februar 2017

41 år i dag, still loving you og genser med hull

Jeg har bursdag i dag! Jepp, det har jeg. Jeg blir 41 år. En finfin alder. Jeg er så gammel at jeg gjør akkurat som jeg vil uten å bry meg om hva andre folk måtte mene og tro, samtidig som jeg fortsatt er såpass ung at jeg elsker å bygge snømann og kjøre karusell. (Og det er nå du skal si: Wow, er du 41 år? Det hadde jeg aaaldri trodd.)

Les også: 20 grunner til at kvinner over førti er best

 



 

Likevel hender det jeg blir minnet på at jeg begynner å bli voksen. Som for eksempel da Justin Bieber kom til Norge. Da jeg leste om ungdom som tok opp lån på 17.000 kroner for å gå på Justin Bieber-konsert, tenkte jeg at herrrlighet, det er jo galskap. Det går da ikke an! Du kan ikke ta opp lån på 17.000 kroner for å gå på en konsert. Og i hvert fall ikke med Justin Bieber!

Men da jeg fikk roet meg litt, og fått litt hjelp til å friske opp i hukommelsen, kom jeg frem til at det nok ikke er helt usannsynlig at jeg kunne ha gjort noe liknende da jeg var i tenårene. Ikke for Justin Bieber, oh no, han er virkelig ikke verdt 17.000, men for å få se Nirvana, Guns n Roses, Scorpions eller noen av de andre bandene jeg digget og som jeg lå og hørte på, og dagdrømte til, på pikerommet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ligget i senga mi med kjærlighetssorg og grått til Still loving you.

Jeg forstår heller ikke hvorfor dagens ungdom er så opptatt av å være så forbanna perfekt hele tiden. Eller hvorfor de stresser og slanker seg syke. Eller hvorfor de ikke kjemper for noe. Annet enn mot seg selv. Kan de ikke bare slappe litt av, kose seg, gjøre litt opprør.

Men det var da jeg så disse bildene på Zara.no jeg skjønte at jeg virkelig begynner å bli gammel. For dette forstår jeg ikke:

 




 

Genser med hull! Skal man liksom betale masse penger for å kjøpe en genser med hull? Det ser jo rett og slett helt teit ut. Hva? Er du ikke enig?

Jo da, jeg gikk selv med bukser med hull. Men det er noe helt annet. Jeg husker en sommer, jeg var vel en 14-15 år, vil jeg tro. Tradisjonen tro, pakket vi oss inn i den røde Lada-en vår (Og du som er så ung at du ikke vet hva en Lada er, det er en bitteliten russisk firkantet blikkboks-bil som var veldig populær på 80- og 90-tallet), og kjørte hele veien fra Raufoss til Trondheim for å tilbringe sommerferien hos mormor og morfar.

Jeg hadde som vanlig tatt på meg den hullete Levis 501-buksa mi, sammen med en strikkegenser (uten hull) og brune boots. Det rasler i alle hullene i ørene mine da jeg snudde på hodet, dobben i nesen var på plass og øynene var sminket ravnsvarte med lag på lag med øyensverte (maskara heter det i dag).

Mamma så på meg med det blikket hun alltid så på meg med på den tiden. Litt sånn, ja da jenta mi, jeg vet at du har behov for å opponere, og jeg vet at du syns du ser skikkelig kul ut, men du ser egentlig ganske teit ut. Et sånt blikk med hevede øyebryn men med et halvt smil i munnviken.

Så ba hun meg så pent om jeg ikke kunne være så snill å ta på meg en annen bukse, akkurat i dag da vi skulle til mormor. Jeg sa selvfølgelig nei. Det kunne virkelig ikke falle meg inn. Var det noen dag jeg skulle ha på meg bukse med hull, så var det i hvert fall i dag.

Da vi svingte inn foran huset i Trondheim, vel åtte timer senere, og mormor kom ut på trappa og tok oss imot, og vi hadde klemt og klemt, begynte mamma å unnskylde buksa mi: Ja nei, jeg sa nå til Marte at hun skulle ta på seg en annen bukse i dag, men det ville hun ikke. Det er altså så stygt med de buksene der ...

Mer rakk hun ikke å si før mormor avbrøt henne: Nei, men kjære deg, jeg syns de er helt fantastiske, jeg. Det er jo sånn det skal være i dag, vet du. Du skal bruke akkurat de buksene du vil, du Marte.  

Mormor hadde skjønt det. Bukser med hull er tøft. Det er kult, det er stilig. Genser med hull derimot ... det er faktisk bare teit.

Og hvis barna mine noen gang dukker opp i genser med hull  ... da spørs det om jeg klarer å være like kul som mormor. Jeg er usikker. 

 

Les også: 20 grunner til at kvinner over førti er best

Les også: Noen ganger funker det best å vise fingern og rope faen

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som er glad hun ikke har tenåringer i hus ennå, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Heia hverdagsmatpakka

//Annonse

Noe av det som er så utrolig deilig med at barna vokser og blir større, er at de stadig klarer flere og flere ting selv.

Det er også ganske deilig at de sover litt lengre om morgenen, at de er ferdig med bleie, at de begynner å tenke sånn noen lunde fornuftig (i hvert fall av og til) og at de klarer å sitte stille i litt mer enn to minutter.

Men altså, det aller beste er kanskje alt de klarer selv. Alt de før måtte ha hjelp til som de i dag gjør på egen hånd.

 

Som for eksempel å kle på seg. Og rydde etter seg. Nå skal ikke jeg skryte på meg at mine barn alltid rydder etter seg, men de kan - hvis jeg bare maser lenge nok. De kan pakke fotball-bager, bade-bager, skolesekker og barnehagesekker selv. Og så kan de lage matpakken sin selv. Sistnevnte har gjort underverket for mitt morgen-humør.

For mens jeg tidligere hang over kjøkkenbenken ti over åtte hver morgen, sånn passe stressa og med et jaget blikk på klokka mens jeg smurte brødskiver og rotet i kjøleskapet etter yoghurt, kan jeg i dag bruke ti minutter ekstra på badet mens barna smører sine egne matpakker.

 


Tenk å kunne dra på jobb med tørt hår! For en luksus
 

Polarbrød er favoritten. Det er enkelt å smøre, enkelt å spise, det smuler jo praktisk talt ingen ting, og så smaker det skikkelig godt. Favorittpålegget er leverpostei med agurk og skinkeost.

Jeg har aldri skjønt meg på foreldre som står i en halvtime på kjøkkenet hver morgen og lager slike kunstmatpakker til barna sine med hjerte-egg, brødskive-stjerner og avocado-blomster.

Det holder da lenge med to grove, evt. en yoghurt, en knaske-gulrot (som alltid blir med hjem igjen, men du føler liksom at du må legge den med) og litt frukt eller bær.

Gjøre det kvelden før, sier du?

Vel, jeg kan i hvert fall komme på minst femti andre ting jeg har lyst til å gjøre om kveldene etter barna har sovnet enn å stå på kjøkkenet og lage matpakkekunst.

Ja til minst mulig jobb for mor og til å la barna få gjøre ting de klarer selv.

 


Heia hverdagsmatpakka
 

Men tilbake til Polarbrød. Jeg har inngått et samarbeid med Polarbrød, og skal være ambassadør for dem i hele 2017.

Det betyr at du kommer til å lese mer om Polarbrød her på bloggen. Jeg skal gi deg både tips og triks, gode historier, turtips, og oppskrifter på masse godt du kan lage med Polarbrød.

 


 

Følg gjerne Polarbrød på Facebook for enda flere tips. Og har du noen tips selv, del de gjerne med oss!

 

Men la oss begynne med matpakka. Hva legger du i matpakka? Og kjører du kunst- eller hverdagsmatpakke?

 

PS: For flere oppdateringer fra en hverdagsmamma,følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Mamma, når jeg blir stor skal jeg bli blitzer

Vi var på Popsenteret i helgen. Og for dere som ikke kjenner til Popsenteret, er det altså et senter for norsk musikk, tilrettelagt for barn.Kid with Sign of the Horns
Licensed from: sabphoto / yayimages.com

 

Det begynte bra, med Nora Brockstedt, Kirsti Sparboe, Maj Britt Andersen, Jan Teigen, Alf Prøysen og Dollie De Luxe. Nå er ikke jeg så gammel at jeg har noe særlig forhold til verken Nora Brockstedt eller Kirsti Sparboe, annet enn at jeg husker at mamma brukte å høre på dem, men både Maj Britt Andersen, Alf Prøysen og Dollie de Luxe har preget store deler av min oppvekst. Jeg husker hvordan jeg løp rundt med oppklippede lakenstrimler i håret da Dollie de Luxe vant den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1984.

Jeg går der og mimrer og svinger litt på armene og gynger lett i knærne mens jeg nynner «Lenge leve livet», da jeg plutselig snubler i noe lite og mykt.

Den lille og myke tingen viser seg å være mitt barn.

Den lille står stiv som en pinne. Halsen er strukket oppover mot en tv-skjerm på veggen. Øynene er sperret opp og øyebrynene er dradd så langt opp i panna at det er fare for nærkontakt av tredje grad med hårfestet. Og denne lille tingen har høyt hårfeste!

- Mamma? Hva er dette?

På skjermen ruller en video av politi med skjold, køller og tåregass. Politi med hjelmer med visir. Det er gjerder, det er ungdom, det er militærbukser. Og det er politi med skjold, køller og tåregass som bærer ungdom med militærbukser i armer og bein bortover gata. Ungdom som kjemper imot og som spreller og slår og sparker etter politiet.

- Åh ja, det der. Det er blitzerne, det, sier jeg og går i en bue rundt den lille. Skal vi gå videre, sier jeg i lystig toneleie mens jeg vifter med armen. Litt for lystig kanskje. Og litt for munter vifting med armen. Disse små har en tendens til å oppfatte slike viftinger og toneleier, og koble det sammen med at mamma ikke har så veldig lyst til å snakke om dette akkurat nå.

- Mamma! De viser fingern til polti!

- Mamma! Hørte du? De viser fingern til polti!

- Mamma! De kan da ikke gjøre det?

- Mammmaaaaaaa! Hvem er blitzerne?

Her var det bare å droppe vifting og lyst toneleie og begynne lete etter de riktige ordene. Hvordan forteller man et lite barn om Blitz?

- Okei, lille venn. For mange år siden, da mamma var ung, levde det en gjeng med ungdommer som ikke hadde noe sted å bo.

- I gamle dager, da?

Herlig, den kommer alltid når jeg forteller fra tiden før barna ble født.

- Nei, ikke i gamledager. Etter det. Gamledager var da min mormor var barn. Din oldemor. Gamledager sluttet da ... Nei, glem det. Da jeg var ungdom, var det altså en gjeng ungdommer som ikke hadde noe sted å bo, så de fant et hus som stod tomt og bestemte seg for å flytte inn der.

- Men hvor var foreldrene deres?

- Det vet jeg ikke. Mest sannsynlig kunne disse ungdommene fint ha bodd hjemme hos mamma og pappa, men de ville ut og klare seg selv.

- Hadde de krangla?

- Det kan godt hende, ja. Så de flyttet inn i dette huset. Det heter å okkupere. Når man flytter inn i et hus som man ikke eier selv.

- Men man kan da ikke bare gjøre det? Det er jo ikke lov.

- Nei, men blitzerne gjorde det. Selv om de ikke hadde lov. Men du, skal vi gå videre nå?

- Men hvorfor viser de fingern til polti?

- Fordi de ikke liker politiet. De liker ikke at noen skal bestemme over dem. De vil ikke følge lovene og reglene som vi har i Norge. Det heter å være anarkist. (Det var mamma og da hun var ung, men det gikk heldigvis over. Men det trenger ikke du vite, lille venn.)

- Åååh, vil de kjøre så fort de vil? Liker de ikke fartsgrenser?

- He he, ja, det stemmer nok. Og så var de imot rasisme og dyr i bur og at noen folk hadde mye penger og sånn. (Her tenker jeg at jeg også dropper å fortelle at mamma har spyttet på damer i pels og gått i demonstrasjonstog mot pelsoppdrett i sin herlige og svært så fargerike ungdomstid.)

- Hva er rasisme?

- Rasister er folk som ikke liker andre folk fordi de har en annen hudfarge eller religion enn deg.

- Hæ? Folk kan jo ikke noe for hvilken hudfarge de har? Spiller det noen rolle, da?

- Nei, det spiller virkelig ingen rolle.

- Så teit med rasister.

- Ja, kjempeteit.

- Brukte blitzerne skinnbukser? Sånn som Marcus og Martinus?

- Nei, de brukte ikke skinnbukser. De brukte stort sett olabukser og militærbukser.

- Olabukser?

- Ja, eller jeans da. Olabukser der det norske navnet for jeans. Og så hadde de kjetting hengende ut av bukselommene og nagler i beltet og rundt halsen og piercing i nesa og i tungen og i øyebrynene (Akkurat som mamma også hadde en gang.) Og så hadde de hanekam. I mange forskjellige farger. (Det hadde ikke jeg. Ett sted gikk grensa. Men jeg barberte av meg håret på hver side av hodet og farget luggen svart dagen før jeg skulle ta konfirmasjonsbilde. Mammaen min syntes ikke noe særlig om det.)

- Oj! Så tøft!

- Ehm, ja, jo, joda det er kanskje litt tøft.

- Men er de slemme?

- Nei, egentlig ikke. Men de var litt voldsomme.

- Ja, for de sloss jo med polti. Og det er kanskje ikke så lurt.

- Nei, det er ikke så lurt.

- Men liker de barn?

- Ja, de liker barn. Og dyr. De var veldig glade i dyr.

Vi tusler bortover gangene. Den lille går i egne tanker mens vi passerer både Wenche Myhre, deLillos, Alexander Rybak og Kurt Nilsen.

- Du mamma?

- Ja, lille venn.

- Jeg tror jeg skal bli blitzer når jeg blir stor, jeg.

- Mhmm, sier du det?

- Ja, for jeg liker heller ikke at noen skal bestemme over meg.

- Nei du, akkurat det vet jeg!

- Og så liker jeg ikke at dyr blir fanget i bur, eller rasister eller at noen folk har mye penger. I hvert fall ikke hvis de ikke deler.

- Ja, jo, det er sant det.

- Og så liker jeg hanekam. Og jeans.

 - Olabukser. Det heter olabukser.

- Og så liker jeg barn og dyr.

- Ja, men det er jo fint. Men du trenger ikke bestemme deg for det nå. Det er mange år til du blir ungdom.

- Jo, men jeg har bestemt meg allerede. Jeg skal bli blitzer. Men jeg tør ikke vise fingert til polti.

- Neimen det var jo fint da.

Den lille bråstopper, og jeg snubler igjen. Øyebrynene blir nok en gang dradd opp mot hårfestet.

- Mamma!!!

- Ja, lille venn. Hva er det?

- Turboneger! Det bandet der heter Turboneger. Det er ikke lov å si neger! Hvorfor har de lov til å kalle seg Turboneger da?

 

Les også: Kan man lukte blomster når man er død?

Les også: Er du snill eller slem?

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som av til syns det er fryktelig vanskelig å være mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Dårlig mamma-samvittighet

Dårlig samvittighet er egentlig en fin ting. Når den gnager oss i hjertet, eller i magen, kan det være at den prøver å fortelle oss at vi har gått for langt. At vi har gjort noe som ikke var riktig, og at vi kanskje må rette opp i noe. Vi trenger samvittigheten vår for å vite når vi har tråkket over en grense.

 


 

Men når denne samvittigheten tar helt over for fornuften, og vi begynner å klandre oss selv for alt, da har det gått for langt. Alle foreldre trår feil av og til. Alle reagerer vi på upedagogiske måter innimellom og kan oppføre oss verre enn treåringen selv.

Kanskje burde vi ikke ha blitt sinte. Kanskje burde vi ha skjønt at poden lå på gulvet og skreik fordi han trengte kos. Ikke fordi han ønsket å straffe oss. Kanskje glemmer vi oss bort og sier «Du får ikke lov ?» i stedet for «Jeg vil ikke at du skal ?» Har vi lekt nok med barnet i dag? Har vi puslet nok puslespill? Er barnet godt nok forberedt til skolestart? Har vi vært flinke nok til å hjelpe til med leksene? Har vi hjulpet dem med å utvikle empati? Leser vi nok bøker sammen?

Slutt med det! Glem alt du har lest om hvordan du får perfekte, lykkelige barn. Glem alle idylliske Facebook-oppdateringer. Ingen foreldre er superforeldre. De fleste av oss gjør så godt vi kan. Og det er som regel godt nok.

Skal du lese én bok om barnepsykologi, anbefaler jeg Stein Erik Ulvunds bok Rakkerunger og englebarn. Oppdragelse uten fasit. Ulvund er professor i pedagogikk ved universitetet i Oslo. I boka skriver han blant annet: «Etter mer enn 30 års erfaring, forskning og litteraturstudier av barns utvikling, sitter jeg igjen med langt flere spørsmål enn svar på hvor grensen går for hva som er en forsvarlig barneomsorg. Det eneste som er helt sikkert, er at det finnes utallige måter å utøve foreldrerollen på som gir barn en tilstrekkelig omsorg til at de utvikler seg normalt. Vi har jo alle sett at barn som oftest blir normale, selv om de vokser opp i familier som takler omsorgen og oppdragelsen av barna svært forskjellig.»

Vi må slutte å undervurdere barna våre. Barn er ganske robuste, og tåler som regel mer enn vi tror. Man ødelegger ikke barna sine med å bruke såkalt feil ord når man snakker til dem. Ei heller med å ta en langhelg uten barna. Eller ved å glemme dem igjen i bilen eller i butikken, ikke få i dem grønnsaker, eller la dem få spille litt på iPaden så du kan ta deg en velfortjent pause. Det viktigste er at de daglige rammene er trygge og gode. Er de det, har man ganske mye å gå på. 

Husk det når du hamrer løs på deg selv og er sikker på at du har ødelagt barnet ditt for livet fordi du ikke var entusiastisk nok over tegningen hun hadde tegnet, eller fordi du ikke hørte helt etter når han fortalte hva som hadde skjedd i barnehagen. 

Slapp av, det går nok helst bra!

 

Les også: Ti idiotiske ting mødre har dårlig samvittighet for

Les også: Ti ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for 

 

Innlegget er hentet fra boka mi Føkk lykke! Her får du også flere råd mot den evige dårlige mamma-samvittigheten.

Kjøp den her.

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

5 tips til fine og billige karnevalskostymer

Det er igjen tid for karneval, og snart florerer det av små pirater, prinsesser, marihøner og troll i barnehagene og på skolene over hele landet.

party little two sisters with painted happy face
Licensed from: lunamarina / yayimages.com

 

Karneval er gøy! Men dessverre er det en del, både barn og voksne, som gruer seg til denne festen. Vi husker vel alle historien om lille Anders som ble plaget av de andre barna da han dukket opp i barnehagen i hjemmelaget sjørøver-kostyme.

Mange foreldre føler seg skviset mellom barna, som vil ha nye, flotte kostymer fordi «alle andre» har det, og en trang økonomi.

Jeg er ingen tilhenger av å kjøpe dyre kostymer til barna. Vi bruker det vi har liggende hjemme: gamle klær, pysjer, oppklipte laken og andre ting vi finner. Av og til supplerer vi med ansiktsmaling, en tryllestav, en krone eller andre platsleker vi har liggende. Og når jeg skriver «bruke det vi har hjemme», mener jeg absolutt ikke å sitte og sy kostymer halve natta. Jeg snakker om kjappe, enkle kostymer som krever minimalt med kreativitet og jobb.

Heldigvis virker det som om flere og flere barnehager og skoler oppfordrer barna til å bruke det de har liggende fremfor å kjøpe nytt. Det heier jeg på!

Her er mine fem tips til hvordan du kan lage kule kostymer til en billig penge:

 

1 Finn frem pysjen

De fleste barn har en eller annen superheltpysj, prinsessepysj, dyrepysj eller brannmann-, lege- eller politipysj liggende i skapet. Tre den på ungen, og vips har du en Hulken, politi, skjelett eller ei prinsesse.

Kanskje har barnet ditt en søt morgenkåpe eller sånn poncho-badehåndkle med ører eller hale på. Det blir perfekt kostyme med en t-skjorte og strømpebukse under.

 

2 Pimp klær du allerede har

Mus eller katt: Grå/brun/svart strømpebukse og genser/t-skjorte. Fest en hale på rumpa og tegn på svart nese og værhår.

Marihøne:  Rød og/eller svart strømpebukse og rød genser. Lim eller sy på store rundinger i svart papp på ryggen.

Robot: Finn en pappeske og skjær hull til armer og bein. Er dere skikkelig kreative, kan dere male eller tegne på pappesken også.

Pirat: Klipp opp en gammel olabukse eller en pysjbukse. Ta på en t-skjorte, papirhatt eller tørkle på hodet og en øyelapp laget av papp med en strikk.

Bakemester: Hvit strømpebukse og t-skjorte, et bakeforkle, skaut, litt mel i kinnene og et par pepperkakeformer i lomma.

Lege: En stor, hvit skjorte kan bli til en finfin legefrakk. Kanskje du kan ta en rød tusj og tegne røde knapper og et rødt kors på brystet også.

Dracula: Svart bukse og hvit skjorte. Har du et par løs-vampyrtenner liggende etter halloween, blir det ekstra skummelt.

Årets prinsesse: Jeg fikk også et fantastisk tips fra en følger på Instagram i går. Bruk den samme kjolen år etter år og bytt ut bildet på brystet med den prinsessen som er mest populær for tiden. Klipp ut bildet fra et blad eller print ut fra nettet og lim eller sy på.

 

3  Ansiktsmaling er gull

Litt maling i ansiktet frisker opp et hvert antrekk. Finn frem sminkeskrinet ditt, barnas malesaker eller kjøp en boks billig ansiktsmaling på Nille.

Ta på den fine julekjolen og mal pusekatt i ansiktet. Bruk pappas altfor store svarte t-skjorte og diverse maling i ansiktet så er du en robot.

 

4 Barna trenger ikke være noe spesielt

Barna trenger ikke å forestille noe spesielt. De ikke være Batman, Harry Potter, sommerfugl eller Rapunsel. Det holder å ha på seg morsomme, rare, søte eller fine klær.

 

5 Byttelån med andre

Mange har ferdige kostymer liggende fra tidligere karneval og halloween. Kostymene kan gjerne brukes flere år, men vil dere ha noe nytt, så byttelån med andre. Eller hva med å byttelåne pysj? Tenk så gøy å komme i barnehagen og se at akkurat din pysj eller ditt alve-kostyme danser rundt på et annet barn.

 

Lykke til på karneval. Og har du flere gode tips, del dem gjerne.

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Her kjøper du matvarer til halv pris

//Annonse

Jeg er en sånn type som alltid står med nesa nedi halv pris-hylla i matbutikken. Du vet, der matvarene som snart går ut på dato ligger. Dagens middag blir ofte bestemt utfra hva som ligger her.

Jeg mener, hvorfor i alle dager skal jeg handle mat til full pris, når jeg kan få fullt spiselig, god mat til halve prisen?

 


 

Er du som meg, tror jeg du kommer til å elske det jeg skal fortelle deg nå.

Det har nemlig nylig åpnet en nettbutikk i Norge som heter Matsmart. Butikken kjøper opp mat som matbutikkene av forskjellige grunner ikke kan selge fordi maten for eksempel har kort eller utgått best-før-dato, emballasje som har gått ut av produksjon eller små skjønnhetsfeil. Maten selger de til oss forbrukere til 20 - 90 prosent rabatt. Snittrabatten ligger på 50 prosent.

Og henger du med helt til slutt, skal jeg gi deg en rabattkode slik at du kan teste ut Matsmart du også.

Dette måtte jeg finne mer ut av. Så jeg satt meg ned med pc-en en kveld etter barna hadde lagt seg og bestilte mat jeg ville ha kjøpt på en helt vanlig ukeshandel. Jeg handlet for 500 kroner. Da er også frakt på 69 kroner og toll på 20 kroner inkludert. Toll er fordi varene kjøpes fra Sverige. Selve matvarene kostet meg altså kun 411 kroner.

 


Varene jeg bestilte fra Matsmart.

Hadde jeg kjøpt akkurat de samme matvarene i butikk her i Norge, hadde kassalappen kommet på 747 kroner. Med andre ord, jeg sparte 336 kroner på å handle varene på Matsmart. Det er en rabatt på 45 prosent.Pakken hentet jeg på nærmeste post i butikk. Som en hvilken som helst annen pakke.

Er du skeptisk? Sitter du nå og tenker at hey, vi kan da ikke spise mat som snart går ut på dato? Er ikke det farlig da?

Nei da, det er nemlig stor forskjell på best-før-dato og siste forbruksdag. Best-før-dato er kun en anbefaling fra produsenten, der de garanterer samme kvalitet på varen som ved forpakning. Det betyr absolutt ikke at varen blir dårlig når datoen nærmer seg eller er passert. Varen kan ofte holde seg helt fin i flere år etter best-før-datoen. 

Siste forbruksdag derimot, er noe helt annet. Denne datomerkingen brukes på ferskvarer, og denne maten skal du ikke spise lang tid etter datoen er utgått.

Varene jeg bestilte, hadde uansett overraskende lang holdbarhet. Den økologiske olivenolja holder helt til september. Esken med Smarties går ikke ut før i november. Capri Sun-jusen går ut i mars, men kjenner jeg ungene mine rett, er begge eskene tomme innen helga er omme. Eskene med Havre fras har best-før-dato i mai. Men dette spiser ungene til frokost nesten hver dag, så dette er forbruksvare her hos oss.

 


Ingen fare for at denne deilige esken ikke blir tømt innen november. 
 

Visste du at hver og en av oss i snitt kaster over 50 kilo mat i året? Fullt spiselig mat! Denne maten har en samlet verdi på 10 milliarder kroner. Så mye som 1/3 av all mat som produseres i verden kastes. Ikke bare er det helt hårreisende i seg selv, men det store matsvinnet gjør også store skader på miljøet. Matsmarts mål er å bidra til at mindre mat kastes. 

I Sverige, satt det en ICA-eier som så seg mektig lei av å måtte kaste massevis med fullt spiselig mat hver eneste uke. Men i stedet for å kaste maten, begynte han å selge maten til rabatterte priser. Slik vi ser flere dagligvarebutikker gjør nå. Dette ble så populært blant kundene, at han bestemte seg for å starte en nettbutikk der han kunne selge disse varene. Matsmart har allerede eksistert i Sverige en tid, og der har de solgt over 10 tonn med fullt spiselig mat til det svenske folk.

 


no.matsmart.com

Og er nå har altså endelig Matsmart kommet til Norge. Vareutvalget består foreløpig stort sett av svenske varer. Men de aller fleste varene kjenner jeg igjen fra norske butikker også. 

Ønsker du å teste ut Matsmart, kan du bruke koden casakaos når du bestiller, så får du 50 kroner rabatt ved kjøp for 300 kroner eller mer. Koden gjelder i en uke fra i dag. Altså fram til søndag 19. februar.

Ikke bare sparer du masse penger på dagligvarehandelen din, du gjør også en god gjerning.

Følg gjerne Matsmart på Facebook også. Der kan du lese artikler, få mer informasjon og gode tilbud. 

 

Hva tror du?

Er dette noe du kunne tenke deg og teste?

 

PS: For flere oppdateringer fra min gode nese for gode tilbud, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hva kjennetegner egentlig en god mor?

Hvorfor er det sånn at noen stadig stikker av med likes og hjerte-kommentarer på mamma-prestasjonene sine, mens vi andre står igjen og føler oss helt ubrukelige?

 


 

I dagens prestasjonssamfunn er det å være en god mor ofte forbundet med det vi kan ta bilde av og dele på Facebook og Instagram.

Som flotte tema-barnerom med stjerner i taket og retro-hestekarusell i hjørnet.

Eller storslagne bursdagsfeiringer med hoppeslott i hagen og magisk tryllestøv.

Podens tannløse smil når han ser mammas hjemmelagede trelags, glansede Pokémon-bursdagskake med seks lys på.

Leende barn som lager sandslott på stranda i Puerto Rico.

Den perfekte Kardashian-fletta du endelig fikk til på prinsessa di.

En flott mammakropp bare måneder, uker, eller enda bedre - dager etter fødselen. En mamma som oser av sunnhet og viljestyrke.

Fantasifulle matpakker med hjemmelaget fiskepudding formet som en panda med oliven- og avocadofjes.

Smilende barn som gomler gulrøtter.

Et nyoppusset og tidsriktig hjem med stripete Kählervaser og kontrastvegg i årets farge.

En smilende mamma på gulvet sammen med poden i en haug med Lego.

En glad familie som spiller Ludo sammen på hytta.

Syltetøyglass med stripete sugerør og grønnkål- smoothie i.

Søte barn med snø i håret på skitur i påskesolen.

Et lite barn på kjøkkenbenken med mel på nesa og kakerøre i bollen.

Det er lett å føle seg mislykket når man selv verken har råd til hytte på fjellet eller strandferie i Puerto Rico. Når man ikke har overskudd til å lage storslagne bursdagsfeiringer og bake trelags kaker med Disney-tema. Når bakestunden stort sett alltid ender med klin og søl og unger som krangler om hvem som fikk slikke mest røre. Og når du virkelig ikke kan fordra og bygge Lego eller spille Ludo med barna. Det er det kjedeligste du vet.

God mor-boksen har blitt veldig trang i vårt perfeksjons- og prestasjonssamfunn.

Men hva med alt som ikke kan dokumenteres på Facebook? Hva med alt vi gjør med og for barna våre, som vi ikke kan ta bilde av og høste likes og hjerter for?

Hva med den lange, gode klemmen der du snuser inn lukten av barnets hår og ikke kan huske at du noen gang har luktet noe så godt, enda det egentlig lukter ketsjup og gammel leverpostei.

Det morsomme blikket dere veksler under grandonkel Oskars tale i tante Ruths gørrkjedelige 80-årslag.

Den gode samtalen der dere snakker om vennskap, om bursdagsinnbydelser, om at de som mobber ofte bare er lei seg, og om mot til å si fra hvis noen ikke har det bra.

Det å sitte tett sammen i sofaen og se en film sammen lørdag formiddag mens alle andre er ute på skitur.

Tårene du diskret tørker vekk under skoleavslutningen når barna synger Plystre på deg.

En mammahånd som har sneket seg under genseren til sønnen og kiler ham forsiktig på ryggen under frokosten.

Bekymringen og klumpen i magen når barna er syke.

Når du ligger ved siden av ditt sovende barn og kjenner den jevne pusten mot kinnet ditt, lukker øynene og tenker at du er den heldigste mammaen i hele verden.

Den morsomme historien fra barnehagen som fortelles med latter og innlevelse, og du egentlig ikke skjønner bæra, men du ler med bare fordi du syns barna er så morsomme når de forteller.

Det å være fullt og helt tilstede sammen med barna sine uten å ta bilde av det.

Å skape gode verdier sammen.

Å si unnskyld når du har vært trøtt og sliten hele dagen og kjeftet og smelt på alt og alle, gjerne helt uten grunn.

Latteren etter et internt familierituale ingen andre enn dere forstår.

Det å ikke stresse så mye med å forberede barnebursdager og julekvelden og andre feiringer slik at man går rundt og er sliten og lei monstermamma når man egentlig skal ha det koselig sammen.

Å ta vare på seg selv og sørge for at man får nok egentid slik at man får overskudd til å takle hverdagens mange utfordringer. 

Den varme følelsen som brer seg i hele kroppen når man sitter og ser på barna som leker, og de ikke vet at du ser på dem.

Det som gjør oss til en familie. Vår historie, vårt ufullkomne liv. Alt det nære og interne som ikke passer inn i god-mor-dokumentasjonen vi finner i sosiale medier. 

Det er jo nettopp disse tingene som kjennetegner en god mor.Ikke glem det. 

Gratulerer med morsdagen!

 

Les også: Når du sover

Les også: Hvem trenger vel være perfekt mamma så lenge man er dritgod til å steke pannekaker

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kan man fortelle barna at man ikke trives som mamma?

Da jeg var på God morgen Norge forrige uke, og snakket om at jeg ikke trivdes så godt som mamma da barna var små, sa programlederen at det var noe man kanskje ikke trengte å si til barna.

Jeg svarte at jo, jeg syns egentlig ikke det er så ille å si det, bare man bruker riktige ord, og så fikk jeg ikke utdypet det noe mer.

 



 

Mange har lurt på hva i all verden jeg mener med det. Skal man liksom si til barna sine at man ikke trives som mamma? At man ikke liker dem? At man helst vil være et helt annet sted enn sammen med dem?

Nja, kanskje ikke akkurat sånn. Men la meg forklare:

Jeg syntes ikke babytiden var noe særlig. Jeg strevde, syntes ikke jeg fikk til, følte meg mislykket som mamma og endte opp med en barseldepresjon.

Den gikk heldigvis over.

Men så kom trassalderen. Og hu hei, her snakker vi trassalder med stor T! Jeg syntes denne tiden var kjempevanskelig. Jeg var så sliten, så lei, så frustrert, og jeg kjempet en daglig kamp for å holde hodet over vannet.

Det gikk heldigvis også over.

I dag syns jeg mammalivet et helt supert. Og jeg syns også jeg takler det meste, i hvert fall sånn noen lunde greit. Ikke perfekt, men greit. Det holder lenge. Jeg er bare en helt vanlig mamma, ikke en pedagog.

Jeg har skrevet flere blogginnlegg om dette, ja, til og med en hel bok. Og en dag regner jeg med at barna mine kommer til å lese det jeg har skrevet. Det er helt okei.

For jeg syns ikke vi skal være så redde for å innrømme at vi ikke takler alt, selv om vi er mammaer og pappaer, og liksom skal være superhelter.

Mine barn på fem og sju vet at jeg syntes det var vanskelig å være mamma da de var små. Det har jeg fortalt dem.

Akkurat som at noen i klassen er gode i matte, og skjønner alt med en gang, så må andre øve masse for å bli like gode. Akkurat som at noen i barnehagen er kjempeflinke til å løpe og gå på ski, så må andre øve for å gå og løpe like fort.

Akkurat sånn måtte jeg også øve på å bli en skikkelig god mamma, for jeg fikk det ikke helt til med en gang. Dette har selvfølgelig ikke noe med dem å gjøre. Det har heller ingen ting med mangel på kjærlighet å gjøre. Dette handler bare om en mamma som måtte øve litt før hun ble god.

Og det syns ikke barna er det minste rart. De vet at skal de bli proff fotballspiller, så må de øve. De vet at hvis de skal bli gode på bottle flip, så må de øve. Mye! Det er de færreste som får til noe nytt første gang de prøver. De aller fleste som er gode på noe, har øvd. Det forteller jeg dem gang på gang og hver eneste gang de blir sinte og leie for at de ikke får til noe. Hvilket er relativt ofte. (Jeg kan ikke skjønne hvor den utålmodigheten kommer fra.)

Jeg opplever at barn som regel har veldig stor forståelse for at vi voksne ikke får til ting, at vi feiler. Det er vi voksne som er så redde for å innrømme det. Det trenger vi ikke være. Hele livet består av å prøve, feile og mestre. Og feiling er en stor del av det.

Jeg tror det bare er fint for barna å se og høre om det. Så føler de kanskje at det er større rom for dem å feile også?

Hva tror du?

 

Les også: Ikke stress sånn, kjære foreldre

Les også: 10 ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som feiler mye, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

2017

Intervju på Tv2-nyhetene om Erna Solberg som var på Miniøya med væpnet politi

11. juni 2017



 

 

------------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju med Side2 om barn, kjedsomhet og ferie

25. mai 2017

 



 

-----------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju med Journalisten.no om da jeg meldte Dagbladet Magasinet inn for PFU og vant. 

8. mai 2017

 

----------------------------------------------------------------------------------------------



Intervju med Oppland Arbeiderblad etter jeg fikk stoppet Botox og filler i premie i bli ny-dag.

25. april 2017



 

--------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju med Oppland Arbeiderblad om mitt engasjement for å få Gjøvik sentrumsforening til å stoppe Botox og filler i premen på bli ny-dag.

22. april 2017



 

---------------------------------------------------------------------------------------------------------

Intervju med Nettavisen om mitt engasjement for å få Gjøvik sentrumsforening til å stoppe Botox og filler i premen på bli ny-dag.

21. april 2017



 

----------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju på Nettavisen om det er greit å si at man ikke trives med å gå hjemme med baby.

31. januar 2017



 

 

---------------------------------------------------------------------

 

God morgen Norge med Bente Træen for å snakke om familieliv.

31. januar 2017

 


 

 

-------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju på Ingefær podcast med Sara Lossius

29. januar 2017

 



 

 

------------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju på Salangen Nyheters livesending

20. januar 2017



 

 

Oh, the irony


 

Da Nettavisen spurte meg i et intervju om hvilke kommentarer jeg forventet å få etter intervjuet (Som handlet om at jeg syntes babytiden var tøff og at jeg ikke var lykkelig), svarte jeg at det alltid er noen kommentarer som går igjen når jeg stikker hodet fram og sier at jeg ikke eeeelsket hvert minutt sammen med babyen. 

Blant annet:

"Det er frivillig å få barn."

"Hvorfor fikk du barn da?"

Som er i samme kategori som:

"La vær å få barn, da."

"Dette burde du tenkt på før du fikk barn."

"Du er en dårlig mor."

 

Og hvilke kommentarer tror dere dukket opp etter intervjuet? Jo da:

 


 



 




 



 



 



 



 





 




 



 

Oh, the irony!

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som ikke eeeeelsker hvert minutt med barna sine, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

hits