hits

juni 2012

Brutal barnehage

”Neeeeeeiiii! Neeeeeeiiiiiii! Villikke villikke villikke!”

Første dag i ny barnehage

Lillemann bukter seg som en liten slange mens lederen prøver å fri meg fra grepet hans. Først veldig varsomt med lovnader om at de har ballbinge inne i klasserommet. Deretter prøver hun forsiktig å dra han løs. Til slutt må vi i fellesskap åpne de hvitknokede fingrene rundt halsen min med makt. Jeg snur meg og går. På vei ut døra, ser jeg meg tilbake og møter Lillemanns blikk gjennom glassdøra til klasserommet. Han har sluttet å gråte, underleppa skjelver og han ser på meg med store, røde, våte øyne. Det blikket kommer jeg aldri til å glemme. Aldri!

Jeg kjemper i mot trangen til å løpe inn i klasserommet, røske til meg gutten min og ta ham med meg hjem igjen. Men jeg tvinger meg ut døra. Lukker den bak meg. Setter solbrillene godt foran øynene og drar hjem.

Dette var i september i fjor. Første dag i ny barnehage.

I dag har vi vært på sommeravslutning. Se for deg noen og tjue unger proppfulle av sukker, gira på Mikke Mus og Spider Man, løpende rundt med foreldrene på slep.

   

”Se mamma, se”.

Lillemann vil vise meg den store båten han har malt. Og favorittleken. Og den kule boken om dinosaurer med underbukser. Han vil vise meg hvor han spiser lunsj. High five til alle kompisene. Og så må lillesøster vises frem. Ingen er så stolt av henne som Lillemann.

Her skulle det være et bilde av en hjemmebakt to-etasjers togkake, minimuffins og cakepops. Men siden jeg glemte hele sommeravslutningen (og ikke kan bake) ble løsningen Svampe Bob og Hello Kitty-kjeks og Mikke Mus-sjokolade fra nærbutikken.

Spanske barnehager har en helt annen filosofi rundt hvordan barna skal innkjøres.  Vi var innom barnehagen og så oss om før vi skrev han inn. Som bekymret mor, snuste jeg rundt, spurte og grov, med den holdningen at dette nok ikke var bra nok for min lille arveprins.

”Hvor mange innkjøringsdager har dere?”

Lederen ser på meg med et spørrende blikk. ”Innkjøringsdager? Hva mener du?”

”Nei altså, hvor mange av de første dagene skal jeg være med”.

”Ingen”.

”Ingen?”

”Nei, vi gjør det ikke på den måten her”.

Jeg bestemte meg for at hit skulle han ikke. Så vi gikk. Men etter å ha undersøkt praksisen til alle de andre aktuelle barnehagene, måtte jeg krype til korset og ringe tilbake. Det måtte da gå an å få til en avtale.

Jeg fortalte lederen om hvordan vi gjorde det i Norge, at vi har tre innkjøringsdager der foreldrene er med. Og at jeg mente det var den beste måten å gjøre det på. Jeg trengte kanskje ikke tre dager, jeg kunne godt gå med på to.

”Beklager. Det er ikke sånn vi gjør det her”.

”Nei vel. Så dere tror det er best for barnet å bli revet gråtende ut av armene til foreldrene og plassert på en helt ny og fremmed plass med helt fremmede mennesker. Han er ikke to år en gang!”

Ja, det syns hun.

I dag, nesten ett år senere, kunne jeg konkluderte med at han ikke har tatt skade av den særdeles brutale starten. Arrene har grodd. Han hadde det som plommen i egget. Han var helt klart en del av gjengen, lekte med kammeratene sine og tøyset med de voksne. Stolt som bare en toåring kan være over å vise foreldrene hans sted.

Men til neste år er det på an igjen. Da blir Lillemann skolegutt. Her begynner de nemlig på skolen når de er tre.

Har dine barn begynt i barnehage ennå? Hvordan gikk det å levere de den første dagen?

Du vet du har en toåring i huset...

Du vet du har en toåring i huset, når småttingen hyler sammenhengende i 20 minutter fordi?

Foto: Kjetil Ree

?du åpner bananen i feil ende

?brokkolien havner oppå gulroten på middagsfatet, og ikke omvendt

?det var Pingu som sto i dvd-spilleren, ikke Postmann Pat

?du tilbyr deg å bytte til Postmann Pat

?i morgenstresset tar du frem Mikke Mus-underbuksa fra skapet og ikke den med Elias

 

Du vet du har en toåring i huset, når knøttet kaster seg dramatisk ned på gulvet og hamrer knyttnevene gjentatte ganger i parketten fordi?

?du tar på venstre sko først, ikke høyre

?i et forsøk på å være morsom, stikker du hodet ut fra kjøkkenet med to stangselleri i ørene og later som om du er Shrek

?du gjør den store feilen å brette brødskiva med kaviar i to ved frokostbordet

?du spør om de har gjort noe gøy i barnehagen i dag

?du peker på et fly på himmelen og sier: Se, der er et fly!

 

Du vet du har en toåring i huset, når den lille hopper opp og ned på stuegulvet og slenger alle lekene rundt seg med kjempesinna ansikt fordi?

?du tar feil og gir knøttet jordbær-kroneis i stedet for sjokolade

?du sier unnskyld, tar jordbærisen selv og fisker fram en sjokolade-kroneis fra fryseren

?du tilbyr knøttet BÅDE jordbær- og sjokolade-kroneis

?knøttet må sette seg i bilen for å kjøre til barnehagen (hvilket man for øvrig har gjort hver ukedag i over ett år)

?du gjør den helt utilgivelige feilen å spørre om småttingen er sulten

 

Du vet du har en toåring i huset, når arvingen skyter fram underleppea, legger armene i kors og surmuler i én time fordi?

?du er i godt humør

...i alt kaoset, har du glemt å vaske Svampe Bob-t-skjorta

?du tilbyr den lille å gå med møkkete Svampe Bob-t-skjorte i barnehagen

?du prøver å gi ungen en liten kos

?du brer på dyna opp ned

 

Hva har utløst trassanfall hos dine søte, små?

Kaosmiddag

”Bæsje. Bæsje nå!” Lillemann står i stolen og veiver med armene. Vi har akkurat satt oss ned ute i hagen for å spise middag. Jeg løfter toåringen ned fra stolen og løper etter ham inn på do.

”Nei, du må gjøre deg helt ferdig”, kommanderer jeg da han er på vei ned fra doen før bæsjen har landet. Lillemann har ikke tid til å sitte her. Det står jo spagetti og kjøttsaus på middagsbordet.

”Plingplong”. Jeg fisker opp mobilen fra lomma og leser kjapt gjennom meldingen fra mobiloperatøren som maser på at jeg snart må betale regningen. I mens har Lillemann fått tak i dorullen og kastet den med full kraft ut døra mens han holder et godt tak i enden av papiret.

”Ferdig!”

Han hopper kjapt ned fra dostolen og stirrer fornøyd ned i skåla. Etter å ha beundret og skrytt av bæsjen en stund, fyker Lillemann ut døra før jeg rekker å huke tak i ham.

”Kom tilbake, du må vaske hendene”, roper jeg og snubler i dopapiret på vei ut døra.

Lillemann hviner og ler og løper ut i hagen. Jeg får tak i han rett før han kommer bort til bordet.

”Nei. Vil ikke! Ikke vashe hand”, roper han der han henger opp ned og spreller med beina i armene mine.

Opp trappen, inn på badet, på med vannet.

”Vil ikke, vil ikke, vil ikke!”

To minutter senere kommer vi ut, kliss våte begge to. Lillemann opp i stolen. Jeg på min. Kikker diskret over gjerdet og bort på naboen som sitter på verandaen og leser. Hun kikker opp av avisen og smiler svakt. Jeg smiler tilbake, himler med øynene og heiser opp skuldrene, som for å fortelle henne at toåringer kan være ganske sta, og at jeg kun driver med oppdragelse, ikke mishandling.

Sånn. Roen senker seg over middagsbordet. Jeg legger spagetti og kjøttsaus på fatet til Lillemann og skjærer det opp i små biter.

”Skei”, roper Lillemann frustrert og kaster gaffelen på bakken.

Jeg leter etter skeia på bordet. Nope. Ingen skei der. Tar trappa i ett steg og finner ei skei i skuffen.

”Nei. Ikke den. Min skei!” Den nyhentede skeia havner på bakken ved siden av gaffelen.

”Skeia di er møkkete. Den er i oppvaskmaskinen”, forklarer jeg og plukker den opp. Men skeia havner rett ned på bakken igjen.

”Min skei. Vil ha”, roper Lillemann og korser armene over brystet mens han skyver fram underleppa.

Jeg ser på mannen som sitter og mater Snuppa. Nå er det din tur til å gå.

Men mannen gir meg et blikk tilbake som sier at han aldeles ikke har tenkt å gi Lillemann viljen sin. Han får spise med den skeia han har fått.

Men vi skal på playdate i parken etterpå. Og hvis Lillemann drar dit på tom mage, betyr det to timer med uavbrutt sutring. Og det orker jeg bare ikke. Ikke i dag. Så jeg løper inn igjen, vasker skeia hans og gir ham den mens jeg mumler noe om at dette ikke må bli en vane og at neste gang får han spise med den skeia han får.

Jeg fyller fatet mitt med spagetti og kjøttsaus. Rekker å ta en bit før Snuppa setter i et voldsomt brøl og dytter vekk maten som er på vei inn i munnen, så spagettien spruter rundt henne.

”Hun er tørst”, sier jeg trøtt.

”Vær så snill ikke å gi henne vann rett fra glasset. Det blir bare søl. Du må hente sugerør”.

Mannen reiser seg mismodig og går inn etter sugerør. I mens får Snuppa tak i fatet og velter det over hele seg.

”Du MÅ huske å sette fatet utenfor rekkevidde!” grynter jeg i det jeg passerer mannen i trappa. Han med sugerør, jeg med Snuppa i armene.

”Jeg kan ta det jeg”, sier mannen og strekker armene ut.

”Nei, JEG tar det. Sett deg og spis du”, mumler jeg tilbake. ”Bedre at én av oss får spise enn ingen”.

Av med klærne. Setter Snuppa oppi vasken på badet og spyler henne ren. Tomatsausen legger seg som en rød dam i bunnen. På med ny bleie og nye klær. Legger tomatklærne i bløt.

Tilbake ved bordet. Oppdager akkurat for sent at ingen har tørket av Snuppas stol og at jeg nettopp satte henne oppi en blanding av kjøttdeig, tomatsaus og pasta.

Vel, samme det. Nå vil jeg spise.

”Ned!” Lillemann har reist seg i stolen. ”Ferdig spise”.

”Sett deg ned og vent til alle er ferdig”, kommanderer jeg.

”Nei, ned! Sparke fotball”.

Jeg prøver metoden der jeg bare overser ham, med det resultat at han trommer de små hendene i bordet mens han taktfast roper ”fotball, fotball, fotball”.

Mannen og Snuppa er akkurat ferdig å spise.

”Ja, men så gå da”.

Lillemann hviner og spretter ned fra stolen. Kommer bort til meg og planter to tomathender på buksa mi mens han gir meg en klem. Mannen er på vei opp trappa med Snuppa på armen.

Jeg reiser meg halvt og skal akkurat til å rope etter Lillemann at han må bli med inn og skylle hendene og munnen før han tar borti noe annet med tomatfingrene sine. Men jeg setter meg ned igjen. I andre enden av hagen klatrer Lillemann opp i lillesøsters vogn for å hente ballen. Jeg kan se de røde merkene på kalesjen helt hit.

Jeg tar en munnfull spagetti. Den har blitt kald og seig. Smaker nesten som gummi.

”Mamma fotball”, roper Lillemann og kommer løpende etter meg opp trappa med fotballen over hodet.

”Nei, ikke nå. Nå skal mamma spise middag”.

Jeg går inn på kjøkkenet, smører meg en brødskive med hvitost og låser meg inne på soverommet.

Endelig matro.

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram