mai 2012

Slitne foreldres bekjennelser

Det er tøft å ha barn. De som sier noe annet juger. 

Selv om vi elsker barna våre til månen og tilbake, er det lov å innrømme at man av og til ønsker dem dit pepper'n gror. 

 




Livetstår fullstendig på hodet. Hverdagene er fyllt med kaos, leker utover hele stuegulvet, sure sokker i sofaen og åpne påleggsbokser på kjøkkenbenken. Barna maser og krangler og sier nei, nei, nei hver gang de skal pusse tennene eller kle på seg. Jeg klarer ikke være konsekvent hele tiden. Og noen ganger mister jeg besinnesen og oppfører meg mer idiotisk enn treåringen. 

Vi foreldre går konstant med dårlig samvittighet, enten det er fordi vi ikke har nok av denne såkalte kvalitetstiden med barna, fordi vi føler vi ikke klarer å være så konsekvente som vi syns vi burde eller fordi vi av og til gjør eller sier ting vi angrer på i ettertid.

På denne siden kan du lette ditt hjerte og legge igjen dine bekjennelser. Her slipper du hevede øyenbryn, stygge blikk og pekefingre fra forståsegpåere og bedrevitere.

La oss dele våre dårlige foreldresider, og la andre foreldre få se at de ikke er alene i kaoset.

Legg igjen din bekjennelse under her. Du velger selv om du vil stå fram med navn eller om du vil være anonym.

Her skal det være høyt under taket og du kan skrive om hva du vil. Hvis du kommenterer andres bekjennelser, skal kommentaren være positiv! Dette er ikke stedet for å dømme andre.

Gyv løs!

Vet du hva KISS og torticollis er?

Det visste ikke vi. Ikke før gutten vår var ett år. Da hadde vi gått gjennom ett år med utrøstelig gråt og store søvnproblemer, uten å vite at han mest sannsynlig hadde store nakke- og hodesmerter.

KISS og torticollis er en betegnelse på kraftig låsning nakken, samt skjev og kort halsmuskel. I dag strides de lærde om dette er en reell diagnose. Men for oss som har opplevd dette, er det høyst reelt. I de senere årene har helsevesenet imidlertid blitt mer oppmerksom på KISS og torticollis. Men mange opplever likevel at de ikke får hjelp. Eller, som oss, får beskjed om at alle barn gråter, det er sikkert bare kolikk, og at det nok blir bedre etter hvert.

Her er Lillemann en måned gammel, og har typisk KISS/torticollis nakke. Skjev og tilbakebøyd.

Lillemann hadde kolikk de tre første månedene. Men gråtingen ga seg ikke da kolikken forsvant. Han gråt, og han gråt, og han gråt. Han sov ikke skikkelig på nettene før han var ett år. Det verste var kanskje at det ikke gikk an å trøste ham. Da gråt han, om mulig, enda høyere og dyttet oss vekk. I dag vet jeg at det var fordi han hadde store nakkesmerter, og fikk ekstra vondt når jeg prøvde å holde ham fast inntil meg.

Utrolig nok tenkte jeg ikke så mye over det da, men nå ser jeg jo at han hadde hodet vendt til siden og bakover på alle bildene fra den tiden.

Han likte heller ikke å bli kastet opp i været eller ”kjøre karusell” i armene mine. Han ville ikke danse med meg rundt i stua. Sånne ting barn elsker. Lillemann bare gråt, og gråt, og gråt.

Vi var så slitne, så slitne. Vi gikk i en døs hele det første året. Når jeg tenker tilbake på denne tiden, husker jeg nesten ingen ting. Jeg må se på bildene vi tok, for å huske hvordan gutten min egentlig så ut og hvilke klær han hadde.

……………………………………

KISS står for “Kinematic Imbalanse due to Suboccipital Stress”, og kan bli oversatt som en kraftig nakkelåsning. KISS kjennetegnes ofte ved at spedbarnet ligger med hodet skjevt til ene siden i en ekstrem bakoverbøyd stilling. Babyens kropp ligger også ofte bøyd som en banan, eller en C.

Går babyen med denne låsningen i nakken over lengre tid, kan de utvikle torticollis, som er en forkortelse av den skrå halsmuskelen på den ene siden. Man kan også ha torticollis uten KISS.

Det er veldig viktig å komme i gang med behandling tidlig. KISS behandles ved at en kiropraktor eller manuellterapeut korrigerer det skjeve nakkeleddet. Torticollis behandles ved tøyning av den korte halsmuskelen. I noen tilfeller kan det også være nødvendig med operasjon.

KISS og torticollis fører også ofte til Plagiocephaly som er betegnelsen på en asymmetrisk og forskjøvet hodeform der den ene siden av bakhodet ofte er flatt.

Typiske symptomer på KISS og torticollis hos spedbarn er:

Kolikk

Søvnproblemer der barnet ofte skriker i søvne

Urolige og irritable barn som skriker utrøstelig døgnet rundt

Spise- og ammeproblemer

Forsinket motorisk utvikling

Vansker med å holde hodet i midten etter de har blitt tre måneder

Ensidig sovestilling

Beveger arm og ben mindre på en side

Vondt i nakken. Barnet reagerer negativt når man tar i nakken

Hvis KISS ikke behandles, kan barnet senere få KIDD som er den samme tilstanden, bare hos eldre barn. Symptomene på KIDD etter ubehandlet KISS er:

Konsentrasjons- og lærevansker

Skrive- og lesevansker

Hodepine

Forsinket motorisk utvikling

Høydeskrekk

Dårlig balanse og koordinasjon

Ustabil humør (frustrasjon, sinne, utålmodighet eller aggressivitet)

ADHD-lignende symptomer

Mage- og tarmforstyrrelser (forstoppelse)

Det er noen ting som er typisk for barn født med KISS eller torticollis. Det er ofte snakk om uvanlig lange og harde fødsler der barna ofte blir forløst med sugekopp, tang eller blir presset ut med trykk på mors mage. Det er også en større risiko hvis barnet blir født med ansiktet først, har ligget i tverrleie eller seteleie under svangerskapet eller blir forløst ved keisersnitt. Tvillinger, premature barn og store barn som veier over 4000 gram, har også en større risiko.

Selv når han sov, hadde han alltid hodet fastlåst i samme posisjon. Ikke rart han fikk asymmetrisk hodefasong.

Vi kom heldigvis over noen som kunne behandle Lillemann til slutt. Men siden han hadde gått med dette i ett år, ble det en lang og tøff prosess. Vi var innom både fysioterapi, kiropraktikk og manuellterapi. I tillegg måtte vi tøye nakken hans flere ganger daglig hjemme. Det ble mye smerte og gråt for den nå to og et halvt år lille gutten vår. Kommer man i gang tidligere, er behandlingen mye enklere og nærmest helt smertefri.

I dag er Lillemann  ferdig behandlet. Men vi vet ikke om han noen gang vil bli helt bra. Det ser ikke ut som om han plages med nakken i dag, og jeg håper virkelig dette er et tilbakelagt kapittel.

Jeg oppfordrer alle som er i tvil om barnet kan ha KISS og/eller torticollis, om å ta kontakt med helsestasjonen og komme i gang med behandling så fort som mulig. Og treffer du på noen som ikke vet hva dette er, eller som ikke tar deg alvorlig, så ikke gi deg.

Du kjenner selv barnet ditt best. Vi visste vel egentlig hele tiden innerst inne at det var noe mer enn kolikk og vanlig spedbarnsgråt. Jeg skulle ønske vi hadde hatt krefter og ork nok til å stå på vårt.

Gjør som jeg sier!

Nei, du får ikke sjokolade i dag. Godis spiser vi kun på lørdag, mumler jeg med munnen full av sjokolade som jeg nettopp har fisket frem fra bak knekkebrødpakkene i hjørneskapet.

Nei, du får ikke gå fra bordet før alle er forsynt, skjenner jeg før jeg lurer meg ut på kjøkkenet for å nå mobilen som ringer.

Det er ikke lov å spise mat i sofaen, sier jeg og børster bort knekkebrød-smulene etter kveldsmaten min.

Ikke bruk utestemmen inne, roper jeg ned fra andre etasje til Lillemann som hoier og skriker mens han gjør ablegøyer foran lillesøster.

Du får ikke noe annet å spise enn brødskive, sier jeg og lurer meg ut på kjøkkenet for å ta en bit pizza fra i går.

Nei, det er ikke lov å slå lillesøster, sier jeg mens mannen går forbi og klasker meg på rumpa.

Det er ikke lov å sprute vann på andre i bassenget, skjenner jeg rett før jeg bryter ut i et hvin av vannspruten som treffer meg midt i ansiktet da mannen tar bomba.

Ta av deg skoene inne, sier jeg mens jeg løper gjennom stua på våte joggesko for å hente lommeboka jeg glemte på vei til butikken.

Det er ikke lov med ball inne, sier jeg etter jeg har kastet den bortover gulvet til katten.

Nei, gå ut med den trompeten. Det er uteleke, sier jeg mens jeg fortsatt grøsser etter mannens forsøk på å være morsom der han kommer overraskende på meg og blåser rett inn i øret mitt.

Nei fy! Det er ikke lov å rape ved matbordet, sier jeg mens jeg mislykket kveler en Pepsi Max-rap selv.

Det er neimen ikke lett å være liten…

15 minutes of goshamei!

Etter å ha sagt nei mange ganger, og slengt på røret i vilt  raseri, klarte de til slutt å overbevise meg.

De sa: Vææær så snill da. Please! Kom igjen a. Please! Please! Please! Please!

Jeg kunne formelig høre hvordan de foldet hendene og stanget pannen gjentatte ganger i de hvite knokene...

 

Næh, det var kanskje ikke akkurat sånn det var. Men her om dagen ble jeg i hvert fall intervjuet av Lokalavisen Rogaland. Og det var egentlig ganske stas. Har ikke blitt intervjuet siden jeg spilte i rockeband på Gjøvik som 15-åring.

Tusen takk til alle dere som leser bloggen min. Jeg setter vanvittig stor pris på dere. Jeg blir både glad og overrasket når jeg ser hvor mange dere er, og at dere er så utrolig flinke til å legge igjen kommentarer.

I alle fall, her kan du lese intervjuet:

Intervju i Lokalavisen Rogaland

Bare ti minutter til...

Her begynner morgenen mellom fem og seks en gang. Som regel med Lillemann som rister i sprinklene og roper ”Hjelp, hjelp, hjelp!” Det er hans måte å si: ”Kom dere opp latsabber. Det er morgen!”

Mannen og jeg tar annenhver morgen. I dag var det min tur. Vekkerklokka på nattbordet viste 05.10. Altfor tidlig!

Finner morgenkåpen på gulvet under gårsdagens klær. Subber ut døra og ned trappa. ”Ja lille venn. Hei elskling. God morgen”, presser jeg trøtt frem i monotont toneleie mens jeg løfter han ut av senga. Utrolig at Snuppa ikke våkner av det bråket der. Hun har sovehjerte som en bjørn i vinterdvale.

Jeg legger meg inn i senga i soverommet ved siden av. Jeg vet at Lillemann klarer seg alene i en halvtimes tid før han begynner å dra i dyna mi.

Denne halvtimen er gull verdt. Jeg ligger og slumrer og driver inn og ut av de deilige drømmene mine.

Men å ha Lillemann på selvstyr i en halv time er risikosport. Jeg hører han finner frem fargestiftene sine. Så blir det helt stille. Hvor tegner han nå? Sikkert ikke på noe ark. Mest sannsynlig på kjøkkenveggen.

Men det er greit. Bare jeg får ti minutter til.

”Å nei!”, roper han fra kjøkkenet. Noe går i gulvet. Et vannvittig rabalder. Men ingen ting knuses.

Da går det greit. Bare jeg får ti minutter til.

Bomp. Noe stort og mykt deiser ned i senga ved siden av meg. Jeg gløtter på det ene øyet og ser at stakkars Panda er inne for nok en runde wrestling. De ruller rundt i senga. Så blir det helt stille.

Stakkar Panda

Jeg er akkurat på vei inn i drømmeland igjen, da noe mykt treffer meg på nesa. Jeg titter opp av dyna med ett øye og ser at Lillemann har fått hull på Panda. Den stakkars bamsen lider en grusom skjebne i dag. All innvollene kastes utover soverommet som konfetti. ”Wiiiii! Wiiihiiii”, roper Lillemann lykkelig der han står i skumgummi-regnet.

Men det er helt ok. Bare jeg får ti….fem minutter til.

Tassende føtter inn på stua. Plingplong, sier laptopen min. Små fingre som løper febrilsk over tastene. Ja ja, hvor stor skade kan han egentlig gjøre? Bare han ikke kommer seg inn på Facebook-siden min.

Men det går sikkert greit det og. Bare jeg får et par minutter til.

"Uææææ. Uææææ. Uæææ!" Snuppa er våken. Nå er det ingen vei tilbake. Morgenen har begynt. Henter Snuppa inn i senga og håper halvhjertet på at vi kanskje kan ligge rolig alle tre og kose litt. Men Lillemann har funnet Postmann Pat-boka og vil lese. Og Snuppa får latterkrampe når hun ser stakkars Panda.

Kjære lille venn. Klokka er halv seks. Mamma er trøtt!

Klokka er 05.30. Bare tre timer til barnehagen åpner.

God morgen...

Hva har dine barn funnet på om morgenen mens du desperat prøver å drøye de siste minuttene før du absolutt må stå opp?

Prinsippene som falt

Jeg trengte bare å kaste et kjapt blikk over bordet på mannen før jeg skjønte at han tenkte akkurat det samme som meg. På bordet ved siden av oss sitter en engelsk familie og spiser med sine to barn. Vil tippe de er rundt tre og fire år gamle.

Barna sitter rak i ryggen og spiser pent med både kniv og gaffel. Foreldrene diskuterer en film de nylig har sett. For noen søte, veloppdragne barn.

Jeg kikker ned på den store magen min og kjenner i hele kroppen hvordan jeg gleder meg til å bli mamma.

 

Sjur og jeg har tilbrakt mange kvelder foran peisen med kakao og te mens vi har diskutert barneoppdragelse. Og det fine er at vi er helt enige. Hvor fantastisk er ikke det? Vi syns begge det er kjempeviktig at barna lærer gode bordmanerer. De skal sitte pent på plassene sine helt til alle er ferdig med å spise. De skal bruke bestikk, og ikke spise med fingrene.

Men det stopper ikke der. Vi er helt enige om viktigheten ved å være konsekvent. Nei betyr nei, og det skal det ikke rokkes ved. Det har vi også lest masse om på nettet.

Og så skal barna lære at utestemmen, den bruker vi kun ute. Roping og skriking innendørs er ikke lov. Det er jo logisk, så det skjønner barna så klart.

Vi har også sett mange eksempler der foreldre bruker godteri som lokkemiddel for å få barna til å gjøre som de vil. Himmel og hav! At det går an. Så senest i går en dame med en skrikende unge på Meny. Du skal få sjokolade når vi kommer ut av butikken. Men da må du reise deg og slutte å gråte NÅ! Jeg bare ristet på hodet og strøk meg over magen.

 

 

Vi er også helt enige om at barna skal være med og rydde. Sko er ikke lov i sofaen. De må lære seg å sovne selv og sove hele natta gjennom uten at en av oss sitter inne hos dem. Smokken er kun forbeholdt kose- og sovetid. Det er også viktig at barna lærer seg å leke alene. De kan ikke være avhengig av at vi voksne må underholde dem til enhver tid. Og så skal vi gjøre masse kjekke ting ute, i stedet for å se på tv.

Jeg har også tatt masse tester på Klikk.no som viser hva slags mor jeg er. Og hver gang får jeg til resultat at jeg er streng men kjærlig, konsekvent, og avbalansert.

Jeg gleder meg til å bli mamma!

.........................................

Tre år senere ligger jeg på alle fire under middagsbordet og plukker opp gulrøtter etter middagens gulrotkrig. Lillemann løper rundt og blåser i 17.mai-trompeten sin.

"Legg den tilbake i skuffen! Den får du kun bruke på 17. mai", roper jeg fra under stolen. Til døve ører. Jeg slår hodet i bordkanten på vei opp, og snubler i en krabbende lillesnupp på vei ut til kjøkkenet med dagens gulrotfangst. Snuppa begynner å gråte, og jeg plukker henne opp. Får tak i armen til Lillemann i det han runder hjørnet, og røsker trompeten ut av hendene hans.

"Jeg sa, IKKE lov!", sier jeg og kaster trompeten på gulvet og tråkker på den. Sånn, du får en ny senere.

Først stivner han helt. Så ser han forskrekket på meg. Og så begynner han også å gråte. Jeg samler sammen de hvite, røde og blå plastbitene fra gulvet og hiver dem i søppelbøtta. Kommer plutselig på at barnegråt egentlig er verre å høre på enn 17. mai-trompeter.

Jeg leter fram en smokk fra brødristeren og setter på en film på pc-en.

Stillhet!

Boink, boink, boink, fra stua.

"Ikke hopp i sofaen med sko på", roper jeg ned trappa. Jeg står oppe og bytter sengetøy.

 

 

Boink, boink, boink.

Lillemann begynner å ule som en sirene: "Uuuææææuuuuuuææææææuuuuuuæææææ".

"Lillemann! Av med skoene og ikke utestemme inne", roper jeg ned, denne gangen enda høyere.

Resten av kvelden bruker jeg til å prøve å få av Lillemann skoene. De er helt nye, og da han først fikk de på, nektet han plent å ta de av. Jeg lokker og lurer og lover han sjokolade til kveldsmat hvis han tar de av før han går i badekaret. Men nei. Til slutt tar jeg de av med makt. Men etter en time med hyling og skriking, setter jeg dem på igjen. Da blir det i hvert fall stille.

Boink, boink, boink

Kveldsmaten fortæres i sofaen med pc-en på.

Jeg krysser fingrene for en god natt. Jeg er utslitt, så jeg orker bare ikke drive med noe Färber -metode i kveld. Jeg legger meg inne hos ungene til de sovner.

Det må være noe feil med disse testene til Kikk.no, tenker jeg utmattet før jeg sovner inn.

Hjelp, vi flyr igjen! (med små barn)

Mange har lurt på hvordan det gikk på flyturen tilbake til Spania, etter vår heller katastrofale flyopplevelse fra Alicante til Norge forrige helg.

Dere som ikke har fått med dere den første flyturen kan lese om den her:

http://casakaos.net/2012/05/07/hjelp-vi-flyr-med-sma-barn/

Vel, sånn gikk det denne gangen:

Jeg kikker overrasket på klokka og konstaterer at det er en hel time til flyet skal gå. Lillemann har funnet en gutt å leke med. Snuppa sitter i fanget til mannen og undersøker et tomt yoghurtbeger. Vi sitter på flyplasskafeen på Sola. Vi har allerede sjekket inn, levert spesialbagasjen uten å få kjeft fra damen bak skranken for at vi er for sent ute. Vi har vært gjennom sikkerhetskontrollen uten dramatikk og vi har spist lunsj i kafeen.

Idet vi går om bord i flyet tre kvarter senere, går jeg nok en gang gjennom alle de gode rådene jeg har fått, og alle tipsene jeg fant på nettet:

Snakk med barna om det som skal skje på forhånd. Sjekk.

Ha med nok leker og aktiviteter til hele flyturen. Sjekk.

Laptop med favorittprogrammene. Sjekk.

Tyggis til Lillemann. Sjekk.

Melk på flaske til Lillesøster. Sjekk.

Mat og snaks uten sukker. Sjekk.

Tepper og dyner til sovetiden. Sjekk.

I tillegg går flyet klokka 15, så vi har hatt god tid hjemme til å pakke og gjøre oss klar. Ikke noe stress denne gangen. Den vonde fortanna til Snuppa er ute, og gjør ikke vondt lenger. Hun smiler så øynene blir borte i bollekinnene.

Alt lover godt.

Vi er halvveis uti flyturen. Lillemann har puslet puslespill og lest Postmann Pat.

Lillemann pusler puslespill

Snuppa har sett på barne-tv og lekt med bilen til storebror. Vi har spist mat i fred og ro, og plasserte oss slik at ungene ikke fikk tak i maten på bordet.

Snuppa ser på Yo Gabba Gabba

Mannen og jeg veksler blikk over hodet til Lillemann. Han sitter i mellomsetet og tar bilder  med mobilen min:

                       

 

Snuppa sitter i fanget mitt og ser på storebror mens jeg plukker ørevoks ut av ørene hennes. Tør vi tro på at dette faktisk går greit nå? Vi smiler forsiktig til hverandre og nikker oppløftende til bestemoren i setet over midtgangen:

”Ja, de er så greie å reise med disse to”.

Det gjelder å være forberedt, sier jeg til meg selv og lener hodet smilende bakover.

Hmm. Her var det mye ørevoks

Idyllen varer i nøyaktig ti minutter til…

Den neste timen tilbringer jeg bak på det bittelille kjøkkenet med en hylende liten bylt i armene. Jeg har prøvd alt. Byttet bleie, tilbudt mat og drikke, lagt henne ned i den myke dyna så hun kan sove, ristet diverse leker med morsomme lyder foran henne og slått på laptopen. Men nei. Nå hjelper ingenting. Til slutt blir til og med flyvertinnen lei og sender meg ut i kabinen igjen med et langt sukk. Hun drar kjapt igjen det røde forhenget bak ryggen min.

På plassen vår hyler og bukter Lillemann seg som en liten slange. Han blir alltid påvirket av lillesøsters humør, og syns tydeligvis det er på sin plass at vi får litt å stri med.

Den søte bestemoren over gangen smiler først sympatisk mot oss. Så medlidende. Etter en halvtime smiler hun ikke i det hele tatt.

De to mennene i setene foran oss har sovet hele turen. Nå veksler de blikk og drar øyenbrynene så langt opp at huden krøller seg i nakken.

Puh. Endelig sovnet hun

Etter en time med tenners gnissel og store, våte tårer, lyser fest setebelte-skiltet. Lillesnuppa har endelig gått tom for stemme og sovner. Lillemann følger på, og setter seg rolig ned på plassen sin.

Puh, hva var det som skjedde? Vi som var så godt forberedt!

Kan det ha seg sånn at unger har sin egen vilje uansett? At de ikke lar seg styre hundre prosent? Ja, jeg hadde nok en anelse om at det var sånn det hang sammen.

Heldigvis er det lenge til neste gang. Nå skal ikke Casa Kaos ut å fly før i juli.

Hjelp, vi flyr! (Med små barn)

Kjære alle dere flypassasjerer som ikke har barn, som har naturlig veloppdragne barn, eller dere som er så heldige å ha lykkes med oppdragelsen:

Casa Kaos på tur

Det er ikke det at vi småbarnsforeldre ikke bryr oss. For det gjør vi. Vi er smertelig klar over hvor lei dere blir av barna våre der vi er tvunget til å være sammen i en altfor trang fykabin. Vi blir lei av dem vi og. Og vi gjør så godt vi bare kan.

Vi skulle fly fra Alicante til Norge i helga. Slik gikk det for seg:

”Jeg må nesten be deg om å få han til å sette seg ned og ta på beltet”.

Jeg smiler unnskyldende mot flyvertinnen mens Lillemann hopper opp og ned i det blå flysetet.

Jeg har prøvd å lokke med banan og lure med sjokolade. ”Se, alle har belte på. Mamma har belte. Far har belte. Lillesøster har belte. Det er loven. Sånn er regelen”.

Men nei.

Jeg har vært streng og jeg har løyet. ”Hvis du ikke setter deg nå, kommer kapteinen og kjefter på deg. Vil du det?”

Men toåringen vil ikke sitte.

Jeg ser hestehalen til flyvertinnen på vei nedover midtgangen. Den spretter så lekkert opp og ned i takt med de lange skrittene hennes.

Lillemann roper og oier. Lange blikk treffer oss sidelengs fra over midtgangen. Jeg smiler unnskyldende tilbake.

Til slutt tar jeg tak i føttene hans og rykker til. Han deiser ned i setet med et hyl.

”Auuuaaaaaa!”

Bakhodet dundret inn i seteryggen. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet, men nå sitter han i hvert fall stille. Jeg blåser på bakhodet og finner fram en banan.

Ved siden av meg sitter mannen med Snuppa på fanget. Hun får nye tenner og har grått siden vi dro hjemmefra. Det var derfor vi holdt på å miste flyet. Stresspakking tar mye lengre tid med en hylende ettåring på armen.

Vi kom heseblesende inn til innsjekkingen på Alicante flyplass, tre kvarter før take off.

”Fire spasialbagasje?” spør damen i skranken på gebrokkent engelsk og skuler på oss over brillene.

”Ja, to vogner og to bilseter”, sier jeg og smiler unnskyldende tilbake.

Det ordnet seg heldigvis. Men vi fikk streng beskjed om å være ute i god tid neste gang.

Tilbake på flyet kommer endelig tralla med mat.

”To tapastallerkener, en sandwich, to vann, en Cola light og en appelsinjus, takk”.

Vi fordeler alt utover klappbordene, for så å finne ut at avstanden mellom stolene og bordene er altfor kort, så lillesøster når borti alt. Hun skal riste på brusen, miste glasset med jus på gulvet, veive med osten og kaste olivenene rundt seg. Storebror blir inspirert, og plutselig står han i setet og veiver med en serranofylt hånd over hodet. Skinken kveiler seg ut mellom fingrene hans som en blekksprut.

Jeg smiler igjen unnskyldende til hestehalen som like etter sitter på kne og tørker opp appelsinjus fra midtgangen.

Puh. Snuppa sover.

To timer igjen av flyturen. Og i løpet av de to timene kaster Lillemann ballen sin i hodet på damen foran, han stikker av bortover midtgangen, for så bli funnet under setet til en bergenser, han stjeler en annens gutt bamse og gjemmer den på et sted han ikke husker, han vekker en gjeng sovende, bakfull ungdom og han roper ut så høyt han bare kan at mamma har bæsja da jeg kommer tilbake fra do.

Imens river Snuppa menyen i to, søler nok et glass, denne gangen vann riktignok, på gulvet og over mannens føtter, gråter sammenhengende i én time før hun sovner i ett kvarter, kaster leker hele to seterader fremover og gulper melk på setetrekket.

Alt dette mens jeg løper etter med mitt mest unnskyldende smil og milde øyne.

Under landingen, setter Lillemann seg overraskende pent ned uten protester. På med beltet. Men han insisterer på at solskjermen på vinduet skal være nede.

Jeg drar den opp. Han drar den ned.

Hestehalen hopper forbi, lener seg over oss og forteller meg at solskjermen må være oppe under landing.

Jeg gidder ikke smile til henne engang. Jeg vet da vel at den skal være nede. Ser hun ikke at det er Lillemann som ikke forstår det? Ikke jeg!

Lillemann får tak i noen hårstrå til mannen i setet foran oss. Han snur seg og ser surt på meg. Jeg ser surt tilbake. Der har han sittet i tre og en halv time med musikk på ørene, bok og pc, mens jeg har løpt rundt som en strikkball med dette unnskyldende smilet klistret over hele trynet.

Nei! Ikke ta av beltet!

Vi er heldigvis snart framme i Oslo. Nå skal vi bare samle sammen bagasjen, som helt sikkert enten mangler noen kolli, eller inneholder en ødelagt vogn eller bilsete. Så skal vi sjekke inn på nytt mot Stavanger. Ny sikkerhetskontroll, en og en halv times venting på Gardermoen, og så fly videre til Stavanger.

Var du så heldig at du møtte oss på strekningen mellom Oslo og Stavanger, må jeg bare få si: ”Unnskyld. Beklager. Det var helt sikkert ikke meningen. Og ja, jeg bør ha bedre oppdragelse på ungene mine. Jeg vet det”.

Og til dere som skal fly med oss tilbake til Alicante førstkommende lørdag:

”Vi sees…” ;-)

Interiørtips - tema oppbevaring

Hva? Skulle ikke denne bloggen være garantert fri for interiørtips, tenker du sikkert nå.

Men som seriøs mammablogger, føler jeg meg nærmest forpliktet til å skrive litt om oppbevaring. Dette emnet er en stor utfordring i de aller fleste småbarnshjem.

Med denne metoden, slipper du både å lete etter oppbevaringsplass og bruke tid på å sette alle tingene på rett sted.

Spisebord

Spisebordet kan brukes til oppbevaring av alt fra skittentøy, tomme esker du ikke vet hvor du skal gjøre av, deodoranter, 17. mai-trompeter og annet krimskrams. Når man skal spise, er det bare å skyve alt til side. Barna sørger for at alt spres utover bordet igjen kort tid etter måltidet er inntatt.

 

Gang

Gangen er et fint sted for smokker, bøker, kremer og mer skittentøy.

 

Skohylle

De fleste småbarnsforeldre nikker gjenkjennende til problemet med å få plass til hele familiens  sko på et lett tilgjengelig sted. Med denne åpne løsningen, kan man også bruke gulvet foran som lagringsplass. Barna kan hjelpe til med å plassere skoene. De kommer lett til, og skal ikke bli mange årene før de når helt opp til øverste hylle.

 

Peisen

Peisen er et supert sted til oppbevaring av leker.

 

Badet

Badebenken er et ofte glemt møbel. Her er god plass til toalettsaker av alle slag. Ting som ikke har noen naturlig plass i huset, som USB-ledninger og solhatter, kan fint ligge her. Badet er også et naturlig rom for oppbevaring av skittentøy.

 

Badekar

En naturlig plass for både ender, fisker og klosser. I stedet for å ta dem ut etter hvert bad og oppbevare dem andre steder, sparer man både tid og jobb ved å bruke karet som oppbevaring mellom badene.

 

Bidé

Bidéet bruker man aldri likevel. Hvorfor ikke utnytte plassen og oppbevare for eksempel fotballen der?

 

Dusjen

Dusjen fungerer fint til oppbevaring av golfutstyr.

 

Soverom

Spar tid og la mannen bytte sengetøy. Litt kreativt fargevalg gjør bare sengeopplevelsen mer spennende.

 

Klesskap

Legg klærne på gulvet nedenfor sengen. På den måten er de alltid lett tilgjengelig, og du trenger aldri mer ergre deg over for lite skapplass.

 

Kontor

Bruk stua som arbeidsplass. La deg inspirere av alle lekene og den sure katten.

Håper dette var gode tips å ta med seg på veien.

Og husk - tiden du sparer på dette systemet, kan brukes på kvalitetstid med familien.

hits