mai 2017

Fem forskjellige middager på fredag

Det begynte så bra. Fredag var pannekakedagen. Ukens høydepunkt. 

På fredagene slutter jeg tidlig på jobb, mannen har hjemmekontor (han pendler til Oslo tre dager i uka) og ungene blir hentet på skole og i barnehage klokka halv to. Vi har god tid, det er ingen fotballtrening og ingen lekser. Vi senker skuldrene og gjør oss klare til helg. 

 



 

Meeen, så var det denne middagen da.

Det begynte med at ungene skulle få velge middag på fredag. Siden de må slite seg gjennom opptil flere fiskemiddager med grønnsaker og greier (Åh, stakkar) resten av uka, tenkte jeg det var litt hyggelig at barna fikk en dag i uka der de fikk bestemme middag. De valgte så klart pannekaker. Pannekaker med Nugatti til sjuåringen, pannekaker med sukker til seksåringen, pannekaker med brunost og Nugatti til meg og pannekaker med blåbærsyltetøy til mannen. 

Så fant plutselig seksåringen ut at hun ikke likte pannekaker lenger. (Det må være noe feil med henne. Alle barn liker vel pannekaker?) Men nei, pannekaker var plutselig æsj. 

Ja vel, hva ville seksåringen ha til middag på fredag da, hvis hun fikk bestemme selv? For det var jo litt av poenget med disse fredagsmiddagene. Jo, hun vil ha grøt. Risengrynsgrøt med sukker, kanel og smørøye. 

Okei, så ble det risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy på resten av oss. 

Men sjuåringen er også veldig glad i grøt. Han syns det var fryktelig urettferdig at lillesøster fikk grøt og ikke han (Alt er jo urettferdig i den alderen der.) Så da måtte han også få grøt. I tillegg til pannekaker. For de var han ikke villig til å ofre. Ja ja, det må vel la seg ordne. Jeg kunne godt tenke meg litt grøt i tillegg til pannekaker selv. Grøt er jo godt. Og så kjøper vi bare sånn mikrogrøt fra Fjordland. Det tar ikke all verden å tilberede.  

Men seksåringen tåler ikke laktose, så hun må få laktosefri grøt. Storebroren syns laktosefri grøt smaker æsj, og det er jeg helt enig i.

Så ble det laktosefri risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa og vanlig risengrynsgrøt på oss andre med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy. 

Men plutselig begynte jeg å få veldig vondt i magen på fredagskveldene. Vi spiser ofte hjemmelaget pizza og vafler til kvelds mens vi ser på Norske Talenter, og kanskje det ble litt mye lys mat, i form av sånne lettbeinte karbohydrater. Jeg mener, pannekaker med Nugatti og risengrynsgrøt med sukker til middag og så pizza og vafler til kvelds? 

Jeg skal ikke gå i detalj, men timene etter barnas leggtid ble tilbragt helt andre steder enn der mannen så for seg at de skulle tilbringes. Så jeg begynte å koke meg litt suppe til fredagsmiddagen i tillegg til pannekaker og grøt. Gjerne en sånn grønn, god grønnsakssuppe med egg i. Masse næring. Det funka fint. 

 



 

Så ble det laktosefri risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa og vanlig risengrynsgrøt på oss andre med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy og grønnsakssuppe med egg til meg. 

Men så begynte mannen å klage over at han ikke ble skikkelig mett av grøt og pannekaker. Og grønn suppe skulle han i hvert fall ikke ha. Så han begynte å kjøpe seg en Fjordland-middag i tillegg. Og da gjerne sånn mat som ingen andre i familien liker, som komle for eksempel. (Han er fra Stavanger). 

Og så ble det laktosefri risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa og vanlig risengrynsgrøt på oss andre med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy, grønnsakssuppe med egg til meg og komle til mannen. 

Under middagen i dag begynte barna plutselig å snakke om makaroni. Det hadde vært godt med litt makaroni, hadde det ikke? Makaroni med ketsjup, mmm, det er godt det. Jeg lot som jeg ikke hørte det. Syns egentlig fem middagsretter er mer enn nok. 

 

Hva vil dine barn ha til middag hvis de får velge selv?

 

Les også: Kos uten mat er ikke kos 

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Gjør du disse fem tingene, er du en god forelder

 

Ja, hva er egentlig en god forelder?

Er det mammaen som aldri er sint på barna? Hun som aldri klikker, som er tålmodig og alltid mild og søt og snill og god?

Er det pappaen som alltid husker på støvler og ekstra skift i barnehagen?

Er det hun som baker de flotteste prinsessekakene, som arrangerer de kuleste temabursdagene, som lager all mat fra bunnen og som bruker økologiske bleier?

Er det foreldrene som planlegger spennende sommerferier til flotte hoteller i varme land? De som gir barna flotte opplevelser hos Kapten Sabeltann, på Legoland og Tusenfryd?

Er det mammaen som aldri har behov for alenetid? Hun som bare eeeelsker å være sammen med barna sine absolutt hele tiden.

Vel, i vårt samfunn skulle man nesten tro det er disse tingene som avgjør om du er en god forelder eller ikke. Å være en god forelder i dag handler dessverre om å beherske de tingene man kan ta bilde av å legge ut på Facebook. Alt det ytre vi kan vise frem.

Men selvfølgelig er det ikke kaker, bursdagsfeiringer og behov for alenetid som avgjør om en er en god forelder eller ikke.

 


 

Psykologer ved universitetet ved Harvard har forsket på nettopp hva som er en god forelder, og hva som skal til for å oppdra alrighte barn. Trygge og empatiske barn som vil fungere godt i verden. For det er vel det vi alle ønsker, ikke sant? At barna våre skal bli alrighte folk når de vokser opp?

Her er fem ting Harvard-psykologene mener er det viktigste du kan gjøre for barna dine:

 

1 - Tilbring tid sammen med barna.

Snakk med dem. Lytt til hva de har å si. Gjør ting sammen. Les sammen. Vær interessert i det de driver med. Hjelp dem med å sortere vanskelige tanker.

 

2 - Vær en sterk rollemodell og en god mentor.

Barna dine gjør som du gjør. Er du rettferdig, ydmyk, ærlig og tar godt vare på deg selv og andre, kommer barna dine til å gjøre det samme.

Du trenger ikke være perfekt. Snarere tvert imot. Vis barna at det er helt okei å være uperfekt, og å gjøre feil. Innrøm det når du har gjort noe dumt og be om unnskyldning når det er nødvendig. Slik lærer også barna dine at det lov å gjøre feil, at det ikke er verdens undergang og at det alltid finnes løsninger.

 

3 - Lær barna å bry seg om andre, og ha høye etiske forventninger til barna dine.

Lær barna dine at det er like viktig å bry seg om andre som å ha det bra selv, hjelp dem til å ta gode avgjørelser selv når det er vanskelig, og gå foran som et godt eksempel.

Lær barna dine om ansvar og forpliktelser, enten det gjelder plikter, skole, manerer, venner eller løfter.

Lær dem at de ikke er alene i verden og at andre har forventninger til dem som de må følge opp. Snakk med dem om hvilke konsekvenser deres avgjørelser får for andre.

 

4 - Oppfordre barna til å verdsette det de har og å være takknemlig.

Barn som lærer takknemlighet viser seg ofte å være mer generøse, hjelpsomme, empatiske og tilgivende. Ja, de er til og med også både lykkeligere og friskere.

 

5 - Lær barna å se det store bildet.

Barn er ganske trangsynte og bryr seg som regel bare om de aller nærmeste - sin egen familie og sine nærmeste venner. Det er helt normalt. Men lær barna å tenke på og bry seg om folk som befinner seg utenfor denne indre sirkelen. Som den nye gutten i klassen, fremmede barn som blir mobbet, dama på butikken og barn i andre land.

 

Så drit i det latterlige, trangsynte mammapolitiet som kritiserer oss mødre for at vi trenger alenetid. Dropp prinsessekaker, bursdagsfeiringer og alt som sliter deg ut. Ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke har råd eller helse til å besøke Legoland og Kaptein Sabeltann i år heller. Slutt å strebe etter å være perfekt. Det spiller nemlig ingen rolle i det store og det hele. Det er nemlig helt andre ting som avgjør om barna dine vokser opp og blir alrighte folk eller ikke.

Hva syns du er det viktigste å lære barna dine?

 

Les også: Hva er en god mor? 

Les også: Hvordan gikk det med Blitzer-barna?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

   

Mammaekspressen på el-sykkel

//Annonse

Som mamma til to små barn, er jeg alltid på farten. Det er alltid noen som skal leveres, noe som skal handles inn, ting som skal fikses og ordnes.  

Barn skal leveres og hentes i barnehage og på skole, barn skal på fotballtrening og på ridning. Plutselig mangler vi brød til matpakka. Eller ketsjup til spagetti-middagen. Eller vaskemiddel, og klesvasken velter ut av skittentøykurven. Så har vi glemt å kjøpe gave til vennen i barnehagen, og bursdagen begynner om tre timer. Og jammen oppdager jeg ikke at vi er tom for kattemat, lørdag ettermiddag.

 



 

Det blir mange småturer rundt omkring. Småturer som egentlig er for små til å bruke bilen, men litt for lange til å bruke beina. Her på Raufoss er det nemlig ikke langt til noe, men det er heller ingen ting som ligger rett borti gata.

Og skal jeg være helt ærlig, og det har jeg jo sagt at jeg skal være her på bloggen, så er det veldig fort gjort å ta bilen i stedet for å gå eller sykle.

Da er det utrolig deilig med el-sykkel. En tur ned til matbutikken på el-sykkel tar omtrent like lang tid som om jeg skulle ha brukt bilen. Jeg bare suser bortover veien, oppover bakkene, og det er overkommelig å sykle med 10 kilo kattemat på bagasjeplanet. Til og med i oppoverbakke.

 


Kattemat-ekspressen på vei.


Gjett om pus ble glad.
 

En el-sykkel blir jo på en måte en mellomting mellom sykkel og moped. Og når man bare skal ut en kjapp tur, eller har noen kilo med varer man skal frakte med seg, er el-sykkelen helt super.

Nå kan du kjøpe el-sykkelen din hos NAF MOV. Og gjør du det, kan du også få skadeforsikring og tyveriforsikring. Blir du frastjålet sykkelen får du ny, og blir den skadet fikser NAF den.

Du får også tilgang på NAFs veihjelp for deg og el-sykkelen din, 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. Punkterer du, ringer du bare NAF, så fikser de dekket ditt. Og går du tom for batteri, kjører de deg til jobb.

For hvor irriterende er det ikke å allerede være fem minutter sent ute til jobb, fordi den lille måtte tisse akkurat da dere var på vei ut døra, enda du ropte høyt og tydelig ut i gangen fem minutter tidligere: Har alle tisset! Også punkterer du på vei til jobb. Eller går tom for strøm rett før den lange, bratte bakken. Og du har ikke så veldig lyst til å møte opp heseblesende og gjennomsvett på jobb.

 



 

I tillegg er el-sykkel en super måte å bidra til å spare miljøet for klimagassutslipp og lokal luftforurensing på. For oss som er opptatt av sånt.

Men el-sykkel koster litt. Dessverre. Derfor tilbyr NAF MOV i samarbeid med Gjensidige et miljølån der du kun betaler en liten sum i måneden. Her kan du også kjøpe en komplett pakke slik at du har både sykkel, forsikring og veihjelp.

 


 

NAF MOV har seks forskjellige sykkeltyper. Her kan du finne din favoritt.

Da sier jeg bare «take it away», og stikker ned på bensinstasjonen for å kjøpe ketsjup til søndagspizzaen. Det hadde nemlig mannen glemt å kjøpe i går.

 

Ketsjup i farta!

 

Har du, eller har du lyst på el-sykkel?

 

PS: For flere oppdateringer fra en syklende Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Ufordragelige barn på fly

Jeg var på flytur uten barn forrige uke. Helt ned til Hellas og tilbake. Fire timers flytur hver vei. Helt alene, uten barn. 

Jeg har fått med meg at er det noe folk irriterer seg over, så er det barn på fly. Barn på fly er skikkelig ufordragelige. De roper og skriker, sparker i setet foran seg, kaster leker rundt seg, står i setet, henger over setet foran og søler jus over han eller hun som sitter der. 

 

crying child in airplane
Licensed from: vsurkov / yayimages.com

 

Foreldrene er også helt håpløse. De bryr seg ikke. De driver fri oppdragelse og er bare opptatt av å få drikke vinen sin i fred. 

Barna går på selvstyr. De løper i midtgangen, roper og vræler og er i veien for flyvertene og flyvertinnene som fortvilet prøver å få servert de stakkar passasjerene litt mat. 

Jo da, jeg har vært ute og flydd med barn selv før. Og ja, det kan være en prøvelse. Barn er ikke laget for å sitte musestille og holde kjeft i fire timer i strekk. De lager lyd. De ler og synger. De tøyser og tuller, de må på do sikkert fire ganger i løpet av flyturen, og noen ganger gråter de også. 

Jeg var veldig spent før denne alene-flyturen min. For når jeg flyr med barna mine, er jeg så opptatt med å passe på dem at jeg ikke har tid til å bry meg om andre barn. Men nå skulle jeg altså fly uten barn. Og når jeg flyr uten barn, liker jeg å sitte helt alene, helt i fred og lese en bok, høre på musikk eller se på en film på pc-en. Helst uten å bli sparket i ryggen og sølt jus på av elleville barn uten oppdragelse. 

Men vet du hva? Jeg så ikke ett uoppdragent, psykocrazy barn, jeg. Ikke ett eneste ett! På til sammen åtte timer flytur, tur retur Hellas, verken så eller hørte jeg ett eneste barn som ropte og skrek ukontrollert, som sparket i setet, løp som en galematias i gangen og kastet leker og mat på de andre passasjerene. Og på begge flyturene hadde jeg små barn både rett ved siden av meg og rett foran meg. 

Visst var det lek og lyd. Visst var det noen barn som gråt, spesielt når vi skulle lande. Men det må man vel nesten regne med?

Og da lurer jeg, hvor er alle disse ufordragelige barna på fly? Finnes de? I så store mengder som folk påstår? Eller er det vi voksne som har altfor lav terskel for barn som oppfører seg som barn? Har vi helt urealistiske forventninger til barn på fly?

Har du opplevd ufordragelige barn på fly? 

 

Les også: Tåler du ikke barn på fly, kan du holde deg hjemme

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma med sånn passe strigla barn, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Slapp av, det er bare mensen

Fire blåkledde mennesker kommer marsjerende inn i ankomsthallen på Gardermoen. Jeg kan ikke se ansiktene deres, siden de er gjemt bak gassmasker, men basert på kroppsspråk og kroppsbygning vil jeg tro det er to menn og to damer. 

Portrait of woman working in scientific lab wearing gas mask
Licensed from: diego_cervo / yayimages.com

 

De går bort til dametoalettet og åpner døren på gløtt. Den ene damen roper inn, først på norsk, så på engelsk, at toalettet skal evakueres og at besøkende bes benytte et annet toalett. 

Den andre damen åpner en koffert utenfor. Hun drar ut en rull med gult og svart stripete plastbånd som hun surrer rundt noen stolper utenfor døråpningen. En av mennene setter opp fire oransje kjegler i en firkant foran døra. 

Når rommet er tomt, tar to av de blåkledde på seg hansker mens de diskuterer opphetet seg imellom og med de to andre. Svettedråper renner nedover pannene bak gassmasken. 

Den største av de fire, går ut til kjeglene, planter beina godt i bakken mellom de to fremste og legger armene i kors. Klar til å stoppe eventuelle inntrengere. De tre andre sjekker gassmaskene til hverandre, gir noen tegn med hendene, før de to med hansker huker seg ned og går med ryggen inn mot veggen inn på toalettet mens de roper: "We`re going in". Mellom seg bærer de en gul plastdunk på størrelse med en ti-litersbøtte, med lokk. Tredjemann står vakt i døråpningen. 

Etter to minutter begynner vakta i døra å flakke med blikket. "Are you okei in there", roper hun inn og ser på klokka. "Do you need help?"

Etter ytterligere to minutter tar hun frem en bitteliten walkie talkie og kaller opp det jeg vil tro er de to inne på toalettet. Det spraker og knitrer. Etter et par anrop får hun svar og tjue sekunder senere kommer de to blåkledde skikkelsene til syne i døråpningen. De småløper med den gule dunken bort til vaktmannen mellom kjeglene. Han tar plastdunken og løper i full fart bortover terminalen med den. De tre andre samler sammen kjegler og bånd, mens de trekker lange, dype sukk. 

Så går de videre til neste toalett.

Omtrent sånn ser jeg for meg at disse bind-dispenserne på offentlige toalett blir tømt. Du vet, disse store, metall-søppeldunkene med hvitt lokk fra Initial der det står "Deponering av sanitetsbind og tamponger" på lokket. På siden av dunkene er det som regel en beholder med poser. Her er det altså meningen at vi skal pakke inn sanitetsbindet (Hvem sier forresten sanitetsbind i 2017?) eller tampongen, inn i posen og så kaste den nedi den lille luka på toppen av dunken. Den luka som har en sånn sperre, slik at du ikke kan se nedi, eller ta opp igjen det du har kastet. 

Nederst på lokket står det skrevet i fet skrift: OBS! Skiftes kun av Initials personale

 





 

Hva er egentlig greia? Det er da bare mensen. Mensen er verken smittbart eller radioaktivt. Hjemme hos oss fungerer det utmerket å pakke bind og tamponger inn i litt dopapir og kaste det i søppeldunken. 

Er ikke disse bind-dispenserne litt vel dramatiske? 

Det er da bare mensen ...

Hva syns du? Er det bare meg, eller er "deponering" av sanitetsbind i lukkede beholdere litt overkill?

 

Les også: Storforbruk av glidemiddel

Les også: Jeg er en godtebutikk

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Vi har litt forskjellig måte å savne hverandre på, barna mine og jeg

Flyet lander på Gardermoen. Jeg er den første som reiser meg. Jeg lirte opp spennen på setebeltet rett før fest setebelt-lyset slukket. Vanligvis tar jeg det veldig med ro når flyet lander. Jeg orker ikke stå i midtgangen og bli knuffet og puffet på av utålmodige folk. Denne gangen er det jeg som knuffer og puffer.  

Jeg løper gjennom taxfrien og rapper med meg et par bokser Anton Berg-marsipan til meg selv og to M&M-rør med propell på til barna. Bagasjen kommer heldigvis fort. Jeg må tisse men det er så lang kø på do at jeg bestemmer meg for at jeg skal klare å holde meg. 

Ti minutter senere sitter jeg i bilen på vei mot Raufoss. 

 


 

Jeg ligger ti over fartsgrensa og tenker på de to små hjemme. På de myke kinnene og de gode klemmene. På det lyse håret, den ene med fletter, den andre med hestehale, akkurat som Zlatan. Det lyse håret som kiler meg i nesen når jeg får en klem, og som lukter stramt av jord og gress og leverpostei. 

Jeg har vært borte fra barna en hel uke. Det har gått veldig fint, jeg har egentlig ikke savnet dem noe særlig. Men nå kjenner jeg at sommerfuglene har inntatt magen. Ikke sånne store, svarte sommerfugler med oransje rundinger på vingene. Nei, magen er fylt med millioner av bitte små gule og lysegrønne sommerfugler med glitter på vingene. 

Åh, som jeg gleder meg til å holde barna mine igjen. Åh, som jeg gleder meg til å snuse inn duften av dem. 

Endelig ser jeg taket på huset vårt. Grusen knaser under dekkene i innkjørselen. Barna kommer løpende mot bilen med flagrende armer og bein. Mamma! Mamma er her! To små lyslugger. Den ene med fletter, den andre med hestehale. 

Jeg skrur av tenningen og åpner døra, setter føttene i bakken og strekker ut armene: Barna mine. Verdens beste barn. Jeg har savnet dere sååå ...

- Har du kjøpt gave til meg, sier den ene og bråstopper rett foran meg. Hvor er den, spør hun og begynner å hoppe opp og ned. 

- Er den baki her, sier den andre og åpner bagasjelokket på bilen. 

- Er den der? Finner du den, sier den første og løper bak bilen. 

Jeg står igjen foran bildøra med armene ut til hver side mens de to luggene står på hodet nedi kofferten min. 

Vi har litt forskjellig måte å savne hverandre på, konstaterer jeg og går bort til trappa og gir mannen et kyss. 

 

Flere som kjenner seg igjen?

 

Les også: Herregud så deilig å være borte fra barna

Les også: Det hender jeg savner livet før barn

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

Å reise på ferie alene

Reiser du helt alene? Hvordan tør du det? Syns du ikke det er flaut? Hva om folk tror du ikke har venner? Er det ikke kleint å sitte alene og spise? Skulle ønske jeg turde også. 

 


 

Jeg får alltid mange kommentarer når jeg forteller folk at jeg skal ut og reise alene. Eller at jeg har vært på ferie alene. Mange er skeptiske. Men veldig mange reagerer med: "Åh, det har jeg lyst til også. Men jeg tør ikke. Skulle virkelig ønske jeg turde."

Akkurat nå sitter jeg i Hellas. Nærmere bestemt på et hotell oppe i fjellene i Kolymbia i Rhodos. Helt alene. Og jeg elsker det! 

Det finnes en tid for alt. Jeg syns det er kjempefint å reise på ferie med familien min også. Med både mann og barn. Og jeg elsker å reise på tur med venninner. Men av og til syns jeg det er utrolig deilig å reise helt alene. 

Jeg har reist på aleneferie med jevne mellomrom de siste 20 årene. Så er jeg også en person som trenger mye alenetid, som elsker bare å gjøre ingen ting og som trives uforskammet godt i mitt eget selskap. Det er slik jeg lader opp. Mens noen lader seg opp ved å være sosial, lader jeg best helt alene. 

Aleneferie er ikke for alle. Men hvis du har lyst, men ikke helt vet om du tør, skal jeg gi deg noen gode tips til hvordan du best overkommer skrekken og kanskje kan kose deg på din første ferie med kun deg selv som selskap:

1 - Gjør god reasearch hjemme og finn et sted og et hotell der du tror du kommer til å trives. Når jeg reiser alene, foretrekker jeg mindre eller mellomstore hotell kun for voksne. Jeg er glad i barn, men aller mest mine egne. Og reiser jeg uten egne barn, vil jeg helst slippe andres barn også. Fordelen med å bo på et lite hotell, er at du blir fortere kjent med personalet og andre gjester. Noen hotell er til og med tilrettelagt for folk som reiser alene. På den andre siden, hvis du syns det er litt ekkelt å reise alene og helst bare vil gjemme deg i mengden, kan et stort turisthotell være best. Et sted så stort og så folksomt at ingen verken legger merke til deg eller husker deg. 

2 - Hvis du vil være helt alene, sjekk om du finner hotell der rommene har egen terrasse, og kanskje til og med eget basseng. Her jeg bor nå, på Casa Cook, har jeg begge deler. Her kan jeg trekke meg helt bort og bare være for meg selv. Samtidig har hotellet et stort fellesbasseng og et barområde der jeg kan møte andre og være sosial når jeg føler for det. 

 


Min helt egne private terrasse med basseng. 

 

3 - Det finnes også egne reiseselskap som arrangerer reiser for alene-reisende. Da er turen ofte lagt opp med et program, og dere blir en gjeng som reiser sammen. Jeg har aldri deltatt på sånne reiser selv, da litt av poenget for meg med å reise alene, er nettopp å være alene, men kanskje er det et fint alternativ for deg. Det kan være et fint sted å starte. 

4 - Mange syns det verste med å reise alene er å spise alene. Da blir det ekstra synlig at man kun er én. Det første man må jobbe med her, er sine egne holdninger. Mange er redd for at folk skal tro at man ikke har venner og er ensom. For det første, hva tenker du når du ser noen spise ute alene? Tenker du, stakkar, hun må være skikkelig rar som ikke har noen venner? Eller tenker du, oj, så tøft. Tenk å reise helt alene. Hun må jammen være trygg på seg selv? Jeg tenker det siste. Og for det andre, dersom noen skulle tenke at du er ensom ... hva så? Spiller det egentlig noen rolle hva andre, helt fremmede folk som du aldri kommer til å møte igjen, tror om deg? 

5 - Hvis du likevel syns det er flaut, spis på forskjellige steder hver kveld og lat som om partneren eller vennen din er syk og venter på hotellrommet. Ta med deg en bok du kan lese i eller surf på mobilen. Eller ta med deg noen papirer og en kulepenn og strek under utvalgte ord. Da ser det ut som om du er på jobb. Kanskje er du reisejournalist? Eller reiseleder? Eller kanskje er du her for å skrive ferdig den nye bestselgende romanen din. En forfatter på tur alene er aldri ensom eller venneløs. Hun er bare eksentrisk. 

6 - Øv deg på å sitte på kafé alene hjemme før du drar. Eller gå på kino, på et museum, eller se en forestillign alene. 

7 - Liker du fortsatt ikke tanken på å spise ute alene? Bestill mat opp på rommet. Eller lei deg en leilighet med kjøkken og lag maten selv. 

8  - Smil! Vær blid og åpen. Snakk med folk. Eller bare si hei. Folk på ferie er generelt glade og sosiale og det bruker ikke være så vanskelig å bli kjent med dem. I går kveld spise jeg middag med en annen norsk jente som bor på samme hotell og som også reiser alene. Senere i kveld skal jeg møte tysk dame jeg møtte på en yogatime. Og jeg er ikke en sånn veldig utadvendt "hurra meg rundt, her kommer jeg-type". Det trenger du ikke være heller. Et smil og et hei tar deg langt. 

9 - Og husk, folk er ikke så opptatt av deg som du tror. Så sant du ikke går med et stort lysende neonskilt over hodet der det står Jeg reiser alene. Folk har andre ting å tenke på og snakke om enn deg. 

Til slutt: Kos deg på tur alene. Det er en helt fantastisk opplevelse som kommer til å gi deg veldig mye. Tenk deg en hel uke (eller to) der du bare har deg selv å ta hensyn til. Der du kan gjøre akkurat det du vil, når du vil, uten å bry deg om andre. Snakk om herlig egotripp!

 

Har du reist på ferie alene før? Eller har du lyst?

 

Les også: Jeg reiser alene

Les også: Burde jeg savne barna?

Les også: Aleneferie til Casa Kukk

 

PS: Følg meg gjerne på aleneferien her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Casa Kukk

- Du har gjort hva for noe, sier mannen og drar øyenbrynene så langt opp mot hårfestet at jeg er redd de skal gå helt rundt og ende bak i nakken. 

- Jeg har bestilt meg ferietur, sier jeg og slår hendene sammen foran brystet som en gammel dame som pakker opp bursdagsgave fra barnebarnet mens hun sier "du og du".

 


 

Det var min tur nå. Mannen var på golftur i Spania med kompiser tidligere i år. Nå var det min tur til å kose meg på tur uten mann og barn. Vi er ganske greie med hverandre sånn. Vi har begge behov for både luft og egentid. 

- Men hva var det andre du sa? Det du sa etterpå? Mannen har ennå ikke sluppet ned øyenbrynene. De stritter til alle retninger, men har heldigvis ikke forlatt toppen av panna. 

- Hva da? Sa hva da? Hva sa jeg?

- At du skal på husmorferie, alene, uten meg, og at du har kjøpt tur til Casa Kukk! Casa Kukk i Hellas! Det er jo helt absurd! Han senker brynene et lite øyeblikk for så å dra de opp igjen med full kraft. Det ser ganske fascinerende ut. Skulle nesten tro brynene var festet i to tråder som noen stod bak ham og dro i. 

Jeg ler og stapper de klappende hendene mine i lomma. 

- Ja, det stemmer, kjære. Jeg skal til Casa Kukk. Men det skrives med to o-er da. Og med én k. Casa Cook. Så ikke kukk som i ... ja, du vet. Kukk. 

Og nå er jeg her. Jeg kom ned i dag og skal være her en uke. Jeg skal sole meg, bade, spise is, trene yoga og sove lenge hver dag. Uten å bli vekket av verken snorking eller morgenpigge barn. 

 




 

Og mannen? Joda, han tar det fint. Jeg har akkurat ringt han og forsikret ham om at det er svært lite kukk her. I hvert fall frittgående. 

//Reisen fikk jeg av Ving da jeg ble kåret til Årets Mammablogger 2015

 

Les også: Hvorfor savner jeg ikke barna?

Les også: Fra glamour til husmor

 

PS: For flere oppdateringer fra en frittgående husmor i hellas, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Det beste med våren (som småbarnsmamma)

Nå tenker du kanskje at det kommer et innlegg om snøsmelting, grønt gress, sol og blomster i hagen? Om solkrem, brune legger, solbleiket hår og blomstrete kjoler. Om is, trampoline, fuglesang og grønne knupper på trærne. 

 


 

Jo da, det er fint det og. Jeg har planer om både å gå i kjole, spise is og ligge i gresset. Men som småbarnsmor er det helt andre ting som gjør at våren er helt fantastisk. 

I går klokken 14-ish gikk jeg som vanlig inn porten til barnehagen. Jeg lokaliserte den lille som satt og hvinte på husken, vinket til henne og konstaterte at hun ikke hadde tid til å komme og gi meg en klem. Så gikk jeg inn i garderoben for å pakke sakene hennes. Som vanlig, ligger den store, stripete bagen pent prettet sammen på plassen hennes etter leveringen tidligere den dagen. Da jeg leverte, var bagen fylt til randen av cherroxer, støvler, regntøy, utebukse, jakke, fleecedress, hansker, regnvotter, vanter, lue, hals, ekstra skift bestående av sokker, bukse og genser og matboksen.

Som regel er bagen like full når jeg henter. Bare at da er alle klærne våte i tillegg.

Men i går, da jeg stod der i garderoben og skulle pakke sammen alle sakene, var det plutselig ingen ting som var verken vått eller brukt. Regndressen og utebuksa hang tørre og fine på knaggen sin. Cherroxer og støvler var ikke brukt. Ei heller fleece, hansker, regnvotter, vanter, lue eller hals. Ingen våte og kalde sokker som var blitt byttet i løpet av dagen. Ingen våte buksebein. Alt var tørt og fint og ubrukt.

Jeg kom hjem med en stor, stripete bag med en matboks i.

 

 

Så enkelt! Så herlig! Nå er det slutt på skylling og tørking av dassblaute regndresser fulle av sand. Ingen sure cherroxer og regnvotter som etterlater gangen luktene som våt bikkje. Ingen sko og ytterklær som ligger til tørk på varmekablene i gangen og gjør det umulig å kommer frem. Ingen sure sokker og dryppende bukser som henger over dusjen på badet.

Bare ? en matboks!

Nå er det endelig vår! Og livet som småbarnsmor er i ferd med å bli minst ti ganger lettere. Jeg gleder meg!

Hva syns du er det beste med våren?

 

Les også: Hvem trenger vel være perfekt mamma, så lenge man er dritgod på å steke pannekaker

Les også: Manna, når jeg blir stor, skal jeg bli blitzer

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Vær forsiktig - ikke så fort - pass deg

Vær forsiktig, da. Åh nei, du må ikke klatre så høyt. Pass, pass, ikke sykle der, det er farlig. Ikke så fort da, vennen, du kan ramle og slå deg. 

Vi var i skateparken i helgen. Snøen er endelig borte. Det var sol og varmt. Det var høye hvin og boblende barnelatter. Det var fart og bevegelse. Det var high fives og store smil. Og det var bekymrede foreldre.

 

Driving on roller skates
Licensed from: Antonyuk / yayimages.com

 

Jeg kjenner jeg blir litt trist jeg, når jeg hører foreldre som roper etter barna at de må ta det litt med ro, være litt forsiktige, passe seg. At de ikke må klatre så høyt på muren. At de ikke må kjøre så fort i pitten.

I tillegg opplever jeg å få stygge blikk fra andre foreldre fordi jeg lar barna mine få klatre så høyt de bare vil og skate så fort de orker. Ikke uten å ta hensyn til andre, selvfølgelig. Men jeg stoler på at de kjenner sine egne grenser. Gjør de ikke det, nei vel, da slår de seg eller skader seg. Den mest alvorlige skaden vi har hatt så langt, er noen saftige skrubbsår og ei blødende leppe.

Mine barn vokser opp som såkalte frittgående barn. De får løpe, spikke, klatre, sykle, gå alene i skogen og i det hele tatt leke uten at vi voksne passer på. Kort fortalt er dette den samme oppveksten de aller fleste av min generasjon hadde. I dag er det en egen og omdiskutert oppdragelses-metode.

Jeg opplever dessverre relativt ofte at andre foreldre mener vi er uansvarlige, og at ved å la mine barn få klatre høyt, oppfordrer vi også andre barn til å gjøre det samme. Da faller det ofte mer eller mindre diskrè kommentarer bak min rygg som: «Ja, men du får ikke klatre helt til toppen selv om han gutten der gjør det. Det er altfor høyt for en sjuåring. Vi vil vel ikke tilbringe helgen på legevakten, vil vi vel?» Eller: «Ja, jeg ser at de barna får sykle i den bratte nedoverbakken, men hvis de ramler kommer de til å skade seg alvorlig. Det vil vel ikke du?»

Så kjedelig det må være å være barn i dag. Å ikke få lov til å teste grenser, kjenne på risiko og føle mestring. Jeg tror alle barn trenger å kjenne risiko.  Og hvis et barn aldri blir utsatt for risiko, vil det jo heller ikke mestre risiko. Det er jo litt av et paradoks. At jo mer vi beskytter barna våre, jo mer utsetter vi dem for fare.

Men hvordan  reagerer egentlig et barn som aldri får oppleve fysisk risiko og mestring mentalt? En undersøkelse fra University of Tennessee, viser at overbeskyttede barn har dårligere livskvalitet og lavere selvfølelse enn andre jevnaldrende når de står ved inngangen til voksenlivet. De har også større risiko for å være medisinert for angst og depresjon. Disse barna opplever ofte en identitetskrise som kan tolkes som en redsel for å vokse opp.

I forbindelse med doktorgraden sin i 2010, observerte og intervjuet barnehageforsker Ellen Beate Sandseter barn i barnehagealder som lekte på lekeplasser. Hun la merke til at barn har behov for å føle på fare og spenning. Barna søkte det skumle. Den ambivalente leken, som er skummel og artig på en gang.

Hun forteller til Aftenposten at ved å utforske høyder, håndtere farlige redskaper, være nær ild og vann, mestre fart og ikke minst utforske verden på egen hånd, opplever barna at de tar en risiko. Og det er nettopp gjennom å utfordre seg selv barn bygger opp mot, selvtillit og kunnskap om hva de mestrer. Slik lek har en antifobisk effekt og avlærer angst. Den er viktig både for barns psyke og motoriske utvikling.

Forskeren mener foreldre som stadig forteller barna sine at de må passe seg, gjør ungene en bjørnetjeneste.

«De lærer at verden er farlig, og at det er mye å bekymre seg for. Det kan gjøre dem dårligere rustet til å møte voksenlivet», sier hun, og stiller spørsmål ved om vi er villig til å miste den tradisjonelle, norske barndommen. For det er nettopp det som er i ferd med å skje.

Sammen med psykolog Leif Edward Ottesen Kennair, har Ellen Beate Sandseter også forsket på om barn som faller ned fra et tre og brekker benet, eller unger som nesten har druknet, har angst som voksne. Svaret var et klart og tydelig nei. Det er faktisk motsatt. Det er de barna som aldri fikk lov til å klatre i trærne eller leke ved vannet som er overrepresentert blant dem som har angst som voksne.

Nå tror jeg ikke nødvendigvis at barn som ikke får kjenne på risiko er dømt til et liv med lav selvfølelse og angst. Her er det mange andre faktorer som også spiller inn. Men jeg syns det er et tankekors, og jeg blir trist av å se på barn som blir stoppet midt i leken fordi foreldrene syns det ser farlig ut.

Kanskje vi skal stole litt mer på barna våre? Kanskje vet de selv hva de mestrer og ikke? Men da må vi også la dem få sjansen til å teste og finne sine egne grenser. Og husk, barn tåler en støyt. De tåler å slå seg. De tåler både skrubbsår og en forstuet fot. Ja, de tåler til og med neseblod og en brukket arm også.

Spørsmålet er hvor godt de tåler aldri å få leke fritt, klatre, løpe, balansere og hoppe uten at vi foreldre står der og passer på, ber dem om å være forsiktig og forteller dem hvor farlig leken er.

 

Hva mener du? Klarer du å la barna få leke fritt? Og syns du det er vanskelig ikke å bryte inn?

 

Les også: Kjære foreldre, ikke slukk stjernene

Les også: Den magiske barndommen

 

PS: For flere oppdateringer fra våre frittgående barn, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

hits