Fullstendig kaos

Denne er til deg

Denne er til deg som plukker opp møkkete sokker fra sofaen, fra gulvet og fra bak døra.


 

Denne er til deg som baker kaker til skoleavslutninger, dugnader og oppvisninger.

Denne er til deg som vrenger vått regntøy før du legger deg.

Denne er til deg som sorterer skittentøyet slik at ikke alle de hvite klærne blir rosa.

Denne er til deg som tørker støv bak tv-en, på ledningene og under bildene i bokhylla.

Denne er til deg som drar støvsugeren over gulvlistene når du støvsuger gulvet.

Denne er til deg som sørger for at dere alltid har et solid lager med plaster i alle farger i medisinskapet.

Denne er til deg som tar med deg tomflaskene når du går i butikken.

Denne er til deg som kokvasker kjøkkenklutene med jevne mellomrom.

Denne er til deg som lager matpakker til barna hver kveld. Med litt frukt og en liten gulrot i.

Denne er til deg som lar blomstervasene stå i klorvann.

Denne er til deg som vanner blomstene. Også de som små som står i hylla.

Denne er til deg som passer på at det alltid er ketsjup i kjøleskapet.

Denne er til deg som tømmer beholderen til kaffemaskinen.

Denne er til deg som tørker vekk smulene på kjøkkenbenken, de som har lurt seg inn bak vannkokeren og under brødboksen.

Denne er til deg som drar oppvaskkosten over kummene på kjøkkenet etter du har tørket av benken.

Denne er til deg som tørker over flisene over komfyren. Der stekespruten alltid setter seg.

Denne er til deg som passer på å handle inn middag slik at dere har på søndager og helligdager.

Denne er til deg som vet nøyaktig når det er fotballtrening, turnoppvisning, ridestevne, svømming og  foreldremøte.

Denne er til deg som vasker sisternen når du vasker doen.

Denne er til deg som skyller såpe- og tøymyknerskuffen i vaskemaskinen.

Denne er til deg som husker å sende med pølser når det er turdag på skolen.

Denne er til deg som vasker bunnen av søppelspannene.

Denne er til deg som passer på at det alltid er rene lakener i skapet.

Denne er til deg som vasker frukten før du legger den i fruktskåla.

Denne er til deg som tar sålene ut av våte sko slik at de tørker til dagen etter.

Denne er til deg som husker på å handle inn bursdagsgaver til klassekompisenes og barnehagevennenes bursdager.

Denne er til deg som tar opp frossen kjøttdeig fra fryseren før du går på jobb. Og som tiner brød før du legger deg, slik at dere har til frokost og matpakker dagen etter. 

Denne er til deg som tømmer matboksene etter endte skole- og barnehagedag. Og som husker på å tømme ut skolemelken som ligger i ranselen.

Denne er til deg som tørker over speilet på badet mens du pusser tenner.

Denne er til deg som grer håret til barna en ekstra gang når det skal tas skole- og barnehagefoto.

Denne er til deg som vet at du ikke skal ha i skyllemiddel når du vasker treningstøy.

Denne er til deg som plukker opp sko og sokker fra hagen etter barna har lagt seg om kvelden.

Denne er til deg som tar med deg vanter og drikkeflasker og tegninger med skoavtrykk inn fra bilen.

Denne er til deg som gjør alle disse tingene uten at noen andre i huset legger merke til det en gang. Jeg håper du er klar over at du er en helt.

For det er du!

 

Les også: Når mannen rydder

Les også: Når småbarnsforeldre har sex

 

PS: For flere oppdateringer fra en hverdagshelt, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Fem forskjellige middager på fredag

Det begynte så bra. Fredag var pannekakedagen. Ukens høydepunkt. 

På fredagene slutter jeg tidlig på jobb, mannen har hjemmekontor (han pendler til Oslo tre dager i uka) og ungene blir hentet på skole og i barnehage klokka halv to. Vi har god tid, det er ingen fotballtrening og ingen lekser. Vi senker skuldrene og gjør oss klare til helg. 

 



 

Meeen, så var det denne middagen da.

Det begynte med at ungene skulle få velge middag på fredag. Siden de må slite seg gjennom opptil flere fiskemiddager med grønnsaker og greier (Åh, stakkar) resten av uka, tenkte jeg det var litt hyggelig at barna fikk en dag i uka der de fikk bestemme middag. De valgte så klart pannekaker. Pannekaker med Nugatti til sjuåringen, pannekaker med sukker til seksåringen, pannekaker med brunost og Nugatti til meg og pannekaker med blåbærsyltetøy til mannen. 

Så fant plutselig seksåringen ut at hun ikke likte pannekaker lenger. (Det må være noe feil med henne. Alle barn liker vel pannekaker?) Men nei, pannekaker var plutselig æsj. 

Ja vel, hva ville seksåringen ha til middag på fredag da, hvis hun fikk bestemme selv? For det var jo litt av poenget med disse fredagsmiddagene. Jo, hun vil ha grøt. Risengrynsgrøt med sukker, kanel og smørøye. 

Okei, så ble det risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy på resten av oss. 

Men sjuåringen er også veldig glad i grøt. Han syns det var fryktelig urettferdig at lillesøster fikk grøt og ikke han (Alt er jo urettferdig i den alderen der.) Så da måtte han også få grøt. I tillegg til pannekaker. For de var han ikke villig til å ofre. Ja ja, det må vel la seg ordne. Jeg kunne godt tenke meg litt grøt i tillegg til pannekaker selv. Grøt er jo godt. Og så kjøper vi bare sånn mikrogrøt fra Fjordland. Det tar ikke all verden å tilberede.  

Men seksåringen tåler ikke laktose, så hun må få laktosefri grøt. Storebroren syns laktosefri grøt smaker æsj, og det er jeg helt enig i.

Så ble det laktosefri risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa og vanlig risengrynsgrøt på oss andre med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy. 

Men plutselig begynte jeg å få veldig vondt i magen på fredagskveldene. Vi spiser ofte hjemmelaget pizza og vafler til kvelds mens vi ser på Norske Talenter, og kanskje det ble litt mye lys mat, i form av sånne lettbeinte karbohydrater. Jeg mener, pannekaker med Nugatti og risengrynsgrøt med sukker til middag og så pizza og vafler til kvelds? 

Jeg skal ikke gå i detalj, men timene etter barnas leggtid ble tilbragt helt andre steder enn der mannen så for seg at de skulle tilbringes. Så jeg begynte å koke meg litt suppe til fredagsmiddagen i tillegg til pannekaker og grøt. Gjerne en sånn grønn, god grønnsakssuppe med egg i. Masse næring. Det funka fint. 

 



 

Så ble det laktosefri risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa og vanlig risengrynsgrøt på oss andre med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy og grønnsakssuppe med egg til meg. 

Men så begynte mannen å klage over at han ikke ble skikkelig mett av grøt og pannekaker. Og grønn suppe skulle han i hvert fall ikke ha. Så han begynte å kjøpe seg en Fjordland-middag i tillegg. Og da gjerne sånn mat som ingen andre i familien liker, som komle for eksempel. (Han er fra Stavanger). 

Og så ble det laktosefri risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa og vanlig risengrynsgrøt på oss andre med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy, grønnsakssuppe med egg til meg og komle til mannen. 

Under middagen i dag begynte barna plutselig å snakke om makaroni. Det hadde vært godt med litt makaroni, hadde det ikke? Makaroni med ketsjup, mmm, det er godt det. Jeg lot som jeg ikke hørte det. Syns egentlig fem middagsretter er mer enn nok. 

 

Hva vil dine barn ha til middag hvis de får velge selv?

 

Les også: Kos uten mat er ikke kos 

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Det er jo bare å ta seg sammen og få det gjort

Ikke sant? Det er jo bare, det er jo bare, det er jo bare.

Jeg får stadig mer eller mindre velmenende råd fra folk som leser det jeg skriver. Som for eksempel da jeg postet dette innlegget med bilder av alt jeg må gjøre med huset og i hagen nå som våren har kommet.

«Sånn hadde jeg aldri orket å ha det. Det er da bare å skrive seg en liste over det som må gjøres og få det gjort», var det ei som skrev til meg.

 

 

Men nei, det er ikke bare å skrive seg ei liste og få det gjort. For det er ikke bare hagen som må ryddes, verandagulvet som må beises, garasjen som må ryddes, innkjørselen som må planes og fylles på med grus, takrenna som må fikses og markisen som må byttes ut.

Jeg har også en annen-etasje som jeg bruker som lager til nettbutikken min, samt lager for barne- og babyklær og utstyr som jeg har tatt vare på helt siden barna ble født sånn tilfelle vi skal ha en til. (Det skal vi altså ikke!) Der oppe ligger det også eske på eske med klær, servise, krystall og fotoalbum jeg har arvet. Der ligger alt vi ikke har hatt bruk for umiddelbart men som vi ikke helt vet hvor vi skal gjøre av. Jeg har planer om å lage kontor, gjesterom og lekerom der oppe. Men foreløpig har jeg ikke kommet i gang med den enorme ryddejobben som må gjøres først.

I tillegg skulle jeg ha byttet ut sofaputene. De er slitte og ødelagte og ser absolutt ikke fine ut. Jeg skulle ha pottet om flere av stueplantene mine, ryddet i bokhyllen og jeg burde ha kjøpt ny skohylle, da den vi har er altfor liten hvilket fører til at alle bare slenger skoene sine rundt om i gangen i stedet for å sette de pent i hylla.

 



 

Jeg skulle ha vasket vinduene, strøket gardinene, hengt opp en lampe over kjøkkenbordet og malt en stol.

Jeg skulle også ha vært hos dyrlegen og kjøpt ormekur til katten. Og jeg burde fått ferdig regnskapet mitt snart. Jeg burde ha ryddet i barnas klesskap og luket ut klærne som har blitt for små i løpet av vinteren. Og jeg burde ha satt meg ned og sjekket Finn.no for klespakker med nye sommerklær i rett størrelse.

Bilen trenger en vask, både innvendig og utvendig, jeg må få reparert speilet som jeg tok da jeg skulle rygge ut av garasjen her om dagen, jeg må få kjøpt nye knotter til kjøkkenskapene, kjøleskapet og steikeovnen skulle også ha vært vasket, jeg burde fått plantet noen blomster ute, jeg må få sendt vaskemaskinen på reparasjon siden den lekker, og så trenger vi nye håndklær.

 


 

Jeg burde sjekke bunadene i god tid før 17. mai, jeg må få opp stigen til taket siden feieren kommer, jeg må kjøpe bursdagsgave til barnebursdagen til helgen, og så må jeg huske tannlegetimen neste uke.

I går måtte jeg følge andreklassingen som skulle ta vaksine, og så er det foreldremøte, og så trenger barna en klipp. Det gjør for øvrig jeg og.

Jeg må vaske klær, tørke støv, støvsuge matrester fra under spisebordet, bytte på sengene og så har jeg glemt å handle inn middag til i dag.

I tillegg skal jeg hjelpe andreklassingen med matteleksa, jeg må smøre matpakker, bestille nytt bankkort siden kortet mitt er knekt i to og så trenger jeg nye sokker.

 


 

Så nei, det er ikke bare å ta seg sammen og få det gjort. For midt oppe i denne evige runddansen av plikter og gjøremål, velger jeg også å gå på kino med mannen min. Jeg velger å hoppe på trampolina med barna mine. Jeg unner meg en yogatime hver tirsdag, jeg øver med bandet mitt hver onsdag og når barna har lagt seg, kribler hele kroppen etter å se en ny episode av Walking dead.

Jeg aner ikke når jeg får ryddet i hagen og beiset verandagulvet. Kanskje denne uka. Kanskje neste. Kanskje ikke før i sommerferien. Men da skal jeg også grille, bade, ligge i gresset og spise is, lese, bygge sandslott, sykle og spille Kast grisene.

 


 

Det blir nok gjort en gang, skal du se. Men ikke med det første.

Flere her som ikke rekker over at de må gjøre?

 

Les også: Åtte ting du ikke trenger å stresse med til 17. mai

Les også: Dårlig mamma-samvittighet

 

PS: For flere oppdateringer fra våroppryddingen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kjendisenes påske vs. min

Se kjendisenes påskebilder, skriver VG og viser oss kjendisenes insta-bilder fra påskeuka. 

Her er Astrid Smeplass rett fra Los Angeles på plass i løypa på Oppdal:

 

 

Caroline Berg Eriksen har hatt en perfekt påske sammen med mannen sin:

 

Tone Damli har kost seg maks på skitur med familien:

 

Kygo har kost seg med kjæreste og venner på geilo:

 

Linnéa Myhre har kost seg i New York sammen med kjæreste Sondre Lerche:

 

Lan Marie Nguyen Berg ble fridd til i Italia:

 

Jonas Oftebro er lykkelig med kjæresten i Trysil:

 

Og John Arne Riise har vært på Strandafjellet og gått på ski med datteren:



 

Og dette er selvfølgelig helt supert. Jeg unner virkelig kjendisene, og alle ikke-kjendiser, å ha en fin, snørik, solfylt og solo-lykkelig påske på fjellet. Virkelig! Men hvis du, som meg, sitter og blar gjennom disse bildene og tenker, njah, det var liksom ikke helt sånn min påske var, da. Og lurer på om du er den eneste som ikke har vært på fjellet, som ikke har vært lykkelig 24/7 i påsken. Som verken har gått på ski, blitt fridd til eller spist frokost i New York. 

Da kan jeg forsikre deg om at du absolutt ikke er den eneste. 

Her er et lite utdrag fra påsken vår:

 


Men først kaffe. Masse kaffe!

 

Tirsdag før påske: Rakk ikke toget til Stavanger. Måtte betale flere hundre kroner i gebyr for å endre billettene til neste avgang. Mann og barn ble togsyke. Mann lukket øynene store deler av turen og konsentrerte seg om ikke å spy. Barn gråt og var kvalm. Jeg holdt spyposer, hentet vann i kafévognen, leste, trøstet, sang, koste, lullet og lallet. Slo kneet i bordet og fikk megastort blåmerke. Kom frem til Stavanger kvart over midnatt. Da var ungene lys våkne og sovnet ikke på mange timer. 

 

Love you ... 

 

Onsdag før påske: Kranglet med mannen om hvem som hadde sovet minst og hvem som skulle stå opp med barna. Handlet inn mat til påsken og stod i timeslange køer på kjøpesenter. Barn kranglet om hvem som eide den siste tyggisen og om hvem som hadde lengst lugg. Ute regnet det. Spiste opp mannens påskeegg som han hadde fått på jobben. Mann ble sur. Jeg skylte på barna. Store storebror på 15 rakk ikke flyet videre til Stavanger da han byttet fly på Gardermoen (Fordi SAS brukte en time på å levere ut bagasjen). Måtte kjøpe ny flybillett til 2.000 kroner og vente to timer på nytt fly. 

 


Trøtt
 

Skjærtorsdag: Gikk tur. Hadde ikke kledd meg for vestlandsvinden og holdt på å fryse i hjel. Spiste 4 vaffelplater + restene etter barna. Mistet en boks blåbær i gulvet. Blåbær ble trampet ned i teppet. Ungene kranglet om hva som egentlig var til salgs da de lekte butikk. Store storebror satt på mobilen hele dagen. 

Langfredag: Så Baby Boss på kino. Unge syns filmen var kjedelig og lå og ålet seg rundt i kinosetet og spurte annenhvert minutt den siste halvdelen om filmen var ferdig snart. Spiste pizza på kafè. Barn likte ikke pizza og kranglet om hvem som skulle sitte hvor. Kjeftet på mann for at han satt for mye på mobilen sin. Store storebror satt på mobilen hele dagen. Ute regnet det. 

Påskeaften: Handlet mer påskegodt og egg til rebusløp. Kun ett påskeegg igjen i butikken. Krise! Så på ring som mannen har sagt han skal kjøpe til meg. Mannen ler og avfeier det hele med: Ja ja, det går vel minst to år før jeg får ut fingeren og får kjøpt en sånn ring til deg. Og jeg lurer på hvorfor i alle dager han sier han vil kjøpe en ring til meg hvis han ikke vil det likevel! Bestemmer meg for å kjøpe ring til meg selv. 

Rebusløp i hagen i sprutregn. Ble kald og våt. Kranglet med mannen om hvem som skulle lage lunsj. Kjeftet på store storebror for at han er for mye på mobilen. Prøvde å overbevise barna om at påskeharen virkelig finnes. Glemte at jeg snappet handlevognen full av godis og egg i butikken. Barn lekte med mobilen min og fant bildet. Barn ble sint for at jeg juger og påstår påskeharen virkelig finnes når det tydeligvis var jeg som hadde handlet inn egg og godis. 

 

 

1. påskedag: Hele dagen på toget hjem. Mann sovner. Barn maser om vi er fremme snart. Barn sint fordi vedkommende ikke ville ha pølse i potetmos vedkommende bestilte. Ville heller ha pizza som store storebror. Store storebror sitter på mobilen hele togturen. 

2. påskedag: Hjemme igjen. Måker snø. Maler en stol. Bestiller mat på kolonoal.no. Jobber litt. Pakker skolesekk og barnehagebag. Prøver å overbevise barna om at fiskegrateng er godt. Barn skal låne sminken min og mister hele sminkeboksen i gulvet. Prøver å få barna i seng før klokka 21. Spiser opp restene fra barnas påskeegg når barn endelig sover. Har gått opp tre kilo i påsken. 

 



 

So there you have it.

Ingen fjell, ingen hytte, ingen ski, ingen brettspill, ingen grilling. Og absolutt ingen ring. Du er ikke alene!

Hvordan har din påske vært?

 

Les også: Hva gjorde vi egentlig før vi fikk barn?

Les også: Når en småbarnsfamilie skal ut på ski

 

PS: For flere oppdateringer fra et helt vanlig hverdagsliv uten rosa filter, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvordan skulle jeg liksom kunne vite at bilen skulle ha bensin, ikke diesel?

Jeg sitter i den nye bilen vår på vei til Oslo. Eller, den relativt nye bilen vår. Vi fikk den rett før jul. Og spør du hva slags bil det er, må jeg nesten sjekke vognkortet. Jeg er fristet til å svare at det er en blå stasjonsvogn, men klok av skade skal jeg ikke gjøre det.

 


 

Men jeg sitter altså i bilen på vei til Oslo. Jeg skal i et viktig møte. (Er ikke alle møter egentlig viktige?) Det er en nydelig vårdag. Solen skinner. Alannah Myles kommer på radioen med Black Velvet og jeg synger med av full hals mens jeg minnes mine sweet sixteen og alle guttene jeg var forelsket i på den tiden. (Og det var ikke akkurat få, for å si den sånn.)

Pumpen på dashbordet gir fra seg et lite pling og tenner sitt oransje lys. Jeg ser litt irritert ned på måleren som avbryter meg midt i Black Velvet, men jeg fortsetter å synge mens jeg regner ut om jeg klarer å komme meg helt til Oslo uten å fylle. Det klarer jeg ikke.

Jeg ser på klokka på dashbordet og registrerer at jeg ikke har veldig god tid, i hvert fall ikke nå som jeg må stoppe og fylle.

Jeg kjører noen mil til og svinger inn på Circle K på Lunner. Finner diesel-pumpa og parkerer bilen. Drar i bensinlokk-spaken, åpner døra, runder bilen, skrur opp lokket til tanken, løfter av pumpa og peker den mot åpningen.

Men hva pokker. Hva er dette for noe? Dieselpistolen er for stor! Jeg snur meg mot pumpa for å se om jeg har parkert ved en sånn lastebil-pumpe. De har kanskje større dieselpistol enn de vanlige pumpene. Men på den annen side, de plasserer da ikke lastebil-pumpene midt imellom de vanlige pumpene? Lastebil-pumpene bruker da å stå litt på siden?

Jeg prøver igjen. Jeg dytter, lirker, skrur og presser. Men uansett hvordan jeg vrir og vender på den, pistolen vil ikke inn. Jeg kjenner hvordan blodåren i tinningen begynner å pulsere. Et sikkert tegn på at en bølge med irritasjon er på vei opp fra magen.

Jeg sparker i grusen med tåspissen, banner stille, henger pistolen fra meg, lukker diesellokket på bilen og setter meg inn igjen.

For en dustete bensinstasjon, tenker jeg og gir Circle K en imaginær langefinger. Skikkelig dust. Tenk å ha pumper som ikke passer til helt vanlige biler. Idioti!

Nå er det kanskje på sin plass å fortelle at jeg ikke hadde fylt diesel på denne relativt nye bilen ennå. Den er nemlig en hybrid, og hjemme på Raufoss kjører jeg bare korte turer mellom hjemme, barnehagen, skolen og matbutikken, og da kjører jeg bare på strøm. Og når jeg er i Oslo, tar jeg som regel toget. Men akkurat i dag passet ikke togtidene med mine tider (det går ikke akkurat mange tog mellom Raufoss og Oslo), så jeg måtte ta bilen.

Men altså, jeg kjører videre, litt mer stresset nå. Jeg skrur av radioen og holder utkikk etter neste bensinstasjon. For nå begynner dieselnålen å nærme seg faretruende slutten på den røde streken.

Jeg trenger heldigvis ikke kjøre langt før det dukker opp en Shell-stasjon på Roa. Jeg parkerer foran en av diesel-pumpene, åpner diesellokket, går ut av bilen, setter inn kortet mitt, taster koden, løfter av pistolen og sikter mot tanken.

Det er ikke mulig! Hva i alle dager er dette for noe tull? Den passer ikke denne heller! Men nå begynner jeg å få dårlig tid. Og bilen trenger diesel. Jeg har ikke tenkt å kjøre herifra før jeg har fått fylt opp tanken.

Jeg drar skjørtet opp over lårene, setter det høyre beinet bredbeint bak det andre, svikter i knærne, blåser vekk panneluggen, tar tak i slangen og pistolen med begge hendene i et bredt grep og dytter pistolspissen ned i tanken. Jeg sparker ifra mot asfaltkanten med det bakerste beinet og trykker inn pumpehåndtaket.

Den kommer en liten skvett, så stopper det. Men ikke søren om jeg gir meg så lett. Jeg vrir litt frem og tilbake på pistolen nedi tanken, spenner fra igjen med beina, litt mer bredbeint denne gangen, og endelig ... endelig flyter dieselen ned i tanken. Vel, i hvert fall mesteparten av den. Jeg får aldri pistolen skikkelig ned i hullet, så det blir litt søl, men pokker heller. Det får bare være.

Jeg fyller full tank og noterer meg at jeg må huske på å si til mannen når han kommer hjem fra Spania at det er noe galt med tanken på bilen. Det er ingen pumper som passer. Dustebil.

Jeg lukker tanken på bilen og løper inn på bensinstasjonen for å vaske hendene. Det sprutet diesel over hele meg og jeg kan ikke akkurat komme på møte stinkende som en lekk dieselpumpe.

Glad og fornøyd setter jeg meg inn i bilen igjen, skrur på tenningen, gir gass og svinger ut på Riksvei 4 i retning Oslo. Jeg skrur på radioen igjen, og fortsetter der jeg slapp. Denne gangen synger jeg med Beth Hart, en av mine store favoritter. Snakk om flaks.

Jeg kommer ikke så veldig langt før bilen begynner å hakke. Jeg gjør som jeg alltid gjør når det kommer til bilproblemer, jeg overser det, kjører gassen i bånn og satser på at det går over av seg selv.

Det gjør det ikke.

Jeg banner et par ganger, skrur av radioen, slår håndflatene noen ganger i rattet og roper til bilen: Hva er det NÅ da? Hakkingen blir verre og verre. Jeg slår av cruisekontrollen. Er det den som er ødelagt? Nei, det var det ikke. Er det noe rusk i dieselfilteret, kanskje? Og nå tror du sikkert jeg har skikkelig peiling på biler som tenkte en sånn tanke. Men det er bare fordi det skjedde gang på gang med den gamle bilen vår, og det eneste som hjalp da, var å gire ned, gi ekstra gass og børne på for å blåse rusket ut. 

Denne bilen har automatgir, men jeg børner i hvert fall på, med det resultat at bilen hakker enda mer. Til slutt, etter å ha tynet bilen i nesten to mil, ser jeg ingen annen løsning enn å kjøre av veien og stoppe bilen. Heldigvis er det en rundkjøring der fremme.

Jeg kjører av riksvegen og inn på gamlevegen, finner en avkjøring og stopper bilen. Kanskje den bare trenger å hvile litt. Jeg tenker at vi har kjøpt katta i sekken og at blå stasjonsvogn kanskje ikke var så smart kjøp likevel. Mens jeg venter, tar jeg opp mobilen og ringer mannen. Nå begynner jeg virkelig å få dårlig tid. Møtet begynner om en halvtime, og jeg har absolutt ikke tid til å stå her og glo.

Mannen svarer lystig fra en av Spanias solfylte golfbaner der han er på golftur med noen kompiser.

- Det er noe galt med den nye bilen vår, sier jeg irritert. Den bare hakker og vil ikke kjøre skikkelig.

- Jøss, så rart, svarer mannen. Den har da gått som ei klokke hele tiden, den. Hva er det som skjer da?

- Nei, altså, den bare hakker og rykker når jeg kjører. Og det har jeg ikke tid til nå, for jeg skal i et viktig møte i Oslo om en halvtime, så nå må vi bare få denne forbanna bilen til å virke. Hva skal jeg gjøre?

Vi snakker litt frem og tilbake, men mannen er like rådløs som meg.

- Men skjedde det noe rett før den begynte å hakke, da, spør han.

- Nei, absolutt ingen ting. Det er det som er så rart nemlig. Jeg hadde akkurat fylt diesel og var på vei videre da?

- Du hadde hva for noe, avbryter mannen.

- Jeg hadde akkurat fylt diesel, og apropos det, det er noe galt med tanken på bilen også ?

- Nei, nei, nei, nei! Mannen har plutselig fått en merkelig falsett i stemmen som jeg aldri har hørt før. Ikke diesel! Det er en bensinbil!

- Bensin? Ååååh, er det det, sier jeg. Og plutselig begynner bitene å falle på plass. Sier du det, ja. Akkurat.

Og så går alvoret opp for meg. Og jeg skjønner at jeg ikke kommer til å kjøre her fra denne gudsforlatte avkjørselen i denne bilen.

- Men hvorfor pokker har du ikke sagt noe om det da! Jeg får plutselig et veldig behov for å plassere skyld, og syns akkurat nå det bare er rett og rimelig at mannen får skylden. For alt, egentlig!

- Men det har jeg da sagt! Jeg var sikker på at du visste det!

- Nei, vet du hva, det har du faktisk aldri sagt! For det er jeg nemlig helt sikker på at jeg hadde husket!

Og så bruker vi noen minutter på å diskutere om mannen hadde gitt meg den biten med veldig viktig informasjon eller ikke.

- Men si meg en ting, spør mannen til slutt . Hvordan i alle dager klarte du å fylle diesel på bilen?? det skal da ikke være mulig å få de pistolene ned i en bensintank. 

- Ehm, ikke spør, er du snill ...

 Uansett, bilen ble hentet av et bilbergefirma og kjørt til nærmeste verksted. Jeg stod igjen i grøftekanten og ventet på taxi. Og det møtet mitt i Oslo, vel, du har sikkert allerede gjettet riktig, det rakk jeg ikke.

Og bilen, tenker du nå kanskje? Hvordan gikk det med den? Jeg aner ikke. Den står fortsatt på verkstedet. Det var visst litt av en jobb dette her, å rense hele motoren for diesel. Men jeg krysser fingrene for at det går bra. Og at jeg får den tilbake snart.

Men nå, nå er jeg i hvert fall temmelig sikker på at neste gang jeg skal fylle drivstoff, så husker jeg at det er bensin denne bilen skal ha. Ikke diesel. Og skulle jeg komme til å ta feil igjen, håper jeg det går opp et lys når diesel-pumpa ikke passer. Kanskje ?

 

Les også: Helt normalt å glemme igjen barna på rasteplassen

Les også: Skal du være sur lenge, eller?

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kaos-dama, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Omgangssjuke-helvete

Du er helt sikker på at du skal dø. Du er virkelig det. Når du ligger der på badegulvet klokka tre om natta og ikke en gang orker å løfte opp armen for å klø deg på nesa.

 


 

Det begynner plutselig. Du får ingen hint, ingen varsler. Du aner fred og absolutt ingen fare. Livet går sin vante gang. Du har spist kveldsmat i sofaen med barna, sett litt på tv, snakket om snøen som smelter i barnehagen, at det snart er vår.

Og så plutselig.

Den ene har vondt i magen. Så den andre. Så du. Og før du rekker å si kveldsmat, henger dere over doen alle sammen og spyr.

Omgangssjuke-helvete er i gang.

I løpet av den første natta har du byttet på fire senger, enda dere bare er tre, skiftet håndklær tre ganger og dusjet tilsvarende mange små kropper.

 


Sengetøy. Haugen bare vokser og vokser. 

 

Du har løpt frem og tilbake med bøtter med grønnsåpevann i, du har båret små kropper rundt i en evig runddans mellom senga, doen, dusjen, sofaen og tilbake i senga.

Du har vasket do, gulv, nattbord og katten. Og det er ingen ting som tyder på at det vil slutte. Det kommer bare mer, mer, MER!

Det eneste du vil er å sove. Du er så trøtt, så uendelig trøtt.

Og etter å ha vært på do nok en gang, orker du ikke gå tilbake til senga di, for du vet at du bare så vidt rekker å lukke øynene før det skjer noe igjen, så du legger deg på badegulvet, drar badematta over deg, den dekker deg akkurat fra skulderen og ned til midt på magen, og lukker øynene og tenker at her kommer jeg til å dø.

Men du gjør ikke det. Kroppen din er i aller høyeste grad i live. Og den er overhodet ikke ferdig med den tsunamien den har satt i gang.

Du står atter på kne med hodet ned i doskåla og angrer på at du tok så lett på bekkenbunn-treningen etter forrige fødsel. Det buldrer inne fra barnas soverom og du forbanner mannen som har dratt på golftur til Spania med kompisene sine akkurat denne uka. Akkurat denne uka! Av alle uker i året! Og du får lyst til å slå ham midt i trynet. Hardt!

Morgenen kommer omsider, og du våkner, skjelvende og iskald på badegulvet. Du klarer ikke reise deg, for du er så svimmel, så du kryper ut på kjøkkenet og åler deg opp langs kjøkkenbenken, grabber til deg det første glasset du får tak i, og fyller det med vann.

Du tvinger deg selv til kun å drikke en bitteliten slurk selv om du er tørstere enn du noen gang kan huske å ha vært. Ikke en gang da du var 20 år og gikk på rødvinsfylla sammenhengende fra fredag til søndag.

Du tar sjansen og drikker halve glasset. Og aldri har vel lunkent vann i et dags-møkkete melkeglass smakt så godt.

Resten av dagen går med til å slumre under teppet i sofaen og se på Netflix med barna. Du føler deg som verdens dårligste mor som ikke har energi til å lulle og lalle og dille og dalle med de syke barna dine. Men samtidig orker du ikke bruke så mye energi til å gruble på det, for tankene er så flyktige, og du tenker at de nok overlever dette også.

Kjøkkenet flyter over, for du rakk aldri rydde opp etter den kveldsmaten du så lystig lagde til deg selv og barna dine før helvete brøt løs. Men du driter fullstendig i det, for det siste du orker å gjøre nå, er å rydde kjøkkenet. Eller badet. Eller klesvasken som ligger i en kjempestor haug i gangen.  

 


En annen gang. En annen gang. 
 

Du tror du aldri kommer til å få lyst på noe å spise igjen. Aldri, som i ALDRI! Og du må ha stålkontroll på tankene dine så du ikke tenker på feil matvare, for da er det bare å løpe rett ut på do igjen. Avocado, for eksempel. Eller peanøttsmør. Eller karamellpudding. Eller hva som helst, egentlig. Bare mat, generelt.

Du tror du aldri kommer til å løpe igjen. Eller gå. Sånn vanlig, oppreist, uten å måtte holde deg til møblene. Og du tror du aldri kommer til å le igjen.

Dagen forsvinner helt av seg selv. Når du tenker tilbake på den, husker du egentlig ingen ting. Annet enn at du lå på sofaen og slumret til Netflix. Men du aner ikke hva du så på.

Og så, neste dag, plutselig. Plutselig kjenner du at det kanskje hadde vært litt godt med ... hermetiserte pærer. Hermetiserte pærer? Humrer du for deg selv. Det har du da ikke spist siden du var liten jenteunge og var på besøk hos bestemor. Men ja, det hadde kanskje vært litt godt med hermetiserte pærer.

Så du grer litt på luggen, kommer deg inn i bilen og kjører ned i til butikken. Og der går du fullstendig bananas. Du raver rundt mellom hyllene, støttende til handlevognen, og rasker med deg alt som inneholder karbohydrater. MÅ - HA - KARBO - HYDRATER!

Du kommer hjem med ikke bare hermetiserte pærer, men med hermetiserte fersken og fruktcocktail og jordbær og bananer og vannmelon og lefser og loff og nudler og fruktdrikker og smoothier og iskrem.

 

 

Og så fort du får gaflet i deg alt dette, kjenner du at, hey, jeg lever! Livet er fantastisk! Og du elsker barna dine, og du bestiller kinobilletter til helga for nå skal vi jammen kose oss litt ekstra og du unner mannen din å spille golf i Spania. Virkelig.

I absolutely fucking love my life!

Og det skal jeg jammen fortsette å gjøre, helt til neste gang.

Flere som kjenner seg igjen?

 

PS: For flere oppdateringer fra kaosfamilien, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hadde du ofret en av barnas fingre?

Hadde du gjort det, altså? Ofret en av barnas fingre for at du selv skulle være frisk?

Neeei, når du sier det sånn, så kanskje ikke. Men ei tå hadde jeg ofret. De klarer seg fint med ni tær. Gjør de ikke?

 

Boy Points up his Finger, Has an Idea
Licensed from: courtyardpix / yayimages.com

 

Mannen og jeg spiser lunsj sammen på den lokale kafeen. Vi diskuterer livet. Som vi så ofte gjør. Denne gangen havnet diskusjonen inn på hva som er viktigst i livet. Hva som er viktigst for å ha det bra, for å være lykkelig.

- Okei, på førsteplass kommer helse, sier jeg. Har du ikke god helse, har du ingen ting.

Jeg har selv opplevd alvorlig sykdom, og vet hvor frustrerende det er. Er man ikke frisk, er man heller ingen god mamma, eller god kone. Og det påvirker hele familien.

- Ja, det er jeg enig i, sier mannen og spidder en kyllingbit med gaffelen. På andreplass da? Økonomi?

- Ja, det må bli økonomi på andre plass. Ikke på den måten at jeg vil ha shitload mye penger. Jeg trenger ikke villa, hytte på fjellet, fin bil og dyre ferier. Men å ha dårlig råd, og konstant måtte gå rundt og bekymre seg for regninger og uforutsette utgifter, det er pokker meg slitsomt.

- I know, sier mannen. Jeg husker den perioden da vi hadde dårlig råd. Fy pokker, det var grusomt. Det holdt nesten på å koste oss ekteskapet.

- Oooh ja, da kranglet vi mye, sier jeg og er glad jeg kan smile av det i dag. 

- Du kranglet mye, sier mannen. 

- Skal vi virkelig ta den diskusjonen nå, spør jeg og legger fra meg gaffelen på bordet. 

- Nei nei, glem det. Ikke nå. Han vifter med hendene foran seg. Jeg fortsetter å spise. 

- Men ja, økonomi er viktig, sier mannen. Kanskje til og med viktigere enn helse.

- Njæææi, tror ikke det. For er man langvarig eller alvorlig syk, påvirker jo det økonomien. Er man frisk har man flere muligheter til å få økonomien på rett kjøl igjen. 

- Jo, men man blir ikke akkurat frisk av å ha dårlig økonomi heller. Og det koster å være syk.

- Men familie da, sier jeg og knuser en sprø brødkrutong mellom tennene. Familien min er jo faktisk det viktigste jeg har. Du og barna.

- Ja, familien ja. Den er kanskje viktigst av alt. Okei, hvis du fikk velge mellom og være alvorlig syk selv, la oss si og ha ME resten av livet, eller å miste et barn, hva ville du valgt da, spør mannen.

- Jeg hadde selvfølgelig valgt ME. Ingen ting er verre enn å miste et barn, svarer jeg og ser dumt på han.

- Hvis du måtte velge mellom ME eller at et av barna ble alvorlig syk da?

- Så hadde jeg fortsatt valgt ME.

- Okei, ME eller at en av barna mistet en finger?

Jeg gomler på en baconbit. Putter en bit til i munnen og setter meg tilbake i stolen. Nå er jeg usikker. En finger. ME for resten av livet. Hva ville barna valgt? Kanskje ikke akkurat nå, men når de ble voksne og så tilbake på barndommen sin. Hadde de da valgt en fraværende mamma som ikke kunne delta i livet deres, eller hadde valgt en finger mindre. Jeg vet hva jeg hadde valgt hvis det hadde vært min egen mamma og barndom det hadde vært snakk om. Jeg hadde ofret en finger. En lillefinger, vel og merke. 

- Seriøst, må du tenke over det, altså, sier mannen og ser på meg rynket panne og hevede øyebryn. Hadde du gjort det? Ofret en av barnas fingre for at du selv skulle være frisk?

- Neeei, når du sier det sånn, så kanskje ikke. Men ei tå hadde jeg ofret. De klarer seg fint med ni tær. Gjør de ikke?

Lista vår over hva som er viktigst i livet, ble for øvrig seende slik ut til slutt:

1 Familie

2 Helse

3 Økonomi

4 Jobb

5 Venner/nettverk

 

Hvordan ser din liste ut? Og hadde du ofret barnas fingre for egen helse?

 

PS: For flere oppdateringer fra en såkalt pedagogisk ukorrekt mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

Hva gjorde vi egentlig før vi fikk barn?

En typisk dag i vinterferien med barn:

 



 

05.30 Boink, boink, boink i senga. Mamma, mamma, mamma, du må stå opp!

05.31 Jeg soser rundt i huset etter iPader og øretelefoner. Glemte å legge de fram i går kveld. Finner iPader men oppdager at de er tomme for batteri. Leter etter ladere. Finner de ikke. Setter på tv-en og setter frem rester etter gårsdagens godteri. Klokka halv seks om morgenen er sjokolade og ostepop til frokost helt innafor.

05.40 Legger meg igjen.

05.45 Boink, boink, boink. Mamma, mamma, mamma! Hva skjer hvis man står på hodet og får hjertet i halsen? Blir man kvalt da? Sengen er full av barn som synger, kryper inn i dynetrekket mitt, øver på salto og lander med kneet rett i nesa mi. Jeg jager dem ut.

06.00 Får ikke sove. Står opp. Legger meg i sofaen og slumrer til noen episoder av Daniel Tiger på tv-en.

06.30 Dusjer, setter på en vaskemaskin, rydder kjøkkenet etter gårsdagens middag og lager frokost.

07.30 Spiser frokost.

08.15 Ligger under bordet og tørker opp melk.

 


 

.

08.30 Kaffe. Må - ha - kaffe! Setter meg i kaffestolen i hjørnet og roper høyt at nå skal mamma drikke kaffe så jeg trenger fred. Får sitte i fred i to og et halvt minutt før barn kommer og lurer på noe. 

08.40 Setter på en vaskemaskin til. Prøver å få ungene til å slå av PlayStation, men det blir bare halvhjertet siden jeg egentlig syns det er litt deilig med fred og ro i huset.

08.50 Konsollene er tomme for strøm. Fred og ro avlyst.

09.00 Setter meg i go-stolen for å lese aviser. Barn står rett foran meg og spiller konsert på rosa plast-keyboard. 

09.30 Finner frem ull til ungene. Nå skal vi ut på skitur. Børster tenner, børster og fletter hår, minner alle - gjentatte ganger - om at de må tisse før de tar på seg yttertøy, finner frem overtrekkbukser, vinterdresser, halser, luer, hansker, skisko, ski, staver og leppepomade til hele gjengen. Lager kakao, pakker ned kjeks, kvikklunsj, appelsiner, sitteunderlag og skismøring.

 

Les også: Når en småbarnsfamilie skal ut på ski

 

10.30 Endelig sitter vi i bilen, klare for skitur.

10.45 Måtte inn med barn som måtte tisse, selv om jeg sa sikkert tretten ganger før de kledde på seg alle vinterklærne at de måtte passe på å tisse før vi dro. Men nå sitter vi i bilen klare for skitur.

11.00 Ut på tur. Passer på å legge ut bilde på Instagram og Facebook. Skitur med barn gir masse mammapoeng i sosiale medier.

 

 

11.05 Drar barn som er sliten etter stavene.

11.10 Pause. Spiser kvikklunsj.

11.30 Overtaler barn om at det ikke er langt igjen. Om og om og om igjen. Skulle ønske jeg også bare kunne legge meg ned i snøen og nekte å gå videre.

14.00 Hjemme igjen. Barn har sovnet i bilen og må vekkes. Barn nekter å våkne. Prøver å lokke med mer sjokolade. Virker ikke. Går over til å kile og å løpe rundt i huset med trøtt barn på armen på monsterjakt. Det funker.

15.00 Middag. Hjemmelaget pizza. Vel i hvert fall nesten. Bunnen er fra kjøledisken på Rema1000.

16.00 Ligger under bordet og tørker opp tomatsaus.

17.00 Krangler med barna og syns de er for slappe til å rydde opp etter seg.

17.30 Setter på nok en vaskemaskin. Krangler med mannen. Syns han gjør for lite husarbeid.

17.45 Fjerner flis fra barns fot, leter etter forvunnede fotballkort, sier «Åh, så fin» til diverse tegninger, tørker oppkast etter katten, rydder leker, ser på barn som roper «Mamma, mamma, se her da! Se på meg da, mamma. Se, mamma! Se på meg!», skifter sengetøy på barnas senger, dusjer barn og børster hår - igjen til store protester.

 

Les også: Se på meg da, mamma!

 

19.00 Kveldsmat foran tv-en. Ser teit barnefilm.

20.00 Står på kne i sofaen og tørker leverpostei.

20.15 Film er ferdig. Barn er mer sulten, enda jeg spurte om barn var mer sulten for en halv time siden og fikk nei til svar. Jeg begynner å bli litt sur, for jeg vil gjerne ha barna i seng snart, men kan liksom ikke nekte dem mat heller.

20.45 Pusser tenner - til store protester, leser bok, synger og laller.

21.00 Barn får ikke sove. Jeg er veldig gira på at barn skal sovne snart!

21.30 Barn fortsatt våken.

21.45 Sov nå, for pokker!

22.00 Barn sovner endelig. Jeg sovner i sofaen med fjernkontrollen i hånda.

 

Les også: Sov nå, for helvete!

 

En typisk dag i vinterferien uten barn:

9.30 Våkner.

10.00 Tar en lang dusj og spiser frokost mens jeg leser aviser.

11.30 Drikker kaffe og leser bok.

13.00 Går på ski.

15.00 Lager middag. Hjemmelaget pizza.

17.00 Leser bok, sitter litt på Facebook, prater med mannen, klapper katten og snakker med venninner på telefonen. Avtaler tur ut til helgen. 

 

19.00 Kveldsmat, film, rødvin og kjærestekos.

00.00 Leser bok på senga og har dyp samtale om følelser med mannen.

01.00 Natta.

 

Flere som kjenner seg igjen?

 

Les også: Hvordan får de det til, disse perfekte mødrene?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Når en småbarnsfamilie skal ut på ski ...

- Okei, er alle klare, roper jeg i høyt toneleie og klapper i hendene.

- Er alle klare for skitur?

 


 

 

Det er søndag formiddag. Vi har nettopp spist en sen frokost. Jeg setter melkekartongen inn i kjøleskapet mens jeg kikker ut av kjøkkenvinduet.

Ute skinner sola. En skeiv trampoline titter forskrekket opp av den tykke, myke snøen. Jeg rakk ikke å pakke den ned før snøen kom. Akkurat som forrige vinter. Og vinteren før der. Den blir skeivere og skeivere for hvert år.

Gradestokken viser ti minus. Perfekt skivær. Og akkurat så kaldt at rim og snø dekker hver eneste tynne, lille kvist på de nakne, hutrende trærne. Winter wonderland.

Jeg rydder bort det siste etter frokosten og ber barna gå og finne ull og fleece. Mannen er ute i garasjen for å sjekke status på skismøringen. Jeg finner frem en sekk, setter vannkokeren på og tømmer kakaopulver i en termos.

Jeg nynner på Slalåm av Marcus og Martinus mens jeg henter fire appelsiner fra fruktskåla og roter rundt i kjøkkenskapene etter noen åpne kjekspakker.

- Hvordan går det med ull og fleece, roper jeg ut i stua. Ingen svar. Er dere i gang? Det er de ikke. Ingen ull eller fleece er å se verken på barn eller noe annet sted.

Jeg går ut på barnerommet og finner frem ullgensere, strømpebukser og sokker. Legger det på sofaen og ber de kle på seg mens jeg finner frem fleecedressene.

Finner ikke fleecedresser. Leter over hele huset, og finner de til slutt i skifteposene fra fredag. Våte og illeluktende.

Jeg finner noen fleecebukser og gensere som jeg har lagt vekk for å gi til Fretex, de er litt for små, men tenker at det får gå for nå.

Mannen kommer stampende inn i gangen med barnas ski i favnen. Gammelt klister må fjernes, og han syns gangen vår er et helt supert sted å gjøre det på. Etter kort tid fylles hele huset med sprit-lukt, og jeg kjenner en svak hodepine bak høyre øye.

- Men altså ... skal dere være med på skitur eller? For da må dere kle på dere NÅ, sier jeg til barna i det jeg kommer inn i stua for å åpne et vindu.

Jeg får til svar at nei, de skal ikke være med på skitur. Jo, det skal dere, svarer jeg og konstaterer at den muntre tonen er borte fra stemmen min. Hvorfor spør du da, er svaret jeg får, og jeg masserer tinningene mine og tenker at nå må jeg snart lære at jeg ikke skal stille spørsmål når jeg allerede har bestemt svaret.

Katten mjauer og jeg kommer på at jeg har glemt å mate den. Mannen er endelig ferdig med å smøre ski, og begynner å pakke bilen. Huset er iskaldt. Jeg lukker vinduet i stua og roper ut til mannen at han må lukke døra.

Så begynner jeg å kle på barna. Jeg snur dem opp og ned og dytter dem fram og tilbake i sofaen mens de tviholder på iPadene sine. Jeg drar av pysj og trer på ull. Jeg tenker det er helt idiotisk at jeg skal drive og kle på så store barn, men lar prinsippene fare og får jobben gjort.

Fleecen kommer på til store protester. Den er altfor liten. Den ene syns ullstrømpebuksene har feil farge, og går ut på rommet sitt for å skifte.

Jeg må tisse, men mannen har satt seg på do. Med mobiltelefonen sin. Det betyr at han blir der en stund.

Jeg leter frem skisko, vinterdresser, votter, luer og hals, og legger det fram i yttergangen. Roper til barna at når de har kledd på seg ull og fleece, så kan de gå ut i gangen å ta på sko og yttertøy. Men husk å tisse før dere tar på vinterdresser!

Røsker et par ganger i dørhåndtaket til do da jeg går forbi og går ut på soverommet for å finne mitt eget ullundertøy. Konstaterer at det ligger på badet der mannen sitter på do, og forbanner mannen et øyeblikk.

Barn nummer en er tørst, og jeg fyller et glass med vann på kjøkkenet. Barn nummer to er sulten og jeg lurer på hvordan i alle dager det er mulig å være sulten så kort tid etter frokost. Gidder ikke vente på svar og smører en skive med leverpostei. Tenker at det er helt idiotisk at jeg skal drive og smøre brødskiver til så store barn, men vil bare komme meg ut på ski snart.

Børster hår og lager flette på barn som nekter å gå på ski uten Elsa-flette. Finner frem plaster til en pekefinger som ble klemt i døra. Mannen er ferdig på do, og jeg børster tenner til både barn og meg selv og smører på leppekrem på vintertørre lepper. Putter leppekrem i sekken, og husker med skrekk forrige helgs skitur da jeg glemte den hjemme. Det er utrolig hva såre, tørre lepper kan gjøre med humøret.

Endelig er både barn og mann i yttergangen. Jeg låser meg inn på badet og skifter til ullundetøy. Setter meg på dolokket og planlegger å bli her inne til barn og mann er ferdig påkledd og har gått ut.

- Hvor er mamma?

- Hallo! Mamma! Hvor er du?

- Mamma kommer snart, sier mannen.

- Mammaaaaaa!

- MAMMAAAAAAA!

Noen røsker opp døra til badet og jeg later som om jeg leter etter noe i skuffen.

- Hva gjør du, mamma?

- Ingen ting, jeg kommer snart. Bare kle på dere og gå ut så lenge, sier jeg og prøver å høres avslappet og hyggelig ut.

Jeg venter til det blir helt stille i huset og til jeg er helt sikker på at det ikke er noen igjen før jeg går ut. Får akkurat snørt igjen skiskoene mine da ytterdøra fyker opp.

- Jeg må tisse!!!

Jeg gidder ikke en gang spørre hvorfor vedkommende ikke tisset i sted, før vedkommende tok på seg vinterdressen.

Vi glemmer igjen sekken med kakao, appelsin og kjeks og må snu for og hente den.

Men vi kom oss ut på ski. Selv om det tok over en time. Om det var verdt det? Litt usikker, men jeg tror det. Og neste uke er det på an igjen.

Oh, du herlige småbarnsliv.

 

PS: For flere oppdateringer fra våre skiturer, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dette gjør meg fly forbanna

Nå stresser ikke jeg nevneverdig mye, men det er en ting som får meg til å gå helt i spinn, og det er elektriske greier som plutselig ikke virker.

 


 

Som når jeg skal jobbe og pc-skjermen plutselig er helt svart. Eller når jeg skal se på tv og den ikke virker. Når nettet er nede, når jeg ikke får overført bilder fra kamera til pc-en, når laderen ikke lader, når mobilen ikke reagerer, når kaffemaskinen bare står og blinker rødt og ikke vil kverne, når varmepumpa ikke funker, når printeren ikke vil printe, når bilen ikke starter, når vaskemaskinen eller tørketrommelen ikke virker, og så videre, og så videre. Du skjønner hva jeg mener, ikke sant?

Sånne ting er fryktelig irriterende. Jeg får en umiddelbar fysisk reaksjon når slikt skjer. Hele kroppen spenner seg som ei springfjør, hjertet begynner å slå i dobbelt tempo, jeg svetter på ryggen og blir tørr i munnen.

Min umiddelbare reaksjon er å ødelegge. Å hamre løs på det som ikke virker. Å finne fram hammeren og bare slå løs så glass og plast spruter, mens jeg roper «Nå kan du ha det så godt din forbanna drittsekk» og innbilde meg at apparatet eller maskinen har følelser.

Men det gjør jeg selvfølgelig ikke. Jeg er et voksent, relativt fornuftig og oppegående menneske, så det blir med tanken.

Men jeg ringer mannen. Enten han er på jobben, på golfbanen, på kurs eller på fotballtrening. Og jeg forventer at han legger alt annet til side og svarer umiddelbart. For dette er viktig.

Jeg har ikke tid til noe sånt «Hei, kjære, passer det at jeg ringer? Forstyrrer jeg?» Nei, det er rett på sak: «Tv-en virker ikke!!!»

Svarer han ikke, legger jeg igjen beskjed på svareren og sender både sms og melding på Facebook samtidig. Svarer han ikke i løpet av 30 sekunder da, sender jeg ny melding. Nå med dobbelt så mange utropstegn.

Og så forventer jeg en umiddelbar løsning på problemet. Jeg vil at han bare skal si «Å ja, men det kan jeg hjelpe deg med. Du bare trykker på den og den knappen, så kommer tv-en til å virke». Men det gjør han jo ikke. For han aner jo ikke hva som er feil.

Og det er egentlig greit, det. Jeg skjønner jo det jeg også, innerst inne. At det er veldig vanskelig å vite hva som er feil sånn over telefonen.

Men det verste - det aller, aller verste - og det som virkelig får meg til å klikke fullstendig, er det første spørsmålet han alltid stiller:

Har du slått den på da?

Har - du - slått - den - på - da - ???

Virkelig?!

Selvfølgelig har jeg slått den på! Snakk om å undervurdere kona si. 

Kjære mannen min, jeg elsker deg veldig høyt. Men av og til får jeg lyst til å rive hodet av deg. Av og til. 

 

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt herlige parforhold, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Mine tabber, flauser og nedturer i 2016

Det er igjen tid for å oppsummere året som har gått. I år som i fjor velger jeg å dele mine mindre heldige opplevelser i stedet for all den glitrende suksessen jeg har badet i gjennom hele året (knis). Facebook- og bloggfeeden din kommer uansett til å være full av nyttårsoppdateringer der folk ramser opp sine høydepunkter fra 2016.

 

 

Det skal du få slippe å lese om her.

Her er mine tabber, flauser og nedturer i 2016:

 

Jeg skremte bort mitt store forbilde - Kathrine Aspaas

Jeg stod i regnet på Aschehoug hagefest under en kjempestor oransje paraply. Jeg tror jeg stod og spiste på en pølse, da jeg plutselig så et kjent ansikt i folkemengden. Er det ikke ... Jo, det må da være ... Kathrine Aspaas!

Dama som har skrevet boken Raushetens tid. Dama som har lært meg at vi skal omfavne våre tabber og feiltrinn. Dama som sier med den største selvfølge at hun føler seg liten og dum når hun er sammen med smarte folk, spesielt når de snakker sammen uten å henvende seg til henne. Altså, hvem gjør ikke det? Dama som oppfordrer oss til å være feiltastiske og dele det ekte i stedet for fasade. 

Jeg har drømt om å møte henne. Jeg har liksom sett for meg at vi skulle bli bestevenner. For vi tenker så likt. Og så likte hun et innlegg på Facebook som jeg hadde skrevet i fjor. Og nå var hun på vei over gressplenen i retning av meg.

Jeg hopper frem, strekker ut hånden og presenterer meg. Jeg sier at jeg vet alt om henne. At jeg følger bloggen hennes, at jeg har lest alle kommentarene hennes i Aftenposten, at jeg har lest bøkene hennes. Og så plutselig blir jeg skikkelig star strucked, omtrent på samme tid som jeg oppdager at jeg fortsatt står og rister hånden hennes, og da begynner jeg å bable, på både inn- og utpust. Jeg forteller at jeg er SÅ enig i det hun skriver, at jeg skriver om mange av de samme temaene på bloggen min og i boka mi, som hun for øvrig ikke har hørt om en gang. Og jeg blir litt overrasket, for hun likte jo tross alt det innlegget fra i fjor på Facebook.

På dette tidspunktet begynner panikken å stige. Hjertet dundrer i brystet, jeg blir svett i hendene og merker at hjernen holder på å koble helt ut. Så jeg trekker pusten og tenker at jeg for all del ikke må gå tom for ord, så jeg ramser opp noen felles kjente, som jeg har sett på Instagram at hun også kjenner, og så ... så tar det slutt. Helt slutt. Og jeg bare står der og ser på henne, med armene hengende slapt ned langs siden. Uten å komme på en eneste ting å si.

Kathrine ser livredd ut.

- Du, ehm, jeg hadde egentlig tenkt å få med meg talene, jeg. De har begynt nå, sier hun og skritter i en bue rundt meg.

Og i det jeg ser ryggen hennes forsvinne bortover gressplenen, setter jeg virkelig inn støtet ved å heve hånden i en kameratslig hilsen og rope etter henne: Ja, men du, vi snakkes videre etter talene, da.

Hvorpå hun snur seg kjapt og ser på meg med oppsperrede øyne og utstøter en lyd jeg ikke helt klarer å tolke hva betyr, før hun haster videre.

Igjen står jeg og føler meg så liten, så teit, så mislykket, så sosialt inkompetent, så utrolig dum. Jeg gir meg selv et mentalt panneklask, lukker øynene, rister på hodet og tenker at jeg aldri, aldri kommer til å bli noe som helst så sosialt klønete som jeg var akkurat nå.

Jeg vet ikke om det var min livlige fantasi som tok overhånd, men resten av kvelden kunne jeg banne på at hver gang jeg så snurten av Kathrine, så snudde hun seg kjapt rundt og søkte tilflukt bak et tre eller et telt. Jeg klandrer henne i så fall ikke.

Note to self for 2017: Være avslappet og avbalansert sterk kvinne selv når jeg snakker med folk jeg beundrer. Evt. bare se ut som avslappet og avbalansert sterk kvinne på avstand og droppe og snakke med folk jeg beundrer så høyt at jeg blir star strucked.

 

Gjennomsiktig boklansering

På boklanseringen min, møtte jeg opp i en helt gjennomsiktig bluse. Det kan for øvrig være en sexy twist det, når man er i tjueåra og ikke har gått gravid ennå. Det er ikke like sexy når man er førti og har mammamage. Jeg er også veldig glad for at ingen sa noe, slik at jeg ikke merket det før jeg kom hjem og så på bildene to dager senere.

Note to self for 2017 (Heretter NTS 2017): Se meg i speilet før jeg går ut døra. Spesielt når jeg har boklansering. 

 

 

Lavmål krangling med mannen

Mannen og jeg har kranglet masse i 2016, som alle tidligere år. Nå har vi ikke noe mål om at vi ikke skal krangle. Men jeg må dessverre innrømme at nivået på kranglingen til tider har vært pinlig lavt. Vi har kranglet om hvem som har sovet minst, om hvem som har lagt barna flest ganger, om hvem som har brukt mest penger på unødvendige ting og om sex.

Jeg har kjeftet på han for at verandagulvet ikke ble jevnt etter han hadde beiset det. Jeg har kjeftet på han for at han ikke tømmer rista i kjøkkenvasken, slik at matrestene etter middagen ligger igjen. Og jeg har kjeftet på han for at han snorker.

NTS 2017: Pust og tenk deg om før du krangler med/kjefter på mannen.

 

Utålmodig mamma

Jeg har vært jevnlig utålmodig og pedagogisk ukorrekt med ungene. Jeg har kjeftet på dem når de har vært for treige til å kle på seg om morgenen og jeg har truet med å knekke iPaden i to når de ikke vil legge den fra seg for å komme og spise.

NTS 2017: Øve på å være forståelsesfull, mild og tålmodig mamma som ikke blir stresset av barn som bruker en evighet på å kle seg når vi har dårlig tid og som ikke vil legge bort iPaden når det er mat. 

 

Regnskap

Jeg leverte ikke inn regnskapet før langt ut i mars, og fikk straffegebyr for sen innlevering.

NTS 2017: Begynne på regnskapet litt tidligere, selv om det er kjedelig.

 

Konsert fail

Da vi spilte konsert på Retro i desember, begynte jeg på en helt annen låt enn resten av bandet på førstelåta, og jeg oppdaget det ikke før vi var halvveis ut i sangen. Tostemt der altså.

NTS 2017: Pugge setlista. Evt. lese den, siden den tross alt ligger rett foran føttene mine teipet fast til gulvet.

 


Eeh, hvilken låt spiller vi egentlig?
 

Jeg misset Sophie Elises pupp

Vixen Blog Awards var jeg så opptatt med å snappe at jeg hadde vunnet Gullpennen at jeg gikk glipp av puppen til Sophie Elise.

NTS 2017: Droppe skryt på Snap når Sophie Elise viser puppen slik at jeg kan si at jeg var der og faktisk så det.

 

Jeg fikk et imageproblem

2016 var også året jeg fikk et imageproblem. Jeg fikk masse presseomtale i forbindelse med lanseringen av boka mi, og jeg tenkte at nå var det viktig ikke å holde igjen på noe. Nå måtte jeg være skikkelig tøff og kul og gi pressen akkurat det de ville ha. Det gikk helt skeis. Plutselig ble alt vridd til at vi bedrev fri oppdragelse, hvilket absolutt ikke stemmer. Og plutselig ble jeg den mammaen som ikke hadde noen grenser, ingen regler og som hadde uhøflige, ufordragelige barn. Kommentarfeltene fløt over av dritt. Det var ikke noe gøy, og det var noen uker på vinteren der jeg overhodet ikke hadde lyst til å stå opp om morgenen og bare ville gjemme meg under den varme, gode dyna mi.

Denne dritten jeg fikk i kommentarfeltene er også en av grunnene til at barna i løpet av 2016 er gradvis tatt ut av bloggen. Nå skriver jeg en mammablogg helt uten barn. How about that?

NTS 2017: Ikke gi journalistene frie tøyler. Vær kjip og les og pirk på sitatsjekken. (Dette burde jeg ha lært etter jeg meldte inn og vant over Dagbladet Magasinet i PFU (Pressens faglige utvalg) i 2014 etter en helt grusom hjemme hos-reportasje.) Bestem deg på forhånd for hva du vil snakke om, hva du vil la ligge og hold deg til det. 

 

Terningkast tre

Og apropos boka, den fikk terningkast tre i Dagbladet.

NTS 2017: #*##€&>!!!!%+`*!!##%&»€€€!!!!!

 

Too much Marte

Når det gjelder presse generelt, i 2016 har jeg blitt intervjuet 49 ganger, i aviser, blader, radio og på tv. Halvparten av forespørslene burde jeg takket nei til. Jeg MÅ ikke åpne kjeften bare fordi en journalist ringer.

NTS 2017: Velg dine kamper og hold deg til dem. Husk det, Marte. Du MÅ ikke si noe om alt bare fordi en journalist spør deg. 

 

Årets skivebom

Mitt svar til Kadra Yusufs kronikk om foreldrebloggere. Her burde jeg bare ha holdt kjeft. Jeg overreagerte på uttalelsene hennes, og jeg satt meg selv som skyteskive for illsinte anti-mammabloggere. Jeg fikk så ørene flagret for et tema jeg egentlig ikke var veldig opptatt av en gang.

NTS 2017: Igjen - velg dine kamper. For å få utløp for oppsamlet frustrasjon - kjeft på mannen for at han ikke renser silene i kjøkkenvasken i stedet for å skrive sinnainnlegg på bloggen. 

 

Glissen boksignering

Jeg har hatt en del boksigneringer i 2016. Man vet aldri hvor mange som dukker opp på sånne signeringer. Det kan være 100 eller det kan være null. Da jeg signerte på Gjøvik, kom den eneste kunden heseblesende inn dørene tre minutter på overtid. Da hadde jeg stått der helt alene i en hel time. Jeg tror jeg aldri har vært så glad for å signere ei bok før.

NTS 2017: Husk de gangene det kom en hel haug med folk som ville få boka si signert, glem de gangene det nesten ikke kom noen. (Det er lettere sagt enn gjort).

 

Forferdelig foredrag

Da jeg skulle holde foredrag i Mandal, hadde jeg migrene og burde egentlig ha avlyst. Men jeg tenkte at hei sann, dette skal gå fint. Jeg må bare ta meg sammen de timene det varer. NOT. Det gikk ikke bra. Det er til dags dato det dårligste foredraget jeg noen gang har holdt. Og var du der, kan du bare ta kontakt, så skal du få pengene dine tilbake.

NTS 2017: Det er bedre å avlyse når man er syk, enn å gjennomføre på lavmål. Og her snakker vi ikke om at godt nok er godt nok. Her snakker vi om virkelig lavmål på grensen til fullstendig fiasko.

 

Ned og opp og ned og opp

I år, som så mange år tidligere, har jeg gått ned i vekt i januar, opp igjen i sommerferien, ned igjen i løpet av høsten, for så å gå opp igjen i jula. Lenge leve jojoslankingen.

NTS 2017: Ingen verdens ting. Jeg kommer til å fortsette å gå opp og ned de fem kiloene resten av livet. Og det er helt okei. Jeg har resignert.

 


Jeg elsker godis og kommer aldri til å slutte. 
 

Yoga-promp

Jeg prompa høyt på en yoga-time.

NTS 2017: Må tydeligvis ta opp igjen knipeøvelsene.

 

Grønnsaks-optimist

Jeg fortsetter å kjøpe masse grønnsaker hver uke fordi jeg tenker at nå, nå skal vi bli supersunne og begynne å spise mer grønnsaker. Grønnsakene blir liggende i kjøleskapet og råtne. 

NTS 2017: Det er begrenset hvor mye grønnsaker en familie på fire klarer å spise. Vi spiser sunt nok. 

 



 

Vel, det var mine tabber, nedturer og flauser i året som har gått. Nå er jeg veldig spent på å høre dine.

Her kan du lese mine tabber, flauser og nedturer for 2015

 

PS: For flere tabber og flauser, følg meg gjerne inn i det nye året her: 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Je ha'itte vaske golvet og itte børi ved

Itte har je sett opp fuggelband heller. Men treet, det har je pynte. Og det er vel omtrent så langt jeg har kommet. 

På lille julaften. 

 


 

Jeg hadde jo så god tid. God tid til å kose meg med julepynting, planlegging av gaver og innkjøp. God tid til å bake pepperkaker, pynte pepperkakehus og sitte sammen med barna og lage hjemmelagede julegaver til familien. Du vet, sånne skeive gaver som gir morfar en tåre i øyekroken når han pakker opp.  

Men hva var det egentlig som skjedde? Ikke vet jeg. Plutselig var det bare en uke igjen til jul. Og da ble jeg syk. Skikkelig manflu fikk jeg, med rennende nese verkende bihuler, vond hals og stort sympatibehov. 

I dag er det lille julaften. Jeg har fått opp treet, det skal jeg ha. Men jeg er fortsatt ikke i mål med julegaveinnkjøp. Jeg har ikke pakket inn en eneste julegave. Pepperkakene vi bakte i begynnelsen av desember er spist opp for lengst. Pepperkakehuset ligger på kjøkkenbenken, i esken sin. Juleskinka er fortsatt rå. Huskaninene koser seg i hjørnene. Og julestjernene lider av vannmangel. Alle fire. 

 



 

Sånn blir det i år. 

Men vet du hva? Vi skal ha en strålende jul for det. En jul med hybelkaniner, siste liten-gaver, visne julestjerner og pepperkakehus bakt i romjula. Det fine med sistnevnte er at vi kan spise det opp nesten med en gang. 

Jeg ønsker dere alle en fantastisk jul! Enten dere er i mål eller ei. For om jula blir fin eller ikke handler om helt andre ting enn vaskebøtte og nystrøkne julegardiner.

Og i morgen klokka elleve går Tre nøtter til Askepott på NRK, okke som. Og da, da er det jul. 

GOD JUL!

 

PS: For flere oppdateringer fra vår kaotiske jul, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Årets julefilm - starring CasaKaos og Juksesupermamma

//Egenannonse/egenskryt

Dere som følger meg på Snap vet at jeg har lekt litt filmstjerne i høst. 

Og nå kan jeg endelig vise dere resultatet. 

 

 

 

Er du ikke helt ajour med julevasken? Hva med pakkekalenderen? Ble det like koselig som du hadde sett for deg å handle og pakke inn x antall pakker til barna? Julekortbildene - er de i boks? Fikk du barna til å smile pent? Og har du kost deg med pepperkakebaking med ungene? Uten at hele kjøkkenet ble dynket i mel?

Er du som meg (og veldig mange andre småbarnsforeldre) syns du alle disse juletingene høres fryktelig koselig ut ... FØR du setter i gang. For når du står midt oppe i det, er det alt annet enn kos. Da blir det rot, søl, masing, kaos og søskenkrangling. 

 

 


 



 



 

Jeg tror jeg bare lar filmen snakke for seg, jeg. 

Filmen er produsert av Tone Almendingen Røyneland som står bak bloggen Tonerosedesign. Det vi to har felles, er at vi begge har gitt ut bøker som får deg til å senke skuldrene og innse at godt nok er mer enn godt nok. Og så i jula. 

Boka til Tone heter Juksesupermamma.

Min heter Føkk Lykke! 

Men nå, snurr film: 

 


 

PS: For flere oppdateringer fra våre juleforberedelser, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

.

Farvel kaffepause

//Annonse

- Mamma! Mammaaaa! Jeg finner ikke turndrakten, roper femåringen fra rommet sitt. Jeg har akkurat slått på kaffemaskinen og er veldig klar for fem rolige kaffeminutter i godstolen mens turnjenta gjør seg klar til turninga.  

 



 

 

Jeg hadde akkurat ryddet av middagsbordet. Mann og sønn hadde nettopp forlatt heimen for å spille fotballkamp. Dagen hadde gått i ett: Jobb, henting i barnehage og på SFO, middagslaging, leksehjelp mens pastaen koker, ett kvarter på å kaste i seg maten før fotballgutta måtte løpe, og om ti minutter må femåringen og jeg komme oss ut av døra for å rekke turninga.  

- Kan du ikke bare ta en t-skjorte og strømpebukser, prøver jeg, selv om jeg egentlig vet svaret før jeg sier det. Jenta står på kjøkkengulvet og rister bestemt på hodet. En skjelvende underleppe bekrefter mine antakelser. Ok. Turndraktjakt, it is! Kaffen får vente til seinere. Eller til i morgen. Eller til neste uke.

- Hvor så du den sist, lille venn, spør jeg. Den lille ser på meg og trekker skuldrene opp i en soleklar «Aner ikke».

- Har du kikket i skuffen der den skal være?

Jeg får et bekreftende nikk, men sjekker allikevel. Helt riktig. Ingen turndrakt i skuffen.

- Hylla di på badet? Ingen turndrakt der heller.

Jeg finner den til slutt i skittentøyet. Et kjapt overblikk og en kjapp sniff bekrefter at den kan brukes en gang til. Det er bare et par små sjokoladeflekker på det ene ermet og en most blåbær på brystet, og den lukter ikke så aller verst. Det får gå.

Turninga begynner om tre minutter. Vi kler på oss i en fart. Jeg ser med lengselsfullt blikk bort på kaffemaskinen på kjøkkenbenken. Grabber med meg en boks Battery fra kjøleskapet og løper ut i bilen.

 


Lifesaving!
 

Jeg bruker de neste tre minuttene det tar å kjøre opp til turninga til å drikke opp Battery-boksen. Jeg lades, og idet vi parkerer er jeg klar for en time med mamma, mamma, se på meg og skravling med de andre turnmammaene.

Battery er en finfin erstatning for kaffekoppen i en hektisk hverdag. Og den nye Battery-en er helt uten sukker og kalorier. En brus som smaker friskt og godt og som gir deg en skikkelig kickstart akkurat når du trenger det. Som når du har brukt kaffepausen din på å lete etter turndrakt. Rett og slett litt påfyll av hverdagsenergi.

Nye Battery uten sukker kommer i to varianter: Original og med lime. Lime er definitivt min mye favoritt. En perfekt opplading for slitne småbarnsmødre.

 


No cal. Med eller uten lime. 
 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som aldri får tid til å drikke kaffe, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Telefonen alle foreldre frykter

Jeg hadde nettopp levert i barnehagen og kommet meg hjem igjen. Frokosten var spist. En klesvask satt på. Og nå satt jeg ved pc-en og jobbet med et foredrag.

 

Bad news concept.
Licensed from: 72soul / yayimages.com

 

Da ringer mobilen: Barnehage

De ni bokstavene stirrer mot meg. Det kjennes som om de hopper ut av skjermen og kryper over hele kroppen min, som maur. Jeg får gåsehud.

I løpet av de nærmeste par sekundene går hjernen min på høygir: Har jeg glemt regntøy? Ullsokker? Skifteklær? Støvler? Matpakke? Skulle det være noe spesielt i dag? Var trollfesten i dag? Var det i dag de skulle på badeland? Nei. Jeg har husket både regntøy og matpakke. Dessuten ringer de ikke for sånt.

Og nå begynner hjernen min virkelig å få panikk: Hva har skjedd? Har hun skadet seg? Har hun blitt kvelt i en sånn persiennesnor som vi leste så mye om i nettavisene for et års tid siden? Han hun ramlet ned fra et tre og brukket benet? Har benet falt av!!! Er hun syk? Hun var helt frisk da jeg leverte henne. Har hun fått omgangssyke? Feber? Hjernehinnebetennelse?

Så ser jeg for meg ambulansen som kjører inn på parkeringsplassen utenfor barnehagen. En voksen kommer løpende med min kjære datter i armene. Jenta er helt slapp. Bare et bein dingler ned fra armene til den voksne.

Etter to ring tar jeg telefonen: Hallo, det er Marte.

Jeg er forberedt på det verste. Jeg er allerede på vei opp av stolen slik at jeg kan kaste meg ut i bilen og kanskje få et glimt av datteren min før ambulansen kjører av sted med henne.

- Hei, sier en blid stemme i andre enden.

Fryktelig så blid du er da, midt i en sånn tragedie, tenker jeg.

- Du, vi har laget litt risengrynsgrøt her i dag. Og så lurte jeg på, siden datteren din ikke tåler melk, kan hun spise grøt da?

Flere her som får litt angst når de ringer fra barnehagen eller skolen midt på dagen?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg lider av AMS (Apatisk mamma-syndrom)

//Annonse

- Jeg hadde den først! Kutt ut! Mamma! Han tar hesten miiiiin! Den høye femåring-stemmen sprenger seg vei gjennom hele huset og ender opp på kjøkkenet der jeg står og lager middag. Jeg rekker så vidt å skru ned plata med kjøttdeigen, før ordene igjen treffer øregangene mine som små bomber: Mamma! Jeg hadde den først, etterfulgt av intens hyling.

- Ja da, ja da, jeg kommer, roper jeg og mister tresleiva i gulvet så tomatsausen spruter over både ovnen, oppover kjøkkenskapene og utover gulvet.

Jeg kommer, jeg kommer, sukker jeg og løper ut i stua.

 


Apatisk mamma-syndrom på vei.

 

Tilbake på kjøkkenet, med en sur femåring på armen, ser jeg at jeg har skrudd ned feil plate. Kjøttdeigen har brent seg og spagettien har sluttet å koke.

Resten av dagen har sett omtrent sånn ut: Hente barn i barnehage og på skole. Komme halvveis hjem og måtte snu for barnehagebarn har glemt igjen plastring i barnehagen, og den MÅ hun bare ha, og jeg er altfor sliten til å høre på tørrgrining hele veien hjem. Barnehagebarn sovner i bilen, og må bæres inn og vekkes slik at hun får sove til kvelden. Og alle småbarnsforeldre vet hvor lett det er å vekke barn som sovner midt på dagen. Bære rundt på trøtt barn mens man prøver å kutte gulrot med én hånd. Trøtt barn våkner, men er fortsatt ganske muggent, og starter en krangel med storebror bare for å få ut litt steam. Mekle, trøste og tørke tårer på barn som kaster sofaputer på hverandre.

 


Gi meg styrke! Gi meg tålmodighet! Gi meg energi! Gi meg Battery.
 

Det er på denne tiden av døgnet jeg får i AM-syndromet. Eller apatisk mamma-syndromet. Det er i denne fasen man blir helt fjern i blikket, slapp i kroppen, gir barna en is før middag bare for å få noen minutter i fred og lover seg selv at i morgen blir det Grandiosa til middag.

Det er på denne tiden av døgnet man trenger en kopp sterk kaffe. Men man har verken lyst eller tid til å sette i gang og lage kaffe. Dessuten skal en kaffekopp nytes i fred og ro. Ikke over komfyren med hylende unger rundt beina.

Da er det veldig greit at én boks Battery kan erstatte kaffekoppen. Og at den nye Battery-en er helt uten sukker og kalorier. Jeg har egentlig alltid tenkt på Battery som noe ekstremsportutøvere og gamblere drikker. Eller noe man drikker på vorspiel. Ikke noe for en sliten småbarnsmamma med brent kjøttdeig i panna. Men det er jo rett og slett bare en sukkerfri brus tilsatt oppkvikkende vitaminer og koffein.

 


Mammaenergi på boks. 

En brus som smaker friskt og godt og som gir deg en skikkelig kickstart akkurat når du trenger det. Sånn som når du har hentet barna i barnehagen og på skolen, gjerne svingt en tur innom butikken for å handle litt, og så skal hjem og lage middag. Rett og slett litt påfyll av hverdagsenergi.

Har du forresten fått med deg denne kule videoen? Noen som kjenner seg igjen?

 



 

Nye Battery uten sukker kommer i to varianter: Original og med lime. Lime er definitivt min mye favoritt. Og nå har jeg hamstret opp i kjøleskapet. Slik at jeg alltid har en boks energi tilgjengelig. For gudene skal vite at det er noe vi småbarnsforeldre trenger.

 


Min favoritt med lime. 

PS: Følg Battery på Facebook for flere kule videoer og oppdateringer. 

Når på døgnet får du apatisk mamma-syndrom?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sliten mamma med AM-syndrom, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Det verste med å være mamma

Hva som er det verste med å være mamma, endrer seg i takt med at barna vokser. Da barna  var babyer, var det mangelen på søvn som var det absolutt verste. Senere ble det trassalderen, og alt det førte med seg av skriking og skråling og evig testing av grenser. Så var det søskenkranglingen. Puh, den perioden der de prøver å finne seg selv og sin plass i familien.

 


 

I dag er det egentlig ikke så ille å være mamma. Barna har blitt fem og seks år gamle. De begynner å bli fornuftige (I hvert fall noen lunde) Jeg kan snakke til dem og de forstår hva jeg sier. Vi har funnet vår måte å leve sammen på. Vår familie, med våre verdier og våre rutiner. 

Men det er likevel én ting jeg sliter skikkelig med. Og det er å ha oversikt over alt som skal skje og alt som skal gjøres. Alt som skal skal huskes, koordineres, planlegges og ordnes.

Månedsplanen på kjøkkenet har vært helt tom i sommer. Men nå er den full av skriblerier igjen. Kjøleskapdøra begynner atter å bli full av lapper om dugnader, treninger, papirinnsamlinger og tannlegetimer.

Det er lekser som skal huskes på og gjøres. Bibliotekbøker som skal leveres inn. Det er fotballturneringer, fotballcuper og fotballtreninger. Og det er fotballklær som skal vaskes mellom alle treningene og kampene. Mandag og onsdag er det FFO (Fotballfritidsordning), og husk egne drakter til disse dagene (Som også må vaskes.) 

Det er skolefotografering og det er foreldremøter og foreldresamtaler. Det er planleggingsdager og bursdager. Og husk for all del å kjøpe gave på forhånd til alle bursdagene. Det er visst ikke like populært å komme med gaver kjøpt i all hast på bensinstasjon (Snakker av erfaring). 

Er det fare for regn, må regntøy og støvler pakkes i skole- og barnehagesekken. Og det må også tas med hjem og tørkes til neste dag. Og husk nok skifteklær. Husk innesko, fotballsko og turnsko. Husk høstsko, vintersko, støvler og cherroxer. Husk matpakke, yoghurt og grillpølser på grilldagen. Husk at barnehagen skal på badeland på mandag, og at det er klubbrenn på onsdag. Og husk å melde barna på nevnte klubbrenn.  

Husk tannlegetimer, legetimer, frisørtimer, helsestasjonen, optiker og logoped. Husk å kjøpe nye vintersko da barna har vokst ut av fjorårets. Og husk å fylle på med ullundertøy. 

Husk å dusje barna, gre håret, klippe negler, pusse tenner og smøre tørr hud. Husk leppepomade på tørre og såre vinterlepper. Husk å rydde rommet, tømme søpla og gi katten mat. Husk morsdag og farsdag, halloween, fastelaven, påske og jul. Husk å tegne tegning til onkel Marius` bursdag. Og husk at mannen skal til Polen neste uke, at det er Vind-cup neste helg og at jeg skal inn til Oslo på onsdag. 

Jeg blir sliten bare av å tenke på det. Og jeg har "bare" to barn! Hvordan i alle dager klarer dere å ha oversikt, dere som har flere? Noe sier meg også at denne fasen dessverre ikke går over med det første, men at den snarere bare blir verre og verre. 

Jeg stålsetter meg og ønsker høsten og vinteren velkommen etter en lang og deilig sommer med tomme månedsplaner og kjøleskapdører. 

Hva syns du er det verste med å være forelder? 

 

PS: For flere oppdateringer fra denne fotballmammaen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Sov nå for helvete!

Mannen og jeg veksler blikk. Bilen humper stødig bortover riksveg 4 på vei til Oslo. Vi smiler. Holder hender over girspaken. Hjemme sitter storegutt på 15 barnevakt for de to små. Vi har unnet oss en altfor sjelden barnefri kveld.

 


Nå skal vi kose oss! (Trodde vi ...)
 

Vi kommer fram til Oslo. Svinger inn i parkeringshuset på Aker Brygge. Parkerer bilen og går hånd i hånd mot Latter. Vi snakker om hvor annerledes livet vårt hadde vært dersom vi hadde bodd i en leilighet på Aker Brygge kontra huset vårt på Raufoss. Vi er begge enige om at vi foretrekker Raufoss framfor Oslo. Og så ler vi litt av et utdrikningslag som synger utenfor en kafé.

Jeg gir mannen et kyss og sier jeg bare må på do en tur før forestillingen begynner. Mannen venter i baren. Jeg ser i speilet i gangen at han sjekker ut rumpa mi før han bestiller seg en Corona.

Da jeg kommer ut fra do er han borte. Jeg går litt rundt og kikker etter han. Jeg finner han til slutt i en ubetjent bar utenfor toalettene.

- Det er ingen ting å være redd for, lille venn, sier han med rosa stemme. 

- Mamma og far er bare ute en liten tur. Hvis du lukker øynene nå, og prøver å sove, så er vi tilbake før du våkner i morgen. Hæ? Nei, kjære deg, det det finnes ikke haier på Raufoss. Hva sa du? Ja, jeg lover. Ingen haier på Raufoss.

Etter ti minutter kommer han tuslende tilbake. Vi går inn og setter oss.  Showet begynner. Vi får med oss både den første og andre stand-upperen. Da den tredje går på scenen vibrerer mobilen i lomma til mannen. Han sniker seg ut, og kommer ikke tilbake før tredjemann nesten er ferdig.

- Går det bra, hvisker jeg.

- Ja da, svarer mannen.

- Sover de?

- Nei, men det er like før nå.

Før showet er ferdig er han nok en gang ute på gangen med mobilen.

 

 

Etter showet kommer vi oss akkurat ut dørene før mobilen vibrerer igjen. Mannen går ved siden av meg og synger «Byssan Lull» mens jeg benytter anledningen til å hamstre noen Poke-baller. Da vi kommer til Tjuvholmen, får jeg mobilen.  - De insisterer, sier mannen og sukker.

Jeg ser på klokka. Den er halv ti. To små trøtte fjes med smale øyne lyser mot meg på Skype.

- Hei, små apekatter, sier jeg søtt.

Barna snøvler i den andre enden. De lurer på hvor vi er. Når vi kommer tilbake. Snufser litt. De savner oss. Er litt redde. Samtidig som, ja da, de skjønner at storebror passer godt på dem.  Jeg sier at vi er på vei hjem og at hvis de bare legger seg ned på de myke putene sine og lukker øynene, så er vi hjemme straks. Jeg krysser fingrene bak ryggen, for mannen og jeg har nemlig planer om å spise middag før vi setter oss i bilen og starter på den to timer lange turen hjem.

- Jeg tror jeg venter med å sove til dere kommer hjem, jeg, sier femåringen.

- Jeg og, piper seksåringen.

Jeg susser og koser inn i skjermen og glad i deg, og glad i deg også, og legger til slutt på.

De sovner nok snart, sier jeg til mannen. Han nikker. Og så går vi hånd i hånd bortover Tjuvholmen i kveldssolen.

Jeg har akkurat bestilt pizza, kyllingpasta og en Pepsi Max på Olivia på Aker Brygge da mobilen ringer igjen. Mannen forsvinner bortover gata med mobilen mot øret. Maten kommer på bordet, og etter fem minutter begynner jeg å spise. Etter ett kvarter kommer mannen tilbake og gir meg mobilen.

- Hallo, små barn.

Og så er det den samme regla igjen. Ja, vi er på vei. Vi kommer snart. Nei, det finnes ikke haier på Raufoss. Nei, ikke orkaner heller. Ja da, vi er på vei. Hvorfor det er masse folk i bakgrunnen? Eeehm, jo, fordi vi måtte stoppe og tisse. Ja, nå setter vi oss i bilen igjen og kjører det siste stykket hjem. Bare legg dere ned på putene og lukk øynene. Storebror passer på dere.

- Nå har jeg stått ned i gata her og sunget nattasanger i femten minutter, sier mannen mens han skjærer en stor bit av entrecoten sin. - Folk trodde jeg var helt gæren.

Jeg ser på klokka. Den er halv elleve. Nå må de da for pokker sovne snart.

Klokka halv tolv klikk-klakker vi bortover betonggulvet i parkeringshuset. Skrittene våre gir gjenlyd i det store underjordiske huset. Vi har nettopp gjennomført en tostemt versjon av «Lille Måltrost» (alle versene!) og den egenkomponerte «Lillemann skal sove-sangen».  

Da vi svinger ut av Sinsenkrysset og setter nesa retning nordover, kommer meldingen vi har ventet på i hele kveld: «Kidza sover. Endelig! Jeeeez!!!»

- Endelig, puster jeg og kjenner hvordan skuldrene senker seg.

- Er det mulig, stønner mannen og kniper tommel og pekefinger over neseroten.

Vi stoppet på en bensinstasjon langs veien og tok en kaffe bare for å kjenne at vi faktisk var på date uten unger. Resten av bilturen hjem satt mannen og snorket mens jeg myste ut i natten og hørte på P4.

Oh, du herlige, romantiske småbarnstid.

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt romantiske småbarnsliv, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hjelp! Hva skjer?

- MAMMA!

Jeg hopper himmelhøyt i senga.

-Ja, hva er det? Hva skjer? Går det bra? Hvor er Lillesøster?

 


 

Klokka er halv sju om morgenen. Ungene kom hoppende opp i sengen min allerede klokka seks. Klare for en ny, spennende dag. Jeg gløttet så vidt på det ene øyet, dro frem de to iPadene, øretelefoner og et par kjeks fra nattbordskuffen, snudde meg rundt og sov videre.

Det funker helt ypperlig. Ungene kan ligge og spille hestespill og se på videoer av Ronaldo og Marcus og Martinus i opptil halvannen time slik at jeg får sove litt ekstra. Noen ganger lister de seg ut på kjøkkenet og finner godteskåla mi. Det er helt okei det også. Bare jeg får sove litt ekstra. Det er tross alt ferie.

Men plutselig: MAMMA!

Noe i stemmen sier meg at det er alvor. Dette er ikke bare et mamma, som i "mamma, jeg er ferdig". Eller "mamma, jeg fikk et myggstikk". Dette er et MAMMA som i "MAMMA, noen er skadet eller noen har dødd!"

Jeg kaster meg opp i sengen, sperrer opp øynene, kroppen er i fullt beredskap, adrenalinet pumper.

-Ja, hva er det? Hva skjer? Går det bra?

- MAMMA! Gjett hva, skriker seksåringen med skingrende seksåringsstemme gjennom øretelefonene, uten å se opp fra iPaden.

- Marcus og Martinus liker Erik og Kriss!

- Hva ??

- De sa det akkurat på Youtube. De liker Erik og Kriss. Det gjør jo jeg og!

Så forsvinner han inn i Youtube-videoen igjen.

Jeg faller ned i sengen. Legger den ene armen over øynene og tar et par dype åndedrag.

- Fint det, vennen, hvisker jeg mens kjenner hvordan adrenalinet sakte forlater kroppen og jeg konstaterer at det er helt umulig å sove videre. Marcus og Martinus liker Erik og Kriss.

Visste du at Marcus og Martinus liker Erik og Kriss?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Aldri fornøyd

Bare han sover hele natta igjennom. Da kommer jeg til å få et helt nytt liv, tenkte jeg søvndrukken da førstemann var ett år og ikke hadde sovet gjennom én eneste natt ennå.


 

Bare han sover til halv seks, og slutter å våkne klokka fem hver morgen, tenkte jeg da han var ett år og tre måneder.

Bare han slutter med bleier snart. Da blir alt så mye enklere, tenkte jeg da han var ett og et halvt.

Bare jeg blir ferdig med denne graviditeten. Den sliter meg helt ut, tenkte jeg da jeg var høygravid med Lillesøster.

Bare hun sover hele natta gjennom. Da blir alt så bra, tenkte jeg et halvt år senere.

Bare hun slutter med bleier snart, tenkte jeg da Lillesøster var ett og et halvt.

Bare de klarer å smøre maten sin selv. Og hente drikke selv. Da kommer alt til å bli så enkelt, tenkte jeg for to og et halvt år siden.  

Bare de sover litt lengre enn halv seks. Til seks, kanskje. Da skal jeg være fornøyd, tenkte jeg for to år siden.

Bare de slutter å krangle sånn. Bare Lillesøster blir stor nok til å ta igjen. Da blir det nok roligere, tenkte jeg for halvannet år siden.

Bare de sover til halv sju. Da kommer alt til å bli perfekt. Seks er altfor tidlig, tenkte jeg for ett år siden.

Bare det blir sommer slik at vi kan være mer ute, tenkte jeg for et halvt år siden. Da blir livet bra.

Bare de sover til sju i stedet for halv sju, tenkte jeg i dag tidlig. Da hadde livet virkelig blitt bra.

Blir man aldri fornøyd, mon tro?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet?


 

Mannen insisterer på at vi skal ha sånne rister i kjøkkenvasken. Sånne som skal fange opp matrester slik at avløpet ikke blir tett. 


Det er bare det at jeg hater å drive og pirke ut matrester av de ristene og kaste de i søppelet. Så jeg gjør bare sånn: 

 







 

Og voila:




 

Genialt, ikke sant? 

 

PS: For flere oppdateringer om mine geniale husmor-hemmeligheter, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Se på meg da, mamma! Se på meg!

Femåringen snurrer rundt i det nygrønne gresset på lekeplassen. Jeg ser bort på henne med et halvt øye.

Ja, se på deg, sier jeg og myser over kanten på solbrillene.

 


 

Den tidlige vårsolen varmer i ansiktet og kjemper mot det siste kalde vårbittet i luften. En kamp kuden er dømt til å tape.

Jeg slenger det ene beinet over det andre og ser ned i boka.

Se da, mamma! Juhuu! Lillesøster hopper over en stor stein og flakser med armene i svevet. Her kommer jeg! Tuuuuuuut!

Jeg setter pekefingeren under linjen jeg leser og ser bort mot den lille jenta.

Ja, der kommer du. Tut, tut, sier jeg.

Jeg får lest fire linjer før hun er borte hos meg og klatrer opp på benken. Jeg legger fra meg boka på bordet.

Blir du med og husker? spør hun mens hun slikker jord fra fingrene.

Nei, nå vil mamma slappe av litt, sier jeg og stryker luggen hennes bak øret. Luggen hun absolutt skal spare ut, og som ikke er lang nok enda til å holde seg bak øret. Du kan gå og huske du, sier jeg og ser hvordan luggen legger seg som ei gardin foran øynene hennes igjen.

Bli med å skli da? spør hun mens hun hopper på benken så plankene gynger.

Nei, ikke nå. Nå må du klare deg litt selv. Det er masse gøy her du kan gjøre uten meg.

Hun tusler omsider avgårde.

Jeg dukker ned i boka igjen. Får lest omtrent en halv side, før en velkjent stemme skjærer i ørene: Mammaaaaaaa!

Lillesøster sitter på toppen av sklia og vifter med armene. Mammaaaaaa! Hjelp meg!

Hei... Hva skjedde med å klare seg selv?

Jeg legger fra meg boka og tusler bort til sklia.

Nei men kjære, lille deg da. Den der klarer da du å skli alene, sier jeg og slår ut med armene. Femåringen rister hardt på hodet og strekker ut armen.

Hjelp meg, sier hun og vifter med fingrene. Som om hun kommanderer meg på plass. Hun tar et godt tak rundt tommelen min og hviner høyt da de små føttene treffer bakken.

Igjen! Igjen! roper hun og løper bort til stigen.

Ja, okei, en gang til, da. Men så må du leke litt selv. Okei? sier jeg og ser henne dypt inn i øynene.

Den lille nikker og hviner.

Jeg er borte ved benken på tre byks. Åpner boka og leter meg frem til der jeg slapp. Plutselig hører jeg noen som gråter. Jeg konstaterer raskt at det min unge.

Femåringen sitter nedenfor sklia. Hun har slått seg. Jeg bærer henne bort til benken og trøster så godt jeg bare kan.

Kan vi huske? snufser hun gjennom tårene. Jeg stryker luggen hennes bort fra ansiktet og ser to store tårer på full fart ned kinnet.

Hvem kan vel si nei til et spørsmål gjennom tårer? Vi går bort til bildekket. Jeg presser rumpa mi godt ned i hullet og tar Lillesøster på fanget.

Så husker vi til både sklier og tårer er glemt.

Sånn. Nå må du leke litt selv, sier jeg og setter henne ned i sanden. Nå skal mamma lese litt.

Jeg lister meg bort til benken min og åpner boka. Jeg lener meg tilbake, kjenner sola varme i ansiktet, venter et lite øyeblikk før jeg stuper ned i teksten igjen. Leser en halv side.

Mamma! Mamma!

Jeg sukker og ser opp. Lillesøster krysser lekeplassen med raske skritt. Jeg kjenner irritasjonen bygge seg opp. Jeg lukker øynene. Retter på solbrillene og trekker pusten. Dypt.

Vet du hva, lille venn? Lekeplasser er for barn. Ikke for voksne. Hvis det er noe sted du bør kunne leke alene, er det på lekeplassen. Mamma blir gjerne med opp hit, men jeg kan ikke sitte og se på deg og leke sammen med deg hele tiden. Hvis du ikke klarer deg selv nå, så går vi hjem igjen og ...

Jeg stopper brått.

Femåringen står foran meg med et stort smil og strekker frem en liten, møkkete neve med diverse skeive markblomster.


 

Vær så god, sier hun og smiler så det ene smilehullet hennes borer seg dypt inn i kinnet.

Den lyse luggen danser frem og tilbake mens hun hinkehopper på stedet.

Okei. Og akkurat der er hun tilgitt for all masing. Jeg kjenner en svart klump av dårlig mamma-samvittighet bygge seg opp i magen.

Snakk om egoistisk mamma!

Samvittigheten varer heldigvis ikke så lenge. I morgen skal vi tilbake på lekeplassen. Og da vil jeg lese bok. I fred. Da får hun jammen klare seg selv.

Les også: Se på meg, mamma

Les også: Facebook-foreldre på lekeland

 

Flere her som har masebarn?

 

PS: For flere oppdateringer fra familien Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Mammablogger-skandalen tar en helt ny vending

//Sponset tur

Det har kommet nye graverende opplysninger i saken om mammabloggeren som forrige uke ble anmeldt for ikke å ha vært i Legoland eller besøkt Kaptein Sabeltann med sine to barn.

- Dette er rett og slett en veldig trist sak, uttalte Pål I. Tee, lensmann ved Vestre Toten lensmannskontor.

Det er nå bekreftet at det var mammabloggeren fra Raufoss, hennes mann og deres to barn som var i Legoland forrige helg.

Bildene familien delte i sosiale medier er nå bekreftet å være ekte.

Likevel har det dukket opp flere nye grove og graverende opplysninger.

- Det er fortsatt mye som tyder på at denne moren mangler fullstendig dømmekraft og omsorgsevne for sine to barn, sier lensmann Pål I. Tee.

- Hva slags informasjon?

- Det kan jeg ikke si noe om på nåværende tidspunkt.

Redaksjonen har likevel lykkes i å få tak i en liste over hvilke opplysninger politiet sitter på, samt bildebevis:

Bloggeren er observert ved den store Lego-tavlen inne i Legoland hotell der hun skrev ukvemsord som blant annet «RAP», «JEVEL» og «FAEN» med legoklosser sammen med sin seks år gamle sønn. Moren hevder selv hun kun skrev navnet på sønnen, som begynner med bokstavene RA, JESPER, som er navnet på barnas halvbror, samt FAR.

 


 

Ifølge en hotellansatt, løp barna rundt som noen villbasser i gangene på hotellet. Tilsynelatende helt uten kontroll og uten å ta hensyn til gamle, syke mennesker.


 

Barna virket også helt ute av stand til å bruke trapper, dører, heiser og stoler på vanlig måte. Man skulle tro de aldri hadde blitt fortalt hvordan slike ting fungerer.


 

Senere samme dag, skal familien ha vandret rundt i Legoland i sprutende regnvær, vind og blåst uten å ha kledd på barna tilstrekkelig. Jenta ble sett med åpen jakke og gutten manglet lue.


 

Moren ble også stadig observert med mobilen i hendene opptatt av å ta selfies i stedet for å se på barna som lekte.


 

Flere ganger holdt hun rett og slett på å falle i søvn, midt på lyse dagen.


 

På ettermiddagen forflyttet familien seg videre til byen Ebeltoft og Ebeltoft Strandcamping. En campinggjest forteller at barna lekte ute på lekeplassen til godt over klokka ti på kvelden. Vitnet er dog noe usikker på nøyaktig hvor lenge barna lekte ute, da hun holdt på å bleike etterveksten og måtte gå fra campingvognen til fellesdusjen for å skylle ut hårfargen. Men hun er i hvert fall helt sikker på at det var ganske seint.


 

Den samme campinggjesten skal også ha reagert på at barna kjørte som noen villmenn i månebiler rundt på campingplassen. Enda fartsgrensen var satt til 15 kilometer i timen.



 

Dagen etter var familien igjen på plass i en fornøyelsespark, denne gangen nærmere bestemt Djurs Sommerland. Igjen har folk reagert på barnas bekledning. Gutten skal ha løpt rundt i sprutregnet med kun et pannebånd på hodet.


 

Flere av gjestene både i Legoland og i Djurs Sommerland har også reagert på at jenta tilsynelatende alltid går rundt i gutteklær. «Eier den stakkar jenta i det hele tatt en rosa kjole», skal en av gjestene ha spurt. 



 

I tillegg har politiet opplysninger, dog ikke bevis, på at barna fikk pannekaker med sirup og is til frokost minst en dag, de spiste dessert før middag, under et besøk på Bryggertorvets Pizzaria i Ebeltoft skal barna ha turnet i sofaen, dog uten sko på, og på flyet skal barna ha vært urolige og gått i midtgangen.

Mammbloggeren stiller seg helt uforstående til siste punkt, og sier barna satt stille og rolig under hele flyturen.

- Jeg er fortsatt i sjokk over hvor fint flyturen gikk. Begge veier. Det er mulig noen av passasjerene kan ha reagert på at begge ungene måtte to ganger på do hver under turen hjem, men det syns jeg er innafor, sier mammabloggeren og sender et bildebevis på e-post:



 

Leder av mammapolitiet, Mari-Maggi Magnusson Mathiesen, reagerer kraftig på opplysningene som har kommet inn.

- Denne moren burde ikke hatt barn. Hun virker helt ansvarsløs. Det burde hun tenkt på før hun i det hele tatt fikk barn, sier Magnusson Mathiesen.

- Men flere av disse anklagepunktene går jo på at barna oppfører seg som ... ja, nettopp barn på stedet som er tilrettelagt for barn og som har barn som målgruppe. Syns du ikke det er litt vel strengt å ...

- Nei, det syns jeg ikke! Barn skal ikke oppføre seg som barn! Uansett! At barn er barn, er bare en dårlig unnskyldning dårlige foreldre bruker. Foreldre som ikke har kontroll på barna sine, prøver ikke hardt nok. Selv har jeg gått til innkjøp av elektriske halsbånd til mine barn. Det funker som bare det.

- Så du mener at barn ikke er barn?

- Ja!

- Eller nei. Barn er barn, men de skal ikke oppføre seg som barn. De skal oppføre seg som små voksne. Og foreldre som ikke får til det, bør ikke ha barn, sier altså lederen av mammapolitiet.

 

Følg saken videre i våre sosiale medier:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

//Turen til Danmark er sponset av VisitDenmark

 

.

Foreldreblogger tatt av politiet

//Annonse

Foreldreparet ble før helgen tatt inn på politistasjonen til en samtale, etter at det hadde tikket inn flere bekymringsmeldinger samt en anmeldelse fra mammapolititet. Barnevernet var også til stede under samtalen.


 

«Vi beklager. Vi legger oss flate», sier moren, en 40 år gammel kvinne og foreldreblogger fra Raufoss.

«Vi forstår alvoret i det vi har gjort, og det skal aldri gjenta seg», sier ektemannen som også er far til barna.

Bakgrunnen for bekymringsmeldingene var at foreldreparet aldri har vært i Legoland med barna sine. Barna, en gutt og en jente, er fem og seks år gamle. Under avhøret innrømmet foreldrene at de heller ikke har vært i Kristiansand og sett Kaptein Sabeltann.

Da de to barna ble konfrontert med dette, trakk de apatisk på skuldrene før de holdt seg for nesen, gjorde grimaser og lurte på om politimannen hadde sluppet en promp. Deretter begynte barna å skylde på hverandre, og to tjenestemenn måtte gå inn og skille dem.

Pål I. Tee, lensmann ved Vestre Toten lensmannskontor, sier han aldri har sett noe liknende.

­­- Det er bare én måte å tolke de stakkars barnas oppførsel på, og det er at de er blitt neglisjert og har levd under alvorlig omsorgssvikt store deler av sitt liv. Alle barn har rett til å besøke Legoland og se Kaptein Sabeltann før de begynner på skolen. Dette er en veldig trist sak, sier han.

Tee legger til at det dog finnes formildende omstendigheter, da ingen av foreldrene heller ble tatt med til Legoland eller dyreparken i Kristiansand da de var barn.

- Her har vi et klassisk eksempel på hvordan omsorgssvikt ofte går i arv, sier lensmannen.

Politiet ser alvorlig på hendelsen, men legger til at familien er blitt observert i Legoland i helga.

- Vi har blitt oppmerksom på at det har blitt lagt ut bilder fra blant annet Legoland i sosiale medier i helgen, spesielt på SnapChat, sier Tee, men understreker at han ikke kan si mer om saken på nåværende tidspunkt.

 

 

- Vi har et team som jobber på spreng for å sikre at bildene ikke er manipulert. Barnas ansikter er heller ikke synlig på noen av bildene, så vi kan ikke si med sikkerhet at det faktisk er sine egne barn foreldreparet har tatt med seg. Før det er avklart, har jeg ingen flere kommentarer, sier Tee.

- Dersom bildene viser seg å være ekte, vil anmeldelsen i så fall bortfalle?

- Som sagt, jeg har ingen flere kommentarer, avslutter Tee.

Vi følger saken tett, og kommer tilbake med flere opplysninger så snart det foreligger. 

Følg også saken videre i våre sosiale medier:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

//Turen til Danmark er sponset av VisitDenmark

.

Jeg skjønner det bare ikke

Selvfølgelig husker jeg dette her, tenkte jeg og dro trekket av bilstolen.

Denne skal her oppe, denne skal inni her, disse to skal sitte sammen sånn, denne hempen her og de to festene sammen her. Det husker jeg.

 



 

Jeg myste mot den lure vårsola. Det ene øyeblikket varmer den så godt at man tar av seg strikkejakka og går rundt i bare t-skjorta uten å få gåsehud.

I det neste øyeblikket kommer en tynn sky foran sola, eller et lite vindpust, og man må fiske frem strikkejakka igjen.

Akkurat nå var det t-skjorte-sol.

Bilen stod parkert på plenen foran verandaen. Nyvasket og fin. Ungene hoppet på trampolina. Mannen stod på framsiden av huset og spylte bilmattene.

Selvfølgelig husker jeg dette, tenkte jeg mens jeg nynnet på en Marcus og Martinus-sang som ufrivillig hadde festet seg på hjernen, tok med meg stoltrekket i tre deler inn på badet og stappet dem inn i vaskemaskinen.

Dagen etter står jeg igjen på verandaen. Jeg drar strikkejakka godt rundt meg og hutrer lett.

Jeg stirrer med smale øyne ned på bilstolen. Den ligger der, spredt i fem deler utover de skeive verandagulv-bordene. To deler bilstol og tre deler trekk.

Hvorfor passer ikke trekket lenger? Hvorfor passer ikke den midterste delen noe sted? Hva er opp og hva er ned? Og hvorfor er det flere hemper enn det er kroker?

Jeg slår ut med armene og setter meg på trappa. Skuler bort på bilen i oppkjørselen. Nabokattene har hatt fest i natt. Hele bilen er dekket av brune fotspor.

Jeg skjønner det bare ikke. Hele stolen har forandret seg siden i går. Noen må ha vært her i natt og byttet ut noen deler. Noen må ha sneket seg opp på verandaen i løpet av natta og flyttet på strikkene på trekket, sydd på flere hemper, tettet igjen åpninger og klippet opp nye.

Jeg skjønner det bare ikke. Hvordan kan en bilstol forandre seg så mye over natta?

Noen som vet?

Følg hele historien på Snap (casakaos):

 















 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvor mange timer iPad-bruk er greit per dag?

Ideelt sett skulle barna våre være ute og lekt hele dagen. Men sånn er det dessverre ikke.

 


 

Noen dager vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten iPad. De dagene barna våkner klokka fem, det regner ute og de av en eller annen grunn er pottesure.

De dagene der jeg har sovet altfor lite fordi jeg har vært våken siden klokka fem og jeg er sliten og sur og lei og egentlig bare vil sitte og drikke kaffen min i fred.

De dagene der barna krangler om alt. Om hvem som fikk mest melk i glasset, om hvem sine sokker lillesøster har på seg, om hvem som er best venn med pusekatten vår og om hvem som er eldst.

Dissen dagene kan det bli mye iPad-bruk.

Les også: I dag ble det seks timer skjermtid

Det blir det også når barna er syke. Når jeg er syk. Og når det er planleggingsdag og jeg må jobbe.

Ekspertene er ganske samstemte om hvor mye iPad-bruk som er greit: En halv time per dag for barn under skolealder, og en time for barn over skolealder.

Men hva menes egentlig med iPad-bruk?

Er det bare snakk om spilling?

Hva med musikk? Er det innafor å la barna få høre på låtene fra MGP Junior på iPaden? Går det under kategorien iPad-bruk? Hva hvis de ser på tv-sendingene i reprise samtidig. Er det da musikk, eller er det skjerm-bruk? 

Hva hvis de øver på trinnene til den nyeste Marcus og Martinus-låta? iPaden står på bordet og barna står på stuegulvet og danser. Skjermbruk eller ikke skjermbruk?

Hva med skoleoppgaver? Når førsteklassingen ligger på magen i sofaen og vifter med beina mens han gjør skoleoppgaver på Kaleido? Hva er egentlig forskjellen på disse oppgavene og noen av de spillene han ellers spiller?

Hva med mattespill? Hva med Dragonbox? Er det spill eller skolearbeid? Og hvis det går som skolearbeid, hva da med andre spill der barna faktisk lærer noe, eller må bruke huet?

Og er det ikke også formildende omstendigheter dersom barna er aktive når de ikke sitter på iPaden? Hvis de løper og klatrer og spiller fotball i hagen og hopper på trampolina og skater og sykler store deler av tiden ellers? Bør disse barna ha de samme begrensningene som barn som generelt er mer rolige og stillesittende?

Jo da, visst har vi dager der iPaden er i bruk i flere timer enn hva ekspertene anbefaler. Jeg skammer meg ikke over det. Og får overhodet ikke dårlig samvittighet. Sånn blir det bare noen dager.

For vi har også både dager og lange perioder der barna helt glemmer at iPaden i det hele tatt eksisterer.

Dager der barna løper ut verandadøren før frokost, og jeg ikke ser snurten av dem før etter middag. 

Når snøen i veien endelig har smeltet etter flere måneder med vinter, og de bare ut og teste sykler og sparkesykler i gata i stedet for å spille.

De første dagene etter vi har satt opp trampolina.

Når snøen smelter i hagen og alle fotballene dukker opp igjen. 

Som med de fleste andre ting, syns jeg det fungerer best å bruke skjønn, i stedet for å sitte med stoppeklokka. 

Hvor mange timer om dager bruker dine barn på Ipad-en?

Og er musikk iPad-bruk? Og hva med spill som Dragonbox?

 

Les også: Jeg kommer aldri til å spille Ludo med barna igjen

PS: For flere oppdateringer fra en familie som stort sett bruker skjønn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Påskeidyll på Facebook (og hvorfor vår påske ikke egner seg på facebook)

Nå begynner det. Nå fylles snart Instagram og Facebook-feeden opp med pur påskelykke.

Smilende barn med fregner på nesa. Solbrille-selfies i skisporet. Snøhvite fjell, Solo i hytteveggen, barn på full fart ned slalombakken. Kilometer på kilometer med glitrende skiløyper. Kvikklunsj og appelsin. Harepus og påskeegg.

 


 

Vi skal bare være hjemme i påsken.

Vi har snakket om at vi må komme oss ut på skitur en dag. Men mest sannsynlig kommer vi aldri så langt. Bare tanken på å smøre fire par ski, kle på ull, fleece og vinterdresser på to små blekksprut-unger, krangle om hvem som skal gå først i skisporet og om hvem som fikk den største sjokoladebiten, gjør at jeg kommer til å utsette det, kanskje helt til påsken er over.

Vi kommer sikkert til å se mye film. Kanskje en film hver dag. Og så kommer vi til å sette på en film til ungene hver morgen slik at mannen og jeg kan få sove en time ekstra.

Ungene kommer til å kjede seg, siden mange av vennene er borte i påsken, og de kommer til å spille på iPaden. Mye! De kommer til å krangle, rote, kaste sprettball inne så ett eller annet knusbart går i gulvet, og de kommer til å rote bort fjernkontrollen slik at jeg blir skikkelig sinna.

Jeg kommer til å kjefte på ungene for at de knuste vasen med tulipaner, og jeg kommer til å kjefte på mannen for at han ikke legger de møkkete sokkene og bokserne sine i skittentøyet, i stedet for å slenge dem rundt på badegulvet og i senga vår.

Les alt om den irriterende mannen

Jeg kommer til å mase på unger som ikke gidder å rydde opp etter seg, og jeg kommer til å mase på mannen som ikke tømmer oppvaskmaskinen ofte nok, slik at møkkete glass og tallerkener fyller opp kjøkkenbenken.

Ungene kommer til å mase på meg om at jeg skal bli med å spille Ludo og Stigespill. Og jeg kommer til å si nei, for jeg kan ikke fordra verken Ludo eller Stigespill.

Jeg kommer aldri til å spille Ludo med barna igjen

Jeg kommer til å vaske klær, hver eneste dag. Jeg kommer til å støvsuge, hver dag. Spesielt under spisebordet og på kjøkkenet.

Jeg kommer til å vaske gulv fullt av brune fotavtrykk etter at barna har løpt ut og inn med møkkete cherroxer. Og jeg kommer til å bytte sengetøy etter at kattene har ligget i sengene våre med sølete poter.  

Vi har planer om å male i stua. Det er helt innafor å si at man har brukt påsken til å pusse opp. Men siden veggene må vaskes først, og det er både fryktelig kjedelig og veldig mye jobb, kommer hele prosjektet til å bli lagt på is. På ubestemt tid. Kanskje helt til neste påske.

Men vi skal ha en fin påske for det.

Vi skal spise godteri hver dag. Enorme mengder godterier. Marsipan, smågodt, kvikklunsj og påskeegg. Og is. Is til dessert hver dag.

Jeg har hamstret billig smågodt helt uten skam

Vi skal gå rundt i pysjen til langt utpå dag. Og spise sjokolade til frokost.

Vi skal se Løvenes konge, lete etter påskeegg i hagen, bygge hytte under spisebordet og lakke negler. Vi skal spise pizza foran tv-en, grille pølser på engangsgrill på verandaen og kanskje ta en tur på McDonalds. Vi skal skype med morfar, tegne på stueveggen siden den skal males likevel (en eller annen gang) og vi skal ligge opp ned i sofaen og vifte med tærne mens vi snakker om verdensrommet, bursdagsgaver og fotball.

Og så skal ungene helt sikkert høre på Katastrofe, Robin og Bugge og Stayzmann og Lazz og synge om blandevann og møkkamann av full hals.

Det kommer ikke til å bli en veldig delbar påske. Og langt fra noen Facebook-påske.

Men hva gjør vel det? Vi skal i alle fall kose oss som bare rakkern.

Hva skal dere i påsken?

 

PS: I boka Føkk lykke! kan du lese mer om vår uperfekte hverdag. Og om hvorfor det er helt OK å si føkk lykke av og til.

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår uperfekte påske, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Drekke- og knulleviser for barn

Vi var på Vinterlyd i går. Gratiskonserten som arrangeres av Kreftforeningen og P4 for å samle inn penger til Kreftforeningen. 

Marcus og Martinus var selvfølgelig det store trekkplasteret. 

Fra Snap: casakaos

 

Mens vi ventet ble vi underholdt av diverse av disse nymotens artistene som Martin og Bugge, Stayzmann og Lazz, Katastrofe og hva de nå heter alle sammen. 

Og tekstene var selvfølgelig deretter:

 

 


Fra Snap: casakaos


Det tok ikke så veldig lang tid:


Fra Aftenbladet 3. mars 2016
 

 

Okei, jeg er kanskje ikke kjempestolt når poden synger om blandevann og møkkamann. 

Men samtidig kjenner jeg at det ikke er verdens undergang heller. 

Hva mener du? Er det greit å samle artister som synger "Føkk you", "Jeg danser best når jeg er full" (eller "tull", som seksåringen tolket det) og om blandevann når barn er publikum?

 

PS: For flere oppdateringer fra en kaotisk småbarnsfamilie som lever helt pedagogisk ukorrekt, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvor ofte bør jeg dusje barna?

Hver dag? Annenhver dag? En gang i uka?

Og hvor ofte bør man vaske håret? Daglig? Ukentlig? Månedlig?

Mine barn dusjer sånn ca. annenhver, hver tredje dag, og vasker håret en gang i uka. Jeg har tenkt at det kanskje egentlig er litt for sjelden. Men samtidig, det er så himla mye strev å bade barna, spesielt å vaske hår, så jeg gidder ikke gjøre det oftere enn jeg absolutt må.

Har du lest om da fireåringen klipte seg selv

Jeg sjekket litt rundt på forskjellige norske mammaforum. Og der oppga 90 prosent av alle mødrene at de vasket barna nedentil hver dag, gjerne to ganger hver dag også. Og det store flertallet dusjet barna daglig og vasket håret to til tre ganger i uken.

Og da tenkte jeg at ... ups ... da er nok mine barn egentlig ganske møkkete i forhold til andre norske barn.

Men så satt jeg en sen kveld med mobilen min og rullet meg nedover bilder på Instagram. Og der, i alt mylderet av mat og interiør, hadde min gode, og utrolig morsomme, svenske Insta-venn Trollpackanmim lagt ut et bilde av sin fire år gamle datters hår og spurt sine svenske venner hvor ofte de vasket barnas hår:

 


 

Jeg ble temmelig overrasket over svarene hun fikk. Her er et lite utvalg (fritt oversatt til norsk):

Vasker bare med vann en gang i uken maks. Han er 6!

Maks en gang per uke, sjeldnere om det ikke lukter eller ser ekkelt ut (resten av barnet bør vaskes litt oftere).

Jeg har nok vasket min fireårings hår én gang. Til sammen. Det var noen år siden.

Tenk på hva frisørene sier: så sjelden som mulig, det er mitt råd når det gjelder (motvillig) barnehår!

Så sjelden som mulig. Men her har det vært behov for en gang i uken på de store. Lille bare om det blir klissete av for eksempel mat. Kanskje en gang i måneden?

Silas er en gammel gubbe på 6 som bare vasker seg når han får ta badstue en gang i uken. Ettersom han skal spare håret til hardrock-hår så får jeg børste det når som helst, hvilket er et pluss.  

En gang per måned maks på min 2,5-åring (selve barnet oftere), ellers bare hvis det blir klissete.

Mine barn vasker aldri håret. På ordentlig. Men de bader iblant og da blir det vått.

Her kjører vi også en gang i måneden, hvis vi husker det.

Min sjuåring vasker med sjampo og/eller balsam kanskje to ganger i året. Barnas hår blir jo ikke fett, og eventuell møkk syns jeg slipper bra med vann noen ganger i uken.

Hhhm ... Vask med annet enn vann har skjedd kanskje tre ganger i dette hjemmet.

Når det begynner å se ille ut. Som ca. en gang hver tredje uke.

Vi kjører en gang i uken.

Veldig sjelden på mine barn og mitt eget! Ja mitt vaskes annenhver uke, noen ganger en gang i uken. Men barnas? Ja, om de for eksempel har badet i klor her hjemme i Sverige. (Thailand regnes ikke, der ble det kanskje en gang i uken.)

Ah, snakker vi med sjampo? I så fall bare etter kontakt med bæsj/andre ekle ting.

Det er jo dritslitsomt å sjampo-vaske barn?

Med sjampo? Så sjelden som mulig, som når/om det lukter vondt. Med vann? Kanskje like ofte.

Maks en gang i uken syns jeg. Why bother more often, det kommer jo uansett til å bli fult av ketsjup (i lengdene) og sand (i bunnen) ca. omgående.

Hva regnes som en vask? Å dusje gjennom med vann, eller med sjampo? Mine dusjer hver/annenhver dag men har vel blitt sjamponert en håndfull ganger totalt i sine liv. Sjuåringen får en dæsj balsam i badevannet når håret må børstes ut.

Vi kjører en gang i uken ... med vann ...

En gang i halvåret.

Jeg har også lurt på det. Det kan nok gå mer enn en måned mellom vaskene her. Godt å se at vi ikke er alene om det.

Bare vann hver uke sikter vi inn på. Men det blir ofte sjeldnere og det gjør ingen ting.

En gang i uken på grunn av svømmeskole, og det står at man skal vaske håret først, og jeg er ikke den som våger å gå imot det, svømmefrøken er kjempestreng og skummel. Ellers bruker vi bare balsam når håret er så flokete at børsten ikke går gjennom lenger. Minste barnet som ikke får floker og som ikke svømmer vaskes aldri.

Herregud som jeg elsker svenskene. Hadde man våget å si noe sånt her i Norge, hadde mammapolitiet ropt på barnevernet sporenstreks.

Kanskje mine vaskerutiner ikke er så ille likevel.

Hvor ofte vasker du dine barn?

 

PS: For flere oppdateringer fra en småskitten familie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kona har en psykisk lidelse

Hei igjen. Det er Kaosmannen.

Jeg kommer hit fordi jeg er litt bekymra. Jeg har nemlig funnet ut at kona, eller HSB (Hun Som Bestemmer), som jeg også kaller henne, har en psykisk lidelse.

 

 

 

Hun har alltid vært litt rar, og det har for meg vært mye av sjarmen med henne. Ingen dag er lik, ingen dag er kjedelig. Og jeg elsker henne kjempemye. Hun er min lille due.

Men jeg har etter hvert begynt å innse at noe ikke er helt som det skal. Så jeg fant frem læreboken i psykiatri som jeg kanskje bladde noen ganger i under studietiden. Her gikk jeg gjennom de ulike diagnosene. Men det var vanskelig å finne noe som passet skikkelig.

Angst: Nei, overhode ikke.

Depresjon: Nei, overhode ikke.

Psykopati: Nja, her lander jeg på nok et nei, selv om Marte av og til kan fremstå som mindre stabil sånn cirka tre dager før mensen.

Har du forresten lest hva som skjedde da jeg indirekte kalte Marte for tjukk?

Konklusjonen ble at Marte ikke har noen av de vanligste lidelsene. Men jeg ga meg ikke med det. Google er min venn, og etter litt effektiv nettsøk fant jeg endelig det jeg søkte.

Min kjære Marte lider av misophonia, også kalt Selective Sound Sensitivity. Misophonia er en lidelse der den rammede blir rasende av normale, vanligvis harmløse, lyder. Disse lydene kan komme fra mennesker som spiser, puster, hoster eller bedriver noe annet dagligdags støy.

Nå falt brikkene på plass. Det holder at jeg tar en litt for stor bit av et eple og tygger på dette, så får jeg et blikk som viser at hun har lyst å dra til meg med knyttet neve. Eller eldstesønnen på 14, som smatter litt når han spiser, særlig når vi spiser taco på lørdagskvelden, da formelig rister Martes kropp, som i smerter. Det er som om lydene går inn gjennom ørene og ned i ryggraden, der de sakte sager på nervetrådene som styrer impulskontrollen.

 



 

 

Heldigvis har Marte god selvkontroll, ellers hadde hun nok sittet innesperret med brev og besøksforbud nå.

Men jeg vil jo gjerne hjelpe min kjære kone. Og dermed tok jeg på meg hobbypsykologklærne og la henne på plass i sofaen. Amatørterapi, er vel bedre enn ingen terapi? Etter litt kartlegging kom vi frem til følgende liste over de fem mest irriterende lydene:

  1. Smatting eller høylytt tygging
  2. Klunkedrikking
  3. Plystring
  4. Nysing
  5. Pusting

Jeg kjenner godt igjen denne lista. Da vi flyttet sammen tok det ikke lang tid før plystring ble forbudt. Og jeg får raskt beskjed hvis kroppen min lager for mye lyd. Men pusting, den sliter jeg med. Hvis jeg ikke får puste, da blir det vanskelig å bo sammen.

- Marte, akkurat hva går gjennom hodet ditt når noen smatter eller tygger høylytt?

- Det grøsser gjennom hele kroppen, som en fysisk smerte. Jeg må beherske meg veldig, men får lyst til å kaste noe i veggen. Hvis det er deg som tar en for stort bit av brødskiva og gomler høylytt på denne, får jeg lyst til å rive av deg hodet så blodspruten står opp av den avrevne halsen.

Jeg svelger tungt, prøver å ikke lage for mye lyd.

- Har du alltid hatt det sånn?

- Nei, det har kommet nå etter jeg har begynt å bo så tett på folk. (Det vil si de siste åtte årene da).

- Synes du dette er en ok reaksjon på noen harmløse lyder?

- Ja. Jeg behersker meg såpass at det ikke er noe stort problem i hverdagen. I de tilfellene det blir for ille, så går jeg et annet sted.

Er ikke helt enig i denne vurderingen, men sier ikke noe. Av og til er det greit å være stille.

- Har du lyst å gjøre noe med din misphonia?

- Ja, det hadde vært fint å slippe dette.

Les også: Marte mener hun bare er tydelig. Jeg mener hun bjeffer. 

Da kommer vi til behandling. Jeg fortsetter min ferd gjennom internett for å finne kuren til min elskede, slik at vi igjen kan sitte tett sammen i sofaen, mens jeg spiser banan.

Noen nettsteder foreslår medisinering, med alt fra lykkepille til beroligende. Men så ille er det ikke. Men kognitiv terapi, der man gradvis forandrer de negative tankene rundt lydene, høres lovende ut. Ved å sakte eksponeres for lydene, samtidig som man jobber med sin egen reaksjon, skal tilstanden kunne kureres. Hurra! Det er håp! Jeg gleder meg til å tygge med deg i armkroken min.

Men internett gir ikke alltid de svar man forventer. Etter ytterligere nettsøk fant jeg følgende artikkel på TV2: Takler du ikke andres spiselyder?

Denne går langt i å geniforklare kona, bare fordi hun ikke tåler å høre lydene av spising og smatting. Forskere har funnet ut at mennesker som ikke klarer å filtrere ut det de kaller «konkurrerende lyder», er svært kreative og talentfulle. 

En studie viser til genier som Charles Darwin, Anton Chekhov og Marcel Proust og går langt i å hevde at også de led av misphonia.

Så nå blir jeg litt rådvill. Hvis jeg nå klarer å kurere Martes misphonia, blir hun da ikke lenger like kreativ og smart? Nå fikk jeg noe å tenke på. Tror jeg skal ta meg en brødskive med leverpostei og tygge litt på dette. Men jeg skal sitte langt unna kona.

Har du noen lyder som irriterer deg så mye at du får lyst til å dra til den som lager dem?

 

PS: For flere oppdateringer fra meg og min psykisk ustabile kone, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Hvordan får de det til?

"Hvordan får de det til?", tenker jeg mens jeg fjerner ei tå fra nesa. 

Alle disse familiene som koser seg i senga lørdag og søndag morgen. Lange morgener med hele familien i dobbeltsenga.

 





Hvitt, rent sengetøy. Frokostbrett med toast med syltetøy, appelsinjus i Ikea-glass og kaffe i matchende kopper. Mor og far sitter lent opp mot veggen og leser avisa mens barna ligger på magen og kikker i en bok eller spiller litt på iPaden. 

Hvordan i alle, ville dager får det det til?

Jeg  fatter det ikke!

Har du lest om den gangen barna ble til sykt irriterende selunger?

Hos oss begynner morgenen rundt klokka seks. Da kommer som regel begge ungene galopperende inn på soverommet vårt og hopper opp i senga. Jeg krøller meg sammen til en ball og håper de ikke skal treffe vitale organer som lever og nyre med de harde barneføttene sine. 

 


Tåfismorgen

 

Jeg stønner og grynter mens ungene stuper kråke over meg. Jeg ouffer meg i det jeg får et kne inn i magen og snur meg rundt og ser bort på mannen. Han har dratt dyna over hodet. Fireåringen ligger på tvers over ham med strake bein og armene spent ut forover. 

"Jeg flyr, jeg flyr", roper hun og prøver å holde balansen mens mannen vugger hele kroppen frem og tilbake for å prøve å kaste henne av. 

Jeg stabler meg ut av sengen, tusler ut på kjøkkenet, finner frem nettbrettene og en pakke kjeks. 

Stillheten varer i omtrent ett kvarter. Det er den tiden barna bruker på å tømme kjekspakken. Så er det full pinne igjen med salto, hodestående, fly og hinderløype mellom armer og bein. 

Jeg blar meg nedover Insta-feeden på mobilen min. Ungene ligger under dyna og hopper opp og ned på alle fire. De leker løver.

Vel, nå har jeg ikke prøvd det. Så kanskje jeg ikke vet hva jeg snakker om. Men bare tanken på å dra med meg frokostbrett med toast med syltetøy, appelsinjus i Ikea-glass, kaffe i matchende kopper og aviser inn i senga på dette tidspunktet, står for meg som en stor vits. 

Jeg fatter ikke hvordan det er mulig. 

 

 

Er det bare meg, eller?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dårlig samvittighet

Det er lett å gå rundt med svart samvittighet over de tingene vi ikke rekker, gidder, orker, fikser, klarer eller prioriterer. 

Å være småbarnsforeldre i dag handler fryktelig mye om alt vi burde gjøre.  

Her er min liste over ting jeg ikke lenger gidder ha dårlig samvittighet for. 

Og ett punkt for hva jeg faktisk får veldig dårlig samvittighet for. 

 



 

 

Jeg får ikke dårlig samvittighet for:

 

Alt jeg ikke rekker:

Som alltid å være ajour med klesvasken.

Ha et ryddig hus.

Å få med meg hver eneste av podens fotballtreninger og kamper.

Å bytte sengetøy på ungenes senger hver annen uke. (Eller hver uke. Noen mener kanskje det bør byttes minst hver uke.)

Å pusse opp huset slik at det får samme standard som alle andre norske småbarnsforeldres hjem.

Ti idiotiske ting mødre får dårlig samvittighet for 

 

Alt jeg ikke gidder fordi jeg syns det er kjedelig:

Som å stryke.

Å lage designmatpakker med prinsesse-salat og hjerte-brød. (Eller hva det nå er forventet at man skal ha i slike matpakker.) For hva skjedde egentlig med hverdagsmatpakka?

Å leke med barna hele tiden. For bare innrøm det. Det ER fryktelig kjedelig å leke med barna.

Å se på og beundre barna hele tiden. Det er begrenset hvor entusiastisk jeg klarer å være etter den sjette saltoen i sofaen.

Å krangle med barna om frukten skal skrelles eller ikke. Jeg skreller den, men tenker innerst inne at de er store nok til å spise eple med skall.

 

 

Enkle løsninger:

Noen ganger er iPad og tv helt nødvendig å bruke som barnevakt slik at jeg får dusjet i fred, jobbet litt eller bare slappet av med beina på bordet.

Bestikkelser. Ja, det er ifølge ekspertene helt pedagogisk forkastelig. Men det er så lettvint å lokke med en sjokolade etter endt handletur hvis de bare sitter stille i handlevogna og ikke river ned alle varene fra hyllene.

Grandiosa på en helt vanlig tirsdag.

Tannpuss i sofaen foran tv-en.

Arveklær. Nei, jenta må ikke gå i rosa klær. Hun kan fint bruke storebrorens grønne ullgenser og blå bobledress.

 

Men så er det nå en gang sånn, at det hender jeg også får dårlig samvittighet.

Jeg er jo bare en helt vanlig mamma jeg og.

 

Dette får jeg dårlig samvittighet av:

Monstermamma-dagene!

De dagene der jeg er i et skikkelig råttent humør, og rett og slett er en skikkelig monstermamma fra morgen til kveld. En monstermamma som kjefter og roper for alt og ingenting.

For når jeg er monstermamma, blir barna monsterbarn. Og så blir vi familien Monster der vi går rundt og trasser, stresser, kjefter og krangler med hverandre.

På slike dager kommer den dårlige samvittigheten snikende når barna endelig er i seng. Da kommer følelsen av å være verdens dårligste mamma. Da må jeg gå inn på soverommet til barna, stryke dem over håret, kysse dem på panna og hviske i ørene deres at jeg er veldig glad i dem.

Neste dag går jeg rundt og stryker barna over de blonde hodene deres, mens jeg gjentar til det kjedsommelige at det ble en skikkelig dum dag i går, men at i dag skal vi jammen kose oss.

Helt til barna ber meg slutte å mase. For de er ferdig med den monsterdagen for lenge siden.

 

Hva får du dårlig samvittighet for?

Og hva kan du fint leve med?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hva skjedde med en av gangen?

«Se om det er noe som er åpnet fra før av, da», roper jeg etter seksåringen i det den lyse luggen hans forsvinner ut på kjøkkenet.

«Ja da», mumler mens han runder hjørnet.

Jeg hører at han åpner kjøleskapsdøren og romsterer rundt der inne.

To minutter senere kommer han ut i stua gomlende på ei brødskive med leverpostei.

Leverpostei tatt fra en helt ny boks. Selv om det allerede lå tre åpnede bokser i kjøleskapet fra før.

Fireåringen er ikke noe bedre. Ikke mannen heller.

Etter en kjapp opprydning i kjøleskapet, fant jeg dette:

 



 



 



 



 



 



 



 



 

Les også om mannen som alltid lar det stå tre ting igjen når han rydder av bordet.  

 

Flere her som kjenner seg igjen?

 

PS: Vil du ha flere oppdateringer fra en familie med fire åpnede leverposteibokser i kjøleskapet? Følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jul på Skaugum vs. jul i Casa Kaos

Jeg ser kongefamilien har pyntet til jul. I VG står hele familien pent oppstilt foran et nydelig juletre. Et minimalistisk pyntet juletre med pepperkaker, flagg, matchende julekuler og hvite roser (!).

Se VGs bildespesial fra Skaugum her:

 


Faksimile fra VG .no 14.12.15

 

Vi har også pyntet til jul!

Jeg setter opp treet i hjørnet av stua, henter eskene med julepynt ned fra loftet, setter eskene på gulvet og roper "GO!"

Så setter jeg meg i sofaen med pepperkakeboksen og et par marsipangriser.

Her er bildespesial fra Jul i Casa Kaos:

 

Vi baker ikke pepperkaker. Vi pynter pepperkaker. Pepperkakene har vi kjøpt ferdige i boks fra Berthas. 

 


Less is more, er et uttrykk mine unger ikke har noe forhold til.

 




Grytekluter fungerer bra som pynt.

 


Æsj. Disse var fulle av matrester ...

 



 



 



 



 



 


Hæff ...

 

Hvordan ser deres julehus ut? 

 

Les også: Julen var mye bedre før

Les også: 8 tips til en jul med lave skuldre

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

En til?

Jeg sitter oppe på loftet og sorterer barneklær.

Det ene rommet der oppe, også kalt roterommet, er fullt av små klær, sko og babyutstyr.

 

 

 

Jeg har ikke kastet ett eneste plagg siden førstemann kom til verden for seks år siden. Jeg har spart på babyleker, rangler, Avent-flasker, flaskekoker, stellebord, beskyttelse til sprinkelseng, bamser, elektriske uroer og hjemmestrikkede sokker og pledd (Som vi har fått i gave. Jeg kan ikke strikke selv.)

Det meste har gått i arv fra eldstegutten og videre til lillesøster som kom halvannet år etterpå.

Jeg sorterer klærne bunker etter størrelse:

50/56

62/68

74/80

Herregud, så smått. Hvorfor kjøpte vi forresten så mye klær i størrelse 50? De passer i nøyaktig to uker, og så er de for små. Halvparten er ikke brukt en gang.

Jeg sparer fortsatt på barnas klær. Nå er storebror oppe i størrelse 122. Og lillesøster i 116.

Mannen har spurt meg flere ganger om vi ikke skal gi det bort snart. Vi trenger det rommet der oppe.

Men jeg får meg ikke helt til å gjøre det. For hva om vi skal ha en til en dag?

Mannen blir helt hvit i ansiktet og presser hendene rundt knærne så knokene blir blå, hver gang jeg sånn helt tilfeldig slenger ut spørsmålet.

Han er ferdig med barn. Veldig ferdig.

Det er egentlig jeg og. Jeg syns ikke babytiden er noe gøy i det hele tatt. Jeg er ikke en baby-mamma. Jeg liker egentlig ikke babyer.

Jeg er mer en sånn 3 - 4 års-mamma. Barna må nærme seg tre år før jeg i det hele tatt ser den store gleden ved å ha barn.

Med både kolikk, kiss/torticollis og en helt ekstrem toårstrass relativt friskt i minne, får jeg helt angst av å tenke på at jeg skal gjennom det samme en gang til.

Jeg digger livet mitt akkurat sånn det er nå. Jeg digger jobben min. Barna har blitt fire og seks år nå, og blir bare mer og mer selvstendige. De er rare og morsomme og jeg elsker å være sammen med dem.

Jeg får sove hele natten gjennom. Den verste trassen er over. De kler på seg selv, de spiser selv og de kan gå selv når vi skal til butikken. Jeg trenger ikke bære dem til armene verker.

Vi kan gå ut av døra uten å pakke med oss en hel bag med bleier, våtservietter, skifteklær, smekker, flasker, melk, smokker og ammeinnlegg.

Jeg begynner å få energien tilbake etter år med fullstendig utbrenthet.

Mannen og jeg har masse å ta igjen etter alle årene med nattevåk, søvnmangel, hormoner på ville veier, korte lunter og krangling om hvem som har sovet minst i det siste.

Jeg elsker livet mitt akkurat sånn det er nå.

Jeg har ikke lyst på flere barn. Punktum!

Hvorfor er det da så forbanna vanskelig å sortere de klærne ferdig, legge de i poser og gi de vekk?

Hvorfor er det så innmari vanskelig å slå inn den siste spikeren i kista og begrave alle tullete illusjoner om søte, lubne babyer med mykt hår som lukter babyolje og tøymykner?

Hvorfor ser jeg for meg at jeg ligger inne i dobbeltsenga vår med en nyfødt liten sovende bylt på brystet, hver gang mannen maser om at jeg må få gitt bort alle klærne der oppe.

Jeg vil jo ikke ha flere barn!

Hører du? Jeg vil ikke ha flere barn! Jeg er ferdig!

 

Les også: Det var du som ville ha liv i huset!

Les også: Førstehjelp for foreldre med kolikkbabyer

Les også: Kjære nybakte mamma, det blir bedre

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som ikke liker babyer, følg meg gjerne her:

                  

 

 

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Pepperkake-kaos

«Nei, nei, nei! Ikke sånn! Vent nå. Bare, vær så snill og vent!»

Jeg reiser meg brått opp så stolen skraper hard mot gulvet. Jeg tar meg til hodet med den ene hånden og holder den andre håndflaten stramt opp mot de to små ved enden av bordet.

Seksåringen ser på meg med store øyne. To halvspiste seigmenn henger ut av munnen hans, som om de sprellene kjemper sin siste kamp mot det store monsteret.

«Nå må dere slappe av litt. Okei? Bare littegran», sier jeg og får kontroll på stemmen igjen.

Se her nå, unger. Sånn skal det gjøres.

 



 

Jeg setter meg ned på stolen igjen og drar den inntil bordet.

Fireåringen smatter, drar nølende tuppen på posen med melisglasur ut av munnen og gir den til meg.

Hun tørker seg rundt munnen med håndbaken. Hånden sitter nesten fast i den seige massen av glasur, smeltede nonstop og snørr. Så graver hun hånden dypt nedi posen med seigmenn og fisker opp en rød stakkar.

Hun biter av hodet, kaster sitt eget hode bakover og ler rått med åpen munn.

«Se her nå, unger. Nå sprøyter jeg glasur i firkanter på taket, og så setter dere nonstoppene over der jeg har sprøytet. Ok?»

Lillesøster setter i et langt hyl og kyler en grønn nonstopp rett i øyet på storebroren. Han rekker ikke reagere en gang før hun griper etter en ny landing nonstop og kaster dem over bordet.

«Bombe!» roper hun og dukker akkurat unna en håndfull skumnisser som hagler tilbake over bordet  

«Hei, hei, HEI! Slutt med det der», roper jeg og tar tak rundt Lillesøsters håndledd i det hun stikker hånda dypt ned i skålen med nonstop igjen.

Storebror holder seg for øyet og sparker til søsteren sin under bordet.

Jeg åpner den lille neven til Lillesøster og plukker vekk de klissete nonstoppene. Så hever jeg pekefingeren og setter den rett under nesa hennes.

«Nå slutter du å kaste nonstopp på broren din. Og du?»

Jeg flytter fingeren bort til seksåringen.

«Du slutter å kaste skumnisser. Nå tar vi det helt med ro her, og så skal vi kose oss og pynte pepperkakehus».

Vi har gleder oss hele dagen. I dagens pakke i aktivitetskalenderen lå det en tube glasur og tre seigmenn til hver. Med andre ord: Vi skulle pynte pepperkakehus.

 



 

Frokosten var unnagjort. De to lilla lysene på bordet blafret forsiktig. «Barnas superjul» spilte fra høyttalerne. Og jeg hadde limt sammen det ferdigkjøpte pepperkakehuset uten å brenne meg på det gloheite sukkeret. Jeg hadde til og med lært fra tidligere år, og gitt barna ett hus hver. Så de ikke skulle krangle om hvor nonstoppene skal sitte og hvor mange seigmenn det skal være på.

Alt lå til rette for en koselig og idyllisk pepperkake-dag.

Jeg klemmer på glasurposen og fortsetter med rutemønsteret på taket. Tar en neve med nonstopp og viser ungene hvordan de skal sette nonstoppene fast i glasuren.

Det begynner bra. De dekker nesten den ene siden av taket. Om ikke akkurat på rekke og rad, så i hvert fall på rekke og bulter.

Så kommer Storebror med en hodeløs seigmann som han putter nedi pipa på Lillesøsters hus.

«Neeeeeiiiiii», hviner Lillesøster og river den løs.

«Jooooooo», hyler Storebror og biter hodet av en ny seigmann som han plasserer på taket, oppå nonstoppene til Lillesøster, så de små kulene ramler ned på bordet. 

 



 

Lillesøster knytter nevene og drar pusten inn så hele brystet buler. Så lukker hun øynene og sender lufta ut i et langt brøl så trommehinnene mine vrir seg i smerte.

«Nei, men hallo!» roper jeg og reiser meg igjen. Jeg setter begge håndflatene i bordet og bøyer meg ned mot de to små.

«Nå er det nok!»

Mannen flirer, reiser seg og tar med seg mobilen ut på do. 

Lillesøster vifter med armene for å få meg bort. Og akkurat da treffer hun skålen med nonstopp. Den gir fra seg et lite klunk i det den forlater bordplata og snurrer rundt i lufta så alle de små, fargerike rundingene svever som i sakte film ned mot gulvet. Jeg holder pusten og lukker øynene.

Rattattattatta. Lyden av hundrevis av nonstopp som treffer gulvet. Så blir det helt stille.

«Oj», sier Lillesøster og holder seg for munnen.

«Wow», sier Storebror og bøyer seg ned over stolen sin for å ta de små bombene på gulvet i nærmere øyesyn.

«Kult», sier han og blunker.

Jeg åpner øynene. Ser på de to små ved enden av bordet. Lillesøster sitter rett i ryggen og smiler. Hun soler seg i glansen av storebrorens beundring.

Jeg tar av meg strikkejakka og går ut på kjøkkenet. Åpner vinduet og trekker inn den kjølige luften. En hvit frostsky brer seg ut gjennom det åpne vinduet når jeg puster ut.

Da jeg kommer inn i stuen igjen, ligger ungene på magen på gulvet og konkurrerer om hvem som kan få flest nonstopp inn i munnen på en gang. Storebror leder. Han begynner å le, og en seig, brun masse siger nedover haka og ned på gulvet. 

Jeg går bort til bordet og løfter opp brettene med pepperkakehus. Setter meg ned på huk og plasserer dem mellom ungene. Så legger jeg glasurposen og posen med seigmenn på gulvet ved siden av.

«Se her. Nå kan dere pynte akkurat som dere vil. Rop når dere er ferdige».

Jeg labber bort til sofaen. Tar med meg en mandarin på veien, plukker opp et blad og setter meg med med ryggen til ungene.

Pepperkakehusene ble fine de. De ser ut som to bombede pepperkakehus, vel og merke. Fylt med halvspiste seigmenn med avslikket sukker og klissete, brune nonstopp uten sjokoladetrekk.

Men samma det. Pepperkakehus er pepperkakehus. Husene skal de for øvrig få spise i fred. Helt i fred. Jeg skal ikke ha en liten bit en gang.

 

Les også: Klart barn kan få brukte julegaver

Les også: Er det mulig å kose barna ihjel?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Adventskalender - fail

Ja da, jeg vet at jeg har snakket veldig varmt om aktivitetskalederen i det siste. 

Adventskalendere der man gjør en liten aktivitet sammen hver dag, i stedet for å bruke masse tid og penger på å kjøpe og pakke inn ting barna egentlig ikke bryr seg om. Er det noe barn har nok av i dag, så er det ting. 

 

 

Ja da, jeg vet jeg var på God morgen Norge for en drøy uke siden og snakket varmt om denne aktivitetskalenderen. Og jeg fortalte at i år, skulle vi ha aktivitetskalender. 

Jeg vet også at jeg sa at det ikke er så mye jobb. At man kan legge terskelen så lavt man vil. At man ikke trenger å lage masse store aktiviteter hver dag. Det beste er å legge inn enkle ting. Og gjerne ting man likevel ville ha gjort, som å pynte pepperkakehus, bake pepperkaker, lese ett kapittel ekstra i boka ved leggetid og la barna bestemme middagen. 

Tror dere mine barn fikk adventskalender fra 1. desember i år? 

Nehei. Det fikk de ikke. 

Kalenderen ble mekket sammen fredag kveld på en halv time. Og barna fikk åpne sin første luke lørdag 5. desember. 

Vel, jeg skal ikke skylde på aktivitetskalenderen. Den var kjapp og lage, den.

Det er bare jeg som alltid er sent ute med adventskalendere. I fjor fikk jeg ikke handlet inn Lego-kalenderne før 4. desember. Og året før kom ikke sjokoladekalenderen i hus før den 6.

 


Skal jeg fortelle deg en hemmelighet?

Halvparten av rullene er tomme. Jeg får fylle på med aktiviteter etter hvert. Må bare huske det.

Hvis ikke blir det vel tidenes skuffelse når ungene pakker opp en tom gave. 

 

 

Det er rart det der ... hvordan disse adventskalenderne kommer like brått på hvert eneste år. Enda man vet om det i uker, ja, for ikke å snakke om måneder i forveien.    

Men kalender, det blir det. Hvert år. Selv om de første dagene som regel mangler. 

Det får holde. 

Det får være godt nok. 

 

Les også: Julen var mye bedre før

Les også: Første søndag i advent, sa du?

 

Var du i tide med kalenderen i år?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Bursdagskake - fail

Jeg har sagt det mange ganger: Jeg kan ikke bake. 

Som i: Jeg KAN virkelig ikke bake!

"Nei, men så galt kan det da ikke være", sier folk til meg når jeg jamrer over barnebursdager. Og når jeg prøver å gjøre meg helt usynlig ved å sitte muse stille bakerst i et hjørne når kakebaking skal planlegges til turnavslutninger og skolearrangementer. 

Men av og til må jeg dessverre bake. Som for eksempel når barna mine fyller år. 

Av en eller annen grunn tenker jeg alltid at dette skal jeg nok få til. Glemt er alle tidlige forsøk på Spiderman-kaker og Red velvet cupcakes. Jeg handler inn ferdigmikser fra Toro og Regal, googler Hulken-kake og fotball-muffins, og skrider til verket. 

Min første hjemmebakte bursdagskake, var til min sønns fireårsdag. Jeg var så dum at jeg spurte hvilken kake han ville ha til bursdagen sin. "Hulken-kake", svarte han. 

Jeg tenkte mer om han ville ha sjokoladelangpanne med seigmenn og nonstop eller muffins. Men gutten ville ha Hulken-kake. 

Og Hulken-kake ble det. Men kanskje ikke helt som han hadde sett for seg: 

 



Jeg tror nemlig han hadde sett for seg noe sånt:

 


Foto: Creative commons SugarTreece123

 

Les mer om hele Hulken-kake-fadesen her

 

Året etter glemte jeg meg helt bort igjen, og spurte hvilken kake han ville ha til bursdagen sin:

«Hvilken kake vil du ha til bursdagen din i år da, Lillemaaaaa...a...a...a...»

Jeg rakk ikke avbryte setningen før det var for sent. Jeg stod på kjøkkenet og limte sammen en bursdagskrone. Lillemann satt på kjøkkenbenken ved siden av meg og dinglet med beina.

Nå ville han ha Lynet Mc Queen-kake. Med sladding og flammer. 

Jeg klasket den ene hånda på pannen min og bøyde meg over kjøkkenbenken.

«Åh, kjære lille venn», sa jeg og ristet på hodet.

«Det vet jeg ikke om jeg får til, altså. Du vet, mammaen din er ikke så veldig flink til å bake. Og Lynet Mc Queen er skikkelig vanskelig".

«Det klarer du helt sikkert, mamma», sa Lillemann og hoppet ned fra benken.

«Men husk sladding og flammer».

 

Jeg googlet litt, og fant denne: 


Foto: Creative commons Peter Brown

 

Nja, hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg, full av optimisme og glede. 

Kaken ble sånn: 

 



Ganske langt unna originalen. 

Les mer om hvordan Lynet Mc Queen-kaka ble til

 

Før jeg visste ordet av det, var det Lillesøsters tur. Hun har ikke like sterke preferanser som storebroren. Derfor var jeg lur og spurte aldri hvilken kake hun ville ha. Jeg var egentlig drittlei av kaker, og siktet meg inn på gele. Gele, det kan alle lage. 

Jeg kjøpte noen pakker ferdig gelepulver, fant frem en kakeform, googlet litt, og endte opp med regnbuegele-kake. 

Sånn som denne: 

 


Foto: Creative commons Fiona Henderson

 

Vel, jeg trenger kanskje ikke si at min regnbuegele ikke ble helt sånn. Den liknet mer på en morkake:



 

Selv om den ble ganske kul da vi smæshet den: 



 

Forrige helg var det ny bursdagsfeiring i heimen. Lillemann ble seks år. 

I år hadde jeg gardert meg. I år blir det verken Hulken, Lynet Mc Queen eller noe som har med regnbue å gjøre. I år blir det langpanne sjokoladekake og muffins. 

Langpanna ble helt grei, den: 



Tja, sånn passe, i hvert fall. Noen vil kanskje si den er både skjeiv og kladdete. men for meg er dette helt innafor. For en som absolutt ikke kan bake, er dette en suksess. 

Og siden langpanna ble så bra, steg optimismen et par hakk og jeg tenkte jeg skulle slå til med fotball-muffins. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være? Det er jo bare å farge glasuren grønn, strø over noe grønn kokos og stikke en tannpirker med en pappfotball nedi . 

Noe sånt: 


Foto: Creative commons Kevin Baird

 

Men pokker heller. 

Det ble sånn: 

 



Grønne, drukna muffins. 

Vel, seksåringen er en smart gutt, så han skjønte med en gang at det hadde vært regnvær, så banen var våt og gjørmete.

 



Så tro meg, når jeg sier at jeg ikke kan bake. 

Og ser du meg sitte musestille innerst i et hjørne når kakebaking skal fordeles: Det er en grunn til det. For jeg KAN virkelig ikke bake. 

 

PS: Tusen takk til alle dere som fulgte bursdagsforberedelsene mine på SnapChat og som kom med oppmuntrende Snap gjennom hele dagen. Dere er gull!

 

 



 

Vil du følge meg videre, finner du meg her:

 

casakaos

 

Les også: 8 tips til billig barnebursdag

Les også: Klart barn kan få brukte gaver

 

 

PS: For flere oppdateringer om bursdagskaker og andre kaker som ikke går helt etter planen, følg meg gjerne her også:

 

                  

(casakaos på Face og casa_kaos på Insta)

 

.

 

 

Første søndag i advent, sa du?

Jeg vet den er her et sted, hvisker jeg til meg selv med sammenbitte kjever. 

Jeg sitter oppe på loftet, midt i en haug med gamle leker, bæreposer og pappesker.

 



Jeg drar røde og grønne julekuler, skeive pappnisser, julelenker i glanspapir og lange remser med glitter ut av pappeskene. 

Hvis jeg hadde vært litt smart i fjor da jeg pakket ned julepynten, hadde jeg lagt adventslys, adventsstakene og julestjerna øverst, siden det er de jeg skal bruke først. Men så langt har jeg tydeligvis ikke tenkt. For jeg er allerede halvveis nede i pappeske nummer to. Og tårnet med glitter, nisser og juletrepynt på gulvet vokser. 

Jeg finner den store julestjerna nederst i den andre pappesken. De to andre små stjernene ligger i pappeske nummer tre, viklet inn i det som en gang var håret til en engel. 

Det hvite julefatet til å ha adventslys på, finner jeg en halv time senere, etter å ha tømt alle de fire eskene med julepynt, og begynt på posene med klær barna har vokst ut av. Klær jeg ikke klarer å gi bort sånn tilfelle vi skal ha en til, selv om både mannen og jeg er helt sikker på at vi er ferdig med å få barn. Julefatet ligger opp ned mellom posen med yttertøy størrelse 92/98 og esken med sko.

"Maten er ferdig om tjue minutter", roper mannen opp trappa. Lukten av and fyller hele huset. Mens hele resten av Facebook skal spise pinnekjøtt og juleskinke i dag, har vi glemt å handle inn julemiddag. Vi måtte grave oss ned til bunnen av fryseren før vi fant noe vi kunne spise. Der nede, under bacon, pistasjeis og bokser med middagsrester lå en stakkar ensom and igjen fra svenskehandelen i sommer. 

And og advent. Det passer fint, det. Kanskje det til og med blir en tradisjon. Selv om verken ungene eller jeg er spesielt glad i and. 

Jeg lemper de små barneklærne tilbake i posene, og ser meg rundt etter adventsstakene. Jeg kikker  bak glemte leker, gamle bøker, plaskebasseng med hull i og fotoalbum fra da jeg var liten. 

Jeg blir sittende en stund og kikke på bildene. Der er et bilde av meg fra første skoledag. Og der tok jeg hull i ørene. Kul sveis jeg hadde da jeg var 16. Og kul tungepiercing.

Mannen roper at maten er ferdig. Jeg sveiper innom garderobeskapene som står langs veggen på det ene roterommet. Og der, under en dyne, oppå to ødelagte printere står de to adventsstakene. En rød og en hvit. Den røde mangler to grønne mansjetter. 

Jeg manøvrerer meg ned trappen så godt jeg kan med armene fulle av julestjerner og staker. Jeg kommer helt ned før jeg tråkker på en brannbil og tryner. Det hagler stjerner og ledningene kveiler seg rundt meg mens jeg forbanner ungene som ikke rydder opp etter seg når de har lekt. Hvor vanskelig kan det være å legge ting tilbake i lekekassene?

Vi spiser adventsmiddag med et hvitt julefat uten lys på bordet, siden jeg har glemt å kjøpe lilla kubbelys.

Den ene ungen har dratt ut. Den andre ligger og vrir seg midt på stuegulvet og gir tydelig uttrykk for at hun ikke er helt fornøyd med dagens middagstilbud.

 



 

Jeg frykter det verste da jeg en time senere plugger i kontaktene for å sjekke hvor mange pærer som har gått. Mot alle odds, lyser samtlige lys, og jeg kjenner hvordan den deilige følelsen av mestring fyller kroppen og gjør at jeg får lyst til å klatre opp på stuebordet, strekke armene i været og rope YES!

Jeg nøyer meg med å knytte høyreneven og dra albuen litt bakover, mens jeg hvisker et lite "Ssssss". En slags forkortelse for "Yes".

Jeg setter på litt julemusikk mens jeg går rundt i huset og henger opp julestjerner i vinduene og plasserer adventsstakene i vinduskarmene. Og til lyden av Dizzi Tunes "Snømannen Kalle" (De har den absolutt beste versjonen), setter jeg nevene i siden, smiler litt og beundrer de lysende vinduene mine. 

Så ble det jammen advent hos oss også. 

I sånn ca ... ti minutter ...

Jeg rekker ikke å reagere før den oransje puten treffer vinduet, drar med seg adventsstaken og deiser i gulvet. Med staken først. Fire, store blå øyne ser opp på meg. "Det var henne", sier den ene og peker på den andre. "Nehei", protesterer den andre. "Den var han!" sier den hun og peker tilbake. 

Og mens de to små ligger i en haug på gulvet og krangler om hvem det var som kastet puten mens de river hverandre i håret, plukker jeg opp adventsstaken, setter den tilbake i vinduskarmen og konstaterer at den ikke lyser lenger.

Men nå skal jeg ned på Nille og kjøpe kubbelys og bittesmå lyspærer. Slik at jeg igjen kan kjenne på den deilige følelsen av å mestre både adventstid og den foreliggende julehøytiden. Så får vi se hvor lenge den følelsen varer

Tror forresten jeg kjøper noen ekstra pærer. Regner med det kommer til å gå med flere før jula er over.

 

 

Les også: Pepperkakeidyll

Les også: Kalenderkaos

 

PS: For flere oppdateringer om jul i Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

Monstermamma

"Mamma, mamma. Se her!"

Den lille gutten kommer løpende mot meg over stuegulvet. I den ene hånden holder han et ark med en tegning på. 

"Se her, mamma. Denne er til deg", sier han, hopper opp i sofaen, stuper kråke bort til  meg og legger tegningen på fanget mitt. 

"Åh, så fin", sier jeg og tar en slurk av kaffekoppen. "Er det meg?"

Den lille nikker så de hvite lokkene hopper opp og ned på hodet hans.

"Står jeg og synger?" spør jeg mens jeg rufser i det hvite, strie håret. "Eller kanskje jeg ler av en av pappas morsomme vitser? Nei vent, nå ser jeg det, jeg aker fort ned en bratt bakke og roper Aaaaaaaaa".

"Nei, mamma", svarer den lille gutten og ser opp på meg med smale øyne.

"Du kjefter".

 



Ups. Det er da du skjønner at du kanskje har vært litt mye monstermamma i det siste ...

 

Les også: Når mamma blir et monster

Les også: Burde jeg savne barna?

 

PS: For flere innlegg fra en sånn passe lykkelig mamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg spurte bare for å være hyggelig

Du vet den følelsen, når man står på kjøkkenet og lager kveldsmat, og roper ut til partneren: «Skal jeg smøre noen brødskiver til deg også?»

Eller når man står på kjøkkenet etter middagen og skal lage seg en god kopp kaffe. Og roper ut i stua: «Vil du også ha kaffe, kjære?»

Eller man skal lage seg en smoothie eller en salat.

Eller man skal ut en tur på senteret for å handle bananer og yoghurt, og spør mannen om det er noe han trenger.

Og så svarer han ja!

 



 

Og du står der ved kjøkkenbenken, og blir egentlig litt irritert, for du har ikke så veldig lyst til å lage verken kveldsmat, kaffe, smoothie eller salat til flere enn deg selv.

Og i hvert fall ikke når mannen bestiller fire brødskiver med forskjellig pålegg med rødbeter, agurk, løk og diverse toppinger på.

Eller når han roper at ja takk, han tar gjerne en kaffe: En dobbel cortado med ekstra melk, uten skum, ikke for varm og med ekstra sukker. Og du tenkte mer på en vanlig svart kaffe. 

Eller når du vet at smoothie-mikseren bare lager én porsjon av gangen. Og at du dermed må lage i to omganger.

Og salat ... å skjære opp salat er daukjedelig i utgangspunktet, om man ikke skal lage dobbelt så mye.

Og når han svarer «ja» på at han trenger noe i butikken, men ikke i den butikken du skal i. Nei, han trenger fire forskjellige ting fra fire forskjellige butikker på senteret.

Det er da man bare roper tilbake: «Jeg mente det ikke. Du får ordne det sjøl. Jeg spurte bare for å være hyggelig».

Enig?

 

Les også: Ti ting alle par må vite før de gifter seg

Les også: Tid for krangel - Den ulogiske mannen

 

PS: For flere innlegg fra egoistisk kone, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

La barna få leke voldsom lek

Mange reagerer på at jeg lar barna mine leke voldsom lek uten at jeg bryter inn.

«De kan jo begynne å gråte», sier de.

«Tenk om noen får vondt da», sier de også.

«Ja, og så?» tenker jeg da, og lar barna fortsette.

Barn har vel ikke vondt av å gråte litt. Ei heller av å få litt vondt.

 



 

Det kan gå ganske heftig for seg når barna mine leker sammen. Når fireåringen og femåringen leker Hulken og Batman. Og enda verre blir det når bonussønn på fjorten er hos oss.

Da blir de minste barna dratt bortover gulvet etter beina. De blir hengt opp ned i klatrestativet. De blir kastet rundt i sofaen, lagt i bakken, tråkket på, rullet, bøyd og tøyd i alle mulige retninger.

Det er hopping i sofaen, heftig putekrige, fektekamper, brytekamper og slosskamper i alle mulige variasjoner.

Det hender det blir grining. Det hender det blir både skrubbsår og kuler i hodet. Men som mamma alltid sa til meg da jeg var liten og lekesloss med min eldre bror: Den som er med på leken får tåle steken.

Jeg prøver å blande meg minst mulig inn i barnas lek. Jeg blander meg også minst mulig inn når de krangler. Det kan godt hende jeg kaster dem ut, hvis det blir for mye bråk inne. Men jeg mener barns lek i dag er altfor organisert og voksenstyrt. Den gode gamle frileken har det blitt mindre og mindre av.

Dessuten, barn er forskjellig. Noen barn er mer fysiske enn andre. Min femåring er veldig fysisk. Klart han må få utløp for sin kriblende, boblende energi. Får han ikke det, og blir bedt om å ta det rolig, ikke være så høylytt og sitte stille hele tiden, blir han sur og lei. Og det skjønner jeg faktisk veldig godt.

Energien må ut!

Mange tror barna blir helt rabiate og grenseløse i lek med andre barn hvis de får leke fritt og voldsom sammen hjemme. Min erfaring er snarer tvert imot at de lærer seg både hvor egne grenser går, og å respektere andre barns grenser. Noen ganger kan det selvfølgelig gå for langt, og da kan det hende jeg må si fra. Men det er vel heller ikke verdens undergang? Er det vel?

Jeg mener barn lærer best ved å finne ut av ting selv, og heller bli korrigert hvis de går for langt. I stedet for at vi voksne skal organisere og sette opp regler for leken på forhånd for å forbygge at noe kan gå galt. Galt i våre voksnes øyne, vel og merke. For det er ofte stor forskjell på hva vi voksne mener er galt i barns lek, og hva barna selv mener er galt.

Og nettopp fordi barna mine får brukt energien sin i voldsom lek, kan de også sitte stille og kose seg med å tegne, pusle puslespill, lese, se på tv eller bare kose med katten i lange perioder. For det er jo ikke sånn at fordi barna får lov til å leke voldsomt, så gjør de det hele tiden.

Så ja til voldsom lek, og mindre innblanding fra oss voksne.

 

Les også: Plutselig begynte han å kjefte på min sønn

Les også: Prinsippene som falt

Les også: Må barn sitte stille for å lære?

 

Hva mener du? Får dine barn leke voldsomt?

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie som nå kan førstehjelp, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Dette gjør meg gal!

Det skal egentlig ganske mye til før jeg blir gal.

Jeg tåler både rot og hybelkaniner.

Jeg tåler smuler i senga og ketsjup på skjorta.

Jeg tåler bråk og leven, og unger som krangler og maser, som hopper i sofaen og som henger opp ned i taklampa.

Men det er en ting som gjør meg fullstendig gal. Og det er å lete etter ting som ikke ligger på plassen sin.

 


Dere må gjerne rote, unger. Men legg mine ting tilbake på plass! Som den kasserollen der, for eksempel . Den skal jeg koke egg i i morgen tidlig!

 

Når jeg skal ut om morgenen, har dårlig tid, og ikke finner Visa-kortet mitt, fordi mannen har lånt det og går rundt med det i baklomma i stedet for å legge det tilbake i hylla på kjøkkenet.  

Da blir jeg gal!

Eller når jeg skal i et viktig møte, og noen har tatt notatboka mi, for å tegne i den, og ikke lagt den på plass igjen der den skal være - nemlig i pc-veska mi.

Eller når jeg skal med toget til Oslo, og må lete etter det blå yndlingsskjerfet mitt som ungene har brukt til å fange hverandre med, og kastet bak sofaen da de ble lei av leken.

Jeg blir gal når jeg ikke finner det lille, runde lokket til leveposteiboksen. Det som skal ligge i den nest øverste kjøkkenskuffen, men som mannen legger på forskjellig plass hver gang han rydder ut av oppvaskmaskinen.

Jeg blir også gal av manglende leppepomade på nattbordet, av at boka jeg leser plutselig er forsvunnet, tomt penn-glass, bilnøkler på avveie og blomstervaser som ikke står på plassen sin når jeg har kjøpt blomster.

Ja, jeg blir rett og slett gal.

Gal av å bruke tid på å lete etter ting som folk (Les: mann og barn) soser rundt med, uten å legge det tilbake på plass.

Hæff!

 

Les også: Sinna på forundret mann

Les også: Det irriterende, lille rotet

Les også: Når mannen rydder

 

Hva gjør deg gal?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en gal småbarnsmor, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Det verste med å ha barn

Å ha barn er veldig fint på veldig mange måter. Men på noen områder, er det noe skikkelig, skikkelig dritt.

 

 

 

Jeg snakker om lus, barnemark, øyekatarr og andre ekle ting barna drar med seg hjem fra venner, barnehage og skole.

Det siste året har vi vært innom samtlige.

Det begynte med lus. Det kravlet og krøyp i hodebunnen på samtlige familiemedlemmer. Det klødde og kilte, og vi holdt på å gå på veggen alle mann.

Vi fikk konstatert lus lørdag ettermiddag etter apoteket var stengt. (Selvfølgelig). Etter å ha googlet «lus» og studert bildene av disse ekle, små krypene, satt mannen seg sporenstreks i bilen og kjørte to timer inn til Oslo for nærmeste apotek. Han orket ikke tanken på å ha disse krypene i håret helt frem til mandag. (Selv om han mest sannsynlig allerede hadde huset dem i flere uker).

 


Måtte altså få lus før jeg fikk hodebunnmassasje av mannen. 

 

Så var det bare å sveive i gang vaskemaskinen. Vaske sengetøy, håndklær, puter, dyner, kosedyr, klær, luer og alt annet vaskbart vi hadde vært i kontakt med.

Da vi endelig var kvitt lusa, tok det ikke lang tid før vi fikk øyekatarr. Det begynte med en liten, gul dråpe i øyekroken til lillesøster. Noen dager senere hadde vi røde, hovne og gjenklistrede øyne hele gjengen. Ungene våknet flere ganger hver natt i panikk over øyne som ikke lot seg åpne.

Vi skylte og tørket, skylte og tørket. Og så vasket vi. På an igjen med sengetøy, håndklær, sofaputer, kosedyr, klær, og alt annet vaskbart. Og ikke bare én gang. Nei da, hver eneste morgen må sengetøy og puter vaskes.

Det tok et par uker før alle var kvitt dritten, etter å ha smittet hverandre frem og tilbake noen ganger.

Jeg mener, hvor lett er det å hindre små barn i å klø seg i øyet når det klør? Og hvor lett er det å ha kontroll på at de vasker hendene hver eneste gang de har tatt seg på øyet?

 


Kamille-te på øynene skal visst hjelpe. 

 

I sommer fikk vi besøk av den verste av dem alle. Det ultimate monsteret: Barnemarken.

Kort fortalt er barnemark en liten hvit mark som bor i rumpa di. Blir de mange nok, begynner de å klø noe helt forferdelig. Jeg skal ikke gå i detaljer.

Man antar at så mange som nærmere 20 prosent av alle barn har barnemark til en hver tid, så det er ikke helt uvanlig. Men det er når de blir så mange at de begynner å klø at helvete bryter løs. Igjen kan man bare glemme regelmessig og sammenhengende søvn for en stund.

Etter behandling var det på nytt i gang med å ... jepp, du tippet riktig ... å vaske. Og har du først fått barnemark i hus, holder det ikke bare å vaske sengetøy og dyner. Nei da, da må hele huset vaskes ned. Og da snakker vi alt. Som i absolutt hele huset.

Alle leker og annet stæsj ungene hadde vært i kontakt med, ble flyttet opp på loftet for fire uker. Hele sofaen måtte vaskes. Igjen. Kjøkken, bad og soverom steriliseres. Og alt dette måtte gjøres ikke bare en, men to ganger, med to ukers mellomrom.

Nå er det heldigvis en stund siden vi har hatt slike ekle inntrengere i hus. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken på hva som blir det neste.

 



 

Jo da, det er flott med barn. Men akkurat denne biten av foreldreskapet, kan jeg fint klare meg uten.

 

Les også: Små drittunger

Les også: Ta deg ei pære

 

Flere her som har hatt besøk av slike ekle skapninger?

 

 

PS: For flere oppdateringer om småbarnlivets gleder, følg oss gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hva var det nå jeg skulle huske?

Jeg står i gangen på vei ut døra. Det er tidlig morgen, og jeg skal på et kjapt møte før jeg skal på toget til Oslo.

Langt bak i hodet mitt, er det en pekefinger som forsiktig tapper på hukommelsessenteret mitt. Det var noe jeg skulle huske.

 

 

 

Jeg åpner pc-bagen en gang til.

PC - check

Visakort - check

Mobil - check

Lader - check

Leppepomade - check

Øretelefoner til å ha på toget - check

Nei, alt ser ut til å være med.

Var det noe jeg skulle ha gjort før jeg dro? Gå på do? Det har jeg gjort. Pusse tenner? Det gjorde jeg i sted. Sjekke nettbanken? Det har jeg også gjort.

Jeg drar igjen glidelåsen på jakka og ser meg i speilet. Håret ser bra ut. Maskaraen har ikke begynt å renne ... ennå. Ingen buser. Ingen mat i trynet.

Jeg trekker på skuldrene og åpner utgangsdøra.

Klarer ikke helt fri meg fra tanken på at det var noe jeg skulle huske. Men var det noe viktig? Næh, det kan det umulig ha vært, tenker jeg.

Et par timer senere kommer jeg plutselig på hva det var.

Jeg sitter godt plassert i togsetet med musikk på ørene. Ute skinner sola, og rimet som hadde lagt seg på gress-strå og blader i løpet av natta har begynt å tine.

Jeg strekker på beina, og da ser jeg det. Buksa er full av blomsterklistremerker som fireåringen klistret på meg kvelden før.

 

 

Det var det jeg skulle gjøre, ja. 

 

PS: For flere oppdateringer fra en småglemsk småbarnsmamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Ah, det har jeg ikke tenkt på før ...

"Ah, det har jeg ikke tenkt på før ..." tenkte fireåringen da hun  fant bruksanvisningen på kjøkkenbordet. 

Den fine tegningen lyste mot henne. 

"Det så jammen gøy ut", tenkte hun og ropte på storebroren sin. 





Storebroren kom i full fart rundt hjørnet. 

Han kunne høre på stemmen hennes at hun hadde funnet noe kult. Ikke bare halvkult. Men noe virkelig helkult.

Lillesøsteren pekte på den fine tegningen.  

"Aaaaah", sa de i kor mens de sperret opp øynene og nikket sakte til hverandre. 

"Det har vi ikke tenkt på før ..."

 



Kjære dere som lager bruksanvisninger til Europris tørkestativ.

Kan dere være så snill  ikke å illustrere advarslene deres like detaljrikt neste gang?

Hilsen en sliten småbarnsmamma, som begynner å bli litt lei av å sette opp knelende tørkestativ.

 

Les også: Konsekvensen av ikke å ta barna på alvor

Les også: Så gjorde vi det jammen igjen

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma med knelende tørkestativ, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg kommer aldri til å spille Ludo med barn igjen!

Jeg vet det egentlig. Jeg vet jeg ikke kan fordra det. Og egentlig har jeg sluttet å gjøre ting jeg ikke kan fordra.

Hvorfor skal jeg gjøre en hel masse ting jeg ikke liker sammen med barna, når vi kan gjøre så mange andre ting som alle liker. Som jeg og liker.

 



 

Men av og til glemmer jeg meg. Blir liksom litt revet med.

Som da vi var på hyttetur forrige uke.

Det var høstferie.

Det var gule blader på trærne.

Vi hadde vært ute hele dagen og kost oss i fjæra. Fisket krabber. Samlet skjell. Sparket fotball.

Så kom kvelden og vi trakk inn.

Mannen fyrte i peisen, og hytta ble god og varm.

Vi spiste hjemmelagede hamburgere.

Etterpå satt vi oss ved stuebordet med en Toro-browniekake vi hadde bakt tidligere på dagen.  

Det var da det skjedde.

Jeg satt krøllet opp i hjørnet av sofaen med ullsokker på føttene. Jeg kikket rundt bordet på de kakespisende barna.

De smilte og lo og småertet hverandre. Ikke så mye at det ble krangling. Bare akkurat så mye at det var morsomt.

Lillesøster sa noe utrolig morsomt (du må ha vært der) og jeg lo så kakebitene sprutet.

Og mens jeg tørket tårer, glapp det ut av meg:

Nei, dere. Vi skal ikke ta et slag Ludo da?

Det tok ikke mange minuttene inn i spillet før jeg angret meg. Før jeg husket at Ludo er dønn kjedelig i seg selv. Og at Ludo med barn, er enda verre.

De flytter feil, de krangler om reglene, de er dårlige tapere, de jukser, de beskylder hverandre for å jukse, de misforstår, de bruker en evighet hver gang de skal kaste terningen, noen ganger legger de bare terningene ned med riktig antall øyne i stedet for å kaste, og verst av alt - det tar en evighet å bli ferdig.

Derfor sier jeg dere - og hør mine ord - jeg kommer aldri, aldri (!) til å spille Ludo med barna igjen. 

Aldri!

 

Les også: Såkalt kvalitetstid med barna

Les også: På Ikea med små barn (Aldri igjen)

Les også: Hvor lenge er snart?

 

Hva er ditt forhold til Ludo?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra anti-Ludomamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Den irriterende mannen

Det er mye som irriterer meg med mannen. Det er langt fra bare mangel på, og halvgjort husarbeid.

 



 

Det irriterer meg også grenseløst at han tar så store biter når han spiser. For det første irriterer det meg fordi det lager uhorvelig mye lyd. Selv om han tygger med munnen lukket, kommer det fryktelig mange udefinerbare lyder ut av han når han spiser.

Det andre som er utrolig irriterende med de store bitene, er at jeg må vente i nærmere to minutter før jeg får svar på det jeg spør om. Å holde en normal samtale under middagen er umulig. (Okei, det er ikke bare mannens skyld, da. Vi har jo to kråker også som står og hopper på stolene sine og roper og synger og vil ha all oppmerksomhet).

Jeg syns også det er kjempeirriterende at han legger igjen epleskrotter i lomma på bildøra. Og glemmer å ta de med ut og kaste de når han kommer hjem.

Og så er det utrolig irriterende at han aldri merker selv at han sovner. Plutselig begynner han å snorke. Og når jeg sparker borti han, blir han sur for at jeg plager han. Når jeg prøver å si at han snorker, nekter han, for han har nemlig ikke sovnet ennå.

Han tar med barna ut og hopper i søledammer i joggesko. Han vrenger av seg sokkene i sofaen foran tv-en om kvelden. Og glemmer de der. Han drikker min boks med Pepsi Max, som jeg har satt i kjøleskapet for å ha lørdag kveld. Og når jeg endelig skal kose meg med en brus, er den borte.

Det er umulig å dele mat eller godteri med han. Kjøper vi en boks sushi på deling, får jeg kanskje i meg fem biter før han har tømt hele boksen. Og kjøper vi en pose smågodt for å ha sammen på lørdagskvelden, er den tom før jeg har fått så mye som en eneste svart krokodille. (Jeg får kanskje en gul, hvis jeg er heldig. Men de er på langt nær like gode som de svarte).

Han setter seg gjerne ned på do mens jeg står og sminker meg. Han glemmer igjen Clas Ohlson-katalogen på nevnte do. Han legger q-tips igjen på badebenken. Og han roper fryktelig høyt når han ser fotball på tv og Viking skårer.

Skikkelig irriterende, ikke sant?

Men denne irriterende mannen er min mann. Og jeg er usikker på om det er mulig å leve i et forhold uten å irritere seg over hverandre. Spesielt etter man får barn. Vis meg den personen som ikke irriterer seg over partneren etter år med søvnmangel, trassalder, søskenkrangling og «Mamma, mamma, se på meg!» dagen lang.

Jeg ville ikke byttet ut denne irriterende mannen med noen annen. Dessuten er jeg helt sikker på at jeg hadde blitt like irritert på en hvilken som helst annen mann jeg skulle prøve å bo sammen med.

Og nå har det seg sånn at jeg endte opp med akkurat denne mannen. Og det er det såpass mange og gode grunner til, at jeg ikke hiver han på sjøen på grunn av disse irriterende tingene.

 


I gode og onde. I fine og irriterende. We're stuck. 

 

Dessuten vet jeg at han irriterer seg over ganske mange ting som jeg gjør også. Som at jeg insisterer på å ha katten i senga om natten, slik at lakenet alltid er fullt av jord, gress og andre udefinerbare smuler.

Og at jeg er så trøtt om morgenen at jeg bruker en evighet på å komme meg ut av senga når han har sovemorgen. Hvilket resulterer i at ungene kommer inn og hopper i senga vår med jevne mellomrom for å få meg til å stå opp, og samtidig vekker han.  

Visst er det en kamp å holde ut med hverandre i perioder. Og spesielt tøft er det i småbarnsperioden. Men vi holder ut. Og det har vi pokker meg tenkt å gjøre resten av livet.

Et langt og godt forhold handler ikke bare om forelskelse, roser, sene middager, flettede hender, lange samtaler og stearinlys. Et forhold handler også om epleskrotter, sure sokker og krangling om husarbeid.

Har du forresten lyst til å se mannens versjon av vårt særdeles uglamorøse hverdagsliv? Nysgjerrig på hvordan det egentlig er å leve med en sånn masete, surkjerring som meg?

Da syns jeg du skal følge han på Snapchat: kaosmannen

 



 

Les også: Skal du være sur lenge, eller?

Les også: Ukas krangel - de våte joggeskoene  

Les også: Hei du fantastiske far

 

 

Irriterer du deg over partneren din?

 

PS: For flere oppdateringer fra to irriterende småbarnsforeldre, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvorfor er hun så sliten?

«Hvorfor er du så sliten?» spør han.

«Nei, det er ikke noe», svarer hun og synker ned i sofaen

«Jeg ser jo at du er sliten», sier han. «Er det noe jeg kan gjøre?»

«Nei da, det går fint», smiler hun tilbake og vipper frem fjernkontrollen fra bak sofaputen.

 



 

«Vi deler da 50/50 på både ungene og husarbeidet», fortsetter han. «Gjør vi ikke det da?»

«Jo da, kjære», svarer hun og tar en slurk av tekoppen. «Jo da, kjære. Vi deler 50/50 vi ...»

Hver fredag ettermiddag rydder og vasker de i huset. Som regel sammen. Den ene rydder mens den andre støvsuger. Den ene tørker støv mens den andre vasker gulv. Det ene tar kjøkkenet mens den andre tar badet.

De bytter på å lage middag og vaske klær.

De handler mat hver mandag for hele uka. Enten sammen eller annenhver gang.

De deler på å kjøre ungene til barnehage og skole. De deler på å hente dem. Og de deler på å kjøre dem til fritidsaktiviteter.

De deler 50/50.

Tror han ...

For når han har tørket støv, tar hun en runde med støvbørsten over dørkarmene, på nattbordslampa på soverommet, oppå bildene i hylla og de andre stedene han ikke har sett.

Når han har ryddet og vasket kjøkkenet, putter hun de tomme flaskene som står i hjørnet på kjøkkenbenken i poser og setter de i gangen for panting. Hun setter de siste glassene inn i oppvaskmaskinen, rydder unna en skjærefjøl og tømmer beholderen til kaffemaskinen. Så vasker hun over kjøkkenbenken der han ikke har vasket, bak brødboksen, mellom kokeplatene og benken, bak kranen og der tomflaskene har stått, og drar oppvaskbørsten en runde rundt nede i kummen. Hun vasker flisene over komfyren, skifter ut kjøkkenkluten og fjerner et blåbær som noen har tråkket ned i gulvet.

Når han har vasket do, tar hun sisternen.

Når han har vasket klær, henger hun opp de siste to sokkene som ligger igjen i trommelen. Hun skyller såpe- og skyllemiddel-dispenserne, siden han har strødd vaskepulver over alt.

Når han har tromlet sengetøy, renser hun lofilteret på tørketrommelen og tømmer vannbeholderen. En gang i uka støvsuger hun lofilteret og renser filteret i vaskemaskinen. Hun sorterer også skittentøyet, slik at mørkt, lyst, 40 grader, 60 grader og finvask ligger hver for seg. Hun ruller ut og vrenger skitne sokker og sjekker alle lommer for kvitteringer, småstein, hårspenner og annet krimskrams.

Hun skriver handleliste når han skal handle mat. Hun kaster samtidig mat fra kjøleskapet som har gått ut på dato og tørker vekk matsøl i kjøleskapshyllene. Når han kommer hjem med matvarene og har ryddet ut av posene, tar hun med seg varene som skal ut på badet, som han har satt igjen på benken. Og så legger hun på plass det han ikke vet hvor skal. Hun skrur i de nye lyspærene og vasker frukten før hun legger den i fruktskålen.

Dagen etter drar hun ut og handler det han har glemt.

Når han lager mat har hun allerede hentet opp frossen kjøttdeig fra fryseren i kjelleren og lagt den til tining på kjøkkenbenken.

Når han har dekket på til middag, fyller hun inn de tingene han har glemt, som skje til lillesøster, ketsjup og tørkepapir.

Når han har ryddet av middagsbordet, tar hun de siste tre tingene han alltid lar stå igjen, som ett glass, en gaffel og gryteunderlaget.

Og så rydder hun kjøkkenet etter matlagingen.

Hun lager systemer slik at han vet hvor alt skal ligge når han rydder. Og så rydder hun vekk det som fortsatt ligger strødd utover, som han ikke vet hvor skal.

Når han har lagt barna, samler hun sammen klærne deres som ligger spredt rundt i sofaen. Hun tar også med sokkene hans, som ligger sammenrullet mellom et par sofaputer. Hun bretter sammen pleddene i sofaen og henger de over armlenet før hun bærer fat og skåler etter barnas kveldsmat ut på kjøkkenet. Der ser hun at det er tomt for kattemat. Hun fyller på matskålen og skifter ut vannet. Når hun kommer ut på badet, skyller hun og legger barnas tannbørster på plass, kaster noe papir hun ikke aner hva har blitt brukt til i do, og trekker ned.

Når han tømmer søpla, går hun over bunnen av søppelskapet med en klut for å fjerne gamle matrester og sur melk som har rent ut av matavfall-posen.

I tillegg tømmer hun bager og sekker når ungene kommer hjem fra barnehage og skole. Hun legger møkkete klær til vask. Hun henger regntøyet til tørk på badet, og tar sålene ut av våte sko. Hun tømmer matbokser og setter de i oppvaskmaskinen. Hun henger de nye tegningene opp på kjøleskapet sammen med en bursdagsinnbydelse. Skriver opp bursdagen i kalenderen og noterer beskjeder fra barnehagen og skolen. Hun sørger også for at ungene har fått med seg luer, leker og vanter inn fra bilen.

Hun handler inn bursdagsgaver og kort til nevnte bursdag, pakker inn gavene, og sørger for at barna skriver på kortet.

Hun holder oversikt over, og baker kaker til foreldremøter, julefester og avslutninger. Og hun har alltid noe å servere når de får besøk.

Hun skifter på sengene og bytter jevnlig ut håndklærne på badet. Hun fyller på med såpe på bad og kjøkken og skifter kopphåndkle på kjøkkenet.  

Hun vanner blomster, både inne og ute, og fyller på med stearinlys. Hun går ut med papirhaugen som har fylt seg opp under kjøkkenbordet, og samler sammen glass og metall fra det overfylte kjøkkenskapet.

Hun har full oversikt over barnas kleslagre, og går jevnlig gjennom klær, sko, støvler, regntøy, yttertøy, votter og ullundertøy, og bytter ut det som har blitt borte, slitt eller for lite.

Før hun legger seg om kvelden, dobbeltsjekker hun barnas timeplaner som henger på kjøleskapet og sjekker om de skal ha med seg noe spesielt i barnehagen og på skolen dagen etter. Hun sjekker værmeldingen og pakker ned klær, sko og yttertøy. Hun holer oversikt over når det er skolefoto, tur i barnehagen og nissefest.

Så sjekker hun at leksene er gjort. Hun tørker over speilet på badet mens hun pusser tenner. Hun tørker over gulvet foran doen der det alltid ligger et par dråper etter barna, som aldri har tid til å gjøre seg helt ferdig før de løper videre. Og hun fjernet hår fra sluken i dusjen.

«Jo da, kjære. Vi deler 50/50 vi», mumler hun fra sofaen mens hun skrur på tv-en, slenger beina opp på noen sofaputer, og åpner en sjokolade.

"Klart vi gjør".

Deler dere 50/50?

 

Les også: Når småbarnsforeldre har sex

Les også: Han sitter bare der

Les også: Når mannen rydder

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sliten småbarnsmamma, følg meg gjerne her:

 

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

. 

Hvor lenge er snart?

//Inneholder annonselenke

Jeg var ute og reiste med fireåringen i helgen.

 



Først tok vi tog fra Raufoss til Oslo.

«Er vi fremme snart?» spurte Lillesøster før vi i det hele tatt hadde rukket å sette oss ned.

«Ja, om to timer», lo jeg og fant frem matpakkene våre.

«Er vi fremme snart nå da?» knirket hun da vi passerte Kjelsås.

«Ja, nå er vi snart fremme», sa jeg. «Nå er det ikke lenge igjen».

«Men hvor lenge er egentlig snart da?» sa Lillesøster ti minutter senere.

Tja, tenkte jeg. Hvor lenge er egentlig snart?

«Er det tre?» spurte hun.

«Tre hva da?» svarte jeg.

«Tre? Er snart, tre?» spurte hun utålmodig og sukket høyt og dramatisk.

«Mener du tre minutter?» svarte jeg og klappet henne på hodet.

Lillesøster heiste skuldrene opp til ørene og slapp dem fort ned igjen.

«Tre!» ropte hun og holdt opp tre fingre.

Det samme spørsmålet fikk jeg da vi ventet på flytoget. Og da vi satt i flytoget på vei til Gardermoen. Og igjen da vi ventet på å borde flyet. Og da flyet var forsinket.

«Skal vi ikke fly snart?» spurte hun da vi satt godt plantet i flysetene våre.

«Jo da, vi skal nok fly snart», sa jeg og prøvde å få luft ut av de små luftblåserne på bagasjehylla over hodet.

«Hvor lenge er snart, da?» hvinte Lillesøster med oppsperrede øyne.

Hun så på meg met et intenst blikk. Hvor vanskelig kunne det være, liksom. Bare gi meg et skikkelig svar. Hvor lenge er snart!

Flyet lettet omsider. Men jeg er usikker på om det var innenfor betegnelsen «snart».

Vel fremme på hotellet, bestilte vi middag. Lillesøster bestilte spagetti med ketsjup.  

«Den kommer nok snart», sa jeg da hun knep sammen øynene og strøk seg over magen.

Fireåringen knep øynene enda mer sammen og så på meg med et lynende blikk.  

Jo da, det er koselig å reise på tur med barn. Og er du ikke helt avskrekket etter dette innlegget, får du nå ti prosent avslag på alle hoteller hos Hotels.com gjennom Cuponation. Du finner forresten flere gode rabattkoder hos Cuponation, og kan spare litt mer på kleshandelen, skokjøpet eller flyreisen neste gang du handler på nett.

Men det kan være lurt å tenke ut hvor lenge snart er før dere reiser.

Jeg har ingen anelse.

Har du?

 

Les også: Dette må du tåle av barn på fly

Les også: Ingen skam med hemmeferie

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

  

 

.

Er man en dårlig mor når man glemmer å gi ungene frokost?

Vel, jeg er ikke sikker på om jeg nødvendigvis er en dårlig mor for det, men jeg følte meg likevel ikke helt som verdens beste da jeg parkerte bilen utenfor skolen i dag.

 



 

«Mamma, jeg er sulten», sa en tynn stemme fra baksetet.

«Jo, men nå må du vente til lunsj», sa jeg og skrudde av tenningen. «Du har jo nettopp spist frokost».

«Nei, jeg har ikke det», fortsatte den tynne stemmen. «Jeg har faktisk ikke spist frokost i dag».

«Tøysetullegutt», sa jeg og lo litt. «Klart du har spist frokost».

Eller ?

Jeg stoppet opp med hånden på døråpneren. Eller har han ikke spist frokost i dag?

«Tuller du nå?» sa jeg og snudde meg mot den ferske førsteklassingen i baksetet.

Han trengte ikke svare. Selv om han smiler, ser jeg ganske lett på han når han snakker sant og når han tuller.

«Men da har vel ikke Lillesøster spist frokost i dag heller da», sa jeg og hørte hvordan stemmen gikk opp i falsett på «da».

Gutten i baksetet ristet taktfast på hodet.

«Jeg var da sikker på at ?», mumlet jeg og tenkte tilbake på morgenen vår.

Mannen løper ut døra klokka halv sju for å rekke toget til Oslo, mens jeg fortsatt sover. Barna sitter i stua og ser på Lazy Town.

Jeg står opp klokka sju, dusjer, smører matpakker, gir katten mat, sjekker kalenderen at ingen skal på tur eller skal ha med seg noe spesielt i dag, sørger for at barna kler på seg, at skolegutten pakker sekken sin og en bag med fotballsko og trøye til FFO (fotball fritidsordningen), passer på at Lillesøster har med skift og en ekstra jakke i barnehagen, pusser tenner på alle tre og pakker til slutt alle inn i bilen.

Men vent, det mangler jo noe i den regla: Frokost! 

Jeg bruker å sette frem to skåler med havregryn og melk som de spiser mens jeg ordner alt jeg skal ordne. Hvis barna våkner tidlig, gjør mannen det før han løper ut døra. Selv spiser jeg frokost på jobb etter jeg har levert barna.

Jeg tok en kjapp telefon til barnehagen for å si at da jeg svarte «ja» på spørsmålet om Lillesøster hadde spist frokost i dag, så mente jeg egentlig «nei».

Så fant jeg frem matboksen til skolegutten og ga han ei brødskive i bilen.

Det ordnet seg. Alle fikk frokost til slutt.

Men noen god mor-medalje, det får jeg nok ikke utdelt i dag.

Flere her som er glemsk om morgenen?

 

Les også: Så gjorde vi det jammen igjen

Les også: Riktige sko - er det egentlig så viktig?

Les også: Konsekvensen av ikke å ta barna på alvor

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

.

 

 

 

Hva tenker vi egentlig på når vi har sex?

«Nå får vi jo faktisk ryddet verandaen også nå, nå som vi skal slipe den».

Jeg hørte det med en gang. Dette var feil. Feil tid, feil sted, feil ord.

Mannen stopper opp. Han ser ned på meg. Hever øyenbrynene og sperrer opp øynene, i et eyeball what?

«Hva var det du sa nå», sier han med trykk på «var».

 



 

Mannen og jeg har sex. Ungene sover og det var ingen ting på tv.

Et halvt minutt tidligere, prøvde jeg å tenne nattbordlampa. Men stikkkontakten hadde falt ut. Den gjør alltid det. Den sitter så løst.

Jeg lente meg over sengekanten.

«Gleder meg til vi får de nye nattbordene på plass», tenkte jeg i det jeg stakk stikkkontakten inn.

«Da kommer den ikke til å falle ut hele tiden, siden nattbordet vil stå foran».

Så tenkte jeg på nattbordene som stod umontert ute på verandaen.

Der har de stått i hele sommer. Jeg skulle beise de før jeg skrudde de sammen. Men så trengte jeg flere lag beis enn jeg trodde. Jobben ble plutselig mye større, hvilket endte med at jeg lot de stå. På ubestemt tid.

Så kavet jeg meg opp i sengen igjen og tente lyset på vei opp.

Mannen smilte lurt mot meg og blunket.

Jeg smilte lurt tilbake og tenkte at jeg skulle beise ferdig nattbordene i morgen.

Så tenkte jeg på alt rotet som stod der ute på verandaen. Barnas slappe plaskebasseng, en badering og et par baller. Oppkappede planker til verandagjerdet. Noen malingsspann. Redskap til grillen, fire flasker såpebobler, et plastsverd, et par sofaputer og en fire, fem enslige sokker som hadde blåst av tørkestativet.

Men oh, det er jo så tiltak å rydde verandaen. Så jeg utsetter det. Det og.

Så kom jeg på at mannen skulle slipe verandagulvet i morgen. Og så ble jeg plutselig så glad, for da måtte vi jo rydde verandaen først.

Og så bare glapp det ut av meg: «Nå får vi jo faktisk ryddet verandaen også nå, nå som vi skal slipe den».

Kanskje ikke det mest romantiske man kan si midt i akten. Kanskje ikke akkurat det mannen tenner mest på.

Men hey, la oss bare innrømme det: Det hender tankene vandrer til de merkeligste steder, også når man har sex.

 

Les også: Når småbarnsforeldre har sex

Les også: Fifty shades of kaos

Les også: Hva jeg sier og hva han hører

 

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt romantiske forhold, følg oss gjerne her:


                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

 

.

Nå skal vi pokker meg skape sommerminner her!

Noe av det jeg husker best fra mine egne barndoms somre, er blåbærturene.

Vi pakket ned bærplukkere, bøtter og myggspray og kastet oss på syklene i retning blåbærlynga.

Mamma visste om et hemmelig sted. Et sted der det bugnet av deilige, søte, blå bær.

Da vi kom hjem hadde vi blåbærparty. Da var det bare å hive innpå så mange bær man klarte helt frem til leggetid.

I år hadde jeg virkelig gledet meg til å gjenoppleve barndommens blåbærminner med mine egne barn. Skape barndomsminner. Sommerminner.

 



 

Minner de selv skulle se tilbake på når de var voksne og etter hvert fikk egne barn. Og hvis noen spurte dem: "Hva husker du best fra sommerferien da du var barn?" skulle de svare med myke stemmer mens de kastet et langt blikk ut i evigheten: "Blåbærturene med mamma".

Det begynte bra. Femåringen satt seg midt i en tue og gomlet blåbær med begge nevene. Fireåringen fant et strå og tredde dem på. Oh, idyll!

Men så begynte fireåringen å knirke. Det var altfor vanskelig å manøvrere seg rundt i den tøffe lyngen på små fireårsføtter.

Til slutt reiste hun seg opp, åpnet munnen på vidt gap, tok sats fra magen og sendte ut et voldsomt vræl i retning meg.

Okei, okei, okei. Jeg skrittet mot henne gjennom lyng og bær og løftet henne opp. Bar henne med meg til den tua jeg stod ved, og satte henne ned igjen. Men jenta var lei.

Myggen surret, lyngen stakk og magen var kvalm av blåbær. Nå skulle hun bæres. Hun ble til gele, og løftet beina opp under seg hver gang jeg prøvde å sette henne ned.

Jeg kikket ned i bøtta mi. Jeg kunne fortsatt se den røde bunnen gjennom det tynne laget med bær.

Jeg prøvde å plukke med jentungen på armen, men fikk krampe i armen etter to minutter.

Så ble storebror sulten. Selv om jeg vet at han ikke egentlig var det. Han spiste tre skiver med kaviar rett før vi gikk.

Men dårlig humør smitter. Og han har funnet ut at han får større respons hvis han sier at han er sulten enn at han er sliten. Sultne barn blir tatt på alvor!

Jeg bestakk begge ungene med potetgull og smågodt.

Det funket. I hvert fall en liten stund.

 



 

Jeg plukket i fem minutter til mens barna satt på en stein og gomlet. Så var storebror tørst. Heldigvis tok jeg med vann. Men det lå igjen i bilen.

Vi trasket tilbake til bilen. Fant vannflasken, slukket tørsten og alle var glade.

Men så insisterte storebror på at han skulle ha med seg skateboardet sitt som lå i bagasjerommet. Jeg spurte hva i alle dager han skulle med skateboard midt ute i skogen, men det fikk jeg aldri noe fornuftig svar på.

Jeg sa at da fikk han bære det selv, for at jeg ikke under noen omstendigheter kom til å bære det for han. Han nikket og sa ja.

Ut i lyngen igjen. Jeg innså at målet om å plukke hele ti-liters-bøtta full kanskje var litt vel ambisiøst. Vi ble enig om at jeg skulle få plukke bærplukkeren full, og så skulle vi kjøre og kjøpe sjokolade.

De neste ti minuttene foregikk omtrent slik:

"Mamma? Er den full nå?"

"Nei, vennen min. Ikke ennå".

"Nå da, mamma? Er den full nå?"

"Nei, den er fortsatt ikke full".

"Nå da? Nå er den vel full?"

"Uææææh! Uææææh! Uææææh!"

 



 

Det ble ingen full bærplukker. Og langt fra noen full ti-liters-bøtte. Like etterpå stablet vi oss mot bilen igjen. Jeg med bøtta i den ene hånda, skateboardet under den andre og Lillesøster på armen.

Det ble ingen barndoms sommerminner den dagen heller. I hvert fall ingen å skryte av. Og når jeg tenker godt etter, så er jeg egentlig ikke så veldig begeistret for blåbærplukking selv heller.

Vi får lage barndoms-sommerminner til neste år.

Men da skal vi pokker meg lage dem og!

 

Les også: Ti foreldrefeller de fleste foreldre har gått i

Les også: Så gjorde vi det jammen igjen

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt idylliske familieliv, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

PSS: Og du, vil du virkelig følge med på småbarnsidyll, kan du følge oss på Snap også: Casa Kaos

 

 

 

 

.

 

Så gjorde vi det jammen igjen ...

Det vi ikke skulle gjøre i år. Det vi gjorde i fjor, og året før, og året før der, og som vi bestemte oss for at vi aldri skulle gjøre igjen.

Vi har snudd døgnet i sommerferien, og latt barna være opp til langt på natt.

 

 

 

Det begynner så bra. De første dagene i ferien er barna i seng til vanlig tid. Halv åtte, åtte.

Dette går jo fint, tenker mannen og jeg og nikker til hverandre over kveldsmaten.

Men etter den første uken, blir klokka plutselig halv ni før de to kråkene sover. 

Men både mannen og jeg er enig i at det går greit.  

Det er jo tross alt ferie.

I løpet av den andre uken, forskyves leggetiden sakte men sikkert til både halv ti og ti.

Hele dagen forskyves.

Vi spiser frokost klokka tolv. Lunsj klokka fire. Og middag klokka åtte.

Og etter middagen må vi jo ha is. Og kanskje noen jordbær. Og hvis det ikke regner må vi jo ta en tur rundt i hagen og plukke noen markblomster. Eller hoppe litt i plaskebassenget.

Hvis det regner, må vi kose oss litt ekstra inne med en film, kan du skjønne.

Det er jo tross alt ferie.

Den tredje og siste uken i ferien, blir klokka både halv tolv og tolv før barna kommer seg i seng.

Det er jo så lyst ute. Og så får vi så koselig besøk. Vi griller og prater og barna hopper på trampolinen og isen blir tatt frem klokka elleve.

Jeg prøvde sånn halvhjertet å få dem litt tidligere i seng de siste dagene av ferien.

Men hey, det var jo tross alt de siste dagene av ferien. De måtte vi nyte til fulle.

 

Så kom hverdagen.

Krasj, pang. Midt i fleisen.

Plutselig begynte mannen å pendle med sju-toget til Oslo igjen. Og jeg hadde ignorert både mail og jobb i tre uker, og hadde masse å gjøre.

Men ungene ... de var lys våkne.

Ikke snakk om at de ville legge seg klokka halv åtte. 

Jeg prøvde varm melk. Jeg prøvde tv. Jeg prøvde å lese en bok. Men det er begrenset hvor mange bøker man gidder å lese for dem på en kveld.

Til slutt ga jeg opp.

De får sovne når de sovner.

I går sovnet de vel og merke kvart på ti. Dagen før klokka ti. Så vi er da på rett vei.

Men jeg tror det er lenge til mannen og jeg kan kose oss med litt egentid på kveldene. Eller få mer enn seks timers søvn om natta.

Men til neste år, da skal vi i hvert fall ikke gå i den samme fella. For nå har vi lært.

Til neste år ...

Drøyer dere leggetiden i ferien?

 

Les også: Ti foreldrefeller de fleste foreldre har gått i

Les også: Når småbarnsforeldre feirer bryllupsdag

 

 

PS: For flere oppdateringer om mamma som aldri lærer, følg meg gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Gutten i midten

Hei. Jeg er gutten i midten.

Gutten i midten av baksetet.

 



 

Forrige uke kjørte vi tur/retur Stavanger. Det er en kjøretur på over ti timer hver vei.

Og jeg, jeg satt i midten. I ti timer .., hver vei ...

På min høyreside satt lillesøster på fire år. På min venstre side, lille storebror på fem.

«Åååå, jeg klarer ikke», sutrer lillesøster.

«Kan ikke du hjelpe henne med å få opp korken på flaska», kommer det fra forsetet.

Så jeg hjelper henne med å få opp korken.

«Hey, hvor er øretelefonene mine?» roper lille storebror på andre siden.

«Kan ikke du hjelpe han med å lete etter øretelefonene», kommer det fra forsetet.

Så jeg leter etter øretelefonene, og finner dem på gulvet under et veltet popcorn-beger.

«Åååå, jeg klarer ikke», sutrer lillesøster igjen.

«Kan ikke du hjelpe henne med å skru på korken igjen», kommer det fra forsetet.

Så jeg hjelper henne med å skru på korken.

Jeg tar på meg mine egne øretelefoner og setter på noe musikk på mobilen. Så lener jeg meg tilbake og lukker øynene.

«Jesper. Jesper!» Lille storebror dunker meg i siden. «Hva hører du på?»

Jeg gidder ikke åpne øynene.

«Jeeespeeeer!» Dunk, dunk, dunk. «Hva hører du pååååå?»

«Ingen ting», sier jeg.

 


Mind your own business little man

 

«Åååå, jeg klarer ikke», sutrer lillesøster.

«Kan ikke du hjelpe henne med å åpne posen», kommer det fra forsetet.

Jeg river av meg øretelefonene. «Ingen ting», bjeffer jeg til lille storebror. «Jeg hører ikke på noen ting!»

Så åpner jeg posen til lillesøster og setter på meg øretelefonene igjen.

«Joooooo! Si det da!» maser lille storebror.

«Åååå, jeg klarer ikke», sutrer lillesøster som har mistet all kjeksen i posen over hele fanget sitt.

«Kan ikke du hjelpe henne med å plukke opp kjeksen», kommer det fra forsetet.

«Hey! Jeg får det ikke til», sier lille storebror. Han prøver å åpne en sånn godterispray med sukkerlake inni.

«Jesper! Hallo Jesper. Kan du hjelpe meg!» roper han og dytter meg hardt i siden.

«Åååå, jeg klarer ikke», sutrer lillesøster som nå har satt seg på all kjeksen slik at hele bilsetet hennes er fullt av smuler.

«Åh, pokker», sier lille storebror i det toppen av godterisprayen knekker og all sukkerlaken spruter over hele meg.

Jeg river av meg øretelefonene.

«Er vi fremme snart?» roper jeg frem til forsetet.

«Ha ha ha», ler de der fremme og ser på hverandre.

«Vi trodde det var de minste barna som skulle mase om vi var fremme snart. Ikke den store. Ta på deg øretelefonene og kos deg med musikken din du. Det er bare åtte timer til vi er fremme».

 

Les også: Er vi fremme snart?

Les også: Dette må du tåle av barn på fly

 

 PS: For flere oppdateringer om masete barn og hjelpsom bonussønn, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

 

  

 

 

 

 

 

Konsekvensen av ikke å ta barna på alvor

"Mamma, jeg vil klippe meg kort".

Jeg ser bort på den lille fireåringen min. Tar tak i den tykke hestehalen og drar det lange, lyse håret gjennom fingrene. 

"Nei, det vil du ikke det, lille venn", sier jeg og smiler. "Du har så langt og fint hår". 

"Jo, mamma, jeg vil! Jeg vil klippe meg kort!"

 

 

Lillesøster har alltid hatt et fantastisk fint, langt og tykt hår. 

Hver gang vi møter nye mennesker, bemerker de hvor fint håret hennes er. 

Visst har hun sagt flere ganger det siste halve året at hun vil klippe seg like kort som broren, men jeg har bare ledd og sagt at nei, det vil hun nok egentlig ikke. For håret hennes er jo så fint. 

Hun mente visst alvor ...

Da jeg slo opp øynene i dag tidlig, var det helt stille i huset. 

Det er aldri stille i vårt hus. 

Jeg strakk meg etter mobilen og trykket på knappen. Klokka var ti!

Jeg erindret langt bak i drømmeland et sted at Storebror stakk hodet inn på soverommet og ropte at han løp ut med kompisene sine. 

Jeg satt føttene ned på det kalde gulvet, dro til meg morgenkåpen som hang over gardinstangen og tuslet ut i gangen. 

Fortsatt helt stille. 

Jeg åpnet døra inn til badet:

 



 

"Jeg sa jo jeg ville ha kort hår", sa Lillesøster og smilte over hele ansiktet. Hadde ikke ørene sittet på hver side av hodet, hadde smilet gått helt rundt. 

Jeg burde vel egentlig ikke bry meg, men jeg må innrømme jeg synes det er litt vemodig. 

For når hun har satt hendene i siden, trampet med foten og sagt at hun vil ha kort hår, har jeg ikke ledd og sagt nei bare for hennes skyld. Jeg har sagt nei minst like mye fordi jeg har elsket håret hennes. Fordi jeg har nikket stolt og fornøyd når folk har bemerket hvor fint det er.  

Lillesøster har egentlig aldri brydd seg. 

 

Hei sveis!

 

Nå skal jeg rydde i både badeskap og kjøkkenskap, og legge alle sakser enda høyere opp.  

Og neste gang Lillesøster prøver å fortelle meg noe, skal jeg i hvert fall høre etter og ta det på alvor. 

Hvis ikke tar hun bare saken i egne hender. 

 

Les også: Inne i hodet til en treåring

Les også: Ti foreldrefeller de fleste av oss har gått i

Les også: Prinsippene som falt

 

 

PS: For flere oppdateringer om egoistisk mamma og handlekraftige barn, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

På Ikea med små barn

Vi gjorde det igjen. Uten å ha lært noen ting fra forrige gang. 

Vi pakket ungene inn i bilen, og satte kursen mot Ikea. 

 

 

Det går forsåvidt greit i bilen. Barna sover og de voksne får en liten pause. Det gjelder å lade opp før stormen. Vi vet hva som venter oss. Tror vi ...

Rett innenfor inngangen ligger Småland. Det er her det begynner. Barna står i vinduet og ser med store øyne på de andre barna som leker i lekerommet. De vil inn. Du forsikrer deg fjorten ganger om at det er helt sikkert at de vil være der inne mens du handler. For mamma kan ikke bli med.Dette er bare for barna. 

Ja, det er det de vi. De vil leke i lekerommet. Uten mamma.

Da barna er ferdig registrert, går det plutselig opp for dem at mamma ikke skal bli med inn. De  begynner å gråte, og vil ikke inn likevel.

Okei.

Du finner handlevogner og traller med plass til begge ungene. Så tar du heisen opp.

Sofaavdelingen. Det går greit. Du kikker på flere, og prøvesitter et par stykker.

Du kommer deg også rimelig greit gjennom bokhyllene og tv-møblene.

Men i kjøkkenavdelingen begynner ungene å bli rastløse. De vil ikke sitte i handlevognene mer. Du løfter dem ned og formaner dem om å holde seg i nærheten.

Når du når avdelingen med middagsbord og spisestuer, er de borte. Du leter frenetisk mens angsten stiger i deg. Må alle disse folkene være her akkurat i dag da? Det kryr jo av mennesker her!

Du løper gjennom kontormøblene, og finner igjen ungene i sengeavdelingen. Rullende i sengene.

Du kjenner at du egentlig er ganske trøtt og har fått nok allerede. Du vil hjem. Du later som du prøver madrassene, bare for å få slappe av litt. Så dupper du.

Du våkner et par minutter senere og kikker deg forskrekket rundt. Alt ser ut som vanlig. Ingen har lagt merke til deg. Bortsett fra et ungt par som står et par senger bortenfor og hvisker og ler dempet.

Du samler sammen barna som hopper i noen senger rett bortenfor, og går videre. Gjennom garderober og skap. Og endelig kommer du til barnemøblene.

Her er det bare å slippe barna fri. La dem få løpe og hoppe og skli og teste ut alle møblene og lekene. Du finner en barnestol, synker ned i den og lar barna holde på en halvtimes tid.

Så er det mat. Kjøttboller og karamellpudding går ned på høykant. Du sørger for å få bord ved lekeområdet, så barna kan leke mens du spiser.

Så begynner den virkelige prøvelsen: Første etasje. Etasjen med alt stæsjet.

Barna er mette og fornøyd. De har lekt og fått ut litt energi. Du er ved godt mot.

Du kommer ikke lenger enn halvveis inn i køkkenutstyr-avdelingen før begge barna vil ut av handlevognene igjen. Men de vil ikke gå. De skal bæres. Eller slenges. Det vil si at du skal holde dem i begge armene og slenge dem fremover med foten for hvert skritt du tar.

Du forklarer bestemt at det ikke er aktuelt. Enten må de sitte i handlevogna, eller så må de gå selv.

Det ender med at du bærer den ene og slenger den andre.

Du velter en lampe i lampeavdelingen. Et speil går nesten i gulvet i speilavdelingen. Barna river ned en stabel med tepper i teppeavdelingen og en bilderamme i krimskrams-avdelingen.

Barna forsvinner igjen ved småoppbevarings-møblene. Du finner dem igjen ved bildene. De ligger midt på gulvet og stenger all passasje. Flere titalls, sure øyne speider rundt og leter etter foreldrene.

Jepp. Det er meg. Jeg er mammaen deres. Du plukker dem opp og plasserer dem i handlevognene igjen.

De sitter stille i to minutter. Så vil de ned.

Nå gir du opp. Nå gjelder det bare å få sanket inn det aller viktigste og komme seg ut i bilen. Du lar barna gå helt på selvstyr og håper de ødelegger mist mulig.

I kassakøen frister du med is og kokosboller hvis de oppfører seg pent og ikke river ut alle telysene og batteriene som ligger i boksene langs køen.

Du driter i at de søler is over hele seg. Du bryr deg ikke om at de tar på deg med grisede hender. Nå vil du bare hjem.

Du triller to fulle handlevogner med to hysteriske unger ut til parkeringen. Lemper alt inn i bilen, og lover deg selv at du aldri, aldri skal dra på Ikea med små barn igjen.

 


Aldri mer!

 

 

PS: For flere oppdateringer fra inkonsekvent mamma som aldri lærer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Sykt irriterende!

Er det ikke irriterende?

 



 

Når du har kjøpt inn noe, som du regner med skal vare en stund. Og så gleder du deg til å spise eller drikke det, la oss si, for eksempel til helgen. 

Det er bare det at når helgen kommer, så er det plutselig tomt!

Vi kjøpte et brett med Pepsi Max før helgen. Jeg drikker egentlig ikke så mye brus. Men av og til, etter ungene er skyflet i seng, synes jeg det er godt med en boks for eksempel Pepsi Max. 

Men når jeg åpner kjøleskapdøra, for å finne meg en kald boks ... ja, da er det plutselig tomt. 

Og det spiller ingen rolle om du kjøper inn ett eller to brett Pepsi Max. Det hadde nemlig vært tomt uansett. 

Det samme gjelder pålegg. Forrige mandag, på storhandelen, kjøpte jeg en pakke røkelaks. 

Og torsdag morgen fikk jeg skikkelig lyst på røkelaks og eggerøre til frokost. Da var det tomt. 

For ikke å snakke om sjokoladeplaten jeg har liggende i kjøkkenskapet. Isene i fryseren. Jordbærene jeg hadde spart til lunsjen. Eller rosinene jeg finner frem når jeg blir skikkelig godtesugen på kvelden og jeg er helt tom for annet godteri. 

Nå har jeg begynt å merke maten min. 

Så får vi se om det hjelper. 

 



Les også: Jeg hater å dele

Les også: Slutt å tukle med tingene mine

 

Har du forslag til hvordan jeg kan få ha maten min i fred?

 

PS: For flere oppdateringer fra sur kaosmamma, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

  

 

 

 

.

FIREÅRS-TRASS VS. TRETTINIÅRS-TRASS

Fireårs-trass:

Fireåringen kikker bort på meg og sperrer opp øynene et lite sekund, mens hun trekker pusten litt for fort. Hun er utålmodig.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg ser bort på mannen. Sukker tungt. Hever øyenbrynene og drar munnvikene innover i ansiktet så munnen blir som en rett, stram strek.

 



 

Fireårs-trass:

Fireåringen slipper pusten ut i et dypt sukk. Hun blunker raskt, to ganger. Den ene munnviken skjelver svakt før den drar seg nedover. Irritasjonen voksen.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg klarer ikke stå stille. Går en runde rundt på stuegulvet. Tankene kverner.

 

Fireårs-trass:

Fireåringen tramper i gulvet. Hun prøver å kontrollere tornadoen som romsterer i magen. Hun forstår ikke helt hvorfor hun blir så irritert. Klarer ikke sette ord på det. Men mamma er en dust!

 

Trettiniårs-trass:

Jeg går rundt på stuegulvet og kjefter på mannen inni meg. Hjertet slår litt hardere. Jeg prøver å rettferdiggjøre irritasjonen min. Mannen er så dustete.

 

Fireårs-trass:

Fireåringen klarer ikke holde seg lenger. Hun slipper ut et høyt hulk som går over i et hyl mot slutten.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg marsjerer ut på kjøkkenet og tramper hard i gulvet for hvert skritt. Mannen snur seg i det jeg runder hjørnet. Han står bøyd over oppvaskmaskinen med hendene fulle av skittent bestikk. Han ser på meg med et spørrende blikk. Hva er det da?

 

Fireårs-trass:

Fireåringen slår meg to ganger i låret med knyttet neve før jeg får tak i armen hennes. Hva er det med henne? Vi hadde det jo nettopp så fint? Hva skjedde?

 

Trettiniårs-trass:

Jeg har en kastemaskin i magen som kaster ut beskyldninger mot mannen i full kraft. Jeg står med knyttnevene godt plantet i siden og åpen munn. Ut kommer bomber med kjeft for at han bretter sokkene feil, for at han alltid kjøper feil hårvoks og for at han puster for høyt når han er tett i nesa.

Hva skjedde nå, tenker han. Vi hadde det da helt ok?

 

Fireårs-trass:

Fireåringen hyler som en brannalarm og kaster seg ned på gulvet, men reiser seg opp med en gang. Mamma er dum. Mamma er slem. Mamma er kjempedum. Kjempeslem. Hun kyler en legokloss i veggen og kaster seg ned igjen. Vet liksom ikke helt hvor hun skal gjøre av seg.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg renner over. Kastemaskinen fortsetter i raskt tempo: Mannen nyser for høyt, han lager for mye lyd når han spiser pære og han piller stadig på føflekken på halsen.

 

Fireårs-trass:

Fireåringen hyler fra seg før hun begynner å puste litt roligere igjen. Hun setter seg opp og ser forvirret på meg mens tårene renner.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg går tom for ord. Lukker munnen og trekker pusten skjelvende. Kjemper mot tårene. 

 

Fireårs-trass:

Fireåringen går inn på rommet sitt og smeller igjen døra. Hun er ikke helt sikker på hvorfor hun ble så sint. Hva som startet det hele. Men noe var det.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg smeller døra bak meg. Legger meg i senga og lurer på hva som skjedde.

 

Fireårs-trass:

Fireåringen er så frustrert. Hvorfor blir hun så sint? Hun forstår det ikke. Det bare kommer stormende og velter henne over ende. Som en tiger som hopper mot henne i full fart.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg lurer på om jeg gikk litt for langt. Men jeg klarer ikke stoppe det. Når det først renner over, har jeg liksom ingen kontroll.

 

Fireårs-trass:

Fireåringen veksler mellom å tenke på hvor dum mamma er og hvor glad hun er i mamma. Hun skulle ønske mamma kom inn på rommet og ga henne en stor klem.

 

Trettiniårs-trass:

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg klikker på mannen for disse egentlig helt ubetydelige tingene. Jeg elsker han jo. Og hvorfor kommer han ikke etter meg?

 

Det er ikke lett å være fire år. Å ha en så sterk vilje som presser seg fram. Og føle seg så urettferdig behandlet. Mamma er dum. Jeg hater deg. Men likevel elsker jeg deg, og er helt avhengig av deg. Du må aldri forlate meg, mamma.

Det er ikke lett å være en trettini år gammel småbarnsmor heller. Aldri helt uthvilt. Alltid noen som maser. Jeg lengter etter å reise bort, helt alene. Vekk fra mann og barn og bare være i fred. Men likevel klarer jeg meg ikke uten familien min. Den er mitt alt.

 

Var det forresten noen som sa at trassalderen går over mot slutten av treårsalderen? Jeg vet ikke jeg. Jeg tror den bare endrer form gjennom hele livet. Her i huset har vi i hvert fall både en fireåring, en femåring, en fjortenåring og en trettiniåring i trassalder. Stakkar mannen!

 

Føler du deg som en trassig fireåring noen ganger?

 

PS: For flere oppdateringer om trassige barn og koner, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

.

Fatale mammaløgner

Noen hvite mammaløgner må til for i det hele tatt å kunne overleve som mamma.

Som for eksempel: «Ja, mamma skal ligge her inne hos deg heeele natta. Bare legg deg ned og sov du».

Og så lister vi oss ut og fortsetter å se på «Orange is the new black» så fort barnet har sovnet.

Eller: «Hvis du ikke spiser opp middagen din, kommer du ikke til å vokse og bli stor og sterk. Da kommer du til å være liten hele livet".

 



 

Ganske harmløst egentlig.

Andre mammaløgner får litt mer fatale konsekvenser. Som den jeg serverte før helga.

Mannen og jeg dro til Hønefoss på sommerfest. Vi skulle på restaurant og spise deilig middag og så videre på Hønefossrevyen. Vi hadde fått overnatting på hotell og greier. Femte natt uten barna på fem og et halvt år. Hvis vi trekker fra bryllupsnatta og natta jeg fødte Lillesnuppa, blir det kun den tredje natta uten barn. Vi er ikke akkurat bortskjemt med alenetid.

Bonussønn på 14, som er hos oss i sommer, skulle passe barna.

Han har passet de før, men ikke over natta. Ja ja, hva galt kan skje, tenkte jeg, og overlot barna til han.

Les hele forhistorien her: Hjelp, hva har vi gjort?

I verste fall kommer de seg litt for sent til sengs, uten tannpuss, og dukker opp i barnahagen med sokker som ikke matcher og gjenglemt matboks. Det kan jeg leve med.

Jeg ble regelrett kastet ut av huset da det nærmet seg avreise.

Fire- og femåringen gikk rundt og stønnet og sukket hver gang jeg «skulle bare».

Kom deg avgårde nå, mamma. Vi skal lage pizza, spise godis og se på film. Dra nå! Vi klarer oss! Hade på badet din gamle sjokolade.

Så satt jeg i bilen da, og kjørte full gass mot Hønefoss. Jeg plukket opp mannen på veien. Vi spilte høy musikk, sang og humpet rundt i bilsetene. Hurra! No kids!

Vi sjekket inn på hotellet. Jublet litt til. Tok en telefon hjem, og fikk vite at alt var helt fint der hjemme.

 

 

 

Jeg hadde akkurat tatt en bit kalvefilet med pepper og timian i munnen, da mobilen ringte.

Den lille gråt.

«Hvor er du mamma? Jeg vil til deg mamma! Jeg får ikke sove. Du må komme hjem».

Jeg gikk ut på trappa utenfor restauranten. Det regnet. Jeg hutret og dro dressjakken ekstra godt rundt meg.

Det var massiv hiksting, hulking og snufsing gjennom røret. Jeg ble nesten våt i øret.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å berolige:  «Legg deg sammen med den gode, trygge storebroren din nå, og kos deg. Han passer så godt på deg, vet du».

«Mamma! Jeg vil til deg, mamma!» Om og om igjen.

Mammahjertet mitt blødde. Hva skulle jeg gjøre?

Det var da jeg dro den fatale mammaløgnen:

«Okei. Jeg kommer hjem. Bare legg deg ned og slapp av, så kommer jeg hjem. Men det tar litt tid, for jeg er et stykke unna. Men bare slapp av du, så kommer mamma».

Den lille sluttet umiddelbart å gråte. Jeg hørte et lite snufs, og så et lite host, også et veldig spakt «Okei, mamma».

Planen var at den lille skulle slutte å gråte, roe seg ned, slappe av og sovne i løpet av et par minutter. Og så skulle jeg si dagen etter, da jeg ble konfrontert med hvorfor jeg ikke hadde kommet hjem, at siden du sovnet så godt, så ble jeg litt til.

Jeg gikk inn i restauranten igjen og spiste opp kalvefileten min.

Dette går bra, beroliget mannen. Dette går bra.

Fem minutter inn i Hønefossrevyen, ringte storegutten igjen. Mannen gikk ut med mobilen. Den lille var fortsatt våken og ventet på mamma. Det var ikke snakk om å legge seg ned og sove før jeg kom hjem. De satt i sofaen og så på tv.

Nei men, pokker da. For en hukommelse. For en evne til å holde seg våken når man egentlig er kjempetrøtt. For en vilje.

Jeg skulle aldri ha sagt at jeg skulle komme hjem. Det jeg trodde var en helt uskyldig mammaløgn, fikk plutselig uante konsekvenser. Skulle den lille sitte oppe hele natta nå, og gråte og vente på mammaen sin?

Vel, det var ikke så mye vi kunne gjøre. Vi kunne ikke dra hjem. Det var bare å berolige, trøste, prate og forsikre om at dette kom til å gå helt fint. Og at mamma var på vei hjem, så bare slapp av. 

Vi ba 14-åringen omstendig om å gi oss tilbakemelding om hvordan det gikk. Resten av revyen satt både mannen og jeg og kikket bort på mobilen annethvert minutt. Vi sendte meldinger og spurte om alt var ok. Men vi ville ikke ringe og forstyrre, tilfelle han forhåpentligvis var midt i leggingen igjen.

Revyen var ferdig. Vi ringte storegutten, men mobilen hans var slått av. Vi ringte han på Skype, men han var ikke pålogget. Vi sendte melding på både mobilen, Skype og på Facebook. Men det var helt stille.

Hva skjedde? Hvorfor svarte han ikke? Og hvorfor var han ikke online? Han er alltid online!

Vi tuslet omsider opp på hotellet. Vi satt våken et par timer og prøvde å få kontakt.

«Ja ja, når vi ikke hører noe, er det fordi alt er i orden», sa mannen.

«Vel vel, siden vi ikke hører noe kan det bety at noe er galt», sa jeg.

Vi sovnet til slutt.

Neste morgen fikk vi endelig tak i storegutten. Vi overfalt ham med spørsmål og formaninger. Han kunne ikke skjønne alt oppstyret.

Jo da, den lille satt oppe langt utover natta, men sovnet rett etter siste gang de snakket med oss. Så gikk storegutten tom for strøm på mobilen, uten at han tenkte noe videre over det. Og nei, han hadde faktisk sett på tv resten av kvelden, ikke sittet på pc-en.

«Slapp av! Jeg hadde da ringt hvis det hadde vært noe», sa han oppgitt.

Mannen og jeg la oss igjen. Var vi først på hotell uten barn, skulle vi jammen sove lenge. Vi sovnet igjen umiddelbart og forsov oss til frokosten.

 

Serverer du mammaløgner?

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne uansvarlige mammaen, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

Hjelp! Hva har vi har gjort?

«Er du sikker nå, på at dette går bra?»

Jeg river av en bit neglebåndet på pekefingeren med tennene. 

 

 

 

«Helt, helt sikker?»

«Ja da! Slapp av. Det går fint», sier 14-åringen og setter headsettet tilbake over ørene. Han dukker ned i iPaden igjen.

«Men altså ...», sier jeg og stamper litt i gulvet med den ene tåa.

«Jeg mener ...».

Men bonussønnen hører ikke etter likevel. Han sitter i sofaen og flirer av en film på YouTube.

Akkurat nå er mannen og jeg i Hønefoss. Vi er på sommerfest med middag, Hønefossrevyen og overnatting på hotell til i morgen.

14-åringen er barnevakt for de to små på fire og fem år. Han har vært barnevakt før, noen timer av gangen. Men aldri over natta.

Han har fått en meget detaljert liste over alt han må huske på. Der står både tannpuss, underbukseskift og pakking av barnehagesekk til i morgen.

Da jeg skulle dra i ettermiddag, ble jeg regelrett kastet ut av huset av en 14-åring en 4-åring og en 5-åring som gledet seg til å være alene hjemme helt til imorgen.

De skulle nemlig se på film, spise pizza, potetgull og godteri.

 

Hva har vi gjort?

Kommer dette til å gå bra?

Hadde du overlatt barna dine til en 14-åring over natta?

 

 PS: For flere oppdateringer fra disse uansvarlige foreldrene, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos 

 

 

 

 

 

.

 

Håpløst umusikalske unger

Jeg har alltid likt musikk. Da jeg var liten jente, spilte jeg både gitar og orgel.

Da jeg ble litt større, spilte jeg bass i jenteband på Rockeverkstedet. Black Dow het vi. Vi var råkule!

I et svakt øyeblikk, tenkte jeg det var på tide å lære barna mine om musikkens mange gleder. På tide å lære dem å spille et instrument.

 

 

 

Jeg mener, jeg har virkelig troen på at det å beherske et instrument kan gjøre underverker med både mestringsfølelse, selvtillit, konsentrasjon og humør.

Jeg flyktet ofte inn i musikken da jeg var en sur, sint og trist jentunge. Det gjør jeg forresten fortsatt.

Det ble gitar på femåringen og et lite orgel på fireåringen. Jeg kjøpte notebøker for barn, og frisket opp noen av mine gamle kunster mens barna var ute og lekte.

 

*************

 

«Så, vi begynner med Lisa gikk til skolen», sier jeg entusiastisk.

 Lillesøster sitter pent på den rosa krakken foran det lille orgelet. Jeg setter meg ned ved siden av henne.

«Se her nå», sier jeg begeistret og finner en C. Jeg trykker ned den hvite tangenten.

«Det er ganske enkelt egentlig», sier jeg og ser på Lillesøster.

«Du begynner bare her, og så trykker du ned en og en tangent oppover. Se nå»

Lillesøster snur seg mot meg. Hun smiler. Det lille mellomrommet mellom fortennene vises. De store, blå øynene hennes blinker. Plutselig ser jeg meg selv, da jeg tok min første orgeltime i en campingvogn på Raufoss.

Jeg smiler tilbake og stryker henne over det lange, lyse håret.

Så retter jeg ut pekefingeren og begynner: «Liiii - saaa - gikk - til - skooooo ...»

Klunk, klunk, klang, klink. Lillesøster planter begge hendene på tangentene og lar de løpe løpsk rundt.

«Sånn her, mamma?» sier hun og ler høyt.

«He he he. Jo da, det var gøy». Jeg stryker henne over håret igjen og smiler.

«Men vil du ikke lære en sang? En ekte sang?»

«Jooooo daaaaa», sier hun og krøller nesen mens hun drar øynene mot hverandre så hun sjeler.

«Okei, vi prøver igjen. Er du klar?»

«Jaaaaaa daaaaaa», synger hun og legger hendene i fanget.

Jeg finner C-en igjen. «Se her nå. Denne sangen er så lett: Liiii - saaa - gikk - til ...»

«Bæææææsjen!» roper Lillesøster og sprer alle de ti fingrene ut over tangentene og trykker ned med en sånn kraft at man skulle tro hun var midt i et dramatisk stykke på kirkeorgel.

«Ha ha ha ha ha», ler hun etterpå og kaster hodet bakover så hun nesten ramler av krakken.

«Bæsjen, bæsjen, bæææææææsjen», synger hun og lar fingrene danse tango over tangentene.

Vi prøver et par ganger til. Men nå har hun funnet rytmeknappen og synes det er mye morsommere å høre på sambatrommer og slow rock-rytmer på full guffe enn å lære Lisa gikk til skolen.

Jeg ga opp.

Jeg har prøvd et par ganger siden også. Men fireåringen viser ingen interesse til å lære verken Lisa gikk til skolen, Bjørnen sover eller Små rumpetroll på orgelet sitt.

Poenget er visst å få mest mulig lyd ut av det. Helst ved hjelp av knyttede never kombinert med sambatrommer i rask tempo på fullt volum.

Hvordan det gikk med storebroren og gitarspillingen?

 



 

La meg si det sånn: Og om han noen gang ser for seg en fremtid med gitaren over skulderen, er det nok snarere i et heavy metal-band enn som klassisk gitarist.

Flere her som har prøvd å lære barna å spille et instrument?

 

 

 PS: For flere oppdateringer om mamma med store ambisjoner men liten gjennomføringsevne, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 
.

Når husarbeidet blir en konkurranse

Verken mannen eller jeg er spesielt glad i å gjøre husarbeid.

Ikke er vi ekstremt ryddige mennesker heller. Ingen av oss har problemer med å slappe av med litt rot i stua.

Bladet er like interessant, og teen smaker like godt, selv om jeg deler sofa med noen klesplagg og Supermann. 






Hybelkaniner har heller aldri skremt oss noe særlig. De trives godt under sofaen. Av og til stikker de nesa fram og lukter oss på tærne. Det går greit. Vi bare skyver dem diskret tilbake under sofaen med foten.

Disse egenskapene, kombinert med et ekstremt sterkt konkurranseinstinkt, kan bli en utfordring når det kommer til husarbeid og andre huslige gjøremål.

Det blir fort en konkurranse.

Som for eksempel om hvem som klarer å stable søpla høyest. Den som velter tårnet må gå ut med søpla:




 

Eller å ta av sengetøyet på morgenen, og så passe på å gå sist til sengs, slik at den som går og legger seg først blir nødt til å legge på nytt sengetøy:




 

La klærne ligge så lenge i tørketrommelen at den som først går tom for t-skjorter, må brette og legge på plass. (Hvis man ikke bare sniker ut akkurat det plagget man trenger da, og lukker igjen døra på tørketrommelen).



 

Hvem klarer seg lengst uten favorittpålegget sitt? Hvem kaster inn håndkleet og drar til butikken og handler når det kun er makrell i tomat igjen?

 

 

Hvem trenger å sitte ved spisebordet å jobbe på kveldstid, og må rydde av de siste tingene etter middagen? (Jeg kan sitte ganske mange timer med laptoppen i fanget i sofaen).

 

 

Hvem blir først stukket av en bie i hagen, og drar frem gressklipperen for å bli kvitt løvetannen?

 

 

Jo da, vi kommer som regel i mål med de alle fleste huslige oppgavene. Men det blir ikke gjort med én gang.  

Og heia den som taper, buksa full av aper.

Hvordan fordeler dere husarbeidet?

 

 PS: For flere oppdateringer om late foreldre og kjedelig husabeid, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 
.

Musestille

Det begynte allerede i går kveld. 

 





Jeg vet ikke om det skyldtes alle karusellene vi tok på Lilleputthammer i går, eller om det har noe med forrige ukes forkjølelse å gjøre. Mest sannsynlig er det en kombinasjon.

Men i går kveld forsvant stemmen min.

Fullstendig.

Borte vekk.

Det kommer ikke en eneste lyd ut uansett hvor hardt jeg prøver. 

Morgenen i dag er den beste morgenen vi har hatt på mange år!

Siden jeg bare går rundt og hvisker, var det som om det la seg et stille teppe over hele huset. Og så begynte barna å hviske også. 

Uten å tenke over det, begynte vi plutselig å gå saktere, å lage matpakkene saktere og pusse tennene saktere. 

Da jeg kom ut fra kjøkkenet, lå begge ungene på magen i sofaen med nesa ned i hver sin bok. De, som bruker å sparke fotball over stuegulvet, ha fektekamp og synge "Pinne for landet" på maks volum hver eneste morgen før barnehagen. 

Lurer på om jeg har funnet løsningen jeg ...

Ikke prate, ikke kjefte, ikke mase og ikke irettesette.

Bare gå stille rundt og hviske.

Noen som har erfaring med den teknikken?

 

PS: For flere oppdateringer om min famling i morsrollen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 
.

Dette må du tåle av barn på fly

Hva må vi tåle, og hva trenger vi ikke finne oss i av barn på fly?

Jeg ble spurt av Side2.no om jeg hadde noen tanker rundt temaet barn på fly. Og det har jeg!

Les hele intervjuet her: Barn er ikke designet for å sitte stille og holde kjeft

 

 

 

Vi bodde to år i Spania da barna var små. Dermed ble det noen flyturer mellom Spania og Norge med små barn. Jeg har opplevd alt fra drømme-turer til mareritt-turer.

Jeg ble etter hvert veldig flink til å planlegge flyturene.

Som jeg også sa til Side2: Jeg pakket med forskjellige aktiviteter til barna - tegnesaker, puslespill og leker. Samt fulladede iPader og pc-er med spill og filmer. Og masse snacks som jeg kunne ta opp og avlede med hvis stemningen ble muggen.

Noen ganger gikk alt på skinner. Barna smilte og koste seg hele turen, noen ganger sov de til og med hele turen gjennom. Da så mannen og jeg på hverandre og nikket, og tenkte at nå, nå hadde vi knekt fly-koden. Men neste gang vi var ute og fløy, kunne alt skjære seg fullstendig.

Enda vi gjorde akkurat det samme som forrige gang.

 

 
Fra en av de idylliske flyturene våre. 

 

Egentlig synes jeg hele denne «foreldre versus barnløse på fly-krangelen» er bare trist.

Barn er barn, og er ikke laget for å sitte musestille og holde kjeft i mange timer. Vi må tolerere at barna rører på seg på en annen måte enn voksne, og at de bruker stemmen sin.

Barn gråter også. Spesielt spedbarn. Det må vi tåle. Noen barn får vondt i ørene av trykkforandringene, og gråter ved opp- og nedstigning. Det må vi også tåle.

Jeg kan uansett love de uten barn på flyet, som synes det er irriterende med barn som bråker, at det er ti ganger verre for foreldrene.

De fleste foreldre gjør så godt de bare kan. Da hjelper det lite med stygge blikk og stygge kommentarer fra de andre passasjerene. Babyen slutter ikke å gråte fortere fordi noen kjefter på moren. Snarere tvert imot.

Likevel skal man selvfølgelig ikke finne seg i hva som helst av barn på fly.

Jeg har våget meg på å skrive en liste over hva som er greit, og hva som ikke er greit.

 

Dette må man tåle av barn på fly:

Barn som snakker, synger, ler, gråter, trasser og i det hele tatt lager lyd, slik barn normalt gjør. Man kan ikke kontrollere alle følelsene eller lydene til barnet. det er heller ikke ønskelig. 

Barn som går, løper, krabber, hopper eller hinker i midtgangen.

Barn som søler.

Barn som står i setet.

Barn som leker.

Barn som er uheldige og som mister leker eller andre ting over seteradene.

 

Dette er ikke greit:

Barn som gjentatte ganger sparker i setet foran.

Barn som snakker med andre passasjerer som gir tydelig uttrykk for at de vil sitte i fred.

Barn som lugger den som sitter foran.

Barn som kaster lekene sine rundt om på flyet.

Barn som bråker veldig og unødvendig mye, uten at foreldrene ser ut til å bry seg.

 

Opplever man barn som gjør noe av det i siste avsnitt, kan man selvfølgelig ta kontakt, enten med barnet selv eller med foreldrene, og gi beskjed om at man ikke synes det er greit.

Men la meg få understreke: Det går an å si fra på en hyggelig måte!


Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Les også: Hjelp vi flyr! (Med små barn)

Les også: Hjelp vi flyr igjen! (Med små barn)

 

Hva mener du? Hva må vi tåle av barn på fly, og hva er over grensa?

 

PS: For flere oppdateringer om barn som er barn, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 
.

Såkalt kvalitetstid med barna

Vi leser stadig om hvor viktig det er med kvalitetstid med barna. Spesielt om ettermiddagene, mellom barnehage og leggetid.

Barna er slitne etter en lang dag i barnehagen, eller på skolen. Ro ned, kos dere sammen, og nyt ettermiddagen, er rådene vi får.

Jo da, det har jeg prøvd.

 


Stakkar. Det ble en lang dag i dag. 

 

Noen ganger rekker jeg ikke å hente barna før bare noen minutter før barnehagen stenger. Samvittigheten gnager mens jeg spenner barna fast i baksetet. Stakkar, stakkar, slitne barn.

«Det ble visst en lang dag i barnehagen i dag», sier jeg i det jeg svinger ut fra parkeringsplassen.

«Jaaaaaa», ropes det fra baksetet.

«Vi fikk sykle så lenge i dag», sier femåringen.

«Og jeg fikk være med å ringe i bjella når vi skulle rydde utelekene», kommer det fra fireåringen, mens hun veiver den ene hånden frem og tilbake over hodet og synger «Ding, dong, ding, dong».

«Jeg beklager så mye», sier jeg uten egentlig å høre hva de sier.

«Mamma ble litt forsinket på jobben. Men nå skal vi kose oss skikkelig når vi kommer hjem, altså. Vi lager spagetti og kjøttdeig til middag, det beste dere vet. Og så ... vet dere hva? Jeg foreslår at vi slår til med noen boller i kveld. Hva tror dere om det?»

Jeg kjenner hvordan ordet «boller» umiddelbart bøter på samvittigheten min.

Vi kommer hjem, og jeg bestemmer meg for å la skitne og våte regndresser ligge i posene sine til etter barna har lagt seg.

Jeg dropper også å sette på den planlagte vaskemaskinen med sønnens fotballtøy. Lekene i stua får ligge til senere. Vi skal alltids klare å grave fram en plass i sofaen.

Jeg løfter fireåringen opp på kjøkkenbenken mens femåringen klatrer opp på kjøkkenstolen. Jeg fyller en kasserolle med vann, tar spagettien ut av kjøkkenskapet og finner frem kjøttdeig og løk fra kjøleskapet.

 


Kvalitetstid, og god mor-poeng til meg.

 

Nå skal vi lage middag sammen, og snakke om hva de har gjort i barnehagen i dag.

Kvalitetstid!

Den lille på kjøkkenbenken drar ut et par harde spagetti-pinner fra pakken, og knasker på dem.

«Vil du skjære løk?» spør jeg og snur meg rundt mot femåringen.

Han er borte.

Jeg roper på ham. Intet svar. Jeg går ut i stua, videre ut i gangen, inn på rommet hans, på badet. Ingen gutt noe sted.

Utgangsdøra står på vidt gap. Jeg hører latter fra hagen.

Og ganske riktig. Der ute løper den lille gutten rundt med fotballen sin sammen med en gjeng kompiser.

«Skal du ikke være med inn og lage mat da!» roper jeg ut døra.

Men han hører meg ikke. Han har nettopp fått inn et skikkelig blinkskudd mot garasjeporten og løper rundt i ring med utstrakt pekefinger høyt over hodet.

Jeg tusler inn på kjøkkenet igjen.

Nå er Lillesøster også borte.

Jeg ser den lyse hestehalen hennes gjennom kjøkkenvinduet. Den danser opp og ned på trampolina.

Jeg lager middagen selv.

Tjue minutter senere står maten på bordet.

Jeg åpner verandadøren og roper på barna.

«Middaaaaaaag!»

Helt stille.

«Nå er det middaaaaag!»

Ingen respons.

Jeg hører barnelatter et stykke unna, men er usikker på hvor den kommer fra.

Klokka er fem, og jeg er sulten. Mannen kommer inn døra. Han er også sulten. Så vi spiser. Bare han og jeg. Det er koselig det og.

Vi rydder av bordet, og setter to tallerkener med spagetti og kjøttdeig i kjøleskapet.

En halv time senere, ser jeg en stripete genser som farer forbi vinduet. Det er Lillesøster.

Jeg løper ut på verandaen.

«Hei du der. Er du sulten? Maten står og venter på deg?»

«Nei», svarer hun mens hun stormer inn verandadøra.

«Jeg skal bare hente en spade».

«Men vil du ikke ha litt mat da? Og så skal vi jo bake boller etterpå, husker du?» sier jeg mens jeg følger etter henne ut til rommet hennes.

«Nei, ikke nå», sier hun og tømmer lekekassen på hodet og fisker ut en gul plastspade.

«Vi har funnet meitemark!»

Jeg tar meg en kaffekopp. Blar litt i avisa. Henger opp regntøyet fra barnehagen og setter på vaskemaskinen med fotballtøy.

 




 

I løpet av ettermiddagen kommer Lillemann inn to ganger for å tisse og skifte sko. Lillesøster er innom kjøkkenet for å ta seg et glass vann og for å hente sykkelhjelmen. Ingen har tid til verken spagetti eller boller.

Klokka sju roper jeg dem inn til kveldsmat og barne-tv. Jeg kan så vidt skimte Lillemann i toppen av et tre. Lillesøster sykler i innkjørselen.

 




 

De forhandler seg frem til først et kvarter, og så en halv time lenger utetid, mot at de dropper barne-tv.

Hva skjedde egentlig med slitne barn som trenger kvalitetstid med foreldrene etter en lang dag i barnehagen?

Er dine barn slitne etter barnehagen eller skolen?

 

PS: For flere oppdateringer om vår vellykkede kvalitetstid, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 
.

Prinsippene som falt

Jeg trenger bare å kaste et kjapt blikk på mannen over bordet før jeg skjønner at han tenker akkurat det samme som meg. På bordet ved siden av oss sitter en familie og spiser med sine to barn. Vil tippe barna er rundt fem og seks år gamle. De sitter rak i ryggen og spiser pent med både kniv og gaffel. Foreldrene diskuterer en film de nylig har sett. For noen søte, veloppdragne barn.

 





Jeg kikker ned på den store magen min og kjenner i hele kroppen hvordan jeg gleder meg til å bli mamma.

Mannen og jeg har tilbrakt mange kvelder foran peisen med kakao og te mens vi har diskutert barneoppdragelse. Og det fine er at vi er helt enige. Hvor fantastisk er ikke det? Vi synes for eksempel begge det er kjempeviktig at barna lærer gode bordmanerer. De skal sitte pent på plassene sine til alle er ferdig med å spise. De skal bruke bestikk, og ikke spise med fingrene.

Men det stopper ikke der. Vi er også helt enige om viktigheten ved å være konsekvent. Nei betyr nei, og det skal det ikke rokkes ved. Det har vi også lest masse om på nettet.

Og så skal barna lære at utestemmen, den bruker vi kun ute. Roping og skriking innendørs er ikke lov. Det er jo logisk, så det skjønner barna så klart.

Vi har sett mange eksempler der foreldre bruker godteri som lokkemiddel for å få barna til å gjøre som de vil. Himmel og hav! At det går an.

Jeg så senest i går en dame med en skrikende unge på Rema. «Du skal få sjokolade når vi kommer ut av butikken. Men da må du reise deg og slutte å gråte NÅ!»

Jeg bare ristet på hodet og strøk meg over magen.

Mannen og jeg er også helt enige om at barna skal lære å rydde etter seg. Sko er ikke lov i sofaen. De må lære seg å sovne selv og sove hele natta gjennom i egne senger. Det er også viktig at barna lærer seg å leke alene. De kan ikke være avhengig av at vi voksne skal underholde dem til enhver tid.

Middagen er hellig. Den skal vi spise sammen. Da skal alle fortelle hva de har gjort i løpet av dagen. I barnehagen, på skolen og på jobben. Maten lager vi selvfølgelig fra bunnen. Sunn hverdagsmat er viktig.

Og så skal vi gjøre masse morsomme ting ute, i stedet for å se på tv. Spill på pc og iPad får de vente med til de er godt opp i skolealder. En to- eller treåring har ingen ting på en iPad å gjøre.

Når jeg ser foreldre som gir barna sine mobiltelefonen sin, slik at barna kan spille så de voksne får snakke sammen på kafé, blir jeg sjokkert.

Nå er det bare noen få uker igjen til den lille gutten min er her. Jeg gleder meg til å få kroppen min tilbake. Jeg har gått opp mer enn jeg trodde. Men de ekstra kiloene forsvinner nok like raskt som de kom. Det er jo bare å amme de vekk.

Dessuten har jeg planlagt et skikkelig treningsopplegg i barseltiden. Jeg skal jo bare gå hjemme likevel. Noe må jeg jo finne på.

Bortsett fra at jeg skal skrive bok da. Og åpne nettbutikk. Ja, og så har jeg meldt meg på yogakurs. Og så skal jeg lære meg spansk. Og begynne å jobbe litt etter 12 uker. Jeg driver jo egen business, og kan ikke være borte fra jobb i ett helt år. Det hadde tatt seg ut. Dessuten elsker jeg jobben min.

Men hey, hvor mye arbeid kan det egentlig være med en liten baby?

Jeg har tatt masse tester på Klikk.no som viser hva slags mor jeg er. Og hver gang får jeg vite at jeg er streng men kjærlig, konsekvent, og avbalansert.

Jeg gleder meg til å bli mamma!

 

Tre år senere ligger jeg på alle fire under middagsbordet og plukker opp gulrøtter etter middagens gulrotkrig. Treåringen løper rundt og blåser i 17.mai-trompeten sin.

"Legg den tilbake i skuffen! Den får du kun bruke på 17. mai", roper jeg fra under stolen. Til døve ører.

Jeg slår hodet i bordkanten på vei opp, og snubler i en krabbende Lillesøster på min vei ut til kjøkkenet med dagens gulrotfangst. Lillesøster begynner å gråte. Jeg plukker henne opp. Får tak i armen til Lillemann i det han runder hjørnet, og røsker trompeten ut av hendene hans.

"Jeg sa, IKKE lov!", sier jeg og kaster plasttrompeten på gulvet.

Den knuser. 

Først stivner Lillemann helt. Så ser han forskrekket opp på meg. Og så begynner han også å gråte.

Jeg samler sammen de hvite, røde og blå plastbitene fra gulvet og hiver dem i søppelbøtta. Nå husker jeg plutselig at barnegråt egentlig er verre å høre på enn 17. mai-trompeter.

Jeg leter fram en smokk fra brødristeren og setter på en film på pc-en til Lillesøster mens jeg gir iPaden til Lillemann.

Endelig stillhet!

Jeg går opp i andre etasje for å skifte sengetøy. Forbanner meg over at jeg fortsatt veier tolv kilo mer enn jeg gjorde før jeg ble gravid. Amme seg slank ? Pffffft. Det må være den største foreldreløgnen jeg noen gang har hørt.

Mannens møkkete bokser ligger midt på senga. Jeg løfter den opp med tommel- og pekefingeren. Holder den på strak arm og kaster den inn på badet. Hvor vanskelig kan det egentlig være å kaste skittentøyet sitt i skittentøydunken?

Jeg blir gal av den mannen. Han smatter når han spiser. Han snorker når han sover. Han går inn med utesko og han legger igjen epleskrotter i døra på bilen.

Boink, boink, boink, fra stua. Jeg kikker ned trappa.

 




 

"Ikke hopp i sofaen med sko på", roper jeg til treåringen.

Boink, boink, boink.

Den lille gutten begynner plutselig å ule som en sirene: "Uuuææææuuuuuuææææææuuuuuuæææææ".

"Lillemann! Av med skoene og ikke utestemme inne", roper jeg ned, denne gangen enda høyere.

Resten av kvelden bruker jeg til å prøve å få av Lillemann skoene. De er helt nye, og når han først fikk de på, nektet han plent å ta de av. Jeg lokker og lurer og lover han sjokolade til kveldsmat hvis han tar de av før han går i badekaret. Men nei.

Til slutt tar jeg de av med makt. Men etter en halv time med hyling og skriking, setter jeg de på igjen.

Boink, boink, boink, i sofaen.

Kveldsmaten fortæres foran tv-en.

Jeg krysser fingrene for en god natt. Jeg er utslitt, så jeg orker bare ikke drive med noe Ferber-metode i kveld. Jeg tar begge ungene opp i min egen seng og legger meg sammen med dem.

Sikkert litt dumt, siden vi holder på å lære dem å sove i egne senger, og det står i søvnboka vi har kjøpt at det aller viktigste er å være konsekvent.

Og jeg som skulle jobbe i kveld etter barna hadde lagt seg. Trene skulle jeg også ha gjort. Jeg kjenner en bølge av dårlig samvittighet skylle over meg.

Dessuten må det være noe feil med disse testene til Kikk.no, tenker jeg utmattet før jeg sovner. Hva skjedde egentlig med streng men kjærlig, konsekvent, og avbalansert mamma?

 

//Dette er et av de første innleggene jeg skrev her på bloggen. Og fortsatt ett av de mest leste. 


PS: For flere oppdateringer om denne inkonsekvente mammaen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 
.

Hvorfor må alt være så vanskelig?

Jeg er forvirret. Alt er så vanskelig i dag. Så mye å tenke på. Så mye å ta stilling til.

 


Jeg skjønner ingen ting ...

 

Jeg har lenge tenkt på å pusse opp huset. Helt siden vi flyttet inn for snart to år siden, faktisk.

Jeg vil ikke ha et typisk hvitt, minimalistisk hus. Jeg vil ha farger! Masse farger, kaos i system og kule, tøffe møbler.

Jeg har snust litt på fargevalg, materialer og interiør. Men jeg ramlet ganske fort av. 

For farger er ikke bare farger.

Bakgrunnsfargen bør ikke ta for mye oppmerksomhet, men heller fremheve de andre fargene i rommet.

Hvit er ikke bare hvit. Når hvitt kombineres med eikeparkett og varme farger, blir det bra. Men kombinerer du med kjølige farger, blir hvitfargen gul.

Velger du grå vegger, bør det ikke være andre grå farger i rommet. Da blir grått for dominerende.

Velg gjerne en fondvegg, eller interiørelementer med aksentfarge som gir energi. Men hva pokker er aksentfarge? Kan noen forklare meg forskjellen på hovedfarge, aksentfarge og kontrastfarge?

Og for all del, ikke bruk kalde farger mot øst, og varme farger mot vest!

Og ikke velg grønt på kjøkkenet. Grønt hemmer nemlig appetitten. (Okei, da ble det grønt kjøkken)

Taket bør være mørkere enn gulvet ... eller omvendt.

Og så var det denne fargesirkelen da. Skal man kombinere farger på hver sin side av den? Eller de som ligger ved siden av hverandre?

Og hva skjer hvis jeg gjør feil?

Jeg har ikke tid til å sette meg inn i alle disse tingene. Og dette er bare farger! Jeg har ikke en gang begynt å tenke på materialer, stiler, lys og rominndeling.

Jeg tviler på at jeg får pusset opp stua i løpet av de første ti årene.

 

 
Jeg gir opp

 

Men det er ikke bare farger og interiør som er komplisert.

Jeg hadde planer om å ta opp igjen skigåingen denne vinteren. Mine barndoms idylliske ski-minner skulle børstes støv av.

Jeg tok en tur ned på sportsbutikken for å se på ski.

Men det var altfor mye å tenke på.

Hvilken teknikk skulle jeg bruke? Klassisk eller skøyting?

Hva slags ski skulle jeg ha? Racingski, klisterski, løssnøski eller markaski? Dette er visst viktig for å finne rett spenn.

Er skiene stive nok? Pass på så de ikke blir for myke. Da vil smøringa bare ligge og subbe.

Og husk smøremerker. Helst tre merker: en for minusgrader, en for nullføre og en for klister.

Husk også å behandle skiene godt før du kaster deg ut i skisporet.

 


Eat snow!

 

Pass på at skiskoene er tilpasset dine behov. Er du aktiv? Skal du gå i marka eller på fjellet? Klassisk eller skøyting?

Hva med stavene? Aluminium eller carbon? Og hva med stroppen? Har du tenkt på hvordan den skal være?

Og så var det smørningen da. Det finnes hundrevis av forskjellige smørninger, klister og utstyr. Det holder ikke med blå og lilla Swix og en tube klister lenger. Nå må du ha en hel koffert med flere titalls smørninger som alle overlapper hverandre, smørejern, smørebord, grunnsmørning, fiberlene, kork, klisterskrape, gliderskrape, strykejern og rotobørste.

Og glem for all del ikke klærne. Det er ikke bare å kaste på seg ei boblebukse og ei passe tykk jakke over ullundertøyet.

Én ting er at du ser ut som en dust hvis du stiller i skisporet i en helt vanlig boblejakke, omringet av korrekt antrukket skiløpere i merkene Swix og Bjørn Dæhlie.

Men vel så viktig, er det at klærne er bevegelige, fleksible, behagelige og komfortable. Klærne skal holde deg tørr og varm. Men ikke for varm. Bare passe varm. Og de bør være i et lett, mykt og pustende materiale med god passform med gode refleksdetaljer. Sånn tilfelle du skulle møte på en bil der ute i skiløypa.

Og nå har vi ikke kommet til selve skigåingen ennå. Å sette den ene foten og den andre armen foran, for så å bytte til motsatt fot og arm, er ikke tilstrekkelig lenger.

Du bør helst ta et kurs. Eller i det minste søke opp ski-videoer på YouTube og trene litt et sted der ingen ser deg før du entrer løypene.

Jeg blir sliten før jeg har begynt, jeg. Jeg orker ikke ta stilling til alle disse tingene. Jeg vil bare ha meg et par ski, og gå ut på tur. Det ender med at jeg dropper hele skituren og kjøper meg et par nye sko i stedet. 

 

Og så har vi slanking og trening.

Hvor skal man begynne?

Lavkarbo? LCHF? Og hva er egentlig forskjellen på de to?

Atkinson?  Ketose? Roede? Eller de gode, gamle rådene fra Helsedirektoratet?

Skal man telle kalorier eller karbohydrater? Kutte karbohydrater eller kutte fett?

 

Kan jeg spise poteter? Ja? Nei?

 

Er blodtypen viktig? Hva med Fedon Lindberg?

Er Nutrilett farlig, eller helt ok? De selger det da på apoteket!

Spise frokost, eller droppe frokost? Sen eller tidlig middag? Kan man spise etter klokka 19, eller bør man helst droppe mat så sent?

Skal man spise hver tredje time, eller er ikke det så viktig likevel?

Og så skal man for all del ikke slanke seg for hard, for da skrur visst kroppen ned forbrenningen.

Det er viktig å trene muskler. For musklene gjør at hvileforbrenningen øker. Men man bør få inn et par runder kondisjon i løpet av uka også. Helst intervall, for da tar du magefettet. Og skaff deg en pulsklokke! Du kan ikke trene intervall uten pulsklokke. Husk forresten å sette deg godt inn i de forskjellige typene av pulsklokke som finnes på markedet. 

Og leste jeg ikke nettopp at trening egentlig ikke er så viktig hvis man skal ned i velg likevel? At det er hva man spiser som er utslagsgivende for om vekta går ned eller ikke.

 


Altfor mye å tenke på  ...

 

Å få barn er heller ikke bare, bare i dag.  Man må sette seg inn i kosthold under graviditeten, fødestillinger, smertelindring, amming, barnemat og barneoppdragelse.

Sistnevnte er spesielt utfordrende: Konsekvent eller gi barna valg? I så fall hvor mange valg? Autoritær eller ettergivende? Ferber eller samsoving? Fri oppdragelse eller grenser og regler? Og hvor mange grenser og regler? På alt? Eller skal man velge sine kamper? I så fall, hvilke kamper? Barnevakt eller sikre god tilknytning til foreldrene? 

Og nå har jeg ikke en gang begynt å snakke om hagen, klær, hår, renhold, øyenbrynene mine, bilen, sykkelen, sykkelhjelmen, barnas joggesko, tv-en, blomster, kaffe og katten.

Hvorfor må alt være så forbanna vanskelig?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en forvirret mamma som drømmer om å pusse opp huset, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Dårlig samvittighet

17. mai er over. Barnas store dag.

Dette er dagen med ubegrensede mengder is, kake, pølse og brus. Dagen vi punger ut 100 kroner for en smådaff heliumballong og dagen da vi voksne legger alle egne behov til side og blir med barna på både sekkeløp og ballkast, med et stort, varmt smil om munnen.

Dagen da vi legger bort alle problemer og forlenger både lunta og tålmodigheten med flere meter.

For nå er det barna som gjelder.

Vel, det er en sånn dag jeg virkelig ønsker å gi barna mine.

Men som vanlig, sitter jeg igjen med dårlig samvittighet.

 

 

 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ble stresset da vi kledde på oss. Det ble altfor mange armer og bein. Og når jeg blir stresset, kjefter jeg på mannen.

Jeg har dårlig samvittighet for at det blåste, sprutregnet og bare var et par varmegrader da vi lusket ned til barnetoget. Akkurat som at jeg kunne gjøre noe med det. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg glemte å ta med vanter og luer til ungene.

For at vi bare hadde én paraply, og for at jeg tok den selv.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg kjeftet litt på Lillesnuppa som insisterte på å bli båret i hele barnetoget.

Jeg har dårlig samvittighet for at vi hoppet ut av barnetoget etter noen få hundre meter og gikk på kafé i stedet ... Fordi femåringen var så kald og våt siden jeg hadde glemt vanter og lue, og tok paraplyen selv. Og fordi ryggen verket av å bære rundt på en 15 kilo tung fireåring, som også var kald og våt.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg var fraværende på kaféen fordi det for alvor gikk opp for meg at jeg om få timer skulle opp på scena på torget og prøve å si noe morsomt. Jeg ble kjempenervøs.

 


Nervøs og fraværende mamma. 

 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke orket krangle med barna om at de skulle ha på seg jakker da vi gikk fra kafeen. De løp ut uten jakker, og ble enda kaldere og våtere. Jeg er tross alt den voksne, fornuftige personen her, og burde ha insistert på at de skulle ha på seg jakker.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg sa nei til slappe heliumballonger til hundre kroner.

For at jeg likevel dro opp lommeboka og kjøpte ballonger med lange sukk og surt fjes. Noe av ballonggleden ble liksom borte da jeg så tydelig demonstrerte at jeg synes det var blodpris.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg kjeftet på mannen, igjen, da vi spiste pølser i teltet på torget, fordi jeg synes han ikke var observant nok og ga Lillesøster drikke da hun var tørst.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke orket spille fotball med barna da vi endelig kom hjem.

For at jeg slo igjen dodøra da jeg lurte meg til en fem minutters pause med mobilen, og femåringen åpnet døra på vidt gap for å vise meg at han var blitt så sterk at han klarte å løfte lillesøsters dukkevogn med bare lillefingeren.

Ja, det er lett å sitte igjen med dårlig samvittighet etter en slik dag. En dag der forventningene er skyhøye og lista himmelhøy.

Dessverre er vi bare mennesker. Eller kanskje heldigvis. Og mennesker gjør feil. Vi blir irritert. Vi blir stressa, utålmodig, lei og har ikke alltid kontroll på lengden på lunta.

Men siden vi er mennesker, blir vi også både glad, blid, avslappet, morsom, supertålmodig og tøysete.

De fleste av oss gjør mange "feil". Sikkert hver eneste dag. Men så må vi ikke glemme at vi gjør veldig mye riktig også. 

Som under frokosten. Da vi gjorde grimaser til hverandre over bordet, og alle sammen holdt på å ramle av stolene i latterkrampe.

 






Eller da femåringen først valgte kuleis med jordbær på kaféen. Så ombestemte han seg og ville ha kokosbolle i stedet, hvilket han ikke likte. Han endte opp med en vaffel. Snakk om tålmodig mamma!

Eller da vi kastet baller på blikkbokser i sprutregn, og jeg løp rundt med en skei med potet på i den ene hånda, og Lillesøster på den andre armen. Fortsatt i sprutende regnvær.

 


Årets 17. mai-vær på Raufoss

Lillemanns stolte ansikt da han gikk i borgertog sammen med fotballklubben. Selv om han egentlig var ett år for liten til å være med. Og Lillesøster og jeg stod langs veien og ropte og heiet. Hun fortsatt på armen. Enda både ryggen og armen verket helt hinsides.

Og den deilige følelsen av å komme hjem, skifte til tørre, varme klær og krype under teppet i sofaen i joggebukse og tykke sokker, mens vi spiste opp de siste isene i fryseren.

Er ikke det en bra 17. mai, så vet ikke jeg!

Flere her som har dårlig samvittighet for at de ikke klarer å innfri skyhøye forventninger?

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne antisupre mammaen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Forskjellen på å være barn, og ha barn på 17. mai

Jeg var så heldig å bli spurt om jeg ville si noe artig fra scena på Raufoss 17. mai. Og det ville jeg.

Her er mitt lille bidrag på søndagens store, men våte feiring:

 



 

 

Jeg husker da jeg var lita jente. Hvor stas det var med 17. mai.

Jeg vokste opp rett oppi her. I et lite hus ovenfor ungdomsskolen.

Da jeg la meg om kvelden den 16. hadde jeg sommerfugler i magen. Noen ganger lå jeg våken til langt ut på natt. Fordi jeg gledet meg sånn til 17. mai.

Rondastakken hang klar over stolryggen ved senga. Mamma hadde strøket den tykke, hvite skjorta. Og bunadskoene var nypusset. Søljene lå på skrivepulten. Blanke og fine, var de.

Den følelsen, av å våkne til at hele senga rister, og rutene klirrer klokka 7 på morgenen. Den følelsen, er det bare vi som bor på Raufoss som kjenner til.

Jeg lå i senga mi med dyna trukket helt opp til ørene og et stort glis i hele ansiktet. Endelig! Endelig var det 17. mai!

Så gjaldt det å komme seg opp av senga så fort som mulig.

På med bunaden, strømpebukser, søljer og sko. Fram med flagget og trompeten. Ut og henge opp flagget på husveggen. Og kransen som mamma hadde laget av bjørkeris surret sammen med hvite, røde og blå bånd.

Vi ungene fikk prim på brødskiva. Og det var ikke akkurat hverdags.

Og så husker jeg at mamma flettet sånn fiskeflette i håret mitt. Med røde sløyfer i. Mens jeg satt utålmodig på stolen og sparket med beina.

Resten av dagen var en herlig blanding av barnetog, flagg, bunader, leikarring, drilljenter, korps, is, kake, pølse og brus. Det var eggestafett, sekkehopp og klatring i ei satng som brukte å stå rett der borte.

Jeg husker bror min, han Marius. Han klatra helt til topps hvert år. Og fikk den gjeveste premien. Jeg var så stolt av storebroren min.

Etter lekene dro vi hjem og grillet. Og vi ungene syklet i gata med ei kald ventepølse i den ene hånda og et flagg i den andre, mens vi ventet på at maten skulle bli ferdig.

Så holdt vi oss våkne helt til klokka 23. Da samlet hele Raufoss seg her nede igjen, og så på fyrverkeri.

 


Hurra! 17. mai! Marte, 7 år.


 

Så ble jeg eldre. Og 17. mai mistet litt av glansen sin. Det var plutselig ikke like stas å feire dagen.

Jeg lå ikke våken hele natta og bare ventet på salutten. Noen år sov jeg til og med helt til barnetoget var ferdig.

Men så ble jeg gravid. Og plutselig blusset disse 17. mai-forventningene opp igjen.

Jeg gledet meg til å overføre mine minner, mine tradisjoner og min barndoms 17. mai til mine barn.

Jeg så for meg de to små, barna mine i små bunader. Jenta mi med røde sløyfer i flettene.  To barn med is i hele ansiktet. To barn med store smil og forventningsfulle, glitrende øyne.

Men er det en ting jeg har lært. Så er det at det er noe helt annet å være barn på 17. mai. Enn det er å ha barn på 17. mai.

 

I går kveld, satt jeg oppe til klokka 1 og strøk bunadsskjorter. Og lette etter bunadsko. Jeg fant bare den ene skoen til Lillesøster. Den andre var sporløst forsvunnet.

Det er rart det der. Hvordan sko, og sokker også, for den saks skyld, som hører sammen, og som alltid brukes sammen, har en tendens til å havne på vidt forskjellige stedet i huset. Eller én i huset og én i bilen. Eller én i bilen og én i garasjen.

Da jeg hadde lokalisert den bortkomne bunadskoen på loftet, og vasket ut gammelt spy som katta må ha spydd opp i den i løpet av vinteren, ja, da kom jeg plutselig på at ikke hadde prøvd min egen bunad på mange år.

Altfor mange år ...

Og akkurat som jeg trodde: Bunaden hadde krympet noe veldig. De gjør det, slike bunader, når de ikke blir brukt på noen år.

Jeg kan ikke sy. Og siden klokka allerede hadde bikket midnatt, måtte jeg pent se meg om etter noe annet å ha på meg.

Jeg kom meg i seng klokka halv to.

Da var det ikke snakk om å ligge våken å vente på salutten. Jeg sovnet umiddelbart!

Ikke våknet jeg av noen salutt heller. Jeg våknet av to unger som hopper rundt i senga mi klokka halv seks i dag tidlig.

Den gode, varme, myke senga mi, ble plutselig omgjort til en gymsal. Med både flikk flakk, salto, trampoline og hodestående på programmet.

Og jammen var det ikke noen innslag av rytmisk sportsgymnastikk også.

Det var ingen vei utenom. Det var bare å stå opp og starte dagen.

Den minste insisterte på å ta på seg bunaden med én gang. Jeg prøvde å si at det egentlig var ganske dumt å ta på seg den før frokost, for den kom garantert til å bli full av syltetøy. Men det var vesla over hodet ikke enig i.

Hun tok den på seg ...

Jeg tok den av henne ...

Hun tok den på seg ...

Jeg tok den av henne ...

Og så fort jeg snudde ryggen til, tok hun den på seg igjen.

Men nå hadde jeg annet å tenke på. For plutselig kunne jeg ikke finne flaggene. Jeg var helt sikker på at jeg hadde lagt dem pent snurret sammen i en pose øverst oppe i garderobeskapet i gangen.

Jeg braste inn på badet der mannen min Sjur stod og dusja. Dro dusjforhenget til side, og lurte på hvor i alle dager han hadde gjort av flaggene.

Sjur så måpende ned på meg med håret fullt av skum.

Nei, han hadde ikke sett de flaggene. Men kunne han kanskje få lov til å dusje ferdig, så skulle han hjelpe meg å lete etterpå?

Da jeg kom ut på kjøkkenet hadde bunadsjenta funnet fram Nugattien og satt seg på kjøkkenbenken med den ene hånda i munnen og den andre dypt begravd nedi sjokoladen.

Hun stivnet da jeg rundet hjørnet inn på kjøkkenet. Satt helt stille. Som om hun trodde jeg ikke skulle se henne, bare hun satt stille nok.

Under frokosten landet selvfølgelig Nugatti-skiva i fanget i bunaden. Og røde syltetøyfingre tørket seg på den hvite bunadsskjorta. Den jeg hadde sittet oppe og strøket klokka 1 i natt.

Det ble ikke no bunad på Lillesøster i dag.

Resten av morgenen gikk med til å lete etter flagg som var sporløst forsvunnet, kjefte litt på mannen for at han hadde flyttet på flaggene og ikke husket hvor han har lagt dem, lete etter sko, igjen, legge glasur på kaka, sjekke programmet for dagen, og finne ut at oppmøte til barnetoget var kvart på ti, og ikke kvart over ti, som jeg trodde.

Prøve å få på eldstegutten bunad i en fei, for nå begynte vi å få dårlig tid.

Jeg tok den på ...

Han tok den av ...

Jeg tok den på igjen ...

Og så snart jeg snudde ryggen til, tok han den av igjen.

Det ble ikke noe bunad på Lillemann heller i dag.

Jeg fant forresten flaggene. De lå i bilen. Det var visst jeg som hadde glemt å ta de med inn. Jeg hadde tenkt at jeg skulle legge dem øverst i garderobeskapet i gangen. Men så hadde jeg glemt det.

«Fant dem!» ropte jeg til mannen i forbifarten.

Jeg er veldig glad for at han ikke spurte hvor de var!

Men nå vet han det ...

Resten av dagen i dag skal vi leke og kose oss her på Nytorvet.

Vi skal kjøpe is som vi mister i grusen etter to slikk. Så skal ungene krangle litt om hvem som er best på eggeløp. Og hvem som fikk det største kakestykket og om hvem som er eldst.

De krangler alltid om hvem som er eldst. Selv om det er hevet over en hver tvil at femåringen er eldre enn fireåringen. Og sånn kommer det alltid til å være. For resten av livet!

Mannen kommer til å få gnagsår av de nye skoene sine. Jeg kommer til å vrikke ankelen, for disse skoene jeg har på meg er egentlig helt forferdelig vonde å gå på.

Ungene kommer til å få skrubbsår på knærne når de sykler ute i gata med ei kald ventepølse i den ene hånda og et flagg i den andre.

Og mannen kommer til å brenne grillmaten, jeg kommer til å oppdage at jeg har glemt å kjøpe ketsjup og ungene kommer til å skremme katta opp i toppen av treet med 17. mai-trompetene sine.

 



 

 

Og så kommer de til å sovne før klokka 23 og fyrverkeriet. Men likevel fire timer senere enn vanlig, fordi de har blodårene fulle av adrenalin og sukker og 17. mai-magí.

Og når ungene endelig har sovnet, kommer Sjur og jeg til å bikke over i sofaen, med fjernkontrollen i den ene hånda og et flagg i den andre.

Så skal vi huske hvor slitsomt det er å være småbarnsforeldre på 17. mai i kanskje, tja ... et par måneder?

Og så glemmer vi det, og barndommens minner tar over igjen.

Neste år går vi på med nytt pågangsmot og de samme forventningene om en perfekt 17. mai igjen.

Med salutt, rondastakk, fiskeflette i gyllent barnehår og pølse, kake, is og brus.

Hvordan var din 17. mai?

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne kaotiske gjengen, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

Er vi fremme snart?

«Hvor langt er det igjen nå da, mamma?»

Barna sparker rytmisk i seteryggen mens de legger hodene bakover og slipper ut lange stønn fra baksetet.

 



Vi tok av fra Raufoss for fem minutter siden. 

«Det er fortsatt langt igjen", sier jeg med min søteste stemme mens jeg prøver å ignorere de sparkende føttene i ryggen. "Vi skal kjøre helt til Stavanger vet dere, og er ikke fremme før sent i kveld».

«Såååååå lenge?», sier barna i kor og spenner føttene i seteryggen, strekker armene over hodet og spenner de fra i taket mens de gjør en grimase.

«Hvor mange timer er det da?»

«Nja, det er rundt ...» Jeg teller på fingrene. «Det blir nok rundt ti timer vil jeg tro».

«Ti timer?» kommer det fra baksetet.

Og etter de får tenkt seg litt om: «Jo, men det er jo ikke mye. Det er jo bare sånn: En, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte, ni, ti. Fremme!»

"Jepp", sier jeg, og lener meg bakover i setet. 

 

 

«Skal vi stoppe snart, mamma?» Lillesøster har revet i stykker plastskjedet sitt, og kaster små, fargerike perler i forskjellig størrelse rundt i bilen. 

«Nei ikke ennå. Ikke før vi er i Tønsberg. Det er et stykke igjen».

«Men jeg er sulten».

«Det tror jeg faktisk ikke noe på. Vi har nettopp spist frokost. Se her, ta telefonen min og spill litt på den».

«Jeg er også sulten», kommer det fra storebroren.

«Jo, men dere får vente litt. Vi skal stoppe hos morfar i Tønsberg og spise der»

«Sulten, sulten, sulten, sulten!» Femåringen roper høyt og sparker igjen føttene inn i seteryggen. Lillesøster  henger seg på og klapper taktfast i hendene.

«Okei, okei, okei. Se, her har dere noen saltstenger så lenge».

Stillheten varer nesten helt til Gran. Det er en times kjøring fra Raufoss.

«Er det langt igjen nå?»

«Nja. Det er ikke så langt til vi skal stoppe i hvert fall».

«Hvor langt da?»

«Jeg må tisse», roper den lille.

«Tisse, tisse, tisse nå!»

Vi stopper ved en bensinstasjon. Alle ut av bilen. En inn på do. En spinner rundt på gressplenen ved siden av parkeringsplassene. Saltstenger ramler ut av bilen og knuses i små biter på asfalten.

Epler blir bestilt, spist én bit av og så glemt.

Så er det opp i stolene med barna og spenne dem fast.

«Au, ikke så stramt da!»

«Jo, det  være så stramt».

«Men jeg får vondt i magen!»

«Nei da, det gjør du ikke det. Du sitter alltid så stramt».

«Jo men nå har jeg jo nettopp spist!»

 

 

«Er det langt igjen nå da?»

«Nei, nå er det ikke så langt igjen før vi skal stoppe.»

«Hvor langt da?»

«Et par timer».

Ti minutter før vi skulle stoppe i Tønsberg sovner de to små ...

Halvannen time senere, og med magen full av brødskiver og jordbær, legger vi Tønsberg bak oss og fortsetter sørover langs kysten.

«Jeg må tisse!»

Jeg husker hvordan jeg gjentatte ganger spurte begge de små, ja til og med mannen, om de skulle tisse hos morfar før vi dro videre.

Inn på bensinstasjonen. Alle ut av bilen. Ingen bryr seg om ordene mine: «Bare de som skal tisse går ut nå!»

Én tisser. Den andre spinner rundt utenfor bilen.

Vi kommer omsider til Grimstad etter nok en tisse- og bæsjepause og en stopp for å fylle på vann, siden noen glemte å lukke vannflasken slik at alt vannet rant ut på gulvet der posen med brød og smågodt lå.

Ungene oppdaget smågodtposen da jeg prøvde å redde brødet. 

Da vi skulle spise i Grimstad var alle mett av smågodt.

Vi kom omsider frem til bestemor og bestefar i Stavanger.

Etter å ha stoppet ved annenhver mil, klistret tre klistremerkebøker og dekket vinduene og stolryggene med klistremerker, spist uendelige mengder sjokolade, potetgull og godteri, spilt iPaden og min telefon tom for strøm flere ganger, sett de første ti minuttene på åtte forskjellige filmer, lekt med vinduene opp og ned og opp og ned, kranglet om vinduene skulle være oppe eller nede, kastet gelebønner på hverandre, hørt på musikk, kranglet om hvilken sang vi skulle høre på og stoppet bilen og kjørt tilbake fordi Lillesøster kastet Lillemanns Ninja Turtle-figur ut av vinduet.

For ikke å glemme de tjue minuttene vi fikk med fred og ro da barna sovnet rett før vi ankom Stavanger.

Har du vært på biltur med små barn før? 


PS: For flere oppdateringer fra denne reiseglade gjengen, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 

 

 

.   

Jeg liker ikke barn

Jeg har egentlig aldri likt barn.

 




 

Mens de andre jentene i gata trillet rundt på barnevogner da vi var små, gikk jeg tur med naboenes hunder.

Jeg ble alltid veldig ukomfortabel når venninner absolutt skulle plassere de nyfødte babyene sine på fanget mitt og ta bilde.

Jeg var hatet å sitte ved siden av babyer eller barn på fly.

Tok jeg toget, gikk jeg gjennom alle vognene helt til jeg fant en vogn uten barn. Kom det på barn underveis, flyttet jeg meg.

Jeg har aldri hatt noen biologisk klokke som har tikket heller.

Selv da jeg bikket 30 år, var singel og barnløs, kjente jeg over hodet ingen tikking.

Jeg ble ikke kjæreste med mannen min før jeg var 32 år. Og jeg ble ikke gravid før jeg var 33. Likevel hadde jeg ingen hast.

Men av en eller annen grunn, har jeg alltid visst at jeg en dag skulle ha barn.

Mye av min motivasjon, var at jeg ønsket meg en familie. At jeg gjerne ville ha den tilhørigheten, tryggheten og samholdet man kun har som medlem av en familie.

Ren egoisme, med andre ord.

Og når barna først kom, lærte jeg meg jammen å elske dem også. Det var ikke så veldig vanskelig.

Men jeg er fortsatt ikke overstadig begeistret for andres barn.

Ikke misforstå meg, jeg kjenner også at eggstokkene danser samba når jeg ser en søt, liten baby. Så lenge den sover ?

Og jeg synes de fleste barn er kjempekule.

Men ingen slår mine egne barn. Det er bare de jeg kan omgås på daglig basis uten å bli lei.

 

Hvorfor fikk du barn?

 

Les også: Jeg hater å leke med barna

 

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne egoistiske, barnehatende moren, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

    
.

På ferie med små barn - et mareritt!

Forventningene er skyhøye. Nå skal vi bare kose oss. Dra på stranda, spise is, spille Backgammon under palmene, kanskje lære femåringen å svømme, shoppe sommerkjole til Lillesøster, ta små kaffepauser på fortausrestaurantene og utforske gamlebyen med komfortable sko og solbriller.

 




 

Når barna har lagt seg, skal mannen og jeg ha kjærestetid på balkongen. Kanskje dele en flaske vin og snakke om store, viktige temaer. Kanskje bare sitte i stillhet og nyte utsikten over havet og høre bølgene som skyller over stranden.

Det blir ikke sånn, vettu.

Å reise med små barn, er hardt arbeid. Og noe helt annet enn en ferie!

Det begynner allerede på flyet:

"Jeg må nesten be deg om å få dem til å sette seg ned og ta på beltet".

Jeg smiler unnskyldende mot flyvertinnen mens barna hopper opp og ned i det blå flysetet.

Jeg har prøvd å lokke med banan og lure med sjokolade. "Se, alle har belte på. Mamma har belte. Far har belte. Damen der borte har belte på. Det er loven. Sånn er regelen".

Men nei.

Jeg har vært streng og jeg har løyet: "Hvis dere ikke setter dere nå, kommer kapteinen og kjefter på dere. Vil dere det?"

Men barna vil ikke sitte.

Jeg ser hestehalen til flyvertinnen på vei nedover midtgangen. Den spretter så lekkert opp og ned i takt med de lange skrittene hennes.

Barna roper og oier. Lange blikk treffer oss sidelengs fra over midtgangen. Jeg smiler unnskyldende tilbake.

Til slutt truer jeg med at piloten kommer til å stoppe flyet og kaste av alle barn som ikke sitter stille med setebeltet på. Da setter de seg omsider.

 




 

Resten av flyturen kaster den ene ballen sin i hodet på damen foran, stikker av bortover midtgangen, for så å bli funnet under setet til en bergenser, vekker en gjeng sovende, bakfull ungdom, rister brusen før den åpnes, så colaen spruter over hele fanget mitt og roper ut over hele flyet at mamma har bæsja da jeg kommer tilbake fra do.

Den andre river menyen i to, kaster mobilen min hele to seterader fremover, blir kvalm og gulper melk på setet, gråter sammenhengende i en hel time på grunn av ørevondt og søler et glass appelsinjus på gulvet og over mannens føtter.

Jeg smiler igjen unnskyldende til hestehalen som like etter sitter på kne og tørker opp appelsinjus fra midtgangen.

Under landingen, setter barna seg overraskende pent ned uten protester. På med beltet. Men de insisterer på at solskjermen på vinduet skal være nede.

Jeg drar den opp. De drar den ned.

Hestehalen hopper forbi, lener seg over oss og forteller meg at solskjermen må være oppe under landing.

Jeg gidder ikke smile til henne engang. Jeg vet da vel at den skal være oppe. Ser hun ikke at det er barna som ikke forstår det? Ikke jeg!

Vel fremme på feriedestinasjonen, ruller begge barna seg i sand før jeg har fått smurt ut solkremen skikkelig, så de ser ut som to sandmonstre. De løper rundt hele dagen og roper: «Se på meg mamma! Se her da, mamma! Mamma! Se da! Se på meg!»

 

 


Se på meg da, mamma!

 

Noen bok får jeg ikke lest, verken på stranda eller ved bassengkanten. Dessuten kjøpte mannen vanngevær til barna, så boka er klissblaut og går nesten i oppløsning.

Barna nekter å legge seg klokka åtte. Det er jo mye gøy som skjer! De sovner ikke før nærmere klokka 23. Da er mannen og jeg så slitne, at vin på balkongen er det siste som frister. Dessuten våkner barna igjen klokka 5 og vil ut i svømmebassenget. De sover til og med med armringene på!

Da reiseekspertene på bloggen Borte Best, lurte på hva mitt beste reisetips for familier som skal ut og reise med små barn var, var jeg ikke i tvil:

Legg lista lavt!

Legg fra deg alle skyhøye forventninger om en lykkelig familie på tur. Da blir du bare skuffet. Regn med både søskenkrangling, trass, masing og grytidlige morgener.

Så blir du heller overrasket når du kanskje én gang i løpet av ferien, får delt den vinflasken med partneren, og snakket om store, viktige temaer mens barna sover søtt og havet bruser i bakgrunnen.

Les hele artikkelen her: Casa Kaos på ferie - legger lista lavt

Hva er ditt beste reisetips for å reise med barn?


PS: For flere oppdateringer fra vår kaotiske hverdag, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

 
.

 

Riktige sko

Det er viktig med riktige sko til barna.

Derfor bruker vi mye penger på sko. Skikkelige sko. Sko i god kvalitet.

 

 

 

Jeg kjøper mye brukt til barna mine. Både klær, utstyr, leker og gaver. Men når det kommer til sko, ja da kjøper jeg nytt.

Det er mye å tenke på når man skal kjøpe sko til barna. Barneføttene er jo så sarte.

Skoene må ha polstret hælkappe, spesielt på innsiden, for god støtte. Hælen til små barn er veldig sensibel.

Unngå blinkesko. De er for tunge for de små barneføttene.

Skoene må ikke redusere føttenes bevegelsesfrihet.

Yttersålen skal være myk og lett.

Skoene må ha god elastisitet, og puste.

Det er svært viktig at sålene er lette å bøye der foten har sitt naturlige bøyningspunkt.

Og så er det viktig med moderat støtdemping. Ikke for mye, men absolutt ikke for lite.

Med andre ord, gode barnesko er tilpasset hvert eneste ledd, hvert eneste bein og hver eneste muskel, vinkel og bevegelse i føttene. 

 

Men det er en ting jeg lurer på:

Hva når barna kategorisk løper rundt med disse dyre, kvalitetsskoene på feil fot?

Har det noe å si?

 

 

 

Føler liksom at jeg kaster alle disse skopengene rett ut av vinduet ...

Flere her som har barn som insisterer på å gå med skoene på feil fot?

 

PS: For flere oppdateringer fra bakvendtland, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 


   
.

Jeg lever på kanten

Jeg har alltid levd på kanten. Vært litt rebell.

 




 

Da jeg var tenåring betydde det å sitte på gamleskolen på kveldstid i helgene og drikke øl storebrødre hadde kjøpt til oss. Eller sitte på med de store gutta med førerkort og råne opp og ned stripa på Raufoss, mellom togstasjonen og Statoilen. Eller spille depperock i jenteband på rockeverkstedet.

 


16 år, på Kalvøyafestivalen i 1992. (Ja, det var det året Nirvana spilte!)


Da jeg ble 18, flyttet jeg til Oslo og levde på kanten i storbyen. Det var kule fester som gjerne varte fra fredag ettermiddag til søndag kveld. Av og til ble en fest midt i uka og. Vi stagedivet, lurte oss inn på andre bedrifters julebord, og vi reiste på heidundrende jenteturer til Ayia Napa.

Da jeg nådde midten av 20-årene begynte jeg med kickboksing og fallskjermhopping. Jeg elsket alt som gikk fort og som fikk adrenalinet til å pumpe rundt i kroppen: slalåm, snowboard, rafting, rappellering, strikkhopp, racerbåt, paragliding, dykking.  

 



 

Så ble jeg mamma ...

Jeg lever fortsatt på kanten. Selv om selve begrepet kanskje har endret seg litt:

 

Noen ganger er jeg våken til etter klokka 23, enda jeg vet ungene våkner klokka 6 neste morgen.

Det hender jeg gir blaffen i å vaske klær hele helga, slik at ingen av ungene har nok skiftetøy til barnehagen på mandag.

Av og til gidder jeg ikke skylle det møkkete regntøyet ungene kommer hjem med fra barnehagen. Jeg bare tørker det, og sender det tilbake neste morgen, fullt av sand.

Er jeg skikkelig gæærn, bytter jeg ut suketter med sukker i kaffelatten. 

 


Skikkelig gæærn!

 

Det hender jeg truer med at det ikke blir iPad og tv på kvelden hvis barna ikke rydder opp etter seg, enda jeg vet at jeg ikke kommer til å følge opp.

Jeg lar håret på leggene gro hele vinteren.

Noen ganger ligger jeg og drar meg i senga i helgene selv om jeg hører at barna plyndrer godteriskapet.

Av og til legger jeg barnas brukte klær i «bruke en gang til-kurven» deres på badet, enda de nok skulle trengt en vask.

Jeg bruker q-tips når jeg klør i ørene.

Det hender jeg lar fireåringen få sparkesykle til lekeplassen borti gata uten sykkelhjelm.

Jeg har ikke peelet kroppen på sikkert seks år!

Noen ganger gidder jeg ikke mase om at ungene skal ta på seg en ekstra genser når de skal ut og leke i det kjølige vårværet.

Det hender barnas sengetøy ligger på i to uker før jeg bytter det.

Noen ganger går ungene med to forskjellige sokker i barnehagen.

Og noen ganger går jeg med to forskjellige sokker på jobb.

Jeg droppet å rake bort løvet på plenen før snøen kommer.

Det hender jeg dropper treningen fordi jeg heller vil sitte i sofaen og se på tv.

Jeg spiser opp restene etter ungenes lørdagsgodteri.

Noen ganger «glemmer» jeg å pusse over tennene til femåringen etter han har pusset dem selv.

Jeg later som jeg ikke ser at barna klør seg først i rumpa, så i øret og til slutt i nesa ... med den samme fingeren.

Mannen og jeg går på kino midt i uka!

Det hendte jeg ammet to ganger etter hverandre fra samme pupp.

Av og til henter jeg barna i barnehagen to minutter på halv fem. Den stenger halv fem.

Jeg sier dumme ting til mannen, og nekter for det etterpå.

 


Nehei, det har jeg aldri sagt!

 

Av og til går barna med samme underbukse i to dager!

Noen ganger gjør jeg det og.

Den hender jeg spoler ti minutter frem i tegneserieepisodene av Avengers på Netflix mens poden er på do, bare for å fremskynde leggetiden deres.

 

Jepp, jeg er en ekte rebell. Det ligger i blodet det der, vet du. Umulig å bli kvitt.

Flere her som liker å leve på kanten?

 

 PS: For flere oppdateringer fra mitt rebelske mammaliv, følg meg gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

 

 

   
.

1-0 til Lillemann

Vi hadde vært gjennom frokostgrøt i håret, søling av melk ut over hele stuebordet, krangling om vi skulle se Lazy Town eller Mormor og de åtte ungene til frokosten (Ja, vi ser på tv når vi spiser frokost) og en ødelagt lysestake. 

 




 

Den ene nektet å dusje, den andre nektet å pusse tenner. Den første nektet å kle på seg og den andre nektet å børste håret. 

Og klokka var ikke åtte på morgenen en gang!

Jeg slo hodet i bordkanten da jeg reiste meg opp etter å ha tørket opp melken som hadde rent fra stuebordet og ned på gulvet.

Jeg slo tåa i dørkarmen inn til badet, da jeg skulle skifte skjorte, siden den lille hadde tørket snørret sitt på kragen min. 

Og jeg brukte ett kvarter på å lete etter mobilen min, som jeg til slutt fant i brødboksen sammen med laderen til iPaden og en sparebøsse.

Da Lillemann plutselig fant ut at han ville være julenisse i barnehagen i dag, dro av seg klærne jeg hadde lirket og lurt på ham, og tredde på seg den røde buksa og genseren, ja, da fant jeg ut at det var på tide å begynne å velge mine kamper. 

 




I dag ble det 1-0 til Lillemann. 

Og barnehagen, de fikk julenissen på besøk ... i april. 

Velger du dine kamper?

 

PS: For flere oppdateringer  fra vårt kaos, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 


   
.

Det hender jeg går meg litt vill

Det har jeg gjort denne uka. Gått meg litt vill. Rotet meg litt bort. 

 

 

 

Lillesøster blir fire år på søndag. Og vi skal selvfølgelig feire med ballonger, gele, bursdagssang og en haug med småtroll på besøk. 

Så begynner jeg da, og tenke på alt vi må gjøre før søndag. Vi må jo rydde og vaske huset. Ta et lite skippertak. Jeg mener, hvis vi hadde klart å holde huset jevnt ryddig, så hadde det ikke være noe å stresse med. Men siden vi tar et skippertak hver helg, ser det ikke veldig bra ut mot slutten av uka. 

Og plutselig skinner sola gjennom stuevinduet, og jeg ser at det er fullt av fingermerker på glasset. De må jo pusses.

Og blir det fint vær, kan vi kanskje være litt ute. Men da må vi rydde og koste verandaen. Og vi må vaske utemøblene, for de har stått ute hele vinteren. Vi rakk aldri å ta de inn før snøen kom.

Og plutselig kommer jeg på at vi holder på å male i gangen. Og at den står halvferdig med løse lister og ledninger, og papir med hvite malingflekker på på gulvet. Den må vi jo male ferdig først. 

Og så begynner jeg å tenke på alle pannekakene jeg skal steke, all geleen jeg skal lage, alt jeg må handle inn, alle gavene fra familien jeg må pakke inn, og plutselig kjenner jeg at jeg blir litt småstressa. 

Så skriver jeg en liste på kjøkkentavlen, roper på mannen, og går gjennom den, punkt for punkt og forklarer, spesifiserer og delegerer. Mannen er som vanlig bare sånn middels interessert, men holder høflig munn og nikker sånn noen lunde på de riktige stedene. 

I dag morges, da jeg stod opp, og mannen allerede var dratt på jobb, hadde han lagt igjen en kommentar på kjøkkentavlen:

 




 

Visst pokker er vi det!

Når man begynner å grue seg til hyggelige og koselige ting, fordi man tenker på alt man gjøre først, da er det på tide å senke lista, senke skuldrene og tenke på hva som egentlig er viktig.

Dessuten, å vaske vinduene før 30 barnehender som har spist gele skal rave rundt i huset ... Hvor dumt er ikke egentlig det?

Jo da, det hender jeg går meg litt vill. Men i motsetning til før, henter jeg meg heldigvis ganske raskt inn igjen. 

Hender det du går deg litt vill?

 

PS: For flere oppdateringer om vårt kaos, følg oss gjerne på facebook og på Instagram - casa_kaos


 

   
.

SELVSTENDIGE BARN

Er det én ting jeg alltid har vært opptatt av, så er det selvstendige barn. Så snart barna kan gjøre noe selv, skal de jammen få lov til å gjøre det selv også.



 

Det er ikke snakk om at jeg skal kle på dem når de egentlig kan kle på seg selv. Barna kan fint ta på seg klærne som jeg har lagt frem til dem på senga.

Og så kjøper jeg bare sko med borrelås. Det klarer de fint å ta på selv. Det er bare tull at jeg skal gjøre det for dem. Jeg har da nok av andre ting å gjøre.

Jeg gidder heller ikke plukke opp skittentøy etter dem over alt.  Det får de jammen legge i skittentøykurven selv.

Og sette middagsfatet ut på kjøkkenbenken når de er ferdig med å spise.

Jeg har satt en krakk foran vasken på badet, slik at de kan vaske hendene sine selv. 

Videre forventer jeg at de skal henge opp jakkene sine. Vi har en egen krok langt nede på veggen i gangen slik at de rekker opp.

De skal rydde opp etter seg, skrelle bananen selv og putte matboksen i barnehagesekken.

 




Vel, dette er sånn det burde være. Jeg er fortsatt stor tilhenger av selvstendige barn. Men hvem har tid til å vente på at barna skal gjøre alle disse tingene selv da?

Hvem har tid til å vente på at barna skal kle på seg selv hver morgen?

«Nå må du kle på deg», sier jeg fra badet med tannbørsten i munnen.

«Okei», sier barna og setter seg i sofaen for å klappe katten.

«Næmmen, hallo. Har dere ikke kledd på dere ennå», sier jeg når jeg kommer ut av badet.

«Nei», sier de, og klatrer ut av sofaen, over stuebordet, på mot rommene sine.

Etter jeg har smurt matpakkene, sitter de på stuegulvet og klistrer klistremerker på hverandre.

«Hallo! Nå må dere gå og kle på dere», sier jeg igjen og  bærer dem ut på rommene.

«Se her. Her ligger klærne deres på sengene. Kle på dere nå. Vi begynner å få dårlig tid».

Når jeg fem minutter senere kikker inn på rommet deres etter å ha pakket barnehagesekken for dem, henger de opp ned i gardinen og leker Spiderman og Elsa.

«Se mamma, se», roper de. Fortsatt i pysjen.

Og hvem har da tid til å vente på at ungene skal ta på seg skoene selv når vi allerede er ti minutter for sent ute?

Skittentøy plukker jeg opp etter dem selv. Jeg orker ikke mase om at de skal gjøre det. Og middagsfatene deres rydder jeg ut sammen med alt det andre. Det tar jo bare to sekunder å stable to fat ekstra når jeg likevel holder på å rydde av bordet. Dessuten er barna allerede long gone på vei ett eller annet sted.

Og hendene vasker jeg for dem. Når middagen står på bordet, gidder jeg rett og slett ikke bruke en halv time på å få dem til å vaske hendene selv. Dessuten søler de med såpa og spruter vann over hele badebenken.

Og ja da, jeg plukker opp jakkene deres som de har slengt fra seg på gulvet i gangen, og jeg skreller bananen deres og pakker barnehagesekken.

 


Hey! Hva skjedde egentlig med å rydde opp etter seg selv?

Jo da, det er fint med selvstendige barn. Men trenger de bruke så himla lang tid på alt de skal gjøre da?

Har du selvstendige barn?

 

PS: for flere oppdateringer om mine selvstendige barn, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Hvorfor må jeg gjøre alt her hjemme?

«Nei, men det blir altfor sent. Da er vi ikke hjemme før nærmere halv ni i kveld, og da blir det bare styr med overtrøtte unger. Det orker jeg ikke i kveld», sier mannen.

 





Han står på kjøkkenet og stabler inn i oppvaskmaskinen etter frokosten. Jeg har lyst til å dra på kino senere på kvelden. Jeg er så nysgjerrig på nyinnspillingen av Annie. Lille, søte, foreldreløse Annie som var så flink til å synge og danse. Jeg kan fortsatt huske første gang jeg så den filmen. Jeg tror jeg var en åtte, ti år, og mamma hadde leid movieboks og Annie på VHS. Jeg gikk og sang "Det kommer en dag i morgen" i flere måneder etterpå. 

Dessverre begynner filmen så sent som klokka 18 hver eneste kveld. 

«Men vi kan jo bare la dem sovne i bilen på vei hjem. Så lemper vi dem bare rett i seng. Det går bra det», sier jeg og setter melkegassene på kjøkkenbenken.

«Vi har ingen garanti for at de sovner i bilen. Og i hvert fall ikke etter å ha spist popcorn og sjokolade til kveldsmat», sier mannen og skyller melkeskvettene ut av glassene før han setter dem inn i oppvaskmaskinen.

«Men hva pokker skal vi med unger da, hvis vi ikke kan gjøre sånne ting? Det er jo nettopp sånt som gjør det gøy å ha barn", sier jeg og tramper bort til kjøkkenbordet og samler sammen møkkete kniver og t-skeier. Jeg begynner plutselig å nynne på Annie-sangen i hodet.

«Næmmen, det er da mange andre grunner til at vi har barn! Jeg fikk i hvert fall ikke barn for å stresse rundt med to overtrøtte, slitne unger som skulle vært i seng for lengst", sier mannen og tar imot knivene og skeiene. Det klirrer i det han tar tak rundt den blanke bunken. En liten dråpe bringebærsyltetøy lander på genseren hans.

«Men det er jo Annie! Vi se den filmen. Og nå er ungene så store at de får noe ut av filmen også», sier jeg med stemmen i en halv oktav høyere.

«Ja ja, jeg bare sier det. Du vet hvordan ungene er. Vi har tett program hele dagen. Vi må ut og kjøpe støvler og regndresser til barna først. Og sånne handlerunder har en tendens til å sette både deg og ungene i grinemodus. Da blir det jeg som ender opp med å gjøre alt. Og det gidder jeg ikke», sier mannen og løfter begge hendene med håndflatene opp mot meg.

«Du som må gjøre alt? Hva mener du med det? Jeg er jo med jeg og?»

Jeg lener meg inntil kjøkkenbenken og setter en knyttet neve i siden.

«Eh, jo men når du blir stresset så kan du bli ganske ... du vet, sur og sånn. Og da setter du deg bare rett ned på en benk og sier at nå orker du ikke mer, og så må jeg drasse rund på ungene til vi er ferdig", sier mannen.

«Det er det dummeste jeg har hørt», sier jeg og river til meg kjøkkenkluten som ligger som en våt ball på benken.

«Dessuten er det jeg som gjør alt husarbeidet her hjemme. Du gjør jo INGEN TING!» Jeg roper ut de to siste ordene mens jeg tørker bestemt av bordplaten.

«Hæ?», sier mannen. «Hva er det du snakker om nå da?»

Han klør seg i panna.

«Husarbeid», sier jeg og børster en brødskorpe ned på gulvet.

«Jeg snakker om husarbeid!", gjentar jeg og fortsetter:

"Det er jeg som sørger for at barna her rent tøy å ha på seg. Det er jeg som bytter sengetøy på alle sengene. Det er jeg som vasker badet og rydder i gangen?»

«Hva i alle dager har det med saken å gjøre», avbryter mannen. Han ser oppriktig forvirret ut der han står midt på kjøkkengulvet med brynene dradd langt opp i panna og armene hengene løst ned langs siden.

«Hva det har med saken å gjøre?», spør jeg og snur meg mot ham.

«Hva det har med saken å gjøre?», gjentar jeg med trykk på hver ord.

«Jo, det skal jeg fortelle deg. Det har ALT med saken å gjøre. Men hvis du ikke forstår det, så gidder jeg faktisk ikke forklare det for deg en gang», sier jeg og kaster kluten oppi vasken før jeg marsjerer ut av kjøkkenet.

Mannen snur seg etter meg med åpen munn og armene dinglende med langs siden. Jeg setter meg i sofaen med mobilen min og trykker meg inn på Facebook.

"Jeg gjør da mye her hjemme, jeg", mumler han etter meg. "Jeg trodde vi hadde delt sånn ca. fifty, fifty, jeg ..."

En stund senere kommer mannen bort til meg med mobilen i hendene. 

«Du, Annie går jo hele påsken i Oslo da. Der går den mye tidligere på dagen også. Vi kan jo ta en tur inn til storbyen en av påskedagene», sier han og peker på mobilen sin.

Vi kom oss likevel ikke hjem før etter klokka åtte den kvelden. For det første bruker vi altfor lang tid på å komme oss ut av dørene. Dessuten tar det tid å handle støvler og regndresser til to små barn. Og det blir Annie senere i uka. 

Men jeg er litt usikker på hva husarbeid egentlig hadde med saken å gjøre.

Flere her som drar husarbeid-kortet i alle krangler? Også de som handler om helt andre ting enn husarbeid?


PS: For flere krangler om husarbeid, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Noe er galt

Jeg gløtter forsiktig på det ene øyet.

Noe er galt.

Jeg snur hodet mot garderobeskapet, og registrerer en tynn, gul stripe over dørene. Sola er oppe. Det betyr at klokka er over åtte.

Noe er galt.

 




 

Jeg setter meg opp i senga. Lytter. Gnir meg i øynene, og lytter igjen. Veksler mellom å se opp i taket og bort til siden. Som om det hjelper meg til å høre bedre.

Noe er galt.

Jeg drar den store dobbeldyna til side og setter føttene ned på det kalde gulvet. Minner meg selv på at vi må få tak i noen gode, varme matter å ha nedenfor senga.

Det er fortsatt helt stille i hele huset.

Noe er galt.

Jeg tasser bort til vinduet og drar i morgenkåpen som henger over endekulen på gardinstangen. Slenger den over skuldrene som en supermannkappe og stikker armene inn i de myke ermene.

Jeg åpner soveromdøren. Det er helt stille.

Noe er galt.

Tusler bortover gangen og åpner døra til badet på veien ut til stua. Tomt.

Setter kursen over til andre siden av gangen og åpner døra til barnerommet. To dyner, en med Elsa og Anna på og en med Luke Skywalker ligger i en haug på gulvet. Tre av fire skapdører står på vidt gap. Et grønt erme stikker ut av den tredje døra.

Rommet er tomt.

Noe er galt.

Jeg går ut i stua. I sofaen ligger monsterbamsen Sully og flirer. Jeg skvetter litt da jeg tråkker på en lekokloss. Jeg står i døråpningen og lytter. Værer. Så, en lyd. Var det et knirk?

 




 

Jeg går mot kjøkkenet. Fryser på føttene av den kalde trekken fra verandadøren.

Og der ... der ute, på kjøkkenet, skjønner jeg plutselig alt.

Den ene kjøkkenstolen står avslørende plassert under kjøkkenskapet. Skapet står på vidt gap. Halvparten av restene etter lørdagsgodteriet mitt er borte.

 






 

Jeg hører knising og fnising fra stua. Jeg går tilbake, og der, bak sofaen, ser jeg en lys hestehale som danser uforsiktig, før den plutselig forsvinner ned bak sofaryggen igjen.

Jepp, noe var galt.

Ungene har funnet det hemmelige godteskapet mitt. Siden har jeg prøvd å gjemme godteriet mitt over alt. Men de finner det uansett. Oppå kjøkkenskapet, i badeskapet, i klesskapet mitt, i papirsamledunken under kjøkkenbordet.

Hvor i alle dager gjemmer man godteri så barna ikke finner det?

 

PS: For flere oppdateringer fra denne godteglade familien, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Førstehjelp for nybakte mødre

Plutselig sitter du der. Med en liten bylt i fanget. Du har gått gravid i ni måneder. Du har ventet ... ventet ... og ventet.

 





De siste ukene har du tatt trappene i stedet for heisen. Du har vasket veggene i stua, spylt verandaen og dekorert barnerommet. Alt for å få i gang fødselen.

Du har lest alle best i test-artiklene det er mulig å oppdrive om barnevogner. Du har oppsøkt fire forskjellige babybutikker i uka, og sammenlignet senger, madrasser, tåteflasker og brystpumper. Etter å ha lest om alle produktene på nett.

Du stryker deg over magen og kan ikke vente til babyen endelig melder sin ankomst slik at du kan få bli kjent med dette lille vidunderet.

Etter to netter på barselhotellet, legger du den lille bylten forsiktig ned i den nyinnkjøpte bilstolen med isofix og spenner beltene over den lille magen. Ikke for stramt. Men ikke for løst heller. Du får akkurat to fingre mellom.

Du har lest flere bøker om babytiden. Du følger opptil flere mammablogger og leser mammaforumene med stor interesse. Du føler deg godt forberedt.

Så kommer du hjem. Du lukker utgangsdøra bak deg. Og så sitter du plutselig der, da.

Og etter to uker begynner partneren din å jobbe igjen.

Nå sitter du plutselig der, helt alene.

Babytiden blir ikke alltid som forventet. Selv om man har lest seg opp, er det mye man ikke er forberedt på.

 






Her er mine førstehjelptips for å overleve med en baby i hus:

 

Du gjør ikke noe galt

Aller først, og kanskje det aller viktigste: Du gjør ikke noe galt selv om babyen skriker, gulper eller ikke sover mer enn tjue minutter sammenhengende. Alle babyer skriker. Alle babyer gulper. Ingen babyer sover hele natta gjennom de første månedene. Noen sover ikke hele natta gjennom de første årene en gang. Det betyr ikke at du gjør noe galt. Du er mest sannsynlig en god mamma for det.

 

Morsmelkerstatning er også helt ok

Det er ingen skam å gå over til morsmelkerstatning. Ikke slit deg ut på ammingen hvis du ikke får det til.

 




 

Ikke ta rådene som fasit

Ta alle rådene du får som, nettopp råd. Ingen sitter på fasiten. Du kjenner din egen baby best.

 

Det er greit å gråte

Alle nybakte mødre gråter mye. Det er helt normalt, og det vil gå over. Okei, du vil mest sannsynlig fortsette å være ekstremt lettrørt, og gråte til alle reklamefilmer som inneholder barn som løper til fin bakgrunnsmusikk. Men du gråter ikke av fortvilelse. Du gråter fordi du du blir oppriktig varm om hjertet av å se de små barna løpe rundt og grise til klærne sine, og så hvordan mammaen deres på mirakuløst vis får klærne helt rene, før hun gir barna en stor klem og sender dem ut for å leke igjen.

 

Romantikken kan vente

Å få en baby i hus er unntakstilstand. Ingen forventer at du og partneren skal ha like mye overskudd til romantiske middager, sex og lange, dype samtaler. Gi hverandre litt slækk. Tillat dere å være slitne.

 

Ikke stress etter flat mage

Magen din vil bli mindre. Men du trenger ikke ha flat mage to uker etter fødselen. Legg inn forbud mot alle sider og profiler med #yummymummy #fitmom #strongmom og #noexcusemom

 

Få nok søvn

Sørg for å få nok søvn. Det er ikke lett. Man har ikke alltid lyst til å legge seg ned og sove mens babyen sover. Man har behov for å gjøre andre ting også. Men pass på så du ikke går altfor lenge uten nok søvn. Å ta fra mennesker søvn, er en velkjent og effektiv torturmetode. Det er en grunn til det.

 




 

 

Sørg for avlastning

Få avlastning. Spør venner og familie om de kan ta babyen noen timer innimellom. Drit i de som sier at babyen får tilknytningsproblemer dersom den blir overlatt hos andre før den er så og så mange måneder gammel. Det er bare tull, og er ett av disse skremselspropaganda-våse-rådene som bare gir mødre dårlig samvittighet. Trenger du avlastning, sørg for at du får avlastning.

 

Man trenger ingen doktorgrad for å amme

Hvis du ammer, gjør det akkurat sånn som du liker. Ikke bry deg om dumme råd som at du for all del ikke må la babyen sovne på puppen. Og at du bør stå opp og sette deg i en stol når babyen vil ha mat i løpet av natta. Det viktigste er at du får nok søvn. Hvis du synes det er greit å sove sammen med babyen og slenge ut en pupp i halvsøvne ? gjør det! Altfor mange har en mening om hvordan man skal amme.

 

La det flyte

Det gjør virkelig ingen ting om huset står litt på halv tolv. For guds skyld! Jeg har sett så mange nybakte mammaer som bruker så mye tid og energi på å holde huset prikkfritt. Mødre som er så slitne at de står og gråter mens de støvsuger når babyen endelig sover, for de får besøk senere på dagen. Ikke gjør det! Bare ?ikke gjør det! Alle har forståelse for at huset ikke er rent og ryddig når man har baby eller små barn. Og de som ikke forstår det, kan gå og ta seg en bolle. 

 




 

 

Ikke slit deg ut på matlaging

Du trenger ikke lage mat fra bunnen hver dag. Ferdige fiskekaker fra kjøledisken på Kiwi med frossengrønnsaker ved siden av, er like bra som appelsin- og korianderbakt salmalaks med bakt potet og avokadokrem.

 

Kakemiks er en hver nybakt mammas beste venn

Du trenger heller ikke servere hjemmebakte kaker når barselgruppa kommer på besøk. Regal kakemiks smaker like godt, og ingen ser forskjell. Jeg snakker av erfaring.

 

Alle babyer utvikler seg i ujevnt tempo

Ja, babyen din er mest sannsynlig helt normal selv om den ikke løfter hodet i mageleie etter fire uker, slik som det står på mammaforumene at den skal gjøre. Noen er tidlig ute med å nå disse milepælene. Andre er sene. Begge deler er helt normalt.

 

Ingen babyer er A4 (nesten)

Hvis ekspertrådene du leser ikke virker ... slapp av! Det betyr bare at du ikke har en A4 baby. Og det skal du være stolt av. Kun et fåtall av babyene reagerer på alle ekspertrådene som forventet. Ta det for det det er: gode råd. Ikke en fasit.

 

 

 

Søk hjelp

Og blir det for tøft: Søk hjelp på helsestasjonen eller hos fastlegen din. Mellom 10 og 15 prosent av alle nybakte mødre har depressive symptomer. Førstegangsfødende har tre ganger så stor risiko for å utvikle barseldepresjon sammenlignet med fleregangsfødende. Med andre ord, det er verken unormalt eller noe å skamme seg over.

 

Du er ikke alene

Og helt til slutt er vil jeg at du skal vite at du ikke er alene. De aller, aller fleste synes tiden med et nyfødt barn er tung. Noen syns den er tung hele tiden, andre syns den er tung innimellom eller i perioder. Det er de færreste som seiler gjennom babytiden med liv og latter og hjemmebakte kaker med marsipanbabyer på.

Slapp av. Senk skuldrene. Senk kravene. Senk ambisjonene. Senk forventningene. Bare vær der du er akkurat nå, og gjør det som passer deg og babyen din best.

Vil du lese mer om hva nybakte mammaer lurer på? Les intervju med meg og flere andre mammabloggere på Nybaktmamma.no

(Jeg kommer med et eget innlegg senere med førstehjelp til deg som har kolikkbaby.)

 

Les også: Kjære nybakte mamma

Les også: Hva er en god mor?

Les også: Dønn kjedelige babyer

 

Hva er dine beste råd til nybakte mødre?

 

PS: For flere oppdateringer om den ikke alltid like lykkelige babytiden, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

   

Kjempestor rumpe

"Wow! Kjempestor rumpe!»

Treåringen ligger og dupper med store øyne i svømmebassenget, rett under trappa.

 




 

«Mamma, se», sier den lille vantro og peker på den store, badedraktbekledde rumpa som manøvrerer seg opp trinnene.

«Se, så stor rumpe. Kjempestor rumpe».

Jeg later som om jeg ikke hører. Ser en helt annen vei. Kikker meg rundt og prøver å kvele en liten latter som bobler i magen. Men jeg er mest flau. Håper den rompefagre damen ikke hørte oss.

Men treåringen vet at jeg hørte.

Nå kommer den lille bort til meg. Plasker seg bortover vannet med armene spent ut til hver side av altfor store armringer.

Jeg drar håndflaten langs vannskorpen og sender en sprut midt i det lille ansiktet.

«Whineeeeeei», hviner den lille og spruter tilbake. Tankerekken er avbrutt, glemt er alt om store rumper. Situasjonen er avverget.

For denne gang.

Treåringen er veldig opptatt av alt som er stort for tiden.

«Kjempestor motorsykkel», sier den lille og strekker armene ut til hver side og vifter med fingertuppene, hver gang en stor motorsykkel kjører forbi.

«Kjempestor brokkoli», sier den lille ikke like entusiastisk, når jeg serverer middag.

«Kjempestore sandaler», sukker den lille og strever med å få borrelås-reimen gjennom den bittelille hempa.

«Kjempestor bæsj», ler den lille og bøyer seg over dosetet for å beundre verket.

Men hvordan håndterer jeg det når barna snakker om andre folk?

Her om dagen, da vi satt på en kafé og spiste is, gikk det en dame med langt, lyst hår forbi oss. Virkelig langt hår. Sånn som når helt ned til rumpa.

«Kjempestort hår», sier treåringen fascinert og snur seg etter dama.

«Oj, ja hun hadde langt hår hun», sier jeg like fascinert, mens dama, som tydeligvis har hørt oss, snur seg og smiler mens hun kaster litt ekstra på hodet.

Men hvilke signaler sender jeg egentlig til barna mine når det er forbudt å snakke om store rumper, store neser eller å kommentere at folk er tjukke eller skallet? Og så blir de møtt med smil når de kaller folk pene, eller sier de har fint hår eller er høye og slanke.

Har jeg ikke da allerede lært barna at det ikke er akseptabelt å ha stor rumpe, store neser, være tjukk eller ha lite hår, men at det er helt ok å være pen, ha langt hår og lange bein?

Og jeg som virkelig prøver å lære barna mine å se forbi slike ting. At utseende ikke betyr noen ting og at stor rumpe er like fint som liten rumpe. 

Sukk. Det er ikke lett ...

Har barna dine kommentert noe som gjorde deg skikkelig flau? Og hva gjorde du da?


PS: For flere oppdateringer om både store og små rumper og andre foreldredilemmaer, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Inne i hodet til en treåring ...

Hva sa du?

At jeg bare fikk leke med utkledningsklærne hvis jeg ikke ryddet opp etter meg?

Kan jeg ikke huske at du har sagt ...

Nå tror jeg du tuller, mamma. 


 

 

Sette skoene i skohylla?

Næh, mamma tar det. 

 

 

Rydde opp etter meg?

Hvordan da mener du?

Putte alle isoporbitene ned i pappesken?

Nei, det kan da ikke stemme. Noe så kjedelig.

Du mener nok snu pappesken på hodet så alle bitene ramler ut.

Se! Det snøøøøør! Juhuuuuuu!

 

 

 

Ups...

Ja ja. Mamma tar det. 




 

Oj! Klistremerker! Hvor kan jeg klistre de?

På gulvet og veggen?

Nei, da blir mamma gæærn.

I sofaen?

Nei, tror ikke mamma liker det heller.

I klistremerkeboka ?

Æh, så kjedelig, da.

Tror forresten ikke mamma blir sååå gæærn hvis jeg klistrer litt på gulvet ? Eller på veggen ?

Hun synes nok det bare er fint. Jeg skal vise henne jeg. 




 

Ups ...

Ja, ja. Mamma tar det.




 

Skal vi se. Hvordan var det nå igjen?

Ikke tegne på arket, bare tegne på gulvet.

Neeeeeei. He he he. Det blir vel feil.

Ikke tegne på gulvet, bare tegne på arket.

Sånn var det, ja.

Nei, forresten. Det høres ikke helt riktig ut det heller.

Det var nok det første som var riktig: Ikke tegne på arket, bare tegne på gulvet.

 

 

Oj da ...

Ja, ja. Mamma tar det.




 

Mmm, frukt.

Skal jeg ta et eple?

Nei, en pære, kanskje.

Eller en plomme.

Ååååååh, jeg klarer ikke velge!

 

 

Å søren ...

Ja, ja. mamma tar det.




 

 

Jippi! Rosa tusj.

Jeg vil tegne en prinsesse.

Hvor er tegneblokka mi?

Æsj, samma det , vel.

 

 

Hmmmm? Rydde opp før jeg legger meg?

Næh, mamma tar det.



 

Re opp senga mi?

Re opp senga mi!!!

Ja vel. Men fy så kjedelig.

Puta på toppen av senga.  Dyna pent brettet sammen.

Hey, vent nå litt!

 

 

 

Oj da. Og jeg som fant ut sist at det var ikke tegne på gulvet, bare tegne på arket.

Ja, ja. mamma tar det. 




 

Wow.

Denne var fin og rød.

Den må jeg prøve ...

 

 

 

Kanskje jeg skal rydde opp før mamma står opp. 

Næh. mamma er så flink. Hun tar det. 

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

Tidlig i seng

Klokka 21.30:

«Nei, jeg tror jeg går og legger meg jeg. Tar en tidlig kveld i dag. Er så trøtt», sier jeg til mannen.

Jeg reiser meg fra sofaen og bærer den tomme tekoppen og fatet etter kveldsmaten med meg ut på kjøkkenet. Konstaterer kjapt at det ikke er noe plass å sette det fra meg på den overfylte kjøkkenbenken.

 

Begynner å rydde. Tømmer oppvaskmaskinen og setter møkkete fat og glass inn. Setter på maskinen og tørker over benken.

Finner frem brød og pålegg og smører matpakke til barna. Leter i skap og kjøleskap etter noe sunt å legge oppi. Finner noen blåbær og et par i hjelkokte egg. Legger matboksene i kjøleskapet.

På vei ut, ser jeg at katteskålen er tom for mat. Sveiper over mat- og drikkeskålene med oppvaskbørsten før jeg fyller på med mer mat og rent vann.

Legger merke til et blåbær som noen har tråkket ned i gulvet foran katteskålene. Væter litt kjøkkenpapir og tørker det opp.

Tar en titt på timeplanen til treningssenteret som henger på kjøleskapet. Lar fingeren løpe over de forskjellige timene og finner et par jeg kunne tenke meg å bli med på. Tenker at jeg bør trene litt mer.

Retter samtidig på et par barnetegninger som henger ved siden av timeplanen.

 

Klokka har blitt 22.00.

«Nei, da går jeg og legger meg, jeg», sier jeg til mannen. Han kommer snart han også, svarer han fra sofaen.

Jeg går ut på badet, børster tenner og fjerner sminke. Blir stående og granske ansiktet mitt i speilet. Lurer på hvordan jeg hadde sett ut med Botox, tenker jeg og drar pannen oppover. Drar litt i huden under øyelokkene også.

Begynner å pille på noen svarte prikker på nesa. Finner frem noen bomullspads og går likeså godt løs på resten av de svarte prikkene også.

Ser at speilet er fullt av flekker. Fisker fram Jiff-sprayen fra badeskapet og litt papir. Tørker av speilet. Tar resten av benken i samme slengen.

På vei ut, oppdager jeg at både vaskemaskinen og tørketrommelen er fulle av klær.

 

Klokka er 22.30.

«Skal bare brette disse før jeg legger meg», sier jeg til mannen og lemper klærne fra tørketrommelen over sofaen. Mannen ser på en eller annen serie på Netflix. Den var pokker så spennende. Jeg blir sittende og se den ferdig etter jeg er ferdig med å brette klærne.

Finner frem tørkestativet og henger opp klærne som lå i vaskemaskinen. For sent å sette på tørketrommelen nå. Dessuten bråker den noe helt hinsides.

 

Klokka har blitt 23.00.

Jeg soper sammen noen leker som ligger strødd rundt på gulvet i stua og legger dem oppi lekekassene til ungene. Samler sammen et par aviser som ligger i sofaen og legger noen skitne sokker i skittentøyet.

Går ut på kjøkkenet og rasker med meg kjøkkenkluten. Drar kjapt over stuebordet.

Henger fra meg kluten over krana på kjøkkenet og kommer plutselig på at jeg glemte å kjøpe spagetti tidligere i dag. Åpner kjøleskapdøra og ser over matvarene. Skriver en liste over det jeg mangler til morgendagens middag. Fører på spagetti øverst.

Da jeg lukker igjen kjøleskapdøra, blir jeg stående og se på planen fra barnehagen. Ser at skoletrollene skal på aldersgruppetur i morgen, mens de andre skal jobbe med vennskap. Det blir fint, tenker jeg og kommer samtidig på at jeg må huske å kjøpe nye regnvotter til Lillemann. Skriver det opp på handlelisten jeg har i hånden.

Går ut til yttergangen for å legge handlelisten i veska. Tar samtidig opp lommeboka og teller over pengene. Ser at Visa-kortet er borte. Kjefter oppgitt på mannen som aldri legger det tilbake på plass.

Finner Visa-kortet i den tomme handleposen fra handlerunden min tidligere i dag. Sier ikke noe om det til mannen, og svarer bare «ja» når han spør om jeg fant det. Heldigvis spør han ikke hvor.

 

Klokka er 23.30.

Legger Visa-kortet i lommeboka i veska. Setter skoene til ungene, som ligger strødd utover hele gulvet, på plass. Stapper en ullgenser ned i barnehagesekken til i morgen. Ser at Lillesøsters ullgenser er møkkete.

Legger genseren i skittentøyet og lister meg inn på rommet til barna. Finner frem en ny fra skapet.

Setter meg på sengekanten til Lillesøster og ser på henne. Blir sittende en god stund før jeg børster håret vekk fra ansiktet hennes og pakker dyna godt rundt henne. Flytter meg over til storebrors seng og gjør det samme med han.

Legger Lillesøsters ullgenser i sekken hennes. Sjekker om ytterdøra er låst. Går ut i stua og sjekker verandadøra.

Kommer nesten inn på soverommet da jeg hører katten skrape på døra i stua. Går ut igjen og slipper den inn. Går ut på verandaen og roper etter den andre katten uten respons.

Klapper litt på den hjemkomne katten som har lagt seg i sofaen før jeg slukker lysene.

 

 

Klokka er 24.00.

Endelig i seng. Mannen sover allerede.

Smører hendene med håndkrem og tar leppepomade på leppene. Finner frem nesespray og setter den godt tilgjengelig på nattbordet. Tenker at jeg må gjøre noe med den avhengigheten snart.

Fisker frem mobilen og sjekker mail en siste gang. Tar en snartur innom Facebook, Twitter og Instagram også. Ser at et par av bloggerne jeg følger har lagt ut innlegg i kveld. Leser dem kjapt, og legger igjen en kommentar hos en av dem.

Tar til slutt en kjapp runde på Nettavisen, VG og Dagbladet bare for å sjekke siste nytt. Konstaterer at det ikke har skjedd noe spennende de siste tre timene, men leser likevel tre artikler.

Legger fra meg mobilen og blar et par sider i boka mi. Slukker lyset.

Klokka er 24.30.

Gjesper og lurer på hvorfor jeg alltid er så trøtt? Jeg legger meg jo tidlig hver kveld!

 

PS: For flere trøtte oppdateringer, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Når småbarnsforeldre har sex ...

Mannen tar et godt tak rundt livet mitt og drar meg inntil seg. Jeg tar tak i dyna og dytter den godt ned bak ryggen. Det er kaldt i soverommet.

Han kysser meg. Munnen hans smaker tannkrem.  Fingrene stryker vekk en hårlokk som ligger over kinnet mitt.

Han tar det ene beinet sitt mellom mine, og legger seg halvveis over meg. Kysser meg forsiktig nedover halsen. Små, lette kyss.  Det kiler.

 






 

«Du?» sier jeg og ser opp i taket.

«Mmmm», sier mannen og kysser kragebeinet mitt.

«Var det i morgen det var akedag i barnehage, eller?»

Mannen stopper midt i et kyss. Leppene henger fast på kragebeinet mitt noen sekunder før de slipper.

«Nei, var ikke det i overmorgen da?» sier han ned mot halsen min.

«Nei, jeg tror det var i morgen», sier jeg og klør meg på kinnet.

«Hva slags vær skal det bli i morgen da? Vet du det?» spør jeg.

«Nei, jeg er ikke sikker. Vi får sjekke etterpå», sier mannen og fortsetter kyssingen.  

Jeg lukker øynene og lar fingrene gli inn i det brune, tykke, krøllete håret hans. Jeg løfter hodet hans og kysser han på munnen.

Dytter han forsiktig ned i sengen og setter meg over hoftene hans. Den ene bh-stroppen har glidd ned over skulderen min.

Mannen smiler og drar den forsiktig opp igjen.

«Ha ha ha ha», ler jeg.

Mannen ser forskrekket opp på meg.

«Hva er det?» sier han med pekefingeren fortsatt under bh-stroppen.

«Var ikke ungene søte da de skulle legge seg i dag?» fniser jeg. «Da de begynte å synge «La den gå. La den gååååå.» og danset rundt på stuegulvet».

«Ha ha. Jo, de var kjempesøte», sier mannen. «Kan du ikke ta av deg den bh-en da?»

Jeg vrir hendene bak på ryggen og fikler med låsen.

«Jeg lurer på hvorfor de var i så godt humør i kveld», sier jeg mens jeg åpner hektene. «De var jo egentlig veldig trøtte».

«Ja», svarer mannen og drar av bh-en. Han svinger den rundt fingeren et par ganger før han slipper den i retning lysekrona over senga. Han gjør alltid det. Jeg tror det er en gammel vane fra studiedagene i Göteborg.

Jeg bøyer meg over mannen og begraver nesa i halskroken hans. Snuser inn duften av barberskum og kaviar. Sistnevnte etter barnas kveldsmat.

Mannen legger armene rundt ryggen min og setter seg opp. Jeg blir sittende i skredderstilling rundt hoftene hans. Han kiler meg over ryggen.

 

Foto: Creative Commins Flickr.


«Men hva var det Lillemann sa under middagen i dag?» sier mannen mens han lar fingrene gå opp og ned over ryggen min.

Jeg tar tak i skuldrene hans og skyver meg bakover så jeg får øyekontakt med han.

«Ja, hva i alle dager var det for noe?» sier jeg og sperrer opp øynene. «Hvor har han lært det der?»

«Ikke fra meg i hvert fall», sier mannen.

«Ikke fra meg heller», sier jeg mens jeg drar neglene over skulderbladene hans. «Vi må nesten snakke med han om det der, altså», sier jeg og rister lett på hodet.

«Jeg har faktisk hørt det en gang tidligere og», sier mannen og lar fingrene ta en piruett i korsryggen min.

«Hæ? Har du?» sier jeg og drar øyenbrynene opp i panna. «Og så har du ikke sagt noe?»

Jeg setter den ene hånden i madrassen og løfter meg av mannen.

«Nei, altså. Jeg tenkte jeg skulle fortelle det til deg, men så glemte jeg det helt», sier mannen og følger etter. Han legger seg forsiktig oppå meg.

«Det der må vi ta tak i altså», sier jeg mens jeg gjør plass til hoftene hans mellom beina mine. «Det der må vi ikke la utvikle seg videre!»

Mannen støtter seg på albuene og lar hodet henge tungt nedover. Krøllene hans kiler meg på kinnet. Han puster tungt.

Jeg presser bakhodet ned i madrassen. «Du? Husket du å kjøpe laktosefri melk til Lillesøster i dag?»

«Nei, pokker. Det glemte jeg», stønner mannen og setter seg opp på kne. Han tar et godt tak rundt hoftene mine.

«Jeg kjører ned på butikken i morgen tidlig», sier han på utpust.

«Ikke glem at jeg skal med tidligtoget til Oslo i morgen da», sier jeg mens jeg holder rundt overarmene hans.

Bh-en dingler fra lysekrona over oss.

«Åh, var det i morgen det?» stønner mannen.

«Ja, det var i morgen. Jeg skrev det opp på timeplanen for over to uker siden», sier jeg mens jeg kjenner hvordan hjertet pumper blodet tungt rundt i kroppen.

«Og forresten ? Det var i morgen det var akedag. Det var samme dag som jeg skulle til Oslo».

«Okei», puster mannen og ser opp mot taket. Han er rød på halsen og på brystet.

«Må huske å tørke vinterdressene, da», sier jeg og borer neglene inn i lårene hans. «Tror de er våte ?»

«Jepp», svarer mannen.

«Henger de opp etterpå jeg».

 

Les også: Fifty shades og kaos

 

 

PS: For flere oppdateringer om vårt svært romantiske og erotiske småbarns-parfohold, følg oss gjerne på Facebook og på Intsgram ? casa_kaos

 

 

   
.

 

Små drittunger

I dag er barna våre små prinser og prinsesser uansett hva de gjør.

Men altså, ærlig talt. Mine to barn er langt fra noen prins eller prinsesse. I hvert fall ikke største delen av tiden. Ikke vil jeg ha noen prins eller prinsesse heller. Noe så kjedelig!

 




 

Jeg vil ha rakkerunger, fulle av fantasi og kreativitet. Jeg vil ha små lømler som utforsker og tøyer grenser. Og som noen ganger tøyer strikken litt for langt. Jeg vil ha fantunger som tøyser og tuller og som av og til driver mammaen sin til vanvidd med de rare påfunnene sine. (La meg få understreke: av og til!) Jeg vil ha slyngler som ikke klarer å sitte stille for de er så ivrig etter å komme seg ut og gjøre pøbelstreker.

 


That's my kids! (Stolt mamma)

 

I dag er guttungen en liten prins selv etter han har kastet mammas mobiltelefon i do. Og prinsessa er fortsatt prinsesse, selv om du tar henne på fersken med hodet nedi det hemmelige sjokoladelageret ditt.

Jeg tror ikke bare det er jeg som synes det er kjedelig med prinser og prinsesser. Det tror jeg faktisk barna synes selv og. Når treåringen virkelig skal straffe meg med å legge seg ned på gulvet i yttergangen og nekte å ta på seg jakka fordi han ikke fikk ha på seg Spiderman-drakten i barnehagen. Da er det ikke veldig kult å bli kalt en prins.

Tenk deg selv da. Hvis du er skikkelig forbannet for noe, og manner deg opp og sier klart i fra hva du mener. Og så får du en klapp på hodet og beskjed om at du er så søt en liten prinsesse. Hersketeknikk kalles det i de voksnes verden.

Nei, la nå barn få være både rampunger og pøbler. La dem få være umuliuser, tjuvradder, ukrutt, slabbedasker, vattnisser, spradebasser, banditter, skurker, spilloppmakere, ruskomsnusker, svinepelser, skøyere og vriompeiser. Så kan de godt få være prinser og prinsesser av og til. Men ikke hele tiden.

Jeg har skrevet en barnebok om Pia som er dritt lei av at alle kaller henne en søt prinsesse. For hun er ingen prinsesse. Hun er Pia. Bare Pia.

 




 

Boken er tilgjengelig i iTunes og i App Store. Laster du den ned før lørdag, får du den til halv pris. Kun 19 kroner.

Du kan lese mer om boken her: Jeg vil ikke være prinsesse!

 

PS: For flere oppdateringer om unger som er alt annet enn prinser og prinsesser, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

   
.

I dag ble det seks timer skjermtid

I dag har barna sittet foran en eller annen skjerm i seks timer!

 




 

De våknet klokka seks.

Jeg hadde iPaden liggende klar og fulladet på den ene siden av sengen min, og iPhonen min på den andre siden. 

Barna lå i senga og spilte i en times tid, før de begynte å hoppe rundt meg. 

Jeg dro meg opp og labbet ut i stua. Slo på tv-en og satt nettbrett og telefon på lading. Lagde frokost og matpakker mens barna satt klistret foran tv-skjermen. Frokosten ble servert til en episode av Knerten og tannpussen tok vi til Mormor og de åtte ungene. 

Etter barnehagen var det rett på iPaden igjen. Med tv-en i bakgrunnen. 

 




 

Lillemann spilte Avengers og Lego Batman mens Lillesøster så på Frost. Middagen inntok vi i sofaen foran tv-en. Vi rakk å se Frost en og en halv gang, etterfulgt av Camilla og tyven. 

Lillesøster spilte Frost-spill på telefonen min og Dora på iPaden. 

Tannpussen tok vi nok en gang foran tv-en. 

 




 

I dag ble det seks timer med skjerm!

Sånn blir det når pappa ikke er hjemme og mamma har bihulebetennelse. 

Men det er helt greit.

Hva i alle dager skulle vi gjort uten tv og nettbrett som barnevakt?

 

PS: For flere oppdateringer om skjødesløs skjermtid, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Norske par krangler mest om husarbeid

Hos oss fordeler vi husarbeidet sånn sirka 50/50.  

Mannen har ansvaret for kjøkkenet. Han lager middag hver dag, smører matpakker, baker brød og rundstykker i helgene og har ansvar for oppvaskmaskinen og for å holde kjøkkenet rent og ryddig.

Jeg tar meg av klesvasken. Jeg sorterer, vasker, bretter og legger inn i skapene. Og så har jeg ansvar for at sengetøyet blir byttet med ujevne mellomrom.

 

Og så deler vi på resten, som rydding, støvsuging, vasking av bad og vasking av gulv. Noen ganger gjør mannen det. Andre ganger gjør jeg det. Og ofte gjør vi det sammen. Gjerne lørdag eller søndag formiddag. Da blir som regel barna med også. (Selv om de ofte er mer i veien enn til hjelp).

Mannen er også den som står opp med barna på morgenen. De våkner som regel mellom fem og seks en gang, og mannen er mye hyggeligere på den tiden av døgnet enn det jeg er. Jeg sover et par timer til, og så står jeg opp og kjører barna til barnehagen.

For meg er likestilling hjemme kjempeviktig. Jeg kunne aldri hatt en mann som ikke deltok med husarbeid.

I går var det et intervju med meg i VG om husarbeid og likestilling.  

 

 

Tall fra SSB viser at norske kvinner gjør dobbelt så mye husarbeid som menn. 

Hvorfor er det sånn?

Og er det egentlig noe mål at fordelingen skal være 50/50?

Selv om vi deler likt, hender det likevel jeg kjefter på mannen fordi han ikke gjør nok. Spesielt når det kommer til den daglige ryddingen. Nå er ingen av oss spesielt redd for litt rot. Og selv om jeg også synes det er greit med et ryddig hus av og til, fungerer jeg helt fint med litt rot rundt meg. 

Det viktigste for meg, er at kjøkken og bad er rent. Så lever jeg godt med en kanin eller to under sofaen. 

Men siden mannen har ansvaret for kjøkkenet, hender det det ser sånn ut:

 

Jeg kan leve med et sånt kjøkken av og til, men ikke hver dag. Noen ganger synes jeg mannen er altfor slapp med å rydde kjøkkenet. Da har jeg tre valg: Jeg kan mase på han, starte en krangel og skape dårlig stemning. Jeg kan gjøre det selv. Eller jeg kan lukke øynene, og vente til han omsider gjør det. For han gjør det jo. Det bare tar litt lenger tid enn jeg liker. 

Som regel velger jeg det siste alternativet. Jeg lukker øynene og håper han kommer i gang snart. 

Men det er klart, denne metoden krever at man har evne til å lukke øynene og ikke få hetta av litt rot. Det er ikke alltid like lett, men øvelse gjør mester. Jeg har øvd i mange år, og i dag går det overraskende bra.

Får vi besøk, og kjøkkenet ser helt bombet ut, er det mannen som bør gå og skamme seg. Ikke jeg. 

 

 

Det menn og kvinner krangler aller mest om, er husarbeid og tid med barna. Og selv om mannen og jeg gjør tilnærmet like mye hjemme, hender det jeg kjefter litt på mannen fordi han ikke deltar så mye som jeg skulle ønske. 

Det gjelder spesielt rydding. Jeg synes godt at mannen kunne vært litt flinkere til å rydde. Men siden det ikke plager han i like stor grad som meg, blir det til at jeg gjør det. Og så blir jeg sur på han. Men har jeg egentlig rett til det? Det er jo jeg som ikke klarer å slappe av i sofaen om kvelden med sure sokker liggende rundt over sofaputene. Ikke mannen. Han bryr seg nada om sånt. Er det ikke da rett og rimelig at jeg tar det selv?

Akkurat som at det er mannen som liker hjemmebakt brød og rundstykker best. Derfor baker han hver helg. For meg er det ikke så viktig. Det er klart det er deilig å stå opp til ferske rundstykker i helgene, men det er ikke et must for meg. 

Hadde mannen begynt å mase på meg og kjefte for at jeg aldri bakte brød, hadde jeg blitt skikkelig grinete. Det er hans greie. Det er han som er opptatt av brød. Ikke jeg. Akkurat som at det er jeg som er opptatt av en ryddig sofa på kveldene. Ikke han. 

 

 

Det er mannen som lager middag hos oss. Skikkelig middag. Mat fra bunnen, hver eneste dag. Grønnsaker og poteter. Ingen snarveier. Ingen halvfabrikata. De få ganger jeg lager mat, blir det lettvinte løsninger. Jeg liker ikke å lage mat. Jeg kan faktisk ikke fordra det. Derfor står ikke jeg en time over grytene og sjonglerer marinader, hjemmelaget saus og ovnsbakte grønnsaker på en helt vanlig tirsdag ettermiddag. 

Det vet mannen. Og de gangene jeg lager mat, kan han ikke komme og kjefte på meg fordi jeg slenger et par ferdigkjøpte fiskekaker opp i panna og koker litt pasta ved siden av. Vil han ha skikkelig middag, får han jammen lage den selv. 

Det beste er vel å fordele arbeidet etter hva man liker å gjøre. Og så prøve ikke å blande seg inn i den andres oppgaver. Selv om det absolutt ikke er lett. 

Jeg kjenner meg nemlig godt igjen i at det par krangler mest om er husarbeid. Uten tvil!

Hvordan fordeler dere husarbeidet? Og krangler dere mye om husarbeid??

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne på Facebook eller påInstagram - casa_kaos

 

    
 
 
.

Leker er ikke rot

Da vi skulle få besøk av NRK Hedmark og Oppland tidligere denne uka, la jeg ut et bilde på Instagram av stua vår med det jeg anså som en god del rot.

 




Det var puslespill på gulvet, fargestifter, tusjer og tegneark over hele spisebordet, et festning ved tv-en og en drage på sofaen.

Jeg spurte: Skal jeg rydde før de kommer? Eller skal jeg la det flyte?

Det kom inn mange svar. De fleste synes jeg burde la det flyte, mens noen synes jeg burde rydde.

Men det var en ting som fikk meg til å tenke. Flere svarte at dette var da ikke rot. Det var jo bare leker.

Og jeg kjente at, ja visst. For leker er jo egentlig ikke rot. Så lenge det bor små barn i huset, er det nesten ikke til å unngå at det blir litt leker rundt omkring. Det skulle da bare mangle.

Og plutselig ble jeg litt glad også, for det betyr at vi egentlig ikke har det så rotete her hjemme likevel.

Men hvis leker ikke er rot, hva er rot da?

Møkkete sokker i sofaen? Sofaputer over hele stua? En overfylt kjøkkenbenk? Og hva med tegneutstyr og tegneark? Er det også leker? Eller går det under kategorien rot? Hva med små perler som triller rundt på gulvet? Eller Lego-klosser som er forferdelig vonde å tråkke på?  

Hva mener du? Er leker rot?

 

PS: For flere rotete oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Hjemme hos Casa Kaos på NRK

Tidligere denne uken, hadde vi besøk av NRK Hedmark og Oppland. 

Det resulterte i en nettsak, som du kan lese her: Årets mammablogger

Og en liveopptreden på Østnytt. Den kan du se her: Fikk pris for å være uperfekt

(Episode 4.3.2015, kapittel 7. Ca. 7.30 ut i sendingen)

 

Det var mammanett.no som kåret årets mamma- og pappablogg forrige uke. 

I reportasjen, snakker jeg litt om hvordan jeg selv var ute på glansbildegaleien, som journalisten så morsomt formulerte det. Da jeg ble mamma for første gang for over fem år siden, gikk nemlig ting ikke helt som planlagt. 

Jeg følte jeg ikke fikk til noen ting, og jeg synes jeg var en elendig mamma. For å bøte på skammen og den dårlige selvtilliten, bombarderte jeg Facebook med treningsbilder, bilder av søte, smilende barn, fine hjemmebakte kaker, og romantiske middager med mannen.

 


Hjemmebakte cupcakes til navnefesten. 

 

Uten å nevne noe om at jeg holdt på å besvime på treningen og at jeg gråt i en halv time etterpå fordi jeg var så sliten. At den søte babyen på bilde nettopp hadde bæsjet over hele meg og bitt meg i puppen. At de hjemmebakte kakene ble bakt mens jeg bannet og gråt og kastet kakerøre i veggen. Og at mannen og jeg hadde kranglet så busta føyk rett før det romantiske bildet ble tatt, fordi jeg var sur på han fordi han ikke hadde pupper og at jeg derfor måtte ta all ammingen selv, og at han ikke hadde den minste anelse om hvor slitsomt det var.

Jeg forteller også litt om hvorfor vi reiste til Spania og bodde der i to år mens barna var små. Og jeg forteller hvordan bloggen ble til.

 


Velkommen til Casa Kaos. Bilde fra NRK
 

 

I livesendingen snakker jeg også litt om grensene og reglene våre. Er de helt fraværende? Løper barna våre rundt som små villstyringer og kaster mat rundt i hele huset? Eller har vi noen regler vi også? Og i så fall, hvilke?

 


Hwaaaat? Årets mammablogger? Jeg, liksom?
 

 

Helt nederst i nettsaken, ligger det også en video fra hjemme hos oss. Der jeg snakker litt om matlaging, middagsreglene våre og om det har blitt for perfekt uperfekt.

Klippet der journalisten spør Lillemann om hva han skal gjøre når han begynner på skolen og læreren kommer og sier at han må sitte stille, er forresten helt konge. 

Lillemann har 40 i feber og omgangssyke, men står likevel på hodet i sofaen og svarer opp ned: Da sitter jeg stille da. 

Så gjenstår det å se om det stemmer. 

 

PS: For flere oppdateringer fra kaosfamilien, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

    
 
 
.

Det er jo bare å være konsekvent

Jeg får løsningen servert med jevne mellomrom:

Det er jo bare å være konsekvent.

Eller:

Du må jo bare ta kampene. Du må bare stå i det, vet du.

Eventuelt:

Det er jo bare å overse det de gjør. Så slutter de nok.

Det er jo bare?det er jo bare?det er jo bare.

 


Verdens beste rampeunge

 

Når disse kommentarene kommer fra folk uten barn, som kun har barn på lån innimellom, ja da skjønner jeg at de ikke vet bedre.

Men når det kommer fra folk som har barn selv ?det er da jeg begynner å lure.

Finnes det englebarn? Sånne barn som smiler og ler seg gjennom småbarnstiden og trassalderen. Sånne barn som bare tester grenser én gang, og når de da får et nei, så trekker de hånden til seg, smiler og tenker: «Nei vel, det har jeg visst ikke lov til. Da lar jeg være».

Hvis det finnes sånne barn ... Og hvis de som forteller meg at "det er jo bare", har sånne barn, ja, da kjenner jeg at jeg rett og slett blir litt irritert.

For her står jeg, med to viltre, trassige, viljesterke og kraftfulle små barn. To barn fulle av energi, kreativitet, tøys og tull. To barn som finner på masse rart, som tester grenser, som ikke tar nei for et nei sånn helt uten videre, og to barn som med jevne mellomrom driver mammaen sin til vanvidd. 

Barn som hyler og skriker og løper rundt i huset med armene veivende over hodet fordi de ikke vil pusse tenner, enda vi har gjort det hver bidige morgen og hver bidige kveld helt siden den første tannen poppet opp.

Hvis ikke det er å være konsekvent, så vet ikke jeg!

Det er jo bare, tenker jeg og river meg i håret mens jeg går ut av badet og lukker meg inn på barnas soverom et lite øyeblikk, så de ikke skal se hvor fortvilet og lei jeg er.

For det er nemlig ikke bare. 

 


Putekriiiiiiiig!

Finnes det englebarn?

Hvis det ikke finnes englebarn, hvis disse det-er-jo-bare-foreldrene har barn som er like sta og døve for regler som mine, er det meg det er noe feil med da?

Jeg er riktignok ingen supermamma. Det hender jeg sier ja, selv om jeg egentlig har sagt nei. Det hender jeg kjøper meg litt fred med en is eller en sjokolade. Og det hender jeg ikke orker å ta kampen akkurat da. For man vet aldri hvor lenge en kamp varer. Det kan være alt fra tjue sekunder til tre timer. Og hvis vi har planlagt å gjøre noe skikkelig koselig den dagen, ja da kan det nok hende jeg dropper kampen bare for å beholde husfreden.

Men hvem gjør ikke det, da? det finnes vel ikke foreldre som alltid gjør alt helt riktig?  Hver dag, hele tiden? 

Er det mulig? 

Vel, kanskje hvis man har englebarn. Da må det jo være rimelig lett å ta kampene, være konsekvent og overse det negative. Lett som en plett.

For oss som ikke har englebarn, tror jeg det rett og slett er helt umulig å være supermamma hele tiden. 

Visst er det slitsomt å være foreldre til sånne bestemte, aktive og kreative barn. Men på den andre siden, jammen har vi kule unger da! 

 




 

Tror du det finnes englebarn? Og tror du det finnes superforeldre som alltid gjør alt helt korrekt etter boka?


PS: For flere oppdateringer fra denne antisupre kaosmammaen, følg meg gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

Hvorfor er alltid unger så irriterende når man har dårlig tid?

«Stopp, du må betale!»

Jeg er på vei ut av badet med bare et håndkle rundt meg. Jeg river opp døren, og løper rett på to lekekasser som blokkerer døråpningen.

"Hæ", sier jeg og strammer håndkleet.

«Her er det stengt. Du må betale», sier femåringen igjen. Han står bak lekekassene og holder den ene armen ut mot meg med flat hånd.

 

 

Stopp! I lovens navn!

 

«Hva er det du snakker om», sier jeg og rister på hodet.

«Slipp meg forbi. Vi har dårlig tid. Og du må se og få på deg en tykk genser. Vi skal straks dra i barnehagen».

Jeg prøver å skyve den nærmeste lekekassen litt til side med foten.

«Nei! Stopp!» roper den lille gutten og flytter seg raskt til siden og dytter kassen tilbake på plass.

«Du må betale. Det er stengt».

Han retter den lille, stramme håndflaten opp mot meg igjen. Han sikter på ansiktet mitt, men når meg bare til midt på magen.

«Hva skal jeg betale med, da» spør jeg og ser på klokken på mobilen. Den viser halv åtte.

«Penger vel», sier han og vifter håndflaten fra side til side.

«Ja men, jeg har da ingen penger her inne på badet», sier jeg.

«Da får du betale med knapper», sier han strengt.

Hva? Penger? Knapper? Hva er det han driver med nå da? Og hvorfor står jeg egentlig her og diskuterer dette med en femåring klokken halv åtte en tidig morgen når vi har dårlig tid?

 

 

Ja da, det er fint at du vil leke politi, men må du gjøre det når vi har det travelt?

Jeg tilbyr han både bomullspads, q-tips og hårbørsten min som betaling, men kommer ikke gjennom sperringen før jeg lokker med neglelakk. To flasker skulle han ha for å slippe meg ut. Én blå og én lilla.

Jeg løper ut på soverommet og kaster på meg klærne. Svinger innom badet på vei mot kjøkkenet for å henge fra meg håndkleet.

«Stopp! Det er stengt!»

Den lille gutten står i døra igjen. Lekekassene er nok engang på plass i døråpningen.

Nei, men for pokker da, tenker jeg og kaster håndkleet inn på badegulvet før jeg springer videre mot kjøkkenet.

«Gå og kle på deg en genser», roper jeg i forbifarten.

Jeg smører matpakker og fisker opp Lillesøster som sitter på kjøkkengulvet og trommer med to stekespader på matskålen til katten. jeg tar henne under armen og feier innom rommet hennes der jeg rasker med meg en genser og en strømpebukse. Konstaterer at klokka er ti over halv åtte.

«Stengt!»

Der var du igjen, ja.

 

 

«Jeg skal bare ha en hårstrikk til Lillesøster», sier jeg og prøver å tråkke mellom lekekassene.

«Hei! Det er stengt! Du må betale», gneldrer femåringen og dytter lekekassene tettere sammen.

"Nei, men vet du hva? Dette har ikke jeg tid til", sier jeg og sukker.

Så strener jeg ut på kjøkkenet med Lillesøster under armen. Finner frem krukka med småpenger og graver til meg en håndfull.

«Se her. Her har du penger», sier jeg og heller de blanke myntene i den lille utstrakte hånden. Pengene renner over og klirrer ned på gulvet.

«Og nå går du og tar på deg en genser», sier jeg mens jeg dytter unna lekekassene.

Femåringen står med store øyne og ser på alle myntene. Wow. Så mange penger har han aldri hatt hendene sine i før.

Jeg bytter fletter håret til Lillesøster. Får på henne klær og børster de små tennene. Femåringen er fortsatt travelt opptatt med å samle sammen og telle alle myntene. Jeg manøvrere meg ut mellom kassene.

Så tar jeg en runde rundt i huset og samler sammen sko, luer og votter som skal med i barnehagen. Straks ferdig nå. Må bare innom badet og børste håret og ta på litt maskara.

«Stopp!»

«Nei, men vet du hva? Nå har du fått en hel haug med mynter. Det får jammen være betaling nok for resten av dagen», sier jeg og setter hendene hardt i siden.

«Nei. Du må betale», sier gutten. Håndflaten peker igjen mot magen min.

Jeg holder meg fast i dørkarmen og strekker meg inn mot badebenken. Jeg får akkurat tak i børsten min. Så finner jeg frem en tykk genser mens jeg børster håret.

"Kle på deg!" kommanderer jeg med trykk på hvert ord, og kaster genseren oppi lekekassa.

"Så går du ut i gangen og tar på deg skoene".

Da jeg kommer tilbake etter å ha sluppet ut kattene, sitter Lillesøster i døråpningen.

 




"Næmmen, pass deg, du da", sier jeg og løfter henne opp.

"Ikke slipp mamma inn", kommer det høyt fra yttergangen. "Hun må betale!"

Femåringen løper med bestemt blikk mot badet med håndflaten foran seg. Han har en sko på.

Jeg sukker. Tar tak i den lille gutten og bærer han ut i yttergangen, fisker opp den andre skoen og jakka og åpner ytterdøra. Jeg klarer fortsatt å bære han, selv når han spreller som en blekksprut.

"Hei. Mamma da! Jeg kan ikke gå ut uten jakke", roper han fortvilet.

"Jo da, nå kan du det", sier jeg og bærer han ut til bilen som står i oppkjørselen.

"Jammen. Jeg har ikke pusset tenner", roper han.

"Nei tenkt det du. I dag slipper du", sier jeg og spenner han godt fast i bilstolen.

Så løper jeg inn på badet igjen. Bytter ut de våte sokkene mine, tar på maskara, grer håret, og gjør meg ferdig, i fred og ro.

Hvorfor er alltid unger så irriterende kreative når man har dårlig tid?


PS: For flere kaotiske morgener, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

Slutt å tukle med tingene mine!

«Sjur!»

«Sjuuuuuur!»

Jeg står dryppende våt midt på badegulvet. Håndkleknaggen er tom. På gulvet bak baderomsdøra ligger en haug med håndklær. Blant annet mitt. Men det er vått og møkkete og jeg har liten lyst til å tørke meg med det.

 

 

«Sjur!» roper jeg ut døra så høyt jeg kan.

Jeg hører tuslende skritt i gangen.

«Jaaa?» Mannen stikker hodet spørrende inn. «Hva er det for noe?»

«Hvorfor ligger håndkleet mitt på gulvet? Og hva har alle de andre håndklærne blitt brukt til? Og hvorfor kan ikke dere bare la håndkleet mitt være i fred? Jeg har sagt hundre ganger at dere ikke skal bruke det. Men, never mind, kan du være så snill å hente et nytt håndkle til meg?»

Mannen ser spørrende på meg et par sekunder. Fordøyer informasjonen. Så ser han ned på haugen med håndklær.

«Det er ikke jeg som har lagt de håndklærne der. Det må være en av ungene», sier han og klør seg på haken.

«Ja, men kan du hente et håndkle til meg», spør jeg utålmodig. Jeg er våt og det er kaldt.

 

Noen ganger har noen hengt håndkleet mitt et annet sted. På en annen knagg. Eller bare slengt det over dusjen. Hvem har brukt det? Og til hva? Har mannen tørket våte barnerumper? Har Lillemann tørket møkkete barnehender? Har noen tisset på det? Har noen tørket sin snørrete overleppe med håndkleet mitt? Eller har det bare falt ned, og noen har hengt det opp for å være grei, dog på feil plass? Uansett, så frister det ikke å bruke det samme håndkleet. Det er en grunn til at vi har hver våre håndklær.

 

 

To minutter tidligere stod jeg i dusjen og lette etter hårklypa mi. Den jeg setter håret opp med når balsamen skal virke i to minutter og jeg skal fortsette dusjingen uten å få vann i håret.

Den også, borte. Det endte med at jeg måtte gå ut av dusjen og finne en strikk i skuffen.

Veldig irriterende.

Før jeg fikk mann og barn, visste jeg stort sett alltid hvor alle tingene mine var. Det meste hadde sin egen, faste plass, og ble også stort sett plassert akkurat der.

Jeg visste alltid hvor mye melk jeg hadde igjen, og når det var på tide å kjøpe mer. Nå spiser jeg stadig frokost uten melk, fordi noen har forsynt seg av melken og ikke kjøpt inn ny når det er tomt. 

Enda verre er det når den halve platen med sjokolade plutselig er borte fra skapet. Når barna endelig er i seng og jeg har sett frem til å mumse litt foran tv-en den siste timen før jeg selv stuper i seng. Mannen eller barna? Det er umulig å fordele skyld. De skylder på hverandre. Men det spiller ingen rolle hvem som har tatt den. Jeg vil bare ha sjokoladen min i fred!

Og vet du hva som er skikkelig irriterende: Jeg er avhengig av nesespray, og har alltid en flaske liggende i bilen. Gjett hvor gøy det er å kjenne at nesen tetter seg til på vei til ett eller annet sted, og så finne ut at noen har tatt nesesprayen som alltid ligger i hanskerommet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har snudd bilen og kjørt hjem for å lete etter den andre sprayen som alltid står på nattbordet, men som for øvrig også plutselig er borte.

 

Og jeg nevner i fleng: maskarabørste full av kattehår, tannbørsten under sofaputen full av smuler, oppklippede blader jeg ikke har lest ennå, bøker brukt som tegnepapir, nyvasket mobillader i vaskemaskinen, mystiske flekker på sengetøyet (er det snørr? Bæsj? Appelsinjus? Sikkel fra den som stjal sjokoladen min?) Forsvunnet ostehøvel, fjernkontroll, flaskeåpner og skrapelodd med 25 kroner på. Og den ene tøffelen min som sporløst forsvant tidligere i vinter. Hvor tar det veien?

Jeg prøver virkelig (vel, jeg gjør i hvert fall et forsøk innimellom) å lage systemer og rutiner på ting sånn at det skal bli lettere å komme gjennom hverdagen. Som tydelig merking av håndkleknagger, nesespray på fast plass i bilen, sjokolade plassert på øverste hylle i kjøkkenskapet, ostehøvel på fast plass og maskara og tannbørste utenfor rekkevidde for små barnehender.

Men det nytter tydeligvis ikke. Noen tukler alltid med tingene mine. 

Jeg vil bare ha tingene mine i fred! Er det så mye å be om da?

 

 PS: For flere oppdateringer fra sur mamma, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

Hva skjer etter tre?

Jeg teller til tre!

Lillesøster  viker blikket et ørlite sekund. Så ser hun meg rett inn i øynene.

En!

Blikket flakker. Litt lenger denne gangen. Blunker. En ørliten rykning i munnviken.

To!

Nå snurper hun sammen munnen og rynker brynene. Ser kjapt ned i gulvet før blikket glir sakte mot hånden hennes der hun holder mobilen min.

Pekefingeren min dirrer og peker rett mellom øynene hennes.

 

 

Jeg åpner munnen og trekker pusten overdrevent mens jeg sperrer opp øynene og legger hodet på skakke.

Lillesøster stamper med det ene beinet. Stuper kråke ned i pleddet. Nå er det like før.

To og en halv!

Der.

Der slapp hun mobilen min. Den gjør et lite hopp i det den treffer sofaputen. En støvsky poffer opp og ser mye større ut enn den egentlig er i sollyset.

Små føtter løper ut på kjøkkenet til far. Det blir helt stille så fort hun har rundet hjørnet. To små hender griper tak i benken. Like etter ser jeg en blond hårtufs og to store, blå øyne som ser på meg.

Takk, lille venn, sier jeg og plukker opp mobilen.

Vil du ha jordbær?

Hva er det egentlig som er så skummelt med å telle til tre? Jeg aner ikke hva som kommer etter tre, men det virker hver gang.

Det er bare å sette opp sinnafjeset, rette pekefingeren mot mellom øynene til barnet og true med å telle til tre.

Foreløpig har hun alltid gitt seg på to og en halv.

Jeg gruer meg til den dagen hun ikke gjør det.

Hva skal jeg finne på da?

 

PS: For flere oppdateringer om min fantastiske hjemmesnekrede barneoppdragelse, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

Fifty shades of kaos

 

 




 

Fra boka:

Stoler du på meg? puster han.

Jeg nikker, med store øyne. Hjertet mitt hopper i brystet. Blodet pumper rundt i kroppen.

Han drar det sølvgråe silkeslipset opp fra bukselomma. Det sølvgråe silkevevde slipset med mønster som etterlater små merker på huden min.

Han beveger seg raskt. Plutselig sitter han over meg på sengen og binder håndleddene mine sammen. Men denne gangen binder han den andre enden av slipset til en av eikene på den hvite jerngavlen over sengen min.

Han drar i knuten, sjekker om den sitter. Jeg kommer ingen vei. Jeg er bundet fast, rett og slett, til sengen min. Og jeg er så opphisset.

 

 

I virkeligheten:

Stoler du på meg? puster han.

Nja, det kommer vel litt an på, tenker jeg. Men jeg nikker, med store øyne. Hjertet mitt hopper i brystet. Blodet pumper rundt i kroppen.

Hva er det nå han planlegger, tenker jeg skeptisk.

Han drar det rutete, grønne slipset opp fra bukselomma. Det grønne slipset som han aldri bruker. Et par rosa hårspenner som tilhører Lillesnuppa har viklet seg inn i slipset. Han river og drar i det for å få opp knuten.

Han skrever over meg med det ene beinet og setter seg på magen min.

Ouff, sukker jeg idet vekten av kroppen hans presser luften ut av meg.

AU! roper jeg og vrir hoftene unna.

Går det bra? spør han og løfter på rumpa.

Ja da, det går fint, svarer jeg.

Bare ikke sett deg rett ned på magen min, sier jeg og tenker på tacoen jeg spiste for en halv time siden. Jeg gjør en grimase mens jeg prøver å holde igjen luften som presser på i nederste del av magen.

Han binder håndleddene mine sammen.

Au, ikke så hard da, sier jeg og vrir håndleddene.

Går det bra sånn? spør han.

Jeg tar armene ned.

Hvis du bare løsner litt der.

Her?

Ja, der. Sånn ja. Når går det greit. Tror jeg, sier jeg og strekker armene over hodet igjen.

Hva nå da, tenker jeg og ser opp på veggen over meg. Han holder i den andre enden av slipset og ser seg rundt. Sengegavlen vi har bestilt kommer ikke før om tre uker. Og den er uansett helpolstret.

Vent her, sier han og skrever ut av sengen. Jeg hører han romsterer ute i gangen. Til slutt kommer han inn med en spiker og en hammer.

Ligg stille, nå, sier han og holder den andre enden av slipset opp mot veggen. Han setter spikeren mot slipset og hever hammeren.

Nei, men for pokker, roper jeg og kniper sammen øynene.

Du kan da vel ikke spikre slipset fast i veggen?

Hvorfor ikke? spør han og ser på meg.

Vi har jo nettopp sparklet og malt de veggene jo, sier jeg frustrert.

Men sengegavlen vil jo stå over når den kommer. Det er ingen som kommer til å se det hullet.

Okei. Okei, okei, okei. Jeg lukker øynene og kjenner hvordan hele sengen rister når han slår hammeren inn i den nymalte soveromveggen vår så gipsen spruter.

 

Fra boka:

Han glir av meg og står ved siden av sengen. Han stirrer ned på meg med øyne mørke av lyst. Blikket hans er triumferende.

Det var bedre, mumler han og smiler ertende. Han bøyer seg over meg og begynner å knyte opp den ene skoen min. Åh nei nei føttene mine. Nei, jeg har jo nettopp løpt.

Nei, protesterer jeg mens jeg prøver å sparke ham bort.

Han stopper.

Hvis du kjemper imot, binder jeg føttene dine og. Hvis du lager en enste lyd Anastasia, kommer jeg til å kneble deg. Hold munn. Katherine er mest sannsynlig utenfor og lytter akkurat nå.

Kneble meg! Kate! Jeg holder kjeft.

Han fjerner skoene og sokkene mine kjapt, og drar sakte av meg treningsbuksene. Oj, hvilke truser har jeg på meg?

Han løfter meg opp og drar dyna vekk. Så legger han meg tilbake, denne gangen oppå lakenet.

Sånn. Han slikker seg sakte over underleppen.

Du biter deg i leppen, Anastasia. Du vet hvilken effekt det har på meg.

Han legger langfingeren over leppene mine. Som en advarsel.

 

 

I virkeligheten:

Han glir av meg og ned ved siden av sengen. Han snubler på vei ned, men henter seg inn igjen før han faller.

Jeg kniser.

Han stirrer ned på meg med mørke øyne fulle av lyst.

Jeg kniser igjen.

Han bøyer seg over meg og begynner å knyte opp den ene skoen min. Åh nei nei føttene mine. Jeg har ikke dusjet i dag. Og det må være et halvt år siden sist jeg filte den sprukne, harde huden på hælene. Minst. Og jeg har ikke hatt tid til å fjerne den flisete, røde neglelakken jeg la på for tre måneder siden.

Nei, protesterer jeg mens jeg prøver å sparke ham bort.

Han stopper.

Hvis du kjemper imot, binder jeg føttene dine og. Hvis du lager en enste lyd Marte, kommer jeg til å kneble deg. Hold munn.

Kneble meg! Jeg holder kjeft.

Han fjerner skoene mine kjapt. Sokkene sitter klistret fast til føttene. Han vrenger dem mens han drar dem av og kaster dem på gulvet.

Så drar han sakte av meg de slitte, grå treningsbuksene. Oj, hvilke truser har jeg på meg?

Jeg saumfarer alternativene i hodet, og konkluderer med at jeg har de slitte, grå med rosa prikker. De med hull i linningen.

Han tar tak i dyna ved sengeenden og napper den til seg. Den rikker seg ikke. Han krabber opp i senga og står på kne ved siden av meg. Han prøver å løfte meg. Men han mister balansen og ramler forover med nesa i madrassen på andre siden av meg.

Han krabber opp til knestående igjen.

Kan du løfte på rumpa, sier han og gjør en viftene bevegelse med hånden.

Jeg løfter hoftene opp mens jeg lurer på hvor mye jeg har lagt på meg i sommer. Nå må jeg begynne å trene, tenker jeg. Neste uke. Da skal jeg begynne.

Han vugger meg frem og tilbake mens han lirker dynen ut under meg. Til slutt ligger den som en klump på gulvet.

Aj. Og så akkurat der som treåringen stod og spiste brødskive med makrell i tomat tidligere i dag, mens har furtet over at han ikke fikk spise i sengen min. Jeg fikk aldri kastet de skorpene og tørket vekk tomatsausen.

Sånn. Han slikker seg sakte over underleppen.

Du har sånne rykninger rundt nesen igjen, Marte. Du vet hvilken effekt det har på meg.

Han legger langfingeren over leppene mine. Som en advarsel.

 

Fra boka:

Åh hjelp. Jeg kan nesten ikke beherske meg. Jeg ligger her hjelpeløs, mens jeg ser han beveger seg grasiøst rundt i rommet. Han er et berusende afrodisiakum.

Så tar han av seg skoene og sokkene, sakte. Åpner buksene og drar skjorten over hodet.

Jeg tror du har sett for mye, sier han. Han setter seg over meg igjen og drar opp t-skjorten min. Jeg tror han skal ta den av meg, men i stedet ruller han den opp til halsen min og drar den over hodet mitt så øynene dekkes. Bare nesen og munnen min synes under den.

Og siden den er rullet over øynene mine, kan jeg ikke se noen ting.

Mmm, puster han.

Dette blir bare bedre og bedre. Jeg skal bare hente noe å drikke.

 

 

I virkeligheten:

Åh hjelp. Jeg kan nesten ikke beherske meg. Nå må jeg virkelig prompe. Hadde jeg visst at han hadde slike planer i kveld, hadde jeg aldri spist den tacoen. Jeg ligger her hjelpeløs, mens jeg ser mannen traske rundt i rommet.

Så tar han av seg skoene og sokkene sine. Hopper rundt på ett bein da den ene sokken sitter fast.

Flere som har svette føtter, tenker jeg og flirer for meg selv.

Så åpner han buksene sine og drar genseren over hodet. Av gammel vane sniffer han kjapt under den ene armen i den samme bevegelsen.

Jeg tror du har sett for mye, humrer han.

Han setter seg over meg igjen, litt mer forsiktig denne gangen, og drar opp t-skjorten min.

Hehey, roper jeg og vrir meg under han.

Det kiler, ler jeg.

Jeg tror han skal ta den av meg, men i stedet ruller han den opp til halsen min og drar den over hodet mitt så øynene dekkes.

Jeg kjenner hvordan maskaraen klistrer seg utover øynene. Og linsene mine. Aj, linsene mine.

Linsene mine. Det gjør vondt, sier jeg og kaster hodet frem og tilbake.

Mannens forskrekkede ansikt kommer til syne over t-skjorten mens han ruller den ned igjen.

Går det bra, spør han forfjamset.

Ja, men... jeg skulle gjerne ha tatt ut linsene.

Skal jeg se om jeg får de ut, spør han forsiktig.

Nei, nei, nei. Det går ikke. Jeg må gjøre det selv.

Det er ingen vei utenom. Han løsner knuten rundt håndleddene mine. Jeg kryper ut av sengen og drar t-skjorten ned over magen mens jeg løper ut på badet. Jeg tar av linsene og setter på vannkrana mens jeg lirer ut prompen som har ligget og lurt faretruende gjennom hele seansen.

Jeg løper ut på soverommet igjen. Krabber opp i senga og legger armene over hodet.

Sånn, sier jeg og smiler.

Han knyter slipset på igjen, ruller opp t-skjorten min og legger den over øynene mine.

Går det bra nå, spør han, og jeg nikker.

Mmm, puster han.

Dette blir bare bedre og bedre. Jeg skal bare hente noe å drikke.

 

Fra boka:

Han bøyer seg ned og kysser meg. Leppene hans er myke mot mine. Så forsvinner vekten hans fra sengen. Jeg hører den stille knirkingen fra soveromdøren.

Hente noe å drikke? Hvor? Her? Portland? Seattle? Jeg lytter etter han.

Jeg hører lav mumling og jeg vet han snakker med Kate. Åh nei Han er jo praktisk talt naken. Hva kommer hun til å si? Jeg hører en svak poppende lyd. Hva var det? Han kommer tilbake. Døren knirker igjen. Skritt over soveromgulvet. Og is som klinker mot glass som om det ligger i noe flytende. Hva slags drikke?

Han lukker døren og trasker rundt mens han fjerner buksene. De faller ned på gulvet og nå vet jeg at han er naken. Han setter seg over meg igjen.

Er du tørst, Anastasia, spør han med ertende stemme.

Ja, puster jeg, og kjenner at munnen er tørr.

Jeg hører isen klinke mot glasset i det han setter det ned og lener seg over meg og kysser meg, samtidig som han heller en deilig, søt og kjølig veske inn i munnen min fra munnen sin. Det er hvitvin. Det er så uventet, så sexy. Christians lepper er kalde.

Mer, hvisker han.

Jeg nikker.

 

 

I virkeligheten:

Han bøyer seg ned og kysser meg. Skjeggstubbene stikker på overleppen min. Så forsvinner vekten hans fra sengen. Jeg hører den stille knirkingen fra soveromdøra.

Faen, roper han plutselig.

Gikk det bra, roper jeg tilbake.

Jada, hører jeg fra gangen.

Men pokker og, nå må vi snart få gjort noe med den helvetes dørterskelen!

Jeg lytter etter ham. Jeg hører han banner lavt fra kjøkkenet. Åh nei Han er jo praktisk talt naken. Hva kommer naboene til å si? Håper han holder seg unna vinduet i stua.

Jeg hører kjøkkenkrana suse. Hva var det? Han kommer tilbake. Døren knirker igjen. Skritt over soveromgulvet. Og is som klinker mot glass som om det ligger i noe flytende. Hva slags drikke?

Han lukker døren og subber rundt mens han fjerner buksene. Hører han hinker rundt mens han småbanner. Innholdet i glasset treffer gulvet i små plask.

Bare ikke på dyna, tenker jeg.

Buksene faller ned på gulvet, og nå vet jeg at han er naken. Han setter seg over meg igjen.

Er du tørst, Marte, spør han med ertende stemme.

Jah, jo Ehm ja, jeg er vel kanskje det, sier jeg og kremter.

Jeg hører isen klinke mot glasset i det han setter det ned og lener seg over meg og kysser meg, samtidig som han heller noe kaldt inn i munnen min fra munnen sin. Vann

Jeg skvetter til og halve munnfullen renner ned langs kinnet mitt og legger seg i øret. Mannen skvetter og. Jeg svelger feil og begynner å hoste. Samtidig kjenner jeg en våt dam bre seg under rumpa mi.

Nei, for pokker, roper mannen og skvetter opp. Glasset veltet. Han løfter opp det tomme glasset, samler sammen isbitene og setter det på gulvet.

Jeg hoster fortsatt.

Jegtrorjegmåfåkommeløs, hikster jeg mellom hosteanfallene.

Mannen løsner slipsknuten igjen. Jeg bøyer meg sammen over knærne mine og hoster. Armene veiver opp i været ut av t-skjorten som er rullet over hodet mitt. Jeg blir plutselig veldig oppmerksom på valkene rundt magen min som disser i takt med hostekulene. Jeg prøver å få tak i t-skjorta slik at jeg kan rulle den ned, men jeg får ikke tak i den.

Da jeg endelig er ferdig og har tørket tårene, blir jeg igjen bundet fast.

Mer, hvisker Sjur.

Ehm, nei takk.

 

Fra boka:

Han bytter stilling så han ligger ved siden av meg. Jeg kan kjenne ereksjonen hans mot hoften min. Åh, jeg vil ha han.

Så begynner han å kysse meg. Ha plasserer små stier med kyss nedover kroppen min. Fra halsen, mellom brystene og nedover magen. Han legger en isbit i navlen min sammen med en dam med kald vin. Det brenner langt inn i dypet av magen min. Wow.

Nå må du ligge helt stille, hvisker han.

Hvis du rører deg, Anastasia, vil du søle vin over hele sengen.

Hoftene mine spenner seg automatisk.

Og hvis du søler vin, må jeg straffe deg, frøken Steel.

Jeg stønner og prøver desperat å bekjempe trangen til å røre på hoftene mine. Åh nei, vær så snill.

Han drar ned bh-skålene mine, en etter en, med en finger. Brystene mine blottlegges, nakne og sårbare.

 

 

I virkeligheten:

Han bytter stilling så han ligger ved siden av meg. Jeg kan kjenne ereksjonen hans mot hoften min. Jeg begynner å telle etter hvor lenge det er siden jeg hadde mensen.

Så begynner han å kysse meg. Han plasserer små stier med kyss nedover kroppen min. Fra halsen, mellom brystene og nedover magen.

Ajajajajaj, fniser jeg og kaster meg frem og tilbake i senga.

Det kiler, roper jeg.

Han legger en isbit i navlen min. Jeg skvetter til og padler med beina.

Jeg hører et dunk og kjenner hvordan det svir på kneskålen.

Au, roper mannen.

Åh, sorry! Hva skjedde, spør jeg bekymret.

Du sparket meg i pannen med kneet ditt, sier mannen og sukker.

Men, drit i det nå, fortsetter han, noe irritabel i stemmen.

Bare vær forsiktig med magen min, sier jeg.

Jeg er så kilen.

Nå må du ligge helt stille, hvisker han plutselig.

Hvis du rører deg, Marte, vil du søle vann over hele sengen. Og hvis du søler vann, må jeg straffe deg, Fru Frimand-Anda.

Hæ? Straffe meg? Hva mener han? Hvordan da? Skal han ikke lage middag i morgen likevel? Ikke hente ungene i barnehagen til uka? Slutte å sortere skittentøyet sitt?

Jeg stønner. Åh nei, vær så snill.

Han drar ned bh-skålene mine, en etter en.

Flapp, flapp. De skvetter umiddelbart tilbake.

Det er kanskje best om du åpner bh-en bak, sier jeg og løfter hoftene.

Flomp. Isbiten sklir ut av navlen, nedover siden på magen og lander på lakenet.

Åh nei.

Mannen legger ikke merke til det. Han fører den ene hånden bak ryggen min og tukler med låsen på bh-en. Han river og sliter og til slutt får han den løs.

Brystene mine blottlegges. Og i stedet for å strutte pent opp i været, legger de seg slapt ned på hver sin side. Jeg kan formelig høre dem sukke i det de legger seg ned.

 

Fra boka:

Han lener seg ned og kysser og kjæler med begge brystene mine. Den ene etter den andre, med kalde lepper.

Jeg holder kroppen stille, selv om den har mest lyst til å bøye seg i en bue mot ham.

Hvor godt liker du dette, puster han og blåser på den ene brystvorten min.

Hvis du søler vinen, får du ikke komme, fortsetter han.

Åh, vær så snill, Christian, vær så snill. Han gjør meg gal. Jeg hører ham smile.

Isen i navlen smelter. Jeg er varm og vilig. Jeg vi ha han, inni meg. Nå!

Hans kjølige fingre stryker meg nedover magen. Huden min er hypersentitiv. Hoftene mine spenner seg automatisk, og den varme vesken i navlen min skvulper over magen. Christian beveger seg hurtig og slikker den i seg med tungen.

Åh, kjære Anastasia, du rørte på deg. Hva skal jeg gjøre med deg?

Jeg peser høylydt. Alt jeg kan tenke på er stemmen og fingrene hans. Ingen ting annet eksisterer. Ingen ting betyr noe.

Han smyger fingeren under trusestrikken min. Han drar luften hardt inn i lungene sine.

Åh, baby, mumler han.

 

 

I virkeligheten:

Han lener seg ned og kysser og kjæler med begge brystene mine. Den ene etter den andre, med kalde lepper.

Jeg holder kroppen helt stille, selv om jeg klør på den ene rumpeballen. Han har ennå ikke merket at isbiten har ramlet ned. Jeg fniser inni meg.

Hvor godt liker du dette, puster han og blåser på den ene brystvorten min.

Jeg åpner munnen for å svare i det jeg hører en lyd. Først svakt, langt borte. Så sterkere og sterkere.

Mamma! Mamma! Mammammammammma!

Tassende skritt når soveromdøra.

Mannen skvetter opp og presser dørhåndtaket oppover.

Vent litt, lille venn, roper han og prøver å fiske til seg underbuksa fra gulvet med den ene foten. Han når den akkurat ikke.

Mamma! Mamma! roper det fra andre siden av døren mens små og forbausende sterke hender prøver desperat å dytte ned dørhåndtaket.

Jeg vrir meg i sengen og prøver å få løs hendene. Men det er nytteløst.

Mannen prøver å forhandle med treåringen på andre siden av døra. Til slutt får han den lille gutten til å gå tre skritt bak. Mannen smetter ut og lukker døra bak seg. Dunk. Faen. Nå må vi få gjort noe med den dørterskelen snart, roper han inn til meg.

Ja, det må vi, mumler jeg der jeg ligger, spikret opp til veggen, med t-skjorta rundt øynene og med den slitte, underbuksa med rosa prikker på.

Ja, det må vi.

Resten av kvelden ble tilbrakt i senga mellom to sovende, snorkende barn.

Åh, baby.

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt heite kjærlighetsliv, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

    
.

Velg deres kamper, barn!

Å være foreldre handler om å velge sine kamper. Det handler om å være smart, og kjempe for de tingene man virkelig syns er viktig. 

Hvis man maser om alt, gidder ikke ungene høre etter til slutt. Dessuten sliter man seg ut. Vil du at barna skal respektere reglene dine? Velg de viktigste og hold deg til dem.

 


Spise mat under bordet. En kamp jeg ikke tar. 

 

Men vet dere hva, unger? Det gjelder faktisk dere og! Hvis dere vil ha min respekt og oppmerksomhet rundt kampene deres, ja da får dere velge dere ut noen få!

For ikke regn med at jeg gidder å bry meg når du hyler og skriker fordi:

Du må kle på deg hver morgen

Du må kle av deg hver kveld

Spiderman-pysjen er i vask

Pannekaken hadde en ørliten rift i siden

Jeg åpnet bananen i feil ende

 

Ikke forvent at jeg skal være tålmodig og forstå deg og dine innerste følelser hver bidige gang du:

Roper til meg og kaller meg dum fordi du glemte igjen Spiderman-capsen din i barnehagen

Vil ha sol når det regner

Vil ha regn når det er sol

Kaster gulroten i veggen fordi den er dum

Klikker totalt i butikken fordi du ikke får kindersjokolade

 

Ikke tro at jeg orker å bruke flere timer på å gjøre deg fornøyd når du kaster deg dramatisk ned på gulvet fordi:

Jeg har byttet sengetøy på senga di

Jeg klemte ut ketsjupen i rundinger over spagettien dit, når du ville ha den i små dæsjer i dag

Batman-genseren var møkkete

Jeg sa det var greit at du gikk med møkkete Batman-genser i barnehagen

Jeg insisterte på at du måtte ha på støvler siden det pøsregnet ute

 

Ikke forvent sympati fra meg hver gang du blir sint fordi:

Du får noe annet enn spagetti med ketsjup til middag

Jeg brer dyna over deg feil vei

Du må dele lekene dine

Du må pusse tenner hver bidige morgen og kveld

Du har vokst ut av favorittbuksa di

 

Kjære barn. Dette går nemlig begge veier. Du kommer mye lengre ved å velge dine kamper. Da kan det faktisk hende at du blir hørt.

 

PS: For flere oppdateringer om våre kamper, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Gjør som jeg sier!

Nei, du får ikke sjokolade i dag. Godteri spiser vi kun på lørdag, mumler jeg med munnen full av sjokolade som jeg nettopp har fisket frem fra bak knekkebrødpakkene i hjørneskapet.

Nei, du får ikke gå fra bordet før alle er forsynt, skjenner jeg før jeg lurer meg ut på kjøkkenet for å nå mobilen som ringer.

 


 

 

Det er ikke lov å spise mat i sofaen, sier jeg og børster bort knekkebrød-smulene etter kveldsmaten min.

Ikke bruk utestemmen inne, roper jeg ned fra andre etasje til Lillemann som hoier og skriker mens han gjør ablegøyer foran lillesøster.

Du får ikke noe annet å spise enn brødskive, sier jeg og lurer meg ut på kjøkkenet for å ta en bit pizza fra i går.

Nei, det er ikke lov å slå lillesøster, sier jeg mens jeg klasker mannen på rumpa i det han går forbi. 

Det er ikke lov å sprute vann på andre i bassenget, skjenner jeg rett før jeg bryter ut i et hvin av vannspruten som treffer meg midt i ansiktet når mannen tar bomba.

Ta av deg skoene inne, sier jeg mens jeg løper gjennom stua på våte joggesko for å hente lommeboka jeg glemte på vei til butikken.

Det er ikke lov med ball inne, sier jeg og kaster en ball bortover gulvet til katten.

Nei, gå ut med den trompeten. Det er uteleke, sier jeg mens jeg fortsatt ler etter å ha blåst rett inn i øret på mannen.

Nei fy! Det er ikke lov å rape ved matbordet, sier jeg mens jeg mislykket kveler en Pepsi Max-rap selv.

Det er neimen ikke lett å være liten.

 

PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   


Verdens dårligste mamma (igjen)

«Du dytta meg du, mamma!»

Lillemann ser på meg med store øyne.  «Fy søren! Du dytta meg!»

«Nei, jeg dytta deg ikke», sier jeg og snur meg rundt. «Jeg tok fra deg slikkepinnen!»

 




 

Vi står i yttergangen på vei til barnehagen. Det har vært en skikkelig monstermorgen.

Vi har kranglet om spilling på iPaden. Lillemann synes jeg altfor streng. Vi har hatt spillestopp siden jul. Det ble litt mye spilling i jula, så nå er vi på detox.

Vi kranglet om tv-en skulle stå på under frokosten eller ikke. Denne vant barna. Det ble tv til frokosten.

Vi kranglet om dusjing, påkledning, ullundertøy eller ikke, tannpuss og pålegg på matpakka.

Ungene kranglet med hverandre om hvem som skulle sitte hvor i sofaen, om hvem som skulle spise hvilken brødskive, om hvem som skulle på do først og om hvem som var eldst. Selv om det er hevet over en hver tvil at Lillemann som er fem, er eldre enn Lillesøster på tre.  

Jeg prøvde å forklare, jeg prøvde å overse dem, jeg kom med tomme trusler og jeg truet med at det ikke ble spilling etter barnehagen i dag heller hvis de ikke gikk og kledde på seg med en gang.

Jeg satt meg ned på huk slik at jeg kom i høyde med barnet, prøvde å anerkjenne følelsene deres og sa: «Ja da, lille venn. Jeg vet at du har lyst til å se på tv nå. Og det skjønner jeg veldig godt. Tv er gøy. Men i dag har mamma bestemt at vi ikke skal se på tv før barnehagen». Og så skulle liksom barnet bare si «Å ja, mamma. Nei men da skjønner jeg. Vi kan vente med å se tv til i kveld vi».

Liksom ...

Og jeg kjeftet. Jo mer jeg kjeftet, jo mer kranglet ungene, og jo mindre gjorde de av det de skulle gjøre.

Til slutt fikk jeg i dem mat, på dem klær og pusset tennene. Endelig stod vi i yttergangen og skulle ta på sko og jakker.

Da finner Lillemann godteriposen fra kinoen i går. Og oppi der, ligger det en slikkepinne. Han tar den ut, stikker den i munnen, prikker meg på skulderen og sier: «He hey. Se hva jeg fant!»

Jeg står bøyd over Lillesøster og trer på henne ytterskoene. Egentlig er de gamle nok til å kle på seg selv, men akkurat i dag orket jeg ikke ta den kampen.

«Legg den fra deg med en gang!» sier jeg gjennom håret mens jeg fester borrelåsen på Lillesøsters sko.

«Nehehehehehei», erter Lillemann. Og så tar han en liten dans rundt på gulvet.

«Jeg vil og ha», knirker Lillesøster og vifter med armene mot storebroren.

«Nei, ingen skal ha slikkepinne nå», sier jeg og ber Lillemann nok en gang om å legge den fra seg.

«Trallallalalala», synger han. «Jeg har godis! Trallallalalala»

Akkurat der og da, kjenner jeg at jeg har lyst til og sette meg i bilen og kjøre til jobb uten barna. Jeg får lyst til og bare gå ut ytterdøra, lukke den bak meg, og la de to kråkene være igjen hjemme, mens jeg nyter stillheten i bilen. Alene!

I stedet tar jeg tak i armen til Lillemann og drar slikkepinnen ut av de små, men overraskende sterke fingrene hans. Jeg gidder ikke en gang overveie å sette meg ned på huk, få øyekontakt og si: «Kjære lille vennen min. Jeg skjønner at du har lyst på den slikkepinnen nå. Men du skjønner det at ?.»

Nei, vet du hva. Glem det! Det er en tid for alt. Og dette var ikke tiden for å være pedagogisk korrekt.

«Neii. Neiiii. NEEEEIII!» roper han og holder så hardt fast i pinnen at knokene blir helt hvite. Og så slipper han ... Plutselig. Og han deiser i bakken.

Han ser på meg med store øyne «Du dytta meg du, mamma! Fy søren! Du dytta meg!»

Nå sitter jeg her og skal prøve å jobbe litt. Men jeg eier ikke arbeidslyst. Jeg har lyst til å dra til barnehagen og hente barna. Men tanken på å fortsette der vi slapp med krangling og kjefting frister heller ikke nevneverdig. 

Jeg tenker på hva jeg kunne ha gjort for å unngå en sånn monstermorgen. Jeg kunne kanskje ha vært litt blidere da de hoppet rundt i senga mi klokka halv seks i dag tidlig. Jeg burde kanskje ha vært mer konsekvent med den tv-en. Jeg skulle kanskje ikke ha kjeftet så mye.

Vel, vel. «Verdens beste mamma-medaljen» ble ikke min i dag. Heller ...

Men okei, det ble som det ble. En skikkelig monstermorgen. Av og til blir det sånn. Jeg vet ikke hvorfor, men noen ganger er det ikke til å unngå.

Jeg satser på en bedre morgen i morgen.

Flere her som har sånne monstermorgener av og til?

 

PS: For flere oppdateringer fra verdens verste mamma, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos.

 

   

Ta deg ei pære

«Mammaaaaah? Kan du skrelle ei pære til meg?» spør Lillesøster.

«Klart jeg kan», sier jeg og henter en fruktskreller fra kjøkkenskuffa.

Vi er nettopp ferdig med frokosten. Fruktfatet står alltid framme på spisebordet. Det er bare å forsyne seg.

 




 

«Jeg vil ha et eple», sier Lillemann og fisker frem et rødt eple. Han legger det i skrellekø ved siden av tallerkenen mitt.

Jeg skreller den våte pæra så saften renner oppover armene mine og inn under genseren. Fruktkjøttet krøller seg og nekter å gi slipp på det seige, grønne skallet. Jeg lurer på hvorfor jeg egentlig gidder å skrelle pærer for ungene i det hele tatt. Men siden jeg allerede står med begge beina godt plantet i skrelle-helvete, er det umulig å komme ut.

«Her er pæra di», roper jeg til Lillesøster som øver på å slå hjul i sofaen.

«Kommer snart», roper hun tilbake mens hun tar sats med armene utstrakt over hodet.

Jeg begynner på eplet.

Lillemann kommer bort til bordet og står og ser på mens jeg skreller. Når den siste røde strimmelen faller ned på tallerkenen, legger han hodet på skakke, klør seg på magen og sier: «Næææh. Jeg har ikke lyst på eple likevel, jeg. Jeg vil ha en pære i stedet».

Jeg drar øyenbrynene opp i panna og ser på han med store, oppsperrede øyne.

«Og det sier du nå? Kunne du ikke sagt det litt før?»

Han heiser på skuldrene og vrir pekefingeren rundt i øret. «Jeg fant det ikke ut før nå».

«Da kan du ta Lillesøsters pære så lenge», sier jeg og prøver å få tak på den våte, glatte, nakne pæra på tallerkenen.

 




 

«Næææææææiiiiii!» Lillesøster kaster seg over armlenet på sofaen. «Den er miiiiiiiin!» roper hun i det hun lander med et brak på gulvet. Hun bykser mot spisebordet og kaster seg over pæra. «Den er min!» sier min med trykk på min og ser storebroren rett inn i øynene mens hun tar en stor bit av pæra.

«Ikke i sofaen med den, da!» roper jeg etter henne. Hun tar en u-sving foran sofaen og setter seg på stuebordet i stedet.

Mannen haster gjennom stua og inn på kjøkkenet. Han har vært ute og ryddet i garasjen. De grove vinterskoene hans er full av snø. For hvert skritt han tar gjennom huset, legger det seg små, våte dammer med snø og vann på gulvet.  

Han drar ut kjøkkenskuffen og fisker frem garasjeåpneren. Han holder den opp mot meg som for å si: «Den var det jeg skulle ha!»

«Ah, eple», sier han i det han runder spisebordet på vei ut igjen. «Kan jeg ta det?»

Jeg sender Lillemann der-slapp-du-billig-unna-blikket mitt og setter skrelleren i nok en pære.

Mannen romsterer ute i gangen. «Noen som vil bli med ut og lage skihopp i hagen?» roper han inn.

«Jaaaaaaah!» Begge ungene løper ut i gangen.

«Jammen? pæra di», roper jeg etter Lillemann og tar et godt tak rundt den nyskrelte pæra. Jeg haster ut i gangen med pæra i hånden.

«Næh. Vil ikke ha den likkavæl», sier han uten og se på meg. Han sitter på gulvet og trer på seg boblebuksa.

Jeg sukker. På vei tilbake til kjøkkenet, finner jeg lillesøsters pære på stuebordet. Hun har tatt én bit av den.

Dette gjelder for så vidt ikke bare frukt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har åpnet yoghurtbeger til barn som plutselig ikke ville ha yoghurt likevel.

 




 

Eller åpnet makrell i tomat-bokser til barn som ville ha leverpostei på skiva i stedet. Helt melk i glass når de egentlig ville ha jus. Varmet fiskekaker i mikroen når de ville ha pølse i stedet. Laget frokostgrøt når de ville ha havregryn med melk. Delt et rundstykke i to når de egentlig ville ha brødskive. Og så videre, og så videre. Lista er uendelig.

Det er nesten så jeg investerer i en løgndetektor.

«Vil du ha en banan, sier du? Ja vel. Bare sett deg her først du, vennen min, og la meg få feste disse ledningene på deg. Så skal vi se om du virkelig har lyst på banan!»

Flere her som har opplev det samme?

 

 

PS: For flere oppdateringer om denne inkonsekvense mammaen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

Kan du ikke bare spole da?

«Kan du ikke bare spole da», sier Lillesøster.

«Nei, det går dessverre ikke», sier jeg.  «Vi ser på NRK Super nå».

«Jammen, det er jo bare?», sier hun og strekker seg etter fjernkontrollen.

Hun trykker febrilsk på knappen med to piler på.

«Beklager, det går ikke», sier jeg igjen. «Dette er et tv-program. Da er det ikke mulig å spole».

 




 

Det er ikke alltid så lett å forstå. At når vi ser på tv-en så kan man verken spole eller sette på pause. Slik man kan på Netflix, YouTube, DVD eller opptak på RiksTV og nett.

Det er heller ikke så lett å forstå at Ben 10, Rive-Rolf, Yohan barnevandreren og alle de andre filmene på Netflix er gratis. Men at hvis vi skal se Maur i rumpa eller Doktor Proktor, må vi inn på RiksTV eller ViaPlay og leie filmene. Derfor kan vi se Rive-Rolf om og om igjen. Mens vi bare har tilgang på Maur i rumpa i 48 timer. Og siden sistnevnte koster 39 kroner å leie, setter vi ikke på den uten å være helt sikker på at barna virkelig har tenkt å se den, og ikke bare vil ha den som bakgrunnsunderholdning i ti minutter før de løper ut og finner på noe helt annet.

«Kan vi ikke bare se den neste helg da», sier Lillemann når vi har leid Doktor Proktor på nett og benket oss sammen i sofaen med sjokolade og smågodt en lørdag ettermiddag. Vi har sett ett kvarter av filmen når han bestemmer seg for at han heller vil ut og leke med kompisene sine.

«Nei, vi kan ikke bare se denne filmen neste helg, for vi har den bare i to døgn!» sier jeg oppgitt.

«Kan vi ikke bare laste den ned på nytt da, neste lørdag?» roper Lillemann fra yttergangen mens han drar på seg vinterskoene.

«Nei, vi kan ikke bare laste den ned. Dette er streaming. Det betyr at ... Nei, glem det», sier jeg og sukker.

For ikke å snakke om forvirringen som oppstår når nettet er nede, og vi verken kan streame, laste ned eller søke. Og vi kun kan velge mellom tv og dvd.

Det er heller ikke så lett å forstå hvorfor vi kan sette Barbie - Life in the dreamhouse på Netflix på pause når Lillesøster på tisse. Men at jeg ikke kan gjøre det samme når vi ser på Barnas Superjul på NRK Super.

Men når vi senere ser opptak av Barnas Superjul, lagret på NRK gjennom RiksTV, ja da kan vi spole. Og vi kan se den om og om igjen også. Og til og med flere episoder etter hverandre. Helt til de plutselig en dag er borte?

Når vi ser Verdens beste SFO på tv, da kan vi bare se én episode av gangen. Og vi må vente helt til neste uke før vi får se en til. Når Lillemann hopper frustrert rundt i sofaen og sier at det er jo bare å trykke på fjernkontrollen og velge neste episode, er det ikke så lett å forklare forskjellen. Men når Verdens beste SFO kommer som opptak på nett, ja, da kan vi se alle episodene etter hverandre i raskt tempo.

Frost og Grusomme meg kan vi se på akkurat når vi vil. For de har vi på dvd. Og her kan vi også velge mellom norsk og engelsk tale. Det kan vi ikke på tv. Ei heller på YouTube. For når Lillesøster vi se den morsomme kollasjen med alle scenene med snømannen Olaf på YouTube, ja da snakker de engelsk. Og jeg kan dessverre ikke bare trykke på en knapp og velge norsk.

På YouTube kan vi også søke etter hva vi vil.

«Søk på Spiderman», sier Lillemann. Og så kan han velge mellom nesten fire millioner klipp som har med Spiderman i en eller annen form å gjøre.  

«Søk på Knerten, da», sier Lillesøster. Men da får vi bare opp noen få trailere.

«Søk etter Batman som spiser yoghurt», ler Lillemann og kan velge mellom nærmere to hundre tusen klipp av Batman som spiser yoghurt.

«Søk på Karsten og Petra som leker med Frøken Kanin og Løveungen», sier Lillesøster. Vi får kun opp 24 resultater. Der halvparten er lydbøker.

Nei, det er ikke så lett å forstå forskjellene på tv, betal-tv, nett og dvd. Når kan vi spole, når kan vi ikke. Når kan vi sette på pause og tisse uten å gå glipp av noe, og når må vi holde oss? Betale penger eller gratis? Se om igjen eller ikke? Se neste episode med én gang eller vente helt til neste uke? Streame eller laste ned? Søke eller ikke søke? Norsk eller engelsk?

Og nå har jeg ikke en gang tatt med alle mulighetene på pc, nettbrett og mobiltelefon...

Men det får vi ta i et annet innlegg.

 

PS: For flere forvirrende oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Endelig barnehagestart!

Etter nesten to uker med juleferie, var det utrolig deilig endelig å kunne sende barna tilbake til barnehagen.

 




 

Jeg kan endelig lese avisa uten å bli avbrutt hvert annet minutt av barn som enten kjeder seg, maser, er tørst, har kranglet eller har slått seg.

Jeg kan drikke en hel kaffekopp uten at noen roper «Jeg er ferdig!» fra do, knuser noe, lurer på hva jeg holder på med, roper «Mamma! Mamma!» uten noen som helst grunn, trenger hjelp til å lete etter en helt spesiell legokloss eller velter male-vannglasset over stuebordet.

Endelig kan jeg jobbe igjen! Jeg kan skrive en hel setning uten at noen kravler opp på bordet og trykker på pc-en min.

Jeg kan ta en telefon, uten at noen står og hopper ved siden av meg og vil snakke med den jeg snakker med.

Jeg kan gå på do i fred uten at noen slår døra opp på vidt gap og roper: «Se på meg da, mamma!». Og jeg kan dusje uten at noen drar dusjforhenget til side for å spørre om jeg kan hjelpe dem med å ta på skøytene. Akkurat nå!

Ellers har julen forløpt omtrent som forventet. Ingen ting ble slik jeg hadde sett for meg at det skulle bli. Jeg har atter en gang lært at juleidyllen ikke dukker opp der man forventer at den skal dukke opp. Mine romantiske forestillinger om pepperkakebakeidyll, juletrepynting, mandel i grøten, julemiddag og gaveåpning har ingen ting med lune barnesmil, trillende barnelatter, søskenkjærlighet eller julefred å gjøre.

Pepperkakebakingen endte i melbonanza, søskenkrangling og magevondt etter overspising av pepperkakedeig.

Jeg skjønte kjapt at jeg bare kunne legge fra meg tanken om et symmetrisk, minimalistisk pyntet juletre. Treet ble pyntet med skeive julekurver i glanspapir, grytekluter(!), perlekjeder og annen hjemmelaget, småstygg julepynt.

Under grøtmiddagen, ville plutselig ikke barna ha noe grøt. Og de ville i hvert fall ikke ha noen mandel. I tillegg slo Lillesøster hodet i bordkanten og gråt i ett kvarter.

Lillesøster sovnet rett før julemiddagen, og satt på fanget mitt, trøtt og halvsur under hele middagen. Og gaveåpningen ble et fyrverkeri av gavepapir, krøllebånd, klær og leker spredd ut over hele stua.

Her følger en liten bildebonanza fra vår jul:

 

Det nytter ikke si til en treåring at pepperkakehuset skal pyntes med nonstop og seigmenn når hun har bestemt seg for at årets pepperkakehus skal være et fotballhus. Den kampen tok jeg ikke i år.  

 

 

 

 Her gjelder more is more!

 

 

 

 

 

Juletrepynting med små barn er langt fra så idyllisk som man tror. Jeg tok lysene og stjerna, og overlot resten til barna. Det betyr at 80 prosent av pynten hang på den nederste meteren av treet, mens toppen stod glissent tilbake.  

 

 

 

Jah... Og så var det disse gryteklutene barna insisterte å henge på treet da. Ja ja, hvorfor ikke... Nok en kamp jeg lot gå.

 

 

 

 

Akkurat som i fjor, og året før, kastet adventstaken inn håndkleet og sluttet å lyse midt i jula. Pynten øverst i vinduet, er forresten et hjerte. Du ser det, ikke sant? 

 

 

 

Pepperkakene var spist opp lenge før jul. 

 

 

 

Takk gud for nettbrett og mobiltelefon. I jula er det bare å kjøre på med spill og filmer i rask tempo. 

 

 

 

 Og melkeglasset velter alltid under frokosten...også i jula. 




 

 

 

Yttergangen var konstant dekket av våte klær.  

 

 

 

Vi gjør det enkelt! Pose smaker like godt som hjemmelaget... Vel, nesten i hvert fall.

 

 

 

Fant ikke sausenebbet til julemiddagen. Men fant ut at ei tekanne gjør samme nytten. 

 

 

 

Det er bare å inne det først som sist. Jula handler kun om gaver for barna. Gaver, gaver, gaver. Dagene før jul, og spesielt julaften formiddag, er et evig mas om gaver. 

 

 

 

Julekjolen min passet visst visst ikke i år. Det gjorde ikke penbuksa heller. Da ble det så som så med julefinstasen. Flekken på lomma er ribbefett. Og den rutete rumpa til høyre i bildet, er Lillesøster som ikke bare sovnet før julemiddagen. Hun sovnet også rett før gaveoppakkingen. 

 

 

 

Lillemann fikk fotballdrakt til jul, og tok den ikke av seg før første nyttårsdag. 

 

 

 

Etter gavene var pakket opp, og kakene fortært, sovnet begge barna. Endelig julefred. 

 

 

 

Etter hvert ga jeg opp å legge de røde jule-løperene mine pent over bordplaten. De lå i en haug på spisebordet stort sett hele romjula. 

 

 

 

En kald pølse i hånda i sofaen og et spill på iPaden er mye bedre enn en lang, koselig julelunsj ved spisebordet.

 

 

 

Nye leker = rot!

 

 

 

En av ungene sovnet alltid rett før vi skulle kle på oss og gå ut i akebakken. Legg forresten merke til spritusj-hånden. Jeg vasker fortsatt bort fingermerker rundt om i huset. 




 

 

Pepperkakehuset mistet på merkelig vis stadig pynt... 

 

 

 

Katten ble syk og spydde gjentatte ganger i sofaen. Og på teppet og i senga til ungene.

 

 

 

Mer rot!

 

 

 

Lillesøster sovnet (igjen!) da vi skulle ha litt mamma- og Lillesøster-kvalitetstid på kafe i romjulen. Så da måtte jeg spise opp kakestykket hennes...




 

 

 

Ja da, det var forresten ikke bare på den kafeturen jeg spiste både min egen og ungenes kake og julegodt...

 

 

Jeg plukker fortsatt pepperkakebiter fra under møblene i stua.

 

 

 

Ingen av ungene ville leke med stjerneskuddene vi hadde kjøpt inn til nyttårsaften. De stod i vinduet og så på at mannen og jeg lekte oss. 

 

 

 

Og sånn tilbrakte vi resten av nyttårsaften. I joggebuksa med pizza, julebrus og Frost på tv-en. 

 

 

 

Takk for nå 2014. Og velkommen 2015 og barnehagestart!



 

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt idylliske liv, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Utakknemlige, bortskjemte barn

Noe av det verste jeg vet er utakknemlige, bortskjemte barn. Barn som bare er opptatt av å få. Som skal ha, skal ha, og som ser på hele julen som et eneste stort gavegilde, uten å bry seg om alt det andre julen handler om.

 

 

 

Derfor prøver jeg å lære barna mine at julen består av så mye mer enn bare å få gaver.

Det handler om å gi, det handler om familie, om glede, takknemlighet, kjærlighet, omtanke for de som har mindre enn oss, og så videre, og så videre.

Men da julaften endelig kom, var det visst bare én eneste ting de hadde fått med seg av det jeg sa: gaver. Og da handlet det ikke om å gi. Nei da, det handlet kun om å få. 

Det er bare å innse det. En treårings og en femårings prioriteringsliste over hva som er kult med julen, ser nøyaktig slik ut:

  1. gaver
  2. gaver
  3. gaver
  4. mer gaver
  5. enda mer gaver
  6. enda, enda mer gaver
  7. iskrem

  

PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   

 

.

Nisseskrekk (PS: Sterke bilder)

Ønsker dere alle en riktig god jul med disse fantastiske julebildene!

Kos dere i julen og spis masse god mat og marsipan.  Drit i vekta. Slanke seg kan man gjøre en annen gang (eller ikke). Slapp av, børst hybelkaninene under sofaen der ingen ser dem, le masse og klem på hverandre. 

Og husk: Pass deg for nissen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

//Bildene er hentet med tillatelse fra Scary Mommy

 

PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Pepperkakeidyll

«Næææææææiiiiiiih», roper Lillesøster og putter nonstop-posen under genseren.

«Den er miiiiiiin!»

Lillemann hopper ned fra stolen og bykser bort til Lillesøster.

«Gi meg den», sier han og tar et godt tak i genseren hennes.

«Den er alle sin!»

Jeg sukker tungt og lener meg tilbake i stolen. Setter pekefingeren mellom øyebrynene og trykker lett.

«Mamma! Mammmmaaaaa!» roper Lillesøster og padler med beina mot storebroren.

«Mammmmaaaaa!» roper Lillemann og griper etter føttene til Lillesøster.

Ja, ja. De sier vel fra hvis en av dem blir alvorlig skadet, tenker jeg og lukker øynene.

 




Vi hadde gledet oss hele dagen til å bake pepperkaker og pepperkakehus. Eller pynte pepperkaker og pepperkakehus.  Pepperkakedeigen var ferdigkjøpt. Og huset var av typen modulhus. Kjøpt ferdig i eske på harryhandel i Svinesund.

Det var søndag ettermiddag. Jeg ble vekket allerede klokka halv seks av to unger som hoppet i sengen min og lurte på om vi skulle bake pepperkaker snart.

Jeg forklarte dem så godt det lot seg gjøre at vi først skulle spise frokost. Deretter handle. Så skulle vi ut og ake, så spise middag, og ble det pepperkakebaking.

Barna hadde knapt tid til å spise frokost. De løp rundt i huset med ei halvspist brødskive i hånda mens de sang julesanger og maste etter pepperkaker. I butikken gikk de fullstendig bananas, og insisterte på at vi måtte ha både Kinderegg og bruspulver på pepperkakehuset.

Ake-daten var morsom i nøyaktig ti minutter. Så ble de kalde og ville bare hjem ... og bake pepperkaker. Vi avlyste planlagt lammesteik-middag, og tok en kjapp restemiddag i stedet.

Så. Endelig. Endelig var det tid for pepperkakebaking.

 


Pepperkakeidyll

 

Planen var at vi skulle innlede med tenning av to adventslys mens vi leste dikt nummer to i kor:

Så tenner vi to lys i kveld,
to lys for håp og glede.
De står og skinner for seg selv,
og oss som er til stede.
Så tenner vi to lys i kveld,
to lys for håp og glede.

De forventningsfulle barnesmilene skulle lyse i skinnet fra de lilla lysene, og vi skulle holde rundt hverandre og gynge lett frem og tilbake på stolene mens vi fremsa diktet.

Så skulle jeg sette på julemusikk, knyte juleforklær på barna og rufse dem i håret.

 




Jeg skulle kjevle ut deigen og la barna trykke ut mann og kone mens jeg smeltet sukker og limte huset sammen. Så skulle pepperkakene få godgjøre seg i ovnen mens vi pyntet pepperkakehuset.

Vi skulle sniksmake på nonstoppene og få mel på nesa, mens vi tøyset og tullet og hadde rollespill med seigmennene.

Jeg skulle si «Au, au, auuuuu. Å nei, ikke spis armen min da!» med rar stemme, mens ungene tok små biter av seigmennene og lo trillende barnelatter slik bare barn kan.

Det ble ikke helt sånn...

Det begynte ganske bra. Da jeg tente lysene, satt ungene som to tente lys selv. De byttet ut ordet «lys» med «bæsj» i diktet, men det var bare moro.

Lillesøsters små hender klarte ikke å stikke ut deigen skikkelig med formene. Grisen hang fast i resten av deigen da hun skulle ta den løs. Men midt i gjøre-selv-alderen som hun er, nektet hun selvfølgelig å ta imot hjelp. Til slutt satt hun på kne oppå bordet og trykket formene ned i deigen med full kraft.

Jeg prøvde forsiktig å si at det kunne hjelpe å rikke formen litt frem og tilbake for å løsne grisen. Men nei, gode råd var absolutt ikke velkomne.

Hun ble mer og mer frustrert og veltet melposen ned på gulvet i det hun kastet armene ned langs siden i et stort sukk. Melposen traff Lillemann på vei ned, og en liten kledelig melflekk på nesa ble plutselig en hel femåring badet i mel.

Til slutt satt Lillesøster seg på andre enden av bordet med nonstop-posen.

 




 

«Jeg går ut, jeg», sa Lillemann plutselig og dro på seg vinterskoene.

«Går ut?», sa jeg forskrekket. «Du kan ikke gå ut nå, vel? Vi skal jo lage pepperkaker!»

Men jo, han ville ut til noen kompiser. Først sa jeg nei. Dette var ikke en kompiskveld. Han hadde jo gledet seg til dette i flere dager. Men så kom jeg på at det kanskje egentlig var helt greit likevel, så jeg sa «okei da», og vinket ham avgårde.   

Så satt jeg der alene da, og stakk ut pepperkaker. Det ble tre brett til slutt. Det ene brettet glemte jeg i ovnen, så både konemor, mannen, grisen og snømannen ble svarte.

Det andre brettet mistet jeg i gulvet da jeg skulle lirke de ferdige kakene over på risten. Halvparten knakk.

Jeg fikk omsider limt huset etter å ha knekt to vegger og halve pipa i prosessen.

Så var det tid for pynting.

Lillesøster hadde funnet frem en plate med spiselige fotballer fra Lillemanns femårsfeiring. Hun synes det var en strålende idé med fotball-pepperkakehus. Jeg prøvde å tviholde på det tradisjonelle nonstop- og seigmannhuset, men ble fort overkjørt av en tre år gammel hardbarka fotballentusiast.

 


Fotballpepperkakehus. Ja, ja. Hvorfor ikke.

Vi hadde akkurat pyntet ferdig taket, da Lillemann kom dundrende inn døra. Resten av kvelden gikk det slag i slag:

Ungene kranglet om hvem som skulle pynte hvilken side av huset, hvem som skulle ha den hvite glasuren og hvem som skulle ha den grønne. De kastet nonstop på hverandre. Og på meg.

Lillemann blåste ut adventslysene, til Lillesøsters store frustrasjon. Jeg tente de igjen, og han blåste de ut igjen. Til slutt fikk han Lillesøster med på laget, og de gikk rundt og blåste ut alle lys i hele huset.

Hanne Kroghs julestjerne-sang hadde ikke sjans til å bryte gjennom lydnivået, og Lillesøster fikk til slutt vondt i magen etter å ha tømt så godt som hele nonstop-posen.

Vi var veldig uenige om når huset skulle spises. Ungene mente med en gang, jeg mente i romjulen. Denne diskusjonen vant jeg. Vi var også veldig uenige om hvor huset skulle stå. Ungene mente på gulvet. Jeg mente høyt oppe på hylla.

 


Less is more, sa du? 

 

Vi kom heldigvis i mål til slutt. Det ble både pepperkaker og pepperkakehus. Selv om veien dit ikke ble helt som forventet.

Nå er det heldigvis lenge til neste gang.

 

PS: For flere førjuls-oppdateringer om vår juleidyll, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.


Rart det der...

«Ikke heng i lommene mine!» sier jeg og vifter med armene bak meg.

Femåringen har tatt et godt grep i baklommene på buksa mi og sklir bortover gulvet på sokkelesten mens jeg går rundt med støvsugeren.   

 

 

«Ikke klatre på meg», sier jeg og plukker en unge ned fra ryggen min. Jeg sitter på gulvet og sorterer puslespillbiter. Treåringen benytter alltid anledningen til en klatretur så fort jeg setter meg ned på gulvet.

«Nei! Ikke noen sverdkamp nå», sier jeg til Lillemann som kommer hoppende bortover gulvet med den ene hånden på ryggen og et plastsverd i den andre. Jeg står på kjøkkenet og skreller poteter.

«Nei, nå vil mamma drikke kaffen sin i fred», sier jeg og løfter en liten kropp ned fra bordet. «Du kan leke hund på gulvet», sier jeg og tar en slurk av den varme kaffen.  Lillesøster ser opp på meg, sier «voff, voff» og klatrer opp på fanget mitt.

Men så snart det er badetid, da er begge barna som forduftet. Eller leggetid. Borte vekk. Eller når det er tid for å pusse tenner, børste hår, klippe negler eller kle på seg. Da er de umulig å finne.

Da kan de være musestille, veldig, veldig lenge.

Rart det der...

 

//Reklame

PS: Husk at nå får du 50 prosent på alle produkter fra Allfoto.

 




Rabatten gjelder helt frem til 31. desember. Men skal du ha fotobøker eller veggdekorasjoner til jul, er bestillingsfristen 11. desember. Og 14. desember for fotokalendere og andre fotoprodukter.

Gå inn her, og bruk rabattkoden CKFEMTI

 

PSS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

Årets bursdagskake - Lynet Mc Queen med sladding og flammer

«Hvilken kake vil du ha til bursdagen din i år da, Lillemaaaaa...a...a...a...»

Jeg rakk ikke avbryte setningen før det var for sent. Jeg stod på kjøkkenet og limte sammen en bursdagskrone. Lillemann satt på kjøkkenbenken ved siden av meg og dinglet med beina.

 

 
Åh nei. Hva er det jeg har begitt meg ut på? Igjen?

 

Det var to dager til femårsdagen, og vi småpratet om hva han ønsket seg, hvem av guttene fra barnehagen han trodde skulle komme først i selskapet på søndag og hva han ville ha til middag på den store dagen.

Jeg husker så altfor godt i fjor. Jeg stilte akkurat det samme spørsmålet, og Lillemann bestilte en Hulken-kake.

Han hadde nok sett for seg noe sånt:

 

 

 

Han fikk denne:

 




 

Men gutten var storfornøyd han. Han strålte da han så kaka og var rett og slett skikkelig stolt over mammaen sin som var så flink til å bake Hulken-kake.

Les hele innlegget her: Hulken-kake

 

«Lynet Mc Queen-kake», sa den lille gutten på kjøkkenbenken.

«Lynet Mc Queen-kake med sladding og flammer».

Jeg klasket den ene hånda på pannen min og bøyde meg over kjøkkenbenken.

«Åh, kjære lille venn», sa jeg og ristet på hodet.

«Det vet jeg ikke om jeg får til, altså. Du vet, mammaen din er ikke så veldig flink til å bake. Og Lynet Mc Queen er skikkelig vanskelig".

«Det klarer du helt sikkert, mamma», sa Lillemann og hoppet ned fra benken.

«Men husk sladding og flammer».

 


Oh, kjære vene.  Hjelp!

 

På formiddagen før guttene fra barnehagen skulle komme, skrider jeg til verket.

Jeg klipper opp kakerøre-posen og heller den i en bolle. Blander inn vann og olje og heller røra i en langpanne. So far so good.

 


Easy peasy

 

Etter 30 minutter er kaka ferdig. Og etter den har fått avkjølt seg en stund, begynner jeg pyntingen.

Lynet Mc Queen med sladding og flammer, tenker jeg og finner frem kokkos-strø, grønn kakepynt og en pose seigmenn.

Kaka ble egentlig ikke så verst, hvis jeg skal si det selv. 

 

Hvis du ser bort fra de druknede seigmennene da. Men hei, det er da alltid mye gjørme på sånne bilrace... Er det ikke det da?

 

Du ser flammene? Sant? Og ser du nøye etter, kan du se at Lynet sladder også. 

For ordens skyld, bilene er ikke spiselige. De kjøpte jeg på lekebutikken. 

 



Og Lillemann? Han var storfornøyd, han. Igjen. Og stolt av mammaen sin som hadde bakt verdens kuleste kake.

 



Ja, ja. Alle skal få! (Sa en stolt mamma)

 

PS: For flere oppdateringer om min manglende bakeevne, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.


Du mista meg, mamma

Unnskyld, gutten min. Unnskyld for at jeg mista deg. Jeg beklager. Jeg er verdens dårligste mamma.

 


Dårlig, skamfull mamma.



 

Vi var på Teknisk Museum i helgen. Mannen måtte ut et ærend, og jeg ble plutselig alene med en treåring og en snart femåring. I en hel time!

Jeg klarte å holde troppene samlet, så vidt, helt til vi kom opp i andre etasje og til telefonene. Da løp treåringen den ene veien, og snart femåringen den andre. Ikke det at de ikke hadde gjort det før, men denne gangen løp treåringen så langt, at da jeg endelig fikk tak i henne, var snart femåringen borte. Søkk vekk.

Vi lette og vi lette og vi lette.

Vi gikk fram og tilbake. Jeg først, med et godt tak rundt Lillesøsters håndledd. Først gikk vi hele etasjen fram og tilbake flere ganger. Så begynte vi å bevege oss nedover.

Etter en stund kom det et høyt "pling plong" over høyttalerne. Nå har han kommet seg ned til informasjonen, tenkte jeg og gikk mot trappene.

«Vi etterlyser en mamma. Kan Marte komme til resepsjonen for å hente sin sønn.»

Og ganske riktig. Der nede fant jeg en gråtkvalt gutt med røde øyne.  

«Du mista meg, mamma», hikstet han inn i håret mitt. «Du mista meg».

Vi satt oss ned og den lille rømlingen fikk ikke to is på rappen.

Det tok ikke lang tid før han var på beina igjen og løp rundt i gangene som en virvelvind.

«Se her da, mamma. Se på denne da, mamma. Se på disse, da».

Men resten av dagen, og hele dagen etter, så han på meg med de store, blå øynene sine med jevne mellomrom, og sa med så trist og klandrende stemme som bare en snart femåring kan: «Du mista meg, du mamma. Du mista meg».

For å lette min samvittighet, fikk han prompeslim fra butikken ved informasjonen, to is til, en pølse, en Kvikk Lunsj og en eske pastiller på bilturen hjem, pannekaker til kveldsmat og pannekaker til middag dagen etter, ekstra lang barne-tv, forsinket leggetid, soving i Spidermann-kostyme, nytt sengetøy fordi han ville ligge i Avengers-sengetøyet, selv om det eksisterende bare hadde ligget på i tre dager, en hel time med puslespill og fargelegging sammen med meg og diverse andre goder.

 




Hver gang han ikke fikk viljen sin, dro han frem det blå blikket og den klandrende stemmen. Likeså hver gang han ville ha noe.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa unnskyld, selv om jeg inni meg tenkte at det var vel egentlig like mye hans skyld.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ga han en god klem, kysset han på pannen og beklagde, selv om jeg etter hvert skjønte at han utnyttet situasjonen til det fulle, og at han nok egentlig hadde kommet over sjokket og neppe ville få noen alvorlige senskader av episoden.

Han er en fornuftig og meget selvstendig liten gutt, så jeg tror tvert imot han vokste litt på denne opplevelsen.

Nå er han så stolt av den, at han forteller den til alle han møter.

Men han begynner alltid historien slik:

«Vet du hva? Mamma mistet meg da vi var i Oslo. Hun mistet meg!»

Har du mistet barna noen gang?

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram

 

 

   
.

Man må vokte seg vel

Det gjelder å vokte seg. Det skal ikke mer enn én gang til, så er det gjort.

 




 

Barn tar som kjent etter oss voksne. De gjør som vi gjør, ikke som vi sier. Jeg har gang på gang gått på denne smellen. Og jeg kommer helt sikkert til å gjøre det igjen. Mange ganger.

Men jeg prøver å skjerpe meg når barna er til stede.

 

Jeg har for eksempel sluttet å klaske mannen på rumpa i tide og utide. Fireåringen begynte å daske etter lillesøsteren sin hver gang hun gikk forbi. Hun synes ikke det var like gøy.

Jeg spruter ikke lenger vann i ansiktet til barna når vi pusser tenner. Ikke en bitte liten vanndråpe en gang. Du vet, når du holder fingrene under vannkrana og knipser pekefingeren mot tommelen slik at en bitte liten dråpe treffer barnet i panna. Nei. No more. Det endte opp i gjentakende vannkrig og klissvått bad.

 


Sånn, nå roer vi helt ned tannpussen. Ikke mer spruting av vann! 

 

Jeg viser ikke fingern til bilister som kjører feil i rundkjøringen og som skylder på meg ved å slå ut med armene og tute. Ok, nå er det ikke sånn at jeg har for vane å vise fingern til andre bilister. Men det skjedde en gang. Én gang! Jeg hadde ikke sovet skikkelig på fire måneder, og viste fingern til en dame som knyttet neven til meg i rundkjøringen. Lillemann satt i baksetet og så på meg med store øyne. «Var det sånn du gjorde til damen, mamma», sa han da vi kom hjem, og stakk langfingeren sin opp i ansiktet mitt. 

Jeg vokter meg vel for hvilke ord jeg bruker når jeg er sammen med barna, og har helt sluttet å si både fa..-ordet, fu..-ordet når jeg slår stortåa i dørkarmen. Jeg kaller ikke folk jeg leser om i nettavisene for tullinger heller. I hvert fall ikke når barna hører på.

Å prompe med armhulen har vi også gitt oss helt med her i huset. Nå har vi funnet nye selskapsleker.

For ikke å snakke om å blåse i sugerøret. Nå suger vi og drikker lørdagsbrusen.

Og apropos lørdag og lørdagsgodt, så har vi også gitt oss helt med å klistre våt vingummi rundt i ansiktet.

Jeg fant også ut at det var dumt å lære Lillemann å gurgle vann. I hvert fall så lenge han ikke klarer å la være å sprute halve munnfullen utover hele middagsbordet.

Vi kaster heller ikke gulrotbiter opp i lufta under middagen og prøver å fange dem med munnen. Det var gøy med én bit. Men det er ikke like gøy når det hagler gulrot over bordet.

 

 

Ja, man må vokte seg vel for hva man sier og gjør når man har barn. 

Det som virker som en artig liten spøk blant oss voksne, ender gjerne opp som ukontrollerte tsunamier uten slutt når barna tar etter. 

De eier jo ikke grenser!

Har du gjort noe dumt foran barna som de har plukket opp?

 

PS: For flere dumme påfunn, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Matstasjon for jenter

«Matstasjon for alle jenter!» roper jeg, men skjønner med en gang at dette var dumt. Skikkelig, skikkelig dumt.

 

 

 

For en idiotisk idé. Hvorfor i alle dager begynte jeg med dette, tenker jeg der jeg sitter ved middagsbordet.

Ungene løper forbi meg i full fart. De tar fart fra trappa opp til andre etasje, løper i full fart forbi sofaen og tv-en, inn forbi spisestua før de kaster seg ned på gulvet og sklir på knærne bort til verandadøra i andre anden av stua. Og så tilbake igjen.

Og her sitter jeg da.  Og har satt i gang en matstasjon-lek, for å få ungene til å spise opp middagen sin.

 




 

Ungene har nemlig helt sluttet å spise middag. De har helt sluttet å spise i det hele tatt. De tar kanskje én bit eller to, og så påstår de at de er mett og går fra bordet.

Og ja da, jeg vet, sånt skjer med de fleste barn. Vi har hatt perioder tidligere også, der barna ikke har spist middag. Men nå har det vært sånn i snart tre måneder. Jeg skjønner ikke hvordan de holder seg på beina en gang, så lite de spiser. De lever jo kun på brødskiver med leverpostei og kaviar.

Jeg har kjørt alle argumentene om at hvis du skal bli fotballspiller når du blir stor, er det veldig viktig at du spiser opp middagen din slik at du blir stor og sterk. Og at det bare er store barn som går med klokke, så hvis du ønsker deg klokke til jul, er det viktig at du spiser mat så du blir stor nok til å kunne gå med den. Ingen effekt. Alle triksene i boken er prøvd ut og forkastet. Barna har rett og slett sluttet og spise.

Så satt jeg her da, ved middagsbordet, etter å ha spist kyllingmiddagen min alene. Ungene løp rundt og lekte. De hadde så vidt snust på kyllingen, tatt én makaroni i munnen, og så var de mette.

 




 

Da kom jeg på den glimrende idéen med matstasjon.

Jeg trer en kald kyllingbit på gaffelen og roper med myndig stemme: «Matstasjon for alle jenter!» Lillesnuppa bråstopper.  Hun ser rart på meg.

«Matstasjon for alle jenter!» gjentar jeg og ser rundt i rommet.

«Jeg er jente», sier Lillesnuppa og harehopper bort til meg. «Er du helt sikker?» spør jeg og trekker gaffelen mot meg mens jeg skuler ned på henne. Treåringen nikker fort. «Ja, ja, ja», sier hun og åpner munnen. Jeg dytter raskt kyllingbiten inn i det lille hullet i fjeset hennes, og spidder en ny kyllingbit med gaffelen.

«Matstasjon for alle gutter! Alle gutter! Matstasjon for alle gutter».

Lillemann sladder forbi meg på knærne. Og vips, så står han også foran meg med åpen munn.

 




 

Og sånn fortsatte vi. Matstasjon for alle med blå sokker! Matstasjon for alle som liker hester! Matstasjon for alle med R i navnet sitt! Matstasjon for alle som elsker mammaen sin! (He he. Den siste likte jeg spesielt godt).

Og ungene spiste. De spiste både kylling, makaroni, gulrøtter og brokkoli. De spiste så mye at jeg var redd de skulle sprekke.

Neste dag var barna i fyr og flamme da jeg hentet dem i barnehagen.

«Kan vi leke matstasjon i dag og? Kan vi det, mamma? Vær så snill?»

Så det ble matstasjon den dagen og. Og ungene spiste. Laks, potetmos og gulrot. Og i går fikk jeg faktisk i dem hele tre poteter hver og to skiver lammesteik.

Men nå har jeg altså surret meg inn i denne matstasjon-leken. Jeg vet ikke om det er det smarteste jeg har gjort. Det føyer seg vel egentlig bare inn i rekken av idiotiske ideer jeg har av enkle løsninger i hverdagen med små barn. Men nå spiser de i hvert fall.

Flere her som har sånne lure, men mindre smarte løsninger de bruker på barna sine?

 

 

PS: For flere upedagogiske løsninger, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Sladrehank

«Mamma? Kan jeg få spille på iPaden?»

Treåringen står bak meg på kjøkkenet og åpner og lukker alle skapdørene og skuffene. Hun ser opp på meg med store, blå øyne.

 

 

 

Vi har egentlig kun spilletid mellom barnehagehentingen og middagen. Og på morgenene i helgene. Ja, og så av og til etter middagen også da, hvis jeg er ekstra sliten og vil drikke kaffen min i fred.

Denne søndagsmorgenen hadde begge barna spilt et par timer mens mannen og jeg lå og dro oss i senga.

Det ble verdens undergang da vi omsider tok fra dem spillbrettene og mobilene og kjørte den vanlige tiraden om at da vi var små, hadde vi ikke sånne dingser, og at vi faktisk var ute og lekte og bygde trehytter og hoppet strikk og sånn i helgene.

 


Da jeg var ung...osv...


 

Men så er det altså middagstid, og jeg står på kjøkkenet og koker opp potetvann mens lammesteiken koser seg i ovnen.

«Mamma? Kan jeg få spille på iPaden?»

Storebror er ute og leker, så jeg gir etter og lar henne få spille litt på iPaden.

«Men bare til middagen er ferdig», formaner jeg.

«Og bare til Storebror kommer hjem».

Jeg følger etter den lille dansende kroppen ut i stua. Hun bærer iPaden med begge hender og hopper bortover gulvet med de små føttene sine.

«Husk det, lille venn. Bare til Storebror kommer hjem!»

«Ja da, mamma», sier hun og klikker seg inn på favorittspillet.

«Og ikke si til han at du har fått lov til å spille!»

«Nei da, mamma».

 




 

Jeg går ut på kjøkkenet og fortsetter med middagen. Så stille og deilig det er i huset. Ingen unger som krangler. Ingen unger som maser. Ingen mann som spiller musikk.

En halv time senere hører jeg dunk, dunk, dunkdunkdunk på trappa. Fra gangen kommer lyden av cherroxer som blir kastet veggimellom og jakker som blir slengt på gulvet.

Jeg løper ut i stua og tar iPaden fra Lillesøster. Legger pekefingeren over leppene og blunker til henne. Hun trekker skuldrene opp mot ørene og nikker og smiler så hardt at øynene blir til to smale streker.

Dunk, dunk, dunk, dunkdunkdunk.

«Er det mat snart?» roper Lillemann i det han runder hjørnet inn til kjøkkenet.

«Ja, øyeblikk», sier jeg og stikker en gaffel i en overkokt potet.

«Jeg har spilt på Ipaden!» Lillesøster står i dørkarmen.

«Mens du var ute. Jeg fikk spille på iPaden!» sier hun og stikker en finger opp i nesa. Hun lener seg mot dørkarmen og ser forventningsfullt fra Storebror, bort på meg og til bake til Storebror.

«Har du? Mamma, har hun det? Er det sant?», sier Storebror og ser fortvilet opp på meg.

«Jah! Det har jeg», smiler Lillesøster og slentrer ut i stua igjen.

«Er det sant, mamma? Er det sant?»

«Ja, men du var jo ute og lekte, og Lillesøster kjedet seg mens jeg lagde middag. Så da fikk hun lov til å spille fem minutter på iPaden», sier jeg og er veldig glad for at Lillesøster ikke vet forskjell på fem minutter og en halv time.

«Fy søren. Fyyyy søren! Det er dårlig gjort!» roper Storebror og hopper opp og ned mens han slenger armene ned mot gulvet. «Du sa vi ikke fikk spille mer i dag. Da vil jeg også spille!»

Jeg prøver meg med at middagen er ferdig og at han fikk spille fem minutter ekstra i går, men til ingen nytte.

 




 

Jeg finner frem brettet og utsetter middagen i ti minutter. Sender Lillesøster et smalt blikk mens jeg strammer munnen og rister på hodet.

Takk skal du pokker meg ha din lille sladrehank, tenker jeg. Men Lillesøster ser meg ikke. Hun sitter på gulvet og er opptatt med å rive en pappeske fra hverandre.

Flere som har små sladrehanker i hus?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra kaoshuset, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.
.

Aldri mer bake med barna

Jeg liker egentlig ikke å bake med barna. Jeg er altfor utålmodig og vil bare få jobben gjort. Men av og til, når jeg er på skikkelig godt humør, kan sånne supermamma-tanker slå ned i hodet mitt, som for eksempel: «Nei, nå tror jeg jammen jeg skal bake litt med barna. Det blir koselig».

Og det var akkurat en sånn tanke som slo ned i helga.

Dette blir koselig. La oss bake en eplekake.

Jeg plasserte treåringen på kjøkkenbenken og fireåringen på en stol. Så fant jeg frem mel, smør, sukker og egg. En bolle, en sleiv og målebeger.

 




 

«Jeg vil helle», sier Lillemann og strekker ut hendene når jeg skal måle opp tre desiliter hvetemel.

«Nei, vet du hva. Akkurat dette må jeg gjøre», sier jeg og åpner melposen.

«Nei, jeg vil», sier Lillesøster og vifter med fingrene mot den hvite og blå melposen.

Jeg prøver igjen å forklare at akkurat oppmålingen av mel må nok jeg gjøre, at melposen er tung og at det er viktig at det blir riktig.

Lillesøster begynner å gråte, så jeg gir kjapt etter. Jeg vil ikke ødelegge den koselige bakeaktiviteten før vi har begynt. Av erfaring vet jeg at dersom jeg gir etter før den første tåren faller, kan stemningen snus relativt kjapt.

«Okei, okei, okei. Du kan få helle», sier jeg til Lillesøster og trykker melposen inn i hendene hennes.  

«Urettferdig!» roper Lillemann og sparker i skapdøra.

«Nei men slapp nå av, lille venn. Da får du helle melet oppi bollen etterpå».

Kompromiss akseptert. Krise avverget.

Lillesøster heller mel. Tre desiliter i målebegeret og tre desiliter på kjøkkenbenken. Lillemann heller melet fra målebegeret og opp i bollen.

«Jeg vil røre, sier Lillemann og strekker seg opp på tå for å se ned i bollen. Klok av skade, finner jeg frem to rørespader. En til hver. Så plasserer jeg bollen mellom dem, og ber de være litt forsiktig når de rører så ikke melet spruter utover.

Siden de drar i bollen fra hver sin retning, og ikke blir enig om hvor midten er, rører de så hardt at melet spruter ut over hele kjøkkenbenken. Og gulvet.

Jeg tar fra dem bollen og børster melet på benken ned i bollen igjen. Så løfter jeg Lillemann opp på kjøkkenbenken og plasserer bollen mellom dem. Nøyaktig imellom.

«Sånn. Nå kan dere røre begge to. Ingen flytter den bollen! Og ingen krangler!» Pekefingeren min spretter opp som om den skulle hatt en springfjær festet i seg.

Men barna følger ikke med. De har sleiv-slåsskamp i bollen.

Jeg heller i litt mer mel, kanel og bakepulver.

 




 

Mens jeg finner frem eplene, tømmer Lillesøster halve posen med kanel i munnen. Hun freser og gråter og spytter vilt rundt seg. En stor, seig kanelklyse havner midt i røra. Jeg later som jeg ikke ser det, siden jeg ikke har nok mel til å begynne på nytt. Det er bare vi som skal spise kaka likevel. Tror jeg. Håper jeg...

Etter Lillemanns ansiktsuttrykk, har han hatt en finger med i spillet.

Han holder seg over munnen med begge hendene mens han prøver å holde latteren tilbake. Han ser ut som om han skal eksplodere. Ansiktet er rødt og øynene smale. Som for å holde dem på plass. Jeg mistenker de hadde sprettet ut av ansiktet hans hvis han hadde åpnet øynene.

Jeg heller vann i den lille, pesende munnen og sender Lillemann et smalt blikk. Så stapper jeg en drue inn i kanelmunnen og lukker den igjen. 

 Lillemann kjemper fortsatt mot latteren, men glemmer den kjapt når han får se druene.

Jeg setter druene mellom dem og håper de blir opptatt med dem slik at jeg kan få bake i fred. 

So much for koselig bakestund med barna!

Jeg skreller og deler opp eplene. Både druer og kanel blir fort glemt når ungene får hver sin kniv. De skjærer eplene i båter store som appelsinbåter. Lillemann skjærer seg i fingeren og farger eplebitene røde. Jeg blåser, plastrer og kaster eplene. En kanelklyse i kaka kan jeg tåle. Men blod... Der går grensa. 

Jeg sier nei tre ganger til spørsmål om de kan få være med og knekke eggene. Den fjerde gangen sier jeg: «Okei, da. Men prøv ikke å søle så mye, da». Men jeg tenker med en gang at det var en helt meningsløs uttalelse som kom på ren autopilot. For skal en treåring og en fireåring knekke egg, ja da blir det søl.

Av de fire eggene som skulle i bolla, havnet to på gulvet og en i fanget til Lillesøster. Jeg knekker de siste eggene selv til store protester.

Mens sukkeret og eggene vispes sammen av kjøkkenmaskinen, spiser barna mel fra bollen.

 






 

«Prøv ikke å søle så mye, da», sier jeg igjen på autopilot, uten egentlig å legge noe tyngde i kommandoen. Men det burde jeg kanskje ha gjort. For når eggedosisen er ferdig pisket, ser Lillesøster ut som en snømann. Og melmengden i bollen er betraktelig redusert.

Så krangler de litt om hvem som skal få smake først på eggedosisen. Lillesøster kommer uheldigvis til å klonke Lillemann i panna med tresleiven. Lillemann gråter og holder seg for panna. Jeg kjefter på Lillesøster som også begynner å gråte. Jeg gir dem to t-skjeier og ber dem forsyne seg av eggedosisen. Dobbeldipping er greit.

«Men ikke spis opp alt!», formaner jeg da det ringer på døra.

Etter å ha kjøpt to lodd for Raufoss fotball, halser jeg ut på kjøkkenet igjen for å finne ut at hele bollen med eggedosis har gått i gulvet under en dragkamp.

Siden jeg ikke har flere egg igjen, stapper jeg begge ungene i bilen, uten yttertøy, og kjører ned til nærmeste butikk. Jeg formaner dem om å sitte stille i bilen og vente mens jeg løper inn og kjøper egg og mel. Det vil de IKKE, så jeg lover dem en sjokoladeplate hver hvis de gjør som jeg sier. Det gjør de.

Vel hjemme igjen, setter jeg ungene foran tv-en med hver sin sjokolade og en pose bortgjemt potetgull jeg hadde tenkt å spise etter de hadde lagt seg.

Så lager jeg eplekake selv.

Og neste gang jeg kommer på at det helt sikkert hadde vært koselig å bake med barna, skal jeg ta frem dette blogginnlegget og lese det en gang til.

Liker du å bake med barna?

 

 PS: For flere mislykkede bakestunder, og lesestunder, og badestunder, og stunder generelt, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

Anti-morgenidyll

Jeg har tidligere avkreftet ryktene om at grunnen til at jeg skriver om vårt kaotiske småbarnsliv er fordi jeg er misunnelig på de som har rene, ryddige hus, perfekte ektemenn, slanke kropper og lykkelige sovebarn som kan sitte og leke for seg selv i timevis.

Men så har jeg tenkt litt. Og kommet frem til at det er faktisk noen jeg er litt misunnelig på.

Og det er på dere som har morgenrolige kosebarn. Dere som har barn som kommer tuslende inn i dobbeltsengen tidlig lørdag og søndag morgen, og som ligger stille, enten å koser, eller spiller eller leser eller spiser banan, eller hva de nå gjør, slik at dere foreldre får sove, eller i det minste slumre en liten time til. Før dere alle spiser en lang frokost i senga.

Ja, jeg kjenner at jeg er litt misunnelig på dere. Bitte litt. Ørlite grann.

 


To minutter etter dette bildet ble tatt, stod den ene på hodet i senga mens den andre hoppet på magen min. 

 

Når jeg sitter ved kjøkkenbordet klokken halv åtte lørdag morgen, og blar gjennom Facebook-feeden min mens barna dreper hverandre ute i stua, da kjenner jeg at jeg blir litt misunnelig. 

Jeg har som regel allerede har vært våken et par timer, og sitter der med den tredje kaffekoppen min, håret til alle retninger og med poser større enn en storhandel på Rema 1000 under øynene 

Så begynner det å poppe opp det ene bildet etter det andre, av familier som spiser lang lørdagsfrokost i senga. Bilder der de voksne leser avisa mens barna ligger på magen og spiller på iPaden eller leser Donald.

Men jeg gir aldri opp håpet om at en dag, en dag, er det jeg som kan poste et bilde av lørdagmorgen-idyll på Facebook.

Jeg forbereder meg godt. Hver eneste helg.

Kvelden i forveien rigger jeg til i stua. Jeg legger fram to bananer, en bolle popcorn, en fulladet iPad, en mobiltelefon og fjernkontrollen til tv-en.

 


Sånn skal det være. Barn som klarer seg selv, slik at mamma får sove.

 

Jeg hører de to kråkene våkne. Klokka er halv seks. De fniser og freser i sengene sine. Så hører jeg små føtter som klask, klask, klasker bortover gangen.

«Mamma! Er det morgen?»

De dytter opp soveromdøra mi så den slår i veggen.

«Nei. Gå og legg dere igjen», har jeg mest lyst til å si. Men vet av erfaring at det er helt umulig å få de fire små øyelokkene til å lukke seg rundt de fire kjempestore øynene igjen.

«Gå ut i stua», grynter jeg. «Det står popcorn der».

Fire små føtter løper ut i stua.

Jeg får sove i sirka ett kvarter ekstra før bananene er borte og popkorn-bollen tømt. Så står de i døråpningen igjen. De står ikke lenge der. De bare tar sats, for å se hvem som kan hoppe lengst opp i senga.

 




 

Fra stua synger kaptein Sabeltann «Hiv og hoi» på full guffe. Et spill plinger surt fra iPaden.

Jeg åpner Netflix på mobilen og sparker mannen ut for å hente iPaden i stua. Lar fireåringen spille uten lyd mens Lillesøster får se en lydløs episode av Teletubbies.

Men mine barn ligger ikke stille lenge av gangen. Aldri! Lillemann kan ligge maks to minutter på magen og spille, før han slenger seg rundt på ryggen, legger beina opp etter veggen og klasker en fot i ansiktet mitt.

Lillesøster kan sitte litt på kne og se på Teletubbies, men så må hun opp og hoppe litt, med mobilen i hånda. Hun tar sats, lander på rumpa og fortsetter å se på de fire, fargerike kosebamsene, som hun kaller dem, mens hun roterer rundt i senga uten å bry seg det minste om at det ligger et annet menneske der som prøver å sove.

 




 

Etter fem minutter ligger både iPaden og mobilen min på gulvet, mens ungene sitter tvers over meg og leker at jeg er en hest. Eller var det et tog?

Så kryper Lillemann under dyna for å blåse meg på magen, mens Lillesøster setter seg over hodet mitt og drar i øyelokkene mine.

Okei, det er morgen.

Jeg skrur på lyset og setter meg halvt opp i senga. Tenker litt krampaktig at dette nok skal bli en fin dag selv om klokka ikke er seks en gang, og sender mannen ut for å hente avisa.

Jeg plukker med meg en unge fra taklampa og en fra gardinene, og tusler ut på kjøkkenet.

Jeg må ha kaffe. Store mengder kaffe. Slik at jeg orker å bla forbi bildene og oppdateringene om lange, koselige lørdagsmorgener i senga.

 

Har du morgenrolige kosebarn, eller blir senga di også omgjort til en turnsal i helgene?

 

 PS: For flere antimorgenidyll-oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

Trøblete tannpuss (og hvorfor jeg egentlig skulle vært i Ghana akkurat nå)

Du skal pusse i to minutter, får vi høre. Og det er uhorvelig lenge!

 

 
Hvor mange ganger må man egentlig synge "Puss, puss, så får du en suss", før det har gått to minutter?

 

Spesielt når man allerede har brukt ti minutter på å få barna inn på badet og opp på krakken foran vasken. Og så fire minutter på å diskutere hvilken tannkrem de skal ha på.

Nei, ikke den. Den er for sterk! Nei, ikke den heller. Den er blå. Æsj, jeg kan ikke pusse med rosa Bambie-tannkrem. Jeg vil ha tiger-tannkrem. Nei, vent, jeg vil ha den med gris på. Eller er det den sterke?

Så er det å få barna til å gape. Ikke bare en gang, men gjentatte ganger gjennom tannpussen.

Til slutt lurer jeg på om de to minuttene gjelder den tiden barna tygger på tannbørsten mens du pusser også. Jeg mener, det blir jo nesten som å pusse det? Gjør det ikke?

 

 


 

En fersk undersøkelse gjennomført av Respons Analyse for Wrigleys Extra, viser at mange norske småbarnsforeldre synes det er krevende å pusse barnas tenner.

Kun fem prosent hevder de alltid pusser barnas tenner i anbefalte to minutter.

Jeg er ikke så overrasket. Og jeg er nok heller ikke av de fem prosentene som alltid pusser i to minutter.

 

 

 Ha ha. Prøv å puss tennene min nå du, mamma!


Jeg skulle forresten egentlig ha vært i Ghana nå. Jepp, akkurat nå, denne uken, skulle jeg har vært i Ghana sammen med SOS Barnebyer og Wrigley, som gir ut Extra tyggegummi.

Der skulle vi hjulpet til med å bedre barnas tannhelse, og jeg skulle dokumentere turen med tekst og bilder på Wrigleys Facebook-side.

Turen ble dessverre utsatt til våren på grunn av ebola-utbrudd. Men du kan likevel være med og hjelpe barna i Ghana.

 



I 8 uker fremover, gir Wrigley 1 øre for hver Extra tyggisbit vi nordmenn tygger, til SOS-barnebyers programmer i Ghana. Pengene går til opplæring om tannhelse og tannbørster til barn. Dessverre er ikke tilgang til tannbørste, tannkrem og kunnskaper om tannpleie en selvfølge for alle.

Ifølge WHO, lider i dag 60 til 90 prosent av alle skolebarn over hele verden av karies. Dette kan gi smertefulle infeksjoner og dårlig selvfølelse, som igjen kan føre til uteblitt skolegang.

Prosjektet ble i fjor gjennomført med SOS-barnebyer i Sverige. Beløpet som ble samlet inn utgjorde nok til å drifte en barneby i ett år, og 16.000 barn i Ghana fikk økt kunnskap om tannhelse.

 





Selv om jeg ikke kom meg til Ghana i høst, skal jeg i hvert fall tygge mye tyggegummi, og fortsette å jobbe med tannpussen til mine egne barn. 

Og har du noen gode tannbørste-tips som gjør tannpussen med barn litt enklere, del dem gjerne i kommentarfeltet.

Puss i vei!

 

 

Sykt irriterende selunger

«Sånn, nå er det leggetid», sier jeg og trykker på den lille, røde knappen på fjernkontrollen. Vi har nettopp sett filmen SOS Svartskjær. En film om smugling av narkotika og redding av seler.

 




Tv-en gir fra seg et lite sukk og går i svart. Det samme gjør ungene.

De synker sammen i sofaen, lukker øynene og sukker tungt. Jeg kan formelig se hvordan de pønsker ut en måte å utsette leggetiden på.

 

Jeg reiser meg og går ut mot badet. I det jeg runder døråpningen kan jeg se de to små trollene i stua. De ser lurt på hverandre og nikker og smiler.

Jeg finner frem to små tannbørster og tannkrem. Klemmer ut en passe stor dose på bustene som spriker i alle retninger og tenker at jeg snart må kjøpe nye tannbørster.

«Kom igjen», roper jeg ut i stua.

Men der er det helt tomt.

Plutselig dukker det opp et lite ansikt rundt hjørnet på stuebordet. Og så to små kropper. De ligger på magen og støtter seg opp på albuene.

 




 

«Mmm. Mmm. Mmm», piper de som to marsvin.

«Kom igjen, nå», sier jeg og vifter med tannbørstene.

«Ut på badet!»

Jeg setter meg på dolokket og venter. Legger fra meg tannbørstene på badebenken og legger hodet i hendene.

Hvor lang tid kan det egentlig ta og forflytte seg de ti meterne fra sofaen til badet?

«Mmm. Mmm. Mmm», piper det omsider utenfor døra.

Jeg reiser meg. Drar frem krakken foran vasken og setter på krana.

«Kom så. Pusse tann. Hvem vil være først i dag?»

Jeg klapper på krakken.

 

 

Men barna ligger på magen på badegulvet og bruker albuene til å snurre rundt seg selv.

Pip, pip, pip, med lukket munn.

 

«Kom igjen da», sier jeg og ser på klokka. Den har blitt halv åtte allerede. De skulle vært i seng nå.

«Hallo! Kom igjen. Opp på krakken!»

Fireåringen legger seg foran føttene mine og ser opp på meg med store øyne:

«Mmm. Mmm. Mmm»

«Hva Mmm. Mmm. Mmm?» sier jeg klapper på krakken igjen.

Lillemann sukker og ser oppgitt bort på lillesøsteren sin.

«Mamma. Vi er seler. Vi kan ikke snakke. Eller stå på noen krakk. Skjønner du?» Han setter albuene i gulvet og tar en runde på de hvite flisene.

«Nei, vet du hva. Akkurat det skjønner jeg ikke helt nå. Nå er det leggetid, og dere har vært altfor lenge oppe allerede. Kom igjen nå».

Jeg løfter opp den minste selen og holder henne over krakken. Beina er som spagetti. De bare synker inn under henne når jeg prøver å sette henne ned.

«Stå da», kommanderer jeg og svelger et «for pokker».

«Kom igjen».

Den lille selen piper og flakser med de små armene.

 

«Hun kan ikke stå», sier Lillemann fra gulvet.

«Hun har ikke føtter!»

Jeg sukker og legger fra meg den myke bylten på gulvet igjen.

 

 

«Vet dere hva? Hva om dere leker seler i morgen i stedet? For nå er det leggetid, og jeg er virkelig ikke i humør til å leke sel akkurat nå».

En kjapp hoderegning konkluderer med at hvis de ikke er i seng før åtte, får jeg bare to timer alenetid før jeg må begynne å tenke på å legge meg selv.

To timer er minimum! Jeg trenger de timene for meg selv på kvelden.

Vi inngår til slutt et kompromiss om at seler kan stå på kne. Og så bruker jeg fem minutter på å overtale dem om at seler også kan gape. At de også vasker hender og ansikt og skifter til pysj.

Hvis du ikke har skiftet til pysj på en sel før, kan du prøve å kle av og på en potetsekk på 15 kilo. Det er omtrent like lett.

Ett kvarter senere har begge tisset også. 

Nøyaktig ti minutter på åtte, marsjerer jeg over gangen og inn på barnas soverom. Jeg setter meg i Lillesøsters seng og roter rundt i bokkassen på gulvet.

«Hvilken bok vil dere lese i dag?» roper jeg ut på badet.

Ingen svar.

«Hallo! Kommer dere?», spør jeg og lener meg ut av senga så jeg ser inn på badet.

Der ligger det to seler, midt på gulvet og piper Mmm. Mmm. Mmm.

Jeg sukker. Lener meg tilbake i senga og vifter litt med tærne.

Så går jeg ut på badet. Jeg jager selene bortover gulvet med store håndbevegelser. Drar den lille over dørstokken og puffer den store bortover gulvet.

 




Fem minutter senere har jeg løftet dem begge oppi senga. Klokka er åtte.

Dette er siste gang vi ser SOS Svartskjær før leggetid. Egentlig er det svært lite vi kan se før leggetid. I går var ungene pusekatter etter å ha sett Postmann Pat. Det er ikke lenge siden de var fisker etter en runde med Nemo. Og vi har vært innom både løver, sommerfugler, marker, snegler og hunder. 

Fint med barn med mye fantasi, altså. Men må de ha så mye av det rett før leggetid?

PS: For flere oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram (casa_kaos)

Barn og blomster og bier og sånn

Jeg leser på Familieverden.no om hvordan man skal snakke med små barn om sex.

Hold det enkelt, råder psykolog Svein Øverland:

«Når to voksne vil kose seg sammen, kan de lage barn», holder ofte som svar på treåringens spørsmål om hvordan barn blir til. Stopp der. Ikke forvirr med detaljer. Som oftest vil dette svaret faktisk være nok, sier Øverland.

Nja, hadde det nå bare vært så enkelt.

Slik foregikk min sexsamtale med min den gang treåring:

«Mamma? Hvordan ble jeg til?»

Wops! Treåringen sitter på verandagulvet og leker med en sko. Jeg bråstopper midt i klesopphengingen, snur meg rundt med mannens våte t-skjorte i hendene og smiler.

 

 
 

«Ehm. Jo, du vet. Du var jo inne i magen min. Og så ble du født. Og sånn ble du til, vet du».

Treåringen trer skoene på hendene og labber rundt på verandaplankene. Jeg rister t-skjorten et par ganger og henger den over snora.

Jah, dette gikk jo greit, tenker jeg og griper etter en shorts i vaskebalja.

«Men mamma? Hvordan kom jeg inn i magen din da?»

Jeg sukker. Vi var ikke helt ferdig, nei. Det ante meg.

«Ehm... Ehm... Nei, altså... Det var far som puttet deg inn. Han plantet et lite frø i magen min. Og så vokste frøet og ble til en bitte liten baby. Og det var deg».

«Wow! Er det sant? Så kult! Hvor får man tak i sånne frø?»

«Nei du, det er sånne frø som man bare får tak i når man blir voksen.»

Jeg legger fra meg klesvasken og setter meg i utesofaen. Dette kan nok ta litt tid.

«Men mamma? Får jeg også sånne frø når jeg blir voksen?»

«Ja, det gjør du».

«Og så kan jeg plante de i magen til noen?»

«Ja».

«Kan jeg pante de i min egen mage?»

«Nei, du må plante det i magen til ei jente. Det er bare jenter som kan ha baby i magen».

«Æsj. Så dumt da».

«Ja».

Treåringen tar en liten pause og labber litt rundt på verandaen igjen. Så setter han seg ned, kneiser litt med nakken og ser opp.

«Men du mamma?»

«Ja, lille venn».

«Hvor får jeg kjøpt sånne frø da?»

«Alle voksne menn har sånne frø i ... ja, i tissen sin».

«Hva?»

Treåringen spretter opp.

«I tissen?»

«Ja, eller i pungen. Du vet, de to, små...greiene...som henger bak tissen din».

«Wow! Er det sant? Har jeg en liten baby i tissen min?»

«Nei, nei. Ikke nå. Når du blir stor. Du kommer til å få millioner med små frø der, som kan bli til babyer, dersom du planter dem i magen til ei jente».

«Ha ha hahaha», synger treåringen og danser rundt på gulvet.

«Jeg har babyer i tissen. Trallalla la la la».

Etter en stund stopper han opp og ser på meg.

«Har (bestevennen) i barnehagen også babyer i tissen sin?»

«Ja. Eller ikke ennå. Når han blir stor, så får han også det. Men altså, det er ikke helt riktig å si at man har babyer i tissen heller».

«Haha! Så kult! Det må jeg fortelle han i morgen!»

Noen dager senere:

«Mamma?»

«Ja, lille venn».

«Hvordan kommer babyen ut av magen da?»

«Joh, det har seg sånn at...»

«Nei vent, nå vet jeg det! Den kommer ut gjennom navlen? Ikke sant?»

«Nei, ikke helt. Den kommer faktisk ut gjennom...altså...tissen til mamma».

«Hæh?»

Treåringen bråstopper midt på stuegulvet.

«Er det sant? Gjennom tissen?»

«Ja, gjennom tissen».

«Åååååh».

Han klør seg på haka med sverdet. Så rynker han hele ansiktet i en grimase, legger seg ned på gulvet og vrir seg som en mark.

«Æsj! Tisset du meg ut?»

«Nesten, kjære deg. Nesten. Ja, man kan vel kanskje si det sånn. At jeg tisset deg ut».

«I do!!!»

Han legger seg på ryggen, drar øyenbrynene langt opp i panna og sperrer opp øynene.

«Nei, ikke i do. Man må på sykehuset for å føde en baby. Det heter forresten å føde».

«Ja, det vet jeg da, mamma. At det heter å føde, altså».

«Men du mamma?»

«Ja?»

«Putter far frøet inn i magen gjennom tissen din også da kanskje?»

Så kjære psykolog Svein Øverland. Jeg skulle så gjerne ha gjort det enkelt. Jeg skulle gjerne ha holdt meg til: «Når to voksne vil kose seg sammen, kan de lage barn».

Men det holder dessverre ikke. Ikke alltid.

Spill-sabotør

«Mamma, vil du bli med meg og spille litt?»

Fireåringen står foran meg med iPaden i hendene. Nei-et ligger på tunga. Men jeg ombestemmer meg før det kommer ut.

«Okei, Lillemann. La oss spille».

 




 

Vi setter oss godt til rette i sofaen. Blir enig om et skatespill og trykker oss inn.

«Jeg begynner», slår Lillemann fast og legger iPaden på fanget.

Han manøvrer seg lett nedover den bratte bakken. Tar både høyre- og venstresvingene uten å kjøre av veien og krysser målstreken som den ubestridte vinner.

«Kult! Veldig bra», sier jeg oppriktig imponert og flytter iPaden over på mitt fang.

«Min tur».

Jeg velger en skater som likner litt på meg, finner en bane som er passe vanskelig og setter utfor.

«Nei, nei. Du trenger ikke bremse for den svingen der», sier Lillemann i det jeg prøver å komme meg gjennom en krapp venstresving med tornebusker i veikanten.

«Nå kommer du snart til en slette. Da må du bare gasse på», sier han fra sidelinjen. Han har satt seg opp på kne nå.

«Og nå kommer det snart tre tette svinger!» Nå henger han over skulderen min.

«Kom igjen nå, mamma! Kjør på! Du kan klare det!»

 


Kom igjen, mamma!

 

Jeg kommer i mål som andremann og er veldig fornøyd med det.

Lillemanns tur. Han velger en passe vanskelig bane, og kjører igjen inn til en suveren førsteplass.

Min tur igjen.

«Jeg kan finne en kul bane til deg, jeg», sier han og taster seg inn på alternativene.

«Se her, denne er passe for deg vettu, mamma». Han gir meg motvillig brettet.

«Men vet du hva? Det er et par litt vanskelige svinger på begynnelsen. Jeg kan kjøre de for deg, jeg. Så får du iPaden etterpå».

Og før jeg vet ordet av det, sitter han og spiller. Etter de tre første svingene, prøver jeg å ta brettet tilbake. Men Lillemann snur seg unna med blikket festet til den svarte veien på skjermen.

«Vent! Jeg skal bare...»

Og der var han i mål. På nok en førsteplass.

«Hey, mamma! Jeg vant for deg, jeg», sier han og gir meg håndflaten til en high five.

«Min tur», roper han entusiastisk og har allerede satt utfor den største bakken.

«Skal jeg hjelpe deg litt denne gangen også» spør han når han er ferdig.

«Nei, ellers takk», sier jeg. «Nå vil jeg gjerne kjøre selv».

«Men se her, jeg skal bare finne en grisetøff bane til deg. Denne her vettu. Denne er sååååå kul. Kjør på, mamma!»

Han gir meg motvillig brettet.

Etter den første bakken, ramler jeg i en sving. Jeg reiser meg opp og prøver igjen. Nok et fall. Lillemann griper om iPaden med begge hender og drar den til seg.

«Se her. Jeg skal hjelpe deg».

«Nei, jeg vil gjerne prøve selv», sier jeg og drar iPaden tilbake. Men Lillemann slipper ikke, og har allerede satt utfor bakken. Han runder svingen på første forsøk.

«Sånn, nå vil jeg gjerne kjøre resten selv», sier jeg. Lillemann svarer ikke. Han sitter med tungen ut av den venstre munnviken og fullfører banen på rekordtid.

«Min tur igjen!» roper han entusiastisk og innkasserer enda en førstepris.

«Du mamma. Skal vi spille tre ganger hver kanskje?» sier han og er allerede i gang med neste spill.

 


Når var det egentlig min tur?

 

«Jah, hvorfor ikke», sukker jeg og legger beina på bordet.

Etter tre spill legger Lillemann seg på magen i sofaen med beina på fanget mitt. Han sparker meg i låret hver gang han gir fart på skateboardtet. Han er i gang med runde fire. Og like etterpå runde fem.

Jess, det er så gøy å spille med barna. Virkelig kvalitetstid.

Liker du å spille med barn?

En hyllest til aleneforeldre

«Hva? Skal du være borte hele helgen?» Jeg ser forskrekket opp på mannen.

«Ja, hele helgen. Men det visste du da», sier han og drar bagen etter seg ut i gangen.

 


Hva? Skal du være borte hele helgen? Som i hele helgen?

Jo da, jeg har visst en stund at mannen skulle bort i helgen. Men jeg tenkte noe sånt som fra fredag ettermiddag til søndag formiddag. Ikke fra tidig fredag morgen til langt ut på søndagsnatta.

Men okei. Dette skal jeg klare. Jeg er ikke ofte alene med barna i helgene. En ukedag i ny og ne, ja. Men da er det sju timer med barnehage. En hel helg er verre.

Fredagen gikk egentlig greit. Eller...vi hadde våre episoder med Lego-kasting, grining, småkrangling og «vilikke» etter barnehagen denne dagen også. Men alt i alt gikk det greit.

Lørdag morgen klokka halv seks, blir sengen min forvandlet til en gymsal. Det er da jeg begynner å savne mannen for alvor. Han er nemlig den som står opp med barna på disse umenneskelige tidene.  Hver dag. Ja hver eneste dag, ukedag som helg, står mannen opp med kråkene, som regel før klokka seks.

 


Våre unger er dessverre ikke sånne unger som kan ligge stille i sengen og spille eller se på film mens vi voksne kan ligge og dra oss en time til. 

 

Jeg tusler inn på badet og lukker døra bak meg. Skrur på dusjen og stiller meg under det varme vannet.

«Mamma? Hvor er bilen til bilbanen?»

Fireåringen river dusjforhenget til side så jeg skvetter og velter hylla med såpe og barberhøvler.   

«Jeg vet ikke. Mamma dusjer nå. Jeg kan hjelpe deg når jeg er ferdig», sier jeg og røsker i dusjforhenget.

«Og lukk igjen døra etter deg!» roper jeg akkurat i det de små føttene tramper ut i gangen. Uten å lukke igjen døra.

Døra blir revet opp seks ganger til før jeg er ferdig i dusjen. Spørsmål om hvor dukkevogna er, om det er sjokoladepålegg til frokost i dag, hvor katten er og hvor mange år jeg er, er sånne spørsmål som absolutt ikke kan vente i fem minutter. Og hver gang glemmer de å lukke igjen døra etter seg, så rommet blir iskaldt.

Under frokosten finner jeg riktig pålegg til ungene som ombestemmer seg minst fem ganger før de er fornøyd, smører og deler brødskiver på riktig måte (fireåringen vil ha den delt i to på skrå, treåringen i fire), heller i melk, tørker opp melk, heller i mer melk, blåser på fingre som blir klemt, finner plaster, jager katten ned fra bordet, stopper en krangel om hvem som har størst teskje, tørker rødbetsaft ut av øyet på en hylskrikende unge og skreller to appelsiner som de ikke ville ha likevel. Jeg får ikke spist selv før ungene er ferdig og har gått fra bordet.

 


Puh!

 

Jeg bruker en hel time på å rydde av bordet, fordi jeg blir avbrutt av en som sitter på do og som trenger hjelp til å tørke og en som sitter fast i klatrestativet og trenger hjelp til å komme ned. I tillegg må jeg mekle i nok en krangel, denne gangen om hvor gamle de er (Nei, slapp nå av lillesøster, du er tre år, ikke to. Ikke bry deg om hva Lillemann sier), plastre nok en finger, tørke opp spy etter katten, skru ned volumet på det rosa keyboardet og tørke opp innholdet fra en full potte som har veltet.

Jeg skal ikke en gang gå inn på hvordan tannpussen og påkledningen forløp, men jeg kan si så mye som at det tok noen timer og at de timene inneholdt både krangling, kjefting, grining, sukking, bestikkelser og trusler.

 


Ikke sett deg fast nå!

 

Endelig sitter vi i bilen alle tre, på vei til biblioteket. Lillesuppa sovner ett minutt før vi er fremme. Hun er passe sur når jeg vekker henne, og jeg må bære henne inn i øsende regnvær. Vel inne finner vi noen bøker, setter oss godt til rette i hula og leser.

Etter to sider, må Lillesnuppa på do.

«Vil du bare vente her?» spør jeg Lillemann. Men nei, det vil han ikke.

Alle tre, ut i gangen, gjennom kafeen de holder på å pusse opp og inn på do.

Tilbake i hula. Etter to nye sider, må Lillemann tisse. Ut igjen, alle tre. Inn på do.

Tilbake i hula.

«Jeg må bæsje!» Tilbake til doen. Ny krangel da Lillesnuppa slår av lyset gjentatte ganger, og jeg slår det på igjen like mange ganger, mens Lillemann sitter på do. Lillemann truer til slutt med at han ikke vil være storebroren hennes lenger hvis hun holder på sånn.

Lillesøster blir kjempelei seg og begynner å grine. Jeg trøster med den ene hånden mens jeg tørker bæsj og vasker hender med den andre hånden.

Vi kommer oss ut i bilen igjen med en ny bunke bøker. Barna krangler om hvem som skal bære nettet med bøkene hele veien til bilen. Jeg later som de ikke er mine barn. 

Vi setter snuta mot Gjøvik og kjøpesenteret. Vi skal på ToysRus og bytte en defekt sykkelhjelm. Bilturen tar en liten halvtime, og begge ungene sovner ti minutter før vi er fremme.

Det er ingen parkeringsplasser ledig i parkeringshuset, så vi må stå på taket, lengst unna inngangsdøra. Det sprutregner, og jeg må bære begge barna inn.  16 kilo på den ene hofta og 11 på den andre.

Vi får byttet hjelmen men barna blir passe grinete når de til slutt skjønner at vi ikke skal kjøpe noe som helst.

Lillemann gjør noe han ikke har gjort på to år. Han legger seg ned utenfor butikken og hyler. Flaut. Jeg bærer de 16 kiloene ut i bilen igjen, mens jeg drar treåringen etter meg.

«Du lovde vi skulle kjøpe is», hyler Lillemann på vei gjennom regnet mot bilen.

«Ja, men jeg kjøper ikke is når du holder på sånn», svarer jeg og kjenner med ett hvor sulten jeg egentlig er. Det begynner å bli lenge siden frokost.

Og da kommer plutselig Lillesøster på at jeg lovet dem is.

«Men jeg vil ha is! Jeg holder ikke på sånn», roper hun mens regnet siler nedover ansiktet. Det er umulig å se hva som er tårer og hva som er regn.

Jeg dytter dem begge inn i bilen, spenner de fast og sender en stygg tanke til mannen som sitter i sola i Tromsø og koser seg på jobb.

Så må vi handle. Vi bruker vanligvis å storhandle hver mandag. Men denne uka hadde jeg vært syk, og mannen hadde jobbet så mye at vi ikke fikk tid til det.

Jeg prøver å overtale barna til å vente i bilen mens jeg går inn i butikken, men det er ikke snakk om.

Barna krangler om hvem som skal sitte i selve handlevogna og hvem som skal sitte i setet. Krangelen varer gjennom hele butikken.

 


Tar kurven, jeg.

 

Så må vi på Europris og handle lørdagsgodt. For det er bare der de har sånne lange, feite geleslanger som barna elsker. Ingen lørdag uten slanger.

Jeg prøver igjen å få barna til å vente i bilen, men det kan jeg bare glemme.

Hadde mannen vært hjemme nå, hadde jeg dratt hjem med barna og tatt handleturen alene. Jeg begynner plutselig å tenke på de som aldri  har noen hjemme som kan passe på barna slik at de får handlet alene.

De som har det sånn som dette hver eneste dag, hver eneste helg. Som ikke har noen som kan stå opp med barna om morgenen, så de av og til får sove litt lenger. De som ikke har noen å dele husarbeidet med, som ikke har noen å diskutere barneoppdragelse med og som aldri har noen som kan hjelpe til med å bære ungen når det sprutregner og bilen står parkert helt i andre enden av parkeringsplassen. 

Når vi kommer hjem er jeg helt utslitt. Og klokka er bare to! Det er tid for middag, og jeg skal ikke en gang gå inn på hvordan den forløp. Ei heller resten av dagen. Eller søndagen.

 

Utslitt!

 

Kjære alle aleneforeldre. Hvordan klarer dere det? Jeg bøyer meg i bæsjebleia for dere. Jeg overlever så vidt en helg alene med barna. Dere gjør dette hele tiden. Jeg er fra meg av beundring. Respekt!

 

PS: Hvis du trenger litt trøst i hverdagen, enten du er aleneforeldre eller ikke, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram (casa_kaos)

Ingen lekevåpen i mitt hus! (Yeah right...)

Jeg trenger bare å kaste et kjapt blikk på mannen min over bordet før jeg skjønner at han tenker akkurat det samme som meg.

Den lille gutten ved siden av oss i parken løper rundt med lekepistolen sin og roper pang, pang, pang. Han sikter på moren sin, trekker av og hopper to ganger mens han roper pang igjen. Så løper han videre.

 

 

Foto fra Flickr woodleywonderworks

  

Moren registrerer det ikke en gang.

Jeg rister på hodet, drar det ene øyebrynet opp i pannen og kikker ned på den store magen min.

Nei, vet du hva. Sånn får ikke min sønn holde på. Sverd, pistoler, gevær og andre lekevåpen skal ikke inn i mitt hus! Våpen er ikke leketøy.

Skammelig, tenker jeg og skuler bort på moren ved siden av meg.

Skammelig.

 


Min ufødte sønn skal få en oppvekst uten lekevåpen.

 

Fire år senere, ligger jeg på alle fire under spisebordet og plukker opp gulrotbiter etter middagens gulrotkrig. Treåringen står og hyler ved siden av meg. Tårene spretter ut av øynene hennes mens hun peker febrilsk rundt seg og roper noe om at katten ikke vil gå på planken.  

Fireåringen spinner rundt i stua med ninja-skilpadden Rafaels røde maske over øynene. I hendene holder han to gigantiske plastgafler (eller hva det nå skal forestille).

 




 

«Ninja, ninja, ninja turtles», synger han av full hals mens han løper opp i sofaen, tar snarveien over stuebordet, tramper halvveis opp i trappen og tar gelenderet ned.

«Ninja power!»

Jeg rygger ut med hendene fulle av gulrot og et par andre udefinerbare grønnsaker som har ligget så lenge under bordet at det er helt umulig å se hvilken form og farge de har hatt opprinnelig.

Jeg slår hodet i bordkanten på vei opp, kveler et veldig stygt ord, snubler i en planke på vei ut på kjøkkenet og holder på å tråkke på katten som har søkt tilflukt i hjørnet ved kjøleskapet.

Jeg plukker opp Lillesnuppa og setter meg på kjøkkenbenken. Trekker pusten og teller til ti.

Forbi meg suser Lillemann. Nå har han byttet ut gaflene med et sverd.

Han legger den ene hånden bak på ryggen, retter sverdet mot oss og hinker sidelengs fremover.

«Hvis jeg ikke får skatten, så moser jeg trynet ditt», roper han av full hals mens han kniper sammen øynene, snurper munnen til en tynn strek og vifter med sverdet under nesa til Lillesnuppa.

(Takk til Harriet i «Jul i svingen» for den der mose-trynet-ditt-frasen).

 


Hvordan skal det gå med deg, lille gutten min? Er du dømt til et liv bak murene fordi mammaen din lot deg leke med våpen som barn?

 

Lillesnuppa spreller med strømpebukse-beina og vil ned. Snart løper de rundt med hvert sitt sverd og veksler mellom å rope «Ninja power» og «Hiv og hoy».

Hva var det egentlig som skjedde? Hvor ble det av "ingen lekevåpen i mitt hus"?

De første par årene gikk det ganske bra. Men så snart Lillemann rundet to år, begynte han å se opp til alle disse mer eller mindre supre heltene. Vi har vært gjennom både Spiderman, Batman, Hulken, Captain America, Iron man, Superman, Kaptein Sabeltann og nå er det altså Ninja Turtles.

Selv om han ikke fikk sverd av oss, fant han fort pinner, kosteskaft eller en del av bilbanen som gjorde samme nytten.

Pistoler bygde han av Lego.

Og sakte men sikkert snek det seg inn både plastsverd, gigantiske skilpaddegafler og andre lekevåpen inn i huset. 

Og nå har jeg gitt opp. Jeg vet rett og slett ikke om det er mulig å holde barn unna lekevåpen.

 


If you can't beat them, join them.

 

Jeg kan i hvert fall krysse av for nok et prinsipp som har gått rett ned i vasken.

Hva synes du om barn og lekevåpen? 

 

PS: For flere pedagogisk ukorrekte oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller Instagram. (casa_kaos)

Mine ufordragelige barn

Mine to håpefulle har blitt diskutert over det ganske nett i helga. Etter jeg la ut innlegget: Er det greit å kjefte på andres barn? har diskusjonene gått heftig både på blogger, i sosiale medier og ikke minst på mammaforumene.

Jeg kom nemlig til å skrive at her hos oss er det lov å hoppe i sofaen og turne i gardinene. Ja, også skrev jeg at under middagen er spagettien slanger, vannglassene badebasseng for bestikket, og ketsjupen promper.

I tillegg tar vi gjerne en liten sang, holder takten med gaffel og kniv mot bordplaten og vi snakker med mat i munnen. (Vis meg den treåringen som ikke snakker med mat i munnen da dere). Og blir man veldig ivrig, er det helt greit å stå på stolen.

 


Nei, fy så ufordragelig. Dette er jo helt grusomt!

 

Jeg kom mer eller mindre ufrivillig over noen av disse diskusjonene der mødre ristet på hodet, tok seg sjokkert til pannen og kappet om å rope høyest at Kaos-ungene, ja fytti katta for noen ufordragelige barn de må være.

 


Fra Klikk - Barn i magen

 

Og da blir jeg litt overrasket. Synes dere virkelig barna mine er uoppdragne og ufordragelige på grunn av det jeg skrev i det innlegget? For det er jo ingen ting! Det er jo bare en liten flis av hverdagen vår.

Da skulle dere nemlig sett dem når de bader sammen. De hopper og plasker og spruter på hverandre så hele badegulvet blir helt vått. Ja, av og til spruter de så langt at jeg til og med må dra over speilet over vasken etterpå.

Og hva hadde dere sagt mon tro, dersom jeg hadde fortalt om den lørdagsmorgenen da jeg stod opp litt seint, og ungene hadde kjedet seg litt for lenge, og dette var synet som møtte meg da jeg kom inn i stua:

 


Gisp! Så grusomt! 

 

Og hva hadde dere tenkt hvis dere hadde visst at vi ikke bare hopper i sofaen, vi har putekrig også! Og vet dere hva? En kveld fant jeg til og med tre sofaputer ute på trampolinen!

Tenk om dere hadde sett oss når vi spiser sen helgefrokost. Når fireåringen leker prinsesse Leia med to halve rundstykker over hvert øre. Og treåringen, i et ubevoktet øyeblikk, dypper fingeren ned i Nugattien og stikker den sjokoladekledde fingeren inn i munnen. Følger vi ikke med, dipper hun gjerne fingeren en gang til også.

 


Oj da. Treåringen spiser laks med tærne. Ja ja, hvis det er eneste måten å få i henne fisk, så hvorfor ikke? Tærne kan da vaskes.


Hos oss er det også lov å være så sint at man kaster ting (helst myke) veggimellom. Og det er greit å slå i sofaputene så hard man bare kan. Her er det lov å vise at man er både sint og sur og irritert. Få det ut. Sitt for all del ikke inne med det.

Mange har reagert på at jeg skrev i innlegget at barna mine ikke trenger komme å spise middag hvis de ikke vil. Og at de kan forlate bordet når de ønsker. Har dere tenkt på at dette kanskje ikke er et stort problem hos oss? At i ni av ti tilfeller kommer de og setter seg sammen med oss så snart maten står på bordet. Og sitter helt til alle er ferdige med å spise. Hvorfor lage regler og tvang ut av ting som fungerer så godt uten?

Men det dere ikke vet. Er at en dag, for rundt to uker siden, så ville ikke treåringen komme å spise middag. Og vet dere hva hun gjorde da? Hun klatret opp på kjøkkenbenken og tok seg en tomat! Helt grusomt!

 

Noen mener dette er en beskrivelse av to uoppdragne, ufordragelige og ufyselige barn.

Jeg ser to helt normale, kreative, utrolig morsomme små barn fulle av liv, latter og temperament. Alltid med et lurt smil i munnviken. To aktive barn som ikke liker å sitte stille. To barn som hopper og danser og synger og ler med utestemme inne.

 


Kuleste barna i gata. Helt objektivt sett, selvfølgelig. 

 

Akkurat sånn vi liker det. Akkurat sånn vi vil ha det.

 

//For flere ufordragelige oppdateringer, følg oss gjerne på Facebook (casakaos) og Instagram (casa_kaos)

Se på meg, mamma!

Lillemann: Mamma, se. Mamma! Se! Se på meg.

Meg: Ja, mamma ser. Å, så flink du er til å balansere på fortauskanten. Kjempeflink, gutten min.

Lillemann: Se nå, mamma. Se på meg nå.

Meg: Wow, så høyt du hopper. Det var jo kjempehøyt. Stilig!

 




 

Lillemann: Se nå da. Se på meg nå.

Meg: Oj, ja se på deg. Du går baklengs.

Lillemann: Mamma! Se, mamma. Se hva jeg gjør!

Meg: Ja, vent litt, gutten min. Mamma skal bare snakke ferdig med pappa.

Lillemann: Nei, nå! Se nå, mamma. SE!

Meg: ...

Lillemann: MAMMA!

Meg: Ja, hva er det vennen?

Lillemann: Se, jeg løper. Jeg løper fort!

Meg: Oj, kjempefort.

Lillemann: Se nå da, mamma.

Meg: Mhmm. Jeg ser.

Lillemann: Nei, du ser ikke. Se ordentlig!

Meg: Åja, ja nå seg jeg ordentlig. Ehm, hva gjør du egentlig?

Lillemann: Se, jeg står på tå.

Meg: Ja, nå ser jeg det. Du står på tå. Kult.

Lillemann: Mamma!

Meg: Mhmm.

Lillemann: Mamma, se da!

Meg: Ja, jeg ser.

Lillemann: Nei, du ser ikke. MAMMA!

Meg: Ja, ja, ja. Jeg ser. Hva er det for noe, lille venn?

Lillemann: Se på meg. Jeg gjør sånn.

Meg: Oj, ja du...ehm...bøyer deg ned og tar på skoen din? Fantastisk.

Lillemann: Se nå da, mamma.

Lillemann: Mamma! MAMMA! Mamma? Hallo, mamma?

Lillemann: Hvor ble du av, mamma?

 

Sengegaloppen

Det begynner bra. Vi legger barna klokka sju. Eller...vi har intensjoner om å legge barna klokka sju. Men den blir som regel både halv åtte og åtte. Halv ni, ni i helgene. Og nå i ferien til og med ti.

Men det begynner uansett bra.

 


God natt. Sov godt. 

 

Barna legges på rommet de deler, i dobbeltsenga si, og sovner der.

Mannen og jeg legger oss i elleve-tiden. Eller halv to... Det kommer litt an på. Når jeg tenker etter, blir klokka oftere nærmere halv to enn elleve. 

Vi rekker som regel ikke å sovne en gang før Lillesnuppa kommer tuslende inn på rommet vårt og krever sin plass i dobbeltsenga. Gjerne med en gedigen bamse på slep.

 


Her kommer jeg og Spidermann. 

 

Hun skal alltid ligge imellom oss. Og hun vil ikke ha dyne. Vi har dobbeltdyne.

Vi slokker lyset og sovner alle sammen. Da kommer Lillemann inn. Han vil også ligge imellom.

Mannen og jeg ligger musestille til begge ungene har sovnet, før mannen tusler ut på rommet til ungene og legger seg i reservesenga der. Den står klar. Ferdig oppredd.

Jeg våkner som regel en time senere, av at begge ungene ligger på tvers, og jeg selv vipper faretruende nær sengekanten.

Jeg flytter dem forsiktig slik at de ligger i riktig retning. Jeg rekker akkurat å sovne igjen før Lillesnuppa plasserer en klam hånd på panna mi og rugger hodet mitt fram og tilbake.

«Hvor er far?»

«Han ligger inne på rommet deres» , sier jeg på autopilot.

Lillesuppa klatrer ned fra sengen vår, helst over storebroren, og tusler ut til sitt eget rom for å sove der.

Lillemann våkner en halvtime senere.

«Hvor er Lillesøster?»

Han klarer ikke sove uten henne.

«Hun sover på rommet deres sammen med far», sier jeg. Fortsatt på autopilot.

En gang skal jeg svare at hun har gått om bord i et romskip retning månen.  Eller at hun er ute og går tur med hunden. Men foreløpig har jeg vært altfor trøtt på denne tiden av døgnet.

Lillemann sklir ned fra sengen og tusler inn til seg selv.

Like etter kommer mannen tilbake til vårt soverom. Begge ungene hadde lagt seg i reservesenga sammen med han, og det ble visst litt trangt.

En time senere kommer Lillesnuppa inn igjen. Hun har glemt bamsen sin i senga vår. Hun krabber opp, finner bamsen og legger seg mellom oss. Så sparker hun av seg dobbeltdyna, så både mannen og jeg blir liggende med dyne kun på den ene siden, og sovner igjen.

 


Flytt dere. Her kommer vi!

 

Tjue minutter senere tar en klam hånd tak i kinnet mitt, og drar ansiktet mitt bakover.

«Snu deg, mamma», sier en tynn stemme.

Jeg snur meg rundt og får et bittelite ansikt tett i tett mot mitt eget. Jeg prøver å puste i takt med dette lille ansiktet, så jeg slipper å puste inn pusten hennes, men hun puster så fort, at jeg blir helt svimmel.

Jeg venter til hun har sovnet, og snur meg rundt igjen. Den lille klamme hånden er der igjen umiddelbart, og drar ansiktet mitt mot seg. Jeg ligger igjen våken og venter til hun har sovnet. Så venter jeg litt til, og snur meg rundt.

Men jeg får ikke sove, for mannen snorker. Jeg sparker borti han, og på det sjuende sparket, grynter han, mumler ett eller annet og labber inn til barnerommet igjen.

Akkurat i det sola gryr, kommer Lillemann inn og lurer på hvor lillesøster er.

Jeg myser mot mobilen. Klokka er fem.

Er jeg riktig heldig, sovner Lillemann, og vi får en liten time, kanskje to, til. Men hvis jeg hoster, må på do, nyser, knirker i senga i det jeg strekker meg etter mobilen, eller drar litt i dyna, så kan du banne på at det er morgen.

 


Trøtt! Gleder meg til vi får ha senga vår for oss selv. 

 

Flere som har sånne nattevandrere?

 

Aldri fornøyd

«En gang til, mamma! En gang til!»

 

Jeg ramler ut av trampolina mens jeg hiver etter pusten.

«Nei, nå-må-mamma-slappe-av-litt», peser jeg og krabber opp på verandaen.

 




 

Den siste halvtimen har jeg lekt hest, Star Wars og maursluker på trampolina. Dagens trim.

«Det er dårlig gjort!» roper fireåringen og ser på meg gjennom nettet med strekmunn og rynkepanne.

«Du er skikkelig dum!» roper treåringen og slenger armene hardt ned langs siden så hun gynger opp og ned flere ganger.

Jeg, dum? Jeg får lyst til å be dem klappe igjen begge to. Jeg har da faktisk lekt med dem i en halv time!

Begge ungene kommer slengende opp på verandaen. De drar meg i armene og sutresnakker.

«Kom igjen da, mamma. En gang til!»

Når de skjønner at mamma ikke er til å rikke, begynner de å trampe i gulvet med knyttede never.

«Det er dårlig gjort!» roper de og slenger ut underleppa.

Det er jo ikke det. Det er jo alt annet enn dårlig gjort.

Men har man først gitt barna lillefingeren, skal de ha hele hånda. I deres verden er det ikke noe som heter bare litt. Eller bare smake. Eller én gang. Det er full pupp eller ingen ting.

 


Jeg kan bli med og lese litt men så må dere finne på noe selv. 

 

Ja, jeg kan bli med å sparke litt fotball, men så skal jeg ha meg en kaffekopp. Glem det. Det er ikke noe som heter litt fotball.

Ja, du kan få litt popcorn selv om det er torsdag, men bare litt. Ja, særlig. Når de har spist opp det lille de fikk, kommer de til å mase til du har gitt dem hele posen.  

Ja, vi kan se litt på film, men bare frem til der dinosauren kommer. Så er det badetid. Ha ha, ja, visst. Det blir ikke no bading før hele filmen er ferdig.

Her er det alt eller ingen ting, ja eller nei, svart eller hvitt. Ingen nyanser.

Og på mandag begynner vi fire uker sommerferie uten barnehage.

Jippi!

Har du begynt ferien? Og går det bra?

 

 

Spinnville unger og lat sommer

Jo da, visst har jeg idyllisert den late sommerferien. Ferien med dager der man bare slenger rundt, helt uten mål og mening.

Dager der du lar ungene få henge etter deg mens du klipper gresset. Der du lar barna få kjede seg. Finne på ting selv. Eventuelt bli med og vaske bilen.

Les: Slapp av! det er sommer.

Jo da, visst er det deilig med sånne dager? Hvis ungene er noen lunde harmoniske!

 

Spinnvill!

 

For det vil komme dager der ungene er helt spinnville. Dager der de henger etter deg og maser og krangler fra de åpner gluggene klokka fem på morgenen til de lukker de igjen altfor sent klokka åtte på kvelden.

Dager der du blir vekket klokka fem av barn som nekter å sove mer. Barn som nekter å ligge stille i senga di og kose eller spille på nettbrett et par timer, slik at du kan få lukket øynene bare litt til før du opp og møte verden.

Dager der ungene kaster mat på hverandre under frokosten, velter melkeglasset utover bordet og bestiller den ene brødskiva etter den andre med forskjellig pålegg uten å spise opp.

Dager der de nekter å sitte stille foran tv-en, selv om du setter på yndlingsfilmen og gir dem både popcorn og sjokolade til frokost.

Dager du ikke får dusjet en gang fordi barna har bestemt seg for å mase om alt mulig, kaste leker på hverandre, gi hverandre kuler i hodet, gråte, trenge plaster og trøst og din oppmerksomhet hele tiden.

Dager der det å kjede seg betyr å rive ut alle klærne fra klesskapet og kaste dem rundt i rommet. 

 


Eller å kaste alle sofaputene utover hele stua og hoppe rundt og rope nonstop med høy utestemme: BUUUÆÆÆÆÆUUUUUÆÆÆÆÆÆ!!!

 

 

Dager der det å kjede seg betyr å henge etter foreldrene og mase, mase, mase. Mase om is, mase om når det skal slutte å regne, mase om å få se på tv når du akkurat har slått av tv-en fordi de ikke gidder å se på tv, mase om dere skal finne på noe snart, om de kan få bade, om dere kan besøke Kaptein Sabeltann, om dere ikke skal bytte farge på huset for hvitt er så bæsj og brunt er mye kulere.

Dager der middagen er helt feil for det skulle være pastarør, ikke pastaskruer. Og det nytter ikke å si at skruer smaker akkurat det samme rør, de bare ser litt annerledes ut.

Dager der du er så lei av ungene dine at du starter en krangel med partneren bare for å få blåst ut.

 

 

Disse dagene, nei disse dagene, er det ikke noe gøy med late sommerdager. Disse dagene er det mer slitsomt ikke å gjøre noen ting enn og faktisk sysselsette barna.

På disse dagene må man bare si farvel til både bok og varm kaffe, plenklipping og bilvask, og heller finne på noe på barnas premisser. Mens man teller dager og timer til barnehagen åpner igjen!

God sommer videre. På både de late og de spinnville dagene.


PS: For flere spinnville oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram. @casa_kaos

 

 

Hvorfor jeg ikke liker å lese for barna

Når man virkelig skal ha kvalitetstid med barna... Jeg mener virkelig kvalitetstid. Ja, da tar man frem boka og leser. 

Jeg tør nesten ikke si det høyt, men jeg er ikke så veldig begeistret for denne lesinga med barna. Jeg kan egentlig godt spare meg. Nå regner jeg med både barnevern og psykiatrien blir koblet inn. En mor som ikke liker å lese for sine barn!

Men ta et øyeblikk og les ferdig innlegget. Dette er hvorfor jeg ikke liker å lese for barna:


Bokleseidyll. 

 

«En dag skulle smurfeorkesteret spille smurfoni i C-dur. Musikksmurfen kunne nesten ikke vente med å spille på trompeten sin.»

Lillemann: Hvor er Musikksmurfen?

Meg: Der. (Peker på den lille blå smurfen med en trompet i hendene.)

Lillemann: Ååååh. Der ja. Skal han spille trompet?

Jeg: Ja, det skal han. Nå skal vi se hva som skjer videre.

«Pianisten spilte så pent. Fiolinisten spilte så vakkert ...»

Lillemann: (Setter tommelen i munnen og vifter med fingrene.) Sånn mamma? Blæ. Blæ. Blæblæblæ.

Jeg: Ja, akkurat sånn, Lillemann. Blæ. Blæ. Blæblæblæ.

Lillesøster: Få se! (Drar boka til seg og studerer bildet av de spillene smurfene.)

Lillemann: BLÆ! BLÆ! BLÆBLÆBLÆ!

Lillesøster: BLÆ! BLÆ! BLÆBLÆBLÆ!

Jeg: Ja, akkurat sånn. Nå ser vi hva som skjer videre her. (Tar boka fra Lillesøster.)

 



 

 

«Fiolinosten spilte så vakkert, og trombonisten spilte nydelig. Men musikksmurfen spilte forferdelig. Blææææ sa trompeten hans.»

Lillemann: Åh, sånn her da? (Stikker tommelen i munnen igjen. Trekker pusten helt ned til bunnen av lungene og blåser på tommelen med store kinn og rødt ansikt.) BLÆÆÆÆÆÆ!

Lillesøster: (Holder seg for ørene.) Ikke så høyt da! (Slår etter Lillemann.)

Lillemann: Hey! Hun slo meg! Mamma, Lillesøster slo meg! (Snur seg rundt og finner hodeputen sin. Dæljer den i hodet til Lillesøster.)

Lillesøster: (To store tårer spretter ut av øynene hennes.) AUUUU! Mamma!

Jeg: (Legger fra meg boka på senga.) Nei, men hallo unger. Slutt! Dere er jo helt spinnville.

Lillesøster klyper Lillemann i låret. Lillemann, som fortsatt sitter med puta i fanget, dæljer puten nok en gang i hodet på Lillesøster. Nye tårer. Jeg tar puten fra Lillemann, trøster, blåser og truer med å slutte å lese og slå av lyset hvis de ikke skjerper seg. Begge lover å skjerpe seg. Vi leser videre:

 

«Gå og smurf på trompeten din et annet sted, og la oss spille musikk! Sa de andre smurfikantene til Musikksmurfen.»

Lillesøster: Lei seg. (Peker på Musikksmurfen som tusler avgårde med trompeten sin.) Han er lei seg.

Jeg: Ja, han ble lei seg. Stakkar!

Lillemann: Ligger på ryggen i sengen sin og løfter beina høyt over og bak hodet før han slipper dem strake ned mot madrassen og drar seg opp i sittende stilling. Om og om og om igjen.

 



 

 

Lillemann: Smurfer er dumme.

Lillesøster: Neihei, det er de ikke det så.

Lillemann: Jo, det er de det.

Lillesøster: Nei, tenk for de er ikke det. De er ikke dumme.

Lillemann: Joho, de er kjempedumme. Og barnslige.

Lillesøster: Du er dum og barnslig.

Lillemann: Nei. Du er dum og barnslig.

Lillesøster: (Retter ut pekefingeren sin og stikker den under nesa til storebroren.) SLUTT! DU er dum og ...

Jeg: Hallo! Slutt begge to! Skal vi lese, eller skal vi bare slukke lyset og sove?

Lillemann og Lillesøster i kor: Lese.

Jeg: Ja, men da sitter dere stille og slutter å krangle. Okei?

Begge to: Okei

«Musikksmurfen trampet ut i skogen. Der blåste han høyt i trompeten sin.»

Lillesøster: Hvor høyt da?

Lillemann: (Setter tommelen i munnen.) Så høyt! (Trekker pusten igjen og blåser med store kinn og rødt ansikt.) BLÆÆÆÆÆÆ!

Jeg: Shhhh. Ikke så høyt da! Du vet at Lillesøster ikke ...

Lillesøster: Ha ha ha. Så høyt! Ha ha ha. (Ruller bak på ryggen og sparker med beina, akkurat som storebroren. Opp og ned. Og opp og ned.)

«Ikke langt fra smurfelandsbyen bodde den slemme trollmannen Gargamel.»

Lillemann: Jeg kommer mye høyere opp enn deg.

Lillesøster: Det er fordi du er fire år.

Lillemann: Ja. Du er bare tre. Jeg kommer til å dø før deg.

Lillesøster: Ja.

Lillemann: Men jeg skal bli firehundre to-fjortentusen tretti millioner tusen og femti år.

Lillesøster: Ja

Jeg: Fint det. Men følger dere med på det jeg leser? Jeg gidder ikke sitte her og lese til veggen.

Begge to stopper i sittende stilling og krabber bort til meg.

Lillemann: Jeg følger mer. Gjør du, Lillesøster?

Lillesøster: Ja, jeg følger med.

«Han holdt på å blande en skummel mikstur da han hørte den høye lyden. Hva var det? lurte han og ...»

Lillemann: Når skal du dø, mamma?

Jeg: (Stopper og lese og ser opp i taket en stund.) Det vet jeg ikke, lille venn. Men jeg skal bli veldig gammel.

Lillemann: Hvor gammel da?

Jeg: Nei, det vet jeg ikke. Men jeg satser på å bli hundre år.

Lillemann: Bra!

 



 

 

«Hva var det? lurte han og gikk for å se.»

Blar om.

Lillemann: Nei, vent få se på Gargamel. (Tar tak i siden og blar tilbake.)

Jeg: Der er Gargamel. (Peker på den onde trollmannen.)

Lillemann: Å ja, der ja.

Jeg: (Blar frem igjen.)

«Der satt Musikksmurfen på en ...»

Lillesøster: Få se jeg og. (Blar tilbake.)

Lillemann: Der. Der er han. Den onde trollmannen Gargamel! (Lager klør med fingrene og klorer Lillesøster over pysjbuksa.)

Lillesøster: Næi! Slutt! (Sparker med beina og treffer Lillemann over nesa.)

Lillemann: Auuu. (Hulker.) Mamma! Lillesøster sparket meg!

Jeg: Nei, nå legger dere dere i hver deres seng og så sitter jeg her i midten og leser ferdig. (Putter ungene under hver sin dyne og brer over dem.)

«Der satt Musikksmurfen på en tømmerstokk og spilte på trompeten sin.»

Lillemann: Mamma, vet du hva? Tenk om bamsen spiser opp hele meg da! (Later som om bamsen spiser han opp.) Hjelp! Hjelp!

 



 

 

Lillesøster: (Har satt seg opp i senga og ler høyt.) Ha ha ha. Da blir du borte!

«Jeg synes ikke jeg spiller så stygt, sa Musikksmurfen. Gargamel gjemte seg bak et tre og lo for seg selv.»

Lillemann: Mamma, vet du hva? Biler kan ikke blunke.

Jeg: (Sukker og lukker igjen boka.) Nei, det er helt sant det, lille venn. Biler kan ikke blunke.

 

Liker du å lese for ungene?

 

PS: For flere pedagogisk ukorrekte oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook og på Instagram: @casa_kaos

 

Misunnelig morgen

Jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig på foreldre som har sånne barn som kommer krypende opp i foreldrenes seng tidlig på morgenen. Barn som legger seg ned og koser, og kanskje til og med sovner en liten skvett. 

Her er vår søndagmorgen:

 

 

Åh, glemte jeg forresten  å nevne at den startet klokka halv seks?

Hvordan har din morgen vært?

 

 

 

Hverdagsnevroser

Jeg er ikke spesielt nevrotisk av meg. Men jeg har en del hverdags-tvangshandlinger. Du vet, sånne ting man bare gjøre. Eller ikke gjøre. Nå tror jeg ikke verden går under dersom jeg ikke gjør disse tingene. Men fy pokker, det svir i langt inni hjernebarken dersom jeg ikke følger mine indre tvangstanker.

 




Volumet på tv-en må for eksempel være partall. Kan ikke se en film eller et program med volumet på 17 eller 19.

Temperaturen på bilvarmeren må i tillegg til å være partall, også være likt på begge sider. 

 


Å nei. Dette går ikke.

 

Selv om jeg stort sett alltid kjører vaskemaskinen på det samme programmet, og jeg vet at den står på bomull 40 grader, må jeg stille den inn på nytt hver gang jeg setter på en maskin.

Når jeg stabler sammen posten på spisebordet, må avisene ligge underst, så reklame og til slutt, brev på toppen.

Jeg teller alle trappetrinn jeg går i.

Når jeg hører en sang jeg liker, lager jeg skikkelig kompliserte kombinasjoner med fingrene til takten.  Enten i lomma, i sofaen, på bilrattet eller i fanget.

Jeg går rundt og krøller nesen med jevne mellomrom. Eller, jeg strammer de to musklene som sitter ved nesevingene. Jeg ser ut som et marsvin.

 

Lille marsvin

 

Jeg kan ikke sove med soveromdøra igjen. Det gjelder for øvrig alle dører i huset uansett når på døgnet. Det eneste jeg kan ha lukket, er verandadøra og ytterdøra.

Men alle skapdører må være igjen. Dersom det er en liten glipp på garderobeskapet til mannen etter vi har lagt oss, må jeg opp og lukke den.

Hva er dine hverdagsnevroser?

 

PS: For flere nevroser, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram som casa_kaos

Forbanna fjernkontroll

Det skjer nesten hver eneste kveld. Eller i hvert fall annen hver. De kveldene mannen har legginga og jeg får en halv time zappetid på kvelden. Fjernkontrollen forsvinner. Helt sporløst. 

 


Hvor er du fjernkontroll? Min beste venn. 

 

 

Etter en hektisk ettermiddag med henting i barnehagen, der én lager middag mens den andre underholder barna og prøver å få hengt opp våte klær og tømme matbokser.

Masing om at ungene skal komme og spise, masing om at de skal rydde opp etter seg. Og setningen «Nei, vent. Ikke nå» som går på repeat hele ettermiddagen:

«Nei, vent. Ikke nå. Jeg vil ikke hoppe i trampolina nå. Jeg vil drikke opp kaffen min».

«Nei, vent. Ikke nå. Jeg kan ikke bli med deg og sykle, jeg må sette på en vaskemaskin og etterpå skal jeg klippe gresset».

«Nei, vent. Ikke nå. Jeg har ikke tid til å male deg som Hulken i ansiktet akkurat nå».

 


Ikke akkurat nå, vennen. Ikke akkurat nå.

 

Så er det det samme maset om kveldsmat og mekling om hvem som skal se hva på Netflix. Er det Supermann først i dag, eller er det Lille Prinsesse? Hvem fikk velge først i går?

Jeg jager ungene rundt hele huset med tannbørsten i den ene hånda og pysjen i den andre. Jeg bytter mellom å be, kjefte og bestikke.

Så, endelig. Etter å ha tisset tre ganger hver, drukket flere slurker vann og byttet pysj fire ganger, er det endelig leggetid. Mannen forsvinner inn på barnerommet med de to kråkene og lukker døra bak seg.

Jeg lager meg nok en kopp kaffe for å holde meg våken de siste timene før leggetid. Graver frem en sjokoladeplate fra gjemmestedet mitt øverst i kjøkkenskapet, finner frem pledd og puter og rigger meg til i sofaen.

Men hvor er den forbanna fjernkontrollen?

 

Den er aldri der den skal være. Aldri!

Jeg kikker oppå bordet, mellom alle lekene til Lillesuppa. Jeg kikker under bordet. Ved tv-en.

 


Næh, se der. Der var jo tøflene mine.

 

Nå begynner jeg å bli en smule irritert. Kaffen lukter så sabla godt, og sjokoladen roper så søtt på meg.

Jeg løfter på puter og pledd. Kaster unna Spidermann, iPaden, Sully og møkkete barneklær. Renser sofaen. Ingen fjernkontroll.

Legger meg ned på magen og drar hånda langs hele undersiden av sofaen. Med det resultat at håndflaten ser ut som et marsvin.

Ingen ting.

Hvor pokker er den? Hvor pokker er den forbanna fjernkontrollen?

 


Hvor? Hvor! HVOR!

 

Jeg begynner å sjekke på alle tenkelige og utenkelige steder. På kjøkkenbenken, i gangen, oppi skoene mine, i jakkelomma, på badet. Men jeg innser raskt at det vil ta hele kvelden hvis jeg skal fortsette på denne måten.

Så jeg gjør det jeg absolutt ikke bør gjøre. Jeg går inn på soverommet til barna.

Jeg skimter mannen i mørket. Han sitter på sengekanten med ansiktet svakt opplyst av iPhonen. To små hoder snur seg søvnig mot meg.

«Bare legg dere ned igjen dere», sier jeg, men skjønner med det samme at skaden allerede er skjedd.

«Vet du hvor fjernkontrollen er?» spør jeg mannen.

«Nei, for pokker», svarer han og sender meg et stikkende blikk.

«Gå ut nå!» sier han med anstrengt stemme. Jeg hører han har mest lyst til å rope. Men han demper ordene i munnen før han slipper dem ut.

«Mamma? Hva er det?» sier Lillensnuppa søvnig.

«Nei, ingen ting. Bare legg dere ned igjen, dere», sier jeg og lister meg ut.

«Takk skarru ha», mumler mannen i det jeg lukker døra bak meg.

Jeg forbanner både mann og barn mens jeg tar en ny runde i sofaen.

At det ikke går an å legge ting på plass. Er det virkelig så vanskelig?

Jeg finner den til slutt. I skittentøyet. I den øverste kurven. Dit barna ikke når. Dit mannen aldri beveger seg.

 


Der er du, ja. Din jævel. 

 

Den må ha blitt med da jeg samlet sammen skittentøyet rett før barna forsvant inn på rommet.

Jeg rekker akkurat å skru på tv-en før mannen kommer ut.

«Fant du den?» spør han og klør seg i øret.

«Ja, da», sier jeg og håper han ikke skal spørre hvor.

«Hvor var den?» spør han.

«Eh, nei, den eh... den lå på gangen. Disse ungene altså», sier jeg og lukter på kaffekoppen. Kaffen er kald. Jeg setter koppen fra meg på bordet.

Mannen setter seg ved siden av meg.

«Åh, har du sjokolade», sier han og griper etter platen som jeg hadde gjemt under teppet, men som må ha kommet frem under endevendingen av sofaen.

«Mmm. Få smake, da», sier han og river av papiret. Biter over platen og knekker av en stor bit som han mumser opp på to sekunder. Tar en real bit til og smatter fornøyd.

Jeg kryper under teppet og sukker. Det var den egentiden. Den lille hellige halvtimen annenhver kveld , bare meg, fjernkontrollen og en sjokoladeplate. 

Forbanna fjernkontroll!

Har du kontroll på fjernkontrollen?

 

 

Mammadalt

«Mamma! Mamma? Er det lenge til far er ferdig med å pumpe hjulene på sykkelen?»

 

Lillemann står foran meg på plenen og tripper. Han bikker hodet lett bakover for å se under skjermen på den røde sykkelhjelmen.

«Nei men, kjære vene. Det får du vel spørre far om. Han sitter jo rett bak deg», sier jeg og rister på hodet.

«Å ja», sier Lillemann og snur seg rundt.

«Far, er du ferdig snart?»

 

 

Det er alltid meg de kommer til når de lurer på noe. Hvor fotball t-skorta er, eller hva vi skal ha til middag. Det er også meg de kommer til når de lurer på hvor mye klokka er, og når de trenger hjelp til å komme videre i et spill på iPaden.

Det er meg de kommer til når de har slått seg. Og det er meg de kommer til når de krangler.

 


Mamma, mamma. Jeg må ha plaster. Plaster nå!

 

Det er meg de henvender seg til under middagen når de vil ha ketsjup eller mer vann. Det er meg de roper på når de er ferdig med å bæsje. Og det er meg de klager til når de er uvenner.

 

«Mamma!» roper den ene mens jeg hjelper den andre.

«Nå må du enten vente, eller gå til far», sier jeg. Og de fortsetter å rope på mamma.

Det er jeg som må bære dem når de blir slitne, og det er jeg som må trille handlevogna de sitter i.

 


Ja da. Klart mamma kan bære. Jeg har bare to handleposer å bære på i tillegg.

 

«Næææiiii. Mamma!» roper de hvis far prøver å avlaste meg ved å bære litt. Eller gud forby, triller handle vogna et par meter.

Det er jeg som må pusse tennene deres. Jeg som må hjelpe på med pysjen. Jeg som må vaske ansikt. Jeg som må bade og jeg som må gre håret.

«Mamma, mamma, mamma!» roper de, og strekker armene mot meg.

Gå til far, sier jeg.

Spør far.

Far kan hjelpe deg med glidelåsen.  Far kan bli med og lete etter skoene dine. Far kan ta på ketsjup.

«Nei! Mamma, mamma, mamma!»

 

Har du en mammadalt, eller en pappadalt?

Meningsløs krangling

«Mamma! Storebror sier at t-skjorta mi er bæsjebrun!»

Den lille treåringen i rosa og svart t-skjorte kommer ut fra badet med tårevått ansikt. De har holdt på en god stund der inne. Lillemann i badekaret og Lillesøster på krakken.

«Den er rosa».

«Næhei, det er det ikke det. Den er bæsjebrun».

«Jo ho, tenk for den er rosa».

«Nehei. Det det er det ikke det så. Bæsje, bæsje bæsjebrun».

 




 

Lillesøster løper mot meg. Hun tørker tårene med den ene hånden mens hun holder et godt tak i t-skjorta med en andre.

«Mamma. Storebror sier at t-skjorta mi er bæsjebrun».

«Jo, men det er den ikke. Ikke hør på hva han sier. Han bare tuller med deg. Det er klart den er rosa», sier jeg og dukker ned i den rene klesvasken igjen. Jeg vet jeg klagde mye over størrelsen på klesvasken før, men nå som vi driver med bleieslutt, har den doblet seg. Minst.

Lillesøster løper ut på badet igjen. Jeg hører plask, plask fra badekaret.

«Mamma sier at den er rosa», roper Lillesøster fortvilet.

«Nei, tenk for det er den ikke. Bæsje, bæsje, bæsjebrun», synger Lillemann og plasker litt ekstra.

Lillesøster spinner igjen rundt hjørnet til stua. Nye tårer. Enorm fortvilelse.

«Mamma! Storebror sier...»

«Jo, men kjære lille deg», avbryter jeg henne.

«Ikke bry deg om hva han sier. T-skjorta er da rosa. Det kan alle se. Den har alltid vært rosa. Sånn er det.»

En tåre drypper fra haken og lander i halsgropen.

Hun ser på meg med store øyne. Tørker nok en tåre med håndbaken og setter kursen mot badet igjen. Hun tramper hardt i gulvet for hvert skritt. Dunk, dunk, dunk, dunk.

Jeg tar henne igjen halvveis. Løfter henne opp og ber henne slutte å gå inn på badet. Slutte å prøve å overbevise storebror om fargen på t-skjorta. Det spiller ingen rolle hva han sier. Han bare terger henne. Og den er selvfølgelig rosa.

Så roper jeg inn til badet at Lillemann skal slutte å terge Lillesøster, og at han må slutte å si at den er bæsjebrun.

 




 

«Du er tre år», sier Lillesøster og kniser.

«Nææææi. Jeg er ikke tre år. Jeg er fire!» roper Lillemann og kaster en pute etter den blonde luggen. Lillesøster hopper elegant unna.

«Du er tre år», sier hun igjen og tar et lite hoppsasa-steg på gulvet, i ren skadefryd over storebrorens temperament.

Han ligger i en haug med puter og krøller seg ut og inn som en baconskive som freser i stekepanna.

 




 

«Slutt å si at jeg er tre år. Jeg er faktisk fire!» roper han så tårene spretter.

«Tre år, tre år, tre år», danser Lillesøster på gulvet i trygg avstand fra den fresende baconskiva.

«Mamma! Lillesøster sier at jeg er tre år!» roper Lillemann etter meg i det jeg går forbi med nok et lass klesvask i kurven. Han står på alle fire i sofaen og strekker seg etter meg.

«Ja men, kjære deg. Ikke bry deg noe om det da. Du vet jo at det ikke stemmer.  Du vet jo at du er fire år. Da spiller det vel ingen rolle hva Lillesøster sier?»

Og sånn fortsetter det. Dag ut og dag inn. Jeg kan til en viss grad forstå det når de krangler om hvem som hadde Batman-maska først. Jeg kan også forstå at de krangler om vi skal se Lille Prinsesse eller Avengers på Netflix til lørdagsgodteriet. Og jeg kan forstå at de krangler om hvem som fikk mest spagetti, en dråpe mer smootie og den største bolla.

Men å krangle over helt åpenlyse ting, som hvilken farge det er på t-skjorta, og hvor gamle de er. Det forstår jeg virkelig ikke at de gidder.

Flere som har barn som krangler over helt meningsløse ting?

 

Fifty shades of chaos

Jeg får mange henvendelser fra lesere som lurer på hvor Fifty shades of chaos har blitt av. Dette er vel det mest leste innlegget mitt noen sinne, og siden jeg har byttet server siden jeg skrev det, har den blitt umulig å spore opp. 

Men her er den. En gang til, for dere som ønsker å lese hvordan virkelighetens Fifty shades utarter seg.


(Foto: Creative commons: Chelsea Callahan)

Fra boka:

Stoler du på meg? puster han.

Jeg nikker, med store øyne. Hjertet mitt hopper i brystet. Blodet pumper rundt i kroppen.

Han drar det sølvgråe silkeslipset opp fra bukselomma. Det sølvgråe silkevevde slipset med mønster som etterlater små merker på huden min.

Han beveger seg raskt. Plutselig sitter han over meg på sengen og binder håndleddene mine sammen. Men denne gangen binder han den andre enden av slipset til en av eikene på den hvite jerngavlen over sengen min.

Han drar i knuten, sjekker om den sitter. Jeg kommer ingen vei. Jeg er bundet fast, rett og slett, til sengen min. Og jeg er så opphisset.

 

I virkeligheten:

Stoler du på meg? puster han.

Nja, det kommer vel litt an på, tenker jeg. Men jeg nikker, med store øyne. Hjertet mitt hopper i brystet. Blodet pumper rundt i kroppen.

Hva er det nå han planlegger, tenker jeg skeptisk.

Han drar det rutete, grønne slipset opp fra bukselomma. Det grønne slipset som han aldri bruker. Et par rosa hårspenner som tilhører Lillesnuppa har viklet seg inn i slipset. Han river og drar i det for å få opp knuten.

Han skrever over meg med det ene beinet og setter seg på magen min.

Ouff, sukker jeg idet vekten av kroppen hans presser luften ut av meg.

«AU!» roper jeg og vrir hoftene unna.

«Går det bra?» spør han og løfter på rumpa.

«Ja da, det går fint», svarer jeg.

«Bare ikke sett deg rett ned på magen min», sier jeg og tenker på tacoen jeg spiste for en halv time siden. Jeg gjør en grimase mens jeg prøver å holde igjen luften som presser på i nederste del av magen.

Han binder håndleddene mine sammen.

«Au, ikke så hard da», sier jeg og vrir håndleddene.

«Går det bra sånn?» spør han.

Jeg tar armene ned.

«Hvis du bare løsner litt der»

«Her?»

«Ja, der. Sånn ja. Når går det greit. Tror jeg» sier jeg og strekker armene over hodet igjen.

Hva nå da, tenker jeg og ser opp på veggen. Han holder i den andre enden av slipset og ser seg rundt. Sengegavlen vi har bestilt kommer ikke før om tre uker. Og den er uansett helpolstret.

«Vent her», sier han og skrever ut av sengen. Jeg hører han romsterer ute i gangen. Til slutt kommer han inn med en spiker og en hammer.

«Ligg stille, nå», sier han og holder den andre enden av slipset opp mot veggen. Han setter spikeren mot slipset og hever hammeren.

«Nei, men for pokker», roper jeg og kniper sammen øynene.

«Du kan da vel ikke spikre slipset fast i veggen?»

«Hvorfor ikke?» spør han og ser på meg.

«Vi har jo nettopp sparklet og malt de veggene jo», sier jeg frustrert.

«Men sengegavlen vil jo stå over når den kommer. Det er ingen som kommer til å se det hullet».

Okei. Okei, okei, okei. Jeg lukker øynene og kjenner hvordan hele sengen rister når han slår hammeren inn i den nymalte soveromsveggen vår så gipsen spruter.

 

Fra boka:

Han glir av meg og står ved siden av sengen. Han stirrer ned på meg med øyne mørke av lyst. Blikket hans er triumferende.

Det var bedre, mumler han og smiler ertende. Han bøyer seg over meg og begynner å knyte opp den ene skoen min. Åh nei nei føttene mine. Nei, jeg har jo nettopp løpt.

Nei, protesterer jeg mens jeg prøver å sparke ham bort.

Han stopper.

Hvis du kjemper imot, binder jeg føttene dine og. Hvis du lager en enste lyd Anastasia, kommer jeg til å kneble deg. Hold munn. Katherine er mest sannsynlig utenfor og lytter akkurat nå.

Kneble meg! Kate! Jeg holder kjeft.

Han fjerner skoene og sokkene mine kjapt, og drar sakte av meg treningsbuksene. Oj, hvilke truser har jeg på meg?

Han løfter meg opp og drar dyna vekk. Så legger han meg tilbake, denne gangen oppå lakenet.

«Sånn». Han slikker seg sakte over underleppen.

«Du biter deg i leppen, Anastasia. Du vet hvilken effekt det har på meg».

Han legger langfingeren over leppene mine. Som en advarsel.

 

 

I virkeligheten:

Han glir av meg og ned ved siden av sengen. Han snubler på vei ned, men henter seg inn igjen før han faller.

Jeg kniser.

Han stirrer ned på meg med mørke øyne fulle av lyst.

Jeg kniser igjen.

Han bøyer seg over meg og begynner å knyte opp den ene skoen min. Åh nei nei føttene mine. Jeg har ikke dusjet i dag. Og det må være et halvt år siden sist jeg filte den sprukne, harde huden på helene. Minst. Og jeg har ikke hatt tid til å fjerne den flisete, røde neglelakken jeg la på for tre måneder siden.

Nei, protesterer jeg mens jeg prøver å sparke ham bort.

Han stopper.

Hvis du kjemper imot, binder jeg føttene dine og. Hvis du lager en enste lyd Marte, kommer jeg til å kneble deg. Hold munn».

Kneble meg! Jeg holder kjeft.

Han fjerner skoene mine kjapt. Sokkene sitter klistret fast til føttene. Han vrenger dem mens han drar dem av og kaster dem på gulvet.

Så drar han sakte av meg de slitte, grå treningsbuksene. Oj, hvilke truser har jeg på meg?

Jeg saumfarer alternativene i hodet, og konkluderer med at jeg har de slitte, grå med rosa prikker. De med hull i linningen.

Han tar tak i dyna ved sengeenden og napper den til seg. Den rikker seg ikke. Han krabber opp i senga og står på kne ved siden av meg. Han prøver å løfte meg. Men han mister balansen og ramler forover med nesa i madrassen på andre siden av meg.

Han krabber opp til knestående igjen.

«Kan du løfte på rumpa», sier han og gjør en viftene bevegelse med hånden.

Jeg løfter hoftene opp mens jeg lurer på hvor mye jeg har lagt på meg i sommer. Nå må jeg begynne å trene, tenker jeg. Neste uke. Da skal jeg begynne.

Han vugger meg frem og tilbake mens han lirker dynen ut under meg. Til slutt ligger den som en klump på gulvet.

Aj. Og så akkurat der som treåringen stod og spiste brødskive med makrell i tomat tidligere i dag, mens har furtet over at han ikke fikk spise i sengen min. Jeg fikk aldri kastet de skorpene og tørket vekk tomatsausen.

«Sånn». Han slikker seg sakte over underleppen.

«Du har sånne rykninger rundt nesen igjen, Marte. Du vet hvilken effekt det har på meg».

Han legger langfingeren over leppene mine. Som en advarsel.

 

Fra boka:

Åh hjelp. Jeg kan nesten ikke beherske meg. Jeg ligger her hjelpeløs, mens jeg ser han beveger seg grasiøst rundt i rommet. Han er et berusende afrodisiakum.

Så tar han av seg skoene og sokkene, sakte. Åpner buksene og drar skjorten over hodet.

Jeg tror du har sett for mye, sier han. Han setter seg over meg igjen og drar opp t-skjorten min. Jeg tror han skal ta den av meg, men i stedet ruller han den opp til halsen min og drar den over hodet mitt så øynene dekkes. Bare nesen og munnen min synes under den.

Og siden den er rullet over øynene mine, kan jeg ikke se noen ting.

«Mmm», puster han.

«Dette blir bare bedre og bedre. Jeg skal bare hente noe å drikke».

 

 

I virkeligheten:

Åh hjelp. Jeg kan nesten ikke beherske meg. Nå må jeg virkelig prompe. Hadde jeg visst at han hadde slike planer i kveld, hadde jeg aldri spist den tacoen. Jeg ligger her hjelpeløs, mens jeg ser mannen traske rundt i rommet.

Så tar han av seg skoene og sokkene sine. Hopper rundt på ett bein da den ene sokken sitter fast.

Flere som har svette føtter, tenker jeg og flirer for meg selv.

Så åpner han buksene sine og drar genseren over hodet. Av gammel vane sniffer han kjapt under den ene armen i den samme bevegelsen.

Jeg tror du har sett for mye, humrer han.

Han setter seg over meg igjen, litt mer forsiktig denne gangen, og drar opp t-skjorten min.

«Hehey», roper jeg og vrir meg under han.

«Det kiler», ler jeg.

Jeg tror han skal ta den av meg, men i stedet ruller han den opp til halsen min og drar den over hodet mitt så øynene dekkes.

Jeg kjenner hvordan maskaraen klistrer seg utover øynene. Og linsene mine. Aj, linsene mine.

«Linsene mine. Det gjør vondt», sier jeg og kaster hodet frem og tilbake.

Mannens forskrekkede ansikt kommer til syne over t-skjorten mens han ruller den ned igjen.

«Går det bra», spør han forfjamset.

«Ja, men... jeg skulle gjerne ha tatt ut linsene».

«Skal jeg se om jeg får de ut», spør han forsiktig.

«Nei, nei, nei. Det går ikke. Jeg må gjøre det selv.

Det er ingen vei utenom. Han løsner knuten rundt håndleddene mine. Jeg kryper ut av sengen og drar t-skjorten ned over magen mens jeg løper ut på badet. Jeg tar av linsene og setter på vannkrana mens jeg lirer ut prompen som har ligget og lurt faretruende gjennom hele seansen.

Jeg løper ut på soverommet igjen. Krabber opp i senga og legger armene over hodet.

«Sånn», sier jeg og smiler.

Han knyter slipset på igjen, ruller opp t-skjorten min og legger den over øynene mine.

«Går det bra nå», spør han, og jeg nikker.

«Mmm», puster han.

«Dette blir bare bedre og bedre. Jeg skal bare hente noe å drikke».

 

Fra boka:

Han bøyer seg ned og kysser meg. Leppene hans er myke mot mine. Så forsvinner vekten hans fra sengen. Jeg hører den stille knirkingen fra soveromdøren.

Hente noe å drikke? Hvor? Her? Portland? Seattle? Jeg lytter etter han.

Jeg hører lav mumling og jeg vet han snakker med Kate. Åh nei Han er jo praktisk talt naken. Hva kommer hun til å si? Jeg hører en svak poppende lyd. Hva var det? Han kommer tilbake. Døren knirker igjen. Skritt over soveromgulvet. Og is som klinker mot glass som om det ligger i noe flytende. Hva slags drikke?

Han lukker døren og trasker rundt mens han fjerner buksene. De faller ned på gulvet og nå vet jeg at han er naken. Han setter seg over meg igjen.

«Er du tørst, Anastasia», spør han med ertende stemme.

«Ja», puster jeg, og kjenner at munnen er tørr.

Jeg hører isen klinke mot glasset i det han setter det ned og lener seg over meg og kysser meg, samtidig som han heller en deilig, søt og kjølig veske inn i munnen min fra munnen sin. Det er hvitvin. Det er så uventet, så sexy. Christians lepper er kalde.

«Mer», hvisker han.

Jeg nikker.

 

 

I virkeligheten:

Han bøyer seg ned og kysser meg. Skjeggstubbene stikker på overleppen min. Så forsvinner vekten hans fra sengen. Jeg hører den stille knirkingen fra soveromdøra.

«Faen», roper han plutselig.

«Gikk det bra», roper jeg tilbake.

«Jada», hører jeg fra gangen.

«Men pokker og, nå må vi snart få gjort noe med den helvetes dørterskelen!»

Jeg lytter etter han. Jeg hører han banner lavt fra kjøkkenet. Åh nei Han er jo praktisk talt naken. Hva kommer naboene til å si? Håper han holder seg unna vinduet i stua.

Jeg hører kjøkkenkrana suse. Hva var det? Han kommer tilbake. Døren knirker igjen. Skritt over soveromgulvet. Og is som klinker mot glass som om det ligger i noe flytende. Hva slags drikke?

Han lukker døren og subber rundt mens han fjerner buksene. Hører han hinker rundt mens han småbanner. Innholdet i glasset treffer gulvet i små plask.

Bare ikke på dyna, tenker jeg.

Buksene faller ned på gulvet, og nå vet jeg at han er naken. Han setter seg over meg igjen.

«Er du tørst, Marte», spør han med ertende stemme.

«Jah, jo Ehm ja, jeg er vel kanskje det», sier jeg og kremter.

Jeg hører isen klinke mot glasset i det han setter det ned og lener seg over meg og kysser meg, samtidig som han heller noe kaldt inn i munnen min fra munnen sin. Vann

Jeg skvetter til og halve munnfullen renner ned langs kinnet mitt og legger seg i øret. Mannen skvetter og. Jeg svelger feil og begynner å hoste. Samtidig kjenner jeg en våt dam bre seg under rumpa mi.

«Nei, for pokker», roper mannen og skvetter opp. Glasset veltet. Han løfter opp det tomme glasset, samler sammen isbitene og setter det på gulvet.

Jeg hoster fortsatt.

«Jegtrorjegmåfåkommeløs», hikster jeg mellom hosteanfallene.

Mannen løsner slipsknuten igjen. Jeg bøyer meg sammen over knærne mine og hoster. Armene veiver opp i været ut at t-skjorten som er rullet over hodet mitt. Jeg blir plutselig veldig oppmerksom på valkene rundt magen min som disser i takt med hostekulene. Jeg prøver å få tak i t-skjorta slik at jeg kan rulle den ned, men jeg får ikke tak i den.

Da jeg endelig er ferdig og har tørket tårene, blir jeg igjen bundet fast.

«Mer», hvisker Sjur.

«Ehm, nei takk»

 

Fra boka:

Han bytter stilling så han ligger ved siden av meg. Jeg kan kjenne ereksjonen hans mot hoften min. Åh, jeg vil ha han.

Så begynner han å kysse meg. Ha plasserer små stier med kyss nedover kroppen min. Fra halsen, mellom brystene og nedover magen. Han legger en isbit i navlen min sammen med en dam med kald vin. Det brenner langt inn i dypet av magen min. Wow.

«Nå må du ligge helt stille», hvisker han.

«Hvis du rører deg, Anastasia, vil du søle vin over hele sengen».

Hoftene mine spenner seg automatisk.

«Og hvis du søler vin, må jeg straffe deg, frøken Steel».

Jeg stønner og prøver desperat å bekjempe trangen til å røre på hoftene mine. Åh nei, vær så snill.

Han drar ned bh-skålene mine, en etter en, med en finger. Brystene mine blottlegges, nakne og sårbare.

 

 

I virkeligheten:

Han bytter stilling så han ligger ved siden av meg. Jeg kan kjenne ereksjonen hans mot hoften min. Jeg begyner å telle etter hvor lenge det er siden jeg hadde mensen.

Så begynner han å kysse meg. Han plasserer små stier med kyss nedover kroppen min. Fra halsen, mellom brystene og nedover magen.

«Ajajajajaj», fniser jeg og kaster meg frem og tilbake i senga.

«Det kiler», roper jeg.

Han legger en isbit i navlen min. Jeg skvetter til og padler med beina.

Jeg hører et dunk og kjenner hvordan det svir på kneskålen.

«Au», roper mannen.

«Åh, sorry! Hva skjedde», spør jeg bekymret.

«Du sparket meg i pannen med kneet ditt», sier mannen og sukker.

«Men, drit i det nå», fortsetter han, noe irritabel i stemmen.

«Bare vær forsiktig med magen min», sier jeg.

«Jeg er så kilen».

«Nå må du ligge helt stille», hvisker han plutselig.

«Hvis du rører deg, Marte, vil du søle vann over hele sengen. Og hvis du søler vann, må jeg straffe deg, Fru Frimand-Anda».

Hæ? Straffe meg? Hva mener han? Hvordan da? Skal han ikke lage middag i morgen likevel? Ikke hente ungene i barnehagen til uka? Slutte å sortere skittentøyet sitt?

Jeg stønner. Åh nei, vær så snill.

Han drar ned bh-skålene mine, en etter en.

Flapp, flapp. De skvetter umiddelbart tilbake.

«Det er kanskje best om du åpner bh-en bak», sier jeg og løfter hoftene.

Flomp. Isbiten sklir ut av navlen, nedover siden på magen og lander på lakenet.

Åh nei.

Mannen legger ikke merke til det. Han fører den ene hånden bak ryggen min og tukler med låsen på bh-en. Han river og sliter og til slutt får han den løs.

Brystene mine blottlegges. Og i stedet for å strutte pent opp i været, legger de seg slapt ned på hver sin side. Jeg kan formelig høre dem sukke i det de legger seg ned.

 

Fra boka:

Han lener seg ned og kysser og kjæler med begge brystene mine. Den ene etter den andre, med kalde lepper.

Jeg holder kroppen stille, selv om den har mest lyst til å bøye seg i en bue mot ham.

«Hvor godt liker du dette», puster han og blåser på den ene brystvorten min.

«Hvis du søler vinen, får du ikke komme», fortsetter han.

«Åh, vær så snill, Christian, vær så snill». Han gjør meg gal. Jeg hører ham smile.

Isen i navlen smelter. Jeg er varm og vilig. Jeg vi ha han, inni meg. Nå!

Hans kjølige fingre stryker meg nedover magen. Huden min er hypersentitiv. Hoftene mine spenner seg automatisk, og den varme vesken i navlen min skvulper over magen. Christian beveger seg hurtig og slikker den i seg med tungen.

«Åh, kjære Anastasia, du rørte på deg. Hva skal jeg gjøre med deg?

Jeg peser høylydt. Alt jeg kan tenke på er stemmen og fingrene hans. Ingen ting annet eksisterer. Ingen ting betyr noe.

Han smyger fingeren under trusestrikken min. Han drar luften hardt inn i lungene sine.

«Åh, baby», mumler han.

 

 

I virkeligheten:

Han lener seg ned og kysser og kjæler med begge brystene mine. Den ene etter den andre, med kalde lepper.

Jeg holder kroppen helt stille, selv om jeg klør på den ene rumpeballen. Han har ennå ikke merket at isbiten har ramlet ned. Jeg fniser inni meg.

«Hvor godt liker du dette», puster han og blåser på den ene brystvorten min.

Jeg åpner munnen for å svare i det jeg hører en lyd. Først svakt, langt borte. Så sterkere og sterkere.

«Mamma! Mamma! Mammammammammma!»

Tassende skritt når soveromdøra.

Mannen skvetter opp og presser dørhåndtaket oppover.

«Vent litt, lille venn», roper han og prøver å fiske til seg underbuksa fra gulvet med den ene foten. Han når den akkurat ikke.

«Mamma! Mamma!» roper det fra andre siden av døren mens små og forbausende sterke hender prøver desperat å dytte ned dørhåndtaket.

Jeg vrir meg i sengen og prøver å få løs hendene. Men det er nytteløst.

Mannen prøver å forhandle med treåringen på andre siden av døra. Til slutt får han den lille gutten til å gå tre skritt bak. Mannen smetter ut og lukker døra bak seg. Dunk. «Faen. Nå må vi få gjort noe med den dørterskelen snart», roper han inn til meg.

«Ja, det må vi», mumler jeg der jeg ligger, spikret opp til veggen, med t-skjorta rundt øynene og med den slitte, underbuksa med rosa prikker på.

«Ja, det må vi».

Resten av kvelden ble tilbrakt i senga mellom to sovende, snorkende barn.

«Åh, baby».

 



PS: følg gjerne galskapen på Facebook. Eller på Insta under @casa_kaos

Vi sees ;-)

Nei, ikke nå. Du må vente!

«Jo, vær så snill da mamma. Kan vi ikke åpne kortstokken nå?»

 

Jeg står på kjøkkenet og prøver å manøvrere en stekepanne med brent kylling, en kasserolle med ihjelkokt pasta og en treåring som leker med kjøkkenkniven på benken ved siden av meg.

«Nei, ikke nå. Du må vente», sier jeg og tar kniven fra Lillesøster.

 




 

«Jo, vær så snill da. Det er så kjedelig å vente». Fireåringen hopper opp og ned ved siden av meg og holder opp kortstokken han av en eller annen grunn har dratt fram fra skuffen.

Kyllingbitene vrir seg i stekepanna og klager høylytt over de svarte brennmerkene de blir påført. Pastaen sier blupp, blupp, blupp og kaster store bobler med kokende vann over kanten på den blanke kasserollen. Vannes freser i møte med den varme plata.

«Oj, tomater!», sier Lillesøster og strekker seg etter skålen med de røde fristelsene på kjøkkenbenken.

«Vent, sier jeg. Bare... VENT! Begge to!»

Jeg tar stekepannen av komfyren og slår av varmen. Siler vannet av pastaen, og heller de seige skruene tilbake i kasserollen.

Den røde innmaten fra tomaten renner nedover haken og halsen til Lillesøster i det hun tar en bit. Storebror hopper opp og ned, mens han drar meg i genseren.

«Kan du ikke åpne den da. Vær så snill!»

Det er ett ord jeg bruker desidert mest i hverdagen. Ett ord som går igjen utallige ganger hver eneste dag. Og det er ordet VENT. Tett etterfulgt av ordet NEI.

«Nei, ikke nå. Du må vente. Bare... Vær så snill å VENT!»

 


Mamma, mamma, mamma! Jeg må ha plaster. Mamma! Plaster! NÅ! Vent til jeg er ferdig i dusjen da, kjære deg...

 

Når jeg er på vei ut av Rema med fire, tunge handleposer i nevene, og barna river og drar i posene fra hver sin side og vil ha jusen sin.

«Vent. Bare vent litt. Vent til vi kommer ut til bilen».

Eller når vi har handlet lørdags-smågodt på Europris og ungene åpner posene sine mens vi står i kassakø.

«Nei! Vent! Vi må betale først!»

«Ja, men det er så lang kø. Det er så lenge å vente».

«Det spiller ingen rolle. Dere må vente til vi har betalt. Hey, legg den geleslangen tilbake i posen, lille frøken! Du må vente!»

 

Og listen er uendelig:

Når fireåringen har satt sparkesykkelen midt på stuegulvet og kommer ut fra badet med en bøtte såpevann for å vaske nevnte sparkesykkel. Klokka halv åtte på morgenen - fem minutter før vi skal dra i barnehagen.

«Nei men, kjære, ville vene! Du kan da ikke vaske sparkesykkelen din nå! Du må vente til etter barnehagen!»

Eller når barna vil at jeg skal skrelle et eple til dem, hjelpe dem med puslespillet, finne den andre skoen, slå på barne-tv, ta ned ballongen fra oppå kjøkkenskapet, megle i en eller annen meningsløs krangel eller stramme sykkelstyret midt i middagslagingen, mens jeg står i dusjen med sjampo i håret eller når jeg sitter på do.

«Nei, ikke nå. Du må vente! For guds skyld, bare VENT!»

 


Mamma! Du lovde du skulle bli med og pusle i dag. Ja, men ikke akkurat nå. Jeg sitter på do! Du må vente. 

 

 

For ikke å snakke om når jeg er i butikken, og ungene bare ha karamellpudding akkurat NÅ, for i det hele tatt å overleve. De på død og liv ha hjelp til å ta igjen glidelåsen i jakka akkurat når jeg står og betaler. Og de må ha hjelp til å ta ut en flis under foten mens jeg pakker varene.

«Vent, vent, vent. Ikke nå. VENT!»

 


Karamellpudding! NÅ!

 

Når jeg sitter i telefonen og de lurer på om vi skal kan ha tomatsuppe til middag på lørdag.

«Vent! Mamma er opptatt nå. VENT!»

Når jeg er nødt til å sende den mailen før klokka fem, og er nesten i mål. Akkurat da blir barna så fryktelig tørste at de kommer til å dø hvis de ikke får noe å drikke akkurat nå!
«Vent! Bare vent to minutter, så skal jeg ordne drikke til dere. Vent to minutter!»

Når jeg står midt i tidenes bæsjebleieskift og storebror kommer med et eple i den ene hånda og epleskrelleren i den andre.  

«Ikke nå! Ser du ikke at jeg er opptatt? Du må vente!»

Vent. Vent. Vent. VENT!

Ordet går på autopilot fra morgen til kveld. 

Men det er noen situasjoner der jeg aldri trenger be ungene om å vente. Og det er når det er leggetid, tid for tannpuss, påkledning og børsting av hår. Da har de all verdens tid. 

Rart det der...

 

 

Den tapte middagskampen

«Nå er det middag!»

Jeg kommer ut fra kjøkkenet med den varme formen i hendene. Setter den på bordet og drar ut stolen min.

«Kom og spis, unger. Deilig, deilig middag».

 




 

Lillemann ligger på ryggen i sofaen. Han kaster sofaputer opp i været og sparker dem med føttene. Når han får inn en fulltreffer, havner putene helt bort i stueveggen.

Lillesøster står ved stuebordet og pusler et puslespill.

«Kom og spis da!» roper jeg igjen, med litt høyere stemme.

«Ække sulten», kommer det fra fireåringen i sofaen akkurat i det han får inn en fulltreffer.

Jeg tar en liten porsjon fisk og legger på barnas tallerkener. Kamuflerer fisken med en stor dose ketsjup, og legger en dæsj ris ved siden av.

«Kom igjen. Maten er klar. Nå spiser vi!» roper jeg igjen ut i stua.

«Jeg ække sulten, sa jeg!», roper Lillemann tilbake.

«Ikke jeg heller», sier Lillesøster.

Nei vel. Jeg gidder ikke mase. Akkurat den kampen orker jeg ikke ta. Her har jeg gitt opp.

Da barna var mindre, hadde vi en klar og tydelig regel om at de skulle sitte ved middagsbordet sammen med oss. De trengte ikke spise noe, men de skulle sitte der. Helt til alle var ferdige, og vi sa at de kunne gå fra bordet.

Det funket helt til de vokste ut av babystolen og klarte å klyve ned fra kjøkkenstolen selv.

Jeg tenkte at foreldre som lot barna sine springe rundt i huset under middagen, var noen slappe og uansvarlige foreldre. Sånn skulle ikke jeg bli.

Jeg putter en fiskebit i munnen og tygger sakte mens jeg støtter albuen i bordet og vifter sløvt med gaffelen i luften.

Lillemann får inn nok en fulltreffer på nok en sofapute. Men han bommer litt på retningen. Jeg ser hvor den er på vei, men rekker ikke å reagere før det er for sent.

Lillesøster hyler og tar seg til hodet. Puslespillet ligger spredt utover gulvet under stuebordet. Hun løper bort til meg og jeg løfter henne opp på fanget. Jeg blåser, trøster og stryker.

Mannen og jeg himler med øynene til hverandre over bordet.

Så kjefter jeg litt på Lillemann og ber han slutte å sparke sofaputer rundt om i hele stua.

Jeg plasserer Lillesøster på stolen sin, og gir henne en gaffel. Hun graver neven ned i haugen med ris, og dytter den inn i munnen så riskornene spruter rundt ansiktet hennes.

Så kravler hun ned fra stolen og hinkehopper ut i stua der hun finner en rosa ballong.

«Kom og spis da. Det er nå det er middag», sier jeg til døve ører.

 


Kom og spis da, for svingende.

 

Lillemann løper forbi. Jeg spidder en fiskebit med gaffelen og stikker den inn i munnen hans på returen. Lukker øynene og rister svakt på hodet mens jeg tenker at nå har jeg blitt en sånn mamma som mater barna sine med middag mens de løper rundt og leker.

«Jeg har bæsja», sier en lys stemme ved siden av meg. Lillesøster ser på meg med de store, blå øynene sine.

«Ja, selvfølgelig har du det», hvisker jeg og putter en gulrotbit i munnen hennes før jeg bærer henne ut på badet.

Hun bæsjer alltid midt under middagen. Uansett. Selv når vi tar en sen middag. Så sen at middagen blir kveldsmat. Men også når vi spiser tidlig middag i helgene. Så tidlig at det egentlig blir som en lunsj. Det er en uskreven regel. Middag er lik bæsj.

Da jeg kommer ut fra badet, har Lillemann funnet frem den radiostyrte bilen sin. Den svarte og grønne bilen kjører slalåm mellom stolbeinene under spisebordet.

 




 

«Nei, glem det», sier jeg og river fjernkontrollen ut av hendene hans i det jeg går forbi.

«Ikke under middagen!»

Det ender med at jeg gir ham fjernkontrollen tilbake bare for å slippe å høre på vrælingen. Han får den tilbake mot at han ikke kjører bilen før vi er ferdig med å spise.

Jeg hører små wrom wrom bak meg når jeg setter meg. Lillemann sitter på gulvet med bilen foran seg. Jeg kan formelig se for meg hvordan han sitter der med det lure smilet sitt, de små fregnene på nesa og med hånden plassert på spaken som han forsiktig, forsiktig dytter fremover i bittesmå rykk.

Og bare venter på en reaksjon.

Wroomene er så små at jeg tenker det er best bare å overhøre dem. Av og til funker det bedre enn kjeft. Jeg har ikke knekt koden på når, men akkurat denne gangen viser det seg og være riktig strategi. Flaks.

Da jeg er ferdig med å spise, og er på vei ut på kjøkkenet med tallerkenen min, kommer Lillemann tuslende. Han setter seg opp på stolen sin og snuser på risen.

 




 

Lillesøster kommer tuslende etter. Hun klatrer opp på stolen og stikker fingeren i ketsjupen.

skal de ha mat. Jeg setter meg ned ved spisebordet igjen og legger haken i hånden. Tenker at jeg nok burde stramme litt inn på middagsrutinene. Kanskje imorgen... Eller en annen dag...

Denne kampen har jeg gitt opp. Hvilke kamper har du gitt opp?

 

Nei. Nei! Nei, sa jeg! Ja, vel da?

«Jeg vil ha melk! Melk nååååå!»

 

Treåringen slenger seg dramatisk ned på gulvet og legger ansiktet i hendene. Det ser ut som om hun slår seg gul og blå på både albuer og knær i kastet, men jeg vet at hun har full kontroll.

 




 

Jeg har allerede sagt nei til melk. Vi skal straks spise middag. Hvorfor ville hun plutselig ha melk forresten? Ikke er hun spesielt glad i melk, og hun får da aldri melk før middag.

«Jeg VIL ha melk!» roper den spede skikkelsen fra gulvet og planter de små knyttnevene taktfast i gulvet.

 «Du kan få melk etter middag», sier jeg med myk smilestemme og børster håret hennes vekk fra ansiktet.

«Nei! NÅ!» hulker hun.

«Du kan få melk til middagen», prøver jeg.

Men nei. Lillesnuppa vil ha melk nå. Akkurat nå. Akkurat nå og ikke et minutt senere.

Hadde jeg visst at hun skulle ta sånn på vei av å få avslag på melkeforespørselen, hadde jeg da gitt henne det forbanna melkeglasset med en gang.

Det er egentlig ingen big deal. Det er liksom ikke en ponni hun spør om heller.

Men er det en ting jeg har fått med meg av gode råd i barneoppdragelse, er det at har man først sagt nei, så er det nei. Hvis jeg gir etter nå, lærer Snuppa seg at bare hun kaster seg ned på gulvet og roper høyt nok, så får hun viljen sin.

Men jeg orker ikke en unge som hyler og griner hele resten av kvelden heller.

«Du kan få melk hvis du drikker et glass vann først», prøver jeg og ser ned på den lille bylten.

«NÆÆÆÆÆI. Villikke ha vann. Melk!»

«Ja vel da. Du skal få melk. Men da slutter du å grine», sier jeg og retter pekefingeren mot ryggen hennes.

Et lite ansikt kommer til syne. Og to blå øyne som er mistenkelig tørre til at hun har vært så forferdelig lei seg.

Jeg henter et glass med melk. Snuppa drikker i store slurker og setter fra seg koppen på stuebordet med et smil. Så går hun bort til keyboardet sitt og synger en trall.

Det samme skjedde her om dagen. Fireåringen ville spille litt på iPaden før vi skulle dra i barnehagen. Vi hadde god tid, og han kunne egentlig godt få spille en ti minutters tid før avgang.

Men jeg sa nei. Det bare lå på tunga.

«Mamma. Kan jeg få spille litt på iPaden?»

«Nei».

Hadde jeg visst hvilket leven det skulle bli på grunn av det lille nei-et, hadde jeg da latt han få spille. Det er jo egentlig ikke noe problem.

 


Hadde jeg visst at du ville klikke så fullstendig, skulle du da fått spille litt.

 

Vi vet alle at det gjelder å velge sine kamper. Hvis man sier nei til alt, blir man bare sliten av å holde på alle disse reglene.

Men hva med alle de uforutsette situasjonene som dukker opp daglig? Når man ikke vet utfallet. Et nei kan bli godtatt med en gang, eller et nei kan ødelegge resten av dagen. Man kan jo ikke si ja til alt heller.

Hadde jeg bare visst på forhånd hvilke nei som ble gikk gjennom og hvilke som førte til hinsides trassanfall.

Da blir det dessverre fort en del: Nei. Nei! Nei, sa jeg! Ja, vel da?

 

Jeg hater å dele!

Barn hater å dele. Det er noe alle småbarnsforeldre vet.

Derfor er det helt nødvendig for husfredens skyld at man heller nøyaktig like mye brus i to like store glass, for så å sette glassene helt inntil hverandre, lukke det ene øyet, myse med det andre og måle, opptil flere ganger, at det ikke er en dråpe mere brus i det ene glasset.

 


Nøyaktig! Nøyaktig, nå!

 

Det er også viktig å fordele lørdagens smågodt i to skåler. Man kan for all del ikke bare sette smågodtposen mellom barna. Det blir garantert krangling. Det må være én gul krokodille i hver skål, to sjokoladebananer, ett gult og ett grønt drageegg, én eske smurfepastiller og tre colaflasker til hver.

All fast og flytende føde fordeles på forhånd i like store porsjoner.

Det som er litt rart, er at jeg er sånn fortsatt. Det er litt flaut å si det, men jeg hater å dele. Jeg vil ha maten min for meg selv.

Jeg er selv lillesøster til en fire år eldre storebror. Og som barn flest, var deling en stor del av vår barndom.

Om dette er et typisk søsken-, og kanskje spesielt lillesøsken-syndrom, er uklart. Men jeg hater altså å dele.

Smågodt, for eksempel:

«Ta og plukk litt til meg og da», roper mannen ut av bilvinduet. Jeg er på vei inn på Europris for å hamstre til lørdagens smågodtfest. 

«Jeg skal ikke ha så mye. Bare noen sjokoladebiter av noe slag», roper han i det jeg går inn skyvedørene.  

Så jeg plukker noen sjokoladebiter til han. Ikke så mange, men mer enn «bare noen». Sånn for å være på den sikre siden.

Og så fyller jeg resten av posen med lakris og sure og salte godsaker til meg.

 


Hey! Hallo! Det der er mitt smågodt!

 

Så sitter vi der da, i sofaen på lørdagskvelden etter ungene er i seng. En film ruller over tv-skjermen, og jeg har hentet frem smågodtposen.

Tror du mannen holder seg til de sjokoladebitene han bestilte? Nei, så klart ikke. Når han har kastet innpå sine egne biter, fortsetter han med mine.

Hvis jeg påpeker det, sier han at jeg har jo så mye. Så det gjør vel ikke noe om han smaker litt av meg.

Jo! Det gjør noe! Jeg plukket fire salte masker fordi jeg ville ha fire salte masker. Ikke tre. Og jeg tok sju lakrispinner fordi det er passelig med sju lakrispinner. Akkurat sju! Ikke fire.

Dessuten klarer jeg ikke slappe av når jeg vet at han sitter og mumser av mitt nøye utvalgte godteri. Jeg føler liksom at jeg må henge med, så han ikke tar alle de beste bitene. Hvilket fører til at jeg stress-spiser godteriet altfor fort og får vondt i magen.

Nei, jeg vil ha min egen pose. Så vil jeg krølle meg sammen i sofaen under teppet, og kose meg med smågodtet mitt i fred.

 


Det samme gjelder forresten makroner fra Mathallen. Disse er mine! Skaff deg dine egne hvis du vil ha!

 

For ikke å snakke om vin. Hvis mannen og jeg skal dele en flaske rødvin, se hverandre dypt inn i øynene og snakke om følelser en kveld. (Ikke at det skjer så veldig ofte.)

Så skjenker han opp to glass. Like store glass, like mye vin. Så langt, så godt.  Men når jeg har kommet halvveis ned i mitt, er han ferdig med sitt andre glass. Og når jeg tømmer mitt første glass, er flaska tom. Og da har jeg kommet akkurat dit at jeg har veldig lyst på ett glass til.

Åpner vi en flaske til? Nei. For mannen er egentlig fornøyd. Han har jo fått sine tre glass. Og jeg åpner jo ikke en hel flaske vin bare for ett glass til meg. For det er sikkert flere måneder til neste gang vi skal drikke vin og se hverandre inn i øynene.

 


En romantisk hotellweekend kan fort bli ødelagt hvis ikke vinen blir fordelt likt. Her er forresten nok et dilemma: Hvem skal ha det tredje sjokoladehjertet?

 

Og jeg kan nevne i fleng:

Kyllingvinger. Tell opp og gi meg halvparten på et fat. Så jeg kan spise i fred og ro og være sikker på at jeg får like mange som mannen.

 


Hallo! Hvor mange har du egentlig spist nå?

 

Romantisk dele-ett-kakestykke på kafé. Glem det. Gi meg mitt eget stykke, eller del kakestykket i to først. 

Inn under her faller også all slags «skal vi dele en forrett/dessert, eller?» Nei! Gi meg min egen!

 


Jeg er ingen tilhenger av romantisk kakespising på kafé. Gi meg mitt eget stykke!

 

Eller når vi har fire bokser Pepsi Max igjen i kjøleskapet, og mannen setter de i samlet flokk på taco-bordet. Det er jo liksom to til hver. Ikke sant? Men hvis jeg ikke tar mine to, og setter dem ved siden av fatet mitt, kan du banne på at mannen får tre bokser og jeg kun én.

 


Bare fire bokser igjen? To er mine!

 

Og det verste? Det aller, aller verste? Vet du hva det er?  Når han har drukket opp sine tre bokser, og jeg er halvveis ned i min første (og eneste). Så rister han først på alle de tre tomme boksene, før han finner min halvfulle, og bare forsyner seg av den! Hallo! Den var min!

Så for husfredens skyld er det ikke bare barna som skal ha likt og like mye. Nei, sett glassene ved siden av hverandre og mål opp. Så skal jeg lukke det ene øyet, myse med det andre, og sørge for at jeg ikke får en dråpe mindre enn mannen.

 

Liker du å dele?

PS: Følg meg gjerne på Instagram. Du finner meg som @casa_kaos

Endelig helg og kvalitetstid med barna

Hurra, det er fredag!

Og som vanlig gleder jeg meg grenseløst til helgen. Endelig skal vi ha litt kvalitetstid med barna.

 

Vi skal sove lenge lørdag morgen. Når barna våkner, skal vi bare løfte dem opp i dobbeltsenga vår og slumre et par timer til mens det blir lysere og lysere utenfor de mørke gardinene.

Når vi omsider våkner, skal vi ligge og dra oss og tøyse og tulle før vi henter inn et par bøker og ipaden til ungene. Mens de leser og spiller, kikker vi voksne gjennom dagens aviser.

 


Mmm. Jeg elsker lange, late morgener.

 

Vi skal ha pannekaker til frokost. Det er rutine hver lørdag. Jeg steker pannekakene mens mannen dusjer og barna leker i stua.

Barnelatter og småpludring blander seg med duften av varme pannekaker og fyller hele huset.

 


Lørdagsmorgen idyll.

 

Så spiser vi en sen, lang frokost med myke pannekaker, ferske rundstykker, masse godt pålegg og kaffe.

Vi ler og tøyser og blir oppdatert på barnas uke i barnehagen.

Etter frokosten går vi ut i den lyse vårsolen.  Den varmer ganske godt nå. Jeg myser mot den blå himmelen.

Kanskje vasker vi bilen sammen. Barna leker med såpeskummet og spruter vann på hverandre mens de hviner og ler.

 




 

Kanskje tar vi med oss en Kvikklunsj og et par appelsiner og legger ut på tur i marka. Vi finner pinner og steiner som vi putter i lommene og maler i forskjellige farger når vi kommer hjem.

 




 

Så fyrer mannen opp grillen og vi griller pølser og kylling. Vi finner frem hagemøblene fra garasjen og pakker oss inn i tepper og pledd og spiser pølser i lompe og kylling med potetsalat mens vi myser mot sola.

Når ettermiddagen lir mot kveld, tar vi med oss tepper og pledd inn i stua og krøller oss sammen i sofaen. Vi tar på oss nye, varme, tykke sokker. Jeg lager kakao.

Så spiller vi et brettspill sammen mens vi drikker kakao. Vi ler av Lillesøsters kakaobart.

 




 

Klokka seks finner vi frem lørdagsgodteriet. Myke sjokoladebananer, søt lakris, kjærlighet på pinne og sukkertøy.

Så setter vi på Charlie og sjokoladefabrikken og hviner av glede da Charlie endelig får en gullbillett til Willy Wonkas fabrikk.

 




 

Når ungene et par timer senere sover søtt i sengene sine, åpner mannen og jeg en flaske god rødvin og snakker om følelser mens vi ser hverandre dypt inn i øynene.

Neste morgen våker vi til nok en dag full av harmoni og med mange kvalitetstimer med barna.

 

###scrolllll###

 

Eh... Sånn blir det selvfølgelig ikke.

Vi blir vekket klokka kvart over fem av Lillesnuppa som vræler inne fra soverommet sitt. Jeg løper så fort og så stille jeg kan inn på rommet hennes så hun ikke skal vekke storebror.

Men skaden er allerede skjedd.

Okei, begge ungene opp i senga vår. Vi legger oss godt til rette og satser på å få sove i hvert fall et par timer til. Men nei. Ungene sparker, roterer, knuffer og dytter. Det er bare å innse fakta. Det er morgen.

 





 

Mannen står opp med barna og lar meg få sove et par timer til. Men ikke en gang et isolert rom hadde klart å holde lydene fra stua ute.

«Den er min!»

«Nææææiii! Jeg hadde den først!»

«Mamma! Mamma!»

Jeg legger puta over hodet og slumrer urolig i en liten time. Til slutt gir jeg opp, og står opp.

God morgen sunshine. Dette blir en fin dag!

Mannen er trøtt og grynter noe før han går ut på soverommet og velter opp i senga. Han vil gjerne sove til frokosten er klar.

Ungene insisterer på å være med å lage pannekakerøre. De mister to egg på gulvet, Lillesøster knekker ett egg i hodet på storebror og de velter en halv pose mel ut over kjøkkenbenken.

Vi spiser brente pannekaker til frokost uten mannen. Han er umulig å vekke.

Ungene krangler om hvem som skal ha den gule koppen og om hvem som skal ha den siste pannekaka. Jeg svelger unna en Paracet og håper den gryende hodepinen skal forsvinne.

Etter frokost har klokka bare så vidt rundet halv åtte. Resten av verden sover fortsatt.

Jeg setter på en film på tv-en og håper jeg får drikke morgenkaffen min i fred. Det får jeg ikke.

 




 

«Mamma, se på meg!» hviner Lillesnuppa mens hun står på ett bein midt på stuegulvet.

«Mamma, sjekk denne, da!» roper Lillemann og skyter oransje plastpinner ut av Ironman-masken sin.

Etter et par timer begynner ungene å kjede seg. De slenger rundt i huset og leter etter noe bøll de kan finne på.

Mannen kommer endelig slepende bortover gangen med hovne øyne og håret til alle kanter.

Vi får vasket bilen, men Lillemann tømmer hele bøtta med vann over Lillesøster, så hun må inn og tørke og varme seg.

 




 

Etterpå vil hun ikke ut igjen. Det blir med andre ord ingen tur i marka med Kvikklunsj og appelsin.

Men det blir nok en film, som ingen egentlig gidder å se på.

Da vi skal grille, finner vi ut at grillkullet er vått. Mannen setter seg i bilen for å kjøre ned på butikken og kjøpe nytt kull. Men bilen er tom for batteri. En av ungene må ha slått på lyset da de lekte kranglet i bilen tidligere på dagen.

 




 

Vi steker pølsene i stekepanne på kjøkkenet. De blir brent. Vi er tom for lomper og potetsalaten har gått ut på dato.

Resten av kvelden propper vi i ungene lørdagsgodis i håp om at de vil være litt stille og slutte og krangle. Vi setter på nok en film som ingen vil se på.

Lillesnuppa sovner på sofaen to timer før leggetid, og ingen oppdager det før hun har sovet i over en time.

 


Å nei. Hvor lenge har hun sovet egentlig?

 

Hun sovner ikke før klokka 22. Det gjør ikke Lillemann heller, for hvorfor skal han sove når Lillesnuppa ikke skal?

Når ungene endelig er i seng, siger mannen og jeg ned i hvert vårt hjørne av sofaen. Én med fjernkontrollen i hånda, én med pc-en på fanget.

Vi våknet i samme positur tre timer senere, og krabber ut på soverommet.

I morgen venter en ny dag med nye kvalitetstimer med barna.

På søndag ettermiddag kan jeg nesten ikke vente til barnehagen åpner neste morgen. Hjelpes, som jeg gleder meg til hverdagen og hele fem dager med jobb og barnehage.

Men så kommer onsdagen da, og jeg begynner igjen å glede meg til helga. Jeg sjekker værmeldingen, handler inn god mat og lørdagsgodterier og legger planer for helgen.

For denne helgen, nettopp denne helgen, skal det bli annerledes. Denne helgen skal vi nemlig sove lenge, spise lang frokost og kose oss ute i vårsola. 

Og ikke nok med det, nå er det til og med påskeferie. En hel uke fri! Gjett om vi skal male mange egg og lage mange kyllinger med fjær og skeive nebb.

Jippi!

God fredag, folkens! Og god påske!

Er det flere her som gleder seg til helgen? Og hvor mange av dere kommer til å lengte etter hverdagen søndag kveld?

 

Jeg, meg, min og mitt

Jeg blir gæærn! Rett og slett gæærn. Det kommer snart til å rable for meg.

Og jeg tror de fleste som har flere enn ett barn skjønner hva jeg mener. For søsken krangler. Og det de krangler om er jeg meg, min og mitt - du, deg, din og ditt. Og ha, har, hadde, har hatt.

Det er umulig å komme frem til en løsning.

Ta for eksempel her om dagen:

«Næææiiiih! Den hadde jeg!»

Lillesøster løper i fullt firsprang etter storebror bortover stuegulvet. Han holder Lillesøsters bamse over hodet. 

 



 

Lillesøster kommer gråtende bort til meg.

«Hadde jeg! Jeg hadde den!» hikster hun mens store tårer renner nedover kinnene og legger seg i halsgropen.

Ja, hun hadde den for en halv time siden. Da satt hun på gulvet og lekte med bamsen. Men så bæsjet hun, og vi måtte bytte bleie. Da vi kom ut fra badet, satt hun en stund i sofaen og klappet pusekatten før hun tok på seg storebrors Ironman-maske og skremte livskiten av nevnte katt.

 




 

I mellomtiden hadde Lillemann plassert bamsen som tilskuer ved bilbanen sin.

Dette får Lillesøster plutselig øye på. Og da vil hun ha bamsen tilbake.

Vi har en ganske grei regel her hjemme. Vi deler likt, helt likt, og prøver å ha to av alt. To like kopper og to like fat. Like stor hodepute og like mange fargestifter hver.

Og så har de sine egne leker som er fordelt i to lekekasser. En til Lillemann og en til Lillesøster.

Lekene er deres. De har førsterett på sine egne leker. Men, den andre har lov til å låne hvis eieren ikke leker med dem selv.

 


Hey. Hva er det hun holder på med? Er det noe jeg egentlig har lyst til å holde på med?

 

Men her er det mange gråsoner, at det er klin umulig å få has på kranglingen.

Hva når den ene har lekt med en leke og lagt den fra seg. Hvor lenge har vedkommende rett på leken? Fem minutter? Ti minutter? En halvtime? Det må jo være lov å gå på do for så å fortsette leken etterpå. Eller legge fra seg leken for å spise middag. Men hva hvis man løper en kjapp tur ut for å hoppe litt på trampolina i noen minutter. Har man da krav på leken når man kommer inn igjen, eller er den da fritt vilt?

Og hva når Lillesøster vil huske og åler seg ned fra sofaen og går målbevisst med de korte beina sine bort til huskestativet. Mens storebror, som har mye lengre bein, hopper over sofaryggen og er borte ved husken i en jafs.

 


Hey! Jeg skulle huske nå!

 

Vil Lillesøster egentlig bare huske fordi Lillemann satt seg i husken? Eller gikk Lillemann og satt seg i husken nettopp fordi han skjønte at det var dit Lillesøster var på vei?

«Jeg skulle huske!» roper Lillesøster og presser ut de store, våte tårene igjen. Og det er kul umulig å megle. For begge står på sitt.

Lillemann påstår han gikk helt tilfeldig bort til husken, uten å vite at Lillesøster egentlig var på vei for å ta seg en husketur.

Og Lillesøster hevder hardnakket at Lillemann visste at hun var på vei bort til husken, og snappet den foran nesen hennes.

Samme problem oppstår når Lillemann hopper av traktoren for å finne seg noe å drikke på kjøkkenet. På vei tilbake plukker han opp sparkesykkelen sin, og tar noen runder rundt med den. Men så snart Lillesøster klatrer opp på traktoren, vil han ha den tilbake.

 


Moaha. Nå skal jeg kjøre traktor!

 

Og så er de i gang igjen.

«Du brukte den ikke».

«Jo, det gjorde jeg. Jeg skulle bare hente noe å drikke».

«Nehei. Du kjørte på sparkesykkelen».

«Næææææhææi. Jeg skulle bare kjøre sparkesykkelen bort til traktoren!»

Og hva når Lillemann står og spiller på keyboardet. Da kan du banne på at Lillesøster også vil spille på keyboardet. Og hvis hun for en gangs skyld faktisk spør om hun kan få låne det, i stedet for å bare hoppe inn og dra sin akkorder. Og Lillemann sier ja.

 


Hallo. Nå må du bli ferdig snart. 

 

Men Lillesøster bare spiller og spiller. Og Lillemann blir mer og mer utålmodig. Og til slutt vil han ha det igjen.

«Du sa jeg kunne få låne det!» sier Lillesøster

«Ja, men ikke så lenge!»

«Jo ho. Du sa ikke noe om hvor lenge».

Og så er de i gang igjen. Hyling, vræling, krangling og "Mamma, Mamma! Det var min tur!" Eller "Jeg hadde den først!"

Det er klin umulig å mekle i sånne saker. Du kan ikke vinne. Det finnes ingen løsning. Derfor har jeg gitt opp. De får ordne opp selv.  Men hjelpe meg, jeg holder på å bli gæærn. For jammen har disse to, småsøsknene svart belte i krangling.

Hjelp! Har du noen gode råd? Hvilke regler har dere?

Ta til fornuft da, unge!

«Næææiiiiii! Villikke! Villikke! Villikke!»

Fire små føtter klasker over stuegulvet, i full fart, så langt bort fra meg som det er mulig å komme. Skulle tro jeg hadde foreslått et isbad. Eller at vi skulle spise innsekter til kveldsmat.

Det eneste jeg sa var at det var på tide å klippe negler, før jeg reiste meg og gikk mot badet for å hente negleklipperen.

 


Nei men, kom nå hit unger. Nå er det på tide å klippe de neglene!

 

 «Villikke!» roper de i kor og gjemmer seg bak faren sin på kjøkkenet.

«Villikke! Villikke! Villikke!»

De hele begynte faktisk med at Lillemann ropte AU og holdt seg på foten da jeg dro av ham sokkene i sofaen foran barne-tv.

«Uff da. Få se», sa jeg og tok tærne hans i nærmere øyesyn. Synet som møte meg var ikke veldig pent. Her trengtes en klipp. Eller, sagt med andre og mer riktige ord, her skulle det ha vært en neglesaks i aksjon for mange uker siden.  Kanskje til og med måneder. Ikke rart Lillemann hadde vondt i tærne.

 


Søte, men vonde tær. 


 

Jeg putter neglesaksen i lomma og går ut på kjøkkenet. To livredde unger står og skjelver bak faren sin.

Jeg prøver å snakke fornuftig med dem. Jeg forteller dem at de helt sikkert har vondt i tærne sine begge to. Og at det er fordi vi ikke har klippet neglene på veeeeldig lenge. Da blir neglene lange og stikker inn i tærne.

Ja, det forstår de. De nikker og virker lettet over at noen endelig kommer med en løsning på det som må ha vært et problem.

«Så da går vi inn i sofaen igjen da, og så klipper jeg tåneglene deres», sier jeg og går mot stua.

Nei! Nope! Absolutt ikke! Kommer ikke på tale! Er ikke snakk om! De tåneglene skal ikke klippes.

Uansett hvordan jeg lister og lurer og forklarer og lover at jeg skal være veldig, veldig forsiktig og at de ikke kommer til å kjenne det en gang, så kommer det overhodet ikke på tale. De tåneglene skal ingen røre.

Nei men, ta nå til fornuft da unge!

Hva er det med barn egentlig? Hvorfor kan de ikke bare høre på fornuft? Hvorfor forstår de ikke at vi voksne vet best?

Ta Lillesnuppa for eksempel, hun hater å sette opp håret. Hun hater å børste det og hun hater at folk i det hele tatt kommer borti det.

Men hun går hele dagen og klager over at hun får hår i munnen, i øynene og i nesa. Hun klager over at håret er i veien når hun skal turne i turnringene, og hun klager over at håret kiler når hun skal sove.

 


Ja, visst er det irriterende med hår som er i veien hele tiden. Men det er bare å sette det i en strikk. 

 

Hun får hår i maten når hun spiser, og hun får mat i håret.

Jeg har sagt til henne hundre ganger, minst, at hvis jeg bare får sette det i en hestehale, eller flette det, eller om ikke annet sette i et par spenner, så slipper hun at håret er i veien hele tiden. Men nei. Hun nekter.

Nei men kjære vene, ta til fornuft da, unge!

Likeså går Lillemann rundt og klør på leggene. I perioder er det så ille at han nesten gråter og ikke får sove fordi det klør så fælt. Men tror du han vil smøre seg? Nehei.

«Hvis jeg bare får smøre deg, så slipper du å klø», sier jeg der han sitter i sofaen tullet inn i Batman-håndkleet sitt etter å ha badet.

«NEI! Jeg VIL klø», sier han med gråtkvalt stemme mens han klør seg rød og sår.

Ta nå til fornuft da, unge!

De går barbeint rundt og klager over at de fryser på føttene. Men sokker skal de ikke ha på. De klager over klissete fingre etter å ha spist kjærlighet på pinne. Men de nekter å vaske hendene. Lillesnuppa går rundt og holder seg for nesa med bleia full av bæsj. Men det kommer ikke på tale og bytte den. De er trøtte men skal i hvert fall ikke sove. De er sultne men vil ikke spise. De er slitne men skal aldeles ikke slappe av. De klager over at de er varme, men skal gå med lue inne. For den er så kul.

 


Mamma! Det er så varmt her inne!

 

Hva er det egentlig med unger? Hvorfor kan de ikke bare ta til fornuft?

 

 

Kvalitetstid, gå og vogg!

«Monsterkort! Monsterkort! Monsterkort!»

Begge ungene står midt på stuegulvet og hopper opp og ned mens de roper i takt: «Monsterkort!»

Okei, okei, okei. Vi kan spille Monsterkort.

Jeg henter kortstokken fra hylla og sprer kortene utover stuebordet.

Kort fortalt er monsterkortene delt inn i to: De oransje med fire forskjellige figurer på. Og de grønne med én figur på.

 




 

De grønne kortene legges utover bordet. Så trekker man ett oransje kort på tur, og så er det om å gjøre og finne en av de fire figurene blant de grønne kortene. Den som ender opp med flest stikk har vunnet.

 


     

Jah! Vi har en match. Blått monster med tre øyne og tenna på tørk. 

 

«Jeg begynner!» roper fireåringen og strekker seg etter et oransje kort.

«Næææih!» hyler toåringen og dasker vekk hånda til storebroren.

«Jeg! Jeg begynner!» roper hun og tar et kort før jeg rekker å stoppe henne.

«Nei! Nei! Nei» brøler Lillemann og kaster seg over bordet og snapper det oransje kortet ut av hendene hennes. På vei over bordet, river han ned alle de grønne kortene jeg har lagt ut.

«Hey, hey, hey!» roper jeg og reiser meg.

«Skal vi spille eller skal vi ikke spille?»

«Spille!» roper de to i kor.

«Men da vil jeg ikke ha noen krangling! Er det forstått?» sier jeg og vifter med pekefingeren.

Jeg plukker opp kortene fra gulvet og legger dem utover bordet igjen.

 


Sukk. At jeg gidder...

 

«Sånn. Ingen krangling nå. Vi tar Elle Melle om hvem som begynner», sier jeg retter Elle Melle-fingeren mot Lillemann først.

Elle melle deg fortelle. Skipet går ut i år. Rygg i rand to i spann. Snipp snapp snute. Du er ute.

Å nei, der ble Lillesøster ute gitt. Okei, da er det Lillemann som begynner. Og godt var det. Lillesøster takler slike nederlag mye bedre enn broren...foreløpig.

De har heldigvis ennå ikke skjønt at den man peker på først alltid blir vinneren. Uansett hvor mange ganger vi bruker Elle Melle. Sikkert opptil ti ganger om dagen:

Elle melle, hvem som skal ta tran og Sana-solen sin først, hvem som skal pusse tenner først, hvem som får den siste spagettien, hvem som skal ha det røde eplet og hvem som må ta til takke med det grønne, hvem som får holde telefonen når bestemor i bestefar ringer, hvem som får velge program på Netflix (Blir det Power Rangers eller blir det Lille Prinsesse?), hvem som får den gule koppen og hvem som må ta til takke med den blå eller den svarte og så videre, og så videre.

Vel, da begynner vi. Lillemann trekker først.

Oj, oj, oj. Ett elg-monster, dråper, en regnbue,  og to rosa kanin-monstre.

Lillemann klapper i hendene og hopper opp og ned.

«Jah! Regnbue! Jeg fikk regnbue! Hurra!»

Han fisker inn det grønne kortet med regnbue på.

 

             
Oooooog vi har en regnbue!

 

«Tralla la la lala. Jeg fikk regnbue!»

Han vifter med regnbue-kortet og legger det under genseren, over hjertet, mens han lukker øynene og virkelig nyter å ha fått et kort med regnbue på.

Okei, da er det Lillesøsters tur.

Hun strekker ut hånda og velger et kort nederst i den oransje bunken.

«Nei, du må ta øverst», sier Lillemann og snapper kortet ut av fingrene hennes.

«Sånn er reglene!»

«Villikke!» hyler Lillesøster og strekker seg etter bunken.

«Vil ha nederst!»

«Niks! Du må ta øverst», sier Lillemann og holder hele bunken med de oransje kortene på ryggen.

«Nei, men la nå Lillesøster få ta nederst i bunken hvis hun vil det da», sier jeg og legger bunken på bordet.

Hun sender broren et blikk som kan drepe, og trekker et kort nederst i bunken.

Lillemann har lagt seg i hjørnet av sofaen, med ansiktet i hendene. Han sparker en sofapute ned på gulvet mens han grynter.

Lillesøster trekker et kort med ett manet-monster, ett rosa tann-monster, gresstrompeter, og en sopp.

 


Hurra! En snøsopp!

 

«Yejjj! Sopp!» roper jeg entusiastisk og klapper med hendene.

«Se, Lillesøster. En sopp!» sier jeg og peker på kortet.

«Kan du finne et grønt kort med sopp på på bordet?»

Men Lillesøster har mistet geipen sin. Den henger langt nedover haka og skjelver lett.

«Regnbue», sier hun og ser på meg med store, våte øyne.

«Jeg vil ha regnbue».

Lillemann titter opp fra hjørnet sitt i sofaen.

«Det ække lov å trekke to kort», sier han og setter seg opp.

«Nei men, se her da. Du har jo fått en sopp. En rosa sopp med snø på! Det blir ikke bedre enn det», sier jeg og tørker vekk en tåre som renner nedover det myke kinnet hennes.

 


Jeg vil ikke ha sopp. Jeg vil ha regnbue. 

 

«Regnbue», sier Lillesøster med skjelvende, sår stemme og plukker opp det andre og siste grønne kortet med regnbue fra bordet.

«Næhei!» roper Lillemann og er på beina på to sekunder.

«Du kan ikke bare ta den», sier han og runder bordet.

«Regnbue!» roper Lillesøster og strekker hånden med kortet opp over hodet.

«Nehei! Få den!» hyler Lillemann og hopper opp etter kortet.

Lillesøster ser seg fortvilet rundt et øyeblikk før hun spurter ut på rommet sitt. Med regnbuekortet over hodet.

Lillemann løper etter med lyn og torden i blikket. Det gamle gulvet gynger under ham.

Jeg trekker pusten. Lukker øynene og faller bakover i den dype sofaen. Tar en slurk av tekoppen min og lukker lydene fra soverommet ute.

Dette ble vellykket, tenker jeg. Skikkelig vellykket.

Lillemann kommer gråtende ut.

«Lillesøster slo meg», hikster han og kryper opp på fanget mitt.

Lillesøster kommer hakk i hel. Også hun hikstende.

«Lillemann sparket meg her», sier hun og peker på leggen.

Jeg tørker tårer og blåser og trøster.

Sånn, da spiller vi videre.

Lillesøster legger det krøllete regnbuekortet tilbake på bordet.

«Hvem sin tur var det?» spør jeg før jeg får tenkt meg om.

«Min!» roper begge to og strekker hver sin arm i været.

«Okei. Lillesøster, her har du en sopp. Sånn. Ett stikk til deg. Da er et det Lillemanns tur til å trekke et kort».

Vi spiller cirka tre runder før Lillemann nekter å plukke inn den blå hesteslangen. Det er det eneste alternativet han har. Alle de andre figurene på kortet er tatt.

 



Jeg vil ikke ha blå hesteslange. Blå hesteslange er skikkelig teit!

 

På runde fire kaster Lillesøster alle kortene sine utover gulvet fordi hun fortsatt ikke har fått regnbuen.

Mellom runde seks og sju, skifter Lillemann til Spidermann-drakten sin. For noen må håndheve reglene, som han sier.

Da jeg spør han om han vet hva å håndheve betyr, ser han bare dumt på meg før han tar en salto i sofaen og synger av full hals: «Spiderman. Spiderman. Dåss vattever a spider kæn».

 


Da har Spiderman kommet for å holde ro og orden. 

 

I runde ti klarer ikke Lillemann å bestemme seg for om han skal trekke kortet med tre på, eller kortet med det grønne monsteret med sju øyne.

 


Hmmm. Tre eller grønt monster med sju øyne?

 

Lillesøster blir lei av å vente, og setter seg i stolen sin med en bok. Da Lillemann endelig bestemmer seg for treet, gidder ikke Lillesøster spille mer.

Men da Lillemann to runder senere trekker regnbuekortet, kommer hun som et lyn bort til bordet og roper «Urettferdig! Urettferdig!», mens hun gråter store, tunge tårer.

Vel, vi ble egentlig aldri ferdig med spillet. Ikke aner jeg hvem som vant heller, for det var umulig å vite hvilke stikk som tilhørte hvem etter at Lillesøster gjorde reint bord i sinne over ikke å ha fått regnbuekortet.

Og tror de de gadd og rydde opp etter seg? Nehei. Det var jeg som endte opp på gulvet på alle fire mens jeg fisket kort ut fra under bordet og under sofaen. Jeg fant til og med et kort ute på kjøkkenet!

 



Neste gang vi skal ha såkalt kvalitetstid sammen, tror jeg vi slår på tv-en og ser en film. Så får vi ta Elle Melle om hvem som får velge film.

 

Klatrebarn

//Inneholder reklame 

Jeg har to klatrebarn. En litt klatrebarn og en veldig mye klatrebarn.

"Hva feiler det egentlig de barna hennes?" tenker nok folk når vi er ute på kafé og barna klatrer på stolene. Folk sier det ikke høyt, men jeg ser det i blikkene deres. Hva feiler det de barna hennes, mon tro? De klarer jo ikke sitte stille.

Det samme skjer når vi er på kino, eller i butikken eller på besøk.

 


Bare klatre du, gutten min. Det er helt grei