juni 2013

Magiske melboller

Jeg kom over en artikkel på Familieverden.no om magiske melboller. Boller som blir faste og fine når man holder dem i bevegelse ved å rulle dem mellom hendene, og så smelter de og renner ned mellom fingrene så fort man slutter. Skulle være kjempegøy å lage sammen med barna.

Kult, tenkte jeg. Dette syns helt sikkert barna er gøy. De elsker kliss og søl.

«Lillemann! Lillesnupp! Kom her. Jeg skal vise dere noe kjempekult!»

Fire små føtter løper over gulvet. Tam, tam, tam, tam. Like mange store, blå øyne ser forventningsfullt opp på meg.

«Hva da? Hva da? Hva da? Si det da, mamma! Hva da?»

«Vi skal lage... (kunstpause der jeg drar brynene opp i panna, nikker med hodet og smiler lurt) melboller! Magiske melboller!»

«Magiske melboller», roper treåringen og strekker armene opp i været.

«Mah me», roper toåringen og danser rundt på gulvet.

Jeg finner frem en bolle, en visp, potetmel, en skei og et glass.

«Mamma, hva er magiske melboller», spør Lillemann mens jeg fyller glasset med vann.

«Jo, det skal du få se nå», sier jeg entusiastisk og bærer med meg utstyret ut i sofaen.

Først skal vi ha tre matskeier potetmel i bollen. Lillemann får skeien i hånden og graver ut en stor ladning fra esken med potetmel. Han bommer på bollen og heller alt utover stuebordet.

«Det går bra. Prøv igjen», sier jeg mens jeg børster det hvite melet ned fra bordplaten og opp i hånden.

Lillemann graver skeia godt ned i esken igjen. Men skeia setter seg fast på vei opp. Min lille mann er ikke en gutt som lirker og lurer, så han tar full sats og drar til seg skeia med alle krefter. Og poff, der slapp skeia og potetmel daler over oss som snø midt i desember.

Lillesøster får potetmel i øyet og begynner å gråte. Mens jeg finner en klut med vann på badet, stikker Lillemann en skei med potetmel i munnen. Han kommer løpende ut på badet med veivende armer.

Æsj! Æsj! Æsjæsjæsj», roper han med tunga ute.

Etter Lillesøster har fått vasket øyet sitt, og Lillemann har fått skylt munnen, setter vi oss ned ved prosjekt magiske melboller igjen.

Lillemann strekker seg etter skeia.

«Jeg kan gjøre det jeg», sier jeg og griper tak i skeia.

Men det syns han ikke er noen god ide. Dette var jo hans oppgave.

«Du kan få ha i vannet etterpå», frister jeg.

Men nei, Lillemann skal ha i potetmelet.

Vi jobber oss frem til et kompromiss der vi styrer skeia sammen. Til slutt ligger det endelig tre spiseskeier potetmel i bollen vår.

Sånn. Da var det vann. Fem skeier vann.

Siden Lillemann ikke fikk ta melet i bollen alene, insisterer han på å få ta i vannet selv. Men det vil Lillesnuppa og. Hun fikk jo ikke være med på å ha mel i bollen i det hele tatt.

Plutselig står de og drar skeia mellom seg. Jeg rekker akkurat å redde unna glasset med vann som står mellom dem, før Lillemann rykker skeia mot seg med en voldsom kraft. Snuppa glipper og Lillemann ramler bakover, ned på gulvet i hjørnet ved siden av sofaen.

Så gråter de begge to og retter pekefingrene mot hverandre.

Jeg går på kjøkkenet og henter en skei til. Sånn, en til hver. De dypper skeia ned i glasset med vann annenhver gang, og heller vannet over i bollen med potetmel. En, to, tre, fire…

«Så tar jeg den femte», sier jeg muntert med en litt anstrengt undertone.

Men det er det selvfølgelig ingen av småtrollene som går med på. Ny runde med krangling. Denne gangen klarer jeg ikke å redde vannglasset. Det velter, og vann renner utover hele bordet og ned på gulvet.

Jeg går på kjøkkenet og fyller opp glasset. Tar meg ekstra god tid. Lar unger være unger, og prøver å stenge ute kranglingen og griningen fra stua.

Da jeg kommer ut igjen, blir vi enige om at begge to skal få ta en skei med vann hver. Og så tar vi heller i litt mer potetmel. Og sånn blir det. Vi bytter på å røre den hvite massen sammen.

Så. Endelig. Det magiske øyeblikket da de magiske melbollene skal lages. Jeg tar hånden nedi bollen og fisker opp en dæsj av den ubeskrivelige, hvite massen. Fire øyne venter spent på magien.

«Se nå», sier jeg med dramatisk stemme, og begynner å rulle blandingen i hendene. Men den er altfor løs. Den bare renner.

«For mye vann», sier jeg og tar en ekstra skei med mel oppi bollen.

«Se hva da, mamma» sier Lillemann og knekker i knærne.

«Buuuuu», sier Lillesnuppa.

«Bare vent. Nå skal dere få se på magi», sier jeg og rører entusiastisk i bollen mens jeg vipper øyenbrynene opp og ned som en ekte magiker.

Jeg prøver igjen. For hard. Blandingen ligger som en betongklump i bunnen av bollen. Jeg får den ikke løs en gang. Her må det finjusteres med vann.

«Bare vent litt, så skal mamma fikse boller», sier jeg og vipper på øyebrynene igjen. Lillemann har lagt seg ned på ryggen og lager snøengler på gulvet.

Da jeg endelig har fått blandingen passe tykk, kjører Lillemann skateboard i oppkjørselen. Lillesnuppa sitter på dolokket og kaster alle badelekene ned i badekaret.

Dette er mye kulere enn melboller, mamma.

«Lillemann! Lillesnupp! Kom! Nå er det ferdig. Magiske melboller, dere!»

Jeg må bære Lillemann inn. Lillesnuppa kommer etter jeg har ropt på henne fire ganger. Jeg viser dem stolt hvordan blandingen i bollen blir til faste, fine boller når jeg ruller dem i hendene. Og hvordan de smelter og renner ned mellom fingrene mine når jeg slutter.

«Æsj», sier Lillemann. Han trekker på skuldrene og går ut til skateboardet sitt igjen.

Lillesnupp stikker pekefingeren ned i bollen. Hun griner på nesa, trekker fingeren opp og ser stygt på den. Så stapper hun den i munnen og begynner å gråte, før hun tusler tilbake til badet.

Jeg ser oppgitt ned på stuebordet. Det ser ut som en krigssone.

Nok et mislykket forsøk på å aktivisere ungene med kule triks. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gidder.

Gidder du?

Totninger er rare

Hva er det første du tenker på når jeg sier Toten?

Rar dialekt? Vazelina Bilopphøggers? Poteter? Ronni Le Tekrø? Mye snø? Bønder? Mjøsa? Banjo? Eldar Vågan? Hjemmebrent? Raufoss Ammunisjonsfabrikk? Leikarring? Skihopp? Skibladner? Badeland? Vedhogging? Han med krøllene i Beat for Beat? Eller ingen av delene?

http://youtu.be/MhmawhQ95v8

Vel, det er ingen tvil om at totninger er rare. Veldig rare! Og det er jammen jeg og. Jeg vokste nemlig opp på Raufoss. Midt i tjukkeste Toten-land. Her danset jeg leikarring med musefletter og rutaliv og rondastakk gjennom store deler av barndommen.

Nå har vi kjøpt hus på Raufoss, og om nøyaktig en uke flytter vi til mitt barndoms paradis.

Men jeg har ikke alltid likt Raufoss. Da jeg ble tenåring, ble det lille tettstedet altfor lite. Jeg syns Raufoss var teit, folka var enda teitere og dialekten var helt bak mål.

Så snart jeg var ferdig med videregående, rømte jeg til Oslo. Og der ble jeg helt til jeg møtte mannen min og flyttet med han til Stavanger (og senere til Spania) for fem år siden.

Båttur i Spania

Båttur på Mjøsa

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mens jeg levde livets glade dager i hovedstaden, sverget jeg på at jeg aldri skulle tilbake til Raufoss. Den teite totenjenta forsvant. Det gjorde også den dumme dialekten.

Men så fikk jeg barn! Og plutselig begynte jeg å se min egen oppvekst med helt nye øyne. Kanskje ikke Raufoss er et så dumt sted å vokse opp likevel? Kanskje det er noen fordeler med å bo på en liten plass der alle vet hvem alle er.(Vel, i hvert fall de fleste). Der du ikke blir sett på som rar hvis du slår av en prat med dama på Rema. Og der du faktisk kjenner naboene dine ved fornavn.

Vel, neste uke forlater vi Spania for godt og flytter til Raufoss. Det er forresten et under at jeg har fått mannen med på dette. Stavanger-gutten, som da jeg møtte han, proklamerte høyt og tydelig at han aldri kunne bo på et så lite sted som Raufoss. For han var nemlig bygutt!

Raufoss by vinter

Jeg gleder meg. Og snart har jeg to små småtotninger som løper rundt beina mine og snakker teit totendialekt.

Ser du annerledes på stedet du vokste opp etter du fikk barn? Og lengter du tilbake?

Nå har det sklidd helt ut

Hva er det jeg holder på med?

Jeg legger fra meg vispen og skyver bollen med pannekakerøre inn på kjøkkenbenken. Ved siden av meg står toåringen på barkrakken med fingrene dypt plantet ned i krukken med sjokoladepålegg. Hun ser opp på meg og gliser bredt mens et tykt lag klissete sjokolade glinser fra munnvikene.

I sofaen ligger treåringen og spiller skateboard-spill på ipaden. "Svisjh, svisjh", sier det hver gang han skater i svingene.

Ti minutter tidligere stod jeg med hodet inni kjøleskapet og fant frem egg og smør til pannekakerøra. Det er lørdag morgen. Og tradisjonen tro, spiser vi pannekaker til frokost. Mannen sover fortsatt.

Lillemann hopper rundt beina mine med veivende armer. Lillesøster løper rundt seg selv og ler.

"Manna", sier Lillesnuppa og ser opp på meg med store øyne.

"Nei, ikke banan nå. Nå er det straks frokost", sier jeg og finner frem melet fra kjøkkenskapet.

"Manna", roper hun enda høyere. Nå har hun dratt munnvikene nedover og funnet frem sinnarynken mellom øyebrynene.

"Manna! NÅ!"

Lillemann har stoppet opp og følger interessert med. Han vil ikke for en hver pris gå glipp av en fight mellom Snuppa og meg.

Lillesnuppa strekker seg etter en flaske med solsikkeolje som står på kjøkkenbenken og feier den ned på gulvet. Så ser hun meg rett inn i øynene. Den tykke, seige vesken renner utover flisene i lange gulp.

Heldigvis var flasken av plast. Jeg tar Snuppa i armen og følger henne bestemt ut av kjøkkenet. Lillemann følger entusiastisk etter.

"Nå holder dere dere unna kjøkkenet", sier jeg strengt og marsjerer tilbake. Snuppa sutrer. Lillemann ler.

Jeg rekker akkurat å tørke opp oljen før Snuppa kommer inn på kjøkkenet igjen. Store tårer renner ned kinnene. Hun bretter ut en stram pekefinger og retter den mot Lillemann som står i døra.

"Dytta", sier hun med sped stemme.

"Dytta mi".

"Nææi", roper Lillemann og tramper i gulvet.

"Det var hun som dytta meg!"

Jeg skysser dem begge ut igjen med beskjed om å slutte å krangle. Nå er det snart pannekaker så nå får de klare seg selv en liten stund.

Det går ikke langt tid før begge kommer i full fart inn på kjøkkenet igjen. Den ene holder en Barbie-dukke i hånden, den andre holder nevnte Barbie-dukkes hode. Det sutres, gråtes, kjeftes og slås etter.

Nei, dette orker jeg ikke mer. Jeg vil bare få laget ferdig den forbanna pannekakerøra så vi kan sette oss ned og spise frokost.

"Her", sier jeg og rekker ipaden til Lillemann. Ta med deg denne ut i stua og spill.

Lillemann løper av gårde. Og ikke lenge etter hører jeg  "svisjh, svisjh" fra sofaen.

Jeg drar barkrakken bort til kjøkkenbenken og løfter Snuppa oppå. Finner frem krukken med Nutella og setter den foran henne. Hun ser på meg et øyeblikk med store, forskrekkede øyne, før hun dukker ned i sjokoladepålegget.

Jeg får laget ferdig røra, dekket på bordet, kokt egg og stekt pannekakene i fred. Men det er med en liten bismak i munnen.

Det har nemlig sklidd helt ut. Alt har sklidd helt ut. Det gjør det her hos oss, med jevne mellomrom.

Joda, vi strammer opp også. Vi tar kampene og er kjempeflinke sånn passe flinke foreldre. Og så, når ting fungerer sånn noen lunde normalt, så slapper vi av igjen. For da er vi så slitne. Slitne av å være konsekvente og flinke.

Og det merker ungene. De ser enhver mulighet til å tøye grensene. Men de kjører ikke bånn pinne. For det hadde vi merket. Nei da, de er smartere enn som så. De drar litt etter litt. Dytter grensen sakte fremover. Litt mer for hver dag. Helt til vi en dag snur oss rundt og lurer på hva i alle dager det var som skjedde.

Plutselig spiser vi middag med en unge i hvert fang. Hva skjedde med å sitte på sin egen stol til vi er ferdig med å spise?

Plutselig går Lillemann rundt med tutten i munnen hele morgenen. Den som bare skulle brukes i senga.

Snuppa får et Lego-fly i hodet uten at det får konsekvenser. Barna får spille på ipaden mens de spiser kveldsmat - i sofaen! Skateboardet, som kun skal brukes ute, ruller plutselig over stuegulvet - med Lillemann oppå. Og jeg tar meg selv i å rydde bort barnas fat og kopper etter middagen. Skulle de ikke gjøre det selv?

Kveldsmat og ipad i sofaen.

Nei, nå er det på tide å stramme opp igjen. I hvert fall helt til vi ikke orker mer.

Sklir det ut hos dere av og til?

Lukk døra!

«Kjøpte ikke vi flykræsj i går?»

Mannen står plutselig i døråpningen. Jeg skvetter og kniper automatisk igjen strålen. Selv om han har sett meg sitte på do utallige ganger, blir jeg aldri helt komfortabel med å blottstille meg i denne posituren.

«Jo", sier jeg. "Den står vel der den pleier», sier jeg og trekker skuldrene opp mot ørene.

«Hvor da», spør mannen mens han snur seg rundt på vei ut døra.

«I kjøleskapet vel», sier jeg og himler med øynene.

Jeg slapper av og fortsetter der jeg slapp.

«Kan du lukke igjen døra», roper jeg etter mannen som allerede er på vei mot kjøkkenet.

«SJUR!»

«Lukk igjen døra!»

Ingen svarer. Jeg reiser meg så langt jeg tør. Får tak i treåringens lekesverd som ligger på gulvet og når akkurat bort til døra. Den glir sakte igjen eter å ha fått et lite puff av plastsverdet. Akkurat i det jeg setter meg ned går døra opp igjen.

«Sa du noe», spør mannen.

«Nei, det var ingen ting», sier jeg og sukker.

«Men lukk igjen døra!»

To minutter senere klatrer jeg inn i dusjen. Akkurat i det jeg drar for dusjforhenget, smeller døra inn i veggen.

«Bæsje, bæsje, bæsje, bæsje», roper fireåringen på både utpust og innpust, mens hun springer over gulvet. Med skremte øyne kaster hun seg over doringen og drar ned både buksa og underbuksa i en jafs.

«Nå tror jeg det kommer en stor bæsj, mamma», sier hun og ser forventningsfullt opp på meg.

«En kjempestor en», fortsetter hun og holder begge armene ut til hver side. Hun ser fra den ene hånda til den andre mens hun vifter med fingrene og gliser bredt.

Jeg skrur på vannet og rekker akkurat å skumme sjampoen godt inn i håret da den lille konstaterer at hun er ferdig.

Jeg skrur av vannet og drar dusjforhenget til side.

«Sjur!»

Det er helt stille der ute. Den eneste lyden jeg hører er barne-tv som surrer og går fra stua. Jeg tørker hendene på håndkleet og rister av meg vannet på den ene foten. Setter den på teppet mens jeg holder den andre foten over badekaret. Jeg når akkurat bort til dorullholderen. River av en bit og utfører min mammaplikt.

«Sånn. Så vasker du hendene dine selv», sier jeg mens jeg skritter inn i dusjen igjen.

Men den lille er allerede på vei ut døra.

Jeg sukker tungt. Rister igjen vannet av den ene foten og tråkker forsiktig på badematta. Prøver å treffe den samme våte flekken som i sted. Strekker meg så langt jeg kan og når akkurat døra med fingertuppene. Gir den en dytt så den sklir inntil.

Jeg stiller meg under vannstrålen og skyller ut sjampoen.

«Bæm!»

Døra slår opp igjen. Mannen kommer inn med lillesøster på armen. Hun er dekket av makrell i tomat. Han plasserer henne på krakken og prøver å få av henne genseren. Men Lillesøster har ikke tenkt å gjøre det enkelt for han. Hun gjør armene spagettimyke mens hun svinger dem fra side til side.

Akkurat da går noe i gulvet på kjøkkenet. Noe knusbart.

«Oj», roper Lillemann. Mannen løper ut. Lillesøster står igjen med genseren over hodet og den ene armen opp gjennom halsen. Hun sitter fast. Hun trekker pusten dypt før hun setter på alarmen.

«Uæææææhh! Uæææææhh! Uæææææhh!»

Ut av dusjen igjen. Denne gangen driter jeg i om badematta blir våt. Jeg smeller igjen døra med foten mens jeg drar genseren over hodet på Snuppa. Løfter henne ned fra krakken og går inn i dusjen igjen.

Men Lillesøster vi ikke være på badet. Hun vil ut. Hun tar plastsverdet til Lillemann og slår det taktfast i døra mens hun veksler mellom å sutre og hyle.

«Nå må du vente», sier jeg med litt for høy stemme mens jeg dukker inn under vannstrålen igjen.

Døra slår opp og velter Lillesøster over ende. Alarmen starter igjen.

«Hva er det for bråk», spør mannen og løfter opp den sprellende ungen før han forsvinner ut døra med Lillesøster på armen.

«Lukk igjen døra», roper jeg med knyttede never.

Jeg skyller ut balsamen, river dusjforhenget til side og marsjerer over gulvet. Røsker tak i døra og smeller den igjen med full kraft. 

Mens jeg tørker håret kommer ungene inn en etter en for å børste tennene. Jeg sender dem ut igjen med tannkremtuben og ber dem gå til far og børste tennene på kjøkkenet

Mens jeg kler på meg stikker Lillemann innom to ganger. Først for å gispe og holde begge hendene for munnen mens han bemerker at jeg har store lår. Kjeeeeempestore lår. Så for å stikke fingeren inn i magen min før jeg rekker å dra ned t-skjorta.

Mens jeg grer håret, kommer Lillesøster inn for å vise meg at hun har klart å presse bamsen inn i dukkehuset. Hun tråkker i en våt dam på gulvet og må bytte sokker.

Mens jeg sminker meg stikker mannen innom først for å spørre hvor barnehagesekkene til barna er. Så for å spørre om jeg har sett den blå skjorten hans, og til sist for å høre om jeg er ferdig snart. Han må på do.

Lillemann sitter på dolokket og ser på meg mens jeg føner håret. Lillesøster kommer inn og klasker til Lillemann midt i ansiktet for tilsynelatende ingen grunn. Lillemann begynner å gråte og løper ut etter henne. To minutter senere kommer Lillesøster gråtende inn på badet mens hun holder den ene hånden på hodet.

Mannen har funnet sekken, men husker ikke hvor han har gjort av den. Har jeg sett den?

«Kan noen være så snill å lukke døra etter seg?» Jeg roper ut i gangen. «Please!»

Fem minutter senere sitter vi i bilen på vei til barnehage og jobb.

«Låste du døra», spør mannen da vi svinger ut på hovedveien.

«Ja, jeg tror da det. Kanskje? Gjorde ikke du?»

Vi snur. Da vi igjen kjører inn foran huset, ser vi at utgangsdøra står på vidt gap. Sko og gensere tyter ut nede ved dørkarmen.

«Du må lukke døra, mamma», sier Lillemann fra baksetet. Lillesøster kniser. Mannen ler. Jeg er sur. Jeg skjønner virkelig ikke hva som er så morsomt!

 

PS: For flere oppdateringer fra en kaosfamilie, følg oss gjerne her:

                  

(casakaos på Face og Snap og casa_kaos på Insta)

 

.

Det er verre å være annerledes når alle er like

I gårsdagens Budstikka, kunne vi lese om Tuva på 7 år som fikk én bursagsgave fra alle elevene og som feiret bursdagen sin i skolens gymsal. Vettre skole har nemlig innført en regel der alle barna som har bursdag i samme måned, har én felles feiring.

Hvorfor? For å gjøre det håndterbart for foreldrene og for at ingen barn skal føle seg utenfor.

Ap-politiker og fotballeder Jan Bøhler, fikk sterk kritikk da han sa til VG for et par dager siden at barn har godt av å lære å vinne og tape. Han etterlyste laginndelinger etter barnas nivå. I barnefotballen er det nemlig slutt på A-, B- og C-lag. Alle skal spille på samme lag uavhengig av talent. Det blir ikke rapportert inn resultater i serien, og i cupen finnes verken semifinaler eller finale. Ingen vinnere og ingen tapere.

Hvorfor? Så barna skal slippe å føle seg utenfor og kjenne på negative følelser.

Samtidig velger stadig flere barnehager og skoler å droppe tegning av morsdags- og farsdagskort.

Hvorfor? Jo, så barn som av forskjellige grunner ikke har en mor eller far å tegne kort til, ikke skal bli lei seg og føle seg utenfor.

Vi hører om skoler som dropper julefest for å skåne barn med andre religioner. Vi leser om skoleflinke elever som holdes igjen slik at de mindre skoleflinke elevene ikke skal føle seg som nettopp det – mindre flinke.

Vi er så redd for at barna skal smake på vonde følelser og ubehagelige opplevelser. I stedet for å ta tak i problemet, tyr vi til den enkleste løsningen: Vi gjør alle like. Vi hvisker ut forskjellene, lukker øynene og stikker fingrene i ørene mens vi synger lalalala.

Men det er enda verre å være annerledes når alle er like.

For barn er annerledes. Tro det eller ei, men alle barn kommer fra forskjellige familier. De har forskjellig bakgrunn, kultur, religion og verdier. Og dette vet barna. De vet hvilke klassekamerater som ikke har kontakt med, eller som har mistet en mor eller far. De vet hvem som er god på fotballbanen og hvem som er dårlig. De vet hvem som ikke feirer jul og hvem som av forskjellige grunner ikke får lov til å invitere hele klassen på barnebursdag.

Hva lærer vi barna våre når vi skjuler forskjellene? Jo, vi fremmedgjør dem. Vi lærer barna at det ikke er akseptert å være annerledes, og at det er noe som må unngås.

Men ikke misforstå meg nå, jeg er ikke helt herterå. Jeg syns også forferdelig synd på barn som faller utenfor. Det er trist å høre om barn som ikke får feire bursdag fordi foreldrene ikke har penger. Jeg får også vondt i hjertet når jeg leser om barn som blir mobbet fordi de er dårlig på fotballbanen. Og det er grusomt å høre at noen barn har mistet en mor eller en far. Og selvfølgelig skal vi trå varsomt og ta hensyn. Men det betyr ikke at vi skal glatte over alt som ikke passer helt inn.

Blir ting mindre vondt hvis man later som de ikke eksisterer? Eller blir det mindre vondt hvis barna opplever toleranse og aksept. For elefanten står midt i rommet uansett. Enten vi snakker om den eller ikke.

Det vil alltid være litt urettferdighet i verden. I stedet for å lære barna at den ikke eksisterer bør vi heller lære dem å håndtere den. Barn som vokser opp med to fedre, en mor, tre hunder, åtte søsken eller med foreldre med dårlig råd, en annen hudfarge eller religion skal respekteres på lik linje som alle andre. Det skal også Siri selv om hun suger på fotballbanen. Og Inge som har en mor som ikke kan bake, Norah som er muslim og Pål som kaster opp når han drikker melk.

Ved å ta fra barna muligheten til å kjenne på vonde følelser, tar vi også fra dem muligheten til å lære seg å håndtere dem. For er det ikke nettopp det barndommen handler om da? Å lære seg å leve med alle livets nyanser? Vonde følelser er en stor og viktig del av livet. Vi gjør barna en stor bjørnetjeneste ved å polere barndommen og fjerne alt vondt og negativt. Ja, jeg syns nesten det er et overgrep. For før eller siden vil man bli avvist og man vil finne ut at man er skikkelig dårlig til noe. Alle havner før eller siden bakerst i en eller annen kø og alle vil kjenne seg både utenfor og såret. Hva da?

Jeg mener vi må starte i den rette enden. Det er ikke å gjøre alle like, men snarere tvert imot å lære barna våre at alle er forskjellig, at alle er annerledes på sin måte og at det er helt naturlig. Og veldig fint. Selv om det av og til kan oppleves som litt vond.

Vinn familieferie til Nordjylland

Som du kanskje har fått med deg, ble vi invitert på bloggtur til Danmark av VisitDenmark denne uka. Vi har kost oss på Nordjylland sammen med bloggerne Astrid Valen-Utvik, Susanne Kaluza og Hviit og deres familier.

Nå kan du vinne den samme turen som vi har vært på.

Vi reiste fra Larvik tidlig tirsdag morgen med Color Line Superspeed. Båten bruker kun 3 timer og 45 minutter på overfarten. På den tiden rekker du akkurat å spise en lang frokost i restauranten og innta lekerommet på båten.

Selv om båten er superbra, han man selvfølgelig ingen garanti for at ungene oppfører seg normalt.

Vi ble innkvartert på Skallerup Seaside Resort. Og her snakker vi barnevennlig opphold! Feriesenteret har blant annet eget lekerom, vannland og bowling. Og flere aktivitetsrom der barna, og de voksne, kan lage alt fra såper, lipglos og kaker til fototrykk, glasskunst og sukkertøy. Her er det med andre ord umulig å kjede seg. Og mens far ser etter barna i lekerommet, kan mor ta seg en tur på spa. Eller dere kan ha deres eget spa i feriehuset etter barna har lagt seg. Flere av husene har nemlig egen boblebad og badstue.

På lekerommet kan foreldrene slappe av mens ungene leker. Perfekt!

Vi var innom tre parker på vårt opphold: Norsøen Oceanarium. med Nord Europas største akvarium, Fårup sommerland og Jesperhus blomsterpark. Sistnevnte park falt jeg helt pladask for. Les om vårt besøk her: Familiepark helt uten stress

Har du lyst til å vinne den samme turen vi har vært på, med inngang til de samme parkene? Da kan du gå inn her, og svare på de tre spørsmålene: VisitDenmark Bloggtur Nordjylland

Hva er ditt favorittsted i Danmark?

Vinneren er trukket, og det ble Silje. Gratulerer så mye!

Familiepark helt uten stress

Du har en unge som drar deg i den ene hånda, og en som drar i den andre. En vil kjøre berg og dal-bane og en vil kjøre tømmerrenna. Det må megles og konfereres.

Storebror får kjøre speedmonster, men lillesøster er to centimeter for kort. Det er tungt å svelge. Lillesøster får kjøre radiobiler i stedet, men storebror syns det er dritkjedelig å vente til hun blir ferdig.

Løsningen blir ofte at familien deler seg. Og så løper man rundt i parken for å rekke mest mulig før stengetid.

Høres det kjent ut?

I dag har vi vært i en fantastisk koselig familiepark helt fri for stress og mas. I Jesperhus Blomsterpark i Nordjylland i Danmark, er tempoet helt rolig. Ja, nesten litt søvnig. Men likevel så gøy.

Og det beste av alt: her kan mor og far slenge seg ned på en av de mange grønne plenene mens barna leker. Ferie for oss voksne er å finne små luker der vi kan slappe av mens barna klarer seg selv. Og akkurat det har de skjønt i Jesperhus.

I dag fikk jeg en hel time fri mens treåringen kjørte nonstop på motorsykkel-banen. Ja, en hel time uten: "Mamma, kom hit. Mamma, se på meg. Mamma, kom og hjelp meg". I mens løp toåringen frydefullt  mellom sandkassen og trampolina. En deilig stund helt uten ungemas og søskenkrangling!

Neida, bare kjør du Lillemann. Ikke noe stress. Mamma ligger her på plenen og slapper av så lenge.

Og hvis mamma får slappe av litt, er hun mye morsommere å være sammen med etterpå. Den oppblåsbare hinderløypa var faktisk kjempekul.

Hvis mamma får litt fred, er hun gjerne med på leken etterpå.

Parken har nemlig et innendørs og et utendørs lekeland. Her er alt fra rutsjebaner, trampoliner og sandkasse med store gravemaskiner til ponnyridning, hoppeputer og oppblåsbar hinderløype.

I tillegg finner man et lite tivoli med tog, elektriske biler, motorsykler og båter.

Ut på sjørøvertokt

Nytt av året er en 3000 kvadratmeter stor jungel midt i parken. En jungel helt uten bur. Her kan du gå fritt blant papegøyer, aper, øgler og andre spennende dyr. Dette varmer et tidligere svært så aktivt dyrevern-hjerte.

Kanskje den rolige og avstressende stemningen skyldes alle blomstene som pryder parken. Over 500.000 blomsterpotter og sukkulenter er plantet i de mest spektakulære formasjoner og danner flere meter høye figurer. Hvordan får de det til?

Tenk å hatt en slik i hagen!

Du finner også en 4D kino i parken. Og så må du få med deg showet til jungledyret Hugo og hans tre beste venner reven Rita og apene Zig og Zag.

Lillemann får hilse på Zig, bestekompisen til jungeldyret Hugo.

Og om ungene ikke har fått nok etter et besøk her, kan dere dra videre til vannland som ligger rett rundt hjørnet.

Dette var virkelig en park helt etter mitt hjerte. Rolig og avslappende men likevel med masse gøy å finne på.

Liker du raske eller langsomme parker? Og har du noen å anbefale på Nordjylland?

 

//Turen er sponset av VisitDenmark i samarbeid med VisitNordjylland og Color Line.

 

 

Hvor er mannen?

"Mannen! Hvor er mannen?

Treåringen hopper ved siden av meg mens han drar meg i buksebeinet. Vi er i Nordsøen Oceanarium i Nordjylland, Danmark.

"Mannen? Hvilken mann", spør jeg.

"Mannen!" roper han frustrert.

"Åh, mannen. Ja, nei, men han er jo der fremme", sier jeg og peker på guiden som står midt i folkemengden og snakker om seler.

"Hvor da", spør Lillemann entusiastisk og strekker seg på tå.

"Der borte", sier jeg og peker. "Du ser han etterpå".

Det var da veldig så populær han guiden var.

"Hvor er mannen", roper Lillemann fem minutter senere.

Det var da voldsomt så opptatt han var av denne mannen da.

"Ja nå står han der borte", sier jeg og peker bortover gangen.

"Får jeg se han snart", spør Lillemann utålmodig.

"Ja da", lover jeg. "Så klar du får se han snart".

Klumpfisken.

Og sånn fortsetter vi mens vi går forbi det ene akvariet etter det andre fylt av alt fra rødspette, torsk og sild til krabber, sel og den kjempestore klumpfisken. (Ja, den heter faktisk det. Klumpfisk!)

Etterhvert begynner det å demre for meg. Det er ikke guiden Lillemann er så veldig opptatt av. "Mannen" er dykkemannen vi så tidligere. Han som matet fiskene i det store akvariet. Og her går jeg rundt og lover treåringen at ja da, visst skal du få treffe mannen igjen.

Shit. Hvordan tryller man fram er dykker sånn helt uten videre? Det går jo ikke.

Jeg prøver meg med alt fra at dykkemannen sitter og spiser middag, til at han fikk vondt i magen og måtte dra hjem. Jeg prøver med diverse avledningsmanøvre som å snakke veldig entusiastisk om selene og sjøstjernene.

Men nei, det er bare dykkemannen som gjelder.

Han glemmer dykkeren i en halv time mens vi fisker krabbe. Men etterpå kommer han jammen på han igjen.

Krabbefisking tar tankene bort fra dykkemannen...for et øyeblikk.

Det var vel ikke før vi kom ut i bilen at Lillemann virkelig forsto at mammas løfter om at han selvfølgelig skulle få se dykkemannen igjen, ikke stemte.

Han gråt og sparket i seteryggen i tjue minutter før han sovnet. Heldigvis fant jeg en dykkemaske i en altmulig-butikk på veien. Den tok den verste brodden av dykkemann-sviket mitt.

Nesten like bra som en ekte dykkemann.

Men han snakker fortsatt om dykkemannen. Han har virkelig satt sine spor.

Har du lovet noe du ikke kunne holde ovenfor barna? Og hva gjorde du da?

 

//Turen er sponset av VisitDenmark i samarbeid med VisitNordjylland og Color Line.

Når mamma blir et monster

"Hva mener du med det?"

Vi er i bokhandelen. Barna har fått plukke seg ut en bok hver. Lillemann kommer løpende gjennom butikken til krimavdelingen der jeg står med nesa nedi Jo Nesbøs "Politi".

"Denne mamma. Den vil jeg ha. Dette er akkurat som deg!"

"Når mamma blir et monster", står det på bokomslaget.

Hæ? Monster, jeg? Aldri.

Jeg kikker meg rundt i butikken. Den er heldigvis nesten tom. Dama i kassen sender meg et fiffig smil. Et sånn smil som sier at dette vil hun gjerne høre fortsettelsen av.

"Hva? Hva mener du med det", spør jeg overrasket.

Men treåringen er allerede på vei gjennom butikken for å se hva lillesøster har plukket ut.

Vel, jeg kan jo ikke nekte. Monster er noe jeg er god på. Og da mener jeg ikke å leke monster, men å være et monster. Jeg kan bli monster både når jeg er stresset, sliten, trøtt, sulten, har en dårlig hårdag, blir spydd på og bæsjet på, når noen har spist opp sjokoladen min og når buksa plutselig ikke passer.

Men boka var for øvrig morsom den.

Når blir du et monster?

Uskrevne soveregler

Vi fløy fra Spania til Norge på fredag. Og som vanlig vekslet mannen og jeg blikk kvelden i forveien:

Har du pakket?

Nei.

Nei, ikke jeg heller. Det må vi kanskje gjøre.

Jah, vi må vel det.

Så vi bestemte oss for å få ungene tidlig i seng slik at vi fikk kvelden fri til å pakke. Leggetid senest klokka sju. Ungene var steintrøtte så det burde ikke være noe problem, tenkte vi.

Hæ? Pakke? Må vi det?

Toåringen begynte å duppe i sofaen etter middagen. Klokka var bare seks. Vi så på hverandre:

Tror du hun sover natten gjennom, eller skal vi vekke henne?

Næh, hun sover vel til i morgen nå?

Jah. Hun gjør nok det.

Så vi lot henne sovne skikkelig inn. Rett før klokka sju bar jeg henne inn til senga. Hun snorket i armene mine mens jeg gikk gjennom gangen. Og akkurat da jeg skulle legge henne over i senga: Bing! To store, blå øyne kikket opp på meg. Etterfulgt av et stort smil.

Vi prøvde byssing, synging, lesing, sovemusikk og late-som-samsoving. Men Snuppa hadde fått akkurat nok søvn til å holde seg våken i et par timer til. Minst.

Og treåringen ville selvfølgelig ikke legge seg når Snuppa ikke skulle. Ærlig talt. Han er da tross alt eldst.

Vel, han sovnet til slutt etter å ha fått fire glass vann, tisset to ganger, liksom-bæsjet en gang, fått hjelp til å klø seg på leggen og funnet alle kosedyrene sine-én etter én. Klokka var nærmere halv ni da han endelig lukket øynene.

Snuppa derimot, var og ble våken. Hun sovnet først klokken ti.

Da hadde jeg gått stresset og hvileløst rundt på stuegulvet i flere timer og tenkt at nå må vi komme i gang med pakkingen.

Jeg trenger vel ikke si at det ble langt på natt før vi var i seng. Og at vi ikke ble ferdig med å pakke...og at det ble en helvetes stresspakking neste morgen...og at vi nesten ikke rakk flyet...og at vi glemte Snuppas koseløve...og at mannen i halvsøvne hadde bestilt leiebil til neste helg i stedet for denne, så vi endte opp med dobbel pris.

Lurer på om barn har en radar for når vi voksne har noe viktig å gjøre etter leggetid. En radar som vet når det går en skikkelig bra film på tv-en. Eller at mamma har planer om å legge seg i badekaret med et glass vin så fort de har sovnet, eller at vi har booket barnevakt og skal snike oss ut etter leggetid.

Jasså. Så nå sovnet du? Rett før landing.

Og er det ikke typisk: Barna turnet rundt i flykabinen hele turen hjem, for så å sovne ti minutter før landing.

Og alle dere med små barn vet hvor gøy det er å dra trøtte, nyvåkne unger rundt på en flyplass med masse baggasje.

Og når det i tillegg ikke stod noen leiebil og ventet på oss, fordi mannen hadde bestilt til feil dato, fordi han var så trøtt fordi Snuppa ikke ville sove, fordi hun sovnet i sofaen og vi trodde hun skulle sove gjennom hele natta...

Barn har utrolig stor makt med sovingen sin. Vi legger opp hele dagen etter deres søvnbehov.

Noen ganger lurer jeg på om de gjør det med vilje.

Bruker dine barn og knusle til viktige dager med å sovne feil?

Matmonster

«Neeiii», brøler Lillesnuppa. Og hun kan brøle! Tro meg. Selv om hun bare så vidt er to år.

Jeg ser forskrekket bort på henne der hun sitter ved hjørnet av spisebordet i den hvite Ikea-babystolen sin.

«Ikke sånn!»

«Hva da, ikke sånn», sier jeg.

«Ikke sånn», roper hun og retter en liten og spinkel, men stram pekefinger mot middagsfatet.

Før jeg rekker å gjøre noe mer, tar hun tak i lefsa rundt kyllingburritoen og napper den til seg så kyllingbitene spruter. Hun løfter knyttneven med lefsa høyt over hodet og gir den full fart ned mot gulvet. Den treffer flisene med et vått klask. Salsasaus og myke tomater legger seg som en rød dam rundt lefsa.

Var det nødvendig da, tenker jeg mens jeg plukker opp maten fra gulvet. Snuppa sitter fornøyd og gnafser i seg kyllingbitene med hendene.

Så klart. Hun skal ha kyllingburritos servert med kyllingbitene utenfor lefsa.  Lefsa skal brettes som en firkant og legges ved siden.

Det er viktig det der, har jeg skjønt. Hvordan maten ligger på fatet.

Lillemann skal alltid ha «stor» mat. Det vil si hele spagetti, hele gulrøtter og hele poteter. Gjør jeg den store feilen å deler noe opp, blir det full krise.

Snuppa derimot, vil ha all mat delt opp i små biter, og alltid plassert hver for seg på middagsfatet.

Og så skal hun ha laksen midt på fatet, grønnsakene dandert rund etter farge og potetene i små biter rundt kanten på fatet. Gulrøttene skal være skåret i rundinger, ikke i firkanter. Og hun skal bare ha det myke kjøttet inni tomatene.

Lillemann skal ha ketsjupen på nøyaktige steder.

«Der?» Jeg står med ketsjupflasken i hendene og sikter inn mot spagettien.

«Nei, der», sier han og peker.

«Og der. Og der, og der. Og…neeeeiii…ikke der!»

At alt skal blandes sammen etterpå, spiller visst ingen rolle.

Snuppa hamrer knyttnevene i bordet og ser på meg med harde øyne.

Hva er det nå da?

«Lefse», sier hun med munnen full av kylling.

«Ja, den kastet du jo på gulvet», sier jeg og ser strengt på henne.

«Lefse» roper hun og peker ved siden av kyllingbitene på fatet.

«Der!»

Jeg ser surt på henne mens jeg bretter sammen min egen lefse i en firkant og legger på fatet hennes.

«Jaaaaaah», smiler hun stort og tar en stor bit av lefsa så halvparten henger ut av munnvikene hennes.

Hva gjør man ikke for litt matro?

Er dine barn nøye med hvordan maten skal ligge på fatet?

Oppdra barna med hundedressur

Har du hørt om klikkermetoden? Det er en utbredt metode ved trening av hund. Metoden går ut på at man har en liten boks i hånden som lager en klikkelyd når man trykker på den.

Man klikker hver gang hunden viser den adferden man ønsker. Etter hvert vil hunden forbinde klikket med noe positivt og strebe etter å gjøre ting som gir klikk.

http://www.youtube.com/watch?v=k55saABwU1k&feature=youtu.be

Kan denne metoden brukes på barn også?

Jeg har skrevet en artikkel for Klikk.no/Foredre.no om hundeoppdragelse brukt på barn. Da snakket jeg med hundepsykolog Tess Erngren som mener klikkermetoden fungerer utmerket på barn, så vel som på hunder. Ja, selv har hun til og med brukt metoden på menn!

Faksimile fra Klikk.no

Når metoden brukes på mennesker, kalles det Tag Teach, hvor Tag står for Teaching with acoustical guidance. I løpet av de siste årene har lærere og instruktører, de fleste i USA (selvfølgelig), begynt å bruke klikkertrening for å forbedre læring hos mennesker og spesielt barn.

På hjemmebane forutsetter dette at du går rundt med denne klikkeboksen i hånden hele tiden. Så klikker du når toåringen gjør fra seg på potta, når seksåringen henger opp skolesekken i stedet for å slenge den fra seg på gulvet, eller når barna har ryddet rommet eller hjulpet til med middagen.

Men kan det ikke bli litt mekanisk da?

Nei, mener hundepsykologen.

For man skal jo også kommunisere med barna og forklare hva man mener. Klikkingen kommer i tillegg til annen kommunikasjon.

Tess Erngren skjønner godt at foreldre kan være skeptisk til å bruke klikkermetoden i barneoppdragelsen. Hun sier:

I begynnelsen er det klart det føles unaturlig å drive og klikke hver gang barna gjør noe positivt. Man kan føle at det blir for mye alltid å skulle forsterke enhver positiv adferd.

Hun tror det henger sammen med at vi mennesker generelt har litt vanskelig for å gi hverandre komplimenter uten at det føles unaturlig:

Den som får en kompliment lurer gjerne på hva som var baktanken med dette. Jeg mener vi må snu den tanken, og bli flinkere til å gi komplimenter til både venner, kolleger, barn og fremmende mennesker. Hvis jeg gir et vilt fremmed menneske i køen på Kaffebrenneriet kompliment for skoene, lurer jo vedkommende på om jeg ikke er riktig frisk.

Jeg har også snakket med psykolog Guro Øiestad som er skeptisk til denne metoden. Hun mener blant annet at hunder skal dresseres mens barn skal anerkjennes.

Hvis du vil lese hele artikkelen, finner du den her: Oppdra barna med hundedressur

Hva syns du? Er dette noe for deg? Tror du man kan oppdra barn ved hjelp av klikk?

Dronninga av fjernkontrollen

"Independence Day starter på Zebra nå".

Mannen kikker opp av pc-skjermen. Han myser mot tv-bildet der Jennifer Aniston kaster på håret og ler opp mot taket.

Jeg har akkurat satt meg til rette i sofaen med restene etter lørdagsgodteriet. Det er tid for søndagsfilm.

"The Switch" har akkurat begynt på TV3. Den morsomme romantiske komedien der Jennifer Aniston blir gravid ved bruk av donorsæd. Og så viser det seg etter hvert at donoren ikke er han kjekke, blonde fyren som Jennifer blir forelsket i, men den nevrotiske barndomskompisen som har vært hemmelig forelsket i Jennifer i alle år.

Sæd-krøll. Det må jo bare bli gøy!

Independence Day, tenker jeg surt og ser bort på mannen. Aliens som invaderer jorden? Virkelig?

Jeg sukker tungt og svitsjer over til TV3. Den amerikanske presidenten står i telefonen med en alvorlig mine. Han har nettopp fått vite at uidentifiserte objekter nærmer seg jorden.

Ja ja, jeg har vært dronninga over fjernkontrollen hele uka, så jeg får vel la mannen få se Independence Day i kveld. Men pokker og. Jeg ville mye heller sett på Jennifer og hennes sædproblemer.

Ved første reklamepause sitter mannen fortsatt med den bærbare pc-en på faget. Han kikker opp på tv-en når musikken stiger og en dramatisk scene er på vei. Men så fort presidenten begynner å diskutere, dykker han ned i pc-en igjen.

Pass! Aliens på vei!

Da vi har lagt oss, klarer jeg ikke holde meg:

"Hvorfor pokker skulle du absolutt se Independence Day i kveld, når du ikke fulgte med en gang? Hvorfor kunne ikke jeg få se på filmen jeg hadde begynt på?"

"Hæ", sier mannen og snur seg mot meg med store øyne under hevede øyenbryn.

"Hva mener du? Jeg ville ikke se Independence Day. Jeg måtte jo jobbe i kveld. Trodde du hadde lyst til å se den".

"Hvis jeg hadde lyst til å se den, så hadde jeg vel sett den. Og ikke den andre filmen", sier jeg og river til meg dyna.

"Åh? Så du på en annen film? Jeg trodde du bare satt og svitsjet jeg. Tenkte jeg skulle være grei og fortelle deg at Independence Day gikk, siden jeg skulle jobbe hele kvelden. Tenkte du ville like den".

Noen som sa noe om kommunikasjon her?

hits