Frittgående barn

Kjære foreldre, ikke undervurder barna

«Wohoo, jeg vinner!» roper jenta mens hun løper oppover kanten på den skrå muren. Hun plasserer det ene benet stødig foran det andre på vei oppover mens hun strekker armene ut til hver sin side og vifter med fingrene.

Jeg vil tippe hun er en fem, seks år.


 

Når hun når toppen, snur hun seg og smiler til broren sin som kommer trampende bak henne. Han er omtrent på samme alder. Kanskje ett år eller to eldre.

Han tar igjen søsteren sin på toppen av muren, og sammen tar de sats og hopper ned. De treffer bakken med et dunk, ramler og ruller rundt i gresset så armer og bein står alle veier. Det er umulig å se hva som er opp og ned på dem.

Latteren høres ut som erter som triller nedover et vaskebrett.

«Hey, neste gang må vi prøve å stå», roper broren og er allerede på vei bort til den lave enden av muren.

 


Jo da, det er lengre ned på baksiden enn på framsiden. Men dog ...

 

Så kommer det jeg vil tro er foreldrene. Mammaen iler bort til muren og griper sønnens hånd.  

«Vær forsiktig», sier hun.

«Du kan ramle og slå deg. Muren er høy».

Faren kommer også bort og nikker taktfast med hodet. De står og prater en liten stund og jeg kan se at foreldrene vurderer om det er greit at barna balanserer på muren.

Foreldrene ender opp med å gå ved siden av muren og leie hvert sitt barn oppover, for så å holde dem rundt livet når de kommer på toppen og løfte dem i et svev ned til bakken med et entusiastisk «Wiiiiiiii».

Hva skjedde med de to tøffe, selvsikre, klatrebarna? De som løp opp muren med stødige skritt og hoppet ned til ertetrillende-latter?

De ble plutselig veldig usikre og redde. Med hånden godt plassert i mamma og pappas trygge hånd, vinglet de forsiktig oppover muren. Sakte, usikkert og nølende med flakkende blikk. Smilet og latteren forsvant sammen med motet og mestringsfølelsen.

Det er ikke første gang jeg opplever liknende ting.

I den samme parken er det en liten klatrevegg. Den er ikke mer enn et par meter høy, og er skrå, slik at barna umulig kan ramle ned. Mister de fotfestet, sklir de bare ned på magen. Eller på rumpa.

 


 

En liten gutt på rundt tre år prøvde seg på klatreveggen. Han satt seg på rumpa og klatret sakte oppover med armene bak seg og beina i bøy. Han kom ikke langt før pappaen var på plass.

«Nei, kjære deg, du må snu deg. Du kan ikke klatre med rumpa ned, da ser du ikke, og så får du ikke skikkelig tak».

Så viste han gutten hvordan han skulle klatre. Hvordan vi voksne mener at man bør klatre. Hva som ser mest logisk og sikkert ut i våre fornuftige, men akk så kjedelige voksne øyne.

Gutten snudde seg rundt. Og han kom til topps. Dog med pappas trygge hånd godt plassert under baken.

Les også hva jeg opplevde på et lekerom i fjor høst: Kan barn leke feil?

Da vi var på et av landets vitensentre for ikke så lenge siden, fikk en liten, glad gutt streng beskjed fra mammaen sin om ikke å hoppe fra den halvmeter høye kanten og ned på putene på gulvet.

«Vil du vi skal tilbringe kvelden på legevakten?», spurte hun med strengt blikk og stram pekefinger. Den lille, glade gutten så skamfullt ned i bakken, ristet på hodet og satt rumpa trygt ned på en av putene.

Jeg kan fortelle hundrevis av liknende historier. Etter jeg fikk barn selv, og begynte å vanke på steder der andre barn og foreldre også vanker, hører jeg «Nei, nei» og «Vær forsiktig» over alt hvor jeg snur meg.

«Ikke klatre så høyt, du kan falle ned».

«Ikke løp så fort, du kan snuble».

«Ikke sykle så raskt, du kan ramle og slå deg».

 


 

Kjære foreldre, hva er det egentlig vi holder på med?

Jeg skjønner at dette behovet for kontroll og beskyttelse bunner ut i en grenseløs kjærlighet til barna våre. Jeg mener, barna våre er det kjæreste vi har. De er vårt alt. Og det er helt normalt å ville beskytte noe som vi er så glad i.

Men jeg tror samtidig vi tar fra barna våre mye av gleden ved å være barn. Barndommen handler i veldig stor grad om å utforske, teste grenser, om mestring og om å bli kjent med sin egen kropp.

Ellen Beate Hansen Sandseter ved Dronning Mauds Minne Høgskole, forsker på spennings- og risikofylt lek blant barn i barnehagealder. Sammen med psykolog Leif Edward Ottesen Kennair, har hun forsket på om barn som faller ned fra et tre og brekker benet, eller unger som nesten har druknet, har angst som voksne.

Svaret er et klart og tydelig NEI. Det er faktisk motsatt. Det er de barna som aldri fikk lov til å klatre i trærne eller leke ved vannet som er overrepresentert blant dem som har angst som voksne.

 


 

Så kjære foreldre, ikke undervurder barna.

De tåler en støyt. De tåler å slå seg. De tåler både skrubbsår og en forstuet fot. Ja, de tåler til og med neseblod og en brukket arm også.

Spørsmålet er hvor godt de tåler aldri å få leke fritt, klatre, løpe, balansere og hoppe uten at vi foreldre står der med en trygg hånd og ber dem om å være forsiktig.

Les også: Kjære foreldre, ikke slukk stjernene

Les også: Den magiske barndommen

 

 

PS: I boka mi Føkk lykke! skriver jeg mer om overbeskyttede barn og hvilke konsekvenser det får for den oppvoksende generasjon. 

Kjøp den her

 

PSS: For flere oppdateringer fra en familie med frittgående barn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Trampoline-regler? Nei takk!

Så fort sola smiler, snøen kryper unna, gresset spirer og barnelatter atter høres over hele nabolaget, lyser trampoline-advarslene mot oss.

 


 

Trampolina er farlig! Barna kan slå seg! De kan få vondt! De kan få nakkeskader! De kan brekke noe!

Og så kommer alle disse artiklene om hvor farlig trampolina er, og hvordan barna skal hoppe «riktig».

Familieverden har for eksempel en artikkel ute nå, der de foreslår noen kjøreregler:

1. Hvor mange skal hoppe samtidig?

Jo flere som hopper samtidig, jo større er risikoen for å bli skadd.

2. Store og små samtidig?

Hvis det er stor forskjell på vekten til de som hopper, er de minste spesielt utsatt for skader. Ta hensyn til de minste, bytt på å hoppe slik at alle slipper til.

3. Hvem får lov til å hoppe?

Som eier av trampolinen, er du ansvarlig for alle som hopper på den. Skal venner som vil hoppe spørre om lov hjemme først?

4. Hva kan de voksne bestemme?

Voksne bør vurdere ferdighet og følge med når barn hopper. De voksne har ansvaret, og må stoppe leken dersom den går over styr.

5. Hva er lov og ikke lov?

Bli enige om hvilke regler som gjelder for turning og lek på trampolinen. Salto på trampolinen kan gi alvorlige nakkeskader dersom det går galt.

 

Og jeg som jubler hver gang trampisen blir tatt fram om våren. Endelig kan jeg slappe av i vårsola med kaffekoppen min på verandaen mens barnelatteren blander seg med boink, boink, boink-lyder.

Men så viser det seg altså, at jeg ikke bare må lage en hel haug med regler for barna, jeg må også følge med på dem når de hopper. Jeg må sitte og passe på at de ikke hopper for mange på en gang. Jeg må passe på at lillesøster ikke hopper samtidig som storebror, siden de har ulik vekt. Jeg må vurdere ferdighetene til barna, passe på at de ikke turner for voldsomt, at de ikke prøver seg på en salto og så må jeg stoppe leken hvis den «går over styr».

Virkelig?

Ikke bare bruker vi trampolinen feil, jeg har også lært barna å sykle helt feil. Trygg Trafikk har nemlig lager regler for hvordan vi skal lære barna våre å sykle slik at de ikke skader seg. 

Snakk om å undervurdere barna!

Hva med å la barna få teste ferdighetene og grensene sine selv? Hva med å la barna finne ut på egen hånd at de kan skalle hodene sammen og få vondt hvis de hopper for mange samtidig. Hva med å la barna få stoppe leken selv hvis den går over styr? Hva med å ha tillit til at barna er relativt kompetente (vel, i hvert fall av og til) små mennesker som klarer å hoppe på en trampoline uten at en voksen lager regler og sitter og følger med på dem.

I Familieverdens artikkel, får vi vite at det er kjempeviktig å tenke skadeforebygging. For barn skader seg på trampolina. Ganske ofte, faktisk.

Og så lar de Sigmund Clementz som jobber i forsikringsselskapet If få slippe til og fortelle oss hvor farlig trampolina er samtidig som han anbefaler oss å kjøpe en barneforsikring. Hvilket er en helt unødvendig forsikring å bruke penger på. Barn trenger ikke en egen barneforsikring!

Selvfølgelig vil Clementz gjøre trampolinehopping til noe fryktelig farlig. Han skal jo selge forsikringer! Han vil at vi foreldre skal bli så engstelig at vi sporenstreks går inn på nettet og kjøper en tullete og helt unødvendig forsikring.

Videre i artikkelen sier Clementz at halvparten av skadene selskapet har fått melding om, er i kategorien alvorlige, og at det har vært nødvendig med sykehusopphold i inntil to døgn.

Wow, sykehusopphold i inntil to døgn etter trampoline-lek. Det hørtes fryktelig skummelt ut.

Men er det virkelig vanlig?

Nei, for lenger ned i artikkelen kommer det frem at det kun er snakk om èn hendelse (i 2008) der ett barn måtte ligge på sykehuset i to døgn etter å ha hoppet på en trampoline.

Les også: Dette skader barnet ditt (Ikke les denne hvis du er lettskremt)

Men så slipper de heldigvis en litt mer fornuftig person til. Berit Jaritz i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), forteller at hvis man måler antall skader i forhold til hvor mye barn faktisk hopper på trampolina, så er det egentlig ikke snakk om så mange skader. Trampolina er visst ikke så veldig farlig likevel. De fleste barn skader seg på sports- og idrettsområder. Ikke på trampisen. Er du redd for at barna dine skal skade seg, er det med andre ord større sjanse for at det skjer på fotballtreninga eller på turninga enn på trampolinen.

Dessuten, er det ikke helt normalt at barn skader seg litt, da? Det er prisen vi må betale for at barna skal få en fri og aktiv barndom uten voksne som henger over dem og lager tullete regler og prenter inn i dem alt som er farlig. Jeg har også trua på at barn som får lov til å skade seg litt, blir bedre rustet til å takle såkalte farer.

Jeg er i hvert fall villig til å betale den prisen. Både for å få glade og aktive barn som lærer å finne grensene sine selv, og for å få drikke den kaffekoppen i fred og ro uten å måtte passe på at barna ikke skader seg. 

Har dere trampoline-regler?

Les også: Kjære foreldre, ikke slukk stjernene

 

Les mer om tullete skremselspropaganda og frittgående barn i boka mi Føkk lykke! 

Kjøp den her

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie uten trampoline-regler, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kan barn leke feil?

«Nei, nei. Ikke sånn. De putene har vi ikke lagt frem for at dere skal leke putekrig med dem. De har vi lagt frem for at dere skal sitte på dem», sier damen og samler sammen alle de fargerike putene som ligger spredt utover lekerommet.

 

 


 

 

Hun legger dem på gulvet inntil veggen og forteller barna nok en gang at putene ligger der for at de skal sitte på dem. Ikke løpe rundt med dem, ikke kaste dem på hverandre, ikke hoppe på dem, ikke danse med dem, men sitte på dem. Kun sitte på dem.

I samme rom er det også plassert ut tre runde telt. Det ene teltet ligger på siden. Inni krabber en liten gutt slik at teltet ruller rundt og rundt. Nesten som en hamster i et hamsterhjul.

«Nei, nei. Ikke sånn», sier damen og titter inn i teltet.

«Disse teltene skal stå på gulvet, og så kan dere sitte inni dem. Ikke krabbe rundt med dem. Sitte inni».

Jeg må holde meg fast i stolen for ikke å gå bort til damen og fortelle henne at man ikke kan fortelle barn hvordan de skal leke. At man ikke kan strø et lekerom fullt av kule, fargerike puter og forvente at barna skal sitte på dem.

At man ikke kan plassere ut telt og andre leker og forvente at barna skal leke med lekene slik hun har bestemt. Slik voksne mener barna bør leke med lekene.   

Snakk om å drepe all moro. Snakk om fullstendig å ødelegge barnas fantasi og kreativitet.

I dag er alle leker designet for å bli lekt med på en spesiell måte. Da mine foreldre var barn, lekte de med pinner, steiner og kongler. Da jeg var liten lekte vi stort sett rollespill, eller forskjellige leker utendørs som boksen går, gjemsel eller sisten.

Går man i en lekebutikk i dag, finner man hundrevis, ja tusenvis av leker som skal lekes med på akkurat den og den måten. Leker som har et bestemt formål. Leker med bruksanvisning, slik at vi voksne kan lese oss frem til hvordan barnet skal leke med leken.

 


 

 

Jeg blir glad hver gang jeg ser barn som leker slik de ikke egentlig skal leke. Da er det håp likevel, tenker jeg.

Helt til det kommer en voksen etter, og irettesetter barna fordi de leker feil. Da blir jeg faktisk litt trist.

For går det egentlig an å leke feil?

 

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag 

Les også: La barna få leke voldsom lek

Les også: Noen ganger funker det best å vise fingern og rope faen

 

PS: For flere oppdateringer om frittgående, kreative barn som leker "feil", følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Hva er egentlig kvalitetstid for barn?

Hvis jeg sier kvalitetstid med barna. Hva tenker du da?

Mange vil nok tenke å gjøre noe helt spesielt sammen. Gjøre litt ekstra ut av det. Kanskje gå på teater. Bake boller sammen. Eller gå i svømmehallen.

 


 

 

Side2-journalist Guro Holmene spurte datteren sin syv dager på rad hva hun ville finne på etter barnehagen og i helgen.

Les artikkelen hennes her

Selv hadde hun planene klare. Og på lista stod både botanisk hage, svømmehall, kafé, mate ender, gå på lekeplassen og besøke venner.

Jenta selv, ville stort sett bare leke i bakgården.

Inspiret av Guro, spurte jeg barna mine det samme spørsmålet. Hva vil dere finne på i helgen?

 

Her er deres svar.

Sønn på fem, snart seks år:

Sparke fotball på banen utenfor skolen.

Se en film. Helst Småspioner, hvis den ikke blir for skummel for lillesøster, da.

Leke med vennene mine. Kanskje hoppe på trampolina

Skrive brev til morfar og onkel Marius.

Sykle.

Sa jeg sparke fotball?

 

Datter på fire år:

Pusle puslespill.

Spille Villkatten (Brettspill)

At far holder meg opp ned og kiler meg.

Spise en Lollipop.

Leke med Lilly (Bamsen)

At alle sammen snurrer rundt og rundt fort. Men på tur da, slik at vi ikke krasjer.

 


 

 

Jeg er også intervjuet i artikkelen, og jeg sier jeg tror mange av oss føler at vi må legge planer om fine, morsomme og koselige ting vi skal gjøre sammen med barna for å bøte på den dårlige samvittigheten de fleste av oss kjenner på.

Den dårlige samvittigheten som sier at vi ikke ser barna våre nok og ikke har nok tid med dem. Når vi først er sammen, er det ikke nok med vanlig tid, vi må ha kvalitetstid, må vite.

Men hva er egentlig kvalitetstid? Jeg vet hva det er for oss voksne. Det er å gjøre noe spesielt sammen. Men hva er kvalitetstid for barn?

Jeg har tidligere skrevet om den slitsomme kvalitetstiden.

Jeg tror det viktigste for barn er tid med foreldrene. Ikke kvalitetstid, men hverdagstid. Det er ikke så viktig hva man gjør, bare man er sammen.

Det kan være å gjøre husarbeid med en unge på slep. Det kan være å rydde i garasjen, mens ungene leker med det gamle skrapet vi finner. Eller det kan være å gjøre helt enkle og hverdagslige ting sammen som å spille et spill, prate sammen, tøyse eller bare tusle rundt i nabolaget.

Av og tid har vi såkalt kvalitetstid uten å gjøre noe sammen også. Femåringen kan stå i innkjørselen og øve på straffespark mot garasjedøra mens jeg rydder i bilen. Kanskje setter jeg meg ned på verandaen med avisa og en kopp kaffe også.

Kvalitetstid for meg handler ikke om å gjøre noe hele tiden. Ei heller om å se på barna hele tiden. For meg er kvalitetstid bare å være sammen. Ikke oppå hverandre, men likevel sammen.

Så hender det selvfølgelig at vi også tar en tur i svømmehallen, baker boller sammen og drar på spennende helgeturer.

Men det er ikke et must for å ha det fint sammen.

Og helt ærlig, de helgene vi liker aller best, er de helt uten planer.

 

Les også: Den slitsomme kvalitetstiden

Les også: Stadig flere barn blir utbrent

Les også: Gi barna barndommen tilbake

 

Hva er kvalitetstid for dere?

 

PS: For flere oppdateringer om hverdagstid, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Det er neimen ikke lett å være barn idag

 

Vi voksne har laget en temmelig trang boks for hvordan barn skal være. For hva som er akseptabel utvikling og oppførsel, og hva som er unormalt og som dermed bør fikses. 

Barna våre blir fulgt nøye med på fra det øyeblikk de blir født. De blir testet og sjekket gjennom hele oppveksten. Vi krysser av i skjemaer og sjekker opp mot «normalen». 

 

 

Man bør være aktiv. Det er viktig. Men man bør ikke være for aktiv. Det går en grense mellom å være aktiv og ha maur i rumpa. Førstnevnte er bra. Sistnevnte er ikke bra.  

Man må klare å sitte stille i lange perioder. Det er viktig, spesielt når man begynner på skolen. Men man skal ikke sitte for stille. Og heller ikke for lenge. Da er man inaktiv, og blir sparket ut av de voksne med beskjed om å være mer aktiv. 

Man bør ikke leke for voldsomt. Vi må passe oss så ingen får vondt og begynner å gråte. Men litt voldsom lek er greit. Sånn passe voldsom. Spesielt hvis man er gutt. Samtidig bør man ikke leke for stille og rolig heller. I hvert fall ikke hele tiden. Og i hvert fall ikke alene. De voksne mener det er et problem dersom man leker for stille og for rolig ... alene ... for mye.

Man bør ikke være for utadvendt. Da kan man bli oppfattet som frekk. Men man skal ikke være for innadvendt heller. Man må jo være sosial og klare å få nye venner.

Man bør vokte seg vel for å være sint. I hvert fall for sint. Temperament noe man må lære seg å kontrollere tidlig. Altfor tidlig. Men noe temperament må man ha. Hvis ikke blir man selvutslettende. Og det er heller ikke bra.

Og blir man først sint, er det viktig at man blir sint på den riktige måten. På en måte de voksne syns er greit. Aller helst bør man bare gå inn på rommet sitt og være sint der. Slik at ingen voksne ser det. 

Det samme gjelder når man er redd. Da må man også passe på å reagere slik de voksne syns er greit. Det er for eksempel ikke greit å reagere med sinne når man egentlig er redd. 

Man bør høre på de voksne og følge deres regler og grenser. Men ikke hele tiden. Man bør nemlig vise at man har en egen vilje også. Og at man kan tenke selv. 

Man bør si fra hvis andre gjør noe man ikke liker. Det er viktig å ha egne definerte grenser. Men man bør ikke ha for mange grenser. 

Man bør stille spørsmål og være nysgjerrig. Men ikke for mye, og ikke for ofte. Når mamma eller læreren sier: "Fordi det bare er sånn" eller "Fordi jeg sier det" bør man ikke stille spørsmål. Selv om man ikke forstår hvorfor. Da kan man bli oppfattet som vanskelig.

Videre  har de voksne bestemt at barnebursdager er kjempegøy.  Akkurat som tivoli, lekeland, forestillinger og show og andre steder og situasjoner der mange barn møtes og løper og roper og skriker. Liker man ikke masse barn, bevegelse, lys og lyd, står man i fare for å bli kalt reservert. For reservert. Det kan være et problem. 

Det kan også være et problem dersom man gråter lett, aldri gråter, trenger lite søvn, trenger mye søvn, lærer sakte, lærer altfor fort, spiser lite, spiser mye, snakker lite, snakker mye, blir lett såret, aldri blir såret, trenger mye kos, ikke trenger noe kos, har mye energi eller har lite energi. 

 

Nei, det er ikke lett å være barn i dag. 

Normal-boksen er blitt så veldig, veldig trang. 

 

Les også: Er det greit å bli sint?

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Les også: Må barn sitte stille for å lære?

 

Tror du det er lett å være barn i dag?

 

PS: For flere oppdateringer om en helt normal familie som ikke passer inn i normal-boksen, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

GPS-sporing av barn - et overgrep

Hele seks av ti foreldre syns det er helt greit å utstyre barna sine med GPS for å kunne spore hvor de er. 

Det skriver Aftenposten.no

 

GPS

 

Jeg mener GPS-sporing av barn er et overgrep mot barnet.

Barn i dag blir overvåket 24 timer i døgnet. Vi henger over barna våre fra morgen til kveld.

Vi fjerner alle fysiske farer, slik at de ikke skal skade seg.

Vi organiserer fritiden deres og tar dermed bort den frie gateleken med venner. Leken der barna styrer selv. Leken der barna på egen hånd lærer å mekle, løse problemer og bli venner igjen etter krangler, uten at en trener eller en annen voksen lager regler og ordner opp.

Vi sender barna på SFO etter skolen slik at de skal slippe å være alene hjemme.

Vi organiserer og tilrettelegger fritiden deres slik at de ikke skal kjede seg.

Vi GPS-sporer de, slik at de ikke skal gå seg bort eller komme for sent til skolen eller til middag.

Vi later som det er til barnas eget beste. Vi later som at vi gjør alt dette fordi vi er gode foreldre som bare ønsker barna våre alt godt.

Men sannheten er at vi gjør det for å føle oss vel selv. For å slippe å kjenne på den dårlige samvittigheten som melder seg når vi ikke har full kontroll på barna våre. Vi gjør det for å slippe å gå rundt og være redd for at barna våre skal skade seg eller forsvinne på skoleveien. (Hvor mange barn forsvinner egentlig på skoleveien i Norge i dag?) Vi gjør det for å slippe å forholde oss til alt som er vanskelig, vondt, usikkert og utenfor vår kontroll.

Og mens vi voksne tilfredsstiller oss selv og våre behov for kontroll, frarøver vi barna våre friheten og gleden ved å være barn.

Vi frarøver barna våre muligheten til og utforske sine egne grenser. Til å klatre litt for høyt, og ramle ned og slå seg. Slik at de neste gang vet hvor høyt de faktisk burde klatre.

Vi frarøver barna våre å føle mestring.

Vi frarøver barna våre den deilige følelsen av å være alene hjemme uten at noen voksne henger over en.

Vi frarøver dem evnen til å kjede seg.

Vi frarøver dem evnen til å lære å løse konflikter med venner på egen hånd.

Vi frarøver barna våre retten til å føle spenning, risiko og mestring. Og vi frarøver dem retten til å være trist, lei, ensom, sjalu, sint og alle andre vonde følelser som vi voksne er så redd for at barna våre skal føle. Vi vil jo ha lykkelige, harmoniske barn. Hele tiden!

Vi undervurderer barna våre kraftig, og viser dem null tillit i vår egoistiske søken etter å tilfredsstille oss selv.

La barna få slå seg, bli redd, gå seg vill, være sint, krangle, sloss, tryne, gjøre rampestreker og glemme tiden. La dem få prøve og feile og finne løsninger selv.

La barn få være barn!

 

Les også: Kjære foreldre, ikke slukk stjernene

Les også: Stadig flere barn blir utbrent

Les også: Slipp barna fri

 

PS: For flere oppdateringer om frittgående barn, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

  

 

.

Dette skader barnet ditt!

Gjør du dette, skader du barnet ditt for livet.

Det skal nemlig ingen ting til før barn blir skadet. 

 

Mad Boy with a Balloon Hat
Licensed from: Creatista / yayimages.com

 

 

I hvert fall hvis vi skal tro alle artiklene i avisene og magasinene som iherdig forteller oss foreldre om alt vi gjør galt og alt som gir barna våre skader for livet.

Dagens foreldregenerasjon blir bombardert med skremselspropaganda på nett, i aviser og i mamma- og foreldremagasiner. 

Jo da, det er helt sikkert mye vi gjør som er både dumt og uheldig. Men at barna våre blir direkte skadet av at vi gir dem rosiner, sender dem i barnehagen, ser på tv, spiller på nettbrett og lakker neglene, det synes jeg er litt rart. 

Her er et lite knippe artikler som forteller oss alt som er skadelig for barn:

 

 

Fra Familieverden.no

 

Okei. Denne første her har vi sett i mange forskjellige variasjoner. Grenseløse foreldre skader barna sine. Shame on you! (And me)

 

 

Bergens Tidende

 

 

Jo da, vi vet  jo at røyking skader barna. Men for livet ... Ja, okei. For livet. Skal ikke argumentere mot det. 

Men når vi da faktisk tar konsekvensene av dette, og går ut og røyker, da møter vi pokker meg på denne overskriften:

 

 

VG.no

 

 

Men over til noe annet. La oss se på de virkelig store og alvorlige skadene vi foreldre gir barna våre:

 


Aftenposten

 

Kardemomme by selvfølgelig. Grisefarlig! Pass på, foreldre. 

 

 

Foreldre.no

 

Oh no. Tenker tilbake på alle de gangene barna og jeg har lakket neglene sammen. Eller de gangene de har lånt leppepomaden min, stjålet lipglossen og smurt seg inn med bodylotionen min. 

 

 

 

Dagbladet.no

 

Soltabber skader barna, ja. Her har jeg garantert gjort noen tabber. Enda mer skade på barna. Hvordan skal dette ende?

 

Nettavisen.no

Hva? Er rosiner og ris skadelig for barna? I bunn og grunn, er ikke all mat mer eller mindre skadelig for barna?  

 

 

 

Dagbladet.no

 

Åh nei. Sommerferien og?

 

 


Familieverden.no

 

Nå kjenner jeg at jeg begynner å få skikkelig dårlig samvittighet. 

Men nå kommer vi til alle artiklene om nettbrett, tv og mobil da. Akkurat på dette området er løpet kjørt for vår del, så her er det bare å innse at barna mine er totalskadet:

  

 


TV2.no

 Farlig, farlig!

 


VG.no

 

 Je je ...

 

Vårt land

South Park, ja. Så klart. 

 

 

 

VG.no

 

Bakgrunns-tv? Seriøst? Skadelig? Ikke bare litt uheldig, men direkte skadelig? 

Og så har vi de artiklene som virkelig setter seg som en klam hånd rundt hjertet vårt: 

 

Dagbladet.no

 

Ouff. Sånne advarsler svir. Dette har vi jo ingen kontroll over.

Denne og:

 


Side2.no

 

 

Og vi fortsetter:

 

Dinside.no

 

Ups, Skyldig igjen. Små sko.

Og så denne da (knis):

iTromsø

 

 

Himmel og hav! Er det noe rart foreldre i dag blir usikre? Det er jo kul umulig å gjøre noe riktig. 

Men ingen vil jo skade barna sine. Vi vil jo gjøre så godt vi kan. Barna er jo det kjæreste og mest verdifulle vi har. Så vi strekker oss litt ekstra da, og passer ekstra godt på, mens overskriftene om alt som skader barna våre ringer i bakhodet.

Helt til denne overskriften dukker opp:

 

Fredrikstad Blad

 

 

Og der. Akkurat der, gir jeg opp. 

Skader du barna dine?

 

Les også: Ro ned kostholdtyranniet!

Les også: Slik lærer du barnet ditt å sykle (Åh, søren)

Les også: Hva gjør jeg feil?

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt skadelige familieliv, som for øvrig inneholder både rosiner, bakgrunns-tv og sommerferie, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

PSS: Og du, vil du virkelig se hvor skadelig vi lever, kan du følge oss på Snap også: Casa Kaos

 

 

 

 

 

.

Kjære foreldre - ikke slukk stjernene

Det er farlig å klatre i trær. Man kan ramle ned.

Det er farlig å skli også. Man kan få vondt i rumpa hvis man sklir for fort på sklia og ikke lander på føttene.

Og hvis man ikke ser seg for, kan man slå hodet i huska.

 


 

 

For ikke å snakke om alt som kan skje på en tur i skogen. Man kan snuble i seige røtter og få skrubbsår på knærne. Man kan ripe seg opp på pinner, få blader i øynene, tråkke i myr og bli våt på føttene, og kanskje til og med bli angrepet av maur!

I følge TV2, åpner flere barnehager nå dørene etter sommerferien med nye forbud mot både å klatre i trær og å gå på tur i skogen.

Det er heller ikke lenger nok å polstre lekeapparateme og ha EU-godkjente underlag. Nå fjerner like så godt barnehagene lekeapparatene, slik at de ikke under noen omstendigheter kan utgjøre noen fare for barna. 

Årsaken er blant annet press fra foreldre som er livredd for at barna deres skal skade seg i barnehagen.

Ellen Beate Hansen Sandseter ved Dronning Mauds Minne Høgskole, forsker på spennings- og risikofylt lek blant barn i barnehagealder.

Hun sier til TV2 at hun de siste årene har observert en sikkerhetsopptrapping hun mener kan være uheldig for barnas utvikling:

«Flere barnehager har endret på uteområdet, og blant annet fjernet flere lekeapparater. Det er innført regler mot å klatre i trær. Flere barnehager drar ikke lenger i nærheten av sjø og vann, og har sluttet å dra på tur i skog og mark», sier hun i artikkelen.

  


 

 

Vi bodde i Spania i to år da barna vår små. Eldstemann gikk i spansk barnehage.

Jeg husker jeg spurte da jeg leverte han første dagen, om jeg skulle ta med støvler. Da så pedagogen rart på meg og lurte på hvorfor i alle dager jeg mente han trengte støvler.

Nei, hvis dere skal ut når det regner, svarte jeg. Da lo hun godt, ristet på hodet så de mørke krøllene danset, og sa overrasket at de gikk da ikke ut når det regnet.

I Spania går ikke barnehagebarn på tur. Mange går ikke ut i det hele tatt. Foreldrene liker det ikke.

Våre barn var heldig. For var det opphold, ikke for sterk sol, ikke for mye vind, ikke for varmt og ikke for kaldt, hendte det de tok en tur ut i «hagen». Uteområdet var en liten inngjerdet plass med kunstgress på bakken. Ingen lekeapparater, ingen husker eller sklier, ingen trær, ingen planter, ingen ting å klatre i. Ingen ting å skade seg på.

Dette var en relativt dyr privat barnehage, og gikk for å være en av de beste i området. Og det var den også. Sett med spanske øyne. For i Spania er en god barnehage en barnehage som leverer barna tilbake til foreldrene rene og hele uten møkkete klær, uten skrubbsår og uten plaster. Det var slik spanske foreldre ville ha det.

Gutten min hadde det greit nok, han. Han visste jo ikke om noe annet. Han ble en reser på å fargelegge. Og han ble råflink til å tegne, klippe, lime og male.

Men han hadde aldri stjerner i øynene da han kom tuslende og møtte meg i døra etter endt barnehagedag.

De to siste årene har han gått i norsk barnehage.

Han kommer som regel løpende mot meg over gårdsplassen, med armene veivende over hodet, og hopper opp på meg før jeg får lukket grinden bak meg.

Han forteller stolt at han reddet en hard ball med nesa og det ene øyet da han stod keeper. Så viser han meg kulen i panna og forteller med hele kroppen hvordan han gikk rett i bakken da ballen traff han, men at hey, han reddet ballen!

Han sammenlikner skrubbsår med lillesøsteren sin i bilen hjem og han teller blåmerker på leggene før han sovner.

 


 

 

Han forteller lange usammenhengende historier om at han klatret opp på en så stor stein at han var usikker på om han noen gang ville komme ned igjen.

Han forteller på både utpust og innpust om marken han fant under en stein, om den store rota i skogen de kaller for blekkspruten og om mauren han kom til å spise da de grillet pølser på bål.

Og de stjernene, akkurat de stjernene, ønsker jeg virkelig at alle foreldre skal få se i sine barns øyne når de henter dem i barnehagen. 

Jeg synes det er ufattelig trist derom neste generasjon barn ikke får gå på tur i skogen i barnehagen fordi de kan snuble i ei rot.

Ellen Beate Hansen Sandseter og psykolog Leif Edward Ottesen Kennair, har forsket på om barn som faller ned fra et tre og brekker benet, eller om barn som nesten har druknet, har angst som voksne.

Svaret var et høyt og rungende nei!

Det er faktisk stikk motsatt. Det er de barna som aldri fikk lov til å klatre i trærne eller leke ved vannet som er overrepresentert blant de som har angst som voksne.

 


Kjære foreldre, la barna klatre.

 

Så kjære foreldre, vær så snill, ikke slukk stjernene i øynene til barna våre. For det er vi foreldre som gjør det. Ikke de barnehageansatte.

La barna få leke, klatre, hoppe og danse. Og la de få gå på tur i skogen!

De ansatte i barnehagene er voksne, ansvarlige mennesker som vet hva de gjør. Som vet hvordan de skal ta vare på barna våre. Som vet hva barn trenger for å få stjerner i øynene.

Og de vet hvor mye de stjernene betyr for barna våre.

 

Les også: Gi barna barndommen tilbake 

Les også: La oss forby barna å klatre i trær

Les også: Slik lærer du barnet ditt å sykle (Åh, søren)

 

PS: For flere oppdateringer om frittgående barn, følg meg gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

PSS: Og du, nå har jeg jammen kommet meg på Snap også: Casa Kaos

 

 

 

 

 

.

 

hits