hits

februar 2013

Smokke-slave

Tutti! Tutti!

Lillemann sparker beina inn i seteryggen i bilen.

Tutti! Tutti N!

Vi har glemt tutti, eller smokken, hjemme. Alarmen i baksetet blir hyere og hyere for hver meter jeg kjrer. Snart skjrer den seg inn i rene og eksploderer p trommehinnen s hele hodet mitt rister.

"Tutti! Tutti!"

Kjre lille venn. N M vi snart slutte med smokk.

Jeg har to valg: Jeg kan kjre de tjue minuttene til kjpesenteret med en illsint trering i baksetet. For s handle med en vekslende hysterisk og sutrende djevelunge som roper nonstop etter tutti.

Eller jeg kan snu bilen, kjre de fem minuttene tilbake og hente tutti. Jeg velger det siste.

Lillemann er tre r og tre mneder. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fr hre: Nei men, bruker du smokk? Er ikke du stor gutt da?, av de andre foreldrene i barnehagen, av ekspeditren p nrbutikken, av naboer, av venner og av dama i kaffebaren. Og s ser de opp p meg med en litt overrasket, ertende mine.

Det begynner bli flaut. S hjelper det heller ikke at favoritt-tutten er en bitteliten, rosa babysmokk som det str Sweet girl p.

Vi skulle slutte med tutt da han fylte ett. Yeah, right. Lillemann hadde allerede begynt trassalderen, og jeg var fire mneder gravid med Lillesnuppa og kvalm, trtt og sliten dagen lang.

S lenge den tutten holdt Lillemann stille, var det ikke en gang et tema og venne han av med den. Glem de prinsippene.

Ok, to r. Der gr grensen. Det var vi enig om alle sammen. To r, stor gutt og smokkefri.

Men da Lillemann fylte to, var trassalderen p topp. (Det er den for s vidt fortsatt). Jeg turte ikke en gang nrme meg smokkene hans i fare for f fingeren bitt av. (Toringer har skikkelig skarpe tenner).

Lillesnuppa var et dryt halvr. Jeg var midt i den tjukkeste ammetka, og fortsatt sliten og trtt.

Nei, orker ikke den kampen n. Vi venter til han blir to og et halvt.

N hadde han p toppen av det hele blitt avhengig av to smokker p en gang. n i munnen og n kosetutti i hnda som han kunne klemme p. Akkurat som en snn stressball.

Da Lillemann ble to og et halvt r...vel, trenger jeg egentlig si mer? Annet enn at han n plutselig trengte tre smokker. n i munnen og n i hver hnd.

Vi hadde virkelig tenkt slutte da han fylte tre. Vi snakket med ham om det, vurderte alle mulige strategier: henge de p tuttetreet, gi dem til Kaptein Sabeltann, f n del av et Batman-kostyme for hver dag han klarte seg uten tutt, bare tutt nr han sov eller var lei seg, bare slutte tvert og bruke ros og oppmuntring som gevinst (Snn ekspertene mener vi skal gjre det. Host, knis. Lurer p om disse ekspertene har barn selv?), og s videre, og s videre.

Men, jeg orker bare rett og slett ikke ta den kampen. Jeg har prvd en halv dag, men ga opp i bilen hjem fra barnehagen.

Nr man har hatt en skikkelig monstermorgen, en rtten dag p jobben, og s mtte sitte og hre p Tutti! Tutti! i bilen hjem.

Vel, da knekker jeg. Jeg er ikke sterkere enn som s. Og jeg innrmmer det s gjerne.

Men, vi skal slutte snart, alts. Det m vi jo bare. Blir litt flaut levere en frsteklassing p skolen med rosa smokk i munnen.

Men jeg gruer meg. Og jeg kommer nok til utsette det en stund til. Han begynner da tross alt ikke p skolen fr om to og et halvt r.

Nr sluttet dine barn med smokk? Og hvordan gjorde du det?

 

 

 

De sm tingene

Jeg har sltt meg til ro med at jeg alltid kommer til ha det rotete hjemme. (Interirtips-tema oppbevaring) I hvert fall s lenge barna bor hjemme. Jeg har akseptert at jeg knapt ser kjkkenbenken for kopper og fat, matrester og smuler. Jeg har ogs innsett at jeg aldri igjen kommer til se bunnen av skittentydunken. Jeg har gitt opp kampen mot hybelkaninene og jeg aksepterer melkeflekker i sofaen.

Men det er noen ting som fortsatt irriterer meg grenselst. Det er de sm tingene. De sm tingene som ligger rundt overalt. Som tar en evighet rydde opp, nettopp fordi de er s sm, og fordi de er overalt.

Et lass med leker kan man bare hive oppi lekekassen. En haug med skittenty kan man lempe over i dunken. Dyner i sofaen tar man i ett jafs ut i sengene. Men de sm tingene, de er en her og en der.

Jeg nevner i fleng:

Bomullspads p teppet.

retelefoner og en puslespillbrikke under spisebordet.

En vott under senga.

En bleie i et hjrne. Urk...

Treningsbukse i senga.

Spider Man i bideet.

En dinosaur p do.

Plastglass p kjkkengulvet.

Barbies hrbrste og en kjleskapmagnet under barkrakkene.

Et youghurt-lokk under snuppas babystol.

Cd-plate i sofaen. (Katten er grei)

En lve-maske p spisebordet.

 

En kork p stolen og et par sko p gulvet.

Hva syns du er verst? Det store rotet? Eller det lille?

Sutre-knirke

Neeeiiiiii.

Lillesnuppa sitter i sofaen. Hun vrir overkroppen bort fra meg og snur hodet inn mot sofaryggen mens hun trekker yenbrynene ned, overleppa opp og krller den lille oppstoppernesa.

Neeeeiiiii.

Hun roper ikke. Hun griner heller ikke. Hun knirker. Hun drar nei-et s langt hun kan med den lyse stemmen sin.

Neeeeiiiii.

Jeg tar henne p fanget og setter meg p stuebordet.

Jo, kom igjen n. N er det leggetid. Av med genseren.

Neeeeiiiii.

Jo, n skal den av.

Snuppa fyller to r om to mneder. Hun snakker ikke s mye enn. Hun kan faktisk bare ett ord. Hun er jo utsatt for tre sprk samtidig; norsk, engelsk og spansk. Men til gjengjeld sier hun det ene ordet ofte. Hele tiden, egentlig:

Neeeeiiiii.

Nr vi skal bytte bleie: Neeeeiiiii. Da ligger hun p stellebordet og veiver med armene mens hun krysser beina og vrir kroppen over p siden. Neeeeiiiii.

Nr vi spiser middag: Neeeeiiiii, sier hun til brokkolien og skyver middagsfatet ned p gulvet. Fy, sier jeg og retter pekefingeren mot henne. Ikke lov kaste mat p gulvet. Neeeeiiiii, sier hun igjen mens hun ser meg rett inn i ynene. Og jammen kan jeg skimte en liten krusning i munnviken hennes ogs. Et lite, fornyd smil.

Nr vi m trke nesen: Neeeeiiiii. Hun dytter bort trkepapiret og vrir hodet raskt fra den ene siden til den andre s hret danser rundt ansiktet og limer seg godt fast i det gule, seige snrret under nesa. Neeeeiiiii.

Neeeeiiiii. G vekk!

Nr vi skal pusse tennene: Neeeeiiiii, knirker hun og kniper sammen munnen s godt hun kan. Jeg lirker tannbrsten inn mens hun prver dytte den ut med tunga. iiiii.

Nr vi skal kle p klr: Neeeeiiiii, sier hun og gjr armene spagettimyke nr jeg skal tre dem gjennom ermene p genseren. Neeeeiiiii, nr jeg skal kle p buksa. S krller hun trne sammen nr jeg kommer med sokkene. Neeeeiiiii. Jakke, lue og sko Neeeeiiiii.

Nr vi skal klippe neglene: Neeeeiiiii Hun padler med armene mens hun knytter nevene.

Vil du ha sjokolade? Neeeeiiiii,sier hun og strekker frem hendene.

Ough, som jeg gleder meg til ordforrdet blir litt strre.

Hva var det frste ordet ditt barn sa?

 

Er barna en del av familien?

Som mange av dere vet, flyttet vi til Spania for halvannet r siden.

Mye er annerledes her, bde p godt og vondt. Men det er spesielt n ting som slr meg: Her er barna en naturlig del av familien. Barna er med der foreldrene ferdes, enten det er p kaf, p restaurant, i butikken eller hos frisren. Her fr barn vre barn. De ses og hres, og er overalt.

I Norge skal barna helst bare ferdes der det er tilrettelagt for barn. Og skal de vre med foreldrene andre steder, br de sitte helt stille og ikke lage ett pip. Aller helst br man skaffe barnevakt.

Jeg har skrevet et gjesteinnlegg om dette p bloggen til Lammelrtanker. Ta en titt, og legg gjerne igjen en kommentar.

Innlegget mitt er en del av en bloggserie hun har kaltSlik er livet mitt – en bloggserie omlivserfaringer.Og som hun skriver selv:

Det er mange mter leve livet p som jeg mener vi br f strre innblikk i. Derfor har jeg laget en bloggserie der jeg vil invitere folk som har erfaringer mange av oss ikke har – og antakelig heller ikke kommer til f.

Anbefaler alle ta en tur innom bloggen til Lammelret. Hun er en meget klok dame.

 

Sl deg i hodet, vr s snill

Kom igjen. Kom igjen da. Kan du ikke bare sl deg i hodet?

Lillemann hopper opp og ned. Og hver gang er han bare millimeter unna sl hodet i undersiden av bagasjehylla.

Kom igjen n. Hopp litt hyere, tenker jeg.

H? Manisk, jeg? Hva mener du?

Vi sitter p bussen. Helt bakerst. Vi har reist i mange timer, og har fortsatt to timers busstur igjen fr vi er fremme.

Lillemann er manisk. Han er overtrtt, sliten, helt turbo og fullstendig uberegnelig. Umulig f til sitte stille. Umulig f til sovne. Vi er over den grensen. Langt over.

Hopp, hopp, hopp. En hysterisk latter tar sats fra den vidpne munnen og skyter fart framover i bussen, smeller i frontruta og treffer oss med et brl i trommehinna p returen.

Ha ha HAAAAAAAAH!

 

En hrfin grense mellom latter og grt, mellom glede og ekstrem trers-trass.

Sl deg i hodet n. Bare en liten dump. Det skal ikke mere til. Kom igjen.

Yes! Der hoppet han litt for hyt.

Vrl, inn med smokken, ned p fanget, blse p hodet og kos i nakken. ynene glir igjen. Oooog DER..sovet han. Endelig! Ti sekunder fra takling til knock out.

Av og til er det helt greit nske at barna skal sl seg i hodet.

 

 

 

 

 

 

Finn.no: Barn byttes mot gullfisk

Jeg har trkket i stykker barnas 17. mai-trompeteretter ha blitt gal av hre p den grusomme, monotone lyden. Jeg har kastet leker ut vinduet fordi barna har kranglet over dem. Jeg har tmt en skl med smokker i hodet p Lillemann fordi han maste hull i hodet mitt en tidlig morgen. Jeg har kastet tannbrsten hardt ned i vasken og ropt Nei, men s drit i hele tannpussen da!, etter ha sttt i drye ti minutter og prvd f barna til pne munnen. Jeg har smelt med drer, ropt hyt og fortvilet at N orker jeg ikke mer, og jeg har hatt lyst til legge barna ut p Finn.no.

Heldigvis skjer det ikke ofte, men det skjer.

N orker jeg ikke mer!

Jeg har ogs lst meg inn p badet og grtt, sliten og fortvilet, mens barna har hamret p dra. Jeg har satt meg rett ned p stuegulvet, midt i morgen-pkledningen og tutet. Og jeg har overlatt kveldsstellet til mannen og gtt en runde rundt nabolaget i rask gange mens barna har ropt grtende etter meg: Hvor skal du mamma? idet ryggen min forsvant bestemt ut utgangsdra.

Det skjer heldigvis heller ikke ofte, men det skjer.

Og jeg fr like drlig samvittighet hver gang. Men trenger jeg egentlig det? Er det ikke greit vise flelser ovenfor barna? Ikke bare glede og latter, men ogs sinne, frustrasjon og trer.

For hva lrer vi egentlig barna vre hvis vi for enhver pris skal brste det som er vanskelig under teppet og late som om alt er helt fint, hele tiden.

"Nei da, mamma er ikke sint", sier vi med dirrende stemme og knyttede never mens vi klistrer p et unormalt bredt smil.

"Mamma forstr at du har lyst til blse i den trompeten inne, men mamma blir litt sliten i rene av det".

Sm barn blir jo kjempesinte selv. Og fryktelig lei seg. De tar ikke skade av se at vi voksne har de samme flelsene. Snarere tvert imot. Jeg tror de lettere lrer seg takle sine egne vanskelige flelser nr de ser at vi voksne ogs har de samme utbruddene av og til.

Det kke s farlig.

Det gr over, lille venn.

Jeg leste et intervju med hgskolelektor Tone Strmy pFamilieverden.nofor noen uker siden. Hun har blant annet skrevet boken Oppdragelse mellom frihet og grenser.

Hun mener barn har godt av se at foreldre bare er voksne mennesker med flelser:

Hjemme hos oss kunne det hende at jeg kom trtt hjem fra jobb, og jeg orket ikke s mye mas fra ungene. Da kunne jeg si at de mtte roe seg ned, for hvis ikke smeller det. Barna gikk opp p rommene sine, og jeg satt igjen med verdens drligste samvittighet.

Men da det roet seg banket jeg p dra til hvert av barna og ba om unnskyldning. Jeg har jo aldri vrt voldelig mot barna mine, men barna lrte at mamma hadde kommet til punktet sitt. P den mten s de at jeg ikke var et overmenneske.

Jeg kunne bli sint, men ba samtidig om unnskyldning. Jeg behandlet dem p en mte som jeg ville gjort med en likeverdig voksen, og det er vise respekt for barnet. Men det er selvsagt ikke noe en skal gjre gjentatte ganger, slik at det blir et mnster, sier Strmy.

Jeg ble s glad da jeg leste dette. Jeg tar selvflgelig fullstendig avstand fra vold, og jeg mener det er viktig be om unnskyldning de gangene man har gtt for lang. Men et lite utbrudd i ny og ned gjr neppe noen stor skade.

Jeg forstr at det skjule negative flelser for barna bunner i et nske om beskytte barna mot det som er vanskelig og vondt. Men da tror jeg vi gjr dem en stor bjrnetjeneste.

Barn lrer ikke toleranse og empati nr vi gjemmer bort og fremmedgjr det som er helt normalt.

***

Jeg mistet mammaen min for noen uker siden. Det var veldig trist. Jeg brukte mye tid p tenke over hvordan jeg skulle hndtere dette ovenfor barna.

Den frste tiden prvde jeg skjule at jeg var lei meg. Jeg gikk inn p rommet, eller ut en tur hvis jeg ikke klarte holde tilbake grten. Men barn er ikke dumme. De merket at noe var galt. De merket at mamma ikke var som hun pleide. De ble urolige, masete og veldig klengete.

Til slutt ga jeg opp. De fikk se mye grting og hulking i dagene og ukene som fulgte. Jeg forklarte til dem, s godt jeg kunne, hva som hadde skjedd. Og plutselig ble de mye roligere.

Er du lei deg n, mamma, kunne treringen sprre nr han s meg grte.

Ja, mamma er litt lei seg n, sa jeg.

Okei, svarte han og lekte videre.

Og nr jeg var ferdig kom han bort og kjente p kinnet mitt.

N er mamma ren og trr og fin, sa han. Akkurat som vi sier om klrne nr vi tar dem ned fra trkestativet.

N er pysjen ren og trr og fin.

S neste gang du blir sint p barna, eller grter foran dem, ikke plag deg selv med altfor mye drlig samvittighet etterp. De tler det.

Hvis du fler deg som en skikkelig drlig forelder, br du lese alle kommentarene som har kommet inn p innleggetEn mors bekjennelser. Du vil garantert fle deg bedre etterp.

Blir du sint og lei deg ovenfor barna? Eller prver du konsekvent skjule det?

 

 

 

 

Lakset

Jeg gikk p kjkkenet i fem minutter under middagen. Jeg fikk en telefon jeg bare mtte ta. Da jeg kom tilbake hadde Lillesnuppa funnet en ny mte f i seg lakse-middagen p.

You just gotta love it!

N ogs med bok: Fkk lykke! Kjp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Flg @casa_kaos p Instagram: Instagram