hits

juni 2014

Hvorfor jeg ikke liker å lese for barna

Når man virkelig skal ha kvalitetstid med barna... Jeg mener virkelig kvalitetstid. Ja, da tar man frem boka og leser. 

Jeg tør nesten ikke si det høyt, men jeg er ikke så veldig begeistret for denne lesinga med barna. Jeg kan egentlig godt spare meg. Nå regner jeg med både barnevern og psykiatrien blir koblet inn. En mor som ikke liker å lese for sine barn!

Men ta et øyeblikk og les ferdig innlegget. Dette er hvorfor jeg ikke liker å lese for barna:


Bokleseidyll. 

 

«En dag skulle smurfeorkesteret spille smurfoni i C-dur. Musikksmurfen kunne nesten ikke vente med å spille på trompeten sin.»

Lillemann: Hvor er Musikksmurfen?

Meg: Der. (Peker på den lille blå smurfen med en trompet i hendene.)

Lillemann: Ååååh. Der ja. Skal han spille trompet?

Jeg: Ja, det skal han. Nå skal vi se hva som skjer videre.

«Pianisten spilte så pent. Fiolinisten spilte så vakkert ...»

Lillemann: (Setter tommelen i munnen og vifter med fingrene.) Sånn mamma? Blæ. Blæ. Blæblæblæ.

Jeg: Ja, akkurat sånn, Lillemann. Blæ. Blæ. Blæblæblæ.

Lillesøster: Få se! (Drar boka til seg og studerer bildet av de spillene smurfene.)

Lillemann: BLÆ! BLÆ! BLÆBLÆBLÆ!

Lillesøster: BLÆ! BLÆ! BLÆBLÆBLÆ!

Jeg: Ja, akkurat sånn. Nå ser vi hva som skjer videre her. (Tar boka fra Lillesøster.)

 



 

 

«Fiolinosten spilte så vakkert, og trombonisten spilte nydelig. Men musikksmurfen spilte forferdelig. Blææææ sa trompeten hans.»

Lillemann: Åh, sånn her da? (Stikker tommelen i munnen igjen. Trekker pusten helt ned til bunnen av lungene og blåser på tommelen med store kinn og rødt ansikt.) BLÆÆÆÆÆÆ!

Lillesøster: (Holder seg for ørene.) Ikke så høyt da! (Slår etter Lillemann.)

Lillemann: Hey! Hun slo meg! Mamma, Lillesøster slo meg! (Snur seg rundt og finner hodeputen sin. Dæljer den i hodet til Lillesøster.)

Lillesøster: (To store tårer spretter ut av øynene hennes.) AUUUU! Mamma!

Jeg: (Legger fra meg boka på senga.) Nei, men hallo unger. Slutt! Dere er jo helt spinnville.

Lillesøster klyper Lillemann i låret. Lillemann, som fortsatt sitter med puta i fanget, dæljer puten nok en gang i hodet på Lillesøster. Nye tårer. Jeg tar puten fra Lillemann, trøster, blåser og truer med å slutte å lese og slå av lyset hvis de ikke skjerper seg. Begge lover å skjerpe seg. Vi leser videre:

 

«Gå og smurf på trompeten din et annet sted, og la oss spille musikk! Sa de andre smurfikantene til Musikksmurfen.»

Lillesøster: Lei seg. (Peker på Musikksmurfen som tusler avgårde med trompeten sin.) Han er lei seg.

Jeg: Ja, han ble lei seg. Stakkar!

Lillemann: Ligger på ryggen i sengen sin og løfter beina høyt over og bak hodet før han slipper dem strake ned mot madrassen og drar seg opp i sittende stilling. Om og om og om igjen.

 



 

 

Lillemann: Smurfer er dumme.

Lillesøster: Neihei, det er de ikke det så.

Lillemann: Jo, det er de det.

Lillesøster: Nei, tenk for de er ikke det. De er ikke dumme.

Lillemann: Joho, de er kjempedumme. Og barnslige.

Lillesøster: Du er dum og barnslig.

Lillemann: Nei. Du er dum og barnslig.

Lillesøster: (Retter ut pekefingeren sin og stikker den under nesa til storebroren.) SLUTT! DU er dum og ...

Jeg: Hallo! Slutt begge to! Skal vi lese, eller skal vi bare slukke lyset og sove?

Lillemann og Lillesøster i kor: Lese.

Jeg: Ja, men da sitter dere stille og slutter å krangle. Okei?

Begge to: Okei

«Musikksmurfen trampet ut i skogen. Der blåste han høyt i trompeten sin.»

Lillesøster: Hvor høyt da?

Lillemann: (Setter tommelen i munnen.) Så høyt! (Trekker pusten igjen og blåser med store kinn og rødt ansikt.) BLÆÆÆÆÆÆ!

Jeg: Shhhh. Ikke så høyt da! Du vet at Lillesøster ikke ...

Lillesøster: Ha ha ha. Så høyt! Ha ha ha. (Ruller bak på ryggen og sparker med beina, akkurat som storebroren. Opp og ned. Og opp og ned.)

«Ikke langt fra smurfelandsbyen bodde den slemme trollmannen Gargamel.»

Lillemann: Jeg kommer mye høyere opp enn deg.

Lillesøster: Det er fordi du er fire år.

Lillemann: Ja. Du er bare tre. Jeg kommer til å dø før deg.

Lillesøster: Ja.

Lillemann: Men jeg skal bli firehundre to-fjortentusen tretti millioner tusen og femti år.

Lillesøster: Ja

Jeg: Fint det. Men følger dere med på det jeg leser? Jeg gidder ikke sitte her og lese til veggen.

Begge to stopper i sittende stilling og krabber bort til meg.

Lillemann: Jeg følger mer. Gjør du, Lillesøster?

Lillesøster: Ja, jeg følger med.

«Han holdt på å blande en skummel mikstur da han hørte den høye lyden. Hva var det? lurte han og ...»

Lillemann: Når skal du dø, mamma?

Jeg: (Stopper og lese og ser opp i taket en stund.) Det vet jeg ikke, lille venn. Men jeg skal bli veldig gammel.

Lillemann: Hvor gammel da?

Jeg: Nei, det vet jeg ikke. Men jeg satser på å bli hundre år.

Lillemann: Bra!

 



 

 

«Hva var det? lurte han og gikk for å se.»

Blar om.

Lillemann: Nei, vent få se på Gargamel. (Tar tak i siden og blar tilbake.)

Jeg: Der er Gargamel. (Peker på den onde trollmannen.)

Lillemann: Å ja, der ja.

Jeg: (Blar frem igjen.)

«Der satt Musikksmurfen på en ...»

Lillesøster: Få se jeg og. (Blar tilbake.)

Lillemann: Der. Der er han. Den onde trollmannen Gargamel! (Lager klør med fingrene og klorer Lillesøster over pysjbuksa.)

Lillesøster: Næi! Slutt! (Sparker med beina og treffer Lillemann over nesa.)

Lillemann: Auuu. (Hulker.) Mamma! Lillesøster sparket meg!

Jeg: Nei, nå legger dere dere i hver deres seng og så sitter jeg her i midten og leser ferdig. (Putter ungene under hver sin dyne og brer over dem.)

«Der satt Musikksmurfen på en tømmerstokk og spilte på trompeten sin.»

Lillemann: Mamma, vet du hva? Tenk om bamsen spiser opp hele meg da! (Later som om bamsen spiser han opp.) Hjelp! Hjelp!

 



 

 

Lillesøster: (Har satt seg opp i senga og ler høyt.) Ha ha ha. Da blir du borte!

«Jeg synes ikke jeg spiller så stygt, sa Musikksmurfen. Gargamel gjemte seg bak et tre og lo for seg selv.»

Lillemann: Mamma, vet du hva? Biler kan ikke blunke.

Jeg: (Sukker og lukker igjen boka.) Nei, det er helt sant det, lille venn. Biler kan ikke blunke.

 

Liker du å lese for ungene?

 

PS: For flere pedagogisk ukorrekte oppdateringer, følg meg gjerne på Facebook og på Instagram: @casa_kaos

 

Misunnelig morgen

Jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig på foreldre som har sånne barn som kommer krypende opp i foreldrenes seng tidlig på morgenen. Barn som legger seg ned og koser, og kanskje til og med sovner en liten skvett. 

Her er vår søndagmorgen:

 

 

Åh, glemte jeg forresten  å nevne at den startet klokka halv seks?

Hvordan har din morgen vært?

 

 

 

Slapp av! Det er sommer.

Endelig ferietid! Nå skal vi kose oss sammen med barna våre. Nå skal vi gjøre opp for at vi puttet poden i barnehagen fra han var ett år gammel. For at vi heseblesende kaster ungene inn barnehageporten før klokka åtte om morgenen, og plukker dem opp igjen rett før stengetid. Nå skal vi ha kvalitetstid med barna.

 



 

Sommerferien er tiden for å ta knekken på den dårlige samvittigheten. Den som ligger der som en svart sky hele resten av året og forteller oss at vi ikke tilbringer nok tid sammen med barna.

Det er sommer, det er sol, det er ferietid og det er kvalitetstid.  

For å bøte på denne samvittigheten, underholder vi, legger til rette, organiserer, stimulerer og elsker barna våre pedagogisk riktig i et heseblesende tempo.

Og når ungene endelig er i seng, og vi kan slenge oss ned i sofaen med beina på bordet, føles det litt bedre når vi har besøkt en dyrepark, bakt boller, bygd Lego, tatt en sykkeltur, lest to bøker, tegnet en tegning og perlet tre brett, enn om vi hadde ruslet rundt i hagen hele dagen og kastet noen steiner over gjerdet.

 


Gøy med tiger. Men ikke nødvendig. 

 

Vi hører at dagens barn er overstimulerte. Jeg tror ikke det gjelder bare barna. Det er jammen vi voksne og. Foreldre blir slitne av å stimulere ungene og ungene blir slitne av å bli stimulert. Mon tro om ikke hele familien har godt av å skru ned tempoet litt.

Barn trenger ikke bli sysselsatt med oppkonstruerte aktiviteter for å ha det bra. De trenger ikke få organisert lek lagt opp i hendene. Lek der kodene allerede er knekt.

Det viktigste for barna er å få være sammen med foreldrene sine. Man trenger ikke gjøre alt på barnas bekostning i ferien. La barna tusle etter de voksne. Eller la de få  finne på noe å gjøre selv.

Å få være med far å male huset kan være en stor opplevelse for tiåringen. Mens treåringen helt sikkert synes det er kjempegøy å få holde vannslangen når mor vasker bilen. Og husarbeid kan faktisk bli riktig så gøy hvis man legger inn en runde kaste på stikka med klesklyper under klesvasken. Eller konkurrerer om hvem som samler flest hybelkaniner under rengjøringen.

 



I tillegg er jeg overbevist om at barn vokser opptil flere mentale år på å få hjelpe til og utføre voksenoppgaver. Det gjør noe med selvfølelsen når man har spylt utemøblene rene, for første gang helt alene.

Mon tro om ikke hele familien har godt av å skru ned tempoet litt.

Noen ganger er det også helt greit å ikke gjøre noen verdens ting. Og bare sitte med beina på verandabordet og klø seg i øret.

Det krever litt mot å se naboen i øynene når man møter dem ved søppelspannet i pysj klokka to på lørdag ettermiddag. Når naboen selv står der i full sykkel-uniform og allerede har syklet et par mil med barna. Mens man selv har spist pannekaker til frokost i sofaen og sett på barnefilmer hele formiddagen.

 


Pannekaker og Shrek. En perfekt dag. 

 

Ja, det krever litt mot, men jammen er det deilig.

God, lat sommer!

PS: Følg meg gjerne på Facebook og Instagram (casa_kaos) for late sommeroppdateringer.  

 


Hverdagsnevroser

Jeg er ikke spesielt nevrotisk av meg. Men jeg har en del hverdags-tvangshandlinger. Du vet, sånne ting man bare gjøre. Eller ikke gjøre. Nå tror jeg ikke verden går under dersom jeg ikke gjør disse tingene. Men fy pokker, det svir i langt inni hjernebarken dersom jeg ikke følger mine indre tvangstanker.

 




Volumet på tv-en må for eksempel være partall. Kan ikke se en film eller et program med volumet på 17 eller 19.

Temperaturen på bilvarmeren må i tillegg til å være partall, også være likt på begge sider. 

 


Å nei. Dette går ikke.

 

Selv om jeg stort sett alltid kjører vaskemaskinen på det samme programmet, og jeg vet at den står på bomull 40 grader, må jeg stille den inn på nytt hver gang jeg setter på en maskin.

Når jeg stabler sammen posten på spisebordet, må avisene ligge underst, så reklame og til slutt, brev på toppen.

Jeg teller alle trappetrinn jeg går i.

Når jeg hører en sang jeg liker, lager jeg skikkelig kompliserte kombinasjoner med fingrene til takten.  Enten i lomma, i sofaen, på bilrattet eller i fanget.

Jeg går rundt og krøller nesen med jevne mellomrom. Eller, jeg strammer de to musklene som sitter ved nesevingene. Jeg ser ut som et marsvin.

 

Lille marsvin

 

Jeg kan ikke sove med soveromdøra igjen. Det gjelder for øvrig alle dører i huset uansett når på døgnet. Det eneste jeg kan ha lukket, er verandadøra og ytterdøra.

Men alle skapdører må være igjen. Dersom det er en liten glipp på garderobeskapet til mannen etter vi har lagt oss, må jeg opp og lukke den.

Hva er dine hverdagsnevroser?

 

PS: For flere nevroser, følg meg gjerne på Facebook eller på Instagram som casa_kaos

Brev fra et glasurbarn

Etter mitt forrige innlegg, der jeg skrev at det ikke er synd på barna mine fordi vi ikke har råd til utenlandsferie i år, fikk jeg en mail fra en 22 år gammel legestudent.

Hun kaller seg et produkt av glasurgenerasjonen.

Glasurgenerasjonen, eller divagenerasjonen som den også kalles, er et begrep som brukes om barn født mellom 1980 og 2000. De har fått alt de har ønsket seg gjennom hele barndommen. Foreldrene har sydd puter under armene deres, og gått foran og børstet alle hindringer av veien. Barna har aldri fått kjenne på verken motstand, dårlig råd eller vonde følelser. 

Glasurbarna er flinke og selvstendige, men er også vant til å få ting lagt i hendene. De blir omtalt som kravstore, bortskjemte og selvsentrerte. 

Les innlegget mitt: La nå barna få seg en på tryne!

Les innlegget mitt: La nå barna få kjenne på alle følelsene sine, da

 


Foto: Creative Commons - Carmen Cai


Det var en tankevekkende mail jeg fikk fra denne jenta. Jeg har fått lov til å dele den med dere. 

I vår streben etter å være verdens beste foreldre, kan vi fort gå i den fella at vi kveler barna våre med omsorgen.

Alle foreldre der ute som lurer på om dere gjør det riktige ved å la barna få litt motstand. Og alle foreldre som går rundt med evig dårlig samvittighet og føler at dere ikke er gode nok. Denne er til dere:

 

Kjære Marte! 

Jeg vil bare komme med en kommentar til ditt forrige blogginlegg, som fikk meg nesten til å grine. Grine av meg selv, fordi jeg er så jævli kvalm og overfladisk og mistet så å si alt av bakkekontakt. 

Jeg er 22 år, studerer 2. året medisin i utlandet.
Jeg er fra en familie med litt ekstra til overs økonomisk. Jeg er enebarn. En skikkelig "flink-pike-drittunge". La meg forklare. 

Siden jeg var liten har jeg alltid hatt lyst til å være lege, det var drømmen og det er det fremdeles, jeg skulle prestere på alt, og jobbet hardt for å være en perfekt datter.

Jeg brukte gjerne en hel dag på å bake kake til avdelingsmøtet til min mor, jeg vasket badet mitt (ja, mitt, det med både boblebad, steamdusj og innebygd anlegg) hver dag, jeg bruke 1.5 time på å gjøre meg klar til skolen hver dag (vel og merke i mitt flotte walkincloset). Jeg spiste havregrøt uten sukker hver dag. Jeg kom aldri hjem med lavere karakter enn 5. Hver gang. 

Men dette tok på. Mot slutten av 3. klasse på videregående var jeg mentalt utslitt, og kom ikke inn på medisin i Norge. Livet var ødelagt. Faen! Nå kunne vel livet bare ende. Men jeg bet i det "sure eple" og søkte meg til utlandet. Så... her sitter jeg da, snart ferdig med 2. klasse. Jeg har en eksamen igjen, og her har jeg nettopp sittet på skype med mamma å klagd på hvor utrolig kjipt jeg har det og hvor tungt livet er.

Så svipper jeg innom bloggen din, bare fordi den lå på topplisten blant alle de andre bloggerne i en helt annen katogeri enn du er. Leste innlegget. Følelsen av skam kom over meg. Skjøv den til side. Så kom den igjen. Så gråt jeg. Helvete, FOR en drittunge jeg er.
 
Jeg  gråter til tide og utide over hvor tungt jeg har det. Sannheten et at jeg er et produkt av "glasurgenerasjonen". Når det gjelder økonomi: jeg handler ALT jeg vil på butikken, jeg kjøper blomster hver helg, vi har vaskehjelp, jeg har den dyreste leiligheten i byen, jeg har lysestaker på bordet verdt over 2000 kr, jeg har en fryser så full av mat at jeg må kaste det før jeg drar hjem om en uke, jeg har walkincloset, jeg har flere designervesker, og en ekstra skal jeg få når jeg kommer hjem, fordi jeg ikke har spist godis på 3 måneder!

Jeg har nesten aldri vært på min egen nettbank. Vet ikke helt hvordan man gjør det. Jeg gjentar, jeg er 22.... dette er galskap! Hva har jeg å klage på? Jeg har ingen økonomiske problemer, jeg har ingen bekymringer i livet, jeg er frisk, mamma og pappa er friske, jeg har en flott familie, jeg har snart kommet meg gjennom et av de tyngste studiene i verden.

Likevel er jeg ikke stolt, og likevel sitter jeg dag etter dag å sikler etter nye designervesker, tenker på alle de problemene jeg har, som egentlig bare er irrasjonelle.

For: NEI det er ikke et problem at jeg ikke har vasket sengeklærene mine på 5 dager, NEI det er ikke et problem at jeg er tom for brun ris og må spise pasta til middag, NEI det er ikke et problem at jeg glemte å sette vasen med tulipaner ute for natten. NEI det er ikke et problem at legefrakken ikke er strøket til i morgen. 

Jeg hadde hatt godt av at mamma sa NEI til meg noen ganger, jeg hadde ikke trengt alt jeg fikk i barndommen, jeg trengte ikke 34 barbiedukker mamma, jeg kunne betalt billappen selv pappa, vi trenger ikke bo på det dyreste hotellet mamma, jeg trenger ikke 400 kr til å dra på kafe pappa. 

Jeg prøver ikke legge skylden på foreldrene mine, jeg prøver bare å si at mange av oss (ikludert meg) hadde trengt å fått en på trynet, opp til flere ganger, og kjent LITT motstand, kjent LITT sjalusi, skulle ha lært å dele LITT tidligere. Fordi jeg er jo skånet for alt dette. Men jeg innså virkelig ikke før jeg leste blogginlegget ditt, at dette er jo ikke bra! Det skal ikke være sånn! 

Det er da for faen meg ikke synd på meg!! Og ikke er det synd på barna dine heller! De har det jo kjempebra! De er friske, raske og flotte barn. Slik var jeg også, jeg tenkte bare ikke så nøye over det. Inntil nå, etter jeg hadde bestilt meg nok en dyr merekvare på nettet.

Mye vil ha mer. La oss for Guds skyld stoppe trenden. Det er ingen skam å si: "NEI dette har jeg ikke råd til, men vi er lykkelige likevel!" For det er jo jammen meg sannheten. 

Og TAKK for det flotte inlegget ditt! Fra nå av skal jeg fortelle meg selv at jeg er bra nok som jeg er, det er ikke synd på meg, og jeg skal jammen tenke meg om før jeg kjøper noe neste gang, før jeg dømmer noen neste gang, og før jeg tar fatt på mine irrasjonelle følelser neste gang!

Og jammen meg skal jeg bruke mye av legelønnen  min på mine foreldre! (De skal få bo på et fint gamlehjem... hehe!) 
TAKK Marte for en klask i trynet, og TAKK for at du har en så ærlig blogg! 

Og takk til deg, kjære legestudent. Du har fått meg til virkelig å innse at motstand er ikke bare greit, men helt nødvendig for barna våre. Lykke til videre, både med studiene og innlogging i nettbanken. 

Det er ikke synd på mine barn

Vi skal ikke til det oh så store utland i sommerferien. Det er fordi vi ikke har råd til å reise noe sted i år. En del av familien skal to uker til Kapp Verde, og ville ha oss med. Men vi måtte si nei. Vi har ikke råd. Ikke i år.

 

Men det er ikke synd på barna mine for det.

 


Ikke i år.

 

Redaktøren i Babyverden.no har skrevet en veldig fin kronikk om barn og hjemmeferier. Men jeg stusser over ett av avsnittene:

Det finnes mange barn i Norge som ikke reiser på ferie. Mange barn som har foreldre som ikke har råd til å ta dem med på ferie til Mallorca, Kongeparken eller USA. Mest sannsynlig kjenner du en av dem. Enten i barnehagen, på skolen eller i nabolaget. En liten gutt eller jente som går gjennom sommeren uten de store opplevelsene å dele når august kommer. Enten fordi foreldrene ikke har råd ? eller enda verre: Fordi de ikke bryr seg.

Det er sårt og vondt. Og det skjærer i mitt mammahjerte. Kanskje spesielt fordi mine unger er heldige og får opptil flere reiser hvert år.

Hæ? Tenkte jeg da jeg leste dette. De barna hun refererer til, det er jo barna våre det. Våre to barn skal gå gjennom sommerferien uten de store opplevelsene. Vi har ikke råd til å reise til verken Mallorca eller USA i år. Vi har ikke råd til å dra til Kongeparken en gang. Men det er ikke synd på barna mine for det. Ingen grunn til å få så vondt i mammahjertet. Mine barn har det kjempefint.

 


Vi skal ikke til utlandet, men jammen skal vi spise mye is for det. 

 

Vi skal en uke til Vestlandet, da. Vi har fått låne huset til en kollega. Hun skal selv på ferie, og trengte noen til å passe hunden og vanne blomstene. Super byttehandel. Og en skikkelig billigferie for oss.

Jeg er sikker på at barna mine kommer til å kose seg like mye som om vi hadde dratt til Mallorca eller USA. Eller svidd av noen tusenlapper i Kongeparken. Minst.

Det er egentlig litt kleint å si at man har dårlig råd i Norge i dag. Det er skamfullt. Men nå har jeg engasjert meg så mye i barn og sommerferier, og skrevet side opp og side ned om at vi må lære barna våre å respektere og akseptere at noen har det annerledes enn dem selv. At barn kommer fra forskjellige familier med forskjellig økonomi, kultur og religion. Så da burde jeg jo tørre å stå frem selv også.

Les: La nå barna få seg en på tryne!

Les: La nå barna få kjenne på alle følelsene siden da!

Grunnen til at vi har hatt så dårlig råd det siste året, er fordi vi bodde to år i Spania, fram til i fjor sommer. De to årene i Spania var livsnødvendig for oss. Vi fikk to barn med 16 måneders mellomrom. Vi hadde store utfordringer med å få tiden til å strekke til. Derfor tok vi den beslutningen, at vi skulle tilbringe et par år i Spania, der tempoet er mye roligere.

Vi jobbet lite og hadde mye tid sammen. Det var helt fantastisk, og vi kunne gi barna en god og rolig start på livet.

 


To år i Spania - helt knall!

 

Men da vi flyttet tilbake til Norge i fjor sommer, ble det trangt. Både mannen min og jeg er frilansere, så vi måtte bygge opp et helt nytt jobbnettverk da vi kom tilbake.

Vi har vært nødt til å ta noen grep for å få hver eneste krone til å leve litt lenger.

Hver uke går vi gjennom alle tilbudsavisene som dumper ned i postkassa fra matbutikkene. Vi storhandler hver mandag. Og det betyr gjerne stopp på tre, fire forskjellige butikker for å få med seg alle tilbudene. Tilbud på Pepsi Max på Rema 1000. 40 prosent avslag på dopapir på Coop Mega. Billige jordbær på Kiwi.

I tillegg har vi kjøpt billigmerker der det har vært mulig og slått til på matvarer til halv pris på grunn av datostempling som går ut. Og så har vi byttet ut luksusvaner som å kjøpe Pepsi Max på boks, til å kjøpe 1,5 litersflasker.

Men det er ikke synd på barna mine for det. De har det helt fint de, med brus på plastflaske, billig-is og hjemmebakt brød.

 


Hjemmebakt brød. Mye billigere enn dyre kjøpebrød. 

 

Vår inntekt kommer i rykk og napp. Og dersom en oppdragsgiver ikke har betalt på tiden, har det hendt vi har gått inn i helgen uten så mye som en eneste krone. Da må vi bruke fantasien, og lage mat med det vi har liggende.

Det er fortsatt ikke synd på barna mine.

Da vi flyttet tilbake til Norge, kom høsten og vinteren fryktelig fort. Plutselig skulle vi ha to sett med regntøy, støvler, ullundertøy, ullsokker, cherrokser, vinterdresser, luer, votter, vintersko, ski, staver, skisko, kjelker og akebrett. Det er snakk om store summer!

Vi fant mye brukt på nettet. Klær og utstyr som nesten ikke er brukt til halve prisen av nytt. Jeg har knapt kjøpt et eneste nytt plagg til noen av barna hele det siste året. De har arvet av venner. Og på Finn.no ligger det mange klespakker til salgs. Her kan man skaffe seg en hel garderobe til barna til få hundrelapper.

Det finnes ikke synd på barna mine for det. De blir helt i fyr og flamme over en pose med arveklær. Barna bryr seg ingen ting om andre har brukt klærne før dem. Snarere tvert imot. Å overta den kule t-skjorta til bestekompisen i barnehagen, er bare stas.

 


Ups. Beklager barn. Det blir ingen nye klær denne måneden. 

 

Fireåringen har nettopp begynt på fotball. Nå ønsker han seg fotballsko. Jeg har sagt at foreløpig får han sparke fotball i joggesko, men at han kan ønske seg nye fotballsko til bursdagen sin. Det synes han er dritkjipt, men han har absolutt ikke vondt av å ønske deg de skoene en stund.

Vi valgte også å droppe både julegaver og bursdagsgaver til barna.  Ja, dette høres helt hjerterått ut, jeg vet. Men tenk deg om. Barna fikk et lass hver med gaver til både jul og bursdag. De rev av papiret på den ene gaven etter den andre, uten å bry seg det minste om hvem som hadde gitt gavene.

De fikk ingen traumer av at gavehaugen manglet gaver fra oss. De la ikke merke til det en gang.

 


Hva? Er ingen av de 64 gavene fra mamma eller far? Nei, nå ble jeg traumatisert, altså.

 

Barnas soverom er kledd i brystpanel og en guffen grønnfarget tapet. Taket er i umalt panel. Garderobeskapet holder på å ramle fra hverandre. De har ikke fått gardiner en gang. Men de har to, gode senger, og har aldri klaget på rommet sitt. De vet ikke om noe annet. Prinsesserom og ridderrom, må de foreløpig bare se langt etter. Oppussing av barnerommet er det verken penger eller tid til det førstkommende halve året.

Vi har heller ikke hatt verken tid eller råd til å pusse opp resten av huset. Stua vår er sånn passe kjip, halvt møblert og med store, åpne flater. Kjøkkenet vårt er stygt men veldig funksjonelt. Badet er lite og rosa. Men det duger.

Det er ikke synd på barna mine for det. For barna mine har to foreldre som elsker dem til månen og tilbake. Og har man ikke det, spiller det ingen rolle hvor mye penger man har. 

 


Ingen designstue. Men helt okei. 

 

Nå er det ikke synd på noen av oss, egentlig. Dette er kun snakk om en litt trang periode. Vi har havnet litt bakpå, men tjener helt okei nå, både mannen min og jeg. Og snart er vi ajour med både regninger, møbler og utstyr. Barna skal få fint soverom og Lillemann skal få fotballsko.

Jeg vet det er mange familier som har det mye verre enn oss. Familier som lever på denne måten i årevis. Kanskje et helt liv. Sånn sett er vi heldig. Vi må bruke et år eller to på komme i balanse. Andre kommer aldri i balanse.

Men i Norge i dag har vi lagt listen for hva som er normalt veldig høyt. Mange barn lever sånn som oss, men det er ikke nødvendigvis synd på dem for det. Det er slitsomt for foreldrene. Det er klart. Men det å ha lite penger er ikke ensbetydende med at barna har det vondt.

Men det er viktig å skille mellom foreldre som ikke kan ta med barna på ferier fordi de ikke har råd, og foreldre som ikke bryr seg. Sistnevnte er ikke greit. Og de barna er det absolutt synd på.

Jeg skjønner også at det blir vanskeligere å leve med lite penger når barna blir større. Når barna deltar mer i samfunnet, og når klær og utstyr får større betydning.

Men det er kun vi voksne som har bestemt at det er synd på små barn som ikke skal til utlandet i sommer. At det er synd på små barn som ikke får alt de ønsker seg.

Mange barn er helt sikkert storfornøyd med å være hjemme i ferien, og ville valgt det fremfor en tur til Syden. Mange barn setter større pris på en sekk med arveklær enn ett nytt plagg fra en dyr butikk. Et nyoppusset soverom med dyre Disney-leker er ikke ensbetydende med lykkelige barn.

For barna mine har det veldig fint. Jeg blir nesten litt fornærmet når noen mener det er synd på dem. For det er det ikke. Vi har bare litt dårlig råd.

 

Bekymringer

Jeg bekymrer meg svært lite for hvor høyt fireåringen min klatrer. Om han klarer å klatre helt til toppen av et tre, er jeg helt sikker på at han kommer seg ned igjen også.

 

 


Ohoi, der oppe! 
 

 

Jeg bekymrer meg nada for en brukket arm. Eller et brukket bein. Ei heller for flenger, kuler eller skrubbsår. Bein gror og flenger kan sys. Ingen fare.

Jeg er ikke redd for å sende fireåringen rundt i nabolaget på egenhånd. Han vet hvor vi bor. Han kommer hjem når han blir sulten.

Jeg syner heller ikke det er skummelt å sende barna i forveien når vi er på skogstur. Helt til de blir ute av syne. De finner meg som regel igjen. Det er bare å følge stien tilbake. 

Jeg bekymrer meg heller ikke mye for hvor fort treåringen sykler. Ramler hun av sykkelen, slår hun seg.

 


Sommerkne.

 

Jeg får ikke vondt i magen av barnegråt. Barn slår seg og krangler. Er det alvorlig oppsøker de til meg for trøst.

Jeg bryr meg heller ikke så mye om furting, suring og sinne. Det går over og er ikke skadelig.

Og jeg fikk ikke panikk da Lillemann svelget et kronestykke i går kveld. Den kommer ut igjen.

 


Lille sparegrisen min.

 

Men det jeg virkelig bekymrer meg for, er hvordan barna mine oppfører seg mot andre.

Jeg ble bekymret da jeg fikk høre at Lillemann hadde vært nede hos den nyinnflyttede nabodama, som jeg ikke hadde rukket å hilse på en gang, og spurt om han kunne få en is. Hva? Er det frekt, eller?

Og jeg ble bekymret da en venninne av meg dro opp en kjekspakke fra vesken sin og Lillemann sa: «Åh! Jeg vil ha kjeks». Det heter «kan jeg få» og «vær så snill», for ikke å glemme «takk»!

 


Det heter "vær så snill" og "takk". Ikke sant?

 

Jeg får vondt i magen når fireåringen blir så ivrig at han løper fra kompisen sin for å leke med gjengen i gata. Alle skal med!

Jeg ble lei meg da jeg hørte Lillesøster si til ei jente at hun synes skoene hennes var stygge. Det er ikke greit.

Jeg er bekymret for hvordan Lillemann oppfører seg når han er sammen med barn som ikke er like voldsomme i leken som han selv. Vet han hvor grensene går?

 


Du, villemann. Det er ikke alle som synes det er like gøy å leke slåsskamp og krig. 

 

Jeg blir flau når barna sniker de små hendene sine oppi smågodthylla i butikken når de tror jeg ikke ser dem.

Jeg er bekymret for hvordan barna oppfører seg når de er på besøk hos andre. Er de høflige? Er de greie og ydmyke?

Jeg er rett og slett bekymret for om barna mine har normal folkeskikk.

Der har jeg tenkt å sette inn støtet. Så er det ikke så farlig om de slår seg litt. Eller mister meg av syne eller krangler så busta fyker.

Hva bekymrer du deg for?

 

La nå barna få kjenne på alle følelsene sine, da!

Oh hei, det har stormet i det siste. Etter jeg skrev innlegget «La nå barna få seg en på tryne!» har det blitt både VG-intervju og radiodebatt med venstrepolitiker Abid Raja på Ukeslutt. (Du finner det under Feriedebatt.)

 




 

Mitt innlegg var et svar til Abid Raja som i et VG-intervju  advarte lærere og foreldre mot å la barn få snakke om sommerferiene sine i plenum, for å skåne de som hadde hatt en kjip ferie.

Jeg har fått mange tilbakemeldinger, og for å unngå misforståelser, tenkte jeg å svare på de spørsmålene jeg har fått flest av:

Mener du virkelig at fattige barn som sliter hver eneste dag fortjener å få seg en på tryne? De som tilbringer sommerferien i en blokkoppgang. Som ikke en gang tør gå hjem for far er full og slår?

Nei, det mener jeg selvfølgelig ikke. Disse barna trenger helt annen hjelp enn at klassen ikke snakker om sommerferiene sine. Dette er snakk om omsorgssvikt! Her må barnevernet kobles inn.

Jeg tviler dog på at skolehverdagen til disse barna blir så mye bedre av å flytte feriepraten ut til friminuttet. For barna snakker selvfølgelig om feriene sine uansett. Da er det kanskje best å la en god lærer styre samtalen.

Synes du virkelig at alle barn skal tvinges til å stå skolerett ved kateteret og fortelle om opplevelsene sine? Tenk så utrolig kjipt for de som har hatt en vond ferie da.

Nei, jeg mener ikke at alle barn skal piskes opp og fortelle om ferien sin. Jeg mener de som har lyst til det, må få lov å snakke om sommerferien sin i plenum. Og det må man tåle. Når man møtes igjen på høsten etter en lang ferie, er det helt naturlig å snakke om hva man har gjort. Og merk mine ord: Hva man har gjort. Ikke hvor mye ferien har kostet.

Dessuten, noen barn kan faktisk ha lyst til å snakke om feriene sine selv om de "bare" har vært hjemme! De kan ha hatt en kjempefin ferie for det. Det er vi voksne som har bestemt at en hjemmeferie ikke har like stor verdi som en utenlandsferie. 

Du er hjerteløs. Vi må alltid tenke på de svakeste. De må få slippe å føle seg mindreverdig fordi de har hatt en dårlig ferie.

Ja, visst skal vi tenke på de svakeste. Men å tenke på dem, betyr det å late som at forskjellene blant oss ikke eksisterer? Barn kjenner til forskjellene uansett. De vet hvordan det står til hos hverandre. Derfor mener jeg det beste er å vise og lære barn at ulikheter er noe fint, ikke noe negativt. Hvis vi ber barna våre om å tie, fordi noen tilsynelatende ikke har hatt en like fin ferie som dem selv, hvilke signaler sender vi egentlig til barna våre da? Jo, vi sier at annerledeshet ikke er akseptabelt. Det skal vi ikke forholde oss til. Det eksisterer ikke.

Jeg mener dette er helt feil ende å ta tak i problemet på. Vi må heller lære barna våre at vi er forskjellige. Og at annerledeshet skal respekteres og kanskje kan de til og med se noen fordeler ved det. For når det komme til stykket: Vi er jo annerledes alle sammen!

Fy faen. Du er så stygg. Jævlig blondie. Blir kvalm av å se på deg.

Da foreslår jeg at du ser på noe annet. Og ps: Jeg farger håret. Jeg er faktisk egentlig grå...

Hva mener du med at alle barn må få kjenne på følelsen av mindreverdighet? Jeg synes dette er en grusom følelse ingen barn skal trenge å ha.

Jo, det trenger de! Alle barn trenger å kjenne på alle følelsene sine. Ingen barn skal selvfølgelig gå rundt og føle seg mindreverdig hele tiden. Det kan være skadelig, og da må vi som foreldre og kanskje også andre fagpersoner gripe inn og hjelpe barnet.

Men alle barn trenger å bli kjent med, og lære å håndtere alle følelsene vi er utstyrt med. Ingen kan være lykkelig hele tiden! Vi skal ikke være lykkelig hele tiden.

Når jeg sier: La nå barna få seg en på tryne! (Eller, den litt mildere versjonen: La nå barna få kjenne på alle følelsene sine. Jeg kan bli litt kvass når jeg er engasjert) er det akkurat dette jeg mener. Og det er så viktig! Vi ikke skåne barna våre i hjel og frarøve dem muligheten til å kjenne på, og lære seg å håndtere vonde følelser. Det er livsviktig!

Dessuten, hvordan kan vi kreve at barna våre skal ha empati og omsorg med andre barn som har det vondt, dersom de ikke har kjent på sine egne vonde følelser? Empati må læres. Og det lærer barn blant annet gjennom å bli kjent med eget følelsesregister.

Du vet ikke hva du snakker om. Du var helt sikker en mobber selv. 

Nei, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke var en mobber. 

Jeg har selv vokst opp i en veldig fattig familie med min mor som eneforsørger for min bror og meg. Vi var aldri på utenlandsferier. Jeg gikk kun i arveklær. Jeg var den som måtte sparke fotball i joggesko fordi vi ikke hadde råd til fotballsko. Vi hadde ekstremt dårlig råd, og vi hadde faktisk ikke råd til middag hver dag. Det ble ofte brødskiver. Jeg ble aldri mobbet, og brydde meg av en eller annen grunn svært lite om disse tingene. Det var bare sånn det var. 

Men hadde læreren bestemt at hele resten av klassen skulle droppe å snakke om feriene sine, eller droppe å skrive farsdagskort fordi jeg ikke dro til utlandet i feriene eller ikke hadde kontakt med faren min, ja da hadde det blitt pinlig. Og jeg er veldig glad for at jeg ble behandlet på helt lik linje som alle de andre, og ikke ble tatt spesielt hensyn til. 

Synes du virkelig det er greit å la barna fra de rike familiene få stå og skryte av feriene sine. Og håne de barna som har vært hjemme?

Nei, det er ikke greit å skryte og håne. Men hvem sier at de gjør det? Kanskje de bare rett og slett har lyst til å fortelle om en fin ferie.

Og husk nå folkens, det er heller ikke greit å snakke stygt om de barna som faktisk reiser til Thailand og til Ibiza om sommeren. Disse barna har også rett på å bli behandlet med respekt!

 

For å oppsummere: Barn som lever under omsorgssvikt, trenger ikke å få seg en på tryne. Her må andre tiltak enn å stoppe all ferieprat i klassen, settes inn.

Men barn som kommer fra familier med lite penger, tåle å se at andre har mye penger. Og dette gjelder i aller høyeste grad andre veien også. Barn med mye penger, tåle og akseptere at noen barn kommer fra familier med lite penger.

Dette oppnår vi ikke ved å tie og gjemme bort alt som kan vise at vi er forskjellige.

Dette krever selvfølgelig at vi voksne tar ansvar, og støtter, hjelper og forklarer barna våre om forskjellene blant oss. Dette krever at vi voksne er der for barna våre når de har det vondt.

Jeg mener vi fraskriver oss alt foreldreansvar ved å gjemme bort det som er ubehagelig å se og snakke om. I stedet for å ta de vanskelige samtalene og faktisk hjelpe barna våre til å leve sammen i en verden som dessverre er til tider både vond og urettferdig.

Jeg sier det igjen: Vår jobb som foreldre er å gå ved siden av barna våre å støtte og forklare. Ikke å gå foran og fjerne alle hindringer.

 

Skal det være en kald ventepølse?

//inneholder reklame

 «Er maten ferdig snart?»

 

Fireåringen suser forbi meg på sparkesykkelen. Plankene i verandagulvet knirker faretruende under de små hjulene.

«Nei, ikke ennå kjære deg. Vi har jo akkurat lagt på maten», sier jeg og setter fire fat på utebordet.

 




 

Det er lørdag. Solen skinner. Lillesøster har plukket markblomster i hagen. Vi har utsatt plenklippingen i snart en uke nå, og hele hagen har forvandlet seg til en blomstereng.

Det ser jo egentlig ganske pent ut, tenker jeg mens jeg finner frem brus, ketsjup, lomper og potetsalat. Kanskje vi bare skal droppe hele plenklippingen i sommer. Og heller satse på naturhage.

«Nå da?» spør Lillemann to minutter senere. Denne gangen på skateboard.

Lillesøster kommer hoppende over dørterskelen i verandadøra.

«Her kommer jeg», roper hun og holder bare så vidt balansen når hun lander.

«Er det mat snart», synger hun og hinker rundt på ett bein.

«Vil dere ha en ventepølse?» spør jeg.

«Jah», roper Lillemann og slenger fra seg sparkesykkelen. Den lander på gulvet med et smell. Katten som har ligget inntil veggen i solsteken, skvetter en halvmeter rett opp i luften og piler ned trappa.

«Jepsi pepsi», roper Lillesøster og hopper opp og ned.

 


Mmm. Kald ventepølse.

 

Ventepølse, det er ei kald pølse i hånda det. Og er vel noe alle småbarnsfamilier kjenner til.

For det er veldig lenge å vente på grillmat når man bare er tre og fire år.

 


Heldigvis ble det mat til slutt. Endelig!

 


Men nå har lillesøster sovnet.

 

Er du glad i å grille?

Vet du at nå kan du vinne gavekort fra Rimi på hele tusen kroner.

Det eneste du trenger å gjøre, er å laste opp ditt grillbilde på Instagram og tagge med # helenorgegriller

Rimi deler ut ett gavekort hver eneste uke gjennom hele sommeren.

 




 

Mannens beste grilltips er en utrolig god honningmarinade han bruker å lage til kyllingfiletene:

2 ss honning

2 ss sitronsaft

2 ss olivenolje

1 ss Sweet chili

Salt og pepper

Pensle blandingen over kyllingen, eller la kyllingen ligge i marinaden en stund før du legger den på grillen.

Det gir en utrolig frisk og søt smak på kyllingen.

 




 

En annen ting vi bruker å gjøre når vi griller, er å hakke forskjellige grønnsaker i en ildfast form som vi setter rett på grillen. Her kan du ha oppi alt du vil: paprika, sopp, strimler med gulrot, ananasbiter, soltørkede tomater eller forskjellige urter. Fruktbiter blir også veldig godt.

Sleng et par asparges rett på grillen, sett en boks potetsalat på bordet, eller lag en salat selv hvis du gidder. Og vips, du har et deilig grillmåltid.

Nå hjelper det for øvrig lite med all verdens gode grilltips dersom man mister maten i gulvet. Og her skulle jeg gjerne skrevet noe sånn som at pass på at barna ikke river ting ned fra bordet. Men denne var det faktisk mannen som mistet i gulvet.

 




 

Vil du vite mer om konkurransen Hele Norge griller? Gå inn her, og bli med da vel.

Og følg gjerne Rimi på Facebook også.

Jeg gleder meg til å se dine grillbilder på Instagram.

Hva er dine beste eller lureste grilltips?

//innlegget er sponset av Rimi

Forbanna fjernkontroll

Det skjer nesten hver eneste kveld. Eller i hvert fall annen hver. De kveldene mannen har legginga og jeg får en halv time zappetid på kvelden. Fjernkontrollen forsvinner. Helt sporløst. 

 


Hvor er du fjernkontroll? Min beste venn. 

 

 

Etter en hektisk ettermiddag med henting i barnehagen, der én lager middag mens den andre underholder barna og prøver å få hengt opp våte klær og tømme matbokser.

Masing om at ungene skal komme og spise, masing om at de skal rydde opp etter seg. Og setningen «Nei, vent. Ikke nå» som går på repeat hele ettermiddagen:

«Nei, vent. Ikke nå. Jeg vil ikke hoppe i trampolina nå. Jeg vil drikke opp kaffen min».

«Nei, vent. Ikke nå. Jeg kan ikke bli med deg og sykle, jeg må sette på en vaskemaskin og etterpå skal jeg klippe gresset».

«Nei, vent. Ikke nå. Jeg har ikke tid til å male deg som Hulken i ansiktet akkurat nå».

 


Ikke akkurat nå, vennen. Ikke akkurat nå.

 

Så er det det samme maset om kveldsmat og mekling om hvem som skal se hva på Netflix. Er det Supermann først i dag, eller er det Lille Prinsesse? Hvem fikk velge først i går?

Jeg jager ungene rundt hele huset med tannbørsten i den ene hånda og pysjen i den andre. Jeg bytter mellom å be, kjefte og bestikke.

Så, endelig. Etter å ha tisset tre ganger hver, drukket flere slurker vann og byttet pysj fire ganger, er det endelig leggetid. Mannen forsvinner inn på barnerommet med de to kråkene og lukker døra bak seg.

Jeg lager meg nok en kopp kaffe for å holde meg våken de siste timene før leggetid. Graver frem en sjokoladeplate fra gjemmestedet mitt øverst i kjøkkenskapet, finner frem pledd og puter og rigger meg til i sofaen.

Men hvor er den forbanna fjernkontrollen?

 

Den er aldri der den skal være. Aldri!

Jeg kikker oppå bordet, mellom alle lekene til Lillesuppa. Jeg kikker under bordet. Ved tv-en.

 


Næh, se der. Der var jo tøflene mine.

 

Nå begynner jeg å bli en smule irritert. Kaffen lukter så sabla godt, og sjokoladen roper så søtt på meg.

Jeg løfter på puter og pledd. Kaster unna Spidermann, iPaden, Sully og møkkete barneklær. Renser sofaen. Ingen fjernkontroll.

Legger meg ned på magen og drar hånda langs hele undersiden av sofaen. Med det resultat at håndflaten ser ut som et marsvin.

Ingen ting.

Hvor pokker er den? Hvor pokker er den forbanna fjernkontrollen?

 


Hvor? Hvor! HVOR!

 

Jeg begynner å sjekke på alle tenkelige og utenkelige steder. På kjøkkenbenken, i gangen, oppi skoene mine, i jakkelomma, på badet. Men jeg innser raskt at det vil ta hele kvelden hvis jeg skal fortsette på denne måten.

Så jeg gjør det jeg absolutt ikke bør gjøre. Jeg går inn på soverommet til barna.

Jeg skimter mannen i mørket. Han sitter på sengekanten med ansiktet svakt opplyst av iPhonen. To små hoder snur seg søvnig mot meg.

«Bare legg dere ned igjen dere», sier jeg, men skjønner med det samme at skaden allerede er skjedd.

«Vet du hvor fjernkontrollen er?» spør jeg mannen.

«Nei, for pokker», svarer han og sender meg et stikkende blikk.

«Gå ut nå!» sier han med anstrengt stemme. Jeg hører han har mest lyst til å rope. Men han demper ordene i munnen før han slipper dem ut.

«Mamma? Hva er det?» sier Lillensnuppa søvnig.

«Nei, ingen ting. Bare legg dere ned igjen, dere», sier jeg og lister meg ut.

«Takk skarru ha», mumler mannen i det jeg lukker døra bak meg.

Jeg forbanner både mann og barn mens jeg tar en ny runde i sofaen.

At det ikke går an å legge ting på plass. Er det virkelig så vanskelig?

Jeg finner den til slutt. I skittentøyet. I den øverste kurven. Dit barna ikke når. Dit mannen aldri beveger seg.

 


Der er du, ja. Din jævel. 

 

Den må ha blitt med da jeg samlet sammen skittentøyet rett før barna forsvant inn på rommet.

Jeg rekker akkurat å skru på tv-en før mannen kommer ut.

«Fant du den?» spør han og klør seg i øret.

«Ja, da», sier jeg og håper han ikke skal spørre hvor.

«Hvor var den?» spør han.

«Eh, nei, den eh... den lå på gangen. Disse ungene altså», sier jeg og lukter på kaffekoppen. Kaffen er kald. Jeg setter koppen fra meg på bordet.

Mannen setter seg ved siden av meg.

«Åh, har du sjokolade», sier han og griper etter platen som jeg hadde gjemt under teppet, men som må ha kommet frem under endevendingen av sofaen.

«Mmm. Få smake, da», sier han og river av papiret. Biter over platen og knekker av en stor bit som han mumser opp på to sekunder. Tar en real bit til og smatter fornøyd.

Jeg kryper under teppet og sukker. Det var den egentiden. Den lille hellige halvtimen annenhver kveld , bare meg, fjernkontrollen og en sjokoladeplate. 

Forbanna fjernkontroll!

Har du kontroll på fjernkontrollen?

 

 

La nå barna få seg en på tryne!

vg.no i dag, kan vi lese om venstrepolitiker Abid Raja som advarer lærere mot å snakke om barnas ferieopplevelser i plenum. Raja mener vi bør skåne de barna som av forskjellige grunner ikke drar på fine ferieturer, men som må tilbringe sommerferien hjemme eller på andre kjipe feriedestinasjoner.

 


Faximile fra vg.no 8.6.14

 

 

- For mange barn og unge er det fryktelig sårt å ikke ha noe å fortelle fra feriene sine. Noen tåler det. Men for mange barn er det trist. Det oppleves nok veldig sårt og aldri kunne fortelle om ferie-opplevelser rett og slett fordi man ikke har hatt dem, sier Raja til VG.

Han er bekymret for at forskjellene mellom barna kan føre til mobbing og sosial utestenging. Og Raja mener alle må bidra til å hindre at barn som ikke får dra på fine feriereiser, føler seg mindreverdige.

Men ærlig talt, Raja. Hvor mye skal vi egentlig skåne barna våre? Jeg mener denne vonde følelsen av mindreverdighet er en følelse alle barn bør kjenne på. Akkurat som de bør kjenne på å være trist, ensom, sint, glad, lykkelig, lei, skamfull, redd, forbanna og alle andre følelser vi er så heldige å være utstyrt med. Dette kalles å vokse opp. Dette kalles å leve.

Hvis vi skal skåne barna våre for alle negative følelser i oppveksten, hvordan skal de da bli rustet til å takle livet når mamma og pappa og lærerne ikke lenger går foran og skyver alle vanskelige situasjoner under teppet? Når ingen lenger gjemmer unna alle situasjoner som kan føre til at barnet eller ungdommen føler seg ille.

Selvfølgelig er det ikke gøy å være den i klassen som har hatt den kjipeste ferien. Og hvis dette fører til sosial utestenging og mobbing, skal de voksne selvfølgelig ta tak i det. Ingen barn skal bli mobbet! Punktum! Men da er det i så fall et individuelt problem som må tas tak i. Man kan ikke hindre en hel klasse i å snakke om ferien sin fordi noen kan synes det er ubehagelig.

Dessuten er jeg ganske sikker på at barna snakker om hvor de har vært på ferie uansett. Tror du ikke barna vet hvem som har vært på safari i Afrika, hvem som har vært i Thailand og hvem som har vært hos tante Ruth på Mosjøen?

Og hvor skal vi egentlig sette grensen? Lage forbud mot å snakke om familiens bil? Om familiens hus? Om hva de har gjort i helga?

Jeg var selv en av de som vokste opp uten å få dra på dyre ferier. Min mamma var alene med min bror og jeg, og vi hadde verken råd til nye klær, kule sykler, fansy bursdagsfester eller eksklusive ferier. Visst synes jeg det var kjipt av og til. Det plaget meg overraskende nok ikke så mye, men det er klart jeg også ønsket meg noe annet enn arveklær da jeg kom litt opp i tenårene. Men det var sånn det var.

Jeg hadde ingen ønsker om at hele klassen skulle droppe å snakke om feriene sine da vi møttes igjen etter sommeren, fordi jeg ikke hadde vært på noen spennende ferietur.

Barn er forskjellige. De kommer fra forskjellige familiesammensetninger. Foreldrene har forskjellig økonomi. De har forskjellig kultur og religion. Det nytter ikke å late som at alle er like, for det er de ikke. Og det skal de heller ikke være.

Lær heller barna å sette pris på ulikhetene. Og innholdet i ferien, ikke hvor de har vært og hvor mye den kostet.

Ja da, jeg vet det ikke er enkelt. Barn, og spesielt ungdom, er opptatt av status, penger, merkeklær og hvor de har vært på ferie. Ikke hva de har gjort i ferien.

Men løsninger er uansett ikke å ikke snakke om det.

En ny rapport fra Verdens helseorganisasjon, rangerer depresjon som den vanligste lidelsen blant barn og unge i alderen 10 til 19 år. Aldri før har så mange unge i Norge fått piller mot depresjon. Jeg er verken psykolog eller forsker, men kan det være en sammenheng mellom hvordan vi overbeskytter barna våre, og frarøver dem alle muligheter til å lære å håndtere vonde følelser, og den store økningen vi ser av depresjon blant de unge?

La nå barna få seg en på trynet i ny og ne. De trenger det. Livet er urettferdig. Og vi gjør dem en stor bjørnetjeneste ved å frarøve dem verdifull kunnskap om livet og dets utfordringer.

 ps: Følg meg gjerne på Facebook og på Insta. Du finner meg på sistnevnte som casa_kaos.

 

 

Mammadalt

«Mamma! Mamma? Er det lenge til far er ferdig med å pumpe hjulene på sykkelen?»

 

Lillemann står foran meg på plenen og tripper. Han bikker hodet lett bakover for å se under skjermen på den røde sykkelhjelmen.

«Nei men, kjære vene. Det får du vel spørre far om. Han sitter jo rett bak deg», sier jeg og rister på hodet.

«Å ja», sier Lillemann og snur seg rundt.

«Far, er du ferdig snart?»

 

 

Det er alltid meg de kommer til når de lurer på noe. Hvor fotball t-skorta er, eller hva vi skal ha til middag. Det er også meg de kommer til når de lurer på hvor mye klokka er, og når de trenger hjelp til å komme videre i et spill på iPaden.

Det er meg de kommer til når de har slått seg. Og det er meg de kommer til når de krangler.

 


Mamma, mamma. Jeg må ha plaster. Plaster nå!

 

Det er meg de henvender seg til under middagen når de vil ha ketsjup eller mer vann. Det er meg de roper på når de er ferdig med å bæsje. Og det er meg de klager til når de er uvenner.

 

«Mamma!» roper den ene mens jeg hjelper den andre.

«Nå må du enten vente, eller gå til far», sier jeg. Og de fortsetter å rope på mamma.

Det er jeg som må bære dem når de blir slitne, og det er jeg som må trille handlevogna de sitter i.

 


Ja da. Klart mamma kan bære. Jeg har bare to handleposer å bære på i tillegg.

 

«Næææiiii. Mamma!» roper de hvis far prøver å avlaste meg ved å bære litt. Eller gud forby, triller handle vogna et par meter.

Det er jeg som må pusse tennene deres. Jeg som må hjelpe på med pysjen. Jeg som må vaske ansikt. Jeg som må bade og jeg som må gre håret.

«Mamma, mamma, mamma!» roper de, og strekker armene mot meg.

Gå til far, sier jeg.

Spør far.

Far kan hjelpe deg med glidelåsen.  Far kan bli med og lete etter skoene dine. Far kan ta på ketsjup.

«Nei! Mamma, mamma, mamma!»

 

Har du en mammadalt, eller en pappadalt?

Meningsløs krangling

«Mamma! Storebror sier at t-skjorta mi er bæsjebrun!»

Den lille treåringen i rosa og svart t-skjorte kommer ut fra badet med tårevått ansikt. De har holdt på en god stund der inne. Lillemann i badekaret og Lillesøster på krakken.

«Den er rosa».

«Næhei, det er det ikke det. Den er bæsjebrun».

«Jo ho, tenk for den er rosa».

«Nehei. Det det er det ikke det så. Bæsje, bæsje bæsjebrun».

 




 

Lillesøster løper mot meg. Hun tørker tårene med den ene hånden mens hun holder et godt tak i t-skjorta med en andre.

«Mamma. Storebror sier at t-skjorta mi er bæsjebrun».

«Jo, men det er den ikke. Ikke hør på hva han sier. Han bare tuller med deg. Det er klart den er rosa», sier jeg og dukker ned i den rene klesvasken igjen. Jeg vet jeg klagde mye over størrelsen på klesvasken før, men nå som vi driver med bleieslutt, har den doblet seg. Minst.

Lillesøster løper ut på badet igjen. Jeg hører plask, plask fra badekaret.

«Mamma sier at den er rosa», roper Lillesøster fortvilet.

«Nei, tenk for det er den ikke. Bæsje, bæsje, bæsjebrun», synger Lillemann og plasker litt ekstra.

Lillesøster spinner igjen rundt hjørnet til stua. Nye tårer. Enorm fortvilelse.

«Mamma! Storebror sier...»

«Jo, men kjære lille deg», avbryter jeg henne.

«Ikke bry deg om hva han sier. T-skjorta er da rosa. Det kan alle se. Den har alltid vært rosa. Sånn er det.»

En tåre drypper fra haken og lander i halsgropen.

Hun ser på meg med store øyne. Tørker nok en tåre med håndbaken og setter kursen mot badet igjen. Hun tramper hardt i gulvet for hvert skritt. Dunk, dunk, dunk, dunk.

Jeg tar henne igjen halvveis. Løfter henne opp og ber henne slutte å gå inn på badet. Slutte å prøve å overbevise storebror om fargen på t-skjorta. Det spiller ingen rolle hva han sier. Han bare terger henne. Og den er selvfølgelig rosa.

Så roper jeg inn til badet at Lillemann skal slutte å terge Lillesøster, og at han må slutte å si at den er bæsjebrun.

 




 

«Du er tre år», sier Lillesøster og kniser.

«Nææææi. Jeg er ikke tre år. Jeg er fire!» roper Lillemann og kaster en pute etter den blonde luggen. Lillesøster hopper elegant unna.

«Du er tre år», sier hun igjen og tar et lite hoppsasa-steg på gulvet, i ren skadefryd over storebrorens temperament.

Han ligger i en haug med puter og krøller seg ut og inn som en baconskive som freser i stekepanna.

 




 

«Slutt å si at jeg er tre år. Jeg er faktisk fire!» roper han så tårene spretter.

«Tre år, tre år, tre år», danser Lillesøster på gulvet i trygg avstand fra den fresende baconskiva.

«Mamma! Lillesøster sier at jeg er tre år!» roper Lillemann etter meg i det jeg går forbi med nok et lass klesvask i kurven. Han står på alle fire i sofaen og strekker seg etter meg.

«Ja men, kjære deg. Ikke bry deg noe om det da. Du vet jo at det ikke stemmer.  Du vet jo at du er fire år. Da spiller det vel ingen rolle hva Lillesøster sier?»

Og sånn fortsetter det. Dag ut og dag inn. Jeg kan til en viss grad forstå det når de krangler om hvem som hadde Batman-maska først. Jeg kan også forstå at de krangler om vi skal se Lille Prinsesse eller Avengers på Netflix til lørdagsgodteriet. Og jeg kan forstå at de krangler om hvem som fikk mest spagetti, en dråpe mer smootie og den største bolla.

Men å krangle over helt åpenlyse ting, som hvilken farge det er på t-skjorta, og hvor gamle de er. Det forstår jeg virkelig ikke at de gidder.

Flere som har barn som krangler over helt meningsløse ting?

 

Nå også med bok: Føkk lykke! Kjøp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Følg @casa_kaos på Instagram: Instagram