karriereplan. 
  • 2 av 3 foreldre med barn i ungdomsskolen opplever at barna vektlegger deres studie- og karriereråd. 
  • 6 av 10 foreldre innrømmer at de har ambisjoner på vegne av sitt barn. Men en tredjedel av disse, sier de holder ambisjonene for seg selv.

Kilde: Undersøkelsen er utført av Respons Analyse for NHO.

 

Har du ambisjoner for ditt barn? 

 

PS: For flere oppdateringer som de unike, nei vent, de middelmådige, barna mine, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

   
.

Feite,late kjerringer som kler av seg

Før helgen, skrev journalist, fotograf og PT Anette-Marie Antonsen et utrolig sjarmerende innlegg der hun kritiserte at  feite kjerringer (hennes egne ord) som kler av seg blir hyllet som tøffe og sunne forbilder, mens sunne og slanke jenter som kler av seg, får kritikk for at de bidrar til kroppspress.

Anette-Marie skriver at overvekt og fedme er helseskadelig og usunt, og at dersom vi roser de feite jentene som kler av seg, tror de at de bare kan slappe av og at det er helt greit å være tjukk. Hun synes det er helt forferdelig at vi kritiserer de slanke som faktisk tar ansvar for egen helse, mens de som ikke orker, roses opp i skyene. Ja, for hun mener nemlig at tjukke mennesker bare er bedagelige og late, og hun synes synd på de fedrene som ser dama forfalle mens hun bruker ungene som unnskyldning.

 


Hæ? Hva mener du? ...

 

Jo da, jeg har registrert at flere mener det samme. Jeg har sett det har blitt skrevet om og diskutert både her og der. Tynne, slanke og veltrente jenter er lei av at de bare får kritikk når de legger ut lettkledde bilder av seg selv, mens vi hyller overvekt og fedme. Selv om Anette-Marie tar kaka når det gjelder saklighet og å ordlegge seg på en respektfull måte.

Jeg tror både Anette-Marie og hennes meningsfeller misforstår litt. De tjukke jentene som legger ut lettkledde bilder av seg, hylles ikke for at de er tjukke. De hylles for at de tør!

Vi vet alle at overvekt og fedme er helseskadelig. Det er ingen tvil om det. Og de som tviler aller minst, er de som sliter med overvekt selv. Men du skal være temmelig beintøff hvis du tør å blottlegge kroppen din, enten i glansede magasiner, i avisa eller på sosiale medier, hvis du ikke har en såkalt perfekt kropp. Og jo flere valker, jo tøffere skal man være.

 


Bjørg og Dora Thorhallsdottir. To flotte, tøffe jenter med helt normale kropper. Faximile fra kamille november 2014. 

 

Sosiale medier flommer over av bilder av flotte, stramme og veltrente kropper. Og som jeg har sagt så mange ganger før, trening er bra! Et bevisst kosthold er bra! Og visst skal de flotte og fine få legge ut skrytebilder av kroppen sin hvis de har lyst til det. Personlig blir jeg litt lei, men hey, ikke bry dere om meg. Jeg skjønner godt at man har lyst til å skryte av kroppen når man har jobbet hard for å forme den. Men jeg hyller dere ikke. Og dere er ikke spesielt tøffe. 

Derimot hyller jeg hver eneste normalvektige, lubne og overvektige jente som legger ut skrytebilder av kroppen sin. Disse jentene får daglig høre at de ikke er bra nok. De får høre at de ikke er normale og at de ikke er vakre. Jeg hyller hver eneste av disse jentene som sier føkk you, som går ut med rak rygg og viser at de er stolt av kroppen sin akkurat sånn den er.

Jeg hyller dem ikke fordi de er store. Jeg hyller ikke fedme i seg selv. Men jeg hyller disse jentene fordi de er gode forbilder, fordi de vi har godt av å se at kvinnekroppen kommer i alle fasonger og vektklasser og fordi de flytter grensene for hva som er normal og hva som er vakkert. Og det er jammen på høy tid! 

Jeg har blitt spurt flere ganger om jeg kunne tenke meg å stille opp i reportasjer selv, naken eller lettkledd, for å vise frem den naturlige mammakroppen. Men jeg har sagt nei. Ikke fordi jeg skjemmes over kroppen min. Men jeg er rett og slett altfor feig. Jeg tør ikke. Jeg skulle ønske jeg torde ...

Så takk for at noen er tøffe nok! 

Når det gjelder innlegget til Anette-Marie, kunne jeg egentlig ha skrevet en hel masse. Men jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne.

Jeg kunne ha argumentert for at tynn ikke er det samme som sunn. Og at veltrent ikke er det samme som tynn. Jeg kunne ha forklar at tjukke folk ikke nødvendigvis er late, men at overvekt er et komplekst problem, og at det finnes veldig mange grunner til at folk er overvektige. 

Jeg kunne ha satt et stort spørsmålstegn ved at Anette-Marie er både journalist og PT, og at hun har ansvaret for å jobbe mot nettmobbing i Lions. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om barn og mobbing, og at dersom vi skal bekjempe mobbing blant barn og unge, må vi voksne begynne med oss selv og være gode forbilder både i virkeligheten og på nett. At vi må omtale andre mennesker med respekt, for barna gjør jo som kjent som vi gjør, ikke som vi sier. 

Her kan du lese mer om hva jeg mener om foreldreansvar på nett: Oppfør dere, foreldre!

Men hey, jeg tror ikke jeg gidder. Jeg synes vel egentlig innlegget hennes taler for seg selv.

Hva synes du om store jenter som er stolt av kroppen sin? Bør de vente med å kaste klærne til de har slanket seg, eller synes du det er tøft at de viser frem valkene sine?

 


PS: For flere oppdateringer om kropp med eller uten valker, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

 

   
.

 

Nanny søkes til tre måneder gammel baby

Mange har stusset over en annonse som har stått i Budstikka de siste dagene. Annonsen har blitt flittig diskutert i forskjellige forum i helgen.

Et voksent par fra Slemdal søker nanny/daddy til sin tre måneder gamle gutt en onsdag og tre lørdager i måneden, samt tre helger i året.

 


Sliten mamma søker avlastning

 

Jeg skjønner godt at folk reagerer. Det er selvfølgelig ikke ideelt å søke etter barnepass fire dager i måneden og tre helger i året til en tre måneder gammel baby. Men noen ganger må man gjøre ting som ikke er helt ideelt.

Det var ikke helt ideelt at jeg måtte kaste inn håndkleet da Lillemann var fire måneder heller. Og det var verken ideelt eller helt etter planen at pappaen måtte begynne sin perm allerede da, fordi jeg ikke klarte å ta vare på min egen sønn.

Det var absolutt ikke ideelt at Lillemann begynte i barnehage bare åtte og en halv måned gammel. Nei, det var ikke ideelt, men det var helt nødvendig.

Nødvendig for at jeg skulle ha mulighet til å komme meg igjen og kunne være en god mamma for gutten min resten av livet mitt.

Lillemann hadde kraftig kolikk. Vi snakker non stop grining i nærmere fire måneder. Han sov kun i 20-minutters intervaller og når han var våken, måtte han bæres. Jeg kunne ikke sitte med han på fanget en gang. Jeg måtte opp å gå og bære, bysse, lulle og vugge. Døgnet rundt.

Jeg ble utslitt og gikk rett inn i en grusom barseldepresjon. Heldigvis hadde jeg en mann som hadde både overskudd og mulighet til å ta over.

Men det er klart det ble slitsomt for han også. Nå hadde han både en fire måneder gammel meget viljesterk baby og en kjæreste som var utbrent og dypt deprimert å ta seg av.

Vi hadde ingen avlastning. Ingen besteforeldre eller annen slekt som hadde mulighet til å avlaste oss et par timer en gang.

Jeg vet at en del reagerte på at jeg tilsynelatende bare lå og slappet av hele dagen mens mannen min tok seg av babyen. Og det var ganske mange som reagerte på at gutten begynte i barnehagen så tidlig.

Nei, det var langt fra ideelt, og det var ikke sånn jeg hadde planlagt at det skulle bli heller. Men det var sånn det ble. Og da har man ikke så mange andre valg enn å finne løsninger.

Det hjalp ikke så veldig mye på verken selvtilliten eller skammen at folk dømte meg som en dårlig mamma.

For det er faktisk ingen skam å be om hjelp og avlastning hvis ting blir for tøft. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det tidligere selv. Før jeg måtte skrapes opp fra gulvet, og bruke lang tid på å bli frisk. 

Noen ganger er det uten tvil bedre for babyen å bli passet av andre, enn å være sammen med en forelder som er så sliten at han eller hun verken klarer å se eller bry seg om barnet. 

En utslitt og syk forelder gagner verken en selv, barna eller parforholdet. 

Jeg aner ikke hva som ligger bak Budstikka-annonsen. Men husk at ting ikke alltid er sånn de ser ut, og folk har mange grunner til å velge som de gjør.

 

PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   

 

Visdom på Facebook

Vi har dem alle i newsfeeden vår. Disse kloke, vise menneskene som til stadighet poster kloke visdomsord. Visdomsord om hvordan vi bør leve livene våre. Om toleranse, vennskap og kjærlighet. Om at vi ikke skal dømme andre før vi har gått i deres sko og så videre, og så videre.

Og vi nikker, liker og kommenterer. For disse visdomsordene er jo unektelig vise.

Jeg skal ikke latterliggjøre verken visdomsord eller folk som poster dem. Men det er en ting jeg humrer litt over. Og det er de som poster newsfeeden sin full av kloke ord om toleranse og respekt., men som samtidig er de første til å kritisere, brøle og fordømme når noen trår feil eller gjør noe annerledes enn dem selv.

Se bare her:

 

Den ene dagen poster de denne: 

Og så neste dag:

"WTF! John Arne Riise i Bloggerne? Fy f ... Jeg HATER den fyren!!! Og nå hater jeg Bloggerne også. Skal ALDRI se på det programmet igjen. Takk for meg!!!!!"

  

 

 Den ene dagen:

Den neste:

"Den kjolen til Jenny Skavland er noe av det styggeste jeg har sett! Det burde vært straffbart å gå sånn kledd!"

 

 

"Jeg blir så provosert av foreldre som lar barna skrike i butikken. Selv om jeg ikke har barn selv, vet jeg jo at det bare er å være konsekvent, så får man ikke SÅNNE barn! Disse foreldrene får skylde seg selv!!!!!"

 

 

 

"Fy faen, hu derre Casa Kaos kjærringa altså. Hu har jo INGEN kontroll på barna sine. Tenk at de får lov til å hoppe i sofaen og spise middag UNDER bordet. De barna kommer aldri til å lære å oppføre seg!!!!! Hun burde ikke hatt barn!!!!"

 

 

 "Petter Northug er en DRITT!!!! En gang fyllekjører, alltid fyllekjører!!!!"

 

 


 

"Caroline Berg Eriksen virker jo helt LIKEGYLDIG til kritikken hun får. Det PROVOSERER meg grenseløst at hun bare blogger på som om INGEN TING har skjedd!!!!!!"

 

 

"Jeg er så drittlei alle disse naverne som later som de er syke og får masse penger fra NAV. Det må da gå an å skjerpe seg litt og få seg en jobb!" 

 

 

"Han derre Glam-Åge ...  Fy f ... Tåler ikke trynet hans altså!!!!!"

 

 

"Er det mulig? Tenk å kalle barnet sitt Saint West!!!!!! De folka der burde faen meg ikke hatt barn!!!!!"

 

 

"Nei, for faen! Vi skal ikke ha flere flyktninger inn i Norge!!!!!!! Hold dem unna. Jeg DRITER i at de tilsynelatende flykter fra krig. De er terroroster hele gjengen"

 

 

"Fuck Dorthe Skappel!!!!! Ta henne av skjermen."

 

 

 "Kan noen være så snill å ta Sophie Elise av Bloggerne? Jeg skjønner ikke hva TV2 tenker på! Hun er altfor SÆR og RAR!"

 

 

"Märtha Louise juger så hun tror det selv. Snakk om utspekulert type. Er bare ute etter å tjene penger på lettlurte folk. Hun er en skam for kongehuset og landet!!!!!"

 

 

"Tjukke folk er late og eier ikke viljestyrke. Slutt å late som noe annet!!!!! Det er bare å ta seg sammen og slanke seg!!!!"

 

 

Whaaaaat? Disse jentene i serien Skam, altså. Noe så teit. Jeg SPYR!!!!"

 

 

 "Mamman til Michelle er helt idiot. Hvordan er det mulig å få tre barn med tre forskjellige fedre?"

 

 

PS: Følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

Grenseløs oppdragelse

Oooh, grenseløs oppdragelse. Det er vel noe av det verste man kan finne på som forelder.

Hører vi om noen som driver med grenseløs oppdragelse, smatter vi tre ganger, rister på hodet og trekker øyenbrynene godt opp i panna mens vi ruller med øynene og tenker: Dårlige foreldre. Alle barn trenger grenser og regler. Ikke sant?

Og jo mer utfordrende barna er, jo flere og strengere regler må til.

Vel ? Må det egentlig det?

 


Skyldig i grenseløs oppdragelse.

 

Min lille, store femåring er full av energi og temperament. Som de fleste femåringer, egentlig. Men jeg mistenker at min Lillemann har litt mer energi og litt mer temperament enn gjennomsnittet. Nei, han har ingen diagnose. Han er en helt vanlig fem år gammel gutt. Men han er eksplosiv. Og han er utfordrende. På godt og vondt.

Er han glad, er han glad i hele seg. Helt ut i fingertuppene. Er han lei seg, er han lei seg i hver eneste fiber i kroppen. Og er han sint er han også sint helt fra tærne og opp til tuppen av de hvite hårstråene på hodet.

Han er veldig sta, voldsomt viljesterk og utrolig selvstendig. Han er fryktelig nysgjerrig. Han vil ha svar på alt, og han nøyer seg ikke med svar som: «Fordi jeg sier det!» Eller «Fordi det bare er sånn!»

Han er også både morsom, smart, empatisk, hjelpsom og veldig kosete. Jeg digger han!

Men han er allergisk mot grenser og regler som ikke virker fornuftig i hans lille verden. Hvorfor kan jeg ikke spise med fingrene? De kan da vaskes! Og hvorfor i alle dager jeg sove i pysj? Jeg sover da like godt i t-skjorte og strømpebukse.

Før jeg ble mamma tenkte jeg, som så mange andre, at grenser, regler og konsekvenser var veien å gå. Klart barna må ha det. Det er jo bare å være konsekvent. Og ikke vike en tomme, for da har barna vunnet. Regler og konsekvenser. Det er det som skal til.

 

Oh Yes. Jeg kan alt om barneoppdragelse!

 

Jeg lærte fort at min lille mann ikke reagerte på regler, grenser og konsekvenser helt slik som mange andre barn gjør. Jeg lærte også han har mange og sterke følelser i den lille kroppen sin, at det ofte blir vanskelig for han å sortere og håndtere dem.

Hvis jeg bare pøser på med flere regler, flere grenser og flere konsekvenser, blir han veldig frustrert. Og han blir enda staere, enda sintere og enda mer lei seg. Og han skjønner ikke hvorfor han ikke får det til.

Det handler ikke om manglende motivasjon fra hans side. Alle barn vil i utgangspunktet gjøre det riktige. Alle barn vil være grei. Det finnes ikke slemme barn. Motivasjonen er der. Han vil så gjerne. Men han får det bare ikke helt til.

Hvis du har et barn som har problemer med å lese og skrive, så ber du ikke barnet om å skjerpe seg og innfører enda flere regler og konsekvenser dersom barnet ikke får det til.

Nei, du hjelper barnet til å forstå bokstavene og sette dem sammen til ord og setninger, slik at barnet til slutt klarer å lese og skrive.

Det samme gjelder for barn som er ekstra utfordrende og som ikke responderer slik vi ønsker på strenge regler og grenser. Det nytter ikke å bli enda strengere. Det nytter ikke å innføre enda flere regler og enda flere konsekvenser.

Man må hjelpe barnet til å forstå. Man må hjelpe barnet til å sortere alle følelsene. Alle tankene. All forvirringen. Og man må hjelpe barnet til å bruke all energien til noe positivt.

Jeg velger mine kamper. Kanskje mer enn mange andre. Det betyr ikke at jeg er grenseløs. Det betyr heller ikke at jeg har tapt. Mitt forhold til mine barn er ikke en kamp som noen vinner og noen taper. Her hos oss samarbeider vi slik at alle blir vinnere. (Ja, det hørtes litt klisjéaktig ut. Men det er sant.)

Jeg har for eksempel ingen regel om at barna må sitte ved bordet og spise middag. I åtte av ti tilfeller kommer de og spiser av seg selv. Fordi de er sultne, og fordi de har lyst til å fortelle om hva som skjedde i barnehagen. Men de ikke.

 


Noen ganger spiser de forresten middag under bordet også. 

 

Min Lillemann er også en veldig fornuftig liten gutt. Han har alltid fått mye ansvar, og er flink til å tenke selv. Jeg er tilhenger av å la barna få prøve å ordne opp i ting på egen hånd, før jeg blander meg inn og ordner opp for dem. Hvorfor lage en hel masse regler når man egentlig ikke trenger det? Dette betyr at barna mine trår feil noen ganger. Men gjør egentlig det noe da? Jeg trår feil jeg og. Rett som det er. Men jeg lærer noe hver gang.

Noe av det dummeste jeg har gjort i barneoppdragelsen, er å innføre belønningstavler, der barna fikk røde surefjes når de hadde oppført seg «dårlig», og grønne smilefjes når de hadde oppført seg bra.

Som om vi hadde klistret et stort, rødt surefjes på en tavle til et barn som ikke turte gå i en bursdag alene.

«Nei, vennen min. I dag var du skikkelig sjenert. Du må lære deg å bli litt mer utadvendt. Nå blir det surefjes og ingen barne-tv.  Og er du er du like sjenert i morgen, blir det heller ikke noe spilling på deg etter middagen».

Snakk om å skape frustrerte og forvirrede barn! Ingen oppegående foreldre ville gjort det. Hvis vi hadde et barn som var overdrevent sjenert, ville vi ha støttet barnet og hjulpet det til å bli trygg i de forskjellige situasjonene der det var behov for det. Vi hadde ikke straffet barnet for å være sjenert!

Det er akkurat det samme med eksplosive og utfordrende barn. Vi må hjelpe dem til å takle følelsene sine og hjelpe dem til å finne andre måter å reagere på.

Noen kaller det grenseløs oppdragelse. Jeg kaller det å hjelpe og veilede barna. Samt å gi barna ansvar, og stole på at de klarer å tenke selv.

Jeg vet om en veldig klok mann. Han heter Ross Greene og er professor ved Harvard. Han har skrevet bøkene «Eksplosive barn» og «Utenfor» og han holder foredrag om temaet. Her er en liten smakebit, for de som måtte være interessert:

 

 

 



PS: For flere grenseløse oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   

Når Tjomlid har talt ...

... kan vi andre bare holde kjeft.

Jeg diskuterte litt med bloggeren Gunnar Tjomlid før jul. Vi var veldig uenig i alkoholdebatten som raste. Er det skadelig for barna dersom foreldrene har et moderat alkoholforbruk med barna til stede?

Nei, mener jeg. 

Ja, mener Gunnar Tjomlid. Han mener å ha funnet bevis for at total avhold er det eneste ansvarlige når man er rundt barn, og at så lite som et halvt glass rødvin setter barna i fare. 

Jeg stusset. For så vidt jeg vet, finnes det ingen forskning som bekrefter dette. 

 

 

 

De som kjenner til Gunnar Tjomlid og hans blogg Saksynt, vet at Tjomlid er veldig glad i forskning. Han liker å dokumentere alle påstandene sine med lenker til forskning. Og det er vel og bra. Jeg har stor respekt for Tjomlids blogg. Forskning er både viktig og interessant.

Men ... det Tjomlid ofte glemmer, er at forskning ikke alltid er svart/hvit, og som regel litt mer komplisert enn hva han ser ut til å tro. 

Før jul publiserte Tjomlid et innlegg på bloggen sin der han hevder å ha dekning fra forskningen for at til og med et lite glass rødvin foran barna er svært uheldig og at det kan sette barna i fare. Innlegget ble delt flere tusen ganger i sosiale medier.

Siden jeg mener det motsatte, ble jeg bombardert med lenker til Tjomlids innlegg. «Se her», sa de som var enig med han. «Tjomlid har talt! Nå kan vi legge denne debatten død en gang for alle. For Tjomlid sitter på fasiten. Du og alle andre bare synser.»

Vel, jeg er ikke så sikker.

Jeg har gått gjennom forskningen Tjomlid viser til. Og med all respekt, dette henger virkelig ikke på greip. Kort fortalt har han funnet forskning som viser at A + B = C

Videre at B + C= D

Og at C + D = E

Og så konkluderer han med at A = E

Dette holder ikke! Men mer om dette lengre ned i innlegget.

 

Synsing

Først vil jeg ta et oppgjør med det største argumentet Tjomlid og hans tilhengere bruker når de diskuterer: Synsingen.

I en kommentar til mitt innlegg om barn og alkohol, skriver Tjomlid blant annet:

«Jeg blir litt matt av en slik tankeløs synsing, fullstendig løsrevet fra harde data og virkelighetens tragedier.»

Og videre:

«Jeg har mer tro på å forholde seg til forskning, enn til synsing som bare handler om det man selv ønsker skal være sant.»

Som sagt, jeg synes forskning er bra, og stort sett pålitelig. Ikke alltid. En del forskning er kjøpt og betalt. Men stort sett er forskning pålitelig.

Og ikke minst, interessant!

Jeg har tidligere jobbet som forskningsjournalist for blant annet Forskningsrådet. Og mye av det jeg selv skriver om på min egen blogg er basert på forskning. Selv om jeg har valgt en litt annen skrivestil enn Tjomlid. Mens han deler lenker til forskningen i teksten sin, bruker jeg konkrete eksempler fra mitt eget liv, for å understreke hva jeg mener.

Men jeg skal ikke stå her å skryte på meg at alt jeg skriver om er basert på forskning. Noen ganger (Gud forby) synser jeg bare. I hytt og pine. Eller, jeg mener noe, hvilket er et annet ord for å synse.

For tenk om det bare var fagpersoner og de som hadde forskning i ryggen som fikk delta i den offentlige debatten. Da kunne vi luket ut 95 prosent av alle blogger, kronikker, innlegg, intervjuer, ledere og artikler.

Da hadde vi stått igjen med kun harde data, slik Tjomlid stadig etterlyser. Men tenk så mange viktige meninger og synspunkter fra oss «vanlige» folk vi hadde gått glipp av.

Dessuten, hvis forskningen alltid satt på fakta, hadde vi ikke hatt behov for mer enn ett politisk parti: Forskningspartiet. Ingen politiske diskusjoner eller debatter. Eller uenighet i det hele tatt. Vi kunne bare se til forskningen og styre landet deretter.

Sånn er det altså ikke.

For jeg beklager, Tjomlid. Men forskningen sitter ikke alltid på fasiten. Den spriker ofte i flere retninger.

Da jeg skrev for Forskningsrådet, var min oppgave å gjøre forskningsresultatene forståelig for folk flest. Det var vanskelig. Jeg rev jeg meg i håret stadig vekk. For ikke bare spriker forskjellig forskning om samme tema i forskjellige retninger. Samme forskning innen samme tema spriker gjerne også! Og det er ofte helt umulig å få forskerne til å konkludere. For det er alltid så mange nyanser