mars 2013

Påskefrokost

Jeg våknet til duften av nytraktet kaffe i dag. Lett barnelatter og spente stemmer snirklet seg inn gjennom soveromsdøren og opp i senga mi.

Barna hadde stått opp klokken 6 for å gjøre i stand til påskefrokost.

Kvelden i forveien hadde vi malt egg. Egg i alle regnbuens farger. Gule, grønne, oransje og blå.

Ungene storkoste seg med vannfarger og pensel. Du skulle sett hvordan de tryllet frem de flotteste farger på de hvite eggeskallene.

...eh...

Nei, forresten. Det var ikke akkurat sånn det var. Det er sånn jeg drømmer om at det kan bli en gang. Men foreløpig kjøper vi ferdig kokte og malte egg på butikken.

Og den kaffen...den måtte jeg trakte selv...

God påske!

Påskekos i parken

«Mere, mere, mere!»

Lillesnuppa hviner fra huska. Jeg dytter og dytter og dytter mens jeg holder et halvt øye med Lillemann. Han løper rundt mellom alle tredyrene som bukker urolig fram og tilbake på spiralene sine.

Vi er i Parque de las Naciones, en stor lekepark i Torrevieja. (Egedenne har tatt noen flotte bilder fra parker her. Som du for øvrig bare besøke hvis du er i nærheten).

Lillemann setter seg på en grønn kanin. Vipper fram og tilbake to ganger før han går av og løper videre til en rød katt.

Med jevne mellomrom løper han innom huskestativet.

«Hoppa, hoppa», roper han og spretter opp og ned. Han vil i hoppeslottet. Men Snuppa vil huske. Så avtalen er: huske ti minutter først, så hoppe i hoppeslottet.

Etter sju minutter stopper jeg huska og løfter Lillesnuppa av, til store protester. Hun vrir og bukter seg i armene mine.

«Nei, nei, nei. Huske! Huske!»

Lillemann spinner rundt huskestativet.

«Kom. Nå skal vi hoppe, vennen».

No way, Lillemann! Den får du skli alene. Mamma har ikke tenkt å sette fast rumpa si i den der.

Men nei. Nye planer. Lillemann vil ski. I dinosaur-sklia. En sju, åtte meter høy grønn dinosaur-sklie. Og han vil ha med meg! Han tar meg i armen og drar meg med bort. Peker og hopper og gisper etter luft.

Jeg forklarer han pent at jeg ikke har noen planer om å klatre opp trappa gjennom dinosaurens edlere deler for så å kaste meg ned den trange sklia. Men han må gjerne gjøre det alene hvis han vil. Jeg skal stå nede og ta han imot.

Men nei, det vil han ikke.

«Skal vi gå og hoppe da?»

Nei, absolutt ikke. Lillemann slenger seg ned på bakken og hulker.

«Huske! Huske!» roper Snuppa og strekker seg mot huskestativet. Jeg prøver å sette henne ned på bakken, men hun bøyer beina under seg og gjør dem spagettimyke.

Hun skal bæres.

Så står jeg der da. Men én gråtende unge på armen og én liggende på bakken. Jeg sender en tanke hjem til mannen som ligger på sofaen og ser på fotballkamp.

Da kommer jeg på noe lurt.

«Hey! Skal vi kjøre tog?»

Det lille toget som kjører rundt i parken, plinger så muntert bak meg. Klar for ny avgang.

Ingen reaksjon.

«Hei! Hallo! Lillemann, Lillesnupp. Skal vi kjøre tog?»

Ingen reaksjon.

«Så kan vi kjøpe is etterpå?»

Det magiske ordet er ute. Is. Den ene tingen som alltid virker. Uansett hvor ille ting er, så løser det seg med is.

«Is nå!» sier Lillemann og reiser seg opp.

«Nei, etterpå. Nå skal vi kjøre tog».

Vi tusler bort til toget. Finner oss en vogn midt på. Betaler sjåføren og venter spent. Så kjører vi. Juhuu.

«Tøffe, tøffe, tøffe tut», sier jeg muntert og lager tog-bevegelser med armene.

«Nei!» roper Lillemann.

«Nei», knirker Lillesnuppa.

«Is», sier Lillemann.

Jeg peker på haner og høner og ender. Fontener, statuer av krokodiller og morsomme trær.

Ingen bryr seg.

Vel fremme hopper Lillemann ut og setter kursen mot hoppeslottet. Isen kan vente. Nå vil han hoppe.

Ok. Jeg betaler 2 euro for 20 minutter. Hoppeslott-mannen ser på klokka og noterer noe i en notatbok.

Av med skoene. Så lemper jeg ungene oppi slottet og setter meg på en benk. Fram med mobilen.

«Mamma, bli med!» Lillemann står på trappa.

«Nei, mamma kan ikke bli med. Det er bare for barn. Nå må dere hoppe og kose dere, så skal mamma sitte her og se på».

Nei, da vil han ikke hoppe. Og hvis ikke Lillemann skal hoppe, skal ikke Snuppa hoppe heller.

Nei vel. På med sko. Bort til kiosken. Finn en is. Umulig å bestemme seg. Fram og tilbake.

«Den. Nei, ikke den. Den! Nei!»

Til slutt ender de opp med en pakke Oreokjeks. Jeg tar sjansen og bestiller meg en kopp kaffe.

Kjeksene forsvinner på to minutter.

«Tisse», roper Lillemann og reiser seg fra stolen.

Jeg lar kaffen stå, tar Snuppa på armen og går mot do. På veien passerer vi hoppeslottet.

«Hoppe», roper Lillemann og endrer kursen.

«Hoppe», knirker Snuppa og strekker seg etter storebroren.

«Men skulle ikke du tisse?» roper jeg etter Lillemann som allerede er på vei opp i slottet.

«Ta av skoene da», roper jeg etter han.

Han får hoppe i to minutter før tiden ute. Mannen med notatboka plystrer og peker på Lillemann.

Men Lillemann har ikke tenkt å gi seg ennå. Han har jo nettopp begynt.

«Men, du ville jo ikke hoppe i sted. Du ville ha is i stedet. Eller...Oreokjeks. Og da gikk tiden i mens. Og nå er tiden ute…»

Jah. Prøv å forklare det til en treåring.

Jeg betaler mannen 2 euro til. Tar av Snuppa skoene og lemper henne oppi.

Ned på benken. Fram med mobilen.

Etter fem minutter kommer Lillemann løpende.

«Tisse, tisse», roper han og veiver med armene.

Jeg leter etter Snuppa med øynene og finner henne helt innerst i slottet.  Jah, hun klarer seg. Vi skal jo bare en liten, kjapp tur på do.

Etter to skritt hører jeg den høyfrekvente stemmen hennes. «Mamma!»

Hun manøvrerer seg så godt hun kan i det ulendte terrenget. Tryner for annethvert steg.

«Mamma, jeg må tisse. NÅ!» roper Lillemann bak meg.

Snuppa krabber desperat mot mine åpne armer. Endelig når hun frem.

Jeg løper mot doen. Hvor er Lillemann? Han er ingen steder. Jeg kjenner hjertet gjør et ekstra hopp.

Der, der er han. Ved gjerdet, ved siden av dumpehuska. Men hva gjør han? Står han der og tisser? Ja, det er akkurat det han gjør. Han står og tisser. Midt i parken!

Jeg snur på hælen. Går et par skritt tilbake mot hoppeslottet. Later som det ikke er min unge. Folk peker. Noen ler, andre ser rundt seg og kikker etter foreldrene.

Så hører jeg han bak meg.

«Mamma. Mamma. Jeg har tissa nå».

Jeg later som ingen ting. Vær så snill, bare løp forbi meg. Opp i hoppeslottet. Hopp videre. Jeg kjenner ikke deg.

«Mamma. Jeg er ferdig nå», sier han i det han kommer opp på siden av meg.

Ikke min unge, tenker jeg og fortsetter å gå.

Lemper Snuppa opp i hoppeslottet igjen. Håper Lillemann kommer seg opp selv. Den grønne buksebaken hans forsvinner innover i slottet. Den grønne, våte buksebaken. Med de våte beina. Og de våte sokkene.

Ups sann. Det er ikke bare, bare å tisse alene når du er tre år.

Jeg ser meg rundt. Folk er opptatt med sitt.

Ja, ja. Ikke min unge, tenker jeg og finner frem mobilen igjen. Ser på klokka. Det er fem minutter igjen av hoppetiden.

skal jeg ha mine fem minutter før vi starter kampen om hjemturen.

Hva skal du gjøre i påsken?

Kaosmobilen

Du trodde kanskje det bare var hjemme jeg hadde det rotete, du? (Interiørtips-tema oppbevaring)

Hah, nei da. Bilen er også et yndet sted for både rot og møkk. Men av og til jeg bare ta meg sammen og rydde. Det er forferdelig kjedelig, men jammen finner man mye rart. Det er nesten som å gå på skattejakt.

Her er alt jeg fant da jeg ryddet bilen i går:

På gulvet foran Snuppas bilstol.

En Angry Bird-lue, en støvel (men hvor er den andre?), noen utrevne sider i en bok (Tror det er Abin-boka), en tegning, en caps, en grønn, stikky dings og en tegnebok.

 

I Snuppas bilstol.

Smuler fra en halvspist brødskive. Frem  med støvsugeren.

 

Mellom bilsetene bak.

En gul bil, Snuppas lue, en giraff, en brannbil, og der var jammen Albin-boka og, som helt sikkert mangler noen sider.

 

Under setet til Lillemann.

Enda en bok. Denne handler for øvrig om en pusekatt med store ører. Enda mer brødskive og diverse udefinerbare papirrester.

På gulvet foran bilstolen til Lillemann.

En bamse, en barnehagesekk, en vannflaske og esken til en Otrivin nesespray.

 

På gulvet foran passasjersetet.

Usj da. dette var pinlig. Her kan jeg jo ikke skylde på ungene en gang. En istykkertråkket avis, en indisk take away-meny, en tom vannflaske og ...enda flere brødsmuler? Hvor kommer de fra? Legg for øvrig merke til den fansy kaffekoppen i koppholderen. Ingen stilig Statoil-kopp her i gården, nei. Her tar vi en helt vanlig kaffekopp ut av skapet og fyller den med helt vanlig hjemmetraktet kaffe før vi drar på jobb.

 

Hey! Hvem er det som driver og spiser sjokolade i bilen? Sjur!?!

 

Bagasjerommet

En vogn, to baller, en bøtte, en sparkesykkel, en sekk, et par brukte våtservietter og en plastpose.

Så kommer det store spørsmålet: Kan du finne dinosauren?

Når ryddet du bilen sist?

Kjedelig kjerringfrisyre

Jeg fatter ikke hvorfor damer alltid skal klippe seg så fort de får barn. Det er som om en magnetisk kraft tvinger alle de fine, lange lokkene til gulvet så fort barna gjør sin ankomst. Det er jo så praktisk, sier de. Jeg skal i hvert fall ikke klippe meg. Jeg skal aldri få sånn praktisk kjerringfrisyre.

Dette tenkte jeg både før og etter jeg fikk barn selv. Jeg tenkte det faktisk for bare et par uker siden også.

Men i dag, i dag har jeg meldt meg inn i kjerringklubben. I dag klippet jeg av det lange, lyse håret mitt. Ikke helt kort, men mye kortere enn det var.

Og gjett hva? Jeg elsker det. Der er faktisk utrolig praktisk!

Prøver meg på en sånn ta-bilde-av-seg-selv-i-speilet-med-mobilen-mens-jeg-gjør-trutmunn-og-skyter-puppene-frem-og-tror-jeg-er-dritsexy-mens-jeg-egentlig-bare-ser-ut-som-en-forvridd-and.

 

Har du klippet deg etter du fikk barn?

Ødelegger spanjolene for seg selv?

Jeg var helt matt etter jeg hadde snakket med nabodama. De hadde nettopp satt i gang et gedigent oppussingsprosjekt, og så hadde de leid inn polakker til jobben!

Du må ikke finne på å bruke spanske håndverkere, fortalte hun meg. De er ikke nøye nok.

Naboene er opprinnelig fra England. Men de bor i Spania. Akkurat som oss, mesker de seg i overflod og danser uhemmet rundt i den spanske økonomiske krisen og de lave prisene.

Dette er også en av grunnene til at vi bor i Spania for tiden. Det er billig å bo og billig å leve her. Som småbarnsforeldre kan vi leve et langt roligere liv enn vi kunne hjemme i Norge. Vi drar store fordeler av Spanias krise og påfølgende lave kostnadsnivå.

Landet ligger med brukket rygg og kaver mens det roper til alle forbipasserende: «Por favor. Bruk litt penger på meg. Du skal få det billig. Bare bruk litt penger på meg. Por favor».

Det første året vi bodde her, led jeg av konstant dårlig samvittighet. Det var fælt å se hvordan spanjolene slet mens vi pøste rundt oss med pengene våre. Så vi bestemte oss for én ting: Vi skulle støtte landet ved utelukkende å benytte oss av spansk arbeidskraft. Det skulle da bare mangle.

Så da nabodama fortalte meg at de brukte polakker til å pusse opp huset, ja da ble jeg rett og slett litt sint.

Dessverre har sinnet lagt seg. Nå bor vi her på andre året, og jeg prøver så langt det lar seg gjøre å unngå å bruke spansk arbeidskraft.

Hvorfor? Jo, det skal jeg fortelle deg:

Da vi leverte bilen inn på spansk verksted fordi batteriet tilsynelatende var klart for utskiftning, dro vi hjem med nytt batteri, selv om vi i ettertid fant ut at vi hadde latt lyset stå på. Det hadde bare trengt å lades.

Ok. Sånn er det når man bor i et land med dårlig økonomi, tenkte vi. Da må man regne med at folk gjør sånn. Folk er desperate. Økonomiske problemer skaper kjeltringer. Fristelsen blir for stor. Det var unødvendig, men vi hadde råd til det. Håper mekanikeren hadde sju sultne unger hjemme som nå endelig fikk varm middag.

Så måtte jeg til tannlegen. Bare en årlig rutinesjekk. Ingen store plager. Fikk beskjed av den spanske tannlegen at fire gamle fyllinger måtte byttes. To av dem ble aldri helt bra. Den ene måtte byttes to ganger før den sluttet å gjøre vondt. Den andre ramlet ut, sammen med hele tanna. Dette fordi tannlegen boret for langt inn og traff nerven. Nerven og hele innmaten av tanna måtte fjernes. Det tynne skallet som var igjen sprakk. På tvers. Helt inn i roten. Og hele tanna ramlet ut. Da valgte jeg å gå til en norsk tannlege her nede for å få satt inn ny tann. Hele prosessen endte med å koste drøyt 15.000 norske kroner.

I ettertid har jeg funnet ut at den spanske tannlegen ikke hadde gyldig lisens. Okei. Hun hadde sikkert dårlig råd. Sultne unger og så videre. Men 15.000 for en tannlegetabbe, det hadde jeg faktisk ikke råd til.

Da jeg trengte nye kontaktlinser, dro jeg til spansk optiker. Jeg endte med å kjøpe seks måneder med feil styrke fordi optikeren ikke hadde målt og tatt hensyn til mine skeive hornhinner. Jeg dro tilbake, fikk ny synsundersøkelse og endte opp med nye linser. Fortsatt feil styrke. Nå fikk jeg ikke byttet dem. Gikk til en annen spansk optiker som målte en tredje styrke, og bestilte nye linser til meg. Det skulle ta en ukes tid før jeg kunne hente dem i butikken. Dette var tre uker siden. Jeg har ennå ikke sett noe til dem. Så jeg fant meg en britisk optiker til slutt.

Dårlig råd, sultne barn. Jo, men jeg trenger linser.

Svømmebassenget vårt ble pusset opp i fjor sommer. (Ja, man pusser faktisk opp svømmebassengene sine her. Som nordmenn pusser opp soverommet). Den spanske bassengfirma-eieren stod på døra vår hver dag de første dagene med utstrakt hånd og ville ha betalt for jobben. Siden vi bare leier huset vi bor i, fortalte jeg hver gang at det måtte han ta med huseieren. Til slutt ringte han huseieren med beskjed om at jobben var ferdig, nå måtte de få betalt. Men jobben var på langt nær ferdig. Bassenget stod i hagen som en stor, uttørket brønn med gamle, knuste fliser spredt rundt omkring.

Jeg har begynt å forstå nabodama. Dessverre. Det er mulig jeg har hatt veldig uflaks de gangene jeg har oppsøkt spansk ekspertise. Selv om jeg dessverre kan nevne flere eksempler enn dem over, men jeg tror du tar poenget.

Spania trenger alle de pengene de kan få. Og turister, både korttid, langtid og mer eller mindre fastboende, legger igjen store pengesummer. Mitt inntrykk er at de fleste kommer med samme innstilling som meg. De vil bruke spansk arbeidskraft. De ønsker å støtte landet i krisen. Dessverre kan det virke som om de fleste har til dels dårlig erfaring med spanske lettvinte og kortsiktige løsninger.

Og det er så synd. Det er så fryktelig synd.

Nå vil jeg bare få understreke at jeg på ingen måte drar alle spanjoler over én kam. Jeg er helt overbevist om at de aller fleste er rettferdige og hardtarbeidende i sine yrker. Men det spørs om ikke fristelsen til å ta noen lettvinte løsninger blir for stor når det banker en tilsynelatende rik turist på døra.

Men lettvinte løsninger og kjappe penger kan vise seg å være en dårlig investering på lang sikt. De færreste er villige til å ofre tennene sine for å støtte et land i krise.

Ketsjup-advarsel

Jeg vil gjerne komme med en advarsel til alle foreldre.

Det er for sent for oss, men redd deg selv hvis du kan: Hvis du ikke allerede har introdusert barna dine for ketsjup- IKKE GJØR DET!

.

Jeg klarte og holde barna unna dette dopet i tre år. Men så, i et ubetenksomt øyeblikk, kjøpte jeg ketsjup til søndagsfrokost-speileggene mine. Og vips, så har jeg to unger avhengig av ketsjup.

Og nå skal de ha ketsjup på alt. Eller rettere sagt, de spiser ingen ting uten ketsjup:

På brødskiva (Ja, de spiser faktisk brødskive med bare ketsjup på). Men også ketsjup oppå annet pålegg, som leverpostei, brunost, hvitost, kaviar og skinke.

Og på alt av middag. Da mener jeg virkelig alt: laks med ketsjup, torsk med ketsjup, kyllingfilet og svinekjøtt med ketsjup. Tomatsuppe med ketsjup (!), taco med ketsjup, koteletter, lapskaus og fiskesuppe med ketsjup

Og på grønsaker og frukt: På brokkoli, på gulrot, på eple, pære og appelsin (Usj, appelsin med ketsjup!)

De har til og med begynt å drikke ketsjup rett av flaska. Mmm, kjempegodt med en halvliter ketsjup til frokost...

Og glemmer jeg ketsjupflaska til et måltid blir jeg møtt med taktfast hamring av kniv og gaffel mot bordplata. "Ketsjup! Ketsjup! Ketsjup!"

Så hvis du ikke allerede er for sent: La barna leve i uvitenhet om ketsjupens magiske tiltrekningskraft.

Jeg vurderer å kjøre barna gjennom et avvenningsprogram med etterfølgende rehabilitering. Hvis ikke er jeg redd de kommer til å sprøyte ketsjup rett inn i årene i tidlig tenåringsalder.

 

PS: For flere oppdateringer fra vår uperfekte hverdag, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Smokke-slave del 2

Fikk du med deg min mislykkede kamp for å få Lillemann til å slutte med tutt? Hvis ikke kan du lese om det her: Smokke-slave

Jeg fikk så god respons på det innlegget, og så mange kommentarer med gode tips til smokkeslutt, så jeg ble inspirert til å gjøre et nytt forsøk.

Nå, Lillemann. Nå er det snart slutt.

Vel, i hvert fall delvis. Forrige uke bestemte vi oss nemlig for å slutte med tutt på dagtid. Lillemann er jo blitt tre år og snart fire måneder. Snart stor gutt, med andre ord. Vi snakket om det i flere dager på forhånd:

«Nå er det snart kun lov med tutt når du skal sove og når du sitter i bilen».

Om og om og om igjen, så jeg var helt sikker på han fikk det med seg:

«Sant, Lillemann. Bare tutt når du skal sove og når vi kjører bil. Hallo! Hører du hva jeg sier?»

Vel, han fikk det med seg til slutt. For så snart jeg begynte å snakke om tutt, sa han: «Bare i senga, bare i bilen. Ja da, mamma».

Så begynte vi å telle ned. Ikke i morgen, men dagen etter i morgen.

«Nå, mamma?»

«Nei, gutten min. Dagen etter i morgen».

«I morgen, Lillemann. Da er det ikke mere tutt på dagen. Bare i senga og bare i bilen».

Og Lillemann nikket forventningsfullt mens han suttet febrilsk på den rosa tutten sin.

Så dro vi til butikken og kjøpte seks nye tutter. Han fikk velge dem ut selv. Det ble Mikke Mus-tutter.

To i senga: "Ikke lov å ta de ut av senga. Når du står opp om morgenen så skal tuttene ligge igjen. Ikke sant?"

"Ja, mamma. Ikke ut av senga".

(Han må for øvrig ha to tutter på en gang. En i munnen og en i hånda).

To i bilen. "Og når vi går ut av bilen, skal de ligge igjen i bilsetet. Sant, Lillemann?"

"Ja, mamma. To i bilen".

Og to i barnehagen. "Kun når du sover. Ikke sant, Lillemann? Kun når du sover".

"Ja da, mamma. Bare når jeg sover".

Da vi kom hjem, plasserte vi høytidelig to tutter i senga, to i bilstolen og la to i barnehagesekken.

Det var en spent liten gutt som la seg for å sove den kvelden. Spent og glad og stolt. Og veldig klar for å bli litt stor gutt. For ordentlig stor gutt blir man nemlig ikke før man slutter helt.

 

***

Neste morgen våkner jeg til hyl og skrik. Klokka er seks. Mannen har allerede gått ned.

«Tutti! Tutti!» hører jeg fra første etasje. Jeg skjønner øyeblikkelig hva som skjer. Lillemann skal stå opp. Ut av senga. Og tuttene må være igjen. Den neste timen ligger jeg og vrir meg til lyden av desperat og veldig sint gutt.

Klokka sju kommer mannen opp for å sove en times tid. Det er min tur til å ta morgenskiftet.

«Han har sluttet å gråte nå. Bare vær standhaftig, så går det bra», sier han mens han trekker dyna over ørene.

«Forresten, han våknet klokka fem i dag, så han er nok ganske trøtt», sier han og snur seg rundt.

I stedet for god morgen-klem, blir jeg møtt av to desperate øyne og en stor munn som roper: «Tutti! Tutti!»

Og sånn fortsetter det. Gjennom frokosten, gjennom påkledningen og skifte av lillesøsters bæsjebleie. Gjennom min veldig kjappe dusj og gjennom tannpuss.

Det er hyling og skriking. Masing og being. Alt mellom «Vær så snill mamma. Please!» og «Tutti! TUTTI! NÅ!»

Det er hamring og tramping i gulvet. Kasting av leker og stjeling av lillesøsters kosebamse, med det resultat at de prøver å overgå hverandre i å klemme ut av seg høyest mulig volum.

Så hva gjør jeg? Holder jeg ut? Er jeg konsekvent? Står jeg støtt i stormen og viser meg som den sterke, fornuftige moren jeg later som jeg er?

Jeg? En sterk, konsekvent mamma?

Nei. Jeg gir etter. Jeg orker bare ikke mer. Okei, okei, okeiokeiokei. Han har sovet lite i natt. Vi får ta det til helgen. Da har vi ikke så dårlig tid på morgenene heller.

Vi gjorde et nytt forsøk da helgen kom. Det gikk omtrent samme vei. I hvert fall be utfallet det samme.

Mannen og jeg har inngått en stilltiende avtale om at vi utsetter det…igjen.

Og heldige Lillemann, nå har han seks nye tutter med Mikke mus på, i tillegg til de gamle.

Har du gitt etter ved smokkeslutt noen gang, eller har du vært konsekvent fra første stund?

 

 

 

Kjære barnehage-ansatte

De siste dagene har VG kjørt hardt på med kritikk av norske barnehager. Avisen har gjennomgått tilsynsrapporter fra 3000 barnehager. De har funnet over 6400 lovbrudd. Kristin Halvorsen får kritikk for mangelfull kontroll og barnehageansatte får pekefingeren rettet mot seg.

Folk blir redde. Allerede redde foreldre blir livredde. VG deler ut skyld og skam både til barnehagestyrere og –personale.

Men kjære alle dere som jobber i barnehage. Ikke la noen få dere til å tro at dere gjør en dårlig jobb. Jeg er så takknemlig for at dere er til stede i mine barns hverdag. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere.

Dere tar i mot barna mine med åpne armer hver morgen. Dere tørker tårer på de dårlige dagene og forsikrer dem om at mamma kommer tilbake senere i dag. Likeså smiler dere stort og gir Lillemann kompliment for den nye Spiderman-genseren de dagene han løper rett inn til de andre barna uten å ha tid til å si ha det til mamma.

Dere vasker bæsj, snørr og gulp uten å mukke. Dere blåser på skrubbsår og plastrer knær.

Entusiastisk klapper dere i hendene og er fra dere av begeistring når minsten endelig tør skli i sklia helt alene for aller første gang.

Dere kler av og på. Av og på. Strømpebukser, bukser, ull-body, tykke gensere og tykke dresser. For så å ta alt av igjen like etterpå for å bytte bleie.

Dere smører hundrevis av brødskiver og forsikrer leende barn om at nei, det er leverpostei på brødskiva, ikke bæsj. Og så lærer dere barna våre å spise pent, og at det ikke er lov å kaste brødskiva på gulvet.

Det er dere som lærer ungene våre å omgås hverandre. Det er dere som lærer dem å dele og vente på tur. At det ikke er greit å slå hverandre i hodet med lekeklosser fordi man ikke får viljen sin. Og at det faktisk heller ikke er greit å dytte og snike i køen selv det er sååå mange som vil skli.

Dere har tålmodighet som en elefant når fjorten utålmodige barn vil fargelegge og klistre og lime samtidig.

Dere lærer dem alle de gode, gamle barnesangene jeg husker fra min egen barndom.

Og det er dere som står i døra og vinker når vi drar hjem for å spise middag. Som smilende sier: "Vi sees i morgen" og gir barna en stor klem før vi går ut døra.

Dere gjør fantastisk jobb! Dere gjør en av landets viktigste jobber. La aldri noen få dere til å tro noe annet.

Som Thomas Seltzer sier så treffende i videoen under: "Vi mennesker er ikke akkurat født smartinger".

Nå trenger vi flere barnehagelærere. Og gjett hva? Norges fineste stilling er ledig:

 

Kunne du tenke deg å jobbe i barnehage? Og hva syns du om kritikken barnehagene får i disse dager?

 

//Sponset av Kunnskapsdepartementet

Lørdagsmorgen-idyll

Det var lørdag morgen og barna satt og spiste frokost da jeg lurte meg til en tur på do med mobilen min.

Mannen sov, og kom til å gjøre det noen timer fremover. Han hadde hatt nattevakt i casaen. En særdeles urolig natt med barn som vekte hverandre og hadde alt mulig annet på agendaen enn å sove.

Klokken sju krøp han opp i sengen og sparket meg ut. «Din tur. Nå er det morgen», sa han før han dro dyna oppover ørene så bare hårtufsene stakk opp på puta.

Jeg tuslet søvndrukken ned trappa. Ungene lå allerede oppå spisebordet med frokostgrøten sin og så på Youtube på pc-en.

«Har dere lov til å sitte oppå bordet», mumlet jeg i det jeg gikk forbi dem og ut på kjøkkenet. Da ingen svarte, lot jeg bare spørsmålet henge i lufta. Orket ikke gjøre noe mer med det akkurat nå. Barna var stille og jeg var trøtt.

Så sitter jeg her på do da. Og lurer på hvordan jeg skal få morgenen til å gå. Jeg vet at det når som helst kommer til å brake løs der ute. Plutselig vil den ene finne ut at det er kjempegøy å kaste grøt på den andre. Så vil den andre ta hevn ved å kakke skeia si hodet på den ene. Og så har vi det gående.

Men mens jeg leser mail, kommer det plutselig tikkende inn en nyhetsmail fra Susanne Kaluzas blogg. Du vet sikkert hvem hun er. Hun mammabloggeren med matpakkeboka. Hun bruker å ha mange gode tips til enkle aktiviteter man kan finne på med barna. Gjerne aktiviteter som krever minimal forberedelse og innkjøp. Og så tikker altså dette gode tipset inn: Kalde føtter: Isbading for de minste.

Jeg kjenner at energien og kreativiteten stiger. Dette hørtes gøy ut. I dag skal vi ha en kreativ og morsom lørdag morgen uten tv eller pc.

Alt jeg trengte var barberskum til isfjellene, konditorfarge til vannet, lekedyr og isbiter. Sjekk, sjekk, sjekk og sjekk. Alt innenfor rekkevidde.

«Hei småtroll. Gjett hva vi skal i dag?» Fire, store øyne ser overrasket opp på meg fra bordplaten. «Spise sjokolade», kommer det fra Lillemann? «Eh ja, senere i dag. Men nå skal vi bade!»

Fire, store øyne blunker i takt. «Æsj, nei», sier Lillemann og snur seg mot pc-skjermen igjen. «Neeeeeiiiii», knirker lillesøster og snur hodet samme vei.

«Men vi skal ikke bare bade. Vi skal bade med haier. Og med isfjell. Og med skum og isbiter!» Jeg hører meg selv. Veldig entusiastisk. Jeg er veldig entusiastisk. Virkelig. Dette skal bli gøy!

«Kom igjen unger. Ut på badet!»

Barna ser på meg igjen. Så ser de på hverandre. Det går to sekunder. Blir det ja, eller må jeg bære dem ut på badet?

«Jah», roper Lillemann.

«Bææææ», smiler snuppa.

Og så toger vi ut på badet i rekke og rad.

Jeg fyller i badevann mens ungene river og sliter i pysjen. Lillesnuppa tripper utålmodig mens hun fikler med glidelåsen på magen. Jeg får av dem klærne og lemper dem oppi badekaret. Fram med barberskum, konditorfarger, haier og isbiter.

Jeg heller blå konditorfarge i vannet til barnas store fornøyelse. Kjempestas med blått vann! Så sprøyter jeg barberskum på badekarkanten og i vannet. Jippi! Jubel og brus. Oppi vannet med haiene. «Uæææh. Uæææh, uæææh. Han biter meg i rompa!» Og til slutt isbitene. Brrrr, kaldt.

Ungene plasker og koser seg. Jeg henter i-paden min og setter meg på dolokket med føttene på badekarkanten. Lørdagsmorgen-idyll.

…I sånn cirka tre minutter. Da finner ungene ut at det er morsommere å lage bart og skjegg med barberskummet. Med det resultat at Lillesnuppa får skum i øyet. Store tårer. Full alarm. «Uuuuæææææh! Uuuuæææææh! Uuuuæææææh!» Opp av badekaret, inn i håndkle og ned på fanget. Skylle øyet med vann fra springen. Lillemann blir sur fordi Snuppa forsvant opp av badekaret.

«Hun kommer snart tilbake. Bare lek videre du».

Tørke tårer og kos og klem. Opp i vannet igjen.

Ny idyll. Ett minutt denne gangen før isbitkrigen er i gang. Lillemann får en isbit i tinningen. Vræææææl. «Hun kasta på meg», roper han med en bebreidende pekefinger rettet mot Snuppa. Han har tydeigvis helt glemt at det var han som startet isbitkrigen ved å kaste dem som bomber i vannet rett foran Snuppa så badevannet sprutet opp i ansiktet hennes.

Trøste og blåse. «Sånn, da kaster vi ikke flere isbiter. Ok?» To hoder nikker.

Fram med i-paden igjen. Alle haiene er fylt med vann og har sunket ned til bunnen. Nå ligger de der på rygg med åpne munner og blotter de skarpe tennene sine. Siden de to små kroppene ikke klarer å sitte stille i badekaret, har isfjellene blitt dynket med vann og begynner allerede å smelte.

Lillemann slenger overkroppen frem og tilbake med armene rett ut. Spruten står i veggen. Og på meg.

Jeg legger fra meg i-paden. Jeg kan visst bare glemme litt tid for meg selv. Buksa er gjennomvåt. Lufta er klam og tett. Jeg begynner å bli sulten. Trenger kaffe.

«Mer skum», sutrer Lillemann.

Jeg finner fram fars barberskum igjen og trykker ut et nytt isfjell. Fire hender begynner umiddelbart kampen om å senke det. De dynker det med vann, og etter ti sekunder har det flatet ut og blandet seg med vannet. Alt som vitner om isfjellet er en tynn, hvit tåkeaktig sky i vannskorpa.

Lillemann slenger med overkroppen igjen. Snuppa får vann i øynene. Hun finner fram en nesten helt smeltet isbit fra boksen på badekarkanten og kyler den mot storebroren. Han setter på sirenen og svarer med å kaste en hai i øyet til Snuppa etterfulgt av en monsterbølge som dynker både Snuppa, halve gulvet og t-skjorta mi.

Jeg sender noen tanker til Susanne. Mens hun lå på de varme flisene på badegulvet og leste bok, sitter jeg her som en druknet katt på det kalde dolokket.

«Noen som vil se Shrek?»

Alarmen stopper. To smil bryter gjennom tårer, våte hårtjafser og rester av barberskum.

"Og spise sjokolade?"

Så ble det endelig lørdagsmorgen-idyll i Casa Kaos og.

Hva gjorde dere lørdag morgen?

 

Kvinne i Spania

Hvorfor det ikke er gøy å være kvinne i Spania:

1 Jeg blir stoppet i kassa når jeg handler med kortet til mannen:

Til og med på nærbutikken der jeg handler melk og brød hver eneste dag og både mannen og jeg er på skikkelig hola-hils med de ansatte. Her i Spania må du som regel gi fra deg kortet til ekspeditøren som drar det for deg i terminalen. «No no no», sier de og vifter med pekefingeren når de ser at det er bilde av mannen min på baksiden. Mannen blir for øvrig aldri stoppet når han handler med mitt kort!

 

Det er så gøy å handle kurven full, og så få beskjed i kassa om at jeg ikke får betale.

 

2 Ingen tror jeg tjener egne penger:

«Perdon?» Eiendomsmegleren ser på meg med forundret bikk. Da vi flyttet ned hit, var vi på en del visninger. Og siden spanske banker ikke låner ut penger i hytt og pine for tiden (de har knapt penger å låne ut) får vi ofte spørsmål om hvor mye vi tjener allerede på visningen. De henvender seg til mannen. Når han har fortalt hva han har i inntekt, snakker de videre om de nye vinduene som ble satt inn i fjor. Eller om airconditionen som bare er helt fantastisk. Jeg må pirke dem på skulderen for å få oppmerksomheten deres. «Og så tjener jeg så og så mye», sier jeg. «Perdon», sier de da og ser rart på meg. Så kikker de bort på mannen for å få en bekreftelse fra han på at det stemmer. Kvinne med to små barn og inntekt? Skal ikke hun være hjemme med barna?

 

3 Ingen har tillit til at jeg kan bestille nye dekk nytt eksosanlegg til bilen alene:

Vi stopper utenfor verkstedet. Mannen kjører og må holde motoren i gang så barna i baksetet ikke begynner å grine. Jeg smetter ut for å gjøre avtale om reparasjon av bilen, samt for å høre om de har nye dekk som passer Saaben vår. Bilmekanikeren blir litt forvirret da han ser meg, og direkte redd da jeg sier ordet eksosanlegg. Han kikker over skulderen min og ser mannen som sitter igjen i bilen med nedrullet vindu. Han vinker lett, går bort til bilen og tar resten av diskusjonen med han.

 

4 Folk er ikke interessert i hva jeg jobber med:

«Så spennende», sier alle middagsgjestene og nikker. De har nettopp fått svar på hva mannen jobber med. «Journalist, ja. Ja, det er et spennende yrke». Og så legger mannen ut om den siste saken han skrev. Damen to stoler ved siden av meg vil vite hvor jeg har kjøpt de fine hårspennene til Lillesnuppa. Jeg avslører hårspenne-hemmeligheten og bare venter på at noen skal spørre meg hva jeg jobber med og. Men det skjer ikke.

 

5 Damer kan ikke avgjøre om vaskemaskinen skal repareres eller byttes ut:

«Ring din mann og hør», sier reparatøren. Vaskemaskinen gikk dunken forrige uke. Det kostet nesten like mye å reparere den som å kjøpe ny.

 

6 Jeg er usynlig:

Ingen ser meg når vi er på offentlige kontor. Da vi var innom politistasjonen for å anmelde et innbrudd, snakket politiet både over, ved siden og gjennom meg. Enda det var jeg som satt på mest informasjon.

 

7 Mor er hjemme, far er på jobb:

Under avsnittet «kontakt» på skjemaet til barnehagen ønskes følgende telefonnummer:

Mor hjem:

Far mobil/jobb:

 

Men i visse tilfeller er det veldig greit å ikke kunne ta avgjørelser uten å spørre mannen først:

Du selger forsikringer sier du? Ja, vent litt skal du få snakke med min mann.

Jo men kjære deg, jeg kan ikke dra og handle. Jeg finner ikke Visa-kortet mitt. Når klokka er ti på kvelden og vi er tom for bleier.

Hæ? Har vi ikke betalt den regningen ennå? Enda dere har purret to ganger? Vent skal du få snakke med mannen.

Sjur! Sjuuuur! Det er en mann på døra. Nei, jeg vet ikke hva han vil. Tror det er viktig. Når en dørselger står på trappa fredag kveld og mannen sitter på fjernkontrollen.

Gratulerer med dagen, alle damer der ute. Enten dere blir blir tatt på alvor eller ikke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Q-tips-krangel

Lillemann slentrer. Han går en runde rundt på stuegulvet. Armene henger og dingler på hver side. Føttene subber i bakken. Den øverste delen av ryggen er bøyd som på en 80-åring.

Men jevne mellomrom hever han hodet, ser opp i taket og sukker. Trekker pusten dypt ned i lungene med åpen munn og slipper ut et langtrukkent og smertefullt sukk. Man kan formelig se den tykke luften som kommer ut av munnen hans. Den virvler rundt som en mini-tornado foran leppene hans, før den løser seg opp og forsvinner mot taket.

På gulvet ligger det q-tips. Mange q-tips. Lillemann setter seg på huk mellom de hvite og blå bomullspinnene og kaster et blikk bort mot sofaen der jeg sitter.

Jeg møter blikket hans. De store blå barneøynene smalner. Vi ser på hverandre en stund. Ikke søren om jeg viker. Kommer ikke på tale. Jeg kan banne på at jeg ser et ørlite gult glimt der inne i øyet hans, akkurat i det han blunker og ser opp i taket igjen for slippe ut nok et tykt sukk.

 

***

Et kvarter tidligere løp den lille kroppen rundt på de små føttene sine, hvinende av latter, med lillesøsters kosebamse i armene. Snuppa løp hylende etter på sine høyeste oktaver.

«Lillemann! Gi den tilbake til lillesøster med en gang!»

Jeg strekker meg rundt hjørnet fra kjøkkenet med pekefingeren i stram giv akt.

«NÅ!»

Lillemann kaster bamsen bak sofaen, snur på hælen og løper ut på badet. Snuppa hyler vått og høyt mens hun står på tå foran bordet og strekker seg mot sofaen.

Jeg legger fra meg kyllingfileten, skyller hendene og krabber opp i sofaen. Får tak i øret til bamsen og trekker den opp. Snuppa hikster sårt og klemmer den inntil seg så snart hun får den i armene sine igjen.

 

***

Dunk. Dunk. Dunk…Dunkdunkdunk.

Jeg har akkurat slengt kyllingen i stekepannen. Skyller hendene igjen og går ut på badet. Jeg møter Lillemann i døra. Han er på full fart ut med en åpen pakke q-tips i hendene. Han skvetter da han løper på meg.

Han kaster et kjapt blikk mot badekaret der han har kastet alle lekene som stod på badekarkanten ned i badekaret.

Gulvmatta ligger i en krøll bak do. Springen står på. Badeskapet er åpent og alle bomullspadsene mine ligger spredd utover gulvet.

«Gi meg den», sier jeg og langer ut etter q-tips-esken. Men Lillemann er liten. Og han er rask. Med et lite, lurt smil om munnen, flytter han esken inn under den ene armen, bøyer seg ned og smetter ut under armen min.

«Gi meg den», sier jeg strengt etter den lille ryggen som løper bortover gangen mot stua. Han stopper ved spisebordet. Holder opp esken og ser rett på meg.

«Lille mann! Hvis du tømmer ut den esken…»

Nå gjelder det å tenke fort. Hva skjer da? Han får ikke middag? Nei, en sulten treåring er ikke noe hyggelig å ha i hus. Så er det rett til sengs? Nei, klokka er da bare 5. Dessuten har jeg lest på nettet at man ikke skal bruke legging som straff.

«Hvis du tømmer ut den esken…så må du plukke opp alle q-tipsene igjen».

Giii, tenker jeg i samme øyeblikk som ordene kommer ut. Litt av en trussel.

«Med en gang», legger jeg til og kaster frem høyrehånden med en pinnestiv pekefinger igjen.

Lillemann står helt stille. Lillesøster sitter på gulvet med store øyne og åpen munn. Jeg hører veggklokka inne på kjøkkenet. Den gir fra seg to tikk.

Tikk...

Tikk...

Lyden velter inn i stua og slår i veggen.

Så skjer det. Som i sakte film. Lillemann hever armen med bomullspinnene. Holder de så høyt han kan over hodet. Så snur han hånden opp ned, så alle de hvite og blå pinnene seiler ned mot gulvet. De treffer flisene som små dråper. Gjør et lite hopp med den ene siden før de legger seg rolig ned.

Stillheten blir brutt av alarmen på mobilen min. Middagen er ferdig.

Jeg bøyer pekefingeren, retter meg opp, stryker en hårlokk vekk fra pannen og trekker brynene ned i øynene.

«Det der, det der skal du plukke opp, Lille mann», sier jeg og går ut på kjøkkenet. Slår av kokeplatene. Drar panna med kylling og kasserollen med pasta av de varme platene.

Lillemann kommer tuslende etter meg. Jeg overser ham, går ut i stua og setter meg i sofaen. Lillemann tusler etter.

«Vi spiser ikke før du har plukket opp q-tipsene», sier jeg og peker mot pinnehaugen.

«Nei», roper Lillemann og kaster den tomme esken i veggen. Kikker bort på meg for å se om det kommer en reaksjon. Men jeg sitter stille og ser ut av vinduet.

«Nei», roper han en gang til mens han tar sats og hopper et lite men bestemt hopp.

Så marsjerer han ut på rommet sitt og smeller igjen døra bak seg.

Nøyaktig 20 sekunder senere hører jeg døra bli åpnet. Tam, tam, tam, tam. Små føtter tasser over gulvet. Føttene stopper rett foran de hvite pinnene.

«Skal du ta de opp nå», spør jeg.

«Nei», roper han og tramper i gulvet.

«Nei vel, da får vi vente med å spise».

Lillemann bøyer seg ned og plukker opp en pinne. Ser på den, ser på meg. Så kaster han den fra seg.

«Nei», roper han igjen.

Jeg finner frem et ukeblad fra aviskurven ved siden av sofaen. Kikker på forsiden og begynner å bla bakover.

Lillemann sukker. Tramper og sukker igjen.

Så går han bort til lillesøster og river bamsen ut av hendene hennes. Hun setter umiddelbart i et skrik.

«Lillemann», roper jeg kommer meg på beina.

Løper etter ham ut til badet. Får tak i overarmen hans med den ene hånda og foten til bamsen med den andre.

« slutter du!»

Jeg tar bamsen med ut til stua og gir den tilbake til Snuppa.

Går resolutt ut på soverommet til Lillemann og fisker frem Spiderman-pysjen fra senga. Nå er det alvor.

«Vil du sove i Spiderman-pysjen din i natt», spør jeg og holder den opp foran han.

Han begynner umiddelbart å gråte.

«Vil du det? Hæ? Da plukker du opp pinnene på stuegulvet. NÅ! Med en gang!»

Lillemann står på tå og strekker seg opp mot pysjen sin. Den ultimate av alle pysjer. Favorittpysjen!

Jeg tar den med meg ut i sofaen. Lillemann er over meg på ett hopp. Små hender strekker og bukter seg etter pysjen. Jeg letter på rumpa og setter meg på den.

«Sånn. Du får den når du har ryddet opp».

Så følger en halv time med hyling, skriking, tramping og hopping, kasting, gjemming og stjeling av lillesøsters leker.

Så begynner han å slentre. Endelig. Dette er siste akt. Når slentringen kommer, er slutten nær. Han slentrer, sukker og kaster smale, gule blikk.

Så går han bort til pinnene. Tar en runde rundt dem og sparker til et par stykker før han setter seg ned og begynner å legge dem oppi boksen.

En-null til mamma!

Jeg smiler for meg selv. Legger fra meg bladet og går ut på kjøkkenet. Plukker opp de kalde kyllingfiletene og legger dem på et fat. Siler vannet av kald, seig pasta.

Da jeg kommer ut fra kjøkkenet har Lillemann allerede satt seg til bordet. Q-tipsene ligger pent i esken. Bortsett fra tre stykker som fortsatt ligger igjen på gulvet ved siden av esken.

De får bare ligge der. Denne seieren er min.

En-null til mamma!

Bruker du q-tips i ørene? Selv om du vet det ikke er bra?

 

 

Se, mamma!

«Mamma, se. Mamma! Se! Se på meg».

«Ja, mamma ser. Å, så flink du er til å balansere på fortauskanten. Kjempeflink, gutten min».

«Se nå, mamma. Se på meg nå».

«Wow, så høyt du hopper. Det var jo kjempehøyt. Stilig!»

«Se nå da, mamma. Se på meg nå».

«Oj, ja se på deg. Du går baklengs».

«Mamma! Se, mamma. Se hva jeg gjør!»

«Ja, vent litt, gutten min. Mamma skal bare snakke ferdig med pappa».

«Nei, nå! Se nå, mamma. SE!»

«…….»

«MAMMA!»

«Ja, hva er det vennen?»

«Se, jeg løper. Jeg løper fort!»

«Oj, kjempefort».

«Se nå da, mamma».

"Ja, jeg ser".

"Nei, du ser ikke. Se ordentlig!"

"Åja, ja nå seg jeg ordentlig. Ehm, hva gjør du egentlig?"

"Se, jeg står på tå".

"Ja, nå ser jeg det. Du står på tå. Kult".

"Mamma"

«Mhmm»

«Mamma, se da!»

«Ja, jeg ser…»

«Nei, du ser ikke. MAMMA!»

«Ja, ja, ja. Jeg ser. Hva er det for noe, lille venn?»

«Se på meg. Jeg gjør sånn».

«Oj, ja du…ehm…bøyer deg ned og tar på skoen din? Fantastisk».

«Se nå da, mamma».

«Mamma! MAMMA! Mamma? Hallo, mamma?»

«Hvor ble du av, mamma?»

 

hits