mars 2017

Hvordan skulle jeg liksom kunne vite at bilen skulle ha bensin, ikke diesel?

Jeg sitter i den nye bilen vår på vei til Oslo. Eller, den relativt nye bilen vår. Vi fikk den rett før jul. Og spør du hva slags bil det er, må jeg nesten sjekke vognkortet. Jeg er fristet til å svare at det er en blå stasjonsvogn, men klok av skade skal jeg ikke gjøre det.

 


 

Men jeg sitter altså i bilen på vei til Oslo. Jeg skal i et viktig møte. (Er ikke alle møter egentlig viktige?) Det er en nydelig vårdag. Solen skinner. Alannah Myles kommer på radioen med Black Velvet og jeg synger med av full hals mens jeg minnes mine sweet sixteen og alle guttene jeg var forelsket i på den tiden. (Og det var ikke akkurat få, for å si den sånn.)

Pumpen på dashbordet gir fra seg et lite pling og tenner sitt oransje lys. Jeg ser litt irritert ned på måleren som avbryter meg midt i Black Velvet, men jeg fortsetter å synge mens jeg regner ut om jeg klarer å komme meg helt til Oslo uten å fylle. Det klarer jeg ikke.

Jeg ser på klokka på dashbordet og registrerer at jeg ikke har veldig god tid, i hvert fall ikke nå som jeg må stoppe og fylle.

Jeg kjører noen mil til og svinger inn på Circle K på Lunner. Finner diesel-pumpa og parkerer bilen. Drar i bensinlokk-spaken, åpner døra, runder bilen, skrur opp lokket til tanken, løfter av pumpa og peker den mot åpningen.

Men hva pokker. Hva er dette for noe? Dieselpistolen er for stor! Jeg snur meg mot pumpa for å se om jeg har parkert ved en sånn lastebil-pumpe. De har kanskje større dieselpistol enn de vanlige pumpene. Men på den annen side, de plasserer da ikke lastebil-pumpene midt imellom de vanlige pumpene? Lastebil-pumpene bruker da å stå litt på siden?

Jeg prøver igjen. Jeg dytter, lirker, skrur og presser. Men uansett hvordan jeg vrir og vender på den, pistolen vil ikke inn. Jeg kjenner hvordan blodåren i tinningen begynner å pulsere. Et sikkert tegn på at en bølge med irritasjon er på vei opp fra magen.

Jeg sparker i grusen med tåspissen, banner stille, henger pistolen fra meg, lukker diesellokket på bilen og setter meg inn igjen.

For en dustete bensinstasjon, tenker jeg og gir Circle K en imaginær langefinger. Skikkelig dust. Tenk å ha pumper som ikke passer til helt vanlige biler. Idioti!

Nå er det kanskje på sin plass å fortelle at jeg ikke hadde fylt diesel på denne relativt nye bilen ennå. Den er nemlig en hybrid, og hjemme på Raufoss kjører jeg bare korte turer mellom hjemme, barnehagen, skolen og matbutikken, og da kjører jeg bare på strøm. Og når jeg er i Oslo, tar jeg som regel toget. Men akkurat i dag passet ikke togtidene med mine tider (det går ikke akkurat mange tog mellom Raufoss og Oslo), så jeg måtte ta bilen.

Men altså, jeg kjører videre, litt mer stresset nå. Jeg skrur av radioen og holder utkikk etter neste bensinstasjon. For nå begynner dieselnålen å nærme seg faretruende slutten på den røde streken.

Jeg trenger heldigvis ikke kjøre langt før det dukker opp en Shell-stasjon på Roa. Jeg parkerer foran en av diesel-pumpene, åpner diesellokket, går ut av bilen, setter inn kortet mitt, taster koden, løfter av pistolen og sikter mot tanken.

Det er ikke mulig! Hva i alle dager er dette for noe tull? Den passer ikke denne heller! Men nå begynner jeg å få dårlig tid. Og bilen trenger diesel. Jeg har ikke tenkt å kjøre herifra før jeg har fått fylt opp tanken.

Jeg drar skjørtet opp over lårene, setter det høyre beinet bredbeint bak det andre, svikter i knærne, blåser vekk panneluggen, tar tak i slangen og pistolen med begge hendene i et bredt grep og dytter pistolspissen ned i tanken. Jeg sparker ifra mot asfaltkanten med det bakerste beinet og trykker inn pumpehåndtaket.

Den kommer en liten skvett, så stopper det. Men ikke søren om jeg gir meg så lett. Jeg vrir litt frem og tilbake på pistolen nedi tanken, spenner fra igjen med beina, litt mer bredbeint denne gangen, og endelig ... endelig flyter dieselen ned i tanken. Vel, i hvert fall mesteparten av den. Jeg får aldri pistolen skikkelig ned i hullet, så det blir litt søl, men pokker heller. Det får bare være.

Jeg fyller full tank og noterer meg at jeg må huske på å si til mannen når han kommer hjem fra Spania at det er noe galt med tanken på bilen. Det er ingen pumper som passer. Dustebil.

Jeg lukker tanken på bilen og løper inn på bensinstasjonen for å vaske hendene. Det sprutet diesel over hele meg og jeg kan ikke akkurat komme på møte stinkende som en lekk dieselpumpe.

Glad og fornøyd setter jeg meg inn i bilen igjen, skrur på tenningen, gir gass og svinger ut på Riksvei 4 i retning Oslo. Jeg skrur på radioen igjen, og fortsetter der jeg slapp. Denne gangen synger jeg med Beth Hart, en av mine store favoritter. Snakk om flaks.

Jeg kommer ikke så veldig langt før bilen begynner å hakke. Jeg gjør som jeg alltid gjør når det kommer til bilproblemer, jeg overser det, kjører gassen i bånn og satser på at det går over av seg selv.

Det gjør det ikke.

Jeg banner et par ganger, skrur av radioen, slår håndflatene noen ganger i rattet og roper til bilen: Hva er det NÅ da? Hakkingen blir verre og verre. Jeg slår av cruisekontrollen. Er det den som er ødelagt? Nei, det var det ikke. Er det noe rusk i dieselfilteret, kanskje? Og nå tror du sikkert jeg har skikkelig peiling på biler som tenkte en sånn tanke. Men det er bare fordi det skjedde gang på gang med den gamle bilen vår, og det eneste som hjalp da, var å gire ned, gi ekstra gass og børne på for å blåse rusket ut. 

Denne bilen har automatgir, men jeg børner i hvert fall på, med det resultat at bilen hakker enda mer. Til slutt, etter å ha tynet bilen i nesten to mil, ser jeg ingen annen løsning enn å kjøre av veien og stoppe bilen. Heldigvis er det en rundkjøring der fremme.

Jeg kjører av riksvegen og inn på gamlevegen, finner en avkjøring og stopper bilen. Kanskje den bare trenger å hvile litt. Jeg tenker at vi har kjøpt katta i sekken og at blå stasjonsvogn kanskje ikke var så smart kjøp likevel. Mens jeg venter, tar jeg opp mobilen og ringer mannen. Nå begynner jeg virkelig å få dårlig tid. Møtet begynner om en halvtime, og jeg har absolutt ikke tid til å stå her og glo.

Mannen svarer lystig fra en av Spanias solfylte golfbaner der han er på golftur med noen kompiser.

- Det er noe galt med den nye bilen vår, sier jeg irritert. Den bare hakker og vil ikke kjøre skikkelig.

- Jøss, så rart, svarer mannen. Den har da gått som ei klokke hele tiden, den. Hva er det som skjer da?

- Nei, altså, den bare hakker og rykker når jeg kjører. Og det har jeg ikke tid til nå, for jeg skal i et viktig møte i Oslo om en halvtime, så nå må vi bare få denne forbanna bilen til å virke. Hva skal jeg gjøre?

Vi snakker litt frem og tilbake, men mannen er like rådløs som meg.

- Men skjedde det noe rett før den begynte å hakke, da, spør han.

- Nei, absolutt ingen ting. Det er det som er så rart nemlig. Jeg hadde akkurat fylt diesel og var på vei videre da?

- Du hadde hva for noe, avbryter mannen.

- Jeg hadde akkurat fylt diesel, og apropos det, det er noe galt med tanken på bilen også ?

- Nei, nei, nei, nei! Mannen har plutselig fått en merkelig falsett i stemmen som jeg aldri har hørt før. Ikke diesel! Det er en bensinbil!

- Bensin? Ååååh, er det det, sier jeg. Og plutselig begynner bitene å falle på plass. Sier du det, ja. Akkurat.

Og så går alvoret opp for meg. Og jeg skjønner at jeg ikke kommer til å kjøre her fra denne gudsforlatte avkjørselen i denne bilen.

- Men hvorfor pokker har du ikke sagt noe om det da! Jeg får plutselig et veldig behov for å plassere skyld, og syns akkurat nå det bare er rett og rimelig at mannen får skylden. For alt, egentlig!

- Men det har jeg da sagt! Jeg var sikker på at du visste det!

- Nei, vet du hva, det har du faktisk aldri sagt! For det er jeg nemlig helt sikker på at jeg hadde husket!

Og så bruker vi noen minutter på å diskutere om mannen hadde gitt meg den biten med veldig viktig informasjon eller ikke.

- Men si meg en ting, spør mannen til slutt . Hvordan i alle dager klarte du å fylle diesel på bilen?? det skal da ikke være mulig å få de pistolene ned i en bensintank. 

- Ehm, ikke spør, er du snill ...

 Uansett, bilen ble hentet av et bilbergefirma og kjørt til nærmeste verksted. Jeg stod igjen i grøftekanten og ventet på taxi. Og det møtet mitt i Oslo, vel, du har sikkert allerede gjettet riktig, det rakk jeg ikke.

Og bilen, tenker du nå kanskje? Hvordan gikk det med den? Jeg aner ikke. Den står fortsatt på verkstedet. Det var visst litt av en jobb dette her, å rense hele motoren for diesel. Men jeg krysser fingrene for at det går bra. Og at jeg får den tilbake snart.

Men nå, nå er jeg i hvert fall temmelig sikker på at neste gang jeg skal fylle drivstoff, så husker jeg at det er bensin denne bilen skal ha. Ikke diesel. Og skulle jeg komme til å ta feil igjen, håper jeg det går opp et lys når diesel-pumpa ikke passer. Kanskje ?

 

Les også: Helt normalt å glemme igjen barna på rasteplassen

Les også: Skal du være sur lenge, eller?

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kaos-dama, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

Når kan barna begynne å pusse tennene selv?

//Annonse

- Kom igjen unger! Vi må dra om ti minutter! Jeg hinker gjennom gangen mens jeg prøver å tre en sokk på den ene foten. Sjuåringen pakker sekken mens femåringen står på hodet i sengen sin og kaster kosedyr på gulvet på leting etter akkurat det kosedyret som skal med i barnehagen i dag.

 - Fem minutter! Alle sammen inn på badet! Stemmen knekker på slutten og går opp i falsett. Jeg hoster litt og hinker ut på soverommet mens jeg drar av sokken igjen og finner frem ny sokk uten hull.

 



 

Så står vi omsider på badet alle sammen. Nå skal det tisses (Sånt må skje i plenum når man er fire personer under samme tak og kun har ett bad), det skal fikses sveis, de siste klærne skal på, Elsa-flette skal flettes og det skal pusses.

Jeg finner frem tre tannbørster og tre forskjellige tannkremer. En til meg, en til sjuåringen og en til femåringen. Jeg ser på klokka på mobilen og registrerer at vi må dra om tre minutter.

- Okei unger. I dag kan vi øve på å pusse selv. Jeg begynner å pusse mine tenner og gir de to små tannbørstene til barna. Jeg kjenner et lite stikk i magen. Er det egentlig greit? Er de ikke litt for små til å pusse selv? Ofrer jeg barnas tannhelse nå, bare fordi jeg selv ikke kommer meg tidlig nok ut av senga om morgenen?

 


Dårlig tid = pusse selv

 

Jeg setter meg på huk og går kjapt over femåringens tenner etterpå. Hun er for liten til å kunne pusse selv, det vet jeg. Og så tar vi en Flux fluortablett. Jeg føler liksom at det gir en ekstra forsikring på slike morgener.

Når kan egentlig barna begynne å pusse tennene selv? Ifølge Den norske tannlegeforeningen, kan barna gradvis ta over tannpussen selv, men foreldre bør hjelpe til frem til barna er 10-12 år for å kontrollere at tannpussen gjøres godt nok. Det kan blant annet være vanskelig for barna å få rengjort godt nok helt bakerst på jekslene.

Men hva menes med «gradvis ta over tannpussen selv»? Fra de er sju år? Åtte? Om morgenen? Kvelden? Hver dag? Eller av og til? Finnes det noen fasit? Mest sannsynlig ikke. Det spørs om vi ikke bare må bruke den akk så vanskelige sunne fornuften her.

Jeg tenker det er bedre at de pusser selv om morgenen. Da pusser vi gjerne samtidig, og så hermer de etter meg. Slik at de ikke glemmer en tann. Eller en hel side for den saks skyld. Det har skjedd. Og så legger vi heller inn mer tid til tannpuss om kvelden. Da er det vi voksne som pusser. Om det blir hele to minutter som anbefalt ... veeeel, kanskje ikke hver kveld. Men det blir i hvert fall ett. Kanskje også ett og et halvt.

 


Bare en! Det er ikke godteri. 
 

Og så tar vi Flux fluortabletter. En om morgenen og en om kvelden. Da føler jeg meg ganske sikker på at vi står temmelig sterkt i kampen mot tanntrollene. Tablettene passer for barn og voksne fra 3 år og oppover. Fluortablettene er også finfine å bruke som premie etter endt tannpuss.

Visste du forresten at du nå får kjøpt Flux fluortabletter i dagligvarebutikken? Så blir det enda enklere å ta med seg en boks hjem. Og er det noe vi småbarnsforeldre liker, så er det alt som er enkelt. Prøv også den nye smaken, jordbær. Den ble raskt en favoritt her i huset. (Meg selv inkludert.)

 


 

Men fortell meg, hvordan gjør dere det hjemme hos dere? Når syns du det er greit å la barna få begynne å øve på å pusse selv? Og har du noen tips og råd til hvordan hjelpe barna med tannpussen?

PS: Følg gjerne Null hull-klubben på Facebook for flere gode tips og råd til både din og barnas tannhelse. 

 

PSS: For flere oppdateringer fra våre hektiske morgener, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Omgangssjuke-helvete

Du er helt sikker på at du skal dø. Du er virkelig det. Når du ligger der på badegulvet klokka tre om natta og ikke en gang orker å løfte opp armen for å klø deg på nesa.

 


 

Det begynner plutselig. Du får ingen hint, ingen varsler. Du aner fred og absolutt ingen fare. Livet går sin vante gang. Du har spist kveldsmat i sofaen med barna, sett litt på tv, snakket om snøen som smelter i barnehagen, at det snart er vår.

Og så plutselig.

Den ene har vondt i magen. Så den andre. Så du. Og før du rekker å si kveldsmat, henger dere over doen alle sammen og spyr.

Omgangssjuke-helvete er i gang.

I løpet av den første natta har du byttet på fire senger, enda dere bare er tre, skiftet håndklær tre ganger og dusjet tilsvarende mange små kropper.

 


Sengetøy. Haugen bare vokser og vokser. 

 

Du har løpt frem og tilbake med bøtter med grønnsåpevann i, du har båret små kropper rundt i en evig runddans mellom senga, doen, dusjen, sofaen og tilbake i senga.

Du har vasket do, gulv, nattbord og katten. Og det er ingen ting som tyder på at det vil slutte. Det kommer bare mer, mer, MER!

Det eneste du vil er å sove. Du er så trøtt, så uendelig trøtt.

Og etter å ha vært på do nok en gang, orker du ikke gå tilbake til senga di, for du vet at du bare så vidt rekker å lukke øynene før det skjer noe igjen, så du legger deg på badegulvet, drar badematta over deg, den dekker deg akkurat fra skulderen og ned til midt på magen, og lukker øynene og tenker at her kommer jeg til å dø.

Men du gjør ikke det. Kroppen din er i aller høyeste grad i live. Og den er overhodet ikke ferdig med den tsunamien den har satt i gang.

Du står atter på kne med hodet ned i doskåla og angrer på at du tok så lett på bekkenbunn-treningen etter forrige fødsel. Det buldrer inne fra barnas soverom og du forbanner mannen som har dratt på golftur til Spania med kompisene sine akkurat denne uka. Akkurat denne uka! Av alle uker i året! Og du får lyst til å slå ham midt i trynet. Hardt!

Morgenen kommer omsider, og du våkner, skjelvende og iskald på badegulvet. Du klarer ikke reise deg, for du er så svimmel, så du kryper ut på kjøkkenet og åler deg opp langs kjøkkenbenken, grabber til deg det første glasset du får tak i, og fyller det med vann.

Du tvinger deg selv til kun å drikke en bitteliten slurk selv om du er tørstere enn du noen gang kan huske å ha vært. Ikke en gang da du var 20 år og gikk på rødvinsfylla sammenhengende fra fredag til søndag.

Du tar sjansen og drikker halve glasset. Og aldri har vel lunkent vann i et dags-møkkete melkeglass smakt så godt.

Resten av dagen går med til å slumre under teppet i sofaen og se på Netflix med barna. Du føler deg som verdens dårligste mor som ikke har energi til å lulle og lalle og dille og dalle med de syke barna dine. Men samtidig orker du ikke bruke så mye energi til å gruble på det, for tankene er så flyktige, og du tenker at de nok overlever dette også.

Kjøkkenet flyter over, for du rakk aldri rydde opp etter den kveldsmaten du så lystig lagde til deg selv og barna dine før helvete brøt løs. Men du driter fullstendig i det, for det siste du orker å gjøre nå, er å rydde kjøkkenet. Eller badet. Eller klesvasken som ligger i en kjempestor haug i gangen.  

 


En annen gang. En annen gang. 
 

Du tror du aldri kommer til å få lyst på noe å spise igjen. Aldri, som i ALDRI! Og du må ha stålkontroll på tankene dine så du ikke tenker på feil matvare, for da er det bare å løpe rett ut på do igjen. Avocado, for eksempel. Eller peanøttsmør. Eller karamellpudding. Eller hva som helst, egentlig. Bare mat, generelt.

Du tror du aldri kommer til å løpe igjen. Eller gå. Sånn vanlig, oppreist, uten å måtte holde deg til møblene. Og du tror du aldri kommer til å le igjen.

Dagen forsvinner helt av seg selv. Når du tenker tilbake på den, husker du egentlig ingen ting. Annet enn at du lå på sofaen og slumret til Netflix. Men du aner ikke hva du så på.

Og så, neste dag, plutselig. Plutselig kjenner du at det kanskje hadde vært litt godt med ... hermetiserte pærer. Hermetiserte pærer? Humrer du for deg selv. Det har du da ikke spist siden du var liten jenteunge og var på besøk hos bestemor. Men ja, det hadde kanskje vært litt godt med hermetiserte pærer.

Så du grer litt på luggen, kommer deg inn i bilen og kjører ned i til butikken. Og der går du fullstendig bananas. Du raver rundt mellom hyllene, støttende til handlevognen, og rasker med deg alt som inneholder karbohydrater. MÅ - HA - KARBO - HYDRATER!

Du kommer hjem med ikke bare hermetiserte pærer, men med hermetiserte fersken og fruktcocktail og jordbær og bananer og vannmelon og lefser og loff og nudler og fruktdrikker og smoothier og iskrem.

 

 

Og så fort du får gaflet i deg alt dette, kjenner du at, hey, jeg lever! Livet er fantastisk! Og du elsker barna dine, og du bestiller kinobilletter til helga for nå skal vi jammen kose oss litt ekstra og du unner mannen din å spille golf i Spania. Virkelig.

I absolutely fucking love my life!

Og det skal jeg jammen fortsette å gjøre, helt til neste gang.

Flere som kjenner seg igjen?

 

PS: For flere oppdateringer fra kaosfamilien, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hadde du ofret en av barnas fingre?

Hadde du gjort det, altså? Ofret en av barnas fingre for at du selv skulle være frisk?

Neeei, når du sier det sånn, så kanskje ikke. Men ei tå hadde jeg ofret. De klarer seg fint med ni tær. Gjør de ikke?

 

Boy Points up his Finger, Has an Idea
Licensed from: courtyardpix / yayimages.com

 

Mannen og jeg spiser lunsj sammen på den lokale kafeen. Vi diskuterer livet. Som vi så ofte gjør. Denne gangen havnet diskusjonen inn på hva som er viktigst i livet. Hva som er viktigst for å ha det bra, for å være lykkelig.

- Okei, på førsteplass kommer helse, sier jeg. Har du ikke god helse, har du ingen ting.

Jeg har selv opplevd alvorlig sykdom, og vet hvor frustrerende det er. Er man ikke frisk, er man heller ingen god mamma, eller god kone. Og det påvirker hele familien.

- Ja, det er jeg enig i, sier mannen og spidder en kyllingbit med gaffelen. På andreplass da? Økonomi?

- Ja, det må bli økonomi på andre plass. Ikke på den måten at jeg vil ha shitload mye penger. Jeg trenger ikke villa, hytte på fjellet, fin bil og dyre ferier. Men å ha dårlig råd, og konstant måtte gå rundt og bekymre seg for regninger og uforutsette utgifter, det er pokker meg slitsomt.

- I know, sier mannen. Jeg husker den perioden da vi hadde dårlig råd. Fy pokker, det var grusomt. Det holdt nesten på å koste oss ekteskapet.

- Oooh ja, da kranglet vi mye, sier jeg og er glad jeg kan smile av det i dag. 

- Du kranglet mye, sier mannen. 

- Skal vi virkelig ta den diskusjonen nå, spør jeg og legger fra meg gaffelen på bordet. 

- Nei nei, glem det. Ikke nå. Han vifter med hendene foran seg. Jeg fortsetter å spise. 

- Men ja, økonomi er viktig, sier mannen. Kanskje til og med viktigere enn helse.

- Njæææi, tror ikke det. For er man langvarig eller alvorlig syk, påvirker jo det økonomien. Er man frisk har man flere muligheter til å få økonomien på rett kjøl igjen. 

- Jo, men man blir ikke akkurat frisk av å ha dårlig økonomi heller. Og det koster å være syk.

- Men familie da, sier jeg og knuser en sprø brødkrutong mellom tennene. Familien min er jo faktisk det viktigste jeg har. Du og barna.

- Ja, familien ja. Den er kanskje viktigst av alt. Okei, hvis du fikk velge mellom og være alvorlig syk selv, la oss si og ha ME resten av livet, eller å miste et barn, hva ville du valgt da, spør mannen.

- Jeg hadde selvfølgelig valgt ME. Ingen ting er verre enn å miste et barn, svarer jeg og ser dumt på han.

- Hvis du måtte velge mellom ME eller at et av barna ble alvorlig syk da?

- Så hadde jeg fortsatt valgt ME.

- Okei, ME eller at en av barna mistet en finger?

Jeg gomler på en baconbit. Putter en bit til i munnen og setter meg tilbake i stolen. Nå er jeg usikker. En finger. ME for resten av livet. Hva ville barna valgt? Kanskje ikke akkurat nå, men når de ble voksne og så tilbake på barndommen sin. Hadde de da valgt en fraværende mamma som ikke kunne delta i livet deres, eller hadde valgt en finger mindre. Jeg vet hva jeg hadde valgt hvis det hadde vært min egen mamma og barndom det hadde vært snakk om. Jeg hadde ofret en finger. En lillefinger, vel og merke. 

- Seriøst, må du tenke over det, altså, sier mannen og ser på meg rynket panne og hevede øyebryn. Hadde du gjort det? Ofret en av barnas fingre for at du selv skulle være frisk?

- Neeei, når du sier det sånn, så kanskje ikke. Men ei tå hadde jeg ofret. De klarer seg fint med ni tær. Gjør de ikke?

Lista vår over hva som er viktigst i livet, ble for øvrig seende slik ut til slutt:

1 Familie

2 Helse

3 Økonomi

4 Jobb

5 Venner/nettverk

 

Hvordan ser din liste ut? Og hadde du ofret barnas fingre for egen helse?

 

PS: For flere oppdateringer fra en såkalt pedagogisk ukorrekt mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

Hvordan gikk det med Blitzer-barna?

Barnevernet var veldig bekymret da Blitzer-jentene begynte å få barn på 80-tallet. Jentene troppet opp på fødestua i slitte olajakker, med naglebelte, piercinger i ansiktet og rød hanekam.

Dette kunne umulig gå bra?

 

Emotional Punk Teen
Licensed from: Creatista / yayimages.com

 

Jentene var unge, de var tøffe og de hadde et ganske så rutineløst liv. De var i sterk opposisjon mot det etablerte samfunnet, de var ofte i klinsj med politiet, de hadde dårlig råd og liten kontakt med foreldrene sine.

For deg som ikke er kjent med Blitz, er det altså navnet på et miljø med ungdommer som okkuperte et tomt hus i Oslo tidlig på 80-tallet. Ungdommene var sinte på samfunnet. De var venstreradikale, anarkister og kommunister, og de kjempet mot rasisme, kapitalisme og homofobi. De var opptatt av dyrevern og feminisme. Fine verdier egentlig, problemet var bare at de ofte brukte vold som virkemiddel. De var sinte og høylytte.

Forskning.no skrev i 2011 en artikkel om Åse Broman som er høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo. Hun intervjuet 10 unge Blitser-mødre på 80-tallet. Etter 25 år, prøvde hun å få tak i disse mødrene og barna igjen. I dag er mødrene mellom 40 og 45 år gamle, og barna er mellom 20 og 25 år. Hvordan hadde det gått med dem? Var bekymringen til barnevernet berettiget?

Absolutt ikke!

Det viste seg nemlig at selv om jentene hadde hanekam og piercing, så var de gode mødre. Barna deres hadde en barndom totalt blottet for økologisk ull, hjemmelaget barnemat, skiturer på fjellet og pedagogisk korrekte leker. Men de fikk med seg noe langt viktigere, nemlig gode verdier. For selv om Blitzer-jentene var tøffe og rotløse var de veldig opptatt av å ta vare på hverandre og på de svakeste. De var opptatt av anti-materialisme, solidaritet og toleranse. Det var mye omsorg og varme innad i Blitzer-miljøet.

Og kanskje er det viktigere for en god barndom, enn alt dette ytre og Facebook-perfekte vi er så opptatt av i dag.

I dag jobber de fleste Blitser-mødrene i kreative yrker, gjerne med kunst, kultur og media. Og de er fortsatt veldig selvstendige kvinner.  

Jeg blir flau når vi mødre anno 2017 sitter og diskuterer om man er en god mor, gjerne med en kritisk undertone, fordi man unner seg litt alenetid. Om man skader barna sine ved å være hjemme hele sommerferien, ved å la ettåringen begynne i barnehage, eller ved ikke å spise middag sammen hver dag. Disse tingene har overhodet ingen ting med å være en god forelder å gjøre! Det viktigste er å gi barna masse trygghet, kjærlighet og gode verdier. Akkurat som Blitzer-mødrene gjorde.

 

Les også: Nei, det er ikke synd på barnet ditt

Les også: Det er ikke noe galt med barnet ditt

 

PS: For flere oppdateringer fra en såkalt pedagogisk ukorrekt mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Så satt jeg her alene på en fredag kveld

Fredag kveld, den store kosekvelden. Vi slutter alle tidlig på fredag. Ingen SFO. Ingen lang barnehagedag. Ingen lekser. Ingen handling. Helga begynner klokka halv to.  

 



 

Den ene sitter på kjøkkenbenken og knekker egg i pannekakerøra. Den andre står på en krakk og rører. Så spiser vi pannekaker med Nugatti til middag. Hver eneste fredag. 

Etter middag finner vi på noe gøy sammen, kanskje spiller et spill, går ut i hagen og bygger en snømann, drar opp til akebakken eller bare slapper av hjemme. I dag hadde vi planlagt Villkatten. Og så skulle vi lage en sang etterpå. 

På kvelden lager vi noe godt og ser på TV. Vafler, kanskje. Eller kanskje det ligger noe sjokoladekake fra en eller annen bursdag i fryseren. Sjansene er stor for sistnevnte. 

I kveld ble det verken spill, låtsnekring eller vafler.  

I kveld ble jeg sittende igjen helt alene. Sånn helt plutselig. Mannen er på konferanse. Det ene barnet tok en spontantur på kino med en god venn, og det andre barnet dro til noen kompiser. 

Og her sitter jeg. Helt alene for første gang. Jo da, jeg har vært alene hjemme før også, men da har det vært etter at barna har lagt seg. Eller at mannen har tatt de med ut på noe. Da har det vært planlagt. 

Og det er nå det går opp for meg at barna faktisk begynner å bli store. Og at det mest sannsynlig kommer til å bli flere fredagskvelder alene hjemme. 

Og så kjenner jeg et ørlite stikk i magen. Og jeg tenker at det er pokker meg ikke lenge før de flytter ut og greier. Før de forlater redet og klarer seg på egen hånd. Men så tar heldigvis fornuften over, og jeg tenker: Herregud så deilig! 

Velkommen ensomhet! Velkommen kjedsomhet! Velkommen storbarnsliv. Eller, mellombarnsliv, enn så lenge. 

En ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg er ingen småbarnsmamma lenger. 

 

Når slutter man egentlig å være småbarnsforeldre?

 

Les også: Sex før og etter barn

 

PS: For flere oppdateringer fra en småbarnsmamma som plutselig ikke er småbarnsmamma lenger, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

La fitta flagre

Jeg hadde egentlig planer om å skrive et langt og skikkelig bra innlegg i anledning kvinnedagen.

Men tiden strakk dessverre ikke til.

I skrivende stund sitter jeg på flyet på vei til Molde. Jeg skal holde foredrag på Aukra i kveld. Om den moderne morsrollen og kravet og presset til perfeksjon og prestasjon, hvilket mange mødre, og kvinner generelt, kjenner på.

En av parolene i dagens 8. mars-tog er 'La fitta flagre fritt.' Og i det ligger det en protest mot intimkirurgi. Jeg regner med jeg har de fleste med meg når jeg sier at jeg syns det er helt hårreisende at unge jenter opererer seg der nede for å se bra ut. Det er virkelig toppen av galskap.

Derfor har jeg laget et lite dikt i anledning dagen:

La fitta flagre

La magen vagle

La puppene dingle

La rumpa vingle

La knærne disse

La lårene gnisse

Elsk din kropp og dobbelthake

La oss feire dagen med kake

Gratulerer med dagen alle flotte kvinner!

Du er bra nok akkurat sånn du er!

Hvorfor har jeg fått barn når jeg ikke vil være med dem?

Forrige uke delte Tv2.no en kronikk skrevet av den svenske tobarnsmoren Jessica Lotorn. Jeg hadde vinterferie forrige uke, og lå på sofaen på hytta da det begynte å tikke inn meldinger.

Jeg hadde egentlig logg av-ferie, men jeg skjønte fort at dette var viktig. Og siden vi røyk på begrepet logg av-ferie for barna etter kun en dag, da vi bare ikke orket maset etter iPad, tenkte jeg at det var innafor å sjekke mobilen og hva alt dette styret handlet om.

Det handlet altså om svenske Jessica. Hun hadde skrevet en kronikk på svenske Expressen, som nå var gjengitt av tv2. En kronikk med følgende overskrift: «Hvorfor får du barn, om du ikke vil være med dem?»

 


Faksimile fra Tv2.no
 

Jeg trodde først det var tull. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tullet med folk som lirer ut av seg akkurat den kommentaren: Hvorfor får du barn da, hvis du ikke vil være med dem/hvis du ikke eeeelsker hvert øyeblikk sammen med dem/hvis du ikke koser deg sammen med dem heeele tiden og så videre, og så videre.

Men dette var ikke tull. Svenske Jessica skriver at hun fikk et informasjonsskriv fra barnehagen der de oppfordret foreldrene til å ta fri og være sammen med barna i sommerferien. Og det er jeg selvfølgelig helt enig i. Klart vi skal være sammen med barna i sommerferien.

Lengre ned i kronikken begynner hun å kritisere foreldre som ser på barnehagen som en mulighet til egentid. Tid foreldre bruker til rengjøring, hvile og underholdning. Og der er nok jeg litt skyldig, for det har nemlig hendt at jeg har drøyd en time med å hente barna og brukt tiden på å vaske badet eller svingt innom Kiwi og ukehandlet. Og skal jeg være helt ærlig, har det også forekommet at jeg har sluttet en time tidligere på jobb, og ligget en halvtime på sofaen med Friends på tv-en i stedet for å stresse opp til barnehagen med en gang. Shame on me.

 


 

Dette er ting jeg gjør for å kunne være en best mulig mamma og et best mulig menneske. Det handler jo om å holde hodet over vannet i småbarnstiden, ikke sant? Da syns jeg hver mor må få gjøre det hun trenger for å holde seg på beina og for å få overskudd. Om det innebærer å handle alene, gjøre husarbeid i fred eller ta en halvtime på sofaen før hun henter barna, spiller ingen rolle.

Men så ramler jeg virkelig av lasset. For nå begynner Jessica og kritisere foreldre som har behov for egentid. Hun mener nemlig at egentid er noe du ikke bare kan, men noe du skal se langt etter når du faktisk har valgt å få barn:

"Hvis du velger å oppdra et eller flere barn er ikke egentid noe du kan ta for gitt de første ti årene."

I ti år? Hva er det for noe mamma-martyr-tullball? Hun mener altså at når du har fått barn, så skal du glemme deg selv, overse egne behov og interesser og ofre deg hundre prosent for barna i ti år. Minst. Bare da kan du slå deg på brystet og kalle deg en god mor.

Og hun skriver videre:

"Å tilbringe tid med mine barn trumfer alt annet i livet. Jeg nyter hvert øyeblikk de ønsker å være med meg."

Jeg beundrer egentlig slike mammaer som Jessica. Jeg beundrer virkelig slike mammaer som aldri blir slitne, som aldri blir lei barna og som ønsker å bruke all tilgjengelig tid sammen med dem.

Og jeg skjønner at Jessica ikke har behov for så mye egentid. Hun er sikkert en frisk og rask og ressurssterk kvinne. Sveriges svar på Susanne Kaluza, liksom. Kanskje har hun også nær familie som stiller opp og avlaster. 

Men jeg syns det er veldig rart hvordan noen mennesker kan påstå, helt på alvor, at deres behov og følelser er de riktige, og at alle som føler annerledes, eller har andre behov, tar feil.

Hva er det med slike folk som trer glorien godt ned over hodet, klatrer opp på sin DIY-pidestall, og retter pekefingeren mot alle som er annerledes enn dem selv. Helt uten vilje eller evne til å se eller forstå at folk er forskjellige.

 

Angel with halo
Licensed from: DeusNoxious / yayimages.com

Saint mom
 

Siden jeg er lykkelig, bør jammen du være lykkelig og. Siden jeg liker å bake, bør alle andre like å bake også. Siden jeg elsker å leke med barna mine hele helgen, bør alle andre like det også. Siden jeg ammer,  bør alle andre også amme. Siden jeg har ikke behov for egentid, bør ingen andre ha det heller.

Jeg skal avslutte med å svare på spørsmålet i tittelen: Hvorfor har jeg egentlig fått barn når jeg ikke vil være med dem?

Eller, jeg skal begynne med å svare på hvorfor jeg ikke har fått barn.

Jeg har ikke fått barn for å utslette meg selv.

Jeg har ikke fått barn for å la dem tro at alt handler om dem. 

Jeg har ikke fått barn for å tilfredsstille alle deres behov hele tiden.

Jeg har ikke fått barn for å leke, organisere, tilrettelegge, fikse, ordne og aktivisere dem hele tiden.

Jeg har ikke fått barn for å lære dem at de er verdens sentrum og at de har rett til å dømme andre som ikke er akkurat som dem. 

 

Jeg har derimot fått barn for å være et godt forbilde og gi dem gode verdier om respekt og toleranse.

Jeg har fått barn for å lære dem at alle er forskjellige, og at forskjeller er positivt, ikke negativt.

Jeg har fått barn for å guide dem gjennom livet med åpne, nysgjerrige øyne.

Jeg har fått barn for å lære dem å ta hensyn.

Jeg har fått barn for å oppdra dem til å se litt lenger enn sin egen nesetipp og lære dem at fordi de ikke forstår noe, betyr det ikke at det er feil.

Jeg har fått barn for å lære dem å holde den pekefingeren for seg selv. Og for å lære dem å strekke ut en hånd i stedet for å dømme.

 

Det tror jeg nemlig vil gjøre verden til et mye bedre sted. Og er det ikke det vi alle egentlig ønsker for våre barn?

 

Her kan du lese mer om martyr-mammaer og mammapolitiet:

Hvorfor i alle dager har du fått barn? Hvis du ikke vil være sammen med dem? 

Er det greit å levere i barnehagen når man selv har fri?

Oh, the irony

Din virkelighet er ikke lik alle andres

Føkk mammapolitiet

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Hva gjorde vi egentlig før vi fikk barn?

En typisk dag i vinterferien med barn:

 



 

05.30 Boink, boink, boink i senga. Mamma, mamma, mamma, du må stå opp!

05.31 Jeg soser rundt i huset etter iPader og øretelefoner. Glemte å legge de fram i går kveld. Finner iPader men oppdager at de er tomme for batteri. Leter etter ladere. Finner de ikke. Setter på tv-en og setter frem rester etter gårsdagens godteri. Klokka halv seks om morgenen er sjokolade og ostepop til frokost helt innafor.

05.40 Legger meg igjen.

05.45 Boink, boink, boink. Mamma, mamma, mamma! Hva skjer hvis man står på hodet og får hjertet i halsen? Blir man kvalt da? Sengen er full av barn som synger, kryper inn i dynetrekket mitt, øver på salto og lander med kneet rett i nesa mi. Jeg jager dem ut.

06.00 Får ikke sove. Står opp. Legger meg i sofaen og slumrer til noen episoder av Daniel Tiger på tv-en.

06.30 Dusjer, setter på en vaskemaskin, rydder kjøkkenet etter gårsdagens middag og lager frokost.

07.30 Spiser frokost.

08.15 Ligger under bordet og tørker opp melk.

 


 

.

08.30 Kaffe. Må - ha - kaffe! Setter meg i kaffestolen i hjørnet og roper høyt at nå skal mamma drikke kaffe så jeg trenger fred. Får sitte i fred i to og et halvt minutt før barn kommer og lurer på noe. 

08.40 Setter på en vaskemaskin til. Prøver å få ungene til å slå av PlayStation, men det blir bare halvhjertet siden jeg egentlig syns det er litt deilig med fred og ro i huset.

08.50 Konsollene er tomme for strøm. Fred og ro avlyst.

09.00 Setter meg i go-stolen for å lese aviser. Barn står rett foran meg og spiller konsert på rosa plast-keyboard. 

09.30 Finner frem ull til ungene. Nå skal vi ut på skitur. Børster tenner, børster og fletter hår, minner alle - gjentatte ganger - om at de må tisse før de tar på seg yttertøy, finner frem overtrekkbukser, vinterdresser, halser, luer, hansker, skisko, ski, staver og leppepomade til hele gjengen. Lager kakao, pakker ned kjeks, kvikklunsj, appelsiner, sitteunderlag og skismøring.

 

Les også: Når en småbarnsfamilie skal ut på ski

 

10.30 Endelig sitter vi i bilen, klare for skitur.

10.45 Måtte inn med barn som måtte tisse, selv om jeg sa sikkert tretten ganger før de kledde på seg alle vinterklærne at de måtte passe på å tisse før vi dro. Men nå sitter vi i bilen klare for skitur.

11.00 Ut på tur. Passer på å legge ut bilde på Instagram og Facebook. Skitur med barn gir masse mammapoeng i sosiale medier.

 

 

11.05 Drar barn som er sliten etter stavene.

11.10 Pause. Spiser kvikklunsj.

11.30 Overtaler barn om at det ikke er langt igjen. Om og om og om igjen. Skulle ønske jeg også bare kunne legge meg ned i snøen og nekte å gå videre.

14.00 Hjemme igjen. Barn har sovnet i bilen og må vekkes. Barn nekter å våkne. Prøver å lokke med mer sjokolade. Virker ikke. Går over til å kile og å løpe rundt i huset med trøtt barn på armen på monsterjakt. Det funker.

15.00 Middag. Hjemmelaget pizza. Vel i hvert fall nesten. Bunnen er fra kjøledisken på Rema1000.

16.00 Ligger under bordet og tørker opp tomatsaus.

17.00 Krangler med barna og syns de er for slappe til å rydde opp etter seg.

17.30 Setter på nok en vaskemaskin. Krangler med mannen. Syns han gjør for lite husarbeid.

17.45 Fjerner flis fra barns fot, leter etter forvunnede fotballkort, sier «Åh, så fin» til diverse tegninger, tørker oppkast etter katten, rydder leker, ser på barn som roper «Mamma, mamma, se her da! Se på meg da, mamma. Se, mamma! Se på meg!», skifter sengetøy på barnas senger, dusjer barn og børster hår - igjen til store protester.

 

Les også: Se på meg da, mamma!

 

19.00 Kveldsmat foran tv-en. Ser teit barnefilm.

20.00 Står på kne i sofaen og tørker leverpostei.

20.15 Film er ferdig. Barn er mer sulten, enda jeg spurte om barn var mer sulten for en halv time siden og fikk nei til svar. Jeg begynner å bli litt sur, for jeg vil gjerne ha barna i seng snart, men kan liksom ikke nekte dem mat heller.

20.45 Pusser tenner - til store protester, leser bok, synger og laller.

21.00 Barn får ikke sove. Jeg er veldig gira på at barn skal sovne snart!

21.30 Barn fortsatt våken.

21.45 Sov nå, for pokker!

22.00 Barn sovner endelig. Jeg sovner i sofaen med fjernkontrollen i hånda.

 

Les også: Sov nå, for helvete!

 

En typisk dag i vinterferien uten barn:

9.30 Våkner.

10.00 Tar en lang dusj og spiser frokost mens jeg leser aviser.

11.30 Drikker kaffe og leser bok.

13.00 Går på ski.

15.00 Lager middag. Hjemmelaget pizza.

17.00 Leser bok, sitter litt på Facebook, prater med mannen, klapper katten og snakker med venninner på telefonen. Avtaler tur ut til helgen. 

 

19.00 Kveldsmat, film, rødvin og kjærestekos.

00.00 Leser bok på senga og har dyp samtale om følelser med mannen.

01.00 Natta.

 

Flere som kjenner seg igjen?

 

Les også: Hvordan får de det til, disse perfekte mødrene?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra denne kaosmammaen, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kos = mat

Jeg innrømmer det så gjerne. Selv om jeg vet alle treningseksperter og kostholdsveiledere mener jeg er skikkelig teit. Kos = mat.

Det blir bare ikke ordentlig kos uten noe å putte i munnen. 

 



 

 

Lørdagsfilmen er ikke like bra uten taco og smågodt.

Er jeg alene hjemme en helt vanlig tirsdag kveld, og skal kose meg litt ekstra, (for det gjør jeg når jeg er alene hjemme) er det fram med en sjokolade. (Og en pose lakris.) (Ja, og så gjerne noe potetgull.)

Får jeg besøk, finner jeg frem kake fra fryseren. Eller kjeks.

Går det en skikkelig bra film søndagskvelden, tar jeg meg en skål is.

Har vi vært på skitur hele dagen, må vi ha kakao og kanskje en bolle når vi kommer hjem.

Skal jeg kose meg på kafé bestiller jeg et stort stykke sjokoladekake.

Har jeg en time fri en ettermiddag og skal kose meg med en bok, må jeg ha litt sjokolade til.

Julekos = marsipan og pepperkaker.

Vinterferiekos = kakao og grilla marshmallows.

Fastelavnskos = boller.

Påskekos = kvikklunsj og store påskeegg fylt med smågodt på tilbud.

17. maikos = is og kake.

Sommerferiekos = mer is og enda mer kake.

Høstferiekos = svensketur og hamstring av godteri.

Halloweenkos = smågodt.

Bursdagskos = kake.

Kos er fader meg ikke det samme uten noe å spise. Sitte der rett opp og ned og kose seg uten å putte noe i munnen, liksom. Det går bare ikke.

Du kan si hva du vil, men det går bare ikke.

 

Les også: Jeg hamstrer smågodt uten skam

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en smålubben smågodtelskende småbarnsmamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

hits