hits

februar 2014

Jeg får ikke sove!

«Får du ikke sove», spør mannen.

 

Han ruller seg rundt mot meg i den store dobbeltsenga.

«Nei», sier jeg og sukker.

 




Han stryker meg over håret.

«Er det noe spesielt du ligger og tenker på da?»

«Nei, det er ikke noe spesielt egentlig...» Jeg drar litt på det.

«Bare sånn alt og ingenting. Du vet».

Det blir stille en stund. Så setter mannen seg opp og tenner nattlampen. Det duse lyset flommer utover de grå veggene og det blå sengetøyet.

«Vil du snakke om det?»

«Nei. Det er ikke viktig. Legg deg til å sove igjen du. Så tar jeg bare og leser litt. Så sovner jeg nok snart».

«Jo, men jeg skjønner jo at det er noe», sier mannen.

«Okei. Vil du virkelig vite det? Hva jeg ligger og tenker på når jeg ikke får sove? Vel, her skal du få høre»:

 

Hmm. Fikk jeg svart på den mailen fra Lina i Klatrebarna? Nei, pokker. Det glemte jeg. Det må jeg huske i morgen.

Hvilke flere mailer var det jeg ikke fikk svart på i dag? Jo, det var en fra Janet i Familieverden og en fra Ingvill i Nettavisen...

Ja, og så må jeg huske å få lagt inn en sånn Instagram-widget på bloggen. Får sende en mail til Pappahjerte og spørre hvor han har funnet sin. Den er så fin.

Lurer på om jeg har lagt på meg, jeg... Syns de nye jeansene begynner å stramme litt. Skjønner ikke det altså. Spiser jo så sunt og har meldt med inn på Toten Treningssenter og greier.

 




Åja, i morgen må jeg huske å vaske den grønne drikkeflasken som ligger i treningsbagen. Lillemann ville ha den med seg på turninga.

He he, han er så søt når han stuper kråke. Beina rett til værs.

Handlet jeg brokkoli i dag mon tro? Nei, det tror jeg jammen jeg glemte. Kan ikke huske at jeg pakket den ut av bæreposene. Men hei, jeg er da helt sikker på at jeg plukket med meg en brokkolibunt fra grønnsaksdisken på Kiwi. Næh, må ha glemt den igjen i vogna da. Eller i kassa. Bortkasta penger a gitt.

Ja ja, den koster vel ikke all verden.

Ouff, studielånet har vel forfalt nå. Forfaller ikke det den 15. februar da? Tror ikke jeg har fått noen regning på det. Åja, stemmer det. Jeg gikk jo over til e-faktura. Får sjekke det i nettbanken.

Stakkar pusekattene mine. De får nesten ikke noe oppmerksomhet lenger de. Etter barna kom har det blitt lite kos på dem. Stakkar. Kanskje jeg burde sette av ti minutter hver kveld til å kose litt med dem. Kanskje mens jeg ser på tv.

 




Når kommer forresten neste sesong av Orange is the new black? Det var en pokker så bra serie. Lurer på hvordan jeg hadde taklet å havne i fengsel. Ha ha, jeg hadde i hvert fall fått sove lenge på morgenen. Ingen småtroll som hopper opp i senga mi før klokka fem.

Nå må jeg snart få malt gangen. Gud, den er så trist. Og så må jeg få orden i stua. Nå er det tross alt over et halvt år siden vi flyttet inn. På tide å komme i orden da.

 




 

Åh, som jeg ønsker meg en sånn vannkoker der man kan stille inn temperaturen selv. Og han tullingen i butikken som ikke skjønte poenget med det. Tevann skal ikke kokes! Da blir det flatt. Te skal traktes på 90 grader. Og jeg er så lei av å stå og passe på vannkokeren og slå den av akkurat før vannet begynner å koke. At det skal være så vanskelig å få tak i en sånn vannkoker med termostat da...

Love in an Elevator. Livin' it up when I'm goin' down. Love in an Elevator. Bideli bipp bidi bi bi bi.

Jasså, så man skal ikke bruke skyllemiddel, nei. Hva skal man bruke da? Ingen ting? Man må vel bruke noe? Den grå strikkegenseren min blir jo helt elektrisk hvis jeg ikke bruker skyllemiddel. Får spore opp den VG-artikkelen i morgen og se hva de egentlig skriver.

Bideli bipp bidi bi bi bi.

Nei, nå må jeg sove. Hvor mye er klokka egentlig? Halv to! Hjelp. Og jeg som har så mye å gjøre i morgen.

Bideli bipp bidi bi bi bi. Love in an Elevator.

Pokker. Nå har den sangen satt seg i hodet. Umulig å bli kvitt.

Denne hodeputa er vond. Vond, vond, vond. Skal liksom være topp kvalitet. Må ta en tur til Jysk og kjøpe ny. En sånn fluffy en.

Ha ha ha ha! Lillesnuppa er lite søt når hun løper over stuegulvet og leker at hun er Taurus. Med armene i 90 graders vinkel mens hun spruter slim på alle som går forbi. Ha ha.

 


Bildet er hentet fra nrksuper.no

 

Åh, jeg savner mammaen min. Synd hun ikke får se barnebarna vokse opp.

Og Lillemann da, som har fått dilla på rosa. Nei, ikke rosa, fersken. Ferskenfarge. Sånn var det det var, ja. He he. Han må forresten klippe seg snart.

Lurer på når jeg skal ha mensen igjen. Var ikke det nå snart da?

Kanskje jeg skal prøve den 5:2-dietten. Den tror jeg passer meg. Jeg som er sånn skippertakmenneske. Men to hele dager uten mat. Hvordan skal det gå da?

Jo, også var det den mailen til Lammelåret da. Den får jeg aldri sendt avgårde. Lurer på hvor mange ganger jeg har begynt på den. Aj, jeg har bare ikke hodet med meg, noen ganger.

Og så må vi slutte å tørke klær i stua. Det er ikke bra for inneklima. Åh, som jeg ønsker meg et eget vaskerom.

Herregud, nå hørtes jeg ut som ei skikkelig husmor. Hjelp, er ei skikkelig husmor. Når ble jeg det?

 

 

Gleder meg til hyttetur i helga. Det blir koselig, det.

Jeg hater Dagbladet. Hater, hater, hater Dagbladet.

Love in an Elevator...

 

Hva tenker du på når du ikke får sove?

 

PS: Nå har jeg endelig kommet meg på Instagram. Følg meg gjerne på @casa_kaos

 

En forferdelig frokost

Klunk, sa det bak meg.

Og så ble det helt stille.

Jeg håpet det var det tomme glasset som hadde veltet. Jeg snudde meg sakte og kunne konstatere at det var det ikke.

Tjukk sjokolademelk fløt utover den hvite duken.

 

 

Fireåringen hoppet opp fra stolen sin og viste frem en stor, brun flekk på de oransje buksene sine. Så veltet jeg mitt eget melkeglass da jeg bøyde meg over bordet for å tørke opp.

Jeg sukket og la hodet tungt bakover. Lukket øynene for et lite øyeblikk.

En time tidligere var vi på vei ned til frokostbuffeten. Toåringen, fireåringen og jeg. Vi er på barnecruise med Color Line. Endelig en tur der barn får være barn, og der voksne som sukker og rister oppgitt på hodet av kule unger, bare kan klappe igjen. Her er det ungene som ruler.

Mannen og storebror på 12 ligger igjen i lugaren og sover. Klokka er sju. De to minste har vært våken siden kvart på fem. Jeg sender de to syvsoverne en misunnelig tanke.

Jeg fisker frem to jordbæryoghurt og setter dem på bordet i barnehjørnet.

«Sånn. Nå setter dere dere her og spiser yoghurt, så skal mamma finne resten av frokosten vår».

På skjermen i hjørnet ruller en tegnefilm. Barna er allerede helt oppslukt av en eller annen fyr som løper rundt og slår alle han møter i hodet med ei stor klubbe.

 




Jeg henter en stor tallerken og fyller den med tre forskjellige sorter brød, knekkebrød, riskaker, rødt og gult syltetøy, kokt skinke, hvitost, eggerøre og bacon. Setter maten midt på bordet og deler ut småfat og t-skeier.

 

Lillemann vil ha brødskive med syltetøy. Jeg gir ham en skive og setter den lille skålen med syltetøy foran han.

Lillesøster vil ha det samme.

Jeg går ut i buffeten igjen for å finne noe å drikke. Melk og jus.

På vei tilbake til bordet vårt, hører jeg en velkjent lyd. Lillesøster hylgriner.

«Mitt syltetøy», roper hun og peker på Lillemann.

Lillemann ser opp fra syltetøyskåla med et lite flir.

«Har du tatt lillesøsters syltetøy», spør jeg.

«Nei», sier han.

«Det har jeg ikke».

Den lille nesen er rød og klissete.

«Dessuten mauler du ikke syltetetøy. Du tar det på brødskiva», sier jeg strengt.

Lillesøster trekker pusten og sender ut nok et hyl. «Mitt syltetøy!»

«Ja ja, slapp av. Du skal få nytt syltetøy», sier jeg og labber ut til buffeten igjen. Jeg hører hylene hennes helt bort til syltetøybordet. Jeg finner nok en skål og fyller den med jordbærsyltetøy.

Det blir ikke stille før jeg setter den foran henne.

Hun dypper t-skeia dypt ned i den lille skålen og stapper den rett inn i munnen.

«Hallo! Jeg sa på brødskiva. Ikke i munnen!»

 


Ja, se der er Kaptein Kid. Nei, du får ikke is til frokost! Nei, sa jeg! Glem det!

Jeg smører to brødskiver med syltetøy. Ingen rører dem. De fortsetter bare å spise syltetøy rett fra skåla.

Ja ja, det er jo vinterferie, tenker jeg og lemper eggerøre og bacon over på min egen brødskive.

Akkurat da kommer det en dame og avduker sjokolademelk-dispenseren som står rett under tv-skjermen.

«Sjokomelk!» roper begge ungene i kor og peker mot den lille boksen med bilde av ei brun ku på.

Ja visst. Sjokomelk. Ja ja, det er jo vinterferie, tenker jeg og reiser meg.

Jeg gir uttrykkelig beskjed om at nå må de passe på glassene sine, så de ikke velter dem. Men ungene er mest opptatt av tegnefilmen.

Jeg tar en bit av brødskiva mi.

«Kan jeg få vann?» spør Lillemann.

«Vann? Ja, så klart du kan få vann», sier jeg og reiser meg igjen.

Hvis guttungen vil ha vann, skal han da få vann.

Det er kø ved drikkedispenserne. På vei tilbake ser jeg plutselig ei oransje bukse som piler bortover gulvet. Frokostsalen har begynt å fylles opp. Den oransje buksa løper sikksakk mellom folk som bærer på fulle fat.

 


Ingen løping, sa jeg!

Jeg huker tak i bomba mi, og sender han tilbake til bordet vårt. Men hvor er Lillesnuppa? Ikke på plassen sin i hvert fall. Ikke i barneavdelingen i det hele tatt, faktisk.

Jeg plasserer Lillemann på stolen sin og går ut i frokostsalen for å lete etter henne. Jeg finner henne ved teen.

«Honning», sier hun og peker på den lille esken med bilde av en bie på.

Jeg hører ikke etter, plukker henne opp og bærer henne tilbake til bordet.

«Honning!» roper hun og spreller der hun henger vannrett under armen min.

«Jeg vil ha honning!»

Nå begynner jeg å bli virkelig sulten. Jeg har vært våken siden klokka kvart på fem og har kjent duften av egg og bacon de siste 20 minuttene.

«Da sitter dere her og venter», sier jeg og retter en pekefinger mot de to lyse ansiktene.

«Ingen løping der ute!», sier jeg og flytte pekefingeren mot den store buffeten.

 


Bli her! Ingen løping!

Jeg reiser meg opp og går slalåm mellom alle menneskene fram til tebordet. På vei tilbake, plukker jeg opp en bombe i oransje bukse og en liten toåring som vimser rundt og snakker om honning.

Jeg smører nok ei skive til Lillesnuppa. Hun slikker av honningen og lar brødskiva ligge igjen på fatet.

Jeg tar en bit til av skiva mi.

De neste 20 minuttene plukker jeg opp to kniver og tre skeier som ramler ned på gulvet, jeg tørker seige honningfingre, blåser på Snuppas kne da hun ramler midt i hoppkonkurransen storebroren arrangerer fra trappetrinnet.

Jeg henter mer vann og enda mer sjokomelk. Jeg henter først én pannekake til hver, og så en til. Og jeg stabler babystoler etter Lillemann skulle vise hvor sterk han var som klarte å løfte hele stabelen med babystoler.

Jeg prøver å forklare en livredd toåring at det ikke finnes hai i havet utenfor som når som helst kan hoppe inn gjennom ruta og spise oss opp. Jeg skjenner på storebror for at han forteller lillesøster at det finnes hai i havet utenfor som når som helst kan hoppe inn gjennom ruta og spise oss opp.

 


Nei,kjære deg. Du kommer ikke til å bli spist opp av en hai. Helt skkert!

 

Mens ungene spiser den andre pannekaken med Nugatti, tar jeg den tredje biten av brødskiva mi.

Roen har senket seg.

«Mamma jeg må bæsje», sier fireåringen og legger fra seg pannekaka på fatet sitt.

Jeg sukker.

«Må du med en gang, eller kan du vente bittelitt?» spør jeg med håp i stemmen.

«Jeg må NÅ!» roper han og er allerede på beina.

Jeg spør Lillesnuppa om hun vil være med på do eller om hun vil sitte igjen. Hun vil sitte igjen. Jeg spør en gang til for å være helt sikker på at hun skjønner hva jeg spør om. Hun nikker bestemt på hodet mens hun tygger på en altfor stor bit med pannekake. Sjokoladen tyter ut av munnvikene hennes. 

 


Mmm. Pannekake med Nugatti. Det er frokosten sin det.

Så løper Lillemann og jeg ut av barnehjørnet, gjennom hele frokostsalen, forbi resepsjonen, bortover gangen, forbi heisene og inn på doen. Jeg dytter inn døren og drar ned de oransje buksene i en bevegelse.

Lillemann presser og jeg tripper.

Nå gråter hun sikkert. Nå har det gått opp for henne at vi ikke er der. Nå sitter hun helt sikker og hyler og roper etter mamma.

«Er du ferdig snart», spør jeg Lillemann som sitter og vifter med beina.

«Mamma, ikke mas når jeg bæsjer», sier han strengt.

Jeg spør fire ganger til om han er ferdig snart. Men Lillemann tar seg god tid.

«Mamma? Hva er det som er inni øyet?» spør han mens han fikler med dopapiret.

Jeg ser på meg selv i speilet. Håret er dyttet inn i en hårklype i nakken, fortsatt vått etter dusjen. Brilleglassene er fettete og ringene under øynene er blå. Jeg har røde flekker på halsen og i kinnene. Jeg får alltid det når jeg begynner å stresse.

Noen minutter senere løper vi den samme veien tilbake til barnehjørnet. Jeg har ørene på stilk. Nå har det helt sikkert samlet seg en flokk med foreldre rundt Lillesnuppa. Jeg ser for meg hvordan de andre foreldrene snur seg rundt og lurer på hvilken mamma det er som forlater en gråtende toåring alene i frokostbuffeten.

Men Lillesnuppa står og hopper på gulvet foran tv-en med en riskake i hånda. Den store mannen er ute med slegga si igjen.

Jeg setter meg ned og begynner på brødskiva mi igjen. Ungene er for lengst ferdig og løper utålmodig frem og tilbake langs barnebuffeten.

 


Hei og hopp. Sitte stille og spise? Nei, er du gæærn. Noe så kjedelig. 

De starter en ny hoppekonkurranse og jeg må gjentatte ganger løfte dem ned fra sofaen og fortelle dem at det ikke er lov å hoppe i den med sko på.

Og så. Akkurat da, veiver den ene med armene over bordet bak ryggen min.

Klunk!

Jeg sukker. Legger fra meg skiva mi og samler sammen ungene. Tar dem med ut av frokostsalen og seks etasjer opp til spillehallen. Røsker med meg en ta-med-kaffe på veien.

Jeg plasserer Lillesnuppa i et bilspill, Lillemann på en motorsykkel og legger på en tier.

 


Endelig fred å få.

Jeg kjenner hvordan sulten gnager i magen. Gleder meg til lunsjen og håper jeg får i meg noe mat da. Til da, får jeg holde det gående på kaffe. Det går greit det. Har gjort det før. 

 

Hvorfor du skal vise frem din gravide mage

Jeg leser på Foreldre.no og på bloggen til Fru Jacobsen om gravide som konkurrerer om å føde små barn. De konkurrerer også om hvem som legger minst på seg i løpet av svangerskapet. Helst skal man ikke ha mage i det hele tatt. Det skal ikke vises at man er gravid.

 


Skjule denne bolla her? Ikke mulig.

Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvorfor noen ønsker å skjule gravidmagen sin. Den magen er jo en døråpner til det gode liv. Jeg har aldri fått god service, blitt tatt godt vare på eller hatt mange fordeler som når jeg har vært gravid.

De månedene fra jeg fikk to streker på testen til magen syntes var lange. Uendelig lange. Nesten fem måneder tok det før folk skjønte at jeg var gravid og ikke bare litt småfeit.

Jeg hadde lyst til å gå med to store plakater i hendene med piler ned mot magen der det stod: Jeg er gravid!

 


Fire måneder gravid på Download-festivalen. Ikke mye til gravidmage der.

Jeg gikk og blåste ut magen så mye at jeg til slutt fikk vondt i ryggen.

For det er først når magen virkelig vises at ditt nye liv begynner. Det varer kun noen få måneder. Så blir du degradert til den brysomme småbarnsmoren. Det er best å dra nytte av alle gravidfordelene mens man kan.

Her er tretten grunner til at synlig gravidmage er helt topp:

1. Fremmede mennesker holder opp dørene for deg.

2. Du har alltid bord tilgjengelig.

 




3. Folk smiler, hilser og nikker til deg uten annen grunn enn at du er gravid

4. Ingen tør å si deg i mot. Benytt anledningen til å klage, bytte ting og ta alle de kampene du ikke har sjans til å vinne ellers. Dette krever selvfølgelig personlig oppmøte.

5. Fremmede mennesker spør om de skal hjelpe deg med å bære kofferten din inn på toget og bæreposene dine ut i bilen. For all del, benytt deg av tilbudene. Det blir nok løfting og bæring når babyen kommer.

6. Du kan snike i dokøen. Du trenger faktisk ikke snike en gang. Det er bare å se litt lidende ut, så tilbyr de andre damene deg garantert å gå foran.

7. Ingen ser rart på deg, og du trenger heller ikke ha dårlig samvittighet, fordi du bestiller to sjokoladekaker etter hverandre på kaféen på kjøpesenteret lørdag formiddag. (Det trenger du for øvrig ikke ha dårlig samvittighet for ellers heller).

8. Du får alltid sitte på bussen.

9. Folk går på tå rundt deg, livredd for å vekke monsteret vi alle vet bor i en gravid dame. Dette gjelder kanskje helst nærmeste familie og venner.

10. Du kan leke droningen befaler. Du trenger ikke lage din egen te, hente dine egne tøfler eller smøre dine egne brødskiver lenger. Dette kan du selvføgelig også gjøre uten synlig gravidmage, men det har mye større effekt dersom du sitter der med en mage du knapt får armene rundt.

11. Du kan gjøre nesten hva som helst og skylde på hormonene.

12. Folk drar ut stolen for deg.

13. Du har førsterett på den myke, gode sofaen i hjørnet på kaféen.

Var du stolt av magen din? Eller prøvde du å skjule den?


Ps: Casa Kaos har endelig kommet seg på Instagram. Ja, jeg vet. Jeg er bare to år for sent ute. Vil du følge meg, finner du meg her: @casa_kaos

 


 

Når barnevernet svikter

 

Ledere må gå når de tas for underslag. Ledere må gå når de ikke når bedriftens mål, når de drar i feil retning. Ledere må gå når de utøver dårlig personalpolitikk. Ledere må gå når det avdekkes underslag.

Men barnevernledere må ikke gå når de har manglende kompetanse og egnethet til å forstå når et barn blir utsatt for omsorgssvikt.

I Oppland Arbeiderblad tirsdag 18. februar, kunne vi lese om Gjøvik barnevern.

 




Fylkesmannen har konkludert med at Gjøvik barnevern har begått «flere svært alvorlige brudd på barnevernloven» i en sak der et søskenpar ble utsatt for grov omsorgssvikt.

Barna vokste opp med en far som to ganger tidligere var dømt for overgrep mot andre barn. Moren var alvorlig syk og etter hvert dødssyk. Barnevernet må ha visst, men tok ikke affære.

Gjøvik barnevern har vært mer opptatt av å dempe symptomer enn å finne årsaken til symptomene, sier Fylkesmannen.

Fylkesmannen skriver videre i sin rapport:

Kommunen mottok en rekke alvorlige bekymringsmeldinger over en periode på sju år, og de har innhentet opplysninger i saken som tilsier alvorlige bekymringer. Sakens dokumenter bærer ikke preg av at kommunen har tatt bekymringene på alvor, og vurdert situasjonen helhetlig og over tid. Det er gjennomført flere undersøkelser i saken med disse blir vurdert å være mangelfulle.

I sju år har barnevernet med andre ord med jevne mellomrom mottatt alvorlige bekymringsmeldinger fra skolen og helsetjenesten. I sju år! I 2004 forteller begge barna til læreren sin at de blir sparket og slått av faren sin.

Barnevernet snakker aldri med barna om dette. De konfronterer kun foreldrene. Foreldrene benekter selvfølgelig påstandene, og barnevernet konkluderer med at barna har funnet opp voldshistoriene for å få oppmerksomhet.

Faren er i dag dømt til ti års forvaring for grove seksuelle overgrep og mishandling av barna sine i perioden 2005 til 2010. Det var visst ikke bare fantasi likevel.

Barnevernlederen i Gjøvik kommune legger seg flat og sier hun skal ta lærdom. Likevel sier hun til Oppland Arbeiderblad at hun syns det er vanskelig å svare konkret på hva hun selv mener barnevernet gjorde galt.

Barnevernlederen sier hun skal ta lærdom... Ja vel. Det er jo fint det. Men er hun egentlig skikket til å være leder av en så viktig tjeneste? Er hun i det hele tatt skikket til å jobbe med barn?

Hun valgte å se gjennom fingrene på at faren tidligere to ganger var dømt for overgrep mot barn. Hun valgte å overhøre alle bekymringsmeldingene som kom inn ? over sju år! Og hun valgte å ikke tro på barna som fortalte om vold i hjemmet, og konkluderte med at barna løy for å få oppmerksomhet.

Kan vi ha en barnevernleder med så manglende kompetanse og egnethet til å forstå når et barn blir utsatt for omsorgssvikt?

 




Lederen forteller videre at det ikke var så mye fokus og kompetanse på denne type overgrepssaker for noen år tilbake, og at det hadde vært mye lettere å oppdage slike situasjoner i dag.

Når man søker, eller sier ja til en lederjobb, bør man ha evne til å tenke selv. Man bør klare å ta egne avgjørelser. I dette tilfellet mener jeg alle varsellampene burde ha blinket. De burde ha ljomet i ørene hennes. Barnevernlederens ansvarsfraskrivelse er en vits.

Dette er dessverre ingen unik sak. Vi hører stadig historier der barnevernet svikter barna. Slike historier er en tragedie for alle involverte, men først og fremst barna.

Jeg har gått mange runder før jeg nå velger å legge ut dette innlegget. Noen vil kanskje si jeg angriper barnevernlederen som sikkert allerede ligger nede. Hun har nettopp vært på forsiden av Oppland Arbeiderblad. Hun kan umulig ha det så greit nå. Likevel klarer jeg ikke holde kjeft heller. Jeg blir så fryktelig sint og lei meg når jeg leser slike saker.  

Noen må ta ansvar for barna som får barndommen sin ødelagt. Og hvem andre enn lederen kan ta det ansvaret?

Har man rett til å fortsette som leder når man vurderer så feil og tar så graverende feil beslutninger gang på gang over en periode på sju år, slik at to barn får sine liv ødelagt?

Og hvor mange liknende saker har Gjøvik barnevern oversett? Hvor mange andre barn i Gjøvik har fått barndommen sin ødelagt?

Det er langt fra noen menneskerett å være leder. Ei heller å jobbe med barn.

Så lenge denne lederen sitter i sjefsstolen, kommer jeg ikke til å ha den minste tillitt til Gjøvik barnevern.

På de fleste arbeidsplasser må lederen rydde pulten sin og gå når det avdekkes grove brudd på lovverket og vedkommende helt tydelig ikke er skikket til å utføre jobben sin.

Gerd-Liv Valla måtte gå fra LO på grunn av sin autoritære lederstil. Mina Hadjian måtte gå fra P3 fordi hun skjelte ut NRK på direkten. Åslaug Haga måtte gå fra Senterpartiet fordi hun hadde en ulovlig brygge på familiens landsted og leide ut et stabbur hun ikke hadde lov til. Cecilie Nordland måtte gå fa P4 på grunn av «ulikt syn på enkelte prinsipper for selskapets ledelse». Marius Schatvet måtte gå fra Aschehoug etter å ha gjort underslag.

Men sånn fungerer det ikke i barnevernet. Hey, det er jo bare barn det er snakk om. Barn som er helt avhengig av at de voksne som er satt til å beskytte dem, gjør jobben sin.

 


Dette er lovbruddene:

  • Barneverntjenesten har ikke overholdt barnevernlovens krav om å gjennomføre nødvendige og tilstrekkelige undersøkelser. Saksbehandlingen fremstår som mangelfull og med liten vekt på barnas beste.

Paragraf 1-1, 4-1 og 4-3

  • Hjelpetiltak er i hovedsak ikke tilpasset hjelpebehovet, og er heller ikke fulgt opp.

Paragraf 4-4, 4-12, 4-5

  • Barneverntjenesten har ikke fulgt opp barna og far tilstrekkelig etter vedtak om omsorgsovertakelse. Samvær skulle ikke vært gjennomført uten tilsyn.

Paragraf 4-16

  • Barneverntjenesten har ikke dokumentert at undersøkelsene er avsluttet planmessig og forsvarlig.

Paragraf 4-3

  • Fylkesmannen i Oppland konkluderer også med at kommunen ikke har fanget opp svikt i sin egen saksbehandling, og ikke hatt en fungerende internkontroll jamfør forskrift om internkontroll for kommunens oppgaver etter lov om barneverntjenester.

Kilde: Oppland Arbeiderblad

 

Hvorfor hører du aldri etter?

 

Toåringen min hører aldri etter. Hun vimser rundt i sin egen verden og bryr seg nada om meg og beskjedene jeg gir henne.

 


Kjære, lille, søte deg. Nå må du begynne å høre på meg!

«Ta med middagsfatet ditt ut på kjøkkenet», sier jeg når vi har spist ferdig.

Men Lillesnuppa danser over gulvet og bort til sofaen.

«Hallo! Ta med fatet ditt ut på kjøkkenet!» roper jeg etter henne.

Men hun er allerede i gang med å bygge legotårn.

«Legg fra deg iPaden og kle på deg», sier jeg etter frokosten.

Ingen reaksjon.

«Hallo! Hvorfor hører du aldri etter? Hvorfor gjør du aldri som jeg sier?»

Jeg må gå bort til henne og fysisk og ta fra henne iPaden for at hun skal reagere.

Da ser hun overrasket opp på meg med store, blå øyne. Alltid med et smil på lur.

Makan til vimsete jente! Jeg har aldri vært borti linkende.

«Ta på deg pysjen», sier jeg. Men Lillesnuppa ser ikke opp fra puslespillet en gang.


Ta på deg pysjen, sa jeg!

«Hvor har du gjort av matboksen din?» spør jeg. Men Snuppa står og klistrer klistremerker på veggen og registrerer ikke spørsmålet en gang.

«Skru av tv-en og kom og spis!» roper jeg fra kjøkkenet.

Men tv-en står like fullt på når jeg setter maten på bordet.

Det er så frustrerende. En liten toåring som ignorerer mammaen sin fullstendig. Jeg har slått ut med armene i fortvilelse. Jeg har revet meg i håret i irritasjon. Og jeg har ropt til henne i ren frustrasjon at hun må begynne å høre og gjøre som jeg sier.

For ikke så lenge siden fant jeg ut hvorfor hun aldri hører etter.

Hun hører dårlig...

Plutselig falt alle bitene på plass. Selvfølgelig! Hun hører dårlig!

 


Ikke rart du aldri hører på meg...

Det første jeg gjorde var å gi henne en stor klem. Jeg holdt henne fast så lenge at hun måtte rive seg ut av favntaket mitt. Da hun endelig kom seg løs, løp hun ut på kjøkkenet så fort hun kunne på de små føttene sine mens hun veivet med armene.

Hun er en stille men bestemt liten jente. Hun har en beundringsverdig evne til å konsentrere seg og la resten av verden seile sin egen sjø. Når hun setter seg ned med et puslespill eller legoklossene sine, lar hun seg ikke forstyrre av noe.

Nei, selvfølgelig ikke. Hun hører jo ingen ting.

Hun sier ikke mye. Men hvis hun først blir engasjert, babler hun i vei. Det er umulig å skjønne hva hun sier. Ett og annet forståelig ord dukker opp i strømmen av babbel, men jeg må gjette meg til hva hun egentlig prøver å si.

Nå skjønner jeg hvorfor. Det er ikke lett å lære seg og snakke når man hører dårlig.

Om et par måneder, skal hun operere ørene. Og legene er ganske sikre på at hun kommer til å høre helt fint etterpå.

Nå går jeg rundt og lurer på hvordan i all verden det er mulig å overse at sitt eget barn nesten ikke hører. Hvordan er det mulig å ikke forstå at noe er galt? Hvorfor kan det ha seg at jeg ikke har tenkt tanken en gang at hun hører dårlig og ikke bare er vanskelig, fjern og ignorant?

Jeg er kanskje ikke verdens dårligste mor. Men jeg føler meg ikke som verdens beste akkurat nå heller.

 

Tilknytningshysteri

 

Har du vært borte fra barnet ditt en helg før barnet ble to år?

Da kan du visstnok ha forstyrret barnets tilknytningsprosess eller skadet dets selvfølelse. Det mener barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen.

Ifølge henne, forstår ikke et barn på halvannet år at foreldrene kommer tilbake. Dermed er det fare for at barnet føler et sterkt ubehag og til og med redsel når forldrene er borte.

 


Ødelegger jeg deg hvis jeg reiser fra deg?

- Se på det å utsette langhelgen som en form for helgardering. Det kan gå bra, men jeg råder til å ikke utfordre barnets trygghetsfølelse, sier Gerhardsen til Aftenposten.

- Vent med helgeturen til barnet er 2 år. Vil du være borte en langhelg, bør du faktisk drøye til barnet er 3, sa Gerhardsen til Foreldre.no i fjor.

Jeg er verken barnepsykolog eller annen fagperson innen barn eller barnehelse. Jeg er bare en enkel mamma.

Men jeg tar meg likevel friheten til å si: For noe tull!

 


Alle foreldre trenger litt fri.

Selv var jeg en forferdelig dårlig mor for min sønn de første to årene av hans liv. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde vært en bedre mamma hvis jeg hadde tatt vare på meg selv og reist bort for å hente meg litt inn igjen.

Nå hadde ikke mannen min og jeg familie rundt oss som kunne passe barna da de var små, men hadde vi hatt det, hadde vi ikke tenkt oss om to ganger. Vi hadde dratt på dagen!

Dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg fikk en tøff start på mammalivet. Min første hadde kolikk og gråt og gråt og gråt non stop de første månedene. Hele det første året var veldig krevende, og fire måneder ut i mammapermen, måtte jeg kaste inn håndkleet. Da kom mannen min hjem og tok over.

Jeg så ikke sønnen min inn i øynene hele det første året. Jeg byttet bleier, badet ham, ammet og vasket klærne hans, men jeg verken så eller følte ham. Jeg følte ingen dyp kjærlighet, ingen overveldende morsfølelse.

Jeg var sliten og trøtt og gråt meg gjennom dagene.

 


Sliten mamma


Dere som vil, kan lese mer om mine første år som mamma her: Kjære fireåringen min. Jeg har bare vær en god mamma i to av dine fire år. 

I dag er gutten min fire år, og makan til flott fireåring skal du lete lenge etter. (Helt objektivt sett, selvfølgelig).

Han er utrolig smart, nesten for smart for sitt eget beste, flink, morsom, veslevoksen, observant, kreativ, temperamentsfull, energifull og en sprudlende, herlig liten gutt.

Han er trygg både på seg selv, på oss foreldre og på de andre barna og de ansatte i barnehagen. Han har en velutviklet empati og bryr seg virkelig om menneskene rundt seg.

Med andre ord, en helt normal, flott fireåring.

 


Kulere gutt skal man lete lenge etter.

Så når Elisabeth Gerhardsen og andre eksperter mener man kan skade barnet sitt dersom man reiser fra det en helg før det er to år, så blir jeg nesten litt oppgitt.

Jeg mener det er mange andre ting som betyr noe for hva som er barnets beste.

Okei, ideelt sett er det sikkert best for barnet å være sammen med mamma og pappa døgnet rundt de første to leveårene. Og de som syns det er helt uproblematisk, skal selvfølgelig ikke reise fra barnet sitt dersom det føles feil.

Men noen ganger blir man en bedre forelder av å være litt borte fra barnet. Noen ganger trenger man fri, enten helt alene eller sammen med partneren sin.

En mor eller en far som er helt utslitt og som strever seg gjennom foreldrerollen dag etter dag, er ingen gode foreldre.

Hva er mest skadelig for barnet? Å være sammen med besteforeldrene eller noen andre i barnets nære omgangskrets, eller å ha foreldre som er så slitne at de ikke klarer å være til stede for barnet mentalt?

Å få barn, er også noe av det verste du kan gjøre for parforholdet ditt. Man ser en opphopning av skilsmisser i løpet av første barns første leveår. Og faren for at mor og far går fra hverandre øker ytterligere når nummer to kommer.

Hva om mor og far sårt trenger en helg fri? Hva om skilsmissen banker på døra? Skal man da la være å reise på den etterlengtede og kanskje ekteskapsreddende helgeturen i frykt for å gi barnet sitt varige skader?

Hva er best? At barnet tilbringer en helg hos besteforeldrene, eller at mamma og pappa går fra hverandre?

 




I sin nye bok Rakkerunger og englebarn - oppdragelse uten fasit, går Stein Erik Ulvund til angrep mot det han kaller tilknytningshysteriet. Ulvund er professor i pedagogikk, og mener disse rådene om at foreldre bør vokte seg for å reise fra barnet før det er halvannet eller to år gammelt, er renspikka tøv.

- Tilknytningen dannes allerede rundt syvmånedersalderen, så rådet om å ikke forlate et spedbarn før det er halvannet år har jo ikke rot innen tilknytningsteorien engang. Det er så vilt at en skulle tro det var snakk om en forsnakkelse. Rådet er ren synsing som kun er egnet til å gi foreldre dårlig samvittighet og gjøre dem utrygge, sier Ulvund til Aftenposten.

Jeg mener hver familie må gjøre det som er best for dem. Jeg tror en helg eller to eller tre uten barn kan gjøre vel så mye nytte som skade for familien i sin helhet.

Dessuten er alle barn forskjellig. Noen barn syns det er helt topp å være med besteforeldrene en helg. Andre er mer skeptisk til at foreldrene reiser bort.

 


Glade foreldre er gode foreldre.

Uansett er glade, uthvilte foreldre mye bedre enn slitne, sure og negative foreldre uten overskudd. Og foreldre som setter av tid til å pleie kjærligheten er mye bedre enn skilte foreldre.

Har du barn under to år og føler at du trenger litt fri, enten helt alene, sammen med venninner eller sammen med partneren, så syns jeg du skal ta deg fri uten dårlig samvittighet.

Og har du allerede gjort det, så slapp av. Jeg er sikker på det helt fint med barnet ditt også.

Du vet selv hva som er best for deg og din familie.

 

Når reiste du fra barnet ditt første gang?

Og tror du det kan være skadelig for barnet å være borte fra foreldrene en helg før det fyller to år?

 

 

Du har ikke glemt det vel?

//Sponset innlegg

Du har ikke glemt det vel? Valentines på fredag?

Den store kjærlighetsdagen! 

Dette er dagen for blomster og gaver. Romantiske gaver. Dette er dagen for lange kyss, massasje, levende lys, øyekontakt, sex, god mat, gode samtaler og kanskje en kino. Dette er dagen for å ringe barnevakten.

 




For ikke å glemme kortet. Kortet er viktig og må for all del ikke undervurderes. Kort med røde hjerter på og en unik mulighet til å fortelle din kjære hvor glad du er i han eller hun.

Dette er ikke dagen for å mase om husarbeid og diskutere hvem som gjør hva i heimen. Dette er heller ikke dagen for kragling over hvem som glemte å kjøpe melk i går, eller hvem som har ansvar for at det er tomt for bleier. 

Har du ikke funnet en gave ennå? Litt vanskelig kanskje? Er et par nye sokker en grei Valentines-gave? Er en Jo Nesbø-bok romantisk nok? Skal du gi et smykke, akkurat som i fjor, og året før?

Hva med å gi en gave dere kan bruke sammen? Hva med å gi en opplevelse? 

Youwish.no kan du velge mellom 373 opplevelsesgaver til både han, henne, begge to eller til hele familien. 

Her mine tre favoritter til valentines:

 

Wallmans Dinnershow

Dette er garantert en suksess. Ring barnevakten og ta en romantisk helkveld sammen, bare dere to. Kos dere med god mat, god vin og et imponerende show. 




 

Sjokoladekurs

Ta et sjokoladekurs sammen. Lær å lage deres egen konfekt. Kos dere med å blande, rulle og forme deilig trøffelsjokolade. Romantisk og morsomt. 




 

Hundekjøring med overnatting

For deg som virkelig vil slå på stortromma. Ta med deg din kjære til Finnskogen og kjør hundespann. Pakken inneholder overnatting på koselig hytte og deilig, hjemmelaget mat. Er ikke det romantisk, så vet ikke jeg!




Hvilke planer har dere på fredag?


Blå såpe

"Sånn. Så vasker du hendene dine", sier jeg og skyver krakken inntil vasken.

Fireåringen klatrer opp og strekker seg etter såpa. Vi er godt i gang med kveldsstellet. Tannpussen gikk greit i kveld. Ingen store prostester. 

 



"Kom igjen, da", sier jeg utålmodig og skyver den hvite såpeflasken mot han. 

Lillemann har stoppet helt opp. Han åpner munnen og ser på såpa. Så snur han seg mot meg. 

"Har du kjøpt ny såpe", sier han med lav stemme.

Jeg står med ryggen til og leter etter pysjen hans i kleskurven bak døra. 

"Hæ?", sier jeg og snur meg kort før jeg igjen bøyer meg over kurven.

Hvor er det nå blitt av pysjen hans da? Jeg mener bestemt jeg la den på plass i dag morges. 

"Ja men, mamma", sier Lillemann med skjelvende stemme. 

"Vask hendene dine, nå", kommanderer jeg og fisker frem Hulken-pysjen fra lillesøsters kurv. 

Men Lillemann rører seg ikke av flekken. Han ser på såpeflasken, og så på meg igjen. Underleppa begynner så smått å skjelve. Munnvikene dras nedover mens sinnarynken kommer til syne mellom øyebrynene. Eller der det fortvilese-rynken? Det er nesten umulig å se forskjell. 

Jeg stopper opp med pysjen i hånden. Hva er det som skjer nå da? Jeg saumfarer rommet med blikket. Alt ligger på sin faste plass. Lillesøster sitter på badebenken og venter på sin tur. Har hun slått  ham? Har hun langet ut mot bakhodet hans og så lynkjapt gått tilbake til "uskyldig-pike" positur?

To store tårer slipper taket fra øynene hans og renner nedover de bløte kinnene før de drypper tungt ned på badebenken. 

"Du skulle jo kjøpe blå såpe", sier Lillemann med tykk stemme. 

"Du lovte. Du lovte å kjøpe blå såpe!"

Hæ? Jeg kikker kjapt opp mot taket. Nå gjelder det å tenke fort. Klokka er allerede kvart over leggetid, og jeg har ikke lyst på en scene akkurat nå. 

Blå såpe... Blå såpe...

Noe demrer langt der bak. Var det ikke noe med blå såpe en gang? Hva var nå det igjen?

"Du lovte at når vi hadde brukt opp den gamle såpen så skulle du kjøpe blå såpe",sier Lillemann og svelger. 

Ja, søren. Det gjorde jeg visst. For - hvor lenge kan det ha vært siden - tre, fire måneder?

Jepp. Nå husker jeg. Før jul, før bursdagen hans, for tre, kanskje fire måneder siden, stod vi som vi gjør i dag og vasket hendene før leggetid. 

 




"Vet du hva som hadde vært kult, mamma?" spurte Lillemann den gangen. 

"Nei, hva da?" spurte jeg og strøk han over det hvite håret. 

"Blå såpe", sa han og lo. 

"Tenk så kult det hadde vært å vaske hendene med blå såpe!"

Øynene hans ble om mulig enda større da jeg fortalte ham at det faktisk finnes blå såpe. 

"Wow! kan vi kjøpe det?" spurte han med entusiastisk stemme. 

"Det kan vi godt", sa jeg. 

"Når vi har brukt opp den vi har, og de to flaskene som står i skapet under vasken".

"Lover du, mamma?"

"Ja, jeg lover."

Og nå var de altså brukt opp. Og jeg hadde vært i butikken og kjøpt ny såpe. En kjedelig hvit flaske med Neutral såpe. 

Vel, jeg måtte jo bare holde ord. Et løfte er et løfte. Og neste dag måtte jeg pent dra ut og kjøpe blå såpe. 

 

Men hvordan det er mulig å huske så godt, er for meg et mysterium. 

En fireåring med hukommelse som en elefant. Det er egentlig ganske skummelt det.

Har dine barn god hukommelse?

 

Hvordan er en god mor?

 

Er det hun som alltid har det ryddig på kjøkkenbenken? Hun som kaster middagsrestene som har samlet seg opp i kjøleskapet før de begynner å lukte vondt?

Eller er det hun som aldri går tom for prim, og dermed slipper raseriutbrudd lørdag morgen når barna oppdager at primboksen er tom?

Er det hun som alltid har rene klær til barna? Hun som aldri glemmer å vaske og aldri trenger å sende barna i barnehagen i gårsdagens småskitne klær?

 




Er det hun som baker brødet selv, pynter matpakken med pålegg dandert som Angry Bird, lager hver middag fra bunnen av og baker havrekjeks uten sukker?

Hun som lager de flotteste kakene til barnas bursdag og som år etter år har fotballavslutningens fineste cupcakes med glasur i fire farger?

Er det hun som alltid er konsekvent og som har barn som faktisk forstår at nei betyr nei?

Er det hun som har barn som aldri tegner på veggen? Hun som aldri må plukke opp ungene fra gulvet på kjøpesenteret og hun som aldri må kjefte på dem offentlig?

 




Er det hun som har gode, innarbeidede rutiner som virkelig fungerer både på kveldsstell og morgenstell? Hun som aldri har problemer med å få ungene til å gape når de skal pusse tennene? Eller som ikke trenger å mase på dem for at de skal komme seg i pysjen og i seng?

Er det hun som har lært barna å bli så selvstendige at hun ikke trenger å plukke opp jakkene i ytterganger hver bidige dag og henge dem opp på knaggen?

Hun som har barn som knyter sine egne sko, kler seg selv, smører sin egen brødskive og som aldri maser på hjelp fra mamma når de egentlig kan selv?

Ja, hun er sikkert en kjempegod mamma.

 

Men det er du som strever hver eneste morgen for å få barna ut døra til rett tid så dere rekker barnehage og jobb også.

Og det er jammen du som tørker svetten av pannen og går på med nytt mot dag etter dag, kveld etter kveld fordi barna aldri finner seg i å bli fortalt hva de skal gjøre.

 




Du som syns det er vanskelig å være konsekvent hele tiden og som rett som det er kjøper deg ti minutter fri med en sjokoladeplate selv om det er tirsdag og du egentlig allerede har sagt nei til sjokolade.

Du som bruker den første timen etter barna har lagt seg på å rydde leker, fjerne tyggegummi og støvsuge sofaen for knekkebrødsmuler.

Du som har barn som rynker på nesa og aldri har spist en eneste liten bit av en fiskemiddag noen sinne.

Du som av og til sprekker og kjefter høyt på barna, ja kanskje til og med brøler til dem, og blir så sint, så sint så sint at du kaster kjøkkenkluten i veggen så vannet spruter.

 




Du som får så dårlig samvittighet etterpå at du ikke vet hva godt du kan gjøre for barna. Barna som har glemt raseriutbruddet ditt for lenge siden og bare syns du er masete.

Du som av og til må låse deg inn på badet og gråte en liten skvett mens ungene hyler og griner og kaster ting på hverandre i stua.

Du er også en god mamma. Husk det!


En god mor kan ikke måles i hvor lydige barn man har. Ei heller hvor fine kaker man baker eller hvor mye overskudd man har til å gjøre alt mulig annet enn bare å synke ned i sofaen etter barnas leggetid.

En god mor kan best måles i de nære tingene. Det ingen andre ser. Det du ikke kan legge ut på Facebook eller Instagram og få likes på.

Det voldsomme trykket i brystet som truer med å eksplodere når du sitter med den lille i armkroken og ser på barne-tv. Når du helt uten forvarsel blir overmannet av morskjærlighet og bare legge kinnet ditt inntil det lille hodet og snuse inn duften av gammel ketsjup og leverpostei.

 




Heiaropet og stoltheten når poden går over målstreken etter sitt første skirenn.

Smerten du kjenner når barnet ditt er syk eller har vondt, og det er ingen ting du kan gjøre.

Trangen til å liste seg inn på soverommet til barna etter de har sovnet og stryke dem over håret og pakke dynen godt rundt dem, selv om du vet det er en risiko for at du vekker dem og at det gjerne betyr en time med synging og lulling og lalling.

Klumpen i halsen som jevnlig dukker opp helt uten grunn. Det skal ikke mer til enn at barnet synger en sang, forteller noe som skjedde i barnehagen eller bare smiler på en spesiell måte.

Kjære deg. Enten du har et ryddig kjøleskap uten gamle middagsrester, barn som spiser fisk og som kler på seg selv... Eller om du strever deg rundt i morsrollen i et alltid rotet hus, med barn som aldri husker å si takk for maten eller som ikke klarer å sitte stille et helt måltid en gang.

 




I dag skal du rette deg opp, slå deg selv på brystet og kjenne stolthet over barna du har satt til verden og din egen innsats som mor.

 

Gratulerer med dagen!

Sjekkliste: Er du voksen?

 

Mange har en klar formening om når de ble voksne. Det øyeblikket da de plutselig så seg rundt, hevet øyebrynene og konstaterte: Ja, nå er jeg voksen!

Noen ble voksne da de fikk barn. Andre allerede da de fikk førerkortet. Mens noen aldri blir voksne uansett hva som skjer eller hvor mange år de blir.

Jeg er litt usikker på om jeg er voksen. Jeg tror egentlig ikke det, men så kan jeg plutselig si eller gjøre noe som bare voksne gjør. Og selv om jeg egentlig ikke vil innrømme det, så er jeg nok voksen likevel.


Er jeg voksen nå?

 

Er du også er usikker på om du er voksen? Her har du en sjekkliste.

25 tegn på at du er voksen:

 

1. Du bruker brett når du skal ha med deg kveldsmaten fra kjøkkenet og inn i stua.

2. Du deler opp brødet i passelige porsjoner og fryser det ned så du får ferskt brød hver dag.

3. Du bruker tøfler for du har plutselig lagt merke til at det er så gulvkaldt. Og så er det veldig ubehagelig å tråkke i smulene på kjøkkengulvet i bare sokkelesten.

 




4. Du blar gjennom tilbudsavisene fra matbutikkene og husker til neste handlerunde hvor det var tilbud på oppvaskmiddel.

5. Du tar fram og åpner alle påleggsboksene før du begynner å smøre brødskivene.

6. Du legger sokkene dine på ovnen eller badegulvet med varmekabler før du skal ut. Det er så deilig med varme sokker.

7. God lagringsplass er viktig når du skal kjøpe hus eller leilighet.

8. Du går gjennom alle bankforbindelser, forsikringspoliser og strømleverandøren din en gang i året for å sjekke om du fortsatt har det beste tilbudet.

9. Du sjekker gradestokken før du går ut.

10.Du kjøper all inclusive-ferier. Er så greit å ha alle måltidene på ett sted.

11. Du kjøper billett på toget på forhånd. Selv om du vet det er mulig å kjøpe på toget.

12. Du sjekker vaskelappen på klærne i butikken før du kjøper dem.

13. Du finner flere praktiske ting du kunne tenke deg i katalogen til Nytt og nyttig.  

 

 


Grønnsaks-dampkoker fra Nytt og Nyttig. Kjempefin!

14.  Du liker å være ute i god tid, og begynner å stresse når det er ti minutter til kinofilmen begynner og du fortsatt står i kø i kiosken. Selv om du vet det er reklame det første kvarteret.

15. Og du memorerer rad- og setenummer før du går inn i kinosalen.

16. Du bruker stillongs selv om det bare er noen få minusgrader ute. Er så ubehagelig å fryse.

17. Du syns nesehårtrimmer er en helt ok julegave, både å gi og få.

18. Smak er viktigere enn pris når du handler vin på polet.

19. Du har fryseboks i kjelleren.

20. Du har solgt stereoanlegget ditt.

21. Du har byttet ut slalåmski og snowboard med langennsski.

22. Du følger med på værmeldinga og tenker at: Jøss, nå snør det i Trondheim gitt, selv om du selv bor i Oslo.

23. Du abonnener fortsatt på papiravis.

 




24. Det er viktigere med en god natts søvn enn med sex.

25. Du sier stadig at tiing var bedre før, og mener det.

Noen flere?

 

 

En omvisning i dyrehagen... Eller mammablogg-boklansering

 I går var jeg på bokslepp for mammabloggboka vår Mammarådet. Akkurat denne kvelden kom hele boka litt i bakgrunnen. For det jeg gledet meg mest til, var å treffe alle de andre bloggerne som også skulle komme. 




 

Det var litt som å besøke en dyrehage som lite barn for første gang. Du har lest om alle dyrene, sett bilder av flere, men aldri sett dem i levende live.

Der er en løve. Den kjenner vi igjen med en gang. Og tigeren, selvfølgelig. Elefanten også. Men hvordan ser egentlig en lemur ut? Den har vi ikke sett bilde av en gang. Er det den der borte? Eller er et en apekatt? Kanskje ei rotte? Nei, det var en lemur.

Jeg leser bloggene til de aller fleste, og jeg føler jeg kjenner flere av dem godt. Selv om jeg bare har møtt noen få på ordentlig.

Den første jeg dro kjensel på var Stine Pedersen Kahlbom som skriver Diaper Diva Diary. Vi har møttes en gang før. På Peppes i Stavanger. Men da ville hun ikke si hei til meg for hun syns hun var så stygg på håret. I går hadde hun tydeligvis brukt litt ekstra tid på håret, for hun kom heldigvis bort og sa hei.

Og så sa hun: Så høy du er.

Og da sa jeg: Ja, det er jammen du og.

Hvor høy er du da? spurte hun så.

178, sa jeg.

Du da?

180.

Og så var vi bestiser. De to høye bloggerne.


Diaper Diva. Høy og med veldig fint hår.

 

 

Og så var det Pia Skjelstad da, hun som skriver Pias Verden. Ah, Pia, Pia, Pia. Hva skal man si om Pia? Hun er en merkelig skrue. Hun snakker fort og mye og sier veldig mye rart. Veldig mye rart. Og så gjør hun grimaser.

Ja, Pia du sa faktisk til meg at du ikke var så stor fan av sånne kommentarer som «Åh, nei så koselig å møte deg. Du er jo bare så søt og nydelig og herlig da.» Så da får du det som du vil: Pia, du er litt rar, veldig morsom og jeg liker deg! Ja, du var faktisk ganske høy du også.

Velkommen til høye bloggere-klubben.


Åh, Pia da. Kan du ikke prøve å smile på i hvert fall ett bilde?

 

 

Hei hvem er du? sa plutselig en dame med en voldsom hårmanke. 

Og det var Vigdis J. Reisæter bak bloggen Jeg er Jonathan. Jeg visste jeg hadde sett henne før, men hun hadde så mye hår at jeg nesten ikke så ansiktet inni der.

 


Vigdis inni håret passer på at jeg skriver pent i boka hennes.
 

 

Og så møtte jeg Carina Nilsen som skriver Her på Sandaker. Og hun hadde jeg ingen aning om hvordan så ut. Men nå kan jeg altså avsløre for dere alle sammen hvordan fruen på Sandaker ser ut. Veldig fine briller!

 


Carina i grått til høyre. Og Pia kan smile. Til venstre ser du Jona Runarsdottir med bloggen Mammalivet. Legg forresten merke til damen i sort helt til høyre i bilde.

 


Se der ja. Hun ville også bli med på et bilde gitt.
 

Jeg hadde gledet meg veldig til å snakke med Jona. Jeg tror jeg så vidt fikk sagt noe sånt som:

Hei. Så utrolig hyggelig og endelig få møte deg.

Og så tipper jeg hun svarte noe av det samme. (Jeg husker ikke helt, men jeg håper i hvert fall det)

Og så skjedde det noe, så vi ikke fikk snakket mer sammen. Men prisen for kveldens fineste sko går i hvert fall til Jona.

 


Man blir sulten av å blogge. Her er Anja Elisabeth Holt som skriver Avdeling Holt. 

 

Fru Holt møtte jeg allerede i garderoben. Hun er faktisk, ifølge årsrapporten på bloggen min, den leseren som har lagt igjen flest kommentarer på Casa Kaos i 2013. Hundre kommentarer! Hva hadde vel denne bloggen vært uten deg, Anja? 

 



 

Anja passet også på at jeg alltid hadde vin i glasset mitt. Det setter jeg virkelig stor pris på. Det var utrolig stas å møte deg, og jeg utnevner deg herved til Casa Kaos æresleser. Diplom kommer i posten!

Gunn Beate Reinton Rulnes fikk jeg ogs sagt hei til. Hun skriver Systembloggen. Hun er ikke bare aktuell med en bok denne uka. Nei da, hun er redaktør for en strikkebok også hun. En dame med mange bein i ilden, med andre ord.


Sovebebibloggen var den første som spurte om jeg kunne signere boka hennes. Jeg ble helt satt ut, jeg...

 

Jeg hadde store planer om å hilse på Anita Krohn Traaseth som skriver Tinteguri og Suzanne Aabel også. De to er jo liksom stjernene i boka. Jeg måtte observere dem litt og manne meg opp for å gå bort og si hei til dem. Men da jeg følte meg klar, var de borte.

Men jeg fikk sett på dem. Og det kan jeg for så vidt leve med en liten stund.


Og så selveste Susanne Kaluza da. Redaktør av boka. Her sammen med en representant fra Aschehoug. Jeg fikk aldri med meg hva hun het...
 

Marna Haugen Komikerfrue var bare innom en kjapp tur før hun forsvant igjen, tror jeg. Eller så gjemte hun seg ett eller annet sted. Men jeg rakk å tenke at hun hadde en fantastisk fin flette. Og så fikk jeg at glimt av mannen hennes Ørjan Burøe. Han er kjempemorsom. Jeg husker jeg så han for første gang den gangen stand-uppen i Oslo var på et lite sted i Hegdehaugsveien som jeg ikke husker navnet på en gang. Det må ha vært for rundt 15 år siden.  

Nann Karin Solvang med bloggen Petrus og Petrine fikk jeg også bare så vidt et lite glimt av. Mens jeg bare så vidt fikk sagt hei til Idde Mari Baar-Dahl med bloggen Iddemari.

 


Her er dem, alle sammen. Fra venstre:  Gunn Beate Reinton Rulnes, Susanne kaluza, Idde Mari Baar-Dahl, Jona Runarsdottir, Vigdis J. Reisæter, Anita Krohn Traaseth, Suzanne Aabel, så ser du øyet til Pia Skjelstad bak der, og ved siden av Pia kikker  Stine Pedersen Kahlbom frem, Nann Karin Solvang, Carina Nilsen og meg. 
 

 

Mina Mælum Nordstrøm med bloggen I am Norway og Kristine Tofte som skriver Haustljos har også bidratt i boken, men de kunne dessverre ikke komme. 

En super kveld i dyrehagen med supre bloggdamer. 

Hva gjør jeg feil?

Det spørsmålet har vel alle foreldre stilt seg en eller annen gang. Kanskje til og med flere ganger.

Hva gjør jeg feil?

Hvorfor vil ikke babyen sove?

Hvorfor våkner fireåringen klokka fem hver bidige dag?

Hvorfor er det en kamp å få på vinterdressen hver eneste morgen?

Hvorfor vil ikke barnet mitt spise?

 


Hvorfor får jeg det ikke til?

 

Man saumfarer alle mammanettstedene, googler alle artikler med tips og råd til småbarnsforeldre og leser bok på bok om barnets utvikling og om barneoppdragelse.

Man prøver alle rådene fra eksperter og forståsegpåere, fra ikke-eksperter, familie og venner. Men like fordømt vil ikke babyen sove. Fireåringen våkner klokka fem hver eneste morgen. Barna nekter likefult å ta på seg vinterdressene og rynker på nesen, presser leppene sammen og nekter å spise.

Da dukker det uunngåelige spørsmålet opp: Hva gjør jeg feil?

 

 


Hvorfor vil ikke babyen ligge stille på stellebordet?

 

 

Da min første kom til verden, hadde jeg lest alt som var og lese om små babyer. Hvordan man fikk dem til å sove hele natta. Hvordan man fikk dem til å dagsove. Hvordan man fikk søte, fornøyde babyer som igjen ga søte, fornøyde mammaer.

Men ingen av rådene virket jo! Lillemann hadde kolikk. Han grein og han grein og han grein. Ingen ting hjalp!

Da han ble eldre, kom hans voldsomme vilje veldig tydelig frem. Uansett hvilke eksperttips vi fulgte, var det en evig kamp for å komme gjennom de daglige rutinene. Jeg satt time etter time på nettet og lette etter fasiten.

 


Hvorfor vil du ikke sove?

 

 

Som gravid og småbarnsforeldre bombarderes man med gode råd. Og gjerne råd med en veldig enkel fasit. Det er jo bare å være konsekvent, ha gode rutiner, gjøre sånn og slik, ditten og datten så kommer alt til og ordne seg.

Jeg måtte være konsekvent. Ja, men jeg var jo det.

Gode rutiner. Ja, det hadde vi.

Anerkjenn barnets følelser. Ja, det gjør jeg.

Forklar barnet hvorfor. Ja da, ja da, ja da.

Bruk humor. Og husk at barnet plukker opp dine følelser. Hvis du er negativ og lei, blir barnet det også. Nei, men for pokker da! Det er nemlig så veldig lett å være positiv når man står der i yttergangen med to barn som ligger i to hauger på gulvet og griner og drar av seg vinterdressene sine for fjerne gang på ti minutter.

Jeg prøvde alt! Og for hvert råd jeg fulgte som ikke virket, følte jeg meg mer og mer elendig. Hvorfor reagerte ikke barnet mitt slik det skulle? Hva var det jeg gjorde feil?


Hvorfor må du grise sånn når du spiser? 

 

I en artikkel på Mammanett.no, advarer Stein Erik Ulvund, professor i pedagogikk, mot ekspertveldet. Han mener vi bør gi blanke i alle ekspertene og heller la barnets temperament bestemme hvordan vi oppdrar det. Han sier blant annet:

Den vanligste misforståelsen er at mange mener det finnes en fasit som gjelder for alle barn, men det gjør det ikke. Typiske artikler som foreldre utsettes for er: «Slik får du et lydig barn», «Slik får du en lykkelig baby» og «Slik får du et barn som sover». Det går ikke an! Det finnes ikke en fasit på dette der man kan sette to streker under svaret. Ikke engang søsken skal ha den samme oppdragelsen.

Og videre:

Idealet for foreldretypene er å være myndig, men det er ikke lett å være myndig mot et hvilket som helst barn. Barnet skaper et miljø rundt seg selv som vil påvirke hvordan du møter det.

Amen, sier jeg og sender en liten applaus i retning Ulvund, som har skrevet boken "Rakkerunger og englebarn - oppdragelse uten fasit"

Livet mitt ble mye enklere da jeg oppdaget at barna mine har sin helt unike personlighet. Jeg kan selvfølgelig påvirke noe. Men de er som de er, og min påvirkning er begrenset.

Begge barna mine er for eksempel uhelbredelige morgenfugler. Jeg har prøvd alt. Jeg har prøvd å legge dem tidligere, jeg har prøvd å legge dem senere, jeg har prøvd å kutte på dagsovingen, jeg har prøvd å flytte dagsovingen. Jeg har prøvd å roe ned med nøye utvalgte aktiviteter før leggetid. Jeg har til og med prøvd forskjellige farger på sengetøyet og på veggene på soverommet. Men ingen ting hjelper.

Nå vet jeg at det ikke er jeg som gjør noe feil. De bare er sånn. Og i stedet for å bruke tid og energi på å lese meg opp og klandre meg selv fordi jeg ikke får til det alle andre tilsynelatende får til, så bruker jeg heller energien min på å finne løsninger som gjør det enklest mulig for meg å leve med to små, veldig irriterende morgenfugler. 

 


Hvorfor må dere alltid våkne så tidlig? Jeg er trøtt!

 

 

Jeg har også gitt opp å få den ene til å sitte stille mer enn fem minutter. Så sant han ikke vil det selv.

Jeg har innsett at tannpuss og påkledning mest sannsynlig kommer til å være et stressmoment her i huset i lang tid. Plutselig en dag er det nok over. Men til den dagen kommer, må jeg bare slå meg til ro med at jeg har spesielt ett barn med en ekstrem trang til å teste grenser. Uansett hvor myndig og konsekvent jeg er.

Barna er som de er og det er ingen ting jeg gjør feil.

Jeg lurer på hvor mange mødre og fedre som legger skylden på seg selv. Som tar på seg ansvaret for at barna gjør som de gjør. Eller for at barna ikke gjør som ekspertene mener at de burde.

Det er på høy tid at vi slutter å høre på alle ekspertene som påstår at de sitter på fasiten.

La oss begynne å se barna våre slik de er - som noen helt unike skapninger. La oss for all del følge de rådene vi syns gir oss noe. Men faller det seg ikke naturlig for deg med samsoving, nei så ikke gjør det.

Ønsker du deg tilbake til jobben etter permisjonen og sender ettåringen i barnehagen, ja så gjør det med god samvittighet. Og orker du ikke amme mer enn tre måneder, eller kanskje ikke i det hele tatt ? så dropp det.

 

 


Ja, du må sove i din egen seng, lille venn. Senga mi vil jeg ha for meg selv. 

 

Ingen eksperter vet hva som er best for deg og dine barn. Det vet du best selv.

Tenk selv. Hent frem den gode gamle magefølelsen, og stol på at nettopp du kjenner barnet ditt best og vet hva som fungerer for deg og din familie.

Og dropp den dårlige samvittigheten for alt du ikke får til. Husk - du gjør ikke noe feil.

Hører du på ekspertene? Eller syns du det blir litt for mange råd å forholde seg til?