hits

januar 2015

Ti grunner til hvorfor helga er best uten barn

Jeg er i Oslo i helgen. Uten barn! Og jeg digger det!

 


Slik ser en glad og egoistisk mamma ut når hun kan bo helt alene på Scandic Solli hele helgen. (Ja, jeg betaler for rommet, men ikke så mye. Nei, innlegget er ikke sponset)

 

Her er ti grunner til hvorfor noen helger er best uten barn:

1. Jeg får ha maten min i fred.

Barn har en helt egen evne til å kunne lukte når du skal spise noe godt. De kan være hos venner, sitte i badekaret eller midt i en altoppslukende lek på rommet sitt. Men så fort du finner frem en kakebit fra kjøkkenskapet, en yoghurt fra kjøleskapet eller en sjokoladeplate fra gjemmestedet ditt, så står de ved siden av deg og vil smake. Og det ender som regel med at de spiser opp alt. Jeg hater å dele! Jeg vil ha maten min i fred!

 



 

 

2. Jeg kan slappe av på reisen

Jeg kan slappe av på toget eller flyet uten å måtte unnskylde meg for de andre passasjerene for at barna bråker og løper i gangen. Jeg kan slappe av uten å måtte finne frem juskartonger til barn som er tørste og nøtter og kjeks til barn som er sultne. Finne frem bøker, musikk, spill og fargestifter til barn som kjeder seg. Kle av barn som er varme, kle på barn som er kalde. Trøste barn som klemmer fingeren i døra. Følge barn som skal tisse på do. Følge neste barn som skal bæsje på do. Følge første barn som bare måtte tisse i sted, men som bæsje nå på do.

 

3. Jeg får sove lenge

Uten å bli vekket av barn som hopper i senga klokka halv seks. Uten å få et kne i hodet av en treåring som stuper kråke i senga, en finger i nesa av femåringen eller å ha to unger som krangler over seg om hvem sin tur det er til å spille på iPaden.

 

Man blir ikke nødvendigvis så skjønn av en lang skjønnhetssøvn. Men det er utrolig deilig for det!

 

4. Jeg kan kose meg på kafé

Helt alene! Bare sitte med en kopp kaffe og se ut av vinduet uten at noen skal ha min oppmerksomhet. Ingen som søler jusen sin utover hele bordet. Ingen som roper «Se på meg! Se på meg!». Ingen som krangler om hvem som fikk det største kakestykket. Ingen som plutselig ikke vil ha det de bestilte, fordi min kake ser så mye bedre ut likevel. Bare meg. Og kaffen. Og tankene.

 

5. Jeg kan lese avisa i fred

Eller en bok.  Eller jeg kan sjekke noe på mobilen uten at en eller annen unge står og drar meg i buksa og lurer på hva jeg leser.

 

6. Jeg kan ta et bad

Et langt bad. Med hårkur og ansiktsmaske. Og med en bok og et glass vin på badekanten. Helt i fred. Ingen som kaster Lego opp i badevannet mitt. Ingen som trenger hjelp til tørke seg. Ingen unger som plutselig våkner når jeg var helt sikker på at de sov.

 

7. Jeg kan shoppe

Jeg kan gå innom så mange butikker jeg vil, og bruke lang tid i hver eneste butikk. Jeg kan prøve så mange klær og sko jeg bare vil uten at noen maser og lurer på om jeg er ferdig snart.

 

8. Jeg kan gå lange turer

Uten at noen blir slitne og insisterer på at jeg skal bære dem.

 

9. Jeg kan snakke med venninner

Uten å bli avbrutt hvert annet minutt av barn som lurer på hva vi snakker om. Av barn som kjeder seg, som søler og som vil vise meg at de har lært å rape på kommando.

 

10. Jeg kan gå på do alene

Helt alene! Ingen som røsker i døra og vil inn. Ingen som sitter midt på gulvet og stirrer på meg. Ingen som bemerker at jeg har store lår. Ingen som absolutt skal sitte på fanget mitt, enda jeg prøver å fortelle dem at det er litt ekkelt å sitte på fanget når jeg tross alt sitter på do.

 

 

PS: For flere egoistiske oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   

 

Gjør som jeg sier!

Nei, du får ikke sjokolade i dag. Godteri spiser vi kun på lørdag, mumler jeg med munnen full av sjokolade som jeg nettopp har fisket frem fra bak knekkebrødpakkene i hjørneskapet.

Nei, du får ikke gå fra bordet før alle er forsynt, skjenner jeg før jeg lurer meg ut på kjøkkenet for å nå mobilen som ringer.

 


 

 

Det er ikke lov å spise mat i sofaen, sier jeg og børster bort knekkebrød-smulene etter kveldsmaten min.

Ikke bruk utestemmen inne, roper jeg ned fra andre etasje til Lillemann som hoier og skriker mens han gjør ablegøyer foran lillesøster.

Du får ikke noe annet å spise enn brødskive, sier jeg og lurer meg ut på kjøkkenet for å ta en bit pizza fra i går.

Nei, det er ikke lov å slå lillesøster, sier jeg mens jeg klasker mannen på rumpa i det han går forbi. 

Det er ikke lov å sprute vann på andre i bassenget, skjenner jeg rett før jeg bryter ut i et hvin av vannspruten som treffer meg midt i ansiktet når mannen tar bomba.

Ta av deg skoene inne, sier jeg mens jeg løper gjennom stua på våte joggesko for å hente lommeboka jeg glemte på vei til butikken.

Det er ikke lov med ball inne, sier jeg og kaster en ball bortover gulvet til katten.

Nei, gå ut med den trompeten. Det er uteleke, sier jeg mens jeg fortsatt ler etter å ha blåst rett inn i øret på mannen.

Nei fy! Det er ikke lov å rape ved matbordet, sier jeg mens jeg mislykket kveler en Pepsi Max-rap selv.

Det er neimen ikke lett å være liten.

 

PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   


Is i hjertet

«Mamma, jeg er syk».

Femåringen labber sakte over stuegulvet mot sofaen der jeg sitter og prøver å lese avisa. Han sleper føttene etter seg og gjør et stort nummer ut av hvert eneste skritt.

 


I dag var faktisk Lillemann så syk at han ikke ville ha is en gang!

«Ja, jeg vet det, lille venn. Du har feber», sier jeg og ser over avisa.

Lillemann krabber sakte opp i sofaen, setter seg på kne foran meg, sukker tungt og legger hendene i kors over brystet.

«Nei. Jeg har fått is i hjertet». Han ser dramatisk opp i taket, før han velter om og drar pleddet over seg.

Det høres jo unektelig veldig alvorlig ut. Likevel aner jeg at diagnosen egentlig er en helt vanlig runde med feber, samt at han og lillesøsteren har sett litt for mye på Frost i det siste.

Vi har mange rare diagnoser her i heimen. Forrige uke hadde Lillesøster fått snø i skjelettet. Og for ikke så lenge siden hadde Lillemann feber i øynene.

Jeg kan nevne mer eller mindre vanlige diagnoser i fleng:

Flis i nesa

Brann i magen

Istapper i tissen (når man tisser ute)

Sommerfugler i knærne

Marihøner i halsen

Krig i blodet

Bakterier i håret

Storm i hodet

Sistnevnte har jeg forresten selv også stadig vekk. 

Flere her som har barn med rare diagnoser?

 

PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

Visdom på Facebook

Vi har dem alle i newsfeeden vår. Disse kloke, vise menneskene som til stadighet poster kloke visdomsord. Visdomsord om hvordan vi bør leve livene våre. Om toleranse, vennskap og kjærlighet. Om at vi ikke skal dømme andre før vi har gått i deres sko og så videre, og så videre.

Og vi nikker, liker og kommenterer. For disse visdomsordene er jo unektelig vise.

Jeg skal ikke latterliggjøre verken visdomsord eller folk som poster dem. Men det er en ting jeg humrer litt over. Og det er de som poster newsfeeden sin full av kloke ord om toleranse og respekt., men som samtidig er de første til å kritisere, brøle og fordømme når noen trår feil eller gjør noe annerledes enn dem selv.

Se bare her:

 

Den ene dagen poster de denne: 

Og så neste dag:

"WTF! John Arne Riise i Bloggerne? Fy f ... Jeg HATER den fyren!!! Og nå hater jeg Bloggerne også. Skal ALDRI se på det programmet igjen. Takk for meg!!!!!"

  

 

 Den ene dagen:

Den neste:

"Den kjolen til Jenny Skavland er noe av det styggeste jeg har sett! Det burde vært straffbart å gå sånn kledd!"

 

 

"Jeg blir så provosert av foreldre som lar barna skrike i butikken. Selv om jeg ikke har barn selv, vet jeg jo at det bare er å være konsekvent, så får man ikke SÅNNE barn! Disse foreldrene får skylde seg selv!!!!!"

 

 

 

"Fy faen, hu derre Casa Kaos kjærringa altså. Hu har jo INGEN kontroll på barna sine. Tenk at de får lov til å hoppe i sofaen og spise middag UNDER bordet. De barna kommer aldri til å lære å oppføre seg!!!!! Hun burde ikke hatt barn!!!!"

 

 

 "Petter Northug er en DRITT!!!! En gang fyllekjører, alltid fyllekjører!!!!"

 

 


 

"Caroline Berg Eriksen virker jo helt LIKEGYLDIG til kritikken hun får. Det PROVOSERER meg grenseløst at hun bare blogger på som om INGEN TING har skjedd!!!!!!"

 

 

"Jeg er så drittlei alle disse naverne som later som de er syke og får masse penger fra NAV. Det må da gå an å skjerpe seg litt og få seg en jobb!" 

 

 

"Han derre Glam-Åge ...  Fy f ... Tåler ikke trynet hans altså!!!!!"

 

 

"Er det mulig? Tenk å kalle barnet sitt Saint West!!!!!! De folka der burde faen meg ikke hatt barn!!!!!"

 

 

"Nei, for faen! Vi skal ikke ha flere flyktninger inn i Norge!!!!!!! Hold dem unna. Jeg DRITER i at de tilsynelatende flykter fra krig. De er terroroster hele gjengen"

 

 

"Fuck Dorthe Skappel!!!!! Ta henne av skjermen."

 

 

 "Kan noen være så snill å ta Sophie Elise av Bloggerne? Jeg skjønner ikke hva TV2 tenker på! Hun er altfor SÆR og RAR!"

 

 

"Märtha Louise juger så hun tror det selv. Snakk om utspekulert type. Er bare ute etter å tjene penger på lettlurte folk. Hun er en skam for kongehuset og landet!!!!!"

 

 

"Tjukke folk er late og eier ikke viljestyrke. Slutt å late som noe annet!!!!! Det er bare å ta seg sammen og slanke seg!!!!"

 

 

Whaaaaat? Disse jentene i serien Skam, altså. Noe så teit. Jeg SPYR!!!!"

 

 

 "Mamman til Michelle er helt idiot. Hvordan er det mulig å få tre barn med tre forskjellige fedre?"

 

 

PS: Følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

Grenseløs oppdragelse

Oooh, grenseløs oppdragelse. Det er vel noe av det verste man kan finne på som forelder.

Hører vi om noen som driver med grenseløs oppdragelse, smatter vi tre ganger, rister på hodet og trekker øyenbrynene godt opp i panna mens vi ruller med øynene og tenker: Dårlige foreldre. Alle barn trenger grenser og regler. Ikke sant?

Og jo mer utfordrende barna er, jo flere og strengere regler må til.

Vel ? Må det egentlig det?

 


Skyldig i grenseløs oppdragelse.

 

Min lille, store femåring er full av energi og temperament. Som de fleste femåringer, egentlig. Men jeg mistenker at min Lillemann har litt mer energi og litt mer temperament enn gjennomsnittet. Nei, han har ingen diagnose. Han er en helt vanlig fem år gammel gutt. Men han er eksplosiv. Og han er utfordrende. På godt og vondt.

Er han glad, er han glad i hele seg. Helt ut i fingertuppene. Er han lei seg, er han lei seg i hver eneste fiber i kroppen. Og er han sint er han også sint helt fra tærne og opp til tuppen av de hvite hårstråene på hodet.

Han er veldig sta, voldsomt viljesterk og utrolig selvstendig. Han er fryktelig nysgjerrig. Han vil ha svar på alt, og han nøyer seg ikke med svar som: «Fordi jeg sier det!» Eller «Fordi det bare er sånn!»

Han er også både morsom, smart, empatisk, hjelpsom og veldig kosete. Jeg digger han!

Men han er allergisk mot grenser og regler som ikke virker fornuftig i hans lille verden. Hvorfor kan jeg ikke spise med fingrene? De kan da vaskes! Og hvorfor i alle dager jeg sove i pysj? Jeg sover da like godt i t-skjorte og strømpebukse.

Før jeg ble mamma tenkte jeg, som så mange andre, at grenser, regler og konsekvenser var veien å gå. Klart barna må ha det. Det er jo bare å være konsekvent. Og ikke vike en tomme, for da har barna vunnet. Regler og konsekvenser. Det er det som skal til.

 

Oh Yes. Jeg kan alt om barneoppdragelse!

 

Jeg lærte fort at min lille mann ikke reagerte på regler, grenser og konsekvenser helt slik som mange andre barn gjør. Jeg lærte også han har mange og sterke følelser i den lille kroppen sin, at det ofte blir vanskelig for han å sortere og håndtere dem.

Hvis jeg bare pøser på med flere regler, flere grenser og flere konsekvenser, blir han veldig frustrert. Og han blir enda staere, enda sintere og enda mer lei seg. Og han skjønner ikke hvorfor han ikke får det til.

Det handler ikke om manglende motivasjon fra hans side. Alle barn vil i utgangspunktet gjøre det riktige. Alle barn vil være grei. Det finnes ikke slemme barn. Motivasjonen er der. Han vil så gjerne. Men han får det bare ikke helt til.

Hvis du har et barn som har problemer med å lese og skrive, så ber du ikke barnet om å skjerpe seg og innfører enda flere regler og konsekvenser dersom barnet ikke får det til.

Nei, du hjelper barnet til å forstå bokstavene og sette dem sammen til ord og setninger, slik at barnet til slutt klarer å lese og skrive.

Det samme gjelder for barn som er ekstra utfordrende og som ikke responderer slik vi ønsker på strenge regler og grenser. Det nytter ikke å bli enda strengere. Det nytter ikke å innføre enda flere regler og enda flere konsekvenser.

Man må hjelpe barnet til å forstå. Man må hjelpe barnet til å sortere alle følelsene. Alle tankene. All forvirringen. Og man må hjelpe barnet til å bruke all energien til noe positivt.

Jeg velger mine kamper. Kanskje mer enn mange andre. Det betyr ikke at jeg er grenseløs. Det betyr heller ikke at jeg har tapt. Mitt forhold til mine barn er ikke en kamp som noen vinner og noen taper. Her hos oss samarbeider vi slik at alle blir vinnere. (Ja, det hørtes litt klisjéaktig ut. Men det er sant.)

Jeg har for eksempel ingen regel om at barna må sitte ved bordet og spise middag. I åtte av ti tilfeller kommer de og spiser av seg selv. Fordi de er sultne, og fordi de har lyst til å fortelle om hva som skjedde i barnehagen. Men de ikke.

 


Noen ganger spiser de forresten middag under bordet også. 

 

Min Lillemann er også en veldig fornuftig liten gutt. Han har alltid fått mye ansvar, og er flink til å tenke selv. Jeg er tilhenger av å la barna få prøve å ordne opp i ting på egen hånd, før jeg blander meg inn og ordner opp for dem. Hvorfor lage en hel masse regler når man egentlig ikke trenger det? Dette betyr at barna mine trår feil noen ganger. Men gjør egentlig det noe da? Jeg trår feil jeg og. Rett som det er. Men jeg lærer noe hver gang.

Noe av det dummeste jeg har gjort i barneoppdragelsen, er å innføre belønningstavler, der barna fikk røde surefjes når de hadde oppført seg «dårlig», og grønne smilefjes når de hadde oppført seg bra.

Som om vi hadde klistret et stort, rødt surefjes på en tavle til et barn som ikke turte gå i en bursdag alene.

«Nei, vennen min. I dag var du skikkelig sjenert. Du må lære deg å bli litt mer utadvendt. Nå blir det surefjes og ingen barne-tv.  Og er du er du like sjenert i morgen, blir det heller ikke noe spilling på deg etter middagen».

Snakk om å skape frustrerte og forvirrede barn! Ingen oppegående foreldre ville gjort det. Hvis vi hadde et barn som var overdrevent sjenert, ville vi ha støttet barnet og hjulpet det til å bli trygg i de forskjellige situasjonene der det var behov for det. Vi hadde ikke straffet barnet for å være sjenert!

Det er akkurat det samme med eksplosive og utfordrende barn. Vi må hjelpe dem til å takle følelsene sine og hjelpe dem til å finne andre måter å reagere på.

Noen kaller det grenseløs oppdragelse. Jeg kaller det å hjelpe og veilede barna. Samt å gi barna ansvar, og stole på at de klarer å tenke selv.

Jeg vet om en veldig klok mann. Han heter Ross Greene og er professor ved Harvard. Han har skrevet bøkene «Eksplosive barn» og «Utenfor» og han holder foredrag om temaet. Her er en liten smakebit, for de som måtte være interessert:

 

 

 



PS: For flere grenseløse oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   

Verdens dårligste mamma (igjen)

«Du dytta meg du, mamma!»

Lillemann ser på meg med store øyne.  «Fy søren! Du dytta meg!»

«Nei, jeg dytta deg ikke», sier jeg og snur meg rundt. «Jeg tok fra deg slikkepinnen!»

 




 

Vi står i yttergangen på vei til barnehagen. Det har vært en skikkelig monstermorgen.

Vi har kranglet om spilling på iPaden. Lillemann synes jeg altfor streng. Vi har hatt spillestopp siden jul. Det ble litt mye spilling i jula, så nå er vi på detox.

Vi kranglet om tv-en skulle stå på under frokosten eller ikke. Denne vant barna. Det ble tv til frokosten.

Vi kranglet om dusjing, påkledning, ullundertøy eller ikke, tannpuss og pålegg på matpakka.

Ungene kranglet med hverandre om hvem som skulle sitte hvor i sofaen, om hvem som skulle spise hvilken brødskive, om hvem som skulle på do først og om hvem som var eldst. Selv om det er hevet over en hver tvil at Lillemann som er fem, er eldre enn Lillesøster på tre.  

Jeg prøvde å forklare, jeg prøvde å overse dem, jeg kom med tomme trusler og jeg truet med at det ikke ble spilling etter barnehagen i dag heller hvis de ikke gikk og kledde på seg med en gang.

Jeg satt meg ned på huk slik at jeg kom i høyde med barnet, prøvde å anerkjenne følelsene deres og sa: «Ja da, lille venn. Jeg vet at du har lyst til å se på tv nå. Og det skjønner jeg veldig godt. Tv er gøy. Men i dag har mamma bestemt at vi ikke skal se på tv før barnehagen». Og så skulle liksom barnet bare si «Å ja, mamma. Nei men da skjønner jeg. Vi kan vente med å se tv til i kveld vi».

Liksom ...

Og jeg kjeftet. Jo mer jeg kjeftet, jo mer kranglet ungene, og jo mindre gjorde de av det de skulle gjøre.

Til slutt fikk jeg i dem mat, på dem klær og pusset tennene. Endelig stod vi i yttergangen og skulle ta på sko og jakker.

Da finner Lillemann godteriposen fra kinoen i går. Og oppi der, ligger det en slikkepinne. Han tar den ut, stikker den i munnen, prikker meg på skulderen og sier: «He hey. Se hva jeg fant!»

Jeg står bøyd over Lillesøster og trer på henne ytterskoene. Egentlig er de gamle nok til å kle på seg selv, men akkurat i dag orket jeg ikke ta den kampen.

«Legg den fra deg med en gang!» sier jeg gjennom håret mens jeg fester borrelåsen på Lillesøsters sko.

«Nehehehehehei», erter Lillemann. Og så tar han en liten dans rundt på gulvet.

«Jeg vil og ha», knirker Lillesøster og vifter med armene mot storebroren.

«Nei, ingen skal ha slikkepinne nå», sier jeg og ber Lillemann nok en gang om å legge den fra seg.

«Trallallalalala», synger han. «Jeg har godis! Trallallalalala»

Akkurat der og da, kjenner jeg at jeg har lyst til og sette meg i bilen og kjøre til jobb uten barna. Jeg får lyst til og bare gå ut ytterdøra, lukke den bak meg, og la de to kråkene være igjen hjemme, mens jeg nyter stillheten i bilen. Alene!

I stedet tar jeg tak i armen til Lillemann og drar slikkepinnen ut av de små, men overraskende sterke fingrene hans. Jeg gidder ikke en gang overveie å sette meg ned på huk, få øyekontakt og si: «Kjære lille vennen min. Jeg skjønner at du har lyst på den slikkepinnen nå. Men du skjønner det at ?.»

Nei, vet du hva. Glem det! Det er en tid for alt. Og dette var ikke tiden for å være pedagogisk korrekt.

«Neii. Neiiii. NEEEEIII!» roper han og holder så hardt fast i pinnen at knokene blir helt hvite. Og så slipper han ... Plutselig. Og han deiser i bakken.

Han ser på meg med store øyne «Du dytta meg du, mamma! Fy søren! Du dytta meg!»

Nå sitter jeg her og skal prøve å jobbe litt. Men jeg eier ikke arbeidslyst. Jeg har lyst til å dra til barnehagen og hente barna. Men tanken på å fortsette der vi slapp med krangling og kjefting frister heller ikke nevneverdig. 

Jeg tenker på hva jeg kunne ha gjort for å unngå en sånn monstermorgen. Jeg kunne kanskje ha vært litt blidere da de hoppet rundt i senga mi klokka halv seks i dag tidlig. Jeg burde kanskje ha vært mer konsekvent med den tv-en. Jeg skulle kanskje ikke ha kjeftet så mye.

Vel, vel. «Verdens beste mamma-medaljen» ble ikke min i dag. Heller ...

Men okei, det ble som det ble. En skikkelig monstermorgen. Av og til blir det sånn. Jeg vet ikke hvorfor, men noen ganger er det ikke til å unngå.

Jeg satser på en bedre morgen i morgen.

Flere her som har sånne monstermorgener av og til?

 

PS: For flere oppdateringer fra verdens verste mamma, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos.

 

   

Vinn en Tefal ActiFry

//Inneholder reklame

Konkurransen er avsluttet og vinneren er kontaktet på mail. 

Det er ingen hemmelighet at jeg er skikkelig, skikkelig dårlig til å lage mat. Ikke synes jeg det er noe gøy heller.

Derfor er jeg veldig glad for at jeg har fått en Tefal ActiFry i hus. Det er en kjøkkenmaskin som lager sunn mat, helt enkelt.

Maskinen er en blanding mellom en frityrgryte og en ovn. Og man trenger kun en liten skje olje til.

 




 

Man kan lage all slags mat i denne saken: gryteretter, fisk, kylling, sprø grønnsaker, desserter.

Ingrediensene legges rett og slett i maskinen med bittelitt olje. Så stiller man inn ønsket tid. Maskinen vender og rører i retten underveis og sørger for at grønnsakene beholder saften og kraften, og at kjøttet ikke blir tørt. Dersom fisk eller kjøtt bare skal varmes og ikke vendes, legger man kjøttet i den medfølgende snackingkurven. ActiFry piper når maten er ferdig.

Maskinen gir en jevn, skånsom steking, samt at varm luft sirkulerer gjennom maten på maks 150 grader.

Alle delene kan vaskes i oppvaskmaskinen.

 



 

 

Jeg elsker pommes frites. Det gjør ungene også.

Men siden pommes frites liksom går under kategorien «Herreguuuuuuud! Gir du virkelig ungene dine pommes frites? Det som er så usunt!!!??? Du må være en skikkelig, skikkelig dårlig mor» så har jeg tenkt at pommes frites er noe som hører spesielle anledninger til, og ikke er noe man serverer til hverdags.

Men nei da. Det trenger det ikke være. 

Her er oppskrift på knasende gode pommes frites med Tefal ActiFry:

 

Skjær potetene i strimler. Gjerne med skallet på. 

 

 

Hell potetstrimlene i maskinen.



 

 

Tilsett en skje olje.



 

 

Sett på timeren. Ca. 40 minutter hvis du liker de sprø tvers gjennom. Litt kortere tid hvis du vil ha de myke inni.

 

 

Vent ...

 

 

Og spis. Her er dagens middag: Lammestek med pommes frites og sprø grønnsaker. 




 

Vil du vinne en Tefal ActiFry til en verdi av 1.999 kroner?

Fortell meg hva du spiste til middag i dag eller i går,  i kommentarfeltet, så trekker jeg en heldig vinner torsdag kveld.

 

 PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

Ta deg ei pære

«Mammaaaaah? Kan du skrelle ei pære til meg?» spør Lillesøster.

«Klart jeg kan», sier jeg og henter en fruktskreller fra kjøkkenskuffa.

Vi er nettopp ferdig med frokosten. Fruktfatet står alltid framme på spisebordet. Det er bare å forsyne seg.

 




 

«Jeg vil ha et eple», sier Lillemann og fisker frem et rødt eple. Han legger det i skrellekø ved siden av tallerkenen mitt.

Jeg skreller den våte pæra så saften renner oppover armene mine og inn under genseren. Fruktkjøttet krøller seg og nekter å gi slipp på det seige, grønne skallet. Jeg lurer på hvorfor jeg egentlig gidder å skrelle pærer for ungene i det hele tatt. Men siden jeg allerede står med begge beina godt plantet i skrelle-helvete, er det umulig å komme ut.

«Her er pæra di», roper jeg til Lillesøster som øver på å slå hjul i sofaen.

«Kommer snart», roper hun tilbake mens hun tar sats med armene utstrakt over hodet.

Jeg begynner på eplet.

Lillemann kommer bort til bordet og står og ser på mens jeg skreller. Når den siste røde strimmelen faller ned på tallerkenen, legger han hodet på skakke, klør seg på magen og sier: «Næææh. Jeg har ikke lyst på eple likevel, jeg. Jeg vil ha en pære i stedet».

Jeg drar øyenbrynene opp i panna og ser på han med store, oppsperrede øyne.

«Og det sier du nå? Kunne du ikke sagt det litt før?»

Han heiser på skuldrene og vrir pekefingeren rundt i øret. «Jeg fant det ikke ut før nå».

«Da kan du ta Lillesøsters pære så lenge», sier jeg og prøver å få tak på den våte, glatte, nakne pæra på tallerkenen.

 




 

«Næææææææiiiiii!» Lillesøster kaster seg over armlenet på sofaen. «Den er miiiiiiiin!» roper hun i det hun lander med et brak på gulvet. Hun bykser mot spisebordet og kaster seg over pæra. «Den er min!» sier min med trykk på min og ser storebroren rett inn i øynene mens hun tar en stor bit av pæra.

«Ikke i sofaen med den, da!» roper jeg etter henne. Hun tar en u-sving foran sofaen og setter seg på stuebordet i stedet.

Mannen haster gjennom stua og inn på kjøkkenet. Han har vært ute og ryddet i garasjen. De grove vinterskoene hans er full av snø. For hvert skritt han tar gjennom huset, legger det seg små, våte dammer med snø og vann på gulvet.  

Han drar ut kjøkkenskuffen og fisker frem garasjeåpneren. Han holder den opp mot meg som for å si: «Den var det jeg skulle ha!»

«Ah, eple», sier han i det han runder spisebordet på vei ut igjen. «Kan jeg ta det?»

Jeg sender Lillemann der-slapp-du-billig-unna-blikket mitt og setter skrelleren i nok en pære.

Mannen romsterer ute i gangen. «Noen som vil bli med ut og lage skihopp i hagen?» roper han inn.

«Jaaaaaaah!» Begge ungene løper ut i gangen.

«Jammen? pæra di», roper jeg etter Lillemann og tar et godt tak rundt den nyskrelte pæra. Jeg haster ut i gangen med pæra i hånden.

«Næh. Vil ikke ha den likkavæl», sier han uten og se på meg. Han sitter på gulvet og trer på seg boblebuksa.

Jeg sukker. På vei tilbake til kjøkkenet, finner jeg lillesøsters pære på stuebordet. Hun har tatt én bit av den.

Dette gjelder for så vidt ikke bare frukt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har åpnet yoghurtbeger til barn som plutselig ikke ville ha yoghurt likevel.

 




 

Eller åpnet makrell i tomat-bokser til barn som ville ha leverpostei på skiva i stedet. Helt melk i glass når de egentlig ville ha jus. Varmet fiskekaker i mikroen når de ville ha pølse i stedet. Laget frokostgrøt når de ville ha havregryn med melk. Delt et rundstykke i to når de egentlig ville ha brødskive. Og så videre, og så videre. Lista er uendelig.

Det er nesten så jeg investerer i en løgndetektor.

«Vil du ha en banan, sier du? Ja vel. Bare sett deg her først du, vennen min, og la meg få feste disse ledningene på deg. Så skal vi se om du virkelig har lyst på banan!»

Flere her som har opplev det samme?

 

 

PS: For flere oppdateringer om denne inkonsekvense mammaen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

Når Tjomlid har talt ...

... kan vi andre bare holde kjeft.

Jeg diskuterte litt med bloggeren Gunnar Tjomlid før jul. Vi var veldig uenig i alkoholdebatten som raste. Er det skadelig for barna dersom foreldrene har et moderat alkoholforbruk med barna til stede?

Nei, mener jeg. 

Ja, mener Gunnar Tjomlid. Han mener å ha funnet bevis for at total avhold er det eneste ansvarlige når man er rundt barn, og at så lite som et halvt glass rødvin setter barna i fare. 

Jeg stusset. For så vidt jeg vet, finnes det ingen forskning som bekrefter dette. 

 

 

 

De som kjenner til Gunnar Tjomlid og hans blogg Saksynt, vet at Tjomlid er veldig glad i forskning. Han liker å dokumentere alle påstandene sine med lenker til forskning. Og det er vel og bra. Jeg har stor respekt for Tjomlids blogg. Forskning er både viktig og interessant.

Men ... det Tjomlid ofte glemmer, er at forskning ikke alltid er svart/hvit, og som regel litt mer komplisert enn hva han ser ut til å tro. 

Før jul publiserte Tjomlid et innlegg på bloggen sin der han hevder å ha dekning fra forskningen for at til og med et lite glass rødvin foran barna er svært uheldig og at det kan sette barna i fare. Innlegget ble delt flere tusen ganger i sosiale medier.

Siden jeg mener det motsatte, ble jeg bombardert med lenker til Tjomlids innlegg. «Se her», sa de som var enig med han. «Tjomlid har talt! Nå kan vi legge denne debatten død en gang for alle. For Tjomlid sitter på fasiten. Du og alle andre bare synser.»

Vel, jeg er ikke så sikker.

Jeg har gått gjennom forskningen Tjomlid viser til. Og med all respekt, dette henger virkelig ikke på greip. Kort fortalt har han funnet forskning som viser at A + B = C

Videre at B + C= D

Og at C + D = E

Og så konkluderer han med at A = E

Dette holder ikke! Men mer om dette lengre ned i innlegget.

 

Synsing

Først vil jeg ta et oppgjør med det største argumentet Tjomlid og hans tilhengere bruker når de diskuterer: Synsingen.

I en kommentar til mitt innlegg om barn og alkohol, skriver Tjomlid blant annet:

«Jeg blir litt matt av en slik tankeløs synsing, fullstendig løsrevet fra harde data og virkelighetens tragedier.»

Og videre:

«Jeg har mer tro på å forholde seg til forskning, enn til synsing som bare handler om det man selv ønsker skal være sant.»

Som sagt, jeg synes forskning er bra, og stort sett pålitelig. Ikke alltid. En del forskning er kjøpt og betalt. Men stort sett er forskning pålitelig.

Og ikke minst, interessant!

Jeg har tidligere jobbet som forskningsjournalist for blant annet Forskningsrådet. Og mye av det jeg selv skriver om på min egen blogg er basert på forskning. Selv om jeg har valgt en litt annen skrivestil enn Tjomlid. Mens han deler lenker til forskningen i teksten sin, bruker jeg konkrete eksempler fra mitt eget liv, for å understreke hva jeg mener.

Men jeg skal ikke stå her å skryte på meg at alt jeg skriver om er basert på forskning. Noen ganger (Gud forby) synser jeg bare. I hytt og pine. Eller, jeg mener noe, hvilket er et annet ord for å synse.

For tenk om det bare var fagpersoner og de som hadde forskning i ryggen som fikk delta i den offentlige debatten. Da kunne vi luket ut 95 prosent av alle blogger, kronikker, innlegg, intervjuer, ledere og artikler.

Da hadde vi stått igjen med kun harde data, slik Tjomlid stadig etterlyser. Men tenk så mange viktige meninger og synspunkter fra oss «vanlige» folk vi hadde gått glipp av.

Dessuten, hvis forskningen alltid satt på fakta, hadde vi ikke hatt behov for mer enn ett politisk parti: Forskningspartiet. Ingen politiske diskusjoner eller debatter. Eller uenighet i det hele tatt. Vi kunne bare se til forskningen og styre landet deretter.

Sånn er det altså ikke.

For jeg beklager, Tjomlid. Men forskningen sitter ikke alltid på fasiten. Den spriker ofte i flere retninger.

Da jeg skrev for Forskningsrådet, var min oppgave å gjøre forskningsresultatene forståelig for folk flest. Det var vanskelig. Jeg rev jeg meg i håret stadig vekk. For ikke bare spriker forskjellig forskning om samme tema i forskjellige retninger. Samme forskning innen samme tema spriker gjerne også! Og det er ofte helt umulig å få forskerne til å konkludere. For det er alltid så mange nyanser og hensyn å ta før man slenger fasiten i bordet.

Derfor synes jeg det er litt interessant at Tjomlid og hans tilhengere mener de kan slå fasiten i bordet gang på gang og nærmest latterliggjøre og umyndiggjøre de som ikke er enig. «Du bare synser», sier de og stikker pekefingeren opp i nesa vår. «Dette er forskning. Dette er harde fakta! Bare ti still med deg. Jeg er ikke interessert i å høre på deg før du finner forskning som motbeviser det jeg sier».

Snakk om å være arrogant!

For er det ikke egentlig synsing Tjomlid driver med også? Er man flink til å google, kan man overraskende ofte finne forskning som støtter ens egne meninger.

Akkurat som jeg mener Tjomlid har gjort i sitt innlegg om barn og alkohol.

 

La oss ta en titt:

Tjomlid mener altså å ha funnet bevis i forskningen for at foreldre som inntar selv små mengder alkohol med barna til stede, utsetter barna sine for risiko. 

La meg bare gjøre én ting helt klart før vi begynner. Jeg er helt enig i at det å drikke seg beruset når man er sammen med barn er veldig uheldig. Og i noen tilfeller også skadelig. Jeg er også helt enig i at barn som ser foreldrene sine drikke ofte og mye, selv kan debutere tidligere og drikker mer. Men jeg er uenig i at barn tar skade av å se foreldrene ta ett eller to glass vin eller øl til maten.

Tjomlid begynner med å slakte Jona Runarsdottirs kronikk om barn og alkohol. Runarsdottir mener, akkurat som meg, at det er helt greit å ta et glass alkohol når man er sammen med barna, så lenge man klarer å holde seg til det ene glasset og det ikke utvikler seg til fyll.

Tjomlid drar synsing-kortet sitt (igjen) og skriver:

«Problemet med Jonas kronikk er at den som så mange andre slike tekster er basert på rendyrket synsing.»

Og så kommer han med en lang utredning basert på forskjellige forskningsrapporter.

Han begynner med å påstå at barn som ser foreldrene ta ett glass vin eller en øl til maten, mest sannsynlig vil begynne å drikke tidligere og mer selv. Så viser han til et par tidligere blogginnlegg, der han siterer noen britiske og amerikanske studier som konkluderer med at barn med foreldre som drikker regelmessig og som er beruset foran barna, kan begynne å drikke tidligere selv.

Her snakker vi altså om foreldre som drikker seg beruset foran barna. Men hva med de som tar det ene glasset?

Jo, Tjomlid mener nemlig at vi voksne ikke klarer å holde oss til det ene glasset. Og videre at vi alle blir synlig beruset før vi vet om det selv. Og at det skader barna.

Men hvilken forskning støtter det?

Tjomlid viser til studier som forteller at rundt halvparten av norske barn har sett foreldrene sine beruset en eller flere ganger. Så argumenterer han med at halvparten av norske foreldre neppe vil innrømme at de har vært synlig beruset foran barna sine. Sannsynligvis fordi de ikke selv tror at de har vært synlig beruset.

Tjomlid viser videre til en undersøkelse utført av alkovettorganisasjonen AV OG TIL som sier at 12 prosent av foreldre med barn under 18 år oppgir at de selv har vært rusa i situasjoner der barn var til stede. Mens 19 prosent sier at de har oppfatta andre foreldre som rusa.

Så deler han en forskningsrapport som handler om nære pårørende av alkoholmisbrukere, der det blant annet kommer frem at det er en systematisk underrapportering av alkoholkonsum i spørreundersøkelser, og at det faktiske konsumet i gjennomsnitt er omkring 2,5 ganger høyere enn det rapporterte konsumet.

På bakgrunn av disse undersøkelsene, konkluderer Tjomlid med at folk er blinde for eget alkoholkonsum og tror de tåler mer enn de faktisk gjør. Han mener det ikke finnes noe som heter å ta ett glass og at vi alle blir beruset før vi vet om det selv.

Snakk om synsing! Jeg kan si med hundre prosent sikkerhet at Tjomlid aldri vil finne dekning i forskningen for å si at ingen klarer å drikke kun ett glass. Og at vi alle blir beruset før vi legger merke til deg selv. Her har han blandet en rekke forskningsrapporter og forskningsresultater til en stor smørje, og konkludert helt på egen hånd. 

Vel, vel. Jeg leser videre og venter fortsatt på bevis for at det ene vinglasset er uheldig.

Tjomlid fortsetter med å henvise til forskning som konkluderer med at ungdom som har sett foreldrene full, har større sannsynlighet for å drikke selv.

Og så fortsetter han å dele forskning som viser at det å ha sett foreldrene hyppig beruset, økte sannsynligheten for å ha blitt utsatt for fysisk vold eller trusler om vold, depresjonssymptomer og selvmordstanker, og at de får en negativ relasjon til foreldrene sine.

Men nå snakker vi om noe helt annet enn ett glass. Men siden Tjomlid mener ingen voksne mennesker klarer å stoppe etter det ene glasset. Og at vi alle blir beruset før vi vet om det selv, mener han altså at dette gjelder alle som ikke praktiserer total avholdenhet rundt barn.

Videre deler han forskning som viser at ungdom som får alkohol hjemme før de er 18 år, og som får med alkohol hjemmefra på fest, drikker mer enn ungdom som har foreldre med en restriktiv alkoholpolitikk.

Dette handler (igjen) om noe helt annet.

Videre skriver Tjomlid:

«Du er neppe noe dårlig forelder selv om du skulle finne på å ta en øl eller et glass vin med barna til stede. Men du skal ikke bille deg inn at det er fullstendig uproblematisk. Det vil statistisk sett øke risikoen for at dine barn vil begynne å drikke tidligere og mer enn de ellers ville gjort.»

Men hvilken statistikk?

Statistikken som viser at barn med foreldre som drikker seg full gjentatte ganger, ofte begynner å drikke tidligere selv? Statistikken som viser at foreldre som lar barna sine smake alkohol hjemme, eller sender med barna alkohol på fest, før de er 18 år, får barn som ofte drikker mer enn barn som ikke får alkohol av foreldrene sine før de fyller 18 år?

Hvor er statistikken som viser at barna mine vil drikke tidligere og mer fordi jeg tar meg et glass vin til middagen?

 

Tjomlid konkluderer:

«Det er altså mye som tyder på at det å vise barn at man drikker alkohol, det å ha en liberal holdning til alkohol, og det å gi barna alkohol, alle bidrar til at de vil drikke tidligere og mer enn ellers. Og det setter barnet ditt i fare.»

Nei, det er ikke mye som tyder på at det å vise barna at man drikker moderate mengder alkohol, setter barnet i fare.

Og så tar Tjomlid helt av. Han viser til statistikk som konkluderer med at ungdom som er beruset blir mer utsatt for seksuelle overgrep og voldsskader.

Og så fortsetter han med en lang liste over de langsiktige problemene ved alkoholinntak: Tidlig død, større risiko for å få kreft, at tre av fire personer som er domfelt for drap eller drapsforsøk var alkoholpåvirket, og halvparten av ofrene var beruset. Og så videre, og så videre.

Til slutt kliner han til med de samfunnsmessige konsekvensene av alkohol: Sykefravær, barneverntjenesten, sykehusopphold, fyllekjøring.

Tjomlid konkluderer igjen: 

«Så ja, det er farlig. Det er ikke uproblematisk at barna ser deg drikke. Det krever kanskje at du klarer å tenke noen konsekvensmessige steg fremover i tid, men rent statistisk er sammenhengen ganske klar. Det er derfor et problem hvis du som forelder har liberale holdninger til alkohol og gjerne også drikker alkohol med barna til stede. Det gjør at barnet ditt statistisk sett vil begynne å drikke tidligere, drikke mer, og dermed høyne risikoen for å bli utsatt for vold, utøve vold, bli utsatt for seksuelle overgrep, i tillegg til en rekke helseskader.»

I bunn og grunn, mener altså Tjomlid å ha dekning fra forskningen for at dersom vi tar ett glass vin til middagen, tar vi ikke bare ett glass men tre. Vi blir beruset uten å vite det selv, barna blir redd og begynner å drikke mer og tidligere enn de ville gjort hvis vi ikke tok det ene glasset til middagen. Og når barna våre blir full, er de mer utsatt for vold og voldtekter. Fortsetter barna våre å drikke opp i voksen alder, kan de risikere å få kreft og dø. Eller drepe noen! Og dette koster samfunnet mye penger.

I hele denne bloggposten benytter Tjomlid seg av retoriske skremselsbilder som egentlig er helt irrelevant i forhold til Jona Runarsdottirs kronikk som han har valgt som utgangspunkt for innlegget sitt: Om barn tar skade av å se foreldre drikke moderate mengder alkohol.

Han cherry-picker resultater for å fremme sin egen sak, og han forveksler korrelasjon med årsakssammenheng, hvilket er en vanlig feil i tolkning av statistikk. Om det er bevisst eller ubevisst, aner jeg ikke.

 

Tjomlid hopper elegant over en rekke spørsmål og problemstillinger:

Hvor mye tidligere debuterer ungdom som ser foreldrene sine beruset? Er det snakk om år, måneder eller uker?

Hvor finner han støtte i forskning for at barn blir redd og usikre når de ser foreldrene lett beruset? Og hvor beruset må man være før barna blir redd? Ett glass? Fire?

Og hvor går grensen for når noe er skadelig for barna? Er det skadelig for barn å føle litt ubehag?

Men aller viktigst, Tjomlid velger bevisst bort forskning som ikke fremmer hans egen synsing:

I Folkehelserapporten for 2014, kommer det frem at vi voksne drikker mer alkohol enn tidligere, samtidig som den oppvoksende generasjonen drikker mindre. Hva skjedde med teorien om at barn som ser foreldrene drikke, drikker mer selv?

Rusforsker Hilde Pape ved Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) mener at det er en myte at det er skadelig at voksne drikker sammen med barn.

I et intervju med Dagbladet sier hun:

«Det er neppe noen grunn til å tro at det er farlig at foreldre eller voksne nyter alkohol med barn til stede. Det er mengde, oppførsel og sammenhengen som avgjør.»

Da jeg konfronterte Tjomlid med Papes uttalelser, mente han at Pape hadde følt seg feilsitert i Dagblad-intervjuet.

Pape postet senere en uttalelse på Sirus egne hjemmesider der hun forklarer hva hun mente. Hun sier hun føler vinklingen i intervjuet ble feil. Likevel understreker hun:

«Bildet er ikke svart/hvitt, men fullt av nyanser. Å oppleve at ens egne foreldre drikker alkohol i moderate mengder av og til, er neppe forbundet med problemer eller belastninger for barn og unge. Meg bekjent finnes det i hvert fall ikke dokumentasjon for at det er tilfellet. På den annen side er foreldre viktige rolle modeller for barna sine. Norske helsemyndigheter har derfor oppfordret foreldre til å ha et reflektert forhold til eget alkoholinntak særlig når de er sammen med barna sine. Det er ingen dum oppfordring. Å mane til totalavhold ville derimot ha vært uklokt. Et slikt budskap er i utakt med levd liv, og gjennomslagskraften ville nok ha vært deretter.»

Tjomlid argumenterer videre med at Papes uttalelser ikke er basert på forskning, men på manglende forskning. Tjomlid skriver i en kommentar til meg at Pape bare gjetter.

Vel, dette synes jeg blir litt arrogant. Så vidt jeg kan se, er det ikke manglende forskning Pape har basert sine uttalelser på, men manglende konkluderende resultater i forskningen. Man finner rett og slett ingen kobling mellom foreldres moderate alkoholbruk og skadevirkninger på barn. Manglende resultat er jo også i aller høyeste grad et resultat!

Da argumenterer Tjomlid med at Pape nå har snudd på flisa fordi hun sa følgende i et intervju med Budstikka i oktober 2014:

 «Sammenhengen mellom at foreldre misbruker alkohol og risikoen for at barna deres vil gjøre det samme, er godt dokumentert, sier Hilde Pape. Hun hevder barn blir sosialisert til å håndtere alkohol av foreldrene på samme måte som de oppdras i familiens livsstil.»

Og videre:

«Hun mener forskningen viser at en restriktiv holdning til alkohol gir lavest konsum. Og at foreldre ikke bør drikke seg beruset med barn til stede fordi de både blir dårligere omsorgspersoner og forbilder. Det er uheldig hvis ungdom debuterer med alkohol tidlig, de er mentalt umodne og mer utsatt for skader, ulykker og overgrep.»

Hvor leser Tjomlid at Pape har endret mening? Her snakker rusforskeren om foreldre som misbruker alkohol. Ikke om de som har et moderat alkoholforbruk.

Jeg kan skrive mye mer om Tjomlids plukking og tolking av forskningsrapporter slik at han får dem til å bekrefter hans egne meninger. Men da hadde du sittet her og lest i fire timer til.

Jeg har ikke kapasitet til å gå gjennom alle de andre innleggene Tjomlid har skrevet opp gjennom årene, der han også hevder han har dekning i forskning, og beskylder alle som er uenig i å synse. Men jeg håper og tror han har gjort bedre arbeid der, og at dette innlegget bare var en glipp.

Uansett synes jeg både Tjomlid selv og hans følgere, skal komme ned fra sine høye hester og være litt forsiktig med stemple alle som ikke mener det samme som dem for synsere.

For strengt tatt, det viser seg jo at Tjomlid synser en hel del han og.

 

Mine tidligere synsinger om barn og alkohol:

Er det greit å drikke alkohol når man er sammen med barn?

Er julen barnas høytid?

I Spania drakk vi alkohol i barnebursdagene

Hvorfor må vi på død og liv forsvare det ene glasset?

 

 

PS: For enda mer synsing, følg meg gjerne på Facebook eller Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

 

Stadig flere barn blir utbrent

Flere og flere barn blir utbrent.

 


Denne lille tassen er for øvrig ikke utbrent. Bare trøtt. 


På torsdag kunne vi lese i Dagens Næringsliv at lege Tobias Skylstad Kvernebo ved Volvat Medisinske Senter advarer foreldre om et økende antall utbrente små voksne.

I 2014 opplevde han en kraftig økning av barn og unge i aldersgruppen 12 til 20 år med tilsynelatende uforklarlige muskel- og skjelettplager.

"Når du er 15 år og må sette av tid med venner i kalenderen, har det gått for langt", sier han til DN.

I forbindelse med denne saken, ble jeg intervjuet av Nettavisen om små barn og stress.

 




Les hele intervjuet her.

I intervjuet sier jeg blant annet at jeg synes det virker som om det er et veldig press på foreldre i dag. Man skal være vellykket alle områder i livet: Kropp, hjem, jobb, interiør og nå også barna. Barna våre har blitt prosjekter som viser utad om vi har lykkes som foreldre eller ikke.

Det kan virke som at det er blitt litt status å ha mye å gjøre. Jo mer aktive barna er, jo mer vellykket er foreldrene og familien.

I helgene er det status at hele familien har gjort noe sammen. At man enten gått på skitur, sett et teaterstykke eller vært i akebakken. Og så må man legge ut bilder på sosiale medier for å dokumentere det, selvfølgelig. For har man ikke dokumenter det, har det jo ikke skjedd.

Hvis noen sier at man har sittet i pysjen og spist popcorn foran tv-en med barna hele formiddagen, blir man lett stemplet som late og dårlige foreldre.

Jeg har tidligere skrevet om den slitsomme kvalitetstiden. Om hvordan vi stresser rundt når helgen endelig kommer, slik at vi får mest ut av tiden sammen før det er på an igjen med jobb, skole og barnehage på mandag.

Vi underholder, legger til rette, organiserer, overvåker, stimulerer og oppdrar barna våre pedagogisk riktig i et heseblesende tempo.

Og når ungene endelig er i seng, og vi kan slenge oss ned i sofaen med beina på bordet, føles det litt bedre når vi har vært en tur i svømmehallen, bakt boller, gått på ski, bygd Lego, lest tre bøker og sett et teaterstykke i løpet av helga, enn om vi hadde brukt helgen på å se på tv, rusle rundt i nabolaget og kastet noen snøballer over gjerdet.

En annen ting å tenke på, er hvordan vårt jag etter perfeksjon smitter over på barna våre. Hvis vi foreldre søker perfeksjon hele tiden, og ikke tillater å vise frem egne feil og svakheter, tror jeg barna fort kan føle at mamma og pappa ikke er glad i dem hvis ikke de også er perfekt.

Som jeg skrev i innlegget Mine tabber og nedturer i 2014, har jeg vært utbrent tidligere, og kan ikke bruke mer enn 80 prosent av energien min. Bruker jeg mer over lengre tid, blir jeg helt utmattet og havner under dyna i dager eller uker.

Derfor har jeg blitt tvunget til å være litt egoistisk mamma og gidder rett og slett ikke leke med barna eller stimulere de hele tiden. Jeg tror ikke det er nødvendig heller.

Jeg er stor fan av å la barna gå på selvstyr og kjede seg. Barn trenger ikke å bli underholdt av foreldrene til en hver tid. Det skaper ikke bare slitne barn, men slitne voksne også.

 

 


En slakk gjeng.

 

Jeg elsker de helgene der vi ikke har noen planer. Der vi tar alt på sparket og ser an formen og motivasjonen. Kanskje tar vi en skitur søndag formiddag, kanskje spres ungene for alle vinder rundt om i nabolaget eller kanskje tilbringer vi formiddagen i sofaen foran tv-en.

Og viktigst av alt: Ingen får dårlig samvittighet dersom vi velger det siste alternativet. 

 

Liker du å ha aktive forhåndsplanlagte helger, eller trives du med å ta det på sparket?

  

 PS: For flere oppdateringer om egoistisk mamma og frittgående barn, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

 

Endelig barnehagestart!

Etter nesten to uker med juleferie, var det utrolig deilig endelig å kunne sende barna tilbake til barnehagen.

 




 

Jeg kan endelig lese avisa uten å bli avbrutt hvert annet minutt av barn som enten kjeder seg, maser, er tørst, har kranglet eller har slått seg.

Jeg kan drikke en hel kaffekopp uten at noen roper «Jeg er ferdig!» fra do, knuser noe, lurer på hva jeg holder på med, roper «Mamma! Mamma!» uten noen som helst grunn, trenger hjelp til å lete etter en helt spesiell legokloss eller velter male-vannglasset over stuebordet.

Endelig kan jeg jobbe igjen! Jeg kan skrive en hel setning uten at noen kravler opp på bordet og trykker på pc-en min.

Jeg kan ta en telefon, uten at noen står og hopper ved siden av meg og vil snakke med den jeg snakker med.

Jeg kan gå på do i fred uten at noen slår døra opp på vidt gap og roper: «Se på meg da, mamma!». Og jeg kan dusje uten at noen drar dusjforhenget til side for å spørre om jeg kan hjelpe dem med å ta på skøytene. Akkurat nå!

Ellers har julen forløpt omtrent som forventet. Ingen ting ble slik jeg hadde sett for meg at det skulle bli. Jeg har atter en gang lært at juleidyllen ikke dukker opp der man forventer at den skal dukke opp. Mine romantiske forestillinger om pepperkakebakeidyll, juletrepynting, mandel i grøten, julemiddag og gaveåpning har ingen ting med lune barnesmil, trillende barnelatter, søskenkjærlighet eller julefred å gjøre.

Pepperkakebakingen endte i melbonanza, søskenkrangling og magevondt etter overspising av pepperkakedeig.

Jeg skjønte kjapt at jeg bare kunne legge fra meg tanken om et symmetrisk, minimalistisk pyntet juletre. Treet ble pyntet med skeive julekurver i glanspapir, grytekluter(!), perlekjeder og annen hjemmelaget, småstygg julepynt.

Under grøtmiddagen, ville plutselig ikke barna ha noe grøt. Og de ville i hvert fall ikke ha noen mandel. I tillegg slo Lillesøster hodet i bordkanten og gråt i ett kvarter.

Lillesøster sovnet rett før julemiddagen, og satt på fanget mitt, trøtt og halvsur under hele middagen. Og gaveåpningen ble et fyrverkeri av gavepapir, krøllebånd, klær og leker spredd ut over hele stua.

Her følger en liten bildebonanza fra vår jul:

 

Det nytter ikke si til en treåring at pepperkakehuset skal pyntes med nonstop og seigmenn når hun har bestemt seg for at årets pepperkakehus skal være et fotballhus. Den kampen tok jeg ikke i år.  

 

 

 

 Her gjelder more is more!

 

 

 

 

 

Juletrepynting med små barn er langt fra så idyllisk som man tror. Jeg tok lysene og stjerna, og overlot resten til barna. Det betyr at 80 prosent av pynten hang på den nederste meteren av treet, mens toppen stod glissent tilbake.  

 

 

 

Jah... Og så var det disse gryteklutene barna insisterte å henge på treet da. Ja ja, hvorfor ikke... Nok en kamp jeg lot gå.

 

 

 

 

Akkurat som i fjor, og året før, kastet adventstaken inn håndkleet og sluttet å lyse midt i jula. Pynten øverst i vinduet, er forresten et hjerte. Du ser det, ikke sant? 

 

 

 

Pepperkakene var spist opp lenge før jul. 

 

 

 

Takk gud for nettbrett og mobiltelefon. I jula er det bare å kjøre på med spill og filmer i rask tempo. 

 

 

 

 Og melkeglasset velter alltid under frokosten...også i jula. 




 

 

 

Yttergangen var konstant dekket av våte klær.  

 

 

 

Vi gjør det enkelt! Pose smaker like godt som hjemmelaget... Vel, nesten i hvert fall.

 

 

 

Fant ikke sausenebbet til julemiddagen. Men fant ut at ei tekanne gjør samme nytten. 

 

 

 

Det er bare å inne det først som sist. Jula handler kun om gaver for barna. Gaver, gaver, gaver. Dagene før jul, og spesielt julaften formiddag, er et evig mas om gaver. 

 

 

 

Julekjolen min passet visst visst ikke i år. Det gjorde ikke penbuksa heller. Da ble det så som så med julefinstasen. Flekken på lomma er ribbefett. Og den rutete rumpa til høyre i bildet, er Lillesøster som ikke bare sovnet før julemiddagen. Hun sovnet også rett før gaveoppakkingen. 

 

 

 

Lillemann fikk fotballdrakt til jul, og tok den ikke av seg før første nyttårsdag. 

 

 

 

Etter gavene var pakket opp, og kakene fortært, sovnet begge barna. Endelig julefred. 

 

 

 

Etter hvert ga jeg opp å legge de røde jule-løperene mine pent over bordplaten. De lå i en haug på spisebordet stort sett hele romjula. 

 

 

 

En kald pølse i hånda i sofaen og et spill på iPaden er mye bedre enn en lang, koselig julelunsj ved spisebordet.

 

 

 

Nye leker = rot!

 

 

 

En av ungene sovnet alltid rett før vi skulle kle på oss og gå ut i akebakken. Legg forresten merke til spritusj-hånden. Jeg vasker fortsatt bort fingermerker rundt om i huset. 




 

 

Pepperkakehuset mistet på merkelig vis stadig pynt... 

 

 

 

Katten ble syk og spydde gjentatte ganger i sofaen. Og på teppet og i senga til ungene.

 

 

 

Mer rot!

 

 

 

Lillesøster sovnet (igjen!) da vi skulle ha litt mamma- og Lillesøster-kvalitetstid på kafe i romjulen. Så da måtte jeg spise opp kakestykket hennes...




 

 

 

Ja da, det var forresten ikke bare på den kafeturen jeg spiste både min egen og ungenes kake og julegodt...

 

 

Jeg plukker fortsatt pepperkakebiter fra under møblene i stua.

 

 

 

Ingen av ungene ville leke med stjerneskuddene vi hadde kjøpt inn til nyttårsaften. De stod i vinduet og så på at mannen og jeg lekte oss. 

 

 

 

Og sånn tilbrakte vi resten av nyttårsaften. I joggebuksa med pizza, julebrus og Frost på tv-en. 

 

 

 

Takk for nå 2014. Og velkommen 2015 og barnehagestart!



 

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt idylliske liv, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.