mars 2012

Spansk diagnose

You must go see a pediatrician immediately!

Den spanske fysioterapeuten rabler ned noe spansk på et ark, putter det i en konvolutt, limer den omhyggelig igjen og ber meg gi den til barnelegen. Blikket flakker når han gir meg konvolutten.

Hva? Hva er galt? spør jeg mens jeg kler på Snuppa. Jeg har tatt henne med til fysioterapi fordi hun er litt sein med å krabbe. Ti måneder gammel og hun viser absolutt ingen interesse i å komme seg frem i verden. Terapeuten har nettopp slått fast at det ikke er noe galt med den motoriske utviklingen hennes. Hun er bare litt i overkant bedagelig anlagt.

 

 

Da vi endelig har konkludert med at alt er i orden, fester han seg ved noe i korsryggen hennes. Han rynker brynene, bøyer seg ned og kikker, klemmer og trykker. Ser skrått opp i taket mens han klemmer og trykker videre. Mumler noe for seg selv. Kaster et kjapt blikk på meg og dukker ned i korsryggen hennes igjen. Etter fem minutter reiser han seg:

You must go see a pediatrician immediately!

Han rabler ned noe på et ark, putter det i en konvolutt, lukker igjen og ber meg ta den med til legen.

Jeg blunker et par ganger, tar imot konvolutten og spør hva som er galt. Nei, ingen ting, men du må dra til Centro de salud, det lokale helsesenteret, og få en time så fort som mulig. Jeg spør igjen hva som er galt, og han svarer igjen at det ikke er noen ting. Men kan det vente til neste måned da? For da skal vi på rutinekontroll. Nei, åh nei, det er altfor lenge til.

Neste dag, etter en søvnløs natt, møter vi andpustne opp til tildelt time hos barnelegen på Centro de salud. Han leser brevet fra fysioterapeuten, som jeg allerede har dampet opp og prøvd å google-oversette og tyde uten hell, og ser på Snuppa med granskende øyne.

Snuppa opp på benken, klærne av. Jeg biter neglebånd mens legen begynner å klemme og trykke i korsryggen hennes. Etter tre klem og to trykk, heiser han brynene: She`s fine. No worry. Bye bye.

Jeg nektet å gå ut av legekontoret før jeg fikk vite hva dette dreide seg om. Etter flere lange sukk og gjentatt smatting, fortalte legen at fysioterapeuten var bekymret for et utslett i korsryggen til Snuppa. Et utslett som så mistenkelig ut, og som ikke bleknet når han trykket på det. Ett typisk symptom på hjernehinnebetennelse.

Ah, spansk helsepersonell. De diskuterer minst mulig med pasienten. Jo da, de er veldig teknisk flinke, for all del. De kan sin anatomi. Men de har en lang vei å gå når det kommer til kommunikasjon.

Hadde fysioterapeuten delt sin bekymring med meg, kunne jeg fortalt ham at merket i Snuppas korsrygg er et fødselsmerke.

Og nei, det blekner ikke når man trykker på det.

Hjelp!

”Hjelp! Hjelp! Hjelp!”

Lillemann på snart halvannet år rister i sprinklene og roper av full hals: ”Hjelp! Hjelp! Hjelp!” Klokka er 06.00. Dette er Lillemanns måte å si at han er våken og vil stå opp på.

Jeg kaster et misunnelig blikk bort på hårtufsene som stikker opp av dyna ved siden av meg. Mannen har hatt nattskift og har nettopp lagt seg etter noen timer med nattlig Facebook, bare avbrutt av femminutters intervaller med: ”Nå er det natt, Lillemann. Nå må du sove”.

Ute trommer regnet på vinduene. Som vanlig. Det er mars 2011, det er Stavanger, det er vått. Deretter går det meste slag i slag: vaske ansikt, bytte bleie, på med klær, spise frokost, kanskje en dusj på meg hvis Lillemann tillater det, ”Nei, ikke dra ut alle bøkene av bokhylla”, ”Hjelp! hjelp! hjelp!”, når Lillemann ikke får viljen sin, pakke sekken, på med regndress, lete etter støvlene, ut i bilen, ringe og vekke mannen, inn i barnehagen, hjem og hente mannen, stå fast i rushen mens vi småkrangler om hvem som har sovet minst i løpet av natta og så komme for sent på jobb.

Tilbringe dagen sovende over pulten, for så og ta hele ritualet i revers noen timer senere: hente i barnehagen, av med regntøy, lage middag, ”Nei Lillemann, ikke kast maten på gulvet”, ”Hjelp! hjelp! hjelp!”, fra en hylende bylt på gulvet, rydde leker, bade, kveldsmat, pusse tenner, gutten i seng. Etter en times tid med nye femminutters intervaller med: ”Nå er det natt, Lillemann. Nå må du sove”, kan vi endelig slenge oss ned i sofaen med en dårlig serie på tv-skjermen.

Jeg ser ned på den enorme magen min og lurer på hvordan hverdagen blir når neste kommer om en måneds tid.

Jeg husker ikke hvem som kom på ideen først. Men den kvelden bestemte vi oss for at slik ville vi ikke ha det. Men hva skal vi gjøre da? Jo, vi drar til Spania. Til Spania? Kan jo ikke bare gjøre det? Åh, hvorfor ikke? Ja men…

Det ble sånn. Fem måneder senere satt vi rundt svømmebassenget i vårt nyleide hus i Los Dolses på Spanias hvite kyst. Vi skulle egentlig bare være her i foreldrepermen. Nå blir vi her på ubestemt tid.

Her er tempoet noe helt annet. Mañana, mañana – i morgen, i morgen. Ingen støvler å holde styr på, ingen rushtrafikk, ingen blir sure om ting tar lengre tid enn planlagt, eller om vi kommer våre vanlige ti minutter for sent til alle avtaler. Generelt sett svært få sure folk i det hele tatt.

Vi har fortsatt noen runder med ”Hjelp, hjelp, hjelp!” her i casa kaos. Og det hender fortsatt jeg småkrangler med mannen om hvem som har sovet minst. Men det er mye sjeldnere. Mañana, mañana – tar det i morgen.

hits