hits

februar 2015

Det er jo bare å være konsekvent

Jeg får løsningen servert med jevne mellomrom:

Det er jo bare å være konsekvent.

Eller:

Du må jo bare ta kampene. Du må bare stå i det, vet du.

Eventuelt:

Det er jo bare å overse det de gjør. Så slutter de nok.

Det er jo bare?det er jo bare?det er jo bare.

 


Verdens beste rampeunge

 

Når disse kommentarene kommer fra folk uten barn, som kun har barn på lån innimellom, ja da skjønner jeg at de ikke vet bedre.

Men når det kommer fra folk som har barn selv ?det er da jeg begynner å lure.

Finnes det englebarn? Sånne barn som smiler og ler seg gjennom småbarnstiden og trassalderen. Sånne barn som bare tester grenser én gang, og når de da får et nei, så trekker de hånden til seg, smiler og tenker: «Nei vel, det har jeg visst ikke lov til. Da lar jeg være».

Hvis det finnes sånne barn ... Og hvis de som forteller meg at "det er jo bare", har sånne barn, ja, da kjenner jeg at jeg rett og slett blir litt irritert.

For her står jeg, med to viltre, trassige, viljesterke og kraftfulle små barn. To barn fulle av energi, kreativitet, tøys og tull. To barn som finner på masse rart, som tester grenser, som ikke tar nei for et nei sånn helt uten videre, og to barn som med jevne mellomrom driver mammaen sin til vanvidd. 

Barn som hyler og skriker og løper rundt i huset med armene veivende over hodet fordi de ikke vil pusse tenner, enda vi har gjort det hver bidige morgen og hver bidige kveld helt siden den første tannen poppet opp.

Hvis ikke det er å være konsekvent, så vet ikke jeg!

Det er jo bare, tenker jeg og river meg i håret mens jeg går ut av badet og lukker meg inn på barnas soverom et lite øyeblikk, så de ikke skal se hvor fortvilet og lei jeg er.

For det er nemlig ikke bare. 

 


Putekriiiiiiiig!

Finnes det englebarn?

Hvis det ikke finnes englebarn, hvis disse det-er-jo-bare-foreldrene har barn som er like sta og døve for regler som mine, er det meg det er noe feil med da?

Jeg er riktignok ingen supermamma. Det hender jeg sier ja, selv om jeg egentlig har sagt nei. Det hender jeg kjøper meg litt fred med en is eller en sjokolade. Og det hender jeg ikke orker å ta kampen akkurat da. For man vet aldri hvor lenge en kamp varer. Det kan være alt fra tjue sekunder til tre timer. Og hvis vi har planlagt å gjøre noe skikkelig koselig den dagen, ja da kan det nok hende jeg dropper kampen bare for å beholde husfreden.

Men hvem gjør ikke det, da? det finnes vel ikke foreldre som alltid gjør alt helt riktig?  Hver dag, hele tiden? 

Er det mulig? 

Vel, kanskje hvis man har englebarn. Da må det jo være rimelig lett å ta kampene, være konsekvent og overse det negative. Lett som en plett.

For oss som ikke har englebarn, tror jeg det rett og slett er helt umulig å være supermamma hele tiden. 

Visst er det slitsomt å være foreldre til sånne bestemte, aktive og kreative barn. Men på den andre siden, jammen har vi kule unger da! 

 




 

Tror du det finnes englebarn? Og tror du det finnes superforeldre som alltid gjør alt helt korrekt etter boka?


PS: For flere oppdateringer fra denne antisupre kaosmammaen, følg meg gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

Hvorfor er alltid unger så irriterende når man har dårlig tid?

«Stopp, du må betale!»

Jeg er på vei ut av badet med bare et håndkle rundt meg. Jeg river opp døren, og løper rett på to lekekasser som blokkerer døråpningen.

"Hæ", sier jeg og strammer håndkleet.

«Her er det stengt. Du må betale», sier femåringen igjen. Han står bak lekekassene og holder den ene armen ut mot meg med flat hånd.

 

 

Stopp! I lovens navn!

 

«Hva er det du snakker om», sier jeg og rister på hodet.

«Slipp meg forbi. Vi har dårlig tid. Og du må se og få på deg en tykk genser. Vi skal straks dra i barnehagen».

Jeg prøver å skyve den nærmeste lekekassen litt til side med foten.

«Nei! Stopp!» roper den lille gutten og flytter seg raskt til siden og dytter kassen tilbake på plass.

«Du må betale. Det er stengt».

Han retter den lille, stramme håndflaten opp mot meg igjen. Han sikter på ansiktet mitt, men når meg bare til midt på magen.

«Hva skal jeg betale med, da» spør jeg og ser på klokken på mobilen. Den viser halv åtte.

«Penger vel», sier han og vifter håndflaten fra side til side.

«Ja men, jeg har da ingen penger her inne på badet», sier jeg.

«Da får du betale med knapper», sier han strengt.

Hva? Penger? Knapper? Hva er det han driver med nå da? Og hvorfor står jeg egentlig her og diskuterer dette med en femåring klokken halv åtte en tidig morgen når vi har dårlig tid?

 

 

Ja da, det er fint at du vil leke politi, men må du gjøre det når vi har det travelt?

Jeg tilbyr han både bomullspads, q-tips og hårbørsten min som betaling, men kommer ikke gjennom sperringen før jeg lokker med neglelakk. To flasker skulle han ha for å slippe meg ut. Én blå og én lilla.

Jeg løper ut på soverommet og kaster på meg klærne. Svinger innom badet på vei mot kjøkkenet for å henge fra meg håndkleet.

«Stopp! Det er stengt!»

Den lille gutten står i døra igjen. Lekekassene er nok engang på plass i døråpningen.

Nei, men for pokker da, tenker jeg og kaster håndkleet inn på badegulvet før jeg springer videre mot kjøkkenet.

«Gå og kle på deg en genser», roper jeg i forbifarten.

Jeg smører matpakker og fisker opp Lillesøster som sitter på kjøkkengulvet og trommer med to stekespader på matskålen til katten. jeg tar henne under armen og feier innom rommet hennes der jeg rasker med meg en genser og en strømpebukse. Konstaterer at klokka er ti over halv åtte.

«Stengt!»

Der var du igjen, ja.

 

 

«Jeg skal bare ha en hårstrikk til Lillesøster», sier jeg og prøver å tråkke mellom lekekassene.

«Hei! Det er stengt! Du må betale», gneldrer femåringen og dytter lekekassene tettere sammen.

"Nei, men vet du hva? Dette har ikke jeg tid til", sier jeg og sukker.

Så strener jeg ut på kjøkkenet med Lillesøster under armen. Finner frem krukka med småpenger og graver til meg en håndfull.

«Se her. Her har du penger», sier jeg og heller de blanke myntene i den lille utstrakte hånden. Pengene renner over og klirrer ned på gulvet.

«Og nå går du og tar på deg en genser», sier jeg mens jeg dytter unna lekekassene.

Femåringen står med store øyne og ser på alle myntene. Wow. Så mange penger har han aldri hatt hendene sine i før.

Jeg bytter fletter håret til Lillesøster. Får på henne klær og børster de små tennene. Femåringen er fortsatt travelt opptatt med å samle sammen og telle alle myntene. Jeg manøvrere meg ut mellom kassene.

Så tar jeg en runde rundt i huset og samler sammen sko, luer og votter som skal med i barnehagen. Straks ferdig nå. Må bare innom badet og børste håret og ta på litt maskara.

«Stopp!»

«Nei, men vet du hva? Nå har du fått en hel haug med mynter. Det får jammen være betaling nok for resten av dagen», sier jeg og setter hendene hardt i siden.

«Nei. Du må betale», sier gutten. Håndflaten peker igjen mot magen min.

Jeg holder meg fast i dørkarmen og strekker meg inn mot badebenken. Jeg får akkurat tak i børsten min. Så finner jeg frem en tykk genser mens jeg børster håret.

"Kle på deg!" kommanderer jeg med trykk på hvert ord, og kaster genseren oppi lekekassa.

"Så går du ut i gangen og tar på deg skoene".

Da jeg kommer tilbake etter å ha sluppet ut kattene, sitter Lillesøster i døråpningen.

 




"Næmmen, pass deg, du da", sier jeg og løfter henne opp.

"Ikke slipp mamma inn", kommer det høyt fra yttergangen. "Hun må betale!"

Femåringen løper med bestemt blikk mot badet med håndflaten foran seg. Han har en sko på.

Jeg sukker. Tar tak i den lille gutten og bærer han ut i yttergangen, fisker opp den andre skoen og jakka og åpner ytterdøra. Jeg klarer fortsatt å bære han, selv når han spreller som en blekksprut.

"Hei. Mamma da! Jeg kan ikke gå ut uten jakke", roper han fortvilet.

"Jo da, nå kan du det", sier jeg og bærer han ut til bilen som står i oppkjørselen.

"Jammen. Jeg har ikke pusset tenner", roper han.

"Nei tenkt det du. I dag slipper du", sier jeg og spenner han godt fast i bilstolen.

Så løper jeg inn på badet igjen. Bytter ut de våte sokkene mine, tar på maskara, grer håret, og gjør meg ferdig, i fred og ro.

Hvorfor er alltid unger så irriterende kreative når man har dårlig tid?


PS: For flere kaotiske morgener, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

Slutt å tukle med tingene mine!

«Sjur!»

«Sjuuuuuur!»

Jeg står dryppende våt midt på badegulvet. Håndkleknaggen er tom. På gulvet bak baderomsdøra ligger en haug med håndklær. Blant annet mitt. Men det er vått og møkkete og jeg har liten lyst til å tørke meg med det.

 

 

«Sjur!» roper jeg ut døra så høyt jeg kan.

Jeg hører tuslende skritt i gangen.

«Jaaa?» Mannen stikker hodet spørrende inn. «Hva er det for noe?»

«Hvorfor ligger håndkleet mitt på gulvet? Og hva har alle de andre håndklærne blitt brukt til? Og hvorfor kan ikke dere bare la håndkleet mitt være i fred? Jeg har sagt hundre ganger at dere ikke skal bruke det. Men, never mind, kan du være så snill å hente et nytt håndkle til meg?»

Mannen ser spørrende på meg et par sekunder. Fordøyer informasjonen. Så ser han ned på haugen med håndklær.

«Det er ikke jeg som har lagt de håndklærne der. Det må være en av ungene», sier han og klør seg på haken.

«Ja, men kan du hente et håndkle til meg», spør jeg utålmodig. Jeg er våt og det er kaldt.

 

Noen ganger har noen hengt håndkleet mitt et annet sted. På en annen knagg. Eller bare slengt det over dusjen. Hvem har brukt det? Og til hva? Har mannen tørket våte barnerumper? Har Lillemann tørket møkkete barnehender? Har noen tisset på det? Har noen tørket sin snørrete overleppe med håndkleet mitt? Eller har det bare falt ned, og noen har hengt det opp for å være grei, dog på feil plass? Uansett, så frister det ikke å bruke det samme håndkleet. Det er en grunn til at vi har hver våre håndklær.

 

 

To minutter tidligere stod jeg i dusjen og lette etter hårklypa mi. Den jeg setter håret opp med når balsamen skal virke i to minutter og jeg skal fortsette dusjingen uten å få vann i håret.

Den også, borte. Det endte med at jeg måtte gå ut av dusjen og finne en strikk i skuffen.

Veldig irriterende.

Før jeg fikk mann og barn, visste jeg stort sett alltid hvor alle tingene mine var. Det meste hadde sin egen, faste plass, og ble også stort sett plassert akkurat der.

Jeg visste alltid hvor mye melk jeg hadde igjen, og når det var på tide å kjøpe mer. Nå spiser jeg stadig frokost uten melk, fordi noen har forsynt seg av melken og ikke kjøpt inn ny når det er tomt. 

Enda verre er det når den halve platen med sjokolade plutselig er borte fra skapet. Når barna endelig er i seng og jeg har sett frem til å mumse litt foran tv-en den siste timen før jeg selv stuper i seng. Mannen eller barna? Det er umulig å fordele skyld. De skylder på hverandre. Men det spiller ingen rolle hvem som har tatt den. Jeg vil bare ha sjokoladen min i fred!

Og vet du hva som er skikkelig irriterende: Jeg er avhengig av nesespray, og har alltid en flaske liggende i bilen. Gjett hvor gøy det er å kjenne at nesen tetter seg til på vei til ett eller annet sted, og så finne ut at noen har tatt nesesprayen som alltid ligger i hanskerommet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har snudd bilen og kjørt hjem for å lete etter den andre sprayen som alltid står på nattbordet, men som for øvrig også plutselig er borte.

 

Og jeg nevner i fleng: maskarabørste full av kattehår, tannbørsten under sofaputen full av smuler, oppklippede blader jeg ikke har lest ennå, bøker brukt som tegnepapir, nyvasket mobillader i vaskemaskinen, mystiske flekker på sengetøyet (er det snørr? Bæsj? Appelsinjus? Sikkel fra den som stjal sjokoladen min?) Forsvunnet ostehøvel, fjernkontroll, flaskeåpner og skrapelodd med 25 kroner på. Og den ene tøffelen min som sporløst forsvant tidligere i vinter. Hvor tar det veien?

Jeg prøver virkelig (vel, jeg gjør i hvert fall et forsøk innimellom) å lage systemer og rutiner på ting sånn at det skal bli lettere å komme gjennom hverdagen. Som tydelig merking av håndkleknagger, nesespray på fast plass i bilen, sjokolade plassert på øverste hylle i kjøkkenskapet, ostehøvel på fast plass og maskara og tannbørste utenfor rekkevidde for små barnehender.

Men det nytter tydeligvis ikke. Noen tukler alltid med tingene mine. 

Jeg vil bare ha tingene mine i fred! Er det så mye å be om da?

 

 PS: For flere oppdateringer fra sur mamma, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

Hva skal barnet mitt bli?

Jeg har blitt utfordret av NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon) om å skrive et innlegg om mine barns fremtidige utdannelse og jobb.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har store forventninger til barna mine. De er nemlig helt eksepsjonelle, fantastiske og unike. Ingen er som dem. Ingen andre barn kan måle seg mot mine to.

 


Følg med nå. M O S. det blir mos. Mooooooos.

 

Jeg ønsker barna mine alt godt. Jeg vil at de skal utvikle seg, finne seg selv og ta ut sitt høyeste potensiale. Jeg vil at de skal vite at de kan bli og gjøre akkurat hva de vil. For de er, som sagt helt unike.

Men sannheten er at mine barn egentlig er helt middelmådige. Helt midt på treet. De er flinkere enn gjennomsnittet på mange ting, og så er de dårligere enn gjennomsnittet på like mange andre ting.

Altså, selvfølgelig skal vi fortelle barna våre at de er unike. Men det er forskjell på å være unik som menneske, og å være unik sammen med andre mennesker. Ute i samfunnet, er nemlig de aller fleste av oss helt middelmådig.

Jeg synes det er fint med foreldre som støtter og bakker barna sine. Foreldre som hjelper barna opp og frem og pusher dem til å nå sitt høyeste potensiale. Og kanskje bitte litt til. Jeg ser ikke noe galt i å kreve noe av barna våre. Ha litt forventninger.

Jeg forventer for eksempel at barna mine skal jobbe godt på skolen. Jeg forventer at de gjør lekser og får så gode karakterer som de kan. Jeg har vel innerst inne også en forventning om at de skal ta høyere utdannelse. Kanskje de kan bli journalister? Slik som  foreldrene? Det hadde vært fint. 

Jeg sitter ofte og leker meg med hvilke yrker de kan passe i. Finner jeg en skjult egenskap, vet jeg med en gang hva det kommer til å bli av dem. Flink til å danse? Ah, ballettakademiet neste. Kverulerende? Hmmm, politiker. God fantasi? Forfatter!

Eller fotballstjerne. Jeg må av og til legge en demper på meg selv når jeg ser femåringen måke til lærkula med den vanvittig sterke venstrefoten sin. Jeg ser for meg den lille gutten min om en ti års tid, der han står i den altfor store fotballdrakten sin og nettopp har signert kontrakt med Real Madrid. Ødegård har gjort det. Da kan min gutt også. Og jeg er mer enn klar til å bli fotballmamma på heltid, ala Berit Riise.

Eller kanskje han kan bli kreftforsker? Ja, jeg er ikke flau over å si at jeg har vært inne på tanken. Han er jo lynende smart den lille gutten min. En Nobelpris er heller ikke helt fjernt for meg (Ups. sa jeg det høyt?).

Jeg ser for meg min tre år gamle datter som dyrlege. Eller som Hollywood- skuespiller. Eller som lege. Hun hadde passet fint som lege. Hun er så omsorgsfull. Eller som ingeniør. Hun er både tøff og smart. Og hun har alltid kontroll. Rolig og kontrollert. Det er egenskaper en ingeniør trenger. 

 


Perfekt som lege

 

Nei da, det er ikke noe i veien med ambisjonene mine. Så lenge de også passer barnet mitt. For i det øyeblikket foreldrenes ambisjoner krasjer med barnas, da kan det bli et problem.

For hva med de barna som egentlig ikke har lyst til å ta en lang utdannelse, eller være unike og spesielle hele tiden. Hva om forskeren min egentlig har lyst til å jobbe som tømrer. Og hva om den lille dyrlegen min har lyst til å bli frisør?

Å sikte mot en «vanlig» jobb har plutselig blitt litt mindreverdig. Å være vanlig er ikke lenger normalt. For vi er jo alle så spesielle og unike.

Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at Norge vil mangle 30.000 fagarbeidere i 2030. Og stadig færre ungdom velger yrkesfag på videregående. Yrkesfag har rett og slett fått et litt dårlig rykte. Det er for taperne.

Og her tror jeg vi foreldre må ta en del av skylden. Det er vi voksne som går rundt med holdninger om at kun det beste er godt nok, kun det perfekte er perfekt og at vi alle er så unike at vi må utnytte hver eneste en av de fantastiske evnene vi har fått utdelt.

Det er jo ikke snakk om at noen er bedre enn andre, fordi de velger en lang utdannelse. Eller at en kortere yrkesutdannelse er mindre verdt. Det er bare snakk om at vi er forskjellig.

Det er ikke noe galt i at barn lærer på forskjellige måter og har forskjellige evner og interesser. Noen er flinke til å pugge, mens andre lærer mer visuelt. Noen er god i norsk, mens andre er en reser i kjemi. Noen er praktisk anlagt, andre er teoretiske.

 


Musiker, kanskje?

 

Så gjenstår det å se da. Hva det blir av mine barn.

Jeg skal i hvert fall prøve å tenke meg om to ganger når barna mine blir større og skal velge utdannelse og yrke. Jeg skal prøve og ikke la mine ambisjoner overskygge barnas ønsker.

For når alt kommer til alt, er det viktigste for meg at Lillemann gleder seg til å gå på jobb. At han trives og får jobbe med noe han virkelig brenner for. Og at Lillesøster får bruke evnene sine på en måte som gjør henne tilfreds.

Om det er som fotballproff, forsker med en Nobel-pris på peishylla, gullsmed, baker, frisør, dyrlege, lege, tømrer, bilmekaniker, eller gartner spiller egentlig ingen rolle.

 


Nei, pilot!
 

 

Litt fakta til slutt:

  • 9 av 10 foreldre kommer til å rådgi sitt barn i en studie- og karriereplan. 
  • 2 av 3 foreldre med barn i ungdomsskolen opplever at barna vektlegger deres studie- og karriereråd. 
  • 6 av 10 foreldre innrømmer at de har ambisjoner på vegne av sitt barn. Men en tredjedel av disse, sier de holder ambisjonene for seg selv.

Kilde: Undersøkelsen er utført av Respons Analyse for NHO.

 

Har du ambisjoner for ditt barn? 

 

PS: For flere oppdateringer som de unike, nei vent, de middelmådige, barna mine, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

   
.

Hva skjer etter tre?

Jeg teller til tre!

Lillesøster  viker blikket et ørlite sekund. Så ser hun meg rett inn i øynene.

En!

Blikket flakker. Litt lenger denne gangen. Blunker. En ørliten rykning i munnviken.

To!

Nå snurper hun sammen munnen og rynker brynene. Ser kjapt ned i gulvet før blikket glir sakte mot hånden hennes der hun holder mobilen min.

Pekefingeren min dirrer og peker rett mellom øynene hennes.

 

 

Jeg åpner munnen og trekker pusten overdrevent mens jeg sperrer opp øynene og legger hodet på skakke.

Lillesøster stamper med det ene beinet. Stuper kråke ned i pleddet. Nå er det like før.

To og en halv!

Der.

Der slapp hun mobilen min. Den gjør et lite hopp i det den treffer sofaputen. En støvsky poffer opp og ser mye større ut enn den egentlig er i sollyset.

Små føtter løper ut på kjøkkenet til far. Det blir helt stille så fort hun har rundet hjørnet. To små hender griper tak i benken. Like etter ser jeg en blond hårtufs og to store, blå øyne som ser på meg.

Takk, lille venn, sier jeg og plukker opp mobilen.

Vil du ha jordbær?

Hva er det egentlig som er så skummelt med å telle til tre? Jeg aner ikke hva som kommer etter tre, men det virker hver gang.

Det er bare å sette opp sinnafjeset, rette pekefingeren mot mellom øynene til barnet og true med å telle til tre.

Foreløpig har hun alltid gitt seg på to og en halv.

Jeg gruer meg til den dagen hun ikke gjør det.

Hva skal jeg finne på da?

 

PS: For flere oppdateringer om min fantastiske hjemmesnekrede barneoppdragelse, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

Feite,late kjerringer som kler av seg

Før helgen, skrev journalist, fotograf og PT Anette-Marie Antonsen et utrolig sjarmerende innlegg der hun kritiserte at  feite kjerringer (hennes egne ord) som kler av seg blir hyllet som tøffe og sunne forbilder, mens sunne og slanke jenter som kler av seg, får kritikk for at de bidrar til kroppspress.

Anette-Marie skriver at overvekt og fedme er helseskadelig og usunt, og at dersom vi roser de feite jentene som kler av seg, tror de at de bare kan slappe av og at det er helt greit å være tjukk. Hun synes det er helt forferdelig at vi kritiserer de slanke som faktisk tar ansvar for egen helse, mens de som ikke orker, roses opp i skyene. Ja, for hun mener nemlig at tjukke mennesker bare er bedagelige og late, og hun synes synd på de fedrene som ser dama forfalle mens hun bruker ungene som unnskyldning.

 


Hæ? Hva mener du? ...

 

Jo da, jeg har registrert at flere mener det samme. Jeg har sett det har blitt skrevet om og diskutert både her og der. Tynne, slanke og veltrente jenter er lei av at de bare får kritikk når de legger ut lettkledde bilder av seg selv, mens vi hyller overvekt og fedme. Selv om Anette-Marie tar kaka når det gjelder saklighet og å ordlegge seg på en respektfull måte.

Jeg tror både Anette-Marie og hennes meningsfeller misforstår litt. De tjukke jentene som legger ut lettkledde bilder av seg, hylles ikke for at de er tjukke. De hylles for at de tør!

Vi vet alle at overvekt og fedme er helseskadelig. Det er ingen tvil om det. Og de som tviler aller minst, er de som sliter med overvekt selv. Men du skal være temmelig beintøff hvis du tør å blottlegge kroppen din, enten i glansede magasiner, i avisa eller på sosiale medier, hvis du ikke har en såkalt perfekt kropp. Og jo flere valker, jo tøffere skal man være.

 


Bjørg og Dora Thorhallsdottir. To flotte, tøffe jenter med helt normale kropper. Faximile fra kamille november 2014. 

 

Sosiale medier flommer over av bilder av flotte, stramme og veltrente kropper. Og som jeg har sagt så mange ganger før, trening er bra! Et bevisst kosthold er bra! Og visst skal de flotte og fine få legge ut skrytebilder av kroppen sin hvis de har lyst til det. Personlig blir jeg litt lei, men hey, ikke bry dere om meg. Jeg skjønner godt at man har lyst til å skryte av kroppen når man har jobbet hard for å forme den. Men jeg hyller dere ikke. Og dere er ikke spesielt tøffe. 

Derimot hyller jeg hver eneste normalvektige, lubne og overvektige jente som legger ut skrytebilder av kroppen sin. Disse jentene får daglig høre at de ikke er bra nok. De får høre at de ikke er normale og at de ikke er vakre. Jeg hyller hver eneste av disse jentene som sier føkk you, som går ut med rak rygg og viser at de er stolt av kroppen sin akkurat sånn den er.

Jeg hyller dem ikke fordi de er store. Jeg hyller ikke fedme i seg selv. Men jeg hyller disse jentene fordi de er gode forbilder, fordi de vi har godt av å se at kvinnekroppen kommer i alle fasonger og vektklasser og fordi de flytter grensene for hva som er normal og hva som er vakkert. Og det er jammen på høy tid! 

Jeg har blitt spurt flere ganger om jeg kunne tenke meg å stille opp i reportasjer selv, naken eller lettkledd, for å vise frem den naturlige mammakroppen. Men jeg har sagt nei. Ikke fordi jeg skjemmes over kroppen min. Men jeg er rett og slett altfor feig. Jeg tør ikke. Jeg skulle ønske jeg torde ...

Så takk for at noen er tøffe nok! 

Når det gjelder innlegget til Anette-Marie, kunne jeg egentlig ha skrevet en hel masse. Men jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne.

Jeg kunne ha argumentert for at tynn ikke er det samme som sunn. Og at veltrent ikke er det samme som tynn. Jeg kunne ha forklar at tjukke folk ikke nødvendigvis er late, men at overvekt er et komplekst problem, og at det finnes veldig mange grunner til at folk er overvektige. 

Jeg kunne ha satt et stort spørsmålstegn ved at Anette-Marie er både journalist og PT, og at hun har ansvaret for å jobbe mot nettmobbing i Lions. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om barn og mobbing, og at dersom vi skal bekjempe mobbing blant barn og unge, må vi voksne begynne med oss selv og være gode forbilder både i virkeligheten og på nett. At vi må omtale andre mennesker med respekt, for barna gjør jo som kjent som vi gjør, ikke som vi sier. 

Her kan du lese mer om hva jeg mener om foreldreansvar på nett: Oppfør dere, foreldre!

Men hey, jeg tror ikke jeg gidder. Jeg synes vel egentlig innlegget hennes taler for seg selv.

Hva synes du om store jenter som er stolt av kroppen sin? Bør de vente med å kaste klærne til de har slanket seg, eller synes du det er tøft at de viser frem valkene sine?

 


PS: For flere oppdateringer om kropp med eller uten valker, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

 

   
.

 

Fifty shades of kaos

 

 




 

Fra boka:

Stoler du på meg? puster han.

Jeg nikker, med store øyne. Hjertet mitt hopper i brystet. Blodet pumper rundt i kroppen.

Han drar det sølvgråe silkeslipset opp fra bukselomma. Det sølvgråe silkevevde slipset med mønster som etterlater små merker på huden min.

Han beveger seg raskt. Plutselig sitter han over meg på sengen og binder håndleddene mine sammen. Men denne gangen binder han den andre enden av slipset til en av eikene på den hvite jerngavlen over sengen min.

Han drar i knuten, sjekker om den sitter. Jeg kommer ingen vei. Jeg er bundet fast, rett og slett, til sengen min. Og jeg er så opphisset.

 

 

I virkeligheten:

Stoler du på meg? puster han.

Nja, det kommer vel litt an på, tenker jeg. Men jeg nikker, med store øyne. Hjertet mitt hopper i brystet. Blodet pumper rundt i kroppen.

Hva er det nå han planlegger, tenker jeg skeptisk.

Han drar det rutete, grønne slipset opp fra bukselomma. Det grønne slipset som han aldri bruker. Et par rosa hårspenner som tilhører Lillesnuppa har viklet seg inn i slipset. Han river og drar i det for å få opp knuten.

Han skrever over meg med det ene beinet og setter seg på magen min.

Ouff, sukker jeg idet vekten av kroppen hans presser luften ut av meg.

AU! roper jeg og vrir hoftene unna.

Går det bra? spør han og løfter på rumpa.

Ja da, det går fint, svarer jeg.

Bare ikke sett deg rett ned på magen min, sier jeg og tenker på tacoen jeg spiste for en halv time siden. Jeg gjør en grimase mens jeg prøver å holde igjen luften som presser på i nederste del av magen.

Han binder håndleddene mine sammen.

Au, ikke så hard da, sier jeg og vrir håndleddene.

Går det bra sånn? spør han.

Jeg tar armene ned.

Hvis du bare løsner litt der.

Her?

Ja, der. Sånn ja. Når går det greit. Tror jeg, sier jeg og strekker armene over hodet igjen.

Hva nå da, tenker jeg og ser opp på veggen over meg. Han holder i den andre enden av slipset og ser seg rundt. Sengegavlen vi har bestilt kommer ikke før om tre uker. Og den er uansett helpolstret.

Vent her, sier han og skrever ut av sengen. Jeg hører han romsterer ute i gangen. Til slutt kommer han inn med en spiker og en hammer.

Ligg stille, nå, sier han og holder den andre enden av slipset opp mot veggen. Han setter spikeren mot slipset og hever hammeren.

Nei, men for pokker, roper jeg og kniper sammen øynene.

Du kan da vel ikke spikre slipset fast i veggen?

Hvorfor ikke? spør han og ser på meg.

Vi har jo nettopp sparklet og malt de veggene jo, sier jeg frustrert.

Men sengegavlen vil jo stå over når den kommer. Det er ingen som kommer til å se det hullet.

Okei. Okei, okei, okei. Jeg lukker øynene og kjenner hvordan hele sengen rister når han slår hammeren inn i den nymalte soveromveggen vår så gipsen spruter.

 

Fra boka:

Han glir av meg og står ved siden av sengen. Han stirrer ned på meg med øyne mørke av lyst. Blikket hans er triumferende.

Det var bedre, mumler han og smiler ertende. Han bøyer seg over meg og begynner å knyte opp den ene skoen min. Åh nei nei føttene mine. Nei, jeg har jo nettopp løpt.

Nei, protesterer jeg mens jeg prøver å sparke ham bort.

Han stopper.

Hvis du kjemper imot, binder jeg føttene dine og. Hvis du lager en enste lyd Anastasia, kommer jeg til å kneble deg. Hold munn. Katherine er mest sannsynlig utenfor og lytter akkurat nå.

Kneble meg! Kate! Jeg holder kjeft.

Han fjerner skoene og sokkene mine kjapt, og drar sakte av meg treningsbuksene. Oj, hvilke truser har jeg på meg?

Han løfter meg opp og drar dyna vekk. Så legger han meg tilbake, denne gangen oppå lakenet.

Sånn. Han slikker seg sakte over underleppen.

Du biter deg i leppen, Anastasia. Du vet hvilken effekt det har på meg.

Han legger langfingeren over leppene mine. Som en advarsel.

 

 

I virkeligheten:

Han glir av meg og ned ved siden av sengen. Han snubler på vei ned, men henter seg inn igjen før han faller.

Jeg kniser.

Han stirrer ned på meg med mørke øyne fulle av lyst.

Jeg kniser igjen.

Han bøyer seg over meg og begynner å knyte opp den ene skoen min. Åh nei nei føttene mine. Jeg har ikke dusjet i dag. Og det må være et halvt år siden sist jeg filte den sprukne, harde huden på hælene. Minst. Og jeg har ikke hatt tid til å fjerne den flisete, røde neglelakken jeg la på for tre måneder siden.

Nei, protesterer jeg mens jeg prøver å sparke ham bort.

Han stopper.

Hvis du kjemper imot, binder jeg føttene dine og. Hvis du lager en enste lyd Marte, kommer jeg til å kneble deg. Hold munn.

Kneble meg! Jeg holder kjeft.

Han fjerner skoene mine kjapt. Sokkene sitter klistret fast til føttene. Han vrenger dem mens han drar dem av og kaster dem på gulvet.

Så drar han sakte av meg de slitte, grå treningsbuksene. Oj, hvilke truser har jeg på meg?

Jeg saumfarer alternativene i hodet, og konkluderer med at jeg har de slitte, grå med rosa prikker. De med hull i linningen.

Han tar tak i dyna ved sengeenden og napper den til seg. Den rikker seg ikke. Han krabber opp i senga og står på kne ved siden av meg. Han prøver å løfte meg. Men han mister balansen og ramler forover med nesa i madrassen på andre siden av meg.

Han krabber opp til knestående igjen.

Kan du løfte på rumpa, sier han og gjør en viftene bevegelse med hånden.

Jeg løfter hoftene opp mens jeg lurer på hvor mye jeg har lagt på meg i sommer. Nå må jeg begynne å trene, tenker jeg. Neste uke. Da skal jeg begynne.

Han vugger meg frem og tilbake mens han lirker dynen ut under meg. Til slutt ligger den som en klump på gulvet.

Aj. Og så akkurat der som treåringen stod og spiste brødskive med makrell i tomat tidligere i dag, mens har furtet over at han ikke fikk spise i sengen min. Jeg fikk aldri kastet de skorpene og tørket vekk tomatsausen.

Sånn. Han slikker seg sakte over underleppen.

Du har sånne rykninger rundt nesen igjen, Marte. Du vet hvilken effekt det har på meg.

Han legger langfingeren over leppene mine. Som en advarsel.

 

Fra boka:

Åh hjelp. Jeg kan nesten ikke beherske meg. Jeg ligger her hjelpeløs, mens jeg ser han beveger seg grasiøst rundt i rommet. Han er et berusende afrodisiakum.

Så tar han av seg skoene og sokkene, sakte. Åpner buksene og drar skjorten over hodet.

Jeg tror du har sett for mye, sier han. Han setter seg over meg igjen og drar opp t-skjorten min. Jeg tror han skal ta den av meg, men i stedet ruller han den opp til halsen min og drar den over hodet mitt så øynene dekkes. Bare nesen og munnen min synes under den.

Og siden den er rullet over øynene mine, kan jeg ikke se noen ting.

Mmm, puster han.

Dette blir bare bedre og bedre. Jeg skal bare hente noe å drikke.

 

 

I virkeligheten:

Åh hjelp. Jeg kan nesten ikke beherske meg. Nå må jeg virkelig prompe. Hadde jeg visst at han hadde slike planer i kveld, hadde jeg aldri spist den tacoen. Jeg ligger her hjelpeløs, mens jeg ser mannen traske rundt i rommet.

Så tar han av seg skoene og sokkene sine. Hopper rundt på ett bein da den ene sokken sitter fast.

Flere som har svette føtter, tenker jeg og flirer for meg selv.

Så åpner han buksene sine og drar genseren over hodet. Av gammel vane sniffer han kjapt under den ene armen i den samme bevegelsen.

Jeg tror du har sett for mye, humrer han.

Han setter seg over meg igjen, litt mer forsiktig denne gangen, og drar opp t-skjorten min.

Hehey, roper jeg og vrir meg under han.

Det kiler, ler jeg.

Jeg tror han skal ta den av meg, men i stedet ruller han den opp til halsen min og drar den over hodet mitt så øynene dekkes.

Jeg kjenner hvordan maskaraen klistrer seg utover øynene. Og linsene mine. Aj, linsene mine.

Linsene mine. Det gjør vondt, sier jeg og kaster hodet frem og tilbake.

Mannens forskrekkede ansikt kommer til syne over t-skjorten mens han ruller den ned igjen.

Går det bra, spør han forfjamset.

Ja, men... jeg skulle gjerne ha tatt ut linsene.

Skal jeg se om jeg får de ut, spør han forsiktig.

Nei, nei, nei. Det går ikke. Jeg må gjøre det selv.

Det er ingen vei utenom. Han løsner knuten rundt håndleddene mine. Jeg kryper ut av sengen og drar t-skjorten ned over magen mens jeg løper ut på badet. Jeg tar av linsene og setter på vannkrana mens jeg lirer ut prompen som har ligget og lurt faretruende gjennom hele seansen.

Jeg løper ut på soverommet igjen. Krabber opp i senga og legger armene over hodet.

Sånn, sier jeg og smiler.

Han knyter slipset på igjen, ruller opp t-skjorten min og legger den over øynene mine.

Går det bra nå, spør han, og jeg nikker.

Mmm, puster han.

Dette blir bare bedre og bedre. Jeg skal bare hente noe å drikke.

 

Fra boka:

Han bøyer seg ned og kysser meg. Leppene hans er myke mot mine. Så forsvinner vekten hans fra sengen. Jeg hører den stille knirkingen fra soveromdøren.

Hente noe å drikke? Hvor? Her? Portland? Seattle? Jeg lytter etter han.

Jeg hører lav mumling og jeg vet han snakker med Kate. Åh nei Han er jo praktisk talt naken. Hva kommer hun til å si? Jeg hører en svak poppende lyd. Hva var det? Han kommer tilbake. Døren knirker igjen. Skritt over soveromgulvet. Og is som klinker mot glass som om det ligger i noe flytende. Hva slags drikke?

Han lukker døren og trasker rundt mens han fjerner buksene. De faller ned på gulvet og nå vet jeg at han er naken. Han setter seg over meg igjen.

Er du tørst, Anastasia, spør han med ertende stemme.

Ja, puster jeg, og kjenner at munnen er tørr.

Jeg hører isen klinke mot glasset i det han setter det ned og lener seg over meg og kysser meg, samtidig som han heller en deilig, søt og kjølig veske inn i munnen min fra munnen sin. Det er hvitvin. Det er så uventet, så sexy. Christians lepper er kalde.

Mer, hvisker han.

Jeg nikker.

 

 

I virkeligheten:

Han bøyer seg ned og kysser meg. Skjeggstubbene stikker på overleppen min. Så forsvinner vekten hans fra sengen. Jeg hører den stille knirkingen fra soveromdøra.

Faen, roper han plutselig.

Gikk det bra, roper jeg tilbake.

Jada, hører jeg fra gangen.

Men pokker og, nå må vi snart få gjort noe med den helvetes dørterskelen!

Jeg lytter etter ham. Jeg hører han banner lavt fra kjøkkenet. Åh nei Han er jo praktisk talt naken. Hva kommer naboene til å si? Håper han holder seg unna vinduet i stua.

Jeg hører kjøkkenkrana suse. Hva var det? Han kommer tilbake. Døren knirker igjen. Skritt over soveromgulvet. Og is som klinker mot glass som om det ligger i noe flytende. Hva slags drikke?

Han lukker døren og subber rundt mens han fjerner buksene. Hører han hinker rundt mens han småbanner. Innholdet i glasset treffer gulvet i små plask.

Bare ikke på dyna, tenker jeg.

Buksene faller ned på gulvet, og nå vet jeg at han er naken. Han setter seg over meg igjen.

Er du tørst, Marte, spør han med ertende stemme.

Jah, jo Ehm ja, jeg er vel kanskje det, sier jeg og kremter.

Jeg hører isen klinke mot glasset i det han setter det ned og lener seg over meg og kysser meg, samtidig som han heller noe kaldt inn i munnen min fra munnen sin. Vann

Jeg skvetter til og halve munnfullen renner ned langs kinnet mitt og legger seg i øret. Mannen skvetter og. Jeg svelger feil og begynner å hoste. Samtidig kjenner jeg en våt dam bre seg under rumpa mi.

Nei, for pokker, roper mannen og skvetter opp. Glasset veltet. Han løfter opp det tomme glasset, samler sammen isbitene og setter det på gulvet.

Jeg hoster fortsatt.

Jegtrorjegmåfåkommeløs, hikster jeg mellom hosteanfallene.

Mannen løsner slipsknuten igjen. Jeg bøyer meg sammen over knærne mine og hoster. Armene veiver opp i været ut av t-skjorten som er rullet over hodet mitt. Jeg blir plutselig veldig oppmerksom på valkene rundt magen min som disser i takt med hostekulene. Jeg prøver å få tak i t-skjorta slik at jeg kan rulle den ned, men jeg får ikke tak i den.

Da jeg endelig er ferdig og har tørket tårene, blir jeg igjen bundet fast.

Mer, hvisker Sjur.

Ehm, nei takk.

 

Fra boka:

Han bytter stilling så han ligger ved siden av meg. Jeg kan kjenne ereksjonen hans mot hoften min. Åh, jeg vil ha han.

Så begynner han å kysse meg. Ha plasserer små stier med kyss nedover kroppen min. Fra halsen, mellom brystene og nedover magen. Han legger en isbit i navlen min sammen med en dam med kald vin. Det brenner langt inn i dypet av magen min. Wow.

Nå må du ligge helt stille, hvisker han.

Hvis du rører deg, Anastasia, vil du søle vin over hele sengen.

Hoftene mine spenner seg automatisk.

Og hvis du søler vin, må jeg straffe deg, frøken Steel.

Jeg stønner og prøver desperat å bekjempe trangen til å røre på hoftene mine. Åh nei, vær så snill.

Han drar ned bh-skålene mine, en etter en, med en finger. Brystene mine blottlegges, nakne og sårbare.

 

 

I virkeligheten:

Han bytter stilling så han ligger ved siden av meg. Jeg kan kjenne ereksjonen hans mot hoften min. Jeg begynner å telle etter hvor lenge det er siden jeg hadde mensen.

Så begynner han å kysse meg. Han plasserer små stier med kyss nedover kroppen min. Fra halsen, mellom brystene og nedover magen.

Ajajajajaj, fniser jeg og kaster meg frem og tilbake i senga.

Det kiler, roper jeg.

Han legger en isbit i navlen min. Jeg skvetter til og padler med beina.

Jeg hører et dunk og kjenner hvordan det svir på kneskålen.

Au, roper mannen.

Åh, sorry! Hva skjedde, spør jeg bekymret.

Du sparket meg i pannen med kneet ditt, sier mannen og sukker.

Men, drit i det nå, fortsetter han, noe irritabel i stemmen.

Bare vær forsiktig med magen min, sier jeg.

Jeg er så kilen.

Nå må du ligge helt stille, hvisker han plutselig.

Hvis du rører deg, Marte, vil du søle vann over hele sengen. Og hvis du søler vann, må jeg straffe deg, Fru Frimand-Anda.

Hæ? Straffe meg? Hva mener han? Hvordan da? Skal han ikke lage middag i morgen likevel? Ikke hente ungene i barnehagen til uka? Slutte å sortere skittentøyet sitt?

Jeg stønner. Åh nei, vær så snill.

Han drar ned bh-skålene mine, en etter en.

Flapp, flapp. De skvetter umiddelbart tilbake.

Det er kanskje best om du åpner bh-en bak, sier jeg og løfter hoftene.

Flomp. Isbiten sklir ut av navlen, nedover siden på magen og lander på lakenet.

Åh nei.

Mannen legger ikke merke til det. Han fører den ene hånden bak ryggen min og tukler med låsen på bh-en. Han river og sliter og til slutt får han den løs.

Brystene mine blottlegges. Og i stedet for å strutte pent opp i været, legger de seg slapt ned på hver sin side. Jeg kan formelig høre dem sukke i det de legger seg ned.

 

Fra boka:

Han lener seg ned og kysser og kjæler med begge brystene mine. Den ene etter den andre, med kalde lepper.

Jeg holder kroppen stille, selv om den har mest lyst til å bøye seg i en bue mot ham.

Hvor godt liker du dette, puster han og blåser på den ene brystvorten min.

Hvis du søler vinen, får du ikke komme, fortsetter han.

Åh, vær så snill, Christian, vær så snill. Han gjør meg gal. Jeg hører ham smile.

Isen i navlen smelter. Jeg er varm og vilig. Jeg vi ha han, inni meg. Nå!

Hans kjølige fingre stryker meg nedover magen. Huden min er hypersentitiv. Hoftene mine spenner seg automatisk, og den varme vesken i navlen min skvulper over magen. Christian beveger seg hurtig og slikker den i seg med tungen.

Åh, kjære Anastasia, du rørte på deg. Hva skal jeg gjøre med deg?

Jeg peser høylydt. Alt jeg kan tenke på er stemmen og fingrene hans. Ingen ting annet eksisterer. Ingen ting betyr noe.

Han smyger fingeren under trusestrikken min. Han drar luften hardt inn i lungene sine.

Åh, baby, mumler han.

 

 

I virkeligheten:

Han lener seg ned og kysser og kjæler med begge brystene mine. Den ene etter den andre, med kalde lepper.

Jeg holder kroppen helt stille, selv om jeg klør på den ene rumpeballen. Han har ennå ikke merket at isbiten har ramlet ned. Jeg fniser inni meg.

Hvor godt liker du dette, puster han og blåser på den ene brystvorten min.

Jeg åpner munnen for å svare i det jeg hører en lyd. Først svakt, langt borte. Så sterkere og sterkere.

Mamma! Mamma! Mammammammammma!

Tassende skritt når soveromdøra.

Mannen skvetter opp og presser dørhåndtaket oppover.

Vent litt, lille venn, roper han og prøver å fiske til seg underbuksa fra gulvet med den ene foten. Han når den akkurat ikke.

Mamma! Mamma! roper det fra andre siden av døren mens små og forbausende sterke hender prøver desperat å dytte ned dørhåndtaket.

Jeg vrir meg i sengen og prøver å få løs hendene. Men det er nytteløst.

Mannen prøver å forhandle med treåringen på andre siden av døra. Til slutt får han den lille gutten til å gå tre skritt bak. Mannen smetter ut og lukker døra bak seg. Dunk. Faen. Nå må vi få gjort noe med den dørterskelen snart, roper han inn til meg.

Ja, det må vi, mumler jeg der jeg ligger, spikret opp til veggen, med t-skjorta rundt øynene og med den slitte, underbuksa med rosa prikker på.

Ja, det må vi.

Resten av kvelden ble tilbrakt i senga mellom to sovende, snorkende barn.

Åh, baby.

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt heite kjærlighetsliv, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

    
.

Hvem vil du dele en klem med?

//Inneholder reklame

Del en klem og vinn romantisk middag for to.

Jeg har vært mye ute og reist i det siste. Og selv om det er deilig å være litt alene, er det også herlig å komme hjem til barna.

For selv om jeg blir både sliten og lei av tidlige morgener, krangling om hvem som hadde Legoen først og masing om spilling på iPaden, er det spesielt én ting som veier opp for alt det der: De gode klemmene.

 



Ingen ting er som å kjenne to spinkle armer rundt halsen og et mykt, klisset bollekinn mot kinnet mitt. Og legger de i tillegg på et: "Du er verdens beste mamma". Ja, da er jeg solgt.

Hvem ville jeg delt en Freia Sjokoklem med? Jo, mine to, små favorittklemmere. 

 

 

 

Eller dele og dele. Nå er ikke akkurat treåringer og femåringer mest kjent for å kunne dele. 


Kom igjen. Få smake da!

 

 


Du skal få smake av meg du, mamma.

 

 


Åh, tusen takk, Gullegutten min. 

 

 

 


Sjekk her da, mamma. Jeg har sjokoladeøyne.

 

 

 


Wihiihii. Det vil jeg også prøve. Se her da,mamma. Se på meg og. Se da, mamma. Se her da! Mamma, mamma. Se på meg!

 

 

 


Jeg tar en til jeg ...

 




Mmmmmm. 

 

 

Men selv om det er koselig å dele med barna, er det ikke noe som slår en Freia Sjokoklem i fred og ro i sofakroken sammen med en bok etter barnas leggetid. 


Moahaa. Du skulle bare visst hva mamma holder på med etter du har sovnet. 



 

Hvem vil du dele en klem med?

Nå kan du vinne en romantisk middag for to til tusen kroner, hver uke helt frem til 30. april.

For å bli med i konkurransen, del ditt beste Sjokoklem-bilde på Instagram med #delenklem. Du kan poste så mange bilder du vil.

Vinnerne offentliggjøres fortløpende på Freias Facebook-side.

 



 

Lykke til!

Og husk Valentines på lørdag. Da skal til og med mannen min få en klem også. 

 

 //Innlegget er sponset av Freia

 

25 ting du aldri får høre av en treåring:

1  Åh. Er du i telefonen? Ja, men da skal jeg ikke forstyrre deg. Jeg kan vente.

 



2  Kan jeg få litt mer brokkoli?

3  Skal vi handle? Så gøy! Jeg lover at jeg ikke skal mase.

4  Hvis jeg først skal bade, skal jeg jammen vaske håret og.

5  Middag! La meg bare vaske hendene først.

6  Skal du sette på vaskemaskinen? Vent så skal jeg ta ut mobilen din som jeg puttet inn i maskinen i sted.

7  Det er viktig å dele.

8  Gjesp. Jeg er så trøtt. Jeg tror jeg går og legger meg.

9  Åh, så fin skjorte du har på deg i dag, mamma. Den må jeg passe på ikke å møkke til.

10  Du trenger ikke se på meg hele tiden når jeg leker, mamma. La meg få være litt i fred nå.

11  Nei, nå har vi allerede lest én bok på senga. Det får jammen holde!

12  Ja, selvfølgelig vet jeg hvor barnehagesekken min er.

13  Nå må vi passe på så vi ikke roter bort noen puslespillbrikker.

14  Skal vi ut? La meg bare tisse først.

15  Uff, så møkkete jeg ville blitt hvis jeg hoppet i den sølepytten. Det dropper jeg.

16  Nei takk, jeg har ikke lyst på is akkurat nå.

17  Mamma, nå må du ikke glemme å børste tennene mine før vi går i barnehagen.

18  Det er bare lov å tegne på arket. Ikke på veggen eller på bordet.

19  Så spennende med en ny middagsrett. Det er så gøy å prøve noe nytt.  

20  Ja! Den genseren vil jeg ha på meg.

21  Er du på do? Okei. Da venter jeg med å spørre om den kjempeviktige tingen til du er ferdig.

22  Skynd deg, mamma. Vi er sent ute!

23  I morgen er det lørdag, så la oss sove leeenge.

24  Det er alltid så mye gøy å finne på her hjemme.

25  Nei, bare slapp av du mamma. Jeg klarer meg selv, jeg.

Har du flere?

 

PS: For flere oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   

 

Velg deres kamper, barn!

Å være foreldre handler om å velge sine kamper. Det handler om å være smart, og kjempe for de tingene man virkelig syns er viktig. 

Hvis man maser om alt, gidder ikke ungene høre etter til slutt. Dessuten sliter man seg ut. Vil du at barna skal respektere reglene dine? Velg de viktigste og hold deg til dem.

 


Spise mat under bordet. En kamp jeg ikke tar. 

 

Men vet dere hva, unger? Det gjelder faktisk dere og! Hvis dere vil ha min respekt og oppmerksomhet rundt kampene deres, ja da får dere velge dere ut noen få!

For ikke regn med at jeg gidder å bry meg når du hyler og skriker fordi:

Du må kle på deg hver morgen

Du må kle av deg hver kveld

Spiderman-pysjen er i vask

Pannekaken hadde en ørliten rift i siden

Jeg åpnet bananen i feil ende

 

Ikke forvent at jeg skal være tålmodig og forstå deg og dine innerste følelser hver bidige gang du:

Roper til meg og kaller meg dum fordi du glemte igjen Spiderman-capsen din i barnehagen

Vil ha sol når det regner

Vil ha regn når det er sol

Kaster gulroten i veggen fordi den er dum

Klikker totalt i butikken fordi du ikke får kindersjokolade

 

Ikke tro at jeg orker å bruke flere timer på å gjøre deg fornøyd når du kaster deg dramatisk ned på gulvet fordi:

Jeg har byttet sengetøy på senga di

Jeg klemte ut ketsjupen i rundinger over spagettien dit, når du ville ha den i små dæsjer i dag

Batman-genseren var møkkete

Jeg sa det var greit at du gikk med møkkete Batman-genser i barnehagen

Jeg insisterte på at du måtte ha på støvler siden det pøsregnet ute

 

Ikke forvent sympati fra meg hver gang du blir sint fordi:

Du får noe annet enn spagetti med ketsjup til middag

Jeg brer dyna over deg feil vei

Du må dele lekene dine

Du må pusse tenner hver bidige morgen og kveld

Du har vokst ut av favorittbuksa di

 

Kjære barn. Dette går nemlig begge veier. Du kommer mye lengre ved å velge dine kamper. Da kan det faktisk hende at du blir hørt.

 

PS: For flere oppdateringer om våre kamper, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Nanny søkes til tre måneder gammel baby

Mange har stusset over en annonse som har stått i Budstikka de siste dagene. Annonsen har blitt flittig diskutert i forskjellige forum i helgen.

Et voksent par fra Slemdal søker nanny/daddy til sin tre måneder gamle gutt en onsdag og tre lørdager i måneden, samt tre helger i året.

 


Sliten mamma søker avlastning

 

Jeg skjønner godt at folk reagerer. Det er selvfølgelig ikke ideelt å søke etter barnepass fire dager i måneden og tre helger i året til en tre måneder gammel baby. Men noen ganger må man gjøre ting som ikke er helt ideelt.

Det var ikke helt ideelt at jeg måtte kaste inn håndkleet da Lillemann var fire måneder heller. Og det var verken ideelt eller helt etter planen at pappaen måtte begynne sin perm allerede da, fordi jeg ikke klarte å ta vare på min egen sønn.

Det var absolutt ikke ideelt at Lillemann begynte i barnehage bare åtte og en halv måned gammel. Nei, det var ikke ideelt, men det var helt nødvendig.

Nødvendig for at jeg skulle ha mulighet til å komme meg igjen og kunne være en god mamma for gutten min resten av livet mitt.

Lillemann hadde kraftig kolikk. Vi snakker non stop grining i nærmere fire måneder. Han sov kun i 20-minutters intervaller og når han var våken, måtte han bæres. Jeg kunne ikke sitte med han på fanget en gang. Jeg måtte opp å gå og bære, bysse, lulle og vugge. Døgnet rundt.

Jeg ble utslitt og gikk rett inn i en grusom barseldepresjon. Heldigvis hadde jeg en mann som hadde både overskudd og mulighet til å ta over.

Men det er klart det ble slitsomt for han også. Nå hadde han både en fire måneder gammel meget viljesterk baby og en kjæreste som var utbrent og dypt deprimert å ta seg av.

Vi hadde ingen avlastning. Ingen besteforeldre eller annen slekt som hadde mulighet til å avlaste oss et par timer en gang.

Jeg vet at en del reagerte på at jeg tilsynelatende bare lå og slappet av hele dagen mens mannen min tok seg av babyen. Og det var ganske mange som reagerte på at gutten begynte i barnehagen så tidlig.

Nei, det var langt fra ideelt, og det var ikke sånn jeg hadde planlagt at det skulle bli heller. Men det var sånn det ble. Og da har man ikke så mange andre valg enn å finne løsninger.

Det hjalp ikke så veldig mye på verken selvtilliten eller skammen at folk dømte meg som en dårlig mamma.

For det er faktisk ingen skam å be om hjelp og avlastning hvis ting blir for tøft. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det tidligere selv. Før jeg måtte skrapes opp fra gulvet, og bruke lang tid på å bli frisk. 

Noen ganger er det uten tvil bedre for babyen å bli passet av andre, enn å være sammen med en forelder som er så sliten at han eller hun verken klarer å se eller bry seg om barnet. 

En utslitt og syk forelder gagner verken en selv, barna eller parforholdet. 

Jeg aner ikke hva som ligger bak Budstikka-annonsen. Men husk at ting ikke alltid er sånn de ser ut, og folk har mange grunner til å velge som de gjør.

 

PS: Følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   

 

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram