hits

mai 2013

Dagen god mor-medaljen glapp

«Sparkesykkel. Jeg vil ha sparkesykkelen min. NÅ!»

Lillemann har nettopp våknet. Han sovnet i vogna på vei til parken. Mannen og jeg rakk akkurat å ta oss en himmels god kopp kaffe på utekafeen før tordenbruset våknet.

«Sparkesykkel. NÅ!»

Ja visst er den kul. Men tror du at du kan klare deg uten den til vi kommer hjem, lille venn?

Lillemann sitter på fanget mitt og gnir de siste restene av søvn ut av øynene. Rundt oss freser en gjeng smågutter på sparkesykkel.

«Jo, men nå tok vi ikke med sparkesykkelen din. Den står igjen hjemme. Men vi tok med fotballen. Vi kan gå og sparke litt», sier jeg entusiastisk og heller i meg den siste klunken med kaffe.

Treåringen sparker med beina så jeg får vondt på skinnleggen. Jeg prøver å sette han ned på bakken, men han tar myke bein-trikset. Han gjør beina så myke at han ikke kan stå på dem. Hvis jeg slipper han, blir han liggende som en bylt på bakken. Av en eller annen grunn føles det mye verre enn om han blir stående. Og det vet han.

Så jeg løfter ham opp på fanget igjen. En av guttene sneier borti bleiebagen i det han fyker forbi bordet vårt. Lillesøster hviner av glede. Lillemann hyler enda høyere.

«Sparkesykkel. Jeg vil ha min sparkesykkel!»

Jeg kjenner en brumlete irritasjon vokse i magen. Det er lørdag. Sola skinner. Vi skulle ut og kose oss hele familien. Først en tur i parken og huske og mate hønene, så til frisøren rundt hjørnet og få ungene klippet og så skulle vi spise is.

Vi skulle kose oss i dag, jo.

Treåringen veksler mellom å skli ned på bakken og hamre de små nevene i gresset, og stå og hoppe ved føttene mine og rope om sparkesykkelen.

«Skal vi gå hjem og hente sparkesykkelen da», sier jeg irritert. Jeg kjenner den ekle smaken i munnen akkurat i det jeg sier det. Tenk om han sier ja.

«Da går vi ikke tilbake hit altså. Da blir det ingen frisør og ingen is», skynder jeg meg å si.

«Da blir vi hjemme resten av dagen og du får bare kjøre sparkesykkelen i innkjørselen».

«Jaaahh», hulker Lillemann.

Pokker og. Hvorfor sa jeg det? Jeg vil jo ikke hjem. Jeg vil være her. Jeg vil til frisøren og jeg vil spise is. Jeg har jo allerede bestemt meg for hvilken is jeg skal ha.

Jeg kaster et blikk bort på mannen. Han drar skuldrene opp til ørene og rister på hodet. Lillesnuppa er allerede på vei mot huskene.

Jeg setter Lillemann i vogna og begynner å gå mot utgangen.

«Da går vi hjem da. Hva? Ingen park, ingen frisør og ingen is?»

«Jaaahh», hulker Lillemann.

Da vi kommer ut på veien, setter jeg meg på en strømboks og ser Lillemann inn i øynene.

«Er du sikker på at du vil dette nå? Far og lillesøster blir igjen i parken. De skal kose seg, gå til frisøren og spise is».

«JAAA», roper den lille stabeisten og kaster seg fram og tilbake i vogna så ryggstøtten knirker faretruende.

Så irriterende. Jeg vet jo at han ikke vi hjem, egentlig. Jeg vet jo at han vil bli i parken. Jeg vet at når vi kommer hjem, blir han ikke fornøyd med å kjøre sparkesykkel alene i innkjørselen. Han vil mye heller klippe seg og spise is. Kan han ikke forstå det, da?

Akkurat da kommer mannen og Lillesnuppa rundt hjørnet.

«Åh, her er dere jo. Vi blir med hjem, vi».

Jeg sender mannen et stygt blikk.

«Nei», roper jeg irritert:

«Vi skal jo ikke hjem. Jeg bare later som, slik at han finner ut at han egentlig vil være her».

«Åh ja», svarer mannen og snur vogna.

«Men nå kan vi jo likeså godt dra hjem! Nå hørte han jo hva jeg sa».

Mannen snur seg igjen og ser oppgitt på meg.

«Skal vi hjem eller skal vi ikke hjem?»

«Nei. Bare vent», sier jeg tar meg til hodet med begge hendene.

«Skal jeg snakke med han», spør mannen.

«Nei, jeg tar det. Jeg begynte det, så får jeg avslutte det og».

Jeg setter meg ned på den kalde strømboksen igjen. Jeg kjenner jeg har lyst til å gi treåringen dårlig samvittighet. Skikkelig dårlig samvittighet for at han ødelegger hele dagen. Ikke bare for seg selv, men for hele familien.

«Nå ødelegger du for alle sammen. Nå skulle vi kose oss sammen, også ødelegger du alt ved å mase om den sparkesykkelen din», sier jeg, men kjenner i samme øyeblikket at det ikke er riktig.

Heldigvis virker den lille gutten helt uanfektet. Han sitter fortsatt og mæler om sparkesykkelen sin. Så begynner jeg å grine. Dette ble bare helt feil. Alt sammen. Hva skal jeg gjøre nå da? Jeg roper på mannen og begynner å gå hjemover.

"Han kan ikke bare ødelegge sånn. Nå skulle vi kose oss og så får han bestemme alt", snakker jeg over hodet til treåringen.

Mannen prøver å si at det var jeg som foreslo at vi skulle dra hjem, men det vil jeg ikke høre på.

Vi går videre i stillhet, men jeg veksler mellom å kjefte og beklage meg for treåringen inni meg.

Da vi kommer halvveis går vi forbi kjøpesenteret. Der har de også frisør. Og is. Jeg ser på mannen, og ser at han tenker akkurat det samme som meg.

«Gå i forveien dere», sier han og tar vognen til Lillemann.

Snuppa og jeg venter på guttene utenfor frisøren. Ikke lenge etter kommer Lillemann hoppende.

«Skal jeg klippe meg nå», spør han glad.

«Og så spise is?»

«Ja, det skal vi», svarer jeg. Mest glad men litt flau.

Det ble ingen god mor-medalje på meg denne dagen. Men jeg fikk is!

Har du dager der god mor-medaljen glipper?

Hvordan unngå raseriutbrudd (Løsningen)

«Herrrrrlighet. Det må da gå an og håndtere en så liten gutt på en skikkelig måte».

Den blonde jenta kaster et oppgitt blikk på oss i det de går forbi. Hun henvender seg lavt til venninnen.

«Jah. Hvor vanskelig kan det være, liksom», svarer venninnen.

Jeg snur meg etter dem i det de to rake, ryggene forsvinner bortover gangen på kjøpesenteret. Selv sitter jeg på en benk utenfor lekebutikken.

Jeg ser ned på gulvet. På de kule, nye skoene mine. Og på treåringen som ligger rett foran skotuppene. Han har kastet seg dramatisk ned på alle fire og veksler mellom å gjemme hodet i hendene og strekke det opp mot taket i lange hyl.

Det begynte så bra. Lett og ledig danset vi inn på lekebutikken for å kjøpe nytt Spiderman-fat. Det gamle ble ødelagt etter gjentatte runder i oppvaskmaskinen. Hvordan skulle jeg kunne vite at Spiderman ikke tålte oppvaskmaskin? Jeg mener, får man virkelig kjøpt fat som ikke tåler det lenger?

Klart Spiderman skal ha Spiderman-fat!

Vi fant fatet i hylla. Akkurat på samme plass som det stod sist. Men nå hadde de fått inn Batman-fat og. Og Lillemann syns det var både rett og rimelig at han skulle få det også. Det syns ikke jeg.

Tidligere denne uka, leste jeg (nok en) artikkel om barneoppdragelse, og hvordan takle trass. Hvorfor blir barna aldri fornøyd, het den. Der bruker forfatteren et eksempel der en mor har vært på kino med sønnen sin, og så klikker gutten når filmen er slutt, for han vil se en film til.

Og så står det et eksempel på hvordan man ikke skal gjøre det:

Barnet: Jeg vil se en film til!

Moren: Nå har jeg vært med deg hele dagen! Vi har både spist og vært på kino. Kan du ikke være fornøyd med det i stedet for å mase om enda mer!?

Omtrent sånn utartet vår samtale utenfor lekebutikken seg:

Lillemann: Jeg vil ha Batman-fat også. Jeg vil, jeg VIL!

Jeg: Nå har du fått nytt Spiderman-fat. Det får holde. Det får du jammen være fornøyd med.

Og så satt vi der da, utenfor lekebutikken. Jeg på benken og Lillemann på bakken.

«UÆÆÆÆÆH! UÆÆÆÆÆH! UÆÆÆÆÆH! BATMAN-FAT!»

I går hadde jeg kjøpt jordbær til dessert etter middagen. Jeg slapp nyheten allerede i bilen på vei hjem fra barnehagen. Til stor jubel fra baksetet.

«Yeah! Jordbær!»

Men da middagen var fortært, og jordbærene kom på bordet, fant Lillemann ut at jordbær ikke var skikkelig dessert. Vi måtte ha sjokolade og. Minst.

Treåringen rykket i munnviken og et forestående utbrudd var på vei.

Jeg vil ha sjokolade og!

Tankene mine gikk tilbake til artikkelen jeg hadde lest på nett tidligere. Der stod det nemlig også et eksempel på den riktige måten å takle slike utbrudd på. Man skal nemlig svare på barnas følelser og ikke på ordene:

Barnet: Jeg vill se en film til!

Moren: Ja, den var virkelig kult, eller hva?! Jeg gleder meg allerede til neste gang vi skal ha en sånn koselig dag igjen. Lover du meg at blir med på kino igjen en annen dag?

Barnet: Det er klart!

Moren: Sikkert? Lover du?!

Barnet: Det er klart jag lover mamma!

Moren: Så bra! Du… jeg likte trollet i filmen vi så nå! Han var så utrolig søt! Hvilken figur likte du best?

(… Mammaen og barnet fortsetter å prate om filmen, maten og alt det andre de hadde gjort denne dagen.)

Okei. Jeg prøver, jeg og. Snakke til barnets følelser. Ikke ordene.

Lillemann: Jeg vil ha jordbær OG sjokolade!

Jeg: Ja, jammen var det godt med jordbær nå, lille mannen min, eller hva? Jeg gleder meg allerede til neste gang vi skal ha dessert. Da kan vi ha sjokolade. Lover du meg at du blir med og spiser sjokolade da?

Lillemann: Ja, det er klart!

Jeg: Sikkert? Lover du?

Lillemann: Det er klart jeg lover, mamma.

Jeg: Så bra! Du…se på denne kule jordbæra her a. Den ser ut som et troll. Hvilket jordbær syns du ser kulest ut?

Lillemann: Ingen! Jeg vil ha sjokolade!

Jeg: Ja, men nå var det jo så godt med jordbær. Og du har jo lovet å bli med og spise sjokolade en annen dag.

Lillemann: Sjokolade! NÅ!

Et halvt minutt senere sitter jeg igjen og ser ned på tærne mine. Med en hylende bylt på gulvet foran meg.

Videre kan man lese i artikkelen:

Hva skjer med et barn som hører det her svaret? (Altså, det siste). Jeg tipper han kjenner seg forstått og glad.

Og mammaen. Jeg antar hun kjenner seg betydelig bedre og mer tilfreds nå når hun velger å fokusere på barnets tilfredsstillelse og overse hvordan barnet uttrykker seg.

Pffft. Kjenner nesten jeg blir litt irritert på denne glade, svenske forfatteren som vet så godt hvordan man skal håndtere slike situasjoner.

Er det virkelig så enkelt? Hva syns du?

Slitsom kvalitetstid

Vi er så slitne. Vi skal rekke så mye. Kokka tikker og tiden flyr ustoppelig. Tidsklemma klemmer hardere enn noen gang. Vi vil ha mer tid. Tid med familien. Tid for oss selv. Tid til hverandre.

Vi kjøper oss tid og setter bort gjøremål som å arrangere barnebursdag, vaske bilen, bytte dekk, lufte bikkja, male huset, klippe plenen, måke snø og handle matvarer. Ting som står i veien for kvalitetstid med familien.

Og det er jeg stor tilhenger av. Ja til alt som kan gjøre livet enklere. Jeg har ikke råd til alt, men jeg prioriterer å bruke penger på husvask, vask av bilen og arrangering av barnebursdag.

Men nå som vi har så mye mer kvalitetstid med barna, hva bruker vi den egentlig til? Og får vi bedre samvittighet?

Jeg tror ikke det. Den ubehagelige, udefinerbare klumpen i magen er der fortsatt. Den ligger der som en svart sky og forteller oss at vi fortsatt ikke tilbringer nok tid sammen med familien. Og for å bøte på denne samvittigheten, underholder vi, legger vi til rette, organiserer, overvåker, stimulerer og oppdrar barna våre pedagogisk riktig i et heseblesende tempo.

Og når ungene endelig er i seng og vi kan slenge oss ned i sofaen med beina på bordet, føles det litt bedre når vi har vært en tur i svømmehallen, bakt boller, bygd Lego, lest tre bøker og tegnet en tegning etter barnehagen, enn om vi hadde brukt tiden på å rusle rundt i hagen med gressklipperen og kastet noen steiner over gjerdet.

Vi hører at dagens barn er overstimulerte. Jeg tror ikke det gjelder bare barna. Det er jammen vi voksne og. Foreldre blir slitne av å stimulere ungene og ungene blir slitne av å bli stimulert. Mon tro om ikke hele familien har godt av å skru ned tempoet litt. Det slår meg at vi kanskje var mindre stresset før, da vi gjorde husarbeidet selv.

Barn trenger ikke bli sysselsatt med oppkonstruerte aktiviteter for å ha det bra. De trenger ikke få organisert lek lagt opp i hendene. Lek der kodene allerede er knekt. Barn syns det er vel så gøy å få være med foreldrene å gjøre oppgaver i huset.

Å få være med far å male huset kan være en stor opplevelse for tiåringen. Mens treåringen helt sikkert syns det er kjempegøy å få holde vannslangen når mor vasker bilen. Og husarbeid kan faktisk bli riktig så gøy hvis man legger inn en runde kaste på stikka med klesklyper under klesvasken. Eller konkurrerer om hvem som samler flest hybelkaniner under rengjøringen.

I tillegg er jeg overbevist om at barn vokser opptil flere mentale år på å få hjelpe til og utføre voksenoppgaver. Det gjør noe med selvfølelsen når man har spylt utemøblene rene, for første gang helt alene.

Jeg mener ikke nødvendigvis vi skal begynne å vaske huset selv igjen. Eller arrangere barnebursdagene hjemme med hjemmebakt sjokoladekake og fjorten unger rusa på sukker og E-stoffer. Jeg blir sliten bare av tanken. Jeg syns det er helt topp at vi har så mange muligheter til å sette slike ting bort.

Men det er også helt ok å bruke den kjøpte fritiden til bare å slappe av. Det viktigste for barna er å tilbringe tid sammen med foreldrene. Da spiller det mindre rolle hva man gjør. Jeg er også tilhenger av å gi barna tid for seg selv. Å kjede seg skaper kreative, selvstendige barn.

Det krever litt mot å se naboen i øynene når man møter dem ved søppelspannet i pysj klokka to på lørdag ettermiddag. Når de står med røde kinn og snøkrystaller i lua og allerede har testet skiløypene med barna. Mens man selv har spist pannekaker til frokost i sofaen og sett på barnefilmer hele formiddagen.

Ja, det krever litt mot, men jammen er det deilig.

 

Hva har du gjort i dag? Eh, spist pannekaker i sofaen og sett på Shrek.

Jeg har skrevet en kronikk for NRK Ytring om dette. Den kan du lese her: Slitsom kvalitetstid

Kjøper du deg hjelp? Og hva bruker dere den ekstra kvalitetstiden på?

Spiderman klipper negler

"Jeg vil se Spiderman som klipper negler".

"Nei, men det finnes ikke. Spiderman har ikke negler. Du må velge noe annet".

Det er tidlig lørdag morgen og vi er alle litt hangover etter altfor mye is dagen i forveien. To- og treåringen er som vanlig våkne før klokken seks. Redningen er You Tube. Jeg har plassert dem oppi hullet i stuebordet foran pc-en, og håper på en halvtimes slumring på sofaen.

 

"Batman som kjører tog".

"Nei, det finnes ingen Batman som kjører tog heller. Hva med en episode Postmann Pat?"

"NÆÆÆÆÆIIIIII!"

"Ikke det nei. Okei, okei, okei".

"Iron man som klapper en flue. Nei, to fluer som sloss! Eller, en flue og en dinosaur som spiser havregryn".

Stemningen blir mer og mer amper.

Det som tidligere reddet enhver tidlig morgen og som kunne oppholde barna i timevis, funker ikke lenger. Barna har fått det for seg at de kan se akkurat det de vil på You Tube. At alt finnes der. Absolutt alt.

Etter fjorten "nei", ligger Lillemann over bordet og hyler. Lillesøster er utålmodig og brygger på et anfall. Hun vil se en katt som spiser en grønn bursdagskake.

Jeg river meg i det som er igjen av 17. mai-frisyren og kaster et lengselsfullt blikk mot sofaen.

"Nei, men hvis dere ikke klarer å finne noe, så kan vi jo sette på tv-en".

"NÆÆÆÆÆIIIII! Ikke tv. KJEDELIG!"

"Eller vi kan se en film. Vi har Biler, Shrek, Toy Story...".

Jeg teller på fingrene, men blir avbrutt av nok et skingrende NEI. I stereo.

"Batman, Spiderman, og Iron Man i badekaret! Som spiser gule svamper".

Det er da jeg skjønner at jeg har gjort meg selv en stor bjørnetjeneste ved å introdusere ungene for You Tubes fantastiske men likevel så begrensede univers. Skulle holdt meg til den kjedelige tv-en.

Ser dere på You Tube? Og i så fall hva er i så fall favoritten?

 

 

 

 

Jeg gir opp

Noen ganger glir jeg inn i en slags komatøs tilstand. Det er som om verden rundt meg bare snurrer rundt og rundt uten at jeg selv tar del i den. Jeg gir liksom litt opp. Bare for en liten stund. Bare så jeg får hentet meg inn igjen.

I give up.

Treåringen hopper fram og tilbake over meg i sofaen i Spidermann-kostymet sitt og synger «Spiderman, Spiderman. Dåss vattever a spaider kæn».

Toåringen står ved bordenden og dæljer den gule lekebilen sin i bordplaten. Bilen som spiller musikk når man trykker på den. Sånn pling plong-musikk på bare ett volum: HØYT!

Men jeg bare sitter der. I min egen boble. En liten mamma-pause. En overlevelsesmanøver, slik at jeg om et par minutter kan fortsette å være mamma.

Aftenposten publiserte nylig resultatene av en undersøkelse det amerikanske nettstedet TodayMoms.com har gjort om stress. Mer enn 7000 mødre deltok på undersøkelsen.

Her kommer det frem at mødre som har tre barn stresser mer enn mødre som har ett eller to barn, mens mødre til fire barn eller mer, faktisk rapporterer om et lavere stressnivå.

Og det er da jeg tenker at når du har fire eller flere barn, så inntar du disse komatøse tilstandene med jevne mellomrom. Du har på en måte gitt opp. Du har innsett at du aldri kommer til å ha ryddig hus igjen, rene klær eller veloppdragne barn. Du bare synker ned i sofaen, slår ut med armene og lar dem holde på.

Selv var jeg mest stresset etter nummer én. Jeg syns det rett og slett var så slitsomt at jeg lurte på om jeg i det hele tatt kom til å overleve dette.

Da nummer to kom knappe halvannet år etterpå (nei, hun var ikke planlagt), gikk alt så mye lettere. Jeg fryktet det verste og grudde meg faktisk til å bli tobarnsmamma. Men det gikk heldigvis helt fint.

Jeg tror grunnen var at jeg ga litt mer blaffen da nummer to kom. Jeg ga litt opp. Ga litt blanke.

Ifølge Aftenposten, plasserer mødrene i undersøkelsen seg på 8,5 i snitt på en skala fra 1 til 10, der 10 står for mest stress. Det er mye!

Mødrene sier de blir stresset av alt fra økonomi, det å balansere kravene på jobben og på hjemmebane, samt følelsen av at ektemannen bare er nok en krevende unge i heimen.

Faktisk sier hele 46 prosent av mødrene at ektemannen eller partneren påfører dem mer stress enn barna! Interessant.

Ellers sier 72 prosent at de blir stresset av at de stresser for mye. Og det kan jeg kjenne igjen. Selv om det kanskje er det teiteste av alt man kan stresse over.

Hva stresser deg? Og du som har flere barn, når var du mest stresset?

Nattlig dramatikk

UUUÆÆÆÆÆ! UUUÆÆÆÆÆ!

Jeg bråvåkner med et rykk. Setter meg opp i senga og famler etter mobilen på nattbordet. River ned nattbordlampa og boka før jeg kjenner det harde, kalde metallet i hånda. Konstaterer at klokka er ett på natta.

UUUÆÆÆÆÆ! UUUÆÆÆÆÆ!

Jeg fisker opp nattbordlampa etter ledningen og skrur på lyset.

"Sjur", roper jeg hest og snur meg forvirret rundt.

Mannen er borte. Senga er tom.

Okei. Da er han nede hos Lillesnuppa. Bra, tenker jeg og faller sammen mot puta igjen. Slukker lyset og lukker øynene.

UUUÆÆÆÆÆ! UUUÆÆÆÆÆ! UUUÆÆÆÆÆ!

Det rykker i øyelokkene mine.

UUUÆÆÆÆÆ!

Mannen har kontroll, slapp av, sier jeg til meg selv og trekker pusten dypt, smatter en gang og borer øret ned i puta.

Jeg slumrer inn igjen. Hylingen nede går over i sutring. Mmmm, jeg begynner å drømme om sjokoladebleier og barn laget av vingummi.

UUUÆÆÆÆÆ!

Jeg hopper i senga og åpner øynene. Hva er dette for noe? Hva er det som skjer?

Nede gråter toåringen sin mest desperate gråt. Jeg kan formelig se hvordan tårene spretter ut av øynene hennes.

Ånei, nå vet jeg hva som har skjedd,

Fy søren! Hvordan går det an? Jeg river dyna til side, klar for å løpe ned trappa og kjefte på mannen.

Mannen har blitt så lei at han har lukket døra til Lillesnuppa og latt henne stå der i senga si, i mørket, og gråte alene. 

Lille snuppa vår, helt alene i det mørke rommet. Hun er jo mørkredd, tenker jeg.

Nei, men slutt nå. Mannen ville da aldri gjort noe sånt. Jeg presser pekefingeren og tommelen inn over neserota og ler litt av meg selv. Legger meg ned og brer dyna pent over igjen.

Nei, nå må jeg sove. Mannen har full kontroll der nede. Det er ingen vits i at vi går våkne hele natta begge to. En må i hvert fall få seg litt søvn.

Jeg lukker øynene igjen. Snuser inn den gode puteduften.

Den desperate gråten går over i sår hulking. Trist, sår hulking, slik bare en toåring kan.

Hva skjer nå da? Jeg åpner det ene øyet. Jeg kjenner igjen den gråten. Når Lillesnuppa hulker på den måten, trenger hun kos. Da er hun fryktelig, forferdelig lei seg. Da er det noe galt.

Hva er det mannen holder på med? Skjønner han ikke at han må ta henne opp nå? Han kan ikke la henne stå alene i senga si og hulke sånn. Helt alene. Med lyset av. Og med døra igjen.

Men hallo! Du skader henne, Sjur. Du skader henne for livet!

Jeg svinger beina ut av sengen og åpner døra. Stormer ned trappa og tar de to siste trinnene i ett hopp.

Da hører jeg stemmer. Mannen synger.

Jeg stopper opp og lister meg bort til snuppas soveromsdør. Gjennom sprekken ser jeg mannen. Han sitter på gjestesenga med snuppa på fanget. Han synger, hun hulker. Innimellom hulkene, glipper hun med øynene og gjesper.

Jeg går opp igjen. Legger meg i senga og finner puta. Ler litt av meg selv. Selvfølgelig fikser mannen dette alene. Men det er utrolig hvor dramatisk fantasien kan bli klokken ett på natta.

Er du dramatisk midt på natta?

Og vinneren er...

Da har jeg trukket to heldige vinnere av Min Kino.  Den helt nye barnefilm-appen fra Nordisk Film.

 

 

Trekningen har jeg gjort gjennom random.org.

Og de to vinnerne er:

Livet i Casa Didriksen og Ingrids blogg.

Gratulerer!

Hvis du ikke vant, kan du likevel gå inn på minkino.com, laste ned appen og få fem barnefilmer gratis. Og hvis du ønsker å abonnere på alle filmene, koster det 49 kroner i måneden.

Ha en fin tirsdagskveld.

Skikkelig, skikkelig dumt

Jeg skjønte det akkurat da det var for sent: Dette var dumt. Skikkelig, skikkelig dumt.

Lillemann så helt forskrekket ut et øyeblikk før han slo hånden over munnen og kniste. Lillesnuppa lo med stor, rund munn og krøllete nese.

Mamma! Hva gjør du?

I neste øyeblikk haglet gulrøttene og kyllingbitene rundt middagsbordet.

Mannen sendte meg et oppgitt blikk med hevede øyenbryn fra andre siden av bordet, etterfulgt av et dypt sukk. Måtte du, sa øynene hans. Måtte du virkelig?

To minutter tidligere satt en ganske vanlig familie på fire og spiste middag. Vi tøyset og lo snakket om alt barna hadde gjort i barnehagen. Lillemann hadde spent bein på klassens dramaqueen, som han selv kaller henne. Men vi vet alle at han egentlig er litt forelsket i henne. Lillesnuppa hadde veltet et glass vann med brukte malingpensler over barnehagelæreren. Heldigvis var penslene blå, og læreren hadde på seg blå genser.

Jeg kastet med hodet og lo opp mot taket. Kjente hvordan hverdagsgleden tok overtak og sløvet ned den bevisste hjernen et øyeblikk. Nesten som en rus. Og akkurat i det øyeblikket, syns jeg det var en kjempegod idé å ta en gulrotbit, kaste den opp i taket og fange den med munnen. Eller, prøve å fange den med munnen. For den landet selvfølgelig med et klask på gulvet ved siden av Lillemanns høyre stolben.

Hey, ropte Lillemann etter den lille pausen som oppsto etter stuntet.

Wohoo, lo Lillesnuppa.

Og så var de i gang.

Det er dessverre ikke første gang jeg gjør slike ubetenksomme ting. En dag vi hadde penne til middag. Du vet, penne - sånne pastarør. Så syns jeg plutselig det var kjempegøy å blåse Lillemann i nakken gjennom, nettopp pastarøret. Han satt med ryggen til meg og så på katten som lå på gulvet og slikket seg i rumpa, og skvatt til da han kjente luften som kilte i nakken.

Hey, ropte han da han så hva jeg gjorde.

Wohoo, lo Lillesnuppa.

Mannen sendte meg et oppgitt blikk og et dypt sukk fra over bordet, og siden har vi ikke hatt pastarør med saus til middag.

Det gjelder å vokte seg. Det skal ikke mer enn én gang til, så er det gjort. Og jeg kan nevne i fleng:

Jeg har sluttet å klaske mannen på rumpa når jeg går forbi han. Lillesøster syns ikke det var like gøy å bli slått etter, hver gang hun gikk forbi Lillemann.

Jeg spruter ikke lenger vann i ansiktet til barna når vi pusser tenner. Ikke en bitteliten vanndråpe en gang. Du vet, når du holder fingrene under vannkrana og knipser pekefingeren mot tommelen slik at et bitte liten dråpe treffer offeret i panna. Nei. No more. Det endte opp i vannkrig og klissvått bad.

Jeg viser ikke fingern til bilister som kjører feil i rundkjøringen og som skylder på meg ved å slå ut med armene og tute. (Ok, dette er ikke noe jeg gjør ofte. Men jeg gjorde det en gang. Én gang! Jeg var i ammetåke og hadde ikke sovet skikkelig på fire måneder. Og hvordan kunne jeg vite at mitt speilbilde nådde Lillemann gjennom sladrespeilet, via speilet som henger på nakkestøtten på baksetet).

Jeg vokter meg vel for hvilke ord jeg bruker og har helt sluttet å kalle folk grisetryne når de ikke hører det.

Jeg fant også ut at det var dumt å lære Lillemann å gurgle vann. I hvert fall så lenge han ikke klarer å la være å sprute halve munnfullen utover t-skjorta si hver gang.

Å prompe med armhulen har vi også gitt oss helt med her i huset. Nå har vi funnet nye selskapsleker.

For ikke å snakke om å blåse i sugerøret. Nå suger vi og drikker lørdagsbrusen.

Og apropos lørdag og lørdagsgodt, så har vi også gitt oss helt med å klistre våt vingummi rundt i ansiktet.

Nei lille venn, du får ikke gurgle melken din utover hele bordet.

Har du gjort noe dumt i et ubetenksomt øyeblikk som ungene har plukket opp?

Konkurranse: Vinn barnefilm-app

Vi vet alle hvor gull iPaden er lørdag morgen klokken seks når barna står og hopper i senga og det eneste du klarer å tenke er at du ettkvartertil. Minst!

Nå har Nordisk film kommet med en ny barne-app til iPad og iPhone. Appen heter Min Kino og er verdens minste barnekino på iPad og iPhone.

 Appen gir barna tilgang til hundrevis av de beste barnefilmklassikerne, som Pippi, Sauen Shaun, Smurfene og Bamse.

Appen har også et veldig barnevennlig design som gjør det enkelt å navigere blant filmene.

Nå har to av dere mulighet til å vinne et abonnement på Min Kino. Slik at neste gang ungene prøver å dra deg opp av senga mens du fortsatt er langt inne i drømmeland, kan du bare å gi dem iPaden eller iPhonen og la dem se på film.

Du kan bruke abonnementet på opptil fem forskjellige iPhone- og iPad-enheter.

Det eneste du må gjøre, er å skrive i kommentarfeltet hva din favoritt-barnefilm er.

Og hvis du ikke vinner, kan du gå inn på Min kino, laste ned appen og prøve fem filmer helt gratis.

Jeg trekker to vinnere tirsdag kveld (etter ungene er i seng).

Lykke til, og god helg!

Er spanske barn dumme?

I følge norske søvneksperter skal småbarn under skolealder legge seg senest klokka sju på kvelden. Ellers blir de både sure, grinete, aggressive og ukonsentrerte. Minst!

Men mens norske småbarn puttes i seng klokken sju, nyter de spanske småtassene lange, lyse kvelder sammen med foreldrene sine. Her i Spania, og ellers rundt om i middelhavslandene, er det ikke unormalt å putte toåringen i seng etter klokken ti, elleve på kvelden. 

Betyr det at alle spanske barn er sure, grinete, aggressive og ukonsentrerte?

Etter å ha bodd i Spania i snart to år, syns jeg ikke den påstanden hang helt på greip. Spanske barn er like søte, oppvakte og smarte som norske barn.

I Norge får vi nøyaktige råd om når barna skal legge seg på kvelden, hvor mange timer de bør sove på natta, hvor mange timer dagsoving de bør ha og når på døgnet, og alt dette etter alder på barna. Spanske, nybakte foreldre får kun ett råd på helsestasjonen: Sørg for at barna får nok søvn. I Spania spiller det med andre ord ikke så stor rolle når på døgnet barnet sover, bare det sover nok.

Jeg syns for øvrig de norske rådene virker veldig fornuftige. Jeg skal ikke kritisere dem. Men samtidig lurte jeg fælt på hvordan ståa var blant barn i andre land med andre sovekulturer.

Jeg har skrevet en artikkel for Klikk.no om nettopp dette. Jeg intervjuet en spansk familie, en norsk søvnekspert og en spansk søvnekspert. Her kan du lese artikkelen, og se hva de to søvnekspertene svarte:

Klikk.no - Barn og søvn

Når legger dine barn seg? Og merker du forskjell på humøret deres om de legger seg for sent?