hits

februar 2013

Smokke-slave

Tutti! Tutti!

Lillemann sparker beina inn i seteryggen i bilen.

Tutti! Tutti N!

Vi har glemt tutti, eller smokken, hjemme. Alarmen i baksetet blir hyere og hyere for hver meter jeg kjrer. Snart skjrer den seg inn i rene og eksploderer p trommehinnen s hele hodet mitt rister.

"Tutti! Tutti!"

Kjre lille venn. N M vi snart slutte med smokk.

Jeg har to valg: Jeg kan kjre de tjue minuttene til kjpesenteret med en illsint trering i baksetet. For s handle med en vekslende hysterisk og sutrende djevelunge som roper nonstop etter tutti.

Eller jeg kan snu bilen, kjre de fem minuttene tilbake og hente tutti. Jeg velger det siste.

Lillemann er tre r og tre mneder. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fr hre: Nei men, bruker du smokk? Er ikke du stor gutt da?, av de andre foreldrene i barnehagen, av ekspeditren p nrbutikken, av naboer, av venner og av dama i kaffebaren. Og s ser de opp p meg med en litt overrasket, ertende mine.

Det begynner bli flaut. S hjelper det heller ikke at favoritt-tutten er en bitteliten, rosa babysmokk som det str Sweet girl p.

Vi skulle slutte med tutt da han fylte ett. Yeah, right. Lillemann hadde allerede begynt trassalderen, og jeg var fire mneder gravid med Lillesnuppa og kvalm, trtt og sliten dagen lang.

S lenge den tutten holdt Lillemann stille, var det ikke en gang et tema og venne han av med den. Glem de prinsippene.

Ok, to r. Der gr grensen. Det var vi enig om alle sammen. To r, stor gutt og smokkefri.

Men da Lillemann fylte to, var trassalderen p topp. (Det er den for s vidt fortsatt). Jeg turte ikke en gang nrme meg smokkene hans i fare for f fingeren bitt av. (Toringer har skikkelig skarpe tenner).

Lillesnuppa var et dryt halvr. Jeg var midt i den tjukkeste ammetka, og fortsatt sliten og trtt.

Nei, orker ikke den kampen n. Vi venter til han blir to og et halvt.

N hadde han p toppen av det hele blitt avhengig av to smokker p en gang. n i munnen og n kosetutti i hnda som han kunne klemme p. Akkurat som en snn stressball.

Da Lillemann ble to og et halvt r...vel, trenger jeg egentlig si mer? Annet enn at han n plutselig trengte tre smokker. n i munnen og n i hver hnd.

Vi hadde virkelig tenkt slutte da han fylte tre. Vi snakket med ham om det, vurderte alle mulige strategier: henge de p tuttetreet, gi dem til Kaptein Sabeltann, f n del av et Batman-kostyme for hver dag han klarte seg uten tutt, bare tutt nr han sov eller var lei seg, bare slutte tvert og bruke ros og oppmuntring som gevinst (Snn ekspertene mener vi skal gjre det. Host, knis. Lurer p om disse ekspertene har barn selv?), og s videre, og s videre.

Men, jeg orker bare rett og slett ikke ta den kampen. Jeg har prvd en halv dag, men ga opp i bilen hjem fra barnehagen.

Nr man har hatt en skikkelig monstermorgen, en rtten dag p jobben, og s mtte sitte og hre p Tutti! Tutti! i bilen hjem.

Vel, da knekker jeg. Jeg er ikke sterkere enn som s. Og jeg innrmmer det s gjerne.

Men, vi skal slutte snart, alts. Det m vi jo bare. Blir litt flaut levere en frsteklassing p skolen med rosa smokk i munnen.

Men jeg gruer meg. Og jeg kommer nok til utsette det en stund til. Han begynner da tross alt ikke p skolen fr om to og et halvt r.

Nr sluttet dine barn med smokk? Og hvordan gjorde du det?

 

 

 

De sm tingene

Jeg har sltt meg til ro med at jeg alltid kommer til ha det rotete hjemme. (Interirtips-tema oppbevaring) I hvert fall s lenge barna bor hjemme. Jeg har akseptert at jeg knapt ser kjkkenbenken for kopper og fat, matrester og smuler. Jeg har ogs innsett at jeg aldri igjen kommer til se bunnen av skittentydunken. Jeg har gitt opp kampen mot hybelkaninene og jeg aksepterer melkeflekker i sofaen.

Men det er noen ting som fortsatt irriterer meg grenselst. Det er de sm tingene. De sm tingene som ligger rundt overalt. Som tar en evighet rydde opp, nettopp fordi de er s sm, og fordi de er overalt.

Et lass med leker kan man bare hive oppi lekekassen. En haug med skittenty kan man lempe over i dunken. Dyner i sofaen tar man i ett jafs ut i sengene. Men de sm tingene, de er en her og en der.

Jeg nevner i fleng:

Bomullspads p teppet.

retelefoner og en puslespillbrikke under spisebordet.

En vott under senga.

En bleie i et hjrne. Urk...

Treningsbukse i senga.

Spider Man i bideet.

En dinosaur p do.

Plastglass p kjkkengulvet.

Barbies hrbrste og en kjleskapmagnet under barkrakkene.

Et youghurt-lokk under snuppas babystol.

Cd-plate i sofaen. (Katten er grei)

En lve-maske p spisebordet.

 

En kork p stolen og et par sko p gulvet.

Hva syns du er verst? Det store rotet? Eller det lille?

Sutre-knirke

Neeeiiiiii.

Lillesnuppa sitter i sofaen. Hun vrir overkroppen bort fra meg og snur hodet inn mot sofaryggen mens hun trekker yenbrynene ned, overleppa opp og krller den lille oppstoppernesa.

Neeeeiiiii.

Hun roper ikke. Hun griner heller ikke. Hun knirker. Hun drar nei-et s langt hun kan med den lyse stemmen sin.

Neeeeiiiii.

Jeg tar henne p fanget og setter meg p stuebordet.

Jo, kom igjen n. N er det leggetid. Av med genseren.

Neeeeiiiii.

Jo, n skal den av.

Snuppa fyller to r om to mneder. Hun snakker ikke s mye enn. Hun kan faktisk bare ett ord. Hun er jo utsatt for tre sprk samtidig; norsk, engelsk og spansk. Men til gjengjeld sier hun det ene ordet ofte. Hele tiden, egentlig:

Neeeeiiiii.

Nr vi skal bytte bleie: Neeeeiiiii. Da ligger hun p stellebordet og veiver med armene mens hun krysser beina og vrir kroppen over p siden. Neeeeiiiii.

Nr vi spiser middag: Neeeeiiiii, sier hun til brokkolien og skyver middagsfatet ned p gulvet. Fy, sier jeg og retter pekefingeren mot henne. Ikke lov kaste mat p gulvet. Neeeeiiiii, sier hun igjen mens hun ser meg rett inn i ynene. Og jammen kan jeg skimte en liten krusning i munnviken hennes ogs. Et lite, fornyd smil.

Nr vi m trke nesen: Neeeeiiiii. Hun dytter bort trkepapiret og vrir hodet raskt fra den ene siden til den andre s hret danser rundt ansiktet og limer seg godt fast i det gule, seige snrret under nesa. Neeeeiiiii.

Neeeeiiiii. G vekk!

Nr vi skal pusse tennene: Neeeeiiiii, knirker hun og kniper sammen munnen s godt hun kan. Jeg lirker tannbrsten inn mens hun prver dytte den ut med tunga. iiiii.

Nr vi skal kle p klr: Neeeeiiiii, sier hun og gjr armene spagettimyke nr jeg skal tre dem gjennom ermene p genseren. Neeeeiiiii, nr jeg skal kle p buksa. S krller hun trne sammen nr jeg kommer med sokkene. Neeeeiiiii. Jakke, lue og sko Neeeeiiiii.

Nr vi skal klippe neglene: Neeeeiiiii Hun padler med armene mens hun knytter nevene.

Vil du ha sjokolade? Neeeeiiiii,sier hun og strekker frem hendene.

Ough, som jeg gleder meg til ordforrdet blir litt strre.

Hva var det frste ordet ditt barn sa?

 

Syk, syk helg

Vi skulle ha det s gy i helga.

Hadde planene klare. Frst barnebursdag p lekeland lrdag formiddag. S karneval og parade lrdag ettermiddag. Play-date med yndlingskompisen p sndag, avsluttet med strandtur p ettermiddagen.

Kostymene tilkarnevaletvar vasket og hang p dra, klare til bruk. Lillemann skulle vre Spider-Man. Lillesnuppa blomst.

S vknet begge barna lrdag morgen med 39,5 i feber. Minst!

Ja ja, de blir nok bedre utover formiddagen s vi kan g i bursdagen, tenkte jeg. Feber hos sm barn kommer jo like fort som den forsvinner igjen.

Men nei, feberen vedvarte.

Vi skal nok komme oss p karneval. De er nok friske igjen til i ettermiddag, tenkte jeg noen timer senere.

Nope. Fortsatt feber.

Vel, det ble verken bursdag, karneval, play-date eller strandtur i helga.

I stedet ble det to dager i pysjen. To dager sammenkrllet og slumrende i sofaen med puter, pledd og dyner. Det ble iskrem, jordbr, brdskive med sjokoladeplegg og appelsinjus i hye plastglass med stett.

Og det ble Shrek. Mye Shrek! Vi rakk over bde eneren, toeren, treeren og fireren mange ganger i lpet av helga.

Sndag ettermiddag satt lillemann og jeg og sa annenhver replikk mens Shrek 1 rullet over skjermen. Jepp, n kan vi den utenat.

Men gjett hva? Det var faktisk utrolig deilig og bare vre hjemme hele helgen. Og ikke gjre noen verdens ting. Ingen planer, ingen avtaler. Ikke trenge kle p seg en gang. Fett hr i dult i nakken og sirumpa treningsbukse med hull i smmen p innsiden av lrene.

Og s bare se p tv. Ingen puslespill eller smarte apper p i-paden for forsvare at man tilbringer hele helgen foran tv-en. Ingenting som stimulerer barna eller gjr dem skalt smartere. Ingen "Nei, vi m komme oss ut en tur. Har s godt av litt frisk luft". Og ingen drlig samvittighet.

Tror jammen vi skal gjre det samme igjen. Uten feber. Reneste galskap!

Har dere masse avtaler i helgene, eller syns du det er deilig og bare slappe av hjemme?

Er barna en del av familien?

Som mange av dere vet, flyttet vi til Spania for halvannet r siden.

Mye er annerledes her, bde p godt og vondt. Men det er spesielt n ting som slr meg: Her er barna en naturlig del av familien. Barna er med der foreldrene ferdes, enten det er p kaf, p restaurant, i butikken eller hos frisren. Her fr barn vre barn. De ses og hres, og er overalt.

I Norge skal barna helst bare ferdes der det er tilrettelagt for barn. Og skal de vre med foreldrene andre steder, br de sitte helt stille og ikke lage ett pip. Aller helst br man skaffe barnevakt.

Jeg har skrevet et gjesteinnlegg om dette p bloggen til Lammelrtanker. Ta en titt, og legg gjerne igjen en kommentar.

Innlegget mitt er en del av en bloggserie hun har kaltSlik er livet mitt – en bloggserie omlivserfaringer.Og som hun skriver selv:

Det er mange mter leve livet p som jeg mener vi br f strre innblikk i. Derfor har jeg laget en bloggserie der jeg vil invitere folk som har erfaringer mange av oss ikke har – og antakelig heller ikke kommer til f.

Anbefaler alle ta en tur innom bloggen til Lammelret. Hun er en meget klok dame.

 

Park-pbler

"Er du ikke ferdig med spise enn?

Mannen ser p meg med overrasket blikk. Det er lrdag formiddag. Vi sitter i parken. Den meget observante mannen har nettopp kommet tilbake fra do.

Herregud s lang tid du bruker da! Bde barna og jeg er da ferdig for lenge siden.

Jeg legger fra meg bagetten p bordet og myser opp mot han. Kjenner hvordan raseriet bobler. Jeg har lyst til si s mye, men i stedet trekker jeg pusten og plukker opp bagetten igjen. River av en stor bit med tennene. En dsj tunfisksalat skviser seg ut p andre siden og lager en fin, fettete flekk p buksa. Kjevemusklene tygger taktfast.

Ungene er utlmodige. Mannen tar dem med bort til kiosken og kjper is fr de inntar lekeapparatene.

Sola skinner og det er femten, gode, spanske varmegrader ute. Vi hadde kjpt med oss fire bagetter. En halv time tidligere satt vi oss ned ved et koselig bord for innta maten.

Fire sultne, ivrige munner. Mannen pner den hvite posen og finner frem sin bagett med kylling. Pakker den ut og hiver innp.

– Mmm, den var god, brummer han og smiler mot sola.

Jeg fisker ut de tre andre. pner lillemanns frst. Mmm, tunfisksalat. Hans favoritt. Akkurat som min. Tar av topplokket og plukker av alle skivene med sylteagurk. Legger dem p en serviett. De skal jeg ha selv. Hva er vel tunfisksalat uten sylteagurk?

Lillesnuppa begynner ynke seg der hun sitter p benken og sparker med beina i lse lufta. Hun er utlmodig. Gir storebror et lite puff i siden.

Vrl! Hun dytta meg!

Jeg reiser meg og gr rundt bordet. Lfter opp lillesster og plasserer henne p min plass ved siden av mannen. Tar hennes plass selv.

Lillessters klynking eskalerer kjapt i styrke. Det nr sutre-nivet etter f sekunder.

Da har vi ndd sutre-niv 1

Jeg deler lillemanns bagett uten sylteagurk i to og legger den foran han.

Nei, roper han med oppsperrede yne mens han dytter de to brdbitene over bordet.

Ikke dele i to. Jeg vil ha en stooooor!

Jeg sukker. Pakker ut min egen. Piller ut sylteagurken igjen og sender den bortover bordet.

Lillemann rynker litt p nesa. Ser med skepsis p bagetten. Jeg kan formelig se hvordan hjernen hans lurer p om den skal finne noe annet klage p. Og i s fall hva. Men han ender opp med ta en stor bit og er fornyd med det.

Lillesster ligger midt mellom sutring og grt n. Jeg finner frem hennes bagett med ost og skinke. Pakker den ut og river den i passe sm biter. Srger for f bde ost og skinke p alle bitene. Det er viktig.

Hun vifter med armene og strekker seg s lang hun er over bordet. Reaksjonstiden min er altfor lang. De sm fingrene fr tak i servietten med sylteagurk. De havner delvis over henne, delvis p bakken.

Fire sekunder senere str tre ender under bordet og kvekker misfornyd. Som om de kjefter p meg for at de bare fikk sylteagurk. Jeg har lyst til peke p snuppa og si: Det var henne. Men jeg dropper det.

Husjer endene avgrde og plukker opp de lysegrnne, riflete agurkskivene fra bakken. De er fulle av gress og noe som kan vre andebsj. Jeg er ikke helt sikker p hvordan andebsj ser ut, det kan bare vre jord ogs, men jeg tar ikke sjansen. Pokker. Sylteagurken er jo halve poenget med tunfisksalat.

Snuppa sitter og gomler p de to, grnne skivene som havnet i fanget hennes.

S du har plutselig begynt like sylteagurk n? Det har du aldri gjort fr, sukker jeg.

Jeg deler opp den siste biten av bagetten og sender den over bordet.

Finner frem to jus-bokser fra posen. Tar av de sm sugerrene og stikker dem i hvert sitt lille hull. En til lillemann, en til lillesster. Lillesster insisterer p drikke selv, men jeg foretrekker holde boksen til hun har tatt den frste slurken. Sm hender som klemmer rundt full jusboks betyr sl.

Jeg reiser meg opp og gr rundt bordet. Det ender i en kamp om hvem som skal holde den lille, gule kartongen.

Neiiii, neiiii, sutrer snuppa og padler med hendene.

Jeg gir opp. Hun kan f holde selv. S fr hun bare bli gjennomvt.

Lillemann har allerede ftt tak i sin. Han klarer faktisk drikke av juskartonger uten sle. Men hei, hva er vel gy med det? N sitter han og ser hvor hard han m klemme for at jusen skal sprute ut. Den gule strlen str ut av sugerret til vill jubel og hy latter.

Jeg setter meg p plassen min. Finner frem bagetten min. Pakker den ut.

Mamma, jeg m tisse.

Kanskje er det den gule jusfontenen som har trigget tissetrangen. Kanskje er det den uskrevne regelen som sier at s fort mamma begynner spise, s m ett av barna tisse.

Far blir med deg, sier jeg og tar en bit av bagetten.

Nei, mamma! roper lillemann og stamper med fttene.

Nei, far, sier jeg og ser bort p mannen.

Han sitter fordypet i mobilen. Plutselig ringer den. Selvflgelig.

Okei. Mamma blir med.

Da vi kommer tilbake, er snuppa ferdig med spise. Mannen er ferdig i telefonen. De sitter og ser p endene.

h, der er du. Jeg m p do jeg og, sier mannen da han ser oss.

De neste fem minuttene lper jeg etter Lillemann som lper etter endene. Jeg trker opp appelsinjus fra snuppas strikkejakke. Jeg bytter bsjebleie opp bordet og jeg trker buser fra lillemanns overleppe.

Bare se p. Ikke ta.

Mannen kommer tuslende. Han nynner p en eller annen barnesang.

Er du ikke ferdig med spise enn? Herregud s lang tid du bruker da! Bde barna og jeg er da ferdig for lenge siden...

Syns du det er godt med sylteagurk i tunfisksalaten?

Sl deg i hodet, vr s snill

Kom igjen. Kom igjen da. Kan du ikke bare sl deg i hodet?

Lillemann hopper opp og ned. Og hver gang er han bare millimeter unna sl hodet i undersiden av bagasjehylla.

Kom igjen n. Hopp litt hyere, tenker jeg.

H? Manisk, jeg? Hva mener du?

Vi sitter p bussen. Helt bakerst. Vi har reist i mange timer, og har fortsatt to timers busstur igjen fr vi er fremme.

Lillemann er manisk. Han er overtrtt, sliten, helt turbo og fullstendig uberegnelig. Umulig f til sitte stille. Umulig f til sovne. Vi er over den grensen. Langt over.

Hopp, hopp, hopp. En hysterisk latter tar sats fra den vidpne munnen og skyter fart framover i bussen, smeller i frontruta og treffer oss med et brl i trommehinna p returen.

Ha ha HAAAAAAAAH!

 

En hrfin grense mellom latter og grt, mellom glede og ekstrem trers-trass.

Sl deg i hodet n. Bare en liten dump. Det skal ikke mere til. Kom igjen.

Yes! Der hoppet han litt for hyt.

Vrl, inn med smokken, ned p fanget, blse p hodet og kos i nakken. ynene glir igjen. Oooog DER..sovet han. Endelig! Ti sekunder fra takling til knock out.

Av og til er det helt greit nske at barna skal sl seg i hodet.

 

 

 

 

 

 

Finn.no: Barn byttes mot gullfisk

Jeg har trkket i stykker barnas 17. mai-trompeteretter ha blitt gal av hre p den grusomme, monotone lyden. Jeg har kastet leker ut vinduet fordi barna har kranglet over dem. Jeg har tmt en skl med smokker i hodet p Lillemann fordi han maste hull i hodet mitt en tidlig morgen. Jeg har kastet tannbrsten hardt ned i vasken og ropt Nei, men s drit i hele tannpussen da!, etter ha sttt i drye ti minutter og prvd f barna til pne munnen. Jeg har smelt med drer, ropt hyt og fortvilet at N orker jeg ikke mer, og jeg har hatt lyst til legge barna ut p Finn.no.

Heldigvis skjer det ikke ofte, men det skjer.

N orker jeg ikke mer!

Jeg har ogs lst meg inn p badet og grtt, sliten og fortvilet, mens barna har hamret p dra. Jeg har satt meg rett ned p stuegulvet, midt i morgen-pkledningen og tutet. Og jeg har overlatt kveldsstellet til mannen og gtt en runde rundt nabolaget i rask gange mens barna har ropt grtende etter meg: Hvor skal du mamma? idet ryggen min forsvant bestemt ut utgangsdra.

Det skjer heldigvis heller ikke ofte, men det skjer.

Og jeg fr like drlig samvittighet hver gang. Men trenger jeg egentlig det? Er det ikke greit vise flelser ovenfor barna? Ikke bare glede og latter, men ogs sinne, frustrasjon og trer.

For hva lrer vi egentlig barna vre hvis vi for enhver pris skal brste det som er vanskelig under teppet og late som om alt er helt fint, hele tiden.

"Nei da, mamma er ikke sint", sier vi med dirrende stemme og knyttede never mens vi klistrer p et unormalt bredt smil.

"Mamma forstr at du har lyst til blse i den trompeten inne, men mamma blir litt sliten i rene av det".

Sm barn blir jo kjempesinte selv. Og fryktelig lei seg. De tar ikke skade av se at vi voksne har de samme flelsene. Snarere tvert imot. Jeg tror de lettere lrer seg takle sine egne vanskelige flelser nr de ser at vi voksne ogs har de samme utbruddene av og til.

Det kke s farlig.

Det gr over, lille venn.

Jeg leste et intervju med hgskolelektor Tone Strmy pFamilieverden.nofor noen uker siden. Hun har blant annet skrevet boken Oppdragelse mellom frihet og grenser.

Hun mener barn har godt av se at foreldre bare er voksne mennesker med flelser:

Hjemme hos oss kunne det hende at jeg kom trtt hjem fra jobb, og jeg orket ikke s mye mas fra ungene. Da kunne jeg si at de mtte roe seg ned, for hvis ikke smeller det. Barna gikk opp p rommene sine, og jeg satt igjen med verdens drligste samvittighet.

Men da det roet seg banket jeg p dra til hvert av barna og ba om unnskyldning. Jeg har jo aldri vrt voldelig mot barna mine, men barna lrte at mamma hadde kommet til punktet sitt. P den mten s de at jeg ikke var et overmenneske.

Jeg kunne bli sint, men ba samtidig om unnskyldning. Jeg behandlet dem p en mte som jeg ville gjort med en likeverdig voksen, og det er vise respekt for barnet. Men det er selvsagt ikke noe en skal gjre gjentatte ganger, slik at det blir et mnster, sier Strmy.

Jeg ble s glad da jeg leste dette. Jeg tar selvflgelig fullstendig avstand fra vold, og jeg mener det er viktig be om unnskyldning de gangene man har gtt for lang. Men et lite utbrudd i ny og ned gjr neppe noen stor skade.

Jeg forstr at det skjule negative flelser for barna bunner i et nske om beskytte barna mot det som er vanskelig og vondt. Men da tror jeg vi gjr dem en stor bjrnetjeneste.

Barn lrer ikke toleranse og empati nr vi gjemmer bort og fremmedgjr det som er helt normalt.

***

Jeg mistet mammaen min for noen uker siden. Det var veldig trist. Jeg brukte mye tid p tenke over hvordan jeg skulle hndtere dette ovenfor barna.

Den frste tiden prvde jeg skjule at jeg var lei meg. Jeg gikk inn p rommet, eller ut en tur hvis jeg ikke klarte holde tilbake grten. Men barn er ikke dumme. De merket at noe var galt. De merket at mamma ikke var som hun pleide. De ble urolige, masete og veldig klengete.

Til slutt ga jeg opp. De fikk se mye grting og hulking i dagene og ukene som fulgte. Jeg forklarte til dem, s godt jeg kunne, hva som hadde skjedd. Og plutselig ble de mye roligere.

Er du lei deg n, mamma, kunne treringen sprre nr han s meg grte.

Ja, mamma er litt lei seg n, sa jeg.

Okei, svarte han og lekte videre.

Og nr jeg var ferdig kom han bort og kjente p kinnet mitt.

N er mamma ren og trr og fin, sa han. Akkurat som vi sier om klrne nr vi tar dem ned fra trkestativet.

N er pysjen ren og trr og fin.

S neste gang du blir sint p barna, eller grter foran dem, ikke plag deg selv med altfor mye drlig samvittighet etterp. De tler det.

Hvis du fler deg som en skikkelig drlig forelder, br du lese alle kommentarene som har kommet inn p innleggetEn mors bekjennelser. Du vil garantert fle deg bedre etterp.

Blir du sint og lei deg ovenfor barna? Eller prver du konsekvent skjule det?

 

 

 

 

Lakset

Jeg gikk p kjkkenet i fem minutter under middagen. Jeg fikk en telefon jeg bare mtte ta. Da jeg kom tilbake hadde Lillesnuppa funnet en ny mte f i seg lakse-middagen p.

You just gotta love it!

Jla

Jss, har du begynt med redobber n? Og snn p leppene?

Mannen ser mistenksom p meg der jeg str med ryggen til og legger et tynt lag lyserosa lipgloss p leppene.

Hvorfor det, spr han nr han ikke fr svar.

Neih, ikke for noen spesiell grunn egentlig. Bare tenkte det var p tide tenke litt p hvordan jeg ser ut igjen, sier jeg skrur p korken p tuben. Putter den i veska og gjr meg klar til g p jobb.

Jeg har forresten kjpt meg nye jeans ogs. Skinny-jeans.

Det er lenge siden jeg brukte redobber. Og lipgloss med farge. Kan nesten ikke huske sist. Det m ha vrt fr jeg ble mamma. Eller, jeg har nok skeiet ut med bde ringer i rene og lipgloss ved spesielle anledninger. Men ikke p en helt vanlig hverdag.

Hvorfor akkurat n?

Fordi mannen min og jeg har ftt nytt kontor. Vi leier plass i et kontorfellesskap. Og rett til hyre for meg sitter en dame med de lengste beina jeg noen gang har sett. I tillegg gr hun i snne svarte, stilige dressbukser med press. Uten kattehr og snrr p. Hvis hun ikke har p seg sigarettskjrt da. Og alltid stiletthler. Virkelig hye stiletter. Som om hun ikke har lange nok bein fra fr.

Det blonde hret fester hun i snne tilfeldig dulter rundt om p hodet. Noen dager sitter den lavt, helt nede i nakken. Andre dager hyt oppe p hodet. Og noen ganger p siden. Noen hrfjoner fra luggen har alltid ramlet tilfeldig ned snn at hun hele tiden m skyve de vekk fra de lange yevippene.

Derfor har jeg kjpt meg nye jeans. Derfor har jeg begynt bruke redobber igjen, og lyserosa lipgloss.

Jeg er ikke sjalu. Det er ikke det. I hvert fall ikke veldig mye... Men jeg fler meg unektelig litt bedre i hennes nrvr med kule jeans, noe i rene og farge p leppene.

Dessuten var det kanskje p tide f et lite spark i baken. Kan jo ikke g rundt i treningsbukse og med trre lepper resten av livet bare fordi jeg har blitt mamma…

Sminker du deg hver dag?

 

 

N ogs med bok: Fkk lykke! Kjp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Flg @casa_kaos p Instagram: Instagram