hits

mai 2016

1 av 3 småbarnsforeldre stresser rundt middagen

//Annonse

1 av 3 småbarnsforeldre! Tenk deg det. Det er mange av oss. Og i og med at vi spiser en del middager sammen med barna våre, blir det fryktelig mye stress i løpet av en uke. Tallene er hentet fra en undersøkelse Respons Analyse har gjort på vegne av Mills.

 


Ikke se på ledningene i bakgrunnen. Vi maler. (Og så du ikke ledningene før, gjorde du det i hvert fall nå).

 

Foreldrene i undersøkelsen oppgir følgende grunner til at måltidene blir stressende:

  • At barna ikke liker maten
  • At barna ikke sitter i ro under måltidet
  • At barna ikke spiser nok
  • At barna forlater bordet underveis i måltidet
  • At barna ikke vil sette seg til bords
  • At noen krangler

Tidligere var jeg også en av disse 1 av 3 foreldrene som stresset rundt måltidene, og spesielt rundt middagen.

For mine barn ville ikke komme og spise når maten var klar, de ville mye heller spille på Ipaden, sparke fotball, hoppe på trampolina eller i det hele tatt gjøre alt mulig annet enn å sette seg ved middagsbordet.

De spiste heller ikke alt de fikk på tallerkenen. Noen ganger bare pirket de i maten og det eneste de spiste var ett maiskorn og fire skjeer ketsjup. De stod på stolen, de sang, de veivet med bestikket, tok gjerne en runde rundt i stua midt i måltidet, og de kranglet.

 


 

Jeg hadde en forestilling om at middagen skulle spises sammen. Hver dag! Da skulle alle sitte pent ved bordet og snakke om hva de hadde gjort i løpet av dagen. Barna skulle smake på alt og alle skulle sitte til alle var ferdig med å spise.

Det ble en kamp!

Det ble krangling, masing, truing, konsekvenser jeg visste jeg ikke ville holde, og det ble mye stress, frustrasjon og dårlig samvittighet. Jeg begynte å fyre meg opp til den store middagskampen allerede før barna var kommet hjem.

Til slutt ble jeg så lei og frustrert at jeg bare ga opp. Jeg gadd rett og slett ikke mer. Vil du ikke komme og spise? Nei vel, så dropp det, da. Vil du ikke ha fisk? Nei vel, da får du spise poteter. du bare klappe katten som ligger i sofaen selv om du ikke er ferdig med å spise? Ja vel, så klapp den katten da.

Gjett hva som skjedde?

 


 

Etter noen dager med «Juhuu, vi trenger ikke komme og spise middag!» begynte barna plutselig å komme helt av seg selv. Ikke fordi jeg maste på dem, ikke fordi vi lagde en masse regler for det, men fordi de var sultne! Fordi de egentlig syns det var veldig koselig å sitte sammen med foreldrene sine og spise god mat og snakke om hva som hadde skjedd i barnehagen og på skolen den dagen.

I dag kan jeg med hånden på hjertet si at vi har hundre prosent stressfrie måltider, totalt strippet for dårlig samvittighet.

Barna spiser det de liker, de spiser til de er mette, noen ganger er det etter bare ett maiskorn, det er lov å synge, fekte med gaflene, prompe med ketsjupen og fylle vannglasset så fullt at man må slurpe i seg det øverste laget før man kan løfte glasset uten å søle.

 


 

Jeg tror heller ikke det er noen krise om barna ikke får i seg fisk, grønnsaker og avocado hver dag. Jenta mi levde en hel sommer på kun makaroni og ketsjup. Det gikk fint det og. I dag spiser hun både fisk og grønnsaker. (Men ikke avocado. Ærlig talt, ett sted går grensen).

Men viktigst av alt: Middagen har blitt til et høydepunkt hele familien virkelig gleder seg til. Masing og regelrytteri er byttet ut med trivsel og glede. Og med løsere regler og mer hygge rundt matbordet, viser det seg, ironisk nok, at barna spiser mer, de smaker på flere retter, de sitter oftere gjennom hele måltidet og vi har færre krangler.

 

 

Har du også lyst på matro? Nå lanserer Mills et nytt bordspill, produsert av Egmont, som skal hjelpe oss foreldre med å senke skuldrene og skape mer trivsel rundt måltidene. Du vet, Mills som står bak merkene Melange, Delikat, Soft Flora, Vita hjertego' og Mills.

Matro er et prosjekt startet av Mills i 2015, og består blant annet av et samarbeid med psykolog Finn Skårderud og hans stiftelse Villa Sult. Målet er at folk flest skal få et godt og avslappet forhold til mat igjen. Les mer om Matro-prosjektet her. Tid for Matro

Spillet er utviklet av blant annet pedagoger og barnefamilier. Vi har testet spillet, og jeg kan konstatere at det kommer med trivsel-garanti.

 


Sjur synger Brokkoli-sangen.

Spillet består av forskjellige morsomme spørsmål og utfordringer.

Som for eksempel:

Kategori - Lek med maten:

  • Stjel noe fra en voksens tallerken og spis det. 
  • Lag en figur av det du har på tallerkenen.
  • Sorter maten på din tallerken etter hva slags type mat det er (grønnsaker, fisk, pasta osv).

 

Kategori - Fleip eller  fakta:

  • Ser du bedre i mørket hvis du spiser masse gulrøtter?
  • Når du spiser mye rødbet blir tisset ditt rosa (Gjett hvem gikk og gnagde på rødbeter en hel helg for å sjekke).
  • I Russland spiser de stekt maur på pannekaker.

 

Kategori - Matro:

  • Få alles oppmerksomhet og syng en sang.
  • Lag en kort historie som inneholder navnet på 4 grønnsaker.
  • Drikk opp alt i glasset ditt og spør om du kan få litt mer.

 


Få alles oppmerksomhet (det er det minste problemet til denne lille karen) og syng en sang. 

 

Spillet blir tilgjengelig til høsten, og da vil det være til salgs i alle Ark-butikkene.

Men først trenger jeg din hjelp. Hva er din største utfordring rundt måltidene?

Og har du tips til spørsmål eller oppgaver som bør være med i spillet?

 

 

PS: For flere oppdateringer fra våre særdeles morsomme middager, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Nei, det er ikke synd på barnet ditt

Mange mener det er synd på barn som ikke får reise på flotte ferier til utlandet om sommeren. Stakkar barna som bare må være hjemme i ferien. Som må begynne i barnehagen eller på skolen igjen til høsten uten å ha hatt de helt store (les: dyre) opplevelsene. 

Mange mener også det er synd på enebarn. De har jo ikke noen å leke med. De lærer seg ikke å vente på tur og å dele. De blir bortskjemte. Og blir frarøvet det sterke båndet og fellesskapet søsken har.

 

 

Det er synd på barn som må gå i barnehage. I hvert fall hvis barna er under to år.

Det er synd på barn som ikke spiser middag rundt kjøkkenbordet med foreldrene sine hver dag, fordi den ene (eller begge) jobber mye.

Det er synd på barn som ikke får ha store, flotte temabursdager.

Det er synd på barn som bare går i arveklær.

Det er synd på barn som kun har èn forelder eller foreldre av samme kjønn.

Det er synd på barn som har skilte foreldre.

Det er synd på barn som ikke får overlevert babyboken sin i konfirmasjonen. Det er jo så koselig å se bilder og lese egne gullkorn fra baby- og småbarnstiden.

Det er synd på barn som ikke har sykkel. Eller som må bruke den gamle, og litt for lille, sykkelen ett år til.  

Det er synd på barn som har kranglet med bestevennen sin.

Det er synd på barn som må dele soverom med søsken.

Det er synd på barn som ikke får hjemmelaget middag hver dag fordi foreldrene ikke har tid eller råd.

Det er synd på barn som vokser opp uten husdyr.

Nå må vi slutte!

Det er overhodet ikke synd på disse barna. Så lenge barna vokser opp i et trygt og godt hjem med foreldre som elsker dem, er det ikke synd på barn som ikke har søsken, som ikke får middag laget fra bunnen hver dag, eller som ikke får reise på flotte utenlandsferier.

Barna det derimot er synd på, er barn som vokser opp i utrygge hjem med vold og annen form for misbruk.

Det er også synd på barn som lever under så fattige kår at de ikke får mat i det hele tatt.

Det er synd på barn som er alvorlig syke.

Det er synd på barn som lever i krig.

Det er synd på barn på flukt.

Det er synd på barn som blir mobbet.

Det er synd på barn som har foreldre som ikke evner å bry seg om dem.

Det er synd på barn som vokser opp med foreldre som av forskjellige grunner ikke evner å vise eller gi kjærlighet.

Hvis vi først skal synes synd på barn, la oss heller bruke energien til å synes synd på og hjelpe barn det virkelig er synd på. For vi skal være litt forsiktig med å skape holdninger om at det er synd på barn som egentlig har det helt fint. For husk: Disse holdningene smitter over på barna. Og plutselig blir det synd på enebarn og barn som skal ha hjemmeferie.

 

Les også: Ikke stress sånn, kjære foreldre

Les også: Det er ikke noe galt med barnet ditt

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos og to barn det absolutt ikke er synd på, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Vil du lære å skrive en knallbra blogg?

Jeg har tidligere holdt bloggkurs for bedrifter og organisasjoner, men så fikk jeg så mange spørsmål om jeg kunne holde bloggkurs for privatpersoner også. 

Etter å ha loddet stemningen på Snap, var det ingen tvil. Dere vil ha bloggkurs! Da er det klart vi skal ha bloggkurs!

 



 

Ønsker du å starte en blogg, men vet ikke helt hvor du skal begynne?

Skriver du allerede en blogg, og ønsker å nå ut til flere lesere?

Ønsker du å lære hvordan du kan bruke blogg og Facebook til å selge produktet ditt?

På dette bloggkurset lærer du alt du trenger å vite om blogging i praksis:

  • Hvordan skape godt innhold
  • Tittel, bildebruk, vinkling og historiefortelling
  • Hvordan få lesere
  • Hvordan bli synlig i sosiale medier: Facebook, Instagram, Twitter og SnapChat
  • Hvordan bruke bloggen til å selge produktet ditt
  • Hvordan tjene penger på bloggen din
  • Hvordan få mediene til å bli interessert i deg, bloggen din og produktet ditt

Skriver du allerede en blogg? Jeg kommer til å gå gjennom alle deltakernes blogger før kurset, og alle som ønsker, får konkrete tips til hva akkurat du kan gjøre for å heve din blogg flere hakk.

 

For dere som ikke kjenner Casa kaos så godt:

Jeg startet Casa Kaos våren 2012.

Bloggen ble kåret til Årets Mammablogg i 2015 og fikk Årets Gullpenn Vixen Blog Awards i 2016.

Jeg er egentlig journalist, men de to siste årene, har jeg levd av bloggen min. Jeg har gjort alle tabbene, gått i alle fellene, prøvd og feilet og gradvis funnet ut hva som skal til for å skrive en knallbra blogg som trekker lesere, som er synlig i sosiale medier og som selger produktet ditt.

 

Neste bloggkurs:

Dato: Tirsdag 7. juni 2016

Klokkeslett: 18.00 - 21.00

Sted: Litteraturhuset i Oslo

 

Melder du deg på før 1. juni, gir jeg deg en knallpris på 750 kroner. 

Etter 1. juni, koster kurset 990 kroner. 

Meld deg på her: Ja, jeg vil lære å skrive en knallbra blogg

Jeg gleder meg som en liten unge. Håper vi sees!

PS: Begrensede plasser

 

Dette har tidligere deltakere sagt om bloggkurset:

Vi hadde gleden av å få høre Marte Frimand-Anda fortelle om sine erfaringer som blogger. Et lydhørt publikum ble både imponert og inspirert av Martes flotte foredrag. Hun hadde flere konkrete tips, og delte villig sin kunnskap om hvordan man kan nå ut til publikum og holde på deres interesse. En av deltagerne kunne i ettertid fortelle at hun hadde tatt rådene på alvor og hadde fått profesjonelle samarbeidspartnere og sponsorer på kort tid. Et foredrag med Marte kan varmt anbefales!

Mone Brimi, styreleder i Gründer Girls Østfold

 

Bloggforedraget til Marte Frimand-Anda er så inspirerende at man har lyst til å begynne med en gang. Samtidig gir hun et realistisk bilde av blogghverdagen på godt og vondt. Dette er et foredrag til å bli klok av.

Caroline M Svendsen, tillitsvalgt Norsk Journalistlag Frilans

 

Som foreleser framstod Marte som rolig, ryddig og kunnskapsrik om temaet blogging. Likte at Marte brukte humor og personlige historier for å formidle poengene sine. Det gjorde foredraget levende og hold meg engasjert. Etter foredraget, satt jeg igjen med flere konkrete tips som jeg har tatt med meg videre.

Siw Eriksen, grunnlegger av Kreasiw

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Sex på bryllupsnatta

//Annonse

'

 

Han tok meg diskret på rumpa. Jeg kjente hvordan det tynne kjolestoffet ble varmt under hånden hans. Vi stod helt inntil hverandre. Jeg kjente den søte lukten av hårvoks.

Bzzzp. Bzzzp. Bzzzp.

Blitslampene blinket mot oss. Vi smilte. Jeg rettet på den hvite kjolen og lente meg godt inntil ham mens jeg hvisket: I kveld, kjære, har jeg en stor overraskelse til deg.

(PS: Lenger ned i innlegget, kan du vinne et reisegavekort på 5000 kroner)


I kveld, kjære. I kveld. 

 

Til jubel og brus satt vi oss inn i den svarte ventende bilen. Den hadde fått hvite bånd på seg for anledningen. Vi satt tett inntil hverandre. Hånden hans på låret mitt. Hånden min på låret hans. Føttene flettet i hverandre. Han dro låret mitt opp over knærne sine. Jeg fikk gåsehud. Vi kysset. Lenge. I kveld, hvisket han. I kveld.

Slik fortsatte vi hele dagen. En hånd på rumpa. En hånd på låret. Små ord hvisket i øret. Vi snek oss unna mellom hovedretten og desserten og råklinte i gangen. Da mørket falt på, snek vi oss bak huset og fortsatte der mens vi hørte gjestene prate og le gjennom vinduet.

 


Hey. Hvor ble det av brudeparet?
 

Vi spiste, vi danset, vi drakk Champagne, vi delte kake og vi sang.

Klokka to om natta satt vi i taxien på vei til hotellet. Selv om vi hadde vært sammen noen år allerede, og til og med hadde en sønn sammen, var det noe helt spesielt med bryllupsnatta. Den var stor. Magisk. Liksom så betydningsfull. Et knull er et knull, men på bryllupsnatta er det noe annet. Noe helt annet.

Kan du hjelpe meg med snøringen i ryggen, kjære, spurte jeg og sparket av meg skoene. Føttene verket etter å ha gått i høye heler hele dagen.  Jeg hadde egentlig ikke lagt merke til det før nå. 

 



 

Selvfølgelig, kjære. Han var borte hos meg på to skritt. Hendene hans dro lett i silkebåndet mens han kysset meg på halsen. Han åpnet låsen i nakken, og kjolen flagret ned mot gulvet.

Han sperret opp øynene. Rødt undertøy, sa han, halvt spørrende, halvt konstaterende. Ja, rødt undertøy, svarte jeg og smilte lurt.

Resten av natten ble dessverre ikke så spennende. Vi sovnet. Slitne, trøtte og på en deilig Champagne-snurr.

Morgenen etter, derimot ...

 

Nå har forresten den første boken den nye bokserien Calendar Girl kommet ut. Dette er romanen alle snakker om. Dette er romanen der Fifty Shades møter Pretty Woman og Sex og singelliv. Dette er romanen som garantert vil gi deg gåsehud. Denne boken må leses på varme sommerdager, med en iskald is til. Kanskje du til og med må ha to.

 


Oooh, spennende!
 

Hovedpersonen er Mia Saunders. En ung kvinne bosatt i Los Angeles. Akkurat som så mange andre unge kvinner i LA, jobber hun som serveringsdame mens hun venter på at hun skal slå gjennom som skuespiller.

Hennes far har havnet i en økonomisk knipe. Og da snakker vi ikke om en økonomisk knipe ala man har ikke råd til middag de siste dagene før lønning. Nei, her snakker vi en knipe så stor, at dersom han ikke betaler tilbake den millionen han har lånt, (og spilt bort) er det lite sannsynlig at han noen gang vil spise middag igjen.

Mia bestemmer seg for å hjelpe faren. Ved å ta noen ekstra vakter på kafeen hun jobber, tenker du kanskje? Eller ved å stå på stand på kjøpesenteret og selge mobilabonnement etter jobben? Vel, ikke akkurat. Mia begynner å jobbe som eksklusiv eskortepike. I tolv måneder skal hun jobbe. Én mann i måneden. Sex er helt frivillig.

Og sex blir det. Masse het, dampende sex. Det blir solbrune vakre kropper, strand, høye heler, dirty talk på fransk, fotografering og orgasmer. Både på den ene og på den andre måten.

 


Hvor mange bøker har du sett tidligere med anbefalt 18-års grense?
 

Men boken er også varm og morsom og det er umulig ikke å like hovedpersonen Mia. Og så gir jeg forfatteren en ekstra stjerne i margen for at Mia er en normal/stor jente og ikke en størrelse 36. Slikt liker vi casakaos-jenter.

Romanen kommer i fire deler. Del én kommer ut den 31. mai. Forført, heter den, og inneholder månedene, eller skal jeg si mennene, januar, februar og mars.

 


 

Har du forresten lyst til å vinne gavekort på boken eller et reisegavekort til en romantisk getaway?

Del din egen historie på Calendargirl-bloggen og bli med i trekningen. Syv vinnere får gavekort på boka, og to vinnere får et resegavekort for to verdt 5000 kroner.

Jeg gleder meg til å lese historiene deres. 

God lesing. Og du, husk å kjøpe inn is!

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Jeg skal bare drikke opp kaffen først

- Mamma! Kommer du snart? Lillesøster står ved siden av meg og stamper utålmodig på verandagulvet så det knirker faretruende i plankene. 

- Ja da, sier jeg. Jeg skal bare drikke opp kaffen min først. 

Den lille femåringen gir meg et langt blikk før hun løper ned verandaen og opp på trampolina. Jeg har lovet henne at jeg skal være med på trampolina. Jeg skal bare drikke kaffen først. 

 



 

To minutter senere står den lille ved siden av meg igjen. 

- Har du drukket opp nå da, mamma? 

- Nei, lille venn, sier jeg og tar en liten slurk av koppen. Ikke ennå. 

- Men så drikk da! sier hun irritert og setter de små nevene i siden.

- Kom igjen,da. Drikk!

Det er ikke så lett for disse små å forstå dette med kaffe. For å drikke kaffe, handler ikke om å bælme nedpå en kopp kaffe i èn slurk, slik man drikker melk eller vann. Å drikke kaffe, handler om å lukke øynene, snuse inn den deilige, sterke kaffearomaen og slurpe i seg kaffen, sakte.  

Å drikke kaffe handler om å varme hendene rundt koppen mens man ser ut i intet og tenker myke tanker. 

Å drikke kaffe handler om å puste dypt med magen mens man kjenner den varme vesken bre seg rundt om i kroppen. Det handler om å kjenne at hele kroppen justerer seg og at alle cellene faller på plass. 

Men prøv å forklare det til en femåring, da. Som venter utålmodig på at mamma skal bli med på trampolina. 

 


Sånn vettu, mamma. Sånn drikker man. 
 

 

PS: For flere kaffe-oppdateringer, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Du er så pen, mamma

Seksåringen ser på meg med store, myke øyne og smiler lett med begge munnvikene.

-Hva sa du, kjære deg? Jeg løfter opp den lille, store kroppen og ser på det søte, åpne ansiktet. Et ansikt helt uten baktanker, agenda eller andre spekulative motiv.


 

- Du er så pen, mamma. Penest i hele verden. Du er den peneste av alle mammaene på hele skolen.

- Syns du det, sier jeg og gir han en stor klem.

- Du har så fint hår, fortsetter han og drar fingrene gjennom håret mitt. Fine øredobber. Og fin t-skjorte. Fine negler, fin nese og fine pupper.

Alt er fint med meg. Det er ikke måte på.

Selv når jeg nesten ikke har sovet hele natta på grunn av barn som har mareritt, er tørste, må tisse eller kaster opp. Selv når jeg har hatt en slitsom dag på jobben med altfor mye å gjøre. Selv da, når jeg henter han ti minutter for sent på SFO og er sliten og trøtt med poser under øynene og ekstra store rynker ved siden av. Selv da får jeg høre at jeg er pen. Ikke bare pen, men verdens peneste!

Eller når jeg subber rundt i altfor store, slitte treningsbukser, uten sminke og med kvise i panna. Når jeg føler meg som aller minst attraktiv. Når selv mannen flyr på dør. Til og med da er jeg superpen i seksåringens øyne. 

Denne lille gutten går ethvert mannfolk en lang gang når det kommer til å gi komplimenter. Så ekte og så ærlig.

Vel, det er bare å suge det til seg. Etter et kjapt søk på Google fant jeg ut at denne fasen, der guttene blir forelsket i mammaen sin, varer fra de er mellom tre til fem, seks år.

Just gotta love it!

 

PS: For flere oppdateringer fra verdens peneste mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Når ble det trendy å sulte seg

Tidligere denne uka, var jeg inne i Oslo. Jeg hadde noen ledige timer mellom to avtaler, så jeg satt meg ned med pc og en kaffe i underetasjen på Steen og Strøm. Jeg skjønte ganske snart at jeg hadde satt meg på et område der de ansatte gjerne satt og spiste lunsjen sin.

 

 

I løpet av de to timene jeg satt der, var det mange unge jenter og gutter som satt seg ned på bordene rundt meg for å spise matpakken sin. Velkledde jenter og gutter. Jenter med høye hæler og med hestehaler som hoppet opp og ned, og gutter med trange skjorter og voks i håret. Jeg vil tippe de fleste var i slutten av tenårene og begynnelsen av tyveårene. 

Hva tror du disse flotte, norske jentene og guttene snakket om? Om jobben? Om studier? Om familien? Om sommerferien? Om drømmer og fremtidsplaner?

Nei. De snakket nesten utelukkende om slanking. Eller, la meg omformulere det, de snakket ikke om slanking slik jeg kjenner begrepet. De snakket om sulting!

- Nå har jeg klart å ikke spise annet enn ett eple i hele dag. Nå skal det jammen bli godt med mat, sa hun og dro frem ett (Ja, ett!) knekkebrød med kalkunskinke på.

- Ha ha, nå er det jammen bra du får i deg litt mat. Når du ikke spiser på så lenge, blir du skikkelig sur, sa en annen jente til en av guttene. Han satt og pirket i en salat mens han fortalte hvor mange dager han hadde klart seg på under 500 kalorier den siste uka.

- Hvis du bare drikker masse vann og grønn te, kjenner man ikke så godt at man er sulten, sa en jente på et annet bord mens hun gnagde på en tomat.

Bortsett fra å skryte av hvor lenge man kunne gå uten å spise, og gi hverandre gode råd om hvordan man kunne døyve sulten uten å få i seg kalorier, gikk samtalene rundt forskjellige typer kalorier, karbohydrater, proteiner, fett og vitaminer. Ja, også trening da.

Og la meg bare få understreke: Ingen av disse jentene eller guttene var i nærheten av å være overvektig. De var tynne som fliser alle sammen.

Er dette virkelig vanlig? Er det dette de unge jentene og guttene er opptatt av? Er det viktig å være tynn?

Da jeg var på samme alder, var det alltid en og annen som slanket seg. Og det var gjerne de som absolutt ikke trengte det. Men det var ikke noe man snakket høyt om. Det var liksom litt teit å slanke seg. Litt flaut. Man fant på unnskyldninger for at man ikke bestilte dessert når man var ute og spiste, eller for at man ikke kjøpte is på stranda. Det var ingen som sa rett ut at de slanket seg.

Er det ikke sånn lenger? Er det snarere tvert imot blitt litt in og slanke (sulte) seg? Selv om man er tynne som pinnedyr?

 

Les også: Lei av å bli lurt

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en dame som langt fra sulter seg, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

 

 

Enkel, sunn og god hverdagsmatpakke

//Annonse

Fra å inneholde to grove med brunost til å bli rene kunstverk med hjerte-egg, glutenfrie brødskiver skåret ut som stjerner, eple-blomster og ansikter med oliven-øyne, cherrytomat-nese og avocado-munn, har matpakken forandret seg enormt det siste tiåret.


 

Jeg har aldri hoppet på denne kunstmatpakke-trenden selv. Jeg mener, jeg har ganske mye annet å bruke tiden min på enn å stå på kjøkkenet og skjære ut marihønevinger av vannmelon. Men jeg tror jeg skjønner hvor det kommer fra: Et ønske om at barna våre skal få i seg sunne, gode matvarer proppfulle av gode næringsstoffer.

Barna våre er jo det beste vi har.

Vi kjører fortsatt to grove i barnas matpakker. Akkurat som min mamma puttet i mine matpakker. Gjerne med makrell i tomat, leverpostei eller kokt skinke på.

Og så putter jeg oppi en Skyr Mini.

 


 

Skyr Mini fungerer helt supert som dessert etter brødskivene, eller som et eget mettende mellommåltid.

Skyr Mini er nemlig proppfull av proteiner, kalsium og B-vitamin. Den er helt fri for kunstig søtning og inneholder kun fire prosent sukker.

Og så kommer de i sånn hendig klemmepose med skrukort, slik at man ikke trenger å sende med barna skje. (Som aldri blir med hjem igjen)

 


 

Du har kanskje allerede sett Skyr Mini med jordbær og banan i butikkhyllene? Nå kommer den i en helt ny smak, nemlig bringebær.

Og når Q-meieriene lanserer en ny smak for barn, lar de selvfølgelig barna få være med og bestemme. Her var det ingen tvil, bringebær var en soleklar favoritt.


 

Et lite tips: Legg en Skyr Mini i fryseren kvelden før, og putt den i matboksen neste morgen. Da tiner den perfekt til lunsjen.

Hvordan ser dine matpakker ut?

 

PS: For flere oppdateringer om enkle matpakker, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Voldelige barneleker - er det skadelig?

I morgen tidlig skal jeg på TV2 Nyhetskanalen og diskutere voldelige barneleker med psykolog og professor Willy-Tore Mørch.

Bakgrunnen er at Christoph Bartneck, forsker ved University of Canterbury, påpeker at det er flere våpen og flere krigslignende og voldelige scenarioer blant Lego-byggesettene nå enn tidligere. Og at det ikke nødvendigvis er udelt positivt.


 

Jo da, jeg har registrert det samme jeg også. At det er mye mer våpen blant Lego nå enn før. Seksåringen har både Ninjago-, Star Wars-, Avengers- og Chima-Lego. Han løper rundt på stuegulvet med Star Wars-skip og roper pang, pang og booooom og kræsj-bang mens han skyter ned fienden.

Før jeg fikk barn selv (Oh yes, here we go again), var jeg fast bestemt på at verken sverd, pistoler, gevær eller andre lekevåpen skulle inn i mitt hus. Våpen er ikke leketøy! Og mine barn skulle ha en oppvekst uten lekevåpen.

Det ble ikke helt slik. Jeg vet ikke nøyaktig når det skjedde, men jeg tror det har gått ganske gradvis. For selv om barna ikke fikk sverd og pistoler av oss, fant de fort pinner, kosteskaft eller en del av bilbanen som gjorde samme nytten.Og seksåringen kom ofte inn på kjøkkenet og hentet med seg en kniv fordi han skulle spikke en gren om til et spyd. Pistoler bygde de av Lego (ironisk nok) eller av en tomflaske.

Og sakte men sikkert har det sneket seg inn både plastsverd, gigantiske skilpaddegafler, en borg full av riddere med sverd, slynger, bomber og diverse andre lekevåpen inn i huset vårt.

Nå har jeg gitt opp. Jeg vet rett og slett ikke om det er mulig å holde barn unna lekevåpen. Og er det egentlig et mål? For selv om både Lego og andre barneleker har blitt mer voldelige, er det store spørsmålet: Er det skadelig for barna?

Jeg husker jo godt hvordan vi selv holdt på da vi var barn. Vi lekte cowboy og indianer og skøyt rundt oss med pil og bue. Vi lekte politi og røver med kruttlapp-pistoler. En gang husker jeg ei jente i klassen fikk en pil i beinet. Det var visst ganske alvorlig. De voksne ble forskrekket og sinte og det ble full baluba i nabolaget etter det.

Vi brukte å binde hverandre fast til trær langt inni skogen. En gang glemte jeg helt at jeg hadde bunnet en gutt fast i et tre. Jeg kom ikke på det før jeg skulle legge meg om kvelden. Det gikk bra med han.

Broren min og jeg fektet med pinner, vi kastet ting på hverandre og vi bygde også pistoler med Lego som vi løp rundt huset og skøyt med.

Jeg var ikke mer enn en ti, tolv år da jeg så Exorsisten for første gang. Broren min og en kompis satt den på i kjellerstua. Jeg var så stolt over at jeg fikk være sammen med dem, at jeg ikke torde si at jeg var livredd. Jeg hadde mange søvnløse netter, og enda flere netter med mareritt, etter den episoden.

I dag elsker jeg skrekkfilmer. Jeg er ikke mørkredd. Jeg er heller ikke spesielt voldelig og jeg har ikke vært i fengsel. (Bortsett fra den gangen jeg satt ett døgn i fengsel for å lage reportasje for Gatemagasinet Asfalt, da. Men det teller ikke)

Denne diskusjonen har vi hatt mange ganger tidligere, gjennom flere generasjoner. Først var det musikken. På midten av 50-tallet var det rockemusikken som var skadelig. I 1985 måtte Dee Snider, vokalist i Twisted Sister, forsvare låta «We're not gonna take it» i senatet fordi den var for voldelig. Ei låt jeg har vokst opp med og som jeg løp rundt og sang på i store deler av barne- og ungdomstiden.

Tv-en har også fått gjennomgå opp gjennom årene. Mang et barne-program har blitt kritisert og diskutert. I dag er det Ninjago og King Kong som er de store heltene på tv-fronten hos oss for tiden. To serier proppfulle av fiender, kamper, bomber og superkrefter.

Det samme med tv-, pc,- og videospill. Vi har ikke kastet oss på den bølgen der ennå. Foreløpig tenker jeg at barna mine skal skjermes fra voldelige spill, men så er det igjen dette med at det er så forbanna lett å være pedagogisk korrekt når man står utenfor og bare ser på.

Men tilbake til det store spørsmålet, er voldelige leker skadelig for barn? Aller først må vi se på hva vi kaller for voldelig lek. Jeg kaller ikke fekting, bryting og lek med riddere og Lego for voldelig lek. Jeg tror det er helt urealistisk å holde barn helt unna all lek som inneholder sverd, superhelter og fysisk testing av krefter. 

 


Hvordan skal det gå med deg, lille gutten min? Er du dømt til et liv bak murene fordi mammaen din lot deg leke med våpen som barn?

 

Samtidig hadde jeg blitt veldig overrasket og ikke helt fornød dersom seksåringen hadde kommet hjem fra en kompis og fortalt at de hadde spilt GTA. Eller at de hadde sett på Exorsisten. Det er ikke greit!

Jeg tror, som med så mye annet, at barn som tar skade av voldelige leker, er barn som ikke har trygge rammer hjemme og som i utgangspunktet sliter med helt andre ting enn påvirkning fra Lego.

Jeg tror de aller fleste barn fint tåler å leke med Lego og ta en heftig sverdkamp på stuegulvet uten å bli skadet av det.

Vil du følge denne diskusjonen, dukker jeg altså opp på TV2 Nyhetskanalen i morgen, onsdag, sånn ca. fem minutter over ni.

Les også: Dette skader barnet ditt

Les også: Foreldre burde gi litt mer faen

 

Hva mener du? Er Lego skadelig for barn? Og hvor går grensen for voldelig lek?

 

PS: For flere oppdateringer om alle prinsippene som falt etter jeg fikk barn, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Fra glamour til husmor

Oj, som det blåser ute. Så fint, da tørker klesvasken ekstra fort i dag, tenkte jeg og slang i en ekstra vask i maskinen.


 

What!!! Scroll?reverse and rewind!

Hva er det jeg tenker på? Hadde det blåst sånn for sju år siden, hadde jeg løpt ut i garasjen og hentet surfebrettet mitt. Ikke satt på en vaskemaskin til?

Akkurat som jeg blir over meg av begeistring når butikkene har tre for to av ullklær til barn. Eller for bare noen år siden, da det var store bleiekampanjer. Man går jo helt husmor av huse for å få med seg gode tilbud på ull og bleier.

Eller når det er kjempesalg på Raufoss-senteret og jeg kommer hjem med to t-skjorter og nye sko til seksåringen, børste, kjole og sommerhatt til Lillesøster, nye kjøkkenkluter, et par potteplanter og ny sprutetut til vannslangen.

Hva? Kjøpte jeg ikke noe til meg selv? Jeg er da sikker på at jeg?, grubler jeg mens jeg tømmer handleposene utover spisebordet.

Før, når jeg skulle på stranda med vennene mine, pakket jeg ned masse god mat, gjerne en salat, en flaske hvitvin, backgammon, høyttalere til i-phonen og en liten, sexy bikini. Nå pakker jeg svette brødskiver med prim, vann, bøtte og spade, solkrem, uv-drakter, solhatter og plaster. Og tar på meg en hold in maxi bikinitruse og en komfortabel bikinitopp med god støtte.

Forrige lørdagskveld skulle mannen og jeg ha kosekveld. Etter barna var i seng og vi hadde spist lørdagstacoen vår, fant jeg plutselig meg selv sittende ved spisebordet og brette klær.

Og når jeg strekker meg i sofaen klokka halv ni om kvelden og sier til mannen at i dag blir det tidlig kveld, så mener jeg faktisk at jeg skal legge meg tidlig for å sove. Han brukte en stund på å forstå det, men nå har han helt sluttet å smile lurt og komme slentrende etter meg inn døra til soverommet med et lurt smil om leppene.

Hva skjedde? Hva skjedde med surfing, shopping til seg selv og romantiske kvelder med mannen?

Vel, jeg har visst blitt mamma.

Men oj, nå må jeg skynde meg å få hengt opp den klesvasken før det slutter å blåse.

 

Les også: 20 grunner til at kvinner over 40 er best

Les også: Hjelp! Jeg vet ikke hvem jeg er lenger

 

PS: For flere oppdateringer fra husmora, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Aldri fornøyd

Bare han sover hele natta igjennom. Da kommer jeg til å få et helt nytt liv, tenkte jeg søvndrukken da førstemann var ett år og ikke hadde sovet gjennom én eneste natt ennå.


 

Bare han sover til halv seks, og slutter å våkne klokka fem hver morgen, tenkte jeg da han var ett år og tre måneder.

Bare han slutter med bleier snart. Da blir alt så mye enklere, tenkte jeg da han var ett og et halvt.

Bare jeg blir ferdig med denne graviditeten. Den sliter meg helt ut, tenkte jeg da jeg var høygravid med Lillesøster.

Bare hun sover hele natta gjennom. Da blir alt så bra, tenkte jeg et halvt år senere.

Bare hun slutter med bleier snart, tenkte jeg da Lillesøster var ett og et halvt.

Bare de klarer å smøre maten sin selv. Og hente drikke selv. Da kommer alt til å bli så enkelt, tenkte jeg for to og et halvt år siden.  

Bare de sover litt lengre enn halv seks. Til seks, kanskje. Da skal jeg være fornøyd, tenkte jeg for to år siden.

Bare de slutter å krangle sånn. Bare Lillesøster blir stor nok til å ta igjen. Da blir det nok roligere, tenkte jeg for halvannet år siden.

Bare de sover til halv sju. Da kommer alt til å bli perfekt. Seks er altfor tidlig, tenkte jeg for ett år siden.

Bare det blir sommer slik at vi kan være mer ute, tenkte jeg for et halvt år siden. Da blir livet bra.

Bare de sover til sju i stedet for halv sju, tenkte jeg i dag tidlig. Da hadde livet virkelig blitt bra.

Blir man aldri fornøyd, mon tro?

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Sinte smågutter

Egil er sju år gammel. Han leker med vennene sine på jordet utenfor huset sitt. De leker slåball. Plutselig blir leken litt voldsom og guttene begynner å krangle. En av de litt større guttene, en skikkelig bølle, knuffer borti Egil. Egil tenner på alle plugger og løfter balltreet. Men i det han skal til å slå bølla i bakhodet, snur bølla seg rundt og tar imot balltreet med hendene.

 


 

Bølla blir forbannet og kaster Egil i bakken. Han setter seg over Egil og gir ham god gammeldags grisebank. Egil er sjanseløs. Når Egil kommer seg på føttene igjen, løper han opp til huset. Ikke for å sladre til mamma og pappa. Nei, han løper opp til huset og henter ei øks.

Han drar med seg den tunge øksa ned til guttene. Bølla står med ryggen til og spretter ballen i bakken foran seg.

Egil bruker alle kreftene sine og svinger øksa over hodet. Bølla rekker verken å snu seg eller å ta imot øksa. Det blanke bladet står i bakhodet hans. Bølla dør momentant.  

Hva skjer med Egil? Barnevern, tenker du kanskje? Barnevern, politi, BUP og psykiatrisk behandling? Knuste foreldre som bebreider seg selv om som ikke skjønner hvordan deres elskede sjuåring kunne gjøre noe sånt. Hva var det vi gjorde galt?

Nei da. Egil blir hyllet, han.

Spesielt av moren. Et stort smil brer seg over ansiktet hennes mens hun ser med beundring på den blodige sønnen sin og tenker: Det er gutten sin, det. Han kommer til å bli noe stort.

Og det ble han. Gutten het Egil Skallagrimson og levde på 900-tallet, midt i vikingetiden. Han vokste opp og ble en mektig og fryktet høvding. Til sine foreldres store glede og begeistring.

Slik var det den gangen. De tøffeste, råeste og villeste guttene ble hyllet.

I dag er det de stille, rolige, søte, flinke og veloppdragne guttene som blir hyllet.

Jeg husker i fjor høst da vi leide en hytte i høstferien. Den eldre damen på nabohytta stod på verandaen sin og kikket bort på gutten min som løp rundt hytta med en pinne som lyssverd og gaulet av full hals mens han kjempet mot en imaginær Darth Vader.

Da jeg kom i snakk med henne senere samme dag, passet hun på å nevne at de som hadde leid hytta før oss, hadde to gutter som var søte og veloppdragne. I det la hun at de var stille og rolige.

Mange gjør nettopp det. Forveksler veloppdragenhet, eller høflighet, med å være rolig. Og i dag roser vi gutter som sitter stille og som er rolige.

Han var så søt, sier vi. Han var så rolig og høflig. Han satt så stille og pent gjennom hele filmen. Han snakket ikke før han ble snakket til.

Ingen hyller de aktive guttene. Ingen sier med beundring i stemmen: Du skulle sett hvordan han fløy over plenen i full fart før han klatret høyt opp i et tre, hoppet ned igjen og tok en runde på skateboardet sitt. Han tøyset og tullet og sa mye rart. For en stemmeprakt!

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at vi skal oppfordre små gutter til å kjøre økser i bakhodet til hverandre når de er uvenner. Ei heller at vi skal hylle og beundre gutter og menn som er mektige og fryktede.

Men jeg tror heller ikke det er udelt positivt og utelukkende rose gutter når de sitter stille og snakker med innestemme.

Jeg personlig syns det er flott med aktive gutter som svinger seg rundt med lyssverd, som hopper, danser, klatrer og skater, og som ler, roper, tøyser og tuller.

Det har kanskje noe med at jeg har en sånn hurramegrundt-gutt gutt selv.

 

Les også: Det er neimen ikke lett å være barn i dag

Les også: Det er ikke noe galt med barnet ditt

 

Hva legger du i ordet å være veloppdragen?

 

PS: For flere oppdateringer fra en familie med aktive, og sånn passe veloppdragne barn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ny Ninjago-verden i Legoland

//Sponset tur

Constrictai-slangene hopper ut mot meg med et brøl. Vogna vi sitter i rister. Vinden blåser i håret. På benken ved siden av sitter seksåringen og roper høyt, mens han slår og vifter så hardt han kan mot den angripende slangen. Jeg klarer ikke helt å tyde nøyaktig hva det er han roper, men det minner om noen helt primale lyder jeg forbinder med steinaldermennesker.

 


 

Jeg henger meg på. Sammen får vi inn noen gode treff, slik at constrictaien til slutt sprekker opp i hundrevis av legobiter. Adrenalinet fosser i blodet. Vi er på «Ninjago - The Ride», Legolands nye hovedattraksjon, og noe alle Ninjago-fans og småninjaer må få med seg.

Vi sitter fastspent i en vogn som suser mellom ulike kamparenaer. Vi må lære oss å mestre elementene ild, jord, lyn og is for til slutt å bekjempe Den store Devourer.

Med bare nevene kjemper vi unna Ninjagoenes fiender. 3D-briller, lyd, vann og vind setter sansene i full beredskap. Et telleverk viser hele tiden hvor mange poeng vi har. Og vi skal ha så mange som mulig! Seksåringen ser på meg og smiler et stort fortann-løst smil mens vi suser mot neste oppdrag. Hendene er klare for neste kamp.

Yey! Ninjago-verden

I Nanjago-verden er det ikke noe problem å tilbringe en hel dag. Her kan man klatre i Coles klatrevegg, teste balansen i Kais spinnere, sjekke reaksjonsevnen i Jays reaksjonstrening og finne ut om man er like smidig som Lloyd i laser-labyrinten.

Man kan bygge Lego i Ninjarommet, temme drager i Dragestallene og sjekke ut vannglobusen i Nyas øvingslokale. Dette er rett og slett en ninja-treningsleir for hele familien. 

Bortsett fra selve Ninjago - The Ride, var laserlabyrinten ett av de store høydepunktene. Her skal man smyge seg gjennom 30 laserstråler på tid. Jeg tror vi buktet og bøyde oss gjennom labyrinten ti, tolv ganger før jeg måtte avlede med is for å komme oss videre.

 
 

 

Nytt av året, er også "Lego the Movie på nye eventyr" i Lego Studio, hvilket er Skandinavias største 4D-kino. Filmen er helt ny og varer i 15 minutter. Helt rått, ifølge seksåringen. Kjempemoro ifølge femåringen. 


 

Ellers er Legoland fylt til randen av morsomme, kule og spennende aktiviteter for alle aldersgrupper. Atlantis Sea Life ble raskt en stor favoritt hos oss. I denne undersjøiske attraksjonen kan du oppleve både skipsvrak, dykkere, skattekister og ikke minst ekte haier. 

Wow. En skattekiste.

 


Danmarks største japanske kjempekrabber

 


Hvem tør å ta på en sjøstjerne?
 

Ellers er det helt fantastisk bare å gå rundt i parken og se på alle de fantastiske byggverkene, og selvfølgelig, å kjøre karuseller. 


Hi girls!
 

En tur med minibåtene

36 meter over bakken i Legotoppen.
 

Og får man ikke nok av Lego i selve Legoland, kan man selvfølgelig overnatte på Legoland Hotell. Hotellet ligger vegg i vegg med parken og har egen inngang, hvilket gjør det veldig enkelt å gå inn og ut for å spise, skifte klær, tisse, varme seg, hente bamsen vi glemte på hotellrommet, slappe av litt og alt annet som følger med å ha med seg barn i slike parker. 

Hoteller er også (selvfølgelig) ekstremt barnevennlig. Her oppfordres det til lek, og det er lov å løpe i gangene, klatre på veggene, le, tøyse, leke, synge, danse og i det hele tatt være barn uten at vi foreldre trenger å gå rundt og hysje og be barna om å roe seg ned. 

 

 

Kulere inngangsparti enn dette, finnes ikke.



Hva har Dart under kappen, mon tro?

Dragen er godt plassert i resepsjonen og passer på alle gjestene.



Hotellrommet vårt. Her er det lov å hoppe i sengene.



Barnas soverom. 
 

Og du, visste du at rett utenfor Billund og Legoland, ligger det en hel verden med barnevennlige feriedestinasjoner? Følg med, så skal jeg straks fortelle deg om en liten, koselig by som heter Ebeltoft, og alt man kan finne på der omkring.

Les også: Mammablogger tatt av politiet

Les også: Mammablogger-skandalen tar en helt ny vending

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

8 ting du ikke trenger stresse med til 17. mai

Har du alt i orden til den store dagen? Alt under kontroll? Pavlovaen står i kjøleskapet? Flaggene og skjortene er strøket? Hva med servietter med det norske flagget på? Løpere i rødt, hvitt og blått? Har du det? Er huset vasket? Bjørkekvister satt i vann? Fletteboka les og hårbånd kjøpt inn?

Ikke det, sier du? Vel, det har ikke jeg heller. Eller, jeg har kjøpt servietter. De kjøpte jeg på Europris i går. Ellers er fint lite klart til den oh, så store dagen.

Hvis det ikke allerede er for sent, her er ti ting du absolutt ikke trenger stresse med til 17. mai:

 

1 Vaske huset

Det er meldt fint vær over hele Midt- og Sør-Norge. Vær ute!

Ja, bortsett fra oppe i nord, da. Der er det meldt regn. Men dere der oppe er så herlig avslappet til slikt uansett, så dere klarer fint å kose dere uten at huset er nyvasket.

 

2 Stryke bunadsskorter

Det holder lenge å stryke armene og kragen. Det er ingen som ser mer av skorta under bunaden.

 

3 Bake pavlova

Nå har jeg aldri bakt pavlova selv noen gang, men jeg hører rykter om at det er en relativt kjapp og enkel kake å bake. Kanskje det ikke er så mye jobb å mekke den sammen i en fei likevel.  

Her i huset sverger vi, som alltid, til sjokoladekake på pose. Rekker du ikke bake noen kake, det går helt fint. Både barn og voksne kommer til å være så mett at ingen egentlig har lyst på kake etter middagen.

En toliter med is fungerer like godt til dessert.

 


Denne vant best i test blant posekakene. Vi kjører den i år. 
 

 

4 Flette barnas hår

Har du ikke hatt tid til å bla gjennom hele Flettemammas flettebok og velge ut hvilke fletter de små skal ha? Er ikke lillesnuppa så kin på å stå stille i 20 minutter slik at du kan flette Kardashians-fletter på henne?

Ikke fortvil. En hestehale fungerer vel så godt som fletter. Eller kjør løst hår i år. Spiller det egentlig noen rolle?

 

5 Matlaging

Du trenger ikke lage potetsalaten, waldorfen, focacciabrødene, tapenaden, dressingen, marinaden, salaten, coleslawen og aiolaen selv. Kjøp ferdig. Ingen smaker forskjell likevel. Eller be gjestene ta med seg noe. Så deler dere dere på matlagingen.

Eller gjør det enda enklere og spis ute.

 

6 Pynt

Blir du sliten bare av å tenke på servietter, løpere, bordpynt, blomster og diverse annet stæsj i rødt, hvit og blått?

Send barna ut for å plukke et par buketter hvitveis til å sette på bordet. Enkelt og helt nydelig. 

 

7 Barnas antrekk

Har barna vokst ut av strømpebuksene og du har glemt å kjøpe nye? (Pokker at butikkene er stengt i morgen.) Er podens bunadsko for små? Finner du ikke det røde, hvite og blå hårbåndet fra i fjor? Ups, en stor ketsjup-flekk på snuppas kjole?

Vel, la meg fortelle deg en ting: Barna bryr seg nada om strømpebuksene matcher resten av bunaden eller antrekket. For dem spiller det ingen rolle om skoene er de riktige. Om hårbåndet har riktige farger. Eller om klærne er møkkete fra start. Jeg mener, klærne blir møkkete uansett i løpet av dagen. En flekk eller to fra morgenen av spiller ingen rolle.

Husk: Dette er barnas dag. Og barn er skeive, møkkete og de matcher ikke.

 

8 Peeling, selvbruning og neglelakk

Ikke stress med å peele og barbere legger, selvbruning, hårkur, fotbehandling og neglelakk på tærne.

Dra en strømpebukse over de hvite leggene. Velg sko som er lukket foran så ingen ser vintertærne dine. Lag en flette i håret (siden du ikke gidder å flette barna). Dessuten skal ikke håret være nyvasket hvis du skal flette det.

 


Eller meld deg frivillig til å gå kledd som barnehagens maskott. Da slipper du i hvert fall tenke på hår og sminke. 
 

Så sett deg ned i sofaen nå, legg beina høyt og finn frem fjernkontrollen. Slapp av i kveld. Det kommer til å ordne seg.

Nyt fridagen i morgen og kos deg ute i sola.

Og på selveste dagen, den 17. mai, er det aller viktigste at barna har det gøy. De driter fullstendig i servietter, fletter, nystrøkne bunadsskjorter og hjemmelaget aioli. De vil bare leke, løpe, vifte med flagget sitt, rope hurra og spise is. Prøv å legg lista der du og.

Det skal jeg!

 

Les også: Forskjellen på å være barn og ha barn på 17. mai

Les også: Dårlig samvittighet på 17. mai

 

PS: Følg oss gjerne på den store dagen her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet?


 

Mannen insisterer på at vi skal ha sånne rister i kjøkkenvasken. Sånne som skal fange opp matrester slik at avløpet ikke blir tett. 


Det er bare det at jeg hater å drive og pirke ut matrester av de ristene og kaste de i søppelet. Så jeg gjør bare sånn: 

 







 

Og voila:




 

Genialt, ikke sant? 

 

PS: For flere oppdateringer om mine geniale husmor-hemmeligheter, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Sinte fugler inntar kinoen

//Annonse

Er det greit å være sint? I så fall, hvor sint er det greit å være? Og når? Og hva gjør man når man blir skikkelig, skikkelig sint?

Dere som har fulgt bloggen min en stund, vet at en av mine kampsaker er at barn skal få lov til å være sinte av og til. Ingen barn har godt av å gå rund og være påtvunget glade og lykkelige hele tiden.

 


På kino med Anne Brith

Nå skal jeg ikke gjøre den nye Angry Birds-filmen til en pedagogisk sinne-film. Men hu hei, som denne filmen appellerte til både meg og barna.

Vi var nemlig så heldige å få dra på førpremieren i helgen.

 


Denne jenta vet nøyaktig hvordan man oppfører seg på rød løper.

 

 

Filmen handler om Red. En skikkelig einstøing av en sinnafugl. Han tenner på alle plugger for tilsynelatende ingen ting. En dag blir han så sint at han ødelegger bursdagen til en liten barnefugl. Blant annet ved å mose bursdagskaka i ansiktet på foreldrene. (Helt fortjent, mener nå jeg. Selv om jeg selv kanskje ville ha valgt en annen måte å si fra på).

På fugleøya tolereres ikke sinne, og Red blir dømt til å delta på et sinnemestrings-program. Der møter han den sjarmerende reseren Chuck, og Bomba, som eksploderer hver gang han blir opprørt. Altså, ikke eksploderer sånn i overført betydning. Nei, han virkelig eksploderer. Som i et stort kabom! Og en stor, rød veldig sint og skummel fugl vi aldri får vite navnet på. (Tror jeg). Sistnevnte var forresten femåringens soleklare favoritt-fugl.

 

Men så en dag, kommer de grønne grisene til øya. Grisene er eksperter på party, og blir fort likt av de andre fuglene. Men Red aner (f)ugler i mosen. Og ganske riktig, grisene har ikke kommet til øya for å feste med fuglene, de har kommet for å stjele eggene deres.

Mens de andre søte, harmoniske fuglene blir helt handlingslammet, må våre helter, sinnafuglene, ta ledelsen og redde eggene.

 


 

Og moralen er: Kanskje det er ok å være litt sint av og til likevel. Spesielt når man blir lurt og overkjørt av sleipe, grønne griser.

Høydepunktet i filmen, var ifølge femåringen, episoden der sinnafuglene klatret opp til toppen av fjellet for å søke råd hos den vise kongeørnen. Jeg skal ikke spolere noe her, men jeg kan si så mye som at det er store mengder tiss involvert og at god gammeldags prompe- og tissehumor aldri blir feil hos små barn. Ikke voksne heller for den saks skyld.

Filmen har premiere nå førstkommende fredag den 13. mai.

Jeg anbefaler dere absolutt å ta en tur. Vi digget filmen!

Sjekk ut traileren her

Den beste sinneterapien for barn

Det er lov å være sint. 

I hvert fall er det det her hos oss. Noen barn har mer temperament enn andre. Noen barn har lettere for å reagere med sinne når de egentlig er redd, frustrert, lei seg, sulten, trøtt eller hvilke som helst andre følelser.

Det er helt ok!


 

Noen barn er mer fysisk enn andre og trenger å få ut sinnet ved å bruke kroppen. Ikke alle barn kan temme sinnet ved å drikke kakao ved kjøkkenbordet og prate med mamma om følelser. I hvert fall ikke hver gang. 

Vi har alle godt av å være litt sint av og til. Ikke minst barna. 

Sinne er en følelese på lik linje med alle andre følelser. Det er like viktig å bli kjent med sinnet sitt som med de andre følelsene, gode som vonde. For hvis barna våre aldri får lov til å kjenne på sinnet sitt, og lære seg å håndtere det, kan sinnet vokse og bli et stort problem etter hvert.

I vårt lykkesamfunn er sinne en følelse vi helst ikke tillater. Vi ser helst at barna våre er glade, lykkelige og harmoniske hele tiden. Men ingen kan være glad, lykkelig og harmonisk hele tiden. Vi kan være det av og til, men da må vi også kjenne på og anerkjenne de negative følelsene våre, som sinne, skam, redsel, sjalusi, tristhet og avsky.  

Likevel, vi har laget noen regler for sinne her hos oss: Det er selvfølgelig ikke greit å bli så sint at man ødelegger ting. Det er heller ikke greit å slå, sparke eller på annen måte være voldsom mot andre mennesker eller dyr. Og så har vi vært nødt til å innføre noen regler om hva som er greit å rope ut midt i et sinneanfall. 

Bortsett fra det, er det helt greit å være sint. 

Jeg har til og med funnet den beste sinneterapien for barna mine. 

En tom pappeske! Funker som bare det. 

 

 

 



Slå løs, spark, kryp inni, riv den fra hverandre, kast den rundt deg. La den forbanna pappesken få gjennomgå. Skikkelig! Og kast den over bord etterpå:

 

 
 



 

Fem minutter etterpå er sinnet borte. Gutten er blid som sola og søt som sukker, og vi kan fortsette dagen vår. 

Av og til får jeg til og med lyst til å krype inn i en tom pappeske selv også, og dælje løs. Kanskje jeg gjør nettopp det neste gang. 

 

Les også: Det er ikke noe galt med barnet ditt

Les også: Foreldre burde gi litt mer faen

 

Får barna dine være sint? Og hva gjør de da?

 

PS: I boka Føkk lykke! tar jeg et oppgjør med lykkesamfunnet vårt og ser hva som skjer med barna våre dersom vi rett og slett sier: Føkk lykke, og åpner døren for andre følelser og sinnstemninger enn bare de positive.

Kjøp den her

 

PSS: For flere oppdateringer fra vår normale men langt fra A4-familie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Se på meg da, mamma! Se på meg!

Femåringen snurrer rundt i det nygrønne gresset på lekeplassen. Jeg ser bort på henne med et halvt øye.

Ja, se på deg, sier jeg og myser over kanten på solbrillene.

 


 

Den tidlige vårsolen varmer i ansiktet og kjemper mot det siste kalde vårbittet i luften. En kamp kuden er dømt til å tape.

Jeg slenger det ene beinet over det andre og ser ned i boka.

Se da, mamma! Juhuu! Lillesøster hopper over en stor stein og flakser med armene i svevet. Her kommer jeg! Tuuuuuuut!

Jeg setter pekefingeren under linjen jeg leser og ser bort mot den lille jenta.

Ja, der kommer du. Tut, tut, sier jeg.

Jeg får lest fire linjer før hun er borte hos meg og klatrer opp på benken. Jeg legger fra meg boka på bordet.

Blir du med og husker? spør hun mens hun slikker jord fra fingrene.

Nei, nå vil mamma slappe av litt, sier jeg og stryker luggen hennes bak øret. Luggen hun absolutt skal spare ut, og som ikke er lang nok enda til å holde seg bak øret. Du kan gå og huske du, sier jeg og ser hvordan luggen legger seg som ei gardin foran øynene hennes igjen.

Bli med å skli da? spør hun mens hun hopper på benken så plankene gynger.

Nei, ikke nå. Nå må du klare deg litt selv. Det er masse gøy her du kan gjøre uten meg.

Hun tusler omsider avgårde.

Jeg dukker ned i boka igjen. Får lest omtrent en halv side, før en velkjent stemme skjærer i ørene: Mammaaaaaaa!

Lillesøster sitter på toppen av sklia og vifter med armene. Mammaaaaaa! Hjelp meg!

Hei... Hva skjedde med å klare seg selv?

Jeg legger fra meg boka og tusler bort til sklia.

Nei men kjære, lille deg da. Den der klarer da du å skli alene, sier jeg og slår ut med armene. Femåringen rister hardt på hodet og strekker ut armen.

Hjelp meg, sier hun og vifter med fingrene. Som om hun kommanderer meg på plass. Hun tar et godt tak rundt tommelen min og hviner høyt da de små føttene treffer bakken.

Igjen! Igjen! roper hun og løper bort til stigen.

Ja, okei, en gang til, da. Men så må du leke litt selv. Okei? sier jeg og ser henne dypt inn i øynene.

Den lille nikker og hviner.

Jeg er borte ved benken på tre byks. Åpner boka og leter meg frem til der jeg slapp. Plutselig hører jeg noen som gråter. Jeg konstaterer raskt at det min unge.

Femåringen sitter nedenfor sklia. Hun har slått seg. Jeg bærer henne bort til benken og trøster så godt jeg bare kan.

Kan vi huske? snufser hun gjennom tårene. Jeg stryker luggen hennes bort fra ansiktet og ser to store tårer på full fart ned kinnet.

Hvem kan vel si nei til et spørsmål gjennom tårer? Vi går bort til bildekket. Jeg presser rumpa mi godt ned i hullet og tar Lillesøster på fanget.

Så husker vi til både sklier og tårer er glemt.

Sånn. Nå må du leke litt selv, sier jeg og setter henne ned i sanden. Nå skal mamma lese litt.

Jeg lister meg bort til benken min og åpner boka. Jeg lener meg tilbake, kjenner sola varme i ansiktet, venter et lite øyeblikk før jeg stuper ned i teksten igjen. Leser en halv side.

Mamma! Mamma!

Jeg sukker og ser opp. Lillesøster krysser lekeplassen med raske skritt. Jeg kjenner irritasjonen bygge seg opp. Jeg lukker øynene. Retter på solbrillene og trekker pusten. Dypt.

Vet du hva, lille venn? Lekeplasser er for barn. Ikke for voksne. Hvis det er noe sted du bør kunne leke alene, er det på lekeplassen. Mamma blir gjerne med opp hit, men jeg kan ikke sitte og se på deg og leke sammen med deg hele tiden. Hvis du ikke klarer deg selv nå, så går vi hjem igjen og ...

Jeg stopper brått.

Femåringen står foran meg med et stort smil og strekker frem en liten, møkkete neve med diverse skeive markblomster.


 

Vær så god, sier hun og smiler så det ene smilehullet hennes borer seg dypt inn i kinnet.

Den lyse luggen danser frem og tilbake mens hun hinkehopper på stedet.

Okei. Og akkurat der er hun tilgitt for all masing. Jeg kjenner en svart klump av dårlig mamma-samvittighet bygge seg opp i magen.

Snakk om egoistisk mamma!

Samvittigheten varer heldigvis ikke så lenge. I morgen skal vi tilbake på lekeplassen. Og da vil jeg lese bok. I fred. Da får hun jammen klare seg selv.

Les også: Se på meg, mamma

Les også: Facebook-foreldre på lekeland

 

Flere her som har masebarn?

 

PS: For flere oppdateringer fra familien Kaos, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Mamma, du lukter æsj og har stor rumpe

//Annonse

Jeg bøyer meg over seksåringen som sitter i bilstolen for å feste setebeltet. Siden bilen er full av Lego, tomme drikkeflasker, tegninger og Kinderegg-figurer, blir jeg hengende over gutten ganske lenge mens jeg romsterer rundt nedi setet med beltespennen i hånda.


 

Vi er midt i en samtale om verdensrommet, og jeg forklarer ivrig om Pluto som ikke er en planet, selv om det står i boka om verdensrommet fra 1998.

- Æsj, mamma. Du lukter vondt, kommer det plutselig fra gutten.

- Ja ja, sier jeg og fortsatter min Pluto-tirade.

Jeg mener det, mamma. Du stinker.

Det viste seg altså, at det var pusten min han mente.

Nå kan det ha sammenheng med at jeg hadde spist kebab med dugelige mengder hvitløksdressing dagen før, og lurt i meg en halv pose ostepop til lønsj. Men likevel, ingen vil gå rundt og ha dårlig ånde.

Det er utrolig hva man får høre av disse søte små.

Jeg har også fått høre at jeg har stor rumpe og store lår. At jeg lukter svette når jeg har trent. At jeg lukter tåfis når jeg tar av meg skoene etter en lang dag. At leggene mine stikker og at puppene mine henger.

Rumpa og lårene mine kan jeg ikke gjøre så mye med. Eller jeg kan, men det gidder jeg ærlig talt ikke. Dessuten digger mannen min den rumpa, så den skal få være i fred. Tåfis og svettelukt må man også regne med en og annen dag. Og legger som stikker må nok både barn og mann leve med i mange år til. Kanskje resten av livet.

Men dårlig ånde er det heldigvis enkelt å gjøre noe med.

Visste du forresten at så mange som 50 prosent av oss går rund med delvis eller konstant dårlig ånde? Og de fleste vet ikke om det selv. For hvor lett er det egentlig å si til noen at de har dårlig ånde?

Lectinect Munnhelse er små sugetabletter med peppermyntesmak, som virker fra første tablett. Tablettene inneholder både sink, som fjerner lukten umiddelbart, og melkesyrebakterier som fjerner de grunnleggende årsakene til dårlig ånde.





 

Dårlig ånde har nemlig ikke nødvendigvis noen sammenheng med dårlig munnhygiene.

Lectinect Munnhelse kan du abonnere på over nettet, eller du kan kjøpe de enkeltvis i helsekostbutikkene.

Bestill her 


 

Sånn hvis du vil forsikre deg om at du alltid har frisk pust.

 

Mammablogger-skandalen tar en helt ny vending

//Sponset tur

Det har kommet nye graverende opplysninger i saken om mammabloggeren som forrige uke ble anmeldt for ikke å ha vært i Legoland eller besøkt Kaptein Sabeltann med sine to barn.

- Dette er rett og slett en veldig trist sak, uttalte Pål I. Tee, lensmann ved Vestre Toten lensmannskontor.

Det er nå bekreftet at det var mammabloggeren fra Raufoss, hennes mann og deres to barn som var i Legoland forrige helg.

Bildene familien delte i sosiale medier er nå bekreftet å være ekte.

Likevel har det dukket opp flere nye grove og graverende opplysninger.

- Det er fortsatt mye som tyder på at denne moren mangler fullstendig dømmekraft og omsorgsevne for sine to barn, sier lensmann Pål I. Tee.

- Hva slags informasjon?

- Det kan jeg ikke si noe om på nåværende tidspunkt.

Redaksjonen har likevel lykkes i å få tak i en liste over hvilke opplysninger politiet sitter på, samt bildebevis:

Bloggeren er observert ved den store Lego-tavlen inne i Legoland hotell der hun skrev ukvemsord som blant annet «RAP», «JEVEL» og «FAEN» med legoklosser sammen med sin seks år gamle sønn. Moren hevder selv hun kun skrev navnet på sønnen, som begynner med bokstavene RA, JESPER, som er navnet på barnas halvbror, samt FAR.

 


 

Ifølge en hotellansatt, løp barna rundt som noen villbasser i gangene på hotellet. Tilsynelatende helt uten kontroll og uten å ta hensyn til gamle, syke mennesker.


 

Barna virket også helt ute av stand til å bruke trapper, dører, heiser og stoler på vanlig måte. Man skulle tro de aldri hadde blitt fortalt hvordan slike ting fungerer.


 

Senere samme dag, skal familien ha vandret rundt i Legoland i sprutende regnvær, vind og blåst uten å ha kledd på barna tilstrekkelig. Jenta ble sett med åpen jakke og gutten manglet lue.


 

Moren ble også stadig observert med mobilen i hendene opptatt av å ta selfies i stedet for å se på barna som lekte.


 

Flere ganger holdt hun rett og slett på å falle i søvn, midt på lyse dagen.


 

På ettermiddagen forflyttet familien seg videre til byen Ebeltoft og Ebeltoft Strandcamping. En campinggjest forteller at barna lekte ute på lekeplassen til godt over klokka ti på kvelden. Vitnet er dog noe usikker på nøyaktig hvor lenge barna lekte ute, da hun holdt på å bleike etterveksten og måtte gå fra campingvognen til fellesdusjen for å skylle ut hårfargen. Men hun er i hvert fall helt sikker på at det var ganske seint.


 

Den samme campinggjesten skal også ha reagert på at barna kjørte som noen villmenn i månebiler rundt på campingplassen. Enda fartsgrensen var satt til 15 kilometer i timen.



 

Dagen etter var familien igjen på plass i en fornøyelsespark, denne gangen nærmere bestemt Djurs Sommerland. Igjen har folk reagert på barnas bekledning. Gutten skal ha løpt rundt i sprutregnet med kun et pannebånd på hodet.


 

Flere av gjestene både i Legoland og i Djurs Sommerland har også reagert på at jenta tilsynelatende alltid går rundt i gutteklær. «Eier den stakkar jenta i det hele tatt en rosa kjole», skal en av gjestene ha spurt. 



 

I tillegg har politiet opplysninger, dog ikke bevis, på at barna fikk pannekaker med sirup og is til frokost minst en dag, de spiste dessert før middag, under et besøk på Bryggertorvets Pizzaria i Ebeltoft skal barna ha turnet i sofaen, dog uten sko på, og på flyet skal barna ha vært urolige og gått i midtgangen.

Mammbloggeren stiller seg helt uforstående til siste punkt, og sier barna satt stille og rolig under hele flyturen.

- Jeg er fortsatt i sjokk over hvor fint flyturen gikk. Begge veier. Det er mulig noen av passasjerene kan ha reagert på at begge ungene måtte to ganger på do hver under turen hjem, men det syns jeg er innafor, sier mammabloggeren og sender et bildebevis på e-post:



 

Leder av mammapolitiet, Mari-Maggi Magnusson Mathiesen, reagerer kraftig på opplysningene som har kommet inn.

- Denne moren burde ikke hatt barn. Hun virker helt ansvarsløs. Det burde hun tenkt på før hun i det hele tatt fikk barn, sier Magnusson Mathiesen.

- Men flere av disse anklagepunktene går jo på at barna oppfører seg som ... ja, nettopp barn på stedet som er tilrettelagt for barn og som har barn som målgruppe. Syns du ikke det er litt vel strengt å ...

- Nei, det syns jeg ikke! Barn skal ikke oppføre seg som barn! Uansett! At barn er barn, er bare en dårlig unnskyldning dårlige foreldre bruker. Foreldre som ikke har kontroll på barna sine, prøver ikke hardt nok. Selv har jeg gått til innkjøp av elektriske halsbånd til mine barn. Det funker som bare det.

- Så du mener at barn ikke er barn?

- Ja!

- Eller nei. Barn er barn, men de skal ikke oppføre seg som barn. De skal oppføre seg som små voksne. Og foreldre som ikke får til det, bør ikke ha barn, sier altså lederen av mammapolitiet.

 

Følg saken videre i våre sosiale medier:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

//Turen til Danmark er sponset av VisitDenmark

 

.

Da skjønte jeg at jeg har lykkes som mamma

Jeg skriver veldig mye om alle feilene jeg gjør som mamma. Jeg deler villig historier fra de dagene da alt går skeis, dager da mamma-selvtilliten er på bånn.

Jeg deler gjerne alle dilemmaene jeg kommer borti. Alle de gangene jeg syns det er vanskelig å vite hva som er rett og hva som er galt. Og jeg deler både kaos, rot og desserten vi spiste på en helt vanlig tirsdag.

Og som så mange andre foreldre, stiller jeg meg stadig det store spørsmålet: Er jeg en god nok mamma?

I dag har jeg lyst til å dele en episode som gjorde at jeg følte meg som verdens beste mamma. Ja, jeg følte rett og slett at jeg virkelig hadde lykkes som mamma. Tvers igjennom.

 


 

Det var helg og vi befant oss på en lekeplass. Sola skinte etter flere dager med trist regnvær.

En liten gjeng smågutter løper rundt. Noen kjenner hverandre fra før. Andre ikke. Stemningen er god. Bortsett fra èn gutt som tilsynelatende gjør alt han kan for å ødelegge for de andre.

Han kaster steiner ut på fotballbanen når guttene øver på skudd. Han dytter, spenner bein og i det hele tatt gjør alt han kan for å ødelegge leken.

Etter en stund må seksåringen på do. Vi løper avgårde og gjør vårt fornødne. På vei tilbake, snakker vi om alle målene han scoret, om hvor høyt han husket og hvor flink han var til å balansere.

Hva syns du om han gutten da, sier jeg. Går det greit eller blir det for voldsom? Syns du jeg skal snakke til han?

Nei men mamma, da, sier seksåringen og ser opp på meg. Han gjør jo bare sånn fordi han han er lei seg.

Åh? sier jeg. Tror du han er lei seg?

Ja visst er han lei seg, sier guttungen. Han har jo ingen venner. Og hvis man ikke har venner, kan man bli slem. Jeg tror jeg skal spørre om han vil være med meg hjem etterpå, jeg. For da blir han kanskje glad, og så slutter han å ødelegge leken.

Og da ? Akkurat da, kjente jeg at ja, jeg tror faktisk dette går bra, jeg. Jeg har faktisk gjort noe riktig. Langtfra alt, men noe. Jeg kan slappe av. Jeg trenger ikke bekymre meg.Jeg har verdens beste barn (helt objektivt sett, selvfølgelig). Og med slike holdninger i bunn, kommer det til å gå helt fint med dem senere i livet.

Jeg har lykkes som mamma. 

Les også: Kjære seksåringen min

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma som egentlig er ganske god likevel, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Foreldreblogger tatt av politiet

//Annonse

Foreldreparet ble før helgen tatt inn på politistasjonen til en samtale, etter at det hadde tikket inn flere bekymringsmeldinger samt en anmeldelse fra mammapolititet. Barnevernet var også til stede under samtalen.


 

«Vi beklager. Vi legger oss flate», sier moren, en 40 år gammel kvinne og foreldreblogger fra Raufoss.

«Vi forstår alvoret i det vi har gjort, og det skal aldri gjenta seg», sier ektemannen som også er far til barna.

Bakgrunnen for bekymringsmeldingene var at foreldreparet aldri har vært i Legoland med barna sine. Barna, en gutt og en jente, er fem og seks år gamle. Under avhøret innrømmet foreldrene at de heller ikke har vært i Kristiansand og sett Kaptein Sabeltann.

Da de to barna ble konfrontert med dette, trakk de apatisk på skuldrene før de holdt seg for nesen, gjorde grimaser og lurte på om politimannen hadde sluppet en promp. Deretter begynte barna å skylde på hverandre, og to tjenestemenn måtte gå inn og skille dem.

Pål I. Tee, lensmann ved Vestre Toten lensmannskontor, sier han aldri har sett noe liknende.

­­- Det er bare én måte å tolke de stakkars barnas oppførsel på, og det er at de er blitt neglisjert og har levd under alvorlig omsorgssvikt store deler av sitt liv. Alle barn har rett til å besøke Legoland og se Kaptein Sabeltann før de begynner på skolen. Dette er en veldig trist sak, sier han.

Tee legger til at det dog finnes formildende omstendigheter, da ingen av foreldrene heller ble tatt med til Legoland eller dyreparken i Kristiansand da de var barn.

- Her har vi et klassisk eksempel på hvordan omsorgssvikt ofte går i arv, sier lensmannen.

Politiet ser alvorlig på hendelsen, men legger til at familien er blitt observert i Legoland i helga.

- Vi har blitt oppmerksom på at det har blitt lagt ut bilder fra blant annet Legoland i sosiale medier i helgen, spesielt på SnapChat, sier Tee, men understreker at han ikke kan si mer om saken på nåværende tidspunkt.

 

 

- Vi har et team som jobber på spreng for å sikre at bildene ikke er manipulert. Barnas ansikter er heller ikke synlig på noen av bildene, så vi kan ikke si med sikkerhet at det faktisk er sine egne barn foreldreparet har tatt med seg. Før det er avklart, har jeg ingen flere kommentarer, sier Tee.

- Dersom bildene viser seg å være ekte, vil anmeldelsen i så fall bortfalle?

- Som sagt, jeg har ingen flere kommentarer, avslutter Tee.

Vi følger saken tett, og kommer tilbake med flere opplysninger så snart det foreligger. 

Følg også saken videre i våre sosiale medier:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

//Turen til Danmark er sponset av VisitDenmark

.