hits

juni 2012

Brutal barnehage

”Neeeeeeiiii! Neeeeeeiiiiiii! Villikke villikke villikke!”

Første dag i ny barnehage

Lillemann bukter seg som en liten slange mens lederen prøver å fri meg fra grepet hans. Først veldig varsomt med lovnader om at de har ballbinge inne i klasserommet. Deretter prøver hun forsiktig å dra han løs. Til slutt må vi i fellesskap åpne de hvitknokede fingrene rundt halsen min med makt. Jeg snur meg og går. På vei ut døra, ser jeg meg tilbake og møter Lillemanns blikk gjennom glassdøra til klasserommet. Han har sluttet å gråte, underleppa skjelver og han ser på meg med store, røde, våte øyne. Det blikket kommer jeg aldri til å glemme. Aldri!

Jeg kjemper i mot trangen til å løpe inn i klasserommet, røske til meg gutten min og ta ham med meg hjem igjen. Men jeg tvinger meg ut døra. Lukker den bak meg. Setter solbrillene godt foran øynene og drar hjem.

Dette var i september i fjor. Første dag i ny barnehage.

I dag har vi vært på sommeravslutning. Se for deg noen og tjue unger proppfulle av sukker, gira på Mikke Mus og Spider Man, løpende rundt med foreldrene på slep.

   

”Se mamma, se”.

Lillemann vil vise meg den store båten han har malt. Og favorittleken. Og den kule boken om dinosaurer med underbukser. Han vil vise meg hvor han spiser lunsj. High five til alle kompisene. Og så må lillesøster vises frem. Ingen er så stolt av henne som Lillemann.

Her skulle det være et bilde av en hjemmebakt to-etasjers togkake, minimuffins og cakepops. Men siden jeg glemte hele sommeravslutningen (og ikke kan bake) ble løsningen Svampe Bob og Hello Kitty-kjeks og Mikke Mus-sjokolade fra nærbutikken.

Spanske barnehager har en helt annen filosofi rundt hvordan barna skal innkjøres.  Vi var innom barnehagen og så oss om før vi skrev han inn. Som bekymret mor, snuste jeg rundt, spurte og grov, med den holdningen at dette nok ikke var bra nok for min lille arveprins.

”Hvor mange innkjøringsdager har dere?”

Lederen ser på meg med et spørrende blikk. ”Innkjøringsdager? Hva mener du?”

”Nei altså, hvor mange av de første dagene skal jeg være med”.

”Ingen”.

”Ingen?”

”Nei, vi gjør det ikke på den måten her”.

Jeg bestemte meg for at hit skulle han ikke. Så vi gikk. Men etter å ha undersøkt praksisen til alle de andre aktuelle barnehagene, måtte jeg krype til korset og ringe tilbake. Det måtte da gå an å få til en avtale.

Jeg fortalte lederen om hvordan vi gjorde det i Norge, at vi har tre innkjøringsdager der foreldrene er med. Og at jeg mente det var den beste måten å gjøre det på. Jeg trengte kanskje ikke tre dager, jeg kunne godt gå med på to.

”Beklager. Det er ikke sånn vi gjør det her”.

”Nei vel. Så dere tror det er best for barnet å bli revet gråtende ut av armene til foreldrene og plassert på en helt ny og fremmed plass med helt fremmede mennesker. Han er ikke to år en gang!”

Ja, det syns hun.

I dag, nesten ett år senere, kunne jeg konkluderte med at han ikke har tatt skade av den særdeles brutale starten. Arrene har grodd. Han hadde det som plommen i egget. Han var helt klart en del av gjengen, lekte med kammeratene sine og tøyset med de voksne. Stolt som bare en toåring kan være over å vise foreldrene hans sted.

Men til neste år er det på an igjen. Da blir Lillemann skolegutt. Her begynner de nemlig på skolen når de er tre.

Har dine barn begynt i barnehage ennå? Hvordan gikk det å levere de den første dagen?

Bikiniklar på 1-2-3!

Det er tittelen på en artikkel jeg nettopp leste i Kamille. Nå skal vi se…

Kvelden før:

Skrubb kroppen med en skrubbekrem med olje. Skrubb ekstra nøye på de tørre partiene.

Nja, er det nødvendig da? Tar jo så innmari lang tid. Men hvis jeg låser meg inn på badet etter barna har lagt seg, kan jeg kanskje få det til.

Hårfjerning – en lang varm dusj eller et deilig bad bløtlegger og mykgjør hårene slik at de blir enklere å fjerne. Barber først med hårenes retning, og deretter mot hårenes retning. Etter barbering bruker du aftershave eller Aloe vera gel. Hårfjerning med voks er også et godt alternativ.

Hva er galt med en kjapp runde med sløv barberhøvel og såpe?

Husk selvbruning. Smør først huden inn med en bodylotion før du smører inn selvbruningen.

Først bodylotion og så selvbruning? Det var da voldsomt. Jeg som bare såvidt gidder dra fram bodylotionen en dag i uka.

Stell neglene på hender og føtter. Dytt neglebåndene ned med en neglebåndsskyver, eventuelt fjern dem med en neglebåndsklipper. En god olje på neglene og neglebåndene vil gjøre susen hvis man har tørre og flisete negler. Avslutt med en frisk og fin lakk på neglene.

Hmmm. Lakk er greit. Men alt det andre....mmmnei.

 

Selve stranddagen:

Bruk vannfast sminke. Du kan bruke en Illuminator fra Estée Lauder for å jevne ut fargetonen i ansiktshuden. Vannfast concealer er også et must på ujevnheter i ansiktet. Og ikke glem vannfast løspudder!

Kan kanskje prøve å få på meg litt vannfast maskara mens mannen gjør ungene klar.

Ha håret i en lekker hestehale, hårknute, ta på en solhatt eller knyt et skjerf rundt hodet.

Tja, lekker og lekker. Skal nå alltids få samlet håret i en hestehale.

En bronsefarget skimmerolje eller solkrem med solreflekterende pigmenter gir ekstra glød og skimmer i huden.

Bronsefarget hva? Ja, jo, det hørtes jo lekkert ut. Men mannen banker febrilsk på baderomsdøra og lurer på om jeg er ferdig snart. Lillesøster gråter.

Solpudder på krageben, skuldre og legger vil gi en fin og glødende effekt.

Lillemann må på do og mannen kikker inn på badet med lillesøster over skulderen. Han svetter i panna.

Smør en concealer som matcher hudtonen på strekkmerkene. Husk transparent pudder over.

Lillemann gikk ut i hagen og tisset i plaskebassenget. Lillesøster har kastet opp og bæsjet og Sjur er sur.

Spray parfyme i håret eller på bikinien.

Host, host. Okei, nå jeg gå.

Og vips, du er bikiniklar på 1-2-3.

Noen sider foran, står det hvordan du velger bikini etter kroppsfasongen din. Hvordan du gir bysten form og volum. Hva som fremhever dine kvinnelige former. Hvordan du skjuler stor rumpe, og hvordan du får lengre bein.

Dette hadde jeg tid til før jeg fikk barn. Men da trengte jeg det ikke. Nå, når jeg virkelig skulle trenge en skikkelig finpuss, har jeg aldri i verden mulighet til å tilbringe fire timer på badet før jeg skal på stranda. Jeg er heldig hvis jeg rekker en kjapp dusj, og får tatt en runde med høvelen over bikinilinja og leggene.

”Skal jeg gi dere damer et tips om hvordan dere kan se lekre ut på stranda?”

Mannen henger over rekkverket bak meg og har tydeligvis sett hva jeg leser.

”Ehm, ja…”, sier jeg nølende. Hva vet vel han?

”Ta på dere en bikini!”

Frustrerende mammamail

Barnet ditt er nå tre måneder.

Hun kan være flinkere til å bable og leke med lyder. Har du merket hvordan hun kan lytte mer oppmerksomt til deg?

De fire, fem første månedene ble jeg kjempeglad hver gang det dumpet ned en nyhetsmail i postkassa. Du vet, disse mailene vi alle abonnerte på fra alle mammanettstedene vi var medlem av. Der de minte oss på hvor gamle barna var blitt, og hva vidunderne nå kunne gjøre.

Hmmm. Nå skal vi se hva jenta mi kan gjøre.

Barnet ditt er nå fire måneder.

Nå strekker hun armene ut til deg for å bli tatt opp.

Åh, så koselig. Jeg ser ned på lille jenta mi som ligger så tilfreds i armene mine og sover. Ja visst gjør hun det, tenker jeg og smiler. Hun strekker armene mot meg hver gang jeg går forbi.

Barnet ditt er nå fem måneder.

Barnet smiler mot sitt eget speilbilde.

Ja, ja, ja. Det er jo akkurat det hun gjør! Ha ha, så kult. Tror jeg må dele den på Facebook.

Barnet ditt er nå seks måneder.

Hun lærer nå å rulle fra rygg til mage. Det støtter seg på strake armer i mageleie. Løfter hodet og får tak i tærne i ryggleie.

Eh, neeeeiii. Ikke helt ennå. Jeg leser mailen en gang til mens jeg kikker bort på jenta mi som ligger på stuegulvet og leker med en gummi-skilpadde. Men det kommer nok, tenker jeg og slår av pc-en.

Barnet ditt er nå sju måneder.

Nå som barnet kan sitte selv, kan det bruke hendene for å oppdage verden og ta tak i alt som er innenfor rekkevidde.

Sitte selv? Allerede? Det er da altfor tidlig, tenker jeg og setter jenta mi forsiktig opp i sofaen. Hun ramler sammen som en liten gele-dessert mens hun ler og lurer på hva jeg holder på med. Jeg ringer helsestasjonen, men får beskjed om at jeg bare må ta det med ro. Det er langt fra alle sju måneder gamle babyer som kan sitte. Selv om det står i nyhetsmailen.

Barnet ditt er nå åtte måneder.

Barnet elsker antakelig å kunne sitte oppreist og gleder seg over alle mulighetene denne nye, oppreiste stillingen gir. Barnet strekker seg, snur seg og bøyer seg hit og dit.

Men snuppa ligger fortsatt på gulvet uten å vise det minste tegn til å ville verken sette seg opp eller krabbe. Jeg har nettopp satt meg ned ved siden av henne og lagt lekene akkurat utenfor rekkevidde, slik de anbefalte oss å gjøre på helsestasjonen. Men hun bare ser på meg og ler, og begynner å plukke på buksa mi.

Jeg slår på pc-en og sletter meg fra alle nyhetsmailene og mammanettsidene. Plukker opp telefonen og slår nummeret til helsestasjonen. Men legger på i det de svarer. Jeg får vente litt til og se. Går og kjøper meg et mammablad i butikken i stedet.

Barnet ditt er nå ni måneder.

Barn som er rundt ni måneder gamle beveger seg ganske mye. De bruker alle tilgjengelige metoder for å få tak i det de vil ha eller komme seg dit de vil.

Nei… fortsatt ingen ting. Jeg finner frem en video fra storebroren da han var ni måneder. Se, der styrer han rund i stua som en virvelvind. Han begynte å krabbe da han var seks måneder! Jeg ringer helsestasjonen igjen. Jeg får komme ned på en time. Men de sier at jenta mi er helt fin, og at jeg ikke må sammenlikne henne med broren eller noen andre barn. Alle barn er unike. Okei, da får jeg prøve å skjerpe meg. Ikke sammenlikne med andre!

Ps. Jeg har forresten fortsatt slettet meg fra disse mailene. Jeg har bare vært innom mamma-nettsidene og tatt en liten titt.

Barnet ditt er nå ti måneder.

Barnet krabber nå raskt og kontrollert. Noen barn kan nå stolt vise at de klarer å gå når de holder seg i noe, f.eks en stødig gåvogn.

Snuppa sover. Sjur og jeg har akkurat hoppet rundt i huset i ekstase over at hun har krabbet en hel meter på famlende knær. Vi har sendt melding til familie og venner, og lagt ut ny status på Facebook: ”Lille snuppa krabber. Hurra!”

Og så har jeg meldt meg på nyhetsmailene igjen. Alle sammen.

Hurra! Hun krabber!

Barnet ditt er nå elleve måneder.

Barnet går nå stødigere ved å holde seg i møbler, og det prøver av og til å slippe med begge hendene. Noen klarer å gå alene.

Jenta mi krabber fortsatt, så vidt. Men noen reser er hun ikke. Ett lite krabb her og ett lite krabb der. Så legger hun seg ned og undersøker det hun finner på gulvet.

Jeg får time hos en fysioterapeut som er ekspert på små barn. Han mener hun er helt fin. Litt treg, men ikke mer enn normalt.

(Dette besøket var for så vidt en historie i seg selv. Den kan du lese om her: Spansk diagnose)

Hurra for ettåringen.

Fysisk sett er hun i stand til å følge opp sin nysgjerrighet på en annen måte enn før gjennom sin evne til å sitte, stå, gå og styre egne bevegelser i rommet.

Jeg kaster et blikk bort på ettåringen som ligger på gulvet og leker med ei bok. Fortsatt uten å vise tegn til å reise seg opp.  Jeg ringer helsestasjonen igjen...

Se! Snuppa kan stå!

I dag er snuppa 14 måneder. Jeg har ikke tall på alle telefonene jeg har tatt til helsestasjonen. De må være møkk lei av meg nå. Vi har vært hos flere fysioterapeuter og barneleger både i Norge og i Spania, og alle sier de det samme: Hun er bare litt sen motorisk. Så må vi vel bare venne oss til tanken om at lille snuppa vår er ei bedagelig lita frøken. Ei frøken som ikke er så opptatt av å komme seg raskt frem. Alle kan ikke være det. Men til gjengjeld elsker hun å plukke på og undersøke ting, lukte på blomster og kose med katten.

Men nå har hun begynt å reise seg. Og hun kan stå helt alene hvis hun får noe å holde seg til. Okei, hun reiser seg ikke selv, men hun står! Og i går gikk hun et par skritt mens hun holdt seg til lekekassa med hjul på. Gjett om jeg ble stolt da!

Og når det gjelder nyhetsmailene, så ja da, jeg abonnerer fremdeles på dem. Men de er mer til frustrasjon enn glede. Tror rett og slett jeg er litt avhengig...

Du vet du har en toåring i huset...

Du vet du har en toåring i huset, når småttingen hyler sammenhengende i 20 minutter fordi?

Foto: Kjetil Ree

?du åpner bananen i feil ende

?brokkolien havner oppå gulroten på middagsfatet, og ikke omvendt

?det var Pingu som sto i dvd-spilleren, ikke Postmann Pat

?du tilbyr deg å bytte til Postmann Pat

?i morgenstresset tar du frem Mikke Mus-underbuksa fra skapet og ikke den med Elias

 

Du vet du har en toåring i huset, når knøttet kaster seg dramatisk ned på gulvet og hamrer knyttnevene gjentatte ganger i parketten fordi?

?du tar på venstre sko først, ikke høyre

?i et forsøk på å være morsom, stikker du hodet ut fra kjøkkenet med to stangselleri i ørene og later som om du er Shrek

?du gjør den store feilen å brette brødskiva med kaviar i to ved frokostbordet

?du spør om de har gjort noe gøy i barnehagen i dag

?du peker på et fly på himmelen og sier: Se, der er et fly!

 

Du vet du har en toåring i huset, når den lille hopper opp og ned på stuegulvet og slenger alle lekene rundt seg med kjempesinna ansikt fordi?

?du tar feil og gir knøttet jordbær-kroneis i stedet for sjokolade

?du sier unnskyld, tar jordbærisen selv og fisker fram en sjokolade-kroneis fra fryseren

?du tilbyr knøttet BÅDE jordbær- og sjokolade-kroneis

?knøttet må sette seg i bilen for å kjøre til barnehagen (hvilket man for øvrig har gjort hver ukedag i over ett år)

?du gjør den helt utilgivelige feilen å spørre om småttingen er sulten

 

Du vet du har en toåring i huset, når arvingen skyter fram underleppea, legger armene i kors og surmuler i én time fordi?

?du er i godt humør

...i alt kaoset, har du glemt å vaske Svampe Bob-t-skjorta

?du tilbyr den lille å gå med møkkete Svampe Bob-t-skjorte i barnehagen

?du prøver å gi ungen en liten kos

?du brer på dyna opp ned

 

Hva har utløst trassanfall hos dine søte, små?

Jeg hater å leke med barna!

Jeg hater å bygge Lego med Lillemann. Han setter aldri klossene der jeg vil han skal sette dem. Og han river ned alle tårnene med en psyko latter før vi rekker å bygge dem skikkelig høye.

Nei, mamma gidder ikke bygge Lego nå. Det får du gjøre alene.

Og jeg kan ikke fordra å tegne med barna. Noe så kjedelig! De holder seg aldri innenfor papiret. De eier ikke sans for hvilke farger som passert sammen, de tegner bare meningsløse kruseduller og krøller arket.

Jeg baker aldri med barna mine. De søler og griser og stikker fingrene i glasuren før den er tørr.

Grøss, så kjedelig. Gleder meg til barna blir så store at de klarer å gi seg selv fart i husken.

Det aller verste jeg vet er å dytte husker. Dytt, dytt, dytt. Lillesøster kan sitte der i timevis og gynge fram og tilbake. Wiiiii, wiiiihiiii, wiiiiii. Jeg hater det!

Klistring, liming, klipping i kartong og alt som har med glitter å gjøre, holder jeg meg langt unna. Jeg kan virkelig ikke fordra det.

Jeg hater i det hele tatt all lek som foregår på gulvet. Lekeborger, biler, figurer, dukker, klosser… Nei takk!

Men jeg tar gjerne med barna ut på sykkeltur i skogen. Plukker kongler fra trærne og fekter med pinner vi finner på bakken.

Fotball er gøy!

Eller tar med fotballen til nærmeste fotballøkke. Lillemann er en reser med venstrefoten.

På vei til butikken, bruker vi å samle steiner som vi kaster i kanalen. Gjett om vannspruten står!

Her om dagen glemte vi helt tiden mens vi klatret i et eldgammelt tre. Et sånt kjempestort tre man bare ser i tegnefilmer. Vi kom hjem lang etter leggetid…

Til helgen skal vi sove i telt i hagen. Vi skal bygge det selv med stoler og laken. Så skal vi ligge der inne og gjøre grimaser mens vi lyser på hverandre med lommelykt og spiser kjeks og sjokolade.

Gjett om jeg gleder meg!

***

Noen ganger føler jeg at jeg MÅ gjøre disse teite tingene jeg hater for å være en god mor. Hva syns du? Gjør du ting du egentlig ikke liker sammen med barna dine bare fordi du føler at du må? 

La mannen slippe til, eller…

Jeg biter meg i underleppa så jeg nesten begynner å blø. Ikke bare har han tatt på Snuppa den nye, rosa sommerkjolen på en helt vanlig tirsdag. Den jeg tenkte hun skulle ha på seg på bursdagen i helgen, og som kun tåler 30 graders vask.

Nå gir han henne en halv tomat også! Jeg blunker sakte og presser fingertuppene inn i lårene mine mens det røde tomatkjøttet renner nedover haka hennes, nedover halslinningen og ender som en rød dam i fanget. En dam som bare blir større og større for hver bit.

”Den blir aldri ren”, tenker jeg fortvilet. ”Aldri!”

Det sies at det er vi mødre som er skyld i uengasjerte fedre. At vi må slutte å kritisere vår bedre halvdel når han prøver å ta i et tak med barna.

Jeg tror faktisk litt på det. Noen ganger… Så jeg prøver å la mannen gå så mye på selvstyr som mulig. Jeg har selvfølgelig lært meg noen triks for å unngå de største katastrofene. Som å legge fram klærne til barna kvelden før, og håpe at han ser dem og faktisk tar dem på. Eller sørge for å handle inn barnemat og -melk selv. Og hvis mine små, diskrete triks ikke virker, prøver jeg stille spørsmål som: ”Oj, så varmt det er i dag. Tror du ikke det holder med en t-skjorte?” når han har kledd Lillemann i langermet og det er 30 varmegrader ute. Gjerne mens jeg er veldig opptatt med noe helt annet så han ikke skal tro at jeg egentlig bryr meg.

Jeg har også måttet ty til små kriseløgner når han har kledd Lillemann i hvite og blå Libero fotballshorts (De vi fikk hvis vi svarte på disse spørsmålene fra Liberoklubben) og rutete, oransje skjorte.

”Oj, du den shortsen er egentlig møkkete. Ja, jeg vet du fant den i skapet, men jeg hadde et lite uhell da jeg byttet bleie på Snuppa, og så la jeg den tilbake i klesskapet ved en feiltakelse. Så dumt av meg”.

Nei nei nei, ikke la han hoppe i vann med joggesko da! De tar jo en evighet å tørke.

Ellers har jeg mang en gang sendt Lillemann av gårde til barnehagen i kles- og fargekombinasjoner jeg ikke i min villeste fantasi  trodde et voksent menneske kunne ta på en unge.

”Se på lille mannen min, han har kledd på seg selv dag”. Jeg treffer barnehagens stiligste mamma på parkeringsplassen. Hennes prins løper foran oss i skinny jeans og svart boss t-skjorte med krage. Lillemann har på seg en slitt skjelett-t-skjorte og grønne fløyelsshorts.

Sånn ser det ut når mannen har lagt på sengetøy - helt alene...

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lagt Snuppa med vått hår som aldri tørker fordi mannen ikke har skylt ut balsamen skikkelig etter kveldsbadet. Eller kloret meg fast i sengen på morgenen for ikke å gå ned og blande meg inn når jeg hører at barna gråtende får kjeft for noe. Det er rart hvor mye verre kjeften høres ut når det er andre enn en selv som deler den ut.

Men jeg holder ut. Og jeg tror faktisk jeg får igjen for det. Ikke i form av rene, velkledde barn. Men som en stor avlastning i husarbeidet og barneoppdragelsen.

Jeg fikk meg forresten litt av en overraskelse her om dagen da jeg sto bøyd over oppvaskmaskinen og stablet inn glass etter middagen.

”Nei, men stopp! Hvordan er det du setter de glassene? Det blir jo ikke plass til noen ting når du setter de sånn. Oppvasken må systematiseres. Det må du jammen du skjønne også, selv om du er totalt blottet for organiseringsevner. Du må tenke litt effektivt vet du”, sier mannen og tapper seg på tinningen med pekefingeren mens han skubber meg vekk.

Jeg ser forskrekket på han og kan ikke hjelpe for at haka faller litt ned. ”Såpass, ja”.

Siden har jeg ikke vært i nærheten av den oppvaskmaskinen.

Mamma på pinne

Hva gjør man ikke som sliten småbarnsmor for å finne tilbake til kroppen, gløden og sexlivet man hadde før man fikk barn?

Jeg kom i snakk med Christine på min ukentlige yogatime. Christine er poledans-instruktør, og mente denne ekstremsporten ville være midt i blinken for meg.

Wiiihaaaa. Du ser at jeg har beina over bakken, ikke sant?

”Poledancing? Næææ. Jeg vet ikke helt, jeg”…

Vel, tidligere i dag befant jeg meg plutselig i bilen på vei til studioet hennes. Jeg er pissenervøs. Ser for meg hvordan dansesalen er fylt med to meter høye, veltrente unge jenter med stramme mager og lange hestehaler som hopper grasiøst opp og ned mens de svinger seg elegant rundt den blanke stangen.

”Det blir visst bare oss to i dag”, sier Christine i det klokka slår halv tolv. Puh, takk og lov.

Den neste timen går, står, setter og reiser jeg meg om og om og om igjen, uten å slippe grepet på stangen. Jeg snurrer til høyre og til venstre. Jeg snurrer forover og bakover. Med rette ben og med bøyde ben. Jeg tar ”svanen”, som egentlig likner mest på ”anda” for min del, og jeg svinger både forover OG bakover i en og samme snurr.

Vi ble faktisk ganske gode venner, stangen og jeg. Bortsett fra et par blåmerker på armen.

Idrettsskade

Kommer jeg til å fortsette? Ja, jeg har allerede meldt meg på et fire ukers kurs.

Kommer mannen til å få noe glede av dette? Nehei. Jeg ser ikke helt for meg at vi skrur opp ei sølvblank stang på soverommet med det første. Men det spiller egentlig ingen rolle. Mannen krever verken frontspin eller backspin. Minst av alt noen svane. For hans del holder det lenge at jeg smiler lurt og lener meg over bordet mens jeg nikker med hodet mot trappa opp til andre etasje. Han er ganske enkel sånn.

Kaosmiddag

”Bæsje. Bæsje nå!” Lillemann står i stolen og veiver med armene. Vi har akkurat satt oss ned ute i hagen for å spise middag. Jeg løfter toåringen ned fra stolen og løper etter ham inn på do.

”Nei, du må gjøre deg helt ferdig”, kommanderer jeg da han er på vei ned fra doen før bæsjen har landet. Lillemann har ikke tid til å sitte her. Det står jo spagetti og kjøttsaus på middagsbordet.

”Plingplong”. Jeg fisker opp mobilen fra lomma og leser kjapt gjennom meldingen fra mobiloperatøren som maser på at jeg snart må betale regningen. I mens har Lillemann fått tak i dorullen og kastet den med full kraft ut døra mens han holder et godt tak i enden av papiret.

”Ferdig!”

Han hopper kjapt ned fra dostolen og stirrer fornøyd ned i skåla. Etter å ha beundret og skrytt av bæsjen en stund, fyker Lillemann ut døra før jeg rekker å huke tak i ham.

”Kom tilbake, du må vaske hendene”, roper jeg og snubler i dopapiret på vei ut døra.

Lillemann hviner og ler og løper ut i hagen. Jeg får tak i han rett før han kommer bort til bordet.

”Nei. Vil ikke! Ikke vashe hand”, roper han der han henger opp ned og spreller med beina i armene mine.

Opp trappen, inn på badet, på med vannet.

”Vil ikke, vil ikke, vil ikke!”

To minutter senere kommer vi ut, kliss våte begge to. Lillemann opp i stolen. Jeg på min. Kikker diskret over gjerdet og bort på naboen som sitter på verandaen og leser. Hun kikker opp av avisen og smiler svakt. Jeg smiler tilbake, himler med øynene og heiser opp skuldrene, som for å fortelle henne at toåringer kan være ganske sta, og at jeg kun driver med oppdragelse, ikke mishandling.

Sånn. Roen senker seg over middagsbordet. Jeg legger spagetti og kjøttsaus på fatet til Lillemann og skjærer det opp i små biter.

”Skei”, roper Lillemann frustrert og kaster gaffelen på bakken.

Jeg leter etter skeia på bordet. Nope. Ingen skei der. Tar trappa i ett steg og finner ei skei i skuffen.

”Nei. Ikke den. Min skei!” Den nyhentede skeia havner på bakken ved siden av gaffelen.

”Skeia di er møkkete. Den er i oppvaskmaskinen”, forklarer jeg og plukker den opp. Men skeia havner rett ned på bakken igjen.

”Min skei. Vil ha”, roper Lillemann og korser armene over brystet mens han skyver fram underleppa.

Jeg ser på mannen som sitter og mater Snuppa. Nå er det din tur til å gå.

Men mannen gir meg et blikk tilbake som sier at han aldeles ikke har tenkt å gi Lillemann viljen sin. Han får spise med den skeia han har fått.

Men vi skal på playdate i parken etterpå. Og hvis Lillemann drar dit på tom mage, betyr det to timer med uavbrutt sutring. Og det orker jeg bare ikke. Ikke i dag. Så jeg løper inn igjen, vasker skeia hans og gir ham den mens jeg mumler noe om at dette ikke må bli en vane og at neste gang får han spise med den skeia han får.

Jeg fyller fatet mitt med spagetti og kjøttsaus. Rekker å ta en bit før Snuppa setter i et voldsomt brøl og dytter vekk maten som er på vei inn i munnen, så spagettien spruter rundt henne.

”Hun er tørst”, sier jeg trøtt.

”Vær så snill ikke å gi henne vann rett fra glasset. Det blir bare søl. Du må hente sugerør”.

Mannen reiser seg mismodig og går inn etter sugerør. I mens får Snuppa tak i fatet og velter det over hele seg.

”Du MÅ huske å sette fatet utenfor rekkevidde!” grynter jeg i det jeg passerer mannen i trappa. Han med sugerør, jeg med Snuppa i armene.

”Jeg kan ta det jeg”, sier mannen og strekker armene ut.

”Nei, JEG tar det. Sett deg og spis du”, mumler jeg tilbake. ”Bedre at én av oss får spise enn ingen”.

Av med klærne. Setter Snuppa oppi vasken på badet og spyler henne ren. Tomatsausen legger seg som en rød dam i bunnen. På med ny bleie og nye klær. Legger tomatklærne i bløt.

Tilbake ved bordet. Oppdager akkurat for sent at ingen har tørket av Snuppas stol og at jeg nettopp satte henne oppi en blanding av kjøttdeig, tomatsaus og pasta.

Vel, samme det. Nå vil jeg spise.

”Ned!” Lillemann har reist seg i stolen. ”Ferdig spise”.

”Sett deg ned og vent til alle er ferdig”, kommanderer jeg.

”Nei, ned! Sparke fotball”.

Jeg prøver metoden der jeg bare overser ham, med det resultat at han trommer de små hendene i bordet mens han taktfast roper ”fotball, fotball, fotball”.

Mannen og Snuppa er akkurat ferdig å spise.

”Ja, men så gå da”.

Lillemann hviner og spretter ned fra stolen. Kommer bort til meg og planter to tomathender på buksa mi mens han gir meg en klem. Mannen er på vei opp trappa med Snuppa på armen.

Jeg reiser meg halvt og skal akkurat til å rope etter Lillemann at han må bli med inn og skylle hendene og munnen før han tar borti noe annet med tomatfingrene sine. Men jeg setter meg ned igjen. I andre enden av hagen klatrer Lillemann opp i lillesøsters vogn for å hente ballen. Jeg kan se de røde merkene på kalesjen helt hit.

Jeg tar en munnfull spagetti. Den har blitt kald og seig. Smaker nesten som gummi.

”Mamma fotball”, roper Lillemann og kommer løpende etter meg opp trappa med fotballen over hodet.

”Nei, ikke nå. Nå skal mamma spise middag”.

Jeg går inn på kjøkkenet, smører meg en brødskive med hvitost og låser meg inne på soverommet.

Endelig matro.