hits

januar 2014

Velkommen til boklansering

Sett av onsdag 5. februar. Dra brsten gjennom hret, barber barten og mt opp p Aschehoug forlag klokka 18.

Da lanserer vi boka Mammardet!





 

16 flotte, flinke, kvinnelige bloggere har skrevet hvert sitt kapittel til denne boka. Og sprsmlet vi prver svare p er: Hvordan er det egentlig vre mamma i Norge i dag? Ikke smtteri, akkurat. 

I boka finner du tekster om alt fra alenemdre, barnlshet, barselkropp, bonusbarn, depresjon, pappaperm, grndermamma, instababy, IVF, one nght stands, tokulturelle barn, voksen mamma og s videre, og s videre. 

Her er mange spennende og interessante tema, og jeg er helt sikker p at du kommer til bde le, grte, tenke og kanskje til og med bli litt klokere. 

Redaktr av boka er blogger Susanne Kaluza. Hun trenger vel ingen videre presentasjon? Vi vet alle hvem hun er n?

 

 

Og p onsdag skal vi alts feire utgivelsen av boka. Og jeg hper dere som leser Casa Kaos har lyst til komme og feire sammen med meg og alle de andre bloggerne som har bidratt. Det blir litt mat og litt drikke, og hvis du vil, kan du f med deg en signert bok til en hyggelig pris. 

...og jeg som har s grusom hndskrift. M ve litt p skrive navnet mitt p en kul og uformell mte...

Hvis du har lyst til bli med, send en mail til siv.kvarekval@aschehoug.no, eller til meg p: marte@frimandmedia.no innen mandag 3. februar.

Hper vi sees!

 

Om meg

Det er tft vre foreldre!

 

Vi skal oppdra barna vre pedagogisk riktig, lese de riktige bkene, flge opp barna vre korrekt, beskytte dem mot all smerte, srge for at de alltid er lykkelige og passe p at de ikke kjeder seg.

Vi blir bombardert med artikler og bker skrevet av eksperter og andre forstsegpere som forteller oss hvordan vi skal oppdra barna vre. Skremselspropaganda selger.

Barneoppdragelsen er gjennomanalysert. Det finnes snart ikke en eneste flelse, situasjon, fase eller mte gjre ting p som det ikke er forsket p.

I dag blir vi til og med fortalt hvordan vi skal elske barna vre! Vi glemmer helt tenke selv.

I tillegg skal man ha et spennende hus med kule tapeter i stua og kjkkenutstyr fra Nicolas Vah.

Man skal lage kologisk mat fra bunnen av hver dag og spise hjemmelagede middagsretter jeg ikke kan uttale navnet p en gang.

Og s skal vi se like flotte ut som vi gjorde fr vi fikk barn. Mammamage er ut. N er det sommerkroppen 2015 som gjelder.

 

Ikke rart vi blir slitne.

 

 Jeg blir grn!

 

Jeg har en gutt p seks r og en jente p fem. Noen ganger ser de altfor mye p tv. Noen ganger spiller de altfor mye p iPaden. Og noen ganger spiser vi Grandiosa til middag. Foran tv-en!

Og s klarer jeg ikke vre konsekvent hele tiden. Og jeg tyr ofte til bestikkelser.

Jeg har gitt opp f dem til sitte stille ved middagsbordet. Det oh, s hellige middagsbordet. 

Jeg baker kun Toro-kaker og jeg lager bare mat nr jeg absolutt m. Kjkkenet er mannens domene. Jeg bruker heller ikke overdrevent mye tid p rydde og vaske.

 

Den som raser trnet, m g ut med spla. Jeg er en djevel p balansere sppel.

 

 

Jeg hater bygge Lego og sitte p gulvet leke med dukker. Jeg kan heller ikke fordra tegne, male eller perle. Derfor gjr jeg ikke det. Barn har godt av kjede seg. Og det gjr mine stadig vekk.

Men jeg synes det er gy hoppe i trampolia, klatre i trr og ligge i telt i hagen. Det gjr vi ofte.

 


Putekrig!
 

 

Mine barn fr klatre s hyt de vil, sykle s fort de vil og hoppe s langt de vil. Utrolig nok, har ingen av dem noen gang skadet seg alvorlig.

Jeg mener barn har godt av falle og sl seg. Og jeg mener de har godt av kjenne p vonde og sre flelser. Ingen er lykkelig hele tiden.

 


Snn skal et par fire r gamle sommerknr se ut.
 

 

Min hovedoppgave som forelder er g ved siden av barna mine og sttte og forklare. Ikke g foran og fjerne alle hindringer.

Barn flest tler mer enn vi tror. Og s lenge vi gir barna masse kjrlighet og trygghet, blir det folk av de fleste.

Her p bloggen fr du en liten sniktitt inn i vrt Casa Kaos. Helt pedagogisk ukorrekt, men med mye kjrlighet og humor. 

Velkommen skal du vre!

Du finner meg p Facebook her: Casa Kaos

Og p Insta her: casa_kaos

 

Blogg CV:

rets Gullpenn - Vixen Blog Awards 2016

rets mammablogger 2015

Bok p Aschehoug forlag i januar 2016 - Fkk lykke!

Kom med barnebok p App i mars 2015 - Jeg vil ikke vre prinsesse

Jeg er ofte i mediene og har mange meninger om barn og foreldrerollen. Les mer her: Bloggen i media

Holder ogs forskjellige foredrag, blant annet om hvordan skrive en knallbra blogg, og om foreldrerollen i dag. Om vre god nok uten vre perfekt. 

 

Til slutt litt fakta om meg:

Jeg bor p Raufoss, er 40 r og ganske hy. Jeg jobber som frilansjournalist gjennom firmaet mitt Frimand Media og noen ganger gleder jeg meg til barnehagen pner mandag morgen s jeg kan g p jobb igjen. 

Send meg gjerne en mail hvis du har noe p hjertet: marte@frimandmedia.no

 

Gi-bort - vinn klokke eller smykke til verdi av 2.500 kroner

Jeg elsker feire.

Jeg feiret hver eneste mnedsbursdag til min frstefdte. (Ikke til andremann. Da var jeg allerede blitt en avslepet mamma). Jeg feirer bde min egen og mannens bursdag hvert r. Blir aldri for gammel til det. Og jeg tvinger hele familien til feire bde Halloween, jul, nyttr, fastelavens, pske og 17. mai like entusiastisk som meg.

Og n skal vi feire at jeg har ftt ny blogg! La oss feire. La oss feire med klokker og smykker.









For n kan nemlig en av dere stikke av med valgfri klokke eller smykke til en verdi av opptil 2.500 kroner.

Hos klokker.no kan du fritt velge mellom dameklokker, herreklokker eller barneklokker. Og du kan velge mellom merker som Marc by Marc Jacobs, Michael Kors, Diesel, DKNY, Dolce & Gabanna og s videre, og s videre.

Her er min favoritt:




Eller, du kan velge deg et lekkert smykke fra Celine Engelstad, Armani, Sn of Sweden eller noen av de andre smykkedesignerne.

Fritt valg, alts.

Akkurat n nsker jeg meg denne fra Sn of Sweden:



Hvilken nsker du deg?

Skriv i kommentarfeltet under her hvilken klokke eller hvilket smykke du vil ha dersom du vinner, s er du med i trekningen.

Jeg trekker en heldig vinner sndag kveld.

Og alle menn: husk - det er snart morsdag!

Vinneren vil bli annonsert p Casa-Facebook.

Lykke til!

En elefant i glassbutikk... eller Casa Kaos p Vixen Bloggawards

Noen som antakelig ikke helt visste hva de gjorde, inviterte meg til Vixen Blogawards. For dere som ikke kjenner til denne prisutdelingen, er det alts en kring av Norges beste blogger innen mote, trend, skjnnhet, trening og interir.

Jeg var ikke nominert, er du grn. Men jeg ble alts invitert, og tenkte at det hadde vrt hyggelig med en kveld ute, uten barn!

Hello my good old friend. It's you and me again.

 

Hadde dette vrt for ti r siden hadde forberedelsene begynt to dager fr selve dagen og sett omtrent snn ut:

Kroppspeeling

Bodylotion og selvbruningskrem

Fotbad, pedikyr og neglelakk p trne

Manikyr og tre strk neglelakk med topplakk p fingrene

Napping og farging av bryn

Ansiktspeeling

Ansiktsmaske som tilfrte huden gld og fuktighet

yemaske

Hrmaske

Farging av ettervekst

Klipping av tupper

Nye utvelging av antrekk og smykker, gjerne med en hel dag satt av til saumfare klesbutikkene etter noe nytt.

 

Og p selve dagen:

Et langt bad i velduftende oljer med musikk fra stereoen

Bodylotion

Fning og rettetang

Superboostserum i ansiktet

Make up-krem

Rouge

Sotede yne

Tre lag maskara

Lipliner og leppestift

Speiling og analysering i alle mulige og umulige vinkler

Og ikke minst: God tid!

 

Forberedelsene nr en smbarnsmor skal ut:

Neglelakk (Okei, den hadde jeg p fra fr)

Barbere barten

Maskara

Kle p seg

G ut dra

Riktignok er jeg halvt trnder, men man kan ikke dra p moteblogg-prisutdeling med bart.

 

For ti r siden ville jeg gjort flgende i lpet av kvelden:

Siden det var fri bar, ville jeg ha drukket usannsynlig store mengder Champagne.

Gtt med hye hler.

Kastet hodet bakover og ledd masse.

Srget for alltid ha leppestift p leppene.

Rufset til hret med jevne mellomrom.

Blunket.

Rotet bort garderobelappen min.

Gtt p nachspielet og vrt en av de siste som dro derfra.

 

Og slik forlp kvelden:

Tok en svart kaffe p vorspielet siden klokken allerede var bikket sju, og jeg bruker ligge slumre i sofaen foran tv-en p den tiden.

Drakk cola resten av kvelden siden jeg vet det er en dag i morgen, og at den begynner senest klokka 6.

Stod oppe i annen etasje og s p folkemengden gjennom vinduet og syns det s fryktelig kaldt ut med snne sm kjoler midt p vinteren.

Gikk hjem klokka halv elleve av samme grunn som to punkter over.

Hva jeg har p meg? Ehm... En bukse. Og en bluse. Jo, ogs et par sko... Svarte sko. h, du mener hvor klrne kommer fra? Du, de har jeg kjpt i en butikk...hva var det n den het? Den ligger i annen etasje p Raufoss storsenter. Rett til hyre etter rulletrappa der. H? Hva sa du? Designer? Hva mener du...

Og s var selvflgelig bde lyd og bilde nede akkurat da jeg ble intervjuet. Men det var kanskje like greit, s slapp jeg si noe dumt, bli feil fremstilt og bli sur, g i hi og true med slutte blogge igjen ;-)

Uansett, det var veldig hyggelig komme seg ut en tur f smake p litt glam og glamour igjen. Vi trenger det vi smbarnsmdre ogs. Selv om det kan vre veldig tungt komme seg opp av sofaen og ut av treningsbuksa.

Nr var du sist p skikkelig fint party? Og da mener jeg virkelig fint, s fint at du mtte ta barten fr du dro?

 

 

Mammaen min

Noen ganger slr alvoret inn over meg med full styrke. Det kan vre minuttene etter jeg har slukket lyset over senga og skal sove. Det kan vre nr jeg sitter i bilen for hente barna etter en lang dag i barnehagen. Eller nr jeg sitter p badegulvet og sorterer skittenty.

Jeg er mamma! Jeg har ansvar for to sm barn. Jeg er s heldig f vre med og forme deres liv, deres historie og deres minner.

Hvordan vil de huske meg nr de blir store? Hva vil de huske? Hva kommer de til hente opp fra hukommelsen igjen og igjen og tenke "snn var mamma". Hva vil g i glemmeboken? Og hva vil de ta med seg videre inn i sin egen familie og til sine barn?

Vil de huske fjellturen vr til Guadalest i Sr-Spania? Eller blir det en av mange minner som bare forsvinner?

I dag er det akkurat ett r siden mammaen min dde.

Nr jeg tenker p mamma, tenker jeg p blbrturene p sensommeren. Hvert r tok vi syklene vre, syklet de lange bakkene opp Sagvoll og jafset oss innover blbrlyngen med rde brplukkere og oransje tiliters-btter.

Da vi kom hjem, spiste vi blbr med sukker og melk. Resten lagde mamma syltety av som vi fikk p brdskiva hver lrdag.

Jeg husker de varme sommerdagene da vi la oss ut p plenen i bikini p hver vr solseng. Vi leste ukeblader og smpratet mens vi hrte p radio og drakk Cola Light med isbiter.

Jeg husker at hun alltid tok sm biter nr hun spiste, og tygde hver bit nye og omstendig.

Jeg husker bokhylla i stua full av krimbker og skumle thrillere. Jeg husker jeg smugleste Dyrekirkegrden av Stephen King og fikk mareritt.

Jeg husker at hun sirlig limte alle familiebildene inn i fotoalbum og skrev sm notater under hvert eneste bilde.

"En nysgjerrig Marte har kommer hjem fra sykehuset", stod det under dette bildet. Jeg husker forresten veldig godt den grnnrutede sofaen vr.

Jeg husker at mammas hyrebein alltid begynte trampe takten nr hun hrte musikk. Selv om det bare var en reklamejingel p tv-en, eller den eviglange (og veldig irriterende) melodien som kom fra mobilen hennes hver gang hun fikk en sms.

Jeg husker sommerferiene vre p Srlandets campingplasser. Vi badet, spilte bordtennis, fisket, spiste is og leide trkkebt. Sistnevnte var for vrig et must. Ingen sommerferie uten trkkebt!

Jeg husker hvordan hun gravde seg et lite hull i den meterhye snen i solveggen p verandaen s snart vrsolas strler ble svidt sterke nok til bryte gjennom kulden. Der satt hun under tykke pledd i boblejakke og med pannebnd, med ansiktet vendt opp mot sola. ynene var lukket og hyrefoten gikk, som om hun nynnet p en melodi inni seg.

Jeg husker hvor sint hun ble da jeg satt meg inn i den fullpakkede Ladaen, klar for avgang til Trondheim for beske mormor og morfar en sommerferie, med de hullete favoritt-jeansene mine p. Enda mamma hadde bedt meg innstendig om ta p meg noe annet akkurat den dagen. Jeg husker ogs hvordan hun unnskyldte seg ovenfor mormor da vi kom frem, og at mormor sa med et smil at det var snn jeansene skulle vre n.

Jeg husker at mamma aldri kastet et eneste syltetyglass, rmmebeger eller annen emballasje med lokk. De ble vasket og stablet inn i kjkkenskapet. Nyaktig hva hun brukte dem til, aner jeg ikke.

Jeg husker hvor glad hun var i dyr. Og hvordan hun knep munnen sammen til en hard strek, ristet p hodet og fikk trer i ynene hver gang hun hrte om noen som hadde vrt slem mot ett eller annet dyr. Hun sa alltid at nr hun dde, ville hun ikke ha blomster eller kranser i begravelsen. Hun ville heller at folk skulle gi en gave til Dyrebeskyttelsen.

Jeg husker hvordan hun kjempet for at ingen skulle vite hvor drlig rd vi hadde. Hvordan hun fikk to dype rynker mellom yebrynene og tok fram kontoutskrifter og kladdebkene der hun sirlig skrev inn inntekter og utgifter, for finne en lsning hver gang vi kom hjem fra skolen med brev om utforutsette utgifter. Eller hvis fotballen skulle p tur, eller alle p balletten mtte ha rosa strutteskjrt til danseoppvisningen.

Jeg husker hvor sterk hun var som oppdro to barn alene, uten familien i nrheten.

Jeg husker hvordan hun alltid s det fine i alle hun mtte. Jeg kan faktisk ikke huske ha hrt henne si ett eneste stygt ord om noe annet menneske...noen gang!

Jeg husker hvor gy vi hadde det da vi var statister p Hotell Csar sammen.

Jeg husker den morgenen hun tvang meg til ta p meg boblebukse fr jeg skulle g til skolen. Og hvordan hun stod p trappa utenfor inngangsdra med armene i kors og tappet med foten da jeg kom ut av garasjen to minutter etterp, med boblebuksa trkt ned i sekken. Denne gangen tappet hun ikke med foten fordi hun hrte musikk.

Jeg husker hvordan hun kjrte fra Raufoss til Oslo for lage suppe til meg da jeg i godt voksen alder hadde operert bort mandlene. Og jeg husker hvor godt den suppa smakte, selv om det stakk som nler i halsen min hver gang jeg svelget.

Jeg husker vi gikk p ski til Skumsjen hver helg hele vinteren, med den tradisjonelle appelsinen og Kvikklunsjen i lomma. Med like, rde anorakker.

Jeg husker hvor sint jeg ble p mamma da hun la den splitter nye, frste og eneste Ball-genseren min forsiktig i en pytt med klor for fjerne en flekk p den hvite midtstripen. Og hvordan kloret hadde sugd seg oppover resten av genseren og laget batikkmnster p den rosa og den lilla stripen.

Jeg husker at mamma alltid sov med vinduet p gltt, selv om det var 25 minusgrader ute. P morgenen hadde vannet i glasset p nattbordet fryst til is.

Jeg husker hvordan hun tvang meg til sende takkebrev til alle jeg hadde ftt gave av etter jul og bursdag. Ikke bare et kort. Nei, et helt brev mtte jeg skrive. Og s mtte jeg huske nyaktig hva jeg fikk av hver enkelt. For det var ikke snakk om bare skrive "takk for gaven". Jeg mtte sirlig skrive ned nr jeg hadde brukt den, hva jeg hadde brukt den til og hvorfor jeg ble s glad for akkurat den gaven.

Jeg husker at hun plasserte meg p en kjkkenstol, tredde en bakebolle ned p hodet mitt og klippet hret mitt i ekte bolleklipp helt til jeg ble stor nok til selv bestemme at jeg ville ha langt hr.

Mamma var, som du sikkert skjnner, helt enestende. Hun var lagt fra noen supermamma, men hun gjorde s godt hun kunne. Og det var mer enn godt nok.Jeg hper jeg klarer vre like enestende for mine barn.

Hva husker du best fra din barndom? Og hva hper du dine barn skal huske fra sin?

 

Tv-slaver

"Dere vil ikke se litt p tv da", sier jeg med hp i stemmen.

Klokka er fem en tidlig morgen. Tre timer til barnehagestart.

"Jeg kan sette p en film? Eller vi kan se p barne-tv?"

Ingen svar. Fireringen lper over stuegulvet med Supermann-dokka si under armen. Det er like fr de letter begge to.

Toringen har skrudd det rosa keyboardet sitt p full guffe og spiller noe som minner om en blanding av heavy metal og jazz. Det tar ikke lang tid fr Lillemann slenger meg med p gitar.

Nattens energioverskudd m brukes.

Det er forresten ikke bare p morgenen de to sm bombene mine har mye energi som skal ut.

De har til dags dato aldri klart se en hel film p tv. Ikke et eneste program en gang. Og vi har prvd alt: Lynet McQueen, Postmann Pat, Fantorangen, Barbie, Nemo, Dora, you name it. Men ingen ting har fenget dem nok til sitte stille i mer enn ti minutter.

Jeg har ogs lastet ned alt som finnes av spill p iPaden. Jeg har saumfart nettet etter artikler med overskrifter som: "Disse appene vil barna dine elske".

Men nei. Albert berg spilte de en liten stund, men aldri mer enn fem minutter sammenhengende. Lillemann er veldig glad i et skateboardspill jeg har lastet ned, men ti minutter er nok. S m han hoppe og danse litt.

Bare spill. La meg sove.

P sprsml om vi har skjermtid her hjemme hos oss, svarer vi bare at vi prver f ungene til sitte litt mer foran skjermen.

Men i jula skjedde det noe. Labyrint gikk p NRK-Super klokka halv sju p kvelden. Og plutselig var det gjort. To sm hoder satt som klistret foran tv-skjermen i en hel halvtime hver eneste kveld. Denne langbeinte, slimkastende grnne saken med lysende yne var helt konge.

Og etter vi kom hjem fra juleferie, har vi funnet Verdens beste SFO. Og lykke! Ungene sitter i sofaen med store yne og ser en hel episode uten hoppe, uten mase, uten ta en runde i klatrestativet og rope gjentatte ganger: "Mamma, se p meg! Se p meg!"

Endelig kan jeg lese avisa fr jeg leverer i barnehagen. Endelig kan sende en mail i lpet av ettermiddagen fr ungene legger seg. Og endelig kan mannen og jeg f vekslet et par ord p kjkkenet etter middagen.

Kaffe og avis fr jobb. Oh, lykke.

N har jeg kjpt bde sesong 1 og 2 av Verdens beste SFO, og den skal st p repeat hele helgen.

Endelig har jeg ogs ftt tv-slaver!

Har du tv-slaver hjemme?

 

Kan jeg f telefonnummeret ditt, eller? (sponset video)

"Kan jeg f telefonnummeret ditt, eller?"

Han legger vekten over p det ene beinet og lener seg inntil bardisken. Bartenderen blunker med lysene og samler sammen de tomme lglassene p disken.

Jeg blunker langsomt, smiler lett, men ikke for bredt og pner veska. Roter rundt og fisker fram almanakken min og en penn. Skribler ned navnet og telefonnummeret mitt nederst i et hjrne og river det av. Sjekker at alle tallene er tydelige, at firetallet ikke kan forveksles med et nitall. Og at sjutallet er et tydelig sjutall og ikke et duknakket ettall.

"Vi snakkes da", sier jeg og gir han den avrevne lappen.

"Kanskje kino en dag?"

Han smiler og ser p navnet og nummeret mitt. I det jeg gr ut dra, ser jeg han brette lappen pent sammen og legge den i lomma.

Han ringte aldri. Jeg fant aldri ut om det var fordi han ombestemte seg. Kanskje det gikk opp for han at ynene mine, som han syns minnet om Marilyn Monroes sexy yne, egentlig var et resultat av altfor lite svn og litt for mange halvlitere.

Eller kanskje han fant ut at den historien jeg fortalte om min uke alene p Gran Canaria for finne meg sjl, ikke gjorde meg til verdens mest interessante kvinne likevel.

Eller kanskje han bare hadde mistet lappen. Kanskje satt han i dagevis p hybelen sin p Sognsvann og rev seg i hret over ha mistet den og dermed ogs sin framtidige kone og mor til sine barn. Kanskje gikk han hvilelst rundt i Oslos gater p nattetid flere uker etterp med et lite hp om finne dama med yne som Marilyn.

Jeg vet ikke.

Dette var for snart 20 r siden. I dag hadde vi begge fisket opp mobilene vre fra lomma og ringt hverandre eller sendt en sms, der og da. Et nummer p en logg er umulig miste.

For 20 r siden kunne vi ogs si: "Du beklager, men jeg har verken penn eller noe skrive p", nr vi mtte noen vi helst ikke ville veksle telefonnummer med.

Eller vi kunne ta imot nummeret og miste lappen. Det var ogs mulig skrive feil nummer.

I dag er ikke det mulig. I dag tar begge opp mobilene og ringer hverandre.Snn, der er det. Hogget i stein. Begge to har det. Umulig miste, umulig slenge inn et feil tall med vilje.

I dag er jeg veldig glad for at studenten ved bardisken aldri ringte. For senere fant jeg det jeg lette etter et annet sted. Blant kanonene p Oscarsborg, fant jeg han som skulle bli mannen min. Han jeg skulle f to nydelige barn med, katt og stasjonsvogn, og kjpe hus p Raufoss sammen med.

My man!

Heldigvis var det ingen lapper som ramlet ut av bukselomma. Og ingen sjutall som s ut som ettall. Nei, vi fisket opp mobilene vre. Inn i loggen med ham. Umulig miste.

Akkurat mannens nummer husker jeg faktisk utenat. Det er vel det eneste. Jeg har flere hundre nummer lagret p mobilen min, men det er kun ett jeg husker.

Hvis jeg mister mobilen er det krise. Eller hvis jeg kjper ny mobil av et annet merke. Mobilen er jo ikke noe vi bare bruker for ringe med. Den er livet vrt.

Med Netcoms nye tjeneste "Kom i gang" kan man overfre alle numre, meldinger og bilder fra sin gamle mobil, over til den nye. Uavhengig av hvilken mobil du har. Ganske kjekt.

 

 

Har du noen gang gitt noen feil nummer med vilje?

//Innlegget er sponset av Netcom

Hvordan Dagbladet tok makten

I lrdagens Magasinet var det en reportasje om oss i forbindelse med at den svenske psykiateren David Eberhard har gitt ut boken "Hur barna tog makten".

I boken hudfletter han vr generasjon foreldre for ha gitt fra seg makten til barna vre.

Mange har ftt med seg at jeg ikke var veldig imponert over hvordan Dagbladet hadde skrudd det hele sammen. Jeg mener artikkelen inneholder flere pstander som er direkte feil.

Jeg syns ogs vi er fremstilt feil i forhold til hva som egentlig skjedde den ettermiddagen journalisten og fotografen var p besk. I tillegg syns jeg teksten er vinklet s mye at vi rett og slett ikke kjenner igjen verken oss selv eller barna vre.

P toppen av det hele kommer bildebruken som jeg syns er p grensen til et overgrep mot en fire r gammel gutt og som i tillegg forsterker det negative inntrykket av familien min.

Jeg ble bde sint og lei meg da jeg bladde opp i Magasinet p lrdag og s resultatet.

Dagbladet ville ha kaos. Og det fikk de. Det var mer enn nok kaos ta av den ettermiddagen de var p besk. Jeg syns det er rart at de fler de m finne p ting og vinkle grenselst for f det akkurat snn de ville ha det.

Og s reagerer jeg p at de har gjort oss s sure. Man kan da beskrive kaos uten fremstile oss som en gjeng suringer.

Mitt inntrykk er at Dagbladet hadde bestemt seg p forhnd for hvordan vi skulle vre. Da vi ikke passet helt inn i den boksen, dyttet de oss inn i den likevel.

Her er mine kommentarer til reportasjen:

Ingress:

Rasmus (4) bestemmer selv nr han skal spise middag. Og hvor mange ganger han skal skifte fr han gr i barnehagen. Gjr det ham drlig rustet for voksenlivet?

Ingen av mine barn bestemmer selv nr de skal spise middag. Lillemann ville riktignok ikke sitte ved bordet og spise middag da Dagbladet var her. Han ville heller ligge p gulvet sammen med den kule journalisten og leke med duploskipet sitt. Og det skjnner jeg da godt. Lillemann elsker besk, og nr to s kule damer plutselig str p dra vr, er det klart han ikke vil sette seg og spise middag med de trege foreldrene sine

Men nr vi andre er ferdig med spise, er middagen over. Da nytter det ikke komme og forlange middagsmat. Og akkurat dette skjedde denne ettermiddagen. Da vi var ferdige med spise, viste det seg at Lillemann var litt sulten likevel. Da fikk han et trt polarbrd uten plegg. Dette skriver journalisten senere i saken, s det er tydelig at hun fikk det med seg.

S ingressen om at Lillemann selv bestemmer nr han skal spise middag, er helt feil.

Noen mener kanskje dette ikke er noe henge seg opp i, men for oss er det kjempeviktig. Dette er vrt hjem, vr familie og vre rutiner som blir brettet ut over tte sider p glanset papir i Magasinet. Dette er meg som mamma.

Dette er mine feil og mangler og ikke minst, mine verdier. For meg er det viktig at vrt hverdagsliv blir gjengitt riktig. Ikke fordi jeg p noen mte prver fremst som mer perfekt enn det jeg er. Jeg har aldri tidligere hatt noen problemer med vise mine uperfekte mammasider i intervjuer. Men da har det vrt riktig det som har bitt skrevet. Riktig og ekte kaos.

Videre begynner brdteksten snn:

–Da spiser vi! Kommer du, Rasmus? roper mamma Marte Frimand-Anda (37).

Det er mandag ettermiddag. Arbeids- og barnehagedagen er over. Mamma Marte, pappa Sjur (43) og lillesster Pernille (2) har benket seg rundt spisebordet i stua. Men ikke Rasmus. Han sitter fortsatt p gulvet med duploskipet sitt.

Kanskje bare en liten detalj, men verken mannen eller jeg hadde vrt p jobb denne dagen. Lillensuppa hadde feber og var hjemme fra barnehagen. Jeg fortalte dette til journalisten p forhnd, og tilbd dem komme en annen dag i stedet: Jeg forklarte ogs at vi hadde byttet p jobbe litt hjemmefra mens den andre passet p Lillesnuppa denne dagen.

Som sagt, ikke veldig viktig, men det forklarer i hvert fall hvorfor Lillensnuppa gikk rundt i pyjamas, og hvorfor Lillemann tilsynelatende er den eneste av vre to barn som lager noe form for liv. Vanligvis er de to om akkurat den saken.

Uansett, ingen stor skade skjedd. Men jeg stusset litt over at Dagbladet valgte late som om vi hadde vrt p jobb og begge barna i barnehage.

Og s videre:

Det er stor risiko for at den svenske psykiateren David Eberhard (47) ikke hadde klart skjule sin irritasjon, dersom han hadde vrt flue p veggen ved middagstider hos familien Frimand-Anda i Raufoss. Det samme hadde nok skjedd hvis han hadde vrt der under morgenstellet nr Rasmus skifter fire ganger fr han bestemmer seg for dagens barnehageantrekk, eller nr familien spiser p restaurant og barna er hyt og lavt, eller nr mamma etter mange forsk p slippe unna med ei vanlig sjokoladekake, likevel gir etter for snnens krav om en Hulken-kake til firersdagen sin.

Her m jeg bare f komme med en liten kommentar p den Hulken-kaka. Journalisten sa hun hadde lest et innlegg p bloggen min om da jeg bakte Hulken-kake til Lillemanns firersdag. Innlegget kan du lese her.

I intervjuet hres det ut som om jeg lagde noe slik:

Bildet er lnt av SugarTreece123. (http://sugartreece123.deviantart.com/art/Hulk-Cake-180158829)

Men jeg lagde denne:

Innlegget mitt var snarere ment som en parodi p foreldre som bruker timer ved kjkkenbenken etter barna har lagt seg for bake kaker som minner mer om kunstverk enn kaker.

Jeg kan ikke forst noe annet enn at journalisten ogs skjnte at dette innlegget ikke var alvorlig ment.Men ok. Dagbladet har jo rett, jeg ga jo etter for fireringens mas og bakte en Hulken-kake til bursdagen hans.

I likhet med de fleste i sin generasjon foreldre, gjr tobarnsforeldrene i Raufoss nesten alle feilene i Eberhards bok Hur barna tog makten. I boka hudfletter han oss for vr unnfallenhet, ettergivenhet, trygghetsnarkomani, kravlshet og redsel for ikke vre greie nok mot barna vre.

H? Gjr vi nesten alle feilene i Eberhards bok? Sier hvem? Dette snakket vi jo ikke om en gang da journalisten var her. Hvordan kan de gi meg meninger og egenskaper vi ikke har snakket om?

La meg endelig f klargjre mine meninger om disse fem feilene:

Unnfallenhet: Ja, jeg er unnfallen. Veldig unnfallen. Her synder jeg.

Ettergivenhet: Ja visst er jeg ettergivende. Hele tiden. Stor synder.

Trygghetsnarkoman? Jeg? Nei, vet du hva. Snt gidder jeg ikke bruke den dyrebare tiden min p.

Trygghetsnarkomani: Over hodet ikke. Og dette har jeg skrevet mye om. Ikke fordi jeg er s forbanna flink p dette omrdet. Men med en svrt aktiv firering i hus med diagnose klatregutt, er det klin umulig for meg flge med p alt han gjr. Jeg lar barna mine f styre p p eget ansvar, s lenge det ikke er alvorlig fare for liv eller helse. Ingen barn har vel noen gang hatt vondt av noen skrubbsr eller blmerker. Lillemann tok for vrig en halsbrekkende akrobatisk runde i klatrestativet til re for Dagbladets utsendte da de var her, s noe trygghetsnarkomani tror jeg neppe de s mye til her i huset.

Kravlshet: Nei, jeg syns ikke jeg er kravls. Jeg mener i utgangspunktet at barn ikke har vondt av bli stilt krav til. Dette har jeg ogs skrevet mye om. Jeg er for karakterer i barneskolen og nivinndeling i barneidrett. Jeg tror nemlig ikke det er noe likhetstegn mellom krav og mistrivsel. Snarere tvert imot. Min erfaring er at barn liker utfordringer, de liker bli stilt krav til.

Redsel for ikke vre greie nok mot barna vre: Langt ifra. Jeg blir ofte sint p barna. Og noen ganger helt uberettiget ogs. Jeg klarer rett og slett ikke vre grei med dem hele tiden. Har ikke sjans. Nok en ting jeg gjentatte ganger har skrevet om p bloggen.

S av disse fem syndene, der jeg i flge Dagbladet gjr neste alle feilene, gjr jeg alts to. Eller okei, to og et halvt. Jeg synder nok litt p kravlsheten i den praktiske hverdagen.

Igjen, dette er noe som er kjempeviktig for meg. Jeg fr nok pepper som det er gjennom bloggen min, s jeg syns det er greit at jeg ikke blir tillagt egenskaper og meninger jeg ikke har.

Men hvorfor sa jeg ikke fra om dette da jeg fikk teksten til gjennomlesning? Vel, ingressen hadde jeg ingen kontroll p. Den fikk jeg rett i fleisen da jeg pnet Magasinet p lrdag. Man har ikke rett til f lese tittel og ingress.

Resten av teksten fikk jeg lese gjennom fr den ble publisert. Og den frste utgaven var enda verre.

Det stod det blant annet:

I det hvite trehuset i Raufoss gr ettermiddagen sin gang: Bestikk klirrer mot tallerkener, en Disney-klassiker lever sitt eget liv p TV-skjermen, mor og far smprater over bordet.

Tv-en p mens vi spiste? Nei det stemte ikke. Det har vi aldri. Tv-en stod p da journalisten og fotografen kom, men det var fordi Lillesnuppa hadde vrt syk og hjemme fra barnehagen den dagen.

Det var ogs med en seanse der mannen min lp ut i bilen midt under middagen for hente en leke Lillemann ville ha. Dette stemte heller ikke. Ja, mannen gikk ut for hente den leken, men det var etter middagen. Stor forskjell!

I frste omgang sa jeg kun fra om den delen med tv-en. Jeg ville nemlig ikke vre en snn misfornyd suring som legger seg borti alt i teksten. Jeg har blitt intervjuet mange ganger det siste ret, og jeg har som regel ingen eller f kommentarer til tekstene.

Hvis noe er litt skeivt fremstilt, lar jeg det som regel g. Det er ikke s viktig. Jeg er jo en kaosmamma. Jeg nsker jo ta meg selv uhytidelig, og jobber med dette hele tiden.

Jeg skrev ogs i samme mail at jeg jeg syns jeg fikk sagt veldig lite i lpet av ettermiddagen. Journalisten og jeg fikk pratet sammen fem minutter fr kaoset brakte ls. Resten av kvelden fikk jeg sagt en halv setning her og en halv setning der. Jeg satte inn noen ekstra kommentarer i teksten, som ogs kom p trykk.

Jeg fikk likevel inntrykk av at det ikke var s veldig viktig hva vi mente. De ville ha kaos. Og da de hadde ftt det, var de fornyd.

Da mannen min og jeg hadde lagt oss den kvelden, begynte vi diskutere teksten. Vi satt begge med en flelse av at dette ikke ble helt riktig. Vi hadde i utgangspunktet tenkt la scenen der mannen min gikk ut midt i middagen for hente leken til Lillemann g. M jo by litt p seg sjl. Men nei, det fltes ikke riktig. For det var ikke snn det var.

Neste dag sendte jeg mail om denne leken, og ga beskjed om at det skjedde etter middagen. Journalisten mtte gjerne ta det med, men da mtte det plasseres riktig i hendelsesforlpet.

Ingen problem f fjernet den delen. Journalisten puttet i stedet inn en passasje der Lillemann skadet seg p yatzyesken sin under middagen og ville ha plaster. Journalisten ppeker i mailen at hun l jo p gulvet sammen med han da det skjedde, og at sekvensen var satt sammen av bde hennes og fotografens observasjoner.

Ups, n begynner det bli nok korrigering, tenkte jeg. Men fortsatt, jeg hadde jo bare korrigert det jeg mente var direkte feil, og som journalisten ogs var enig i var feil. Det skulle da bare mangle om jeg ikke skulle si fra om disse tingene.

Da mannen og jeg hadde lagt oss denne kvelden, hadde vi nok en gang vondt i magen begge to. Vi var fortsatt ikke komfortable med hvordan vi ble fremstilt. Vi analyserte teksten nok en gang, og kom frem til at mye bunnet ut i at vi ikke kjente igjen gutten vr. Vi syns han ble fremstilt som en slapp, svnig, fmlt gutt som gikk rundt og subbet og sutret og bare ga korte, enstavelses kommandoer.

Og det gjorde han ogs. Da han ikke fikk viljen sin. Men den strste delen av ettermiddagen var han en pratsom, glad, blid og aktiv gutt med masse energi og mye temperament som var hyt og lavt hele tiden. Akkurat snn vi kjenner han.

Ny dag, ny mail.

Journalisten ringte meg opp, og jeg forklarte at jeg syns fremstillingen av Lillemann var helt feil i forhold til hvordan jeg opplevde ettermiddagen.

Hva skjedde med latteren? Med dansingen og syngingen? Med klatringen, lpingen, hoppingen, tysingen og ikke minst all kosingen? Jeg elsker jo kose med barna og m bort og ta p dem og kose og susse dem hele tiden.

Hadde ikke journalisten ftt med seg noe av dette da?

Jo da, det hadde hun. Hunvar helt enig i at inntrykket var skeivt, og hun hadde ogs ftt med seg at Lillemann langt fra var en surpomp, men snarere en livsglad og meget aktiv liten gutt.

Vi ble enige p telefonen at hun skulle sette inn en scene der Lillemann ble beskrevet som mer aktiv. Flgende setning ble puttet inn:

Han har s vidt rukket rase et par runder rundt stua, svinge seg gjennom ei akrobatisk kt i klatrestativet og g seirende ut av to fektekamper.

Journalisten skrev ogs flgende til meg i samme mail:

Ikke glem at teksten bare er halve historien – bildene forteller ogs, vet du ;-)

Jeg oppfattet det snn at jeg ikke skulle uroe meg for hvordan Lillemann ble fremstilt, for bildene kom til vise hans sanne vesen.

Jeg sa det var greit og godkjente endelig teksten, selv om jeg fortsatt flte at hele reportasjen ga et fullstendig feil inntrykk.

S ventet vi i flere uker fr Magasinet kom ut. Jeg sluttet tenke s mye p det. Jeg hadde innfunnet meg med at n blir det snn det blir, og helhetsinntrykket blir sikkert veldig bra.

S vekker mannen meg lrdag morgen. Han har vrt p butikken og kjpt Magasinet. Han er veldig oppjaget.

Dette var oppslaget som ventet oss:

Og med tidligere nevnt ingress:

Rasmus (4) bestemmer selv nr han skal spise middag. Og hvor mange ganger han skal skifte fr han gr i barnehagen. Gjr det ham drlig rustet for voksenlivet?

Jeg begynte faktisk grte. Ikke for min egen del, men for Lillemanns del. Dette fortjente han ikke.

Bruk gjerne meg som eksempel p en drlig mamma. Men ikke bruk gutten min som eksempel p en uforskammet gutt som kontrollerer familien sin.

At jeg i tillegg forklarte journalisten da hun var her at Lillemann var veldig flau over at han fortsatt brukte smokk som trst nr han var lei seg og nr han skulle sove, og at det var en vel bevart hemmelighet ingen i barnehagen visste om, gjorde ikke saken noe bedre.

N vet alle det.

Jeg minner om Vr varsom-plakaten paragraf4.8:

Nr barn omtales, er det god presseskikk ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan f for barnet. Dette gjelder ogs nr foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering.

Kun ett av de fem bildene som ble brukt av oss i hele reportasjen inneholder smil. (verst til hyre)

S kan man sprre seg om jeg ikke burde ha tenkt meg om to ganger fr jeg sa ja til stille opp p denne reportasjen med barna mine. Og jo, det burde jeg ha gjort. Hadde jeg visst hvordan dette ble, hadde jeg aldri stilt opp p dette.

Til mitt forsvar m jeg si at det slo meg ikke en eneste gang at Dagbladet skulle bruke fireringen min som frontfigur p denne mten. Jeg trodde dette skulle handle om meg og mannen min som i flge denne svenske psykiateren var drlige foreldre.

Er det mulig at jeg som mamma overreagerer? Det er alltid litt ekkelt se bilder og lese om seg selv p trykk.

Ja, jeg skal vre den frste til innrmme at jeg langt fra er objektiv i denne saken. Det ville vrt umulig. Jeg har tenkt, analysert, ligget vken p nettene og diskutert med mannen.

Jeg kommer frem til at hele reportasjen er vinklet s ekstremt bde i tekst og med bildebruk at sannheten er borte. Det er ikke alt som er direkte feil, men grensels vinkling og utelatelser kan ogs bli veldig feil.

Mange har tatt kontakt med meg etter denne reportasjen stod p trykk.

Familie og venner og andresom kjenner meg og familien min, er sjokkert. Dereagerer sterkt p hvordan vi er fremstilt og spesielt p bruken av bildet av Lillemann. Mange mener dette er et overgrep mot han.

Og s har jeg ftt en hel haug med tilbakemeldinger fra alle de som leser bloggen min, og som fler at de kjenner familien vr gjennom Casa Kaos. Dere som vet hva jeg str for og hva jeg mener om de forskjellige aspektene i barneoppdragelsen.

Dette fr meg til lande p at det ikke er jeg som overreagerer. Men at min vonde mageflelse er berettiget.

Jeg hper dere syns det er greit, men jeg gjengir her et lite knippe av kommentarene som har ramlet inn fra dere bloggleserne mine:

Og bare for ga sagt det, jeg synes Lillemann virker som en morsom gutt med ben i nesa og livlige pfunn. Aldri tenkt at det virker som han sutrer hele tiden og styrer familien.... Synes det er stygt at dem i det hele tatt fr seg til skrive noe snt om en gutt p fire r!!!!

 

Vet det ikke hjelper noe srlig, men de av oss som leser bloggen din jevnlig vet at dette ikke stemmer - det gjr hvertfall jeg!!! (….) Bloggen forteller at du og dere er en familie med masse kjrlighet og omsorg. Jeg har til n ALDRI tenkt tanken at hos dere er det barna som bestemmer. Hrt snn tull!!!

 

Huff, s tpelig! Og s typisk! Det hres veldig ut som en snn: De har det og det imaget hos mange, og selv om det ikke var helt snn m vi jammen f det til virke snn likevel!

 

Jeg flger bloggen din uansett, leste Dagbladet n og kjente ikke igjen bloggen:-(

 

Etter ha lest Dagbladet ble jeg sittende med inntrykket av at journalisten ville ha frem at det var barna deres som bestemte hjemme, men som fast leser av bloggen din kjente jeg dere ikke igjen i mten dere ble fremstilt p i Dagbladet. (…) Men som sagt, vi som leser bloggen din, vi kjenner en annen hverdag enn den som ble forskt fremstilt i Dagbladet.

 

P meg virker det som journalisten bruker dere for selge en teori, og vinkler alt i den retning. Ikke helt rettferdig. Bloggen din er tffere og der kommer det jo klart frem at dere setter grenser. Fler det mangler mye i reportasjen.

Eller som en journalistkollega av meg s treffende kommenterte etter ha lest saken:

Intervjuet mangler varme. Og det blir alltid feil.

Tusen takk til alle som har sendt meg opplftende ord.

Til slutt skal det sies at journalisten var veldig samarbeidsvillig, og vi hadde en god tone hele veien. Man har egentlig bare rett til lese og rette p sine egne sitater, ikke selve teksten og ikke journalistens egne ord, pstander eller beskrivelser.

Tenk om det hadde vrt tilfelle i denne situasjonen! Det hadde blitt ille. Eller, enda verre.

Jeg vet at jeg fikk korrigere mye. Likevel ser jeg i ettertid at jeg burde ha tatt tak i mye mer. Jeg burde ha vrt helt klar med en gang p alt jeg reagerte p. Og jeg burde ha sagt mye tydeligere ifra.

Her tar jeg selvkritikk.

En reportasje skal gjengi s nyaktig som mulig hva som skjedde, og strebe etter gi et s realistisk bilde av virkeligheten som mulig. Man kan selvflgelig ikke ta med alt som skjer i lpet av tre timer, men i dette tilfellet mener jeg det kun var det negative som ble plukket ut.

Dette fr meg for vrig til tenke p at jeg er journalist selv, til og med tidligere tabloidjournalist, s jeg vet hvilke rettigheter jeg har. Hva med alle de som er helt uten erfaring. De som stiller opp til intervjuer, pner hjemmene sine og som sitter igjen med den samme flelsen som oss. De som ikke trr si noen ting. Eller som ikke har en blogg der de kan fortelle sin versjon. Det er skremmende tenke p.

Jeg kommer ikke til lese Magasinets reportasjer med samme respekt lenger.

Utgavesjefen ringte meg ogs opp lrdag ettermiddag for hre min versjon. Jeg hadde jo kritisert reportasjen bde p Facebook og Twitter. Vi var ikke helt enig, men jeg setter stor pris p hun tok den telefonen. Hun lurte ogs p om det var noe hun kunne gjre for rette opp i dette, men jeg takket nei.Jeg flte meg egentlig ferdig med hele saken.

Grunnen til at jeg skriver dette blogginnlegget n, er nettopp fordi jeg gikk s hardt ut og kritiserte oppslaget i sosiale medier, uten egentlig begrunne skikkelig hva jeg mente.

Mange har ogs bare lest saken p nett, og der er det et annet hovedbilde, tittel og ingress, s helhetsinntrykket er annerledes.Dette har frt til mange sprsml og teorier. Da er det bedre forklare hva jeg mener her.

For konkludere en veldig lang tekst (Puh, jeg ble skikkelig engasjert n).

  • Jeg tror ikke vi levde helt opp til Dagbladets forventninger om oss. Jeg tror de hadde bestemt seg p forhnd for hvordan vi skulle vre, og valgte likevel kjre p med sin allerede bestemte vinkling.
  • Jeg syns reportasjen er vinklet og strukket langt over grensen for hva som er greit, og gir et helt feil bilde av bde hvordan ettermiddagen forlp og hvordan vi foreldre og Lillemann er som personer.
  • Teksten inneholder en del uriktige antakelser og feil om hva jeg mener og om hvordan jeg oppdrar barna mine.
  • Ingressen inneholder feil.
  • Jeg syns det er kritikkverdig sl opp et s stort bilde av en sur firering og i tillegg vinkle tittel og ingress kritisk mot han. Ta meg, ikke gutten min.

Totalen er i aller hyeste grad kritikkverdig og jeg ble overrasket over at Magasinets reportasjer er s slurvete.

Takk til alle som gadd lese alt dette. Det var godt f lettet hjertet mitt.

 

De fem foreldresyndene

P lrdag kommer det en reportasje om oss i Dagbladet Magasinet. Journalist Rnnaug Jarlsbo og fotograf Nina Ruud tok turen til Raufoss en dag fr jul, for overvre en ettermiddag i Casa Kaos.

Hjelp! Dette kan umulig g bra.

Bakgrunnen for besket var at den svenske psykiateren David Eberhard har gitt ut boken Hur barna tog makten. Han mener, iflge Dagbladet, at vr generasjon foreldre gjr fem store feil i barneoppdragelsen. Ja, ikke bare feil, han gr faktisk s langt som kalle det for svik mot barna. Han mener dagens foreldre er:

Trygghetsnarkomane

Altfor redd for ikke vre greie nok mot barna

Kravlse

Unnfallende

Ettergivende

Og ja, jeg m innrmme at jeg synder en del her. Ikke p alt, men p noe. I hvert fall p to av punktene. Okei, to og en halv.

Grunnen er at jeg alltid velger enkle og overkommelige lsninger. Det er tft nok vre foreldre som det er. For meg handler det om komme gjennom smbarnsperioden med vettet i behold. Da m man velge smart og enkelt.

La meg for en gangs skyld begynne med de tingene der jeg synder minst:

Trygghetsnarkoman

Jeg er overhodet ingen trygghetsnarkoman. Jeg skal ikke pst det er fordi jeg er s forbanna flink p dette omrdet. Men med en svrt aktiv firering i hus med diagnose klatregutt, er det klin umulig for meg flge med p alt han gjr.

Hvis jeg skulle ha passet p ham hver gang han kjrte skateboard ned trappen fra andre etasje, dinglet fra toppen av et tre eller satt utfor skibakken i full fart, ja, da hadde jeg ikke hatt annet gjre.

Jeg velger den enkleste lsningen og lar barna mine f styre p p eget ansvar, s lenge det ikke er fare for liv eller helse. Ingen  barn har vel noen gang hatt vondt av noen skrubbsr eller blmerker.

 

 

Altfor redd for ikke vre grei nok mot barna:

Absolutt ikke. Det lpet er kjrt. Jeg klarer rett og slett ikke vre grei med dem hele tiden. Har ikke sjans.

N orker jeg ikke mer. Forbanna pbelunger!

Senest i gr brlte jeg til fireringen og hold p kaste ham ut av vinduet da han frst la seg opp lillessters puslespill som hun satt med p gulvet, gjentatte ganger. Og da jeg til slutt bar ham ut p gangen, slang han isoporen fra bilstolen, som jeg hadde demontert for vaske, i veggen s den knakk i to.

Bare innrm det. Du har tenkt tanken du og.

Da gikk det ei kule varmt.

Jeg mener for vrig at barn har godt av se foreldrene sint innimellom, og jeg har mer enn n gang kastet steikespaden hardt i kjkkenbenken mens jeg har sttt og laget middag, knyttet nevene, trampet i gulvet og skreket til barna mine: N er det nok! N orker jeg ikke mer av den kranglingen deres. Ha dere ut p rommet deres, mkkaunger!

Igjen, den enkleste lsningen. Jeg har verken tid eller ork til megle i sskenkrangling, lirke eller lure hver gang de nekter pusse tennene eller ta p seg vintersko i stedet for sandaler nr det er sn og minusgrader ute.

 

Kravls

S var det den tredje synden. Eberhard mener vi stiller for lite krav til barna vre. Her synder jeg delvis. Jeg mener i utgangspunktet at barn ikke har vondt av bli stilt krav til.

Jeg er for karakterer i barneskolen og nivinndeling i barneidrett. Jeg tror nemlig ikke det er noe likhetstegn mellom krav og mistrivsel. Snarere tvert imot. Min erfaring er at barn liker utfordringer, de liker bli stilt krav til.

Men, det er nemlig et men her. Jeg stiller krav til barna mine nr det gjelder tenke selv og finne egne lsninger p ting. Men jeg er ikke like flink til stille praktiske krav hjemme i hverdagen.

N gr du og rydder opp lekene dine med en gang! Hvis ikke s gjr jeg det.

Jeg krever egentlig at barna skal kle p seg selv nr de er store nok til klare det selv. Jeg mener ogs at de skal rydde opp lekene sine nr de har dratt dem ut over hele stuegulvet. Og jeg syns det bare er rett og rimelig at de skal sette tallerkenen sin ut p kjkkenet etter middagen.

Om jeg klarer gjennomfre det? Nei, dessverre. Med to ekstremt viljesterke barn, hender det rett som det er at jeg ikke orker ta den diskusjonen, og gjr det selv. Det gr mye fortere sette den middagstallerkenen p kjkkenbenken selv, enn mase p fireringen i en halvtime for f han til gjre det.

 

Unnfallen

ja. Stadig vekk.

"Mamma, jeg vil ha nye ski".

"Okei, men ikke n".

Det ble selvflgelig ski.

"Nr da?"

"En annen gang".

"Ja men, alle de andre barna i barnehagen har ski".

"Ja, du skal f ski du og. Men ikke akkurat n".

"Ja men, nr da? I morgen?"

"Nei, en annen gang. Senere. Til jul kanskje".

Jeg er altfor lite konkret. Altfor mye er "kanskje", "senere", "en annen gang" eller "ikke akkurat n".

Barn trenger forutsigbare rammer. Ja da, jeg vet det. Og jeg skal bli bedre. En annen gang.

 

Ettergivende

Dette er nok min strste synd. Jeg sier Nei. Nei. Nei, nei, nei. Okei da!

Nr jeg bare m handle etter barnehagen, nr begge ungene er trtte og slitne og legger seg ned p gulvet i butikken mens de sparker med beina og skriker etter sjokolade. Da blir det sjokolade.

Ja, dere skal f sjokolade. Bare dere oppfrer dere pent til vi kommer hjem.

Frst prver jeg meg med at de skal f sjokolade etter middagen. Nr det ikke funker, lokker jeg med sjokolade i bilen. S med sjokolade hvis de er stille, flinke barn og lar meg f handle ferdig frst.

S prver jeg med at det uansett ikke er lov spise sjokolade fr vi har betalt for den. Til slutt ligger de p gulvet og spiser sjokolade mens jeg legger de tomme sjokoladepapirene p kassabndet.

Og lista er lang. Lillemann bruker fortsatt smokk av og til selv om han har sluttet flere ganger. Toringen klarte mase seg til f ny kjole til jul selv om hun hadde flere kjoler fra fr.

Og jeg bakte Hulken-kake til Lillemanns firersdag. Selv om jeg hadde hpet slippe unna med en sjokolade-langpanne.

Jeg vet ikke helt om denne kaka egentlig har livets rett i kategorien Hulken-kake. Men okei, det er i hvert fall et forsk p en Hulken-kake.

S ja, jeg synder. Jeg synder flere ganger hver dag. For meg handler det om overleve og om velge mine kamper. Og hvilke kamper jeg velger, er litt tilfeldig, men jeg er alltid p utkikk etter enkle lsninger.

Velger du enkle lsninger? Og synder du p noen av de fem punktene?

 

N ogs med bok: Fkk lykke! Kjp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Flg @casa_kaos p Instagram: Instagram