mars 2016

Englebarn og drittunger

Det er ikke viktig for meg å ha lydige barn som sitter stille og oppfører seg som små voksne.


 

Det gjør meg ingen ting at barna mine hopper i sofaen, har putekrig med sofaputene, tar en liten sang under middagen og leker at spagettien er slanger.

Jeg bryr meg ikke om de bruker utestemme inne (så sant de ikke gjør det hele tiden). De får lov til å krangle (Er ikke det helt naturlig, forresten? At barn krangler?) Og det er helt greit at de strekker på beina i midtgangen på flyet. Ja, jeg syns til og med det er greit at de leker i midtgangen også. Og står i flysetet i sokkelesten.

Les også: Tåler du ikke barn på fly, får du holde deg hjemme

Jeg velger mine kamper, gir barna mine stor frihet og mye ansvar, og jeg er stor tilhenger av å la dem i så stor grad som mulig få ordne opp i konflikter selv.

Det betyr ikke at barna mine er drittunger.

Det betyr heller ikke at jeg bedriver fri oppdragelse. Ei heller at jeg har gitt opp.

Jeg har bare valgt å legge inn støtet på andre steder. Det er helt andre ting enn lydighet og disiplin som er viktig for meg når jeg skal oppdra mine to håpefulle.

 

Her er mine regler, samt noen gode råd jeg ønsker å gi dem på veien:

- Du skal oppføre deg normalt pent når du er blant andre folk.

- Du skal følge de reglene som gjelder der du er, enten det er hjemme hos andre, på skolen, i barnehagen eller på lekeland.

- Ha respekt for folk som er annerledes enn deg selv. Annerledeshet er ikke noe du trenger å være redd for. Du kan kanskje til og med lære noe.

Les også: Det er verre å være annerledes når alle er like

- Vær nysgjerrig.

- Det er ikke greit å mobbe og å stenge andre barn ute.

- Det er lov å bry seg.

- Ikke døm andre. Det ligger som regel mye mer bak enn det lille du ser.

- Du trenger ikke prestere hundre prosent hele tiden. Godt nok er mange ganger godt nok.

- Du kan ikke sammenlikne deg med andre enn deg selv.

- Reklamebilder er ofte retusjerte.

- Din verdi ligger ikke i utseendet ditt.

- Husk å si unnskyld når du driter deg ut.

- Vær snill mot dyr.

- Ta vare på naturen. Vi kaster ikke søppel ute, og vi sparker ikke til maurtuer.

- Ikke alle vil like deg. Og det er helt OK.

- Stå for det du mener og tror på.

- Ikke stress. Det meste ordner seg.

- Si takk når du får noe.

- Vær takknemlig for det du har, i stedet for å strebe etter det du ikke har.

- Kjøp brukt. Det er i mange tilfeller minst like bra som nytt. Og mye billigere og bedre for miljøet.

Les også: Klart barn kan få brukte gaver

- Denne er til sønnen min: Du skal ha respekt for jenter. Nei betyr nei. Uten unntak!

- Ikke skriv dritt til og om andre folk på nettet skjult bak en anonym profil. Det er feigt! Ikke vær feig!

- Ikke skriv dritt til og om andre folk på nettet i det hele tatt.

- Og sist, og kanskje det aller viktigste: Du skal vite at jeg alltid vil elske deg, uansett om du klarer å følge disse reglene og rådene eller ikke, uansett hva du gjør eller ikke gjør og uansett hvem du vokser opp til å bli.

 

Lykkes jeg med dette, skal jeg være mer enn fornøyd. For meg er det viktigere enn å ha barn som sitter stille og holder kjeft.

Hva er viktig for deg i oppdragelsen av dine barn?

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt kaotiske, men ganske fine småbarnsliv, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hviledag, sa du? Hvilken hviledag?

Jeg fikk en mail fra Kamille Puls for noen uker siden. De lurte på hvordan jeg holdt hviledagen hellig.

Hviledag, tenkte jeg da. Hvilken hviledag? Og så lo jeg litt sånn desperat for meg selv.

 


 

Som småbarnsmamma, eksisterer ikke ordet hviledag i mitt liv. Det ordet forsvant fra mitt vokabular den dagen for seks år siden, da jeg lå på sykehuset og presset ut en halv meter lang og tre og en halv kilo tung unge.

Siden har det gått slag i slag. Uten hviledager.

Men jeg har blitt veldig flink til å finne små smutthull i hverdagen som gir en illusjon av hviledag.

Her er mine ti tips til hvordan man kan slappe av når man lever midt i småbarnskaoset:

1 Utsett det du kan. Du ikke støvsuge i dag. Du heller ikke vaske klær. Er du flink til å utsette ting, kan du nesten få en følelse av at du ikke har så mye å gjøre.

2 Ta med deg mobilen eller favorittmagasinet ditt og gå på do, selv om du egentlig ikke må på do.

3 Bruk tv-en for alt den er verdt lørdag og søndag morgen. Er du heldig, får du en ekstra time i sengen før ungene river ned hele huset.

4 Frist barna med sjokolade og annet godteri hvis de bare lar deg få lese avisa i fred. Bestikkelser er en undervurdert oppdragermetode.

5 Vent med å hente barna i barnehagen selv om du slutter en halvtime tidligere på jobben. Send dem gjerne i barnehagen selv om du har en hel dag fri også. Bruk tiden hjemme i sofaen med restene etter barnas lørdagsgodt.

6 Lek Tornerose, doktor og pasient, frisør og andre leker der du kan sove eller ligge i sofaen. Pass på å få den passive rollen selv.

7 Lær deg å si «mhmm» på en tilsynelatende interessert måte når barna får munndiare. På den måten kan du tenke på noe helt annet, og kanskje til og med ikke tenke på noen ting, mens barna skravler.

8 Si du må jobbe overtid, og bruk den ekstra timen på kafe eller til bare å kjøre rundt i bilen med noe bra musikk på stereoen.

9 Velg restauranter, butikker og kjøpesentre med lekerom. Så får du spise og shoppe i fred.

10 Trenger du en pause etter en lang dag? La barna få spille litt ekstra på iPaden akkurat den dagen. De tar ikke skade av det.

 



 

Les også: Ti ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

Les også: Ti foreldrefeller de fleste foreldre har gått i

 

Flere tips til hvordan finne små hull med avslapning når man har små barn?

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt kaotiske småbarnsliv, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvis jeg kunne velge en superkraft

Heiann, det er Kaosmannen her igjen. 

 


 

Noe av det beste med kona er at hun, på samme måte som meg, liker å fantasere om ting som er helt urealistisk og rart. Og da mener jeg ikke å fantasere om at vi har full kontroll på ting og vet hvor visakort og bilnøkler ligger til enhver tid. Hvilket jeg oppfatter som like realistisk som å kunne fly ved å løfte hånden i været og sparke fra mot bakken. 

Nei, jeg mener ting som virkelig er helt urealistisk, som for eksempel superheltegenskaper.

Har du noen gang tenkt over det? Hvilken superkraft du hadde valgt hvis du kunne velge fra øverste hylle?

Å kunne fly? Joda, det kunne være moro det. Men vi har jo både SAS og Norwegian, og det virker fryktelig kaldt å suse rundt i trikåt i minus 20. (Hadde kanskje ikke sett like kult ut i dunjakke og boblebukse.)

Å flytte ting med tankens kraft? Joda, da kunne jeg sørget for at Vikings skudd i eliteserien havnet innenfor stengene, istedenfor slik det er nå, der motstanderkeeperen som regel får kink i nakken av forsøkene.

Hva med å være sterk som Hulken da? Nja, ærlig talt. Det å være sterkeste mann i verden? Har du sett dem som lever av det? Ikke noen jeg identifiserer meg så veldig med. Og hva skulle jeg bruke det til? Konebæring?

Selv har jeg alltid hatt en fascinasjon for Batman. Tenk å være en rik, veltrent mann, med verdens tøffeste stemme, og en skikkelig fin lærkappe? Og alle gadgetenes hans. Batmobil, sier jeg bare. Og hvis kona var med, kunne hun gjerne vært Catwoman, eller i alle fall lånt klærne hennes. Men problemet med Batman er at han ikke har noen superkrefter.

Men i går kom vi på den ultimate superkraften. Tenk å kunne skru tilbake tiden et par timer? Det hadde vært digg!

Du kunne selvfølgelig reddet verden fra både katastrofer og terror, ved stadig å spole tilbake og varsle om hendelsene før de skjer, og vært en skikkelig superhelt. Men det var ikke der Marte og jeg endte opp i diskusjonen. Det var hvordan kreftene kunne brukes i hverdagen, som virkelig fascinerte oss.

Jeg kunne blitt verdens beste daytraider og verdens rikeste mann, ved hele tiden å vite hvilken vei aksjekursene gikk. Det hadde vært helt ok.

Men jeg kunne også gjort en masse rare ting. Parmiddagen blir umiddelbart mer interessant når jeg kommer naken fra do, smurt inn i honning, og så begynner å servere desserten. Og etter jeg har sunget "I will always love you" til kompisen stående på bordet, spoler jeg enkelt og greit tiden tilbake, og tar den vanlige middagen, med diskusjoner om barneoppdragelse, oppskrifter og bilvalg.

Eller på slektstreffet, der hele den strengt kristenkonservative slekten min er samlet. Og midt under middagen river jeg av meg klærne og danser propelldansen foran favoritt-tanta  (propelldansen innebærer og hoppe opp og ned på en slik måte at penis snurrer rundt) mens jeg deklamerer utdrag fra Koranen.

Ok. Dette ble mye nakenhet og plumphet, noe jeg alltid synes er moro. Men de fleste av oss har også mørkere sider. Og av og til koker det innvendig. Tenk så deilig og da kunne ta den sleske fyren som sniker seg foran deg i polkøen i kragen og gi ham en springskalle så blodet fosser. For så å spole tilbake og etterpå mumle litt brydd om køkultur, slik du pleier.

Hvilken superheltegenskap ville du hatt, og hvordan ville du brukt den?

 

PS: For flere oppdateringer fra vår uperfekte påske, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Påskeidyll på Facebook (og hvorfor vår påske ikke egner seg på facebook)

Nå begynner det. Nå fylles snart Instagram og Facebook-feeden opp med pur påskelykke.

Smilende barn med fregner på nesa. Solbrille-selfies i skisporet. Snøhvite fjell, Solo i hytteveggen, barn på full fart ned slalombakken. Kilometer på kilometer med glitrende skiløyper. Kvikklunsj og appelsin. Harepus og påskeegg.

 


 

Vi skal bare være hjemme i påsken.

Vi har snakket om at vi må komme oss ut på skitur en dag. Men mest sannsynlig kommer vi aldri så langt. Bare tanken på å smøre fire par ski, kle på ull, fleece og vinterdresser på to små blekksprut-unger, krangle om hvem som skal gå først i skisporet og om hvem som fikk den største sjokoladebiten, gjør at jeg kommer til å utsette det, kanskje helt til påsken er over.

Vi kommer sikkert til å se mye film. Kanskje en film hver dag. Og så kommer vi til å sette på en film til ungene hver morgen slik at mannen og jeg kan få sove en time ekstra.

Ungene kommer til å kjede seg, siden mange av vennene er borte i påsken, og de kommer til å spille på iPaden. Mye! De kommer til å krangle, rote, kaste sprettball inne så ett eller annet knusbart går i gulvet, og de kommer til å rote bort fjernkontrollen slik at jeg blir skikkelig sinna.

Jeg kommer til å kjefte på ungene for at de knuste vasen med tulipaner, og jeg kommer til å kjefte på mannen for at han ikke legger de møkkete sokkene og bokserne sine i skittentøyet, i stedet for å slenge dem rundt på badegulvet og i senga vår.

Les alt om den irriterende mannen

Jeg kommer til å mase på unger som ikke gidder å rydde opp etter seg, og jeg kommer til å mase på mannen som ikke tømmer oppvaskmaskinen ofte nok, slik at møkkete glass og tallerkener fyller opp kjøkkenbenken.

Ungene kommer til å mase på meg om at jeg skal bli med å spille Ludo og Stigespill. Og jeg kommer til å si nei, for jeg kan ikke fordra verken Ludo eller Stigespill.

Jeg kommer aldri til å spille Ludo med barna igjen

Jeg kommer til å vaske klær, hver eneste dag. Jeg kommer til å støvsuge, hver dag. Spesielt under spisebordet og på kjøkkenet.

Jeg kommer til å vaske gulv fullt av brune fotavtrykk etter at barna har løpt ut og inn med møkkete cherroxer. Og jeg kommer til å bytte sengetøy etter at kattene har ligget i sengene våre med sølete poter.  

Vi har planer om å male i stua. Det er helt innafor å si at man har brukt påsken til å pusse opp. Men siden veggene må vaskes først, og det er både fryktelig kjedelig og veldig mye jobb, kommer hele prosjektet til å bli lagt på is. På ubestemt tid. Kanskje helt til neste påske.

Men vi skal ha en fin påske for det.

Vi skal spise godteri hver dag. Enorme mengder godterier. Marsipan, smågodt, kvikklunsj og påskeegg. Og is. Is til dessert hver dag.

Jeg har hamstret billig smågodt helt uten skam

Vi skal gå rundt i pysjen til langt utpå dag. Og spise sjokolade til frokost.

Vi skal se Løvenes konge, lete etter påskeegg i hagen, bygge hytte under spisebordet og lakke negler. Vi skal spise pizza foran tv-en, grille pølser på engangsgrill på verandaen og kanskje ta en tur på McDonalds. Vi skal skype med morfar, tegne på stueveggen siden den skal males likevel (en eller annen gang) og vi skal ligge opp ned i sofaen og vifte med tærne mens vi snakker om verdensrommet, bursdagsgaver og fotball.

Og så skal ungene helt sikkert høre på Katastrofe, Robin og Bugge og Stayzmann og Lazz og synge om blandevann og møkkamann av full hals.

Det kommer ikke til å bli en veldig delbar påske. Og langt fra noen Facebook-påske.

Men hva gjør vel det? Vi skal i alle fall kose oss som bare rakkern.

Hva skal dere i påsken?

 

PS: I boka Føkk lykke! kan du lese mer om vår uperfekte hverdag. Og om hvorfor det er helt OK å si føkk lykke av og til.

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår uperfekte påske, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Slipp ungene løs, det er vår!

//Annonse

Endelig kan vi åpne dørene og la ungene løpe fra seg ute i stedet for inne i stua.

Nå er det slutt på unger som hopper i sofaen når du prøver å lese avisa. Det er slutt på unger som bruker kjøkkenskuffer og -skap som klatrevegg. Det er slutt på barn som bygger tårn med kjøkkenstolene og som bruker gardinene som slenghuske.

 


 

Nå kan vi bare åpne dørene ut og sende de små snurrebassene ut!

La de få løpe, hoppe, klatre og huske ute. La de få rope og hyle. La de få brenne opp all den oppsparte energien de har samlet i løpet av vinteren.

Som jeg elsker våren!

 


 

Trampolinen er på plass. Syklene er om ikke vasket ennå, så er de i hvert fall gravd ut fra innerst i garasjen. Sparkesyklene er testet og alle fotballene dukker opp på de merkeligste plasser ettersom snøen i hagen smelter.

I år har vi også fått oss et Jungle Gym lekeapparat fra Klatrebarna.

 



 

Lillesøster har akkurat oppdaget klatringens store gleder og elsker å klatre opp den fargerike stigen, samt på klatreveggen. Og så har hun fullstendig huskedilla. Hun er en sånn som kan sitte og huske i timesvis uten å bli lei. Forstå det den som kan. 

Storebroren er glad i alt som går fort og som er litt skummelt, så han har funnet minst femten måter å skli ned sklia på: Framlengs, baklengs, hodet først, sittende, liggende, på magen, på ryggen, stående i sokkelesten, med vann og ja, han har til og med rullet ned på skateboardet. 

 

 

Disse lekeapparatene kan tilpasses alle hager og behov. Vi har valgt Jungle Mansion med skie og huske-modul. Huskemodulen kan du bytte ut med klatrevegg, eller du kan bygge ut med lekehus, hengebru, balkong, taustige, turnringer eller andre morsomme moduler.

Vi skal også fylle bunnen under huset med sand så fort det blir litt varmere i bakken, og vips, så har Lillesøster en sandkasse også. 

Her er det bare å bruke fantasien og designe ditt perfekte lekeapparat.

Lekeapparatene er av massivt og trykkimpregnert furutre. De leveres umontert, men du setter det lett sammen selv. Det følger med en detaljert bruksanvisning. Snekring er verken min eller mannens sterkeste side. Men vi fikk det til. Da kan alle klare det. 

Trenger du hjelp til å finne den kombinasjonen som passer akkurat din hage og dine barn, ta kontakt med Klatrebarna, så finner de den beste løsningen for deg. De hjelper deg også med å finne den beste plasseringen i hagen din. 

 


 

Så åpne dørene, finn frem hagemøblene, lag deg en god kopp kaffe, sleng beina på bordet og la vårsolen varme deg mens barna brenner av energien sin ute.

Endelig er det vår!

 

PS: For flere oppdateringer fra vårt liv med klatrebarn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

10 ting foreldre ikke trenger å ha dårlig samvittighet for

Er det i det hele tatt mulig å være foreldre uten å ha dårlig samvittighet?

Dårlig samvittighet for alt vi burde ha gjort. For alt vi kunne ha gjort litt bedre. For alt som ikke ble godt nok?

 



 

Denne teksten er basert på et intervju på mammanett.no

Her er 10 ting det er helt bortkastet å ha dårlig samvittighet for:

1. Gjøre alt pedagogisk riktig

Ekspertene er veldig glade i å fortelle oss hva vi skal gjøre for å få smarte, perfekte og lykkelige barn. «Slik får du-artiklene» florerer: Sett deg ned på barnets nivå, få øyekontakt, bekreft barnets følelser, si «Jeg vil ikke at du skal gjøre det» i stedet for «Du får ikke lov» og så videre.

Men det er klin umulig å gjøre alt pedagogisk korrekt hele tiden. Noen ganger er det faktisk helt greit å sukke tungt, heve stemmen og be barna for pokker om å rydde rommet sitt hvis ikke blir det ikke lørdagsgodt på fire uker fremover. Uten å anerkjenne følelsene deres først. 

Pedagogene jobber i barnehagen og i skolen. Barna trenger ikke pedagoger hjemme også. Det holder lenge med helt vanlige foreldre.

 

2. Gjøre så mye under foreldrepermisjonen

Det er ikke måte på hvor mye man skal gjøre sammen med babyen i permisjonen; yoga, sang, svømming, massasje og barselgruppe en gang i uken. Babyen må jo utvikle seg, må vite. 

Selv hadde jeg en kolikkbaby og fikk beskjed på helsestasjonen om at det var lurt å stimulere babyen, sosialisere oss og komme oss ut litt. Jeg forsøkte, men det ble bare stress. Egentlig burde vi slappet av hjemme!

I tillegg leste jeg masse artikler i foreldremagasinene om sånne gründermammaer som startet nettbutikk, åpnet kaffebar og skrev bøker i mammapermen sin. Det hadde jeg lyst til og. Det ble ikke helt slik, gitt.

 

3. Ha et spennende sexliv

Det er viktig å investere i sexlivet, selv om man får barn, leser vi over alt.

Men hvor realistisk er det egentlig at sexlivet skal fortsette som før når man får en baby, og etter hvert småbarn i hus?

Glem det!

I denne perioden er det helt greit å senke ambisjonene om et spennende og spontant sexliv. Noen ganger (Les: ofte) frister godteriskåla og tv-en mer enn sex. Det er helt OK.

Forskjellen på sex før og etter barn

 

4. Ha et perfekt hjem

Det er helt greit å la det flyte litt i den verste småbarnsperioden. Det trenger ikke være strøkent, nyoppusset, ryddig og rent.

Huset vårt representerer oss og hvordan vi lever, men akkurat i barsel- og småbarnsperioden er vi ikke helt oss selv uansett, så da er det ikke så farlig. Jeg tror de aller fleste har forståelse for at man har det litt rotete når man har baby eller barn.

Nå er det selvsagt mange som ikke trives med rot, men øvelse gjør mester.

 

5. Være «yummy mummy»

Ikke stress med å få flat mage og en flott kropp rett etter fødselen, det går seg til med tiden.

Dessuten er det bortkastet energi å sammenlikne seg med andre. Alle er forskjellige. Noen får flat mage rett etter fødselen og legger ikke på seg i det hele tatt under graviditeten, mens andre legger på seg 20-30 kilo og bruker lang tid på å miste de ekstra gravidkiloene. Kanskje gjør man det aldri. Det er også helt ok.

 

6. Servere barna kun sunn, hjemmelaget mat

Ikke få dårlig samvittighet fordi det av og til blir pølser, Toro tomatsuppe og pizza til middag.

Og ikke stress hvis barna ikke liker fisk og brokkoli. Det kan endre seg. Eller ikke. Svært få barn i Norge i dag får alvorlige mangelsykdommer.

Les også: Ro ned kosthodstyrraniet

 

7. At barna ikke følger den riktige utviklingskurven

Klarer ikke barnet ditt si R, bruker det fortsatt smokk eller sliter dere med pottetreningen? Ingen grunn til panikk. Barnet vil jo slutte med smokk før eller siden og det samme gjelder bleier.

Her i huset gikk ikke den ene før vedkommende var to år. Og den andre brukte smokk til godt over fireårsalderen. Begge er helt normale og godt utviklede barn i dag. 

En annen ting er å sovne selv. Jeg må fortsatt sitte inne hos barna til de sovner, men jeg kommer ikke til å gjøre det når de er femten år gamle.

Vi voksne er så raske med å gjøre ting til et problem og finne løsninger på det, men barn forandrer seg hele tiden. Plutselig kommer det en ny fase med noe nytt vi er bekymra for, og så går den over igjen den også.

 

8. Reise på flotte ferier

I dag er det nesten opplest og vedtatt at alle små gutter skal få oppleve Kaptein Sabeltann før en viss alder. Men alle gutter ikke det.

Opplevelser og å reise på flotte, dyre ferier er ikke noe barna savner hvis vi ikke sier til dem at det er et savn. Det er vi foreldre som skaper dette behovet.

Hjemmeferie kan være vel så gøy som dyre utenlandsferier.

Les også: Ingen skam med hjemmeferie

 

9. Fotfølge barna hele tiden

Barn kan leke uten at vi voksne er med og leker, og uten at vi organiserer leken for dem. Sitt med Facebook på mobilen med god samvittighet mens barna leker på lekeland eller i parken. Barna kan til og med kjede seg!

Ingen grunn til å forfølge dem og beskytte dem mot småskader heller. La barna få gå litt på egenhånd. Det er ikke verdens undergang å slå seg litt.

 

10. Ha kvalitetstid - alltid!

Vi er veldig opptatt av å ha kvalitetstid sammen med barna våre hele tiden.

Har vi en dag eller en helg sammen, drar vi på badeland, går på ski, baker boller eller har perleworkshop på spisebordet.

Det er helt ok å ha en hel helg uten planer, hvor man bare er sammen uten at man nødvendigvis trenger å gjøre noe sammen.

Hverdagstid er like bra som kvalitetstid.

Jeg spurte barna mine hva de ville gjøre i helgen, hvis de kunne velge fra øverste hylle. Svaret var alt annet enn badeland og Tusenfryd.

 

PS: I boka Føkk lykke! får du mange gode råd mot den evige dårlige mamma-samvittigheten.

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår uperekte hverdag, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Tåler du ikke barn på fly, får du holde deg hjemme

Er det noe som virkelig får folk til å tenne på alle plugger, så er det barn på fly.


 

Det fikk jeg selv erfare da jeg sa i et intervju med Aftenposten at jeg syns det må være greit at barn får leke i midtgangen i flyet og stå i sokkelesten i flysetet. Det resulterte i flere hundre hatmeldinger fra folk som mente barn som ikke sitter stille og holder kjeft gjennom hele flyturen, ikke har noe på et fly å gjøre.

Les noen av kommentarene som kom inn her

Da Tine Monsen var ute og fløy med sønnen sin, ble hun bedt om å dempe sønnen sin da han lo. I kommentareltet i innlegget hun skrev i ettertid, kokte det over av sinte folk som ikke ville bli forstyrret av barn på fly. Ikke en gang av leende barn.

Bloggeren Lammelårtanker går så langt at hun mener vi foreldre egentlig bør droppe og fly med barna hvis vi ikke er helt sikre på at de oppfører seg pent på flyet. Og at trasskriking på fly er helt uakseptabelt. Som om trass er noe vi bare kan slå av ved å trykke på en knapp. 

I går tok jeg toget fra Raufoss til Oslo. Alene, uten barn. Jeg hadde akkurat tatt fram pc-en min og tenkte jeg skulle jobbe litt på veien inn til Oslo, da det kommer på en liten gutt med pappaen sin. Jeg tipper gutten var en fem, seks år gammel.

Som fem- seksåringer flest, pratet han mye. Veldig mye! Han hadde hundre spørsmål om hva som gjorde at toget kjørte, hvordan skinnene fungerte og om konduktøren. Med andre ord, den lille gutten pratet nonstop. Etter en drøy time med prating, begynte han å synge «Nede på stasjonen».  Om og om igjen sang han den sangen, med den tynne, spede guttestemmen sin.

Les hvor stor forskjell det er på å være ute med barn i Norge og i Spania: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Jeg skal innrømme at jeg ble bitte litt irritert. Jeg hadde sett for meg en stille og rolig togtur med pc-en i fanget.

Men vet du hva? Denne gutten hadde da all rett til å ta toget inn til Oslo med pappaen sin. Det skulle da bare mangle! Problemet lå verken hos gutten eller hos pappaen hans. Problemet lå hos meg. Hvis jeg ikke tåler bablende og syngene seksåringer på toget, så får jeg enten bli hjemme eller finne en annen transportmetode.

Og på toppen av det hele, tror du ikke det kom på tre barnehagegrupper på Kjelsås stasjon ved Teknisk museum? De små barna veltet inn på toget og virret rundt i vognen med de selvlysende refleksvestene sine. Alle barna var tørste og maste om drikke. Jeg måtte til og med pakke sammen veska mi og gi plass til en liten pode i setet ved siden av meg. En veldig nysgjerrig liten gutt. Søt, men nysgjerrig. Da var det bare å klappe igjen laptoppen og finne på noe annet å gjøre.

Ja, jeg ble forstyrret. Men ærlig talt, det må man regne med når man beveger seg ute i det offentlige rom. Små skravlete seksåringer på tur med pappaen sin, og hele barnehager med snørrete og tørste småtroll har også lov til å ta toget. 

Det har faktisk sure unger også. Sultne unger, grinete unger, høylytte unger og irritable unger.

Toåringer som trasser, treåringer som hoster, førsteklassinger som sutrer og småsøsken som krangler.

Verden består av en hel haug med mer eller mindre irriterende mennesker.  Noen er store, noen er små. Noen snakker veldig høyt i mobiltelefonen sin. Andre lukter hvitløk og svette. Noen flasser, noen røyker, noen slafser på tyggegummi, noen har tatt et par øl for mye, noen er snørrete og noen smatter når de spiser. Vi kan ikke forby irriterende folk å bevege seg ute blant folk.

Vi kan heller ikke forby barn å ta offentlig transport fordi noen voksne ikke tåler barn og ikke vil bli forstyrret.

Jeg vil snarere snu det hele på hodet, og si som følger:

Barna er også en del av samfunnet vårt. Tåler du ikke barn, får du holde deg hjemme!

Les også: Nei, det er ikke alltid lett å få barna til å oppføre seg

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om trassalder og hvordan livet med barn ikke alltid blir slik man ser for seg.

Kjøp den her.

 

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår uperekte hverdag, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

20 grunner til at kvinner over førti er best

Jeg ble førti år for et par uker siden. I motsetning til mange, syns jeg det er helt topp.

Aldri i verden om jeg jeg vil være 20 år igjen. Ei heller 30. Jeg grøsser bare ved tanken.

 



Her er 20 grunner til at 40-åra er de beste:

1 Jeg gidder ikke holde inn magen lenger, eller sitte med rett rygg så jeg ikke skal få valker. Who cares! Som yngre har jeg gått hele somre og trukket inn magen og kun pustet helt øverst i lungene. No more!

2 Jeg tør å dusje naken i fellesgarderoben i svømmehallen. Jeg har til og med blitt en av disse godt voksne damene som sprader sjødesløst rundt naken mellom garderobeskapet, dusjen og do med ubarberte legger og røde altfor-stram-bukselinning-merker på magen. Til barn og yngre jenters store fascinasjon.

3 Jeg har både smør og majones på brødskiva. Min favoritt-brødfrokost: Først et lag smør, tre skiver fårepølse, sylteagurk og så en raus krusedull med majones på toppen.

4 Jeg er mer takknemlig enn jeg var før. Jeg bruker betydelig mer tid på å tenke på det jeg har, og det jeg er takknemlig for, enn ting jeg mangler og ikke er fornøyd med.

5 Jeg bekymrer meg nok mer enn jeg gjorde i 20- og 30-årene. Men samtidig har jeg lært at de fleste av bekymringene mine ikke blir noe av.

6 Jeg har blitt flinkere til å si unnskyld.

7 Jeg driter i hengepupper, muffinsmage og cellulitter. Hallo! Kroppen min har båret frem to barn! Den har huset, næret, utviklet og ikke minst presset ut to nesten fire kilo store klumper. Fy fader for en bragd!

8 Jeg skjønner at jeg ikke er the senter of the univers. Driter jeg meg ut, glemmer folk det fort. De har stort sett mer enn nok med seg selv.

Blir jeg latterliggjort eller kritisert for noe jeg har sagt eller skrevet, betyr det ikke nødvendigvis at jeg har dreti meg ut. Kanskje jeg bare har truffet en nerve.

10 Jeg trenger ikke yte hundre prosent hele tiden. Åtti prosent holder lenge. Noen ganger femti og.

11 Jeg spiser opp restene etter barnas lørdagsgodt på en helt vanlig mandag, og bestiller brownie på kafe på en onsdag. Uten dårllig samvittighet.

Les også: Skammer du deg når du hamstrer billig smågodt? Ikke gjør det!

12 Jeg er ikke så redd for å prøve nye ting. Jeg har gått på trynet mange nok ganger til å vite at det ikke er noen krise og at jeg alltid kommer meg opp på beina igjen.

13 Jeg har lært at den gamle klisjeen om at tiden leger alle sår faktisk stemmer. Og at uansett hvor ufattelig vondt livet kan være, blekner sorg og smerte med tiden.

14 Sex har blitt mye bedre. Jeg tenker ikke lenger på hvordan jeg ser ut i de forskjellige positurene, og bukter og bøyer meg slik jeg vil. Jeg vet hva jeg liker og skammer meg ikke det minste over det. Og jeg har sluttet å gjøre ting jeg egentlig ikke liker bare fordi jeg tror det forventes av meg.

Les også: Lite sex etter barna kom? Det er helt OK

15 Jeg vet at folk ikke lever like flotte og spennende liv som de ønsker å gi inntrykk av på Facebook. 

16 Jeg har lært at det ikke er farlig å vise sårbarhet og å be om hjelp.

17 Jeg har blitt mye mer tolerant med årene og spist hatten min mange nok ganger til å vite at jeg ikke har noen som helst rett til å dømme andre mennesker.

18 Det er ikke like viktig for meg å bli likt av alle. Jeg tåler at folk syns jeg er både teit og dum.

Les også: Føkk mammapolitiet!

19 Jeg ser ikke på andre suksessfulle kvinner som en trussel, men snarere som rollemodeller jeg kan lære av.

20 Jeg elsker dypere og mer inderlig jo eldre jeg blir. 

 

Så nei, det er absolutt ikke så verst å bli førti.

Og kjære livet; bare bring it on! Jeg gleder meg til fortsettelsen. 

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om mammakropp, hengepupp og nakendusjing.

Kjøp den her.

 

PSS: For flere oppdateringer fra en førti år gammel kaosmamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg hamstrer smågodt uten skam

Billig smågodt har virkelig fått på pukkelen de siste dagene. 

Billig smågodt får skylden for at vi nordmenn er tjukke, for at vi har diabetes og diverse andre livsstilssykdommer, for dårlige tenner og lubne unger. Billig smågodt er djevelens verk som lurer oss til å kjøpe kilo på kilo med dette livsfarlige, fargerike materiet. 

 


 

De sunne rister sakte på hodet mens de krøller panna og sukker oppgitt. At det går an, tenker de, og skuler bort på oss smålubne, usunne som med glødende blikk og vante hender skuffer smågodt-skeia taktfast inn og ut av de mange boksene i smågodthylla. 

En av dem som syns det er skammelig og flaut med alt smågodtet som forlater butikkhyllene i disse dager, er bloggeren Anne Brith. Les Anne Briths innlegg her  Noe jeg for øvrig syns er litt rart, siden hun selv stadig frister leserne sine med den ene sukkersøte kakeoppskriften etter den andre. Jeg mener, er det mer stuerent å spise kaker med rosa glasur, enn smågodt? Sukker er vel sukker?

Jeg har hamstret smågodt i dag. Jeg har hamstret mange kilo. Og det helt uten skam. 

Jeg kunne godt ha forsvart det med at vi skal legge det i påskeeggene til ungene, gjemme det bort og kun ta det frem på lørdagene i flere måneder fremover. Eller at vi skal spare det til fireåringens bursdag om en måned. 

Sannheten er at jeg skal sitte foran tv-en, både i kveld og i morgen kveld ... ja, sikkert på søndag også. Og kanskje til og med på mandag ... og trøkke i meg smågodt til jeg blir så kvalm at jeg nesten spyr. Så skal jeg vente en halvtimes tid, til den verste kvalmen har lagt seg, og så skal jeg spise litt til. 

Og jeg skal faen meg kose meg og nyte det, og spise helt uten dårlig samvittighet mens jeg gir fingert til Sommerkroppen 2016.

Jeg har overhodet ikke tenkt å unnskylde meg for at jeg hamstrer smågodt.

Jeg trenger nemlig ikke det!

 

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

Les også: Kjære altfor små klær. Nå skilles våre veier.

 

PS: For flere oppdateringer fra en smålubben smågodtelskende småbarnsmamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kvinnekamp og mammakamp

Mens våre mødre skrev slagord på plakater, gikk i tog og kjempet sammen for likestilling, sitter vi hjemme i hver vår nyoppussede stue og bygger fasader på Facebook mens vi skuler bort på hverandre og måler suksess og lykke.

 


Foto: Creative commons Flickr by Sorgul

 

Vi har det så bra. Vi har egentlig ingenting å kjempe for. Livet er behagelig. Men behagelig blir fort kjedelig.

Jeg tror alle mennesker trenger å kjempe for noe utenfor sitt eget hjem og sin egen nesetipp. Vi trenger noe å engasjere oss i. En felles fiende. Hvis ikke er det lett å henge seg opp i små detaljer og konstruere problemer i hverdagen.

I stedet for å kjempe sammen mot noe utenfor oss selv, kjemper vi i dag mot oss selv og mot hverandre. Det er hver kvinne for seg. Det store fellesskapet våre mødre var en del av, kan dagens generasjon kvinner og mødre bare drømme om. Forrige generasjon kvinner backet hverandre og stilte opp hvis noen trengte hjelp.

I dag går mange til og med så langt at de velger å rakke ned på mødre som velger andre løsninger enn dem selv. Mammapolitiet har aldri vært så aktivt som det er nå.

Les mer om mammapolitiet her

I stedet for å sitte og skule bort på hverandre og i verste fall dømme hverandre, la oss heller gå sammen og kjempe for aksept og respekt for dagens mødre.

I stedet for og kritiserer hverandre, la oss heller hylle forskjellene blant oss, og møte hverandres ulikheter med åpenher og nysgjerrighet i stedet for kritikk og fordømmelse.

 

Ammer du? Supert!

Flaskemelk? Helt topp!

Naturlig fødsel? Tommel opp!

Keisersnitt? Fabelaktig!

Lar du barna sove i egne senger? Bra!

Lar du dem sov inne hos deg? Fantastisk!

Har du mange grenser og regler? Kjempefint!

Har du få grenser og regler? Praktfullt!

Liker du å ha det rent og ryddig? Herlig!

Bryr du deg ikke så mye om rot? Utrolig!

Baker du? Respekt!

Baker du ikke? Fint!

 

Mødre! Slutt å rakke ned på hverandre. Det er vanskelig nok som det er å være mamma i dag. Vi sliter alle sammen, mer eller mindre, på hver våre områder.

La oss stå sammen!

 

Les også: Foreldre burde gi litt mer faen

Les også: Hva skjeddemed å være litt grei?

 

PS: I morgen, på selveste kvinnedagen, skal jeg til litteraturhuset i Bergen og sparke i gang Det store mammaopprøret, sammen med Suzanne Aabel og Helena Brodtkorb.

«Det handler om å gi fingeren til mammapolitiet, ekspertveldet og myten om et rosenrødt småbarnsliv.»


 

Er du i nærheten, kom gjerne innom. Vi begynner klokka 19, og det er gratis inngang.

 

Gratulerer med morgendagen, alle flotte kvinner og mødre!

 

PSS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om mammapolitiet, likestilling og om hvordan vi kan si Føkk lykke! og få et bedre liv.

Kjøp den her.

 

Drekke- og knulleviser for barn

Vi var på Vinterlyd i går. Gratiskonserten som arrangeres av Kreftforeningen og P4 for å samle inn penger til Kreftforeningen. 

Marcus og Martinus var selvfølgelig det store trekkplasteret. 

Fra Snap: casakaos

 

Mens vi ventet ble vi underholdt av diverse av disse nymotens artistene som Martin og Bugge, Stayzmann og Lazz, Katastrofe og hva de nå heter alle sammen. 

Og tekstene var selvfølgelig deretter:

 

 


Fra Snap: casakaos


Det tok ikke så veldig lang tid:


Fra Aftenbladet 3. mars 2016
 

 

Okei, jeg er kanskje ikke kjempestolt når poden synger om blandevann og møkkamann. 

Men samtidig kjenner jeg at det ikke er verdens undergang heller. 

Hva mener du? Er det greit å samle artister som synger "Føkk you", "Jeg danser best når jeg er full" (eller "tull", som seksåringen tolket det) og om blandevann når barn er publikum?

 

PS: For flere oppdateringer fra en kaotisk småbarnsfamilie som lever helt pedagogisk ukorrekt, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nei, det er ikke alltid lett å få barna til å oppføre seg

Du leste kanskje Inger-Lise Køltzows kronikk i Aftenposten før helgen: En appell til foreldre: Å lære barn å oppføre seg, er enkelt.

Jeg er enig i mye av det hun skriver. Visst skal vi strebe etter å lære barna våre å oppføre seg. Men er det virkelig så enkelt? Og hva er egentlig «å oppføre seg»?

 


 

Det høres veldig lett ut når Køltzow gir oss fasiten:

Vi skal nemlig hele tiden fortelle barna hva de kan og hva de mestrer i stedet for å si «Nei» eller «Ikke gjør det» eller «Hvorfor kan du ikke høre!»  Gjør vi det, og ikke lar barna få forspranget, blir det ingen konflikt, skriver Køltzow. 

Men vis meg den forelderen som etter tjue minutter med tannpusskamp, kveld etter kveld, fortsatt smiler ned til barnet sitt og forteller henne hva hun mestrer.

Eller den forelderen som trekker fram alt det barnet kan og er flink til når ungen ligger i gangen og drar av seg vinterdressen for fjerde gang en tidlig morgen når man har et viktig møte om tjue minutter.

Da sier vi «Nei» eller «Ikke gjør det» eller «Hvorfor kan du ikke høre!» Og kanskje sier vi enda verre ting også. Og det mener jeg vi foreldre skal gjøre. Vi skal si «Nei, for pokker!» Vi skal si «Slutt med det der!» Og vi skal si «Nå er det nok!». Vi foreldre er ikke pedagoger. Og det skal vi ikke være heller. Pedagogene jobber i barnehagen og på skolen. Ikke hjemme.

Les også: Ikke stress sånn, kjære foreldre

Køltzow skriver også at vi aldri må la barna få forspranget, så de må gjette seg til hva de skal gjøre. Er ikke det å undervurdere barna veldig? Jeg lar gjerne barna mine få forspranget, hvis det er det man kaller det, når man lar dem få tenke selv og ta egne beslutninger. Jeg vil snarere tvert imot tro at barn som alltid blir fortalt hva de skal gjøre, mister evnen til selvstendig tenking.

For å få barn til å sitte stille under flyturen, foreslår Køltzow at vi sier følgende til barna før turen: «Vi skal fly. Det er utrolig kjedelig. Du må sitte rolig i setet. Jeg tar med iPaden som du kan bruke når du ikke orker mer.»

Og så skriver hun videre: «Da unngår vi å løpe etter barna, med korreksjoner og kjeft. Vi gir barna noe de kan gripe til. Når barna glemmer seg, sier vi hele tiden hva de kan: «Vi skal sitte i setet. Du klarer det fint. Vil du ha noen druer?»

Jeg vet ikke helt hvordan det er med Køltzows barn, men når mine barn har sittet stille i et par, tre timer, driter de fullstendig i om jeg har druer. Da kribler det i beina, det bruser i magen, det bobler i hodet og det prikker i armene etter timer med kjedelig stillesitting.

Jeg syns for øvrig ikke det er noe mål at barna mine skal sitte musestille i flere timer i strekk på flyet heller. Jeg klarer ikke det selv en gang. Jeg blir rastløs og stiv i beina etter bare en time. Det blir barn og. Ganger ti.

Les også om det danske skole-eksperimentet: Må barn sitte stille for å lære?

Vi voksne blir til og med anbefalt å strekke litt på beina i løpet av lange flyturer. Hvorfor i alle dager skal ikke barna få lov til å gå litt i midtgangen, synge en sang, klappe med hendene og kanskje til og med gråte litt.

Nå er mine barn over den verste trassalderen (Ja, jeg vet vi ikke skal si trassalder lenger. Det heter selvstendighetsalder. Men la oss nå kalle en spade for en spade og kalle det for det er: nemlig trass). Men jeg fløy mye med dem da de var mindre. Gudene skal vite at det ikke nytter å tilby druer eller snakke fornuftig til en liten hissigpropp som er lei av å sitte stille.

Alle som har eller har hatt barn i trassalderen vet at disse små monstrene klikker for de minste ting, som at du åpner bananen i feil ende, at du smører pålegget på feil side av brødskiva, at de ikke får på seg skoen selv og at flysetet var blått når de hadde sett for seg at det skulle være rosa.

Sånn er barn. Og det må vi pokker meg tåle! Vil vi virkelig tilbake til den tiden der barn skulle sees og ikke høres?

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag

Ja, i en såkalt ideell verden oppfører barna våre seg helt eksemplarisk over alt. De sitter stille i flysetet, de spiser opp maten sin, de hvisker på biblioteket, de står i kø uten å mase, de går pent ved siden av handlevognen i matbutikken og de sparker ikke med beina under gudstjenesten.

Men sånn er det ikke. (Heldigvis)

Dessuten kommer barn i mange forskjellige farger, fasonger, med forskjellige personligheter og ulikt temperament. Noen barn trives med å sitte rolig, er enkle å korrigere og tar nei for et nei. Andre barn er mer aktive, har sterkere vilje og større behov for å demonstrere denne akk så irriterende viljen sin. Dette vet jeg blant annet fordi jeg har ett barn av hver type selv.

Har man et aktivt, viljesterkt og temperamentsfullt barn, er det ikke alltid like lett å få det til å sitte stille og gjøre som du vil. På godt og vondt.

Det skal ikke være en hvilepute. Som i eksempelet Køltzow bruker i kronikken sin, der en gutt sparket gjentatte ganger i stolryggen hennes.

Det er selvfølgelig ikke greit, og det er klart man må få lov til å si fra. Jeg ville kanskje ikke valgt hennes metode, som var å ta sats og dunke setet sitt bakover, sukke og sende stygge blikk til gutten og guttens foreldre. Jeg ville nok ha snudd meg og på en høflig måte spurt gutten om han kunne slutte, for det var så ubehagelig å bli sparket i ryggen hele tiden. Mest sannsynlig hadde han sluttet da. Barn tåler å bli snakket til. Og de fleste barn tar det til etterretning også, når en fremmed voksen snakker til dem.

Vi foreldre må hele tiden korrigere og hjelpe barna våre til å oppføre seg i det offentlige rom. Det er ikke greit at barn er frekke eller forstyrrer andre unødvendig. Selv om folk har veldig forskjellig oppfatning av når et barn forstyrrer unødvendig.

Men at det er enkelt å lære barna å sitte stille i flere timer, nei, det er jeg ikke enig i. Og jeg syns Køltzows er ganske respektløs når hun sier til foreldre som sliter at det er jo bare ...

For det er nemlig ikke bare, bare. Kanskje for noen, men absolutt ikke for alle.

Les også: Foreldre burde gi mer faen

 

PS: I boka Føkk lykke! skriver jeg mer om barn av den aktive og viljesterke sorten, og om hvordan vi har valgt å løse de utfordringene det gir.

Kjøp den her.

 

PSS: For flere oppdateringer fra en kaotisk småbarnsfamilie som lever helt pedagogisk ukorrekt, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

hits