januar 2017

Er det greit å si at du ikke liker familielivet?

I morgen skal jeg på God morgen Norge og snakke om dette akk så herlige men dog så vanskelige familielivet.

 


 

For er det egentlig innafor å si at man ikke trives med det typiske familielivet? Og hvor går grensen? Å si at man lengter etter en ferie uten barn, er vel helt greit. Men er det greit å si at man rett og slett ikke trives i den typiske morsrollen, at man ikke elsker hvert sekund av den, uten at det oppfattes som at man ikke er glad i barna sine?

Selv har jeg aldri trivdes spesielt godt med et A4-liv. Jeg liker å jobbe for meg selv, jeg liker å kunne jobbe når jeg vil og så mye eller så lite jeg vil. Jeg er egentlig B-menneske og liker å være sent oppe og sove lenge. Det er dessverre ingen god kombinasjon med små barn i hus. Vi valgte å flytte til Spania og bo der i to år da barna var små. Nettopp for å bryte med det typiske familielivet med stress og tidsklemme.

I tillegg innrømmer jeg så gjerne at jeg ikke syntes det var spesielt gøy å gå hjemme da barna var babyer. Jeg liker ikke babyer så godt. Jeg syns de er kjedelige og uinteressante.

I dag elsker jeg å være mamma. Jeg syns det er utrolig givende å være sammen med barna, å snakke med dem, å gjøre ting sammen med dem. Nå er de 5 og 7 år, og de begynner jo å likne små mennesker. De er jo helt herlige!

I studio i morgen, møter jeg Bente Træen, professor i helsepsykologi ved Universitetet i Oslo.

Vi skal snakke om familieliv og om ikke å passe inn i den typiske familie-boksen. Vi skal snakke om forskjellene på mødre og fedre. Er det greiere for menn å si at de ikke trives enn kvinner? Og så skal vi prøve å komme med noen råd og tips til foreldre som kjenner at de ikke trives med sånn de har det i dag.

Vi går på lufta klokka 8.40.

Hadde vært hyggelig om du så på.

 

PS: For behind the scenes på God morgen Norge, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg kommer til Ikea for å snakke om rot

Hva er egentlig rot? Og er det mulig å ha et strøkent, ryddig og rent hus når man har barn?

Finnes det måter å lure seg unna rydding på? Går det an å få rotete, uorganiserte mannfolk til å rydde? Og hva med barna? Hvorfor er barn så rotete? 

 


 

Jeg skal ikke skryte, men etter å ha vært mamma i over sju år nå, vil jeg påstå at jeg har pådratt meg nok erfaring til å kunne kalle meg en ekspert på rot. Det finnes ikke en eneste rotete situasjon jeg ikke har vært i.

Torsdag den 2. februar, skal jeg være med på damekveld på IKEA Ringsaker for å snakke om ... ja, nettopp ... rot.

Jeg skal gi deg noen gode tips og noen lure knep om roting og jeg skal prøve å rydde og sortere litt i alt rotet, i hvert fall mentalt. 

 

 

Damekvelden begynner klokken 18.

Er du Ikea Family-medlem, kan du melde deg på her.

Ellers er det bare å komme innom. 

Og det er selvfølgelig gratis. 

Det hadde vært veldig hyggelig å se deg der. 

Vælkømmin!

 

PS: For behind the scenes før, under og etter foredraget, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)



 

Før jeg fikk barn ...

... trodde jeg at barn gjorde som du sa bare du var konsekvent.

Jeg var helt overbevist om at man får de barna man fortjener. Og at dersom man hadde barn som klikket i butikken fordi de ikke fikk is, handlet det kun om at foreldrene var inkonsekvente og ettergivende.

Jeg trodde ikke gener betydde så mye. Jeg trodde det å få barn var som å få en klump leire man kunne forme som man ville.

Jeg mente barn var et identisk avtrykk av den oppdragelsen foreldrene ga (eller ikke ga).

 

Playing
Licensed from: vanell / yayimages.com
 

Før jeg fikk barn, trodde jeg babyer og barn sovnet helt av seg selv om kvelden og sov hele natta, så lenge man hadde gode og riktige kveldsrutiner. Slike rutiner man kan lese om i mammaforumene.

Jeg trodde barn ville slutte å tegne på veggene bare man sa til dem at det ikke var lov.

Jeg var helt sikker på at baking med barn skulle være kjempekoselig. Jeg så for meg ett barn sittende på kjøkkenbenken, ett barn stående på en stol, litt koselig musikk, mel på nesa, latter og slikking av slikkepott.

Jeg var også helt sikker på at det skulle være kjempekoselig å leke med barna. Tenk så gøy å bli invitert i te-selskap sammen med alle dukkene og bamsene. Så koselig. Der kunne jeg nok tilbringe flere timer av ettermiddagen.

 

Før jeg fikk barn, syntes jeg det var en kjempegod ide å pusse opp huset i mammapermisjonen. Jeg skulle jo bare ha fri likevel.

Jeg syntes foreldre som brukte tomme trusler var slappe og dårlige. 

Jeg syntes det var rart at noen småbarnsforeldre hadde det så rotete hjemme. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være?

Jeg var helt sikker på at kolikk bare var noe tull og at hvor mye babyen skrek, handlet utelukkende om mors kosthold og foreldrenes tilknytning til babyen.

Jeg trodde barna etter hvert skulle få en anelse om hvor melkeglasset stod i forhold til kroppsdelene sine slik at de ikke veltet det gang på gang på gang på gang.

 

Før jeg fikk barn, syntes jeg barn på fly var fryktelig irriterende og kunne ikke skjønne hvorfor foreldre ikke lærte opp barna sine til å sitte stille og holde kjeft de timene flyturen varte.

Jeg tenkte at bilferie med telt var den beste familieferien. Det er jo så koselig.

Jeg syntes mødre som ikke trente var skikkelig slappe og at tidsklemma bare var en unnskyldning for ikke å trene.

Før jeg fikk barn, trodde jeg barn kledde på seg det de fikk beskjed om å kle på seg. Og at skikkelige viljesterke barn bare trengte to alternativer å velge mellom for å få på seg klærne.

Jeg var helt overbevist om at unger ryddet opp etter seg, bare man lærte dem å gjøre det.

Jeg syntes at foreldre som kjeftet på barna sine var dårlige foreldre.

 

Før jeg fikk barn, tenkte jeg at mødre som måtte låse seg inne på badet for å gråte en skvett, hadde satt seg i den situasjonen selv. Som man reder, ligger man og så videre.

Jeg trodde barn elsket å gå lange turer i skog og mark. Det handlet bare om å ha en positiv innstilling.

Jeg tok det som en selvfølge at barn kunne leke alene.

Jeg var sikker på at hvis man bare var positiv, fikk øyekontakt med barnet, bekreftet barnets følelser og snakket på en pedagogisk korrekt måte, ville barnet forstå hvorfor han eller hun ikke kunne få ny matboks med motiv fra den siste Disney-filmen så lenge vedkommende hadde en helt fin og brukende matboks fra før.

 

Før jeg fikk barn, trodde jeg barn kunne gå selv så fort de hadde lært å gå.

Jeg tenkte at kveldsstellet bestod i å skifte til pysj, pusse tenner og så i seng, uten å måtte springe etter unger som løp rundt i huset, veivende med armene over hodet og ikke ville pusse tenner. Eller unger som gjemte seg så fort pysjen ble tatt frem, og som du måtte bruke en halv time på å finne.

Jeg tenkte at frukt og nøtter var en super erstatning for godteri.

Jeg trodde barn stort sett traff munnen når de spiste.

Etter jeg har fått barn, vet jeg kun én ting: Jeg hadde ikke peiling på noen ting som hadde med barn, oppdragelse eller foreldreskap å gjøre før jeg fikk barn. Og det har jeg for øvrig fortsatt ikke. 

Har du flere?

 

Les også: Hvem trenger vel være perfekt mamma, så lenge man er dritgod til å steke pannekaker

Les også: Sov nå for helvete!

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som var best før hun fikk barn, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Når en småbarnsfamilie skal ut på ski ...

- Okei, er alle klare, roper jeg i høyt toneleie og klapper i hendene.

- Er alle klare for skitur?

 


 

 

Det er søndag formiddag. Vi har nettopp spist en sen frokost. Jeg setter melkekartongen inn i kjøleskapet mens jeg kikker ut av kjøkkenvinduet.

Ute skinner sola. En skeiv trampoline titter forskrekket opp av den tykke, myke snøen. Jeg rakk ikke å pakke den ned før snøen kom. Akkurat som forrige vinter. Og vinteren før der. Den blir skeivere og skeivere for hvert år.

Gradestokken viser ti minus. Perfekt skivær. Og akkurat så kaldt at rim og snø dekker hver eneste tynne, lille kvist på de nakne, hutrende trærne. Winter wonderland.

Jeg rydder bort det siste etter frokosten og ber barna gå og finne ull og fleece. Mannen er ute i garasjen for å sjekke status på skismøringen. Jeg finner frem en sekk, setter vannkokeren på og tømmer kakaopulver i en termos.

Jeg nynner på Slalåm av Marcus og Martinus mens jeg henter fire appelsiner fra fruktskåla og roter rundt i kjøkkenskapene etter noen åpne kjekspakker.

- Hvordan går det med ull og fleece, roper jeg ut i stua. Ingen svar. Er dere i gang? Det er de ikke. Ingen ull eller fleece er å se verken på barn eller noe annet sted.

Jeg går ut på barnerommet og finner frem ullgensere, strømpebukser og sokker. Legger det på sofaen og ber de kle på seg mens jeg finner frem fleecedressene.

Finner ikke fleecedresser. Leter over hele huset, og finner de til slutt i skifteposene fra fredag. Våte og illeluktende.

Jeg finner noen fleecebukser og gensere som jeg har lagt vekk for å gi til Fretex, de er litt for små, men tenker at det får gå for nå.

Mannen kommer stampende inn i gangen med barnas ski i favnen. Gammelt klister må fjernes, og han syns gangen vår er et helt supert sted å gjøre det på. Etter kort tid fylles hele huset med sprit-lukt, og jeg kjenner en svak hodepine bak høyre øye.

- Men altså ... skal dere være med på skitur eller? For da må dere kle på dere NÅ, sier jeg til barna i det jeg kommer inn i stua for å åpne et vindu.

Jeg får til svar at nei, de skal ikke være med på skitur. Jo, det skal dere, svarer jeg og konstaterer at den muntre tonen er borte fra stemmen min. Hvorfor spør du da, er svaret jeg får, og jeg masserer tinningene mine og tenker at nå må jeg snart lære at jeg ikke skal stille spørsmål når jeg allerede har bestemt svaret.

Katten mjauer og jeg kommer på at jeg har glemt å mate den. Mannen er endelig ferdig med å smøre ski, og begynner å pakke bilen. Huset er iskaldt. Jeg lukker vinduet i stua og roper ut til mannen at han må lukke døra.

Så begynner jeg å kle på barna. Jeg snur dem opp og ned og dytter dem fram og tilbake i sofaen mens de tviholder på iPadene sine. Jeg drar av pysj og trer på ull. Jeg tenker det er helt idiotisk at jeg skal drive og kle på så store barn, men lar prinsippene fare og får jobben gjort.

Fleecen kommer på til store protester. Den er altfor liten. Den ene syns ullstrømpebuksene har feil farge, og går ut på rommet sitt for å skifte.

Jeg må tisse, men mannen har satt seg på do. Med mobiltelefonen sin. Det betyr at han blir der en stund.

Jeg leter frem skisko, vinterdresser, votter, luer og hals, og legger det fram i yttergangen. Roper til barna at når de har kledd på seg ull og fleece, så kan de gå ut i gangen å ta på sko og yttertøy. Men husk å tisse før dere tar på vinterdresser!

Røsker et par ganger i dørhåndtaket til do da jeg går forbi og går ut på soverommet for å finne mitt eget ullundertøy. Konstaterer at det ligger på badet der mannen sitter på do, og forbanner mannen et øyeblikk.

Barn nummer en er tørst, og jeg fyller et glass med vann på kjøkkenet. Barn nummer to er sulten og jeg lurer på hvordan i alle dager det er mulig å være sulten så kort tid etter frokost. Gidder ikke vente på svar og smører en skive med leverpostei. Tenker at det er helt idiotisk at jeg skal drive og smøre brødskiver til så store barn, men vil bare komme meg ut på ski snart.

Børster hår og lager flette på barn som nekter å gå på ski uten Elsa-flette. Finner frem plaster til en pekefinger som ble klemt i døra. Mannen er ferdig på do, og jeg børster tenner til både barn og meg selv og smører på leppekrem på vintertørre lepper. Putter leppekrem i sekken, og husker med skrekk forrige helgs skitur da jeg glemte den hjemme. Det er utrolig hva såre, tørre lepper kan gjøre med humøret.

Endelig er både barn og mann i yttergangen. Jeg låser meg inn på badet og skifter til ullundetøy. Setter meg på dolokket og planlegger å bli her inne til barn og mann er ferdig påkledd og har gått ut.

- Hvor er mamma?

- Hallo! Mamma! Hvor er du?

- Mamma kommer snart, sier mannen.

- Mammaaaaaa!

- MAMMAAAAAAA!

Noen røsker opp døra til badet og jeg later som om jeg leter etter noe i skuffen.

- Hva gjør du, mamma?

- Ingen ting, jeg kommer snart. Bare kle på dere og gå ut så lenge, sier jeg og prøver å høres avslappet og hyggelig ut.

Jeg venter til det blir helt stille i huset og til jeg er helt sikker på at det ikke er noen igjen før jeg går ut. Får akkurat snørt igjen skiskoene mine da ytterdøra fyker opp.

- Jeg må tisse!!!

Jeg gidder ikke en gang spørre hvorfor vedkommende ikke tisset i sted, før vedkommende tok på seg vinterdressen.

Vi glemmer igjen sekken med kakao, appelsin og kjeks og må snu for og hente den.

Men vi kom oss ut på ski. Selv om det tok over en time. Om det var verdt det? Litt usikker, men jeg tror det. Og neste uke er det på an igjen.

Oh, du herlige småbarnsliv.

 

PS: For flere oppdateringer fra våre skiturer, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dette gjør meg fly forbanna

Nå stresser ikke jeg nevneverdig mye, men det er en ting som får meg til å gå helt i spinn, og det er elektriske greier som plutselig ikke virker.

 


 

Som når jeg skal jobbe og pc-skjermen plutselig er helt svart. Eller når jeg skal se på tv og den ikke virker. Når nettet er nede, når jeg ikke får overført bilder fra kamera til pc-en, når laderen ikke lader, når mobilen ikke reagerer, når kaffemaskinen bare står og blinker rødt og ikke vil kverne, når varmepumpa ikke funker, når printeren ikke vil printe, når bilen ikke starter, når vaskemaskinen eller tørketrommelen ikke virker, og så videre, og så videre. Du skjønner hva jeg mener, ikke sant?

Sånne ting er fryktelig irriterende. Jeg får en umiddelbar fysisk reaksjon når slikt skjer. Hele kroppen spenner seg som ei springfjør, hjertet begynner å slå i dobbelt tempo, jeg svetter på ryggen og blir tørr i munnen.

Min umiddelbare reaksjon er å ødelegge. Å hamre løs på det som ikke virker. Å finne fram hammeren og bare slå løs så glass og plast spruter, mens jeg roper «Nå kan du ha det så godt din forbanna drittsekk» og innbilde meg at apparatet eller maskinen har følelser.

Men det gjør jeg selvfølgelig ikke. Jeg er et voksent, relativt fornuftig og oppegående menneske, så det blir med tanken.

Men jeg ringer mannen. Enten han er på jobben, på golfbanen, på kurs eller på fotballtrening. Og jeg forventer at han legger alt annet til side og svarer umiddelbart. For dette er viktig.

Jeg har ikke tid til noe sånt «Hei, kjære, passer det at jeg ringer? Forstyrrer jeg?» Nei, det er rett på sak: «Tv-en virker ikke!!!»

Svarer han ikke, legger jeg igjen beskjed på svareren og sender både sms og melding på Facebook samtidig. Svarer han ikke i løpet av 30 sekunder da, sender jeg ny melding. Nå med dobbelt så mange utropstegn.

Og så forventer jeg en umiddelbar løsning på problemet. Jeg vil at han bare skal si «Å ja, men det kan jeg hjelpe deg med. Du bare trykker på den og den knappen, så kommer tv-en til å virke». Men det gjør han jo ikke. For han aner jo ikke hva som er feil.

Og det er egentlig greit, det. Jeg skjønner jo det jeg også, innerst inne. At det er veldig vanskelig å vite hva som er feil sånn over telefonen.

Men det verste - det aller, aller verste - og det som virkelig får meg til å klikke fullstendig, er det første spørsmålet han alltid stiller:

Har du slått den på da?

Har - du - slått - den - på - da - ???

Virkelig?!

Selvfølgelig har jeg slått den på! Snakk om å undervurdere kona si. 

Kjære mannen min, jeg elsker deg veldig høyt. Men av og til får jeg lyst til å rive hodet av deg. Av og til. 

 

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt herlige parforhold, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Din virkelighet er ikke alle andres

En treåring bør kunne sitte stille og tegne i en halvtime. 

Alle barn bør lære å bake kaker fra bunnen. Jeg syns synd på barn som vokser opp med posekaker. De går glipp av grunnleggende læring.

Foreldre som ikke leker med barna sine er dårlige foreldre. Barn trenger foreldre som setter seg ned på gulvet og leker med dem. 

 

Child drawing
Licensed from: alenkasm / yayimages.com


Nei da, dette er ikke jeg som har blitt skikkelig kjip. Dette er kommentarer hentet fra det store nettet. Og jeg kunne fortsatt i det uendelige:

Jeg jobber hundre prosent og studerer ved siden av, har fire barn som jeg følger opp tett, baker hjemmebakte kaker til alle bursdager og avslutninger, lager all middag fra bunnen og har det alltid ryddig og rent. Er så lei av mødre som klager over hvor slitne de er. Så lenge jeg klarer det, klarer andre det også. Man må bare bestemme seg for det.

Mine barn spiser fisk og grønnsaker uten å mukke. Det er fordi jeg har tatt de med på matlaging helt fra de var små. Det handler bare om rett tilnærming. 

Man bør bruke tid sammen med barna når de er små og pusle, perle, tegne osv. Det utvikler finmotorikken, og er kjempeviktig for videre læring.

Jeg slutter aldri å forundre meg over alle foreldrene der ute som tror at akkurat deres prioriteringer er de riktige. Foreldre som tror deres verdier og deres virkelighet er fasiten for alle andre også. Foreldre som tror deres liv er representativt for absolutt alle andre.

Altså, jeg skjønner at hvis du elsker å bake, og har mange fine stunder med barna dine over kjøkkenbenken mens dere knekker egg og snakker om livets store spørsmål, så tenker du at det burde jammen andre foreldre også prøve. Og det er en fin tanke, at man har lyst til å fortelle andre om disse fine stundene som gir både en selv og barna så mye. Men man må også klare å løfte blikket fra egen kjøkkenbenk og være åpen for at andre foreldre kanskje ikke liker å bake, eller har barn som ikke liker å bake, og at den koselige bakestunden du har med dine barn, fort blir et maretitt for andre foreldre.

For barn strengt tatt ikke lære å bake for å ha et fullverdig liv. Og det blir flotte voksne mennesker av barn som vokser opp med posekake. Det er jeg helt sikker på. Akkurat som barna mine helt sikkert kommer til å vokse opp med en helt super finmotorikk selv om jeg ikke pusler og tegner så mye med dem. Mine foreldre puslet og tegnet aldri med meg, men jeg har da for pokker en helt tilfredsstillende finmotorikk for det!

Barn er forskjellige. Noen kan sitte stille lenge, andre trenger å røre på seg. Noen barn liker å bake, andre vil heller ut og sparke fotball. Noen barn liker å pusle og tegne, andre kan ikke fordra slike aktiviteter og vil mye heller hoppe i sofaen og lese tegneserier.

Vi foreldre er også forskjellige. Det bør være en selvfølge, men det viser seg altså å være veldig vanskelig for mange å akseptere. Som for eksempel mammaen med fire barn som jobber, studerer, baker og alltid har det ryddig og rent. Nå har ikke jeg fire barn (heldigvis), men jeg kunne også prioritert å bake kaker og rydde. Det er ikke det at jeg ikke klarer det. Men jeg har andre interesser enn kakebaking og rydding, og prioriterer det derfor ikke. Hvis jeg skulle lagt inn støtet på kakebaking og rydding, hadde jeg for eksempel ikke fått like mye tid til å gå på ski. 

Jeg elsker å gå på ski. Du finner meg ofte på tur i løypene rundt Raufoss med både mann og barn på slep. For oss er skigåing den ultimate helgeaktiviteten. Og både barna og jeg har stor glede av disse turene. Jeg kan nesten være fristet til å slenge ut en kommentar om at alle foreldre bør komme seg ut i løypa regelmessig med barna sine. At det kommer til å gi barna enorme fordeler og gleder senere i livet. Ja, for det tror jeg det helt sikkert gjør.

Men jeg skjønner at du har andre prioriteringer enn meg i helgene. Kanskje dere koser dere på bowling. Eller kanskje dere koser dere hjemme i sofaen i pysj og spiser vafler og ser på tv. (Det gjør forresten vi og, rett som det er). Det kunne ikke falle meg inn å dømme foreldre som velger annerledes enn meg. Hvorfor i alle dager skulle jeg det? Som om bare fordi jeg gjør noe, så skal det liksom være et mål for alle andre å gjøre det samme.

Du som tar med barna dine på bowling søndag formiddag, er kanskje kjempeflink til å bygge Lego med barna dine. Eller sparke fotball med dem på løkka. Og du som prioriterer lange, late helgemorgener i pysjen, er kanskje en ildsjel på det lokale sjakklaget. Hva vet vel jeg?

Jeg har mine verdier, prioriteringer og utgangspunkt. Du har dine. Om det er å trene, bake kaker, se på tv, spille, leke med hunden, hvile, jobbe, eller om du må bruke energien din på å holde hodet over vannet på grunn av sykdom, er meg helt likegyldig. Jeg er sikker på at du er et skikkelig alright menneske for det. Og jeg er sikker på at det blir folk av barna dine også.

Og du, skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Mine barn spiser også både fisk og grønnsaker. Men jeg har aldri vært en sånn mamma som har latt barna få sitte på kjøkkenbenken og kutte grønnsaker slik at de skal føle eierskap til maten de spiser og bla, bla, bla. Flaks kaller jeg det. Ren flaks. Og det skal vi heller ikke kimse av.

 

Les også: 50-tallet ringte og ville ha holdningene sine tilbake

Les også: Ettergivende foreldre er de verste ... eller?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos,følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Grått på grått på grått på grått

Ute regner det. Januar på Raufoss, her jeg bor, bruker å bety minst en meter snø, ti minus, spark, akebrett, ski, snøballkrig, snøborg, vintersko, ullsokker, tykke vinterdresser, barnelatter og rosa og blå toppluer bak høye snødynger.

I dag sendte jeg ungene av gårde til barnehage og skole med regntøy og cherroxer. Skistadioen var helt tom i helgen. Der bruker det å myldre av liv søndag formiddag. Familier som aker og går på ski. Appelsin, kjeks og kakao på termos. 

Men ute regner det.

woman in an evening dress on a couch
Licensed from: bernjuer / yayimages.com

 

Vi driver og pusser opp huset. (Ja da, vi har holdt på med det i over tre år nå. Ting tar tid.) Vi skal blant annet bytte ut noen møbler. Derfor har jeg tatt godt vare på alle møbelbutikkenes tilbudsaviser som har fylt opp postkassa helt siden romjulen. Og dersom du ikke har sånn "Ingen reklame-lapp" på postkassa di, vet du at det ikke er rent lite møbelreklame som finner veien hjem til deg på denne tiden av året. 

Jeg setter meg godt til rette i sofaen med en kopp kaffe. Hører at takrennene renner over av vann, og tenker at jeg må huske å rense de til våren. Åpner møbelavisene og gleder meg til å bli inspirert. 

Men hva ser jeg?



 

Grått på grått på grått på grått. 

Jeg kikker gjennom Skeidars avis: Grått på grått på grått på grått. Bohus: Grått på grått på grått på grått. Møbelringen: Grått på grått på grått på grått. Jysk: Grått på grått på grått på grått. Det er gråe sofaer, gråe spisestuer, gråe senger, gråe tepper, gråe stoler, gråe hyller ... alt er grått!

 


Skal det være en grå sofa?

 

Med et fint grått teppe foran?

 


Eller en grå spisestue?

 


Eller hva med en grå seng i et grått soverom?

 

Altså, er det dette folk vil ha?

Jeg skal innrømme at det ser både rent og pent ut med grå og hvite hjem. Man ser jo for eksempel ikke støvet, siden det går i akkurat samme fargenyanser som interiøret. Men herregud så kjedelig da! Så deprimerende! 

Jeg skal bare snakke for meg selv, men jeg trenger i hvert fall farger rundt meg for å ha det bra. farger gjør meg glad. Farger gjør meg kreativ. Farger gjør meg morsom, fornøyd, tøysete og harmonisk. Om jeg omgir meg med for mye grått, blir jeg bare ... grå ...

Og hvem vil vel være det?

 


Vik du grå, triste farge.  
 

Hvilke farger gjør deg glad? Og blir du deprimert av grått?

 

PS: For flere farger, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvem trenger vel være perfekt mamma, så lenge man er dritgod til å steke pannekaker?

Av og til skulle jeg ønske jeg var en perfekt mamma. En sånn mamma som alltid er tålmodig. Som alltid snakker med innestemme, som aldri bruker tomme trusler og som alltid har kontroll.

 


 

Og i disse nytt år ? nytt jeg-tider, hender det disse dårlige mammaegenskapene mine gnager så fælt, at jeg plutselig, i svake øyeblikk, tenker at jeg egentlig er en ganske dårlig mamma. I alle fall langt fra god nok for mine to, små barn.

Jeg skulle ønske jeg ikke var så stresset etter jobben, og ikke avbrøt barna mine når de hadde noe viktig å fortelle fra skolen eller barnehagen midt under middagslagingen.

Jeg skulle ønske jeg ikke ble så sint når vi har dårlig tid om morgenen og ungene åler seg rundt i sofaen som to pysjkledde snegler når vi må være ute av dørene om fem minutter. Jeg skulle ønske jeg ikke trampet i gulvet og ropte: «Nå får dere for pokker begynne å kle på dere!» Jeg burde sette meg ned på deres nivå, få øyekontakt, bekrefte følelsene deres og kommunisere med deres indre motivasjon i stedet for å rope «POKKER!»

Jeg skulle ønske jeg ikke brukte tomme trusler og jevnlig truet med inndragning av ukepenger i 14 år fremover når de ikke rydder etter seg. Jeg skulle ønske jeg ikke truet med å knekke iPaden i to når de ikke kommer og spiser når middagen er ferdig. Og jeg skulle ønske jeg ikke truet med å kaste PlayStationen ut av vinduet når de ikke slutter å spille etter tilmålt spilletid.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn tålmodig mamma som elsket å bake med barna. Når vi en sjelden gang baker sammen, ender jeg opp med å gjøre alt selv, for det går så mye fortere enn å vente på at de skal fortelle enda en historie fra barnehagen, klappe katten, telle alle eggene fire ganger og tisse før de heller melet i bollen.

Jeg skulle ønske jeg ikke kranglet med pappaen deres så de hørte det.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn leke-mamma som likte å leke butikk, mamma og barn, dyrlege, tannlege, pirat og andre slike utrolig kjedelige rollespill-leker.

Jeg skulle ønske jeg ikke ble så sur og sliten og sukket høyt og overdrevent når barna klør, ikke får sove, må tisse og er tørste klokka halv ni om kvelden og jeg prøver å få dem til å sovne, slik at jeg kan sitte helt alene i sofaen og se på favorittprogrammet mitt på tv-en.

Jeg skulle ønske jeg ikke trengte så mye alenetid.

Jeg skulle ønske jeg hadde overskudd til å børste det altfor lange håret til femåringen, slik at hun ikke gikk rundt med et stort kråkereir i bakhodet hele tiden. Ikke det at hun bryr seg, men jeg lurer jo fælt på hva andre tenker om meg som ikke børster håret til datteren min en gang.

 

Mom and daughter seven years pour the batter into the mold for baking muffins
Perfekt bakemamma

 

I år har jeg lyst til å snu litt på det. For er egentlig en god barndom synonymt med en mild, tålmodig mamma som alltid går med et mykt smil på leppene og som ikke trenger alenetid? En mamma som aldri viser at hun er sliten, sint, stressa eller utålmodig? Må alle mødre være like?

Nei, ikke pokker!

I år har jeg tenkt å rose meg selv for alle de gode egenskapene jeg har som mamma i stedet for å tenke på alt jeg ikke er god nok på:

For jeg er veldig god til å kose med barna mine. Jeg har alltid tid til en klem, et kyss på kinnet og en stund i armkroken i sofaen (Vel, bortsett fra når vi må være ute av dørene om fem minutter og de er pysj-snegler, da). Jeg må liksom alltid ruske dem i håret når de går forbi meg, kose føttene deres når de ligger under teppet i sofaen og ser på barne-tv, og holde dem i hånden mens jeg kiler dem med tommelen min inni håndflaten når vi er ute og går.

Jeg forteller dem hver eneste dag hvor høyt jeg elsker dem. Helt til verdensrommet og tilbake. Jeg sier: Jeg er så glad i deg. Jeg elsker deg. Jeg er så stolt av deg. Du er det beste jeg har. Jeg er så glad for at jeg fikk akkurat deg. Og så videre, og så videre. Hver eneste dag. Jeg lurer på om jeg noen ganger sier det litt for ofte. Jeg har nemlig tatt dem i å himle med øynene bak min rygg noen ganger. Men det får så være. Jeg kommer aldri til å slutte å fortelle dem at jeg elsker dem.

Jeg sipper og griner under hver eneste skoleavslutning, luciatog i barnehagen, turnoppvisning, ridestevne og syttendemaitog der ungene er med.

Jeg er alltid til stede for barna når de virkelig trenger meg.

Jeg lærer dem at alle mennesker er forskjellige, og at det ene ikke er bedre enn det andre. Vi er bare forskjellige.

Jeg digger å gå på skitur sammen med barna.

Jeg er flink til å si unnskyld.

Jeg er flink til å gjøre ingen ting sammen med barna. Ingen planer, ingen ting vi skal rekke, ingen ting vi må eller bør. Bare være sammen. Ingen heseblesende oppkonstruert kvalitetstid, bare helt enkel hverdagstid.

Og så er jeg dritgod til å steke pannekaker! Og ja, jeg gjør det Pippi-style. Hver fredag har vi pannekaker med Nugatti til middag. Og alle er med og snur pannekakene i lufta. Halvparten havner i taket og på gulvet. Men hey, er det så farlig da?

Ingen er god på alt. Det vet vi. Det forteller vi barna våre. Hvorfor skal ikke det gjelde mammaer også? Noen er flinke til å bake og lage mat med barna sine, noen kan ligge på gulvet i timevis og bygge Lego, noen går på ski med barna, noen går på kino, mens noen er gode til å lytte.

La oss slutte å strebe etter å være den såkalt perfekte mammaen bloggere, mediene og andre mødre i forteller oss at vi skal være. La oss innse at vi alle er forskjellige med forskjellige verdier, egenskaper, gode og dårlige sider. Vi gjør så godt vi kan. Felles for oss alle er at vi elsker barna våre grenseløst. Er ikke det er greit sted å starte, da?

La 2017 bli det året der vi hyller våre gode mamma-sider i stedet for å strebe etter å bli best i alt.

For man skal tross alt ikke kimse av pannekaker Pippi-style. Ifølge femåringen, er nemlig det det tøffeste som finnes. 

Hva er din mamma-superkraft?

 

Les også: Hva er en god mor?

Les også: 10 ting foreldre absolutt ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

 

PS: Følg meg gjerne inn i det nye året i andre sosiale medier:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

hits