april 2016

Det er ikke noe galt med barnet ditt

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det ikke vil sove hele natta gjennom i egen seng.

Noen barn trenger mer trygghet enn andre. Mine på fem og seks kommer fortsatt inn til oss i løpet av natta med jevne mellomrom. Ikke noe galt med det.

 


 

Nei, det er ikke noe galt med barna dine selv om de krangler så busta fyker. Hver dag! Flere timer hver dag!

Søsken krangler. Noen mer enn andre. Det er helt normalt.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det ikke klarer å sitte stille under middagen. Eller på den to timer lange togturen. Eller den fem timer lange flyturen. Selv om du lokker og lurer og truer med konsekvenser og av og til kjefter.

Noen barn kan sittre stille i mange timer av gangen. Andre barn klarer ikke det. I hvert fall ikke i barnehage- eller barneskolealder. Gi det litt tid. Det går seg til med alderen.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det blir sint. Så sint at han kaster sofaputene veggimellom, roper at du er en drittmamma og løper ut på rommet sitt og slamrer igjen døra bak seg.

Alle barn er sinte. Akkurat som vi voksne. Noen barn er sinte bare av og til. Andre barn tyr til sinne ofte, og gjerne når de egentlig er trist, lei, frustrert eller trøtt. Vi har alle forskjellige måter å reagere på.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det ringer på hos naboen og stikker av. Eller kaster snøball på naboens garasjevegg.

Det kalles rampestreker, og er bare sunt. Ingen barn er tvers gjennom englebarn. Heldigvis!

 


 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det er sjenert. Fordi du du er den eneste forelderen i klassen som fortsatt ikke får gå hjem fra bursdagsfeiringene.

Noen barn er mer sjenert og innadvendt enn andre. Jeg var et veldig sjenert barn selv. Mine forelde måtte være med meg i barnebursdager helt til jeg var nærmere ti år. Det vokste jeg av meg, og i dag går jeg gjerne i bursdager helt alene.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt selv om det fortsatt tegner hodefotinger i en alder av fem år, og alle de andre barna i barnehagen tegner mennesker med mage.

Kanskje tegning og den type kreativitet ikke er ditt barns store lidenskap.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt selv om det ikke liker fotball.

Alle gutter ikke sparke fotball. Noen liker turn, noen liker svømming, noen liker sjakk og noen liker Lego.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt selv om det ikke liker rosa prinsessekjoler, eller tøffe Lynet Mc Queen-gensere. Eller om barnet ditt er gutt og liker rosa prinsessekjoler, eller jente og liker tøffe Lynet Mc Queen-gensere.

Noen barn trives rett og slett ikke i den bitte lille kjønnsrolle-boksen vi voksne har skapt. Og hurra for det!

 



 

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det hyler i butikken og vil ha is. Selv om du alltid er konsekvent og gjør alt helt riktig.

Noen barn er mer viljesterke og intense enn andre.

 

Nei, det er ikke noe galt med barnet ditt fordi det nekter å kle på seg hver eneste morgen selv om du har googlet og lest alle artikler om barn som ikke vil kle på seg. Selv om du anerkjenner barnets følelser, avleder, bruker humor i påkledningen og lar barnet få velge mellom to antrekk og i det hele tatt gjør alle de tingene ekspertene råder oss til å gjøre.

Noen barn er mer kraftfulle enn andre. Noen barn er rett og slett bare morgengretne. Noen barn hater ull. Og noen barn kler ikke på seg frivillig før de begynner i femte klasse. Uansett hvor mye du googler og anerkjenner følelsene deres.

 

Det er blitt litt trendy i dag og ønske seg harmoniske, glade og lykkelige barn. Hele tiden! Barn som ikke trasser, som ikke kaster sofaputene rundt seg i vilt raseri, som spiser fisk og avocado uten å rynke på nesen, som ikke river håret av søsknene sine og som sitter pent ved matbordet.

Dersom barna ikke passer inn i den trange A4-boksen full av lykke og harmoni, tror vi gjerne det er noe galt med barna våre.

Mediene bombarderer oss med artikler om alt som er «feil» med barna våre. Om alt som kan fikses bare du bruker denne metoden eller denne teknikken. Gjerne presentert som «Det er jo bare ?».

Men når vi opplever at det ikke er bare bare å få barna til å sove på eget rom, eller ikke trasse i butikken, så er det lett å tro at det enten er noe vi foreldre gjør feil, eller at det er noe galt med barna våre.

Mediene er veldig flinke til å skape fiktive problemer av noe som overhodet ikke er noe problem.  

For barn skal være sinte. De skal være lei seg. De skal trasse, nekte å kle på seg, ikke spise fisk og kaste snøball på naboens garasje. Det er helt normalt og er en del av utviklingen. Det er en del av det å være barn.

Jeg er mer bekymret for de barna som får tredd lykke og harmoni ned over ørene hver eneste time av dagen.

Det kan umulig være bra!

 

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

 

PS: I boka Føkk lykke! tar jeg et oppgjør med lykkesamfunnet vårt og ser hva som skjer med barna våre dersom vi rett og slett sier: Føkk lykke, og åpner døren for andre følelser og sinnstemninger også.

Kjøp den her

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår normale men langt fra A4-familie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nei, det er ikke greit å snakke i mobil på toget

Jeg sitter på toget på vei inn til Oslo. Togturen tar nærmere to timer. Toget er langt fra fullt. Vi er vel en åtte, ti passasjerer i vognen.

To rader foran meg ringer en mobil. En mann svarer, og den neste timen har han en høylytt samtale med det jeg vil tro er en kollega. De snaker om regnskap, kontrakter og ansatte før de begynner å løse et it-problem.

Han snakker høyt! Veldig høyt!


 

Det er helt stille i vognen ellers. Noen prøver å sove, noen sitter med ei avis eller ei bok på fanget, noen prøver å jobbe litt på pc-en sin, noen bare ser ut av vinduet.

Irritasjonen blant de andre passasjerene stiger jo nærmere vi kommer Oslo. Noen veksler blikk, noen rister forsiktig men oppgitt på hodet, de fleste legger ned både avis, bok og pc.

Det er ikke første gang jeg opplever liknende. Jeg tar mye tog mellom Raufoss og Oslo, og det er absolutt ikke uvanlig at en eller annen tar opp mobilen sin og velger å ta både private samtaler og jobbsamtaler på toget.

Noen klarer å holde stemmevolumet nede. Og det er helt fint. Jeg krever ikke total tystnad når jeg skal ta toget.

Men så har du altså noen, som snakker så forbanna høyt, at man ikke kan unngå å få med seg hele samtalen. Så høyt at det er klin umulig for andre å konsentrere seg om noe som helst annet enn den høye, irriterende stemmen.

Jeg lurer ofte på om jeg burde si fra når jeg opplever slike høylytte mobilropere. Er det egentlig greit å snakke høyt i mobilen på tog? Jeg syns ikke det.

Jeg syns rett og slett det er fryktelig irriterende.

 

Les også: Dette må du tåle av barn på fly

Les også: Ikke rart barna våre mobber

 

Hva syns du om folk som snakker høyt i mobilen på tog?

Og hadde du sagt fra?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Kjære foreldre, ikke undervurder barna

«Wohoo, jeg vinner!» roper jenta mens hun løper oppover kanten på den skrå muren. Hun plasserer det ene benet stødig foran det andre på vei oppover mens hun strekker armene ut til hver sin side og vifter med fingrene.

Jeg vil tippe hun er en fem, seks år.


 

Når hun når toppen, snur hun seg og smiler til broren sin som kommer trampende bak henne. Han er omtrent på samme alder. Kanskje ett år eller to eldre.

Han tar igjen søsteren sin på toppen av muren, og sammen tar de sats og hopper ned. De treffer bakken med et dunk, ramler og ruller rundt i gresset så armer og bein står alle veier. Det er umulig å se hva som er opp og ned på dem.

Latteren høres ut som erter som triller nedover et vaskebrett.

«Hey, neste gang må vi prøve å stå», roper broren og er allerede på vei bort til den lave enden av muren.

 


Jo da, det er lengre ned på baksiden enn på framsiden. Men dog ...

 

Så kommer det jeg vil tro er foreldrene. Mammaen iler bort til muren og griper sønnens hånd.  

«Vær forsiktig», sier hun.

«Du kan ramle og slå deg. Muren er høy».

Faren kommer også bort og nikker taktfast med hodet. De står og prater en liten stund og jeg kan se at foreldrene vurderer om det er greit at barna balanserer på muren.

Foreldrene ender opp med å gå ved siden av muren og leie hvert sitt barn oppover, for så å holde dem rundt livet når de kommer på toppen og løfte dem i et svev ned til bakken med et entusiastisk «Wiiiiiiii».

Hva skjedde med de to tøffe, selvsikre, klatrebarna? De som løp opp muren med stødige skritt og hoppet ned til ertetrillende-latter?

De ble plutselig veldig usikre og redde. Med hånden godt plassert i mamma og pappas trygge hånd, vinglet de forsiktig oppover muren. Sakte, usikkert og nølende med flakkende blikk. Smilet og latteren forsvant sammen med motet og mestringsfølelsen.

Det er ikke første gang jeg opplever liknende ting.

I den samme parken er det en liten klatrevegg. Den er ikke mer enn et par meter høy, og er skrå, slik at barna umulig kan ramle ned. Mister de fotfestet, sklir de bare ned på magen. Eller på rumpa.

 


 

En liten gutt på rundt tre år prøvde seg på klatreveggen. Han satt seg på rumpa og klatret sakte oppover med armene bak seg og beina i bøy. Han kom ikke langt før pappaen var på plass.

«Nei, kjære deg, du må snu deg. Du kan ikke klatre med rumpa ned, da ser du ikke, og så får du ikke skikkelig tak».

Så viste han gutten hvordan han skulle klatre. Hvordan vi voksne mener at man bør klatre. Hva som ser mest logisk og sikkert ut i våre fornuftige, men akk så kjedelige voksne øyne.

Gutten snudde seg rundt. Og han kom til topps. Dog med pappas trygge hånd godt plassert under baken.

Les også hva jeg opplevde på et lekerom i fjor høst: Kan barn leke feil?

Da vi var på et av landets vitensentre for ikke så lenge siden, fikk en liten, glad gutt streng beskjed fra mammaen sin om ikke å hoppe fra den halvmeter høye kanten og ned på putene på gulvet.

«Vil du vi skal tilbringe kvelden på legevakten?», spurte hun med strengt blikk og stram pekefinger. Den lille, glade gutten så skamfullt ned i bakken, ristet på hodet og satt rumpa trygt ned på en av putene.

Jeg kan fortelle hundrevis av liknende historier. Etter jeg fikk barn selv, og begynte å vanke på steder der andre barn og foreldre også vanker, hører jeg «Nei, nei» og «Vær forsiktig» over alt hvor jeg snur meg.

«Ikke klatre så høyt, du kan falle ned».

«Ikke løp så fort, du kan snuble».

«Ikke sykle så raskt, du kan ramle og slå deg».

 


 

Kjære foreldre, hva er det egentlig vi holder på med?

Jeg skjønner at dette behovet for kontroll og beskyttelse bunner ut i en grenseløs kjærlighet til barna våre. Jeg mener, barna våre er det kjæreste vi har. De er vårt alt. Og det er helt normalt å ville beskytte noe som vi er så glad i.

Men jeg tror samtidig vi tar fra barna våre mye av gleden ved å være barn. Barndommen handler i veldig stor grad om å utforske, teste grenser, om mestring og om å bli kjent med sin egen kropp.

Ellen Beate Hansen Sandseter ved Dronning Mauds Minne Høgskole, forsker på spennings- og risikofylt lek blant barn i barnehagealder. Sammen med psykolog Leif Edward Ottesen Kennair, har hun forsket på om barn som faller ned fra et tre og brekker benet, eller unger som nesten har druknet, har angst som voksne.

Svaret er et klart og tydelig NEI. Det er faktisk motsatt. Det er de barna som aldri fikk lov til å klatre i trærne eller leke ved vannet som er overrepresentert blant dem som har angst som voksne.

 


 

Så kjære foreldre, ikke undervurder barna.

De tåler en støyt. De tåler å slå seg. De tåler både skrubbsår og en forstuet fot. Ja, de tåler til og med neseblod og en brukket arm også.

Spørsmålet er hvor godt de tåler aldri å få leke fritt, klatre, løpe, balansere og hoppe uten at vi foreldre står der med en trygg hånd og ber dem om å være forsiktig.

Les også: Kjære foreldre, ikke slukk stjernene

Les også: Den magiske barndommen

 

 

PS: I boka mi Føkk lykke! skriver jeg mer om overbeskyttede barn og hvilke konsekvenser det får for den oppvoksende generasjon. 

Kjøp den her

 

PSS: For flere oppdateringer fra en familie med frittgående barn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Når jeg blir stor, skal jeg bli rockestjerne

Jeg skal holde meg langt unna sånn selvrealiserings-stoff her på bloggen. Sånn der "Du kan bli hva du vil-greier". Sånn "Det er aldri for sent å følge drømmen. Det er bare opp til deg selv. Du kan bli hva du vil. Det blir hva du gjør det til. Du er din egen lykkes med" og så videre og så videre. 

For nei, alle kan ikke bli hva de vil. Og noen drømmer er det for sent å følge. 

Da jeg var liten, for eksempel, drømte jeg om å bli skuespiller i Hollywood. Det er for sent nå. Dessuten har jeg omsider innsett at jeg ikke har talent. 

Da jeg ble litt større, ville jeg bli astronaut. Det er definitivt for sent nå. Og jeg hadde aldri kommet gjennom det smutthullet.

Dette er et innlegg om godt nok, om å si ja selv om man egentlig ikke tør, om ikke å bry seg så mye om hva andre mener og ikke minst, om å ha det gøy. 

Da jeg begynte å spille i band som fjortis, skulle jeg bli rockestjerne. Jeg trodde lenge det var for sent også. 

Men vent nå litt ...

 

 

For noen måneder siden, tikket det plutselig en sms inn på mobilen min. Jeg satt på gulvet og plukket opp Lego mens ungene hadde sverdkamp rund meg. Hadde jeg lyst til å komme og prøvespille i et band? Bassisten hadde sluttet, og om de ikke husket helt feil, så hadde jeg spilt bass før.

Min første tanke var at nei, det går jo ikke. Jeg er ikke fjorten år lenger. Jeg er førti, og jeg er mamma, og jeg har en jobb. Dessuten har jeg ikke tid eller overskudd. Og etter flere år som småbarnsmamma, har hodet og hukommelsen min samme tempo som en bil på en gjørmet landevei i tåke. Det er over 20 år siden jeg spilte sist, jeg er ikke god nok. Jeg kommer til å drite meg ut.  

Les også hvordan det gikk da jeg holdt mitt første foredrag: Ikke spy og ikke besvime

Men likevel, jeg hadde allerede rukket å se for meg, dog bare som et bitte lite glimt, meg på en scene, med bassen min, med bandet, med lys, lyd og med publikum. Og det bitte lille glimtet ville ikke gi slipp.

Så jeg møtte opp på en øving. Jeg spilte noen stakkarslige «dum de dum» med skjelvende fingre. Og ble veldig overrasket da de ville ha meg med videre.

Lørdag spilte vi konsert sammen med bandene Fluency og Prime Groover.

Var jeg nervøs? Ja.

Husket jeg alt? Nei.

Spilte jeg alt helt riktig? Nei.

Hendte det jeg falt ut? Ja.

La folk merke til det? Nei da.

Men fy fader så gøy det var! Og fy fader så fett det låt.

Her er noen bilder fra konserten og forberedelsene før:

 












 

 

video:img3905
 

 

 













 








video:img3911

 

video:20160424013935 1

 



 

Les også om min førtiårskrise og alt den har ført med seg

Følg gjerne bandet vårt på Facebook. Det er mye spennende som skjer fremover. Vi holder blant annet på i studio i disse dager.

 

Eller følg meg her for flere musikalske (og umusikalske) oppdateringer:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Mellomstasjon

Jo da, jeg er forferdelig glad i mannen min. Men jammen går han meg på nervene også.

Som for eksempel når han skal rydde av bordet og alltid lar det stå igjen en tre, fire ting. 

Eller når han snorker og nekter for at han har sovnet.

Eller dette såkalte (og helt uforståelige) systemet han har med mellomstasjoner.

 


 

Når han for eksempel har hentet posten, og setter seg ved kjøkkenbordet for å kikke på reklamen. Og når han er ferdig, i stedet for å kaste reklamen rett i papirsøppelet, som står rett under kjøkkenbordet, altså, han trenger bare strekke armen rett ned og så er hånden over esken der vi samler papir, så legger han reklamen i en bunke på hjørnet av bordet.

Det samme når han har bakt brød lørdag formiddag  (Ja, han baker! I motsetning til meg.), og steikeplatene ligger på komfyren etter han har stekt brødet i ovnen. Og han skal bruke komfyren til å koke tomatsuppe. Da tar han gjerne steikeplatene og flytter dem fra komfyren og bort til kjøkkenbordet slik at han kommer til ved kokeplatene. Og la meg bare få understreke at nå er steikeovnen tom! Og den er rett ved siden av komfyren. Det ville ha vært mye enklere å sette steikeplatene rett inn i ovnen igjen i stedet for å snu seg rundt, gå de to, tre skrittene bort til kjøkkenbordet, og legge platene fra seg der.

Hvorfor kan han ikke legge ting direkte der de skal ligge. Der de har sin plass. Hvorfor må han innom sånne mellomstasjoner?

Og jeg kan nevne i fleng:

Når han skal rydde av bordet på verandaen, og setter kaffekoppene på spisebordet i stedet for å bære dem rett ut på kjøkkenet.

Når han kommer inn døra og tømmer lommene sine på benken i gangen og legger krøllete kvitteringer opp på hylla i stedet for å ta de med ut på kjøkkenet og kaste de. Selv om han faktisk går rett ut på kjøkkenet etter å ha hengt fra seg jakka!

Når han soper i hop barnas leker fra sofaen etter barnas leggetid, og bærer de med seg bort til hjørnet i stua og så legger de på gulvet (!) i stedet for å legge de rett opp i lekekassene. Som står rett ved siden av!

Når han kler på ungene pysj på badet og legger de møkkete klærne deres på badebenken i stedet for å legge dem rett i skittentøyet. Jeg mener, han bøyer seg ned, plukker klærne opp fra gulvet, (og da er jo egentlig jobben gjort) og legger de fra seg på benken. Skittentøykurven står rett ved siden av.

Når han pakker ut matvarer og setter frokostblandingen på kjøkkenbenken i stedet for å sette den rett opp i skapet. Skapet som er rett over benken der han setter frokostblandingen.

Når han tar med seg bunken med nyvaskede, brettede klær fra stua (som jeg har brettet) og legger dem i senga i stedet for å legge dem rett inn i skapet sitt. Og når han skal legge seg om kvelden, tar han klesbunken og legger den på nattbordet sitt, eller på gulvet. Ikke snakk om å legge klærne der de faktisk skal være. Ikke før i morgen i hvert fall.

Jeg kan fortsette i det uendelige, men du skjønner tegninga, ikke sant?

Les alt om den irriterende mannen her

 

Flere som kjenner seg igjen?

 

PS: For flere studier om mannens merkelige adferd, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Sannheten bak Casa Kaos

Da jeg, i en helt annen sammenheng, la ut et bilde av trappa vår på Snap i går, fikk jeg plutselig en haug med tilbakemeldinger på at det lå en gammel avis på bakken, samt at trappa så veldig slitt og sliten ut. 

 


 

Ryddet jeg ikke i hagen, mon tro? Lot jeg bare huset forfalle? På samme måte som vi allerede har konkludert med at jeg lar både barn, parforhold og meg selv forfalle.

Som alle vet, viser vi bloggere bare en liten bit av sannheten. Derfor tenkte jeg at jeg skulle vise dere det hele og store bildet denne gangen. Selvfølgelig er ikke en gammel, krøllete avis og en slitt trapp representativt for mitt liv. 

Nehei, på denne tiden av året er hele hagen vår full av skrap og dritt som kommer til syne når snøen smelter. Bare se her: 

 


En ødelagt prompepute.
 


En hanske. (Den er ikke vår, så hvis noen kjenner den igjen, hyl ut) Og et Twist-papir. 
 

 


En brevholder. Legg for øvrig merke til at verandatrappa også trenger et lag beis. 

 


Noe udefinerbart søppel.

 


Isopor i hekken. (Og plenen full av mose)

 


Et utvaska Hubba Bubba-papir.

 


En hockey-kølle. Der var den, ja. 

 


Et skeinebrett i busken.

 


Søppelhjørnet på verandaen. Av en eller annen grunn blir all søppel og dritt blåst inn i akkurat dette hjørnet.

Ja, og så en gulvplanke som var til overs etter vi la nytt gulv på barnerommet. I fjor høst ...

 


Smellsaker fra nyttårsaften.

 

Stæsj utenfor garasjen. (Jeg orker ikke en gang tenke på hvordan det ser ut inne i garasjen ...)

 


Juletrær. Fra i fjor og i forfjor.

 


En slags ball. Og mer papir og annen rusk. 

 


Eh ... noe ... Men det ser ut som det har vært noe gøy. 

 

Og så var det alle de tingene vi skulle ha gjort, da. Alt vi skulle ha malt, beiset, snekret, fikset og ordnet i hagen og på huset: 


Takrenna må fikses.

 


Plankene på veranda-rekkverket råtner bort. 

 


Plankene vi skiftet i fjor, men som vi ikke har fått malt ennå.

 


Et knust kjellervindu. 

 


Rotet under trappa.

 


Muren som må males.

 


Garasjeporten som må byttes.

 


Nattbordene utenfor lekehytta som må kjøres på søppelfyllinga.

 


For ikke å snakke om hvordan det ser ut inne i lekehytta. 

 

Så nei da, det er ikke bare trappa vår som trenger å pusses opp. Og det er ikke bare ei avis som ligger og slenger i hagen.

Men sånn er det når man har barn og mann og jobb og hus og bil og katt og ikke minst mange andre spennende ting å bruke tid på enn å rydde og pusse opp. 

Det blir nok gjort, skal du se. Men ikke akkurat nå. 

Dessuten, mens jeg gikk rundt i hagen med kamera og knipset dritt og møkk, kom jeg over disse små. Det er vårens første!

 



 

Og da tenkte jeg at det store og hele bildet egentlig ikke er så ille likevel. 

Vil du lese flere Casa Kaos-interiørinnlegg: 

Interiørtips - tema oppbevaring

Interiørtips - tema gardiner

Interiørtips - tema blomster

 

PS: For mer inspirasjon fra Casa Kaos hus og hage, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg har begynt å spille i band!

Jeg tror det er en del av førtiårs-krisa mi.

Jeg ble førti tidligere i år. Her 20 grunner til at damer over førti er best

Det siste halve året har jeg gjort mange ting som faller inn under kategorien førtiårskrise:

Jeg klipte meg kort:



 

Jeg har malt stua mi blå og byttet ut søte bilder på veggene med attitude:



 

Jeg har skrevet en bok for liksom virkelig å få uttrykt meg (Som om ikke bloggen egentlig er mer enn nok).



 

 

Jeg gjør yoga hjemme på stuegulvet hver morgen:

(Jeg skulle ønske jeg kunne si at den blå tåa er fra en slåsskamp eller ekstremsport eller noe sånt, men jeg mistet en tallerken på den da jeg tok ut av oppvaskmaskinen)

 

Og jeg har begynt å spille i band!

Det gjorde jeg også da jeg var tenåring. Med hullete Levis 501, bleika permanentkrøller, svartfarga pannelugg og skinnjakke, hang jeg på Rockeverkstedet i Gjøvik med de tøffeste guttene og jentene.

Les også: Noen ganger funker det best å vise fingern og rope faen

Jeg spilte i et jenteband. Black Dove, het vi. Jeg spilte bass. Vi var dritkule. Det ble reportasje i lokalavisa og greier. Og vi fikk et par spillejobber.

 


(Jeg er sauen øverst på bildet til høyre)

 

Vi hadde store drømmer. Vi skulle bli verdensstjerner. Så klart.

Så ble vi spredt rundt omkring i landet. Noen begynte på skole langt unna. Noen fikk andre interesser. Og bandet ble sakte men sikkert lagt ned.

Men nå, 25 år etter, tar jeg opp igjen tråden. Men ikke med det samme bandet. Selv om det hadde vært råkult. 

På lørdag skal vi spille konsert. På Retro, den lokale puben på Raufoss. Det blir min første konsert med dette bandet. De andre har spilt mange konserter. De har holdt på i noen år allerede. Men det blir altså min første. Det blir tungt og det blir tøft.

Da skal jeg ha på meg skinnbuksa mi.

Jeg føler meg nesten som 14 igjen.  

 

PS: I morgen snapper jeg fra øvinga vår. Følg med!

(casakaos)

 

Flere her som har tydelige tegn på tretti, førti eller femtiårskrise?

 

.

Trampoline-regler? Nei takk!

Så fort sola smiler, snøen kryper unna, gresset spirer og barnelatter atter høres over hele nabolaget, lyser trampoline-advarslene mot oss.

 


 

Trampolina er farlig! Barna kan slå seg! De kan få vondt! De kan få nakkeskader! De kan brekke noe!

Og så kommer alle disse artiklene om hvor farlig trampolina er, og hvordan barna skal hoppe «riktig».

Familieverden har for eksempel en artikkel ute nå, der de foreslår noen kjøreregler:

1. Hvor mange skal hoppe samtidig?

Jo flere som hopper samtidig, jo større er risikoen for å bli skadd.

2. Store og små samtidig?

Hvis det er stor forskjell på vekten til de som hopper, er de minste spesielt utsatt for skader. Ta hensyn til de minste, bytt på å hoppe slik at alle slipper til.

3. Hvem får lov til å hoppe?

Som eier av trampolinen, er du ansvarlig for alle som hopper på den. Skal venner som vil hoppe spørre om lov hjemme først?

4. Hva kan de voksne bestemme?

Voksne bør vurdere ferdighet og følge med når barn hopper. De voksne har ansvaret, og må stoppe leken dersom den går over styr.

5. Hva er lov og ikke lov?

Bli enige om hvilke regler som gjelder for turning og lek på trampolinen. Salto på trampolinen kan gi alvorlige nakkeskader dersom det går galt.

 

Og jeg som jubler hver gang trampisen blir tatt fram om våren. Endelig kan jeg slappe av i vårsola med kaffekoppen min på verandaen mens barnelatteren blander seg med boink, boink, boink-lyder.

Men så viser det seg altså, at jeg ikke bare må lage en hel haug med regler for barna, jeg må også følge med på dem når de hopper. Jeg må sitte og passe på at de ikke hopper for mange på en gang. Jeg må passe på at lillesøster ikke hopper samtidig som storebror, siden de har ulik vekt. Jeg må vurdere ferdighetene til barna, passe på at de ikke turner for voldsomt, at de ikke prøver seg på en salto og så må jeg stoppe leken hvis den «går over styr».

Virkelig?

Ikke bare bruker vi trampolinen feil, jeg har også lært barna å sykle helt feil. Trygg Trafikk har nemlig lager regler for hvordan vi skal lære barna våre å sykle slik at de ikke skader seg. 

Snakk om å undervurdere barna!

Hva med å la barna få teste ferdighetene og grensene sine selv? Hva med å la barna finne ut på egen hånd at de kan skalle hodene sammen og få vondt hvis de hopper for mange samtidig. Hva med å la barna få stoppe leken selv hvis den går over styr? Hva med å ha tillit til at barna er relativt kompetente (vel, i hvert fall av og til) små mennesker som klarer å hoppe på en trampoline uten at en voksen lager regler og sitter og følger med på dem.

I Familieverdens artikkel, får vi vite at det er kjempeviktig å tenke skadeforebygging. For barn skader seg på trampolina. Ganske ofte, faktisk.

Og så lar de Sigmund Clementz som jobber i forsikringsselskapet If få slippe til og fortelle oss hvor farlig trampolina er samtidig som han anbefaler oss å kjøpe en barneforsikring. Hvilket er en helt unødvendig forsikring å bruke penger på. Barn trenger ikke en egen barneforsikring!

Selvfølgelig vil Clementz gjøre trampolinehopping til noe fryktelig farlig. Han skal jo selge forsikringer! Han vil at vi foreldre skal bli så engstelig at vi sporenstreks går inn på nettet og kjøper en tullete og helt unødvendig forsikring.

Videre i artikkelen sier Clementz at halvparten av skadene selskapet har fått melding om, er i kategorien alvorlige, og at det har vært nødvendig med sykehusopphold i inntil to døgn.

Wow, sykehusopphold i inntil to døgn etter trampoline-lek. Det hørtes fryktelig skummelt ut.

Men er det virkelig vanlig?

Nei, for lenger ned i artikkelen kommer det frem at det kun er snakk om èn hendelse (i 2008) der ett barn måtte ligge på sykehuset i to døgn etter å ha hoppet på en trampoline.

Les også: Dette skader barnet ditt (Ikke les denne hvis du er lettskremt)

Men så slipper de heldigvis en litt mer fornuftig person til. Berit Jaritz i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), forteller at hvis man måler antall skader i forhold til hvor mye barn faktisk hopper på trampolina, så er det egentlig ikke snakk om så mange skader. Trampolina er visst ikke så veldig farlig likevel. De fleste barn skader seg på sports- og idrettsområder. Ikke på trampisen. Er du redd for at barna dine skal skade seg, er det med andre ord større sjanse for at det skjer på fotballtreninga eller på turninga enn på trampolinen.

Dessuten, er det ikke helt normalt at barn skader seg litt, da? Det er prisen vi må betale for at barna skal få en fri og aktiv barndom uten voksne som henger over dem og lager tullete regler og prenter inn i dem alt som er farlig. Jeg har også trua på at barn som får lov til å skade seg litt, blir bedre rustet til å takle såkalte farer.

Jeg er i hvert fall villig til å betale den prisen. Både for å få glade og aktive barn som lærer å finne grensene sine selv, og for å få drikke den kaffekoppen i fred og ro uten å måtte passe på at barna ikke skader seg. 

Har dere trampoline-regler?

Les også: Kjære foreldre, ikke slukk stjernene

 

Les mer om tullete skremselspropaganda og frittgående barn i boka mi Føkk lykke! 

Kjøp den her

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie uten trampoline-regler, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg skjønner det bare ikke

Selvfølgelig husker jeg dette her, tenkte jeg og dro trekket av bilstolen.

Denne skal her oppe, denne skal inni her, disse to skal sitte sammen sånn, denne hempen her og de to festene sammen her. Det husker jeg.

 



 

Jeg myste mot den lure vårsola. Det ene øyeblikket varmer den så godt at man tar av seg strikkejakka og går rundt i bare t-skjorta uten å få gåsehud.

I det neste øyeblikket kommer en tynn sky foran sola, eller et lite vindpust, og man må fiske frem strikkejakka igjen.

Akkurat nå var det t-skjorte-sol.

Bilen stod parkert på plenen foran verandaen. Nyvasket og fin. Ungene hoppet på trampolina. Mannen stod på framsiden av huset og spylte bilmattene.

Selvfølgelig husker jeg dette, tenkte jeg mens jeg nynnet på en Marcus og Martinus-sang som ufrivillig hadde festet seg på hjernen, tok med meg stoltrekket i tre deler inn på badet og stappet dem inn i vaskemaskinen.

Dagen etter står jeg igjen på verandaen. Jeg drar strikkejakka godt rundt meg og hutrer lett.

Jeg stirrer med smale øyne ned på bilstolen. Den ligger der, spredt i fem deler utover de skeive verandagulv-bordene. To deler bilstol og tre deler trekk.

Hvorfor passer ikke trekket lenger? Hvorfor passer ikke den midterste delen noe sted? Hva er opp og hva er ned? Og hvorfor er det flere hemper enn det er kroker?

Jeg slår ut med armene og setter meg på trappa. Skuler bort på bilen i oppkjørselen. Nabokattene har hatt fest i natt. Hele bilen er dekket av brune fotspor.

Jeg skjønner det bare ikke. Hele stolen har forandret seg siden i går. Noen må ha vært her i natt og byttet ut noen deler. Noen må ha sneket seg opp på verandaen i løpet av natta og flyttet på strikkene på trekket, sydd på flere hemper, tettet igjen åpninger og klippet opp nye.

Jeg skjønner det bare ikke. Hvordan kan en bilstol forandre seg så mye over natta?

Noen som vet?

Følg hele historien på Snap (casakaos):

 















 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Hvor mange timer iPad-bruk er greit per dag?

Ideelt sett skulle barna våre være ute og lekt hele dagen. Men sånn er det dessverre ikke.

 


 

Noen dager vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten iPad. De dagene barna våkner klokka fem, det regner ute og de av en eller annen grunn er pottesure.

De dagene der jeg har sovet altfor lite fordi jeg har vært våken siden klokka fem og jeg er sliten og sur og lei og egentlig bare vil sitte og drikke kaffen min i fred.

De dagene der barna krangler om alt. Om hvem som fikk mest melk i glasset, om hvem sine sokker lillesøster har på seg, om hvem som er best venn med pusekatten vår og om hvem som er eldst.

Dissen dagene kan det bli mye iPad-bruk.

Les også: I dag ble det seks timer skjermtid

Det blir det også når barna er syke. Når jeg er syk. Og når det er planleggingsdag og jeg må jobbe.

Ekspertene er ganske samstemte om hvor mye iPad-bruk som er greit: En halv time per dag for barn under skolealder, og en time for barn over skolealder.

Men hva menes egentlig med iPad-bruk?

Er det bare snakk om spilling?

Hva med musikk? Er det innafor å la barna få høre på låtene fra MGP Junior på iPaden? Går det under kategorien iPad-bruk? Hva hvis de ser på tv-sendingene i reprise samtidig. Er det da musikk, eller er det skjerm-bruk? 

Hva hvis de øver på trinnene til den nyeste Marcus og Martinus-låta? iPaden står på bordet og barna står på stuegulvet og danser. Skjermbruk eller ikke skjermbruk?

Hva med skoleoppgaver? Når førsteklassingen ligger på magen i sofaen og vifter med beina mens han gjør skoleoppgaver på Kaleido? Hva er egentlig forskjellen på disse oppgavene og noen av de spillene han ellers spiller?

Hva med mattespill? Hva med Dragonbox? Er det spill eller skolearbeid? Og hvis det går som skolearbeid, hva da med andre spill der barna faktisk lærer noe, eller må bruke huet?

Og er det ikke også formildende omstendigheter dersom barna er aktive når de ikke sitter på iPaden? Hvis de løper og klatrer og spiller fotball i hagen og hopper på trampolina og skater og sykler store deler av tiden ellers? Bør disse barna ha de samme begrensningene som barn som generelt er mer rolige og stillesittende?

Jo da, visst har vi dager der iPaden er i bruk i flere timer enn hva ekspertene anbefaler. Jeg skammer meg ikke over det. Og får overhodet ikke dårlig samvittighet. Sånn blir det bare noen dager.

For vi har også både dager og lange perioder der barna helt glemmer at iPaden i det hele tatt eksisterer.

Dager der barna løper ut verandadøren før frokost, og jeg ikke ser snurten av dem før etter middag. 

Når snøen i veien endelig har smeltet etter flere måneder med vinter, og de bare ut og teste sykler og sparkesykler i gata i stedet for å spille.

De første dagene etter vi har satt opp trampolina.

Når snøen smelter i hagen og alle fotballene dukker opp igjen. 

Som med de fleste andre ting, syns jeg det fungerer best å bruke skjønn, i stedet for å sitte med stoppeklokka. 

Hvor mange timer om dager bruker dine barn på Ipad-en?

Og er musikk iPad-bruk? Og hva med spill som Dragonbox?

 

Les også: Jeg kommer aldri til å spille Ludo med barna igjen

PS: For flere oppdateringer fra en familie som stort sett bruker skjønn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Den magiske barndommen

Barndommen er magisk. Hver dag noe nytt. Nye lukter, nye lyder, nye følelser. Mestring, latter, tårer og rampestreker.

 


 

Å kjenne lukten av nyslått gress mens de våte, avkappede gresstråene legger seg i et tykt lag under føttene og farger fotsålene mørkegrønne. Eller lukten av grønne, hårete brødskiver når man endelig finner igjen matboksen som har vært savnet i to måneder.

Lyden av sinnamamma når man har tegnet med spritusj på veggen. Når man vet at man har gjort noe man egentlig ikke har lov til, men det var så utrolig fristende å tegne en blomst på den hvite veggen, så man gjorde det likevel. Eller når man har tømt alle sjampo- og såpeflaskene ut i badekaret, for å se hvor mye skum det ble, sprutet halve badevannet ut over badegulvet og sprayet pappas barberskum over hele seg.

Det lille ubehaget og etter hvert redselen når det går opp for en at man står langt inni skogen og ikke kjenner seg igjen. Det treet der har jeg da aldri sett før. Og i hvert fall ikke den store steinen. Den med mose på. Og så den enorme lettelsen når man ser et boligfelt mellom trærne og skjønner at man ikke må tilbringe de neste to årene i skogen og overleve på bark og blåbær likevel.

Den hemmelige hytta som ingen voksne vet om. Der man kan gjemme seg bort og lese forbudte blader og bøker, fortelle spøkelseshistorier, bytte klistremerker eller bare ligge på ryggen og lytte til skogen. Lytte til bekken, vinden, bladene, alvene, småfolket og huldra.

Den sinna mannen i nabolaget som blir fly forbanna når man ringer på og stikker av. Den kriblende følelsen av skrekkblandet fryd når man spurter ned trappa etter å ha presset inn knappen på ringeklokka, mens alle historiene man har hørt om sinnamannen farer gjennom hodet. At han en gang tok en liten gutt til fange og holdt ham innelåst i klesskapet sitt i femten år. At han spiser barneøyne til dessert. Og at han en gang filleristet en gutt fra tredje da han ringte på for å selge lodd. For det hadde kompisen til naboen til han i fjerde sett.

Følelsen av boblende spenning når man bader i bekken de voksne har sagt man ikke får lov til å bade i. Vinden som rusker i håret og gjør det bustet som et kråkereir når man sykler om kapp ned bakken til butikken. Kriblingen i magen når man hopper på ski utfor taket og lander dypt nedi snøfonna. Så dypt at snøen når en helt til magen, og man lurer på om man i det hele tatt kommer opp igjen før til våren. Når blåtimen sniker innpå og man plutselig oppdager at man skulle vært hjemme for to timer siden.

Føtter som løper. Hender som klapper. Stemmer som roper, ler, synger og gråter. Smil. Sinnamamma, blid mamma. Redsel, mestring, moro, full fart, helt stille, venner, uvenner, krangling, kjærester, kribling i magen, blåtimen, varm sol, kald snø, gule smørblomster, kattunger, skrubbsår på kneet.

I dag har vi byttet ut hytte i skogen med prins- og prinsesserom. Overstadige barnerom med stjernehimmel, prinsesseslott- og sjørøverskutesenger. Barnerom med rosa vegger med glitter på. Garderobeskap med Batman-hule. Strategisk plasserte lamper som gir mystisk lys. Toetasjes senger med stiger, hemmelige rom og superheltsengetøy.

Barna løper ikke gjennom vått, nyslått gress som fester seg under føttene lenger. De sitter inne og har perle- og tegne-workshop med mamma. Ingen har tid til å sykle fort i nedoverbakke, for man skal på sykkeltrening. Og pappa skal kjøre.

Den frie gatefotballen er flyttet til banen. Man krangler ikke lenger om det var mål eller ikke. Man trenger ikke å knuffe og forhandle om hvem som skal stå i mål når keeperen må inn og spise middag. På banen ordner trenerne opp i sånt. Treneren deler inn lag, har klare regler og bestemmer om det var mål og hvem som skal være keeper.

Bursdagene handler ikke lenger om venner og lek. Den kuleste bursdagen er ikke den der man skvetter i taket når ballongene sprekker. Eller når geleen detter ned på gulvet, og man prøver å skrape den opp fra teppet før mamma kommer ut fra kjøkkenet. Den morsomste bursdagen er ikke den der man løper rundt i hagen og leker «boksen går». Den morsomste bursdagen er den med det kuleste temaet, den flotteste kaka og de som har de flinkeste foreldrene til å organisere leker.

Ingen ringer på og stikker av, for barna er enten på korpsøving, fotballtrening eller de står på kjøkkenet og baker boller med pappa.

Ingen barn løper rundt i skogen alene, for skogen er farlig. Dessuten har man ikke tid til å løpe i skogen, for treninga begynner om tjue minutter.

Vi arrangerer playdates for barna våre, og avtaler når de kan besøke hverandre. Vi blir overrasket når en unge plutselig ringer på og lurer på om noen har lyst til å bli med og leke. Sånn helt uten videre.

Ingen barn leker ute i snøen uten at en voksen blir med og lager skihopp. Eller graver ut snøhulen for dem. Og skogsturen foregår sammen med mamma eller pappa.

Vi fryder oss over funklende barneøyne som drar nok en prinsessekjole ut av handleposen. Vi gleder oss over overraskede barnehyl til barn som får se den lyseblå Frost-prinsesse-bursdagskaka. Og vi smiler henrykt til barn som nettopp har fått vite at vi skal til Euro Disney til sommeren.

Vi er så opptatt med å konstruere minner om en lykkelig barndom at vi har tatt fra barna muligheten til å lage minnene sine selv. Vi serverer magien, ferdig sammensatt med passe deler undring og pedagogikk, og med all fare og ubehag luket vekk, slik at ingen skrubbsår eller ubehagelige følelser følger med.

Men vi fjerner samtidig den kriblende spenningen man kjenner i magen når man har gått litt utenfor sine egne grenser. Når man har klatret litt for høyt, løpt litt for fort eller vært ute litt for lenge.

Vi serverer barna våre magi helt uten mestringsfølelse. Og helt uten gleden man opplever når man faktisk klarte å klatre ned fra treet likevel eller ordnet opp i en krangel på egen hånd.

Barna har blitt degradert til publikum til sin egen barndom, mens vi voksne kjøper inn, organiserer og serverer, helt uten krav til fantasi. Vi har organisert magien. For vi vil jo ikke utsette barna våre for risiko eller ubehag.

Vi vil jo ha lykkelige barn. Hele tiden!

 

Teksten er hentet fra boka mi Føkk lykke! 

Kjøp den her

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie med frittgående barn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Barnebursdag på budsjett

«Jeg har rett og slett ikke råd til å kjøpe inn gaveposer til alle barna. Men alle gjør det for tiden. Både barna og foreldrene forventer det. I fjor droppet vi hele bursdagsfeiringen til datteren min og bare feiret med familien. Jeg vurderer å gjøre det samme igjen i år.»

Denne mailen fra en frustrert mamma, tikket inn i mailboksen min. Jeg har fått mange liknende henvendelser og lest mange liknende kommentarer på diverse mammaforum og -grupper.

 



 

Barnebursdager har blitt big business. Den beste bursdagen handler ikke lenger om hvem som har den morsomste pappaen. Han som holder alle barna opp ned etter beina og dingler dem fram og tilbake til frydefulle hyl. Det handler ikke lenger om hvem som får lov til å spise gelè med sugerør. Slik at hele stua blir fylt med surkle- og prompelyd. Det handler ikke lenger om bro bro brille, slå på ring og flasketuten peker på.

I dag handler den beste bursdagen om hvem som har den flotteste kaka, det kuleste temaet, den morsomste klovnen, de tøffeste ballongfigurene og de beste gaveposene. Gaveposer med bilde av Minions, Sophia eller Spiderman, fylt med godteri, klistremerker og gjerne en liten gave.

Jeg er ikke noe bedre selv. Vi har også feiret barnebursdag med Monsters High-tallerkener og -krus. Vi har også delt ut Lynet Mc Queen-gaveposer til alle barna.

Det er for så vidt greit nok det.

Men når det blir sånn at man ikke kan feire bursdag uten tema og gaveposer ... Når det blir sånn at både barn og foreldre forventer å få gavepose ... Når barna sukker skuffet over en langpannekake med nonstop ... Når foreldre vurderer å droppe hele bursdagsfeiringen til barnet sitt fordi den blir for dyr ... Når det ikke er nok å spise gelé med sugerør og leke bro bro brille, fordi det blir sett på som en annenrangs bursdag ... Da syns jeg det har gått for langt.

I fjor feiret vi barnebursdag med 16 barn til under 300 kroner.

Les også hvordan jeg hold på å gå i den store bursdagsfella

Her er ti tips til hvordan man kan arrangere barnebursdag på budsjett:

1 Feir hjemme

Har du plass hjemme, dropp lekeland, bowlingbursdag og andre steder de arrangerer bursdager. Disse stedene er dyre. Har du ikke plass hjemme, hør med barnehagen, skolen eller SFO om du kan få låne eller leie lokalene eller gymsalen etter stengetid for en billig penge.

Mange steder kan man også få leie samfunnshus, bydelshus og liknende kommunale lokaler billig.

Er det varmt ute? Legg feiringen utendørs. Har du ikke hage, kan man feire finfin bursdag i parken eller på den lokale lekeplassen.  

 

2 Lag innbydelsene selv

Lag på pc-en og print ut. Eller la barnet få tegne og male på papir eller kartong og skriv på baksiden. Det er da mye koseligere å få en hjemmelaget innbydelse enn en kjøpt.

 

3 Server billig mat

Pannekaker er alltid en slager. Billig er det også. Vi mettet 16 småbarn på pannekaker til under hundrelappen.

Ellers er både pølser og hjemmelaget pizza rimelige alternativer. Eller hva med spagetti eller nudler? Barn elsker spagetti og nudler!

Kjøp billigbrus. Barn bryr seg ikke om colaen heter Coca Cola eller Firs Price Cola. Saft fungerer også helt fint.

 

4 Bytt ut kake med gele

Kan du bake, trenger det ikke koste så mye å slenge sammen ei sjokoladelangpanne. Alternativt fungerer ferdigmikser fra Toro også helt fint, men de koster litt mer.

Min favoritt er gelé. Gelé er billig, enkelt å lage og danker lett ut en hvilken som helst kake.

 

5 Dropp engangs

Ja, det blir litt ekstra jobb og mye oppvask, men man ikke ha papptallerkener og ?krus med bilder av favorittfiguren på.

Har man ikke nok tallerkener og krus selv, spør om du kan få låne av naboer eller familie.

 

6 Bruk rester

Har du noen ballonger og sugerør liggende i skapet fra forrige bursdag? Det spiller ingen rolle om det ikke matcher.

Hva med kakelys? De brenner jo bare i 30 sekunder, så er de blåst ut. Vi bruker lysene om og om igjen. Du kan servere ganske mange bursdagskaker før du har brukt opp en pakke med kakelys.

 

7 Frilek

Dropp innleide klovner, hoppeslott og andre organiserte leker. La barna få leke fritt. Eller arranger leker som ikke koster noe. Som stolleken eller flasketuten peker på.

 

8 Pynt

Igjen, det trenger ikke være tema og det trenger ikke matche. Man trenger ikke pynte med vimpler, girlandere og bursdagsbarnets navn skrevet over hele stueveggen med store, glitrende bokstaver.  

Vi bruker å legge hvit papirduk på bordet, og la barna få tegne på duken. Strø en pose nonstop utover duken, så blir barna helt i fyr og flamme. Noen ballonger på stolene og i gardinstanga holder i massevis. Bryr barna seg egentlig om hvordan rommet er pyntet?

 

9 Dropp gaveposer

Man ikke sende med barna gaveposer hjem. Det er en veldig hyggelig gest, men absolutt ikke nødvendig.

Hvis du føler at du bør gi barna noe å ta med hjem, kan du kjøpe billige papirposer og fylle de med popcorn. Bruk litt farge på popcornene, så kan du til og med skilte med rosa eller grønt popcorn. Det er stas!

Eller fyll små shotsglass med gele og fest en ballong på. En til hver. Eller send med barna en muffins med navnet deres skrevet på. Det syns barna er kjempegøy.

 



 

10 Bursdagsgaver

Det blir ofte mange bursdager i løpet av et år. Det er ikke bare feiringen som fort blir dyr. Det blir dyrt med alle gavene som skal kjøpes inn også.

Kjør hjemmelagde gaver! Jeg vet mange rynker på nesa av det, men hva er vel egentlig bedre enn å få et kjede bestevenninna har laget selv i bursdagsbarnets favorittfarger. Eller en tegning av de to kompisene sammen på fotballtrening.

La barna tegne kort selv, og pakk inn gaven i gråpapir eller annet papir barna har tegnet på.

Jeg fikk også et veldig godt tips fra en mamma for litt siden. Hun lagde hjemmelaget modellkitt som hun pakket pent inn og ga i gave.

Her er oppskriften, hvis du vil prøve deg på dette selv:

2, 5 dl mel

2, 5 dl vann

1 dl salt

1 ss solsikkeolje

litt konditorfarge

1 ts. sitronsyre

Bland alt i en kjele. Kok opp under stadig omrøring. Deigen brenner seg lett fast, så rør hele tiden. Deigen blir veldig klumpete når den er ferdig. Avkjøl deigen litt, og kna den deretter til den blir myk og smidig. Deigen holder seg i ukevis om den blir lagt i en pose i kjøleskapet.

 

Til syvende og sist må vi huske på at det er vi foreldre som setter standarden for barna våre. Men liker du å bake, syns det er gøy å planlegge storslåtte bursdagsfeiringer og har lyst til å bruke masse penger på festen, så kjør på. Det er ikke noe galt i det.

Men ikke rynk på nesa, rist på hodet og snakk nedlatende om enkle, billige barnebursdager eller hjemmelagde bursdagsgaver så barna dine hører det.

Her må vi foreldre ta ansvar og lære barna våre at alle er forskjellige og at det viktigste tross alt er å få leke med vennene sine og få være midtpunktet i noen timer.

Ingen barn skal behøve å måtte droppe bursdagsfeiring med vennene sine fordi foreldrene ikke har råd til dyre gaveposer!

Flere gode tips til barnebursdag på budsjett?

 

PS: Vi har barnebursdag coming up om noen uker. Følg forberedelsene, eller mangel på sådan, her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

hits