hits

februar 2013

Smokke-slave

«Tutti! Tutti!»

Lillemann sparker beina inn i seteryggen i bilen.

«Tutti! Tutti NÅ!»

Vi har glemt tutti, eller smokken, hjemme. Alarmen i baksetet blir høyere og høyere for hver meter jeg kjører. Snart skjærer den seg inn i ørene og eksploderer på trommehinnen så hele hodet mitt rister.

"Tutti! Tutti!"

Kjære lille venn. Nå MÅ vi snart slutte med smokk.

Jeg har to valg: Jeg kan kjøre de tjue minuttene til kjøpesenteret med en illsint treåring i baksetet. For så å handle med en vekslende hysterisk og sutrende djevelunge som roper nonstop etter tutti.

Eller jeg kan snu bilen, kjøre de fem minuttene tilbake og hente tutti. Jeg velger det siste.

Lillemann er tre år og tre måneder. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg får høre: «Nei men, bruker du smokk? Er ikke du stor gutt da?», av de andre foreldrene i barnehagen, av ekspeditøren på nærbutikken, av naboer, av venner og av dama i kaffebaren. Og så ser de opp på meg med en litt overrasket, ertende mine.

Det begynner å bli flaut. Så hjelper det heller ikke at favoritt-tutten er en bitteliten, rosa babysmokk som det står «Sweet girl» på.

Vi skulle slutte med tutt da han fylte ett. Yeah, right. Lillemann hadde allerede begynt trassalderen, og jeg var fire måneder gravid med Lillesnuppa og kvalm, trøtt og sliten dagen lang.

Så lenge den tutten holdt Lillemann stille, var det ikke en gang et tema og venne han av med den. Glem de prinsippene.

Ok, to år. Der går grensen. Det var vi enig om alle sammen. To år, stor gutt og smokkefri.

Men da Lillemann fylte to, var trassalderen på topp. (Det er den for så vidt fortsatt). Jeg turte ikke en gang å nærme meg smokkene hans i fare for å få fingeren bitt av. (Toåringer har skikkelig skarpe tenner).

Lillesnuppa var et drøyt halvår. Jeg var midt i den tjukkeste ammetåka, og fortsatt sliten og trøtt.

Nei, orker ikke den kampen nå. Vi venter til han blir to og et halvt.

Nå hadde han på toppen av det hele blitt avhengig av to smokker på en gang. Én i munnen og én kosetutti i hånda som han kunne klemme på. Akkurat som en sånn stressball.

Da Lillemann ble to og et halvt år...vel, trenger jeg egentlig si mer? Annet enn at han nå plutselig trengte tre smokker. Én i munnen og én i hver hånd.

Vi hadde virkelig tenkt å slutte da han fylte tre. Vi snakket med ham om det, vurderte alle mulige strategier: henge de på tuttetreet, gi dem til Kaptein Sabeltann, få én del av et Batman-kostyme for hver dag han klarte seg uten tutt, bare tutt når han sov eller var lei seg, bare slutte tvert og bruke ros og oppmuntring som gevinst (Sånn ekspertene mener vi skal gjøre det. Host, knis. Lurer på om disse ekspertene har barn selv?), og så videre, og så videre.

Men, jeg orker bare rett og slett ikke ta den kampen. Jeg har prøvd en halv dag, men ga opp i bilen hjem fra barnehagen.

Når man har hatt en skikkelig monstermorgen, en råtten dag på jobben, og så måtte sitte og høre på «Tutti! Tutti!» i bilen hjem.

Vel, da knekker jeg. Jeg er ikke sterkere enn som så. Og jeg innrømmer det så gjerne.

Men, vi skal slutte snart, altså. Det må vi jo bare. Blir litt flaut å levere en førsteklassing på skolen med rosa smokk i munnen.

Men jeg gruer meg. Og jeg kommer nok til å utsette det en stund til. Han begynner da tross alt ikke på skolen før om to og et halvt år.

Når sluttet dine barn med smokk? Og hvordan gjorde du det?

 

 

 

De små tingene

Jeg har slått meg til ro med at jeg alltid kommer til å ha det rotete hjemme.  (Interiørtips-tema oppbevaring) I hvert fall så lenge barna bor hjemme. Jeg har akseptert at jeg knapt ser kjøkkenbenken for kopper og fat, matrester og smuler. Jeg har også innsett at jeg aldri igjen kommer til å se bunnen av skittentøydunken. Jeg har gitt opp kampen mot hybelkaninene og jeg aksepterer melkeflekker i sofaen.

Men det er noen ting som fortsatt irriterer meg grenseløst. Det er de små tingene. De små tingene som ligger rundt overalt. Som tar en evighet å rydde opp, nettopp fordi de er så små, og fordi de er overalt.

Et lass med leker kan man bare hive oppi lekekassen. En haug med skittentøy kan man lempe over i dunken. Dyner i sofaen tar man i ett jafs ut i sengene. Men de små tingene, de  er en her og en der.

Jeg nevner i fleng:

Bomullspads på teppet.

Øretelefoner og en puslespillbrikke under spisebordet.

En vott under senga.

En bleie i et hjørne. Urk...

Treningsbukse i senga.

Spider Man i bideet.

En dinosaur på do.

Plastglass på kjøkkengulvet.

Barbies hårbørste og en kjøleskapmagnet under barkrakkene.

Et youghurt-lokk under snuppas babystol.

Cd-plate i sofaen. (Katten er grei)

En løve-maske på spisebordet.

 

En kork på stolen og et par sko på gulvet.

 

Hva syns du er verst? Det store rotet? Eller det lille?

Sutre-knirke

«Neeeiiiiii».

Lillesnuppa sitter i sofaen. Hun vrir overkroppen bort fra meg og snur hodet inn mot sofaryggen mens hun trekker øyenbrynene ned, overleppa opp og krøller den lille oppstoppernesa.

«Neeeeiiiii».

Hun roper ikke. Hun griner heller ikke. Hun knirker. Hun drar nei-et så langt hun kan med den lyse stemmen sin.

«Neeeeiiiii».

Jeg tar henne på fanget og setter meg på stuebordet.

«Jo, kom igjen nå. Nå er det leggetid. Av med genseren».

«Neeeeiiiii».

Jo, nå skal den av.

Snuppa fyller to år om to måneder. Hun snakker ikke så mye ennå. Hun kan faktisk bare ett ord. Hun er jo utsatt for tre språk samtidig; norsk, engelsk og spansk. Men til gjengjeld sier hun det ene ordet ofte. Hele tiden, egentlig:

«Neeeeiiiii».

Når vi skal bytte bleie: «Neeeeiiiii». Da ligger hun på stellebordet og veiver med armene mens hun krysser beina og vrir kroppen over på siden. «Neeeeiiiii».

Når vi spiser middag: «Neeeeiiiii», sier hun til brokkolien og skyver middagsfatet ned på gulvet. «Fy», sier jeg og retter pekefingeren mot henne. «Ikke lov å kaste mat på gulvet». «Neeeeiiiii», sier hun igjen mens hun ser meg rett inn i øynene. Og jammen kan jeg skimte en liten krusning i munnviken hennes også. Et lite, fornøyd smil.

Når vi må tørke nesen: «Neeeeiiiii». Hun dytter bort tørkepapiret og vrir hodet raskt fra den ene siden til den andre så håret danser rundt ansiktet og limer seg godt fast i det gule, seige snørret under nesa. «Neeeeiiiii».

«Neeeeiiiii». Gå vekk!

Når vi skal pusse tennene: «Neeeeiiiii», knirker hun og kniper sammen munnen så godt hun kan. Jeg lirker tannbørsten inn mens hun prøver å dytte den ut med tunga. «Ææææiiiii».

Når vi skal kle på klær: «Neeeeiiiii», sier hun og gjør armene spagettimyke når jeg skal tre dem gjennom ermene på genseren. «Neeeeiiiii», når jeg skal kle på buksa. Så krøller hun tærne sammen når jeg kommer med sokkene. «Neeeeiiiii». Jakke, lue og sko «Neeeeiiiii».

Når vi skal klippe neglene: «Neeeeiiiii» Hun padler med armene mens hun knytter nevene.

«Vil du ha sjokolade?» «Neeeeiiiii»,sier hun og strekker frem hendene.

Ough, som jeg gleder meg til ordforrådet blir litt større.

Hva var det første ordet ditt barn sa?

 

Syk, syk helg

Vi skulle ha det så gøy i helga.

Hadde planene klare. Først barnebursdag på lekeland lørdag formiddag. Så karneval og parade lørdag ettermiddag. Play-date med yndlingskompisen på søndag, avsluttet med strandtur på ettermiddagen.

Kostymene til karnevalet var vasket og hang på døra, klare til bruk. Lillemann skulle være Spider-Man. Lillesnuppa blomst.

Så våknet begge barna lørdag morgen med 39,5 i feber. Minst!

Ja ja, de blir nok bedre utover formiddagen så vi kan gå i bursdagen, tenkte jeg. Feber hos små barn kommer jo like fort som den forsvinner igjen.

Men nei, feberen vedvarte.

Vi skal nok komme oss på karneval. De er nok friske igjen til i ettermiddag, tenkte jeg noen timer senere.

Nope. Fortsatt feber.

Vel, det ble verken bursdag, karneval, play-date eller strandtur i helga.

I stedet ble det to dager i pysjen. To dager sammenkrøllet og slumrende i sofaen med puter, pledd og dyner. Det ble iskrem, jordbær, brødskive med sjokoladepålegg og appelsinjus i høye plastglass med stett.

Og det ble Shrek. Mye Shrek! Vi rakk over både eneren, toeren, treeren og fireren mange ganger i løpet av helga.

Søndag ettermiddag satt lillemann og jeg og sa annenhver replikk mens Shrek 1 rullet over skjermen. Jepp, nå kan vi den utenat.

Men gjett hva? Det var faktisk utrolig deilig og bare være hjemme hele helgen. Og ikke gjøre noen verdens ting. Ingen planer, ingen avtaler. Ikke trenge å kle på seg en gang. Fett hår i dult i nakken og sirumpa treningsbukse med hull i sømmen på innsiden av lårene.

Og så bare se på tv. Ingen puslespill eller smarte apper på i-paden for å forsvare at man tilbringer hele helgen foran tv-en. Ingenting som stimulerer barna eller gjør dem såkalt smartere. Ingen "Nei, vi må komme oss ut en tur. Har så godt av litt frisk luft". Og ingen dårlig samvittighet.

Tror jammen vi skal gjøre det samme igjen. Uten feber. Reneste galskap!

Har dere masse avtaler i helgene, eller syns du det er deilig og bare slappe av hjemme?

Er barna en del av familien?

Som mange av dere vet, flyttet vi til Spania for halvannet år siden.

Mye er annerledes her, både på godt og vondt. Men det er spesielt én ting som slår meg: Her er barna en naturlig del av familien. Barna er med der foreldrene ferdes, enten det er på kafé, på restaurant, i butikken eller hos frisøren. Her får barn være barn. De ses og høres, og er overalt.

I Norge skal barna helst bare ferdes der det er tilrettelagt for barn. Og skal de være med foreldrene andre steder, bør de sitte helt stille og ikke lage ett pip. Aller helst bør man skaffe barnevakt.

Jeg har skrevet et gjesteinnlegg om dette på bloggen til Lammelårtanker. Ta en titt, og legg gjerne igjen en kommentar.

Innlegget mitt er en del av en bloggserie hun har kalt Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer. Og som hun skriver selv:

Det er mange måter å leve livet på som jeg mener vi bør få større innblikk i. Derfor har jeg laget en bloggserie der jeg vil invitere folk som har erfaringer mange av oss ikke har – og antakelig heller ikke kommer til å få.

Anbefaler alle å ta en tur innom bloggen til Lammelåret. Hun er en meget klok dame.

 

Park-pøbler

"Er du ikke ferdig med å spise ennå?»

Mannen ser på meg med overrasket blikk. Det er lørdag formiddag. Vi sitter i parken. Den meget observante mannen har nettopp kommet tilbake fra do.

«Herregud så lang tid du bruker da! Både barna og jeg er da ferdig for lenge siden».

Jeg legger fra meg bagetten på bordet og myser opp mot han. Kjenner hvordan raseriet bobler. Jeg har lyst til å si så mye, men i stedet trekker jeg pusten og plukker opp bagetten igjen. River av en stor bit med tennene. En dæsj tunfisksalat skviser seg ut på andre siden og lager en fin, fettete flekk på buksa. Kjevemusklene tygger taktfast.

Ungene er utålmodige. Mannen tar dem med bort til kiosken og kjøper is før de inntar lekeapparatene.

Sola skinner og det er femten, gode, spanske varmegrader ute. Vi hadde kjøpt med oss fire bagetter. En halv time tidligere satt vi oss ned ved et koselig bord for å innta maten.

Fire sultne, ivrige munner. Mannen åpner den hvite posen og finner frem sin bagett med kylling. Pakker den ut og hiver innpå.

– Mmm, den var god, brummer han og smiler mot sola.

Jeg fisker ut de tre andre. Åpner lillemanns først. Mmm, tunfisksalat. Hans favoritt. Akkurat som min. Tar av topplokket og plukker av alle skivene med sylteagurk. Legger dem på en serviett. De skal jeg ha selv. Hva er vel tunfisksalat uten sylteagurk?

Lillesnuppa begynner å ynke seg der hun sitter på benken og sparker med beina i løse lufta. Hun er utålmodig. Gir storebror et lite puff i siden.

«Vræl! Hun dytta meg!»

Jeg reiser meg og går rundt bordet. Løfter opp lillesøster og plasserer henne på min plass ved siden av mannen. Tar hennes plass selv.

Lillesøsters klynking eskalerer kjapt i styrke. Det når sutre-nivået etter få sekunder.

Da har vi nådd sutre-nivå 1

Jeg deler lillemanns bagett uten sylteagurk i to og legger den foran han.

«Nei», roper han med oppsperrede øyne mens han dytter de to brødbitene over bordet.

«Ikke dele i to. Jeg vil ha en stooooor!»

Jeg sukker. Pakker ut min egen. Piller ut sylteagurken igjen og sender den bortover bordet.

Lillemann rynker litt på nesa. Ser med skepsis på bagetten. Jeg kan formelig se hvordan hjernen hans lurer på om den skal finne noe annet å klage på. Og i så fall hva. Men han ender opp med å ta en stor bit og er fornøyd med det.

Lillesøster ligger midt mellom sutring og gråt nå. Jeg finner frem hennes bagett med ost og skinke. Pakker den ut og river den i passe små biter. Sørger for å få både ost og skinke på alle bitene. Det er viktig.

Hun vifter med armene og strekker seg så lang hun er over bordet. Reaksjonstiden min er altfor lang. De små fingrene får tak i servietten med sylteagurk. De havner delvis over henne, delvis på bakken.

Fire sekunder senere står tre ender under bordet og kvekker misfornøyd. Som om de kjefter på meg for at de bare fikk sylteagurk. Jeg har lyst til å peke på snuppa og si: Det var henne. Men jeg dropper det.

Husjer endene avgårde og plukker opp de lysegrønne, riflete agurkskivene fra bakken. De er fulle av gress og noe som kan være andebæsj. Jeg er ikke helt sikker på hvordan andebæsj ser ut, det kan bare være jord også, men jeg tar ikke sjansen. Pokker. Sylteagurken er jo halve poenget med tunfisksalat.

Snuppa sitter og gomler på de to, grønne skivene som havnet i fanget hennes.

«Så du har plutselig begynt å like sylteagurk nå? Det har du aldri gjort før», sukker jeg.

Jeg deler opp den siste biten av bagetten og sender den over bordet.

Finner frem to jus-bokser fra posen. Tar av de små sugerørene og stikker dem i hvert sitt lille hull. En til lillemann, en til lillesøster. Lillesøster insisterer på å drikke selv, men jeg foretrekker å holde boksen til hun har tatt den første slurken. Små hender som klemmer rundt full jusboks betyr søl.

Jeg reiser meg opp og går rundt bordet. Det ender i en kamp om hvem som skal holde den lille, gule kartongen.

«Neiiii, neiiii», sutrer snuppa og padler med hendene.

Jeg gir opp. Hun kan få holde selv. Så får hun bare bli gjennomvåt.

Lillemann har allerede fått tak i sin. Han klarer faktisk å drikke av juskartonger uten å søle. Men hei, hva er vel gøy med det? Nå sitter han og ser hvor hard han må klemme for at jusen skal sprute ut. Den gule strålen står ut av sugerøret til vill jubel og høy latter.

Jeg setter meg på plassen min. Finner frem bagetten min. Pakker den ut.

«Mamma, jeg må tisse».

Kanskje er det den gule jusfontenen som har trigget tissetrangen. Kanskje er det den uskrevne regelen som sier at så fort mamma begynner å spise, så må ett av barna tisse.

«Far blir med deg», sier jeg og tar en bit av bagetten.

«Nei, mamma!» roper lillemann og stamper med føttene.

«Nei, far», sier jeg og ser bort på mannen.

Han sitter fordypet i mobilen.  Plutselig ringer den. Selvfølgelig.

Okei. Mamma blir med.

Da vi kommer tilbake, er snuppa ferdig med å spise. Mannen er ferdig i telefonen. De sitter og ser på endene.

«Åh, der er du. Jeg må på do jeg og», sier mannen da han ser oss.

De neste fem minuttene løper jeg etter Lillemann som løper etter endene. Jeg tørker opp appelsinjus fra snuppas strikkejakke. Jeg bytter bæsjebleie oppå bordet og jeg tørker buser fra lillemanns overleppe.

Bare se på. Ikke ta.

Mannen kommer tuslende. Han nynner på en eller annen barnesang.

«Er du ikke ferdig med å spise ennå? Herregud så lang tid du bruker da! Både barna og jeg er da ferdig for lenge siden»...

Syns du det er godt med sylteagurk i tunfisksalaten?

Slå deg i hodet, vær så snill

Kom igjen. Kom igjen da. Kan du ikke bare slå deg i hodet?

Lillemann hopper opp og ned. Og hver gang er han bare millimeter unna å slå hodet i undersiden av bagasjehylla.

Kom igjen nå. Hopp litt høyere, tenker jeg.

Hæ? Manisk, jeg? Hva mener du?

Vi sitter på bussen. Helt bakerst. Vi har reist i mange timer, og har fortsatt to timers busstur igjen før vi er fremme.

Lillemann er manisk. Han er overtrøtt, sliten, helt turbo og fullstendig uberegnelig. Umulig å få til å sitte stille. Umulig å få til å sovne. Vi er over den grensen. Langt over.

Hopp, hopp, hopp. En hysterisk latter tar sats fra den vidåpne munnen og skyter fart framover i bussen, smeller i frontruta og treffer oss med et brøl i trommehinna på returen.

Ha ha HAAAAAAAAH!

 

En hårfin grense mellom latter og gråt, mellom glede og ekstrem treårs-trass.

Slå deg i hodet nå. Bare en liten dump. Det skal ikke mere til. Kom igjen.

Yes! Der hoppet han litt for høyt.

Vræææl, inn med smokken, ned på fanget, blåse på hodet og kos i nakken. Øynene glir igjen. Oooog DER..sovet han. Endelig! Ti sekunder fra takling til knock out.

Av og til er det helt greit å ønske at barna skal slå seg i hodet.

 

 

 

 

 

 

Finn.no: Barn byttes mot gullfisk

Jeg har tråkket i stykker barnas 17. mai-trompeter etter å ha blitt gal av å høre på den grusomme, monotone lyden. Jeg har kastet leker ut vinduet fordi barna har kranglet over dem. Jeg har tømt en skål med smokker i hodet på Lillemann fordi han maste hull i hodet mitt en tidlig morgen. Jeg har kastet tannbørsten hardt ned i vasken og ropt «Nei, men så drit i hele tannpussen da!», etter å ha stått i drøye ti minutter og prøvd å få barna til å åpne munnen. Jeg har smelt med dører, ropt høyt og fortvilet at «Nå orker jeg ikke mer», og jeg har hatt lyst til å legge barna ut på Finn.no.

Heldigvis skjer det ikke ofte, men det skjer.

Nå orker jeg ikke mer!

Jeg har også låst meg inn på badet og grått, sliten og fortvilet, mens barna har hamret på døra. Jeg har satt meg rett ned på stuegulvet, midt i morgen-påkledningen og tutet. Og jeg har overlatt kveldsstellet til mannen og gått en runde rundt nabolaget i rask gange mens barna har ropt gråtende etter meg: «Hvor skal du mamma?» idet ryggen min forsvant bestemt ut utgangsdøra.

Det skjer heldigvis heller ikke ofte, men det skjer.

Og jeg får like dårlig samvittighet hver gang. Men trenger jeg egentlig det? Er det ikke greit å vise følelser ovenfor barna? Ikke bare glede og latter, men også sinne, frustrasjon og tårer.

For hva lærer vi egentlig barna våre hvis vi for enhver pris skal børste det som er vanskelig under teppet og late som om alt er helt fint, hele tiden.

"Nei da, mamma er ikke sint", sier vi med dirrende stemme og knyttede never mens vi klistrer på et unormalt bredt smil.

"Mamma forstår at du har lyst til å blåse i den trompeten inne, men mamma blir litt sliten i ørene av det".

Små barn blir jo kjempesinte selv. Og fryktelig lei seg. De tar ikke skade av å se at vi voksne har de samme følelsene. Snarere tvert imot. Jeg tror de lettere lærer seg å takle sine egne vanskelige følelser når de ser at vi voksne også har de samme utbruddene av og til.

Det ække så farlig.

Det går over, lille venn.

Jeg leste et intervju med høgskolelektor Tone Strømøy på Familieverden.no for noen uker siden. Hun har blant annet skrevet boken «Oppdragelse mellom frihet og grenser».

Hun mener barn har godt av å se at foreldre bare er voksne mennesker med følelser:

Hjemme hos oss kunne det hende at jeg kom trøtt hjem fra jobb, og jeg orket ikke så mye mas fra ungene. Da kunne jeg si at de måtte roe seg ned, for «hvis ikke smeller det».  Barna gikk opp på rommene sine, og jeg satt igjen med verdens dårligste samvittighet.

Men da det roet seg banket jeg på døra til hvert av barna og ba om unnskyldning. Jeg har jo aldri vært voldelig mot barna mine, men barna lærte at mamma hadde kommet til «punktet sitt». På den måten så de at jeg ikke var et overmenneske.

Jeg kunne bli sint, men ba samtidig om unnskyldning. Jeg behandlet dem på en måte som jeg ville gjort med en likeverdig voksen, og det er å vise respekt for barnet. Men det er selvsagt ikke noe en skal gjøre gjentatte ganger, slik at det blir et mønster, sier Strømøy.

Jeg ble så glad da jeg leste dette. Jeg tar selvfølgelig fullstendig avstand fra vold, og jeg mener det er viktig å be om unnskyldning de gangene man har gått for lang. Men et lite utbrudd i ny og ned gjør neppe noen stor skade.

Jeg forstår at det å skjule negative følelser for barna bunner i et ønske om å beskytte barna mot det som er vanskelig og vondt. Men da tror jeg vi gjør dem en stor bjørnetjeneste.

Barn lærer ikke toleranse og empati når vi gjemmer bort og fremmedgjør det som er helt normalt.

***

Jeg mistet mammaen min for noen uker siden. Det var veldig trist. Jeg brukte mye tid på å tenke over hvordan jeg skulle håndtere dette ovenfor barna.

Den første tiden prøvde jeg å skjule at jeg var lei meg. Jeg gikk inn på rommet, eller ut en tur hvis jeg ikke klarte å holde tilbake gråten. Men barn er ikke dumme. De merket at noe var galt. De merket at mamma ikke var som hun pleide. De ble urolige, masete og veldig klengete.

Til slutt ga jeg opp. De fikk se mye gråting og hulking i dagene og ukene som fulgte. Jeg forklarte til dem, så godt jeg kunne, hva som hadde skjedd. Og plutselig ble de mye roligere.

«Er du lei deg nå, mamma», kunne treåringen spørre når han så meg gråte.

«Ja, mamma er litt lei seg nå», sa jeg.

«Okei», svarte han og lekte videre.

Og når jeg var ferdig kom han bort og kjente på kinnet mitt.

«Nå er mamma ren og tørr og fin», sa han. Akkurat som vi sier om klærne når vi tar dem ned fra tørkestativet.

«Nå er pysjen ren og tørr og fin».

Så neste gang du blir sint på barna, eller gråter foran dem, ikke plag deg selv med altfor mye dårlig samvittighet etterpå. De tåler det.

Hvis du føler deg som en skikkelig dårlig forelder, bør du lese alle kommentarene som har kommet inn på innlegget En mors bekjennelser. Du vil garantert føle deg bedre etterpå.

Blir du sint og lei deg ovenfor barna? Eller prøver du konsekvent å skjule det?

 

 

 

 

Laksetå

Jeg gikk på kjøkkenet i fem minutter under middagen. Jeg fikk en telefon jeg bare måtte ta. Da jeg kom tilbake hadde Lillesnuppa funnet en ny måte å få i seg lakse-middagen på.

You just gotta love it!

Jåla

«Jøss, har du begynt med øredobber nå? Og sånn på leppene?»

Mannen ser mistenksom på meg der jeg står med ryggen til og legger et tynt lag lyserosa lipgloss på leppene.

«Hvorfor det», spør han når han ikke får svar.

«Neih, ikke for noen spesiell grunn egentlig. Bare tenkte det var på tide å tenke litt på hvordan jeg ser ut igjen», sier jeg skrur på korken på tuben. Putter den i veska og gjør meg klar til å gå på jobb.

Jeg har forresten kjøpt meg nye jeans også. Skinny-jeans.

Det er lenge siden jeg brukte øredobber. Og lipgloss med farge. Kan nesten ikke huske sist. Det må ha vært før jeg ble mamma. Eller, jeg har nok skeiet ut med både ringer i ørene og lipgloss ved spesielle anledninger. Men ikke på en helt vanlig hverdag.

Hvorfor akkurat nå?

Fordi mannen min og jeg har fått nytt kontor. Vi leier plass i et kontorfellesskap. Og rett til høyre for meg sitter en dame med de lengste beina jeg noen gang har sett. I tillegg går hun i sånne svarte, stilige dressbukser med press. Uten kattehår og snørr på. Hvis hun ikke har på seg sigarettskjørt da. Og alltid stiletthæler. Virkelig høye stiletter. Som om hun ikke har lange nok bein fra før.

Det blonde håret fester hun i sånne tilfeldig dulter rundt om på hodet. Noen dager sitter den lavt, helt nede i nakken. Andre dager høyt oppe på hodet. Og noen ganger på siden. Noen hårfjoner fra luggen har alltid ramlet tilfeldig ned sånn at hun hele tiden må skyve de vekk fra de lange øyevippene.

Derfor har jeg kjøpt meg nye jeans. Derfor har jeg begynt å bruke øredobber igjen, og lyserosa lipgloss.

Jeg er ikke sjalu. Det er ikke det. I hvert fall ikke veldig mye... Men jeg føler meg unektelig litt bedre i hennes nærvær med kule jeans, noe i ørene og farge på leppene.

Dessuten var det kanskje på tide å få et lite spark i baken. Kan jo ikke gå rundt i treningsbukse og med tørre lepper resten av livet bare fordi jeg har blitt mamma…

Sminker du deg hver dag?