hits

april 2015

8 tips til billig barnebursdag

Barnebursdager er big business. Tusenlappene flyr når småtassene skal feires.

 




 

Mange foreldre gruer seg til feiringene fordi det krever så mye. Fordi det er dyrt. Mange dropper også bursdagsfeiringen med barnehagen eller klassen på grunn av dårlig råd.

 Vi feiret fireåringen i helgen. Og arrangerte barnebursdag med 16 småtroll til under 300 kroner.

Her er 8 tips til hvordan du kan arrangerer feiende flotte barnebursdager på budsjett:

 

Feir hjemme

Dropp lekeland, bowlingbursdag og andre steder de arrangerer bursdager. Disse stedene er dyre. Hjemmebursdag er vel så stas.

 






 Lag innbydelsene selv

Vi gikk for kjøpt i år, men det er ikke noe i veien for å lage innbydelsene selv. La barnet få tegne og male på kartong og skriv på baksiden.

Det er da mye koseligere å få en hjemmelaget innbydelse enn en kjøpt.

 

Lag billig mat

Mine to barn elsker pannekaker, og det har blitt fast mat i barnebursdagene hos oss. Da steker jeg opp en stabel med pannekaker og setter frem Nugatti, sukker og blåbærsyltetøy til pålegg. Hjemmelagde pannekaker er billig! Vi mettet 16 småbarn til under hundrelappen.

Kjøp også billig brus. Barn bryr seg ikke om colaen heter Coca Cola eller Firs Price Cola. Saft fungerer også helt fint.

 

Bytt ut kake med gele

Gele er billig, enkelt å lage og danker lett ut en hvilken som helst kake.

Jeg prøvde meg på gelekake i år. Jeg kjøpte fire farger gelepulver fra Freia, og la de lagvis i en kakeform. Kaka så kanskje ikke så veldig flott ut da den var ferdig, med da vi moste den, ble den kjempekul!

Jeg helte også gele i små shotsglass og i uthulede appelsinskall. Det ble en heidundrende gelefest!

 


Ha ha. Gelekaka ble ikke helt som planlagt. Da jeg tok den ut av formen var det ikke noe som minte om regnbuekake. Snarere en morkake, som mannen sa. 

 

 
Men da vi moste den, ble den ganske kul!



Apelsingele lager du ved å dele appelsinene i to, ta ut innmaten og hell i gele. Del appelsinen i båter når geleen har stivnet. 

Les også: Hulken-kake

Les også: Årets bursdagskake - Lynet Mc Queen med sladding og flammer 

 

Dropp engangs

Vi valgte å gå for engangsfat og -kopper. Men har man nok servise i kjøkkenskapet, og orker å ta jobben med å vaske opp, er det mye å spare på det. Har man ikke nok selv, kan man kanskje få låne av naboer eller venner.

 

Bruk rester

Har du noen ballonger og sugerør liggende i skapet?

Hva med kakelys? De brenner jo bare i 30 sekunder, så er de blåst ut. Vi bruker lysene om og om igjen. Du kan servere ganske mange bursdagskaker før du har brukt opp en pakke med kakelys.

Vi brukte den samme bursdagskrona som i fjor. Fireåringen registrerte ikke en gang at det stod 3 på den. Har du barn som er litt mer opptatt av riktig tall, se om det går an å lime noe over og skrive på nytt.

 


Tre år, fire år ... Bursdag er bursdag.

 

 

Frilek

Dropp innleide klovner, hoppeslott og andre organiserte leker. La barna få leke fritt. Min erfaring er at de stortrives med det.

Eller arranger leker som ikke koster noe. Som stolleken eller flasketuten peker på.

 

Dropp godteposer

Man ikke sende med barna godteposer hjem. Det er en veldig hyggelig gest, men ikke nødvendig. Vi har gjort det før, men i år valgte vi å droppe det.

 

 

 
Puh. Vel overstått.

 

Alt i alt brukte vi i underkant av 300 kroner på bursdagen med 16 barn. Hadde vi kuttet engangsfat og -kopper hadde vi holdt oss godt innenfor tohundrelappen.

Husk at det viktigste for bursdagsbarnet er å ha vennene sine på besøk og få være midtpunktet i noen timer.

Les også: Dyre vs. billige bursdagsgaver

Les også: Selvfølgelig kan barna få brukte gaver

Og så kan du lese intervju med Diaper Diva Diary og meg på Mammanett.no om budsjettbursdager. Her får du enda flere tips. 

Og er du ennå ikke lei av budsjettbursdag, kan du se meg på God morgen Norge på mandag.

 

Har du noen gode tips til billig bursdagsfeiring?

 

 PS: For flere oppdateringer om barn på budsjett, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

   
.

1-0 til Lillemann

Vi hadde vært gjennom frokostgrøt i håret, søling av melk ut over hele stuebordet, krangling om vi skulle se Lazy Town eller Mormor og de åtte ungene til frokosten (Ja, vi ser på tv når vi spiser frokost) og en ødelagt lysestake. 

 




 

Den ene nektet å dusje, den andre nektet å pusse tenner. Den første nektet å kle på seg og den andre nektet å børste håret. 

Og klokka var ikke åtte på morgenen en gang!

Jeg slo hodet i bordkanten da jeg reiste meg opp etter å ha tørket opp melken som hadde rent fra stuebordet og ned på gulvet.

Jeg slo tåa i dørkarmen inn til badet, da jeg skulle skifte skjorte, siden den lille hadde tørket snørret sitt på kragen min. 

Og jeg brukte ett kvarter på å lete etter mobilen min, som jeg til slutt fant i brødboksen sammen med laderen til iPaden og en sparebøsse.

Da Lillemann plutselig fant ut at han ville være julenisse i barnehagen i dag, dro av seg klærne jeg hadde lirket og lurt på ham, og tredde på seg den røde buksa og genseren, ja, da fant jeg ut at det var på tide å begynne å velge mine kamper. 

 




I dag ble det 1-0 til Lillemann. 

Og barnehagen, de fikk julenissen på besøk ... i april. 

Velger du dine kamper?

 

PS: For flere oppdateringer  fra vårt kaos, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 


   
.

Det hender jeg går meg litt vill

Det har jeg gjort denne uka. Gått meg litt vill. Rotet meg litt bort. 

 

 

 

Lillesøster blir fire år på søndag. Og vi skal selvfølgelig feire med ballonger, gele, bursdagssang og en haug med småtroll på besøk. 

Så begynner jeg da, og tenke på alt vi må gjøre før søndag. Vi må jo rydde og vaske huset. Ta et lite skippertak. Jeg mener, hvis vi hadde klart å holde huset jevnt ryddig, så hadde det ikke være noe å stresse med. Men siden vi tar et skippertak hver helg, ser det ikke veldig bra ut mot slutten av uka. 

Og plutselig skinner sola gjennom stuevinduet, og jeg ser at det er fullt av fingermerker på glasset. De må jo pusses.

Og blir det fint vær, kan vi kanskje være litt ute. Men da må vi rydde og koste verandaen. Og vi må vaske utemøblene, for de har stått ute hele vinteren. Vi rakk aldri å ta de inn før snøen kom.

Og plutselig kommer jeg på at vi holder på å male i gangen. Og at den står halvferdig med løse lister og ledninger, og papir med hvite malingflekker på på gulvet. Den må vi jo male ferdig først. 

Og så begynner jeg å tenke på alle pannekakene jeg skal steke, all geleen jeg skal lage, alt jeg må handle inn, alle gavene fra familien jeg må pakke inn, og plutselig kjenner jeg at jeg blir litt småstressa. 

Så skriver jeg en liste på kjøkkentavlen, roper på mannen, og går gjennom den, punkt for punkt og forklarer, spesifiserer og delegerer. Mannen er som vanlig bare sånn middels interessert, men holder høflig munn og nikker sånn noen lunde på de riktige stedene. 

I dag morges, da jeg stod opp, og mannen allerede var dratt på jobb, hadde han lagt igjen en kommentar på kjøkkentavlen:

 




 

Visst pokker er vi det!

Når man begynner å grue seg til hyggelige og koselige ting, fordi man tenker på alt man gjøre først, da er det på tide å senke lista, senke skuldrene og tenke på hva som egentlig er viktig.

Dessuten, å vaske vinduene før 30 barnehender som har spist gele skal rave rundt i huset ... Hvor dumt er ikke egentlig det?

Jo da, det hender jeg går meg litt vill. Men i motsetning til før, henter jeg meg heldigvis ganske raskt inn igjen. 

Hender det du går deg litt vill?

 

PS: For flere oppdateringer om vårt kaos, følg oss gjerne på facebook og på Instagram - casa_kaos


 

   
.

Slik ødelegger du barna dine

De dukker opp like sikkert og like ofte som Flått-overskriftene. Disse artiklene der ekspertene forteller oss hva vi må si og hva vi må gjøre for å få lykkelige og harmoniske barn. Og at hvis vi gjør sånn og ikke slik, så ødelegger vi barna våre.

 


Hæ? Ødelegger du meg, mamma?
 

 

I går hadde VG en dobbeltside med overskriften: Dette må du ikke si til barna

Her får vi en grundig og punktvis liste over ting vi ikke må finne på å si til barna våre, nøyaktig hvilke ord vi skal bruke, og ikke bruke når vi snakker til barna, hvilken setningsoppbygging som er greit, og hvilken som gir barna dårlig selvtillit. Samt hvilke temaer vi bør holde oss unna. Som at fedre ikke bør snakke med tenåringsdøtrene sine om kropp.

 



 

 

Vår generasjon foreldre blir bombardert med ekspertråd helt ned på detaljnivå. Og rådene blir presentert med skremselsoverskrifter. Det selger.

Og det gir livredde foreldre. Vi har endt opp med en generasjon pedagogisk korrekte foreldre som er livredd for å ødelegge barna sine.

Aviser og magasiner gir oss inntrykk av at barna våre er noen skjøre, sarte porselensfigurer vi må ta på med silkehansker.

Siden ingen av oss klarer å leve opp til alle disse ekspertenes formaninger om hvordan man skal oppdra perfekte og lykkelige barn, ender vi opp med å gå rundt med evig dårlig samvittighet.

Dårlig samvittighet fordi vi føler oss som verdens verste foreldre som ikke klarer eller orker å snakke pedagogisk korrekt til barna våre hele tiden, lese for dem så mye som man burde, gi dem sunn og næringsrik mat til hvert eneste måltid, eller leke riktig og nok med dem.

Vi klandrer oss selv når barna ikke oppfører seg slik vi ønsker, og når rådene fra ekspertene ikke virker. Vi tar på oss all skyld.

 


Dårlig, skyldtynget mamma


 

Man skal være konsekvent, samtidig som det er viktig å la barna få valg. Det er viktig å snakke til barnas følelser og forstå dem. Man skal sette seg ned på barnets høyde, svare med bekreftelse først, og så fortelle dem hvorfor de ikke får det som de vil. Men vi må for all del ikke ha en for ettergivende barneoppdragelse. Da skaper vi små prinser og prinsesser uten respekt for foreldrene.

Det er den voksnes jobb å stå imot der det trengs. Det er også den voksnes jobb å la barna få viljen sin når det er best.  Ha klare og tydelige regler, men ikke for mange. Prøv å unngå å bli sint, men husk også at barna har godt av å se foreldrene sint av og til. Det handler om å anerkjenne barnets initiativ og samtidig sette rammer der barnet selv ikke forstår konsekvensene av egne valg. Men når er det da? Når skal man være konsekvent, og når kan man være fleksibel?

Og husk at barnet plukker opp dine følelser. Hvis du er negativ og lei, blir barnet det også.

Nei, men for pokker da! Det er nemlig så veldig lett å være positiv når man står der i yttergangen med to barn som ligger i to hauger på gulvet og drar av seg vinterdressene sine for fjerde gang på ti minutter.

Samsoving eller ikke? Nattamming eller flaske? Ferbermetoden, eller sitte inne hos barna til de sovner? Og hvor mange timer skal barna sove? Og det store spørsmålet: Hva er unormalt?

Jo mer informasjon vi får, jo flere spørsmål stiller vi og jo mer forvirret og utrygge blir vi.

Jeg er også intervjuet i den samme saken i VG. Der sier jeg at foreldrerollen i stor grad handler om å prøve og feile, og at av og til trår man skeivt. Vi må slutte å undervurdere barna våre. Barn er veldig robuste, og tåler som regel mer enn vi tror. Man ødelegger ikke barna sine med et sinneutbrudd i ny og ne. Ei heller med å bruke feil ord av og til. Eller ved å glemme dem igjen i bilen eller i butikken.

Så lenge det ikke skjer systematisk, og de daglige rammene er trygge og gode, har vi ganske mye å gå på.

Ekspertene glemmer at alle barn er forskjellig. At barna er små mennesker, små individer av kjøtt og blod. Og vi foreldre glemmer helt å se barna våre. For vi er altfor opptatt med å lese om dem på Klikk.no og på VG.

Hva skjedde egentlig med sunn fornuft?

Hva mener du? Trenger vi å bli fortalt i detalj hvordan vi skal oppføre oss rundt barna våre? Eller kan det tvert i mot føre til mer usikkerhet?

 

 

PS: For flere oppdateringer om vår upedagogiske oppdragelse, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram ? casa_kaos

 

 

  
 
 
.

Lykkelig på Facebook

Alle er lykkelig på Facebook.

Facebook bugner over av bilder og oppdateringer om lykkelige foreldre med lykkelige barn. Søte, pene og blide barn. Foreldre som smiler mykt med hvite, nyblekede tenner og hodet på skakke. På Facebook har alle det rent, pent og ryddig hjemme.

 

Lykke på facebook
 

 

Vi lever i et perfeksjons- og prestasjonssamfunn.

Å være en god forelder i dag, handler mye om å beherske det du kan dokumentere i sosiale medier. Som å ha flotte hjem med kule tapeter i stua, stripete kahlervaser, marokkanske fliser på kjøkkenet og kjøkkenutstyr fra Nicolas Vahé.

Det handler om å ha en flott kropp og flat mage kun få uker etter fødselen. Mammamage er ut. Mammamage er et tegn på latskap og dårlig viljestyrke. Mammamage er et tegn på en dårlig mamma!

Vi dokumenteter vennemiddager og reiser til spennende destinasjoner. Vi dokumenterer interessene våre, at vi har skrevet ned handicappet i golf, gått på salsakurs, lært oss om vin og gått på kokkekurs og lært at gourmetmat ikke tar lenger tid å lage enn hverdagsmat og at hver dag er en fest.

Vi er alle lykkelig på Facebook.

 


Lykkelig på Facebook i skibakken


 

Det er lett å føle seg mislykket når man blir bombardert med bilder av vakre, vellykkede foreldre og rene, ryddige og nyoppussede hjem på nyhetsfeeden daglig.

Man kan si så mye man vil at det er hver enkelt persons ansvar ikke å la seg påvirke av det andre legger ut. Men nå har det seg sånn at vi mennesker blir påvirket av hverandre. Enten vi vil det eller ei. Det er vanskelig å slå av den knappen og bare leve sitt eget liv, uten påvirkning utenfra. Vi blir påvirket av venner, familie, filmer, reklame, magasiner, nyheter, blogger, Facebook, barna våre, foreldrene våre, sjefen, været, årstiden, stedet vi bor, farger, forventninger og krav. Sånn er det bare.

Og selvfølgelig blir vi påvirket av å lese om, og se bilder av andres lykke. Og det er fint å bli påvirket i positiv retning. Så klart. Men når vi bare ser positivitet, udelt lykke, harmoniske barn, spreke, glade foreldre, nyoppussede stuer og grovbakst, er det lett å føle seg unormal når man selv opplever at man ikke strekker til.

Det ligger i den menneskelige natur å ønske å vise seg fra sin beste side. De fleste av oss tar en ekstra titt i speilet før vi går ut på morgenen. Vi liker å se bra ut. Vi liker å føle oss vel.

 


Trøtt morratryne. 
 

 

De færreste av oss er nære venner med alle på vennelista vår på Facebook. Da er det heller ikke naturlig å dele personlige problemer og nedturer. Man skal være litt forsiktig med det. Man kan fort bli stemplet som negativ og klagete.

Jeg mener grensen for hva som er normalt er blitt veldig høy, og at det er på tide å dra normalen ned igjen. Ikke ved å klage på alle som legger ut perfekte bilder av hverdagsidyll, men ved å bombarderer tilbake med bilder av hverdagskaos. 

 


Skittentøydunken min. Akkurat nå!

 


Kjøkkenbenken min en sen lørdag kveld.

 


Stua mi, når vi har fått pakke i posten. 
 

 

I morgen klokka 9.40 skal jeg på God morgen Norge sammen med psykolog Eva Tryti. Vi skal snakke om perfeksjon i sosiale medier.

Vil du være med og senke lista for hva som er normalt? Del ditt rotebilde på Instagram med #mittrot

Jeg gleder meg til å se rotet ditt!

God morgen Norges Facebook-side, kan du forresten se en video fra vårt rotete hjem.

Hva mener du? Er det for mye perfeksjon i sosiale medier?

 

PS: For flere rotete oppdateringer, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

 

    
 
 
.

SELVSTENDIGE BARN

Er det én ting jeg alltid har vært opptatt av, så er det selvstendige barn. Så snart barna kan gjøre noe selv, skal de jammen få lov til å gjøre det selv også.



 

Det er ikke snakk om at jeg skal kle på dem når de egentlig kan kle på seg selv. Barna kan fint ta på seg klærne som jeg har lagt frem til dem på senga.

Og så kjøper jeg bare sko med borrelås. Det klarer de fint å ta på selv. Det er bare tull at jeg skal gjøre det for dem. Jeg har da nok av andre ting å gjøre.

Jeg gidder heller ikke plukke opp skittentøy etter dem over alt.  Det får de jammen legge i skittentøykurven selv.

Og sette middagsfatet ut på kjøkkenbenken når de er ferdig med å spise.

Jeg har satt en krakk foran vasken på badet, slik at de kan vaske hendene sine selv. 

Videre forventer jeg at de skal henge opp jakkene sine. Vi har en egen krok langt nede på veggen i gangen slik at de rekker opp.

De skal rydde opp etter seg, skrelle bananen selv og putte matboksen i barnehagesekken.

 




Vel, dette er sånn det burde være. Jeg er fortsatt stor tilhenger av selvstendige barn. Men hvem har tid til å vente på at barna skal gjøre alle disse tingene selv da?

Hvem har tid til å vente på at barna skal kle på seg selv hver morgen?

«Nå må du kle på deg», sier jeg fra badet med tannbørsten i munnen.

«Okei», sier barna og setter seg i sofaen for å klappe katten.

«Næmmen, hallo. Har dere ikke kledd på dere ennå», sier jeg når jeg kommer ut av badet.

«Nei», sier de, og klatrer ut av sofaen, over stuebordet, på mot rommene sine.

Etter jeg har smurt matpakkene, sitter de på stuegulvet og klistrer klistremerker på hverandre.

«Hallo! Nå må dere gå og kle på dere», sier jeg igjen og  bærer dem ut på rommene.

«Se her. Her ligger klærne deres på sengene. Kle på dere nå. Vi begynner å få dårlig tid».

Når jeg fem minutter senere kikker inn på rommet deres etter å ha pakket barnehagesekken for dem, henger de opp ned i gardinen og leker Spiderman og Elsa.

«Se mamma, se», roper de. Fortsatt i pysjen.

Og hvem har da tid til å vente på at ungene skal ta på seg skoene selv når vi allerede er ti minutter for sent ute?

Skittentøy plukker jeg opp etter dem selv. Jeg orker ikke mase om at de skal gjøre det. Og middagsfatene deres rydder jeg ut sammen med alt det andre. Det tar jo bare to sekunder å stable to fat ekstra når jeg likevel holder på å rydde av bordet. Dessuten er barna allerede long gone på vei ett eller annet sted.

Og hendene vasker jeg for dem. Når middagen står på bordet, gidder jeg rett og slett ikke bruke en halv time på å få dem til å vaske hendene selv. Dessuten søler de med såpa og spruter vann over hele badebenken.

Og ja da, jeg plukker opp jakkene deres som de har slengt fra seg på gulvet i gangen, og jeg skreller bananen deres og pakker barnehagesekken.

 


Hey! Hva skjedde egentlig med å rydde opp etter seg selv?

Jo da, det er fint med selvstendige barn. Men trenger de bruke så himla lang tid på alt de skal gjøre da?

Har du selvstendige barn?

 

PS: for flere oppdateringer om mine selvstendige barn, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Lærerne er noen bæsjehoder

Femåringen sperrer opp øynene og holder seg for munnen.

«Er det lov å si det? At lærerne er bæsjehoder?» spør han og snur seg mot meg.

 




 

«Frekke, frekke lærer. Frekke, frekke», sier gutten på filmen og snur seg mot moren sin:

«Hvis de kjefter på deg så sparker jeg dem i pikken og sier fuck you til dem.»

Femåringens øyenbryn er dratt langt opp i panna. Den ellers så slette panna har fått fire, tynne rynker helt øverst, oppe ved hårfestet. 13-åringen ler høyt fra sofahjørnet.

Vi ser på filmen «Brødre» av Aslaug Holm. Filmen går på kino nå. 

 


Bildet er hentet fra Filmweb.no

 

Aslaug har fulgt sønnene sine med filmkamera i åtte år. Fra de var fem og åtte år gamle. På fotballtrening, på skolen, på gutterommet i leiligheten på Sagene, på sommerferie på Smøla, på bandøving, hos frisøren og i badekaret.

Jeg hadde egentlig tenkt å diskutere om det var greit å filme en hel barndom for så å lage dokumentar om den. For så å vise den på kino til alle som vil se på. Sinte små barn som velter vaskebøtta så såpevannet renner ut over hele gulvet. Triste barn som ikke får til leksene. Frustrerte barn som kjeder seg på skolen og som kaller lærerne for bæsjehoder og som truer med å sparke dem i pikken. Brødre som krangler, sloss og erter hverandre. Som gråter og som ramler på isen og slår seg, mens mamma står og ser på gjennom kameralinsen, i stedet for å trøste og hjelpe.

Jeg hadde tenkt å trekke noen paralleller til det jeg, og andre mamma- og pappabloggere driver med.

Men etter å ha sett filmen, ble denne diskusjonen fjernere og fjernere. Det var helt andre tanker jeg satt igjen med. 

 


Markus og Lucas.

Bildet er hentet fra Filmweb.no

 

Jeg så filmen sammen med femåringen og bonussønnen på 13. Jeg ble så utrolig glad i disse to guttene. De er så ... ekte. Så ærlige. Så nakne. Så flotte. 

Jeg ler både med dem og av dem. Jeg kjenner deres frustrasjoner. Jeg føler deres undring og jeg tenker deres tanker.

Jeg sitter og nikker til fortellerstemmen til moren, Aslaug, der hun reflekterer over morsrollen og trekker linjer tilbake til sin egen oppvekst.

Etter episoden på skolen, der minstegutten nekter å gå inn i klasserommet, og kaller lærerne for bæsjehoder, forteller moren:

Før jeg fikk barn tenkte jeg: «Bare vi oppdrar dem bra, så blir de gode mennesker». Slik tenkte nok mine foreldre. Og besteforeldre. (...) Da jeg ble mor selv, ble jeg overrasket. For jeg oppdaget at dere var ferdige helt fra første stund. Så sterke og uavhengige. Det handler bare om å finne sin plass i verden, og det krever mot.

Og da begynte jeg å grine. For det er så utrolig godt å se at andre foreldre også sliter med barn som har sin egen vilje. At det ikke skyldes slett arbeid fra foreldrene og dårlig oppdragelse, slik så mange feilaktig tror. 

For femåringen handlet filmen om to brødre som finner på masse rart sammen. Som krangler mye men som likevel er veldig glad i hverandre. Og den handler om å tørre å hoppe.

For 13-åringen handlet filmen om drømmer, og om å vokse opp. Om å spille fotball og om å spille i band. Og om hvordan i alle dager man skal fortelle pappa på best mulig måte at man har farget håret svart og tatt hull i øret for å likne Billie Joe Armstrong i Green Day.

For meg handlet filmen om den komplekse foreldrerollen. Om hvordan verdiene forandrer seg. Om hva som er viktig i livet. Og om foreldres drømmer og forventninger til barna.

 


Lukas og Markus, åtte år senere. 

Bildet er hentet fra Filmweb.no

 

Og selv om guttene etter hvert blir dritt lei av mammas filming, og ber henne innstendig om å slutte: «Jeg får nesten sammenbrudd av den. (filmingen) Du er så nevrotisk, du klarer ikke å bli ferdig», sier eldstegutten. Så tenker jeg likevel at det er helt greit. Det føles helt naturlig. For dette er en film så full av kjærlighet, respekt og omtanke for disse guttene. En film full av undring over brødrenes tanker, drømmer, refleksjoner og samspill, at jeg likevel sitter igjen med en god følelse etter å ha sett den. 

Hva mener du? Er det greit å utlevere barna sine på blogger, bøker og på film?

 

PS: For flere oppdateringer om barn med egen vilje, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram