hits

mars 2012

Spansk diagnose

You must go see a pediatrician immediately!

Den spanske fysioterapeuten rabler ned noe spansk p et ark, putter det i en konvolutt, limer den omhyggelig igjen og ber meg gi den til barnelegen. Blikket flakker nr han gir meg konvolutten.

Hva? Hva er galt? spr jeg mens jeg kler p Snuppa. Jeg har tatt henne med til fysioterapi fordi hun er litt sein med krabbe. Ti mneder gammel og hun viser absolutt ingen interesse i komme seg frem i verden. Terapeuten har nettopp sltt fast at det ikke er noe galt med den motoriske utviklingen hennes. Hun er bare litt i overkant bedagelig anlagt.

 

 

Da vi endelig har konkludert med at alt er i orden, fester han seg ved noe i korsryggen hennes. Han rynker brynene, byer seg ned og kikker, klemmer og trykker. Ser skrtt opp i taket mens han klemmer og trykker videre. Mumler noe for seg selv. Kaster et kjapt blikk p meg og dukker ned i korsryggen hennes igjen. Etter fem minutter reiser han seg:

You must go see a pediatrician immediately!

Han rabler ned noe p et ark, putter det i en konvolutt, lukker igjen og ber meg ta den med til legen.

Jeg blunker et par ganger, tar imot konvolutten og spr hva som er galt. Nei, ingen ting, men du m dra til Centro de salud, det lokale helsesenteret, og f en time s fort som mulig. Jeg spr igjen hva som er galt, og han svarer igjen at det ikke er noen ting. Men kan det vente til neste mned da? For da skal vi p rutinekontroll. Nei, h nei, det er altfor lenge til.

Neste dag, etter en svnls natt, mter vi andpustne opp til tildelt time hos barnelegen p Centro de salud. Han leser brevet fra fysioterapeuten, som jeg allerede har dampet opp og prvd google-oversette og tyde uten hell, og ser p Snuppa med granskende yne.

Snuppa opp p benken, klrne av. Jeg biter neglebnd mens legen begynner klemme og trykke i korsryggen hennes. Etter tre klem og to trykk, heiser han brynene: She`s fine. No worry. Bye bye.

Jeg nektet g ut av legekontoret fr jeg fikk vite hva dette dreide seg om. Etter flere lange sukk og gjentatt smatting, fortalte legen at fysioterapeuten var bekymret for et utslett i korsryggen til Snuppa. Et utslett som s mistenkelig ut, og som ikke bleknet nr han trykket p det. Ett typisk symptom p hjernehinnebetennelse.

Ah, spansk helsepersonell. De diskuterer minst mulig med pasienten. Jo da, de er veldig teknisk flinke, for all del. De kan sin anatomi. Men de har en lang vei g nr det kommer til kommunikasjon.

Hadde fysioterapeuten delt sin bekymring med meg, kunne jeg fortalt ham at merket i Snuppas korsrygg er et fdselsmerke.

Og nei, det blekner ikke nr man trykker p det.

Hjelp!

”Hjelp! Hjelp! Hjelp!”

Lillemann p snart halvannet r rister i sprinklene og roper av full hals: ”Hjelp! Hjelp! Hjelp!” Klokka er 06.00. Dette er Lillemanns mte si at han er vken og vil st opp p.

Jeg kaster et misunnelig blikk bort p hrtufsene som stikker opp av dyna ved siden av meg. Mannen har hatt nattskift og har nettopp lagt seg etter noen timer med nattlig Facebook, bare avbrutt av femminutters intervaller med: ”N er det natt, Lillemann. N m du sove”.

Ute trommer regnet p vinduene. Som vanlig. Det er mars 2011, det er Stavanger, det er vtt. Deretter gr det meste slag i slag: vaske ansikt, bytte bleie, p med klr, spise frokost, kanskje en dusj p meg hvis Lillemann tillater det, ”Nei, ikke dra ut alle bkene av bokhylla”, ”Hjelp! hjelp! hjelp!”, nr Lillemann ikke fr viljen sin, pakke sekken, p med regndress, lete etter stvlene, ut i bilen, ringe og vekke mannen, inn i barnehagen, hjem og hente mannen, st fast i rushen mens vi smkrangler om hvem som har sovet minst i lpet av natta og s komme for sent p jobb.

Tilbringe dagen sovende over pulten, for s og ta hele ritualet i revers noen timer senere: hente i barnehagen, av med regnty, lage middag, ”Nei Lillemann, ikke kast maten p gulvet”, ”Hjelp! hjelp! hjelp!”, fra en hylende bylt p gulvet, rydde leker, bade, kveldsmat, pusse tenner, gutten i seng. Etter en times tid med nye femminutters intervaller med: ”N er det natt, Lillemann. N m du sove”, kan vi endelig slenge oss ned i sofaen med en drlig serie p tv-skjermen.

Jeg ser ned p den enorme magen min og lurer p hvordan hverdagen blir nr neste kommer om en mneds tid.

Jeg husker ikke hvem som kom p ideen frst. Men den kvelden bestemte vi oss for at slik ville vi ikke ha det. Men hva skal vi gjre da? Jo, vi drar til Spania. Til Spania? Kan jo ikke bare gjre det? h, hvorfor ikke? Ja men…

Det ble snn. Fem mneder senere satt vi rundt svmmebassenget i vrt nyleide hus i Los Dolses p Spanias hvite kyst. Vi skulle egentlig bare vre her i foreldrepermen. N blir vi her p ubestemt tid.

Her er tempoet noe helt annet. Maana, maana – i morgen, i morgen. Ingen stvler holde styr p, ingen rushtrafikk, ingen blir sure om ting tar lengre tid enn planlagt, eller om vi kommer vre vanlige ti minutter for sent til alle avtaler. Generelt sett svrt f sure folk i det hele tatt.

Vi har fortsatt noen runder med ”Hjelp, hjelp, hjelp!” her i casa kaos. Og det hender fortsatt jeg smkrangler med mannen om hvem som har sovet minst. Men det er mye sjeldnere. Maana, maana – tar det i morgen.

N ogs med bok: Fkk lykke! Kjp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Flg @casa_kaos p Instagram: Instagram