hits

mai 2017

Har du stort behov for alenetid?

Da er du ikke den eneste. Selv om det kanskje kan føles sånn i en verden der selve symbolet på vellykkethet er bilder på Facebook og Instagram der du ler sammen med venner på hyttetur, på fest, på ferie eller på middager.

 


 

Har du barn, har du også helt sikkert vært borti mammapolitiet. De som mener at mødre som trenger alenetid er egoistiske. De som alltid kommer med den typiske frasen: Hvorfor fikk du egentlig barn da, hvis du ikke vil være sammen med dem?

Her kan du lese om Svenske Jessica som mener man ikke bør ta seg alenetid de ti første årene etter man har fått barn. 

Jo da, selvfølgelig vil vi være sammen med barna våre. Og selvfølgelig vil vi være med både familie og venner. Bare ikke hele tiden.

Jeg har alltid hatt stort behov for å være alene. Jeg visste bare ikke om det. Ikke før jeg fikk barn og alenetiden forsvant.

Jeg er egentlig veldig sosial. Jeg liker å være med folk, familie og venner, både på hyttetur, på fest, på ferie og på middager. Men så trenger jeg også å trekke meg tilbake og bare være alene.

Før jeg fikk barn, regulerte jeg dette uten å tenke over det. Jeg var med venner i helga, og så koste jeg meg hjemme alene dagen etter. Behovet for alenetid ble tilfredsstilt, helt naturlig.

Men så kom barna. Og plutselig hadde jeg et lite menneske oppå meg 24 timer i døgnet. Et ganske krevende lite menneske. Vi fikk to tette, og de første årene ble det svært lite alenetid.

Jeg ble sliten, sur og irritabel.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn mamma som alltid var full av energi og entusiasme. Som elsket å være sammen med familien sin hele tiden. Ja, jeg har til og med prøvd det, men det funket ikke for meg.

Til slutt ba mannen min meg om å ta meg en helg borte. Dra vekk og kom tilbake når du er i litt bedre humør, sa han og holdt døren åpen for meg slik at jeg skulle komme meg ut så fort som mulig.

Det var helt fantastisk. Plutselig skjønte jeg hvorfor jeg var så sur og irritabel. Jeg hadde ikke fått nok alenetid.

Da jeg kom tilbake, var jeg, om ikke akkurat noen superkone eller supermamma, så var jeg i hvert fall i mye bedre humør.

Nå passer jeg på å få meg mine små pauser med jevne mellomrom.

For dette handler absolutt ikke om en mor som lar barna gå for lut og kaldt vann fordi hun skal ut og realisere seg selv, slik mange syns det er så gøy å skrive om i avisene og sånn. Dette handler rett og slett om at vi mennesker er forskjellige. Og for noen av oss er alenetid helt nødvendig for at vi skal kunne fungere. 

Og hvis mannen og barna mine får velge, vil de heller ha en blid kone og mamma som av og til trenger å være litt alene, enn en sur og grinete kone og monstermamma som er tilstede hele tiden og som kjefter og smeller for den minste ting.

Så reis bort med god samvittighet. Send barna bort og kos deg alene hjemme. Hent barna en halvtime senere i barnehagen selv om du er ferdig på jobben. Si nei takk til invitasjoner og prioriter alenetiden din. Og viktigst av alt, gjør det helt uten dårlig samvittighet!

Trenger du mye alenetid?

 

Les også: Er det greit å levere i barnehagen når man selv har fri?

Les også: Føkk mammapolitiet!

Les også: Å reise på ferie alene

 

PS: For flere oppdateringer fra en mamma som trenger mye alenetid, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

La barna kjede seg skikkelig i sommer

Hva vi skal gjøre i sommer? Vi skal kjede oss. Vi skal kjede oss skikkelig. Dag ut og dag inn. Spesielt barna.

 



 

Jo da, vi skal en tur til Danmark også. Og vi skal vi besøke familie i Stavanger. Og så skal vi bare være hjemme noen uker. Vi skal kjede oss både i Danmark, i Stavanger og hjemme. 

Barna våre er vant med at det skjer noe hele tiden. Det er barnehage og skole, lekser, fotballtreninger, kamper og riding. Det er alltid noe som skal rekkes. Kalenderen vår på kjøkkenveggen er full av skriblerier.

Barn i dag er vant med at vi voksne forteller dem hva de skal gjøre, når de skal gjøre det og hvordan de skal gjøre det. De er vant med at vi organiserer og fikser og ordner. De slipper helt å tenke selv. 

Jeg skal helt sikkert finne på masse gøy sammen med barna mine i sommer. Men ikke hele tiden. Ikke hele ferien. De må jammen klare seg litt selv også, og leke på egen hånd. 

Ofte til store protester, i hvert fall i begynnelsen. Det blir både masing, og sukking og krangling. Åååh, livet er helt forferdelig. Åååh, alt er så kjedelig. Åååh, du er verdens verste mamma. Åååh, hvorfor fikk du oss egentlig, hvis du ikke vil leke med oss. 

Men så ... det kan ta alt fra noen timer til flere dager, men så, før eller siden, begynner de å leke selv. Og da har de det så gøy! Da glemmer de både tid og sted. De glemmer at jeg er verdens verste mamma. Ja, de glemmer til og med barne-tv, iPad-tiden sin og isen jeg lovde dem etter middag. 

Visst er det slitsomt de timene eller dagene det tar før de finner ut at de klarer å leke selv. Visst er det lett å sprekke da, og gi etter og finne på noe med barna bare for å få litt fred. Åh ja da, jeg vet hvordan barn kan være. De har en helt egen evne til å drive deg til vannvidd. 

Men hvis du bare klarer å stå i det, så gjør du både deg selv (ikke minst) og barna dine en stor tjeneste. 

Jeg ble intervjuet av Nettavisen om nettopp dette her om dagen.

Les hele intervjuet her: Det beste du kan gjøre for barna i sommer er å la dem kjede seg

Der ble også psykolog Lyn Fry intervjuet, og han kom med et godt tips: Sett seg ned med barna ved starten av sommerferien og skriv en liste over aktiviteter som barnet liker å gjøre. Når barnet senere klager over å kjede seg, kan foreldrene be barnet om å finne seg en aktivitet på lista.

Smart, ikke sant? Så gjenstår det å se da, om barna setter i gang med aktiviteten selv eller om de maser om at du skal være med dem. 

Har du tenkt å la barna kjede seg i sommer?

 

Les også: Sykmeld deg bra barna, ikke jobben

Les også: Jeg hater å leke med barna

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Fem forskjellige middager på fredag

Det begynte så bra. Fredag var pannekakedagen. Ukens høydepunkt. 

På fredagene slutter jeg tidlig på jobb, mannen har hjemmekontor (han pendler til Oslo tre dager i uka) og ungene blir hentet på skole og i barnehage klokka halv to. Vi har god tid, det er ingen fotballtrening og ingen lekser. Vi senker skuldrene og gjør oss klare til helg. 

 



 

Meeen, så var det denne middagen da.

Det begynte med at ungene skulle få velge middag på fredag. Siden de må slite seg gjennom opptil flere fiskemiddager med grønnsaker og greier (Åh, stakkar) resten av uka, tenkte jeg det var litt hyggelig at barna fikk en dag i uka der de fikk bestemme middag. De valgte så klart pannekaker. Pannekaker med Nugatti til sjuåringen, pannekaker med sukker til seksåringen, pannekaker med brunost og Nugatti til meg og pannekaker med blåbærsyltetøy til mannen. 

Så fant plutselig seksåringen ut at hun ikke likte pannekaker lenger. (Det må være noe feil med henne. Alle barn liker vel pannekaker?) Men nei, pannekaker var plutselig æsj. 

Ja vel, hva ville seksåringen ha til middag på fredag da, hvis hun fikk bestemme selv? For det var jo litt av poenget med disse fredagsmiddagene. Jo, hun vil ha grøt. Risengrynsgrøt med sukker, kanel og smørøye. 

Okei, så ble det risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy på resten av oss. 

Men sjuåringen er også veldig glad i grøt. Han syns det var fryktelig urettferdig at lillesøster fikk grøt og ikke han (Alt er jo urettferdig i den alderen der.) Så da måtte han også få grøt. I tillegg til pannekaker. For de var han ikke villig til å ofre. Ja ja, det må vel la seg ordne. Jeg kunne godt tenke meg litt grøt i tillegg til pannekaker selv. Grøt er jo godt. Og så kjøper vi bare sånn mikrogrøt fra Fjordland. Det tar ikke all verden å tilberede.  

Men seksåringen tåler ikke laktose, så hun må få laktosefri grøt. Storebroren syns laktosefri grøt smaker æsj, og det er jeg helt enig i.

Så ble det laktosefri risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa og vanlig risengrynsgrøt på oss andre med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy. 

Men plutselig begynte jeg å få veldig vondt i magen på fredagskveldene. Vi spiser ofte hjemmelaget pizza og vafler til kvelds mens vi ser på Norske Talenter, og kanskje det ble litt mye lys mat, i form av sånne lettbeinte karbohydrater. Jeg mener, pannekaker med Nugatti og risengrynsgrøt med sukker til middag og så pizza og vafler til kvelds? 

Jeg skal ikke gå i detalj, men timene etter barnas leggtid ble tilbragt helt andre steder enn der mannen så for seg at de skulle tilbringes. Så jeg begynte å koke meg litt suppe til fredagsmiddagen i tillegg til pannekaker og grøt. Gjerne en sånn grønn, god grønnsakssuppe med egg i. Masse næring. Det funka fint. 

 



 

Så ble det laktosefri risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa og vanlig risengrynsgrøt på oss andre med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy og grønnsakssuppe med egg til meg. 

Men så begynte mannen å klage over at han ikke ble skikkelig mett av grøt og pannekaker. Og grønn suppe skulle han i hvert fall ikke ha. Så han begynte å kjøpe seg en Fjordland-middag i tillegg. Og da gjerne sånn mat som ingen andre i familien liker, som komle for eksempel. (Han er fra Stavanger). 

Og så ble det laktosefri risengrynsgrøtgrøt på lillesnuppa og vanlig risengrynsgrøt på oss andre med sukker, kanel og smørøye og pannekaker med Nugatti, brunost og blåbærsyltetøy, grønnsakssuppe med egg til meg og komle til mannen. 

Under middagen i dag begynte barna plutselig å snakke om makaroni. Det hadde vært godt med litt makaroni, hadde det ikke? Makaroni med ketsjup, mmm, det er godt det. Jeg lot som jeg ikke hørte det. Syns egentlig fem middagsretter er mer enn nok. 

 

Hva vil dine barn ha til middag hvis de får velge selv?

 

Les også: Kos uten mat er ikke kos 

Les også: Hvordan er det mulig å glemme å spise?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Gjør du disse fem tingene, er du en god forelder

 

Ja, hva er egentlig en god forelder?

Er det mammaen som aldri er sint på barna? Hun som aldri klikker, som er tålmodig og alltid mild og søt og snill og god?

Er det pappaen som alltid husker på støvler og ekstra skift i barnehagen?

Er det hun som baker de flotteste prinsessekakene, som arrangerer de kuleste temabursdagene, som lager all mat fra bunnen og som bruker økologiske bleier?

Er det foreldrene som planlegger spennende sommerferier til flotte hoteller i varme land? De som gir barna flotte opplevelser hos Kapten Sabeltann, på Legoland og Tusenfryd?

Er det mammaen som aldri har behov for alenetid? Hun som bare eeeelsker å være sammen med barna sine absolutt hele tiden.

Vel, i vårt samfunn skulle man nesten tro det er disse tingene som avgjør om du er en god forelder eller ikke. Å være en god forelder i dag handler dessverre om å beherske de tingene man kan ta bilde av å legge ut på Facebook. Alt det ytre vi kan vise frem.

Men selvfølgelig er det ikke kaker, bursdagsfeiringer og behov for alenetid som avgjør om en er en god forelder eller ikke.

 


 

Psykologer ved universitetet ved Harvard har forsket på nettopp hva som er en god forelder, og hva som skal til for å oppdra alrighte barn. Trygge og empatiske barn som vil fungere godt i verden. For det er vel det vi alle ønsker, ikke sant? At barna våre skal bli alrighte folk når de vokser opp?

Her er fem ting Harvard-psykologene mener er det viktigste du kan gjøre for barna dine:

 

1 - Tilbring tid sammen med barna.

Snakk med dem. Lytt til hva de har å si. Gjør ting sammen. Les sammen. Vær interessert i det de driver med. Hjelp dem med å sortere vanskelige tanker.

 

2 - Vær en sterk rollemodell og en god mentor.

Barna dine gjør som du gjør. Er du rettferdig, ydmyk, ærlig og tar godt vare på deg selv og andre, kommer barna dine til å gjøre det samme.

Du trenger ikke være perfekt. Snarere tvert imot. Vis barna at det er helt okei å være uperfekt, og å gjøre feil. Innrøm det når du har gjort noe dumt og be om unnskyldning når det er nødvendig. Slik lærer også barna dine at det lov å gjøre feil, at det ikke er verdens undergang og at det alltid finnes løsninger.

 

3 - Lær barna å bry seg om andre, og ha høye etiske forventninger til barna dine.

Lær barna dine at det er like viktig å bry seg om andre som å ha det bra selv, hjelp dem til å ta gode avgjørelser selv når det er vanskelig, og gå foran som et godt eksempel.

Lær barna dine om ansvar og forpliktelser, enten det gjelder plikter, skole, manerer, venner eller løfter.

Lær dem at de ikke er alene i verden og at andre har forventninger til dem som de må følge opp. Snakk med dem om hvilke konsekvenser deres avgjørelser får for andre.

 

4 - Oppfordre barna til å verdsette det de har og å være takknemlig.

Barn som lærer takknemlighet viser seg ofte å være mer generøse, hjelpsomme, empatiske og tilgivende. Ja, de er til og med også både lykkeligere og friskere.

 

5 - Lær barna å se det store bildet.

Barn er ganske trangsynte og bryr seg som regel bare om de aller nærmeste - sin egen familie og sine nærmeste venner. Det er helt normalt. Men lær barna å tenke på og bry seg om folk som befinner seg utenfor denne indre sirkelen. Som den nye gutten i klassen, fremmede barn som blir mobbet, dama på butikken og barn i andre land.

 

Så drit i det latterlige, trangsynte mammapolitiet som kritiserer oss mødre for at vi trenger alenetid. Dropp prinsessekaker, bursdagsfeiringer og alt som sliter deg ut. Ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke har råd eller helse til å besøke Legoland og Kaptein Sabeltann i år heller. Slutt å strebe etter å være perfekt. Det spiller nemlig ingen rolle i det store og det hele. Det er nemlig helt andre ting som avgjør om barna dine vokser opp og blir alrighte folk eller ikke.

Hva syns du er det viktigste å lære barna dine?

 

Les også: Hva er en god mor? 

Les også: Hvordan gikk det med Blitzer-barna?

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

 

   

Ufordragelige barn på fly

Jeg var på flytur uten barn forrige uke. Helt ned til Hellas og tilbake. Fire timers flytur hver vei. Helt alene, uten barn. 

Jeg har fått med meg at er det noe folk irriterer seg over, så er det barn på fly. Barn på fly er skikkelig ufordragelige. De roper og skriker, sparker i setet foran seg, kaster leker rundt seg, står i setet, henger over setet foran og søler jus over han eller hun som sitter der. 

 

crying child in airplane
Licensed from: vsurkov / yayimages.com

 

Foreldrene er også helt håpløse. De bryr seg ikke. De driver fri oppdragelse og er bare opptatt av å få drikke vinen sin i fred. 

Barna går på selvstyr. De løper i midtgangen, roper og vræler og er i veien for flyvertene og flyvertinnene som fortvilet prøver å få servert de stakkar passasjerene litt mat. 

Jo da, jeg har vært ute og flydd med barn selv før. Og ja, det kan være en prøvelse. Barn er ikke laget for å sitte musestille og holde kjeft i fire timer i strekk. De lager lyd. De ler og synger. De tøyser og tuller, de må på do sikkert fire ganger i løpet av flyturen, og noen ganger gråter de også. 

Jeg var veldig spent før denne alene-flyturen min. For når jeg flyr med barna mine, er jeg så opptatt med å passe på dem at jeg ikke har tid til å bry meg om andre barn. Men nå skulle jeg altså fly uten barn. Og når jeg flyr uten barn, liker jeg å sitte helt alene, helt i fred og lese en bok, høre på musikk eller se på en film på pc-en. Helst uten å bli sparket i ryggen og sølt jus på av elleville barn uten oppdragelse. 

Men vet du hva? Jeg så ikke ett uoppdragent, psykocrazy barn, jeg. Ikke ett eneste ett! På til sammen åtte timer flytur, tur retur Hellas, verken så eller hørte jeg ett eneste barn som ropte og skrek ukontrollert, som sparket i setet, løp som en galematias i gangen og kastet leker og mat på de andre passasjerene. Og på begge flyturene hadde jeg små barn både rett ved siden av meg og rett foran meg. 

Visst var det lek og lyd. Visst var det noen barn som gråt, spesielt når vi skulle lande. Men det må man vel nesten regne med?

Og da lurer jeg, hvor er alle disse ufordragelige barna på fly? Finnes de? I så store mengder som folk påstår? Eller er det vi voksne som har altfor lav terskel for barn som oppfører seg som barn? Har vi helt urealistiske forventninger til barn på fly?

Har du opplevd ufordragelige barn på fly? 

 

Les også: Tåler du ikke barn på fly, kan du holde deg hjemme

Les også: Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

 

PS: For flere oppdateringer fra en sånn passe god mamma med sånn passe strigla barn, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

 

Slapp av, det er bare mensen

Fire blåkledde mennesker kommer marsjerende inn i ankomsthallen på Gardermoen. Jeg kan ikke se ansiktene deres, siden de er gjemt bak gassmasker, men basert på kroppsspråk og kroppsbygning vil jeg tro det er to menn og to damer. 

Portrait of woman working in scientific lab wearing gas mask
Licensed from: diego_cervo / yayimages.com

 

De går bort til dametoalettet og åpner døren på gløtt. Den ene damen roper inn, først på norsk, så på engelsk, at toalettet skal evakueres og at besøkende bes benytte et annet toalett. 

Den andre damen åpner en koffert utenfor. Hun drar ut en rull med gult og svart stripete plastbånd som hun surrer rundt noen stolper utenfor døråpningen. En av mennene setter opp fire oransje kjegler i en firkant foran døra. 

Når rommet er tomt, tar to av de blåkledde på seg hansker mens de diskuterer opphetet seg imellom og med de to andre. Svettedråper renner nedover pannene bak gassmasken. 

Den største av de fire, går ut til kjeglene, planter beina godt i bakken mellom de to fremste og legger armene i kors. Klar til å stoppe eventuelle inntrengere. De tre andre sjekker gassmaskene til hverandre, gir noen tegn med hendene, før de to med hansker huker seg ned og går med ryggen inn mot veggen inn på toalettet mens de roper: "We`re going in". Mellom seg bærer de en gul plastdunk på størrelse med en ti-litersbøtte, med lokk. Tredjemann står vakt i døråpningen. 

Etter to minutter begynner vakta i døra å flakke med blikket. "Are you okei in there", roper hun inn og ser på klokka. "Do you need help?"

Etter ytterligere to minutter tar hun frem en bitteliten walkie talkie og kaller opp det jeg vil tro er de to inne på toalettet. Det spraker og knitrer. Etter et par anrop får hun svar og tjue sekunder senere kommer de to blåkledde skikkelsene til syne i døråpningen. De småløper med den gule dunken bort til vaktmannen mellom kjeglene. Han tar plastdunken og løper i full fart bortover terminalen med den. De tre andre samler sammen kjegler og bånd, mens de trekker lange, dype sukk. 

Så går de videre til neste toalett.

Omtrent sånn ser jeg for meg at disse bind-dispenserne på offentlige toalett blir tømt. Du vet, disse store, metall-søppeldunkene med hvitt lokk fra Initial der det står "Deponering av sanitetsbind og tamponger" på lokket. På siden av dunkene er det som regel en beholder med poser. Her er det altså meningen at vi skal pakke inn sanitetsbindet (Hvem sier forresten sanitetsbind i 2017?) eller tampongen, inn i posen og så kaste den nedi den lille luka på toppen av dunken. Den luka som har en sånn sperre, slik at du ikke kan se nedi, eller ta opp igjen det du har kastet. 

Nederst på lokket står det skrevet i fet skrift: OBS! Skiftes kun av Initials personale

 





 

Hva er egentlig greia? Det er da bare mensen. Mensen er verken smittbart eller radioaktivt. Hjemme hos oss fungerer det utmerket å pakke bind og tamponger inn i litt dopapir og kaste det i søppeldunken. 

Er ikke disse bind-dispenserne litt vel dramatiske? 

Det er da bare mensen ...

Hva syns du? Er det bare meg, eller er "deponering" av sanitetsbind i lukkede beholdere litt overkill?

 

Les også: Storforbruk av glidemiddel

Les også: Jeg er en godtebutikk

 

PS: For flere oppdateringer fra Casa Kaos, følg meg gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Å reise på ferie alene

Reiser du helt alene? Hvordan tør du det? Syns du ikke det er flaut? Hva om folk tror du ikke har venner? Er det ikke kleint å sitte alene og spise? Skulle ønske jeg turde også. 

 


 

Jeg får alltid mange kommentarer når jeg forteller folk at jeg skal ut og reise alene. Eller at jeg har vært på ferie alene. Mange er skeptiske. Men veldig mange reagerer med: "Åh, det har jeg lyst til også. Men jeg tør ikke. Skulle virkelig ønske jeg turde."

Akkurat nå sitter jeg i Hellas. Nærmere bestemt på et hotell oppe i fjellene i Kolymbia i Rhodos. Helt alene. Og jeg elsker det! 

Det finnes en tid for alt. Jeg syns det er kjempefint å reise på ferie med familien min også. Med både mann og barn. Og jeg elsker å reise på tur med venninner. Men av og til syns jeg det er utrolig deilig å reise helt alene. 

Jeg har reist på aleneferie med jevne mellomrom de siste 20 årene. Så er jeg også en person som trenger mye alenetid, som elsker bare å gjøre ingen ting og som trives uforskammet godt i mitt eget selskap. Det er slik jeg lader opp. Mens noen lader seg opp ved å være sosial, lader jeg best helt alene. 

Aleneferie er ikke for alle. Men hvis du har lyst, men ikke helt vet om du tør, skal jeg gi deg noen gode tips til hvordan du best overkommer skrekken og kanskje kan kose deg på din første ferie med kun deg selv som selskap:

1 - Gjør god reasearch hjemme og finn et sted og et hotell der du tror du kommer til å trives. Når jeg reiser alene, foretrekker jeg mindre eller mellomstore hotell kun for voksne. Jeg er glad i barn, men aller mest mine egne. Og reiser jeg uten egne barn, vil jeg helst slippe andres barn også. Fordelen med å bo på et lite hotell, er at du blir fortere kjent med personalet og andre gjester. Noen hotell er til og med tilrettelagt for folk som reiser alene. På den andre siden, hvis du syns det er litt ekkelt å reise alene og helst bare vil gjemme deg i mengden, kan et stort turisthotell være best. Et sted så stort og så folksomt at ingen verken legger merke til deg eller husker deg. 

2 - Hvis du vil være helt alene, sjekk om du finner hotell der rommene har egen terrasse, og kanskje til og med eget basseng. Her jeg bor nå, på Casa Cook, har jeg begge deler. Her kan jeg trekke meg helt bort og bare være for meg selv. Samtidig har hotellet et stort fellesbasseng og et barområde der jeg kan møte andre og være sosial når jeg føler for det. 

 


Min helt egne private terrasse med basseng. 

 

3 - Det finnes også egne reiseselskap som arrangerer reiser for alene-reisende. Da er turen ofte lagt opp med et program, og dere blir en gjeng som reiser sammen. Jeg har aldri deltatt på sånne reiser selv, da litt av poenget for meg med å reise alene, er nettopp å være alene, men kanskje er det et fint alternativ for deg. Det kan være et fint sted å starte. 

4 - Mange syns det verste med å reise alene er å spise alene. Da blir det ekstra synlig at man kun er én. Det første man må jobbe med her, er sine egne holdninger. Mange er redd for at folk skal tro at man ikke har venner og er ensom. For det første, hva tenker du når du ser noen spise ute alene? Tenker du, stakkar, hun må være skikkelig rar som ikke har noen venner? Eller tenker du, oj, så tøft. Tenk å reise helt alene. Hun må jammen være trygg på seg selv? Jeg tenker det siste. Og for det andre, dersom noen skulle tenke at du er ensom ... hva så? Spiller det egentlig noen rolle hva andre, helt fremmede folk som du aldri kommer til å møte igjen, tror om deg? 

5 - Hvis du likevel syns det er flaut, spis på forskjellige steder hver kveld og lat som om partneren eller vennen din er syk og venter på hotellrommet. Ta med deg en bok du kan lese i eller surf på mobilen. Eller ta med deg noen papirer og en kulepenn og strek under utvalgte ord. Da ser det ut som om du er på jobb. Kanskje er du reisejournalist? Eller reiseleder? Eller kanskje er du her for å skrive ferdig den nye bestselgende romanen din. En forfatter på tur alene er aldri ensom eller venneløs. Hun er bare eksentrisk. 

6 - Øv deg på å sitte på kafé alene hjemme før du drar. Eller gå på kino, på et museum, eller se en forestillign alene. 

7 - Liker du fortsatt ikke tanken på å spise ute alene? Bestill mat opp på rommet. Eller lei deg en leilighet med kjøkken og lag maten selv. 

8  - Smil! Vær blid og åpen. Snakk med folk. Eller bare si hei. Folk på ferie er generelt glade og sosiale og det bruker ikke være så vanskelig å bli kjent med dem. I går kveld spise jeg middag med en annen norsk jente som bor på samme hotell og som også reiser alene. Senere i kveld skal jeg møte tysk dame jeg møtte på en yogatime. Og jeg er ikke en sånn veldig utadvendt "hurra meg rundt, her kommer jeg-type". Det trenger du ikke være heller. Et smil og et hei tar deg langt. 

9 - Og husk, folk er ikke så opptatt av deg som du tror. Så sant du ikke går med et stort lysende neonskilt over hodet der det står Jeg reiser alene. Folk har andre ting å tenke på og snakke om enn deg. 

Til slutt: Kos deg på tur alene. Det er en helt fantastisk opplevelse som kommer til å gi deg veldig mye. Tenk deg en hel uke (eller to) der du bare har deg selv å ta hensyn til. Der du kan gjøre akkurat det du vil, når du vil, uten å bry deg om andre. Snakk om herlig egotripp!

 

Har du reist på ferie alene før? Eller har du lyst?

 

Les også: Jeg reiser alene

Les også: Burde jeg savne barna?

Les også: Aleneferie til Casa Kukk

 

PS: Følg meg gjerne på aleneferien her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram