hits

februar 2017

Dårlig mamma-samvittighet

Dårlig samvittighet er egentlig en fin ting. Når den gnager oss i hjertet, eller i magen, kan det være at den prøver å fortelle oss at vi har gått for langt. At vi har gjort noe som ikke var riktig, og at vi kanskje må rette opp i noe. Vi trenger samvittigheten vår for å vite når vi har tråkket over en grense.

 


 

Men når denne samvittigheten tar helt over for fornuften, og vi begynner å klandre oss selv for alt, da har det gått for langt. Alle foreldre trår feil av og til. Alle reagerer vi på upedagogiske måter innimellom og kan oppføre oss verre enn treåringen selv.

Kanskje burde vi ikke ha blitt sinte. Kanskje burde vi ha skjønt at poden lå på gulvet og skreik fordi han trengte kos. Ikke fordi han ønsket å straffe oss. Kanskje glemmer vi oss bort og sier «Du får ikke lov ?» i stedet for «Jeg vil ikke at du skal ?» Har vi lekt nok med barnet i dag? Har vi puslet nok puslespill? Er barnet godt nok forberedt til skolestart? Har vi vært flinke nok til å hjelpe til med leksene? Har vi hjulpet dem med å utvikle empati? Leser vi nok bøker sammen?

Slutt med det! Glem alt du har lest om hvordan du får perfekte, lykkelige barn. Glem alle idylliske Facebook-oppdateringer. Ingen foreldre er superforeldre. De fleste av oss gjør så godt vi kan. Og det er som regel godt nok.

Skal du lese én bok om barnepsykologi, anbefaler jeg Stein Erik Ulvunds bok Rakkerunger og englebarn. Oppdragelse uten fasit. Ulvund er professor i pedagogikk ved universitetet i Oslo. I boka skriver han blant annet: «Etter mer enn 30 års erfaring, forskning og litteraturstudier av barns utvikling, sitter jeg igjen med langt flere spørsmål enn svar på hvor grensen går for hva som er en forsvarlig barneomsorg. Det eneste som er helt sikkert, er at det finnes utallige måter å utøve foreldrerollen på som gir barn en tilstrekkelig omsorg til at de utvikler seg normalt. Vi har jo alle sett at barn som oftest blir normale, selv om de vokser opp i familier som takler omsorgen og oppdragelsen av barna svært forskjellig.»

Vi må slutte å undervurdere barna våre. Barn er ganske robuste, og tåler som regel mer enn vi tror. Man ødelegger ikke barna sine med å bruke såkalt feil ord når man snakker til dem. Ei heller med å ta en langhelg uten barna. Eller ved å glemme dem igjen i bilen eller i butikken, ikke få i dem grønnsaker, eller la dem få spille litt på iPaden så du kan ta deg en velfortjent pause. Det viktigste er at de daglige rammene er trygge og gode. Er de det, har man ganske mye å gå på. 

Husk det når du hamrer løs på deg selv og er sikker på at du har ødelagt barnet ditt for livet fordi du ikke var entusiastisk nok over tegningen hun hadde tegnet, eller fordi du ikke hørte helt etter når han fortalte hva som hadde skjedd i barnehagen. 

Slapp av, det går nok helst bra!

 

Les også: Ti idiotiske ting mødre har dårlig samvittighet for

Les også: Ti ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for 

 

Innlegget er hentet fra boka mi Føkk lykke! Her får du også flere råd mot den evige dårlige mamma-samvittigheten.

Kjøp den her.

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kan man fortelle barna at man ikke trives som mamma?

Da jeg var på God morgen Norge forrige uke, og snakket om at jeg ikke trivdes så godt som mamma da barna var små, sa programlederen at det var noe man kanskje ikke trengte å si til barna.

Jeg svarte at jo, jeg syns egentlig ikke det er så ille å si det, bare man bruker riktige ord, og så fikk jeg ikke utdypet det noe mer.

 



 

Mange har lurt på hva i all verden jeg mener med det. Skal man liksom si til barna sine at man ikke trives som mamma? At man ikke liker dem? At man helst vil være et helt annet sted enn sammen med dem?

Nja, kanskje ikke akkurat sånn. Men la meg forklare:

Jeg syntes ikke babytiden var noe særlig. Jeg strevde, syntes ikke jeg fikk til, følte meg mislykket som mamma og endte opp med en barseldepresjon.

Den gikk heldigvis over.

Men så kom trassalderen. Og hu hei, her snakker vi trassalder med stor T! Jeg syntes denne tiden var kjempevanskelig. Jeg var så sliten, så lei, så frustrert, og jeg kjempet en daglig kamp for å holde hodet over vannet.

Det gikk heldigvis også over.

I dag syns jeg mammalivet et helt supert. Og jeg syns også jeg takler det meste, i hvert fall sånn noen lunde greit. Ikke perfekt, men greit. Det holder lenge. Jeg er bare en helt vanlig mamma, ikke en pedagog.

Jeg har skrevet flere blogginnlegg om dette, ja, til og med en hel bok. Og en dag regner jeg med at barna mine kommer til å lese det jeg har skrevet. Det er helt okei.

For jeg syns ikke vi skal være så redde for å innrømme at vi ikke takler alt, selv om vi er mammaer og pappaer, og liksom skal være superhelter.

Mine barn på fem og sju vet at jeg syntes det var vanskelig å være mamma da de var små. Det har jeg fortalt dem.

Akkurat som at noen i klassen er gode i matte, og skjønner alt med en gang, så må andre øve masse for å bli like gode. Akkurat som at noen i barnehagen er kjempeflinke til å løpe og gå på ski, så må andre øve for å gå og løpe like fort.

Akkurat sånn måtte jeg også øve på å bli en skikkelig god mamma, for jeg fikk det ikke helt til med en gang. Dette har selvfølgelig ikke noe med dem å gjøre. Det har heller ingen ting med mangel på kjærlighet å gjøre. Dette handler bare om en mamma som måtte øve litt før hun ble god.

Og det syns ikke barna er det minste rart. De vet at skal de bli proff fotballspiller, så må de øve. De vet at hvis de skal bli gode på bottle flip, så må de øve. Mye! Det er de færreste som får til noe nytt første gang de prøver. De aller fleste som er gode på noe, har øvd. Det forteller jeg dem gang på gang og hver eneste gang de blir sinte og leie for at de ikke får til noe. Hvilket er relativt ofte. (Jeg kan ikke skjønne hvor den utålmodigheten kommer fra.)

Jeg opplever at barn som regel har veldig stor forståelse for at vi voksne ikke får til ting, at vi feiler. Det er vi voksne som er så redde for å innrømme det. Det trenger vi ikke være. Hele livet består av å prøve, feile og mestre. Og feiling er en stor del av det.

Jeg tror det bare er fint for barna å se og høre om det. Så føler de kanskje at det er større rom for dem å feile også?

Hva tror du?

 

Les også: Ikke stress sånn, kjære foreldre

Les også: 10 ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som feiler mye, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

2017

Intervju på Tv2-nyhetene om Erna Solberg som var på Miniøya med væpnet politi

11. juni 2017



 

 

------------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju med Side2 om barn, kjedsomhet og ferie

25. mai 2017

 



 

-----------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju med Journalisten.no om da jeg meldte Dagbladet Magasinet inn for PFU og vant. 

8. mai 2017

 

----------------------------------------------------------------------------------------------



Intervju med Oppland Arbeiderblad etter jeg fikk stoppet Botox og filler i premie i bli ny-dag.

25. april 2017



 

--------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju med Oppland Arbeiderblad om mitt engasjement for å få Gjøvik sentrumsforening til å stoppe Botox og filler i premen på bli ny-dag.

22. april 2017



 

---------------------------------------------------------------------------------------------------------

Intervju med Nettavisen om mitt engasjement for å få Gjøvik sentrumsforening til å stoppe Botox og filler i premen på bli ny-dag.

21. april 2017



 

----------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju på Nettavisen om det er greit å si at man ikke trives med å gå hjemme med baby.

31. januar 2017



 

 

---------------------------------------------------------------------

 

God morgen Norge med Bente Træen for å snakke om familieliv.

31. januar 2017

 


 

 

-------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju på Ingefær podcast med Sara Lossius

29. januar 2017

 



 

 

------------------------------------------------------------------------------------------

 

Intervju på Salangen Nyheters livesending

20. januar 2017



 

 

Oh, the irony


 

Da Nettavisen spurte meg i et intervju om hvilke kommentarer jeg forventet å få etter intervjuet (Som handlet om at jeg syntes babytiden var tøff og at jeg ikke var lykkelig), svarte jeg at det alltid er noen kommentarer som går igjen når jeg stikker hodet fram og sier at jeg ikke eeeelsket hvert minutt sammen med babyen. 

Blant annet:

"Det er frivillig å få barn."

"Hvorfor fikk du barn da?"

Som er i samme kategori som:

"La vær å få barn, da."

"Dette burde du tenkt på før du fikk barn."

"Du er en dårlig mor."

 

Og hvilke kommentarer tror dere dukket opp etter intervjuet? Jo da:

 


 



 




 



 



 



 



 





 




 



 

Oh, the irony!

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som ikke eeeeelsker hvert minutt med barna sine, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram