hits

mars 2015

Hvorfor må jeg gjøre alt her hjemme?

«Nei, men det blir altfor sent. Da er vi ikke hjemme før nærmere halv ni i kveld, og da blir det bare styr med overtrøtte unger. Det orker jeg ikke i kveld», sier mannen.

 





Han står på kjøkkenet og stabler inn i oppvaskmaskinen etter frokosten. Jeg har lyst til å dra på kino senere på kvelden. Jeg er så nysgjerrig på nyinnspillingen av Annie. Lille, søte, foreldreløse Annie som var så flink til å synge og danse. Jeg kan fortsatt huske første gang jeg så den filmen. Jeg tror jeg var en åtte, ti år, og mamma hadde leid movieboks og Annie på VHS. Jeg gikk og sang "Det kommer en dag i morgen" i flere måneder etterpå. 

Dessverre begynner filmen så sent som klokka 18 hver eneste kveld. 

«Men vi kan jo bare la dem sovne i bilen på vei hjem. Så lemper vi dem bare rett i seng. Det går bra det», sier jeg og setter melkegassene på kjøkkenbenken.

«Vi har ingen garanti for at de sovner i bilen. Og i hvert fall ikke etter å ha spist popcorn og sjokolade til kveldsmat», sier mannen og skyller melkeskvettene ut av glassene før han setter dem inn i oppvaskmaskinen.

«Men hva pokker skal vi med unger da, hvis vi ikke kan gjøre sånne ting? Det er jo nettopp sånt som gjør det gøy å ha barn", sier jeg og tramper bort til kjøkkenbordet og samler sammen møkkete kniver og t-skeier. Jeg begynner plutselig å nynne på Annie-sangen i hodet.

«Næmmen, det er da mange andre grunner til at vi har barn! Jeg fikk i hvert fall ikke barn for å stresse rundt med to overtrøtte, slitne unger som skulle vært i seng for lengst", sier mannen og tar imot knivene og skeiene. Det klirrer i det han tar tak rundt den blanke bunken. En liten dråpe bringebærsyltetøy lander på genseren hans.

«Men det er jo Annie! Vi se den filmen. Og nå er ungene så store at de får noe ut av filmen også», sier jeg med stemmen i en halv oktav høyere.

«Ja ja, jeg bare sier det. Du vet hvordan ungene er. Vi har tett program hele dagen. Vi må ut og kjøpe støvler og regndresser til barna først. Og sånne handlerunder har en tendens til å sette både deg og ungene i grinemodus. Da blir det jeg som ender opp med å gjøre alt. Og det gidder jeg ikke», sier mannen og løfter begge hendene med håndflatene opp mot meg.

«Du som må gjøre alt? Hva mener du med det? Jeg er jo med jeg og?»

Jeg lener meg inntil kjøkkenbenken og setter en knyttet neve i siden.

«Eh, jo men når du blir stresset så kan du bli ganske ... du vet, sur og sånn. Og da setter du deg bare rett ned på en benk og sier at nå orker du ikke mer, og så må jeg drasse rund på ungene til vi er ferdig", sier mannen.

«Det er det dummeste jeg har hørt», sier jeg og river til meg kjøkkenkluten som ligger som en våt ball på benken.

«Dessuten er det jeg som gjør alt husarbeidet her hjemme. Du gjør jo INGEN TING!» Jeg roper ut de to siste ordene mens jeg tørker bestemt av bordplaten.

«Hæ?», sier mannen. «Hva er det du snakker om nå da?»

Han klør seg i panna.

«Husarbeid», sier jeg og børster en brødskorpe ned på gulvet.

«Jeg snakker om husarbeid!", gjentar jeg og fortsetter:

"Det er jeg som sørger for at barna her rent tøy å ha på seg. Det er jeg som bytter sengetøy på alle sengene. Det er jeg som vasker badet og rydder i gangen?»

«Hva i alle dager har det med saken å gjøre», avbryter mannen. Han ser oppriktig forvirret ut der han står midt på kjøkkengulvet med brynene dradd langt opp i panna og armene hengene løst ned langs siden.

«Hva det har med saken å gjøre?», spør jeg og snur meg mot ham.

«Hva det har med saken å gjøre?», gjentar jeg med trykk på hver ord.

«Jo, det skal jeg fortelle deg. Det har ALT med saken å gjøre. Men hvis du ikke forstår det, så gidder jeg faktisk ikke forklare det for deg en gang», sier jeg og kaster kluten oppi vasken før jeg marsjerer ut av kjøkkenet.

Mannen snur seg etter meg med åpen munn og armene dinglende med langs siden. Jeg setter meg i sofaen med mobilen min og trykker meg inn på Facebook.

"Jeg gjør da mye her hjemme, jeg", mumler han etter meg. "Jeg trodde vi hadde delt sånn ca. fifty, fifty, jeg ..."

En stund senere kommer mannen bort til meg med mobilen i hendene. 

«Du, Annie går jo hele påsken i Oslo da. Der går den mye tidligere på dagen også. Vi kan jo ta en tur inn til storbyen en av påskedagene», sier han og peker på mobilen sin.

Vi kom oss likevel ikke hjem før etter klokka åtte den kvelden. For det første bruker vi altfor lang tid på å komme oss ut av dørene. Dessuten tar det tid å handle støvler og regndresser til to små barn. Og det blir Annie senere i uka. 

Men jeg er litt usikker på hva husarbeid egentlig hadde med saken å gjøre.

Flere her som drar husarbeid-kortet i alle krangler? Også de som handler om helt andre ting enn husarbeid?


PS: For flere krangler om husarbeid, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Slipp barna fri!

NRK Ytring spurte meg om jeg ville skrive en kronikk for dem om børsbarn.

Les hele kronikken her

 






 

Porteføljeforvalter Kristoffer Stensrud i Skagen Fondene sier nemlig til DN at barn bør eie aksjer. Da lærer barna om frykt, grådighet, beslutningsteori, psykologi og beslutningspraksis. Og ifølge Stensrud er dette noe av det viktigste man lærer i livet. Ifølge Dagens Næringsliv, har over 5000 unge nordmenn under 18 år investerert i enkeltaksjer.

Stensrud er henrykt.

Det er fint å lære. Barna liker det. Om frykt og grådighet er det viktigste vi kan lære barna våre, er jeg noe usikker på. Men det jeg virkelig er kritisk til, er hvorfor barna våre må lære noe hele tiden. Barndommen og barndommens lek preges i stadig større grad av læring og forberedelse til voksenlivet.

Barna skal utvikle seg, stimuleres, aktiviseres og motiveres. Av oss voksne!

Barna har blitt degradert til publikum til sin egen barndom.  Vi voksne har tatt over og kjøper inn, organiserer, legger til rette, serverer, underholder og overvåker.

Hva skjedde med bare å få lov til å være barn, og leke sammen uten voksnes innblanding? Uten at man på død og liv skal lære noe eller utvikle seg? Mon tro om ikke barna lærer vel så mye og blir like godt forberedt på livet av å få finne ut av ting selv.

La barna få lære om frykt, grådighet, beslutningsteori, psykologi, beslutningspraksis og alle andre følelser og egenskaper i samvær med andre barn.

Men da må vi slippe barna fri. Da må vi voksne trekke oss litt tilbake, og la barna få leke fritt, løse uenigheter selv og krangle så busta fyker uten at vi skal innkalle til foreldremøte på skolen og finne gode strategier slik at alle kan være venner.

La barna få lære om livet gjennom å leve!

Les hele kronikken min på NRK Ytring her.

 

 

PS: For flere oppdateringer om frittgående barn, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

 
.

Hva skjedde med å være litt grei?

«Hvorfor i alle dager har du fått barn? Hvis du ikke vil være sammen med dem? Dette er ren egoisme, og jeg skjønner meg ikke på deg. Jeg eeeeelsker barna mine, og vil tilbringe så mye tid sammen med dem som mulig. Jeg kunne ikke tenke meg å sende dem i barnehagen når jeg har fri selv.»

Denne kommentaren dukket opp etter jeg hadde skrevet et innlegg om at jeg av og til drøyde en halv time med å hente ungene i barnehagen, selv om jeg var ferdig på jobb. Og at jeg noen ganger hadde en hel dag fri og likevel sendte ungene i barnehagen. Egoistisk mamma!

 




Vi diskuterte litt frem og tilbake. Men den sure mammaen stod på sitt. Jeg var en dårlig mor som ikke burde hatt barn. Hun derimot, var en fantastisk mamma, som elsket barna sine så høyt at hun ikke ville miste ett minutt av deres våkne tid.

Denne mammaen kommenterte med fullt navn (all respekt for det!) og plutselig dukket svigermor opp i kommentarfeltet:

«Ærlig talt NN. Så mye som vi har stilt opp for dere og barnebarna opp gjennom årene, kan du vel ikke klage. Vi henter barna hver fredag og annen hver torsdag i barnehagen, og lager middag til dem hjemme hos oss. Vi har dem på overnatting annen hver helg, og en dag i uka. Og vi er tilgjengelig som barnevakt stort sett akkurat når dere ønsker det. Hvilket dere benytter dere av flittig!»

Nei, selvfølgelig hadde ikke denne mammaen behov for å hente i barnehagen en halv time senere. Hun hadde jo masse avlastning.

Vi har ikke det. Vi har ingen besteforeldre som har mulighet til å stille opp. Vi har hatt tre netter fri siden vi ble foreldre for fem og et halvt år siden. Den første natta var bryllupsnatta vår. Den andre natta fødte jeg Lillesøster, og den tredje natta var vi på overnatting på Sundvollen med sårt tiltrengt parterapi!

Hva med å være litt grei?

 

«Jeg hadde aldri lagd mat på et kjøkken med sånne lister langs benken. Det er en bakteriebombe. Det er ekkelt og uhygienisk. Du setter barna dine i fare.»

Jeg hadde nettopp delt et bilde av kjøkkenet mitt på bloggen. Jeg husker ikke helt sammenhengen, men listene langs kjøkkenbenken var i hvert fall ikke tema.

Og like sikkert som at ungene våkner klokka fem hver eneste lørdag og søndag morgen, kom det en surmaga kommentar fra en surmaga mamma som sitter og leter etter feil.

Ja, jeg vet at kjøkkenet mitt er passe nedslitt og gammeldags. Om kjøkkenbenk-listene utgjør noen direkte fare for barna mine, er jeg noe usikker på. Men ja, jeg lengter etter nytt kjøkken.

Akkurat nå står ikke det øverst på lista. Der står male gangen. Etterfulgt av pusse opp barnerom, male stua, beise veranda, fikse lekerom i andre etasje og lage hjemmekontor. kommer pusse opp kjøkken. Jeg tipper vi er i mål rundt 2019.

Og det er helt greit! Jeg lever veldig fint med både mørk gang og kjipt kjøkken.

Men hvorfor er vi så raske med å lete etter feil hos folk? Og hos andre mødre spesielt?

 




 

Hva med å tenke at et rotet hus kanskje bunner i sykdom eller andre ting vi ikke vet noe om, og tilby din hjelp i stedet for å kritisere?

Hva om kjipe regnbukser og manglende utvalg av ull i barnehagen skyldes dårlig råd? Og ikke foreldre som ikke bryr seg om barna sine.

Hva om mammaen i butikkøen gir etter for barnas begynnende trassanfall og kjøper sjokolade til dem fordi hun er så sliten, så sliten, at hun bare ikke orker stå gjennom enda et trassanfall akkurat nå. Akkurat i dag. Kanskje står hun der med gråten i halsen. Hva med å sende henne et oppløftende smil i stedet for å himle med øynene og riste overdrevent på hodet.

Hva om gutten som kjører handlevogna inn i leggene på mannen foran seg i køen, har en diagnose? Hva om mammaen er fortvilet og sliten etter endeløse timer med PPT som ikke fører frem. Hva om hun og mannen holder på å gå fra hverandre, og hun ikke har sovet de siste tre nettene?

Hva med å være litt grei?

Hva om mammaen med de to små barna og babyen på toget lar barna spille på iPaden hele togturen fordi hun har vært oppe hele natta med kolikkbabyen og ikke har overskudd til å underholde barna akkurat nå.

Vi vet så lite om hvorfor andre folk velger som de gjør. Felles for de fleste av oss, er at vi ønsker mer enn noe annet å være gode foreldre. Og de fleste av oss er det også! Selv om vi med jevne mellomrom gjør ting som ikke er helt pedagogisk korrekt.

Gi litt slækk! Vær litt grei!

Prøv heller å se det positive i folk. Og tilby din hjelp. Eller snakk med folk, i stedet for å snakke bak ryggen deres. Det kan hende du blir overrasket.

Eller som Susanne Aabel så passende skriver på Foreldre.no: Strekk ut en hånd og hjelp til! Kan du ikke? Vil du ikke? Så klapp igjen!


PS: For flere oppdateringer om egoistisk mamma og rotet hus med livsfarlige kjøkkenlister, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram ? casa_kaos

 

   
.

 

Noe er galt

Jeg gløtter forsiktig på det ene øyet.

Noe er galt.

Jeg snur hodet mot garderobeskapet, og registrerer en tynn, gul stripe over dørene. Sola er oppe. Det betyr at klokka er over åtte.

Noe er galt.

 




 

Jeg setter meg opp i senga. Lytter. Gnir meg i øynene, og lytter igjen. Veksler mellom å se opp i taket og bort til siden. Som om det hjelper meg til å høre bedre.

Noe er galt.

Jeg drar den store dobbeldyna til side og setter føttene ned på det kalde gulvet. Minner meg selv på at vi må få tak i noen gode, varme matter å ha nedenfor senga.

Det er fortsatt helt stille i hele huset.

Noe er galt.

Jeg tasser bort til vinduet og drar i morgenkåpen som henger over endekulen på gardinstangen. Slenger den over skuldrene som en supermannkappe og stikker armene inn i de myke ermene.

Jeg åpner soveromdøren. Det er helt stille.

Noe er galt.

Tusler bortover gangen og åpner døra til badet på veien ut til stua. Tomt.

Setter kursen over til andre siden av gangen og åpner døra til barnerommet. To dyner, en med Elsa og Anna på og en med Luke Skywalker ligger i en haug på gulvet. Tre av fire skapdører står på vidt gap. Et grønt erme stikker ut av den tredje døra.

Rommet er tomt.

Noe er galt.

Jeg går ut i stua. I sofaen ligger monsterbamsen Sully og flirer. Jeg skvetter litt da jeg tråkker på en lekokloss. Jeg står i døråpningen og lytter. Værer. Så, en lyd. Var det et knirk?

 




 

Jeg går mot kjøkkenet. Fryser på føttene av den kalde trekken fra verandadøren.

Og der ... der ute, på kjøkkenet, skjønner jeg plutselig alt.

Den ene kjøkkenstolen står avslørende plassert under kjøkkenskapet. Skapet står på vidt gap. Halvparten av restene etter lørdagsgodteriet mitt er borte.

 






 

Jeg hører knising og fnising fra stua. Jeg går tilbake, og der, bak sofaen, ser jeg en lys hestehale som danser uforsiktig, før den plutselig forsvinner ned bak sofaryggen igjen.

Jepp, noe var galt.

Ungene har funnet det hemmelige godteskapet mitt. Siden har jeg prøvd å gjemme godteriet mitt over alt. Men de finner det uansett. Oppå kjøkkenskapet, i badeskapet, i klesskapet mitt, i papirsamledunken under kjøkkenbordet.

Hvor i alle dager gjemmer man godteri så barna ikke finner det?

 

PS: For flere oppdateringer fra denne godteglade familien, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Førstehjelp for nybakte mødre

Plutselig sitter du der. Med en liten bylt i fanget. Du har gått gravid i ni måneder. Du har ventet ... ventet ... og ventet.

 





De siste ukene har du tatt trappene i stedet for heisen. Du har vasket veggene i stua, spylt verandaen og dekorert barnerommet. Alt for å få i gang fødselen.

Du har lest alle best i test-artiklene det er mulig å oppdrive om barnevogner. Du har oppsøkt fire forskjellige babybutikker i uka, og sammenlignet senger, madrasser, tåteflasker og brystpumper. Etter å ha lest om alle produktene på nett.

Du stryker deg over magen og kan ikke vente til babyen endelig melder sin ankomst slik at du kan få bli kjent med dette lille vidunderet.

Etter to netter på barselhotellet, legger du den lille bylten forsiktig ned i den nyinnkjøpte bilstolen med isofix og spenner beltene over den lille magen. Ikke for stramt. Men ikke for løst heller. Du får akkurat to fingre mellom.

Du har lest flere bøker om babytiden. Du følger opptil flere mammablogger og leser mammaforumene med stor interesse. Du føler deg godt forberedt.

Så kommer du hjem. Du lukker utgangsdøra bak deg. Og så sitter du plutselig der, da.

Og etter to uker begynner partneren din å jobbe igjen.

Nå sitter du plutselig der, helt alene.

Babytiden blir ikke alltid som forventet. Selv om man har lest seg opp, er det mye man ikke er forberedt på.

 






Her er mine førstehjelptips for å overleve med en baby i hus:

 

Du gjør ikke noe galt

Aller først, og kanskje det aller viktigste: Du gjør ikke noe galt selv om babyen skriker, gulper eller ikke sover mer enn tjue minutter sammenhengende. Alle babyer skriker. Alle babyer gulper. Ingen babyer sover hele natta gjennom de første månedene. Noen sover ikke hele natta gjennom de første årene en gang. Det betyr ikke at du gjør noe galt. Du er mest sannsynlig en god mamma for det.

 

Morsmelkerstatning er også helt ok

Det er ingen skam å gå over til morsmelkerstatning. Ikke slit deg ut på ammingen hvis du ikke får det til.

 




 

Ikke ta rådene som fasit

Ta alle rådene du får som, nettopp råd. Ingen sitter på fasiten. Du kjenner din egen baby best.

 

Det er greit å gråte

Alle nybakte mødre gråter mye. Det er helt normalt, og det vil gå over. Okei, du vil mest sannsynlig fortsette å være ekstremt lettrørt, og gråte til alle reklamefilmer som inneholder barn som løper til fin bakgrunnsmusikk. Men du gråter ikke av fortvilelse. Du gråter fordi du du blir oppriktig varm om hjertet av å se de små barna løpe rundt og grise til klærne sine, og så hvordan mammaen deres på mirakuløst vis får klærne helt rene, før hun gir barna en stor klem og sender dem ut for å leke igjen.

 

Romantikken kan vente

Å få en baby i hus er unntakstilstand. Ingen forventer at du og partneren skal ha like mye overskudd til romantiske middager, sex og lange, dype samtaler. Gi hverandre litt slækk. Tillat dere å være slitne.

 

Ikke stress etter flat mage

Magen din vil bli mindre. Men du trenger ikke ha flat mage to uker etter fødselen. Legg inn forbud mot alle sider og profiler med #yummymummy #fitmom #strongmom og #noexcusemom

 

Få nok søvn

Sørg for å få nok søvn. Det er ikke lett. Man har ikke alltid lyst til å legge seg ned og sove mens babyen sover. Man har behov for å gjøre andre ting også. Men pass på så du ikke går altfor lenge uten nok søvn. Å ta fra mennesker søvn, er en velkjent og effektiv torturmetode. Det er en grunn til det.

 




 

 

Sørg for avlastning

Få avlastning. Spør venner og familie om de kan ta babyen noen timer innimellom. Drit i de som sier at babyen får tilknytningsproblemer dersom den blir overlatt hos andre før den er så og så mange måneder gammel. Det er bare tull, og er ett av disse skremselspropaganda-våse-rådene som bare gir mødre dårlig samvittighet. Trenger du avlastning, sørg for at du får avlastning.

 

Man trenger ingen doktorgrad for å amme

Hvis du ammer, gjør det akkurat sånn som du liker. Ikke bry deg om dumme råd som at du for all del ikke må la babyen sovne på puppen. Og at du bør stå opp og sette deg i en stol når babyen vil ha mat i løpet av natta. Det viktigste er at du får nok søvn. Hvis du synes det er greit å sove sammen med babyen og slenge ut en pupp i halvsøvne ? gjør det! Altfor mange har en mening om hvordan man skal amme.

 

La det flyte

Det gjør virkelig ingen ting om huset står litt på halv tolv. For guds skyld! Jeg har sett så mange nybakte mammaer som bruker så mye tid og energi på å holde huset prikkfritt. Mødre som er så slitne at de står og gråter mens de støvsuger når babyen endelig sover, for de får besøk senere på dagen. Ikke gjør det! Bare ?ikke gjør det! Alle har forståelse for at huset ikke er rent og ryddig når man har baby eller små barn. Og de som ikke forstår det, kan gå og ta seg en bolle. 

 




 

 

Ikke slit deg ut på matlaging

Du trenger ikke lage mat fra bunnen hver dag. Ferdige fiskekaker fra kjøledisken på Kiwi med frossengrønnsaker ved siden av, er like bra som appelsin- og korianderbakt salmalaks med bakt potet og avokadokrem.

 

Kakemiks er en hver nybakt mammas beste venn

Du trenger heller ikke servere hjemmebakte kaker når barselgruppa kommer på besøk. Regal kakemiks smaker like godt, og ingen ser forskjell. Jeg snakker av erfaring.

 

Alle babyer utvikler seg i ujevnt tempo

Ja, babyen din er mest sannsynlig helt normal selv om den ikke løfter hodet i mageleie etter fire uker, slik som det står på mammaforumene at den skal gjøre. Noen er tidlig ute med å nå disse milepælene. Andre er sene. Begge deler er helt normalt.

 

Ingen babyer er A4 (nesten)

Hvis ekspertrådene du leser ikke virker ... slapp av! Det betyr bare at du ikke har en A4 baby. Og det skal du være stolt av. Kun et fåtall av babyene reagerer på alle ekspertrådene som forventet. Ta det for det det er: gode råd. Ikke en fasit.

 

 

 

Søk hjelp

Og blir det for tøft: Søk hjelp på helsestasjonen eller hos fastlegen din. Mellom 10 og 15 prosent av alle nybakte mødre har depressive symptomer. Førstegangsfødende har tre ganger så stor risiko for å utvikle barseldepresjon sammenlignet med fleregangsfødende. Med andre ord, det er verken unormalt eller noe å skamme seg over.

 

Du er ikke alene

Og helt til slutt er vil jeg at du skal vite at du ikke er alene. De aller, aller fleste synes tiden med et nyfødt barn er tung. Noen syns den er tung hele tiden, andre syns den er tung innimellom eller i perioder. Det er de færreste som seiler gjennom babytiden med liv og latter og hjemmebakte kaker med marsipanbabyer på.

Slapp av. Senk skuldrene. Senk kravene. Senk ambisjonene. Senk forventningene. Bare vær der du er akkurat nå, og gjør det som passer deg og babyen din best.

Vil du lese mer om hva nybakte mammaer lurer på? Les intervju med meg og flere andre mammabloggere på Nybaktmamma.no

(Jeg kommer med et eget innlegg senere med førstehjelp til deg som har kolikkbaby.)

 

Les også: Kjære nybakte mamma

Les også: Hva er en god mor?

Les også: Dønn kjedelige babyer

 

Hva er dine beste råd til nybakte mødre?

 

PS: For flere oppdateringer om den ikke alltid like lykkelige babytiden, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

   

Kjempestor rumpe

"Wow! Kjempestor rumpe!»

Treåringen ligger og dupper med store øyne i svømmebassenget, rett under trappa.

 




 

«Mamma, se», sier den lille vantro og peker på den store, badedraktbekledde rumpa som manøvrerer seg opp trinnene.

«Se, så stor rumpe. Kjempestor rumpe».

Jeg later som om jeg ikke hører. Ser en helt annen vei. Kikker meg rundt og prøver å kvele en liten latter som bobler i magen. Men jeg er mest flau. Håper den rompefagre damen ikke hørte oss.

Men treåringen vet at jeg hørte.

Nå kommer den lille bort til meg. Plasker seg bortover vannet med armene spent ut til hver side av altfor store armringer.

Jeg drar håndflaten langs vannskorpen og sender en sprut midt i det lille ansiktet.

«Whineeeeeei», hviner den lille og spruter tilbake. Tankerekken er avbrutt, glemt er alt om store rumper. Situasjonen er avverget.

For denne gang.

Treåringen er veldig opptatt av alt som er stort for tiden.

«Kjempestor motorsykkel», sier den lille og strekker armene ut til hver side og vifter med fingertuppene, hver gang en stor motorsykkel kjører forbi.

«Kjempestor brokkoli», sier den lille ikke like entusiastisk, når jeg serverer middag.

«Kjempestore sandaler», sukker den lille og strever med å få borrelås-reimen gjennom den bittelille hempa.

«Kjempestor bæsj», ler den lille og bøyer seg over dosetet for å beundre verket.

Men hvordan håndterer jeg det når barna snakker om andre folk?

Her om dagen, da vi satt på en kafé og spiste is, gikk det en dame med langt, lyst hår forbi oss. Virkelig langt hår. Sånn som når helt ned til rumpa.

«Kjempestort hår», sier treåringen fascinert og snur seg etter dama.

«Oj, ja hun hadde langt hår hun», sier jeg like fascinert, mens dama, som tydeligvis har hørt oss, snur seg og smiler mens hun kaster litt ekstra på hodet.

Men hvilke signaler sender jeg egentlig til barna mine når det er forbudt å snakke om store rumper, store neser eller å kommentere at folk er tjukke eller skallet? Og så blir de møtt med smil når de kaller folk pene, eller sier de har fint hår eller er høye og slanke.

Har jeg ikke da allerede lært barna at det ikke er akseptabelt å ha stor rumpe, store neser, være tjukk eller ha lite hår, men at det er helt ok å være pen, ha langt hår og lange bein?

Og jeg som virkelig prøver å lære barna mine å se forbi slike ting. At utseende ikke betyr noen ting og at stor rumpe er like fint som liten rumpe. 

Sukk. Det er ikke lett ...

Har barna dine kommentert noe som gjorde deg skikkelig flau? Og hva gjorde du da?


PS: For flere oppdateringer om både store og små rumper og andre foreldredilemmaer, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Lykke, vår generasjons ulykke

I dag er det den internasjonale lykkedagen. Jeg er i utgangspunktet skeptisk.

Trenger vi egentlig en egen dag for lykke? Vi lever jo for pokker i et lykkesamfunn der vi skal gå rundt og være lykkelig hele tiden. Snart er den eneste godkjente sinnsstemningen å være lykkelig, og alt annet blir sett på som unormalt og noe som i verste fall trenger behandling og medisinering.

 


Jeg forbeholder meg retten til å være skikkelig sur og grinete ... av og til. 

 

Vi er så lykkelige på både Facebook, Instragram og på Snap at det nesten blir litt kvalmt. Og det florerer av blogger skrevet av lykkelige mennesker som tror at de er til inspirasjon.

Samtidig viser det seg at dagens unge aldri har vært mer ulykkelig enn det de er nå.

En ny rapport fra Verdens helseorganisasjon, rangerer depresjon som den vanligste lidelsen blant barn og unge i alderen 10 til 19 år. Aldri før har så mange unge i Norge fått piller mot depresjon. Ifølge Reseptregisteret har bruken av antidepressiva hos unge jenter mellom 15 og 19 år økt med 53 prosent i løpet av de siste sju årene.

Det er mange og kompliserte grunner til dette. Jeg tror en av dem er at vi misforstår hva lykke egentlig er. For det er ikke meningen at vi skal være lykkelig hele tiden. Lykke er ikke en konstant sinnsstemning. Lykke kommer i små blaff og forteller oss at vi gjør noe riktig. At vi er på rett vei. At vi har forstått noe grunnleggende riktig i det vi holder på med. Det kan være forhold til familie og venner, jobb og karriere, valg av partner, verdier, mål og ønsker for fremtiden.

Lykkefølelsen er en flyktig følelse som er en bekreftelse på at vi har det bra. Lykke er ikke en følelse vi skal ha hver time av døgnet, dag ut og dag inn.

 


Et deilig blaff av lykke. 

 

Jo mer vi jager etter en konstant lykkefølelse, jo mer ulykkelig blir vi. Og dette lykkejaget overfører vi til barna våre. Vi glemmer at det er ok å være sint, lei, trist, skamfull, sjalu, redd og alle de andre mer eller mindre negative følelsene vi er utstyrt med.

For hvis vi ikke også erkjenner og kjenner på disse følelsene, blir lykken bare fjernere og fjernere.

Så trenger vi egentlig en internasjonal lykkedag? I vår overflod av lykke.

Ja, vi gjør visst det.

Årets lykkedag er viet til mellommenneskelige forbindelser. Det er nemlig en av de viktigste faktorene for lykke.

 




 

I dag omgår de fleste av oss av mange forskjellige mennesker. Likevel viser det seg at vi ikke føler oss genuint forbundet med nesten noen av dem. Vi føler oss ensomme.

Viste du at sosial isolasjon er like skadelig og en like stor risiko for tidlig død som røyking? Og at ensomhet er dobbelt så dødelig som fedme?

 


Foto: FNs happiness pack

 

Så, hva kan vi gjøre for å spre litt lykke rundt oss? Og da mener jeg ekte lykke. Den flyktige, gode og fine lykken. Ikke den misforståtte, slitsomme og strevsomme lykken.

FN har satt opp noen punkter på hva vi alle kan gjøre:

 

Gjør noe hyggelig for andre

What goes around comes around. Forskning viser at det å være snill mot andre, gjør både deg selv, og andre glad.

 

Still opp som frivillig

Enten det er noe du gjør gang i blant, eller jevnlig. I tillegg til å stille opp for andre, er det også en fin måte å treffe folk på og knytte nye vennskap.

 

Bli kjent med naboen din

Å kjenne menneskene i nabolaget du bor, gir en følelse av en felles identitet og å høre til.

 

Vær lydhør for andres behov

God kommunikasjon er nøkkelen til gode forhold av alle slag. Det handler om å forstå andres behov, og at andre tar hensyn til dine behov.  

 

Let etter det gode rundt deg

Konstant kritikk er veldig ødeleggende. Prøv heller å se det beste i folk, og ros dem for det de gjør bra. Ikke heng deg opp i det negative.

 

Hva mener du? Trenger vi en egen lykkedag?

 

 

PS: For flere lykkelige, men ikke for lykkelige oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Inne i hodet til en treåring ...

Hva sa du?

At jeg bare fikk leke med utkledningsklærne hvis jeg ikke ryddet opp etter meg?

Kan jeg ikke huske at du har sagt ...

Nå tror jeg du tuller, mamma. 


 

 

Sette skoene i skohylla?

Næh, mamma tar det. 

 

 

Rydde opp etter meg?

Hvordan da mener du?

Putte alle isoporbitene ned i pappesken?

Nei, det kan da ikke stemme. Noe så kjedelig.

Du mener nok snu pappesken på hodet så alle bitene ramler ut.

Se! Det snøøøøør! Juhuuuuuu!

 

 

 

Ups...

Ja ja. Mamma tar det. 




 

Oj! Klistremerker! Hvor kan jeg klistre de?

På gulvet og veggen?

Nei, da blir mamma gæærn.

I sofaen?

Nei, tror ikke mamma liker det heller.

I klistremerkeboka ?

Æh, så kjedelig, da.

Tror forresten ikke mamma blir sååå gæærn hvis jeg klistrer litt på gulvet ? Eller på veggen ?

Hun synes nok det bare er fint. Jeg skal vise henne jeg. 




 

Ups ...

Ja, ja. Mamma tar det.




 

Skal vi se. Hvordan var det nå igjen?

Ikke tegne på arket, bare tegne på gulvet.

Neeeeeei. He he he. Det blir vel feil.

Ikke tegne på gulvet, bare tegne på arket.

Sånn var det, ja.

Nei, forresten. Det høres ikke helt riktig ut det heller.

Det var nok det første som var riktig: Ikke tegne på arket, bare tegne på gulvet.

 

 

Oj da ...

Ja, ja. Mamma tar det.




 

Mmm, frukt.

Skal jeg ta et eple?

Nei, en pære, kanskje.

Eller en plomme.

Ååååååh, jeg klarer ikke velge!

 

 

Å søren ...

Ja, ja. mamma tar det.




 

 

Jippi! Rosa tusj.

Jeg vil tegne en prinsesse.

Hvor er tegneblokka mi?

Æsj, samma det , vel.

 

 

Hmmmm? Rydde opp før jeg legger meg?

Næh, mamma tar det.



 

Re opp senga mi?

Re opp senga mi!!!

Ja vel. Men fy så kjedelig.

Puta på toppen av senga.  Dyna pent brettet sammen.

Hey, vent nå litt!

 

 

 

Oj da. Og jeg som fant ut sist at det var ikke tegne på gulvet, bare tegne på arket.

Ja, ja. mamma tar det. 




 

Wow.

Denne var fin og rød.

Den må jeg prøve ...

 

 

 

Kanskje jeg skal rydde opp før mamma står opp. 

Næh. mamma er så flink. Hun tar det. 

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

Tidlig i seng

Klokka 21.30:

«Nei, jeg tror jeg går og legger meg jeg. Tar en tidlig kveld i dag. Er så trøtt», sier jeg til mannen.

Jeg reiser meg fra sofaen og bærer den tomme tekoppen og fatet etter kveldsmaten med meg ut på kjøkkenet. Konstaterer kjapt at det ikke er noe plass å sette det fra meg på den overfylte kjøkkenbenken.

 

Begynner å rydde. Tømmer oppvaskmaskinen og setter møkkete fat og glass inn. Setter på maskinen og tørker over benken.

Finner frem brød og pålegg og smører matpakke til barna. Leter i skap og kjøleskap etter noe sunt å legge oppi. Finner noen blåbær og et par i hjelkokte egg. Legger matboksene i kjøleskapet.

På vei ut, ser jeg at katteskålen er tom for mat. Sveiper over mat- og drikkeskålene med oppvaskbørsten før jeg fyller på med mer mat og rent vann.

Legger merke til et blåbær som noen har tråkket ned i gulvet foran katteskålene. Væter litt kjøkkenpapir og tørker det opp.

Tar en titt på timeplanen til treningssenteret som henger på kjøleskapet. Lar fingeren løpe over de forskjellige timene og finner et par jeg kunne tenke meg å bli med på. Tenker at jeg bør trene litt mer.

Retter samtidig på et par barnetegninger som henger ved siden av timeplanen.

 

Klokka har blitt 22.00.

«Nei, da går jeg og legger meg, jeg», sier jeg til mannen. Han kommer snart han også, svarer han fra sofaen.

Jeg går ut på badet, børster tenner og fjerner sminke. Blir stående og granske ansiktet mitt i speilet. Lurer på hvordan jeg hadde sett ut med Botox, tenker jeg og drar pannen oppover. Drar litt i huden under øyelokkene også.

Begynner å pille på noen svarte prikker på nesa. Finner frem noen bomullspads og går likeså godt løs på resten av de svarte prikkene også.

Ser at speilet er fullt av flekker. Fisker fram Jiff-sprayen fra badeskapet og litt papir. Tørker av speilet. Tar resten av benken i samme slengen.

På vei ut, oppdager jeg at både vaskemaskinen og tørketrommelen er fulle av klær.

 

Klokka er 22.30.

«Skal bare brette disse før jeg legger meg», sier jeg til mannen og lemper klærne fra tørketrommelen over sofaen. Mannen ser på en eller annen serie på Netflix. Den var pokker så spennende. Jeg blir sittende og se den ferdig etter jeg er ferdig med å brette klærne.

Finner frem tørkestativet og henger opp klærne som lå i vaskemaskinen. For sent å sette på tørketrommelen nå. Dessuten bråker den noe helt hinsides.

 

Klokka har blitt 23.00.

Jeg soper sammen noen leker som ligger strødd rundt på gulvet i stua og legger dem oppi lekekassene til ungene. Samler sammen et par aviser som ligger i sofaen og legger noen skitne sokker i skittentøyet.

Går ut på kjøkkenet og rasker med meg kjøkkenkluten. Drar kjapt over stuebordet.

Henger fra meg kluten over krana på kjøkkenet og kommer plutselig på at jeg glemte å kjøpe spagetti tidligere i dag. Åpner kjøleskapdøra og ser over matvarene. Skriver en liste over det jeg mangler til morgendagens middag. Fører på spagetti øverst.

Da jeg lukker igjen kjøleskapdøra, blir jeg stående og se på planen fra barnehagen. Ser at skoletrollene skal på aldersgruppetur i morgen, mens de andre skal jobbe med vennskap. Det blir fint, tenker jeg og kommer samtidig på at jeg må huske å kjøpe nye regnvotter til Lillemann. Skriver det opp på handlelisten jeg har i hånden.

Går ut til yttergangen for å legge handlelisten i veska. Tar samtidig opp lommeboka og teller over pengene. Ser at Visa-kortet er borte. Kjefter oppgitt på mannen som aldri legger det tilbake på plass.

Finner Visa-kortet i den tomme handleposen fra handlerunden min tidligere i dag. Sier ikke noe om det til mannen, og svarer bare «ja» når han spør om jeg fant det. Heldigvis spør han ikke hvor.

 

Klokka er 23.30.

Legger Visa-kortet i lommeboka i veska. Setter skoene til ungene, som ligger strødd utover hele gulvet, på plass. Stapper en ullgenser ned i barnehagesekken til i morgen. Ser at Lillesøsters ullgenser er møkkete.

Legger genseren i skittentøyet og lister meg inn på rommet til barna. Finner frem en ny fra skapet.

Setter meg på sengekanten til Lillesøster og ser på henne. Blir sittende en god stund før jeg børster håret vekk fra ansiktet hennes og pakker dyna godt rundt henne. Flytter meg over til storebrors seng og gjør det samme med han.

Legger Lillesøsters ullgenser i sekken hennes. Sjekker om ytterdøra er låst. Går ut i stua og sjekker verandadøra.

Kommer nesten inn på soverommet da jeg hører katten skrape på døra i stua. Går ut igjen og slipper den inn. Går ut på verandaen og roper etter den andre katten uten respons.

Klapper litt på den hjemkomne katten som har lagt seg i sofaen før jeg slukker lysene.

 

 

Klokka er 24.00.

Endelig i seng. Mannen sover allerede.

Smører hendene med håndkrem og tar leppepomade på leppene. Finner frem nesespray og setter den godt tilgjengelig på nattbordet. Tenker at jeg må gjøre noe med den avhengigheten snart.

Fisker frem mobilen og sjekker mail en siste gang. Tar en snartur innom Facebook, Twitter og Instagram også. Ser at et par av bloggerne jeg følger har lagt ut innlegg i kveld. Leser dem kjapt, og legger igjen en kommentar hos en av dem.

Tar til slutt en kjapp runde på Nettavisen, VG og Dagbladet bare for å sjekke siste nytt. Konstaterer at det ikke har skjedd noe spennende de siste tre timene, men leser likevel tre artikler.

Legger fra meg mobilen og blar et par sider i boka mi. Slukker lyset.

Klokka er 24.30.

Gjesper og lurer på hvorfor jeg alltid er så trøtt? Jeg legger meg jo tidlig hver kveld!

 

PS: For flere trøtte oppdateringer, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Når småbarnsforeldre har sex ...

Mannen tar et godt tak rundt livet mitt og drar meg inntil seg. Jeg tar tak i dyna og dytter den godt ned bak ryggen. Det er kaldt i soverommet.

Han kysser meg. Munnen hans smaker tannkrem.  Fingrene stryker vekk en hårlokk som ligger over kinnet mitt.

Han tar det ene beinet sitt mellom mine, og legger seg halvveis over meg. Kysser meg forsiktig nedover halsen. Små, lette kyss.  Det kiler.

 






 

«Du?» sier jeg og ser opp i taket.

«Mmmm», sier mannen og kysser kragebeinet mitt.

«Var det i morgen det var akedag i barnehage, eller?»

Mannen stopper midt i et kyss. Leppene henger fast på kragebeinet mitt noen sekunder før de slipper.

«Nei, var ikke det i overmorgen da?» sier han ned mot halsen min.

«Nei, jeg tror det var i morgen», sier jeg og klør meg på kinnet.

«Hva slags vær skal det bli i morgen da? Vet du det?» spør jeg.

«Nei, jeg er ikke sikker. Vi får sjekke etterpå», sier mannen og fortsetter kyssingen.  

Jeg lukker øynene og lar fingrene gli inn i det brune, tykke, krøllete håret hans. Jeg løfter hodet hans og kysser han på munnen.

Dytter han forsiktig ned i sengen og setter meg over hoftene hans. Den ene bh-stroppen har glidd ned over skulderen min.

Mannen smiler og drar den forsiktig opp igjen.

«Ha ha ha ha», ler jeg.

Mannen ser forskrekket opp på meg.

«Hva er det?» sier han med pekefingeren fortsatt under bh-stroppen.

«Var ikke ungene søte da de skulle legge seg i dag?» fniser jeg. «Da de begynte å synge «La den gå. La den gååååå.» og danset rundt på stuegulvet».

«Ha ha. Jo, de var kjempesøte», sier mannen. «Kan du ikke ta av deg den bh-en da?»

Jeg vrir hendene bak på ryggen og fikler med låsen.

«Jeg lurer på hvorfor de var i så godt humør i kveld», sier jeg mens jeg åpner hektene. «De var jo egentlig veldig trøtte».

«Ja», svarer mannen og drar av bh-en. Han svinger den rundt fingeren et par ganger før han slipper den i retning lysekrona over senga. Han gjør alltid det. Jeg tror det er en gammel vane fra studiedagene i Göteborg.

Jeg bøyer meg over mannen og begraver nesa i halskroken hans. Snuser inn duften av barberskum og kaviar. Sistnevnte etter barnas kveldsmat.

Mannen legger armene rundt ryggen min og setter seg opp. Jeg blir sittende i skredderstilling rundt hoftene hans. Han kiler meg over ryggen.

 

Foto: Creative Commins Flickr.


«Men hva var det Lillemann sa under middagen i dag?» sier mannen mens han lar fingrene gå opp og ned over ryggen min.

Jeg tar tak i skuldrene hans og skyver meg bakover så jeg får øyekontakt med han.

«Ja, hva i alle dager var det for noe?» sier jeg og sperrer opp øynene. «Hvor har han lært det der?»

«Ikke fra meg i hvert fall», sier mannen.

«Ikke fra meg heller», sier jeg mens jeg drar neglene over skulderbladene hans. «Vi må nesten snakke med han om det der, altså», sier jeg og rister lett på hodet.

«Jeg har faktisk hørt det en gang tidligere og», sier mannen og lar fingrene ta en piruett i korsryggen min.

«Hæ? Har du?» sier jeg og drar øyenbrynene opp i panna. «Og så har du ikke sagt noe?»

Jeg setter den ene hånden i madrassen og løfter meg av mannen.

«Nei, altså. Jeg tenkte jeg skulle fortelle det til deg, men så glemte jeg det helt», sier mannen og følger etter. Han legger seg forsiktig oppå meg.

«Det der må vi ta tak i altså», sier jeg mens jeg gjør plass til hoftene hans mellom beina mine. «Det der må vi ikke la utvikle seg videre!»

Mannen støtter seg på albuene og lar hodet henge tungt nedover. Krøllene hans kiler meg på kinnet. Han puster tungt.

Jeg presser bakhodet ned i madrassen. «Du? Husket du å kjøpe laktosefri melk til Lillesøster i dag?»

«Nei, pokker. Det glemte jeg», stønner mannen og setter seg opp på kne. Han tar et godt tak rundt hoftene mine.

«Jeg kjører ned på butikken i morgen tidlig», sier han på utpust.

«Ikke glem at jeg skal med tidligtoget til Oslo i morgen da», sier jeg mens jeg holder rundt overarmene hans.

Bh-en dingler fra lysekrona over oss.

«Åh, var det i morgen det?» stønner mannen.

«Ja, det var i morgen. Jeg skrev det opp på timeplanen for over to uker siden», sier jeg mens jeg kjenner hvordan hjertet pumper blodet tungt rundt i kroppen.

«Og forresten ? Det var i morgen det var akedag. Det var samme dag som jeg skulle til Oslo».

«Okei», puster mannen og ser opp mot taket. Han er rød på halsen og på brystet.

«Må huske å tørke vinterdressene, da», sier jeg og borer neglene inn i lårene hans. «Tror de er våte ?»

«Jepp», svarer mannen.

«Henger de opp etterpå jeg».

 

Les også: Fifty shades og kaos

 

 

PS: For flere oppdateringer om vårt svært romantiske og erotiske småbarns-parfohold, følg oss gjerne på Facebook og på Intsgram ? casa_kaos

 

 

   
.

 

Små drittunger

I dag er barna våre små prinser og prinsesser uansett hva de gjør.

Men altså, ærlig talt. Mine to barn er langt fra noen prins eller prinsesse. I hvert fall ikke største delen av tiden. Ikke vil jeg ha noen prins eller prinsesse heller. Noe så kjedelig!

 




 

Jeg vil ha rakkerunger, fulle av fantasi og kreativitet. Jeg vil ha små lømler som utforsker og tøyer grenser. Og som noen ganger tøyer strikken litt for langt. Jeg vil ha fantunger som tøyser og tuller og som av og til driver mammaen sin til vanvidd med de rare påfunnene sine. (La meg få understreke: av og til!) Jeg vil ha slyngler som ikke klarer å sitte stille for de er så ivrig etter å komme seg ut og gjøre pøbelstreker.

 


That's my kids! (Stolt mamma)

 

I dag er guttungen en liten prins selv etter han har kastet mammas mobiltelefon i do. Og prinsessa er fortsatt prinsesse, selv om du tar henne på fersken med hodet nedi det hemmelige sjokoladelageret ditt.

Jeg tror ikke bare det er jeg som synes det er kjedelig med prinser og prinsesser. Det tror jeg faktisk barna synes selv og. Når treåringen virkelig skal straffe meg med å legge seg ned på gulvet i yttergangen og nekte å ta på seg jakka fordi han ikke fikk ha på seg Spiderman-drakten i barnehagen. Da er det ikke veldig kult å bli kalt en prins.

Tenk deg selv da. Hvis du er skikkelig forbannet for noe, og manner deg opp og sier klart i fra hva du mener. Og så får du en klapp på hodet og beskjed om at du er så søt en liten prinsesse. Hersketeknikk kalles det i de voksnes verden.

Nei, la nå barn få være både rampunger og pøbler. La dem få være umuliuser, tjuvradder, ukrutt, slabbedasker, vattnisser, spradebasser, banditter, skurker, spilloppmakere, ruskomsnusker, svinepelser, skøyere og vriompeiser. Så kan de godt få være prinser og prinsesser av og til. Men ikke hele tiden.

Jeg har skrevet en barnebok om Pia som er dritt lei av at alle kaller henne en søt prinsesse. For hun er ingen prinsesse. Hun er Pia. Bare Pia.

 




 

Boken er tilgjengelig i iTunes og i App Store. Laster du den ned før lørdag, får du den til halv pris. Kun 19 kroner.

Du kan lese mer om boken her: Jeg vil ikke være prinsesse!

 

PS: For flere oppdateringer om unger som er alt annet enn prinser og prinsesser, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

   
.

I dag ble det seks timer skjermtid

I dag har barna sittet foran en eller annen skjerm i seks timer!

 




 

De våknet klokka seks.

Jeg hadde iPaden liggende klar og fulladet på den ene siden av sengen min, og iPhonen min på den andre siden. 

Barna lå i senga og spilte i en times tid, før de begynte å hoppe rundt meg. 

Jeg dro meg opp og labbet ut i stua. Slo på tv-en og satt nettbrett og telefon på lading. Lagde frokost og matpakker mens barna satt klistret foran tv-skjermen. Frokosten ble servert til en episode av Knerten og tannpussen tok vi til Mormor og de åtte ungene. 

Etter barnehagen var det rett på iPaden igjen. Med tv-en i bakgrunnen. 

 




 

Lillemann spilte Avengers og Lego Batman mens Lillesøster så på Frost. Middagen inntok vi i sofaen foran tv-en. Vi rakk å se Frost en og en halv gang, etterfulgt av Camilla og tyven. 

Lillesøster spilte Frost-spill på telefonen min og Dora på iPaden. 

Tannpussen tok vi nok en gang foran tv-en. 

 




 

I dag ble det seks timer med skjerm!

Sånn blir det når pappa ikke er hjemme og mamma har bihulebetennelse. 

Men det er helt greit.

Hva i alle dager skulle vi gjort uten tv og nettbrett som barnevakt?

 

PS: For flere oppdateringer om skjødesløs skjermtid, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Årets barnehagedag

//Inneholder reklame

I dag er det den offisielle barnehagedagen. Tema er barnehagens arbeid med natur og friluftsliv. Og årets slagord er «Vi vil ut!»

Ja visst vil vi ut! Men vi vil en annen ting også: Vi vil ha kake!

 




Ja, selvfølgelig skal vi ha kake på barnehagedagen!

Siden jeg ikke kan bake, sverger jeg alltid til kakemikser. Da kan man ikke gjøre noe feil! Det er jo bare å blande pulveret i pakken med vann og olje. Inn i ovnen, og vips, så har man en kake.

 


Sjokoladelangpanne fra Regal. Umulig å gjøre noe feil.

Gode er de også. Jeg har faket mang en hjemmebakt kake med kakemiks, og det er virkelig ingen som merker forskjell.

Men, i dag er det barnehagedag, og hva kjennetegner en kake til barn? Jo, det må være sjokolade. Den gode, gamle langpannekaka går aldri av moten.

Og så må man ha masse sjokoladeglassur.

 







Og så seigmenn og nonstop.

Og her er det kun en ting som gjelder: more is more.

Jo flere nonstop du klarer å få plass til på kaka, jo bedre er det!

 

 

Garantert suksess! Også for oss som ikke kan bake. 

 

Kan du bake? Og hva er din favorittkake? 

 

 

 

 

 

 

 

Norske par krangler mest om husarbeid

Hos oss fordeler vi husarbeidet sånn sirka 50/50.  

Mannen har ansvaret for kjøkkenet. Han lager middag hver dag, smører matpakker, baker brød og rundstykker i helgene og har ansvar for oppvaskmaskinen og for å holde kjøkkenet rent og ryddig.

Jeg tar meg av klesvasken. Jeg sorterer, vasker, bretter og legger inn i skapene. Og så har jeg ansvar for at sengetøyet blir byttet med ujevne mellomrom.

 

Og så deler vi på resten, som rydding, støvsuging, vasking av bad og vasking av gulv. Noen ganger gjør mannen det. Andre ganger gjør jeg det. Og ofte gjør vi det sammen. Gjerne lørdag eller søndag formiddag. Da blir som regel barna med også. (Selv om de ofte er mer i veien enn til hjelp).

Mannen er også den som står opp med barna på morgenen. De våkner som regel mellom fem og seks en gang, og mannen er mye hyggeligere på den tiden av døgnet enn det jeg er. Jeg sover et par timer til, og så står jeg opp og kjører barna til barnehagen.

For meg er likestilling hjemme kjempeviktig. Jeg kunne aldri hatt en mann som ikke deltok med husarbeid.

I går var det et intervju med meg i VG om husarbeid og likestilling.  

 

 

Tall fra SSB viser at norske kvinner gjør dobbelt så mye husarbeid som menn. 

Hvorfor er det sånn?

Og er det egentlig noe mål at fordelingen skal være 50/50?

Selv om vi deler likt, hender det likevel jeg kjefter på mannen fordi han ikke gjør nok. Spesielt når det kommer til den daglige ryddingen. Nå er ingen av oss spesielt redd for litt rot. Og selv om jeg også synes det er greit med et ryddig hus av og til, fungerer jeg helt fint med litt rot rundt meg. 

Det viktigste for meg, er at kjøkken og bad er rent. Så lever jeg godt med en kanin eller to under sofaen. 

Men siden mannen har ansvaret for kjøkkenet, hender det det ser sånn ut:

 

Jeg kan leve med et sånt kjøkken av og til, men ikke hver dag. Noen ganger synes jeg mannen er altfor slapp med å rydde kjøkkenet. Da har jeg tre valg: Jeg kan mase på han, starte en krangel og skape dårlig stemning. Jeg kan gjøre det selv. Eller jeg kan lukke øynene, og vente til han omsider gjør det. For han gjør det jo. Det bare tar litt lenger tid enn jeg liker. 

Som regel velger jeg det siste alternativet. Jeg lukker øynene og håper han kommer i gang snart. 

Men det er klart, denne metoden krever at man har evne til å lukke øynene og ikke få hetta av litt rot. Det er ikke alltid like lett, men øvelse gjør mester. Jeg har øvd i mange år, og i dag går det overraskende bra.

Får vi besøk, og kjøkkenet ser helt bombet ut, er det mannen som bør gå og skamme seg. Ikke jeg. 

 

 

Det menn og kvinner krangler aller mest om, er husarbeid og tid med barna. Og selv om mannen og jeg gjør tilnærmet like mye hjemme, hender det jeg kjefter litt på mannen fordi han ikke deltar så mye som jeg skulle ønske. 

Det gjelder spesielt rydding. Jeg synes godt at mannen kunne vært litt flinkere til å rydde. Men siden det ikke plager han i like stor grad som meg, blir det til at jeg gjør det. Og så blir jeg sur på han. Men har jeg egentlig rett til det? Det er jo jeg som ikke klarer å slappe av i sofaen om kvelden med sure sokker liggende rundt over sofaputene. Ikke mannen. Han bryr seg nada om sånt. Er det ikke da rett og rimelig at jeg tar det selv?

Akkurat som at det er mannen som liker hjemmebakt brød og rundstykker best. Derfor baker han hver helg. For meg er det ikke så viktig. Det er klart det er deilig å stå opp til ferske rundstykker i helgene, men det er ikke et must for meg. 

Hadde mannen begynt å mase på meg og kjefte for at jeg aldri bakte brød, hadde jeg blitt skikkelig grinete. Det er hans greie. Det er han som er opptatt av brød. Ikke jeg. Akkurat som at det er jeg som er opptatt av en ryddig sofa på kveldene. Ikke han. 

 

 

Det er mannen som lager middag hos oss. Skikkelig middag. Mat fra bunnen, hver eneste dag. Grønnsaker og poteter. Ingen snarveier. Ingen halvfabrikata. De få ganger jeg lager mat, blir det lettvinte løsninger. Jeg liker ikke å lage mat. Jeg kan faktisk ikke fordra det. Derfor står ikke jeg en time over grytene og sjonglerer marinader, hjemmelaget saus og ovnsbakte grønnsaker på en helt vanlig tirsdag ettermiddag. 

Det vet mannen. Og de gangene jeg lager mat, kan han ikke komme og kjefte på meg fordi jeg slenger et par ferdigkjøpte fiskekaker opp i panna og koker litt pasta ved siden av. Vil han ha skikkelig middag, får han jammen lage den selv. 

Det beste er vel å fordele arbeidet etter hva man liker å gjøre. Og så prøve ikke å blande seg inn i den andres oppgaver. Selv om det absolutt ikke er lett. 

Jeg kjenner meg nemlig godt igjen i at det par krangler mest om er husarbeid. Uten tvil!

Hvordan fordeler dere husarbeidet? Og krangler dere mye om husarbeid??

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne på Facebook eller påInstagram - casa_kaos

 

    
 
 
.

Egoistisk mamma

//Inneholder reklame

Ja, jeg er en egoistisk mamma, og er helt avhengig av egentid.

Ordet egentid, eller me-time, har nesten blitt en parodi på den moderne mammaen. Det er jo viktig å realisere seg selv, og ikke stoppe helt opp selv om man har blitt mamma.

 

 

 

Men parodi eller ikke, jammen er det viktig med egentid. Jeg fungerer ikke uten tid helt alene. Hvis jeg går oppå familien min hele tiden, blir jeg en skikkelig sur og grinete monstermamma som ikke noe gøy å ha i hus.

Jeg prøver å legge inn litt tid for meg selv på kveldene. Eller i helgene. Den beste kjærlighetserklæringen mannen kan gi meg er å ta med seg ungene ut noen timer, så jeg får huset for meg selv. 

Noen ganger drøyer jeg med å hente barna i barnehagen også, selv om jeg er ferdig på jobb litt tidligere. Da hender det jeg drar og trener litt, går i butikken (Gud, så deilig det er å handle uten barn!) eller bare ligger på sofaen og slapper av.

Enten med fjernkontrollen i hånden, eller med et blad.

 

 

 

Jeg har aldri vært storleser av glossy magasiner. Men det er ett magasin jeg har lest jevnlig helt siden jeg gikk gravid med Lillemann for seks år siden. Nemlig Foreldre & Barn.

Dere som følger bloggen min, vet at jeg ikke er veldig fan av ekspertråd. I hvert fall ikke når de vinkles som skremselspropaganda.

«Gjør du dette, ødelegger du barna dine!»

«Bruker du disse ordene, gir du barna dårlig selvtillitt!»

«Er du nok sammen med barna dine?»

Nei, nei og atter nei. Slike artikler er bare med på å gi foreldre dårlig samvittighet.

Nettopp derfor, synes jeg det er ekstra fint å se at Foreldre & Barn holder seg unna slike titler, og heller viser at det finnes mange måter å være foreldre på.

Jeg liker spesielt godt reportasjene om hvordan andre foreldre velger å skru sammen hverdagen. Hvordan gjør de det? Hvilke rutiner har de? Hva legger de vekt på i barneoppdragelsen, og hva dropper de.

 


Jeg elsker den nye serien "Mamma på jobb". Om mammaer som sjonglerer mellom småbarn og karriere.  

 

Og så liker jeg at Foreldre & Barn vinkler på hverdagsøyeblikkene. For som redaktør Mari Midtstigen så fint sier det selv i det nyeste nummeret:

"For selv om det er herlig med bursdag, høytid og ferie, så er det jo også trøtte tirsdagsmorgener, slitne ettermiddager og kronglete kvelder som er livet med barna våre. Og det er dette livet vi elsker."

Utover våren, kommer det også mer stoff om mat, friluftsliv og aktiviteter for hele familien. Det ser jeg frem til. Jeg er jo en ute-mamma som egentlig ikke er så veldig glad i innelek med barna. Noe av det kjedeligste jeg vet er å leke rolleleker med dem. Mor, far og barn. Eller teselskap med dukker og bamser. Urgh, så kjedelig.  Det samme med Lego og perling.

Foreldre & Barn er 35 år i år, og henvender seg til småbarnsforeldre med barn i alderen 0-6 år. Magasinet utgis 12 ganger i året og koster 75 kroner i løssalg.

 



 

 

Nå får du et halvt år abonnement, altså seks utgaver, til kun 269 kroner, inklusive velkomstgave. Ordinærpris på seks utgaver løssalg er 450 kroner.

Abonnementstilbudet finner du her

Som abonnementsgave, kan du velge en av disse fine taklampene til barnerommet i brun eller rosa fra Sprell .

 

 

 

 

Eller du kan velge tre ekstra gratis utgaver av magasinet.

For flere oppdateringer om barn og foreldrerollen, følg gjerne Foreldre & Barn på Facebook også. 

Hva gjør du når du skal slappe av og ha egentid?

 

 

Jeg har skrevet barnebok "Jeg vil ikke være prinsesse!"

Ja, det har jeg! På app. Boka slippes på iTunes i dag.

 



 

 

Boka heter «Jeg vil ikke være prinsesse». Den handler, kanskje ikke helt overraskende, om ei lita jente som er dritt lei av at alle kaller henne for prinsesse. For hun er ingen prinsesse. Hun er Pia. Bare Pia.

Når hun henter posten til naboen, legger nabodamen hånda under haka hennes, løfter opp hodet hennes, ser på henne med myke øyne og sier: «For en snill liten prinsesse du er.» Men Pia blir sint. For hun er ingen prinsesse. Prinsesser henter da ikke post! Hun er Pia. Bare Pia!

 



 

 

Og når hun sykler fort bortover gata på sykkelen sin, så grusen spruter, kommenterer en forbipasserende mann at hun var jammen en søt liten prinsesse. Pia blir sint igjen. Hun er ingen prinsesse. Prinsesser sykler ikke så fort. Hun er Pia. Bare Pia!.

Mammaen til Pia kjøper inn søte, rosa klær til henne. Klær med gullkroner på. Klær med prinsesser på. Og når Pia skal i bursdag til Helene, har mamma lagt fram en nydelig, rosa prinsessekjole. Pia blir sint igjen. Hun er ingen prinsesse. De skal hoppe i sengen til Helene i bursdagen. Prinsesser i store prinsessekjoler hopper ikke i senger! Hun er Pia. Bare Pia!

 



 

 

Til slutt blir mamma og Pia enig om at Pia ikke er noen prinsesse. De pakker bort alle prinsessekjolene og prinsessedukkene, og finner frem olabukser og storebrorens jakker.

Pia koser seg som Pia. Bare Pia.

Men etter en stund begynner hun å savne og være prinsesse også. For jammen er det fint med prinsessefletter. Og jammen snurrer prinsessekjoler fint når man snurrer fort rundt.

For det er fint å være prinsesse. Men ikke hele tiden! Og bare når Pia vil det selv. For hun er jo så mye mer enn prinsesse også.

 



 

 

Boken gis ut av Pickatale, og kan lastes ned som app på både iPhone og Ipad. Bare søk på «Jeg vil ikke være prinsesse», så finner du den.

Eller du kan gå inn på iTunes her: Jeg vil ikke være prinsesse

I appen kan barna velge om de vil lese boken selv, eller om de vil få den opplest.

Sistnevnte er ypperlig både når du ikke har tid til å lese for barna selv, og som lesetrening for litt større barn.

Teksten blir markert der stemmen leser, så barna kan følge med.

Boken er også interaktiv, og barna kan trykke på både tekst og bilder og få forklart hva de ser på.

Boken leses av Trond Heien, stemmen bak nesten alle norske reklamer. Du har garantert hørt han før: "Dekkmann, fornøyd hele veien. Bært, bært." Og: "Med Netcom fast pris får du full kontroll på telefonutgiftene."

Manish Saha har illustrert boken. 

Boken koster 39 kroner, men laster du den ned innen neste lørdag, får du den til 19 kroner. Hurra!

 

PS: For flere oppdateringer om prinsesser som ikke vil være prinsesser, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

 

    
 
 
.

 

En av fem norske foreldre blir altfor sint

Vi har vel alle vært sint på barna. Så sint at det bruser i magen, bobler i hodet og man får lyst til å kaste noe knusbart i veggen og legge barna ut på Finn.no med alt utstyr inkludert. Jeg har i hvert fall vært det. Mange ganger.

 




 

Noen ganger blir jeg så sint at jeg kaster kjøkkenkluten i oppvaskkummen og roper: «Nå får det jammen være nok!»

Jeg har vært så sint at jeg har marsjert ut på badet, smelt døra hardt igjen bak meg og skreket til meg selv i speilet.

Jeg har vært så sint at jeg har sagt ting som at «Nå er jeg lei av hele deg. Kan du ikke bare gjøre som jeg sier!» med skikkelig, skikkelig sinnastemme.

Det har blitt en del tomme trusler også.

Jeg har truet med å stoppe bilen og sette av begge ungene i veikanten hvis de ikke slutter å krangle. Jeg har truet med å reise uten dem hvis de ikke kler på seg snart slik at vi kommer oss i barnehagen i tide. Og jeg har truet med å innkassere skiene deres hvis de ikke slutter å krangle om hvem som skal gå først i løypa.

Sinne er bra. Og jeg mener barn har godt av å se at mamma og pappa kan bli sint. Her hos oss er alle følelser tillatt, og både liten og stor har lov til å være både sur, sint, lei, trist, sjalu og frustrert. Akkurat som vi også er glade, tøysete, lekne, morsomme og tullete.

Vi er født med et bredt spekter av følelser, og jeg mener det bare er sunt å bruke dem alle sammen. Sinne er en normal følelse som alle har, og kan være en nødvendig markering av grenser for både voksne og barn. 

Problemet oppstår når de voksne blir så sint at de mister kontrollen. Når sinnet blir uforutsigbart.

Og det skjer faktisk med hele 20 prosent av oss. Det vil si at en av fem norske foreldre har et så stort problem med sinnemestring, at de skremmer barna sine.

Det er snakk om knuste telefoner, hull i gipsplater og kopper og glass som går i veggen.

Og dette er helt normale foreldre, som går på jobb, er pliktoppfyllende og som gjør så godt de kan. Foreldre som er opptatt av ikke å gjøre ting som skader barna.

De fleste av oss kjenner forskjell på normalt sinne og når vi har tråkket over streken. Og de fleste av oss får veldig dårlig samvittighet, blir skamfulle og føler stort ubehag når vi har gått for langt. Man er som regel klar over at man har et problem. Men det kan være vanskelig å gjøre noe med det. Terskelen for å ta kontakt med hjelpeapparatet er høy.

Nå har det kommet en gratis e-bok for sinnemestring rettet mot foreldre som ønsker å ta tak i problemet. 

Boken er utviklet av psykologspesialist Steinar Sunde ved familievernkontoret i Molde, med støtte fra Barne-, ungdom- og familiedirektoratet.

 




 

E-boken er svært konkret og inneholder ti videosnutter som går gjennom ulike situasjoner og mestringsstrategier.

Ofte er det de samme teamene som går igjen og som utløser sinnet: Leggetid, mat, morgenstell, lekser og så videre. Alle som har barn kjenner igjen at det fort kan bli konflikt rundt disse situasjonene.

Boken er et verktøy til selvhjelp, der det skal være enkelt å komme i gang med øvelser. Målet er å kunne øve på å handle annerledes.

"Det står respekt av foreldre som ønsker å jobbe med seg selv for å bedre hverdagen til barna"

Fra e-boken Foreldreveiledning i sinnemestring

Du kan lese mer om sinnemestring for foreldre her: littsint.no

Eboken er helt gratis og kan lastes ned på iBook i appstore eller her: Foreldreveileder i sinnemestring

Blir du sint på barna dine?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram ? casa_kaos

 

 

   
.

 

 

Leker er ikke rot

Da vi skulle få besøk av NRK Hedmark og Oppland tidligere denne uka, la jeg ut et bilde på Instagram av stua vår med det jeg anså som en god del rot.

 




Det var puslespill på gulvet, fargestifter, tusjer og tegneark over hele spisebordet, et festning ved tv-en og en drage på sofaen.

Jeg spurte: Skal jeg rydde før de kommer? Eller skal jeg la det flyte?

Det kom inn mange svar. De fleste synes jeg burde la det flyte, mens noen synes jeg burde rydde.

Men det var en ting som fikk meg til å tenke. Flere svarte at dette var da ikke rot. Det var jo bare leker.

Og jeg kjente at, ja visst. For leker er jo egentlig ikke rot. Så lenge det bor små barn i huset, er det nesten ikke til å unngå at det blir litt leker rundt omkring. Det skulle da bare mangle.

Og plutselig ble jeg litt glad også, for det betyr at vi egentlig ikke har det så rotete her hjemme likevel.

Men hvis leker ikke er rot, hva er rot da?

Møkkete sokker i sofaen? Sofaputer over hele stua? En overfylt kjøkkenbenk? Og hva med tegneutstyr og tegneark? Er det også leker? Eller går det under kategorien rot? Hva med små perler som triller rundt på gulvet? Eller Lego-klosser som er forferdelig vonde å tråkke på?  

Hva mener du? Er leker rot?

 

PS: For flere rotete oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Hjemme hos Casa Kaos på NRK

Tidligere denne uken, hadde vi besøk av NRK Hedmark og Oppland. 

Det resulterte i en nettsak, som du kan lese her: Årets mammablogger

Og en liveopptreden på Østnytt. Den kan du se her: Fikk pris for å være uperfekt

(Episode 4.3.2015, kapittel 7. Ca. 7.30 ut i sendingen)

 

Det var mammanett.no som kåret årets mamma- og pappablogg forrige uke. 

I reportasjen, snakker jeg litt om hvordan jeg selv var ute på glansbildegaleien, som journalisten så morsomt formulerte det. Da jeg ble mamma for første gang for over fem år siden, gikk nemlig ting ikke helt som planlagt. 

Jeg følte jeg ikke fikk til noen ting, og jeg synes jeg var en elendig mamma. For å bøte på skammen og den dårlige selvtilliten, bombarderte jeg Facebook med treningsbilder, bilder av søte, smilende barn, fine hjemmebakte kaker, og romantiske middager med mannen.

 


Hjemmebakte cupcakes til navnefesten. 

 

Uten å nevne noe om at jeg holdt på å besvime på treningen og at jeg gråt i en halv time etterpå fordi jeg var så sliten. At den søte babyen på bilde nettopp hadde bæsjet over hele meg og bitt meg i puppen. At de hjemmebakte kakene ble bakt mens jeg bannet og gråt og kastet kakerøre i veggen. Og at mannen og jeg hadde kranglet så busta føyk rett før det romantiske bildet ble tatt, fordi jeg var sur på han fordi han ikke hadde pupper og at jeg derfor måtte ta all ammingen selv, og at han ikke hadde den minste anelse om hvor slitsomt det var.

Jeg forteller også litt om hvorfor vi reiste til Spania og bodde der i to år mens barna var små. Og jeg forteller hvordan bloggen ble til.

 


Velkommen til Casa Kaos. Bilde fra NRK
 

 

I livesendingen snakker jeg også litt om grensene og reglene våre. Er de helt fraværende? Løper barna våre rundt som små villstyringer og kaster mat rundt i hele huset? Eller har vi noen regler vi også? Og i så fall, hvilke?

 


Hwaaaat? Årets mammablogger? Jeg, liksom?
 

 

Helt nederst i nettsaken, ligger det også en video fra hjemme hos oss. Der jeg snakker litt om matlaging, middagsreglene våre og om det har blitt for perfekt uperfekt.

Klippet der journalisten spør Lillemann om hva han skal gjøre når han begynner på skolen og læreren kommer og sier at han må sitte stille, er forresten helt konge. 

Lillemann har 40 i feber og omgangssyke, men står likevel på hodet i sofaen og svarer opp ned: Da sitter jeg stille da. 

Så gjenstår det å se om det stemmer. 

 

PS: For flere oppdateringer fra kaosfamilien, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

    
 
 
.

Må alle barn være helt like?

God forelder-boksen i Norge er trang. Skremmende trang.

Det finnes bare én måte å oppdra barn på i Norge, og viker du fra det, kommer mammapolitiet og arresterer deg.

Det virker som om vi tenker at hvis bare alle foreldre gjør alt helt likt, hele tiden, så sikrer vi oss, vi slipper å tenke selv, og så vil alle barn bli like lykkelige, flinke, smarte og perfekte.

 



Mediene er veldig flinke til å fortelle oss nøyaktig hvordan vi skal oppdra barna våre:

  • Slik får du smarte barn
  • Lek minst 15 minutter med barna hver dag
  • Slik takler du vrange barn
  • Sju ting du ikke bør si til barnet
  • Slik får du positive barn
  • Slik gjør du barnet ditt lykkelig
  • Slik styrker du barnets selvtillit
  • Er du nok sammen med barna?
  • Slik blir du tydelig og trygg

 Og så videre, og så videre.

For det er nemlig ikke snakk om de store, viktige tingene lenger. Som amming, mat og ernæring, grenser og regler, søvn og hygiene.

Nei da, i dag får vi servert fasiten på hvordan vi skal formulere oss når vi snakker til barna for å få harmoniske barn. Nøyaktig hvilke ord vi bør bruke og hvilke ord vi for guds skyld må holde oss langt unna. For bruker vi feil ord, eller ikke får god nok kontakt med barnet før vi gir en beskjed, kan barnet bli forvirret, engstelig, usikker eller gud vet hva.

Vi blir fortalt nøyaktig hvor mange minutter vi bør leke med barnet hver dag for at barnet skal bli trygg og selvstendig.

Vi får vite hvilke bøker vi skal lese for å stimulere empatien og utvikle barnets nysgjerrighet.

Vi kan lese om hvor mange regler vi bør ha, og på hva. Og hva vi skal gjøre dersom barnet ikke følger reglene. Om barnet bør få valg. Og i så fall hvor mange? For gir du for mange valg, blir barnet forvirret og kanskje sint. Gir du for få valg virker du autoritær, og barnet kan bli ... forvirret og kanskje sint.

 



Å nei. Tv som barnevakt hele lørdag formiddag ... Ødelagte barn. 

 

Hvilke konsekvenser er greit? Er time-out greit? Og hvor mange minutter? Bruker man for mye time-out, kan barnet bli usikkert. Og så er det viktig at konsekvensen står i forhold til regelbruddet. Hvis ikke blir barnet ... usikkert.

Og nå har jeg ikke en gang begynt på alt barnet ditt ikke bør spise, hvilke klær det for all del ikke bør gå i for det hemmer barnets naturlige bevegelse, hvilke kremer du må holde deg langt unna, og hvilke du bare ha. Hvilke nettspill som kan skade barnet ditt, og hvilke som er utviklende og motiverende.

Og gjør du noe litt annerledes enn fasiten, ja da får du inntrykk av at du skader barnet ditt for livet. For livet!

Leser du ikke nok, eller leser du feil bøker, blir barnet ødelagt for alltid, og vil mest sannsynlig ikke komme gjennom barneskolen en gang.

Bruker du feil ord når du snakker til barnet, kan du bare skylde deg selv hvis barnet ikke hører etter. Dessuten kommer du til å ødelegge barnets selvtillit i så stor grad at det alltid vil være en nikkedukke.

Og mammapolitiet sluker disse artiklene og rådene rått.

Hva? Får barna spise middag i sofaen? Oj, oj oj, du ødelegger barnet ditt! Katastrofe!  Da kommer barnet alltid til å spise middag i sofaen. For resten av livet! De kommer til å ta med seg tallerkenen fra konfirmasjonsbordet og slenge seg ned i nærmeste sofa.

 

Sitter hun oppå kjøkkenbenken? Grusomt! Stakker barn som har sånne slappe foreldre som ikke setter grenser. 

 

Tv som barnevakt? Åh, nei og nei! Understimulerte barn som helt sikkert får ADHD.

Hender det du renner over og kjefter på barna høylydt? Uten å snakke til dem pedagogisk korrekt? Åh, stakkar barn! De kommer til å sitte i et hjørne som små, skjelvende aspeløv resten av livet.

Ettåring i barnehage? Aj, aj, aj, det barnet blir garantert ødelagt og kommer aldri til å stole på noen.

Sannheten er at det skal veldig mye til for å ødelegge et barn!

 


Liker du å være ute med barna? Fint! Foretrekker du inneaktiviteter? Det går helt sikkert helt fint det og. 

 

I mange land har mor kun tre måneders mammaperm. Da jeg bodde i Spania ble jeg kjent med flere oppegående, trygge og flotte voksne mennesker som begynte i barnehage eller hos dagmamma kun tre måneder gamle.

Jeg kjenner også en hel haug flotte, voksne mennesker som aldri ble lest for da de var barn. Jeg kjenner voksne mennesker som hadde autoritære foreldre, som hadde foreldre som praktiserte fri oppdragelse, Steinerskole-foreldre, foreldre som kommanderte, som praktiserte time-out, ettergivende foreldre som ikke tok noen kamper. Og vet du hva? Det har blitt folk av disse og! Flotte, fine, fornuftige voksne mennesker.

Visste du forresten at Barac Obamas far forlot familien mens Barac bare var et barn? Og at Ronald Reagans far var alkoholiker?

 



Kveldsmat foran tv-en? For femte gang på en uke! Oh,grusomt! Understimulerte barn. 

 

Selvfølgelig påvirker foreldre barna. Men på langt nær så mye som mammapolitiet tror. Venner, lærere, trenere og andre mennesker barnet møter i oppveksten vil også påvirke barnet. Og så må vi ikke glemme gener opp i alt dette. Vi kan ikke forme barna våre som leire. De har en medfødt personlighet også.

Og så lenge barna får en trygg oppvekst med mye kjærlighet, skal det pokker så mye til for å ødelegge barna.

Vi henger oss opp i alle disse små detaljene som mest sannsynlig ikke utgjør den helt store forskjellen likevel. Små detaljer som kun kommer til å utgjøre små nyanser i barnas fremtidige personlighet.

Og de små nyansene synes jeg vi skal ha!

For må egentlig alle barn være helt like?

Er det ikke litt fint da, at Trude er rotete men kreativ, at Håkon er detaljorientert og nøye, at Lea ikke er så veldig begeistret for å være ute i naturen mens Frida spenner på seg skien så fort den første snøen har falt.

Og er det ikke litt spennende at Theos mamma er undertøysmodell, at Hildes pappa er revisor, at Frits pappa blogger mens Henriks mamma reiser veldig mye i jobben og kun er hjemme i helgene.

 


Noen barn har foreldre som kan gå på ski. Andre har foreldre som (kremt) kanskje burde holde seg langt unna skiløypene. For både egen, andres og barnas sikkerhet. 

 

Det er jo nettopp dette som gjør det spennende å være menneske. At vi alle er forskjellige med forskjellige verdier, mål og ønsker for livene våre. At vi alle har forskjellig bakgrunn og kommer fra forskjellige familier med forskjellig oppdragelse, kultur, religion og middagsrutiner.

Lenge leve forskjellene blant oss. Tenk så kjedelig hvis alle barn var like!

 

 PS: For flere oppdateringer om vår pedagogisk ukorrekte oppdragelse, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.