Disse mannfolka

Dra meg i fingern

Det er meg. Kaosmannen her. Jeg vet jeg ikke har vært særlig flittig til å snike meg til spalteplass her. Men nå har jeg noe å komme med. Noe som sier mye om hvorfor kona og jeg er sammen.

 



 

 

- Marte, kom hit!

Jeg sier det med en insisterende stemme. Holder ut venstre pekefinger mot henne. Marte snur seg og ser spørrende på meg. Hva er det nå da, lyser av hele ansiktet.

- Dra meg i fingeren, insisterer jeg stadig sterkere.

Hun ser ut som et enda større spørsmålstegn, men legger bort klærne hun står og bretter og kommer mot meg i sofaen.

- Skynd deg, kom nå, dra meg i fingeren, sier jeg utålmodig og med et snev av panikk i stemmen.

- Er det noe galt, spør hun mens hun med stadig større fart kommer mot meg.

- SKYND DEG, DRA MEG I FINGERN, roper jeg.

Dette er den store testen. Er vi ment for hverandre? skal det bli oss? tør jeg fri til henne? Vi har vært sammen i drøyt tre måneder og kommer stadig lengre inn i hverandres intimsoner. Og nå er det eksamenstid.

Hun skvetter mot meg med stigende uro i ansiktet og tar et godt tegn i pekefingeren og drar. 

Endelig, tenker jeg. Og i det jeg kjenner hennes hånd rund min finger, slipper jeg en skikkelig brakfis. Du vet, en slik som får skinkene til å vibrere som en vimpel i orkan, en som får naboen i underetasjen til å lure på om de driver med sprengningsarbeid i gata utenfor. Ikke så mye lukt, men masse luft.

Jeg ser nøye på ansiktet hennes. Først vantro, så en dose vemmelse før hun bryter ut i latter. Jepp. Testen ble bestått og jeg kaster meg på latterbølgen. Fellesfølelsen en god promp kan gi er stor.

Dra meg i fingeren må brukes med måte. Den insisterende stemmen kombinert med overraskelsesmomentet har gitt meg mye glede og moro. Fra da jeg som noen og tjueåring gjorde det på min gladkristne og blide mor, som ærlig talt ikke syntes det var så morsomt, før noen timer senere. Far derimot, han satt og ristet i sofaen i flere timer etterpå. Til i dag, når jeg introduserer ungene for moroa.

Og ungene, de elsker alt som har med promp å gjøre. Både lillesnuppa og storegutt kommer hoppende så snart jeg sier de magiske ordene: Dra meg i fingeren.

Ok, overraskelsesmomentet er over for lenge siden. Men prompen kan varieres med en megafon-rap. Og for de små er det alltid like spennende hva som kommer. Rap eller promp. Tenk at litt kroppsluft kan skape så magiske øyeblikk mellom foreldre og barn. Ren kvalitetstid.

Men nå kommer den store utfordringen. I dag synes jeg du skal be noen om å dra deg i fingeren. Hey, slutt å se deg om! Ja, det det var deg jeg henvendte meg til. Og i dag skal du be noen om å dra deg i fingeren. Litt ekkelt tenker du kanskje, ikke min type humor, det gjør jeg aldri! Jeg vil tro at mange jenter der ute vil ha særlig vanskelig for tørre.

Men jenter, hør nå her. Vi gutter vet at dere også fiser. Det er faktisk en helt normal kroppsfunksjon. Og vi vet at det ikke er roser og lavendel som kommer ut når dere lett panisk klemmer sammen skinkene og en lett plystrelyd fyller lydbildet istedenfor dynamitten det kunne vært. Tenkt så deilig å bare slippe det løs ? å la prompen komme så rompa rister.

Så nå, mens du sitter der i sofaen og kjenner at det trykker på der bak. Rop på mannen din. Strekk fingeren din mot ham og si med en insisterende stemme: Dra meg i fingeren.

Og jeg vil svært gjerne høre hvordan det gikk.

 

Les også: Til min kjære kone

Les også: Mannens bæreplikt

Les også: Sinna på forundret mann

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som tenker litt utenfor regler- og grenser-boksen, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Ups, jeg glemte farsdagen i går

Jeg skrev det opp på kalenderen på kjøkkenveggen for godt og vel en uke siden.

«Farsdag» med svarte, store bokstaver. Svart er nemlig mannens avtaler og planer. Rødt er mine. Og grønt er ungenes.

 



 

Jeg hadde tenkt å dra ned på senteret og kjøpe noe fint til han fredagen før. Men så ble den ene ungen syk, og måtte være hjemme fra barnehagen. Dermed kom jeg meg ikke ut den dagen.

Så tenkte jeg vi kunne lage noe fint til han fredag ettermiddag. Ungene kunne tegne noe, og jeg kunne skrive et fint kort. Et sånt kort der jeg forteller han hvor glad jeg er i han og hvor mye han betyr for ungene og meg, og så videre og så videre.

Men fredag ettermiddag og kveld forsvant i et evig kaos av syke barn, en katt som kastet opp over hele sofaen, en forsvunnet bamse, en kaffemaskin som ikke virket, en vaskemaskin som sprutet vann utover hele badegulvet og en bil som plutselig ikke ville starte. Dessuten begynte jeg å få fryktelig vondt i halsen og frøs enda jeg tullet meg inn i tykke tepper og kjørte varmepumpa på maks.

Ja ja, jeg ordner det i morgen, tenkte jeg da jeg la meg fredag kveld. Jeg kan dra ned på senteret i morgen formiddag og fikse noe. Og ungene får sikkert tid til å lage noe i løpet av dagen.

Men halsen var ikke noe bedre da jeg våknet lørdag morgen. Og formen var elendig. Jeg kom meg ikke i dusjen før klokka to. Og jeg sovnet på sofaen flere ganger. Dessuten fortsatte katten å kaste opp over hele huset, vaskemaskinen virket fortsatt ikke, den ene skuffen på badet ramlet ned og alt innholdet sprutet utover gulvet, og ovnen røykla hele huset da jeg skulle varme rundstykker.   

Dessuten tok mannen med seg barna ut hele formiddagen, og da var det så deilig bare å slappe av på sofaen.

Fikser noe i morgen, tenkte jeg da jeg sovnet lørdag kveld. Lillesøster og jeg kan tegne og skrive kort mens mannen og storegutten er på fotballtrening.

Men siden jeg var i så dårlig form, bestemte mannen seg for å la meg få sove hele søndag formiddag. Og så tok han med seg Lillesøster på fotballtreninga.

Jeg saumfarte fryseren etter noe godt, og fant en pose blåbærsnurrer som jeg la på kjøkkenbenken. De kan vi i hvert fall kose oss med på farsdagen.

Da mannen og ungene kom hjem, forsvant den ene ungen til noen venner, og den andre sovnet på sofaen. Sammen med meg.

Og ikke vet jeg hva som egentlig skjedde, men plutselig var hele søndagen gått også. Og da kvelden kom, hadde ikke mannen fått noen gave, ingen barn hadde tegnet tegning til han, jeg hadde ikke fått skrevet kort der jeg fortalte hvor glad jeg er i han og hvor mye han betyr for ungene og meg, og så videre og så videre, og blåbærsnurrene lå fortsatt i en pose på kjøkkenbenken.

Og da jeg satt i sofaen og leste nedover Facebook-feeden min på mobilen etter ungene hadde lagt seg om kvelden, følte jeg meg ikke akkurat som en veldig god mor eller kone. For der veltet det ut det ene bildet etter det andre med pur farsdagslykke. Det var kaker, kort, krøllete barnetegninger, fine ord og glade fedre i pysj med søte unger klatrende over seg.

Men kjære mannen min, jeg er veldig glad i deg, altså. Og du betyr veldig mye for ungene og meg, og så videre og så videre. Og når du kommer hjem i ettermiddag, skal du får blåbærsnurrer og et stort kyss. For du er verdens beste far!

 

Les også: Hei du fantastiske far!

Les også: Mannen slutter aldri å overraske

 

Hvordan feiret dere farsdagen i går?

 

PS: For flere oppdateringer om vårt romantisk småbarnsliv, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Når mannen har ansvar for barnehagefoto

"Husk at Lillesøster skal ta barnehagefoto på fredag da", ropte jeg fra kjøkkenet. 

"Ja da", svarte mannen fra stua. "Husker det".

 

Senior adult photographer shooting punk kid over white background

 

Jeg skulle til Oslo og bli der i noen dager. 

Jeg skrev "Husk barnehagefoto" på kalenderen på kjøkkenet med rød tusj. 

Så la jeg frem den grønne kjolen hun skulle ha på seg, og minnet mannen på at han skulle lage musefletter på henne. Jeg må innrømme jeg ikke er helt fornøyd med sveisen hennes etter hun klippet seg selv tidligere i sommer

Så dro jeg til Oslo. Jeg hadde mine tvil, men valgte likevel å la tvilen komme mannen til gode. 

Tror du han husket det?

Vel, denne disse meldingene gikk mellom Raufoss - Oslo fredag kveld: 

 

 







Og la meg bare få legge til: hun hadde ikke jeans. Hun hadde en slitt, blå, sidrumpa treningsbukse, og en grå utvasket t-skjorte på.

Gjett om jeg gleder meg til årets barnehagebilder er ferdig!

 

Tar du sjansen på å la mannen fikse barna når de skal ta bilde?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

 

.

Hva jeg sier og hva han hører

Hva jeg sier:

Har Lillesnuppa kledd på seg?

 

Hva han hører:

Jeg lurer på om Lillesnuppa har kledd på seg. Jeg skal sjekke jeg.

 

Hva jeg mener:

Lillesnuppa har ikke kledd på seg. Gidder du å gjøre det.

 

 

 

 

 

Hva jeg sier:

Oj, så høyt gresset har blitt.

 

Hva han hører:

Oj, så høyt gresset har blitt.

 

Hva jeg mener:

På tide å klippe gresset. Og det er DIN tur.

 

 

 

Hva jeg sier:

Har du sett Visa-kortet?

 

Hva han hører:

Jeg regner med du ikke har sett Visa-kortet? Jeg skal lete etter det, jeg.

 

Hva jeg mener:

Se til helvete og finn det Visa-kortet. Det var du som hadde det sist! Er det så vanskelig å legge ting tilbake på plass der de skal være?

 

 

 

Hva jeg sier:

Sendte du Lillemann i barnehagen i samme t-skjorte som han sov med i natt?

 

Hva han hører:

Så fint at du sendte Lillemann i barnehagen i samme t-skjorte som han sov med i natt.

 

Hva jeg mener?

Er du gæærn? Du kan da ikke sende Lillemann i barnehagen i samme t-skjorte som han sov med i natt!

 

 

 

Hva jeg sier:

Husk at barna må tisse før vi drar

 

Hva han hører:

Husk at barna må tisse før vi drar. Jeg sørger for det jeg.

 

Hva jeg mener:

Sørg for at barna tisser før vi drar.

 

 

 

Hva jeg sier:

Vi bør hente ungene litt tidligere i barnehagen i dag.

 

Hva han hører:

Vi bør hente ungene litt tidligere i barnehagen i dag. Men altså, bør og bør. Det er helt greit hvis du henter dem to minutter før barnehagen stenger også. Forresten, hent dem så sent som mulig, du.

 

Hva jeg mener:

Ikke hent ungene seinere enn tre i dag!

 

 

 

Hva jeg sier:

Er det virkelig så vanskelig å sette melka tilbake i kjøleskapet?

 

Hva han hører:

Jeg skjønner det er vanskelig å huske å sette melka tilbake i kjøleskapet. Men ikke tenk på det, du. Jeg gjør det for deg jeg, kjære. Gang, etter gang, etter gang, etter gang...

 

Hva jeg mener:

Sett inn melka etter deg!

 

 

 

Hva jeg sier:

Æsj. Søppelet flyter over jo.

 

Hva han hører:

Æsj. Søppelet flyter over jo. Jeg tar det med ut, jeg.

 

Hva jeg mener:

Æsj. Søppelet flyter over jo. Kan ikke du gå ut med det?

 

 

 

Hva jeg sier:

Lillemann vil sikkert også være med å handle.

 

Hva han hører:

Lillemann vil sikkert også være med å handle. Men drit i det. Ta med deg Snuppa du, så kan Lillemann være hjemme sammen med meg.

 

Hva jeg mener:

Ta med deg Lillemann også, så jeg får litt tid alene. Jeg blir riv ruskende gæærn av å ha dere oppå meg hele tiden.

 

 

 

Hva jeg sier:

Skal du på do nå?

 

Hva han hører:

Skal du på do nå? Kos deg kjære! Har du husket avisa?

 

Hva jeg mener:

Skal du på do nå? Da får du jammen kjappe deg. Jeg skal dusje.

 

Noen flere?

 

Les også: Skal du være sur lenge, eller?

Les også: Når mannen rydder

 

PS: For flere oppdateringer om håpløs mann og kjeftende kone, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

 

Når mannen rydder ...

«Jeg tar det jeg!» roper mannen fra kjøkkenet.

«Fint det!» roper jeg tilbake og spenner på meg skoene.

 

 

 

Vi har nettopp spist middag. Tomatsuppe med makaroni, egg, melk og ost. Standard lørdagmiddag. 

Vi bruker å bytte på å rydde av bordet. Både middagsbordet og frokostbordet. Jeg tar det noen ganger. Mannen andre ganger. 

Når jeg rydder av middagsbordet, eller frokostbordet, betyr det at jeg rydder vekk alt av mat, tallerkener, kniver, gafler, glass og vannmugger.

Det er vel ganske naturlig? Er det ikke?

Men si meg en ting: Hvorfor i alle dager lar mannen det alltid stå igjen fire, fem ting når han rydder av bordet?

Alltid!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Flere her som lurer på det samme?

 

PS: For flere oppdateringer om rare menn, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Jeg bjeffer ikke, jeg er bare tydelig

«Du bjeffer sånn», sier mannen og ser oppgitt på meg.

«Kan du ikke heller si fra på en annen måte?»

Jo da, det kan jeg, tenker jeg. Men da får du det ikke med deg.

 




Jeg liker å gi kjappe og tydelige beskjeder. Dagene går så fort. Det er så mye som skal ordnes og gis beskjed om.

Som for eksempel når mannen gang på gang henger jakka si slik at ingen andre får brukt knaggen i yttergangen.

 


Fryktelig irriterende!


Da nytter det ikke si: «Duuuuu. Kjære kosemosen min. Vet du hva? Jeg får ikke hengt opp jakka mi jeg, når du henger din opp på den måten der. Smusk, smusk, smusk».

Da registrerer han at jeg ikke får hengt opp jakka mi. Og så lurer han på om godtebutikken kanskje er åpen i kveld, siden jeg smusker ham i øret. 

Nei, da er det mye mer effektivt å rope fra gangen: «Ikke heng jakka di over alle knaggene!»

 


Sånn, ja!

Det gjelder nemlig å gi klare beskjeder om hva han skal eller ikke skal gjøre. Ingen utenomsnakk. For da forsvinner beskjeden i alle de andre ordene. 

Men jo da, jeg skjønner at jeg kan virke litt bjeffete. Og jeg prøver å ta hensyn. I dag tidlig før mannen dro avgårde på jobb, sa jeg med mild stemme:

«Du. Jeg kunne egentlig tenke meg å dra en tur innom treningssenteret før jeg henter ungene i barnehagen i dag. Kanskje du vil være med?»

Ja, jo, det kunne han kanskje tenke seg. Og så hoppet han inn i bilen og kjørte til jobben.

Nå har det seg sånn at hvis jeg skal rekke å trene før jeg henter barna, må jeg ta bilen.

Da mannen omsider kom putrende inn på gårdsplassen, var det for sent å trene. Jeg var sånn passe sur og lurte på hvorfor han ikke kom hjem litt tidligere. Eller hvorfor han ikke ga beskjed om at han ikke rakk hjem i tide.

Mannen så ut som et spørsmålstegn der han sto. Hæ? Når hadde jeg sagt at jeg skulle trene i dag?

Ja, der kan du se. Hadde jeg sagt klart og tydelig: «Kom hjem med bilen klokka halv tre! Jeg skal trene!» med trykk på hver stavelse ...

Ja, da er det i hvert fall større sjanse for at han hadde fått det med seg.

Bjeffer du? Eller er du bare tydelig?

 

PS: For flere oppdateringer om vårt romantiske forhold, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

Husk og vaske tiss og rumpe

Det er mye å huske på for en stakkar mann når kona er borte på ferie. 





«Se her, her har jeg vasket alt ullundertøyet til ungene», sier jeg og peker mot tørkestativer i hjørnet av stua.

«Det skal visst bli opp mot ti kuldegrader mens jeg er borte, så du må kle på dem ull», sier jeg og ser mannen inn i øynene.

«Ull! Ikke sant! Ull i barnehagen», sier jeg i igjen og går litt nærmere.

«Ja, ja. Ull i barnehagen», sier mannen og nikker.

«Og husk nå at ullklærne skal innerst», sier jeg og går videre ut på soverommet til barna. Mannen tusler etter.

Jeg åpner garderobeskapet og peker inn i hyllene: «Her er fleecedressene. De tar du over ulla. Eventuelt tar du de bare med, så kan de ta dem på selv når de skal ut. Ja, jeg tror forresten det er best. Det blir for varmt å leke inne med både ull og fleece».

Jeg marsjerer ut i yttergangen.

«Vinterdressene ligger øverst i skapet her ute. Og hvis det kommer snø, så står skiskoene her», sier jeg og peker inn i det store skapet.

«Mhmm», sier mannen og klør seg på haka.

«Jeg har skiftet på ungenes seng, så det trenger du ikke gjøre før jeg kommer tilbake. Og så har jeg vasket undertøy og både mørke og lyse klær, så det burde holde i ti dager».

 


Barna vasker man i badekaret. Ikke i vaskemaskinen.

 

«Og husk å bytte truser hver dag».

Mannen nikker og mumler noe for seg selv. 

"Du må skrive bursdagsinnbydelser til Lillemanns bursdagsselskap. Husk at de er åtte gutter å gruppa. Åtte gutter. Sant? Åtte innbydelser. Ikke glem noen, nå".

"Åtte gutter", repeterer mannen. 

"Nei vent", sier jeg og peker opp i lufta. "De er åtte med Lillemann. Da er det sju innbydelser som skal ut. 

"Sju innbydelser", sier mannen. 

"Og så må dere ut og kjøpe pappfat og pappkopper til barneselskapet. Jeg rekker ikke det når jeg kommer hjem":

Vi går ut på badet. Jeg først, mannen etter. Jeg åpner badeskapet og tar ned en flaske med krem.

«Denne må du smøre på lårene og armene til Lillemann, så han ikke får utslett. Hver dag! Hopper du over en dag, blusser det opp med en gang. Og denne?», jeg fisker frem en liten tube fra øverste hylle. «Denne smører du rundt munnen og på haka der de blir røde når de har vært ute i kulda. Og her har du leppepomade til leppene».

«Jepsipepsi», sier mannen.

«Du får med deg dette, sant? Smøre lår og armer hver dag med stor tupe, smøre hake og rundt munnen med liten tube og leppepomade på leppene».

«Ja da, jeg får med meg hvert eneste ord», Forsikrer han.

«Og så bruker du denne sjampoen når du vasker håret til Lillesøster», sier jeg og holder opp en hvit flaske.

«Ikke den!» sier jeg kjapt og peker på en annen flaske. «Den blir det bare floker av».

 




 

«Du trenger ikke vaske håret til Lillesøster mer enn én gang i uka. Men Lillemann må du dusje to eller tre ganger i uka. Han er så aktiv og blir så svett. Men det kan være lurt å hive dem i dusjen og spyle dem jevnlig».

Mannen står og fikler med leppepomaden på badebenken.

«Og husk å vaske tiss og rumpe. Det må du gjøre daglig. Enten i vasken eller i dusjen. Og tåfisene. De stinker».

Mannen ser på meg og himler med øynene.

«Skal du minne meg på at jeg må vaske tiss og rumpe hver dag og eller?»

Han legger fra seg leppepomaden.

«Vet du hva? Dette her kommer til å gå helt fint. Jeg kan ikke garantere at jeg husker alt. Men jeg kan love deg at barna skal få mat, de skal ikke fryse og jeg skal gjøre alt jeg kan for å holde dem i live til du kommer hjem. Kan du leve med det?»

"Husk bursdagsinnbydelsene og da!" sier jeg fortvilet mens mannen dytter meg vennlig ut av badet. 

"Det skal jeg prøve. Men nå skal jeg på do. Og der vil jeg sitte i fred", sier han og lukker døren. 

 

PS: For flere oppdateringer om tiss og rumpe, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

 

 

Ekte hverdagskjærlighet

Jeg savner mannen min fælt nå som jeg er i Spania. 

Vi Skyper sammen hver eneste dag. Da passer vi på å fortelle hverandre hvor mye vi savner hverandre. 

 


Savner deg!

 

«Jeg savner deg skikkelig, nå», sier han.

«I kveld, etter ungene hadde sovnet, hadde jeg lyst til å se en episode av Sons of Anarchy. Men så kunne jeg jo ikke det uten deg. Jeg må vente helt til du kommer hjem».

«Jeg savner deg og», sier jeg tilbake.

«Siden jeg ikke har bil, fordi jeg glemte førerkortet hjemme, er det så innmari tungt å bære vann hjem fra butikken. Skulle gjerne hatt litt bærehjelp».

«Og ungene våkner som vanlig klokka halv seks. Jeg er så trøtt nå. Gleder meg til du kommer hjem kjære, så vi kan dele på helgemorgenene», sier mannen og gjesper.

«Gjett hva som skjedde i dag? Pc-en ble helt svart. Og nettet sluttet plutselig å virke. Da savner jeg deg fælt, pusen min. Det var noe skikkelig styr å få orden på det igjen. Heldigvis gikk det bra», sier jeg ser lengselsfullt på mannen.

 



 

 

«I dag har Lillesøster vært skikkelig tufs. Tror hun holder på å bli syk. Det går visst skarlagensfeber i barnehagen nå. Tenk om jeg blir sittende alene med to syke unger til uka? Nei, da skulle jeg hatt deg her, darling. Skynt deg hjem, nå», sier mannen lidenskapelig.

«Savner deg, mannen min», sier jeg og sender han et slengkyss gjennom mobilen.

«Savner deg og. Veldig mye! Kan ikke vente til du kommer hjem», sier han og returnerer kysset.

«Ha det, kjære!»

«Ha det bra, ja!»

Det er ekte hverdagskjærlighet det!


 

PS: For flere like romantiske oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   

 

Da Sjur nesten ble far - uten å ha pult

«Hei Sjur. Du kjenner ikke meg, men det er nå mye som tyder på at du er far til min sønn.»

 


Wops!

 

Slik begynte en mail mannen min fikk fra en dame og mor en sen og våt oktoberkveld i 2010. Vi var på vei hjem etter å ha vært på konsert med Beth Heart. En fantastisk konsert, forresten. 

Vi hadde vært gift i nøyaktig tre måneder, og var på det stadiet der vi feiret bryllupsdag hver måned. Hjemme ventet barnevakten. Vår snart ett år gamle sønn sov søtt i sengen sin. I magen min turnet lillesøster. Hun var helt sikkert storfornøyd etter kveldens musikkopplevelse.

Så kommer altså denne mailen tikkende inn:

«Hei Sjur. Du kjenner ikke meg, men det er nå mye som tyder på at du er far til min sønn.»

Denne moren hadde blitt gravid etter en fuktig kveld på byen. Hun hadde møtt en hyggelig mann, tatt han med seg hjem og hatt en trivelig natt. Vi får i hvert fall anta at den var trivelig.

Det litt dumme, var bare at denne sikkert hyggelige mannen fra den sikkert hyggelige kvelden, bare forsvant. Uten å legge igjen verken navn eller telefonnummer. Eller kanskje det var hun som sparket ham ut. Det vet jeg ikke. Kanskje han ikke var så trivelig likevel.

Uansett hva som skjedde, denne mannen fikk ikke med seg at han akkurat den kvelden var med på å lage et lite liv, og at han der og da ble far til det som senere skulle bli en søt, liten gutt.

Åtte år senere, trodde moren at hun hadde funnet faren: Min mann.

Bakgrunnen var en nabo som tipset henne om at sønnen liknet litt på en fyr han kjente.

Moren gikk sporenstreks inn på Facebook og bladde seg gjennom bildene til min mann. Ja, kanskje de liknet litt. De hadde jo briller begge to.

 




 

Min mann sendte en høflig mail tilbake der han fortalte at han aldri hadde vært på det utestedet hun refererte til, og at han helt sikkert aldri hadde pult henne. Han forklarte at han har full kontroll over hvem han har bedrevet den slags sengeaktiviteter med og ønsket henne lykke til i jakten på faren.

Men noen uker senere kom det et brev i posten fra NAV. Der stod det at Sjur var oppgitt som far til en åtte år gammel gutt, og at han måtte gå til fastlegen sin og ta en DNA-prøve.

Sjur ringte den oppgitte saksbehandleren i NAV og forklarte henne det samme som han forklarte til moren. At han aldri hadde vært på det utestedet. At han visste hvem han hadde ligget med, og at hun helt sikkert ikke var en av dem.

Det spilte ingen rolle.

Han var oppgitt som far, og måtte gå og ta en DNA-test.

Så han tuslet avgårde til fastlegen sin til slutt. Det var ingen vei tilbake. Han utsatte det ganske lenge. Han fikk en purring. Han hadde nemlig ikke lyst. Han synes det var ubehagelig, ekkelt, flaut og nedverdigende.

Det var nemlig ingen som hørte på det han hadde å si. Det var ingen som brydde seg om forklaringen hans. Det spilte ingen rolle om han var skråsikker på at han ikke hadde ligget med moren.

Naboen synes han liknet litt. De hadde briller begge to. Da er det bare å marsje seg til legen og ta en test.

 


Men jeg har ikke gjort det! 

Å, jo da.

Nei, jeg har ikke det. Jeg er helt sikker. 

Å, jo da.

 

Men hvis han visste han ikke var faren, hva er da problemet, spør du sikkert nå. Da er det vel bare å ta den testen og få det ut av verden.

Og ja da. Jeg er enig i det. Han tok jo også testen til slutt. Det var aldri snakk om å la være.

Men han satt likevel igjen med en følelse av ikke å bli hørt. Av ikke å bli trodd. Av å bli sett på som en løgner. En far som fraskriver seg ansvaret for det han har vært med på å skape. 

Tenk forresten hvilken skade et sånt brev kan gjøre for en familie. Nå stolte jeg på mannen min. Ikke var vi sammen da denne hyrdestunden skulle ha funnet sted heller. Og hadde det vist seg at han faktisk hadde vært faren, hadde gutten vært hjertelig velkommen i vår lille familie.

Men jeg kan tenke meg at et sånt brev og dertil mistanker om utroskap, kan være en stor prøvelse i mange forhold.

Uansett, det løste seg til slutt. I dag er dette vår faste selskapshistorie på julebord og vennemiddager.

Det er likevel et tankekors, at hvilken som helst mor kan peke på hvilken som helst mann og påstå at han er far til hennes barn. Og så er det opp til mannen å motbevise det. Det spiller ingen rolle om mannen bor en helt annen plass i landet, aldri har vært i gjeldende by eller på gjeldende sted, var utenlands da hendelsen skulle ha funnet sted eller kan bevise på den ene eller andre måten at han umulig kan være far til barnet. 

Selv om jeg ikke kan se noen annen eller bedre måte å finne en ukjent far på. Terskelen for å melde ifra om potensielle fedre, bør være lav.

Likevel, jeg ønsker både moren og gutten lykke til, og håper virkelig de finner faren.

 




 

 

PS: For flere oppdateringer om farskap, både med og uten sex, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Kjøkkenvasken

Nei men for pokker da!

Jeg står ved kjøkkenbenken med hendene fulle av tallerkener med leverpostei og halvfulle melkeglass etter frokosten. Jeg setter haugen fra meg på benken ved siden av vasken.

 




 

For vasken, den er full. Den er full av kokte egg, en bolle med kalkunbryst til tining og en tom melkekartong.

Jeg har sagt det til mannen hundre ganger før: Ikke legg ting i vasken. Den skal brukes!

Det finnes ikke noe mer irriterende enn en full kjøkkenvask når jeg skal skylle møkkete tallerkener og melkeglass. Eller når jeg skal fylle vann på kaffemaskinen, vri opp kjøkkenkluten, ha meg et glass vann, fylle på blomstervasen, vaske hendene eller tømme ut gammel melk som har stått altfor lenge i kjøleskapet.

I det hele tatt, kjøkkenvasken er til for å brukes, ikke for å lagre ting i.

Ikke sant?

 

PS: For flere oppdateringer om fulle kjøkkenvasker og andre irriterende ting, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Hei du, fantastiske far

«Hvis du kunne få noen av egenskapene mine som far. Hva ville du valgt da?» Mannen ser på meg fra sofakroken.

«Hæ? Hvorfor i alle dager skulle jeg ville ha noen av egenskapene dine?» spør jeg og ler. Jeg er da storfornøyd med å være den moren jeg er.

 



 

Men så begynte jeg å tenke. Og ja, det er faktisk en del egenskaper jeg misunner dere menn:

«Det er vel opp til meg, det», sier dere og bryr dere forsvinnende lite om hva andre fedre måtte mene om verken dere eller hvordan dere oppdrar barna deres. Og dere mener også svært lite om hvordan andre fedre løser sine foreldreoppgaver.  «Funker sikkert helt greit det», sier dere og trekker på skuldrene når naboene velger å ha trampoline uten nett. Eller gir barna is på en onsdag.

 

 «Spiller ingen rolle det vel», sier dere og kaster et par tjukke brettede brødskiver med kaviar på ned i matboksen.  Eller i en plastpose, hvis dere ikke finner matboksen. Som for øvrig helt sikkert ligger igjen i barnehagesekken fra i går. «Mat er mat».

Mens jeg ville ha tenkt på hva i alle dager de ansatte i barnehagen vil tro om oss som ikke har matboks en gang.

 

«Gjort er gjort», sier dere etter dere har kjeftet på storebror når det egentlig var lillesøster som hadde skylden. «Det jevner seg ut i det lange løp. Neste gang er det omvendt».

Mens jeg ville ha fått en stor klump i magen, verdens dårligste samvittighet og tenkt på den stakkar gutten som fikk så urettmessig kjeft.

 

«Det går seg til», sier dere når poden henger etter med språket. Eller når ettåringen fortsatt krabber med farten til en skilpadde mens resten av barna i barselgruppa har reist seg og så smått begynt å ta de første stegene.

Mens jeg lurer på om noe er alvorlig galt og om arvingen for alltid kommer til å uttale lyden R som L og at ettåringen aldri kommer til å reise seg.

 

«Dette fikser han», sier dere når seksåringen skal gå på butikken alene for første gang. «Han har godt av en utfordring».

Mens jeg har mest lyst til å ringe butikken bare for å høre om han har vært der ennå.

 





 

 

«Drit i det da», sier du når mammapolitiet kritiserer alle mødre som ikke ligger på gulvet og leker med barna sine hver dag. «Liker du ikke å bygge Lego, så ikke gjør det da vel», sier du lett og trekker på skuldrene.

Mens jeg er mest opptatt av å forsvare meg selv og mine valg ovenfor mammapolitiet, mens dårlig-mor spøkelse lurer i bakhodet.

 

«Årner seg det», sier du etter jeg har sprukket foran barna og ropt at nå er det jammen nok! Nå orker jeg ikke mer!

Mens jeg er sikker på at jeg er verdens verste mor og at jeg helt sikkert har ødelagt barna for livet med mitt sinneutbrudd.

 

Dere har også en helt egen evne til å ta dere pauser midt i den hektiske hverdagen. Midt i familiemiddagen, kan dere plutselig bare forsvinne. Ikke fysisk, men inn i dere selv. Bare en liten stund. Borte vekk. Ingen hjemme. Før dere igjen deltar i samtalen og matingen.

Eller når vi er på kjøpesenteret en lørdag formiddag for å finne vintersko til barna. Og midt i en diskusjon med fireåringen, som insisterer på at han bare vil gå med sko med Spiderman på, blir dere igjen helt fjerne i blikket, og forsvinner for et lite øyeblikk. Det må være deilig å ha evnen til å ta seg slike pauser midt i de mest stressende situasjoner.

 




 

Orker dere ikke klippe snuppas altfor lange negler i kveld, nei, så tar dere det i morgen. Eller dagen etter.

Bytte genser på guttungen bare fordi han mistet brødskiva under frokosten og fikk en leverposteiflekk på magen? Nei, genseren er jo helt ren den. Det er bare en liten flekk på den.

Har ikke barna spist annet enn makaroni hele uka? Ingen ting å stresse med. Neste uke kommer de sikkert bare til å spise rosiner og knekkebrød. Og uka etter gafler de vel i seg en pakke Trønderfår om dagen. På lang sikt er det mer enn nok variasjon i kosten. Dessuten sier de vel fra hvis de blir sultne.

Hoppe i vannpytter i joggesko? Ingen problem. De er tørre i morgen. To forskjellige sokker? Gjør da ingen ting. Flokete hår? Hva så?

Ja, jeg skulle ønske jeg hadde deres særdeles avslappede forholdt til foreldrerollen. Det må være ganske deilig. Og ja, det ordner seg jo. Er jo egentlig ikke noe å stresse med.

 




 

Gratulerer med farsdagen alle dere fantastiske fedre.

Vit at vi setter umåtelig stor pris på dere.

 

 

PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

La meg være i fred! Nei, ikke gå!

Jeg blir litt smågal av å ha folk oppå meg hele tiden. Jeg blir sur, grinete og kjefter på alle for alt og ingen ting.

 


La meg være i fred. Jeg trenger litt space.

Jeg har alltid likt å være alene. Jeg trives skremmende godt i mitt eget selskap. Så godt at jeg frivillig har bodd alene det meste av mitt voksne liv. Da jeg flyttet sammen med mannen min i 2008, hadde jeg bodd for meg selv i 10 sammenhengende år.

Omveltningen ble med andre ord veldig stor da jeg plutselig satt der med samboer og et barn i løpet av ett kort år.

Og før vi viste ordet av det, var familien utvidet til fire.

Jeg elsker å være alene hjemme. Jeg gleder meg flere uker i forveien når mannen skal ut på jobbreiser, spille golfturneringer eller hva det nå er han gjør når han reiser bort et par, tre ganger i året.

Jeg gleder meg til å ha huset for meg selv. Til barna har lagt seg, og jeg kan slenge meg ned i sofaen med sjokolade og en god bok. Eller sjokolade, potetgull, iskrem og en film på tv-en. Gjerne en gammel favoritt som Dirty Dancing, Flashdance, Fame eller Titanic.

 


Hello Patric og Baby

 

Jeg gleder meg til å gå rundt i huset og bare være alene. Kanskje sette på noe musikk og kikke på gamle bilder fra den tiden vi limte bildene inn i fotoalbum og skrev små tekster under de.

Jeg gleder meg til å få hele senga for meg selv. Uten å bli vekket av noen som snorker meg i øret. Uten å krangle om dobbeldyna.

«Jeg kan jo sette meg oppe i andreetasjen på kveldene, hvis du vil ha litt tid alene», sier mannen og prøver å være på tilbudssiden når jeg raser som verst og snakker om at jeg trenger space. Vi har både kontor og en liten tv-stue på loftet.

Men det er ikke det samme. Han er jo der oppe, selv om jeg verken ser eller hører han. Jeg er ikke alene. Det er stor forskjell.

I dag har mannen reist til Stavanger. Jeg skal ha tre hele dager alene hjemme! Frem med sjokoladen, potetgullet og isen, og på med gamle, gode filmer!

Nå skal jeg kose meg!

Men egentlig er jeg dønn sliten. For jeg har hatt ungene alene i hele ettermiddag.

Jeg har hentet dem i barnehagen, lagd middag, meklet når de har kranglet om hvem som hadde akkurat den legoklossen først, tørket bæsjerumper midt i middagen, byttet våte sokker da de løp rundt huset uten sko, børstet ut flokene i håret til Lillesøster til store protester, printet ut fargeleggingsark, blåst på og plastret sår så små at jeg ikke kan se dem en gang, tørket opp melk fra kjøkkengulvet, ryddet fargestifter, servert kveldsmat, pusset tenner, vasket fjes, tvunget av supermannkostymer og tvunget på pysjer, løpt etter to kråker over hele huset, som ikke vil legge seg, lest, sunget, hentet vann, sunget igjen og ligget musestille klemt mellom to små overtrøtte kropper i en halv time før jeg turde reise meg opp og endelig kunne begynne å nyte alenekvelden min.

 


Puh!

 

Vissheten om at ungene våkner mellom fem og halv seks i morgen tidlig, gjør at jeg dropper både film og mimring i gamle bilder i kveld.

(Pokkers vintertid, forresten. Er jeg heldig, har ungene justert seg etter den ut på nyåret en gang).

Mannen er den som alltid står opp med ungene her i huset. Det er han som leverer dem i barnehagen . Men nå må jeg altså gjøre det selv. I tre dager! Jeg må levere i barnehagen, dra på jobb, handle, og så er det den samme regla om igjen: henting, middag, mekling, tørking av vått regntøy og så videre, og så videre.

Dessuten er dobbeltsenga altfor stor til én person. Og hvem trenger vel egentlig en dobbeldyne alene?

 


Og hvem skal passe på at jeg ikke ramler ut av senga i løpet av natta?

 

Til hvem skal jeg fortelle at Lillesøster har sagt sin første R? Og hvem vil høre om den morsomme telefonen jeg fikk på jobben i dag? Vi bruker alltid ligge og prate i senga etter vi har lagt oss. Som regel altfor lenge, så klokka blir altfor mye. Og så sukker og stønner vi over at vi aldri får slukket lyset, mens vi teller timer til vi skal opp.

Og nå begynner jeg av en eller annen grunn å tenke på Åndenes makt fra søndag. Det var en ekkel episode. Fy flate. Den smattelyden som fulgte hun jenta når hun hadde lagt seg? Grøss!

Hva var det? Knirket det oppe i andre etasje? Var det katten? Nei, jeg er ganske sikker på at den er ute.

Jeg trekker igjen gardinene og slukker lyset i huset.

 


God å ha likevel

 

Tror jeg går og legger meg, jeg. Bra mannen ikke skal være borte lenger enn tre dager. Savner han allerede!

 

Liker du å være alene? 

 

PS: For flere ambivalente oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

    

 

 

.

  

Ukas krangel - de våte joggeskoene

Det er ikke til å komme fra at det går ei kule varmt her i huset innimellom. Jeg er egentlig ikke av den kranglete typen. Nei, det er helt sant. Jeg er egentlig ikke det.

Men konstant mangel på søvn, to barn i trassalderen (Som ikke går over når barna blir tre. Det er bare en myte) og evig tidsklemme (Som visst nok egentlig ikke eksisterer. Det blir jo hva du gjør det til), gjør noe med deg.

 




Lunta blir kortere, tålmodigheten forsvinner helt, og den fornuftige delen av hjernen tar seg ofte en pause.

Inspirert av Pappahjertes ukas krangel: treningsbagen, vil jeg herved få introdusere min nye spalte: Ukas krangel.

 

De våte joggeskoene

 




«Hva i himmelens navn og rike er det dere har holdt på med?»

Jeg blir møtt i gangen av to gjennomvåte unger og en klissblaut mann.

«Vi har vært ute og hoppet i vanndammene», sier mannen fornøyd og vrenger av seg den våte jakka.

«I joggesko?» sier jeg fortvilet. Stemmen går opp i fistel på «sko». «Hvorfor i alle dager tok du ikke på barna støvler?» Jeg setter hendene i siden og hopper unna en dryppende våt fireåring som løper forbi meg og slenger seg opp i sofaen bak meg.

«Støvlene lå igjen i barnehagen», sier mannen og labber inn i stua.

Igjen i gangen ligger tre par gjennomvåte og sandfylte joggesko, to par klissblaute bukser, seks våte sokker og to vrengte jakker.

Jeg hører mannen romstere ute på kjøkkenet. Ungene er i full gang med putekrig i sofaen. Jeg velger å la de våte klærne og skoene ligge, og satser på at mannen har tenkt å rydde opp etter seg.

Men timene går. Det er barnehage i morgen, og barna trenger både sko og jakker. Jeg kjenner jeg blir surere og surere inni meg. Noe må gjøres. Skal jeg konfrontere mannen, eller skal jeg bare gjøre det selv? Jeg ender opp med det siste.

Jeg tar joggeskoene med ut på badet og skyller dem rene for sand. Tar ut sålene og legger de på det varme badegulvet. Henger jakkene opp over dusjen.

Mannen går forbi akkurat i det jeg skyller sand av den ene blå skoen til Lillemann. Jeg ser ham i øyekroken. Han stopper et øyeblikk utenfor døren, før han går videre.

Da sprekker det.

«Jeg er altså lei av at jeg må gjøre alt her i huset», roper jeg ut i gangen.

Det blir helt stille der ute. Jeg kan formelig se for meg hvordan mannen har stoppet opp midt i det han holdt på med og står og stirrer ut i luften. Avventer. Analyserer faren. Som et truet dyr.

Så kommer han tuslende inn på badet.

«Men jeg kan ta det, jeg altså», sier han og ser opp på de våte jakkene over dusjen.

«Jah, når da?», spør jeg med trykk på når.

«Hvis dette skal bli tørt til i morgen, kan det ikke ligge slengt på gulvet i gangen, vet du. Det må tørkes. Dessuten er skoene fulle av sand. Hva var det egentlig du tenkte på?»

«Hva jeg tenkte på», sier mann og setter seg på dolokket.

«Jeg tenkte på at du skulle få litt tid i fred. Du har jo vært så sliten i det siste. Derfor tok jeg med meg ungene ut.»

«Men måtte dere hoppe i vanndammer da?», spør jeg slår av krana.

«Vel, du kan jo prøve å ta med deg en treåring og en fireåring ut når det regner og si at de ikke får lov til å hoppe i vanndammene», sier mannen og reiser seg.

«Se her, jeg tar dette jeg», sier han og tar plass ved vasken. «Jeg prøvde bare å gjøre deg en tjeneste».

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, så jeg går ut i stua og setter meg i sofaen. Så reiser jeg meg opp igjen og stiller meg i dørkarmen inn til badet.

«Men du kan ikke bare gjøre meg en tjeneste, og så forvente at jeg skal rydde opp etter deg! Da blir det jo ingen tjeneste. Da blir det jo bare å gi meg mer jobb!»

Jeg fester hendene godt i midjen. Når mannen ikke svarer, går jeg ut i stua igjen.

Etter en stund kommer han ut fra badet.

«Jeg hadde tenkt å rydde opp. Bare så du vet det. Jeg skulle bare få i meg litt mat først», sier han og forsvinner ut på kjøkkenet.

«Og lese avisa, og trykke på telefonen din, og se barne-tv, og spise kveldsmat?», sier jeg. Men det hører han ikke.

Heldigvis ble både skoene og jakkene tørre til dagen etter. Men godtebutikken var stengt den kvelden...for å si det sånn...

 

PS: For flere kranglete oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos.

 

  

Han sitter bare der...

Det er ti minutter til fotballtreningen begynner. Jeg stabler sammen middagstallerkener mens jeg roper ut kommandoer: 

«Lillemann! Du går og skifter. Ta på deg shorts og t-skjorte. Og så går du ut på verandaen og finner joggeskoene dine».

«Lillesøster! Du går og tisser og setter en strikk i håret ditt. Og vask deg i ansiktet. Du har ketsjup fra haka og opp til panna».

«Sjur! Hvordan ligger du an?  Har du fått skiftet? Bra!»

Selv må jeg en tur på do, jeg må bytte sokker og ta på en varm genser. Det bør forresten Lillesøster også.

 




Jeg skyller av de verste middagsrestene og lar resten stå. Ser på klokka. Sju minutter til treninga starter. Det tar fem minutter å gå til gressbanen. Det betyr at vi må være ute av døra om to minutter.

Lillesøster krabber rundt på kjøkkengulvet blant udefinerte matrester og sier voff voff.

Lillemann roper fra verandaen. Han finner ikke joggeskoene sine.

«Har du tisset?» spør jeg Lillesøster, men får ikke noe svar.

«Ja, bare vent litt», roper jeg til Lillemann. «Jeg kommer og hjelper deg! Har du funnet frem shortsen din?»

Jeg snapper med meg en genser fra kjøkkenstolen og runder hjørnet ut i stua.

«Full fart nå, unger», sier jeg og klapper i hendene.

Men hva er det som møter meg i stua?

Jo, dette:

 




Jeg bråstopper. Sperrer opp øynene og tar et ekstra godt tak rundt genseren.

«Sitter du bare der?», sier jeg og plasserer den ledige hånden i siden.

Mannen ser opp fra mobilen. Han blunker et par ganger.

«Eeeeh...Jaaa?» sier han litt usikkert og går opp i falsett på den siste a-en.

Han ser seg rundt i rommet. Øynene flakker.

«Skal vi gå?» spør han. «Hvor er barna? Er dere klare?»

«Er DU klar?» spør jeg og skyter ut du-et som en kule.

Mannen spretter opp og smiler. «Ja visst! Jeg er klar. Har vært det lenge jeg», sier han og putter mobilen i lomma.

«Skal vi gå da?», spør han.

Lillemann roper fra verandaen. Lillesøster bjeffer fra kjøkkenet.

«Ja, da går vi, da», sier jeg og slenger genseren over skuldrene.

Trenger jeg si at vi kom for sent til fotballtreningen?

PS: For flere oppdateringer om håpløse menn og  bjeffende barn, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram (casa_kaos)

Bryllupsdag

Fire år i dag, kjære mannen min! Fire år siden vi giftet oss.

Det har vært fire lange år. Fire vanskelige år. Fire slitsomme år. Men også fire fine år.

 



 

Vi har strevd oss gjennom småbarnstiden.

Vi har bysset og lullet og vi led begge av alvorlig søvnmangel da Lillemann kom til verden med kolikk. Vi mistet nesten vettet begge to og var overhodet ikke forberedt på hvor tungt det skulle være å bli foreldre.

Den lille mannen vår, med så mye vilje, med så voldsom lungekapasitet, med så lite behov for søvn.

 


Så liten. Men så krevende. 

 

Du måtte steppe inn tidlig og ta over permisjonen da jeg gikk i bakken. Ikke bare hadde du en vilter og energirik baby å ta vare på. Du måtte ta vare på kona di og.

Vi kom oss så vidt gjennom det første halve året. Men sjokket var stort da jeg plutselig var gravid igjen. Hva? Hvordan er det mulig? Vel, naturen er lunefull. Og mens den viljesterke babyen bare fortsatte å være viljesterk, var plutselig kona di både syk, sliten og gravid.

Og ikke lenge etter satt vi der med to små barn. Heldigvis var Lillesøster av den mer rolige typen. Myke stemmebånd, ingen kolikk og et usedvanlig godt sovehjerte.

 


Verdens beste pappa. Uten tvil!

 

Vi har kranglet og vi har hakket på hverandre, du og jeg. Jeg har nesten daglig klaget over rotet ditt. Du har daglig himlet med øynene over maset mitt.

Jeg har stadig vekk kjeftet på deg for at du ikke har fylt bensin på bilen når jeg skal ut og kjøre og bensintanken er nesten helt tom. Du har ristet på hodet og minnet meg på at vi er to om å sørge for at det er bensin på bilen.

Jeg har slamret med dørene og kjeftet på deg fordi du aldri legger visakortet tilbake på plass der det skal ligge. Du har funnet visakortet i baklommen på buksene mine, i skittentøykurven, bedt meg om å skjerpe meg og dratt ut på golfbanen for å få være litt i fred.

 


Sur kone. 

 

Vi har kranglet om hvem som har sovet minst og om hvem sin tur det er å stå opp med barna. Vi har kranglet om hvem sin tur det er til å legge barna, lage matpakker, støvsuge sofaen og skifte på senga.

Det har blitt lite forelskelse i perioder. Når vi har vært så slitne at vi bare synker sammen i sofaen etter ungene endelig har sovnet. Det er ikke alltid vi har orket å snakke sammen en gang. Ei heller se eller ta på hverandre.

Men det som har vært så utrolig deilig disse fire årene, det er den tryggheten og respekten for hverandre som alltid har ligget i bunn.

Selv om det ikke alltid har vært så lett å se det når det har stormet som verst, så har vi alltid vært klar over at dette bare er en periode. Småbarnsperioden er beintøff. Lite søvn, evig mas, meterhøye skittentøykurver, oppvasktårn på kjøkkenbenken og dårlig råd gjør noe med deg. Man blir fort en veldig dårlig utgave av seg selv.

 


Rot, rot, rot. Alltid rot.

 

Akkurat som vi har lagt lista lavt med både hus, hjem og barn, har vi også lagt lista lavt i forholdet. Et godmorgen-kyss, og et godnatt-kyss har ofte vært alt vi har fått til av kjærestegreier på slitsomme dager. Noen ganger har vi vel til og med sovnet fra godnattkysset.

Det har vært greit å slamre litt med dørene. Ingen av oss forventer lykke hver dag.

Og heldigvis har vi alltid hatt humoren. Og vi har mye selvironi, begge to. Når den verste irritasjonen har lagt seg, kan vi som regel le både av oss selv og av hverandre.

 


Ha ha ha! 

 

Nå begynner vi faktisk å komme over den mest slitsomme småbarnstiden også. Vi får sove sånn noen lunde, selv om barna fortsatt starter dagen før seks. Trassalderen er på langt nær over for vår treåring og fireåring, men den har endret form.

Vi får små pustehull i hverdagen, og plutselig har vi fått en hel halvtime i fred sammen på verandaen uten å ha sett snurten til ungene.

I dag er det fire år siden vi giftet oss, kjære mannen min. Og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg møtte akkurat deg.

Og jeg er i hvert fall helt sikker på en ting: Når kjærligheten har overlevd baby- og småbarnsperioden, ja da kommer den til å overleve alt!

 


Hey! Noen har tatt alle E-ene.

 

Kjære mannen min. Jeg elsker deg slik en gris elsker sin søle.

 

Mannen slutter aldri å overraske

«Vet du hva jeg har gjort i dag, eller?»

Mannen kommer ut fra badet med noen møkkete sokker i hånda. Han stopper foran meg og smiler stort.

Jeg sitter på stuegulvet og prøver å få på treåringen et par sokker.

«Nei, hva da?» spør jeg og ser overrasket opp mens jeg prøver å holde de små blekksprutføttene i ro lenge nok til å få tredd på sokkene.

 


Hva? Hva da? Hva har du gjort for noe spennende i dag?

 

Har han funnet en glemt konto med penger på, og bestilt en sydentur? Har han vasket bilen? Har han tatovert seg?

«Jeg har barbert ørene!»

«Hæ, hva sa du?» Jeg slipper de to treårsføttene i gulvet. Lillesøster kommer seg opp i stående på to sekunder. Hun spurter bortover stuegulvet og ut verandadøren med veivende armer.

«Jeg har barbert ørene», gjentar mannen.

Han bøyer seg ned mot meg.

«Se her», sier han og drar pekefingeren over utsiden av høyre øre.

«Jeg oppdaget plutselig at det begynte å vokse masse hår her. Det var helt merkelig. Plutselig så jeg meg i speilet og bare, wow! Det var jo nesten en hel jungel der. Så i dag da jeg barberte skjegget, barberte jeg likegodt ørene samtidig».

Mannen reiser seg opp igjen og ser på meg med et barnslig, åpent ansikt. Han har dratt øyebrynene opp i panna og smiler med åpen munn. Han blunker et par ganger. Venter på at jeg skal si noe.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg bare ser opp på han. Flakker litt med blikket før jeg kikker ned på sokkene jeg holder i hånda.

Hva sier man til noe sånt?

«Wow! Så utrolig kult! La meg få se litt nærmere på de nybarberte ørene dine!»

Eller:

«Hey! Skal vi ringe mammaen din og fortelle henne det?»

Men jeg rekker ikke si så mye før mannen snur seg rundt og tusler ut mot kjøkkenet. På veien kaster han de møkkete sokkene ut i gangen, retning skittentøykurven. Han bommer. Sokkene lander som en ball på gulvet.

Han stryker seg over det ene øret med fingeren mens han runder hjørnet ut til kjøkkenet.

«Har du tenkt på noe middag i dag, eller?» roper han. «Kanskje lasagne?»

 

PS: Følg meg gjerne på Facebook - casakaos.no eller på Instagram - @casa_kaos. Jeg lover å skåne deg for alt som har med trening, mat og interiør å gjøre. 

 

 

Flettenekt!

"Nei, det kommer ikke på tale", sier mannen og ser ned på den lille bylten han sitter med i armene. 

"Jo, men det må du bare", sier jeg med et smil. 

"Hva er det som er så ille med det da?" spør jeg. 

 




 

"Det bare er...ille", svarer mannen. 

"Jeg kommer ikke til å flette håret hennes, jeg kommer ikke til å lakke neglene hennes og jeg kommer i alle fall ikke til å kle henne opp i matchende kjole og hårsløyfe!" sier mannen og reiser seg. 

Jeg ler litt for meg selv og tar imot den lille bylten. 

"Hva hvis du er alene hjemme med henne, og hun skal i bursdag da? Skal du sende henne av gårde med bustete hår og i olabukser da" sier jeg og tar en munnfull av vaniljeisen. 

"Glem det", kommer det fra kjøkkenet. Mannen står med hodet inn i kjøleskapet. 

"Jeg kommer ikke til å gjøre det. Og det får du bare finne deg i. Hadde ikke vi en ølboks stående bakerst i kjøleskapet da?"

Nå er Lillesnuppa tre år. Og det var mannen som lurte på om vi ikke skulle kjøpe noen fine, rosa kjoler til henne i bursdagsgave. Det er han som lakker neglene hennes og det er han som protesterer hver gang jeg marsjerer ut fra badet i sinne med den rosa børsten i hånden og roper: "Nå klipper jeg snart av det bustehåret hennes!"

 




 

Snakk om å svelge unna kameler da!

Har du jente? Og hvem er det som fletter håret hennes?

 

Ballonger og murstein

«Men jeg elsker deg jo!»

«Jeg gjør jo det. Virkelig! Selv om jeg kan være en skikkelig bitch noen ganger», sier jeg og ser bort på mannen.

Vi er på kjærestehelg på Sundvolden hotel. I tillegg til boblende cava, søt hjertesjokolade, fantastisk mat og romantisk fjelltur, ligger også tre timer med med samlivsterapeut Trine Huseby i kjæreste-pakka.

Oh yes. Nå snakker vi! Velkommen til kjærestehelg.

Vi har kun hatt to netter uten barn siden vi ble foreldre for snart fire år siden. Den ene var bryllupsnatten vår.Den andre natta lå jeg på sykehuset med rier og fødte Lillesnuppa på morgenkvisten. Sistnevnte teller egentlig ikke.

Ikke rart man blir irritabel og går hverandre på nervene fra tid til annen.

I coachingen lærte vi om ballonger og mursteiner. Ballonger er disse små hendelsene som skaper irritasjon i hverdagen, men som egentlig ikke er så viktig.

Ballonger: egentlig ikke så viktig, men kan være veldig irriterende for det.

Som den gangen jeg ble potte sur fordi mannen hadde glemt å ta med ullskift i barnehagen. Og da jeg ga han skylden for at bankbrikken ikke lå der den skulle, mens det var jeg som hadde puttet den i lommen og glemt den. Eller da jeg kjeftet på mannen fordi lillesøster hadde klippet seg selv, for det burde da jammen han klare å passe på. Selv om jeg også var i samme rom da det skjedde.

Oppgaveark fra Trine. Fyll ut hver for dere og les høyt for hverandre under middagen.

Disse ballongene er kjempeirriterende, og noen ganger kan de begrave en helt. Jeg har vært travelt opptatt med å irritere meg over disse ballongene. Så travel at jeg helt har mistet sikten.

I stedet for å la ballongene ta helt overhånd, bør man heller stikke hull på dem. Eller la de fly videre. De er egentlig ikke viktige. De er bare irritasjonsmomenter. Så sant det ikke ligger en murstein under da.

En murstein trenger nemlig oppmerksomhet, fra begge parter. En murstein må man løfte opp og gjøre noe med. Dette er serious stuff. Og jo da, vi fant ut at vi har noen mursteiner å jobbe med også.

Det er ingen tvil om at parforholdet lider dramatisk under det å få barn. Forelskelsen forsvinner i en tykk tåke av amming, bæsjebleier og nattevåk, og senere trassalder, søskenkrangling og barnemas.

Vi ser et lys langt der framme i tunnelen. Men er det utgangen, eller er det toget som kommer? Usikkert.

Les innlegget mitt fra i sommer: Når forelskelsen går over.

Vi var litt skeptisk begge to til hele denne par-coachingen. Skal vi sitte der i tre timer og grafse i alt det negative? Skal jeg bli stilt til veggs for alle de gangene jeg har latt stresset og temperamentet mitt gå ut over mannen?

Dette var da ikke skummelt i det hele tatt.

Heldigvis hadde vi ingen ting å frykte. Det ble både latter og tårer hos Trine, som er en veldig klok og behagelig dame. Det ble mest latter heldigvis. (Ja, det var jeg som grein. Jeg tipper mannen setter pris på at jeg understreker akkurat det).

Resten av helgen var for øvrig helt fantastisk. Høydepunktet var uten tvil å få sove hele natta uten unger som vekker en. Og så bli vekket klokka ti neste formiddag av frokost på døra.

Er det morgen allerede?

Både frokosten, lunsjbuffeten og den fire retters kjærlighets-middagen var for øvrig over all forventning. Til og med matpakkene vi fikk med oss på fjelltur på søndagen, var helt fortreffelig.

Jeg ble nesten litt fornærmet da mannen lurte på hvor mye jeg egentlig skulle spise, da jeg hadde hentet min fjerde tallerken fra lunsjbuffeten.

«Til jeg ikke orker mer, vel» svarte jeg og langet innpå med sjokoladefromasj i et tempo så man skulle tro det når som helst kunne hoppe frem en maskert mann fra hjørnet og rive til seg tallerkenen min.

Hallo, det er ikke hver dag jeg får anledning til å spise så god mat. Da får badevekten bare ta seg ei pære (Stavanger-uttrykk) og holde kjeft. Mannen og.

Vårt stambord - det romantiske kjærlighetsbordet ved peisen.

Sundvolden advarer deg mot løpende, yre og begeistrede kokker. Og det var de jammen og. I aller høyeste grad. Hver eneste rett hadde ett eller annet overraskende ved seg. Noe som gjorde at mannen og jeg så på hverandre over bordet etter den første munnfullen og sa: «Mmmmmm» med hodet på snei og hevede øyenbryn.

Benjamin. Vår dejlige, danske servitør. For 15 år siden (og før jeg møtte mannen min) hadde jeg tenkt: For en kjekk, ung mann. Han må jeg be med ut. Nå tenker jeg: For en kjekk ung mann. Håper min sønn blir som han.

Lørdag kveld, etter lunsj og par-coaching, tok vi en runde i spaet som blant annet inneholder utendørs badestamp. Tar man med en flaske bobler og to stettglass, og samtidig er så heldig at det er stjerneklart, kan det knapt bli mer romantisk.

Massasjen var også helt himmelsk. Skal jeg sette fingeren på noe her, måtte det være at vi ble tildelt hvert vårt massasjerom. Det hadde vært fint med dobbeltrom. Men ok. Vi klarte å være fra hverandre i en liten time. Det er jo ikke mye lenger enn mannen bruker på do når han ligger etter på oppdateringene på Facebook og ikke har fått lest gårsdagens VG ennå.

Søndag gikk vi tur opp til Kongens utsikt. En veldig koselig tur som tar en drøy time opp og ned. Men sett av god tid på toppen. Herfra har du utsikt over hele Ringerike med vakre Steinsfjorden og Tyrifjorden.

Kongens utsikt.

Jah, også utsikten da.

Det gjorde utrolig godt med en kjærestehelg, bare vi to. Om vi aldri kommer til å krangle igjen over oppvasken og skittentøyet, vet jeg ikke.

Men bare i dag har jeg latt to ballonger fly avgårde. Den ene var to skitne sammenrullede sokker på badegulvet. Den andre var en gjenglemt pose med skift til barnehagen.

Men så ble jeg sur og kjeftet litt da mannen hadde glemt å sette bilen inn i garasjen i går kveld, så jeg måtte skrape vindusrutene i dag tidlig.

Men hey, to av tre… Det syns jeg er bra!

Hvor ofte reiser dere bort uten barn?

Turen er sponset av Sundvolden hotel og samlivsterapeut Trine Huseby

Skal du være sur lenge, eller?

"Skal du det? Være sur lenge?"

Mannen ser på meg fra førersetet i bilen. Jeg sitter med hodet i hånden og ser ut av bilvinduet.

I baksetet sitter snart fireåringen og sparker taktfast i seteryggen min, mens toåringen sitter og river en svamp i små biter som hun kaster bak i bagasjerommet.

Mannen har satt nøkkelen i tenningen, men har ikke vridd rundt ennå. Den venstre armen hans hviler på rattet.

Skal du være sur lenge? Hva slags spørsmål er det? Og hva pokker svarer man på det da? Når man er sur!

Nei da, jeg skal bare være sur et par timer i dag, kjære. Eller: Ja tenk, for i dag skal jeg være sur hele dagen. Eller kanskje: Ja du, nå tenke jeg å være sur i trettisju minutter og tjuefire sekunder.

Jeg fnyser og flytter litt på beina. Så snur jeg meg mot baksetet og roper at Lillemann skal slutte å sparke meg i ryggen. Snur meg tilbake og plasserer hodet i hånda igjen. Stirrer hardt på garasjedøra.

For et tåpelig spørsmål.

Hva jeg svarte?

"Det skal du bare drite i!"

Det var det beste jeg kom på...

Er du langsur?

 

Fifty shades of chaos

Fra boka:

 

“Stoler du på meg?” puster han.

Jeg nikker, med store øyne. Hjertet mitt hopper i brystet. Blodet pumper rundt i kroppen.

Han drar det sølvgråe silkeslipset opp fra bukselomma. Det sølvgråe silkevevde slipset med mønster som etterlater små merker på huden min.

Han beveger seg raskt. Plutselig sitter han over meg på sengen og binder håndleddene mine sammen. Men denne gangen binder han den andre enden av slipset til en av eikene på den hvite jerngavlen over sengen min.

Han drar i knuten, sjekker om den sitter. Jeg kommer ingen vei. Jeg er bundet fast, rett og slett, til sengen min. Og jeg er så opphisset.

 

I virkeligheten:

“Stoler du på meg?” puster han.

Nja, det kommer vel litt an på, tenker jeg. Men jeg nikker, med store øyne. Hjertet mitt hopper i brystet. Blodet pumper rundt i kroppen.

Hva er det nå han planlegger, tenker jeg skeptisk.

Han drar det rutete, grønne slipset opp fra bukselomma. Det grønne slipset som han aldri bruker. Et par rosa hårspenner som tilhører Lillesnuppa har viklet seg inn i slipset. Han river og drar i det for å få opp knuten.

Han skrever over meg med det ene beinet og setter seg på magen min.

Ouff, sukker jeg idet vekten av kroppen hans presser luften ut av meg.

«AU!» roper jeg og vrir hoftene unna.

«Går det bra?» spør han og løfter på rumpa.

«Ja da, det går fint», svarer jeg.

«Bare ikke sett deg rett ned på magen min», sier jeg og tenker på tacoen jeg spiste for en halv time siden. Jeg gjør en grimase mens jeg prøver å holde igjen luften som presser på i nederste del av magen.

Han binder håndleddene mine sammen.

«Au, ikke så hard da», sier jeg og vrir håndleddene.

«Går det bra sånn?» spør han.

Jeg tar armene ned.

«Hvis du bare løsner litt der…»

«Her?»

«Ja, der. Sånn ja. Når går det greit. Tror jeg» sier jeg og strekker armene over hodet igjen.

Hva nå da, tenker jeg og ser opp på veggen. Han holder i den andre enden av slipset og ser seg rundt. Sengegavlen vi har bestilt kommer ikke før om tre uker. Og den er uansett helpolstret.

«Vent her», sier han og skrever ut av sengen. Jeg hører han romsterer ute i gangen. Til slutt kommer han inn med en spiker og en hammer.

«Ligg stille, nå», sier han og holder den andre enden av slipset opp mot veggen. Han setter spikeren mot slipset og hever hammeren.

«Nei, men for pokker», roper jeg og kniper sammen øynene.

«Du kan da vel ikke spikre slipset fast i veggen?»

«Hvorfor ikke?» spør han og ser på meg.

«Vi har jo nettopp sparklet og malt de veggene jo», sier jeg frustrert.

«Men sengegavlen vil jo stå over når den kommer. Det er ingen som kommer til å se det hullet».

Okei. Okei, okei, okei. Jeg lukker øynene og kjenner hvordan hele sengen rister når han slår hammeren inn i den nymalte soveromsveggen vår så gipsen spruter.

 

Fra boka:

Han glir av meg og står ved siden av sengen. Han stirrer ned på meg med øyne mørke av lyst. Blikket hans er triumferende.

“Det var bedre”, mumler han og smiler ertende. Han bøyer seg over meg og begynner å knyte opp den ene skoen min. Åh nei… nei… føttene mine. Nei, jeg har jo nettopp løpt.

“Nei”, protesterer jeg mens jeg prøver å sparke ham bort.

Han stopper.

“Hvis du kjemper imot, binder jeg føttene dine og. Hvis du lager en enste lyd Anastasia, kommer jeg til å kneble deg. Hold munn. Katherine er mest sannsynlig utenfor og lytter akkurat nå.

Kneble meg! Kate! Jeg holder kjeft.

Han fjerner skoene og sokkene mine kjapt, og drar sakte av meg treningsbuksene. Oj, hvilke truser har jeg på meg?

Han løfter meg opp og drar dyna vekk. Så legger han meg tilbake, denne gangen oppå lakenet.

«Sånn». Han slikker seg sakte over underleppen.

«Du biter deg i leppen, Anastasia. Du vet hvilken effekt det har på meg».

Han legger langfingeren over leppene mine. Som en advarsel.

 

I virkeligheten:

Han glir av meg og ned ved siden av sengen. Han snubler på vei ned, men henter seg inn igjen før han faller.

Jeg kniser.

Han stirrer ned på meg med mørke øyne fulle av lyst.

Jeg kniser igjen.

Han bøyer seg over meg og begynner å knyte opp den ene skoen min. Åh nei… nei… føttene mine. Jeg har ikke dusjet i dag. Og det må være et halvt år siden sist jeg filte den sprukne, harde huden på helene. Minst. Og jeg har ikke hatt tid til å fjerne den flisete, røde neglelakken jeg la på for tre måneder siden.

“Nei”, protesterer jeg mens jeg prøver å sparke ham bort.

Han stopper.

“Hvis du kjemper imot, binder jeg føttene dine og. Hvis du lager en enste lyd Marte, kommer jeg til å kneble deg. Hold munn».

Kneble meg! Jeg holder kjeft.

Han fjerner skoene mine kjapt. Sokkene sitter klistret fast til føttene. Han vrenger dem mens han drar dem av og kaster dem på gulvet.

Så drar han sakte av meg de slitte, grå treningsbuksene. Oj, hvilke truser har jeg på meg?

Jeg saumfarer alternativene i hodet, og konkluderer med at jeg har de slitte, grå med rosa prikker. De med hull i linningen.

Han tar tak i dyna ved sengeenden og napper den til seg. Den rikker seg ikke. Han krabber opp i senga og står på kne ved siden av meg. Han prøver å løfte meg. Men han mister balansen og ramler forover med nesa i madrassen på andre siden av meg.

Han krabber opp til knestående igjen.

«Kan du løfte på rumpa», sier han og gjør en viftene bevegelse med hånden.

Jeg løfter hoftene opp mens jeg lurer på hvor mye jeg har lagt på meg i sommer. Nå må jeg begynne å trene, tenker jeg. Neste uke. Da skal jeg begynne.

Han vugger meg frem og tilbake mens han lirker dynen ut under meg. Til slutt ligger den som en klump på gulvet.

Aj. Og så akkurat der som treåringen stod og spiste brødskive med makrell i tomat tidligere i dag, mens har furtet over at han ikke fikk spise i sengen min. Jeg fikk aldri kastet de skorpene og tørket vekk tomatsausen.

«Sånn». Han slikker seg sakte over underleppen.

«Du har sånne rykninger rundt nesen igjen, Marte. Du vet hvilken effekt det har på meg».

Han legger langfingeren over leppene mine. Som en advarsel.

 

Fra boka:

Åh hjelp. Jeg kan nesten ikke beherske meg. Jeg ligger her hjelpeløs, mens jeg ser han beveger seg grasiøst rundt i rommet. Han er et berusende afrodisiakum.

Så tar han av seg skoene og sokkene, sakte. Åpner buksene og drar skjorten over hodet.

“Jeg tror du har sett for mye”, sier han. Han setter seg over meg igjen og drar opp t-skjorten min. Jeg tror han skal ta den av meg, men i stedet ruller han den opp til halsen min og drar den over hodet mitt så øynene dekkes. Bare nesen og munnen min synes under den.

Og siden den er rullet over øynene mine, kan jeg ikke se noen ting.

«Mmm», puster han.

«Dette blir bare bedre og bedre. Jeg skal bare hente noe å drikke».

 

I virkeligheten:

Åh hjelp. Jeg kan nesten ikke beherske meg. Nå må jeg virkelig prompe. Hadde jeg visst at han hadde slike planer i kveld, hadde jeg aldri spist den tacoen. Jeg ligger her hjelpeløs, mens jeg ser mannen traske rundt i rommet.

Så tar han av seg skoene og sokkene sine. Hopper rundt på ett bein da den ene sokken sitter fast.

Flere som har svette føtter, tenker jeg og flirer for meg selv.

Så åpner han buksene sine og drar genseren over hodet. Av gammel vane sniffer han kjapt under den ene armen i den samme bevegelsen.

“Jeg tror du har sett for mye”, humrer han.

Han setter seg over meg igjen, litt mer forsiktig denne gangen, og drar opp t-skjorten min.

«Hehey», roper jeg og vrir meg under han.

«Det kiler», ler jeg.

Jeg tror han skal ta den av meg, men i stedet ruller han den opp til halsen min og drar den over hodet mitt så øynene dekkes.

Jeg kjenner hvordan maskaraen klistrer seg utover øynene. Og linsene mine. Aj, linsene mine.

«Linsene mine. Det gjør vondt», sier jeg og kaster hodet frem og tilbake.

Mannens forskrekkede ansikt kommer til syne over t-skjorten mens han ruller den ned igjen.

«Går det bra», spør han forfjamset.

«Ja, men... jeg skulle gjerne ha tatt ut linsene».

«Skal jeg se om jeg får de ut», spør han forsiktig.

«Nei, nei, nei. Det går ikke. Jeg må gjøre det selv.

Det er ingen vei utenom. Han løsner knuten rundt håndleddene mine. Jeg kryper ut av sengen og drar t-skjorten ned over magen mens jeg løper ut på badet. Jeg tar av linsene og setter på vannkrana mens jeg lirer ut prompen som har ligget og lurt faretruende gjennom hele seansen.

Jeg løper ut på soverommet igjen. Krabber opp i senga og legger armene over hodet.

«Sånn», sier jeg og smiler.

Han knyter slipset på igjen, ruller opp t-skjorten min og legger den over øynene mine.

«Går det bra nå», spør han, og jeg nikker.

«Mmm», puster han.

«Dette blir bare bedre og bedre. Jeg skal bare hente noe å drikke».

 

Fra boka:

Han bøyer seg ned og kysser meg. Leppene hans er myke mot mine. Så forsvinner vekten hans fra sengen. Jeg hører den stille knirkingen fra soveromdøren.

Hente noe å drikke? Hvor? Her? Portland? Seattle? Jeg lytter etter han.

Jeg hører lav mumling og jeg vet han snakker med Kate. Åh nei… Han er jo praktisk talt naken. Hva kommer hun til å si? Jeg hører en svak poppende lyd. Hva var det? Han kommer tilbake. Døren knirker igjen. Skritt over soveromgulvet. Og is som klinker mot glass som om det ligger i noe flytende. Hva slags drikke?

Han lukker døren og trasker rundt mens han fjerner buksene. De faller ned på gulvet og nå vet jeg at han er naken. Han setter seg over meg igjen.

«Er du tørst, Anastasia», spør han med ertende stemme.

«Ja», puster jeg, og kjenner at munnen er tørr.

Jeg hører isen klinke mot glasset i det han setter det ned og lener seg over meg og kysser meg, samtidig som han heller en deilig, søt og kjølig veske inn i munnen min fra munnen sin. Det er hvitvin. Det er så uventet, så sexy. Christians lepper er kalde.

«Mer», hvisker han.

Jeg nikker.

 

I virkeligheten:

Han bøyer seg ned og kysser meg. Skjeggstubbene stikker på overleppen min. Så forsvinner vekten hans fra sengen. Jeg hører den stille knirkingen fra soveromdøra.

«Faen», roper han plutselig.

«Gikk det bra», roper jeg tilbake.

«Jada», hører jeg fra gangen.

«Men pokker og, nå må vi snart få gjort noe med den helvetes dørterskelen!»

Jeg lytter etter han. Jeg hører han banner lavt fra kjøkkenet. Åh nei… Han er jo praktisk talt naken. Hva kommer naboene til å si? Håper han holder seg unna vinduet i stua.

Jeg hører kjøkkenkrana suse. Hva var det? Han kommer tilbake. Døren knirker igjen. Skritt over soveromgulvet. Og is som klinker mot glass som om det ligger i noe flytende. Hva slags drikke?

Han lukker døren og subber rundt mens han fjerner buksene. Hører han hinker rundt mens han småbanner. Innholdet i glasset treffer gulvet i små plask.

Bare ikke på dyna, tenker jeg.

Buksene faller ned på gulvet, og nå vet jeg at han er naken. Han setter seg over meg igjen.

«Er du tørst, Marte», spør han med ertende stemme.

«Jah, jo… Ehm ja, jeg er vel kanskje det», sier jeg og kremter.

Jeg hører isen klinke mot glasset i det han setter det ned og lener seg over meg og kysser meg, samtidig som han heller noe kaldt inn i munnen min fra munnen sin. Vann…

Jeg skvetter til og halve munnfullen renner ned langs kinnet mitt og legger seg i øret. Mannen skvetter og. Jeg svelger feil og begynner å hoste. Samtidig kjenner jeg en våt dam bre seg under rumpa mi.

«Nei, for pokker», roper mannen og skvetter opp. Glasset veltet. Han løfter opp det tomme glasset, samler sammen isbitene og setter det på gulvet.

Jeg hoster fortsatt.

«Jeg…tror…jeg…må…få…komme…løs», hikster jeg mellom hosteanfallene.

Mannen løsner slipsknuten igjen. Jeg bøyer meg sammen over knærne mine og hoster. Armene veiver opp i været ut at t-skjorten som er rullet over hodet mitt. Jeg blir plutselig veldig oppmerksom på valkene rundt magen min som disser i takt med hostekulene. Jeg prøver å få tak i t-skjorta slik at jeg kan rulle den ned, men jeg får ikke tak i den.

Da jeg endelig er ferdig og har tørket tårene, blir jeg igjen bundet fast.

«Mer», hvisker Sjur.

«Ehm, nei takk»

 

Fra boka:

Han bytter stilling så han ligger ved siden av meg. Jeg kan kjenne ereksjonen hans mot hoften min. Åh, jeg vil ha han.

Så begynner han å kysse meg. Ha plasserer små stier med kyss nedover kroppen min. Fra halsen, mellom brystene og nedover magen. Han legger en isbit i navlen min sammen med en dam med kald vin. Det brenner langt inn i dypet av magen min. Wow.

«Nå må du ligge helt stille», hvisker han.

«Hvis du rører deg, Anastasia, vil du søle vin over hele sengen».

Hoftene mine spenner seg automatisk.

«Og hvis du søler vin, må jeg straffe deg, frøken Steel».

Jeg stønner og prøver desperat å bekjempe trangen til å røre på hoftene mine. Åh nei, vær så snill.

Han drar ned bh-skålene mine, en etter en, med en finger. Brystene mine blottlegges, nakne og sårbare.

 

I virkeligheten:

Han bytter stilling så han ligger ved siden av meg. Jeg kan kjenne ereksjonen hans mot hoften min. Jeg begyner å telle etter hvor lenge det er siden jeg hadde mensen.

Så begynner han å kysse meg. Han plasserer små stier med kyss nedover kroppen min. Fra halsen, mellom brystene og nedover magen.

«Ajajajajaj», fniser jeg og kaster meg frem og tilbake i senga.

«Det kiler», roper jeg.

Han legger en isbit i navlen min. Jeg skvetter til og padler med beina.

Jeg hører et dunk og kjenner hvordan det svir på kneskålen.

«Au», roper mannen.

«Åh, sorry! Hva skjedde», spør jeg bekymret.

«Du sparket meg i pannen med kneet ditt», sier mannen og sukker.

«Men, drit i det nå», fortsetter han, noe irritabel i stemmen.

«Bare vær forsiktig med magen min», sier jeg.

«Jeg er så kilen».

«Nå må du ligge helt stille», hvisker han plutselig.

«Hvis du rører deg, Marte, vil du søle vann over hele sengen. Og hvis du søler vann, må jeg straffe deg, Fru Frimand-Anda».

Hæ? Straffe meg? Hva mener han? Hvordan da? Skal han ikke lage middag i morgen likevel? Ikke hente ungene i barnehagen til uka? Slutte å sortere skittentøyet sitt?

Jeg stønner. Åh nei, vær så snill.

Han drar ned bh-skålene mine, en etter en.

Flapp, flapp. De skvetter umiddelbart tilbake.

«Det er kanskje best om du åpner bh-en bak», sier jeg og løfter hoftene.

Flomp. Isbiten sklir ut av navlen, nedover siden på magen og lander på lakenet.

Åh nei.

Mannen legger ikke merke til det. Han fører den ene hånden bak ryggen min og tukler med låsen på bh-en. Han river og sliter og til slutt får han den løs.

Brystene mine blottlegges. Og i stedet for å strutte pent opp i været, legger de seg slapt ned på hver sin side. Jeg kan formelig høre dem sukke i det de legger seg ned.

 

Fra boka:

Han lener seg ned og kysser og kjæler med begge brystene mine. Den ene etter den andre, med kalde lepper.

Jeg holder kroppen stille, selv om den har mest lyst til å bøye seg i en bue mot ham.

«Hvor godt liker du dette», puster han og blåser på den ene brystvorten min.

«Hvis du søler vinen, får du ikke komme», fortsetter han.

«Åh, vær så snill, Christian, vær så snill». Han gjør meg gal. Jeg hører ham smile.

Isen i navlen smelter. Jeg er varm og vilig. Jeg vi ha han, inni meg. Nå!

Hans kjølige fingre stryker meg nedover magen. Huden min er hypersentitiv. Hoftene mine spenner seg automatisk, og den varme vesken i navlen min skvulper over magen. Christian beveger seg hurtig og slikker den i seg med tungen.

«Åh, kjære Anastasia, du rørte på deg. Hva skal jeg gjøre med deg?

Jeg peser høylydt. Alt jeg kan tenke på er stemmen og fingrene hans. Ingen ting annet eksisterer. Ingen ting betyr noe.

Han smyger fingeren under trusestrikken min. Han drar luften hardt inn i lungene sine.

«Åh, baby», mumler han.

 

I virkeligheten:

Han lener seg ned og kysser og kjæler med begge brystene mine. Den ene etter den andre, med kalde lepper.

Jeg holder kroppen helt stille, selv om jeg klør på den ene rumpeballen. Han har ennå ikke merket at isbiten har ramlet ned. Jeg fniser inni meg.

«Hvor godt liker du dette», puster han og blåser på den ene brystvorten min.

Jeg åpner munnen for å svare i det jeg hører en lyd. Først svakt, langt borte. Så sterkere og sterkere.

«Mamma! Mamma! Mammammammammma!»

Tassende skritt når soveromdøra.

Mannen skvetter opp og presser dørhåndtaket oppover.

«Vent litt, lille venn», roper han og prøver å fiske til seg underbuksa fra gulvet med den ene foten. Han når den akkurat ikke.

«Mamma! Mamma!» roper det fra andre siden av døren mens små og forbausende sterke hender prøver desperat å dytte ned dørhåndtaket.

Jeg vrir meg i sengen og prøver å få løs hendene. Men det er nytteløst.

Mannen prøver å forhandle med treåringen på andre siden av døra. Til slutt får han den lille gutten til å gå tre skritt bak. Mannen smetter ut og lukker døra bak seg. Dunk. «Faen. Nå må vi få gjort noe med den dørterskelen snart», roper han inn til meg.

«Ja, det må vi», mumler jeg der jeg ligger, spikret opp til veggen, med t-skjorta rundt øynene og med den slitte, underbuksa med rosa prikker på.

«Ja, det må vi».

Resten av kvelden ble tilbrakt i senga mellom to sovende, snorkende barn.

«Åh, baby».

Liv i huset

«Nei, vi må få litt liv i huset», sier mannen og kikker opp fra avisa.

Liv i huset? Hvorfor det, tenker jeg og myser bort på mannen over frokostbordet.

«Blir koselig med liv i huset, ikke sant», fortsetter mannen.

«Blir litt stille her når det bare er oss to».

Hæ? Hva skal vi med liv i huset, da?

Denne samtalen fant sted for fem år siden. Da bodde vi i en leilighet i Stavanger. Bare mannen og jeg og katten. Vi hadde lange frokoster i helgene. Frokoster med varm kaffe og aviser. Om ettermiddagene dro mannen gjerne avgårde til golfbanen mens jeg stakk innom treningssenteret en tur. Eller vi bare var hjemme og lagde gode middager, så på tv eller satt i sofakroken og leste.

«Ja, skal bli fint med litt liv i huset», konkluderer mannen for seg selv og bretter sammen avisen.

Jo da, jeg har alltid visst at jeg vil ha barn. Men jeg har aldri hatt behov for liv i huset. Jeg syns det er helt ok og komme hjem til et stille og rolig hus etter jobb eller andre sosiale aktiviteter. Et stille hus har aldri plaget meg.

Liv i huset du, tenker jeg fem år senere mens jeg sitter i sofaen og prøver å svare på en mail som haster. En spretten treåring flyr over meg og lander oppå pc-en som ynker seg smertefullt under føttene hans.

Se opp! Flyvende treåring klar for landing.

Toåringen står på gulvet og drar meg i buksebeinet. Hun må bæsje.

«Sjur! Kan du sjekke bleia til Snuppa» roper jeg ut på kjøkkenet.

Ikke noe svar.

Den flyvende treåringen klatrer opp på sofaryggen og tar sats igjen. Denne gangen med sirene.

«BÆ BU BÆ BU BÆ BU», roper han og strekker ut armene. Han kommer borti luggen til Lillesøster i landingen.

«UÆÆH UÆÆH UÆÆH», hyler hun og drar meg enda hardere i beinet.

«Sjur», roper jeg så høyt jeg kan.

Mannen titter ut fra kjøkkenet.

«Hæ? Jeg hører ikke hva du sier. Det er så mye bråk her» roper han tilbake og rister på hodet.

Jeg løfter opp Lillesøster og bærer henne ut på kjøkkenet.

«Her. Hun har bæsja», sier jeg og setter henne på kjøkkenbenken.

«Bæsja! Bæsja! Bæsja», roper hun og veiver med armene.

«Hallo eller», roper mannen for å overdøve både bæsje-snuppa og sirenen ute i stua. Han slenger fra seg oppvaskhåndkleet på kjøkkenbenken.

«Det går jo ikke an å tenke her i huset en gang, jo».

«Det var du som ville ha liv i huset», roper jeg tilbake.

«Hæ?»

Lillesøsters bæsje-mantra tiltar i styrke.

«Det var du som ville ha liv i huset», roper jeg og går ut av kjøkkenet.

«Vær glad nå. Du har fått det akkurat som du ville», fortsetter jeg og tar med meg pc-en og går mot soverommet. Sirenen og bæsje-ropet blir svakere og svakere mens jeg går bortover gangen, og i det jeg lukker døra bak meg, høres det bare som en svak klaging i bakgrunnen.

Jepp, jeg kommer aldri til å glemme at mannen sa det, og jeg bruker det stadig mot han. Og jeg har aldeles ikke tenkt å slutte med det.

Liker du liv i huset? Eller er det andre grunner til at du fikk barn?  

Gårsdagens klær

Jeg kjenner jeg rødmer litt i det jeg går inn porten til barnehagen.

Lillesnuppa kommer løpende mot meg med armene strukket ut til siden. Hun vifter med fingrene som om hun prøver å dra meg til seg så fort som mulig. Smilet går fra øre til øre, og en flekk med sand har funnet veien til smilehullet hennes.

Kjempesøt jente. Helt nydelig. Men…i akkurat de samme klærne som hun hadde på seg i går. Om jeg ikke tar helt feil, sov hun faktisk i den t-skjorta i natt også. En gammel, slitt, blå t-skjorte med bil på, som hun har arvet etter storebroren sin.

Håret er samlet i en flette i nakken. Eller, det var en gang en flette. Nå er det bare en stor floke. Fletta er også fra i går. Og den har hun definitivt sovet med i natt.

Jeg burde ha kledd henne selv i dag morges, tenker jeg og sender en frustrert tanke til mannen. Hva tror folk om oss nå?

Skal det være en sprøstekt edderkopp?

De tror sikkert vi har et hus fullt av hybelkaniner og spindelvev. Et kaldt og mørkt hus, der barna må sitte alene på gulvet på kjøkkenet og spise havregrøt laget på vann til middag. De tror sikkert vi aldri bader, vasker klær eller grer oss.

Aha, de er en sånn familie de ja, tenker de helt sikkert mens de vipper sakte med hodet.

Toåringen når endelig frem til meg. Jeg løfter henne opp. Hun slenger armene rundt halsen min og gir meg en stor, god klem.

Næh, det er vel ikke så ille, tenker jeg og prøver å overse flokefletta i nakken hennes.

Og mannen, han stod faktisk opp med barna klokka halv seks i dag og tok hele morgenen og leveringen i barnehagen alene så jeg skulle få sove litt ekstra.

Da spiller det virkelig ingen rolle om barna går i de samme klærne fra i går. Og hvis folk tror vi spiser edderkopper til middag, kan de bare tro det. For alt jeg vet, kan det hende edderkopper er kjempegodt.

Lar du barna gå i klær fra i går?

Koner og treåringer

«Himmel og hav, vi kommer aldri til å komme i orden her», sier jeg og slår ut med armene.

Selv om vi flyttet inn i det nye huset for en drøy måned siden, vasser vi fortsatt i pappesker med dill og dall, plastposer med klær, malerpensler og ting som ikke har fått noen fast plass ennå. Jeg finner alt jeg ikke trenger, men aldri det jeg virkelig har bruk for.

Jeg blir stresset bare av å tenke på det.

«Nææih, det ser da ikke så jævlig ut», sier mannen fra sofaen.

«Syns det begynner å bli bra her jeg».

«Ja, men det syns ikke jeg», roper jeg og kaster armene ned langs siden mens jeg tramper i gulvet.

«Jeg vil bli ferdig. Helt ferdig. Slik at vi endelig kan slappe av og nyte det nye huset vårt».

«Ja ja», sier mannen og åpner avisa.

«Det blir bra til slutt. Ingen ting å stresse med».

Feil svar!

 

«Lillesnuppa har 38,3 i feber! Hun er skikkelig varm. Lurer på om vi burde ta henne med til legen?»

Klokka er 2 på natta. Snuppa får ikke sove.

«Nææih, 38 er vel ikke så mye. Syns ikke hun virker så veldig varm heller», sier mannen og legger en hånd på pannen hennes.

«Tror ikke det er noen fare», sier han og tusler ut på kjøkkenet for å varme melk.

«Men hun har fått utslett og. Har du sett det? Se her, på armen».

Jeg går etter han ut på kjøkkenet med Snuppa i armene.

Mannen bøyer seg over armen hennes. Drar brillene opp på hodet og myser mot de røde prikkene.

«Nææih, tror ikke det er noe farlig. Kan knapt se det, jo. Sikkert bare no varmeutslett. Du overdriver litt nå», sier han og åpner kjøleskapsdøra.

 

Kjære mannfolk. Vi er ikke så forskjellige, vi damer og treåringer.

Du vet, når treåringen klikker på stuegulvet fordi yndlings-genseren er i vask. Hvor langt kommer du egentlig med å si:

«Nææih, er det så viktig da? Syns ikke den genseren er så spesiell at det er noen vits i å lage et sånt leven ut av det. Er ikke noe å stresse med det vel?»

Da vet du at du kommer mye lenger med å si:

«Å nei, er genseren i vask? Den fine yndlingsgenseren din? Skjønner godt at du syns det var dumt.  Men kom, så skal jeg bli med deg ut på soverommet og finne en annen kul genser».

En genser er ikke bare en genser.

Akkurat som når jeg stresser fordi huset står helt på hodet etter innflyttingen.

Du trenger ikke være enig med meg, men du kommer mye lenger ved å behandle meg som en treåring:

«Ouff ja, jeg skjønner at du syns det er litt mye styr her nå. Men det kommer til å gå bra. Vi kommer i mål før eller senere».

Eller når Snuppa er syk:

«Ja, 38,3 i feber. Det er en del det. Men jeg tror ikke det er noen fare. Vi kan nok vente med å ringe legen».

Skjønner?

Men det er ett område der du på ingen måte skal behandle meg som en treåring. Når jeg sitter i sofaen og spiser sjokolade og klager over at jeg ikke klarer å gå ned i vekt etter graviditetene. Da vil jeg ikke høre noe diplomatisk svar som:

«Åh ja, jeg skjønner at du syns du er blitt litt tjukk. Og det har du nok også. Men det blir nok bedre, vet du. Etter hvert».

Akkurat da skal du få lov til å svare på ekte mannfolkvis:

«Nææih. Syns ikke du er blitt så tjukk, jeg. Er ikke noe å stresse med det vel?»

Er du lik en treåring?

Siste utvask

«Nå må du huske å kjøre de vaklete utemøblene på dynga da. Og kjøre alle vinglassene en ekstra gang i oppvaskmaskinen, slik at spindelvevet blir borte. Og ikke glem å legge den nye badematta på gulvet. Jeg hang den over døra før jeg dro».

Jeg tar mobilen fra øret og sjekker batteriet. En pinne igjen. Det burde holde.

Wops. Slik bør det ikke se ut når huseierne får tilbake huset sitt.

«Og så må du kjøre gryteklutene og kjøkkenforkleet på 30 graders håndvask i maskinen. Ta med de putene på kjøkkenstolene og forresten. Og bruk dobbelt med oppvaskmiddel på de vinglassene, så de ikke får kalkflekker».

Jeg tar mobilen fra øret igjen og ser på den. Den lyser, fortsatt med en pinne. Jeg legger den til øret igjen.

«Hallo? Er du der?»

Jeg sitter i Tyskland. Mannen er i Spania. Jeg er på vei gjennom Europa i bil med flyttelasset, mens mannen og barna kommer etter med fly noen dager senere. Jeg rakk ikke gjør alt jeg skulle før jeg dro, så mannen må ta den siste finpussen i huset vi har leid i Spania de siste to årene. Eierne kommer nedover uka etter.

«Ja da. Jeg er her», sier mannen på lang utpust.

«Ja, men hører du hva jeg sier», spør jeg med sammenbitte tenner.

«Selvfølgelig hører jeg hva du sier. Hvordan skulle jeg kunne unngå det», sier mannen og puster ut på slutten av setningen. Tømmer liksom lungene for luft.

«Jeg har vasket inni alle kjøkkenskapene, men jeg tror jeg glemte det oppe til venstre. Kan ikke du gå over det for å være sikker? Og sett søppelkassa inn i skapet under vasken. Ikke la den stå ute. Og så skal det stå tre krukker med grønne plastblomster på hjørnebordet og to lysestaker og to blomstervaser med hvite plastblomster på spisebordet. Alt sammen står i venstre skap i kommoden i stua…Hallo?!»

«Ja, jeg er her», sier mannen.

«Kan du ikke si ja da, for hver ting. Så jeg vet at du får det med deg», sier jeg irritert.

«Jeg får det med meg», sier mannen.

«Gjør du det? Eller syns du ikke det er så viktig», spør jeg og knytter neven.

«Jeg får det med meg», sier mannen igjen.

«Husk å sette ut de rosa blomsterpottene på de to nederste trappetrinnene. Og tørk over solstolene og bordet. Og legg sengeteppene på sengene før dere drar. Og husk å brette det siste sengetøyet jeg hang ut før jeg dro. Enkle stretchlaken i nederste skuffe i skatollet på soverommet og doble i den mellomste. Og brett lakenene fint sammen. Ikke bare rull de rundt armen og kast de inn».

Jeg venter. Det er helt stille i den andre enden.

«Hallo!!!»

«Ja, brette ikke rulle», sier mannen.

Jeg hører en pysht-lyd i bakgrunnen. Som om han åpner en boks med noe kullsyreaktig drikke.

«Drikker du øl», roper jeg med oppsperrede øyne.

«Ja, jeg tar meg en øl», sier han.

Det kommer klunkelyder gjennom røret, etterfulgt av et «Ah».

«Du tar ikke dette alvorlig i det hele tatt du. Det er en hel masse å gjøre før vi kan levere fra oss det huset. Og huseierne er skikkelig nøye. Det vet du. Alt må være tipp topp. Alt må stå på sine rette plasser. Det må være tellekanter i sengetøykommoden. Dette er alvor, Sjur. Og du bare…drikker øl!»

«Hallo?»

Jeg ser på mobilen. Den er svart. Jeg trykker på et par knapper men den forblir svart. Pokker. Der gikk batteriet. Laderen ligger i bilen. Og bilen står innelåst i et parkeringshus til i morgen.

Vel, da får det bare gå som det går. Det er ingenting jeg kan gjøre med det nå, tenker jeg mens to do-listen svirrer rundt i hodet mitt.

Jeg ser for meg mannen i huset i Spania. Han ligger i sofaen med beina på bordet og drikker øl. Smilende.

«Endelig gikk den mobilen tom for strøm», tenker han nok mens han tar en stor slurk og strekker seg etter fjernkontrollen.

Øl og tv! Hva med såpe og vann?

Han har sikkert kontrollen. Det er bare så forbanna vanskelig å gi den fra seg.

Hadde du latt mannen ta siste utvask?

Dronninga av fjernkontrollen

"Independence Day starter på Zebra nå".

Mannen kikker opp av pc-skjermen. Han myser mot tv-bildet der Jennifer Aniston kaster på håret og ler opp mot taket.

Jeg har akkurat satt meg til rette i sofaen med restene etter lørdagsgodteriet. Det er tid for søndagsfilm.

"The Switch" har akkurat begynt på TV3. Den morsomme romantiske komedien der Jennifer Aniston blir gravid ved bruk av donorsæd. Og så viser det seg etter hvert at donoren ikke er han kjekke, blonde fyren som Jennifer blir forelsket i, men den nevrotiske barndomskompisen som har vært hemmelig forelsket i Jennifer i alle år.

Sæd-krøll. Det må jo bare bli gøy!

Independence Day, tenker jeg surt og ser bort på mannen. Aliens som invaderer jorden? Virkelig?

Jeg sukker tungt og svitsjer over til TV3. Den amerikanske presidenten står i telefonen med en alvorlig mine. Han har nettopp fått vite at uidentifiserte objekter nærmer seg jorden.

Ja ja, jeg har vært dronninga over fjernkontrollen hele uka, så jeg får vel la mannen få se Independence Day i kveld. Men pokker og. Jeg ville mye heller sett på Jennifer og hennes sædproblemer.

Ved første reklamepause sitter mannen fortsatt med den bærbare pc-en på faget. Han kikker opp på tv-en når musikken stiger og en dramatisk scene er på vei. Men så fort presidenten begynner å diskutere, dykker han ned i pc-en igjen.

Pass! Aliens på vei!

Da vi har lagt oss, klarer jeg ikke holde meg:

"Hvorfor pokker skulle du absolutt se Independence Day i kveld, når du ikke fulgte med en gang? Hvorfor kunne ikke jeg få se på filmen jeg hadde begynt på?"

"Hæ", sier mannen og snur seg mot meg med store øyne under hevede øyenbryn.

"Hva mener du? Jeg ville ikke se Independence Day. Jeg måtte jo jobbe i kveld. Trodde du hadde lyst til å se den".

"Hvis jeg hadde lyst til å se den, så hadde jeg vel sett den. Og ikke den andre filmen", sier jeg og river til meg dyna.

"Åh? Så du på en annen film? Jeg trodde du bare satt og svitsjet jeg. Tenkte jeg skulle være grei og fortelle deg at Independence Day gikk, siden jeg skulle jobbe hele kvelden. Tenkte du ville like den".

Noen som sa noe om kommunikasjon her?

Nattlig dramatikk

UUUÆÆÆÆÆ! UUUÆÆÆÆÆ!

Jeg bråvåkner med et rykk. Setter meg opp i senga og famler etter mobilen på nattbordet. River ned nattbordlampa og boka før jeg kjenner det harde, kalde metallet i hånda. Konstaterer at klokka er ett på natta.

UUUÆÆÆÆÆ! UUUÆÆÆÆÆ!

Jeg fisker opp nattbordlampa etter ledningen og skrur på lyset.

"Sjur", roper jeg hest og snur meg forvirret rundt.

Mannen er borte. Senga er tom.

Okei. Da er han nede hos Lillesnuppa. Bra, tenker jeg og faller sammen mot puta igjen. Slukker lyset og lukker øynene.

UUUÆÆÆÆÆ! UUUÆÆÆÆÆ! UUUÆÆÆÆÆ!

Det rykker i øyelokkene mine.

UUUÆÆÆÆÆ!

Mannen har kontroll, slapp av, sier jeg til meg selv og trekker pusten dypt, smatter en gang og borer øret ned i puta.

Jeg slumrer inn igjen. Hylingen nede går over i sutring. Mmmm, jeg begynner å drømme om sjokoladebleier og barn laget av vingummi.

UUUÆÆÆÆÆ!

Jeg hopper i senga og åpner øynene. Hva er dette for noe? Hva er det som skjer?

Nede gråter toåringen sin mest desperate gråt. Jeg kan formelig se hvordan tårene spretter ut av øynene hennes.

Ånei, nå vet jeg hva som har skjedd,

Fy søren! Hvordan går det an? Jeg river dyna til side, klar for å løpe ned trappa og kjefte på mannen.

Mannen har blitt så lei at han har lukket døra til Lillesnuppa og latt henne stå der i senga si, i mørket, og gråte alene. 

Lille snuppa vår, helt alene i det mørke rommet. Hun er jo mørkredd, tenker jeg.

Nei, men slutt nå. Mannen ville da aldri gjort noe sånt. Jeg presser pekefingeren og tommelen inn over neserota og ler litt av meg selv. Legger meg ned og brer dyna pent over igjen.

Nei, nå må jeg sove. Mannen har full kontroll der nede. Det er ingen vits i at vi går våkne hele natta begge to. En må i hvert fall få seg litt søvn.

Jeg lukker øynene igjen. Snuser inn den gode puteduften.

Den desperate gråten går over i sår hulking. Trist, sår hulking, slik bare en toåring kan.

Hva skjer nå da? Jeg åpner det ene øyet. Jeg kjenner igjen den gråten. Når Lillesnuppa hulker på den måten, trenger hun kos. Da er hun fryktelig, forferdelig lei seg. Da er det noe galt.

Hva er det mannen holder på med? Skjønner han ikke at han må ta henne opp nå? Han kan ikke la henne stå alene i senga si og hulke sånn. Helt alene. Med lyset av. Og med døra igjen.

Men hallo! Du skader henne, Sjur. Du skader henne for livet!

Jeg svinger beina ut av sengen og åpner døra. Stormer ned trappa og tar de to siste trinnene i ett hopp.

Da hører jeg stemmer. Mannen synger.

Jeg stopper opp og lister meg bort til snuppas soveromsdør. Gjennom sprekken ser jeg mannen. Han sitter på gjestesenga med snuppa på fanget. Han synger, hun hulker. Innimellom hulkene, glipper hun med øynene og gjesper.

Jeg går opp igjen. Legger meg i senga og finner puta. Ler litt av meg selv. Selvfølgelig fikser mannen dette alene. Men det er utrolig hvor dramatisk fantasien kan bli klokken ett på natta.

Er du dramatisk midt på natta?

Kjeftesmelle

«Hvor i svarte har du gjort av våtserviettene", spør jeg mannen som står på kjøkkenet og pakker ut etter storhandelen.

Jeg står med en jordbærspisende snuppe på armen. Hun har akkurat tatt en stor bit. En altfor stor bit. Og den røde saften siver ut av munnvikene hennes. Hun ler høyt mens hun gnir hånden rundt munnen for så å fordele det røde fruktkjøttet i luggen.

«De var jo her nettopp. De lå jo på kjøkkenbenken under bæreposen», sier jeg og river vekk et par tomme handleposer. De seiler ned mot gulvet og legger seg pent oppi en dam med appelsinjus.

Mannen står med hendene fulle av matvarer. Han balanserer en pakke yoghurt,  to bokser leverpostei og en paprika i én hånd mens han åpner kjøleskapdøra med den andre.

«Neih. Jeg vet ikke», sier han og lar blikket sveipe over kjøkkenbenken.

«Jeg hadde de jo nettopp her. Hvor kan jeg ha lagt de da?»

Snuppa dytter den siste jordbærbiten i munnen. Den røde barten blander seg med snørr og legger seg som en uformelig masse på overleppa.

«Ja men, herregud, er det mulig å miste flere pakker med våtservietter da? Det var jo fire stykker», sier jeg og marsjerer ut i stua.

"Dessuten ser det helt bomba ut her nå. Er det så vanskelig å holde kjøkkenet ryddig", roper jeg bakover.

«Lillemann! Har du tatt våtserviettene som lå på kjøkkenbenken?»

Treåringer ser uinteressert opp på meg fra stuegulvet, trekker på skuldrene og fortsetter med å pirke opp det lille hullet i ryggen til pandabamsen for å få tilgang på de fristende skumgummi-bitene.

«Kjære vene, er det virkelig ikke mulig å legge noen ting på plass her i huset», sier jeg til meg selv mens jeg runder hjørnet til kjøkkenet.

«Hvis alle bare hadde lagt tingene der de hører hjemme, så hadde jeg sluppet å gå på skattejakt uten kart hver eneste gang jeg trengte noe», sier jeg øker stemmevolumet mot slutten av setningen. Det siste ordet smeller i veggen.

«Men kan du ikke bare ta litt kjøkkenpapir da», spør mannen og sukker.

«Nei! Jeg vil ha de våtserviettene. Nå har vi gått uten våtservietter i fire dager fordi vi har glemt å kjøpe. Nå er jeg lei av å bruke kjøkkenpapir. Nå vil jeg har våtservietter!»

Nei men hei. Er det her dere er?

Jeg finner de til slutt, da jeg åpner skapet på barnerommet for å hente en gassklut. Der ligger de. Ved siden av bleiene. Akkurat der de skal ligge. På plassen sin, faktisk.

Mannen må ha lagt dem på plass uten å registrere det selv en gang.

Jeg drar ut en av de fuktige serviettene og tørker ansiktet til Snuppa.

«Fant du de», roper mannen fra kjøkkenet.

«Ja», roper jeg kort tilbake.

«Hvor var de da?»

«Hvor lå de», roper han igjen.

Jeg later som jeg ikke hører han. Lister meg ut av barnerommet og ut i stua. Heldigvis spurte han ikke igjen…

Park-pøbler

"Er du ikke ferdig med å spise ennå?»

Mannen ser på meg med overrasket blikk. Det er lørdag formiddag. Vi sitter i parken. Den meget observante mannen har nettopp kommet tilbake fra do.

«Herregud så lang tid du bruker da! Både barna og jeg er da ferdig for lenge siden».

Jeg legger fra meg bagetten på bordet og myser opp mot han. Kjenner hvordan raseriet bobler. Jeg har lyst til å si så mye, men i stedet trekker jeg pusten og plukker opp bagetten igjen. River av en stor bit med tennene. En dæsj tunfisksalat skviser seg ut på andre siden og lager en fin, fettete flekk på buksa. Kjevemusklene tygger taktfast.

Ungene er utålmodige. Mannen tar dem med bort til kiosken og kjøper is før de inntar lekeapparatene.

Sola skinner og det er femten, gode, spanske varmegrader ute. Vi hadde kjøpt med oss fire bagetter. En halv time tidligere satt vi oss ned ved et koselig bord for å innta maten.

Fire sultne, ivrige munner. Mannen åpner den hvite posen og finner frem sin bagett med kylling. Pakker den ut og hiver innpå.

– Mmm, den var god, brummer han og smiler mot sola.

Jeg fisker ut de tre andre. Åpner lillemanns først. Mmm, tunfisksalat. Hans favoritt. Akkurat som min. Tar av topplokket og plukker av alle skivene med sylteagurk. Legger dem på en serviett. De skal jeg ha selv. Hva er vel tunfisksalat uten sylteagurk?

Lillesnuppa begynner å ynke seg der hun sitter på benken og sparker med beina i løse lufta. Hun er utålmodig. Gir storebror et lite puff i siden.

«Vræl! Hun dytta meg!»

Jeg reiser meg og går rundt bordet. Løfter opp lillesøster og plasserer henne på min plass ved siden av mannen. Tar hennes plass selv.

Lillesøsters klynking eskalerer kjapt i styrke. Det når sutre-nivået etter få sekunder.

Da har vi nådd sutre-nivå 1

Jeg deler lillemanns bagett uten sylteagurk i to og legger den foran han.

«Nei», roper han med oppsperrede øyne mens han dytter de to brødbitene over bordet.

«Ikke dele i to. Jeg vil ha en stooooor!»

Jeg sukker. Pakker ut min egen. Piller ut sylteagurken igjen og sender den bortover bordet.

Lillemann rynker litt på nesa. Ser med skepsis på bagetten. Jeg kan formelig se hvordan hjernen hans lurer på om den skal finne noe annet å klage på. Og i så fall hva. Men han ender opp med å ta en stor bit og er fornøyd med det.

Lillesøster ligger midt mellom sutring og gråt nå. Jeg finner frem hennes bagett med ost og skinke. Pakker den ut og river den i passe små biter. Sørger for å få både ost og skinke på alle bitene. Det er viktig.

Hun vifter med armene og strekker seg så lang hun er over bordet. Reaksjonstiden min er altfor lang. De små fingrene får tak i servietten med sylteagurk. De havner delvis over henne, delvis på bakken.

Fire sekunder senere står tre ender under bordet og kvekker misfornøyd. Som om de kjefter på meg for at de bare fikk sylteagurk. Jeg har lyst til å peke på snuppa og si: Det var henne. Men jeg dropper det.

Husjer endene avgårde og plukker opp de lysegrønne, riflete agurkskivene fra bakken. De er fulle av gress og noe som kan være andebæsj. Jeg er ikke helt sikker på hvordan andebæsj ser ut, det kan bare være jord også, men jeg tar ikke sjansen. Pokker. Sylteagurken er jo halve poenget med tunfisksalat.

Snuppa sitter og gomler på de to, grønne skivene som havnet i fanget hennes.

«Så du har plutselig begynt å like sylteagurk nå? Det har du aldri gjort før», sukker jeg.

Jeg deler opp den siste biten av bagetten og sender den over bordet.

Finner frem to jus-bokser fra posen. Tar av de små sugerørene og stikker dem i hvert sitt lille hull. En til lillemann, en til lillesøster. Lillesøster insisterer på å drikke selv, men jeg foretrekker å holde boksen til hun har tatt den første slurken. Små hender som klemmer rundt full jusboks betyr søl.

Jeg reiser meg opp og går rundt bordet. Det ender i en kamp om hvem som skal holde den lille, gule kartongen.

«Neiiii, neiiii», sutrer snuppa og padler med hendene.

Jeg gir opp. Hun kan få holde selv. Så får hun bare bli gjennomvåt.

Lillemann har allerede fått tak i sin. Han klarer faktisk å drikke av juskartonger uten å søle. Men hei, hva er vel gøy med det? Nå sitter han og ser hvor hard han må klemme for at jusen skal sprute ut. Den gule strålen står ut av sugerøret til vill jubel og høy latter.

Jeg setter meg på plassen min. Finner frem bagetten min. Pakker den ut.

«Mamma, jeg må tisse».

Kanskje er det den gule jusfontenen som har trigget tissetrangen. Kanskje er det den uskrevne regelen som sier at så fort mamma begynner å spise, så må ett av barna tisse.

«Far blir med deg», sier jeg og tar en bit av bagetten.

«Nei, mamma!» roper lillemann og stamper med føttene.

«Nei, far», sier jeg og ser bort på mannen.

Han sitter fordypet i mobilen.  Plutselig ringer den. Selvfølgelig.

Okei. Mamma blir med.

Da vi kommer tilbake, er snuppa ferdig med å spise. Mannen er ferdig i telefonen. De sitter og ser på endene.

«Åh, der er du. Jeg må på do jeg og», sier mannen da han ser oss.

De neste fem minuttene løper jeg etter Lillemann som løper etter endene. Jeg tørker opp appelsinjus fra snuppas strikkejakke. Jeg bytter bæsjebleie oppå bordet og jeg tørker buser fra lillemanns overleppe.

Bare se på. Ikke ta.

Mannen kommer tuslende. Han nynner på en eller annen barnesang.

«Er du ikke ferdig med å spise ennå? Herregud så lang tid du bruker da! Både barna og jeg er da ferdig for lenge siden»...

Syns du det er godt med sylteagurk i tunfisksalaten?

I seng med en fremmed

Jeg trodde jeg kjente mannen min god. Veldig godt, faktisk. På mange områder til og med bedre enn han selv. Jeg vet jo, som kjent, stort sett best og prøver stadig å veilede han i riktig retning.

Men egentlig kjenner jeg han ikke i det hele tatt. Jeg har faktisk kommet til den konklusjonen at jeg har delt seng med en totalt fremmed.

Siden mannen stadig prøver å dra meg med på golfbanen, hvilket jeg ikke kan fordra, syns jeg det var på tide at han fikk ta del i en av mine sysler også.

Det var med andre ord duket for en helkveld med yoga. Jeg bestilte privattime med yoga-instruktøren min, for det kom nemlig ikke på tale å delta i noen gruppetime!

Det var her jeg fant ut at jeg egentlig ikke kjenner mannen min i det hele tatt. Mens jeg hadde sett frem til en time der jeg var best og fnisende skulle veilede han i de forskjellige positurene, viser det seg at mannen er det reneste yoga-naturtalent.

Ord som fleksibilitet og balanse er ikke ord som har falt meg naturlig å bruke om ham tidligere. Men der tok jeg altså feil.

Han manøvrerte seg gjennom timen med imponerende presisjon, og lot meg stå igjen som et stort spørsmålstegn. Mitt forhold til Sjur kommer aldri til å bli det samme igjen.

Jeg lar bildene tale for seg:

Løven!

Hey. Han er mer fleksibel enn meg jo...

Oooh, så alvorlig...

Dønn seriøs.

Har din partner noen gang overrasket deg med egenskaper du ikke visste han/hun hadde?

 

Sinna på forundret mann

”Det er et symbol. Skjønner du det? Det er akkurat det det er. Et symbol”.

Jeg vifter med den svarte bleieveska foran han.

”Hæ?” Mannen klør seg i hodet og trekker opp overleppa en smule. Lillesnuppa sitter på armen hans og dingler med beina.

”Hva snakker du om”, spør han forsiktig. Litt flakkende i blikket. Usikker på hva som kommer.

Er det så vanskelig å ta inn den j.... bleieveska når du har vært ute med Lillesnuppa?

”Bleieveska! Jeg snakker om bleieveska. Og at du aldri tar den med inn fra bilen. Hver gang jeg skal ut og skal pakke bleieveska, er den borte. Og hvor er den da? Hæ? Hvor tror du den er da?”

Jeg gir han ingen tid til å svare før jeg raskt kaster armen hardt ned mot gulvet så bleieveska treffer gulvet i et mykt klask.

”Den er i bilen! Jah, det er det den er. Den er i bilen, nemlig”, sier jeg og nå har pekefingeren sprettet opp på høyrehånda.

”Fordi du har glemt å ta den med inn. Fordi du har vært ute med Lillesnuppa og glemt å ta veska med inn fra bilen”.Mannen kikker ned på den svarte bleieveska på gulvet.

”Og hver gang jeg skal ut, og skal pakke den helvetes bleieveska, så finner jeg den ikke. Og så må jeg gå ut i bilen for å hente den. Hvor mange ganger har jeg bedt deg om å huske å ta den med inn? Hæ?”

Mannen ser forundret ut og åpner munnen for å si noe.

”Ganske mange ganger, ikke sant”, fortsetter jeg.

”Og nå, nå har det blitt et symbol. Et symbol på at du ikke hører hva jeg sier, at du ikke respekterer meg og at du egentlig driter i hele meg”, sier jeg og kjenner hvordan stemmen begynner å rakne på slutten av setningen. Jeg har nettopp lest en artikkel på nett om negative symboler i parforhold. Hadde tenkt å vise den til mannen i kveld, og diskré fortelle han om våre symboler. Men nå er det for sent.Jeg ser på mannen. Han ser på meg. Han åpner munnen. Bekymringsrynken mellom øyenbrynene kommer til syne. Så lukker han munnen igjen. Ser helt forvirret ut.

Den er i bilen. Det er der den er!

Jeg vurderer et øyeblikk om jeg skal fortsette og fortelle han om alle de andre symbolene. Om håndkleet han henger over stangen til dusjforhenget og ikke på knaggen etter han har dusjet.

Om kjøkkenkluten han bare slenger over krana uten å skylle av grøtrestene når han har tørket av frokostbordet.

Om sokkene som han vrenger av seg og kaster i skittentøyet som små baller, uten å rette dem ut med innsiden inn og utsiden ut.

Men jeg lar det være. Tar det en annen gang.

Jeg tar bleieveska opp fra gulvet og slenger den over skulderen. Tar Lillesnuppa på den andre armen og marsjerer ut til bilen.

Jeg kjenner hvordan mannen står og ser etter meg fra utgangsdøra. Jeg kikker bort på han i det jeg slenger igjen bakdøra etter å ha spent fast snuppa.

Han heiser skuldrene og holder håndflatene opp. "Hva var dette for noe?" sier skuldrene hans.

Hva var dette for noe, tenker jeg og pruster. Åpner døra til førersetet og setter meg inn.  Det burde du jammen forstå. Det er et symbol.

Har du opplevd at små, irriterende ting i forholdet har vokst seg så store at de har blitt et symbol på noe annet?

 

 

 

Sjokoladesnok

Stakkar Lillemann som fikk kjeft for å ha snoket i sjokoladeskapet.

Stol under åpent kjøkkenskap. Det er da typisk små barns verk...?

Og så var det mannen gitt.Jeg fant han i vaskekroken blant bøtter og skittentøy. Der stod han og mumset i seg restene etter lørdagssjokoladen.

Det endte med at mannen fikk kjeft, og Lillemann fikk sjokolade.

 

 

 

 

Er dere klare?

«Er dere klare?»

«Hø», sier mannen med nesa nedi I phonen.

«Er dere klare til å gå? Vi må være ute av døra om ti minutter».

«Hø. Ja, jeg er klar», sier mannen uten å se opp.

Han sitter på stuebordet og sjekker Facebook.

«Hvor er barna da? Er de klare?»

«Øh, ja. Tror da det», sier han og kaster et kjapt blikk utover stua før han forsvinner ned i mobilen sin igjen.

«Tror du, eller vet du», sier jeg og prøver å dempe en bølge av irritasjon. Ingen vits i å skape dårlig stemning nå. Det får vente til vi sitter i bilen. Vi har dårlig tid og må komme oss avgårde. Jeg klarer likevel ikke å kvele det enorme sukket som presser seg vei helt fra bunnen av lungene.

Ti minutter tidligere gikk jeg for å ta en dusj. Jeg spurte pent om Sjur kunne ha barna klare til jeg var ferdig.

«Jo da. Klart det», svarte han og slo av pc-en.

Jeg finner Lillemann i innkjørselen. Iført underbukse og støvler. Lillesøster står på kjøkkenet og rydder ut av kjøkkenskapet.

Takk for hjelpen, lille venn. Neste gang jeg trenger hjelp, sier jeg fra.

«Hallo! Attention please». Jeg kommer ut fra kjøkkenet med lillesøster på armen og Lillemann diltende etter.

«Kan du kle på Lillemann, vær så snill? Og tømme han?»

Ja, klart han kan. Ikke noe problem det. Sjur spretter opp fra bordkanten, legger mobilen i lomma og tar med Lillemann ut på soverommet.

Jeg vasker lillesøsters jordbær-ansikt i vasken på badet. Bytter kjolen som er full av… ett eller annet. Jordbær, tomat, kritt... Jeg er ikke helt sikker. Ny bleie får hun også.

Søt på en ettåring. Ikke like fin på en snart tre år gammel gutt...

Da jeg kommer ut i stua igjen, er mannen sporløst forsvunnet. Lillemann løper rundt med Svampebob-t-skjorte og lillesøsters hvite bleiebukse med rosa pusekatter på. Du vet, disse vide kortbuksene med strikk rundt lårene, som ser ut som ballonger for å få plass til store bleierumper.

Grøss. Var det det beste du klarte, tenker jeg, og sender den forsvunne mannen en medlidende tanke. Jeg bestemmer meg for ikke å nevne noe. Jeg har ikke tid til å bytte på Lillemann, så han får gå som han er. Litt teit, men ok.

«Er du klar?» roper jeg ut i huset.

Ingen svar.

«Sjur, hvor er du? Nå må vi gå!»

«Ja ja, jeg kommer», hører jeg fra husets aller helligste.

Jeg river opp døra til do. Og ganske riktig. Der sitter han, med i-paden.

«Sitter du på do», roper jeg vantro.

«Eh, ja», sier mannen mens han blar nedover Facebook-siden.

«Kan du lukke døra, vær så snill?»

«Vi har så dårlig tid, og så tar du deg tid til å gå på do. Nå?» Stemmen min sprekker på slutten og går opp i en lite kledelig falsett.

«Må man så må man», sier mannen og dytter igjen døra.

To minutter senere kommer han ut.

«Ok, da går vi», sier jeg og grabber bleiebagen. Den er urovekkende lett. Jeg setter den ned og titter oppi. Tom.

«Har du ikke pakket bagen?»

«Mmmm, næææi. Jeg trodde den var pakket, jeg», sier mannen mens han kikker seg rundt i stua.

«Jeeeez. Hva mente du egentlig da du svarte ja på at dere var klare til å dra», spør jeg mens jeg rasker med meg bleier, våtsevietter, ekstra skift, solkrem, solhatt, løvebamsen og et par bokser med appelsinjus.

Da jeg kommer ut inngangsdøra står mannen midt i innkjørselen og taster på mobilen sin igjen. Lillemann løper rundt og hoier mens lillesøster krabber etter en bille på bakken.

«Har du ikke satt dem i bilen?»

Sjur ser opp. Heiser på skuldrene og tar barna med ut i bilen. Spenner dem fast i hvert sitt sete.

Jeg låser døra og setter meg inn i bilen. Jeg rekker akkurat å starte motoren da Lillemann roper fra baksetet: «Tisse, tisse!»

«Tømte du han ikke», spør jeg mannen mens jeg fortsatt har hendene på rattet og ser stivt ut av frontruta.

«Mmmmneeeeiii…»

Lillemann og Sjur setter avgårde inn mot doen.

Og så har vi glemt smokker. Jeg lar hånden kjapt saumfare gulvet bak setene. Ingen smokk der. Jeg løper inn og kolliderer med lille- og store-Sjur i døra.

«Har du smokker?»

Nææææi, det har han ikke.

Jeg løper inn og endevender huset etter smokkene. Finner til slutt en i badekaret og en under senga til lillesøster.

Vi kommer oss endelig avgårde. Og vi rakk det vi skulle rekke.

Men kjære vene, er det bare meg eller betyr setningen «Ja, vi er klare» at man faktisk er klar til å gå ut av døra? Eller er det jeg som har misforstått her?

 

 

 

 

 

 

Mannens morgenkaos

Høye hyl trenger gjennom veggene, opp trappa og inn på soverommet der jeg ligger og sover. Er det snuppa? Jeg gløtter på det ene øyet. Nei, det er Lillemann. Det begynner å bli lyst ute. Jeg slenger dovent ut en arm og strekker meg etter moblien på nattbordet. Konstaterer at klokka er sju.

«Nå er det nok! Kom hit! Hvis du ikke…..mumle…..mumle…..så går du rett inn på rommet ditt!»

Jeg drar dyna over ørene og lukker øynene. Det er min sovemorgen.

Et halvt minutt senere slumrer jeg inn igjen. Mmmm, så deilig.

Har han kontroll, mon tro?

Et høyt smell røsker meg tilbake til virkeligheten. Noe gikk i gulvet. Eller i veggen. Jeg åpner øynene. Drar dyna vekk fra ørene og lytter. «Uæææææh! Uæææææh! Uæææææh!»

«Fyyyyy! Nå går du og …mumle…mumle. NÅ!»

Mere gråt.

Hva er det som skjer der nede? Og hva var det som gikk i veggen?

Stakkar Lillemann. Han gråter så sårt. Lurer på om ikke Sjur er litt vel streng med han nå. Han trenger vel ikke være så sint, tenker jeg før jeg sakte forsvinner inn i drømmeland igjen.

«Nei! Nei! Neineinei!» Dunk, bomp, bom, bombombom.

Himmel og hav. Hva skjer? Og der gråter lillesnuppa også. Åh, den gråten hennes. Den går rett inn i hjertet mitt og borer seg inn i det aller mykeste mammapunktet.

«Mammammammamma», gråter hun. «Mammammammamma».

Trøtt!

Jeg støtter meg på den ene albuen. Ser opp i taket. Venter.

Men plukk henne opp da, Sjur, tenker jeg. Stakkar, noe er galt. Hun har det vondt.

«Mammammammamma!» Jeg lukker øynene og presser peke- og tommelfingeren over neseryggen ved øyekroken.

Sjur kjefter. Lillemann roper «Nei! Nei! Neineinei!» Snuppa gråter «Mammammammamma!» Og jeg er trøtt. Skulle så gjerne sovet en time til. Nå når jeg har mulighet. Jeg legger meg ned på puta igjen. Lukker øynene. Prøver å sove. Sjur er en god far. Han vet hva han gjør.

Men hvorfor må han være så streng? Jeg setter meg opp i senga. Og hvorfor plukker han ikke opp snuppa?

Jeg ser for meg hvordan hun ligger alene på det kalde stuegulvet. Kanskje har han ikke kledd på henne ennå. Kanskje har hun slått seg. Eller klemt fingeren i døra. Hun ligger der, helt alene og gråter store tårer.

Og stakkar Lillemann. Han sitter sikkert med knærne trukket opp på stolen på rommet sitt. Mens han holder rundt bamsen sin med de små hendene sine så knokene blir hvite. Jeg ser for meg hvordan han bøyer hodet bakover og lener det inntil stolryggen mens han roper ut sin fortvilelse «Nei! Nei! Neineinei». Men det han egentlig sier er «Unnskyld, det var ikke meningen. Jeg er så liten, og forstår ikke alltid hvordan dere forventer at jeg skal oppføre meg. Kan jeg ikke få en klem? Vær så snill?»

Stakkar lillemannen min

Men Sjur, han bare kjefter. Jeg hører hvordan han går frem og tilbake. Så blir det stille. Hvorfor ble det stille? Hva gjør de nå? Hva holder de på med?

Jeg river dyna til side og går ut av senga mens jeg forbanner Sjur som ikke takler å være alene med barna.

«Hva gjør du oppe», spør han da jeg stikker det bustete hodet ned trappoppgangen.

«Jeg trodde du sov».

Sjur går rundt med snuppa på armen. Hun sutrer. Når hun ser meg, strekker hun armene mot meg. Jeg går ned trappa og tar imot henne. Hun var påkledd.

«Hva er det som skjer», spør jeg.

«Hva mener du», sier Sjur og ser rart på meg.

«Hvorfor gråter barna? Og hvorfor er du så streng?»

«Hvorfor gråter barna», sier han og himler med øynene.

«De gråter da rett som det er. Dessuten har de da ikke grått spesielt mye i dag. Bortsett fra at snuppa bæsjet og ikke ville bytte bleie. Og Lillemann ble sint fordi han ikke fikk stå på spisebordet og kaste legoklosser på katten. Det er lov å irettesette han da».

Jeg ser på klokka på veggen. Den er halv ni. Er det halvannen time siden jeg våknet? Det virker som ti minutter. Og det virker som om barna har grått hele tiden. Og at Sjur har kjeftet non-stop.

Jeg går inn på Lillemanns rom. Han står med ryggen til og drar ut skumgummi fra et lite hull i nakken på lillesøsters bamse.

Da han hører at jeg kommer inn, snur han seg og smiler fra øre til øre. «Mamma stå opp», roper han og løper mot meg. Lillesøster vil ikke dele oppmerksomheten og setter i et nytt hyl i det Lillemann når bort til oss.

«Slapp av. De har det bra. Jeg har kontroll. Hva trodde du egentlig», spør Sjur og tar lillesøster på armen.

«Nei, jeg vet ikke. Det bare hørtes ut som om… Nei, glem det. Jeg går og legger meg igjen», sier jeg og tusler opp trappen. Krabber opp i senga og trekker dyna over ørene. Han har kontroll, tenker jeg før jeg sovner igjen.

 

Klarer du å la partneren håndtere barna uten å blande deg?

Mann til besvær...og glede

”Merker du at det går mer bodylotion nå enn før eller?”

Hva? Hva var det han sa?

Jeg løfter hodet og ser mannen i døråpningen gjennom speilet. Han åpner badeskapet og henter ut tanntråden. Jeg har akkurat kommet ut av dusjen og står bøyd over det ene beinet som er plantet på dolokket med hendene er fulle av bodylotion – naken. Mannen river av en lengde tanntråd og ser opp i taket mens han piller seg mellom tennene med fingeren.

”Aj, det har satt seg fast en bit etter middagen mellom to av jekslene. Får den ikke vekk, altså”, sier han i det han går ut i gangen igjen. Jeg blir stående og se etter han et øyeblikk før jeg slenger igjen døra.

Hva var det for slags kommentar? Vel har jeg lagt på meg noen babykilo etter to tette graviditeter, men ærlig talt…

Jeg lot det gå denne gangen, som så mange andre ganger. Jeg tror nemlig ikke det er vondt ment. Jeg tror bare han ærlig talt ikke alltid tenker over hva han sier. Som den gangen da han kalte meg for ”Lille bolla mi” da jeg var høygravid og han skulle presentere meg for noen gamle kolleger vi møtte på gata. Eller da han ropte over hele stranda ”Ta også løft hodet litt, så synes ikke dobbelthaka så godt”, da han skulle ta bilde av meg og Lillemann som bygde sandslott.

Nå når vi først er inne på det, er det egentlig ganske mange ting som irriterer meg med Sjur. Han tar for eksempel altfor store biter når han spiser. Han spiser en brødskive på kun tre jafs. Trykker den inn i munnen som om noen når som helst kunne hoppe ut av buskene og rive fra han skiva. Dette igjen fører til at han bruker en evighet på å svare på spørsmålet jeg stilte rett før han tok en bit, for han har da i hvert fall manerer nok til ikke å snakke med mat i munnen.

Og når han drikker, kommer det sånne høye lyder fra halsen. Klunk, klunk, klunk. Kjempeirriterende!

Han pakker aldri inn paprikaen i plast, selv om jeg har sagt det til han hundre ganger.

Han eier ikke estetisk sans når det gjelder å kle på barna. Jeg sier at Lillemann har kledd på seg selv, når jeg tar ham til barnehagen etter at faren har vært og rotet i klesskapet.

Og så setter han klesklypene midt på klærne på klessnora så vi går rundt med klesklypemerker midt på magen.

Han snorker, og når jeg dulter borti han, blir han sur og påstår at han umulig kan ha snorket for han hadde jo ikke sovnet en gang.

Han går altfor sjelden til frisøren.

Når han drar til butikken for å handle melk, brød, egg og yoghurt, kommer han hjem med kun melk, brød og egg. Yoghurten glemte han. Hvor vanskelig kan det være? Han skulle huske fire ting!

Han hater å bytte bæsjebleie og kommer med barna til meg hver gang de har bæsjet.

Han lager merker i do uten å vaske de vekk etter seg. Og tannkremmerker i vasken.

På toppen av det hele glemte han bryllupsdagen vår i fjor! Og det var vår første!

Herr og Fru Rar

Men kjære mannen min. Jeg ville ikke ha vært disse tingene foruten. Ok, bortsett fra at du glemte bryllupsdagen vår da. Det er utilgivelig!

Men jeg elsker når du masserer nakken min etter en lang dag. Og når du lager deilig middag til meg og setter på favorittserien min mens du foreslår at vi spiser i sofaen. Eller den gangen du kom hjem med et gavekort på spa til meg. Uten noen spesiell anledning, annet enn at jeg hadde vært veldig sliten de siste ukene.

Jeg elsker å våkne opp ved siden av deg hver morgen. Og jeg kan sitte og se på deg i timevis når du leker med barna. Vi ler mye. Vi ler mange ganger hver dag, og jeg digger den rare humoren din.

Jeg må le hver gang du roper på meg for at jeg skal komme og se en video du har funnet på You Tube med morsomme katter. Du som ikke en gang likte katter før du møtte meg, og fikk klar beskjed om at med meg kommer også pusen min, Frida.

Jeg elsker deg for at du alltid stiller opp for meg. Og for at du tror på meg og respekterer meg.

I dag er det to år siden vi giftet oss.

Og jeg elsker deg, mannen min.

So close, no matter how far

Couldn't be much more from the heart

Forever trusting who we are

and nothing else matters

La mannen slippe til, eller…

Jeg biter meg i underleppa så jeg nesten begynner å blø. Ikke bare har han tatt på Snuppa den nye, rosa sommerkjolen på en helt vanlig tirsdag. Den jeg tenkte hun skulle ha på seg på bursdagen i helgen, og som kun tåler 30 graders vask.

Nå gir han henne en halv tomat også! Jeg blunker sakte og presser fingertuppene inn i lårene mine mens det røde tomatkjøttet renner nedover haka hennes, nedover halslinningen og ender som en rød dam i fanget. En dam som bare blir større og større for hver bit.

”Den blir aldri ren”, tenker jeg fortvilet. ”Aldri!”

Det sies at det er vi mødre som er skyld i uengasjerte fedre. At vi må slutte å kritisere vår bedre halvdel når han prøver å ta i et tak med barna.

Jeg tror faktisk litt på det. Noen ganger… Så jeg prøver å la mannen gå så mye på selvstyr som mulig. Jeg har selvfølgelig lært meg noen triks for å unngå de største katastrofene. Som å legge fram klærne til barna kvelden før, og håpe at han ser dem og faktisk tar dem på. Eller sørge for å handle inn barnemat og -melk selv. Og hvis mine små, diskrete triks ikke virker, prøver jeg stille spørsmål som: ”Oj, så varmt det er i dag. Tror du ikke det holder med en t-skjorte?” når han har kledd Lillemann i langermet og det er 30 varmegrader ute. Gjerne mens jeg er veldig opptatt med noe helt annet så han ikke skal tro at jeg egentlig bryr meg.

Jeg har også måttet ty til små kriseløgner når han har kledd Lillemann i hvite og blå Libero fotballshorts (De vi fikk hvis vi svarte på disse spørsmålene fra Liberoklubben) og rutete, oransje skjorte.

”Oj, du den shortsen er egentlig møkkete. Ja, jeg vet du fant den i skapet, men jeg hadde et lite uhell da jeg byttet bleie på Snuppa, og så la jeg den tilbake i klesskapet ved en feiltakelse. Så dumt av meg”.

Nei nei nei, ikke la han hoppe i vann med joggesko da! De tar jo en evighet å tørke.

Ellers har jeg mang en gang sendt Lillemann av gårde til barnehagen i kles- og fargekombinasjoner jeg ikke i min villeste fantasi  trodde et voksent menneske kunne ta på en unge.

”Se på lille mannen min, han har kledd på seg selv dag”. Jeg treffer barnehagens stiligste mamma på parkeringsplassen. Hennes prins løper foran oss i skinny jeans og svart boss t-skjorte med krage. Lillemann har på seg en slitt skjelett-t-skjorte og grønne fløyelsshorts.

Sånn ser det ut når mannen har lagt på sengetøy - helt alene...

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lagt Snuppa med vått hår som aldri tørker fordi mannen ikke har skylt ut balsamen skikkelig etter kveldsbadet. Eller kloret meg fast i sengen på morgenen for ikke å gå ned og blande meg inn når jeg hører at barna gråtende får kjeft for noe. Det er rart hvor mye verre kjeften høres ut når det er andre enn en selv som deler den ut.

Men jeg holder ut. Og jeg tror faktisk jeg får igjen for det. Ikke i form av rene, velkledde barn. Men som en stor avlastning i husarbeidet og barneoppdragelsen.

Jeg fikk meg forresten litt av en overraskelse her om dagen da jeg sto bøyd over oppvaskmaskinen og stablet inn glass etter middagen.

”Nei, men stopp! Hvordan er det du setter de glassene? Det blir jo ikke plass til noen ting når du setter de sånn. Oppvasken må systematiseres. Det må du jammen du skjønne også, selv om du er totalt blottet for organiseringsevner. Du må tenke litt effektivt vet du”, sier mannen og tapper seg på tinningen med pekefingeren mens han skubber meg vekk.

Jeg ser forskrekket på han og kan ikke hjelpe for at haka faller litt ned. ”Såpass, ja”.

Siden har jeg ikke vært i nærheten av den oppvaskmaskinen.

Mannens bæreplikt

”Jeg har faktisk båret henne i ni måneder. Og da kunne jeg ikke legge henne fra meg ett sekund!”

Jeg rekker ut armene med en dinglende ettåring mot mannen. ”Ba ba ba”, sier hun og spreller med både armer og bein som en liten hjulvisp.

Mannen tar imot henne og gir meg et oppgitt blikk. ”Hvor lenge skal du egentlig bruke det der argumentet?”

Vi er på Habaneras, et utendørs shoppingsenter i Torrevieja. Vi har glemt både vogn og bæresele hjemme. Lillemann hviner der han sitter på en hest som vugger frem og tilbake, etter jeg la en euro på den.

”Dessuten ammet jeg henne i seks måneder etterpå, og da var hun klistret til meg 24 timer i døgnet”, roper jeg etter mannen som er på vei inn i en mobil-butikk med Snuppa på armen. Hørte han det? Ja, jeg tror det. Han har uansett hørt det før. Ganske mange ganger egentlig.

Jeg tar et kjapt regnestykke i hodet: 9 + 6, det blir 15 måneder det. Snuppa er akkurat ett år. Da kan jeg bruke det argumentet i tre måneder til.

Vi går for å få oss noe å spise før vi drar hjem. Setter oss på tapasrestauranten i andre etasje. Glemte helt at de ikke hadde barnestoler der. Men jeg er sulten og orker ikke gå videre før jeg får noe mat. Snuppa  sitter godt på manens fang. Lillemann dingler med beina fra en voksenstol.

”Jeg tok henne faktisk en del da du ammet”, sier mannen og setter tenna i en pimiento – en fylt paprika. Fyllet skvises ut i andre enden og renner ned på t-skjorta til Snuppa.

”Ja ha? Det var bare helt til hun ga fra seg den minste lyd det. For da var hun helt sikkert sulten, og kom rett tilbake til meg”, sier jeg og søler paprikafyll på min egen t-skjorte.

Etter et kjapt måltid er vi på vei til bilen som står parkert en halv kilometer unna. Snuppas bein gynger opp og ned på hver side av mannens hofte. Helt i takt med skrittene hans.

”Mamma, bæje”. Lilleman strekker armene opp mot meg og vifter med fingrene. ”Nei, lille venn. Du må gå selv”, sier jeg og går videre. ”Mamma, bæje”, roper han og setter seg pal ned på asfalten. Jeg vet hva som venter. Enten bærer jeg han, eller så må jeg slepe en hylende unge etter meg hele veien til bilen.

Jeg kaster et blikk bort på mannen. Han prøver å la være, men klarer likevel ikke å skjule ett smil. Ingen nåde å få. Jeg har nok strukket strikken litt langt. Lillemann strekker igjen armene mot meg. Jeg løfter han opp.

Mannen går med lette skritt med den fjærlette prinsessa i armene. Jeg prøver å holde

følge, men arveprinsen har blitt stor og tung. Sola steiker. Jeg tørker en svettedråpe fra pannen og fjerner Lillemanns finger fra øret for sjette gang.

Neste gang tar jeg frøkna selv og dropper gravid- og ammeargumentet.

 

 

Hva synes du? Har mannen bæreplikt?

 

 

hits