hits

april 2013

Mine regler på lekeplassen

Jo da, lille venn. Vi kan godt gå på lekeplassen.

 

Men da er det mine regler som gjelder:

1 Jeg gidder ikke stå i to timer og dytte deg på huska. Da får du enten lære deg å få fart selv, eller sjarmere jentene som er tre, fire år eldre enn deg. Sistnevnte er du for øvrig veldig flink til. Du har dem i din hule hånd med en gang du forteller dem hvor fint hår de har.

2 "Mamma se. Se på meg". Ja da, mamma ser på deg. Bare ikke hele tiden. Mamma må sjekke Facebook på mobilen sin også. Det er ingen krise om jeg går glipp av en av turene dine i sklia.

3 Apropos sklia, mamma blir ikke med og sklir. Den er laget for små barnerumper, ikke for mammarumper.

4 Du må gjerne leke i sandkassa, men børst av deg før du kommer bort til meg. Jeg er ikke spesielt glad i kaffe med sand.

5 Nei, jeg blir ikke med å leke sisten. Du har dine egne venner som er kjempeglad i å løpe. Jeg syns det er helt ok å slappe av litt akkurat nå.

6 Det er ikke, under noen omstendigheter, lov å leke gjemsel på lekeplassen! Gjemsel leker vi KUN hjemme!

7 Jeg blir ikke med på dumpehuska. Uansett hvor mange dere er, veier jeg mer enn dere. Det er ikke noe gøy å dumpe rumpa nedi bakken hver gang mens dere sitter høyt der oppe og hviner.

8 Jeg har ingen planer om å klarte i klatretauet. Jeg er ingen apekatt. Hvis du ikke klarer å klatre opp selv, må du enten vente til du blir større, eller sjarmere de eldre jentene igjen.

9 Nei, jeg vet ikke hvem som hadde huska først og hvem sin tur det egentlig var. Det må dere holde orden på selv. Mine forsøk på megling når uansett ikke fram i deres verden som kun styres av meg og mitt.

10 Kjeder du deg? Vi kan godt gå hjem igjen. Jeg lover deg du kommer til å kjede deg mer der.

Klar for lekeplassen, unger?

Gjesteinnlegg: Syk morsrolle

Det er ingen hemmelighet at jeg syns det er slitsomt å være mamma. De aller fleste syns det. I hvert fall innimellom.

Men mens vi diskuterer om vi er gode eller dårlige mødre fordi vi ikke gidder å bygge Lego med ungene, eller fordi vi prioriterer oss selv av og til, sitter det mødre der ute som er sjeleglad bare de får spist en middag sammen med barna sine.

Jeg har bedt bloggeren Lammelårtanker om å skrive et gjesteinnlegg. Hun har sykdommen  M.E. og møter på helt andre utfordringer enn meg.

Det betyr ikke at vi som er friske ikke har lov til å bli slitne. For det har vi. Med god samvittighet. Men av og til er det fint å løfte blikket litt og få satt ting i perspektiv.

Lammelåret er en meget klok dame, som skriver en samfunnsengasjert blogg om barn og foreldrerollen. Ta gjerne et titt på Facebook-siden hennes også.

 

Syk morsrolle

Jeg er heldig. Jeg har en god periode og kan spise middag med barna hver dag; tiden der middagen er dagens eneste samværstund er på hell, jeg er sammen med dem korte perioder i tillegg. Det kjennes så godt! Jeg tåler trampene, knuffingen, latteren, protestene, humoren, den store gleden som oversvømmer alt og fyller ørene med lyd - som andre ganger er smertefull støy. Jeg tåler unger som lever og som triller latter og truer sinne, helt vanlige barn. Glede!

Som deltidsfungerende mamma med en heltidsfungerende mann, består hver dag av å jobbe for å fungere best mulig, slik at jeg får mest mulig tid sammen med barna. Jeg har sykdommen M.E. Det innebærer at kroppen bruker veldig lang tid på å produsere nok energi til hverdagen. Den blir altfor raskt oppbrukt, noen ganger rekker jeg ikke å spise frokost engang. Energinivået er i utgangspunktet lavt og derfor trenger kroppen stor grad av tilrettelegging slik at energien ikke brukes opp til unødvendige ting. Dersom jeg kommer i underskudd utløses symptomer som gjør det vanskelig å fungere i samspill med andre. Det byr på utfordringer i familielivet. Les gjerne mer her: Melivetpaaslep - Hva er egentlig ME?

Når jeg må leve med en såpass begrensende sykdom som M.E. er, rammer det hele familien. Alle mine forestillinger om hva familielivet skulle innebære er snudd på hodet. Prinsipper som handler om arbeidsfordeling og likestilling er blitt justert og redigert; jeg gjør nærmest ingenting, men ville delt likt om jeg hadde kunnet.

Det er personlig krevende å bryte med prinsipper og verdier forankret i hvem jeg er. Jeg har aldri drømt om å være hjemmeværende husmor, men er blitt det - iallfall en sofaslitende mor. M.E.-en har fratatt oss muligheter og fleksibilitet, gjort at valgene er få. Bare det å kunne skifte på hvem som drar på butikken for å handle, ville vært kjekt.

Å bli tildelt observatørstatus, gjør noe med meg. Å ikke kunne gjøre noe, savner jeg. Å ikke kunne ta dem med på en dagstur til Sverige eller til Oslo når jeg får lyst til det (som mange gjør her jeg bor), eller å dra på kino fordi det er utviklingssamtale noen dager senere (det må lagres energi til, dvs det krever passive dager i forkant), eller spontant arrangere filmkveld med hele nabolaget, eller ikke kunne dra på ferie som innebærer flyreise (fordi jeg risikerer å bli dårlig og ødelegge hele ferieopplevelsen, samt være dårlig i mange uker, kanskje måneder).. ja, alt dette gjør vondt. Det er en sorg, som blir rippet opp i hver gang et nei begrunnes i M.E.-en.

Likevel, fordi min sykdom infiltrerer livet, og fordi vi har måtte snu opp/ned på livet og hvordan vi lever det, har vi blitt svært bevisste. Vårt forhold til hverandre og til tiden vi har, har presset seg frem av all motstanden vi har kjempet oss gjennom. En sterk vilje og en stor porsjon trass for å bli bevart som hel familie preger oss. Det krever hardt arbeid. Og dette arbeidet kommer barna til gode.

Barna er bevisste og forstår mye, både fordi sykdommen min ikke kan skjules og fordi vi ikke prøver på det. Åpenhet temmer skammen, gjør det lettere å leve med det som er tungt. Barna har kunnskap jeg skulle ønske de hadde sluppet å ha, men når livet vårt er blitt slik det er, er det ikke et alternativ å drukne sykdommen i taushet. Det ville gjort ting verre. Ungene forstår at sykdommen ikke er meg: Det er ikke min vilje som begrenser oss. Og det er ikke deres skyld at ting er som de er. Det er viktig å formidle til unger. Unger skal ta hensyn, men ikke ansvar. Det er viktig at barn fortsetter å være barn og ikke undertrykker sine behov av hensyn til den syke voksne.

Morsrollen er snevert definert i samfunnet. Det er fort gjort å bli stemplet som dårlig mor når morsrollen defineres etter gjøremål og anskaffelse av ting og riktig merkelapp på buksebaken; når en mor vurderes ut fra hvor mye hun leker med ungene. For den sittende utgaven av morsutførelsen kan det by på en del personlige utfordringer med dårlig samvittighet som hovedingrediens. Jeg har sagt farvel til disse overflate-vellykka-forestillingene mange bruker for å fremheve seg selv og undertrykke andre. Morsrollen forveksles med husmorrollen, men all god-mor-dokumentasjon vi finner i sosiale medier kan aldri komme opp mot humor, varme i blikket, en klem, en samtale og killing på bare mager - altså mot det nære, interne, som blir mindre fremhevet blant dem som krever definisjonsmakt på 'den gode mor'. Jeg kan være en god mor uten å være en god husmor.

Fordi jeg ikke kan gjøre alt det jeg ønsker samme med ungene, søker jeg etter essensen i morsrollen: Etter det som ikke kan deles på Instagram, men som handler om oss; om mitt samspill med barna, om de små øyeblikkene og de lange stirrekonkurransene - om det som hekter oss sammen og som skaper vår historie, vårt ufullkomne liv. Det har lite til felles med glasur-livet som det fremstilles i mange blogger og som gjør at folk har en forestilling om at foreldrerollen handler om hva man viser andre. Morsrollen utøves i samspillet, ikke i husmorrollen eller som lekekamerat til ungene. Malen på morsrollen må den enkelte skape selv. Som funksjonsbegrenset må det viktigste komme først; det som er lite synlig.

Når alt kommer til alt er det først som voksne barna våre kan fortelle oss hva slags foreldre vi var. De vet det - så mye bedre enn alle likes'ene vi fikk på Facebook. Det er ikke leking på stuegulvet med mamma som betydde noe, men hvordan de ble møtt som små mennesker og om de ble møtt med kjærlighet. Kjærligheten til barna har ingen begrensninger.

 

Bursdagsbøller

«Mamma mamma!»

Lillesnuppa sitter i teltet sitt i hagen. Hun har bursdag. To år!

«Mamma!»

«Ja vent litt, vennen».

Det er fredag. Solen skinner og vi skal kose oss. Mannen og jeg gikk tidlig fra jobben. Hentet barna tidlig i barnehagen og gleder oss til en lang ettermiddag med bursdagsfeiring.

«MAMMA!»

«Ja vent litt, sier jeg. Jeg kommer snart».

Jeg står på kjøkkenet og kjevler ut pizzadeig. Lillemann "hjelper" til. Han sitter på en stol ved kjøkkenbenken og river biter av deigen som han kaster i oppvaskkummen.

Plask, plask sier det når de seige deigklumpene treffer oppvaskvannet.

«Slutt. Ikke gjør det», sier jeg og setter pekefingeren opp mot den lille oppstopperen hans.

Plask…

«Én gang til, så får du ikke være med å lage pizza».

Lillemann krøller munnen og drar brynene så langt ned han klarer. Så ser han rett på meg med gimtende øyne før han river av en deigbit til og kaster den i kummen.

Plask…

Jeg tørker hendene og løfter treåringen ned fra stolen.

«Næiih», hyler han og sparker med beina.

«MAMMAMAMAMAMMA», hyler Snuppa fra hagen.

«Sjur! Hvor pokker er du», roper jeg til mannen før jeg tråkker over den hylende bylten på gulvet, kledd i altfor stor Batman-kostyme, og langer ut i hagen.

Lillesøster sitter i Svampe Bob-teltet hun fikk i bursdagsgave av Lillemann. Hun leker med det nye dukkehuset sitt.

«Hjelpe meg», sier hun og strekker armene mot meg med sprikende fingre i det jeg stikker hodet inn teltåpningen.

De store, blå øynene er våte.

«Hva trenger du hjelp til? Mamma er litt opptatt», sier jeg og setter meg på huk.

«Du må nesten leke litt alene nå».

«Hjelpe meg», sier hun mens en stor tåre renner nedover kinnet og stopper et øyeblikk på haka, før den drypper stort og tungt ned på den lubne håndbaken hennes.

Hun holder en blond plastgutt i den ene hånda og prøver fortvilet å få han til å sitte på den lilla plaststolen. Men den lille gutten bare glir av.

«Se her, vi tar med dukkehuset og alle møblene inn. Underlaget er altfor skjevt og ujevnt her ute», sier jeg og samler sammen huset, møblene og figurene.

«NEEEEI», brøler Snuppa og setter fingrene i armen min.

«Jo, men vi skal bare ta det med inn. Så skal du få leke videre».

Snuppa hyler fortvilet etter meg med strake armer mens jeg skynder meg inn med alle lekene.

Plask…

Plask. Plask.

Jeg hører de seige plaskene allerede fra gangen.

«Lillemann!»

Og ganske så riktig. Lillemann har krabbet opp på stolen igjen. Nå står han og hiver den siste delen av pizzadeigen i oppvaskkummen.

Ute hyler Snuppa. Jeg ser henne gjennom kjøkkenvinduet der hun står på alle fire i teltåpningen med stor, rund munn.

«Sjur!»

«Hvor faen er du?»

Lillemann snur seg og ser på meg med oppsperrede øyne. Han holder den ene hånden over munnen og trekker pusten inn i et gisp.

«Nei, det ER ikke lov til å banne», roper jeg i det jeg runder hjørnet på kjøkkenet for å hente bursdagsbarnet.

Tjue minutter senere står mannen på kjøkkenet og kjevler ut ny pizzadeig. Lillesnuppa sitter på gulvet og leker med dukkehuset mens Lillemann hopper i sofaen.

Jeg løper mellom kjøkkenet og verandaen og dekker på bordet. Plutselig hører jeg et samstemt hyl.

Lillemann har fått tak i posen med gaver, og har revet papiret halvveis av en av gavene. Nå sitter begge på gulvet og kaster plastmøbler og –figurer på hverandre. Lillemann får en rosa sofa i hodet.

«Auuuu», roper han og kyler en grønn tv-benk etter Snuppa. Den streifer håret hennes før den treffer glasset i kommoden bak henne.

«Nei! Hei, hei, hei, hei, Hva er det dere holder på med?»

Begge skrur på den dramatiske sirenen med en gang de ser meg mens de peker på hverandre.

Nei, det er på tide å finne frem flere gaver. Ingen vits i å vente til etter middagen.

Lillemann reiser seg brått og løper mot meg når han ser posen fra lekebutikken. Han skumper borti Snuppa med albuen i all iveren, og hun ramler mykt ned på bleirumpa.

«Uæææææh! Uæææææh!»

Åh, du kjære, lille dramaqueen.

Snuppa opp på fanget.

«Nei, nå må du vente litt, Lillemann. Det er lillesøsters gaver. Det er hun som har bursdag i dag, vet du».

Lillemann står og hopper på gulvet. Han løfter en av pakkene ut av posen med ivrige armer.

«Vente!»

Men alle som har vært tre år vet at det ikke er lett å vente når det står en pose med gaver foran en. Selv om de ikke er til en selv.

Snuppa tørker omsider tårene. Jeg mistenker at hun tok seg ekstra god tid når hun så hvor utålmodig broren var. Men jeg vet ikke sikkert.

Ok, sett i gang. Jeg tar ut en gave og rekker den høytidelig over til Snuppa. Denne er fra morfar, rekker jeg så vidt å si før fire, små hender river og sliter i det gule papiret. Ti sekunder senere river de små hendene i hverandre.

Jeg må holde en sprellende Lillemann fast på fanget så Snuppa får mulighet til å pakke opp sine egne gaver.

Vi kommer oss gjennom resten av ettermiddagen på et vis. Pizzaen ble endelig ferdig. Litt brent i kantene, men den smakte fortreffelig. Mannen fant frem kake mens jeg plukket opp alle pizzabitene på gulvet etter pizzakrigen.

Den rosa prinsessekaka fra frysedisken på supermarkedet bæres høytidelig ut på bordet. Lillesnuppa surmuler mens jeg prøver å få fyr på lysene. Det var da pokker som det begynte å blåse akkurat nå da.

Snuppa ville ha rød Mikke Mus-kake. Men de hadde bare én ferdigkake igjen, og jeg hadde ingen planer om å reise rundt hele byen for å finne Mikke Mus-kake. Men kaka smakte godt den.

Et par timer senere lå endelig begge barna og sov, langt på overtid. To, små barn rusa på sukker og rosa E-stoffer. Bursdagsbarnet i bursdagsklærne sine, Lillemann i Batman-drakten. Tannpussen hoppet vi elegant over.

Mannen og jeg åpnet en flaske vin og sank dypt ned i sofaen. Siden tv-en plutselig ikke virket, tok det ikke lang tid før vi sovnet begge to.

Glad det er et år, nei vent et halvt år, til neste gang.

Uansett, gratulerer med dagen, Snuppa mi. Kjenner jeg gleder meg litt til du blir fire og ferdig med trassalderen akkurat nå.

Svette lår

Det er en ting jeg har stusset over.

Når man kjøper nye jeans, får man beskjed om å vente så lenge som mulig med å vaske dem. Gjerne opptil et halvt år. Senere skal man vaske dem så sjelden som mulig.

I et intervju med Kjendis.no, sier daglig leder ved Carlings i Oslo følgende:

Gå med jeansen til den lukter vondt eller er synlig skitten. Først da kan du vurdere å vaske den. Et generelt godt tips er å ikke vaske buksen før det har gått minimum seks måneder. Minimum.

Ok. Som småbarnsmor dukker det umiddelbart opp noen konkrete utfordringer i form av gulp, leverposteiflekker, melkesøl og diverse andre udefinerbare flekker.

Nope. Ingen mellomrom her.

Men det jeg egentlig lurer på er følgende:

For oss som ikke har såkalt thigh gap, det vil si vi som har lår som berører hverandre ett eller annet sted på veien opp, eventuelt hele veien fra knærne til rumpa… Er det bare meg, eller er det flere som fort blir litt svett mellom beina i løpet av dagen?

Jeg mener, når jeg har sittet inne på kontoret en hel dag, ta gjerne en varm sommerdag, med rumpa godt plantet på kontorstolen, med det ene beinet over det andre, vekslende med begge beina klemt inntil hverandre på stolen i timevis…da blir man gjerne litt svett? Ikke sant?

Og seks måneders gammel lårsvette...det lukter ikke nødvendigvis så godt.

Er det bare meg?

Hvor ofte vasker du jeansene dine?

 

Endelig smokkefri

Dere som har fulgt bloggen en stund, vet at vi har hatt gjentatte forsøk på smokkeslutt her i Casa Kaos:

Smokke-slave og Smokke-slave del 2

Men gjett hva? Nå har vi endelig lykkes!

Nå har endelig smokketraktoren gått.

Jeg hadde egentlig tenkt å droppe hele smokkeslutten og vente til Lillemann selv fant ut at smokk var teit, om det så hadde blitt til konfirmasjonen. Etter to mislykkede forsøk var ikke motivasjonen på topp, verken hos meg eller min lille, store snart tre-og-et-halvt-åring.

Men en fredag ettermiddag da jeg hentet Lillemann i barnehagen, fikk jeg streng beskjed fra læreren hans:

«Nå syns jeg dere skal ta dere sammen og bli ferdig med den smokken en gang for alle».

Denne driftige og meget standhaftige barnehagelæreren hadde nemlig tatt saken i egne hender etter mitt forrige mislykkede forsøk.

Hun hadde klart den bragden å få Lillemann til å sove uten smokk i barnehagen. Etter tre dager med vellykket smokkefri soving, spilte hun ballen over til oss med et aldri så lite oppgitt sukk og lett himling med øynene:

«Nå har jeg gjort grovarbeidet for dere. Nå får dere jammen følge opp».

Jeg stod skolerett og nikket og bukket og lovde at ja da, nå bør jeg kanskje gjøre en innsats. En helhjertet innsats. Men jeg var usikker. Veldig usikker.

Lillemann brukte smokk døgnet rundt. Han sov, spiste og lekte med smokken ved sin side. Og ikke bare én. Nei da, tre stykker om gangen. En i munnen og en i hver hånd.

Vi bestemte oss for å dra til lekebutikken neste dag og la Lillemann få plukke ut fire leker. Planen var at han skulle få én leke hver dag han var smokkefri. (Jeg burde kanskje tilbudt han min kjærlighet og forståelse som motivasjon, men hey, noen ganger er det rett og slett enklere å kjøpe seg resultater).

Vel, da Lillemann fikk høre om planen, var han umiddelbart klar. Fra neste morgen skulle han ikke bruke smokk. Vi var råklare, alle mann.

Dag 1: Morgenen gikk greit. Men allerede i bilen på vei til lekebutikken begynte maset.

«Tutti! Tutti!»

Jeg forklarte så diplomatisk og rolig jeg bare kunne fra forsetet, om og om igjen, at hvis han fikk smokken nå, ble det ingen tur til lekebutikken. Masingen eskalerte raskt til gråting før det gikk over i hyling og sparking i seteryggen.

«Ok», sa jeg til slutt utålmodig og stoppet bilen.

«Vil du ha tutti? Se her, her får du tutti».

Jeg gikk ut av bilen og åpnet døra bak. Strakte fram to smokker som jeg hadde i lommen. (I tilfelle hele smokkeslutten skulle gå rett i vasken…igjen).

Lillemann sluttet å gråte umiddelbart. Han så på meg med store, våte øyne. Blunket et par ganger og kikket lengselsfullt ned på de to fristende smokkene i hånda mi.

«Vil du ha dem? Vel, her er de. Men da snur vi bilen og kjører rett hjem».

Lillemann plukket opp smokkene. Så på dem med åpen munn før han begynte å hyle igjen.

«NEEEEIIII», ropte han så høyt han kunne og holdt hånden med smokkene opp mot meg. Den andre hånden la han dramatisk over pannen med håndflaten ut.

«NEEEEIIII! Ta de!»

Vi kom oss til lekebutikken. Plukket ut tre gaver, og kjøpte et høyst etterlengtet skateboard til den fjerne dagen - the grand finale.

En Spidemann-caps ble omhyggelig utvalgt som dagens gave.

Kul caps, ikke sant?

Det funket helt til vi kom hjem fra handleturen og det var tid for en halvtimes bjørneblund. Lillemann var plutselig helt klar for å bytte både Spidermann-caps og drømmen om skateboard mot tutti.

Etter en time med hyling og skriking ga jeg etter, ga ham smokken og tok fra han capsen. Sånn, da får han vel lære å ta ansvar selv da, tenkte jeg og gremmet meg over alle pengene vi hadde brukt på lekebutikken.

Men etter to minutter angret han seg og ga meg smokken tilbake. Den smakte ikke like godt som Spidermann-capsen. Like etter sovnet han helt utmattet, uten smokk.

Resten av ettermiddagen gikk fint. Leggetiden nærmet seg og den store prøvelsen stod for døra. Vi hadde ikke snakket om smokk på natta ennå. Planen var ikke å nevne det og se hvordan det gikk.

Lillemann ropte etter smokken i halvannen time etter leggetid. Men jeg var standhaftig. Jess, jeg kan hvis jeg vil, tenkte jeg stolt da jeg helt utslitt lukket døra til en sovende Lillemann bak meg.

Da han våknet klokka to på natta, var jeg ikke like standhaftig og smokken ble raskt byttet inn mot min nattesøvn.

Dag 2: Ny dag, ny gave. En nøye utvalgt Batman t-skjorte. Med kappe. Råstilig! Litt sutring og masing på tutti i bilen. Ellers ingen store problemer. Ingen sprekker.

Bjørneblund på dagtid gikk fint. Prøvde å sovne på kvelden uten smokk, uten hell. Innså at smokkefri nattsoving lå et godt stykke frem i tid og ble et litt for stort sprang for både Lillemann og jeg. Så fra nå av er smokk på natten helt ok.

Dag 3: Mandag og barnehage. Lillemann våknet tidlig. Gikk stolt til barnehagen med Spidermann-caps, Batman t-skjorte og dagens gave, en Hulken-figur.

Endelig er mandagen her. Endelig skal vi fortelle læreren at Lillemann har sluttet med smokk. Lillemann løper det siste stykket bort til porten og river den opp. Vi er førstemann inn døra. Lillemann stormer inn i gangen og ser seg forventningsfullt rundt.

Da får vi beskjeden: Læreren er syk i dag. Lillemann bryter sammen.

«Neiiiiiii. Neiiiiii.»

Jeg får lyst til å legge meg ned på gulvet ved siden av han og gråte.

«Neiiiiiii. Neiiiiii.»

Men jeg beholder roen. Jeg forteller nyheten til de andre ansatte, men de skjønner ikke helt hvor stort dette er. De har ikke vært personlig involvert.

Jeg kommer meg ut døra og på jobb til slutt. Men jeg kjenner klumpen i magen resten av dagen.

Dag 4: Endelig! Finaledagen. Fire dager uten smokk. Det betyr at jeg kan svare nei når folk spør om Lillemann bruker smokk.

Skatebordet overleveres høytidelig på senga med jubel og fanfarer. Lillemann får kjøre litt i innkjørselen før frokost. Han sitter på skateboardet og spiser brødskiven sin, og han har det på fanget i bilen.

Smokkelæreren er tilbake på jobb. Lillemann får etterlengtet ros og velfortjent skryt.

Og jeg er kjempestolt. Jeg hadde helt mistet håpet om at han skulle klare det. Men der tok jeg feil.

Hurra for min Lillemann! Og hurra for meg!

 

 

 

Kjeftesmelle

«Hvor i svarte har du gjort av våtserviettene", spør jeg mannen som står på kjøkkenet og pakker ut etter storhandelen.

Jeg står med en jordbærspisende snuppe på armen. Hun har akkurat tatt en stor bit. En altfor stor bit. Og den røde saften siver ut av munnvikene hennes. Hun ler høyt mens hun gnir hånden rundt munnen for så å fordele det røde fruktkjøttet i luggen.

«De var jo her nettopp. De lå jo på kjøkkenbenken under bæreposen», sier jeg og river vekk et par tomme handleposer. De seiler ned mot gulvet og legger seg pent oppi en dam med appelsinjus.

Mannen står med hendene fulle av matvarer. Han balanserer en pakke yoghurt,  to bokser leverpostei og en paprika i én hånd mens han åpner kjøleskapdøra med den andre.

«Neih. Jeg vet ikke», sier han og lar blikket sveipe over kjøkkenbenken.

«Jeg hadde de jo nettopp her. Hvor kan jeg ha lagt de da?»

Snuppa dytter den siste jordbærbiten i munnen. Den røde barten blander seg med snørr og legger seg som en uformelig masse på overleppa.

«Ja men, herregud, er det mulig å miste flere pakker med våtservietter da? Det var jo fire stykker», sier jeg og marsjerer ut i stua.

"Dessuten ser det helt bomba ut her nå. Er det så vanskelig å holde kjøkkenet ryddig", roper jeg bakover.

«Lillemann! Har du tatt våtserviettene som lå på kjøkkenbenken?»

Treåringer ser uinteressert opp på meg fra stuegulvet, trekker på skuldrene og fortsetter med å pirke opp det lille hullet i ryggen til pandabamsen for å få tilgang på de fristende skumgummi-bitene.

«Kjære vene, er det virkelig ikke mulig å legge noen ting på plass her i huset», sier jeg til meg selv mens jeg runder hjørnet til kjøkkenet.

«Hvis alle bare hadde lagt tingene der de hører hjemme, så hadde jeg sluppet å gå på skattejakt uten kart hver eneste gang jeg trengte noe», sier jeg øker stemmevolumet mot slutten av setningen. Det siste ordet smeller i veggen.

«Men kan du ikke bare ta litt kjøkkenpapir da», spør mannen og sukker.

«Nei! Jeg vil ha de våtserviettene. Nå har vi gått uten våtservietter i fire dager fordi vi har glemt å kjøpe. Nå er jeg lei av å bruke kjøkkenpapir. Nå vil jeg har våtservietter!»

Nei men hei. Er det her dere er?

Jeg finner de til slutt, da jeg åpner skapet på barnerommet for å hente en gassklut. Der ligger de. Ved siden av bleiene. Akkurat der de skal ligge. På plassen sin, faktisk.

Mannen må ha lagt dem på plass uten å registrere det selv en gang.

Jeg drar ut en av de fuktige serviettene og tørker ansiktet til Snuppa.

«Fant du de», roper mannen fra kjøkkenet.

«Ja», roper jeg kort tilbake.

«Hvor var de da?»

«Hvor lå de», roper han igjen.

Jeg later som jeg ikke hører han. Lister meg ut av barnerommet og ut i stua. Heldigvis spurte han ikke igjen…

God mor-boksen er skremmende trang

I helgen var det et intervju med meg på Foreldre og Barn på nett og Dagbladet.no:

Faksimile fra Dagbladet

Det førte til sterke reaksjoner. Jeg ble kritisert, truet og hudflettet, men også hyllet - heldigvis. (Hvis ikke hadde jeg sittet på badet og spist sjokolade ennå).

Jeg våget meg nemlig på å si noe så kritikkverdig som at jeg syns småbarnstiden er slitsom, at jeg velger å prioritere meg selv med jevne mellomrom og at jeg ikke gidder å leke med barna hvis jeg ikke syns det er morsomt selv.

Er det egentlig lov å si at man gleder seg til barnehagen åpner mandag morgen?

Ja selvfølgelig, mener jeg. Noen helger er så tøffe at jeg er helt utslitt når barna endelig er i seng søndag kveld.

Er det lov å si at man er sliten og lengter etter en helg helt for seg selv, uten barn? At man av og til drømmer seg tilbake til tiden før man fikk barn da man stod opp klokke 12 i helgene og kunne nyte lang lørdagsfrokost med avis og varm kaffe?

Så klart! Jeg drømmer om det stadig vekk.

Må man bygge Lego og bake kaker med barna når man selv ikke kan fordra det?

Nei, det syns jeg ikke! Barna mine merker når jeg ikke er hundre prosent til stede. Da blir de masete og urolige, jeg blir sliten og ingen har det noe gøy. Jeg sparker heller fotball, går i skogen, sykler eller svømmer. Er det så mye verre enn å bygge Lego og bake da?

Er jeg en egoistisk mor som ikke fortjener å ha barn, fordi jeg jeg velger å gjøre ting jeg selv syns er gøy med barna? Eller fordi jeg trenger tid for meg selv og har behov for andre impulser i livet mitt enn den morsrollen kan gi meg?

Nei, jeg har bare funnet min egen måte å overleve på som småbarnsmor. En glad og fornøyd mor gir glade og fornøyde barn.

Alle barn er forskjellige. Det er jammen vi foreldre og. Ikke la andre fortelle deg hva din familie skal gjøre. Og for all del, ikke få dårlig samvittighet hvis du ikke gjør, tenker eller føler som andre mener du burde. Og ikke les alle artiklene på nettet der eksperter får uttale seg om alt du skal, bør og må gjøre.

Gjør det du har lyst til! Det viktigste er at man gjør noe sammen og at alle har det gøy.

Gjør det du må gjøre for å få overskudd til å være en så god forelder som mulig. Enten det er å ha barna i barnehage, uavhengig av om du jobber fulltid eller ikke, ringe barnevakten og gå på kino en kveld, eller låse deg inn på badet og spise sjokolade fordi du ikke har lyst til å dele den med barna.

Hvis du noen ganger føler deg som verdens verste forelder, kan det kanskje hjelpe å lese En mors bekjennelser. Legg gjerne igjen en bekjennelse selv også.

Intervjuene med meg kan du lese her:

Dagbladet

Foreldre og barn

 

Hva liker du å gjøre sammen med barna? Og hvordan finner du overskudd til å være en så god forelder som mulig?

Dorull-troll

Bare elsker det når jeg står opp søndag morgen og ungene har lekt med dorullene. (Ja, i flertall).

Hva er det "morsomste" ungene dine har lekt med mens du lå og dro deg bare fem minutter til?

Golfgris

«Mamma! Mammaaaaaa!»

Jeg står på badet og ordner det nyklipte håret som skulle være så enkelt å håndtere, men som viser seg å kreve mye mer styling enn det lange håret jeg hadde.

Klokka er åtte fredag morgen.

«Mammaaaaaa!» Toåringen kommer tuslende inn på badet. Store tårer renner nedover kinnene hennes.

Hun babler noe helt uforståelig mellom hikstene og tårene mens hun peker ut mot gjesterommet.

«Giiiii. Giiii»

«Giiii, hva da», sier jeg og går etter henne.

Storebror har dratt kjøkkenstolen ut på gjesterommet, klatret opp på den og fått tak i golfkøllegrisen til mannen. Den rosa grisen, som alltid står tredd over en kølle…og frister ungene. Den kjempekule golfgrisen som Lillemann ikke får lov til å røre.

Men nå har han altså funnet en vei opp. Og tatt den.

Han står og veiver med grisen i hånda. Triumferende.

«Giiiii. Giiii», roper Lillesøster og peker på den rosa grisen.

«Grisen, hahaha. Grisen, hahaha», synger Lillemann og trer den på armen før han løper ut i stua.

Lillesøster står og ser på meg med store, tårevåte øyne.

«Sorry, Snuppa. Jeg skjønner at du har fryktelig lyst til å leke med den forbudte grisen. Men Lillemann tok den først. Da må han få leke med den først også».

Snuppa stabber ut i stua. Manisk latter blander seg med Snuppe-sutring.

Hun kommer gråtende ut på badet igjen. «Giiiii. Giiii!»

«Ja, jeg skjønner at du vil ha grisen, lille venn. Men nå var det storebror som fikk tak i den».

Men lillesøster gir seg ikke. Sutringen øker i styrke, og snart når den gråt, nivå 1. Hun står og småhopper rundt beina mine mens hun river meg i buksa.

Jeg ser på klokka. Ti over åtte. Vi må snart komme oss avgårde. Om jeg bare kunne få bli ferdig med dette forbaskede håret!

Men det var da som pokker for et leven. Forresten, er det ikke sånn at man skal lære barna sine å dele da? Jo, det er jo det som er viktig. Å lære dem å dele. Det mener jeg å ha lest et sted på nettet.

Jeg stikker hodet ut i gangen: «Lillemann. Kan ikke Lillesøster få leke litt med den grisen før vi går i barnehagen?»

Men nei, det kan hun aldeles ikke.

Jeg finner frem en blå elefant og løfter opp Lillesnuppa.

«Hei, se på denne», sier jeg mens jeg lar elefanten danse rundt nesa hennes.

«Jeg er en elefant. Tralala».

Men Snuppa strekker seg mot gulvet og vil ned til Lillemann og grisen.

Jeg setter henne ned og går tilbake til badet. Snuppegråten når umiddelbart nivå 2. Snart står hun og drar meg i buksebeinet igjen.

Nei men kjære vene, er det ikke mulig å få littegranne fred her da? Nei, nå må han dele. Jeg går resolutt ut i stua og setter meg ned foran Lillemann.

«Nå må Lillesøster få låne grisen. Ok?»

Men Lillemann bare svinser avgårde over stuegulvet mens han kaster grisen opp i luften.

Snuppa har lagt seg ned på gulvet nå. Det er inngangen til nivå 3.

«Sånn, Lillemann. Nå er det Lillesøsters tur», sier jeg med streng stemme.

«Neheiii», roper han og hopper opp i sofaen.

Jeg hopper etter ham. Får nesten tak i buksebaken hans før han hopper ned på andre siden. Jeg jager han rundt stuebordet noen runder før jeg får tak i ryggen på t-skjorten.

«Nå er det Lillesøsters tur», sier jeg drar i grisen.

Lillemann drar tilbake. Jeg er heldigvis sterkere enn en treåring, og vinner dragkampen. Lillesøster slutter å gråte samme øyeblikk som hun får grisen i armene. Hun omfavner den og klemmer den hardt inntil seg.

Lillemann når umiddelbart nivå 3. Han bruker å gjøre det, han. Bare rett på. Uten å gå gjennom trinn 1 og 2.

Det er da jeg husker at treåringsgråt er mye verre enn toåringsgråt.

Jeg ser på Lillesøster som sitter og synger til grisen mens hun vugger den fram og tilbake. Lillemann ligger hylende og vrir seg på gulvet.

«Sånn, nå er det Storebror sin tur til å ha grisen igjen», sier jeg og tar den fra Snuppa. Gråten hopper umiddelbart fra Storebror tilbake til Lillesøster.

Åh nei. Hva gjør jeg nå da? Jeg vil bare ha fred til å ordne håret.

Skal jeg ta den fra dem?

«Hvis dere ikke klarer å leke sammen, så tar jeg den!»

Yeah, right. Akkurat som om disse to noen gang har kunnet leke sammen. Her er det kun mitt, mitt og mitt som gjelder.

Dessuten vil det føre til at begge to begynner å gråte.

Hello troublemaker.

Men det var jo Lillemann som hadde den først. Det var Lillesøster som begynte å bråke. Lillemann må vel få lov til å leke i fred uten at Lillesøster alltid skal ha det han har. Men samtidig er det viktig å lære dem å dele. Men siden de ikke kan leke sammen…hvor lenge bør de ha den hver da? Og bør Lillemann få ha den litt mer enn Lillesøster, siden det tross alt var han som fant den? Men Lillesøster er jo så liten, bare knappe to år. Hun forstår jo ikke like mye som Storebror som er hele…tre.

Ouff, nei. Det er altfor tidlig på morgenen og vi har dårlig tid.

Jeg bruker den gode, gamle regelen: den som skriker høyest får viljen sin.

Bør søsken dele, eller få leke i fred med sitt?

Lykkelige barn sitter ikke stille

Som småbarnsforeldre må man prioritere. Hele tiden, hver dag.

Hvilke kamper skal man velge? Hvilke kameler skal man svelge?

Hva har barna lov til og hva har de ikke lov til?

Når skal man stå på prinsippene? Når er det greit å gi blaffen?

Når skal man være konsekvent og når kan man gi litt etter?

Før jeg fikk barn, hadde jeg mange tanker om hvilken type mamma jeg skulle være. Det har jeg for så vidt fortsatt, men tankene har endret seg.

I begynnelsen strebet jeg etter å være en perfekt mamma på alle mulige måter. Jeg var veldig opptatt av hva andre mødre synes om meg og hvordan jeg oppdro barna. Jeg syns alle andre var så flinke, mens jeg selv følte at jeg ikke strakk til. Jeg brukte mye tid på å analysere meg selv som mor i forhold til andre mødre.

Gjett om jeg ble sliten!

Ettersom barna har blitt eldre, har jeg også blitt mer avslappet. Jeg er mye mindre opptatt av hva andre synes, og jeg har funnet ut hva som er viktig for meg.

 

Jeg gidder ikke…

…bruke tid på å få barna til å sitte stille. Når vi er ute eller på besøk, har jeg sluttet å prøve å få dem til å sitte pent. Barn er ikke laget for å sitte stille. De er laget for å løpe rundt og utforske.

…strebe etter å ha barn som ses men ikke høres. Barn lager lyd. Mye lyd! Jeg orker ikke sitte med pekefingeren over leppene hele tiden. I stedet har jeg, så langt det lar seg gjøre, sluttet å oppsøke steder der barna ikke får bruke stemmevolumet sitt.

Hei, skinkefjes!

...lære dem å spise med kniv og gaffel. Jeg elsker selv å spise med fingrene. Og hey, i mange kulturer er det helt normalt! Vi tøyser og tuller rundt middagsbordet og jeg tror lek med mat faktisk fører til at de spiser mer. Også mat de tror de ikke liker.

…holde det ryddig hele tiden. Hjemme hos oss er det lov til å rote. Over hele huset! Jeg roter mye selv, og gidder ikke alltid rydde opp etter meg. Derfor kan jeg heller ikke kreve at ungene gjør det. Vi tar noen skikkelige skippertak sammen når vi ikke kan se gulvet og må måke oss vei til ytterdøra.

…kjefte på barna når de hopper sofaen. Hopp i vei! Sofaen min er kjøpt i bruktbutikk og er så deilig og myk og god og full av sprett at det skulle bare mangle om barna ikke fikk hoppe i den. Jeg får nesten lyst til å hoppe i den selv. Problemer oppstår dog når vi er på besøk og barna med den største selvfølge tester ut spretten i andres sofa.

 

Derimot har jeg brukt mye tid og energi på å lære barna…

… å si takk når de får noe.

…å være snille mot hverandre og andre. (Ok, jeg skal aldeles ikke påstå at jeg har unger som bare er snille. Det hender rett som det er det flyr en duplokloss over stuebordet som treffer den andre i hodet. Og det forekommer både slag, spark, knuffing, erting, lugging og klyping på daglig basis hjemme hos oss. Men jeg lærer dem i hvert fall å tenke på andre. Så får vi håpe det gir resultater når de blir litt større).

…at det er viktig å si unnskyld. Og mene det!

…å si takk for maten.

…at leker og ting er noe man får til jul og bursdag, og at vi ikke bare kan kjøpe, kjøpe, kjøpe nytt hele tiden.

...å være takknemlig.

…at det ikke er lov å kaste søppel ute i naturen.

…å være snill mot dyr.

…at annerledeshet er spennende og ikke rart. Og at man skal respektere alle mennesker uansett hvor de kommer fra eller hvordan de er.

Klarer jeg å lære barna mine alt på den siste lista, har jeg lykkes som mor. For meg er det viktigere med lykkelige, aktive og omtenksomme barn, enn barn som spiser pent og sitter stille.

Se opp! Flyvende gutt i sofaen!

Hva er dine prioriteringer?

Hvem vant klokka?

Det er tydelig at mange av dere alltid er sent ute, for jammen var det mange som hadde lyst på klokka jeg loddet ut:

Nå er barna endelig i seng, og jeg har trekt en vinner. Trekningen er gjort gjennom Random.org.

Og den heldige vinnere er:

Tam, tam, tam, tam...Elisabeth

Hun ønsket seg en klokke i mørk grå. Den er på vei, så snart du sender meg adressen din på: marte@frimandmedia.no

Mange har lurt på hvor dere kan bestille klokka. Det kan dere gjøre her, på Etsy.com

Takk for deltakelsen. Og ha en fin kveld.

 

 

Gi bort - Whatever I'm late anyway

Jeg postet et bilde av denne kule klokka på Facebook-siden min for noen uker siden:

Og den var det mange av dere som likte! Og så kom det fram at veldig mange av dere alltid er for sent ute, akkurat som meg.

Mange av dere ønsket å kjøpe klokka. Men jeg ante dessverre ikke hvor man kunne få tak i den. Så var det en trofast Facebook-følger som bestemte seg for at hun skulle finne den. Og det gjorde hun!

Nå har jeg lyst til å gi bort en sånn klokke til en av dere. Det eneste du trenger å gjøre er å like Casa Kaos på Facebook, siden det var der klokkejakten begynte. Og skriv i kommentarfeltet under her hvilken farge du ønsker deg.

Hvis du allerede liker Casa Kaos på Facebook, trenger du bare skrive hvilken klokke du vil ha.

Du kan velge mellom følgende modeller:

Svart og rosa                           Svart og hvit                             Mørkeblå

Lyseblå                                       Hvit                                         Lys grå

Mørk grå                               Lys brun                              Mørk brun

Sennepsgul                            Rød                                     Grønn

Jeg trekker en vinner tirsdag kveld. Lykke til!

Barnehjem i krise

Jeg var så heldig å bli bedt på besøk til et barnehjem og et krisesenter i Albir i Spania i går.

Et barnehjem og et krisesenter som har mistet all støtte fra staten, og som siden juli i fjor ikke har fått én eneste euro fra spanske myndigheter.

Heldigvis, og da mener jeg virkelig heldigvis, har fire, flotte, norske mødre gått sammen for å hjelpe til økonomisk.

Flotte, norske mødre. Fra venstre: Silje Bjelkarøy Lyng, Cathrin Morch Olsen, Elisabeth  Skarveland og Liv Hofseth.

De norske jentene har nå startet den frivillige organisasjonen Hjelp oss å hjelpe Costa Blanca, der de samler inn penger til barnehjemmet og krisesenteret.

I dag bor det 11 barn på barnehjemmet, i alderen fra 10 måneder til 8 år. Når barna blir 10 år, flyttes de over til et annet barnehjem, der de får bo til de fyller 18.

Barnehjemmets minstemann. Bare ti måneder gammel. Gjett om jeg fikk lyst til å ta hun med hjem.

På krisesenteret bor det 7 kvinner og 11 barn. Det minste barnet ble født på senteret i september av sin mindreårige mamma.

Tidligere finansierte staten 80 prosent av driften på de to sentrene. Men etter juli i fjor, har de ikke mottatt noen ting. Dette resulterer i at de ikke har penger til de mest primære behovene som mat, elektrisitet og gass.

De ansatte har ikke fått lønn siden september. Likevel fyller de bensin på bilene sine, og kommer på jobb hver dag. Men flere ansatte har nå store problemer med å dekke sine egne private utgifter.

De ansatte har jobbet uten lønn siden september. Her er Encarna, kokk på senteret.

De norske jentene samler inn penger og handler inn mat, skolebøker, ryggsekker, betaler strømregninger, forsikringer, fyller bensin på bilene som kjører barna til skolen, kjøper nødvendige medisiner, betaler for behandling til de som trenger det, og ellers alt av vedlikehold og reparasjoner på senteret.

– Vi skal ikke bare kjøpe det absolutte nødvendige heller. Det er barn vi snakker om her. De trenger også litt kos og litt ekstra. Vi ønsker at barna skal få en så normal hverdag som mulig. Som for eksempel av og til å få gå ut og spise pizza. Så har de noe å fortelle om på skolen dagen etter, sier daglig leder av stiftelsen, Elisabeth Skarveland.

Cathrin og Liv på handletur.

Silje med en av tre fulle handlevogner. Og dette var ikke en storhandel!

Tre fulle handlevogner trilles fra butikken til barnehjemmet.

Alle barna på senteret som er over 3 år går på skole hver dag. I Spania begynner nemlig barna på skolen det året de fyller 3. Barna går på offentlig skole, og det er viktig at man ikke kan skille barna som bor på barnehjemmet fra andre barn. Derfor har de alltid rene og skikkelige klær på seg, og har med seg samme mat som de andre elevene.

Dessverre fungerer ikke fosterhjemsordningen i Spania på en tilfredsstillende måte. Den økonomiske krisen har gjort at staten ikke har råd til å drive kursing og opplæring av fosterforeldre. Dessuten har folk flest i Spania nok med å brødfø sin egen familie for tiden.

Jeg fikk møte Montserrat Fíter, eller Montse som hun kalles. Hun er presidenten i Emaus-stiftelsen som driver barnehjemmet og krisesenteret. Emaus-stiftelsen driver 19 forskjellige sentre i Spania. Ingen av dem har fått penger siden i fjor. For staten er dette snakk om statistikk og nummer. For meg er det snakk om menneskeliv, sier Montse.

Kvinnene på krisesenteret fikk tidligere tilbud om skolegang eller mulighet for jobb. Alle slike tilbud har i dag falt bort.

De norske jentene har satt i gang et prosjekt der kvinnene som bor på krisesenteret knytter armbånd som de selger for 5 euro, eller 50 kroner.

Kvinnene får ti prosent av inntekten. Resten går til drift av senteret.

De norske jentene har bestemt seg for at så lenge støtten fra staten uteblir, skal de hjelpe til økonomisk.

– Vi skal ikke redde verden. Vi skal gjøre en forskjell for de som bor på dette senteret, sier Elisabeth.

Fra venstre bak: Cathrin Morch Olsen, Elisabeth Skarveland, Montse, ja...også meg da. Fra venstre foran: Silje Bjelkarøy Lyng, Liv Hofseth og Sonja Felipe, daglig leder ved barnehjemmet.

Hvis du vil lese mer om organisasjonen, kan du besøke hjemmesiden deres her: Hjelp oss å hjelpe Costa Blanca

Eller gå inn på Facebook-siden deres: Hjelp oss å hjelpe Costa Blanca - Facebook