hits

mars 2012

Hjelp!

”Hjelp! Hjelp! Hjelp!”

Lillemann på snart halvannet år rister i sprinklene og roper av full hals: ”Hjelp! Hjelp! Hjelp!” Klokka er 06.00. Dette er Lillemanns måte å si at han er våken og vil stå opp på.

Jeg kaster et misunnelig blikk bort på hårtufsene som stikker opp av dyna ved siden av meg. Mannen har hatt nattskift og har nettopp lagt seg etter noen timer med nattlig Facebook, bare avbrutt av femminutters intervaller med: ”Nå er det natt, Lillemann. Nå må du sove”.

Ute trommer regnet på vinduene. Som vanlig. Det er mars 2011, det er Stavanger, det er vått. Deretter går det meste slag i slag: vaske ansikt, bytte bleie, på med klær, spise frokost, kanskje en dusj på meg hvis Lillemann tillater det, ”Nei, ikke dra ut alle bøkene av bokhylla”, ”Hjelp! hjelp! hjelp!”, når Lillemann ikke får viljen sin, pakke sekken, på med regndress, lete etter støvlene, ut i bilen, ringe og vekke mannen, inn i barnehagen, hjem og hente mannen, stå fast i rushen mens vi småkrangler om hvem som har sovet minst i løpet av natta og så komme for sent på jobb.

Tilbringe dagen sovende over pulten, for så og ta hele ritualet i revers noen timer senere: hente i barnehagen, av med regntøy, lage middag, ”Nei Lillemann, ikke kast maten på gulvet”, ”Hjelp! hjelp! hjelp!”, fra en hylende bylt på gulvet, rydde leker, bade, kveldsmat, pusse tenner, gutten i seng. Etter en times tid med nye femminutters intervaller med: ”Nå er det natt, Lillemann. Nå må du sove”, kan vi endelig slenge oss ned i sofaen med en dårlig serie på tv-skjermen.

Jeg ser ned på den enorme magen min og lurer på hvordan hverdagen blir når neste kommer om en måneds tid.

Jeg husker ikke hvem som kom på ideen først. Men den kvelden bestemte vi oss for at slik ville vi ikke ha det. Men hva skal vi gjøre da? Jo, vi drar til Spania. Til Spania? Kan jo ikke bare gjøre det? Åh, hvorfor ikke? Ja men…

Det ble sånn. Fem måneder senere satt vi rundt svømmebassenget i vårt nyleide hus i Los Dolses på Spanias hvite kyst. Vi skulle egentlig bare være her i foreldrepermen. Nå blir vi her på ubestemt tid.

Her er tempoet noe helt annet. Mañana, mañana – i morgen, i morgen. Ingen støvler å holde styr på, ingen rushtrafikk, ingen blir sure om ting tar lengre tid enn planlagt, eller om vi kommer våre vanlige ti minutter for sent til alle avtaler. Generelt sett svært få sure folk i det hele tatt.

Vi har fortsatt noen runder med ”Hjelp, hjelp, hjelp!” her i casa kaos. Og det hender fortsatt jeg småkrangler med mannen om hvem som har sovet minst. Men det er mye sjeldnere. Mañana, mañana – tar det i morgen.

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram