april 2012

Skal føde i leopardkjole og stiletter

”Høygravide Jessica Simpson (31) drømmer om å føde sitt første barn i leopardkjole og luksusstiletter”, skriver VG.

Og det syns jeg er helt fantastisk!

Jeg tenker Jessica allerede har planene klare for fødselen. Når riene setter inn, skal hun ringe fotografene, så de står klar når hun entrer sykehuset i sin kjole og stiletter, sikkert med nykrøllet hår og ny make-up. Kanskje har hun bedt fødeavdelingen om å rulle ut en rød løper også. Så skal hun trippe oppover løperen på sine lange ben mens hun puster seg lett gjennom riene og vinker og smiler forventningsfullt til fotografene med den ene hånden kjærlig på magen.

Når hun endelig kommer inn på føderommet, skal hun elegant presse ut ungen med et smil og et ørlite ”hups”, for så å invitere fotografene inn på rommet, der hun poserer i den nå altfor store kjolen, fortsatt med stilettene på og hår og make-up inntakt.

Lykke til frøken Simpson!

Og som førstegangsfødende håper jeg du ikke blir altfor skuffet dersom du skulle oppleve at fødselen kanskje ikke blir helt som forventet.

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10050246

 

Mannens bæreplikt

?Jeg har faktisk båret henne i ni måneder. Og da kunne jeg ikke legge henne fra meg ett sekund!?

Jeg rekker ut armene med en dinglende ettåring mot mannen. ?Ba ba ba?, sier hun og spreller med både armer og bein som en liten hjulvisp.

Mannen tar imot henne og gir meg et oppgitt blikk. ?Hvor lenge skal du egentlig bruke det der argumentet??

Vi er på Habaneras, et utendørs shoppingsenter i Torrevieja. Vi har glemt både vogn og bæresele hjemme. Lillemann hviner der han sitter på en hest som vugger frem og tilbake, etter jeg la en euro på den.

?Dessuten ammet jeg henne i seks måneder etterpå, og da var hun klistret til meg 24 timer i døgnet?, roper jeg etter mannen som er på vei inn i en mobil-butikk med Snuppa på armen. Hørte han det? Ja, jeg tror det. Han har uansett hørt det før. Ganske mange ganger egentlig.

Jeg tar et kjapt regnestykke i hodet: 9 + 6, det blir 15 måneder det. Snuppa er akkurat ett år. Da kan jeg bruke det argumentet i tre måneder til.

Vi går for å få oss noe å spise før vi drar hjem. Setter oss på tapasrestauranten i andre etasje. Glemte helt at de ikke hadde barnestoler der. Men jeg er sulten og orker ikke gå videre før jeg får noe mat. Snuppa  sitter godt på manens fang. Lillemann dingler med beina fra en voksenstol.

?Jeg tok henne faktisk en del da du ammet?, sier mannen og setter tenna i en pimiento ? en fylt paprika. Fyllet skvises ut i andre enden og renner ned på t-skjorta til Snuppa.

?Ja ha? Det var bare helt til hun ga fra seg den minste lyd det. For da var hun helt sikkert sulten, og kom rett tilbake til meg?, sier jeg og søler paprikafyll på min egen t-skjorte.

Etter et kjapt måltid er vi på vei til bilen som står parkert en halv kilometer unna. Snuppas bein gynger opp og ned på hver side av mannens hofte. Helt i takt med skrittene hans.

?Mamma, bæje?. Lilleman strekker armene opp mot meg og vifter med fingrene. ?Nei, lille venn. Du må gå selv?, sier jeg og går videre. ?Mamma, bæje?, roper han og setter seg pal ned på asfalten. Jeg vet hva som venter. Enten bærer jeg han, eller så må jeg slepe en hylende unge etter meg hele veien til bilen.

Jeg kaster et blikk bort på mannen. Han prøver å la være, men klarer likevel ikke å skjule et lite smil. Ingen nåde å få. Jeg har nok strukket strikken litt langt. Lillemann strekker igjen armene mot meg. Jeg løfter han opp.

Mannen går med lette skritt med den fjærlette prinsessa i armene. Jeg prøver å holde

følge, men arveprinsen har blitt stor og tung. Sola steiker. Jeg tørker en svettedråpe fra pannen og fjerner Lillemanns finger fra øret for sjette gang.

Neste gang tar jeg frøkna selv og dropper gravid- og ammeargumentet.

 

 

Hva synes du? Har mannen bæreplikt?

 

 

En hoppende våt morgen

Det hender det regner her i Spania. Ja, det er helt sant. Det hender, men det er heldigvis ikke så ofte. Dessverre kan det komme enorme mengder når himmelen først åpner seg. Og dreneringen er det så som så med her i solens land.

Det var akkurat en sånn dag vi var på vei til barnehagen. Det øste pøste, og på fortauet lå store dammer med regnvann.

 

Vi hadde vært gjennom frokost med påfølgende nedvasking av både stol, bord, gulv, vegger og gutt som var dekket med youghurt-klatter. Vi hadde kommet oss gjennom påkledningen med bare tre skift før toåringen slo seg til ro med Mikke Mus-underbuksa og biler på genseren. Vi hadde pakket sekken og forhandlet oss frem til at i dag pakker vi bare ned to smokker, ikke sju. Vi hadde rullet rundt i sofaen i ti minutter i et forsøk på å ta på gummistøvler. Lillemann insisterte på sandaler. Vi kom oss ut i bilen etter å ha mistet paraplyen med vinden flere ganger, og til slutt satt den fast i porten.

Så var vi da endelig på vei til barnehagen. Vi var klissbløte begge to der vi prøvde å manøvrere oss mellom sjøene på fortauet. Lillemann gikk med store øyne og hvinte og lo. For hvert skritt måtte jeg dra ham til side så han ikke løp rett uti vannet for å hoppe og plaske.

Senere samme dag i min ukentlige mamma-terapi, eller yogatime, fortalte jeg om mine våte, strabasiøse opplevelser til de andre yogistene. Da jeg kom til den delen med vannet på fortauet, lyser damen på sidematten opp og sier: ?Åh, så gøy! Hva gjorde du da? Hoppet dere sammen i vannet??

?Hæ? Hoppet sammen? Nei, jeg måtte jo prøve å få han inn i barnehagen så fort som mulig. Det regnet jo!?

Men måtte jeg egentlig det? Vi var kliss bløte begge to. Vi kunne ikke bli våtere enn det vi allerede var. Vi hadde det ikke travelt. Jeg skulle egentlig ikke rekke noen ting.

Den kommentaren fulgte meg resten av dagen. Ja, egentlig i flere dager etterpå. Nå venter jeg bare på neste regnskyll. For da skal Lillemann og jeg hoppe i alle vanndammene vi finner på vei til barnehagen.

Plasketiplask!

hits