mars 2014

Ta til fornuft da, unge!

«Næææiiiiii! Villikke! Villikke! Villikke!»

Fire små føtter klasker over stuegulvet, i full fart, så langt bort fra meg som det er mulig å komme. Skulle tro jeg hadde foreslått et isbad. Eller at vi skulle spise innsekter til kveldsmat.

Det eneste jeg sa var at det var på tide å klippe negler, før jeg reiste meg og gikk mot badet for å hente negleklipperen.

 


Nei men, kom nå hit unger. Nå er det på tide å klippe de neglene!

 

 «Villikke!» roper de i kor og gjemmer seg bak faren sin på kjøkkenet.

«Villikke! Villikke! Villikke!»

De hele begynte faktisk med at Lillemann ropte AU og holdt seg på foten da jeg dro av ham sokkene i sofaen foran barne-tv.

«Uff da. Få se», sa jeg og tok tærne hans i nærmere øyesyn. Synet som møte meg var ikke veldig pent. Her trengtes en klipp. Eller, sagt med andre og mer riktige ord, her skulle det ha vært en neglesaks i aksjon for mange uker siden.  Kanskje til og med måneder. Ikke rart Lillemann hadde vondt i tærne.

 


Søte, men vonde tær. 


 

Jeg putter neglesaksen i lomma og går ut på kjøkkenet. To livredde unger står og skjelver bak faren sin.

Jeg prøver å snakke fornuftig med dem. Jeg forteller dem at de helt sikkert har vondt i tærne sine begge to. Og at det er fordi vi ikke har klippet neglene på veeeeldig lenge. Da blir neglene lange og stikker inn i tærne.

Ja, det forstår de. De nikker og virker lettet over at noen endelig kommer med en løsning på det som må ha vært et problem.

«Så da går vi inn i sofaen igjen da, og så klipper jeg tåneglene deres», sier jeg og går mot stua.

Nei! Nope! Absolutt ikke! Kommer ikke på tale! Er ikke snakk om! De tåneglene skal ikke klippes.

Uansett hvordan jeg lister og lurer og forklarer og lover at jeg skal være veldig, veldig forsiktig og at de ikke kommer til å kjenne det en gang, så kommer det overhodet ikke på tale. De tåneglene skal ingen røre.

Nei men, ta nå til fornuft da unge!

Hva er det med barn egentlig? Hvorfor kan de ikke bare høre på fornuft? Hvorfor forstår de ikke at vi voksne vet best?

Ta Lillesnuppa for eksempel, hun hater å sette opp håret. Hun hater å børste det og hun hater at folk i det hele tatt kommer borti det.

Men hun går hele dagen og klager over at hun får hår i munnen, i øynene og i nesa. Hun klager over at håret er i veien når hun skal turne i turnringene, og hun klager over at håret kiler når hun skal sove.

 


Ja, visst er det irriterende med hår som er i veien hele tiden. Men det er bare å sette det i en strikk. 

 

Hun får hår i maten når hun spiser, og hun får mat i håret.

Jeg har sagt til henne hundre ganger, minst, at hvis jeg bare får sette det i en hestehale, eller flette det, eller om ikke annet sette i et par spenner, så slipper hun at håret er i veien hele tiden. Men nei. Hun nekter.

Nei men kjære vene, ta til fornuft da, unge!

Likeså går Lillemann rundt og klør på leggene. I perioder er det så ille at han nesten gråter og ikke får sove fordi det klør så fælt. Men tror du han vil smøre seg? Nehei.

«Hvis jeg bare får smøre deg, så slipper du å klø», sier jeg der han sitter i sofaen tullet inn i Batman-håndkleet sitt etter å ha badet.

«NEI! Jeg VIL klø», sier han med gråtkvalt stemme mens han klør seg rød og sår.

Ta nå til fornuft da, unge!

De går barbeint rundt og klager over at de fryser på føttene. Men sokker skal de ikke ha på. De klager over klissete fingre etter å ha spist kjærlighet på pinne. Men de nekter å vaske hendene. Lillesnuppa går rundt og holder seg for nesa med bleia full av bæsj. Men det kommer ikke på tale og bytte den. De er trøtte men skal i hvert fall ikke sove. De er sultne men vil ikke spise. De er slitne men skal aldeles ikke slappe av. De klager over at de er varme, men skal gå med lue inne. For den er så kul.

 


Mamma! Det er så varmt her inne!

 

Hva er det egentlig med unger? Hvorfor kan de ikke bare ta til fornuft?

 

 

Kjære nybakte mamma

Jeg har så lyst til å fortelle deg en ting: Det blir bedre!

 

Jeg vet det ikke er så lett å se når du sitter der uten søvn tredje døgnet på rad, med en liten bylt i armene som gulper og gråter og som er sulten hver time hele døgnet rundt. En liten bylt som ikke bryr seg om det er natt eller dag, eller om du er våken eller sover.  

 


Hjelp! Nå begynner det! Mitt nye liv som mamma. 

 

Nei, det er ikke så lett å tro på at det blir bedre når hormonene river i kroppen din og du går hele dagen og veksler mellom å være oppgitt, frustrert, sint, lei, redd og begynner å gråte bare du ser en vaskemiddel-reklame på tv-en.

Når du bare vil legge deg ned på gulvet, dra babygymmen over hodet og late som om du ikke er der. Og kanskje, kanskje få et par minutters blund på øynene i tillegg mens babyen leker med en rangle på gulvet ved siden av deg.

Når brystene er harde som stein, og sprenger og gjør så vondt at du hyler og klapper til mannen din bare han kommer borti dem. Og når resten av kroppen din føles som en pappfigur som først har blitt revet fra hverandre, for deretter å ha blitt stiftet og tapet sammen. En kropp som er skjør og vond og fremmed.

Jeg husker godt mitt eget absolutte bunnpunkt. Jeg hadde vært hjemme med min førstefødte i noen måneder. Jeg gråt hver eneste dag og lengtet etter noe. Jeg visste ikke helt hva. Jeg bare lengtet etter å gjøre noe annet enn å gå rundt og være trøtt, og lei og trist hele tiden.

 


Ikke så lykkelig. Dessverre. 

 

En dag kom mannen min hjem fra jobb. Jeg satt på kjøkkenet med babyen i armene. Jeg hadde ikke sovet verken den natten eller natten i forveien. Jeg gikk i den samme grå treningsbuksa som jeg hadde brukt i fem dager uten å vaske den. Jeg hadde ikke dusjet på samme antall dager. Håret var fett og jeg luktet sur melk og gulp.

Så kommer da mannen inn døra, blid og fornøyd. Han hadde fått tilbud om ny jobb som journalistlærer.

Jeg tenkte at egentlig burde jeg glede meg med ham, men jeg klarte ikke. Det eneste jeg tenkte på var alle de flotte, blonde, tynne, entusiastiske, kreative studinene han kom til å omgås med hver dag. Blonde studiner som så på min mann med lærelyst og entusiasme og som sugde til seg all kunnskapen han overøste dem med.

 


Unnskyld, lærer. Jeg skjønte ikke helt det der med kildekritikk. Kan du komme hit og forklare det for meg en gang til? (Foto: Creative commons-Tao Ruspoli)

 

Og der satt jeg. På kjøkkenet. I en skitten joggebukse og med fett hår. Med tjue kilo ekstra strategisk plassert rundt på kroppen. Med muffinsmage og vonde pupper.

Så jeg begynte å grine. Virkelig hylgrine. Jeg hikstet og gråt og sprutet både tårer, snørr og melk over hele mannen min som prøvde å trøste meg så godt han kunne.

Når jeg tenker tilbake på denne dagen, skulle jeg ønske at jeg visste. Jeg skulle ønske at jeg visste den ene tingen som virket helt uforståelig akkurat da: Det blir bedre!

For kjære nybakte mamma. Selv om det ikke virker sånn akkurat nå. Så kommer det en dag da du får spise frokosten din i fred. Ja, det er helt sant! En vakker dag, kan du smøre deg brødskiver med noe annet pålegg enn tupepålegg, og faktisk nyte maten din i fred og ro.

Det kommer til og med dager der du får drikke kaffen din mens den er varm også.

Og gjett hva, noen av disse dagene kommer du til å spise frokost sammen med barnet ditt, og til og med kose deg. Dere kommer til å tulle og tøyse og le og snakke sammen!

 




 

Det kommer også dager der du får dusje i fred. Og du får dusje alene også. Og vaske håret! Hvilken luksus!

Du vil også få gå på do alene etter hvert.

Du vil få tid til å vaske klærne dine, og du vil til og med få tid til å skifte. Du begynner å skille mellom nattøy og dagtøy.

Du trenger heller ikke vaske stinky bæsjerumper resten av livet. Tro det eller ei, men en dag vil den lille babyen din gå på do selv.

Du kan også ta på deg rene klær uten leverposteiflekker og gulp. Og uten melkeflekker fra melkesprengte bryster.

Og en dag, en vakker dag, kommer du til å la manen din få ta på dem igjen, uten at du klapper til ham.

Det er ikke sikkert du slutter å gråte til vaskemiddelreklamer på tv. Å få barn gjør noe med deg. Man blir lettrørt. Men du gråter ikke av fortvilelse. Du gråter fordi du blir oppriktig varm om hjertet av å se de små barna løpe rundt og grise til klærne sine, og så hvordan mammaen deres på mirakuløst vis får klærne helt rene igjen, før hun gir barna en stor klem og sender dem ut for å leke igjen.

Du kommer sikkert til å krangle med mannen din rett som det er. Selv når barna har blitt større. Men dere kommer til å ha mange fine stunder sammen også. Og du slutter å brøle og grine om hverandre (Vel, stort sett), og det blir mye lettere og faktisk snakke sammen og finne ut av ting sammen.

Og du slutter å sovne midt i filmen. Ja, det er helt sant. Etter hvert klarer du faktisk å se en hel film uten å sovne midt i den. Kanskje ikke hver gang. Men av og til. Og det beste av alt ? du får med deg hva filmen handler om. Du klarer å konsentrere deg og huske hvem som var skurken og hvem som var helten.

 

 


Hey! Klokka er over ni og jeg er fortsatt våken. Og jeg henger med i handingen!

 

Du vil også få med deg hva andre folk sier, oppfatte poenget i det de snakker om, og til og med kunne svare og bidra med noe i samtalen. Hodet ditt vil klarne. Ja, jeg vet det høres helt usannsynlig ut. Men det er sant. Du vil klare å tenke to tanker etter hverandre uten å glemme hva du tenkte på først.

Energien din vil komme tilbake. Glem alt du føler du må gjøre nå. Akkurat nå må du absolutt ingen ting, annet enn å være sammen med babyen din og ta vare på deg selv.

En dag får du overskudd og energi til å male den veggen, plante de blomstene i hagen, skrive den boken og lage de middagene. Du vil få mer enn nok tid og overskudd til å gjøre alt du har lyst til å gjøre bare barnet ditt blir litt større.

Og best av alt: Du vil få sove mer enn to timer sammenhengene igjen. Ja, det høres helt villt ut, jeg vet det. Men det er sant!

Så kjære nybakte mamma. Det blir bedre!

 


Gjett hva? Der er faktisk gøy å ha barn! 



 

Og helt til slutt vil jeg at du skal vite at du ikke er alene. De aller, aller fleste synes tiden med et nyfødt barn er tung. Noen syns den er tung hele tiden, andre syns den er tung innimellom eller i perioder. Det er de færreste som seiler gjennom babytiden med liv og latter og hjemmebakte boller med rosiner.

Slapp av. Senk skuldrene. Senk kravene. Senk ambisjonene. Senk forventningene. Bare vær der du er akkurat nå.

Og en dag, en vakker dag, vil du virkelig forstå gleden ved å ha barn.

For jeg lover deg: Det blir bedre!

Syns du babytiden er/var vanskelig?

PS: Følg meg gjerne på Instagram: @casa_kaos Jeg lover å ikke poste bilder som gir deg dårlig samvittighet.

Kvalitetstid, gå og vogg!

«Monsterkort! Monsterkort! Monsterkort!»

Begge ungene står midt på stuegulvet og hopper opp og ned mens de roper i takt: «Monsterkort!»

Okei, okei, okei. Vi kan spille Monsterkort.

Jeg henter kortstokken fra hylla og sprer kortene utover stuebordet.

Kort fortalt er monsterkortene delt inn i to: De oransje med fire forskjellige figurer på. Og de grønne med én figur på.

 




 

De grønne kortene legges utover bordet. Så trekker man ett oransje kort på tur, og så er det om å gjøre og finne en av de fire figurene blant de grønne kortene. Den som ender opp med flest stikk har vunnet.

 


     

Jah! Vi har en match. Blått monster med tre øyne og tenna på tørk. 

 

«Jeg begynner!» roper fireåringen og strekker seg etter et oransje kort.

«Næææih!» hyler toåringen og dasker vekk hånda til storebroren.

«Jeg! Jeg begynner!» roper hun og tar et kort før jeg rekker å stoppe henne.

«Nei! Nei! Nei» brøler Lillemann og kaster seg over bordet og snapper det oransje kortet ut av hendene hennes. På vei over bordet, river han ned alle de grønne kortene jeg har lagt ut.

«Hey, hey, hey!» roper jeg og reiser meg.

«Skal vi spille eller skal vi ikke spille?»

«Spille!» roper de to i kor.

«Men da vil jeg ikke ha noen krangling! Er det forstått?» sier jeg og vifter med pekefingeren.

Jeg plukker opp kortene fra gulvet og legger dem utover bordet igjen.

 


Sukk. At jeg gidder...

 

«Sånn. Ingen krangling nå. Vi tar Elle Melle om hvem som begynner», sier jeg retter Elle Melle-fingeren mot Lillemann først.

Elle melle deg fortelle. Skipet går ut i år. Rygg i rand to i spann. Snipp snapp snute. Du er ute.

Å nei, der ble Lillesøster ute gitt. Okei, da er det Lillemann som begynner. Og godt var det. Lillesøster takler slike nederlag mye bedre enn broren...foreløpig.

De har heldigvis ennå ikke skjønt at den man peker på først alltid blir vinneren. Uansett hvor mange ganger vi bruker Elle Melle. Sikkert opptil ti ganger om dagen:

Elle melle, hvem som skal ta tran og Sana-solen sin først, hvem som skal pusse tenner først, hvem som får den siste spagettien, hvem som skal ha det røde eplet og hvem som må ta til takke med det grønne, hvem som får holde telefonen når bestemor i bestefar ringer, hvem som får velge program på Netflix (Blir det Power Rangers eller blir det Lille Prinsesse?), hvem som får den gule koppen og hvem som må ta til takke med den blå eller den svarte og så videre, og så videre.

Vel, da begynner vi. Lillemann trekker først.

Oj, oj, oj. Ett elg-monster, dråper, en regnbue,  og to rosa kanin-monstre.

Lillemann klapper i hendene og hopper opp og ned.

«Jah! Regnbue! Jeg fikk regnbue! Hurra!»

Han fisker inn det grønne kortet med regnbue på.

 

             
Oooooog vi har en regnbue!

 

«Tralla la la lala. Jeg fikk regnbue!»

Han vifter med regnbue-kortet og legger det under genseren, over hjertet, mens han lukker øynene og virkelig nyter å ha fått et kort med regnbue på.

Okei, da er det Lillesøsters tur.

Hun strekker ut hånda og velger et kort nederst i den oransje bunken.

«Nei, du må ta øverst», sier Lillemann og snapper kortet ut av fingrene hennes.

«Sånn er reglene!»

«Villikke!» hyler Lillesøster og strekker seg etter bunken.

«Vil ha nederst!»

«Niks! Du må ta øverst», sier Lillemann og holder hele bunken med de oransje kortene på ryggen.

«Nei, men la nå Lillesøster få ta nederst i bunken hvis hun vil det da», sier jeg og legger bunken på bordet.

Hun sender broren et blikk som kan drepe, og trekker et kort nederst i bunken.

Lillemann har lagt seg i hjørnet av sofaen, med ansiktet i hendene. Han sparker en sofapute ned på gulvet mens han grynter.

Lillesøster trekker et kort med ett manet-monster, ett rosa tann-monster, gresstrompeter, og en sopp.

 


Hurra! En snøsopp!

 

«Yejjj! Sopp!» roper jeg entusiastisk og klapper med hendene.

«Se, Lillesøster. En sopp!» sier jeg og peker på kortet.

«Kan du finne et grønt kort med sopp på på bordet?»

Men Lillesøster har mistet geipen sin. Den henger langt nedover haka og skjelver lett.

«Regnbue», sier hun og ser på meg med store, våte øyne.

«Jeg vil ha regnbue».

Lillemann titter opp fra hjørnet sitt i sofaen.

«Det ække lov å trekke to kort», sier han og setter seg opp.

«Nei men, se her da. Du har jo fått en sopp. En rosa sopp med snø på! Det blir ikke bedre enn det», sier jeg og tørker vekk en tåre som renner nedover det myke kinnet hennes.

 


Jeg vil ikke ha sopp. Jeg vil ha regnbue. 

 

«Regnbue», sier Lillesøster med skjelvende, sår stemme og plukker opp det andre og siste grønne kortet med regnbue fra bordet.

«Næhei!» roper Lillemann og er på beina på to sekunder.

«Du kan ikke bare ta den», sier han og runder bordet.

«Regnbue!» roper Lillesøster og strekker hånden med kortet opp over hodet.

«Nehei! Få den!» hyler Lillemann og hopper opp etter kortet.

Lillesøster ser seg fortvilet rundt et øyeblikk før hun spurter ut på rommet sitt. Med regnbuekortet over hodet.

Lillemann løper etter med lyn og torden i blikket. Det gamle gulvet gynger under ham.

Jeg trekker pusten. Lukker øynene og faller bakover i den dype sofaen. Tar en slurk av tekoppen min og lukker lydene fra soverommet ute.

Dette ble vellykket, tenker jeg. Skikkelig vellykket.

Lillemann kommer gråtende ut.

«Lillesøster slo meg», hikster han og kryper opp på fanget mitt.

Lillesøster kommer hakk i hel. Også hun hikstende.

«Lillemann sparket meg her», sier hun og peker på leggen.

Jeg tørker tårer og blåser og trøster.

Sånn, da spiller vi videre.

Lillesøster legger det krøllete regnbuekortet tilbake på bordet.

«Hvem sin tur var det?» spør jeg før jeg får tenkt meg om.

«Min!» roper begge to og strekker hver sin arm i været.

«Okei. Lillesøster, her har du en sopp. Sånn. Ett stikk til deg. Da er et det Lillemanns tur til å trekke et kort».

Vi spiller cirka tre runder før Lillemann nekter å plukke inn den blå hesteslangen. Det er det eneste alternativet han har. Alle de andre figurene på kortet er tatt.

 



Jeg vil ikke ha blå hesteslange. Blå hesteslange er skikkelig teit!

 

På runde fire kaster Lillesøster alle kortene sine utover gulvet fordi hun fortsatt ikke har fått regnbuen.

Mellom runde seks og sju, skifter Lillemann til Spidermann-drakten sin. For noen må håndheve reglene, som han sier.

Da jeg spør han om han vet hva å håndheve betyr, ser han bare dumt på meg før han tar en salto i sofaen og synger av full hals: «Spiderman. Spiderman. Dåss vattever a spider kæn».

 


Da har Spiderman kommet for å holde ro og orden. 

 

I runde ti klarer ikke Lillemann å bestemme seg for om han skal trekke kortet med tre på, eller kortet med det grønne monsteret med sju øyne.

 


Hmmm. Tre eller grønt monster med sju øyne?

 

Lillesøster blir lei av å vente, og setter seg i stolen sin med en bok. Da Lillemann endelig bestemmer seg for treet, gidder ikke Lillesøster spille mer.

Men da Lillemann to runder senere trekker regnbuekortet, kommer hun som et lyn bort til bordet og roper «Urettferdig! Urettferdig!», mens hun gråter store, tunge tårer.

Vel, vi ble egentlig aldri ferdig med spillet. Ikke aner jeg hvem som vant heller, for det var umulig å vite hvilke stikk som tilhørte hvem etter at Lillesøster gjorde reint bord i sinne over ikke å ha fått regnbuekortet.

Og tror de de gadd og rydde opp etter seg? Nehei. Det var jeg som endte opp på gulvet på alle fire mens jeg fisket kort ut fra under bordet og under sofaen. Jeg fant til og med et kort ute på kjøkkenet!

 



Neste gang vi skal ha såkalt kvalitetstid sammen, tror jeg vi slår på tv-en og ser en film. Så får vi ta Elle Melle om hvem som får velge film.

 

Bloggtur til Danmark (Er det wi-fi her, eller?)

Er det wi-fi her eller?

Åtte jenter ser på hverandre før de desperat kikker seg rundt etter et skilt eller en liten lapp eller ett eller annet som forteller at ja, her er det wi-fi og koden er ...

Vi er på Ilse Jacobsen kurbad i Hornbæk, rett utenfor København.

 


Slik slapper bloggere av. Fra venstre: Ina Shelby som skriver bloggen Kjøkkentjeneste, Tine Solberg med bloggen Oslo in Chanel, Linda Elmin med Hviit og Julie Ryland fra Visitdenmark.

Åtte jenter, fem av dem bloggere, på dansketur. Vi har forlatt menn og barn hjemme i Norge. Nå skal vi skjemmes bort. Du og du, så herlig.

Vi kryper inn i de tykke, myke morgenkåpene og spriker med tærne i beige slipperser.

Vi tester ut badstuen, steambadstuen og det oppvarmede utendørs bassenget. Vi drikker vann av høye glass med stett og spiser nøtter og tørket frukt.

 


Jo takk, jeg har egentlig alltid kledd badehette syns jeg... 

 

Så skal det slappes av. Bloggerne inntar de oppvarmede stolene, trekker pusten, lukker øynene for et lite øyeblikk og smiler tilfreds. Så fisker de opp mobilene fra lomma på morgenkåpen.

Nå skal det blogges, faces, instaes, twitres, likes og kommenteres. Det er sånn vi slapper av, vi bloggjenter.

Vi tok DFDS københavnbåten ned til Danmark en solfylt tirsdag ettermiddag forrige uke. Båtturen vår kan du lese om her: Nå skal det soves ut.

Vel fremme i København neste morgen, bar det først ut til Helsingør og Museet for Søfart.

Sjøfartsmuseum?, tenker du sikkert nå. Er det noe kult da?

Jeg tenkte i hvert fall akkurat det. Sjøfartsmuseum? Kan det bli kjedeligere enn det? Svaret på det spørsmålet er ja. Det kan det. Det kan absolutt bli kjedeligere enn det.

 


Hva med en tatovering? Okei, de var fake...

 

Museet for Søfart er et av de kuleste museene jeg noen gang har besøkt. Her brukes alle virkemidler for å fortelle historiene. Film, lyd, lys, interaktive installasjoner og spill som hele tiden involverer de besøkende.

For ikke å snakke om arkitekturen. Til og med en sånn som meg, som ikke er veldig interessert i arkitektur, skjønner at er her er jeg vitne til noe helt spesielt.

Så har også museet vunnet tittelen verdens beste kulturbygg 2014.

 


Men hey! Hvor er bygget? Under jorden, kjære deg. Under jorden. Bildet er hentet fra Museet for Søfart.

 

Etter museumsbesøket, bar det ut til Ilses spa. Og deretter ventet selve juvelen i pølsa, eller rosinen i krona om du vil.

Vi skulle overnatte på Kokkedal slott. Og nå snakker vi her. Nå snakker vi virkelig! Dette ble nesten rent for mye for en stakkars småbarnsmor fra Toten.

 


Tuller du? Skal vi bo her?

 

Vi startet besøket med te og kaker i Havesalen. Og da snakker vi ikke om et krus med grønn te og et kakestykke. Nei da. Her snakker vi luksuste fra en meny der jeg ikke hadde hørt om en eneste tesort fra før.

Og kakene...Goshamei, de drømmer jeg om fortsatt. Hjemmebakte, eller slottsbakte, danske kaker servert på det lekreste porselen.

 


Oh my. Jeg hadde store problemer med å reise meg etter å ha tømt det kakefatet der. For ja...jeg tømte det.

 

Middagen fikk vi servert i restaurant Slotskælderen. En restaurant som regnes blant de fem beste spisestedene på Sjælland.

 


Jess! Wi-fi i restauranten! Kjøkkentjeneste og Astrid Valen-Utvik med bloggen I just had to tell you so, er online. 

 

Etter middagen fikk vi servert personlige drinker i Bibliotekbaren.

 


Jess! Wi-fi i Bibliotekbaren også! Jippi! Fra venstre: Oslo in Chanel, Kjøkkentjeneste, Linda fra DFDS, Iben fra Trigger som skriver bloggen Storbycruise for DFDS, Hviit og Visitdenmark med ryggen til. 

 

Dagen etter skulle vi etter planen ha en yogatime nede i slottets spaavdeling, men da alarmen på mobilen min ringte klokka sju, var det beint ut kul umulig å komme seg ut av senga. Så mens de andre yogafiserte ved svømmebassenget, sov jeg likeså godt et par timer til. Og det var det verdt!

 


Morgen allerede? Glem det!

 


Sjekk den sengen da! Ikke rart man ikke kommer seg opp av den klokka sju om morgenen. 

 

Og når jeg først er inne på interiørbilder... Sjekk den kule doen på rommet mitt:

 




 

Etter frokost bar turen inn til København, som ligger en 30 minutters biltur unna slottet. Hviit tok oss med på en omvisning i en bydel jeg aldri har vært i før. For ja, København består faktisk av mye mer enn Strøget!

Nå har jeg brukt noen dager på å lande. Det var litt av en overgang og gå fra hjemmebakt brød, ferskpresset jus, muslinger, trøfler og Champagne til Kiwi-brød med hvitost, skummet melk, fiskegrateng og ihjelkokte grønnsaker.

 


Jo da, dette kan jeg leve med. 


Det var også en stor overgang å gå fra å kunne sove hele natten gjennom og ha en hel dobbeltseng for seg selv, sove lenge om morgenen, ha interessante samtaler med folk uten å bli avbrutt av «Mamma, mamma!», le av helt andre ting enn barn som sier og gjør teite og rare ting, og å kunne slappe av og nyte freden og stillheten.

Nå våkner jeg igjen av to små troll som hopper i sengen min klokken fem hver morgen, avbryter meg når jeg er i telefonen, ser på mens jeg tisser, kaster leker inn i dusjen når jeg vasker håret og griser med maten.

 


Jo visst elsker jeg dere. Men fy pokker så deilig det er å reise fra dere noen dager også. 

 

Men jeg kan leve en stund på denne turen her. Og jeg kan love deg at det ikke blir lenge til neste gang.

Når var du sist på tur uten barn?

Følg alle bloggerne på hashtag københavnbåten visitdenmarkno  og mittkøbenhavn på Instagram og Twitter.

Og følg turen vår på Facebook-appen vår.

//Turen er sponset av VisitDenmark

Hvorfor leker ikke gutter og jenter sammen lenger?

Da vi skulle be inn til bursdagsfest før jul, var beskjeden klinkende klar fra snart fireåringen: Ingen jenter!

Hvorfor ikke? spurte jeg.

Fordi han skulle ha Hulken-bursdag med Hulken-kake. Og jentene likte ikke Hulken. De likte bare prinsesser, og det var så utrolig teit.

Er det flere som har lagt merke til det samme som meg? At gutter og jenter ikke leker sammen lenger.

 


Er det helt slutt på å leke sammen nå?

Da jeg var barn... (Ja da, jeg vet det er en klisjé. Men jeg nærmer meg 40, og syns jeg begynner å bli gammel nok til å kunne si sånn nå).

For da jeg var barn, da lekte vi sammen både gutter og jenter. Vi spilte slåball i gata, hadde løpekonkurranser, lekte cowboy og indianer, syklet om kapp, lekte boksen går og gikk på ski og akte om vinteren.

Jo da, vi jentene lekte med Barbie også. Og vi så på Dirty Dancing, flettet hendene og sukket da vi så Patrick Swayze danse. Vi låste oss inn på jenterommet, hørte på Glenn Medeiros og skrev små, søte dikt i skoledagbøkene til hverandre.

Men ikke hele tiden! Vi lekte også med gutta. Guttene ba jentene i bursdagene sine. Og jentene ba guttene.

At gutter og jenter ikke leker sammen lenger, er det et resultat av at oppdragelsen har blitt ekstremt kjønnstradisjonell? Vi deler jo barna inn i gutte- og jentegrupper helt fra den dagen de fødes. Rosa og blått, prinsesser og pirater. Jentene spiller Dora-spill på iPaden mens gutta spiller actionspill. Lillesøster får dukke til jul mens storebror får bil. Lillesnuppas favorittprogram er Lille prinsesse, mens Lillemann digger Avangers.

Er det helt tilfeldig? Arv eller miljø?

 

              



Jeg snakket med psykolog og samlivsekspert Eva Tryti før jul, og hun går så langt som å si at denne kjønnsdelte oppdragelsen kan føre til at barna, og spesielt guttene, får problemer i parforhold med det motsatte kjønn senere i livet. For det er nemlig guttene som er taperne her.

- Jentene har som regel veldig lyst til å leke sammen med guttene og vil gjerne ha guttevenner. Men guttene hoder seg unna. Først i russetiden, kommer mange gutter frem og vil leke med jentene. Men fram til da har de vært helt avskjermet fra jentenes verden. De har brukt hele livet på å holde seg unna jenter og jenteaktiviteter. Og så står de plutselig der og er forelsket, og ikke aner hva de skal gjøre. Hvis guttene hadde hatt venner av motsatt kjønn helt fra barndommen, hadde det kanskje gått lettere å tilnærme seg det motsatt kjønn, sier Eva Tryti.

Og så skal disse guttene gifte seg da.

- Nå begynner de kanskje å få en anelse om hvordan damene fungerer. Men de har fortsatt en lang vei å gå. Menn går inn i ekteskapet med det trange, maskuline korsettet på. De lever i sin egen boble og vil fortsette med sine egne ting der damene ikke har adgang. Og hvordan tar man best vare på parforholdet? Jo, gjennom kommunikasjon, og ved å vise hverandre omsorg, sier Eva Tryti.

Hun peker på at dårlig fordeling av husarbeid og barnepass er den største grunnen til skilsmisse. På andre plass kommer manglende fellesskap. Og på tredje plass sex, eller mangel på sex, og utroskap.

Kanskje er Tryti inne på noe her? For mens jentene gjerne kan kle seg i blått og leke både Batman og Ironman, er det ikke like kult for en gutt å gå i rosa eller leke prinsesse. I hvert fall ikke så andre ser det.

 


Søt jente med Batman-maske er kult. Men tøff gutt i rosa kjole er ikke like kult. 



Guttene er livredde for å være jentete, og søker til sine egne steder og aktiviteter der jentene ikke har adgang.

Det er helt ok for jentene og drive med maskuline aktiviteter. I dag har jentene tilgang til de fleste arenaer som tidligere var forbeholdt guttene, som jakt, fiske, kampsport og fotball. I tillegg kan de drive med typiske jenteting, som dans, håndarbeid og arrangere prinsessefester.

- Hvis vi alle var litt modigere, ville ikke bare barna våre bli lykkeligere. Jenter og gutter, og senere kvinner og menn, ville også forstå hverandre bedre, sier Eva Tryti.

 


Ironman med langt lyst hår er søtt. Men kul kis i rosa regndress er verken søtt eller tøft. (Jeg er forresten veldig glad for at gutten min går i rosa fordi han liker rosa og ikke bryr seg det minste om hva andre mener om det).

Men hva er grunnen til at oppveksten har blitt så kjønnsdelt? Er det vi foreldre som prakker på barna våre kjønnsrollene? Eller er det markedskreftene som påvirker barna?

Er vi så redd for at barna våre skal være annerledes og i verste fall bli mobbet, at vi ikke tørr oppdra dem etter personlighet? Det er mye tryggere å holde seg til de allerede godt oppkjørte kjønnssporene. Så er det i hvert fall ingen som skiller seg ut.

Min fireåring har ingen jentevenner. Han leker med jenter i barnehagen, men der går også grensa. Han vil ikke invitere venninner hjem etter barnehagen. Og han vil i hvert fall ikke invitere jenter i bursdagen sin. 

Det syns jeg er veldig synd.

Jeg tror de små, håpefulle mister en viktig dimensjon av barndommen når de bare leker med samme kjønn.

Har dine barn venner av motsatt kjønn? Og hva gjør dere ved bursdagsfeiringer? Inviterer dere bare samme kjønn, eller begge?

Nå skal det soves ut

Jeg bråvåkner. Gnir meg i øynene og kikker opp i det fremmede, hvite taket.

 


Morgenstund er pokker så langtfra gull. Nærmere gråstein, vil jeg si.

 

Hvor er jeg? Hva skjer? Hva vekket meg? Har alarmen på mobilen gått? Har jeg forsovet meg?

Jeg snur meg rundt og finner mobilen på nattbordet. Klokka er ti over seks. Ti over seks!

Jeg er på Københavnbåten. På jentetur. Prinsessetur, faktisk. Åtte jenter på tur, uten barn og uten menn.

 


Oppe på broen, på vei ut gjennom Oslofjorden. Bye bye, mann og barn! Nå skal mamma kose seg.

Nå skal vi nyte friheten. Kose oss, slappe av og sove mye og lenge.

Jeg var trøtt allerede da jeg gikk om bord på båten dagen i forveien. Og enda så mye kult vi skulle gjøre, gledet jeg meg aller mest til å sove helt alene i den store, deilige senga.

Helt uten en mann som snorker og unger som kommer inn i løpet av natta og legger seg midt i senga, så jeg blir liggende helt på kanten uten pute og med bare en liten flik av dyna over meg. Og helt uten å bli vekket klokka halv seks av to små barn som er mer enn klar for frokost og barnehage. 

Vi startet båtturen med champagnesmaking med utsikt til operahuset. Vi skålte i bobler mens vi seilte ut gjennom Oslofjorden.

 


Mmm, Champagne og jordbær. Helt herlig. Men det slår ikke en natt alene i dobbeltseng.

Vi utforsket skipet og snuste inn den deilige duften av avslappende oljer i skipets spa-avdeling.

Jeg sendte medfølende blikk til foreldrene som satt apatisk i lekeområdet mens barna kastet puter på hverandre.

I Bubbel Zone stod en dame og dyppet babyen sin i bassenget med strake armer. Opp og ned. Opp og ned. Babyen smilte og lo. Jeg fikk vondt i skuldrene av å se på.

Jeg slo ut med armene og nøt å ha to ledige armer. Ingen bleieveske på skulderen og ingen som dro meg i buksebeinet og ropte: Mamma, mamma. Se på meg da!

På kvelden spiste jeg spagetti carbonara i den italienske restauranten og drakk deilig hvitvin.

Og så, endelig leggetid!

Jeg dro det brune sengeteppet av dobbeltsenga og plasserte putene og den ekstra dyna i en haug mot veggen. Satte på tv-en og tømte en boks lakrissjokolade mens jeg så på Underholdningsavdelingen på NRK. Så slukket jeg lysene, droppet tannpussen og sovnet med tv-en på. 

 


Mmmm! Jam, jam. Verdens beste sjokolade!

 

Og det beste av alt: Vissheten om at jeg kunne sove lenge neste morgen. Helt til klokka ni, faktisk. Da rekker jeg akkurat en kjapp dusj før frokosten stenger klokka halv ti.  

Jeg smilte meg i søvn, både av Underholdningsavdelingen og av vissheten om at jeg kunne sove uforstyrret helt til klokka ni!

Og så...Bing!

Jeg legger mobilen tilbake på nattbordet. Prøver og ikke røre for mye på meg. Prøver å tømme hodet for tanker.

Sove. Sove nå. Jeg kan sove i tre timer til. Ingen grunn til å våkne nå. Sove... Soooove... Sooooveeee...

Klokka halv sju gir jeg opp. Jeg får ikke sove uansett hvor hardt jeg prøver. Det er bare å stå opp. Pokker så irriterende...

Våkner du tidlig når du har barnefri og endelig kan sove lenge? 

//Turen er sponset av VisitDenmark

Klatrebarn

//Inneholder reklame 

Jeg har to klatrebarn. En litt klatrebarn og en veldig mye klatrebarn.

"Hva feiler det egentlig de barna hennes?" tenker nok folk når vi er ute på kafé og barna klatrer på stolene. Folk sier det ikke høyt, men jeg ser det i blikkene deres. Hva feiler det de barna hennes, mon tro? De klarer jo ikke sitte stille.

Det samme skjer når vi er på kino, eller i butikken eller på besøk.

 


Bare klatre du, gutten min. Det er helt greit det. 

 

Mine barns diagnose er Klatrebarn. Og spesielt fireåringen er hardt rammet. Han klarer ikke sitte stille. Han kan ikke se en hel film på tv-en uten å ta et par saltoer i sofaen og klatre opp på sofaryggen, eventuelt opp på meg, med jevne mellomrom.

Og sånn skal det være! Små barn skal ikke sitte stille hele dagen. Det må de tidsnok lære seg når de begynner på skolen. Eller når de oppdager dataspillenes suggerende verden.

Inntil da: La nå barna få klatre!

 



Dingle, slenge, hvine, huske.



 

I fjor høst fikk vi et innendørs klatrestativ av Klatrebarna.no.

Og det stativet har vært livreddende for meg. Jeg kan ikke se hvordan jeg skulle ha kommet meg gjennom den lange og kalde Raufoss-vinteren uten dette klatrestativet.

«Jeg kjeder meg», maser fireåringen opp ned fra sofaen.

Da kaster jeg han opp i klatrestativet, og så henger han der og turner en halvtimes tid.

Hva hadde vel Spiderman vært hvis han ikke fikk klatre?


Tenk deg måneder uten trampoline. Måneder uten trær å klatre i. Måneder med lekeplasser begravd under meter av snø. Forferdelig!

 


Å nei! Hvordan skal dette gå? Hele vinteren uten ei trampoline og hoppe på. 

Klatrebarna selger lekeapparater for alle barn som liker å leke, hoppe, løpe, danse, dingle og klatre.

 

   

   


 

Klatrebarna har innendørs klatrestativ i forskjellige størrelser, og utendørs lekeapparater for hagen din, lekeplasser, skoler og barnehager.

Disse er også godt egnet for sameier og borettslag.

Alt av utstyr er EU-sertifisert og godkjent i forhold direktivenes krav til sikkerhet og helse (CE krav).

Så takk til Klatrebarna.no. De har reddet en frustrert mamma fra å gå fullstendig kokkos bananas.

Har du klatrebarn?

//Innlegget er sponset av Klatrebarna.no

 

 

 

Sex før og etter barn

Før barn:

 

«Hey, hey, hey!»

Mannen kommer ut fra kjøkkenet. Han løfter bryene for hvert Hey og ser på meg med et lurt smil.

Jeg smiler tilbake. Klokka er åtte en søndag kveld.

Han kommer bort til sofaen der jeg sitter og strekker armen ut mot meg. Jeg legger fra meg Kamille og griper hånden hans.

Vi småløpet ut til soverommet og har sex.

 

Etter barn:

«Hey, hey, hey!»

Mannen kommer ut fra kjøkkenet. Han løfter bryene for hvert Hey og ser på meg med et lurt smil.

Jeg ser opp og gnir meg trøtt i øynene. Klokka er åtte en søndag kveld.

 


Bare gi meg en time så er jeg med. 

«Du, jeg er litt sliten akkurat nå. Barna har nettopp sovnet. Hvis jeg bare får slappe av en times tid, så er jeg med», sier jeg og stikker nesa ned i Foreldre og Barn igjen.

«Selvfølgelig», sier mannen og smiler.

En time senere står han foran sofaen og rekker ut hånden. Jeg legger fra meg bladet og griper hånden hans.

På vei ut til soverommet, kommer jeg på at barna har skidag i barnehagen i morgen. Jeg slipper hånden til mannen og forsvinner ut i yttergangen.

«Bare mens jeg husker det...», sier jeg og setter fram skiskoene til Lillemann.

Da jeg snur meg, ser jeg at de våte klærne fra fredag fortsatt ligger i posene fra barnehagen.

Pokker og. De må jo bli tørre til i morgen, tenker jeg og snur de to posene på hodet. Ut ramler våte vinterdresser, fire par våte votter, tre luer, våte ullsokker og ei våt treningsbukse. Den småsure stanken slår mot meg.

 

 


Sure ytterklær. Usj!

 

Jeg legger klærne utover gulvet i gangen og satser på at de blir tørre over natta. Takk gud for varmekabler i gulvet. Den sure stanken forsvinner vel når barna kommer seg ut i snøen igjen.

Sånn. Inn på soverommet der mannen venter.

Opp i senga. Sover barna? Ja, de er i hvert fall helt stille. Kanskje greit å sjekke, bare sånn tilfelle.

Jeg går ut i gangen og åpner døra til soverommet deres. En svak snorkelyd høres fra den ene sengen. En smattelyd fra de andre. De sover begge to. Lillesøster har sparket av seg dyna. Jeg legger den over henne og pakker henne godt inn. Hun rører så vidt på seg, men sover heldigvis videre.

 


Sleeping beauty. Fortsett med det du, lille venn.

 

Jeg lister meg mot døra.

«Mamma. Mamma. Mamma».  Å nei, for pokker. Jeg har tråkket på babydukken til lillesøster. Nå ligger den på gulvet og roper etter mamma. Jeg snur meg rundt og blir møtt av to, store øyne.

Nei, nei, nei!

Sssshhhh, sier jeg og legger pekefingeren over leppene.

«Bare legg deg ned igjen».

Jeg går bort til lillesøster og stryker henne over håret. Hun griper om pekefingeren min og legger seg ned igjen. Jeg venter til jeg er helt sikker på at hun har sovnet. Til pusten er jevn og grepet om pekefingeren min har løsnet.

Så reiser jeg meg forsiktig. Men plutselig strammer den lille hånden seg om pekefingeren igjen og to, store øyne ser bebreidende opp på meg.

 


Du går ikke fra meg!

 

Tre kvarter senere kommer jeg inn på soverommet vårt igjen. Mannen ligger på senga og leser.  

Jeg krabber oppi og drar dyna rundt meg. Jeg er iskald etter å ha sittet inne på barnerommet i nesten en time.

Mannen kysser meg lett på halsen og oppover mot øret.

Plutselig kaster jeg meg rundt og skyver ham unna. Han lander med et dump på puta og ser på meg med forskrekkede øyne.

Hva skjer?

Av en eller annen grunn har jeg blitt så kilen etter jeg fikk barn. Skikkelig, skikkelig kilen. Jeg gnir meg frenetisk med den ene hånden på halsen og stikker pekefingeren inn i øret mens jeg rister på hodet.

Mannen lover og ikke gjøre det igjen.

Søren, jeg glemte å tisse. Jeg krabber ut av senga og går ut på badet. Før trengte jeg aldri å tisse før sex. Nå er det umulig å ha sex uten å tisse først.

Mens jeg sitter der på do legger jeg merke til den overfylte skittentøykurven på gulvet. Burde vel egentlig sette på en vask. En ullvask om ikke annet. Tror ikke Lillemann har rene ull-strømpebukser til skidagen i morgen.

 


Kanskje greit å få satt på en vask... Når jeg først er her.

 

Jeg åpner vaskemaskinen og ser at den er full av våte håndklær! Jøss, hvor kom de fra?  Må ha ligget der siden i går. Vel, får ta de en runde i tørketrommelen så blir det bra. Åpner tørketrommelen og finner ut at den er full den og.

Tømmer tørketrommelen, fyller den med våte håndklær, fyller vaskemaskinen med ull og setter den på.

Sånn.

Tar av meg buksa og legger den oppå vaskemaskinen. Blir plutselig oppmerksom på at jeg har på meg den utvaskede maximega superduper underbuksa mi. Kanskje greit å bytte. Finner frem en litt mindre en og tar den på.

Tilbake til soverommet. Tråkker på en legokloss i gangen og hopper inn på soverommet på en fot. Mannen har tatt fatt på boka si igjen.

Vi legger oss under dyna og fortsetter der vi slapp. Mannen stryker meg over ryggen og holder seg langt unna halsen og øret. Han kysser meg i nakken.

Oj, shit. Jeg må prompe. Etter to fødsler er det ikke mulig å holde den inne. I hvert fall ikke når vi først kommer i gang. Pokker, jeg skulle ha trent den bekkenbunnen, tenker jeg og kryper ut av senga igjen.

Må visst...ehm...ha litt vann, sier jeg og løper ut på kjøkkenet. Setter springen på fullt og fyller et glass med vann. Ser at katteskålen er tom og heller i litt kattemat. Tar med meg vannglasset og går mot soverommet igjen.

I gangen møter jeg en liten gutt i grønn Hulken-pysj og bare føtter.

«Jeg er tørst», sier han.

Jeg gir han vannglasset mitt og guider ham inn på soverommet sitt igjen. Legger han ned i senga, pakker dyna godt rundt ham og synger fem nattasanger før han endelig sovner.

En halv time senere er jeg tilbake hos mannen.

Nå. Hvor var vi?

Jeg rekker akkurat å blotte den grå amme bh-en som jeg egentlig burde ha kastet for over to år siden, men som er så utrolig komfortabel, så går døra opp.

«Får ikke sove», sier lillesøster og krabber opp i senga vår.

Hun legger seg midt mellom oss, drar dyna godt over seg og plasserer hodet sitt på puta mi.

«Vi bærer henne ut så snart hun har sovnet», hvisker mannen og finner fram boka si igjen.

Fem minutter senere står Lillemann i døra og gråter.

«Lillesøster er spist av en hai!» hulker han.

Han roer seg da han ser at lillesøster ligger i senga vår. Så krabber han fornøyd opp og legger seg på tvers på siden min.

 

 

Jeg våkner plutselig. Jeg må ha duppet av. Barna sover tungt. Jeg ser over mot mannens side, men den er tom. Lillesøsters bare føtter stikker opp på puta hans.

Jeg går på do. Hører noen svake snorkelyder fra barnas soverom. Og der, i senga til fireåringen, ligger mannen sammenkrøpet.

Ja, ja. Det ble dårlig med sex i dag. Vi får prøve igjen i morgen, tenker jeg mens jeg måker ungene til hver sin side så det blir plass til meg og.

Da kommer jeg på at mannen skal jobbe sent i morgen, og på tirsdag skal jeg møte en venninne på kvelden og på onsdag skal mannen på jobbreise

Ja ja, neste helg da kanskje, tenker jeg og slukker lyset.

 

Jeg har forresten endelig kommet meg på Instagram. Følg meg gjerne: @casa_kaos

Forbrukermakt på Facebook

Har du opplevd dårlig service og blitt fristet til å fortelle om det på Facebook?

Det har jeg. Og tidligere denne uka gjorde jeg akkurat det også. Lite ante jeg at det skulle skape så mye baluba!

I løpet av kort tid ble statusen min delt over 1450 ganger. Og kommentarene haglet inn. Over 500 kommentarer faktisk.

 




Her er statusen i sin helhet:

Nå trenger jeg virkelig hjelp her. 

Leverte inn bilen til XXX bilverksted på Raufoss før helgen. Var noe feil med viftereimen, og får et prisoverslag på rundt 2000 kroner.

Når vi skal hente den i går, er prisen plutselig 7000! De har byttet viftereimen og noen andre deler som var ødelagt. Og i tillegg har de bestemt seg for å bytte olje og vaske hele motoren for den var så skitten. Dette har vi da aldri bedt om.

Ifølge Håndverkerloven er bilverkstedet pliktig til å ringe og gi beskjed dersom oppgitt pris overstiges med 15%. Dersom de ikke gir beskjed, kan de ikke kreve mer enn oppgitt pris pluss 15%. Altså 2300 kroner i dette tilfellet. 

Når jeg gjør dem oppmerksom på dette, er han helt enig i at han skulle ha ringt og gitt beskjed, men han hadde fri på fredag, så det fikk han ikke gjort. Og så legger han ut om at han ikke har hatt en eneste fridag på over et halvt år, og at akkurat den fridagen hadde han jammen rett på.

Jeg sier at det hadde han helt sikkert, men da må de ha rutiner slik at noen andre ringer og gir beskjed. Sånn at dette ikke går ut over meg. Jada, joda, men nå ble det nå sånn og det er ikke hans problem.

Jeg forklarer at jeg ikke har 7000 kroner å betale for reparasjon av bil akkurat nå. 

Da får jeg beskjed om at jeg må ha prioritert jævlig (hans ord) dårlig tidligere i livet som har satt meg selv i en så dårlig situasjon at jeg ikke kan punge ut med 7000 kroner for reparasjon av bilen. Selv kjenner han mange småbarnsforeldre som har råd til det.

Etter mye frem og tilbake, tilbyr jeg meg og betale halve prisen ? 3500 kroner nå, og la Forbrukerrådet avgjøre om jeg skal betale resterende. Men det er de ikke interessert i.

Nå holder de bilen vår tilbake, og nekter å levere den ut. 

Ifølge Forbrukerrådet, skal en slik tvist løses ved at kunden betaler oppgitt pris pluss 15%, får ut bilen, og så sender man inn en klage til Forbrukerrådet der de avgjør hva som skal skje med resten beløpet. 

Men det driter (igjen hans ord) bilverkstedet fullstendig i. Enten blar vi opp 7000 eller så ser vi aldri den bilen igjen. 

Når jeg sier jeg kommer til å ringe lokalavisa, får jeg beskjed om at hvis jeg går inn for å sverte omdømmet deres på denne måten, så vil det få konsekvenser for meg. Jeg spør hva slags konsekvenser, men får til svar at jeg får vente og se. 

Jeg spør om han sitter der og truer meg. Men nei, det gjør han ikke. 
Jeg spør igjen hvilke konsekvenser det vil få for meg. Og får igjen til svar at jeg får vente og se. 

Så nå sitter vi da her uten bil på ubestemt tid, med to små barn som vi ikke får levert i barnehage, og uten å komme oss på jobb. 

Så nå trenger jeg deres hjelp:

Spm. 1 ? Noen som har noen gode råd? Hva i alle dager skal vi gjøre for å få tilbake bilen vår. 

Og spm 2 ? Er det noen som vet hvor vi kan låne/leie en bil billig på ubestemt tid?

 


 

Flere hundre av kommentarene var fra folk som hadde opplevd akkurat det samme på akkurat dette bilverkstedet. Folk ble kjempeengasjert. De ble sinte og opprørte og skikkelig forbanna.

Til slutt tok diskusjonen en annen retning, og de personene jeg hadde vært i kontakt med på verkstedet, som for øvrig også er eierne, ble truet med juling og balltre. Flere slenger seg på, og jeg kan tenke meg at det ble veldig ubehagelig for verkstedeierne.

Så er spørsmålet: Er det greit å skrive om slike erfaringer på Facebook? Og i tillegg oppgi navnet på bedriften?

Ja, mener jeg. Men med noen forbehold.

Vi snakket sammen før Facebook også. Opplevde vi dårlig service et sted, fortalte vi om det til familie, venner, kolleger og naboer. Ja, i verste fall visste hele bygda om det i løpet av en helg.

I dag snakker vi sammen på Facebook. Nå kjenner hele bygda til saken på to timer.

Facebook gir makt til forbrukerne. Facebook legger press på servicebedrifter, og fornøyde kunder er viktigere enn noen gang.

Man kan ikke hindre folk i å snakke sammen på sosiale medier. Det er den nye måten å kommunisere på. Det må vi bare innse.

Men noen er kritiske.

Noen mener det er feil å legge ut slike statuser, blant annet fordi det bare er den ene siden av saken som kommer frem.

Og ja, det stemmer. Det er kundens opplevelse som blir fortalt. Sånn var det før Facebook også. Man delte erfaringer med hverandre uten å ringe bedriften først for å balansere historien med deres versjon.

I tillegg har vi nettsteder som for eksempel anbefalt.no der kunder kan legge igjen omtaler og rangere bedrifter. Her slipper ikke bedriftene selv til. Bortsett fra at de kan legge igjen en kommentar selv. Det kan de også på Facebook. 

Og dersom en restaurant i Oslo blir slaktet av Dagbladets anmeldere, nytter det ikke for restauranten å klage på at dette nok ikke helt stemte, det var jo ikke sånn det var. Og at det bare er anmeldernes side av saken som kommer frem.

 

 

Det er sånn det fungerer når man driver bisniss. Misfornøyde kunder snakker. Enten muntlig til vennene sine, eller skriftlig på Facebook eller andre sosiale medier. Og i verste fall er kunden en anmelder som forteller om opplevelsen sin til hele landet gjennom avisa eller et magasin. 

Forbrukerne har fått større makt. Vi finner oss ikke i dårlig service og vi finner oss ikke i å bli behandlet dårlig. Det er bra!

Men med makt følger også ansvar.

Man bør holde seg til sak og bedrift. Og ikke rette pekefingeren mot personer. Ei heller vifte med balltreet.

Dette er en av baksidene med Facebook. Man har ingen kontroll. En status lever sitt eget liv og spres for alle vinder før man vet ordet av det. Man har ingen kontroll på hva andre folk kommenterer rundt omkring.

Men skal man la være å diskutere en dårlig erfaring på Facebook fordi noen blir litt i overkant engasjert?

Nei, det syns jeg ikke. Her må hver og en ta ansvar for seg selv og sine egne kommentarer. De gjengse regler om høflighet og saklighet in real life gjelder også på nett.

Nettavisene lar jo ikke være å kjøre debatt selv om noen går over streken i kommentarfeltet. Men nettavisene følger med på debatten og sletter upassende kommentarer.

Det får man ikke gjort på Facebook. Og det er et dilemma. Samtidig har ikke Facebook en redaktør, og hver og en er ansvarlig for det man selv skriver.

Vei, vi kan kokludere med at forbrukere på Facebook har stor makt. Hva om noen legger ut tilsvarende usanne historier bare for å sverte et firma.

Det er selvfølgelig en veldig dum ting å gjøre. Men jeg tror ikke en usann historie vil få like stor respons og  gjøre like stor skade. 

Grunnen til at så mange involverte seg i akkurat min status, var nettopp fordi mange hadde opplevd akkurat det samme på dette stedet.

 

 

Tre dager etter jeg delte denne statusen, fikk jeg bilen levert på gårdsplassen av verkstedet. De ville ikke ha betalt for jobben en gang!

Supert! Case closed. Min gode venn Facebook løste saken! 

(Bortsett fra at verkstedet leverte fra seg bilen med løs bunnplugg og oljelekkasje da. Men det er en annen historie...)

Og til bedrifter som opplever at folk «rotter seg sammen» og diskuterer deres dårlige service på Facebook: Her gjelder den samme regelen som alltid. Behandle kundene deres greit, så slipper dere dårlig omtale.

Jeg mener Facebook brukt på riktig måte er en ypperlig plattform å utøve forbrukermakt på. Så lenge man tar visse forholdsregler.

Hva mener du? Ville du fortalt om en dårlig erfaring med et firma på Facebook-siden din? Og syns du det er greit å navngi firmaet?

 

Viktig å la søsken få alenetid. Eller...

Det er viktig å skille søsken av og til. Gi dem litt kvalitetstid og alenetid med foreldrene. La dem slippe å vasse oppi hverandre hele tiden.

 

Det sier i hvert fall alle ekspertene. Og det er vel noe de aller fleste er enig i. Til og med jeg, som ikke liker eksperter.

 


Litt alenetid med mamma. Det er godt, det.

 

Derfor bestemte vi at fireåringen skulle få begynne på turn. Helt uten lillesøster. Bare han. Der kan han boltre seg med kompisene sine. Hoppe på trampolina, henge i ringene, klatre i ribbeveggen og balansere på bommen. Helt uten en irriterende lillesøster ved sin side som maser og roper og krever.

Og Lillemann storkoste seg på turninga i flere uker, han. Hoppsasa, stupe kråke og trallala.

 


Spiderman og turning = veldig sant!

Men en dag var jeg alene med barna og måtte ta med lillesøster. Greie som de er de som driver turninga, fikk hun lov til å være med på aktivitetene også. Ikke bare sitte på siden og se på. Og hun elsket det. Spesielt å hoppe opp på den store, røde puta og stupe kråke ned igjen. Kjempekult!

Jeg passet på å fortelle fireåringen både før og etter at det kun var denne ene gangen lillesøster skulle være med. For dette var hans greie. Hans greie alene.

Neste gang vi skulle på turn var Lillemann litt mutt. Han hadde egentlig ikke så veldig lyst til å dra. Jeg forsikret han igjen om at lillesøster ikke skulle være med denne gangen.  Og at hvis det var derfor han ikke ville gå, så skulle han vite at turninga, den var bare for han. Han, og ikke for lille frøken masekopp.

 


Nei da. Lille frøken "Se på meg! Se på meg!" må bli hjemme. Dette er storebrors alenetid med mamma. 

 

Da så han meg plutselig rett inn i øynene, knyttet nevene og sparket en gang i gulvet.

«Jeg syns det er skikkelig, skikkelig dårlig gjort at lillesøster ikke får være med. Det er mye morsommere når hun er der!»

Så marsjerte han ut i gangen, svingte beinrett inn på rommet sitt og smalt igjen døra bak seg.

Jeg stod igjen med geipen på vidt gap.

Nå går de på turn begge to. Og den alenetiden, den er visst ikke så veldig viktig den.

 


Jo da. Det er egentlig ganske okei å være to. 

Passer dere på å gi barna alenetid?

 

 

Mamma er gæærn

«Du trenger ikke sitte ved middagsbordet til alle er ferdig med og spise, men du trenger ikke sitte og spille på det keyboardet heller!»

Jeg roper gjennom tykk luft av pling, plong-musikk og sambarytmer.

Fireåringen sitter ved det rosa keyboardet til lillesøster. Det hun fikk til jul.

 


Lillesøsters keyboard. (Ja, jeg vet det er utrolig dumt å gi musikkinstrumenter i julegave til barna. Men gjort er gjort).

 

Lillemann legger den ene hånden rundt mikrofonen og synger av full hals:

«For jeg vil bli stor, bestemme over meg sjøl.

Få en jobb og kjøre kul bil.

Gå på kino og spise popkorn hver dag.

Legge meg når jeg vil sjøøøøøøl!»

Favorittsangen for tiden.

Jeg skjærer av en bit av kjøttkaka. Spidder den med gaffelen, trykker på en vassen brokkolibukett og putter gaffelen i munnen. Mannen prøver å si noe fra andre siden av bordet.

«Hæ?», roper jeg.

«Jeg sa at vi må få noen regler angående den spillinga!», roper mannen med hendene formet som en ropert foran munnen.

«Legge meg når jeg vil sjøøøøøøl!», roper Lillemann inn i mikrofonen.

 




Lillesøster holder seg for ørene og velter vannglasset sitt med albuen i det hun snur seg rundt mot rockestjerna på stuegulvet.

Jeg reiser meg. Går bort til fireåringen og tar mikrofonen ut av hendene hans. Setter den på stativet og slår av keyboardet.

Jeg gjentar med streng stemme og viftende pekefinger: «Du trenger ikke sitte ved bordet hvis du er ferdig med og spise. Men du kan vente med den spillinga til alle er ferdige».

Jeg gir ham strengeblikket mitt mens jeg rykker litt i pekefingeren.

Så reiser jeg meg og går tilbake til midagsbrdet. På veien bort hører jeg et lite klikk. Like etter fyller pling, plong-musikken og sambarytmene rommet igjen.

«For jeg VIL bli stor...»

Jeg snur meg rundt og ser rett inn i to stålblå øyne. Den lille fireåringen står bredbeint på gulvet med en hånd på tangentene og den andre rundt mikrofonen. De små knokene er hvite.

Jeg kaster opp pekefingeren igjen. Marsjerer tilbake og slår av keyboardet.

Okei, nå må jeg hente fram alle mammakunnskapene mine. Nå må jeg sette et eksempel, men samtidig være diplomatisk. Jeg setter meg ned på huk foran den lille mannen min.

«Jeg skjønner at du har veldig lyst til å spille nå. Men resten av oss er ikke ferdige med middagen ennå. Du kan få spille så mye du bare vil når vi er ferdige med og spise. Men akkurat nå vil ha litt ro. Okei?»

Lillemann ser på meg uten å fortrekke en mine.

«Hører du hva jeg sier?», spør jeg og lener meg litt nærmere den hvite luggen.

Jeg reiser meg og går mot middagsbordet igjen. Jeg rekker akkurat å sette meg ned denne gangen før det braker løs igjen.

Klikk.

«For jeg vil bli stor, bestemme over meg sjøl!»

Okei, der forsvant diplomatmamma.

Jeg tramper over gulvet, river mikrofonen ut av den lille hånden med de hvite knokene og løfter opp det rosa keyboardet. Lillemann henger seg fast i det ene plastbeinet.

Nei men for pokker, da.

Jeg får ristet ham løs og løfter keybordet over hodet. Går med det sånn ut i gangen. Bak meg kommer Lillemann i fullt firsprang.

Jeg ser meg om etter et sted å legge det. Et sted høyt oppe der han ikke får tak i det. Oppå vaskemaskinen? Nei, dit klatrer han bare opp. På toppen av klesskapet mitt? Nei, denne lille karen kommer seg opp dit også. Uten problemer.

Den lille kommende rockestjerna tar tak i buksebeinet mitt og river og drar mens han hyler noe jeg ikke helt klarer å tolke innholdet av.

Jeg snur meg rundt og går inn i stua igjen.

Aha, verandaen. Jeg åpner verandadøra og setter keyboardet pent utenfor. Så lukker jeg igjen døra før jeg setter meg ved middagsbordet igjen.

Den døra er altfor tung for han. Mang en gang har han prøvd å åpne den døra uten å lykkes.

Nå går han resolutt bort til døra, legger begge hendene rundt håndtaket og drar ned med all kraft. Døra åpner seg lett som en vind.

Jeg ser måpende bort på mannen. Han rister på hodet og skjuler en liten latter med hendene.

Inn gjennom verandadøra kommer en liten lyslugget gutt. Han dytter gardina iltert til side, og sleper med seg det rosa keyboardet inn i stua. Setter det opp midt på gulvet, skrur på knappen og griper mikrofonen.

Han får ikke sunget så mye som en eneste strofe før jeg er på beina igjen.

 


Wups. Der forsvant det ut vinduet, gitt. 

Jeg løfter opp keyboardet, åpner stuevinduet og slipper det rosa makkverket ned på plenen. Mikrofonen følger samme vei.

Lillemann ser på meg med store øyne.

«Mamma!»

«Kastet du pianoet ut vinduet?», spør han med åpen munn. 

«Ja. Det gjorde jeg. Og nå vil jeg spise middagen min i fred og ro».

Både Lillemann og lillesøster løper bort til vinduet og titter ned på det våte vårgresset.

 




Det er helt stille der de henger over vinduskarmen. De ser på hverandre før de ser bort på mamma ved middagsbordet. Så bøyer de seg over vinduskarmen igjen.

«Mamma er gæærn», hvisker Lillemann inn i øret til lillesøster.

Hun nikker stille.

 


Jo da. jeg måtte selvfølgelig hente det inn igjen etter middagen. Middagen som for øvrig var kald da jeg endelig fikk spist den. 

 

Er det flere her som har sånne veldig, veldig, veldig irriterende stae, små skapninger hjemme?


Gi-bort - Mammarådet

Har du ikke skaffet deg mammablogg-boken Mammarådet ennå? Da har du sjansen nå. Nå gir jeg nemlig bort hele to bøker.

 


Mmmarådet hei! Mammarådet hei, hei, hei!

 

Boken, som inneholder 16 tekster fra 16 bloggere, er både elsket og hatet. Og min tekst er intet unntak.

Underleppa skalv litt da jeg med sommerfugler i magen kastet meg over Klassekampens anmeldelse, og kunne konstatere at mitt bidrag ble dratt frem som det dårligste:

I de svakeste tekstene kan man mistenke at den som skriver ikke helt ser forskjell på weben og verden. Panikken over at webens motstridende råd til mammaer er så forvirrende, og mor så gammeldags, kunne nok med hell byttes med en ekskursjon ut i verden.

Men så kom smilet på plass da jeg leste Minervas anmeldelse som trakk fram min tekst som et høydepunkt:

Et av de forfriskende høydepunktene er Casakaos, som tester ut ulike ekspertråd à la «Sju ting du ikke bør si til barnet» og «Slik får du positive barn» i det treåringen får tidenes trassanfall i lekebutikken. Ikke uventet forlot hun lekebutikken med en like hylende unge under armen.

Vel, sånn er det. Akkurat som i livet ellers. Noen syns du suger, andre syns du er kul. Man kan ikke bli likt av alle.

Og for deg som ikke har fått med deg hva denne boken egentlig er for noe, kan jeg fortelle at det er Susanne Kaluza som har samlet inn tekster fra landets bloggere om hvordan det er å være mamma i 2014.

Her kan du lese om instababyer, alenemødre, kroppspress, bonusbarn, gründemammaer, IVF, one night stands, pappaperm, tokulturelle barn, voksne mødre, og alle de andre tingene vi ikke kan spørre mødrene våre om, for dette har de rett og slett ikke peiling på.

 


Fra lanseringsfesten. 


For å delta i konkurransen, legg igjen en kommentar under her der du skriver:

Mammarådet hei! Mammarådet hei, hei, hei!

Eventuelt: Mammarådet ruler!

Jeg trekker to vinnere onsdag neste uke.

Vinnerne blir offentliggjort på Casa Facebook.

Hvis du ikke vinner, kan du kjøpe boken her: Mammarådet

Lykke til!

 

 

 

Wow, du har store lår!

«Wow, du har store lår, mamma!»

Fireåringen står på badegulvet og ser opp på meg med store øyne. Jeg har nettopp kommet ut av dusjen.

 



 

Han strekker ut den lille hånden sin mot meg og klasker meg på det ene låret. Det disser lett.

«Wow», sier han igjen.

«Du har mye større lår enn far. Og mye, mye, mye større lår enn meg og lillesøster».

Akkurat da går mannen forbi badedøra som står på gløtt. Han titter inn dørsprekken i forbifarten. Får øye på mitt måpende ansikt og stopper opp.

«Hva skjer?» ler han og dytter opp døra.

Jeg river til meg håndkleet og sparker igjen døra med foten.

«Ingen ting», roper jeg irritert og setter bodylotionen tilbake i badeskapet.

Lillemann har satt seg på krakken foran speilet. Han planter albuene på det øverste trinnet og legger hodet i hendene. Han sitter og ser på meg med et stort smil.

Jeg blir nesten litt forlegen. Jo visst har jeg store lår. Større enn jeg egentlig er komfortabel med. Jeg gikk opp tjue kilo i begge mine svangerskap, og har fortsatt ti kilo igjen før lårene mine er tilbake på plass. Ti kilo, minst.

Snart tre år etter siste fødsel, har jeg vel mer eller mindre innsett at lårene mine mest sannsynlig alltid kommer til å være store. Større enn de var, større enn jeg egentlig liker.

 

Nope, ingen thigh gap her...


«Du har de største lårene i hele verden», sier Lillemann igjen der han sitter på krakken med hodet i hendene og hendene på skakke. Så reiser han seg og tusler ut døra. Ute i stua hører jeg han si til mannen:

«Har du sett mamma sine store lår?»

«Ja visst. Er de ikke fine?» svarer mannen.

«Joohooo», svarer Lillemann med wow-stemme.

«Superdupermegafine!»

 

Foreldreløgn nr. 1: Toårstrassen går over når barnet fyller tre.

Påstand: Trassalderen varer bare en kort periode. Den når toppen i to og et halvtårsalderen, og flater deretter ut.

Pfffft. Det er det dummeste jeg har hørt! De som påstår det har tydeligvis aldri møtt min fireåring. Toårstrassen er bare en forsmak på treårstrassen. For ikke å snakke om fireårstrassen.

 


Trassig treåring går inn for landing. 

For et par år siden satt jeg og Googlet trassalder med håp i blikket:

Hvor lenge varer trassalderen?

Når er trassalderen verst?

Når går trassalderen over?

Jeg Googlet også:

Hjelp! Hvordan overleve med trassalder i hus?

Barnet mitt nekter...alt!

Gud hjelpe meg!

Men det er en annen historie.

De fleste artiklene jeg leste, fortalte meg at trassalderen er typisk for toåringen. Toppen kommer rundt to og et halvt, og når barnet blir tre år, vil trassen gradvis avta. Barnet vil da ikke ha samme behov for å opponere, teste grenser og leve ut sin nyoppdagede selvstendighet.

Jeg slo meg til ro med det. Da er det bare å holde ut litt til, tenkte jeg. Så blir alt snart mye bedre.

Jeg lukket ørene for toåringens monsterhyl og bøyde meg i siste liten unna bamsen som kom flyvende mot meg i full fart. Bare fordi jeg forsiktig hadde foreslått at vi kanskje skulle vaske Lynet-sengetøyet og ta på noe nytt.

 


PASS! Sinna toåring i aksjon!

 

Jeg holdt ut med tramping i gulvet, hamring med knyttnever i veggen og bleksprutkropp der armer og bein gikk som små hjulvisper hver gang jeg måtte bære toåringen ut av butikken.

Jeg sa til meg selv som et mantra: Det går snart over. Det blir bedre, mens toåringen kastet middagsmaten sin på gulvet mens han så rett på meg med smale øyne, sinnarynke mellom øyenbrynene og et litt skjevt, forventningsfullt smil på leppene.

Jeg holdt ut da den trassige toåringen rundet to og et halvt og tenkte, dette er trasstoppen. Det blir ikke verre enn dette.

Jeg telte måneder og uker til treårsdagen. Og ble like skuffet hver gang det viste seg at den litt gode perioden bare var et blaff.

 




Jeg gråt litt da toåringen ble tre, og trassen bare fortsatte.

Jeg krysset fingrene da han ble tre og et halvt. Nå måtte det da snart gå over. Nå skulle jeg vel snart få møte den medgjørlige, føyelige og alltid blide gutten jeg visste var der inne et sted.

Da jeg serverte kake med fire lys på toppen, kunne jeg konstatere at toårstrassen ikke er noe toårstrass, men snarere en type småbarnstrass som jeg ikke aner når går over.

Jeg bare håper man får et lite pusterom før tenåringshormonene setter inn.

 


Hvor mange ganger må jeg egentlig si at det ikke er lov å sykle på bordet?

Okei, trassen har kanskje skiftet litt form. I barnehagen forteller de om en riktig så søt, empatisk og pliktoppfyllende, liten gutt. Og andre foreldre kan melde om en både morsom, høflig (vel, av og til i hvert fall) og snill fireåring.

Men her hjemme, innenfor husets fire vegger, er det andre boller. Her er det testing av grenser, hyppig bruk av ordet NEI og store protester ved både tannpuss, påkledning og rydding av leker. Det er erting og pirking på lillesøster på to og et halvt (som visstnok er på toppen nå...), og det er både hopping, tramping og knyttnever i veggen.

Når det er sagt, kan vi med såkalte viljesterke barn (les: utrolig, vanvittig, irriterende trassige barn), trøste oss med at barn som aldri riktig kommer ut av trassalderen, barn som kontinuerlig gir foreldrene sine grå hår og setter dem på prøve gang på gang, betyr smarte barn som tenker selv, og som har fremtidig gode lederegenskaper.

Men jeg må innrømme at det ikke er like lett å glede seg over at fireåringen kanskje får bruk for de såkalt gode lederegenskapene sine om femten år, når det hagler legoklosser rundt om i huset og NEI er det eneste ordet som kommer ut at fireåringens munn gjennom hele helgen.

Gikk trassalderen over da dine barn rundet tre år?

 

hits