april 2012

Skal føde i leopardkjole og stiletter

”Høygravide Jessica Simpson (31) drømmer om å føde sitt første barn i leopardkjole og luksusstiletter”, skriver VG.

Og det syns jeg er helt fantastisk!

Jeg tenker Jessica allerede har planene klare for fødselen. Når riene setter inn, skal hun ringe fotografene, så de står klar når hun entrer sykehuset i sin kjole og stiletter, sikkert med nykrøllet hår og ny make-up. Kanskje har hun bedt fødeavdelingen om å rulle ut en rød løper også. Så skal hun trippe oppover løperen på sine lange ben mens hun puster seg lett gjennom riene og vinker og smiler forventningsfullt til fotografene med den ene hånden kjærlig på magen.

Når hun endelig kommer inn på føderommet, skal hun elegant presse ut ungen med et smil og et ørlite ”hups”, for så å invitere fotografene inn på rommet, der hun poserer i den nå altfor store kjolen, fortsatt med stilettene på og hår og make-up inntakt.

Lykke til frøken Simpson!

Og som førstegangsfødende håper jeg du ikke blir altfor skuffet dersom du skulle oppleve at fødselen kanskje ikke blir helt som forventet.

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10050246

 

Utlending, jeg?

Etter å ha bodd åtte måneder her i Spania, har jeg fått en helt ny respekt og forståelse for hvordan det er å bo i et fremmed land.

Ta bare en sånn ting som å handle mat. Har du noen gang tenkt over hvor vanskelig det er når alle matvarene er fremmede og man ikke kan lese hva det står på dem?

Jeg gikk for eksempel i flere måneder og forbannet vaskemaskinen som ikke skylte skikkelig. Helt til jeg fant ut at jeg brukte sensitivt vaskemiddel istedenfor skyllemiddel. Det var det bilde av den søte gutten pakket inn i håndkle som gjorde meg forvirret.

Ser ikke dette ut som skyllemiddel, kanskje?

Mobilen min har blitt stengt et par ganger fordi jeg ikke forstår hva det står på meldingene mobiloperatøren sender meg. Siden jeg har autotrekk, inneholder slike meldinger sjelden gode nyheter hva min bankkonto angår. Men når jeg ikke skjønner hva det står, ignorerer jeg dem bare og håper problemet forsvinner av seg selv.

Jeg oppsøker norske miljøer, og kan ikke forstå hvorfor jeg ikke har fått noen spanske venninner ennå.

Zumba trener jeg på et norskdrevet dansestudio.

Jeg er innom det skandinaviske shoppingsenteret hver uke for å kjøpe norsk brød, Norvegia, Kavli kaviar, Stabburet makrell i tomat, norske vaskemidler og Nestlé barnegrøt.

De spanske trafikkreglene forvirrer meg fortsatt, og jeg har ikke lært meg hva alle de spanske trafikkskiltene betyr. Til stor forargelse for spanske bilførere.

Legen min er norsk, og jeg kjøper VG og Dagbladet framfor å lese spanske nyheter. Selv om sistnevnte til og med er å få tak i på norsk.

Ekspeditøren på Hennes og Mauritz får kjeft fordi de ikke har de samme bytteregler som jeg er vant med.

Jeg himler med øynene når jeg står i kassa på Mercadona og har glemt å veie tomatene så kassadama må gjøre det. For en idiotisk løsning. I Norge veier de jo i kassa!

Jeg våget meg faktisk inn på Centro de salud, det lokale helsesenteret, med minstejenta en gang. Da jeg gikk ut derfra hadde jeg en timeavtale til laboratoriet et par dager senere. Men Snuppa ble frisk i løpet av de dagene. I stedet for å avbestille timen, lot jeg heller være å møte opp. Hvorfor? Fordi jeg gruet meg til å ringe og avbestille timen når jeg ikke visste om de som svarte telefonen kunne engelsk.

Og jeg nevner i fleng:

Jeg klager over varmen på sommeren.

Toåringen går i engelsk barnehage fordi jeg ikke snakker spansk selv og vil følge opp det de lærer i barnehagen hjemme.

Jeg blir stadig forvirret over at alle butikkene stenger klokka 14 for siesta. Det er da jeg endelig har unnagjort morgenstellet og starter dagen.

Mine barn får ikke være med på noen spanske arrangementer, da de starter etter de har lagt seg. Spanske barn er daglig oppe like lenge som norske barn kun får lov til på nyttårsaften.

Når jeg ikke helt forstår hva en spanjol sier til meg, sier jeg bare ”si, si” og nikker med hodet. Det går som regel greit, men damene på det lokale apoteket begynner å bli litt lei. De føler vel en viss forpliktelse for at barna får riktig dose Paracet og nesespray når de er forkjølet.

Jeg kan fortsette i det uendelige, men skal stoppe der.

Jo da, i teorien bør vi alle tilpasse oss kulturen i landet vi bor. Men det er ikke alltid så lett. Og det tar tid.

Neste gang jeg er hjemme i Norge skal jeg slutte å sette opp irritert-trynet når noen kjører feil ut i rundkjøringen. Jeg skal slutte å se overdrevent opp i taket når noen forsinker kassakøen fordi de har kjøpt noe feil. Og jeg skal slutte å snakke om eget ansvar for integrering.

Og så SKAL jeg melde meg på spanskkurs.

 

Syk tvangskosing

I dag hadde jeg egentlig tenkt å skrive noe kjempesmart, men så må jeg pleie en febersyk Lillemann. Det er egentlig litt koselig med syke barn. Da kan jeg tvangskose dem uten at de orker å gjøre motstand.

En syk Lillemann ser på musikaler på i-paden.

Mannens bæreplikt

”Jeg har faktisk båret henne i ni måneder. Og da kunne jeg ikke legge henne fra meg ett sekund!”

Jeg rekker ut armene med en dinglende ettåring mot mannen. ”Ba ba ba”, sier hun og spreller med både armer og bein som en liten hjulvisp.

Mannen tar imot henne og gir meg et oppgitt blikk. ”Hvor lenge skal du egentlig bruke det der argumentet?”

Vi er på Habaneras, et utendørs shoppingsenter i Torrevieja. Vi har glemt både vogn og bæresele hjemme. Lillemann hviner der han sitter på en hest som vugger frem og tilbake, etter jeg la en euro på den.

”Dessuten ammet jeg henne i seks måneder etterpå, og da var hun klistret til meg 24 timer i døgnet”, roper jeg etter mannen som er på vei inn i en mobil-butikk med Snuppa på armen. Hørte han det? Ja, jeg tror det. Han har uansett hørt det før. Ganske mange ganger egentlig.

Jeg tar et kjapt regnestykke i hodet: 9 + 6, det blir 15 måneder det. Snuppa er akkurat ett år. Da kan jeg bruke det argumentet i tre måneder til.

Vi går for å få oss noe å spise før vi drar hjem. Setter oss på tapasrestauranten i andre etasje. Glemte helt at de ikke hadde barnestoler der. Men jeg er sulten og orker ikke gå videre før jeg får noe mat. Snuppa  sitter godt på manens fang. Lillemann dingler med beina fra en voksenstol.

”Jeg tok henne faktisk en del da du ammet”, sier mannen og setter tenna i en pimiento – en fylt paprika. Fyllet skvises ut i andre enden og renner ned på t-skjorta til Snuppa.

”Ja ha? Det var bare helt til hun ga fra seg den minste lyd det. For da var hun helt sikkert sulten, og kom rett tilbake til meg”, sier jeg og søler paprikafyll på min egen t-skjorte.

Etter et kjapt måltid er vi på vei til bilen som står parkert en halv kilometer unna. Snuppas bein gynger opp og ned på hver side av mannens hofte. Helt i takt med skrittene hans.

”Mamma, bæje”. Lilleman strekker armene opp mot meg og vifter med fingrene. ”Nei, lille venn. Du må gå selv”, sier jeg og går videre. ”Mamma, bæje”, roper han og setter seg pal ned på asfalten. Jeg vet hva som venter. Enten bærer jeg han, eller så må jeg slepe en hylende unge etter meg hele veien til bilen.

Jeg kaster et blikk bort på mannen. Han prøver å la være, men klarer likevel ikke å skjule ett smil. Ingen nåde å få. Jeg har nok strukket strikken litt langt. Lillemann strekker igjen armene mot meg. Jeg løfter han opp.

Mannen går med lette skritt med den fjærlette prinsessa i armene. Jeg prøver å holde

følge, men arveprinsen har blitt stor og tung. Sola steiker. Jeg tørker en svettedråpe fra pannen og fjerner Lillemanns finger fra øret for sjette gang.

Neste gang tar jeg frøkna selv og dropper gravid- og ammeargumentet.

 

 

Hva synes du? Har mannen bæreplikt?

 

 

Da lille Snuppa kom til verden

For nøyaktig 364 dager siden, våknet jeg tidlig på morgenen. Noe hadde vekket meg, men det var helt stille i huset. Jeg snudde hodet mot andre siden av senga. Der lå mannen min og sov tungt. Det var helt stille i andre etasjen også. Lillemann hadde heller ikke våknet. Da var det der igjen. Murringen i magen som jeg kjente så godt igjen fra forrige gang. Jeg dyttet borti mannen. ”Er du våken? I dag blir vi foreldre igjen”.

Bagen er ferdig pakket med treningsbukser, tykke gensere, kosesokker, altfor store truser, amme bh-er og babyklær størrelse 56. Jeg hiver de siste toalettsakene i, mens mannen henter posen i kjøleskapet med nøtter, bananer, vann og appelsinjus. Matvarene har blitt byttet ut med jevne mellomrom de siste ukene i påvente av den store dagen.

Jeg både gruer og gleder meg. Gruer meg, fordi jeg fortsatt har friskt i minne forrige fødsel som bare er halvannet år unna. Men likevel gleder jeg meg hemningsløst til å få hilse på den lille jenta som har bodd i magen min de siste ni månedene.

Mannen avlyser alle avtaler han har den dagen. Da Lillemann våkner, får vi han i barnehagen i en fei. Ringer min svigerinne og forbereder henne på at hun nok må hente Lillemann i barnehagen senere i dag. For nå er det i gang!

Så er det bare å sette seg ned og vente. Det går fortere andre gangen, har vi hørt. Da kan det skje bare et par timer etter de første små murringene har begynt.

Men vi venter, og vi venter, og vi venter. Jeg går stadig innom do for å sjekke om vannet har gått. Jo, det er kanskje litt vann nå... Kan vel uansett være greit å ringe Føden og forberede dem på at vi kommer i løpet av dagen. Der får jeg, egentlig som forventet, beskjed om å vente hjemme og ringe tilbake når riene blir regelmessige.

Murringen tiltar og går over i lette maserier. Jo, det begynner å gjøre litt vondt. Tar tiden på riene med rie-appen jeg har lastet ned på telefonen min. Ja, jo, de begynner kanskje å bli litt regelmessige også… Greit å ringe Føden så vi er på den sikre siden. Det går jo så fort når man føder for andre gang. ”Har du rier nå?” spør damen i den andre enden. ”Ja, jeg tror det. Det er litt vondt nå”. ”Ja, men da kan du bare vente hjemme en stund til. Du kjenner det når det virkelig begynner”.

Heldigvis er det fint vær ute. Vi sitter i hver vår stol på verandaen og spiser jordbær. Og venter.

Klokken blir 16 og mannen henter Lillemann i barnehagen. ”Nei, det ble visst jeg som hentet ham i dag allikevel”.

Riene blir sterkere. Med jevne mellomrom må jeg reise meg opp og bøye meg over stolryggen på spisestuestolen. mannen iler til og masserer korsryggen min.

Vi leverer Lillemann hos svigerinna  Hun bor rett ved sykehuset. Sitter der og spiser mandariner mens jeg venter videre. Klokken passerer 19. Lillemann er i seng. Vi burde kanskje stikke innom sykehuset nå når vi først er i nærheten. Dessuten tror jeg kanskje at vannet har gått nå.

Vi setter oss i bilen, og jeg ringer Føden igjen. ”Men det er forferdelig vondt”, nesten roper jeg inn i røret til damen i andre enden som lurer på om jeg klarer å snakke mens jeg har en rie. ”Og jeg er nesten helt sikker på at vannet har gått. Nei, det kom ikke mye vann, men babyens hode kan ligge sånn at den stenger for vannet”, belærer jeg henne da hun høres skeptisk ut til hele min påståtte vannavgang.

Ti minutter senere sitter jeg på benken med belter rundt magen. Maskinen de er festet til sier bip, bip, biiip, og spytter ut et ark med grafer. Endelig sjekker de åpningen. Den må være minst seks centimeter. Bare to, sier du? Og ingen tegn til modning? Nehei. Riene er visst heller ikke noe særlig å skryte av. Og vannet har ikke gått, nei.

Vi går slukøret inn døra hjemme. Kommer hun ikke i dag likevel? Det skal jo gå så fort andre gangen. Vi går og legger oss. Er trøtte og slitne og litt molefonkne.

Klokka 2 på natta husker jeg plutselig hvor vonde åpningsriene var. Jeg våkner med et rykk. Pust, pust, pust. Rolig, rolig, rolig. Jeg har ligget en stund med rier i halvsøvne. Men nå er det alvor. ”Sjur, du må våkne. Nå kommer hun”.

Må bare innom badet en tur først. Segner om på gulvet da en ny rie tar tak. Ut i bilen. Bånn gass. Pust, pust, pust. Framme ved sykehuset blir jeg plassert i en rullestol og trillet opp på Føden. ”Jeg vil ha epidural! NÅ!” roper jeg. Men åpningen er på åtte centimeter, så her er det ikke snakk om noen epidural. For nå kommer hun!

Inn på føderommet, på med sykehus-skjorta, frem med saccosekken og lystgassen. ”Hvis du føler for å presse, er det bare å sette i gang”, hører jeg jordmora si.

Men timene går. Jeg står på kne over saccosekken med maska til lystgassen presset over munnen så knokene blir hvite. En sykepleier prøver å ta den fra meg: ”Du må bare bruke den når du har rier”. Jeg sender henne et blikk som kunne sendt henne rett i veggen.

Etter fem timer, og med fortsatt åtte centimeter, bestemmer de seg for å ta vannet. Men de har ikke før tenkt tanken, så går det av seg selv. Og der kommer pressriene. Jeg blir snudd rund og presser alt jeg kan. Etter fem, seks pressrier, ser jordmoren opp på meg: ”Hun har mørkt hår”, smiler hun. Enda så sliten jeg er, gir det meg energi til en siste kraftanstrengelse. Og i neste sekund ligger hun på brystet mitt. Lyserosa med hovne øyne.

Klokken er 07.59, tirsdag 19. april 2011.

3985 gram og 50 centimeter lang.

I dag er lille Snuppa ett år.

Gratulerer så mye med dagen, jenta mi.

En hoppende våt morgen

Det hender det regner her i Spania. Ja, det er helt sant. Det hender, men det er heldigvis ikke så ofte. Dessverre kan det komme enorme mengder når himmelen først åpner seg. Og dreneringen er det så som så med her i solens land.

Det var akkurat en sånn dag vi var på vei til barnehagen. Det øste pøste, og på fortauet lå store dammer med regnvann.

Vi hadde vært gjennom frokost med påfølgende nedvasking av både stol, bord, gulv, vegger og gutt som var dekket med youghurt-klatter. Vi hadde kommet oss gjennom påkledningen med bare tre skift før toåringen slo seg til ro med Mikke Mus-underbuksa og biler på genseren. Vi hadde pakket sekken og forhandlet oss frem til at i dag pakker vi bare ned to smokker, ikke sju. Vi hadde rullet rundt i sofaen i ti minutter i et forsøk på å ta på gummistøvler. Lillemann insisterte på sandaler. Vi kom oss ut i bilen etter å ha mistet paraplyen med vinden flere ganger, og til slutt satt den fast i porten.

Så var vi da endelig på vei til barnehagen. Vi var klissbløte begge to der vi prøvde å manøvrere oss mellom sjøene på fortauet. Lillemann gikk med store øyne og hvinte og lo. For hvert skritt måtte jeg dra ham til side så han ikke løp rett uti vannet for å hoppe og plaske.

Senere samme dag i min ukentlige mamma-terapi, eller yogatime, fortalte jeg om mine våte, strabasiøse opplevelser til de andre yogistene. Da jeg kom til den delen med vannet på fortauet, lyser damen på sidematten opp og sier: ”Åh, så gøy! Hva gjorde du da? Hoppet dere sammen i vannet?”

”Hæ? Hoppet sammen? Nei, jeg måtte jo prøve å få han inn i barnehagen så fort som mulig. Det regnet jo!”

Men måtte jeg egentlig det? Vi var kliss bløte begge to. Vi kunne ikke bli våtere enn det vi allerede var. Vi hadde det ikke travelt. Jeg skulle egentlig ikke rekke noen ting.

Den kommentaren fulgte meg resten av dagen. Ja, egentlig i flere dager etterpå. Nå venter jeg bare på neste regnskyll. For da skal Lillemann og jeg hoppe i alle vanndammene vi finner på vei til barnehagen.

Plasketiplask!

To i dusjen

Vi er alltid to i dusjen her i casa kaos. Noen ganger flere. Jeg får sjelden dusje alene.

Jeg setter Snuppa i vippestolen på badegulvet og passer på at hun har noe å leke med. Så gir jeg Lillemann noen tegnestifter og et ark, vel vitende om at han kommer til å tegne på alt annet enn arket. Men det er det verdt, hvis det gir meg fem minutter fri.

Døra på gløtt så storebror hører meg (og jeg hører ham!). Dusjforhenget halvt trukket igjen så Snuppa ser meg fra der hun sitter på gulvet.

En kjapp dusj betyr en kjapp dusj. Da vasker man kun det aller nødvendigste. Er jeg riktig heldig, får jeg vasket håret også. Men det går gjerne en tre, fire dager mellom hver gang.

Jeg skrur på vannet, sjekker at Snuppa er fornøyd og finner fram såpen.

Mamma?

Mamma!

MAMMA!!!

Jeg titter ut av dusjforhenget og roper mot døra: ”Ja, lille venn. Mamma er her inne. Jeg dusjer!”

Tam, tam, tam, tam. Små føtter løper over stuegulvet og slår badedøra opp på vidt gap. ”Lillemann dusje”, hviner han i det han trekker forhenget til side og setter foten oppi badekaret. Jeg rekker så vidt å avverge krisen med kun en våt sokk som resultat. Jeg forklarer ham omstendig at nå må han klare seg litt selv, for nå skal mamma dusje. Du kan få være her inne hvis du vil. Men kan du dytte døra inntil så det ikke blir så kaldt?

Lillemann står opp ned og rekker tunge til lillesøster mellom beina sine. Snuppa ler og klapper. Jeg kan ikke unngå å smile og trår ut av badekaret med den ene foten, rekker akkurat bort til døra med fingertuppene og dytter den inntil. Hvor ble det nå av såpen?

”Mikke Moff dusje”, lyder det fra bak forhenget, og plutselig har jeg selskap av Mikke Mus i badekaret. ”Ja, det er greit. Mikke kan dusje med meg”

To sekunder senere setter Snuppa i et hyl. ”Nei, ikke ta leken til søster! Gi den tilbake!” Tam, tam, tam, tam. Små føtter løper ut i stua med lillesøsters leke. Jeg griper en pakke våtservietter fra badebenken. Det får duge som leke. Ut av karet med den ene foten og dytter døra inntil.

På vei inn bak dusjforhenget igjen, ser jeg i øyekroken at Snuppa er på full fart ut av vippestolen. Raskere enn Lucky Luke, kaster jeg meg ut av karet og får tak i buksebaken hennes i det hun er centimeter unna gulvflisene med nesa. Minner meg selv på at jeg må huske å spenne henne fast, og klyver igjen inn bak dusjforhenget.

”Bæsj, bæsj, bæsj!” Lillemann stormer inn døra med røde kinn og vidåpne øyne. Snubler i vippestolen så Snuppa begynner å gråte igjen. Trekker ned buksa og tråkker oppi en vanndam på gulvet med den tørre sokken. Ut av badekaret igjen. Etter fem ganger med ”ferdig”, på med buksa, ”mer bæsj”, av med buksa, er jeg igjen på plass bak dusjforhenget. Glemte døra. Det blir kaldt. Ut av karet og dytter døra inntil.

Et rabalder høres ute i stua og jeg skjønner at Svampe Bob-kjøkkenet har gått i gulvet. Snuppa har pirket på den vonde fortanna som er på vei ut, og begynner å gråte igjen.

Det er bare å gi opp. Det ble ingen hårvask i dag heller. Men det går greit. Jeg har lært meg å skjule fett hår. Det er bare å tupere det litt i røttene, og samle det i en bustete dult i nakken.

Er jeg heldig får jeg nyvasket hår til helgen.

hits