hits

juni 2014

Hvorfor jeg ikke liker lese for barna

Nr man virkelig skal ha kvalitetstid med barna... Jeg mener virkelig kvalitetstid. Ja, da tar man frem boka og leser. 

Jeg tr nesten ikke si det hyt, men jeg er ikke s veldig begeistret for denne lesinga med barna. Jeg kan egentlig godt spare meg. N regner jeg med bde barnevern og psykiatrien blir koblet inn. En mor som ikke liker lese for sine barn!

Men ta et yeblikk og les ferdig innlegget. Dette er hvorfor jeg ikke liker lese for barna:


Bokleseidyll. 

 

En dag skulle smurfeorkesteret spille smurfoni i C-dur. Musikksmurfen kunne nesten ikke vente med spille p trompeten sin.

Lillemann: Hvor er Musikksmurfen?

Meg: Der. (Peker p den lille bl smurfen med en trompet i hendene.)

Lillemann: h. Der ja. Skal han spille trompet?

Jeg: Ja, det skal han. N skal vi se hva som skjer videre.

Pianisten spilte s pent. Fiolinisten spilte s vakkert ...

Lillemann: (Setter tommelen i munnen og vifter med fingrene.) Snn mamma? Bl. Bl. Blblbl.

Jeg: Ja, akkurat snn, Lillemann. Bl. Bl. Blblbl.

Lillesster: F se! (Drar boka til seg og studerer bildet av de spillene smurfene.)

Lillemann: BL! BL! BLBLBL!

Lillesster: BL! BL! BLBLBL!

Jeg: Ja, akkurat snn. N ser vi hva som skjer videre her. (Tar boka fra Lillesster.)

 



 

 

Fiolinosten spilte s vakkert, og trombonisten spilte nydelig. Men musikksmurfen spilte forferdelig. Bl sa trompeten hans.

Lillemann: h, snn her da? (Stikker tommelen i munnen igjen. Trekker pusten helt ned til bunnen av lungene og blser p tommelen med store kinn og rdt ansikt.) BL!

Lillesster: (Holder seg for rene.) Ikke s hyt da! (Slr etter Lillemann.)

Lillemann: Hey! Hun slo meg! Mamma, Lillesster slo meg! (Snur seg rundt og finner hodeputen sin. Dljer den i hodet til Lillesster.)

Lillesster: (To store trer spretter ut av ynene hennes.) AUUUU! Mamma!

Jeg: (Legger fra meg boka p senga.) Nei, men hallo unger. Slutt! Dere er jo helt spinnville.

Lillesster klyper Lillemann i lret. Lillemann, som fortsatt sitter med puta i fanget, dljer puten nok en gang i hodet p Lillesster. Nye trer. Jeg tar puten fra Lillemann, trster, blser og truer med slutte lese og sl av lyset hvis de ikke skjerper seg. Begge lover skjerpe seg. Vi leser videre:

 

G og smurf p trompeten din et annet sted, og la oss spille musikk! Sa de andre smurfikantene til Musikksmurfen.

Lillesster: Lei seg. (Peker p Musikksmurfen som tusler avgrde med trompeten sin.) Han er lei seg.

Jeg: Ja, han ble lei seg. Stakkar!

Lillemann: Ligger p ryggen i sengen sin og lfter beina hyt over og bak hodet fr han slipper dem strake ned mot madrassen og drar seg opp i sittende stilling. Om og om og om igjen.

 



 

 

Lillemann: Smurfer er dumme.

Lillesster: Neihei, det er de ikke det s.

Lillemann: Jo, det er de det.

Lillesster: Nei, tenk for de er ikke det. De er ikke dumme.

Lillemann: Joho, de er kjempedumme. Og barnslige.

Lillesster: Du er dum og barnslig.

Lillemann: Nei. Du er dum og barnslig.

Lillesster: (Retter ut pekefingeren sin og stikker den under nesa til storebroren.) SLUTT! DU er dum og ...

Jeg: Hallo! Slutt begge to! Skal vi lese, eller skal vi bare slukke lyset og sove?

Lillemann og Lillesster i kor: Lese.

Jeg: Ja, men da sitter dere stille og slutter krangle. Okei?

Begge to: Okei

Musikksmurfen trampet ut i skogen. Der blste han hyt i trompeten sin.

Lillesster: Hvor hyt da?

Lillemann: (Setter tommelen i munnen.) S hyt! (Trekker pusten igjen og blser med store kinn og rdt ansikt.) BL!

Jeg: Shhhh. Ikke s hyt da! Du vet at Lillesster ikke ...

Lillesster: Ha ha ha. S hyt! Ha ha ha. (Ruller bak p ryggen og sparker med beina, akkurat som storebroren. Opp og ned. Og opp og ned.)

Ikke langt fra smurfelandsbyen bodde den slemme trollmannen Gargamel.

Lillemann: Jeg kommer mye hyere opp enn deg.

Lillesster: Det er fordi du er fire r.

Lillemann: Ja. Du er bare tre. Jeg kommer til d fr deg.

Lillesster: Ja.

Lillemann: Men jeg skal bli firehundre to-fjortentusen tretti millioner tusen og femti r.

Lillesster: Ja

Jeg: Fint det. Men flger dere med p det jeg leser? Jeg gidder ikke sitte her og lese til veggen.

Begge to stopper i sittende stilling og krabber bort til meg.

Lillemann: Jeg flger mer. Gjr du, Lillesster?

Lillesster: Ja, jeg flger med.

Han holdt p blande en skummel mikstur da han hrte den hye lyden. Hva var det? lurte han og ...

Lillemann: Nr skal du d, mamma?

Jeg: (Stopper og lese og ser opp i taket en stund.) Det vet jeg ikke, lille venn. Men jeg skal bli veldig gammel.

Lillemann: Hvor gammel da?

Jeg: Nei, det vet jeg ikke. Men jeg satser p bli hundre r.

Lillemann: Bra!

 



 

 

Hva var det? lurte han og gikk for se.

Blar om.

Lillemann: Nei, vent f se p Gargamel. (Tar tak i siden og blar tilbake.)

Jeg: Der er Gargamel. (Peker p den onde trollmannen.)

Lillemann: ja, der ja.

Jeg: (Blar frem igjen.)

Der satt Musikksmurfen p en ...

Lillesster: F se jeg og. (Blar tilbake.)

Lillemann: Der. Der er han. Den onde trollmannen Gargamel! (Lager klr med fingrene og klorer Lillesster over pysjbuksa.)

Lillesster: Ni! Slutt! (Sparker med beina og treffer Lillemann over nesa.)

Lillemann: Auuu. (Hulker.) Mamma! Lillesster sparket meg!

Jeg: Nei, n legger dere dere i hver deres seng og s sitter jeg her i midten og leser ferdig. (Putter ungene under hver sin dyne og brer over dem.)

Der satt Musikksmurfen p en tmmerstokk og spilte p trompeten sin.

Lillemann: Mamma, vet du hva? Tenk om bamsen spiser opp hele meg da! (Later som om bamsen spiser han opp.) Hjelp! Hjelp!

 



 

 

Lillesster: (Har satt seg opp i senga og ler hyt.) Ha ha ha. Da blir du borte!

Jeg synes ikke jeg spiller s stygt, sa Musikksmurfen. Gargamel gjemte seg bak et tre og lo for seg selv.

Lillemann: Mamma, vet du hva? Biler kan ikke blunke.

Jeg: (Sukker og lukker igjen boka.) Nei, det er helt sant det, lille venn. Biler kan ikke blunke.

 

Liker du lese for ungene?

 

PS: For flere pedagogisk ukorrekte oppdateringer, flg meg gjerne p Facebook og p Instagram: @casa_kaos

 

Misunnelig morgen

Jeg m innrmme at jeg er litt misunnelig p foreldre som har snne barn som kommer krypende opp i foreldrenes seng tidlig p morgenen. Barn som legger seg ned og koser, og kanskje til og med sovner en liten skvett.

Her er vr sndagmorgen:

h, glemte jeg forresten nevne at den startet klokka halv seks?

Hvordan har din morgen vrt?

Slapp av! Det er sommer.

Endelig ferietid! N skal vi kose oss sammen med barna vre. N skal vi gjre opp for at vi puttet poden i barnehagen fra han var ett r gammel. For at vi heseblesende kaster ungene inn barnehageporten fr klokka tte om morgenen, og plukker dem opp igjen rett fr stengetid. N skal vi ha kvalitetstid med barna.



Sommerferien er tiden for ta knekken p den drlige samvittigheten. Den som ligger der som en svart sky hele resten av ret og forteller oss at vi ikke tilbringer nok tid sammen med barna.

Det er sommer, det er sol, det er ferietid og det er kvalitetstid.

For bte p denne samvittigheten, underholder vi, legger til rette, organiserer, stimulerer og elsker barna vre pedagogisk riktig i et heseblesende tempo.

Og nr ungene endelig er i seng, og vi kan slenge oss ned i sofaen med beina p bordet, fles det litt bedre nr vi har beskt en dyrepark, bakt boller, bygd Lego, tatt en sykkeltur, lest to bker, tegnet en tegning og perlet tre brett, enn om vi hadde ruslet rundt i hagen hele dagen og kastet noen steiner over gjerdet.


Gy med tiger. Men ikke ndvendig.

Vi hrer at dagens barn er overstimulerte. Jeg tror ikke det gjelder bare barna. Det er jammen vi voksne og. Foreldre blir slitne av stimulere ungene og ungene blir slitne av bli stimulert. Mon tro om ikke hele familien har godt av skru ned tempoet litt.

Barn trenger ikke bli sysselsatt med oppkonstruerte aktiviteter for ha det bra. De trenger ikke f organisert lek lagt opp i hendene. Lek der kodene allerede er knekt.

Det viktigste for barna er f vre sammen med foreldrene sine. Man trenger ikke gjre alt p barnas bekostning i ferien. La barna tusle etter de voksne. Eller la de f finne p noe gjre selv.

f vre med far male huset kan vre en stor opplevelse for tiringen. Mens treringen helt sikkert synes det er kjempegy f holde vannslangen nr mor vasker bilen. Og husarbeid kan faktisk bli riktig s gy hvis man legger inn en runde kaste p stikka med klesklyper under klesvasken. Eller konkurrerer om hvem som samler flest hybelkaniner under rengjringen.



I tillegg er jeg overbevist om at barn vokser opptil flere mentale r p f hjelpe til og utfre voksenoppgaver. Det gjr noe med selvflelsen nr man har spylt utemblene rene, for frste gang helt alene.

Mon tro om ikke hele familien har godt av skru ned tempoet litt.

Noen ganger er det ogs helt greit ikke gjre noen verdens ting. Og bare sitte med beina p verandabordet og kl seg i ret.

Det krever litt mot se naboen i ynene nr man mter dem ved sppelspannet i pysj klokka to p lrdag ettermiddag. Nr naboen selv str der i full sykkel-uniform og allerede har syklet et par mil med barna. Mens man selv har spist pannekaker til frokost i sofaen og sett p barnefilmer hele formiddagen.


Pannekaker og Shrek. En perfekt dag.

Ja, det krever litt mot, men jammen er det deilig.

God, lat sommer!

PS: Flg meg gjerne p Facebook og Instagram(casa_kaos) for late sommeroppdateringer.


Hverdagsnevroser

Jeg er ikke spesielt nevrotisk av meg. Men jeg har en del hverdags-tvangshandlinger. Du vet, snne ting man bare m gjre. Eller ikke gjre. N tror jeg ikke verden gr under dersom jeg ikke gjr disse tingene. Men fy pokker, det svir i langt inni hjernebarken dersom jeg ikke flger mine indre tvangstanker.




Volumet p tv-en m for eksempel vre partall. Kan ikke se en film eller et program med volumet p 17 eller 19.

Temperaturen p bilvarmeren m i tillegg til vre partall, ogs vre likt p begge sider.


nei. Dette gr ikke.

Selv om jeg stort sett alltid kjrer vaskemaskinen p det samme programmet, og jeg vet at den str p bomull 40 grader, m jeg stille den inn p nytt hver gang jeg setter p en maskin.

Nr jeg stabler sammen posten p spisebordet, m avisene ligge underst, s reklame og til slutt, brev p toppen.

Jeg teller alle trappetrinn jeg gr i.

Nr jeg hrer en sang jeg liker, lager jeg skikkelig kompliserte kombinasjoner med fingrene til takten. Enten i lomma, i sofaen, p bilrattet eller i fanget.

Jeg gr rundt og krller nesen med jevne mellomrom. Eller, jeg strammer de to musklene som sitter ved nesevingene. Jeg ser ut som et marsvin.

Lille marsvin

Jeg kan ikke sove med soveromdra igjen. Det gjelder for vrig alle drer i huset uansett nr p dgnet. Det eneste jeg kan ha lukket, er verandadra og ytterdra.

Men alle skapdrer m vre igjen. Dersom det er en liten glipp p garderobeskapet til mannen etter vi har lagt oss, m jeg opp og lukke den.

Hva er dine hverdagsnevroser?

PS: For flere nevroser, flg meg gjerne p Facebook eller p Instagram som casa_kaos

Mannen slutter aldri overraske

Vet du hva jeg har gjort i dag, eller?

Mannen kommer ut fra badet med noen mkkete sokker i hnda. Han stopper foran meg og smiler stort.

Jeg sitter p stuegulvet og prver f p treringen et par sokker.

Nei, hva da? spr jeg og ser overrasket opp mens jeg prver holde de sm blekksprutfttene i ro lenge nok til f tredd p sokkene.


Hva? Hva da? Hva har du gjort for noe spennende i dag?

Har han funnet en glemt konto med penger p, og bestilt en sydentur? Har han vasket bilen? Har han tatovert seg?

Jeg har barbert rene!

H, hva sa du? Jeg slipper de to trersfttene i gulvet. Lillesster kommer seg opp i stende p to sekunder. Hun spurter bortover stuegulvet og ut verandadren med veivende armer.

Jeg har barbert rene, gjentar mannen.

Han byer seg ned mot meg.

Se her, sier han og drar pekefingeren over utsiden av hyre re.

Jeg oppdaget plutselig at det begynte vokse masse hr her. Det var helt merkelig. Plutselig s jeg meg i speilet og bare, wow! Det var jo nesten en hel jungel der. S i dag da jeg barberte skjegget, barberte jeg likegodt rene samtidig.

Mannen reiser seg opp igjen og ser p meg med et barnslig, pent ansikt. Han har dratt yebrynene opp i panna og smiler med pen munn. Han blunker et par ganger. Venter p at jeg skal si noe.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg bare ser opp p han. Flakker litt med blikket fr jeg kikker ned p sokkene jeg holder i hnda.

Hva sier man til noe snt?

Wow! S utrolig kult! La meg f se litt nrmere p de nybarberte rene dine!

Eller:

Hey! Skal vi ringe mammaen din og fortelle henne det?

Men jeg rekker ikke si s mye fr mannen snur seg rundt og tusler ut mot kjkkenet. P veien kaster han de mkkete sokkene ut i gangen, retning skittentykurven. Han bommer. Sokkene lander som en ball p gulvet.

Han stryker seg over det ene ret med fingeren mens han runder hjrnet ut til kjkkenet.

Har du tenkt p noe middag i dag, eller? roper han. Kanskje lasagne?

PS: Flg meg gjerne p Facebook - casakaos.no eller p Instagram - @casa_kaos. Jeg lover skne deg for alt som har med trening, mat og interir gjre.

Brev fra et glasurbarn

Etter mitt forrige innlegg, der jeg skrev at det ikke er synd p barna mine fordi vi ikke har rd til utenlandsferie i r, fikk jeg en mail fra en 22 r gammel legestudent.

Hun kaller seg et produkt av glasurgenerasjonen.

Glasurgenerasjonen, eller divagenerasjonen som den ogs kalles, er et begrep som brukes om barn fdt mellom 1980 og 2000. De har ftt alt de har nsket seg gjennom hele barndommen. Foreldrene har sydd puter under armene deres, og gtt foran og brstet alle hindringer av veien. Barna har aldri ftt kjenne p verken motstand, drlig rd eller vonde flelser.

Glasurbarna er flinke og selvstendige, men er ogs vant til f ting lagt i hendene. De blir omtalt som kravstore, bortskjemte og selvsentrerte.

Les innlegget mitt:La n barna f seg en p tryne!

Les innlegget mitt:La n barna f kjenne p alle flelsene sine, da


Foto: Creative Commons - Carmen Cai


.

Det var en tankevekkende mail jeg fikk fra denne jenta. Jeg har ftt lov til dele den med dere.

I vr streben etter vre verdens beste foreldre, kan vi fort g i den fella at vi kveler barna vre med omsorgen.

Alle foreldre der ute som lurer p om dere gjr det riktige ved la barna f litt motstand. Og alle foreldre som gr rundt med evig drlig samvittighet og fler at dere ikke er gode nok. Denne er til dere:

Kjre Marte!

Jeg vil bare komme med en kommentar til ditt forrige blogginlegg, som fikk meg nesten til grine. Grine av meg selv, fordi jeg er s jvli kvalm og overfladisk og mistet s si alt av bakkekontakt.

Jeg er 22 r, studerer 2. ret medisin i utlandet.
Jeg er fra en familie med litt ekstra til overs konomisk. Jeg er enebarn. En skikkelig "flink-pike-drittunge". La meg forklare.

Siden jeg var liten har jeg alltid hatt lyst til vre lege, det var drmmen og det er det fremdeles, jeg skulle prestere p alt, og jobbet hardt for vre en perfekt datter.

Jeg brukte gjerne en hel dag p bake kake til avdelingsmtet til min mor, jeg vasket badet mitt (ja, mitt, det med bde boblebad, steamdusj og innebygd anlegg) hver dag, jeg bruke 1.5 time p gjre meg klar til skolen hver dag (vel og merke i mitt flotte walkincloset). Jeg spiste havregrt uten sukker hver dag. Jeg kom aldri hjem med lavere karakter enn 5. Hver gang.

Men dette tok p. Mot slutten av 3. klasse p videregende var jeg mentalt utslitt, og kom ikke inn p medisin i Norge. Livet var delagt. Faen! N kunne vel livet bare ende. Men jeg bet i det "sure eple" og skte meg til utlandet. S... her sitter jeg da, snart ferdig med 2. klasse. Jeg har en eksamen igjen, og her har jeg nettopp sittet p skype med mamma klagd p hvor utrolig kjipt jeg har det og hvor tungt livet er.

S svipper jeg innom bloggen din, bare fordi den l p topplisten blant alle de andre bloggerne i en helt annen katogeri enn du er. Leste innlegget. Flelsen av skam kom over meg. Skjv den til side. S kom den igjen. S grt jeg. Helvete, FOR en drittunge jeg er.

Jeg grter til tide og utide over hvor tungt jeg har det. Sannheten et at jeg er et produkt av "glasurgenerasjonen". Nr det gjelder konomi: jeg handler ALT jeg vil p butikken, jeg kjper blomster hver helg, vi har vaskehjelp, jeg har den dyreste leiligheten i byen, jeg har lysestaker p bordet verdt over 2000 kr, jeg har en fryser s full av mat at jeg m kaste det fr jeg drar hjem om en uke, jeg har walkincloset, jeg har flere designervesker, og en ekstra skal jeg f nr jeg kommer hjem, fordi jeg ikke har spist godis p 3 mneder!

Jeg har nesten aldri vrt p min egen nettbank. Vet ikke helt hvordan man gjr det. Jeg gjentar, jeg er 22.... dette er galskap! Hva har jeg klage p? Jeg har ingen konomiske problemer, jeg har ingen bekymringer i livet, jeg er frisk, mamma og pappa er friske, jeg har en flott familie, jeg har snart kommet meg gjennom et av de tyngste studiene i verden.

Likevel er jeg ikke stolt, og likevel sitter jeg dag etter dag sikler etter nye designervesker, tenker p alle de problemene jeg har, som egentlig bare er irrasjonelle.

For: NEI det er ikke et problem at jeg ikke har vasket sengeklrene mine p 5 dager, NEI det er ikke et problem at jeg er tom for brun ris og m spise pasta til middag, NEI det er ikke et problem at jeg glemte sette vasen med tulipaner ute for natten. NEI det er ikke et problem at legefrakken ikke er strket til i morgen.

Jeg hadde hatt godt av at mamma sa NEI til meg noen ganger, jeg hadde ikke trengt alt jeg fikk i barndommen, jeg trengte ikke 34 barbiedukker mamma, jeg kunne betalt billappen selv pappa, vi trenger ikke bo p det dyreste hotellet mamma, jeg trenger ikke 400 kr til dra p kafe pappa.

Jeg prver ikke legge skylden p foreldrene mine, jeg prver bare si at mange av oss (ikludert meg) hadde trengt ftt en p trynet, opp til flere ganger, og kjent LITT motstand, kjent LITT sjalusi, skulle ha lrt dele LITT tidligere. Fordi jeg er jo sknet for alt dette. Men jeg inns virkelig ikke fr jeg leste blogginlegget ditt, at dette er jo ikke bra! Det skal ikke vre snn!

Det er da for faen meg ikke synd p meg!! Og ikke er det synd p barna dine heller! De har det jo kjempebra! De er friske, raske og flotte barn. Slik var jeg ogs, jeg tenkte bare ikke s nye over det. Inntil n, etter jeg hadde bestilt meg nok en dyr merekvare p nettet.

Mye vil ha mer. La oss for Guds skyld stoppe trenden. Det er ingen skam si: "NEI dette har jeg ikke rd til, men vi er lykkelige likevel!" For det er jo jammen meg sannheten.

Og TAKK for det flotte inlegget ditt! Fra n av skal jeg fortelle meg selv at jeg er bra nok som jeg er, det er ikke synd p meg, og jeg skal jammen tenke meg om fr jeg kjper noe neste gang, fr jeg dmmer noen neste gang, og fr jeg tar fatt p mine irrasjonelle flelser neste gang!

Og jammen meg skal jeg bruke mye av legelnnen min p mine foreldre! (De skal f bo p et fint gamlehjem... hehe!)
TAKK Marte for en klask i trynet, og TAKK for at du har en s rlig blogg!

Og takk til deg, kjre legestudent. Du har ftt meg til virkelig innse at motstand er ikke bare greit, men helt ndvendig for barna vre. Lykke til videre, bde med studiene og innlogging i nettbanken.

Det er ikke synd p mine barn

Vi skal ikke til det oh s store utland i sommerferien. Det er fordi vi ikke har rd til reise noe sted i r. En del av familien skal to uker til Kapp Verde, og ville ha oss med. Men vi mtte si nei. Vi har ikke rd. Ikke i r.

Men det er ikke synd p barna mine for det.


Ikke i r.

Redaktren i Babyverden.no har skrevet en veldig fin kronikk om barn og hjemmeferier. Men jeg stusser over ett av avsnittene:

Det finnes mange barn i Norge som ikke reiser p ferie. Mange barn som har foreldre som ikke har rd til ta dem med p ferie til Mallorca, Kongeparken eller USA. Mest sannsynlig kjenner du en av dem. Enten i barnehagen, p skolen eller i nabolaget. En liten gutt eller jente som gr gjennom sommeren uten de store opplevelsene dele nr august kommer. Enten fordi foreldrene ikke har rd ? eller enda verre: Fordi de ikke bryr seg.

Det er srt og vondt. Og det skjrer i mitt mammahjerte. Kanskje spesielt fordi mine unger er heldige og fr opptil flere reiser hvert r.

H? Tenkte jeg da jeg leste dette. De barna hun refererer til, det er jo barna vre det. Vre to barnskal g gjennom sommerferien uten de store opplevelsene. Vi har ikke rd til reise til verken Mallorca eller USA i r. Vi har ikke rd til dra til Kongeparken en gang. Men det er ikke synd p barna mine for det. Ingen grunn til f s vondt i mammahjertet. Mine barn har det kjempefint.


Vi skal ikke til utlandet, men jammen skal vi spise mye is for det.

Vi skal en uke til Vestlandet, da. Vi har ftt lne huset til en kollega. Hun skal selv p ferie, og trengte noen til passe hunden og vanne blomstene. Super byttehandel. Og en skikkelig billigferie for oss.

Jeg er sikker p at barna mine kommer til kose seg like mye som om vi hadde dratt til Mallorca eller USA. Eller svidd av noen tusenlapper i Kongeparken. Minst.

Det er egentlig litt kleint si at man har drlig rd i Norge i dag. Det er skamfullt. Men n har jeg engasjert meg s mye i barn og sommerferier, og skrevet side opp og side ned om at vi m lre barna vre respektere og akseptere at noen har det annerledes enn dem selv. At barn kommer fra forskjellige familier med forskjellig konomi, kultur og religion. S da burde jeg jo trre st frem selv ogs.

Les: La n barna f seg en p tryne!

Les: La n barna f kjenne p alle flelsene siden da!

Grunnen til at vi har hatt s drlig rd det siste ret, er fordi vi bodde to r i Spania, fram til i fjor sommer. De to rene i Spania var livsndvendig for oss. Vi fikk to barn med 16 mneders mellomrom. Vi hadde store utfordringer med f tiden til strekke til. Derfor tok vi den beslutningen, at vi skulle tilbringe et par r i Spania, der tempoet er mye roligere.

Vi jobbet lite og hadde mye tid sammen. Det var helt fantastisk, og vi kunne gi barna en god og rolig start p livet.


To r i Spania - helt knall!

Men da vi flyttet tilbake til Norge i fjor sommer, ble det trangt. Bde mannen min og jeg er frilansere, s vi mtte bygge opp et helt nytt jobbnettverk da vi kom tilbake.

Vi har vrt ndt til ta noen grep for f hver eneste krone til leve litt lenger.

Hver uke gr vi gjennom alle tilbudsavisene som dumper ned i postkassa fra matbutikkene. Vi storhandler hver mandag. Og det betyr gjerne stopp p tre, fire forskjellige butikker for f med seg alle tilbudene. Tilbud p Pepsi Max p Rema 1000. 40 prosent avslag p dopapir p Coop Mega. Billige jordbr p Kiwi.

I tillegg har vi kjpt billigmerker der det har vrt mulig og sltt til p matvarer til halv pris p grunn av datostempling som gr ut. Og s har vi byttet ut luksusvaner som kjpe Pepsi Max p boks, til kjpe 1,5 litersflasker.

Men det er ikke synd p barna mine for det. De har det helt fint de, med brus p plastflaske, billig-is og hjemmebakt brd.


Hjemmebakt brd. Mye billigere enn dyre kjpebrd.

Vr inntekt kommer i rykk og napp. Og dersom en oppdragsgiver ikke har betalt p tiden, har det hendt vi har gtt inn i helgen uten s mye som en eneste krone. Da m vi bruke fantasien, og lage mat med det vi har liggende.

Det er fortsatt ikke synd p barna mine.

Da vi flyttet tilbake til Norge, kom hsten og vinteren fryktelig fort. Plutselig skulle vi ha to sett med regnty, stvler, ullunderty, ullsokker, cherrokser, vinterdresser, luer, votter, vintersko, ski, staver, skisko, kjelker og akebrett. Det er snakk om store summer!

Vi fant mye brukt p nettet. Klr og utstyr som nesten ikke er brukt til halve prisen av nytt. Jeg har knapt kjpt et eneste nytt plagg til noen av barna hele det siste ret. De har arvet av venner. Og p Finn.no ligger det mange klespakker til salgs. Her kan man skaffe seg en hel garderobe til barna til f hundrelapper.

Det finnes ikke synd p barna mine for det. De blir helt i fyr og flamme over en pose med arveklr. Barna bryr seg ingen ting om andre har brukt klrne fr dem. Snarere tvert imot. overta den kule t-skjorta til bestekompisen i barnehagen, er bare stas.


Ups. Beklager barn. Det blir ingen nye klr denne mneden.

Fireringen har nettopp begynt p fotball. N nsker han seg fotballsko. Jeg har sagt at forelpig fr han sparke fotball i joggesko, men at han kan nske seg nye fotballsko til bursdagen sin. Det synes han er dritkjipt, men han har absolutt ikke vondt av nske deg de skoene en stund.

Vi valgte ogs droppe bde julegaver og bursdagsgaver til barna. Ja, dette hres helt hjertertt ut, jeg vet. Men tenk deg om. Barna fikk et lass hver med gaver til bde jul og bursdag. De rev av papiret p den ene gaven etter den andre, uten bry seg det minste om hvem som hadde gitt gavene.

De fikk ingen traumer av at gavehaugen manglet gaver fra oss. De la ikke merke til det en gang.


Hva? Er ingen av de 64 gavene fra mamma eller far? Nei, n ble jeg traumatisert, alts.

Barnas soverom er kledd i brystpanel og en guffen grnnfarget tapet. Taket er i umalt panel. Garderobeskapet holder p ramle fra hverandre. De har ikke ftt gardiner en gang. Men de har to, gode senger, og har aldri klaget p rommet sitt. De vet ikke om noe annet. Prinsesserom og ridderrom, m de forelpig bare se langt etter. Oppussing av barnerommet er det verken penger eller tid til det frstkommende halve ret.

Vi har heller ikke hatt verken tid eller rd til pusse opp resten av huset. Stua vr er snn passe kjip, halvt mblert og med store, pne flater. Kjkkenet vrt er stygt men veldig funksjonelt. Badet er lite og rosa. Men det duger.

Det er ikke synd p barna mine for det. For barna mine har to foreldre som elsker dem til mnen og tilbake. Og har man ikke det, spiller det ingen rolle hvor mye penger man har.


Ingen designstue. Men helt okei.

N er det ikke synd p noen av oss, egentlig. Dette er kun snakk om en litt trang periode. Vi har havnet litt bakp, men tjener helt okei n, bde mannen min og jeg. Og snart er vi ajour med bde regninger, mbler og utstyr. Barna skal f fint soverom og Lillemann skal f fotballsko.

Jeg vet det er mange familier som har det mye verre enn oss. Familier som lever p denne mten i revis. Kanskje et helt liv. Snn sett er vi heldig. Vi m bruke et r eller to p komme i balanse. Andre kommer aldri i balanse.

Men i Norge i dag har vi lagt listen for hva som er normalt veldig hyt. Mange barn lever snn som oss, men det er ikke ndvendigvis synd p dem for det. Det er slitsomt for foreldrene. Det er klart. Men det ha lite penger er ikke ensbetydende med at barna har det vondt.

Men det er viktig skille mellom foreldre som ikke kan ta med barna p ferier fordi de ikke har rd, og foreldre som ikke bryr seg. Sistnevnte er ikke greit. Og de barna er det absolutt synd p.

Jeg skjnner ogs at det blir vanskeligere leve med lite penger nr barna blir strre. Nr barna deltar mer i samfunnet, og nr klr og utstyr fr strre betydning.

Men det er kun vi voksne som har bestemt at det er synd p sm barn som ikke skal til utlandet i sommer. At det er synd p sm barn som ikke fr alt de nsker seg.

Mange barn er helt sikkert storfornyd med vre hjemme i ferien, og ville valgt det fremfor en tur til Syden. Mange barn setter strre pris p en sekk med arveklr enn ett nytt plagg fra en dyr butikk. Et nyoppusset soverom med dyre Disney-leker er ikke ensbetydende med lykkelige barn.

For barna mine har det veldig fint. Jeg blir nesten litt fornrmet nr noen mener det er synd p dem. For det er det ikke. Vi har bare litt drlig rd.

Mamma, hva er dette?

Mamma? Hva er dette for noe?



Lillemann kommer ut av soverommet vrt. Det er tidlig morgen og vi skal snart pakke oss sammen og dra til barnehagen.

Fireringen holder opp en liten, firkantet, rosa pakke. Han studerer den inngende. Snur og vender p den og trykker og klemmer.

Noe snt har han aldri sett fr.

Er det sjokolade? Har dere gjemt sjokolade p rommet deres? spr han litt snurt og ser p meg med smale yne.

Jeg blir plutselig veldig opptatt av tannpussen til Lillesster. Jeg byer meg frem og pusser og pusser p de sm tennene. Helt innerst, bak der ja. Det er viktig pusse godt heeeeelt der bak.

Lillesster gaper og gaper, litt forfjamset over den plutselige pusse-iveren min.

Mamma! Hva er det for noe?

Den blanke plasten blinker s forlokkende mellom fingrene hans. Han prver pne den.

Nei. Du, ikke pne den, sier jeg og legger fra meg tannbrsten.

Det der er noe som mamma og far bruker, sier jeg og strekker meg etter han.

Men den lille mannen min er rask. Mye raskere enn meg. Han trekker til seg armen og er ute i stua p to byks. N har han skjnt at dette er noe helt spesielt. Noe hemmelig. For mamma ble s rar.

Han hopper opp i sofaen, spretter videre helt inn til det innerste hjrnet og lander p rompa i det siste hoppet.

Hva er det mamma? En skatt? sier han akkurat i det plasten revner.

Jeg str en stund i drkarmen og tenker over hva jeg skal si. Smatter litt og legger armene i kors. Skifter vekten over fra den ene foten til den andre. Trekker pusten.

h, n vet jeg hva det er, mamma!

Lillemann plukker p den seige, sammenrullede saken. S stikker han pekefingeren inn i tuppen.

Det er jo tuppen til en tteflaske.

Jeg slipper pusten ut. Klr meg litt p armen. Smiler og kommer inn i stua.

Ja, visst er det det, Lillemann. Det er jo akkurat det det er, sier jeg.

Drikker du og far melk p kvelden, dere da? sier han og ser opp fra tteflasketuppen.

Jah.. Det hender vel at mamma og far... drikker litt varm melk p sengen fr vi skal sove, sier jeg og kveler en latter.



Jeg snur meg og gr ut p badet igjen for pusse mine egne tenner. I yekroken ser jeg Lillemann som sitter og plukker p denne rare, saken han har funnet. Han holder hodet p skakke, og dytter den myke tuppen p tteflasken ut og inn.

S drar han brynene ned i panna og mumler for seg selv. Det er noe som ikke helt stemmer.

Fem minutter senere, kakker jeg tannbrsten mot vasken. pner skapet og legger den inn.

Jeg skvetter litt nr jeg snur meg. Lillemann str rett bak meg.

Mamma! N vet jeg hva dette er, sier han og hopper opp og ned.

Okei, hva da? sier jeg sakte og kjenner jeg er fryktelig spent p svaret.




Det er jo en hanske!, sier han og lfter den hanskekledde armen i vret.

Ja visst. Ja visst er det en hanske. Det har du jo helt rett i, smiler jeg og rufser ham i hret.

Men hvor er den andre? spr han og er plutselig p full fart inn p soverommet vrt igjen.

Jeg kan jo ikke g i barnehagen med bare n hanske!

PS: Flg meg gjerne p Facebook og Instagam. P Insta finner du meg som @casa_kaos. Jeg lover ikke legge ut bilder av verken trening, mat, interir eller kaker.

Bekymringer

Jeg bekymrer meg svrt lite for hvor hyt fireringen min klatrer. Om han klarer klatre helt til toppen av et tre, er jeg helt sikker p at han kommer seg ned igjen ogs.


Ohoi, der oppe!

Jeg bekymrer meg nada for en brukket arm. Eller et brukket bein. Ei heller for flenger, kuler eller skrubbsr. Bein gror og flenger kan sys. Ingen fare.

Jeg er ikke redd for sende fireringen rundt i nabolaget p egenhnd. Han vet hvor vi bor. Han kommer hjem nr han blir sulten.

Jeg syner heller ikke det er skummelt sende barna i forveien nr vi er p skogstur. Helt til de blir ute av syne. De finner meg som regel igjen. Det er bare flge stien tilbake.

Jeg bekymrer meg heller ikke mye for hvor fort treringen sykler. Ramler hun av sykkelen, slr hun seg.


Sommerkne.

Jeg fr ikke vondt i magen av barnegrt. Barn slr seg og krangler. Er det alvorlig oppsker de til meg for trst.

Jeg bryr meg heller ikke s mye om furting, suring og sinne. Det gr over og er ikke skadelig.

Og jeg fikk ikke panikk da Lillemann svelget et kronestykke i gr kveld. Den kommer ut igjen.


Lille sparegrisen min.

Men det jeg virkelig bekymrer meg for, er hvordan barna mine oppfrer seg mot andre.

Jeg ble bekymret da jeg fikk hre at Lillemann hadde vrt nede hos den nyinnflyttede nabodama, som jeg ikke hadde rukket hilse p en gang, og spurt om han kunne f en is. Hva? Er det frekt, eller?

Og jeg ble bekymret da en venninne av meg dro opp en kjekspakke fra vesken sin og Lillemann sa: h! Jeg vil ha kjeks. Det heter kan jeg f og vr s snill, for ikke glemme takk!


Det heter "vr s snill" og "takk". Ikke sant?

Jeg fr vondt i magen nr fireringen blir s ivrig at han lper fra kompisen sin for leke med gjengen i gata. Alle skal med!

Jeg ble lei meg da jeg hrte Lillesster si til ei jente at hun synes skoene hennes var stygge. Det er ikke greit.

Jeg er bekymret for hvordan Lillemann oppfrer seg nr han er sammen med barn som ikke er like voldsomme i leken som han selv. Vet han hvor grensene gr?


Du, villemann. Det er ikke alle som synes det er like gy leke slsskamp og krig.

Jeg blir flau nr barna sniker de sm hendene sine oppi smgodthylla i butikken nr de tror jeg ikke ser dem.

Jeg er bekymret for hvordan barna oppfrer seg nr de er p besk hos andre. Er de hflige? Er de greie og ydmyke?

Jeg er rett og slett bekymret for om barna mine har normal folkeskikk.

Der har jeg tenkt sette inn sttet. S er det ikke s farlig om de slr seg litt. Eller mister meg av syne eller krangler s busta fyker.

Hva bekymrer du deg for?

La n barna f kjenne p alle flelsene sine, da!

Oh hei, det har stormet i det siste. Etter jeg skrev innlegget La n barna f seg en p tryne! har det blitt bde VG-intervju og radiodebatt med venstrepolitiker Abid Raja p Ukeslutt. (Du finner det under Feriedebatt.)




Mitt innlegg var et svar til Abid Raja som i et VG-intervju advarte lrere og foreldre mot la barn f snakke om sommerferiene sine i plenum, for skne de som hadde hatt en kjip ferie.

Jeg har ftt mange tilbakemeldinger, og for unng misforstelser, tenkte jeg svare p de sprsmlene jeg har ftt flest av:

Mener du virkelig at fattige barn som sliter hver eneste dag fortjener f seg en p tryne? De som tilbringer sommerferien i en blokkoppgang. Som ikke en gang tr g hjem for far er full og slr?

Nei, det mener jeg selvflgelig ikke. Disse barna trenger helt annen hjelp enn at klassen ikke snakker om sommerferiene sine. Dette er snakk om omsorgssvikt! Her m barnevernet kobles inn.

Jeg tviler dog p at skolehverdagen til disse barna blir s mye bedre av flytte feriepraten ut til friminuttet. For barna snakker selvflgelig om feriene sine uansett. Da er det kanskje best la en god lrer styre samtalen.

Synes du virkelig at alle barn skal tvinges til st skolerett ved kateteret og fortelle om opplevelsene sine? Tenk s utrolig kjipt for de som har hatt en vond ferie da.

Nei, jeg mener ikke at alle barn skal piskes opp og fortelle om ferien sin. Jeg mener de som har lyst til det, m f lov snakke om sommerferien sin i plenum. Og det m man tle. Nr man mtes igjen p hsten etter en lang ferie, er det helt naturlig snakke om hva man har gjort. Og merk mine ord: Hva man har gjort. Ikke hvor mye ferien har kostet.

Dessuten, noen barn kan faktisk ha lyst til snakke om feriene sine selv om de "bare" har vrt hjemme! De kan ha hatt en kjempefin ferie for det. Det er vi voksne som har bestemt at en hjemmeferie ikke har like stor verdi som en utenlandsferie.

Du er hjertels. Vi m alltid tenke p de svakeste. De m f slippe fle seg mindreverdig fordi de har hatt en drlig ferie.

Ja, visst skal vi tenke p de svakeste. Men tenke p dem, betyr det late som at forskjellene blant oss ikke eksisterer? Barn kjenner til forskjellene uansett. De vet hvordan det str til hos hverandre. Derfor mener jeg det beste er vise og lre barn at ulikheter er noe fint, ikke noe negativt. Hvis vi ber barna vre om tie, fordi noen tilsynelatende ikke har hatt en like fin ferie som dem selv, hvilke signaler sender vi egentlig til barna vre da? Jo, vi sier at annerledeshet ikke er akseptabelt. Det skal vi ikke forholde oss til. Det eksisterer ikke.

Jeg mener dette er helt feil ende ta tak i problemet p. Vi m heller lre barna vre at vi er forskjellige. Og at annerledeshet skal respekteres og kanskje kan de til og med se noen fordeler ved det. For nr det komme til stykket: Vi er jo annerledes alle sammen!

Fy faen. Du er s stygg. Jvlig blondie. Blir kvalm av se p deg.

Da foreslr jeg at du ser p noe annet. Og ps: Jeg farger hret. Jeg er faktisk egentlig gr...

Hva mener du med at alle barn m f kjenne p flelsen av mindreverdighet? Jeg synes dette er en grusom flelse ingen barn skal trenge ha.

Jo, det trenger de! Alle barn trenger kjenne p alle flelsene sine. Ingen barn skal selvflgelig g rundt og fle seg mindreverdig hele tiden. Det kan vre skadelig, og da m vi som foreldre og kanskje ogs andre fagpersoner gripe inn og hjelpe barnet.

Men alle barn trenger bli kjent med, og lre hndtere alle flelsene vi er utstyrt med. Ingen kan vre lykkelig hele tiden! Vi skal ikke vre lykkelig hele tiden.

Nr jeg sier: La n barna f seg en p tryne! (Eller, den litt mildere versjonen: La n barna f kjenne p alle flelsene sine. Jeg kan bli litt kvass nr jeg er engasjert) er det akkurat dette jeg mener. Og det er s viktig! Vi m ikke skne barna vre i hjel og frarve dem muligheten til kjenne p, og lre seg hndtere vonde flelser. Det er livsviktig!

Dessuten, hvordan kan vi kreve at barna vre skal ha empati og omsorg med andre barn som har det vondt, dersom de ikke har kjent p sine egne vonde flelser? Empati m lres. Og det lrer barn blant annet gjennom bli kjent med eget flelsesregister.

Du vet ikke hva du snakker om. Du var helt sikker en mobber selv.

Nei, jeg kan med hnden p hjertet si at jeg ikke var en mobber.

Jeg har selv vokst opp i en veldig fattig familie med min mor som eneforsrger for min bror og meg. Vi var aldri p utenlandsferier. Jeg gikk kun i arveklr. Jeg var den som mtte sparke fotball i joggesko fordi vi ikke hadde rd til fotballsko. Vi hadde ekstremt drlig rd, og vi hadde faktisk ikke rd til middag hver dag. Det ble ofte brdskiver. Jeg ble aldri mobbet, og brydde meg av en eller annen grunn svrt lite om disse tingene. Det var bare snn det var.

Men hadde lreren bestemt at hele resten av klassen skulle droppe snakke om feriene sine, eller droppe skrive farsdagskort fordi jeg ikke dro til utlandet i feriene eller ikke hadde kontakt med faren min, ja da hadde det blitt pinlig. Og jeg er veldig glad for at jeg ble behandlet p helt lik linje som alle de andre, og ikke ble tatt spesielt hensyn til.

Synes du virkelig det er greit la barna fra de rike familiene f st og skryte av feriene sine. Og hne de barna som har vrt hjemme?

Nei, det er ikke greit skryte og hne. Men hvem sier at de gjr det? Kanskje de bare rett og slett har lyst til fortelle om en fin ferie.

Og husk n folkens, det er heller ikke greit snakke stygt om de barna som faktisk reiser til Thailand og til Ibiza om sommeren. Disse barna har ogs rett p bli behandlet med respekt!

For oppsummere: Barn som lever under omsorgssvikt, trenger ikke f seg en p tryne. Her m andre tiltak enn stoppe all ferieprat i klassen, settes inn.

Men barn som kommer fra familier med lite penger, m tle se at andre har mye penger. Og dette gjelder i aller hyeste grad andre veien ogs. Barn med mye penger, m tle og akseptere at noen barn kommer fra familier med lite penger.

Dette oppnr vi ikke ved tie og gjemme bort alt som kan vise at vi er forskjellige.

Dette krever selvflgelig at vi voksne tar ansvar, og sttter, hjelper og forklarer barna vre om forskjellene blant oss. Dette krever at vi voksne er der for barna vre nr de har det vondt.

Jeg mener vi fraskriver oss alt foreldreansvar ved gjemme bort det som er ubehagelig se og snakke om. I stedet for ta de vanskelige samtalene og faktisk hjelpe barna vre til leve sammen i en verden som dessverre er til tider bde vond og urettferdig.

Jeg sier det igjen: Vr jobb som foreldre er g ved siden av barna vre sttte og forklare. Ikke g foran og fjerne alle hindringer.

Skal det vre en kald venteplse?

//inneholder reklame

Er maten ferdig snart?

Fireringen suser forbi meg p sparkesykkelen. Plankene i verandagulvet knirker faretruende under de sm hjulene.

Nei, ikke enn kjre deg. Vi har jo akkurat lagt p maten, sier jeg og setter fire fat p utebordet.




Det er lrdag. Solen skinner. Lillesster har plukket markblomster i hagen. Vi har utsatt plenklippingen i snart en uke n, og hele hagen har forvandlet seg til en blomstereng.

Det ser jo egentlig ganske pent ut, tenker jeg mens jeg finner frem brus, ketsjup, lomper og potetsalat. Kanskje vi bare skal droppe hele plenklippingen i sommer. Og heller satse p naturhage.

N da? spr Lillemann to minutter senere. Denne gangen p skateboard.

Lillesster kommer hoppende over drterskelen i verandadra.

Her kommer jeg, roper hun og holder bare s vidt balansen nr hun lander.

Er det mat snart, synger hun og hinker rundt p ett bein.

Vil dere ha en venteplse? spr jeg.

Jah, roper Lillemann og slenger fra seg sparkesykkelen. Den lander p gulvet med et smell. Katten som har ligget inntil veggen i solsteken, skvetter en halvmeter rett opp i luften og piler ned trappa.

Jepsi pepsi, roper Lillesster og hopper opp og ned.


Mmm. Kald venteplse.

Venteplse, det er ei kald plse i hnda det. Og er vel noe alle smbarnsfamilier kjenner til.

For det er veldig lenge vente p grillmat nr man bare er tre og fire r.


Heldigvis ble det mat til slutt. Endelig!


Men n har lillesster sovnet.

Er du glad i grille?

Vet du at n kan du vinne gavekort fra Rimi p hele tusen kroner.

Det eneste du trenger gjre, er laste opp ditt grillbilde p Instagram og tagge med # helenorgegriller

Rimi deler ut ett gavekort hver eneste uke gjennom hele sommeren.




Mannens beste grilltips er en utrolig god honningmarinade han bruker lage til kyllingfiletene:

2 ss honning

2 ss sitronsaft

2 ss olivenolje

1 ss Sweet chili

Salt og pepper

Pensle blandingen over kyllingen, eller la kyllingen ligge i marinaden en stund fr du legger den p grillen.

Det gir en utrolig frisk og st smak p kyllingen.




En annen ting vi bruker gjre nr vi griller, er hakke forskjellige grnnsaker i en ildfast form som vi setter rett p grillen. Her kan du ha oppi alt du vil: paprika, sopp, strimler med gulrot, ananasbiter, soltrkede tomater eller forskjellige urter. Fruktbiter blir ogs veldig godt.

Sleng et par asparges rett p grillen, sett en boks potetsalat p bordet, eller lag en salat selv hvis du gidder. Og vips, du har et deilig grillmltid.

N hjelper det for vrig lite med all verdens gode grilltips dersom man mister maten i gulvet. Og her skulle jeg gjerne skrevet noe snn som at pass p at barna ikke river ting ned fra bordet. Men denne var det faktisk mannen som mistet i gulvet.




Vil du vite mer om konkurransen Hele Norge griller? G inn her, og bli med da vel.

Og flg gjerne Rimi p Facebook ogs.

Jeg gleder meg til se dine grillbilder p Instagram.

Hva er dine beste eller lureste grilltips?

//innlegget er sponset av Rimi

Forbanna fjernkontroll

Det skjer nesten hver eneste kveld. Eller i hvert fall annen hver. De kveldene mannen har legginga og jeg fr en halv time zappetid p kvelden. Fjernkontrollen forsvinner. Helt sporlst.


Hvor er du fjernkontroll? Min beste venn.

Etter en hektisk ettermiddag med henting i barnehagen, der n lager middag mens den andre underholder barna og prver f hengt opp vte klr og tmme matbokser.

Masing om at ungene skal komme og spise, masing om at de skal rydde opp etter seg. Og setningen Nei, vent. Ikke n som gr p repeat hele ettermiddagen:

Nei, vent. Ikke n. Jeg vil ikke hoppe i trampolina n. Jeg vil drikke opp kaffen min.

Nei, vent. Ikke n. Jeg kan ikke bli med deg og sykle, jeg m sette p en vaskemaskin og etterp skal jeg klippe gresset.

Nei, vent. Ikke n. Jeg har ikke tid til male deg som Hulken i ansiktet akkurat n.


Ikke akkurat n, vennen. Ikke akkurat n.

S er det det samme maset om kveldsmat og mekling om hvem som skal se hva p Netflix. Er det Supermann frst i dag, eller er det Lille Prinsesse? Hvem fikk velge frst i gr?

Jeg jager ungene rundt hele huset med tannbrsten i den ene hnda og pysjen i den andre. Jeg bytter mellom be, kjefte og bestikke.

S, endelig. Etter ha tisset tre ganger hver, drukket flere slurker vann og byttet pysj fire ganger, er det endelig leggetid. Mannen forsvinner inn p barnerommet med de to krkene og lukker dra bak seg.

Jeg lager meg nok en kopp kaffe for holde meg vken de siste timene fr leggetid. Graver frem en sjokoladeplate fra gjemmestedet mitt verst i kjkkenskapet, finner frem pledd og puter og rigger meg til i sofaen.

Men hvor er den forbanna fjernkontrollen?

Den er aldri der den skal vre. Aldri!

Jeg kikker opp bordet, mellom alle lekene til Lillesuppa. Jeg kikker under bordet. Ved tv-en.


Nh, se der. Der var jo tflene mine.

N begynner jeg bli en smule irritert. Kaffen lukter s sabla godt, og sjokoladen roper s stt p meg.

Jeg lfter p puter og pledd. Kaster unna Spidermann, iPaden, Sully og mkkete barneklr. Renser sofaen. Ingen fjernkontroll.

Legger meg ned p magen og drar hnda langs hele undersiden av sofaen. Med det resultat at hndflaten ser ut som et marsvin.

Ingen ting.

Hvor pokker er den? Hvor pokker er den forbanna fjernkontrollen?


Hvor? Hvor! HVOR!

Jeg begynner sjekke p alle tenkelige og utenkelige steder. P kjkkenbenken, i gangen, oppi skoene mine, i jakkelomma, p badet. Men jeg innser raskt at det vil ta hele kvelden hvis jeg skal fortsette p denne mten.

S jeg gjr det jeg absolutt ikke br gjre. Jeg gr inn p soverommet til barna.

Jeg skimter mannen i mrket. Han sitter p sengekanten med ansiktet svakt opplyst av iPhonen. To sm hoder snur seg svnig mot meg.

Bare legg dere ned igjen dere, sier jeg, men skjnner med det samme at skaden allerede er skjedd.

Vet du hvor fjernkontrollen er? spr jeg mannen.

Nei, for pokker, svarer han og sender meg et stikkende blikk.

G ut n! sier han med anstrengt stemme. Jeg hrer han har mest lyst til rope. Men han demper ordene i munnen fr han slipper dem ut.

Mamma? Hva er det? sier Lillensnuppa svnig.

Nei, ingen ting. Bare legg dere ned igjen, dere, sier jeg og lister meg ut.

Takk skarru ha, mumler mannen i det jeg lukker dra bak meg.

Jeg forbanner bde mann og barn mens jeg tar en ny runde i sofaen.

At det ikke gr an legge ting p plass. Er det virkelig s vanskelig?

Jeg finner den til slutt. I skittentyet. I den verste kurven. Dit barna ikke nr. Dit mannen aldri beveger seg.


Der er du, ja. Din jvel.

Den m ha blitt med da jeg samlet sammen skittentyet rett fr barna forsvant inn p rommet.

Jeg rekker akkurat skru p tv-en fr mannen kommer ut.

Fant du den? spr han og klr seg i ret.

Ja, da, sier jeg og hper han ikke skal sprre hvor.

Hvor var den? spr han.

Eh, nei, den eh... den l p gangen. Disse ungene alts, sier jeg og lukter p kaffekoppen. Kaffen er kald. Jeg setter koppen fra meg p bordet.

Mannen setter seg ved siden av meg.

h, har du sjokolade, sier han og griper etter platen som jeg hadde gjemt under teppet, men som m ha kommet frem under endevendingen av sofaen.

Mmm. F smake, da, sier han og river av papiret. Biter over platen og knekker av en stor bit som han mumser opp p to sekunder. Tar en real bit til og smatter fornyd.

Jeg kryper under teppet og sukker. Det var den egentiden. Den lille hellige halvtimen annenhver kveld , bare meg, fjernkontrollen og en sjokoladeplate.

Forbanna fjernkontroll!

Har du kontroll p fjernkontrollen?

La n barna f seg en p tryne!

P vg.no i dag, kan vi lese om venstrepolitiker Abid Raja som advarer lrere mot snakke om barnas ferieopplevelser i plenum. Raja mener vi br skne de barna som av forskjellige grunner ikke drar p fine ferieturer, men som m tilbringe sommerferien hjemme eller p andre kjipe feriedestinasjoner.


Faximile fra vg.no 8.6.14

- For mange barn og unge er det fryktelig srt ikke ha noe fortelle fra feriene sine. Noen tler det. Men for mange barn er det trist. Det oppleves nok veldig srt og aldri kunne fortelle om ferie-opplevelser rett og slett fordi man ikke har hatt dem, sier Raja til VG.

Han er bekymret for at forskjellene mellom barna kan fre til mobbing og sosial utestenging. Og Raja mener alle m bidra til hindre at barn som ikke fr dra p fine feriereiser, fler seg mindreverdige.

Men rlig talt, Raja. Hvor mye skal vi egentlig skne barna vre? Jeg mener denne vonde flelsen av mindreverdighet er en flelse alle barn br kjenne p. Akkurat som de br kjenne p vre trist, ensom, sint, glad, lykkelig, lei, skamfull, redd, forbanna og alle andre flelser vi er s heldige vre utstyrt med. Dette kalles vokse opp. Dette kalles leve.

Hvis vi skal skne barna vre for alle negative flelser i oppveksten, hvordan skal de da bli rustet til takle livet nr mamma og pappa og lrerne ikke lenger gr foran og skyver alle vanskelige situasjoner under teppet? Nr ingen lenger gjemmer unna alle situasjoner som kan fre til at barnet eller ungdommen fler seg ille.

Selvflgelig er det ikke gy vre den i klassen som har hatt den kjipeste ferien. Og hvis dette frer til sosial utestenging og mobbing, skal de voksne selvflgelig ta tak i det. Ingen barn skal bli mobbet! Punktum! Men da er det i s fall et individuelt problem som m tas tak i. Man kan ikke hindre en hel klasse i snakke om ferien sin fordi noen kan synes det er ubehagelig.

Dessuten er jeg ganske sikker p at barna snakker om hvor de har vrt p ferie uansett. Tror du ikke barna vet hvem som har vrt p safari i Afrika, hvem som har vrt i Thailand og hvem som har vrt hos tante Ruth p Mosjen?

Og hvor skal vi egentlig sette grensen? Lage forbud mot snakke om familiens bil? Om familiens hus? Om hva de har gjort i helga?

Jeg var selv en av de som vokste opp uten f dra p dyre ferier. Min mamma var alene med min bror og jeg, og vi hadde verken rd til nye klr, kule sykler, fansy bursdagsfester eller eksklusive ferier. Visst synes jeg det var kjipt av og til. Det plaget meg overraskende nok ikke s mye, men det er klart jeg ogs nsket meg noe annet enn arveklr da jeg kom litt opp i tenrene. Men det var snn det var.

Jeg hadde ingen nsker om at hele klassen skulle droppe snakke om feriene sine da vi mttes igjen etter sommeren, fordi jeg ikke hadde vrt p noen spennende ferietur.

Barn er forskjellige. De kommer fra forskjellige familiesammensetninger. Foreldrene har forskjellig konomi. De har forskjellig kultur og religion. Det nytter ikke late som at alle er like, for det er de ikke. Og det skal de heller ikke vre.

Lr heller barna sette pris p ulikhetene. Og innholdet i ferien, ikke hvor de har vrt og hvor mye den kostet.

Ja da, jeg vet det ikke er s enkelt. Barn, og spesielt ungdom, er opptatt av status, penger, merkeklr og hvor de har vrt p ferie. Ikke hva de har gjort i ferien.

Men lsninger er uansett ikke ikke snakke om det.

En ny rapport fra Verdens helseorganisasjon, rangerer depresjon som den vanligste lidelsen blant barn og unge i alderen 10 til 19 r. Aldri fr har s mange unge i Norge ftt piller mot depresjon. Jeg er verken psykolog eller forsker, men kan det vre en sammenheng mellom hvordan vi overbeskytter barna vre, og frarver dem alle muligheter til lre hndtere vonde flelser, og den store kningen vi ser av depresjon blant de unge?

La n barna f seg en p trynet i ny og ne. De trenger det. Livet er urettferdig. Og vi gjr dem en stor bjrnetjeneste ved frarve dem verdifull kunnskap om livet og dets utfordringer.

ps: Flg meg gjerne p Facebook og p Insta. Du finner meg p sistnevnte som casa_kaos.

Mammadalt

Mamma! Mamma? Er det lenge til far er ferdig med pumpe hjulene p sykkelen?

Lillemann str foran meg p plenen og tripper. Han bikker hodet lett bakover for se under skjermen p den rde sykkelhjelmen.

Nei men, kjre vene. Det fr du vel sprre far om. Han sitter jo rett bak deg, sier jeg og rister p hodet.

ja, sier Lillemann og snur seg rundt.

Far, er du ferdig snart?

Det er alltid meg de kommer til nr de lurer p noe. Hvor fotball t-skorta er, eller hva vi skal ha til middag. Det er ogs meg de kommer til nr de lurer p hvor mye klokka er, og nr de trenger hjelp til komme videre i et spill p iPaden.

Det er meg de kommer til nr de har sltt seg. Og det er meg de kommer til nr de krangler.


Mamma, mamma. Jeg m ha plaster. Plaster n!

Det er meg de henvender seg til under middagen nr de vil ha ketsjup eller mer vann. Det er meg de roper p nr de er ferdig med bsje. Og det er meg de klager til nr de er uvenner.

Mamma! roper den ene mens jeg hjelper den andre.

N m du enten vente, eller g til far, sier jeg. Og de fortsetter rope p mamma.

Det er jeg som m bre dem nr de blir slitne, og det er jeg som m trille handlevogna de sitter i.


Ja da. Klart mamma kan bre. Jeg har bare to handleposer bre p i tillegg.

Niiii. Mamma! roper de hvis far prver avlaste meg ved bre litt. Eller gud forby, triller handle vogna et par meter.

Det er jeg som m pusse tennene deres. Jeg som m hjelpe p med pysjen. Jeg som m vaske ansikt. Jeg som m bade og jeg som m gre hret.

Mamma, mamma, mamma! roper de, og strekker armene mot meg.

G til far, sier jeg.

Spr far.

Far kan hjelpe deg med glidelsen. Far kan bli med og lete etter skoene dine. Far kan ta p ketsjup.

Nei! Mamma, mamma, mamma!

Har du en mammadalt, eller en pappadalt?

Spontangrining

Det har egentlig vrt en fin dag i dag. Okei, jeg var litt sur p ungene i dag morges. Bilen vr er p verksted, mannen tok ttetoget inn til Oslo, og jeg ble litt stresset og sur i dag tidig. Men bortsett fra det, har det egentlig vrt en helt fin dag.




Jeg tok ti-toget inn til Oslo. Vognen var nesten helt tom, og jeg fikk sitte i fred og ro og lese boka mi. Og det er jo fint.

Jeg var p et mammabloggevent, og mtte en hel haug med kule mammabloggere, og en pappablogger. Og det var utrolig fint.

Jeg fikk god lunsj. Kaffe. Youghurt og en muffins. Kjempefint.

Jeg kjpte meg sushi til togturen hjem. Jeg leste enda mer i boka mi. Og s hentet mannen meg p stasjonen, s jeg slapp g hjem. Velig fint.

Ungene var blide og fornyde og glade for se meg. Tannpussen gikk som en lek. Lillemann gjemte seg ikke i vaskemaskinen slik han har begynt gjre s snart jeg henter frem tannbrsten.




Det var jeg som hadde leggingen i dag. Vi leste to bker. En for Lillesnuppa og en for Lillemann. Ingen av barna satt stille i sengene sine mens vi leste. Lillemann hoppet rundt, mens Lillesnuppa lekte med en enhjrning hun hadde dratt med seg opp i senga. Men okei, det er ikke uvanlig. S lenge det ikke er krangling, er jeg fornyd.

Da jeg skulle synge alfabetsangen for Lillensuppa, l Lillemann p ryggen med beina i vret og sang bsj p hver bokstav. Men Lillesnuppa bare lo, s det var helt greit.

Da jeg kommanderte dem ned p puta og under dyna, var det ingen av dem som hrte. Men det er heller ikke uvanlig. Jeg gidder ikke mase. De sovner fr eller senere uansett.

Men s landet Lillemann p hnda mi i det han kastet seg ned i senga. Og plutselig. Helt plutselig, begynner jeg grine.

Jeg aner ikke hvorfor. Jeg er ikke lei meg. Jeg har det egentlig ganske fint for tiden. Og jeg blir frst litt overrasket. Hva er det n da?

Og s prver jeg skjule det for barna. Men det er for sent.

Mamma? Er du lei deg? spr Lillemann. Og s griner jeg fordi barna ser meg grine. Og fordi Lillemann er s st som sitter der i senga si med bekymret mine og lurer p om jeg er lei meg.

Og s griner jeg litt fordi jeg blir irritert p meg selv som ikke klarer stoppe. Sitte her og sippe foran barna da gitt!

Og s griner jeg fordi jeg plutselig synes jeg er en skikkelig drlig mamma. Og s griner jeg fordi jeg fr drlig samvittighet for den gangen for fire dager siden da jeg klikket og brlte s jeg ble rd i ansiktet at barna skulle slutte krangle om hvem som hadde gitaren frst.

Men s griner jeg litt fordi jeg vet at jeg egentlig er en helt ok mamma ogs, og at ingen av barna tok skade av den kjeftinga.

Og s kjenner jeg meg plutselig s sliten, og griner litt for det. Og fordi jeg ble pottesur p mannen tidligere p dagen da han hadde glemt kjpe laktosefri melk til Lillesnuppa.

Og s griner jeg fordi jeg har verdens beste barn. Og jeg fr lyst til knusekose dem der de sitter som to sprsmlstegn i sengene sine.

Og til slutt griner jeg litt av stolthet for at Lillemann syklet alene for frste gang i gr. Og jeg er verdens stolteste mamma.




Jeg snufser, trker snrra med hndbaken og brer dyna over de to sm barna.

Mamma? Hvorfor griner du? spr Lillemann igjen.

Tja. Hva skal jeg svare p det da? Det blir liksom litt komplisert forklare hele regla.

Jeg fikk bare litt vondt da du trkket p hnda mi, sier jeg og kysser han p det myke kinnet.

Men det gr bra n, sier jeg og kysser p Lillesnuppa.

Okei, sier Lillemann og lukker ynene.

G til far og f p et plaster du. S skal du se det blir bra, sier han mens han drar dyna godt rundt seg.

Og da m jeg le. Fr jeg griner en siste gang for det ste svaret.

Snakk om vre emosjonell a gitt! Og nr blir man egentlig seg selv igjen etter ha ftt barn?

Meningsls krangling

Mamma! Storebror sier at t-skjorta mi er bsjebrun!

Den lille treringen i rosa og svart t-skjorte kommer ut fra badet med trevtt ansikt. De har holdt p en god stund der inne. Lillemann i badekaret og Lillesster p krakken.

Den er rosa.

Nhei, det er det ikke det. Den er bsjebrun.

Jo ho, tenk for den er rosa.

Nehei. Det det er det ikke det s. Bsje, bsje bsjebrun.




Lillesster lper mot meg. Hun trker trene med den ene hnden mens hun holder et godt tak i t-skjorta med en andre.

Mamma. Storebror sier at t-skjorta mi er bsjebrun.

Jo, men det er den ikke. Ikke hr p hva han sier. Han bare tuller med deg. Det er klart den er rosa, sier jeg og dukker ned i den rene klesvasken igjen. Jeg vet jeg klagde mye over strrelsen p klesvasken fr, men n som vi driver med bleieslutt, har den doblet seg. Minst.

Lillesster lper ut p badet igjen. Jeg hrer plask, plask fra badekaret.

Mamma sier at dener rosa, roper Lillesster fortvilet.

Nei, tenk for det er den ikke. Bsje, bsje, bsjebrun, synger Lillemann og plasker litt ekstra.

Lillesster spinner igjen rundt hjrnet til stua. Nye trer. Enorm fortvilelse.

Mamma! Storebror sier...

Jo, men kjre lille deg, avbryter jeg henne.

Ikke bry deg om hva han sier. T-skjortaer da rosa. Det kan alle se. Den har alltid vrt rosa. Snn er det.

En tre drypper fra haken og lander i halsgropen.

Hun ser p meg med store yne. Trker nok en tre med hndbaken og setter kursen mot badet igjen. Hun tramper hardt i gulvet for hvert skritt. Dunk, dunk, dunk, dunk.

Jeg tar henne igjen halvveis. Lfter henne opp og ber henne slutte g inn p badet. Slutte prve overbevise storebror om fargen p t-skjorta. Det spiller ingen rolle hva han sier. Han bare terger henne. Og dener selvflgelig rosa.

S roper jeg inn til badet at Lillemann skal slutte terge Lillesster, og at han m slutte si at den er bsjebrun.




Du er tre r, sier Lillesster og kniser.

Ni. Jeg er ikke tre r. Jeg er fire! roper Lillemann og kaster en pute etter den blonde luggen. Lillesster hopper elegant unna.

Du er tre r, sier hun igjen og tar et lite hoppsasa-steg p gulvet, i ren skadefryd over storebrorens temperament.

Han ligger i en haug med puter og krller seg ut og inn som en baconskive som freser i stekepanna.




Slutt si at jeg er tre r. Jeg er faktisk fire! roper han s trene spretter.

Tre r, tre r, tre r, danser Lillesster p gulvet i trygg avstand fra den fresende baconskiva.

Mamma! Lillesster sier at jeg er tre r! roper Lillemann etter meg i det jeg gr forbi med nok et lass klesvask i kurven. Han str p alle fire i sofaen og strekker seg etter meg.

Ja men, kjre deg. Ikke bry deg noe om det da. Du vet jo at det ikke stemmer. Du vet jo at du er fire r. Da spiller det vel ingen rolle hva Lillesster sier?

Og snn fortsetter det. Dag ut og dag inn. Jeg kan til en viss grad forst det nr de krangler om hvem som hadde Batman-maska frst. Jeg kan ogs forst at de krangler om vi skal se Lille Prinsesse eller Avengers p Netflix til lrdagsgodteriet. Og jeg kan forst at de krangler om hvem som fikk mest spagetti, en drpe mer smootie og den strste bolla.

Men krangle over helt penlyse ting, som hvilken farge det er p t-skjorta, og hvor gamle de er. Det forstr jeg virkelig ikke at de gidder.

Flere som har barn som krangler over helt meningslse ting?

N ogs med bok: Fkk lykke! Kjp den her:



Jeg har skrevet barnebok. Du finner den i App Store.





Flg @casa_kaos p Instagram: Instagram