januar 2013

Eplekrig

«Eple! Eple!»

Lillemann strekker seg så lang han er over bordkanten mot den svarte veska mi. (Som egentlig er en gammel bleiebag).

«Jeg vil ha eple!»

Jeg har nettopp puttet det siste eplet vi hadde i veska. Tenkte jeg skulle kose meg med det på jobben. Trodde jeg klarte å lure det ut fra kjøkkenet og ned i veska

Men nei.

Lillemann så meg.

«Eple, nå!»

Stemmen blir mer og mer desperat. Han stamper med føttene og knytter nevene. Nå kommer Lillesnuppa også, slentrende over gulvet med armende svingende i store buer på hver side av den lille kroppen. Hun enser at noe er på gang.

Jeg dytter veska lengre inn på bordet.

«Nei, ikke nå», sier jeg og sukker. Jeg vet dessverre så altfor godt hvor dette bærer.

Egentlig er ikke eple det verste barna kan spørre om. Vi vil jo gjerne at de skal spise mer frukt. Men vi er akkurat på vei ut døra. Skal bare pusse tennene, ta på sko og sette oss i bilen.

Hvis barna skal få eple nå, må jeg først skrelle det. Hvis ikke spytter de ut bitene med skall på. Så kommer de til å krangle over at de bare får et halvt eple hver. De vil garantert ha et helt.

Så må jeg vente til de er ferdig med å spise før jeg pusser tennene deres. Og med så små munner og tenner, tar det tid å få i seg et halvt eple. Spesielt når de vet at mamma er litt stresset og gjerne skulle kommet seg avgårde snart.

Eventuelt kan jeg droppe tannpussen i dag, bare for husfredens skyld og la dem spise eplet i bilen på vei til barnehagen. Men bilen er nyvasket, og akkurat nå har jeg veldig lyst til å nyte følelsen av ren bil, i hvert fall for én dag.

Dessuten har jeg allerede sagt nei, og da er det jo en foreldre-dødssynd å gi etter. Da har de deg. Da skal de ha både eple og pære neste dag. Og før du vet ordet av det, skal de ha hele fruktfatet. Hver dag. Før barnehagen.

Lillemann sparker i stolen og krafser oppover duken. Tårene spretter fra øynene mens han roper av full hals etter det etterlengtede eplet. Lillesnuppa står ved siden av han.

«Eple! Eple!» roper hun og ser på meg med store, blå øyne. Noe spedere i stemmen, men jeg vet at den kan øke med mange desibel den også, når hun først kommer i gang.

Jeg snapper med meg mobiltelefon, bilnøkler og et skjerf. Finner frem to par barnesko, og vipper på meg mine egne. Går ut på badet og finner tannbørstene.

«Pusse tann», sier jeg i det jeg kommer ut i stua viftende med de to børstene.

«Puss og få suss».

Jeg innser relativt raskt at det ikke blir frivillig tannpuss denne morgenen. Ei heller påkledning og sko på føttene.

Jeg ser på klokka. Den er altfor mye. Setter meg på stuebordet og sukker tungt. Ser på de to små barna med røde ansikter som fyrer hverandre opp og hyler høyere og høyere. Hvordan skal jeg løse dette da?

Jeg reiser meg brått. Fisker eplet ut av veska. Går resolutt bort til kjøkkenvinduet og åpner det. Kaster eplet ut. Så langt jeg kan.

«Sånn. Nå er eplet borte. Nå blir det ikke eple på noen av oss i dag».

Det ble heller ingen tannpuss. Eller sko på føttene. Barna ble båret ut i bilen i sokkelesten, uten jakke, og satt i sine respektive bilstoler.

Jeg kom meg på jobben til slutt. Men gjett om jeg har lyst på eple…

Har du lyst på eple?

 

 

 

 

 

 

Young love

Lillemann har fått sin første kjæreste. De går i barnehagen sammen. Her om dagen møtte vi denne rosa skjønnheten på stranda, langt unna alle de rivaliserende alfahannene i barnehagen. Og da var saken grei. De var kjærester.

Hvordan han kapret hennes hjerte?

Han dro ned buksene i vannkanten og viste at han klarte å tisse uten hjelp. Hun ble kjempeimponert.

Så enkelt, så greit.

Hva faller du for hos menn?

Føtter i maten

«Ta beina ned fra sofaen!»

Lillsnuppa ofrer meg ikke så mye som et lite blikk en gang. Ingen ting som skulle tilsi at hun har hørt ett eneste ord av det jeg sa.

«Du, beina ned fra sofaen. Nå! Og det gjelder deg og, Lillemann!»

Vi er på kafé i Stavanger. Har bestilt pai til barna og Cæsar-salat og kaffe til meg. Det er lørdag formiddag. Kafeen fylles sakte opp av handleglade mennesker som trenger en liten pause.

Åh, som jeg kjeder meg. Ouff, det er altså så kjedelig å sitte stille!

Lillesnuppa sitter på huk i sofaen og gomler på en brødbit. Lillemann finner ut at han vil sitte på andre siden av snuppa, og trasker frimodig forbi henne bak ryggen hennes. Føttene hans lager små fordypninger i skinnet på sofaputene. Små fordypninger som sakte blåser seg opp igjen, før overflaten igjen blir glatt og blank.

Jeg kikker diskret bort på de andre gjestene. Ingen så det. Tror jeg …

Ved siden av oss sitter en mamma med to små jenter som har rosa spenner i håret. De sitter pent i sofaen, ved siden av hverandre, og spiser maten sin.

«Sånn. Nå setter du deg ned her», sier jeg til Lillemann og gjør plass til han mellom meg og snuppa. Så tar jeg tak i snuppas sko og drar dem utover så bleierumpa hennes treffer sofaen med et lite dump.

Jeg ber en stille bønn om at jeg skal rekke å få i meg maten min, og helst kaffen også, før jeg må evakuere kafeen med to skrikende unger under armene.

To biter brød og en tre biter kylling senere, er Lillemann igjen på vei over lillesøster og videre bortover sofaraden. Lillesnuppa har igjen dratt beina opp under seg.

Ok. Det er ingen måte jeg kan få dem til å sitte på nå. Jeg kan kjefte og tvinge dem til å sitte stille (ha ha, yeah right). Men det kommer bare til å bli bråk og ende med at vi må forlate kafeen.

Jeg er skrubbsulten og har alvorlige koffeinabstinenser. Det ble ingen kaffe etter frokosten, da den endte i en krangel over en oransje ball.

Så, jeg gjør som jeg har gjort så mange ganger før.

«Ta av dere skoene da, hvis dere skal ha føttene oppi sofaen», halvveis hvisker jeg mens jeg  prøver å høres myndig ut.

Som sagt så gjort. Begge barna setter seg lydig ned og drar av seg skoene.

Jeg kikker igjen rundt meg og på de andre gjestene. De to, søte jentene ved nabobordet er ferdige med å spise. Den eldste har begynt å åle seg litt utålmodig rundt. Den minste leker med hårspennen sin som hun har revet ut, så luggen står rett opp på den ene siden. Oh, what a bad hair day!

Jeg spiser ferdig salaten min, og restene etter barna. Snuser inn den deilige duften av sterk, nykvernet kaffe.

Barna kryper lydløst rundt i sofaen. Sånn avventende og «stille før stormen-aktig». Foreløpig er det innenfor grensen av hva som er greit. Men den grensen er hårfin. Dessuten vet jeg at andre foreldre har helt andre grenser og antakeligvis syns vi har krysset den for lenge siden.

Jeg sitter på stolkanten og er klar til å hive på meg jakka så fort det braker løs.

«Nei, ikke stå i sofaen», hører jeg fra nabobordet. Den minste jenta har reist seg opp og ser ertende på moren sin. Storesøster står på alle fire ved siden av med et lurt smil om munnen.

«Ok. Hvis dere skal være i sofaen, så må dere i hvert fall ta av dere skoene», sier moren strengt og kaster et blikk bort på mine små åmer.

Og det er da det går opp for meg. Det er da jeg skjønner det. Denne stakkars mammaen er like usikker som meg. Hun er like usikker på hvor grensene går, og like opptatt av hva alle de andre på kafeen syns om at barna hennes har beina oppi sofaen.

Jeg ble så glad. Mest fordi denne mammaen så ut som en super, verdensvant og veldig konsekvent mamma som visste nøyaktig hva hun skulle gjøre og hvordan hun skulle handle i enhver situasjon. Og så er hun like usikker som meg!

Akkurat som meg, så hun avventende rundt seg da hun ankom kafeen. Målte de andre gjestene. Er de barnevennlige? Sender de myke blikk og smil til barna hennes, eller himler de med øynene når hun slår seg ned ved nabobordet. Er det andre folk med barn på kafeen? Og hvordan oppfører de seg? Får de lov til å ha beina i sofaen? Får de lov til å hoppe? Lager de mer lyd enn hennes?

Og så sitter jeg der og tenker at, åh nei, dette syns sikkert Fru Supermamma på nabobordet er helt forferdelig. Tenk å la barna få ha beina i sofaen. Hun som har så søte og veloppdragne barn. De gjør helt sikkert akkurat sånn som hun sier…hver dag…hele tiden.

Og så ender hun opp med å følge mitt eksempel!

Da vi gikk, stod den ene jenta opp ned med hodet godt plantet i sofaputa. Den andre satt på kne ved siden av og prøvde konsentrert å fiske noe opp av lommen.

Jeg smilte stort til henne da jeg gikk forbi. Hun ga meg et hyggelig smil tilbake.

«Der går en supermamma», tenkte hun sikkert. «Hun vet hvor grensene går».

Vel, i hvert fall liker jeg å tenke at hun tenkte nettopp det.

Syns du det er greit å la barna få stå i sofaen eller på stolen på kafé? Og med eller uten sko?

 

 

Morsom, jeg?

Er jeg morsom?

Noen syns det. I hvert fall at jeg er morsom når jeg skriver.

 

For nå har jeg nemlig blitt nominert i kategorien "Årets morsomste mammablogg" i Foreldremanualens årlige mammabloggkåring. Og det er kjempegøy.

Litt uventet, men likevel kjempegøy.

Men jeg er egentlig ikke så morsom. Jeg ser ikke på meg selv som morsom. Jeg har aldri vært sånn "ha ha"-komiker-morsom. Jeg har heller aldri vært den som har entret scenen med mikrofonen på julebordet og lirt av meg den ene morsomheten etter den andre til kollegers jubelfylte trampeklapp.

Det hender jeg møter lesere av bloggen min. Og da sier de ofte noe sånt som: "Åh, det er så morsomt å lese bloggen din". Og da kan jeg rett og slett få litt prestasjonsangst. Sånn, oj nå må jeg si noe gøy. Nå må jeg være lett og ledig i kroppsspråket og le og tøyse og være morsom.

Men det er jeg ikke. I hvert fall ikke hele tiden. Kanskje helst når jeg ikke tenker over det. Når jeg står over oppvaskbenken på kjøkkenet og mannen skifter søppelpose. Eller på vei ut med klesvasken. Hverdagsmorsom, altså.

Men aller morsomst er jeg nok når jeg skriver. Jeg er nok morsommere inne i hodet mitt, enn utenfor.

Tji hi. Du er så morsom inne i hodet ditt, mamma.

Uansett, hvis du syns jeg er morsom, så er det hyggelig om du stemmer på Casa Kaos som "Årets morsomste mammablogg".

Og hvis du vil stemme i noen av de andre kategoriene også, har du mine anbefalinger her:

Årets mammablogg: Susanne Kaluza

Årets mest velskrevne mammablogg: Lammelårtanker

Årets mest originale mammablogg: Diaperdiva diary

I de resterende kategoriene kjenner jeg dessverre altfor dårlig til de nominerte til å kunne anbefale noen.

Ha en morsom helg!

 

 

Elsker katten høyere enn barna

"Kommer jeg til å bli like glad i barna våre, som jeg er i katten mon tro?"

Jeg sitter med lille Frida på fanget. Min elskede katt som alltid har stått trofast ved min side. Gjennom gode og onde dager.

Hun ser opp på meg med store, mørkebrune øyne. Stryker kinnet mot hånden min og maler svakt og dypt, før hun igjen legger hodet ned på poten og glipper med øynene.

Mannen ser rart på meg fra andre siden i sofaen.

"Selvfølgelig blir du mer glad i barna våre enn i katten", sier han og rister på hodet.

Jeg er neimen ikke så sikker.

 

***

Dette var mens vi fortsatt prøvde å få barn. I dag innser jeg at han hadde rett. Man blir faktisk mer glad i barna sine enn i katten.

Trodde du du skulle bli så glad i barna dine som du ble? 

Er norske barn dumme?

Dette innlegget ble anbefalt av Lesernes VG på vg.no 9. januar 2013.

Den svenske teaterregissøren Sofia Jupither, har nettopp vært på Nationaltheatret og sett stykket «Folk og røvere i Kardemomme by» av Torbjørn Egner.

Jupither ble dypt rystet etter å ha sett stykket. Ja, så rystet faktisk, at hun mener denne grusomme fortellingen om politimester Bastian, tante Sofie og røverne Kasper og Jesper og Jonathan er direkte skadelig for barna våre.

Faksimile fra Aftenposten 8. januar 2013

I en kronikk i Aftenposten, skriver hun følgende:

Alle samfunn og kulturer har tradisjoner som er mer eller mindre meningsløse eller har falt ut av sin opprinnelige sammenheng, men dette er første gang jeg støter på noe som jeg mener er direkte skadelig for den oppvoksende generasjonen og som hylles uten motforestillinger.

Jupither mener Kardemomme by er både høyreekstrem og kvinnefientlig. Hun reagerer blant annet på kidnappingen av tante Sofie:

Når røverne har sett seg lei på sitt rotete hjem og klager over at de ikke får ordentlig mat, finner de ut at de trenger en kvinne i huset. Og når de innser at ingen vil melde seg frivillig, kommer de på at det beste vil være å "røve et damemenneske". Man trenger altså en kvinne til å lage mat og gjøre rent. Lykkes man ikke med å få tak i noen ? for eksempel ved hjelp av sjarm ? er det bare å ty til kidnapping.

Og så mener hun altså at disse holdningene vil plante seg i underbevisstheten på våre små, sarte barn som et bilde på en ideell verden. Og videre at:

? vi gjennom denne oppsetningen bidrar til å vanskeliggjøre arbeidet for mangfold og likestilling i flere generasjoner fremover.

Ok, så foregår handlingen fra Kardemomme by på 1950-tallet. Og kvinnene stelte hjemme mens mennene arbeidet. Men betyr det at alle gamle barnefortellinger skal forbys? Skal barna kun få lese nye, moderne bøker og se nye, moderne filmer?

Jeg tror Jupither undervurderer og fordummer barna våre. De aller fleste barn er smarte nok til å forstå (i hvert fall innen de blir voksne) at nei, man røver ikke et damemenneske fordi man ikke gidder å vaske huset sitt selv. Det er faktisk ikke greit å røve uansett, selv om man røver bare det man må og det som man behøver.

Åh nei. Har jeg avlet en kriminell?

Jeg føler meg ganske trygg på at treåringen min forstår at han ikke er Spider-Man, og at han ikke skal blande seg borti politiets arbeid selv om han løper rundt i Spider-Man-drakten sin 24/7 og liksom-skyter spindelvev over hele huset.

Og Lillesnuppa på halvannet vet veldig godt at hun ikke er et juletre som skal hogges i stykker hvilken dag som helst nå, selv om hun går rundt med juletre-glitteret som boaer rundt halsen.

Hvis barna våre hadde vært så dumme at Folk og røvere i Kardemomme by hadde ødelagt dem, da lurer jeg på hvor mange barnehistorier som egentlig bør slippe gjennom sensuren.

Jeg nevner i fleng:

Pippi Langstrømpe:

En frekk, obsternasig og uoppdragen jente som svarer de voksne imot. Som lurer politiet og finner på diverse fantestreker. Og er det egentlig lov å stå på bordet og klatre i gardinene?

 

Kaptein Sabeltann:

Barnas store helt som stjeler og slåss. En eneveldig hersker over sine undersåtter som han både kjefter på og herser med. Og hva med lille Pinky, hvis største ønske er å bli pirat sammen med Sabeltann. Hva er det for et yrkesvalg? Bør han ikke skaffe seg en ærlig og rettskaffen jobb i stedet? Hva slags signaler sender det ut til barna våre?

 

Spider-Man, Batman og diverse andre superhelter:

Er det virkelig riktig å lære barna våre at det er greit å ta loven i egne hender?

 

Karius og Baktus:

Karius og Baktus får sin dødsdom og blir brutalt skylt ned i sluket når Jens begynner å pusse tennene sine og går til tannlegen. Er dødsstraff ok? Nå ble riktignok denne slutten endret på, da mange syns den var for brutal. I de senere versjonene av fortellingen sitter Karius og Baktus på en flåte ute på det åpne på havet.(Akkurat som om det er noe bedre...)

 

Og så videre:

Postmann Pat lar katten sitte i forsetet i bilen uten kattebur. Det er trafikkfarlig.

Hinkel Pinkel i Drømmehagen sover i en liten, ustabil jolle. Det vil jeg ikke anbefale.

Hvorfor er det bare musemor og barna i Musevisa som vasker huset? Hvor er musefar?

 

Jupither avslutter med følgende:

Så, kjære Norge, et velment spørsmål fra en sann venn: Er det ikke på tide, etter å ha latt Thorbjørn Egner leve i 100 år, å ta skrittet inn i 2000-tallet og begrave ham for alltid?

Nehei, glem det Jupither. Den må du lenger ut i universet med. Her i Norge har vi barn som vet forskjell på en god historie og virkelighet. (I hvert fall innen de blir konfirmert).

Tror du Folk og røvere i Kardemomme by er skadelig for barn?

 

Her kan du lese mer om hva jeg mener om overbeskyttelse og fordumming av barn:

Dårlig språklig selvtillit

Skaper overdrevent hensyn mobbing?

 

Jeg burde ikke hatt barn

 

Out of order

«Det er ikke mulig. Det er bare ikke mulig».

Jeg heiser skuldrene så armene slår ut til siden mens jeg legger hodet bakover. Jeg får vondt i magen når jeg tenker på hva som kommer.

«Out of order», står det med store bokstaver på displayet.

"Out of order!" Jeg spytter ut ordene.

Lillemann og Lillesnuppa leker ivrig i handlebilene. Krabber ut og inn.

«Jeg vil ha den, sier Lillemann og krabber lykkelig inn i en blå politibil.

«Nei, forresten. Jeg vil ha den», sier han og peker på en gul taxibil.

Lillesnuppa har bestemt seg. Hun vil kjøre blå politibil. Hun vrir på rattet i full fart og sier vroom vroom.

Det er mandag ettermiddag. Vi kom hjem sent lørdag kveld etter ti dager i Norge. Siden spanjolene feirer sin julaften den 6. januar, var alle butikkene stengt søndag.

Kjøleskapet gliste glissent mot meg da jeg tidligere på dagen prøvde å finne nok råvarer til å snekre sammen en middag.

Vi er sultne. Vi handle. Selv om begge barna har vært i barnehagen hele dagen og er slitne og trøtte.

«Dere skal få kjøre sånn handlebil i butikken», sa jeg og vred meg mot baksetet en halv time tidligere.

Lillemann ulet som en sirene fra bilstolen fordi Lillesnuppa hadde kastet en banan i hodet hans. Han hadde visst allerede glemt at han fem minutter tidligere siktet på øyet hennes (og traff) med Spider-Man-dukken sin.

Dette er det reneste selvmord, tenkte jeg der jeg svingte inn på parkeringsplassen foran kjøpesenteret.

Lillemann hadde tatt av seg skoene. Han vrei og vendte på seg i bilsetet og sparket føttene mot seteryggen da jeg prøvde å ta dem på igjen.

«Vil du kjøre handlebil», spurte jeg og så strengt på ham.

Det ville han. Skoene kom på. Begge barna ut av bilen. På vei til matbutikken.

De elsker handlebilene. For en genial oppfinnelse! Nesten uansett hvor slitne og sure barna er, går handlingen som en lek når de får sitte i de bilene.

Fire små føtter hoppet og danset over plassen bort til bilene. De fant sine favoritter mens jeg vekslet til mynter.

Og så: «Out of order».

 

***

Jeg blir stående uten å foreta meg noe som helst et par minutter. Armene henger slapt ned. Ryggen har fått en knekk. Jeg ser fra Lillemann til Lillesnuppa, og så tilbake til Lillemann. To glade barn som gleder seg til å handle i biler.

Hvordan i alle dager skal jeg gripe dette fatt?

Hvordan i alle dager skal jeg få forklart dem at de ikke får kjøre biler likevel, men må sitte i kjedelige handlevogner.

Det kommer ikke til å gå. Det kommer bare IKKE til å gå.

Jeg trekker pusten og setter meg på huk foran bilene.

«Lillemann, Lillesnupp, vet dere hva? Bilene er ødelagt. Vi får ikke kjørt handlebil i dag. Jeg er veldig lei for det. Jeg vet at dere hadde kjempelyst til å kjøre bil i dag. Men det går dessverre ikke».

Fem minutter senere sleper jeg to illsinte barn med meg inn på butikken og lemper dem oppi hver sin kjedelige handlevogn.

Det ble ingen storhandel den dagen. Til tross for diverse bestikkelser, fikk vi bare så vidt med oss melk, brød, litt pålegg, dopapir og bananer hjem.

Og det ble brødskiver til middag. Med banan til dessert.

Har du noen gode førstehjelpstips for nødhandling med trøtte, sinte barn? Bortsett fra handlebiler?

 

 

 

Flygalskap

Det gikk så bra hele veien ut til flyplassen i Stavanger.

Det gikk greit i innsjekkingen også. To kofferter sendt avgårde til Oslo. To billetter skrevet ut.

Det var ikke noe problem å si hadet til far og lillesøster heller. De skulle være igjen i Stavanger noen dager, mens Lillemann og jeg  besøkte mormor på Raufoss.

Lillemann tøyset og tullet i køen til sikkerhetskontrollen. Blid og glad.

Dette er for godt til å være sant, tenkte jeg.

 

Lillemann passpasser. So far so good.

Jeg hadde gruegledet meg til reisen. Lillemann og jeg, helt alene på tur. Først fly fra Stavanger til Gardermoen, deretter flytog til Oslo. Vente halvannen time på Oslo S før vi skulle avslutte det hele med én time og tre kvarter på tog til Raufoss.

Trenger jeg si mer…?

Men dette gikk jo så bra!

Lillemann og jeg.

Men det var helt til vi kom frem til sikkerhetskontrollen. Håndbagasjen opp på båndet. Ut med pc. Leppepomade, nesespray og fruktsmoothie i pose. Av med jakker, sko og belte.

Lillemann hoppet og danset og vinket til den lille kofferten som forsvant inn i gapet på røntgenmaskinen.

«Kan du ta av han den hettejakka også?»

«Hæ? Den?»

Kul?Ja visst. Og du våger ikke ta den av!

Jeg pekte på den blå hettejakka Lillemann hadde fått i julegave. Den med Lynet Mc Queen på brystet.

«Ja, den», bekreftet mannen bak båndet.

Jeg trakk pusten dypt et par ganger. Knyttet nevene og åpnet dem. Bølget fingrene inn og ut av håndflaten noen ganger, akkurat sånn de gjør på westernfilmer over pistolene i beltet, rett før de skal skyte.

Jeg snudde meg rundt med et stort smil.

«Kom Lillemann. Vi skal ta av deg genseren også».

Den lille treåringen bråstoppet midt i et hopp. Han hadde hoppet rundt seg selv og sunget "Bjelleklang" med tunga ute: «Bdæ, bdæ, bdæ».

Nå stod han der med tunga dinglende over underleppa. Jeg kunne formelig se hvordan den lille hjernen hans fordøyde informasjonen.

«Vi skal legge jakka di på båndet der borte. Så skal den kjøre gjennom tunellen, og så får du den tilbake der ute etterpå».

«NÆÆÆÆÆÆÆHHHHHEEEEEEIIIIIIII!»

Han trakk inn tunga, tok sats og hoppet så høyt han kunne, trampet fire ganger i gulvet med knyttede never, før han la på sprang bort mot køen av folk som utålmodig ventet på å få komme seg gjennom kontrollen.

Heldigvis har reaksjonstiden min blitt betydelig bedre etter jeg fikk barn. Jeg tok ham igjen på to sprang. Fikk den ene armen rundt livet hans, og den andre i et fast grep rundt overarmen.

«Nei! Nei! Nei!», sprellet han mens jeg delvis bar, delvis slepte han tilbake.

Alle så på oss. Noen lo. Ganske mange fniste. Mens andre så irritert på klokka.

Her var det ikke tid til å lirke og lure. Genseren måtte av. Og det nå.

Jeg la den lille kroppen i gulvet, for hadde jeg sluppet ham, hadde han vært ute i avgangshallen på null komma niks. Beina gikk som små trommestikker.

Jeg fikk tak i glidelåsen og skulle akkurat til å skrelle den av han.

«Ehm. Det går sikkert greit. Han kan ha den på. Det går fint det. Gjør det ikke?»

Mannen bak bagasjebåndet så med forferdelse fra meg og bort på damen på andre siden av metalldetektoren.

«Jo, det går greit», svarte hun kjapt på innpust.

Både Lillemann og jeg hadde stoppet helt opp. Vi må ha vært et syn der vi lå på gulvet, jeg halvveis over han.

Noen barnløse så forskrekket på oss og hvisket til hverandre.

Ja, ja, bare vent til dere eventuelt får barn selv, tenkte jeg. Det er ikke så ille som det ser ut til.

Lillemann kom seg på beina før meg. Han ga meg et blikk som sa: «Ha ha. Denne vant jeg!»

Han ble vinket gjennom metalldetektoren. Tunga var igjen ute. «Bdæ, bdæ, bdæ», sang han mens han hoppet gjennom.

Jeg kom slentrende etter. Glad for at kampen ble avlyst, men litt sur for at en liten treåring vant.

Resten av turen? Jo, den gikk faktisk overraskende bra.

Men i morgen skal vi ut og fly igjen. Først tog fra Raufoss til Oslo. Så buss til Torp, og så fly til Spania.

Ønske meg lykke til! (vær så snill…)

Har du vært ute og reist med små barn før? Og hvordan gikk det?

 

 

hits