februar 2016

Vinter i Østfold

//Sponset opphold

"Se mamma, så kult. Det er cowboyer her", roper seksåringen. Øynene er store som tallerkener.

"Pang, pang, pang", roper han og peker en finger mot Lillesøsteren, som hviner og løper foran broren sin.

 



 

Vi er på Norges morsomste hotell i Sarpsborg. Eller Quality Hotel Sarpsborg, som de voksne og kjedelige kaller hotellet. 

Vinterferien har akkurat begynt og det er på tide med en velfortjent pause fra hverdagen. På Barnas hotell kan man senke skuldrene og la barn være barn. Her er det nemlig helt greit med barn som hopper, løper, danser og synger. Faktisk skal du ikke se bort fra at personalet også kaster seg med i leken.

Det er ikke første gang vi tar turen til Østfold og Norges morsomste hotell. Her har vi vært før, og vi vet hva vi får. Det er en grunn til at vi reiser tilbake igjen og igjen. 

"En, to, Piccolo", ljomet det i bilen gjennom Oppland, Akershus, Oslo og Østfold. Ungene husket godt hotellets maskot fra forrige besøk. At mor og far syntes at sangen kunne bli litt ensformig brydde de seg ikke så mye om.

 


Ekte gjensynsglede!
 

Etter et raskt klesbytte på rommet var vi på plass i hotellets badeland.

Seksåringen fant fort den gule og blå elefantsklia. 

 


Mens Lillesøster øvde på svømmeferdighetene. 

"Se på meg, se på meg, jeg svømmer", ropte hun. 

Og det gjorde hun gitt. I og for seg med armringer på og med håndflatene nedi bunnen av det grunne barnebassenget. Men svømte, det gjorde hun.

 


 

Men badeland er ikke bare for de små. Her finner du også vannrutsjebaner for de store, en Space Bowl, en sopp, strømkanal og boblebad. Ja, og så en egen relax-avdeling for de voksne. 

Når vi var ferdige i badeland, var det bare å tørke seg, kle på seg og traske rett over gangen til Superland. Klatrebane, klatrevegg, labyrint, minigolf, ballbinge og fotballbane gjør dette til en super boltreplass for barn i alle aldre.

 

12 meter høy vegg med 9 baner med autobelay, eller automatiske bremser. Her kan barna klatre alene. 



Norges første stolpeklatrebane. Her klatrer du gjennom ti hindre, to meter over bakken. Seksåringen syns for øvrig jeg er litt treg. 

 

 

Sist vi var i Østfold nøyde vi oss med bare å kose oss på hotellet. Men denne gangen fant vi ut at vi ville utforske mer av nærområdet.

Første turen tok oss til Fredrikstad og øya Isegran, der årets sesong av NRK-serien Anno er spilt inn. Hopp på bybåten, som er gratis, og vipps blir du tatt tre hundre år tilbake i tid til 1721. 

Det ryker fra bål, vakter i tidsriktig uniformer står i stram giv-akt. Barna stiller seg foran en av dem og stirrer. Det er spennende og skummelt på en gang.

Inne på området er det godt tilrettelagt for barna. Her får de møte deltakere fra serien, male eget våpenskjold, ri på ponny, kjøre hest og kjerre, steike pinnebrød, kle seg ut som om de levde på 1700-tallet, prøve seg på Anno-Quiz og rebus og teste skomakeryrket.

Med jevne mellomrom smeller det av en salutt fra kanonene. Vi skvetter like høyt hver gang, før vi ser på hverandre og ler. For litt smell er jo gøy. I hvert fall i passelige doser.

Nå førstkommende helg er det finalehelg, og alle deltakerne dukker opp på Isegran. 

 


Våpenskjold in the making.
 

I Gamlebyen skjer det også mye gøy. På Skiltverket kan man sy sin egen Anno-nøkkelring i skinn og legge en hemmelighet inni. I Glasshytta kan man blåse sin egen glasskule.

Men høydepunktet denne dagen var uten tvil fekteskolen.


Store storebror klar for duell. 

 


Store storebror og lille storebror in action. 

 

Når du først er i Gamlebyen, må du også stikke innom Gamlebyen Modelljerbanesenter. Her finner du et firehundre kvadratmeter stort modelljernbaneanlegg. 35 ulike lokomotiv tøffer rundt på to kilometer med jernbane. 

Husk å ta deg god tid her inne. Det er utrolig mange spennende og morsomme detaljer å spore i landskapet. 

 





 

Rett ved siden av Barnas Hotell ligger vitensenteret Inspiria. I vinterferien, og i helgene fremover, er det verdensrommet som er tema.

Men det bryr ikke Lillesøster seg mye om. Hun finner raskt ut hva hennes favorittaktiviteter er. Å feste små fallskjermer på bånd og dra dem helt opp til taket, for så hvinende å se dem dale ned mot gulvet igjen. Gang på gang. 

 



 

Etter en time ved fallskjermbåndet, fikk vi dratt henne løs i tjue minutter mens vi lagde astronaut-hjelmer. Så var det tilbake til fallskjermene igjen. 

 


 


Lille storebror syns alt med ball er gøy. 
 

Store-storebror synes derimot at verdensrommet fascinerer. Og mannen er litt bekymret.

"Tør du virkelig?"

"Ja, far", svarer Store-storebror med oppgitt stemme.

De diskuterer en snurredings astronautene bruker for å trene på vektløsthet og å jobbe under press. Kort sagt spennes man fast i en stol som snurrer rundt og rundt på alle ulike akser. Og det snurrer fort. Mannen blir nesten kvalm bare av å se på. Han er den største pysa i familien på karusellkjøring. Mens Store-storebror bare smiler når han er ferdig. Og for sikkerhets skyld kjører han to ganger til.

 


The new Martian

 

Etter lange dager, er det deilig å slappe av på hotellet. For kveldene på Barnas hotell er fine, og blir fort seine. 

"Så seint har dere aldri vært oppe før", sier jeg og gjesper for fjerde gang mens ungene løper mellom barnedisco, Piccolo, okserodeo og ansiktsmaling. 

 

 



 

Men ungene hører ikke etter. For de er ikke det minste trøtte. Og skal jeg være helt ærlig, er det helt okei. For det er utrolig deilig å synke ned i en av de myke stolene i barnediscoen, legge beina i fanget på mannen og sippe til den varme kaffen jeg har bestilt. Slik at jeg skal klare å holde meg oppe en time til.

Det er jo tross alt vinterferie. 

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Føkk mammapolitiet!

Men før vi kan si føkk til dem, må vi vite hvem de er.

Jeg har skrevet mye om mammapolitiet. Og har du blitt utsatt for mammapolitiet selv, vet du veldig godt hvem de er. Men har du ikke møtt på dem ennå, skal jeg gi deg en innføring.

 


Er du klar?

 

Mammapolitiet er en gjeng mødre som kan alt som er å kunne om graviditet, amming, samsoving, barnemat, økologisk barneklær, skyllemiddel, babysåper, barneromsinteriør, barnebursdager, puslespill, barnehager, vinterdresser, søskenkrangling, grenser, konsekvenser og barneoppdragelse generelt.

Mammapolitiet leser alt de kommer over av disse «slik får du perfekte barn-artiklene», der eksperter forteller oss hva vi bør gjøre og ikke gjøre for å få vakre, smarte, harmoniske og lykkelige barn.  

De saumfarer også alt av foreldremagasiner og ?nettsider, blogger, avisartikler, mammaforum, tv-programmer og tester på Klikk.no der den såkalte pedagogisk korrekte oppdragelsen står i sentrum.

Mammapolitiet er så heldige at de har fått barn som passer perfekt inn i A4-boksen. Barn som godtar grenser og regler uten å gjøre opprør. Barn som sover søtt hele natten gjennom fra de er tre uker gamle. Barn som slår seg til ro med at mamma sier «fordi jeg sier det» eller «fordi det bare er sånn». Barn som ikke stiller vanskelige spørsmål. Barn som ikke har behov for å kaste sofaputene ut over hele stuegulvet og turne i taklampa så fort mamma snur ryggen til. Barn som gladelig legger fra seg iPaden med en gang mamma roper at middagen er ferdig, og som hinkehopper smilende bort til middagsbordet så flettene danser, og så spiser fisk med den største selvfølge.

Mammapolitiet er så heldige at de har fått enkle, rolige barn som hører på mamma.

Dessverre tror mammapolitiet helt feilaktig at det er deres fabelaktige foreldreegenskaper som har gjort at barna deres er englebarn. De tror det er nettopp deres lesing av «slik får du lykkelige barn-artikler» og andre pedagogisk korrekte artikler og tekster om oppdragelse, som er årsaken til at barna deres er enkle å ha med å gjøre.

Fakta er at de bare har hatt flaks.

Mammapolitiet liker nemlig ikke snakk om gener og sånn. Ei heller om personlighet, medfødt temperament eller ulikt aktivitetsnivå hos barn. De har ingen forståelse for at barn er forskjellige, og at ikke alle barn kan formes som en klump leire.

Så langt, greit nok. Vi formes alle av vår egen historie og våre egne erfaringer. Og vi kan ikke klandre mødre med "perfekte" barn for at de ikke har opplevd hvordan det er å ha herlige, rampete barn som utfordrer deg hver eneste dag.

Men det som skiller mammapolitiet fra andre bare vanlige heldige mødre med rolige og føyelige barn, er at mammapolitiet ser på det som sin oppgave å belære, råde, fortelle og i verste fall kritisere, dømme og angripe mødre som har barn som ikke sover hele natta gjennom før de er åtte år. Mødre som har barn som rynker på nesa av fisk. Barn som ikke spiser grønnsaker, som nekter å pusse tennene, kveld etter kveld, og som ikke tar nei for et nei.  

Mammapolitiet mener barna er et rent speilbilde av foreldrene, og at dersom du har utfordrende barn, kan du skylde deg selv.

Mammapolitiet har også veldig lav terskel for hva som kalles omsorgssvikt, og de mener, helt oppriktig, at dersom du ikke klarer å være konsekvent i enhver situasjon, dersom du bruker bestikkelser, lar barna spille en time ekstra på iPaden fordi du bare ha en time for deg selv med avisa, eller dropper tannpussen en kveld fordi du bare ikke orker ta den kampen akkurat i kveld, så er du en uansvarlig mamma, dette burde du tenkt på før du fikk barn, og egentlig burde du vel stengt tatt kommet frem til den konklusjonen selv, at du aldri burde hatt barn.

Det er selvfølgelig greit å være uenig med hverandre. Det er selvfølgelig helt fint å gi gode råd hvis man ser noen som strever. Og det er så klart godt med en god diskusjon.

Men det er ikke greit å kritisere eller rakke ned på andre mødre for at de velger å gjøre ting på en annen måte enn seg selv. Det er ikke greit å hevde at en selv sitter på fasiten og at alle andre gjør ting feil når de ikke følger den. Det er ikke greit å dømme, hetse eller trakassere. Og det er absolutt ikke greit å tråkke på en stakkar mamma som allerede ligger nede.

Så føkk mammapolitiet!

La oss si klart ifra dersom vi kommer over mammapolitiet, enten det er i barselgruppa, i vennegjengen, på butikken eller i diskusjonsforumene på nettet.

La oss gjøre det kleint å tro at en sitter på fasiten. La oss gjøre det flaut å være den som vifter med pekefingeren foran andre mødre. 

La oss i stedet hylle forskjellene blant oss, og nærme oss disse forskjellene med nysgjerrighet og et åpent sinn.

La oss ta knekken på det forbanna mammapolitiet. Nå! En gang for alle!

 

Her er flere innlegg jeg har skrevet om mammapolitiet: 

Ikke rart at barna våre mobber

Hva skjedde med å være litt grei?

God forelder-boksen er skremmende trang

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om mammapolitiet, og om hvordan du kan si føkk til dem. 

Kjøp den her.

 

PSS: For flere oppdateringer fra en kaotisk småbarnsfamilie som lever helt pedagogisk ukorrekt, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvor ofte bør jeg dusje barna?

Hver dag? Annenhver dag? En gang i uka?

Og hvor ofte bør man vaske håret? Daglig? Ukentlig? Månedlig?

Mine barn dusjer sånn ca. annenhver, hver tredje dag, og vasker håret en gang i uka. Jeg har tenkt at det kanskje egentlig er litt for sjelden. Men samtidig, det er så himla mye strev å bade barna, spesielt å vaske hår, så jeg gidder ikke gjøre det oftere enn jeg absolutt må.

Har du lest om da fireåringen klipte seg selv

Jeg sjekket litt rundt på forskjellige norske mammaforum. Og der oppga 90 prosent av alle mødrene at de vasket barna nedentil hver dag, gjerne to ganger hver dag også. Og det store flertallet dusjet barna daglig og vasket håret to til tre ganger i uken.

Og da tenkte jeg at ... ups ... da er nok mine barn egentlig ganske møkkete i forhold til andre norske barn.

Men så satt jeg en sen kveld med mobilen min og rullet meg nedover bilder på Instagram. Og der, i alt mylderet av mat og interiør, hadde min gode, og utrolig morsomme, svenske Insta-venn Trollpackanmim lagt ut et bilde av sin fire år gamle datters hår og spurt sine svenske venner hvor ofte de vasket barnas hår:

 


 

Jeg ble temmelig overrasket over svarene hun fikk. Her er et lite utvalg (fritt oversatt til norsk):

Vasker bare med vann en gang i uken maks. Han er 6!

Maks en gang per uke, sjeldnere om det ikke lukter eller ser ekkelt ut (resten av barnet bør vaskes litt oftere).

Jeg har nok vasket min fireårings hår én gang. Til sammen. Det var noen år siden.

Tenk på hva frisørene sier: så sjelden som mulig, det er mitt råd når det gjelder (motvillig) barnehår!

Så sjelden som mulig. Men her har det vært behov for en gang i uken på de store. Lille bare om det blir klissete av for eksempel mat. Kanskje en gang i måneden?

Silas er en gammel gubbe på 6 som bare vasker seg når han får ta badstue en gang i uken. Ettersom han skal spare håret til hardrock-hår så får jeg børste det når som helst, hvilket er et pluss.  

En gang per måned maks på min 2,5-åring (selve barnet oftere), ellers bare hvis det blir klissete.

Mine barn vasker aldri håret. På ordentlig. Men de bader iblant og da blir det vått.

Her kjører vi også en gang i måneden, hvis vi husker det.

Min sjuåring vasker med sjampo og/eller balsam kanskje to ganger i året. Barnas hår blir jo ikke fett, og eventuell møkk syns jeg slipper bra med vann noen ganger i uken.

Hhhm ... Vask med annet enn vann har skjedd kanskje tre ganger i dette hjemmet.

Når det begynner å se ille ut. Som ca. en gang hver tredje uke.

Vi kjører en gang i uken.

Veldig sjelden på mine barn og mitt eget! Ja mitt vaskes annenhver uke, noen ganger en gang i uken. Men barnas? Ja, om de for eksempel har badet i klor her hjemme i Sverige. (Thailand regnes ikke, der ble det kanskje en gang i uken.)

Ah, snakker vi med sjampo? I så fall bare etter kontakt med bæsj/andre ekle ting.

Det er jo dritslitsomt å sjampo-vaske barn?

Med sjampo? Så sjelden som mulig, som når/om det lukter vondt. Med vann? Kanskje like ofte.

Maks en gang i uken syns jeg. Why bother more often, det kommer jo uansett til å bli fult av ketsjup (i lengdene) og sand (i bunnen) ca. omgående.

Hva regnes som en vask? Å dusje gjennom med vann, eller med sjampo? Mine dusjer hver/annenhver dag men har vel blitt sjamponert en håndfull ganger totalt i sine liv. Sjuåringen får en dæsj balsam i badevannet når håret må børstes ut.

Vi kjører en gang i uken ... med vann ...

En gang i halvåret.

Jeg har også lurt på det. Det kan nok gå mer enn en måned mellom vaskene her. Godt å se at vi ikke er alene om det.

Bare vann hver uke sikter vi inn på. Men det blir ofte sjeldnere og det gjør ingen ting.

En gang i uken på grunn av svømmeskole, og det står at man skal vaske håret først, og jeg er ikke den som våger å gå imot det, svømmefrøken er kjempestreng og skummel. Ellers bruker vi bare balsam når håret er så flokete at børsten ikke går gjennom lenger. Minste barnet som ikke får floker og som ikke svømmer vaskes aldri.

Herregud som jeg elsker svenskene. Hadde man våget å si noe sånt her i Norge, hadde mammapolitiet ropt på barnevernet sporenstreks.

Kanskje mine vaskerutiner ikke er så ille likevel.

Hvor ofte vasker du dine barn?

 

PS: For flere oppdateringer fra en småskitten familie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Skal det liksom være greit å være feit og nå?

Da Sports illustrated swimsuit 2016 valgte å bruke plus-size-modellen Ashley Graham på forsiden, ble det ramaskrik. Slik det alltid blir når normale og store jenter brukes som modeller.

 


 

Senest i går kritiserte bloggeren Maria Høili både magasinet og modellen i innlegget sitt:

«Verden blir bare fetere og fetere. Og nå skal det bli en allmenn aksept og godkjennelse for å være feit også. Gratulere med tilbakesteg», skrev hun.

I fjor på denne tiden var det Anette-Marie Antonsen som ytret seg på bloggen sin. Hun var bekymret for at feite kjerringer (hennes egne ord) som kler av seg blir hyllet som tøffe og sunne forbilder. Hun mente at dersom vi roser de feite jentene som kler av seg, tror de at de bare kan slappe av og at det er helt greit å være tjukk. 

Her kan du lese mitt svar til Antonsen: Feite, late kjerringer som kler av seg

Jeg lurer på hvilken verden disse to bloggerne lever i.

Når vi vet at så mange som 85 prosent av alle unge jenter sier at de opplever kroppspress. Og at 1 av 4 unge går på diett for å få finere og tynnere kropp.

Når vi hører om barn helt ned i tre, fireårsalderen som syns de er for tjukke.

Når vi leser om unge jenter som dropper dusjen etter gymmen blant annet fordi de er flaue over hvordan de ser ut.

Når vi vet at 1 av 3 mødre har et anstrengt forhold til mat, og at 1 av 3 foreldre sier at de snakker negativt om mat, slanking og kropp mens barna hører på. Gjerne ubevisst.

Når vi ser hundrevis av bilder av tynne, veltrente og gjerne retusjerte kropper daglig i sosiale medier, på blogger, i magasiner, på store reklameboards over hele byen, i reklame, på TV og i magasiner. Og så blir folk forbanna når vi ser en og annen normalvektig kropp i alt mylderet av tynne kropper.

For i motsetning til Maria Høili, syns jeg ikke Sports illustrated-modellen er feit. Jeg syns hun ser helt normal ut.

Les mitt opprop mot retursjert reklame: Lei av å bli lurt

De som kritiserer store modeller, argumenterer ofte med at modellene fremmer et usunt kroppsideal.

Men det er ingen likhetstegn mellom å være tynn og sunn. Ei heller mellom å være lubben og usunn. Man kan ha en sunn og sterk kropp og jernhelse selv om man har noen kilo ekstra.

Jeg ønsker ikke å kritisere tynne mennesker og modeller. De tynne har også sin plass både på magasinforsider og i sosiale medier. Men det har pokker meg de normalvektige og de store jentene også. Og jeg har et håp om at flere og flere begynner å bruke store modeller i reklame, og at flere og flere normalvektige og store jenter tør å legge ut bilder av seg selv i sosiale medier.   

Slik at både vi voksne, og ikke minst barna våre, får se mangfoldet, og ikke bare den ene typen kropp.

Og så skulle jeg ønske at vi kunne slutte med å kritisere tynne kropper for å være tynne, veltrente kropper for å være veltrente, store kropper for å være store og lubne kropper for å være lubne.

La oss i stedet hylle mangfoldet blant oss. Og i samme slengen lære barna våre at alle er forskjellige og at det er helt topp!

Les også: Når begynner datteren min å slanke seg?

Les også: Når sunt blir usunt

 

Hva mener du? Bør magasinforsidene holdes av til tynne modeller, eller bør det være plass til normalvektige og store modeller også?

Og syns du normalvektige og store modeller sender ut et usunt signal?

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om barn og kropp og kroppspress. 

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra en litt smålubben mamma som overhodet ikke skjemmes over kroppen sin, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er du snill eller slem?

Jeg er slem. Jeg er tvers igjennom slem og grusom og nå skal jeg knuse deg.  


 

Lillesøster løper etter storebroren sin med sverdet høyt  hevet over hodet. De lyse flettene hennes hopper opp og ned mens hun brøler fra langt ned i magen.

Storebroren løper rundt spisebordet i full fart og holder på å rive ned fruktfatet i det han runder det siste hjørnet.

"Hjelp!", roper han. "Hjeeeeelp! Jeg overgir meg!"'

Dagen før satt seksåringen og lekte med borgen sin med kompisene sine. Både Spiderman-figurer, Hulken og Ninjago-lego hadde flyttet inn i borgen sammen med ridderne. Alle guttene hadde et par figurer hver. 

Jeg sitter i sofaen med kaffen min og lokalavisa. 

"Er du snill eller slem", spør en tynn stemme. 

"Jeg er snill", svarer en annen. 

"Okei. Du da?"

"Jeg var slem i sted, men nå er jeg liksom snill igjen".

"Kult. Da kan du få komme inn".

Og så må jeg smile litt, for tenk om det hadde vært så enkelt? Tenk om vi voksne også bare kunne gått bort til hverandre og spurt: Er du snill eller slem? 

Kommer du til å være grei med meg, eller kommer du til å såre meg?

Vil du virkelig samarbeide, eller vil du bare utnytte meg?

Er du oppriktig eller snakker du dritt bak ryggen min?

Er du ærlig eller juger du?

Og tenk om alle slemme mennesker hadde hatt smale øyne, spiss hake og lange fingre. Slik som de har i barnefilmene. 

Tenk om det hadde vært så enkelt.

Er du snill eller slem?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe snill mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hva er egentlig lykke?

Mange av oss streber etter lykken. Vi vil helst være lykkelig hele tiden. Hvis vi ikke er lykkelig, tror vi det er noe galt med oss. Kanskje vi er syke?

 



For livet blir jo som kjent hva vi gjør det til, ikke sant? Du får til akkurat det du vil. Det er bare opp til oss selv. Vi er jo vår egen lykkes smed. Det er bare deg selv som står i veien for målene dine. Og så videre, og så videre.

Not!

Alle kan ikke bli best i alt. Alle kan ikke få til alt.  Det er ikke meningen, det. 

Les også: Lykke, vår generasjons ulykke

Men hva er egentlig denne lykken som vi streber etter?

Ifølge en artikkel på Forskning.no, handler lykke blant annet om livsmestring.  

Filosofiprofessor Øyvind Rabbås, mener vi bør slutte å være så opptatt av å kjenne etter hvordan vi har det og i stedet konsentrere oss om hva vi gjør.

«Det som virkelig betyr noe, er hvilke liv vi lever. Om vi mestrer livet, vil vi ofte belønnes med velbehag. Dette velbehaget vil være fortjent, og det vil være mer bestandig. Å gå direkte på velbehaget fører galt av sted», sier han i artikkelen.

Men hva betyr det å lykkes i livet? For mange betyr det å konkurrere med og vinne over andre. Å ha den beste jobben, det største huset, det kuleste interiøret, de fineste kakene på skoleavslutningen, de flotteste barnebursdagene - de alle snakker om, den fineste kroppen, den flateste magen fortest mulig etter fødselen, de smarteste og flinkeste barna, det mest vellykkede livet.

Men blir man lykkelig av det?

Filosofiprofessoren mener at dagens konkurransesamfunn er basert på en misforståelse, der vår lykke gjøres avhengig av andres prestasjoner og oppfatninger av oss.

For er det ikke nettopp det vi er så forbanna opptatt av i vårt samfunn? Å vise frem prestasjonene våre i sosiale medier. Og få likes og kommentarer på hvor flinke vi er. Og å sammenlikne oss med alle andre.

I et så gjennomsiktig samfunn som vi lever i i dag, der alle tar del i hverandres liv på Facebook, er det lett å leve slik vi tror andre forventer at vi skal leve.

Det er fort gjort å glemme hva man egentlig ønsker selv.

For lykke handler ikke om å være best, flinkest eller flottest.

Lykke handler om å være fornøyd, og å mestre livet sitt.

For meg handler lykke om Toro-kaker, for det er de eneste kakene jeg mestrer. Det handler om å velge mine kamper med barna slik at jeg føler at jeg har kontroll. Det handler om å spise brødskiver til middag på onsdager, for da har vi bare en liten time mellom barnehage-henting og barne-skirennet som begynner halv seks. Og det handler om å tillate både meg selv og barna å ha dager der alt er dritt og vi er sinte, sure og gretne hele gjengen. For det er så slitsomt og helt uoppnåelig å skulle være lykkelig hele tiden.

Lykke for meg handler kort sagt om å legge lista så lavt at jeg føler at jeg har kontroll og mestrer livet mitt. Og så handler det om å gi blaffen i hva alle andre gjør, får til, ønsker og mener om meg og vårt liv.

Hva er lykke for deg?

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om lykke og hva som skjer hvis vi sier ... nettopp ... Føkk lykke!.  

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra en sånn passe lykkelig mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

En hyllest til hverdagskjærligheten

Før, da det bare var oss to. Før ungene kom. Da vi var nyforelsket og ikke kunne få nok av hverandre. Da lå vi i senga flere timer etter vi hadde våknet i helgene. Vi spiste frokost i senga, leste aviser, pratet, lo og hadde sex. Masse sex. Hver dag. Noen ganger flere ganger hver dag.

Vi dro på kino en kveld i uka. Vi spiste middag ute, eller lagde romantiske middager hjemme med levende lys.

Vi kysset, holdt hånd, så hverandre inn i øynene og snakket om fremtiden.

Vi sendte små, sexy meldinger til hverandre når vi var på jobb og vi kjøpte små gaver til hverandre helt uten grunn.

 

I dag er vi foreldre til to små.

Hverdagen spiser oss opp. Det er skiturer på skolen, bursdagsfeiringer i barnehagen, fotballtrening, våte vinterdresser, lekser og fiskepinnemiddager.

Vi har ikke lenger mulighet til å tilbringe hele formiddagen i senga. Ei heller til å gå på kino hver uke. Eller gå ut og spise. Vi er ikke nyforelsket lenger.

Men vi har noe som er mye bedre. Vi har hverdagskjærligheten.

Når jeg står på kjøkkenet en sen fredag kveld og lager ostesmørbrød, vet jeg at du vil ha ditt helt plane med bare ost og skinke.

Du vet at jeg liker mitt med først et lag sennep, så skinke, fire skiver sylteagurk og ost på toppen.

 

Jeg vet at du liker kaffen din sterk med to espresso-shots, en desiliter melk og tre suketter.

Du vet at jeg liker kaffen min svart og ekstra sterk. 

 

Jeg vet at du liker filmer fra andre verdenskrig, James Bond og andre spionfilmer. Jeg har lidt meg gjennom flere av disse filmene for din skyld.

Du vet at jeg digger Jane Austen, kostymedrama fra 1800-tallet og alt med Meryl Streep.

 

Jeg vet at du liker badehåndkleet ditt hardt slik at det virkelig rasper på ryggen når du tørker deg. Ingen tøymykner og ingen tørketrommel på dine håndklær.

Du vet at jeg vil ha mitt badehåndkle 30 minutter i tørketrommelen før du henger det til tørk, slik at det blir mykt og fluffy.

 

Jeg vet at du trenger kos og en prat når du har en dårlig dag.

Du vet at jeg helst vil være i fred når livet går meg imot.

 

Jeg vet at du trenger et kyss før vi slukker nattbordslampa om kvelden og sier god natt. Og at hvis jeg klør deg litt i nakken før du sovner, så sover du ekstra godt.

Du vet at når jeg ikke får sove, og ligger og vrir meg frem og tilbake i senga, sovner jeg på to minutter hvis du bare stryker meg litt i korsryggen.

 

Jeg vet at du stjeler av hudkremen min, så jeg kjøper alltid to krukker av gangen.

Og du vet at jeg stjeler av barberskummet ditt, så du har alltid en ekstra flaske på lur.

 

Jeg vet at du liker sjokoladebitene fra smågodthylla best. Helst de med nonstop i. Og de med puffet ris.

Du vet at jeg liker lakris og sure ting.

 

Jeg vet at når du pakker golfbagen din og setter kursen mot golfbanen, trenger du litt tid for deg selv.

Du vet at når jeg har migrene vil jeg bare ligge i sofaen med et pledd over meg og se på tv i fred. Og du vet at jeg vil ha iste. Så du setter deg i bilen og kjører ned på nærmeste butikk eller bensinstasjon og kjøper to flasker med iste. En med hvit te og en med grønn. 

  

Jeg vet at du liker det hvite sengetøyet best.

Du vet at jeg liker det blå.

Og når vi bytter på senga, tar du dyna, jeg putene, og så tar vi lakenet sammen.

 

Du vet at jeg helst vil sitte på når vi skal kjøre langt.

Jeg vet at du liker best å kjøre.

 

Du vet at jeg liker å ha det stille når jeg spiser frokost i ukedagene. At jeg er litt morgengretten, og at jeg helst ikke vil snakke så mye den første halvtimen etter jeg har stått opp.

Jeg vet at du gjerne vil ha et kyss og en klem for å få en fin start på dagen. Og at så lenge du får det, lar du meg være i fred til etter frokosten.

 

Nei, vi har verken tid eller energi til å være stormende forelsket og superromantiske lenger.

Og det er helt greit. For vi har noe som er mye bedre. Vi har hverdagskjærligheten. 

Og hvis ikke det er ekte kjærlighet, så vet ikke jeg.

 

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om hverdagskjærligheten, og om hvordan det er mulig å holde sammen i et hektisk småbarnsliv..  

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra vårt kaotiske småbarnsliv, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Er det greit å bruke tvang når barna ikke gjør som du vil?

Er det greit å kle på barna med tvang hvis det er tjue minus ute og de nekter å ta på seg ullstrømpebukse?

Er det greit å tvinge i barna tran?

Og hva gjør du hvis barna ikke vil pusse tenner? Bruker du makt?

 



 

Da jeg var nybakt mor, og opptatt av å gjøre alt riktig, hadde jeg mange fighter med barna mine.

I perioder besto store deler av hverdagen min i å mase, kjefte og true. Av og til kledde jeg på barna med makt mens de sprellet som to blekkspruter.

Jeg holdt fast og pusset tenner på unger som hylte og skrek og knep igjen munnen mens de veivet med armer og bein.  Er det ikke rart forresten, hvordan barn klarer å hyle med lukket munn? Men det klarer de, altså. Et fascinerende fenomen.

Jeg tvang på pysj, jeg truet med at de ikke kom til å vokse hvis de ikke spiste fisk og jeg børstet jentungens lange hår mens hun hylte og gråt.

«Du må vise hvem som er sjefen», sa folk.

«Du må ikke slippe opp. Da har barnet vunnet», sa de.

«Dropper du tannpussen èn kveld, har du tapt. Da kommer barnet aldri mer til å pusse tennene frivillig», fortsatte de.

Som om mitt forhold til mine barn skulle være en kamp, eller en krig, med vinnere og tapere.

Heldigvis ble jeg litt mer erfaren etter hvert. Og heldigvis begynte jeg å tenke selv, og ikke høre så mye på hva alle andre sa.

Jeg begynte å gjøre noe som viste seg å være det lureste jeg noen gang har gjort: Jeg begynte å velge mine kamper.

Ikke så mye fordi jeg tror barna tar skade av å bli holdt fast og kledd på. Eller fordi jeg tror barna blir traumatisert av at jeg pusser tennene med makt.

Jeg tror de fleste barn tåler såpass.

Men jeg begynte å velge mine kamper fordi jeg ble så uendelig sliten av alle disse kampene. Jeg gidder rett og slett ikke krangle om hvor mye klær de skal ha på seg. Det betyr ikke at jeg er grenseløs. Det betyr heller ikke at jeg har tapt.

Og misforstå meg rett. Vi må ha både regler og grenser dersom vi skal kunne fungere sammen som en familie. Men det er ikke lenger så viktig for meg å ha regler for alt.

Er det tjue minus ute, og barna nekter å ta på seg jakke. Ja vel, da åpner jeg utgangsdøra og lar dem gå ut i t-skjorta. De kommer ikke så veldig lang før de snur og går inn etter jakka si.

Vil de ikke pusse tenner? Nei vel, da dropper vi tannpussen akkurat i kveld. Eller vi tar den opp ned i sofaen. Eller vi pusser i senga etter vi har lest og sunget nattasang.

Vil de ikke spise fisk? Vil de ikke ta tran? Ikke noe å stresse med. Barna mine har levd uker og måneder på kun brødskiver med leverpostei eller makaroni med ketsjup. Det går så fint så. Det jevner seg ut i det lange løp.

Og vet dere hva? I dag har vi ytterst få slike kamper her hjemme. Det er ytterst sjelden jeg er nødt til å fyre meg opp og kjefte, mase, true eller tvinge.

Er det kaldt, kler de på seg. Tannpussen er som regel ikke noe problem i det hele tatt lenger. Og de spiser fisk og tar tran begge to. 

For det er nemlig ikke nødvendigvis sånn at hvis man hopper over en tannpuss så har poden vunnet og han kommer til å nekte å pusse tennene hver dag framover.

Noen ganger kan regler, trusler og tvang snarere tvert imot skape enda mer problemer og uro. I hvert fall hvis du har sånne barn som meg. Sånne barn som ikke bare godtar at sånn er det. Barn som tester grenser og som har behov for å få lov til å tenke selv og ikke bare få en hel haug med, i følge dem, meningsløse regler tredd nedover hodet sitt.

I går var jeg forresten på God morgen Norge og diskuterte grensesetting og tvang med Rina Therese Blekkerud, redaktør i Foreldre og barn og Ragna Lundegaard, psykologspesialist og daglig leder i Alternativ til Vold.

Du kan se innslaget her:



 

Her kan du lese flere innlegg jeg har skrevet om samme tema: 

Grenseløs oppdragelse

Regler og grenser er ikke løsningen på alt

Vi må begynne å straffe barn som ikke klarer å lese

 

Hva mener du? Bruker du tvang, eller velger du dine kamper?

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om hvilke regler og grenser vi har her hjemme, og om hvilke kamper jeg velger bort.  

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra en mamma som velger sine kamper, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Lite sex etter barna kom? Det er helt OK!

For nei, alle andre småbarnsforeldre har ikke spontan og spennende sex fire ganger i uka.

Og nei, det er ikke noe å stresse med.

 



 

Du har sikkert sett de samme artiklene som meg. Artikler der eksperter på sex og samliv uttaler seg og forteller oss at sex er kjempeviktig, at noe av det verste man kan gjøre i et forhold er å la sexen dabbe av og at det første tegnet på at forholdet går til helvete er lite eller ingen sex.

Og så sitter vi der da, med en nyfødt baby på puppen, med verkende underliv, med mammamage, gulp på t-skjorta, melk i øret og bæsj i håret.

Hormonene raser og vi har egentlig mest lyst til bare å gråte. Vi gråter av Blenda-reklamer på tv. Vi gråter når det er tomt for sjokolade og vi gråter når mannen spør om vi har hatt en fin dag på babysvømming. Vi aner ikke hvorfor, men vi gråter. Av alt.

Vi har ikke sovet en hel natt på flere måneder. Vi er så trøtte at vi dupper av bare vi blunker litt for lenge.

Vi har gått hele dagen med en baby oppå oss. Vi har båret, bysset, ammet og trøstet. Vi har sunget, lullet, lallet, strøket og susset.

Og når kvelden endelig kommer, og babyen endelig sover. Og du vet du har fri i sånn ca. halvannen time før babyen våkner og er sulten igjen. Da er det ikke mannen du har mest lyst til å ha over deg den neste timen. Da vil du bare synke ned i den myke sofaen, dra et pledd over deg og se på en eller annen passe enkel tv-serie og ha kroppen din i fred.

Og det er helt OK!

Så vokser barna opp. Og etter noen år blir bleibytting, amming og gulp på t-skjorta byttet ut med trassalder, søskenkrangling og full fart døgnet rundt.

Du må sørge for at regntøyet tørker til i morgen, slik at poden har noe tørt å ha på seg i barnehagen. Du må passe på at lekser blir gjort, at skifteposen er fylt opp med rene og tørre klær, at fotballskoene er med på treninga og at karnevalkostymet er klart.

Dagene går med til å mekle mellom søsken som krangler, blåse på fingre som klemmer seg i døra, kjefte på barn som ikke rydder etter seg og pirke knekkebrød ut av dvd-spilleren.

Vet du forresten hva småbarnsmødre tenker på mens de har sex?

Spontan sex er en umulighet. Er dere heldig, får dere kanskje til en kjappis etter leggetid, uten at en av ungene står og banker på døra og vil inn fordi han har drømt at en hai spiste opp søsteren hans.

Ofte flater dere bare ut i sofaen etter barna har lagt seg.

Og det er helt OK!

Å få barn snur opp ned på livet. Fullstendig.  

Alt forandrer seg. Også sexlivet, og for mange også sexlysten. Jeg skal være den første til å innrømme at min sexlyst dalte betraktelig i barsel- og småbarnstiden.

Det er helt normalt.

På lørdag var mannen og jeg intervjuet i VG om sex og småbarnsliv:

 

 

Der ble jeg bedt om å gi et råd til andre jenter med små barn, som opplever at sexlivet og sexlysten ikke er helt på topp.

Mitt beste råd er: Slapp av. Ta det med ro. Ikke stress. Sexlysten kommer tilbake. Småbarnsperioden er unntakstilstand og varer bare en begrenset periode.

Det er nok av ting vi småbarnsforeldre, og kanskje spesielt vi mødre, føler at vi bør og må. Mange av oss stresser med å gjøre alt riktig. Riktig mat, riktig matpakke, riktig og nok grønnsaker, riktige bøker, riktige og ikke for mye spill, riktige klær, riktig oppdragelse, riktig inneklima på soverommet, riktig solkrem, riktige sko, riktig kvalitetstid.

I tillegg skal vi ha stilige hus med riktig interiør, flotte kropper og flate mager. Vi skal ta vare på de spennende jobbene våre, dyrke interessene våre, bruke tid med venninnene våre, og ikke minst være spennende partnere og ha masse, avansert sex sammen.

Ikke rart vi blir slitne.

Les også: Sex før og etter barn

Jeg tror mange av oss hadde hatt godt av å senke skuldrene litt mer i småbarnsperioden. Både når det gjelder grønnsaker, matpakker, mammamagen og ikke minst, sex.

For oss har det vært veldig viktig å ha en åpen dialog om sex. Det er så lett å mistolke hverandre hvis man ikke snakker skikkelig sammen.

Vi måtte bare innse at denne perioden av livet vårt ikke er den med mest sex, og langt fra den med mest spontan og spennende sex.

Sexlivet vårt har aldri vært helt dødt. Men det har vært veldig rolig og ganske kjedelig i perioder.

Men snakk sammen.

Fortell partneren din at du har vonde pupper, øm mage og vondt i hodet.

Fortell partneren din at du ikke føler deg helt på topp akkurat nå. At du er sliten, trøtt, lei deg eller stresset.

De aller fleste vil forstå. For husk, det er bare snakk om en periode.

Og det verste dere kan gjøre er å stresse. Stress løser ingen ting. Lave skuldre, derimot ... løser det meste.

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om småbarnsliv og sex. Og om hvordan vi foreldre generelt kan senke skuldrene og likevel komme ut av det med hevet hode. 

Kjøp den her.



 

PSS: For flere oppdateringer fra et helt vanlig par som strever seg gjennom småbarnslivets mange utfordringer, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kona har en psykisk lidelse

Hei igjen. Det er Kaosmannen.

Jeg kommer hit fordi jeg er litt bekymra. Jeg har nemlig funnet ut at kona, eller HSB (Hun Som Bestemmer), som jeg også kaller henne, har en psykisk lidelse.

 

 

 

Hun har alltid vært litt rar, og det har for meg vært mye av sjarmen med henne. Ingen dag er lik, ingen dag er kjedelig. Og jeg elsker henne kjempemye. Hun er min lille due.

Men jeg har etter hvert begynt å innse at noe ikke er helt som det skal. Så jeg fant frem læreboken i psykiatri som jeg kanskje bladde noen ganger i under studietiden. Her gikk jeg gjennom de ulike diagnosene. Men det var vanskelig å finne noe som passet skikkelig.

Angst: Nei, overhode ikke.

Depresjon: Nei, overhode ikke.

Psykopati: Nja, her lander jeg på nok et nei, selv om Marte av og til kan fremstå som mindre stabil sånn cirka tre dager før mensen.

Har du forresten lest hva som skjedde da jeg indirekte kalte Marte for tjukk?

Konklusjonen ble at Marte ikke har noen av de vanligste lidelsene. Men jeg ga meg ikke med det. Google er min venn, og etter litt effektiv nettsøk fant jeg endelig det jeg søkte.

Min kjære Marte lider av misophonia, også kalt Selective Sound Sensitivity. Misophonia er en lidelse der den rammede blir rasende av normale, vanligvis harmløse, lyder. Disse lydene kan komme fra mennesker som spiser, puster, hoster eller bedriver noe annet dagligdags støy.

Nå falt brikkene på plass. Det holder at jeg tar en litt for stor bit av et eple og tygger på dette, så får jeg et blikk som viser at hun har lyst å dra til meg med knyttet neve. Eller eldstesønnen på 14, som smatter litt når han spiser, særlig når vi spiser taco på lørdagskvelden, da formelig rister Martes kropp, som i smerter. Det er som om lydene går inn gjennom ørene og ned i ryggraden, der de sakte sager på nervetrådene som styrer impulskontrollen.

 



 

 

Heldigvis har Marte god selvkontroll, ellers hadde hun nok sittet innesperret med brev og besøksforbud nå.

Men jeg vil jo gjerne hjelpe min kjære kone. Og dermed tok jeg på meg hobbypsykologklærne og la henne på plass i sofaen. Amatørterapi, er vel bedre enn ingen terapi? Etter litt kartlegging kom vi frem til følgende liste over de fem mest irriterende lydene:

  1. Smatting eller høylytt tygging
  2. Klunkedrikking
  3. Plystring
  4. Nysing
  5. Pusting

Jeg kjenner godt igjen denne lista. Da vi flyttet sammen tok det ikke lang tid før plystring ble forbudt. Og jeg får raskt beskjed hvis kroppen min lager for mye lyd. Men pusting, den sliter jeg med. Hvis jeg ikke får puste, da blir det vanskelig å bo sammen.

- Marte, akkurat hva går gjennom hodet ditt når noen smatter eller tygger høylytt?

- Det grøsser gjennom hele kroppen, som en fysisk smerte. Jeg må beherske meg veldig, men får lyst til å kaste noe i veggen. Hvis det er deg som tar en for stort bit av brødskiva og gomler høylytt på denne, får jeg lyst til å rive av deg hodet så blodspruten står opp av den avrevne halsen.

Jeg svelger tungt, prøver å ikke lage for mye lyd.

- Har du alltid hatt det sånn?

- Nei, det har kommet nå etter jeg har begynt å bo så tett på folk. (Det vil si de siste åtte årene da).

- Synes du dette er en ok reaksjon på noen harmløse lyder?

- Ja. Jeg behersker meg såpass at det ikke er noe stort problem i hverdagen. I de tilfellene det blir for ille, så går jeg et annet sted.

Er ikke helt enig i denne vurderingen, men sier ikke noe. Av og til er det greit å være stille.

- Har du lyst å gjøre noe med din misphonia?

- Ja, det hadde vært fint å slippe dette.

Les også: Marte mener hun bare er tydelig. Jeg mener hun bjeffer. 

Da kommer vi til behandling. Jeg fortsetter min ferd gjennom internett for å finne kuren til min elskede, slik at vi igjen kan sitte tett sammen i sofaen, mens jeg spiser banan.

Noen nettsteder foreslår medisinering, med alt fra lykkepille til beroligende. Men så ille er det ikke. Men kognitiv terapi, der man gradvis forandrer de negative tankene rundt lydene, høres lovende ut. Ved å sakte eksponeres for lydene, samtidig som man jobber med sin egen reaksjon, skal tilstanden kunne kureres. Hurra! Det er håp! Jeg gleder meg til å tygge med deg i armkroken min.

Men internett gir ikke alltid de svar man forventer. Etter ytterligere nettsøk fant jeg følgende artikkel på TV2: Takler du ikke andres spiselyder?

Denne går langt i å geniforklare kona, bare fordi hun ikke tåler å høre lydene av spising og smatting. Forskere har funnet ut at mennesker som ikke klarer å filtrere ut det de kaller «konkurrerende lyder», er svært kreative og talentfulle. 

En studie viser til genier som Charles Darwin, Anton Chekhov og Marcel Proust og går langt i å hevde at også de led av misphonia.

Så nå blir jeg litt rådvill. Hvis jeg nå klarer å kurere Martes misphonia, blir hun da ikke lenger like kreativ og smart? Nå fikk jeg noe å tenke på. Tror jeg skal ta meg en brødskive med leverpostei og tygge litt på dette. Men jeg skal sitte langt unna kona.

Har du noen lyder som irriterer deg så mye at du får lyst til å dra til den som lager dem?

 

PS: For flere oppdateringer fra meg og min psykisk ustabile kone, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Slapp nå av litt da, menneske!

Den siste uken har det blåst kraftig. Det har vært både varm bris fra sør og isklalde gufs fra de mørkeste poler.

Det var spesielt etter et intervju i Aftenposten, at kommentarfeltene veltet over av gørr og gruff. Jeg syns intervjuet var kjempefint, jeg. Og jeg står for alt jeg sa.

 Men hvorfor i alle dager må folk dra en relativt uskyldig uttalelse helt ut til ytterpunktet og krisemaksimere?

Jeg sa for eksempel i intervjuet at jeg syns det må være greit at barn får leke i midtgangen i flyet og stå i sokkelesten i flysetet.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Og plutselig ble denne lille setningen til at jeg nærmest syns det var helt greit at barna mine løp rundt på flyet, veivende med armer og bein mens de ropte bannord og kastet mat og drikke på alle passasjerene.

Bare se her:

 


 


 

 
 

 
 


 


 

 
 

Slapp litt av da, menneske! 

Jeg sa bare at jeg syns det må være greit at barn får leke i midtgangen i flyet og stå i sokkelesten i flysetet. 

Les om mammaen som kritiserte meg for at jeg hentet sent i barnehagen. Og så dukket svigermor opp i debatten.

Jeg sa også at jeg syns det er greit at venner(!) knuffer og kaller hverandre dust og dumming uten at vi voksne skal hoppe inn med en gang og innkalle til foreldre-krise-mobbe-møte på skolen.

Denne uttalelsen ble til slag, klask og oppkalling av fremmede barn: 

 


 

At vi ikke spiser middag sammen hver eneste dag, at vi tøyser og tuller rundt middagsbordet og at jeg til og med syns det er greit at barna tar en piruett på stolen i løpet av måltidet, blir til at ungene mine ikke kan ta del i et felles måltid fordi de ikke har lært å sitte rundt et bord:

 


 

Og siden vi ikke har regler mot hopping i senger og sofa, løping inne, synging med utestemme og søskenkrangling i vårt hus, eier plutselig ikke barna mine folkeskikk, og kommer til å ende opp som mobbere:

 

 


 


 

 


 

 
 

Dette er bare et lite utvalg av alle dommedags-kommentarene som kom inn etter intervjuet. Jeg kunne fortsatt nesten i det uendelige. 

Veldig mange har fått det for seg at vi ikke har noen regler eller grenser verken hjemme eller borte og at vi praktiserer fri oppdragelse. 

Selvfølgelig har vi regler og grenser! Det har vi alltid hatt og det kommer vi alltid til å ha.

Og nei, vi driver ikke med fri barneoppdragelse. Det har jeg aldri skrevet, sagt eller blitt sitert på noe sted.

Kanskje noen forveksler fri oppdragelse med frittgående barn? Sistnevnte er jeg nemlig stor tilhenger av. Det handler om å la barna få løpe, klatre, leke, slå seg og teste sine egne fysiske grenser uten at jeg løper etter dem og ber dem være forsiktig.

Fri barneoppdragelse er noe helt annet.

 

Det jeg derimot er tilhenger av, er å gi barna ansvar og lære dem å tenke selv, i stedet for å tre meningsløse regler ned over hodet på dem. 

Jeg mener, hvorfor skal vi ha regler om at barna må komme og spise middag fordi mamma sier det, når de kommer av seg selv fordi de er sultne?

Her kan du lese mer om hvorfor vi ikke har regler om at barna må komme og spise når middagen er ferdig

Hvorfor skal vi lage regler om at de ikke kan få hoppe i sofaen fordi noen tror det betyr at de hopper som noen villebasser i andre folks sofaer når de er på besøk, når det viser seg at barna mine fint klarer å se forskjell på regler hjemme og regler borte. 

Hvorfor skal vi ha regler om at de gå legge seg klokken halv åtte så lenge de blir trøtte og går og legger seg av helt fri vilje klokka kvart på åtte?

Jeg velger å ha tillit til at mine barn i stor grad klarer å tenke selv. Hos oss er det rom for å prøve og feile, og forhåpentligvis lære av sine feil. Viser det seg at de på noen punkter ikke klarer å tenke selv, må jeg selvfølgelig bryte inn og korrigere. Men jeg liker heller å se an og vurdere hver situasjon i stedet for å kreve at barna adlyder og følger regler som kanskje ikke er nødvendig. 

Så slapp nå litt av da, mennesker! Dere som hauser opp, kritiserer og fordømmer både foreldre og barn nedenom og hjem. For jeg regner med dere er like kritiske mot alle foreldre som gjør ting litt annerledes enn det dere mener er riktig. 

Jeg tåler det. Jeg har fått slike kommentarer slengt etter meg jevnlig siden jeg startet å blogge for fire år siden. Jeg er vant med det.

Men tenk dere litt om, kjære Facebook-debattanter. Det er ikke sikkert alle syns det er like greit å bli kritisert på den måten. 

Så pust med magen nå, lukk øynene et lite sekund, og prøv å være åpen for at det kanskje, bare kanskje, finnes andre måter å oppdra barn på enn måten dere gjør det på.

Og at det kanskje ikke er så ille som dere tror. 

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som ikke er fan av meningsløse regler, men som likevel har barn med normal folkeskikk:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dagbladet vs. en nyforelsket Per Fugelli

Noe av det mest nervepirrende med å gi ut denne boka, er å lese anmeldelser og få tilbakemeldinger fra folk som har lest den.

Liker folk den? Syns de den er bra? Er den morsom? Kjenner de seg igjen? Er de enig i det jeg skriver? Eller er de helt uenig?

Derfor var det litt kjipt å våkne opp dagen etter lanseringsfesten til en treer fra Dagbladet. 



Men så så jeg dette sitatet fra Per Fugelli, etter et intervju med NRK:



Og så sier han videre i intervjuet:

"Kvinner som Frimand- Anda er samfunnsmedisinere vi har bruk for."

Og da tenkte jeg: Hey, hvem er egentlig kulest? En journalist i Dagbladet som ikke stresser med avocado eller Per Fugelli?

Men for å være bittelitt alvorlig. Jeg skal ikke begynne å argumentere mot den anmeldelsen. Den er helt grei den, altså. Men det er en liten ting jeg har lyst til å si. For jeg får kritikk for at jeg tror og mener for mye, og at det blir for mye synsing og anedoktiske bevis basert på egne erfaringer. Men det er jo hele poenget med både bloggen og boka. At jeg verken er ekspert, fagperson eller forsker, men bare en helt vanlig mamma, som tenker selv og bruker sunn fornuft.

Så forventer du deg en bok ala Gunnar Tjomlid full av hard core forskning, blir du skuffet. Da blir nok Føkk lykke! litt for lettvint. Jeg skal være enig i det. Men jeg ønsker tvert imot å oppfordre folk til å ta ekspertenes endeløse uttalelser om alt vi må og bør gjøre for å få perfekte barn, med en klype salt, og heller stole på oss selv og egne erfaringer.

Man trenger nemlig ikke være barnepsykolog eller pedagog for å kunne oppdra barn. Det holder lenge å være et helt vanlig menneske. 

 

PS: For flere oppdateringer fra en litt lettvint småbarnsmamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

hits