januar 2014

Velkommen til boklansering

Sett av onsdag 5. februar. Dra børsten gjennom håret, barber barten og møt opp på Aschehoug forlag klokka 18.

Da lanserer vi boka Mammarådet!





 

16 flotte, flinke, kvinnelige bloggere har skrevet hvert sitt kapittel til denne boka. Og spørsmålet vi prøver å svare på er: Hvordan er det egentlig å være mamma i Norge i dag? Ikke småtteri, akkurat. 

I boka finner du tekster om alt fra alenemødre, barnløshet, barselkropp, bonusbarn, depresjon, pappaperm, gründermamma, instababy, IVF, one nght stands, tokulturelle barn, voksen mamma og så videre, og så videre. 

Her er mange spennende og interessante tema, og jeg er helt sikker på at du kommer til både å le, gråte, tenke og kanskje til og med bli litt klokere. 

Redaktør av boka er blogger Susanne Kaluza. Hun trenger vel ingen videre presentasjon? Vi vet alle hvem hun er nå?

 

 

Og på onsdag skal vi altså feire utgivelsen av boka. Og jeg håper dere som leser Casa Kaos har lyst til å komme og feire sammen med meg og alle de andre bloggerne som har bidratt. Det blir litt mat og litt drikke, og hvis du vil, kan du få med deg en signert bok til en hyggelig pris. 

...og jeg som har så grusom håndskrift. Må øve litt på å skrive navnet mitt på en kul og uformell måte...

Hvis du har lyst til å bli med, send en mail til siv.kvarekval@aschehoug.no, eller til meg på: marte@frimandmedia.no innen mandag 3. februar.

Håper vi sees!

 

Om meg

Det er tøft å være foreldre!

 

Vi skal oppdra barna våre pedagogisk riktig, lese de riktige bøkene, følge opp barna våre korrekt, beskytte dem mot all smerte, sørge for at de alltid er lykkelige og passe på at de ikke kjeder seg.

Vi blir bombardert med artikler og bøker skrevet av eksperter og andre forståsegpåere som forteller oss hvordan vi skal oppdra barna våre. Skremselspropaganda selger.

Barneoppdragelsen er gjennomanalysert. Det finnes snart ikke en eneste følelse, situasjon, fase eller måte å gjøre ting på som det ikke er forsket på.

I dag blir vi til og med fortalt hvordan vi skal elske barna våre! Vi glemmer helt å tenke selv.

I tillegg skal man ha et spennende hus med kule tapeter i stua og kjøkkenutstyr fra Nicolas Vahé.

Man skal lage økologisk mat fra bunnen av hver dag og spise hjemmelagede middagsretter jeg ikke kan uttale navnet på en gang.

Og så skal vi se like flotte ut som vi gjorde før vi fikk barn. Mammamage er ut. Nå er det sommerkroppen 2015 som gjelder.

 

Ikke rart vi blir slitne.

 

 Jeg blir gæærn!

 

Jeg har en gutt på seks år og en jente på fem. Noen ganger ser de altfor mye på tv. Noen ganger spiller de altfor mye på iPaden. Og noen ganger spiser vi Grandiosa til middag. Foran tv-en!

Og så klarer jeg ikke være konsekvent hele tiden. Og jeg tyr ofte til bestikkelser.

Jeg har gitt opp å få dem til å sitte stille ved middagsbordet. Det oh, så hellige middagsbordet. 

Jeg baker kun Toro-kaker og jeg lager bare mat når jeg absolutt må. Kjøkkenet er mannens domene. Jeg bruker heller ikke overdrevent mye tid på å rydde og vaske.

 

Den som raser tårnet, må gå ut med søpla. Jeg er en djevel på å balansere søppel.

 

 

Jeg hater å bygge Lego og sitte på gulvet å leke med dukker. Jeg kan heller ikke fordra å tegne, male eller perle. Derfor gjør jeg ikke det. Barn har godt av å kjede seg. Og det gjør mine stadig vekk.

Men jeg synes det er gøy å hoppe i trampolia, klatre i trær og ligge i telt i hagen. Det gjør vi ofte.

 


Putekrig!
 

 

Mine barn får klatre så høyt de vil, sykle så fort de vil og hoppe så langt de vil. Utrolig nok, har ingen av dem noen gang skadet seg alvorlig.

Jeg mener barn har godt av å falle og slå seg. Og jeg mener de har godt av å kjenne på vonde og såre følelser. Ingen er lykkelig hele tiden.

 


Sånn skal et par fire år gamle sommerknær se ut.
 

 

Min hovedoppgave som forelder er å gå ved siden av barna mine og støtte og forklare. Ikke gå foran og fjerne alle hindringer.

Barn flest tåler mer enn vi tror. Og så lenge vi gir barna masse kjærlighet og trygghet, blir det folk av de fleste.

Her på bloggen får du en liten sniktitt inn i vårt Casa Kaos. Helt pedagogisk ukorrekt, men med mye kjærlighet og humor. 

Velkommen skal du være!

Du finner meg på Facebook her: Casa Kaos

Og på Insta her: casa_kaos

 

Blogg CV:

Årets Gullpenn - Vixen Blog Awards 2016

Årets mammablogger 2015

Bok på Aschehoug forlag i januar 2016 - Føkk lykke!

Kom med barnebok på App i mars 2015 - Jeg vil ikke være prinsesse

Jeg er ofte i mediene og har mange meninger om barn og foreldrerollen. Les mer her: Bloggen i media

Holder også forskjellige foredrag, blant annet om hvordan skrive en knallbra blogg, og om foreldrerollen i dag. Om å være god nok uten å være perfekt. 

 

Til slutt litt fakta om meg:

Jeg bor på Raufoss, er 40 år og ganske høy. Jeg jobber som frilansjournalist gjennom firmaet mitt Frimand Media og noen ganger gleder jeg meg til barnehagen åpner mandag morgen så jeg kan gå på jobb igjen. 

Send meg gjerne en mail hvis du har noe på hjertet: marte@frimandmedia.no

 

Gi-bort - vinn klokke eller smykke til verdi av 2.500 kroner

Jeg elsker å feire. 

Jeg feiret hver eneste månedsbursdag til min førstefødte. (Ikke til andremann. Da var jeg allerede blitt en avslepet mamma). Jeg feirer både min egen og mannens bursdag hvert år. Blir aldri for gammel til det. Og jeg tvinger hele familien til å feire både Halloween, jul, nyttår, fastelavens, påske og 17. mai like entusiastisk som meg.  

Og nå skal vi feire at jeg har fått ny blogg! La oss feire. La oss feire med klokker og smykker.









For nå kan nemlig en av dere stikke av med valgfri klokke eller smykke til en verdi av opptil 2.500 kroner.

Hos klokker.no kan du fritt velge mellom dameklokker, herreklokker eller barneklokker. Og du kan velge mellom merker som Marc by Marc Jacobs, Michael Kors, Diesel, DKNY, Dolce & Gabanna og så videre, og så videre. 

Her er min favoritt: 

 




Eller, du kan velge deg et lekkert smykke fra Celine Engelstad, Armani, Snö of Sweden eller noen av de andre smykkedesignerne. 

Fritt valg, altså.

Akkurat nå ønsker jeg meg denne fra Snö of Sweden:



 

Hvilken ønsker du deg?

Skriv i kommentarfeltet under her hvilken klokke eller hvilket smykke du vil ha dersom du vinner, så er du med i trekningen. 

Jeg trekker en heldig vinner søndag kveld. 

Og alle menn: husk - det er snart morsdag!

Vinneren vil bli annonsert på Casa-Facebook.

Lykke til!

 

 

 

En elefant i glassbutikk... eller Casa Kaos på Vixen Bloggawards

Noen som antakelig ikke helt visste hva de gjorde, inviterte meg til Vixen Blogawards. For dere som ikke kjenner til denne prisutdelingen, er det altså en kåring av Norges beste blogger innen mote, trend, skjønnhet, trening og interiør.

Jeg var ikke nominert, er du gæærn. Men jeg ble altså invitert, og tenkte at det hadde vært hyggelig med en kveld ute, uten barn!

Hello my good old friend. It's you and me again.

 

Hadde dette vært for ti år siden hadde forberedelsene begynt to dager før selve dagen og sett omtrent sånn ut:

Kroppspeeling

Bodylotion og selvbruningskrem

Fotbad, pedikyr og neglelakk på tærne

Manikyr og tre strøk neglelakk med topplakk på fingrene

Napping og farging av bryn

Ansiktspeeling

Ansiktsmaske som tilførte huden glød og fuktighet

Øyemaske

Hårmaske

Farging av ettervekst

Klipping av tupper

Nøye utvelging av antrekk og smykker, gjerne med en hel dag satt av til å saumfare klesbutikkene etter noe nytt.

 

Og på selve dagen:

Et langt bad i velduftende oljer med musikk fra stereoen

Bodylotion

Føning og rettetang

Superboostserum i ansiktet

Make up-krem

Rouge

Sotede øyne

Tre lag maskara

Lipliner og leppestift

Speiling og analysering i alle mulige og umulige vinkler

Og ikke minst: God tid!

 

Forberedelsene når en småbarnsmor skal ut:

Neglelakk (Okei, den hadde jeg på fra før)

Barbere barten

Maskara

Kle på seg

Gå ut døra

Riktignok er jeg halvt trønder, men man kan ikke dra på moteblogg-prisutdeling med bart.

 

For ti år siden ville jeg gjort følgende i løpet av kvelden:

Siden det var fri bar, ville jeg ha drukket usannsynlig store mengder Champagne.

Gått med høye hæler.

Kastet hodet bakover og ledd masse.

Sørget for alltid å ha leppestift på leppene.

Rufset til håret med jevne mellomrom.

Blunket.

Rotet bort garderobelappen min.

Gått på nachspielet og vært en av de siste som dro derfra.

 

Og slik forløp kvelden:

Tok en svart kaffe på vorspielet siden klokken allerede var bikket sju, og jeg bruker å ligge å slumre i sofaen foran tv-en på den tiden.

Drakk cola resten av kvelden siden jeg vet det er en dag i morgen, og at den begynner senest klokka 6.

Stod oppe i annen etasje og så på folkemengden gjennom vinduet og syns det så fryktelig kaldt ut med sånne små kjoler midt på vinteren.

Gikk hjem klokka halv elleve av samme grunn som to punkter over.

Hva jeg har på meg? Ehm... En bukse. Og en bluse. Jo, også et par sko... Svarte sko. Åh, du mener hvor klærne kommer fra? Du, de har jeg kjøpt i en butikk...hva var det nå den het? Den ligger i annen etasje på Raufoss storsenter. Rett til høyre etter rulletrappa der. Hæ? Hva sa du? Designer? Hva mener du...

Og så var selvfølgelig både lyd og bilde nede akkurat da jeg ble intervjuet. Men det var kanskje like greit, så slapp jeg å si noe dumt, bli feil fremstilt og bli sur, gå i hi og true med å slutte å blogge igjen ;-)

Uansett, det var veldig hyggelig å komme seg ut en tur å få smake på litt glam og glamour igjen. Vi trenger det vi småbarnsmødre også. Selv om det kan være veldig tungt å komme seg opp av sofaen og ut av treningsbuksa.

Når var du sist på skikkelig fint party? Og da mener jeg virkelig fint, så fint at du måtte ta barten før du dro?

 

 

Mammaen min

Noen ganger slår alvoret inn over meg med full styrke. Det kan være minuttene etter jeg har slukket lyset over senga og skal sove. Det kan være når jeg sitter i bilen for å hente barna etter en lang dag i barnehagen. Eller når jeg sitter på badegulvet og sorterer skittentøy.

Jeg er mamma! Jeg har ansvar for to små barn. Jeg er så heldig å få være med og forme deres liv, deres historie og deres minner.

Hvordan vil de huske meg når de blir store? Hva vil de huske? Hva kommer de til å hente opp fra hukommelsen igjen og igjen og tenke "sånn var mamma". Hva vil gå i glemmeboken? Og hva vil de ta med seg videre inn i sin egen familie og til sine barn?

Vil de huske fjellturen vår til Guadalest i Sør-Spania? Eller blir det en av mange minner som bare forsvinner?

I dag er det akkurat ett år siden mammaen min døde.

Når jeg tenker på mamma, tenker jeg på blåbærturene på sensommeren. Hvert år tok vi syklene våre, syklet de lange bakkene opp Sagvoll og jafset oss innover blåbærlyngen med røde bærplukkere og oransje tiliters-bøtter.

Da vi kom hjem, spiste vi blåbær med sukker og melk. Resten lagde mamma syltetøy av som vi fikk på brødskiva hver lørdag.

Jeg husker de varme sommerdagene da vi la oss ut på plenen i bikini på hver vår solseng. Vi leste ukeblader og småpratet mens vi hørte på radio og drakk Cola Light med isbiter.

Jeg husker at hun alltid tok små biter når hun spiste, og tygde hver bit nøye og omstendig.

Jeg husker bokhylla i stua full av krimbøker og skumle thrillere. Jeg husker jeg smugleste Dyrekirkegården av Stephen King og fikk mareritt.

Jeg husker at hun sirlig limte alle familiebildene inn i fotoalbum og skrev små notater under hvert eneste bilde.

"En nysgjerrig Marte har kommer hjem fra sykehuset", stod det under dette bildet. Jeg husker forresten veldig godt den grønnrutede sofaen vår.

Jeg husker at mammas høyrebein alltid begynte å trampe takten når hun hørte musikk. Selv om det bare var en reklamejingel på tv-en, eller den eviglange (og veldig irriterende) melodien som kom fra mobilen hennes hver gang hun fikk en sms.

Jeg husker sommerferiene våre på Sørlandets campingplasser. Vi badet, spilte bordtennis, fisket, spiste is og leide tråkkebåt. Sistnevnte var for øvrig et must. Ingen sommerferie uten tråkkebåt!

Jeg husker hvordan hun gravde seg et lite hull i den meterhøye snøen i solveggen på verandaen så snart vårsolas stråler ble såvidt sterke nok til å bryte gjennom kulden. Der satt hun under tykke pledd i boblejakke og med pannebånd, med ansiktet vendt opp mot sola. Øynene var lukket og høyrefoten gikk, som om hun nynnet på en melodi inni seg.

Jeg husker hvor sint hun ble da jeg satt meg inn i den fullpakkede Ladaen, klar for avgang til Trondheim for å besøke mormor og morfar en sommerferie, med de hullete favoritt-jeansene mine på. Enda mamma hadde bedt meg innstendig om å ta på meg noe annet akkurat den dagen. Jeg husker også hvordan hun unnskyldte seg ovenfor mormor da vi kom frem, og at mormor sa med et smil at det var sånn jeansene skulle være nå.

Jeg husker at mamma aldri kastet et eneste syltetøyglass, rømmebeger eller annen emballasje med lokk. De ble vasket og stablet inn i kjøkkenskapet. Nøyaktig hva hun brukte dem til, aner jeg ikke.

Jeg husker hvor glad hun var i dyr. Og hvordan hun knep munnen sammen til en hard strek, ristet på hodet og fikk tårer i øynene hver gang hun hørte om noen som hadde vært slem mot ett eller annet dyr. Hun sa alltid at når hun døde, ville hun ikke ha blomster eller kranser i begravelsen. Hun ville heller at folk skulle gi en gave til Dyrebeskyttelsen.

Jeg husker hvordan hun kjempet for at ingen skulle vite hvor dårlig råd vi hadde. Hvordan hun fikk to dype rynker mellom øyebrynene og tok fram kontoutskrifter og kladdebøkene der hun sirlig skrev inn inntekter og utgifter, for å finne en løsning hver gang vi kom hjem fra skolen med brev om utforutsette utgifter. Eller hvis fotballen skulle på tur, eller alle på balletten måtte ha rosa strutteskjørt til danseoppvisningen.

Jeg husker hvor sterk hun var som oppdro to barn alene, uten familien i nærheten.

Jeg husker hvordan hun alltid så det fine i alle hun møtte. Jeg kan faktisk ikke huske å ha hørt henne si ett eneste stygt ord om noe annet menneske...noen gang!

Jeg husker hvor gøy vi hadde det da vi var statister på Hotell Cæsar sammen.

Jeg husker den morgenen hun tvang meg til å ta på meg boblebukse før jeg skulle gå til skolen. Og hvordan hun stod på trappa utenfor inngangsdøra med armene i kors og tappet med foten da jeg kom ut av garasjen to minutter etterpå, med boblebuksa trøkt ned i sekken. Denne gangen tappet hun ikke med foten fordi hun hørte musikk.

Jeg husker hvordan hun kjørte fra Raufoss til Oslo for å lage suppe til meg da jeg i godt voksen alder hadde operert bort mandlene. Og jeg husker hvor godt den suppa smakte, selv om det stakk som nåler i halsen min hver gang jeg svelget.

Jeg husker vi gikk på ski til Skumsjøen hver helg hele vinteren, med den tradisjonelle appelsinen og Kvikklunsjen i lomma. Med like, røde anorakker.

Jeg husker hvor sint jeg ble på mamma da hun la den splitter nye, første og eneste Ball-genseren min forsiktig i en pytt med klor for fjerne en flekk på den hvite midtstripen. Og hvordan kloret hadde sugd seg oppover resten av genseren og laget batikkmønster på den rosa og den lilla stripen.

Jeg husker at mamma alltid sov med vinduet på gløtt, selv om det var 25 minusgrader ute. På morgenen hadde vannet i glasset på nattbordet fryst til is.

Jeg husker hvordan hun tvang meg til å sende takkebrev til alle jeg hadde fått gave av etter jul og bursdag. Ikke bare et kort. Nei, et helt brev måtte jeg skrive. Og så måtte jeg huske nøyaktig hva jeg fikk av hver enkelt. For det var ikke snakk om bare å skrive "takk for gaven". Jeg måtte sirlig skrive ned når jeg hadde brukt den, hva jeg hadde brukt den til og hvorfor jeg ble så glad for akkurat den gaven.

Jeg husker at hun plasserte meg på en kjøkkenstol, tredde en bakebolle ned på hodet mitt og klippet håret mitt i ekte bolleklipp helt til jeg ble stor nok til selv å bestemme at jeg ville ha langt hår.

Mamma var, som du sikkert skjønner, helt enestående. Hun var lagt fra noen supermamma, men hun gjorde så godt hun kunne. Og det var mer enn godt nok. Jeg håper jeg klarer å være like enestående for mine barn.

Hva husker du best fra din barndom? Og hva håper du dine barn skal huske fra sin?

 

Tv-slaver

"Dere vil ikke se litt på tv da", sier jeg med håp i stemmen.

Klokka er fem en tidlig morgen. Tre timer til barnehagestart.

"Jeg kan sette på en film? Eller vi kan se på barne-tv?"

Ingen svar. Fireåringen løper over stuegulvet med Supermann-dokka si under armen. Det er like før de letter begge to.

Toåringen har skrudd det rosa keyboardet sitt på full guffe og spiller noe som minner om en blanding av heavy metal og jazz. Det tar ikke lang tid før Lillemann slenger meg med på gitar.

Nattens energioverskudd må brukes.

Det er forresten ikke bare på morgenen de to små bombene mine har mye energi som skal ut.

De har til dags dato aldri klart å se en hel film på tv. Ikke et eneste program en gang. Og vi har prøvd alt: Lynet McQueen, Postmann Pat, Fantorangen, Barbie, Nemo, Dora, you name it. Men ingen ting har fenget dem nok til å sitte stille i mer enn ti minutter.

Jeg har også lastet ned alt som finnes av spill på iPaden. Jeg har saumfart nettet etter artikler med overskrifter som: "Disse appene vil barna dine elske".

Men nei. Albert Åberg spilte de en liten stund, men aldri mer enn fem minutter sammenhengende. Lillemann er veldig glad i et skateboardspill jeg har lastet ned, men ti minutter er nok. Så må han hoppe og danse litt.

Bare spill. La meg sove.

På spørsmål om vi har skjermtid her hjemme hos oss, svarer vi bare at vi prøver å få ungene til å sitte litt mer foran skjermen.

Men i jula skjedde det noe. Labyrint gikk på NRK-Super klokka halv sju på kvelden. Og plutselig var det gjort. To små hoder satt som klistret foran tv-skjermen i en hel halvtime hver eneste kveld. Denne langbeinte, slimkastende grønne saken med lysende øyne var helt konge.

Og etter vi kom hjem fra juleferie, har vi funnet Verdens beste SFO. Og lykke! Ungene sitter i sofaen med store øyne og ser en hel episode uten å hoppe, uten å mase, uten å ta en runde i klatrestativet og rope gjentatte ganger: "Mamma, se på meg! Se på meg!"

Endelig kan jeg lese avisa før jeg leverer i barnehagen. Endelig kan sende en mail i løpet av ettermiddagen før ungene legger seg. Og endelig kan mannen og jeg få vekslet et par ord på kjøkkenet etter middagen.

Kaffe og avis før jobb. Oh, lykke.

Nå har jeg kjøpt både sesong 1 og 2 av Verdens beste SFO, og den skal stå på repeat hele helgen.

Endelig har jeg også fått tv-slaver!

Har du tv-slaver hjemme?

 

Kan jeg få telefonnummeret ditt, eller? (sponset video)

"Kan jeg få telefonnummeret ditt, eller?"

Han legger vekten over på det ene beinet og lener seg inntil bardisken. Bartenderen blunker med lysene og samler sammen de tomme ølglassene på disken.

Jeg blunker langsomt, smiler lett, men ikke for bredt og åpner veska. Roter rundt og fisker fram almanakken min og en penn. Skribler ned navnet og telefonnummeret mitt nederst i et hjørne og river det av. Sjekker at alle tallene er tydelige, at firetallet ikke kan forveksles med et nitall. Og at sjutallet er et tydelig sjutall og ikke et duknakket ettall.

"Vi snakkes da", sier jeg og gir han den avrevne lappen.

"Kanskje kino en dag?"

Han smiler og ser på navnet og nummeret mitt. I det jeg går ut døra, ser jeg han brette lappen pent sammen og legge den i lomma.

Han ringte aldri. Jeg fant aldri ut om det var fordi han ombestemte seg. Kanskje det gikk opp for han at øynene mine, som han syns minnet om Marilyn Monroes sexy øyne, egentlig var et resultat av altfor lite søvn og litt for mange halvlitere.

Eller kanskje han fant ut at den historien jeg fortalte om min uke alene på Gran Canaria for å finne meg sjæl, ikke gjorde meg til verdens mest interessante kvinne likevel.

Eller kanskje han bare hadde mistet lappen. Kanskje satt han i dagevis på hybelen sin på Sognsvann og rev seg i håret over å ha mistet den og dermed også sin framtidige kone og mor til sine barn. Kanskje gikk han hvileløst rundt i Oslos gater på nattetid flere uker etterpå med et lite håp om å finne dama med øyne som Marilyn.

Jeg vet ikke.

Dette var for snart 20 år siden. I dag hadde vi begge fisket opp mobilene våre fra lomma og ringt hverandre eller sendt en sms, der og da. Et nummer på en logg er umulig å miste.

For 20 år siden kunne vi også si: "Du beklager, men jeg har verken penn eller noe å skrive på", når vi møtte noen vi helst ikke ville veksle telefonnummer med.

Eller vi kunne ta imot nummeret og miste lappen. Det var også mulig å skrive feil nummer.

I dag er ikke det mulig. I dag tar begge opp mobilene og ringer hverandre. Sånn, der er det. Hogget i stein. Begge to har det. Umulig å miste, umulig å slenge inn et feil tall med vilje.

I dag er jeg veldig glad for at studenten ved bardisken aldri ringte. For senere fant jeg det jeg lette etter et annet sted. Blant kanonene på Oscarsborg, fant jeg han som skulle bli mannen min. Han jeg skulle få to nydelige barn med, katt og stasjonsvogn, og kjøpe hus på Raufoss sammen med.

My man!

Heldigvis var det ingen lapper som ramlet ut av bukselomma. Og ingen sjutall som så ut som ettall. Nei, vi fisket opp mobilene våre. Inn i loggen med ham. Umulig å miste.

Akkurat mannens nummer husker jeg faktisk utenat. Det er vel det eneste. Jeg har flere hundre nummer lagret på mobilen min, men det er kun ett jeg husker.

Hvis jeg mister mobilen er det krise. Eller hvis jeg kjøper ny mobil av et annet merke. Mobilen er jo ikke noe vi bare bruker for å ringe med. Den er livet vårt.

Med Netcoms nye tjeneste "Kom i gang" kan man overføre alle numre, meldinger og bilder fra sin gamle mobil, over til den nye. Uavhengig av hvilken mobil du har. Ganske kjekt.

 

 

Har du noen gang gitt noen feil nummer med vilje?

//Innlegget er sponset av Netcom

Hvordan Dagbladet tok makten

I lørdagens Magasinet var det en reportasje om oss i forbindelse med at den svenske psykiateren David Eberhard har gitt ut boken "Hur barna tog makten".

I boken hudfletter han vår generasjon foreldre for å ha gitt fra seg makten til barna våre.

Mange har fått med seg at jeg ikke var veldig imponert over hvordan Dagbladet hadde skrudd det hele sammen. Jeg mener artikkelen inneholder flere påstander som er direkte feil.

Jeg syns også vi er fremstilt feil i forhold til hva som egentlig skjedde den ettermiddagen journalisten og fotografen var på besøk. I tillegg syns jeg teksten er vinklet så mye at vi rett og slett ikke kjenner igjen verken oss selv eller barna våre.

På toppen av det hele kommer bildebruken som jeg syns er på grensen til et overgrep mot en fire år gammel gutt og som i tillegg forsterker det negative inntrykket av familien min.

Jeg ble både sint og lei meg da jeg bladde opp i Magasinet på lørdag og så resultatet.

Dagbladet ville ha kaos. Og det fikk de. Det var mer enn nok kaos å ta av den ettermiddagen de var på besøk. Jeg syns det er rart at de føler de må finne på ting og vinkle grenseløst for å få det akkurat sånn de ville ha det.

Og så reagerer jeg på at de har gjort oss så sure. Man kan da beskrive kaos uten å fremstile oss som en gjeng suringer.

Mitt inntrykk er at Dagbladet hadde bestemt seg på forhånd for hvordan vi skulle være. Da vi ikke passet helt inn i den boksen, dyttet de oss inn i den likevel.

Her er mine kommentarer til reportasjen:

Ingress:

Rasmus (4) bestemmer selv når han skal spise middag. Og hvor mange ganger han skal skifte før han går i barnehagen. Gjør det ham dårlig rustet for voksenlivet?

Ingen av mine barn bestemmer selv når de skal spise middag. Lillemann ville riktignok ikke sitte ved bordet og spise middag da Dagbladet var her. Han ville heller ligge på gulvet sammen med den kule journalisten og leke med duploskipet sitt. Og det skjønner jeg da godt. Lillemann elsker besøk, og når to så kule damer plutselig står på døra vår, er det klart han ikke vil sette seg og spise middag med de trege foreldrene sine

Men når vi andre er ferdig med å spise, er middagen over. Da nytter det ikke å komme og forlange middagsmat. Og akkurat dette skjedde denne ettermiddagen. Da vi var ferdige med å spise, viste det seg at Lillemann var litt sulten likevel. Da fikk han et tørt polarbrød uten pålegg. Dette skriver journalisten senere i saken, så det er tydelig at hun fikk det med seg.

Så ingressen om at Lillemann selv bestemmer når han skal spise middag, er helt feil.

Noen mener kanskje dette ikke er noe å henge seg opp i, men for oss er det kjempeviktig. Dette er vårt hjem, vår familie og våre rutiner som blir brettet ut over åtte sider på glanset papir i Magasinet. Dette er meg som mamma.

Dette er mine feil og mangler og ikke minst, mine verdier. For meg er det viktig at vårt hverdagsliv blir gjengitt riktig. Ikke fordi jeg på noen måte prøver å fremstå som mer perfekt enn det jeg er. Jeg har aldri tidligere hatt noen problemer med å vise mine uperfekte mammasider i intervjuer. Men da har det vært riktig det som har bitt skrevet. Riktig og ekte kaos.

Videre begynner brødteksten sånn:

–Da spiser vi! Kommer du, Rasmus? roper mamma Marte Frimand-Anda (37).

Det er mandag ettermiddag. Arbeids- og barnehagedagen er over. Mamma Marte, pappa Sjur (43) og lillesøster Pernille (2) har benket seg rundt spisebordet i stua. Men ikke Rasmus. Han sitter fortsatt på gulvet med duploskipet sitt.

Kanskje bare en liten detalj, men verken mannen eller jeg hadde vært på jobb denne dagen. Lillensuppa hadde feber og var hjemme fra barnehagen. Jeg fortalte dette til journalisten på forhånd, og tilbød dem å komme en annen dag i stedet: Jeg forklarte også at vi hadde byttet på å jobbe litt hjemmefra mens den andre passet på Lillesnuppa denne dagen.

Som sagt, ikke veldig viktig, men det forklarer i hvert fall hvorfor Lillensnuppa gikk rundt i pyjamas, og hvorfor Lillemann tilsynelatende er den eneste av våre to barn som lager noe form for liv. Vanligvis er de to om akkurat den saken.

Uansett, ingen stor skade skjedd. Men jeg stusset litt over at Dagbladet valgte å late som om vi hadde vært på jobb og begge barna i barnehage.

Og så videre:

Det er stor risiko for at den svenske psykiateren David Eberhard (47) ikke hadde klart å skjule sin irritasjon, dersom han hadde vært flue på veggen ved middagstider hos familien Frimand-Anda i Raufoss. Det samme hadde nok skjedd hvis han hadde vært der under morgenstellet når Rasmus skifter fire ganger før han bestemmer seg for dagens barnehageantrekk, eller når familien spiser på restaurant og barna er høyt og lavt, eller når mamma etter mange forsøk på å slippe unna med ei vanlig sjokoladekake, likevel gir etter for sønnens krav om en Hulken-kake til fireårsdagen sin.

Her må jeg bare få komme med en liten kommentar på den Hulken-kaka. Journalisten sa hun hadde lest et innlegg på bloggen min om da jeg bakte Hulken-kake til Lillemanns fireårsdag. Innlegget kan du lese her.

I intervjuet høres det ut som om jeg lagde noe slik:

Bildet er lånt av SugarTreece123. (http://sugartreece123.deviantart.com/art/Hulk-Cake-180158829)

Men jeg lagde denne:

Innlegget mitt var snarere ment som en parodi på foreldre som bruker timer ved kjøkkenbenken etter barna har lagt seg for å bake kaker som minner mer om kunstverk enn kaker.

Jeg kan ikke forstå noe annet enn at journalisten også skjønte at dette innlegget ikke var alvorlig ment. Men ok. Dagbladet har jo rett, jeg ga jo etter for fireåringens mas og bakte en Hulken-kake til bursdagen hans.

I likhet med de fleste i sin generasjon foreldre, gjør tobarnsforeldrene i Raufoss nesten alle «feilene» i Eberhards bok «Hur barna tog makten». I boka hudfletter han oss for vår unnfallenhet, ettergivenhet, trygghetsnarkomani, kravløshet og redsel for ikke å være greie nok mot barna våre.

Hæ? Gjør vi nesten alle feilene i Eberhards bok? Sier hvem? Dette snakket vi jo ikke om en gang da journalisten var her. Hvordan kan de gi meg meninger og egenskaper vi ikke har snakket om?

La meg endelig få klargjøre mine meninger om disse fem feilene:

Unnfallenhet: Ja, jeg er unnfallen. Veldig unnfallen. Her synder jeg.

Ettergivenhet: Ja visst er jeg ettergivende. Hele tiden. Stor synder.

Trygghetsnarkoman? Jeg? Nei, vet du hva. Sånt gidder jeg ikke bruke den dyrebare tiden min på.

Trygghetsnarkomani: Over hodet ikke. Og dette har jeg skrevet mye om. Ikke fordi jeg er så forbanna flink på dette området. Men med en svært aktiv fireåring i hus med diagnose klatregutt, er det klin umulig for meg å følge med på alt han gjør. Jeg lar barna mine få styre på på eget ansvar, så lenge det ikke er alvorlig fare for liv eller helse. Ingen barn har vel noen gang hatt vondt av noen skrubbsår eller blåmerker. Lillemann tok for øvrig en halsbrekkende akrobatisk runde i klatrestativet til ære for Dagbladets utsendte da de var her, så noe trygghetsnarkomani tror jeg neppe de så mye til her i huset.

Kravløshet: Nei, jeg syns ikke jeg er kravløs. Jeg mener i utgangspunktet at barn ikke har vondt av å bli stilt krav til. Dette har jeg også skrevet mye om. Jeg er for karakterer i barneskolen og nivåinndeling i barneidrett. Jeg tror nemlig ikke det er noe likhetstegn mellom krav og mistrivsel. Snarere tvert imot. Min erfaring er at barn liker utfordringer, de liker å bli stilt krav til.

Redsel for ikke å være greie nok mot barna våre: Langt ifra. Jeg blir ofte sint på barna. Og noen ganger helt uberettiget også. Jeg klarer rett og slett ikke være grei med dem hele tiden. Har ikke sjans. Nok en ting jeg gjentatte ganger har skrevet om på bloggen.

Så av disse fem syndene, der jeg i følge Dagbladet gjør neste alle feilene, gjør jeg altså to. Eller okei, to og et halvt. Jeg synder nok litt på kravløsheten i den praktiske hverdagen.

Igjen, dette er noe som er kjempeviktig for meg. Jeg får nok pepper som det er gjennom bloggen min, så jeg syns det er greit at jeg ikke blir tillagt egenskaper og meninger jeg ikke har.

Men hvorfor sa jeg ikke fra om dette da jeg fikk teksten til gjennomlesning? Vel, ingressen hadde jeg ingen kontroll på. Den fikk jeg rett i fleisen da jeg åpnet Magasinet på lørdag. Man har ikke rett til å få lese tittel og ingress.

Resten av teksten fikk jeg lese gjennom før den ble publisert. Og den første utgaven var enda verre.

Det stod det blant annet:

I det hvite trehuset i Raufoss går ettermiddagen sin gang: Bestikk klirrer mot tallerkener, en Disney-klassiker lever sitt eget liv på TV-skjermen, mor og far småprater over bordet.

Tv-en på mens vi spiste? Nei det stemte ikke. Det har vi aldri. Tv-en stod på da journalisten og fotografen kom, men det var fordi Lillesnuppa hadde vært syk og hjemme fra barnehagen den dagen.

Det var også med en seanse der mannen min løp ut i bilen midt under middagen for å hente en leke Lillemann ville ha. Dette stemte heller ikke. Ja, mannen gikk ut for å hente den leken, men det var etter middagen. Stor forskjell!

I første omgang sa jeg kun fra om den delen med tv-en. Jeg ville nemlig ikke være en sånn misfornøyd suring som legger seg borti alt i teksten. Jeg har blitt intervjuet mange ganger det siste året, og jeg har som regel ingen eller få kommentarer til tekstene.

Hvis noe er litt skeivt fremstilt, lar jeg det som regel gå. Det er ikke så viktig. Jeg er jo en kaosmamma. Jeg ønsker jo å ta meg selv uhøytidelig, og jobber med dette hele tiden.

Jeg skrev også i samme mail at jeg jeg syns jeg fikk sagt veldig lite i løpet av ettermiddagen. Journalisten og jeg fikk pratet sammen fem minutter før kaoset brakte løs. Resten av kvelden fikk jeg sagt en halv setning her og en halv setning der. Jeg satte inn noen ekstra kommentarer i teksten, som også kom på trykk.

Jeg fikk likevel inntrykk av at det ikke var så veldig viktig hva vi mente. De ville ha kaos. Og da de hadde fått det, var de fornøyd.

Da mannen min og jeg hadde lagt oss den kvelden, begynte vi å diskutere teksten. Vi satt begge med en følelse av at dette ikke ble helt riktig. Vi hadde i utgangspunktet tenkt å la scenen der mannen min gikk ut midt i middagen for å hente leken til Lillemann gå. Må jo by litt på seg sjøl. Men nei, det føltes ikke riktig. For det var ikke sånn det var.

Neste dag sendte jeg mail om denne leken, og ga beskjed om at det skjedde etter middagen. Journalisten måtte gjerne ta det med, men da måtte det plasseres riktig i hendelsesforløpet.

Ingen problem å få fjernet den delen. Journalisten puttet i stedet inn en passasje der Lillemann «skadet» seg på yatzyesken sin under middagen og ville ha plaster. Journalisten påpeker i mailen at hun lå jo på gulvet sammen med han da det skjedde, og at sekvensen var satt sammen av både hennes og fotografens observasjoner.

Ups, nå begynner det å bli nok korrigering, tenkte jeg. Men fortsatt, jeg hadde jo bare korrigert det jeg mente var direkte feil, og som journalisten også var enig i var feil. Det skulle da bare mangle om jeg ikke skulle si fra om disse tingene.

Da mannen og jeg hadde lagt oss denne kvelden, hadde vi nok en gang vondt i magen begge to. Vi var fortsatt ikke komfortable med hvordan vi ble fremstilt. Vi analyserte teksten nok en gang, og kom frem til at mye bunnet ut i at vi ikke kjente igjen gutten vår. Vi syns han ble fremstilt som en slapp, søvnig, fåmælt gutt som gikk rundt og subbet og sutret og bare ga korte, enstavelses kommandoer.

Og det gjorde han også. Da han ikke fikk viljen sin. Men den største delen av ettermiddagen var han en pratsom, glad, blid og aktiv gutt med masse energi og mye temperament som var høyt og lavt hele tiden. Akkurat sånn vi kjenner han.

Ny dag, ny mail.

Journalisten ringte meg opp, og jeg forklarte at jeg syns fremstillingen av Lillemann var helt feil i forhold til hvordan jeg opplevde ettermiddagen.

Hva skjedde med latteren? Med dansingen og syngingen? Med klatringen, løpingen, hoppingen, tøysingen og ikke minst all kosingen? Jeg elsker jo å kose med barna og må bort og ta på dem og kose og susse dem hele tiden.

Hadde ikke journalisten fått med seg noe av dette da?

Jo da, det hadde hun. Hun var helt enig i at inntrykket var skeivt, og hun hadde også fått med seg at Lillemann langt fra var en surpomp, men snarere en livsglad og meget aktiv liten gutt.

Vi ble enige på telefonen at hun skulle sette inn en scene der Lillemann ble beskrevet som mer aktiv. Følgende setning ble puttet inn:

Han har så vidt rukket å rase et par runder rundt stua, svinge seg gjennom ei akrobatisk økt i klatrestativet og gå seirende ut av to fektekamper.

Journalisten skrev også følgende til meg i samme mail:

Ikke glem at teksten bare er halve historien – bildene forteller også, vet du ;-)

Jeg oppfattet det sånn at jeg ikke skulle uroe meg for hvordan Lillemann ble fremstilt, for bildene kom til å vise hans sanne vesen.

Jeg sa det var greit og godkjente endelig teksten, selv om jeg fortsatt følte at hele reportasjen ga et fullstendig feil inntrykk.

Så ventet vi i flere uker før Magasinet kom ut. Jeg sluttet å tenke så mye på det. Jeg hadde innfunnet meg med at nå blir det sånn det blir, og helhetsinntrykket blir sikkert veldig bra.

Så vekker mannen meg lørdag morgen. Han har vært på butikken og kjøpt Magasinet. Han er veldig oppjaget.

Dette var oppslaget som ventet oss:

Og med tidligere nevnt ingress:

Rasmus (4) bestemmer selv når han skal spise middag. Og hvor mange ganger han skal skifte før han går i barnehagen. Gjør det ham dårlig rustet for voksenlivet?

Jeg begynte faktisk å gråte. Ikke for min egen del, men for Lillemanns del. Dette fortjente han ikke.

Bruk gjerne meg som eksempel på en dårlig mamma. Men ikke bruk gutten min som eksempel på en uforskammet gutt som kontrollerer familien sin.

At jeg i tillegg forklarte journalisten da hun var her at Lillemann var veldig flau over at han fortsatt brukte smokk som trøst når han var lei seg og når han skulle sove, og at det var en vel bevart hemmelighet ingen i barnehagen visste om, gjorde ikke saken noe bedre.

Nå vet alle det.

Jeg minner om Vær varsom-plakaten paragraf 4.8:

Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering.

Kun ett av de fem bildene som ble brukt av oss i hele reportasjen  inneholder smil. (Øverst til høyre)

Så kan man spørre seg om jeg ikke burde ha tenkt meg om to ganger før jeg sa ja til å stille opp på denne reportasjen med barna mine. Og jo, det burde jeg ha gjort. Hadde jeg visst hvordan dette ble, hadde jeg aldri stilt opp på dette.

Til mitt forsvar må jeg si at det slo meg ikke en eneste gang at Dagbladet skulle bruke fireåringen min som frontfigur på denne måten. Jeg trodde dette skulle handle om meg og mannen min som i følge denne svenske psykiateren var dårlige foreldre.

Er det mulig at jeg som mamma overreagerer? Det er alltid litt ekkelt å se bilder og lese om seg selv på trykk.

Ja, jeg skal være den første til å innrømme at jeg langt fra er objektiv i denne saken. Det ville vært umulig. Jeg har tenkt, analysert, ligget våken på nettene og diskutert med mannen.

Jeg kommer frem til at hele reportasjen er vinklet så ekstremt både i tekst og med bildebruk at sannheten er borte. Det er ikke alt som er direkte feil, men grenseløs vinkling og utelatelser kan også bli veldig feil.

Mange har tatt kontakt med meg etter denne reportasjen stod på trykk.

Familie og venner og andre som kjenner meg og familien min, er sjokkert. De reagerer sterkt på hvordan vi er fremstilt og spesielt på bruken av bildet av Lillemann. Mange mener dette er et overgrep mot han.

Og så har jeg fått en hel haug med tilbakemeldinger fra alle de som leser bloggen min, og som føler at de kjenner familien vår gjennom Casa Kaos. Dere som vet hva jeg står for og hva jeg mener om de forskjellige aspektene i barneoppdragelsen.

Dette får meg til å lande på at det ikke er jeg som overreagerer. Men at min vonde magefølelse er berettiget.

Jeg håper dere syns det er greit, men jeg gjengir her et lite knippe av kommentarene som har ramlet inn fra dere bloggleserne mine:

Og bare for å ga sagt det, jeg synes Lillemann virker som en morsom gutt med ben i nesa og livlige påfunn. Aldri tenkt at det virker som han sutrer hele tiden og styrer familien.... Synes det er stygt at dem i det hele tatt får seg til å skrive noe sånt om en gutt på fire år!!!!

 

Vet det ikke hjelper noe særlig, men de av oss som leser bloggen din jevnlig vet at dette ikke stemmer - det gjør hvertfall jeg!!! (….) Bloggen forteller at du og dere er en familie med masse kjærlighet og omsorg. Jeg har til nå ALDRI tenkt tanken at hos dere er det barna som bestemmer. Hørt sånn tull!!!

 

Huff, så tåpelig! Og så typisk! Det høres veldig ut som en sånn: De har det og det imaget hos mange, og selv om det ikke var helt sånn må vi jammen få det til å virke sånn likevel!

 

Jeg følger bloggen din uansett, leste Dagbladet nå og kjente ikke igjen bloggen:-(

 

Etter å ha lest Dagbladet ble jeg sittende med inntrykket av at journalisten ville ha frem at det var barna deres som bestemte hjemme, men som fast leser av bloggen din kjente jeg dere ikke igjen i måten dere ble fremstilt på i Dagbladet. (…) Men som sagt, vi som leser bloggen din, vi kjenner en annen hverdag enn den som ble forsøkt fremstilt i Dagbladet.

 

På meg virker det som journalisten bruker dere for å selge en teori, og vinkler alt i den retning. Ikke helt rettferdig. Bloggen din er tøffere og der kommer det jo klart frem at dere setter grenser. Føler det mangler mye i reportasjen.

Eller som en journalistkollega av meg så treffende kommenterte etter å ha lest saken:

Intervjuet mangler varme. Og det blir alltid feil.

Tusen takk til alle som har sendt meg oppløftende ord.

Til slutt skal det sies at journalisten var veldig samarbeidsvillig, og vi hadde en god tone hele veien. Man har egentlig bare rett til å lese og rette på sine egne sitater, ikke selve teksten og ikke journalistens egne ord, påstander eller beskrivelser.

Tenk om det hadde vært tilfelle i denne situasjonen! Det hadde blitt ille. Eller, enda verre.

Jeg vet at jeg fikk korrigere mye. Likevel ser jeg i ettertid at jeg burde ha tatt tak i mye mer. Jeg burde ha vært helt klar med en gang på alt jeg reagerte på. Og jeg burde ha sagt mye tydeligere ifra.

Her tar jeg selvkritikk.

En reportasje skal gjengi så nøyaktig som mulig hva som skjedde, og strebe etter å gi et så realistisk bilde av virkeligheten som mulig. Man kan selvfølgelig ikke ta med alt som skjer i løpet av tre timer, men i dette tilfellet mener jeg det kun var det negative som ble plukket ut.

Dette får meg for øvrig til å tenke på at jeg er journalist selv, til og med tidligere tabloidjournalist, så jeg vet hvilke rettigheter jeg har. Hva med alle de som er helt uten erfaring. De som stiller opp til intervjuer, åpner hjemmene sine og som sitter igjen med den samme følelsen som oss. De som ikke tørr si noen ting. Eller som ikke har en blogg der de kan fortelle sin versjon. Det er skremmende å tenke på.

Jeg kommer ikke til å lese Magasinets reportasjer med samme respekt lenger.

Utgavesjefen ringte meg også opp lørdag ettermiddag for å høre min versjon. Jeg hadde jo kritisert reportasjen både på Facebook og Twitter. Vi var ikke helt enig, men jeg setter stor pris på hun tok den telefonen. Hun lurte også på om det var noe hun kunne gjøre for å rette opp i dette, men jeg takket nei. Jeg følte meg egentlig ferdig med hele saken.

Grunnen til at jeg skriver dette blogginnlegget nå, er nettopp fordi jeg gikk så hardt ut og kritiserte oppslaget i sosiale medier, uten egentlig å begrunne skikkelig hva jeg mente.

Mange har også bare lest saken på nett, og der er det et annet hovedbilde, tittel og ingress, så helhetsinntrykket er annerledes. Dette har ført til mange spørsmål og teorier. Da er det bedre å forklare hva jeg mener her.

For å konkludere en veldig lang tekst (Puh, jeg ble skikkelig engasjert nå).

  • Jeg tror ikke vi levde helt opp til Dagbladets forventninger om oss. Jeg tror de hadde bestemt seg på forhånd for hvordan vi skulle være, og valgte likevel å kjøre på med sin allerede bestemte vinkling.
  • Jeg syns reportasjen er vinklet og strukket langt over grensen for hva som er greit, og gir et helt feil bilde av både hvordan ettermiddagen forløp og hvordan vi foreldre og Lillemann er som personer.
  • Teksten inneholder en del uriktige antakelser og feil om hva jeg mener og om hvordan jeg oppdrar barna mine.
  • Ingressen inneholder feil.
  • Jeg syns det er kritikkverdig å slå opp et så stort bilde av en sur fireåring og i tillegg vinkle tittel og ingress kritisk mot han. Ta meg, ikke gutten min.

Totalen er i aller høyeste grad kritikkverdig og jeg ble overrasket over at Magasinets reportasjer er så slurvete.

Takk til alle som gadd å lese alt dette. Det var godt å få lettet hjertet mitt.

 

De fem foreldresyndene

På lørdag kommer det en reportasje om oss i Dagbladet Magasinet. Journalist Rønnaug Jarlsbo og fotograf Nina Ruud tok turen til Raufoss en dag før jul, for å overvære en ettermiddag i Casa Kaos.

Hjelp! Dette kan umulig gå bra.

Bakgrunnen for besøket var at den svenske psykiateren David Eberhard har gitt ut boken «Hur barna tog makten». Han mener, ifølge Dagbladet, at vår generasjon foreldre gjør fem store feil i barneoppdragelsen. Ja, ikke bare feil, han går faktisk så langt som å kalle det for svik mot barna. Han mener dagens foreldre er:

Trygghetsnarkomane

Altfor redd for ikke å være greie nok mot barna

Kravløse

Unnfallende

Ettergivende

Og ja, jeg må innrømme at jeg synder en del her. Ikke på alt, men på noe. I hvert fall på to av punktene. Okei, to og en halv.

Grunnen er at jeg alltid velger enkle og overkommelige løsninger. Det er tøft nok å være foreldre som det er. For meg handler det om å komme gjennom småbarnsperioden med vettet i behold. Da må man velge smart og enkelt.

La meg for en gangs skyld begynne med de tingene der jeg synder minst:

Trygghetsnarkoman

Jeg er overhodet ingen trygghetsnarkoman. Jeg skal ikke påstå det er fordi jeg er så forbanna flink på dette området. Men med en svært aktiv fireåring i hus med diagnose klatregutt, er det klin umulig for meg å følge med på alt han gjør.

Hvis jeg skulle ha passet på ham hver gang han kjørte skateboard ned trappen fra andre etasje, dinglet fra toppen av et tre eller satt utfor skibakken i full fart, ja, da hadde jeg ikke hatt annet å gjøre.

Jeg velger den enkleste løsningen og lar barna mine få styre på på eget ansvar, så lenge det ikke er fare for liv eller helse. Ingen  barn har vel noen gang hatt vondt av noen skrubbsår eller blåmerker.

 

 

Altfor redd for ikke å være grei nok mot barna:

Absolutt ikke. Det løpet er kjørt. Jeg klarer rett og slett ikke være grei med dem hele tiden. Har ikke sjans.

Nå orker jeg ikke mer. Forbanna pøbelunger!

Senest i går brølte jeg til fireåringen og hold på å kaste ham ut av vinduet da han først la seg oppå lillesøsters puslespill som hun satt med på gulvet, gjentatte ganger. Og da jeg til slutt bar ham ut på gangen, slang han isoporen fra bilstolen, som jeg hadde demontert for å vaske, i veggen så den knakk i to.

Bare innrøm det. Du har tenkt tanken du og.

Da gikk det ei kule varmt.

Jeg mener for øvrig at barn har godt av å se foreldrene sint innimellom, og jeg har mer enn én gang kastet steikespaden hardt i kjøkkenbenken mens jeg har stått og laget middag, knyttet nevene, trampet i gulvet og skreket til barna mine: «Nå er det nok! Nå orker jeg ikke mer av den kranglingen deres. Ha dere ut på rommet deres, møkkaunger!»

Igjen, den enkleste løsningen. Jeg har verken tid eller ork til å megle i søskenkrangling, lirke eller lure hver gang de nekter å pusse tennene eller ta på seg vintersko i stedet for sandaler når det er snø og minusgrader ute.

 

Kravløs

Så var det den tredje synden. Eberhard mener vi stiller for lite krav til barna våre. Her synder jeg delvis. Jeg mener i utgangspunktet at barn ikke har vondt av å bli stilt krav til.

Jeg er for karakterer i barneskolen og nivåinndeling i barneidrett. Jeg tror nemlig ikke det er noe likhetstegn mellom krav og mistrivsel. Snarere tvert imot. Min erfaring er at barn liker utfordringer, de liker å bli stilt krav til.

Men, det er nemlig et men her. Jeg stiller krav til barna mine når det gjelder å tenke selv og finne egne løsninger på ting. Men jeg er ikke like flink til å stille praktiske krav hjemme i hverdagen.

Nå går du og rydder opp lekene dine med en gang! Hvis ikke så gjør jeg det.

Jeg krever egentlig at barna skal kle på seg selv når de er store nok til å klare det selv. Jeg mener også at de skal rydde opp lekene sine når de har dratt dem ut over hele stuegulvet. Og jeg syns det bare er rett og rimelig at de skal sette tallerkenen sin ut på kjøkkenet etter middagen.

Om jeg klarer å gjennomføre det? Nei, dessverre. Med to ekstremt viljesterke barn, hender det rett som det er at jeg ikke orker ta den diskusjonen, og gjør det selv. Det går mye fortere å sette den middagstallerkenen på kjøkkenbenken selv, enn å mase på fireåringen i en halvtime for å få han til å gjøre det.

 

Unnfallen

Å ja. Stadig vekk.

"Mamma, jeg vil ha nye ski".

"Okei, men ikke nå".

Det ble selvfølgelig ski.

"Når da?"

"En annen gang".

"Ja men, alle de andre barna i barnehagen har ski".

"Ja, du skal få ski du og. Men ikke akkurat nå".

"Ja men, når da? I morgen?"

"Nei, en annen gang. Senere. Til jul kanskje".

Jeg er altfor lite konkret. Altfor mye er "kanskje", "senere", "en annen gang" eller "ikke akkurat nå".

Barn trenger forutsigbare rammer. Ja da, jeg vet det. Og jeg skal bli bedre. En annen gang.

 

Ettergivende

Dette er nok min største synd. Jeg sier Nei. Nei. Nei, nei, nei. Okei da!

Når jeg bare handle etter barnehagen, når begge ungene er trøtte og slitne og legger seg ned på gulvet i butikken mens de sparker med beina og skriker etter sjokolade. Da blir det sjokolade.

Ja, dere skal få sjokolade. Bare dere oppfører dere pent til vi kommer hjem.

Først prøver jeg meg med at de skal få sjokolade etter middagen. Når det ikke funker, lokker jeg med sjokolade i bilen. Så med sjokolade hvis de er stille, flinke barn og lar meg få handle ferdig først.

Så prøver jeg med at det uansett ikke er lov å spise sjokolade før vi har betalt for den. Til slutt ligger de på gulvet og spiser sjokolade mens jeg legger de tomme sjokoladepapirene på kassabåndet.

Og lista er lang. Lillemann bruker fortsatt smokk av og til selv om han har sluttet flere ganger. Toåringen klarte å mase seg til å få ny kjole til jul selv om hun hadde flere kjoler fra før.

Og jeg bakte Hulken-kake til Lillemanns fireårsdag. Selv om jeg hadde håpet å slippe unna med en sjokolade-langpanne.

Jeg vet ikke helt om denne kaka egentlig har livets rett i kategorien Hulken-kake. Men okei, det er i hvert fall et forsøk på en Hulken-kake.

Så ja, jeg synder. Jeg synder flere ganger hver dag. For meg handler det om å overleve og om å velge mine kamper. Og hvilke kamper jeg velger, er litt tilfeldig, men jeg er alltid på utkikk etter enkle løsninger.

Velger du enkle løsninger? Og synder du på noen av de fem punktene?

 

hits