mars 2017

Omgangssjuke-helvete

Du er helt sikker på at du skal dø. Du er virkelig det. Når du ligger der på badegulvet klokka tre om natta og ikke en gang orker å løfte opp armen for å klø deg på nesa.

 


 

Det begynner plutselig. Du får ingen hint, ingen varsler. Du aner fred og absolutt ingen fare. Livet går sin vante gang. Du har spist kveldsmat i sofaen med barna, sett litt på tv, snakket om snøen som smelter i barnehagen, at det snart er vår.

Og så plutselig.

Den ene har vondt i magen. Så den andre. Så du. Og før du rekker å si kveldsmat, henger dere over doen alle sammen og spyr.

Omgangssjuke-helvete er i gang.

I løpet av den første natta har du byttet på fire senger, enda dere bare er tre, skiftet håndklær tre ganger og dusjet tilsvarende mange små kropper.

 


Sengetøy. Haugen bare vokser og vokser. 

 

Du har løpt frem og tilbake med bøtter med grønnsåpevann i, du har båret små kropper rundt i en evig runddans mellom senga, doen, dusjen, sofaen og tilbake i senga.

Du har vasket do, gulv, nattbord og katten. Og det er ingen ting som tyder på at det vil slutte. Det kommer bare mer, mer, MER!

Det eneste du vil er å sove. Du er så trøtt, så uendelig trøtt.

Og etter å ha vært på do nok en gang, orker du ikke gå tilbake til senga di, for du vet at du bare så vidt rekker å lukke øynene før det skjer noe igjen, så du legger deg på badegulvet, drar badematta over deg, den dekker deg akkurat fra skulderen og ned til midt på magen, og lukker øynene og tenker at her kommer jeg til å dø.

Men du gjør ikke det. Kroppen din er i aller høyeste grad i live. Og den er overhodet ikke ferdig med den tsunamien den har satt i gang.

Du står atter på kne med hodet ned i doskåla og angrer på at du tok så lett på bekkenbunn-treningen etter forrige fødsel. Det buldrer inne fra barnas soverom og du forbanner mannen som har dratt på golftur til Spania med kompisene sine akkurat denne uka. Akkurat denne uka! Av alle uker i året! Og du får lyst til å slå ham midt i trynet. Hardt!

Morgenen kommer omsider, og du våkner, skjelvende og iskald på badegulvet. Du klarer ikke reise deg, for du er så svimmel, så du kryper ut på kjøkkenet og åler deg opp langs kjøkkenbenken, grabber til deg det første glasset du får tak i, og fyller det med vann.

Du tvinger deg selv til kun å drikke en bitteliten slurk selv om du er tørstere enn du noen gang kan huske å ha vært. Ikke en gang da du var 20 år og gikk på rødvinsfylla sammenhengende fra fredag til søndag.

Du tar sjansen og drikker halve glasset. Og aldri har vel lunkent vann i et dags-møkkete melkeglass smakt så godt.

Resten av dagen går med til å slumre under teppet i sofaen og se på Netflix med barna. Du føler deg som verdens dårligste mor som ikke har energi til å lulle og lalle og dille og dalle med de syke barna dine. Men samtidig orker du ikke bruke så mye energi til å gruble på det, for tankene er så flyktige, og du tenker at de nok overlever dette også.

Kjøkkenet flyter over, for du rakk aldri rydde opp etter den kveldsmaten du så lystig lagde til deg selv og barna dine før helvete brøt løs. Men du driter fullstendig i det, for det siste du orker å gjøre nå, er å rydde kjøkkenet. Eller badet. Eller klesvasken som ligger i en kjempestor haug i gangen.  

 


En annen gang. En annen gang. 
 

Du tror du aldri kommer til å få lyst på noe å spise igjen. Aldri, som i ALDRI! Og du må ha stålkontroll på tankene dine så du ikke tenker på feil matvare, for da er det bare å løpe rett ut på do igjen. Avocado, for eksempel. Eller peanøttsmør. Eller karamellpudding. Eller hva som helst, egentlig. Bare mat, generelt.

Du tror du aldri kommer til å løpe igjen. Eller gå. Sånn vanlig, oppreist, uten å måtte holde deg til møblene. Og du tror du aldri kommer til å le igjen.

Dagen forsvinner helt av seg selv. Når du tenker tilbake på den, husker du egentlig ingen ting. Annet enn at du lå på sofaen og slumret til Netflix. Men du aner ikke hva du så på.

Og så, neste dag, plutselig. Plutselig kjenner du at det kanskje hadde vært litt godt med ... hermetiserte pærer. Hermetiserte pærer? Humrer du for deg selv. Det har du da ikke spist siden du var liten jenteunge og var på besøk hos bestemor. Men ja, det hadde kanskje vært litt godt med hermetiserte pærer.

Så du grer litt på luggen, kommer deg inn i bilen og kjører ned i til butikken. Og der går du fullstendig bananas. Du raver rundt mellom hyllene, støttende til handlevognen, og rasker med deg alt som inneholder karbohydrater. MÅ - HA - KARBO - HYDRATER!

Du kommer hjem med ikke bare hermetiserte pærer, men med hermetiserte fersken og fruktcocktail og jordbær og bananer og vannmelon og lefser og loff og nudler og fruktdrikker og smoothier og iskrem.

 

 

Og så fort du får gaflet i deg alt dette, kjenner du at, hey, jeg lever! Livet er fantastisk! Og du elsker barna dine, og du bestiller kinobilletter til helga for nå skal vi jammen kose oss litt ekstra og du unner mannen din å spille golf i Spania. Virkelig.

I absolutely fucking love my life!

Og det skal jeg jammen fortsette å gjøre, helt til neste gang.

Flere som kjenner seg igjen?

 

PS: For flere oppdateringer fra kaosfamilien, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hadde du ofret en av barnas fingre?

Hadde du gjort det, altså? Ofret en av barnas fingre for at du selv skulle være frisk?

Neeei, når du sier det sånn, så kanskje ikke. Men ei tå hadde jeg ofret. De klarer seg fint med ni tær. Gjør de ikke?

 

Boy Points up his Finger, Has an Idea
Licensed from: courtyardpix / yayimages.com

 

Mannen og jeg spiser lunsj sammen på den lokale kafeen. Vi diskuterer livet. Som vi så ofte gjør. Denne gangen havnet diskusjonen inn på hva som er viktigst i livet. Hva som er viktigst for å ha det bra, for å være lykkelig.

- Okei, på førsteplass kommer helse, sier jeg. Har du ikke god helse, har du ingen ting.

Jeg har selv opplevd alvorlig sykdom, og vet hvor frustrerende det er. Er man ikke frisk, er man heller ingen god mamma, eller god kone. Og det påvirker hele familien.

- Ja, det er jeg enig i, sier mannen og spidder en kyllingbit med gaffelen. På andreplass da? Økonomi?

- Ja, det må bli økonomi på andre plass. Ikke på den måten at jeg vil ha shitload mye penger. Jeg trenger ikke villa, hytte på fjellet, fin bil og dyre ferier. Men å ha dårlig råd, og konstant måtte gå rundt og bekymre seg for regninger og uforutsette utgifter, det er pokker meg slitsomt.

- I know, sier mannen. Jeg husker den perioden da vi hadde dårlig råd. Fy pokker, det var grusomt. Det holdt nesten på å koste oss ekteskapet.

- Oooh ja, da kranglet vi mye, sier jeg og er glad jeg kan smile av det i dag. 

- Du kranglet mye, sier mannen. 

- Skal vi virkelig ta den diskusjonen nå, spør jeg og legger fra meg gaffelen på bordet. 

- Nei nei, glem det. Ikke nå. Han vifter med hendene foran seg. Jeg fortsetter å spise. 

- Men ja, økonomi er viktig, sier mannen. Kanskje til og med viktigere enn helse.

- Njæææi, tror ikke det. For er man langvarig eller alvorlig syk, påvirker jo det økonomien. Er man frisk har man flere muligheter til å få økonomien på rett kjøl igjen. 

- Jo, men man blir ikke akkurat frisk av å ha dårlig økonomi heller. Og det koster å være syk.

- Men familie da, sier jeg og knuser en sprø brødkrutong mellom tennene. Familien min er jo faktisk det viktigste jeg har. Du og barna.

- Ja, familien ja. Den er kanskje viktigst av alt. Okei, hvis du fikk velge mellom og være alvorlig syk selv, la oss si og ha ME resten av livet, eller å miste et barn, hva ville du valgt da, spør mannen.

- Jeg hadde selvfølgelig valgt ME. Ingen ting er verre enn å miste et barn, svarer jeg og ser dumt på han.

- Hvis du måtte velge mellom ME eller at et av barna ble alvorlig syk da?

- Så hadde jeg fortsatt valgt ME.

- Okei, ME eller at en av barna mistet en finger?

Jeg gomler på en baconbit. Putter en bit til i munnen og setter meg tilbake i stolen. Nå er jeg usikker. En finger. ME for resten av livet. Hva ville barna valgt? Kanskje ikke akkurat nå, men når de ble voksne og så tilbake på barndommen sin. Hadde de da valgt en fraværende mamma som ikke kunne delta i livet deres, eller hadde valgt en finger mindre. Jeg vet hva jeg hadde valgt hvis det hadde vært min egen mamma og barndom det hadde vært snakk om. Jeg hadde ofret en finger. En lillefinger, vel og merke. 

- Seriøst, må du tenke over det, altså, sier mannen og ser på meg rynket panne og hevede øyebryn. Hadde du gjort det? Ofret en av barnas fingre for at du selv skulle være frisk?

- Neeei, når du sier det sånn, så kanskje ikke. Men ei tå hadde jeg ofret. De klarer seg fint med ni tær. Gjør de ikke?

Lista vår over hva som er viktigst i livet, ble for øvrig seende slik ut til slutt:

1 Familie

2 Helse

3 Økonomi

4 Jobb

5 Venner/nettverk

 

Hvordan ser din liste ut? Og hadde du ofret barnas fingre for egen helse?

 

PS: For flere oppdateringer fra en såkalt pedagogisk ukorrekt mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

Hvordan gikk det med Blitzer-barna?

Barnevernet var veldig bekymret da Blitzer-jentene begynte å få barn på 80-tallet. Jentene troppet opp på fødestua i slitte olajakker, med naglebelte, piercinger i ansiktet og rød hanekam.

Dette kunne umulig gå bra?

 

Emotional Punk Teen
Licensed from: Creatista / yayimages.com

 

Jentene var unge, de var tøffe og de hadde et ganske så rutineløst liv. De var i sterk opposisjon mot det etablerte samfunnet, de var ofte i klinsj med politiet, de hadde dårlig råd og liten kontakt med foreldrene sine.

For deg som ikke er kjent med Blitz, er det altså navnet på et miljø med ungdommer som okkuperte et tomt hus i Oslo tidlig på 80-tallet. Ungdommene var sinte på samfunnet. De var venstreradikale, anarkister og kommunister, og de kjempet mot rasisme, kapitalisme og homofobi. De var opptatt av dyrevern og feminisme. Fine verdier egentlig, problemet var bare at de ofte brukte vold som virkemiddel. De var sinte og høylytte.

Forskning.no skrev i 2011 en artikkel om Åse Broman som er høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo. Hun intervjuet 10 unge Blitser-mødre på 80-tallet. Etter 25 år, prøvde hun å få tak i disse mødrene og barna igjen. I dag er mødrene mellom 40 og 45 år gamle, og barna er mellom 20 og 25 år. Hvordan hadde det gått med dem? Var bekymringen til barnevernet berettiget?

Absolutt ikke!

Det viste seg nemlig at selv om jentene hadde hanekam og piercing, så var de gode mødre. Barna deres hadde en barndom totalt blottet for økologisk ull, hjemmelaget barnemat, skiturer på fjellet og pedagogisk korrekte leker. Men de fikk med seg noe langt viktigere, nemlig gode verdier. For selv om Blitzer-jentene var tøffe og rotløse var de veldig opptatt av å ta vare på hverandre og på de svakeste. De var opptatt av anti-materialisme, solidaritet og toleranse. Det var mye omsorg og varme innad i Blitzer-miljøet.

Og kanskje er det viktigere for en god barndom, enn alt dette ytre og Facebook-perfekte vi er så opptatt av i dag.

I dag jobber de fleste Blitser-mødrene i kreative yrker, gjerne med kunst, kultur og media. Og de er fortsatt veldig selvstendige kvinner.  

Jeg blir flau når vi mødre anno 2017 sitter og diskuterer om man er en god mor, gjerne med en kritisk undertone, fordi man unner seg litt alenetid. Om man skader barna sine ved å være hjemme hele sommerferien, ved å la ettåringen begynne i barnehage, eller ved ikke å spise middag sammen hver dag. Disse tingene har overhodet ingen ting med å være en god forelder å gjøre! Det viktigste er å gi barna masse trygghet, kjærlighet og gode verdier. Akkurat som Blitzer-mødrene gjorde.

 

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt

Les også: Det er ikke noe galt med barnet ditt

 

PS: For flere oppdateringer fra en såkalt pedagogisk ukorrekt mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Så satt jeg her alene på en fredag kveld

Fredag kveld, den store kosekvelden. Vi slutter alle tidlig på fredag. Ingen SFO. Ingen lang barnehagedag. Ingen lekser. Ingen handling. Helga begynner klokka halv to.  

 



 

Den ene sitter på kjøkkenbenken og knekker egg i pannekakerøra. Den andre står på en krakk og rører. Så spiser vi pannekaker med Nugatti til middag. Hver eneste fredag. 

Etter middag finner vi på noe gøy sammen, kanskje spiller et spill, går ut i hagen og bygger en snømann, drar opp til akebakken eller bare slapper av hjemme. I dag hadde vi planlagt Villkatten. Og så skulle vi lage en sang etterpå. 

På kvelden lager vi noe godt og ser på TV. Vafler, kanskje. Eller kanskje det ligger noe sjokoladekake fra en eller annen bursdag i fryseren. Sjansene er stor for sistnevnte. 

I kveld ble det verken spill, låtsnekring eller vafler.  

I kveld ble jeg sittende igjen helt alene. Sånn helt plutselig. Mannen er på konferanse. Det ene barnet tok en spontantur på kino med en god venn, og det andre barnet dro til noen kompiser. 

Og her sitter jeg. Helt alene for første gang. Jo da, jeg har vært alene hjemme før også, men da har det vært etter at barna har lagt seg. Eller at mannen har tatt de med ut på noe. Da har det vært planlagt. 

Og det er nå det går opp for meg at barna faktisk begynner å bli store. Og at det mest sannsynlig kommer til å bli flere fredagskvelder alene hjemme. 

Og så kjenner jeg et ørlite stikk i magen. Og jeg tenker at det er pokker meg ikke lenge før de flytter ut og greier. Før de forlater redet og klarer seg på egen hånd. Men så tar heldigvis fornuften over, og jeg tenker: Herregud så deilig! 

Velkommen ensomhet! Velkommen kjedsomhet! Velkommen storbarnsliv. Eller, mellombarnsliv, enn så lenge. 

En ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg er ingen småbarnsmamma lenger. 

 

Når slutter man egentlig å være småbarnsforeldre?

 

Les også: Sex før og etter barn

 

PS: For flere oppdateringer fra en småbarnsmamma som plutselig ikke er småbarnsmamma lenger, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

La fitta flagre

Jeg hadde egentlig planer om å skrive et langt og skikkelig bra innlegg i anledning kvinnedagen.

Men tiden strakk dessverre ikke til.

I skrivende stund sitter jeg på flyet på vei til Molde. Jeg skal holde foredrag på Aukra i kveld. Om den moderne morsrollen og kravet og presset til perfeksjon og prestasjon, hvilket mange mødre, og kvinner generelt, kjenner på.

En av parolene i dagens 8. mars-tog er 'La fitta flagre fritt.' Og i det ligger det en protest mot intimkirurgi. Jeg regner med jeg har de fleste med meg når jeg sier at jeg syns det er helt hårreisende at unge jenter opererer seg der nede for å se bra ut. Det er virkelig toppen av galskap.

Derfor har jeg laget et lite dikt i anledning dagen:

La fitta flagre

La magen vagle

La puppene dingle

La rumpa vingle

La knærne disse

La lårene gnisse

Elsk din kropp og dobbelthake

La oss feire dagen med kake

Gratulerer med dagen alle flotte kvinner!

Du er bra nok akkurat sånn du er!

Hvorfor har jeg fått barn når jeg ikke vil være med dem?

Forrige uke delte Tv2.no en kronikk skrevet av den svenske tobarnsmoren Jessica Lotorn. Jeg hadde vinterferie forrige uke, og lå på sofaen på hytta da det begynte å tikke inn meldinger.

Jeg hadde egentlig logg av-ferie, men jeg skjønte fort at dette var viktig. Og siden vi røyk på begrepet logg av-ferie for barna etter kun en dag, da vi bare ikke orket maset etter iPad, tenkte jeg at det var innafor å sjekke mobilen og hva alt dette styret handlet om.

Det handlet altså om svenske Jessica. Hun hadde skrevet en kronikk på svenske Expressen, som nå var gjengitt av tv2. En kronikk med følgende overskrift: «Hvorfor får du barn, om du ikke vil være med dem?»

 


Faksimile fra Tv2.no
 

Jeg trodde først det var tull. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tullet med folk som lirer ut av seg akkurat den kommentaren: Hvorfor får du barn da, hvis du ikke vil være med dem/hvis du ikke eeeelsker hvert øyeblikk sammen med dem/hvis du ikke koser deg sammen med dem heeele tiden og så videre, og så videre.

Men dette var ikke tull. Svenske Jessica skriver at hun fikk et informasjonsskriv fra barnehagen der de oppfordret foreldrene til å ta fri og være sammen med barna i sommerferien. Og det er jeg selvfølgelig helt enig i. Klart vi skal være sammen med barna i sommerferien.

Lengre ned i kronikken begynner hun å kritisere foreldre som ser på barnehagen som en mulighet til egentid. Tid foreldre bruker til rengjøring, hvile og underholdning. Og der er nok jeg litt skyldig, for det har nemlig hendt at jeg har drøyd en time med å hente barna og brukt tiden på å vaske badet eller svingt innom Kiwi og ukehandlet. Og skal jeg være helt ærlig, har det også forekommet at jeg har sluttet en time tidligere på jobb, og ligget en halvtime på sofaen med Friends på tv-en i stedet for å stresse opp til barnehagen med en gang. Shame on me.

 


 

Dette er ting jeg gjør for å kunne være en best mulig mamma og et best mulig menneske. Det handler jo om å holde hodet over vannet i småbarnstiden, ikke sant? Da syns jeg hver mor må få gjøre det hun trenger for å holde seg på beina og for å få overskudd. Om det innebærer å handle alene, gjøre husarbeid i fred eller ta en halvtime på sofaen før hun henter barna, spiller ingen rolle.

Men så ramler jeg virkelig av lasset. For nå begynner Jessica og kritisere foreldre som har behov for egentid. Hun mener nemlig at egentid er noe du ikke bare kan, men noe du skal se langt etter når du faktisk har valgt å få barn:

"Hvis du velger å oppdra et eller flere barn er ikke egentid noe du kan ta for gitt de første ti årene."

I ti år? Hva er det for noe mamma-martyr-tullball? Hun mener altså at når du har fått barn, så skal du glemme deg selv, overse egne behov og interesser og ofre deg hundre prosent for barna i ti år. Minst. Bare da kan du slå deg på brystet og kalle deg en god mor.

Og hun skriver videre:

"Å tilbringe tid med mine barn trumfer alt annet i livet. Jeg nyter hvert øyeblikk de ønsker å være med meg."

Jeg beundrer egentlig slike mammaer som Jessica. Jeg beundrer virkelig slike mammaer som aldri blir slitne, som aldri blir lei barna og som ønsker å bruke all tilgjengelig tid sammen med dem.

Og jeg skjønner at Jessica ikke har behov for så mye egentid. Hun er sikkert en frisk og rask og ressurssterk kvinne. Sveriges svar på Susanne Kaluza, liksom. Kanskje har hun også nær familie som stiller opp og avlaster. 

Men jeg syns det er veldig rart hvordan noen mennesker kan påstå, helt på alvor, at deres behov og følelser er de riktige, og at alle som føler annerledes, eller har andre behov, tar feil.

Hva er det med slike folk som trer glorien godt ned over hodet, klatrer opp på sin DIY-pidestall, og retter pekefingeren mot alle som er annerledes enn dem selv. Helt uten vilje eller evne til å se eller forstå at folk er forskjellige.

 

Angel with halo
Licensed from: DeusNoxious / yayimages.com

Saint mom
 

Siden jeg er lykkelig, bør jammen du være lykkelig og. Siden jeg liker å bake, bør alle andre like å bake også. Siden jeg elsker å leke med barna mine hele helgen, bør alle andre like det også. Siden jeg ammer,  bør alle andre også amme. Siden jeg har ikke behov for egentid, bør ingen andre ha det heller.

Jeg skal avslutte med å svare på spørsmålet i tittelen: Hvorfor har jeg egentlig fått barn når jeg ikke vil være med dem?

Eller, jeg skal begynne med å svare på hvorfor jeg ikke har fått barn.

Jeg har ikke fått barn for å utslette meg selv.

Jeg har ikke fått barn for å la dem tro at alt handler om dem. 

Jeg har ikke fått barn for å tilfredsstille alle deres behov hele tiden.

Jeg har ikke fått barn for å leke, organisere, tilrettelegge, fikse, ordne og aktivisere dem hele tiden.

Jeg har ikke fått barn for å lære dem at de er verdens sentrum og at de har rett til å dømme andre som ikke er akkurat som dem. 

 

Jeg har derimot fått barn for å være et godt forbilde og gi dem gode verdier om respekt og toleranse.

Jeg har fått barn for å lære dem at alle er forskjellige, og at forskjeller er positivt, ikke negativt.

Jeg har fått barn for å guide dem gjennom livet med åpne, nysgjerrige øyne.

Jeg har fått barn for å lære dem å ta hensyn.

Jeg har fått barn for å oppdra dem til å se litt lenger enn sin egen nesetipp og lære dem at fordi de ikke forstår noe, betyr det ikke at det er feil.

Jeg har fått barn for å lære dem å holde den pekefingeren for seg selv. Og for å lære dem å strekke ut en hånd i stedet for å dømme.

 

Det tror jeg nemlig vil gjøre verden til et mye bedre sted. Og er det ikke det vi alle egentlig ønsker for våre barn?

 

Her kan du lese mer om martyr-mammaer og mammapolitiet:

Hvorfor i alle dager har du fått barn? Hvis du ikke vil være sammen med dem? 

Er det greit å levere i barnehagen når man selv har fri?

Oh, the irony

Din virkelighet er ikke lik alle andres

Føkk mammapolitiet

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Hva gjorde vi egentlig før vi fikk barn?

En typisk dag i vinterferien med barn:

 



 

05.30 Boink, boink, boink i senga. Mamma, mamma, mamma, du må stå opp!

05.31 Jeg soser rundt i huset etter iPader og øretelefoner. Glemte å legge de fram i går kveld. Finner iPader men oppdager at de er tomme for batteri. Leter etter ladere. Finner de ikke. Setter på tv-en og setter frem rester etter gårsdagens godteri. Klokka halv seks om morgenen er sjokolade og ostepop til frokost helt innafor.

05.40 Legger meg igjen.

05.45 Boink, boink, boink. Mamma, mamma, mamma! Hva skjer hvis man står på hodet og får hjertet i halsen? Blir man kvalt da? Sengen er full av barn som synger, kryper inn i dynetrekket mitt, øver på salto og lander med kneet rett i nesa mi. Jeg jager dem ut.

06.00 Får ikke sove. Står opp. Legger meg i sofaen og slumrer til noen episoder av Daniel Tiger på tv-en.

06.30 Dusjer, setter på en vaskemaskin, rydder kjøkkenet etter gårsdagens middag og lager frokost.

07.30 Spiser frokost.

08.15 Ligger under bordet og tørker opp melk.

 


 

.

08.30 Kaffe. Må - ha - kaffe! Setter meg i kaffestolen i hjørnet og roper høyt at nå skal mamma drikke kaffe så jeg trenger fred. Får sitte i fred i to og et halvt minutt før barn kommer og lurer på noe. 

08.40 Setter på en vaskemaskin til. Prøver å få ungene til å slå av PlayStation, men det blir bare halvhjertet siden jeg egentlig syns det er litt deilig med fred og ro i huset.

08.50 Konsollene er tomme for strøm. Fred og ro avlyst.

09.00 Setter meg i go-stolen for å lese aviser. Barn står rett foran meg og spiller konsert på rosa plast-keyboard. 

09.30 Finner frem ull til ungene. Nå skal vi ut på skitur. Børster tenner, børster og fletter hår, minner alle - gjentatte ganger - om at de må tisse før de tar på seg yttertøy, finner frem overtrekkbukser, vinterdresser, halser, luer, hansker, skisko, ski, staver og leppepomade til hele gjengen. Lager kakao, pakker ned kjeks, kvikklunsj, appelsiner, sitteunderlag og skismøring.

 

Les også: Når en småbarnsfamilie skal ut på ski

 

10.30 Endelig sitter vi i bilen, klare for skitur.

10.45 Måtte inn med barn som måtte tisse, selv om jeg sa sikkert tretten ganger før de kledde på seg alle vinterklærne at de måtte passe på å tisse før vi dro. Men nå sitter vi i bilen klare for skitur.

11.00 Ut på tur. Passer på å legge ut bilde på Instagram og Facebook. Skitur med barn gir masse mammapoeng i sosiale medier.

 

 

11.05 Drar barn som er sliten etter stavene.

11.10 Pause. Spiser kvikklunsj.

11.30 Overtaler barn om at det ikke er langt igjen. Om og om og om igjen. Skulle ønske jeg også bare kunne legge meg ned i snøen og nekte å gå videre.

14.00 Hjemme igjen. Barn har sovnet i bilen og må vekkes. Barn nekter å våkne. Prøver å lokke med mer sjokolade. Virker ikke. Går over til å kile og å løpe rundt i huset med trøtt barn på armen på monsterjakt. Det funker.

15.00 Middag. Hjemmelaget pizza. Vel i hvert fall nesten. Bunnen er fra kjøledisken på Rema1000.

16.00 Ligger under bordet og tørker opp tomatsaus.

17.00 Krangler med barna og syns de er for slappe til å rydde opp etter seg.

17.30 Setter på nok en vaskemaskin. Krangler med mannen. Syns han gjør for lite husarbeid.

17.45 Fjerner flis fra barns fot, leter etter forvunnede fotballkort, sier «Åh, så fin» til diverse tegninger, tørker oppkast etter katten, rydder leker, ser på barn som roper «Mamma, mamma, se her da! Se på meg da, mamma. Se, mamma! Se på meg!», skifter sengetøy på barnas senger, dusjer barn og børster hår - igjen til store protester.

 

Les også: Se på meg da, mamma!

 

19.00 Kveldsmat foran tv-en. Ser teit barnefilm.

20.00 Står på kne i sofaen og tørker leverpostei.

20.15 Film er ferdig. Barn er mer sulten, enda jeg spurte om barn var mer sulten for en halv time siden og fikk nei til svar. Jeg begynner å bli litt sur, for jeg vil gjerne ha barna i seng snart, men kan liksom ikke nekte dem mat heller.

20.45 Pusser tenner - til store protester, leser bok, synger og laller.

21.00 Barn får ikke sove. Jeg er veldig gira på at barn skal sovne snart!

21.30 Barn fortsatt våken.

21.45 Sov nå, for pokker!

22.00 Barn sovner endelig. Jeg sovner i sofaen med fjernkontrollen i hånda.

 

Les også: Sov nå, for helvete!

 

En typisk dag i vinterferien uten barn:

9.30 Våkner.

10.00 Tar en lang dusj og spiser frokost mens jeg leser aviser.

11.30 Drikker kaffe og leser bok.

13.00 Går på ski.

15.00 Lager middag. Hjemmelaget pizza.

17.00 Leser bok, sitter litt på Facebook, prater med mannen, klapper katten og snakker med venninner på telefonen. Avtaler tur ut til helgen. 

 

19.00 Kveldsmat, film, rødvin og kjærestekos.

00.00 Leser bok på senga og har dyp samtale om følelser med mannen.

01.00 Natta.

 

Flere som kjenner seg igjen?

 

Les også: Hvordan får de det til, disse perfekte mødrene?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kos = mat

Jeg innrømmer det så gjerne. Selv om jeg vet alle treningseksperter og kostholdsveiledere mener jeg er skikkelig teit. Kos = mat.

Det blir bare ikke ordentlig kos uten noe å putte i munnen. 

 



 

 

Lørdagsfilmen er ikke like bra uten taco og smågodt.

Er jeg alene hjemme en helt vanlig tirsdag kveld, og skal kose meg litt ekstra, (for det gjør jeg når jeg er alene hjemme) er det fram med en sjokolade. (Og en pose lakris.) (Ja, og så gjerne noe potetgull.)

Får jeg besøk, finner jeg frem kake fra fryseren. Eller kjeks.

Går det en skikkelig bra film søndagskvelden, tar jeg meg en skål is.

Har vi vært på skitur hele dagen, må vi ha kakao og kanskje en bolle når vi kommer hjem.

Skal jeg kose meg på kafé bestiller jeg et stort stykke sjokoladekake.

Har jeg en time fri en ettermiddag og skal kose meg med en bok, må jeg ha litt sjokolade til.

Julekos = marsipan og pepperkaker.

Vinterferiekos = kakao og grilla marshmallows.

Fastelavnskos = boller.

Påskekos = kvikklunsj og store påskeegg fylt med smågodt på tilbud.

17. maikos = is og kake.

Sommerferiekos = mer is og enda mer kake.

Høstferiekos = svensketur og hamstring av godteri.

Halloweenkos = smågodt.

Bursdagskos = kake.

Kos er fader meg ikke det samme uten noe å spise. Sitte der rett opp og ned og kose seg uten å putte noe i munnen, liksom. Det går bare ikke.

Du kan si hva du vil, men det går bare ikke.

 

Les også: Jeg hamstrer smågodt uten skam

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en smålubben smågodtelskende småbarnsmamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

hits