mai 2015

Min lille hemmelighet

//Annonse

Som småbarnsmamma, lærer man seg noen små knep for lettere å komme gjennom de hektiske dagene.

 




Som for eksempel alltid å ha våtservietter i veska. Klissete is-fingre er ikke noe man vil ha i håret. Ei heller på buksa.

Jeg har også alltid med en flaske vann og et par bananer. Du kan banne på at ungene blir enten tørst eller sultne akkurat når vi har satt oss ned på en benk i Storgata for å slappe av litt etter å ha trålet butikkene etter nye støvler til Lillemann, ny badedrakt til Lillesøster, mobillader til mannen, nye sommersko til meg, bursdagsgave til svigermor og fire nye skåler til havregryn-kveldsmaten, siden de forrige gikk i gulvet.

Og så har jeg alltid med meg en liten hemmelighet ...

 




 

En liten ting i veska, som kun er til meg.

Dette er min lille treat. Min lille guilty pleassure når blodsukkeret begynner å synke, beina er slitne etter å ha drasset rundt på både bæreposer, mann og barn, og vi skal innom fire butikker til før middag.

 




 

Den nye sjokoladerullen Freia smoothie, kommer med to typer smoothiefyll: mango/banan og pasjonsfrukt/jordbær. Sistnevnte er min favoritt.

 



 

Sjekk også Freia på Facebook

Hva er dine skitne triks for å komme gjennom de mest hektiske dagene?

 

 

 

Advertisement
Advertisement

Prinsippene som falt

Jeg trenger bare å kaste et kjapt blikk på mannen over bordet før jeg skjønner at han tenker akkurat det samme som meg. På bordet ved siden av oss sitter en familie og spiser med sine to barn. Vil tippe barna er rundt fem og seks år gamle. De sitter rak i ryggen og spiser pent med både kniv og gaffel. Foreldrene diskuterer en film de nylig har sett. For noen søte, veloppdragne barn.

 





Jeg kikker ned på den store magen min og kjenner i hele kroppen hvordan jeg gleder meg til å bli mamma.

Mannen og jeg har tilbrakt mange kvelder foran peisen med kakao og te mens vi har diskutert barneoppdragelse. Og det fine er at vi er helt enige. Hvor fantastisk er ikke det? Vi synes for eksempel begge det er kjempeviktig at barna lærer gode bordmanerer. De skal sitte pent på plassene sine til alle er ferdig med å spise. De skal bruke bestikk, og ikke spise med fingrene.

Men det stopper ikke der. Vi er også helt enige om viktigheten ved å være konsekvent. Nei betyr nei, og det skal det ikke rokkes ved. Det har vi også lest masse om på nettet.

Og så skal barna lære at utestemmen, den bruker vi kun ute. Roping og skriking innendørs er ikke lov. Det er jo logisk, så det skjønner barna så klart.

Vi har sett mange eksempler der foreldre bruker godteri som lokkemiddel for å få barna til å gjøre som de vil. Himmel og hav! At det går an.

Jeg så senest i går en dame med en skrikende unge på Rema. «Du skal få sjokolade når vi kommer ut av butikken. Men da må du reise deg og slutte å gråte NÅ!»

Jeg bare ristet på hodet og strøk meg over magen.

Mannen og jeg er også helt enige om at barna skal lære å rydde etter seg. Sko er ikke lov i sofaen. De må lære seg å sovne selv og sove hele natta gjennom i egne senger. Det er også viktig at barna lærer seg å leke alene. De kan ikke være avhengig av at vi voksne skal underholde dem til enhver tid.

Middagen er hellig. Den skal vi spise sammen. Da skal alle fortelle hva de har gjort i løpet av dagen. I barnehagen, på skolen og på jobben. Maten lager vi selvfølgelig fra bunnen. Sunn hverdagsmat er viktig.

Og så skal vi gjøre masse morsomme ting ute, i stedet for å se på tv. Spill på pc og iPad får de vente med til de er godt opp i skolealder. En to- eller treåring har ingen ting på en iPad å gjøre.

Når jeg ser foreldre som gir barna sine mobiltelefonen sin, slik at barna kan spille så de voksne får snakke sammen på kafé, blir jeg sjokkert.

Nå er det bare noen få uker igjen til den lille gutten min er her. Jeg gleder meg til å få kroppen min tilbake. Jeg har gått opp mer enn jeg trodde. Men de ekstra kiloene forsvinner nok like raskt som de kom. Det er jo bare å amme de vekk.

Dessuten har jeg planlagt et skikkelig treningsopplegg i barseltiden. Jeg skal jo bare gå hjemme likevel. Noe må jeg jo finne på.

Bortsett fra at jeg skal skrive bok da. Og åpne nettbutikk. Ja, og så har jeg meldt meg på yogakurs. Og så skal jeg lære meg spansk. Og begynne å jobbe litt etter 12 uker. Jeg driver jo egen business, og kan ikke være borte fra jobb i ett helt år. Det hadde tatt seg ut. Dessuten elsker jeg jobben min.

Men hey, hvor mye arbeid kan det egentlig være med en liten baby?

Jeg har tatt masse tester på Klikk.no som viser hva slags mor jeg er. Og hver gang får jeg vite at jeg er streng men kjærlig, konsekvent, og avbalansert.

Jeg gleder meg til å bli mamma!

 

Tre år senere ligger jeg på alle fire under middagsbordet og plukker opp gulrøtter etter middagens gulrotkrig. Treåringen løper rundt og blåser i 17.mai-trompeten sin.

"Legg den tilbake i skuffen! Den får du kun bruke på 17. mai", roper jeg fra under stolen. Til døve ører.

Jeg slår hodet i bordkanten på vei opp, og snubler i en krabbende Lillesøster på min vei ut til kjøkkenet med dagens gulrotfangst. Lillesøster begynner å gråte. Jeg plukker henne opp. Får tak i armen til Lillemann i det han runder hjørnet, og røsker trompeten ut av hendene hans.

"Jeg sa, IKKE lov!", sier jeg og kaster plasttrompeten på gulvet.

Den knuser. 

Først stivner Lillemann helt. Så ser han forskrekket opp på meg. Og så begynner han også å gråte.

Jeg samler sammen de hvite, røde og blå plastbitene fra gulvet og hiver dem i søppelbøtta. Nå husker jeg plutselig at barnegråt egentlig er verre å høre på enn 17. mai-trompeter.

Jeg leter fram en smokk fra brødristeren og setter på en film på pc-en til Lillesøster mens jeg gir iPaden til Lillemann.

Endelig stillhet!

Jeg går opp i andre etasje for å skifte sengetøy. Forbanner meg over at jeg fortsatt veier tolv kilo mer enn jeg gjorde før jeg ble gravid. Amme seg slank ? Pffffft. Det må være den største foreldreløgnen jeg noen gang har hørt.

Mannens møkkete bokser ligger midt på senga. Jeg løfter den opp med tommel- og pekefingeren. Holder den på strak arm og kaster den inn på badet. Hvor vanskelig kan det egentlig være å kaste skittentøyet sitt i skittentøydunken?

Jeg blir gal av den mannen. Han smatter når han spiser. Han snorker når han sover. Han går inn med utesko og han legger igjen epleskrotter i døra på bilen.

Boink, boink, boink, fra stua. Jeg kikker ned trappa.

 




 

"Ikke hopp i sofaen med sko på", roper jeg til treåringen.

Boink, boink, boink.

Den lille gutten begynner plutselig å ule som en sirene: "Uuuææææuuuuuuææææææuuuuuuæææææ".

"Lillemann! Av med skoene og ikke utestemme inne", roper jeg ned, denne gangen enda høyere.

Resten av kvelden bruker jeg til å prøve å få av Lillemann skoene. De er helt nye, og når han først fikk de på, nektet han plent å ta de av. Jeg lokker og lurer og lover han sjokolade til kveldsmat hvis han tar de av før han går i badekaret. Men nei.

Til slutt tar jeg de av med makt. Men etter en halv time med hyling og skriking, setter jeg de på igjen.

Boink, boink, boink, i sofaen.

Kveldsmaten fortæres foran tv-en.

Jeg krysser fingrene for en god natt. Jeg er utslitt, så jeg orker bare ikke drive med noe Ferber-metode i kveld. Jeg tar begge ungene opp i min egen seng og legger meg sammen med dem.

Sikkert litt dumt, siden vi holder på å lære dem å sove i egne senger, og det står i søvnboka vi har kjøpt at det aller viktigste er å være konsekvent.

Og jeg som skulle jobbe i kveld etter barna hadde lagt seg. Trene skulle jeg også ha gjort. Jeg kjenner en bølge av dårlig samvittighet skylle over meg.

Dessuten må det være noe feil med disse testene til Kikk.no, tenker jeg utmattet før jeg sovner. Hva skjedde egentlig med streng men kjærlig, konsekvent, og avbalansert mamma?

 

//Dette er et av de første innleggene jeg skrev her på bloggen. Og fortsatt ett av de mest leste. 


PS: For flere oppdateringer om denne inkonsekvente mammaen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 
.

Førstehjelp for foreldre med kolikkbabyer

Jeg synker ned mellom siden på den store dobbeltsengen og veggen. Jeg faller sammen som en filledukke mens jeg hulker. Hulker som en liten unge.

 





 

«Jeg orker ikke mer», snufser jeg og drar håndbaken over overleppa. Den blir våt av snørr og tårer. Jeg tørker av hånda på låret. Den grå joggebuksa er allerede full av gulp og melk. Ingen ser forskjell om det kommer litt snørr og tårer i tillegg.

«Jeg orker ikke mer», hulker jeg igjen og slipper hendene slapt ned i fanget med håndbaken opp. «Vær så snill. Jeg orker ikke mer».

Ute i stua vræler babyen. Han har våknet etter tjue minutters søvn. Vi skulle egentlig vært på babysvømming i dag. Men jeg har ikke krefter til å komme meg ut døra en gang. Den spisse stemmen hans slår inn i veggen, kastes gjennom gangen og inn på soverommet der jeg ligger som en bylt på gulvet. Gråten treffer meg som små spyd i trommehinnen, før den baner seg vei inn i hodet mitt og eksploderer.

Jeg holder for ørene med hendene, men lyden presser seg forbi. Jeg sparker igjen soveromdøra med foten og fisker opp mobilen min fra lomma. Jeg slår nummeret til Sjur med skjelvende fingre. «Jeg orker ikke mer», hvisker jeg inn i røret da han svarer.

«Hallo!» roper Sjur. «Jeg kan ikke høre deg». Vinden uler i røret. Han er på golfbanen.

Jeg orker ikke kjefte på ham, slik jeg pleier å gjøre. Jeg orker ikke spørre hvorfor han er på golfbanen og ikke på jobb. Vet han ikke at jeg sitter her hjemme med en baby som ikke vil sove? En baby som aldri sover, som bare gråter. En monsterkolikkbaby på snart fire måneder. Og så drar han på golfbanen midt i arbeidstiden, i stedet for å komme hjem til oss? Men jeg orker ikke kjefte.

«Jeg orker ikke mer», sier jeg bare. «Jeg klarer ikke mer. Du må komme hjem».

En halv time senere står Sjur i gangen. Jeg ligger fortsatt på gulvet mellom senga og veggen. Babyen gråter fremdeles fra vogga si i stua. Fra den dagen tar Sjur ut full pappaperm.

 


Sliten, nybakt mamma. 

 

Hvordan det er å komme hjem fra sykehuset og skulle starte en hverdag med en kolikkbaby, er det bare kolikkforeldre selv som kan sette seg inn i. 

Å prøve å trøste en helt utrøstelig baby som gråter mer eller mindre døgnet rundt, som kun sover i korte perioder av gangen, kan drive en hver rolig og kontrollert forelder til vanvidd.

Å ta  vare på en baby som griner på maks volum så fort du setter deg ned i sofaen, hvilket betyr at du må gå, gå og gå rundt i huset med babyen i armene og bysse, lulle og synge 20 timer i døgnet, gjør begrepet "litt slitsomt" til en vits. 

Selv prøvde jeg alt for å få babyen til å slutte og gråte! Kiropraktor, fysioterapi, jeg kjøpte cd-er med beroligende sanger, jeg fikk hjelp av en ammehjelper, jeg spiste kolikktilpasset mat som skulle gi kolikkvenlig melk. Men ingen ting hjalp. 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi plasserte den lille gutten i bilsetet bak i bilen og kjørte rundt i Stavangers gater midt på natta, for å få han til å slutte å gråte. Det funket. Han roet seg som regel i bilen, men bare til vi stoppet. Jeg hadde mareritt om natta om røde trafikklys. 

Ja, man blir gal! Og hvis man i tillegg mottar hevede øyebryn og hoderisting fra andre foreldre som ikke skjønner hvordan du kan klage så fælt, for det er da ikke sååå slitsomt å ha en nyfødt baby i hus, ja, da får man egentlig mest lyst til å bare sette seg ned og grine. Eventuelt slå noen!

 

Så hvordan i alle dager skal man komme seg gjennom disse ukene eller månedene, uten å miste vettet fullstendig? 

Vel, jeg har egentlig ikke noen fasit. 

Men her er noen førstehjelptips som hjalp meg å overleve med en kolikkbaby:

 

La rotet flyte

Konsentrer deg om babyen og deg selv. Og kun om det! Legg alt annet til side.

Det spiller ingen rolle om huset gror igjen av rot, støv og hybelkaniner. Ikke tenk på alt du burde og skulle. Ikke bry deg om hva andre folk måtte mene og tro. (Ja, jeg vet det er lettere sagt enn gjort) En kolikkbaby krever så mye av deg, at all fritid bør brukes til å sove og hvile, ikke til å rydde og vaske. 

 

Andre folk vil ikke forstå

Folk som ikke har vært borti kolikkbabyer selv, har ingen forutsetninger til å kunne forstå hvordan du har det.

Ikke bruk masse tid og energi på å prøve å forklare til folk som ikke er interessert i å forstå. Ikke bruk masse tid på å forsvare valgene du tar. Bare du vet hvordan du har det, og hva som er riktig for din familie. 

 

Få avlastning

Glem alle artikler du har lest der eksperter uttaler seg om tilknytning og at babyer ikke bør separeres fra foreldrene før de er så og så gamle. Få avlastning! Spør familie og venner eller betal en trillepike for å trille tur med babyen. 

Du blir en mye bedre forelder av å få litt fri. Og det kommer babyen din til gode!

 

Du gjør ikke noe galt

Det er ikke din feil at babyen har kolikk. Husk det! Det er ikke noe du gjør galt. 

 

Morsmelkerstatning er også helt ok

Det er ingen skam å gå over til morsmelkerstatning. Ikke slit deg ut på ammingen hvis du ikke får det til.

 

Romantikken kan vente

Å få en baby i hus er unntakstilstand. Å få en kolikkbaby i hus, er rødt flagg!

Gi blaffen i alle teite artikler som forteller deg hvor viktig det er å ta vare på romantikken selv om dere har blitt foreldre. Dropp romantiske middager, sex og lange, dype samtaler hvis dere føler for det. Gi hverandre litt slækk. Tillat dere å være slitne, og bli enige om at dere skal ta opp igjen romantikken om noen måneder. 

 

Søk hjelp

Blir det for tøft: Søk hjelp på helsestasjonen eller hos fastlegen din. Mellom 10 og 15 prosent av alle nybakte mødre har depressive symptomer. Førstegangsfødende har tre ganger så stor risiko for å utvikle barseldepresjon sammenlignet med fleregangsfødende. Med andre ord, det er verken unormalt eller noe å skamme seg over.

 

Det går over

Ja, det gjør faktisk det. Jeg vet det er helt umulig å tenke seg, og en veldig liten trøst når man står midt oppe i det. Men det er sant! En dag vil kolikken gi seg, og du vil få en "normalt" krevende baby. En sånn baby som de andre i barselgruppa har, som de synes er sååååå slitsomt. 

Fordelen med å ha hatt en kolikkbaby, er at det skal veldig mye til for å vippe deg av pinnen senere. 

 

Les også: Kjære nybakte mamma

Les også: Hva er en god mor?

Les også: Dønn kjedelige babyer

 

Flere her som har hatt kolikkbaby? Har du noen oppmuntrende råd til nybakte foreldre som sitter der med kolikkbabyen i fanget akkurat nå?

 

PS: For flere oppdateringer om den ikke alltid like lykkelige babytiden, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

    

 

 

 

 

 

Ut og lufte barna

//Annonse

«Mamma! Han slo meg i hodet med sverdet sitt!»

«Næhæi! Det gjorde jeg ikke det. Jeg bare satt i sofaen og fektet jeg, og så kom du i veien».

«Næhæhæi!»

«Johoho!»

Noen ganger må man bare ut og lufte barna.

 




 

Noen dager ligger kranglingen rett under huden deres, og det er umulig å nå inn. De krangler om alt. Absolutt alt! Selvfølgelig burde jeg bare ignorere det. Men hey, det er begrenset hvor mye jeg tåler. Jeg er bare en stakkar mamma.

På sånne dager, er det bare en ting å gjøre: Vi må komme oss ut.

Av en eller annen grunn, krangler ikke barna like mye ute. Ikke mannen og jeg heller, for den saks skyld.

Vi har en lekeplass med fotballbane bare noen hundre meter ovenfor huset vårt. Den er gull!

Vi pakker med oss en fotball, bøtte og spade, litt drikke og en pakke kjeks. Og så kaffe til meg. Så blir ettermiddagen komplett.

 


Ja da, alle skal få ...

 

I går testet vi de nye eventyrkjeksene fra Gjende. De smaker akkurat som de gode, gamle Gjende-kjeksene, men inneholder 51 % fullkorn og er uten palmeolje. Ja, og så inneholder de mindre salt, sukker og fett.

Akkurat passe sunn, akkurat passe kos.

 


Hey! Ikke ta alt da! Det er ikke baaaare barnekjeks dette her. 

 

 


Sånn ja. Takk, takk.

 

Kjeksene er formet som figurene fra norske eventyr. Og hadde de ikke vært så himla gode, tror jeg ungene hadde synes det hadde vært gøy å leke med dem også. 

 


Lillesøsters favoritt: Bamsefar. 

"En ordentlig kosebamse. Han elsker å sove lenge på morgenen, og synes frokosten er best med store blåbær."


(Skulle forresten ønske hun tok etter Bamsefar når det gjaldt å sove lenge om morgenen ...) 

Les mer om de nye eventyrkjeksene her

 

Hvor går du når du må ut og lufte barna?

Når sunt blir usunt

Å spise sunt handler ikke lenger om å spise grovbrød, drikke melk og få i seg fem om dagen.

 




 

Grovbrød er ikke lenger bare grovbrød. For er du sikker på at du vil spise gluten? Tåler du det? Og er grovbrødet lavkarbo? Det bør det være. For karbohydrater er ikke sunt. Inneholder det linfrø? Det er bra for fordøyelsen. Hva med solsikkekjerner? De inneholder masse flerumettet fett. Men hey, pass på! Ikke spis for mye solsikkekjerner. De inneholder nemlig også det giftige tungmetallet kadmium. For mye kadmium kan skade nyrefunksjonen din.

Melk er bra for deg. Men er det kanskje litt sunnere å drikke den laktosefrie melken? Selv om du ikke har melkeallergi eller laktoseintoleranse. Jeg mener, det kan jo være greit å være på den sikre siden. Men problemet er at den laktosefrie melken kun kommer som lettmelk og som ekstra lett melk.  Ikke som skummet. For mye melkefett er ikke bra! Hva er sunnest? Vanlig skummet melk, eller ekstra lett laktosefri melk? Og forresten ? finnes det økologisk, laktosefri ekstra lett melk?

Fem om dagen er greit. Den kjenner vi til alle sammen. Men husk kun to frukter da, og tre grønsaker. Det er mye karbohydrater i frukt. Velg helst fersken eller pære. Fersken inneholder kun 7, 5 gram karbohydrater. Og en pære inneholder kun 8 gram karbo. Spis mye avocado, for da får du massevis av det sunne fettet. Gulrøtter er også bra. Men vent nå litt ? hva var det jeg leste om gulrøtter for en tid tilbake? Var det ikke funnet gift i gulrøttene? Kanskje best å droppe gulrøtter da. Går tomat som frukt eller grønnsak, forresten?

Vi blir bombardert med råd om hvordan og hva vi skal spise for å bli sunne, tynne, konsentrerte, sterke, få pen hud, mindre menssmerter, smartere barn, finere hår og mer energi.

Mange av oss overfører også dette sunnhetstyranniet over til barna våre.

 


Nå er det frokost, lille venn. Deilig ... eh ... deilig frokost ...

 

Vi blir stresset hvis poden ikke spiser minst én avocado om dagen. Vi skjærer opp grønnsakene i små stjerner og hjerter, og serverer tapastallerkener bestående av oppskåret eple, cherrytomater, gulrot- og agurkstenger i morsomme glass, og nøtter og blåbær dandert som smilefjes.

Alt innhold er nøye kalkulert slik at barna får i seg nok vitaminer og mineraler, riktige fettsyrer, langsomme og sunne karbohydrater og riktig protein.

En undersøkelse utført av Mills og Respons Analyse, viser at hele 8 av 10 nordmenn mener det er forvirrende at ulike eksperter gir motstridende råd om hva som er sunt og usunt.

1 av 2 nordmenn synes det er vanskelig å vite hva som egentlig er sunt.

 




 

I tillegg mener 92% av oss kvinner og 84% av menn i Norge at det fokuseres for mye på dietter og slanking i mediene.

God morgen Norge i går, fikk vi møte femten år gamle Henriette Oudmayer Simensen. Hun fortalte at norske ungdomsskoleelever dropper dusjen etter gymmen fordi de ikke vil vise seg nakne for hverandre.

Hvorfor? Jo, fordi kravene til hvordan man skal se ut i dag er blitt så store og så viktige, at jentene synes det er flaut å vise frem kroppene sine. Femten år gamle kropper! Som ser helt normale ut!

Og visste du at 1 av 4 unge går på dietter for å få finere kropp.

 

Dette er ikke et samfunn jeg vil at mine barn skal vokse opp i!

Jeg synes det er fint at barna mine får gode matvaner, og at de spiser noen lunde sunt. For all del! Men noen ganger, kan sunt bli så sunt, at det blir usunt.

Jeg slår et slag for den gode gamle grovbrødskiva, melken og fem om dagen.

Det er mer enn sunt nok!

Denne filmen er forresten helt fantastisk. Noen som kjenner seg igjen?

 




Les også: Hvorfor må alt være så vanskelig?

Synes du sunnhetstyranniet har gått for langt?

 

PS: For flere oppdateringer om å være god nok som man er, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Slik får du bikinikropp

Så er det denne tiden igjen.

Bikinikropp-tiden. Sommerkropp-tiden.

 




 

Før jeg fikk barn, synes jeg det var gøy å klargjøre kroppen til sommeren. Jeg brukte mye tid på badet og skrubbet, barberte, brunet, og lakkerte.

De siste årene har det blitt så som så med disse bikinikropp-forberedelsene. Som småbarnsmamma, har jeg rett og slett ikke tid.

Men da jeg gikk forbi et glanset magasin med den fristende tittelen "Bikiniklar på 1-2-3" på forsiden, ja, da rasket jeg det med meg. For på 1-2-3, det kan til og med en sliten småbarnsmor som meg klare.

Slik gikk det da jeg skulle gjøre meg bikiniklar:

 

Kvelden før:

Skrubb

Skrubb kroppen med en skrubbekrem med olje. Skrubb ekstra nøye på de tørre partiene.

Sukk. Skrubbing som er så kjedelig! Vel vel, man kommer vel ikke unna det hvis man vil ha bikinikropp. Jeg låser meg inn på badet etter ungene har lagt seg og skrubber vekk blek vinterhud.

Sommerhud - velkommen!

 

Hårfjerning

En lang varm dusj eller et deilig bad bløtlegger og mykgjør hårene slik at de blir enklere å fjerne. Barber først med hårenes retning, og deretter mot hårenes retning. Etter barbering bruker du aftershave eller Aloe vera gel. Hårfjerning med voks er også et godt alternativ.

Voksing? No way. Kommer ikke på tale!

Men en runde med barberhøvelen kan vel ikke skade. Jeg har ikke badekar, så et deilig bad utgår.

Jeg balanserer med ett bein opp i luften og tar en kjapp runde med barberhøvelen. Mister balansen og slår skulderen i veggen. Banner. Mannen banker på døra og lurer på om det går greit der inne. Jeg ber ham dra til helvete.

 

Selvbruning

Smør først huden inn med en bodylotion før du smører inn selvbruningen.

Okei. Selvbruning. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Jeg smører meg først med en bodylotion, og deretter med selvbruning.

Mannen banker igjen på døra og sier han går og legger seg. Kan han få komme inn og pusse tennene mon tro?

Jeg har akkurat tatt en ny dæsj med selvbruningskrem i hendene, og ber han vente fem minutter.

Da jeg kommer ut av badet tre kvarter senere, har han sovnet på sofaen.

 

Negler

Stell neglene på hender og føtter. Dytt neglebåndene ned med en neglebåndsskyver, eventuelt fjern dem med en neglebåndsklipper. En god olje på neglene og neglebåndene vil gjøre susen hvis man har tørre og flisete negler. Avslutt med en frisk og fin lakk på neglene.

Så omfattende? Jeg kikker på neglebåndene mine. Æsj, de er vel greie nok de? Jeg finner frem en oransje neglelakk og lakker neglene på både hender og føtter.

Katten er sulten og gnir seg mot føttene mine før lakken er tørket. Jeg får oransje tær.

Etter det andre laget, våkner Lillesnuppa og er tørst. Jeg ber henne vente til neglelakken har tørket, men skjønner raskt at det ikke nytter å be en tørst, trøtt fireåring om å vente tålmodig til mammas neglelakk er tørr.

Jeg går ut på kjøkkenet men finner ingen rene glass. Ikke kopper heller. Jeg lirker ut det minst skitne glasset fra oppvaskmaskinen og fyller det med vann.

Tilbake i sofaen oppdager jeg at neglelakken på tre av fingrene på høyrehånden er ødelagt.

Jeg må begynne på an igjen.

 

 

Selve stranddagen:

Sminke

Bruk vannfast sminke. Du kan bruke en illuminator for å jevne ut fargetonen i ansiktshuden. Vannfast concealer er også et must på ujevnheter i ansiktet. Og ikke glem vannfast løspudder!

Jeg står igjen på badet foran speilet. Jeg har allerede drukker tre kopper sterk kaffe, og gnir meg i øynene med knyttnevene for å prøve å åpne dem. Jeg kom meg ikke i seng før klokka ett i går. Femåringen våknet klokka seks.

Jeg registrerer at jeg har brune skjolder rundt anklene og på den ene overarmen. Hendene mine er gule inne i håndflatene.

Jeg bestemmer meg for å droppe både illuminator (hva pokker er det egentlig?) og concealer. Leter etter noe form for løspudder i badeskapet, men gir opp etter å ha revet ned en åpen boks med q-tips og en flaske Moroccanoil.

Men jeg får lagt på litt vannfast maskara mens mannen gjør ungene klar.

 

Hår

Ha håret i en lekker hestehale, hårknute, ta på en solhatt eller knyt et skjerf rundt hodet.

Jeg tror jeg går for en «lekker hestehale». Finner ikke børsten min, så jeg låner Lillesnuppas. Hun fersker meg og friker fullstendig ut. Etter å ha brukt ti minutter på å roe henne ned, finner jeg en litt for tjukk hårstrikk som jeg trer rundt håret.

Det får være lekkert nok.

 

Solkrem

En bronsefarget skimmerolje eller solkrem med solreflekterende pigmenter gir ekstra glød og skimmer i huden.

Bronsefarget solkrem? Ja, jo, det hørtes jo lekkert ut. Men mannen banker febrilsk på baderomsdøra og lurer på om jeg er ferdig snart. Ungene krangler og han finner bare én Spidermann-armring.

 

Solpudder

Solpudder på krageben, skuldre og legger vil gi en fin og glødende effekt.

Lillemann må på do og mannen kikker inn på badet med lillesøster over skulderen. Han svetter i panna.

 

Dekk til strekkmerkene

Smør en concealer som matcher hudtonen på strekkmerkene. Husk transparent pudder over.

Lillemann gikk ut i hagen og tisset i plaskebassenget. Lillesøster har veltet melkeglasset og sprutet ketsjup over kattematen.

Mannen er sur.

 

Parfyme

Spray parfyme i håret eller på bikinien.

Jeg finner en gammel parfymeflaske bak ungenes badeleker og sprayer en dæsj i håret. Hullet et tett, så spruten står rett ut til siden og treffer meg i øyet.

Jeg hyler og skyller øyet i kaldt vann. Vannfast maskara du liksom! Jeg ser ut som en vaskebjørn etterpå.

Men nå høres det ut som hele huset holder på å ramle over ende der ute, så nå må jeg avslutte!

Og vips, du er bikiniklar på 1-2-3


Jeg kaster bladet i veggen mens jeg holder en bomullpads med kaldt vann over det ene øyet.

Bladet ramler ned på gulvet med et klask. Jeg registrerer at noen sider foran "Bikiniklar på 1-2-3", er det en artikkel om hvordan du velger bikini etter kroppsfasongen din.

Jeg plukker opp bladet og setter meg på dolokket. Valkene på magen skjuler hele bikinitrusa.

Med oppgitt mine leser jeg hvordan du med rett bikini kan gi bysten form og volum, hva som fremhever dine kvinnelige former, hvordan du skjuler stor rumpe og hvordan du får lengre bein.

Jeg kikker ned på min egen rødprikkete bikini. Den er utvasket, nesten uten elastisitet og med slitte spor i rumpa. Men den er akkurat passe, og veldig god å ha på seg. Om den gir bysten min riktig form, skjuler den store rumpa mi og gir meg lengre bein, er jeg dog noe usikker på.

«Skal jeg gi dere damer et tips til hvordan dere kan få bikinikropp og se lekre ut på stranda?»

Mannen står i døråpningen med den ene albuen støttet oppover i dørkarmen. Han nikker ned mot bladet som ligger på lårene mine.

En dame med pærefasong i blå bikini smiler mot meg. Røde piler peker på ridebukselårene og rumpa hennes, og en forklarende tekst til hver pil forteller hvordan akkurat denne bikinien skjuler problemområdene hennes.

Jeg sukker, drar øyebrynene langt opp i panna og ser på mannen med oppsperrede øyne og hodet på skakke. Hva vet vel han, liksom?

«Ta på dere en bikini!»

 

 

 

God bikinisommer!

 

PS: For flere oppdateringer om bikinikropp og menn som av og til glimter til,  følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos


   
.
PSS: For dere som synes det er viktig: Innlegget stod på trykk her på bloggen våren 2012 i en litt annen versjon. 
.

Trenger vi egentlig SFO?

Egenandelen på å ha barn i SFO stiger.

I følge TV2 steg prisen på varer og tjenester her i landet med 9 prosent i perioden 2009 - 2014. Mens prisen på SFO steg med hele 16 prosent i samme periode.

Enkelte kommuner har hatt en prisøkning på opp til 80 prosent!

 

 

 

TV2 forteller videre at flere steder i landet må trebarnsforeldre betale nærmere 10.000 kroner i måneden for SFO-plass. Det er nemlig ikke alle kommuner som har søskenmoderasjon. Og det er ofte kommunene uten søskenmoderasjon, som også har høyest egenandel for SFO.

Prisen for 20 timer SFO per uke varierer fra 500 til 3259 kroner i måneden.

Nå frykter foreldreutvalget at barn må være hjemme alene fordi foreldrene ikke har råd til SFO.

Jeg synes 10.000 kroner i måneden for SFO er hårreisende!

Og da tenker jeg: Trenger vi egentlig SFO?

Kan barna være alene hjemme før og etter skolen? Eller går ikke det lenger? Og i så fall, hvorfor ikke? Det gikk da før?

Jeg var selv et nøkkelbarn. Fra første klasse hadde jeg vekkerklokka på om morgenen. En stor, rød sak som hoppet rundt på nattbordet mens ringte så høyt at fikk vondt i ørene. Mamma hadde allerede dratt på jobb.

Jeg kledde meg, pakket sekken, spiste frokost, lagde matpakke og gikk en kilometer til skolen helt på egen hånd. Med husnøkkelen i en tråd rundt halsen.

Da skolen var ferdig, tuslet jeg hjem, låste meg inn, lå opp ned i sofaen og leste Donald, gnagde på et tørt knekkebrød, kjedet meg litt, tenkte på at jeg burde gjøre lekser, spilte Michael Jackson på full guffe, øvde inn dansetrinnene til Thriller på stuegulvet, rotet litt i gammel julepynt nede i kjelleren, prøvde mammas smykker, kranglet litt med storebroren min hvis han kom tidlig hjem og smugringte til venninner. Jeg hadde nemlig bare fem minutter ringetid hver dag.

Klokka halv fire satt jeg på potetene.

Noen ganger løp jeg ut og lekte med de andre nøkkelbarna også.

Jeg husker disse timene før og etter skolen som veldig fine. Å være helt alene hjemme var magisk.

Jeg hadde mye frihet da jeg var barn. Og jeg fikk mye ansvar. Det er jeg veldig takknemlig for i dag. Det har gjort meg selvstendig, uredd og trygg på egen vurderingsevne og egne valg. Dette er noe jeg virkelig ønsker å gi videre til mine barn.

Barn i dag er sjelden alene. De er enten sammen med foreldrene, lærerne, treneren, laget, venner eller andre voksne folk.

I tillegg leser vi at stadig flere barn blir utbrent.

Jeg tror barna våre er altfor lite alene. Og jeg tror de kjeder seg altfor lite. Mange barn har voksne rundt seg hele tiden. Voksne som hjelper, underholder, legger til rette og organiserer.

Jeg tror alle trenger å kjede seg litt. Og jeg tror alle barn har godt av å lære seg å være litt alene. Og lære seg og nyte stillheten og friheten det gir.

Når det er sagt, begynner barna ett år tidligere på skolen nå, enn jeg gjorde. Barn modnes mye fra de er seks til sju år.

Min sønn skal begynne på skolen til høsten. Og jeg har selv skrevet han inn på SFO. Jeg er ikke tøffere enn som så. 

Jeg synes i bunn og grunn SFO er et flott tilbud til de minste skolebarna. Men når prisene blir så stive som de begynner å bli nå, er det kanskje på tide å tenke alternativt. 

 

Les også: Slipp barna fri!

 

Hvor gammel synes du barna bør være før de kan være alene hjemme? Trenger vi egentlig SFO?

Og hva synes du om prisen på SFO?

 

 PS: For flere oppdateringer om frittgående barn, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

 

 

Når en katt vil ha oppmerksomhet ...

// Annonse

En katt som vil ha noe, skyr ingen midler for å nå målet sitt.

 




 

Enten den er sulten og vil ha mat, kosete og vil ha kos, tøysete og vil leke, eller den bare kjeder seg og vil ha oppmerksomhet.

En katt som vil ha noe, tolererer ikke at du har oppmerksomheten din rettet mot noe annet enn den.

Og får den ikke din fulle og hele oppmerksomhet ... Ja, da sørger den for at den får din fulle og hele oppmerksomhet.

Som når du sitter og jobber og katten er sulten:

 




 

Eller når du står på badet og pusset tenner, og katten okkuperer hele vasken fordi den er tørst og vannet fra springen er mye mer spennende enn vannet fra skålen på kjøkkenet:

 

 

 

Eller når du ligger på senga om kvelden og leser:

 

 

 

Og katten kjeder seg og synes du burde kose med den i stedet for å lese i den dumme boka:
 




 

Jeg har to katter: Tobias og Frida.

Tobias

 

 

 

Og Frida

 

De vet nøyaktig hva de vil ha, til en hver tid. De vet nøyaktig hvilket underlag de vil ligge på når de skal sove, hva slags matskål de skal ha, hva slangs drikkeskål de liker (den må være av glass, ikke av plast), hva slags leker de gidder å leke med. De liker ikke sånne pinner med tråder, gummi eller stoff på tuppen, det MÅ være fjær. Pinner fra hagen går til nød, hvis det er nok greiner på dem. Og hvis greinene har riktig tykkelse. Og greinene har riktig avstand til hverandre.

 

Kun fjær, takk.

 

De vet også nøyaktig hva slags mat de liker. Derfor var jeg litt skeptisk, da jeg ble spurt om jeg ville prøve Pussi kattemat. Mine katter spiser bare én type fôr. Og utenom det, spiser de kun tunfisk i vann, ferske reker og kamskjell (fra Sushien på Gjøvik).

 


Hæ? Skeptisk ...

 

Men gjett hva? De elsker den nye maten. Mine sære, stae, egne, jeg-vet-best og jeg-kan-alt-katter, elsker Pussi kattemat.

 




 

Pussi kattemat kommer i porsjonspakker med smakene kjøtt, fisk, kjøtt og fisk, eller kylling. Alle i gelé.

Maten er næringsrik og inneholder akkurat det Tobias og Frida trenger for å opprettholde sine runder med lek, kos, masing, ugang og rampestreker.

 



PS: Bli med på Pussis konkurranse, og vinn reisegavekort på 10.000 kroner. 

 

Hva gjør din katt når den vil ha din oppmerksomhet?

 

Når mannen rydder ...

«Jeg tar det jeg!» roper mannen fra kjøkkenet.

«Fint det!» roper jeg tilbake og spenner på meg skoene.

 

 

 

Vi har nettopp spist middag. Tomatsuppe med makaroni, egg, melk og ost. Standard lørdagmiddag. 

Vi bruker å bytte på å rydde av bordet. Både middagsbordet og frokostbordet. Jeg tar det noen ganger. Mannen andre ganger. 

Når jeg rydder av middagsbordet, eller frokostbordet, betyr det at jeg rydder vekk alt av mat, tallerkener, kniver, gafler, glass og vannmugger.

Det er vel ganske naturlig? Er det ikke?

Men si meg en ting: Hvorfor i alle dager lar mannen det alltid stå igjen fire, fem ting når han rydder av bordet?

Alltid!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Flere her som lurer på det samme?

 

PS: For flere oppdateringer om rare menn, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Vi bodde to år i Spania da barna var små. Eller, små er de vel fortsatt. Men da de var mindre. Vi flyttet ned da Lillesøster var fire måneder.

Mye er annerledes i Spania, både på godt og vondt. Men det er spesielt én ting som slår meg: I Spania er barna en naturlig del av samfunnet. I motsetning til her i Norge, der barna helst bør sitte stille og holde kjeft.

 

 

 

I Spania er barna med der foreldrene ferdes, enten det er på kafé, på restaurant, i butikken eller hos frisøren. I Spania får barn være barn. De sees og høres, og er over alt.

Ganske slitsomt for en barnløs. Jeg husker selv hvor irriterende jeg synes det var med disse bråkete barna rundt meg i tide og utide før jeg fikk barn selv.

 

Men som mor til to små kråker som knapt klarer å sitte stille, som har forferdelig mye de skulle ha sagt hele tiden, mange spørsmål og som ikke kan motstå fristelsen til og utforske og undersøke alt de ser, kjenner jeg at jeg savner Spania litt.

 



Som så mange andre, leste jeg innlegget til Vanligpappa, der han beklager for at deres autistiske sønn pratet under en seremoni, hvilket irriterte en annen tilhører så mye, at vedkommende ba dem forlate salen.

Jeg blir så trist når jeg leser sånn. Trist og sint.

I Norge har barn kun adgang på egne plasser tilrettelagt for barn. Helst der de voksne uten barn ikke ferdes. For de uten barn vil ha fred og ro, og de liker ikke raske bevegelser. Sånn som barns uforutsette bevegelser ofte er: Hender som klapper og veiver over de små hodene, bein som dingler og løper, rumper som vrikker og mager som svaier.

Vi skaffer barnepass hvis vi skal ut og spise. Vi handler før vi henter barna i barnehagen eller på skolen, og vi går til frisøren i lunsjen. Eller når noen andre passer barna.

 

I Norge er det risikosport å ta med seg små barn på restaurant. Der er det nulltoleranse for støy og bevegelser fra barn. Skal man spise ute med barn, bør man ta de med på en eller annen hamburgerkjede eller pizzeria med egne barneavdelinger.

 

Dette hadde aldri gått på kafe i  Norge. 


Tar man med små barn i butikken, bør de helst sitte pent i handlevognen og ikke forstyrre de andre handlende.

Og skal du ut og fly med barna, må du sørge for at barna sitter musestille hele turen, helst uten å si ett pipp. Ellers får du garantert oppgitte blikk og sure kommentarer fra de uten barn. De må for all del ikke bli forstyrret.

Og å ta med barna til din egen frisørtime? Hah, jeg skulle likt å se den frisøren som ikke himlet med øynene og sukket høyt hvis man møtte opp til hårklippen med en smårolling på armen. For ikke å snakke om de andre kundene.

Jeg synes det er fryktelig slitsomt å leve sånn.

Det er slitsomt hele tiden å hysje og passe på at barna mine oppfører seg som voksne når vi er ute i det offentlige rom. Det er slitsomt hele tiden å måtte passe på at ingen blir forstyrret av mine barn. Enten det er på bussen, i klesbutikken, på kafé eller i svømmehallen.

Jeg mener selvfølgelig ikke det er greit å la barna ødelegge ting, være respektløse ovenfor andre mennesker, eller legge igjen folkeskikken hjemme. I visse situasjoner er til og med jeg enig i at barna bør være både stille og rolige.

Men det skal så lite til før barna blir sett på som bråkmakere. Og uoppdragne.

Det skal så lite til før nordmenn blir forstyrret.

 

 




I Spania er det ingen som reagerer om barna løper sikksakk mellom hyllene i matbutikken. Man setter selvfølgelig pris på at man plukker opp det de eventuelt river ned, men det skulle da bare mangle. Det er da vanlig høflighet.

I Spania er det også helt ok at barna bruker gjerdet mellom butikkassene som klatrestativ mens foreldrene står i kassakø. Så sant rekkverket tåler det. I Norge er det over hodet ikke akseptabel oppførsel. Selv om gjerdet er laget av jern, støpt i betong.

Og det er helt greit at barna både beveger på seg og lager lyd på restaurant. Ingen ser stygt på deg når du prøver å få plass til barnevognen mellom bordene. Du får snarere hjelp.

I Spania spiser de fleste familier middag ute på restaurant flere dager i uka. I hvert fall i sommerhalvåret. Da er det ikke snakk om å leie inn en barnevakt og la barna bli igjen hjemme. Barna er da med! De er da også en del av familien!

 

 



I Spania får barn være barn, og de er en del av samfunnet.

I Norge får barn være barn så lenge de holder seg til egne plasser tilrettelagt for barn. Eller hvis de holder munn og sitter helt stille der de voksne ferdes.

Det synes jeg er fryktelig synd!


//Innlegget er inspirert av et gjesteinnlegg jeg skrev på bloggen Lamme Tanker i februar 2013

 

 

PS: For flere oppdateringer om mine såkalt bråkete barn, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

   
.

Hvorfor må alt være så vanskelig?

Jeg er forvirret. Alt er så vanskelig i dag. Så mye å tenke på. Så mye å ta stilling til.

 


Jeg skjønner ingen ting ...

 

Jeg har lenge tenkt på å pusse opp huset. Helt siden vi flyttet inn for snart to år siden, faktisk.

Jeg vil ikke ha et typisk hvitt, minimalistisk hus. Jeg vil ha farger! Masse farger, kaos i system og kule, tøffe møbler.

Jeg har snust litt på fargevalg, materialer og interiør. Men jeg ramlet ganske fort av. 

For farger er ikke bare farger.

Bakgrunnsfargen bør ikke ta for mye oppmerksomhet, men heller fremheve de andre fargene i rommet.

Hvit er ikke bare hvit. Når hvitt kombineres med eikeparkett og varme farger, blir det bra. Men kombinerer du med kjølige farger, blir hvitfargen gul.

Velger du grå vegger, bør det ikke være andre grå farger i rommet. Da blir grått for dominerende.

Velg gjerne en fondvegg, eller interiørelementer med aksentfarge som gir energi. Men hva pokker er aksentfarge? Kan noen forklare meg forskjellen på hovedfarge, aksentfarge og kontrastfarge?

Og for all del, ikke bruk kalde farger mot øst, og varme farger mot vest!

Og ikke velg grønt på kjøkkenet. Grønt hemmer nemlig appetitten. (Okei, da ble det grønt kjøkken)

Taket bør være mørkere enn gulvet ... eller omvendt.

Og så var det denne fargesirkelen da. Skal man kombinere farger på hver sin side av den? Eller de som ligger ved siden av hverandre?

Og hva skjer hvis jeg gjør feil?

Jeg har ikke tid til å sette meg inn i alle disse tingene. Og dette er bare farger! Jeg har ikke en gang begynt å tenke på materialer, stiler, lys og rominndeling.

Jeg tviler på at jeg får pusset opp stua i løpet av de første ti årene.

 

 
Jeg gir opp

 

Men det er ikke bare farger og interiør som er komplisert.

Jeg hadde planer om å ta opp igjen skigåingen denne vinteren. Mine barndoms idylliske ski-minner skulle børstes støv av.

Jeg tok en tur ned på sportsbutikken for å se på ski.

Men det var altfor mye å tenke på.

Hvilken teknikk skulle jeg bruke? Klassisk eller skøyting?

Hva slags ski skulle jeg ha? Racingski, klisterski, løssnøski eller markaski? Dette er visst viktig for å finne rett spenn.

Er skiene stive nok? Pass på så de ikke blir for myke. Da vil smøringa bare ligge og subbe.

Og husk smøremerker. Helst tre merker: en for minusgrader, en for nullføre og en for klister.

Husk også å behandle skiene godt før du kaster deg ut i skisporet.

 


Eat snow!

 

Pass på at skiskoene er tilpasset dine behov. Er du aktiv? Skal du gå i marka eller på fjellet? Klassisk eller skøyting?

Hva med stavene? Aluminium eller carbon? Og hva med stroppen? Har du tenkt på hvordan den skal være?

Og så var det smørningen da. Det finnes hundrevis av forskjellige smørninger, klister og utstyr. Det holder ikke med blå og lilla Swix og en tube klister lenger. Nå må du ha en hel koffert med flere titalls smørninger som alle overlapper hverandre, smørejern, smørebord, grunnsmørning, fiberlene, kork, klisterskrape, gliderskrape, strykejern og rotobørste.

Og glem for all del ikke klærne. Det er ikke bare å kaste på seg ei boblebukse og ei passe tykk jakke over ullundertøyet.

Én ting er at du ser ut som en dust hvis du stiller i skisporet i en helt vanlig boblejakke, omringet av korrekt antrukket skiløpere i merkene Swix og Bjørn Dæhlie.

Men vel så viktig, er det at klærne er bevegelige, fleksible, behagelige og komfortable. Klærne skal holde deg tørr og varm. Men ikke for varm. Bare passe varm. Og de bør være i et lett, mykt og pustende materiale med god passform med gode refleksdetaljer. Sånn tilfelle du skulle møte på en bil der ute i skiløypa.

Og nå har vi ikke kommet til selve skigåingen ennå. Å sette den ene foten og den andre armen foran, for så å bytte til motsatt fot og arm, er ikke tilstrekkelig lenger.

Du bør helst ta et kurs. Eller i det minste søke opp ski-videoer på YouTube og trene litt et sted der ingen ser deg før du entrer løypene.

Jeg blir sliten før jeg har begynt, jeg. Jeg orker ikke ta stilling til alle disse tingene. Jeg vil bare ha meg et par ski, og gå ut på tur. Det ender med at jeg dropper hele skituren og kjøper meg et par nye sko i stedet. 

 

Og så har vi slanking og trening.

Hvor skal man begynne?

Lavkarbo? LCHF? Og hva er egentlig forskjellen på de to?

Atkinson?  Ketose? Roede? Eller de gode, gamle rådene fra Helsedirektoratet?

Skal man telle kalorier eller karbohydrater? Kutte karbohydrater eller kutte fett?

 

Kan jeg spise poteter? Ja? Nei?

 

Er blodtypen viktig? Hva med Fedon Lindberg?

Er Nutrilett farlig, eller helt ok? De selger det da på apoteket!

Spise frokost, eller droppe frokost? Sen eller tidlig middag? Kan man spise etter klokka 19, eller bør man helst droppe mat så sent?

Skal man spise hver tredje time, eller er ikke det så viktig likevel?

Og så skal man for all del ikke slanke seg for hard, for da skrur visst kroppen ned forbrenningen.

Det er viktig å trene muskler. For musklene gjør at hvileforbrenningen øker. Men man bør få inn et par runder kondisjon i løpet av uka også. Helst intervall, for da tar du magefettet. Og skaff deg en pulsklokke! Du kan ikke trene intervall uten pulsklokke. Husk forresten å sette deg godt inn i de forskjellige typene av pulsklokke som finnes på markedet. 

Og leste jeg ikke nettopp at trening egentlig ikke er så viktig hvis man skal ned i velg likevel? At det er hva man spiser som er utslagsgivende for om vekta går ned eller ikke.

 


Altfor mye å tenke på  ...

 

Å få barn er heller ikke bare, bare i dag.  Man må sette seg inn i kosthold under graviditeten, fødestillinger, smertelindring, amming, barnemat og barneoppdragelse.

Sistnevnte er spesielt utfordrende: Konsekvent eller gi barna valg? I så fall hvor mange valg? Autoritær eller ettergivende? Ferber eller samsoving? Fri oppdragelse eller grenser og regler? Og hvor mange grenser og regler? På alt? Eller skal man velge sine kamper? I så fall, hvilke kamper? Barnevakt eller sikre god tilknytning til foreldrene? 

Og nå har jeg ikke en gang begynt å snakke om hagen, klær, hår, renhold, øyenbrynene mine, bilen, sykkelen, sykkelhjelmen, barnas joggesko, tv-en, blomster, kaffe og katten.

Hvorfor må alt være så forbanna vanskelig?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra en forvirret mamma som drømmer om å pusse opp huset, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Slitsomt med klutenallergi

 //Annonse

 

Konkurransen er avsluttet og vinneren kontaktet. 

 

video:min film

 

Forferdelig irriterende, ikke sant?

(Lenger ned i innlegget kan du vinne en Jordan Vaskerull)

Jeg prøver å bytte kjøkkenklut hver dag. Men plutselig har noen andre tatt en ny klut, uten å kaste den gamle i vask. Og når det skjer to, tre ganger, har vi plutselig en hel samling sure kjøkkenkluter liggende rundt omkring på kjøkkenet.

Hva har de blitt bruk til?

Hvor er den kluten jeg brukte til å vaske i søppelspannene i går? Har noen tørket spisebordet med den etterpå?

Og plutselig finner jeg en kjøkkenklut på barnerommet. Den lukter mistenkelig likt den jeg brukte til å tørke opp makrell i tomat med forrige uke. Eler var det to uker siden? Hva har barna brukt den til? Ansiktsvask? Tannpuss?

Nå kaster jeg alle kjøkkenkluter, og går over til Jordan Vaskerull. Aldri mer sur og ekkel klut jeg ikke aner hva har blitt brukt til.

 




 

Disse vaskerullene kommer i dispenser i fargene hvit, rød og sort, og inneholder 100 bionedbrytbare engangskluter, fuktet med vaskemiddel som lukter grapefrukt. Dermatologisk testet er de også.

Og som en ekstra bonus: Du trenger bare én hånd for å vaske bort grøtsølet fra kjøkkenbenken. Perfekt for oss som skulle ønske vi hadde fire hender. Eller aller helst fem.

 




Jordan Vaskerull får du kjøpt i de fleste dagligvarebutikker.

Men har du lyst til å få en hjem i postkassen din?

 


Lett å ta med seg ut når grillen skal fyres opp. 

 

Fortell meg hvilken farge du vil ha, i kommentarfeltet under her. Så trekker jeg en vinner torsdag om en uke.

Lykke til!

 

 

 

 

 

 

Dårlig samvittighet

17. mai er over. Barnas store dag.

Dette er dagen med ubegrensede mengder is, kake, pølse og brus. Dagen vi punger ut 100 kroner for en smådaff heliumballong og dagen da vi voksne legger alle egne behov til side og blir med barna på både sekkeløp og ballkast, med et stort, varmt smil om munnen.

Dagen da vi legger bort alle problemer og forlenger både lunta og tålmodigheten med flere meter.

For nå er det barna som gjelder.

Vel, det er en sånn dag jeg virkelig ønsker å gi barna mine.

Men som vanlig, sitter jeg igjen med dårlig samvittighet.

 

 

 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ble stresset da vi kledde på oss. Det ble altfor mange armer og bein. Og når jeg blir stresset, kjefter jeg på mannen.

Jeg har dårlig samvittighet for at det blåste, sprutregnet og bare var et par varmegrader da vi lusket ned til barnetoget. Akkurat som at jeg kunne gjøre noe med det. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg glemte å ta med vanter og luer til ungene.

For at vi bare hadde én paraply, og for at jeg tok den selv.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg kjeftet litt på Lillesnuppa som insisterte på å bli båret i hele barnetoget.

Jeg har dårlig samvittighet for at vi hoppet ut av barnetoget etter noen få hundre meter og gikk på kafé i stedet ... Fordi femåringen var så kald og våt siden jeg hadde glemt vanter og lue, og tok paraplyen selv. Og fordi ryggen verket av å bære rundt på en 15 kilo tung fireåring, som også var kald og våt.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg var fraværende på kaféen fordi det for alvor gikk opp for meg at jeg om få timer skulle opp på scena på torget og prøve å si noe morsomt. Jeg ble kjempenervøs.

 


Nervøs og fraværende mamma. 

 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke orket krangle med barna om at de skulle ha på seg jakker da vi gikk fra kafeen. De løp ut uten jakker, og ble enda kaldere og våtere. Jeg er tross alt den voksne, fornuftige personen her, og burde ha insistert på at de skulle ha på seg jakker.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg sa nei til slappe heliumballonger til hundre kroner.

For at jeg likevel dro opp lommeboka og kjøpte ballonger med lange sukk og surt fjes. Noe av ballonggleden ble liksom borte da jeg så tydelig demonstrerte at jeg synes det var blodpris.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg kjeftet på mannen, igjen, da vi spiste pølser i teltet på torget, fordi jeg synes han ikke var observant nok og ga Lillesøster drikke da hun var tørst.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke orket spille fotball med barna da vi endelig kom hjem.

For at jeg slo igjen dodøra da jeg lurte meg til en fem minutters pause med mobilen, og femåringen åpnet døra på vidt gap for å vise meg at han var blitt så sterk at han klarte å løfte lillesøsters dukkevogn med bare lillefingeren.

Ja, det er lett å sitte igjen med dårlig samvittighet etter en slik dag. En dag der forventningene er skyhøye og lista himmelhøy.

Dessverre er vi bare mennesker. Eller kanskje heldigvis. Og mennesker gjør feil. Vi blir irritert. Vi blir stressa, utålmodig, lei og har ikke alltid kontroll på lengden på lunta.

Men siden vi er mennesker, blir vi også både glad, blid, avslappet, morsom, supertålmodig og tøysete.

De fleste av oss gjør mange "feil". Sikkert hver eneste dag. Men så må vi ikke glemme at vi gjør veldig mye riktig også. 

Som under frokosten. Da vi gjorde grimaser til hverandre over bordet, og alle sammen holdt på å ramle av stolene i latterkrampe.

 






Eller da femåringen først valgte kuleis med jordbær på kaféen. Så ombestemte han seg og ville ha kokosbolle i stedet, hvilket han ikke likte. Han endte opp med en vaffel. Snakk om tålmodig mamma!

Eller da vi kastet baller på blikkbokser i sprutregn, og jeg løp rundt med en skei med potet på i den ene hånda, og Lillesøster på den andre armen. Fortsatt i sprutende regnvær.

 


Årets 17. mai-vær på Raufoss

Lillemanns stolte ansikt da han gikk i borgertog sammen med fotballklubben. Selv om han egentlig var ett år for liten til å være med. Og Lillesøster og jeg stod langs veien og ropte og heiet. Hun fortsatt på armen. Enda både ryggen og armen verket helt hinsides.

Og den deilige følelsen av å komme hjem, skifte til tørre, varme klær og krype under teppet i sofaen i joggebukse og tykke sokker, mens vi spiste opp de siste isene i fryseren.

Er ikke det en bra 17. mai, så vet ikke jeg!

Flere her som har dårlig samvittighet for at de ikke klarer å innfri skyhøye forventninger?

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne antisupre mammaen, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Forskjellen på å være barn, og ha barn på 17. mai

Jeg var så heldig å bli spurt om jeg ville si noe artig fra scena på Raufoss 17. mai. Og det ville jeg.

Her er mitt lille bidrag på søndagens store, men våte feiring:

 



 

 

Jeg husker da jeg var lita jente. Hvor stas det var med 17. mai.

Jeg vokste opp rett oppi her. I et lite hus ovenfor ungdomsskolen.

Da jeg la meg om kvelden den 16. hadde jeg sommerfugler i magen. Noen ganger lå jeg våken til langt ut på natt. Fordi jeg gledet meg sånn til 17. mai.

Rondastakken hang klar over stolryggen ved senga. Mamma hadde strøket den tykke, hvite skjorta. Og bunadskoene var nypusset. Søljene lå på skrivepulten. Blanke og fine, var de.

Den følelsen, av å våkne til at hele senga rister, og rutene klirrer klokka 7 på morgenen. Den følelsen, er det bare vi som bor på Raufoss som kjenner til.

Jeg lå i senga mi med dyna trukket helt opp til ørene og et stort glis i hele ansiktet. Endelig! Endelig var det 17. mai!

Så gjaldt det å komme seg opp av senga så fort som mulig.

På med bunaden, strømpebukser, søljer og sko. Fram med flagget og trompeten. Ut og henge opp flagget på husveggen. Og kransen som mamma hadde laget av bjørkeris surret sammen med hvite, røde og blå bånd.

Vi ungene fikk prim på brødskiva. Og det var ikke akkurat hverdags.

Og så husker jeg at mamma flettet sånn fiskeflette i håret mitt. Med røde sløyfer i. Mens jeg satt utålmodig på stolen og sparket med beina.

Resten av dagen var en herlig blanding av barnetog, flagg, bunader, leikarring, drilljenter, korps, is, kake, pølse og brus. Det var eggestafett, sekkehopp og klatring i ei satng som brukte å stå rett der borte.

Jeg husker bror min, han Marius. Han klatra helt til topps hvert år. Og fikk den gjeveste premien. Jeg var så stolt av storebroren min.

Etter lekene dro vi hjem og grillet. Og vi ungene syklet i gata med ei kald ventepølse i den ene hånda og et flagg i den andre, mens vi ventet på at maten skulle bli ferdig.

Så holdt vi oss våkne helt til klokka 23. Da samlet hele Raufoss seg her nede igjen, og så på fyrverkeri.

 


Hurra! 17. mai! Marte, 7 år.


 

Så ble jeg eldre. Og 17. mai mistet litt av glansen sin. Det var plutselig ikke like stas å feire dagen.

Jeg lå ikke våken hele natta og bare ventet på salutten. Noen år sov jeg til og med helt til barnetoget var ferdig.

Men så ble jeg gravid. Og plutselig blusset disse 17. mai-forventningene opp igjen.

Jeg gledet meg til å overføre mine minner, mine tradisjoner og min barndoms 17. mai til mine barn.

Jeg så for meg de to små, barna mine i små bunader. Jenta mi med røde sløyfer i flettene.  To barn med is i hele ansiktet. To barn med store smil og forventningsfulle, glitrende øyne.

Men er det en ting jeg har lært. Så er det at det er noe helt annet å være barn på 17. mai. Enn det er å ha barn på 17. mai.

 

I går kveld, satt jeg oppe til klokka 1 og strøk bunadsskjorter. Og lette etter bunadsko. Jeg fant bare den ene skoen til Lillesøster. Den andre var sporløst forsvunnet.

Det er rart det der. Hvordan sko, og sokker også, for den saks skyld, som hører sammen, og som alltid brukes sammen, har en tendens til å havne på vidt forskjellige stedet i huset. Eller én i huset og én i bilen. Eller én i bilen og én i garasjen.

Da jeg hadde lokalisert den bortkomne bunadskoen på loftet, og vasket ut gammelt spy som katta må ha spydd opp i den i løpet av vinteren, ja, da kom jeg plutselig på at ikke hadde prøvd min egen bunad på mange år.

Altfor mange år ...

Og akkurat som jeg trodde: Bunaden hadde krympet noe veldig. De gjør det, slike bunader, når de ikke blir brukt på noen år.

Jeg kan ikke sy. Og siden klokka allerede hadde bikket midnatt, måtte jeg pent se meg om etter noe annet å ha på meg.

Jeg kom meg i seng klokka halv to.

Da var det ikke snakk om å ligge våken å vente på salutten. Jeg sovnet umiddelbart!

Ikke våknet jeg av noen salutt heller. Jeg våknet av to unger som hopper rundt i senga mi klokka halv seks i dag tidlig.

Den gode, varme, myke senga mi, ble plutselig omgjort til en gymsal. Med både flikk flakk, salto, trampoline og hodestående på programmet.

Og jammen var det ikke noen innslag av rytmisk sportsgymnastikk også.

Det var ingen vei utenom. Det var bare å stå opp og starte dagen.

Den minste insisterte på å ta på seg bunaden med én gang. Jeg prøvde å si at det egentlig var ganske dumt å ta på seg den før frokost, for den kom garantert til å bli full av syltetøy. Men det var vesla over hodet ikke enig i.

Hun tok den på seg ...

Jeg tok den av henne ...

Hun tok den på seg ...

Jeg tok den av henne ...

Og så fort jeg snudde ryggen til, tok hun den på seg igjen.

Men nå hadde jeg annet å tenke på. For plutselig kunne jeg ikke finne flaggene. Jeg var helt sikker på at jeg hadde lagt dem pent snurret sammen i en pose øverst oppe i garderobeskapet i gangen.

Jeg braste inn på badet der mannen min Sjur stod og dusja. Dro dusjforhenget til side, og lurte på hvor i alle dager han hadde gjort av flaggene.

Sjur så måpende ned på meg med håret fullt av skum.

Nei, han hadde ikke sett de flaggene. Men kunne han kanskje få lov til å dusje ferdig, så skulle han hjelpe meg å lete etterpå?

Da jeg kom ut på kjøkkenet hadde bunadsjenta funnet fram Nugattien og satt seg på kjøkkenbenken med den ene hånda i munnen og den andre dypt begravd nedi sjokoladen.

Hun stivnet da jeg rundet hjørnet inn på kjøkkenet. Satt helt stille. Som om hun trodde jeg ikke skulle se henne, bare hun satt stille nok.

Under frokosten landet selvfølgelig Nugatti-skiva i fanget i bunaden. Og røde syltetøyfingre tørket seg på den hvite bunadsskjorta. Den jeg hadde sittet oppe og strøket klokka 1 i natt.

Det ble ikke no bunad på Lillesøster i dag.

Resten av morgenen gikk med til å lete etter flagg som var sporløst forsvunnet, kjefte litt på mannen for at han hadde flyttet på flaggene og ikke husket hvor han har lagt dem, lete etter sko, igjen, legge glasur på kaka, sjekke programmet for dagen, og finne ut at oppmøte til barnetoget var kvart på ti, og ikke kvart over ti, som jeg trodde.

Prøve å få på eldstegutten bunad i en fei, for nå begynte vi å få dårlig tid.

Jeg tok den på ...

Han tok den av ...

Jeg tok den på igjen ...

Og så snart jeg snudde ryggen til, tok han den av igjen.

Det ble ikke noe bunad på Lillemann heller i dag.

Jeg fant forresten flaggene. De lå i bilen. Det var visst jeg som hadde glemt å ta de med inn. Jeg hadde tenkt at jeg skulle legge dem øverst i garderobeskapet i gangen. Men så hadde jeg glemt det.

«Fant dem!» ropte jeg til mannen i forbifarten.

Jeg er veldig glad for at han ikke spurte hvor de var!

Men nå vet han det ...

Resten av dagen i dag skal vi leke og kose oss her på Nytorvet.

Vi skal kjøpe is som vi mister i grusen etter to slikk. Så skal ungene krangle litt om hvem som er best på eggeløp. Og hvem som fikk det største kakestykket og om hvem som er eldst.

De krangler alltid om hvem som er eldst. Selv om det er hevet over en hver tvil at femåringen er eldre enn fireåringen. Og sånn kommer det alltid til å være. For resten av livet!

Mannen kommer til å få gnagsår av de nye skoene sine. Jeg kommer til å vrikke ankelen, for disse skoene jeg har på meg er egentlig helt forferdelig vonde å gå på.

Ungene kommer til å få skrubbsår på knærne når de sykler ute i gata med ei kald ventepølse i den ene hånda og et flagg i den andre.

Og mannen kommer til å brenne grillmaten, jeg kommer til å oppdage at jeg har glemt å kjøpe ketsjup og ungene kommer til å skremme katta opp i toppen av treet med 17. mai-trompetene sine.

 



 

 

Og så kommer de til å sovne før klokka 23 og fyrverkeriet. Men likevel fire timer senere enn vanlig, fordi de har blodårene fulle av adrenalin og sukker og 17. mai-magí.

Og når ungene endelig har sovnet, kommer Sjur og jeg til å bikke over i sofaen, med fjernkontrollen i den ene hånda og et flagg i den andre.

Så skal vi huske hvor slitsomt det er å være småbarnsforeldre på 17. mai i kanskje, tja ... et par måneder?

Og så glemmer vi det, og barndommens minner tar over igjen.

Neste år går vi på med nytt pågangsmot og de samme forventningene om en perfekt 17. mai igjen.

Med salutt, rondastakk, fiskeflette i gyllent barnehår og pølse, kake, is og brus.

Hvordan var din 17. mai?

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne kaotiske gjengen, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

Er vi fremme snart?

«Hvor langt er det igjen nå da, mamma?»

Barna sparker rytmisk i seteryggen mens de legger hodene bakover og slipper ut lange stønn fra baksetet.

 



Vi tok av fra Raufoss for fem minutter siden. 

«Det er fortsatt langt igjen", sier jeg med min søteste stemme mens jeg prøver å ignorere de sparkende føttene i ryggen. "Vi skal kjøre helt til Stavanger vet dere, og er ikke fremme før sent i kveld».

«Såååååå lenge?», sier barna i kor og spenner føttene i seteryggen, strekker armene over hodet og spenner de fra i taket mens de gjør en grimase.

«Hvor mange timer er det da?»

«Nja, det er rundt ...» Jeg teller på fingrene. «Det blir nok rundt ti timer vil jeg tro».

«Ti timer?» kommer det fra baksetet.

Og etter de får tenkt seg litt om: «Jo, men det er jo ikke mye. Det er jo bare sånn: En, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte, ni, ti. Fremme!»

"Jepp", sier jeg, og lener meg bakover i setet. 

 

 

«Skal vi stoppe snart, mamma?» Lillesøster har revet i stykker plastskjedet sitt, og kaster små, fargerike perler i forskjellig størrelse rundt i bilen. 

«Nei ikke ennå. Ikke før vi er i Tønsberg. Det er et stykke igjen».

«Men jeg er sulten».

«Det tror jeg faktisk ikke noe på. Vi har nettopp spist frokost. Se her, ta telefonen min og spill litt på den».

«Jeg er også sulten», kommer det fra storebroren.

«Jo, men dere får vente litt. Vi skal stoppe hos morfar i Tønsberg og spise der»

«Sulten, sulten, sulten, sulten!» Femåringen roper høyt og sparker igjen føttene inn i seteryggen. Lillesøster  henger seg på og klapper taktfast i hendene.

«Okei, okei, okei. Se, her har dere noen saltstenger så lenge».

Stillheten varer nesten helt til Gran. Det er en times kjøring fra Raufoss.

«Er det langt igjen nå?»

«Nja. Det er ikke så langt til vi skal stoppe i hvert fall».

«Hvor langt da?»

«Jeg må tisse», roper den lille.

«Tisse, tisse, tisse nå!»

Vi stopper ved en bensinstasjon. Alle ut av bilen. En inn på do. En spinner rundt på gressplenen ved siden av parkeringsplassene. Saltstenger ramler ut av bilen og knuses i små biter på asfalten.

Epler blir bestilt, spist én bit av og så glemt.

Så er det opp i stolene med barna og spenne dem fast.

«Au, ikke så stramt da!»

«Jo, det  være så stramt».

«Men jeg får vondt i magen!»

«Nei da, det gjør du ikke det. Du sitter alltid så stramt».

«Jo men nå har jeg jo nettopp spist!»

 

 

«Er det langt igjen nå da?»

«Nei, nå er det ikke så langt igjen før vi skal stoppe.»

«Hvor langt da?»

«Et par timer».

Ti minutter før vi skulle stoppe i Tønsberg sovner de to små ...

Halvannen time senere, og med magen full av brødskiver og jordbær, legger vi Tønsberg bak oss og fortsetter sørover langs kysten.

«Jeg må tisse!»

Jeg husker hvordan jeg gjentatte ganger spurte begge de små, ja til og med mannen, om de skulle tisse hos morfar før vi dro videre.

Inn på bensinstasjonen. Alle ut av bilen. Ingen bryr seg om ordene mine: «Bare de som skal tisse går ut nå!»

Én tisser. Den andre spinner rundt utenfor bilen.

Vi kommer omsider til Grimstad etter nok en tisse- og bæsjepause og en stopp for å fylle på vann, siden noen glemte å lukke vannflasken slik at alt vannet rant ut på gulvet der posen med brød og smågodt lå.

Ungene oppdaget smågodtposen da jeg prøvde å redde brødet. 

Da vi skulle spise i Grimstad var alle mett av smågodt.

Vi kom omsider frem til bestemor og bestefar i Stavanger.

Etter å ha stoppet ved annenhver mil, klistret tre klistremerkebøker og dekket vinduene og stolryggene med klistremerker, spist uendelige mengder sjokolade, potetgull og godteri, spilt iPaden og min telefon tom for strøm flere ganger, sett de første ti minuttene på åtte forskjellige filmer, lekt med vinduene opp og ned og opp og ned, kranglet om vinduene skulle være oppe eller nede, kastet gelebønner på hverandre, hørt på musikk, kranglet om hvilken sang vi skulle høre på og stoppet bilen og kjørt tilbake fordi Lillesøster kastet Lillemanns Ninja Turtle-figur ut av vinduet.

For ikke å glemme de tjue minuttene vi fikk med fred og ro da barna sovnet rett før vi ankom Stavanger.

Har du vært på biltur med små barn før? 


PS: For flere oppdateringer fra denne reiseglade gjengen, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 

 

 

.   

Jeg liker ikke barn

Jeg har egentlig aldri likt barn.

 




 

Mens de andre jentene i gata trillet rundt på barnevogner da vi var små, gikk jeg tur med naboenes hunder.

Jeg ble alltid veldig ukomfortabel når venninner absolutt skulle plassere de nyfødte babyene sine på fanget mitt og ta bilde.

Jeg var hatet å sitte ved siden av babyer eller barn på fly.

Tok jeg toget, gikk jeg gjennom alle vognene helt til jeg fant en vogn uten barn. Kom det på barn underveis, flyttet jeg meg.

Jeg har aldri hatt noen biologisk klokke som har tikket heller.

Selv da jeg bikket 30 år, var singel og barnløs, kjente jeg over hodet ingen tikking.

Jeg ble ikke kjæreste med mannen min før jeg var 32 år. Og jeg ble ikke gravid før jeg var 33. Likevel hadde jeg ingen hast.

Men av en eller annen grunn, har jeg alltid visst at jeg en dag skulle ha barn.

Mye av min motivasjon, var at jeg ønsket meg en familie. At jeg gjerne ville ha den tilhørigheten, tryggheten og samholdet man kun har som medlem av en familie.

Ren egoisme, med andre ord.

Og når barna først kom, lærte jeg meg jammen å elske dem også. Det var ikke så veldig vanskelig.

Men jeg er fortsatt ikke overstadig begeistret for andres barn.

Ikke misforstå meg, jeg kjenner også at eggstokkene danser samba når jeg ser en søt, liten baby. Så lenge den sover ?

Og jeg synes de fleste barn er kjempekule.

Men ingen slår mine egne barn. Det er bare de jeg kan omgås på daglig basis uten å bli lei.

 

Hvorfor fikk du barn?

 

Les også: Jeg hater å leke med barna

 

 

 PS: For flere oppdateringer fra denne egoistiske, barnehatende moren, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

    
.

På ferie med små barn - et mareritt!

Forventningene er skyhøye. Nå skal vi bare kose oss. Dra på stranda, spise is, spille Backgammon under palmene, kanskje lære femåringen å svømme, shoppe sommerkjole til Lillesøster, ta små kaffepauser på fortausrestaurantene og utforske gamlebyen med komfortable sko og solbriller.

 




 

Når barna har lagt seg, skal mannen og jeg ha kjærestetid på balkongen. Kanskje dele en flaske vin og snakke om store, viktige temaer. Kanskje bare sitte i stillhet og nyte utsikten over havet og høre bølgene som skyller over stranden.

Det blir ikke sånn, vettu.

Å reise med små barn, er hardt arbeid. Og noe helt annet enn en ferie!

Det begynner allerede på flyet:

"Jeg må nesten be deg om å få dem til å sette seg ned og ta på beltet".

Jeg smiler unnskyldende mot flyvertinnen mens barna hopper opp og ned i det blå flysetet.

Jeg har prøvd å lokke med banan og lure med sjokolade. "Se, alle har belte på. Mamma har belte. Far har belte. Damen der borte har belte på. Det er loven. Sånn er regelen".

Men nei.

Jeg har vært streng og jeg har løyet: "Hvis dere ikke setter dere nå, kommer kapteinen og kjefter på dere. Vil dere det?"

Men barna vil ikke sitte.

Jeg ser hestehalen til flyvertinnen på vei nedover midtgangen. Den spretter så lekkert opp og ned i takt med de lange skrittene hennes.

Barna roper og oier. Lange blikk treffer oss sidelengs fra over midtgangen. Jeg smiler unnskyldende tilbake.

Til slutt truer jeg med at piloten kommer til å stoppe flyet og kaste av alle barn som ikke sitter stille med setebeltet på. Da setter de seg omsider.

 




 

Resten av flyturen kaster den ene ballen sin i hodet på damen foran, stikker av bortover midtgangen, for så å bli funnet under setet til en bergenser, vekker en gjeng sovende, bakfull ungdom, rister brusen før den åpnes, så colaen spruter over hele fanget mitt og roper ut over hele flyet at mamma har bæsja da jeg kommer tilbake fra do.

Den andre river menyen i to, kaster mobilen min hele to seterader fremover, blir kvalm og gulper melk på setet, gråter sammenhengende i en hel time på grunn av ørevondt og søler et glass appelsinjus på gulvet og over mannens føtter.

Jeg smiler igjen unnskyldende til hestehalen som like etter sitter på kne og tørker opp appelsinjus fra midtgangen.

Under landingen, setter barna seg overraskende pent ned uten protester. På med beltet. Men de insisterer på at solskjermen på vinduet skal være nede.

Jeg drar den opp. De drar den ned.

Hestehalen hopper forbi, lener seg over oss og forteller meg at solskjermen må være oppe under landing.

Jeg gidder ikke smile til henne engang. Jeg vet da vel at den skal være oppe. Ser hun ikke at det er barna som ikke forstår det? Ikke jeg!

Vel fremme på feriedestinasjonen, ruller begge barna seg i sand før jeg har fått smurt ut solkremen skikkelig, så de ser ut som to sandmonstre. De løper rundt hele dagen og roper: «Se på meg mamma! Se her da, mamma! Mamma! Se da! Se på meg!»

 

 


Se på meg da, mamma!

 

Noen bok får jeg ikke lest, verken på stranda eller ved bassengkanten. Dessuten kjøpte mannen vanngevær til barna, så boka er klissblaut og går nesten i oppløsning.

Barna nekter å legge seg klokka åtte. Det er jo mye gøy som skjer! De sovner ikke før nærmere klokka 23. Da er mannen og jeg så slitne, at vin på balkongen er det siste som frister. Dessuten våkner barna igjen klokka 5 og vil ut i svømmebassenget. De sover til og med med armringene på!

Da reiseekspertene på bloggen Borte Best, lurte på hva mitt beste reisetips for familier som skal ut og reise med små barn var, var jeg ikke i tvil:

Legg lista lavt!

Legg fra deg alle skyhøye forventninger om en lykkelig familie på tur. Da blir du bare skuffet. Regn med både søskenkrangling, trass, masing og grytidlige morgener.

Så blir du heller overrasket når du kanskje én gang i løpet av ferien, får delt den vinflasken med partneren, og snakket om store, viktige temaer mens barna sover søtt og havet bruser i bakgrunnen.

Les hele artikkelen her: Casa Kaos på ferie - legger lista lavt

Hva er ditt beste reisetips for å reise med barn?


PS: For flere oppdateringer fra vår kaotiske hverdag, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

 
.

 

Mamman til Nure

Lillesøster har fått ny sykkelhjelm.

En rosa, fin hjelm med hvite blomster på.

 




 

Hun elsker den! Rett og slett elsker den. Dermed går hun rundt med den hele tiden. Absolutt hele tiden.

Hun spiser frokost med hjelm. Hun sitter i bilen med hjelm. Hun husker med hjelm. Hun leker i hagen med hjelm. Og hun pusser tenner med hjelm.

Jeg er flau!

Jeg, som er forkjemper for frittgående barn, som snakker så varmt og overbevisende om at vi må slippe barna våre fri og la dem få skade seg litt.

Jeg går med en datter ved min side, som har hjelm på hodet bare vi skal krysse gata på vei ned til butikken for å kjøpe melk.

Skal jeg nå plutselig bli tatt for å være en sånn overbeskyttende mor ala moren til Nure i Linus i Svingen?

En sånn mor som trer hjelmer og knebeskyttere på barna sine når de skal klatre i et tre?

Er det forresten noen her som har prøvd å ta en hjelm av et fire år gammelt hode, som insisterer på å ha hjelmen på? Det går ikke det! Det går rett og slett ikke ...

 

PS: Jeg har trukket en vinner av badelekene fra BR-Leker. Den heldige vinner ble Anne H. 

Gratulerer! lekene kommer i posten.

 

 






 

PSS: For flere oppdateringer om både frittgående og overbeskyttede barn, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

 

 
.

 

Menneskene i Nepal trenger din hjelp!

Hittil er nærmere 8000 mennesker funnet døde som en konsekvens av jordskjelvet som inntraff hovedstaden i Nepal, Katmandu.

 




Svært mange barn er blant de rammede i jordskjelvet. 

 

Ifølge FN trenger nær 1 million barn akutt hjelp etter jordskjelvkatastrofen. Det er mangel på mat, vann og strøm, og en rekke etterskjelv gjør det utrygt for mange å oppholde seg under de takene som fortsatt står.

 

Vil du være med og hjelpe? 

 

Send SMS "Nepal" til 2272 og gi 250 kroner

 



//Innlegget er skrevet i samarbeid med Røde Kors, men er ikke sponset

 

 

 

 

Mine barn

Det er vel egentlig liten tvil om at mine barn er mine barn. Jeg har hatt dem i magen i ni måneder, og personlig født dem.

De har garantert 50 prosent av mine gener.

Likevel er det en utrolig følelse de få øyeblikkene der all tvil blir ryddet av veien. De gangene barna gjør eller sier ting som uten tvil, og gjerne helt ubevisst, stammer direkte fra meg.

 



 

 

Som når Lillesøster kommer krypende opp i senga vår midt på natta, baner seg plass mellom oss, drar dyna mi godt over seg og legger seg i akkurat samme stilling som jeg gjør når jeg skal sove: Halvveis på siden, halvveis på magen, med det øverste beinet dratt opp, det andre beinet rett ned, den ene armen under puta og den andre krøllet inn mot brystet.

Eller når jeg må være med en av barna i barnebursdager, og sitte gjennom hele bursdagen, fordi vedkommende ikke tørr være igjen alene. Og jeg husker hvordan jeg selv måtte ha med en av foreldrene mine i barnebursdager til langt opp i barneskolen. Jeg var så sjenert.

Når Lillesøster blir trøtt og putter pekefinger, langfinger og ringfinger på høyrehånden i munnen og sutter på de, mens hun stryker venstre tommel over  buene på overleppa. Selv suttet jeg på tommeltotten på høyre hånd, men å kose overleppa med venstre tommel, det gjorde jeg alltid.

Når Lillemann spiser med bestikket i feil hånd. Akkurat som jeg alltid har gjort.

Når Lillesøster setter det tomme sylteagurkglasset til munnen og drikker den sure saften som er igjen. Eller når hun slurper i seg eddik- og sitronvannet som agurksalaten har ligget i. Eller når hun slikker på den halve sitronen som om det skulle vært sjokolade. Akkurat som jeg gjorde, og gjør fortsatt.

Når Lillemann slenger beina oppover sofaryggen når han ser på tv. For det går da ikke an virkelig å slappe av i sofaen med beina nedover.

Når Lillesøster insisterer på å være Hulken på Halloween. Men mer enn gjerne tar på seg Elsa-kjolen på en helt vanlig tirsdag. Litt guttejente. Akkurat som meg.

 




 

Når Lillemann ligger og rynker på nesa uten at han vet om det selv. Likesom vifter litt med nesevingene når han ligger og ser opp i taket og bare tenker. Akkurat som jeg gjør uten å merke det selv.

Lillemann som gjerne gjør som jeg sier, så sant jeg ikke avslutter setningen med "NÅ!" eller "Med en gang!" Sånn har jeg også alltid vært. Og sånn er jeg fortsatt. Jeg vil gjøre ting når det passer meg best. 

Lillesøster som ikke kan gå med sokker som har sømmen over tærne på feil sted. Gnagende sømmer over tærne er det verste som finnes. Det går jo ikke an å tenke på noe annet hvis sømmene gnager over tærne!

Disse øyeblikkene, er det ingen tvil om hvor barna mine kommer fra. De kommer fra meg! De er mine!

Flere her som kjenner seg igjen?

 

 PS: For flere oppdateringer, følg oss gjerne på Facebook eller på Instagram - casa_kaos

 

 

 
.

 

Badetid

//Annonse

«Badetid!» roper jeg fra døråpningen.

(Lenger ned i innlegget kan du vinne pakke med badeleker fra BR-Leker)





Ungene henger opp ned i klatrestativet, og har ingen planer om å komme og bade.

«Badetiiiiiiid!» roper jeg igjen.

Ingen respons.

Jeg må bare innrømme det: Barna mine liker ikke å bade. De synes det er kjedelig og noe heft som avbryter det de holder på med. De har jo alltid så mye annet å gjøre.

Badetiden blir dessverre ofte bare mas og jag, og trusler om konsekvenser (som jeg ikke følger opp) hvis de ikke kommer og bader. NÅ!

Men så fikk jeg teste ut noen badeleker fra BR-Leker, til stor fornøyelse for Lillesøster.

Vann som renner, er alltid populært. Vi testet ut BR aktivitetsstang som du kan feste med sugekopper på kanten i badekaret.

 

 

Hun plasket og lekte og helte vann og lo høyt over vannhjulet som snurret rundt og rundt.

Vi testet også en pakke med skumgummi-klistremerker som kunne festes til badekarkanten og veggen. Det var kjempestas.

 




 

Og plutselig stod jammen storebror i døråpningen og ville være med også.

Og leggetiden ? den ble forsinket med en hel time.

Neste gang må jeg visst sette av mer tid.

 

Har du lyst til å vinne en pakke med fire badeleker fra BR-leker?

 



Vinn pakke med Bath Activity Bar, Foam Bath Stickers, Fishing Fun og Bath Rattles.



Fortell meg i kommentarfeltet  hva barna dine liker å leke med når de bader.

Jeg trekker en vinner på søndag.

 Lykke til!

 

 

1x1 pixel counter :

Nei til tvungen barnebursdag

Bør foreldre tvinge barna sine til å gå i alle bursdager de er invitert i?

Ja, mener Linn Hilde Fossos, påtalesjefen i Vestoppland politidistrikt.

Nei, absolutt ikke, mener jeg.

 




 

Sånne alle/ingen og alltid/aldri-regler er som regel veldig godt ment. Vi ønsker å forebygge at noen barn blir utestengt. Vi hører jevnlig om barn som opplever at ingen dukker opp i bursdagen. Og det er hjerteskjærende å lese om.

Jeg tror vi alle er enig om at det må vi unngå, og at her har vi voksne et ansvar.

Men løsningen er ikke å tvinge alle barna til å gå i alle bursdager. Det kan virke helt mot sin hensikt.

Barn kan ha gode grunner til ikke å ville gå i en bursdag, og de bør bli hørt!

Det finnes høysensitive barn som ikke trives med masse mennesker rundt seg og høyt tempo. De må få slippe, uten at foreldrene skal bli uglesett og stemplet som dårlige foreldre som ikke bryr seg.

Det samme med barn som blir mobbet. De må få slippe å gå i bursdagen til mobberen.

 

Jeg har skrevet mye om barnebursdager før. Og mange av leserne mine har engasjert seg.

En leser skriver:

Vi som har kjent på det å være mobbet og bli holdt utenfor vi klarer fint (iallefall jeg..) å skjønne at vi egentlig ikke er ønsket selv om (og kanskje særlig om) det finnes "regler" for hvem og hvordan bursdager skal arrangeres. Jeg ville aldri latt meg tvinge til å gå i bursdag til noen som mobbet meg og jeg ville aldri invitert noen som mobbet meg. Og viktigst for meg jeg kommer aldri til å tvinge mitt barn til dette heller dersom han skulle være i samme situasjon en gang.


En annen leser angrer på at hun sa ja til en bursdagsinvitasjon der hun egentlig ikke var ønsket:

Ble faktsisk invitert til en bursdag i 6 klasse, det skulle jeg aldri sagt ja til.. Har aldri følt meg så alene med så mange barn rundt meg.


En leser opplevde at sønnens bursdag ble ødelagt fordi han måtte be hele klassen:

Etter bursdagen, etter at siste gjest var gått, satt vår gutt og gråt. Den store dagen han hadde gledet seg til i lang tid var blitt til et mareritt. Jeg bestemte der og da at dette var siste gang politisk korrekthet skulle ødelegge mine barns store dag. I så fall kunne vi droppe hele feiringa.


En annen leser har en høysensitiv gutt:

I hans egen bursdag satt han på gangen fordi det var så mye bråk ... Felles bursdag skal hindre at noen faller utenfor, men hva med de som faller utenfor nettopp på grunn av denne regelen?

 




Alle barn er forskjellig. Alle familier er forskjellig. Det må vi ta hensyn til. Hvis vi skjærer alle over en kam og tvinger gjennom regler som skal virke inkluderende på noen, ender vi bare opp med å ekskludere andre.

Men hva skal vi gjøre da? Hvordan skal vi unngå at noen barn sitter igjen alene på bursdagen sin fordi ingen i klassen dukket opp?

Først og fremst må vi snakke med barna våre. Jeg er stor tilhenger av å la barna få reflekter og tenke selv. I stedet for og tre en hel rekke regler ned over hodet på barna mine, foretrekker jeg å gi dem sjansen til å finne løsninger selv. Fungerer ikke det, er jeg der for å veilede dem i riktig retning.

Som jeg har skrevet mange ganger før: Jeg mener veien mot mobbing og utestenging går gjennom å lære barna våre at alle er forskjellig og at det er helt ok. At det som regel er en grunn til at noen barn oppfører seg dumt, og at det må vi akseptere.

Jeg tror ikke vi bekjemper mobbing ved å tvinge alle barn til å være venner.

For uvennskapet, mobbingen, ertingen og forskjellsbehandlingen er der fortsatt. Selv om barna spiser kake sammen og har det tilsynelatende fint i et par timer. Akkurat nå.  Fordi de må.

 

I tillegg bør foreldrene også snakke sammen. Er det tilfeller der noen av barna i klassen blir utestengt eller ikke har så mange venner, så snakk sammen! Sørg for at så mange som mulig dukker opp på festen.

Men er det noen barn som av forskjellige grunner ikke vil gå. Så la dem få slippe. Og ikke døm foreldrene. De kan ha grunner vi ikke vet om.

Les også: Skal alle i klassen konsekvent inviteres i bursdag?

Les også: Vanskelige bursdagsinnbydelser

 

Hva mener du? Bør barna tvinges til å gå i alle bursdager de er invitert i?

 

PS: For flere oppdateringer, følg med gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

 

Ikke spy og ikke besvime

Forrige uke så jeg døden i hvitøyet. Jeg konfronterte min største frykt. Jeg gjorde noe som egentlig skremmer livskiten ut av meg: Jeg holdt foredrag!

 


Fra bloggforedrag for Gründergirls i Fredrikstad

 

 

Ett av målene mine for 2015, var at jeg skulle gjøre nettopp det. Holde foredrag. Jeg fikk noen henvendelser i fjor, men jeg turte ikke. Så jeg takket nei. Selv om jeg egentlig hadde veldig lyst.

Så tikket det inn en mail i begynnelsen av januar i år. «Foredrag» stod det i emnefeltet. Den var fra organisasjonen Voksne for barn. Jeg satt lenge bare og så på mailen, uten å åpne den. Skulle jeg? Turte jeg? Jeg, liksom? Lille meg?

Så åpnet jeg den. Og svarte ja!

Ikke så lenge etterpå, fikk jeg en henvendelse fra Gründergirls i Fredrikstad. Kunne jeg tenke meg å holde et foredrag om blogging? Drev jeg med sånt?

«Drev jeg med sånt?» tenkte jeg. Tja. Jo. Jeg vil i hvert fall drive med sånt. Og jeg holdt jo på å utvikle et bloggforedrag.  Så jeg sa ja til dette foredraget også.

Så hadde det seg sånn at disse to foredragene endte opp to dager rett etter hverandre. I forrige uke, altså.

Etter disse to henvendelsene, jobbet jeg jevnt og trutt med foredragene i månedene som gikk. Og det gikk egentlig ganske greit ... Helt til jeg begynte å tenke på hva det var jeg hadde sagt ja til: Jeg skulle stå foran et ukjent antall mennesker og snakke. Jeg! Som egentlig ikke liker å stå foran masse mennesker og snakke. Som synes det holder i massevis å snakke foran mannen og barna.

Jeg følte meg temmelig trygg på det jeg skulle si. Jeg kan blogg. Og jeg mener en hel del om mammarollen og vår generasjon foreldre. 

Men ville jeg klare å stå der oppe, foran alle disse menneskene, og snakke? Uten og hyperventilere? Uten å skjelve. Uten å få jernteppe. Eller uten å spy eller besvime?

 


Ikke spy nå. Ikke spy. Ikke spy.

 

Inspirert av Innovasjon Norge-leder Anita Krohn Traaseth og boken «Godt nok for de svina», fant jeg ut at jeg måtte finne meg en mentor. En person som er veldig god på det jeg ønsker å være veldig god på. En rollemodell.

Heldigvis kjenner jeg en god del tøffe jenter som er råbra til å holde foredrag. Trygge, selvsikre jenter som bare går opp på scenen med den største selvfølge, tar mikrofonen og prater i vei som om de aldri skulle ha gjort noe annet.

En av disse tøffe jentene, er Astrid Valen-Utvik, som jobber med sosiale medier og digital kommunikasjon i byrået VU (Valen-Utvik). Kunne hun tenke seg å være min rollemodell? Kunne jeg få være hennes lærling?

Hun må ha følt angsten min. For hun sa umiddelbart ja!

Vi møttes, vi pratet, vi mailet, jeg stilte henne en hel haug med spørsmål som jeg fikk veldig gode svar på, og jeg fikk være med henne på et foredrag. For å observere.

Og så satt vi oss noen mål for foredragene mine: Jeg skulle ikke spy og ikke besvime.

Jeg skulle ikke gjennomføre som en proff. For det var jeg ikke. Jeg skulle ikke stå der og prate i en hel time uten manus. Kanskje etter hvert. Men de første gangene trenger jeg manuset mitt. Jeg skulle heller ikke «ta» salen med storm og få tilhørerne til å le og gråte om hverandre.

Jeg skulle bare gjennomføre uten å spy og uten å besvime.

Og det gjorde jeg!

 


Faksimile fra Oppland Arbeiderblad 3.mai 2015

Fra foredraget på Gjøvik bibliotek i regi av Voksne for barn.

 

Etterpå var det en hel masse jeg kunne ha plukket på. Ting jeg kunne ha gjort bedre. Jeg kan være litt perfeksjonist. Og når jeg skal prestere noe, vil jeg gjerne gjøre det hundre prosent. Og helst litt til.

Men jeg nådde målet mitt. Og det er jeg veldig fornøyd med.

 


Takk til Astrid. Som hjelper meg å holde fokus.

Fremover venter enda flere foredrag og oppdrag som inneholder både scene og mikrofon. Og ja visst gruer jeg meg. Jeg kjenner det i magen bare jeg tenker på det. Men jeg gleder meg minst like mye.

Og nå vet jeg også at jeg klarer det, helt uten å spy og helt uten å besvime.

Har du noen gang konfrontert din største frykt? Og spydde du?

 

PS: For flere oppdateringer om spy og foredrag, følg meg gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 

 

   
.

Riktige sko

Det er viktig med riktige sko til barna.

Derfor bruker vi mye penger på sko. Skikkelige sko. Sko i god kvalitet.

 

 

 

Jeg kjøper mye brukt til barna mine. Både klær, utstyr, leker og gaver. Men når det kommer til sko, ja da kjøper jeg nytt.

Det er mye å tenke på når man skal kjøpe sko til barna. Barneføttene er jo så sarte.

Skoene må ha polstret hælkappe, spesielt på innsiden, for god støtte. Hælen til små barn er veldig sensibel.

Unngå blinkesko. De er for tunge for de små barneføttene.

Skoene må ikke redusere føttenes bevegelsesfrihet.

Yttersålen skal være myk og lett.

Skoene må ha god elastisitet, og puste.

Det er svært viktig at sålene er lette å bøye der foten har sitt naturlige bøyningspunkt.

Og så er det viktig med moderat støtdemping. Ikke for mye, men absolutt ikke for lite.

Med andre ord, gode barnesko er tilpasset hvert eneste ledd, hvert eneste bein og hver eneste muskel, vinkel og bevegelse i føttene. 

 

Men det er en ting jeg lurer på:

Hva når barna kategorisk løper rundt med disse dyre, kvalitetsskoene på feil fot?

Har det noe å si?

 

 

 

Føler liksom at jeg kaster alle disse skopengene rett ut av vinduet ...

Flere her som har barn som insisterer på å gå med skoene på feil fot?

 

PS: For flere oppdateringer fra bakvendtland, følg oss gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos

 


   
.

Jeg lever på kanten

Jeg har alltid levd på kanten. Vært litt rebell.

 




 

Da jeg var tenåring betydde det å sitte på gamleskolen på kveldstid i helgene og drikke øl storebrødre hadde kjøpt til oss. Eller sitte på med de store gutta med førerkort og råne opp og ned stripa på Raufoss, mellom togstasjonen og Statoilen. Eller spille depperock i jenteband på rockeverkstedet.

 


16 år, på Kalvøyafestivalen i 1992. (Ja, det var det året Nirvana spilte!)


Da jeg ble 18, flyttet jeg til Oslo og levde på kanten i storbyen. Det var kule fester som gjerne varte fra fredag ettermiddag til søndag kveld. Av og til ble en fest midt i uka og. Vi stagedivet, lurte oss inn på andre bedrifters julebord, og vi reiste på heidundrende jenteturer til Ayia Napa.

Da jeg nådde midten av 20-årene begynte jeg med kickboksing og fallskjermhopping. Jeg elsket alt som gikk fort og som fikk adrenalinet til å pumpe rundt i kroppen: slalåm, snowboard, rafting, rappellering, strikkhopp, racerbåt, paragliding, dykking.  

 



 

Så ble jeg mamma ...

Jeg lever fortsatt på kanten. Selv om selve begrepet kanskje har endret seg litt:

 

Noen ganger er jeg våken til etter klokka 23, enda jeg vet ungene våkner klokka 6 neste morgen.

Det hender jeg gir blaffen i å vaske klær hele helga, slik at ingen av ungene har nok skiftetøy til barnehagen på mandag.

Av og til gidder jeg ikke skylle det møkkete regntøyet ungene kommer hjem med fra barnehagen. Jeg bare tørker det, og sender det tilbake neste morgen, fullt av sand.

Er jeg skikkelig gæærn, bytter jeg ut suketter med sukker i kaffelatten. 

 


Skikkelig gæærn!

 

Det hender jeg truer med at det ikke blir iPad og tv på kvelden hvis barna ikke rydder opp etter seg, enda jeg vet at jeg ikke kommer til å følge opp.

Jeg lar håret på leggene gro hele vinteren.

Noen ganger ligger jeg og drar meg i senga i helgene selv om jeg hører at barna plyndrer godteriskapet.

Av og til legger jeg barnas brukte klær i «bruke en gang til-kurven» deres på badet, enda de nok skulle trengt en vask.

Jeg bruker q-tips når jeg klør i ørene.

Det hender jeg lar fireåringen få sparkesykle til lekeplassen borti gata uten sykkelhjelm.

Jeg har ikke peelet kroppen på sikkert seks år!

Noen ganger gidder jeg ikke mase om at ungene skal ta på seg en ekstra genser når de skal ut og leke i det kjølige vårværet.

Det hender barnas sengetøy ligger på i to uker før jeg bytter det.

Noen ganger går ungene med to forskjellige sokker i barnehagen.

Og noen ganger går jeg med to forskjellige sokker på jobb.

Jeg droppet å rake bort løvet på plenen før snøen kommer.

Det hender jeg dropper treningen fordi jeg heller vil sitte i sofaen og se på tv.

Jeg spiser opp restene etter ungenes lørdagsgodteri.

Noen ganger «glemmer» jeg å pusse over tennene til femåringen etter han har pusset dem selv.

Jeg later som jeg ikke ser at barna klør seg først i rumpa, så i øret og til slutt i nesa ... med den samme fingeren.

Mannen og jeg går på kino midt i uka!

Det hendte jeg ammet to ganger etter hverandre fra samme pupp.

Av og til henter jeg barna i barnehagen to minutter på halv fem. Den stenger halv fem.

Jeg sier dumme ting til mannen, og nekter for det etterpå.

 


Nehei, det har jeg aldri sagt!

 

Av og til går barna med samme underbukse i to dager!

Noen ganger gjør jeg det og.

Den hender jeg spoler ti minutter frem i tegneserieepisodene av Avengers på Netflix mens poden er på do, bare for å fremskynde leggetiden deres.

 

Jepp, jeg er en ekte rebell. Det ligger i blodet det der, vet du. Umulig å bli kvitt.

Flere her som liker å leve på kanten?

 

 PS: For flere oppdateringer fra mitt rebelske mammaliv, følg meg gjerne på Facebook og på Instagram - casa_kaos 

 

 

   
.

Når lo du sist?

//Inneholder reklame

Da mener jeg ikke sånn humre, humre. Eller når du synes noe var så morsomt at du smilte litt.

Men når lo du virkelig sist? Sånn HA HA HA!

 

 

Jeg lo senest for en liten time siden. Jeg stod på badet og puttet skittentøy inn i vaskemaskinen. Da hørte jeg plutselig latter og sang fra barnas soverom. 

Da jeg tittet inn døra, hoppet begge ungene rundt i sengene sine, flakset med bøyde albuer som om de danset fugledansen, og ropte tsjakka , tsjakka , tsjakka.

Det var umulig ikke å le. Jeg stod i døråpningen og spionerte på dem i flere minutter uten at de så meg. 

Vi ler i gjennomsnitt litt i underkant av 18 ganger per dag. Og jeg har aldri ledd så mye som jeg har gjort etter jeg ble mamma.

Vel, jeg lo ikke så mye da barna var babyer, snarere tvert imot. Men jo eldre barna blir, jo morsommere blir de også. 

Sånn morsomme som kun en mamma eller en pappa synes er morsomt.

 



 

I dag er det verdens latterdag. Dagen faller på den første søndagen i mai, og går ut på å oppfordre folk til å le mer. 

I anledning latterdagen, har jeg gjort noe jeg egentlig ikke liker å gjøre sammen med barna ... vi har bakt kake!

 




Og det var overraskende morsomt. 

Med Regal kakemiks, tar det kun fem minutter å blande kakemiksen med vann og olje. Det er begrenset hvor mye skade de to små kråkene kan gjøre på så kort tid. 

 




Og her er vår latterkake. 

God ble den og:

 

 

 

Hva ler du av?

 

 

hits